id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
705160
|
Dead Man Winter:Lidende mann på hyttetur
Finland i Minnesota har et par hundre innbyggere.
Sist vinter var Dave Simonett én av dem.
Dead Man Winter:
"Furnace" (GNDWire/Border)
Dave Simonett er fra Duluth i Minnesota.
Det er ikke det eneste han har til felles med Bob Dylan.
Du kan godt trekke sammenligninger med The Band og The Byrds også.
Til vanlig er Simonett leder av bluegrassbandet Trampled By Turtles, men et samlivsbrudd førte til at han stengte seg inne i en hytte gjennom den strenge Minnesota-vinteren og skrev selvmedlidende sanger.
Deretter fikk han med seg noen venner og spilte inn alt live i studio.
Han åpner med "This house is on fire" og "Destroyer", en sang om å ødelegge alt man oppnår.
Slik fortsetter det, for en som sier han selv ikke liker oppbruddsplater med unntak av "Blood on the tracks".
Samtidig har vi fått en strøm av hytteplater etter at Justin Vernon stengte seg inne for ti år siden og kom ut som Bon Iver.
Simonett oppsøker klisjeene, men stemmen, orgelet og sangene overskygger dette.
Beste spor:
"Destroyer", "The same town", "Cardinal", "Am I breaking down", "Danger".
| 1
|
705162
|
Alejandro Escovedo: Deprimert, men energisk
Backingband fra øverste hylle for en artist som flere burde kjent navnet på.
Alejandro Escovedo: "Burn something beautiful" (Fantasy/Border)
Denne kom ut i oktober i fjor, men den norske distribusjonen har latt vente på seg.
Dermed får ikke Alejandro Escovedo den oppmerksomheten han fortjener, for sangeren og låtskriveren fra San Antonio i Texas er en mann verd å lytte til.
Han var med i The Nuns på 70-tallet og lot pønken få en countryvri i herlige Rank and File på 80-tallet.
Så ble det alternativ country i studio da Ryan Adams og Whiskytown spilte inn "Strangers almanac" i 1997.
På 2000-tallet har han vært plaget med hepatitt C, men samtidig frisk nok at å erklære at han aldri kom til å framføre sin egen sang "Castanets" så lenge George Bush var president og hadde den på Ipod-en sin.
Hva sønnen av meksikanske innvandrere mener om det kommende, murbyggende regime i USA, kan man kanskje forestille seg.
På sitt 12. soloalbum har han med seg Peter Buck (R.E.M./Minus 5) og Scott McCaughey (Minus 5) som produsenter, musikere og medlåtskrivere.
De avløser de siste års samarbeid med Tony Visconti og Chuck Prophet.
I tillegg har vi saksofonist Steve Berlin (Los Lobos) og trommis John Moen (Decemberists) i studio.
Og ikke minst er Kelly Hogan (Neko Case) og Corin Tucker (Sleater-Kinney) med, noe som gir en koring som virkelig løfter låtene.
Han åpner med skurrende gitarrock og refreng-rop i "Horizontal" og drivende countryrock med popkoring i "Heartbeat smile".
Siden fortsetter det slag i slag gjennom 13 låter, uten noen nedtur underveis.
Escovedo har evnen til uanstrengt å blande Marc Bolan med Steve Earle; Velvet Underground med The Byrds.
Hans mange år med glam, pønk, rock og country glir sømløst i hverandre.
Det er ikke rart at han er en etterspurt mann når hyllestplater skal settes sammen.
Titler som "Farewell to the good times" og "I don't want to play guitar anymore" viser samtidig at 66-åringen erkjenner å ha sine beste år bak seg.
I den første synger han:
Farewell to the good times
They never promised to be true
There's nothin' left to believe in
Nothin' left here for me and you
Den andre er ikke spesielt mer optimistisk:
When there's no stories left to sing
That's the end of everything
Heldigvis virker det som om han fortsatt har noen fortellinger på lager.
Ingen grunn til å pensjonere seg ennå, Alejandro.
Et håp om flere plater finner vi i spreke "Shave the cat", en låt som låner riffet til T. Rex' "Bang a gong":
So take me home.
But not now.
I don't want to get off, get off of this cloud.
Festen er kanskje slutt, men vi behøver ikke gå hjem riktig ennå.
For som han sier:
Burn the rug.
Blast the hits.
There's a baritone sax that just won't quit.
Beste spor:
"Shave the cat", "Heartbeat smile", "Sunday morning feeling", "Luna de miel", "Suit of lights".
| 1
|
705163
|
Erlendurs unge år
«Glemt» er nok et høydepunkt fra lavmælte Arnaldur Indridason og hans like lavmælte krimhelt.
Arnaldur Indridason: Glemt.
Krim.
Oversatt av Silje Beite Løken.
314 sider.
Cappelen Damm.
Terningkast:
5
Islandsk politietterforsker Erlendur Sveinsson har alltid vært en eksentrisk, litt fjern figur på sitt trauste og likevel forunderlig fascinerende vis.
Den aldrende Sveinsson er forsvunnet i tåkehavet, og det spørs om vi noensinne får se ham igjen.
Men hva gjør det når vi får møte den unge Sveinsson som nyskilt og fortsatt relativt fersk politimann i Reykjavik?
"Glemt" er den andre boka der vi møter den unge Erlendur Sveinsson.
På klassisk Indridason-vis veves to mysterier sammen, det ene foregår i «nåtid» – nærmere bestemt i 1979 – det andre er historisk, en uløst forsvinningssak fra 25 år tidligere.
Les Einar O. Risa om Indridasons debut "Myren"
Også som ung er vår mann ordknapp og bærer på ingen måte hjertet utenpå skjorta, men han er alltid korrekt og høflig.
Samt at han er nesten morbid opptatt av folk som forsvinner.
Slik det har vært siden han selv tok skylden for at lillebroren Bergur ble borte i snøstormen.
Nytt lys gjennom gamle vinduer
Bøkene om ham som ung etterforsker gir også ny dybde til de tidligere bøkene.
I "Glemt" veves to mysterier sammen på eksemplarisk Indridason-vis:
Et lik i et tjern utenfor Reykjavik i "nåtid" og en uløst forsvinningssak fra 25 år tilbake i tid.
En ung jente forsvant, sist sett da hun gikk forbi Kamp Knox, det amerikanske marineområdets brakkeområde.
Likfunnet viser seg å ha forbindelser nettopp til den amerikanske marinebasen i Keflavik.
Der viser amerikanerne seg å ha fint lite informasjon å komme med.
Hva ligger bak?
Kald krig og varme kilder
Jeg skal ikke røpe for mye av handlingen, bare minne om at originaltittelen på "Glemt" er nettopp "Kamp Knox".
Den kalde krigen hviler tungt over "Glemt".
Leseren kjenner virkelig hvor goldt og karrig islendingene egentlig har det der på sagaøya.
Begge de to første krimbøkene til Indridason ble sensasjonelt nok belønnet med Glassnøkkelen for beste nordiske krim.
"Glemt" er fullt ut på høyde med dem både som krimmysterium og litterær perle.
Selv om det er poetiske "Hjemstavn" (2012), Erlendurs svanesang så og si, som er min personlige favoritt.
Samtidig er det en virkelig spennende morderjakt denne gang.
Men du trenger ikke vente overdreven action og heseblesende vold.
Det går ganske sakte, men presist framover i et velkonstruert, uavvendelig drama.
Andre anmeldelser av Indridason i Aftenbladet
| 1
|
705164
|
Dropkick Murphys:Kampen vil alltid fortsette
Hva er mer irsk enn smerte og ære?
Dropkick Murphys: "11 short stories of pain & glory" (Born and Bred/Border)
Sjangeren keltisk pønk vil for evig og alltid være knyttet til The Pogues etter deres debutalbum i 1984.
Men du finner bra, beslektede band også utenfor De britiske øyer.
Greenland Whalefishers fra Bergen er ett av dem, og med en start i 1994 var de forholdsvis tidlig ute.
De største utfordrerne finner du likevel på andre siden av havet, i landet som tok imot nesten fem millioner irer mellom 1820 og 1910.
I dag oppgir nærmere 38 millioner amerikanere å ha irske røtter, noe som legger et godt grunnlag for band som Flogging Molly, Flatfoot 56, The Tossers, Boiled In Lead, The Prodigals, The Briggs og Street Dogs.
Sistnevnte ble startet av tidligere Dropkick Murphys-vokalist Mike McColgan – etter at han egentlig forlot Murphys for å bli brannmann.
Det er likevel god plass til både Street Dogs, Dropkick Murphys og enda flere keltiske pønkere i Boston og omegn.
Mens over 10 prosent av USAs befolkning har irske forfedre, er tallet mer enn dobbelt så stort i staten Massachusetts.
Boston er irer, Harvard, Massachusetts Institute of Technology, Boston Celtics, Red Sox og et teselskap i 1773.
Men det er også Boston Marathon, som 15. april 2013 ble rammet av terror.
To bomber tok livet av tre mennesker, mens rundt 264 andre ble skadet.
"4 15 13" er sangen som Dropkick Murphys tilegner byen og ofrene.
Den kommer mot slutten av deres niende plate og handler om tapt uskyld og om å stå sammen.
We are all just people tryin' to get along
We are all just people tryin' to make our way
We are all just people
tryin' to make it to another day
Ingen sensasjonell tekst, men likevel en fin gjennomføring av sangen de følte de var nødt til å skrive.
Ellers er det kampsanger som ligger deres hjerter nærmest, og de kommer i rikelig monn.
I åpningskuttet "The lonesome boatman" nøyer de seg med å rope ou-ou-ou, mens "Rebels with a cause" omfavner ungene som samfunnet har gitt opp.
Så får vi "Blood", en sang av det slaget Dropkick Murphys har sunget et utall ganger før og vil synge et utall ganger igjen.
Med knyttnevene i været.
If you want blood we give you some
Straight from the heart till the job is done
If you want it know then here it comes
"Sandlot" handler om ungdommens glade dager, mens "First class loser" er en sang du kan rette mot den du måtte ønske.
Jeg har en viss følelse av hvilke bilder bandet vil vise på bakteppet mens denne spilles.
"Paying my way" er en sterk melodi med muskler, mens "I had a hat" er et takras du skriker deg hes til på pøben.
Etterpå kan du slukke tørsten mens du besverger troløse Sally i "Kicked to the curb".
Lånte "You'll never walk alone" passer inn i universet til Dropkick Murphys, sunget mer energisk enn Liverpool-fansen gjør.
De er også innom krigshymnen "We'll meet again" helt til slutt på platen, men nøyer seg med å låne refrenget.
Resten høres ut som en Slade-ballade.
Et rølpete pøbband med overambisiøse tekster?
Eller en ustoppelig gjeng med smittende energi?
Jeg lander på det siste hver gang jeg hører dem, men skjønner at noen vil hevde det første.
Kjedelige er de i hvert fall ikke.
Beste spor:
"Blood", "First class loser", "Paying my way", "4 15 13".
| 1
|
705166
|
Lukten av sex
Knut Faldbakken fortsetter å utforske egne evige temaer i sitt 75. år.
Knut Faldbakken:
Gjensynet.
Krim.
400 sider.
Gyldendal
Terningkast:
3
Langt på vei er det imponerende hvordan veteranen Faldbakken holder det gående.
Jeg vokste opp med bøkene hans.
Fra gjennombruddet med incest-dramaet "Mors hus" (1967), via tenåringsangsten i "Insektsommer" og dystopien "Sweetwater" – fram til jeg ramlet av med overdrivelsene og den håpløst lite provoserende provokasjonen "Bad boy" (1988).
Faldbakken har nå skrevet ti kriminalromaner.
"Gjensynet" er den niende om den ved første, andre og tredje øyekast så anonyme politimannen Jonfinn Valmann på Hamar.
Det er den første krimboka jeg har lest av Faldbakken – og det som slår meg er hvor trofast forfatteren er mot sitt livslange prosjekt, helt uavhengig av sjanger.
Fire middelaldrende, to menn og to kvinner, danner en festkomité på Hamar.
De tilhørte alle sammen avgangskullet på Hamar katedralskole i 1985 og skal planlegge 30-årsjubileum.
Liv og ulyst
Forrige gang kullet var samlet døde en av klassens ubestridte lederfigurer under uavklarte omstendigheter.
Valmann var avgangselev i samme klasse der han heller aldri gjorde noe vesen av seg.
Dette handler strengt tatt ikke veldig mye om krim, selv om det forekommer både drap og drapsforsøk.
Vi lurer knapt på hva som er skjedd eller hvem som står bak.
Faldbakken gir oss for intense frampek til at det skjer.
I stedet handler det om liv og ulyst, om sex, tabuer, utroskap i mange former – og vår ubotelige ensomhet i skyggen av alle drømmene som brast.
Faldbakken har aldri vært bedre på akkurat det – eller generelt bedre – enn i "Adams dagbok" (1978).
Forutsigbart, men fine glimt underveis
Denne gang er sex mellom menn et gjennomgangstema, men lite egnet til å sjokkere i vår tid.
"Gjensynet" er ikke i nærheten av Faldbakkens klassiske romaner fra 1970-tallet.
Nå blir han for pratsom og overtydelig.
Mange av personene blir i overkant karikerte.
Krimplottet overrasker ikke.
Men selv om mye er forutsigbart er det likevel interessant å lese krimskribenten anno 2016 som et speilbilde av den yngre forfatteren.
Utpenslet sadistisk vold i nordic noir-stil holder han seg prisverdig nok langt unna.
Hans uttalte ambisjon er "slow crime".
Og tidvis treffer han ganske så godt i beskrivelsen av snart 50 år gamle mennesker som opplever at livet butter imot på mer enn en måte og nå møter sykdom, død eller seg selv i døra.
Fine scener fra Hamar får vi også underveis, beskrivelser som viser at veteranen ikke har mistet all den gamle kloa.
| 0
|
705167
|
James Johnston:Solodebut med piano og strykere
Årene med Nick Cave har lært ham hvordan en ballade skal skrives.
James Johnston:
"Starless room" (Clouds Hill/Border)
James Johnston er frontfigur i det energiske London-bandet Gallon Drunk, men det kan du ikke høre på solodebuten.
Derimot er det lettere å skjønne at han på 90-tallet var gitarist i The Bad Seeds, backingbandet til Nick Cave.
Solodebuten likner det Cave gjør i sine mykeste stunder, og selv trekker Johnston fram Isaac Hayes, Ray Charles og Lee Hazlewood som sangere han liker å lytte til.
Og hvor ofte hører du en rockemusiker nevne Tarjei Vesaas som en forfatter han setter pris på?
For Johnston resulterer den litterære interessen i vers som The haunted morning rain comes/Hard as day/Far away/Echoes call ("Let it fall).
Skyggene er mørke, men musikken på platen er usedvanlig vakker.
Et piano viser vei, strykerne følger etter, koret befinner seg oppe blant skyene og Johnston synger som om evigheten er neste stopp.
Beste spor:
"I'd give you anything", "St. Martha's", "Starless room", "Cold morning light", "The light of love".
| 1
|
705168
|
ROMAN:Når fosteret forteller
Fengslende om fosteret som skildrer svik, sex og drømmen om det perfekte mord.
Ian McEwan:
Nøtteskall.
Roman.
Oversatt av Einar Blomgren.
205 sider.
Gyldendal
Tradisjonelle jeg-romaner støter man på ofte, enten fortellerstemmen nå står til troende eller er upålitelig og kaller på leserens motforestillinger.
Mer spesielt er det når dikteren bryter med vanlige realismekrav og lar jeg-stemmen tilhøre en avdød, som i Flann O’Briens roman «Den tredje politimannen» eller Philip Roths «Indignasjon».
Et bevisst brudd på naturlovene og realistisk baserte fortellerkonvensjoner er det også når den britiske dikteren Ian McEwan (f. 1948, debut 1975) i sin 17. roman overlater ordet til et navnløst foster som gjennom tjue kapitler, i jeg-form, formidler en fascinerende sex & crime-historie fra vår samtid, en både finurlig og lettfattelig tekst med motivisk-tematisk bakgrunn i Shakespeares tragedie «Hamlet».
Scenen for handlingen i «Nøtteskall» er imidlertid ikke et dansk slott, men et forfallent, digert herskapshus i utkanten av London.
Ellers bør det kanskje nevnes at også det bredt anlagte, magisk-realistiske mesterverket «Christofer Ufødt» (på norsk 1992) av meksikanske Carlos Fuentes tar utgangspunkt i jeg-stemmen til et foster, og blant dem som har skrevet romaner basert på «Hamlet», er bl.a. meritterte forfattere som John Updike, Iris Murdoch og David Foster Wallace.
Hos Ian McEwan kommer fostermotivet fram på bokomslaget i form av en Michelangelo-illustrasjon.
At romantittelen «Nøtteskall» dessuten er en litterær referanse understrekes allerede i bokas epigraf, et «Hamlet»-sitat hentet fra akt 2, scene 2.
Både de fiktive karakterene og handlingsforløpet har nemlig sine klare paralleller hos Shakespeare.
Mens den snart ni måneder gamle, navnløse jeg-fortelleren kan ses på som prins Hamlet in spe, er den gravide, utro mora Trudy, lyrikerfaren John og onkelen Claude - en lavpannet sexmaskin og eiendomsmekler - åpenbart modellert etter Shakespeare-figurene Gjertrud, kong Hamlet og Claudius, skikkelser som i det mcewanske universet enten bedrar eller blir bedratt, sviker, savner, gripes av sjalusi, håper, knuller - i de fleste stillinger - fabulerer om millioninntekter gjennom hussalg og planlegger det perfekte mord.
Til tross for mange litterære lån og forutsigbare ekko oppleves teksten like fullt som dristig, oppfinnsom og original, ja, virtuos og perspektivrik i utformingen, spent ut mellom svangerskapets kroppslig-sanselige fornemmelser, grov sex, krimaktig spenning og eksistensielt alvor.
I tillegg fins en rekke essayistiske miniforedrag knyttet til bl.a. en uglepoet, versekunst og metrikk, storpolitiske konflikter, fundamentalistisk styrt terror, klimakatastrofe og flyktningkrise.
Så dette er en tekst som bevisst balanserer mellom det individuelle og det universelle.
Samtidig som fortelleren trekker fram aktuelle problemer på det globale plan, streifer innom idealriket Norge og insisterer på at det – tross alt – sto verre til i tidligere tider, dveler teksten ved den dramatikken romanfigurene selv regisserer.
Her fins smerte og smil, Eros og Thanatos, kjærlighet og død – det meste man kan forvente i en emosjonelt ladd trekanthistorie av klassisk, gotisk kaliber.
Som i forfatterens første roman på norsk, «Sementhagen» (1980) - og i diverse andre McEwan-verk - befinner vi oss i et erotisk besatt tekstrom der uskylds-, taps- og skyldtematikken står sentralt.
For det ufødte barnet er hørselen viktigste sans.
Samtaler refereres, lydinntrykk tolkes.
Samtidig beskriver fosteret hvordan bakrusen herjer når mora drikker for mye alkohol og uavlatelig lar seg penetrere av ektemannens stutaktige, banale klisjésprøyte av en bror.
Her vaker ofte fliret i formuleringene.
At vokabularet og den akademiske dannelsen til fosteret er på høyde med det man forbinder med mesterfortelleren Ian McEwan, betyr at både den språklige rikdommen, gjerne skapt av en sprelsk, billedskapende fantasi, og det vide motiviske spennet imponerer.
Dessuten er slutten på graviditets- og krimhistorien overrumplende og elegant.
Så at «Nøtteskall» er en godt oversatt topproman, er det ingen tvil om.
| 1
|
705169
|
Krim:Snarveier til vondtimagen
Yrsa er en ujevn krim- og spenningsforfatter.
Denne gang går hun i for mange feller.
Yrsa Sigurdardottir:
Dragsug.
Krimroman.
Oversatt av Silje Beite Løken.
438 sider.
Kagge forlag.
Egentlig trodde jeg at parteringstrenden var forbi, at forfattere som måtte ty til avskårne armer og avkappede hoder for å skape spenning, hadde lært seg andre grep.
I alle fall er trenden på retur, etter utallige tv-serier, filmer og romaner som har fråtset i lett tilgjengelige skrekkeligheter.
Dessverre er restene plukket opp av islandske Yrsa, som nå har levert «Dragsug» der vi møter flere snarveier til vondtimagen; i tillegg til anatomiske puslespill skriver hun om overgrep mot barn.
Behandles temaene godt, kan selvsagt (krim)forfattere slippe unna med hva som helst.
Men Yrsa, en av Nordens mest profilerte krimforfattere, er for overflatisk og kjapp.
Hun klarer ikke, som Karin Fossum, å trenge inn i menneskene og samfunnet hun beskriver.
Yrsa turnerer sin egen spenningshistorie på rutinert vis, i et enkelt og ujålete språk uten store ambisjoner, og med et oversiktlig persongalleri.
Det handler om ei skolejente som ble drept for 12 år siden, en pedofil drapsmann som slipper ut av fengsel, et gammelt brev som varsler død og drap, og ille tilrette lik og kroppsdeler som dukker opp rundt omkring.
Leserne følger den slitne og lett umotiverte etterforskeren Huldar og barnepsykologen Freyja (og deres kompliserte forhold) i jakten på løsningen.
Yrsa skal ha ros for at hun denne gang senker ambisjonene - i forrige bok, «DNA», ville hun psykologisere alle og enhver som dukket opp, og resultatet ble en ufokusert og slitsom kollektivkrim.
Denne gang er hun tilbake med en kjerne av sentrale personer, noe som styrker strukturen.
Men verken språk, oppbygning eller tematikk bærer den originaliteten som må til for virkelig å lykkes.
Mer om Yrsa sine bøker - oppturer og nedturer:
| 0
|
705172
|
«Livet mitt, som jeg kjenner det»
Stig Aasvik med pang-start for det nye året.
Stig Aasvik:
«Lofotveggen».
Roman.
318 sider.
Cappelen.
«Lofotveggen» er Stig Aasviks (1970) fjerde roman siden debuten i 2004.
Den forrige, «Indre anliggender» 2012, var en formell fryd, skrevet i én eneste kompakt tekstmasse på mer enn to hundre sider, uten avsnitt eller kapittelindelinger, så leseren selv må legge inn sine egne pauser i denne frihjulende virvelen av fortelling og assosiasjoner, filosoferinger og resonnementer.
For den fikk Aasvik mye vel fortjent ros.
Med den hundre sider lengre «Lofotveggen» er han umiskjennelig og frydefullt på ‘an igjen, like tydelig til stede i stil, teknikk, holdninger og budskap.
Han er det med egen identitet, slik at Jeg-fortelleren er identisk med forfatteren.
Den etterprøvbare selvbiografiske autentisiteten går ikke bare teksten selv god for, den er også viktig for utviklingen av «Lofotveggen» som skriveprosjekt.
På nåtidsplanet er Jeg/Stig midt i førtiårene, arbeidsledig og tvunget på jobbsøkerkurs av Nav.
Det gir stoff til mye moro for leseren; men ettersom ukene går, klarer han ikke å distrahere seg selv med å tenke på sitt, drømme og minnes, mens han skriver denne romanen, og ellers observerer seg selv i (manglende) interaksjon med kurslederne og de andre deltakerne:
På side 100 har det blitt til «dette helvetes jobbsøkerkurset».
Jeg lever ellers bra med kjæresten Kristin og den sjuårige sønnen Simon, en erfaren og respektert forfatter og språkmann, som tidligere har arbeidet i stortingsadministrasjonen («Indre anliggender») og på forlag, der han på lite innbringende kontraktoppdrag har skrevet kjente menneskers livshistorie og biografier (Heidi Løke, Lars Gustavsson, Messi, Ronaldo).
Det har vært ren brødskriving som han har forsøkt å holde skjult (det er bare de fire «egne» romanene som teller), uten å sette navnet sitt på oppdragsbøkene - «ghostwriter», «slaveskriver», «skrivehore» som han i stigende frustasjon nå kaller seg.
Og likevel: oppsagt.
Her er også mye frustrasjon over ideer til bøker og oversettelser han ikke har fått anerkjennelse for mens andre har fått arbeidet dem fram; og rikelig med «surt øl» over en del parnasskjendiser.
Boken er spekket med hån og spark til politiske, media- og forfatterkjendiser, der f.eks. en grådig, selvnytende og selvrefererende Carl I. Hagen får gjennomgå, eller tv-Skavlan som «kun (har hatt) én gjest som programlederen selv ikke kunne sole seg i glansen fra, og slik generere mer oppmerksomhet, flere seere, mer penger, mer av alt, mer.»
Og tar generalopprør med alt fra forlags- til kongemakt samt større makter imellom.
Så viktig som alt dette er for en jeg-forteller som sliter for å finne økonomisk og praktisk rom samt anerkjennelse til sitt eget forfatterskap, er det likevel bare som krydder i «Lofotveggen» der den utspiller seg på to tidsplan:
Her og nå, og fortellingen fra den gangen han som 24-åring reiste opp til Lofoten for å bli kjent med sin fraværende far og familie i det landskapet han som barn hadde noen uforglemmelige sommerferier.
Det er en gevaltig omvei til faren, som han på nåtidsplanet ikke har sett på et dusin år, og som gir romanens hovedtema:
For «fortida dundrer videre i meg».
«Tida i meg skvulper fram og tilbake, som et spedbarn.
Unnfanget, på vei, ufødt».
Jeg-fortelleren, denne mannen som «alltid har en eller annen konflikt gående», forsøker å forsone seg med seg selv, mens han boken igjennom baler med Heideggers tanker om samvittighet.
Aasvik eksellerer med sin spretne assosiasjonsmetode – han kan tilsynelatende ikke komme på noe uten å komme på noe annet, og hopper boken igjennom elegant fra det ene temaet til det andre, fra et tidspunkt til et annet, i spring og kast, gjerne med flere overganger på én side.
Det er spenstig, det gir fart og driv, det er fornøyelig i alt sitt alvor.
Han skriver som en soignert og fintfølende Knausgård kunne tenkes å gjøre, nådeløst, men nennsomt og vârt om nære og kjære.
Hele teksten gror fram av et velstelt og rikt «indre ordsmonn» (175).
| 1
|
705175
|
The Scientists:Australsk historie
Et nytt år fylt med nye plater er i ferd med å rulles ut, men la oss dvele et øyeblikk ved fortiden.
The Scientists:
"A place called bad" (Numero Group/Playground)
I fjor dukket det opp en samling med The Scientists, både som dobbeltalbum og som en fire cd-er stor boks.
The Scientists?
Vel, selv om du er rimelig oppdatert på australsk rock, er det langt fra sikkert at du har hørt om dem.
De så dagens lys i Perth i 1978, før de forflyttet seg til Sydney og senere til London.
I 1987 var det slutt, før de 20 år senere var tilbake med Kim Salmon i spissen.
Boksen omfatter alt de gjorde i studio pluss konsertopptak, mens dobbeltalbumet rommer 22 kutt.
Anmeldelsen er basert på sistnevnte.
The Scientists ga ut sju album, men forble et undergrunnsband.
I beste fall snek platene seg inn på britiske indie-lister.
Likevel påvirket de unge, amerikanske band, inkludert Mudhoney og The Jon Spencer Blues Explosion.
Samlingen viser utviklingen fra et australsk pønkband til psykedeliske sumprockere med adresse i London.
Tidlige "Frantic romantic" og "Last night" er like tøffe som de er streite, mens "Swampland" varslet kursendringen.
Salmon var blant de første australske pønkerne, påvirket av Modern Lovers, The Stooges og New York Dolls.
Da The Scientists senere skiftet retning, var det igjen med amerikanske forbilder; The Cramps, Suicide og Captain Beefheart.
De hadde fortjent mye mer oppmerksomhet enn de fikk, men utskiftninger, kursendring og valg av plateselskap spilte inn.
"Blood red river" fra 1983 er tatt med i boka "100 best Australian albums" (2010)".
En 70. plass der er ikke all verdens, men samtidig er det langt mer kjente plater lenger ned.
For den som skulle lure, har de tre australske musikkjournalistene bak boka plassert Midnight Oils "Diesel and dust" (1987) på topp.
Beste spor:
"Frantic romantic", "Last night", "Swampland", "It came of out the sky", "Atom bomb baby", "If it's the last thing I do".
| 1
|
705176
|
Invisible Boy: Liv, død og kosmos
Noen synger i dusjen, andre bygger seg et puteslott.
Invisible Boy:
"Invisible Boy" (Totally Gross/Border)
Invisible Boy er Chris Bierden, ellers bassist i synthpop-bandet Polica og en aktiv figur i Minneapolis.
Han har en rekke prosjekter på gang, inkludert de ti årene det har tatt å pusle sammen sangene til Invisible Boy.
Vokalopptakene er gjort inne et lite puteslott for å få den rette klangen, og han legger stemmen i skjæringspunktet mellom mann, kvinne og barn.
Åpningskuttet "All the kids" minner om gammel Bowie, mens Harry Nilsson, Beatles og Marc Bolan er assosiasjoner som melder seg utover platen.
Invisible Boy er et godt navn på et prosjekt der Bierden toner ned seg selv, men som er merkelig fascinerende.
Nydelig bruk av piano og gitar skader ikke, heller ikke drysset av tidløs popmystikk.
Jeg spilte denne sju ganger i strekk, og den ble bedre for hver gang.
Beste spor:
"All the kids", "Darling", "Cadkin's song", "Boat of gold".
| 1
|
705178
|
Julie Byrne:Reisebrev fra en rastløs sjel
En mørk, myk og mild stemme er hva vi trenger for å restarte en verden uten Cohen.
Julie Byrne:
"Not even happiness" (Basin Rock/Border)
Julie Byrne er fra Buffalo i New York.
Da faren ble syk og ikke lenger kunne spille på gitaren sin, lånte Julie den og lærte seg å spille selv.
Noen typisk musiker er hun ikke.
Hun kan ikke noter, stemmer gitaren på uvanlig vis og hører ikke så mye på musikk.
Den første vinylen hun eide, var hennes egen.
"Rooms with walls and windows" kom ut for to år siden.
Huffington Post kalte det et av 2014s mest undervurderte album, selv om magasinet Mojo plasserte platen som nummer åtte på listen over årets beste.
I tiden som er gått siden den gang, har Byrne fortsatt reisene sine.
På kryss og tvers av sitt store hjemland, gjerne alene og ofte uten fast bopel.
Underveis har hun skrevet sanger.
Dermed er det blitt en plate om opplevelser og oppbrudd.
To me, this city's hell, but
I know you call it home, synger hun i åpningskuttet "Follow my voice".
På tide å reise videre.
På tide å følge sin egen stemme, selv om det koster:
I've been called heartbreaker
For doing justice to my own
"Sleepwalker" bringer et ekko av 60-tallets store visesangere som Cohen og Dylan.
Vashti Bunyans debut i 1970, før hun ble glemt i årtier, kan også tas med.
Byrne ligner likevel ikke for mye.
Hun gjenoppfinner mer enn gjenskaper.
Inntil videre er det en mørk stemme, fingerplukking og folk-røtter vi kjenner henne igjen på, men det kan fort endre seg.
Vel, neppe stemmen, men instrumenteringen og stilarten.
Hun har allerede tatt et godt skritt videre på plate nummer to; fra det rent akustiske til et mer sammensatt lydbilde som inkluderer synther.
"Melting grid" åpner med akustisk plukking, før sangen endrer karakter etter 12 sekunder.
Andre instrumenter faller inn, forsvinner og vender tilbake i det som vil bli stående som en av årets fineste viser – uansett om vi så vidt har begynt på det.
Would you ask my permission, the next time you absorb me, synger Byrne.
"Natural blue" var første smakebit fra platen, en sang skrevet i Boulder i Colorado på et tidspunkt der hun hadde dratt opp alle røtter.
Byrne har evnen til å skrive tekstlinjer du husker, enten de handler om mennesker, steder eller følelser:
When
I first saw you
The sky, it was such a natural blue
"Interlude" er vanligvis ikke noe jeg setter pris på, men her fungerer det halvannet minutt lange mellomspillet slik det skal.
Ørene blir renset og klare for siste halvdel av platen, innledet av fine "Morning dove".
Deretter får vi gitarklimprende "All the land glimmered beneath" og drømmende "Sea as it glides".
Som seg hør og bør, er en av de fineste sangene gjemt til slutt.
"I live now as a singer" er varm og vakker.
Samtidig er det en sang der hun pakker bort gitaren.
Kanskje er det også en sang som viser vei mot neste plate.
Julie Marie Byrne liker å reise, og det er ingen grunn til å tro at hun vil stå stille musikalsk heller.
Platetittelen har hun hentet fra en varm vårdag ved Atlanterhavet.
Opplevelsen av naturen som våknet til liv skapte en følelse hun ikke ville byttet med noe.
Selv ikke lykke.
Beste spor:
"Follow my voice", "Sleepwalker", "Melting grid", "I live now as a singer".
| 1
|
705179
|
The Dogs:Hundene er løse i gatene
Som vanlig innledes det nye året med bjeffingen fra bikkjene til Kristopher Schau.
The Dogs:
"Death by drowning" (Drabant)
The Dogs har etter hvert etablert seg som et av landets tøffeste rockeband, noe som har fått Schau til å droppe The Cumshots og The Terrifieds for å kunne vie seg til kobbelet på heltid.
De åpner årets album i samarbeid med Torgny Amdam fra Amulet.
Låten heter "Oslo" og er en blytung hyllest til byen de kommer fra.
Our town, our rules, snerrer Schau, og vi tror ham.
Our stage, our night.
Like tøffe "All of us kids were accidents" er om verstingen som ble borte.
Selvmord, etter teksten å dømme:
How I wish to God I knew/What you had set your mind to do.
"Why is the flesh so strong" viser at Schau kan mer enn å synge høyt og fort.
Madrugada møter Bowie.
"Declaration of isolation" er også et møte, i dette tilfellet mellom pønk og goth.
The Dogs revitaliserer begge deler, og Schau tar oppgaven alvorlig.
Det virker nesten naturstridig ut fra hans bakgrunn som komiker og tøysemusiker, men fjorårets oppvarmingsjobb for Bruce Springsteen og turnering med Kvelertak vitner om et hardtarbeidende band.
Foruten vokalist Schau består bandet av Kenneth Simonsen (perkusjon), Roar Nilsen (bass), Christian Spro (orgel), Mads Martinsen (gitar) og Henrik Gustavsen (trommer).
Frank Hammersland korer på fire kutt, og på "It still hurts" får han følge av Monica Rennan Hjelle og Marianne Pentha.
Fiolin og cello er flettet inn på "Why is the flesh so strong", og dermed får vi et usedvanlig gjennomarbeidet The Dogs-abum.
Uten at energien på noen måte forsvinner.
Med en stram ramme på ti kutt får vi heller ingen dødpunkter underveis, og låter som "Please say something" og "The rain held a thousend needles" er sterke konkurrenter til dem nevnt nedenfor.
Beste spor:
"Oslo", "All of us kids were accidents", "Why is the flesh so strong", "It still hurts".
| 1
|
705180
|
Flyktninger mot røkla, makten og systemet
Enestående roman om nødstilte mennesker i berlinsk limbo.
Jenny Erpenbeck:
«Går, gikk, har gått».
Roman.
329 sider oversatt av Ute Neumann.
Oktober.
Idet Jenny Erpenbecks (1967, debut 1999) like praktfulle som oppskakende roman «Går, gikk, har gått» åpner, befinner vi oss i et nåtidig Berlin der hovedpersonen, en nylig pensjonert professor i klassisk filologi, ennå ikke har fått tilfredsstillende struktur på dagene og livet sitt:
Ikke har han sitt professorat å gå til, og siden konen døde, har han bodd alene i den ellers tomme eneboligen sin.
Ikke har han noen elskerinne lenger heller, og de gamle vennene holder på med sitt, og er omtrent like lite interessert i ham som han egentlig bryr seg om dem og deres hverdager og fester.
Dagene går med til å organisere dem, rydde i hagen, sette bøker på plass, betale regninger, gjøre innkjøp, lage mat, stelle seg, holde huset i orden.
Richard, som han heter, er lærd.
Han er også verdensfjern, nesten parodisk uvitende om mangt ellers opplyste mennesker ville ta for allmennkunnskap, som hvordan afrikakartet ser ut eller hvilke forhold som kan ha skapt flyktningstrømmene til Europa, eller hovedmotsetninger i internasjonal politikk.
Han er en klassisk filolog, mest hjemme i antikken, ennå ikke helt à jour med dagens Forbundsrepublikk heller:
Født mot slutten av andre verdenskrig, har han levd det meste av sitt liv i gjennomregulerte Øst-Berlin og det DDR som ikke lenger eksisterer.
Bare å justere seg på at den gamle kolonialhandelen er borte og er erstattet med et supermarked, kan fortsatt hensette ham i betraktninger om før og nå.
Men så kommer oppvåkningen og en akselererende realitetsorientering svakere mennesker enn Richard ville ha vondt for å ta:
En dag han er ute og spaserer, går han på en gruppe demonstrerende afrikanske flyktninger på Alexanderplatz.
Han begynner å fundere på hvem disse mennene er, hvor de kommer fra, hvordan de kom seg til Tyskland og Berlin, hvilke liv de har hatt fram til nå.
Hvem de er.
Etter at flyktningene blir fjernet og satt i asylmottak, oppsøker han dem, og blir sakte, litt etter forsiktig litt, kjent med dem, Ali fra Chad, Yussuf fra Mali, Zani, Hermes, Abdusalem, Muhammed, Tristan, Karon fra flere sentral- og vestafrikanske land.
Richard har lite språk til felles med flyktningene.
(Tittelen spiller på den grunnleggende tyskopplæring flyktningene får, og bøyingsmønster for verbets tider.)
Nettopp den gjensidige språkfattigdommen gjør afrikanernes stakkato fortellinger om sine liv så basiske og brutale – i bokstavelig ordfattige setninger handler de alle om sult og tørst, pinsler og død, fornedring, lidelse og maktmisbruk, om den mest primitive kamp for selv å overleve, også for å hjelpe familiemedlemmene som er igjen i hjemlandet.
Samt stolthet og vitalitet.
Med følgenødvendige musesteg går Richard fra å være en nysgjerrig menigmann, en besøksvenn og frivillig på mottaket, hjelpelærer, til også å bli representant og assistent overfor innvandringsmyndighetene.
Han inviterer enkelte flyktninger hjem til seg for et måltid, samtale og samvær, musikk og språk, før villaen hans ender opp som rene asylmottaket.
Underveis forsøker det gode menneske Richard å forbli den forskeren han en gang var, så han ser hvordan flyktningene ikke bare er individer med sine rystende og bevegende liv, men at det som styrer legalistisk tysk og europeisk flyktningpolitikk for øvrig, ikke er innrettet til fordel for dem.
Han ser at den Dublin II-konvensjonen som det bestandig vises til, ikke forholder seg til flyktningenes virkelighet for å ta dem imot, men for å bli kvitt dem.
«Går, gikk, har gått» er gjort av det stoff som tanker, følelser og holdninger er skapt av, kunstnerisk imponerende og medrivende presentert.
Det har potensiale til å forandre en lesers ideer, til og med praksis, f.eks. i det etter hvert uomgjengelige møtet med de andre, de fremmede, de fattige, de underpriviligerte, personifisert i tiggeren på gata, flyktningen i det såkalte «mottaket».
Nærere resten av livet enn i denne praktfulle romanen kommer skjønnlitteratur sjelden.
| 1
|
705181
|
ROMAN:Usedvanlig velskrevet
Elegant komponert, usedvanlig velskrevet og meningsmettet metaroman.
Ben Lerner: 10:04.
Roman Oversatt av Thomas Lundbo 240 sider Cappelen Damm
I Ben Lerners (f. 1979) ”10:04” strever jeg-fortelleren Ben med andreboken etter at forlaget har lokket med et sekssifret beløp i forskudd.
”Jeg vil ikke at det vi holder på med skal ende som notater til en roman,” sier Bens venninne, som ikke synes han skal bruke kreftene på å forfalske fortiden, men heller anstrenge seg litt mer for å være tilstede i nåtiden.
Alt jeg-fortelleren opplever anses som potensielt romanstoff, naturlig nok.
Tiden har ellers en viktig funksjon i denne episodisk organiserte kollasjen med handling lagt til New York.
Et gjennomgangsmotiv er hasidismens sats om at den kommende verden vil bli som denne, bare litt annerledes.
Etter suksessen med debutromanen har Ben fått en hjertediagnose og venninnen Alex vil gjerne ha ham som far til hennes barn, riktignok ved inseminasjon.
Besøket på klinikken som skal ta hånd om hans forplantningsvæske, er svært underholdende skildret.
Dette er i og for seg rammen rundt hans liv.
I et større perspektiv preges New York av tiltakende sosial uro og stadig mer ekstremvær.
Ben tvinges slik til å gå ut på dypet med sin dødelighet og spørsmålet om det er forsvarlig å få barn i en verden som synes å ha gått av hengslene.
Lerner har et våkent øye for detaljer og en evne til å beskrive dem som gjør selv mønsteret i cappuccinoskummet interessant.
Her er også illustrasjoner, hvilket bringer tankene til Sebald, henvisninger til kunst, film og litteratur, historie og politikk, poesi og poetikk, filosofi og vitenskap, utdrag fra president Reagans taler og et variert register av kuriosa, som alltid er til glede for lesere som ikke synes at faktahelvete er så ille som narsissistene vil ha det til.
Lerner har et godt grep om rammefortellingens eksistensielle grunnspørsmål, springer utvungent att og fram, og supplerer med små historier som samlet utgjør en særs pregnant og substansiell helhet.
Det er vel her man skal vokte seg for fristelsen til å tilføye:
Som livet selv.
Men likevel.
Dette er et stykke storartet, men tidvis også krevende romankunst, som bringer tankene til langt eldre amerikanske mestere.
| 1
|
705182
|
ROMAN:Vakkert og behersket
Med mye omsorg og varme for søkende underklassefolk.
Britt Karin Larsen:
Av lys er du kommet.
Roman.
185 sider.
Cappelen Damm.
Britt Karin Larsen (1945, debut 1978) har et omfattende forfatterskap i mange sjangre, med en romantrilogi fra 1990-tallet på nærmere 2000 sider om taternes omstreiferliv som sitt gjennombrudd.
Da det sjuende og siste bindet – på like mange år - i en serie omfangsrike kollektivromaner om folket på Finnskogen gjennom mange generasjoner fram til slutten av forrige hundreår kom i 2015, var det ment å avrunde hele det lange eposet og arkiveringsarbeidet om et samfunn i oppløsning og et (finn)folk i utvanning, men som likevel ble holdt sammen i et trassig felles minne.
Når hun nå i vinter fortsetter sitt episke forfatterskap med den frittstående, korte romanen «Av lys er du kommet», er det likevel gledelig å kunne lese den i forlengelsen av de store seriene fra østlandske innlandsbygder:
Ikke bare er hennes karakteristiske varme og omsorg for underklassefolk, utstøtte og sosialt mislykkete, ensomme og vildrende som sjelden fikk utnytte sitt potensiale i et beinhardt klassesamfunn, til stede hele veien.
Uten å tippe over i sentimentalitet skildrer Britt Karin Larsen dem vakkert og behersket, med følsom fortrolighet og ømhet.
Leseren kjenner også igjen folkene hennes, familier, miljøer og omstendigheter fra tidligere bøker:
Denne gangen dreier det seg om en nå syttiårig fraskilt, enslig kvinne som fortsatt strever med å identifisere og gjenfinne en mor hun aldri har visst av, og slik også gi sin egen, snart middelaldrende datter en identitet:
«barndommen er ikke noe som går over».
Selv ble hun som småbarn bortsatt på gard der hun vokste opp med Bror, også han fostersønn i huset, hos ektefolk som hemmet av eget opphav og etnisitet er fremmede for hverandre, og der hun forsøker å finne hjelp til feste for eget liv hos den drømmende og drikkende svermeren Kindermann, også han et utenformenneske.
I rekapituleringen av et helt liv og hennes uopphørlige leting etter en mor og sammenheng i tilværelsen, er forfatteren i sin konsistente hverdagsheroisme like lite påtrengende som sin jeg-forteller, båret av ukunstlet bruksspråk og endefram dialog.
| 1
|
705183
|
ROMAN:Et nødvendig, rystende verk
Rystende om kunstneren Charlotte Salomons korte liv og tragiske skjebne.
David Foenkinos:
Charlotte Roman Oversatt av Agnete Øye 240 sider Solum Bokvennen
Romanen ”Charlotte” av franske David Foenkinos (f. 1974) handler om den tyskjødiske kunstneren Charlotte Salomon.
Foreldrene møtte hverandre i et feltlasarett under den første verdenskrigen, moren sykepleier med en mildhet som grenset til sorg, faren en fremstående kirurg og kreftforsker.
Morens depresjon blir stadig tyngre, hun tar sitt liv da Charlotte bare er ni år gammel, en skjebne hun deler med flere kvinner i slekten.
I 1933 kommer hatet til makten, men Charlotte får dispensasjon til å gå på kunstakademiet i Berlin, der hun maler oppsiktsvekkende stilleben inspirert av bl.a. Munch og van Gogh.
Men i november 1938 inntreffer Krystallnatten, da tyske jøder kollektivt straffes for en enslig polsk 17-årings forbrytelse.
Etter dette forlater familien Salomon Tyskland.
Charlotte havner hos den rike tyskamerikanske enken Ottilie Moore i Sør-Frankrike.
Her skaper hun sitt store selvbiografiske verk ”Liv?
Eller teater?” bestående av 769 arbeider som blir til i en intensiv kreativ raptus i årene 1941–43.
Hun skal ha sagt at valget sto mellom å ta livet av seg eller gjøre noe fullstendig vilt.
I sentrum av verket står hennes livs kjærlighet, Alfred, som hun aldri møter igjen, men som på en fullstendig opprivende måte avrunder romanen.
I september gifter hun seg med Alexander Nagler, hun er da gravid i femte måned.
Paret deporteres i oktober.
Charlotte kommer til Auschwitz den tiende oktober og drepes etter alt å dømme med gass samme dag.
Man minnes Kafkas Josef K, som også ble arrestert uten grunn og drept som en hund.
Romanen er inndelt i åtte deler og en epilog, og med en noe uvanlig typografi, som forfatteren oppgir skyldes kvelningsfornemmelser, forståelig nok:
”Jeg følte at jeg måtte skifte linje for å få puste” (s. 71).
Her sies ikke mer enn det nødvendige, det er ingen dialog, knapt noen miljøskildringer.
Teksten er på det nærmeste et prosalyrisk referat av et livsløp.
Her er også tragiske sidespor, f.eks. om operadirektør Kurt Singer som trosser alle advarsler om å yte motstand og ender med å heve taktstokken for underernærte fiolinister i Theresienstadt, som den ene etter den andre dør uten oppstyr, inntil han selv bukker under av utmattelse i 1944.
Og her er den banale og brutale Alois Brunner, Eichmanns høyre hånd og ansvarlig for deportasjonen av omlag 130 000 jøder, som la torturkammeret vegg-i-vegg med sitt soverom, slik at han kunne stå opp om natten og urinere på fangene.
Charlotte Salomon døde i Auschwitz i 1943.
Alois Brunner, som i et intervju med en amerikansk journalist i 1987 uttalte at han ville gjort det samme om igjen, levde under Assad-familiens beskyttelse i Syria til sin død i 2010.
Dette er et aldeles forferdelig, dypt rystende verk som leses med pustebesvær, klump i magen og tårer i øynene.
Men boken er en nødvendig del av ethvert dannelsespensum.
Vi har ikke lov til å sove eller glemme.
Den daglige kampen for å beskytte enkeltmennesket og folkegrupper mot barbariet og den banale ondskap er like aktuell i dag.
| 1
|
705185
|
ROMAN:Illusjonsløst fra Afrika
Norsk røverroman med mening og innsikter, også til innvortes bruk.
Gunnar Kopperud:
Der savannen ender.
Roman.
347 sider.
Gyldendal.
Gunnar Kopperud (1946, debut 1996) har flere tiårs praksis som utenriksjournalist (Associated Press, Dagbladet, NRK bl.a.).
Erfaringer og innsikter fra dette arbeidet speiltes allerede i de første bøkene hans, og er til de grader med og bærer årets roman, «Der savannen ender», med handling fra disse dagers Sør-Sudan og grensestrøkene i Kenya.
Den kan nytes som ren underholdning, fartsfylt, spennings- og plotdrevet som den er.
Samtidig er den så meget mer, der den med utgangspunkt i kidnappingen av en norsk bistandsarbeider (som vi kaller det) med familie på feriebesøk avdekker uendelig kompliserte sosiale og politiske forhold samt håpløst trøstesløse livsvilkår for flertallet av de menneskene som bor i regionen.
Her har hvite europeere kanskje en del å hente, men lite å utrette til beste for de som allerede hører til der og som utenforstående europeere vet lite og nærmest ingenting om, og derfor forstår enda mindre av.
Eller som den gamle grekeren Dimitrios tidlig i romanen kaller de hvite i Afrika:
«denne løsmaskede blandingen av idealister, løgnere og tapere».
Dimitrios bør man lytte til:
Etter mer enn førti år i Afrika er han en overlever, og selv – ser leseren etterhvert - en ganske ufyselig representant for de menneskene han forakter.
Han driver hotell, bar og restaurant, en slags frittliggende leir og oase midt i et ingenmannsland som forskjellige krigsherrer konspirerer og slåss om, utenlandske eierinteresser forsøker å annamme, utenlandske «eksperter» surrer omkring i, alt mens lokalbefolkningen strever for livets forlengelse.
Romanen blir fortalt fra forskjellige synsvinkler, men bare fortolkeren Dimitrios med sine tre vakre afrikanske koner av forkjellig etnisk opphav til hjelp og egne blekksprutarmer til våpenhandlere, smugling og alminnelig skjørlevnet har egen jeg-fortellerstemme.
Den fungerer ekstra spenningsskapende, fordi den i begynnelsen kan lyde så oppriktig.
Herfra utvikler det seg brutalt, voldelig – og fatalt illusjonsdrepende lærerikt for den norske leser, politiker og romanperson som måtte tro at vi i Sør-Sudan kan være til nytte med annet enn plaster på sår og syndserkjennelse.
Og så er også «Der savannen ender» en jysla god spenningsroman.
| 1
|
705186
|
Nikki Lane:Full fart, så saktere
Nikki Lane er i ferd med å feste grepet på Nashville.
Nikki Lane:
"Highway queen" (New West/Border)
Det er ikke noe galt å si om sang nummer en, to, tre, fire, fem og seks.
Nikki Lane synger røft og tøft, og 33-åringen fra Greenville i Sør-Carolina forsvarer outlaw-stempelet.
Dette er hennes tredje plate, produsert sammen med Jonathan Tyler etter at Dan Auerbach hadde jobben forrige gang.
Slett ikke ille, men det er når hun roer seg ned på kutt sju at Lane viser at hun har noe ekstra å by på.
"Foolish heart" er en flott sang, fra en som er blitt sammenlignet med både Neko Case og Lana Del Rey.
Hun fortsetter i samme lei med "Send the sun" og "Muddy Waters", før hun faller helt til ro med fem minutter lange "Forever lasts forever" til slutt.
Fyr gjerne opp kvelden med de seks første kuttene, før du faller til ro igjen med de fire siste.
Slett ingen dårlig plassering av kuttene.
Beste spor:
"Foolish heart", "Send the sun", "Muddy Waters", "Forever lasts forever".
| 1
|
705187
|
Jim Lauderdale:Nashville-gutt på London-tur
Han er kjent for å dumpes av plateselskapene, men kanskje det 29. forsøket vil endre dette.
Jim Lauderdale:
"London Southern" (Proper/Border)
Jim Lauderdale presenteres som låtskrivernes låtskriver, noe som betyr at folk flest ikke kjenner til ham.
At han gjerne opptrer som sidemann for andre, hjelper heller ikke på berømmelsen.
Vi snakker samtidig om en institusjon innen americana-sjangeren.
Har du ikke hørt noen av hans 28 tidligere plater, er det kanskje på tide å stoppe opp ved nummer 29.
Han har nemlig gjort noe helt nytt.
Mens andre drar til Nashville for å spille inn plater i countryhovedstaden, reiste Lauderdale denne gang fra Nashville til London.
Der holder backingbandet til Nick Lowe til, samt Lowes medprodusent Neil Brockbank.
Lauderdale er en helhjertet fan av Lowe.
Nå tråkker han i forbildets fotspor, samtidig som han tilegner albumet til en annen Lowe-produsent, Bobby Irwin som døde for to år siden.
Altså en plate lagd i Nick Lowes ånd.
For dem av oss som utålmodig venter på 67 år gamle Lowes neste plate, er dette albumet vel verd å ta med seg.
Det skader ikke at Lauderdale har fått med seg Dan Penn som medkomponist på to av kuttene.
Penn var med å skrive en rekke store soulsanger på 60-tallet, inkludert "The dark end of the street" og "Do right woman, do right man".
John Oates fra Hall & Oates er også med på å skrive to sanger; heller ingen nykommer når det kommer til soulslagere.
Odie Blackmon og Kendell Marvell bidrar i tillegg, mens Lauderdale tar seg av halvparten av de 12 kuttene alene.
Selv om han gjennom årene har skrevet sanger for folk som Elvis Costello, George Strait, Vince Gill, Patty Loveless og The Dixie Chicks, er han temmelig blank på hitlistene som artist.
Hans eneste innpass på singellistene i hjemlandet er en 86. plass på countrylisten for "Stay out of my arms" i 1988.
På Billboard-listen over countryalbum har han en 47. plass for et av albumene han har gitt ut sammen med Robert Hunter, tekstforfatteren til Grateful Dead.
I tillegg nådde han en 67. plass for samarbeidet med kompisen Buddy Miller.
Ikke helt det plateselskapene ønsker å ha i stallen.
Ser du på utgivelsene hans, finner du at Proper Records er det 15. selskapet han har vært innom.
Den stadige dumpingen er opphavet til uttrykket Jim Lauderdale-fenomenet, brukt om artister som blir droppet av plateselskapene etter kort tid i mangel på suksess.
Det hjelper ikke med to Grammy-priser å vise til hvis platesalget uteblir.
Det gjenstår å se hva som skjer denne gangen, men det britiske lydbildet kler ham.
Lauderdale åpner med hjertesorgen "Sweet time", en øm countrysang med klunkepiano og orgel.
Så beveger han seg over i crooner-landskapet med "I love you more".
Greit nok, men det er "We’ve only got so much time here" som fanger oppmerksomheten.
En soulsang av klassisk støpning, og du begynner å skjønne hvorfor han har kalt dette et Beatles-countryaktig-soulalbum.
"You came to get me" har blåsere og soulfølelse, mens "What have you got to lose" åpner nakent og nydelig.
59-åringen synger flott, og koringen står i stil.
Slik fortsetter det utover med en blanding av soul og country, hele tiden med vokalen liggende langt framme.
Amerikansk musikk med engelsk følelse.
Skulle han ikke lykkes denne gangen heller, har han visstnok tre nye album på gang.
Så før eller siden, Jim.
Før eller siden.
Beste spor:
"We’ve only got so much time here", "What have you got to lose", "Different kind of groove this time", "I can’t do without you".
| 1
|
705188
|
Vi har alle stått med den tangaen i neven i en frekk butikk og lurt på om kånemor vil bli hoien.Sant?
ANMELDELSE:
Hans Morten Hansen vet hvor tangaen trykker, og han forteller historien bedre enn de aller fleste.
Stand up, Hans Morten Hansen:
«Game of Hansen», Stavangeren, onsdag kveld.
Regi:
Pål Mangor Kvammen.
Etter "50 Shades of Hansen", mannens fjerde soloshow, tok det fullstendig av for Hans Morten Hansen.
Kombinert med litt TV-Gullestad-oppdrift spilte han sitt fjerde show over hundre ganger.
Vi har med en rutinert fagmann å gjøre, en som kan alle triksene, en som har det naturlig i seg og en som vet hvor tangaen trykker.
Mer om det snart.
Noen av de beste passiarene Hansen har, med seg selv, naturligvis, er når han går tett på sitt eget.
Han har en fornøyelig omgang med sin egen tendens til manko på tynn kropp, for eksempel.
Det e godt løge, men også morsomt når han legger ut om sitt forsøk på å kurtisere sin kone med innkjøp av tanga.
Sant?
Njæææ.
Litt billig tema?
Njæææ, men det er heller ikke poenget.
Hansens kanskje største forse er måten han forteller historier på, om de er aldri så oppdikta.
Det er en kunst å holde dem korte nok, spe på med akkurat pass mange avstikkere, vite hvilke formuleringer som sikrer både latter og framdrift og vite når man tar en liten pause for at latteren skal få utfolde seg.
Historiefortelling
Ikke alle delene av "Game of Hansen" er sprutløgne.
Noen vil sikkert savne flere strekk med akutt åndenød.
Men asså:
Den enkle og tidvis masete oppspill-punchline-oppspill-punchline-oppspill-metoden mange komikere bruker trenger ikke Hansen.
Det er ikke hans stil.
Han forteller, og han gjør det godt.
Om den gangen man - i fart - måtte spole båndet på kassetten i bilen med en blyant.
Om hvordan hukommelsen svikter, om hvor fælt det er å holde seg når naturen ønsker vannlating og så videre.
Svært få kan fortele som Hansen, derfor holder han seg stort sett unna åpne dører som Trump og andre ting i nyhetene.
Kona og ungene nevnes selvsagt, gamle kamerater like så, men først og fremst handler det om Hansen og det han opplever, som vi andre også kjenner oss litt igjen i.
Vi har kanskje ikke spylt naboens hus full av kloakk (neppe Hansen heller), men vi kjenner typen.
Vi har alle stått med den tangaen i neven i en frekk butikk og lurt på om kånemor vil bli hoien.
Sant?
LES OGSÅ:
Utgangspunktet er hverdagslige ting med en tvist.
Det er sagt mange ganger om Hansen at han har en voldsom observasjonsevne, og kombinert med et litt spesielt sammenskrudd indre gir det seg resultat i mange festlige øyeblikk og et par reale latterkuler.
Vi har alle...sant?
Så bryter han det fint opp med noen triks.
En kort avdeling der han lager 17 ordspill på James Bond-filmer, et slags humoristisk idrettsinnslag, eller han brekker av to ganger med litt musikk og Oscar-verdig skodespel.
Han smeller til med overdrivelsene, med ordspillene og med litt noldus-mimikk akkurat når det trengs.
Når Hansen viser hvor tangaen trykker...vi har alle vært der.
Sant?
Et par steder kunne nok blyanten vært kvesset enda litt.
Homsevitsavdelingen kunne for eksempel trengt en liten make over.
Kanskje noen vil savne et "Ikea-moment", for dem som har fulgt Hansens tidligere show.
Men jevnt over der dette voldigt goe sjiid.
Hansen er en av oss, bare med skarpere blikk, litt friskere formuleringer og litt giftigere tunge.
Det er definitivt verdt å få med seg.
| 1
|
705191
|
ROMAN:Fantastisk fra Ferrante
Strålende om livskrise og rekonstruksjon
Elena Ferrante:
Svikne dagar.
Roman, oversatt av Kristin Sørsdal.
221 sider.
Samlaget
I kjølvannet av suksessen med Napoli-kvartetten utgir Samlaget tidligere tekster av Elena Ferrante, og først ut er Svikne dagar fra 2002 i Kristin Sørsdals gode oversettelse.
Romanen tangerer de fire bindene om Elena og Lila tematisk, men i stedet for en episk anlagt føljetong er dette et tett nedslag i noen fortvilte måneder da verden går i grus.
Vi møter jeg-fortelleren Olga, oppvokst i Napoli og nå bosatt i Torino, som slites mellom egne ønsker og det livet hun har skapt innenfor tradisjonelle familierammer.
Åpningen gjengir nøkternt ektemannen Marios beslutning om å forlate Olga til fordel for en annen kvinne, og romanen blir et nærstudium av Olgas oppløsning i tiden som følger.
Som barn tok Olga for gitt at hennes voksne selv ville være en skrivende, selvstendig kvinne som ikke går til grunne i kjærligheten som klisjéfylte litterære heltinner, men realiteten er en annen.
Verden er bygget opp rundt parforholdet og familien, og identiteten knyttes til kjærligheten og det å være elsket og begjært.
Olga vet ikke hvem hun er uten dette fellesskapet, og fortvilelsen og maktesløsheten fortærer henne.
Hun blir alene med barna, og romanen skildrer redselen for å svikte.
Barna blir hennes medsammensvorne for å få Mario tilbake, og vi ser en kvinne i dyp livskrise, der bruddet utløser raseri.
Følelsen av å være fremmed for seg selv er sterk, og Olga føler seg hjemsøkt og besatt av en forlatt kvinne hun husker fra barndommens Napoli.
Det er som om denne kvinnen fra fortiden skriver med Olgas håndskrift og knytter skriften til kroppen:
”Å skrive er i røynda å snakke frå djupet av livmora”.
Forbindelsen til morsrollen er tydelig, men det er den monstrøse moren som bryter gjennom i nedstigningen i kaos og midlertidig galskap.
Dette kommer til syne i trivialitetene, i de dagligdagse detaljene som ikke lenger lar seg utføre, i dørlåser som ikke fungerer, regninger som ikke betales, barnesykdom som ikke lar seg kontrollere.
Konvensjonene forsvinner, og den ikke-moderlige kvinnen tar over: en utilregnelig, oppløst skikkelse uten omsorg som nærer avsky for barna sine.
Olga reagerer også med å fjerne seg fra den tradisjonelle kvinneligheten knyttet til klær og utseende, men mest av alt skjer endringen i språket, som blir obskønt, direkte og vulgært.
Denne språklige råskapen speiler endringene i henne og bryter med alle forventninger til femininitet og tekkelighet.
Mario har planlagt bruddet og dermed bearbeidet det over tid, men for Olga er det som om separasjonen skyldes en mangelfull beretning som må endres.
Han mener hun må komme over det og gå videre, men for henne er såret ferskt og hendelsen fortsatt uforklarlig og urimelig.
Olga skriver brev til Mario, som om hun håper at hun ved å fortelle den riktige historien, finne de riktige ordene, skal ende opp med en fortelling som skal endre fortiden og få ham til å forstå, som om skriften er helende og magisk med tilbakevirkende kraft.
Omsider forstår hun likevel at kjærligheten til Mario er død, og hun vender tilbake til hverdagen, normaliteten og til sist også til kjærligheten.
Når fortellingen om kjærligheten tas fra Olga, rakner den fortellingsveven hun har omgitt seg med.
Romanen minner oss om at vi konstruerer livene våre gjennom fortellingene vi skaper, og i disse fortellingene fortier vi ofte det grenseløse og uhåndterlige.
Ved å beskrive sammenbruddet i det hverdagslige så ufiltrert, viser Ferrante at det grenseoverskridende nettopp ikke er noe som er fjernt fra den vi ”egentlig” er.
Revner og fall er ikke noe vi kan holde fra livet, men en ufravikelig del av det, og Ferrantes nedslag i det forrykte og det utilregnelige skildrer helt grunnleggende tilstander i den menneskelige tilværelsen.
| 1
|
705192
|
Er det forbindelser mellom liv og kunst?
God Norges-debut for ung, fransk dirigent.
I høst hadde SSO mye av Schumann på programmene, bl.a. tre av symfoniene.
Torsdag kveld var det duket for mindre kjente og spilte verk av samme komponist.
I konsertstykket Introduksjon og Allegro appassionato op.
92 var Sveinung Bjelland solist.
Bjelland har en naturlig finfølelse for Schumann, den frie omgang med det strukturelle og en virtuositet som aldri utarter til effekter.
Balansen mellom klaveret og orkesteret, som i dette konsertstykket er så avgjørende, var ypperlig.
Dette er et verk som fortjener å bli mer spilt i konsertsalen enn hva som er tilfelle.
Bjelland ga et nydelig utført ekstranummer, også det av Schumann.
Som avslutning på konserten fikk vi Schumanns Ouverture, Scherzo & Finale op.
52.
Det var et slags motstykke til symfoniene, ikke så dypsindig og uten en langsom sats.
SSO under Jérémie Rhorer spilte innledningen vakkert og med tydelig artikulasjon av de motiver som blir utarbeidet i hoveddelen.
I scherzoen la vi merke til de fine fargene i treblåserne.
Men dette er på ingen måte et betydelig verk fra Schumanns side.
Det var nok mest av alt satt på programmet for at SSOs Schumann-fremføringer skulle nærme seg det komplette.
Humor i en krisetid
Et storverk fikk vi imidlertid før pause:
Beethovens symfoni nr. 2. Beethoven komponerte dette verket på samme tid som han forfattet sitt berømte Heiligenstadt-testamente, et av de mest gripende bekjennelsesdokumenter i musikkhistorien.
Fortvilelse over den tiltagende døvhet, forbitrelse, depresjon og selvmordstanker, men også forpliktelse overfor komponistgjerningen preger denne brevromanen fra 1802.
Desto merkeligere er den letthet, ja det vidd og den humor, som er gjennomgående i symfonien (uroppført i april 1803).
Liv og kunst ser ikke ut til å ha noen forbindelse her, eller er selve kontrasten forbindelsen?
Uansett, humor i et verk behøver ikke å bety at komponisten er i godt lune!
SSO har spilt denne symfonien utallige ganger, og jeg syns de blir bedre og bedre.
Under Jérémie Rhorers myndige og plastiske dirigering var tempiene så hurtige som de skal være, fraseringen var forbilledlig og detaljrikdommen stor.
Etter de spenningsfylte akkordene mot slutten av siste sats kommer det til en orkestral orgie som en kritiker i Beethovens samtid sammenlignet med duer og krokodiller innesperret i et bur.
Slik hører vi det selvsagt ikke i dag.
Likevel nådde tolkningen her et klimaks som var drastisk nok.
| 1
|
705193
|
Leif Vollebekk:Myk mann i Montreal
Navnet skjemmer ingen, heller ikke en kanadier med norsk bestefar.
Leif Vollebekk:
"Twin solitude" (Secret City/Border)
Noen av oss har tilbrakt mye ventetid på Vollebekk t-banestasjon i Grorud-dalen.
Det kan hende den ser bedre ut i dag, men da den var ny, var den det gråeste og tristeste du kan tenke deg.
Den prøvde ikke en gang på noe annet.
Leif Vollebekk roper heller ikke høyt, men han er langt å foretrekke.
Kanskje fordi bestefaren forflyttet seg til Canada og slo seg ned der.
Vollebekk er fra Ottawa, bor i Montreal og debutalbumet "Inland" kom i 2010.
Etter oppfølgeren "Northern Americana" og påfølgende turnering, møtte han veggen.
Han ble sittende alene på hotellrommene etter konsertene og lytte til Nick Drakes "Pink moon" i mørket.
Det er ikke et kjennetegn på sunn, mental helse, men det fikk ham til å skrive en ny type sanger.
Vemodet og melankolien kom på plass, slik seg hør og bør en mann med norsk avstamning.
Han har heldigvis kommet seg ut av ensomheten og fått med seg trommis Olivier Fairfield (Timber Timbre), bassist Shahzad Ismaily (Marc Ribot, Secret Chiefs 3) og strykerduoen Chargaux.
Det kler de nye sangene, som du godt kan sitte i mørket og spille om du også måtte ønske det.
Eller lukk øynene og la Vollebekk ta deg med på en reise idet han åpner med "Vancouver time" og siden synger om at han aldri har vært i "Michigan".
Vi skal "East of Eden" og på langtur i "Road to Venus".
Underveis leker han seg med en Moog-synthesizer, noe som har resultert i sangen "Into the ether".
Høydepunket kommer til slutt, idet han avslutter med åtte og et halvt minutt lange "Rest".
Sangen byr på beskyttende hvile mens Sarah Page fra The Barr Brothers lar fingrene stryke mildt over harpen sin.
Visen lar deg gli mykt inn i søvnen, selv om den egentlig er for vakker til å gå glipp av.
Beste spor:
"Vancouver time", "Michigan", "Road to Venus", "Rest".
| 1
|
705194
|
Ryan Adams:Gransker kjærligheten
Ingen forelsker seg for å feile, sier Ryan Adams, men det var nettopp det han gjorde.
Ryan Adams:
"Prisoner" (Universal)
I juni 2016 ble Ryan Adams skilt fra sangeren og skuespilleren Mandy Moore, etter at bruddet ble offentliggjort i januar året før.
Nå kommer sangene skrevet i denne perioden, mellom 2014 og 2016.
Sanger som nesten skrev seg selv, ifølge Adams.
Noen plater snekres nøye som en bokhylle, andre lager seg selv.
Dette er en av de siste.
42-åringen hevder at han alltid skriver sanger ut fra egne erfaringer, men vi har likevel å gjøre med en uvanlig sårbar Adams her.
Fra første øyeblikk blottlegges følelsene med "Do you still love me?":
I been thinking about you, baby You've been on my mind Why can't I feel your love?
My heart must be blind
Sangen likner en kraftballade fra 80-tallet.
Noe midt imellom Prince og en puddelrocker, pluss et orgel.
Han følger opp med tittelkuttet "Prisoner", om å være en prisoner of love.
Vi er fanget av våre lengsler, fanget i en søken etter kjærlighet.
Men det er også en sang om å gå videre:
I can taste the freedom just outside that door.
Selve melodien minner om det Bruce Springsteen pleier å foreta seg, en følelse som forsterkes av munnspillet.
Og det er langt flere Springsteen-lignende kutt å finne her.
"Haunted house" kunne fint glidd inn på "Darkness on the edge of town", mens "Shiver and shake" hadde vært et passende kutt på "Nebraska".
Teksten på sistnevnte øser mer blod på rillene:
I can barely sleep, I been lying here awake
I close my eyes, I see you with some guy
Laughing like you never even knew
I was alive
"Doomsday" ligger også i samme New Jersey-nabolag.
Ikke en sang om undergang, men et spørsmål om kjærligheten vil vare til dommedag.
Teksten tyder på at det ikke vil gå slik:
My love, how can you complicate a kiss?
På akustiske "To be without you" er alle forsvarsverk nede.
Tilbake er bare lange, ensomme netter og følelsen av at ingen ting betyr noe mer.
Stinging from the storm inside my ribs where it thunders
Nothing left to say or really even wonder
We are like a book and every page is so torn
Nothing really matters anymore
På "Breakdown" er han på vei mot sammenbruddet: Did I lose you?
Did I lose my mind?
På "Outbound train" befinner han seg igjen i Springsteen-land, der også bildebruken likner:
The cars don't know move in the middle of the night, lost inside the void of the fading tail lights.
Før følte han seg sikker, nå vet han ikke noe som helst mer.
Etter linjer som everything we were is going down in an endless drain på "Broken anyway", gjentas it was broken anyway om og om igjen mens gitaren klager.
Det er en viss sjanse for at folk med kjærlighetssorg kommer til å spille denne på fullt volum – om og om igjen.
"Thightrope" er en intens akustisk sang med plass til saksofonsolo og pianoutgang.
Ain't nothing but static and the panic and the feeling manic, synger Adams.
Han runder av "We disappear".
Den er ikke lysere enn resten, men han har i det minste forsonet seg med bruddet:
You deserve a future and you know I'll never change.
Skal man oppsummere platen i tre ord, må det bli kjærlighetssorg, Springsteen og 80-tallet.
Til å sy det hele sammen har Adams hatt med seg Don Was i tillegg til folk som trommis Johnny T.
Yerington og bassist Charlie Stavish.
Beste spor:
"Do you still love me?", "Haunted house", "To be without you", "Thightrope", "We disappear".
| 1
|
705195
|
ROMAN:260 000 symjetak til gløymsla
Kristin Sørsdal går inn i si tid og tvingar andres maktesløyse på vårt medvit.
Kristin Sørsdal:
Mare.
Roman.
188 sider.
Samlaget.
Etter ei tid med romanar skrivne med forfattarens eigen person som hovudråstoff, er vår alles røynlege røynd utanfør bøkene, med stoff og emne konsentrerte om anna enn forfattarens private liv, kjensler og navle, i ferd med å ta tilbake stadig større delar av litteraturfeltet.
Det er som stadig fleire har besinna seg på Kiellands ord:
«Å være en ærlig tilhenger av nyttepoesien, det er min stolthet.»
Kielland ville at det han skreiv, skulle setja kritiske blikk på samfunnet – om ikkje på han sjølv.
Kristin Sørsdal (1966, debut 2010 og elles Elena Ferrantes norske omsetjar) ser ut til å vilja begge delar.
Med romanen «Mare» går ho med stor lidenskap inn i si tid, og set problem under debatt.
Som tyske Jenny Erpenbeck i «Går, gikk, har gått» frå Berlin freistar finna ut kven dei er som flyktar frå Afrika og Asia til Europa, og kven vi er her som må ta imot dei mens vi avviser dei, gjer Sørsdal det i «Mare».
Ho lar dessmeir hovudpersonen dra dei i møte:
Norske Solveig, lærar, humanist – og storsymjar, drar til den sydlegaste øya i Mellomhavet – Isola dei Conigli, «260.000 symjetak frå Libya» - for å finna ut kven dei er, kva som skjer med dei når dei driv i land, kvar det blei av alle saman, også dei som drukna undervegs.
For flyktningane er Mellomhavet, Mare nostrum som romarane sa, ei livsfarleg mare.
Sørsdal syner kva som skjer med flyktningane som rek i land (og dei som ligg att), så dei blir røynlege for både både Solveig og lesaren.
Det er ikkje lysteleg lesnad.
Likevel er «Mare» ein roman det er lett å lika, effektivt fortalt, stilisert, med få personar («guten», «den gamle mannen»).
Solveigs sjølvsyn blir lesaren sitt, og han blir påminna vår eiga framferd på andre sida av den dødsrenna Mellomhavet er:
For ikkje lenge sidan sende vi bombefly frå Bodø til Libya.
I Bodø bur Solveigs ven, somaliaren Abdulkadir, som har mista folk på vegen nordover.
Ho reiser mellom anna for hans del, for å leggja ein plastikkblome på ei grav ho kanskje ikkje finn.
I mens held ho kontakten med venen i Bodø.
Ho går inn i si tid, mens det blir opp til lesaren å omgjera lesegleda og gjera seg nytte av poesien til Kristin Sørsdal.
| 1
|
705197
|
ROMAN:Katastrofer og kollaps
Dramatiske tidsreiser Norge – Russland t/r.
Lasse W. Fosshaug:
Alt etter havet.
Roman.
165 sider.
Flamme.
I sine skildringer av folk og steder er Lasse W. Fosshaug (1982) kontant og konkret, som i den imponerende debutromanen «Over brua» (2013) med handling lagt til Minnesund i 1998 og utenlandske sesongarbeideres vanskelige liv i Norge, der de blander seg med lokal underklasse, som alt har nok å stri med.
Hovedhandlingen i hans roman nummer to tar også fatt på et faktisk sted, den vestlandske industristribygdebyen Årdal, i det en eksplosjon blåser aluminiumsverket ut av drift og drønnet og vibrasjonene driver folk ut på gatene.
Det hele er effektivt beskrevet i en tjuelinjers prolog.
Herifra blir det enda mer opprivende med apokalyptiske, science fictionaktige forflytninger fram og tilbake i (fram)tid og sted.
I den første av tre avdelinger før den korte epilogen tar jeg-fortelleren Ivan Ivanovitsj over, en russer som behersker norsk og som med iherdighet, mot og finurligheter utfra et nakent ingenting makter det kunststykket å få ansettelse ved verket, bli kompis med formann og arbeidskamerater, og i det hele en omtykt mann lokalt.
Derfra flytter handlingen seg i neste avdeling til Russland og Moskva og en framtid der samfunnet har implodert og de forhutlete slår seg gjennom i undergrunnssystemet, de forfulgte i rivningsblokker.
Ivan og hans homofile kjæreste Aleksej holder det gående sammen i et hav av mord og grusomheter, inntil en uforklart omveltning i vennen gjør dem til fiender på liv og død.
Herfra handler «Alt etter havet» om internasjonal industrispionasje og sabotasje, samtidig som protagonistene Ivan og Aleksej slåss for livet.
Som Aleksejs kollega har Ivan vært dataekspert og analytiker i den russiske sikkerhetstjenesten, FSB, en gjennomtrent og utholdende militær og krigsmann, som Fosshaug etter gevaltige tidssprang tar tilbake til Årdal og en siste kamp.
Før Ivan i epilogen, på romanens utpust, søker fred i svenske grensestrøk, tas leseren gjennom mye vold og brutalitet i årdalstraktene, i en like grafisk grusom som stilististisk stålkontrollert fortelling.
Og kan sitte igjen og lure på hvilken feiende tidsreise han har vært med på.
| 1
|
705199
|
Sakprosa:Se dette mennesket
En åndfull samtale som det virkelig er verdt å lytte til.
Alf van der Hagen:
Leseren.
En samtale med Henning Hagerup
Forlaget Oktober
Ett av kapitlene i Alf van der Hagens samtalebiografi over Henning Hagerup har han gitt overskriften ”Ecce homo” – se dette mennesket.
Kristusreferansen er pretensiøs, men sårbarheten og mildheten som lyser ut av hele boken, gjør den likevel forunderlig treffende.
Vi er mange som ikke har sett Henning Hagerup tidligere.
I hvert fall ikke skarpt og på nært hold.
Han har vært et navn i synsranden; en signatur under et lærd og velskrevet essay, en nesten usynlig oversetter, en kritiker som andre kritikere har målt seg mot.
Gir det noen mening å lese en 323 sider lang samtale med et såpass perifert bekjentskap?
Svaret er et uforbeholdent ja.
Alf van der Hagen har utviklet seg til en mester i dette formatet.
Den tilsvarende samtalebiografien med Dag Solstad var en lesefest, mange av hans kortere forfatterdialoger det samme.
Eksistensiell depresjon
Fest er kanskje ikke den første assosiasjonen som melder seg underveis i ”Leseren”, her er det mye tung fyll, kreft og eksistensiell depresjon.
Henning Hagerup snakker om en fattigdom så sterk at han ikke vet hvor lenge han har tak over hodet.
Likevel stiger et usedvanlig rikt menneske fram fra teksten.
Van der Hagen holder seg i bakgrunnen.
Han driver selvutleveringen framover med diskrete spørsmål og påminnelser, og nettopp derfor blir Henning Hagerup gradvis både tydelig, mangfoldig, fascinerende og sympatisk.
En bedrøvelig skikkelse og et imponerende intellekt.
Siden det er mye gammelmodig over Henning Hagerups litterære interesser, går det kanskje an å bruke det antikverte begrepet ”åndsmenneske” om ham.
”Mitt geni er allehånde” sa en pur ung Kjell Arnljot Wiig da han tilbød seg å skrive i Morgenbladet.
Det samme er Hagerups, i hvert fall innenfor litteraturen.
Han oversetter både Diderot, Catullus og Donald Duck, og han kan - uten å kontrollere kildene - sammenlikne det humoristiske element hos Chaucer, Shakespeare, Dostojevskij (!) og Flaubert.
Tilbake til Vagant
Alf van der Hagen og Henning Hagerup har en lang historie sammen.
De tilhører begge første generasjon av sprengleste redaksjonsmedlemmer i litteraturtidsskriftet Vagant.
Å lese ”Leseren” er som å sitte ved et kafébord og vite at du vil bli avslørt idet du åpner munnen.
Bare de som godt kan huske Ellinor Lerviks gjendiktning av Georg Trakl fra 1974 har noe å tilføre samtalen, og det gjør vel – når sant skal sies – de færreste av oss.
Dette er den fullstendig informerte samtale.
Henning Hagerup famler aldri etter et navn, et årstall eller en obskur referanse.
Han snakker som et litterært og historisk leksikon med mange krysslenker.
Som alle slike interne mimreseminarer blir også dette skjemmet av mangel på sortering; noe blir for smått og innforstått.
Men heldigvis domineres boken av tanker og erfaringer som har bred relevans, som når Hagerup siterer Giorgio Agamben som siterer Hannah Arendt om at ”flyktningene er sitt eget folks avantgarde.”
Diskusjonen blir brått en annen med et slikt perspektiv.
Henning Hagerup er nådeløst selvutleverende når han snakker om sin angst, sitt alkoholforbruk og sin tid som kreftsyk.
Det såre forholdet til moren er oppsummert i én setning:
”Jeg skulle besøkt henne på sykehuset.”
Samtalen de to imellom beveger seg fra religion og metafysikk til kjærlighet til katter, og i hvert fall denne leseren holdt boken i et stadig fastere grep.
Alf van der Hagen får oss virkelig til å se dette mennesket, og tenke at det er godt for oss alle at han er der.
| 1
|
705200
|
Moon Duo:Yin nå, yang følger
De starter med den mørke siden, preget av 80-tallet.
Moon Duo:
"Occult architecture vol 1" (Sacred Bones/Playground)
Erik "Ripley" Johnson er gitarist i romrockende Wooden Shjips.
I sideprosjektet Moon Duo har han med seg tangentspillende Sanae Yamada, og de to bandene har omtrent like mange plater bak seg.
Dette året har Moon Duo planlagt to nye, basert på yin og yang, sentrale begrep innen kinesisk filosofi.
"Occult architecture vol 1" er yin, og volume 2 blir yang.
Yin er mørket, det jordiske, det kvinnelige.
Yang er lyset, det himmelske, det mannlige.
Ikke noe unaturlig utgangspunkt for en duo med et mannlig og et kvinnelig medlem.
Det er ikke så rent lite av Sisters of Mercy, Spacemen 3 og Suicide her, og det er ikke det verste som finnes.
Duoen fra Portland i Oregon deler på sangen, og de har en suveren evne til å lage hypnotiserende, lange låter.
Underveis har de vært inspirert av okkult litteratur, noe som gir oss sangtitler som "Will of the devil" og "Cult of Moloch".
Beste spor:
"Creepin'", "Cross-town fade", "White rose".
| 1
|
705201
|
ROMAN:Aldrende kvinne gis myndig stemme
Modig selvoppgjør med overføringsverdi for flere enn «kvinner og andre skakke».
Wencke Mühleisen:
All gjeldende fornuft.
Brevroman.
155 sider.
Gyldendal.
Wencke Mühleisens (1953) to tidligere romaner, «Jeg skulle ha løftet deg varsomt over» og «Kanskje det ennå finnes en åpen plass i verden», tar begge utgangspunkt i forfatterens forhold til de aller nærmeste, den ene til den døende moren, den andre til hennes slovenskfødte far, Hitlers frivillige soldat, som hele livet forble trofast mot sine fascistiske og rasistiske fordommer, samtidig som de forteller om hennes eget uvanlige liv.
De beveget seg i grenseområdene mellom fiksjonslitteratur og sakprosa.
Årets «All gjeldende fornuft» er en brevroman, en litteraturhistorisk velprøvet og akseptert sjanger, intim, personlig og privat, der en brevskriver tar opp det som ligger henne på hjertet mens hun henvender seg til en annen, en Du.
Brevene i «All gjeldende fornuft» er skrevet over et drygt år, fra 2. februar det ene året til kvinnedagen det neste, og så finurlig konstruert at leseren ikke vet hvem som er mottaker/mottakere av de femtitalls brevene, stilet som de vekselvis er til «kjære livsledsager», til en «venninnne», til et «du», til «kjære ukjente deg», «gamle kamerat», «min ukjente kjære».
Brevene blir urovekkende nok aldri besvart, ihvertfall ikke så leseren får se det; her er bare noen henvisninger til korte mailresponser innimellom all snail-mailen.
Slik blir «All gjeldende fornuft» en monologisk, inniblant hektisk monoman roman fra en eneste brevskriver, Wencke Mühleisen selv – og uviktig om brevene er adressert til en eller flere personer, for i romanens miniverden har de bare én mottaker, leseren.
Brevene er skrevet av en aldrende kvinne i personlig, privat og profesjonell krise:
«maskindelene mine faller fra hverandre».
Hun nytter den til en modig revisjon av, og nådeløst oppgjør med, hele sitt liv og de sammenhengene hun har gått inn i oppigjennom.
For henne selv blir det en punkthistorie over «selvrealiseringens nytelse og kollaps», for leseren også en vidtfavnende, morderisk beskrivelse av et samfunn som målstyres etter forbeinete bedriftsøkonomiske prinsipper, helt opp til universitetsnivå, der (ånds)friheten kunne tenkes å herske.
Det er ikke å holde ut for Wencke Mühleisen, i denne gripende personlige og systemkritiske romanen.
| 1
|
705202
|
Fin debutroman
Fin debut om små vesentligheter
Pia Edvardsen:
Vi var aldri brødre.
Roman.
156 sider.
Aschehoug
Denne debutromanen viser små hendelser som er avgjørende for den retningen livene våre tar, men som ikke fremstår som vesentlige løsrevet våre egne minner og relasjoner.
Når jeg-fortelleren i slutten av tjueårene reiser nordover for å sitte ved farmorens dødsleie sammen med faren, åpnes forbindelsene mellom fortid og nåtid og ens følelse av tilhørighet i verden.
Vi føres inn i en stillfaren skildring nære forbindelser der både miljø og landskap fanges med små grep, og romanen viser spennet mellom bylivet og det som er gått tapt i en nær fortid som ikke lenger er hverdag.
Vi ser hvordan tapet av besteforeldregenerasjonen også rommer tapet av et sted og en barndom når det ikke lenger er en opplagt menneskelig forbindelse til det landskapet yngre generasjoner har flyttet fra.
Romanen skildrer et søsterforhold og en familie der moren og søsteren står på én side og fortelleren og faren på den andre, og der foreldrenes skilsmisse og minnet om det som kunne ha vært, blir påtrengende.
Vi forstår at faren er egenrådig med store krav og forventninger til omverdenen, og romanen blir også et forsøk på å være det barnet, og i siste instans den sønnen, fortelleren forestiller seg at faren alltid har ønsket seg.
Skildringen av farmorens dødsleie er en fin illustrasjon av mellomtilstanden mellom levende og død, der farmoren fremdeles er til stede, men ikke lenger som en omgivelsene kjenner.
Noen kroppsfunksjoner går ikke lenger av seg selv, men må kontrolleres maskinelt, mens andre ufortrødent holder frem som før, uavhengig av kroppens allmenntilstand og den nært forestående avslutningen.
Hud, lepper, hår, alt det man kjenner hos et menneske, endres og blir fremmed, og parallellen til menneskelige relasjoner og landskap blir tydelig.
I møtet med farens omsorg for den døende farmoren opplever jeg-fortelleren noe hun ikke kjenner, som hun også opplever barndommens sommerlandskap som både fremmed og nært.
Slik blir en liten roman som opererer innenfor et begrenset univers en fin og lesverdig refortolkning og revurdering av det nære livet man tror man har kjent.
| 1
|
705203
|
POESI:Vitalt dødningehode
Perlemorskimrende poesi fra en særegen stemme.
Mona Høvring:
Jente med dødningehode.
Dikt og skjebnefortellinger.
72 sider.
Oktober
Mona Høvring (f. 1962, deb.
1998) er en særegen stemme i samtidskoret av norske forfattere.
Sjangerdistinksjoner spiller en minimal rolle i hennes univers:
Hun er poet også når hun skriver sine lyriske kortromaner, og hennes nye diktbok kan leses som en fortløpende fortelling krystallisert i poetiske prismer.
Tematikken er også langt på vei den samme som i Høvrings tidligere bøker:
Det handler om oppvekst, den vanskelige puberteten med lengsler og drifter i mange retninger.
Jenta i denne ”skjebnefortellingen” føler seg som en ”alien”, sikkert ikke uten grunn – foreldrene har åpenbart nok med egne bekymringer, sitt eget liv, sin egen død.
Prompte dukker det opp en fascinerende venninne fra verdensrommet.
Hvis dette høres gyselig ut, så er det fordi jeg her er nødt til å skrive en slags bedrøvelig prosa, mens det Høvring bedriver er pur poesi.
For eksempel blir det som ellers kunne ha vært et flatt ordspill utformet til en forunderlig fabel, et lite eventyr, ikke uten humor:
”Et svin kom over ei perle i skogen.
Perla lå og grunna over gåtene fra fortida:
Er jeg rein og rettferdig, tenkte perla, er jeg himmelen verdig?
Men svinet gjenkjente perla, og for å beskytte smykket kasta det seg i tjernet.”
Det finnes unntak:
Avdelingen med lesefrukter og sitater fra relativt obskure forfattere kan ofte virke litt masete og utenpåklistret.
Da fungerer det bedre med de kamuflerte henvisningene til Verlaine (”Det regna like mye i hjertet som i byen”) og O’Neill (”SORGEN KLER AV ELEKTRA”) i åpningssekvensen, nettopp fordi de er diskré (altså ikke-forstyrrende) og besitter mer poetisk kraft siden de er gjort til noe eget.
Men stort sett er dette perlemorskimrende skrivekunst.
Enkelte partier har klangen til et moderne riff over en urgammel, tid- og stedløs folkevise:
Ta meg tilbake til de svarte åsene,
til det stedet der jeg mista hjertet mitt.
Den hemmelige kjærligheta har slutta å virke,
bryllupet kom aldri i stand.
Nå larmer lengselen i verden
og vinteren varer ved.
| 1
|
705205
|
Communions:Oppløftende debut
De unge danskene tar definitivt steget opp fra Københavns undergrunn.
Communions: "Blue" (Fat Possum/Border)
Communions fanget manges oppmerksomhet med sin første ep i 2014.
Samme høst spilte de på en studentfestival i Bergen, hvor jeg hadde gleden av å spille plater før og etter konserten deres.
Allerede da mestret de å kombinere fengende popmelodier med mørkere postpunk-inspirasjoner.
At brødrene Martin og Mads Rehof hadde hørt sin del på The Smiths og The Cure var tydelig, men det er det veldig mange andre band som også har gjort før dem.
Tre år etter leverer kvartetten et album som trår ut av skyggen med et mindre skrangledystert og mer livsbejaende lydbilde.
Det låter som om tåken har lettet og solen sluppet inn.
Og det låter dejligt!
Vokalist Martin Rehof framfører sitt budskap mer utadvendt, mer høylytt og med tydeligere diksjon enn før.
Han har en særegen og stilig popvokal, på grensen til androgyn.
Tematisk kretser det rundt ungdommelig hedonisme, kjærlighet, rotløshet og angst.
Her er flust av fine låter å låne øret til.
Åpningssporet «Come on I'm waiting» er pur powerpop og låter som den våren jeg håper 2017 skal by på.
Refrenget på «She's a myth» fester seg til hjernebarken og får meg til å lengte mot lyse sommernetter.
«Midnight child» tør å lene seg litt tilbake og flørter med funky basslinjer.
«It's like air» får deg til å lure på om det ikke er Oasis du lytter til, før «Eternity» hinter til Pulp.
Med andre ord: har du en forkjærlighet for britpop, så vil du trolig digge Communions.
I all iveren etter å dele nytt materiale er det kanskje vanskelig å drepe sine darlings.
Albumet hadde vært tjent med et strammere utvalg og produksjon, og 11 låter kunne gjerne ha blitt kuttet til ni.
Da hadde det vært farlig nært perfekt.
«Blue» oppfyller likevel alle forventninger denne anmelderen hadde på forhånd, og vel så det.
Beste spor:
"Come on I'm waiting", "She's a myth", "Midnight child".
| 1
|
705206
|
Tiltalende roman
Ung, prisvinnende, japansk forfatter på norsk.
Yukiko Motoya:
Kunsten å bli glad i seg selv.
Roman.
Oversatt av Magne Tørring.
175 sider.
Pax.
Dette er den første norske utgivelsen av denne prisvinnende unge japanske forfatteren, og det er en forunderlig og tiltalende liten roman.
Vi møter hovedpersonen Linde på ulike stadier i livet, fra hun er 3 til 63, med kapitler som skildrer spesifikke dager og hendelser i hennes liv.
Hendelsene viser Linde i forsøk på samhandling med menneskene rundt seg, og romanen beskriver den avgrunnen som kan oppleves mellom mennesker, uten at noe bemerkelsesverdig skjer.
Hendelsene som skildres, er tilsynelatende hverdagslige og udramatiske, og gjennom fint tegnede scener trer Linde frem.
Vi ser henne som 16-åring i bowlinghallen med venninner, der hun forsøker å knekke kodene for samvær og finne ut hvordan man faktisk kommuniserer uanstrengt innenfor et fellesskap, og dette blir gjennomgående for romanen, enten det er i samvær med kjæreste, ektemann, familie eller perifere bekjentskaper.
Romanen skildrer både mangel på fellesskap og en delaktighet i det og viser at det ene ikke utelukker det andre, og at man kan føle seg marginal, selv om man fremstår som inkludert i gruppen.
Lindes liv er fylt av mennesker og relasjoner men fraværet av fellesskap blir likevel tydelig.
Med små virkemidler skrives det frem detaljerte og nøyaktige situasjoner, og Linde fremstår mest av alt som et vanlig menneske, der den presise detaljrikdommen i språket gjør henne til en nesten usympatisk karakter.
Vi kan ikke unngå å se hennes delaktighet i det bagatellmessige som forårsaker misforståelsene og uoverensstemmelsene, men hele tiden er det som om Linde alltid har satt kursen en grad feil og det bare skulle små justeringer til før hun fant seg til rette i et tilfredsstillende liv.
I stedet blir hun den eksentriske kvinnen som bor alene og tilsynelatende ikke passer inn.
Romanens tittel antyder en utviklingsfortelling, der Linde skal ende opp i omsorg for den hun er, og den 63-årige Linde ser ut til å akseptere de perifere relasjonene som livet består av og forsøke å få et sterkere fokus på det som livet skal romme fra dag til dag.
Både Linde og leseren avfinner seg med Lindes liv, men uten noen enkel og forsonende løsning.
| 1
|
705207
|
La ikke hjertet bli grepet av angst
ANMELDELSE:
”Pust” er et sterkt stykke om vårt strev og våre bekymringer, enten vi er unge eller besteforeldre, barnløse eller ferske foreldre.
Går det an å føde barn inn i en overbefolket verden som ødelegges av for mye CO2?
Spørsmålet står sentralt i Duncan Macmillans portrett av et samboerpar.
Det er blitt et medrivende stykke som kvinner og menn i alle aldre vil kunne kjenne seg igjen i.
Hvem har ikke hørt partneren ta opp et vanskelig tema man ikke selv er klar for?
– Kan vi ta en prat om å få barn? spør mannen (Espen Hana) der han står i butikkø med kjæresten (Mareike Wang).
Hun blir så overrumplet at hun løper ut for å trekke frisk luft.
Pust!
Etterpå er hun først avvisende for så å røpe sin barndoms hemmelige drøm:
Å få kulemage og sette et lite barn til verden.
Er det et instinkt?
Velutdannede
Dagens potensielle foreldre har fått en ekstra belastning idet de skal ta avgjørelsen om å droppe prevensjon for å lage barn.
Stykkets samboerpar har lest seg godt opp på miljøforurensing og klimakrise.
–
Tør vi sette en Edvard eller Hanna til verden med det karbonavtrykket det medfører?
Tvilen møtes straks med utsagnet:
- Vi er gode og velutdannede mennesker, verden trenger at vi bringer videre våre gener.
Hvorpå han blir djevelens advokat: – Dropp politisk korrekthet.
Tenåringsmødre yngler som rotter.
Noen bør ikke få barn.
Hvilket får henne til å utbryte:
- Eg må spy.
Du høres ondskapsfull ut.
Blir det bedre om de adopterer?
Dyp lengsel etter barn
Men adopsjon er bare et blindspor.
Macmillan lar det unge paret fekte med rasjonelle argumenter og irrasjonelle følelser rundt det å få egne barn.
Det imponerende er hvordan paret glir sømløst fra scene til scene ved hjelp av ørsmå verbale signaler.
Som da de prøver ut nei-til-graviditet-argumenter av typen:
- Jeg vil fortsatt ha sex.
Vi skal fortsatt gå på nattklubb.
I neste sekund ser vi dem danse på diskotek, for så å bli så plaget av høy lyd at de må ut og ha frisk luft.
Pust!
Ut på gata-stikkordet vendes til et nytt hverdagsglimt:
- Se, alle har barnevogn.
Du, vi går hjem og gjør det!
De hurtige dreiningene er utmerket iscenesatt av regissør Simon Lay.
Skuespillerne Hana og Wang har den krevende jobben med å formidle de raske vendepunktene i en minimalistisk scenografi.
Det greier de til fulle, bare vi i salen er lydhøre og oppmerksomme.
Humor og alvor
Lenge består stykket av luftig akrobatikk med argumenter som tar forskjellen hos mann og kvinne på kornet.
- Dette er en krangel, sier hun.
– Nei, det er en samtale, svarer han.
Og hvis noen frykter at ”Pust” blir tungt og alvorlig, kan jeg berolige.
Her er lattervekkende replikker og komiske situasjoner.
Som da hun midt i en heftig hyrdestund utbryter:
- Ro deg ned, dette må bli vakkert!
Vi er i ferd med å lage et mirakel.
Jeg føler det nesten som noe hellig.
Hvorpå tenningen hans skrus effektivt av.
Gjenkjennelig?
Hjertets lengsel
Jeg skal ikke røpe hva som skjer med de to mens tida går.
Bare si dette:
Livet slår til, brutalt og uventet, og stykket tar brått en ny vending.
Alt blir annerledes enn de to hadde tenkt.
I møte med vonde utfordringer klarer de ikke å kommunisere ærlig om sine dypeste lengsler.
Macmillan lar dem likevel ikke i stikken.
Han sørger for en ny sjanse til å gjenopprette tapte muligheter og gi livsmot til å unnfange et barn.
Sluttscenen, da et helt liv er gått, og verden er blitt et vanskeligere sted å leve i, griper meg sterkt.
Macmillans oppfordring er å satse på kjærligheten til tross for at hjertet kan bli grepet av angst.
”Pust” er blitt en oppsetning som berører.
| 1
|
705208
|
ROMAN:Rapport fra skjør familie
Stram kleinkunst fra svensk selvopplevd mester i faget.
Linda Boström Knausgård:
Velkommen til Amerika.
Roman.
93 sider oversatt av Monica Aasprong.
Oktober.
Det kreves en sterkere konstitusjon enn personene har å holde ut kammerspillet i den kjernefamilien som Linda Boström Knausgård (1972, debut 1998) lar jeg-personen Ellen detonere i denne opprivende romanen.
På historiens nåtidsplan fra en diger stockholmsk leilighet på seks rom og kjøkken har «Jeg (...) nettopp fylt elleve år.»
Den feirete skuespillerinnemoren hennes svever nok omkring og gjentar monomant mantraet om at «vi er en lys familie», men besvergelsen kan ikke mane bort at de bebor et skrekkabinett, selv om jeg-personen gjør alt hun kan for at moren skal være glad, mens hun registrerer de vekslende mennene som underholder mor etter teatertid.
Hennes store frykt er at moren ikke skal være glad.
Enda mer frykter hun at storebroren skal herse med og slå henne.
Han for sin del stenger seg inne på rommet sitt, spikrer døren igjen, spiller øredøvende musikk – og pisser på det lageret av flasker han har til det bruk.
Men aller reddest er hun for faren, den alkoholiserte, sjalu, deprimerte faren som har blitt kastet ut av heimen – og som nå er død.
Jeg-fortelleren har drept ham, hun og Gud har – for hun har bedt til Gud om at faren må dø.
Som han gjør.
Og hjemsøker henne.
Selv er hun selvpålagt stum.
Hun svarer ikke på henvendelser; er like stum hjemme som på skolen.
Denne familien er altså ikke bare skjør, den er syk, og «Velkommen til Amerika» er erindringer om hvordan jeg-fortelleren hadde det i en prepubertal fase av sitt liv.
De er skrevet i ettertid av en voksen kvinne, for uansett hvor språklig veslevoksen hun ellers var da det opplevdes, kunne ikke godt en elleveåring formulere seg slik hun gjør over sidene her:
«Det hadde vært som en rus de første dagene.» minnes elleveåringen om å gjøre seg stum.
Eller, om moren:
«Hun var en tryllekunstner som spilte med lys over veggene.»
«Så var det fornedringen.
Jeg kunne ikke det ordet da, men jeg opplevde det med alle deler av kroppen.»
Men samtidig kjennes det autentisk og rett for en som leser nå, sanser, fornemmer, fortviler og står dagene og nettene av med jentungen langt inn i sinnssykdom og død for noen, overlevelse for henne.
Det er godt gjort å få til av Linda Boström Knausgård.
| 1
|
705209
|
Ron Gallo:Frisk fyr i en syk verden
Forandring starter innenfra.
Ikke skyld på lederne, sier Gallo.
Ron Gallo: "Heavy meta" (New West/Border)
Det høres ut som gitaren er plugget inn i en garasje på 60-tallet, og det kan den for så vidt ha vært.
Ron Gallo spiller på en Fender Jaguar, en gitar som kom i 1962 og ble mye brukt av surf-rockere.
Han vrenger og vrir på den, mens han synger om en verden som er "completely fucked".
Men hold ut, for "the universe is inside you".
En dose 60-tall der også.
Gallo var i bandet Toy Soldiers i åtte år, før de ble oppløst i 2014.
Et soloalbum fulgte, og dette er oppfølgeren.
Philadelphia-gutten Gallo har slått seg ned i Nashville, uten at det kan høres.
Det er derimot tydeligere at han har "Funhouse" med The Stooges stående i hylla.
På "Can't stand you" skinner Lennon gjennom, mens "Young lady, you're scaring me" er et ekko av en innplugget Dylan.
Pønkpregede "Put the kids to bed" brytes opp med et poprefreng, mens "Why do you have kids?" er skrevet etter å ha sett en mor miste aske fra sigaretten ned på babyen i vogna.
Beste spor:
"Young lady, you're scaring me", "Put the kids to bed".
| 1
|
705212
|
ROMAN:Ut av skapet
Velskrevet, tankevekkende og underholdende debutroman om ung mann i vorden.
Erik Eikehaug:
James Franco spytter når han snakker.
Roman.
421 sider.
Gyldendal
Debutanten Erik Eikehaugs (f. 1982)
”James Franco spytter når han snakker” er en velkomponert, velskrevet, bredt anlagt og sammensatt roman om oppvekst, dannelse og erkjennelse, om å ta farvel, komme ut av skapet og finne seg selv.
Boken er inndelt i fire deler, en for hver årstid, og med illustrasjoner av Daniel Lynau som gir et glimt av hovedpersonens sinn, der det meste fortoner seg som et Disney-mareritt.
Spøkelset Casper er forøvrig også med som et usynlig sidekick.
Vi følger Kenneth fra han er 13 til han er 32 år, fra oppvekst i en dysfunksjonell familie som ikke klemmer, med en kontrollerende far og en mor med intimitetsproblemer, en søster som blir narkoman og en bestemor som er både snål og snill, via studier og dannelsesreise til New York, til han etter syv år vender tilbake til hjembyen Skien i forbindelse med farens 60-årsdag.
Familien bærer på mørke hemmeligheter, og det er ikke Disney-stoff, for å si det sånn.
Eikehaug har en master i Creative Writing fra Kingston University i London.
Det merkes på språk og stiltone, tempo og fremdrift, som er nokså unorsk og står under angloamerikansk innflytelse, og på tidsmarkører og referanser, som spenner fra Fante og Franzen til Buffy, Disney, Britney Spears og Harry Potter.
I New York blir Kenneth en del av den ambisiøse skrivende kretsen ved skrivekurset han går på.
Men han er den dårligste i klassen, slik han var den dårligste på fotballaget, og han sloss stadig med sine indre demoner.
På skrivekurset forelsker han seg i James Franco, han møter Siri Hustvedt og Paul Auster, og når pengene omsider tar slutt vender han i siste del hjem igjen til Norge sammen med poetkjæresten Freddie, flere hemmeligheter og nye innsikter.
Lytefritt er dette ikke, ingen bok er det.
Men ”James Franco spytter når han snakker” har blitt en underholdende og overbevisende debutroman, skrevet fram med overskudd og fortellerglede, av en forfatter med stort språklig register, åpenbart fortellertalent og stålkontroll på virkemidlene.
| 1
|
705213
|
Mesterlig minneskrift om en massakre
Virtuost komponert sørgesang som svinger mellom brutalitet og ømhet.
Han Kan:
Levende og døde.
Roman.
Oversatt av Vivian Evelina Øverås.
245 sider.
Pax
Da Anders Behring Breivik gjennom terrorangrepene i regjeringskvartalet og på Utøya den 22. juli 2011 drepte 77 mennesker og såret over hundre, oppsto et nasjonalt traume.
Samme effekt hadde den massakren som sørkoreanske Han Kang (f. 1970) dveler ved i den kritikerroste romanen «Levende og døde».
Hun tar fatt i det som skjedde i hjembyen Gwangju sør i landet i mai 1980 da diktatoren Chun Doo-wan mobiliserte hæren og politiet mot demonstrerende fagforeningsfolk, studenter og skoleelever.
Tallet på drepte demokratiforkjempere er usikkert, men det dreier seg om mange hundre, kanskje over tusen, som ble skutt, slått eller stukket i hjel i løpet av en drøy uke.
I tillegg ble mange idømt strenge fengselsdommer, torturen var nådeløs, de som overlevde overgrepene, ble tatovert på sjel og kropp for bestandig.
Et nasjonalt traume var skapt, og Han Kans flerstemte, suverent strukturerte roman minner oss på at tragedien aldri må bli glemt.
Den statlig styrte volden i Sør-Korea anno 1980 hadde større dimensjoner enn det massedrapet som den høyreradikale, følelseskalde svermeren A.B. B. fra Oslo vest sto bak noen tiår seinere.
Men tankegangen bak de to massakrene var det samme:
Meningsmotstandere har ikke livets rett.
Ideologisk baserte mord på demokratisk orienterte arbeidere som krever høyere lønn eller på ungdom som kjemper for sosialistiske idealer, er nødvendig.
Fiksjon bygd på den typen historisk-dokumentarisk konfliktstoff kan lett resultere i en propagandistisk preget plakatkunst full av enkle slagord og politisk vinklete sannheter.
Det unngår Han Kang på imponerende vis.
For komposisjonen av «Levende og døde» er ikke bare komplisert, den er virtuos.
Vi står overfor en mosaikkaktig tekstvev spunnet rundt sju tidfestede kapitler eller fortellinger, alle med en tittel og fulle av motivisk-tematiske ekko.
Diverse karakterer av begge kjønn, i ulik alder og med forskjellig sosial status tildeles synsvinkelen og skildrer det infernoet av maltrakterte kropper, råtnende lik og massegraver som demokratiforkjemperne ble kastet inn i.
Langtidsvirkningen av en sigarettglo mot øyelokket, en syl under fingerneglene, slag mot ansiktet, en geværkolbe som smadrer livmoren, fengselsopphold avtegner seg.
Bare gjennom sjølmord kan enkelte distansere seg fra massakren og torturen og oppheve skammen ved å overleve.
I de to første fortellingene befinner vi oss i 1980, deretter svipper vi innom 1985, 1990, 2002, 2010 og 2013.
Overalt trenger minnene seg på.
Fiksjonsfigurene vi følger gjennom tid og rom, bærer massedrapene, smerten, sensuren, sviket, yrkesforbudet med seg.
Snart holdes framstillingen i «du»- eller «jeg»-form, snart står vi overfor en tradisjonell beretning i tredje person med synsvinkelen plassert hos «hun» eller «han».
Til tross for at den sjuende historien er utilslørt virkelighetsdiktning, siden jeg-personen der åpenbart er Han Kang sjøl, framstår «Levende og døde» like fullt som en polyfon roman der evnen til innlevelse og fantasi står minst like sentralt som formidlingen av historiske fakta.
I dette fiktive universet basert på virkelige hendelser føles det ikke sentimentalt eller kunstig når en av de døde tenåringene griper ordet og kommenterer dramatikken som fortsetter etter at han sjøl er blitt drept.
Den 14-årige gutten som i åpningskapitlet leter etter en forsvunnet kamerat i haugene av råtnende, uidentifiserte lik - han som snart blir offer for soldatenes aggresjon og tjener som viktigste ledefigur i teksten - er som epilogen fastslår i utgangspunktet en faktisk skikkelse som i dag ligger begravd i Gwangjju.
Men Han Kangs bedrift ligger ikke i dette at hun avdekker den typen fakta.
Romanen hennes er intrikat, setter krav til leseren og vitner om et artistisk talent av sjeldent format.
«Levende og døde» er en mangesidig, skakende beretning knyttet til menneskelig mot og diktaturstatens nærmest ufattelige voldsvilje.
Den er brutal, gripende, vakker og vond, sår, suggestiv og sanselig, med en rekke moralsk-eksistensielle refleksjoner og magisk-realistiske innslag som utfordrer og skaper mulighet for meddiktning.
Så at Han Kang i 2016 vant Booker-prisen for romanen «The Vegetarian» - en tekst som vil komme på norsk neste år – overrasker ikke.
| 1
|
705215
|
Entrance:Klassisk håndverk
På noen plater føles alt riktig.
Dette er en av dem.
Entrance: "Book of changes" (Thrill Jockey/Border)
Guy Blakeslee er mannen bak Entrance, også kalt The Entrance Band.
Han var tidligere medlem av Baltimore-bandet The Convocation Of..., før han flyttet til Chicago og solodebuterte med "The Kingdom of Heaven must be taken by storm" i 2003.
Dette er hans sjette album i Entrance-rekken, og denne gang bruker han David Vandervelde (Father John Misty) som medprodusent.
Andre deltakere er Paz Lenchantin (Pixies, Silver Jews), Frank Lenz (Pedro the Lion, Weepies) og sangerne Lael Neale og Jessica Tonder.
Ikke minst utnyttes denne kvinnekoringen til det fulle, i nydelig harmoni med Blakeslees baryton.
Plateselskapet trekker sammenligninger med Townes van Zandt og flamenco-inspirasjonen til Love, og det kan de godt gjøre.
Noen dråper Jonathan Richman og Lee Hazlewood er det også i blandingen.
Strykere, piano, xylofon, plystring og bjeller fyller ut lydbildet mens Blakeslee jakter på sangene med stor S.
Han tapper 60- og 70-tallets melodiøse åre, men har samtidig en tidløs dimensjon i musikken.
Dette er sanger som ville fungert godt uten annen innpakning enn gitar eller piano, og det er slik han vil ha det.
Blakeslee ser seg som en tradisjonsbærer.
Etter en intro åpner han med streit pop i "Always the right time", men henter siden impulser fra ulikt hold og er ikke redd for lydeffekter.
Når han når refrenget i "Leaving California", kan du legge vekk spørsmålet om "hvorfor er det ingen som lager slike sanger lenger?".
Guy Blakeslee gjør det.
Det lyder som om han sleper The Carpenters ut i ørkenen, før han deretter runder av platen med flotte "Revolution eyes" som svinner bort mens pianoet forsøker å holde stand.
Da er det bare å starte på nytt igjen og høre Blakeslee synge it's always the right time for love.
Beste spor:
"Always the right time", "I'd be a fool", "Summer's child", "Leaving California".
| 1
|
705217
|
ROMAN:Stort format, stor roman
Og et umake bytte mellom et dansk og et norsk forlag.
Josefine Klougart:
New Forest.
Roman.
700 sider.
Pelikanen.
Danske Josefine Klougart (1985) var en litterær stjerne i hjemlandet fra første ferd, nominert til Nordisk råds litteraturpris for debutromanen «Stigninger og fall», 2010.
«New Forest», som stavangerforlaget Pelikanen her gir ut i sin danske originalform, er allerede hennes fjerde roman, og et rikt kunstverk.
Med sine 700 sider er den massiv, og med sine forflytninger og sprang i tid, generasjoner og sted, med sitt reflekterte, lyriske og soignerte språk, metaforikk og ordforråd, med sine tematikker på liv og død, sine fokus- og synsvinkelskiftninger, krever den noe av sin leser.
Og belønner ham rikt.
For en del handler det om en ung kvinnes skiftende følelser både for seg selv og kjæresten, som hun er engstelig for å miste på samme tid som hun overveier om det ikke er på tide å overlate ham til seg selv, som hun synes synd på, men som hun også er sjalu på, som hun kjenner seg overlegen, alt mens hun fascineres av tanken på at «udskifteligheden er forførende».
I det ulike forholdet og spenningene mellom de to er hun sterk og selvstendig - og selvnytende inntil det narcissistiske.
For en annen del handler «New Forest» om en eldre kvinnes dager med sin mann mens han sykner hen, svekkes og til slutt dør, og hvordan hun etterpå basker med å finne ut av sitt liv og sine følelser der han fortsatt lever med og i henne.
Spredt gjennom romanen står tre kapitler omkring denne tematikken, alle med tittelen «Ligklædt».
De er blant de mest betagende i romanen.
Mens mangt i «New Forest» skildrer «Billederne fra dine drømme», har det alt sammen konkret forankring i tid og rom, i en roman full av geografiske forflytninger over store deler av Europa, gjerne markert i kapitteloverskrifter og undertitler som «Noter fra Málaga», «Noter fra Andalusien», «Lofoten», i hovedtittelen «New Forest», eller hun drar til våre kanter og «Prædikestolen», som Preikestolen blir på dansk.
En tredje tematisk hovedsak for Klougart er at alle forhold mellom mennesker og forflytninger mellom steder er underordnet naturen selv:
«Naturen taler til oss på et sprog vi endnu ikke kan forstå, men heller ikke overhøre» (27); «Det hele er natur.
Det hele henger sammen.
Det hele samler sig til sidst.»
(649), for å avrundes med:
«Hva sagde du:
Naturen vinder til sidst.» på en av bokens siste sider.
I mellomtiden kan det med en gjengangerfrase i «New Forest» se ut til at mennesket er henvist til «ikke at vide om man er købt eller solgt».
Norsk-dansk union
Selv om det ikke er mer enn dryge hundre år siden vi hadde en såkalt dansk-norsk felleslitteratur og de «store» norske dikterne (Kielland) ga ut bøkene sine i København, kommer i dag danske (eller svenske) bøker bestandig i oversettelse, i det det antas at vi ikke vil lese nabolandenes litteratur i original.
Så når Pelikanen Forlag nå har begynt et samarbeid med Forlaget Gladiator i Danmark fordi «Vi tror på muligheden for et fælles bogmarked og en fælles litterær offentlighed i Skandinavien» og gir ut originalversjonen av «New Forest» i Norge samtidig som den kommer i Danmark, fortjener dette forsøket på å løfte fram landenes litteratur takk.
Og trenger forbønn.
Ikke fordi det er særlig vanskelig for en bokmålsbruker å lese dansk (for nynorskinger er det et enda mindre problem) - i Klougarts tilfelle er det mest påfallende at hun overser tradisjonelle danske punktueringskrav.
Men satsningen med en slik vidunderlig heftig, avansert og kunstferdig, samt mektig, introduksjonsdose til et uforberedt norsk publikum, blir kanskje vel ærgjerrig.
I så måte har danskene fått det enklere når Gladiator samtidig utgir Bjørn Arild Erslands «Store hendelser i liten skala» på norsk i Danmark:
Det er en kort, tradisjonell, kronologisk og lettfattelig historie om en enkel manns enkle selvforståelse ved arbeidslivets uønskete slutt.
De to romanene eksemplifiserer selvfølgelig ikke alene norsk eller dansk samtidslitteratur, men her byttes ikke akkurat likt mot likt.
| 1
|
705218
|
Mark Eitzel:Kjøttet på beina kler ham
Mark Eitzel ville lage en akustisk plate, men så dukket Bernhard Butler opp.
Mark Eitzel:
"Hey Mr Ferryman" (Decor/Border)
American Music Club har holdt det gående siden 1982, med et ti år langt opphold underveis.
Dermed er det blitt tid til andre ting, og for sitt tiende soloalbum dro Mark Eitzel til London og jobbet med Bernard Butler, en gang medlem av Suede.
Utgangspunket var å lage en ren akustisk plate, men det er få rester av dette.
Butler overtalte ham til å gjøre mer ut av det og puttet inn bandinstrumenter, strykere og koring.
Resultatet er noe av det bedre Eitzel har foretatt seg.
Han åpner med "The last ten years", a la hovedpersonen i Nick Hornby-boka "Gutter er gutter":
I've spent the last ten years trying to waste half an hour.
Teksten fortsetter på typisk Eitzel-vis med I've never been to hell, but they've got my number.
Med Butlers assistanse ligner selve sangen noe Prefab Sprout kunne gjort.
Lydbildet på platen kler både stemmen og tekstene.
Beste spor:
"The last ten years", "An answer", "In my role as professional singer and ham", "Let me go".
| 1
|
705219
|
Chuck Prophet:Den mørke siden
Den californiske drømmen kan fort bli et mareritt.
Chuck Prophet:
"Bobby Fuller died for your sins" (Yep Roc/Border)
I 1966 ble 23 år gamle Bobby Fuller funnet død i en bil utenfor sin leilighet i Hollywood.
Det ble erklært å være et mulig selvmord, uten at alle slo seg til ro med den forklaringen.
Bandkollega Jim Reese mente at Charles Manson kunne ha vært involvert, mens andre har skult mot politiet i Los Angeles.
Det er dette dødsfallet Chuck Prophet tar utgangpunkt i når han åpner sitt 14. soloalbum med tittelkuttet "Bobby Fuller died for your sins".
Fuller rakk så vidt å skrive seg inn i rockehistorien med sine hitversjoner av "Love's made a fool of you" og "I fought the law".
At en som synger I fought the law and the law
won dør på mystisk vis et halvt år etterpå, er jo nødt til å utløse konspirasjonsteorier.
Prophet tar ikke stilling til dette i sangen, men lager en frisk låt med koring og klapping.
Noe nær en miks av 60-tallspop og 70-tallsglam.
Han fortsetter i samme musikalske spor på "Your skin", pluss litt psykedelia for godt mål.
Dermed har vi den sprekeste åpningen av en Prophet-plate så langt, og det er helt greit med et akustisk avbrekk i "Open up your heart".
Prophet selv kaller platen for California noir, en kontrast mellom den gylne drømmen og den mørke virkeligheten.
I "Killing machine" får vi dette rett i fanget, idet to mennesker møtes utenfor en butikk etter et ran.
Prophet lar det bli opp til lytteren å tenke hvordan det går videre:
She had a song in her heart
He was a killing machine
"Coming out in code" beveger seg med tunge skritt, mens "Bad year for rock and roll" tar for seg mannefallet i 2016:
The Thin White Duke took a final bow
there's one more star in the heavens now
Lyden er bedre enn teksten i akkurat denne, med glam som blander seg med americana.
"Jesus was a social drinker" går i retning Lou Reed.
En herlig sang, med koringen som prikken over i-en.
"In the mausoleum" blander lett pop med tøffe ørkengitarer, mens "Rider on the train" er americana for viderekomne.
"If I was Connie Britton" handler om en 49 år gammel amerikansk skuespiller, kjent fra tv-serier som "Nashville", "Spin city" og "Friday night lights".
Moralen i sangen er:
Hadde Prophet bare vært henne, ville livet vært lettere.
Han har jobbet godt med låttitlene, og "Post war cinematic dead man blues" er jo en sang du blir nødt til å høre.
Den skuffer ikke, med deilig oooooo-koring når tittelen synges.
"We got up and played" kunne vært en passende avslutning, en vemodig ballade om livet som artist.
Vi får likevel ett kutt til, det som Prophet hevder er sin første protestsang.
"Alex Nieto" syder av sinne.
Den handler om en 28-åring som ble skutt og drept av politiet i San Francisco i 2014.
Nieto, sønn av meksikanske innvandrere, var på vei til jobben som dørvakt.
Han kom i krangel med en hundeeier, og noen ringte 911.
Nieto bar en strømpistol som en del av jobb-utrustningen.
De fire politimennene som ankom, hevdet at han pekte med den mot dem.
De svarte med å avfyre 59 skudd.
Familien anla sak, men de involverte ble frikjent i fjor.
Prophet svinger en Stratocaster av 1964-årgangen på platen, mens han backes av kona Stephanie Finch på keyboard, Kevin White på bass, Vicente Rodriguez på trommer og James DePrato på gitar.
Beste spor:
"Bobby Fuller died for your sins", "Your skin", "Jesus was a social drinker", "Rider or the train".
| 1
|
705222
|
ROMAN:Soldatenes hjemkomst
Sterkt om maskulinitet og sårbarhet
Nickolas Butler:
Camp Chippewa.
Roman, oversatt av John Erik Frydenlund.
363 sider.
Pax
Nickolas Butlers første roman, Shotgun Lovesongs fra 2014, var en nydelig og lavmælt skildring av et kameratfellesskap i Wisconsin.
I sin nye roman som nå foreligger i fin norsk oversettelse, holder han seg i Midtvesten, og han fortsetter på glimrende vis å utforske maskulinitet og vennskap varsomt og nyansert.
Handlingen utfoldes rundt speiderbevegelsen og den årlige sommerleiren ved Lake Chippewa, med nedslag i 1962, 1996 og 2019.
Vi møter ungdommer og voksne som dras mellom å bli likt og å gjøre det rette, og vi ser avstanden den manglende kommunikasjonen mellom generasjonene forårsaker.
Vi følger outsideren Nelson som et bindeledd mellom karakterene gjennom seks tiår, og romanen er en imponerende fremstilling av maskulinitet med forbindelser til begge verdenskrigene, Vietnamkrigen og krigen i Afghanistan.
De ulike soldatene vender alle hjem preget av det de har opplevd, og selv om de sliter med demoner etter hjemkomsten, lærer de seg å leve med traumer og minner.
Vi ser et ønske om å videreføre idealer om ære og anstendighet i den militært organiserte speiderbevegelsen, og romanen behandler mannlig erfaring, seksualitet, og farsrollen med stor innsikt.
Den understreker nødvendigheten av trygge mannlige rollemodeller, og uten å komme med enkle svar eller konklusjoner skildrer Butler kompliserte relasjoner der voksne ikke nødvendigvis tar sunne valg for dem man er satt til å ha omsorg for.
Som i den forrige romanen er maskuliniteten også sett gjennom et kvinnelig blikk, og selv i en usminket fremstilling av overgrep blir sårbarhet, medmenneskelighet og vennskap fremtredende.
Romanen skildrer også et USA der vi ser forbindelsene til den nære fortiden som nå er blitt så påtrengende i det politiske bildet, men mer enn noe viser den kompleksiteten og ambivalensen i den skiftende mannsrollen.
Parallelt med den potensielle volden som følger med et utgangspunkt der egne behov oppfattes som rettigheter, makter Butler å vise frem anstendigheten som ligger i det maskuline – og det menneskelige – fellesskapet, der egne og andres grenser anerkjennes og respekteres.
| 1
|
705223
|
Feelies:Startet på 70-tallet
Du kan ikke beskylde New Jersey-bandet for å pøse ut plater.
Feelies:
"In Between" (Bar None/Border)
The Feelies startet i 1976, ga ut fire plater og ble oppløst i 1992.
I 2008 var de tilbake, og i 2011 kom "Here before".
Dermed er "In between" bare album nummer seks på 41 år.
Det er desto hyggeligere når de først dukker opp, og hadde platene kommet oftere, ville man kanskje begynt å gå lei av deres mani for 60-tallets Velvet Underground.
Glenn Mercer og Bill Million sitter fortsatt i førersetet, mens de tre andre kom med på første halvdel av 80-tallet.
Når platen i tillegg stort sett er spilt inn hjemme hos Mercer, sier det seg selv at lite er endret.
Samtidig er noen av sangene her blant de beste de har laget.
Skulle du være bekymret for at de begynner å bli myke med alderen og glemme den støyende siden av ellers melodiøse Velvet Underground, er det bare lytte til den ni og et halvt minutt lange reprisen på "In Between" som avslutter platen.
Sånn skal det gjøres.
Beste spor:
"In between", "Flag days", "Been replaced", "Make it clear".
| 1
|
705224
|
Best i öppna landskap
PLATEANMELDELSE:
Et stilfullt og kløktig lite hamskifte på en av Dybdahls aller beste plater.
Thomas Dybdahl:
«The Great Plains» (Petroleum Records)
På sitt beste treffer popmusikken begge hjernehalvdeler.
Den roter i den kaotiske, intuitive og artistiske høyre, samtidig som den pirrer noe i den analyserende og detaljorienterte venstre.
Quick fixen er å holde seg til den ene, men de beste kombinerer.
Thomas Dybdahl er blant de beste, og sammen med et lite arsenal av låtskrivere, musikere og produsent Kåre Vestrheim har han smidd en elegant og sofistikert plate.
I tillegg til det gode håndverket og den upåklagelige meloditeften er albumet krydret med lekre detaljer og blå sjatteringer som piffer opp det åpne landskapet og det varme lydbildet.
Åpningen, «Paradise Lost», er varsom perfeksjon.
Duse trommer, bass og synth ligger bak bearbeida vokal og akustisk gitar.
Så sprer det seg litt blå malurt, akkurat nok til å holde det litt skeivt.
Låten i seg selv er nydelig.
Pulsen øker ett hakk på «Baby Blue», en ny sang som i seg selv er ukomplisert, men som får følge av nennsom synth med atmosfæriske 70-tallsvibber.
Stemningen og pulsen videreføres i «When I Was Young», Den milde, men effektfulle, leken med elektronikken fortsetter i «No Turning Back».
Nok en gang er bumerket en god sang som får blomstre, men ikke være helt i fred.
Det dukker opp noen forstyrrelser, små innspill fra en verden full av skurr, skeivtråkk, strøm og mindre komfortabel lyd.
Ikke mye, men akkurat passe.
Strykere og steel-gitarene er borte.
Maleriarbeidet er overlatt til synther, noe som fungerer veldig godt.
Synthene, som er grepet her, blir aldri så dominerende at mannens særegne vokal og tilhørende gitar blir undersåtter.
Kåre Vestrheims produksjon er varm, organisk og supersmart gjennom hele albumet.
Det treffer både det emosjonelle og umiddelbare, og det treffer dem som har behov for litt mer tyggemotstand.
Filmassosiasjoner dukker opp på både «Moving Pictures» og «Bonny & Clyde», ikke bare i låttitlene, men også i lyden.
Sistnevnte har et hurtig trav gjennom Amerika, jaget fram av en varm synth-vind.
Singelen «3 Mile Harbor» er i sin radiovennlighet albumets mest behagelige, og kanskje også mest forglemmelige, spor.
Melodisk er den utmerket, men kvesset mangler på albumets mest letthørte spor.
Symbiosen og balansen er på plass igjen i «Born & Raised» og «Just a Little Bit», som er herlig hakkete og et stykke ut i funky Prince-land.
Finalen er «Bleed», en låt Dybdahl gjorde sammen med Coucheron på en EP.
Her får Dybdahls white-soul-vokal flyte på toppen av noe som franske AIR kunne laget.
Når den siste synth-alarmen brått forsvinner, har du hørt et av Dybdahls aller beste album.
Justeringene fra strenger til synther har vært vellykka og usedvanlig smart gjort.
Samtidig har han beholdt teften for melodier og vendinger som inviterer inn i hver sang.
Det kunne blitt lyden av kompromisser, men det har blitt lyden av finesser.
Beste spor:
«Paradise Lost»,«When I Was Young», «Just a Little Bit».
| 1
|
705225
|
Sakprosa:Berlin, på begge sider av muren
Berlin er i ferd med å bli det liberale demokratiets siste store håp.
Historiens pendel svinger kraftig.
Astrid Sverresdotter Dypvik:
Berlinhistorier
Kald krig i den delte byen
Samlaget
Påstanden om at Berlin var det 20. århundrets hovedstad lar seg begrunne.
Byen var sentral i begge verdenskrigene, og den kalde krigens viktigste arena.
Dagens Berlin har langt på vei gjenerobret posisjonen fra tiden før det hele raknet.
Byen er Europas politiske sentrum og igjen en magnet på kunstnere og andre unormerte sjeler.
Men først og fremst er Berlin en samling dype arr fra vår nære historie.
Med journalistisk nysgjerrighet og evne til å finne gode kilder, har Astrid Sverresdotter Dypvik samlet noen små, men vesentlige, historier fra den store fortellingen om Berlin i de drøyt 40 årene byen var delt i to.
Hun minner om at nazistenes konsentrasjonsleirer fikk en nesten like dyster gjenbruk som sovjetiske fangeleirer.
Av de snaut 160 000 fangene der, døde hver tredje.
Hun oppsøker tidligere spioner, menneskesmuglere og terrorister og setter deres historier sammen til en glimrende liten mosaikk.
Talende paradokser
Her er filosofen Walter Benjamins svigerinne, den jødiske juristen Hilde Benjamin, som mistet sin mann i KZ Mathausen og selv endte som det fremste symbolet på DDR-statens nådeløse rettstilstand, under klengenavnet ”Den røde giljotin”.
Her er også Peter Brandt, som ble venstreaktivist sammen med Rudi Dutschke, samtidig som hans far, forbundskansleren, møtte venstreopprøret med yrkesforbud og andre autoritære mottrekk.
Mannen som laget bombene til Baader Meinhof-banden, Peter Urbach, var en agent for vest-tysk etterretning som hadde infiltrert gruppen.
Staten laget selv bombene som truet staten.
Boken er full av slike talende paradokser.
12 personlige historier
Gjennom 12 personlige historier viser Dypvik hvordan nazitiden fikk sin forlengelse helt fram til murens fall.
I øst bygget DDR opp et undertrykkelsesapparat som både var mer omfattende og mer raffinert enn Gestapos.
Hun gjenåpner også diskusjonen om hvem ”Lanze” var, etter at anklagene om at Stein Viksveen, Aftenbladet og BTs Europakorrespondent, var Stasis viktigste agent i Norge, ble henlagt på grunn av bevisets stilling.
I vest endte motsetningene mellom Auschwitz-generasjonen og dens barn i terror og dyp mistro til statsmakten.
Intervjuene med de to tidligere terroristene Michael Baumann og Karl-Heinz Dellwo er urovekkende aktuelle.
Noen ganger er det et uforbeholdent kompliment å betegne en tekst som journalistisk.
Dette er et slikt tilfelle.
Dybvik, som til daglig skriver i Nationen, behersker fagets fremste ferdigheter.
Menneskene hun intervjuer blir tydelige og samtidig komplekse, som byen de tilhører.
Hun føyer til den historiske og geografiske kunnskapen som leseren trenger for å sette de små fortellingene inn i det store bildet, og hun gjør det hele i et presist og levende språk.
Her er den nye guideboken til Berlin for alle som vil forstå byens plass i etterkrigshistorien.
| 1
|
705227
|
Wesley Stace:Vellykket samarbeid
Wesley Stace er ikke lenger John Wesley Harding.
Til gjengjeld er The Jayhawks med.
Wesley Stace:
"Wesley Stace’s John Wesley Harding" (Yep Roc/Border)
Wesley Stace er oppkalt etter John Wesley, grunnleggeren av metodist-kirken.
Han holdt en av sine siste prekener nær Hastings, byen der Stace ble født to århundrer senere.
Da Stace begynte å opptre som artist, var det under navnet John Wesley Harding.
Det er tittelen på et album fra 1967, der Bob Dylan ga revolvermannen John Wesley Hardin en ekstra g.
Mye handler altså om navn for Wesley Stace, som på forrige album tok i bruk dåpsnavnet.
At han kaller det nye for "Wesley Stace’s John Wesley Harding" er et ønske om å samle trådene, pluss et nikk til Jeff Lynne's ELO.
På plateomslaget sitter han med "Here comes the groom" fra 1990.
Den gang hadde han med seg Pete Thomas og Bruce Thomas fra Elvis Costellos backingband The Attractions.
Denne gang er han ikke noe dårligere.
I studio har han fått med seg selveste The Jayhawks.
Mark Olson er ikke lenger med, så bandet består nå av Gary Louris, Marc Perlman, Tim O’Reagan og Karen Grotberg.
De har også et prosjekt på gang med Kinks-sjefen Ray Davies, som kommer med albumet "Americana" 21. april.
Stace-platen gir trolig et brukbart bilde av lydbildet der.
Mens Davis-platen er spilt inn i London, har Stace besøkt Jayhawks på deres hjemmebane i Minneapolis.
Platen er produsert av Stace og Louris, og samarbeidet startet da Stace gikk på en Jayhawks-konsert.
Han tenkte at "Don’t turn me loose", sunget av Greenfield & Cook i 1972, måtte være en perfekt sang for dem.
Det syntes også Jayhawks at var en god idé.
Det endte med at de gikk i studio sammen og spilte inn 12 kutt.
Dette er stort sett ubrukte sanger Stace har hatt liggende, og som han mente kunne passe Jayhawks.
Eller Wezhawks, som de kalte det.
De åpner med "I don’t wanna rock 'n roll", à la en Elvis Costello-ballade.
Den gamle Dylan-referansen til tross, så har alltid Stace lignet mer på Costello.
Kanskje fordi både Stace og Costello så opp til Abba lenge før andre hippe mennesker fant på å gjøre det samme.
Det er slett ikke umulig å forestille seg Abba framføre "You're a song", i hvert fall hvis du skreller vekk countrykompet.
Jayhawks-harmoniene kommer til sin rett på "Better tell no one your dreams", en sang som Nick Lowe kunne sunget for noen år siden.
"How you fall" har et orgel liggende i bunn, mens "For me and you" rocker mykt med en tekst om offentlig krangel.
Selv om han har fire romaner bak seg, har innholdet i sangene neppe vært det viktigste for Stace denne gang.
Det har handlet mer om samspillet med Jayhawks.
Samtidig tar han med oppvekstsangen "Hastings Pier", der han spilte bingo, hadde ferie fra kostskolen, nesten druknet, traff studenter fra andre land og opplevde Rolling Stones, The Who og Syd Barretts siste konsert.
In October 2010 someone torched the pier
and
I watched it burn like Halloween
melting my computer screen
When the smoke cleared it had almost disappeard
beaten by the wind and rain for one hundred years
Som en trøst, kan Wikipedia fortelle oss at selv om nesten alt brant opp, var de gamle støpejernsfundmentene fortsatt solide.
27. april i fjor ble promenadebryggen gjenåpnet.
"Audience of one", "Don’t turn me loose" og "The wilderness years" ligger alle rundt to et halvt minutt.
Sistnevnte handler om løsrivelse fra kirken og er én av to sanger skrevet for platen.
Den andre er stillferdige "What you want belongs to you".
"Remember me" kommer med koring og en liten gitarsolo, før Stace avslutter med "Let's evaporate" skrevet sammen med Chas Cronk fra The Strawbs.
Beste spor:
"I don’t wanna rock 'n roll", "Better tell no one your dreams", "Hastings Pier", "Remember me"
| 1
|
705228
|
Son Volt:Blues som religion
Blues er ikke bare blues for en countryrocker.
Son Volt:
"Notes of blue" (Transmit Sound/Border)
Jay Farrar og Jeff Tweedy delte oppgaven som frontfigur i Illinois-bandet Uncle Tupelo.
Etter oppløsningen i 1994, startet Tweedy bandet Wilco og Farrar dannet Son Volt.
Tweedy har fått desidert mest oppmerksomhet, men Farrar har gitt ut en lang rekke fine plater både med Son Volt og under eget navn.
Denne gang sier han seg inspirert av bluesens innerste vesen, slik den ble formidlet av såpass ulike sangere som Mississippi Fred McDowell, Skip James og Nick Drake.
Dermed er det ikke noe typisk bluesalbum vi snakker om, og Son Volt åpner med steelgitar og countrysoul på "Promise the world".
For Farrar er blues kampen for å overleve og håpet om frelse.
En erstatning for religion.
Light after darkness, that is the way, synger han.
Påfølgende "Back against the wall” har også lite med musikkformen blues å gjøre, men desto mer med Farrars unge dager.
Røff countryrock om å holde sammen gjennom den lange, kalde vinteren.
Selv om vi står med ryggen mot veggen, er ikke kampen over.
"Static" er derimot blues, av det rockende slaget som Led Zeppelin lekte seg med.
Farrar tramper i vei som en Bjørn Berge på “Cherokee St", mens "The storm" er akustisk og følsom.
Gitaren river og røsker i "Lost souls", platens korteste kutt på drøye to minutter.
Til sammen varer ikke albumet mer enn rundt halvtimen, fordelt på ti spor.
"Midnight" åpner med ørkengitar og en tekst om at det alltid er midnatt nede i helvete.
En skurrende slidegitar sparker "Sinking down" i retning av rå sumpblues.
Etter et minutt endres sangen til en countryballade, før gitaren og trommene girer om igjen.
"Cairo og Southern" er et akustisk hvileskjær.
Til slutt snakkesynger Farrar gjennom "Threads and steel", mer Johnny Cash enn John Lee Hooker.
Beste spor:
"Promise the world", "Back against the wall", "Sinking down".
| 1
|
705229
|
The Jesus And Mary Chain:Ingenting er som sure skotter
19 år er gått siden forrige plate, uten at det kan høres.
The Jesus and Mary Chain:
"Damage and joy" (ADA/Warner)
Da The Jesus And Mary Chain ga ut sin første singel, gikk "Upside down" til topps på den britiske indielisten og ble værende på listen i 76 uker.
Året var 1984, og brødrene Jim og William Reid kom et som et friskt gitarpust i en synthtid.
For ikke å ligne for mye på Ramones, tilførte de støy og feedback.
Etter første singel overtok Bobby Gillespie trommene.
Før han konsentrerte seg om Primal Scream, rakk han å bli med på debutalbumet "Psychocandy", utropt av "NME" til årets beste plate i 1985.
Brødre i samme band kan bety trøbbel, og i 1998 vaklet William av scenen i Los Angeles og forlot bandet.
Jim sa det slik:
Etter hver turné hadde vi lyst til drepe hverandre, og etter den siste prøvde vi.
I 2007 var de likevel venner nok til å gjenforenes på Coachella-festivalen.
De begynte å snakke om et nytt album, men det skulle gå ti år til før det kom.
Så hvordan veier et av tidenes tøffeste band opp for 19 år med manglende album?
De er seg selv.
Ingen forandring.
Ingen ambisjoner om å sende rocken i en ny retning som i 1984.
For noen er dette negativt, for andre av oss er det badedag i ungdomskilden.
Åpningen "Amputation" sender deg 30 år tilbake.
Jesus og Mary Chain var steintøffe da, og de er det nå.
Skurring, en løpsk tone, halvtunge gitarer og uuuuh-koring.
Musikk fra mellomgulvet med en tekst født av en svartsynt Reid-hjerne:
Fucked-up girls like drugged-up guys
That won't keep him warm at night
It's just like a grape in a bottle
It's wine today but piss tomorrow
"War on peace" åpner akustisk sparsomt, men ender i et kappløp mellom trommer og gitar.
"All things pass" har bassen på plass og et driv hentet fra Ramones.
Låten ble opprinnelig gitt ut i en tammere utgave på soundtrack-albumet til tv-serien "Heroes" i 2008.
Halvparten av de 14 kuttene er nye versjoner av soloutgivelser eller ting gitt til lillesøster Lindas band Sister Vanilla.
Dermed blir albumet unektelig noe sammenrasket, selv om lydbildet er det samme.
Det er damene som redder dagen.
"Song for a secret" er en duett med skotske Isobel Campbell.
Hun er alltid mer enn velkommen, også på "The two of us".
"Always sad" med Bernadette Denning på "Always sad" kan konkurrere med bandets vakreste ballader.
You ain't like those other girls, synger JIm.
You ain't like those other guys, svarer hun.
De er sammen da ting skurrer:
I think I'm always gonna be sad, 'cause you're the best I've ever had.
Lillesøster Linda korer på "Loz Feliz (Blues and greens)" og vender tilbake i avslutningen "Can't stop the rock", mens Sky Ferreira korer på tøffe "Black and blues".
På denne finner vi også gitaren til Phil King fra Lush.
Brian Young er trommis.
Produsent er Martin "Youth" Glover, bassist i Killing Joke og kollega med Paul McCartney i The Fireman.
Første halvdel av albumet er nirvana for gamle fans.
Så går de en stund på tomgang, før nye krefter hentes til innspurten.
Uansett:
Det er fantastisk å ha Reid-brødrene tilbake.
De er de samme gretne gubbene med solbriller, og ære være dem for det.
Beste spor:
"Amputation", "Always sad", "Song for a secret", "The two of us", "Black and blues", "Can't stop the rock".
| 1
|
705230
|
Drake:Smakfull saus
Med inspirasjon fra en hel verden oppnår han verdensherredømme.
Igjen.
Drake:
"More life" (OVO/Cash Money/Universal)
Dette er ikke et album.
Ei heller en mikstape.
Nei, det er en spilleliste, sier Drake.
30-åringen fra Canada fornekter seg aldri, verken i form eller format.
I fjor slapp han sitt fjerde studioalbum «Views», en kommersiell suksess frontet av megahiten «One dance».
Nå slipper han altså en spilleliste, en «playlist of original music».
Dette har gitt ham frie tøyler.
Her finnes ingen rød tråd eller konsept, eller en sammenhengende historie.
Som et helhetlig, tradisjonelt album fungerer det ikke så bra, og vi bys på altfor mye til å svelge unna:
22 låter fordelt på 81 minutter.
Men en spilleliste kan tillate seg mye og variere i stil og uttrykk, og avhenger av at den som kuraterer listen har god smak.
Drake låner vilt fra en hel verden av musikk, språk og kultur.
Han unngår hårfint å bli stemplet som slu identitetstyv, når han sjenerøst allierer seg med og gir plass til troverdige representanter for de ulike uttrykkene.
Vi danser til afrohouse fra sørafrikanske Black Coffee, på høydepunktet «Get it together».
Britiske
Skepta koker opp grime på et av platens beste spor, og vi får solide innhopp fra gaterapperen Giggs.
Han serverer minimalistisk dancehall sammen med Popcaan på «Blem», der Drake igjen ikler vokalen sin en slags jamaikansk patois-slang, noe han til tider er blitt latterliggjort for.
På «More life» er krydderet bedre enn basen, som består av en rekke standard raplåter.
Den sødmefylte varmen fra poplåten «Passionfruit» er en klar sommerhitkandidat.
«Teenage fever» låner sitt refreng fra Jennifer Lopez' «If you had my love».
På «Portland» tar den utskjelte blokkfløyten en uimotståelig hevn.
Som artist har Drake en trendteft som nesten mangler sidestykke.
Han knuser streamingrekorder og regjerer lister verden over.
Det er vel fortjent.
Beste spor:
"Passionfruit", "Get it together", "Teenage fever", "Can't have everything".
| 1
|
705231
|
Hvitmalt Gjerde:Ny dose retrorock
Det er gått fire år siden bergensbandet inntok kongeriket med et selvtitulert album.
Hvitmalt Gjerde:
"Våken" (Tik/Playground)
Debuten var førsteklasses, mens oppfølgeren "Ville venner" var noe preget av at de hadde spilt rollen som bandet The Snowflakes i "Beatles"-filmen.
Nå er de her med nummer tre, med samme besetning som forrige gang.
Det betyr gitarist og vokalist Johannes Fjeldstad, trommis Sturla Kverneng og bassist Håvard Bakke.
Stilen er også tilnærmet lik, med skramlende garasjerock og surf fra 60-tallet frisket opp med kreative detaljer.
Produsent er Robert Jønnum fra Ai Phoenix, mens bergensblekkspruten Jørgen Træen uunngåelig nok har hatt en fangarm borti og mastret sangene i Duper studio.
Hvitmalt Gjerde er gode på det de gjør, men de har gjort det før.
De skriver melodier og tekst sammen, noe som er med på å forankre sangene i bandets grunnfjell.
Når vokalen i tillegg er mikset så langt inn i musikken at det vanskelig å skjønne hva Fjeldstad synger, får man bare følelsen av å hørt det før.
Både fra Hvitmalt Gjerde og fra talløse andre band.
Er det i det hele tatt bergensk det synges på?
Miksen gir ordene nesten et kvasisvensk preg, som i "Blå bil".
Noen som husker Jannicke?
Men for all del, de er en tøff trio som det helt sikkert er verd å få med seg når de spiller på Checkpoint Charlie 1. april.
Arrangementene er fine, og gitarlyden er av den typen som gjør deg i godt humør.
På "Våken nå" høres de ut som 80-tallsbandene som var inspirert av 60-tallet, og det er slett ikke galt.
"Slått ut" er en utblåsning surfrock, og det kan vanskelig slå feil.
"Italia" har også noe friskt over seg, og spretne "Lys" er et høydepunkt.
Hvitmalt Gjerde vet hvordan de skal piske opp en stemning, og før eller siden venner jeg meg kanskje til vokalmiksingen også.
Ni-ti runder er ikke nok.
Beste spor:
"Lys", "Utenfor".
| 0
|
705232
|
Individene mot kreftene
En roman å la seg dukke ned i, med fare for å oppslukes.
Katja Kettu:
Nattsvermer.
Roman.
312 sider oversatt av Turid Farbregd.
Pax.
Med «Nattsvermer» har finske Katja Kettu (1978), på norsk med god hjelp av oversetteren Turid Farbregd, skrevet en roman som mange, med fare for å drukne, burde la seg dykke ned i - og helt sikkert oppleve litterær åndenød av:
Fortellingen åpner i 1937 med at den 15-16-årige, gravide Irga Malinen flykter på ski over grensen til Sovjetunionen.
Hun drar for å komme til den russiske kjæresten sin, og lar bokstavelig talt sin far, hvitegeneralen fra borgerkrigstidens Finland, nå sjef for grensevakten, sitte igjen med skammen.
Det går ikke som hun i sitt overmot hadde tenkt:
Hun svikes, og før året er omme, er hun som politisk fange på vei til Vorkuta, 160 km nord for polarsirkelen, kanskje det verste fangeleirkomplekset i hele sovjettiden.
Der skal hun bli værende i mange år, og der oppholder romanen seg over flest sider, med de grusomste, mest voldelige, kyniske og brutale handlinger, under så umenneskelige forhold at Kettus grafiske skildringer av livet i gulag alene er tilstrekkelig til å skape uhelbredelig avsky for et regime som hadde leirene som underliggende premiss.
Irga kunne aldri ha overlevd om hun ikke hadde fått en venninne og beskytter i unge Elna, av marifolket.
Sammen lærer de seg å overleve gjennom tilpasning, sluhet, intriger og et ukuelig fysisk mot.
Så sent som i 1952 føder Irga sitt andre barn i leiren, hennes elskede Volodja.
Sammen flykter Irga og Elna under et opprør.
Den ene klarer seg.
Dette er den ene handlingstråden i en roman som uavlatelig hopper fram og tilbake i tid og sted.
Den andre er lagt til 2015 på Elnas oppveksttrakter, der en journalist kommer for oppspore levningene etter sin far, en finsk etnolog.
Hun er kommet til et sted hinsides egen forestillingsverden, i et land «der glemsel er tradisjon og hemmelighold er livets største dyd».
Med dette andre utgangspunktet bygger Kettu en komplisert og spennende intrige som tar en i mange retninger med mange tematikker, kjærlighet og begjær over tre generasjoner, fram til Russland i dag – der Putin til slutt svever over ødsle landskap.
Så, fra side 246 av, løses knutene og leserens øyne åpnes samtidig som personene avdekkes sine livs hemmeligheter.
| 1
|
705233
|
John Olav Nilsen:Medvind i popseilene
Forfriskende fornyet, men likevel gjenkjennelig.
John Olav Nilsen og Nordsjøen:
"Nordsjøen" (Brilliance)
Det er fem år siden John Olav Nilsen og Gjengens siste album.
I mellomtiden testet blant annet Nilsen ut nytt farvann med True I.T.C, et elektronisk og engelskspråklig prosjekt som bød på et lovende lydbilde, men som manglet de helt store melodiene.
Med «Nordsjøen» får vi et gjenhør med Nilsens popteft.
Med seg fra Gjengen har han Einar Vågenes og Lars Eriksen, og selv om bandet har krympet, har lyden vokst seg større.
Synther og trommemaskiner, gitarer og klang – det er både stramt og svevende, melankolsk og energisk.
Lytteren får et hint av Storbritannia på 80-tallet, et dryss Göteborg på 2000-tallet og det låter som Bergen anno 2017.
Den smittende, strålende «Sjansen i havet» tar oss med sørover til solvarme strender.
Den lekne «Øy» begeistrer med sitt nærmest naive refreng, og for andre gang på få uker er det passende å droppe en referanse til verdens beste popband:
Pet Shop Boys.
The Cure-aktige
«Inn i min tid» står seg enda bedre her på platen enn som singel, helheten spiller hver enkelt låt sterk.
Den sterke avslutningen «Bergtatt av dage» holder tilbake, før den bygger seg opp mot en forløsning som ikke kommer.
33 år gamle Nilsen er en egenartet tekstforfatter.
På sitt beste formulerer han, med en noe begrenset vokal, setninger og motsetninger som snur opp-ned på hvordan du forstår tilværelsen rundt deg.
Som det å ikke vite sitt eget verste.
Nå er det ikke alle utdrag fra Nilsens notatblokk som er like frydefulle for øret (som «en hore med en glorie»), men en lokkes med til å lytte til alle de ti låtene.
«Nordsjøen» er en jevn, solid popplate med en lekker produksjon.
Den mangler likevel litt motstand:
Det som overrasker, det som river, og som sender frysninger nedover ryggen til lytteren.
Er det lov å ønske seg flere skjær i Nordsjøen neste gang?
Beste spor:
"Sjansen i havet", "Øy", "Inn i min tid".
| 1
|
705234
|
Spiral Stairs:En av heltene fra 90-tallet
Fra Pavement til Preston til soloprosjekt for Scott Kannberg.
Spiral Stairs:
"Doris and the daggers" (Domino/Playground)
Jeg vet ikke om "Dundee man" er et svar på The Falls "Edinburgh man", men du er noe i måten Scott Kannberg synger refrenget på som tyder på det.
Han var med på å stifte ikoniske Pavement i 1989, og etter oppløsningen dannet han Preston School of Industry.
To plater senere la han det bandet på is og kom isteden med soloalbumet "The real feel" i 2009, under navnet Spiral Stairs.
Siden den gang har han levd et familieliv i Brisbane i Australia, men er nå er tilbake i arbeidshumør i Los Angeles.
Før han rakk å gå i studio igjen, døde imidlertid trommis Darius Minwalla og platen tok en ny, mer følelsesbetont retning.
Justin Peroff fra Broken Social Scene overtok trommene, og han får følge av bandets Kevin Drew som gjestevokalist på sommerpop-lette "Emoshuns".
Matt Berninger er også med, på "Exiles tonight" som ville passet hans eget The National bedre.
Som leverandør av den solstekte gitaren på "AWM" finner vi Kelley Stoltz, som i tillegg har vært en viktig påvirker for å gi platen den retningen den til slutt tok.
Kannberg forklarer noe av det lange fraværet med at det er ikke er lett å lage sanger som fortjener å spilles inn, men det er ikke så mye å si på resultatet.
Selv når han skriver en i overkant sentimental sang til datteren i "The unconditatonal", funker det brukbart takket være snakkevokalen, gitaren og blåserne.
I Pavement var det Stephen Malkmus som skrev sangene.
Kannberg er ikke like tilbakelent kul som han var som medlem av det bandet, men som låtskriver har han har blomstret opp ute av andres skygge.
Det er riktignok et par kutt her som er fristende å skippe forbi, men det samme gjelder tingene som Malkmus har gitt ut siden.
Beste spor:
"Emoshuns", "Dundee man", "AWM", "Trams (Stole my love)", "Angel eyes".
| 1
|
705238
|
Anohni:Nå sliper hun knivene
Miljøkampen er en kjønnskamp, mener Anohni.
Anohni: "Paradise" (Rough Trade)
Anohni ble døpt Antony Hegarty i engelske Chichester i 1971, og ti år senere flyttet familien til California.
Antony and the Johnsons debuterte i 2000 og fikk gjennombruddet fem år senere med "I am a bird now".
Så fulgte "The crying light" (2009) og "Swanlights" (2010), før Anohni ble en av fjorårets store overraskelser med "Hopelessness".
Det skyldtes ikke at Antony var blitt til Anohni, at "han" ville omtales som "hun".
Anohni er en transperson, en som trosser kjønnskategoriene, og det var på høy tid at hun begynte å opptre offentlig slik hun hadde gjort privat.
Overraskelsen lå derimot i samarbeidet med Hudson Mohawke og Oneohtrix
Point Never, to yngre musikere plantet i elektronikken.
Ross Matthew Birchard og Daniel Lopatin, som de egentlig heter, er med på denne seks kutt lange oppfølgeren også.
I tillegg til den musikalske endringen, har Anohni løftet blikket mot verden.
Forrige gang sang hun om global oppvarming i "4 degrees", og hun vakte oppsikt med "Obama", en bitter klage over alt den sittende presidenten ikke fikk til.
Hun er ikke spesielt glad i den nye heller.
I forbindelse med ep-utgivelsen, erklærer hun at Trump ikke er stand til å håndtere miljøkrisen.
Anohni mener at mennene forbereder ecocide, et siste, ødeleggende angrep på skaperverket.
Det er opp til klodens kvinner å forhindre det.
Dette er tema i nesten skummelt vakre "Enemy", mens "She doesn't mourn her loss" handler om Moder Jords grådige barn.
I stålkantede "Jesus will kill you" konfronterer hun kristne politikere og forretningsmenn om arven de etterlater seg:
Burning fields in Iraq/burning fields in Nigeria/burning oceans/burning populations.
Anohni har inntatt barrikadene, men det finnes en grense.
I "Richohet" vil hun hate den guden som måtte reinkarnere henne.
Ett liv er vanskelig nok.
Beste spor:
"Paradise", "Enemy", "Richocet".
| 1
|
705240
|
Rub A Dubs:Burde ikke kunne gå an
Vinter i Europa, varme i Karibia.
Rub A Dubs: "Winter on Europa" (CCAP)
I skrivende stund varsler Yr at det lørdag vil være 28 varmegrader og sol i Kingston på Jamaica.
I Stavanger er det ventet 8 grader og regn.
At William Helvik klarer å forene disse to byene er kort og godt naturstridig.
Men bor du det ene stedet og elsker det andre, kan du i det minste forsøke.
Og i Helviks tilfelle, lykkes.
Det har han klart på fire album med Rub A Dubs før dette, pluss to med norskspråklige Grønn Tê.
Han gjentar trikset denne gang også, som den obeah-mann han er.
Rub A Dubs har holdt det gående siden 1996, med noen utskiftninger underveis.
Denne gang har Gaute Risa overtatt trommene, mens Arne Jakob Hidle er tilbake på bass.
Arne Kolstad har spilt trombone siden starten, en jobb han denne gang deler med Renate Vanvik.
Ellers har vi Børre Jacobsen på gitar og Jan Petter Taarland på keyboard, mens Lone Ungar synger sammen med sjefen sjøl.
Oppskriften har siden starten vært å tilføre solstenke reggaerytmer en stripe nordisk kulde og mørke, noe albumtittelen "Winter on Europe" forteller det meste om.
Det er også et flott tittelkutt der karibiske rytmer møter europeisk instrumentering.
Gravity is light and depression is heavy and strong, synger Helvik.
Åpningen "Voodoo" smaker av andre breddegrader, før de fortsetter med "Full freezing moon" som viser hvor mye blåserne betyr for bandet.
Som vokalist, gitarist, låtskriver og produsent er Helvik ryggmargen, men bandet hadde ikke vært det samme uten Arne Kolstad.
Det skader ikke å ha en kompetent gjeng ellers, heller ikke at Lone Ungar både kan kore og overta en låt når det trengs.
Rub A Dubs gir oss ni sterke kutt, inkludert "Dancing desert" som stammer fra kulturbyåret 2008.
Mest imponerende er sju minutter lange "Invictus", der bandmedlemmene får vist hva de kan i sakte tempo.
Beste spor:
"Full freezing moon", "Invictus", "Winter on Europe".
| 1
|
705241
|
Holly Macve:Holy moly, for en stemme
Hun lyder langt eldre enn sine 21 år.
Holly Macve:
"Golden eagle" (Bella Union/Border)
Unge britiske jenter med ekstraordinært voksne stemmer har det vært mange av på 2000-tallet.
Adele er blitt den største av dem alle, mens Amy Winehouse er ikonet som døde 27 år gammel i 2011.
Duffy var 23 år gammel da hun suverent toppet listene med debutalbumet "Rockferry" i 2008, men det gikk dårligere med oppfølgeren "Endlessly".
Sju år senere er det nå varslet en tredje plate fra henne.
Imens er det all mulig grunn til å ønske et nytt navn velkommen.
Holly Macve er 21 år gammel, født i irske Galway, oppvokst i Yorkshire og bosatt i Brighton.
Hun har allerede vakt oppsikt i countryens hjemland USA, der hun deltok på den store SXSW-festivalen i fjor.
Amerikanske NPR var tidlig ute med å sammenligne henne med Patsy Cline og Gillian Welch og kalte henne en stemme som skiller seg ut blant tusener.
Macve har turnert med John Grant, og det meste av debuten er spilt inn i Newcastle med Paul Gregory fra Lanterns On The Lake som produsent.
Valget av folkpreget country forklarer hun med en dragning til enkle og minneverdige melodier, med tekster som forteller en historie.
Tidløs musikk som det er vanskelig å si når er spilt inn.
Fra første til siste stund stoler hun på stemmen.
Hun åpner med melankolske "White bridge", der harmoniene smaker av svenske First Aid Kit.
Påfølgende "The corner of my mind" starter mørkt og akustisk, men har nydelige partier der stemmen stiger og et piano faller inn.
Follow me into the dark, synger hun på "Heartbreak blues".
Som de andre sangene her, kunne den like gjerne vært spilt inn på en singel i Nashville i 1957 eller sunget av en immigrant i Appalachene i 1857.
Teksten er minst like tidløs:
My mother told me to be strong
Don't let nobody do you wrong
Oh, but once
I drank from the sea of love
Her wise words just weren't wise enough
På "Shell" får vi en fele i bakgrunnen mens hun skildrer et flyktig forhold dømt til å mislykkes.
I pushed you away with silence alone, synger Macve.
Why do you act that you know me so well
When
I don't even know myself
Why do you act that you know me so well
When you barely even touch the shell
"All of it's glory" ledsages av et piano, som fortsetter i såre "Timbuktu".
Det er ikke bare Donald som drar dit for å gjemme seg.
Et livssyn preget av Cohen, dødsangst og vonde brudd fortsetter i "Fear".
Macve er ingen lystig 21-åring med party på planen.
Man kan selvsagt holde alderen mot henne og hevde at hun neppe kan ha opplevd alt hun synger om, men det finnes andre ting enn livserfaring.
Som bøker.
Hun leste filosofen Albert Camus' "Den fremmede" før hun valgte utdaterte Blackpool som innspillingssted til videoen for "No one has the answers".
I dette tilfellet blir hun countryversjonen av Lana Del Rey, noe som slett ikke er ille.
Tittelkuttet "Golden eagle" preges av stemmen og pianoet, pluss flotte harmonier.
Med seks og et halvt minutt er dette platens lengste kutt, uten at det føles sånn.
Den samme tråden går i bunn og grunn gjennom albumets drøye tre kvarter med musikk og ender i depressive "Sycamore tree".
Beste spor:
"White bridge", "Timbuktu", "No one has the answers", "Golden eagle".
| 1
|
705242
|
"Logan: The Wolverine":Brutal finale
Hugh Jackmans siste film som Wolverine er brutal, varm og vaksen.
Logan:
The Wolverine
Sjanger: Action/Sci-fi.
Nasjonalitet: USA 2017.
Regi:
James Mangold.
Med:
Hugh Jackman, Boyd Holbrook, Doris Morgado, Patrick Stewart, Stephen Merchant, Dafne Keen, Elizabeth Rodriguez.
Lengde:
2 timar 15 min. Aldersgrense: 15 år.
«Logan» er superheltfilmen som ikkje ser ut som ein superheltfilm.
I sin tiande og siste film som Wolverine viser Hugh Jackman konsekvensane av livet superhelten har levd.
Det er brutalt.
Handlinga i «Logan» er lagt 12 år fram i tid.
Logan (Jackman) livnærer seg som limousinsjåfør i Texas, nær den meksikanske grensa.
Han prøver å leggja fortida som mutanten og superhelten Wolverine bak seg.
Han er ein aldrande og merka mann, full av arr både på kropp og sjel, alkoholisert og søvnlaus.
På den andre sida av grensa prøver han å ta seg av ein ennå meir aldrande og skrantande Professor X
(Patrick Stewart).
Men så dukkar ei lita jente opp, og same kor mykje han strittar imot, blir Logan etter kvart nøydd til å forhalda seg til den vesle jenta med dei store kreftene.
Og til sine eigne krefter.
Jackman er rett og slett smertefullt god i rolla.
Ein har visse forventningar til superheltfilmar.
Denne er annleis, og meir interessant, som film.
«Logan» er mørkare, meir alvorleg, går djupare - i den grad ein kan snakka om «djupt» i ein film om mutantar med superkrefter.
Det er blitt ein film som handlar om aldring, om forfall, om konsekvensane av eit valdeleg liv, om forsøket på å koma seg unna både indre og ytre mørke krefter.
Med tanke på det som skjer i USA for tida, kan filmen også tolkast politisk, med sine gjerder og grenser, flyktningar, jakta på fridom.
Det er også blitt ein svært valdeleg og blodig film, med høgare aldersgrense enn superheltfilmar elles har.
«Logan» er rett og slett ein vaksenfilm som sirklar rundt sitatet frå westernklassikaren «Shane» (1953), der revolvermannen prøver å etablera seg som bonde:
«Ein mann må vera det han er.
Kan ikkje bryta mønsteret.
Eg prøvde, men det fungerte ikkje.»
James Mangold («Walk the Line», «3:10 to Yuma», «The Wolverine») har både skrive og regissert filmen.
Han skal ha kudos for å ha laga ein slutt på Jackmans lange Wolverine-eventyr som ikkje er klissete, men varm.
Andre kinopremierer denne uken:
| 1
|
705243
|
Chip Taylor:Han trenger ikke å rope
I fjor ble Chip Taylor innlemmet i Songwriters Hall Of Fame.
Det var på tide.
Chip Taylor:
"A song I can live with" (Train Wreck/Border)
Etter at hitmakeren fra 1960-tallet ("Wild thing", "Angel of the morning") tok en pause med blackjack og hesteveddeløp på 80-tallet, har han vært en trofast leverandør av plater.
Det fortsetter mannen fra Yonkers i New York med i en alder av 76, og som vanlig er det førsteklasses vare.
Han åpner akustisk og hviskende med "Crazy girl", pluss et piano.
Norske Gøran Grini har vært hans faste pianist de siste årene, og han er også medprodusent.
Chip Taylor skriver sanger etter innfallsmetoden, uten å legge planer.
"Until it hurts" er skrevet dagen etter at David Bowie døde, og Taylor tenker tilbake på Lou Reed mens han høres ut som Johnny Cash' siste år.
Her er sanger om kona Joan, egen alderdom og om en ny generasjon som vokser opp.
Han avslutter med "Whisper amen" i så nær Cohen-stil at det gjør vondt.
Beste spor:
"Until it hurts", "A New York in between", "Young brooks flow", "Little angel wings", "Whisper amen".
| 1
|
705244
|
Lett å lese, lett å like
Tilforlatelig om dagligdagene på en ungdomspsykiatrisk tvangsinstitusjon.
Ingrid Melfald Hafredal:
Harehjerte.
Roman.
262 sider.
Oktober.
Ingrid Melfald Hafredal (1981) leverte i 2013 en stilsikker og stilig debut med romanen «Omveier», nærmest kammerspillaktig i spenningene mellom to søstre og den enes samboer, der et større persongalleri trekkes inn idet den ene kvinnen er hjelpepleier blant gamle, avfeldige og mentalt ustabile.
Vinterens «Harehjerte» er hennes andre roman, også den en veloverveiet komposisjon som handler om menneskers kompliserte og vanskelige forhold til seg selv og andre, men der Hafredal denne gangen går motsatt vei og i utgangspunktet lar sentrum for handlingen være et psykiatrisk behandlingssted for tvangsinnlagte unge.
Pasientene er i romanens fokus, men så, etterhvert som pasienter og lidelser presenteres og utvikles, blir personalet stadig viktigere.
De har ikke bare en funksjon i forhold til pasientene, men egne liv å leve, samtidig som den enkeltes livssituasjon knytter dem symbiotisk til hverandre, pasienter og/eller kolleger.
Forfatteren skildrer det på betagende vis, og med dempede virkemidler.
I romanens første avdeling er unge June og Pål i sentrum, sammen med psykiateren Pål og pleieren Solveig – begge med mye erfaring, intelligens og hjerteforstand, og med lang tjenestetid, samt forholdsvis nyansette Anne.
June er innlagt for sin livstruende anoreksi og tilhørende vrangforestillinger, suicidale Pål sleper seg rundt på krykker etter et fall utfor et stup.
I den andre og lengste avdelingen konsentreres oppmerksomheten til pasientene særlig om den timide selvskaderen June, som i sin invalidiserte tilstand fortsatt kjenner seg ansvarlig for at moren har det godt.
Imens går årstidene utenfor institusjonen; langtidspasientene gjør sine framskritt, eller opplever tilbakefall.
Parallelt med all oppmerksomheten de får av pleiepersonalet, tegner forfatteren med nennsom hånd individualiserte bilder av de ansatte, som alle har mer enn nok på sin private tallerken.
Det er ikke bemerkelsesverdig at folk er folk overalt, men det er en prestasjon – som her - å framstille pleietrengende og presumptivt friske mennesker som én organisk fungerende (litterær) kropp.
| 1
|
705246
|
ROMAN:Plikt og ansvar
Sterkt og dagsaktuelt om mindreårige flyktningers overlevelseskamp.
Michael Köhlmeier:
Piken med fingerbølet.
Roman.
Oversatt av Stein Dahl Mathiesen.
115 sider.
Bokvennen
Da NRK i 1990-årene viste en reportasje om rumenske gatebarn som gikk barbeint omkring og tigget vinterstid, kom det fra en av slektens gamle tanter:
”Kan skjønne de har strømper!”
En slik realitetsfornektelse er forståelig, det er grenser for hva man kan ta inn.
Så mye fornektelse eller kynisme er det imidlertid ikke å spore i Michael Köhlmeiers (f. 1949) sterke piken-med-svovelstikkene-fortelling, der vi følger 6-åringen Yiza og et par eldre gutters kamp for å overleve i en europeisk storby.
Barna er uten språk og foresatte, det er uvisst hvor de kommer fra og uklart hvor de befinner seg.
Det er en tilværelse uten andre perspektiver enn å komme seg helskinnet og mett fra morgen til kveld.
De tigger på gaten, i undergrunnen, på toget, de stjeler, leter etter mat i søppelspann og tar til takke med det som blir til overs etter at butikken stenger.
Her er en ofte rørende hjelpsomhet og omsorgsvilje fra politi, offentlige tjenestemenn og voksenpersoner som barna møter på sin overlevelsesferd.
Problemet er imidlertid at ingen tar ordentlig ansvar for dem.
Dette er barna vi ikke ser, eller som vi later som om vi ikke ser.
Köhlmeier, som er en enestående forfatter med et omfattende forfatterskap bak seg, inntar en observerende posisjon.
Han formidler det han ser rent og nøkternt, uten store ord og fakter, men likevel med mange emosjonelt ladde og sterke scener, særlig i dialogene:
”Drømmer vi?
/ Jeg tror vi drømmer.
/ Drømmer vi den samme drømmen?
/ Vi drømmer den samme drømmen, Arian.
/ Sov nå, Yiza.
/ Men vi sover jo, Arian”.
Dette er et usedvanlig stykke prosa, skrevet av en forfatter som gudskjelov er opptatt av andre enn seg selv.
Köhlmeier verken forklarer eller moraliserer.
Han ganske enkelt viser oss disse barna, som befinner seg i en aldeles uholdbar situasjon.
Praktisk talt rettsløse mindreårige driver til tross for all verdens barnekonvensjoner og menneskerettighetserklæringer for lut og kaldt vann omkring i våre storbyer.
Forfatteren har et åpenbart mål med teksten:
At vi skal se disse barna – og foreta oss noe.
Vi kan ikke være bekjent av dette.
Vi kan ikke tillate at dette skjer i våre åpne rom, parker og sidegater.
Vi kan ikke med viten og vilje la dette hende, og fremdeles kalle oss et sivilisert samfunn.
Köhlmeier minner oss om at vi har retusjert disse barna bort fra vår virkelighetsoppfatning, og med enkle grep viser han oss hvor kunstig det er at vi skal kunne kjenne oss truet av mennesker – barn – som er i nød, på flukt.
Forfatteren kunne selvsagt ha kokt en emosjonell medlidenhetssuppe på sitt stoff, men det gjør han heldigvis ikke.
Han observerer, registrerer, skildrer og formidler, og appellerer til leserens fornuft og logikk, i stedet for at vi affektivt utbryter: kan skjønne de har strømper!
Det er nærmest så man mister litt av sin verdighet om man unnlater å besvare dette anropet.
Tårer i øynene får man nok innimellom av denne nøkternt fortalte lidelseshistorien.
Verre er det dog med skamfølelsen som boken etterlater en med.
LES OGSÅ:
| 1
|
705247
|
Et løft for symfoniorkesteret
Komponisten Magnus Lindberg viste stor begeistring for dirigenten Pierre André Valade og SSOs fremførelse av hans orkesterverk
På konserten torsdag kveld fikk vi høre to verk av Magnus Lindberg.
Av den finske komponisten har vi i alt fått høre åtte store og mindre verk i Konserthuset, samt på Tou scene.
Det er et virkelig løft SSO her har gjort, som også viser hvor godt orkesteret er, og ikke minst: hvordan det har vokst med den krevende akustikken i Konserthuset (der vi hører det minste feiltrinn).
På de tre konsertene i Konserthuset har også programmet ellers være godt gjennomtenkt:
Berlioz, Schönberg og nå på torsdag Debussy.
Så får vi se gjennom fingrene med enkelte språklige feil i torsdagens program:
Debussys La mer (Havet) har ikke undertittelen ”sketsjer”, men ”Tre skisser for orkester”.
Den andre skissen, som heter Jeu de vagues, oversettes best med Bølgenes spill, ikke lek.
Og Lindbergs Konsert for orkester har ikke tre sammenhengende satser, men fem.
Konserten åpnet med det korte verket Vivo (som kan bety både ”jeg lever” og om kunstverk: ha liv, virke levende).
Verket er ganske nytt, fra 2015, med inspirasjon fra de franske impresjonister, Ravel og Debussy.
Den energi som er så påfallende i nesten alle verk av Lindberg, er også tilstede her.
Det ble overbevisende fremført og var et godt forspill til Debussy.
Debussy hadde ikke særlig kontakt med havet da han skrev La mer (1905); det var mer en erindring, à la hans samtidige Marcel Proust.
I den første partiturutgaven var førstesiden prydet med det senere så berømte fargetresnittet Bølgen av japaneren Hokusai, og viser Debussys affinitet til det fjerne Østen, som vi også kan høre i La mer.
Det spesielle med verket er at det lar seg høre på to nivåer; på overflaten er der lysende orkesterfarger og drama, men under ligger nøye utarbeidede strukturer.
SSOs utsøkte fremførelse av verket, med en dirigent som kjenner sin Debussy ut og inn, bekreftet denne dobbeltheten.
Glimrende fremførelse
Lindbergs store Konsert for orkester (2003) er en Konsert i ordets egentlige forstand: konsert (på latin consertare og italiensk concertare) kan bety både å strides og å forene.
Vi kan tenke på en klaver- eller fiolinkonsert, der soloinstrumentet spiller både med og mot orkesteret.
Hos Lindberg er alle deler av orkesteret virksomme så å si etter tur, foruten at enkelte instrumenter (fløyte, klaver, fiolin, treblåsere etc.) opptrer som individuelle solister eller som grupper.
Det fins langsomme partier i dette verket, som er relativt stille, men det er den vederkvegende musikalske larmen som er gjennomgående.
Lindberg er i sitt ess i det store format.
Berlin-filharmonikernes dirigent Simon Rattle har uttalt at Lindberg er et levende bevis på at symfoniorkesteret ikke er dødt.
For det er et enormt lerret Lindberg i dette storslagne verket spenner opp, fylt med grandiose gester, en tett vev av stemmer og en målrettet struktur, slik det generelt preger Lindbergs skrivemåte.
Å høre dette store verket, der det ikke spares på lydnivået, og der spenninger avløses av eksplosjoner, var en lyst for øret.
Lindberg selv ble fremkalt til scenen og viste en tydelig begeistring for dirigent Valade, og for den storslåtte fremførelsen av dette verket som har format i mange betydninger av ordet.
| 1
|
705248
|
Why?:Skadeskutt, men vakrere enn før
Temaet er samlivsbrudd, pluss en dose helseproblemer for godt mål.
Why?:
"Moh Lhean" (Joyful Noise/Playground)
Det sjette kuttet på det sjette albumet til Why? er en kort instrumental kalt "The longing is all".
Sjuende kutt heter "George Washington" og begynner sånn:
I wrote a song called "The longing is all", instead of calling you.
Det er ting som dette som gjør at du husker en plate.
Og åpninger som after the hospital we head to the shore ("The water").
Yoni Wolf startet Why? alene i 1998.
Siden fikk han med broren Josiah og kompisen Doug McDiarmid.
Cincinnati-trioen er gitt merkelapper som indierock og alternativ hip hop, men i bunn og grunn er de sin egen sjanger.
Denne gang med vekt på Vakker Musikk, med stor V og M.
Yoni Wolfs stemme ligger i front, en sårbar blanding av crooning og snakkesynging som alene er god nok grunn til å høre sangene.
Musikalsk beveger de seg mellom det ekstremt melodiøse og det utsvevende, som når åpningen "This ole king" går fra akustisk gitarplukking via repeterende pop til mer komplekse saker.
Beste spor:
"This ole king", "Easy", "One Mississippi".
"George Washington", "The barely blur".
| 1
|
705249
|
Hurray for the Riff Raff:Fra Puerto Rico og stolt av det
Fremmedgjøring og oppvåkning er stikkord for The Navigator.
Hurray for the Riff Raff:
"The Navigator" (ATO)
Alynda Segarra er av puertoricansk opphav.
Hun vokste opp hos tante og onkel i Bronx, før hun pakket sekken 17 år gammel og brukte den gamle hobomåten for å se landet; å hoppe på frakttogene.
Etter hvert adopterte hun New Orleans som sin nye hjemby, med et nylig avbrekk i Nashville.
Musikalsk setter hun nå kursen mot New York og røttene der.
For å finne fram dit, blir hun til The Navigator, en oppdiktet skikkelse ved navn Navita Milagros Negrón.
Denne figuren er oppvokst på gaten i en storby lik New York, en søkende sjel som innser at hun trenger å komme i kontakt med sitt opphav.
Platen følger denne historien, og skulle det falle seg sånn, ligger det helt sikkert en musikal klar til å graves opp her.
Det er ikke godt å si hvor grensen mellom Segarra og oppdiktede Negrón går, og det er vel noe av vitsen.
Segarra kjenner behovet for å åpne øyene, og hun gjør det gjennom The Navigator.
Platen er produsert av Paul Butler, med mye vekt på rytmebruken.
Til det formål er Juan-Carlos Chaurand og Gregory Rogove hentet inn, to perkusjonister som vet hvordan det spilles på Cuba og i Puerto Rico.
I tillegg brukes en trio med bomba-trommiser, tradisjonell musikk fra Puerto Rico.
Segarra åpner med korte "Entrance", sunget i gospelstil med en doo wop-gjeng fra New Jersey.
En flott intro, som speiles i avslutningskuttet "Finale".
Hun holder seg i storbyen på "Living in the city", en sang Lou Reed ville nikket anerkjennende til.
Willy DeVille trekkes samtidig fram som en inspirasjonskilde.
To store New York-navn som er gått bort.
Motown er også noe Segarra vokste opp med.
Det er lyden er Detroit, og derfra kom meksikansk-amerikanske Rodriguez.
Han ga ut to plater på starten av 70-tallet og ble glemt i USA, men vendte tilbake som en kultartist etter en dokumentarfilm i 2012.
Segarra er en fan, og hun henter også inspirasjon fra 70-tallets The Ghetto Brothers, et undergrunnsband i Bronx.
Samtidig som musikken spiller en vesentlig rolle, skildrer sangene hovedpersonens politiske oppvåkning.
"Rican Beach" var første singel:
First they stole our language
Then they stole our names
Then they stole the things that brought us fame
Then they stole our neighbors
Then they stole our streets
And they left us to die on Rican Beach
You can take my life, but don't take my home, fortsetter hun, båret fram av karibiske rytmer.
Rican Beach er et oppdiktet sted, men Segarra har dedikert sangen til protestantene som kjemper for å beskytte vannkildene sine i Standing Rock i Nord-Dakota og i Peñuelas i Puerto Rico.
Ikke minst er det en sang om gentrifisering, der arbeiderklassestrøk forvandles til bydeler for de velstående.
Samtidig fortrenges den opprinnelige befolkningen.
Temaet er en rød tråd gjennom platen.
Mot slutten kommer høydepunktet "Pa'lante".
"Pa'lante" var en avis gitt ut av Young Lords, en puertoricansk aktivistgruppe dannet i 1968.
New York-poeten Pedro Pietri hadde tilknytning til denne ytterliggående bevegelsen, og kuttet inneholder et klipp der han leser fra diktet "Puerto Rican Obituary".
Jeg skal kjempe til siste slutt, lover Alynda Segarra i "Rican Beach".
Det er grunn til å tro henne.
Beste spor:
"Living in the city", "Life to save", "The Navigator", "Pa'lante".
| 1
|
705253
|
Daniel Kvammen:Samlivsbrudd blir spretten pop
Sanger sådd i kjærlighetens aske.
Daniel Kvammen:
"Vektlaus" (Jansen Plateproduksjon)
Det er gått to år siden Daniel Kvammen debuterte med albumet "Fremad i alle retninga" og ep-en "1988".
La oss heller ikke glemme den fantastiske julesinglen "23. desember".
Nå er 28-åringen fra Geilo tilbake, og musikken er fortsatt frisk pop selv om ting har gått galt.
Etter 47 sekunder forvandles "Ingenmannsland" fra kjærlighetsdepping på piano til spretten pop der Kvammen flyg aleine i detta store universet som ein brennande komet.
I "Om du vil ei gong til" vil han gjøre hva som helst for å få kjæresten tilbake, og det er håp i "Eg og du for alltid".
Siden går han gjennom stadiene i et samlivsbrudd med Even Ormestad som ledsager, over 20 mann på besøk, et orkester på 57 til trøst og ekkoet av Håkan Hellström i veggene.
Det gir oss eksplosive sanger som "Skostredet" og en vakker avslutning i "Det beste ventar fortsatt".
Beste spor:
"Ingenmannsland", "Eg og du for alltid", "Me dansar ikkje for moro skyld", "Skoskredet", "Det beste ventar fortsatt".
| 1
|
705255
|
Blackie And The Rodeo Kings:Kongelige kolleger
"Kings and kings" er en noe underlig albumtittel, men den har sin forklaring.
Blackie And The Rodeo Kings:
"Kings and kings" (File under Music/Border)
For seks år siden ga Blackie And The Rodeo Kings ut "Kings and queens", bestående av duetter med dronninger som Emmylou Harris, Lucinda Williams, Exene Cervenka og Rosanne Cash.
Denne gang er det menn i studio, altså et møte mellom konger.
Egentlig var Blackie And The Rodeo Kings tenkt som et engangstilfelle i 1996, da Colin Linden, Stephen Fearing og Tom Wilson gikk sammen for å hylle den kanadiske låtskriveren Willie P. Bennett med en plate.
Bandnavnet lånte de fra et Bennett-album.
De vendte tilbake med flere Bennett-sanger tre år senere og på nytt i 2003, men utvidet repertoaret med egne ting og andre coverversjoner.
Nå er det plutselig gått 21 år, og trioen fra Ontario gir fortsatt ut plater sammen.
Første ut i gjesterekka er Rodney Crowell i band-biografiske "Live by the song".
Eric Church er med på "Bury my heart", mens Dallas Green alias City & Colour opptrer i "Beautiful scars".
Raul Malo fra The Mavericks og Buddy Miller følger, mens Xavier Amin Dphrepaulezz alias Fantastic Negrito innleder en aldri så liten gullrekke med "Bitter and low", fulgt av Nick Lowe i "Secret of a long lasting love", Bruce Cockburn i "A woman gets more beautiful" og Jason Isbell på "Land of the living".
Keb Mo er heller ikke ille.
Blackie And The Rodeo Kings har alltid med en Bennett-sang, og Vince Gill er prikken over i-en i "This lonesome feeling".
Linden jobber i kulissene på tv-serien "Nashville", og derfra har han hentet inn firkløveret Sam Palladio, Chris Carmack, Charles Esten og Jonathan Jackson for å synge "Where the river rolls" som The Men of Nashville.
Ikke helt konge, men morsomt nok.
Beste spor:
"Bitter and low", "Secret of a long lasting love", "A woman gets more beautiful", "Land of the living", "This lonesome feeling".
| 1
|
705256
|
Depeche Mode:Sint, smekker stadionsynth
Deres mest tidsriktige og relevante album på over ti år.
Depeche Mode:
"Spirit" (Columbia/Sony)
I en særs monoman periode som varte i et par år, var Depeche Mode gjenstand for store deler av oppmerksomheten min.
Jeg kjøpte alle albumene, slukte biografier, analyserte musikkvideoer, dro på konserter og befant meg på et tidspunkt på en Depeche Mode-temakveld på en lurvete nattklubb i utkanten av Berlin, sammen med en gjeng skinnkledde tyske gothere.
Den perioden gikk over.
Selv om jeg ikke har latt meg imponere nevneverdig av bandets produksjon de siste ti årene, mener jeg fremdeles at de er et av verdens mest fascinerende band, frontet av en av pophistoriens ypperste vokalister i Dave Gahan.
Låtskriver Martin Gore har utforsket, vridd og vrengt det menneskelige sjelebildet i flere tiår, og Gahan sunget om sex, angst og samvittighetens kvaler.
Baryton-vokalen hans messer nå fram et mer utadvendt og eksplisitt samfunnskritisk budskap, om autoritær maktmisbruk og menneskelig motstand.
Et ulmende sinne pakket inn i smekker synthrock av stadionformat.
Hør bare på snerrende «Scum», som sammen med «Where's the revolution» holder en harmdirrende finger på den politiske pulsen anno 2017.
Bandet har fått en ny giv med produsent James Ford fra elektroduoen Simian Mobile Disco.
Han hinter til bandets egen historie samtidig som tilfører en renere, mer moderne nerve og hint av drivende teknorytmer, noe som var sårt tiltrengt etter den noe sidrumpa forgjengeren «Delta machine».
Atmosfæriske «Cover me» står fram som et lys i mørket, og den hastende «So much love» er en av deres beste poplåter på lenge.
«You move» er farlig suggererende og viser Depeche Mode fra sin mest sexy side.
Her er likevel litt daukjøtt på vekta.
Bandet trives litt for godt med å lage seige ballader og snubler i småflaue rim.
Er det i motbakke det går oppover?
Den politiske uroen i verden ser i alle fall ut til å ha gitt gamle helter et nødvendig spark bak.
Beste spor:
«Scum», «Cover me», «Going backwards».
| 1
|
705257
|
En fantastisk roman
Et århundre skildret gjennom noen få timer.
Graham Swift:
Morsdag.
Roman.
134 sider, oversatt av Merete Alfsen.
Gyldendal
Graham Swift er en av Storbritannias mest sentrale samtidsforfattere, og Morsdag, som nå foreligger i Merete Alfsens nydelige oversettelse, er en fantastisk liten roman som skildrer et århundre og et helt samfunn i endring, fanget gjennom noen skjellsettende timer i løpet av morsdagen 24. mars 1924.
Dette er den ene fridagen i året for tjenestefolket, og vi møter den unge tjenestejenta Jane på den siste dagen i hennes åtte år lange kjærlighetsforhold til overklassegutten Paul.
Bakteppet for romanen er første verdenskrig, som nærmest utraderer en generasjon unge menn og overlater de etterlatte til liv i taushet og savn og en sorg som ikke blir artikulert, og som også endrer grunnvilkårene i det britiske samfunnet og velter om på det etablerte klassesamfunnet.
Kjærlighetshistorien gir assosiasjoner både til Lawrences Lady Chatterleys elsker og Ishiguros Resten av dagen, og vi ser den begynnende oppløsningen av det engelske klassesamfunnet på nært hold.
Romanen skildrer de enorme endringene gjennom det 20. århundret, men når de vises gjennom Jane, blir de likevel håndterbare og gir mening innenfor ett enkelt menneskeliv.
Selv om romanen utspiller seg over én enkelt dag, tas vi med gjennom Janes 98-årige liv, og vi får innblikk i hennes fremtidige forfatterkarriere og endrede status.
Men akkurat denne morsdagen er Jane fremdeles tjener, og selv om hun og Paul er nærmere hverandre enn noen gang og er elskende og nakne for hverandre, kan de aldri ha en fremtid sammen.
Åpningssitatet ”Visst skal du gå på ballet!” og undertittelen ”En eventyrlig beretning” viser tydelig at dette er en askepottfortelling, der hovedpersonen går fra fattigdom til rikdom og berømmelse.
Janes utvikling går fra stillhet, det ubemerkede som kjennetegner en god tjener, til å få en stemme og et forfatterskap, og dette speiler en verden som er fullstendig endret.
Askepottfortellingen møter vi også i Emily Brontës Jane Eyre, som også en tydelig undertekst i Swifts roman, og intelligens, leselyst, egenrådighet og karakter er avgjørende for begge disse romanheltinnene.
De sprenger begge rammene for den klasseposisjonen de er plassert i, og i Morsdag ser vi dette tydelig når Jane går naken rundt i herskapshuset hun er alene i.
Vi forstår at dette er en dobbel overskridelse, både av klasse og kjønn, og biblioteket og litteraturen blir hennes utvikling og frigjøring.
Jane innehar en markert mellomposisjon, der hun som tjener bor i huset, uten å bebo det.
Hun har ikke noen fødselsrett eller en selvfølgelighet i omgangen med det, og hennes jobb er rydding, vedlikehold og opprettholdelse av en fasade.
Som Jane Eyre er også Swifts Jane foreldreløs, og hun må skape sin egen skjebne og fremtid.
Morsdagen blir derfor hennes dag, som om Jane er sin egen mor, og hun blir den som ivaretar og viser omsorg for sitt unge selv, og som beskytter henne og husker, men aldri utleverer, og som bruker og omformer erfaringer og minner til det den voksne og aldrende Jane trenger og ønsker.
Morsdag blir til syvende og sist den ene fortellingen Jane aldri skriver ned og deler med leserne sine, selv om hun bruker sitt eget liv og skriver det om i forfatterskapet sitt, og romanen skildrer den omveltende dagen som avføder Janes forfatterskap, men som hun alltid beskytter og holder for seg selv.
Dette er en liten roman i omfang, men den fremstår som tidløs og nesten uuttømmelig.
Sidene skildrer en verden der jeg ønsker å strekke hendene ut og ta på interiørene, høre samtalene og føle smerten, gleden, kjærligheten og skuffelsen, og jeg tvinger meg selv til å lese saktere for å være i teksten så lenge jeg kan.
| 1
|
705259
|
Energi, stor lyd og stallvarme
Særlig langsomt gikk det ikke for seg i Al Largo, men at verket foregikk i rom sjø, kan det ikke herske tvil om.
Verk:
Magnus Lindberg:
Al Largo og Klaverkonsert nr. 2
Schönberg:
Verklärte Nacht
Solist:
Nicholas Hodges, klaver
SSO, dirigent:
Christian Vasquez
Konserthuset, torsdag kveld.
Torsdag kveld fortsatte SSO sin syklus med verk av Magnus Lindberg.
To større verk åpnet og avsluttet konserten.
Først Al Largo, som har en dobbelt betydning:
”Largo” som musikalsk uttrykk på italiensk betyr som kjent meget langsomt, mens uttrykket al largo betyr ”i rom sjø”.
Largo kan også bety bredt, vidt.
Særlig langsomt gikk det ikke for seg i Al Largo, men at verket foregikk i rom sjø, kan det ikke herske tvil om.
Jeg kom til å tenke på den treffende uttalelsen til en moderne filosof, som sammenlignet nåtidens tenkning med å ombygge en båt i åpen sjø.
Les også anmeldelse fra Janove Ottesen sin konsert onsdag.
Det voldsomme og utfarende som preger Lindberg generelt, var også tilstede i dette verket.
Det er ikke så mye utvikling av motiver her, men mer klangtepper som avløser hverandre.
Noen ganger er de tett vevd, andre ganger hører vi tynne tråder, slik som linjene i treblåserne.
Orkesteret fremførte dette verket særdeles overbevisende og slik at verkets virkemidler kom tydelig frem: det klangmessige, ekspressive, dynamiske og eruptive.
Lindberg har skrevet to klaverkonserter.
Karakteristisk for nr. 2 er den store formen, som skal aksle tradisjonens store klaverkonserter.
Etter at begynnelsen i første sats stiger fra dypet og kommer til overflaten, blir det både eksplosivt og eruptivt, alt mens dialogen mellom klaver og orkester tydelig kan høres (og ses).
Dette er ikke noe lett verk å fremføre, men det virtuose i klaveret ligger ganske godt i hendene på pianisten.
Etter annen sats, som i begynnelsen forsøker å være koralaktig langsom, men så tiltar med energi og ekspressivitet, følger tredjesatsen med en enorm kadens for solisten.
Her assosierer vi, som Lindberg selv antydet i sin veltalende introduksjon til verket, ikke bare Rachmaninov, Prokofiev og Ravel, men Chopin.
Nicholas Hodges var den rette pianist for dette verket: virtuos til tusen, med kraftfullt akkordspill, men uten unødvendige fakter.
Samspillet med orkesteret var ekstraordinært godt.
Mot slutten av Al Largo får vi et kort Schönberg-sitat fra hans Verklärte Nacht (Forklaret (eller Lysende) natt).
Og det hadde sin effekt at dette verket fulgte like etter.
Verklärte Nacht er opprinnelig for strykesekstett, komponert i 1899, og bærer tydelig preg av Fin-de-siècle-stemningen i Wien.
Det har den ”animalske varme” som Schönberg talte om i en annen sammenheng.
Hvis vi oversetter dette med ”stallvarme”, så utstråler orkesterversjonen (fra 1917) denne i bare utilstrekkelig grad.
Men SSOs fremførelse var eksemplarisk, kammermusikalsk tett og ekspressiv, med de mer solistiske innslag klart fremhevet.
Verket er senromantisk, med innslag av en ubestemmelig tonalitet.
Jeg vet ikke om så mange andre verk som i den grad kan nytes i øyeblikket, og der vi samtidig også kan følge musikkens forløp som virker som en katarsis.
| 1
|
705262
|
Bob Dylan:Nobelprisen?
Hvem bryr seg?
Dylan fortsetter uanfektet å bla i den amerikanske sangboka.
Bob Dylan:
"Triplicate" (Columbia/Sony)
Andre ville kanskje fulgt opp Nobelprisen i litteratur med å skrive noe betydningsfullt.
I hvert fall forsøkt på det.
Men Dylan er Dylan.
Han går sine egne veier, og denne gang går han dem ekstra langt.
Mens de to forrige albumene hans var sentrert rundt sanger gjort kjent av Frank Sinatra, har han nå plukket ut nye 30 sanger fra den samme, amerikanske sangboka.
Disse har han fordelt på tre plater, med egne titler:
"Til the sun goes down", "Devil dolls" og "Comin' home late".
Så godt som alle er tidligere innspilt av Sinatra.
Om ikke alle.
Denne gangen orker jeg ikke å sjekke.
Det er vakkert utført, og Dylan sier at han koser seg i studio.
Likevel går det en grense et sted.
22 sanger var nok.
30 til er overkill de luxe med sukker og fløte på.
Dylan har alltid likt fortiden.
Dette er sanger fra tiden før samme mann skrev melodi og tekst, før singer/songwriter-begrepet.
Før Dylan selv, med andre ord.
Samtlige sanger her er skrevet av to eller tre personer.
Et unntak er den klassiske filmsangen "As time goes by", som Herman Hupfeld klarte å klore ned alene.
Pluss "How deep is the ocean" av Irving Berlin og "It's funny to everyone but me" av Jack Lawrence.
Gjengangeren underveis med sju melodier er Jimmy Van Heusen, som også var representert sist.
Han ble døpt Edward Chester Babcock i Syracuse i New York i 1913 og døde i California i 1990, 77 år gammel.
Van Heusen tilhørte Tin Pan Alley-miljøet i New York, en gruppe låtskrivere og musikkforleggere som dominerte amerikansk musikkbransje på første halvdel av 1900-tallet.
Van Heusen fikk hele fire Oscar for beste originale sang, ingen av dem med her.
Han samarbeidet med ulike tekstforfattere, og en av de fineste her er "September of my years" med Sammy Chan.
Dylan starter med "I guess I'll have to change my plans" av Howard Dietz og Arthur Schwartz, og han avslutter drøyt halvannen time senere med "Why was I born" av Oscar Hammerstein II og Jerome Kern.
Prisen for beste tittel går til "There's a flaw in my flue" av Johnny Burke og Jimmy Van Heusen, mens "P.
S.
I love you" av Johnny Mercer og Gordon Jenkins med sine 4 minutter og 17 sekunder er albumets lengste.
Det er slikt man blir sittende og filosofere over, på et tidspunkt der de melankolske sangene om tapt kjærlighet og tapte sjanser begynner å gli sammen.
De 32 minuttene på plate tre føles mye lengre enn de 32 på plate én og to.
Det er ingen ting som vekker oss opp.
Det eneste sprellet Dylan gjør, er at han i stor grad velger sanger som få husker lenger.
Han produserer platen selv under Jack Frost-aliaset, og han har samlet turnébandet i Capitol Studios Hollywood.
Ingen eksterne produsenter med nye impulser, ingen musikere som kan tilføre noe ekstra.
Dylan viser at han har en flott stemme skjult under hesheten, og bandet følger kompetent og stillferdig etter.
Mens "I guess I'll have to change my plans" har friske blåsere, er det i overkant mange av kuttene som støtter seg på gitarklimpring.
Men kanskje, og bare kanskje, er denne trippelutgivelsen hans måte å få sangene ut av systemet for å rydde plass til nye ting.
Det er gått fem år siden han ga ut "Tempest" med egne ting, og det burde være på tide med noe annet en arkivarbeid.
Beste spor:
"I guess I'll have to change my plans", "September of my years", "This nearly was mine", "P.
S. I love you".
| 0
|
705263
|
Her er Vikings drakt for 2017-sesongen
Laget kommer kanskje til å slite i årets eliteserie, men Viking har i hvert fall en drakt som hører med i tetkampen.
Drakten ble lansert i dag, og den er en evolusjon mer enn revolusjon i forhold til hvordan Diadora har laget Viking-draktene fra 2011 av.
De vannmerkede V-ene er borte, mens halsen har blitt hvit.
Det, sammen med de hvite stripene ned langs sidene, gjør at drakten får et klassisk og rent uttrykk, samtidig som det henspiller på draktene fra 70- og 80-tallet.
Jeg liker det!
Einar Grøttem i Viking kan for øvrig fortelle at den hvite andredrakten blir helt lik som førstedrakten, bare med motsatte farger.
I tillegg kommer Altibox-logoen til å være på brystet, i stedet for Lyse.
Nærmere seriestart kommer jeg tilbake med vurdering av alle draktene i eliteserien.
Lanseringene til både Brann, Rosenborg og Viking lover bra!
Hva synes du?
Legg inn kommentar nederst på siden!
| 1
|
705264
|
Ella (12) protesterer på pappas MM-anmeldelse:«Ikke hør på pappa!
Han har ikke peiling!»
MOTANMELDELSE:
Kunne vært en sekser hvis det ikke var for voksne som ikke kan oppføre seg på konsert.
Ikke hør på pappa!
Han har ikke peiling! (les ikke-peiling-anmeldelsen HER) Konserten var sinnssyk.
Bra musikk, gode dansere og dritkule flammekastere.
Jeg har selvfølgelig et par klager, men nesten alle handler om de voksne som sto helt fremme.
Mener igjen som i fjor at det ikke skulle vært så mange voksne på konserten fordi 1.
De stjeler mange billetter 2.
De står helt fremme og sperrer for mange større fans som ikke klarer å se en dritt.
Noe av det frekkeste de voksne gjør er at de spør de som er kjempefans, og som har gode plasser, om ungene deres kan komme foran.
Det som er ille er at de faktisk forventer og få et ”ja”.
Og jeg kan ærlig innrømme at det går for langt når de voksne begynner og dytte de yngre bort.
Det betyr en del hvor du står.
Vi skulle helst stått lenger framme.
Men alt i alt var denne konserten helt prima!
Det var god stemning, og bra musikk!
Men hvis du er en gammel surpomp som pappa, så er dette gjerne ikke helt for deg.
Men for meg (og Lisa) så er dette et av høydepunktene i år.
Minner for livet dette asså!
Ella, anmelder-datter
| 1
|
705265
|
NOVELLER:Drepande sorg, innkapsla kjensler
Flott kvinneleg forfattar med ikkje like flotte mannlege hovudpersonar, stort sett.
Rønnaug Kleiva:
Western Desert.
Noveller.
141 sider.
Samlaget.
Rønnaug Kleiva (1951, debut 1981) går beint på.
Ho forventar ikkje mykje for og av personane sine.
Ho ser og fattar heller ikkje bare det ho fattar og ser: ho fortel det vidare.
Og det ho ser, er at folk gjerne har det ugreitt, men gjer det dei kan for å stå ‘an av, med minst muleg fakter.
Dei personane ho gir ord til i dei sju novellene «Western Desert» er sett saman av, forventar ikkje lenger stort av livet, til det har dei sett og opplevd for mykje, eller er i utgangspunktet så skakkøyrde og kjenslemessig avvende at bare desillusjonen, sorga og kynismen er att.
Eller dei har kome til sine vegars ende der ikkje anna gjenstår enn å minnast, og resignera.
Personane hennar er avmålte, beherska (så lenge dei blir observerte utanfrå), tilbakehaldne, innkapsla i sine atterhaldne eller fornekta kjensler.
Det er påfallande at dei eg-forteljande hovudpersonane i alle så nær som den midtre novella er menn, og veremåten deira forvekslingslik stereotype mannlege (ikkje minst vestlandske) ideal og dygder, med ei gjennomført maskulin språkhaldning der dei fører ordet over avstytta kjensleregister.
Det gjeld «Eg skal aldri gå frå deg», der ein enkemann dårleg nok får dagane til med si vesle dotter; det gjeld den flotte tittelnovella der eit ektepar har reist Afrika på langs etter at dottera deira blei myrda, og dei endar opp ein stad i Egypt, sippar vin og samtalar på frigir frå kvar si drepande sorg; det gjeld «Ikkje nok for ein mann», der Ho vil ha eit barn til, Han motorsykkel og kajakk.
Osv.
Men avslutningsnovella skil seg ut med ein varme og eit kjenslemot mennene her elles vantar.
I «Enno er det berre november» arbeider ein dødssjuk mann ein stad på Balkan også han med å halda motet oppe - hos kone, son og dotter, kanskje til og med deira løgn om overlevingsvon, og også han utan faktar og kjensleutbrot.
Mens han innvortes tar heile livet sitt inn, i minna om krigane heime, men mest av alt den tida han budde i Norge, Nordmarka, og den kjærasten han hadde der.
Det er som barokkmusikk, «der alt kjem igjen, men med variasjonar», som her står tidlegare i boka ein stad.
LES OGSÅ:
| 1
|
705266
|
Derfor treffer Jo Nesbø gang på gang
Jo Nesbø er Norges beste krimhåndverker.
Men romanene er egentlig ikke norske, de minner mest om hardkokt, amerikansk krim.
Jo Nesbø:
Tørst.
Krimroman.
526 sider.
Aschehoug.
Alle som mener noe om Jo Nesbø, snakker om Nordic Noir, den nordiske krimbølgen som sender svartsynte antihelter ut fra bakgatene og ut i verden.
Men strengt tatt er det ingenting nordisk over Nesbøs historier – egentlig skriver han manus i amerikansk filmtradisjon.
Poenget er kanskje billig, det året Hollywood ferdiggjør filmen basert på hans «Snømannen».
Men det er godt likevel, for det er lite gjenkjennelig norsk over Nesbøs krimunivers – bortsett fra at barene og gatene er plassert i hovedstaden og omegn, og at helter og skurker og alle midtimellomfolka har norsk navn.
Nesbøs oppdiktede univers likner mye mer på en amerikansk krimthriller enn en norsk virkelighet, og hans ruvende skikkelse Harry Hole er tvillingsjel med amerikanske forgjengere som sliter med å finne den beine streken mellom rett og galt mens de likevel driver en kompromissløs jakt på en slags sannhet, rettferdighet.
Solid håndverk
«Tørst», som er Nesbøs ellevte roman om Harry Hole, er selvsagt en ypperlig krimhistorie, alt annet ville vært overraskende.
Alt som skal være på plass, er på plass.
Men romanen tilfører ikke noe nytt.
Vi kan ta det punkt for punkt:
1.Handlingen
Denne gang kalles Harry Hole tilbake til aktiv etterforskning fordi det er en ny seriemorder løs.
Hole underviser på politihøgskolen, men lar seg motvillig overtale til å bli med på jakten etter vampyristen – en mann som ved hjelp av jerngebiss biter ofrene sine i hjel og drikker blodet deres.
Etter hvert, surprise, surprise, er det tydelig at dette ikke bare er en tilfeldig drapsmann, det er en som har et personlig motiv for å lokke nettopp Hole ut fra skyggene.
2.Folk og steder
Eller:
På sett og vis er det i skyggene det meste av denne historien foregår.
Jo Nesbø har jo skapt et mørkt Oslo, en storbyfiksjon som skriker etter alkiser og etterforskere, Tinder-villige damer og desperate mannfolk.
I politiet har han plassert sjarmløst ambisiøse toppledere som verken er intelligente eller samlende, og under dem en samling snålinger som baler med fristelser, feighet og rivalisering.
Alt som skal til for å sikre tilstrekkelig mange bi-konflikter til å fylle 526 sider (som selvsagt er minst 50 for mange).
3.Hovedpersonen selv
Midt blant politifolk og sakkyndige, ofre og skurker, står Harry Hole, «oslopolitiets kanskje beste, kanskje verste», som det står i «Tørst».
Også denne gang sliter han selvsagt med alle sine demoner; alkoholen, kjærligheten, svikene.
«Harry kunne kanskje gjøre en kvinne ør og lykkelig for en stund, men i det lange løp brakte han sorg, fortvilelse, ødeleggelse».
Og han baler naturligvis med innsikten som tynger ham mer og mer; at han er et speil av morderne han jakter, at han og skurkene er like, at han på sett og vis blir med på drapsmannens spill, en slags mental duell som skal avgjøre hvem som er den smarteste, den sterkeste, den overlegne.
Hole får, tradisjonen tro, enormt stor plass i «Tørst».
Nesbø selv har flere ganger sagt at publikum antakelig er vel så interessert i hvordan det går med Hole, som hvor etterforskningen tar ham.
Kanskje har han rett, men i så fall kan leseren slappe av – for Hole går fortsatt i sine egne spor som alltid sender ham utfor kanten, men så langt klarer han alltid å karre seg opp på land igjen etter å ha kjempet med sine «to sanne elskerinner.
Alkohol og drap.»
4.Volden, tempoet
Nesbø har også uttalt at han angrer på all volden i enkelte av bøkene sine, særlig «Panserhjerte».
Muligens er skildringene litt mindre eksplisitte denne gang, men det er sannelig mer enn nok blod også i «Tørst», og drapsmetodene som skildres er definitivt bestialske så det holder.
Her er utrevne tunger, utspredte innvoller, opphengte nestenlik og blodsøl i bøttevis.
Hvis Nesbø virkelig var bekymret for voldsspiralen i internasjonal krimfiksjon, både tv, film og romaner, kunne han gått foran og dempet seg betraktelig.
Det våger han ikke.
I stedet trøkker han på, ikke bare i brutalitet.
Han driver opp dramaet i partier der åsted undersøkelser og øker tempoet når jakten er på sitt mest actionfylte.
Her er det få som matcher ham, om noen.
5.Originalt?
Men er han original?
Gir Jo Nesbø oss noe nytt?
Byr «Tørst» på noen overraskelser?
På ingen måte.
Nesbø bruker verktøyene han kjenner til, og han bruker dem slik de ofte er brukt før ham.
Konklusjon
Så «Tørst» er dusinvare?
Bare enda en krimfortelling blant mange i arven etter amerikanske, hardkokte bakgatedetektiver?
Ja og nei.
Nesbø er Norges desidert mest populære krimforfatter, hans bøker topper salgslistene langt utenfor Norge, Hollywood er snart ferdig med sin filmatisering av hans roman «Snømannen», og «Tørst» kommer til å gjøre både kontoen og anseelsen større.
Ikke fordi Nesbø er nyskapende (han våget faktisk mer i de to romanene som ikke handlet om Hole, «Blod på snø» og «Mere blod», 2015), men fordi han behersker håndverker til fulle.
Les mer om Nesbø:
| 1
|
705267
|
Wire:Holder fortsatt flagget høyt
40 år etter den banebrytende debuten er Wire fortsatt et band å regne med.
Wire:
"Silver/lead" (Pink Flag/Border)
Dette er sjuende album etter comebacket i 1999, noe som må sies å være en høy utgivelsestakt for et band startet i 1976 med 16 plater totalt.
Wire er langt mer enn en overlevning fra pønken og tiden etter.
I 1977 debuterte de med "Pink flag", et album med langt mer innflytelse enn salget gjenspeilet.
40 år senere er de fortsatt et band i utvikling.
Wire har aldri tillatt seg å stivne i en form, samtidig som de heller ikke har gitt avkall på den gitardrevne rocken.
Colin Newman er 62, Graham Lewis er 64 og Robert "Gotobed" Grey fyller 66 senere i måneden.
De burde være tilfredse med å hvile på gamle laurbær, men isteden er en ny Wire-plate noe å se fram til.
Kulde møter varme i årets utgave, i en tettpakket atomsfære som rommer både pop, shoegazing, støy og stille stunder.
Beste spor:
"Short elevated period", "Diamond cups".
| 1
|
705269
|
Avantgardet:Dagboksnotater fra livet i rehab
Rasmus Arvidsson forteller om kampen mot misbruket, med tapte slag underveis.
Avantgardet:
"På östkusten intet nytt" (Avantgardet/Border)
Avantgardet er Rasmus Arvidsson og Patrik Åberg fra Nybro i Kalmar.
Småland, altså.
For ett år siden debuterte de med "För många dyra skor och döda ögon”, et konseptalbum om Arvidssons opplevelser etter at han flyttet fra Sverige til England, endte med en overdose og kom hjem til et kaldere hjemland.
På plate nummer to skildres duoens gjennombrudd og farlige dører som åpnet seg.
Kampen for å holde seg borte fra alkohol og narkotika, tunge tilbakefall og innleggelse på akuttpsykiatrisk.
Mens Björn Olsson tok seg av debuten, er en annen Håkan Hellström-bekjent koblet inn nå.
Joakim Åhlund har produsert to av hans plater.
Kobler du dette med at Avantgardet er blitt kalt Nybos svar på Libertines, får du en idé om lydbildet.
Aldrig igen, snälla bara en gång till, synger Arvidsson til slutt og oppsummerer dermed platen.
Tunge skritt i en korridor følger.
Forhåpentligvis får vi tredje kapittel neste år.
Beste spor:
"Stanna", "Fårskinnstearaway (02.55)", "Hög i gränder", "Horsepundarpop", "Nu vill jag må".
| 1
|
705270
|
Real Estate:Nå mangler bare vårsola
Mer behagelig pop enn dette, vil det være vanskelig å finne i 2017.
Real Estate:
"In mind" (Domino)
New Jersey-bandet Real Estate er ikke et band med store fakter, hverken på den ene eller andre måten.
Den selvtitulerte lo-fi-debuten gikk forholdsvis upåaktet hen, før de inntok 52. plassen i hjemlandet med oppfølgeren.
Med "Atlas" klatret de videre til nummer 34 og fikk et innpass i Storbritannia også.
Istedenfor å forfølge dette, har låtskriver Martin Courtney brukt tid på barnepass og flytting nordover i staten New York.
Bassist Alex Bleeker har bosatt seg i California.
Og gitarist Matt Mondanile har trukket seg helt av bandet og konsentrert seg om sideprosjektet Ducktails.
Dermed er tre år gått.
Trommis Jackson Pollis og keyboardist Matt Kallman er fortsatt med, mens Julian Lynch er hentet inn som ny gitarist.
Han er en gammel venn fra New Jersey.
Hva kunne han ellers vært?
Mens Mondanile var en gitarist av den svært så myke sorten, er Lynch skarpere i kanten.
Ikke mye, men nok til å gi Real Estate en ekstra dimensjon.
Bare hør hva gitaren gjør med siste halvdel av "Two arrows" og avslutningen "Saturday".
Real Estate åpner med "Darling", der halvannet minutt nydelig instrumentbruk avløses av stemmen til Courtney:
The black and yellow finches
That nest in knotted ferns
Which hang upon our front porch
Wait for the warm sun to return
Melankolsk nostalgi er noe han kan, en varsom lengten etter at ting skal falle på plass:
The birds singing, the sun rising, impatiently, as I wait for you.
Mer likt et dikt fra Victoria-tiden enn en sang fra Trump-alderen.
Teksten på "Stained glass" går i samme retning:
The laughing brook that ran right through this town
Slowed to a smile when the mercury went down
There's no place
I would rather be right now
I'd love never to leave, but
I just don't know how
Samtidig føles sangene varmere og lysere denne gangen.
Kanskje Courtney har kanskje hatt godt av å bli far.
I "Diamond eyes" løfter han til og med hodet og synger it’s a time to raise our voices and not go quietly.
Akkurat det et er noe av en overdrivelse, men det er en flott sang.
"Serve the song" har også det lille ekstra som gjør at den skiller seg ut, jamnfør den lavtstøyende gitaren.
Albumet er spilt inn i Los Angeles med Cole M.G.N. som produsent, en kar som har tatt hånd om såpass forskjellige artister som Beck, Snoop Dogg og Julia Holter.
Cole M. Greif-Neill driver selv med elektronisk musikk, uten at det har smittet over her.
Derimot kan man kanskje spore litt tiden av hans med Ariel Pink's Haunted Graffiti, som når det kommer til å avdekke melodiøse biter.
Nå venter jeg bare på at været skal bestemme seg.
Når vårsola omsider begynner å varme skikkelig, vil dette være en sterk utfordrer til å bli det første som spilles på terrassen i år.
Stekt kylling, kaldt øl og et utvalg av årets fineste sanger så langt.
Noen rutiner er man nødt til å ha her i livet.
Beste spor:
"Darling", "Serve the song", "Diamond eyes", "Saturday".
| 1
|
705271
|
Vagabon:Sanger om å føle seg liten
Ikke tro at det bare er du som har det sånn, sier Laetitia Tamko.
Vagabon:
"Infinite worlds" (Father & Daughter/Border)
Laetitia Tamko, eller Lætitia, vokste opp i Kamerun og flyttet til New York som tenåring.
Der lærte hun å spille gitar og begynte å legge ut sanger på Bandcamp som Vagabon.
Nettstedet Pitchfork har kalt henne en game changer for indierocken, en som hever lista og definerer reglene på nytt.
I løpet av debutens åtte kutt og en snau halvtime spilletid er det ikke så rent hun klarer å legge inn, og som plateselskapet sier: det er sanger inne i sangene.
I feel so small, er de første ordene på platen, i "The embers" som fortsetter med I'm just a small fish/you're a shark that hates everything.
Dermed er tema satt; sanger for dem som føler seg utenfor, truet, undertrykt og oversett.
Musikalsk hopper hun lekende lett fra det skramlende røffe til det sårbare skjøre.
Hun gjør det aller mest selv, og hun gjør det like bra enten det er pønkpop, indierock, akustisk folk eller svevende elektronikk med fransk tekst.
Beste spor:
"The embers", "Fear & force", "Alive and a well".
| 1
|
705273
|
Harmonisk ekteskap
PLATEANMELDELSE:
På sitt beste så vakkert at det gjør vondt.
Bluebird’s Ghost:
Miniature scenes of Sorrow (Bluebird’s Ghost)
I fjor ga ekteparet Erlend og Tale Egeberg Aasland ut ep-en «This too shall pass» under duonavnet Bluebird’s Ghost.
Den var bra, men de har vokst siden den gang.
Også bokstavelig talt; årets ep teller sju kutt mot fjorårets fire.
Dessuten har de fått med seg Maria Toresen til å kore på tre av dem, og på ett av disse finner vi også Arne Skage og hans Weissenborn steelgitar.
Per Ravnaas har mikset, og Eirik Bekkeheien har mastret.
La oss ta med at Camilla Rosenlund har laget omslaget, nå som sist.
Estetikken står nemlig sentralt hos Bluebird’s Ghost, fra instrumentering til innpakning.
Lydbildet med gitar, banjo, mandolin, perkusjon og autoharpe bringer oss langt av sted i tid og rom.
Til den andre siden av dammen der folk fra
De britiske øyer slo seg ned i Appalachene og sådde spirene til bluegrass og folk.
Ved siden av å være en mye benyttet mann i studio, har Erlend bakgrunn fra familiebandet Aaslandbros i Sandnes, mens Tale er med i Fredsbevegelsen Fyllesjuk i Folkedrakt.
De åpner a cappella med vuggesangen «Hushabye», trestemt med Toresen på laget.
Hun er med videre på stillferdige «My lady calls», før «Shadows» retter fullt søkelys mot Tale Egeberg Aasland som vokalist.
Vakkert som bare det.
«Hushabye Pt. 2» er et 40 sekunder langt mellomspill, før «Jean R.» er albumets mulighet til å svinge seg på låven.
Nydelige «Close to you» er sangen med både Toresen og Skage.
Det er nesten som om man føler seg snytt når den stanser etter tre og et halvt minutt.
Avslutningen «Vesper» varer heldigvis et par minutter lenger.
Forrige gang sluttet de med flott folkgospel i «Ragged earth», mens vi denne gang får en musikalsk kveldsbønn.
Dette er folk som vet hva de gjør.
Beste spor:
«Hushabye», «Shadows», «Close to you».
| 1
|
705275
|
Herlig politisk ukorrekt
Drøye utsagn og svart humor utgjør kjernen i dette spillet som ikke egner seg for lettkrenkede sjeler.
Vi som ikke kan få det politisk ukorrekt nok, har endelig fått en kjempeløyen, norsk variant av glimrende «Cards Against Humanity».
Her handler det om å trekke oppgavekort med et utsagn som mangler deler av innholdet og bruke andre kort til å få innholdet på plass.
Moroa oppstår når løsningen blir politisk ukorrekt.
For eksempel:
«Jødene er begynt å feire jul.
Da liker de å ...»
Løsning:
«Kle seg i naziuniform»
Dette er jo fantastisk god humor.
Her får alle trosretninger, seksuelle legninger og politiske ideologier så hatten passer.
For eksempel:
«Den beste måten å feire ramadan på er...»
Løsning:
«Å tegne Muhammed i Mekka»
Slik spilles det
Spillet går ut på at deltakerne etter tur er dommer som legger ut et oppgavekort.
De andre skal levere løsningen på oppgaven ved hjelp av ett av de 12 kortene spillerne til enhver tid har på hånd.
Deretter kårer dommeren den beste løsningen.
Vinneren av hver runde får oppgavekortet og så teller man bare opp hvem som har flest til slutt, enten man velger å spille på tid, eller bare går til noen har 5 eller 10 eller hvilketsomhelst antall kort.
Spillet er et vidunderlig rått svar på den undertrykkende lettkrenketheten vår tid er så preget av.
Det egner seg med andre ord dårlig for folk som vil ta livet av noen som tegner en hellig mann, eller som synes at damer med skaut ikke skal få klippet håret.
På grensen
Aller morsomst er spillet når man er helt på grensen, eller til og med over grensen for hva som går an.
Dette er en glimrende svart humor-ventil hvor det ikke finnes noe som er riktig eller galt.
Skulle enkelte oppgaver bli for voldsomme for noen av deltakerne, er det bare å skyfle dem nederst i bunken.
Spesielt seksuelt eksplisitte oppgavekort, kan nok bli en dryg munnfull for noen.
Er det moro?
Ja, og så har vi godt av det.
Det er godt for helsa, ikke minst den mentale, å le av det som er over kanten, bare fordi det er over kanten.
En ulempe med spill som dette, er at de over tid mister noe av sjokkeffekten fordi oppgavene gjentas igjen og igjen.
Heldigvis finnes det tilleggspakker som byr på nye politiske ukorrektheter.
PLUSS:
Godt laget, godt gjennomført.
MINUS:
Nei.
PASSER FOR:
Alle som ikke er lette å krenke.
| 1
|
705276
|
Den glemske detektiven
Camilla Grebe står støtt på egne bein som krimforfatter, men har skaffet seg god rutine etter tre Siri Bergman-bøker med søster Åsa Träff.
Camilla Grebe:
Når isen brister.
Oversatt av Elisabeth Bjørnson.
474 sider.
Gyldendal
"Når isen brister" er litt mer poetisk enn originaltittelen "Älskaren från huvudkontoret".
Den svenske tittelen er svært konkret, men kan få noen hver til å tro at vi har å gjøre med en romantisk liten affære som lukter både blomster og blod.
Slik er det altså ikke.
Bortsett fra det med blod, da.
Grebe veksler mellom tre jeg-personer gjennom boka, og det er denne vekslingen og samspillet mellom de tre som gjør "Når isen brister" så tvers gjennom vellykket.
Den ene er Emma som er ekspeditrise i en klesbutikk.
Hun har forelsket seg i sjefen for hele kleskjeden, men skjønner at han krever at forholdet må holdes anonymt inntil videre.
Hun får bange anelser da han aldri dukker opp til forlovelsesmiddagen deres.
Emma forstår ingenting.
Hun blir mer og mer forvirret da hun også oppdager at det mangler dyrebart arvegods fra leiligheten hennes.
Var ikke forloveden så rik som hun trodde?
Den andre er politietterforskeren Peter.
Han er ingen handlekraftig superdetektiv, men tvert imot en nesten parodisk ansvarsfraskrivende og sjelden lite vellykket far og elsker.
Han har sviktet alle dem han stod nær og forårsaket i sin ungdom søsterens selvmord.
Nå bruker han livet på jobben der han blir stadig mer resignert, mens fritiden blir tilbrakt med pizza og sport på tv-en.
Den tredje er atferdsforskeren Hanne.
Hun er ti år eldre enn Peter og en av dem han har sviktet gjennom tidene.
Grønlands-elskende
Hanne er i ferd med å gå fra sin dominerende mann og finne tilbake til Peter, men hun er en politihjelper med en stor hemmelighet.
Demenssykdommen er i ferd med å ta henne.
Grebe beskriver alle tre gripende godt.
Både Emma, Peter og Hanne framstår som fullt mulige personer involvert i en grotesk drapssak med tråder tilbake i tid.
For det skal vise seg at Emmas direktør ikke bare unnlater å møte til forlovelsesmiddagen, men han forsvinner også sporløst fra sin flotte villa.
Igjen ligger liket av en ung kvinne, halshogd.
Funnet er foruroligende likt en ti år gammel uløst drapssak.
Svenske tilstander er blitt et skjellsord, men svensk krim på Grebes nivå fungerer bra.
| 1
|
705277
|
Ambisiøse Alsterdal holder koken i den fjerde boken
Det er lett å bli lei av alle serieheltene og seriemorderne som sprer seg verre enn Charles Manson-feber i krimlitteraturen.
Tove Alsterdal:
Evas siste vitne.
427 sider.
Oversatt av Egil Halmøy.
Kagge Forlag.
Da er det en sann befrielse med en ny frittstående roman fra svenske Tove Alsterdal, hennes fjerde krimroman.
Eller krimroman og krimroman, Alsterdal løper ikke etter popularitet, hun skriver bøker om forbrytelser, men langt mer enn standard krim.
Også denne gangen handler det om svenske tilstander – sett så definitivt fra vrangsiden.
Underveis får vi et skremmende realistisk innblikk i tidligere tiders behandling av såkalt mentalt syke, helt opp til vår moderne tid.
Og vi får ta veien via Berlin og videre til en sliten ferieby i Romania på jakt etter tittelens siste vitne, en romkvinne.
Alsterdal føyer seg fint inn i rekken av prima krimforfattere som lar hvert verk stå på egenhånd, Belinda Bauer og Minette Walters er to andre gode eksempler på A-listen min.
Boka åpner i det som en gang var Sveriges største mentalsykehus:
Beckomberga i vestre Stockholm.
2000 pasienter virret rundt her på det meste, utsatt for lobotomi, elektrosjokk og såkalt vannterapi.
Men i 1995 ble sykehuset nedlagt, og nå skal området bli eksklusivt boligstrøk for folk som kan bla opp seks millioner svenske kroner for et rekkehus i parklignende omgivelser.
"Vi tar vare på idyllen" heter det i markedsføringen for området, en reklamesetning med umiddelbart beisk bismak.
Alsterdal skriver med skarp penn om hovedpersonen Eva.
Hun har skilt seg to ganger og mistet kontakten med sønnen underveis, men nå blir hun besatt av eks-mannen som hun forlot i sin tid.
Eva opptrer som en god, gammeldags stalker og blir en naturlig hovedmistenkt da eks-mannen blir drept.
Jakten på det ene vitnet er en vesentlig del av denne romanen, tidvis truer den med å bli for dominerende, men Alsterdal har mye på hjertet om flyktninger generelt, romfolk spesielt og Europas tilstand anno 2017.
Jeg liker også UD-ansatte Niklas som måtte la drømmen om Nairobi vike til fordel for hageby og rolige omgivelser for sønnen Emil.
Emil sliter selv før hodeskallen kommer ramlende fram under senga hans.
Niklas er selve prototypen på en anstendig blågul svensk mann.
Han skammer seg over det meste.
Inkludert at han blir kåt på naboenken.
Hun var minst 30 år yngre enn Evas eks-mann.
Ja, jeg sa det var svenske tilstander.
Alsterdal skriver ikke fullt så mørkt her som i den nattsvarte forgjengeren "Ingen vei tilbake".
Men det er sannelig nok av grøss for den som liker et kvast familiedrama innhyllet i gåter fra fortiden.
Og hvem gjør vel ikke det?
| 1
|
705278
|
Kan det bli verre?
Dette er dårlig.
Virkelig dårlig.
Så hvis du er litt ond av deg, kan du lese bare for å nyte.
Jenny Rogneby:
Alle midler tillatt.
Krimroman.
Oversatt av Elisabeth Bjørnson.
415 sider.
Gyldendal.
Tenk deg at en fyr forsøker å sprenge seg i hjel foran den svenske Riksdagen, at han overlever med svære skader, og at det hele skjedde midt på lyse dagen.
Tenk deg så at en politikvinne får beskjed om å avhøre bombemannen en uke etter at hendelsen fant sted.
Så kan du lese følgende, hentet fra side 22 i Jenny Rognebys "Alle midler tillatt":
- Hva var det egentlig som skjedde, sa jeg.
- Hvordan kunne han overleve eksplosjonen?
- Bombebeltet gled ned over hoftene like før bomben detonerte, noe som førte til at begge beina ble revet av.
Ifølge ambulansefolkene var mannen ved bevissthet og forsøkte å kravle unna da de ankom stedet.
Jeg nikket.
Denne saken ville kreve at jeg ga den all min oppmerksomhet.
OK:
Gjett hva politiet må ha snakket om den siste uka?
Forestill deg hva mediene har fylt sider og fronter og sendeflater med!
Og så serverer etterforskeren med de mest banale barneskolespørsmål?
Og hun blir behandlet som om spørsmålene faktisk er fornuftige?
Dette er virkelig ikke til å tro.
Dessverre blir det ikke bedre:
Jeg-personen er nemlig bare måtelig interessert i saken hele Sverige er opptatt av, hun bruker mye mer tid på å kurse kriminelle i den perfekte forbrytelse fordi hun selv trenger penger, og holder slik-gjør-du-det-og-slipper-unna-med-det-seminarer for spesielt utvalgte banditter mens hun forsøker å holde kontakt med sin lille datter og altså leter etter bomberens hvorfor og hvordan og var han alene eller ikke?
Dermed rotes vi inn i fremmedlegionen og svenska folkhemmets skyggesider og barnevern og narkomane og råtne politifolk og you name it.
Alt i et dvaskt språk som bare innimellom løfter seg opp til det ordinære - stort sett er det ubehjelpelige forsøk uten sjel og nerve, altfor ofte av typen tell it, don't show it, vi får ikke selv vurdere det som skjer, vi får bare beskjed om at sånn er det.
Konklusjonen er enkel:
Dette er uhyre dårlig tenkt.
Og det er minst like dårlig fortalt.
Da hjelper det ikke at Rogneby har varmet opp for Michael Jackson, at hun har studert kriminologi og jobber som etterforsker i Stockholmspolitiet.
Det hjelper ikke engang at noen kaller henne krimdronning, at hun er oversatt til 11 språk og at noen vil lage film av bøkene hennes.
| 0
|
705279
|
Coco Hames:Nashville, pluss mer
Frontfiguren i The Ettes blander country, pop og pønk.
Coco Hames:
"Coco Hames" (Merge/Playground)
I The Ettes spilte Coco Hames rufsete garasjepop, men det er gått seks år siden forrige album derfra.
På solodebuten synger hun om tapt kjærlighet og nye drømmer og åpner med Byrds-inspirerte "When you said goodbye".
Senere følger countrylåtene "Tennessee Hollow" og "This house ain't a home", men selv om Hames har slått seg ned i Nashville, har ikke byen slukt henne.
"I do love you" er en tøff låt anno 60-tallet, "I don't wanna go" er tyggegummipønk og Tommy Stinsons "Tiny pieces" er flott duett med John McCauley fra Deer Tick.
Medprodusent er Andrija Tokic , og i studio finner vi folk fra The Raconteurs, The Whigs, The Weight, Reigning Sound og bandet til Jack White.
Beste spor:
"When you said goodbye", "I do love you", "I don't wanna go", "Tiny pieces".
| 1
|
705280
|
Halvgodt om helsprø morder
Tanken er god, men det er verre med gjennomføringen i denne heseblesende nedtellingskrimmen.
Daniel Cole "Filledokka".
Krim.
Oversatt av John Erik Frydenlund.
430 sider.
Vigmostad Bjørke forlag, 2017.
Ideen er velkjent, fra for eksempel TV-serier som "Broen" eller filmer som "Seven".
En spinngalen morder forhåndsannonserer sine drap, og så forsøker en søvnløs detektiv å stoppe ham eller henne.
I dette tilfellet er detektiven en kar som kalles ulven, The Wolf.
Han har nettopp kommet tilbake på jobb etter et ufrivillig opphold innen det psykiske helsevernet, og mye tyder på at han nok kunne hatt godt av å være innlagt litt lenger.
Et grotesk lik, sammensydd av deler fra seks ulike personer, blir funnet hengende fra taket i en leilighet rett over gata fra ulvens triste ungkarsleilighet, og med en arm pekende rett imot soveromsvinduet hans.
Ergo er det mye som tyder på at detektiven ville ha blitt tatt av saken umiddelbart i den virkelige verden.
Boka er smått irriterende, fordi historien ikke er særlig godt fortalt.
Noe kan skyldes oversettelsen; det er ofte en stor fordel å lese engelsk krim på originalspråket dersom man kan, men det kan også rett og slett skyldes at debutanten Cole (34), som er grundig opphausset av forlaget, ikke er moden ennå.
William Fawkes, som er ulvens egentlige navn, har alle muligheter til å bli en slags kultfigur.
Han er i alle fall utstyrt med omtrent hvert eneste problem og hvert eneste karaktertrekk som politifolk liksom skal ha i denne sjangeren (trøbbel med damene, ulydig mot sjefene, rikelig med demoner i toppetasjen).
Men for meg forblir han uforløst.
Spenningen i boka knytter seg ikke så mye til om ulven klarer å forhindre de annonserte drapene (hadde han det, ville boka blitt veldig kort), men om han klarer å hindre det siste av mordene - på ham selv.
| 0
|
705281
|
Ray Davies:Drømmen om Amerika
Akkurat da løpet virket å være kjørt, har 72-åringen funnet formen igjen.
Ray Davies:
"Americana" (Sony)
Med et riff skrevet for evigheten, brant The Kinks og "You really got me" seg inn i rockehistorien .
Året var 1964, og de neste ti årene leverte London-bandet en serie klassiske album.
Man kan krangle om når forfallet satte inn, men fra midten av 70-tallet handlet det mer om enkeltlåter enn gjennomførte plater.
Da brødrene Ray og Dave Davies skilte lag i 1996, kunne uansett The Kinks se tilbake på en imponerende sangkatalog.
Den beste av dem alle, vil noen hardnakket hevde.
Alene har Ray Davies ikke klart å matche glansdagene.
Kanskje fordi solodebuten kom så sent som i 1985.
Eller kanskje fordi han trengte broren å bryne seg på.
Gjengen han har hentet inn denne gangen, gjør i hvert fall ikke tingene verre.
The Jayhawks er noe av det bedre USA har å by på, selv uten sentrale Mark Olson.
Opptakene er gjort i Konk Studio i London, grunnlagt av The Kinks i 1973.
Selv om Davies har holdt seg hjemme i England, handler platen om USA.
"Americana" var også tittelen på selvbiografien utgitt for fire år siden, med en oppfølger underveis.
Sangene beveger seg fra Kinks' første, famlende forsøk i det lovede land fram til utsolgte stadioner, pluss Davies' år i New York og New Orléans.
Drømmen er det første vi møter, i tittelkuttet "Americana":
I wanna make my own where the buffalo roam
In that great panorama
My baby brother and me in the land of the free
Americana
Dette kunne lett blitt en pinlig start, men Davies omfavner den rørende naiviteten mens The Jayhawks pakker sangen inn i all den americana du kan ønske deg.
Og uskylden tok definitivt slutt da han ble skutt i beinet av en veskenapper i New Orléans i 2004.
Har Davies omsider klart å lage et solid soloalbum?
Jammen har han det.
Sangen "The deal" reflekterer varmen han utstrålte for så mange år siden, og "Poetry" tar flørten med glamrocken videre.
Selv om sangen ligger nærmere Steve Harley og Ian Hunter enn The Kinks, passer den Davies.
På saktegående "Message of the road" begynner jeg å lure på om løpet likevel er kjørt, men sangen reddes ved at Karen Grotberg overtar vokalen midtveis.
Hun er en ofte oversett del av Jayhawks, skjult i skyggen av kivingen mellom Olson og Gary Louris.
Hun gjør et nytt innhopp på music hall-pregede "A place in your heart", like velkommen der.
"The mystery room" smaker av den amerikanske musikken som vekket The Kinks til live, før de raskt ble mer engelske enn noen.
Så engelske at amerikanere skydde dem, før de slo om til amerikansk stadionrock i senere år.
Da var det engelskmennene som ignorerte dem.
"Rock 'n' roll cowboys" og dens intro "Silent movie" er et varmt minne om tidligere New Orléans-nabo Alex Chilton og andre pionerer.
Et blikk i speilet er på sin plass:
Your time's passed
Now everyone asks for your version of history
Do you live in a dream, or do you live in reality
"Change for change" låner fra sumpblues, mens "The man upstairs" innledes med noen strofer fra "You really got me".
"I’ve heard that beat before" snuser på Tom Waits før Davies gjør den til sin, mens "A long drive home to Tarzana" er av det myke slaget.
Allsang-rockende "The great highway" sitter som den skal.
"The invaders" handler om trøbbelet med amerikanske immigrasjonsmyndigheter i 1965:
Hey, punk, you a boy or a girl?
Ray Davies ender med trauste "Wings of fantasy", bare for å ha noe å forbedre til neste gang.
Beste spor:
"Americana", "The deal", "Poetry", "The great highway", "Rock 'n' roll cowboys", "The great highway".
| 1
|
705282
|
Ron Sexsmith:Tilbake til det vante
Han ga ut sitt første album i 1991 og har fortsatt til gode å komme med noe dårlig eller middelmådig.
Ron Sexsmith:
"The last rider" (Cooking Vinyl/Playground)
I kjølvannet av påsken gir Ron Sexsmith ut "The last rider".
Selvsagt en vri på "the last supper", altså Jesu siste måltid, nattverden.
En rider er ønskelisten turnerende artister sender til arrangørene, og omgitt av turnébandet har Sexsmith satt seg ned ved det dekkete bordet.
Den samme gjengen er for en gangs skyld med i studio, og trommis Don Kerr er medprodusent.
Sexsmiths to siste plater har vært preget av troen på at han skulle dø og av gleden over at svulsten i halsen likevel ikke var strupekreft.
Nå er den kanadiske crooneren tilbake ved normalen, noe som i hans tilfelle betyr 15 sanger fylt med både håp og resignasjon, melankoli og varme.
Klisjeene lyder nesten kloke når han synger dem i "Dreams are bigger", og "Who we are right now" minner om The Carpenters.
Han avslutter med vakre "Man at the gate (1913)", om tanker som melder seg ved å se på et gammelt postkort kjøpt tilfeldig i en butikk.
Beste spor:
"It won't last for long", "Worried song", "West Gwillimbury", "Who we are right now", "Dead end dream", "Man at the gate (1913)".
| 1
|
705283
|
Utstilling som henger i løse luften
Her er en utstilling som i og for seg er fin og interessant, men som henger helt i løse luften.
Kunsthall Stavanger: Kiki Kogelnik, maleri, skulptur, video.
T.o.m. 13. aug.
Kunsthallen viser den østerriksk-amerikanske kunstneren Kiki Kogelnik, aktiv særlig i den store popkunst-bølgen på 1960- og 70-tallet, da hun også var innom feministiske tema.
Utvalget begrenser seg til tiden fram til 1971, men har i tillegg med to skulpturer fra 1986 og en installasjon fra 1992, som alle viser at hun da må ha gått tom for nye idéer.
Her får vi først og fremst et stykke kunsthistorie, men uten en større sammenheng.
Når vi først får en anledning til å se en kunstner som aldri slo helt igjennom som popkunstner, delvis fordi de ledende kunstnerne der var menn, men også fordi hun selv hadde et begrenset repertoar, og dermed antakelig for liten kraft til å bli en sentral skikkelse.
I hvert fall er det et slikt inntrykk dette utvalget gir oss.
Problem
Det største problemet med utstillingen er dens mangel på kontekst:
Popkunst og feminisme pekes det bare forsiktig på i utstillingens eneste form for skriftlig informasjon, et enkelt A4-ark.
Det en slik mønstring sårt trenger, er å vise sammenhengen kunstneren sto i den gang, hvilken innflytelse hun utøvde på popkunsten, og hvordan hun påvirket, eventuelt ble påvirket av, den store feministiske bølgen på 70-tallet.
Alt dette mangler her; det kunne ha blitt ordnet gjennom en katalog med perspektivrike essays, eller ved at utstillingen inkluderte kunstverk av andre popkunstnere, som Oldenburg, Warhol, Wesselmann etc.
Det er interessant at Kogelnik opererte side ved side med mer berømte kunstnere i New York på 60-tallet, innen den sterkt mannsdominerte popkunsten.
Når jeg leser meg opp på Kogelnik, pekes det på at det særlig er utover på 70-tallet at kunsten hennes uttrykker tydeligere formulerte feministiske tanker; men utstillingen i kunsthallen stanser i 1971.
Jeg føler meg snytt for arbeider som åpenbart må være utelatt her – slik blir A4-arkets formulering om hennes «tette forbindelse til den andre bølgen innen feminismen» stående som et postulat.
Vinyl
Utvalget rommer interessante arbeider.
Kogelnik skilte seg fra flere popkunstnere ved at hun ikke feiret konsumsamfunn og reklame; hun skapte sin egen billedverden i maleriene, med sjablonmessige figurer i sterke farger.
Og hun fant nye materialer, som f.eks. vinyl, som hun klipte figurer av og hang på kleshengere, som sjelløse, impotente mennesker.
Her ligger en samfunnskritikk; men den vanner hun ut ved stadig å gjenbruke den samme idéen.
Helt fram til den nokså patetiske installasjonen fra 1992, «Seelenwäsche» (Sjelevaskeri), hvor en vaskemaskin stadig vasker vinylfigurene hennes, som så henges til tørk.
Studér heller «Chandelier Hanging» fra 1970, hvor vinylfigurer henger på kleshenger, tomme og endimensjonale, som flådd menneskehud, slik vi ser det i St. Bartolomeus-skikkelsen i Michelangelos Dommedagsfreske i Det sixtinske kapell.
En bitende samfunnssatire med røtter i hippietidens kritikk mot the establishment.
Den oppfinnsomme materialbruken i «Green Hand,» 1964, viser en behansket hånd som nærmest spiller et brettspill på en stekeplate, husmorens attributt.
Og i det store maleriet «Self Portrait,» 1964, revner kroppen hennes, dradd som den er mellom ulike, sterke krav i samfunnet.
Materialer
Utstillingen viser en kunstner som på 60-tallet viser friske og uortodokse holdninger til nye materialer og temaer.
Den viser også at Kogelnik ikke hadde samme store spennvidde og sterke kunstneriske drivkraft som en annen kvinnelig kunstner som kom til USA fra Europa på samme tid:
Eva Hesse, som fant helt nye materialer hun kunne gi sterk form og legge like sterkt innhold til.
Den viser at det finnes gode grunner til at Hesse i dag rager som en langt mer betydelig kunstner i nyere kunsthistorie.
For meg er det uforståelig at kunsthallen nå to år på rad velger å presentere kunsthistoriske utstillinger.
I fjor var det Judith Bernsteins amerikanske feminisme fra 60- og 70-tallet.
I forbindelse med salget av Hepworth-skulpturen uttalte kunsthallens styreleder, Eirik Moe, om pengene de da fikk, at «vi vil bruke midlene til å sikre at kunsthallen på både kort og lang sikt blir en aktiv arena for visning av samtidskunst» (SA 20.6.14).
Daglig leder Hanne Mugaas har også ved flere anledninger sagt det samme:
«I kunsthallen formidler vi samtidskunst på høyt nivå» (SA 23.4.14).
Med to kunsthistoriske utstillinger som hovedsatsinger, synes det som om kunsthallen nå har tapt dette målet av synet.
For Hepworth-pengene forventer jeg nå å se mer samtidskunst på høyt nivå, mer av det som faktisk foregår rundt oss akkurat nå.
Mer av det som er relevant på den internasjonale kunstscenen.
Nå.
| 0
|
705284
|
Sakprosa:Norges dyreste flyktninger
Ingen flyktninger har vært dyrere for den norske stat enn Anders Jahre og Hilmar Reksten.
Trond Gram:
Den franske økonomen Gabriel Zucman er den første som har beregnet hva den virkelig dyre gruppen flyktninger, skatteflyktningene, har kostet.
I boken ”The Hidden Wealth of Nations: The Scourge of Tax Havens” anslår han, basert på tilgjengelige statistikker, at det ligger 60 000 milliarder kroner gjemt i de ulike skatteparadisene.
Det utgjør 8 prosent av verdens samlede formuer.
Det internasjonale journalistsamarbeidet om de såkalte Panamapapirene avdekket noe av denne enorme skatteunndragelsen.
Det er denne avsløringen historikeren Trond Gram bruker som knagg for å rekapitulere fortellingen om de to dyreste flyktningene i norgeshistorien:
Rederne Anders Jahre og Hilmar Reksten.
Samfunnets støtter
I Sandefjord og Bergen er reaksjonene ennå blandet når de to nevnes.
De var samfunnets støtter og blant de to byenes fremste mesener.
Anders Jahre hadde ikke bryst bredt nok til å bære alle de ordener og utmerkelser han fikk.
Samtidig gjemte de to unna hundrevis av millioner i skatteparadiser, godt hjulpet av banker og advokater som heller ikke så det som sin plikt å sørge for at lover og skatteregler ble fulgt.
Historien er fortalt tidligere, om hvordan de to konstruerte nesten ugjennomtrengelige nettverk av stråselskaper, om hvordan pengene ble sendt på kryss og tvers for å skjule dem for norske skattejegere, og om hvordan bostyrerne, spesielt Even Wahr-Hansen, Jens Kristian Thune og Kristian Roll, brukte ufattelig med arbeidstimer i jakten på pengene.
Når Trond Gram har tatt på seg å fortelle den på ny, burde han gjort det betydelig enklere for lesere uten revisorutdannelse.
Han trenger så dypt inn i labyrinten at han burde hatt en ariadnetråd for å finne ut igjen.
Det har han dessverre ikke.
Derfor havarerer et ambisiøst prosjekt i et hav av detaljer om selskap, eierkonstruksjoner og møter i London, New York, Oslo og på Caymanøyene, til stor skade for flyten i fremstillingen.
«Oss» om bostyret
Gram har hatt stor hjelp av tidligere bøker om de to skattesvikerne, og det merkes på teksten at han også har hatt god tilgang til bobestyrernes dokument, en gang skriver han til og med om ”oss”, når det åpenbart er bostyret han omtaler.
Ved flittig bruk av scener i historisk presens forsøker han å skape bilder, men de løser seg fort opp i transaksjoner, antedateringer, søksmål og motsøksmål.
Dårlig forlagsarbeid trekker også ned.
Språkvasken har vært for omtrentlig, gjentakelsene florerer, og det er flere unødvendige feil, som når en mann som heter Morrison på side 182 plutselig heter Miller på side 183.
For den som ikke går seg vill i detaljene, er det likevel mye viktig økonomisk norgeshistorie i fortellingen om de to rederne som gjerne ville bidra til fellesskapet, men ikke via skatteseddelen.
Først Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen, senere supplert av Høyre og Erna Solberg, gjorde sitt beste for å avblåse den seige jakten på de skjule utenlandsformuene.
Hadde de lyktes, ville staten gått glipp av flere hundre millioner kroner, og vi ville aldri visst riktig hvor kostbare to flyktninger kan være.
| 0
|
705285
|
Halvparten av medaljen
Siste boka om den rufsete eks-politihelten David Sarac har mange pluss, men et stort minus.
Anders de la Motte: Ultimatum.
Oversatt av Bodil Engen 454 sider.
Aschehoug.
"Ultimatum" ble kåret til beste svenske kriminalroman i 2015.
Det kan forstås langt på vei.
Vi snakker om en intrikat thriller i høyt oppdrevet tempo der verken politifolk eller ledende politikere er til å stole på og med rikelige innslag fra Stockholms brokete underverden.
Eks-politihelten Sarac ligger traumatisert på psykiatrisk institusjon og planlegger sitt eget selvmord etter hendelsene i "Memorandum", forrige bok.
Førstebetjent Julia Gabrielsson får en mystisk medhjelper i Omar Amante.
Sammen begynner de å nøste opp i en drapssak der offeret er funnet partert og maltraktert til det ugjenkjennelige, samt senket i vannet utenfor regjeringspartiets kurssted.
Andre sentrale personer fra forrige bok dukker opp igjen:
Svindleren Nathalie Aden og den karismatiske irakiske politimannen Atif Kassab.
Sistnevnte er nå fange i et svensk høysikkerhets-fengsel.
Anders de la Motte byr på velsignet handlekraftige kvinner på alle sider av loven.
Det er ikke vanskelig å få sympati for Nathalie Aden.
Hun berget livet til Sarac og Kassab i forrige bok og prøver nå å sjonglere et liv på den nesten lovlydige siden.
Mennene derimot er det verre med.
Foruten Kassab er verken Sarac eller regjeringspartiets kronprins Jesper Stenberg stort å skryte av.
Heller ikke Assante, sivil etterforsker med sterke opplevelser fra tragediene på Lampedusa, er utpreget handlekraftig.
Gabrielssons mentor Oscar Wallin framstår som en usedvanlig slesk "manboy" på strak vei nedover i politihierarkiet.
De la Motte har levert en tett og intens fortelling, det er lett å la seg oppsluke av "Ultimatum".
Svensk storpolitikk og gjengkrim veves sømløst sammen.
Men problemet med boka er at den oppleves som del to av et sammenhengende verk.
Sammen med "Memorandom" er dette aldeles strålende, nærmere 1000 sider med underholdning i stjerneklassen og noen nydelige, velskrevne passasjer.
Uten å røpe for mye:
Sterke innslag av feelgood blir det også, all tristesse til tross.
Men "Ultimatum" står ikke fullt ut på egne bein, selv om den ferske leseren får hjelp til å komme seg gjennom boka.
Sammen fungerer de to bøkene derimot ypperlig og fortjener fullt ut prisen fra 2015.
| 1
|
705286
|
En fantastisk verden av sterke farger
Det åpner seg en fantastisk verden av sterke farger og underlige former, skriver kunstkritiker Trond Borgen om brasilianske Maria Nepomuceno.
Stavanger kunstmuseum:
Maria Nepomuceno, objekt, installasjon.
T.o.m. 28. mai
Det blir bedre straks du kommer inn.
Utenfor kunstmuseet ligger en lett forloren installasjon kalt «The Force»; den viser litt av Maria Nepomucenos repertoar – hennes bruk av sydd tauverk, perler og brukte gjenstander – men den kommer ikke til sin rett der den ligger på de golde brostein, lett inneklemt og uten assosiasjonsskapende hjelp av omgivelsene.
Men inne i museet åpner det seg en fantastisk verden av sterke farger og underlige former, fantasieggende og umiddelbart tilgjengelig for sansene.
Her er Nepomucenos utstilling rett og slett et godt sted å være.
For en gangs skyld kan du glemme alt du burde vite om nykonseptualisme, politisk aktivistisk kunst, symboltung kunst, postmodernistisk intertekstualitet og metakunst – rist støvet løs og gi deg Nepomucenos fargesterke, sensuelle, nærmest karnevalistiske kunst i vold.
Senker terskelen
For det denne brasilianske kunstneren gjør her, er å senke terskelen for et museumsbesøk; hun gir oss en umiddelbar tilgang til former og farger som er overdådige, magiske, fortryllende, rytmisk vekslende – og som frister meg stadig lenger inn i et mykt drømmelandskap.
Hun syr tauverk i sirkler og spiraler, fletter og vever siv, føyer til perler, keramikk og diverse fundne objekter og skaper skulpturer som settes sammen til helhetlige rominstallasjoner.
I dette ligger bl.a. kunnskap om gammelt tradisjonshåndverk, hentet gjennom opphold hos urfolk-stammer i fjerne strøk av Brasil.
Slik har hun skaffet seg en slags lagerbeholdning av rekvisitter til sine installasjoner, for disse objektene kan settes sammen på ulikt vis, alt etter lokalets karakter og størrelse.
I kunstmuseet har hun bl.a. laget en stor installasjon som publikum inviteres til å gå inn i – den er en slags sansehage, en fantasihule for lek og umiddelbar opplevelse av formene og fargene du ser og perlene du trår på.
Hun kaller den Refúgio, et sted å søke tilflukt, et sted for beskyttelse, et trygt sted uten farer.
Organisk kunst
En viktig bakgrunn for Nepomucenos kunst er kunstutviklingen i Brasil i etterkrigstiden:
Konkretismen, med sine geometriske former, sine krav til det rasjonelle og logiske, ble på slutten av 50-tallet avløst av neokonkretismen, som ikke var mer av det samme, men tvert om understreket betydningen av en levende, organisk kunst som skulle tale direkte til betrakteren.
Kunstnergruppen Grupo Frente og kunstnerne Lygia Clark og Helio Oiticia var de mest framtredende utøverne av denne kunstretningen.
Det er interessant å se hvordan idéene fra neokonkretismen igjen har blomstret de senere årene; og det er et nedslag av dette vi nå kan oppleve i kunstmuseet.
For Nepomuceno gir oss et multisanselig rom hvor hun kommuniserer direkte med kropp og følelse.
Sentralt i kunsten hennes er materialiteten og stoffligheten i skulpturene; de er myke, men likevel håndfaste ved at de holdes sammen av den enkle sydde og vevde behandlingen av tauet og sivet.
Geometrien i sirklene og spiralene er slett ikke rasjonell og hard, men tvert imot bløt – den hører ikke hjemme i logikkens verden, men i fantasiens.
Sentralt er også de rene, sterke fargene; de både bidrar til å definere formene, og de blusser opp i nærmest sjokkartet gult og blått, som sanse-ilinger, en egenskap og kvalitet i seg selv.
Mykhet
Kunsthistoriske etterklanger finnes det nok av, som f.eks. til de bløte skulpturene til Claes Oldenburg på 60-tallet, og til en del av Louise Bourgeois’ skulpturer de etterfølgende tiårene.
Affiniteten til surrealismen er også tydelig, der Nepomuceno lar skulpturene klatre oppover veggene, med en slags absurde sugekopper eller stetoskoper, som om det er noe som skal avlyttes her.
Mykheten får meg til å tenke at det må være like før alt kollapser, men samtidig ser jeg at dette jo er en slags organiske former, som lever og puster og aldri vil forgå.
Jeg rusler innover i dette drømmelandskapet, som også fører meg tilbake til min egen barndoms rike – et sted hvor det ikke fantes bekymringer eller hindringer, kun umiddelbare sansninger og fantasiopplevelser uten grenser.
Det er ikke et dårlig sted å ta sitt publikum, når det gjøres med en slik stringens og kraft som i denne utstillingen.
| 1
|
705287
|
Mondo er helt topp
Christian André Pettersen og hans dyktige stab på Mondo holder stilen og forsvarer toppkarakteren fra i fjor.
Restauranten i Havnespeilet på Vågen i Sandnes holder høyt nivå, både på mat/drikke-kombinasjoner og service.
Lokalene innerst i Gandsfjorden er ypperlige, på ett bord nær - det som står nærmest kjøkkendøra - og som bør fjernes.
For øvrig er det fjordutsikt eller kjøkkenutsikt som gjelder.
Jeg vet ikke hva som er best, men det er i hvert fall en fornøyelse å se den svært talentfulle Christian André Pettersen og hans dyktige stab kokkelere bak den blankskurte kjøkkenbenken.
Den kvelden vi var innom besto vår åtterettersmeny av tartar, selleri, fjellørret, skrei, urtesorbet med tinnved, kalv, ost og dessert.
Til dette kom en vinmeny som satt som et skudd til maten, tilberedning og råvarer var førsteklasses og servicen upåklagelig.
Vår regning bikket 4000 kroner for to, men det går selvfølgelig an å ta rimeligere valg enn full pakke av absolutt alt.
Nivået tatt i betraktning, forsvarer Mondo prislappen.
Dette er fine dining på høyt nivå.
Rustikt, men elevert
Måltidet ble innledet med en rørt tartar med røkt rømme.
En feiende frisk start som hviler tungt på råvarene og ble godt akkompagnert av et glass Georg Breuer Terra Montosa 2015, en frisk og fruktig, men tørr riesling som svaler ganen og henger lenge i munnhulen.
En vin som ellers er bankers til sushi, men som sto godt til tartaren med det lille røykhintet.
Her kunne nok et ølvalg - for eksempel en fruktig og humlefrisk Galaxy fra Lervig vært et frekt og like godt valg - men herlighet, nå var Mondo-showet i gang, og selv om det startet på høyt nivå, skulle det bare ta seg oppover og oppover og oppover herfra.
Neste rett kom i form av en bakt selleribiff med kaviarhollandaise.
Den feite, men syrlige sausen var perfekt match til den sødmefulle og kraftige rotgrønnsaken som egentlig er så rustikk som mat kan bli, men som her løftes til eleganse.
Det samme kan sies om neste rett - helstekt fjellørret fra Vestvågøy - som ble servert slik den er sammen med nydelig agurksalat:
En hel fisk.
Rett på bordet.
Vær så god og del.
Perfekt varmebehandlet, saftig og smaksrik.
Igjen:
Ypperlige råvarer.
Ørreten fikk følge av et glass Francis Blanchet Pouilly Fumé Calcite, en floral og mineralsk vin som er kraftigere i anslaget enn i avslutningen og som plasserte oss i Loire, der vi skulle oppholde oss en stund.
Hele verden
Christian André Pettersens skrei var stekt til perfeksjon og landet på tallerkenen med herlig og kjernesunt grønnkål som hadde tyggemotstand og spenst, med følge av en Paul Prieur & Fils Sancerre som er så klassisk Sancerre som en vin bare kan bli.
Den byr på dette mineralske sparket av flint som er så frigjørende midt i den harmoniske, Loire-ske, honningblomsterengen.
Et nydelig vinvalg som også var et frampek til neste rett:
Et høydepunkt med kalv og foie gras med morkler.
Jeg kan knapt huske at jeg har satt tennene i noe bedre.
Her faller alle brikkene på plass i en helhet og harmoni som savner sidestykke.
Så smelles det også til med en rød Sancerre fra Paul Prieur & Fils i glasset som har akkurat nok syre til å hamle opp med foie gras-innslaget i retten og samtidig nok kirsebæraktig fylde til å stå oppreist ved kalven.
Intet mindre enn en genial kombinasjon av mat og drikke.
Måltidet ble avsluttet med først Bo Jensens herlig, kremaktige chevre fra Aurenes på Høg-Jæren og deretter en oppfriskende dessert med myntemarengs og after eight-is.
Etter at Aftenbladet ga Mondo terningkast seks i fjor, har vi fått noen få tilbakemeldinger om at stedet ikke levde opp til karakteren vi ga.
Kritikken vi fikk kom i en periode på senhøsten og handlet både om mat og service.
Det er bare å konstatere at om det er riktig at Mondo hadde en downperiode, er restauranten tilbake for fullt nå.
Mondo er esperanto og betyr verden.
Vi takker Christian André Pettersen for opplevelsen, og konstatere at he’s got the whole world in his hands.
| 1
|
705288
|
På sporet av den tapte tid
Du vet at du leser en annerledes krimroman når avslutningen er et sitat fra Marcel Proust.
E.O. Chirovici: Speilenes bok.
Oversatt av John Erik Bøe Lindgren.
240 sider.
Cappelen Damm
"Speilenes bok" er intelligent moro, et puslespill velsignet fri for gørr og blod.
Hvorfor er mer interessant enn hvem her.
Men boka fungerer også som tradisjonell detektivgåte, skrevet på utradisjonelt vis.
Lag på lag avdekkes løgner, bedrag og hukommelsesforvrengninger i en 20 år gammel uløst mordsak.
Innledningsvis kan den minne både om Donna Tarttts "Den uendelige historien" og Jöel Dickers "Sannheten om Harry Quebert-saken".
Men "Speilenes bok" setter etter hvert sin helt egen, finurlige kurs.
En lovende start
I 2007 får litteraturagenten Peter Katz tilsendt innledningen til et manus som fascinerer ham sterkt.
Forfatteren heter Richard Flynn.
En gang en lovende Princeton-student.
Nå en lett fallert og resignert reklamemann på gravens rand.
Flynn lover at dette er et selvbiografisk arbeid som vil oppklare et uløst drap, et drap fra virkeligheten som skulle påvirke hele Flynns liv og karriere.
Foruten å begynne og slutte med den tilbaketrukne Peter Katz er "Speilenes bok" formet som tre deler.
Professoren dør
Første del er min favoritt.
Det er manuset til Richard Flynn og beskriver hans dager som fersk Princeton-student med forfatter-ambisjoner.
Han får karismatiske Laura Baines som samboer i bofellesskap og blir umiddelbart sterkt fengslet.
Hun introduserer ham til den om mulig enda mer karismatiske og eksentriske professoren Joseph Wieder.
Uten å røpe for mye:
Det er Wieder som blir drept i sitt eget hjem rett før jul i 1987.
Drapet blir ikke oppklart.
Flynns manuskript er nøkternt og usentimentalt, men med tanke på resten av historien hans kan anslaget til "Speilenes bok" gjøre noen hver melankolsk.
Det er her Chirovici minner mest om Dicker og Tartt.
Andre del handler om grave-journalisten John Keller.
På sporet etter resten av manuset oppdager Katz at Flynn er død av lungekreft i mellomtiden.
Katz ber sin gamle studiekamerat Keller om å finne resten av boka.
Keller graver seg ned i hva som egentlig skjedde den gang for 20 år siden.
Han blir fullstendig oppslukt av den gamle gåten og oppdager ikke før det er for seint at livet hans ramler sammen underveis.
Exit Keller.
Besøk av herr A
Tredje del blir fortalt av den pensjonerte politimannen Roy Freeman.
Freeman var en av de opprinnelige etterforskerne i Wieder-saken, men allerede da kraftig alkoholisert og deprimert.
Han gjorde en tilsvarende elendig jobb og har hatt dårlig samvittighet siden.
Nå er han fraskilt og har fått besøk av herr A, som han kaller det:
Men fortsatt er Freeman i tidlig fase av demenssykdommen og oppsatt på å gjøre bot for sine tidligere forsømmelser.
Gjennom disse hovedpersonene får vi rullet opp historien om drapet på Wieder fra ulike vinkler og med ulike løsninger.
Det gir også en aha-opplevelse å få se hvordan personer kan oppleve verden og hverandre så ulikt.
Så ekstremt som i Gillian Flynns "Flink Pike" blir det aldri, men ingen av fortellerne her er helt pålitelige.
Hva vi husker å glemme
Det er heller ingen tilfeldighet at Freeman begynner å glemme:
"Speilenes bok" har som gjennomgående tema hva vi husker, hvordan vi husker og hvorfor vi glemmer hva vi gjør.
Tilsynelatende i overkant store ambisjoner for en kriminalroman, men Chirovici lander på beina.
Han er opprinnelig rumensk, men skrev boka på engelsk og la handlingen til USA.
Oversettelsen til norsk synes plettfri og tar godt vare på den litt tørre, omstendelige, men likevel besnærende stilen.
Morsomt er det ikke.
Dette er vemod ved veiens ende for deg som ikke krever action og skytescener, men kan like intelligent krim med raffinert snert der menneskers upålitelighet spiller hovedrollen.
| 1
|
705290
|
Mark Lanegan Band:Glimt av lys
17 år etter Screaming Trees, leverer Mark Lanegan en av sine beste plater.
Mark Lanegan Band:
"Gargoyle" (Heavenly/Border)
Som frontfigur i Screaming Trees, red Mark Lanegan høyt på grønsj-bølgen på 80- og 90-tallet.
Bandet pakket sammen i 2000, og Lanegan fortsatte alene og i samarbeid med navn som Isobell Campbell, Greg Dulli, Queens Of The Stone Age, Mad Season og Soulsavers.
Nå har engelske Rob Marshall vært med å skrive seks av de ti kuttene, mens både Josh Homme og Dulli bidrar i studio.
Sangene bæres fram av kirkegårdsstemmen til Lanegan, innslag av krautrock og en industrislipt egg i synthene.
52-åringen fra Ellensburg har ikke myknet mye med årene, men det gotiske slår små sprekker underveis.
"Beehive" er en nesten uforskammet fengende låt, mens "Goodbye to beauty" er tre følsomme minutter og "Emperor" nærmer seg pop.
Du kan svømme i "Blue blue sea", og han maler med bred pensel i "Drunk on destruction".
Han åpner truende med "Death's head tattoo" og slutter med friske "Old swan", på en plate som er bra fra a til å.
Beste spor:
"Nocturne", "Beehive", "Drunk on destruction", "Old swan".
| 1
|
705291
|
Imelda May:Stemmen fra Dublin er tilbake
Tre av hennes fire tidligere album har toppet listene i hjemlandet.
Imelda May:
"Life.
Love.
Flesh.
Blood" (Decca/Universal)
I England har platene klatret oppover, og "Tribal" endte på en tredjeplass.
Tre år etter er hun tilbake med sin femte plate, og kanskje USA står for tur?
42-årige Imelda May har en stemme som går fra mørk intimitet til ren kraft, og det er mulig at denne evnen til variasjon har vært en brems internasjonalt.
Det er lett å bli usikker på hvor man har den irske sangeren når hun har gått fra rockabilly til blues, jazz, pop og soul.
Det spriker her også, men T Bone Burnett er en produsent som evner å spinne trådene sammen.
"Call me" er irsk soul, og "Levitate" kunne lett vokst seg fram til en Bond-låt.
Mye er jazzaktig og bluesbasert, noe er gospel og folk.
Men det spiller liten rolle hvor du kan plassere sangene så lenge de banker med samme puls som May selv.
Sorg, savn og viljen til å kjempe videre fram til det hele ender, "When it's my time".
Jeff Beck og Jools Holland er to av de mange hun har sunget med, og på platen gjør de en gjenvisitt.
Beste spor:
"Call me", "Should have been you", "Human", "Levitate", "When it's my time", "Leave my lonely".
| 1
|
705292
|
Fargen som optisk svamp
En stor, intens opplevelse av malerkunsten, skriver Trond Borgen om John Zuriers bilder i Galleri Opdahl.
Galleri Opdahl: John Zurier, maleri.
T.o.m. 23. april
Maleriet er et forunderlig kunstnerisk medium; det er på ett vis fullstendig uttømt for muligheter, fordi alle strategier og alle malemåter allerede er utprøvd og utført.
Men likevel fornyer det seg stadig, ikke gjennom radikalt nye, hittil usette sider, men gjennom det stille, grundige arbeidet som de dyktigste malerne utfører, idet de bringer maleriet videre med individuelle variasjoner og distinksjoner.
Det er dette som fortsatt kan gi oss noe vi aldri har sett før, og store opplevelser av ren malerisk konsentrasjon.
I Galleri Opdahl skal det bare sju malerier av moderat størrelse til for at vi skal få en slik stor, intens opplevelse av malerkunsten.
Amerikanske John Zuriers nonfigurative bilder virker umiddelbart enkle, til dels grove, som skulle de være malt ganske skjødesløst, eller nærmest i distraksjon.
Men la deg ikke lure, for straks du synker inn i denne utstillingen, begynner disse malerienes særegne kvaliteter langsomt å tre fram.
Fargen er i hvert bilde en ganske tynn, skjør hinne; pigmentene er påført som fortynnet maling, dels med olje, dels med dyrelim som bindemiddel.
Det gir en ganske matt, tørr overflate, et slør som suger til seg lyset i rommet.
Anti-heroisk
Effekten av dette er dobbel:
Jeg ser Zuriers maleri i forlengelsen av modernismens søken etter mediets renhet, men likevel helt uten den heroiske overtonen som for eksempel var så typisk for deler av den amerikanske abstrakte ekspresjonismen.
Zurier gir oss snarere et anti-heroisk maleri, hvor bildets tilsynelatende svakhet og mangel på kraft vendes til dets styrke.
Det som da slår meg er disse malerienes fysiske sensualitet, der de fyller utstillingen med en ren sanseerfaring.
Det slørete lyset inviterer meg inn i bildene, stadig innover, mot en landskapserfaring som ligger langt der inne.
I hvert maleri finnes et åndedrett, en hvilepuls; den bæres av fargen og av de helt enkle komposisjonsprinsippene, som får en liten strek, noen forsiktige prikker og små former til å skape liv og balanse i overflaten.
I enkelte av maleriene har kanten rundt blindrammen sin egen farge, som hvisker seg fram mot forsidens farge, som grønt mot oker i «Late Summer 2.»
Det bidrar til at malerienes nærmest eteriske, flyktige farger flyter foran den hvite veggen, noe som understreker malerienes objektkarakter.
Men bare så vidt, for dette er ganske spartanske malerier, nærmest i ferd med å oppløse seg foran våre øyne.
Ikke minst formidler Zurier maleriet som bærer av fargens nakenhet i overflatens imperfekte tilstand og i stofflighetens skjøre sårbarhet.
Det går opp for meg at denne tilsynelatende skjødesløsheten er et resultat av en langsom, tankefull malemåte, hvor pigmentenes tørkeprosess avsetter spor på lerret som bare kunstnerens tålmodighet, kombinert med hans store erfaring og tekniske kunnskap, kan mestre.
Optisk svamp
Zuriers opphold på Island spores i maleriene hans som forsiktige landskapsinntrykk, med titler som «Helgafell» og «Héraðsdalur.»
Kanskje aner vi spor i snø, stjerner i natten – men aldri direkte, aldri konkret.
De tynne fargehinnene gjør at Zurier ser landskap og natur gjennom et fargeslør; i stedet for at lyset fra landskapsformene trer fram fra maleriets farge, er det fargen som suger lyset til seg fra det rommet jeg befinner meg i som betrakter – han bruker fargen som en optisk svamp.
Det skaper en underlig gjennomskinnelighet, når lyset slik går innover i maleriet, og det bidrar til disse bildenes flyktige karakter.
Det er et paradoks, naturligvis, for akkurat når jeg tror disse fargeflatene vil bryte sammen, suger de meg inn i en verden med en enestående rik, romlig, stofflig og emosjonell dybde.
Det er dette lyset som abstraheres i disse særegne fargene, mer enn konkrete landskapsopplevelser kunstneren har hatt.
Slik demonstrerer Zurier at maleriet hans like mye er et subtilt metamaleri, der det viser fram de maleriske virkemidlene som gir flyktighetens uttrykk dens særegne tyngde og stofflighet, fargens likevekt, og som rommer maleriets egen eksistensielle søken.
Et landskapsmaleri uten landskap; det er tvetydighetens enigma.
| 1
|
705294
|
Karen Elson:Supermodellen etter skilsmissen
Ansiktet er mer kjent enn stemmen, men hun tåler å høres.
Karen Elson:
"Double roses" (Olive/Border)
Oldham-jenta startet modellkarrieren som 16-åring og har jobbet for de fleste og beste.
Samtidig ga hun i 2010 ut albumet "The ghost who walks", produsert av daværende ektemann Jack White.
Nå er hun tilbake igjen, denne gang med Jonathan Wilson som produsent.
Det betyr varm solskinnspop à la 70-tallet, assistert av en solid samling gjester som Father John Misty, Laura Marling, Benmont Tench, Dhani Harrison, Patrick Carney (Black Keys), Pat Sansone (Wilco) og Nate Wolcott (Bright Eyes).
Sangene har hun skrevet i årene mellom de to platene, med sistekuttet "Distant shore" som utløsende faktor.
Elson har en fin stemme, og med Wilson & co i ryggen kan det vanskelig gå helt galt.
Platens svakeste del er de platte tekstene.
Hun insisterer samtidig på at dette ikke er noe skilsmissealbum, selv med linjer som Then my heart, it turned cold/I had to walk away alone.
Det er noen bra kutt her, men Elson strever med å løfte de mer likegyldige tingene.
Beste spor:
"Wonderblind", "Call your name", "Raven".
| 0
|
705296
|
Angaleena Presley: Guy Clarks siste sang
"Cheer up little darling" var den siste sangen outlawen rakk å skrive ferdig.
Angaleena Presley:
"Wrangled" (Mining Light/Border)
Dreams don't come true/they make a mess out of you, synger Angaleena Presley på åpningskuttet.
Dermed er tonen satt.
Hun er en ekte coalminer's daughter fra Kentucky, som flyttet til Nashville for 17 år siden.
Der dannet hun trioen Pistol Annies sammen med Miranda Lambert og Ashley Monroe, i tillegg til å gi ut soloalbumet "American middle class" for tre år siden.
Dette følger hun nå opp med 12 nye kutt.
Blant samarbeidene her finner vi "Cheer up little darling", den siste sangen 74 år gamle Guy Clark gjorde ferdig før han døde av lymfekreft i fjor.
Clarks dødsfall havnet i skyggen av mannefallet blant de store, men var en enestående artist med sanger som "Desperados waiting for a train" og "L.A. Freeway".
"Cheer up little darling" er tidløs country der Shawn Camp har overtatt gitaren og mandolaen til Clark.
Han selv høres i introen, lesende en del av teksten.
En annen av countryens store navn, 79 år gamle Wanda Jackson, har vært med på å skrive "Good girl down".
Vel verd å høre, den også.
Budskapet om at du ikke kan holde en god jente nede, er et sentralt tema hos Presley.
Hun sparker i vei mot det Bibel-prekende, kvinnediskriminerende mannssamfunnet, samtidig som hun erkjenner at livet er langt fra enkelt:
I wound up pregnant, strung out on love.
Ordene er fra "Dreams don't come true", lagd sammen med resten av Pistol Annies.
"Only blood" er skrevet sammen med Chris Stapleton, mens "Country" skiller seg ut med et rapvers framført av Yelawolf.
Bevisstløse medsøstre får sitt i "Bless my heart":
If you bless my heart, I slap your face.
Et musikalsk bilde av nederlag, overgivelse og gjenoppstandelse kaller Presley platen, kneblet og bundet på omslaget, men lysende av sint kampvilje.
Beste spor:
"Dreams don't come true", "Only blood", "Country", "Cheer up little darling", "Groundswell".
| 1
|
705297
|
Utsøkte tegninger fra Kjetil Finne
Utsøkt tegnehåndverk, skriver Trond Borgen om Kjetil Finnes nye utstilling.
Sunderø Art Gallery, Skur 2: Kjetil Finne, tegning.
T.o.m. 7.mai
Stavangers nyeste galleri, Sunderø Art Gallery, inntil nylig kun etablert som et nettgalleri, stiger nå ned fra den virtuelle til den virkelige verden med en ekte, fysisk kunstutstilling.
Det gjøres med bravur og stor faglig tyngde:
I Skur 2 viser Kjetil Finne et førtitalls tegninger, mange i ganske stort format, produkter av de siste par årenes omfattende arbeid både med tekniske finesser og med særegent innhold.
Finne har gått en lang vei fra de store tegneutstillingene han viste i Galleri BKF og i Haugesund kunstforening i 1985-86.
Den gang framstilte han nærmest vektløse, ofte svevende mennesker i underlig balansegang på line, sokkel og pyramide, i et luftig, ekspanderende billedrom, en verden som stadig utvidet seg.
Hans nye tegninger er like elegante, men på en ganske annen måte; de er forseggjorte, noen ganger ned til minste, skarpe detalj, andre ganger som bærere av en rund, myk atmosfære hvor detaljene må vike for helheten.
Nå utvider rommene seg slett ikke lenger – de lukker seg, ofte klaustrofobisk, om de skikkelsene som står, løper eller faller i motivene.
Jeg er fristet til å kalle denne utstillingen for det lukkede roms mysterier.
Stillstand
«Konstruerte minner» kaller han disse bildene; en flertydig tittel som dels antyder et billedmessig forsøk på å framstille en slags kunstighetsminner, fra en fortid som ikke finnes, dels antyder et møysommelig arbeid med å framkalle og rekonstruere faktiske minner som er i ferd med å gå tapt.
«Fortiden er et fremmed land; de gjør ting annerledes der,» skriver L. P. Hartley i åpningen av sin roman The Go-Between.
Vi gjør vel alle forsøk på å skue tilbake mot dette fremmede landet, fiske fram minner og bevare dem, enten som en slags idealbilder eller som vrengebilder av det vi en gang opplevde.
Men i Finnes tegninger har noe skjebnesvangert hendt; det er som om minnene ikke lenger lar seg framkalle som noe livaktig, for her er alt dødt; mennesker og omgivelser skildres som om de befinner seg i en kvelende stillstand.
Slik blir disse billedrommene klaustrofobiske – det motsatte av det vi så i Finnes tegninger for vel 30 år siden.
I bilde etter bilde fastholder han en verden som har gått i stå, og han gir oss her erindringens stengsler.
Ofte rent konkret, i form av gjerder og gitre – med mennesker som løper, som har intet sted å rømme til, mennesker som kanskje tror de er frie, men likevel bærer sitt bur med seg, utenfor men likevel underlig lenket til dette stengselet.
Enhver menneskelig bevegelse er stilisert, frosset i en nærmest anemisk tilstand, lammet, men kanskje uten at de helt har en klar bevissthet om denne lammelsen – de vet ikke bedre.
Dette er det lukkede roms mysterier i disse tegningene: vi vet ikke hvorfor disse skikkelsene er her, hvor de kommer fra, eller hvorfor de ikke kan komme seg videre – vi ser bruddstykker av historier uten begynnelse, uten ende.
Slektskapet med surrealismens sans for det absurde, og med etterkrigstidens absurde teater, er åpenbar – enkelte av disse motivene kunne ha vært scenebilder fra Becketts Sluttspill.
Slektskap
Men slektskapet er rikere enn som så: impulser fra kunsthistorien strømmer gjennom Finnes tegnekunst, fra ungrenessansen via Velázquez og surrealistene til den italienske transavantgarden på 1980-tallet.
Surrealismen er tydeligst og mest emblematisk til stede i «Kampen for tilværelsen,» med gris, menneske og gitter som enigmatiske billedelementer; den finnes ellers i de fleste motivene, men da mer som en antydet meningsløshet, en irrasjonell gåte.
Transavantgarde-elementene er her først og fremst som den stille, kraftløse frontaliteten i en rekke av skikkelsene.
Tegnehåndverket her er utsøkt.
Finne bruker et rikt repertoar av teknikker – blyant, grafitt, tusj, gouache, hvitt og svart kull anvendes med presisjon og kunnskap om sine spesifikke kvaliteter.
Resultatet er tegninger som på ett plan virker elegante, men som likevel, og i tillegg, får motivene til å framstå som forknytt innestengte.
Den gode monteringen skaper en fin rytme og flyt i utstillingsrommene og bidrar til at motivene hele tiden framhever i stedet for å nøytralisere hverandre.
Jeg går gjennom en billedverden hvor melankolien er sterkt framherskende, hvor mennesket er fallende eller allerede har falt, og hvor livsleden, angsten og smerten synes å blokkere veien ut.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.