id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
704588
|
Solid sykehusdrama
Førsteinntrykket av HBOs nyeste serie er at den er veldig gjenkjennelig HBO-isk.
Handlingen i serien, som er regissert av Oscar-vinner Steven Soderbergh, utspiller seg på og rundt det fiktive New York-sykehuset The Knickerbocker i år 1900.
Men den beksvarte stemningen og de skittenrealistiske omgivelsene gjør at serien minner mer om "Deadwood" enn om "Akutten" eller "Grey's Anathomy".
Vi følger den dyktige kirurgen John Thackery (Clive Owen), en klassisk antihelt, veldig god i jobben sin, men med en hang til kokain og andre usunne vaner, muligens framprovosert av prøvelsene han utsettes for i arbeidslivet.
Handlingen utspiller seg i en tid da kirurgien var i en slags utprøvningsfase, og hvor det var relativt dårlige prognoser for å overleve en operasjon.
Vitenskapen gjør store framskritt, nye teknikker tas i bruk, og elektrisiteten gjør at mye blir lettere.
Det er likevel mye som ikke er oppfunnet, og folk plages av alvorlige sykdommer som tuberkulose, uten utsikter til fungerende medisinsk behandling.
Når sykehuset i tillegg behandler de fattigste innbyggerne i byen, gir det seg selv at de vonde skjebnende er mange.
Dette er ingen mafiaserie med grove voldsskildringer, men du skal likevel tåle store mengder blod og innvoller for å kunne henge med.
Allerede i en av de innledende scenene blir vi vitne til et forsøk på keisersnitt som var egnet til å få selv den sterkeste mage til å vrenge seg.
De voldsomme bildene blir presentert på en usentimental, nøktern og lite hysterisk måte, kameraet fokuserer på pasienten og inngrepet, ikke på de ulike spenningene som oppstår mellom de ansatte.
Det hele går stort sett rolig og nøkternt for seg i operasjonsteatret, hvor en samling alvorlige, sortkledde menn bevitner legenes prøving og feiling.
Persongalleriet er av et slikt kaliber vi etter hvert er blitt vant til å forvente fra kvalitetsleverandører av tv-drama.
Selv om en del av tematikken og typene kan virke litt oppbrukt, er dette solid håndverk, både på manussiden, musikalsk og i det visuelle.
| 1 |
704589
|
Mer av alt - på godt og vondt
Den brokete gjengen fra Litchfield kvinnefengsel er tilbake.
Sesong to tegner et mørkere og mer sammensatt bilde av de innsatte og deres fangevoktere, men serien har likevel beholdt sitt særpreg.
I første sesong av "Orange is the new black" møtte hovedperson Piper Chapman opp til første soningsdag i Litchfield kvinnefengsel med noen, sett i etterpåklokskapens lys, temmelig naive forestillinger om at hun skulle bruke tiden på å lese gode bøker og komme i sitt livs form.
Slik gikk det som kjent ikke.
Etter hvert som Piper fant sin plass i fengselet ble hun gradvis mer kynisk, og avsluttet det hele med å denge løs på en av sine mindre sjarmerende uvenner, uvisst med hvilket utfall.
Når vi treffer henne igjen i sesong to, har hun sittet på isolat en stund etter forrige sesongs voldelige finale.
Det er lite igjen av den vennligsinnede og velmenende jenta som sjekket inn i fengselet i fjor.
Hun er på sett og vis blitt som de hardbarka damene hun selv fryktet, og hun har lite empati for nyinnsatte som til forveksling ligner henne selv, slik hun var for få måneder siden.
Flere dypdykk
I første sesong var hopp fram og tilbake i tid et hyppig brukt virkemiddel for å presentere de ulike innsatte og deres forhistorier.
Dette fortsetter på samme måte i sesong to, og vi blir dermed bedre kjent med enda flere av rollefigurene.
I tillegg dukker noen nye fjes opp, og grunnlaget for framtidige konflikter blir lagt, men uten at det er spesielt forutsigbart hvilke utfall de vil få.
Samfunnskritikken blir enda mer tydelig i denne sesongen, både på personnivå og systemnivå.
Ikke minst problematiseres det hvordan private finansieringsmodeller i kriminalomsorgen kombinert med mangelfulle rettigheter blant de innsatte, muliggjør korrupsjon på et nivå som minner mest om de berømte landene vi ikke vil sammenligne oss med.
I forrige sesong fikk vi enkelte hint om dette.
I denne begynner Piper å grave mer i hvor de økonomiske bevillingene som egentlig skulle kommet fangene til gode, egentlig blir av.
Latter og tårer
Serien er fortsatt krydret med rikelige mengder situasjonskomikk og karikerte rollefigurer, men det skjer stadig oftere at latteren setter seg fast i halsen.
Det er nemlig en god del dypt tragiske historier som skildres, om kvinner som har opplevd mye urettferdighet, vanskjøtsel og ondskap.
Heldigvis sørger mange gode skuespillere og til tider riktig spenstige dialoger for at man ikke havner i den melodramatiske klisjéfella.
Dømt ut fra de første seks episodene, ser denne sesongen ut til å bli enda bedre enn den første.
Det er bare å glede seg.
| 1 |
704590
|
Skrekkelig spennende
Hva mer enn dette kan fans av gotiske grøssere be om?
Om man bare skulle sett på rollelisten og på hvem som har skapt serien, kunne man nesten blitt forledet til å tro at "Penny Dreadful" egentlig var en ny James Bond-film.
Men selv om Timothy Dalton, som spiller den distingverte herremannen Sir Malcolm, ser mer Bondsk ut enn noensinne, er dette noe ganske annet.
Det kan se ut til at 90-tallets gotiske vampyrbølge er i ferd med å treffe oss igjen med full styrke, og denne serien er i så måte et velkomment og ikke rent lite ambisiøst tilskudd.
"Penny Dreadful" er nemlig en grøsserserie som tar opp i seg klassikere som "Dracula", "Frankenstein" og "Bildet av Dorian Gray", selvsagt også med små henvisninger til Jack the Ripper.
Kan en fan av gotiske grøssere be om mer?
Antakelig ikke.
Handlingen finner sted i viktoriatidens London, på slutten av 1800-tallet.
I en tid hvor vitenskapen gjør store framskritt og vinner anseelse på bekostning av de mytiske forståelsene av hvordan ting henger sammen, er Sir Malcolm og Eva Greens rollefigur, Vanessa Ives, opptatt av mystisisme og en type underverden som verken forklares av vitenskapen eller de dominerende religioner.
Vi får tidlig noen signaler om at disse to har rotet seg inn i noe de ikke helt har forstått rekkevidden av, men akkurat hva som har skjedd, og hvorfor de jobber sammen, er foreløpig uklart.
Det vi imidlertid får vite, er at de to leter etter Malcolms forsvunne datter, og at jakten setter dem i kontakt med noen riktig blodtørstige skapninger, av det slaget som ikke gir seg før de får en trepåle gjennom hjertet.
Det er spesielt den dvelende, rolige fortellerstilen som gjør dette til en fascinerende opplevelse.
Uhyggen kommer mer krypende enn hoppende på oss, og den nifse stemningen understrekes av passelig dramatisk musikk og mørke, dystre bilder.
Skuespillerprestasjoner i toppklasse bidrar også til å heve det hele opp fra det gjennomsnittlige.
Eva Green passer så utrolig mye bedre til denne typen roller enn det fjaset hun holdt på med i den siste "300"-filmen, og Harry Treadaway er strålende som den unge dr.
Frankenstein.
| 1 |
704592
|
Forløsende rytmebrudd
Endelig er "Game of Thrones" tilbake.
Det er bare å glede seg.
George R. R. Martins grensesprengende fabler fra den fiktive verdenen Westeros har nådd sin fjerde sesong, og det ser ikke ut til at de mange intrigemakerne tar pause.
De tre første episodene som er blitt gjort tilgjengelig for anmelderne, er imidlertid ikke like spekket med vold, blod og generelle grusomheter som det vi husker fra den voldsomme avslutningen på forrige sesong.
Derfra husker vi blant annet at det ble en god del færre rollefigurer å holde styr på, men vær trygg:
Flere personer dukker opp.
Og noen virkelig forløsende øyeblikk oppstår.
Når fjerde sesong starter, er Lannister— og Tyrell-familiene i full gang med å planlegge bryllupet mellom den usedvanlig ufyselige kong Joffrey og den langt mer behagelige, men også mer utspekulerte, Margaery Tyrell.
Sansa Stark sørger over sine familiemedlemmer som ble drept under seriens forrige store bryllup, mens Joffrey gjør en iherdig innsats for å feire de samme drapene.
Stille før stormen
Blant bryllupsgjestene som strømmer til King's Landing i innledningen av denne sesongen, er Oberyn Martell og hans elskerinne Ellaria Sand.
Paret har en seksuell appetitt som overgår det aller meste, men det blir snart klart at bordellbesøkene bare er et tidsfordriv på vei mot Oberyns egentlige ærend i byen:
Å hevne drapet på sin søster Elia.
Som vi forstår er de tilsynelatende fredelige forholdene i sesongens innledende episoder nødvendigvis forbigående, og det blir ikke lenge til voldsorgiene bryter løs igjen.
Selv om mange av hendelsene innledningsvis dreier seg om maktspillet i hovedstaden, skjer det saker og ting i distriktene også.
Jon Snow er tilbake etter at han mer eller mindre frivillig har infiltrert villmennene på nordsiden av muren, og han advarer om at kongen deres legger planer som kan sette hele styrken av svartkledde murvoktere i fare.
I motsatt ende rykker Daenarys Targaryen stadig nærmere.
På sikt ser hun for seg å innta Jerntronen som Joffrey for tiden regjerer fra, men hun er også opptatt av å opprette rettferdighet og avskaffe slaveri på veien.
Det kan hende reisen drar ut litt, for å si det sånn.
Solide skuespillerprestasjoner
Serieskaperne har ikke nektet seg spesielt mye, og både voldsorgiene og sexorgiene er overdådige på en måte som balanserer farlig nær parodien.
Når de likevel redder seg inn, skyldes det ikke minst de mange solide skuespillerprestasjonene.
Peter Dinklage, som spiller Tyrion Lannister, er uovertruffen som den vittige, smarte, men også dypt sårede dvergen.
Maisie Williams, som spiller den råtøffe guttejenta Arya Stark, imponerer også.
Hun har en nydelig mimikk som til fulle får fram hvordan Arya slites mellom sorgen og hevntrangen, og om hvordan hun motstridende er i ferd med å utvikle et slags vennskapsforhold til Sandor "Hunden" Clegane, en mann som lenge har vært med i aftenbønnregla over folk hun akter å ta livet av når anledningen byr seg.
| 1 |
704593
|
Lavmælt spøkelsesdrama
Det er lett å forså hvorfor denne franske serien ble belønnet med Emmy-pris.
I en liten landsby ved en stor demning i de franske Alpene blir plutselig den heller kjedelige hverdagen radikalt endret når en rekke døde personer plutselig vender tilbake til livet.
Felles for dem er at de ikke aner at de har omkommet, og de returnerer til sine hjem og familier som om ingenting hadde hendt, i samme fysiske forfatning som de var da de forlot verden.
Vi møter først tenåringen Camille, en enegget tvilling som var om bord på en buss som kjørte utfor et stup.
Når Camille kommer hjem, er det gått tre år, søsteren, som ikke var med på bussturen, har vokst mye, og begge blir like forskrekket over å se hverandre, naturlig nok.
Ikke lenge etter dukker en ung mann opp, bare for å oppdage at det bor noen andre i leiligheten hans, og at kvinnen han skulle gifte seg med forbereder bryllup med en helt annen mann.
Det viser seg etter hvert at han har vært død i ti år.
En kvinne blir knivstukket av en nærmest høflig og unnskyldende mann.
Det samme har imidlertid skjedd noen år tidligere, og dermed brer det seg en mistanke om at en seriemorder som har herjet i området tidligere har vendt tilbake.
En liten gutt som ikke snakker dukker opp hjemme hos en ung kvinne, og ingen vet hvor han kommer fra.
Samtidig begynner vannstanden ved demningen å synke, uten at det finnes noen rasjonell forklaring på det heller.
I stedet for å gå løs på mysteriet som har ledet fram til disse temmelig uvanlige hendelsene, er det de mellommenneskelige forholdene som utforskes.
Menneskene i landsbyen prøver i varierende grad å ta det hele med fatning og omgås på en sivilisert måte.
Denne nærmest jordnære, lite hysteriske tilnærmingen er dypt fascinerende, og bidrar til å etablere en nifs, mørk stemning som til tider kan minne litt om den amerikanske kultserien "Twin Peaks".
Historiene flettes i hverandre på en tilsynelatende tilfeldig måte, men etter hvert viser det seg at det finnes mange forbindelseslinjer mellom de involverte.
Denne serien vant en Emmy-pris i kategorien for internasjonale dramaserier i fjor.
Det er lett å forstå hvorfor.
Anmeldelsen er basert på de to første episodene.
| 1 |
704595
|
Herlig pinlig sommerdrama
5 Synes du det er trist med alt dette regnet?
Ser du fram til solfylte sommerdager ved havet?
Se "Neste sommer", og du skal se du kommer på bedre tanker.
Det er vanskelig å si om det er svigers som er aller verst eller om de blir overgått av sine avkom og svigerbarn i denne humørbomben av en pute-tv-serie.
Man har i alle tilfeller klart å skape et persongalleri hvor absolutt alle er skikkelig teite på hver sin måte, men hvor man likevel ikke kan unngå å like dem etter en stund.
Trond Fausa Aurvåg spiller hovedrollen som den enkle og noe impulsive familiefaren Per Ivar, som sammen med kona Eva (Janne Formoe) har overtatt hennes foreldres familiehytte.
Det vil si, svigers er fortsatt mer eller mindre hjertelig til stede, og de har vel strengt tatt ikke skrevet under på noen overtakelsespapirer heller ennå.
På nabotomten holder Evas bror Terje (Eivind Sanner) til.
Han er skilt med barn, og har "glemt" å presentere sin nye kjæreste Anki (Pia Tjelta) for foreldrene.
Forviklingspotensialet er med andre ord stort, og det skjærer seg fort for både den ene og den andre.
Pia Tjelta er vidunderlig som den livsfjerne jåla Anki.
Et godhjertet vesen som synes det er helt normalt å dra på hyttetur i stiletthæler, og som ikke går av veien for å svi av 4000 på en taxitur (det går jo ikke an å ta toget).
Ellen Horn er indignasjonsdramaets klassiske svigermor fra helvete, og John Nyutstumo er en herlig parodi på svigerfaren som har greie på alt og som har heller lav toleranse for innspill og nye ideer.
Det hele balanserer hårfint på grensen til det plumpt parodiske, men samtidig er det herlig at man våger å dra handlingen så langt inn i det usannsynlige.
Og selv om disse rollefigurene er temmelig outrerte på hver sin måte, er det ikke til å nekte for at noen hver vil kjenne seg igjen, på både godt og vondt.
| 1 |
704600
|
Ny dansk fulltreffer
Danskene har igjen vist at de kan dette med å lage gode tv-serier.
Plottet i "Arvingane" er, som tittelen antyder, bygget opp rundt en klassisk familiekonflikt.Handlingen utspiller seg på Fyn, hvor den kjente og kontroversielle kunstneren Veronika Grønnegaard lever et bohemsk liv på den vakre herregården Grønnegaard.
Når vi møter henne, er hun alvorlig kreftsyk, men det har hun ikke sagt til noen.
Så dør Veronika plutselig, og det oppstår full forvirring om hvordan arven etter henne skal fordeles mellom hennes tre barn, som hun har fått med to forskjellige menn.
Den eldste, Gro, er datter av den virrete musikeren Thomas, som nå bor i et skur i Veronikas hage, mens de to yngste, Frederik og Emil, er sønner av mann nummer to, den velstående Carl Grønnegaard.
Siden Veronikas storslåtte hjem på Fyn er nedarvet fra Grønnegaards familie, er det Frederik som har arveretten.
Veronika har imidlertid i all hemmelighet opprettet et fond som skal drive gården videre som museum, ledet av Gro.
Kvelden før Veronika dør, oppsøker hun Signe, datteren hun adopterte bort, og som fram til dette tidspunktet ikke hadde noen som helst anelse om at hennes mor Lise ikke er det biologiske opphavet.
Veronika skriver et nødtestamente hvor hun gir gården til Signe.
Dermed har hun lagt til rette for en familiekonflikt av dimensjoner, og det er akkurat det vi får.
Intrigene, løgnene og svikene er mange og intrikate, og det er fortellinger om flere fascinerende og til dels tragiske liv som rulles opp etter hvert som historien utvikler seg.
Ut over det solide manuset, er det en del skuespillerprestasjoner som bidrar til å hente dette klassiske dramaet opp i elitedivisjonen.
Trine Dyrholm er glimrende som den tilsynelatende dypt ensomme karrierekvinnen Gro.
En slags Claire Underwood med følelsene utenpå, så å si.
Carsten Bjørnlund som den fåmælte, innadvendte Frederik gjør også sterkt inntrykk.
Og Trond Espen Seim gjør en hederlig innsats, selv om det unektelig er litt snålt å høre typisk danske uttrykk framført på Oslo-dialekt.
| 1 |
704602
|
Pangstart som lover godt
Sesong 2 av Lilyhammer ligger an til å bli enda bedre enn første runde.
Det er nok mange som har gledet seg til sesong 2 av Lilyhammer, serien hvor Springsteen-gitarist og Sopranos-skuespiller Steven Van Zandt tar med seg store deler av sin mer kjente rollefigur, tar navnet Frank Tagliano og flytter til Lillehammer i regi av det amerikanske vitnebeskyttelsesprogrammet.
Årets sesong åpner med en herlig, fornorsket Gudfaren-parodi, hvor mannen som henvender seg til Frank klager over slaskene på det lokale asylmottaket.
Frank på sin side har ikke de helt store problemene å bale med, sånn rent bortsett fra at hans forhenværende (Marian Saastad Ottesen) har planlagt å døpe tvillingene deres Asbjørn og Asbjørg, og
Frank er ikke spesielt enig i at barna skal ende opp som "the ass-twins".
Men det baller fort på seg når en britisk hooligan dukker opp, og de klønete kompisene til Frank klarer å vrake Ferrarien hans i en spektakulær kollisjon med en elg.
I tillegg har Frank oppdaget en ny inntektskilde, og gjennom en ganske lettvint utpressing av en tidligere fylkeskommunalt ansatt som nå har gitt seg over til den somaliske salaten, blir Frank og hans medsammensvorne medeiere i et asylmottak.
Legg til klein flørting på babysvømmingen, en hipp skate-prest og en utrolig upassende dåpstale, og vi begynner å ane konturene av en sesong som har alle forutsetninger for å overgå den forrige.
Plottet ser ut til å bli minst like tullete og underholdende som i forrige runde, mens rollene er bedre innarbeidet og bedre gjennomført.
Det er fortsatt i stor grad de herlige typene som løfter serien.
Trond Fausa
Aurvåg er så ubeskrivelig teit på så mange måter, at man skal være veldig alternativt sammenskrudd for ikke å le godt ved flere anledninger.
Serien gir fremdeles et herlig, skakt og ikke rent lite karikert blikk på Norge og det typisk norske, sett utenfra, slik at vi ler både av og med oss selv.
I tillegg er det så godt som umulig å ikke heie på den kriminelle antihelten Frank, med sin mannssjåvinisme og alle sine øvrige politiske ukorrektheter.
Det er bare å glede seg til fortsettelsen.
| 1 |
704604
|
Tv-politisk luremus
Ambisjonene har det ikke vært noe å si på i TV 2s "Underhuset".
Siden det nærmer seg valg og valgkamp, skal de skvise klare svar ut av norske politikere.
Det sedvanlige tåkepratet skal utfordres på en bitende, humoristisk måte.
Komiker Dag Sørås er kjent for sin harselas med politikere på standupscenen, og med ham som fast paneldeltaker forventer vi at narrespeilet holdes opp foran de politiske gjestene.
At de virkelig får kjørt seg.
Steke i sitt eget valgflesk, liksom.
Når enda en komiker skal alternere i panelet, bare må dette bli bra.
Eller?
Hadde TV 2 greid å leve opp til ambisjonen, kunne dette blitt vårens hit på norsk tv.
Men, dessverre.
Koselig om nachspiel
I første episode er Else Kåss Furuseth den ekstra komikeren, og politikerne som skal få kjørt seg er Frp-leder Siv Jensen og SV-leder Audun Lysbakken.
Etter litt lovende, innledende koseprat om nachspiel som politisk øvelse og beslutningsarena og noen gøyale klipp av de to politiske gjestene fra "gamle dager", sporer det halvtime lange showet fullstendig av.
Programleder og ordstyrer Cathrine Fossum er tydelig nervøs, og er mye mer opptatt av å komme videre i programmet enn å la folk snakke ut eller følge opp interessante utsagn.
Dag Sørås viker helt akterutseilt.
Han sitter som en starstruck pusekatt på sidelinjen og sier nesten ingenting.
Den eneste som har noen interessante og morsomme spørsmål og kommentarer er Else Kåss Furuseth.
Men hver gang hun får i gang en interessant vinkling, vinker Fossum showet febrilsk videre.
Dermed ender vi opp med en helt alminnelig politisk debatt om innvandrere og miljø.
De to drevne politikerne styrer snart hele showet.
Når Fossum tidvis bryter inn, er det ikke for å konfrontere, men for å gå videre i showet.
Det finnes håp
Muligens er en halvtime for lite for et slikt show fordi det trenger å få gå seg litt varmt før den virkelige moroa begynner?
Programformen har helt klart potensial, og med noen enkle programledergrep kan dette bli mye, mye bedre.
Alt håp er ikke ut for det som i første episode bare var en luremus av et politisk-humoristisk aktualitetsshow.
| 0 |
704606
|
Sterke historier og uante krefter
Ti norske straffedømte syklet 250 mil fra Oslo til Paris.
Dokumentarserien om sykkelrittet er både dramatisk, gripende og spennende.
Ti norske kvinner og menn, som alle er tidligere straffedømte og ferdige med å sone straffen sin for drap, narkotika, grov vold, torpedovirksomhet og finanskriminalitet.
De vil at kriminaliteten og rusmisbruket skal være fortid.
Og en sykkeltur fra Oslo til Paris med tv-team på slep er en grei måte å finne tilbake til seg selv igjen på.
For noen av deltakerne forblir det nok bare en drøm, det er ikke bare-bare å snu alt i livet opp-ned.
For andre blir sykkelrittet ikke bare en eventyrlig opplevelse, men også et stort skritt nærmere drømmen: greier du dette, så greier du alt.
Monsens mørke fetter
Dokumentarserien om de straffedømtes sykkelritt i «Veien tilbake» er den mørke fetteren til Lars Monsens og NRKs «Ingen grenser».
For også her handler det om å bevege seg ut i et ukjent terreng langt utenfor komfortsonen, om å forholde seg til en gruppe og om å våge å vise sitt sanne jeg.
Første episoden er, som i dokumentarserier av denne typen flest, viet en presentasjon av opplegget og deltakerne.
Her samles gjengen for første gang, blir kjent og starter treningsopplegget.
Flere av deltakerne er kjente fjes fra profilerte kriminalsaker:
Alf Henrik Christensen fra Nokas-ranet er med.
Og laglederen er Torgeir Steensrud fra Finance Credit-saken.
Mye drama
Men at deltakerne ikke er «vanlige» tv-deltakere, blir klart med et smell allerede i første episode.
For det viser seg at flere av deltakerne når det kommer til stykket har store problemer med å legge gamle vaner og venner bak seg.
Ikke alle stiller til start.
Og det er ingen grunn til å tro at dramaet vil avta når deltakerne legger ut på landeveien mot Paris.
Det er både sterkt, gripende og veldig spennende å følge de straffedømte på veien til Paris
Om historiene de forteller er sterke, er det i selve hendelsesforløpet de aller sterkeste tv-øyeblikkene kommer.
Usentimentalt, troverdig og helt uten forstillelse viser de seg selv på godt og vondt.
Ærligere og nærere tv enn dette blir det ikke.
| 1 |
704608
|
Sansen for skrot og bodskatter
Skrot fra boder og loft gir cash i lomma og nye, glade eiere i "Skjulte skatter".
Den britiske serien "Cash in the attic" har gått konstant på BBC1 siden 2002.
Programmet er hittil vist i 160 land, og nå kommer det endelig en norsk versjon.
Den norske versjonen "Skjulte skatter" er blitt et spennende, interessant, lærerikt og ikke minst morsomt innblikk i samlernes univers, auksjonenes karisma og folks estetiske sans.
Programlederne er Ravi og Jannecke Weeden.
Sammen med antikvitetsekspertene Ellen Ørnes og Inge Solheim reiser de rundt til folk som har ting på loftet, i boden eller i en sirlig samling som kanskje er er en skatt.
Og kanskje skrot.
Eierne har et økonomisk mål med å selge unna saker og ting, og ekspertene leter seg gjennom "skattene" for å se om det er noe som er verd å selge på auksjon.
Lidenskapelig samler
I den første episoden møter vi den lidenskapelige samleren Terje, som er villig til å selge unna noen av sine skatter om det kan gi nok penger til en tur til Legoland for han, kona og alle barnebarna.
Terje er en samler av typen som virkelig har orden i sysakene.
Den største lidenskapen er leker fra 50-tallet, men også erotiske magasiner, vinylplater og alskens krimskrams fyller loft og boder.
Den muntre programlederen Jannecke får virkelig opp stemningen på skattejakten, og Inge Solheim forklarer både Terje og oss seere om engelsk porselen fra 1800-tallet slik at man får lyst å gå på loppemarked å lete etter skatter selv.
Shabby chic
Ravi og Ellen Ørnes besøker Kaja på Manglerud.
Hun er en av de mange som er vill etter den franske landstilen vi kaller shabby chic, og håper at Ellen vil finne gull i hjemmet hennes.
Hun ønsker nemlig å overraske mannen med en heisatur til Dublin for pengene.
Men det er ikke alltid det man selv tror er verdifullt som noen er villig til å betale for på auksjon...
"Skjulte skatter" er morsomt og underholdende fra start til mål, men aller kjekkest er det å høre på ekspertenes vurderinger av gjenstandenes tilstand og verdi.
Og selvfølgelig å ta del i den intense spenningen som er bygd opp til auksjonen der gjenstandene skal under hammeren.
| 1 |
704609
|
Så vidt reddet av gode hjelpere
Anne-Kat.
Hærland var verken særlig morsom eller satirisk i TV Norge-debuten «Anne-Kat.»
Når Norges humordronning Anne-Kat.
Hærland byr på nytt tv-show, er forventingene formidable.
Denne gangen har kjeftesmella lovet oss politisk satire med særlig blikk på den norske dumskapen.
Herrrrrlig!
Men hva har skjedd med Anne-Kat.
Hærland, som har laget massevis av bra tv tidligere?
Formen minner om ting Bård & Harald gjorde for årevis siden.
Band i studio, Anne-Kat.
bak en svær pult.
Her går første delen av showet med til et slags standup-sett bak pulten.
Betraktninger om kongefamiliens Se og Hør-utspill, paven og Ellen Arnstads kjole.
Opplagte greier.
Så to gjester, Erna Solberg og Tore Strømøy.
Som mange komikere har gjort før henne, avslører Anne-Kat.
Hærland at det å lage gode intervjuer er en kunst, og at det er en kunst hun ennå ikke behersker.
Dette var verken morsomt eller intersesant, og i hvert fall ikke skarpt og satirisk.
I hvert fall ikke når vi sitter og venter på at den frekke Anne-Kat.
Hærland skal vise seg.
Pludring kan vi godt kalle det, og det er ikke noe vi trenger mer av på tv.
For høyt og fort
Anne-Kat.
Hærlandsnakker for høyt, for fort og for mye.
Den smarte, skarpe Anne-Kat.
vi har sett både på tv og på scenen tidligere, var bare ikke til stede.
Når hun henter fram sinnastemmen for bagateller som her, hvordan blir da volumet når det virkelig dukker opp noe hun kan bli indignert over?
De få høydepunktene i første episode sto faktisk hennes innhyrede hjelpere for.
Innslaget der jakten på jihadisten Bhatti som ble en ellevill framføring av Putti Plutti Plott-klassikeren "Nei vi hakke tid, for vi må finne skjegget" var herlig.
Og kommunisten Mimir Kristjanssons blogg om feministisk date, der han selv datet oppblåsbare Fatima i bare trusa, var både morsomt, snertent og passe satirisk.
Et par godbiter
Vi vet at Anne-Kat.
Hærland kan mye bedre enn dette.
Derfor skal hun få et par sjanser til utover våren til å rette opp et skuffende førsteinntrykk.
Men ganske mye må skje før TV Norge får det snakkisshowet de nok håper på når de har gitt Norges morsomste kvinne et timelangt show hver tirsdag fram til sommeren.
| 0 |
704612
|
Slitt humor i vakker natur
Etter å ha blitt vist på festivaler i utlandet, er NRKs nye tv-serie «Hellfjord» allerede utropt til den nye, norske eksportsuksessen etter «Lillyhammer».
Amerikanere, islendinger og en drøss andre nasjoner skal ha gitt seg helt over av den skrudde humoren og de nydelige naturbildene.
Jeg tviler ikke et sekund på at de er blitt henført av de spektakulært vakre bildene av vill, nordnorsk sommernatur, med midnattssol og full pakke.
Men de kan ikke ha sett filmene "Kill Buljo" og "Død snø" signert Tommy Wirkola, eller de andre norske eksportseriene "Himmelblå" og "Lillyhammer".
For da hadde de nok syntes at både plottet og den karakteristiske Wirkola-humoren er litt vel slitt nå.
Forvist til avkrok
Opplegget er altså sånn:
Politibetjenten Salmander (Zahid Ali) forvises til Norges ytterste avkrok , Hellfjord langt oppe i nord, etter et uheldig blodbad på 17. mai.
Her er folket akkurat slik vi forventer: sære, ramsalte, værbitte og tause.
Hjørnesteinsbedriften heter Hellfish, gjennomsnittsalderen er 67 år.
Absolutt alle røyker, og Hellfjord har landets høyeste forekomst av Kols.
Og her skal altså "noe skummelt" foregå så snart Salmander, med sine underutviklede sosiale antenner, ankommer.
Igjen handler det altså om en fremmeds møte med den snodige kulturen på et lite sted i Norge, inspirert av amerikanske serier som "Twin Peaks" og "Det gode liv i Alaska".
Men i "Hellfjord" skal altså sjangeren parodieres.
Ingenting skjer
Flere ting er glitrende herlig med "Hellfjord".
Opptakten med politihesten blir legendarisk.
Zahid Ali og Ingrid Bolsø Berdal som journalisten Johanna har et fantastisk samspill med herlig dialog, og rollefigurene deres er herlige.
Det er også mye gull i navn som Bosse Nova, Tante Kose, og i Johannas krølltoppfrisyre.
Men ingenting skjer jo!
Etter to episoder har det i hvert fall ikke skjedd noe som gir lyst til å følge med videre.
Virkemidler som funker greit i en spillefilm, er ikke nødvendigvis nok til å få seerne tilbake uke etter uke på tv.
Og hvem er det vi ser blant Hellfjords befolkning?
Jo Magne "Manna" Høyland.
| 0 |
704613
|
Fleip og rølp i utkant-Norge
Den sosialantropoligiske fascinasjonen for utkantliv har herjet de kommersielle kanalene de siste årene, og nå har trenden også nådd NRK3.
"Utkant" beskrives i forhåndsomtalen som "Der ingen skulle tru"-junior.
Det viser seg å være misvisende.
Serien har mer til felles med TV3s "Landsfareren", der Zahid Ali reiser land og strand rundt til småsteder for å konstatere at "slik lever dei der ha ha".
I "Utkant" er det kjappe og sprelske Kristoffer Reinsfelt Arnesen som reiser rundt til grisgrendte tettsteder for å se hva folk egentlig gjør nå de verken har kaffebar, kino eller annen urban ungdomskultur.
Men er bygdelivet så treigt, fordomsfullt og kjedelig som byfolk tror?
Hva fyller bygdeungdommene livene sine med?
Og hvorfor gidder de egentlig å bli boende?
Råning og brauting
Humor, også rundt egne fordommer, er programlederens viktigste virkemidler på ekskursjonen for å finne det ut.
I første episode går den til Øksendal på Nordmøre, tidligere utropt til et av Norges mest naturskjønne steder.
Men nå er det hvitgrå vinter i bygda, naturskjønnheten har gått i dvale, og stedets intervjuobjekt Lars Peder har akkurat mistet jobben på smelteverket.
Nå går dagene med til råning, brauting, fyll og fest i fjøset, banandraktkurong og andre rare sprell.
Som vanlig er det nok sånn at det er kjekkere å feste selv enn å sitte passiv og se på at andre gjøre det.
Og som vanlig er det vanskelig å få et seriøst svar på spørsmålene som ble stilt innledningsvis når ulemper som manglende arbeidsplasser og nødvendig flytting for å få utdanning skal veies opp mot snål fest og moro på bygdevis.
Kultfenomen?
Men samtidig er "Utkant" såpass edgy at serien fort kan bli et kultfenomen blant den urbane ungdommen som serien helt klart er laget for.
Her er mye å flire og ironisere over.
Men serien er laget med inkluderende varme, så noen utdriting er det ikke snakk om.
Men en dypere og mer seriøs kikk på ungdomslivet på småsteder er ofret på underholdningsverdiens alter.
De neste småstedene som får besøk av Kristoffer Reinsfelt Arnesen og NRK-teamet er Tappeluft, Åmot, Lahpoluoppal, Hellesylt, Unstad, Snåsa og Rødberg.
| 0 |
704614
|
Blond rosablogg i tv-format
Norske "Tigerstaden" er et greit forsøk på "Sex and the city" i rosabloggens tidsalder.
Storbyen er Oslo, på folkemunne kalt tigerstaden, og de fire jentene er blondsexy, semikjente og "venninner".
I dokusåpen "Tigerstaden" har kamerateamene kommet tett på de noen ganger glamorøse, andre ganger kompliserte, livene til fire norske jenter som mange allerede vet hvem er og mener noe om.
De innrømmer glatt at Oslo er en fasadeby, der det er hardt å leve opp til myten om jetsetlivet.
Alle disse fire har god erfaring fra tv-mediet fra før, og viser en gang for alle de tette båndene mellom reality-tv, blogger og dokusåper.
Etter at de har vært på tv, har jentene fått seg blogger eller artistkarrierer, eller egen dokusåpe.
Alenemoren Linni Meister ble med i "Robinsonekspedisjonen" fordi hun var profilert glamourmodell, ga så ut singel, ble profilert blogger og er nå deltaker i "Skal vi danse".
Mari Haugersveen var stylist for Triana Iglesias i "Paradise hotel", har vært med i dokusåpen "Petter elsker Mari" med eks-kjæresten, Paradise Hotel-vinner Petter Pilgaard.
Therese Haugsnes vant norske Top Model, og har vært profilert i kjendispressen som samboer med "Ungkaren" Stig Kjos.
Mens Carina Dahl, datteren til rockemusikeren Morten "Diesel" Dahl, både har vært med i Big Brother og i Melogi Grand Prix som artist.
Sammen på konsert
I første episode presenteres jentene og deres forhold til hverandre.
Linni og Mari møtes til jenteprat om menn og fester på neglesalongen.
Therese flytter ut etter to års samboerforhold, mens Carina skal holde konsert og trenger desperat en stylist til å hjelpe seg med antrekket.
Til slutt møter de alle sammen opp på Carinas konsert, der det drikkes og festes i et nesten tomt lokale.
I det minste er dette festligere å følge med på enn den tragiske dokusåpen "Frogner", som prøvde seg på en liknende skildring av Oslo-glamour for noen tv-sesonger siden.
Når jeg innledningsvis nevner den manusbaserte kvalitetsserien "Sex and the city", er det fordi den er alle "kvinner i storbyen"-programmers mor.
Formen på "Tigerstaden" minner mer om MTV-suksessen "The Hills", der du hele tiden lurer på hvor mye tv-team på slep påvirker handlingen og hvor mye som er regissert.
Samtidig har den det karakteristiske realitytrekket med enkeltbetroelser til kamera.
Lite nyskapende og klisjeer i kø, altså.
Drevne tv-fjes som de er, er de fire jentene flinke til å by på seg sjøl ved åpent å vise både sin styrke og sin sårbarhet.
Men disse vennskapene de fire jentene i mellom virker litt oppkonstruerte.
Kjente de hverandre i det hele tatt på forhånd?
For rosabloggfansen
Rosabloggentusiaster vil antakelig elske "Tigerstaden", de vil drømme om å bo i Oslo og gå på glamorøse kjendisfester, jobbe med mote og sminke og se ut som disse fire.
De litt voksnere seerne vil finne noe overfladisk og feminint de kan fnyse og flire av.
Uansett:
"Tigerstaden" er en underholdende fantasi for spesielt interesserte, med nok venninneintriger og kjæresteforviklinger til både å være gjenkjennelig og spennende nok til at man må følge med videre.
Det vi får se er de sidene av jentenes liv som de og TV 2 Bliss er enige om at vi skal få se, for salgbarhetens og underholdningens skyld.
Det vil si de glamorøse toppene og de tårefylte bunnene.
Etterpå blir det foreldre, skole og medier som må minne de unge rosabloggentusiastene om at dette er så langt fra virkelig liv som det går an.
| 0 |
704615
|
Sponset gave til verdig lidende
Vi kan jo ikke være imot at noen vil gjøre livet lysere for folk som har lidd.
Men.
Jeg gremmes stadig mer av programmer som «Ekstrem oppussing», der personlige tragedier sauses sammen med materiell veldedighet og produktreklame til det som tv-kanalene ganske så frekt kaller «underholdning» og «feelgood-tv».
«Lines gode hjelpere» er billigvarianten av «Ekstrem oppussing».
De menneskelige tragediene til dem som får hjelp er like store, tårene og følelsene like sterke, historiene like detaljerte.
Men i stedet for en spektakulær totalrenovering, får familiene pusset opp et rom eller to, og en natt på hotell før de kommer glade hjem og ser hvor fint de har fått det.
Nå kan de smile gjennom tårene!
Familien i første episode har mistet to av sine barn til en arvelig sykdom.
Historien er nesten ikke til å holde ut.
Feelgood, liksom
Så hvor ligger underholdningsverdien?
Oppussingsfaglig er dette slappe greier, vi har sett bedre før.
Dermed står vi igjen med tragedien.
Vi som ser på skal føle masse.
Gjerne gråte en skvett.
Fordi vi er glade og takknemlige for at det ikke er oss som er rammet.
Eller fordi tårene og følelsene gir oss en «feelgood» bekreftelse på at vi er gode og empatiske medmennesker.
Men uansett hvor tjukt det smøres på med tårer og melankolsk pianomusikk, kan aldri vi tv-seere fullt leve oss inn i denne familiens sorg.
Alle programmer i sjangeren bruker de samme virkemidlene.
Samme dramaturgi, tårer og lange, tause pauser der folk må hente seg inn.
I tilfelle vi seere ikke forstår selv hva og hvor vi skal føle.
Jeg har ikke noe bevis, bare en ganske sikker følelse av at alle de utagerende følelsesutbruddene, både sorg og glede, i denne typen programmer langt på vei er regissert eller manipulert.
I det minste kraftig spisset.
Hvorfor er de ellers så like, alle sammen?
Sponset gest
Skuespiller Line Verndal gjør en grei jobb som programleder.
Stemningen er tross alt sympatisk, og heldigvis blir ikke slutten framstilt slik at noen oppussede rom slukker alle sorger.
Gaven fra TV3s team er heller en gest som skaper litt tiltrengt solskinn i tilværelsen.
Eller «gave», får vi heller si:
Siden alle bidragsyterne til oppussingen står der med logoen sin til slutt og ønsker familien lykke til videre.
Generelt på kanten, i denne settingen nesten usmakelig.
| 0 |
704620
|
Påskefjellet som tvangstrøye
Makan til stiv og sidrumpa «underholdning»!
En ny satsning fra NRK i år er direktesendt show fra selveste påskefjellet, nærmere bestemt på Geilo.
Vær, underholdning, møte med spennende mennesker og musikk blir vi lovet.
Hvorfor ikke?
Gode felles tv-opplevelser skaper god stemning.
Slik «Sommeråpent» skaper sommerstemning og «Kvelden før kvelden» skaper julestemning.
Men forsøket på å få til det samme for påsken faller tungt til jorden med "Påskekveld".
For makan til stiv og sidrumpa «underholdning» fra selveste NRK.
I en snøfattig setting med et knippe alvorlige tilskuere i en ring rundt programledere, blir det verken underholdning eller påskestemning, dessverre.
At programleder Caroline Bækkelund Hauge får en svært stotrende og ukonsentrert start er uheldig, men lett å tilgi som premierenerver.
Verre er det at hun leser stivt fra manus og generelt tar altfor stor plass gjennom hele sendingen.
Og hun må ta sin del av ansvaret for at totalinntrykket er både vinglete og kjedelig.
Og hvorfor skal vi hele tiden komme tilbake til temaer og innslag senere i sendingen?
Til tross for at vi får værmelding i tv-nyhetene, på radio og på nett: vær skal det snakkes veldig mye om.
Statsmeteorolog John Smits skal være på plass hver dag, og har med Dagsrevyens værkart for å peke og forklare hvor det er lite og mye snø i påskefjellet.
Det kan blir for mye vær, selv i påsken.
Historien om det danske ekteparet i snøstorm kunne vært spennende, men ender med at programlederen nesten legger ord i munnen på dem og forteller historien selv.
Ikke spurte hun om det opplagte heller: hadde de ikke hørt om fjellvettreglene, som oppfordrer både til å høre på værmelding og å grave seg ned?
Mange av innslagene virker som de er rester som ikke kom med i Dagsrevyen eller distriktssendingene.
Greie ideer er dårlig løst: hvorfor fikk vi ikke vite hvor bildene var filmet i kavalkaden med påskebilder fra hele Norge?
Det virker som om påsketemaet og sendingen fra påskefjellet er blitt en tvangstrøye for innholdet.
Selv om det er påske, trenger ikke alt handle om det man tror folk gjør og liker i påsken.
| 0 |
704621
|
Funker ikke som krimgåter
Jeg ser absolutt ikke noe meningsfylt i disse referansene til kjente mordsaker fra gamle dager.
I den første serien av ITV-krimserien «Whitechapel», etterforsket politistasjonen i bydelen i Øst-London en sak der morderen kopierte den virkelige, beryktede seriemorderen Jack the Ripper.
Serien hadde et fargerikt persongalleri og masse svart humor.
På banen kom Jack the Ripper-eksperten Edward Buchan.
I den serien hadde han en viss relevans.
Det har han ikke i fortsettelsen, som er sesong tre av serien.
De tre «Whitechapel»-episodene NRK1 viser i påsken, er alle avsluttende.
Men fellestrekkene mellom de tre sakene er store.
I hver av de tre episodene skjer nemlig følgende:
Noen er blitt grotesk myrdet i Whitechapel-området, med masse blod eller løse kroppsdeler, og alltid til masse kvinnehyl.
Etter det obligatoriske besøket på patologisk avdeling, kommer krimhistorikeren Buchan på banen og påpeker likheter med gamle forbrytelser fra virkeligheten.
Ikke bare presenterer han de gamle sakene, han bruker dem som spådommer om hva som vil skje videre, samt som profilering av gjerningsmannen.
Kanskje er det noe som går meg hus forbi her, noe som har med kjent britisk kriminalhistorie og -folklore å gjøre som du må være brite for å forstå, men jeg ser absolutt ikke noe meningsfylt i disse referansene til kjente mordsaker fra gamle dager.
De har lite og ingenting å si for oppklaringen av sakene, som alltid virker søkte, og som aldri blir spennende å følge.
Atmosfære og persongalleri fungerer derimot fortsatt utmerket.
Det er en broket, umake gjeng som jobber på den lille politistasjonen i beryktede Whitechapel, med den stive, formelle politiinspektøren Joseph Chandler i spissen.
Det er mye mer spennende å følge hans forsøk på å få seg dame og Ray Miles’ familieforøkelse, arbeidsplasshumoren og de mørke stilistiske grepene enn kriminalsakene de etterforsker.
For makan til villspor og klisjeer.
| 0 |
704622
|
En dedikert besserwisser
Skal du se bare én tv-krim denne påsken, bør du velge «Forhandleren» på TV 2.
Ikke bare er det den eneste krimserien der du ikke får løsningen samme dag, den er også den desidert mest interessante og medrivende.
Den første serien av den britiske ITV-serien var påskekrim på TV 2 i fjor.
Den var bra, men denne andre serien er enda bedre.
Denne gangen har Dominic King (Trevor Eve), den beste – og privatpraktiserende – internasjonale forhandleren i kidnappingssaker, viklet seg inn i en gisselsituasjon i India.
Det starter streit nok.
Den britisk-asiatiske familien Methas, som skal besøke sin sønn i Srinagar, blir kidnappet på vei fra flyplassen.
Krav om løsepenger kommer.
King, hvis motto er «aldri love og aldri lyve», har stått for forhandlingene med kidnappere og forsikringsselskap.
Bare utvekslingen av penger og folk gjenstår, og den erfarne King har tilsynelatende stålkontroll.
Men noe skjærer seg.
Plutselig befinner King seg midt i en nesten uløselig floke der en busslast med britiske turister holdes som gisler av desperate kidnappere.
Her får han bruk for alle sine strategiske og psykologiske evner, og motstandere har han på alle kanter.
Og om bord i bussen befinner seg tilfeldigvis en ung kvinne som, hvis og når hennes identitet blir kjent, er et enda saftigere bytte for kidnapperne.
Vi skal forholde oss til mange forskjellige mennesker i denne serien.
Gislene og deres pårørende.
King og hans medarbeidere.
Politikere hjemme i England.
Indisk politi og militære.
Til og med litt privat skilsmissedrama blir det plass til.
Men det funker, fordi persongalleriet er troverdig og interessant.
Kanskje framstår King som for mye av en besserwisser i forhold til både indisk politi og hjemlige myndigheter.
Men vi godtar det fordi han alltid vet hva han gjør, og fordi spenningen er så intens.
| 1 |
704624
|
Valen + NRK = en skuffelse
Mer selvopptatt meta-tv om NRKs indre liv, enn Valen-show.
Jeg innrømmer at forventningene har vært enorme nå når Kristian Valens elleville parodier og imitasjoner har vært gjennom NRKs velsmurte, profesjonelle maskineri.
For på sitt beste er komiker og imitator Kristian Valen i verdensklasse, ingen tvil om det.
Vi vet også at Valen er en som liker å gjøre det meste selv.
Og han har ofte ødelagt for seg selv med middelmådige tekster og sviktende dømmekraft hva angår når det er nok og for mye.
Så har NRK greid å luke i bedet slik at bare de herligste blomstene står igjen?
Dessverre, nei.
I de forskjellige innslagene er Valen akkurat som før: alltid suveren på stemmer, fakter og dialekter.
Noen ganger klarer han også å fange den indre essensen til personen han parodierer og imiterer, som "Brennpunkt"s Håkon Haugsbø og Ole Torp i første episode, Petter Solberg i andre og Einar Gelius i tredje.
Valen største styrke er og blir parodier/imitasjoner av kjendiser, og med disse viser Valen virkelig hvor genial han kan være.
Men så er det de andre innslagene.
Der kanskje de ytre faktene stemmer, men der det ikke er noe mer.
Da blir det litt vondflaut.
Andre er greit og forutsigbart løst, ikke mer.
Etter å ha sett tre episoder er det klar overvekt av den siste kategorien.
At det kommer nye imitasjoner i hver episode er positivt.
Samtidig føles det som om et par av dem, for eksempel parodiene på Asbjørn Slettemark og Per Sundnes, nok kunne blomstret enda mer om vi fikk møte dem igjen.
Men at Valen er som før er ikke problemet med "Valens rikskringkasting".
Det eneste synlig positive NRK har bidratt med, er at serien visuelt ser mer proff og påkostet ut.
Men denne nye rammehistorien funker ikke, verken som humor, som "rød tråd" eller som en naturlig sammenbinding av innslagene.
En hvileløs Valen som vandrer rundt i NRKs lokaler og treffer på (mannlige)
NRK-kjendiser på hvert hjørne, er ikke særlig morsom og blir veldig fort trøttandes.
Valen er ingen stor "vanlig" skuespiller, og dette virker ofte mer som selvopptatt meta-tv om NRKs indre liv enn Valen-show i beste sendetid.
HER ER NOEN TWITTER-MENINGER OM VALEN-PROGRAMMET LØRDAG KVELD
| 0 |
704625
|
Interne møter gir møkka-tv
Det er minst like kjedelig å se andre folk gå i møter som å gå i dem selv.
Egentlig skulle programmet hete "Kan Morten Ramm fylle Spektrum?".
Men fra tabloidene vet vi allerede at det kan han, for enmannsshowet han skal holde i Oslos storstue er for lengst utsolgt.
Thomas Giertsen tapte veddemålet, og må henge på alle Oslos busser i en reklamekampanje for analkløekrem.
Dette vet vi.
Dermed står vi igjen med en tv-serie som er ren prosess, uten spenningsmomenter.
Fra "Torsdag kveld i Nydalen" på TV 2, der Ramm inntil nylig har vært en av de faste komikerne i ensemblet, vet vi også at han er tidvis hylende morsom, tidvis plump.
Han er i ferd med å etablere seg i norsk humors førstedivisjon, og programmet viser at han har de "rette" vennene i bransjen.
Kanskje blir enmannsshowet hans en fantastisk affære.
Men jeg blir fryktelig skeptisk når jeg ser denne opptakten:
Morten Ramms desperate lytehumorvinkling når han skal velge oppvarmere.
Hans lite vellykkede stunts ute blant folk flest.
Kanskje nyttig for ham selv, men drepan for oss tv-seere.
En ting er å fylle Spektrum på tv-buzz og kjendisstatus, en annen ting er å fylle Spektrum med noe av verdi og kvalitet.
Holder det at Morten Ramm og hans alter ego DJ Dan møter opp, liksom?
Lite tyder på at dette kommer til å bli en minneverdig opplevelse av de "rette" grunnene.
Og hva er det som får TV 2 til å tro på at "bak kulissene med komikeren" er bra tv?
For andre gang denne sesongen de lanserer en slik serie.
"Komikameratene" var den første, heller ikke den noe å se på.
Hvorfor skal vi følge morsomme komikere i umorsomme situasjoner som planleggingsmøter og idémyldring?
Det er omtrent like spennende som å se maling tørke.
Dette virker som nok et desperat forsøk på å bygge opp sine "egne" komikere og kjendiser, slik TV Norge har lykkes ganske så bra med i det siste.
Greit nok, prøv i vei.
Men vi vil at komikere skal være MORSOMME.
Ikke kjedelige.
Det finnes knapt noe verre å si om en komiker enn at han eller hun er kjedelig.
Det er akkurat det Morten Ramm er her.
| 0 |
704627
|
Biffen redder ikke kvelden
Et realt stykke kjøtt, og ikke veldig mye mer.
Verken tilbehør eller tilbereding forsvarer prisen på Big Horn Steakhouse.
Det startet riktig bra, innerst i Vågen i Sandnes.
En hyggelig velkomst, der vi fikk et trivelig vindusbord med sjøutsikt i et lokale med treborder og store veggmalerier over temaet okse.
Vi kunne også glede oss over at husets rødvin avviker fra standardkartet hos de øvrige 27 Big Horn-restaurantene i Norge.
— Vi vil gjerne gi gjestene våre litt mer enn standarden, sier vår servitør om husets røde, en spansk Viña Mayor Ribera Del Duero 2013, laget på tempranillo-druen, som er veldig utbredt i Spania.
Den er priset til 393 kroner, kraftig og fruktfull til kjøttrettene vi gikk for.
Vinkartet inneholder ellers seks italienske, fem spanske og et og annet alternativ fra Chile, Sør-Afrika og Frankrike.
Det er viner tilpasset kjøtt, som har vært Big Horns varemerke siden den første restauranten i kjeden ble åpnet i Oslo i 1985.
Siden 1997 har Big Horn Steak House Norge AS vært etablert som et eget selskap.
Halvfabrikata
Så langt, så bra.
Dessverre var ikke fortsettelsen like god.
Medspiseren valgte en løksuppe (83 kroner) til forrett, mens jeg gikk for Big Horns kombo-forrett til solide 160 kroner.
Dette er en samling av ulike forretter, og frykten for at den kunne være for stor forsvant raskt.
To små kyllingvinger, to scampi, to løkringer, samt et hurtigvarmet hvitløksbrød, noen salatblad og en hvitløksdressing forsvarer ikke den stive prisen.
Løkringene er riktig nok sprø, men scampiene mangler smak og hvitløksbrødet er heller ikke mye spennende.
Dette er samlebåndsmat, levert som halvfabrikata til alle Big Horn-restauranter i Norge, og er kraftig overpriset i forhold til kvalitet.
Løksuppen er tydeligvis tilsatt soyasaus for å piffe den opp, men det ble alt for salt, og minnet lite om den franske originalen.
Snaut halvveis må ledsageren gi den opp.
Dårlig tilbehør
Vi velger begge fra en av restaurantens tre signaturretter.
Medspiseren en mexicansk pepperstek, indrefilet på 300 gram med peppersaus, rømme, mais og Big Horns spesialpoteter, priset til stive 478 kroner, mens jeg tar New York strip, 250 gram ytrefilet med sjampinjong, løk, bønner og en bourbonsaus.
Til det velger jeg pommes frites, og skal da faktureres for 359 kroner.
Tilbehøret er dessverre oppsiktsvekkende dårlig.
Selve biffene er greie, medium stekt slik vi selv krysset av da vi bestilte maten på de små kupongene du fyller ut på alle Big Horn-restauranter.
Tilbehøret er dessverre oppsiktsvekkende dårlig.
Mine pommes frites er dvaske og tørre, helt uten sprøhet, medspiserens Big Horn-poteter, som viste seg å være tynne, stekte potetskiver, oppleves akkurat likt.
Bourbonesausen min har lite smak, og det ekstra tilbehøret, soppstuing, som medspiseren fikk for 39 kroner ekstra, er også oppvarmet halvfabrikata uten smak.
Bra punktum
Vi spiser opp kjøttet og grønnsakene, mens brorparten av Big Horn-potetene og mye av pommes fritsen får ligge i fred.
Derfor har vi plass til en dessert.
Valget blir "3 små fristelser", en avslutning vi deler.
Denne består av et beger eple med kavringsmuler, tett opptil tilslørte bondepiker, sjokoladepudding med vaniljekrem og en karamellkrem.
Her går det faktisk an å tro på forsikringen om at dette er laget her, og vi vipper terningen opp et hakk, fra to til tre.
Med to kopper kaffe kommer totalregningen på snaut 1800 kroner.
Kvaliteten på måltidet kan ikke på noen måte rettferdiggjøre den summen.
Hvorfor ikke la kokkene få en utfordring med lokale råvarer, og selv lage tilbehøret fra grunnen.
Det gir mye bedre mat enn halvfabrikataen de nå jobber med.
| 0 |
704628
|
Sterkt, men svakt
India Tandoori byr på en rikholdig meny tandoorretter og curries.
Vi synes de siste er de beste.
Den herlig, tyktflytende Vindaloo-sausen trenger seg inn i den forsvarsløse poteten og gir den et potent hint av liv.
Sausen griper ned mellom basmatiriskornene og tar tak i dem der de kjenner det aller best.
Her er det flere enn gjestene som har bitt fra seg.
Hele herligheten legger seg over tungen.
Så kommer det.
Med et rykk.
Svetten siler.
Dette er vindalooen sin.
Dette er sterke saker.
De kan curry på India Tandoori.
Men først en liten forhistorie:
India Tandoori på Holmen har vært en av byens beste indiske restauranter i en årrekke og har nå også fått seg en avlegger på Sandnes.
Menyen, stort sett uforandret.
Interiøret likeså.
Rustikk chic
Sennepsfargede tak og vegger snor og vender seg rundt i det relativt romslige lokalet som er dekorert med indiske bilder og pyntegjenstander.
Møblementet er typisk for indiske restauranter av den litt finere sorten:
Mørkt tre med forgylte utskjæringer.
Tunge duker.
Dempet belysning.
Her er det flere enn gjestene som har bitt fra seg.
Tidens tann har også fått gnage litt på de etter hvert lettere slitte lokalene.
La oss kalle det rustikk, indisk chic.
Menyen omfatter et rikt utvalg retter fra det indiske subkontinent og det indiske miljøet i Storbritannia.
Her er curries og tandoor-retter i utvalg.
To seige, marinerte kyllingbiter trakk ned inntrykket.
Den indiske på Holmen skryter av å ha ekte tandoor-ovn.
Det er sikkert riktig, og det blir riktig varmt i tandoor-ovner, og det ble riktig varmt i ovnen vår mat kom fra.
Den var nemlig mer enn sjarmerende svidd på overflaten, men før vi kommer så langt, skal vi smake litt på forretten:
For riktig å komme i den gode, indiske stemningen, bestemte medspiseren og undertegnede seg for å trø til med den fristende forretten "A Taste of India".
Dette er restaurantens anbefaling, men den kom dessverre til å skuffe oss.To seige, marinerte kyllingbiter trakk ned inntrykket som ikke sto til å redde av de andre godsakene som i rettferdighetens navn ble servert med kjempegode, friske grønnsaker.
En pregløs forrett som kunne vært gjort mer spennende og som fortjener bedre råvarer.
Til hovedretter gikk vi for Tandoori Mixed Grill og Vindaloo, sistnevnte en skikkelig sterk rakker av en curry.
Mixed Grill-tallerkenen kom med Tandoori-kylling, lam tikka og kylling tikka.
Lammet og kyllinglåret var brent og tørt.
Det hjalp litt å kombinere med den gode sausen og med herlig naanbrød, men dette har vi spist bedre her før.
Pass på varmen og steketiden!
Tandoor-ovnen krever hurtighet og nøyaktighet.
Ved tidligere anledninger har vi forlystet ganen med den voldsomme retten Tandoori Sangam der nede på Holmen, og det har vært en fryd, en fest, et svir.
Synd at det skulle gå skeis med den enklere Mixed Grill-varianten denne gang.
Best på curryInntrykket av India Tandoori akkurat nå, er derfor at tandoor-restauranten ironisk nok er best på curry, for de er rent ut glimrende.
Denne gang gikk vi altså for den heftigste av dem alle:
Vindaloo, og den var kjempegod.
Så hot.
Så spicy.
Så myk og likevel så hard.
Det er god, indisk curry å få på India Tandoori, men tandoor-rettene satt dessverre ikke midt i blinken ved vårt seneste besøk.
Servicen er upåklagelig og det er rent og fint i lokalene.
| 0 |
704649
|
Bunnsolid klassiker
Den populære søndagsbufféen på Hummeren lever opp til sitt gode rykte.
Det hvitmalte hotellet Hummeren på Tananger kan spore sin historie helt tilbake til 1930-tallet.
Om de har vært kjent for sin gode mat like lenge, vet jeg ikke, men ryktet om den gode fiskesuppen tror jeg det er 30 år siden jeg hørte første gang.
For mange er Hummeren synonymt med søndagsbuffé, som avholdes i to bordsettinger rundt lunsjtid.
Hummeren ligger plassert helt ute på bryggekanten blant hvitmalte hus og små fiskebåter, slik at man nesten kan bli forledet til å tro at man befinner seg på Sørlandet.
Fra den romslige spisesalen i maritim stil kan man nyte utsikten mens man lurer på hvordan man skal klare å smake på alt på den omfattende bufféen uten å havarere totalt etterpå.
I et stort akvarium rusler noen av skalldyrene som har lånt sitt navn til hotellet rundt og lurer på om dette er dagen en av gjestene vil bestille en av dem.
Vinkartet på Hummeren er det ikke så mye å utsette på.
De har imidlertid bare én rød og én hvit vin tilgjengelig på glass, og ølutvalget burde virkelig fått seg en kraftig korreks.
Her går det i all hovedsak i kjedelige industrivarianter, noe som burde være helt unødvendig når det brygges så mye kvalitetsøl, ikke minst i vårt eget lokalmiljø.
Dyktige ansatte
Maten er heldigvis et annet kapittel.
Det er mye som kan gå galt med et konsept som dette, men Hummeren unngår både de store fallgruvene og de mer ubetydelige sprekkene i veien.
De ansatte er mange og oppmerksomme, fatene blir godt overvåket og stadig etterfylt, den varme maten er faktisk varm, og det aller meste framstår som hjemmelaget.
Vi startet med den sagnomsuste fiskesuppa, og den skuffet på ingen måte.
Herlig, passe salt kraft, julienne-kuttede rotgrønnsaker og reker og fiskebiter som hadde beholdt sin spenst.
Videre slo vi oss løs med flere typer sild, eggerøre, herlig potetsalat av den typen man umiddelbart legger på seg et halvt kilo av, små, lekre stykker ørretpaté med reker, dampede blåskjell, ferske reker, røkelaks og djevelegg, og fortsatt hadde vi bare jobbet oss igjennom en liten del av det bugnende bordet.
Herlig julemat
Siden det nærmer seg jul, har man supplert det store antallet mindre sesongbetonte varme retter med ribbe og pinnekjøtt med mange typer passende tilbehør.
Begge typer kjøtt var mørt og godt, men ribbesvoren var dessverre også i møreste laget.
Heldigvis var det nok av godsaker som fikk oppmerksomheten vår bort fra denne ørlille nedturen:
Epler, svisker, god rødkål og surkål, herlige medisterkaker og absolutt godkjente pølser.
Et gammelt jungelord forteller oss at man ikke spiser poteter på buffé, men om man skulle velge å trosse denne huskeregelen, kan man hive innpå med både dette og utmerket kålrotstappe, ribbesaus og pinnekjøttsjy.
Den ene ved vårt bord var så fornøyd med disse juleherlighetene at hun nekte å smake på noe annet, heller ikke den obligatoriske pølser og pommes frites-anretningen som var rettet mot hennes aldersgruppe.
Barndomsminner
De voksne ved bordet eier derimot ikke magemål, og måtte derfor igjennom en runde med knallgode kjøttkaker, en saftig kyllingrullade, flere pastasalater, diverse spekemat og helstekt laks, før vi kunne sette kursen for dessertbordet.
Dette viste seg å by på flere av barndommens klassikere, som sjokoladepudding, karamellpudding, riskrem, dronning Maud-pudding, små stykker suksesskake, samt noen luftige, fine fromasjer med multer og skogsbær.
I likhet med de andre rettene, framsto disse som hjemmelagede, i all sin enkelhet.
En perfekt avslutning på et tilfredsstillende og ikke minst veldig mettende måltid.
Med en kuvertpris på 495 kroner for voksne, er ikke Hummeren blant de billigste i distriktet.
Men man får det man betaler for , i form av en godt vedlikeholdt, ren, fin buffé med et utall gode, gjennomførte retter.
Og barn slipper unna med beskjedne 145 kroner.
Det er med andre ord lett å anbefale en søndagstur til Tananger for hele familien.
| 1 |
704661
|
Du verden!
Charles Tjessems nye restaurant i Sandnes byr på store smaksopplevelser, utmerket service og et gjennomført stilig lokale.
Det kan ikke bli annet enn toppkarakter.
Bodøværingen Christian André Pettersen har vunnet NM i kokkekunst to ganger, og det nordiske mesterskapet en gang.
I tillegg har han jobbet som nestkommanderende på Spiseriet i Stavanger konserthus, som etter min mening er en av Stavangers tre beste restauranter.
Nå har han fått tillit som sjef på nysatsningen til Charles Tjessem, Mondo.
Tjessem, som er en av de norske vinnerne av det uoffisielle verdensmesterskapet i kokekunst, Bocus d'Or, har lagt ned en god slump millioner for å lansere et nytt tilbud i toppklassen, helt inne i Vågen i Sandnes.
Lokalene i det nyoppførte Havnespeilet er ypperlige, med den svært tidsriktige kombinasjonen av treverk, stål og messing.
Stolene er laget for å sitte lenge og godt, og betjeningen er drillet til perfeksjon.
Fra vi kom til vi dro følte vi oss svært godt ivaretatt av oppmerksomme, hyggelige og kunnskapsrike servitører.
Utsikten til indre havn er hyggelig, og på fine dager er det også mulig å innta et måltid al fresco, altså ute.
Stor og liten meny
Menyen gir valget mellom en stor (9 retters) og en liten (5 retters) smaksmeny, men med mulighet til også å velge en enklere løsning fra a la carte.
Menyen oppfordrer også til å dele, også dette helt tidsriktig.
Vi gikk for en kombinasjon.
Femretteren til ledsageren, mens jeg plukket fem retter fra det fristende tilbudet, ikke uten en viss fortvilelse.
Det var mye som fristet, for å si det sånn.
Vinvalget la vi i betjeningens hender.
Som en aperitif fikk vi en frisk albarinho, før små kuvertbrød og en nydelig bruschetta kom på bordet, sammen med pisket urtesmør.
Brødene var nydelige, små smykker anrettet rustikt på krøllet matpapir.
Bruschettaen var like smakelig som den var fin å se på.
Jeg hadde valgt grillet sjøkreps, en av mine absolutte favoritter, mens ledsageren fikk laks tataki, altså lyngrillet laks som fortsatt er rå inni.
Den kom dandert med sjøgress og lakserogn, med en saus basert på det japanske risbrennevinet sake.
Sjøkrepsene var store, saftige og perfekt gratinerte med urtesmør.
Til dette et glass chablis premier cru.
Dette var rett og slett enormt godt.
Pettersen satte sannsynligvis også sitt preg på Spiseriet, eller har i det minste tatt med seg noe av det beste derfra, nemlig den eksepsjonelt pene anretningen av maten.
Det er ikke unødvendig fiksfakseri, men pent.
Blomster, urter, skudd og annet småsnadder løfter rettene og gjør dem til små kunstverk.
Neste rett, torsk fra Sirevåg med smørsaus, anrettet med rogn, blekksprutblekk, brent purre og blomster.
Torsken var smeltende saftig og smakfull.
Den grillede hvite aspargesen som ble servert med store, stekte østerssopp og gresskarfrø, var også en smaksmessig innertier, servert med samme vin som forrige rett.
Deretter en hvilerett i form av sesongriktig rabarbrakompott med kesam og limesorbet, pyntet med tynne flak av nougatine og tørket koriander.
Nå ble større glass bragt til bords og fylt med en storartet Chassagne Montrachet.
Det var tid for kjøtt.
Ingen upris
Jeg hadde valgt andebryst, som kom stramt anrettet med fivespice, jordskokk, rødbete og nykål.
Kjøttet var perfekt tilberedt og en svært god match med vinen.
Ledsageren koste seg med Flanksteak, altså oksebuk, som var hurtigstekt.
Tilbehøret, hjemmelaget potetchips i tempurarøre og servert på en pinne, var både meget smakelig og morsomt.
Etter dette, desserter.
Det vil si, ledsageren smattet fornøyd på snickers-is-varianten til Mondo, mens jeg min vane tro ba om ost i stedet, Til dette en riesling auslese.
Ostefatet var storartet, og særlig Hitra Blå, en av etter hvert mange norske oster i toppklassen.
To kopper espresso, litt snop fra kjøkkjenet og regniingen.
Drøyt 2000 kroner for to ganger fem retter, med vin, er ingen upris.
Og når kvaliteten på opplevelsen tas i betraktning, har jeg ingen problemer med å erklære at Sandnes nå har et av Stavanger-regionens beste spisesteder.
Det er bare å gratulere.
| 1 |
704662
|
Thaimat på norsk
Stavangers eldste thairestaurant preges av lang fartstid i Norge.
Dermed har litt av det originale Thailand forsvunnet på veien.
Intensjonene i restauranten på Halmeallmenningen, like ved
De røde sjøhus, er gode.
I 18 år, helt siden 1998, har det blitt servert thaimat her.
Så er det nødvendigvis slik at norske ganer ikke er like tilpasset styrkenivået på maten som thaiene i Smilets land.
Jeg husker godt mitt første møte med som-tum, en grønn papaya-salat, spesielt populært hos den kvinnelige befolkningen.
Den ble servert langs veikanten, fra en liten, men hyggelig gatekafé i den nordøstlige delen av Thailand, og brente seg nesten bokstavelig talt fast i minnet.
Selv ikke litervis med vann kunne slukke brannen i munn og svelg resten av den dagen.
Thai Isan
Omfattende meny
Derfor er det både fornuftig og forståelig at rettene på Thai Isan ikke serveres like krydret som du får i Thailand.
Men spesialitetene drukner litt i det omfattende menykartet.
Foruten åtte forretter og fem supper, tilbys 12 kyllingretter, 12 utvalg av svinekjøtt, 10 med okse, 13 maritime varianter (sjømat), fire vegetarretter og to utvalg and.
Så kommer omsider de thailandske spesialitetene, 11 i tallet, priset fra 160 til 195 kroner.
Og behandlet i frityr, er det dessverre slik at forskjellene mellom for eksempel kylling og svin (med søt-sur saus) ikke er oppsiktsvekkende stor.
Derfor hadde Thai Isan tjent på å redusere menykartet, som med stort og smått byr på 100 retter, og heller dyrket flere spesialiteter i hver genre.
Lite thaistyrke
Restauranten på Holmeallmenningen var tom da det ble gjort entré en rolig aftenstund, og det var fritt fram med valg blant de 12 bordene.
Utsikten til parkeringsplassen er ikke veldig spennende, mens det interiørmessig er pyntet med thailandske figurer og bilder.
For å få litt ulike smaker, falt valget på et utvalg av forretter, Thai Isan-blanding til 95 kroner.
Her ble det servert frityrstekt kongereke, en vårrull, to små spyd med svine-satay, en won-ton (innbakte risnudler og svinekjøtt), to rekechips og en ørliten salat.
Her kunne man vært rausere med krydderet, det var ikke veldig mye thaistyrke i noen deler av utvalget.
En forrett på det jevne, som ble ledsaget av en thailandsk Singha-øl.
Velg en spesialitet
Sett i ettertid, burde nok valget av hovedrett vært rettet mot en av spesialitetene.
I stedet ble stekt and med hjemmelaget saus og ingefær bestilt.
Hertil kom en raus bolle med ris, og en god saus.
Andekjøttet manglet dessverre den innbydende konsistensen det får når det behandles på kullgrill i den nordøstlige regionen av Thailand, Isan, som har gitt restauranten i Stavanger sitt navn.
Dette andekjøttet var for tørt, bar preg av en tur i frityr og var ikke spesielt minneverdig.
Og heller ikke desserten, to kuler med is fra bøtte, med noen thailandske frukter, lokket fram det helt store smilet.
Så skal det sies at du blir mett for en rimelig penge hos Thai Isan.
For et utvalg forretter, en flaske øl, et glass rødvin og Farris til hovedretten, and, samt dessert og kaffe, var totalsummen like i underkant av 600 kroner for én person.
Men hvis du ikke er alt for pysete, bør du plukke fra spesialitetene til middag.
Det gir en mer eksotisk mer smak av Asia enn mitt litt trauste valg av and.
| 0 |
704663
|
Tilbake til barndommen
Så enkelt, så elegant, så perfekt.
NB Sørensen Annen Etage framstår som mer interessant enn på veldig lenge.
Det er alltid koselig å besøke NB Sørensens finstue i andre etasje på Skagenkaien.
De skakke gulvene, den gammeldagse innredningen og ikke minst utsikten til det myldrende forsommerlivet utenfor gjør at man kan senke skuldrene og ikke tenke så mye over at stedet er solid plassert i restaurantbyens toppskikt, noe som for mange er synonymt med noe stivt og formelt.
Sist jeg spiste i Annen Etage, tror jeg de serverte 10 retter.
Nå er menyene trimmet adskillig ned, og man kan velge mellom tre og fire retter.
Et forholdsvis enkelt valg for matglade folk, altså.
Snart satt vi der med hvert vårt glass champagne fra kvalitetsprodusenten Ruinart, og funderte på hva den nyansatte kjøkkensjefen Filip August Bendi, med erfaring fra stjernerestauranter som Noma i København og Daniel i New York, kunne finne på.
Enkle retter
Det første som dukket opp var en liten appetittvekker; en syltet sjalottløk overstrødd med rosa løkpulver og en klatt pisket fløte med finraspet sitronskall.
Ikke spesielt avansert eller ellevilt på noen måte, men en ganske god forvarsel på det som skulle komme:
Enkle retter hvor gode råvarer fikk briljere i fred uten å bli slått i hjel av for mange elementer.
Da vår blide og kunnskapsrike servitør kom med appetittvekker nummer to, fortalte hun at kjøkkenet hadde forsøkt å gjenskape gode barndomsminner.
Dette ble i denne omgang formidlet gjennom to lubne stykker pinnebrød, som duftet bål og skogstur og smakte akkurat så fantastisk som mat man grillet selv i barndommen kunne smake.
Ugress
Den første retten på den egentlige menyen videreførte denne følelsen av å være liten igjen, rusle i hagen og smake på ugresset, dra opp en gulrot som bare så vidt er like tjukk som en barnefinger.
Retten ble presentert som primører, altså de første, unge grønnsakene, lokale gulrøtter og neper samt blader, blomster og urter som kokkene hadde vært ute og sanket selv.
Dette var så overstrødd med den utmerkede, norske osten Kraftkar, som var finraspet fra frossen tilstand.
Enkelig og perfekt, og i nydelig samspill med den pæreduftende, grüner veltlineren i glasset.
Så kom kjøkkensjefen selv inn med små, rå makrellfileter som skulle få "koke" i en nordisk variant av leche de tigre.
Denne strålende cevicheretten skulle ifølge kokken gi oss en følelse av å være på en meksikansk eller peruviansk strand, noe som ble understrekt av at det ble servert kvalitetsølet Sorachi Ace fra Brooklyn i glassene.
Griseører og toppviner
Tilsvarende nydelige retter kom slag i slag etter dette.
Sprø, puffede griseører med sitronkrem.
Kalvebrissel på variasjoner av brokkoli, ledsaget av toppviner fra Burgund og Ribeira Sacra.
En vidunderlig, oljete, nesten sirupsaktig Kracher trockenbeeren auslese som hadde fått godgjøre seg siden 1998 satt som et skudd til den syrlige rabarbradesserten.
Annen Etage har et solid og godt team av både kokker og servitører, men det er neppe urimelig å gi æren for en del av den siste tids forbedringer til kjøkkensjef Bendi.
Med enkle grep og gode råvarer skaper han et fantastisk måltid, men vekker også den slags sentimentalitet som oppstår når en flyktig duft eller et bilde hensetter oss til minner fra barndommen.
Å si at en restaurant tilbyr en opplevelse, ikke bare et måltid, er en noe forslitt formulering, men i dette tilfellet er den helt på sin plass.
Desserten ga følelsen av å løpe barbeint gjennom hagen og inn på kjøkkenet til mormor for å hente en kopp med sukker til å dyppe nyplukket rabarbra i.
Når en dessert kan få en til å kjenne smaken av en varm forsommerdag en gang tidlig på 80-tallet, vitner det om et kjøkken som får til noe som svært få gjør etter dem.
Og det å servere noe så skamløst barnlig som nybakt sjokoladekake med en liten kopp melk til dypping som petit four, vitner om frisk selvtillit, en velbegrunnet sådan.
Små retter
Dette er ikke stedet å gå hvis et av dine sentrale kriterier for et restaurantbesøk er å bli skikkelig stappmett.
Rettene er små, men smaksintense.
Vi ruslet av gårde behagelig mette, fylt av gode minner fra både nær og fjern fortid.
Sluttregningen kom på 2672 for to ganger fire retter (vel, egentlig var det åtte serveringer), vinpakker og kaffe.
Det er det vel verd.
| 1 |
704664
|
Italianissimo!
Noen ganger er det enkle det beste.
Villa 22 går ikke for fine dining, men enkel og liketil italiensk kost.
Det lykkes den nye trattoriaen på Skagen godt med.
Villa 22 er et helt nytt utested med bar og restaurant i bygningen som tidligere huset Helge R. Myhre Skipshandel.
Bar-avdelingen ligger inn mot gata Skagen, mens restauranten ligger over to plan mot Skagenkaien.
Interiøret er mørkerøft, slik utesteder og hoteller gjerne er for tiden, men det funker og spiller fint på lag med den gamle skipshandelbygningen.
Villa 22
Vi besøkte Villa 22 en av disse varme dagene.
Det var fullt på alle småbordene ute.
I hvert fall de på kaisiden som er slik satt opp at stolene vender mot gata, og så sitter man der på italiensk vis og ser på gatas teater og Vågen og Straen og alt, og det er jo liv i gata ennå, fram til de stenger for biltrafikk av en eller grunn.
Inne er lokalene overraskende lyse, takket være store vindusflater.
Selv de innerste bordene har bra lys, men her sjeneres luften ørlite av os fra pizzaovn og grill, og nettopp her er vi ved noe av denne trattoriaens sjel:
Pizzaovnen og grillen som maten tilberedes på.
Dette gir maten en rustikk karakter og tilfører en helt annen form for finesse, enn dem man finner på italienske restauranter flest i Norge.
Ikke en pastarett er å se på menyen.
Her går det i antipasti, pizzaer og kjøtt eller fisk.
Det er rett og slett italiensk bondekost som står på menyen, og den er både meget godt tilberedt og tilført noen små, overraskende detaljer som gjør et besøk på Villa 22 mer minneverdig enn det mange andre italienske restauranter kan slå i bordet med.
Herlig antipasti
Vi gikk for Stor villa da vi var på besøk.
Dette er restaurantens store smaksmeny (ja, det finnes en mindre også) som for vårt vedkommende besto av antipasti — ei fjøl med coppa, parmaskinke og spicy salami og oster, fermenterte rotgrønnsaker, n'duje med spicy salami og en med svin kokt i fett, herlig brød bakt på stedet, grønn tomatmarmelade,
Antipastiopplevelsen lener seg hundre prosent på råvarene, og her er de nennsomt plukket ut.
Salt, men myk og litt søt parmaskinke som smelter på tungen er alltid en perfekt kombinasjon til et glass Soave, i dette tilfellet Leonardo Pieropans Classico fra 2014 som med sin komplekse fruktighet spenner fra myk, overmoden pære til salte mandler.
Ikke alltid like lett å finne vin til antipasti.
Vår utmerkede servitørs anbefaling var super.
Nettopp antipastidelen av dette måltidet var et høydepunkt.
Her kom små skåler og tallerkener på bordet med den ene lekkerbiskenen etter den andre - som reddiker med majones, svin kokt i fett og spicy salami-nduja å dyppe stedets luftige brød i.
Knallgode pizze
Pizza etterfulgte antipastien, der en pastarett ville vært en opplagt primi å sette på bordet.
Herlig frekt.
Vi fikk en klassisk margeritavariant og en spennende, hvit pizza med nypoteter, blåmuggost og grønn tomatmarmelade som smakte himmelsk i hele sin voldsomme kollisjon med sine egne smaker.
Et glass Langhe Nebbiolo fra Produtori del Barbaresco satte det hele på plass med sin kjappe morellfriskhet som sakte glir over mot lær og avslutter modent og litt karslig med lange tanniner.
En vin man godt kan servere til høstens lammesteik, men som var utmerket til pizzaene.
Ja, det var de pizzaene.
Jeg kan ikke ta igjen å ha fått servert så god pizza i Stavanger noen gang før.
Bondekost
Bønnegryte med svineknoke er real bondekost og definitivt ikke det vi drømte om, da vi tok til gatene denne varme forsommerdagen.
Dette er vintermat.
Dette er den italienske bondekonens vintergryte.
Men det er jo herlig da.
Salt og fett og kanskje mest av alt sammenlignbart med vår nordiske, gule ertesuppe med salt kjøtt til.
Denne retten ble etterfulgt av mer elegant lammefilet fra Klostergården, servert med friarielli og ristede babyneper.
Himmelsk.
Vår servitør ga oss Barbera dAlba fra Mario Gagliasso til kjøttrettene, en bærsaftig vin som med sitt hint av sødme hamlet godt opp med bønnegryta og svineknoken, men som jeg egentlig ikke finner like perfekt til lammet.
Her ville jeg heller ha enda et glass Langhe Nebbiolo.
Villa 22 ga seg ikke før vi segnet om av metthet etter husets herlige olivenoljeis med havsalt.
Fett og salt enda en gang, og i perfekt balanse.
Denne restauranten er et særdeles fint tilskudd til byens spisestedsflora.
Ikke bare forteller den at italiensk mat er så mye mer enn pasta, den demonstrerer det på en overbevisende måte.
| 1 |
704665
|
Egget står stødig
14 måneder etter at Egget gjorde sitt inntog i Stavanger, er det fint å konstatere at det ikke er sprekker i skallet.
Musikken er høy og spesiell, alt fra hip-hop, punk, via country og til mer moderne pop.
Lokalet kan virke enkelt, mørkt og litt rotete, men, du verden.
Så lenge mat og vin leverer, er det rom for et sted som Egget i matbyen Stavanger.
Det var med fornøyde smil og tilfredse mager vi vandret ut i den milde maikvelden etter tre strålende timer som Eggets gjester.
Egget
Spis til du er mett
Vinkelner Roy Klausen og den franske kokken Anthony Orjollet overtok lokalet til Kafé Ankeret i Steinkargata i fjor vinter.
Etter en omfattende oppussing ble dørene åpnet i mars.
Konseptet er kortreiste råvarer, med noe import, der maten tilberedes som småretter man deler.
Her er innslag fra det spanske, franske og asiatiske kjøkken, spunnet rundt årstiden og regionens beste produkter.
Du spiser til du er mett, dog uten å vite hva som venter i neste rett.
Det finnes verken menykart, krittavle eller vinliste i lokalet.
Maten blir preparert i samme rom som gjestene sitter, og presenteres når den kommer på bordet.
Vinvalget er også beskjedent, ingen eksklusive prisbomber, men gode, uortodokse og spennende bordviner.
Søte desserter finnes ikke, men orker du bør du avrunde med Eggets ostefjøl.
Her får du åtte varianter, med fransk i fokus, og du og du så smakfullt!
Bare drop in
Vi ankom like etter åpningstid (18.00), og da var allerede to av de fem bordene opptatt.
Her er nemlig reserversjoner umulig, alt er basert på drop in.
For å få bord er det sikrest å møte opp når dørene åpnes, eller etter halv ti om kvelden.
Vi ble tilbudt et glass rosévin som oppstart, noe som passet fint denne forsommerkvelden.
Det var en Rioja Muga 2014, som i motsetning til de fleste spanske roséutgavene ikke framstår som signalrød, men i en mer behagelig rosa farge.
Smaksmessig lå den også nærmere de franske rosévariantene fra Provence.
Muga er først og fremst laget på Garnanacha-druen (60 prosent), ispedd litt av Viurua (30%) og Tempranilo-druer (10%).
Det gir en lett, men fruktig bærsmak.
Smakfull mat
Så bar det ut i den store matverden.
Først litt fisk og smaksrike grønnsaker, servert med en sørafrikansk hvitvin.
Elementis 2014 er utfiltrert, knallgul i fargen og utseendemessig lik en Limoncello.
Den har da også et utpreget sitruspreg, og har fått fargen fordi druene (Chenin blanc) blir gjæret med skallet på i tre uker.
Fisken, lun torsk med blomkål, flaket perfekt og de tilhørende skålene med ulike grønnsaker, inkludert ramsløk, var fulle av vår og forsommer.
Dernest små fiskebiter og risotto, samt en munnfull sardiner, servert på en bit av ferskt knekkebrød.
Meget bra.
Lam, asparges og svin
Så entret tynne lammeskiver bordet.
Riktig nok måtte vi vente litt på Roys vinanbefaling, som gjorde at kjøttet mistet litt av varmen.
Til gjengjeld smakte det ikke dårligere sammen med en lett DM Rouge 2014, en fransk og dyprød rødvin laget på Syrah (60%) og Grenace-druer (40%) .
En fruktig vin, med innslag av urter.
Lammet kom uten tilbehør, og var perfekt, rosa tilberedet og rikt på smak.
Deretter kom en av årstidens klassikere, ferske asparges.
De grønne flysendt fra Oslo, de hvite fra Tyskland.
Smaken var akkurat så himmelsk som forventningene tilsa etter en lang og mørk vinters venting på godsakene.
Fortsatt var det ikke tid for å kaste inn håndkleet.
Derfor presenterte kjøkkensjef Antony grillet svinenakke, med en chilikrem, balansert til norske ganer, mens Roy tilbød et glass fransk bordvin fra Loire, en Cuvee rouge aux
Levres, der flasken er utstyrt med bruskork i metall.
En lett vin, som passet greit til svinekjøtt.
God valuta
Som et perfekt punktum ba vi om ostefjølen, som besto av åtte (!) oster, tre franske chevre (geitost), to brie, to fastoster og blåmugg fra Stanget Ysteri.
Her dekker bare ett ord:
Strålende, og vi spiste rent.
Kvelden kom på behagelige 1200 kroner per person, inkludert ni retter og viner.
Så kan du gjerne være obs på at Egget ikke tar kredittkort, kun debetkort, som trekkes rett fra konto.
Derfor bør du helst ha kontanter i lommen, eller ta en kjapp tur i minibanken.
| 1 |
704668
|
Lyngdal Inn
Aaah, Lyngdal!
Her vider landskapet seg ut etter den dystre Drangsdalen og de klaustrofobiske, men praktiske tunnelene som gjorde ende på Utsiktens karriere som veikro numero uno.
Det er det første glimt av Sørland, på sett og vis.
Flekkefjord og Kvinesdal hører på mange måter mer hjemme på Vestlandet enn Sørlandet.
Men i Lyngdal har man kommet til Amerika.
Lyngdal
Inn kan først og fremst skilte med en litt halvhjerta, amerikansk diner-stil, med sånne båser man ellers bare ser på film.
Ovenpå et lekerom til eventuelle barn som trenger å kvitte seg med overskuddsenergi.
Menyen her byr ikke på overraskelser.
Dette er en bunnsolid frityrmeny, supplert med et utvalg middagsretter.
Dessertene, puddinger og kakestykker, er utstilt i en glassmonter slik Mao ligger i sitt mausoleum, på lit de parade.
Ingen av dem var klare for frityr, så hun valgte kjøttkaker med ertestuing og poteter, mens han i et forbigående anfall av helsebekymring gikk for laksetallerkenen.
Kjøkkenet kommuniserer med sitt publikum ved hjelp av disse rundingene som begynner å blinke og herje når maten er klar.
Mens de ventet lot de blikket gli over omgivelsene.
En grå, regntung, livløs ettermiddag litt utenfor Lyngdal sentrum.
En minigravemaskin.
Biler som svisjet forbi mens forhjulene produserte fontener av vann.
Tre-fire andre gjester i lokalet.
Michael Jacksons "Heal The World" på lokalradioen.
Døde roser på bordene.
Laksen var grundig tørrstekt.
Men om han skal få være litt kjettersk:
Skal man først gjennomsteke laks, kan man like gjerne gjøre det skikkelig.
Sprøsteke den, nesten.
Som med fjellørret.
Agurksalaten var god og frisk i smaken.
Rømmeklatt og sitronbåt.
Kjøttkakene var saftige og gode.
Ertestuingen smakte dessverre ikke all verden, men både saus og poteter sto til godkjent.
Et på alle måter bedre valg enn laksen.
| 0 |
704669
|
Valand Veikro
NEI!
INGEN ISKREM!
Med disse ord, ikke til å misforstå, henvendte den røslige, tyske kokken seg til de to andre gjestene, hvorav den ene var et barn, på vei mot iskremdisken.
Kort tid senere smatt de ut døra.
Dermed var det bare dem og ham.
De kunne bare anta at de uten dessertprivilegier må ha vært i nær familie.
Valand Veikro kommer som en overraskelse når man har passert Mandal.
Plutselig er den der, nesten midt i veien.
Et hvitt trehus.
Et skilt med de forløsende ord:
«Hjemmelaget mat».
Noe som er patent uriktig, med mindre kroa faktisk er hjemmet til kokken.
Men vi skjønner jo hva han mener.
Tavlemeny, plastblomster og en litt skummel kokk, i alle fall ved første øyekast.
Stor som en rise, med mimikk som en dørvakt.
Dette kan ha hatt å gjøre med at de vraltet inn 30 minutter før stengetid.
Men de fikk bestille.
Han tok fisk, igjen.
Torskefilet med urtesaus.
Hun ville i frityren, og gikk for jægerschnitzelen.
BANG!
BANG!
BANG!
Lyden fikk dem til å hoppe i stolene, helt til de skjønte at det var hennes jægerschnitzel som fikk gjennomgå på bakrommet.
Utenfor silte regnet fortsatt ned.
De var mette.
Men nå var det middagstid igjen.
Torsken var kokkens anbefaling.
Og torsken var god.
Lettsaltet, saftig og fin, perfekt flakende, svømmende i saus med masse friske urter.
Og potetene!
De første skikkelig gode potetene på turen.
Aiaiai.
Snitzelen var det heller ikke mye å utsette på.
Sprø, fin panering og saftig kjøtt.
Soppstuingen var herlig, og de stekte potetene var sprø utenpå og mye inni, akkurat som det skal være.
I likhet med mange av de andre serveringsstedene på denne strekningen, er ikke dette et sted man forlater sulten; porsjonene var gedigne, selv for folk som ikke har spist tre middager før de kom hit.
De betalte, takket nei til kaffe, og opplevde at kokken flekket tenner i et smil.
Han var sikkert glad for å kunne stenge og dra hjem.
Men de var glade for at de hadde stoppet.
Glade, men veldig, veldig mette.
| 1 |
704671
|
Spiseriet
Alle har lagt merke til den, rundkjøringa med en fyrlykt midt i, som pryder utkanten av Vigeland, stedet hvor man kan svinge av E39 og ta turen til Lindesnes.
Norges sydligste punkt.
Et steinkast ifra ligger Spiseriet.
Det var selvsagt altfor tidlig etter Mones, men det er ingen bønn på Tour de frityr.
Det skal spises.
Og det skal spises nå.
Spiseriet var også stengt kvelden i forveien, så regelbokas punkt fire måtte nok en gang settes til side.
Mange gode anmeldelser på Spiseriets Facebook-side hadde gjort dem nysgjerrige.
Var dette ekte entusiasme eller var det reinhekla reklame begått av venner og bekjente av Spiseri-innehaversken?
Han tok nachos med biff.
Slutt på kosen med rekesmørbrød og kaffi.
Nå var det alvor.
Hun bestilte («ville ha» blir feil her) fylte kyllingbryst.
Ay caramba!
Amerikanske porsjoner!
Kanskje ikke så rart her nede, hvor man kan reise til USA uten å forlate kongeriket.
En tallerken på størrelse med et traktordekk, fylt til randen med maischips, salat, ost, salsa, rømme og strimlet storfekjøtt.
Det var bare å begynne.
Alt var godt, til og med biffen.
Rosa inni, fint krydra.
Men dette var nok mat til to-tre personer.
Hvordan ser folk ut her nede?
Hun som serverte var tynn som en spiker, hun kan umulig spise sine egne porsjoner.
Kyllingen var det overlegent beste hun spiste i løpet av turen.
Saftig kyllingkjøtt fylt med kremost og urter, surret i spekeskinke, som var blitt skikkelig sprø og fin.
De stekte potetene var herlige, og her hadde man også gjort et unntak fra vasne grønnsaker-regelen.
Det hele ble servert på rikelig med kremet paprikasaus.
Herlig, men også i overkant mektig med tanke på hva som lå foran dem.
| 1 |
704672
|
Pit Stop
I Mjåvannslia nord for Lyngdal, i krabbefeltet på toppen av en bakke, ligger Pit Stop.
Og la det være sagt med en gang.
Dette er frityrens Mekka.
Det er her svaret finnes på et av kulinarisk sektors store uløste spørsmål:
Hvor drar frityren når den kjenner at det går mot slutten?
Svaret er at den drar til Mjåvannslia, hvor den mett av dage lar seg oppvarme en siste gang og trekker sitt siste sukk i form av en kraftig eim av døende frityrolje, en eim så kraftig at den sporenstreks sendte oss utendørs, i den ærlig talt iskalde vinden som minnet oss om at vi var på vei mot Rogaland.
Pit Stop tilbyr ikke NOE annet enn frityr, kanskje med unntak av den sørlandske særegenheten «snadderloff».
Det vil si, is og brus er ikke fritert, heller ikke kaffe eller tyggegummi.
Men man skal ikke se bort fra at dette kan tilbys kremert til dem som spør pent.
Denne gang var det hun som bestilte nacho-tallerken, etter å ha kjent litt på matmisunnelsen på forrige stopp.
Han gikk på kamikaze-maner inn for burger med pomfri og det hele.Nachosen var det alle med et eneste kresent gen i kroppen vil karakterisere som uspiselig.
Fæl, oransje, udefinerbar kjøttdeigblanding, ost som bare var litt svett, ikke smeltet, søt, kunstig smakende salsa.
Retten ble forlatt så godt som urørt.
Burgeren, det vil si selve burgeren, rundingen av kjøtt midt i, var faktisk ikke så ille.
Alt annet var helt forferdelig.
Det vasne, kalde burgerbrødet.
Den døde salaten.
De bleke, fettete potetstrimlene.
De som synes dette er godt, burde fått utdelt nye smaksløker på blå resept.
| 0 |
704673
|
Moi Hotell
Da de noe senere ankom den særdeles amerikansk utseende blondeduken av et hotell på Moi, var matlysten på et historisk bunn-nivå.
Til tross for dette synes han at det var en god idé å bestille sikringskostens stammor — komler.
Stekte komler, en sublim rett som alltid vil finne sin velfortjente plass i hans omfangsrike buk.
Inne var det ingen, bortsett fra fyren i resepsjonen og en kokk vi så vidt kunne skimte i bakgrunnen.
På menyen:
Diverse middagsretter.
Kjøttkaker.
Fiskegrateng.
Svinesteik.
Og så videre.
Men altså; stekte komler.
Fredagsmaten hjemme i den mytiske urtida før tacoen var oppfunnet.
En rett som alltid vil trone i toppen.
Stekte komler med stekte pølser og — ja!
- stekte poteter.
Melk til.
Det er himmelsk.
Varianten på Moi var, om ikke himmelsk, så i alle fall absolutt anstendig.
Han spiste opp alt.
Smitt og smule.
En rett som blir spist opp av en mann som har spist seks middager og et rægesmørbrød på under et døgn, er ikke verst.
Slett ikke verst.
Hun tok karbonadesmørbrødet med egg.
Igjen.
For sammenlikningens skyld.
Det holdt dessverre ikke det samme nivået som på good old Ben's.
Kjøpebrød som hadde forlatt tilstanden «ferskt» for en god stund siden, kompakte karbonader som ikke smakte helt hjemmelaget, toppet med en av de kulinariske dødssynder:
Speilegg med eggeskall.
| 0 |
704674
|
Vikeså Veiservice
Ok.
Er dette en bensinstasjon?
Er dette et brudd med Regel nummer 1?
Nei.
Det er en veikro med en bensinstasjon i den andre enden av lokalet.
Det er også snakk om et fast trailer-stopp.
Da oljebilen bremset opp utenfor, sto det ikke mindre enn sju svære vogntog på rekke og rad.
De satt der i bilen og kikket på hverandre.
Siste stopp.
Magen hans sto som et trommeskinn.
Han bestilte kjøttkaker med saus og poteter.
Hun bestilte en biffburger med pommes frites.
Kjøttkakene var kjempegode.
Sausen var god.
Potetene var gode.
Til og med gulrøttene smakte godt.
Kroppen hans hadde brutt lydmuren, nå kunne han spise hva som helst.
Han spiste hver smitt og smule.
Burgeren var fæl.
Komplett tristesse.
Pomfritten var blek og understekt.
Hun sukket og skjøv tallerkenen fra seg.
Kaffe?
Ja, hvorfor ikke.
| 0 |
704679
|
Sørgelig svin i elveoset
Ærfugl-parringen rett utenfor vinduet var høydepunktet under middagen på Ryfylke Fjordhotel.
Ryfylke Fjordhotel er en institusjon på Sand i Ryfylke.
Det privateide hotellet, med gjestehavna rett utenfor dørene, er et populært stopp for båtfolket i det indre av Ryfylke-fjordene, og har også et jevnt tilsig av gjester i forbindelse med kurs og konferanser.
Restauranten som naturlig nok går under navnet Elvaosen, siden den ligger snublende nær utløpet av Suldalslågen, hadde ikke mange gjester denne mandagen i april.
Og der ligger kanskje noe av forklaringen på at vår middag dessverre var av det nokså forglemmelige slaget.
Typisk hotell
Om interiøret i restauranten er det å si at det er typisk hotell med et visst 1990-tallspreg, men rent og ryddig.
Bordene langs vinduene byr på idyllisk utsikt over båthavna, elveoset og Sandsfjorden, med majestetiske og snødekkede fjell mot vest.
I elveosen var en stor flokk ærfugler i full og energisk sving med å sørge for neste generasjon, noe som ga middagen et artig preg av en voksenfilm-utgave av Ut i Naturen.
Elvaosen frister hver dag med en ny toretter med kaffe til 325 kroner, samt et utvalg fra a la carte-menyen.
Vinkartet er verken stort eller spennende, men med hyggelige påslag på polprisen.
Det er også et lite utvalg øl på flaske.
På tapp kan man velge mellom Ringnes og Carlsberg, to pilsnere som er så å si identiske.
Ok kveite
Ledsageren ville prøve dagens toretter, mens jeg hadde hørt rykter om en kveite (345 kroner) som var en omvei verdt, og derfor ville ha den.
Toretteren viste seg å bestå av marinert og grillet svin, servert med amandine-poteter, rømmesalat og rødvinssaus, med en ostekrem med bærsaus og ristede nøtter til dessert.
Vin til dette:
Hvert vårt glass husets vin, rød og hvit.
Begge med skrukork, begge helt ordinære.
Hvitvinen min (chablis) var litt for varm.
Vann fra karaffel.
Kveita, som jeg altså hadde hørt gode ord om, kom med asparges og en kremet vinsaus, samt kokte poteter.
Fisken, fra det nedleggingstrua oppdrettsanlegget i Hjelmeland, var slett ikke verst, kanskje litt tørr.
Tilbehøret var mer uinspirert, med overkokt asparges og en saus som det riktig nok var mye av, men manglet salt og syre og dermed bare fungerte som et tvilsomt kulinarisk glidemiddel.
Potetene var grusomme, overkokte og vasne.
Uprofesjonelt svin
Dette var dessverre ingenting, sammenliknet med tristessen som ble ledsageren til del.
Han strevde en lang stund taust med kjøttet, før han tilbød meg en bit.
Det arme svinet hadde konsistens som viskelær og omtrent like mye smak.
Vinsausen hadde et distinkt preg av ”pose”, og potetene var de samme vasne som jeg hadde fått.
En rett som aldri burde ha forlatt kjøkkenet.
Profesjonelle kokker smaker på maten de lager, og profesjonelle kokker med yrkesstolthet sender ikke en sånn rett ut til betalende gjester.
Det skal sies til vår danske servitørs forsvar at han tilbød å erstatte det sørgelige svinet med noe spiselig, men det hadde vi ikke tid til.
Desserten var heller ingen stor opplevelse.
En slags panna cotta-variant med en bærsaus som minnet mest om syltetøy, og de ”ristede nøttene” minnet mest om frokost-müsli, noe som ble bekreftet ved frokosten neste morgen.
Håp for høysesongen
Selv om jeg har all mulig sympati med dem som driver hoteller og serveringssteder utenfor de store befolkningssentrene, og skjønner utfordringene det innebærer å holde standarden oppe i perioder med få gjester, er dette rett og slett ikke godt nok.
Det er mulig at standarden er en annen i høysesongen; det får vi sjekke ved neste korsvei.
En restaurant i skattkammeret Suldal, midt i matfatet med lam og vilt, skinke og laks, bør ha høyere ambisjoner enn dette.
Regningen for to, med to glass vin, kom på rundt 1000 kroner.
Det er ingenting å si på beliggenheten, midt i vakre Sand i Ryfylke, men maten må opp noen hakk hvis Ryfylke Fjordhotel skal være verdt et besøk.
Kanskje er det bedre i høysesongen?
Les også:
| 0 |
704681
|
Kina på Skagen
Kinamat er fortsatt en vinner i norske ganer, uavhengig av generasjoner.
Men gevinsten er sjelden høyere enn at man får mye mat for pengene.
Den helt store gastronomiske opplevelsen gir ikke kinarestauranter i Norge, kanskje med et par unntak.
Og et besøk på Chinatown i Stavanger var nok en noe mer eksotisk opplevelse da restauranten var ny i 1987, enn tilfellet er i dag, med asiatiske mattilbud på de fleste gatehjørner.
Det er ingen forkleinelse for serveringsstedet i andre etasje på Skagen 14, som tydeligvis har mange stamgjester etter å ha holdt det gående i nesten 30 år.
For du vet hva du får når du plukker klassikere som pepperbiff, kylling curry, sursøtt svinekjøtt, kongereker eller and.
At lokalet er innredet med et åpent akvarium er et ekstra pluss for de yngste gjestene.
And på bestilling
Chinatowns mest fristende rett er utvilsomt sprøstekt and for to personer, som er priset til 569 kroner og bør forhåndsbestilles.
Den var derfor utenfor vår rekkevidde, og vi landet på det mer tradisjonelle.
To vårruller ble servert med en liten kvast persille, kinakål og søt chillisaus, og kom kjapt til bordet, forhåndspreparert og ovnsvarmet.
Men de var sprø og helt greie på smak, verken mer eller mindre.
Som hovedrett falt valget på en pepperbiff med grønnsaker og kokt ris.
I lunsjversjon koster den 125 kroner, og er oppnåelig mellom klokken 14 og 18.
Ikke minneverdig
Grønnsakene var ikke overkokt, peppersausen helt ok og porsjonen med ris rikelig.
Biffkjøttet var derimot i minste laget, og en anelse seigt.
Det hele ga derfor en midt på treet opplevelse.
Som et søtt punktum falt valget på pannekake med jordbær, iskrem og kremfløte (69 kroner).
Dette var igjen forhåndslaget mat, og pannekaker som ikke stekes der og da, blir aldri som ferskvare.
Denne var da også litt dvask, og bærene av den konserverte typen.
Iskremen var en kule fra spann, servert med kremfløte og en skive appelsin.
Det ble ikke en dessert av den minneverdige sorten.
Mett uten å blakke deg
I en restaurant som på sen ettermiddag ikke var veldig befolket, var det lite å si på servicen.
Maten kom, som på de fleste kinarestauranter, fort til bordet og måltidet var nokså kjapt unnagjort.
Chinatown er ikke stedet for en helaften, men snarere kjappe besøk, der du blir greit mett uten å legge igjen en formue.
Så finnes det gode alternativer i matbyen Stavanger hvis du vil utfordre smaksløkene litt mer enn dette.
Les også:
| 0 |
704682
|
Dyrt, men deilig
Alex har byens beste sushi, men servicen forsvarer ikke prisnivået.
Den sprø tempuraskorpen, overrislet med småsint chilimajones, servert under et dekke av store, salte lakserogn på en seng av sjøgress og frekt syrlige epler knaser mellom tennene og avslører fløyelsmykt kongerekekjøtt som brer linn sødme over tungen.
Slik kan havets, skogens og markens grøde forenes til en forseggjort liten praktrett.
En rett som oppsummerer alt Alex Sushi står for:
Nyskapende og spennende mat fjellstøtt fundamentert i det japanske kjøkkenet.
Er det sushi?
Nja.
Det er forsåvidt sushi.
Men det er også mye mer enn som så.
Medspiseren og jeg har benket oss rundt kjøkkenmanesjen oppe på Alex i Haakon VIIs gate.
Vi har bestilt omakase — altså har vi lagt kvelden i kokkens hender for å ta imot hva enn han vil gi oss - og venter andektig på den ene lekkerbiskenen etter den andre.
Det skal bli åtte retter i alt denne kvelden og en oppvisning i kokkekunst vi ikke kommer til å glemme.
Topp kvalitet
Som appetittvekker blir vi servert en fortreffelig hummerkraftsuppe med klokjøtt og vårløk.
Et spennende alternativ til tradisjonell misosuppe, og et hint om at det vi har i vente ikke er fullstendig forutsigbart.
Tunfisksashimi av beste kvalitet følger opp.
Vi har nettopp sett dyktige kokk Ronald la den røslige kokkekniven smyge seg gjennom det herlige, røde kjøttet.
Ferskere blir det ikke.
Så smeller han til med den elleville rekesalaten jeg nevnte innledningsvis.
Vi gir oss ende over.
Er det lov å klappe på restaurant?
Jeg tror ikke det og setter meg med lårene oppå hendene.
Nå følger tradisjonell nigiri av laks, havabbor, kveite, kamskjell, scampi og lakserogn.
Friskt og delikat.
Førsteklasses, men det kan bli enda bedre, for nå blir vi servert hver vår hummerhale, gratinert med skarp chipotlemajones som kontrasterer det søte skalldyrkjøttet.
Vidunderlig.
Enda en varmrett skal få kile smaksløkene.
Og nå, kveldens kjøttrett:
Indrefilet som såvidt har fått en tynn stekeskorpe i varm panne, gratineres med foie gras og flamberes i serveringsøyeblikket.
Herlig hedonistisk og en klassisk og fin smakskombinasjon som her forsterkes av tynne reddikskiver og lettgrillet asparges.
Her tenker jeg at kvelden, rent komposisjonsmessig kunne fått sitt punktum, men Ronald kjører på.
Han gir oss en frisk kongekrabbesalat med teriyakisaus før han avslutter taffelet med strandkrabbe— og kamskjellmaki.
Alt tilberedes der og da foran øynene på gjesten.
Jeg har aldri spist så fersk og god sushi før.
Ikke en gang i Japan.
Slett service
Men jeg savner at Alex gjør mer utav opplevelsen rundt maten:
Det burde være mulig å sette sammen en vinpakke til omakasemenyen, eventuelt en kombinasjon av vin, øl og sake, gjerne med japansk te avslutningsvis.
I Haakon VIIs gate er vi henvist til vinkartet og rådgivning fra ikke spesielt profesjonelle servitører.
Medspiseren og jeg valgte en Franck Aurelien Bailly Sancerre som sto meget bra til maki— og nigirirettene med sin mineralske stil og blomsteraktige fruktighet, men som kom noe til kort i omgang med skarp chilimajones og feit foie gras.
Her ville forskjellige viner til de enkelte rettene vært å foretrekke, og kanskje hadde en fruktig og velhumlet Ipa - en Lervig Galaxy, for eksempel - stått best til rettene med chilimajones.
Slike ting bør servitørene ha kunnskap om.
De er der for å rettlede gjestene.
Heller ikke synes jeg om at serveringen kommer fra venstre nå og høyre da, eller at det søles på bordet uten at noen kommer og tørker opp.
Omakasemenyen koster praktisk talt det samme som menyen på Re-Naa.
Da må vi kunne forvente topp service i tillegg til at råvarene og kokkekunsten er på toppnivå.
Vi valgte å avslutte måltidet med en kopp altfor tynn americano og et glass Nikka whisky from the barrel.
En kraftig japansk sumowhisky som bryter seg inn i munnen med et hardt pepperanslag på tungen og en lang avslutning med anis i ganen.
Så er det bare å kaste inn håndkleet.
| 1 |
704683
|
Trøbbel i tårnet
Restauranten i 21. etasje i Scandic Forum hotell har byens suverent beste utsikt.
Det er trist at maten ikke står i stil.
Dette er stedet man skulle ta gjester med til, folk som ikke har vært i Stavanger før, for virkelig å vise fram byen.
Eller kjæresten.
Svermerier ved et vindusbord med utsikt til de snødekte fjellene i Ryfylke, trafikken langt der nede, kråkene som samler seg i tusentall på isen på Mosvatnet, det lave lyset fra sola som synker i havet langt der ute.
Dette burde vært den beste restauranten i byen, med ventelister for å få bord.
Hotell-preg
Slik er det dessverre ikke.
Restaurant :vju, som ligger i 21. etasje i Forum-hotellet, gjør også tjeneste som frokostsal for hotellets gjester.
Dette er et hotell, og det ser ut som et hotell.
Enkle grep, som å dekke til de tomme frokostbuffetene med en pen duk, noen blomstervaser eller liknende på kveldstid, er ikke tatt.
Menyen er kort og enkel, noe som alltid pleier å være et godt tegn.
Mye heller få retter som er skikkelig gjort, enn et svært utvalg, som garantert betyr at kokken ikke har rettene i fingrene, og at mye av råvarene er fryst og halvfabrikata.
Til forrett valgte vi å dele en såkalt spekeplanke, mens vi gikk for henholdsvis biff (en 200 grams ytrefilet, medium, til 330 kroner) og torsk (pannestekt, med brandade og grønnsaker, 260 kroner) til hovedrett.
Restauranten tilbyr også en rimeligere husmannsrett, myntet på folk som reiser mye og savner det «hjemmelagede».
Denne kvelden var det laks, og norsk oppdrettslaks takker vi stort sett nei til av etiske grunner.
Slapp spekemat
Mens vi ventet på maten, hadde vi oss et glass hvitvin.
Valget sto mellom tre ulike på glass, og både chablis (120 kroner) og chardonnay (89 kroner) var enkle, ukompliserte viner med skrukork, som smakte helt greit.
Utsikten var fabelaktig.
Humøret sank et par hakk i møte med spekeplanken til 168 kroner.
Det var i og for seg ikke noe i veien med den, men det hele var litt trist.
Spekematen var av ordinær kvalitet, lagt opp på en ikke særlig spennende måte.
Smøret var en sånn "blomst" i kuvertstørrelse som enkelte hoteller får levert, flatbrødet var ferdigkjøpt, og en umotivert klase med ufrisk salat satte et jamnsides nedslag.
De aller fleste med tilgang til en Prix— eller Kiwi-butikk hadde klart å gjøre dette bedre hjemme.
Lav temperatur
Til hovedrettene fikk vi tilbud om rødvin fra vår blide servitør.
Jeg gikk for en saftig beaujolais til torsken, mens ledsagersken ville ha en australsk shiraz til biffen sin.
Torsken var ok tilberedt, den var lettsaltet og korrekt stekt innvendig, men dessverre ikke med sprøtt skinn.
Temperaturen på fisken og tilbehøret kunne med hell vært varmere.
Brandaden, som er en mos av poteter og salt torsk, var heller ikke helt varm og hadde mer preg av potet enn av fisk.
Men smaken var ok.
Grønnsaksgarnityret med sukkererter, cherrytomater og bacon, smakte godt.
Biffen var korrekt stekt og varm nok, men smakte ikke særlig mye.
Typisk norsk industribiff, verken mer eller mindre.
Den kom med peppersaus, som smakte litt«pose», bakte klasetomater og kokte poteter som av mystiske grunner var dandert med noen slappe blader av ruccola.
Iskald ost
Dessert?
På servitørens anbefaling gikk den sjokoladeglade ledsagersken for en fransk sjokoladekake som var kveldens spesialtilbud på dessertmenyen, mens jeg valgte å prøve norske oster.
Igjen ble dette dessverre en nedtur.
Sjokoladekaken var veldig kald, noe som demper smaken, og kulen med sorbet smakte veldig likt den som selges av Hennig Olsen.
Den intense syrligheten drepte siste rest av kaken, som endte opp med å ikke smake noe.
Ostene, lagret Jarlsberg, en chevre fra Haukeli og en blåmuggost som ikke ble navngitt, var også svært kalde og dermed med lite smak.
Det tynt skårne nøttebrødet som fulgte med, var tørt som papp.
Regningen kom på 1400 kroner.
Dette var dessverre ikke særlig mye å rope hurra for.
Denne fantastiske beliggenheten hadde fortjent mat man ville gjøre en omvei for å spise.
Sånn er det ikke i dag.
Du spiser mye bedre for omtrent samme sum mange andre steder i Stavanger, blant annet på Varmen restaurant i Scandic-hotellet i Verksgata.
| 0 |
704684
|
Langsom mat på sitt beste
Casa Gio var nykommeren «alle» matinteresserte skulle innom da den åpnet dørene i Pedersgata i 2014.
Heldigvis er det ingenting som tyder på at restauranten har tapt seg i takt med at nyhetens interesse ebbet ut.
— Tenk så overrasket vi kommer til å bli når vi går ut døra og oppdager at vi er i Pedersgata, kommenterte medspiseren, mens han funderte over hvilken av godsakene på tallerkenen som skulle settes til livs først.
Det er nemlig fort gjort å drømme seg bort til sydligere strøk når man har satt seg vel til rette på Casa Gio, fått noe velsmakende, italiensk i glasset og noe enkelt og hjemmelaget på tallerkenen.
Stemningen i det lille lokalet er bråkete, intim og hjemmekoselig på en måte som sender tankene direkte til en type autentisk, hull i veggen-sted som frekventeres av lokalbefolkningen i en liten, italiensk by.
Det ser da også ut til at Casa Gio er blitt litt av en nabolagfavoritt, den trange restauranten er ofte fullsatt, og det anbefales virkelig å bestille bord.
Mer innkjørt enn før
Slik var det også denne kvelden, og de ansatte hadde sin fulle hyre med å servere glade og pratsomme gjester som la beslag på hver eneste sitteplass i det lille lokalet.
Ved tidligere besøk har jeg opplevd at det har vært i overkant lang ventetid på maten, men det kan virke som om konseptet er mer innkjørt nå, så pausene mellom rettene ble ikke lenger enn en liten halvtime på det meste.
Menyen til Casa Gio er forholdsvis kort, og varierer fra dag til dag.
Denne dagen kunne vår hyggelige servitør by på tre forretter, tre hovedretter og én dessert.
Til tross for det smale utvalget ble vi straks rammet av valgets kvaler, for alt som ble sendt ut fra det åpne kjøkkenet så like godt ut.
Godt brød
Til slutt endte undertegnede opp med en variant av den klassiske tomat— og mozarellasalaten, i dette tilfellet servert med bakte beter og dryss av hakkede nøtter.
På den andre siden av bordet storkoste medspiseren seg med ulike italienske skinker, pølser og oster, og til dette kom en skål fantastisk nystekt focaccia og olivenolje.
I forkant av dette hadde vår kunnskapsrike servitør plukket ut en rekke viner som hun mente at ville passe til måltidet, og vi endte med å velge en riktig utmerket Greco di Tufo fra Campanias vulkanske jord.
Nydelig, rustikk vin som harmonerte flott med både mat og stemning.
Ingen fiksfakserier
Til hovedrett bestemte undertegnede seg omsider for tagliatelle Boscaiola.
Pastaen ble rullet ut av pastamaskinen mens vi så på, og sausen, av flere typer syltet sopp og ferske tomater, var et skoleeksempel på hvordan man kan få maksimalt med smak ut av svært få råvarer.
Medspiseren takker sjelden nei til en god risotto, ei heller denne kvelden.
Risottoen var perfekt tilberedt (ingen selvfølge) og smakssatt med fennikel.
På toppen kom tre ferske, grillede kongereker.
Det er så lite forseggjort som det kan bli, med få ingredienser og null fiksfakserier i presentasjonen.
Men det er også det som gjør det så bra:
Her er det ingenting å gjemme seg bak.
Den gode smaken ligger i få, men gode råvarer og kompetent tilberedning.
Hadde det ene eller det andre manglet, hadde man falt rett igjennom.
Til dessert kunne de driftige kvinnene på kjøkkenet friste med tartufo, en kule sjokolade— og vanljeis rullet i hakkede nøtter og sjokolade, servert med en syndig, mørk sjokoladesaus og sprinklet med mandellikøren Amaretto.
Her kunne med fordel isen fått lov til å hvile litt utenfor fryseren før den ble servert, men smaksmessig sto den ikke tilbake for resten av måltidet.
Man kan lett finne restauranter i Stavanger hvor hundrelappene forsvinner fortere enn her, men direkte billig er det likevel ikke.
To ganger tre retter, én flaske vin og to espresso kom på 1737 kroner.
Det føles likevel som om man får god valuta for pengene.
Ikke fordi porsjonene er spesielt store, men fordi de lages med innlevelse og sjel, helt fra bunnen av, av folk som vet hva de holder på med.
Les også:
| 1 |
704685
|
Nordisk i toppklassen
Stavanger har fått et nytt tilskudd i øverste sjikt.
26 North er verd bakkeklatringen opp til Løkkeveien.
Velkommen til.
På lun dansk blir vi satt til bords på Radisson Blu Royals nye hotellrestaurant, som har vært gjenstand for ulike konsepter siden hotellet åpnet i 1987.
Nå styrer svenske Kristoffer Ingemansson på kjøkkenet, og man har lagt et nordisk preg på menyen, fra forrettene, via middag og til det søte punktum.
Når maten i tillegg er av høy kvalitet, er det lov å håpe at dette blir verdsatt av publikum, selv i nedgangstider.
Fjord og vidde
Restauranten har hentet sitt navn fra gatenenummeret (Løkkeveien 26) og beliggenhet nord i byen.
Lokalet har et bistropreg, med moderne møbler, mens servitør i dongeri understreker den litt uhøytidlige stilen.
Matmessig spenner maten fra fjorder, gårdsbruk og vill skog, og forrettene er lagt opp slik til at man kan dele med hverandre.
Da får du med deg ulike smaker (forutsatt at man ikke spiser alene).
Etter å ha blitt ønsket velkommen med smakfullt og hjemmebakt brød med valnøtt og timian, med smør og aioli som tilbehør, presenterte vår hyggelige og kunnskapsrike servitør fra Jylland hver eneste rett, og guidet oss inn på to ulike forretter: elgsliders og vårruller av kongekrabbe.
Det hele ble servert på et avkapp fra en trestamme, for å understreke at naturen spiller en hovedrolle.
Elgsliders og krabbe kom i tre serveringsstykker, og vi måtte medgi at det var fortreffelig å kunne dele smaker av både hav og skogens konge.
Kjøttet var prima stekt og smakene virkelig førsteklasses.
Smakfullt lam
Vinkartet er ikke veldig omfattende, men med 12 røde (450-890 kroner) og 11 hvite, samt champagne og musserende, vil de fleste finne en grei ledsager til maten.
Vi plukket i øvre sjikt, og fikk en flott en Barolo (Ricossa 2011), som sto perfekt til hovedretten, lam fra Trollheimen, ypperlig stekt til medium minus og saftig i konsistensen.
Tilbehøret må betales, men til gjengjeld satte trøffelchipsen vi valgte (75 kroner) en ekstra piff på måltidet.
Tam ost
Vi hadde fortsatt plass til mer, og gikk etter husets ostefjøl, med seks ulike varianter.
Det var dessverre aftenens nedtur.
Med all respekt for norske osteprodusenter, så var de fire fastostene nokså identitetsløse, de smakte rimelig likt og hadde ingen pondus.
Geitosten ga heller ikke mye, blåmuggen var den eneste som sparket litt.
Kanskje bør man vurdere en liten tur utenfor Norden på ostesiden?
Da ostefatet kom på bordet, fikk vi merkelig nok også utvalget av desserter (deriblant iskrem) samtidig.
Men bare sekunder senere så vår danske kelner kollegaens fadese:
— Slik skal det ikke være, repliserte han og lovet at kjøkkenet skulle lage dessertutvalget på ny.
Som sagt så gjort.
Sammen med et glass søt sørafrikansk Nederbourg Noble fikk vi en finfin avrunding av taffelet.
Sluttregningen kom på 2700 kroner, medregnet et glass øl ved ankomst, fire retter og vin av beste merke.
Ikke veldig billig, men det er hyggelig å kunne konstatere at 26 North har lagt listen høyt og foreløpig leverer så det holder.
Så kan man gjerne få litt mer spenst på ostene.
| 1 |
704686
|
Litt Afrika
Maten er god.
Lettere spicy og først og fremst vestafrikansk.
Når det kommer til restaurantopplevelsen, har Mama Afrika mye å gå på.
Hetlandsgata er den brosteinlagte, lille bakken mellom Bergelandsgata og Obstfelders plass.
Dreyer holdt til i en diger murbygning med sin omfangsrike, grafiske produksjon her den gang siddiser drev med denslags, nå er det blitt hotell.
En spillebule lurte i et lite hus en del år, og en frisørsalong driver med både sjamponering og klipp opp mot Bergelandsgata.
Nederst i bakken, der en tyrkisk restaurant ruvet i mange år, finner vi Mama Afrika, bare et par kvartaler unna den etiopiske restauranten Gådjå.
Er området mellom Bergelandsgata og Kongsgata i ferd med å bli Stavangers «Lille Afrika»?
Vegetarianermekka
Selv om lokalet er lite, har Mama Afrika fått mye ut av det.
Det er 15-20 bord her.
Moderne og fint og med en genuin, men moderne afrikansk touch.
Det samme kan man si om maten.
Den er kontemporær vestafrikansk med sentralafrikanske innslag og er basert på kylling, fisk, svin, biffkjøtt, reker og flotte risvarianter.
Maten må sies å være velkrydret, men ikke sterk og bærer preg av påvirkning fra mange forskjellige kulturer — lokale som koloniale.
Flere vegetarretter gjør dessuten restauranten til et mekka for planteetere, de finnes jo også i tallrike varianter på de afrikanske savannene som riktignok ligger østafor det vestafrikanske.
Vi gikk for reker og biffvarianter, da vi var innom.
Reker med currysaus, plantainbanan, søtpoteter og ris.
Den namibiske biffen kom med velkrydret BBQ-saus og franske poteter, alt velsmakende, saftig og nylaget.
Uspiselig dessert
Til dessert falt valget på iskrem — rett og slett fordi dessertkartet ikke byr på annet - men den var full av store iskorn og bar preg av å være gammel, smeltet og frosset på ny.
Dette trekker matkarakteren kraftig ned.
Det er for dårlig.
Begge isvariantene vi fikk på bordet var uspiselige.
Denslags serverer man ikke betalende gjester.
(Se flere restaurantanmeldelser i kartet)
I påvente av at Mama Afrika skal få skjenkeløyve, lesket vi ganen med helt grei eplemost fra Hansa i Bergen.
Her finnes det bedre, lokale varianter, men det er kanskje glemt når man kan få en knastørr, nedkjølt chablis til de spicy rekene.
Det var gode reker.
Ta vare på gjesten
I tillegg til den kornete iskremen finner jeg dessverre mye å trekke for, når det gjelder selve restaurantopplevelsen.
Den imøtekommende og dyktige servitrisen ga oss god service, den skal hun ha, men når vi sitter og venter på hovedretten i 45 minutter og skålen med ødelagt iskrem i 15 minutter, da føler man seg litt glemt.
Mama Afrika bør by på noe ved ankomst.
Litt brød med olje eller smør, for eksempel.
Eller kanskje litt sprøstekt yams og plantainbanan som en liten amuse-bouche?
Det er slike ting som gir gjesten en opplevelse av å bli tatt vare på, det korter ventetiden, gir et lite hint om hva som kommer og pirrer appetitten.
Det er ikke så mye som skal til.
| 0 |
704687
|
Stappmett på pakistansk
Zouq har lenge vært en snakkis langt ut over Pedersgata.
Her blir du mett for en billig penge.
Godt er det også.
En av mange fordeler med å jobbe i Aftenbladet, er at man er omgitt av mennesker som med jevne mellomrom jobber lange kveldsvakter, og som derfor er hyppige og kresne brukere av byens tilbud av hurtigmat.
Samme gjelder for eksempel bartendere og drosjesjåfører.
De vet hvor det er bra, og de øser gjerne av sin kunnskap.
De innvidde visste for eksempel at den anonymt utseende pølsekiosken på Nytorget i mange år serverte byens beste hamburger.
Zouq i Pedersgata er ett av de navnene som nå hyppig nevnes av hurtigspiserne.
Pakistansk grillmat, kebab — og pizza, faktisk, med mulighet til å sitte ned.
Bling
Lokalene, like ved siden av den polske dagligvaren, kan beskrives som blanke.
En viss bling-faktor, altså, men rent og ryddig og med snappy service som tydelig er myntet på de mange som bestiller mat for å ta med seg.
Vi, derimot, ville sitte.
Zouq har 6-7 bord, hvor man langt på vei er overlatt til seg selv.
På kafeteriavis henter man bestikk, servietter og drikke selv (Zouq selger ikke alkohol, så valget står mellom brus og boblevann), og man bestiller ved disken.
Fra orkesterplass kan man beskue tilberedningen av maten, som skjer over hissige flammer ved grillstasjonen eller i en av de store ovnene.
En rikholdig meny frister med småretter, varmretter og grillretter fra det pakistanske kjøkken, men også klassiske fast food-ingredienser som pizza, kebab og hamburger.
Les også:
Store porsjoner
Vi valgte to små forretter, henholdsvis samosa, som er fylte trekanter av deig med fyll av krydrede poteter, og pakora, som er moste grønnsaker som er panert med kikert-mel og fritert.
Begge kommer med myntechutney som er frisk og nylaget.
Særlig samosaen var en opplevelse, akkurat passe krydret og appetittvekkende.
Prisen?
30 for samosa, 40 for pakora.
Zouq har et godt utvalg av vegetariske retter, både linser og kikerter i krydrede sauser, fylte naan-brød og kjøttfrie pizzaer, men vi valgte denne gang å gå stikk motsatt vei.
Mixed grill til to personer, som betyr et utvalg av kjøtt fra grillen, servert med naan og tre dipsauser.
Du milde.
To enorme hauger med rykende og fresende kjøtt i ulike fasonger og varianter ankom bordet.
Forskjellige typer grillet kylling, både med tandoori-krydder og med den intenst grønne fargen som kjennetegner stedets vidgjetne hvitløkskylling.
Store, saftige lammekoteletter.
Små, møre biter med oksekjøtt.
Pølseformet kebab stekt på spyd.
Kyllingvinger.
Veldig gode sauser.
Porsjoner av amerikansk omfang.
Hvis man ikke er veldig sulten, er det fullt mulig å dele en standard mixed grill på to personer.
I alle fall hvis man hiver innpå en samosa eller to først.
Autentisk pakistansk
Mixed grill for to koster 480 kroner, noe som uten tvil må kunne kalles billig.
Særlig i Stavanger, hvor oljefyringen av økonomien har betydd at rimelige spisesteder er sjeldnere enn ekte miljøvernere med Tesla.
Fra et par tidlige besøk kan vi også røpe at stedets spesialiteter har mye for seg.
Her ligger nok det aller mest autentisk pakistanske, i form av risretter som biryani med lam eller kylling, eller ingefærkokt kylling, eller kylling karahi, i en sterk curry.
(Sjekk ut flere restaurantanmeldelser i kartet under)
Dessertutvalget er ikke stort (men ærlig talt, hvem orker dessert etter en mixed grill).
Man kan velge mellom Kulfi, som er en pakistansk, hjemmelaget iskrem, og kheer, som er en tradisjonell rispudding.
Mens vi satt der og gomlet i oss store mengder døde dyr, var det ikke fritt for at jeg ristet litt på hodet over Profeten og hans aversjon mot alkohol.
En øl, eller en robust rødvin, hadde ikke vært å forakte.
På den annen side, det er ikke mange skrittene fra Zouq til Martinique, som frembyr et adekvat utvalg leskende drikke.
Som tenkt, så gjort.
| 1 |
704688
|
Billig sushi, ujevn kvalitet
Hvis du er tålmodig og har god hukommelse, kan du få et godt måltid til en billig penge på Shin Sushi.
Men restauranten har sine åpenbare svakheter.
Konseptet på Shin Sushi på Bystasjonen i Sandnes er det samme som på nå nedlagte Helt Rått i Stavanger:
Små tallerkener med ulike retter sendes rundt på et bånd, og så kan gjestene plukke med seg hva de vil.
Fargen på tallerkenen indikerer prisen på rettene, som varierer mellom 30 og 70 kroner.
Søndag til onsdag tilbyr imidlertid restauranten samtlige retter for 36 kroner, noe som kan være en svært god deal.
Men her må vi legge vekt på formuleringen kan være , for det viste seg snart at ordningen med mat på rullebånd har sine svake sider.
Selvbetjening
Det var ganske glissent i lokalet da vi ankom, og vår hyggelige servitør var snart på pletten med en flaske riesling kabinett fra Anselmann.
Ikke overvettes spennende, men det eneste brukbare alternativet på et svært kort vinkart.
Vann tapper man selv fra en krane ved bordet, så dette er vel det nærmeste man kommer en selvbetjent restaurant hvor man likevel blir servert ved bordet.
Kald kylling
Sultne som vi var, passet det veldig godt at maten kom seilende i raskt tempo.
Makiruller med agurk og marinert laks gikk ned på høykant, det gjorde også California-ruller med avokado, crab sticks og chiliaïoli.
Maki med fritert scampi toppet med avokado så lekkert ut, men her begynte det å skurre litt.
Frityrdeigen var nemlig ikke i nærheten av å ha den sprø konsistensen den skal ha.
Neste rett, panerte kyllingbiter med spicy majones, var helt kalde, og den gryende mistanken ble bekreftet:
En del av tallerkenene på båndet reiste rundt og rundt såpass lenge at kvaliteten ble betydelig forringet.
Gammel mat
Etter hvert begynte vi derfor å legge merke til noen gjengangere hvis reisetid på båndet var på over én time, og kanskje også mer, for alt vi vet.
Men før vi hadde tilegnet oss denne oversikten, gikk vi på et par smeller, for eksempel med kveite som hadde blitt melet og trist i konsistensen og laks med ufrisk kremost og jordbær som hadde mistet all spenst.
Man er med andre ord overlatt til seg selv på mer enn én måte her.
Det positive er at hvis man følger med på hva som kommer ferskt fra kjøkkenet og unngår det som har seilt omkring i lengste laget, er det mye godt å sette tennene i.
Kvaliteten på maten er ikke like høy som hos Sabi og Alex sushi, men mange av rettene er både smakfulle og oppfinnsomme.
Og hvis man velger rett dag og de rette rettene, kan man spise veldig mye og veldig variert for en relativt beskjeden sum.
Holder ikke mål
Men vi ender altså opp med ganske mange forbehold.
Jeg vet ikke hvilke rutiner kjøkkenet har for å bestemme når levetiden til den enkelte rett er forbi, men det var ingen tvil om at mange av tallerkenene som var i omløp den kvelden vi var innom, burde vært ryddet bort for lenge siden.
Det er rett og slett ikke godt nok å overlate til gjestene selv å sortere bort mat hvor kvaliteten har stupt som følge av et altfor langt opphold i romtemperatur.
Da får det ikke hjelpe at sluttregningen for en flaske vin og en stor stabel tallerkener kommer på sympatiske 1000 kroner.
| 0 |
704689
|
Ingen krøll på linjen
Etter 30 år i tex-mexens tjeneste i Stavanger, holder Harry Pepper fortsatt stilen på hjørnet mellom Øvre Holmegate og Kirkegata.
Konseptet «The adventures of Harry Pepper, the telephone man, on his way to Mexico» ble startet av Craig Whitson så langt tilbake som i 1986.
I et Stavanger som matmessig var lite eksotisk akkurat da, var Harry Pepper ikke bare byens første tex-mexrestaurant, men faktisk også den aller første i Norge.
Nå er Whitson for lengst ute av driften, men telefonmannen lever fortsatt i beste velgående, selv om kjøkkenet har fornyet seg i takt med Stavangers utvikling som matby.
Likevel er grunnfjellet bevart, og du finner fortsatt klassikere som fajitas, nachos, tacos og spareribs på menyen.
Så kommer fisk (les torsk), lam, burgere og biff i tillegg.
Omgitt av Dybvig
Etter å ha blitt møtt med «beklager, fullt» på vårt første forsøk på drop-in, valgte vi å bestille bord forut for dette besøket.
Akkurat denne januarkvelden hadde det ikke vært påkrevet, men ga oss i alle fall et utmerket bord, med gateutsikt.
Interiørmessig har det ikke skjedd de store endringene på 30 år, og Per Dybvigs tegninger og en lang rad fargerike kuler dominerer rommet.
Mottakelsen var upåklagelig i en vinterstille restaurant, og menyene kom kjapt på bordet.
Kartet er ikke veldig stort, med fire forretter, 13 hovedretter og fire desserter, men til gjengjeld er kjøkkenet drillet på det de tilbyr.
Vinmenyen er ikke blant byens største, men har greie alternativ.
Og for øl— og tequilaelskere er Harry Pepper et sted å gå.
Du finner neppe større utvalg av Mexicos nasjonaldrikk andre steder.
Prismessig koster forrettene mellom 90 og 135 kroner, hovedrettene fra 215 til 325 kroner og dessertene fra 130 til 145 kroner.
Men velger du å gå for en treretter er prisen 495 kroner uansett hva du plukker.
Fisk og kjøtt
Ledsageren ønsket seg en kamskjellsalat (scallop ceviche) til sin forrett, mens jeg gikk for en sopp-tostada, begge servert med husets anbefalte tequilaer.
Kamskjellene hadde følge av høylandsvarianten Herencia Anejo, som luktet skarpere enn den egentlig var, og som gikk godt til kamskjellene, som kom marinert i lime og salsa, servert med rødløk og koriander og granatepler.
Mine villsopp, som blant annet hadde følge av chevreost, var også gode på smak.
Hertil en lavlands-tequila, Arette Reposado, som hadde et karakteristisk urtepreg.
Til hovedrettene gikk vi for torsk og entrecôte, og som et kompromiss landet vi på en Valpolicella ripasso Solane 2012 (615 kroner), en ikke alt for tung rødvin som også står til torsk.
Ledsageren kunne fornøyd konstatere at torsken var delikat og hvitglansende i kjøttet, den flaket elegant og var god på smak.
Sausen, som var laget med mild chili (poblano) gjorde det hele vellykket.
Min entrecôte var medium stekt og hadde selskap av pastinakk, sprøstekte potetflak og en rød peppersaus som rev godt i ganen, uten at det på noen måte tok fyr.
Et smakelig måltid, lekkert anrettet slik at fargespillet kom til sin rett.
Gode oster
Ledsageren ville gjerne prøve ostetallerkenen til dessert, og hun kunne tilfreds melde at både blåmuggen (gorgonzola), den faste hvitosten (manchego) og geitosten (chevre) leverte, sammen med aprikossyltetøy og valnøttbrød.
Jeg valgte et søtt punktum i form av sjokolademousse, og fikk et glass med mousse, dandert med crème fraîche og en skje korianderis på glassets lokk.
En helt utmerket smakskombinasjon.
Med hver vår avsluttende kaffekopp kom kvelden på 1800 kroner, der vinflasken utgjorde en tredjedel.
Vi følte det for vår del var god valuta, selv om servicen falt litt mot slutten av måltidet.
| 1 |
704690
|
DejaVu frister til gjentakelse
Kafeen i Magasin Blaa byr på enkle retter laget av førsteklasses råvarer.
Det fungerer riktig bra.
Etter å ha vært stengt grunnet ombygging i noen måneder, har Déjà Vu i Magasin Blaa i Stavanger gjenoppstått.
Resultatet av ombyggingen er en romsligere og mer trivelig kafé.
Kjøkkenet er flyttet noen hakk innover, dermed er kaféområdet nærmest disken åpnet opp og utvidet.
Det er en velkommen endring som gjør mye for det fysiske miljøet, og mer skånsom lyssetting enn tidligere utgjør den viktige prikken over i-en.
Déjà Vus meny består av sandwicher, salater, varmretter og noen få desserter.
Den faste menyen suppleres av en tavle med en midlertidig meny som skiftes ut med jevne mellomrom, og man kan også bestille barsnacks og diverse bakverk.
En lang rekke tapasretter og oster kan man kjøpe med seg hjem, eller få dem servert i utvalg i kafeen.
Kort og godt
Menyen for øvrig er relativt kort, men burde by på noe for de aller fleste.
Her finner vi blant annet klassikere som burger, lasagne, bacalao, fiskesuppe og sataykylling.
Kafeen satser i stor grad på gode, lokale råvarer, og selv om mye er forenklet for å kunne servere sultne lunsjgjester raskt og effektivt, går det ikke på bekostning av kvaliteten.
Blant varmrettene på den faste menyen kan Déjà
Vu blant annet friste med ekte italiensk pizza, slik den italienske kokken deres lærte det fra sin bestemor i Napoli.
Det fikk vi naturligvis lyst til å prøve, men dessverre kunne man ikke framskaffe den retten denne kvelden.
Heldigvis var det mye annet godt å velge i.
Jeg landet på burgeren fra den faste menyen, mens medspiseren ville ha fish & chips fra den omskiftelige tavlevarianten.
Burgeren var laget av førsteklasses Angus-kjøtt, stekt til et perfekt medium, og servert med cheddarost, sprø salat, store, feite pommes frites og noe så skamløst som bearnaisesaus.
En saftig, herlig og ikke minst mettende rett.
Medspiseren var minst like fornøyd med sin tradisjonelle pubmat.
Fast, fin fisk, sprø deig, kremet ertepuré, tartarsaus og velsmakende pommes frites.
Begge retter er eksempler på mat som kan være fantastisk god og ubegripelig dårlig, alt etter hvem som har tilberedt den og hvilke råvarer vedkommende har benyttet seg av.
Heldigvis holder Déjà
Vu til helt ute i den riktige ytterkanten, og leverer generelt over forventning hva kvaliteten på maten angår.
Fristende desserter
Selv om hovedrettene landet hardt, var det ikke snakk om å gi seg med en gang, spesielt siden den pizzabakende italieneren også hadde komponert en tiramisu.
Dessverre hadde visst mange andre tenkt det samme, så det var ikke mer igjen av godsakene.
Heldigvis fantes det fullgode alternativer.
Undertegnedes crème brûlée var helt perfekt, kremet og fin, med sprø karamell på toppen.
Medspiserens sjokoladedessert var også nydelig, et lite glass med mild sjokoladekrem toppet med sprø, karamelliserte nøtter.
Déjà
Vu er en kafé av det slaget hvor du bestiller og betaler maten ved disken.
Maten blir brakt til bordet, men bestikk og drikke må gjestene selv ta med seg fra disken.
Prisene er ikke avskrekkende, men det kan diskuteres om det er en spesielt god deal at man må ut med det samme beløpet for en burger her som på Fish & Cow, og ganske mye mer enn på Ostehuset, som har et konsept som ligger nærmere det man har på Déjà Vu.
Nå skal det i rettferdighetens navn sies at den dyreste retten på menyen ligger på anstendige 265 kroner.
To hovedretter, to desserter, en flaske mineralvann, ett glass vin og to espresso kom på 816 kroner.
Det er absolutt til å leve med.
| 1 |
704692
|
Bryne fortjener bedre
Med Norges spiskammer rett utenfor dørene har «Haugtussa» på Jæren Hotell tilgang til det beste og meste.
Forbedringspotensialet ligger på kjøkkenet.
Fra hav te hei er slagordet som møter deg i inngangsdøren til kveldsrestauranten på Jæren Hotell på Bryne.
Jærkokken Heine Grov gjorde et pionerarbeid for å fremme produktene fra frodige Jæren da han var sjefen på kjøkkenet for noen år siden.
Nå driver han en selvstendig bedrift selv om arven hans lever videre på hotellet.
Isolert sett er råvarene fortsatt i toppklassen, men maten som når tallerkenen, har mye å gå på.
For oss var desserten kveldens høydepunkt etter en treretter på hotellet.
Manglet smak
I Arne Garborgs diktverk fra 1895 var Veslemøy, eller «Haugtussa» som hun også ble kalt, en synsk gjeterjente som vandret rundt i den jærske naturen.
Også kokkene på Jæren Hotell har tatt seg en rundtur og fått til et godt samarbeid med matprodusentene på Jæren.
Menyen består av fem hovedretter, tre kjøtt (indrefilet av okse, lam og kalv) og to fiskeretter (kveite og ørret).
Til forrett kan du velge soppsuppe, blåskjell eller salat.
Vi plukket hver vår forrett.
Ledsageren gikk for blåskjellene mens undertegnede ville prøve soppsuppen.
Her var nok jeg den mest heldige, for blåskjellene, som av størrelse lignet de du får i nett i fiskedisken i butikken, var både tamme og tørre.
Kanskje var de dampet for lenge?
Tilbehøret besto av gulrotbiter og persille, og manglet smak.
Her kunne litt hvitløk og en kraft eller saus gjort susen.
Suppen var godkjent, men også den kunne hatt litt mer pondus i form av smak.
Desserten best
Min hovedrett var ytrefilet av kalv, dekket med gremolata (hakket persille, hvitløk og sitron) og servert med jærske småpoteter, rotgrønnsaker og sitronsaus.
Kjøttet var mer grått enn rosa, skivene rimelig tynne, mens sausen var for tykk og minnet om kantineutgaven som har snerpet i gryten.
Rotgrønnsakene var derimot sprø og helt riktig kokt.
Men som helhet forsvarte ikke kalven prisen på 310 kroner.
Ledsagerens kveite fra Hjelmeland ble servert med de samme jærpotetene, sjampinjong, kapers og småpoteter.
Fisken var verken fersk eller spesielt delikat tilberedt, og ledsagerens måltid til 290 kroner var ikke spesielt minneverdig.
Heldigvis fikk vi begge en god dessert, multepannacotta med multesaus.
Det var raust med multer på toppen og pluss for at kjøkkenet hadde gjort et godt grunnarbeid med pannacottaen selv om kjøleskapstemperaturen på anretningslasset tydet på at det var gjort tidligere på dagen.
Ventet mer
Fra vinkartet tok vi et glass med husets rødvin, Ripasso Valpolicella, priset til 95 kroner (449 for flasken) mens husets hvite var Leitz riesling (95,-), som ble servert noen grader for varm.
Totalen kom på 1400 kroner, inkludert espresso og kaffe.
Servicen var hyggelig, men som helhet hadde vi ventet mer av maten fra frodige Jæren.
| 0 |
704693
|
Smakfullt i varehuset
Olé!
I Kiellandhuset ved Breiavatnet blir du henført til det beste av spansk tapas og vin, tilberedt med stor, faglig dyktighet.
Mange har forsøkt seg i disse lokalene før.
Noen husker sikkert «Villa Inge», som tross gode anmeldelser måtte kaste inn håndkleet like før utgangen av 2001.
Siden har kjellerlokalene huset restaurant Bilbao, før Warehouse gjorde sitt inntog i fjor høst.
Dette er en restaurant med utspring fra «The Haciendas Company», en spank vin og matprodusent med tilhold i byen Salamanca i Duero-dalen, helt vest i Spania, bare få kilometre fra grensen til Portugal.
Her har de mange vingårder og en økologisk matfarm med de beste spanske råvarene.
Og det finnes et lite knippe restauranter i Europa.
Naturligvis i Salamanca, men også i London, Madrid og altså Stavanger.
Halv pris
I det stavangerske varehuset har man hovedfokus på tapas, og riktig smakfulle sådanne.
Vi besøkte restauranten en tirsdag, og ble positivt overrasket over at daglig leder Adam Jones da tilbyr halv pris, og faktisk under det, på spesialiteten "The tapas experience".
Vanligvis er dette utvalget av tapas priset til 300 kroner per person, mens kveldens pris lå på 120 kroner.
Det må sies å være meget gunstig og det viste seg også at vi fikk valuta for pengene.
Prisvinnende vinkart
Vinkartet byr bare på spanske viner, fra cava (musserende), til hvite, røde og flere sherryvarianter.
Mange er spesialimportert og finnes ikke på Vinmonopolet.
Faktisk vant Warehouse nettopp det internasjonale vinmagasinet Wine Spectators pris «Award of Excellence» for sitt spanske vinkart.
Ifølge nettstedet Aperitif er de den eneste restauranten i Skandinavia som har fått denne prestisjetunge prisen for en ren spansk vinmeny.
Med undertegnede som sjåfør fikk ledsageren prøve seg på to ulike glass rødvin til tapasrettene, først en reserva 2007 fra Rioja-regionen (72 kroner) og et glass fra Syrah-druen (84 kroner).
Begge falt i smak.
Gode tapasFørste rett i vår tapasmeny var en fjøl med skinke og pølse (salchichon, en slags salami) og spansk ost, servert med en skive ristet grovbrød, dandert med et hvitløksfedd til å dra over skiven, og tomat.
Dertil sprø og fristende salat med balsamico, og på bordet en flaske økologisk olivenolje.
Det smakte utmerket.
Det samme kan sies om neste rett, spansk tortilla, eller omelett med potet og løk.
Enkelt, men veldig godt.
Så var det to varme varianter:
Store reker i hvitløk og litt chili (gambas al allijo) og en liten gryte med store, hvite bønner og små kjøttstykker.
Også her hadde kjøkkenet gjort en god jobb med de importerte råvarene fra Spania.
Katalansk punktum
Er du veldig sulten kan det anbefales å avrunde med en dessert.
Her falt vi begge ned på «Creme Catalana», orginalutgaven av det som er mer kjent som crème brulée her til lands.
— Det var katalanerne som var først og best med denne, forsikrer kunnskapsrike Adam Jones, den daglige lederen som også var kveldens eneste kelner.
Det gjennomførte han greit med halvfull restaurant.
Dermed fikk vi ikke noe svar på hvordan stedet takler fullt hus.
Ledsageren valgte en søt sherry til desserten, og fikk en Lustau Pedro Ximenez (96 kroner), som nesten var sirupstykk fra flasken og med tydelig smak av rosiner.
Vi avsluttet med deilig, svart kaffe og fikk en sluttregning på snaut 900 kroner.
Det var virkelig et kupp, som på en annen ukedag hadde kostet noen hundrelapper mer.
Også kjellerlokalet, med hvite murvegger var hyggelig, om enn ikke så stort.
Likevel har man ikke falt for fristelsen av å sette bordene for tett.
Vi kunne føre en nokså usjenert samtale gjennom måltidet.
Og når vår- og sommersolen flommer over Stavanger, kan man også nyte de spanske spesialitetene utendørs, få meter fra Breivatnet.
| 1 |
704694
|
Akropolis - grei greker
En gresk taverna trives best når den kan se Egeerhavet, men det går an å kose seg på Sølvberget også.
Akropolis er en traver blant Stavangers sentrumsrestauranter.
I lokalene vegg i vegg med puben Irishman på Sølvberget har stedet holdt det gående i over 20 år med en meny preget av klassikerne fra det som kan kalles «gresk Syden-kjøkken».
Det vil si den delen av den rike og egentlig svært varierte greske kulinariske arven som turistene oftest møter, på tavernaene og restaurantene i og ved Egeerhavet.
Og den har for så vidt mye for seg, den.
Lite fra sjøen
Stavanger en kald januardag har ellers fint lite til felles med late dager i strandstolen, der dagens mest presserende spørsmål er om man skal sole seg på magen eller ryggen.
Akropolis' utvalg av fersk fisk og skalldyr, som er kjernen i mang en ekte gresk tavernas spisetilbud, er ikke rare greiene.
Akkar og laks.
Akkaren har garantert vært dypfryst.
Til gjengjeld et solid utvalg kjøttretter, inkludert greske spesialiteter som moussaka (kjøtt— og grønnsakgrateng), stifado (gryterett med oksekjøtt), kleftiko (lammegryte) og så videre.
Fra grillen er det souvlaki (grekernes versjon av kebab) med ulike typer kjøtt.
Forrettene er også gjenkjennelige, med små mezes (som tilsvarer de spanske tapas) og litt større retter i en grei miks som vil kalle på minner fra Kos eller Paros, Naxos eller Kreta.
Og når det gjelder mezes:
Akropolis' søndagsbuffet, der man kan spise mezes for 300 per person, er en populær affære med mange tilhengere.
Vi (en voksen, to store barn) valgte hummus og tzatziki, med pitabrød, til en appetittvekker.
Dette kan de på Akropolis.
Pitabrødet er varmt og sprøtt, tzatziki laget med ekte gresk yoghurt så den er stiv og god, med knasende agurk, pepper og olje.
Hummusen, altså en pure av kikerter med hvitløk, pepper og olje, var perfekt på konsistens og med en pikant smak.
Eneste minus var at det ble fort tomt for brød.
Fersk gryte
De store barna gikk for henholdsvis moussaka og pastizio, altså hver sin ovnsbakte rett, der forskjellen i hovedsak er at mens grønnsaker spiller hovedrollen ved siden av kjøttsausen i en moussaka, er det stor makaroni som er tingen i en pastizio.
Begge rettene kom med gresk salat og en god porsjon med tzatziki.
Jeg valgte stifadoen, den greske varianten av gryterett med storfekjøtt.
— Stifado var vi utsolgt for i går, så den er garantert laget i dag, opplyste vår servitør.
Kjøttet i oksegryten var ikke akkurat saftig, heller hardt og tørt, men det var i alle fall kokt lenge nok til at det var tyggbart.
Sausen, med grove biter av gulrot og tre solide poteter, sikrer at man ikke nødvendigvis må ha dessert etterpå, noe som jo er en direkte fordel nå i slankemåneden.
Hun med pastizioen (som jeg fikk smake) var også fornøyd, særlig med lokket av oste/potetmos.
Han med moussakaen spiste den opp så raskt at jeg nesten ikke rakk å smake.
Den var ikke så varm som jeg gjerne ville hatt den, men det så ikke ut til å plage ham nevneverdig.
Ferieflørt
Bordet ved den knitrende peisen var forresten midt i blinken.
VI sto over desserten denne gang.
Regningen for to forretter, tre hovedretter, to brus og en lettøl, kom på drøyt 1100 kroner, noe som er verken billig eller dyrt i Stavanger.
På vei hjem tenkte jeg på det som ofte skjer når man er i Syden.
Man kjøper med seg en flaske av den lokale vinen, den man likte så godt når man fikk den på tavernaen etter en lang, lat dag i sola.
Når man etter hvert åpner den hjemme i kulingkastene, blir det i 99 av 100 tilfeller klart at den burde forblitt en ferieflørt.
Slik er det i grunnen med greske tavernaer også.
Det skal fryktelig godt gjøres at de er like sjarmerende her hjemme som de var der nede.
Særlig den akutte mangelen på fersk sjømat hos Akropolis er rart i en by som Stavanger, men dette har sikkert også med etterspørsel å gjøre.
Lokalene og menyen hadde også hatt godt av en generell oppussing og standardheving.
Heller færre retter som gjøres skikkelig, enn mange som gjøres noenlunde.
Kart over tidligere anmeldelser finner du her:
| 0 |
704695
|
Fargeløst på brygga
Et dunkelt lokale på bryggekanten hadde fortjent et mer fargerikt spekter på maten.
Bullock blir for mye svart/hvitt.
Da Stavanger ennå var ung som matby på 80-tallet var «Saken er biff» et populært innslag på Skagenkaien 28.
Her fikk du ærlige biffer i et rustikt lokale, med nakne trebord og få forsøk på ekstravaganse.
Siden har det vært flere eierskifter på adressen, der nå Bullock (oksen) har regjert siden 2012.
Lokalet er i to etasjer, hvor det nede er relativt mørkt, med svart tak, murvegger i sølvmaling (!) og stoler i kuskinn.
Selv om du også kan få en fiskerett eller to, er det kjøttet som dominerer.
Dyre biffer
Indrefiletene og entrecôtene tilberedes på tregrill (Josper grill), og herfra kan du også velge en smaksmeny til 1499 kroner, beregnet for fire til seks personer.
Da får du en smak av indrefilet, entrecôte, pulled pork og krydderpølser.
En 300 grams indrefilet koster voksne 429 kroner, og da er ikke tilbehøret inkludert.
Ønsker du poteter, pommes frites, sopp eller salat ved siden, koster det 29 kroner per skål.
Dermed kommer hovedretten med pommes frites og litt sopp fort på nesten 500 kroner.
Det er dyrt, selv om kjøttet er fra den mer eksklusive Limousine-oksen.
Tam hummerbisque
Vi ankom en rolig aften, og kunne velge og vrake i bord.
Det utvalgte lå litt bak i lokalet, og det var faktisk såpass mørkt rundt oss at det var vanskelig å lese menykartet.
Uansett samlet vi oss om kveldens treretter til 499 kroner.
Den bød på hummerbisque, langtidsbraisert oksebryst og bakt pære.
Dertil plukket vi en utmerket italiensk Barbera d'Alba 2012 (Pertinace) til 470 kroner (tre ganger polpris).
Til forretten ba vi om et glass hvitvin, og fikk anbefalt en Chablis (Victor Berard), som kostet 116 kroner.
Så kom hummerbisquen til bordet.
Den inneholdt en bit ravioli (fylt pasta), som var grei nok, men dessverre smakte suppen mer av oljer og essenser enn varianten som lages fra grunnen og kokes på hummerskall.
Kveldens første nedtur.
Brun kamuflasje
Hovedrettene var i alle fall store nok, et stort stykke oksebryst, sammen med potetskum, østerssopp og regnbuerøtter.
Men akk og ve.
Grønnsakene lå druknet i rødvinsjy og gjorde synsinntrykket utelukkende brunt og hvitt.
Det var ikke mulig å se hva som var hva.
Regnbuerøtter er gulrøtter i ulike fargenyanser (gule, oransje, lilla) og er et fargerikt og delikat syn.
Nettopp derfor burde disse blitt brukt som et fargespill på tallerken.
Det hadde gitt et langt mer innbydende inntrykk en denne massen i brunt og hvitt.
Bedre ble det ikke av at potetskummet bare var halvlunkent og deler av kjøttet ganske tørt.
Så rettet desserten litt på inntrykket.
Bakt pære i italiensk sterkvin (Marsala) med vanilje og kanel, mascarponeost og sjokladecrumble.
Dette var godt, selv om fargene var litt fraværende også her.
Den avsluttende koppen med svart kaffe smakte også utmerket.
Totalt kom kvelden på 1850 kroner, inkludert vin, Farris og kaffe.
Det var i overkant i forhold til måltidets kvalitet.
For et delikat synsinntrykk er også en del av opplevelsen.
Og fargene finnes i råvarene.
Kart over tidligere anmeldelser finner du her:
| 0 |
704696
|
Likegyldig hotellmat
Et opphold på spahotellet på Hjelmeland kan sikkert være fint nok.
Men det er ingen grunn til å reise dit på grunn av maten.
Det er i det minste ikke noe å si på beliggenheten.
Spa-hotell Velvære ligger unektelig idyllisk plassert innerst i Hjelmelandsfjorden, og hadde det ikke vært midt om vinteren og beksvart ute, kunne vi i det minste beundret utsikten fra hotellets restaurant.
«Ryfylke bugner av fantastiske råvarer og gjør det inspirerende å lage mat», sto det på hjemmesiden.
Det kan imidlertid ikke ha vært en spesielt inspirert person som komponerte denne gørrkjedelige, identitetsløse menyen.
Kort meny
Vi ankom samtidig med et selskap feststemte julebordsgjester, og fikk valget mellom å dele deres julebuffé eller bestille en eller flere retter fra en fastsatt treretters meny.
Det er for så vidt forståelig at en restaurant som i liten grad kan belage seg på uventede gjester holder menyen kort, men en forrett, to hovedretter og en dessert var kanskje i minste laget.
Vel, ikke noe å gjøre med det, vi bestilte full pakke, undertegnede valgte kjøtt til hovedrett mens medspiseren valgte fisk, som ikke uventet var kveite fra et oppdrettsanlegg i nabolaget.
Julebordsgjestene i den andre enden av lokalet fikk av en eller annen grunn ikke lov til å bestille drikkevarer ved bordet, noe som førte til et jevnt renn av folk fram og tilbake fra baren.
Det skapte i det minste litt liv i det anonyme lokalet, som ikke helt klarer å skjule at det også fungerer som frokostsal.
Kjedelig forrett
Det var ingen som tilbød oss aperitiff, så vi bestilte mat og vin samtidig.
Den vennlige servitøren opplyste om at det bare fantes en hvitvin og én rødvin på glass, men at de denne dagen hadde to ulike rieslinger som kunne passe til forretten.
Da vi lurte på hvilke viner det var snakk om, presiserte han at det var henholdsvis tørr og halvtørr, og mer lot det seg visst ikke gjøre å få greie på.
Vi tok sjansen på den tørre, og kort tid etter kom han overraskende nok tilbake med en østerriksk grüner veltliner.
Snart ankom også forrettene, noen små stykker lettrøykt laks plassert på en agurkskive, med litt salat og noe sikksakkmønster av balsamicosirup.
En på alle måte kjedelig, lite forseggjort rett, som smakte helt greit, verken mer eller mindre.
Gummiaktige poteter
Medspiseren kom fram til at det sikkert var best å bestille øl til hovedretten, og var godt fornøyd med sin wit fra Nøgne Ø.
Det samme kunne dessverre ikke sies om det som dukket opp på tallerkenen.
Kokte poteter som hadde fått hvile såpass lenge at de var blitt gummiaktige på utsiden, en haug med kokte grønnsaker som hadde mistet spensten og grillet kveitefilét som hadde blitt noe tørr av for mye varmebehandling.
De marinerte tomatene som var omtalt i menyen dukket ikke opp.
Sitrongress-sausen var god.
Undertegnede var heller ikke voldsomt imponert av sin hovedrett, røykt svinekam med de samme triste potetene og dvaske grønnsaker.
Kjøttet var saftig og fint, men ikke spesielt spennende.
Sennepssausen var riktignok god og fint avrundet.
Altfor dyrt
Til dessert fikk vi den velbrukte klassikeren sjokoladefontant, og den var akkurat like gjennomsnittlig og pregløs som resten av måltidet, servert med middels god kjøpe-vaniljeis, et mikroskopisk innslag av syntetisk kirsebærcoulis og toppet med en ferdigkjøpt sjokoladestang som smakte billig kokesjokolade og margarin.
Portvinen som ble servert til dette, en Quinta do Infantando, utgjorde måltidets høydepunkt.
To ganger tre retter med vin på glass, samt kaffe kom på nesten 2000 kroner.
Det er selvsagt altfor mye for et halvhjertet måltid som dette.
I forrige ukes anmeldelse kom det fram at dagens treretter på Fish & Cow ligger på 395 kroner.
På Hjelmeland koster den 200 kroner mer.
Det er vanskelig å forstå hvorfor.
Kart over tidligere anmeldelser finner du her:
| 0 |
704698
|
Ay, caramba
Ryktene sier at Los Tacos er blitt populært blant de unge.
Noen matopplevelse for de voksne er det ikke.
La det være sagt umiddelbart:
Det går ikke an å anmelde Los Tacos, som er en fastfood-plass med to bord, på samme grunnlag som en forrektige restaurant, der man setter seg til med kniv og gaffel for å innta et måltid.
Det er faktisk med både nød og neppe dette konseptet faller innenfor den definisjonen av «restaurant» som Aftenbladet opererer med.
På den annen side går det an å sette seg ned, og i følge ryktene har Los Tacos vært svært så godt besøkt siden åpningen.
Særlig blant de yngre brukerne av sentrum har plassen oppnådd en viss popularitet.
Derfor tok vi denne gang med oss to representanter for det vi antar er målgruppen.
En 12-åring og en 15-åring, med 48-åringen som en slags hoveddommer.
Enkel meny
Los Tacos, som åpnet sin første restaurant i Bergen, har planer om å bli et landsomfattende konsept.
Stavanger er nummer to.
Ifølge hjemmesidene mener gründerne å ha funnet en ubenyttet nisje i det norske markedet, med moderne mexicansk-amerikansk mat beregnet på å spises stående og gående.
Ekte fastfood, altså.
Menyen er enkel.
Man kan velge fra et utvalg forhåndsdefinerte burritos, som er mexicanske lefser som fylles med ulike typer kjøtt, salat og tilbehør, eller man kan konstruere sin egen variant.
I så tilfelle kan man velge mellom burrito, myke eller harde tacoskjell eller nachochips (sånne trekantede maischips som ofte brukes til dipp og salsa).
Deretter velger man kjøtt, tilbehør og salater, samt saus.
Drikkeutvalget er basert på Coca-Cola-imperiet, fra dispenser.
Eventuelt Bon Aqua på flaske, med eller uten kullsyre.
Alkohol er bare en fjern drøm, ikke så mye som en lettøl er å oppdrive.
Håndmat
15-åringen og jeg stolte på Los Tacos-staben og valgte hver vår forhåndsdefinerte burrito, mens 12-åringen gikk på med krum hals og konponerte sin egen.
Prisene er det ikke så mye å si på, mellom 90 og 140 kroner for en burrito, med et 8 prosents tillegg i prisen for å «spise inne».
Meny med drikke koster 20 kroner ekstra.
Burritoene pakkes inn i tykk aluminiumsfolie og serveres i et plastfat.
Tydelig beregnet på å åpnes litt etter litt og spises med hendene.
Kniv og gaffel er ikke å se.
Men dette er for så vidt ok, hamburgere skal for eksempel spises med hendene.
Ifølge en amerikansk venn er det bare engelskmenn som har gått på kostskole som er unntatt fra denne regelen.
Ved bordet la jeg raskt merke til at 15-åringens «California»-burrito, som var fylt med biffkjøtt og pommes frites (ja, du leste riktig), forsvant raskt.
Ditto for dispenser-colaen, en drikk jeg forlengst har tatt et endelig farvel med.
Fornøyde stønn og smatting var i flere minutter de eneste lydene han produserte.
Til og med mobilen fikk ligge i fred på bordet i en kort periode.
Han tørket munnvikene og proklamerte at dette var en klar femmer.
Taco-kliss
Mens dette foregikk, var 12-åringen uvanlig stille.
Hennes burrito var bare halvspist da hun kastet inn håndkleet, noe som ga meg anledning til å smake.
Ay, caramba!
Dette var ikke bra.
Rett og slett alt for mye klissete tacokjøttdeig.
Selv de argeste tilhengerne av taco-fredag ville hatt problemer med å overkomme dette.
En treer, mente hun selv, noe som etter min mening er en mild dom.
Selv inntok jeg en såkalt Chipotle Chicken, med grillet kylling, ris, bønner, salat, mais og jalapeños, en blanding som i og for seg smakte ok, særlig med den ekstra sterke sausen, men som i bunn og grunn mest av alt framkalte diffuse minner fra fyllekebab-kjøret, der man dagen derpå finner skoene nederst i trappa dekket av et lag dressing.
Altså burde man kanskje, for å yte Los Tacos rettferdighet, oppsøke stedet i de små timer, gjerne i kjølvannet av en belivet aften, men dette ville på den annen side vært et eklatant brudd på Aftenbladets alkoholreglement.
Ett av livets mange dilemmaer.
Kart over tidligere anmeldelser finner du her:
| 0 |
704701
|
Smell på Skansen
Er det ikke en insalata caprese som ligger der og blomstrer med mozzarella,tomat og basilikum og alt.
Jo, må det være.
Nei, min sann.
Denne osten er da ingenmozzarella.
Den er forsyne meg en blekksprut.
Friskt, frekt og fandenivoldsk.
Etter en periode med slapp service, middels mat og høye priser, har Hall Toll gjenvunnet balansen og tatt et langt steg framover.
Endelig er prisene på et nivå vi opplever som rimelig i forhold til kvalitet.
Den gamle tollhallen ute på Skansen smeller til med lek og moro med mat og meny.
Her får gjestene i oppgave å sette sammen sitt eget måltid ut fra et utall småretter, alle sympatisk priset.
Her kan du faktisk få deg en nydelig smårett og et glass grei vin for under trehundrelappen, hvis det er det du vil ha.
Det er ikke dårlig.
De til sammen 38 munnfullene er samlet i underkategorier som har til felles at de i all hovedsak kretser rundt det asiatiske.
Fra før vet vi at Hall Toll er gode på sushi.
Nå synes horisonten videre, og det er ingenting i veien med gamle travere som kalveculotte og entrecôte på toppen av kransekaka, når det er gode råvarer som tilberedes på adekvat vis.
Et spill med kort
Smårettene listes opp på menykort som kan settes sammen til ferdige menyer med fire, fem eller hvormangeduvil retter.
For eksempel er det et kort som heter «Fisk».
Det omfatter hummersuppe, røykt og gravet laks, råmarinert kveite, blekksprutsalat, dagens fisk og bolinhos.
Siden vi var her for å finne ut mest mulig om Hall Tolls nye konsept, skred vi til verket og bestilte MYE mat:
Maki, Asia, Crispy pork, Fisk, Entrecôte, Culotte, Candybox og Candybar i den rekkefølgen — pluss en ekstra skål med bare litt sjøgress.
Kall det gjerne hver sin fireretter.
Til fisken, makien, Asia og svinet hygget vi oss med hvert vårt glass Von Buhl Riesling som kostet det samme for et glass på Hall Toll som Polet tar for ei flaske.
Litt dryg pris, men et godt valg til særlig makirullene og asiatisk.
Vinens mineralske fruktighet som er lang og med et hint av nektarin i ganen spilte godt med både syre og fett.
Høydepunktet på det asiatiske kortet var den friske, småhotte red currie-suppen som til tross for smaksrikdommen var ypperlig balansert.
Makien satt også som et skudd, skrudd sammen av de beste råvarer, her med laksen ytterst og så store og deilige ruller at de nesten må spises med fingrene.
Crispy pork viste seg å være pulled pork, eller sleden gris som det heter på Jæren, godt smakssatt med koriander og chili, servert med asiatiske pannekaker, kimchi (fermenterte grønnsaker) og en herlig mangochutney.
Høydepunkt fra dypet
Fisken var dagens høydepunkt og besto av hummersuppe, råmarinert kveite med sprøtt skinn og østersmajones, en skål med røykt og gravet ørret, samt torsk i smørsaus og blekksprutsalat.
Blekksprutsalaten er en humoristisk vri på italienernes insalata caprese (mozzarella- og tomatsalat) og fremsto frisk og frekk og til og med løyen.
Kjekt!
Til kjøttrettene fikk vi god, frisk salat med sennepsdressing, pinjekjerner og parmesanost, samt ovnsstekte nypoteter og en herlig béarnaise som hadde fått fluffy konsistens i spumaflasken.
Både entrecôte og kalveculotte stekt til perfeksjon etter våre ønsker.
Et glass rufo Vale di Maria fra Douro-dalen i Portugal satt godt til béarnaisen.
Plommestein på nesen.
Ung, aggressiv, nesten fiolett på fargen, men med en tørr finish som avsluttet med et solbæraktig teppe over tungen.
Et godt valg fra kveldens servitør.
Candybox og candybar er stedets konfekt og dessert.
Det er ingenting i veien med kompetansen til Hall Tolls kondidtor.
Særlig satte vi pris på Candybar som er en kjøpesjokoladelik sjokoladeplate laget på restauranten.
Morsom og velsmakende og helt på sin plass til et glass portvin.
Hall Toll har tatt noen riktig gode grep.
Pris og kvalitet henger godt sammen.
En treretter med vin i glass til to personer får du uten problemer for om lag 2000 kroner.
Vi betalte nesten 3000, men da prøvde vi ut veldig mye forskjellig.
| 1 |
704703
|
Bunnsolid ved balkongen
NB Sørensens finstue byr ikke på hypermoderne, kulinariske c-momenter.
Stikkordene er klassisk, dønn kompetent kokkekunst.
Vi fikk fritt valg denne fredagskvelden blant de elegant pyntede bordene i andre etasje i det gamle huset med de skjeve gulvene.
Og valgte derfor sjefsbordet, ved de åpne balkongvinduene.
Der satt vi med hvert vårt glass champagne og skuet ut på folket, som myldret rundt der nede i sandvolley-modus.
Hos oss var stemningen så meget mer elevert.
N.B. Sørensens Familiestue, som er topprestaurantens fulle navn, bød akkurat nå på en vårlig meny, satt sammen av kjøkkensjef Arnt Skjerve, som tok sleiva i egen hånd der oppe 1. januar i fjor.
Skjerve har vært på det norske kokkelandslaget de siste fem årene, og er med det i verdenseliten, faktisk, når det gjelder matlaging.
Velg selv
Finstua byr på en fireretters meny til 685 kroner per person.
Denne kan bygges ut med ekstra retter til en sjuretters fullrigger, og det var ikke langt i fra at det var det vi bestemte oss for.
Denne kvelden hadde vi valget mellom østers, sjøkreps og ost som ekstraretter.
Fireretteren besto av kongekrabbesalat, en suppe med poteter, klippfisk og trøffel, dielam fra Klostergården og en dessert med rabarbra i hovedrollen.
En eneste østers (35 kroner) ville jeg ha.
Og jeg kan slå fast at dette i alle fall er min beste østersopplevelse så langt.
Pent presentert var den også, med et fyrrig komplement av koreansk syltet kål, kimchi.
Før denne tid hadde noen små appetittvekkere dukket opp.
Små pannekaker med løyrom, en slags blinisvariant egentlig, og små kjeks med strimler av reinsdyrhjerte.
Samt herlige, varme kuvertbrød bakt i muffinsform, med både aromasmør og smakelig krydret fett til.
Deilig suppe
Kongekrabben, som var delikat anrettet som salat med tapiocaperler og tapiocachips, ga løfter om en stor aften.
Suppen var en variant på vichyssoise, en fransk-amerikansk suppe av poteter og purre som ofte serveres kald.
Denne var varm, med små terninger av perfekt utvannet og posjert klippfisk med poteter og italienske sommertrøfler.
Den kremete suppen ble helt opp rundt de øvrige ingrediensene ved bordet.
En hvilerett for å rense munnen, en limonade med frisk smak av nye granskudd, var midt i blinken etter den kremete suppa.
Et smykke av et lam
Dielammet kom som et lite smykke på tallerkenen.
Små deler av indrefilet og lår, perfekt varmebehandlet, samt en nydelig terrine av kjøtt fra bog og svange.Tilbehøret, små, spede norske asparges, ramsløksaus og ikke minst skvallerkål, gjorde retten til en maktdemonstrasjon.
Skvallerkålen, som vi stort sett tenker på som et plagsomt ugress, ble innført som salat av munker i middelalderens klostre.
Altså logisk og perfekt til lam fra Klostergården.
En himmel av ost
Osten kom inn fra høyre, noe som fikk servitøren til å svinge seg til de store høyder.
— Når jeg dør, betrodde hun oss, håper jeg at Himmelen er laget av ost!
Kyndig presentert og perfekt modnet ost, med fritt valg, bare noen få eller alle sammen.
Vi tok alle.
Desserten var selvsagt et lite kunstverk med komponenter av rabarbra, hvit sjokolade og kjørvel med kvann, nyr og små blomster.
Om drikkefølget, der en vinpakke koster om lag det samme som maten, er det bare å si at det er gjennomtenkt, kompetent og kompletterende.
Et måltid på denne restauranten er som en behagelig, romantisk symfoni.
Uten drama, men også uten dødpunkter.
Dette var rett og slett et vakkert måltid.
Regningen for to, med alt, kom på 3600 kroner.
| 1 |
704704
|
Pokémon vs Foreldre: 10-0
Lommemonstrene har gitt keiser Nintendo verdensherredømme.
Da Pokémon kom til Norge for sånn der 100 år siden, fortalte Nintendo-folket meg at dette slett ikke var noe forbigående, og at vi kom til å slite med de oversøte krypene i mange år fremover.
Vel, de brukte ikke akkurat de ordene, men budskapet var omtrent sånn.
Jeg sukket for meg selv og tenkte at dette bare var mer reklamesnakk av den sorten vi hører altfor mye av.
Men pigede hadde de rett, gitt.
Jeg ville heller se støvsugerreklame på tv i ett døgn enn å se én eneste episode av de elendig tegnede pokémon-eventyrene, men må innrømme at spillene er av den sorten som hekter deg når du først er kommet inn i dem.
Lommemonstrene har gitt keiser Nintendo verdensherredømme.
I denne utgaven er du lærling på ranger-skolen, altså hos folkene som beskytter resten av landet Almia ved å få pokémon, en slags søte villdyr av cirka en million arter, på laget sitt.
Ulike pokémon må senere kombineres for å vinne i kampen mot de onde, som i denne utgaven er en slags variant av Men in Black, bare helt annerledes.
Hmmm.
Du vil skjønne om du spiller det.
Du legger svært raskt av deg lærling-statusen og går inn i aktiv tjeneste.
Humor og intuitive kontroller gjør at dette er lett å leve seg inn i.
Pokémon-serien har denne merkelige faktoren som gjør at du hele tiden vil spille «bare fem minutter til» eller «bare fange én Pokémon til».
Grafikken er ikke noe å skryte av, men det gjør absolutt ingen verdens ting.
Jeg tar det for gitt at unger i dag er mye smartere enn jeg var, og at de kan mye mer engelsk, sånn at det ikke gjør stort at spillet ikke er på norsk.
Men de aller minste vil nok ikke like akkurat det.
| 1 |
704705
|
Fantasistisk familiespill
Et skikkelig familiespill som hyller fantasien på en hjertegod måte.
Her er alt trygt og hyggelig, men til dels surrealistisk fantasistisk.
Spillet går ut på å føre ei strikkedokke rundt fra nivå til nivå i en morsom og overraskende verden full av sprø innfall.
Det virkelig fine med dette spillet er at det går an å lage sine egne verdener, laste ned andres fra nettet og på det viset holde på og holde på.
Det er altså brukerne som selv utvikler moroa, etter at de har dratt seg gjennom historien her, som jeg vil anslå til å holde i snaue seks timer.
Sjuårsgrensa viser til noe skriftlig innhold.
Sammen med en lesekyndig kan selv treåringer ha det kjekt med dette spillet og utvikle kreativiteten.
Helt topp for alle.
| 1 |
704706
|
Dustete og dårlig
Dette spillet er så dårlig at det nesten fortjener legendarisk status.
Ikke bare mangler det noe i nærheten av handling, det ser dustete ut, og kontrollene er så dårlige at du like gjerne kan la være og bruke dem.
I all enkelhet går det ut på å skape en bokser og ta ham til ringen.
Der kan han tape eller vinne boksekamper med relativt liberale regler.
Enkelt og greit steindumt.
Jeg skapte den lettere upene bokseren Feite Fredrik og lot ham gå noen runder i slumringen i trailerparken innunder motorveibrua.
Det gikk forsåvidt greit på relativt lavt nivå.
Det store problemet med spillet er at det er så ufattelig dumt.
Her går alt ut på å mashe PS3-kontrollen raskt og hardt.
Til det gjør vondt, faktisk.
Et fullstendig hjernedødt spill.
Helt uten sidestykke.
Det gode, gamle tv-spillet Pong er mer sofistikert, variert og utfordrende.
Facebreaker er et slag under beltestedet på alle som er i stand til å sette pris på noe som spiller godt.
| 0 |
704708
|
Ei nesten helt vanlig jente?
Dette er vel unødvendig å si for dere som kan tenke dere å kjøpe dette spillet, men Hannah Montana fra Disney Channel er altså ei jente som lever to slags liv, side om side.
Under artistnavnet sitt, altså Hannah, er hun helt ekte popstjerne, med blond parykk eller hårfarge, sånn at ingen kjenner henne igjen, siden dette er hemmelig.
(Om hun da ikke bruker brunetteparykk når hun går inn i den andre rollen, hva vet jeg?)
For egentlig er hun Miley Stewart, helt vanlig tenåringsjente, altså mer komplisert enn noen gutt eller mann noen gang kan bli.
Hun bor sammen med pappaen sin i et helt vanlig strandhus verdt noen millioner dollars og er altså helt vanlig, altså, dere.
Det hadde vært lett å ironisere over dette spillet, men det gidder jeg ikke.
Hannah er 15 år gammel, og det betyr at jeg er blitt avvist av jenter minst dobbelt så lenge som hun har levd.
Men om jeg har greid å skrape såpass i psyken på tenåringsjenter at jeg har forstått det aller minste, er det sånn at problemer med å holde seg populær i venneflokken og være flink til de rette tingene sånn at du skal bli likt av de rette folkene faktisk er helt ekte utfordringer som det er viktigere å løse enn noe annet i hele verden, omtrent.
Og da er dette det helt rette spillet, for det er akkurat det Miley Stewart må gjøre, samtidig som hennes alter ego Hannah må holde seg populær blant fansen.
Hvis du har talent for sånt, kan du lage egne videoer og egen musikk med dette spillet.
Det siste er jeg i hvert fall håpløs til, så du får vise at du kan bedre.
Samtidig er det lagt inn flere småspill her, og noen av dem er morsomme (enkelt bilspill og gitarspill) andre er forvirrende (skøytespill og trommer) mens noen er beint frem kjedelige (fotosession, aaargh).
Alt er selvsagt komplett uskyldig, som det vel må være når Disney Channel er involvert.
Ja, jeg vet om de berømmelige bildene av Miley, og de er uskyldige de også.
Det hadde vært enkelt for Disney å dumpe noe fem-minutters tull på markedet, siden det antakelig hadde solgt en del kopier likevel.
En High School Musical-tittel fra dem er for eksempel blant de dårligste spillene jeg har prøvd, uansett sjanger.
Men dette er slett ikke ille, og bør kunne underholde ni-åringen i en del timer.
Det hjelper også at noen har giddet å oversette det til norsk.
Slettes ikke dumt.
| 1 |
704709
|
Ingen krise for Far Cry 1,5
Crytek har pigede gjort det igjen.
For sånn der tre år siden ga de ut Far Cry, et av de aller beste actionspillene du noen gang har sett.
Nå er de tilbake med Crysis, og det er enda noen hakk tøffere.
Som spesialsoldat fra sivilisasjonens forsvarer, USA, sendes du på spesialoppdrag til Nord-Korea i år 2019, omtrent.
Noe er nemlig råttent i Kim Jong-ils rike.
Skjønt koreanere med atomvåpen er ikke det farligste du støter på i dette spillet.
Tro meg.
I en uvanlig god spillhøst er Crysis et definitivt høydepunkt.
Det er i grunnen vanskelig å finne noe galt å si om dette, selv om du kanskje blir ledet vel mye i bånd gjennom deler av enkeltspilleropplevelsen.
Det gjør i grunnen ikke noe.
Du står fritt det meste av tida til å løse oppdragene på ulike vis.
Her gjelder det ikke bare å smelle avgårde med det største våpenet du kan finne.
Av og til må du være smart også.
Allerede saftige våpen kan spesialtilpasses med kikkertsikter og lyddempere og lasere og den slags.
Det er selvsagt stor moro.
Men du kan også stille inn din superkampdrakt sånn at du blir sterkere, for en tid tåler mer skade eller du kan til og med gjøre deg usynlig noen sekunder, noe som er upåklagelig praktisk når du vil overraske fiender, enten de taler koreansk eller...
Dægger'n, der holdt jeg på å røpe en viktig del av handlingen, gitt.
Slutten er laget av det samme materialet som legender.
I flerspiller får du upåklagelig action, både i vanlig duellering mellom lag og i en variant der du skal knocke ut motstanderens base.
Crysis er også helt på grensa av det min snart tre år gamle spill-pc kan takle.
Det gir seg utslag i lange lastetider og en grafikk som langt fra er optimal i flerspiller, men er også en unnskyldning for at selv tanta til Beate kan overvinne meg på nettet.
Det kan være lurt å lese systemkravene på pakken før du kjøper dette i førjulsgave til deg selv.
Generøst nok, og sikkert for å skape et miljø, har Crytek lagt ved et avansert verktøy der du kan lage dine egne nivåer.
Jeg har dessverre ikke hatt tid til å se på det i en travel førjulsanmeldertid, men jeg skjønner det sånn at det er det samme programmet som Crytek selv har satt sammen sine småverdener med.
Det finnes spill i denne sjangeren som kan måle seg med Crysis.
Som er helt på linje med det i kvalitet.
Men antakelig kommer det ingen som gir et større kick før Far Cry 2 kommer til neste år.
Det er det derimot ikke Crytek som står bak.
Rettighetene til Far Cry-serien ble nemlig solgt til Ubisoft.
Men jeg så en testversjon i Leipzig i august, og kan nesten love at det blir stort.
I mellomtiden får du kose deg med dette.
| 1 |
704710
|
Kjære, hvordan skifter jeg kanal?
Egentlig skulle du jo tro at det var morsomt å drive en tv-kanal ei stund.
Kjøpe inn filmer du liker selv, krydre med noen fete serier, fotball, selge reklame til lettlurte kunder, tjene lass med penger virkelig raskt, ta ut alle reklamemillionene før noen oppdager at alt drives med underskudd, siden alle regninger ennå er ubetalte, stikke av til en sydhavsøy under falskt navn og leve Boeing 777 på byttet, leende resten av livet.
Men nå vet jeg hvordan det egentlig er.
Det er bunnskrapende kjedelig.
Et underbruk av RTL står visst bak dette spillet, der du skal forsøke å lokke seere og annonsører til din egen kanal.
Jeg har ikke RTL lenger, men sist jeg sjekket var den full av tyskdubbede tv-serier fra slutten av 1980-årene, bayersk ompaporno og lederhosen-kledde mannfolk som dunket nedpå literkrus med øl og hadde allsang til Lieder som var schlägere da Limahls oldefar var ung mens de niglante på barmfagre eksemplarer fra Bund Deutscher Mädel.
Altså god, gammaldags guttemoro, men kanskje ikke sånt som lokker veldig mange kjøpesterke seere under 71 år nord for Flensburg.
Virkelighetens RTL er derimot hyperspennende i forhold til det tv-tilbudet du kan gi.
Med kjipe serier og sur sjef er du tv-driver i Tellytown og omegn og må kjøpe inn nye tv-studioer, smiske med ordføreren, spionere på seere, hyre inn medarbeidere, flørte med sjefens sekretær, vel, egentlig ikke, sørge for at sjefen får viljen sin når han vil at du skal lage et show til om kokekunst, ikke sende voksenfilm midt på dagen, siden de pripne sensurfolkene da gjør det de kan best, du skal helst tjene masser av penger ved å reklamere for alle de tåpelige produktene folk reklamerer for i virkeligheten, skaffe plass til egenreklame og hvis jeg ikke slutter denne setningen, sovner jeg pigede selv.
Nå har jeg ramset opp for mye.
Tv er så klart en illusjonsfabrikk.
Nyhetsoppleserne har kanskje dress— jakke og stramt slips, men går like gjerne i rosa surfershorts, siden du ikke ser den biten av dem likevel.
Dorthe Skappel er nesten 45 år, skjønt virkelig yummy, også i virkeligheten.
Filmer har bragt uvirkeligheten inn i folks liv siden før Roundhay Garden Scene.
Det måtte da gå an å lage noe morsomt ut av alt dette?
Men nei.
Det er halvkronglete å finne frem.
Sjefen din er et dass.
Grafikken er på grensen til det akseptable, selv om det ikke er det viktigste i denne sjangeren.
Men dette er ikke hovedinnvendinger.
Det verste med dette spillet er at det er fryktelig, fryktelig kjedelig, og det trenger ikke videre utbroderinger.
| 0 |
704712
|
Blikkboksenes rustne kamp
Dette spillet transformerer seg fra en skinnende forhåpning om noe spiselig til en skuffelse som smelta iskrem nesten med det samme du har vrengt av plasten på coveret.
Det er godt mulig at den siste Transformers-filmen er helt OK.
Svære roboter som forvandler seg til alt mulig og denger hverandre?
Helt greit.
Spill som lages halvferdige og standardiserte fordi de selger på grunn av filmen?
Ikke greit.
Tegnefilmene som gikk på mer eller mindre obskure kanaler i 1980-årene, er mitt siste møte med disse blikktypene, og jeg må innrømme at kampen mellom de gode autobotene og de slemme decepticonene interesserte meg et sted mellom der ryggen slutter og beina begynner den gangen også.
For alt jeg vet, har de gått på andre kanaler siden.
Her kan du velge mellom de gode og de slemme, og forsvare eller ødelegge planeten vår.
Med ett tastetrykk kan du forvandle deg fra robot til bil/fly/tanks/snodig greie i løpet av et lite sekund og fly rundt og klå motstanderen i ganske så god grafikk, men i stort sett uinspirerte oppdrag og med kontroller som er så forenkla dumme og kjedelige at det ikke går fullt 14 minutter før du skjønner at du har kastet bort nesten 14 minutter av livet ditt, siden du vet at alt vil bli repetisjoner resten av spillet.
Er du betalt for å spille, fortsetter du.
Er du ikke, griner du over noen hundre bortkasta kroner og håper på bedre lykke neste gang.
Forhåpentligvis lærer du at du aldri skal kjøpe spill basert på filmer før du virkelig har sjekket grundig med mer lettlurte og rikere kompiser at det er noe særlig.
| 0 |
704713
|
Harry Potter er død
Slapp av, jeg aner heller ingenting om hva som skjer i den siste boka.
Men jeg vet hva som skjer i spillet fra den siste filmen, i hvert fall i Xbox 360-versjonen.
Nemlig fint lite og ingenting.
Jeg husker nesten ingenting fra boka denne filmen er bygget på, men det er vel ikke den sprekeste i serien.
Spillet er glinsende vakkert med en grafikk som fikk min nevø til å utbryte at «Gary Oldman ligner seg selv», og det har han rett i.
De norske stemmene er, med få unntak, også gode.
Så er det slutt.
Noen har nemlig glemt å putte et spill inn i dette spillet.
Du vandrer rundt med et svært begrenset arsenal av trolldomskunster.
Og du vandrer og du vandrer, og herre min skaper så mye du vandrer gjennom ganger og parker, og selv etter at du oppdager snarveier, er det stort sett vandring du driver med — etter fotspor som skal vise deg veien til neste mål, men som av og til forsvinner, og så leter du sporløst en stund etter neste mål på din hvileløse vandring, før du får 15 sekunder action - maksimalt - og så skal du vandre igjen.
Ikke engang magi kan berge dette.
| 0 |
704714
|
Klassisk Lara i ny drakt
Lara Croft er spillhistoriens mest vellykka dame, og ti år etter debuten tar hun seg igjen godt ut.
Lara har vært litt herja i en del spill, men i denne siste utgaven, som er basert på det første spillet, men ikke en ren kopi, er hun sprek og livlig og absolutt verdt å bruke penger på igjen.
I hvert fall PS2-utgaven, som jeg har testet.
Ypperlige kontroller, bedre grafikk enn noen gang før (ja, også Lara selv) og passe vanskelige pusleoppgaver vil gi fans av serien troen på den tilbake.
Jeg er ingen plattformspilltilhenger, men selv jeg kan holde ut dette en stund.
Peru og Egypt vil være kjente arenaer for folk som kjenner serien godt, og de vil kjenne igjen eventyrets handling også, men den får du ikke her.
Dinosauren er med.
Lara Croft er et finfint kvinnfolk, og selv om jeg ville foretrekke at hun kverket skurker fremfor sjeldne dyrearter, må jeg innrømme at dette er struttende godt.
Folkene som står bak de rekordtrege hjemmesidene på nettet bør skytes.
Vi får håpe Lara selv ser det.
| 1 |
704715
|
En runde til rundt banen
300 biler og 12 baner å velge er blant det som gjør Forza Motorsport 2 til et femmerspill.
Diskuter spill i Spillbloggen.
Her er en hemmelighet:
Alle nyere bilspill er nesten helt like og for de aller fleste spiller det liten rolle hvilket de kjøper.
Nybegynnere vil ha det morsomt med nesten alle, for de er ikke fulle av fordommer og vås som forståsegpåere har tutet dem fulle av.
Men jeg har betalt for å skille mellom det som nesten er likt, så her har du Forza Motorsport 2, et spill som har 300 biler å velge blant, alle de rette lisensene, 12 baner som er virkelighetstro kopier av ekte og derfor ikke like inspirerende som rene fantasibaner, men det er helt greit, en grafikk som er som den skal, der du kan spille mot åtte andre om du har betalt for XBox Live eller mot kompisene i splitscreen og en fartsfølelse som av en eller annen grunn av og til svikter.
Det siste skjønner jeg ikke, men av og til føles det som om du kjører med lim på hjulene.
Akk.
Men det gjelder ikke alltid.
Her er nok å ta seg til, så dette varer nok lenge nok til at du føler at du har fått noe igjen for pengene dine, også om du er en av de virkelige skjønnerne.
At du kan bytte og handle med og gi bort egendesignete biler over nettet er så klart fine ting.
I grunnen er det ikke mye jeg savner her.
Jeg hadde glemt at jeg anmeldte eneren i 2005, så det fant jeg først ut av da jeg sjekket i arkivet.
Men det er altså fordi de fleste bilspillene er like.
Noen av dem er bare litt likere enn andre.
| 1 |
704716
|
Mystisk, spennende, stemningsfullt
Mysteriene bygger seg sakte opp på Hotel Dusk i utkanten av utkanten av Los Angeles.
Stemningen er svett og varm.
Sola synker.
Skyggene blir lange.
En eim brer seg av gammal fyll, innestengte, uvaskte golv og senger du ikke ville sovet i.
Hotel Dusk Room 215 er et spill, men også en kriminalroman.
En interaktiv kriminalroman fanget i en film noir der alle er alene, der rommene tar plassen i et jordfarget univers.
Edward Hopper Bildene er nydelige.
Bakgrunner som klippet ut av Edward Hopper-malerier og forgrunner fra a-ha-videoen «Take on Me».
Vakkert.
Mystisk.
Personene er gåter.
Frittstående, eller henger de ublide skjebnene sammen?
Fra New York
Spillet begynner med at Kyle Hyde kommer inn i den tomme resepsjonen.
Har han rømt fra politijobben i New York, eller er han på et hemmelig oppdrag?
Etter hvert som handlingen bretter seg ut, lærer vi mer om hovedpersonen og karakterene han møter, og som synes flettet inn i et skjebnefellesskap klemt inne mellom myter, virkelighet, drap og frynsete relasjoner.
Persongalleriet folder seg ut og skaper troverdighet.
Gjennom samtaler med enkeltpersoner og utforskning av rom åpner gåtene for flere løsninger.
De formerer seg formelig i hotellets uoppredde senger.
Og det blir etter hvert umulig å legge spillet fra seg.
Bare en samtale til.
Finne ut litt om hun jenta i trappene, kanskje?
Undersøke restauranten nøyere?
Og hva er det med disse lappene på veggene rundt forbi?
Stemningen griper tak.
Bildene flimrer forbi.
Spillet slår ned som en spenningsbombe et sted mellom nittitallets eventyrspill og kriminalromanen.
Dette er nyskapende og spennende og understreker hvilken glimrende plattform den håndholdte Nintendoen kan være.
Ta med Hotel Dusk Room 215 på sommerferie.
Spillet er et glimrende alternativ til den tradisjonelle kriminalromanen.
Aldersgrensen på 12 år er forsåvidt grei nok, men dette er strengt tatt for voksne med gode engelskkunnskaper og sans for mysterier .
| 1 |
704717
|
Kjølhal hele banden!
«Pirates of the Caribbean 3:
At World's End» beviser to ting:
At spill basert på filmer som regel er like mye dynge som filmer basert på spill.
Og at noe som er ulidelig vakkert også kan være tommere enn kaptein Jack Sparrows romflasker.
Har du ikke sett at den nye filmen i denne serien er kommet, er du sannsynligvis død, og du bør slutte å lese dette, siden det friker meg litt ut, må jeg si.
Du kan også satse på at det kommer flere filmer, for da kan du som levende død få en finfin statistrolle.
PRAKTFULL GRAFIKK:
Hvordan greide jeg å snakke meg så langt vekk?
Nu vel.
Spillet fra filmen har en aldeles praktfull grafikk, og det er vel ikke så rart når Industrial Light & Magic skal ha lagd figurene.
La meg få uttrykke et yo-hoho og en flaske med saft suse.
Egentlig får du noen scener fra toerfilmen også, men det er helt fint, for piratstemningen her er ikke verst.
Du møter alle heltene og antiheltene fra filmene, og det meste av tida spiller du Jack Sparrow sjøl, den største dritsekken som har seilt på de syv hav, med unntak av en del folk som seiler rundt i yachten og seilbåten sin nå i moderne tid, men de er ikke i nærheten av å ha en sånn sjarm.
Dessverre kan ikke engang Sparrow vekke dette spillet fra de døde.
Stort sett slåss du.
Så løser du noen kjedsommelige oppgaver.
Så slåss du mer.
Så unngår du noen fangarmer, et høydepunkt, og så slåss du litt til og gjør litt lett plattformspillhopping.
Det blir litt ensformig, kan du jo si, spesielt siden slåssingen ikke er videre avansert.
Duellvarianten i flerspiller virker stilig.
IRRITERER:
Men spillet irriterer også ellers.
Du føler virkelig at du blir ledet fra oppdrag til oppdrag.
Overalt finner du usynlige vegger du ikke kan passere.
Folk rundt deg går tvers gjennom lukkede dører uten å være spøkelser, og derfor er det rart at du ikke engang får lov til å åpne de dørene og passere dem på mer vanlig vis.
Hvordan har det seg at du kan kverke 20 soldater i det ene øyeblikket og ikke dryle til en tulling som blokkerer veien i den neste, forresten?
Nei.
Dette blir for billig.
Kanskje skulle de ha brukt mer tid og penger på å lage et skikkelig spill og atskillig mindre på å gi oss vakre bilder.
Skjønt de vakreste bildene er de på sedlene, det vet jo alle, også de som vil cashe inn på dette.
| 0 |
704719
|
Professoren svikter aldri
Kanskje trodde du det gikk an å få en overdose av den klisjé-engelske gentleman professor Layton og hans pusleoppgaver.
Kanskje trodde jeg det selv også en stund.
Men så får jeg et nytt spill i nevene, og så suges jeg inn i handlingen og alle pusleoppgavene og så er jeg ferdig igjen.
Denne gangen ligger en fornøyelsesparklignende landsby dårlig an, fordi en maskekledd slemmas kanskje forvandler folk til steinstatuer.
Nå er spillet nesten i 3D også, og har litt enkel action, uten at det har tatt særlig skade av det.
Finner du ikke Miracle Mask i butikken, kan du nesten like gjerne ta et hvilket som helst annet Layton-spill.
De er alle fremragende.
| 1 |
704720
|
Bedre enn ryktet
Dette spillet har fått rundjuling av andre anmeldere.
Noen mener dette er det dårligste spillet de har sett.
Da kan de ikke ha sett mange.
Istedenfor å irritere meg over teit motstand og lineære oppdrag, har jeg frydet meg over å pryle terrorister i de fleste land som ikke er inkludert i hverken Star Tour-katalogen eller på Lonely Planets lister over anbefalte reisemål.
Kjekke våpen er velegnet redskap.
Stemningen er god.
Du kan til og med være nordmann eller svensk soldat i flerspiller.
Det siste er jo litt vittig.
Men dessverre runder du enspillervarianten på noen små timer, og flerspiller kan ikke kompensere for det.
| 0 |
704721
|
Forza Forza!
I en alternativ virkelighet ville dette ha vært måten jeg tilbragte min ungdom på, i en fet bil omkranset av festende folk og lystige jenter.
Forza Horizon byr på en slags historie der du hele tiden kan få nye biler, den neste mer vanvittig enn den forrige, og få mer og mer status blant dine likesinnede tomsinger som beundrer dine kjøreegenskaper.
Du kan så klart gjøre dette både alene og sammen med sånne nettmennesker.
Av og til kjører du om kapp med helikoptre og fly også, og det er mest rart, men litt morsomt.
Litt mer inspirerte landskaper enn Most Wanted, litt morsommere med historien rundt og bittelitt bedre kjøp.
| 1 |
704722
|
Mye Metal - ingen Gear
Hideo Kojima er mest kjent her hjemme for Metal Gear Solid, men for sånn der ti års tid siden sto han også bak to slåssespill der folk i gigantiske metalldrakter denger hverandre mellom stjernene slik at de ser, tja, stjerner?
Hmmm.
I denne pakken får du begge spillene i nyoppusset versjon.
Selve slåssingen er glimrende, med intuitive kontroller og etter hvert morsomme eksplosjoner og vittige pjuu-pjuu-lasere.
Det første spillet er det mest stemningsfulle av de to, med en historie du kanskje kan komme til å bry deg om som bonus og slåssing mot anime-heite Viola.
Oppfølgeren er regnet som en sjeldenhet, men det betyr ikke nødvendigvis at det er en like stor godbit.
Til det er handlingen for kjølig, og ikke fordi den begynner på frostmånen Callisto.
| 1 |
704723
|
Ikke kødd med oss
Vi mennesker tyr ofte og med iver til våpen og vold i møte med det fremmede.
Dette kan ha stygge følger når det fremmede ikke er så farlig likevel.
Men veldig hendig når det fremmede er ute etter å ta oss.
Så når utenomjordiske vesener kommer med vond vilje, vet du jo at de ikke har en sjanse med de pinglete røntgenlaservåpnene sine, for vi skal nok vite å sende dem tilbake dit de kom fra.
Og videre.
I en uvanlig vellykket nyversjon av et eldre spill er du Utenomjordisknemnd for hele planeten, som rørende samles mot felles fiende i Watchmen-stil.
Så klart kan soldatene dine oppgraderes, og du kan forske på hendig teknologi.
Det blir litt treigt av og til med turbasert slåssing, for strategien er ikke akkurat sjakk, men så er det litt artig også.
| 1 |
704724
|
Ingen kommandør
Egentlig skulle vi vel ha vært glade nå, siden dette er en gammel klassiker i nye klær, men det blir mest som meg selv når jeg har kjøpt ny sombrero:
Ikke stilig nok nå heller.
For Carrier Command begynner som et slarkent skytespill og ender som et knotete strategispill.
Du skal erobre øyer på en fremmed planet ved hjelp av et hangarskip og ulike andre fartøy, og det kunne vært morsomt, men kontrollene er anti-intuitive.
Det minner litt om Uprising, en krysning mellom førstepersons action og strategi som vi anmeldte med utropstegn og smil i 1997 og deretter aldri spilte igjen.
Originalen er fra 1988, og dette beviser vel bare igjen at begeistringen for retrogaming ofte er basert på varme, forvridde minner fra en svunnen ungdom, og ikke på virkelig gode spill.
| 0 |
704726
|
Mariokart-kopi med mye sjarm
Dette er et spill som er akkurat koselig nok til at bekymrede tanter kan kjøpe det til ungene, og akkurat bra nok til at det unngår å havne i plagiatfellen:
Det er nemlig fint lite ved enspillerdelen i dette spillet som ikke er en blåkopi av Nintendos populære Mariokart.
Vrien er at du kan bygge dine egne baner og figurer og dele dem med andre spillere online.
For de av oss som ikke gidder det, er det en god del baner av ulik vanskelighetsgrad å bryne seg på.
De fleste er rene bilkappløp, hvor du kjører mot et knippe andre biler.
På veien plukker du opp poeng og andre godbiter, men først og fremst gjelder det å sikre seg bomber og skytevåpen som kan blåse konkurrentene av banen, og dermed sikre deg en bedre plassering.
Det kan hende det bare skyldes at designet er uvant, men jeg synes spillet er i overkant rotete.
Vil du gi barna et morsomt bilspill, som også de voksne kan kose seg med, ville jeg heller valgt nevnte Mariokart eller Cars 2.
Men for all del, dette er ikke ille.
Bare litt middels.
| 0 |
704727
|
Verdens beste barnespill
Mange påstår at har du spilt ett Lego-spill, har du spilt alle.
Og vel er det en del fellesnevnere i den etter hvert så tallrike samlingen.
Det handler stort sett alltid om å løse relativt enkle gåter (som det likevel hender at 8-åringen må hjelpe meg med), det handler om å knuse ting for å samle poeng, og om å samle ulike skatter og hemmeligheter for å få tilgang til nye egenskaper, områder og figurer.
Traveller's Tales er dessuten usedvanlig flinke til å bygge opp banene og progresjonen på en slik måte at du ikke er ferdig når du har kjørt igjennom spillet en gang.
Du må tilbake i de gamle banene flere ganger for å løse oppgaver hvor du trengte en egenskap du fikk lengre uti spillet.
På det forrige Batman-spillet fikk de skjønne figurene stemmer for første gang, etter å ha gryntet seg igjennom alle forgjengerne.
Dette er tatt et hakk videre i Lego The Lord of the Rings.
Her er mye av den originale dialogen fra filmene tatt med.
Originalmusikken likeså.
Men hovedgrunnen til at spillet hever seg det lille hakket over forgjengerne, er først og fremst den fremragende grafikken.
Dette er på ingen måte noe hastverksarbeid.
Scenene er så gjennomførte at den trolske stemningen fra filmene om Tolkiens fantastiske verden blir godt ivaretatt.
Likevel har det ikke gått på bekostning av den blaute humoren som alltid har kjennetegnet Lego-spillene.
For eksempel når de andre hobbitene plutselig står klare med en moderne båre og førstehjelpsskrin etter at Frodo er blitt sverdstukket av ringskrømtet.
Eller når sistnevnte skrømt drar fram et brannslokkingsapparat for å avhjelpe sin brennende kollega.
Spillutviklerne har også tatt seg enkelte friheter rent handlingsmessig, men disse er så små at det ikke gjør noe.
De bidrar i tillegg til en mer fullstendig spillopplevelse.
Vil du gi barna et spill som du selv blir sittende med i timevis etter at de har lagt seg?
Du trenger ikke å lete videre.
Dette er antakelig verdens beste spillserie for barn, og dette er det beste spillet i serien til nå.
Antakelig også for de udannede som ikke har sett filmene.
| 1 |
704728
|
Meningsløst på så mange plan
Dette er et spill som ikke passer for noen, det er jeg rimelig overbevist om.
Kortversjonen:
Du får jobb i en klesbutikk full av ekle manga-fjolledamer, og så skal du hjelpe kundene med å finne klær som passer stilen deres.
Ja, det er så banalt.
Du får til og med hint om hvilke merker som lager klær i den stilen kunden etterspør, og så er det bare å sette sammen hva det måtte være.
At det ser totalt åndssvakt ut, har ingen betydning, så lenge du har valgt de rette merkene.
Så fyller du opp lykk-o-meteret ditt etter hvert som disse tullingene du styler opp blir ekstatisk lykkelige av å finne akkurat det skjørtet eller den vesken de var ute etter.
Alle er kjempeglade og skryter av deg, og det hele er så kvalmende at det blir strengt nødvendig å avreagere med en dose Call of Duty etterpå.
Spillet har treårsgrense, men du må ikke finne på å gi det til treåringen, for han vil ikke forstå en døyt.
Det gjør for så vidt ikke jeg heller.
Styr for all del unna.
| 0 |
704729
|
Årets julegave til poden
Den store barnespillsuksessen er blitt enda større.
Det siste året har stuebord og vinduskarmer hjemme hos oss sakte men sikkert blitt fylt opp av stadig nye fantasifulle figurerer fra den fargerike verdenen Skylands.
Det er ingen tvil om hva som har vært den store farsotten i åtteåringens vennegjeng.
Rett som det er står det noen små på døra, med poser fulle av Skylanders og håpefulle blikk.
De ringer hverandre når de står fast et sted, og avtaler å hjelpe hverandre med vanskelige baner.
Nå er oppfølgeren til fjorårets store hit, Skylanders:
Spyro´s adventures her, og det er lite som tyder på at interessen er noe mer lunken når Skylanderne nå har fått selskap av noen kjempeversjoner av seg selv.
Konseptet er enkelt:
En portal som plasseres på stuebordet vekker de ulike figurene til liv på skjermen.
Figurene kan oppgraderes etter hvert som man henter poeng og egenskaper, og oppgraderinger du har gjort i forrige spill, følger figuren til det nye.
Figurene fra forrige spill kan også brukes i årets versjon, og dette har både fordeler og ulemper.
Det blir unektelig litt mindre utfordrende å spille når man har en hel gjeng med godt oppgraderte figurer tilgjengelig.
På den annen side er det greit at man ikke trenger å skaffe en helt ny horde, selv om det antakelig er det som kommer til å skje likevel; dette er nemlig samleobjektene med kjempestor S, og man trenger mange ulike figurer for å åpne alle de ulike områdene i det allerede omfangsrike Skylands.
Til barnas forsvar skal det sies at de faktisk leker videre med figurene etter at spillet er slått av.
Men samlegleden er neppe det som gjør at åtteåringen står opp klokken fem og spør om å få gå ned og spille.
Spillet er nemlig akkurat så utfordrende, morsomt, underholdende og kreativt at ungene ikke går leie, selv etter at det forrige spillet har vært i hus i snart ett år.
I motsetning til Lego-spillene og Mario Bros, er ikke dette noe mor blir sittende med etter at poden er i seng.
Dette er skreddersydd for barn og er akkurat passe utfordrende for små gamere.
De trenger litt tid på å sette seg inn i gåter og teknikker, men denne utfordringen setter fart på kreativiteten.
Dessuten ligger alt til rette for at man kan spille sammen med venner, og samarbeide om å løse oppgavene.
Og selv om man skyter og hogger løs på fiendene, er tegnefilm-preget på et såpass barnlig nivå at det verken oppfattes som skummelt eller spesielt voldelig.
| 1 |
704730
|
Om Warcraft ikke fantes
Dette er spillet du ville ha sittet med om World of Warcraft ikke eksisterte.
Guild Wars 2 fikk noen ukers spilling i påvente av oppdateringen til World of Warcraft.
Det ble et svært hyggelig bekjentskap.
Dette andre besøket i det fantastiske landet Tyria kom en stund før oppdateringen til World of Warcraft, og godt er det for folkene bak, for da har de i hvert fall rukket å hente noen hundre tusen noenlunde faste spilllere.
Over to millioner har prøvd det.
Nå tas du med til et land med fem ulike raser, der skummelt søte Asura er den noen av oss alltid vil velge, om vi kan.
Oppdragene er svært varierte, landskapene nye, friske og en deilig avveksling.
Jeg kunne bodd her dersom jeg ikke allerede hadde bodd et annet sted, i en annen verden.
Du vet hvor og hvilken, vet du ikke?
Her lærer du alle nye egenskaper automatisk når du går opp i nivå og blir større og dyktigere.
Det er kjekt.
Må jeg nevne at også WoW mer eller mindre gjør det samme nå?
Motstanden
Det virker kanskje unødvendig og uoriginalt å sammenligne dette med World of Warcraft, men sannheten er at det nesten er umulig å ikke gjøre det dersom noen forsøker seg i denne bransjen.
Jeg tok nemlig feil da jeg anmeldte WoWs tilleggspakke Mists of Pandaria til firer for noen uker siden.
Egentlig visste jeg jo at jeg aldri måtte stole på erfaringer fra beta.
Med den siste tilleggspakken er nemlig World of Warcraft et bedre spill enn det noensinne har vært, med fantastiske oppdrag og eventyr og valgmuligheter som passer for alle.
Dermed er det ennå målestokken, også for Guild Wars 2. ## Ikke abonnement
Men folkene bak dette spillet satser da også på en annen forretningsmodell.
Her er det ingen månedlig abonnementspris å betale.
Du betaler bare for installasjonen.
Dette er dermed et svært godt alternativ for dem som enten ikke har råd til, eller slett ikke vil betale abonnement for å vandre rundt i Azeroth med alle de andre WoW-spillerne.
Selv beholder jeg Guild Wars 2 på pc-en, sånn at jeg kan stikke innom og hilse på mine asuraer av og til.
Det kan du også trygt gjøre.
| 1 |
704731
|
En japansk lidelseshistorie
Å, herrefred!
Enda et pompøst spill med overalvorlige mangatryner som snakker svulstig.
Det hadde ikke gjort noe, om det ikke var for at spillet i seg selv er såpass dynge.
Her får du turbasert, uengasjerende Pokémon-slåssing mellom krigsherrer.
Det kunne ha vært fengende, men du blåser bare i dem.
Hvorfor skal du bry deg om disse selvhøytidelige folkene?
Ikke vet jeg, og ikke gir spillet deg en grunn heller.
Det hjelper ikke at Nintendo hevder at krigsherrene er bygget på helt forrektige folk fra Japans historie, for miksen med Pokémon blir bare merkeligere av det.
Pokémon Conquest yter ikke landets spennende historie rettferdighet, ei heller Pokémon-serien, og kjeder isteden spillerne med blah-blah-blah.
Dette spillet prøvde jeg en gang i sommer, men jeg må ha fortrengt at jeg hadde det liggende.
Beklager til dem som kjøpte det i mellomtida.
| 0 |
704732
|
Men cowboyene var ikke døde
Hvorfor går våpen og humor så godt sammen?
I virkeligheten er det nok ikke det minste morsomt å bli forfulgt av slemme fiender, uansett hvor stor bazooka du har.
Men gi oss et spill som ikke tar seg selv så høytidelig, som likevel tar spilling og eksplosjoner på alvor, og hokus pokus så har du trolldom.
Borderlands 2 kommer fra vel ansette Gearbox, og dermed er det klart for høykvalitets skytemoro for alle barn over 18 år.
Spillet har en bakgrunnshistorie, men du trenger ikke å vite mer enn at du er én av mange romcowboyleiesoldater som er på jakt etter en gruve med et verdifullt stoff og en stor skurk som nok skal få som fortjent til sist.
Du kan foreløpig velge mellom fire ulike slåsskjemper, men en femte skal være nedlastbar nå.
De er selvsagt forskjellige etter hva slags spillestil du foretrekker, fra snike-snike til BLAM-BLAM-BLAM!
Alt dette er storslått.
Rolleelementene gir variasjon, og det gjør de ulike tvistene du kan gi våpnene dine også.
Tegneseriegrafikken er ikke min stil, men jeg kan ignorere den etter en stund.
Det beste er likevel all humoren de har funnet plass til, fra hjelperoboten som skal guide deg, til knisende, forvirrende innsidevitser og sånn humor som du egentlig burde skamme deg over å flire av, men det er greit så lenge du spiller alene.
Du kan forresten spille samarbeidsmodus også, om du har forrektige eller anonyme nettvenner du vil dele noen rørende øyeblikk med.
| 1 |
704733
|
Iskrigerne bedre enn noen gang
Når dette skrives, er det ennå uklart om NHL-sesongen kommer i gang i virkeligheten.
Oilers har slakket litt av.
Men du kan uansett få din dose med førsteklasses ishockey når som helst.
NHL fra EA Sports kommer selvsagt i ny og oppfrisket utgave i år også, og nesten like selvsagt er alt større, vakrere og bedre enn noen gang før.
Grafikken er mer nøyaktig, du kan spille med folk over hele verden, det er ikke så vanskelig å se pucken som du skulle frykte, vanskelighetsgraden kan stilles inn fra talentløs til LA Kings, slik at selv jeg kan ha et Sidney Crosby-øyeblikk, og denne utgaven har visst solgt bedre enn noen av de 23 tidligere utgavene, noe som i seg selv er merkverdig.
Kommer NHL-sesongen i gang, blir spillet oppdatert med den siste utviklingen i virkeligheten.
Det er ellers litt morsomt for hockeyfansen at dette har 12-årsgrense på grunn av slåsskampene, mens femikladdene som klynkende filmer seg til frispark på fotballbanen i FIFA og PES-titlene bare oppnår 3-årsgrense.
Det er en seier i seg selv for tøffe jenter og gutter.
| 1 |
704736
|
Mer moro fra galaksen
Noen ganger blir jeg nesten misunnelig på ungene, fordi de får så latterlig mye bedre spill enn det vi ble avspist med i vårt spede ungdom.
Derfor er det gledelig at en del av dagens barnespill er like morsomme for voksne som for barn.
Ratchet & Clank-spillene hører så absolutt hjemme i den kategorien.
Årets spill åpner for at opp til fire personer kan spille sammen.
Vi prøvde det med to og en, og begge deler fungerte veldig bra.
Det er utvilsomt enklest å spille alene, men samarbeidsmodusen gir en del ekstrapoeng, som igjen kan brukes til å oppgradere det kreative våpenarsenalet.
Nytt denne gang er at vår langørede venn og robotfølget hans har havnet i en noe utilsiktet allianse med skurken Dr. Nefarious.
Sammen med den godtroende Captain Quark, som har et selvbilde på størrelse med overkroppen, skal de skyte og sprenge seg gjennom nydelige landskap på eksotiske planeter.
Det hele er ledsaget av den herlige humoren som også kjennetegner tidligere spill i serien.
Her har stemmeskuespillerne gjort en glimrende jobb.
Og selv om det er mye som ligner på tidligere spill, framstår det hele som variert og underholdende.
Eneste ankepunkt er at moroa er over litt vel tidlig.
| 1 |
704738
|
Herlig underholdning fra kjent tegnefilmunivers
Vi vet alle at spill basert på filmer er kjipe greier når de lanseres rett etter filmen.
Men Lego-spill-utviklerne har vist at det går an å få gode resultater hvis man tar tiden til hjelp og velger en litt annen vri, og det er akkurat det folkene bak dette spillet har forstått.
Her kan store og små spille seg gjennom løsrevne scener fra klassiske animasjonsfilmer som «Monsters Inc».
«Wall-E», «Aladdin», «Løvenes konge», samt «Pirates of the Caribbean».
Og noen til.
Figurene er også Disney-produkter, man kan for eksempel kle seg ut som Mikke og Donald, og selvsagt som figurer fra nevnte filmer.
Til å begynne med er det bare «Pirates»-banen som er åpen, og bare kostymet til kjipingen Randall fra «Monsters Inc».
Ved å samle poeng gjennom spillet, tjener du penger til å åpne de andre banene, og du får også tilgang til andre kostymer.
Du trener også opp de ulike figurene, og hvert brett må spilles mer enn en gang for å få tak i alle ekstra-greiene som ligger gjemt her og der.
Spillet har dermed veldig god holdbarhet, og opplegget med å basere banene på flere ulike filmer, gir god variasjon.
Heldigvis, for oppdragene er relativt enkle, spesielt for de eldste barna.
For 7-åringen jeg testet det ut på, var det imidlertid en skikkelig innertier.
Kan spilles alene eller med opp til fire deltakere.
| 1 |
704740
|
Rett i veggen – atter en gang
Shift 2 Unleashed er sikkert et ypperlig bilspill.
Jeg ser at andre anmeldere skryter av realismen i dette spillet, og du skal absolutt lytte til dem hvis du er en ensom, bilgal skrulling som liker å file på detaljer og ikke bryr deg om at det kan ta timevis å vinne noe.
Jeg bruker å gjøre narr av folk som sier at spill er for vanskelige, for det er jo bare å øve.
Men det er bare å innrømme:
Jeg er simpelthen ikke flink nok, etter 15 års anmelding av spill, til å mestre dette spillet skikkelig.
For meg er ikke dette morsomt.
Men kanskje gidder du å bruke uker av livet ditt på å håpe på at du finner akkurat den rette utgangen på svingen, bremser i akkurat det rette øyeblikket og klarer å holde de kunstige motstanderne bak deg helt til mål.
Etter hvert som du blir bedre, får du så klart tilgang på flere baner og biler.
Du kan også bruke helt ekte penger online på å kjøpe alle bilene, men isåfall er du en sånn som ekte, ikke-juksende spillere bør spytte på.
Jeg vil ha split screen, sånn at jeg kan spille sammen med venner i stua.
Det får du så klart ikke, men du kan møte opptil 11 andre på nettet, om det er en trøst.
Da slipper du jo mye av frustrasjonen ved enkeltspiller også.
Egentlig burde jeg ha kastet dette spillet bort til anmelderkollega Arild Inge med vemmelse og bedt ham om å prøve det om han var så god som han gir inntrykk av.
Han ville sannsynligvis ha frest gjennom uten problemer.
Sukk.
| 0 |
704741
|
Piloten sovnet bak spakene
Pilotwings Resort er vel beviset på at moderne teknologi og vakker grafikk ikke er nok til å gi et underholdende spill.
Her finnes et 40-talls oppdrag i lufta over sydhavsparadiset Wuhu Island.
Noen ganger gjelder det å lande en vinglete flyfarkost, andre ganger å komme fra dit til hit.
Du skifter på å føre et normalt småfly, en hangglider eller en jetpack spent fast på ryggen.
Enkelt.
Slett ingen simulator.
Dette spillet er kanskje det jeg hittil har sett som utnytter 3D-teknologien i 3DS best.
Det er også helt hjernelammende kjedelig.
| 0 |
704742
|
Rosa lykke i strikkekurven
Kirby's Epic Yarn er blant de mest fantasifulle spillene du vil finne, uten at det bare blir sært.
Jeg vil svært gjerne få lov til å takke den som kom på å sende oss dette spillet i en rosa papirpose.
Det ga meg en enestående sjanse til å vise hvor trygg jeg er på min egen maskulinitet på den stappfulle bussen hjem til Hundvåg i rushtida.
Men jeg har ikke gått løs på garnet som fulgte med slik at jeg kunne strikke min egen Kirby, siden jeg ikke har lov til å motta bestikkelser.
Kirby er en kjent skikkelse fra Nintendo-verdenen, selv om han vel ikke er blant superkjendisene i Norge tross 30 millioner solgte spill.
Men han er en kjekk tass.
Denne gangen blir den rosa, kuleformede helten Kirby forvandlet til garn.
En slem trollmann står bak.
Ja, det høres snodig ut.
Men i denne formen havner han i en splittet verden som er fullstendig laget av tøy, knapper og tråder.
I tillegg får han en helt spesiell egenskap:
Han kan forvandle form, og bli alt mulig rart fra en bil til en fallskjermhopper.
Alene, eller sammen med en nyfunnen venn, skal han redde landet ved å hoppe rundt på plattformvis og finne trådene som skal sy tøyverdenen sammen igjen.
Snodig, snodig, snodig.
Og svært japansk på sitt aller beste.
For dette funker.
Det er det rare og nesten geniale.
Det er ikke bare sært, men det blir morsomt også.
De ulike nivåene er fantasifulle, og det hjelper at du kan spille sammen med noen.
Veteraner vil kanskje innvende at det blir for enkelt.
Men for den vanlige spilleren er dette en overraskende underholdende tittel.
Heia Kirby!
| 1 |
704743
|
Nyhet fra middelalderen
The Sims Medieval gir nytt liv til en serie som ikke bare var i ferd med å stivne litt, men som viste tydelige tegn på rigor mortis.
Endelig får vi sverdkamp og mystiske middelalderintriger blandet inn i alt hverdagstullet du ellers må bry deg om i Sims.
Disse folkene stikker ikke av i store deler av døgnet for å gå på jobb.
Isteden følger du dem rundt på mange ulike oppdrag i verdenen du bygger opp, samtidig som du ivaretar deres grunnleggende behov, som mat, søvn, vennskap, sex og trangen til et bad en gang i året, enten det trengs eller ikke.
De kan ha mange forskjellige yrker, fra monark og ridder til prest og lege.
Ofte kan du løse oppdragene med flere ulike figurer, og kan dermed bruke forskjellige metoder, alt etter hvilket yrke denne figuren har.
Kongen kan for eksempel finne et bortkommet barn ved å sende ut en etterlysning til alle rikets nær likegyldige folk, mens handelsmannen isteden kan sette opp en dusør for å finne barnet, og dermed få rekordrask respons.
Som vanlig er det mye morsommere å spille tyv enn smed eller handelsmann, forresten.
(Saken fortsetter under bildet.)
Du kan også velge å ignorere oppdragene innimellom, og prøve å bygge opp en av figurene ved å gifte deg, skille deg, bli jakobiner, få barn, gå på fisketur, eller hva du nå vil.
Eller kanskje isteden gå for noen av de spesielle prestasjonene.
Selv har jeg gått for woohoo-prestasjonen, der monarken, av en eller annen grunn kalt «Steinar», skal forsøke å ha seg med kvinnfolk en haug med ganger.
Foreløpig går det temmelig trått, men jeg er kanskje ikke tålmodig nok.
Det er rart hvordan spill av og til kan reflektere virkeligheten.
(Saken fortsetter under bildet.)
Etter sikkert 30 timers spilling er kontrollene fremdeles litt keitete.
Oppdragene og interaksjonene med de andre figurene utføres dessuten ett for ett, og det gir jo litt merkelige utslag.
Hvorfor kan jeg ikke både jakte og dra på eventyr i skogen samtidig?
Hvorfor må jeg først gjøre det ene, gå ut av skogen, og deretter gå inn i den samme skogen igjen for å gjøre det andre?
Det blir mye unødvendig trasking av sånt.
Onlinevarianten er, tja, ikke-eksisterende.
Er ikke det litt rart?
Men Sims Medieval kan jeg finne på å spille for min egen fornøyelses skyld, ikke bare fordi jeg får betalt for det.
Noe slikt finner jeg neimen ikke ofte.
| 1 |
704745
|
3D-triumf fra Nintendo
Du og du, at en skulle få oppleve noe slikt!
Nintendo 3DS er et deilig møte, og dette er nok er den beste håndholdte spillmaskinen du kan få tak i nå.
Så hvordan er de tredimensjonale effektene?
Vel, potensialet er der absolutt, men det varierer kraftig hvor godt de ulike spillene utnytter dette potensialet.
Det er ikke maskinens feil.
På det beste er 3D-effektene strålende, når du tar i betraktning at du slipper å sitte med sånne bril-ler som får deg til å se ut som Mistah Luvah Luvah.
Søte hunder blir ekstra livfulle og endimensjonale flyspill får to ekstra dimensjoner.
Nå kan det ta noen minutter å bli vant med all denne tredimensjonaliteten, forresten.
Jeg kan ikke garantere at du går fri for skallebank til å begynne med, men du kan justere graden av 3D til et behagelig nivå, og gir du opp, kan du spille i 2D isteden.
Men du bør virkelig ikke gi opp, med mindre du øynene dine står i fare for å ramle ut, eller du kjenner ufrivillige krampetrekninger eller noe sånt.
Du kan selvsagt også spille dine gamle spill for andre DS-varianter på denne, med noen unntak og modifiseringer.
Lyden er dessuten ganske imponerende til å komme fra en sånn småtass.
Nintendo 3DS er svært intuitiv å finne frem i.
Det er behagelig enkelt å koble seg på nettet.
Å laste ned din egen Mii, eller spillfigur, fra Nintendo Wii er heller ikke noe problem.
Du kan lage en ny her, eller utveksle med andre spillere du tilfeldigvis møter på gata.
Snart vil det bli mulig å surfe på nettet med den også, og det finnes en tjeneste for å utveksle informasjon med folk på vennelisten din.
Så klart kan du spille flerspiller med andre her.
Kameraet er ikke noe særlig, heller ikke de såkalte 3D-bildene du kan ta.
Men det skal vel bare brukes til ulike effekter likevel, ikke til å forevige noens bryllup eller en sommerferie.
Jeg er ikke sikker på om to-tre timers varighet på batteriet er nok heller.
Kanskje.
Er den verdt 2000 kro¬ner?
Ikke nødvendigvis, om det får barn eller kjæledyr til å sulte fordi du ikke har penger til mat.
Men om det bare betyr at du selv må spise makaroni den nærmeste måneden, er det så absolutt verdt å se deg om etter bukser i en størrelse mindre.
| 1 |
704747
|
Tim og de
Jeg vokste opp med en svart puddel i huset, en vilter, edelraset kar som tillot at vi kalte ham bare Tim til tross for en stamtavle som var lengre enn vår egen.
Tim var aldeles galen etter tisper, og siden vi var fem unger i huset fantes det nok av muligheter for å stikke ut av glemte, åpne dører.
Jeg aner ikke hvor mange hvalper i nabolaget som hadde krøllete hår og våkent blikk.
Jeg grein tre dager da han døde.
Her forleden kom en ny Tim inn i huset.
Han er rett nok ikke like smart, og bryr seg ingenting om damer, men han lever inne i Nintendoen min.
Der koser han seg med lekene jeg gir ham, later som om han gidder å lære noen av kommandoene mine, er med på konkurranser i å ta imot frisbee og jager gjennom racerbaner.
Innimellom går vi tur og i butikken og av og til trenger han en vask.
Det finnes andre hunder i spillet også, og noen sier at det finnes katter, fysj!
Men det er Tim som er min.
Jeg er sikker på at det knapt finnes noen unger som kan motstå hundehvalper i praktfull 3D-grafikk.
De er isåfall unger som bør sperres inne, for de er potensielle Michael Myers-kandidater, og da er det ikke skuespilleren jeg snakker om.
Nintendogs + Cats er et perfekt spill for de yngste, men for oss som har hatt en egen hund, er det nok best egnet til å frembringe minner.
| 1 |
704748
|
Hjernejogg med Mini-Mario
Så du trodde det fantes nok Mario-spill i verden?
Men nei, 200 forskjellige er ikke nok, og det merkelige er at dette er nok en høykvalitetstittel.
Egentlig høres Mario vs Donkey Kong Mini-Land Mayhem (det er siste gang jeg skriver den lange tittelen, jeg lover!) nemlig nokså kjedelig ut.
Det begynner med at en skuffet Donkey Kong stjeler søte Pauline fordi det er tomt for leker som likner henne.
Dette er ikke bare mat for psykiatere, det åpner også for et spill der opptrekkbare mini-marioer og andre nintendo-figur-leker skal loses gjennom labyrinter som blir stadig vanskeligere, i jakten på en kvinnekontaktsyk hanngorilla.
Jeg heier så klart på gorillaen, siden jeg kjenner igjen livssituasjonen hans fra gamle dager, men på den måten vinner du jo ingenting.
Dette er pussig fascinerende, såpass at MvsDKM-LM antakelig blir med meg i lomma på neste ferie.
Det blir nemlig raskt nokså vrient, og dermed åpnes det for mange timer underholdning.
| 1 |
704750
|
Pokémon i svart/hvitt
Pokémon, nå også kledd i svart.
Det er vel noen som har venta lenge på dette, i hvert fall siden det ble kjent at spillet skulle komme for sånn der, tja, ett år siden nå?
Hvilke farger har ikke kommet ennå?
Finnes Pokémon Rosa?
Nei.
Og ikke den rare blågrålignende fargen som gamle damer gjerne velger til håret sitt heller.
Men ellers er vel de fleste der.
Her er i hvert fall den svarte varianten, og hvit kommer også.
De to utgavene er visstnok nesten like, men gjensidig avhengige av hverandre på vanlig la-oss-bytte-Pokémon-vis.
Pokémon er fremdeles små og søte, og kan slåss med hverandre.
Du kan samle på dem, utveksle dem, utfordre naboen med dem, smadre et rom med dem, beundre dem og sikkert også spise dem til lunsj i et knipetak.
Denne gangen er handlingen lagt til noe som visst skal ligne New York.
Noen venner skal ut på eventyr, og innimellom duellere hverandre og skogens ville Pokémon og noen miljøgærninger som vil frigjøre verdens Pokémon fra menneskenes slaveri.
Her finnes lass av nye Pokémon, og selvsagt må du ha dem alle.
Jeg er en større fan av Ranger-varianten enn denne, men det er ikke til å komme bort fra at Pokémon-fenomenet er stort simpelthen fordi det er spill som ungene knapt kan unngå å like.
| 1 |
704752
|
Jakten fortsetter
Like underholdende.
Hver gang.
Jeg har forlengst kommet ut av tellingen når det gjelder antall Pokémon-spill vi har anmeldt i Aftenbladet, og jeg gidder ikke sjekke, men det rare er at de fremdeles er like underholdende.
Hver gang.
Igjen er du en Pokémon-ranger, og denne gang skal du sørge for at Oblivia ikke styrtes inn i glemselens mørke.
Tørr humor fungerer fremdeles, det samme gjør de intuitive kontrollene, og det er rart at sånne knøttsmå Pokémon kan være så søte, men det er de.
Du skal altså ennå få de fluffy vesnene til å hjelpe deg i kampen mot de slemme, og de kan dessuten hjelpe deg å fange andre Pokémon, de forræderske småtassene.
Jakten på nye venner fortsetter.
De aller minste vil neppe like at dette er på engelsk, men på den andre siden er det også rart hvor intuitivt dette er, siden du egentlig ikke trenger å skjønne bakgrunnshistorien.
Pokémon på tv er noe av det mest irriterende som finnes, men du kan som regel være trygg på at spillene holder høy kvalitet.
Endelig noe i livet som er trygt og forutsigbart, ikke sant?
| 1 |
704753
|
Stjerneklart, del 2
Blizzards Starcraft 2 er nettopp så godt som salgstallene viser.
Én million eksemplarer ble solgt det første døgnet.
Nå er jeg gammel nå.
Jeg anmeldte nemlig spill allerede for 12 år siden.
Da kom det første Starcraft, og som den eneste anmelderen i verden, nesten, ga jeg det en lunken karakter.
«Blant årets mest oppskrytte», «bringer lite nytt inn i sjangeren» og «ganske sjarmløst» var blant karakteristikkene jeg brukte som ganske fersk smaksbedømmer.
Den unge mannen jeg en gang var hadde selvsagt rett i alt det.
Men samtidig overså jeg noe av det mest grunnleggende:
At Starcraft er et perfekt balansert spill.
Tre ganske så ulike raser kjemper om herredømmet over en bit av universet.
Menneskene, de insektlignende zergene og teknologi-elegantene protoss har alle sine styrker og svakheter.
Det gir dette mange muligheter for å variere spillet ditt alt etter humør og krigslegning.
Og aller viktigst:
Starcraft er steika morsomt.
Akkurat det samme kan du si om Starcraft 2 også.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Det er sant:
Starcraft 2 bringer ingenting nytt inn i sjangeren.
Sjarmen er begrenset.
Ja, det er opphausset til det latterlige.
Men samtidig er alt så finpusset og så perfekt at det vil overraske meg om det ikke vil bli det neste, store turneringsspillet.
Du kan følge mange ulike taktikker for å knuse fienden, drive dem foran deg og høre klagekonenes gråt.
Her finnes få og ingen unnskyldninger:
Den beste vinner i en flerspillerkamp, nesten uansett.
Og mens førsteutgaven var nokså svak for den som liker å spille alene, er også det fikset her:
Starcraft 2 byr på en fantasifylt, inspirert og uvanlig variert kampanje som gir nok av utfordringer, selv for de beste spillerne.
Det er en genistrek å innføre World of Warcraft-liknende achievements i Starcraft 2, altså utmerkelser du kan få for å knekke bestemte utfordringer.
Dette gjør at du kanskje får lyst til å spille gjennom kampanjen flere ganger.
Blizzard har gjort det igjen.
De har laget et fabelaktig spill.
Starcraft 2 er utvilsomt en av årets største og beste utgivelser.
Enhver strategisamling trenger dette.
| 1 |
704754
|
Vamos a la playa!
Sommeren er ei herlig tid å jobbe, for da er den faste Nintendo-anmelderen på ferie, og jeg kan stjele spill som dette.
Wii Sports Resort er garantert et av de fineste spillene du har sett for denne konsollen.
Nå tas du med til en paradisisk øy full av aktiviteter som passer for dem som ikke har råd til å reise til Bermuda i virkeligheten.
Et slags uskyldens Paradise Hotel.
12 ulike sportsgrener står det på pakken, men egentlig er det noen til.
Du får nemlig flere ulike varianter av dem.
Jeg er like stinkdårlig i basket, bordtennis, frisbee og bowling her som jeg er i virkeligheten, så det går ikke an å klage på realismen.
Til gjengjeld er jeg en røver i bueskyting, fallskjermhopping, fekting, kano, 18-hulls golf og vannscooter, og siden jeg aldri har prøvd noe av det skikkelig i virkeligheten, kan jeg jo innbille meg at det er realistisk også.
Sykling og wakeboarding topper det hele av.
Dette er et spill som gir blaffen i realistiske figurer.
Du møter dine gamle venner Mii-ene.
Og det er akkurat som det skal være.
Her handler det om å ha det mest mulig morsomt, og de aller fleste øvelsene er skikkelig underholdende.
Spillet mangler kanskje det lille ekstra som gir det legendestatus, men det er ikke langt unna heller.
Høydepunkt?
Den søte hunden du kaster frisbee til.
Den vil jeg adoptere.
Wii Sports Resort krever tilleggsdingsen Wii Motion Plus, som gjør håndkontrollene mer presise.
Én sånn dings følger med, og én separat dings til, for en spillpartner, vil koste deg rundt 250 kroner ekstra.
Men det er det verdt.
| 1 |
704838
|
Urealistisk militær-moro
Call of Duty-spillene formidler historiekunnskap på omtrent samme måte som James Bond-filmer gjør det, og det er i grunnen helt greit.
Av og til er det er tullball-action vi vil ha, og i dette spillet er det i aller høyeste grad det vi får.
Denne gang har utviklerne til og med latt oss bli med til fremtiden, hvor soldaten Frank Woods fra forrige spill (og PS Vita-utgaven) er en gammel mann som innimellom scenene orienterer oss om hvordan ting henger sammen i verdenspolitikken.
Spillet er totalt urealistisk, selvsagt, men alvorlig talt, det er bare greit at man holder intensiteten oppe til enhver tid, og ikke trasker rundt eller ligger i dekning i timevis, slik soldater antakelig gjør i virkeligheten.
Spillet inneholder også store deler tilbakeblikk, så du reiser ikke bare rundt i verden, men også fram og tilbake i tid.
Dette grepet bidrar til den store variasjonen.
Det samme gjør den fremragende grafikken og stemmeskuespillet.
Innimellom får du ri på hester, rappellere sidelengs i fjellskrenter, fly med vingedrakt, og så videre.
Men mest av alt dreier spillet seg om å finne gode plasseringer hvor du kan plaffe løs på fiendene.
Regien er relativt stram, og selv om områdene er store, er friheten relativt begrenset når det gjelder veivalg.
I skyte— og krigsspillsjangeren er dette likevel noe av det beste og mest varierte jeg har spilt på en stund.
Har du vært borti de andre spillene, vet du hva du får:
En totalt urealistisk, adrenalinpumpende, intens og underholdende spillopplevelse.
| 1 |
704839
|
Om orker og menn og de
Dette spillet med det steinbeckske navnet er en hyggelig overraskelse.
Of orcs and men forteller en heltemodig historie gjennom de utstøttes øyne.
En gigantisk ork og en snikete goblin skal skaffe rettferdighet og forsøke å stå imot menneskenes ubarmhjertige herjinger.
Således blir dette en slags miljøvennlig fortelling, der de utrydningstruede gjør det de kan for å overleve.
Naturlig nok er slåsskjempen best egnet til enkelte basale oppgaver som lett kan bli litt ubehagelige om du er rengjøringspersonale der kampene finner sted.
Mens den lille goblinen finner frem der de store er for brede over rauå.
Det utvikles vakkert vennskap av slikt.
| 1 |
704840
|
Reprise i svart/hvitt
Pokémon finnes i mange nok varianter til at jeg ikke lenger gidder telle, og denne gangen er det versjon to av de svarte og hvite utgavene.
Jeg har prøvd den svarte, uten at jeg tror det spiller noen rolle.
Pokémon er kjekt, men selv om disse er oppfølgere til de to første svarte og hvite, er det vel sjelden vi har fått mer av det samme enn her.
Kanskje har jeg bare blitt bortskjemt i det siste, siden World of Warcrafts nye tilleggspakke gjør Pokémon-slåssing mer variert og vittig enn Pokémon selv, eller kanskje er det fordi du egentlig ikke får noe særlig her som du ikke allerede har fått flere ganger før, ny, uinteressant historie til tross.
For blodfansen.
| 0 |
704842
|
Æreløs og nær hodeløs
Nei, det er ikke så lett å være keiserinnens livvakt og likevel få skylda for hennes ubetimelige død, til tross for at det ikke var din feil.
Arvingen er bortført også, gitt.
Men det var slemmingene som gjorde det, ikke du.
Og så midt under den fæle pesten som har brutt ut, gitt.
Så bærer det rett i fengsel i påvente av bøddelen, men der blir du ikke lenge.
Gjennom en forutsigbar, men spennende historie belønnes du for å være minst mulig voldelig.
På sitt beste er dette som de briljante Thief-spillene, der det helst gjaldt å snike seg rundt.
Men det er ikke alltid du kan velge å uskadeliggjøre dine motstandere uten å kverke dem, og dermed blir det litt griseri med kniv og skytevåpen innimellom også.
Blant høstens aller beste spill.
| 1 |
704844
|
Let there be rock 2
Dette er så klart gammelt nytt for Playstation-folket, skriver anmelder Steinar Brandslet, og gir spillet 5.
Diskuter anmeldelsen i spillbloggen
Guitar Hero 2 kom allerede i fjor for dere.
Men nå kan du altså bli nesten ekte gitarhelt også på din XBox 360, og det er pinadø ikke dumt heller.
Du føler deg ganske teit om du går hjem fra byen med en plastgitar under armen og så passerer en musikkforretning der forrektige utgaver av Fender og Gibson står utstilt i vinduet, det kan jeg love dere.
Denne plastgitaren har fem knapper i ulike farger og et par spaker på, og de bestemmer hva slags noter du spiller og lengde og sånt.
Ikke en eneste streng, gitt.
Dette ligner like lite på ekte gitarspilling som en ukulele ligner på et flygel, men det gjør ingenting.
Guitar Hero 2 er nemlig storslått moro, og har partyfolket gått lei av den ekle samlingen din med Singstar, har du å investere i dette.
Stort sett er det coverlåter du får, men det er mye god musikk likevel, med sanger gjort kjent av band som Kiss, Van Halen, Spinal Tap (hehe), Stones, Iron Maiden (yeah!), Rage against the machine, Wolfmother og Megadeth, for å nevne noen ganske få og utelate mange favoritter.
Men her er det ikke plass til noen av dere sveklinger som bare hører på musikk uten fuzzgitar, og synes du det er dumt, kan du stikke og leke på E39, for vi liker deg ikke uansett.
Du scorer poeng etter hvor flink du er og får tilgang på nye sanger etter hvert.
Det går til og med an å spille sammen.
O, hildrande du, kor ljost det er i dalom!
The Trooper er med, gitt, og ni andre sanger som ikke er på PS2-utgaven!
Men hvor er AC/DC?
Og jeg liker ikke at en del sanger, som Ace of Spades og Bark at the Moon, må kjøpes på nettet.
Har du kjøpt et spill, er det ikke mye morsomt at du må betale ekstra for små patcher.
Du kan forresten spille med de vanlige håndkontrollene også, men det har bare ikke falt meg inn før nå.
Klart du må spille på plastgitaren!
Guitar Hero 3 er forresten underveis, og da får Wii-folket sjansen også.
Rock 'n' roll til hele folket!
| 1 |
704845
|
Møøø og nøff og hihihi
Reven og grisungen er noe så sjeldent som et spill basert på en norsk barnebokserie.
Jammen var det fint at det kom.
LES OGSÅ:
Spillbloggen!
Bjørn Rørvik skriver, mens Per Dybvig fra Stavanger tegner.
Tekst og bilde står så glimrende til hverandre at hvis jeg en dag får egne unger, skal de ha alle bøkene.
Stemmene som er lagt på i dette spillet står fykende fint til resten også.
Småfrekke og hele tiden vittige vandrer de to, en rev og en gris, rundt i en verden full av «dåsemikler» og kikker undrende på alle de rare tingene som finnes der.
Noen ganger gjør de rakkerstreker, men de er aldri ondsinnede.
Klart du ikke lyver om at du har sett en fryktelig reddikhai, når grisungen har spilt rollen som hai så godt at du helt sikkert trodde at han var en?
Jeg anmeldte dette på rundt en time.
Da var alle ting gjort, noen av dem flere ganger.
Men enkelte av småspillene her er av en type som du kan prøve igjen og igjen, så det vil ha atskillig lengre levetid enn det, ikke vær redd.
Stigespillet, for eksempel.
Virkelig stilig å se reven og grisungen slite seg oppover og nedover brettet.
Spill det med en venn, og det blir enda tøffere.
Kua i putetreet byr på noen av parets eventyr, og det er skikkelig koselig.
Puslespillene er kjekke
I svingstolspillet skal du egentlig snurre stolen kjempefort med en av de to på, og så skal du slenge dem opp til kua som tar imot dem, men egentlig er det morsommere å få dem til å fyke avgårde sånn at en fugl tar grisen eller reven flyr til himmels, nesten.
Puslespillene er kjekke, og i spillet «Finn grisungen» skal du nettopp det, og når den rare grisungen dukker opp i eska der borte, kiler det litt i magen.
Det er så klart morsomt å lage sin egen film også, mens å mikse mat på Kafé Haletippen, av mygg og bær og sånt, er humrende morsomt til å begynne med, men tåler kanskje ikke reprise like godt.
I Konglesugerspillet får du tilgang til en støvsuger som du skal suge opp kongler med.
Var ikke det logisk?
Bare vent og se.
Men Fjompenissen er litt skummel, synes jeg.
Som bonus kan du lage din egen by med dåsemikler i.
Det er finfint, men kanskje litt lite.
Det hadde vært fint med noen flere tegninger du kunne skrive ut og fargelegge, kanskje.
Du tror kanskje at jeg gir ekstra god karakter til dette spillet fordi Per Dybvig er lokal?
Men jeg husker ikke at jeg noen gang har snakket med fyren, om det ikke var ham jeg nesten havna i slåsskamp med på en pub en gang, så det er nok ikke sånn.
Få barnespill er virkelig gode.
Det er en glede å se at det er mulig å lage et i Norge.
| 1 |
704847
|
Gudenes spektakulære kamp
Det er neimen ikke greit å være krigsgud.
Her gjør du bare jobben din, lager krig og ufred og den slags, og så sier de andre gudene at det, slemme gutten, det får du ikke lov til å gjøre.
Så lager de hekkan for deg og sender deg lukt til Underverdenen.
Det er ikke videre snilt av dem.
Ikke at din egen død stanser deg, naturligvis.
Som Kratos, mannen som beseiret Ares og selv ble krigsgud, er du ikke i spesielt humør til å tilgi.
Hevnen kommer i spektakulær grafikk.
Det første spillet i denne serien regnes av mange som et av de beste spillene for Playstation 2.
Denne utgaven er slett ikke dårligere.
Her møter du en haug av guder, titaner og andre skapninger fra gresk mytologi.
Noen vil bare slå av en prat, titanene vil helst gjøre seg til venns med deg, men mange vil slåss, noe som er merkelig, siden det var nettopp det de kritiserte deg for, de dobbeltmoralistene.
Oppfinnsom kjemping er det ikke ofte du ser, men det er nettopp det du møter her.
Du må til og med trikse med tiden for å få hendelsene til å gå den veien du ønsker.
Noen små kameraproblemer er litt irriterende, men det er ikke verre enn at du kan leve med det.
Dette er et av de beste actionspillene du finner for Playstation 2, og det er som utgjort at det kommer når konsollen er i ferd med å skiftes ut.
Nå ender spillet med noe som utvilsomt er en cliffhanger sånn at du får en God of War 3 også.
Men oppfølgeren kommer nok til PS3.
| 1 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.