id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
704985
|
Fortsatt i elitedivisjonen
Forkjølelse stoppet ikke rockelokomotivet Blackie Lawless og hans energiske band.
Fredagens konsert i Folken ble en opplevelse som til og med overgikk fjorårets Folken-konsert, og det eneste ankepunktet er at den kunne vart mye lenger.
Etter 25 år har bandet en katalog spekket av godlåter, og det kan ikke være noen lett jobb å plukke ut kun 11 av dem.
Hele debutalbumet består av hits, og de tre neste har også store mengder av kjente og kjære låter.
Likevel er sorteringsjobben fantastisk elegant utført.
Det var heller ikke snakk om å kopiere fjorårets settliste, selv om sju av låtene var de samme.
Fredagens største overraskelse var kanskje at «Electric Circus» var med, siden bandsjef Blackie Lawless ofte har uttalt at platen med samme navn er den han er mest misfornøyd med.
Gledelig var det uansett å høre den gamle slageren.
Det som kjennetegnet fredagens konsert, var en intens energi hos bandet, som igjen smittet over på publikum.
Allsang på omtrent alle låter, og taktfaste rop gjorde sitt til at opplevelsen ble uforglemmelig.
Gitarist Doug Blair og bassist Mike Duda løper og herjer på scenen, uten å bli banale posører, og uten å ta oppmerksomheten fra hovedpersonen Lawless.
De musikalske ferdighetene er det heller ingenting å si på, og W.A.S.P. i 2007-utgaven framstår som en samspilt og sprudlende konstellasjon.
At en del av koringen er på bånd, må vi heller leve med, ikke minst når vokalisten sliter med vond hals.
Blackie Lawless er i seg selv et studium i rockekunst.
Han henger og dingler i det massive mikrofonstativet i det ene øyeblikket, for så å befinne seg på siden av scenen hvor han brøler mot publikum i det neste.
I sine høyhælte støvletter nærmer han seg nok to meter, og framstår som forvokst monster og karismatisk rockevokalist samtidig.
Før ekstranummeret tok Lawless seg også tid til å framføre det politiske budskapet som gjennomsyrer «Dominator», albumet som blir sluppet i dag.
Bandet fulgte opp med godlåten «Heaven hung in black» fra samme plate, og det hele var svært effektfullt.
W.A.S.P. kan kunsten å veksle mellom gladrock og ballader uten at det virker påtatt og klisjéaktig.
De avsluttet med «Blind in Texas», og satte dermed et lystig punktum for en konsert som lot publikum tørste etter mer.
| 1 |
704986
|
Supre svensker
Etter å ha hørt utallige knallharde Inferno-band med høyt tempo, full fuzz og knurrende og skrikende vokal, var det deilig med et melodisk avbrekk i regi av svenske Tiamat sent på påskeaften.
Veteranbandet startet, tidlig på 90-tallet, i et dødsmetallisk landskap, men utviklet seg i løpet av de første platene til noe helt annet.
Musikken slik den framstår i dag, er mer fengende, mer eksperimentell.
Tiamat har gitt ut en god håndfull svært bra album.
Ingen koring på boks gir et mer organisk uttrykk live enn på plate, og det fungerer utrolig bra.
De usedvanlig dyktige musikerne tar seg også visse improvisatoriske friheter, noe som gir bandet i konsertformat et forsprang på mange andre.
Utvalget av låter denne kvelden var så langt opp mot det ultimate man kunne komme.
Her var omtrent alle de beste sangene med, selv om det er vanskelig å trykke en lang karriere inn i et sett på en liten time.
Vokalist og frontfigur Johan Edlund må også berømmes.
Både for sine vittige innspill mellom sangene, og for sin klingende musikalske stemme.
At den svenske aksenten er så framtredende, gjør bare det hele enda mer sjarmerende.
Book dette bandet til Folken, Johnny!
| 1 |
704988
|
Fantastiske Dolly
At ei 61 år gammel, bitteliten dame skal kunne være en av verdens ypperste entertainere, skulle man kanskje ikke tro.
Like fullt er Dolly Parton noe helt for seg selv, og det er ikke mange som kan konkurrere med henne.
Konserten i Oslo i går, eller «Osshlåh», som hun så sjarmerende uttalte det, viste på alle måter at denne damen er milevis fra pensjonisttilværelsen.
Fra det øyeblikket hun steg opp av scenegulvet på sedvanlig amerikansk vis, glitret hun, og da snakker vi ikke bare om det pinnstramme, skinnende antrekket.
Publikum lot seg tydelig begeistre og overraske over viddet, humoren, spillegleden, de gode historiene og ikke minst den fantastiske stemmen.
Dolly er en artist som har alt.
I går spilte hun piano, fiolin, banjo, fløyte, gitar, munnspill og mye annet.
Hun øste av en lang historie som artist og musiker og innledet hver sang med en liten fortelling.
De spontane reaksjonene og de mer innøvde vitsene satt som et skudd.
Mange koste seg ekstra mye med historien om virkelighetens Jolene, som ifølge artisten var blitt gammel og stygg.
Få artister har et like omfattende repertoar å øse av, og i går leverte Parton gullrekka.
Jolene kom allerede som låt tre, men mange godbiter ble gjemt til litt uti settet, og før pausen ble gåsehuden ekstra tydelig, med en nydelig versjon av «I will always love you».
I andre omgang ble køntrien tonet ned til fordel for slagere som «Islands in the stream» (uten Kenny Rogers) og «9 to 5».
En av utallige styrker hos Parton er evnen til å gjøre det like fabelaktig bra innenfor mange ulike stiler.
Men i bunn og grunn er hun ei køntridame, og hun skinner aller mest når hun får være akkurat det.
Vi kan dessverre ikke bringe foto fra konserten.
Dette skyldes at Partons management krever at fotografer signerer en konrakt hvor fotografene og deres redaksjoner i stor grad sier fra seg rettighetene til bildene de tar.
Født: 1946 i Sevierville, Tennessee, USA.
Debut:
«Hello, I'm Dolly» i 1967.
Kjent som:
Sanger, låtskriver og skuespiller.
Utmerkelser:
Stjerne på Hollywood's walk of fame, utallige musikkpriser.
25 singler nådde førsteplass på USAs country-hitliste.
Kloning:
Verdens første klonede sau er oppkalt etter Dolly Parton.
| 1 |
704989
|
Hip hop United
En underholdende fest, mener Aftenbladets anmelder om konserten med rap-superstjernene Dogg og Diddy.
Allikevel triller hun en treer på terningen.
Apropos nachspiel, siden det har vært så mye snakk om slike i forbindelse med Snoop Dogg og P. Diddy-konserten i Oslo i går kveld.
Konsertopplevelsen var som en et eneste langt nachspiel:
Voldsomt festlig og underholdende, men utmattende.
To fyrer slåss om å få kontroll over musikkanlegget.
En har fått kloa i en gitar, og oppfordrer alle innstendig om å klappe og synge med hele tiden.
Et par jenter kaster så mye klær som mulig uten at det kan kalles stripping og bryter ut i dans.
Mens en er kommet i det nostalgisk-sentimentale hjørnet og griner en skvett.
Og verten spør om alle har det bra og om det er noe vi trenger.
Alltid varer det litt for lenge.
Som konsert nådde dette nachspielet både store høyder og dype daler.
Grovt sagt sto Snoop for høydene og Diddy for dalene.
ONE LOVE:
De kaller det en fredsturné for å begrave hip hop-krigen en gang for alle.
Snoop og Diddy.
Vestkyst mot østkyst.
Superpimp og dophue mot kommers og mainstream hip hop.
Egentlig er det en gåte at disse to har funnet hverandre.
Musikalsk tilfører de hverandre lite, men hip hop-historisk er det tross alt en liten begivenhet at Tupac Shakur og Notorious B.I.G. kan hylles i samme åndedrag av disse to tidligere erkerivalene.
For å ta Diddy først: det mest imponerende med ham er hvor flink han er til å kamuflere manglende skills både som rapper og scenepersonlighet.
Den alltid så elegant kledde platemogulen har et forbausende klønete kroppsspråk, men koster likevel på seg en dansesolo.
Snakk om selvinnsikt.
At han heller ikke har all verden med gode låter i katalogen kamufleres med en kaotisk rekke samples av klassikere fra rock og pop.
Og ved å egge opp publikum til bristepunktet med endeløs aerobicregi av typen «put your hands in the air» og «make some motherf... ing noise» får han sannelig stemningen i taket uten å ha levert noe særlig musikalsk interessant.
POMPØS GÅSEHUD:
Underholdende, det er han.
Og pompøs.
Og sentimental.
Åpningen hans var av den oversvulstige typen som får deg til å tro at det finnes et symfoniorkester bak forhenget, og som – helt mot din vilje – gir gåsehud.
Finalen, som var en hyllest til Notorious B.I.G. og Tupac Shakur med fullt kor på skjerm til Diddys gjennombruddslåt og største hit «I'll be missing you» var i overkant sentimental.
Men likevel – på et nesten perverst vis – et skjønt øyeblikk.
Men Snoop.
For en mann, for en stil, for en flyt!
Selveste sjefspimpen i en knalsk pyjamas har så klart med seg nesten nakne dansepiker og et par gjesterappere.
Med sin karakteristiske laidbackhet får han publikum i ekstase når den ene storhiten etter den andre serveres.
I tillegg er Snoop morsom og har tusen ganger mer «cool» enn Diddy.
Snoop spiller låter fra hele karrieren, «Gin & juice» serveres med nettopp det, og Snoop smeller til med «I wanna f... k you»-teksten til låten han gjør sammen med Akon.
Men også Snoop lar seg rive med av tøys og tull sammen med P. Diddy, noe som etterlot publikum ganske utmattet en stund.
Blant annet en tåpelig og barnslig battle om hvem som kunne få sin del av salen til å lage mest «noise».
| 0 |
704991
|
Kjedelig fra utflyttet stavangerband
Det utflyttede Stavanger-bandet Syme hadde nok ikke helt dagen da de varmet opp for 120 Days i Folken på onsdag.
En del kunne nok ha vært bedre om gitarene var skikkelig stemt da de entret scenen, og det sure blir ekstra framtredende når to instrumenter spiller samme melodi.
Det er ofte ingen takknemlig jobb å være oppvarmere.
Lyd i monitorer er tilrettelagt for hovedbandet, og man har gjernefærre kanaler på miksebordet til disposisjon.
Syme slet muligens med disse tingene.
I tillegg har de en veldig innadvendt stil på scenen, de er lite visuelle, og ikke så veldig interessante å høre på heller.
Vokalprestasjonene er langt under middels.
Alt i alt leverte Syme et usedvanlig kjedelig sett, som på ingen måte var egnet som oppvarming for energiske 120 Days.
Vi får håpe de lykkes bedre når de skal forsvare byens ære under Bylarm i Trondheim.
| 0 |
704992
|
120 innfridde forventninger
Spellemannprisvinnerne 120 Days er på ingen måte et band som forsøker å framstå som spesielt alminnelige.
Også da de het The Beautiful People gikk de sine egne veier, og leverte glimrende konserter.
Dette har ikke endret seg med navneskiftet, men bandet virker nå mer enhetlig enn da de trålte festivalnorge i 2005, både musikalsk og stilistisk.
Vokalist Ådne Meisfjord har ikke lagt gitaren på hylla, men han lot den hvile gjennom mesteparten av konserten.
Det nye og uutgitte materialet vi fikk høre, ga også klare signaler om at bandet konsentrerer seg mer og mer om synthrock og mindre om gitarbasert musikk.
Kort og godt
Forsøk på å få publikum til å rikke på dansefoten falt, med enkelte unntak, på betonggrunn i Folken, men det betyr ikke at 120 Days ikke klarer å forføre folk inn i sitt tyske 70-tallsunivers.
Settet de leverte onsdag kveld var tett og godt sammensatt, med knusende bra lyd.
At det varte i nøyaktig en klokketime, var også svært passelig.
Det er greit å ikke overkjøre publikum.
I stedet ble man stående igjen og ønske seg et ekstranummer som aldri kom, bandet leverte heller hiten sin som siste låt.
I den anledning tok også Meisfjord seg en dekadent liten surfetur på publikum i salen.
Nevnte frontfigur er et snodig fenomen.
Han ser ofte temmelig dritings ut, selv om den musikalske tilstedeværelsen er total.
Mannen har slappe håndledd og gummikropp helt til han tar tak i synth eller gitar, da er presisjonen helt der den skal være.
Musikken er engasjerende hele veien.
Til å ha turnert så mye som de har i det siste, har 120 Days klart å beholde veldig mye av energien.
Det skal noe til å utstråle denne typen spilleglede når ting etter hvert er nødt til å ha blitt rutine.
Samtidig er de en gjeng som er milevis fra Kaizers-aktige publikumsfrierier.
At de leverer en omtrent prikkfri konsert er ikke mer enn man forventer, men bandet klarer å engasjere sine lyttere fra begynnelse til slutt.
La oss håpe at de ikke ender opp som arrogante særinger som ser på konsertpublikummet som et nødvendig onde.
| 1 |
704993
|
Fantastiske klanger
Sannsynligvis står David Eugene Edwards bak americanaens to aller beste band.
Og det er 16 Horsepower og Woven Hand.
Det var sistnevnte som spilte i Stavanger onsdag kveld, og det var Edwards som gjorde konsertopplevelsen maksimalt bra.
Edwards lever seg voldsomt inn i musikken han framfører, det virker ofte som om han ikke enser at publikume er der.
Publikum på sin side blir slukt inn i det grublende og melankolske universet hans, og slippes bare løs mellom låtene.
Så fort en ny sang innledes er det rett tilbake til en nesten manisk lyttende tilstand igjen.
I tillegg til å være en eminent vokalist, trakterer Edwards gitarer og banjo som om de var hans kjæreste eiendeler, og kanskje er de det.
Han tryller ihvertfall ut fantastiske klanger og insisterende, messende riff.
Les hele anmeldelsen i Aftenbladet fredag
| 1 |
704994
|
Gåsehudkonsert!
Skal lørdagens konsertopplevelse med vårt elskede Vamp og Kringkastingsorkesteret (KORK) beskrives med ett ord, må det bli dette g-ordet.
Gåsehuden kom regelmessig og i bølger mens vi nøt både de mest klassiske og noen mer ukjente Vamp-låter i symfonisk forsterket versjon.
Albumet «I full symfoni» har toppet VG-lista de siste ukene.
Men i levende live, skal det snart vise seg at konstellasjonen mellom Vamp og KORK fungerer enda bedre.
Særlig fordi den gjør seg så godt visuelt.
Scenen i konserthuset er fullpakket til alle hjørner av det omfangsrike orkesteret.
Likevel, eller kanskje nettopp på grunn av trangheten, får vi en følelse av intimitet fra den gyllenvarmt belyste scenen.
Dessverre var lyden ikke all verden da Vamp entret scenen etter en symfonisk innledning.
Ingen fikk komme helt til sin rett i en flat og skjev lydmiks, som heldigvis rettet seg opp etter to-tre låter.
Deretter var det bare å nyte for oss i salen.
Ikke for pompøst
Historien har vist at det å forsterke et rockeband med et symfoniorkester ikke alltid faller så heldig ut.
Ikke ofte, faktisk.
De fleste faller for fristelsen til å bli litt for selvhøytidelige, litt for pompøse ved å forsterke det som allerede er følelsesladet.
Men ikke Vamp – tvert imot.
| 1 |
704995
|
Suverent og svart
Man skal ikke kimse av dem som har passert femti.
De kan være uvurderlige i arbeidslivet.
Innenfor rockeyrket styrker W.A.S.P. teorien om at de gamle er både eldst og best, og opptrer forbilledlig for unge og lovende som har tenkt å velge seg denne karriereveien.
Å nå opp til bandets nivå skal riktignok godt gjøres.
W.A.S.P. er kjent for å ha irritert foreldre i flere tiår, og de har dynket sitt publikum i blod, mel, glitter og fjær.
Vokalist og gitarist Blackie Lawless har tygd store stykker rått kjøtt, men denne gang hadde han nok ikke rukket innom Idsøe.
Det gjorde ingenting.
OK, man hadde kanskje forventet litt teater à la Alice Cooper.
Men i likhet med Cooper har W.A.S.P. låtmateriale som mer enn bærer en konsert, noe de til det fulle viste i går.
Egentlig var konserten en eneste lang hitparade, og selvsagt altfor kort.
Når Blackie henger i alle mikrofonstativers mor og gyver løs på gitaren, er det som å oppleve et historisk øyeblikk, et som vil inngå i den mentale minneboka i kapittelet som omhandler rockelegender.
Bandet har blant annet verdens beste metalballade på samvittigheten, «Sleeping in the fire».
Og den ikke rent lite kompliserte gitarsoloen taklet Chris Holmes sin arvtaker svært så glimrende.
I det hele tatt var det et eminent band som gledet et fullstappet Folken, riktignok plaget av enkelte tekniske problemer, som heldigvis aldri fikk ødelegge stemningen.
Fra første stund hadde bandet jerngrep om sine tilhørere, og det var ingen dum idé å bruke The Doors' «The End» som intro.
Fansen ble også belønnet med «Arena of Pleasure» fra The Crimson Idol, som bandet, ifølge mr. Lawless, aldri har spilt live før.
Smått historisk må det vel også sies å være at de vitale rockerne serverte «Widowmaker» for første gang på 20 år.
W.A.S.P. er i gang med de innledende rundene av en verdensomspennende turné.
Fortsetter de i samme spor som i går, er det mange grunner til at folk over hele verden kan glede seg.
Uansett hva de mener at bokstavene i bandets navn står for.
| 1 |
704996
|
Buldrebass på frifot
Vokalgruppen Take 6 stråler av varme, intensitet og Frelseren.
Men selv i varmen ville det vært en fordel å få høre hva som foregår.
Sjelden er jeg til stede på en konsert hvor en enkeltfaktor i den grad underminerer og disintegrerer helheten:
Buldrebassen.
En uspesifisert dyp og rumlende basslyd som svekker rytmen, knuser akkordene nedenfra og forvandler velklang til lydmessig grøt.
Rapet fra dypet dynker frasene.
Rart at det kan skje:
Alt er så striglet og velformet; guttene nyklipte og pene i tøyet, repertoaret med arven fra gospel og rhythm and blues er særdeles gjennomarbeidet.
Men så intrikate arrangementer — og hurra for det! - krever klar lydproduksjon.
Så mye vokale rytmeeffekter og lekne instrumentimitasjoner uten distinkt lydgjengivelse, blir vas.
Enten må bassangeren legge opp en oktav eller lydmannen få sparken.
De seks sangerne underholder og forkynner.
De inviterer til allsang som i adventistmenigheten hjemme i Nashville.
Arrangementene og harmonikken gjør konseptet mindre glatt enn andre a cappella-grupper som turnerer verden.
Horisontalt fungerer det, frasene spenner vidt.
Chaplin-kjenningen «Smile» får nytt liv i en stilig up-tempo-versjon, og de framfører «Lamb of God» «Just in time» og «Family of love» fra sin nyeste plate.
De har forlatt det rene vokale, supplerer med gitar og piano og litt rytme, og lykkes med fornyelsen.
Sluttakkorden kommer litt tidlig, 80 minutter er i kjipeste laget.
Men den feite og breie klangen som fyller Domkirken, sitter i ennå.
| 0 |
704997
|
Eventyrlige Alice i horrorland
At Alice Cooper spilte samme dag som humorfestivalen startet, er sikkert en tilfeldighet.
Men Cooper gikk på mange måter humoristene i næringen på Tjensvoll i går kveld.
Det er sjelden man får gleden av å oppleve en artist som er så proppfull av selvironi.
Samt massevis av rå energi.
Cooper dro fram det aller beste fra en lang karriere, lot unge fans smake på gamle godbiter, og oppdaterte gamlingene med «Woman of mass distraction» og «Dirty Diamonds» fra fjorårets glimrende utgivelse med samme navn.
Fra den pompøse, litt harry åpningen (med musikk fra «Phantom of the Opera») til «Under my wheels», som var avslutningslåten, hadde Alice Cooper og det eminente bandet hans publikums fulle og hele oppmerksomhet.
Diverse kostymeskifter, dansere og skuespillere, blant annet Coopers datter, ga showet det krydderet som hovedpersonen hadde lovet på forhånd, og mer til.
I den morbide balladen «Only women bleed» danset Coopers blodige datter vakkert, falt sammen i en blodpøl, for så å sørge for at faren fikk på seg tvangstrøya og ble straffet etter alle kunstens regler.
Etter hvert måtte også hans bustete hode av, ved hjelp av den omreisende giljotinen, til tonene av deilige «I love the dead».
Siste låt før ekstranummer var, ikke uventet, «School's out», en allsanghøjdare som kun måtte se seg slått av første ekstranummer, selve superhiten, «Poison» fra 1989.
Når man ser bort fra alle spesialeffektene, parodiene, kostymene, det glimrende lysshowet og hovedpersonens knallharde tilstedeværelse og levende mimikk, hva står man igjen med da?
Svar:
Et fantastisk dyktig og samspilt band, som blant annet inneholder Kiss-trommis Eric Singer, og en vokalist som vet å finne essensen i hver eneste låt og spytte den ut over et takknemlig publikum.
Alice Cooper kjører ikke noe sololøp.
Han slipper til musikerne, og viser at de er en viktig del av helheten.
Samtidig er det ingen tvil om hvem som er sjefen.
Han en rockelegende med gusten hud og flokete hår.
Det ene øyeblikket freser han etter bøddelen sin, i det neste vrikker han seg rundt med den fjollete håndveska Paris Hilton kastet fra seg da hun ble angrepet av egen chihuahua, og får publikum til å brøle av latter.
Alice Cooper har absolutt alt som trengs for å lage et fullverdig rock'n'rollshow.
Hardrockerne i distriktet som ikke hadde gyldig fraværsgrunn i går, får nedsatt karakter i faget rock.
| 1 |
705000
|
Elektrisk tango
Tangoens luner, selve machokulturen i fra La Platas bredder, i elektroniske klær.
Opprinnelig rytmisk forførende, senere med mer og mer kunstferdige trinn og fraseringen.
I går omstøpt i elektrisk form på Stavangeren.
I Oslo trakk dette bandet 40 personer.
Her i byen viste publikum langt størrre entusiasme for den nye versjonen av denne sjelfulle musikken.
Dansen som har gått fra de fattige og kriminelle strøkene med de trange barene i Buenos Aires til å bli et skolert middelklassefenomen i mellomkrigstidens mondene europeiske dansesalonger, til ny renessanse med komponisten Astor Piazolla og den aldrende tangomusiker Dino Saluzzi (kommer på Maijazz torsdag), fram til gårsdagens versjon:
Tango fusjonert med elektronika — med saften, svetten og dampen i behold.
Hjernen bak bandet, Luciano Supervielle, trekker opp et stort lerret, både musikalsk og bokstavelig talt.
Der viser han bilder og filmsnutter, fra instrumentteknologenes bildebøker til Argentinas og Uruguays største lidenskap etter tangoen:
Fotball.
Om filmsnuttene virker ansporende eller avsporende på det viktigste - musikken - kan diskuteres.
Det kan simpelt kamuflere at musikk basert kun på én danseart har en stor svakhet - potensiell ensformighet - eller det kan addere dimensjoner til uttrykket.
Spørsmålet blir om musikken lever, og etter en halvtime var det grunn til skepsis.
Men så kom bråe skift, en naken solo på virtous bandoneon (trekkspill) med Martin Ferres.
Villere driv i Javier Casallas fiolin.
Tyngre trøkk i Gabriel Casucubertas bass.
Og ikke minst:
Supervielles som egger opp med sine vinylplater og elektroniske bearbeidelser av musikken.
Her er veien lang fra argentinernes superstjerne Carlos Gardel som Europa for 80 år sidentrykket til sitt bryst med hans 728 tangoinnspillinger, fram til dagens elektroniske og langt mer massive uttrykk.
Elegansen er klartsvekket.
Men kraften og nerven er i behold.
| 1 |
705001
|
Konge en kongestol verdig
Solomon Burke er stor.
Han veier 200 kilo.
Minst.
Men hjertet er om mulig enda større.
66-åringen fra USA, den sjølutnevnte «king of rock & soul», leverte et show dynket i ildrødt hjerteblod.
I løpet av halvannen time delte han ut anslagsvis 150-200 røde roser fra sin plass i den enorme rødgule kongestolen.
Og han nektet å la publikum slippe unna med litt nervøs norsk klapping.
Han insisterte på å få dem opp av stolene, ut på det trange lille dansegolvet foran scenen.
Ja, han insisterte på å få dem opp på selve scenen.
Solomon Burke vokste opp på en kost av R&B, soul, gospel og blues i familiekirka hjemme i Philadelphia.
Og han preikte himmelens og dansegolvets evangelium før han fylte 18.
Som han også gjorde i går.
Hans to store helter er Gud og Van Morrison.
Og hans versjon av Van Morrisons gospelsoulpregede «Fast train» var da også et av konsertens høydepunkter:
En sterk sang om evighet og kjærlighet — klemt inn i smarte togmetaforer.
Publikum fikk også sterke versjoner av Tom Waits' «Diamond in your mind» og Dan Penn/Carson Whitsetts «Don't give up on me» - alle tre hentet fra det mektige comebackalbumet «Don't give up on me» fra 2002.
Samt en hyllest til gamle soulkamerater fra sekstitallet, de fleste døde nå, med «Sitting on the dock of the bay», «Stand by me» med flere.
Samt «Proud Mary» som heftig dansemat og klassisk rock'n roll-medley mot slutten bestående av «Lucille», «Good Golly Miss Molly» og «Tutti Frutti».
Og mot slutten også en melankolsk versjon av Louis Armstrong-klassikeren «What a wonderful world».
Og mellom låtene preiker han kjærlighet mens datteren - i rollen som korist, sekretær og sykesøster - hjelper til med alt fra svettetørking til utdeling av roser og perlekjeder.
Showet er ultraamerikansk:
En blanding av konsert, karismatisk menighetsmøte og harry sirkus med Burke sjøl i rollen som vokalist, pastor og sirkusdirektør.
Han snakker om barn, om Gud og om hvordan han ville ha stoppet krig og gitt mat til alle verdens sultende om han fikk være president for en dag.
Stemmen er kanskje ikke på høyden hele tiden.
Men det bankende hjertet redder kvelden.
| 1 |
705002
|
Keisernes store triumfmarsj
Noen ganger er man så heldig å få oppleve konserter som tar tak i hele kroppen og fillerister den.
Etter at det er over, skriker kroppen etter mer, selv om den har stått oppreist og sett konserter i ni timer.
En slik opplevelse fikk 1500 heldige publikummere på Infernofestivalen langfredag.
Da var keiserne tilbake, fem år etter at de hadde abdisert.
Her om dagen hørte jeg Emperor-vokalist Ihsahns eminente soloalbum for n'te gang, og tok meg i å tenke at det kanskje ikke gjør så mye at Emperor er oppløst.
Det var en direkte tåpelig tanke.
For det er utrolig synd at Emperor har valgt å ikke spille sammen lenger.
De skal ha en konsert på Wacken Open Air i sommer også, men etter det har de varslet full innleggelse av årene.
Det er til å grine av.
Konserten de serverte natt til påskeaften var av det slaget som gjør at man må ta i bruk de helt store ord, og helst skulle man hatt den terningen med sju øyne som en av Aftenbladets filmanmeldere etterlyste etter å ha sett King Kong.
Ihsahn og hans usammenlignbare a-lag presenterte en triumfmarsj gjennom sin lange karriere, og hentet fram det absolutt beste de har å by på.
En ting er at de har en lang rekke fabelaktig bra låter.
Men det som løfter konserten opp til de helt store høyder, er at det er så ekstremt bra gjennomført, både musikalsk og visuelt.
Det småkjipe lydbildet fra tidligere på dagen var erstattet med en kremlyd jeg sjelden eller aldri har hørt maken til på Rockefeller.
Alle instrumentene kom klart og godt fram i lydbildet, og det hadde vært lett å avsløre om noen spilte feil, sang surt, var ute av takt eller på en annen måte ikke var helt på g.
Men det hørtes faktisk ut som om denne gjengen er ufeilbarlige.
Ihsahn vekslet mellom fresende og snerrende grimvokal, høye King Diamond-hyl og mer tradisjonelle vokale uttrykksformer, og det var hele tiden så sinnssykt bra gjennomført at mange så ut til ikke å tro sine egne ører.
Når han i tillegg er en trollmann med gitaren, er det nesten grunn til å tro at han faktisk har overnaturlig blod i seg.
Emperor-gutta har gått hver til sitt.
De er og blir oppløst.
Men det må likevel være lov til å håpe at de ombestemmer seg.
Det er dårlig gjort å snyte verden for et live-band av dette kaliberet.
| 1 |
705003
|
Country med mørk innpakning
Neko Case ble født i Virginia og har flyttet mye rundt, inkludert et opphold i Vancouver i Canada der hun ble en del av The New Pornographers.
På sitt fjerde album har hun forflyttet seg til Arizona og fått med seg gjester som 68 år gamle Garth Hudson fra The Band, Howe Gelb (Giant Sand) og to mann fra Calexico.
Ørkenrocken skinner tydelig gjennom i poppregede «Hold on, hold on», laget sammen med The Sadies.
Men det er først og fremst mørk, alternativ country som er varemerket hennes.
Gjerne framført på et vis som bringer tankene tilbake til Patsy Cline.
Hun balanserer elegant mellom dystre viser som «Dirty knife» og friskere, folk-pregede sanger som «John saw that number».
Med 12 kutt på 35 minutter går det unna i pønktempo — eller som på gamle countryplater.
Case har hatt en fot i begge leirer, og hun er av dagens beste garantier for at countrymusikken vil blomstre videre.
| 1 |
705004
|
Tøffeste rapper tar pulsen på 2006
Amerikaneren MC Lars kaller seg selv en postpunk laptop rapper — og en superhelt for «iGeneration».
Midt i blinken om en fyr som mikser det beste av Eminem, The Offspring og Beastie Boys mens han sampler Iggy Pop og rapper på punkbeats om ståa i 2006.
Resultatet er et friskt og heftig klaps — både i hjernen, dansefoten og lattermuskelen.
For humor og satire er MC Lars' sterkeste kort.
Så tenker du kanskje at humordominerte låter bare har en holdbarhet på maks 5-6 spillinger.
Helt feil tenkt her.
For MC Lars hviler ikke tungt på humoren: han har integrert den i heftige rim og stilige beats.
Kanskje er han ikke verdens beste rapper, men ingen slår hans dryppende, politiske sarkasme om tidstypiske temaer som nedlasting, crunk, iPod, bandeffekter og internettdating.
Om ti år drar du albumet fram og ler rått igjen - av tingene vi var popkulturelt opptatt av i 2006.
Må oppleves!
| 1 |
705005
|
Eventyrlige Elvira
Det er visst ingen ende på hvor eventyrlig stort Elvira Nikolaisens gjennombrudd er.
Etter måneder med nesten hysterisk mediehype og den deilige «Love I can't defend» på radioen døgnet rundt, kom albumet «Quiet exit» og tok de fleste kritikerne med storm for en uke siden.
Platekjøperne er også begeistret.
Og så kommer den unge, ferske liveartisten og imponerer fra scenen også på sin aller første turné.
Helt fra Elvira med et bredt smil setter seg bak pianoet med sin smårocka, bustete stil, er det klart at lydbildet blir en mer rufsete opplevelse enn på det nesten i overkant myke debutalbumet.
Låtene får skarpere kanter og trår mer fram.
Svært ofte blir de mer interessante enn de er på albumet.
Hun har en luftig og litt skurrete stemme du aldri helt klarer å plassere, men som du alltid ønsker å høre mer av.
Og en sceneutstråling av Thomas Dybdahl-kaliber.
Mellom låtene snakker Elvira til publikum med en blyghet som kler henne og musikken, men som nok fortsatt hemmer henne litt.
Siden Moi-jenta nærmest er på hjemmebane i det hun kaller «litt min by», er det mange kjente i salen.
Det gjør henne tydelig glad.
Enorm sceneutstråling og intensitet til tross, Elvira sliter litt i lengden med å holde på oppmerksomheten.
Men akkurat da kaklingen begynner å blomstre i salen, kommer det befriende tempo— og trøkkskiftet med Springsteen-hyllesten «My way back in».
Det kler Elvira veldig godt å trå til litt.
50 minutter var akkurat passe, da hadde vi fått høre de fleste låtene fra albumet, og et par fine coverlåter, blant annet Fleetwood Macs «Landslide» og Sades «Your love is king».
Men den største overraskelsen var faktisk hennes egen «Sweet, sweet», som ikke står så voldsomt fram på albumet.
I Folken var den ren gåsehud!
Og bandet?
Flinke fyrer alle sammen, Trond (gitar), Kristian (bass), Thomas (trommer) og Marius (gitar).
Ifølge Elvira hadde de klart seg utmerket på turné uten henne.
Så da fortjener de kanskje å få presentert etternavnene sine også neste gang?
| 1 |
705006
|
Skambra
Fire menn med gitarer, bass og et enkelt trommesett er alt man trenger noen ganger.
Skambankts første konsert i Folken blir forhåpentligvis ikke den siste.
Jæren har fostret et knippe gode band opp gjennom tidene, og helt i teten ligger dette fantastisk energiske rockebandet fra Klepp.
De ble av mange, undertegnede inkludert, regnet som et av de store høydepunktene under fjorårets Pulpit Rock festival, og imponerte på et stort antall festivalscener både hjemme og i det store utland.
Nå er de blitt enda bedre.
Fra de satte sine bein på Folkens scene i går kveld, hadde de full kontroll over den i underkant av 200 personer sterke horden.
Den nyansatte trommisen, Børge Henriksen, var såpass klar for å gi Stavanger skikkelig juling, at han like godt trampet hull i stortromma etter omtrent ett minutt.
Til tross for at dette bare var hans sjette konsert med bandet, var han rutinert nok til å fullføre sangen langt der oppe på platået sitt.
Resten gikk smertefritt, slik så det i hvert fall ut fra salen.
Den noe utilsiktede trommeødeleggelsen til tross, bandet var raskt i gang igjen, uten å ha mistet verken energi eller jærsk pågangsmot.
Siden sist har bandet blitt enda litt mer rocka enn i fjor, låtene groover mer, og de tar seg bedre ut på scenen.
Noen erkerocka koreografiske grep er blitt gjort, og sceneoppsett og lys kler bandet perfekt.
Særlig på «Desertør» viste det allerede eminente livebandet at de har blitt enda bedre.
Lyden var de tidvis mindre heldige med, uten at det var snakk om graverende tilstander.
På forhånd hadde Terje Vinterstø og hans svette menn lovet å svinge innom en nyhet, og løftet ble holdt.
Jeg tror den nye låten het «Angst», og uten å bryte med den gamle stilen, pekte den mot et mer rock 'n' rollete uttrykk, som det skal bli spennende å høre mer av.
Det burde naturligvis vært mange flere til stede i Folken i går kveld.
Byens rockere bør ha en god unnskyldning på lager for ikke å innfinne seg når et av distriktets desidert beste live-band spiller.
For det er liten tvil om at Skambankt snuser utenfor døra til elitedivisjonen.
| 1 |
705008
|
Kombo med futt i
— Få alle fotografene opp på scenen, nå må vi ha et bilde av dem som vant publikumsprisen, ropte ralphetrommis Tarjei Strøm, og publikummet i den stappfulle storsalen i Tromsø kulturhus gikk om mulig enda mer av hengslene.
Et mer energisk band enn Ralph Myerz and the Jack Herren band skal man lete lenge etter, og sammen med rockebandet We avsluttet de Bylarm med mer entusiasme enn man skulle tro fantes etter tre dagers sammenhengende musikkfest.
I utgangspunktet høres det ut som ekstremsport å slippe to såpass ulike band som Ralph Myerz og We til på scenen samtidig.
Det er ikke bare lengden på bandnavnene som er i hver sin ende av skalaen.
Likevel fungerte det overraskende bra da hele gjengen entret scenen samtidig etter å ha spilt hver for seg først.
Snart kommer ep-en hvor de har samarbeidet, og den er det all grunn til å se fram til hvis de holder samme nivå som de gjorde i Tromsø lørdag kveld.
| 1 |
705009
|
Makeløse Mira
Få norske artister har vært like hyppig omtalt og avbildet i mediene som Mira Craig den siste tiden.
Videoen til «Headhuntet» kverner og går på Svisj, og det vakre ansiktet hennes dukker opp i avisene hele tiden.
Debutalbumet hennes har blitt godt mottatt.
Det mange har lurt på er: holder denne talentfulle Oslo-jenta også mål på konsert, eller er hun en enda en av disse Annie-artistene som fullstendig mangler evnen til å synge live?
OK, det må vel sies at hun til tider sliter litt på de høyeste tonene.
Men der stopper også den negative omtalen.
I går viste Mira Craig at hun er en langt over gjennomsnittet sjarmerende artist med vidt spekter i stemmen.
Hun hører absolutt hjemme på scenen.
Å ta med seg band med både gitarer og blåserrekke viste seg å være et smart grep, og lyden er den beste jeg har hørt i VG-teltet til nå.
Hun er også en selvironisk dame, og lo med da en tilhører høyrøstet foreslo en liten stagediving.
Noe av det som også gjør en konsert med Mira Craig til en fornøyelig opplevelse, er at hun plukker fra et låtmateriale som er veldig variert.
Hun går fra hulder til hund på et øyeblikk, og passer like godt som begge deler.
I tillegg er hun en publikumssjarmør som med enkle grep engasjerer de fleste.
Selv den mest blaserte hardrocker måtte rikke litt på popfoten.
| 1 |
705010
|
Oppskrytt Serena-Maneesh
Et av trekkplastrene på årets Bylarm må Serena-Maneesh sies å være, og ikke uventet trakk de godt med folk til storsalen i Tromsø kulturhus i går kveld.
Bandet frontes av Emil og Hilma Nikolaisen, søsken av ikke mindre kjente Elvira og ikke minst Ivar i Silver.
Søskenflokken har en tendens til å besøke hverandres band, selv om de musikalsk ikke ligner hverandre særlig.
Serena-Maneesh er uten tvil det Nikolaisen-bandet som låter minst kommersielt.
Men det medfører ikke automatisk at musikken er veldig bra.
Det var generelt litt vanskelig å få tak i hva Serena-Maneesh egentlig holdt på med i går.
Delvis på grunn av lyden, som var langt fra optimal, men en annen ting som trekker ned, er at bandet ikke er særlig sterkt vokalmessig.
Det låter i grunnen litt uferdig.
Gitarriffene er lange og nesten messende, og noen ganger treffer Emil blink med vokallinjer som matcher svært bra.
Men ofte lykkes han ikke.
Når det er sagt, så er Serena-Maneesh et visuelt stilig band.
Det er mye liv på scenen, og på uforståelig vis klarer de sju, noen ganger åtte, musikerne å ikke kollidere med hverandre, til tross for at de er i stadig bevegelse.
Et fremragende lysshow gir også energi til scenebildet.
Likevel, gjengen fra Moi klarer ikke å overbevise helt.
| 0 |
705011
|
Perle fra Haugesund
Wow, rett og slett.
Se opp for Susanne Sundfør.
Hun kommer fra Haugesund, spiller piano, og synger aldeles nydelig, på en Katie Melua-aktig måte.
Hun lager vakre, litt triste låter.
Melodiene er vare og komplekse, pianolinjene er både godt komponert og strålende utført.
Jeg tar tilbake det jeg har tenkt for meg selv så mange ganger, at vi ikke trenger enda en melankolsk singer-songwriter.
Det er plass til gåsehudfremkalleren Susanne.
Vi får heller skyve ut noen andre.
Grunnene til at sekseren uteblir er følgende:
Plassering av konserten, samt at en av fem låter var en cover.
Jeg vil heller høre hennes eget materiale, for det lille som ble presentert ga mer enn mersmak.
At konserten ble lagt til en støyende hotell-lobby er Bylarm sin feil, og de burde skjerpe seg.
Det er verken riktig overfor artist eller publikum å gi sånne ugunstige spilleforhold.
| 1 |
705012
|
Hurra for hvitevare-torpedoene!
Hvitevarer er anvendelige tingester, gitt.
Du kan stryke, kjæle, file, sage og slå på dem og dermed lage de kosteligste rytmelyder.
Du kan ta ut trommelen av en halvautomatisk vaskemaskin og la den møte den elektriske hjulvispen for mer gromlyd.
Og istedenfor å knuse gitaren, som noen rockestjerner syntes var en kul ting å gjøre i hine hårde dager, er det minst like rock 'n' roll ta en gammel komfyr på strak arm og knuse den mot en sentrifuge.
Alt dette gjorde Hurra Torpedo i Folken lørdag kveld.
Med svensk språkdrakt gjorde Farbror Blå og de alle nevnelige og unevnelige ting som gjøres kan med hvitevarer.
Alle rockhistoriens klisjeer tas helt ut.
Og når de mot slutten knuser en komfyr med en felg, så blir det en snev av Kaizers-ironi.
Paret med Rammsteins drønnende seighet.
Rammet inn av bassvibrerende vegger.
Og en ting er sikkert: hvitevarer tåler mer vold enn du kanskje tror, så fort som de går i stykker bare ved å stå der i heimen.
Men også de blir knekt til slutt.
Egentlig er en Hurra Torpedo-konsert like mye av et humorshow eller en performance som en tradisjonell rockekonsert.
Men så blir du sannelig besnæret av musikken også.
Om Bonnie Tyler-klassikeren «Total eclipse of the heart» er uimotståelig og uforglemmelig: vent til du hører bandets versjoner av t.A.T.u-hiten «All the things she said» og Britney Spears-låten «Toxic»!
Dette er covring på et plan andre kanskje har kommet på å gjøre, men ingen har klart å gjennomføre på dette nivået.
Jeg vi høre det om og om igjen på plate.
Snart!
| 1 |
705015
|
Abel og blanke messingen
Stavanger Brass Band og Morten Abel:
Messing og pop.
En umulig kombinasjon?
Tvert imot.
En svært vellykket kombinasjon, tør jeg påstå.
For de åtte felleslåtene som ble framført i Stavanger konserthus lørdag kveld, satt som et skudd i, eh.. blanke messingen.
Musikalske samarbeidsprosjekter over sjangergrensene er risky business.
Det ender gjerne med slapp tåfismusikk eller spektakulære mageplask som gjør vondt i lang tid.
Men Abels musikk er som skreddersydd for horn — og da langt mer enn bilhornene i introen på snurriglurlåten «Birmingham ho».
Og et storband som SBB er helt sikkert i stand til å improvisere.
Men ikke veldig mye.
Et slikt samarbeid handler altså om arrangementer.
Noen har gjort en kjempejobb i tilretteleggingen.
For Stavanger Brass Band spilte stramt og disiplinert, men samtidig med den nødvendige grad av innlevelse og nærkontakt med Abel og hans band.
Og Abel sjøl?
I det ekstreme godlunet.
Han kom svinsende inn på scenen etter SBBs rundt 40 minutter lange oppvarming iført hvite bukser og hvit skjorte samt grå vest, bukse og sixpence.
Men slett ikke i grått humør.
Noen måneders arbeidsferie har tydelig gjort ham godt.
Åpningslåten var «All or nothing».
Deretter fulgte vemodige «Cecilia Carter» med brassbandet tungt inni låtens vakkert repeterende tema.
Og så «Lydia» fra «Snowboy», Abels første soloalbum - komplett med tubasolo som på platen, samt en beinhard «Hard to stay awake» med vrinskende tromboner i brassbandets virile andrerekke.
Etter denne låt nummer fire speider Abel ut over salen.
Og lurer på:
Et betimelig spørsmål.
For det var nok først og fremst brassfolket som presset blanke messingen ned i stolputene.
Og trommeslager Børge Fjordheim, iført salens antakelig trangeste bukse, sang potetsangen:
Sangen som alltid synges - og alltid har vært sunget - langt der ute på Randaberg.
Mens bandsjef Abel la til sine egne linjer:
Så «Dude of all dudes» hvor han befridd for sin gitar danser rundt på scenen.
En stavangersk duckwalk eller chickenwalk til messingakkompagnement.
I det hele tatt:
Abel var i det nesten gummimannbevegelige hjørnet denne brasskvelden.
«Tulipz» fulgte deretter:
En elefant av en låt.
Og når Abel med band og brassband kom til «This was from America»-linjene, antok låten et nesten udemokratisk autoritært marsjtempo som minnet mer om Bush enn Sousa.
Men det autoritære drivet måtte vike for noe nær myk soulbrass mot slutten.
I det hele tatt:
Med et 30 mann sterkt ekstraband i ryggen oppnådde mange av disse åpne og dynamiske låtene sin endelige konsertforløsning.
Ofte er rock'n roll best i basiske versjoner med bare bass, gitar og trommer.
Men noen låter kler større arrangementer og rikere lydbilder.
Mange av Abels låter tåler å bli utfordret av andre instrumentgrupper.
Og til slutt da:
«Birmingham Ho» altså som første ekstranummer.
Med andre Fred-linjer, mye mer reggae samt englelydende «Ho-hey»-koring fra Abel-band- og brassband-medlemmer mot slutten.
Abels egen kommentar:
Helt til slutt:
«House on fire» som en nesten frelsesarméaktig ballade - en sang som står fint til høstens melankoli og den sursøte førjulstid.
Snart er det «Glade jul» på sure julehorn.
| 1 |
705016
|
Ingen vandring i solskinnet
Katrina Leskanich, spør du.
Katrina & The Waves, svarer jeg.
Nå er den London-bosatte artisten klar med sin første solo-plate, 45 år etter at hun ble født i Kansas i USA, 20 år etter at hun erobret hitlistene med «Walking on sunshine» og åtte år etter at hun vant Melodi Grand Prix med «Love shine a light».
Det har tatt lang tid å få ut soloalbumet, uten at det betyr at det har vært jobbet godt med det.
Phil Thornalley og Darren Loveday er hyret inn som medlåtskrivere, uten at det spiller så stor rolle.
Platens soleklare ener er Kirsty MacColls gamle «They don't know», mest fordi det er en fantastisk sang i utgangspunktet og en klassisk 80-tallshit i Tracey Ullmans versjon.
Katrina gjør ikke skam på den, men løfter den ikke.
Det er ingen vandring i solskinnet eller skinnende kjærlighetslys å spore hos Katrina.
Dette er bare traust og utdatert pop av den typen du vil finne i billighyllene innen kort tid.
| 0 |
705017
|
Ingen kamp for Vamp
Vamp er i flytsonen:
«Siste stikk» kommer garantert til å selge 100.000 eksemplarer før jul.
Og Vamp kommer til å spille for dundrende fulle hus herfra til julaften — og derfra videre til påske og pinse med.
Vamp tar siste stikk med «Siste stikk».
Bjørn Eidsvåg i fjor, Vamp i år:
Folk vil ha sanger med tekster på norsk som beveger i høstmørket.
Folk vil ha melankoli samt noen doser humor, varme og melodiøs kuling fra vest.
Vamp spilte med betydelige mengder autoritet i Stavangeren i går kveld.
Vissheten om seks utsolgte Stavanger-konserter gir naturligvis sjøltillit i bøtter og lass.
Og bandet vågde å spille mange av de nye sangene fra «Siste stikk».
Etter sju studioalbum har Vamp ennå til gode å cashe inn kvikke gevinster på gamle slagere.
Ikke det:
Noen av de gamle kom.
Men ikke så mange at man fikk følelsen av å være med på et haugesundsk Husker du.
Og når Vamp går løs på de gamle sangene, så gjør de det med gnist, glød og vilje til å vri dem i stadig nye retninger.
Dermed ble den buldrende folkrockeren «Sitte å tenke» introdusert uten den sedvanlige trommeintroen.
Og på «Månemannen» lot komponist og felespiller Øyvind Staveland fela låte som en gjeng skrattende skjærer på Skrattaskjer.
Så får det heller være at «Tir ná noir» uansett låter som «Tir ná noir» — den sangen lever sitt eget liv samme hva Vamp-guttene måtte finne på.
Inn under huden
Mer interessant er det å se hvor uanstrengt flesteparten av de nye sangene glir inn i repertoaret.
Vamp spilte sju av «Siste stikk»-sangene - blant annet en akkurat passe sjølironisk versjon av «Nok ein sang om havet» samt en nedpå og nydelig «Denne uro».
Mye av styrken til Vamp ligger i bandets evne til å formidle både gleden og sorgen i livet.
Det er alltid noen sanger som kryper inn under huden på oss publikummere.
Og det er alltid noen sanger som stiller oss nødvendige og noen ganger ubehagelige spørsmål.
Men så har bandet også sangene som får blodet til å pumpe og livet til å sprute:
«Hønsahus» har humoren, «Harry» strekker seg undrende ut i den store vide verden, mens «Ingeborg» strekker seg kåt mot ny sommer.
Du er heldig hvis du har billett til en av de andre konsertene.
Eneste minus:
Det lange Jazzhjørnet-partiet hvor alle fikk vise hvor flinke de er.
Fint?
Ja.
Men intensiteten og framdriften i konserten stoppet opp for noen minutter.
| 1 |
705018
|
Vakre, morsomme coverlåter
Albumet «Nouvelle Vague» fra den franske duoen med samme navn var et av fjorårets store høydepunkt.
Multiinstrumentalistene og produsentene Marc Collin og Olivier Libaux hadde en enkel, men genial idé, helt i tråd med bandnavnet: å lage easy listening-versjoner av gamle postpunk/new wave-klassikere i bossanova-takt.
(Nouvelle Vague betyr new wave på engelsk og bossa nova på portugisisk).
Stilig og stillferdig framført av et knippe henrivende, myke kvinnelige gjestevokalister.
Resultatet var frapperende: humoristisk, vakkert og originalt på en gang.
Klassikere som «Guns of Brixton» (The Clash), «Just can't get enough» (Depeche Mode), «Love will tear us apart» (Joy Divison), «Too drunk to fuck» (Dead Kennedys) og ikke minst «Making plans for Nigel» (XTC) fikk alle som hørte, til å ville ha mer.
Fellesnevneren for låtene NV spiller inn er at de har sterke tekster og en klar underliggende følelsesladethet.
Og mange hadde kommet til Tou Scene lørdag for å oppleve fenomenet fra scenen.
Ville gruppen klare å formidle den samme stemningen i levende live?
Svaret er: egentlig ikke.
Lydbildet var mer jazz enn bossa nova, og de to kvinnelige vokalistene var svært forskjellige i uttrykket — nærmest som en engel og en djevel.
Samtidig klarte bandet det kunststykket svært mange band ikke gjør når de spiller live:
De tar musikken sin enda et steg, viser enda en dimensjon ved seg selv, uten å forringe utgangspunktet.
Det er virkelig godt gjort.
Med trommer, akustisk gitar, enkle lydeffekter og et assortert utvalg av rytmeinstrumenter som bakteppe, var de to vokalistene Camille og Eloisia de bærende elementene.
Både visuelt og musikalsk.
Med teatralske bevegelser skapte de en både mer rufsete og elegant stemning enn på det balsammykt produserte debutalbumet.
Etter en myk start som etter et par låter sto i fare for å bli ensformig, klarte de med enkle vokale og visuelle virkemidler å la konsertopplevelsen bare stige utover.
Bandet framførte stort sett låtene fra debutalbumet, men serverte også en skikkelig ny godbit i sin sedvanlige myke stil:
Lords of the new church-låten «Dance with me» er perfekt for Nouvelle Vague-ånden.
Da et svært begeistret publikum fikk inn bandet til andre runde med ekstranummer, serverte de en bluesaktig versjon av «Just cant't get enough».
En morsom liten gimmick der og da og som en ekstra liten konfekt til slutt.
Men jeg håper ikke Nouvelle Vague har tenkt å gå mer i den retningen i framtiden.
| 1 |
705019
|
Sviske-Brian i joggebuksa
Da Brian McFadden sa farvel til resten av kjekkasene i det irske boybandet Westlife, hadde han muligens håpet på å dra en Robbie Williams.
Det kan han nok se langt etter.
Han har verken karismaen, utseendet eller scenetekket til Robbie, og i hvert fall ikke klessmaken.
Man kunne tro at han hadde forsovet seg litt da han subbet inn på scenen i joggebukse og fotballskjorte.
Heldigvis redder stemmen hans mye.
Man kan nemlig si hva man vil om McFadden, men det er ikke til å komme bort fra at han synger bra live.
Musikerne han hadde med seg i konserthuset i går var også dyktige.
Det samme kan man dessverre ikke si om lydteknikeren.
Et skjærende og grusomt lydbilde preget første del av konserten, helt til vedkommende bak spakene fikk tatt seg litt sammen.
Låtmaterialet er en helt annen historie.
Brian McFadden sitt korte sett besto hovedsakelig av intetsigende popmelodier som ikke festet seg.
Stemningen var ikke uventet best på coverlåtene og Westlife-sangene.
Når det er sagt, så var stemningen slik den ofte er når de pene popguttene kommer til byen.
Småjentene hylte og hylte, og flere grein.
Men hva gjør helten?
Jo, han gjør narr av dem, hermer etter dem, og forteller at de høres ut som sirenene til en ambulanse som sikkert kommer og henter dem snart.
Hvor arrogant er det mulig å bli?
Og hvem er det han tror kjøper platene hans?
Til tider så det likevel ut til at han skulle slå til med noen oppriktige publikumsfrierier.
Som da han inviterte publikum opp på scenen, og straks ble omringet av en hel haug av jenter.
De ble riktignok sendt tilbake til setene sine ganske så raskt, og etter at sangen var slutt understreket han hva slags dårlig idé det hele hadde vært.
— Det var som da Irland bestemte seg for at det sikkert gikk greit å ta imot «et par» flyktninger, sa han og flirte.
Nobelprisen sitter nok langt inne for denne karen, ja.
Plasseringen av konserten var også langt fra ideell.
Stavanger konserthus var på ingen måte noe ideelt lokale, særlig ikke for lydnivået.
Det er nå ikke lenger nødvendig å sende ungdommen på Motörhead-konsert for å få tatt fra dem hørselen.
Brian McFadden i Bjergsted holder i lange baner.
| 0 |
705020
|
Lovsangsfest med Michael W. Smith
Michael W. Smith åpnet pompøst og storslagent.
Bassen og trommene dundret i salen, og 2200 publikummere fikk kontant svar på den flere minutter lange og taktfaste innklappingen.
«Hello Norway!»
Så var det i gang.
«Open the eyes of my heart, Lord».
Salen ljomet.
Med et samspilt og dyktig band på seks personer kunne Michael W. Smith levert en knallsterk og showpreget konsert, noe han også brukte den første halvtimen til.
Publikum kjenner låtene inn og ut, noe som i seg selv er en prestasjon med tanke på at mannen har gitt ut 18 plater.
Noe showing med skyhøye vegger av synth og ville gitarsoloer fra de to gitaristene blir det også, men Smith har en helt annen agenda.
Dette var han også raskt ute med å fortelle salen.
— Dette handler ikke om meg og det handler ikke om musikken.
Det handler om Jesus.
Jeg har bedt om at Gud skal vise seg på en sterk måte i kveld, slik Han har gjort i Tyskland, Sveits og Frankrike tidligere på turneen, betrodde han.
Michael W. Smith er en av de mest fremgangsrike musikerne i sin sjanger.
Gjennom den over 20 år lange karrieren har han solgt mer enn 13 millioner plater, vunnet så å si alt som er å vinne av priser og blitt kåret til en av Amerikas mest sjarmerende menn.
Men han blir likevel ikke personifiseringen av den sleske typen med hvite tennene og en perfekt midtskill som mange forbinder med amerikanske kristne.
Etter en halvtime roer han det hele ned.
Bandet går av scenen, og plutselig er han mutters alene med pianoet.
Og her snur hele konserten.
På elegant måte loser han publikum gjennom mange av de mest kjente lovsangene vi har.
Ikke bare sine egne, men også andre sanger som blir sunget verden over.
Som lovsangsleder er han hele tiden ute etter sangene som uttrykker noe overfor Gud, og det er der han treffer publikum, midt i hjertet.
Spesielt merkes dette i slagere som «Let it rain», «Agnus Dei», «Awsome God» og «Above all».
Publikum har kommet for å synge, og det er akkurat det artisten legger opp til.
Michael W. Smith er en stor lovsangsmusiker.
Selv om han serverer håpløse publikumsfrierier som å dikte en sang om Norge og hvordan han har lyst til å flytte hit på direkten, holder han seg trofast til budskapet han har fremmet hele karrieren.
Michael W. Smith handler om å lovsynge Gud.
Men litt mindre medleyer neste gang, takk.
| 1 |
705021
|
Skjerp dere, Motörhead
Nå får han Lemmy snart se å pensjonere seg, i hvert fall hvis han har tenkt å opprettholde det labre nivået han holdt på Tjensvoll fredag kveld.
Etter tretti mer eller mindre suksessrike år på veien er det kanskje fort gjort å lene seg bakover og lande midt i laurbærene.
Rutine er et stikkord som godt oppsummerer det Motörhead bedrev i går.
Det er ikke noe galt i å være rutinert.
Det som er galt, er når man så til de grader har havnet inn i en slags samlebåndtilstand, hvor man gjør nøyaktig det samme hver kveld, uten å leve seg noe videre inn i det.
Jeg har sett dem bedre før mer enn én gang.
I mine tidlige tenår hatet jeg intenst Tina Turner, og ei venninne ytret i den anledning:
«Ja men hu e grævla bra te å ver så gammale».
Det samme er det sikkert mange som tenker om Lemmy.
At vi liksom ikke skal forvente så mye av den stakkars, gamle knallen.
Men vi skal faktisk kunne forvente en del ting.
Blant annet at han virker litt mer engasjert.
Jeg hadde også forventet å høre «Orgasmatron» og «Bomber».
Det ble det ikke noe av.
Derimot ble det spilt mye relativt ukjent stoff, og det kan funke bra hos band som har en innadvendt holdning, og bare spiller de låtene de selv liker best.
Motörhead derimot, forfekter en holdning om at det viktigste er å gi fansen det de vil ha.
I går lyktes de ikke 100 prosent med det, selv om ting gradvis tok seg opp.
«Metropolis» ga settet et løft, det samme gjorde «Sacrifice», som av en eller annen grunn ble delt av en langtrukken og unødvendig trommesolo.
Mot slutten dro bandet heldigvis til med et par av godlåtene, med «Ace of Spades» som nest siste låt, og «Overkill» som aller siste.
Knyttneven av jern satt også der den skulle, det samme må sies om «Killed by death».
Men skulle ikke det bare mangle?
Folk tar helt av uansett om det er Motörhead sjøl som spiller klassikerne, eller om det er et coverband som gjør det.
| 0 |
705022
|
The return of Raga Rockers
Tilbake igjen etter noen års pause:
Fredag kveld skapte oslobandet Raga Rockers god kveldsraga foran et entusiastisk publikum på Sjøhusene i Stavanger.
Etter de tre første låtene — «Ingen adgang», «Drept kjendis» og «Ekspander eller dø» - var publikum langt inne i Nirvana.
— Raga!
Raga!
Raga! messet gamle fans samt ungjenter og unggutter som knapt var født da det første Raga-albumet «The return of Raga Rockers» rullet ut fra vinylpressen i 1983.
Og 46 år gamle Michael Krohn gliste fornøyd der han klamret seg til mikrofonstativet iført dressjakke og skjorte med bred halliksnipp.
Derfra og ut gikk det bare en vei: Opp, opp, opp.
Og det gikk fort, fort, fort.
Mot slutten danset publikum som ville små dyr.
Og tradisjonen tro måtte noen av de mest testosteronsprengte mannlige publikummerne tas hånd om av vaktene.
Raga Rockers traff planken.
Sist jeg så dem, på midten av nittitallet, framsto Krohn & Co. som dovne og utslitte rockere uten gnist og glød.
Fredag kveld var det et gira Raga Rockers som blitzbombet et lykkelig publikum med sin kontante og energiske blanding av punk og kvass boogierock.
For Raga har låtene:
Energiske og kontante i det musikalske uttrykket - tro mot punken og garasjerockens primitive idealer.
Men også sterke tekster.
Michael Krohns tekster er effektive meldinger fra den urbane virkelighet.
Og de er blitt sannere og bedre med årene.
De er brutale, mørke, usentimentale og arrogante - som hovedpersonen sjøl.
Men de er også fulle av mørk humor og skarpslipt ironi:
«Er det ikke deilig å ha noen å hate / Er det ikke deilig å slå noen flate» er presis rocklyrikk som går ut over forfatterens egne tilbøyeligheter.
Krohns tekster lodder det moderne urbane menneskets mørke sjeledyp, og fungerer sånn sett vel som mye som en ventil som en aggresjonsframkaller.
Gjør ovnene klare
Raga Rockers er fullt kjør fra begynnelse til slutt.
Bandet beveger seg bare unntaksvis i balladeland.
Nærmest denne intense kvelden kom Raga i halvannet minutt lange «Hun er fri» - som ble avsluttet med slengkyss fra Krohn til rødtoppen og blondinen som gynget på hver sin staute manneskulder et par meter unna scenen.
Raga Rockers har lenge befunnet seg i retroland.
Bandet spilte derfor ikke mange låter skrevet etter 1990.
Men bandet synes å ha funnet seg til rette i rollen som energiske museumsbestyrere av åttitallets kontante punkrock.
Og med siste års fornyede interesse for musikken fra dette tiåret, er det grunn til å anta at Raga Rockers vil gjøre flere konsertcomeback i årene som kommer.
Krohns usentimentale avskjedshilsen til stavangerpublikummet denne kvelden kom i introduksjonen til «Slakt»:
- Nå er vi kommet til veiens ende, og jeg vil bare si:
(låten drives i gang) «Gjør ovnene klare / skru krana på fullt / Vi skal bombes tilbake / tilbake til steinalderen.»
| 1 |
705026
|
Et Kaizers i utvikling
Hva kan man si om et band som bruker Elvis som gitarroadie?
Og om et band som er like mye burlesk samtidsteater med knekk i ryggen som heftig rock'n roll?
Det er bare å kaste inn håndkleet og innrømme:
Elvis er kongen.
Men Kaizers er kongene.
I alle fall på konsert.
Og definitivt på hjemmebane i galehuset Folken — definitivt en norsk filial av Dieter Meyers Inst.
Sistnevnte avsluttet hovedsettet under gårsdagens europaturnépremiere for Kaizers Orchestra.
Og låten er mer enn en låt - den er representativ for bandets utvikling det siste året; «Dieter Meyers Inst.» er også en mektig anlagt suite.
For Janove Ottesen & Co. lyder mer og mer som band svanger på en gedigen anlagt rockopera.
Let's face it:
Kaizers digger Tyskland, Tyskland digger Kaizers.
Og noen ganger får man også en sterk følelse av at storslagne tyske komponister som Wagner ligger og putrer i Kaizers musikalske verktøykasse.
Ikke i den forstand at Kaizers spiller Wagner, men de høres ut som et band besatt av 1800-talls komponistens grandiose tenkning.
Ingenting er for stort eller for vanskelig for dette bandet som elsker å skrøyde seg selv opp i skyene.
Det er noe voldsomt over nye Kaizers.
Bandet maler med bredere musikalsk pensel.
Det svinger innom energisk punk og rock'n roll (publikumsfavoritten «Blitzregn baby»), det gjør soul'n funk (åpningssporet «KGB»), det gjør myk sensuell gospelsoul («Papa har lov»), det sveiper innom ska («Delikatessen») og det gjør sin sedvanlige blanding av østeuropeisk sauetrall og oljefatremjende norsk industrinedleggelse (klassikeren «Kontroll på kontinentet»).
Ja, bandet sveiper til og med innom loungejazz.
Samt balkanpunk i nærkontakt med heavy heavy metal:
Gitarriffet på nye «Maestro» bærer låten inn til klassikerstatus i de gale gudenes Valhall.
Og gudene brøler ja til disse dresskledde nordmennenes søknad om å få krangle, hyle og skrike samt elske heftig med erotikkgudinnen Idun og hennes venninner herfra og inn til Balders begravelse på den ytterste mørke dag.
Elvis in the building
Samtidig har vi altså Elvis.
Bandet fleiper med kongen, men gjør det med stil:
Og mens elvisen ser ut som Elvis i den leie siste tiden, ser Kaizers-vokalisten ut som Elvis i 1968-comeback spesialen.
Svart skjorte med dåneåpning for damene i brystet.
Og han har den samme sjølsikkerheten og energien.
Den blinkende røde «Kaizers orchestra»-logoen understreker den underliggende elvisestetikken i høstens prosjekt.
Og med Janove som 68-Elvis og bandet som Wagner und also sprach zarahustras disipler i ryggen, er Kaizers et imponerende musikalsk monster og en interessant referansemaskin.
Vil mye, får til mye
Kaizers vil mye og får til mye.
Ikke alt er like vellykket.
Men bandet gir jernet - og er på vei videre.
Uttrykket er i forandring, noe inkluderingen av en to mann sterk blåserekke indikerer.
Kaizers 05 høres annerledes ut enn fjorårsutgaven.
Det er dårlig nytt for de som vil beholde Kaizers som en frosset musikalsk minneoase, hvor oljetønnene synger sin jamrende metalstøy på annenhver låt.
Men for dem som er interessert i å følge bandet på den nye reisen, må gårsdagens konsert ha fortonet seg som en fascinerende berg und dalbanetur over nye og åpne musikalske landskap.
Jeg lurer bare på:
Når skal Kaizers lage sin «Tommy», sin dundrende rockopera?
Alt ligger til rette for en bredt anlagt musikalsk såpeopera - gjerne med Elvis i en birolle.
| 1 |
705027
|
Ny og fersk rødfarge
Johnny Hazard & Co. spilte naturligvis gamle hiter og nesten-hiter som «Too proud to tell», «After ages» og «The big balloon» — sistnevnte tilegnet en av salens kvinner som fylte år.
Men det gjenoppståtte haugesundsbandet lot være å hvile på gamle poplaurbær.
Bandet imponerte med en rekke nye — og gode - låter.
Det er dermed all grunn til å ønske The Colors Turned Red tilbake.
Vår lille klode trenger popband som vil noe mer enn bare å lindre dagenderpåmareritt i følsomme sjeler.
For The Colors Turned Red er et av få norske band som makter det kunststykke å kombinere vakker popvellyd og popeleganse med elementer av råere og mørkere musikalske uttrykk.
Bak de åpenbare popstrukturene skjuler det seg lag på lag av komprimert energi og aggresjon.
Og noen ganger koker popkjelene over - og bandet forvandles til en popvulkan som slynger lava, ild og aske ut over sal og publikum.
The Colors Turned Red bærer stadig i seg elementer av åttitallets stilsikre britiske pop i kombinasjon med sekstitallets amerikanske glade surfpopharmonier à la The Beach Boys og syttitallets noe mer dandypregede poplyd à la Roxy Music.
Dette demonstrerer bandet klart på årets «Summer ep» og fremragende låter som «New California» og «Lyn».
Mer overraskende er det at konsertversjonen i perioder under lørdagens Checkpoint Charlie-konsert også nærmet seg punk og protopunk.
Et eksempel på sistnevnte var monsterversjonen av The Whos «The real me» - hvor trommeslager Morten Jackman i noen øyeblikk lot seg forvandle til Keith Moon og hvor bassist Ketil Torgersen så like bister ut som salig John Entwistle.
På det tidspunktet var vokalist Johnny Hazard allerede bar på overkroppen.
Han hadde kastet håndkleet, trillet terningene og krysset sin Rubicon - vel vitende om at det ikke lenger var noen vei tilbake.
Og gitarist og låtskriver Haakon Larsen?
Han holdt galskapen i gang uten å imitere Pete Townshends fysiske scenestrategier.
Larsen ser derimot ut til å ha blitt frosset opp fra 1988 få timer før lørdagens konsert:
Bøttefrisyren, den smale dressen, det skjeve gliset - alt var ved det samme.
Så får tida vise om The Colors Turned Red har mer flaks denne gang enn sist.
Den gang kollapset prosjektet som følge av interne stridigheter og laber publikumsinteresse for norsk pop på engelsk - det til tross for at Kjetil Rolness i musikkavisen Nye Takter utropte debutalbumet til «det beste norske albumet på engelsk.»
Det skal nok et lite mirakel til denne gangen.
Nye tryner dukker opp, nye navn krever sin rett.
Men ett er sikkert:
Som plate- og konsertband står ikke The Colors Turned Red tilbake for noen i dagens norske pop.
| 1 |
705028
|
Tysk nedtur
Halvgamle er de blitt.
Men de viste ikke gamle mestertakter.
Konserten med Neu!-musikerne Michael Rother og Dieter Moebius levde ikke opp til de høye, muligens for høye forventningene.
Duoen nærmest smøg seg inn på scenen, bøyde seg raskt ned over utstyret — noen lap top-er, et par elektriske gitarer og noen synther - blant annet en gammel Korg med stilige ledninger i alle farger.
Men det ville seg ikke riktig.
Låtene kom og gikk, i varierende formater, formasjoner og strukturer:
Noe prototechno, elementer av gammel krautrock og til og med noen ganske håpløse tilløp til elektronisk dansemusik.
Søte gitarer over syntetisk kleine, myke rytmer.
Og med flagrende bilder av tallrekker, gras og diverse fargefigurer på teppet i bakgrunnen signaliserte duoen både visuell og kunstnerisk stagnasjon.
De må ha hatt følelsen sjøl også.
De må ha merket at folk kom og gikk, at praten ble høyere og at applausen høfligere.
Gitaristen og synthoperatøren Michael Rother har i intervjuer sagt at han leter etter det unike, både i musikken og i livet for øvrig.
Eks-Kraftwerk-musikeren var ikke i nærheten av noe unikt på Scene 1 på Tou scene i går.
Men i perioder var han den som kom nærmest av de to:
Det er personlighet over enkelte av mannens elektrofuzza gitarpartier; han behersker kunsten med å la gitaren uttrykke seg i både lyrisk melodiøse og maskinelt massive vendinger.
Men dessverre oppsto magien i kun korte, skjøre øyeblikk.
Stort sett bare stampet Rother & Moebius seg av gårde.
De spilte én time.
Sikkert ikke ett minutt mer enn kontrakten tilsa.
Så smilte de avmålt, nikket - og forlot scenen.
| 0 |
705030
|
Kruttrøyk og kaktus
Er Helldorado Norges beste americanaband?
De burde i hvert fall være en sterk kandidat.
Konserten deres i går var i alle fall knakende god.
Dag Vagle har en varm stemme med et stort repertoar, og bandet fikk vist seg fra sine beste sider på den lille scenen.
Smakebitene fra det nye albumet lovet absolutt godt, melankolske og tankefulle, og ikke minst velspilte.
Soundet til Helldorado er også noe helt for seg selv.
I det en stor røyksky stiger opp bak scenen, går assosiasjonene til ørkenstorm.
Men så var det bare danskebåten.
Helldorado låter kaktus og halte hester uansett.
Til tider er de helt på høyden med band som 16 Horsepower, men tillater seg å være litt mer humørfylte.
På en halvdeppa måte, heldigvis.
| 1 |
705032
|
Overlesset gresk tragedie
Arild Andersen åpnet Molde Jazz, og alle var sikkert enige om at det var en kjekk tur.
Arild Andersen fikk oppdrag fra Athen-OLs kultursatsing:
Han lainet opp en rekke fine låter og elementer og sanger og lyder og påfunn og all slags, lot damene synge på gammelgresk og pakket det inn i Sofokles' 2500 år gamle drama Elektra, kalte det et prosjekt, gir det ut på ECM-cd og repeterer det i Molde.
Formatet er storslått, musikken nærmest teatralsk.
Så langt alt vel.
Men Andersen er langt fra å finne en bærende idé eller en nerve som driver lytteren med i dramaet.
Arild Andersens «Electra» blir mer som lydbilder rundt den dramatiske fortellingen:
Om Elektra som bor i morens hus etter at faren er blitt myrdet av moren fordi han hadde dratt til Troja for å finne den skjønne Helena, svigerinnen, og moren i mellomtiden hadde funnet en annen.
Ikke nok med at mor dreper far, hun prøver også å ta knekken på sønnen — men Elektra redder broren sin.
Skjønner?
Altså en beretning med alt som greske tragedier skal ha av drap og intriger.
I dette intense dramaet av morshat og farsbindinger - eller motsatt - nytter det ikke å rasle sammen flinke musikere, litt eksperimenter med basslooper og sampling, to trommeslagere som går i veien for hverandre og en trompetist som også synger falsett.
For deretter å la alle gjør litt av det de kan.
Bortsett fra at gitarist Eivind Aarset ikke fikk spille intens rockegitar.
Trompetist Arve Henriksen bidro intelligent, han er en av norsk jazz mest spennende stemmer.
Mens perkusjonist Paolo Vinaccia tapte da han spilte sammen med Patrice Heral trommesett rett ved siden av - pluss at Heral behersker tablas-kunsten.
Vinaccia hadde tapt mot de fleste, forresten.
Vokaldamene på gammelgresk, Elly Casdas og Fotini Grammenou, bidro til å gi gulasjen estetisk høyde.
David Solheim produserte lyden.
Mye avansert lyd.
Lydbildet var i hvert fall rent.
Andersens bassmotiver kjøres gjennom elektronikken, samples og repeteres.
Dermed gis bassisten muligheten til å spille flerstemt med seg selv og improvisere over egne basslyder.
Stilig.
Men i denne settingen på toppen av ei pylsa med alt.
Verden er full av store lerret.
Ikke alle klarer å fylle dem.
Bassisten Arild Andersen er nominert til den høythengende European Jazz Price 2005.
Den kan han godt få, for alt det andre han har gjort.
| 0 |
705034
|
Vakker avslutning
Mens Skambankt fra Klepp tirsdag fikk æren av å åpne Quart, fikk Thomas Dybdahl fra Sandnes æren av å avslutte hele festivalen natt til søndag.
Full pott til Nord-Jæren, med andre ord.
Og mens Skambankt gjorde en overbevisende jobb, var ikke Dybdahl og gjengen hans noe svakere.
Hans melankolske høstpop fungerer like godt en varm sommernatt, og Dybdahl kikket opp på den stadig mer mørkeblå nattehimmelen og var så fornøyd, så fornøyd med det hele.
Hans ustoppelige takk til publikum ble nesten for mye av det gode, men det er samtidig godt å se at Thomas fra Lura ikke er blitt mer blasert av all suksessen.
Han gleder seg over å stå på en scene, og han er fortsatt overrasket over at det går bra.
Han gikk til oppgaven med et uttrykt ønske om å skape magi, og klarte det tidvis.
Det som sviktet, var Silje Salomonsens koring på sangene som virkelig skulle løftet stemningen; «A lovestory», «Cecilia» og «Henry».
Kombinasjonen av en litt spinkel stemme og en dårlig lydmiks gjorde at hun nesten forsvant.
Da hjelper det ikke at hun debuterte på munnspill.
Allsang-forsøkene satt heller ikke helt.
Det funket kanskje helt framme ved scenen, men du skulle ikke langt bakover før publikumsrøstene forstummet.
Likevel ble det en fin avslutning på Quart.
Bandet valgte å lage lange versjoner av sangene, der musikken slo som seige havdønninger mot oss — avbrutt av en og annen brottsjø.
Etter en årrekke sammen, er de svært så samspilte med Morten Johan Olsen og Øyvind Jakobsen på trommer og rytmeinstrumenter, Eirik Lye på bass, Øyvind Berekvam på steelgitar og Ådne Sæverud på orgel.
Ikke minst satte sistnevnte sitt preg på lyden med herlig «gammeldags» orgelspill.
Gjengen spilte en lang versjon av «I need love, baby, love, not trouble», og avsluttet det ordinære settet med en drøm:
«One day you'll dance for me, New York City» - med et bakgrunnsteppe på scenen bestående av funklende stjerner.
Uendelig vakkert, ikke minst kombinert med en varm, sørlandsk sommernatt.
Overraskelsen kom helt til slutt, med en hyllest til gammel gospel og soul, framført som en Elvis-medley.
Glory, glory halleluja, sang Thomas Dybdahl.
Et verdig punktum for Quart 2005. [email protected]
| 1 |
705036
|
En seier for rocken
Etter onsdagens timelange venting på en Snoop Dogg som visstnok var for opptatt med å spille X-box på hotellrommet og/eller redd for fansen utenfor hotellet, var det deilig med en stjerne som leverte varene som han skulle i går.
Kristiansand:
Legendestatusen sitter løst i rocken, og det er litt på kanten å opphøye Dave Grohl.
Riktignok var han med i Nirvana som trommis, men snakker vi om legender i den sammenheng, snakker vi om Kurt Cobain.
Han er imidlertid borte, og Dave Grohl har med Foo Fighters vist at han kan mer enn å slå hardt.
Bandet satte han sammen i 1996, med seg selv som låtskriver, vokalist og gitarist.
I går spilte han naturlig nok en god porsjon med låter fra sitt ferske album «In your honor».
Bandet åpnet knallhardt, presenterte etter hvert en ballade til ære for guttene og kom deretter til «Best of you», en låt der Dave med sin hese stemme nesten står i fare for å tippe over i Bryan Adams-land.
Men bare nesten.
Han har råskapen som skal til for å redde det meste i land, og på slutten av nevnte nærmest eksploderer han.
Ved starten av neste, «Last song», er selv bakerste publikumsrekke med, og resten av konserten blir en parademarsj.
Noen stor publikumsfrier er han likevel ikke.
Der andre ville dratt i gang allsangen, lar han gitarriff, lys og rytmedrønn hamre løs på publikum uten å spørre om de vil være med å leke.
Gårsdagens konsert med Foo Fighters sto i rockens tegn, og der sto den godt.
| 1 |
705039
|
Stem Joshua tilbake!
I 2000 feide han alle andre Maijazz-artister av banen med en fabelaktig konsert i Stavangeren.
Fredag kveld vendte han tilbake til det gamle bedehuset med den deilige akustikken — og leverte en nesten like god konsert.
— It's a real pleasure to be back in Stavanger, forkynte den 36 år gamle amerikanske saksofonisten etter å ha unnagjort de tre første låtene.
Allerede på det tidspunktet skjønte vi at det lå an til å bli nok en minneverdig opplevelse.
For Redman er ikke bare en glitrende saksofonist:
Han er også en stor kommunikator samt, uten å virke klengete påtrengende, en fremragende entertainer.
I motsetning til Kurt Rosenwinkel noen dager tidligere samme sted, så forsøker Joshua Redman å bringe publikum inn i musikken.
Han har et vidt og inviterende, ikke et trangt og ekskluderende uttrykk.
Redman åpner dører inn til noen musikalske rom med fin utsikt.
Og denne gangen åpnet han døra inn til jazzfunk-rommet og satte dessuten døra på gløtt inn til det feberhete jazzrockrommet.
For denne gangen bråket han mer.
Lyriske og melodisk søkende saksofonpartier fikk selskap av råere og mer blodsprengte rytmiske løp.
Og fra Sam Yahels enorme elektriske keyboardkompleks kom rent ut saftige og tonesterke soli med sterk smak av syttitall samt velfungerende, men svært basiske bassfigurer.
Noen ganger kunne man kanskje ha ønsket seg konsentrert bassist i bunn av lydbildet.
Men det blir en smakssak.
Jeff Ballard kompenserer dessuten det eventuelle savnet av en bassist med et organisk og piskende presist trommespill.
Som på jazzfunkrockeren «Put it in your pocket»:
En låt som fikk sin livepremiere i Stavangeren i går kveld.
Og Joshua Redman så seg nødt til å mane til en viss edruelighet hos et beæret og applauderende publikum:
Men det elastiske bandet til tross:
Det er Joshua Redman som er stjernen.
Iført sin lyse utenpåskjorte og mørke bukser spilte han med en følelsesmessig inderlighet som jeg savner hos veldig mange andre musikere.
Og han spilte en blanding av gammelt og nytt stoff.
Blant annet «The long way home» og en fascinerende ekkorsterk samt svært tempo- og temperaturvariert «News from the front» - begge hentet fra 2002-albumet «Elastic».
I slutten av mai kommer oppfølgeralbumet «Momentum».
Og fra dette albumet spilte kvartetten både nevnte «Put it in your pocket», tittelsporet «Momentum», «Shut your mouth» og «Double jeopardy».
Stem ham tilbake!
At 36-åringen har et lysende hode er det ingen tvil om.
Joshua Redman skulle egentlig ha blitt jurist.
Men han valgte saksofonen og musikerlivet i stedet.
Det skal vi maijazzpublikummere være glad for.
Jurister fins det nok av i en verden full av de snåleste søksmål.
Saksofonisten Redman derimot tar kun én sak - men den fører han til gjengjeld med imponerende klarhet:
Det bankende musikalske hjerte vs. All verdens tåpelige fabrikkmusikk, denne kvelden representert ved TV2s Idol-utsending.
Og juryens dom er enstemmig:
Det bankende musikalske hjertet vinner på alle punkter.
Fabrikkmusikken dømmes til magnetisk utslettelse og et liv i det store stumme intet, hvor ingen karaokepip eller Idol-utsendinger når fram.
Dermed gjenstår det bare å stemme Joshua Redman tilbake på, la oss si, 2008-versjonen av Maijazz.
| 1 |
705041
|
Volds skuffelse og raseri
Jan Erik Vold ser Norge utenfra — fra sitt frivillige eksil i Sverige.
Og han ser godt.
Det er saft og sprut over Volds observasjoner.
Og som den legendariske 10.000-metergiganten Sten Stensen, står han løpet ut.
I en av svadaårsangene refererer han til et spørsmål Stensen en gang fikk:
Hva tenker du på når du går rundt og rundt?
Og Stensen svarte:
«Ingenting».
Men Vold tenker.
Tenker og synger om Norge slik det en gang var og Norge slik det er.
Så kan lytterne vurdere om søkkrike lille Olje-Norge ble som det burde bli.
Levde Norge og nordmenn opp til idealene?
Neppe.
Og man registrerer den underliggende skuffelsen over dette i Jan Erik Volds nye sanger, hentet fra det ferske albumet «Vold synger svadaåret inn».
Sammen med musikerne Terje Gewelt (bass), Frode Alnæs (gitar), Alfred Janson (trekkspill) og Jarle Vespestad (trommer) presenterte Vold for første gang sine nye sanger på konsert — til tonene av viser, jazz og tidvis heftig blues.
Skuffelsen lå der, men også den váre nostalgien, den nesten surrealistiske humoren, den kollegiale omtanken (nydelige «Rekviem for Arild Nyquist») og det elegante raseriet.
Konsertens siste sang, «Mordechai Vanunu blues», representerte raseriet:
En ad lib blues om Israels atomvåpenprogram og den modige atomteknikeren som etter 18 år i israelsk fengsel nå har fått avslag på sin søknad om å få komme til Norge - landet som en gang skjenket Israel tungvannet.
| 1 |
705042
|
En helt unødvendig konsert
Når Rigmor Gustafsson synger «Raindrops keep fallin' on my head» stiller jeg meg spørsmålet:
Ny versjon, greit nok, men trengte vi den?
Ingen glemmer når Dionne Warvick synger «There is always something there to remind me».
Rigmor Gustafsson gjesper samme låten.
Pianist Jacky Terrasson er et funn, særlig når flygelet må vike plass for en Fender Rhodes.
Ifølge Maijazz-ledelsen har de to pluss bassist Christian Spering og trommis Johan Holgersson, aldri hatt tid til å øve sammen.
Som om det var sjarmerende når noen forsøker å oppheve tyngdeloven om at kun øving gjør mester.
Hvor er de kreative innfallsvinklene, de skeive akkordene og improvisasjonene som skulle kaste nytt lys over Burt Bacharach?
Versjoner med noe annerledes enn de vinylplatene som står i reolen hjemme.
Dette materialet har allerede Dionne Warvick pusset blank, vi trenger ikke nok en polert versjon fra en svensk syngedame.
På sin egen cd skriver hun:
«Rigmor who?».
Et like godt spørsmål er «Rigmor why?».
| 0 |
705043
|
Vokal-musikkens amasoner
«I'm not a super star, I'm a super moon,» synger Marie Daulne, damen bak at av de stiligste fenomen i afropeisk musikk.
Men krysningen er enda mer enn mellom Europa og Afrika.
Her er soul, pop, funk, hip hop, techno og jazz, fusjonert av Madame Daulne.
Hun som vokste opp i Belgia, fordi hennes kongolesiske mor rett etter at Maria var født måtte flykte gjennom regnskogen i Kongo da den belgiske faren hennes var blitt drept av opprørere.
Dramatikken lever videre i Maria Dualne, men har nok med årene blitt mer kjølig posering enn den vokalgjøglende spontanitet, dampende kvinnelighet og virtuos spenstighet som hun og hennes acappellagruppe delte med Molde Jazz-publikum i 1995.
Mer urban elektronisk musikk i dag, litt mindre afro.
Maria Dualnes flagrende gevanter følges opp av tre syngende medsøstre og groovende kamuflasjekledd komp av trommer, perkusjon, DJ og ikke minst Chantal Willie på bass og imponerende vokal.
Pluss hele publikum i Folken som fikk bruke nøkkelknippene sin som rytmeinstrument.
| 1 |
705047
|
Usikkert og tynt
«Nå blir det fææææst!», ropte Annie forsiktig fra scenen.
Men det ble det absolutt ikke.
Lørdagens konsert med prisvinnende Annie fra Bergen holdt på ingen måte mål.
Hun mangler det meste som kjennetegner en god liveartist, så som sangstemme, scenepersonlighet og utstråling.
Den spedbygde damen klarer på ingen måte å kommunisere med publikum, selv om hun spiller på en intimscene og har dem tett innpå seg.
Et mer platt og kjedelig show er det lenge siden jeg har sett.
Alle som har hørt Anniemal har fått med seg at Annie ikke har noen stor sangstemme.
Men den er mye verre live enn på plate.
Fullstendig livløst og til tider surt, og det til tross for at vokalen er kjørt gjennom solide filtre for å unngå nettopp dette.
Låtmaterialet i seg selv er ikke så ille.
Annie har en del fengende poplåter, og noen av dem gjør seg bra live.
Men det er for det meste bandets fortjeneste.
Det finske bandet hun hadde med seg for anledningen gjorde jobben til punkt og prikke, verken mer eller mindre.
De stakk seg aldri noe videre fram, men det er naturlig at bandet holder seg litt i bakgrunnen når de backer opp en soloartist.
Synd er det da at Annie ikke lykkes som frontfigur.
Hun burde ha skrudd på knotter og svingt plater, for det er det hun gjør best.
Alene med mikrofonen foran på scenen har hun i hvert fall ingenting å gjøre.
Kroppsspråket er fastlåst, og dansetrinnene er klønete.
Hun minner litt om en nyfødt fole.
La oss håpe at også hun blir stødigere etter hvert som hun får litt mer erfaring.
| 0 |
705078
|
Flerstemt juleglede
Det skal noe til å ikke få vondt i smilemusklene etter en aften med de tre julestjernene Tytingvåg, Sørvaag og Johansen.
På vei inn i salen tilsto en av de ansatte i Stavanger konserthus at hun nå ikke orket å høre "Deilig er jorden" mer i år.
Og det kan man egentlig ikke holde imot henne, med tanke på at vi går mot slutten av en svært aktiv julekonsertsesong.
Selv kan jeg fort komme til å rive meg selv forholdsvis hardt i håret hvis jeg må høre enda en inderlig, langsom versjon av "Glade jul", og jeg er også i ferd med å overskride anbefalt dose av kraftfulle tolkninger av "O helga natt".
Julekonserter er en spesiell sjanger, hvor det er lett å henfalle til loslitte klisjéer, men man kan like gjerne få kritikk for å bedrive overfladisk plankekjøring eller å glemme hva julen "egentlig handler om".
Det kan også fort bli både kjedelig, pompøst og overhøytidelig.
Uanstrengt og elegant
Ikke minst derfor er det så kjekt å høre hvordan trioen Hanne Sørvaag, Britt-Synnøve Johansen og Randi Tytingvåg elegant manøvrerer seg forbi alle tenkelige fallgruver.
Det er sjette gang de tre drar på juleturné sammen, og det merkes.
De har en uanstrengt, avslappet dynamikk på scenen, både under og mellom sangene.
Småpraten flyter naturlig, og er plassert ut i akkurat passe store doser.
Til tross for at de tre vokalistene hver for seg driver med relativt forskjellige ting, harmonerer stemmene like godt som de skreddersydde kjolene, og hver av dem tar med seg sitt eget uttrykk inn i fellesskapet.
Som når Randi Tytingvåg slår seg løs i en oppjazzet, lettbeint versjon av "Sleighride", nydelig arrangert av bassist John Lilja.
Eller når Hanne Sørvaag får ta ut hele sitt køntriregister på "Beautiful Star of Bethlehem".
Eller når Britt-Synnøve Johansen framkaller godmodig humring med sitt ukuleleprat og -spill, og faktisk klarer å skape en forfriskende vri på "Glade jul" i samme slengen.
Imponerende harmonier
Noe av det mest gledelige er at alt ser ut til å sitte like godt.
Alle tre er strålende vokalister hver for seg, men harmoniene de skaper sammen er så imponerende og gjennomførte at det er så å si umulig å slutte å smile.
De er like bra på den neddempede åpningssangen "Nå tennes tusen julelys" som når de lager Memphis-stemning med åpningskuttet på selveste kongens kjente juleplate.
De skaper en illusjon av skikkelig låvefest med en energisk og humoristisk polkasang, og har laget et slags revynummer på melodien til "Baby, it's Cold Outside".
Stadig blir vi minnet om hvor allsidige de er, men uten at det virker sprikende eller inkonsekvent.
Godt samspill
Flere i bandet og blant vokalistene har jobbet sammen før i mange ulike konstellasjoner.
Det merkes, både ved at de er usedvanlig godt samspilte, men også ved en tilsynelatende varm og fin kjemi på scenen.
Kombinasjonen av flinke folk, god musikk, gjennomtenkt og innovativt program, glimrende arrangementer og nydelige vokalharmonier er dømt til å bli bra.
Resultatet er en konsert som sitter som ei kule, og som sørger for både godt humør og passelige doser uhøytidelig julestemning.
| 1 |
705079
|
Bergens beste
Det er mange grunner til å mislike Bergen, men Aurora er et svært pluss.
Ja, ja, så er hun strengt tatt fra Os, men det har bare akademisk og lokalgeografisk interesse.
Nord for Boknafjorden er Bergen.
Aurora (Aksnes) er hot shit, og i motsetning til en del annet i den kategorien virker dette til å bunne i forrektige musikk, genuint talent og noe vi kan ha glede av i mer enn et kvarter.
Halleluja!
I den grad en kveld i Folken, kombinert med to never med sanger og et voldsomt rykte, kan bevise noe som helt, så skal Aurora ha en musikkframtid, ikke forville seg inn i skoleverket eller sløses bort i arbeidslivet.
Hun synger nesten perfekt, både i pitch og i dramatikk.
Hun har det de på Jæren kaller edge i stemmen, akkurat som Susanne Sundfør.
Rikt slektskap der.
Hun kan synge pent, så pent at vi må hente fram det urogalandske ordet vakkert.
Men hun kan også svelge ordene når det er tøft, hun kan knekke på toppene, hun kan dra ut sin flotte falsett og hun kan synge tilbakeholdent og forsiktig.
Alt er reint som ei militærbrakke i fredstid.
De sangene hun har rukket å skrive er jevnt over gode, noen er virkelig storveis, og hun har oppbacking av et godt band som er smart satt sammen som tunge og lette offiserer rundt dronninga.
Lydmannen har åpenbart arvet et stort parti klang som han ikke er redd for å bruke.
Oh...talent
De legger en pen elektropopmiks rundt Auroras dramatiske framføring.
Ytterst sjeldent nærmer de seg ekstase, men de lar seg aldri lokke helt utpå.
Det monumentale, svære og kraftfulle greiene mange andre holder på med (Susanne Sundfør/Emilie Nicholas) har hun foreløpig ikke.
Aurora slekter på de to nevnte, litt kjølig, litt mørk og arktisk, men hun er litt roligere, litt mer tilbakeholden og ryddigere.
Vokalen snirkler seg innover og utover og bortover, gjerne fulgt av en eller to korister.
Så smått intrikat, men aldri så artsy at man må ha kunstskole eller ha komplisert frisyre for å holde følge.
Hun har til alt å dømme en veldig god følelse for hvordan man kan sope med seg både de som vil ha "interessant musikk" og de som bare vil ha "noe fint".
Vanskelig kombinasjon dette, men Aurora fikser det.
Mellom sangene er hun ytterst sjarmerende, småsjenert, smilende og varm.
Svært ubergensk, for å returnere til geografien.
(Anmeldelsen fortsetter under bildet)
Hennes eneste fiende, per dags dato, er repeat-knappen.
Folk som er plaget med å notere la nok merke til at svært mye følger formelen tung bass på eneren, refreng der enten krigstrommene eller 80-tallstrommer pumpes opp, dempende brekk med tangenter som flyter, dramatikk opp, dramatikk ned — og på'an igjen.
Oppskriften funker kjempegodt veldig lenge, men det dynamiske potensialet er tatt ut etter 45 minutter.
På den tiden har de heldigvis servert et knippe sanger med bandet på gangen og kassegitar som sololedsager.
Hvis noen trodde det var mye staffasje og medium sangtalent, så motbeviser Aurora det så til de grader i den avdelingen.
Dette er ikke noe fjernsynet eller SMS 2 til 1987 har stemt fram til akutt og kortvarig berømmelse.
Dette er talent.
Next big thing?
For noen år siden skrev Christer Knutsen (hvor ble det av han i alt mylderet?) en litt sånn småskarp sang han kalte "This Week's Next Big Thing".
Det var et lite stikk til den stadige hypen rundt folk - gjerne artister - som plutselig blir mediautpekt til Den Neste Store, gjerne basert på en fryktelig liten produksjon.
Undertegnede har også et par skogssvin her.
Aurora er definitivt en sånn.
Hun har vært gjenstand for en vanvittig adjektivkappleik siden hun ga de frammøtte på Bylarm-konserten i 2014 et kryss i "jeg var der"-kortet.
Hun er fremdeles så ung at til og med foreldrene hennes i teorien kan være unge folk.
At dama er begavet langt ut over det normale er det ingen tvil om.
Jeg vil gjerne se andre i 1996(!)-årgangen som har hennes scenepersonlighet og stemme i kombinasjon med talentet for å skrive.
Kanskje vi skal vente til hun faktisk har gitt i alle fall én plate før vi kroner henne, men det er ingen grunn til ikke å tro på hypen.
Denne dama har internasjonalt snitt over seg.
Hvis det blir forvaltet godt, så er det ingen grenser.
| 1 |
705080
|
1B1-ensemblet er blitt et begrep for høy kvalitet
Ensemblet er nå klar for store oppgaver.
Det var litt av noen solister Bjergsted-ensemblet 1B1 kunne varte opp med fredag kveld, der programmet var delvis det samme som ved årets Kammermusikkfestival.
Den gang vakte spillet, der Clemens Hagen var solist i Haydn, enorm begeistring.
Fredag var Lars Anders Tomter, Norges fremste bratsjist, solist i Mozarts Sinfonia Concertante i Ess-dur, sammen med ensemblets leder, Jan Bjøranger på fiolin.
I tillegg fikk vi Mozarts hornkonsert nr. 2, med Andrej Zust fra Berliner Philharmonie som solist, og Clemens Hagen var igjen solist i Haydns cellokonsert i C-dur.
Mozarts hornkonsert nr. 2 står i en toneart som er komfortabel for hornet, nemlig Ess-dur.
Den slutter med en typisk jakthorn-finale.
Konserten, som spilleteknisk er den vanskeligste av de tre Mozart skrev, ble spilt med bravur og lange legato-linjer i hornet.
Den rike instrumentasjonen ble også fremragende ivaretatt.
I februar neste år skal 1B1 spille inn begge cellokonsertene til Haydn, med Clemens Hagens som solist.
En verdensstjerne har altså valgt ensemblet i Bjergsted!
C-dur-konserten ble først oppdaget i 1961, i Prahas nasjonalmuseum.
Det er en kraftfull konsert av den unge Haydn, og Clemens Hagen gir alle satsene deres forskjellige karakter: majestetisk og kraftfullt, betagende melodiøse linjer og virtuositet av beste merke – samt en sonor tone som gjennomstrømmet det hele.
Det formelig slo gnister mellom solist og ensemble.
De fine kadensene Hagen hadde valgt, er skrevet av Henning Kraggerud.
Etter pause fikk vi, som på kammermusikkfestivalen, Bartóks Rumenske folkedanser.
Når den spilles slik, feiende flott, med store kontraster mellom dansene, syltynne toner i diskanten og rytmisk driv, klinger den bedre enn i versjonen for klaver.
I Mozarts Sinfonia Concertante K. 364 er solo-bratsjen stemt opp en halvtone, noe som gir den en klang nær opp til fiolinen, og bratsjstemmen er fordelt i orkesteret slik at klangfargen blir utvidet.
Motiver blir presentert etter hverandre av de to soloinstrumentene og bearbeidet.
Et subtilt klangbilde oppsto der også hornene og oboene hadde soloinnslag.
Den langsomme satsen ble spilt vidunderlig vakkert, den er da også en av de mest sørgmodig-vakre moll-satser Mozart har skrevet.
Samspillet mellom de to solistene, som til tider er innfløkt, var strålende.
Konserten fredag kveld var ikke særlig godt besøkt.
Men det viktigste var at den ble holdt!
| 1 |
705081
|
Jule-Nilsen leverer ikke gavene
Kurt Nilsen synger ikke inn julen.
Han glatter over den.
Nå skal du høre noe litt snålt.
Kurt Nilsen-konserter finnes ikke.
Han dukker opp rett før jul, synger på tv og på eventer.
Kurt Nilsen er egentlig Sissel Kyrkjebø i dress og bart.
Men i motsetning til sin byvenninne har han ikke helt draget på julekonsertene.
Han har et spinnvilt drag på publikum (seks! utsolgte konserthus i Stavanger), men selve konserten var som en hard pakke som viser seg å være nok en pologenser.
Kurten kommer inn og synger "Have Yourself A Merry Little Christmas" mens bandet smilende visper trad.-arrangementet i bakgrunnen.
"White Christmas" kommer med den samme mediuminspirerte musikklinjeskjemajazzen.
Flinkt, riktig og oppfinnsomt som fruktutvalget på Prix.
På toppen flyter Kurt med sin sedvanlige utdragning av laaange toner.
Han synger pent, men noen stor crooner er han ikke.
Trivelig og jovialt, med sløyfe og litt hallaien.
Han synger absolutt alle sanger omtrent likt, gjerne med litt popsnirkling på toppene.
Målet er nok en slags Jamie Cullum/Michael Bublé-miks av swing, smooth og smil.
Meeeeeen....
Før han sveiver opp "The Christmas Song", den med nøtteristingen over åpen flamme, smiler han og sier til applausen:
"Dokk e altfor snill".
Well, I do agree.
Så en...klassiker!
Ingen klassiker fra Amerika slipper unna denne kvelden.
Heller ingen julefortelling med rot i virkeligheten for å introdusere sangene, sånne av typen "Når eg var liten...".
Da/når-regelen er én ting, men smil og munterhet til tross, det lukter litt innstudert repetisjonsøvelse av både drøs og sang.
DumDum Boys' "Stjerneskudd" kommer i en nerveløs "Hver gang vi møtes"-versjon, inkludert dramatisk lys og dempet voksenpop.
"When You Wish Upon A Star" er et to toms fire-plankekjøring der han nagler den høye tonen til slutt — han er tross alt en flink sanger - men fram til nå har vi ikke fått noe som rører, noe som varmer eller som kjennes i sjela.It's entertainment, but that's all.
Så, inn fra høyre, kommer Christel Alsos.
Som Sissel tar Kurt seg en pause midt i adventstida.
Alsos åpner med "I denne søte juletid", vakkert sunget, selv om det er nok et innslag i julekonkurransen "Hvem kan synge salme seinest?".
Alsos snuser på en pallplass.
Nu vel, Alsos er kanskje ikke like lettbeint, rundtsmilende og schwungen som Kurten, men hun bringer endelig litt nerve og intensitet til scenen.
Skomakergatasentimentalitet, med tilhørende (grammatisk riktig) "Da jeg var barn.."-introduksjon, kommer med "Vi tenner våre lykter" i en akkordommøblert versjon - greit nok - mens kveldens definitive høydepunkt er en ujålete, ektefølt orgelfulgt "Nordnorsk julesalme"
- God bless Trygve Hoff - som til alt overmål ikke går grusomt seint.
Pynt til jul
Det var dessverre mer som tangerte den importerte plastjulepynten enn som vekket kjenslelivet denne kvelden.
Alsos vinner duetten på "Baby it's cold outside", selv om Kurt egentlig klarer seg finfint på den.
"Walking In The Air" fra filmen "The Snowman" er det gjort mange fæle versjoner
av.
Kurts er ikke den verste, men det er heller ikke veldig god.
Og omtrent her ligger pinnekjøttet av hund begravet.
Kurt Nilsen og hans menn gjør inne noe galt, men de gjør heller ikke så mye riktig.
De synger bare gjennom sangene slik andre har gjort bedre før ham.
"Himmel på jord", for eksempel, fikk meg til å savne Maria Arredondo, en setning jeg ikke tidligere har formulert verken skriftlig eller muntlig.
Bortsett fra moduleringen er det ikke lite som skjer i den sangen.
"Walking in a Winter Wonderland" følger samme mønster.
"Little Drummer Boy" velger jeg å forbigå i stillhet.
Det burde Kurt Nilsen også ha gjort.
Sondre Bratlands "Gi meg handa di ven", duett med Alsos, avslutter den snaue timen hovedsettet varer.
Ikke akkurat et sentralt stykke i julekanonen, men la gå.
Ekstranumrene åpner med "Silent Night".
Den forholdsvis kjente sangen synger Kurt fra start til slutt.
Mer er det ikke å si om den saken.
Jeg fryktet han ville runde det hele av med "O helga natt", men i stedet får vi beskjed om å reise oss og synge...spenningen stiger...
"Deilig er jorden"!
Alle triks i boken der, altså.
Sjelden har Guds prektige himmel, sjelenes pilgrimsgang og fred over jorden blitt sunget med et slikt avdempet og halvhjertet inderlighet.
Formildende omstendigheter
Disse julekonsertene til Kurt er altså ekstremt populære.
Jeg forstår på sett og vis at folk liker dem.
Her er strengt tatt noen formildende omstendigheter.
Bandet består av bra folk, Kurt synger pent, stemningen er god.
Pakken er koselig, mild, mjuk, kjent og fin og Kurt Nilsen slår meg som en alle tiders fyr.
I julestria er det tilgivelse for å ikke være oppfinnsom, men det får da være måte på.
Her, folkens, dere som renner ned dørene på disse konsertene, her skilles våre veier.
Litt må artistene legge i det, og denne kvelden hadde eimen av å sope sammen løstsittende førjulskronasjer.
Jeg har voldsom respekt for musikere med næringsvett, men musikk kan være bra, selv om det er jul.
| 0 |
705082
|
Historien om en varslet suksess
"Nesten frelst av Sigvart Dagsland" heter Olaug Nilssens bok om Madlas store ten sing-sønn.
Og er det noen som skulle klare å lure det kristne julebudskapet inn i en gjenstridig hedning, må det jo være Dagsland.
Det hadde forundret meg veldig om to så talentfulle artister som ekteparet Sigvart Dagsland og Karoline Krüger ikke hadde laget en over gjennomsnittet god julekonsert.
Begge er imponerende sangere og komponister og de er rutinerte og allsidige liveartister.
Slikt skaper naturlig nok høye forventninger hos oss i salen.
Likevel er det en glede å se hvor godt de fungerer sammen på scenen, hvor godt stemmene kler hverandre og ikke minst hvordan de har satt sammen et repertoar som Dagsland selv beskriver som en obligatorisk brudebekledning:
"Something old, something new, something borrowed, something blue".
Passelige mengder gammelt
Vi befinner oss ofte i førstnevnte kategori, som seg strengt tatt hør og bør på en julekonsert.
I denne sjangeren er det stort rom for sentimentalitet, mimring og inderlige tolkninger av vakre melodier som mange av oss har gode minner knyttet til.
Og vi får en god porsjon gamle, fine sanger, men ikke så mye at det tipper over og blir til en best of julesanger-kavalkade.
Karoline Krügers neddempede versjon av "O helga natt" er milevis fra den kraftfulle tolkningen som en annen bergenser leverte på samme scene for noen uker siden, men det fungerer minst like godt.
Det er både rørende og morsomt når hun lager et slags revynummer med skrekkspill til Prøysens koselige "Romjulsdrøm", og avslutningen med "Stille natt" er akkurat så julehøytidelig som den bør være for å lokke fram den varme, gode julestemningen.
Gåsehud
Det er imidlertid ikke bare julesanger som representerer det gamle.
De to artistene henter også fra sine respektive kataloger.
Krüger framfører sin grand prix-hit " For vår jord" fra 1988, og Dagsland leverer gåsehudfremkallende versjoner av sine vakre ballader "Kan eg gjørr någe med det" og "Alt eg såg".
Ikke julesanger noen av dem, men med tekster som fint kan innlemmes i et utvidet julebudskap hvis vi ser litt stort på det.
Det fungerer i alle tilfeller utmerket.
Siden duoen ga ut juleplate med en rekke nye komposisjoner for to år siden, går det også greit å oppfylle kriteriet om something new.
I tillegg lånes det litt nytt, i form av Dagslands fantastiske
Hver gang vi møter-versjon av Alexander Rybaks "13 Horses".
En sang som er så vakker og trist at man får klump i halsen.
Bandet skal også ha sin del av æren for at det fungerer så bra.
Det fem menn og en kvinne sterke ensemblet sørger for et varmt og organisk lydbilde, og ikke minst stor, sjangeroverskridende variasjon.
Personlig stil
Merkelappen "kristen artist" har fulgt Dagsland i alle år, men tematikken i sangene hans har stort sett handlet mer om undring og medmenneskelighet enn om rendyrket frelsesbegeistring.
Den stilen holder han og Krüger fast ved også i julekonsertformat.
Det er noe veldig personlig over det hele, både i og mellom sangene.
Selv på det som er lånt, både det nye og det gamle, låter det umiskjennelig dagslandsk.
Dette, og de koselige og morsomme familieanekdotene, forsterker følelsen av at man er invitert hjem til noen som virkelig har lagt sin sjel i å skape en varm og trivelig julefest.
Det er en fornøyelse å høre hvor godt de lykkes med akkurat det.
| 1 |
705083
|
Röyksopp med dametrøbbel
Selvsagt bød Röyksopp på magiske øyeblikk.
Men de norske elektronikaprinsene slet både med fraværet av sine sangdivaer og konsertlokalet i DNB Arena fredag kveld.
Du har hørt platene, danset til godlåtene og sett tromsøværingene Stein Berge og Torbjørn Brundtland i Röysopp utføre de utroligste ting fra konsertscenen tidligere.
Når de internasjonale elektronikastjernene gjester Stavanger, forventer du mye.
Du får mye også.
For mye av noe.
Og for lite av annet.
For denne gangen viser det seg at Röyksopp dessverre har to store utfordringer å bakse med, som begge forringer konsertopplevelsen.
Det første er fraværet av de kvinnelige vokalistene og scenepersonlighetene som de siste årene er blitt en del av Röyksopps DNA:
Svenskene Robyn og Karin Dreijer Andersson.
Og norske Susanne Sundfør.
De har både sunget på noen av duoens aller største og vakreste hits, og både Robyn og Susanne Sundfør har også bidratt stort på den suverene duoens konserter de siste årene.
Navnløs vokalist
I DNB arena er gjestevokalistene erstattet av en ikke navngitt eller presentert kvinnelig vokalist.
Å snakke om å hoppe etter Wirkola blir for svakt.
Men utrolig nok kommer hun rent vokalmessig ganske greit fra den håpløse oppgaven.
Problemet er at Brundtland og Berge selv ikke virker å ha rare troen på at det skal fungere.
For hvorfor har de ellers gjort vokalrollen hennes så liten?
Hvorfor blir det alltid bare ett vers før låter som "What else is there?" og "This must be it" svømmer uforløst ut i periferien?
Den navnløse kvinnen er også, sammen med to dansere, tildelt teatralske roller som visuelt blikkfang, gjerne i stormvind med flagrende gevanter.
Vakkert og effektfullt i noen tøffe slow motion-øyeblikk.
Men stort sett tilførte ikke dette grepet mer enn visuelt rot.
Både fordi dansen og bevegelsene virket halvhjertede og tilfeldige, og fordi det helt tydelig ikke var noen verken koreografi eller noen plan bak dette.
Hul arena
Den andre store utfordringen, eller la oss bare si problemet, er DNB Arena.
Flere har påpekt arenaens mangler som konsertlokale.
Ikke bare er lyden av svært varierende kvalitet gjennom hele konserten, det er noe med kombinasjonen av takhøyden og de lave tribunene som gjør at salen har et hult tomrom som det nesten ikke er mulig å fylle.
Ikke med lyd, ikke med lys og pyroeffekter.
Gymsalfølelsen er som en vond lukt i lokalet.
Den følelsen kler absolutt ikke det musikalske og visuelle uttrykket Röyksopp vanligvis står for.Men Röyksopp greier likevel å å få stadig nye uttrykk ut av sitt fabelaktige låtmateriale.
Klassikeren "Eple" kom for eksempel i en herlig, trommetung versjon.
Desidert best var Röyksopp når de gjorde det de er aller best på: omslynget oss med full guff på beats, bass, lys, pyro og kraft.
For eksempel i den besnærende Star Wars-remiksen "Bounty hunters".
Da fylte de til og med nesten tomrommet i den hule DNB Arena.
Endelig litt liv
Mot slutten skjedde det snodige fenomenet som så ofte hender på konsert i Stavanger: etter at publikumsmassen har vært som en tung og småjabbende klump det er vanskelig å få fyr på gjennom store deler av konserten, eksploderer de plutselig i livsglad dans, rop og klapping når det er blitt tid for ekstranummer.
Jaja.
Bedre sent enn aldri.
For plutselig stemte alt.
Den navnløse kvinnen sang Sundfør-klassikeren "Running to the sea" så vakkert, så vakkert.
Röyksopp ble så glade, og takket og takket.
Taket i DNB Arena senket seg, og vi var endelig sammen, alle sammen.
Dette spilte Röyksopp:
Say it
The girl & The robot
This must be it
What else is there
Something in my heart
Bounty hunters
Mysteries of love
Here she comes again
Only this moment
Do it again
Poor Leno
Running to the sea
I had this thing
| 0 |
705084
|
F-A-N-T-A-S-T-I-S-K
Det var for sånne konserter Gud fant opp sekseren.
Før John Grant hadde årets konsert i Stavanger, var det nok en og annen som hadde fått blåst ut litt snerk fra ørene av oppvarmingsbandet Fufanu.
Og de som trodde resten var smooth sailing... vel, de hadde ikke gjort hjemmeleksa si.
Grant er en formidabel type, en rastløs musiker, en f-a-n-t-a-s-t-i-s-k sanger, en bekmørk tekstforfatter, en arrangør av Guds den allmektige faders nåde og en subtil, musikalsk humorist.
Men verken platene eller konsertene hans er noen walkover til hurtiglykke eller musikalsk aromaterapi.
Du må jobbe for gevinsten.
Amerikaneren har levd det vi trygt kan kalle et turbulent liv.
Han er HIV-positiv, har bak seg både depresjon og et forholdsvis blytungt narkotikamisbruk, han er overøst med superlativer som musiker og har flytta til Island.
Det siste trenger jo ikke være så ille.
Til vulkanene og de islandske ultrahipsterne tok han med seg en koffert med amerikansk poprock og åpnet den for den hemningsløse, islandskmusikalske miksmasterkulturen der alt er lov og nesten alt blir tøft.
Med litt hjelp fra sine nye venner har han skaffet seg en solokarriere som er helt fantastisk, hvis du orker å ta inn alt.
Grant er ikke typen som sparer på noe.
Han blander nydelige pianoballader og smekker pop med blytung elektro, den typen som får Kygo og andre pingler til å framstå som de tegneseriekomponistene de faktisk er.
Alt dette, pluss litt, fikk 800 mann rett i fleisen i Stavanger konserthus søndag kveld.
I salen ved siden var det jul og Frelsesarmé.
Her inne var det søndag og syndeflod.
Ahhh...stemmen!
Da Vår Herre fordelte sangstemmer hadde John Grant allerede fått sin.
Han ramla i baryton-gryta, drakk alt som var og har siden foredla gaven perfekt.
Han går dypt, han går høyt og han synger med en Obelix-kraft du må langt ut av popen for å finne maken til.
Blant mange stjerner denne kvelden er nok røsten hans den største.
På finurlig vis passer den, eller tilpasses den, til å synge over beinhard elektro, like naturlig som han bruker den til smekker pop og alt det andre han er innom i løpet av kvelden.
Pønsjen er én ting, kontrollen er en annen.
Og som i alt annet han gjør, nekter han å synge kjedelig.
Det er alltid en tvist, alltid en overraskelse og alltid en ukonvensjonell vri.
Jeg ville gitt høyrearmen, og muligens et par andre utstikkende kroppsdeler, for den stemmen og autoriteten som ligger i denne bryggesjauerkroppen.
En annen stjerne, litt ut i nørderiene, er arrangementene, akkordprogresjonene og alle de finurlige, rytmiske bevegelsene Grant og hans «badasses» (som han kaller bandet sitt) har med seg.
Mye kan minne om streite popsanger, men de går nesten aldri den veien de ifølge skjema skal.
Ikke engang de rolige pianoballadene holder seg på matta.
Man blir nesten litt overraska selv om man har hørt platene i hjel de siste årene.
Grant framsår også som en ytterst trivelig, morsom og fin fyr mellom sangene.
Det betyr faktisk litt at kelnerrollen er sympatisk, særlig når serveringen er såpass ukonvensjonell.
Tungt elektronisk
Grant pøser på med alskens krysninger.
Settet er grovt delt i fire.
En innledende litt-av-alt-del der vi først og fremst får høre den formidable stemmen.
Vi legger også godt merke til Budgie, trommisen i , som spiller fantastisk kontant og samtidig er et mørkkledd, Al Pachino-look-alike nesten skremmende sirkusnummer å se til.
Så slår de over i en elektroavdeling der det går tungt for seg.
Grand og badassene trekke oss inn i tunge, seige beats, synter som dels stammer fra tysk indrustripop, dels fra house og dels fra blodfersk techno.
De som ikke våknet under oppvarmingsbandet, de våknet definitivt her.
Reaksjonene i benkeradene (underlig å sitte mens dette pågikk, men ok) var alt fra smil som gikk rundt til bestemt hodenikking og lettere sjokk.
Bandet låner også triks fra metallen, fra tungrocken, fra diskoen, fra funken og alle andre steder de måtte finne interessante lyder og vendinger.
Kombinasjonen av oppfinnsomhet, tyngde, melodier, temaer, energi, kraft, galskap og finesse går langt ut over det andre lager.
Lydmannen er, heldigvis, ikke redd for volumknappen, og det eneste som er å utsette på denne delen er at det er litt kårni å sitte mens oppvisningen foregår.
Oldies goldies
Etter at diskoteket har lagt seg, og del tre starter, serverer Grant noen roligere og eldre hits.
Litt ryddigere, litt mer folkrock og mindre elektronikk.
Den perfekte balladen «Glacier» synges så flott at man kan bli miljøverner bare av lyden.
Kveldens hjerteligste gjenhør, en sang som holdt på å rive ned Tou Scene sist han var i byen , var «Queen of Denmark».
Nydelige vers, med beksvart tekst, og den ulmende uroen når Budgie buldrer i gang kakofonien der Grant nesten roper «Why don’t you take it out one somebody else» i refrenget.
Først pent, så et urovekkende haraballbråk.
Fantastisk.
Atmosfæriske og lettsvevende «Marz» og den breialt rørende «GMF» følger før han tyner vokalen til yttergrensene i «Disappointing», som ironisk nok avslutter en oppvisning i moderne popmusikk.
Han kommer tilbake og spiller «Drug», et arvestykke fra sitt tidligere band The Czars samt én låt til av det pene slaget, «Caramel» før han gir seg og reiser tilbake til Island.
Han kunne godt spilt et par til.
Grant synger andre av banen, og han suser gjennom en lang rekke sjangere med største selvfølgelighet i løpet av halvannen time.
Han skriver tidvis fantastiske tekster, han har et melodiøre av en annen verden og han nekter å være rett fram.
Det gjør ham til en krevende fyr å lytte til, men gevinsten, hvis du henger med, er enorm.
Det er mulig den klamme og svette sild-i-tønne-stemningen, og sjokket over å høre ham første gang, gjør minnet om konserten på Tou enda litt sterkere enn denne kvelden.
Men du verden, de som vil brøyte vei i popmusikken bør komme seg på konsert med John Grant og se hvor lista ligger.
Og har du enda ikke oppdaga John Grant, eller sett ham live, så før det opp på bucket-lista.
NÅ!
| 1 |
705085
|
Jabbete julekos
Det skal noe til å holde en konsert gående i over to timer.
Carola kunne med fordel ha strammet inn en god del.
Carolas andre juleplate fra Betlehem er en av undertegnedes favoritter innenfor den ofte svulstige juleplatesjangeren.
Den folkekjære artisten klarte der å være skamløst høytidelig og storslått uten å dra det ut i det altfor pompøse, og den klare, følsomme stemmen var som skapt for låtvalgene.
Hadde man skrelt vekk en del elementer fra torsdagens konsert i Stavanger ville det vært mulig å si noe lignende om juleartisten Carola i liveformat.
Dessverre dukker det opp noen hindringer på veien, og de fleste av dem står hun for selv.
Sprikende
Det første som slår meg er at det er et slags misforhold mellom stemningen hun prøver å skape på scenen og den som faktisk smitter over på oss som hører på.
Det skyldes kanskje at hun prøver å gjøre for mye på en gang.
Etter en fin, men litt anonym åpning med "Find my way to Bethlehem", blir det litt mer svenskkoselig og tradisjonelt julekonsertete med "Gläns över sjö och strand".
Så skal vi plutselig på gospelkonsert med "Mary's boychild", og det er nå det begynner å skurre litt.
Det blir et slags krampaktig forsøk på å skape festens høydepunkt fem minutter etter at den har startet.
Men i neste øyeblikk skrus det helt ned på null igjen, med lystenning og sang om lystenning, før hun overlater mikrofonen til gitaristen.
Han synger helt glimrende, men det virker likevel fullstendig malplassert.
Vakkert
Heldigvis finnes det en god del lyspunkter også.
På "I denna natt blir världen ny" synger hun så vakkert at det nesten lokker fram gåsehuden.
Det samme kan sies om "Himlen i min famn".
Og det er unektelig sjarmerende at vi får en smak av "Främling" mot slutten.
Tidligere denne uka ble Mia Gundersen kritisert for å levere en litt for slapp versjon av Billie Holiday— sangen "God Bless The Child".
Carolas variant er det derimot ingenting å utsette på.
Den er kontrollert slentrende i innledningen, men snart tetner det seg til og kulminerer i en intens avslutning, men det er like fullt enkelt og nedpå.
Et av kveldens absolutte høydepunkt.
Konserten kunne med fordel endt etter "Främling", men i stedet fikk vi en haltende avslutning med en ukjent sang skrevet av Carolas 17 år gamle sønn, samt "Glade jul", framført på norsk av en artist som ikke hadde lært seg den norske teksten, og derfor knotet seg igjennom det hele med jukselapp.
Ikke bra.
Feil sted?
Man skal ha fulgt usedvanlig dårlig med om man ikke har fått med seg at det blir forholdsvis mye Jesus når Carola opptrer.
Og man kan heller ikke holde det mot en julekonsert at den tar for seg julens kristne budskap.
Det er bare et eller annet som skurrer med konteksten.
Kanskje er det plasseringen, i den riktig så formelle og verdslige Kuppelhallen.
Selv om hun frir aldri så mye til publikum, er og blir avstanden mellom oss og henne så påtakelig at det er vanskelig å ta del i den julestemningen hun selv antakelig lever seg inn i.
Dette blir sannsynligvis første og siste gang undertegnede formulerer følgende setning:
Jeg tror det hadde vært bedre om vi var i en kirke i stedet for i et konserthus.
For mye jabb
Det er ellers mye som tyder på at noen har vært for lenge i ja- rommet.
Det oppstår ofte altfor lange mellomrom mellom sangene, for det skal jabbes så mye om så mangt, og det finnes tilsynelatende ingen regi.
I det ene øyeblikket blir Carola til Per Fugelli og forteller oss at alt ikke trenger å være så perfekt, i det neste mimrer hun om sin barndoms jul og naboen som likte jazz.
Hun leverer en riktig lang avhandling om sin egen innsats for syriske flyktninger, og hun prater i vei om at vi skal ta vare på hverandre, være glade, tenke på det lille barn og så videre.
Hver for seg og i passelige doser er det ikke noe i veien med noe av det hun sier, det blir bare så altfor mye totalt.
En konsert bør ideelt sett inneholde mer sang enn prat.
Jeg er ikke helt sikker på om vi falt ned på rett side av grensen her.
| 0 |
705087
|
Gripande Messias
I år flytta Messias ut av kyrkja.
Det var klokt gjort.
Ho syng dempa nå, den vakre, varme altstemma.
Som koret nettopp gjorde det.
Og orkesteret.
Då rytmen punkterte, halta, lik pusten til den som gret stille.
Det er hån, sorg og smerte.
For vi er ved andre delen i Händels store "Messias".
Dei ser ein Jesus forakta og forlatt av menneske.
Dei ser at han ber straffa for alle desse sine misgjerningar.
Og deira eigne.
Det fullstendig urimelege og fortvila i det heile er det tenoren som gir opprørt og sorgtung stemme til; "dei ler av han, alle som ser han, dei hånar han, inga sorg kan der finnast, som hans."
Dette har andre delen i Messias alltid bore i seg.
Men meg har det ikkje gripe slik før, der eg sat i ei tettpakka Domkyrkje, mellom tjukke søyler og høge buar, med Jesus på korset og tolmodige Samson som ber heile preikestolen og alt den fører med seg på sin eigen rygg.
Eg tenkte eg kanskje kom til å sakna den ramma.
Trudde kanskje til og med at eg trengte det, for å bli i historia i dei dryge to timane Messias tar.
Messias ut av kyrkja
Det var ikkje sånn.
Det veit eg nå.
For i år var Messias flytta, til Farten Valen i konserthuset.
Ein open konsertsal, med ein akustikk som vidarefortel alt.
Alle detaljar.
Som at ein av solistane hadde sko som klikka.
Og langt viktigare, alle nyansane i stemmer, instrument, klang og rytme.
Slik fekk Messias eit heilt anna liv i år.
Av eit symfoniorkester som ledig og lydhøyrt følgde fire sterke, særprega solistar, den skinande lyse sopranen Berit Solset, som leika seg gjennom alle toneremser, den mørkare, varme mezzosopranen til Kristina Hammarström, tenoren Magnus Staveland, som glasklart fortel kva som skjer, for så å slå over i opprør og sorg.
Johannes Weissers myndige baryton.
Godt kor
Og bak dei, Stavanger symfonikor.
Dei er amatørar, dei har alle andre jobbar enn korsong.
Men nå imponerer dei, under dirigent Kateryna Ustyantseva har dei vakse og utvikla seg enormt dei siste åra.
Det er presist, det er lett, det er homogent og klangfullt utan å bli pressa.
Jo, det hendte nok at dette store koret ikkje heilt klarte plukka opp orkesterets kjappe og superlette tempo, det hendte at ein og annan innsats ikkje var heilt presis, det hendte ein kunne høyra at tenorane er færre enn damestemmene, og meir sårbare.
Men det var verkeleg bare smårusk.
Dei har grunn til å syngja med stor sjølvtillit nå.
Måten dei kan trekkja seg tilbake i ettertankeklang,, måten dei kan smella tilmed bydande Vårherrestemme, måten dei sjeldan lar noko av dette gå utover klangen.
Händels Messias er barokkmusikk, og difor ganske velutstyrt og krevjande, men ikkje slik at det hjelper om du bare gyv på med mange nok folk, nei, det er anten mye tekst eller mange tonar som alle skal fram like glasklart, det er rytmar som ikkje skal flyta ut, det er lettbeint og mektig nesten samtidig, det krev smidige, lette stemmer, som likevel skal klinga varmt, men ikkje tungt, lyst, men ikkje tynt.
Hallelujakoret fekk eg frysningar av.
Fordi det levde sånn under dirigent Bjarte Eike si leiing, det pusta, trekte seg tilbake, laga ekko av seg sjølv, og song likevel ut det halleluja som er nøydd til å koma etter all den sorga, smerta og nedrige forakta er forløyst.
Nei, Messias sluttar ikkje med Halleluja, det sluttar med frelse og evig liv og eit stort og mektig amen.
etter to timar og tjue minutt, utan pause, utan applaus før siste tone har døydd ut.
Og i år, utan kyrkjerommet som ramme.
Det var klokt.
Det opna for eit mye større musikalsk drama enn kyrkjerommet klarer gjengi.
| 1 |
705088
|
Mia gir deg litt av alt
Mia Gundersens swingande julekonsert sveipar innom mykje.
Men grip sjeldan tak.
Ennå er det så vidt me har runda hjørnet på november og redda oss over i desember.
Ennå er me ikkje heilt der jula er.
Men det er mørkt ute, du så mørkt det er, og du, så uroleg dei fleste av oss kjenner at verda er.
Så hutlar me oss saman og søkjer inn mot jul, kristne eller ei.
Kjenner at det gjer godt med tekstar og songar om lengt og lys, forsiktige, gjerne enkle ord om at det er håp i uro og mørke og lengt også, om at alle som kjenner seg små, og kven kjenner seg vel ikkje liten nå, kanskje kan gjera ein forskjell.
Kanskje kan lysa opp litt.
Eller i det minste, få høyra og kjenna at det er fleire som oss, fleire som har det som oss.
Slike ting, omtrent, kan eg tru får folk til å kjøpa seg ein plass i varmen inne i Zetlitz eller Farten Valen eller Stavangeren eller Domkyrkja eller kulturhusa i Sandnes og Eigersund, på ein av dei mange variantane av julekonsertar frå nå og ut året.
Vår Mia kom heim
Tysdag kveld var Mia i Zetlitz.
Mia Gundersen, sjølvsagt, Stavangers eiga Mia kom heim.
For å swinga jula inn.
Med tre sympatisk jazzspelande musikarar på brett, kontrabass og slagverk.
Me swingar altfor lite, meiner Mia, og det kan ho jammen ha rett i.
Sjølv har ho satt saman ein konsert av songar ho gjerne vil syngja.
Som ho har hatt med seg lenge.
Songar som også har levd lenge med mange, som "It's a good day", som "Walking in a winter wonderland", som Billie Holiday's heilt udøyelege "God bless the child".
Til saman blir det ei hektisk opning, tempoet litt oppjaga, som om dei ikkje heilt veit kor dei skal med verken det eller songane.
Og skal ein først syngja "God bless the child", så gi for all del alt, gi absolutt alt, gjer den heilt til din, og syng så me er sikre på at du aldri kunne drøymt om å syngja ein einaste tone av den annleis.
Det skulle eg ønskja at Mia hadde gjort på konserten.
Fordi ho er vår, fordi ho er vaksen kvinne på suverent vis, fordi ho tar seg rom til å gjera det ho vil.
Men då kunne ho gjort endå mye meir av det ho gjorde.
Inderleg på den der litt julete måten, ikkje så nær jul at vi snakkar Jesusbarn, men så nært at me likar å kjenna oss igjen i desse andre små, blir det først når Mia kjem til Prøysen.
Songen om jenta som stod og støtta veggen, men neigu' om ho gret.
Sunge på stavangersk.
Der var første gongen songen og orda kom oss nært nok.
Elles blir det litt for mye litt av alt.
Og det er eigentleg ikkje nok.
Tommy Fredvang
Julestemninga er det Tommy Fredvang som set.
Aleine med gitaren, i den svenske songen "Gå inte förbi", også den gjendikta til stavangersk.
Ein av desse rett-fram-songane om å bry seg, som du kjenner snakkar sant.
Han syng nesten som ein ung Sigvard Dagsland, Tommy Fredvang, bare utan behovet for å endra verda for mykje med sin song.
Mia les Ajax for oss, "De små armane".
Men ho gjer det bare nesten heilt godt.
Og det gjer litt vondt, for den teksten er så kjent, så mange i salen har høyrt Gretelill Tangen eller Sally Nilsson lesa den, eller Claes Gill, til og med.
Så me høyrer det, når Mia snublar litt i teksten her og der, når ho mister litt kor ho var hen.
Sjølv om ho gjer det med sjarm.
Så mister dei også litt kor dei nå var i konserten, litt seinare, kva låt skal dei ta nå?
Kor er lista hen?
Det er unge Kaja Gundersen Røsslands tur.
Igjen er julestemninga der, på enkelt og inntakande vis syng ho julesongen "Himmel på Jord", gjort kjent av Maria Arredondo.
Det er fint.
Nærmast
Mia Gundersen sjølv kjem oss nok aller nærmast, og det vil me jo at ho skal — i alle fall eg - i songen om det litla, vindskeive juletreet, som likevel kan lysa som ein juvel.
For elles blir det litt for mye litt av alt.
Og det er eigentleg ikkje nok.
Les også:
| 0 |
705089
|
Innerst i soulen
De som ventet seg en klassisk, forutsigbar Sissel-julekonsert ble muligens skuffet.
Men soul— og jazzversjonen av Sissel Kyrkjebø er unektelig forfriskende.
Det er snart 30 år siden Sissel Kyrkjebø begikk det som må være blant de absolutt bestselgende norske juleplatene gjennom tidene.
Hun kunne helt sikkert sunget inderlige versjoner av de klassiske julesangene hver eneste adventskveld hvert eneste år og folk ville gått mann av huse for å skaffe billetter til konsertene.
Det er enkelt å kjøre safe når du vet at folk aldri går lei.
Ikke minst derfor er det forfriskende og stilig at Sissel Kyrkjebø går nye veier årets juleturné.
Harlem-stemning
Misforstå meg rett, de vakre, tradisjonelle julesangene er på plass.
På et knippe utvalgte klassikere får den fantastiske stemmen klinge mer eller mindre uforstyrret, og den som ikke finner julestemningen da, bør oppsøke hjelp.
Men Kyrkjebø har også innlemmet en god porsjon andre sanger, og de fleste av dem er kledd opp i soul og jazz.
Et solid backingband og tre korister som kunne vært plukket rett fra en kirke i Harlem sørger for dette, og resultatet er en konsert som er både morsom, uforutsigbar, variert og underholdende.
Men også rørende, tankevekkende og høytidelig.
Det begynner litt tamt, med at hovedpersonens grønne skygge framfører en neddempet versjon av "All You Need Is Love" bak det hvite sceneteppet.
Så faller teppet, og bandet glir over i Motown-klassikeren "Ain't No Mountain High Enough".
Det gjenstår en del før man kan påstå at det svinger av dette, men på tredje nummer, en slentrende versjon av "Let it snow", begynner ting å falle på plass.
Man vil neppe bli arrestert for å hevde at det er på de sakrale, klassiske sangene at kveldens hovedperson briljerer aller mest, men etter hvert som hun blir varm i trøya, blir det mer og mer tydelig at hun også kunne gjort en brukbar karriere innenfor soulen.
Koselige anekdoter
Hvis du slår opp på "folkekjære artister" i ordboka, er antakelig et bilde av Sissel Kyrkjebø det første som møter deg.
Mellom sangene minner hun oss på at dette ikke bare skyldes den usedvanlig vakre stemmen og det imponerende registeret, hun er også god til å småprate og fortelle anekdoter, og hun behersker både alvor og skjemt.
Når hun slumper til å introdusere kveldens gjest som Kjell Inge Torkelsen, henter hun seg fint inn igjen, godt hjulpet av nevnte Torkelsen/Torgersen.
Hun får oss til å trekke gjenkjennende på smilebåndet når hun beskriver julaveret på Vestlandet, og de små historiene fungerer som oppspill til de ulike sangene.
Selv om det aldri er noen tvil om hvem som er stjernen her, gir Kyrkjebø heldigvis god plass til de tre eminente koristene Wayne Hernandez, Sam White og Phebe Edwards.
Disse får boltre seg alene på Lennon-klassikeren "Happy Xmas (War is over)" mens hovedpersonen skifter kjole, og det utgjør et strålende avbrekk i en allerede variert konsert.
Sjangerlek
Det hadde selvsagt ikke vært noe problem å lage en konsert hvor samtlige sanger hadde en eller annen form for juletematikk, men også her har Kyrkjebø tenkt utenfor den berømte boksen.
Denne sjangerleken kan til å begynne med oppleves som litt forvirrende, men gjennomføres på en så profesjonell og rutinert man bare kan lene seg tilbake og stole på at denne gjengen vet hva de holder på med.
Når hun mot slutten drar til med de riktig store kanonene "O helga natt" og "Deilig er jorden" skal det noe til å holde gåsehuden på avstand.
En bedre start på adventstiden enn dette skal man lete lenge etter.
Les også:
| 1 |
705090
|
Washington for president?
Kamasi Washington er skrytt opp i de aller øverste av skylag.
I Folken viste han at brorparten av skrytet er velfortjent.
Et lite hjertesukk først, før skrytet begynner:
Legendebegrepet og geniforklaringene i musikken sitter tidvis veldig løst.
Jazzen er kanskje ikke verre enn andre sjangere, men de er definitivt ikke noe bedre (og ja, mediene hjelper veldig godt til her).
Alle har spilt med de ypperste, og det finnes ingen adjektiver som kan komme i nærheten av å beskrive hvor begavede alle er.
De du aldri har hørt om er «gitaristenes gitarist» eller «saksofonistenes saksofonist».
Vår mann Kamasi Washington er innrammet av noe av dette.
I reklamen heter det at han skapte «sjokkbølger» med albumet "The Epic".
Nu vel, krusninger på vannet var det nok, men særlig sjokkerende var det ikke.
Etter å ha gått med "The Epic" på øret i en ukes tid var forventningene store, men ikke hinsides.
Saksofonisten er, tross sine hiphop— og r’n’b-jobber med Snoop Dogg og Kendrick Lamar, først og fremst en slags tradisjonalist, en som ser bakover, henter opp historiens gull og foredler det.
Sånn er det på «Epic», og sånn er live-versjonen, i alle fall en stund.
De som trodde de ville høre få en ellevill crossover-kveld fikk nok beina ned på jorda ganske fort.
Noe lånt
Starten av denne kvelden i Folken var som et langt kjærlighetsbrev til de store, utført med en særegen, sirlig håndskrift av en moderne musiker.
Bandet byr – selvsagt – på steingodt håndverk, både når de duver skyggen av sjefen, og når de tar sine økter i front.
De leverer stor presisjon, flott samspill, god dynamikk og masse variasjon.
Det overrasker ingen at den gjengen kan spille.
Åpningen "Change Of The Guard" viser dette i sin fulle bredde.
De to trommisene spiller nesten siamesisk synkront.
Både her og videre utover kvelden er det ublyge nikk til John Coltrane, fusionfolk som Miles Davis og Weather Report og andre storheter.
Kamasi og hans band er suverene når de spiller tema med små, friske og spennende variasjoner, både på hans egne komposisjoner og når de kjører leiebil.
Denne kveldens to-tre beste, i alle fall mest likanes låter, er faktisk ikke sjefens sanger.
Først spiller de Claude Debussys "Clair de Lune", en historisk perle som startet nydelig med fordums pianolyd og som sklir forsiktig over i like deler sviskekompott og syrebad.
Trombonen tar oss inn i ekstase, et slags vekkelsesmøte, før tema kommer tilbake.
Tema og variasjoner
Så inviterer Kamasi opp pappa Rickie, som har mye av æren for at sønnen nå er et stort jazznavn.
Anledningen er at de spiller "Abraham", en ytterst funky sak skrevet av bassist Miles Mosley.
Her får publikum kveldens mest humørfylte, groovy og dansbare låt.
Mosley leder selv showet med vokal og bass og det oppstår et kolossalt trøkk når resten kaster seg på.
Kveldens beste soloparti får vi når bassisten tar buen fatt og får kontrabassen til å låte som vrengt gitar.
Både den gromme lyden og det han faktisk spiller låter som en million dollar.
"Cherokee" hentes fram, og den er finere live enn på plata.
Vokalen til Patrice Quinn, som fram til nå hovedsaklig har danset og spilt luftsoloer, er fantastisk.
De formel1-interesserte fikk også se en keytar-solo med space-lyd der fingertempoet var skyhøyt.
Det bringer oss til kveldens ankepunkt.
Trør de kanskje vannet bittelitt i noen av de lange, friere solopartiene?
Nja, jo, jeg tror muligens det.
Det var nok folk i salen, blant de friere anlagte, som brukte de største superlativene på nettopp disse partiene.
Men undertegnede vil huske temavariasjonene best, noe som virket å stemme med den generelle stemningen i salen.
Så, var Kamasi Washington alt de han var lovet å være?
Mnja, jo, han var nok det.
Kombinasjonen av historisk gull og nytt blod er veldig god.
Trivelig, munter type, sterkt band, et veldig variert og godt sammensatt sett, (i all hovedsak) gode soloer og samspill det luktet både krutt og balsam av.
Man kunne definitivt innledet helgen på verre måter.
| 1 |
705091
|
Rå rufse-Vamp i knallform
2015-versjonen av Vamp er røffere enn på lenge.
Det kler de godt.
Ethvert band som har holdt det gående noen tiår og som har et knippe hits under jakken vet at det ikke er bare-bare å fornye seg selv.
Det å gi publikum det man vet de vil ha samtidig som man gjerne vil servere noe man håper de vil få smaken på, er en balanseøvelse som kan være vrien å få taket på.
Heldigvis består Vamp med glans.
De er ikke redde for å vie en solid del av konserten til nye sanger, men de har også viljen og evnen til å fornye det gamle, uten at noe av essensen går tapt.
Røffere lydbilde
At sjefen Øyvind Staveland skiftet ut en vesentlig del av besetningen i fjor, har hatt en god del å si for at lydbildet har forandret seg til noe røffere og mer organisk enn det var før.
Hovedårsakene til det heter Jan Ingvar Toft og Bjørn Berge.
Gjenforeningen med førstnevnte har tilført bandet en herlig, upolert dimensjon.
Toft er en hel teaterforestilling på to bein, han har en råhet i stemmen som forgjengerne manglet, og det ligger en uforutsigbar fandenivoldskhet over ham som fungerer som en etterlengtet kontrast til Odin Stavelands vakre pianoballader og sjefens koselige viser om barnebarn og småfugler.
Godt integrert bluesmann
Den andre faktoren som gjør forvandlingen så vellykket er på mange måter ganske uventet.
Å dra inn Bjørn Berge i et band som dette, kunne slått begge veier.
Han kunne ha inntatt en slags lydig session-gitarist-rolle, men de som har sett dette fyrverkeriet av en bluesmann alene på scenen, vil nok riste oppgitt på hodet bare av tanken.
I motsatt fall kunne han framstått som en gjesteartist som var innom med sine egne sanger for å skape et avbrekk i resten av programmet.
I dette tilfellet har man imidlertid styrt elegant klar av begge grøfter, og Berge er forbilledlig godt integrert i bandet.
Han har tilført sin egen signatur til både nye og gamle sanger, men det likevel låter det umiskjennelig vampsk.
Imponerende
Det er ikke så lett å peke på den røde tråden i en konsert som denne, og kanskje er det ikke vits i å lete etter den heller.
I den grad det er noen som vever det hele sammen, er det Øyvind Staveland, som gjennom sin varme tilstedeværelse og imponerende musikalske ferdigheter utgjør et fast holdepunkt på scenen.
Han leder bandet stødig igjennom de stillferdige kosevisene og de dramatiske høydepunktene og lar Berge og Toft få slå seg løs i de rå, monotone lydplatåene.
Det er storslått uten å bli pompøst, vart uten å bli sentimentalt, vakkert uten å miste brodden og rått uten å knuse det sårbare.
Det hele knyttes sammen på en så elegant måte at det blir forholdsvis lett å forstå hvorfor dette bandet kan fylle konsertsalene igjen og igjen uten at publikum går leie.
2015-Vamp er underholdende, spennende og aldri kjedelig.
| 1 |
705092
|
Storveis Eidsvåg i gymsalen
Bjørn Eidsvåg gjør det like godt i kirker, konserthus, ute, inne, alene og med hundre mann i ryggen.
Til daglig er det håkkilaget Oilers som bruker DNB Arena til å løsne tenner på pingler fra Østlandet.
Denne kvelden var det imidlertid Bjørn Eidsvåg som skulle stå for underholdningen, med Stavanger Symfoniorkester og en lang gjesteliste av flinke folk.
Det gikk ikke på tennene løs, men det ble riktig så trivelig.
Eidsvåg åpner litt pjuskete og forsiktig, men det tar ikke veldig lang tid før det blir bål av gamle glør.
Randi Tytingvåg er kveldens første gjest.
Hun synger «Skyfri himmel» perfekt.
Selv om lyden smeller litt i vegger og tak, er det fint lite å utsette på den duetten.
Gjestebudet fortsetter med Elvira Nikolaisen og "Floden", med dramatisk orkester og intens vokal fra Moi.
Det blir ikke mindre patos når Lisa Nilsson entrer den to meter høye scenen i mørke, fotside gevanter og tar «Mysteriet deg» sammen med Eidsvåg.
Han Sjøl tar seg en pause mens vår svenske venninne synger sin snart 25 år gamle hit "Himlen Runt Hörnet", også den med mycket dramatik och kjenslor.
Greit nok.
Neste duett er med søster Vigdis.
"Ein fin liten blome», den svenske salmen som Eidsvåg (og tekstoversetter Anders Hovden) har sendt helt inn i Norsk Samlebok.
Den tar de to med lo-fi-kassegitar, helt orkester— og bandfritt, etter en humorharang om livet i Sauda.
Det er noko ganske anna enn de svulmende, duvende orkestrerte sangene.
Nedpå, rett fram, ekte og ærlig.
God gymsal
Så, til dagens kritikk.
DNB Arena er en utmerket gymsal for musikk, en av de aller beste.
Men det er en gymsal.
Noen av oss så omtrent den samme konserten i Stavanger Konserthus for en tid tilbake, og flere ganger slo det meg at kanskje det er en grunn til at vi brukte 1,2 milliarder (pluss moms?) på å lage et eget hus til framføring av musikk.
Lyden i DNB
Arena er brukbar – etter hvert – men det er ikke mer enn det heller.
Det slår i vegger og tak, nyansene forsvinner litt, noe blir saus og balansen mellom band, orkester og vokal er litt ute noen ganger.
For mange vil anledningen, størrelsen på arrangementet og muligheten til å synge om Jesus med øl i hånden veie opp for litt skranten lyd.
Jeg tilhører dem som lar meg irritere over at det kunne vært bedre et annet sted.
Vi skal la tvilen komme de svært gode tiltalte til gode, men protokollfører at det er tvil.
Ok, moving on.
På "Nede for telling" får endelig trollmannen David Wallumrød vist seg fram på tangenter.
Sammen med gitarist Kjetil Steensnæs drar han noen soloer det lukter svidd av.
Bandet til Eidsvåg har vært med på å dekonstruere sangene hans, for så å bygge dem opp igjen.
Det har vært ekstremt vellykka.
James Bond-arrangementer på "To små planeter", forsterka med orkesteret, er flott, og bandet gjør andre små og store ting som virkelig puster liv i gamle sanger.
Ikkje ein dag gjekk forbi
På "Gammal drøm" har finesse erstattet kraft, men allsangen kommer likefullt.
Sigvart Dagsland synger flott på "Eg vil ikkje dø" og ikke minst på "Til alle tider".
"Dag for dom" har et flott orkesterarrangement.
Den helt nye "Denna gongen" sitter kanskje ikke hundre prosent, men stemningen blir bare bedre og bedre.
Det spilles godt, både i bandet og orkesteret, Eidsvåg er god og gjestene krydrer.
I perioder er Eidsvåg nesten bedre mellom sangene enn han er i dem (han hostet litt?).
Som lavkirkelig humorist er han suveren.
Han byr også på masse sjølironi, noen friske fortellinger om sin høyt elskede mor og løgne anekdoter fra livet som voksen artist og barn av fortapelsen, frelsen og fristelsene.
Rosinen i pølsa er en helt ny sang, skrevet til en kommende teaterforestilling, om syndsforlatelse, i en av Eidsvågs favorittdisipliner:
Tilbakeskuende, humorlettbeint, sjølpisking med innslag av svovel.
I den splitter nye sangen tar han tak i den ypperste oppvekstsynd, nemlig hans egen omgang med…vel, Litle-Eidsvåg i sjølamorøst håndverk.
I refrenget får vi innsikt i at knapt ein dag gikk forbi og det rimer på…riktig, onani!
Fantastisk morsomt, godt skrevet og framført med eidsvågsk «e de så farlig da»-smil.
The Eidsvåg
Eidsvåg bommer på inngangen til "Eg ser", men i DNB Arena er det langt mer tilgivelse enn vi noen ganger får inntrykk av at det var i Sauda.
Applausen er lang, ektefølt og varm.
Som ekstranummer kommer alle gjestene inn og synger den joviale "På rett kjøl".
Smilene går nesten rundt.
De roter forferdelig i inngangen på gospeltunge "Alt du vil ha", men de henter seg veldig fint inn.
Folk nekter å gå får Sjølvaste kommer inn og leder allsangen litt til.
Det var, antar jeg, ytterst få som gikk hjem og klaget på denne kvelden.
Folk fikk masse variasjon, mange gjester, en opplagt mann i front, et godt orkester og et godt band.
De fikk le, nyte, synge, klappe og bevitne en foreløpig gigantomanisk finale på en karriere som forbløffende nok bare har hatt stigning.
Undertegnede vil nok anføre at Eidsvåg er bedre når scenekanten er lavere enn to meter, og lyden har færre idrettsinnretninger å slåss med.
Men bevares, The Eidsvåg lander gymsalkonserten med glans.
| 1 |
705093
|
Thurston Moores leksjon
Alternativrockens kanskje skarpeste mann i storform.
Mitt første møte med Sonic Youth var en t-skjorte.
Fyren som hadde ikledd seg denne überkule saken var så beinkul at han når som helst kunne implodere.
Han sneik seg, med iskaldt blikk, rundt i gitaravdelingen på det som den gang var Sagevik Musikk på Kvadrat og mumlet "næææ" når betjeningen spurte om han ville ha hjelp.
Auraen til denne karen fikk meg til å gå til nærmeste platebutikk og kjøpe "Daydream Nation".
det var en sjelsettende opplevelse — og det var dritstygt.
Helt forferdelig.
For å korte ned en lang historie:
Det hjalp med mengdetrening.
Fredag kveld var Thorston Moore, (hoved)kraften bak svært mye av dette, på besøk i Folken.
I halvannen time er Thurston stort sett en ryddig opplevelse.
Låtene er gjerne monotone, seige og repetitive, men det er materiale vi uten store vanskeligheter identifiserer et ganske lettfattelig mønster i.
Han åpner med det som kanskje er kveldens sterkeste kort – etter et par minutters plingplong.
"Forevermore", andresporet på hans siste plate, er en oppvisning i hvordan du kan bruke monotoni til din egen fordel.
I løpet av 11-12 minutter byttes det neste ikke akkorder.
Bare små variasjoner, noen vokalpartier og nesten umerkelige skifter bryter opp gitardundringen.
Men du verden hvor effektive forandringen blir når de først kommer.
Vi får også første eksempel på at Sonic Youth-trommeslager Steve Shelley og My Bloody Valentines Debbie Googe på bass er et formidabelt par.
Shelly er et kraftverk av en trommis, og Grooge er en brutal og hissig bassist.
Sammen danner de en perfekt grunnmur for de to gitarene.
Tunge, seige riff blir avløst av gitarfigurer som på musikklinja vill gitt deg en skarp advarsel og lapp med hjem.
Friskt
Moore byr på det meste som gjorde alternativrocken høyt elsket (og ditto hatet av noen, selvsagt).
Den suggererende monotonien, akkorder utenfor skjema, sanginterne tempovariasjoner, en smule shoe- og gitargazing, gitarkaskader som kulminerer i støyvegger og i det hele tatt.
Det låter friskt samtidig som det er en leksjon i 30 års finsliping av den noble kombinasjonen av melodisk rock og infernalsk bråk.
Energien er voldsom når den slippes løs, bandet er intenst når de holder igjen, Moore synger flott, og alle som elsker gitararbeidet i rockens alternativbevegelse får julemiddagen servert denne kvelden.
"Speak To The Wild" var en annet høydare, en blant mange.
I denne sjangeren sier at det er lov å være introvert.
En stund følger Moore og hans folk dette etoset og virker like utadvendte som en innervegg i et bomberom.
Men etter hvert viser vår mann seg som en riktig trivelig kar som byr på seg sjøl.
Han forteller om eggerørehotellfrokosten han hadde samme dag med doom metal-bandet Pentagram.
Han snakker om rusleturen rundt i byen og han hilser til oppvarmerne Bjerga/Iversen.
Et av ekstranumrene dediserer han til en lokal åndsfrende, Noxagts Kjetil Brandsdal.
Trivelig, ektefølt og en fin gest.
What's what?
Thurston Moore og alle andre frie sjeler i musikken utfordrer en interessant grenseoppgang.
Hva er smått genial improvisasjon, innovativ støy og — og hva er keiserens nye klær?
Som min sidemann syrlig sa da de startet med noen minutters plingplong:
"Har de begynt?".
En gammel vits i kunstrocken er at bandet aldri får så massiv applaus som når de stemmer gitarene.
80 prosent av denne kvelden ligger utenfor den diskusjonen.
Thurston Moore Band er nesten overraskende ryddige.
Men like selvsagt som at norske spisser ikke scorer landslagsmål, kommer denne gjengen med en eklektisk finale.
Det tar altså nesten halvannen time før Moore & co lar det skli ut i støy.
Denne gjengen har fôret en hel generasjons tinnitus, og den siste halvtimen sørger bandet for at konserten vil merkes også dagen derpå.
Her erstattes i lange strekk fire flate med feedbacks, gitarhyl, effektmakeri og lydvegger.
Den siste halvtimens haraball av støy, blant annet tuftet på "Pretty Bad", var nok sårt etterlengtet hos noen, skal vi dømme fra responsen.
Jeg skal innrømme at jeg helt mot slutten "fikk det litt", som det heter.
Samtidig var det herlig befriende å stå der og lengte etter øreproppene etter et syrebad av 30-40 års eksperimentering.
Halvveis inn i Thurston Moores konsert tikket meldingene fra Paris inn.
Plutselig føltes det forferdelig trivielt å stå i Stavanger og vurdere kvaliteten på en rockekonsert når fansen til Eagles of Death Metal ble slaktet i Frankrike.
Man kikker seg rundt i salen og blir sint, trist og kald.
I sånne situasjoner burde mann sagt eller skrevet et eller annet.
Jeg gikk hjem, satte på tv-en og Thurston Moores "The Best Day" og ble bare mer forbanna dess jævligere repportene fra Paris ble.
| 1 |
705094
|
Melankolsk, vakkert og storslagent
Under Michael Schønwandt spilte Stavanger Symfoniorkester Carl Nielsen på en måte vi ikke skulle tro var mulig.
Mahlers vidunderlig vakre lieder til tekst av Friedrich Rückert ble flankert av verker av to av Nordens største komponister, Jean Sibelius og Carl Nielsen.
Selv om tolkningen av Nielsens symfoni nr. 3 var intet mindre enn bemerkelsesverdig, er det nok likevel Mahlers sanger som kommer til å sette spor i hukommelsen fra denne fargerike konserten.
Mahler fant i Rückerts dikt ”førstehånds lyrikk”, som han sa, mens alle andre var ”annenhånds”.
Det er nesten for galt å snakke om høydepunkt blant de fem sangene, men hans farvel til verden i ”Ich bin der Welt abhanden gekommen” (Verden har gått tapt for meg), der foredraget skal være ”ytterst langsomt og tilbakeholdent”, er en av de betydeligste sangene av denne liedens mester.
Audun Iversen, i versjonen for baryton, formet denne inntrengende sangen med et uttrykk som var både melankolsk og vakkert; det triste ble gjennom sangen en trøst.
Orkesteret fulgte opp med en lineær stemmeføring som samtidig fikk den eiendommelige klangfarge (preget av engelsk horn) til å vibrere.
Men mot slutten her kunne jeg ha ønsket meg tempoet enda langsommere og foredraget så godt som hendøende.
I ”Um Mitternacht” er det utelukkende blåsere og harpe som smelter sammen med ordene.
Det klang på en måte som lot oss høre ordenes latente musikalitet, men samtidig også musikkens latente språkkarakter.
Og den hymniske slutten ble forbilledlig fremført.
Danseaktig Sibelius
Men konserten begynte altså med Sibelius, hans Karelia suite op.11.
Den inneholder en slags syngende landskaper fra historien til Karelen, et landskapsområde i Finland og Russland.
De fem bildene (satsene) er derfor holdt i et historisk tonespråk, formet på en lett fattbar måte som SSO under Michael Schønwandt fremførte lettere og mer danseaktig enn vi forbinder med tyngre Sibelius-fremførelser.
Hva dirigentens har å si for et orkester, hørte vi så for alvor i Nielsens 3. symfoni, Sinfonia espansiva.
Fra åpningens 26 heftige, stadig hurtigere slag – en slags energistøt – og videre Nielsens karakteristiske utvikling av harmonikken i terrasser, opplevde vi at Schønwandt forsto det ekspansive som en slags åpning av det romlige eller en utvidelse av horisonten.
Det lød til tider eksaltert og med schwung og vi forsto godt at valsen var en dans som Nielsen elsket allerede i barndommen.
I den langsomme satsen, som gir assosiasjoner til Brahms og Bruckner, opplevde vi en enorm kraft i strykerne.
Her kommer den menneskelige stemme en kort stund ordløst til uttrykk, sunget av sopranen Henriette Bonde-Hanssen og Audun Iversen.
Det var effektfullt med de to stående på 2. balkong på hver sin side av det billedsterke orgelet.
Men jeg setter et stort spørsmålstegn ved at den danske stjernesopranen blir brukt til en så liten oppgave.
Jeg skulle gjerne hørt henne i Mahlers Rückert-lieder, uten forkleinelse for Audun Iversen.
Nielsen-humor
Men etter en tredjesats med en rytmisk vitalitet som var frapperende og ispedd Nielsen-humor, samt en finale preget med et bredt, episk tema, som klang enkelt og friskt og med en hymnisk slutt – så tror jeg enhver som opplevde denne storartede fremførelsen, forsto at danske Schønwandt er en overmåte inspirerende dirigent som fikk frem både begeistringen i orkesteret og et nivå i tolkningen som iallfall jeg ikke trodde var mulig for SSO i en Nielsen-symfoni.
| 1 |
705095
|
Tolkningskunst av ypperste slag
To virtuose blåsere og en fremragende Schumann-tolkning fikk vi oppleve i torsdagens konsert i Fartein Valen-salen.
To sjeldent oppførte verk av Richard Strauss sto på programmet denne kvelden.
Om de ikke akkurat har så grandiose gester som hans symfoniske dikt, så byr de på kvaliteter som er spesifikke for Strauss: blomstrende velklang og en mesterlig behandling av instrumentene.
Vi hørte det både i Blåserserenaden op.
7, skrevet av en 17 åring, og i Concertinoen for fagott, klarinett og strykere, det siste instrumentalverket Strauss skrev (i 1947).
I den énsatsige serenaden demonstrerte SSOs blåsergruppe perfekt den smidige klangen hos Strauss og hans sans for å avbalansere instrumentene mot hverandre.
Strauss oppfattet gruppen av horn som en slags treblåsere, så mild og fleksibel skulle klangen være.
Det var den da også i SSOs blåsergruppe.
Ole Kristian Dahl og Thorsten Johanns, kollegaer i radioorkesteret i Köln og et ypperlig blåserpar, fikk det virkelig til å danse, men fremfor alt var det lekent og virtuost
Strauss uttalte en gang at han puttet for mye inn i hver komposisjon, slik at det ble for komplisert.
Men han føyde til at dette var et utslag av at han hadde en for komplisert hjerne.
Heldigvis, kan vi si, etter å ha hørt den såkalte Duett-Concertinino for klarinett og fagott, pluss strykere og små innspill av harpe.
Strauss, som alltid tenkte i forhold til et program, sa til fagottisten som han skrev verket for, at han hadde tenkt på en dansende prinsesse (klarinetten) som redselslagen møtte en grotesk rasende bjørn (fagotten).
Men til slutt danset hun med den og bjørnen ble til en prins.
Ole Kristian Dahl og Thorsten Johanns, kollegaer i radioorkesteret i Köln og et ypperlig blåserpar, fikk det virkelig til å danse, men fremfor alt var det lekent og virtuost.
Strykerklangen er stor her, men den ble aldri for tett og fet.
Etter pause var det så duket for Schumanns symfoni nr. 2, C-dur (fra 1845/46).
Schumann hadde like før han skrev dette verket hatt et psykisk og fysisk sammenbrudd.
Man har søkt etter spor av dette i verket, men det er helt uholdbart.
Riktignok er det en motsetning i verket mellom innhold og struktur, men det er nettopp Schumanns konsept, som han med stor åndskraft gjennomfører her.
Disse motsetninger kom godt frem i SSOs fremføring; det samme gjaldt den nesten kollisjonsaktige konflikt mellom det kontrapunktiske (Bach) og det poetisk romantiske.
En mer neddempet innledning kunne jeg tenkt meg i førstesatsen, der et kraftfullt trompettema, liksom en oppadstigende sol, skal bryte frem etter et brusende halvmørke.
Men ellers var SSOs tolkning helt fremragende, og det var overbevisende hvordan messingen fikk prege klangbildet så sterkt.
Beundringsverdig presist lød det i den hurtige scherzoen.
Den inderlig–mollstemte, Wagner-aktige adagio–satsen (i c-moll) ble spilt med den rette karakter av kjærtegn som preger så mye av Schumanns langsomme satser.
Den ble nydelig spilt, med et ekstra pluss til treblåserne.
Det taktfast rytmiske hos Schumann kan ikke alltid tilfredsstille et moderne øret, men måten SSO tok sistesatsen på, fikk oss til å assosiere både sunnhet og kamplyst.
| 1 |
705108
|
Til alt er sagt
Sterk dame, sterkt spelt, sterkt grep.
Heile han er musikk.
Syngjande melankolsk, sugande rytmisk, det er Wu Wei og instrumentet hans som løftar oss alle.
Orkesteret lyttar, legg lange linjer av samanhengande lyd under han, kommenterer.
Det raslar i slagverk, kviskrar i ein fiolin.
Heile tida er dei der, orkesteret, presist og nært.
Men det blir aldri deira tur, dei skal aldri ta over, dei skal aldri yppa til kamp med solisten, aldri gi overveldande respons eller finna saman i den gode slutten.
Nei.
Dei skal skapa rommet han kan fortelja si historie i.
Og instrumentet som gir stemme til historia hans?
Sheng.
Det minner om eit trekkspel.
Bare at det er eit blåseinstrument.
Ein blåsebelg, må det bli, ein eldgammal, forfina kinesisk blåsebelg.
Spelt på av ein heilt fantastisk musikar.
For komponist
Unsuk Chin lar han bera heile stykket.
Til sist har han nådd heilt ut.
Til sist har Unsuk Chin flytta fire musikarar opp og bak i konsertsalen.
Heilt der bakerst, kommenterer dei vislande Wu Weis siste, sterke utsegn.
Før det er slutt.
Intelligent grep
Vi er på den første konserten av tre, der den koreanske komponisten Unsuk Chin verkeleg gjestar orkesteret.
Verkeleg ikkje bare fordi ho er her sjølv, men fordi orkesteret så overbevisande byggjer heile programmet sitt rundt henne.
Anton Weberns skeive, vakre tonar set rammen for hennar musikk akkurat denne kvelden, saman med Messiaens religiøst inntakande klangar.
Mellom dei faldar Chins cellokonsert seg ut, også den er det solisten som eig, også i den kjem orkesteret med kommentarar, det smell i messing og voldsomt i slagverk, og stryk lyst, lyst i fiolin.
Cellotonen syng, lar songen gli rundt få tonar, i eit vakker tonespråk bortanfor melodiane ein stad.
Han insisterer.
På ein tone.
På grensa til det irriterande.
På grensa til å minna om gaffel mot tallerken-lyd.
Så tar han av, cellotonen, høgg til, får orkesteret til å senda ut reine tonemylderet, han legg seg oppå, messing og treblås melder seg på.
Før alt roar seg.
Før celloen spelar seg heilt ut.
Og har sagt sitt.
Til alt er sagt
Slik kjenner vi Unsuk Chin sin musikk etter to verk.
På krevande, presist vis, i små fragment eller heile lydveggar lagar orkesteret scena.
Og solisten?
Solisten skal fortelja.
I musikk.
Og om han har eit heilt orkester som lyttar og gir respons, er det heile tida hans stemme som dreg forteljinga vidare.
Han som når ut.
Han som fortset til alt er sagt.
| 1 |
705110
|
Trivelig for de minste
Noen støyer fælt når de skal underholde barn.
Hilde Norland Gundersen og Espen Gjelstad Gundersen unngår den grøfta med sin forestilling "Dovendyrboogie".
Dovendyrboogie.
Av og med:
Hilde Norland Gundersen og Espen Gjelstad Gundersen.
Sted:
Mezzaninen Stavanger konserthus.
Beregnet på: 0-7 år.
Suget hos småbarnsfamilier til å oppleve noe i helgene er stort.
Følgelig var det utsolgt og flere som ikke fikk billett til søndagens allsangstund på Mezzaninen i Stavanger konserthus.
De 120 små og store som fikk plass, kunne leve seg inn i historien om dovendyret Doris som våkner opp en morgen og finner ut at melodien hun er aller mest glad i, er borte vekk.
Dermed drar hun ut i verden for å lete og treffer snart en rekke dyr.
Med dette påfunnet har Gundersen & Gundersen fra Skien skapt en enkel rammefortelling der de kan putte inn kjente og kjære barnesanger.
At Doris møter sauen, leder til "Bæ, bæ, lille lam"; når kua rauter, blir det tid for "Kua mi, jeg takker deg" og etter gjøkens ko-ko følger "Jeg gikk en tur på stien".
De ulike dyrene introduseres med lydkulisser over høyttaleren samt enkle plakatbilder som vises fram.
ARTIKKELEN FORTSETTER UNDER BILDET
Når forestillingen fungerer utmerket for målgruppen 0-7 år, deres foreldre og besteforeldre, skyldes det at aktørene i en lett og ledig stil får kontakt med tilskuerne.
Hilde er dyktig til å gi stemme til dovendyrdukken Doris og spille alle dyrene hun møter på sin vei på en norsk bondegård så vel som i Afrika.
Espen er en avslappet medforteller og akkompagnerer på flygel i et bredt musikalsk register.
Særlig lekkert blir det da strutsen danser samba med den peneste sjimpansen og pianisten sømløst glir over i et sensuelt samba-komp.
Skift ut hane-sangen
Bare sangen til hanefar – Hanen stend på stabburshella – faller død til golvet i starten, selv for voksne, på grunn av sin alderdommelige, smått ubegripelige tekst.
Hva med heller å bruke Alf Prøysens "Det bodde en hana i Drammen by" som man kunne gjøre langt mer ut av?
Helt avgjørende for å dra de søte små med i allsangen er Hildes gode evne til å øve inn bevegelser til versene, med en passe antydning av det skumle da løven entrer scenen.
Alt i alt balanserer aktørene fint mellom nyere repertoar for barnehagebarn, som "En tiger er for diger / en løve er for brei" fra kamelen Klaras morsomme vise, og det superkjente.
"Dyrene i Afrika" ble skikkelig morsom også for voksne som muligens har gått en smule lei av å høre den for n'te gang.
Hadde "Dovendyrboogie" vært en forestilling for skolebarn, ville rammefortellingen blitt for banal og plakatbruken for kjedelig.
Men søndag traf Gundersen & Gundersen fint for de aller minste og deres følge.
| 1 |
705112
|
Utsøkte tolkninger og glitrende spill
Verken Mozarts klaverkonsert nr. 25 i C-dur K. 503 eller Beethovens symfoni nr. 4 hører til de mest populære av de to komponistgigantene.
Mozarts C-dur-konsert kom etter fem klaverkonserter som alle er mer spilt.
Og i Beethovens 4. symfoni er det liksom ikke så mye som står på spill som i gjennombruddssymfoniene nr. 3 (Eroica) og symfoni nr. 5 (Skjebnesymfonien), eller i symfoni nr. 7, for ikke å snakke om symfoni nr. 9. For i disse fire symfoniene dreier det seg om de store ideer, om frihet, om kamp som fører til seier eller menneskenes brorskap og fellesskap.
Skrekkblandet fryd
Det var derfor en god idé å koble Mozarts K. 503 og Beethovens 4. symfoni.
Og de utsøkte tolkningene og det glitrende spillet ble en bekreftelse på at rent musikalsk står ikke de to verkene tilbake for de mer kjente i de to sjangrene.
Men det begynte med ouverturen til Mozarts Don Giovanni, der virkelig noe står på spill:
Kvinnebedårerens Don Giovanni (han erobrer minst 1003 kvinner) har døden som motspiller.
Ouverturen begynner med tordnende d-moll-akkorder – ”en tone med redselsfull glede for alle musikere” bemerket George Bernard Shaw; som kjent er denne skrekkblandede fryden tegnet for det sublime.
Dette sjokkartede i begynnelsen visste Biondi å ivareta på en overbevisende måte.
I klaverkonserten var det det delikate klangbilde hos både solist og orkester som fanget interessen.
Konserten har et statelig preg, men er også iblandet åndfull humor.
Biondi fremhevet blåserne mer enn vanlig, men det ga ekstra sterke farger til orkesterpaletten.
Benedetto Lupos sanselig-subtile, vakre anslag og klare spill var på usedvanlig måte i pakt med Biondis sikre ledelse.
Av en så god pianist krever publikum et ekstranummer, selv om det er før pause, og det fikk vi: en lekker fremførelse av Schumanns Des Abends (Om aftenen), det første stykke av Fantasistykker op.12.
## Energi og klanglig fortryllelse
Schumann karakteriserte Beethovens symfoni nr. 4 som ”en gresk-slank ungpike mellom to nordiske kjemper” (dvs. nr. 3 og 5).
Men symfonien har den nest lengste introduksjonen av alle; 38 takter med spenningsfulle figurer, holdt sammen med forlengedeoktaver, gir en søkende, fjern og skyggeaktig atmosfære som allegro-satsen liksom fødes ut av.
Denne atmosfære fikk Biondi og SSO ikke helt frem, det ble rett og slett for tørt.
Men sjelden har jeg hørt så mye energi og så mye klanglig fortryllelse ellers i denne symfonien.
Biondi har sans for det nærmest improvisatoriske som preger verket.
Og i siste sats, en musikalsk perpetuum mobile, ble vi dradd inn i et dragsug med en nesten besettende virkning.
| 1 |
705113
|
Nytt verk, blendende godt fremført
Et ualminnelig lydhørt publikum visste å sette pris på denne blendende gode fremførelsen.
Mozarts Adagio & Fuge i c-moll, et enkeltstående stykke for strykeorkester, innledet konserten torsdag kveld.
Thomas Zehetmair, som er like briljant og innsiktsfull som både orkesterleder og fiolinist, brukte sin musikalske intelligens og kreativitet til å forme denne komposisjonen som i fugen peker både bakover (Bach) og fremover (Beethoven).
Jordisk og himmelsk elskov
Engelske John Casken skrev dobbeltkonserten That Subtle Knot (Den subtile knuten) til kveldens solister, ekteparet Zehetmair (fiolin) og Ruth Killius (bratsj).
Konserten ble uroppført i fjor sommer og er inspirert av diktet The Ecstasy av John Donne (1572–1631), en av de fineste engelske diktere overhodet.
I det intense diktet The Ecstasy (Hengivelsen) besynges elskovens ubrytelige enhet av legeme og sjel, selve hovedtemaet i Donnes poesi: jordisk og himmelsk elskov.
De to elskende i Donnes dikt, som sitter med hendene flettet inn i hverandre, blir for Casken et bilde på den dialog som de to soloinstrumentene og disse og orkesteret utfører med hverandre.
Kanskje vi også kan si at denne subtile knuten som fingrene må knytte og som ifølge diktet gjør oss til mennesker – er en sammenslyngning av sjel og legeme, iallfall når det spilles så åndfullt, sensuelt og subtilt som vi hørte det fremført torsdag kveld.
Verket begynte med en sang i bratsjen som så ble sammenflettet med fiolinen i en dialog som ble gjentatt med orkesteret.
Casken skriver episodisk, billedskapende, med dramatiske kontraster.
Slik steg musikken til tider til det virkelig ekstatiske, men hadde også hektiske partier.
I det overmåte gode spillet av både solister og orkester kunne vi høre at det subtile også var en del av instrumenteringen.
Et ualminnelig lydhørt publikum visste å sette pris på denne blendende gode fremførelsen.
Utsøkt tolkning av Brahms
Etter pausen fikk vi en utsøkt tolkning av Brahms’ symfoni nr. 2, D-dur.
Mens Brahms i sin første symfoni led under Beethovens slagskygge, eller ”angsten for innflytelse” som Harold Bloom kaller det, og med mistolkning som betingelse for kreativ selvstendighet – har han i D-dur-symfonien fullstendig lagt bak seg Beethoven-komplekset.
Et nettverk av forbindelser, der enhet i mangfold er det estetiske prinsippet, preger hver sats og verket som helhet.
Clara Schumann mente at symfonien hadde en elegisk karakter.
Andre finner verket mer pastoralt, endog bukolisk og idyllisk.
Brahms selv sa at verket skulle trykkes med sørgerand.
Og når hornet tar avskjed i codaen i første sats, må vi gi Brahms rett.
Men sannheten er vel at alt dette finnes i verket.
Og mot slutten av siste sats er det til og med jubel.
Nettopp disse forskjellige karakterene og stemningene, kontrastene, greide SSO under Zehetmairs sikre og inspirerte ledelse å få frem.
Det ble en Brahms-opplevelse vi sent vil glemme.
| 1 |
705114
|
Perfekt pulsdemper før jul
Jula er stri.
Bugge Wesseltofts It’s Snowing
On My Piano er den perfekte antitesen.
Den beskjedne plata han spilte inn i 97 er blitt en juleklassiker.
Den har stått seg vanvittig godt mot strømmen av, la oss kalle det ymse, juleplater gjennom årene.
Ingen bjelleklang, ingen gospelkor, ingen kyssing av nissen og ingen ribbefett-tung versjon av «O helga natt».
«It’s snowing on my piano» følger motsatt vei.
Helt motsatt vei.
Der andre har lesset båten til ripa, har Bugge losset.
Bort med det overflødige.
Spill det nødvendige.
Små, snirklete omveier rundt melodien, noen få eskapader opp og ned flygelet og stadige returer til det forsiktige utgangspunktet.
Allsang
«Deilig er jorden» er en julesang man kan gjøre svulstig som en festtale.
Vår mann på de hvite og sorte spiller andaktsfullt, treffer bare noen nøye utvalgte tangenter.
Han treffer dem mjukt og varsomt.
«O Little Town Of Betlehem» gjør han på samme vis.
Etter å ha spilt den streite standardversjonen glir han ut i noen
forsiktige jazztoner og en anelse barokk.
Det er flott og feststemt på en dempet måte, en invitasjon til å lukke øynene og stenge alt annet ute.
Blant kveldens mange høydepunkt kan vi trekke fram
«Det kimer nå til julefest» og avsluttende «Glade jul», eller «Stille natt», som den heter på albumet.
Her delte Wesseltoft salen i to og ba hver del synge hver sin tone.
På toppen av dette koret av «hmmm» og «aaa» spilte han små snirkler rundt meloditemaet før salen avsluttet med å synge første verset.
Utgangspunktet er gjerne helt enkle pianoarrangementer, sånne man lærer etter noen år hos pianolæreren.
Så utvider han litt, lener seg mot de mer akkordkompliserte variantene julefeststemte organister henter fram på julaften og flyter ut i lavmælt improvisasjon.
Hvilepuls
Et par ganger lar han hendene falle tyngre på flygelet.
Etter å ha latt en julesang gli over i «Bridge Over Troubled Water» er det rett før han bryter ut i blues.
Det er imidlertid ikke disse partiene som fester seg.
Det er effektivt for dynamikken og får det tålige til å framstå som enda vakrere.
Kveldens vinnere er imidlertid så rolige at man kunne høre sidemannen la være å tenke.
Bugge spiller den jula alle vil ha, men som så få av oss klarer å lage.
Den rolige, balanserte jula, den som har god tid og som ikke er påtrengende fancy.
Det er ordentlig, gjennomtenkt og skikkelig, men det er gjort med lave skuldre og hvilepuls.
Ingenting er perfekt, men stor nærmere en prikkfri omgang med julesangene er det ikke mulig å komme med én mann og et flygel.
| 1 |
705115
|
Jule-Kurt i storform
Hvis man først skal lage julekonsert, kan det neppe gjøres stort bedre enn dette.
Det finnes tilsynelatende et umettelig behov for julekonserter.
Og siden julen handler om tradisjoner og kos, er det ikke unaturlig at dette gjenspeiles i konsertene.
Vi vil ha noe trygt og fint, noe vi har hørt før og kjenner igjen, gjerne noe som lokker fram de gode minnene fra da vi var små.
Samtidig vil vi ha litt av den høytidsstemningen som de religiøse julesangene kan frambringe.
Alt dette har Kurt Nilsen åpenbart forstått.
Han har satt sammen et repertoar som henter fram smilet, som sender oss til mimreland, og som gir akkurat passelige doser av det høytidelige, men uten at det blir pompøst og kleint.
De fleste av sangene Nilsen og bandet framførte tirsdag kveld, har han også spilt inn på sitt julealbum "Have Yourself a Merry Little Christmas" fra 2010.
På albumet hadde han med seg Kringkastingsorkestret, mens han på denne turneen nøyer seg med et fire mann stort band.
Her er det på sin plass å hente fram det loslitte uttrykket "less is more".
Denne besetningen framstår som helt optimal for arrangementene og crooner-stilen Nilsen har lagt opp til.
Ikke minst fikk Nilsens uvanlig flotte stemme boltre seg uforstyrret.
Jeg savnet ikke orkestret et sekund.
Stålkontroll
Nilsen startet med tittelkuttet fra julealbumet sitt, jazzet det så opp litt med en humørfylt versjon av "White Christmas", før han dro til med den eneste sangen som ikke regnes med i den utvidede julekonsertkanon, nemlig Dumdum Boys' nydelige "Stjernesludd".
Nilsens stemme har et imponerende register, og framstår som nærmest perfekt til denne musikken.
Julemusikk kan være virkelig fryktelig og svulstig, og det er en kunst å framføre disse velbrukte sangene uten å ramle i klisjéfella.
Der har Kurt Nilsen stålkontroll.
Det er bare å ta av seg hatten.
Vellykket gjesteopptreden
Han hadde fint klart å bære konserten som eneste vokalist, men det var ekstra gledelig at han hadde hentet med seg Christel Alsos som gjest.
Hun framførte først tre sanger alene, deriblant den nydelige "Nordnorsk julesalme", før Nilsen kom tilbake på scenen til duetten "Baby, it's cold outside".
De to vokalistene kler hverandre veldig godt, og har en flott kjemi på scenen.
Et annet høydepunkt som må trekkes fram, er framføringen av den nydelige "Walking in the air".
Man skal være relativt robust for ikke å få gåsehud av Nilsens versjon av denne.
Smittende humør
Hvis Kurt Nilsen ikke storkoste seg tirsdag, er han en fantastisk skuespiller.
Det gode humøret var i hvert fall smittende.
Han fortalte små anekdoter om sin egen barndom, om hva som setter ham i julestemning, om hvordan han også i voksen alder er så tidlig oppe på julaften at han må igjennom 36 mandariner før Disney-filmene endelig begynner.
Mot slutten tenkte jeg at dette kan se ut til å bli noe så sjelden som en julekonsert herlig blottet for en overdrevent inderlig versjon av "Glade jul".
Det stemte bare delvis.
Den kom som ekstranummer, men på engelsk, og uten å skeie ut i det svulstige.
Nilsen rundet av med allsang til "Deilig er jorden", en perfekt og ujålete avslutning på en på alle måter vellykket konsert.
| 1 |
705116
|
Feiende flott førstehjelp
First Aid Kit er så bra at det forunder meg at ikke flere hørte etter.
Å kalle det et mirakel er nok å trekke det vel langt, men 21.39 søndag kveld skjedde det noe som ikke var så langt unna.
Søstrene Johanna og Klara Söderberg annonserte at de nå skulle synge en sang uten mikrofoner.
"Og for at det skal gå", sa Johanna, "må alle i dette lokalet være heeelt tysta".
De stilte seg med en meters mellomrom helt foran på Zetlitz-scenen og sang "Ghost Town".
Det gikk veldig godt, for folk var heeel tysta, og der ligger det som tenderer til et mirakel.
I de 40 minuttene før vi kom så langt hadde det stavangerske konsertpublikummet nok en gang vist at de kan forstyrre selv den mest sakrale musikkframføring så lenge det er solgt ståplasser.
Spot on
Johanna og Klara hadde fram til dette punktet sunget perler som "Lions Roar", "Stay Gold", "Blue" og et par til med en mann på trommer, en mann på ymse strengeinstrumenter og en for stor porsjon publikum som ennå ikke vet forskjellen på en syklubb og en konsert.
Søstrene sang nydelig.
De bød på vokalharmonier som er helt fabelaktige.
Passe mjuke, passe spisse og alltid spot on.
De øste ut tristesse og varme til et lag av jabbing.
Vel, vel, nok om det.
Vi er dessverre blitt vant med at en litt for stor del av konsertpublikummet litt for ofte forsøker å kvele gode konserter med kjadring.
Variasjon
La oss heller konsentrere oss om søstrene sisters, for det var akkurat så fint som vi forventa.
De synger som nevnt strålende, og nøkkelen til suksessen ligger definitivt i kombinasjonen av de to.
Måten de opptrer sammen på, måten stemmene matcher og hvordan de elegant og sofistikert driver gjennom sin folkpop.
De har definitivt utvida repertoaret siden vi hørte dem sist, på Rått & Råde-festivalen.
Platene deres har i sum gitt dem en større variasjon og flere strenger å spille på.
De spiller uptempo-låter som "King of the World" med de samme nyansene som de gjør på balladene.
De låner Jack Whites "Love Interruption" der de får god hjelp fra sin gitarist til å legge en dose råskap i miksen og de gjennomførte altså dette risikoprosjektet med å få 1500 mann til å være stille mens de lekkert sang "Ghost Town".
Gamle helter
Etter en times tid forsvinner de før de returnerer med tre ekstranumre.
Først ut er en vakker versjon av førstesingelen fra "Stay Gold"-albumet, "Cedar Lane".
Nest siste perle er "Master Pretender", og finalen er naturligvis "Emmylou", sangen hvis refreng både løfter opp gamle helter og limer seg i øregangene før ørtende gang.
Det er sentimentalt og melankolsk og akkurat så pent som vi trodde det ville bli.
Neste gang First Aid Kit kommer til byen kan vi ikke annet enn å anbefale flere av dem som løser billett til å høre etter.
| 1 |
705117
|
En varmepumpe av en vokalist
Mange hadde bytta hus og heim for Gregory Porters stemme.
Man skal være litt på vakt når artister lanseres som "the next big thing".
Det finnes enormt mange artister som selges inn på den måten.
Torsdag kveld kom en av dem til Stavanger.
Gregory Porter har strengt tatt bevist hva han kan, men for de fleste av oss var han et nytt live-bekjentskap.
Et meget hyggelig sådan.
Porter sto helt der framme da Vår Herre delte ut de beste stemmene, og han har forvaltet gaven godt.
Flott register, stålkontroll på alle fronter, balanse, masse sjel og variasjon.
Mot slutten av "No Love Dying" kommer golspelsangeren — pastoren - fram.
Kraft, kombinert med fantastisk kontroll og timing.
Som låt nummer fire kommer "Liquid Spirit", en sang som får fram punchen i Porters stemme.
Noen ord om bandet før vi går videre:
De holder høyt nivå, noe annet ville være underlig.
De følger Han Sjøl inn og ut av jazzen, soulen, balladene og alt sammen og de spiller sine soloer.
Smått utagerende saksofon var det for eksempel rikelig av.
Det er likevel én mann det handler om, og han begeistra konserthuspublikummet, med ytterst få unntak.
Standardfrasen på vei ut av konserthuset var "for en stemme!", og folk tok ikke feil.
Det var en varmepumpe av en vokalist folk fikk høre.
Mannen framstår også ujålete på et snodig storslått vis bare amerikanere får til.
Sånne folk lages bare i USA.
Grom amerikaner
Kveldens øyeblikk kom da Porter sendte bandet på gangen og lot flygelet og det lilla lyset følge ham inn i "Wolfcry", en ballede der han får brukt hele registeret.
Han starter i Nat King Coles fløyelsverden med mjuk og dyp røst i det som egentlig er en enkel, liten sang.
Med bandet borte får vi høre hele den svære stemmen, fra den mørke brumminga til den lille raspen som kommer når han kaster ved på bålet.
Der og da var det mange som hadde bytta hus og heim for å ha den stemmen.
Han låter som en grom, gammal amerikansk bil som har uendelig med sylindere, men som også kan ligge rolig og bare gi et hint om hva som kan tynes ut av motoren.
Han er ikke redd for å være sentimental, noe vi hørte flere eksempler på, blant annet "1960 What".
I løpet av kvelden går han opp sporene etter nevnte Nat King Cole, Marvin Gaye, Curtig Mayfield, Tony Bennett og andre størrelser.
Han nevner også flere av dem ved navn i tekstene sine.
Porter synger jazz, både ballader og uptempo, meget godt.
Men det er nok de sangene som ligger nærmere popsoulen som gjør ham til et så hot navn.
Han har tatt godt vare på seg selv oppi alt, men det går tydelige spor bakover, særlig til 70-tallets souljazz.
Gregory Porter har havna i det litt lunefulle "den neste store"-segmentet.
Der er det trangt om plassen.
Skal vi dømme ut fra det vi hørte torsdag kveld fortjener han merkelappen, særlig hos alle dem som henfaller til den poppa delen av jazzen.
Retur?
Noen vil kanskje synes han svisker seg i overkant mye, men for oss med høy toleranse for melodisk smisk i kombinasjon med gromme stemmer er Gregory Porter vår mann.
Han er også en glad fyr som virker oppriktig glad for å få synge for oss.
Humøret hans smitter over på både bandet og publikum.
Etter tempofesten "On My Way To Harlem", der det er tett mellom nostalgien og Marvin Gaye-referansene, sier Porter at han har forsøkt å lære seg noen norske ord.
Han ga opp, for språket vårt var for komplisert.
"Men hvis jeg får komme tilbake skal jeg lære meg nok til å hilse ordentlig på dere", sier han.
Ja, gjør gjerne det.
Kom tilbake.
| 1 |
705119
|
Sundførs seierssanger fra fronten
Noen må gå foran.
Jeg stemmer på Susanne Sundfør.
Jeg husker første gang jeg fikk se Susanne Sundfør gjøre en hel konsert.
Det var i andre etasje på Gaffel & Karaffel.
Arrangør var, om jeg ikke husker veldig feil, Viseklubben.
Det jeg husker veldig godt var ansiktsuttrykket til lydmannen, som et tidspunkt ga opp og kikket litt morsk ut vinduet.
Sundfør sang så kraftfullt at det liksom ikke var noe vits i å skru på noe som helst.
De må ha hørt henne på Hundvåg sa hun klemte til på de høyeste "Walls"-tonene.
Mye vann, og en del Ryfast-avfall, har havnet i havet siden den gang, men fascinasjonen for denne kraftpakka fra Haugesund er den samme.
Det vil si, den er helt annerledes, men den har ikke avtatt i styrke.
Susanne Sundfør er en fest, dels for hjertet og dels for hjernen.
Mye nytt
Før hun kaster seg og publikum ut i diskokaskadene i "Kamikaze", sier hun det alle etter hvert tenker:
"Jeg vet det er vanskelig å gå på konsert og høre mange nye låter, men jeg setter pris på at dere lytter".
Det er mye sannhet på få linjer.
Hun spiller mye nytt, ting som kommer på den 2015-varsla "Ten Love Songs".
Det er en utfordring for publikum.
Hun har aldri vært en publikumsflørt, men her er det mye nytt som skal fordøyes på kort tid.
Etter kveldens konsert kan vi si følgende om det som kommer:
Det er mye å forholde seg til.
Sakrale partier, tung altoppslukende elektropop, disko som vokser og vokser og vokser og jevnt over en måte å angripe popen på som krever nettopp lytting.
Selv om hun noen ganger oppfordrer til klapping, og disko er dansemusikk, spiller hun ikke hovedsaklig til verken klining eller dans.
Sundfør har med seg mye folk, mye elektronikk og viktige korister.
De bygger opp til dels komplekse byggverk rundt stemmen hennes, og alt vi hører er godt tenkt og godt spilt.
Sundførs vokal er det eneste elementet i miksen som er, om ikke uberegnelig, så i alle fall den faktoren som bringer mest spenning til torgs.
Hun synger på sitt særegne vis, og hun synger fantastisk.
For de strukturelt og rytmisk interesserte skjer det ting i bandet hele tiden.
Masse bevegelse, masse lyd og masse harmonier som får mange av sangene til å ese ut som en vellykka gjærdeig.
Ingenting er helt A4, det er lenge siden "Walls", men ingenting er helle så avansert at det bare blir teoretisk interessant.
Vi får ty til klisjeene:
Susanne Sundfør kommer gjennom, og det er godt gjort med de sangene og de arrangementene.
Hun lager musikk i popens frontlinjer, og den kampen ser det ut til at hun vinner hvert slag.
Vi fikk høre mange nye låter, og ære være henne for å øse dem ut.
Vi som sto i andre enden fikk ekstra mye å tygge på denne kvelden.
Det ble, som hun selv antydet, krevende å ta alt inn.
Noe ble lyttefest, og det gjør noe med flyten i en konsert.
Mer interessant og spennende enn kjekt, misforstå meg rett.
Magadragmusikk
En Sundfør-konsert har ofte en spesiell stemning.
Slik var det denne kvelden også.
Publikum klapper, men det er en andektig stemning i salen.
Folk venter på neste låt.
De vil høre mer.
I starten blir det nesten litt tungt.
Bandet sliter med lavt tempo, det vil si for lange strekk mellom sangene.
I seg selv er det ikke veldig viktig, men i det musikalske dramaet — som det er mye av - kunne de fått opp intensiteten med å stramme inn regien.
"Can You Feel The Thunder" smyger seg forsiktig inn på folk, men vi får ikke helt taket på den.
"Silencer" høster en varmere applaus og den ublygt 80-tallsfiskeren "Slowly" får ytterligere opp diskotemperaturen.
"Accelerate" er en kraftpakke som glir nydelig over i en ny vinner:
"Fade Away".
Første gang vi hørte "The Brothel" var det en sjelsettende opplevelse, men jeg tror onsdagens framføring kanskje var den beste vi har sett.
Et par ekstranumre senere kan vi gå ut i natten og ta de magadragene en Sundfør-konsert trenger for å sette seg.
Susanne Sundfør har beveget seg i ørten retninger siden den kvelden på Gaffel & Karaffel.
Hun står aldri stille.
Karrieren hennes har vært som et seinmalt bilde som stadig kombinerer nye farger og nye pensler.
Man må gå i lyttemodus for å henge med, men det er så til de grader verdt det.
| 1 |
705121
|
Et glitrende geni
Paljetter, pomp og prakt bleknet for den musikalske glansen til Sir Elton John, som tok pusten fra Oslo Spektrum.
Et ikon som knapt trenger en introduksjon, trådte lørdag kveld opp på Oslo Spektrums scene.
Follow the yellow brick road er turnéen som promoterer 40-årsjubilér-gjenutgivelsen til Goodbye Yellow Brick Road fra 1973.
## Energisk eleganse
Det er kanskje lett å spå ren tilbedelse for Sir Elton John ikveld.
For re-utgivelsen til Goodbye yellow brick road består av de fleste låtene han er verdenskjent for.
Plusses et fullsatt Spektrum og «Tiny Dancer» sammen blir storhet et ord som uten tvil kan settes likhetstegnet bak.
Det kunne mulig tenkes enkelt av Elton å legge ut på en ny hitparade av en turné, et billig utstrukket poeng for hans store ervervelser som musiker.
«Tilbe meg!»
Men det er likevel ikke dette som er det innlysende svaret.
Superhiter blir fremført med en samensveiset eleganse og energi som intet mindre enn bergtar.
Så skal det understrekes at det ikke føles som «superhiter», det føles ut som en lang rekke av musikalske mesterverk fremført av et klokt hode og geniale hender.
Stående applaus blir en vanesak under denne konserten.
Upåklagelig fremførelse
«Benny and the jets» peprer strømmen av de mange balladene Sir Elton John har produsert gjennom en årrekke.
Rockefoten vil det rockefoten bør under en konsert av slikt kaliber.
Den sparker i lufta og på sidemannen.
Et høydepunkt midtveis under konserten blir «All the girls love Alice».
Gledelig er det med en kjenning som ikke er så fryktelig overspilt.
Sir Elton John med band foruten et upåklagelig lydbilde setter enhver tilskuer i ekstase.
De store publikumsfavorittene «Tiny Dancer», «Philadelphia Freedom», «Candle in the wind» og ikke minst «Your song» blir fremført på en ytterst grasiøs måte.
Det virker på ingen måte som om Elton er lei av sine musikalske bautaer, han er heller ydmyk og sammen forsegler dette opplevelsen enda mer spektakulær.
Stoisk ro
Han sier ikke mye under konserten, men det trenger han ikke heller.
Det tause eksteriøret taler til hans fordel.
Elton bygger opp en følelse av det han higer etter; en mester i sitt rette element.
Med høyt tak for energi beholder han likevel en form for stoisk ro.
Improvisasjonstunge «Rocket man» blir konsertens ultimate høydepunkt.
Fremført både med humor samt pomp og prakt omgjøres vi alle til astronauter svevende over Eltons glitrende regnbue.
Her viser den adlede herremann virkelig hva han er god for.
Fremdeles i sitt musikalske ess
En kan debattere om reutgivelsen av et av syttitallets skinnende perler, Goodbye Yellow Brick Road ene og alene skal forstås som selvhyllende og ytterst pompøst.
Det som kan forsikres derimot er at fremførelsen er upåklagelig.
Konserten avsluttes med trampeklapp og stående applaus for den majestetiske skikkelsen.
Denne paljettkledte gentlemannen som i en alder av 67 fremdeles lykkes i å ta pusten fra deg.
| 1 |
705122
|
Nedkjølingens estetikk
En uroppførelse sto på programmet torsdag kveld, der SSO fremførte Maja Ratkjes «Paragraf 112», den såkalte endringsregelen i vår grunnlov.
Verket markerer grunnlovsfeiringen, samtidig med at SSO har valgt å gjenoppføre Nils Henrik Asheims multimediaverk Grader av hvitt, med tekst av Johan Harstad.
Dette verket representerer SSOs bidrag til en konsertstafett der i alt åtte norske orkestre i høst fremfører 30 verk av 19 norske komponister.
Ratkjes Paragraf 112 henspiller på det som nå står i denne paragrafen om at «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares…»
Verket er for stort orkester, men varer bare i fem minutter.
I dette korte tidsrommet ga likevel klangbilder og en rik tekstur assosiasjoner til natur.
Da er det helt annerledes med Asheims Grader av hvitt.
Det er dramatiserende musikk med én times varighet.
Asheim har et suverent grep om det store apparat av forskjellige virkemidler og om musikalsk varighet.
Teksten til Johan Harstad er en del av verket, likeledes elektronisk musikk, film og lysdesign.
Det taler altså til både øret og øyet, men også til vår taktile sans, følelse i fingrene og på huden.
Det er sansninger vi her har å gjøre med, som står på egne bein, er det som Gilles Deleuze kaller persepter og affekter som ikke kan tilbakeføres til komponistens intensjoner.
Det er uvisst om fortelleren til slutt fryser i hjel på Grønlandsisen.
Men det er en gradvis nedkjøling som skjer, alt mens vi i tilbakeskuende fortellinger og refleksjoner får vite hvordan hennes forhold til sin mann er og har vært, og til det å ha/få barn.
Slik står «Grader av hvitt» både for temperatur og hvithet.
Asheim illustrerer ikke teksten – til det er han altfor reflektert – musikken og teksten har sine egne forløp, snart går de hver sin vei, men så krysser de hverandre i intense øyeblikk, for så å stå mot hverandre.
I Harstads tekst, som har som en rød tråd den gradvise nedkjølingen hos fortelleren, gjentas det gang på gang «Hvitt i det hviteK, og til slutt:
«Jeg er hvitt i det hvite», for så å ende med «hjem, jeg går hjem, og så går jeg hjem» – som jeg tolker som at Jorden vil ha meg (som Hölderlin sier) , altså en forsonende død.
Hvitt er forresten en symboltung farge og står for alt fra uskyld til død.
Asheim sa i sin orientering før pause – storartet ledsaget av is— og snølandskaper fra Island – at dette verket ikke er skrevet for å behage.
Men det berører.
Til tider var det å få frysninger av.
| 1 |
705123
|
Et samarbeid som bærer frukter
Unge lovende musikere viser hva de er gode for, og vår anmelder er fornøyd.
Men uansett, programmet var fint sammensatt, med et par verk man sjelden hører.
Det åpnet med Griegs sats for klavertrio, Andante con moto op.137, som aldri ble fullført.
Satsen ble spilt av Sveinung Bjelland (klaver), Laurens Weinhold (fiolin) og Amalie Stalheim (cello): en flott fremførelse, fullt på høyde med Grieg Trio sin innspilling fra 2009.
## Wienersk
Så ble det så wienerisk som det bare kan:
Schubert.
Wibeke Wetaas (sopran) og Erling R. Eriksen (klaver) fremførte kjente sanger som ”An die Musik”, ”Die junge Nonne” og ”Die Forelle”.
I de to første kom Wetaas’ sopran godt til sin rett, mens stemmen ble altfor tung i ”Die Forelle”.
Og den triste slutten i denne sangen – ørreten blir fanget på en feig måte – fikk ikke den riktige karakter.
Julie Hasfjord var den av de unge musikerne som imponerte mest
Overgangen fra ”den lunefulle ørreten” til Klaverkvintetten i A-dur, med tilnavnet ”Die Forelle”, kom helt naturlig.
Fjerde sats består nemlig av variasjoner over sangen.
Og mer enn i sangen hører vi hvordan den 22-årige Schubert lar ørreten sprette opp av vannet for så å forsvinne igjen.
Det bobler også i et par av de andre satsene.
Milan Rabrenovic på klaver spilte briljant og delikat, og strykerne (Anton Sorokow fiolin, Léa Hennino og Stefan Kroptitsch cello, Markus Weinhold kontrabass) tilførte verket både letthet, varme og melankoli.
Og kraftfullhet i siste sats.
Vi merket oss at kvintetten våget å spille så svakt så svakt, sikkert på grunn av den trygghet som Sorokow, konsertmester for Wiener Symphoniker, hadde tilført de andre utøverne.
Fra maleri til musikk
Fra Ralph Vaughan Williams’ sene Ten Blake Songs, etter den visjonære maleren William Blake, fremførte Julie Hasfjord (sang) og Tuva Hatlelid Mortensen (obo) fire av disse.
Julie Hasfjord var den av de unge musikerne som imponerte mest:
Med tydelig diksjon som del av den nydelige stemmen, greide hun å karakterisere de fire sangenes forskjellige stemninger.
Så var turen kommet til det siste verket, Max Bruchs posthume Oktett.
Ikke mindre enn fire fioliner spiller her, samt to bratsjer, en cello og en kontrabass.
Anton Sorokow ledet myndig an i verkets tre satser, der første sats er nokså ordinær, mens den langsomme andresatsen så å si flyter over av melodisk sødme.
Mens scenen ble rigget til for nye besetninger, underholdt Per Inge Torkelsen med både lokale og selvbiografiske morsomheter.
Det fungerte godt.
Men jeg merket meg spesielt det han sa helt i begynnelsen:
”Eg hadde daua uden musikk”.
Så sant, så sant.
Eller som Nietzsche skrev:
Det er ikke verdt å leve uten musikk.
| 1 |
705125
|
Orgelkunst av ypperste slag
Norsk orgelfestival vartet opp med litt av et program lørdag kveld.
Olivier Messiaens L’Ascension (Kristi himmelfart) og Igor Stravinskijs
Le sacre du printemps (Vårofferet) i versjon for to organister.
Og med organister på toppnivå:
Olivier Latry er organist ved den berømte Notre-Dame-katedralen i Paris og en av verdens mest profilerte på sitt instrument.
Shin-Young Lee har studert med Latry, vunnet mange priser og deltatt på en rekke internasjonale orgelfestivaler.
Messiaens L’Ascension er et tidlig verk (1933) der lyder transkribert fra fuglesang, som vi forbinder med hans senere verker, er fraværende.
Derimot hører vi et annet Messiaen-kjennetegn: den utstrakte bruk av klangfarger der han helt konkret forbinder toner og klanger med bestemte farger.
Verket består av fire meditasjoner der komponisten har føyd til skriftsteder fra Bibelen eller messetekster.
De fire delene står i tonearter som symbolsk utgjør en oppstigning: E-dur, F-dur, Fiss-dur, G-dur.
Latry spilte første del, forherligelsen, sterkere og med mer fylde enn jeg har hørt det tidligere.
Men det var overbevisende og helt i tråd med Messiaens religiøse estetikk: himmelsk prakt tåler de voldsomste klanger.
Slik var det også i den tredje delen, som handler om gledesutbrudd.
Derimot var det stille og meditativt i siste del, Kristi bønn idet han stiger opp til Faderen.
Bønn er et språk og et uttrykk som kommer musikken nærmere enn andre menneskelige uttrykksformer.
Andre del, en Avklaret Halleluja – så langt man vel kan komme fra alskens halleluja— og hosianna-vræl i lydlige vignetter til sportsprogrammer – lød nettopp avklaret og med en nesten mystisk lengsel etter formæling med Gud.
Om Valen-salen ble omgjort til et sakralt rom i Messiaen, så ble det rene hedenskapen i Stravinskij.
Jeg må innrømme at jeg var skeptisk til en versjon av dette overveldende og besettende orkesterverket til orgel.
Stravinskij har selv laget en versjon for firhendig klaver som Latrys versjon for to organister bygger på.
Men klaveret er jo på mange måter et slaginstrument, som passer Stravinskijs primitivistiske uttrykk og rytmikk godt.
Likevel – jeg ble både betatt og imponert over denne versjonen som ble så blendende godt spilt.
Et stort orgel kan bedre enn klaveret etterligne orkesterets forskjellige instrumenter, særlig treblåserne.
Og når det gjelder lydmasser og klangkaskader, er orgelet i Valen-salen overveldende.
At dette storartede orgelet hang seg opp ikke mange takter før slutt, gjorde ingenting.
Det viser orgelets, tross alt, menneskelige side.
Og det fikk en lykkelig avslutning som vakte stor begeistring.
| 1 |
705126
|
Erkeamerikansk maktdemonstrasjon
20 år etter knalldebuten "Burn My Eyes" viser Machine Head at de fortsatt er en dampveivals av et liveband.
— Stavangååååårrrrrrr!
Robb Flynn kunne nesten gått for å være siddis, skal vi dømme ut fra uttalen.
Det er varmt og trangt på Folken denne torsdagskvelden.
Den yrende forventningen dirrer i salen når de siste tonene fra introen akkompagneres av dunkende, hvitt lys, og løsner i et jubelbrøl idet de første tonene av "Imperium" fra 2003-albumet "Through the Ashes" dunker ut av høyttalerne.
Machine Head kan neppe beskyldes for å være tidenes mest produktive band.
Siden debutalbumet kom for ganske nøyaktig 20 år siden, har det blitt ytterligere seks plater.
Likevel må de hatt en takknemlig jobb da de skulle sette sammen settlisten, og Folken-publikummet ble belønnet med en slags hitkavalkade fra hele karrieren.
Øl og bourbon
Machine Head er et av disse bandene som oser av amerikansk maskulinitet.
Mens man gjerne kan se for seg Iron Maiden og Judas Priest drikke ettermiddagste med lillefingeren høflig pekende bort fra porselensserviset, er Machine Head synonymt med øl rett fra flaska og bourbon fra pappkopp.
Frontfigur
Flynn har den uanstrengte sceneautoriteten som kan skape en moshpit som strekker seg fra scenekanten og helt bak til miksepulten, han kan få førtiåringer med dress og slips-jobber i oljå til å kaste seg inn i denne lapskausen av armer og bein, og han kan arrangere fotballkampallsang helt uten akkompagnement.
OK, det siste skal den melankolske perlen "Darkness Within" fra det strålende 2011-albumet "Unto the Locust" ha en del av æren for.
Mektig var det uansett.
Latterlig bra spilt
Innkjøring av ny bassist til tross, Machine Head har et musikalsk presisjonsnivå det bare er å av seg hatten for.
De duellerende gitarene til Robb Flynn og Phil Demmel er så gjennomført stilige av man nesten må le, og Flynns vokal er fantastisk bra, både i cleanpartiene og i brølingen.
Koringen harmonerer nok ørlite grann bedre på plate, men det er absolutt til å leve med.
Machine Head har aldri lagt skjul på at de har hatt Pantera blant sine forbilder, og benyttet også denne anledningen til å minnes Pantera-gitarist Dimebag Darrell, som ble skutt og drept på scenen i 2004.
Selv om Flynn aldri blir helt Anselmo, ligger han noen ganger helt på grensen til å la jabbet ta overhånd.
Han klarer heldigvis å slutte når leken er god, og de avsluttende godmodige fornærmelsene mot utvalgte publikummere var både sjarmerende og sympatiske.
Som Jesper Brodersen på Folken uttalte tidligere denne uken:
"(Metalpublikummet) går ut fra lokalet med store smil om munnen".
Denne kvelden var i så måte ikke noe unntak.
Det er 11 år siden sist Machine Head spilte i Stavanger, og Robb Flynn mer enn antydet at det ikke vil bli like lenge til neste gang.
La oss håpe at han får rett i det.
| 1 |
705127
|
Midt i kammermusikkens hjerte
Kammermusikk i streng forstand omfatter instrumenter fra to til åtte eller til et mindre ensemble.
Tradisjonelt regnes strykekvartetten som selve brennpunktet, der de fire strykerne er jevnbyrdige og i eksepsjonell grad opptrer som ett klanglegeme.
Goethe sa om strykekvartetten at ”Du lytter til fire sensible personer som samtaler med hverandre, du har utbytte av deres konversasjon og du får kjennskap til instrumentenes individuelle karakter.”
Men på de fleste kammermusikkfestivaler i de senere tiår blir både ett instrument og et helt orkester presentert.
Slik har vi også sett og hørt det på årets festival.
Likevel har vi fått rikelig anledning til å høre verker fra kammermusikkens kjernerepertoar, slik som fredag kveld i Domkirken.
Begge de to verkene av Ravel er kjennetegnet av komponistens sene stil.
Sonaten for fiolin og cello – en vrien besetning å komponere for – åpner Ravels siste periode.
Komponert i 1920 – 22 er den mer lineær enn i de tidligere faser med rik tekstur og klangfarger.
Men den er harmonisk dristigere enn før, med både bitonalitet og atonalitet.
I Hagners og Thedéens eminente tolkning hørte vi hvordan instrumentene kan bevege seg fritt i rommet og hvordan det kommer til kompromissløse konfrontasjoner mellom stemmene.
De krasse samklangene ble likevel mildnet av melodikken og raffinementet i det spilletekniske.
I den raske, briljante scherzoen fikk vi demonstrert både pizzicato og spiccato (korte, springende strøk med buen, uten hårene).
Duoen ble energisk og virtuost utført og viste hvor radikalt dette verket er.
Det samme gjaldt for finalen, som har det den franske filosofen Henri Bergson kalte ”élan vital” – en livskraft.
Før vi til slutt fikk høre Ravels mesterverk, klavertrioen i a-moll, kunne vi oppholde oss i en helt annen musikkverden, nemlig Østerrike anno 1795:
Haydns klavertrio Hob. 25, som bærer tilnavnet Trio all’ Ongarese” på grunn av finalens ”Rondo all’ongarese”, altså på ungarsk vis.
Men det er ikke det ”ungarske” vi her hører, som for eksempel hos Bartók, men det sigøynerske slik Brahms ennå kunne høre det.
Haydn skrev over 30 slike trioer, men det var Beethoven som brakte sjangeren til nye høyder.
Likevel – den transparente og teknisk perfekte fremførelsen viste både Haydns vidd, den sangbare i melodien (den langsomme satsen) og hvor forrykende det kan klinge i finalen.
De tre musikerne viste et perfekt samspill, selv om Karen Gomyo (på fiolin) hadde hoppet inn for Henning Kraggerud på kort varsel.
Imponerende!
Ikke mindre imponerende var fremførelsen av Ravels klavertrio.
Ravel sa i et brev om dette verket, som det tok tid å fullføre, at nå manglet bare temaene!
Det begynner ganske impresjonistisk, med den atmosfære som både preger fransk maleri og musikk.
Vi merket oss fiolinistens lyskraft i de høye tonene.
Tittelen ”pantoum” i andresatsen henviser til vekselspillet, men stammer fra malaysisk pantum, en poetisk struktur der andre og fjerde linje i første strofe kommer igjen som første og tredje linje i annen strofe.
Det gir en egenartet rytme som var til å ta og føle på i Avenhaus’, Hagners og Thedéens tolkning.
Ravel sa selv om sistesatsen at han (som pianist) ikke var i stand til å utføre sin del.
I fremføringen fredag kveld ble denne finalen, hvor vi kan merke et baskisk islett, brakt til en dramatisk slutt.
Jo, dette var musikk og fortolkninger som traff oss midt i vårt kammermusikalske hjerte.
| 1 |
705128
|
Down on the Ruten-corner
Det er mange måter å feire 69-årsdagen sin på.
John Fogerty valgte å tilbringe den på Ruten i Sandnes.
Se bildegalleri øverst i saken
Skal vi ta en råsjanse, tipper vi at han er den første internasjonale kjendisen fra Berkeley i California som har gjort akkurat det.
Til gjengjeld fikk han kake på scenen av datteren Kelsey, etter å ha sunget "Have you ever seen the rain?" til ære for henne.
— Sandnes-folk vil høre Creedence, fortalte Kjartan Salvesen oss i 2001.
Den gang var han en travel vorspiel-musiker på byens utesteder, og Idol-seieren lå tre år fram i tid.
Spill no' Creedence!
Det er nettopp hva Fogerty gjør, og onsdag kveld fikk gaukene full dose.
John Fogerty dannet Creedence Clearwater Revival i 1968 sammen med broren Tom (1941-1990).
Han har ni soloalbum å velge sanger fra, men det er fortsatt de gamle Creedence-låtene som preger repertoaret.
Han drar i gang med "Travelin band".
Sol og servering til tross, Rutens asfaltørken vil aldri bli noe idyllisk sted.
Men det er et passende sted for rock, og Fogerty skjønner hvor landet ligger.
— Let's rock, roper han og hiver seg ut i "Green river".
Det funker.
Det går ikke like bra for tangentspiller Bob Malone som forsøker en lang trekkspill-intro på "Lookin' out my back door", men selve låten bringer fram første spor av allsang.
Tempoet holdes oppe gjennom de neste låtene, før "Ramble tamble" får et langt psykedelisk mellomspill.
Kenny Aronoff er imidlertid en hardtslående og etterspurt trommis, og han bringer bandet tilbake til basisrocken.
"Midnight special" bringer fram allsangen igjen, såpass høyt at Fogerty takker for innsatsen.
"I heard it trough the grapevine" lokker fram både en piano- og en bass-solo, mens coverlåten "New Orleans" gjør det umulig å stå stille.
Nesten-slåsskampen foran meg dør ut, og humøret sprer seg.
Kranglen skyldtes ølsøling.
Korrekt HMS-bekledning på en Ruten-konsert er vernesko, skvettlapper og støtfanger.
Gjerne også et solid ankerfeste når paret ved siden av deg begynner å danse en ustø swing.
Klinasen til "Long as I can see the light" er å foretrekke.
"Fortunate son" fra 1969 kommer som nest siste låt.
Det er samtidig sangen han spiller oftest på konsert, ifølge dem som lager statistikk på slikt.
Egentlig er det en antikrigssang som angriper dem som støtter krigføring uten å være villig til å betale prisen selv.
Siden har låten levd sitt eget, som da den ble brukt i en Wrangler-reklame og i rulletekstene til krigseposet "Battleship".
Selv børstet Fogerty støv av den på fjorårets plate med nyinnspillinger, "Wrote a song for everyone".
Der kom den med Foo Fighters som backingband, et absolutt vellykket samarbeid.
På platen hadde han også med sønnene Tyler og Shane, og sistnevnte er blitt en fast del av farens band.
Nå møtes de i en gitarduell på "The old man down the road", passende nok.
Gjengangerne "Proud Mary" og "Bad moon rising" får vi derimot ikke, men isteden "Mystic highway" fra fjorårets plate.
69 år gammel burde man kunne unne seg litt hvile.
Ikke irskættede John Cameron Fogerty.
Fredag 30. mai står han på scenen i Hamburg, før sommerens turné fører ham videre til Danmark, USA, Spania, Italia og videre.
Til høsten skal han turnere med sangene fra 1969, året da Creedence ga ut hele tre album:
"Bayou country", "Green river" og "Willy and the poor boys".
Det går mot midnatt på Ruten, og Fogerty advarer oss om at han kanskje blir til et gresskar ved midnatt.
Det går likevel bra, og med de hyppige gjentatte ordene "I like it" fra "Rockin' all over the world", blir onsdag til torsdag.
Jo da, John, vi "like it" vi også.
| 1 |
705129
|
Blandet, men bra avslutningskonsert
Barbers fiolinkonsert ble en publikumssuksess under urfremførelsen i 1941, men det skulle gå vel 40 år før den ble satt på repertoaret av de store fiolinistene.
Antagelig fordi den inneholder så mange iørefallende melodier og har et enkelt tonespråk.
I dag ser vi dette annerledes.
Og den fabelaktige fiolinisten James Ehnes lot den vakre melodien i begynnelsen av verket – ikke ulik komponistens vakre Adagio for strykere – strømme mot oss i all sin sødme.
Det tåler vi.
Ehnes, med sin upåklagelig sikre intonasjon, hadde en naturlig sans for det vokale i de to første satsene.
Og Vasquez ledet orkesteret med utsøkt detaljarbeid og lot de mange stemmer komme til sin rett.
I den korte sistesatsen, som med rette i sin tid ble kritisert for ikke å stå helt godt til de to første satsene, oppviste Ehnes en makeløs virtuositet med løp, sprang og rytmiske kast i det som er en slags perpetuum mobile.
Den kanadiske fiolinisten kvitterte for den store applausen med en forfinet, klassisk saklig fremføring av andanten fra Bachs a-moll-sonate for solo-fiolin.
Men vi skulle gjerne ha hørt Ehnes i en av de store fiolinkonsertene.
I Brahms for eksempel, som hadde stått godt til orkesterets hovedverk etter pause, Brahms’ 4. symfoni.
Leonard Bernstein sa om siste sats i denne symfonien, at det er et knytteneveslag – mot himmelen.
Verket innebærer et høydepunkt av symfonisk kunst, der den liksom oppstår av nesten intet – en fallende ters – som så blir den musikalske kim som verket bygges opp av i et enormt flettverk av stemmer og klanger.
Jeg skulle gjerne ha hørt førstesatsen mer melankolsk i uttrykket og mer glødende mot slutten.
Måten orkesteret tok det vakre innledningstema på, var for kortpustet.
I andresatsen derimot, med den gamle kirketonearten frygisk (som går over i E-dur), var det spor av den rette aura i både ballade-temaet (i blåserne) og den romantiske sangen i celloen.
Scherzoen hadde også den rette karakter, lyst triumferende med kontrasterende klangfarger, men med en undertone av at dette ikke er Brahms’ siste ord.
For det dystre gjennomsyrer verket som helhet.
I denne satsen la vi merke til den nydelig fremførte obostemmen.
Derimot ble finalen ikke monumental nok.
Det manglet ikke på dramatikk i denne storslåtte satsen der de 30 variasjonene over et åttetakts passacaglia-tema av Bach danner en opphøyd syntese av det arkaiske og det symfonisk-romantiske.
Men det plastiske fikk ikke rom nok i SSOs tolkning, bruset fra strykerne uteble og den mektige buen som hvelver seg over satsens mange variasjoner og holder de emosjonelle kreftene i et strengt grep, ble splittet opp i detaljer.
Noen steder var messingen for sterk i forhold til strykerne.
Nei, Brahms er nok ikke helt Vasquez’ sak.
Derimot viste han seg på sitt beste i innledningsverket, Tsjaikovskijs symfoniske fantasi Francesca da Rimini.
En fleksibel rubato preget fremføringen, de store melodiene ble ført frem til emosjonelle høydepunkt som aldri ble banale.
Men Tsjaikovskij er Tsjaikovskij, selv i en musikalsk fantasi som skal portrettere den ulykkelige Francesca som
Dante synger om i Inferno:
Patos hersker hos den russiske komponisten og de bombastiske sluttakkordene vil ingen ende ta.
| 1 |
705132
|
For mye av det gode
SSO
Sted : Stavangerkonserthus, torsdag kveld
I fjor høst kunne vi i Domkirken høre en versjon av Brahms’Et tysk rekviem med to flygler.
Det var interessant nok, men originalversjonener noe helt annet.
Det kunne vi høre i den fine fremførelsen torsdag kveld:
Instrumentgruppeneog kombinasjonen av disse ga hver sats, hvert vers en egen atmosfære, ja, tiltider en egen aura.
Mildt og fargerikt lød det i ”Salige er de som sørger; deskal trøstes”.
Brahms valgte selv ut Bibelsteder fra Luthers kraftfulleoversettelse.
I den mektige andre delen hører vi kor og orkester fire ganger påordene fra Peters første brev:
”Denn alles Fleisch, es ist wie Gras” (For altkjød, det er som gress).
Her kunne jeg ønsket enda mer kraft andre og sistegang, slik at virkningen nådde det sublime; nå ble det med små frysninger påryggen.
Paukeslagene kunne også vært mer fremtredende i dette som er ensørgemarsj.
AlejandroMarco-Buhrmesters baryton var gjennomgående noe presset.
Best klang den på dedramatiske stedene, mens den vokale mildhet som preger både tredje og sjettedel, var fraværende.
Derimot møtte vi i femte del en aldeles strålende sopran, ChenReiss.
Det fortrøstningsfulle ble ekstra sterkt understreket med hennesnydelige legato:
”Jeg vil trøste dere, slik et barn blir trøstet av sin mor”.
Kor og orkestervar ikke alltid synkrone, og noen ganger skar enkeltstemmer ut fra den homogenekorklangen.
Men innsatsen var det ingenting å si på.
Man skulle tro atBrahms’ storslagne rekviem var nok for en konsert.
Men nei, SS0 og Jurowskivartet opp med Sjostakovitsj’ strykesymfoni op.110a før pause.
Verket er opprinneligen strykekvartett (nr.
8 i c-moll) som Rudolf Barshai har omgjort forstrykeorkester.
Det var nesten for mye av det gode, selv om de to verkene sto godttil hverandre, siden det er slektskap mellom sinnsstemningene.
Der Brahms ermelankolsk-trøstende, er Sjostakovitsj depressiv; der Brahms er sorgtung (tapetav sin mor), er Sjostakovitsj’ tungsinn bare knyttet til ham selv.
For Sjostakovitsjsiterer seg selv forbausende mange ganger i dette verket; fra tre symfonier, enklavertrio, den første cellokonserten og fra operaen Lady Macbeth fra Mtsensk.
Detteviser til det selvbiografiske i dette mørke verket der til alt overmålforbokstavene til hans eget navn (D,(ES)S,C,H) forekommer i både første, andreog tredje sats.
Det er få som har et så godt grep om dette verket som Jurowski.Og det kunne høres i denne fremførelsen som gjorde et sterkt inntrykk.
| 1 |
705133
|
Storartet konsert med fenomenal klarinettist
Befriende å høre samtidsmusikk av det ypperste slaget, skriver vår anmelder Arnfinn Bø-Rygg om torsdagens SSO-konsert i Stavanger konserthus.
Torsdagens konsert inneholdt et særdeles velvalgt program:
Wagners Siegfried-idyll og forspillet til 1. akt av Lohengrin; Richard Strauss (1864–1949), som i år har 150-års jubileum, med tonediktet Tod und Verklärung; et verk for solo-klarinett av Jörg Widman som også var solist i Carl Maria von Webers klarinettkonsert nr. 1. Weber (1786–1826) forbinder vel de fleste med operaen Der Freischütz, men han skrev i sitt korte liv rundt 300 komposisjoner og står som en av inngangsportalene til den tyske romantikken.
Fremførelsen av klarinettkonserten gjorde virkelig ære på komponisten og er noe av det beste jeg har hørt i Fartein Valen-salen:
Store dynamiske utsving, partier som var så svake og langsomme at de var på bristepunktet.
Som en kollega av meg sa i pausen – her var det virkelig vågemot!
Widmann og Sloane var usedvanlig samkjørte, og det vitnet om Widmanns forkjærlighet for det kammermusikalske at han snudde seg hit og dit til orkesteret for liksom å hente opp klarinettonene derfra.
Men konserten åpnet med Wagners Siegfried-idyll.
Det er et slags kjærlighetsdikt i musikk, der vi hører både temaer fra musikkdramaet Siegfried og en vuggesang for Siegfried, Wagners og Cosimas sønn som nylig var født.
Orkesteret er her rigget ned til 13 musikere, men det lyder likevel wagnersk, slik det nok også gjorde på Cosimas 33-års dag, der også Nietzsche var tilstede.
Forspillet til Lohengrin, 1. akt, skulle jeg gjerne ha hørt med et mer sølvaktig skimmer i strykerne helt i begynnelsen.
Men strykerne hadde det rette flimmer som liksom senker seg fra det hellige ned til det jordiske.
Steven Sloane har fått SSO til å spille Wagner som vi aldri før har hørt ham.
Mellom Wagner og Strauss fikk vi en prøve på hvordan klarinettvirtuosen Widmann også er en betydelig komponist.
Fantasien for klarinett-solo, spilt med særdeles virkningsfull akustikk fra orgelplassen i Valen-salen, hadde alle Widmanns kjennetegn: intensitet, virtuositet, humor, spill ut mot det ekstreme, sanselig klangutforming.
Noen ganger lød det som mylderet av dyrelyder i jungelen.
Det var befriende å høre samtidsmusikk av det ypperste slaget!
Strauss’ symfoniske dikt Tod und Verklärung har mye av Wagner i seg og inneholder alt denne tittelen innebærer: den sykes uregelmessige pulsslag, utmattelse, feberdrømmer, dødskamp og et forklarelsestema som hymnisk brer seg mot slutten og forsvinner.
Alt spilt av SSO med både brå kast og dramatiske nerve.
Så la oss få høre flere av Strauss’ symfoniske dikt i jubileumsåret, og gjerne med Steven Sloane som dirigent!
| 1 |
705134
|
Caldara i Valen-salen:Når det gamle blir nytt
I nesten to timer satt publikum musestille.
Men da det var slutt, brøt jubelen løs med stående applaus.
Antonio Caldara (ca. 1671 – 1736) var en mester i å tilpasse seg den smak som rådet ved de hoff hvor han var ansatt.
Og det var ikke få: i Mantova, Roma og Madrid og til slutt til Wien hvor erkehertug Karl skulle bli til keiser Karl VI.
Caldara ble her keiserens yndling.
Caldaras produksjon er enorm: med smått og stort over 3.400 stykker, dobbelt så mange som Bach og Telemann tilsammen.
Alt etter behov skrev han virtuos instrumentalmusikk, opulente operaer, messer, oratorier.
På grunn av at han var så høyt verdsatt, tjente han store penger.
Men siden det var lite eller intet igjen etter ham, har man ment at han var spilleavhengig.
I dag er han mest kjent blant barokkspesialister, men både Bach, Haydn og siden Beethoven og Brahms satte ham høyt.
Fremføringen med barokkspesialisten Fabio Biondi av oratoriet ”Jesu død og begravelse” torsdag viste at tiden er moden for en veritabel Caldara-renessanse.
Nok en gang har Biondi latt oss få høre et verk som er sjeldent fremført og klart til cd-innspilling.
Fremførelsen i går var langt mer overbevisende enn de utdrag som til nå finnes (på Naxos fra 2005).
Og ensemblet fra SSO, samt et par-tre musikere fra Biondis eget orkester, Europa Galante, har gjort en formidabel jobb med å innøve dette store verket under sin spillende dirigent.
De spedeste toner fra lutten og det lille historiske instrumentet chalumeau (forgjenger for klarinetten) var i hørlige i Valen-salens fantastiske akustikk, der den berømte knappenålen som faller, ville ha vært rene larmen.
Dette oratoriet (fra 1724) viser Caldaras sene stil: klangfullt og tett kontrapunkt fremfor dramatisk slagkraft og galant eleganse.
Likevel ligger det tett opp til det sceniske og operaen.
Det har i tillegg til denne nye stil bevart en egen italianità som gjør det smidig, rikt på fasetter og også underholdende.
Med de fremragende italienske solister som Biondi hadde til disposisjon, alle italienere – Schiavo (som Maria Magdalena), Frigato (som Maria, Jacobs hustru), Belli (som Josef fra Arimatea), Giustiano (som Nikodemus) og Guagliardo (som Centurione, dvs. en romersk befalingsmann) – ble dette et uforglemmelig møte men en komponist og et verk som har kapasitet til å komme på den klassiske musikkens standardrepertoar.
Caldara-spesialisten Brian Pritchard har utarbeidet den utgaven som Biondi legger til grunn, men der han selv har føyd inn instrumentalmusikk av komponisten, Vivaldi og Johann Joseph Fux (som var Caldaras overordnede ved hoffet i Wien).
Det var et riktig valg og virkningsfullt.
I det hele tatt ble dette nesten to timers lange verket ikke et øyeblikk kjedelig.
Det inneholdt i rikt monn cesurer av lystsjokk, slike sjokk som kan komme fra det gamle.
| 1 |
705135
|
Instrumentas Askepott
Sjølv draumar kan kvila i klangen frå ein bratsj.
Den er blitt kalla instrumentas Askepott, bratsjen.
Den uglesette, den som gjer arbeidet ingen legg merke til, så lenge det blir gjort.
Den som ikkje tar seg til rette i sola, slik den langt spinklare fiolinen bare finn det rett og rimeleg å gjera.
Noko som også blir forventa, ja nærmast forlangt at ein fiolin skal, gjennom alle tider klassisk musikk har utfalda seg, som jo strengt tatt ikkje er så frykteleg mange.
Myndig varme
Men sjølv draumar kan kvila i klangen frå ein bratsj.
Varm, lyrisk, i seg sjølv full av ettertanke i det den torsdag kveld fekk liv av Tabea Zimmermann alt i opninga til William Waltons bratsjkonsert.
Den er frå 1929.
Tonespråket er atonalt, utan at Walton på nokon måte insisterer på at det er eit stort poeng.
Stemninga er poetisk.
Zimmermann, ei av dei aller fremste bratsjistane på den internasjonale scena, får strofer av svar frå orkesteret, før drivande rytmisk pizzicato knipsar det bort, drar oss vidare, til satsen fell tilbake til sin eigen lyriske streng frå opninga.
Om det er både vart og fint, er det likevel først i andresatsen at solisten og orkesteret verkeleg finn heilt saman, som om dei trengte den langt tettare rytmen for å finna bare ein puls.
Fagotten set tonen for tredje sats, sender over til Zimmermanns bratsj.
Det er lysare nå hos Walton, enn det begynte, muntrare, på eit vis, i horn, obo, fløyte.
Gjennom det heile er Zimmermanns spel kontrollert og myndig, ingen tone får bli varmare eller større enn godt er, og når bratsjen spinn sine løp rundt tema frå småstryk og treblås, glitrar aldri det tekniske overskotet bare for å gjera det..
Ho held Walton på plass og bratsjklangen nesten litt tilbake.
Så sklir heller aldri varmen og lyrikken over i det sentimentale.
Stort lerret
Orkesteret kjem likevel aller best til sin rett i Sibelius aller første symfoni.
Han spenner opp stort lerret, det er pauker og harper og basunar, men opninga er klarinettens, i ein av mange nydelege soloar frå treblåsrekkja denne kvelden, vakkert spelt av Håkon Vestly.
Og om treblåssoloane er mange, gir strykarane i fellesskap romantisk klang og farge gjennom heile symfonien på ein måte som ikkje hadde vore muleg for ikkje så mange år sidan.
Dirigent Stefan Solyom byggjer med fast grep opp spenninga verket gjennom, mot den store, romantiske finalen vi så gjerne vil ha alt av.
I ein konsert som også romma David Monrad Johansens fine, impresjonistiske tonedikt Pan, blei på tiltalande vis ein nesten innovervend varme og kontroll det som sette tonen.
Det ga rom for tanken og poesien.
Det var fint.
| 1 |
705136
|
Julen sunget inn i Domkirken
For to år siden hørte vi de fire første kantatene av Juleoratoriet, også da med domkantor Oddgeir Kjetilstad som leder i en fremføring som vi sjeldent har hørt det i Domkirken.
Det vanlige er å fremføre de tre første kantatene eller hele Juleoratortiet som består av seks kantater.
I det siste tilfelle var det på Bachs tid spredt over et tidsrom på 13 dager.
Det spesielle med fremføringen i går var at Kjetilstad hadde valgt kantate I og IV til VI.
Men kantater er dette egentlig ikke, men et oratorium der evangelisten binder sammen handlingene.
Første del, for 1. juledag, omhandler juleevangeliet frem til Jesu fødsel.
I den fjerde, for første nyttårsdag, er vi vitne til Jesu omskjæring og navngiving, i den femte skjer takksigelse og fortellingen om de tre vise fra Østerland og om kong Herodes som blir farlig.
Den siste er skrevet til Kristi åpenbaringsdag (6. januar) og forteller om både vismennenes tilbedelse, Herodes’ listige plan og Kristus som seierherre.
Arier og resitativer veksler med koraler og mektige korsatser.
Med unntak av koralene er tekstene tatt fra Luther-bibelen og Bach selv deltok nok i utvalget av teksten.
Flere av korstykkene omfunksjonerte Bach fra andre verk, blant annet fra verdslige kantater.
F.eks. er musikken til det jublende innledningskoret ”Jauchzet, frohlocket!” – for en europeer selve symbolet på at julen synges inn – fra en kantate som opprinnelig var skrevet til dronning Maria Josephas gebursdag.
Og det meste av musikken til sjette del er tatt fra en kirkekantate som er forsvunnet.
Forskjellen mellom verdslig jubel og himmelsk glede var for den troende Bach uvesentlig.
Drønnet fra pauken til innledningskoret, kunne i fremføringen søndag vært enda sterkere.
For ”Jauchzet, frohlocket!” bringer oss ut av hverdagen og inn i festens tid som er en annen enn klokketiden.
Men hvor utrolig varierte Bachs korsatser er, ble demonstrert i går: snart lød det konsertant, snart dansende, snart med et element av fuge-formen.
Det lød gjennomgående lett, til tider dansende og med høyt tempo.
Koret, bestående av Stavanger domkor, Stavanger domkirkes guttekor og Stavanger domkirkes pikekor, gjorde musikken levende, både vokalt og med tydelig tekstuttale.
I den vidunderlig vakre koralen i første kantate, ”Wie soll ich dich empfangen?” (en melodi Bach også bruker i Matteuspasjonen) fikk man lyst til å synge med, slik menigheten ofte gjorde det på Bachs tid.
De fire stemmene i solistensemblet sto godt til hverandre og alle henvendte de seg til oss som satt der, menigheten.
Bræins sopran ble bedre og bedre etter hvert, Husans lyse alt var noen ganger ikke dyp nok, mens bassen Johansson Brissman hadde det rette volum og den rette myndighet.
Evangelisten har den største og vanskeligste rolle.
Vanberg fylte den godt, med typisk evangeliststemme, men noen ganger traff han ikke de høye tonene og det var noen steder en viss intonasjonsusikkerhet.
Instrumentensemblet fra SSO gjorde en formidabel jobb: trompetene var klokkerene, fagotten lytefri og obo d’amore som spiller en så viktig rolle her, forbilledlig myk.
Hele instrumentalensemblet hadde en stilsikkerhet som har blitt et varemerke hos SSO.
I fjerde del har instrumenteringen en klangfarge som vi ellers ikke finner i oratoriet, der det for en stor del inngår i en meditasjon over Jesu navngiving.
Instrumenteringen i femte del er mer sparsom, intim og med en nesten lekende rytme.
I kontrast til dette står det mektige instrumentariet til innledningskoret av sjette del.
Alt dette ivaretok ensemblet på en suveren måte.
Sist, men ikke minst, skal nevnes ham som hadde overoppsyn med det hele og nok også har preget selve tolkningen: domkantor Oddgeir Kjetilstad.
Det skjer noe musikalsk spennende i Domkirken nå, takket være ham.
Fremføringen gjentas mandag.
Det er all grunn til å fylle Domkirken også på en hverdag!
| 1 |
705137
|
Nye glefs og gammel storhet
Favorittsvensken bråkte, smilte, rocket og innfridde.
Lars Winnerbäcks mest visekatolske fans vil helst at favorittsvensken skal sitte og kassegitarlengte mot havet og forbanne Stockholm, litt sånn smårolig, og bryte ut i forsiktig rock.
Han gjør det fremdeles, men hans siste album «Hosianna» åpner opp for riktig så bråkete og tungskarp rock, og det er det han åpner med i Stavanger.
Han kommer riktignok ut alene med gitaren og starter med smekre "Vi åkte aldrig ut till havet", som også åpner albumet.
Pent, og med hans naturlige autoritet og romeieregenskaper.
Så kommer bandet, og når sangen er avsluttet, da begynner bråket.
"Gå med mig vart jag går" er første gang bandet spiller tungt, kvast og høyt.
Det er ikke den siste.
Volum
Denne kvelden er vi velsignet med en lydmann som på sikt rekrutterer til hørselshemmedes landsforbund, slik rockelydmenn skal gjøre.
Mens bandet pøser på lar han det stå til, og fint er det.
De spiller utmerket, Winnerbäck veksler mellom å ligge ned og brumle og gå i høyden og vrenge stemmen.
"Nu tar vi den, nu tar vi den" låter intet mindre enn steintøft, selv uten Thåström, som han synger duell med på platen.
"Det gikk inte" understreker at Winnerbäck for øyeblikket liker å støye.
Sangen brøler, den dundrer i de stakkato partiene og det hele understrekes av kraftig blitz-lys rettet mot publikum.
Noen gamle vise-fans grein kanskje litt på nesen, og de ble neppe lystigere da han rullet ut en beksvart versjon av "Mareld".
Litt mindre nyanser, kanskje, på bekostning av mer trøkk og råskap.
Smak og behag, undertegnede likte det.
Opplett
Første tegn til opplett er "Skolklockan".
Winnerbäck spiller mye nytt, og det meste er gode sanger.
Kanskje litt tungt for noen, men det er virkelig saft i frasparkene til dette bandet.
Etter fem sanger tar han seg tid til å hilse på publikum og forteller at han en gang spilte i Stavanger for to betalende tilskuere.
Han fortsetter – regimessig hundre prosent riktig – med "Från kylan inn i varmen", en låt som etter denne åpningen smaker reker og solkrem.
Gitarene jager ham, men for første gang er det stemmen som tar det tyngste løftet.
Stemme har Winnerbäck i massevis.
Vi legger også merke til at svensk av en eller annen grunn høres kanontøft ut når det synges.
Kveldens første gjesp (det var ikke mange) kommer på arenarockeren "Et sällsynt exemplar".
Det er kanskje en publikumsvinner med sitt stortrommedriv, men det er ganske enkelt ikke Winnerbäck på sitt beste.
Det er derimot "För dig", der han legger inn den klassiske knekken i nakken og synger oppover.
Orgelet svisker den til og Han Sjøl synger hele Sverige i løpet av fem minutter.
Kanonfint.
Visefansen får sitt på "En tätort på en slätt" som bandet dekker med småpent gitarspill og små finesser.
Munnspill (endelig) og piano driver fram "Min älskling har et hjärta av snö" før en av kveldens absolutte perler.
Nyklassikeren "Vem som helst blues".
DEN skal du umiddelbart legge i spillelista di.
Det er det vi kalte "kjøresang", en midtemposak med amerikanadriv, smak av ørken, amerikansk noir og kirkeklokker.
Aldeles helt kanonfint.
Pulsdempere
"När det blåser från ditt håll" fyker litt forbi mens vi husker forrige låt, og Winnerbäck mister publikum litt på "Utkast til et brev", der de er litt tilbake til det hakkete rockedrivet igjen, selv om det er en fin sang.
Den mangler det utløsende, sangen er tilbakeholden, men Winnerbäck er suveren som historieforteller.
Rockefoten fortsetter inn i "Stort Liv", som publikum setter mye mer pris på.
De tar også meget godt imot pulsdemperen "Elegi", nok en gang ypperlig framført av svenskene.
Kveldens beste tilløp til allsang får "Hugger i sten".
Klassisk, midtemporock som Winnerbäcks stemme løfter høyt, langt og godt.
Han avslutter som på sin siste plate, med "Hosianna".
Den mørkeste brumledelen av stemmen hans kommer til sin rett og det er smått ekstatisk i det han kritiserer hjerteløse Urban-Stockholm med et "Hosianna".
Lydmannen gjør en sjelden ting.
Han fader bandet ut, mens de spiller, for så å fade dem inn igjen.
Nesten en musikalsk spøk, men effekten er faktisk fantastisk.
Ekstra, ekstra ekstra!
Ekstranummer:
Litt seig melankolirock i "Jag Är Hos Dig Igen", mer godrock i "Elden" og gammelgodrockeren "Kom i håg mig".
Ekstraekstranummer er, ikke helt uventet, "Söndermarken".
Da har publikum, men all mulig grunn, trampeklappet mannen inn igjen for å gi det lille ekstra.
Han har overbevist, både for en langhåra fyr som trenger å bråke fra seg, som en ridder av mellomtemporocken, historieforteller i viserocken og en mann som kan være fjærlett uten å bli lettvekter.
Et litt slapt parti midtveis skiller ham fra sekseren.
Lars Winnerbäck kommer aldri til å spille for to betalende i Stavanger igjen.
Nesten gang bør det bli ventelister på billettene.
| 1 |
705138
|
Marcus råkjøreren
De som ikke fikk fot av Marcus Miller, de bør snarest ta en kroppslig EU-kontroll.
Noen snakker ennå om Marcus Millers Maijazz-konsert i 2012.
I går var han tilbake, og folk vil ganske sikkert snakke en stund om denne også.
Miller har med seg et ungt band som følger ham hele veien, men dette handler naturligvis først og fremst om Miller.
Han veksler mellom heftig, metallisk slapping og balansert ro, og uansett hvilket hjørne han befinner seg i gir han en oppvisning i teknikk og fingerspitzengefühl.
De spiller laaaange versjoner av "Redemption", "Jekyll & Hyde", "Revelation" og "Slippin' Into Darkness", men det er ytterst få ganger man blir sittende å vente på neste.
Millers musikk er lett å få taket på.
Både han og bandet spiller innbydende.
Inngangene er som et hengerfeste der man kobler seg på uten problem, så byr de på litt mer råkjøring når koblingen er på plass.
Man blir fascinert, overrasket, smiler og sitter og dabber i setet.
De som ikke fikk fot av Marcus Miller, de bør snarest ta en kroppslig EU-kontroll.
I enkelte perioder, særlig når Miller er alene i lyset, kan man få følelsen av at dette glir ut i et idrettsstevne der hurtighet, smidighet og teknikk er det aller viktigste.
Om det overskygger hjerte— og følelsesdelen av opplevelsen er en smakssak.
Min stemme går – i tilfellet Marcus Miller – til at når du først er god, da kan du like godt vise deg litt fram.
For både han og musikerne får vist mange sider av seg selv denne kvelden.
de er i det ytterst funky hjørnet i "Detroit" der Miller slapper, blåserne støter og det bys opp til dans.
Dagens melodiske blomst er uten tvil når Miller entrer scenen med bassklarinetten og varsomt spiller "Gorée", en komposisjon inspirert av slavehistorien i Afrika og Amerika.
Før de så smått funker det til er det noen minutter strålende føring av en relativt enkel melodilinje, anført av Miller og forsiktig skyggelagt av tangentist Brett Williams.
Bandet er friskt hele kvelden, selv om det tar en time før vi hører noe til gitarist Adam Agati.
Han tar igjen så det monner det tapte når de nærmer seg jazzrocken.
Selv om Alex Han (saksofon) og Lee Hogans (trompet) ser ut til å kjede seg aldeles i hjel på scenen, spiller de med saft i frasparkene når de først får plass.
Undertegnede måtte løpe da Miller var halvveis i sin alenegang med Jackson 5s "I'll Be There".
Da var det allerede to snes smarttelefoner som foreviget øyeblikket.
Opptakene blir ganske sikkert dårlige, men det er i så fall utelukkende telefonens skyld.
| 1 |
705139
|
Hjemmeseier til Dybdahl
Thomas Dybdahl var i storform da han kom (nesten) hjem onsdag kveld.
Forventningene og det bitte lille snevet av usikkerhet var absolutt til stede.
Hvordan ville symfoniorkestersalen i konserthuset takle Thomas Dybdahl med band?
Riktig bra, skulle det vise seg.
Bandet startet med "This Love Is Here To Stay" fra artistens årsferske album "What's left is forever", med sobert, fargeløst lys bakfra.
Småfunky stemning, sikkert ikke like jazza som i salen ved siden av, men med et varmt, nesten intimt lydbilde.
Det river noen ganger litt i diskanten, men ellers er dette absolutt et egnet sted for Dybdahl og band.
Han spøkte litt med at publikum sikkert synes det er herlig å kunne sitte, og det har han jo helt rett i.
Dette er sittemusikk mesteparten av tiden, og opplevelsen blir bedre enn på Folken og mye bedre enn utendørs.
Spiller best på hjemmebane
Thomas Dybdahl kommer strengt tatt fra Sandnes, men vi får være sjenerøse nok til å kalle Stavanger konserthus hjemmebane når Stavanger er kveldens stopp på Europa-turneen.
Han la opp til en uformell tone fra første stund, åpnet for spørsmål og innspill fra publikum, og lovet å holde mest mulig kjeft selv.
Det løftet ble heldigvis ikke innfridd.
For mens Dybdahl og band er profesjonelle til fingerspissene mens de spiller og synger, er det den litt keitet sjarmerende Dybdahl som kommer til syne mellom sangene.
Seminarfolket vil antakelig kalle det han holder på med å gi av seg selv.
Det funker i alle tilfeller utrolig bra.
Man sitter med en følelse av å være til stede på noe i nærheten av en kolonihagehyttekonsert.
Bandet er ikke spesielt intenst til stede, men gjør greiene sine prikkfritt mens det lar hovedpersonen ta mest plass på scenen.
Han sørget for mye god humring i salen, for eksempel da han kommenterte at det "alltid er noen redde fjes når man tar fram en banjo", eller når han ber publikum synge med på "Cecilia" uten at de trenger å lage like løgne fjes som ham selv.
Variert program
Dybdahl la opp til god spredning mellom nytt og gammelt, og sørget dermed for at variasjonen var stor nok til at de nærmere to timene konserten varte, opplevdes som en god del kortere.
Det er stilig at han gjør ting litt annerledes live enn på plate, blant annet med en halvfunky opptempoversjon av gamle, gode, lavmælte "A Lovestory" fra filmen "Monstertorsdag".
Den ganske korte gjestelisten under gårdagens konsert besto for øvrig av Silje Salomonsen fra samme film, men vokalen hennes var dessverre så godt gjemt i miksen at den knapt var hørbar.
De til tider ganske humørfylte sangene fra det nye albumet skaper en flott kontrast til de mer innadvendte greiene fra oktobertrilogien, men de flettes så fint sammen at det oppleves som en godt gjennomtenkt helhet.
Dette har vært lansert som perfekt høstmusikk mange ganger før, men noen ganger er gjentakelser ikke til å komme utenom:
Mer varmende musikk i det sure høstværet skal du lete lenge etter.
| 1 |
705140
|
«For alt kjød, det er som gress»
Det spesielle med fremføringen av Brahms’ Ein deutsches Requiem i en godt besatt Domkirke lørdag kveld, var fraværet av orkesteret.
Det er ytterst sjelden å høre Brahms’ mektige og fargerike orkesterklang erstattet med klaveret.
Ikke desto mindre gjorde Brahms selv en slik versjon, både for tohendig og firhendig klaver.
Versjonen i går var for to klaverer, signert en viss A. Grüters.
Den ivaretok de to pianistene på en fremragende måte.
Men hvordan klang det så?
Fraværet av den milde, fargerike orkesterklangen med de mange mellomtonene og dype strykerklanger var påtagelig.
I stedet kom koret mer i forgrunnen, og da det satte inn med «Salige er de som sørger; de skal trøstes» (Matteus), var den rike og milde klangen tilstede i fullt mon.
Og korrespondansen med den siste delen, «Salige er de døde som fra nå av dør i Herren» (Johannes’ åpenbaring), ble tydeliggjort av det meditative tonefall som her preget både tekst og korsang.
Ro og fred bandt første og siste del sammen.
I den mektige og dynamisk gevaltige andre delen – en sørgemarsj – savnet vi paukeslagene.
På ordene fra Peters første brev, «Denn alles Fleisch, es ist wie Gras», sang koret andre og fjerde gang med full kraft, men et orkester her ville gitt en sublim virkning.
Det spesielle med Brahms’ rekviem er at han selv har plukket ut Bibel-steder fra både det Gamle og Nye testamentet i Luthers kraftfulle oversettelse, og at betoningen er på forgjengelighet, sorg og trøst; trøst for de levende, ingen forbønn.
Altså ingen dødsmesse i ortodoks forstand.
Verken Kristus eller frelse, bare forsoning, forvandling og oppstandelse nevnes av Brahms som ikke var en troende, men kjente Bibelen godt.
Elisabeth Schwarzkopf sa om den satsen der sopranen setter inn med «Således har også dere nu sorg», at stemmeleiet er like høyt som følelsene er dype.
Dette spennet ble fint ivaretatt av Birgitte Christensens sopran og koret i femte sats.
Og gripende fremført ble det som Brahms her føyer til teksten fra Johannes 16.22, nemlig Jesajas’ «Jeg vil trøste dere, slik en blir trøstet av sin mor» – en tydelig henspilling på at denne delen inneholder Brahms’ egen sorg over sin mors død.
I tredje sats, der det med Salme 39 er tale om at Herren må lære oss at livet har en slutt, var Magne Fremmerlids baryton voluminøs og sterk, men ikke så mild som vi kunne ønske.
Domkantor Kjetilstad holdt forholdsvis raske tempi der sopranene hadde en tendens til å overdøve mannsstemmene.
Ellers hadde han en heldig hånd med dette gedigne verket som gjorde seg godt i et sakralt rom denne stille høstkvelden.
Det vil det også gjøre i Bergen domkirke søndag kveld.
| 1 |
705141
|
3 av 4 holder i massevis
Jo, vi savnet Lillebjørn, men 3/4 av Gitarkameratene er fremdeles en opplevelse.
Kvartetten Sunde, Eggum, Sivertsen og Nilsen gjorde et sjakktrekk nesten uten norsk sidestykke da de slo seg sammen i 1988.
Ikke alle supergrupper fungerer like godt, men disse fire har klart kunststykket å spille hverandre gode.
De har også en balanse seg imellom som er helt super.
Ikke for mye eller for lite av noen, ingen som stikker av med alt lyset eller som faller gjennom.
Gitarkameratene er balansert som et regnskap som går i null, og der alle har fått et stort utbytte.
Det har de ennå, noe drøye 100 minutter i konserthuset viste.
Før vi går videre:
Elefanten i rommet.
Visesangere på Club 7 drakk alt mulig, også ananas (Øystein Sunde)
Lillebjørn Nilsen gikk på en smell i Bergen og er sykmeldt.
Den offisielle forklaringen var ananasreaksjon.
Ok.
At en fjerdedel av kameratene ikke er med må adresseres, og det gjør de slik:
Halvdan Sivertsen kommer ut før konserten og sier, som sant er, at Nilsen er sykmeldt.
De som vil kan få tilbake pengene, hvis de vil forlate salen.
Helt alvorlig, og helt kurant.
Ingen går.
Litt senere, under konserten, forteller Øystein Sunde en skrøne om visesangere på Club 7 der «de drakk alt mulig, også ananas».
Man hopper litt i stolen, humrer litt og så er saken ute av verden.
En spade er i nærheten av en spade, og det hele er fint løst.
Ulike veier
Nilsen er i alle tilfeller ikke med, og det merkes.
Han gir naturlig nok kameratene enda flere strenger å spille på.
Mannen har også skrevet en håndfull klassikere.
Vi kan vanskelig anmelde det som ikke er der, men de har vært fire av en grunn.
Der «Tanta til Beate» ikke kommer, får vi mer av de tre andre.
Og det er ingen dårlig erstatning.
Mer halloi fra Sunde, mer saltvannsvisdom fra Sivertsen og litt flere knuste hjerter og omganger bergenstrøbbel fra Eggum.
Gitarkameratenes suksess ligger i at de kan høste det beste fra tre (mot normalt fire) mann, og de beskriver det godt selv.
I Øystein Sundes sanger begynner det bra, så går det til det elleville helvete.
I Sivertsens sanger begynner det litt trått, men bare vi holder sammen løser det seg i det siste verset.
Jan Eggums sanger representerer de gangene det er vanskelig i starten, så blir det bare verre.
Humor, melankoli, håp og alle livets opp— og nedturer på ett brett.
Hvis det er ett sted i verden det er noe for en hver smak, så er det i dette selskapet.
Sivertsen synger fint og vart om moden kjærlighet i det ene øyeblikket, Sunde overtar med gitarister på gamleheim før Eggum snirkler inn en kjærlighetstragedie via omveier.
Balansen er suveren, de spiller hverandre gode og de er kanskje Norges beste til å snakke mellom sangene.
Et par glipptak fikk vi denne kvelden.
Litt rusk i det musikalske maskineriet et par steder, og var det en eller to sanger som normalt ikke står på programmet, som gikk litt over styr?
Mulig det.
Gitarkameratenes versjon av Sivertsens versjon av Vinnies versjon av Pete Seeger and The Weavers' versjon av «Lonesome Traveller» er kveldens svakeste punkt.
Den gikk i sirup.
Kveldens øyeblikk
Det meste gikk imidlertid riktig, riktig godt.
De tre har et enormt publikumstekke og de kan by på et dusin kanongode sanger.
Alle tre synger fint og de har med seg et godt band bestående av trommer, dobro, bass og fiolin.
Det er fremdeles en opplevelse å høre Øystein Sunde spille gittar når han tar et magadrag og lar fingrene løpe.
De har det moro, og publikum elsker dem.
Selv om materialet for en stor del er gamle hits er det aldri antydning til nok-en-dag-på-jobben-rutine på scenen.
Masse latter, masse humring, nikking og en og annen tåre.
Øystein Sunde soper golvet med «Soga om Harald Jordfreser», Eggum står for kveldens beste låt («Kor e alle helter hen») og Sivertsen serverer kveldens øyeblikk når han i all halloien taler asylbarnas sak og spiller «Sommerfugl i vinterland».
Gitarkameratene har nesten alt, selv om en mann er ute.
La oss alle ønske Lillebjørn Nilsen god bedring, god helse og velkommen tilbake når tiden er inne.
Kameratene hans klarer seg utmerket, men den fjerde mikrofonen venter på Lillebjørn.
| 1 |
705142
|
Mortensens symfoni – en fulltreffer
Beklageligvis trykket vi feil anmeldelse fra Stavanger konserthus i dagens papiravis.
Her er den riktige.
To satser fra Sæveruds Peer Gynt-suite innledet konserten torsdag kveld.
Så kom Griegs Anitras dans og deretter nok en Sæverud-sats før vi fikk Solveigs sang og Solveig synger av henholdsvis Grieg og Sæverud.
Det var en fin sammenstilling og et godt Sæverud-utvalg, for ikke alt er like fengslende i Sæveruds Peer Gynt-musikk som han skrev til Hans Jacob Nilsens antiromantiske Peer Gynt på Det Norske teater i 1948.
SSO har vist tidligere, både i konsertsalen og på innspillinger, at de har godt tak på Sæverud, hans robuste, kontrastfylte og til tider noe kantede stil – hans Anitra er nærmest en square dance – og de skuffet så visst ikke denne gang.
I Griegs Solveigs sang og Sæveruds Solveig synger var Ingeborg Gillebo solist.
Enkelt og vakkert formet hun med sin varme stemme begge, og det var interessant å høre (og å se) hvordan Sæverud her virkelig lar Solveig synge så å si alene – fiolinene er helt tause.
Gillebo fortsatte etter pause som solist i Fartein Valens Ave Maria (1921).
Det er den til dags dato vakreste tolkning jeg har hørt i konsertsalen av de vidunderlige linjer som Valen her hyller inn i en svevende tonalitet, alt mens ekspressiviteten når ekstatiske høyder.
Stemmen lå som et sølvskimmer over orkesteret, selv om orkestersatsen til tider er nesten for tett.
Vi har her med en annen skjønnhet å gjøre, som Valen kalte det da han siterte Michelangelo.
Men hovedverket denne kvelden var Finn Mortensens stort anlagte symfoni op.
5 (1953).
Mortensen er vår andre store modernist etter Valen.
At hans symfoni spilles altfor sjelden i norske konsertsaler, fikk vi med sanselig evidens et bevis på i går kveld med SSOs fenomenale fremføring under kyndig ledelse av Peter Szilvay; Szilvay er en virkelig musikkfremstiller!
Dynamikken hadde en spennvidde som jeg aldri har opplevd i dette verket før.
Mortensen elsker sterk lyd, full utblåsing og sjokkartede smell.
Da han gjestet Rogaland Musikkonservatorium tidlig på 1970-tallet og presenterte sine verker, ville han ha et stadig høyere volum på anlegget; mer guff, mer guff gjentok han helt til han fikk det som ville.
Men symfonien har også sine sarte og svakt klingende partier, er en formidling mellom ekstremer som Mortensen siden kalte det.
Det fritonale men nærmest senromantiske tonespråk som Mortensen utvikler her, og som blir særlig tydelig i et av sidetemaene i første sats som kommer igjen mot slutten her og i ny lyssetting i finalen, var som å høre en norsk Bruckner.
| 1 |
705143
|
Piaf med punch
Et nordfylkisk kraftverk og et stavangersk orkester hyller Frankrikes fineste:
Det blir festkvelder av sånt, selv om trekkspillet aldri ble pakket ordentlig ut.
Britt-Synnøve Johansen startet for alvor sin Piaf-misjonering i 2002 med utgivelsen «Mot himmelen i Paris - Piaf på norsk».
Denne kvelden, cirka 50 år etter Piafs død, hadde hun med seg et Stavanger Symfoniorkester for å hylle den franske nasjonalstoltheten.
Kraftverket fra nordfylket har det til felles med den franske følelseskrutt-tønna at de begge har forholdsvis mye stemme per kubikk kropp.
Begge kan veksle mellom rasende fyrverkeri og stille inderlighet uten å synge seg inn i klisjeene.
Det er fort gjort når livet, døden og kjærligheten utgjør repertoaret.
Johansen synger med hjertet og er sånn sett åndsfrende med salige Piaf.
Sammen med orkesteret sørger hun for halvannen times reis mellom vakre ballader, hissige chansons og et par symfonimassive komposisjoner.
Det er ingen overraskelse at Johansen synger Piaf-stoffet knallgodt.
Samspillet mellom henne og symfoniorkesteret er 90 prosent av tiden svært godt.
De utnytter dynamikken i Piafs sanger.
Kraft når det trengs, lette hender og fløyelsstemme når anledningen ber om det.
Høyt og lavt, fest og tragedie, liv og død.
Forteller historien
Og dette er viktig: sangene vi får høre har en historie.
De tilhørte noen, og Johansen låner dem bare av Edit Piaf.
Litt for mange ganger under lignende oppsetninger tar artisten for lett på historien om opphavet.
Det holder ikke med «ja, ehh... denne skrev han i 1962 til platen....».
Forestillingen er bygget 100 prosent på Édith Piaf, og her får vi heldigvis et godt innblikk i hvem hun var og hvordan hun var.
Sangene forteller en god del, særlig når tekstene er fornorsket.
Men alle dere som vil lage en konsertforestilling basert på musikken til hvem det nå måtte være:
Se og lær hvordan man formidler personen, tiden og pasjonen som unnfanget og fødte disse sangene.
Mange kan nok synge Piaf, ikke like mange kan formidle Piaf.
Quizzer du folk når de går inn kan de navnet, landet og to-tre sanger.
På vei ut av konserthuset denne kvelden kunne folk betraktelig mer, de forsto mer og de kunne putte lidenskapen, temperamentet og sårheten inn i en kontekst.
Innpakket trekkspill
Noen små innvendinger, den første er en dau hest, men de skal også piskes.
Orkesterarrangementene fungerer stort sett veldig godt.
Symfoniversjonen tar naturligvis bort litt av bevegeligheten og improvisasjonsmulighetene, men det tilfører styrke.
Det arrangementene ikke har tatt tilstrekkelig hensyn til er at scenen er møblert med en utmerket mann på trekkspill – Halvor Lillesund.
Han kunne med fordel vært mer og lenger framme i lydbildet.
Det lukter vekselvis svidd gummi og rund vin av ham når han slippes løs, men det skjer for sjelden.
Lillesund pakkes litt for godt inn av orkesteret.
Så en ting som kan gjøres noe med.
Lydmannen denne kvelden er litt vel forsiktig med både trekkspill og vokal.
Skru opp til kveldens konsert, mann.
Skru opp.
Disse konsertene solgte ut i et forrykende tempo.
De som har billett til i kveld har en fin kveld i vente.
Tirsdag var publikum – med rette – stående applaus-begeistra.
Her var publikumsflørter, de fleste stemninger og fortellingen om en kvinne hvis lys brant heftig og fort.
Godt sunget, godt spilt og veldig godt formidla.
| 1 |
705144
|
25.000 - og én konge
Vi kommer til å huske denne kvelden en stund, for Robbie Williams er en kraftpakke av underholder.
Fint vær, god stemning, 25.000 festklare.
Store forventninger, og Robbie Williams siste dag på "Take The Crown Stadion Tour".
Hva rammebetingelser angår, kunne vi ikke fått det bedre.
Spørsmålet var om Han Sjøl kom til å avslutte med et smell eller et tilbakelent "phuu, godt det er slutt nå"?
Vel,
Bandet starter med "Hey Wow Yeah Yeah" mens en bildekavalkade av Robbie går på skjermene.
Litt grumsete lyd fra vår lyttepost, men folk er i ekstase når Han Sjøl viser seg på toppen av sitt eget hode — og flyr ned på scenen med rosa røyk fykende ut av paljettdressen.
For the next two hours your ass is mine"!
Så rett i tidenes åpningssang:
"Let Me Entertain You" .
Det koker - for å si det forsiktig.
Robbie er energisk, synger godt og bandet hamrer løs.
Storveis åpning!
Kveldens swing
Robbie går rett over på "Monsoon" , der koristene bærer refrenget og han tar versene selv.
Litt teater - prikklikt det han hadde i Tallinn.
God sang å allsynge til, og det gjør stadion.
Enkelt og effektivt.
Robbie henvender seg til kamera, for han vet at han skal treffe de helt bakerst også.
Konfettikanonene starter "Not Like The Others" , en middelhavsfarer av en sang, som folk ikke kan.
Et sølvhode - av Robbie, selvsagt, ruller inn på scenen.
Greit framført, men sangen er ikke all verdens.
Første hvileskjær.
Kveldens eneste swingnummer er "Minnie the Moocher" .
Blåsere leder an, og når Robbie synger "adi-adi-adi-ey", ja da svarer 25.000 "adi-adi-adi-ey".
Et sirkusnummer som brekker opp poprocken på fint vis.
Litt AC/DC-rap innleder på veldig unødvendig vis "Kids" , men når selve låten starter, da er de tilbake på sporet.
Koristene synger Kylies del, og Robbie shower til tider mer enn han synger, men det svinger.
Hjelpeløst - så kanon
En liten pastoral preken setter i gang "Sin Sin Sin" , en midttempo-popsviske med Pet Shop Boys-tøtsj.
Vokalisten avløser showmannen, og Robbie fikser begge deler knallgodt.
Når han ruller ut "Bodies" hjelper det imidlertid ikke.
Tross flammer og andre regiknep er den sangen såpass hjelpeløs at vi puster ut og sjekker om 3G-nettet muligens har kommet seg siden sist.
Dekningen er helt uinteressant når "Come Undone" , en sleiptrist kraftballade som viser Robbie på sitt aller beste.
Kjensler, flørt, teater og en smekker popsang som han synger med en voldsom autoritet.
Spektakulært ukomplisert.
Han tuller og tøyser mens bandet spiller "Take A Walk On The Wild Side", og en dobbeltseng rulles ut på scenen.
Beyoncé-imitasjonen er så fryktelig dårlig at vi knapt har sett bedre.
Greg from Coventry!
Og når han skal velge en kvinne til å komme opp på scenen - velger han en fyr fra Coventry - med bart!
Ubeskrivelig morsomt når de to har noen ømme stunder på scenen til "Everything Changes" .
Kveldens definitive øyeblikk.
Diamanten "Strong" synges sammen med Greg fra Coventry i en dobbelseng av rød fløyel.
Kanongod sang framført i en lett bisarr kontekst.
Coventry-Greg imponerer faktisk litt når han får overta mikrofonen.
Vi vil snakke om disse minuttene lenge, lenge, lenge, og absolutt ingen husker at "Gospel" og "Be A Boy" dundret over stadion som to enorme parenteser.
Det eneste positive med dette partiet er at skjermen bak scenen kommer på, og der skal vi få se mye fint den siste timen.
Miniallsangen medleyen er såpass stavangersk at han neppe er klar over hvor godt han treffer.
Og oppfølgervitsen, der punchlinen er at han leser en lapp med en kjærlighetserklæring til det norske folk:
"Jai har en stuur pikk".
Det var løye hvis du var der.
Stand up og apekatt
Robbie tar på seg en kassegitar og synger "Millennium" , og det er ganske så fint.
Nerve i stemmen, rolig og kontrollert.
Mer musikk enn sirkus, også når han sømløst går over i "Better Man" og den bittersøte allsangbrøleren "Sexed Up" , der 25.000 for et øyeblikk skriker "Why don't we breaaaaaak up".
Rolig og fint, men kanonaden er bare på vent.
Først litt stand up, som ikke står tilbake for noe, så mer musikk.
"Me and My Monkey" er en ellevill, tøyseepisk røverhistorie om en narkoman apekatt som reiser på en dødstur til Las Vegas.
Sangen er langtekkelig, men festlig nok.
Det som fanger oppmerksomheten er produksjonen på skjermen.
Og bedre skal det bli.
Det bryter ut velbegrunna alldans på diskotekfunkflørten "Candy" .
"Hot Fudge" kommer med pin up-damer, amerikanske biler, full 50-tallsestetikk og et sugende souldriv.
Det koker, både på scenen og i publikum.
Siste nummer kommer med noen linjer "Rudebox" , før en Robbie i storslag feier gulvet med "Rock DJ" .
Enorm applaus - selvsagt.
Mere, mere, mere
"Feel" kommer som første ekstranummer, litt shaky vokalåpning, men det er full kjærleik mellom mannen og publikum - og fullt vokalhelbred - når nok en av hans kraftballader treffer de tusen mobiltelefonene som foreviger og svarer "ja" publikumsfrieriene.
Allsangen når Mods-høyder.
Folk holder ikke noe tilbake når Robbie gir av seg sjøl på "She's the One" , den nest mest hjertelige i balladearsenalet hans.
Før han synger den er det mer stand up - nok en gang.
Sangen dediseres selvsagt Carl from Coventry.
Finalen er som alltid "Angels" , og hvis du ikke synger med på den er du laget av sement.
det er pent, dramatisk og til alt overmål servert på et vis som føles ekte og oppriktig fra en fyr som er umulig å mislike.
"Angels" går ut til kona.
God Bless.
De små dumpene i veien vi har hatt denne kvelden betyr ikke så mye.
Robbie Williams fortjener kronen.
| 1 |
705145
|
Tøffeste multimediekonserten!
Nostalgisk gjenhør med en fordums epoke, og revolusjonerende, nye effekter på en gang.
Det er Kraftwerk, det.
Hvordan er det mulig?
Som roboter i like, rutete overaller marsjerer den nåværende besetningen i det legendariske, tyske elektronikapionerbandet Kraftwerk inn på scenen.
Stiller seg bak hver sitt bord.
Der står de, rett opp og ned i halvannen time.
Gravalvorlige og stive.
Anonyme og fremmedgjorte.
Som roboter.
Overhodet ingen kommunikasjon dem imellom eller med publikum.
Gjør de noe i det hele tatt?
På sletta foran Enga-scenen.
Rundt 15.000 Øyafestival-gjengere iført 3D-briller av kjipeste papptype venter spent.
Hvordan er det mulig at dette skal bli en av de tøffeste og mest originale konsertopplevelsene noensinne?
Hypet 3D-grafikk
Åpningssporet er passende nok "The Robots", et deilig nostalgisk gjenhør fra siste halvdel av 70-tallet for oss som har levd en stund.
Kraftwerks prosjekt er å høres forhåndsprogrammerte ut: bare små, små detaljer i arrangementet røper at de fire robotene på scenen ikke står der oppe og snurrer platen.
Disse små detaljene er til gjengjeld så lekre og gjennomtenkte, de skaper så mye liv og nerve, og sammen med den nå så omtalte og hypede 3D-grafikken gir de en helt fantastisk, unik totalopplevelse av en multimediekonsert.
For når 3D-effektene kommer til sin rett, er de virkelig slående.
Bare periodevis, når musikken er på sitt mest monotone, og grafikken likeså, er det utrygt for at kjedsomhet kan snike seg innpå. for eksempel viser det seg at det i lengden kan bli like ensformig å kjøre beine veien på med folkevogn på Autobahn i dataspillaktig grafikk som i virkeligheten.
Men hver eneste gang håver Kraftwerk oss inn igjen.
Enten med sine glassklare musikalske lekkerbiskener, eller ved å smelle til med satellitter som tilsynelatende flyr rett inn i publikumsmengden.
Eller med den svarthvite Trans Europa Express som plutselig suser rett mot oss.
Heldigvis er det et stykke mellom de største, visuelle høydepunktene: vi slapp 3D-overdosen som fort kunne blitt et kvalmt faktum.
Kraftwerk framfører høydepunkter fra hele katalogen, fra "Autobahn" (1974) til "Tour de France" (2003) med tilhørende grafikk og bilder.
Det desiderte høydepunktet, både visuelt og musikalsk, var den dystre, intense "Radioactivity".
Bare én originalmann
Den nåværende besetningen i Kraftwerk er Ralf Hütter, Fritz Hilpert, Henning Scmitz og Falk Greieffenhagen.
Hvem som var hvem og hvem som gjorde hva på Enga-scenen er det ingen som vet, men tipper Hütter, den eneste gjenværende av originalmedlemmene, er han helt til venstre som bukket seg ut med et klart "auf wiedersehen" helt til slutt.
Kraftwerk ble grunnlagt av Hütter og Florian Schneider i 1970, og det store gjennombruddet kom i 1974 med det fjerde albumet, "Autobahn".
Schneider forlot bandet i all vennskapelighet i 2008.
## Dobbeltnostalgi
Selv om det er 10 år siden forrige album fra Kraftwerk, har bandet liksom alltid vært der.
De har satt umiskjennelige spor etter seg i all senere elektronisk musikk, med sitt minimalistiske lydbilde, repeterende rytmer og elektronisk manipulerte vokal.
Slik blir det dobbelt-nostalgi å høre dem igjen, samtidig som grafikke og de visuelle effektene gir oss helt nye opplevelser.
Den voldsomme, nye interessen for Kraftwerk startet i fjor, da Museum of Modern Art i New York utropte bandet til en av det 20. århundrets viktigste kunstnere, uansett sjanger.
Opptredenen der med 3D-grafikken var en sensasjon, og senere har showet vært framført blant annet åtte ganger på Tate Modern i London, i Japan og i hjembyen Dusseldorf.
| 1 |
705146
|
Staut:Styrer etter sin egen stjerne
Folkrockerne fra Valdres starter det nye året med å si ja til livet.
Staut:
"Ja" (Grammofon)
Det er et greit budskap, akkurat som når de i "Kardemommelov" ber deg feie for egen dør før du snakker stygt om andre.
Både "Ja" og "Kardemommelov" er låter det svinger av, og det skader slett ikke at de bruker dialekten.
En dose ømhet er det også blitt plass til, som på "Født på ny" der piano og fele farger melodien.
"Følgje hjarta" er allerede snappet opp av TV2s "Jakten på kjærligheten".
Seksmannsgjengen debuterte med "Sjå sole" i 2010 og har siden hatt det travelt.
Denne gang har de fått med seg Dire Straits' Guy Fletcher på orgel, mens Seljord-sangeren Marie Tveiten er med på "E vil".
På sitt femte album føles Staut fortsatt som et friskt pust, kanskje fordi de stort sett styrer unna det vanlige, norske countrysporet (unntaket er "Fliken e syne") og heller dyrker sin egen miks av folkemusikk og rock.
De følger sin egen ledestjerne, som det kan sies mens jula ennå henger igjen.
Beste spor:
"Ja", "Kardemommelov", "Født på ny", "E vil".
| 1 |
705148
|
Luftig fra Mørekysten
Ti år etter debutalbumet er El Cuero lettere på foten enn noen gang.
El Cuero:
«For all remaning days» (Gravel Road/Voices)
Det er ikke bare Jæren, Halden og Hallingdal som har et bein plantet i Junaiten.
Hele landet tipper med hatten den veien, inkludert øybyen Kristiansund på Nordmøre.
Derfra kommer bandet El Cuero, som i 2007 ga ut sitt selvtitulert debutalbum.
Ti år senere innleder de sitt sjette album med sangen «All downhill from here».
Det er også en måte å se det på.
Før nedturen eventuelt starter, leverer de i hvert fall et solid album.
Mens de første platene kunne være i seigeste laget, er lydbildet langt lettere i dag.
Det betyr ikke at de har forlatt Neil Young-dyrkingen.
Bare hør «Should have been gone».
Pussig nok er sangen som minner mest om det gamle El Cuero, skrevet av nykommeren Vegard Strand Holthe.
Samtidig blir den ikke sittende fast i hengemyra, men ender som et av de beste kuttene her.
Brynjar Takle Ohr er mannen bak resten, og i bandet finner vi ellers trommis-bror Håvard og bassist Tommy Reite.
Det akustiske har fått innpass, ikke minst i avslutningen «Never again» der vokalharmoniene sitter som de skal.
Det gjør de også i den andre enden av platen, der nevnte «All downhill from here» har Eagles spøkende i bakgrunnen.
«Big dreams, little dreamer» støtter seg mer på vokalen enn på gitarene, som slipper til i et langt parti.
Sangen kunne like godt vært innspilt i Nashville som på Mørekysten.
Singlen «The whole love» var et melodiøst varsel, og selv 5 minutter og 25 sekunder lange «Funeral song» viser seg å være langt luftigere enn man kunne tro.
Noe nær en popsang fra 70-tallet, med en tekst om å oppleve sin egen begravelse.
«Real men inhale» har spor av The Band, og i «Big shot» møtes gammel gitarkraft og ny popteft.
Sangen er av den triumferende typen og blir en verdig feiring av jubileet.
Beste spor:
"The whole love", "Big shot", "Should have been gone".
| 1 |
705149
|
Piano Magic:Magi i innspurten
Med sin 12. plate tar London-bandet avskjed.
Piano Magic:
"Closure" (Second Language/Border)
Hva kan være bedre enn å la cellisten til The Go-Betweens ledsage siste åndedrag?
Audrey Riley er med idet Piano Magic pakker sammen etter 21 år.
De startet som en trio i London i 1996 med Glen Johnson, Dominic Chennell og Dick Rance.
Tre år senere var bare Johnson tilbake av disse.
Den siste utgaven av bandet består nå ellers av Jerome Tcherneyan, Franck Alba, Alasdair Steer og Paul Tornbohm.
Piano Magic debuterte med lo-fi elektronika og har eksperimentert underveis, men Johnson tok etter hvert bandet i en mer strømlinjeformet retning.
Det mest sammensatte denne gang er tittelkuttet.
Nesten 11 minutter langt og med den tittelen, burde vel "Closure" vært siste kutt, men det er isteden det som åpner bandets 12. og siste plate.
Let's move this rock and seal this cave
Cause the show is overrun
I am done, I am done I am done
I tillegg til å være en avskjed, preges også platen av slutten på et langt forhold og farens død.
Da Piano Magic ble startet, var ideen å slippe til andre.
John Grant og Low har vært blant de besøkende, og det var de som hentet fram Vashti Bunyan etter 33 års taushet.
Nå får vi en gjestevokal fra veteranen Peter Milton Walsh i australske The Apartments på "Attention to life".
Der høres også Audrey Riley, som har spilt cello for navn som Nick Cave, The Cure, Smashing Pumpkins, Coldplay, Muse og nevnte Go-Betweens.
Ikke minst skaper hun mye av stemningen på det aller siste kuttet på platen, "I left you twice, not once".
Det er kanskje den vakreste sangen de har lagd, inkludert en dose pianomagi som seg hør og bør.
Sangen ligger heller ikke så langt unna The Auteurs, et annet London-band som er sterkt savnet – selv om Luke Haines stadig dukker opp med nye varianter.
Uansett; etter denne avskjeden vil også Piano Magic savnes.
Beste spor:
"Closure", "Exile", "Let me introduce you", "I left you twice, not once".
| 1 |
705150
|
Tift Merritt:Kjærligheten kjemper videre
Det så stygt ut for Tift Merritt, men så snudde livet igjen.
Tift Merritt:
"Stitch of the world" (Yep Roc/Border)
Nobody will be denied on my boat, synger Tift Merritt.
Det må være slik hun er.
Et godt menneske.
Hvis ikke, lyver stemmen.
Den bringer trøst og gir håp.
Teksten på "My boat" er likevel ikke hennes egen, men et bearbeidet dikt av Raymond Carver.
I etterkant av albumet "Traveling alone" turnerte Merritt i to år.
Hun ble 40, skilt og vettskremt.
Hun tråkket inn bremsene og trakk seg tilbake til en venns ranch i Texas.
Der begynte hun å skrive nye sanger.
Om de lange, rette veiene i Texas der det som er bak deg, er bak deg, og det som er foran deg, er noe godt.
"Wait for me" er et håp om at livet også kan være slik.
Det er blitt en saktebrennende sang med dumpe trommeslag og en forsiktig fele, en sang som venter på at noe skal skje.
"Love soldiers on" ble skrevet mens hun iakttok gårdsarbeiderne.
Hold hodet lavt og stå på.
Arbeid fører fram, for kjærligheten også.
Den jobber ufortrødent videre, om du vil eller ei.
Lock it out and don't return its call
swear you don't know its face at all
Throw it in the river, lose it in the storm
It will show up in its bandages tomorrow at your door.
En ny kjæreste dukket opp etter skilsmissen fra bandets trommis, og i dag er Tift Merritt mor til en ett år gammel datter.
"Icarus" ble skrevet etter å ha sett på fuglene på gården, og det svevende lydbildet forklarer hvorfor noen sammenligner henne med Joni Mitchell.
Musikalsk er ellers Emmylou Harris nærmere.
Etter Texas flyttet hun låtskrivingen til hytta i California.
En tung spasertur ble til "Heartache is an uphill climb".
Den begynner som en pianoballade og skifter gir etter et drøyt minutt.
En månelys natt i naturen ble til "Proclamation bones", noe nær en Dylan-låt i økt tempo.
Sammen med åpningskuttet "Dusty old man" er det platens mer rockende øyeblikk.
Låtskrivingen fortsatte i New York med "Something came over me", skildringen av en brå følelse av lykke idet hun kommer opp fra undergrunnsbanen.
"Eastern light" er på den annen side triste minner som melder seg mens hun ser ut over East River.
På en flyplass traff hun Sam Beam, kjent som Iron & Wine.
Han tilbød seg å høre på de nye sangene og endte som medprodusent.
Han synger på tre av kuttene, noe som gjør vakre "Something came over me" enda et hakk bedre.
En annen deltaker er MC Taylor.
Han er kjernen i Hiss Golden Messenger, som kom med albumet "Heart like a levee" i fjor høst.
Der var Merritt duettpartner i nydelige "Happy day (Sister my sister)", så spor for all del den opp hvis du liker henne.
Resten av bandet er Marc Ribot (gitar), Eric Heywood (steelgitar) og Jay Bellerose (trommer).
Det ble satt av fire dager til opptak i Los Angeles.
Mer kunne ikke Merritt bruke.
Hun var gravid i sjette måned og satte deretter kursen mot hjembyen Raleigh i Nord-Carolina.
Tittelkuttet "Stitch of the world" er hennes ønske for den lille datteren:
Just must empty your pockets of stones
that light-hearted you may go
into the stitch of the world
Merritt har latt seg inspirere av tingene rundt seg og setter dem i en større sammenheng.
Humøret i sangene skifter som det gjør i livet ellers, men hun lar det tone ut med håpefulle "Wait for me":
Wanna do right by my baby, and my baby gonna do right by me.
Beste spor:
"Heartache is an uphill climb", "My boat", "Love soldiers on", "Something came over me".
| 1 |
705151
|
Bildekunstner Bersås imponerer:Naturen gjennom fargen
Ruth Bersås er ingen banebrytende kunstner, men hun viser en flott utstilling i Sandnes kunstforening.
Sandnes kunstforening:
Ruth Bersås, maleri.
T.o.m. 29. jan.
For Ruth Bersås har kunsten vært et spørsmål om langsom modning.
Sen start, og full utfolding med solid maleri nå som åttiåring.
Det er ingen liten bedrift.
Nå viser hun en flott, liten utstilling av maleri i Sandnes kunstforening – godt montert i det lille lokalet.
Nei, noen banebrytende kunstner er hun ikke; som maler går hun med sine halvabstrakte landskapsmotiver på vel opptråkkede stier.
Det er likevel lett å få øye på en personlig stil her.
Den ligger i blikket for abstraksjonens muligheter, i måten hun former de enkelte billedelementene og i hennes varme koloritt.
Det er som om det renner en varm, mild sol gjennom fargene, for de gløder på lavmælt vis – og fargebruken hennes blir et filter for dette lyset.
Hun fanger det og slipper så lyset ut igjen gjennom motivene, aldri kraftig og vilt, alltid stille og dempet.
Slik temmer Bersås sollyset i sine malerier.
Hun skildrer ikke solen som en lyskraft som skinner ned på motivene, for her er få, om noen, realistiske skygger.
I stedet metter sollyset selve fargen; slik fastholder hun dette lyset og lar det fylle alle fargene hun anvender i hvert enkelt bilde.
Det gir maleriene en varm fargeglød og gjør hele utstillingssalen til et solfylt sted.
Håndteringen av fargene er ganske subtil, for ofte ser jeg glidende overganger mellom gult, oker og grønt, med finstemte innslag av blått og rødt, og noe svart.
Det er når hun håndterer disse fargene til størst mulig abstraksjon, at hun lykkes best.
I enkelte malerier henger ennå ønsket igjen om å redegjøre for motivet med for mye detaljpirk.
Med større abstraksjon, som i «Jardin II», legger Bersås inn mer mystikk i motivene – hun underliggjør formene i landskapet – og på den måten kommer særpreget hennes som kunstner bedre fram enn i de noe mer realistisk malte bildene, som ligger tettere opp til så mye annen kunst av denne sorten.
Jeg har sett det i noen få av hennes enkeltbilder i det siste: denne frigjøringen gjennom abstraksjonen er et vesentlig aspekt ved Bersås’ modning som kunstner fram mot denne utstillingen.
Nå våger hun å stole mer på fargene selv, og enkelt og effektivt lar hun dem bli bærere av naturstemninger: en lys dag på stranden; en kornmoden åker; en solfylt dag i den marokkanske kystbyen Essaouira; et mørkt møte med en skog som ulmer og gløder med en stille poetisk energi.
Bersås ser naturen gjennom fargen, og hennes kunstneriske prosjekt er å bruke maleriet til å formidle et slikt natursyn.
Abstraheringsprosessen forvandler disse motivene til en slags drømmende minner, i ferd med å viskes ut så detaljene ikke lenger helt kan fastholdes i hukommelsen.
Som f.eks. i «Lekeplassen», fylt med så mye varmt lys at vi straks ser at ja, akkurat slik var barndommen når vi tenker tilbake på den: alltid sol, alltid med en lek badet i det gylne lyset som senere gjør den barndommen som var, til et forjettet land.
Siste fra Trond Borgen:
| 1 |
705152
|
SAKPROSA:Hvorfor tyskerne ikke vil glemme
Døden er en mester fra Tyskland, skrev Paul Celan.
Politikkens oppgave er å holde mesteren bundet.
Ian Buruma:
Vekten av skyld.
Krigsminner i Tyskland og Japan
Oversatt av Christian Rugstad
Press
En desembermorgen 2016.
En representant fra Alternative für Deutschland har snakket om hvor fornøyde tsjekkerne var med å være okkupert av nazi-Tyskland.
Reaksjonen er hard og kontant, slik den er hver gang noen fra den ytterste tyske høyresiden bagatelliserer landets store skyld.
Hendelsen er dagligdags.
De 12 årene fra 1933 til 1945 er nåtid i Tyskland.
Minnesmerkene er overalt, det strømmer busser til konsentrasjonsleirene, referansene er aldri langt unna i den politiske debatten.
For over 20 år siden forsøkte historikeren Ian Buruma (”År null”) å sammenlikne tyskernes håndtering av ansvaret for holocaust med japanernes behandling av deres brutale krigshistorie.
Resultatet ble en sjeldent god komparativ studie av to kulturers forhold til sine største sivilisasjonsbrudd.
Den japanske skammen
Buruma er en oppsøkende historiker.
Med journalistiske arbeidsmetoder drar han rundt både i Tyskland og i Japan (han snakker begge språkene) og intervjuer de som tidlig på 1990-tallet ennå hadde minner fra krigen.
Forskjellene er betydelige, og interessante.
Amerikanerne var ikke interessert i å rive opp den japanske keiserkultusen.
De modererte den, ved å frata keiseren gudestatus, men de unnlot å gjøre ham ansvarlig for uhyrlighetene i Nanjing, på Filippinene, i de japanske fangeleirene.
Dermed fikk folket heller ikke kjenne den samme vekten av skyld.
Frankfurt rundt 1960
I Tyskland hadde folk i vest lenge berøringsangst for nazi-perioden.
Det var først med Auschwitz-rettssakene i Frankfurt rundt 1960 det gikk hull på den betente byllen.
I øst var det enkelt:
Nazismen var kapitalismens naturlige endepunkt, den var et vestlig fenomen og ikke noe som kunne lastes DDR-borgerne.
Etter 1960, og enda mer etter gjenforeningen i 1990, hviler forbundsrepublikkens legitimitet på dens totale avvisning av nazi-staten.
Derfor reageres det så raskt og kontant når AfD-politikere flørter med begrepene fra den gang.
Primo Levy, selv konsentrasjonsleirfange, har skrevet at holocaust ikke kan forstås, fordi man da nærmer seg rettferdiggjørelsen.
Buruma er uenig.
Han argumenterer godt for at det er viktigere enn noensinne å være klar over at det fantes politiske årsaker til at barbariet vant.
Dette skrev han i 1994, mens balkankrigene ennå raste.
Høsten 2016 er observasjonen dessverre minst like aktuell.
Fordi Tyskland i dag fortoner seg som den liberale verdensordens siste sterke skanse, fortoner teksten seg helt dagsaktuell.
Det er en sann svir å lese Burumas presise og tankevekkende analyse, ypperlig gjengitt på norsk av Christian Rugstad.
| 1 |
705154
|
Advokat på sporet av virkeligheten
Svend Foyn gir seg igjen i kast med en historie fra virkeligheten, men det glipper i innspurten.
Jan Mehlum:
«To komma åtte sekunder».
Krim.
400 sider.
Gyldendal.
Når jeg sier at Svend Foyn gir seg i kast med en historie fra virkeligheten, er det en sannhet med modifikasjoner.
Det er naturligvis forfatter Jan Mehlum som lar vår slitne Tønsberg-advokat Foyn gå løs på det mystiske - og virkelige - dødsfallet til Jan Wiborg.
Jan Wiborg ble funnet død i København i 1994.
«To komma åtte sekunder» er til orientering tiden det tar å falle fra 14. etasje.
Den norske sivilingeniøren Wiborg var kritisk til at Gardermoen ble valgt som ny hovedflyplass i Norge.
Konspirasjonsteoretikeren
Da han døde jobbet han frenetisk med å avsløre at Hurum ble valgt bort på grunn av feilaktige opplysninger om vindforhold.
Derfor har hans død avfødt en rekke konspirasjonsteorier og påstander om at Wiborg ble drept som varsler.
Selv om den offisielle konklusjonen var selvmord.
Mehlum blander altså friskt fakta med fiksjon.
Men dette blir ikke like vellykket som da han lot seg inspirere av det mulige justismordet på Fritz Moen.
I likhet med advokat-kollega Mikael Brenne (Chris Tvedt) opererer Foyn mer som privatetterforsker enn tradisjonell forsvarer.
Ulikt Brenne skyr Foyn rettssalen fullstendig, men veksler her løpende mellom Tønsberg, Oslo og København i jakten på sannheten.
En ganske snill mann
Foyn har nå vært hovedperson i 16 kriminalromaner totalt.
Han er en sympatisk jeg-person, glad i musikk og en god konjakk:
«Ikke stygg.
Ikke pen, men spesiell» som det heter i Mehlums egen beskrivelse.
Her er mange gode anslag, glimt av humor og ambisiøst plott.
Men litt over halvveis begynner det å butte litt imot eller snarere å gå utforbakke - som om Mehlum har satt opp tempoet for å rekke årets dødlinje.
Boka åpner sprekt nok.
Foyn blir oppsøkt av undersøkende journalist Amanda Riley.
Hun har hatt et forhold til Foyn tidligere og trenger nå hans hjelp.
Snart er hun død etter å ha falt fra omtalte 14. etasje på et hotell i København.
Foyn tar på seg å etterforske Amandas død på oppdrag fra hennes far.
Herfra finner han sterke paralleller til Wiborgs død.
Intrigen og åpningen lover så godt på alle vis, men som sagt:
Foyn kommer seg ikke helt i mål denne gangen.
Jeg vet Mehlum kan bedre.
| 0 |
705155
|
SSO-anmeldelse:Magnus Lindberg, en komponist for vår tid.
SSO skal ha all ros for å gjøre Magnus Lindberg til en gjennomgangsfigur i vårens program.
Ikke mindre enn fem sentrale verk får vi høre, i tillegg til at Lindberg dirigerer verk av seg selv på Tou Scene lørdag 18. mars.
Konserthuset torsdag kveld, Magnus Lindberg:
Fiolinkonsert nr. 2 Berlioz:
Symphonie fantastique, Solist:
Frank Peter Zimmermann, SSO, dir.
Christian Vasquez
Lindberg var selv tilstede torsdag kveld og snakket om sin utvikling som komponist i forkant av konserten.
Hans fiolinkonsert nr. 2 er et ganske nytt verk; det hadde premiere i London i desember 2015, også da med Frank Peter Zimmermann som solist og som verket er skrevet for.
Lindberg, som har studert ved Sibelius-akademiet i Helsinki og bl.a. i Paris, fikk sitt definitive gjennombrudd i 1985 med verket Kraft.
Det viste Lindberg som en avantgardist i et verk for stort orkester som har en enorm slagkraft og går rett gjennom kroppen på lytteren.
Senere har Lindberg skrevet verk preget av store, fortellende former, der han trekker på mange impulser, også fra senromantikken.
Men uten å være eklektisk, enn si slå over i postmodernisme.
En av verdens beste
Fiolinkonserten har den kraft, emosjonalitet og energi som preger Lindbergs fleste verk.
Komposisjonsteknikken er kompleks, men det er ikke vanskelig å følge med i dette bølgende verket.
Slik kan vi si at konserten er dobbeltkodet.
Den begynner med noen akkorder i solofiolinen som så vandrer ut i orkesteret og det hele blir til en stor ekspansjon.
Den er ingen lett oppgave for solisten, men Zimmermann, en av verdens beste fiolinister, spilte med både bravur og stor musikalitet.
Hvor idiomatisk Lindberg skriver for fiolinen, hørte vi i kadensen mot slutten der de høye tonene hos Zimmermann var lysende.
SSO hadde innøvd dette verket på imponerende vis.
Zimmermann ga villig et ekstranummer, et preludium av Rachmaninov i et halsbrekkende virtuost arrangement for fiolin.
Livet inn i musikken
Sjelden har musikk og liv vært så sammenvevd som i Berlioz’ fantastiske symfoni (1830).
Den er det første store programmusikalske verket i historien.
Berlioz forelsket seg som 23-åring hemningsløst i skuespillerinnen Harriet Smithson som fascinerte hele Paris i sine Shakespeare-roller som Julie, Ofelia og Desdemona.
For å gjøre henne oppmerksom på seg selv, skrev han Symphonie fantastique, der den (til da) uoppnåelige damen forekommer som en ”idée fixe”, en fiks idé eller en tvangstanke, som fungerer som et slags fortellergrep.
Programmet handler om en ung følsom kunstnersjel som i opiumsrus opplever lidenskap, en ballscene, naturidyll med dystre undertoner, marsjen mot skafottet med trommehvirvler og Requiem-motivet Dies irae (Vredens dag) – og så, til slutt, den abrupte halshuggingen.
Vasquez og SSO tok godt vare på Berlioz’ epokegjørende instrumenteringskunst, det klangfargesprakende og skarpheten, undertiden med skjærende og grelle klanger.
Alt mens det var en dramatisk nerve under det hele.
Innledningen til første sats kunne jeg tenkt meg mindre slapp, med mer sug i det dynamiske.
Til tider ble det smell i stedet for heftighet.
Og det var en ubalanse mellom messing– og strykerklang.
Det er imidlertid noe mange orkestre sliter med.
Men hatten av for treblåserne, som spilte fortreffelig!
| 1 |
705156
|
Band of Heathens:Dypt i hjertet av Texas
Austin-bandet henter inspirasjon fra ti års virksomhet.
The Band of Heathens:
"Duende" (Blue Rose/Warner)
Band of Heathens har gjort mye bra, og deres femte plate er "ei med alt".
Det gir oss 40 minutter med Made in USA av beste merke.
Den friske åpningen "All I'm asking" er en opplagt radiosingel, og det er vanskelig ikke å nikke i takt med "Sugar queen".
Så klimprer de på kassegitaren i "Last minute man".
"Deep is love" viser at britisk popmusikk en gang invaderte landet, mens "Keys to the kingdom" er countryrock a la J.J. Cale.
"Trouble came early" er en utblåsning lørdagskvelden, mens "Daddy longlegs" nærmer seg Prince.
Strykere dukker opp i "Cracking the code", og "Road dust wheels" fargelegges av landet sør for Texas.
Teksten i denne handler om den amerikanske drømmen som nå ødelegges av politikere som spytter gift og svovel.
De avrunder med steelgitar i den 70-tallsnostalgiske marihuana-sangen "Green grass of California".
Beste spor:
"All I'm asking", "Deep is love", "Road dust wheels", "Green grass of California".
| 1 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.