id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
704848
|
Livets postgang
Her kommer enda en britisk dramaserie signert BBC, denne gangen med både humoristiske og litt skumle sider.
Settingen er et postkontor i Manchester.
Vi følger det mannlige postbudkorpset på postruter og i sorteringsrommet.
Tonen er typisk mannearbeidsplass: full av både frekk humor og aggressivitet.
I denne første episoden er det Harry som skal få livet snudd fullstendig opp-ned fra det rolige familielivet han vanligvis lever.
Først redder han en kvinne fra å dø på postrunden sin — og blir veldig betatt av henne.
Deretter havner hans kone Kathy i koma etter en mystisk bilulykke.
Og ikke nok med det - Harry oppdager at kona i flere år har hatt et forhold til hans sjef og bestevenn Charlie.
«Livets porto» har et godt manus med gjenkjennelige og engasjerende mellommenneskelige problemstillinger, fylt med et interessant persongalleri.
Spilt av gode skuespillere.
| 1 |
704849
|
Dårlige dager i Tsjernobyl
En gang, for flere år siden enn jeg orker huske, var jeg med i en filmklubb, og som del av den svartkledde, selvoppnevnte elite, var det derfor med stor ro jeg satte meg ned for å se «Stalker», en 163 minutter lang film på russisk i et grått landskap og et forbudt område kalt «Sonen».
Det kjentes som om filmen var tre døgn lang, jeg tror jeg sov en stund med åpne øyne, og på vei ut, da andre som hadde sett den snakket om «de vakre bildene» og «den stemningsfulle stemningen», skjønte jeg at de ikke skjønte noe heller, og at alt var et bedrag.
Derfor må dere tilgi at jeg var en smule skeptisk da spillet «Stalker» dukket opp i hylla, til tross for fagre forhåndsrykter.
Handlingen i denne «Stalker» er nemlig også lagt til Sonen, og bakgrunnsideene er tatt fra både filmen og en bok filmen delvis er bygget på.
Skepsisen var ubegrunnet.
Her er Sonen et ødelagt landskap etter Tsjernobyl-ulykke nummer to.
(Som for øvrig skjedde sist fredag.
Den 13.)
Stalkerne er folk som oppholder seg ulovlig i denne sonen og henter ut det som måtte finnes av verdi.
Du er en sånn.
Men myndighetene liker ikke at du holder til der, og det finnes det grunner til.
Kanskje er den viktigste at all denne radioaktiviteten har skapt gufne monstre som tygger løs på deg om de får sjansen.
Trolig.
Au.
Underveis i spillet samarbeider du med andre humanoider, som kan hjelpe deg med å løse ulike oppdrag.
Den kunstige intelligensen til medhjelperne og motstanderne dine er uhyre imponerende.
Det er ikke ofte du ser maken til dette, med strategiske plasseringer og folk og dyr som rømmer og gjemmer seg om de synes at du er for slem.
Handlingen tillater en viss grad av frihet, og måten du oppfører deg på overfor andre avgjør også hvordan de oppfører seg mot deg.
Grafikken er nesten uten sidestykke i sin detaljrikdom.
Lyden har sine små glipper (jordlyd når du tråkker på metall?), men jeg tilgir.
Realistiske kulebaner, dyster stemning, passe skummelt, et actionspill av de absolutt sjeldne.
Flerspiller byr på få, men uhyre gode kart.
Her er nesten alt gjennomtenkt, alltid med flere mulige utganger og muligheter.
Det lønner seg å kjenne kartene.
«Stalker» er fire år forsinket.
Men det var verdt ventetiden.
Mirakler skjer altså ennå.
Du skal se at selv Duke Nukem Forever dukker opp i år også, etter ti års utvikling?
Nei da, jeg bare tuller.
Det gjør jo ikke det.
LUFTETUR:
Et lite stemningsbilde fra en luftetur med hunden.
Bildetekst:
PARANOIA:
Du er ikke paranoid.
De er virkelig etter deg.
Bildetekst:
LEK:
De likte godt å leke gjemsel på fritiden.
GASS:
Og her ser vi gassmaske, det siste nye fra Designspirene.
| 1 |
704851
|
Glimrende tennis
Her får vi endelig et skikkelig godt tennisspill.
Verdenseliten samlet på ett brett og med en realisme ned på detaljnivå som er slående.
Tennis på tv-skjermen har aldri vært bedre enn dette.
Hver spiller har sine styrker og svakheter.
Alle tennisessene er svært godt gjengitt og du kan bygge din egen tennisstjerne og ta den til topps i verdenseliten gjennom turnering etter turnering.
Et realistisk og godt tennisspill.
Raskt som et serveess og med en grafikk av en annen verden.
| 1 |
704853
|
Den store boken med reklame
Når du får endelig får en bok som skal ta spill på alvor, og endatil en bok som stort sett bare nordmenn står bak, er det klart at du har høye forventninger.
The Book of Games:
Volume 1 gir da også et herlig førsteinntrykk, med sine 1500 fargebilder og flotte layout.
Boken er best når den går mer i dybden, som når den tar for seg utviklingen av svært lovende Age of Conan fra norske Funcom, eller prøver å se for seg framtidas spillindustri.
Men store deler av den er en presentasjon av ulike spill, og det er her jeg ikke skjønner noe av utvalget som er gjort.
Det virker aldeles tilfeldig.
Hvorfor er spill som 24 og Batman Begins presentert mens Doom 2 eller Duke Nukem 3D ikke er det?
Hvorfor er alle spillene av nyere dato?
Hva er vitsen med å presentere Age of Empires III, som utvilsomt er det dårligste i serien, men ikke de to første?
Bare Empire Earth II?
Er dette en innbundet reklame for det du finner i butikkene nå?
Vi trenger en skikkelig bok om spill, men den må være mer gjennomarbeidet og trekke lengre linjer enn dette.
Jeg har tro på at neste utgave vil være en klar forbedring.
Ikke skuff.
| 0 |
704854
|
No shit, Sherlock
Ja, jeg vet at jeg har gitt for høy karakter.
Jeg er ikke det minste nøytral når jeg endelig får et skikkelig eventyrspill.
Sherlock Holmes:
The Awakened er egentlig lagt til en oppdiktet tid da det nesten ikke var mennesker ute i gatene, men der nesten alle som var det hadde et tips å bidra med til en snusende detektiv, og all kriminalitet var så lett å løse at du bare kunne gå ned på kaia i London og snakke med den lokale bartenderen for å løse mysteriet, eller dra noenlunde på måfå til New Orleans og Skottland og få de opplysningene du trengte.
Spillet har også noen aldeles håpløse oppgaver der du er nødt til å lete etter nesten usynlige spor på steder der de ikke burde finnes.
Mentale utfordringer finner du ikke for mange av.
Gi blaffen i det.
Dette er et eventyr som stort sett leder deg fra en oppgave til den neste, men som engasjerer likevel.
Jeg har lest alle Sherlock Holmes-bøkene (lang ferie en gang) og kan trygt si at dette eventyret ikke finnes i noen av dem.
Men stemningen er typisk sherlocksk, grafikken er stiv, men flott uansett.
Jeg trodde blandingen med det overnaturlige fra H.
P. Lovecraft skulle bli fryktelig, men det smelter godt inn i Sherlocks verden.
Kanskje er det på grunn av det halvt overnaturlige ved Sherlocks egne evner, kanskje fordi du vet at Sir Arthur Conan Doyle selv var fascinert av det ikke umiddelbart forklarbare, eller kanskje simpelthen fordi monstre er grisekule.
Viktigst av alt:
Humor.
Spillet er proppfullt av humor, med alt fra referanser til mestertyven Arsène Lupin til elegante kroppsdelvitser.
Jeg vet at flere antakelig vil finne gode grunner til å rakke ned på dette.
Men vi som liker eventyrspill er sulteforet, og da blir det lett til at det aller meste begeistrer oss.
| 1 |
704856
|
Verdens raskeste pinnsvin
Spennende og lynraskt eventyr om blått pinnsvin som redder verden fra Det Onde mellom sanddyner og ruiner i Arabia.
Diskuter spill på Aftenbladets filmblogg
Sonic and the Secret Rings er et lynraskt spill.
Takket være ørlite siktekontroll fra maskinens side henger jeg med bortover støvete ørkenstier, oppover bratte vegger og nedover mørke, trange tunneler kantet med sviende stikkflammer.
Det er et actioneventyr dette.
Med så vanvittig fartsfølelse at det nesten er til å bli kvalm av.
Joda, det går an å bremse det blå pinnsvinet, men det er uinteressant.
Her gjelder det å plukke med seg ringer og skjulte gevinster i et hesblesende tempo.
Dermed er Sonic tilbake som en spillfigur å regne med.
Det er kommet noen frustrerende middelmådige Sonic-spill de siste årene.
Glem dem.
The Secret Rings tar Segas pinnsvin tilbake til plattformspillenes eliteserie.
FANTASISTISK:
Grafikken er sylkvass.
Kanskje den beste til nå på Nintendo Wii.
Sonic farer som et lyn gjennom den ene fantasiverdenen mer fantasistisk enn den forrige og plukker ringer som hindrer ondskapen i å seire over det gode eventyret i historien om de arabiske netter.
Vågalt av Sega å satse på kunstferdige akvareller i stedet for cutscenes er det også.
En rekke underholdende småspill trekker opp, og gjør spillet enda rikere enn det strengt tatt hadde vært nødt til.
KONTROLL:
I dette spillet skal Wii-kontrollen holdes på tvers og tiltes forover for løping og bakover for rygging.
Hopp og triks tar knappene på kontrollen seg av.
Wii er fortsatt en ny verden, men det går forbløffende raskt å vende seg til kontrollene.
Alt i alt et godt spill som ikke bare rehabiliterer det blå pinnsvinet, men som altså byr på tettpakket action i høyt tempo og imponerende grafikk.
| 1 |
704858
|
Sist enda en gang
OK, så er jeg treig.
Jeg er den siste anmelderen i verden som skjønner at rollespillserien Final Fantasy faktisk er noe særlig.
Det tok meg bare noen forsøk.
Eller kanskje tok det Square Enix noen forsøk, alt ettersom du ser det.
Dette er ikke det XIIte spillet i serien, til tross for romertallet, for det er gitt ut flere enn det.
Final Fantasy har imponert et par generasjoner spillere, og det har kjedet noen av oss noe aldeles uvanlig mye.
Også denne gangen begynner det langtekkelig og omtrent som om det hele er en interaktiv film.
Du rører knapt kontrollene den første halvtimen eller så.
Fryktelig!
Men det tar seg opp.
Snart er du del av en historie som er såpass spennende at du faktisk lurer på hvordan det hele ender.
Broren til en av dem du etter hvert kontrollerer var til stede da den forrige kongen ble drept.
Ja, for det fredelige ørkenkongeriket du bor i ble erobret og innlemmet i et svært imperium for et par år siden.
Men kanskje er ikke alt som du skulle tro?
Gjennom spillet skifter du rollefigur og synsvinkel.
Historien er upåklagelig.
Men den er ikke alene om å gjøre et solid inntrykk.
Grafikken er også noe av det beste jeg har sett i noe spill, uansett plattform.
Det er ganske imponerende, med tanke på at dette er for den utgående Playstation 2-maskinen.
Jeg skjønner ikke hvordan det er mulig å lage noe så fantastisk for denne boksen, skal jeg være helt ærlig.
Kameraet virker som det skal nå.
Det må jeg si er forfriskende.
Men slåssingen er temmelig svak.
Den er en slags kamuflert, turbasert variant, ganske irriterende treig i en moderne tid, men det er kanskje sånn fansen vil ha det.
Dette er løst langt bedre i spill som Neverwinter Nights 2 og endatil gamle Baldur's Gate.
Nå som vi er bortskjemte med titler som Oblivion og Fable, er det helt uaktuelt å gi sekser til dette.
Men et godt spill, det er det.
Og det er det nok første gang jeg sier om et spill i denne serien.
| 1 |
704859
|
Europa for våre føtter
Spillet er fryktelig å se på, men får allikevel en femmer på terningen.
Diskuter anmeldelsen til Steinar Brandslet i spillbloggen.
Ikke kan du styre hele universet heller, men bare sånn der 250 ulike nasjoner gjennom 300 år, fra 1453 til 1789, som det står i reklamen.
Selv har jeg ført Japan gjennom lykkelige tider uten krig fra begynnelse til slutt.
Jeg har tatt kontrollen over et pittelite mayarike og holdt det utenfor krig med griske spanjoler og sultne engelskmenn i årevis, uten helt å vite hvorfor de ikke erobret landet.
Jeg hadde ikke noen hær å snakke om, men var svært tolerant mot kristne.
Kanskje det var svaret?
Og jeg greide å utrydde hele Norges hær i løpet av noen måneders krig med Sverige.
Det er lettere å finne fram i denne utgaven av «Europa Universalis», og det er en lettelse.
Du kan styre det aller meste i detalj, fra økonomi til militær opprustning og forskning.
Du kan endre styresett og øke anseelsen og i grunnen velge helt selv hvordan du vil styre landet ditt.
Dessuten kan du leie inn rådgivere til å hjelpe deg.
Jeg er svært imponert over detaljrikdommen, selv om du ikke kan gå inn og styre hendelser på slagmarken i detalj.
Grafikken skal være tredimensjonal nå.
Det er vel å overdrive aldri så lite.
Jeg kan ikke si at spillet er pent å se på.
Jeg kan derimot si at det er styggere enn dagen derpå og fælere enn fire fulle fruentimmer fra forbedringsanstalten for fryktelige folk fra Finland.
Det er grusomt.
Men morsomt, det er det.
| 1 |
704860
|
En ny verden venter
For noen av oss er online-rollespillet «World of Warcraft» en livsstil.
Hva synes du?
Diskuter i spillbloggen.
Det går knapt en uke uten at jeg er minst 20— 25 timer i den magiske verdenen Azeroth, der de to sidene horden og alliansen møtes til dyst.
Jeg fant dama der, jeg har venner der som jeg også møter utenfor spillingen.
Hvis du ikke allerede er en av oss, er det kanskje på tide.
Nå har du nemlig enda større grunn.
Sist uke kom altså tilleggs- pakken «The Burning Crusade.»
Og selv om jeg ikke liker alle endringene den kommer med, har jeg ikke annet valg enn å gi denne karakteren.
Flere hundre av oss sto i kø utenfor Dark Portal natt til tirsdag.
Da åpnet nemlig portene seg til det nye kontinentet Outland.
MYSTISK:
Nå har jeg prøvd testutgaven, men det er noe helt annet å spille sammen med hundrevis, kanskje tusenvis av entusiastiske og glade spillere.
Deler av kontinentet er mystiske og vidunderlige, så ikke la den deprimerende starten ødelegge for deg.
To nye raser er introdusert, den geitelignende draenei for alliansen og de fascinerende blodalvene for horden.
Opp til rundt nivå 20 kan du følge utelukkende nye og friske oppdrag for dem, og jeg synes ikke det gjør noe at du derfra stort sett må ta de gamle oppdragene for å gå videre til rundt nivå 60.
Pakken gjør dermed WoW enda rikere å komme inn i for nybegynnere.
Den gir flere hundre nye oppdrag og et helt nytt kontinent for alle.
Folk kan nå velge å bli juvelmakere også, i tillegg til de gamle profesjonene.
Men alt er altså ikke himmelsk.
Jeg hører mange jubler fordi antallet som kan arbeide sammen i raids er satt ned fra 40 til 25, siden det gir større sjanse for at nettopp de vinner noe når monstrene dropper snacks.
Jeg antar de fleste av disse er folk som ikke spiller ofte, eller spiller i tilfeldig sammenraskede grupper.
Dere som var del av tett sammensveisede raidgrupper, vil antakelig allerede ha merket at de er splittet opp.
Kanskje var det det vi trengte.
Ja visst gjør det vondt når raidgrupper brister.
NYE STEDER:
For WoW hadde nok for mange blitt en repetisjonsøvelse.
Vi dro til Molten Core, Onyxia og Blackwing Lair hver uke.
Noen dro til Naxxramas.
Og det var stort sett det.
Nå jubler blaserte spillere over en rekke nye steder å utforske.
Gode venner vil uansett spille sammen igjen når folk begynner å bli nivå 70, om enn i litt andre konstellasjoner.
Jeg er ikke glad for at selv tingene du får som belønning for noen av de enkleste oppdragene i begynnelsen av Outland er bedre enn det episke utstyret de fleste av oss møysommelig har samlet over to år, men det er antakelig nødvendig å gi folk skikkelig arbeidsredskap, sånn at de kan takle de nye utfordringene i Outland.
Jeg liker heller ikke at alle dyr hunteren kan temme nå har lik attack speed.
Der røyk fordelen ved å ha peiling på hva du gjør og belønningen for å ha tålmodighet nok til å skaffe en sjelden følgesvenn.
Men jeg mistenker at det vil endre seg senere, så jeg tilgir.
ET LITE MINUS:
Det jeg ikke kan tilgi er at hordene nå kan spille paladin og alliansen sjaman.
Det var den lille forskjellen som gjorde de to sidene litt ulike.
Jeg ser ingen grunn til å endre på det.
Men jeg kan ikke trekke en hel karakter.
Dessuten:
Det at du kan skaffe flygende ridedyr utgjør jo nesten alene en sekser.
«The Burning Crusade» er nettopp den utvidelsen vi ventet på.
Vi sees der ute.
AVHENGIGE SPILLERE?
Påstanden om at 40 prosent av WoW-spillerne er avhengige er hentet fra dr.
Maressa Orzack.
Men hun har ikke på noen som helst måte underbygget dette med fakta.
Til gjengjeld mener Statistisk sentralbyrå at 85 prosent av alle nordmenn daglig ser på tv.
KINESERNE KOMMER:
Hele åtte millioner mennesker spiller World of Warcraft.
3,5 millioner av dem er kinesere.
| 1 |
704864
|
Et usannsynlig spill
Det finnes idretter som ikke er egnet til å lage spill av.
Heldigvis er det mange år siden jeg så et langrennsspill.
Dette er altså langrennets voldelige kusine, skiskyting.
Og det er heller ikke videre egnet.
I virkeligheten er skiskyting en sport som krever kondisjon, presisjon og taktikk, fascinerende og spennende med de riktige kommentatorene.
Spillet gjenspeiler noe av dette, men blir også så ensformig som du kan vente deg av en sport som består av å fly på ski 90 prosent av tida eller så.
Ikke videre underholdende, selv om det hele er solid gjennomført.
Til gjengjeld er dette antakelig tidenes beste skiskyterspill.
Om det betyr noe for deg.
| 0 |
704865
|
Helt genialt!
Nintendo Wii er den største tv-spill-nyheten på 20 år.
Den revolusjonerer hjemmeunderholdningen.
Etter fem minutters spill er jeg vant til kontrollene, men det koster svette.
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette, for det er helt sprøtt:
Men etter kort tid i den virtuelle bowlinghallen jeg har fått hjemme, glemmer jeg at jeg ikke spiller ordentlig bowling.
DEN TRÅDLØSE Wii-kontrollen løfter jeg opp under haka, setter høyrefoten fram mens jeg sikter litt til høyre for den midterste kjegla.
Høyrearmen faller fram i en perfekt bue og slenger bakover.
Venstrefoten fram, jeg sklir litt på parketten og kjenner at høyrefoten går på skrå bak venstra idet jeg suser forover og setter bowlingkula perfekt på banen.
En lett vridning med håndleddet i slippøyeblikket gir kula en perfekt skru.
Nærmere virkeligheten går det ikke an å komme.
Strike!
Etter noen timer med golf og tennis renner svetten i strie strømmer.
Dette er trim.
Så her er et lite råd til deg som kjøper Wii:
Invester i minst ett ekstra kontrollsett, for aktiv spilling er smittsomt, og det er alltid kjekkere å spille mot levende personer enn mot maskinen.
All kommunikasjon er trådløs på Nintendos nye vidundermaskin.
Mitt eksemplar fant raskt det trådløse hjemmebredbåndet og installerte det av seg selv.
NINTENDO WII er det mest intuitive jeg har vært borti av elektronisk underholdning.
Det går raskt å lære seg alt som er nødvendig.
Spill og programvare som følger med er enkelt å ta i bruk og pedagogisk lagt opp.
Jeg har aldri vært mer imponert over en nyhet på spillfronten.
Nintendo lovte en revolusjon.
Nå er den her.
| 1 |
704867
|
Enda ei jeg aldri fikk draget på
For sånn der 13 år siden bodde jeg på studenthjem i fremmed by.
På naborommet flyttet ei spesielt langbeint jente fra Tananger inn, noe som fikk meg til å vurdere om mine 110 kilo kanskje burde få trimme seg litt.
Ingenting var da mer naturlig enn å begynne med kampsport, siden det i tillegg til flat mage kunne gi meg et stilig image.
Gjensynet med kampsport i spillet «Eye Toy Kinetic Combat» er derfor gledesstrålende, for antakelig finnes det knapt nok en morsommere treningsform, når du nå først må bedrive den slags.
Kinetic Combat byr på et 16 ukers treningsopplegg med vanskelighetsgrad som justeres alt etter hvilken erfaring du har og form du er i.
Her skal du også ha kameraet Eye Toy, så klart, for du kan se deg selv på skjermen og sammenligne bevegelsene dine med trenerens.
Denne biten fungerer som den skal.
Den norske oversettelsen er virkelig god, og du kan slå av den masete musikken.
Verre er det med småspillene.
Du ser deg selv på skjermen og skal delje til eller unnvike kunstige motstandere som dukker opp, om det nå er skygger, dingser eller tigre det er snakk om.
Her vises Eye Toys begrensninger og spillet er altfor upresist.
Jeg fikk toppkarakter ved å klaske til katter og gubber med flathanda eller gi dem et skikkelig Obelix-dunk i knollen.
Ikke mye teknikk her.
Men god trening.
Mest minner dette om en avansert treningsvideo med et par lite vellykkede leker lagt på.
Dama fra Tananger fikk jeg for øvrig aldri draget på heller, og jeg fikk isteden et godt øye til ei som ikke hadde noe imot at jeg spiste baconpølse med sennep.
Jeg sluttet straks å trene.
Det hele varte i 16 uker.
Rart sammentreff.
| 0 |
704868
|
Et hode høyere
Da International Superstar Soccer kom på den grønne banen i 1998, var jeg solgt.
Jeg aner ikke hvor mange sene nattetimer jeg satt oppe og sloss mot Nintendo 64-maskinen, eller hvor mange harde dyster jeg og min kompis Frank har utkjempet på tv-skjermen.
Han er alltid Tyskland og jeg er alltid Italia, det sier sikkert noe om oss, men det er bare slik vi er, og vi kjemper en evigvarende fotballturnering med tv-spillene fra japanske Konami.
BALLFØLELSE:
Grunnen til at det er blitt slik, er Konami-spillenes intelligente fotballspill.
Her er ballfølelsen bedre enn i noen andre tv-spill.
Her er det større rom for tilfeldigheter.
Ingen spill er bedre enn tidligere ISS — nå PES - når det kommer til ekte fotballfølelse.
Grafikken kunne vært bedre.
Autensiteten blir igjen i garderoben når lagene kommer på banen.
Spillet er rett og slett ingen reell konkurrent til FIFA-serien, når gjelder ekthet i forbindelse med klubber, drakter og stadionanlegg.
Men PES 6 er det spillet i verden som spiller best fotball.
Derfor er det jysla kjekt å holde på med.
Diskusjonen om hvilket fotballspill som er best - PES eller FIFA - har på det nærmeste antatt religiøse dimensjoner de siste åra.
Enten er man FIFA-fanatiker, eller så slåss man i PES-falangen.
Jeg ligger midt i mellom.
Jeg er et slags fotballspillenes Sverige.
Snart enig med den.
Snart uenig.
Litt feig, kanskje, men ærlig talt:
Skal jeg ha opplevelsen av å komponere og formatere Viking til et topplag som kan vinne serien i år og Champions League neste år, må jeg spille FIFA.
Det er deilig.
Og selv om enkelte nok med rette tør hevde at dette i seg selv er fullstendig urealistisk, hører det til historien at FIFA gjenskaper en autentisk atmosfære med sine lisensierte ligaer, lag og enkeltspillere.
SPILLET:
Skal jeg spille mot andre folk, ikke mot maskiner, foretrekker jeg PES.
Her er det mann-mot-mann-dueller, sugende løp og overraskende langskudd.
PES oser av ekte fotballkjærlighet og er et spill der FIFA først og fremst fremstår som en slags simulator.
Jeg har aldri fått lyst til å utøve fysisk vold mot noen jeg har spilt FIFA mot, men når det kommer til PES snakker vi om ekte følelser.
Det er derfor denne anmeldelsen er en hyllest til spillet, som er nettopp hva fotball handler om.
Men så er det bare sånn at det er ganske kjipt å spille lokalderbyet Merseyside Red-Merseyside Blue.
Det er og blir kulere med Liverpool-Everton, og jeg gidder ikke bruke ei halv uke på å redigere PES 6 slik at det blir tilnærmelsesvis like autentisk som lisensierte FIFA, eller hente patcher fra nettet og ta sjansen på å lagre dem på PS2-en og håpe ved Den Hellige Ball at jeg greier å laste dem opp igjen.
Jeg bare gidder ikke, og jeg tror det er tilfellet for de aller fleste som spiller dette spillet.
Derfor trekker jeg ett poeng for mangel på ekthet, enten dere i PES-falangen liker det eller ikke.
Dette er verdens beste fotballspill, men det har så store autensitet-mangler i forhold til FIFA-serien at det rett og slett ikke kan få toppscore.
| 1 |
704870
|
Fete biler og slanke damer
Det er harry så det holder, men likevel:
Den som ikke blir varm om hjertet av raske biler og lekre damer har aldri opplevd å være gutt.
Sånn er det bare.
GUTT, GUTTERE, GUTTEST:
Dette spillet er en hyllest til det guttete.
Var Need For Speed 2 gutt, Need For Speed: Most Wanted guttere, så er definitivt Need For Speed: Carbon guttest.
Her er bilene fetere og damene slankere.
Det hyler svidd gummi av hvert gatehjørne, og ute på landeveien går det faktisk an å kjøre utfor og — det er jo et spill dette - trykke på «restart».
STØTTEAPPARAT:
Årets tapning i denne gode bilspillserien finner sted delvis i byen og delvis ute på landeveien.
Alt i stummende mørke, bare opplyst av billykter, gatelys og neonskilt.
Byen er delt i terriorier og vi må vinne billøp for å oppnå makt over de forskjellige områdene.
Nytt av året er det også at du kjører med et mannskap i ryggen.
Hjelperyttere, rett og slett, som brukes til å sinke konkurrentene, finne snarveier, eller ligge foran deg og drifte slip-streaming.
Best av alt fungerer såkalte «blockers» - hjelperyttere som kjører inn og sinker konkurrentene.
SYLTYNN STORY:
Spillets story er som vanlig syltynn.
Egentlig skjønner jeg ikke vitsen med å plante innhold utover kjøringen i et bilspill som dette.
Det blir kunstig og påtatt og bruker unødig tid.
Selv om dette er et suverent bilspill, ikke minst med alle tuningmulighetene og de lekre muskelbilene, savner jeg litt av stemningen fra de gode, gamle Need For Speed-spillene:
Hva var egentlig galt med å kjøre galmann i superbil på landeveien med politiet på hjul?
Jeg tror de fleste som spiller bilspill rett og slett vil rase av gårde, for det er nettopp det spill av denne typen egentlig dreier seg om:
Fart, moro, ville politijakter og elleville krasj.
| 1 |
704871
|
Popmusikk for viderekomne
Som de gamle damene som bygde landet — og etterpå serverte nysteikte vafler med rømme og hjemmesyltet stikkelsbærsyltetøy - sier når de blir opprørte over dagens ungdom:
Skam!
Skam!
Skam på dem som tatler seg nervøst gjennom konserter som fordrer en viss konsentrasjon.
Jim Stärk leverte en sterk turnéåpning i et godt fylt Folken i går kveld.
Men tullingene i baren og tullingene som gauler i mobiltelefonene under de mest nedpå låtene, burde tatt den intense hysjingen fra det lyttende flertall.
Fint at de snakker, men enda finere om de snakker med psykologene sine.
Nå ja.
Ferdig med sutringen.
Jim Stärk er heldigvis et for bra band til at noen animerte tullinger greier å ødelegge for dem.
Og bandet, som denne uka er kongerikets nestmestselgende band etter Madrugada, har sjøltillit.
Derfor kjører trioen ut monsterhiten «Morning song» tidlig i settet, antakelig for å bli ferdig med den — og fritt kunne gå videre.
Vokalist, gitarist og pianist Einar Stokke Fadnes har en stemme som bærer like sterkt på konsert, som på plate.
Og han skriver sanger som andre aktører i det klassisk popformatet ville ha drept for.
Sangene er enkle.
Enkle, men ikke i betydningen overfladiske.
Sangene er renskårne indrefileter:
Alt slapthengende og forstyrrende flesk er skåret bort.
Bare det essensielle og smaksfulle kjøttet er igjen.
Du merker det i overlegent velkomponerte sanger som pianoballaden «Going down that lonely road», opptempo og livsbejaende «The word that makes you sing» og «Don't stop», sistnevnte introdusert av Fadnes som bandets første virkelige sviske - eller rosin, som noen humorister i salen brølte ut.
Samt nedpå intense og nydelige «River mercy», andre og siste ekstranummer.
Men Jim Stärk er mer enn Fadnes.
Bassist Inge Sørbrøden og trommis Tom Rudi Torjussen er med på å gjøre bandet til en ganske komplett enhet.
Torjussen sørger for den nødvendige dynamiske framdriften, mens Sørbrøden bidrar med både feit rockbass samt et melodisk bass-spill på andre av sangene som utfyller Stokke Fadnes' gitarspill - og som langt på vei også oppveier savnet av en melodidrivende elektrisk gitar.
Jim Stärks musikk er tydelig inspirert av syttitallets melodibevissthet.
Og bandet låter ikke som noen andre norske band for øyeblikket.
Det lover bra for fortsettelsen.
| 1 |
704872
|
Skambankt skal knuse oss!
Skambankt innledet norgesturneen på Checkpoint Charlie i Stavanger i går kveld med enorme mengder energi samt tre nye låter.
De nye låtene — «Demo attack», «Kort prosess» og «Samania» - er alle kandidater til den nye ep-en som er varslet.
Ifølge gitarist og vokalist Terje Vinterstø kommer den til sommeren i anledning - eh... sommeren.
Punk er moro.
Punk er blodig alvor.
Punk er liv og røre, humor og aggresjon om en annen.
Punk fungerer dessuten best på konsert.
Og ett er sikkert:
Skambankt kan spille.
Skambankt pløyer publikums øreganger som en topptrimmet Massey-Ferguson med plog og sinnssyke mengder hestekrefter pløyer de dypeste og mørkeste Klepp-åkrer.
Paradoks 1:
Skambankt oppsto i sin tid - for 15 år siden - som et nesten umulig prosjekt i Klepp Rockeklubb.
Paradoks 2:
Skambankt er i ferd med å bli nok et strålende jærsk eksportprodukt - i sommer spiller bandet på Roskildefestivalen i Danmark.
Men Skambankt flørter ikke med sitt publikum.
De beste låtene har refrenger som smeller som høyeksplosive dum-dum-kuler inn under pannebrasken:
Gårsdagens åpningslåt «Skambankt» er min personlige favoritt - en låt som også etablerer bandnavnet som en nødvendig ingrediens i bandets tidvis sjølopptatte tekstunivers.
Nesten på samme nivå er «Me sa nei» og «Revolusjonens aggregat!» - sistnevnte introdusert med følgende linjer fra svartskjortekledde Vinterstø:
Uro blant publikum.
Folk kikker på hverandre og noen piper lavt.
Vinterstø gliser:
- Nei.
Bare kødda...
Omtrent på samme tid kaster bassist Don Fist t-skjorta og blotter overkroppen til damenes frydfulle hyl.
Mens Vinterstø alias Ted Winters og medgitarist Hanz Panzer serverer edru og potente gitarriff og soloer.
Og bak trommene teller Hans Skalle opp og dundrer løs som bare en kvalifisert galning kan.
I partier framstår Skambankt som skamløse posører og skamløst innstuderte nypunkentreprenører.
Men det gjør ikke noe så lenge bandet dunster av svette og basal spilleglede.
Og de kan ikke mistenkes for å spekulere seg til rikdom.
Gårsdagens konsert må ha hatt en inntjening som så vidt kan ha holdt til nye strenger, trommeskinn, øl på Cementen og toget hjem til hvor nå hjem måtte være.
Skambankt kom på scenen til tre ekstranumre:
«Systemets makt», den herlige Klepp Sorte Får-kopilåten «Di røyge hasj, men det gjer vel me faen i» og til slutt den mørke, krevende og tekstmessig smått anakronistiske «Politistat!».
Sistnevnte for øvrig en av bandets eldste låter.
Den ble til for 11 år siden:
Gitarist og vokalist
Vinterstø skrev teksten i en gørrkjedelig bed.øk-time på Sola videregående.
Det har kommet mye bra rock ut av gørrkjedelige skoletimer.
Friminutt.
Nå!
| 1 |
704873
|
Kjedelig Kurt
Gje meg ein K! Gje meg ein U!
Ropene runger i storsalen på Folken.
Man skulle nesten tro vi var på fotballkamp.
Klokken kryper mot halv elleve, men foreløpig ingen tegn til idolet.
Det er fjortisenes kveld.
Noen har laget plakater med glitter og ballonger.
Et overraskende tallrikt voksent publikum har også møtt opp.
Bergenseren med stemmen har nesten klart å selge ut Folken.
Så kommer han endelig ruslende inn på scenen akkompagnert av vill jubel.
Hva er det med denne lille mannen som fascinerer sånn?
En av grunnene har utvilsomt noe med tv-reklame og seier i en profilert konkurranse å gjøre.
Men det har vist seg at det å vinne Idol i seg selv ikke garanterer noe billettsalg.
De fleste fans pleier å trekke fram stemmen til Kurt Nilsen, som det de liker best med ham.
Og det er ingen tvil om at han synger bra.
I tillegg har han med seg et band som spiller prikkfritt.
De to gitaristene poserer om kapp med hverandre.
Lyden er glatt som bananskall.
For Kurt må det være en takknemlig oppgave å spille for entusiastiske ungdommer som kan tekstene hans på rams.
Låtmaterialet hans er allsangvennlig, og det vet han å utnytte til det fulle.
Men det blir rett og slett ganske så kjedelig etter hvert.
Semiballadene kommer som perler på en snor.
Helhets— inntrykket er en lapskaus av klinesanger.
Til tross for dette klarer Kurt å lage litt av en stemning.
Ikke uventet slår sanger som «Here she comes» og «My street» ekstra godt an.
Det er i det hele tatt lite å si på innsatsen.
- Dokker e fantastiske, ropte Kurt til sitt publikum.
Det hadde han helt rett i.
For de ga ham en respons han strengt tatt ikke hadde fortjent.
Anmeldelsen er basert på de første 55 minuttene av konserten.
| 0 |
704874
|
Melankoli og vakker sang
Det var ingen tvil om at Ane Brun var den alle skulle se på Bylarm.
Den blonde kvinnen med den varme stemmen sørget for festivalens lengste kø i forkant av sin konsert lørdag kveld.
Mange måtte skuffet innse at det ikke var plass til dem på Gaffel og Karaffel.
Er det særlig lurt å la en av de artistene det er absolutt mest interesse for spille på et sted som bare har plass til 250 personer?
Tja, Ane Brun selv var ihvertfall veldig begeistret.
— Dette er et sånt fint, stille rom, sa hun etter at hun hadde trollbundet publikum med et par rolige og melodiøse låter.
Det var i det hele tatt ikke rom for å bråke særlig mye.
Ane Brun stilte uten band, og volumet ble holdt så lavt som det var mulig å ha det.
Dette førte til at selv den minste lille samtale i publikum truet med å ødelegge stemningen i konserten.
Når klokka nærmer seg elleve på en lørdagskveld og gjennomsnittspromillen er som den pleier å være på musikkfestivaler, sier det seg selv at dette ble en utfordring.
Det var for eksempel ikke alltid så lett å få med seg hva Ane Brun snakket om mellom sangene.
Det får likevel underordnet betydning når framførelsen av låtene er så bra.
Denne damen er virkelig i singer-songwriternes elitedivisjon.
Hun er skikkelig god til å spille gitar, og stemmen hennes er så vakker ar man får frysninger på ryggen.
Det låter polert og røft på samme tid, og dynamikken er i en klasse for seg selv.
Låtmaterialet er sterkt, og det virker som om det å bli dumpet av kjærester gir seg utslag i stemningsfull musikk.
Det er i og for seg ikke noe nytt at melankolsk musikk ofte er biprodukter av kjærlighetssorg, men Ane Brun gjør det bedre enn de fleste.
Hun blir aldri sytete eller bitter og gir ikke inntrykk av å synes synd på seg selv
Da hun annonserte at hun skulle spille sin siste sang ble reaksjonen høylydte protester fra publikum.
En halvtime går fort når man har det kjekt.
Men på Bylarm har som kjent alle sin tilmålte tid, og sånn må det være hvis over hundre artister og band skal slippe til i løpet av tre korte dager.
Ane Brun kan trygt vende tilbake til Stavanger snart.
Forhåpentligvis vil det bli plass til alle som vil se henne neste gang.STEMNINGSFULLT: Ane Brun ga alt og trollbandt publikum på Gaffel og karaffel lørdag kveld.
| 1 |
704876
|
Forførende fransk rock
Franske Syd Matters har foreløpig ikke fått seg noe stort navn utenfor hjemlandet, men bandets første norgesbesøk viste en spillesugen gjeng med skikkelig trøkk og sans for mer stille stunder.
I spissen står 23 år gamle Jonathan Morali — tidvis kalt Syd Matters - som ofte sammenlignes med Syd Barrett og Nick Drake.
Gårsdagens versjon av musikken var langt hardere enn på det ett år gamle albumet «A whisper and a sigh», men på avslutningskuttet «Bones» fikk Syd Matters vist hvor fantastisk bra bandet kan være - låten startet forførende vakkert og ble så tatt til de virkelig store høyder.
PS
La meg også få lov til å nevne Stereo21.
De minuttene jeg fikk med meg i forkant av Syd Matters, viste et Kristiansand-band i skjæringspunktet mellom Pavement og tidlig Flaming Lips - og det er slett ikke det verste stedet å befinne seg.
Svært så lovende, og frontfiguren kom i tillegg med dagens replikk:
- Blør jeg på gitaren min?
Jeg får vaske den etterpå, da.
| 1 |
704878
|
Enorm energi
Noen konserter aksellererer som amerikanske Saturn bæreraketter:
Det går bare raskere og raskere.
I løpet av en halvtime er man halvveis til stjernene.
Jackman er egentlig Pål Jackman solo — med broder Morten på trommer og sag samt John Lilja på bass.
Og det startet tøft, men i forhold til hva som skulle komme, relativt forsiktig med den gamle Wunderkammer-hiten «In a blue bed» med sin myke «ba-ba-ba»-koring.
Deretter ble det bare råere og råere.
Punk goes to Balkan.
Pål Jackman i front iført brunrutet dress og klakkende tresko er sjefen.
Og han veksler mellom en kassagitar som ser ut som en brunskrukkete Moder Teresa, men som hviner som en krakilsk dommedagssekt.
Det er visuelt og rått.
Og det handler om et band som kontinuerlig svir av enorme mengder energi.
Til slutt kom herlige «Are you ready» og monsterversjonen av DePress-klassikeren «Bo jo Cie kochom».
Introdusert slik av Pål:
- Me ska ta ein hyllest te han så brakte balkanpunken te Norge!
Jada.
Andrej Nebb.
Bra gutter!
| 1 |
704883
|
Sterk stemme, svakt show
Beth Hart var en av de første artistene som fikk vist hva hun var god for under årets By: larm.
Den amerikanske artisten spiller rock med innslag av soul, blues og country, og musikken bæres av den vanvittig kraftige stemmen hennes.
Hun spiller både piano og gitar og har ikke med seg noe band, bare en ekstra gitarist.
På denne måten kommer hun selv veldig i fokus, og må i stor grad bære konserten helt alene.
Dessverre lykkes hun bare delvis.
Det ble tidlig klart at VG-teltet ikke var stedet for Hart.
Scenen var for stor og upersonlig for den inntrengende og kraftfulle stemningen i musikken.
En annen ting som trekker ned er at lydsjekken ble foretatt umiddelbart før konsertstart.
Det er ikke bra å spille små snutter fra sangene man skal fremføre fem minutter før de skal fremføres i sin helhet.
Når det er sagt må det trekkes fram at Beth Hart er en tøff dame med masse attityd.
Hun spiser ganske sikkert såkalte guttejenter som Avril Lavigne til frokost.
| 0 |
704884
|
Kunne vært mye bedre
Kvartetten fra Kristiansund har holdt det gående i fire år og har en fersk Zoom-seier bak seg, men de ser fortsatt ut som om de kommer rett fra gutterommet.
Litt sånn «nå tar vi på oss mammas og pappas klær og spiller tøff rock».
Og ja, rocken er tøff.
Og Ådne Meisfjord er en frontfigur skapt for å stå på scenen.
Trommisen derimot, burde sendes på musikkskole.
Det virker bare dumt å danse stivt rundt og daske på cymbalene mens trommemaskinene gjør hele jobben.
Skal du først ha med en trommis, så la ham tromme.
Når maskinen styrer framdriften, blir det dessuten noe statisk over The Beautiful People.
At Meisfjord heller ikke snakker med publikum, gjør ikke saken bedre.
Derimot har han stemmen, låtene og evnen til å finne de tøffe riffene på gitaren.
Se ikke bort fra at bandet kan fylle posisjonen som landets nye rockeyndlinger med appell til både gutter og jenter.
Det kan skje raskere enn gårsdagen og terningen antyder.
| 0 |
704885
|
Varmt, vittig og vakkert
Om folk ikke direkte var hensatt til den helt store julestemningen da de forlot Stavanger konserthus etter julekonserten i går kveld, burde de i det minste være fylt av en varm, rolig juleaktig glede over å ha sett og hørt herlige ting.
Til tross for at siste låt — ekstranummeret - hadde tittelen «Mørkt og kaldt og lite sol».
Men rett før det - i den store finalen - framførte hele gjengen Kaizers Orchestra-låten «Mister Kaizer, hans Constance og meg».
Med Kaizeren sjøl, Janove Ottesen på orgel.
Da hadde vi opplevd en førjulskonsert, en opplevelse for å varme oss på og roe oss ned på i denne travle tiden.
Julen hadde bare en birolle, men den var til gjengjeld sentral.
Men det var også humoren, nydelige låter, en fint dekorert scene og flotte enkeltprestasjoner.
Men best av alt: den intime atmosfæren artistene lyktes i å skape.
Stort, men intimt
Kommunikasjon med publikum var selve bærebjelken i konsertopplegget.
Det er ikke nødvendigvis så lett å få fram den rette, intime atmosfæren fra den digre konserthus-scenen og foran et stort publikum på rekke og rad.
Og visst tok det litt tid før kontakten satt som den skulle.
Kveldens hovedverter, Heine Totland og Britt Synnøve Johansen startet litt trått, men mye løsnet da skuespilleren og humoristen Britt Synnøve dro til med en utrolig morsom versjon av «All I want for Christmas is my two front teeth».
De fleste artistene presenterte både julelåter og andre låter, og snakket litt rundt jul og førjulstid innimellom.
Janove Ottesen bragte i det minste med seg julerød skjorte og julerødt scenelys da han entret scenen med kassagitar.
Men musikalsk holdt han seg godt unna julen, og framførte i stedet flere låter fra solodebuten.
Nydelige «Neighbour boy» akkompagnert av Stian Carstensen på banjo var et av konsertens aller største musikalske høydepunkt.
Gåsehudalarm!
Gjest stjal showet
Og selvfølgelig - aller mest gåsehud og applaus høstet Britt-Synnøve Johansen for sin alltid like fantastiske tolkning av Piaf-låten som på norsk heter «Tre klokker».
Selv om den ikke har noe juletema, kunne det ikke bli mer julestemning enn da Britt-Synnøve sang om den lille gutten som ble født og klokkene som ringte for ham.
Men sannelig var det ikke en av gjestene, Stian Carstensen fra Farmer's Market, som nesten stjal hele showet!
Ikke bare viste han seg fram som den usedvanlig dyktige musikeren han er på trekkspill og banjo, hans eget innslag med å lage trekkspill-julepotpurri basert på ønsker fra salen markerte selve vendepunktet i forestillingen.
Snakk om løyen mann!
(«Tre nøtter til Askepott» blir aldri den samme etter dette!)
Som Janove Ottesen sa:
Konserten spilles også i Stavanger konserthus i kveld.
| 1 |
704886
|
Dronning Sissels stilfulle julekonsert
I fjor fikk jeg kjeft av lesere etter å ha kalt Jan Werners og Benedicte Adrians julekonsert for pompøs kitsch.
I år kommer Sissel Kyrkjebø og skjenker oss det stikk motsatte.
Hun har forstått at norske og engelske julesanger har en indre styrke.
Dermed avstår hun fra sentimentaliserende grep som å hviskesynge, få tonene til å skjelve ekstra, gjøre stemmen nasal eller skape romantiske z-lyder, som er ukjente i norsk språk.
I går var Sissel dronning i et fullsatt Stavanger konserthus.
Først kledd i hvitt, så i svart.
Når hun velger å introdusere sangene, gjør hun det avslappet og med velkjent utstråling, uten flaue, søtladne historier av det slag fjorårets artister bød på.
Igjen beviser hun at hun er i en divisjon for seg.
Sissel har en stemme som uanstrengt når de høyeste toner i «O helga natt», kraftfullt formidler englers jubel i Händels «Halleluja»-kor, lekende lett, nesten i sambatakt, danser seg gjennom «Et lite barn så lystelig» fra Nordmøre, eller lavmælt lister seg inn i «Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom».
Sangteknisk er hun uovervunnen blant norske populærartister.
Der andre uelegant kapper strofer i to før sluttakkorden, skaper Sissel lange, flytende linjer i respekt for både melodi og tekst.
Jo, dronning Sissel briljerer.
Men hun er heldigvis ikke en diva som stiller seg i veien for budskapet i selvopptatt nytelse av vår applaus.
Vi tror henne når hun sier at julesangene betyr noe for henne.
Og vi hører i måten hun framfører dem på at tekstene forteller noe verdifullt:
«Et lite barn så lystelig er født for oss på jorden utav en jomfru yndelig.
Han est vor Frelser vorden.»
For denne anmelder ble det musikalske høydepunktet «Sancta Maria» på latin, denne gang uten Placido Domingo som duettpartner.
Her forenes Sissels klokkerene røst med en perle fra det klassiske repertoaret.
Ganske utrolig var det også å høre den nesten krasse 1700-tallsteksten «Ingen vinner frem til den evige ro» sunget i en superrocka versjon over en folketone fra Hallingdal.
Og har Petter Dass ørene på stilk i sin grav, kan han fryde seg over den nærmest sensuelle utgaven av «Herre Gud, ditt dyre navn og ære», en framføring som høstet begeistret respons i salen.
Målt mot konsertens dronning blir det aldeles urettferdig å vurdere Peter Jöbäck, den svenske artisten som entrer scenen midtveis med et par solosanger.
Visst er han kjekk, visst synger han greit, men det blir så altfor alminnelig i sammenligning.
Å, som han bør prise seg lykkelig for å få dele scenen med Sissel.
Høylytt ros gis til musikalsk leder Kjetil Bjerkestrand.
Sissels band, Nidaros strykekvartett og øvrige musikere framfører svært varierte arrangementer, fra det heftig svingende til det enkle, sobre og stillferdige.
På Sandnes' vegne kan vi i tillegg være stolte over at 27 kvinner i Concentus gjør en utmerket jobb med å kore Sissel.
Sist helg løste de en lignende oppgave med glans under Randi Tytingvågs julekonsert.
Koret har dyktige sangere som skaper en meger vakker resonnansbakgrunn for Sissels stemmeprakt.
Så gjenstår det bare å ønske sangfuglen fra Bergen tilbake med nye julekonserter.
Og be andre artister lære av Sissel for å unngå det søtladne.
| 1 |
704887
|
Gåten gikk opp til slutt
Gåten gikk ikke opp med en gang.
Men da Gåte først kom i séget, fikk kastet av seg den første halvtimens konfirmasjonsflinkhet, så satt konserten som et skudd:
Den satt som et rall og et tordenskrall inni de dypeste, mørkeste norske fjell.
Gunnhild E. Sundli og resten av trønderske Gåte står med et bein plantet i folkemusikken og et i den tunge, metalliske delen av rocken.
Kombinasjonen er mektig, men krevende.
For Gåte har — i likhet med Kaizers Orchestra - lagt seg på en ekstremt energisk, men samtidig energikrevende linje.
Dermed er også bandet best når det tar ut energien gjennom det musikalsk ekstreme i begge retninger:
Gåte i Folken i går fungerte best påde følelsesmessig helt nedpå låtene, som «Kjærleik» og «Sjåaren», samt på de aller, aller råeste.
Det begynte å boble under låter som «Du som er ung» og mektige, manifestpregete «Til ungdommen» - og i ekstranummerdelen satte den voldsomme panzerutgaven av Gåte seg i bevegelse gjennom låter som «Margit».
Jeg tror det var den, i alle fall.
Det lødså tungt og kompakt at til og med Sundlis vokal forsvant i den kokende musikalske jettegryten.
Gitarist Magnus «Edward Saksehånd»
Børmark maktet i ekstraavdelingen både å hoppe opp på P.A.-anlegget, skremme ungjentene på galleriet samt lirke av seg gitarsolo ved bruk av lyskaster som en form for lysende, forvokst plekter.
Men han skal passe seg for ikke å ende opp som ren posør.
Og Sveinung Sundli på fele, Gunnhilds bror, kjørte noen riff som ville gitt Arve Tellefsen & hans orkestervenner bakoversveis.
Det er lett å skjønne at fela i gamle dager ble betraktet som Djevelens instrument på landsbygda.
Sveinung gjør fela farlig igjen.
Gåte er nå vel halvveis i norgesturneen.
Gårsdagens Folken-seanse var konsert nummer 13.
Bandet er nå solid innspilt.
Og Gunnhild er det skjøre, men samtidig farlige huldersentrum som alt annet i bandet beveger seg omkring.
Greier Gåte å holde på energien og kraften kan det gå veien - også i utlandet.
| 1 |
704888
|
De gamle er eldst
Manfred Mann er så gammel at det er godt mulig han husker ting fra andre verdenskrig, likevel turnerer han av hjertens lyst med sitt Earth Band, og trekker massevis av folk som lar seg begeistre av progressiv musikk fra 70-tallet.
Bandet som Mann grunnla for over tretti år siden lever altså i beste velgående, og i går kveld ga de et godt voksent Folken-publikum en energibombe av en konsert.
I tillegg til tangentsjefen Mann har gitarist Mick Rogers vært med helt fra begynnelsen.
Detstår respekt av å levere så mye spilleglede etter så mange år, men Manfred Mann's Earth Band har ingen problemer med akkurat det.
Det er i grunnen ganske uvanlig at den tøffeste typen i bandet spiller et såpass ukult instrument som keyboard, men den etter hvert legendariske synthisten Mann har vel heller aldri vært særlig stereotyp.
Musikken hans, som var innovativ nok for tretti år sidenengasjerer fortsatt, hans bruk av analoge synther har inspirert band i mange ulike sjangre helt fram til vår tid, og live er sangene forlenget og forandret, slik det seg hør og bør i progressiv musikk.
Konserten var av den typen som krever noe av tilhørerne, ikkebare en oppramsing av et selektivt utvalg av bandets største hits.
Publikum lot seg villig trollbinde av Rogers' magiske gitarsoloer og Noel McCallas vakre stemme som godt behersker hoppene som bandet gjør inn i forskjellige sjangere.
I det hele tatt varkonserten usedvanlig godt bygd opp, og produksjonen var gjennomført til ytterst på fingerspissene.
Bandet var på sitt aller beste da de fikk fordype seg i de mest innadvendte og obskure partiene på sanger som Spirits in the night fra 1975-utgivelsen Nightingales and bombers og Father og day, father of night fra Solar fire som kom ut to år tidligere.
Ikkeuventet var det lystigere materiell som utgjorde de aller største publikumsfavorittene, og det ble en lykkelig slutt på konserten med de to slagerne Blinded by the light og Davy's on the road again.
Publikum sang med og bandet mottok trampeklapp og genereltstor entusiasme.
Ikke uventet kom de inn igjen og spilte ekstranummer, Mighty Quinn, som også gikk rett hjem hos de aller fleste.
At bandet gjorde en vri på sangen hvor de tok med en liten snutt fra Deep Purples eviggrønne Smoke on the water var kanskje ikke det mest geniale de kunne ha funnet på, men hvem bryr seg, Manfred er Mannen, ingen tvil om det!
| 1 |
704889
|
Perler i pausen
Han spilte alt for tidlig, men lyden av Lindstrøm er det ikke noe å si på.
Det er en nytelse å høre Lindstrøm.
Platene hans er fra øverste, øverste hylle, og liveversjonen er er akkurat like god.
Å plassere en danseopphisser som Lindstrøm klokka 18.30 er selvsagt helt koko.
Folk burde danse seg svette inn i lørdagen med hans nær perfekte disko.
Denne tidlige kvelden forsvinner publikum, og mesteren blir pausemusikk for de fleste.
Synd, for lyden av Lindstrøm er knallgod.
Silkemyke overganger mellom himmelklatrende disko, innslag av soul, mer kompakt klubbmusikk og alskens innimellom.
Ikke kjedelig et sekund, variert og et kløktig sammensatt dj-sett.
Lindstrøm er internasjonal klubbstjerne av gode grunner.
Alt han legger oppå sine beats viser en musiker som kan faget sitt, er oppfinnsom og har en enorm teft for catchy, dansbare variasjoner over et tema.
Bare så synd at han spilte før barne-tv var ferdig.
Følg Stavanger Live her:
| 1 |
704892
|
Stille alvor i Domkirken
Domkantor Oddgeir Kjetilstad har valt eit pasjonsprogram som ikkje gir ved dørene.
Og takk for det.
Det er kveld i Getsemane.
Jesus er der med disiplane sine, Judas hentar vaktene.
Der begynner Johannespasjonen, slik Arvo Pärt, den suverent mestseljande, nålevande komponisten innanfor det vi kan kalla klassisk tradisjon, har skrive det.
Musikken hans har blitt kalla sentimental og klisjéfylt av nokre, den er høgt verdsett for sitt intenst rolege nærver av mange andre.
Rett fram
Johannespasjonen hans er stille, reinskore alvor.
Bare det.
Rett fram står Jesus og syng, utan fakter, utan overjordiske broderingar eller utfall, utan store kjensler.
Konsentrert dreier partia hans rundt få tonar bare orgelet får akkompagnera.
Jesus syng slik bare den som forstår korleis dette må gå, kan syngja.
Mens Pontius Pilatus' tenor finn eit lysare alvor, han ser dette ovanfrå, det er ikkje hans kamp.
Men det er han som har makt til å avslutta kampen.
Heller ikkje Pilatus tar steget ut av alvoret.
For Pärt er djupt religiøs.
Tonespråket hans, der stemmene lever side om side i kvar si klangverd, er hans måte å nærma seg det han meiner er musikkens andelege kraft.
Det er ikkje rom for dei utovervende kjenslene i pasjonen hans.
Samvitsfullt følgjer han teksten frå Johannesevangeliet, han tar ingen grep for å stramma til dramaturgien eller byggja opp spenninga.
Står det i teksten at "Jesus svarte", ja, så syng evangelistane — dei som har forteljarrolla - at Jesus svarte.
Før han svarer.
Overbevisande
Slik gir ikkje Stavanger
Domkyrkje og domkantor Oddgeir Kjetilstad ved dørene, ved inngangen til ei stille veke, og nesten før ein storslagen Spellemann har forlate byen.
Å høyra Stavanger Domkantori, evangelistkvartetten og musikarane i går kveld, gir truverd og tillit.
For når Arvo Pärt har skore inn til beinet, i eit tonespråk krevjande å syngja, høyrer vi alt.
Celloen som legg seg som ein skugge under bassisten, oboen som aleine følgjer opp sopranen, det mørke bakteppet fagott og cello utgjer når Jesus blir ført fram for Kaifas.
Dei tette klangane når koret ropar på Barabbas.
Høgdene det same koret når i det dei ropar "korsfest, korsfest".
Dei mørkt fallande tonane i Jesus sine siste ord:
"Det er fullbrakt".
Dei gjorde inntrykk.
Det er lite av vakre klangar ein kan gli bort på i dette verket, anten ein sit i salen, står i koret, eller skal framstilla Jesus sjølv.
For den som vil byggja opp eit profesjonelt korensemble, slik Domkyrkja nå prøver på, er det eit modig, rakrygga val.
Og for den som sat i salen i går, kjentes det valet overbevisande.
I beint, reinskore alvor.
| 1 |
704893
|
Mektig orkesterklang
Oslo filharmonien har gjennom mange år hatt eit renomme som eit orkester på høgt internasjonalt nivå, og på gårsdagen gjesteopptreden i Farten Valen-salen viste dei at dei har kvalitetar som få orkester kan vise maken til.
I Carl Nielsens fjerde symfoni med tilnamnet "Det uutslukkelige", fekk dei på eksemplarisk vis fram kontrastane, men også linjer og indre samanheng i denne innfallsrike og ganske fragmenterte musikken.
Her er lange treblåsarparti der dei fekk vist kammermusikalske kvalitetar og eit delikat og flott samspel.
I andre parti var det den tette og homogene strykarklangen som imponerte.
Og alt med ein utsøkt presisjon og ein sikker sans for balanse og frasering.
Det verka som om orkesteret fann seg godt til rette i den flotte akustikken.
Saraste på dirigentpulten fekk fram både det heftige og det sarte, og symfonien vart ein demonstrasjon i orkestral prakt, frå det svakaste svake til det brautande og pågåande.
Første avdeling var via Rakhmaninovs tredje klaverkonsert, av mange rekna som sjølve juvelen i sjangeren.
Denne konserten har verkeleg heile spennet frå det enklaste enkle til dei mest ekstatiske lydkaskader.
Konserten er noko av det mest teknisk krevjande ein pianist kan gje seg i kast med, og pianisten må også ha kraft nok til å bere gjennom kompakt orkesterklang.
Denis Matsujev hadde både den teknikken og den krafta som skulle til!
Sjølv dei mest fingerknekkjande passasjane trilla ubesværa av garde, og han hadde ein styrke i anslaget som det er sjeldan å oppleve.
Dessutan hadde han noko å formidle!
Dette vart noko langt meir enn berre teknikk og bravur.
Han demonstrerte ein utsøkt fleksibilitet i tempo og eit fantastisk dynamisk spenn.
I kadensen gjorde han musikken heilt til sin eigen, og det var som om det var improvisert, fritt, og gjennom musikalsk.
Orkesteret og Saraste var heile tida med både på temposvingingar og dynamiske valørar og gjorde sitt til at det vart ei heilstøypt og imponerande tolking.
Publikum sette tydeleg pris på både pianisten og orkesteret, begge fekk langvarig trampeklapp, og begge kvitterte med ekstranummer.
| 1 |
704894
|
Rystende og overveldende
Om akustikken i Fartein Valen-salen ennå ikke skulle være fullt utprøvd, så ble den det iallfall torsdag kveld under oppførelsen av Verdis Rekviem.
Stort orkester, to kor og fire solister sørget for det, i et verk som er blitt kalt en opera i presteklær.
Iallfall er det et drama der virkningene er sterkere enn i noe annet rekviem.
Dødsmessen, som innledes med Requiem aeternam (Gi dem evig hvile), lar Verdi i begynnelsen bli et stille brus av lys som sprer seg liksom i en katedral lagt i mørke.
Når koret setter inn med
Te decet hymnus (Deg tilkommer en lovsang), må dette skje på en lett måte, som kan være mer krevende enn den fulltonende og dundrende Dies irae (Vredens dag).
Men allerede her viste koret sitt format.
Det fortsatte med herlig frasering og stor dynamikk.
Etter hvert kom de fire solistene til og slynget ut sine toner som var det, ja, i en opera.
Vi kunne straks høre at dette var operasangere, og fremragende sådanne.
Marianna Pizzolato var en vidunderlig mezzo.
Hennes Lacrymosa (full av tårer) var til de grader rørende; det var som om vi snarere nøt smerten, som en slags trøst.
At Stuart Neill visstnok skal ha vært med i Verdis verk 50 ganger, var ikke vanskelig å høre.
Også bassen, finske Petri Lindroos, var en god fortolker, om enn stemmen ikke var stor.
Stor stemme hadde heller ikke sopranen, Katrin Kapplusch, som på kort varsel hadde hoppet inn for Lise Lindstøm.
Det var særlig påfallende i begynnelsen, men hennes treffsikkerhet på de høye tonene, var imponerende, særlig mot slutten, i Libera me (Redd meg), der hun på en himmelstige steg opp til tostrøken C.
Da sekvensen Dies irae etter bare 10 minutter braket løs, var det som om taket løftet seg.
Denne sekvensen varer omtrent 40 minutter og er et drama uten like.
Korene hvisket på den rette måten på Dies irae-ordene, og det hadde en foruroligende virkning.
Likeledes hvisket Petri Lindroos frem det uhyggelige ordet mors (død).
Såvel kor som orkester og solister fikk frem det overveldende, foruroligende, fryktinngytende — de ord vi bruker for å karakterisere det sublime.
Mot slutten, når sopranen setter inn med « Libera me », og der vi med en kolossal virkning hører bruddstykker fra Dies irae, skjedde det først nølende, så satte kor og orkester inn med all kraft - « tutta forza » - det lydlige uttrykk for det sublime.
Steven Sloanes evne til å dramatisere på slike steder, er enestående.
Det er også den evnen han har vist til å løfte orkesteret til et nytt nivå i store og grandiose verk.
Den fenomenale akustikken i salen gjør at vi distinkt kan høre enkeltinstrumenter (særlig treblåsere), selv om det stormer rundt.
Den umiskjennelige frysningen på ryggen kom gang på gang under denne storartede fremførelsen.
| 1 |
704895
|
Sånn – akkurat sånn – skal rock spilles
Perfekt rockekonsert.
Ferdig med det.
Vi som var utilgivelig ufødte på tidlig 70-tall gikk glipp av noe.
Vi fikk ikke med oss originalene, de store, tunge og kreative rockebandene som banet vei for, vel, omtrent det som finnes av rock n' roll og beslekta greier i dag.
Hvis du går på ti rockekonserter vil diskusjonen i etterkant av sju av dem handle om i hvilken grad Led Zeppelin, The Who, Thin Lizzy, Deep Purple, Black Sabbath, Whitesnake, Fleetwood Mac gjorde dette bedre for ørten år siden.
Noen snakker ikke om arven.
De skjuler den så godt det lar seg gjøre.
Andre tar den helt ut og viser med all mulig tydelighet hvor de kommer fra.
Rival Sons er i sistnevnte kategori, og vi som altså ikke befolket verden i de fortreffelige posthippieårene fikk en tidsreise av de helt sjeldne i Folken onsdag.
Av alle guders nåde
Vi starter i front med vokalist Jay Buchanan.
Bede rockevokalist finner du ikke.
En perfekt blanding av Steven Tyler, Robert Plant, David Coverdale, Ozzy, Jim Morrison og alle som ligner (se bildene på toppen her).
Dop— og hardhippie-estetisk, høflig småravende på scenen (han sa ikke mye, men takket oppvarmingsband og de frivillige i Folken (!)) og en stemme av Guds nåde.
Da regner vi med alle guder vi kjenner til, pluss noen.
Buchanan har soul i stemmen, han har rasp og han treffer 100 prosent på alt denne kvelden.
Ikke bare toner, men han treffer dem i riktig gir, med variasjon, desperasjon, følsomhet, raseri, villskap og alt det denne bluesbaserte rockefesten trenger.
Desposoul på balladene, kickassdyrisk på det harde, fantastisk mikrofonteknikk, perfekt stemme og til og med prima diksjon.
Jeg har ikke sett en bedre rockevokalist siden...nope, kommer ikke på noen.
Enestående
Buchanan blåste folk over ende, og han fikk god hjelp.
Det er en nytelse og en befrielse å høre bassister som går til verks som Robin Everhart.
Sammen med gitarist Scott Holiday feide han gulvet med riff, tyngde og avmålt tilbakeholdenhet, når det var nødvendig.
Trommis Mike Miley står ikke tilbake for noen, og i avdelingen for sleipe rocketriks vant han en knepen seier over Orange-gutta med strenger.
Vi skal ikke gjøre dette til en adjektivfortelling, bare nøye oss med å si at det var enestående.
Innstudert?
Noe å trekke for?
Nja, nei, egentlig ikke.
Men at band som Rival Sons fører med seg noen interessante diskusjoner.
De legger seg tett opp til rockens klondikeperiode på 70-tallet.
Du skal være bra døv om du ikke hører Zeppelin og di skåle på bakrommet når Rival Sons spiller.
Noe er stjålet, noe er lånt og veldig mye er videreforedla på aller beste vis.
Spørsmålet som det er all mulig grunn til å spille er om det blir vel mye historietime?
Hvor innstuderte er de egentlig bak den frilynna nyhippie-looken?
Vi liker jo ikke å ta band som er «ekte og originale» i å kopiere gamalt gull.
Rival Sons er faretruende nær noen ganger.
De bruker alle – absolutt alle – rocketriksene i boka.
Vi kjenner igjen alt fra trommeoverganger og rytmiske figurer til vokalbevegelser og gitarriff.
De holder koken i to timer, og noen vil synes det er vel lenge, særlig hvis de har gått inn i en leksikalsk modus og ikke kommer over referanseøset.
Jeg kan forstå innvendingene, men vil ikke tillegge dem mer enn et halvt grams vekt.
Rival Sons spiller fletta av folk.
De gjør det med en perfekt miks av kyndighet og primalrufs.
Estetikken er på plass, uten at de har tatt med seg den lite sjarmerende selvhøytidelige fuck off pessants-holdningen som kunne vært en del av pakken.
Verdensherredømme
Disse fire gir deg lysten på ny skinnjakke.
De gir følelsen av at det ikke var en katastrofe ikke å være født på 70-tallet.
Klisjeene om svette, riff, øl og breibeint rock lever videre – og lever godt – gjennom band som Rival Sons.
Dette var første og eneste gang vi fikk se dem i Folken.
Rival Sons har begynt å innta verden for alvor, og hvis onsdagen i en liten landsby i Norge var jabnå, da kan ingenting stå mellom dem og verdensherredømme.
| 1 |
704896
|
Livet vil alltid gå videre på Toten
The Band er borte, men arven lever videre.
Ikke minst på Eina på Toten.
Søsknene Narum er ute med plate nummer tre, like melankolsk vakker og velgjort som de to første.
På tittelkuttet "Sol og regn og ælt" har de med seg Plura Jonsson fra Eldkvarn i duett med Benedikte Narum Jenssen.
En fin sang, men Narum er ikke avhengig av et svensk rockeidol for å lage minneverdige ting.
Ikke minst er sangene pakket inn på flott vis med Benedictes stemme, Lars Christians tangenter og Jon Anders' strenger.
Hammond-orgelet bølger, steelgitaren gråter og munnspillet varmer.
Minuset er lengden:
Åtte kutt er ikke mye, og mot slutten blir materialet tynnere.
Beste spor:
"Lyd i et gammelt piano", "Ælt som je får tenkt på", "Sol og regn og ælt", "Et glass for ælt som fell".
| 1 |
704898
|
Det meste av Mods
For en kveld!
Og for en fest!
(og halvparten av musikken var også bra).
Dette blir en parentes når historiebøkene skal skrives.
Egentlig er det vel så interessant å analysere sosiologien, lokalkoloritten, folkefestingen og psykologien og alt det andre rundt denne konserten.
Kosen, festen, massemønstringen, rotbløytene, oppvarmingen, dokøen, nostalgien, mimringen og alt det er nok vel så viktig for mange, men det var altså musikk der, og den har jeg tenkt å si noe om.
Musikken.
Se i nåde til meg.
Alle skal med
Mods har plukket fra to plater, ”Revansj!” og ”Amerika”.
”Time Machine” har de klokelig styrt helt unna.
De to første består av en brokete forsamling sanger, noen gode, noen dårlige og noen midt i mellom.
Mods har en håndfull hits, men de har også noen sanger som har havnet i bakleksa av gode grunner.
De spiller altså alt fra ”Revansj!” og ”Amerika”, fortsett fra rockabilly-snurrige ”Takk for nå”.
Ikke bare det beste altså, men det aller meste.
Du skal ha en uhyre sterk katalog for å komme fra det med topp karakter, og det har ikke Mods.
Det ble en fantastisk fest til en musikalsk hompetitten-tur.
Da et par av oss var så uheldige å uttrykke litt forhåndsedruelighet til denne kvelden var det blant annet dette vi tenkte på.
Har Mods virkelig materiale til å holde på i to timer?
Godt materiale?
Svaret på det er ganske enkelt nei.
De skrev noen dårlige sanger back then, og de MÅ spille dem denne kvelden for å dekke to timer.
”Belinda”, ”Militæret”, ”Livets Roulette” og en håndfull til.
Og uansett hvor hardt de jobber, uansett hvor mye de legger i det:
De kan ikke spille seg ut av problemer som ligger 30 år tilbake.
Utvalget er for tynt, og resultatet er én times musikalsk fyllstoff og én times godt stoff.
All in
Nå hopper vi rett over i litt skryt.
Produksjonen er bra.
Imponerende bra.
Stor og påkostet, glimrende animasjon, video, lys og i det hele tatt.
Det betyr litt at de ikke har spart på konfekten.
Lyden er litt varierende, men stort sett god.
Bandet legger ned mye arbeid.
Det er all in, uten ironisk distanse, selv om Abelen tuller litt mellom sangene.
De spiller ikke spektakulært godt, men de kommer fint fra det.
Stødig komp, jevnt godt fra gitarer og keyboard og en god Abel i front.
De som fryktet venstrehåndsarbeid tok feil.
Åpningen, ”Gje meg litt mer”, er forrykende.
Stene Osmundsen hamrer det i gang sammen med seks mann på hver sin tromme.
Stemningen er ubeskrivelig.
25.000 løfter hendene og klapper.
Mods virker potente.
De er friske.
De vil gje litt mer.
Fra tribunen opplevdes starten som kontant, presis og glødende.
Sånn fortsetter det en stund.
Og det skal være sagt – før vi kommer til innsigelsene:
Mods 2012 gjør virkelig det de kan, og skal ha honnør for det.
Det er all in, hele veien.
Ingen unnasluntring.
De snofler seg ikke gjennom et pliktløp.
Det er ikke der det kniper.
Problemet ligger som sagt 30 år tilbake i tid.
Minuser
Regien er lagt opp på eneste rette måte.
Åpne med et smell, gjør unna middelmådighetene, spe på med noen hits og avslutt på topp.
Vi som noterte plusser og minuser merket oss at det var to strekk som ikke var all verden.
Sang 4-5-6-7-8 og 11-12-13 holder rett og slett ikke mål.
”Reisen”, ”Amerika”, ”Livets roulette” og disse her hopper vi over på plate, og Mods klarer ikke å gjøre gull av gråstein.
De prøver hardt, men det går ikke.
Å kaste inn ”Skikkelige sjømann” og ”Kråkevisa” demper heller ikke følelsen av en periode med tidtrøyte.
For å umiddelbart undergrave min egen påstand om tidtrøyte så skal vi ta med at stemningen er nesten like god i de partiene undertegnede setter minus foran.
Nesten.
Det skal vise seg denne kvelden at alt jobber for Mods, bortsett fra halvparten av råvarene.
Det er nesten umulig å lage en spenstig servering av slapp fisk.
Renovasjon
De holder seg stort sett i nærheten av originalversjonene.
Forskjellen er jevnt over at den kantete og reine lyden vi kjenner fra platene er erstattet med et rundere, fyldigere og større lydbilde.
Det fungerer for det meste greit, men det sauser til noen låter unødvendig mye.
Folk kjenner igjen riffene, trommebrekkene, gitarsoloene, pianopartiene og ikke minst kan de synge med akkurat sånn som de hadde tenkt.
Bandet har oppgradert sin egen lyd med andakt og visdom.
Mye er bevart, litt er frisket opp.
Vellykka noen steder, men på for eksempel ”Bare i nått” faller litt av sjarmen bort i renovasjonen.
Så tar det seg kraftig opp når ”Eg vil Hjem” og ”Revansj” kommer, som de to siste sangene for ekstrarunden.
Når Mods får jobbe med de gode sangene sine, da er de bra.
Ingen bombe, men det blir veldig tydelig.
”Meg må du hilsa på” er kveldens høydepunkt.
Abel drar til og tyner ut litt 1981-vokal, de slipper seg løs på gitarene og kompet dundrer på.
Når 25.000 synger ”Tore Tang” som tredje ekstranummer blir alle kommentarer overflødige.
Du må være fra Oslo eller på andre måter ha begrenset kapasitet for ikke å forstå og verdsette det som skjer.
Kvelden avsluttes med ”Me to går alltid aleina”.
Streit gjennomspilling uten fiksfakseri.
Massiv allsang.
Massiv.
Folk vil IKKE hjem.
Abel bli stående igjen på scenen og inhalere de siste utpustene til 25.000 klin galne fans.
Can you feeeel it?
Epilogen til dette er at denne anmeldelsen egentlig er, om ikke overflødig, så i alle fall bare en liten del av historiefortellingen denne kvelden.
Musikk handler om følelser.
Det er ikke matematikk.
Det handler om hvilke deler av hjertet ditt og hjernen din som berøres.
9. juni 2012 vil bli husket som en kveld der 30 års minner om kjærlighet, svik, hat, forelskelse og musikalsk oppvekt kuliminerte i en gigantisk fest som 24.000 aldri ville vært foruten.
Mods har alltid vært der.
I 1981, 1986, 1996, 2003 og 2012.
”Tore Tang” betyr noe for folk, og det er langt viktigere enn om tre gitarer kanskje var én for mye.
Vi skal ikke la være å si at ”Reisen” er en dørgelig kjedelig låt, men det betyr ikke all verdens.
Vil du kline til ”Me to går alltid aleina” eller vil du analysere styrker og svakheter ved det klassiske popbaladeformatet?
De fleste foretrekker klinas.
Husker du at hjerte slo litt fortere da du hørte ”Eg e så forelska” for første gang, eller husker du at Abel synger surt på det første stikket?
Folk har ventet på dette i 30 år, og det var vel egentlig ikke kvelden å være pirkete, med mindre du har det som yrke.
Mods-comebacket endte opp med at vi alle hadde rett.
Både skeptikere, som sa at Mods ikke har sanger til to timer, og entusiastene som ventet tidenes kveld på stadion fikk helt rett.
Det er to ulike tilnærminger til kvelder som dette.
Folkesjela og fornuften er to kranglefanter som fint kan leve side om side.
Vi blir aldri enige, og det er helt greit.
Det var uansett litt av en kveld.
| 0 |
704900
|
Litt vond bass-jazz i Folken
Eksperimentmøtet mellom Lars Vaular og Kjetil Møster ble et visuelt herlig Vaular-show med kjip lyd.
Det ble dessverre aldri så svett, tett og nyskapende som vi håpet og trodde på forhånd da to av Bergens største musikalske sønner braket sammen til et samarbeidseksperiment mellom morsmålsrap og improvisert jazz i Folken lørdag kveld.
Du så det var tøft, men du hørte det bare ikke.
Du så at du hadde fantastisk dyktige musikere foran deg på scenen, men du hørte det ikke.
Mesteparten av skylden for det hadde en helt ubegripelig lydmiks med en så dominerende bass (og tidvis også trommer) at det var nærmest ubehagelig å høre på.
Bassen og beaten sugde til seg og overdøvet alt som ellers fantes av lekkerier i lydbildet.
Vaulars vokal ble hul og ullen.
Rimene, som er så essensielle for musikkuttrykket hans, ble nesten ble umulige å oppfatte.
Blåsekvartetten, med Kjetil Møster og de tre lokale musikerne Inge W.
Breistein (saksofon), Simen Kill Halvorsen (trompet) og Dominique Brackeva (trombone) var et stilig blikkfang på scenens høyre flanke, et viktig element for den deilige, nattlige jazzfestivalstemning som scenen tross alt utstrålte.
Men hørte dem?
Bare sporadisk, langt der inne fra tåkeheimen et sted.
Dermed føltes tilskuddene til Vaulars egen DJ og trommeslager aldri musikalsk nødvendige.
Svette Vaular
Poenget med dette splitter nye samarbeidet var ifølge forhåndsomtalen at Møster skulle re-arrangere Vaulars etter hvert klassiske, dansbare raplåter med synthbaserte beats.
Lengre improvisatoriske strekk, samt "afrofuturistiske, George Clinton-inspirerte funkelementer" skulle forsvare eksperimentets plass i programmet på en jazzfestival, og forhåpentlig gi både hip hop-folket og jazzfolket en ny opplevelse.
Men denne gangen ble ikke 1 + 1 til det magiske 3.
Kanskje var det tilløp til litt nye, jazzige takter i begynnelsen av settet, men ganske snart henga vi oss mest til det visuelle, som var fascinerende nok.
Med så mye folk på scenen, og så mye vilje, fikk vi i det minste en tett, jazzklubbaktig stemning.
Og Vaulars fascinerende, robotaktige kroppsspråk, kombinert med en helt rå flyt.
Og den elektriske, eksplosive, svettedryppende energien han og rapmakker Girson Diaz utstråler, som er så smittende.
Men selv ikke alt dette kan fjerne følelsen av å kikke inn i på en fristende utstilling bak tykt glass.
Så nær, men likevel så uoppnåelig.
Fordi lyden ikke var med.
Møster må mer med
Lars Vaular og Kjetil Møster er et i utgangspunktet umake par som har funnet hverandre i felles musikktalent og eksperimentlyst.
Sånt er alltid spennende å oppleve, og vi godtar så klart at det ikke alltid går veien i første forsøk.
Denne gangen lyktes det altså ikke helt å skape noe nytt og spennende, men jeg utelukker ikke at det kan skje om de prøver igjen under bedre lydforhold.
Men da må jazzsaksofonisten Kjetil Møster ta mer makt, gjennomføre mer av det vi var lovet på forhånd, temme noe av Lars Vaulars elektriske og ekstremt dominerende energi.
Han må i hvert fall gjøre mye mer av seg enn å være en av fire i en blåserekke som nesten ikke høres.
Hvis ikke er det jo helt poengløst.
| 0 |
704901
|
Årets beste på Maijazz?
Mollestad spilte så sikringene røyk.
Klokken 23.07 orket ikke sikringene på Stills Scene mer.
Da var de blitt herjet med og sundspilt såpass at de bestemte seg for å gå.
Vi andre som var i lokalet kjente en viss sympati med sikringene, for det var virkelig et råskinn av et band som plugget i en time tidligere.
Hedvig Mollestad
Trio var akkurat så råe som vi håpet og trodde på.
Råkk!
Mollestad har en fri, uhemmet og ikke minst upolert omgang med seig 70-tallsrock, prog og jazz.
De tre elementene lever side om side i låtene, og de låner de beste fra hverandre.
I jazzpartiene er det rocken barskhet som pipler ut.
Rocken angriper de med jazzens improviserte og lettsindige forhold til regelboka, og uansett hva de spiller så svinger det voldsomt.
Ikke rart sikringene kapitulerte og ga oss en ti minutters pause etter en drøy time.
Mollestad spiller høyt, øser på med vrengte riff og gitarfigurer som sender oss tilbake til 70-tallet.
De stakkarene som trodde de skulle på jazzkonsert fikk seg en kilevink av denne gjengen.
Årets beste?
Trioen er i med ett unntak vokalløs, og det er en krevende øvelse de mestrer ypperlig.
De vet at stillstand i instrumentalmusikk er døden, og løsningen er uforutsigbarhet.
Selv om vi har lyttet på albumet "Shoot!" var det overraskelser rundt hvert hjørne.
Monstrøse riff, proglinjer, nedpåjazz, støy, skamløs rock og i det hele tatt.
Masse energi, spilleglede, variasjon og alt det vi gjerne vil ha fra scenen.
Det ble altså drøye ti minutters pause før finalen.
Strømmen kom på igjen, og Mollestad fikk spilt seg ferdig.
Den beste Maijazz-konserten i år?
Ikke umulig.
| 1 |
704903
|
Bass-virtuos i stormen
Marcus Miller pøser på.
Formidler, deler, imponerer og leker.
Marcus Miller pøser på.
Formidler, deler, imponerer og leker.
Det er bare å gi seg ende over.
Duetter blir til dueller mellom bandmedlemmene.
Saxofonvulkanen spruter, i kamp med trompet-løpene og -hylene.
Trommisen koker i hjørnet.
Tangentene supplerer og kontrasterer Millers bass.
Gitaristen svarer og utfordrer.
Her går det unna.
Miller dasker basstrengene på sitt karakteristiske vis, en oppvisning i spillestil og teknikk.
De er ikke bare utendørs det stormer denne kvelden.
Salig Jaco Pastorius sitter der oppe og kikker Miller over skulderen, men han står fjellstøtt alene og midt i bandet som dets sentrum og tyngdepunkt.
Det koker intenst i salen når bandet til slutt framfører fra Tutu – utgivelsen som Miller skrev til Miles Davis, en unik og omdiskutert og elsket periode i den store jazztrompeterens sene periode.
Spillet jager akrobatisk av gårde.
Her snakker vi om teknikk, idrett og generøs stor kunst.
Noen ganger er vi rett tilbake til 1980-tallet – i neste øyeblikk til ny plate, Renaissance.
Den lanseres i disse dager.
Fra den serverte bandet Mr. Clean, Detroit og Redemption – og det er bare å glede seg til resten.
Bandet består på turneen Maurice Brown, trompet, Alex Han, saxofon, Kris Bowers, tangenter, Adam Agati, gitar og Louis Cato, trommer – i tillegg til sjefen sjøl som også spiller bassklarinett med tyngde.
Ekstranummer ble Blast – der åpnes det opp med gjentatt soloer fra hele bandet, de dundrer i vei i ekstravagant formidlingsevne.
Gedigen jubel i salen.
I en sådan høytidsstund kan man gjøre seg refleksjoner over festivalenes dilemma.
Jeg grein meg til en plass på galleriet for utsiktens skyld.
Der var sponsorene.
Maken til ukultivert kakling mens musikerne spiller.
Send de på pub neste gang.
Konserten var utsolgt.
Det finnes sikkert folk der ute som med glede ville betalt for plassen – for å høre, ikke bable.
Men sekseren kan de ikke ta fra Marcus Miller.
| 1 |
704904
|
Kjappe gutter i latino-land
Fort og flinkt, fra tørt til juicy.
Maijazz:
Å kikke på fingrene til Al
Di Meola kan få alle til å gispe.
Gitar-teknikken er lynraskt overveldende, klarheten i anslaget kombinert med hurtighet i lange fraser framkaller entusiastisk måping.
Men hvor lenge er det interessant å gispe?
Eller gjespe?
Al
Di Meola holder publikum på pinebenken sammen med pianist Gonzola Rubalca mens Stavangeren dynges ned i fortendedeler og intenst tette løp.
Alt på plass.
Imponerende nok.
En håndfull låter presenteres med tut og kjør før det går inn for landing, og vi får bekreftet at duoen kan mer enn kjappisgreier – men også har stilfølelse, lytteevne og formidling gjennom ulike stemninger.
Veien inn i stemningsskiftet går via Astor Piazolla, argentineren som fornyet tangoen og landets folkemusikk, koblet den til vestlig kunstmusikk og jazz – det ble det unike uttrykket som Al Di Meola har forsket i.
I dobbelkonserten formidles det sensuelle lidenskapeligheten, den piazollaske smerten og djervheten.
Da bygges bro fra virtuost mas til meningsfull bruk av teknikken; musikalsk ekvilibrisme slår funksjonelt og uttrykksfullt inn.
Denne kritikken legger seg altså inn i en tradisjon hvor man vingler mellom oppgitthet og entusiasme over Al Di Meolas eventyrlige tekniske kapasitet – og hva den brukes til.
Når han serverer «Turquoise» fra albumet «Consequences of chaos» er det lykke i salen, og terningen er på vei mot å vippe fra fire til fem.
Det står ikke på Rubalcaba heller.
Cubaneren har gått den lange veien, også han med overveldende teknikk, har spilt med alle – og legger ytterligere latinsk liv til Meolas fusion-bakgrunn.
Temperaturen stiger gradvis i Steinway’en.
Etter ekstranummer «Umbras» fra Sardinia-albumet og videre jubel i ekstranummer to, er det klart at Al di Meola og Rubalcaba har lekenheten i behold.
Maijazz har skjemt oss bort med åpningskonsert i stort format med fullt symfoniorkester og allslags.
Det konseptet har pause i år.
Vi tålte et avbrekk.
Men ser gjerne at festivalen bretter ut det store lerretet igjen.
| 1 |
704905
|
Mesterlig
Susanne Sundfør sa det best selv:
«Jeg er flink».
Det er vanskelig å forklare hvorfor Susanne Sundfør er så bra.
I ren desperasjon låner vi derfor en sentral læresetning fra fotballen.
Beklager idrettshatere.
I fotball er det sånn at når tre spillere gjør noe riktig rett etter hverandre, da blir det mål.
Klarer laget å gjenta dette to-tre-fire ganger i løpet av hver kamp, da har du et vinnerlag.
Omtrent like lett — og like ubegripelig vanskelig - er det å lage musikk.
Susanne Sundfør er i nærheten av det perfekte nettopp fordi hun har forbedret alle komponentene.
Stemmen
- Sundfør synger særegent, rått når det trengs, kjølig når det er riktig og bedre nå enn noen gang.
Evnen til å synge gjennom marg og bein kan ikke læres av mentorer på TV2.
Sundfør har hatt det i seg helt siden hun slo gjennom.
Nå har hun imidlertid bedre kontroll, uten at det går på bekostning av den fascinerende, utemma stemmebruken.
Som min sidemann sa:
«Det er litt sånn liv og død når hun synger».
Presis.
Harmoniene hun skaper sammen med sine to korister er også prikkfrie.
Kunst og pop
Gode sangere må ha gode sanger å synge.
En åpen dør å slå inn, men det er nok av artister som bygger hus på sandgrunn.
Sundfør har gått fra å være en popsnekker litt på sidelinja til å bli en komponist.
Det er noe annet å høre henne nå enn da hun relativt low key sjarmerte seg gjennom «Walls» på Gaffel og Karaffel for ørten år siden.
Kompleksiteten i det nye hun lager er mer interessant enn tidligere popsanger, den gir mer å tygge på og den er utfordrende på en overkommelig måte.
Man må jobbe for å holde følge, men man blir ikke kastet av.
Kunst og pop har funnet hverandre i Sundførs verden.
Innpakningen er prima.
Sangene er så smart arrangert og spilt at man nesten må klype seg i armen av og til.
Ambient-dveling avløser 80-tallsbeats, synthlydene smelter sammen med rhodes og piano, det skrapes og knitres og det veksler noe enormt.
Det er ikke enkelt å finne det punktet der fornøyelig variasjon bikker over i spagat med lyskestrekk, men Sundfør mester det glimrende.
Maktdemonstrasjon
Mens Ronaldo, Ramos og den andre bommet på straffesparkene i Madrid satte Susanne Sundfør ball etter ball i krysset.
Det var sikkert noe å trekke for, musikalsk perfeksjon finnes strengt tatt ikke, men dette var en maktdemonstrasjon.
Da hun presenterte bandet sitt passet hun på å legget til «de er så flinke».
Etter litt betenkningstid la hun til:
«Jeg er flink jeg og».
Det var kveldens understatement.
| 1 |
704906
|
Lunt og løye med gitarkompisene
Har du hørt den om stand up-komikeren og den melankolske selvironikeren som la ut på gitarviseturné?
_Sted:
Stavanger konserthus onsdag 25. april
Publikum:
Omtrent fullt hus
Varighet: 1 time 45 minutter_
Ikke vi som var i konserthuset i går kveld heller.
Men vi var så heldige at vi fikk høre mange andre herlige historier fra et langt liv på veien og et tett vennskap mellom Jan Eggum og Halvdan Sivertsen.
Samt et par fabelaktige Vårherre-vitser fra saftige Sivertsen som virkelig fikk gapskratten til å bølge i den fullsatte salen.
Halvdan Sivertsen er faktisk så god å fortelle vitser, anekdoter og andre små historier at han kunne gjort stor lykke som stand up-komiker.
Og sannelig: også Jan Eggum, som vel mest assosieres med ettertenksom melankoli, smeller til og er løyen rett som det er.
Han har derimot lagt sin elsk på selvironien.
Med fiffige ordleker harselerer han med myten om seg selv og det han ikke kan.
Risikabelt, slikt kan fort tippe over og bli litt vondt og flaut, men Eggum holder seg hårfint på den lune siden.
Godt voksne, da
For lunt og koselig er det, hele tiden.
Selv når Sivertsen snakker engasjert opp mot protestvisene sine om norsk kullindustri og våpenindustri, er stemningen lun.
Sammen har Eggum og Sivertsen en evne og vilje til å glede, varme og underholde publikum som er helt uimotståelig.
Erfaringen har gjort dem til drevne entertainere: de vet akkurat hvilke knapper som skal trykkes på for at alle skal kose seg.
En frekk Frp-vits fortelles avvæpnende, ingen skal henges ut eller bli støtt.
Alle skal kose seg i den varme lunheten, hele tiden.
De spøker både med sin egen og det voksne publikummets etter hvert anselige alder, og harselerer også herlig med visen om den grønnmalte benken i haven, originalt sunget av duoen Gerd og Otto på 30-tallet.
I snart to generasjoner Jan Eggum og Halvdan Sivertsen gledet publikum med sine vakre viser og gode tekster.
De har turnert hver avkrok i Norge.
Hver for seg.
Som halvparten av kvartetten Gitarkameratene, der også Lillebjørn Nilsen og Øystein Sunde er med.
Og nå sammen.
Tilfeldigvis surfer disse to kjente og kjære musikerne også på en enorm bølge av interesse i kjølvannet av tv-suksessen "Hver gang vi møtes", der de begge var med.
Men bare helt sporadisk går tankene til det programmet.
Sivertsen og Eggum er de samme, to gitarkompiser som i utgangspunktet er ganske forskjellige, men som gjennom år med tett vennskap og felles musikalske erfaringer har farget av på hverandre.
Tv-dimensjonen
Men Sivertsens norske versjon av Vinnie-låten "Lonesome traveller" fra tv-serien, der både Eggum, Sivertsen og bandet trår skikkelig til, blir stående som en av de største musikalske opplevelsene under konserten.
Kanskje fordi den både føyer seg fint inn i resten og skiller seg ut samtidig.
Og "Sommerfuggel i vinterland" har definitiv fått en ny dimensjon, den også.
Begge har en omfattende visekatalog å øse av.
Eggum får faktisk nevnt flere ganger at han i fjor, i anledning sin 60-årsdag, utga 60 nye låter.
Mange av dem gode også.
Men gode låter, flott lyd og dyktig band til tross: det var først godt ute i den siste halvdelen av konserten at musikken fikk hovedrollen.
Fram til det var visene mest musikalske oaser mellom morsomhetene.
De komper og backer hverandre opp underveis, noen ganger er den ene helt alene på scenen, andre gang trøkker de til, hele gjengen.
Plutselig kom alle go'låtene som publikum ønsket seg trillende som perler.
Sivertsens nydelige "Kjærlighetsvisa".
Eggums henførende "Heksedans" og alle de andre.
Og når de til slutt forlater oss med en ønske om en god sommer, tenker jeg at sammen er de mer enn to.
Og at humor + musikk er en fulltreffer.
| 1 |
704907
|
Balsam for våre slitte sjeler
Han trengte bare å vise sitt legeme på scenen i ett sekund før et fullsatt Stavanger konserthus reiste seg til trampeklapp for James Taylor, legenden med de skjønne visene og den følsomme stemmen.
Som folk har gledet seg.
Ikke rart: for mange av de svært så godt voksne publikummerne i salen har James Taylor vært en viktig bidragsyter til deres livs lydspor.
Historiene om ham og sangene hans er ekte rock-mytologi.
Gitarplukkingen hans har vært skoledannende.
Det var nok ingen tilfeldighet at påfallende mange av distriktets musikere var til stede i konserthuset.
Selv er jeg ikke en av dem som er oppvokst med James Taylors stemme og gitarspill under huden.
Han har jo alltid vært der, og flere av låtene hans er kjente og kjære.
Men han imponerte meg i går, selv om jeg ikke ble helt bergtatt av musikken.
40 års patina
Låtkatalogen hans er tidløs og slitesterk, med mange perler.
Med 40 års patina og framført av briljante musikere er det ingenting ikke å like her.
Samtidig hører Taylor hjemme i en singer songwriter-sjanger der det finnes mange dyktige musikere og mange skjønne låter.
Men en lang karriere på veien har lært ham hvordan han skal bygge opp en konsertopplevelse som aldri får blir ensformig, og som smører våre såre og slitte sjeler hele og varme igjen.
Må si det er skjønt av og til bare å lene seg tilbake og nyte en konsert av alminnelig kledde, upretensiøse musikere, som bare har litt lek med lyskastere, rutine, spilleglede og fantastisk musikalsk håndverk å by på.
Både Larry Golding på tangenter og den trommis-legenden Steve Gadd fikk rikelig med plass til å briljere på sine respektive instrumenter.
Den største overraskelsen var faktisk hvor munter, humoristisk og rytmisk i kroppen Taylor var.
Han som er kjent som en introvert, litt plaget mann småvitset og skrøt av Stavanger mellom låtene og gitarbyttene, og kostet også på seg noen heftige dansetrinn når han trådte skikkelig til med elgitaren.
Og noen av låtene, særlig visene fra tidlig i karrieren, startet nakent og vakkert med bare Taylor og hans kassegitar, for deretter å vokse seg store og mektige med resten av bandet.
Slik fikk vi oppleve de kjente låtene i ny drakt.
Men pause?
Jeg er generelt skeptisk til pauseavbrudd i kulturarrangementer, det gagner aldri opplevelsen å bli trukket ut av stemningen du er i for å stå i en eller annen kø.
I teateret kan pausen være nødvendig å rigge om, men på en konsert av denne sorten?
Nei og atter nei!
Veldig dårlig idé.
Det viste seg også at James Taylor var enig.
For før siste låten i første sett påpekte han at han og bandet nå skulle stå bak forhenget og glo på klokka i 20 minutter, uten at de forsto hvorfor.
Vel tilbake til andre sett har Taylor fått på seg en sixpence og har skiftet skjorte.
Varm i trøya nå.
Presenterer den gamle Revox-spilleren han har med for bakgrunnsvokal.
Helt herlig.
Jeg kommer til å huske best var de kraftige blueslåtene i første sett, og selvfølgelig den nydelige "Fire and rain".
Taylor trengte bare to plukk på gitaren før salen brøt ut i varm applaus.
Og – ikke minst – historiene Taylor fortalte før låter som "Sweet baby James" og "You've got a friend".
For han er en fantastisk historieforteller – også mellom låtene.
| 1 |
704908
|
Overlegent, Motorpsycho
Av og til er det greit at noen trøndere trer fram og viser hva som er snørr og hva som er bart.
300 mann sto som sild i tønne i Maskinhallen på Tou og hørte 20-30 års erfaring velte ut i form av farlig mange desibel.
"The Death Defying Unicorn" er lyden av et orkester som gjør akkurat som de vil.
Ingen markedsøkonomer, SoMe-eksperter eller andre halvtamme, bare 100 prosent pur musikk.
Hardt, tungt, sprøtt, fint, mjukt, heseblesende og musikalsk ekstremt interessant.
Trua taktarter, over til flatt rockeardkjør, atmosfæriske mellompartier, rifftung gynging, gitarvegger og en Ståle Storløkken som kunne skremt fanden i bratt nedoverbakke i det ene øyeblikket, og bysselullet døende enhjørninger det andre.
Storløkken og Motorpsycho er en perfekt match.
Dette var en perfekt kveld så sant du ikke ville bevege deg i rommet.
Det var det ikke plass til.
Prog, hardrock, jazz, metal og samtidsmusikk, alt framført av de som kan mikse dette aller best.
Vi kunne fortsatt adjektivfortellingen, men jeg skal nøye meg med å gni det inn for dere som ikke var der i går.
Dere gikk glipp av Motorpsycho på sitt beste.
Dere gikk glipp av perfeksjon.
De avsluttet med "Burn", og det var ikke engang høydepunktet!
Forresten:
Stavanger konserthus, her er en gratis vinneroppskrift til dere:
Motorpsycho+Storløkken+Ola Kvernberg+orkester.
| 1 |
704909
|
Eksplosjon i Maskinhallen
De er unge, og de kan forandre alt du har lært.
(Se bildegalleri ved å trykke på piltasten til høyre i videoen/bildet)
(Torsdag kveld spilte Honningbarna to konserter i Maskinhallen på Tou Scene.
Denne anmeldelsen er basert på den med fri aldersgrense.)
Det er gått litt over ett år siden Honningbarna ga oss første leksjon:
Hva så med neste leksjon?
Er det at folk ikke lenger skal vente på at ting skjer, men ta saken i egne hender, slik de to Stavanger-jentene gjorde da de klarte å hente Honningbarna til Stavanger ved hjelp av en Facebook-aksjon?
Eller at 170 edru ungdommer kan ta FULLSTENDIG av en tidlig torsdagskveld i en gammel maskinhall mens fem sørlendinger på 19 år skriker «Du er ung, vi kan forandre alt som du har lært» fra scenen?
Jeg er overbevist, uansett.
Krutt foran scenen
Fra de første basstonene av den første låten «La alarmane gå», gikk det nøyaktig 47 sekunder før Honningbarna hadde forvandlet det høflige – og ikke minst edru – publikummet til å se ut som en diger eksplosjon i området foran scenen.
Smellet slo mot vokalist Edvard Valberg, og han sendte et fyrverkeri i retur.
Den unge herremannen fra Søgne er nemlig en av dem som har det:
Evnen til å formidle.
Evnen til å nå fram.
Evnen til å vise med hele kroppen at hvert ord, hver setning, hver eneste tone er det viktigste i hele verden akkurat der og da.
Valberg hadde det da Honningbarna vant Urørt i fjor og han hadde det da jeg så dem på Bylarm noen uker etterpå.
Men den gangen var det knapt noen som visste hvem de var.
Da måtte de overbevise.
I går, ett år etterpå, med en drøss spillejobber og én Spellemannpris i bagasjen, gjorde han og bandet det igjen.
Det var som at akkurat disse 45 minuttene, i Stavanger, i Maskinhallen på Tou Scene, foran en gjeng ungdommer under 18 år, var de viktigste i bandets historie.
Slikt blir det gode konserter av.
Full bonanza
Etter den tiende låten var gjennomført, og blodfansjentene – deriblant de to som booket konserten – hadde vært på scenen for andre gang og danset og skreket i ekstase, følte vokalist Valberg for å si noen ord:
–
Dette er noe av det drøyeste vi har vært med på, sa han med et digert glis.
Tre sanger etterpå la han på enda litt til:
–
Dette er den villeste konserten vi har spilt!
Måten publikum responderte på dette vil sannsynligvis bli husket i lang tid – ikke bare av bandmedlemmene og publikum, men også av arrangørene.
I løpet av det påfølgende ekstranummeret, Raga Rockers' «Noen å hate», var plutselig hele scenen fullsatt av folk mens vaktene sto maktesløse ved siden.
Hadde dette vært snakk om berusede personer, ville Tou Scene virkelig hatt et problem.
Uansett.
Selv om enkelte av oss «i den eldre garde» bakerst i lokalet syntes det ble vel mye publikummere på scenen litt for ofte, hadde sikkert de som spratt der oppe det helt toppers.
Og konserten var jo på mange måter en gave fra Honningbarna til ungdommen, til fansen.
Da skal man kanskje akseptere at alt ikke blir gjort slik som vi har lært...
Setlista
Kort oppsummert:
Selv om lyden i Maskinhallen er tung og ikke helt optimal, var konserten med Honningbarna en forrykende forestilling.
De to nye låtene «Offerdans» og «Fritt liv, fritt ord, fritt fram» vitner også om et rockeband i utvikling.
Ingen trenger i hvert fall å være bekymret for at de er blitt mykere med året.
I fjor spilte «barna» på Checkpoint Charlie, Metropolis, Rått og Råde.
Torsdag var de på Tou Scene.
Neste gang håper jeg vi ser dem i et fullsatt Folken.
Disse låtene ble spilt:
«La alarmane gå»
«Fri Palestina»
«Borgerskapets utakknemlige sønner»
«Til ungdommen»
«Den eldre garde»
«Våkn opp»
«Yankeesane kommer»
«Fritt liv, fritt ord, fritt fram»
«Klart blikk»
- - -
Ekstranummer:
«Noen å hate» (Raga Rockers-cover)
| 1 |
704910
|
Godgutten
Debutalbumet hans er 20 prosent oppskrytt, men du verden for en liveartist LidoLido er.
Det er, som mange har sagt, sjelden det dukker opp fiks ferige popstjerner.
Det er mange flinke musikere som ikke klarer å eie scenen, og det er mange flamboyante scenepersonligheter som ikke har all verden å by på musikalsk.
LidoLido har alt, i en alder av 19.
Fryktelig irriterende for oss gamle, men du aiaiaiai, dette er framtida.
Lyden av LidoLido er så moderne at vi som sto i seniorhjørnet ikke rakk å gå i dybden på Springsteens siste mesterverk/sovepille.
Peder (19) fra Frakkagjerd, et sted som er så lite at det knapt eksisterer, hadde oss i sin hule hånd.
Ingen dødpunkter
Her og der hører du gospelen han er oppflaska på.
Smuud, amerikansk nygospel med sleipe fraseringer, suggererende akkord— og taktskifter og gyngende refrenger.
Så hopper han over i den kompliserte flinkispoppen, som om det var det mest naturlige i verden.
I små perioder er Checkpoint åsted for et kretsmesterskap i synkoper, hurtige akkordbytter, slappebass og trommesolo.
I neste øyeblikk er det klassisk hiphop og r’n’b han dundrer til med, før Peder er rockevokalist.
Disse hamskiftene gjør han og bandet med største selvfølgelighet, og det er spesielt.
Du kan være så skeptisk til enkeltkomponentene som du bare vil.
LidoLido får dette til å funke hur bra som helst, og du skal være godt marinert i surmageri for ikke å falle pladask for godgutten.
På sin første fullblods konsert på Checkpoint holder han på i nesten halvannen time uten ett dødpunkt.
Imponerende.
Aldri kjedelig, bare den ene overraskelsen etter den andre.
Det som oppleves i overkant slikk på album blir tilført pønsj og nerve når det framføres live.
Prestasjon vs. talent
Ingen andre i Norge gjør dette.
Attityden hans til hiphop, hvis vi skal sortere ham der, minner om Kanye West, Neptunes, N.E.R.D, Just Blaze og Outcast.
Det skal være god musikk, og da stjeler vi hemningsløst og skamløst fra alt og alle.
Alt er lov, regler og dogmer er for pingler.
Samspillet med det yberkompetente bandet er så å si prikkfritt, og mannen i front overøser publikum med trivsel.
Han liker det, vi liker det og what’s not to like.
Et sted omtrent midtveis slo det meg at vi muligens målet talent i stedet for prestasjon.
Den tanken var helt borte fem minutter senere.
Alder er relativt uinteressant når vi snakker om musikk, men det spesielt at en fyr som ble kjønnsmoden langt ut på 2000-tallet får oss til å føle at han driver en annen idrett enn 95 prosent av Musik-Norge.
Han treffer kommersielt, han treffer oss musikkgrinebitere og jeg antar at en og annen ung kvinne i lokalet godt kunne tenke seg å smøre kjekkasen inn i nugatti og…
Uansett, han treffer alt og alle.
LidoLido er eksepsjonelt god på scenen.
Energisk, glad og mest påfallende:
Han fikser absolutt alle deler av det vanvittig ambisiøse prosjektet sitt.
Gospelsanger?
Null problem.
Rapper?
Selvsagt.
Entertainer?
Sjøøør.
Rockevokalist?
Barnemat.
Kanskje vi burdet funnet fram sekseren her, men et forsøk på edruelighet, og troen på at LidoLido faktisk har et gir til, gjør at vi avleverer en mer enn solid femmer.
| 1 |
704912
|
Skinnende, støyende Shining
Lørdag kveld kan de vinne Spellemannpris, men fredag levde Shining opp til sitt suverene liverennommé i Folken.
– Takk for at dere kom!
Slik åpnet Shining.konserten i Folken fredag kveld.
Så brøt helvete løs, i form av gneldrete aper, buldrende elefanter og skjærende tannlegebor.
Jørgen Munkeby terroriserer saksofonen sin.
Volumet dunker i brystet og stikker i ørene.
Og hele bandet utstråler en undertrykt energi så tøff og elektrisk at vi måper.
Du tror det ikke før du føler det.
Jørgen Munkeby er det naturlige blikkfanget og forgrunnsfiguren, for en rockegud han er da!
En fabelaktig posør med en vanvittig energi, en scenevant kommunikator som takker og takker for applaus og oppmøte, og som også forsøker seg på vitser mellom låtene.
Shining debuterte som jazzband i 1999, men har senere også beveget seg mot metal og progrock.
Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle si dette, siden jeg har mye mer sans for metal enn for jazz.
Men Shining imponerer minst når de er mest metal.
Ikke fordi de ikke behersker den sjangeren også, men fordi de ikke er så originale der.
Hard kaosjazz
Shining er på sitt mest ekstraordinære når de er på sitt mest jazzete.
Det faller sammen med at Jørgen Munkeby hekter av seg gitaren, tar pause fra brølevokalen og i stedet henter fram saksofonen eller fløyten.
Det som først kan føles som et støykaos, tar plutselig former og vendinger som er så fascinerende, så unike og så imponerende suverent spilt.
Det som først virket som rot og tilfeldigheter, viser seg å være nøye innøvde detaljer som vokser og blomstrer og har noe på hjertet.
Ingen tvil om at Jørgen Munkeby (vokal, gitar, saksofon, fløyte), Torsten Lofthus (trommer), Bernt Moen (tangenter), Tor Egil Kreven (bass) og Even Helte Hermansen (gitar) er svært dyktige og samspilte musikere.
Mange er jo det.
Det er energien og det sterke, visuelle uttrykket som gir Shining det lille ekstra.
Deilig-vondt
Alle disse intense sanseinntrykkene kuttes plutselig tvert over når låtene er slutt.
Så brått at stillheten lyder illevarslende.
En sjelden opplevelse i Folken, og nesten det mest fascinerende av alt i en drøy time med nesten overveldende sanseinntrykk.
Bare sporadisk og fragmentarisk tar Shining seg et lite pusterom fra det vanvittige trøkket og tempoet i låtene, og demper ned.
Nesten ned til "ren" vokal.
Men selv da er er det alltid noe som gnæger på en sans eller tre: en intenst blitsende lyskaster.
En skjærende støytone.
Vondt, men på en veldig deilig måte.
| 1 |
704913
|
Vi er alle Kvelertak
Da vi utropte dem til Most Likely to Succeed for en tid tilbake, hadde vi helt rett.
For et storarta band.
Slik starter en Kvelertak-konsert, med to sammensatte faktaopplysninger og et bevis på at til og med rockevokalister kan grunnleggende matematikk.
Åpningslinja, som bandet har gjort til sin catchfrase, rommer nok mer enn Vokalist-Erlend er klar over.
Premisset er to enheter, et band og et publikum.
Han teller opp, vi teller ned.
I løpet av den neste timen er det Oss.
Det Store Vi.
Vi er Kvelertak.
Dersom du kan faget ditt — noe Kvelertak utvilsomt kan - kan du spille ut hele psykospillet med publikum.
"2 become 1", som Spice Girls så rørende sa det i en av pophistoriens bunn-noteringer:
Free your mind of doubt and danger
Be for real don't be a stranger
We can achieve it, we can achieve it
Come a little bit closer baby, get it on, get it on
'Cause tonight is the night when two become one.
Sånn, da fikk vi sitert Spice Girls i en Kvelertak-kvakksalverpsykoanalyseanmeldelse.
Merk datoen.
Det er neppe planlagt og kynisk kalkulert fra Kvelertaks side, for de gjorde omtrent det samme da vi hørte dem for første gang og umiddelbart tenkte "ja, Ja, JA!
De har det".
Diskusjonen var aldri om Kvelertak ville bli store, men når Kvelertak ville bli store.
Fra første gang jeg så dem var det helt udiskutabelt at de var i besittelse av denne mystiske X-faktoren som TV2 for alltid har ødelagt.
TV-programmet viser nøyaktig det motsatte at det begrepet egentlig skal dekke.
TV2 dytter fram folk som ikke har denne auraen, det genet, den evnen eller hva det nå er som må til for å gjøre musikere skikkelig gode.
De fleste kan bli middels.
Det er bare å øve.
For å bli virkelig god må man ha det, hva det nå er.
Av 1000 band som blir startet er det ett som har det i seg.
Turboneger har det, Datarock har det og Kvelertak er blitt et slikt band.
Dette ubestemmelige er årsaken til at musikk er godt kranglestoff.
Man kan ikke bevise at noen har det.
Man kan knapt argumentere for det, men man kan oppleve det.
Kjenne det på kroppen.
Når det gjelder Kvelertak har vi opplevd det så mange ganger at det helt sikkert ikke er et lucky shot, én kveld der alt stemmer.
Kvelertak er ekte biff.
Følelsen av friminutt uten vakter i skolegården.
Alle mot alle.
Kjenne lysten til å brenne U2-platene og heller tatovere en djevel rett på øyeeplet.
Nå burde det kommet noe faglig.
Ett eller annet om gitaristenes fortreffelighet, noe om dundretrøkket i kompet og vokalistens energi.
De representerer den nye folkemetallen som er like relevant for skinnbuksene som for indiebuksene, eller noe sånn.
Alt det rockefaglige har de stålkontroll på.
Stadige turneer har ført mer med seg enn episke fyllemeldinger på twitter.
De er blitt et enda bedre band.
Det tar cirka to minutter før vi kan senke musikkpolitiskuldrene og si at "jovisst, jovisst, de er virkelig så bra, nu kjør vi grabbar".
Et år etter at vi så dem i Folken sist er det enda vanskeligere å merke at dette egentlig er et poporkester som har ranet forsterkerlageret til Orange, tatt på seg metal-kamoen, skrudd opp til elleve og hamrer løs som om de skulle redde verden fra Coldplay eller det som verre er.
Kvelertak er et tonn med aggressiv, smart, skamløs haraballmetall, folkelig som fårepølse og absolutt alt det mor'di advarer mot.
Tatoveringer, ubarberhet, skadelig for tinitusen og live rockemyteforfall.
Tilsynelatende.
Når faget er på plass, handler resten av en breibeint rockekonsert om å skape en illusjon om at vi alle er like tatoverte og breibeinte som bråkeballetten på scenen.
Det der kunne vært meg, hvis vi ser bort fra kona, de to ungene, Peugeoten, husbanklånet, interessen for innslagspunktet for toppskatten, prisen på hvitevarer og trangen til å - for barnas skyld - vite andelen palmeolje i Havre-Polarbrød.
Denne illusjonen klarer Kvelertak å skape.
Man befinner seg midt i en tornado i én time.
Folk kaster øl, svetter, skriker, brøler, mosher og stagediver som om det skulle være premiering for Kveldens Ånnas etter konserten.
Det er sånn det skal være.
Følelsen av friminutt uten vakter i skolegården.
Alle mot alle.
Kjenne lysten til å brenne U2-platene og heller tatovere en djevel rett på øyeeplet.
Til og med avholdsfolk med god kjennskap til Paulus og ventende Peugeot utenfor vræler med på "Odin, vvræææ, send oss ditt mjøøød, ditt magiske mjøød, ditt vvvurrræææ!".
Kvelertak har nok enda ett gir til inne.
Men da vi utropte dem til Most Likely to Succeed for en tid tilbake, hadde vi helt rett.
De har det.
For et storarta band.
| 1 |
704914
|
Mmmmmmills!
Symftekno?
Hmm, jo visst, det fungerer som bare det.
Vi har sett flere eksempler på orkestermisbruk i lignende settinger.
En artist som bruker 80-90 mann som en kjip synth og bare lar dem være et daft bakteppe.
Folk som spiller samtidig, men ikke sammen.
Teknoprodusent og DJ Jeff Mills og Stavanger Symfoniorkester får det til å svinge, og en helt sentral grunn til det er at de spiller materiale som er laget for nettopp denne kombinasjonen.
Følelsen av å høre et orkester som prøver å henge seg på er aldri til stede, selv om SSO haltet bittelitt i starten.
Lett Mills
Begrepet ”tekno” kan skremme vannet av hvem som helst, men Mills er en sofistikert type.
Dette er milevis fra russebussibiza, hvis noen skulle være i tvil.
Hans litt minimalistiske tilnærming er neste litt beskjeden, men den lar orkesteret få vist seg fram.
Vi får høre nyanser, detaljer og mange aspekter av SSO, noe Mills kunne druknet med ett tastetrykk hvis han ville.
The Wizzard holder seg til relativt lette beats, og når han først fyller på i bunnen er det etter less is more-prinsippet.
Tekno og symfoni kunne fort blitt et strengelagt buldreopplegg.
Det ble denne kvelden aldri.
Faktisk kunne Mills stukket seg fram enda litt.
Han kommer virkelig til sin rett på "The Bells", som han selv presenterer som "noe for dem som har fulgt elektronisk musikk i 20 år".
De som ventet litt på en neve klubbmusikk i mellomgulvet fikk bare et klaps på kinnet, og det er nok årsaken til at dette faktisk ble så bar som det ble.
Begrensningens og balansens kunst.
Lydspor til film
Før "The Bells" hadde vi hørt et orkester og en teknomaestro som var høyt oppe og langt nede, vekslet mellom stort drama og lysere strekk og mellom lettmelodiske partier og mer komplekse saker.
Et helt lydspor til en film som nok bare finnes i Jeff Mills' hode.
Orkesteret spiller noen partier alene, men som hovedregel må de styre etter Mills' beats.
Det fikser de helt utmerket.
Materialet virker smart laget, det bruker de dynamiske og organiske styrkene til orkesteret og setter det opp mot det i utgangspunktet monotone og kalde uttrykket en trommemaskin har.
I mine ører klarer de også å få samspill, ikke bare samtidighet.
Det flyter godt.
De snakker samme språk, selv om det er på ulike musikalske dialekter.
Science fiction
I sin beskrivelse av ”Lights From The Outside World” kunne Mills fått Morten Harket til å framstå som tydelig.
Rommet, tidsreiser, filosofi om menneskets plass i universet, lysets betydning og en kraft i rommet som er så stor at vi ikke forstår den, "vi ser bare resultatet av den", som Mills selv forklarte under konserten.
Det er lettere å forstå hva han mener etter å ha hørt musikken.
Det var som å høre soundtracket til en film, en litt djup science fiction-film, der ovale farkoster oppdager nytt land, nye farer, nye muligheter, fiender og venner.
For å rekke deadline måtte undertegnede beinfly etter en drøy time.
Dersom konserten kollapset mot slutten eller ebbet ut i kaos, skandale og slåssing i blåserekkene, da får dere ha meg unnskyldt.
I en drøy time var Mills og orkesteret en meget god fusjon.
| 1 |
704915
|
Engel + råtass = magisk!
Gjetordene om Pendulums fantastiske liveshow viste seg å stemme.
Og vel så det.
I et band der det er plass til både den ville, skrytende og aggressive MC-en Ben "The verse" Mount og den innadvendte multiinstrumentalisten med englestemmen, Rob Swire, og det funker perfekt sammen, har store ting å fare med.
Legg til en katalog med deilige, kraftige elektrorocklåter, og du har et band som kan bli veldig store.
Stadionstore!
Lørdag var et lydhørt publikum på Rått og Råde så heldige å få oppleve dette glimrende bandet på full fart oppover.
Kongebooking!
Når du hører platene til Pendulum, og særlig nydelige "Immersion" fra i fjor, hører du snev av Muse, Prodigy, Linkin Park.
Blant annet.
De samme gjelder konserversjonen, som er mindre elektronisk og mer aggressiv enn plateversjonen.
Bandet har remikset låter fra Coldplay via Prodigy til Metallica.
Likevel:
Pendulum er noe helt for seg selv.
Australsk-britiske Pendulum startet som et drum'n bass-band med innslag av dubstep.
Men etter som årene seg på ble interessen for alternativ rock og heavy metal stadig større.
Synthen er intakt, ellers er Pendulum et helt annet band i dag enn da de ble etablert i Australia i 2002.
Bandet, som nå er bosatt i Storbritannia, skal etter planen komme med nytt album neste år.
Det har ryktes at bandet beveger seg videre igjen: til et mørkere, mer aggressivt uttrykk i et punkinspirert tempo.
Smakebiten fra det kommende albumet som ble spilt på Rått og Råde tyder på at det stemmer.
Det låter fett, men vær så snill: ikke gå helt bort fra lydbildet som har gitt oss nydelige låter som "Watercolour", "Set me on fire", "Crush", "The Island" og "Witchcraft", da!
Pendulum er et band som har en stadig større veldig dedikerte fans, bygget stein for stein med nydelige, følelsesladde og kraftfulle låter som ikke nødvendigvis havner på hitlistene.
Og gjennom spektakulære konserter.
Rob Swire er en slags australsk Matthew Bellamy fra Muse: en stemme å dø for, rå på både gitar og synth.
Men litt innadvendt.
I hvert fall ikke noen stor scenekarismatiker.
Derfor har Pendulum også MC-en Ben Mount.
Et genialt trekk.
Hans vokale bidrag er ikke vakre som Swires, og heller ikke så interessante, men dette er mannen som skaper en nærmest ekstatisk stemning av villskap og kåtskap i mengden, som skapte tilløp til mosh pit foran scenen, som fikk sindige mannfolk i allværsjakke og ryggsekk til å sitre.
En helt utrolig konsertopplevelse.
Et annet Pendulum enn på plate, men minst like bra!
| 1 |
704916
|
Stor finale for blodfansen
Kaizers Orchestra kom hjem til sine største blodfans, og ga dem med kjærlighet akkurat det de tørstet etter.
Jeg har ikke tall på hvor mange konserter jeg har sett med Kaizers Orchestra de siste 10-11 årene.
Fantastiske alle sammen, ikke én av dem i nærheten av middelmådig.
"Alle" vet jo at Kaizers Orchestra er et av verdens beste konsertband.
Kaizers i fullsatt
Folken med blodfansen som synger med på alle sangene er jo himmelsk.
Men bortsett fra den aller første gangen jeg som Kaizers-jomfru så bandet live, er det i det store formatet – utenbys – jeg virkelig har blitt blåst over ende av dette allerede legendariske bandet fra Bryne:
Som oppvarmere for Morten Abel i Oslo Spektrum i 2002.
På festivalen Rheinkultur i Bonn i 2003.
På Roskildefestivalens Orange scene i 2006.
Fellesnevneren:
Kaizers i angrepsposisjon, med muligheten for å blåse store mengder nye Kaizers-jomfruer over ende.
I den posisjonen er Kaizers alltid på sitt aller beste, det har de også sagt selv.
Folken i storformat
Årets avslutningskonsert på Rått & Råde var som en Folken-konsert flyttet utendørs, med Kaizers Orchestra i forsvarsposisjon.
Hjemme hos sine egne, de som kan alle tekstene og elsker dem allerede.
De som vil ha en reprise av fordums store konsertopplevelser.
De som vil synge av full hals, glede seg til oljefatene i "Ompa til du dør" og føle seg inkludert i den store, lykkelige Kaizers-familien.
En behagelig, men nok også vrien posisjon for bandet.
Særlig etter at Pendulum virkelig blåste pubilkum over ende et par timer tidligere på samme scene.
Men Kaizers kjører selvsagt sitt eget løp, og bra er det.
For alt handler ikke om å blåse folk over ende, heller ikke for Kaizers.
Den ubestridte Kaizers-keiseren Janove Ottesen er smørblid og litt selvtilfreds, stappmett etter et år med eventyrlig suksess og intens turnering.
Nå er le grande finale her: kronen på verket, årets siste Kaizers-konsert!
På dagen ti år etter at Kaizer-eventyret eksploderte med utgivelsen av debutalbumet "Ompa til du dør".
Hjemmebane på Lassabanen, der Bryne-Janove en gang spilte fotballkamp mot Vidar for 16 betalende tilskuere.
Med en litt diktatoraktig framtoning, snakker Janove til festivalpublikummet som om alle var kommet bare for å oppleve Kaizers.
Han er såå klar til å gi sitt elskede hjemmepublikum det de lengter etter, og litt til.
Men at Kaizers har ambisjoner om mer enn å dirigere massene til allsang er også tydelig helt fra start, og det er akkurat i dette skjæringspunktet mellom kjærlighet til blodfansen og musikalske ambisjoner at Kaizers hadde litt å gå på.
Mørkt og teatralsk
Den første delen av konserten var visuelt mørk og mer innstudert teatralsk enn jeg har sett bandet før.
Et vakkert og effektivt grep å la storskjermene være i svart-hvitt med et filter som ga et gammelmodig visuelt uttrykk som står perfekt til det fascinerende Kaizers-universet.
Det føltes som om dette er veien bandet ønsker å gå i framtiden, kommer det en film eller musikal i denne stilen når "Violeta, Violeta"-trilogien er fullendt?
Si jaaaaa!
Men rent musikalsk var det litt springende, blodfansen så litt spørrende på hverandre.
Men ingen grunn til panikk, godlåtene trillet ut av Kaizers-påsen, fra et svært så velopplagt band.
Og en definitiv høydare var det det jo da pumpeorgel— og gassmaske-Helge (Risa) først sang i megafon, før han ble skamklipt av en som etterpå ble takket som Frisøren Ole.
Men - som på så mange av årets Rått & Råde-konserter:
Når du kan høre hva sidemannen i mengden hvisker, da er volumet fra scenen for lavt.
Årets albumutgivelse "Violeta, Violeta vol.1" er omfavnet av blodfansen allerede, og fantastiske låter som "Fra diamant til kull" og "En for orgelet, en for meg" har allerede sikret seg plass som både allsangfavoritter og helt der oppe med Kaizers-evergreens som "Kontroll på kontinentet" og "Maestro".
Etter at de to sistnevnte låtene hadde rundet av, kom Kaizers på scenen igjen og spanderte "Sonny", tittellåten fra musikalen som skal ha premiere på Rogaland Teater i november.
Det er bare å glede seg.
| 1 |
704917
|
Uryddig bakoverlent
John Olav Nilsen på en middels dag er usjarmerende uryddig.
John Olav Nilsen og gjengen MÅ være hundre prosent påskrudd.
Ellers er de bare et ordinært band som burde øvd mer.
Først kan vi fastslå at Gjengen fremdeles er et uryddig band.
De varierer i tempo, de bommer på inn— og utganger og ligger et godt stykke fra teknisk perfeksjon.
Det er helt ok.
Perfeksjon er for ingeniører.
Det har som regel lite med musikk å gjøre.
Gjengen humper av gårde, og det kan fungere.
Det har vi sett før.
De kan være meget gode, energiske, kule og sjarmerende uryddige.
John Olav Nilsen er en potensielt strålende frontmann, og han har skrevet minst 8-9 strålende sanger.
Han kan synge med hjerte utenpå drakten.
"Det kommer ingen, ingen i morgen for sånne som oss" og lignende linjer kan låte helt suverent og rockeekte fra en fyr som vi kan mistenke for å brenne lyset litt vel hardt i begge ender.
Lørdagens time på Lassa var bare ikke sånn.
Ingen sprut, litt daft og tilbakelent.
De fikk det rett og slett ikke til å svinge i lange perioder.
Nå og da glimtet de til, og det var stort sett på låter fra debuten.
Plutselig var de et rockeband av stort format som knyttet neven og ville opp og fram.
Det giret har de absolutt inne, men når de ikke bruker det minner de mer om en UKM-vinner fra Hordaland som aldri kom noen vei.
For John Olav Nilsen er god han, når han er framoverlent.
I går ble det mye veiving med armene til lyden av flytende synth og for lite tohånds mikrofonholding og energisk desperasjon fra bergenseren.
De kan, men de må være hundre prosent påskrudd for at det skal fungere.
Det så vi bare glimt av denne kvelden.
| 0 |
704918
|
Liten tass på stor tue
Et forsinket fly med Veronica Maggio fra Døgnvill, Rått og Rådes søsterfestival i Tromsø, gjorde at Tønes steppet inn på hovedscenen for henne.
Maggio opptrådte på langt mindre scene 2 senere, da Tønes skulle ha spilt.
Selv da ble hun et kvarter forsinket og rakk ikke mer enn en halvtime med dårlig lyd.
Tønes kunne på sin side boltre seg på den store idrettsbanen, med et langt større publikum enn han normalt ville hatt.
Det kunne lett gått galt, men den lille herren fra Sokndal lot seg ikke vippe av pinnen.
Han fikk raskt publikum på sin side, og slik som de lo av tekstene hans, var det opplagt at for mange var dette det første møtet med Tønes.
Visstnok var lyden dårligere lenger bak, men et kort steinkast fra scenen var stemningen god.
Samtidig har Tønes en skare fans med seg, slik at vi får tilløp til allsang på både "Bonde", "Yatsy" og "Bjørnar Vigeland".
Sistnevnte var riktignok ikke så lett å følge, for som Tønes innrømte:
— Det gjekk litt i badl for meg.
Han åpner det hele med "Seminarblues" og fortsetter med "To bila" og "Mellom to sofapude".
— Ser det godt ut på storskjerm?
Du ser jo alt nå, sier Tønes litt bekymret før han trår i gang "Follt av blomma og "Velkommen heim".
Deretter klager han litt over at må stå midt i trekken der oppe på hovedscenen.
Tønes har en underfundig, tørr humør, upåvirket av om han står på en stor scene eller ei.
Store forhold er han forøvrig vant med, som mangeårig arbeidskar i Titania-gruvene i Sokndal.
Han avslutter konserten med "Brillefutteralet", en sang som Tønes mener at både han og Bob Dylan er skrevet.
Med seg har tre mann på ståbass, keyboard og keybord/banjo/elgitar.
Særlig banjoen gjør seg bra.
Mer av det, Tønes!
| 1 |
704919
|
Passer sammen
Thomas Dybdahl og Bjørn Eidsvåg fant hverandre etter en meningsutveksling om fordelene og ulempene ved å synge på norsk.
Det førte til at Dybdahl produserte Eidsvågs fjorårsutgivelse «Rundt neste sving», deretter til at de nå står sammen på scenen.
Felleskonserten lørdag ettermiddag åpnet med at Dybdahl spilte alene, før Eidsvåg overtok og de deretter opptrådte sammen.
Det fungerte for så vidt bra, men det hadde ikke skadet om de hadde stått på scenen sammen hele konserten.
Nå ble det jeg-du-vi-jeg-igjen, noe som er ganske forstyrrende for flyten.
De fridde til publikum med kjente låter som «Cecilia» (Dybdahl) og «Mysteriet deg» (Eidsvåg), men det tok først skikkelig av mot slutten med «Nede for telling» fra fjorårets plate og ikke minst en lang samspill-versjon av Eidsvåg gamle «Vertigo».
Den sangen viste potensialet som bor i samarbeidet mellom bamsen for Sauda/Lier og den mer spinkle medmusikanten fra Sandnes/Stavanger.
| 1 |
704920
|
Nådde aldri klimaks
Allerede før første sang var over, valgte Veronica Maggio å stoppe musikken for å komme med en beklagelse.
Heldigvis var Rått og Råde-publikummet så glade for å se den svenske popstjernen at de knapt brydde seg om den smørjete lyden, den hese stemmen — eller at konserten måtte avbrytes etter en knapp halvtime for å unngå at resten av festivalprogrammet ikke skulle forsvinne ut i de sene nattetimer.
Årsakene til den uheldige opptredenen er mange.
For det første ble flyet hennes kansellert, for det andre ble neste fly utsatt, og da hun kom til Stavanger hadde bandet kun få minutter til å klargjøre scenen.
I mellomtiden måtte festivalledelsen gjøre en omrokkering i programmet, som førte til at Maggio-konserten ble flyttet fra hovedscenen til scene 2, med en kapasitet på minst 5000 færre personer.
Uten lydsjekk og andre forberedelser ble oppgaven nærmest umulig for artisten som Aftonbladets lesere nylig kåret til sommeren beste kvinnelige svenske liveartist.
Maggio åpnet med "Satan i gatan", fortsatt med "Välkommen in", og da hun sang tekstlinjen "stackars mig" i sangen "Gammal sång" var det som jeg virkelig syntes synd på henne.
Men:
Konserten ble aldri det til marerittet den kunne ha blitt.
Med god hjelp av det positive stavangerpublikummet, hentet den sjarmerende sangerinnen fram verdifulle krefter og leverte et bra sceneshow sett ut fra forutsetningene.
Låtene "17 år" og "Måndagsbarn" funket sånn noenlunde bra og fikk i hvert fall publikum til å danse av glede på Lassa-grusen.
Da hun avsluttet med "Jag kommer" klarte hun muligens å føre enkelte opp i et euforisk klimaks, men personlig for Veronica Maggios del tror jeg Rått og Råde-konserten går inn i den historieboka hun helst ikke vil ta vare på.
| 0 |
704921
|
Mektige, ravnsvarte Immortal
Noen ganger går 60 minutter så altfor fort.
Bergensbandet Immortal er heldigvis av den effektive sorten.
I hvert fall når alt klaffer, og det gjorde det i går.
Med unntak av detaljer som at lyden var festivallyd og at noen til tider var vel sjenerøse med røykmaskinen, går det knapt an å levere en bedre konsert enn det som ble framført ved Vidarhuset i går.
Rent bortsett fra at de bare hadde en time tilgjengelig, selvsagt.
Karakteristisk vokal
Bandet består av trommeslager Horgh, bassist Apollyon, og Abbath Doom Occulta som tar seg av resten.
Hvor ofte ser man en musiker av vokalist og gitarist Abbaths kaliber?
At han mestrer jobben som frontfigur, eneste gitarist og vokalist er bemerkelsesverdig.
De fleste andre ville falt igjennom.
Han gjør det motsatte.
Stålkontroll på det musikalske, suveren, karakteristisk vokal, og en utstråling som man bare må beundre.
Jeg får lyst til å gå på Immortal-konsert hver eneste kveld.
Overflod
Trioen har antakelig en både lett og vanskelig jobb når de skal velge ut sanger.
Man snakker overflod.
Jeg vet det finnes folk som mener at de har gitt ut album som ikke har vært så bra, men sånne kverulanter finnes overalt.
I stedet for å diskutere hva som er best av «Pure Holocaust» og «Battles In the North» kan vi jo heller fryde oss over tilfanget av geniale riff og stemninger som kjennes ut som snøstorm rett i fleisen.
Bredbeint
Gårsdagens konsert bød på en variert miks av alt det beste fra en 20 år lang karriere.
Blant høydepunktene var gjenhør med «noke hauggammalt», som Abbath kalte det, nærmere bestemt «Call of the Winter Moon» fra «Diabolical Fullmoon Mysticism».
Men det blir egentlig umulig å framheve noe som bedre enn noe annet når man blir servert en sånn perlerad.
Som i tillegg er helt utrolig bra framført.
Det finnes band som mener at de må holde seg med to gitarister, synth, samples, en håndfull vokalister og strykerkvartett for å fylle scenen både visuelt og musikalsk.
Immortal beviser at noen ganger er det nok med noen få dyktige musikere som er tro mot sitt eget konsept.
Dette er bandet som takket nei til Spellemann-nominasjon for eminente «All Shall Fall» fra 2009, noe de begrunnet med at Immortal ikke er noe Grand Prix-band eller Spellemann-band.
Nei, klart de ikke er det.
Men helt sentrale i black metal-sjangeren er de utvilsomt.
Rent visuelt er trioen et studium.
At tre personer kan fylle en så stor scene så til de grader er helt ekstraordinært.
Det blir ikke mer bredbeint.
Det blir ikke mer fullkomment.
Det blir ikke mer sjarmerende.
De som tror at black metal er nitriste, humørløse greier, har ikke sett og hørt denne gjengen.
Men det burde de.
| 1 |
704922
|
Urtrubaduren
Det er forholdsvis sjeldent at allsangen runger fra første strofe når en artist inntar scenen.
Men i kveld lød et brøl fra tusenvis av struper når John Fogerty stemte i med åpningslåten «Hey Tonight».
Alle pøbsangers far sto der i flanellskjorten og ga oss det vi ville høre.
Gamle Creedence-låter, sunget utallige ganger før.
John Fogerty dannet Creedence Clearwater Revival i 1968 sammen med broren Tom (1941-1990).
Etter «Hey tonight», fikk vi «Green River» og «Who'll Stop the Rain?».
— Mange tror jeg sang den på Woodstock, men jeg skrev den da jeg kom hjem til California eller alt regnet og søla på Woodstock.
Og nakne mennesker, sa Fogerty, og skuet håpefullt ut i menneskehavet.
Enkelt og rocka
En kald, norsk høstdag er lite egnet for nakne opptredener, men Fogerty stoppet i det minste regnet.
Det skal han ha.
Noe sceneshow kan han vanskelig sies å ha.
Ikke noe pynt, ikke noe scenebilder, ikke noen spesiell spennende lyssetting.
Men trommisen jobber som en helt, og gitaristene er mange og dyktige.
De gir Fogerty en skikkelig rockeinnpakning, noe han fortjener.
Allsang
Kveldens andre allsang kommer på «Midnight Special», mens nummer tre er «Have You Ever Seen the Rain?».
Den går over i Roy Orbisons «Pretty Woman».
Fogerty har skrevet et utall bra sanger selv, men spiller gjerne noen andres også.
Som «I Put a Spell
On You» av Screamin' Jay Hawkins.
Den kommer også, den som var det aller første kuttet på den aller første Creedence-plata.
Klokka nærmer seg 23, og vi får «Bad Moon Risning», en klassisk vorspiellåt av dimensjoner.
66-åringen fra Berkeley i California har gitt oss alt vi ønsket oss, men ikke noe mer.
Vi får si oss fornøyd med det, i det konserten toner ut med «Fortunate son», «Rockin' all over the world» og «Proud Mary».
— Thank you, Stavanger!
I love you so much, roper han til slutt.
Jo da, John , vi liker deg godt, vi også!
| 1 |
704924
|
Håkan the boss
Det er lenge siden Håkan Hellström sto i sjømannsdress i Folken og spilte fra sitt ferske debutalbum.
I dag er poporkesteret fra Göteborg et rockeband med tre gitarer i front.
Trompeten er i stor grad byttet ut med en saksofon, pianoet er markant og mest av alt ligner gjengen Bruce Springsteen og hans E-Street Band.
Det viste seg å være oppskriften på hvordan stavangerpublikummet vekkes fra døsen en torsdag ettermiddag klokka 17.15.
I utgangspunktet et håpløst spilletidspunkt for Hellström, men der Susanne Sundfør opptrådte for 300-400 passivt lyttende på samme tid og sted i fjor, fikk Hellström liv i en ti ganger så stor menneskemengde i år.
Har Rått og Råde i sitt andre år skaffet seg et skikkelig fotfeste på Lassa?
Det kan se sånn ut.
Hellström åpner med "Dom där jeg kommer från" fra ferskeste album "2 steg från Paradise" og fortsetter med "Ramlar" fra debutalbumet "Känn ingen sorg för mig Göteborg" fra 2000.
Dermed er rammen satt.
"Tro och tvivel" følger, før gamle "Nu kan du få mig så lätt" kom, fortsatt noe av det fineste han har laget.
Under "För en lång, lång tid" et stykke ute i konserten vandrer han ut blant publikum.
Han smaker på en øl, låner bort mikrofonen og ser i det hele tatt ut til å storkose seg.
Det er vanskelig å stå stille når bandet spiller livefavoritten "Kom igen Lena!", og mot slutten serverer Håkan Hellström en langversjon av "Det är så jag säger det".
Tittelkuttene fra første og siste album kommer som ekstranumre, og sirkelen er sluttet.
| 1 |
704925
|
Rått, Robyn!
Svenske Robyn innfridde mens mørket senket seg.
Rått eller råde?
Jeg stilte spørsmålet i en kommentartidligere, og i går kom svaret:
Årets Rått og Råde klarte å sette sammen en rååpningsdag!
Råest av alle i går var Robyn.
Elektropop
Det hjelper selvsagt å være sist ute på hovedscenen nårmørket har senket seg og lysene kommer til sin rett, og publikum er på sittmest feststemte.
Når man i tillegg har et av årets mest bejublete sceneshow åby på, fikk den første festivaldagen en flott avslutning.
32-åringen fra Stockholm er en strålende liveartist.
Dutrenger ikke å være overbegeistret for elektropopen hennes for bli revet mednår lille Robin Miriam Carlsson spretter rundt på scenen i platåsko.
At hunikke forlengst har falt og brukket begge anklene, er noe av et under.
Hun haddeglatt vunnet et VM i platåskodans.
Allsang
Som tidligere under årets turné, åpner hun i går kveld meden lang versjon av "Fembot" fra fjorårets "Body talk pt.1".
Skikkelig liv i publikum ble det da "Dancing on my own" frasamme plate etter hvert dukket opp.
Både den og "Call yourgirlfriend" lokket allsangen fram.
Med seg har hun fire hvitkledde menn; to på trommer og to påsynth.
Dermed er lydbildet satt – hardt og metallisk, men med en høyst levendeRobyn til å fargelegge det hele.
Fjorårslåtene
Robyn har etter hvert en lang karriere å se tilbake på, mendet var fjorårets tre "Body talk"-plater som ga henne en nykickstart.
Naturlig nok er defleste låtene herfra, som "We dance to the beat/Don’t fuckin’ tell me whatto do", "Love kills", "The girl and the robot", og"Indestructible".
De kommer på rekke og rad, før Robyn takkerfor seg etter en snau time.
Vi vet at det selvsagt kommer mer.
Hun er hovednavnet og kanholde på en god stund til.
Helt til siste stund spilte hun likevel ikke.
Etkvarter før klokka 23 var det slutt.
Noe lavt
Skal det trekkes noe på gårsdagens konsert, må det være atlydtrøkket kunne vært sterkere og vokalen klarere.
Vi har hørt bedre lyd frahovedscenen før, men noe stort minus var det ikke.
Sceneshowet er tøft, der alt dreier seg om Robyns hvileløsevandring over scenen.
Hun hopper, spretter, vakler og leker robot – alt med ensmittende energi.
| 1 |
704926
|
50 Cent - statist i eget show
50 Cent var en lite energisk skygge av seg selv på Rått og Råde-konserten.
Når 00-tallet en gang i framtiden skal oppsummeres og nostalgifiseres, vil 50 Cent helt sikkert bli husket og nevnt.
Men det begynner å bli lenge siden 2003 og superhitene "In da club", "P.I.M.P." og "Candy shop" nå.
På den store scenen på Rått og Råde torsdag kveld var ikke Fiddy bare en veldig blid, men lite energisk skygge av det han var for få år siden.
Den første halvtimen ble han regelrett gjort til statist av sin G-Unit rapkollega Tony Yayo.
Det 50 Cent har å fare med er en sæpreget, slepende og glatt flyt, en frekk gangsta-personlighet, et knippe klubbvennlige hits med mykpornografiske tekster.
I teorien holder det massevis til å toppe plakaten på Rått og Råde.
Det kunne blitt en super konsert, men var det ikke.
Dessverre.
Det viste seg raskt at 50 Cent ikke er noen stor scenepersonlighet.
Keitet, blid og litt slapp.
Energi har derimot medrapper Tony Yayo nok av.
Resultatet var at han fikk dominere altfor mye, altfor lenge.
Konserten kom skjevt ut fra start, både det dyktige bandet, DJ-en og 50 Cent druknet fullstendig i forhold til Tony Yayo.
50s behagelige rapstil og Tonys mer aggressive smeltet ikke godt sammen.
Låtene gled over i hverandre og ble monotone, det var "Put your hands up" og aerobic-vifting slik det er på de fleste hip hop-konserter.
Verken mer eller mindre.
Tony Yayo fyrte opp det som så ut som en joint, 50 Cent nevnte Utøya, men påpekte at nå var tiden kommet for å ha det gøy.
Først etter en halvtime ble det dreis på lydmiksen, og mannen vi var kommet for å se gjorde mer av seg.
I hvit t-skjorte, Giants-caps og bare en liten bling-medaljong gjorde den smilende superstjernen et sympatisk inntrykk.
Når hitsene begynte å komme ble det også stadig festligere å være publikummer.
Men selv "Candy Shop" og sistelåten "In da club", ble avlevert på standard vis.
Ikke noe ekstra.
Ingen nye musikalsk kreative finesser.
Og da blir det for monotont.
Røyk, flammer og hvit konfetti til tross.
Jeg hadde ærlig talt forventet mer av 50 Cent.
| 0 |
704927
|
Rihanna fikk frem gåsehuden
Rihannas stemmeprakten imponerer, med scenepersonen har faktisk litt mer å gå på.
Den varme solen var for lengst gått ned.
Småungene på foreldrenes skuldre begynte å bli trøtte.
Men endelig, endeligkom hun!
Rihanna, en av verdens desidert største stjerner akkurat nå, var tre kvarter forsinket på den første av de to konsertene på Koengen i Bergen i går kveld.
Og – som vanlig – var det fullstendig glemt og tilgitt da de første sterke strofene av "The only girl (in the world)" gjallet ut til 22. 000 skrikende, elleville tilskuere.
Viltre røde krøller, et svart-hvitt antrekk med snodig bukse.
Og stemmen som er til å dø for.
Rihanna er ikke Britney eller Madonna, som må kamulflere manglende stemmeprakt med playback og allskens rare sceneskifter.
Rihanna synger selv, riktignok støttet av et stort ensemble korister.
Det er ikke alltid hun gidder å synge, der hun spretter rundt sammen med sine sju fantastiske dansere ,
Men om stemmen er fantastisk og hitsene mange, er Rihanna en ganske streit og ordinær superstjerne på scenen.
Oppskriftsmessig spiller hun seg gjennom spillelisten hun har hatt på hele turneen, roper Welcome to Bergen og Hello Bergen, flørter litt med musikerne og danserne, og gjør det hun kan best helt glimrende.
Konserten har en jevn stigning mot slutten, der den stilige "Cheers (drink to that)" er den første låten som virkelig tenner publikum.
Med "Please don't stop the music" eksploderer Koengen.
Når hun hyller norske stargate fra scenen, revner himmelen.
Før vi smelter totalt av små barn med roser på scenen og navnene på alle Utøya-ofrene på skjermen.
Et aldeles rørende øyeblikk, og Rihanna sier hun elsker oss og føler med oss.
For en stemme, for et trøkk hun har mot slutten!
Og på de to sangene i ekstranummeret kommer gåsehuden.
Hele Koengeen synger med på "Love the way you lie".
Dagens desidert vakreste øyeblkk!
Og for en framtid denne stemmen og entertaineren har foran seg!
Rihanna er bare 23 år og har helt sikkert sine aller beste konserter foran seg.
| 1 |
704928
|
Lyckliga Sirkus Hellström
Til alle som har tenkt seg på Håkan Hellström-konserten på Rått og Råde i september, er det bare en ting å si:
Gled dere!
Nå starter riktignok konserten på Lassa en torsdag ettermiddag klokken 17.15.
Det er altså en viss fare for at publikum ikke er like feststemt som under lørdagens opptreden — eller for å bruke et mer passende ord: forestilling - som avsluttet Øyafestivalen.
Det er imidlertid ingen grunn til å bekymre seg for om den 37 år gamle svensken skal levere varene.
Godt akkompagnert av sine sju medhjelpere på scenen, gjorde Sirkus Hellstöm det som skulle til for å få 8000 publikummere i gassen.
For er det noe denne mannen kan, så er det å gjøre folk lykkelige.
Over alt hvor man snudde seg var det store smil og hoppende kropper å se.
Det hele startet med «Dom där jeg kommer från» mens grassletta foran ham fyltes opp.
Deretter satte han full fart i blåserne og tam tam-trommene med festlåten «Ramlar».
Dermed var standarden satt.
Den svenske popartisten er en entertainer av dimensjoner - og som skapt for store festivalscener.
Ikke uventet var det «Kom igjen Lena!» som fikk best respons, men låter som «Nu kan du få mig så lätt» og «Känn ingen sorg for mig Göteborg» var ikke akkurat gledesdrepende de heller.
Til å illustrere forestillingen hadde Hellström med seg en diger TV-skjerm, som vekslet mellom å vise filmklipp, sterke farger og festlige ting som en disco-kule.
Festen på scenen var over etter halvannen time, men for mange foran scenen var lørdagsfesten langt fra slutt.
Sirkus Hellström hadde i hvert fall gjort sitt for at veldig mange personer gikk litt lykkeligere ut i Oslo-natta enn de var da de kom.
| 1 |
704929
|
En fantastisk sjangerlek
Amerikanske The Avett Brothers ga Øya-publikummet en leksjon i ekte musikkfest.
Country, folk, bluegrass, rock, pop og et snev av punk.
Brødrene Scott og Seth Avett med band kan alt — og de gjør det med stil.
Amerikanerne spilte på hovedscenen med et publikum på over 5000 personer, men det opplevdes som om vi var på løefest på bygda og i et lite publokale i England på det tidlige 70-tallet på samme tid.
Dette var konserten som hadde alt.
Ikke bare behersker The Avett Brothers flere sjangre, de er også noen fantastiske musikere på en rekke instrumenter.
Hvem blir vel ikke sjarmert av banjo og munnspill?
Eller kontrabass og kassegitar?
For ikke å snakke om den noe sprø cellisten, som i tillegg gjorde kunstverket å skifte streng på cirka 30 sekunder da en av dem røk midt under en sang.
Begge brødrene har fantastiske stemmer og de vet hvordan man engasjerer publikum.
Var du ved Enga i tidsrommet The Avett Brothes var på scenen uten at kroppen begynte å bevege seg utenfor normal styring, kan du umulig ha rytme i kroppen.
Alternativt liker du ikke musikk.
Det ble aldri kjedelig.
Gull på gull ble dratt ut av hatten - og til slutt var det knapt en eneste publikumsarm som ikke hadde vært i været.
Bandet fra North Carolina ga ut sitt første album "Country Was" i 2002.
Siden er det kommet fem plater til.
Det siste, "I and Love and You", kom ut i 2009.
Tittelsporet der er for øvrig en nydelig ballade som avsluttet det som må være festivalens mest lekne konsert.
| 1 |
704931
|
52 minutter ren energi
Ingen kan beskylde Kvelertak for ikke å gi alt fra scenen.
Da hardrockerne var ferdige med Øya-konserten fredag kveld, hadde vokalist Erlend Hjelvik vært på høytaleren, i scenestillaset, ute blant publikum – og oppå dem.
Han hadde også tilbedt en ustoppet ugle og brølt i mikrofonen:
«Me e' Kvelertak.
Dokk e publikum».
Hjelvik har kanskje ikke kroppen til en toppidrettsutøver.
Men hans utholdenhet og kraft, det er i toppklasse.
Full trøkk
I løpet av 52 minutter spilte Kvelertak, som alltid vil være et Stavanger-band selv om medlemmene har flyttet til Oslo, gjennom sitt selvtitulerte debutalbum.
Det luktet krutt allerede fra første brøl.
Og i løpet av den tredje låten «Blodtørst» ble både skjorte og alle hemninger kastet da vokalisten gjennomførte sitt første publikumsbesøk.
Sist gang jeg så Kvelertak live, var for cirka ett år siden sammen med 400 mildt sagt ivrige fans i Bergen.
Aldri før – og sannsynligvis aldri etterpå – har en så stor del av gulvet til Teglverket på Kvarteret vært omgjort til mosh pit (området hvor publikum hopper, headbanger og i hvert fall ikke tenker på helsa til sidepersonen).
Jeg var derfor ekstra spent på hvordan de drøyt 5000 publikummerne på grassletta i Middelalderparken på Øya ville reagere.
«Allbrøl»
Helt foran var det heller ikke denne gangen helt trygt å oppholde seg, men bakover i den store mengden ble tilstanden aldri helt lovløs, selv om de seks bandmedlemmene gjorde alt som var i deres makt – og mere til – for at Øya-publikummet skulle få oppleve den tetteste, raskeste og hardeste konserten i år.
Det var kanskje ikke så mye allsang blant publikum, men da radiohiten «Mjød» ble banket utover folkehavet ble det i hvert fall allbrøl.
Fjorårets spellemannsprisvinnere (rock og nykommer) har hatt et fantastisk år, og det er lite som tyder på at toppen er nådd.
Til tross for et knallhardt turnéprogram i både Europa, USA og Australia, leverer Kvelertak energi så til de grader.
Faktisk har bandet hatt så mange spillejobber at det ikke har rukket å komme i gang med oppfølgeralbumet riktig ennå.
Men Hjelvik har allerede lovet at når de omsider får seg en konsertpause, skal nytt materiale prioriteres – og da vil det dukke opp nytt krutt mot slutten av neste år.
| 1 |
704932
|
Går det an å gi sjuer?
Ikke hørt om Janelle Monáe?
Kortversjonen er: R’n’b-pop-utskudd fra Kansas som ifølge The Guardian ga ut fjorårets beste album.
Hot, hot, hot, HOT!
En av dem vi hadde blinket oss ut på forhånd.
Og hun leverte 100 prosent.
Fullt, grisefønki band, forsterket med blåsere og strykere, fire dansere og en energi som ingen – absolutt ingen – jeg har sett, har vært i nærheten av.
Hennes helt utrolige blanding av r’n’b, soul, pop, gospel og gammal rock fikk folk til å gå fullstendig av hengslene.
Strålende vokal, fantastisk band, et heidundrende show, farget i strengt svart-hvitt, der til og med strykekvartetten og blåserne var koreografert.
Detaljplanlagt, og likevel så løst og ledig at det hele virket som et spontanantent fyrverkeri som åpnet i hundre for så å øke i 55 minutter.
Ved ett tilfelle fikk hun flerfoldige tusen voksne folk, med til dels kompliserte hårfrisyrer, fast inntekt og stolthet, til å gå ned i en slags twist.
Vi var fullstendig i hennes makt.
Jubelen ville ingen ende ta.
Janelle Monáe er alt det coole som har skjedd de siste 50 årene i én pakke.
Dette er sånn Jackson 5 ville høres ut i 2011.
Midtveis spilte også Monáe schlageren «I want you back», og da kokte det fullstendig over på sletta.
Kanye var super på onsdag.
Dette var enda bedre.
Få med deg Janelle Monáe før du dør.
Denne timen på Øya er kanskje de beste musikalske 55 minuttene jeg har hatt noen gang.
Hvis ikke denne dama blir større enn Beyoncé, Rihanna, Lady Gaga og de andre pyntedokkene, da er det null rettferdighet i verden.
| 1 |
704933
|
Forsøkskaniner og gamle hits
Ti nye sanger var kveldens spørsmålstegn.
De får spontant godkjent.
I går spilte Kaizers Orchestra hele sitt kommende album «Violeta Violeta Vol. II».
Et interessant eksperiment fra et band som er vant med det motsatte av overraskelser.
Dette er en spontanreaksjon på de ti låtene fra det ikkeutgitte albumet, skrevet med rennefart og uten betenkningstid.
Ta det for det det er.
Første låt:
«I ett med verden», kjørerock med råneriff, uptempo med roligere slutt, tøft.
Andre:
«Støv og sand», Stones-rock med dype blåsere, ørkengitar og et sjøsjukt riff.
Tredje:
«Tusen dråper regn».
Radiosingel vi har hørt noen ganger.
Fin sang med marsjtrommer og kvasse gitarer.
Stødig, og med ekstra buekorpstrommer på scenen.
Fjerde:
«Drøm videre Violeta», seig ballade med stryk, pent, desperat og dramatisk.
Femte:
«Gresk komedie», Geir Zahl på vokal, stilig, kantete vers og beinere, tøffere refreng.
Sjette:
«Faen i båten», uptempo kaizerssirkus med balkan— og østenpsykedelia som er en vinner.
Sjuende:
«Far til datter», banjoåpning med påfølgende brutalt knuserefreng som nok er albumets utskudd og et fint avbrekk.
Åttende:
«Silver», streit, relativt rolig rockelåt som muligens egner seg på radio?
Niende:
«Domino», tung rock med masse gitar, ikke en umiddelbar favoritt.
Tiende og siste:
«Den romantiske tragedien», ballade som sitter akkurat som den skal.
Sum:
Et umiddelbart streitere album uten de store utskeielsene.
Ny lyd, mer gitar og mer rock.
Det virker lovende.
Som førstegangs konsertmateriale var det interessant og stødig levert, uten at alle sangene hoppet på oss sånn helt umiddelbart.
Da de nye var luftet, var det klart for de gamle.
Først fem låter fra den første Violeta-plata med «Philemon Arthur & the Dung» som første.
Så sikre hits.
«Ompa til du dør» og di.
Der har Kaizers stålkontroll.
Enkelt og greit.
| 1 |
704935
|
Kitsj-kongen Kanye
Du må se Kanye West før du dør.
Og før det bikker fullstendig over for ham.
Kanye West kom fra en heidundrende fest i Bergen på tirsdag.
Rapportene var overstrømmende, og forventningene lå over Middelalderparken som et tykt ullteppe.
Dette blir fabelaktig.
Og kort fortalt:
Slik ble det.
Fra han først ble hevet over publikum i en tildekket lift var dette en fest.
Bakteppet er et bilde av en gresk statue.
Danserne har englevinger og det er så kitsj at Odd Nerdrum ville rødmet en smule.
Det er så moderne at man kan utvikle spontaneksem bare av å være til stede.
Kanye er en skrue.
Selvhøytidelig langt ut i det gale, før han snur og driver med venstrehåndsredning av verden.
Han forteller om en røff oppvekst, gata og er så ekte så ekte, før han med største selvfølgelighet skryter hemningsløst av seg selv, sitt og sine.
Kanye er høyt og lavt, han byr på seg sjøl.
Det henger ikke på greip, men det er helt naturlig.
Det er nestenparodisk som bare salige Michael Jackson kunne være under ”Heal The World”, og det er like storveis.
Det er vanskelig å forklare hvordan og hvorfor man godtar det overfladiske skvalderet som rommer Gucci-vesker, egen fortreffelighet og afrikansk nød i samme åndedrag.
Det er tusen små grunner til ikke å like Kanye West.
Men når galskapen settes sammen med briljante, massive hiphoplåter er det bare å legge seg paddeflat.
Dette er en konsert, men det er aiaiai så mye mer.
Da mannens pompøsitet for alvor hadde smittet over på undertegnede slo det meg at den moderne suppa bestående av penger, glamour, musikalske tilbakeblikk, nybrotsarbeid, galskap og kulturforvaltning kulminerer med Kanye West.
Dette er post-MTV-liveshow på sitt ypperste.
Heldigvis fikk jeg en spiss albue og litt øl i nakken og kom meg ned på jorda igjen.
Stormannsgalskap bikker over på et tidspunkt, og den dagen hovmod står for fall tipper jeg Kanye West har en real nesestyver i vente.
Kanskje er han på høyden akkurat nå.
Han har et arsenal av premiekaniner å plukke av når konserter skal settes sammen.
Det er produsenten, sampleren, showmannen, musikksnekkeren og den musikalske gjenbrukeren Kanye West som skinner.
Som mange har påpekt før, det finnes bedre rappere.
Men Kanye er en musiker med en uovertruffen teft som startet med den fantastiske The College Dropout i 2004.
Kanye plukker fra hele katalogen, men har hovedvekt på sitt siste mesterverk, My Beautiful Dark Twisted Fantasy.
Han ruller ut den ene perlen etter den andre, omringet av et velregissert danse— og lysshow.
Det glir som et NSB-tog på en sjelden god dag.
Helt sømløst fra topp til topp.
Til og med ”I hate the press”-talen hans var bra i denne konteksten.
Kanyes preken om at dette er ekte rap, ikke noe popdrit, er på en forunderlig måte helt ok, selv om han tar feil.
Vi kunne gått i detalj på hver del av regnestykket, men det er summen som er overveldende.
Ingen feil, ingen dødpunkter.
Bare en drøss dansere, tre mann på tangenter og en forløser i midten.
De beste nye og kortversjoner av gamle hits.
Midt i settet hilste Kanye Oslo-publikummet, nevnte de siste tiders tragedier og takket for at folk kjøpte platene hans.
Neste år vil han ta med seg Jay Z og kommer tilbake.
Det er ingen grunn til å tro på det, men dersom Kanye nærmer seg landet, da bør du stille.
Dette er noe av det som vil stå som en påle når de første 10-15 årene av 2000-tallet skal oppsummeres.
| 1 |
704936
|
Seriøs musikk forvandlet til humorshow
Mange stønnet over de to tilhørerne som i går presterte å forstyrre Kammermusikkfestivalens åpningskonsert med sine mobiltelefoner.
Men i Folken seint mandag kveld ble irritasjonen vendt til sprø humor.
«A little nightmare music»-showet som de virtuose musikerne Aleksei Igudesman og Richard Hyung-ki Joo framførte i Folken, fikk latteren og applausen til å løsne i studenthuset da Nokias plagsomme ringelyd ble framført i nye variasjoner og modulasjoner ved hjelp av fiolin og flygel.
Også i år har Kammermusikkfestivalens kunstneriske ledere, Martin Fröst og Christian Ihle Hadland, satset på en avslappet tone i det sene arrangementet på festivalens åpningsdag.
Det gjør de klokt i.
Spøker med klassisktradisjonen
Forestillingen sier mye om klassiske musikeres vilje og evne til å spøke med egen sjanger og tradisjon.
Mozart-verket som enhver har hørt tittelen på, "Eine kleine Nachtmusik" forvandles til et lite nightmare:
Pianisten sovner mens hans spiller gjentakelsene i Beethovens "Til Elise".
Eller han irriterer seg grønn over plasseringen til fiolinisten og herser med ham til kollegaen blir nesten gal.
Igudesman og Joo overbeviste raskt publikum om at de teknisk behersker sine instrumenter til fulle.
Det uvanlige er at musikerne i tillegg framstår som ypperlige standupkomikere.
De nøler ikke med å blande inn velkjente låter fra populærkulturen og mikse dem med berømte klassiske verk.
Slik forenes Mozart med James Bond og Rachmaninov med Eric Carmens «All by myself».
Kroppslig humor
Klassisktradisjonen gir sjelden store muligheter for kroppslig utfoldelse hos musikerne utover det som kreves for å beherske instrumentet.
Derfor er det også så herlig å se hvordan Igudesman og
Joo er i stand til å bruke egne kroppsuttrykk, alt fra heftig flørting fra fiolinisten under framføring av et lidenskapelig stykke til pianistens kosting av scenen.
Muligens kunne timingen noen ganger vært enda strammere.
Men alt i alt var det er festlig konsertstund med stort potensial til å ta livet av myten om et klassisk musikkmiljø som utelukkende seriøst og tungt.
Anmeldelsen er skrevet på grunnlag av showet fram til pause.
| 1 |
704937
|
Synd and very synd
Gospelgudfar Andraé Crouch er en skygge av seg selv.
Dessverre.
Denne skulle være en anmeldelse av en gospelkonsert.
Det er vanskelig nok, fordi forrektige gospelkonserter har en åndelig dimensjon som vanskelig lar seg fange opp av et terningkast.
I tillegg har kristne forsamlinger en tendens — en lei tendens, i noen sammenhenger - til å lesse såpass med program og ting og tang rundt konsertene at det blir lange helaftener med litt sånn og litt sånn og litt drøs og litt kaffi og hjelpes bevares, er klokken blitt såpass ja?
Dette var en sånn kveld.
Spektakulært dårlig regi og dramaturgi, hvis vi skal vurdere dette som en musikalsk opplevelse.
Og det skal vi, vel vitende om at vi nok tråkker på noen svært såre tær.
Plakaten sier "konsert", inngangspengene sier "konsert" og folk sier de er på konsert.
Da må det være greit å bruke de parametrene vi bruker på konserter.
Seint og veldig seint
99 prosent kom til IMI Forum denne kvelden for å se og høre Andraé Crouch, den moderne gospelens gudfar.
Jeg vil tippe at brorparten av publikummet denne kvelden også har sunget Crouch-sanger, enten i kor, på møter eller i andre samenhenger.
Crouch har vært - og er - en enorm figur i gospel- og tensingmiljøer i Norge og i hele resten av verden.
Publikum kan disse sangene.
Jeg kan disse sangene.
Tenorstemmen på 75 prosent av dette repertoaret sitter i ryggmargen.
Folk venter på Crouch fra konsertstart klokken 20.00.
22.40 kommer han på scenen.
Før Han Sjøl viser seg har Stavanger Gospel Choir, Solveig Leithaug OG Reflex med gjester sunget fra seg.
Det har de gjort på en ok måte, men det har tatt lang tid.
I tillegg - og det er nå det begynner å bli komplisert - har den veldedige organisasjonen Mercy Ships fortalt i flere omganger om deres helsearbeid langs den afrikanske vestkysten.
Det er Mercy Ships som arrangerer denne kvelden, og målet er å samle inn penger til båten som hvert år sørger for at lutfattige afrikanere får livsnødvendig hjelp.
For å sikre at fremdriften ikke tok overhånd var opp til flere representanter fra Mercy Ships på scenen for å takke for den flotte sangen, og for å informere.
Ikke noe galt i det.
Fantastisk arbeid, men det punkterer konsertopplevelsen.
Al tenkelig respekt for formålet, men konserten blir altså dårligere, og folk er på konsert.
Legenden
Man er relativt overmoden i hodet og annige i beinå når Andraé Crouch kommer på, etter kirkekaffien, som ble servert to timer og ett kvarter etter konsertstart.
Nu vel, folk var uansett klare for å høre legenden.
Han kommer inn, og begynner.
Umiddelbart forstår alle at dette er en mann som VAR en stor musiker og sceneartist.
Alder og en rekke sykdomsperioder har nok innhentet Crocuh.
Han mumler når han snakker, og han synger lite.
Legenden fungerer mer som en slags ekspertkommentator.
Den jobben gjør han greit, så lenge man konsentrerer seg om å høre skikkelig etter.
Folk jubler når han er ferdig med en sang, men den følelsen hadde jeg også da Whitney Houston og Jerry Lee Lewis besøkte oss.
Alle legender får poeng for å møte opp, selv om det de presterer er under pari.
Gospel-faderen er stort sett tilskuer til sin egen konsert, og det er litt trist.
Folk vil så gjerne at dette skal være bra, og responsen er langt over det påkrevde, målt etter musikalsk leveranse.
Crouch står stort sett og lener seg til pianoet.
Han fyller gospelklassisk inn mellom verselinjene, men det er de andre som stort sett må ta seg av sangen.
Han har ikke stemmen lenger.
Ubehagelig sannhet
Den første timen rekker Crouch, hans fire medbrakte sanger og Reflex å jobbe seg gjennom fem sanger.
Crouch forteller historier og preker mye, og tidvis usammenhengende.
Innimellom kommer det noen perler, en god historie, en punchline eller et gjennomtenkt visdomsord, men det går seint.
Når de først synger, bæres han fram av de fire medbragte og de hvitkledde fra Oslo.
Nå og da drar de til, særlig Crouch' amerikanske sangere.
De imponerer mellom dryge vampepartier og alle hvileskjærene.
Elefanten i rommet er at Crouch dessverre ikke er den utøvende musikeren og sangeren han har vært.
En ubehagelig sannhet som de fleste nok ikke ville peke på.
Andraé Crouch har hatt en fantastisk karriere.
Han har vært for gospelen det Pelé har vært for fotballen.
Men som sceneartist har Crouch så til de grader gått inn i overtid.
Nå jubles det for det han var på 60-, 70,- 80- og 90-tallet, og for de prestasjonene bandet og koret hans leverer.
Han er legenden, det er hans navn på plakaten, men han flyter på helt andre ting enn det musikalske.
For den musikalske Crouch blir kvelden en øvelse i hvor lavt man kan hoppe og fremdeles få applaus.
Synd, men sant.
Underholdning?
Et par Crouch-klassikere kommer, men det er ikke før på "My Tribute (To God be the glory)" at Crouch sjøl klarer å mobilisere nok til å minne om gammel storhet.
Det er noe rotekte og rørende over den kraftanstrengelsen han gjør nå han synger det første verset.
Det som om hele kroppen retter seg ut og han trekker fram en autoritet og kraft som vi hadde avskrevet.
Etterpå virker han helt ferdig.
Det var et øyeblikk å huske.
"I'm not here to entertain" sa Crouch midt i konserten.
Han forteller at det aldri har vært hans intensjon.
Han er Guds tjener, en mann som først og fremst vil at folk skal møte den frelseren som han har viet livet sitt til å følge.
For mange i IMI Forum denne kvelden vil disse andre dimensjonene, det åndelige og innsamling til et meget godt formål være nok.
Det er helt greit.
Undertegnedes oppdrag var å vurdere det musikalske.
Konsertopplevelsen med Andraé Crouch.
Skreller vi bort alle gode intensjoner står vi igjen med et ok band, et ok kor, fire mer enn gode gospelsangere og én legende som har sin utøvende musikalske storhetstid et godt stykke bak seg.
Det siste vi fikk høre var en halv "Soon and very soon", tidenes beste, moderne gospelsang.
Kvelden ebbet symbolsk ut med at han gikk rolig av scenen uten å fullføre klassikeren.
En halvtime senere, da jeg var hjemme, satte jeg på "Andraé Crouch & The Disciples Live in London", et fyrverkeri av en gospelplate som viser hvorfor Crouch har legendestatus.
Ahhhh, så bra han engang var.
| 0 |
704938
|
Full Kaizers-kontroll
— La oss gjøre dette til en tradisjon, ropte Janove, og la til:
– Vet dere hva en tradisjon er?
Janove Ottesen, nå også som pedagog.
Han er i grunnen best når han synger.
Når han snakker med publikum på Bryne torg, er han voldsomt opptatt av hvor kjekk konserten er og hvor bra den skal bli videre.
Hyggelig å høre et par ganger, men det trengs ikke å gjentas altfor ofte.
Heller ikke oppfordringen til Aftenbladet om å "get the fuck out of here!
Vi er på Bryne nå!", er så velpassert fra en scene, selv om den fikk publikum til å juble.
Forsatt sur for den fireren, Janove?
Treklatring
Men det var en bra konsert.
Veldig bra.
Nesten en sekser.
Å holde fast på oppmerksomheten til 4000 jærbuer i feststemning er det få som klarer, men Kaizers Orchestra hadde full kontroll på kontinentet.
Selv om det kunne skjedd uhell.
En av de mer animerte klatret til topps i det høyeste treet på torget og sto og svaiet i tretoppen uten å holde seg fast, åtte-ti meter over bakken.
Han ble værende i to sanger, før en vakt klatret opp og hentet ham ned under "Hjerteknuser".
Det var rett før mer enn hjertet knuste.
Burde Kaizers avbrutt konserten til han ble hentet ned?
Ja, absolutt, hvis de så hva som skjedde.
Fra "Violeta Violeta"
For to år siden leverte Kaizers et fyrverkeri av en konsert samme sted.
Den tok ikke like mye av denne gang, mest fordi de har en ny plate ute og sangene derfra skal presenteres.
Det går litt på bekostning av allsangen, selv om de viste at sanger som "Diamanter til kull", "En for orgelet, en for meg" og "Svarte katter & flosshatter" fint forsvarer en plass i konsertsettet.
På sistnevnte tok organist Helge Risa av seg sitt varemerke gassmasken og grep roperten.
I det hele tatt var han forholdsvis aktiv, mens Geir Zahl og Terje Winterstø Røthing var mer tilbaketrukne.
Geir slapp til i en duett og Terje viste gitarmagi under "Kontroll på kontinentet", men de var litt savnet.
Oljefatene er også stadig mindre i bruk, selv om Helge dunket på "Ompa til du dør", og Janove Geir lot dem gjennomgå i starten av "Bøn fra helvete".
Ut i natten med "170"
De avsluttet med "Maestro" til fastsatt tid klokka 23, men lot seg klappe inn igjen til "170", og vi kunne nynne "takk gud for sanitetens personal" mens vi spredte oss ut over Bryne sentrum for å få med oss Jace Everett, Peter Berry and The Shake set, The Cashual Tennessee Studs, Goatfish, Svenssen eller Trio Blå.
| 1 |
704939
|
Verdens verste band
Svenskene hadde rett.
Kaizers er et drittband.
Spilletid: 1 time, 45 minutter.
I rekken av gode historier fra Kaizers? verden er det få som slår avdelingen for mottakelser i Sverige.
Aftonbladets anmelder Markus Larsson avsluttet sin slakt av «Maestro» med «Hur fan orkar de?», og kåret Kaizers til et av verdens verste band.
Folk har tatt feil før.
Undertegnede tok feil en gang tidlig på 90-tallet.
Håkon Moslets legende vokste med etter maltrakteringen av «Nytt på nytt» -terningkast én.
Han tok feil.
Mubarak trodde han skulle sitte til september.
Jan Ove Ottesen sa -før han sløyfet mellomrommet mellom Jan og Ove -at Kaizers skulle bli landets beste liveband.
Han tok ikke feil.
Kaizers ER landets beste liveband.
Å anmelde konserter med denne tonesatte tivolitruppen begynner å bli en slags øvelse i å slå inn åpne dører.
Hva skal man liksom skrive?
SUKSESS:
«Godt liveband, enorm katalog av hits, de gir alt, storveis miks av musikk og sirkus, enorm stemning, masse fans, et Folken som nesten kneler av en gyngende folkemasse, publikumstekke, svette, blod, snått og jubling, blablabla.»
De som har vært på én Kaizers-konsert vet hva jeg snakker om.
Det spesielle med den jederske musikktruppen er at de klarer å gjøre det gang på gang, og etter mitt ringe syn å forbedre det enda litt.
Nils Arne Eggens læresetning om å «gjenskape suksess» er ikke bare godt parodimateriale.
Det er en kunst som bare noen få mestrer, blant dem Kaizers.
Jeg har sett dem et snes ganger og er enig med svenske Larsson i én formulering:
«Hur fan orker de?».
Å mobilisere så mye hver gang, det er imponerende.
NYE SANGER:
Et nytt album utløser selvsagt litt spenning.
Nye sanger.
Hva spiller de?
Hvordan spilles de?
Hvem synger jentestemmen på «Ein for orgelet, ein for meg»?
Geir, viste det seg.
Dropper de noen av mine favoritter?
Ja, viste det seg.
Har Janove lagt på seg siden sist?
Nei, viste det seg.
Kommer Helge til å bryte ut i spontan sang og dans?
Ja, viste det seg, hvis du ser bort fra det med dans.
NYTT PÅ NYTT:
De nye sangene står som en påle.
De er som ammunisjonspåfyll til et allerede velfylt magasin.
Hvor inspirert blir ikke et orkester når brorparten av 700 mann kan HELE tekstene på ALLE de NYE sangene?
Applausen etter «Philemon Arthur & The Dung» er det mest intense jeg har hørt i Folken noensinne.
Som før blir et par av de nye enda bedre live enn på plate.
Det tydeligste er at nyvinningene har den samme hook-kvaliteten som de gamle.
ENERGI:
Det er alltid noe å like i en Kaizers-sang.
Et brekk, et refreng, en melodisnutt, et tema, noen snaisne ord eller uttrykket i øynene på Terje Winterstø Røthing i det han angriper et gitarparti.
Dramaturgien, oppbyggingen og regien er perfekt, selv om det er det smittende energinivået som er det mest forbløffende.
Whats not to like?
Du skal ha langt framskredet surdeigsyndrom for ikke å bli befølt av det groveste av Kaizers i denne formen.
Eventuelt være fra Oslo, som strengt tatt går ut på det samme.
Og før du får stilt spørsmålet:
Rogalands-band blir bejublet i Rogalands-presse.
Medgangssupporteranmeldelse!
Jeje, skyt meg.
Kaizers er så bra.
Spør de 700 som var i Folken.
Det var julaften, 17. mai og jonsok på én og samme kveld.
100:
Første konsert på en turné er ikke alltid den beste.
Ofte er det småting som kommer på plass etter hvert.
Denne kvelden var det vanskelig for oss i salen å si hva som ikke var 100 prosent.
Det får Kaizers ta på bakrommet.
Vi la ikke merke til noe.
Så, svensker og alle andre tvilere:
Kaizers er hur bra som helst.
| 1 |
704940
|
Ray Davies oppfordret til allsang
Fredag gjestet den godt voksne humor-eneren John Cleese Konserthuset.
Lørdag var det den like voksne pop-eneren Ray Davies som kikket innom.
Begge kom uten sine gamle kompegrupper – Monty Python og The Kinks.
Underholdende var det visst likevel på Cleese-showet og underholdende ble det på Davies-konserten.
Ray Davies er, i motsetning til enkelte av sine samtidige pop— og rockkolleger fra sekstitallet, en riktig så utadvendt kar.
Han gjemmer seg ikke bak dype hatter eller mørke solbriller.
Han ser på publikum, snakker med publikum og har ingenting imot litt allsang.
ja, han oppfordrer til det.
Allerede på åpningslåten «I’m not like everybody else» var det klare tendenser til allsang i salen.
Og allerede til låt nummer to, «I need you», sendte en glisende Davies følgende melding til publikum:
– I’m very glad to be here in Stavanger!
Og i forkant av låt nummer tre, «Autumn almanac», slo han ganske enkelt fast:
– Great to be here.
Love this place!
Litt bedre i 2004
Han kjente seg igjen.
Ray Davies med band var i Stavanger i 2004.
I begynnelsen av oktober også den gang.
2004-konserten var en kanonkonsert.
Lørdagens konsert var god.
Men ikke like god som den første.
Konserten inneholdt likevel mer enn nok av perler til at Ray Davies fikk vist hvor popskapet skal stå og hvor det i realiteten alltid har stått.
Sammen med gitaristen Bill Shanley innledet 65-åringen med en drøy håndfull akustiske sanger, de ovenfor nevnte pluss også klassikerne «Waterloo sunset» «Sunny afternoon».
Deretter kom resten av bandet på scenen, og Davies bød på elektriske versjoner av gamle låter som «Till the end of the day», «You really got me» og «Where have all the good times gone» samt av nyere sololåter som «Workingman’s café» og «One more time».
Sistnevnte en sang om endring.
–
Og endring er bra, kunngjorde ex.
Kinks-sjefen iført sine stramme svarte jeans og luftige hvite utenpåskjorte.
Ray Davies ser ikke ut som en 65-åring.
Han holder koken både som vokalist og underholder.
Samt som komponist.
Flere av de nyere låtene fungerte bra ved siden av klassikerne.
Samtidig virker det også som om han er en smule trøtt av enkelte av klassikerne.
Flere av dem ble spilt fort, altfor fort – som om han ønsket å bli ferdig med dem.
Men alt i alt en fin kveld i lag med trivelige Davies.
| 1 |
704941
|
Faust – ren tysk magi
Skikkelig schwung over gammelt-nytt Faust.
Noen konserter går på skinner fra start til slutt, men berører likevel ikke en nerve i sjelen.
Andre er mer lodne og bustete i uttrykket, men ender opp med å sette sjela i brann.
Jeg hadde bare sånn passe forventninger til de tyske krautrockpionerene Faust.
Gamle kunstrockere på comebackveien.
Lukter sellout og pensjonsforsikring lang vei.
Lukter kjedelige rekonstruksjoner av gamle dager.
Men så dukker denne lodne og til dels nykonstruerte utgaven av Faust opp:
Stadig med originalmedlemmene Werner Diermaier (trommer) og Jean-Hervé Péron (bass) på plass, men også forsterket med tre-fire yngre musikere.
Og denne blandingen av blandede årganger og nye ideer gjør Faust til et levende og skapende band.
Noen trist comebackdinosaur var det definitivt ikke som innfant seg i Folken denne siste Numusic-kvelden.
Poesi i rød stol
Faust anno 2009 er en salig blanding av gammelt og nytt, av melodiøs og riv ruskende herlig galen musikk.
Faust minner om et tysk Sonic Youth.
Det eksperimenteres heftig med de melodiøse, rytmiske og soniske strukturene.
Men Faust går lenger enn de kritikerroste kunstrockerne fra New York.
Tyskerne inkorporerer også elementer av diktopplesing (fra rød lenestol – bandet forlangte stol opp på scenen) og musikalsk samtidsteater.
Tidvis blir det vel kunstnerisk.
Men skitt au.
Faust synes genuint opptatt av sin kunst og sitt uttrykk.
Vi tåler at den kvinnelige gitaristen kroer seg godt opp i lenestolen og leser dikt.
Og det hjelper på at den medbrakte sementblanderen settes i gang og at Péron finner fram trompeten og de snåleste toner.
Og når diktoppleseren også drar fram trekkspillet og tvinner ut spøkelsesaktige pipete toner, så hensettes man i de underligste stemninger.
Men Faust har også «skikkelige» låter på repertoaret:
Særpregede og gjennomgående stakkato, men rytmiske.
Og med tidvis to bassister på scenen – Péron pluss en kvinnelig gjestebassist – blir trøkket enormt når rytmeseksjonen og resten av ensemblet maler i gang de lange, heftige låtene basert på primale tematiske og rytmiske strukturer.
Det låter til og med bra på kraftballadene, på vakre «Jennifer» og den mer hakkete, men likevel fine «Der Baum».
Faust fikk underveis problemer med teknikken.
Men etter litt stillstand og klabb og babb, kjørte bandet videre uten at teknikken fungerte optimalt.
Man kunne formelig merke «fanden heller»-innstillingen.
I stedet for å resignere, girte bandet bare ytterligere opp –og demonstrerte at det går an å improvisere.
I siste halvdel av konserten svingte det skikkelig.
En ramsalt tysk blanding av Sonic Youth, radikal samtidsmusikk, Scorpions & Grateful Dead på syre og opptinet tysk kaldkrigsfunk.
Alt sammen presentert med offensiv spilleglede og en underlig varm ironisk snert.
Joda.
Skikkelig schwung!
| 1 |
704942
|
Den uimotståelige beaten
Vokser til noe stort.
Numusic-kvelden var ennå helt i startfasen da bergensbandet The New Wine inntok scenen på Tou.
Mange publikummere var allerede på plass, men tydeligvis var det litt for tidlig til å ta den helt ut på dansegolvet.
Så med unntak av noen intense entusiaster rett foran scenen spilte The New Wine sin besettende elektropop foran et lyttende publkum i lett bevegelse.
Utrolig at det går an!
Førsteinntrykk:
Fengendende og stilig 80-tallssynth fra et velspillende, men fortsatt ungt og litt uferdig band.
Ikke akkurat originale.
Men så:
Den aldeles uimotståelige trommebeaten.
Haltende, gallopperende slanger den seg gjennom settet, som tar stadig nye og helt uforutsigbare retninger.
Først dominerer gitaren, så er det synthens tur, før alt sammen smelter sammen og vokser seg større og tyngre og stadig mer intenst.
At vokalen er sparsom og sporadisk passer bra, den er nesten forstyrrende i den intenst rytmiske vellyden.
Mange har rost The New Wine opp i skyene og utropt dem til et av Norges mest lovende unge band.
Det er sant alt sammen.
The New Wine består av Stian Iversen (vokal og gitar), Adrian Søgnen (trommer), Johan Hatleskog (bass) og Geir Hermansen (synth).
Bandet vant Riksalarmprisen i fjor.
De har også turnert i store deler av Europa sammen med Erlend Øyes «The whitest boy alive».
| 1 |
704944
|
Ny og frisk etter 15 år
Placebo har et sterkt sommeralbum i ryggen.
Det dro de nytte av i går.
Brian Molko & co. er gjengangere på Quart, men denne gang var de skikkelig skodd med albumet «Battle for the sun».
Naturlig nok plukket de hyppig sanger derfra i løpet av den timen de sto på scenen, mens den røde kveldssola sank foran dem.
«Ashtray heart», «Battle for the sun» og «For what it's worth» kom kjapt, mens «The never-ending why» fikk en mektig scenedrakt.
Sangen vokste seg enda større og sterkere enn på platen og framsto i går nesten som en ny signaturlåt for bandet.
Placebo har med seg en fast livegjeng på tre ekstra medlemmer, og lydbildet var både mektig og flott i går.
Ikke minst er felespillet til Fiona Brice et pluss.
Engelske Molko er ingen unggutt lenger og kler seg mer og mer med stil, mens svenske Stefan Olsdal heller ikke stikker seg så voldsomt fram i disse dager.
Den mest iøynefallende er nå den nye trommisen Steve Forrest fra California, i et band som er nesten like mye omtalt for sine seksuelle legninger som for musikken.
Bandet har holdt det gående siden 1994 og har et albumsalg på rundt 10 millioner eksemplarer bak seg.
Det betyr også en rekke hitsingler, og gårsdagens konsert bød blant annet på «Every you every me» og «Infra-Red», i samme mektige versjoner som sangene fra det siste albumet.
I det hele tatt har Placebo en skikkelig revitalisering på gang, og slik så de da også ut i går.
Men særlig snakkesalig er den godeste Brian ikke.
Det holdt med å komme inn til ekstranumre og å bukke og takke på høflig vis.
| 1 |
704946
|
Gjorde maks utav det
Kjenner dere oss, ropte vokalist Greg Puciato til publikum i ettermiddagssola.
— For vi kjenner dere!
Dere er jo bare et par hundre.
Utgangspunktet var altså ikke det aller beste, men Puciato og gjengen fra New Jersey gjorde maks ut av sine 45 minutter.
De tok ingen hensyn til stekende sørlandsol og gikk ut i 100 og vel så det.
Bandets eksplosjonsaktige rock med tilhørende fysiske utfoldelser krevde en scene på størrelse med hovedscenen, selv om Quart-publikummet heller holdt seg i Beach-bukta.
Dillinger Escape Plan er pionerer innen sjangeren math core; steinhard pønk med hyppige tempovekslinger, skiftende takt og komplekse rytmemønstre.
Det høres avansert ut, men i bunn og grunn dreier det seg om fem mann som tar det helt ut.
Etter «Lurch» fra bandets siste album «Ire works», ble tempoet senket noen hakk, og vi fikk en introduksjon til gjengens mer melodiøse side.
Sikkert lurt av dem.
| 1 |
704947
|
Ventepønk
Håndplukket av Slash kom det nestenkomplette pønkrockbandet McQueen for å varme opp før Cirkus Slash.
Det var, tja, helt ok, ikke noe mer.
Pønkuniform, pønklyd, og pønkopptreden var ikke nok til å få temperaturen opp noe særlig.
God, energisk start, men dalende i takt med kveldssola.
Tre dager før norgesbesøket måtte de bytte gitarist.
Mulig det var litt usikkerhet rundt den revisorlignende reserven.
Det var i alle fall en dose haltende.
Mest applaus fikk McQueen da vokalisten annonserte at norske jenter er praktfulle, og da hun nevnte Michael Jackson.
Da de dro gjennom popkongens «Give In To Me» — en hyllest/skjending av Jackos hit - var det ikke mer å gjøre enn å vente på at det var over.
Hvis alle skal spille Jackson-låter for å hylle kongen i år, da har vi mye vondt i vente.
Mulig McQueen kunne laget bråk på en svett og tett klubb.
På gigantscenen ble McQueen bare ventepønk.
| 0 |
704949
|
Svartkledd eleganse
Med bare halvannet år og én plate på baken, kom White Lies overraskende bra fra møtet med den største scenen på Hove.
Det er ikke alltid like lett å være Det store, nye bandet.
London-gjengen White Lies gikk rett inn på toppen av den britiske hitlisten med debutalbumet «To lose my life» i januar, men datt deretter forholdsvis fort nedover.
Kanskje fordi de samme kritikerne som hadde skamrost bandet på forhånd, plutselig var mer lunkne når platen kom.
Hype kalles det, og det kan være stygt å oppleve.
STERK ÅPNING:
Når White Lies likevel ikke sprakk som et troll i Hove-sola i går, skyldes det bandets jordnære tilnærming til sangene.
De åpnet sterkt med «A place to hide», men har selvsagt en begrenset sangkatalog og måtte allerede på tredje nummer ty til singlebaksiden «Taxidermy».
I løpet av den snaue timen konserten varte, hadde de vært innom omtrent alle sangene på debutalbumet.
Det er et album med flere flotte kutt, men også med en del fyllmasse.
Slik var konsertutgaven også nødt til å bli, der midtpartiet føltes en smule langdrøyt.
ENORM AVSLUTNING:
White Lies har imidlertid rukket å få seg en hengiven fanskare, som nektet å slippe taket i dem underveis.
Dermed ble det en flott konsert likevel, ikke minst takket være en enorm avslutning med låten «Death».
Femmerterningen er en smule tynn, men White Lies gjorde et langt mer solid inntrykk enn man kunne fryktet.
De tar godt vare på sine beste sanger og er kule nok på scenen til å surfe gjennom de mer middelmådige, også.
| 1 |
704950
|
Den nye folkemetallen
Folken.
Cirka 500 tilhørere.
25 minutter.
Noen band er bare bra.
Du merker det første gang du hører dem.
Disse har det.
Her har vi noen som kan gå hur langt som helst.
Kvelertak er et slikt band.
Det representerer den nye folkemetallen.
Tung rifferock, pønk— og hardcoreenergi, metallens tyngde og et hekkans tempo.
Du trenger ikke elske verken pønkrock eller metall.
Men Kvelertak må du like.
Her finner du noe av den samme følelsen som da du hørte Turboneger, Silver eller Purified første gang.
Disse gutta har det.
SJEKK BILDEGALLERIET:
Denne dagen hadde jeg brukt på å løfte et tonn stein fra A til B i hagen.
Å høre Kvelertak var omtrent som å få steinen i retur, rett i trynet.
Herrrlig!
De dukket plutselig opp, vant Zoom overlegent og er nå booket til både Roskilde og Øya.
De fleste som skriver om bandet mener det er et forfriskende pust i metallen.
Selv omtaler bandet sitt eget repertoar som «Necro'n'roll — et koldtbord av riff».
Amen.
Say no more.
Denne kvelden varmet Kvelertak opp for Turboneger.
Oppvarming er en bikkjejobb, særlig for band som Turbo, som har dedikerte blodfans.
Men Kvelertak leker ikke butikk.
Bandet fyrer på alle sylindre.
Litt begrenset lyd og et kort sett gir kanskje ikke et fullgodt bilde av hva Kvelertak er godt for, men jeg setter pengene mine på at dette blir et heidundrane morsomt orkester å følge framover.
Det er moro allerede, og jeg lar meg ikke begeistre så lett lenger.
For ofte må vi lete etter ting å skryte av.
Hos Kvelertak gir det seg selv.
Det bare er bra.
Fem mann er plassert helt framme på scenen.
De er så ivrige at de omtrent tipper utenfor.
Hadde det vært plass i bredden hadde de nok trukket fram trommisen også.
Du merker at de vil spille og de kan spille.
Da de bar ut utstyret etter konserten, kunne vi se at de hadde tatt av en halvkilo i ren svetting.
De smilte og var fornøyde, akkurat som publikum.
Med rogalandske briller er Kvelertak most likely to succeed i tiden som kommer.
Og strengt tatt er suksessen her allerede.
| 1 |
704951
|
Rytmisk lek i Stavangeren
De fleste skjønte det med en gang:
Da Omar Sosa — denne høyreiste 44 år gamle pianisten fra Cuba - tasset inn på scenen og begynte å slippe rare, små dingser ned i strengene på det åpne Steinway & Sons-flygelet, og deretter begynte å krafse og klå på dem.
Strengene altså.
Publikum skjønte at det kom til å bli en annerledes og inspirert konsert.
Omar Sosa Afreecanos Quartet er ikke av det vanlige afro/verdenspop-slaget.
Kvartetten har flere gir enn bare bånn gass.
Omar Sosa ser ikke bare ut som en mystisk musikkprofessor der han sitter i sin lange, hvite drakt, sin hvite lue og med stikkende fippskjegg på haken:
Han oppfører seg langt på vei også som en slik én.
Han dirigerer sine tre medmusikere på humørfylt vis der han sitter og vekselvis dunker løs på eller kjæler med tangentene sine:
Han kaster små blikk, smiler og signaliserer med øynene:
«Følg meg her, gjør sånn og sånn».
Og Mola Sylla (vokal og en haug andre instrumenter, blant annet tau og munnharpe), Marque Gilmore (trommer) og Childo Tomas (bass) leverer varene.
STEKEN ER GOD:
Og når Sosa føler for det, kanskje når det blir litt for norsk stille i salen, vrir han på den lange halsen og greier med enkle ord og enkelt kroppsspråk å få oss med på den rytmiske leken.
Vi får virkelige smake steken.
Og steken er god: Klapping, «kanon-klapping» og allsang.
Vi befinner oss tross alt i Stavangeren, det tidligere bedehuset hvor sangen i forrige århundre ledet mot himmelen.
Den gang da, i gamle dager, snakket prestene og predikantene om hedningene fra Afrika og sikkert også fra Amerika.
Nå er de her og spiller for oss.
Og hedninger eller ei; fy søren som de spiller disse fire karene i Omar Sosa Afreecanos Quartet.
REELL VERDENSMUSIKK:
Bandet befinner seg ikke overraskende både i jazzen og folkemusikken.
Med litt afrofunk samt innslag av cubansk salsa i enkelte av pianotrillingene til sjefen sjøl, eltes det til en herlig verdensmusikkblanding.
Og her snakker vi om ekte blanding, for kvartetten kombinerer musikkarven fra minst to kontinenter; Afrika og Amerika.
Det er rytmisk.
Ekstremt rytmisk.
Men variert rytmisk.
Trommis Gilmore regnes som opphavsmannen til den såkalte «live jungle»-trommingen.
Det høres.
Og bassist Tomas pumper jevnt og stødig, mens vokalist Sylla leverer insisterende vakker vokal på flere av låtene.
Og sammen med Sosa står sistnevnte også for den intrikate melodiske og tematiske fargeleggingen på flere av låtene.
Noen av dem er lange og kompliserte — og følges av videobilder på duken bak som gir interessante assosiasjoner i retning liv på både mikro- og makronivå; på individ- og universnivå.
Men det er flott.
It's all good.
Omar Sosa Afreecanos Quartet er liv og skaper liv.
Og disse glitrende musikerne går heller ikke av veien for å tøyse, tulle og danse litt underveis.
En boblende verdensmusikkgumbo.
| 1 |
704952
|
Temareiser à la Kaada
De triveligste 80 minuttene på lenge.
En liten miljøskildring:
Scenen ser ut som et pent opplyst loppemarked på årsmøtet til Musikernes fellesorganisasjon.
Vi talte ørten instrumenter, pluss/minus et snes.
Bak, under, over, foran bak og tidvis inni instrumentene står åtte mann – fem av dem kvinner — som virker ekstremt spillesugne, samtidig veldisiplinerte av kveldens maestro.
Det spilles på til dels ukonvensjonelle instrumenter på like ukonvensjonelle måter, det spilles etter boken på instrumenter vi alle har i heimen og det synges, nynnes, hmmm-es, lekes og nærmest bølles i mikrofonene.
Det høres kanskje litt alternativt ut – noe det for så vidt er.
Men lyden som skapes er så tilgjengelig at jeg fint kunne hatt med mor, far, kone, datter, mormor og min Liverpool-elskende, Stavanger 2008-hatende ølhund av en nabo.
Vi ville likt det alle mann.
Det ligger mange styrker i det Kaada og orkesteret serverer.
Umulig å putte i bås.
Det er bare musikk.
God musikk.
Det er så pent at selv en idrettsglad, interiørbladhatende mann får lyst å tenne et par luktelys.
Brutalt nok til å gå metallen i næringa.
Så dramatisk at det setter svigermor i skyggen og så livlig at det setter..ehh..svigermor i skyggen?
En gryte av populærklassisk musikk som det ikke finnes maken til, så vidt jeg vet.
Filmkomposisjoner, Kaada-solostoff og ymse og diverse.
Alt kommer med små tema og knagger som er superenkle å hekte seg på, men som blir vridd og vendt på i det uendelige.
Instrumenteringen er original, arrangementene like så.
Morsomt er det også, både de små musikalske spøkene og historier som «denne handler om en polsk mann som drar en halvdød okse over et jorde mens kona ligger og dør hjemme.
Begge dør, oksen overlever».
Morbid og mørkt, som musikken til tider er.
Kaada selv virker å insistere på at klassisk musikk er grunnlaget her, hvis han blir tvunget inn på det utrivelige sjangersporet.
Mulig det stemmer, men Kaadas univers må være så nært musikkelskeres minste felles multiplum det går an å komme.
Pop og klassisk.
Josh Groban og disse har tatt det verste fra de to verdener.
Kaada kombinerer det beste.
I løpet av kvelden spiller de gjennom hele følelsesspekteret, store deler av musikkhistorien, noen tusens mils musikalsk geografi og de gjør sin versjon av «Humlens flukt»:
«The Mosquito and the Abandoned Old Woman».
Man kjenner faktisk myggen og den gamle damens ensomhet.
Det var klissete formulert, men slik var det.
Det mest presise som kan sies om Kaada og orkesteret er at det var fryktelig kjekt å høre på.
Det er bare god musikk.
| 1 |
704955
|
Kanon!Gjesp...
Dungen var kveldens usikkerhetsmoment.
Forretten som vi ikke visste helt hva var da vi bestilte.
Gustav Ejstes & co. har et par høyst interessante plater bak seg, særlig den sist ankomne «4».
Forretningsideen er å blande prog, psykedelia, folkemusikk, jazz og ymse anna som var hot å sause sammen for 30 år siden, og det gjør de fint på plate.
Konsertversjonen var derimot en høyst blandet opplevelse.
En lang jam som var fantastisk i perioder og snurrig uinteressant i andre.
Lyden var grumsete og låtene utflytende og svevende, før det plutselig dukket opp små stykker håndfast pop.
Ambivalens på scenen, og et tilsynelatende ambivalent publikum.
I løpet av den timen Dungen sto på scenen fikk jeg en god del sms-er fra en i salen:
«En herlig gjeng hippier!» ble fulgt opp av «Frank Jethro Tull Zappa Crimson», «1971 all over again», «Kanonsang!» og til slutt «Gjesp».
Akkurat slik var det.
Umulig å bli klok på, på godt og vondt.
| 0 |
704957
|
Takk for gåsehuden!
Sånn rent scenevisuelt er The Low Frequency in Stereo (TLFIS) ikke verdens mest spennende band.
De flinke musikerne spiller konsentrert, de kikker litt på skotuppene sine og virker lenge ganske innadvendte.
Men TLFIS er heller ikke den typen band som trenger å rope «har dere det bra!?» mellom låtene for liksom å ha kommunisert med publikum.
For at man har det bra på en TLFIS-konsert er selvsagt, og det fantastiske de gjør med sine deilige lo-fi postrocklåter er egentlig den beste form for publikumskommunikasjon.
Har du noensinne vært på en TLFIS-konsert, har du alltid lyst å gå igjen.
Derfor har dette hyppig og hardt turnerende bandet fra Haugesund opparbeidet seg en trofast og dedikert fanskare.
Det merkes på stemningen i salen: publikum vet hva som venter, og de kjenner låtene.
Også de nyeste:
«Solar system» var konsertens meste ønskede låt fra salen.
Det nye albumet «Futuro» som kom i januar, er allerede utropt til et av årets beste norske rockalbum.
Naturlig nok fikk de flotte, nye låtene fra dette albumet en framtredende plass på denne releasekonserten på Tou scene, selv om noen fine gamle favoritter også var flettet inn.
Hver låt er som en bildeskapende historie.
Den tar deg med inn i akkurat det universet du selv føler for der og da.
Gåsehuden kommer støtvis, i korte glimt får du assosiasjoner til band som The Velvet Underground, The Doors, Stereolab, 120 Days.
Temaer, tempo og stemning varierer, men denne TLFIS-oppskriften følges som oftest:
Et vakkert og fengende tema pakkes inn med bildeskapende små kunstverk i form av gitar, bass, orgel og trommer.
Spredd, men effektiv vokal er bare nok en ingrediens.
Så bygges det på.
Utover i universet, oppover mot klimaks.
Temaet repeteres, men ingenting blir noensinne forutsigbart.
For ørsmå endringer vokser seg større og sammen, og plutselig er vi på en mørk og humpete sidevei av psykedelisk støy — på vei til noe helt annet ukjent og fascinerende.
Før vi igjen finner hovedveien og styrer med stø kurs mot den store ekstasen.
Slik er låtene i innspilt versjon, men live er alt sammen enda større, sterkere, mørkere og vakrere.
| 1 |
704958
|
Varsku her
Se opp for Svenssen — kveldens oppvarmingsband.
Se forbi det usexy bandnavnet.
De har gitt ut en solid debutplate, og de viste at de kan følge opp med mer enn brukbare 25 minutter live.
Rock med utilslørte hint om 60-tall og sjarmerende garasjepreg.
Et sted mellom The Who og Oasis, litt indielyd og herlig jærbritisk.
Ikke fullkomment, men absolutt et band med utropstegn bak.
Harmonisk vokal, sterke melodier og et herlig driv.
Litt skranglete her og der — noe herlig sjarmerende og noen feilskjær.
Snill femmer, som publikums reaksjon på de fornøyelige 25 minuttene tipper i bandets favør.
Med litt flere øvingstimer og flere konserter på nakken, kan disse Jærens sønner bli en virkelig høydare.
| 1 |
704959
|
Takk for gåsehuden!
Sånn rent scenevisuelt er The Low Frequency in Stereo (TLFIS) ikke verdens mest spennende band.
De flinke musikerne spiller konsentrert, de kikker litt på skotuppene sine og virker lenge ganske innadvendte.
Men TLFIS er heller ikke den typen band som trenger å rope «har dere det bra!?» mellom låtene for liksom å ha kommunisert med publikum.
For at man har det bra på en TLFIS-konsert er selvsagt, og det fantastiske de gjør med sine deilige lo-fi postrocklåter er egentlig den beste form for publikumskommunikasjon.
Har du noensinne vært på en TLFIS-konsert, har du alltid lyst å gå igjen.
Derfor har dette hyppig og hardt turnerende bandet fra Haugesund opparbeidet seg en trofast og dedikert fanskare.
Det merkes på stemningen i salen: publikum vet hva som venter, og de kjenner låtene.
Også de nyeste:
«Solar system» var konsertens meste ønskede låt fra salen.
Det nye albumet «Futuro» som kom i januar er allerede utropt til ett av årets beste norske rockalbum.
Naturlig nok fikk de flotte, nye låtene fra dette albumet en framtredende plass på denne releasekonserten på Tou scene, selv om noen fine gamle favoritter også var flettet inn.
Hver låt er som en bildeskapende historie.
Den tar deg med inn i akkurat det universet du selv føler for der og da.
Gåsehuden kommer støtvis, i korte glimt får du assosiasjoner til band som The Velvet Underground, The Doors, Stereolab, 120 Days.
Temaer, tempo og stemning varierer, men denne TLFIS-oppskriften følges som oftest:
Et vakkert og fengende tema pakkes inn med bildeskapende små kunstverk i form av gitar, bass, orgel og trommer.
Spredd, men effektiv vokal er bare nok en ingrediens.
Så bygges det på.
Utover i universet, oppover mot klimaks.
Temaet repeteres, men ingenting blir noensinne forutsigbart.
For ørsmå endringer vokser seg større og sammen, og plutselig er vi på en mørk og humpete sidevei av psykedelisk støy – på vei til noe helt annet ukjent og fascinerende.
Før vi igjen finner hovedveien og styrer med stø kurs mot den store ekstasen.
Slik er låtene i innspilt versjon, men live er alt sammen enda større, sterkere, mørkere og vakrere.
THE LOW FREQUENCY IN STEREO
BESTÅR AV:
Hanne Andersen (orgel, gitar, vokal), Per Steinar Lie (bass, vokal), Ørjan Haaland (perkusjon, vokal), Njål Clementsen (gitar, vokal) og Linn Frøkedal (orgel, gitar, vokal).
De to sistnevnte er nye medlemmer på sistealbumet etter at gitarist Per Plambech Hansen sluttet.
ETABLERT:
I Haugesund i 2001.
ALBUMDISOGRAFI:
«The Low Frequency in Stereo» (2001), «Travelling ants who got eaten by moskus» (2004), «The last temptation of... The Low Frequency in Stereo» (2006) og «Futuro» (2009)
| 1 |
704960
|
Bedre enn noen gang
Synes du Skambankt var bedre før?
Dessverre, du tar feil.
Folk er mildt sagt uenige om hvor vellykket Skambankts siste album «Hardt regn» egentlig er.
Mindre pønk, mindre rødpolitiske tekster og mer dynamisk, kanskje på godt og vondt.
Konsertversjonen av Skambankt inneholder naturligvis litt gammelt og litt nytt, men det er påtagelig at det er slutt på konstant 5. gir, forsterkere på 11 og proklamering av rød pønkrock.
Mindre landsstyremøte i SU og mer rock.
De fleste kan nok enes om at Skambankt nå er annerledes enn Skambankt for 4-5 år siden.
Spørsmålet er om forandringene er til det bedre eller til det verre?
Alle dere som mener de var bedre før, dere tar feil.
Ferdig med det.
Noe har de mistet, og det er først og fremst det brautne, rett-i-trynet-elementet som fulgte med pønkleflingen, og som Skambankt kjørte fra start til mål tidligere.
Dette er imidlertid tydeligere på plate enn på konsert.
For Skambankt gir fremdeles publikum juling, men nå får man noen pauser innimellom.
Og bruker man disse til å lytte, så oppdages nye nyanser i Skambankt.
Både uttrykk, tempo og stil endrer seg.
Det eneste som holder seg konstant er intensiteten.
Og det er her Skambankt tjener ekstrapoengene.
De holder koken og nerven, uansett om det er streit, uptempo hardrock, seig suggerering eller pønkrock.
De spiller mer og proklamerer mindre.
Vokalen til Terje Winterstø Røthing kommer lenger fram, gitarene varierer mellom å lage vegger og legge tepper, og kompet er mer enn et øs-pøs-batteri.
De er rett og slett et kanongodt rockeband som uten problemer holder publikum i sin klamme, svette rockehånd i snaue halvannen time.
Hardt, kontant og bedre enn noen gang.
(Anmeldelsen forsetter under bildet)
Blant de beste
Skal vi pirke på noe, så har bandet en halvmeter igjen på vokal, både sjefen og koristene.
Uttrykket passer stilen, men et hakk opp i presisjon, så blir dette hur bra som helst.
Skambankt er et sammenkok av gamle rocketriks, ispedd jærske tekster, gode melodier og akkurat nok oppfinnsomhet.
Ikke overøsende nytenkt, men jeg tror heller ikke det er poenget.
Sist jeg sjekket var det lovlig å bare være et godt rockeband.
Og det er — kanskje – til og med vanskeligere å være et skikkelig godt rockeband enn å være frontkjemper i nybrottsgjengen.
For det finnes uhyre mange rockeband.
Akkurat nå overgår Skambankt de fleste av dem, og måle seg med de beste av dem.
| 1 |
704961
|
Go, Motherf####rs, Go
Internasjonal råning, men middels Maijazz-steming i salen.
Det manglet ikke på muligheten for å ha en heidundrande rølpekveld med breibeit mannerock som raste forbi hjernen og traff mellomgulvet.
Nashville Pussy og Supersuckers er band som spiser pene indie-gutter til frokost, bruker elektronikapingler til å denge selvhøytidelige metallduster med, og sier fuck, og mener fuck.
De kan faget:
Tung rifferock, gitarsoloer, litt country og masse humor.
Men det ble altså ikke den elleville kvelden, selv om øyeblikkene definitivt var der.
Nashville Pussy ventet til halv elleve med å gå på – etter sigende på grunn av spritmangel backstage.
Da de endelig kom på, var det allerede spydd i lokalet og stemningen var jevnt god.
"How do you do you motherfuckers do, motherfucking Norway?"
Jo da, vi var klare vi.
1-2-3-4.
Fuzz.
Marshall-forsterkere.
Cowboyhatt.
Skinnbukser.
Go, Motherfucker, Go.
Og Nashville Pussy holdt koken i drøye 25 minutter før punkteringen kom.
Da hadde to hårete menn med store baller og to damer med store pupper spilt seg ferdige.
De hadde spilt sine riff, sine soloer og spurt etter hasj fra scenen.
De var ikke så drøye som forventet, men som sagt, i 25 minutter var underholdningsverdien god.
Så kom Supersuckers, kveldens hovednavn.
Eddie Spaghetti og di.
Etter to låter der han fikk laber respons fra publikum bestemte han seg for å starte på nytt.
Are you ready?
Jo, nja, ok, kom igjen.
Kjør på.
Men de måtte jobbe hardt, og utbyttet var som for småsparere i aksjefond om dagen.
Ikke det helt store.
Musikalsk er Supersuckers tre hestehoder og et dvergkast foran Nashville Pussy.
Men det var likevel vanskelig å få fot.
Bandet gjør sine saker ganske bra, men det koker aldri.
Hvem sin feil er det?
Et daft publikum?
Ventingen?
Skjenkereglene?
Sevland?
Næringsforeningen?
Tja, min stemme går nok til bandet, selv om Stavanger-publikummet til tider er vanskeligere å engasjere enn en niendeklasse på under Jonas Lie-uken på skolen.
Helt mørkt var det ikke.
Skal du først bruke en kveld på utilslørt heisarock, så er ikke Supersuckers et dårlig valg.
Følelsen av samhørighet rundt brennevin, damer, skytevåpen og fuzzgitarer var der også, men det var ikke nok til å døyve mangelen på interessant musikk i lengden.
Mulig jeg må ta selvkritikk for å koble på hjernen i for stor grad, men redneckhillibillyråningen holder bare en stund, så trenger vi noe mer.
Det var sikkert mange av de rundt 300 oppmøtte i går som syntes dette var alla tiders, og vi skal ikke alltid rope på eksperimentell, cuttingedge samtidsdronejazz.
For rett-frem-rock, som disse bandene representerer, er noe av det ypperste denne verden av avlet.
Men denne kvelden var det mye fysikk og lite kjemi.
Da blir aldri konserter mer enn middels.
The greatest rock ’n’ roll band in the world kaller Supersuckers seg.
Det ligger selvfølgelig en dose humor i det, men Supersuckers er jo et bra band.
Denne kvelden var de ok.
| 0 |
704962
|
Syk pike
Foran Ingrid Olavas piano ligger to hvite håndklær.
Hvorfor?
Mitt forhåndsbilde av fjorårets norske debutant, Ingrid Olava, er en flink, talentfull artist med vakre, neddempede låter.
Ikke akkurat den typen utagerende musikk som krever håndkle på scenen.
Ingrid Olava setter seg prøvende bak pianoet: kommuneblond og uglamorøs.
Ja, hele bandet har den indielooken som er så kred og trendy akkurat nå.
Skal dette bli en konsert med skotuppkikking og gravalvor?
Åh nei da, og heldigvis for det!
Allerede i første låt sender Ingrid Olava sin smilende elektrisitet ut i lokalet med avventende, reservert stavangerpublikum.
Du kan høre isen brytes.
Stemmen hennes er ru, men klokkeklar, låten er gåsehudfremkallende.
— Jeg er sjuuuuk.
Var nominert til Spellemannprisen forrige helg, men vant ikke.
Hodet mitt taklet det fint, men ikke kroppen.
Har hatt feber siden.
Så tilgi meg, men jeg skal gjøre så godt jeg kan og holde ut så lenge jeg kan, smiler og flørter Ingrid Olava.
Ingrid Olava holder ut i en time, hun.
Uten settliste, og med to fantastisk kreative multiinstrumentalister og lydmakere som uvurderlig støtte.
— Skal vi prøve den, spør Ingrid Olava bandet, og ut fra scenen triller den ene herlige låten etter den andre fra debutalbumet.
Coverlåter av blant andre Stina Nordenstam og Tom Waits som Ingrid Olava lekende lett gjør til sine egne – og ikke minst nyskrevne låter fulle av både drama, lys og skjønnhet som lover veldig godt for nye plateutgivelser.
- Lystig om døden
— Her kommer en lystig liten sak om døden, gliser Ingrid Olava, før hun legger ut om farens alkoholvaner, instruerer publikum i hvordan de skal synge med og drømmer høyt om en liten Fernet for helsens skyld.
Lyden på Checkpoint var perfekt fra der jeg sto, og når du får høre deilige låter så vakkert framført, se så flinke musikere i aksjon og i tillegg får le av en ekte entertainer som virkelig kan det med å skape varm og elektrisk stemning i et lokale, da har konsertopplevelsen vært stor.
Og publikum jublet fortsatt begeistret da Ingrid Olava og bandet trakk seg tilbake til garderoben.
Tilbake lå håndklærne.
Like tørre, like hvite.
| 1 |
704964
|
Lyden av ferskvare
Ah!
Ny lyd!
De fleste band man ser på ordentlige scener består av tålig gode eller direkte flinke musikere.
De fleste vet også hvordan man tråkler sammen en ok sang, at man bør snakke småsjarmerende mellom låtene og begynne på første ekstranummer så raskt at publikum ikke får tid til å forlate salen.
Men de gode bandene, de som blir snakkiser og muligens popstjerner, de har en tilleggsdimensjon, med mindre de er helt avsindig gode til å stå rett opp og ned og framføre den ene gull-låten etter den andre.
Slike finnes, men det er få av dem.
IDENTITET:
De virkelig gode bandene har identitet, de har sin egen lyd, sin egen twist på ting og klarer å formidle hvem de er.
Noen hater maset om X-faktor, «it», særpreg eller hva det nå kalles, men band det ikke er noe med, de forsvinner fort.
Ingen identitet, intet publikum.
Låter du likt som 20 andre band i samme kommune, så skal du være en inn i svartens god svømmer for å nå overflaten.
Casiokids har definitivt mye med seg.
Jeg forstår hva de vil, jeg husker hvordan de låter og ikke minst:
Det var kjekt å oppleve og høre Casiokids.
Et banalt punkt kanskje, men det er viktig.
Ok.
De har ikke funnet opp elektropopen eller danserocken eller elektronikaen eller noen andre sjangere de stjeler fra.
Men måten de stjeler, blander og øser ut på, den låter utvilsomt originalt.
Friskt, tilgjengelig og humørfullt, uten å bli fjollete.
MIKS:
Ut av navnet skulle en gjerne tro at dette var en ellevill lek med synther, men Casiokids er mer enn det.
Jo visst har de Casio-synther – minst én av 199,-typen – men de har også et drivende komp som durer ut klubbfølelse.
De har gitar som flettes fint inn i elektroen, de har perkusjon i rarietetsegmentet og de har harmonisk falsettvokal.
Tekstene sørger for en dose kuriosa og snodigheter.
Ingen av disse triksene kan Casiokids ta patent på, men du verden så intelligent de skrur det sammen.
Melodilinjene er akkurat så lette og catcy at du synger med fra midten og ut.
Bandet faller ikke for fristelsen med å gå helt i synthnerdingen og teppebombe med lag på lag på lag på lag med tangentmoro.
Casiokids kunne blitt en elektronisk nerdesuppe, men det er tilgjengelig som omgangssyke i barnehagen.
Det er bare å møte opp, ta til seg og bli smittet.
Komp, et tema eller to, gitar og vokal.
1-2-3-4.
Dermed tilfredsstiller de både kroppen som vil ha kløbbingen, og hode og ører som leter etter melodier og hooks.
POPSTJERNER?
Vi kommer til å høre mer fra denne gjengen.
Nå skal de ut i Europa, Universal har plukket dem opp og de har bestemt seg for å virkelig gi bandet alt.
Kan de lykkes?
Nja, jo, det er ikke umulig.
Å synge på norsk er en begrensning, men ikke fatalt.
Kaizers....
Som mange andre elektroband er de på nippet til å bli gjentakende til det kjedsommelige.
Men Casiokids holder seg på den rette siden.
Og de har altså et show i bakhånd, med skyggeteater, masker og visuelle triks.
Dette fikk vi ikke se i går – rett og slett fordi det er svindyrt å reise med ti mann.
Men sjekk ut MySpace-sidene deres, og du ser hva de har på lager.
På stående fot kan jeg ikke peke på noe som tilsier at de ikke har det som skal til for å komme opp og fram.
En tydelig frontfigur kanskje, og et par låter til som sitter like godt som «Grønt lys i alle ledd»?
Men bevares.
Disse gutta har det.
To av dem er fra Stavanger.
Lokalscore! Hurra!
| 1 |
704967
|
Nesten en klassiker
Min tro på «kvinne + piano»-sjangeren er tilbake!
«Pianodame» klinger ikke særlig godt, rett og slett fordi det er poppet opp så mange middelmådige av dem, blant annet i Norge.
De er ikke nødvendigvis dårlige, men det er ikke så mye med dem.
Joan Wessel er annerledes, det er en annen dimensjon til denne pianodamen.
Dette er New York som viser oss hvordan man håndterer saker og ting i 2008.
Joan dukket altså opp som en avlegger av Antony and the Johnsons, og legger vi til en dose av nå avdøde Jeff Buckley (som var Joans kjæreste), litt PJ Harvey, noen Kate Bush-fraseringer og New York-hipster-kunst, så er vi inne på noe.
Hun skal ha utropt skjønnhet som den nye pønken, og på sett og vis har hun piffet opp det vakre med litt av pønkens energi.
Besetningen er enkel.
Piano, bass og trommer er i utgangspunktet ikke all verden å spille på, men du bedre hvor mye de får ut av det.
For her er en dame som har skrevet minst to plater med låter som sjangernærliggende damer skulle ønske de hadde skrevet.
I Norge er det vel bare Susanne Sundfør som til nå har vist at hun har det i seg.
Akkurat hva det er som får Joan Wasser til å være så mye bedre enn hopen er sannelig ikke lett å si.
Kanskje er det bagasjen?
Jobbingen med Antony and the Johnsons, Rufus Wainwright eller Lou Reed?
Kanskje er det rett og slett det å leve i undergrunnsmiljøet i det det store eple som skal til?
Uansett hva som er årsaken:
Joan As Police Woman oser kvalitet, originalitet, autoritet, tyngde og attityd.
Samtidig har Wessel en hjemmekoselig drøsetone med et andaktsnervøst Folken-publikum, som klappet mer og mer, og til slutt overdøvet oppvaskmaskiner og feiing av glass i lokalet.
Vi ble varme, og de på scenen ble i aller høyeste grad varme.
Hun peiser ikke på med fiksfakseri.
Det ligger hovedsaklig i låtene og i damens tilstedeværelse.
Joan er typen som kunne sunget seg gjennom marg og bein, og som du ikke blir umiddelbart klok på.
Der er motstand i materialet.
Kos er forbeholdt det ytterst sjarmerende småpratet og tøfler, Obama, snø og hvorfor vi har så enormt mange joggeskobutikker i Stavanger.
Og så var det disse sangene.
Akkurat så kompliserte at du må høre etter.
Aldri utenfor det vi klarer, men bare unntaksvis i komfortsonens periferi.
Stemmen er skjør , men det ligger masse kraft i den likevel.
Soulballader avveksler mer klassiske poplåter, men motorveien der Nora Jones og di kjører fram og tilbake og fram og tilbake, der er hun aldri.
Denne politikvinnen er langt fra utilgjengelig, men enkelt og trivielt blir det aldri.
Her er akkurat den kanten, de uventa vendingene og den originaliteten som er akk så sårt savnet hos motorveiens pianodamer.
Kose-rødvin, luktelys og store te-kopper er ut!
Pianodamer, altså.
Nå skal det nevnes at Joan spiller gitar 40 prosent av tiden.
På de hissige og rocka delene.
Men alene på pianoet på «To Survive», sammen med de andre på «To America» eller småfamlende med teipet tekst og ukulele-backing på siste ekstranummer:
Det funker alt.
Rett og slett fordi materialet er så bra, og framføringen kommer rett fra hjertet.
Hadde det ikke vært for en litt forsiktig start, så hadde dette vært en klassiker, en «jeg var der da...».
Likevel, vi fikk en leksjon i hvordan det gjøres i utlandet og di, og plutselig var Norges syngedamer, vår radioslepne smoothiepop og Stavangers mange joggeskobutikker fryktelig provinsielt.
Heia New York.
Kom tilbake Joan!
| 1 |
704968
|
Pirket vi i en sovende bjørn?
Torsdagen, 21.00 til 22.30 var en vondt-i-magen-anledning.
Hvordan skulle dette gå?
Nok et comeback av gamle helter?
Var det kjemi?
Var det fysikk?
Ble det bål av gamle glør?
Rammen var det ikke noe å si på.
Hjemmebane, hjemmefans i hopetall og god stemning.
Stevnemøtet med 90-tallet var attpåtil gratis.
Men det var opp til et eks-pensjonert popsirkus å underholde og overbevise.
Det startet godt.
Og tungt.
«Mama, Wont Tell You No Lie», «Let The Rain Fall» og «I Can Take It».
Kompet – Gulleiv Wee og Stene Osmundsen – er kontant, sikkert og stødig når de pumper og tyner fram Abel.
Forsterkningen Øyvind Jacobsen fyller fint ut der perk er nødvendig.
Særlig på rockedelene og uptempolåtene er det trekløveret i bunn gode.
På balladene er det mer opp til Abel, Mølster og Hummervoll å trekke lasset.
Her kladder det litt mer.
Vi savner litt kor og slikt, men det funker.
Småpent, men omtrent følelsen av at tennvæsken brenner mens kullet ikke helt vil.
TSW-Abel er mindre showmann enn solo-Abel.
Det kler bandet TSW, selv om noen kanskje savnet «So You Think You Can Dance»-Abel.
Dem om det.
«Cries Like A Baby» lander de fint senere i settet.
Abel er passe snurt på versene, og smådesperat på refrengene.
Et lite savn av stryk og blås.
Hummervoll teppelegger med hvite og svarte, likevel et lite savn.
Singstar-svisken «Cries Like A Baby» er én av en hitkatalog som egentlig ikke er så veldig omfattende, men på de hitene som skapte furore i nitten pil og bue, er TSW suverene.
Folk synger og har det kjekt.
«Bullet Me» er bankers – et av høydepunktene som siste ordinære låt i går.
«Can I Trust You» er allsangvennlig i all sin pophet, også solid spilt torsdag.
«Sometimes Serious» føyer seg inn i rekken av gamle hits som sitter som nye skudd.
Overbevisende, og ikke en tøddel utdatert.
Gode låter da, gode låter nå.
90-tallet var der, selvfølgelig.
Flashbackene lå først og fremst i Helge Hummervolls synth, og nå og da i Morten Mølsters gitar (og spacecowboyantrekk), og nå og da snek det seg inn en tanke om at synth på 90-tallet ikke utelukkende var vellyd.
Men ok.
Best er de når de peiser på, drar til og er rockebandet TSW.
Det var overraskende lite pop, men det harde og småtunge traff godt.
Vi vil nok krangle om dette, men det gjorde meg litt varm om hjertet å høre Mølster og Abel bråke og herje litt.
Den nye, nja?
Dette comebackets store spørsmålstegn var om «de der andre sangene» og «de der nye sangene» holdt mål.
Hitene var jeg aldri bekymret for.
Og «de der andre» holder i massevis.
Den ene nye derimot, den fikk jeg ikke fot på.
Litt uferdig, uten de store knaggene å ta tak i, blodfattig og retningsløs.
Nu vel, det var et unntak.
TSW fikk vist at det oljesmurte comebacket hadde noe for seg, og at et nytt album kan bli spennende.
De må lage seks-sju-åtte nye låter som er gode nok.
Brorparten av det gamle materialet holder (dropp «Real Life»), men som mimrefest var dette solid.
Så blir det opp til nye låter, ny kreativitet og oppgraderingen til et nytt årtusen å bestemme om dette var et artig oljestunt eller en vellykket pirking i en sovende musikkbjørn fra Stavanger.
Mulig at nostalgien, minnene, lokalpatriotismen, Sevland, Mary Miller, Maktå på Straen, oppturen etter Vikings fadese og flokkmimringen fintet meg ut en bitteliten smule.
Men hey!
Skyt meg, jeg likte det!
| 1 |
704969
|
Suveren Melua i Titania-gruva
Aftenbladets anmelder lot seg trollbinde av Katie Melua.
Hit skulle de flyttet Inferno-festivalen til, tenkte jeg på vei ned i avgrunnen.
De høyst uvanlige omgivelsene i Titania-gruva ville gjøre konserten til en man husket, sa Katie Melua på pressekonferansen.
Det kan godt være, men det var først og fremst artisten selv, og det solide bandet hun hadde med seg, som sørget for at konsertopplevelsen ble uforglemmelig.
De som hadde trodd at Melua var en litt tilbaketrukket syngedame som satt og balladet seg bak flygelet, måtte nok gni seg i øynene og se sine forventninger virvle oppover de bratte gruveveggene.
For Katie Melua rocker.
Hun eier scenen med sin lune humor og uarrogante selvsikkerhet, sitt livlige smil og vinnende vesen.
Og for en stemme!
Etter å ha overværet Lene Marlins middelmådige prestasjon, kom en snikende mistanke om at lydforholdene kanskje ikke var av de beste på den debuterende konsertarenaen.
Disse mistankene avfeide Melua med band kontant, og serverte en strålende sammensetning av hovedpersonens beste sanger.
Melua vekslet mellom opptempolåter med fullt band og nedstrippede versjoner av de roligere sangene, hvor hun noen ganger sendte bandet av scenen.
Mange artister faller igjennom når de kun har sin egen stemme og sin akustiske gitar å hvile på, men ikke Melua.
«Lilac wine» fra «Call off the search» var en av disse gåsehudfremkallende solonumrene som vil brenne seg fast på konsertminnekontoen.
Og det avsluttende ekstranummeret, «I cried for you», også dette framført av Melua alene med gitaren, viste hvorfor dette er en artist i verdensklasse.
Katie Meluas musikk beskrives av mange som jazzpop, men konsertversjonen av artisten er vel så mye forankret i bluesens verden.
Stemmen hennes har et imponerende register, og det samme kan sies om musikerne hun har med seg.
Pianosoloen i en utvidet versjon av «Spider's web» var så enkel og vakkert utført, og hevet sangen mange hakk fra plateversjonen.
– Katie Melua?
Hun er så kjedelig, er et utsagn jeg hørte fra flere personer i forkant av konserten.
Det er ingen overdrivelse å si at de tok skammelig feil.
| 1 |
704970
|
Bedre kan man ikke hate Bush
OK, vi har hatt noen uker med vær som oppfordrer til bading og grilling og generell bruk av terrassen.
Men det må da gå an å komme seg innendørs i noen timer og kjenne sin besøkelsestid når et såpass betydningsfullt band som Ministry kommer til byen for første og sannsynligvis siste gang.
De 250 publikummerne som innfant seg under søndagens strålende konsert kan imidlertid le hele veien til konsertminnebanken.
Mange hadde en viss Bob merket av på kalenderen i ukevis for ikke så lenge siden, men vi som har merket av for amerikanske Ministrys Folken-besøk, har nok gledet oss like mye.
Til felles med Dylan-folket har vi at vi liker protestviser, men i en betraktelig hardere innpakning enn det som gjallet i betongen på stadion.
Al Jourgensen og Ministry har holdt koken siden 1981, og det er tydelig.
Ikke fordi de ser spesielt slitne ut, for slitenheten ligger på dem med en slik verdighet som man finner hos band som har arbeidet hardt og jevnt og fått suksessen de har fortjent i et relativt behersket tempo.
Det som avslører dem, er den tette kjemien, de avbalanserte publikumsfrieriene og den knallharde disiplinen som de durer gjennom over halvannen time godlåter med.
Samspilt som få, og med et strengt, men rettferdig utvalg av låter.
En vanvittig intensitet ble opprettholdt fra begynnelse til slutt.
«Just one fix» og «N. W. O» fra 1992 var gledelige gjenhør, og miksen med nyere materiale, blant annet en kontant versjon av tittelkuttet på «Rio Grande Blood» fra 2006, fungerte strålende, ikke minst siden George W. Bush i ondskapsfull klipping var med på storskjermen.
Det er ingen hemmelighet at Ministry lenge har vist et betydelig politisk engasjement, hovedsakelig i retning av utilslørt Bush-hat.
Mot det kan det nødvendigvis argumenteres at de slår inn åpne dører, men de gjør det med en markant stil og med en tydeliggjøring av budskapet som du sjelden eller aldri finner hos dresskledde meningsfeller.
Terrorgjerdet på scenen beskrev i så måte godt hva Jourgensen frykter at resultatet av egen regjerings midtøstenpolitikk skal bli.
| 1 |
704972
|
I am failing
Ok, billig tittelpoeng, og du koste deg sikkert glugg ihjel.
Men Rod Stewart var en skuffelse.
Det var allsang, det var hender i været, det var noe som minnet om dansing og det var klining og nesten samkvem for enkelte under «Sailing».
De anslagsvis 10.000 på Ruten slo seg løs da «Do Ya Think I'm Sexy», og folkefesten var fullkommen.
Rod Stewart kom på etter en pompøs åpning på storskjermene, og så startet kitsjen.
Folk holdt koken, det samme kan ikke sies om mannen på scenen.
Storskjermproduksjonen var massiv, men det som ble vist var en snodig miks av Las Vegas, danskebåt og bare hint om gammel storhet.
Tre korister som gjorde jobben, bandet spilte nok som avtalt de arrangementene som Stewart-maskineriet har bestemt, men mangelen på en hardtarbeidenede rock 'n' roller var påtakelig.
Jeg trodde i det minste at entertaineren og showmannen Stewart skulle smelle til, men også underholdningsverdien var begrenset.
Vi visste at Stewart har rotet seg litt bort de siste, tja 30 årene, men han har da en glansperiode, og den så og hørte vi lite til i går.
En legende forvandlet til en mann som synger andres låter middels godt med et under middels spennende band og et show som haltet.
Det toppet seg da Stewart måtte ha pause, annonserte «a Tina Turner-number», og en av koristene dro «Proud Mary» i både seig versjon og dobbelt tempo-versjon.
Symptomatisk at Rod trengte en pause, for han virket sliten.
Han har alltid vært hes, men nå mangler han det andre som gjorde ham til en god vokalist.
Litt kant, forteenergien og vi kan slenge på evnen til å treffe forhåndsbestemte toner.
Det var i overkant surt til tider, og Rod tok alle de pausene han kunne få.
Soloer fra – ja, så å si alle i bandet – kom på løpende bånd.
Det ble mye ansvar på band og korister, og med det låtutvalget de hadde i går var det ikke til å redde.
En laaaang coveravdeling åpnet med «It's a Heartache».
Hvorfor skal Rod Stewart som har katalogen full av godlåter covre Bonnie Tyler?
Svaret MÅ ligge i Stewarts regnskaper.
Da han endelig kom til en godlåt – «Maggie May» – var forskjellen på gammel og ny Stewart påtakelig.
Best før, også på sitt eget materiale.
Det var helt ok at folk koste seg, danset med litt i glasset og sang «Sailing» i går.
Gode greier.
Rod the Mod gjorde nok nytten for mange, og selvfølgelig var det en opplevelse å se selveste Stewart pælme ut fotballer midt på Ruten en småkald maikveld.
Men det er bare å si seg enig med det Christer Knutsen sa til Aftenbladet.
Rod Stewart hadde det så sinnsykt, men mistet det så totalt.
Så kan vi diskutere da, om ikke Rod Stewart med bøttevis av coverlåter, god stemning og fornøyde folk på Ruten kanskje er Classic Rock slik det skal være.
På papiret er Rod Stewart en perfekt booking for Classic Rock.
Men det er mulig å kombinere kunstnerisk kvalitet og folkefest, og en vital og litt mer vågal Stewart kunne ha gjort det.
Men han gjør det nok for godt rent finansmessig på å reise rundt med sin sviskekompott til at han gidder.
Synd, for klassisk rock det kan være bra og kjekt på en gang.
| 0 |
704973
|
En solid kosetime med Hodgson
I strålende solskinn serverte en småfrossen Roger Hodgson «It's raining again» som en av mange sanger i en imponerende rekke moderne evergreens.
Å tilbringe halvannen time i selskap med den ene av de to hovedpersonene bak Supertramp er langt ifra det verste man kan gjøre.
Roger Hodgson gir publikum de låtene de vil ha og han skammer seg ikke et sekund over det.
Det har han da heller ingen grunn til.
Noen ganger det nemlig helt greit å gi folk nøyaktig det de ønsker seg.
Han var borte fra rampelyset i 16 år.
I de årene har melodiene hans festet seg ytterligere hos de som allerede var fans, men de har også fått nye tilhengere.
Det er liten tvil om at den grånende og langhårede Hodgson har laget et stort knippe sanger som betyr svært mye for mange.
Han har laget sanger som folk rett og slett er blitt glade i.
Det viste Hodgson også flere ganger i løpet av konserten at han satte stor pris på.
Det var tydelig at briten Hodgson, som er bosatt i solfylte California, ikke var helt forberedt på kjølige norske maikvelder.
Han fikk imidlertid kulda raskt ut av både fingre og, et i starten, lite samarbeidsvillig keyboard.
I utgangspunktet var jeg skeptisk til om Hodgson og hans ene musikalske hjelper kunne komme i nærheten av å gjenskape lydbildet på disse så velkjente sangene.
Det skulle ikke mange taktene til før han hadde lagt den bekymringen død.
Hodgson hamret løs med «Take the long way home» og viste med all tydelighet hvorfor han fikk kallenavnet «hammerhands» i sin tid i Supertramp.
Kombinasjonen av den distinkte pianohamringen og den umiskjennelige stemmen er jo også det som virkelig kjennetegner Supertramps lydbilde.
Og hvilken katalog av klassikere han kan plukke fra!
Tolvstrengeren hans sendte ut den velkjente åpningen på «Give a little bit» og publikum sang med for full hals.
Han gav oss strålende versjoner av «Breakfast In America», «The Logical Song» og «Dreamer», og serverte også en godkjent utgave av «School».
Når man har så mange klassiske låter som Roger Hodgson er det nesten umulig å skuffe.
Disse sangene er så velkjente at man av og til glemmer hvor fortreffelige de er.
Å se dem framført av komponisten selv var rett og slett en tvers igjennom trivelig affære.
| 1 |
704974
|
Kaizers: – Slapp av, me komme snart igjen!
«Maskineri» er en treffende tittel på Kaizers Orchestras nye album.
For Kaizers-kollektivet er for tida et massivt messende og malende maskineri.
Bandet har full kontroll på dramaturgien og virkemidlene:
Det kombinerer gamle sirkustricks og nøye innstuderte arrangementer og fakter (sjekk Helge Risas tidvise Frankenstein-aktige oppsyn og mekaniske enhåndsslag på tangentene) med nødvendige elementer av improvisasjon og øyeblikksgalskap.
Lørdag spilte bandet konsert nummer 16 på like mange dager.
Og kan det egentlig gå galt når den veltrimmede konsertmaskinen med maestro Janove Ottesen i front spiller på tilnærmet hjemmebane i intime Folken?
Nytt og gammelt
Sekstetten innledet friskt med et par nye låter — tittelsporet «Maskineri» og «Bastard sønn», bare for å sette det nye albumet, før konserten jevnet seg ut i en jevn strøm av gammelt og nytt om en annen.
«Sigøynerblod» får naturligvis alltid blodet hos publikum til å flyte raskere; et heftig musikalsk barslagsmål av en låt - og en konsertkiller som vekker sjøl de sløveste norske velstandskropper.
Denne og andre kaizersklassikere som «Kontroll på kontinentet» og «Ompa til du dør», sikrer gaulingen og allsangen.
Men også flere av de nye låtene er allerede i ferd med å sette seg i publikumspannebrasken; Folken-mengden tok begeistret imot ferske låter som «Volvo i Mexico» og «Enden av november» samt den vakre balladen «Den andre er meg», som kom helt til slutt som duett med en usedvanlig sjarmerende, ung kvinnelig vokalist som jeg i all publikumsstøyen ikke greide å få med meg navnet på.
Har Kaizers forandret seg siden sist?
Ja.
Som andre anmeldere har påpekt:
Belg- og oljefatfaktoren er senket.
Og de nye låtene er åpnere og bredere.
Kaizers utvider repertoaret og kvitter seg med de trangeste musikalske tvangstrøyene.
Smart.
Hvis ikke hadde Kaizers i løpet av et par erketypiske Kaizers-album til blitt et nytt Stones eller for den saks skyld DumDum Boys; stilige band som dessverre er fanget i publikums forventninger og sine egne begrensede musikalske nett.
Nå åpner Kaizers vinduene og lufter ut:
Nye musikalske uttrykk prøves, filtreres og vurderes.
Er det en mild eim av gammel soul over Kaizers 2008?
Jeg synes det.
Organist Helge Risa har lagt inn en smak av deep south i tangenttrakteringen.
Og er det ikke noen minimalistiske soulstikk i både Geir Zahl og Terje Vinterstøs gitarspill og ikke minst i Ottesens vokal?
Ett er i all fall sikkert:
De nye, svarte dressene er Motown så det holder.
Motown med elementer av Iggy og Froddi når Janove Ottesen mot slutten av konserten - til publikums hemningsløse glede - ender opp i bar overkropp.
Vi er nå i konsertens terminale og fullstendig krakilske fase; Giganten «Maestro» er levert som siste ordinære nummer.
Og snart er gjengen i gang igjen med suverene ekstranumre som «Knekker deg til sist», «Bøn fra helvete» og «170» med den løfterike linjen:
«Slapp av me komme snart igjen».
Vi kan jo håpe.
Folken er nå blant de mest intime lokalene Kaizers holder konserter i.
La oss håpe at Folken ikke byttes ut med haller til neste turné.
| 1 |
704975
|
Gled dere, folkens!
Det er bare å fyre opp forventningene.
Kaizers' maskineri er hardtslående, velsmurt og låter beintøft.
Nye Kaizers betyr litt mer variasjon.
Tidligere konserter har vært et ompasirkus fra start til slutt.
Kaizers har gjort noen av de beste konsertene jeg noengang har vært på, men det har vært et legitimt argument at musikken har måttet svømme for livet for ikke å drukne i oljetønnene.
Nye Kaizers er også balkanpønksigøynersirkus.
Og baluba.
Og galskap.
Stramt regissert galskap, men like fullt.
75 prosent av det bandet presenterte i Bergen kunne de ha gjort på Maestro-turneen.
Gamle låter, gamle triks og gammel storhet.
Kaizers herjer og hamrer, sparker og slår, og de spiller godt.
Det visste vi.
Publikum elsker dem, og med all mulig grunn.
Et par av de nye låtene er også old school-Kaizers, og «det gamle» funker.
Vi har hørt det før, men det funker, og alle band skal respektere publikums ønske om gamle svisker.
Det er derfor mange kommer, og så er de litt nyskjerringe på det nye, de siste 25 prosentene.
Og her ligger spenningen.
At Kaizers er knallbra på gammel Kaizers er ingen bombe, men hva med det nye?
Crooning-flørten, hiphop-leflingen og beat-rocken?
Jo da, det er storveise saker, også live.
Det er nytt, friskt blod, uten at den delvise årelatingen har tappet dem for varemerket som et inn i hampen godt live-orkester.
Det nye materialet, og det utvalget som er gjort til konserten, holder samme svette, intense og publikumsflørtende nivået som de gamle sviskene.
Janove er høyt og lavt og har sceneautoritet som kan skremme fanden i bratt nedoverbakke.
Bandet spiller tettere, hardere og bedre, og det er wunderbart å se et band som til de grader elsker publikummet sitt.
Arenum i Bergen viste seg å være et skikkelig møkkasted å arrangere en konsert.
En industrihall som var forsøkt dempet med tepper.
Ikke bra.
Kaizers har nok enda et halvt gir å sette inn, og dette showet kommer til å bli enda bedre i de tettere og svettere klubbene.
Alle som har skaffet seg billetter til Folken kan bare kaste bensin på forventningsbålet.
| 1 |
704978
|
Uforløst
Nesheim blir litt for lett og ufarlig.
Den nye Susanne Sundfør?
Hun slipper ikke unna sammenligningen med sin medhaugesundianer, 20-åringen som stakk av med 2. plassen på årets hype-liste bak svenske Lykke Li.
Sundfør og Nesheim er utvilsomt talentfulle damer fra Haugesund, som opererer i samme popkrets, der Sundfør ligger to hestehoder foran.
Det er betydelig forskjell på de to.
Nesheim mangler Sundførs karakter i stemmen, hun mangler Sundførs glimrende band og hun mangler framfor alt Sundførs låter.
Nesheim blir litt for lett og ufarlig.
Når det er sagt så oser det uforløst potensiale av henne, og det som først og fremst ble sittende etter konserten i VG-teltet var at dette kan bli virkelig bra, hvis...
Med litt mer kant, låter som utfordrer mer og mer energi kan Haugesund utmerket godt ha to av landets beste popdamer.
Sundfør blåste alle av banen i Trondheim i fjor.
Nesheim laget mindre vindkast, og hvis litt av P4-faktoren erstattes med mot, da blir dette riktig bra.
| 0 |
704979
|
Solid, igjen
Her var de enda litt tettere, litt tøffere og mer opplagte.
En av de beste konsertene undertegnede så og hørte under Bylarm var med et Stavanger-band i en oksygenfattig fabrikkbule.
Det var klamt, svett og sto godt til syrerocken til The Shock!
Jeg har sett dem i Stavanger før og blitt imponert, og her var de enda litt tettere, litt tøffere og mer opplagte.
I etterkant ble det kranglet rundt referansene.
Velvet Underground?
Tidlig U2?
De stjeler litt fra gamle helter, bråker og herjer og har en vokalist som synger klokkerent.
Kompet er kontant og det er akkurat nok gitar— og synthstøy til å kamuflere at dette, langt der inne, er reinspikka pop.
De åpnet med sitt sterkeste kort «Fuck Art Let's Kill» og avsluttet med nesten like gode «Cocaine», og vi gikk der ifra med et smil om munnen.
Lokalpatriotisme?
Overhodet ikke.
Men det skal sies at jeg aldri har sett The Shock! spille i mer enn 27 minutter.
Det har de materiale til.
Spørsmålet er om de kan holde det samme trøkket i en time.
| 1 |
704980
|
Tok rotta på dem alle
Vi husker dem fra 1950— og 60-tallet.
Stilige herrer, kledd opp i svart-hvitt.
Frank Sinatra, Dean Martin og Sammy Davis fikk kvinnehjerter til å banke hardt og blandet sang med alkohol.
Lørdag kveld var trioen i Stavanger — i en helnorsk, nykter konstellasjon.
Erik Røe, Espen Hana og Øyvind Grong var kveldens kavalerer, godt støttet av Stavanger Brass Band.
— I Las Vegas skriver man om kjærlighet og whisky.
Kommer man fra Pedersgata, skriver man om hermetikk, sier Espen Hana.
Og så er han i gang med «Mack the knife» på kav dialekt.
Fingere rølper over tangentene.
Han vipper med føttene så lårene hopper.
«Dean Martin» er en villmann ved klaveret.
Samtidig kler han rollen som entertainer.
Han har lommene fulle av små poenger.
De faller ut i salen med jevne mellomrom og ender opp i flirfulle smil.
Espen Hana viser seg som multikunstner - uanstrengt og profesjonell.
Konsertens styrke ligger også i variasjonen.
Volum og tempo veksler i kurver.
Repertoaret er fullt av kjente melodier - men gir også plass til nye tolkninger.
«I've got you under my skin», «It had to be you» og «Have you met Miss Jones» er originaler som slår an.
Men også Hanas selvskrevne låt om den godhjertede men halvrare Bernhard Hidle passer inn i kveldens svingete format.
Vokalmessig er trioen sterk.
Men Øyvind Grong, som til vanlig spiller tuba i Stavanger Symfoniorkester, overrasker kanskje mest.
«Feelin' good» og «Moon over Bourbon Street» lar stemningen bli magisk.
Og han nøyer seg ikke bare med å synge - nei, han spiller bass samtidig.
Stavanger Brass Band bekrefter sin posisjon som et av landets fremste musikk-korps.
Amatørensemblet er utrolig samkjørt - selv når metronomet raser.
Espen Westbye utmerker seg som solotrompetist.
Han behersker hele registeret og blåser det mykt, uten å stresse.
Tonene treffer han hver eneste gang; vokalist Erik Røe nikker anerkjennende og publikum gjør like så.
«Me and my shadow» er ekstranummeret som involverer alle.
Den dresskledde trioen rykker sammen og viser nok en gang hvor kjekt de har det på scenen - selv om det bare er vann i glassene.
| 1 |
704981
|
Bomber oss tilbake til steinalderen
Det er ikke bare Michael Krohn som er blitt tyngre.
Også ragarocken har lagt på seg noen kilo.
Raga fyller 25 år i år.
Jubileet markeres med nytt album — publikums- og kritikersuksessen «Übermensch».
Samt ny turné.
Lørdag ruslet tungvektsrockeren Krohn inn på scenen iført svarte bukse, kortarmet svartskjorte og passelig mengder krohnsk arroganse på innerlomma.
Etter et kvart århundre i rockens tjeneste har han endelig blitt populær blant kidsa.
Han ser ut til å nyte det:
Han smiler skjevt, drar på mikrofonstativet som var det et maskingevær, slenger noen sarkastiske kommentarer og beveger seg som en giftig gammel kobra.
Og tyngden?
Joda.
Raga Rockers framstår i sitt bandlivs høst som et blytungt boogierockband med noen innslag av punk.
Jeg har sett dem en rekke ganger, men aldri hørt bassen så dyp og trommene så massivt og autoritært dundrende som lørdag kveld.
Raga Rockers framstår i 2007 som et tungt sydstatsboogieband, bare at det kommer fra Oslo øst og ikke en general Lee-elskende småby i Virginia.
Ungdommens skranglete punkkjør er erstattet av buldrende massiv melodiøsitet.
Og alle snitt og hull i lydbildet limes igjen av rytmeseksjonen (bassist Livio Aiello og trommis Jan Kristiansen) og resten av bandet - gitarist Tore Berg samt tangentoperatør Hugo Alvarstein og gitarist/keyboardist Nils Aune.
Men Raga Rockers har beholdt gamle dagers aggressivitet.
Og tempoet er ikke stort lavere enn for 20-25 år siden.
Krohn & Co. drøvtygger ikke låtene.
De fleste er unnagjort på to-tre minutter.
Riffene og temaene er enkle, men med få unntak hypnotisk effektive.
Og dermed virvles publikum inn i manisk kveldsraga.
Raga Rockers innledet med nye «Varulv» og fulgte opp med radiohiten «Aldri mer».
Allerede etter de to første gikk armene i lufta i de fremre publikumsrekkene.
Og mot slutten veivet og skrålte hele det fullsatte Folken med.
Raga Rockers har klassikerne.
Og Raga-klassikerne har fortsatt en eim av mørke, opprør og fare over seg.
Krohn-låtene har alltid levd sitt liv på utsiden av det etablerte - på utsiden av den norske mainstreamen og kosen, tydeligst representert ved NRK-systemet: deLillos og DumDum Boys, ja til og med Jokke & Valentinerne, endte til slutt opp i statskanalens myke og nostalgiske ønskemusikkprogrammer.
Raga Rockers havnet aldri der - noe bandet helt tydelig profitterer på i dag.
De framstår fortsatt som outsidere.
Raga Rockers framstår på mange måter som det eneste ubesmittede av de såkalt «fire store» innen norsk rock.
Noe som gir bandet kred og autoritet i dag.
Til og med noentjueåringene, de som tisset i bleiene på 80-tallet, skjønner det.
Dermed inntrer det nesten paradoksale, det som Michael Krohn antakelig aldri trodde skulle skje:
Raga Rockers hylles.
Er det dødskysset?
Eller greier Raga Rockers å stå 'an av uten å la seg ufarliggjøre?
Tiden vil vise.
Gør ovnene klare
Men til klassikerne:
Mot slutten kommer «Ekspander eller dø», «Ole og Ali» og naturligvis, helt til slutt, «Noen å hate» med mikrofonstanga ut mot publikum på det enkle, men geniale allsangrefrenget
«Er det ikke deilig å ha noen å hate / Er det ikke deilig å slå noen flate».
Og helt til slutt:
«Slakt».
«Gjør ovnene klare / skru krana på fullt / Vi skal bombes tilbake / tilbake til steinalderen.»
| 1 |
704983
|
«Guten abend, liebe freunde!»
Tore Renberg og hans kumpaner Elisabeth Røise og Helge Olav Øksendal i Modan Garu, kjørte tysktime, tysklekse og Duran Duran grunnfag i løpet av sin første «ordentlige» konsert fredag kveld i Folken.
Og Modan Guru viste seg å være et trivelig bekjentskap.
Først og fremst:
Trioen – som på et par låter også lot seg forsterke av vokalisten Tore Meberg – har et knippe låter som klinger bra.
Rytmene er tidvis særdeles tyske.
Modan Garu både ser og høres ut som norskversjonen av Kraftwerk Jugend.
Men melodilinjer og melodiprogresjon lener seg tyngre i retning av britisk tidlig åttitalls elektropop utblandet med noen doser EU-vennlig eurodisco.
Tydeligst kommer de sterke og allsangvennlige refrengene fram på smått a-ha-aktige «Another day», Duran Duran-kopilåten «Rio» (ifølge Renberg en av tidenes beste singler – og en låt som han kan våkne av om natten) og nestsiste låt i debutsettet, «Sentimental».
Det er godt gjort å få klink edru germanere til å klappe og synge med på refrenget «how those old stones make me cry».
Modan Garu har dessuten skjønt viktigheten av å presentere produktet:
Estetikken er grålige uniformer som befinner seg et sted mellom det tyske rikspolitiet og Star Trek.
Og de robotaktige bevegelsene til særlig Renberg og til dels også den raskt-tinende isprinsessen Røise signaliserer vilje til ironisk lek med både tysk historie og tysk bevegelseshemming.
Til og med den populære 1941-sideskillen satt som den skulle hos Renberg, der han trippet maskinelt rundt bak Korgen.
Bandets store stemme og sensuelle midtpunkt er Røise.
Renberg er bandets propagandaminister og ideologiske leder, mens Øksendal holder det hele i gang med nødvendige musikalske støtteoperasjoner og tidvise blikk mot pc-en på bandets venstreside.
Modan Garu består av pc-er og vakre analoge synthesizere.
Men musikken blir aldri kald eller fjern.
Stilig førstmøte.
| 1 |
704984
|
Steinkule Kula
Noen fordommer er det lett å ta med seg når man skal på konsert med band som har gjort fint lite de siste ti årene.
Spiller de sammen igjen fordi de har brukt opp pengene de tjente i forrige runde?
Mange av oss mistet noen illusjoner under Sex Pistols sitt famøse comeback på Roskilde i 1996, og dermed er mistroens frø sådd.
Hvis Kula Shaker tok en Sex Pistols, skjulte de det jammen godt.
Akkompagnert av indisk plingplongmusikk entret de Pulpit-scenen, og viste fra første sekund en intens spilleglede.
Slageren «Hey Dude» var ikke noe dumt valg som åpningsnummer, og det samspilte og overskuddspregede bandet presenterte en god miks av gamle og nye låter.
Jeg er enig med vokalist og gitarist Crispian Mills i at de nye sangene er en naturlig videreføring av det de laget på 90-tallet.
Særlig låter som «Die for love» og «Dictator» fungerte bra.
Sånn sett framsto konserten som helhetlig, men også variert.
Oppgaven som vokalist, frontfigur og eneste gitarist kan ikke være bare enkel, men Mills briljerer virkelig i front.
De andre musikerne er tilsynelatende like dyktige, ikke minst den noe eksentrisk kledde organisten.
Han skapte assosiasjoner til gamle gode The Doors mer enn en gang.
Ikke uventet sparte Kula Shaker hitene «Tattva» og «Hush» til slutten, og satte dermed et verdig punktum for sin første konsert i Norge på lenge.
De kan godt komme tilbake igjen om ikke så lenge, og da bør publikum møte opp manns— og kvinnesterke.
| 1 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.