id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
705300
|
Halvmørk materie
En artig ide, men gjennomføringen er ujevn i denne scifi-thrilleren.
Blake Crouch:
"Mørk Materie".
Krim, 387 sider.
Gyldendal.
Oversatt av Kurt Hanssen.
Jason Dessen er professor i fysikk på et helt ordinært universitet.
Han lever et rolig og trygt liv med kone og barn, og dagene går på det jevne.
Han er ganske lykkelig.
En vanlig kveld skal han bare en tur på puben og hilse på en gammel studiekamerat som har hatt en mer vellykket karriere som forsker.
Deretter skal han kjøpe med seg noe iskrem og ta med hjem til dessert.
Selvsagt blir kvelden ikke akkurat sånn.
Ideen bak thrilleren "Mørk materie" er at et vitenskapelig gjennombrudd har skjedd, som gjør det mulig å forflytte seg mellom et uendelig antall parallelle universer.
Med andre ord finnes det en teoretisk mulighet for å leve et uendelig antall liv.
Den teoretiske bakgrunnen for dette er blant annet tankeeksperimentet "Schrödingers katt", som mange sikkert har hørt om.
Uten å gå i detalj, er konklusjonen at katta i noen tilfeller vil måtte betraktes som både levende og død på samme tid, inntil den blir observert.
På fint kan dette kalles en "kvantefysisk superposisjon".
Tenk om noen klarte å lage en maskin som gjør dette mulig for mennesker?
Kan man oppheve de vanlige reglene for tid og rom?
Hva betyr det, i så fall, for vår selvoppfattelse som unike individer, dersom det finnes et uendelig antall versjoner av oss?
Og hva vil skje, dersom man i løpet av disse reisene, skulle treffe på seg selv?
Hva sier man til seg selv?
Og er denne andre versjonen av deg selv en alliert eller en rival?
Tenk om Dessen, i et parallelt univers, hadde vært den vellykkede og prisbelønte forskeren han traff på puben den kvelden?
Og hvem er i så fall gift med kona hans nå?
Hva er viktigst?
Å leve videre som en av verdens mest kjente vitenskapsmenn, eller prøve å kjempe seg tilbake til den noe kjedeligere, men lykkelige tilværelsen man trodde var den eneste mulige?
Ideen er altså artig nok, men gjennomføringen står ikke helt i stil i denne romanen, som har fått voldsom skryt av tungvektere som Harlan Coben, Lee Child og Andy Weir.
Vel, jeg er altså ikke like begeistret.
Det blir rett og slett litt for meget av disse krumspringene, uten at jeg helt klarer å la meg fascinere.
| 0 |
705302
|
Kendrick Lamar:De store spørsmål
Kendrick Lamar vender blikket innover og tar for seg eksistensielle problemstillinger.
Kendrick Lamar:
«Damn» (Interscope/TDE)
«Damn» ble sluppet langfredag og er Compton-rapperens fjerde utgivelse.
«To pimp a butterfly» fra 2015 ble av mange regnet som årets beste album.
Kanskje ble det også, noe ufrivillig, et slags soundtrack til den nye bevisstheten omkring den rasistiske politivolden svarte mennesker utsettes for.
Lamar har holdt seg litt i bakgrunnen siden.
Når han trer fram igjen, er det først og fremst som Mennesket, mer enn Lederen.
Det er mindre Kendrick Lamar mot verden og mer Kendrick Lamar mot seg selv.
Låttitlene røper at albumet handler om grunnleggende, eksistensielle problemstillinger.
Styres vi av arv eller miljø, valg eller skjebne?
Han formulerer sine indre kamper og motsetninger.
Stolthet og ydmykhet.
Kjærlighet og begjær.
Og religion, ikke minst.
Som historieforteller er han ubestridt.
Hør bare på avslutteren «Duckworth».
Han er glad i ord og leverer mange av dem.
Med en maskinpistolaktig presisjon som på den blytunge «DNA», eller lavmælt repeterende over dovne basslinjer som på «Fear».
Han høres fri ut og har funnet sin helt egne form.
Albumet er stramt produsert, med «bare» 14 låter.
Høydepunktet «Humble» er så effektiv og enkel, et mesterstykke i å utøve dominans - og samtidig en formaning til seg selv om ydmykhet.
«Love» er en nydelig kjærlighetslåt, over svevende, seige rytmer.
Han gir også rom til gjesteopptredener, blant dem Bono fra U2 (!) på den bitende, politisk ladede «Xxx».
Rhianna snor seg nonchalant rundt Lamar på den radiovennlige «Loyalty», og «Element» er et lekkert samarbeid med James Blake.
Det er smart, sylskarpt og selvbevisst.
Kendrick Lamar vil bli udødelig.
Det er mulig han har oppnådd målet sitt med «Damn».
Beste spor:
«Humble», «DNA», «Loyalty».
| 1 |
705303
|
Mellom himmelen og havet
Psevdonymet S.K. Tremayne imponerte med debuten.
Nummer to-boka holder nesten mål.
S.K. Tremayne:
Ildbarnet.
Oversatt av Tore Aurstad.
379 sider.
Font Forlag
Forgjengeren "Istvillingene" var lagt til Skottland.
Denne gangen er vi i et av mine favorittlandskap i krim-sammenheng:
Ferieidyllen Cornwall langt lenger sør.
"Ildbarnet" er en gotisk-inspirert spenningsroman som trekker sterke veksler på særlig èn forgjenger i sjangeren.
Jeg tenker på Daphne du Maurier og hennes "Rebecca".
Sistnevnte klassiker ble filmatisert med stort hell av Alfred Hitchcock.
Både "Ildbarnet" og "Rebecca" handler om unge kvinner som gifter seg med enkemenn etter kort tids bekjentskap og blir husfruer på herregårder i Cornwall.
Der møter begge på forskjellige måter gjenferdet etter ektemannens første kone.
Men "Ildbarnet" er en på alle måter modernisert versjon av den gotiske uhyggen, godt egnet til peiskos i årets seine påske.
Hovedpersonen og for en stor del jeg-forteller Rachel faller pladask for advokaten David Kerthen.
Hun forlater de kommunale boligene i Sørøst-London med lett hjerte for å bli hjemmeværende på den forfalne, men flotte herregården Carnhallow.
Der bor også stesønnen Jamie, mens David fortsetter å pendle til London og er borte mye av tiden.
Idyllen kan selvfølgelig ikke vedvare.
Uten å røpe for mye:
Jamie som var svært hengiven til å begynne med, endrer oppførsel og spår Rachels død før jul.
Er han virkelig synsk?
Er Rachel i ferd med å miste grepet?
Er hennes hengivne mann en helt annen enn hun trodde?
Boka begynner 178 dager før jul, og så teller vi nedover mot en mulig katastrofe.
Underveis finner vi ikke bare ut at noe ikke stemmer med ulykken som tok livet av Davids første kone, men også at skjønne Rachel skjuler langt flere hemmeligheter enn vi først antar.
"Ildbarnet" fungerer som psykologisk thriller, båret av flotte naturskildringer og inngående beskrivelser av gruvene i Cornwall.
Oversetter Tore Aurstad har gjort en god jobb.
Men tidvis er Tremayne nærmere Victoria Holt og hennes mange romantiske underholdningsromaner enn Daphne du Mauriers gotisk-inspirerte grøsser.
Det blir i overkant mange herregårds-klisjeer, og brikkene faller til slutt på plass på et vis som jeg har vanskelig for å feste lit til.
Uten å røpe for mye så bygger plottet på et sammentreff av de sjeldne som nærmer seg en Lotto-gevinst i sannsynlighet.
| 0 |
705304
|
På øya.Eller inni hodet?
Hvor mange krimbøker eller filmer har vi vært gjennom der alt det skumle egentlig foregår inni hodet på hovedpersonen?
Her kommer en til.
Caroline Eriksson:
De forsvunne.
220 sider.
Oversatt av Heidi Grinde.
Cappelen Damm.
Her kommer «De forsvunne», en svensk beretning som sender en mann, en kvinne og et lite barn på båttur til øya – men bare en av dem vender tilbake.
Kvinnen forstår ikke hva som har skjedd, hun leter etter mannen og hans datter, men finner bare skyggesvar der ute.
Og hun finner enda mindre inne i seg selv.
Dermed sendes både kvinnen og leseren inn i en ubehagelig mistanke om at alt er noe annet enn det synes, og resultatet er en fortettet spenning som på ingen måte er dusinvare i nordisk krim.
Fordi vi aldri blir helt sikre på hva som er hva.
Fordi Eriksson er en dreven forteller, en språkbevisst skribent og en imponerende skaper av psykologisk spenning.
Fordi "De forsvunne" lener seg tungt på alle bøkene og tv-seriene og filmene som dveler i grenselandet mellom virkelighet og fantasi - men likevel blir en egen historie, ikke en etterlikning.
Ingen minus?
Tja, muligens ett, men det er like mye krimkollegenes feil som hennes:
Altfor mange krimforfattere tyr til mellomkapitler i kursiv skrift, partier der leseren kryper inn i hodet på en hemmelig person – en jeg-figur vi ikke får vite hvem er før hele krimgåten avsløres.
Hos Eriksson funker det for så vidt, men grepet er i ferd med å bli en klisjé.
Og Eriksson er for dyktig til å ty til klisjeer.
Derfor tyr jeg til en nå:
Hvis du skal lese en svensk krim i vår, kan det godt bli denne.
| 1 |
705306
|
Sakprosa:Presten som forlot Gud
Eskil Skjeldal skapte Gud i sitt bilde, og måtte selv knuse gudsbildet for å bli fri.
Eskil Skjeldal:
Mange har skrevet om omvendelsen, den brå aksepten av Guds nærvær i livet.
Eskil Skjeldal, dr. theol. og tidligere prest, skriver om det motsatte, om avvendelsen.
Etter å ha blitt forlatt av kona og mistet en nær venn, forlater han selv Gud.
Han finner rasjonelle argument mot det han tidligere har forkynt, og leter i psykologien for å forstå hva han har vært gjennom.
Konklusjonen er at hans forhold til Gud har vært en tvangslidelse.
Skjeldals bok er blitt omtalt som et dypt og ærlig oppgjør med troen.
Den er bygget på artikler han skrev i sjelenød; en slags omvendt huspostill der tekstene beskriver veien til tvil og frafall.
Men mer enn religionskritikk er boken en psykologisk egenmelding, en knausgårdsk selvstudie.
”Det er deg sjølv og di eiga tru du dømer hardast”, sier redaktøren i Dag og Tid, som trykket tekstene.
Det er sant.
Bort fra barndommens miljø
De korte hovedsetningen og den nesten hypnotiske bruken av ordet ”eg”, trekker leseren inn i et univers befolket av bare ett, dypt ensomt, menneske.
Skjeldal har vært deprimert fra tenårene.
Han forklarer aldri hvordan en ungdom fra et ikke-religiøst hjem i Bærum trekkes mot katolsk klosterliv, og velger å skrive på nynorsk.
Vi får ikke vite hvorfor han vil så langt bort fra barndommens miljø og språk, men han skriver flere ganger hvordan han trekkes mot den totale konsekvens, mot det ekstreme.
Han går aldri på fest og er ikke interessert i damer.
I stedet beskriver han teologien som en grunn til å stenge seg av fra verden.
Teologi kan være det motsatte, et imperativ til å gå ut i verden, men dette mennesket er dypt inne i seg selv og har lite plass til andre.
De fire barna klarer han ikke å være nær, depresjonen holder han i sjakk med medisiner, han søker mot klostercellen, og legger seg i fosterstilling på golvet når motstanden velter over ham.
I etterordet takker han bare to personer, de som har publisert tankene hans, og så barna, som sov, slik at han fikk skrive.
Som ung gutt leste han om døde kristne tenkere og drømte om å kjenne en levende munk.
Uten å ha statistikk for hånden, tror jeg det er en uvanlig drøm for unge menn.
Normale foreteelser som seksuell tiltrekning blir Job-liknende utfordringer fra Gud.
Skjeldal beskriver hvordan han blir oppsøkt og utfordret av en vakker ung kvinne.
Kurtisen hennes blir en fristelse han må stå imot.
Åpner han seg for henne, vil han bli enda mer sårbar.
Bodde i kloster
Angsten for å bli forlatt hindrer ham i å binde seg.
I stedet søker han mot dominikanerklosteret i Oslo, til en celle bak seks låser.
Men når Gud sier fra, ved å frata ham cellen, går han likevel til kvinnen og får fire barn med henne – før hun forlater ham.
Han skriver selv at det skjedde fordi han ikke klarte å være nær henne, hun kunne ikke leve med avstanden.
Boken er full av dype og gode refleksjoner om å det å forlate, og selv bli forlatt.
Men mest er det en bok om dyp ensomhet, og gudstro som et vernende skall rundt denne ensomheten.
Skjeldal ble aldri munk, men han beskriver tiden i klosteret som den perioden i livet da han var mest i balanse.
Andre mennesker er nesten usynlige i teksten.
Kvinnen blir nevnt med navn én gang, så vidt jeg kan se.
Barna er der som problem, som noe han ikke vet om han makter.
Vennene er fjerne skygger.
Bare pater Arnfinn Haram er nær.
Men så dør Haram, bare noen dager etter at kvinnen har brutt ut av ekteskapet.
De få han har, forlater ham.
Så forlater han selv Gud.
”Dette djupe mellom meg og Gud” (ikke mellom Gud og meg) bærer ikke lenger.
Når han våkner en morgen og Gud er borte, opplever han det som en stor befrielse.
Følelsen er lett å forstå.
Eskil Skjeldal har beskrevet en psykologisk utvikling som ender med at han ikke lenger trenger Gud som substitutt for alt som gjør livet verdt å leve.
Det er en fascinerende bok, men den handler mer om sinnets helse enn om tro.
| 1 |
705307
|
Finn Kalvik:Fyller 70 med nummer 20
Han prøvde å finne seg sjæl i 1969 og synger fortsatt om seg selv.
Finn Kalvik:
"Ingen vei hjem" (Daworks)
Jubileene sitter tett for Finn Kalvik.
Søndag 30. april fyller han 70 år, noe som markeres med hans 20. album.
Og det er 50 år siden han begynte å opptre.
Den lange livsveien tatt i betraktning, er det bemerkelsesverdig hvor lite han har forandret seg.
Han har riktignok tatt noen svinger og omveier underveis, men det er ikke vanskelig å høre at det er samme mann på "Ingen vei hjem" som på debutalbumet "Tusenfryd og grå hverdag" i 1971.
Det gjelder både den akustiske gitaren, stemmen og innholdet.
Han har også vendt tilbake til gamlemåten å gjøre opptakene på.
Først litt øving med musikerne og deretter på direkten i studio.
I tittelkuttet synger han om å være en rastløs vagabond.
Om å leve på evig flyttefot uten å ha noen vei hjem.
Da han debuterte med singlen "Finne meg sjæl" i 1969, het det at sekken blei pakka nå i dag, jeg veit ikke om jeg tør dra.
Det gjorde han altså, ut på en lang ferd.
Til tider har han vært svært synlig, til tider er han blitt borte.
Dette ble det harselert brutalt med av Bård Tufte Johansen og Harald Eia i det faste innslaget "Finn Kalvik-nyhetene" i "Åpen post" i 1998.
Kalvik følte seg mobbet og hadde det vondt, og det er vel en rest av dette som fortsatt henger igjen i "Ingen vei hjem":
Jeg liker å snakke med Finn
Svara jeg får, fyller 20 bind
Hans motpol er herr Sedat,
så ofte har hans hode blitt servert på et fat
I "Hubbles teleskop" synger han om å ferdes overalt, blant fattige og rike.
Når du ikke lenger tror på noe, hvem skal da vise vei?
Hubbles teleskop og Moder Jord, er svaret han kommer med.
Noe sært, men Kalvik har sin egen logikk.
Han står for det han sier og lever til han dør:
Jeg vil ikke frelses fra et livs forlis
Jeg går min egen vei uten bønn om paradis
"En annen tid" er et musikalsk sidesprang med blåsere og tyngre komp.
Igjen en sang om å leve til man dør, på en vandring uten noe som binder deg fast.
Ingen ting er ment å vare evig.
Vakre "Klokkene ringer for deg" berører flyktningstrømmen, men med en mer positiv vinkling enn vi vanligvis hører:
Klokkene ringer for hvert såret individ.
Ringer inn hell og lykke, ringer inn ei bedre tid.
"Klimaflyktning" er heller ingen mørk sang, bortsett fra vissheten om at han er inne i livets høst.
Kjipe greier, men man kan i det minste slippe unna den norske vinteren ved å sette seg på et fly.
Kalvik har tilbrakt 17 vintre bosatt i andre land, så han vet hva han snakker om.
"Et kyss med smak av tårer" er en neddempet oppbruddssang, en ødelagt drøm om et bedre liv.
"Livet går sin gang" er friskere, men handler om det samme.
Han blir bedt om å dra dit pepper'n gror, og i speilet ser han en gammel mann.
Tida er en avgrunn og et synkehull, synger Kalvik.
Vandringsmannen er tilbake i "Den siste svimle svingen", en sang tilegnet en tidligere kjæreste eller rett og slett et oppgjør med seg selv:
Låtskriver'n og du som var et par/nå synger'n sanger om hvor kjip du var.
De beste sangene er ofte de som kan tolkes på ulikt vis.
Kalvik har gjennom hele karrieren tolket dikt av Inger Hagerup og André Bjerke.
Han avslutter nå på samme vis som på debuten, med en tekst av Bjerke.
Den gang var det "Bercause", et godnattdikt om at vi alle er alene.
Nå er det "Den unge døde", framført på piano med tanker om hva som blir igjen etter oss:
Kun det aller flyktigste vil vare, mens alt som søkte varighet forsvant.
Ikke de mest oppløftende ord å feire sin 70-årsdag med, men han i hvert fall levert en av sine beste plater.
Beste spor:
"Hubbles teleskop", "Klokkene ringer for deg", "Livet går sin gang", "Den unge døde".
| 1 |
705309
|
Mørket under hattene
En usedvanlig rik og flott installasjonsutstilling, skriver Trond Borgen begeistret om Laila Kongevold på Hå gamle prestegard.
«Under hattene hersket et fullstendig mørke,» siterer Laila Kongevold fra Jules Vernes roman
En reise til jordens indre i sin helt usedvanlig rike og flotte installasjonsutstilling på Hå.
Verne skriver om merkverdige trær, som i virkeligheten er en skog av kjempechampignons.
Det er en god innfallsvinkel om du vil knekke noen av kodene i denne installasjonen, for her dreier det seg om at ting endrer karakter og mening, at nærmere ettersyn viser noe annet enn det du kanskje trodde, og at mørket under hattene er et godt sted for å tenke nye tanker.
Rebusløp
Jeg kommer inn i utstillingsrommet, og min første tanke er rebusløp.
Kongevold leder meg gjennom ni kapitler, som i en bok, og de litterære referansene er mange – fra Bibelen til reglement for gymnastikk og bajonettfekting.
Mysteriet finnes allerede i utstillingstittelen, «Bindinger – SOS/50.Df4 h6.»
En nødmelding og et dronningoffer fra sjakkspillet; et varsel om at det nærmer seg slutten og at redning kan bli vanskelig.
Noe, mye, står på spill, kanskje hele vår sivilisasjon; kan religionen, naturvitenskapen eller litteraturen redde oss?
Eller er det kunsten selv som kan spille den rollen?
Flere omtaler fra Borgen:
De ni kapitlene er organisert som sirlige stasjoner i vår forståelse av kultur og sivilisasjon.
Én er presist avgrenset av lysrør; i en annen er en kombinasjon av bøker og besynderlige objekter stilt ut på en sokkel, som en lags rekonstruksjon av fortiden, i et museum; ett sted brytes lyset i prismer plassert på golvet; loftet er fylt med en merkelig lukt som viser seg å være bøketjære – alle sansene berøres og aktiveres i denne utstillingen.
Det er som å gå på oppdagerferd i deg selv, ditt eget sanseapparat, og i din egen historie.
Intuitivt
Kongevold arbeider intuitivt.
Hun har med seg et arsenal av objekter og idéer, og installasjonen tilpasses rommets helhet og hver dels egen karakter.
Det er ytterst sjelden jeg ser så gjennomført installasjonskunst som dette, på et så høyt nivå.
For det er ikke minst den sikre presisjonen som imponerer meg her, monteringen av alle de ulike elementene til en helhet som både forteller og skjuler én stor historie, og mange små.
Slik skaper hun slående og svært fokuserte del-installasjoner, og slik former hun en helhet som ikke fullt ut lar seg avkode.
Det er ikke minst denne siste resten av uforklarthet – av det uforklarlige – som appellerer til meg her.
Kongevold holder alltid noe tilbake, hun skaper et rom for undring og ettertanke.
Det er dette Øystein Hauge uttrykker så presist i en katalogtekst:
«Dette velger jeg å kalle Kongevolds metode:
Nøkkelen mangler til bildets gåte slik den mangler til skriften fra forsvunne folkeslag som har gått under i historien.»
Gåtefullt
Dette gåtefulle er ofte formet som en prekær balanse, som noe som lett kan bryte sammen, eller kanskje allerede har gjort det – som i den delen hun kaller «Kapittel 3, Agony in the garden,» hvor porselensmasse er kastet mot veggen og nå framstår som restene av en størknet eksplosjon, et utbrudd som har etterlatt seg et par levninger fra vår sivilisasjon: et jesusbilde, en glatt keramikkform, som en slags abstrakt dødsmaske, forlatt på et bord.
Når hun stiller ut i en tidligere prestegård, i en del av landet som har vært sterkt preget av bedehusmiljøet, er det som om hun peker på denne religiøse dimensjonen og former den til noe som ikke helt lar seg rekonstruere i kulturhistorien, noe som er i ferd med å unnslippe akkurat når vi tror vi har grepet det.
En rest av mørket under hattene er fortsatt der.
Kongevold er en samler, og hun stiller ut sine funn og sine bearbeidelser i form av egenproduserte former, biter av en historie som ikke lenger kan fortelles enkelt og ukomplisert, selv ikke ved hjelp av diverse fotografier, brev, bøker og andre skrifter som finnes her.
Det er som om hun sier: fortiden har brutt sammen, men den danner likevel utgangspunktet for framtiden, vår egen.
Spørsmålet er bare hva som skjer når vi er kommet så langt at dronningen er ofret.
Les også:
| 1 |
705310
|
Kaldkrigsparanoia med satirisk vri
Det 7. kakestykket som Statsteatret skjærer ut av Norgeshistorien, smaker beskt av 1950-tallsovervåking mot kommunister.
Ensemblet har lovet 10 stykker gjennom 10 år for å framstille norgeshistorien fra 1066 til 2066.
Det er en fantastisk idé som har blitt utført med ujevnt resultat.
Men kakestykkene har blitt bedre jo nærmere regissør og manusforfatter Yngve Sundvor kommer vår tid.
Fjorårets 1930-tallsfarse ”Diktatoren” raljerte glitrende med fascismens framvekst.
I Statsteatrets 1950-tallstolkning blir den overflatiske idyllen av nordmenn som bygger et lykkelig etterkrigssamfunn, revet i fillebiter.
Et underliggende premiss er propagandamaterialet som Arbeiderpartiets partisekretær Haakon Lie fikk utgitt for å avsløre potensielle kommunister.
Vips, der gir Statsteatret oss en farseaktig spionthriller: AP-mannen Ronald Olsen hyres til å forsvare Rikets sikkerhet ved å overvåke sin partikollega Frank Øye.
Det skyldes at Øye taler varmt for at Norge bør satse på en nøytral forsvarsallianse i Norden heller enn å bli medlem i NATO.
Også ytre aktører deltar i dette mistenkeliggjøringens drama.
Den amerikanske etterretningsorganisasjonen CIA motarbeidet troen på en uavhengig sikkerhetspolitikk.
I den kalde krigens dager måtte Norge støtte USA.
Samtidig forsket CIA på hvordan man kunne kontrollere menneskesinnet.
Men lar så mange elementer seg bake inn i et stykke som bør fungere som underholdning på scenen, ikke bare mimring for spesielt interesserte?
Svaret er ja.
Sundvor har snekret en story som levendegjøres i høyt tempo av fire opplagte skuespillere.
På scenen snurrer ustoppelig spolebåndene på en lydopptaker.
De fanger opp mer og mindre (helst mindre) tvilsomme replikker som overvåkingstjenesten utnytter for å kneble Frank Øye.
Det er neppe tilfeldig at han ikke får advokatjobbene han søker på, men det tar lang tid før han selv skjønner at han er offer for politisk yrkesforbud.
I stedet livnærer Øye seg som støvsugerselger.
Slik blir han kjent med kvinnen i sitt liv, den deprimerte enken Astrid Høyer.
Hun sitter ved klaveret og underviser pianoelever.
Det får holde å si at spion Olsen plasserer en skjult mikrofon under flygelet slik at hennes samrøre med Frank kan overhøres.
Astrid blir også et lett bytte for psykiateren, kjøpt og betalt av CIA, som vil kontrollere hennes verdensbilde ved hjelp av tvilsomme piller.
Slik spinner Sundvor en satirisk farse med et vell av scenebilder som formidles ytterst fantasifullt.
Særlig oppfinnsom er bruken av en rektangulær åpning på bakveggen.
Den tjener på festlig vis som vindu, luke til pølsebod, kinolerret og speil.
Sundvor har gjort god research.
Da Astrid og Frank går på kino sammen, ser de ”Invasion of the Body Snatchers” (”Utrolige hendelser i Santa Mira” fra 1956).
Det handler om et lokalsamfunn der alle mennesker blir erstattet av følelsesløse dobbeltgjengere eller aliens.
Filmen har blitt sett på som en paranoid 1950-tallsadvarsel mot kommunistene, men også som en metafor for det skrekkveldet McCarthys jakt på kommunister førte til.
At ”Spionen” ikke blir en dyster thriller for spesielt interesserte, skyldes ikke minst Karoline Krüger som Astrid Høyer.
Hun letter opp de dystre sidene med elegant framførte 1950-tallslåter, klassiske perler og nyskreven musikk.
Artisten matcher utmerket de tre drevne skuespillere Per Kjerstad (Øye), Gard B. Eidsvold (Olsen) og Kim Sørensen (psykiateren).
Bra!
I dag virker den kalde krigen latterlig paranoid.
Men les artikkelen til fredsforsker Nils Petter Gleditsch i teaterprogrammet, så skjønner du at overvåking fortsatt er kontroversielt.
Men lar så mange elementer seg bake inn i et stykke som bør fungere som underholdning på scenen, ikke bare mimring for spesielt interesserte?
Svaret er ja.
Sundvor har snekret en story som levendegjøres i høyt tempo av fire opplagte skuespillere.
På scenen snurrer ustoppelig spolebåndene på en lydopptaker.
De fanger opp mer og mindre (helst mindre) tvilsomme replikker som overvåkingstjenesten utnytter for å kneble Frank Øye.
Det er neppe tilfeldig at han ikke får advokatjobbene han søker på, men det tar lang tid før han selv skjønner at han er offer for politisk yrkesforbud.
I stedet livnærer Øye seg som støvsugerselger.
Slik blir han kjent med kvinnen i sitt liv, den deprimerte enken Astrid Høyer.
Hun sitter ved klaveret og underviser pianoelever.
Det får holde å si at spion Olsen plasserer en skjult mikrofon under flygelet slik at hennes samrøre med Frank kan overhøres.
Astrid blir også et lett bytte for psykiateren, kjøpt og betalt av CIA, som vil kontrollere hennes verdensbilde ved hjelp av tvilsomme piller.
Slik spinner Sundvor en satirisk farse med et vell av scenebilder som formidles ytterst fantasifullt.
Særlig oppfinnsom er bruken av en rektangulær åpning på bakveggen.
Den tjener på festlig vis som vindu, luke til pølsebod, kinolerret og speil.
Sundvor har gjort god research.
Da Astrid og Frank går på kino sammen, ser de ”Invasion of the Body Snatchers” (”Utrolige hendelser i Santa Mira” fra 1956).
Det handler om et lokalsamfunn der alle mennesker blir erstattet av følelsesløse dobbeltgjengere eller aliens.
Filmen har blitt sett på som en paranoid 1950-tallsadvarsel mot kommunistene, men også som en metafor for det skrekkveldet McCarthys jakt på kommunister førte til.
At ”Spionen” ikke blir en dyster thriller for spesielt interesserte, skyldes ikke minst Karoline Krüger som Astrid Høyer.
Hun letter opp de dystre sidene med elegant framførte 1950-tallslåter, klassiske perler og nyskreven musikk.
Artisten matcher utmerket de tre drevne skuespillere Per Kjerstad (Øye), Gard B. Eidsvold (Olsen) og Kim Sørensen (psykiateren).
Bra!
I dag virker den kalde krigen latterlig paranoid.
Men les artikkelen til fredsforsker Nils Petter Gleditsch i teaterprogrammet, så skjønner du at overvåking fortsatt er kontroversielt.
| 1 |
705311
|
Robyn Hitchcock:Eksentriker med elgitar
Sanger om alt fra Percy Shelley og Virginia Wolf til fyllebønn og en trolleybusstur i 1964.
Robyn Hitchcock:
"Robyn Hitchcock" (Yep Roc/Border)
Har du de 20 foregående studioalbumene til Robyn Hitchcock stående i hylla eller liggende på harddisken?
Det er det neppe så mange som har, selv om 64-åringen fra London hadde fortjent det.
Han debuterte i The Soft Boys med "A can of bees" i 1979 og gikk solo i 1981.
De senere årene har han hatt en forkjærlighet for Norge, men er nå tilbake i sitt adopterte Nashville der Brendan Benson styrer spakene.
Anne Lise Frøkedals stemme måtte det fire til for å erstatte:
Emma Swift, Grant Lee Phillips, Gillian Welch og Wilco-medlem Pat Sansone.
Det er den småpsykedeliske, elektriske Hitchcock vi får denne gang, pluss Nashville-parodien "I pray when I'm drunk" og steelgitar-svøpte "1970 in aspic".
Han åpner som en krysning av Lou Reed og Roky Erickson i "I want to tell you about what I want", mens "Raymond and the wires" er om en trolleybusstur med faren og forfatteren Raymond Hitchcock.
Beste spor:
"I want to tell you about what I want", "1970 in aspic", "Sayonara judge",
| 1 |
705312
|
Anno - ikke bra nok
Anno.
Spørrespill for 2–6 personer eller lag.
30–40 minutter.
Damm Egmont.
Vanligvis er det grunn til skepsis når det dukker opp brettspill basert på filmer eller tv-serier.
Dessverre er ikke Anno noe unntak.
Dete er et høyst ordinært spørrespill løst inspirert av tv-serien Anno, NRKs populære tidsreise tilbake til håndverkernes tidsalder med svenner og mestere.
Det er forsøksvis overført til brett og terninger, og vi vandrer rundt på et enkelt brett og løser oppgaver med historisk vri - i all hovedsak spørsmål med tre svaralternativ.
Så langt er det helt ok, ikke mer.
Verre er det at det finnes noen metodiske svakheter i spillet.
Noen av oppgavene er nemlig slik at spørsmålet leses høyt for de andre spillerne som skal svare så snart de bare kan - gjerne før spørsmålet er stilt.
Svarer de rett, får de kortet og er litt nærmere seieren.
Svarer de derimot feil, fortsetter spillet med nye terningtrilt - spilleren som gjettet feil får ingen straff.
Det betyr at spillerne kan svare på måfå bare for å hindre at motspillerne får poeng, og sånt blir det sur stemning av.
Vi kan selvsagt innføre straff eller finne på andre, nye regler, og det kan være morsomt i seg selv.
Men dette er for slapt, og det finnes så mange spørrespill at det nesten ikke finnes grunner til å velge dette.
PLUSS:
Du lærer noe.
MINUS:
For lettvint, klare mangler.
PASSER FOR:
Hardeste kjerne av Anno-fans.
| 0 |
705313
|
Sakprosa:Reisehåndbok om Le Pens landskap
President Marine Le Pen?
Hvordan kan en slik tanke i det hele tatt være realistisk?
Elin Sørsdahl og Alf Ole Ask:
Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa
Cappelen Damm
Skandaler er et like fast innslag i franske valgkamper som debatter er det i andre land.
Også årets presidentvalgkamp er et kappløp om å komme seg over målstreken uten å bli sittende fast i en gjørme av avsløringer, siktelser og tiltaler – som oftest for økonomisk svik.
Skandalepartiet
Men Front National og familien Le Pen har vært skandaleombrust så lenge at det virker som om partiets velgere har utviklet resistens mot nye avsløringer av hvordan ledelsen i den lille manns parti forsyner seg grovt, og regelstridig, av fellesskapets midler.
Dette er den ene forklaringen på at Marine Le Pen ennå ser ut til å kunne være nokså sikker på å gå videre til andre valgomgang, slik hennes far gjorde det i 2002.
Velgerne tror ikke på, eller bryr seg ikke om, at hun er som de andre politikerne.
Den andre forklaringen er at Marine, som hun nå stort sett kaller seg, har forsøkt å fjerne farens arv og minne, og gjøre partiet mindre rasistisk, antisemittisk og pseudofascistisk.
Så lenge skjelettene holder seg i skapet, kan denne strategien lykkes.
Men det er ennå noen uker igjen.
Den som vil bruke disse ukene til å øke kunnskapen om Front Nationals vei mot makten, og bedre forstå likheter og ulikheter mellom de europeiske høyrepopulistiske partiene, vil få særdeles god hjelp av Elin Sørsdahl og Alf Ole Asks portrett av Marine Le Pen, hennes parti og hennes meningsfeller.
Dette journalistekteparet har fulgt europeisk politikk i mange år.
De har vært tett på framveksten av en politisk bevegelse som forener kamp mot innvandring, EU og islam, og aller tettest har de fulgt Marine Le Pen.
De har møtt henne flere ganger, og har oppsøkt både møter, medarbeidere og velgere.
Ved å bruke den journalistiske reportasjen, den tilstedeværende observasjonen og intervjuet som arbeidsmetoder, har de laget en bok som skiller seg fordelaktig fra mer akademiske framstillinger.
Dette er en lettlest og instruktiv reisehåndbok om det høyrepopulistiske landskapet, spesielt det franske.
Ikke bare Frankrike
Selv om bokens tittel lover en beskrivelse av høyrepopulismen i hele Europa, er den komparative delen svakere enn framstillingen av forholdene i Frankrike.
Sideblikkene til Tyskland, Danmark, Nederland, Ungarn og andre land med sterke høyrepopulistiske bevegelser, blir ikke så grundige at de historisk betingete forskjellene mellom partiene blir tydelige nok, selv om de to forfatterne viser eksempler på uenighet partiene imellom.
Bakgrunnen deres som Brussel-korrespondenter har derimot gitt Sørsdahl og Ask innsikt i EUs ansvar for framveksten av nasjonalistiske partier selv i unionens kjerneland.
En enkel opplysning om at det i perioden 1990 til 2012 flyttet 20 millioner mennesker fra Europas østlige land til de vestlige, samtidig som millioner av arbeidsplasser gikk motsatt vei, gir en minst like viktig forklaring på den politiske og sosiale uroen, som tilstrømningen av muslimske immigranter sørfra.
Det skal skje mye dramatisk i april om Marine Le Pen skal bli Frankrikes neste president, men Sørsdahl og Ask gir en utmerket bakgrunn for de som lurer på hvorfor en slik tanke i det hele tatt er realistisk.
| 1 |
705314
|
Father John Misty:Livet er en komedie
Motløse tekster, svøpt inn i mye lys og varme.
Father John Misty:
"Pure comedy" (Bella Union/Border)
Fra første øyeblikk er livet en komedie der vi er avhengige av andre for å overleve, sier Father John Misty.
Denne avhengigheten gir seg utslag i begreper som kjærlighet, kultur og familie.
The comedy of man starts like this
Our brains are way too big
for our mother's hips
Vi fødes med en hjerneskalle som ikke er vokst sammen.
Vårt eneste håp er at de som tar imot oss, er snille nok til å hjelpe oss.
Slik fortsetter det gjennom hele livet, erklærer han i åpningen "Pure comedy".
Joshua Tillman, som Father John Misty egentlig heter, starter sangen med et nakent piano.
Veien er ikke lang fra Tillman til Newman.
Eller til Jackson Browne, Billy Joel, Elton John og andre av 70-tallets store pianomenn.
Vel å merke mens de var på sitt beste.
Gjennom seks og et halvt minutt maler Tillman et bilde av grådighet og streben, før han konkluderer med hate to say it, but each other's all we got.
Han la lista skyhøyt med "I love you, honeybear" for to år siden, men allerede i første forsøk går han over.
Han river ikke på neste sang heller.
"Total entertainment forever" åpner med akustisk gitar før en saksofon og mer faller inn og Tillman tar for seg vår umettelige trang til å bli underholdt.
Nightmare glir over i na-na-na-na-na-na-na-na.
"Things it would have been helpful to know before the revolution" handler om kampen for tilværelsen på en gudløs klode som nekter å dø.
"Ballad of the dying man" åpner med en liten smak av "Hey Jude", før "Birdie" konkluderer med at livet bare er en fortelling.
Flotte folkrock-sanger, men de blekner i sammenligning med "Leaving LA".
Gjennom 13 minutter tar Tillman oss med på en ferd vekk fra these LA phonies and their bullshit bands.
Han er ikke spesielt nådig med seg selv heller:
Mara taunts me 'neath the tree
She's like "Oh, great, that's just what they all need
Another white guy in 2017
who takes himself so goddamn seriously"
Det blir ikke noe lysere gjennom de ti lange versene mens Tillman betrakter seg selv gjennom andres øyne:
I used to like this guy/But this new shit makes me want to die.
Ekstremt vakkert, men utmattende.
Vi trenger noe lysere i "A bigger paper bag", og Tillman svarer med åpningslinjen dance like a butterfly and drink like a fish.
Hva han mener om menneskeheten, kan oppsummeres i tittelen "When the God of Love returns there'll be hell to pay".
Hvorfor spiller de ikke slike sanger i kirken?
Selv mer anonyme "Smoochie" er flott, mens "Two widely different perspectives" er et forsøk på å se ting fra to sider.
"Memo" handler om å få folk til å tro på noe som ikke er ekte, enten det gjelder kunstsvindel, boyband eller gullkalver.
"So I'm growing old on Magic Mountain" er en vakker sang.
Usedvanlig vakker, ville jeg sagt i andre sammenhenger, men her er en den bare én blant flere av samme støpning.
Likevel et kutt som fester seg, ti minutter langt.
Tillman avslutter med "In twenty years or so".
Han har lest at menneskeheten vil utslette seg selv i løpet av 20 år, men akkurat nå sitter han sammen med en annen og føler at det er et mirakel å være til.
One more time, sier han trøstende til slutt, there's nothing to fear.
Vi trenger å høre dette.
Og med Jonathan Wilson som medprodusent sniker også solskinnet seg inn i rillene, uansett hvor motløse tekstene måtte være.
Beste spor:
"Pure comedy", "Leaving LA", "When the God of Love returns there'll be hell to pay", "So I'm growing old on Magic Mountain", "In twenty years or so".
| 1 |
705315
|
Hva er det med Larvik håndball?
Først en, så to, deretter tre personer fra håndballmiljøet i Larvik dukker opp døde.
Men har det egentlig noe med håndball å gjøre?
Frode Eie Larsen:
På overflaten flyter vannliljene.
368 sider.
Liv forlag.
Larviks håndballtrener finnes død i et lite vann.
En kvinne, som hadde et forhold til håndballklubbens direktør, dukker opp et halvt år etter at hun forsvant – druknet.
Et ungt håndballtalent bedøves og kastes i vannet for dø.
Sånn er historien Eddie Stubb gir seg i kast med denne gangen, og dermed er vi i gang med enda en vestfoldkrim signert Frode Eie Larsen.
Han er en habil krimsnekker som leverer ganske lavmælte historier som på ingen måte fornyer sjangeren, men blander velkjente ingredienser på rutinert vis:
Etterforskeren er en ensom ulv, det er muligens noe på gang med en kvinnelig kollega, journalisten i periferien får litt for mange tips og sliter med livet og familien, de tydeligste mistenkte har litt for mange hemmeligheter som strengt tatt ikke har noe med mordgåten å gjøre (og det har nok leseren skjønt, tenker jeg), og også her får vi de obligatoriske jeg-partiene i kursiv der morderen får tenke høyt uten at leseren skal ane hvem han/hun er.
Og, surprise surprise, alt handler om noe som skjedde i gamledager, i barndommen, i den fortiede fortid som preger og ødelegger mennesker lenge etterpå.
Alt dette håndteres ryddig og greit, framdriften og strukturen er fin, og språket er i all hovedsak enkelt og direkte.
Men innimellom faller Eie Larsen for klisjeenes uimotståelige fristelser:
«På terrassen utenfor hytta satt Oscar Myhre med et glass malt whisky.
De edle dråpene skvalpet dovent rundt i glasset.
Han tok en lett sup, og skuet mot horisonten som så vidt kunne skimtes i den mørknende kvelden».
Og leseren la boken stille fra seg på nattbordet mens solen snurret stille rundt på baksiden av kloden og forberedte møtet med en ny dag og nye muligheter.
PS:
Hvis noen av dere synes det høres kjent ut med krimroman i miljøet rundt Larvik håndballklubb, har dere ikke drømt det.
Jørn Lier Horst skrev krimromanen "Den eneste ene" i 2007.
| 0 |
705316
|
Ruinene av det samfunn vi lever i
Eli Gladers kunst er aktuell nettopp nå, når vi er i ferd med å innse at veksten ikke lenger kan strekke seg helt inn i himmelen.
Hå gamle prestegard:
Eli Glader, fotografi, video.
T.o.m. 28. mai
Naturens kretsløp, og kulturens – det er tema Eli Gladers kunst har kretset rundt i lang tid.
Ute på
Hå plukker hun nå opp tråden fra sin utstilling i Stavanger kunstforening i 2006, med veksthus som interessant metafor for tidens gang og for kulturens prekære skjørhet.
I trippelvideoen føyes opptak fra en nedlagt planteskole sammen med opptak av kunststudenter som beveger seg i en ruin av et veksthus i Botanisk hage i Baku.
I grupper og enkeltvis går, klatrer og beveger de seg, noen ganger ustøtt, andre ganger rytmisk som i dansende formasjon, dels i søken etter samhold, dels som i en individualistisk utforsking av muligheter.
Men sammenhengen viser oss at mulighetene for utfoldelse og selvrealisering er illusoriske i slike omgivelser, for rammen for disse kroppene, disse bevegelsene, er en forlatt ruin hvor meningsfull menneskelig aktivitet ikke lenger er mulig.
I stedet er det naturen som krever sin frihet tilbake.
Veksthuset, som lenge har kultivert naturens kretsløp, er et stykke kultur som har måttet gi opp for naturens styrke og egenrådighet.
Vrengebildet
Slik blir denne videoprojeksjonen et vrengebilde av romantikkens forestilling om det sublime, i sin tid hentet fra Edmund Burke og Immanuel Kant, med naturens grenseløse storhet som en erfaring som både tiltrekker og avviser, samtidig.
Det er det vi ser i ett av den tyske romantikkens tidlige høydepunkt, Caspar David Friedrichs maleri «Vandreren over tåkeheimen,» og i flere motiver av skipbrudd langs norskekysten i malerier av J. C. Dahl og Peder Balke i norsk romantikk: i forholdet mellom kultur og natur, er det naturen som vinner – vokt deg, menneske!
I Gladers videokunst er der ingen storhet i naturen å beskue; hun lar oss se hva som har skjedd etterpå.
Den allerede overgrodde kulturruinen, de sprengte glassrutene, menneskenes fåfengte forsøk på å navigere i et revir de for lengst har tapt.
Melankoli
Jeg tenker da på Jean-Francois Lyotards ord fra 1980-tallet om den sublime opplevelsen, at dens grunnleggende oppgave er å gjøre uttrykket til et vitne om det uutsigelige.
Det er dette som gjør at jeg ser Gladers kunst i lys av Julia Kristevas ord i boken «Svart sol», om at der ikke finnes noen imaginasjon som ikke, åpent eller skjult, er melankolsk.
Jeg finner en tydelig melankoli i Gladers utstilling på Hå, en følelse og et perspektiv hun utvider og forsterker fra video til fotografi, i en serie utført på calquepapir, holdt helt i matte gråtoner.
Noen av disse fotografiene viser veksthusets gitter-mønster, et mønster som i sin tid et viktig element i den modernistiske malerkunstens utopi (Mondrian o.a.).
I Gladers bilder er Mondrians klare primærfarger byttet ut med de traurigste gråtoner, og geometrien er punktert gjennom knuste glassruter.
Tapet
Her stanset sivilisasjonen, her ga kulturen opp.
I disse fotografiene finnes, metaforisk, ruinene av det samfunnet vi lever i, et resultat av kulturens prekære skjørhet.
Glader formidler i dem den opplevelsen av tap som er så sentral i melankolien; i hennes bilder er det et tap av en utopi som er dobbel: både kulturens hybris-tanke om å beseire naturen, og den modernistiske kunstens utopiske forestilling om stadig vekst og framgang.
Metaforen er gyldig og aktuell nettopp nå, når vi er i ferd med å innse at veksten ikke lenger kan strekke seg helt inn i himmelen.
Det skjer i en utstilling som er stram og presis; her er ikke et gram overflødig materiale, og slik blir virkningen sterk og konsentrert.
Det Eli Glader her gir oss, er et visuelt paradoks om menneskets framtidsutsikt – et veksthus som har stanset veksten.
Mer om utstillinger og andre kulturtilbud her.
| 1 |
705319
|
40.000 svensker kan ta feil
Han ville skrive krim, hun ville dikte komedie.
De kaller kompromisset krimkomedie, men det er verken spennende eller morsomt.
Olseni & Hansen:
Badehuset.
398 sider.
Oversatt av Lars Lenth.
Kagge forlag.
«Badehuset» er noe av det kjedeligste jeg har lest og framstår som en retningløs kjøkkenbordidé som bærer i seg litt av hans forslag, litt av hennes, og så får det bli som det blir.
Og det blir det:
Vi møter en underlig og usjarmerende gjeng gamlinger som spiller golf og blir dypt bekymret når de finner en død mann i et lite vann en tidlig morgen.
De tror de har drept ham med en golfball, og allerede der begynner dette å falle fra hverandre.
Drept ham med en golfball?
Hæh?
Verre skal det bli:
Gamlingene frakter liket til golfklubben, plasserer ham på kontoret, knuser akvariet og håper politiet og alle andre innbiller seg at det er snakk om selvmord.
Seriøst?
Nei, jeg mener ikke at komedier skal være logiske, kanskje trenger heller ikke krimhistorier å være realistiske.
Men enhver fortelling må ha en indre logikk, noe som gjør at hendelser og framdrift henger sammen – enten de nå er virkelighetsnære eller usannsynlige.
Men dette merakkelset duoen Olseni & Hansen har kokt i hop og lurt 40.000 svensker til å kjøpe, blir så tåpelig at det kunne vært hentet opp fra nederst i søppelbøtta etter en lite vellykket idédugnad for teamet bak «Mord og mysterier», sesong 27.
Her spriker det i alle retninger, persongalleriet er irriterende umorsomt, språket slapt og pregløst, det er uvanlig dialogbasert uten at det er snert eller preg i replikkene, og handlingen er et sammenhengende gjesp der gjespen muligens nærmer seg et smil idet leseren sovner.
| 0 |
705320
|
Future Islands:Inderlig indie
De beveger seg energisk langs kjente stier med hjertet utenpå skjorten.
Future Islands:
"The far field" (4AD/Playground)
Første gang jeg hørte Future Islands, var i et lystig lag en sen sommernatt.
En gjest ville vise et YouTube-klipp, som «kom til å forandre livet vårt».
Klippet fra 2014 viste Future Islands' store gjennombrudd på The Late Show med David Letterman, med låten «Seasons».
Publikum og programleder måpte.
Klippet gikk viralt.
Og i sofaen på et nachspiel satt en gjeng voksne menn som fjetret.
Hva er det med dette Baltimore-bandet som beveger?
Muligens den fullstendige mangelen på ironi.
Det er befriende emosjonelt.
En lar seg rive med av frontfigur Sam Herrings inderlige, kraftfulle og særegne framføring.
Herring, som ligner en krysning av Marlon Brando og Morrissey, har en teatralsk vokal og holder ingenting tilbake, ei heller når han danser.
Dette er bandets femte album.
Det låter umiddelbart gjenkjennelig, både energisk og melankolsk.
Smittende hooks og uimotståelige basslinjer driver albumet framover.
Synthene sveiper regntungt over det hele, i kledelig kontrast med lekne popmelodier.
For første gang har de med seg en trommis under innspillingen, noe som fører til ekstra driv.
Og hvilket driv!
Her er 12 låter du kan danse til, gråte til og løpe til.
Til sistnevnte aktivitet bør singelen «Ran» være din nye favorittlåt, særlig om du har brystet fullt av kjærlighetssorg.
På høydepunktet «Cave» kverner Herring ut eksistensielle kvaler, om frykt og leting etter svar på spørsmål en ikke helt klarer å formulere.
«Ancient water» ledes av en naiv og smått stakkato synth.
«Day glow fire» sender tankene i retning av New Order.
Future Islands har perfeksjonert sin egen oppskrift.
Selv om oppskriften fungerer, savner jeg litt variasjon i tone og tempo.
Mot slutten er en mettet.
Da får vi heldigvis en kledelig duett mellom Herring og Debbie Harry, med «Shadows».
Beste spor:
«Cave», «Ran», «Ancient water».
| 1 |
705324
|
Slowdive:Bedre 22 år for sent enn aldri
De har alltid vært i utakt med tiden, men nå er kanskje tiden inne.
Slowdive:
"Slowdive" (Dead Oceans/Playground)
Trender oppstår raskt og forsvinner enda fortere, noe Slowdive brutalt fikk oppleve i sine unge år.
De kom til verden som et shoegazer-band, en sjanger preget av møtet mellom svevende vokal og en vegg av lyd.
Stilen vakte oppsikt i Storbritannia på tampen av 80-tallet, men allerede da Slowdive debuterte i 1991, hadde interessen dreid i retning grønsj.
Nirvana var den nye veiviseren.
Da album nummer to kom i 1993, hadde britpopen begynt å røre på seg.
Slowdive tilhørte fortiden og ble latterliggjort av enkelte kritikere.
I 1995 handlet det om kivingen mellom Blur og Oasis, med lite rom for et drømmepopband fra Reading.
Bare en uke etter den mer eksperimentelle tredjeplaten ble de dumpet av plateselskapet Creation, som hadde Oasis i stallen.
Slowdive gikk i oppløsning.
Barndomsvennene Neil Halstead og Rachel Goswell dannet isteden Mojave 3 sammen med trommisen Ian McCutcheon.
Gjengen vokste til fem og musikken var vakker som bare det, men heller ikke dette bandet ble noen kommersiell suksess.
Etter fem album gikk Mojave 3 i dvale i 2008, og Halstead fortsatt som soloartist.
Det samme gjorde Goswell, før hun var med på å danne indie-supergruppen Minor Victories.
Nå er begge på plass på comebackalbumet til Slowdive, 22 år etter forrige utgivelse.
Der finner vi også originalmedlemmene Nick Chaplin og Christian Savill, pluss trommis Simon Scott som var med på to av platene.
Kanskje timingen er bedre denne gang.
I ettertid har albumet "Souvlaki" fått noe av et kultstempel, og det ser ut som om Slowdive har funnet et nytt publikum i tillegg til gamle fans.
De blir i hvert fall værende ved sin gamle lest og åpner med nesten sju minutter lange "Slomo", en sang som står i stil med tittelen.
Skimrende drømmepop, som seg hør og bør.
Deretter får vi mer spenstige "Star roving", som var den første singlen fra det gjenforente bandet.
Sangen kan ikke sies å være representativ for albumet, men er kanskje såpass langt som de er villige til å strekke seg for å fri til radiostasjonene.
Deretter bruker "Don't know why" et snaut minutt på å stige sakte til værs, før vingene foldes ut og Slowdive svever av sted i solskinnet.
"Sugar for the pill" starter mer jordnært, men like varmt.
Etter hvert vokser også den seg til.
"Everyone knows" bruker kortere tid på å bygge opp lydveggen, mens "No longer making time" bruker 1 minutt og 20 sekunder før reisverket står der.
Vi snakker med andre ord om variasjoner av samme mønster.
Synes du én Slowdive-sang er kjedelig, er det en viss fare for at du vil mene det samme om resten.
På den annen side:
Liker du låten og ønsker å høre mer av samme sort, er dette gjengen som oppfyller ønsket.
På drøyt seks minutter lange "Go get it" begynner de likevel å tøye tålmodigheten til en gammel fan, og de passerer åtte minutter med sistekuttet "Falling ashes".
Den innledende pianoloopen varer et par minutter før vokalen faller inn, klarere enn vanlig.
En fin avslutning.
Tekstmessig har de gjort et generasjonshopp på 22 år fra tenåringsangst til midtlivskrise, men atmosfæren er den samme og like forførerisk vakker, nå som da.
Beste spor:
"Star roving", "Don't know why", "No longer making time".
| 1 |
705325
|
Nev Cottee:Mørkt fra Manchester
Tredje plate fra mannen som debuterte med en depressiv kjærlighetshistorie fra Oslo.
Nev Cottee:
"Broken flowers" (Wonderfulsound/Border)
Nev Cottee fra Manchester er ikke helt ulik Nottingham-bandet Tindersticks, i hvert fall deler han deres interesse for filmmusikk.
I Cottees tilfelle er James Bond-relaterte John Barry den store helten, pluss en svakhet for Ennio Morricone.
Cottee spilte inn demoene i India, samme land der han noen år tidligere møtte en norsk jente.
Hun ble til singlen "Oslo" på debuten, en historie om at ting ikke alltid kan gjentas.
Opptakene av album nummer tre skjedde i Wales med produsent Mason Neely (Lambchop/Edwyn Collins).
Det spares ikke på strykerne, og vokalt sammenlignes Cottee ofte med Lee Hazlewood.
Selv om Morricones westernstemning kan spores, beveger vi oss helst sakte gjennom regnvåte storbygater i kveldsmørket etter et brudd med alt vi trodde på.
I’m old and I’m lost, living here comes at a cost, synger han på "When the night comes".
Slik føles det.
Beste spor:
"Be on your way", "Nobody's fool", "The house were I live", "City lights".
| 1 |
705326
|
Culture:Reggae av beste sort
1977 var et fantastisk år for reggae, noe som markeres 40 år senere.
Culture:
"Two sevens clash" (VP/Border, nyutgivelse)
Vi fikk nylig en sjenerøs nyutgivelse av debutalbumet til The Congos, og nå kommer det første albumet til Culture i ny innpakning med remikser, dubversjoner og ting som ikke har vært utgitt før.
Culture ble dannet i Kingston på Jamaica i 1976 av Joseph Hill, hans fetter Albert "Ralph" Walker og Roy "Kenneth" Dayes.
Tittelkuttet "Two sevens clash" refererer til en profeti fra Marcus Garvey (1887-1940) om at verdens ende kommer når to sjutall kolliderer.
Sangen fikk stor nok innflytelse på Jamaica til at mange holdt seg inne 7. juli 1977.
Den varslede dommedagen legger derimot ingen demper på Culture.
Det er den de venter på, dagen da Babylon faller og de undertrykte reiser seg.
Lyn, torden, jordskjelv og svovelregn vil bare ramme de onde.
Det er derfor en optimistisk plate.
Culture fortsatte med Joe Gibbs som produsent på én plate til, men "Two sevens clash" er blitt stående som det første og beste fra dem, med en enestående miks av vokalharmonier og kreative innfall.
Joseph Hill, en av reggaemusikkens mest særpregede vokalister, var lenge det eneste konstante medlemmet av gruppen.
Etter at han døde i 2006, overtok sønnen Kenyatta som vokalist.
Da debuten kom ut, traff den også en nerve hos britiske pønkerne.
Samtidig hadde to unge reggae-fans, Chris Sedgwick og Chris Cracknell, åpnet en platesjappe i Shepherds Bush i London.
I 1977 startet de plateselskapet Greensleeves, som samarbeidet med produsenter på Jamaica.
Dermed fikk reggaemusikken en internasjonal kanal.
Greensleeves, i dag en del av VP Records, feirer nå både sitt eget 40-årsjubileum og jubileet til reggae-året 1977.
Det er også andre som grunn til å feire dette året, og Island Records er rett rundt hjørnet med en 40-årsutgave for Bob Marleys fantastiske "Exodus".
Beste spor:
Alle.
| 1 |
705327
|
Sakprosa:Ein 1990-ar slår alarm
Avtroppande SV-politikar Bård Vegar Solhjell røskar opp i gamle tankar på vegen frå framstegstru til framtidsuro.
Bård Vegar Solhjell:
«Uro.
Ei historie om Norges framtid.»
239 sider.
Kagge Forlag
Bård Vegar Solhjell (45) er eit barn av 1990-talet.
Han er del av ein generasjon som vart prega av Murens fall og det nye, grenselause Europa.
Optimismen rådde grunnen.
Demokratiet og det frie, opne samfunnet var på frammarsj overalt.
For SV-politikaren Solhjell fall det naturleg å finna ståstad i ein sosialisme med sterkt innslag av liberale haldningar.
Nå er Solhjell på veg ut av politikken.
I boka «Uro» gjer han opp status.
Nostalgisk blar han gjennom gamle talar, nesten pompøse i si tru på likestilling, mangfald og styrkte rettar for minoritetar som delar av det store Framsteget:
«I desse passasjane har eg kjent meg sjeldant trygg på at eg har rett.
På vinnarlaget som del av eit historisk skifte.
Nesten litt moralsk overlegen.»
Nei til multikulturalisme
Men nå er det andre tider.
Solhjell er redd for framtida til det liberale samfunnet – ja, for demokratiet i det heile.
Økonomisk ulikskap og konfliktar knytte til det fleirkulturelle samfunnet er i ferd med å polarisera oss og undergrava tilliten menneske imellom.
«Dei liberale verdiane krasjar totalt med dei tradisjonelle verdiane som mange held høgt,» vedgår Solhjell.
Innimellom samtidsdiagnosen fortel han historia om farfar sin, Kaare Solhjell, radikal antifascist på 1930-talet som enda i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen.
Det er eit forfattargrep som kan diskuterast, men eg synest det fungerer godt og medverkar til å understreka alvoret:
Fridom og folkestyre er ikkje noko me har fått ein gong for alle.
Politikarar som skal slutta, blir gjerne frittalande og nytenkjande.
Dei har jo ikkje lenger taktiske partiomsyn å ta.
Nå kan ein knapt seia at Bård Vegar Solhjell bryt opp frå gamle standpunkt på brei front, men på nokre område markerer han klar avstand til den radikale og liberale arven frå 1990-talet.
Det vil provosera, ikkje minst i hans eige parti.
Solhjell er for eksempel svært kritisk til multikulturalismen, tanken om at alle kulturar er likeverdige og bør kunna leva vidare side om side.
Solhjell meiner at særleg folk på venstresida bør avvisa slike idear.
«Alt er ikkje likeverdig.
Nokre kulturar, idear og verdiar er humane og rettvise og kan fungere universelt.
Andre er det ikkje,» slår han fast.
Og i vårt samfunn i dag blir ytterpunkta markerte av konservativ islam og den sekulære humanismen.
Solhjell har inga tru på at desse verdisetta kan leva side om side eller smelta saman:
«Det eine må overvinne det andre, gjennom dialog og debatt.»
Det er ikkje lenge sidan slike standpunkt ville blitt spontant fordømde som vestleg kultursjåvinisme og islamofobi, men debattklimaet er nok eit anna i dag.
Ja til verdikanon
Solhjell vågar seg jamvel frampå med støtte til framlegget om ein norsk «verdikanon» etter dansk mønster.
For eit samfunn treng eit verdifellesskap, om enn mytisk, å forstå seg sjølv ut frå.
Solhjell kallar det «moderne nasjonalisme», og då er avstanden til 1990-talet, individualismen, globalismen og den postmoderne dekonstruksjonen til å ta og føla på.
På det økonomiske området vil han ha forsøk med borgarløn, og han etterlyser større vilje til å kjempa mot aukande forskjellar.
Men han innser at tunge krefter verkar i motsett lei: globalisering, digitalisering og robotisering truar arbeidsplassar og samlar enorme inntekter på få hender.
Ånda er ute av flaska, og det er ikkje lett å få ho inn att, sjølv om ein rasjonelt kan argumentera for at kapitalismen også i det lange løp taper på ei skeivare inntektsfordeling.
Naivt om byråkrati
Solhjell har i det heile stor tru på fornuft, folkeopplysning og kunnskap – velmeint og sympatisk, men av og til på grensa til det naive.
Forsvaret hans av byråkratiet er i overkant harmoniserande:
«Når vi har mange byråkratar, uavhengig av regjering, er det fordi vi har vedteke så mykje som skal settast ut i livet.
Det du oppnår med å klage på byråkratar, er å klage på demokratiet.»
Her overser Solhjell både at byråkratiet kan ha sin eigen dagsorden, og ikkje minst at mange menneske kan oppleva «systemet» som både arrogant og ugjennomtrengeleg.
Mykje av motsetningane mellom «folk» og «elite» har sitt opphav her, og skuldast neppe berre at folket skjønar for lite.
Bård Vegar Solhjell skriv klokt, klart, ryddig og ærleg.
Han er eit søkande intellekt av den typen det burde ha vore fleire av i politikken.
Men han er ung nok til å koma tilbake ein gong.
| 1 |
705330
|
Colter Wall:Hvis du savner Van Zandt, Clark og Cash
Colter Wall er 21, men lyder nærmere 71.
På en god måte.
Colter Wall:
"Colter Wall" (Young Marys/Thirty Tigers)
Av de 11 kuttene på debutalbumet har Colter Wall fra Saskatchewan i Canada skrevet ni selv.
De to andre er "Snake Mountain blues" av Townes Van Zandt og den tradisjonelle folkesangen "Fraulein".
I tillegg nevner han Jimmie Rodgers' "Blue yodel no. 9" fra 1930 i åpningskuttet "Thirteen silver dollars".
Dette er tidløs folk og country, der kassegitaren og stemmen bestemmer og krydderet er på plass.
Vi trenger nye historiefortellere som Colter Wall i en verden robbet for Van Zandt, Guy Clark og Johnny Cash, noe som har fått Rick Rubin og Steve Earle til å snakke høyt om unge Wall.
John Prine og Kris Kristoffersen bør også unne seg et glis.
Platen er spilt inn i Nashville med Dave Cobb som produsent, en fyr med Jason Isbell og Sturgill Simpson på cv-en.
Beste spor:
"Thirteen silver dollars", "Me and Big Dave", "Transcendent ramblin' railroad blues".
| 1 |
705331
|
Ei freda stund ved havet
KONSERTANMELDELSE:
Et fantastisk instrument fra Japan har fått svensk reisefølge i et konsertserie ved havet.
Få med deg dette.
TREES OF LIGHT, Maijazz, torsdag kveld, Tungenes Fyr, Publikum: 25, spilletid:
90 minutter
– Opp med hånden alle som er Koto-eksperter?
Anders Jormin flirer bak kontrabassen, og det humres godt blant de knapt 30 sjelene på Tungenes fyr.
Ingen rekker opp hånden.
Noen av oss har googlet litt, men eksperter?
Absolutt ikke.
Jormin tar et kort foredrag om instrumentet vi nettopp har blir forbløffa av.
–
Dette er en 25-strengs koto, et instrument fra Japan.
Og Karin er en av dem som virkelig behersker det, sier han.
Vi signerer gjerne på det, vi som har gått litt i blinde til denne konserten i Maijazz-geografiens randsone.
Kotoen låter som en harpe, eller som en gitar, som fiolinplukking eller en mandolin, alt etter hvordan Karin Nakagawa håndterer den.
Et fremmed instrument for oss, men du verden for en vellyd.
Älvdalska?
– Opp med hånden de som er eksperter på älvdalska?
Nå er det Lena Willemarks tur å lede oss inn i det blå.
Stemningen mellom musikere og publikum er blitt riktig gemyttlig, som en musikalsk hyttetur.
Willemark forteller litt om Älvdalen og om den særsvenske dialekten fra Dalarna.
Hun synger vakkert og lyrisk.
Avstanden til ordene gjør det litt mystisk og trollsk.
For ordens skyld:
Hun synger vanlig svensk også.
Folkemusikktonene fra Sverige blander seg med lyden fra Japan.
Vakkert og stemningsfullt.
Willemark spiller også fiolin.
Den småblå folkemusikken treffer jazzen som Jormin maner fram på bassen.
Lyrisk når buen brukes, drivende uten.
Disse tre-fire elementene treffer hverandre, og nå tyr vi til klisjeene, i en høyere enhet.
De spiller viser fra Dalarna, tradisjonsmusikk fra begge land, tonesatte dikt og jazz, og de kombinerer de ulike faktorene på ypperlig vis.
Samspillet er upåklagelig, lyden nydelig og stemningen mellom sangene (kotoen må stemmes mellom hver sang, noe som tar lang tid) er lun og fin.
Anbefales
All ære til våre to svenske venner, men det er Kotoen og Karin Nakagawa som er stjerna i denne settingen.
Vi som måtte krype til korset da koto-ekspertene ble bedt om å gjøre seg til kjenne, vi er dypt fascinert.
Nakagawa er en virvelvind i det ene øyeblikket.
Rundt neste sving spiller hun varsomt, poetisk og nydelig andaktsfullt.
Willemarks komposisjon om lyden av vinterisen som romler viser instrumentets fulle bredde.
Fascinerende og flott.
Denne trioen spiller tre konserter under Maijazz.
Tungenes (torsdag), Obrestad (fredag) og Sola Strand Hotel (lørdag).
Er du i det lyriske, poetiske hjørnet, og nysgjerrig på kotoen, er turen herved anbefalt.
| 1 |
705332
|
Perfume Genius:Elegant eufori
Perfume Genius tar steget ut i lyset og har laget en popsymfoni som beveger og begeistrer.
Perfume Genius:
"No shape" (Matador Records/Playground)
«No shape» er Perfume Genius' fjerde album, og tre år har passert siden Mike Hadreas slapp forgjengeren «Too bright».
35-åringen er blitt lagt merke til for sine ærlige skildringer av kampen med dop og depresjoner, og personlige erfaringer med homofobi og mobbing.
De to første platene hadde et mer nedstrippet lydbilde og noe introvert over seg, og han ble sammenlignet med både Daniel Johnson og Sufjan Stevens.
Nå utviser han en kledelig selvtillit.
Han står fjellstøtt i seg selv, der «No shape» tar et lite steg bort fra ubehagelighetene.
Det låter mer av håp og skjønnhet, og skeive kjærlighetshistorier formidles med en likefram poesi.
Første halvdel av albumet er en ren triumfferd i ekspressiv, barokkvakker popmusikk.
Her er lett å finne høydepunkter, så lett at de mindre interessante låtene fort blir glemt.
Åpneren «Otherside» bygges opp til et glitrende smell halvveis, og singelen «Slip away» tar rent pusten fra meg, som en lysende knyttneve midt i magen.
Albumet har en filmatisk kvalitet og framkaller bilder av kjærtegn over bar hud, solnedgang og full storm.
Stemmen hans kryper under huden på deg.
Den knekker på de riktige stedene, leker seg mellom de lyse og mørke partiene, fra hvisking til jodling (!).
Hør bare på den euforiske «Wreath».
Iskalde «Choir» jages fram av strykere og er et effektfullt mellomspill, før «Die 4 you» duver av gårde som et stykke silkemyk r&b med et gotisk slør over seg.
Den vokser seg fram som en favoritt på platen.
En norsk gratisavis betegnet ham som «utlandets svar på Nils Bech».
Der Bech i fjor leverte en kontrastfylt kraftpakke av et popalbum, er Perfume Genius mykere og mindre risikofylt, og jeg tror albumet hadde vært tjent med en enda strammere regi.
Beste spor:
«Slip away», «Wreath», «Die 4 you».
| 1 |
705333
|
The Charlatans:90-tallet i ny utgave
Hvorfor sluttet vi å like britpop?
Når du hører Charlatans i dag, virker dette vanskelig å skjønne.
The Charlatans:
"Different days" (Infectious/Border)
The Charlatans seilte inn på toppen av britiske hitlister med debutalbumet "Some friendly" i 1990.
De var en del av madchester- og britpop-bølgen, og 90-tallet var et godt tiår for dem.
Utover på 2000-tallet begynte bølgen å ebbe ut, men for to år siden fikk Charlatans en uventet opptur med "Modern nature".
Gjengen fra West Midlands var tilbake på topp 10, i det minste på albumlisten.
I løpet av sine 28 år har bandet opplevd to dødsfall.
Først keyboardist Rob Collins i en bilulykke i 1996, deretter trommis Jon Brooks med hjernesvulst i 2013.
For å komme i mål med forrige plate, brukte de innleide trommeslagere inkludert Peter Salisbury og Stephen Morris.
Det ga dem kanskje ideen til å hente inn ekstern arbeidskraft denne gangen også, og gjestelisten har vokst kraftig.
Salisbury (tidligere The Verve) og Morris (New Order) er tilbake på åpningskuttet "Hey sunrise", henholdsvis på trommer og programmering.
Sangen åpner akustisk varsomt og går i retning av psykedelisk pop med strykere.
Et flashback fra fortiden, som samtidig lyder nytt og friskt.
Tempoet øker på "Solutions".
På dette og andre av kuttene finner vi Nik Colk Void i koret.
Hun glir sømløst inn i lydbildet.
Hadde hun ikke allerede utgjort halve London-bandet Factory Floor, burde Charlatans vurdert å tilby henne fast jobb.
Så får vi det første av Johnny Marrs tre innhopp.
Gitaristen har en imponerende cv, og det er først og fremst The Smiths han forbindes med.
Sangen heter "Different days", og koringen overtas av den irske skuespilleren Sharon Horgan.
De to første kuttene på platen er fine, men "Different days" har et ekstra fraspark.
En sang du får lyst til å spille så høyt som anlegget tåler.
"Future tense" er 52 sekunder med snakking fra den skotske krimforfatteren Ian Rankin, en intro til "Plastic machinery".
Sistnevnte er blant det beste du finner her; klassisk britpop tatt noen hakk videre takket være gitaristene Marr og Anton Newcombe fra The Brian Jonestown Massacre.
Vi får et nytt, kort snakkekutt, denne gang med Kurt Wagner fra Lambchop.
"The forgotten one" blir en intro til "Not forgotten", der Marr og Newcombe dukker opp igjen.
Sistnevnte denne gang på orgel, og på nytt et flott kutt.
Låtene er jevnt bra på platens andre halvdel.
Salisbury er trommis på "There will be chances", mens Donald Johnson fra A Certain Ratio er perkusjonist på "Over again".
Morris overtar trommesettet på "The same house", og denne gang får han følge av New Order-kollega Gillian Gilbert på synth.
Det er Salisburys tur på "Let's go together", før den korte instrumentalen "The setting sun".
Avslutningen "Spinning out" er skrevet sammen med veteranen Paul Weller, som også spiller piano og korer.
Dermed får Charlatans den avslutningen de trenger:
En ny vri, uten at opprinnelsen tapes av syne.
En vakker ballade med Weller-krydder, mer Style Council enn The Jam.
Den celebre gjestelisten har skaffet platen en god porsjon oppmerksomhet i forkant.
Det er et knep sjarlataner verdig, men det funker.
Dette er 90-tallet på nytt, i forsterket utgave.
Beste spor:
"Different days", "Plastic machinery", "Not forgotten", "Spinning out".
| 1 |
705335
|
Bonnie Prince Billy:Hyller Haggard
Merle Haggard toppet countrylisten 38 ganger, men lagde et hav av andre flotte sanger.
Bonnie Prince Billy:
"Best troubador" (Domino/Playground)
Hvor mye som er ironi og hvor mye som er hvit middelkasse-stolthet i sangen "Okie from Muskogee" er et tema for diskusjon, men det skader ikke at Will Oldham lar sangen ligge når han hyller countryikonet fra California.
Merle Haggard ble født 6. april 1937 og døde på sin 79-årsdag i fjor, av dobbeltsidig lungebetennelse.
Sammen med Buck Owens skapte han Bakersfield-lyden, californisk country med røffere kanter enn prototypen fra Nashville.
Selv om Oldham lar "Okie from Muskogee" ligge (hadde bare Arne Bendiksen og Country Snakes i sin tid gjort det samme), har han nok å ta av.
Han starter med "The fugative" fra 1966.
Den var Haggards første ener på den amerikanske countrylisten, en lista han toppet 38 ganger.
"That's the way love goes" er også blant enerne og "I'm always on a mountain when I fall" nådde en annenplass, men Oldham styrer klar av sangene som vanligvis forbindes med Haggard.
"Leonard" nådde niendeplassen i 1981, på den tiden nesten for et bomskudd å regne.
Ikke én eneste av de 16 sangene her var med på Haggards "16 biggest hits" i 1998.
Oldham velger isteden sine egne favoritter, mange av dem fra årene da populariteten hadde dalt.
Hans eget forhold til Haggard går langt tilbake.
Den første sangen han sang offentlig for 25 år siden, var en Haggard-sang.
Siden 1999 har Oldham gitt ut plater under navnet Bonnie Prince Billy, den første med tittelkuttet "I see a darkness" som Johnny Cash siden lagde en intens versjon av.
Når Oldham nå tar for sangene til en annen countrykjempe, er ringen sluttet.
Hyllesten er spilt inn hjemme, med solide musikere og vidunderlige duettpartnere på besøk.
Beste spor:
"The fugitive", "The day the rains came", "Roses in the winter", "Some of us fly", "Pray", "Nobody's darling".
| 1 |
705336
|
Gorillaz:Apokalypsen er nær
Gorillaz' dommedagsfest er spekket med kule gjester, men byr på litt for ujevn stemning.
Gorillaz:
"Humanz" (Parlophone/Warner)
Det animerte, virtuelle bandet debuterte i 2001 og har Blurs Damon Albarn som bandets eneste faste musikermedlem.
Gorillaz har hele tiden hatt en dyster innstilling til tingenes tilstand.
På «Humanz» er fantasiene mørke, dystopien oppfylt og apokalypsen nær.
Tilnærmingen til platen er interessant.
Albarn ba bidragsyterne om å se for seg en natt der alt de trodde på, var blitt snudd på hodet, som for eksempel at Donald Trump vant presidentvalget, og beskrive det de følte.
Nå som det er blitt realitet, er alle direkte referanser til den amerikanske presidenten luket ut.
Bidragsyterne på platen er mange og prominente.
Deluxe-utgaven teller hele 26 spor, med et lydbilde som favner om hip hop, med innslag av både dub og elektro.
Førstesingelen «Saturn barz», frontet av dancehall-stjernen Popcaan, har hatt tung rotasjon hos undertegnende.
Jeg var spent på Savages-vokalist Jehnny Beths bidrag på «We got the power» og Grace Jones på «Charger».
Begge låtene skuffer.
Den seige elektrorockeren «Charger» kunne vi gjerne ha vært foruten, og «We got the power» låter utdatert og masete.
Samme skjebne lider også «Momentz» med De La Soul, som har opptrådt flere ganger i Gorillaz-universet.
Låten er sidrumpa og hektisk samtidig og klamper hastig av gårde.
Da fungerer nevnte «Submission» så meget bedre.
Den bæres av Kelelas strålende r&b-vokal, før Danny Brown hopper inn på et heseblesende vers.
«Andromeda» er et deilig høydepunkt, med rapperen D.R.A.M sammen med Albarn i front.
Den funky «Strobelite» med Peven Everett overrasker positivt og har potensiale til å lokke fram brede glis på dansegulvet.
Dunkle «Sex murder party» stikker av med stiligste låttittel og er i seg selv en stilig låt.
Men det holder likevel ikke til å løfte helheten til et godt nok nivå.
Beste spor:
«Submission», «Andromeda».
| 0 |
705337
|
Miss Tati tar plass
Norges mest spennende r&b-artist har endelig fått den sounden hun fortjener.
Miss Tati:
"Finally, Tati" (Chilenwa/Caroline)
Miss Tati ble spådd et gjennombrudd i 2015, med låten «Don't let go».
Med miksen av soul, hip-hop og r&b har den allerede erfarne artisten med røtter i Portugal, Angola og Bergen også vakt internasjonal interesse.
Nå kommer debutalbumet; gjennombruddet har altså tatt noe tid.
Det gjør fint lite, når resultatet er en velprodusert, selvsikker og leken plate.
Det er noe nittitallsretro men tidløst funky over sounden hennes.
Miss Tati stoler på sin egen smak, krever sin plass og fyller den helt alene.
Albumtittelen «Finally, Tati» kunne ikke ha passet bedre.
I februar slapp hun sin kanskje beste låt hittil, «Woman», og den bar bud om at noe hadde modnet.
Lydbildet har tidligere hatt et noe uferdig preg, og det har manglet en god nok innpakning på ellers gode melodier.
Nå gir hun oss ni ferdige låter i en flott produksjon, som ikke lar seg plassere i én sjangerbås.
Vokalen spenner fra det hviskende myke til det bestemte, og hun er en stødig rapper.
Hun leverer linjene sine med stor troverdighet, enten de handler om shoppingavhengighet eller svikefulle menn.
Første låt ut låter som et manifest fra artisten til seg selv.
En påminner om å have fun, be free, om hva hun har arbeidet for.
Tredje spor, singelen «Here to stay», er en svaiende het sommerlåt med et lite diskodryss.
Den følges av «You got to», og jeg danser allerede alene på kjøkkengulvet.
Flotte «No more love» viser sårbarhet og styrke samtidig, mens «Cruel intentions» har en mørkere brodd.
Fjorårets «Again and again» løfter siste halvdel av platen til en herlig høyde.
Avsluttende «This love» er den eneste låten som føles noe påtvunget.
«Finally, Tati» har en varme, groove og glede som smitter.
En perfekt fredagsplate som vil få mye spilletid sommeren gjennom.
Beste spor:
«Woman», «Again and again», «You got to».
| 1 |
705338
|
BNQT:Fem mann med to sanger hver
Midlake er ryggraden i indierockens nye supergruppe, som omfavner 70-tallet.
BNQT:
"Volume 1" (Bella Union/Border)
For fem år siden sa frontfigur Tim Smith takk for seg mens Midlake var i gang med sitt fjerde album.
Eric Pulido overtok ansvaret, og Texas-bandet begynte på nytt med det som ble platen "Antiphon" året etter.
Nå er de tilbake, men som en del av BNQT, banquet.
Pulido har bare skrevet og synger på to av de ti kuttene.
De andre har han fordelt mellom Ben Bridwell fra Band of Horses, Alex Kapranos fra Franz Ferdinand, Fran Healy fra Travis og Jason Lytle fra Grandaddy.
Midlake har forøvrig kompet folk før:
I 2010 sto de bak lyden på John Grants fantastiske "Queen of Denmark".
Denne gang er kuttene naturlig nok mer variert, men alle innenfor rammen av 70-tallet enten det solskinnspop som Bridwells "Unlikely force" eller glam som i "Restart" med Pulido.
Stemmen til Kapranos gjør "Hey banana" og "Fighting the world" til noe stort, før Lytle svever "100 million miles" avsted og gir oss vakre "Failing at feeling".
Pulido kommer sterkt tilbake i "Real love", og Healy er sommermild i fine "Mind of a man".
Beste spor:
"Restart", "Hey banana", "Unlikely force", "Real love", "Failing at feeling".
| 1 |
705341
|
The Congos:40 år siden alt klaffet
Et av tidenes beste reggaealbum er blitt enda bedre.
The Congos:
"Heart of the Congos", nyutgivelse (VP/Border)
"Heart of the Congos is generally regarded as the greatest reggae album ever.
It isn't.
It's better", skrev nettstedet Popmatters i 2008.
Uansett er det en plate du bør ha hørt.
Mojo har den som nummer fem på listen over de beste reggaeplatene, mens Pitchfork plasserer den som nummer 46 blant 70-tallets beste plater, uansett sjanger.
Nå er det 40 år siden "Heart of the Congos" så dagens lys.
Det markeres på skikkelig vis med tre plater, der du også får den første, spinklere miksen pluss senere dub- og singelversjoner.
I tillegg har man gravd fram et glemt kutt, "Don't blame it on I".
En skatt på linje med de andre sangene her.
The Congos ble dannet midt på 70-tallet av "Ashanti" Roy Johnson og Cedric Myton.
Disse er fortsatt aktive i gruppen, som etter diverse splittelser og gjenforeninger teller fire mann, inkludert Watty "King" Burnett.
I 1976 gikk Johnson og Myton i studio for å spille inn singelen "At the feast".
Ikke hvilket som helst studio, men et av de mest legendariske.
Lee "Scratch"
Perry hadde bygd The Black Ark i Kingston i 1973.
Før det på mystisk vis brant ned ti år senere, ble noe av 70-tallets mest nyskapende lyd skapt her.
Perry mente duoen trengte stemmen til Burnett, og som en trio gikk The Congos i gang med et album.
På omslaget finner vi bare Johnson og Myton, etter som Burnett tok seg fri under fotograferingen.
Som om ikke det ikke var nok å ha Perry som produsent, har vi Boris Gardiner på bass, Ernest Raglin på gitar og Sly Dunbar på trommer.
Noel "Scully" Simms og Uziah "Sticky" Thompson er perkusjonister.
Koringen tar The Meditations og The Royals seg av.
Albumet åpner som et reggaealbum skal, med en herlig hyllest til dem som sliter.
I dette tilfellet fattige fiskere i sangen "Fisherman".
Deretter følger løftet om en bedre verden hvis du bare er villig til å lytte:
Out of Africa
Comes the Congoman
We come with our culture
To enlighten the world
Det er så mye bra her at det er umulig å peke på hva som er best, men jeg er svak for "Open up the gate".
Påfølgende "Children crying" er samtidig ingen nedtur, og budskapet er like aktuelt nå som da:
Send us another Moses
To lead the nation
The hungry must be fed
So there'll be no more sufferation
Rytmene på "La la bam-bam" er pur Perry, mens Gregory Isaacs og folk fra The Heptones forsterker koringen.
"Can't come in" er herlig med sitt keep on knockin', but you can't come in-refreng.
I dette tilfellet er det døra til himmelen som er stengt:
Mercy gone, Jah Jah judgement come.
Too late, too late, shall be your cry.
I god reggae-tradisjon er det en svært religiøs plate, bygd rastafaribevegelsen som oppsto på Jamaica i 1930-årene.
Rastafari handler like mye om svart selvrespekt, selvstyre og tilbakevending til Afrika som om pinsevenn-preget religion.
Cannabis, ganja, er også en del av dette, og midt blant platens referanser til Noa, Nikodemus, 30 sølvpenger, Sodoma og Gomorra og Josef, finner vi dette verset i "At the feast":
Have you any herbs my brotherman
Yes my brother yes, ten crocus bags
Sangene er sterke, instrumentbruken enestående og produksjonen spektakulær, men prikken over i-en er kombinasjonen av falsetten til Myton, tenoren til Johnson og barytonen til Burnett.
1977 var for øvrig samme år som Bee Gees ga ut "Saturday night fever", bare som et falsett-apropos.
"Heart of the Congos" ble ingen øyeblikkelig suksess.
En krangel med plateselskapet Island gjorde at Perry ga ut platen selv, og veien til internasjonal utgivelse ble lang og kronglete.
Både Perry og Congos led under dette, og det tok dem 32 år å samarbeide igjen.
Beste spor:
Alle, pluss nyoppdagete "Don' blame it on I".
| 1 |
705342
|
God Maijazz-åpning i mimreland
KONSERTANMELDELSE: Bendik Hofesths «IX» står seg den, og bandet er ikke blitt utprega mye dårligere på 26 år.
«Wow!
Var ikke det litt gøy?»
Bendik Hofseth stiller spørsmålet etter et par låter, og med hele seg røper han svaret.
Han har det i alle fall gøy, og det hadde da saktens vi andre også.
En tur ned mimregata er aldri feil, så lenge omgivelsene er gode.
Her var de det.
Det er 26 år siden Hofseth ga ut albumet «IX», en utgivelse som senere har gått inn i kulturkanoen, i alle fall hos de over middels interesserte lytterne.
«IX» er en sånn litt uangripelig plate som umiddelbart øker din kulturelle kapital nå du nevner den, som viser at du har en fot i jazzen, men heller ikke er så prippen at du hopper i grøften når toget med popmusikk kommer dampende.
Tilbake til 1991, altså, og det kan man nesten høre.
Det låter ikke moderne, ikke blodferskt og duggfriskt, men det er en grunn til at denne plata har blitt stående på en liten pidestall.
Hofseths prestasjon, som skulle gi ham stjernestatus i USA, var hans symbiose mellom popen og jazzen, ispedd rockeriff og litt sånn og litt slik og ymse og diverse.
”IX” rommer mye, og selv 26 år etter fødselen låter det som nettopp en vellykka symbiose, ikke den klamme hengemyra og fredsforhandlinger disse møtene kan være.
Gode rekkekamerater
Hofseth synger og spiller saksofon.
Undertegnede har alltid ment at han gjør det siste best.
Vokalen er god den, men litt shaky noen steder, og engelskuttalen et sted mellom M/G og G/M.
Kombinasjonen av de to disiplinene derimot, den fungerer aldeles utmerket.
Det er litt glatt, men ikke for mye.
Tekstene er poetiske – tror jeg - i sine lag med ull og han lar saksofonen skeie ut akkurat i det man tenker «nå må det skje noe her».
I sum får man vibber i retning Peter Gabriel, Paul Simon, Sting og lignende størrelser, hvis de føyk rundt med jazzkameratene sine.
Det skjer forresten noe stort sett hele tiden.
Hofseths rekkekamerater er Paolo Vinaccia, Eivind Aarset, Knut Reiersrud, Audun Erlien, Øystein Sevåg og Reidar Skår.
Paolo Vinaccia har aldri vært en beskjeden trommis, og han går løs på settet sitt med hjertens lyst.
Aarset spiller med både vellukt og malurt der han sitter med gitaren og en stabel med elektronikk.
På flankene har Sevåg og Skår både flygel og synther å leke seg med, noe de gjør, og ikke minst har vi Knut Reiersrud.
Under den røde hatten, og mellom de karakteristiske dansestegene, byr han på rent smågodt.
Noen solopartier lukter det svidd av, og han fargelegger utmerket rundt Hofseths ledesnorer.
En liten svingom innom «Herre Gud ditt dyre navn og ære» fikk vi også.
Smittende humør
Når det skal rockes for alvor, henter de ikke Frode Alnæs fra kulissene.
Groovet det ikke før, så ble det bensin på bålet nå.
Vi protokollfører også at både Hofseth, særlig han, og bandet så ut til å ha det moro.
Det gir en ekstra liten pift til oss som sitter og hører på.
Humør smitter.
”IV” har stått seg veldig godt.
Bandet må kikke god på hverandre, de roter litt, glemmer litt tekst og ler litt, men samspillet er det ikke noe å si på, helt fra den slentrende åpningen "Love Gasoline" via rockeflørten "Passacaglia" til vare "End is Beginning".
God Maijazz-åpning.
Måtte det vare festivalen ut.
UT?
Sjekk DET SKJER-kalenderen
| 1 |
705345
|
Van Morrison:Gammel krangel
Etter solodebuten hevnet Van Morrison seg på plateselskapet.
Van Morrison:
"The authorized Bang collection" (Sony)
Belfast-bandet Them startet i 1964 og varte fram til 1972.
De tok aldri helt av, og en splittelse i 1966 gjorde at vokalisten Van Morrison hoppet av.
De andre ble gjenforent og forflyttet seg til USA, mens Morrison fortsatte alene på Bang Records, selskapet til Them-produsent Bert Berns.
Der spilte Morrison inn åtte sanger i løpet av to dager, tenkt utgitt som fire singler.
Isteden pakket Berns dem inn som albumet "Blowin' your mind!" i 1967 uten å spørre Morrison.
Berns døde på slutten av året, og Morrison kranglet med enken Ilene om kontrakten.
Det endte med at Warner fikk kjøpt ham fri, men først etter at Morrison måtte spille inn et 30-talls nye sanger for Bang.
Morrison hamret ut disse på kassegitar, stort sett rundt minuttet lange.
Ilene Berns stemplet sangene som nonsensmusikk, inkludert "Ring worm" som fikk henne til å fnyse litt ekstra.
De ble kjent som Morrisons hevn-sanger og skrotet, men gis nå ut som en tredje cd på opptakene fra Bang-tiden.
I beste fall kan du finne tilløp til en tidlig Tønes-naivitet i "Want a danish" og "You say France and
I whistle", men de er spilt inn på hekkan.
Den første cd-en rommer derimot solodebuten og sanger spilt inn i etterkant, mens nummer to er alternative versjoner.
Her får du 11 frustrerende forsøk på å få "Brown eyed girl" til å sitte, sangen som satte fart på Morrisons karriere.
Selv har han vært sterkt kritisk til den, men det kan jo skyldes at han mener å ha blitt snytt for inntektene.
Jamnfør hevn-sangen "The big royalty check".
De som kjøpte debuten ene og alene på grunn av "Brown eyed girl", må ha undret seg over resten, men dette er sanger som dannet plattformen for det som nå blitt til en 50 år lang solokarriere for Van Morrison.
Apropos "Brown eyed girl"; nyt den sylskarpe monomiksen og den originale stereomiksen som er inkludert her.
| 1 |
705346
|
Girlpool:Bass og gitar har fått en trommevenn
En av årets beste singler er 50 forsiktige sekunder fulgt av to minutter massiv harmoni.
Girlpool: "Powerplant" (Anti/Playground)
Girlpool er Harmony Tividad (21) og Cleo Tucker (20), som for tre år siden debuterte med en ep og året etter ga ut albumet "Before the world was big".
Nå har gitar og bass-duoen fra Los Angeles fått med seg en trommis og kan lage mer lyd.
De sier seg inspirert av Elliott Smith, Cranberries, Cocteau Twins, Brian Eno, Arthur Russell og Graham Nash, noe som røres inn i miksen av folk, pønk og indierock.
Samtidig er harmoniene sentrale, og de druknes heldigvis ikke i støy.
Singlen "123" er noe av det bedre som er gitt ut denne våren, og den får naturlig nok lov å åpne albumet.
Deretter følger det et knippe jevnt bra låter før støtet settes inn mot slutten med "It gets more blue" og "Static somewhere".
Det er også de eneste kuttene som passerer tre minutter, og de inneholder setninger som you'll build him a tower, he'll burn you a bridge og they'll feed us magazines, a clown car and a fitted suit.
Beste spor: "123", "Soup", "It gets more blue", "Static somewhere".
| 1 |
705348
|
The Mountain Goats:Goth inn i mørket
Lyse sanger om svartkledde mennesker.
The Mountain Goats:
"Goths" (Merge)
Forrige gang skrev John Darnielle om wrestling.
Denne gang tar han for seg gothere.
Med årene har Mountain Goats vokst fra én mann til et band, men denne gang legger Darnielle bort gitaren.
Det betyr at bassen til Peter Hughes får mye rom, i tillegg til trommene til Jon Wurster og alt det som Matt Douglas spiller på.
Pluss Nashville Symphony Chorus på åpningen "Rain in Soho", men altså ingen gitar.
Mountain Goats er ikke alene om det.
Morphine klarte seg godt uten, men slike band krever ofte litt ekstra av vokalisten.
Der stiller Darnielle sterkt.
Han hverken hyller eller gjør narr av den gotiske mystikken, men skildrer tilværelsen og tankene til et fallert gothband fra California.
Det er referanser til fortidshelter som Siouxsie and the Banshees, Sisters of Mercy, The Cure og ikke minst glemte Gene Loves Jezebel, men bare i ordene Darnielle synger, ikke i stemmen hans eller i melodiene.
På merkelig vis gjør dette platen bedre.
Beste spor:
"Rain in Soho", "Stench of the unburied", "Paid in cocaine", "Abandoned flesh".
| 1 |
705349
|
Don Bryant:Soul rett fra kilden
Da kona ble syk, måtte Don Bryant ta seg av sangene selv.
74 år gammel gjør han comeback som soulsanger.
Don Bryant:
"Don't give up on love" (Fat Possum/Border)
Fem år gammel begynte Don Bryant å synge i kirken i hjembyen Memphis.
Han ble med i farens familiebaserte vokalgruppe, før han som skoleelev dannet en gospelkvartett og ble spilt på radio.
Det førte til at han tok steget fra kirkemusikk til pop og begynte å opptre i The Four Kings.
De sang med bandet til Willie Mitchell, samme mann som siden gjorde Al Green til en stjerne.
Bandet til Mitchell ble oppløst, og han hyrte inn Bryant som vokalist.
Mitchell jobbet for Hi Records, og Bryant fikk innpass der.
Han var fortsatt tenåring da han skrev "I got to know", spilt inn i 1960 av The 5 Royales med Mitchell som produsent.
I 1969 ga han ut debutalbumet "Precious soul", uten at det førte til noe gjennombrudd.
Året etter ble han satt til å jobbe med Ann Peebles, og i 1973 skrev de hiten "I can't stand the rain" sammen.
De ble gift i 1974, og 43 år senere er de fortsatt det.
Da Hi Records stengte dørene i 1979, pleiet paret familielivet før Peebles vendte tilbake med albumet "Call me" ti år senere.
Med Bryan ved sin side fortsatte hun å synge fram til hun ble rammet av slag i 2012.
Deretter ble det opp til Bryant å sørge for en fortsettelse, og 74 år gammel vender han nå tilbake som albumartist.
Sju av de ti sangene på platen er hans egne, men han åpner med "A nickel and a nail" av Deadric Malone og Vernon Morrison.
Låten ble udødeliggjort av Overton Vertis Wright i 1971 med Willie Mitchell som produsent.
Bryant våger likevel å gå løs på den, og han kommer helskinnet fra forsøket.
Blåserriffet er til forveksling likt det som ble brukt i 1971, denne gang signert Marc Franklin og Art Edmaiston fra Gregg Allman Band.
Studio er ellers befolket med Memphis-musikere som har vært ute en blues- og souldag før.
Orgelspillende Charles Hodges fyller 70 i sommer, mens keyboardist Archie “Hubbie” Turner er et år eldre.
75 år gamle Howard Grimes var tilknyttet Hi Records og spilte trommer på platene til Peebles og Al Green.
Grimes er også mannen som klatre å overtale Bryant til å gå i studio igjen.
Dette er soul på gamlemåten, framført av folk som briljerte på 70-tallet før diskoen fortrengte dem.
I spissen for studiomusikerne finner vi ungfolen Scott Bomar på 42, leder av Bo-Keys og bassist for en rekke Stax-legender.
Han deler her produsentjobben med Bruce Watson, som har vært en del av plateselskapet Fat Possum siden starten i 1992.
Bryant har gjennom årene skrevet sanger for folk som Solomon Burke, Albert King og Etta James, og selvsagt for Ann Peebles.
Når du nå hører ham synge selv, er det nesten utrolig at han har nøyd seg med å befinne seg i bakgrunnen i så mange år.
På den annen side er dette tøffe vokalister å konkurrere mot, og soulhistorien er full av folk som hadde fortjent å bli bedre hørt.
Uansett er 74 -åringen i full stand til å klare seg selv, ikke minst når han er på hjemmebane i gospelsoul-singlen "How do I get there".
Ved siden av å skrive soulsanger, er det helst gospel han har holdt med de siste årene.
Her blir det med denne ene gospellåten, resten er soul.
Gamle "I got to know" dukker opp, sangen som startet hans karriere som låtskriver.
Den lyder fortsatt som om den befinner seg i 1960.
"This is jealousy" er en annen av sangene han skrev for andre, innspilt av både Ann Peebles og Otis Clay.
"Can't hide the hurt" tilhører også fortiden, mens noen sanger er av ny dato.
Don Bryant er en utmerket sanger, med ekstra godt tak på balladene.
Det var på høy tid at vi fikk høre ham igjen.
Beste spor:
"It was jealousy", "First you cry", "Don't give up on love", "Can't hide the hurt".
| 1 |
705352
|
Sakprosa:Ny teori om Roald Amundsens død
Det finnes også litterære polarbragder.
Som den Monica Kristensen har gjennomført i letingen etter Roald Amundsen.
Monica Kristensen:
Amundsens siste reise
Press
Noen gåter blir ikke borte.
De ligger og ulmer, for å blusse opp hver gang en ny løsning lanseres.
Roald Amundsens forsvinning er blant våre største nasjonale mysterier.
Om ettermiddagen 18. juni 1928 ble Amundsen fotografert foran det franske Latham-sjøflyet i havna i Tromsø.
Han knappet jakken og gjorde seg klar til avreise for å lete etter de overlevende fra luftskipet ”Italia”, som styrtet i isødet etter å ha fløyet over Nordpolen.
Dette er det siste bildet som ble tatt av den egenrådige og sterkt omstridte polarhelten.
Noen minutter senere tok flyet av.
Da deler av vraket senere ble funnet, skjedde det på steder som både lå langt fra hverandre, og som ikke passet med ruten Amundsen burde ha fulgt.
Hva skjedde?
Kristensens ettertanke
Teoriene har vært mange, og nå lanserer Monica Kristensen en ny – nærmest som en ettertanke.
Teorien dukker opp til slutt i en svært velskrevet og dramatisk skildring av den enorme internasjonale aksjonen for å finne og hente de overlevende fra ”Italia”.
I 1936, åtte år etter at Amundsen forsvant, fant en gruppe studenter fra universitetet i Oxford restene av en leir på østsiden av Platenhalvøya på Nordøstlandet på Svalbard.
I noen bokser lå det både rester av italienske aviser og bomullsduk av den typen som ble brukt i luftskip.
Funnet gikk raskt i glemselen, før Kristensen nå henter det fram igjen.
Hun konkluderer med at bare to grupper kunne ha etablert leiren:
De seks italienerne som forsvant med ballongen da den lettet igjen etter havariet, og mannskapet om bord i Latham.
Eller begge.
”Det er noe norsk over organiseringen av den ukjente leiren”, skriver Kristensen, som jo vet hva hun snakker om.
Igjen vil det bli diskusjon om Amundsen dro rett mot havaristen, i stedet for å dra mot Ny-Ålesund, der mange av de andre leteekspedisjonene var samlet.
Snart 90 år senere fascinerer mysteriet fortsatt.
Amundsen som bifigur
Tittelen og den nye teorien til tross, i Monica Kristensens bok er Amundsen lenge en bifigur, slik han var det i virkeligheten.
Det var Hjalmar Riiser-Larsen den norske regjering vendte seg til da meldingen kom om at Nobiles luftskipsekspedisjon var savnet.
Italias regjering nølte lenge.
Det var ikke i tråd med Mussolini og fascistenes selvbilde at italienere måtte reddes.
Kristensen beskriver Amundsen med kritisk distanse.
Det er som om hun følger ham med kikkert, der han går omkring i hagen på Svartskog og forgjeves venter på å bli kalt til dåd.
Hans pengeproblem er kjent, det samme er hans manglende evne til å samarbeide.
Han er sær og selvopptatt, men han er og blir den unge nasjonens store polarhelt.
Derfor drar han til seg all oppmerksomhet når han endelig får muligheten til å vise hvor dristig han fortsatt kan være.
Samtidig beskriver hun en tydelig defaitisme hos Amundsen.
Som om han ante – eller til og med ønsket – at han ikke skulle komme tilbake.
17 mann døde
Skildringen av havariet, av leteaksjonen som til slutt omfattet 1500 mann, 23 fly og 20 skip fra en rekke nasjoner, har til tider thrillerens spenning, til tross for at utfallet er kjent.
17 mann døde, 10 av dem var deltakere i ulike redningsoperasjoner.
Bak den tilsynelatende humanistiske innsatsen lå også ønsket fra mange land om å markere revir i Arktis.
På mesterlig vis vever Kristensen et mylder av detaljer om fly, meteorologi og ikke minst is og arktisk kulde, sammen til både instruktiv og medrivende sakprosa.
Aller sterkest er scenene med havaristene på isflaket.
Både de psykiske og fysiske påkjenningene må ha vært nesten umenneskelige de mange ukene de ventet på å bli reddet.
Monica Kristensens skildring av Amundsens siste reise, og av muligheten for at han fant det han lette etter, er et vektig og godt tilskudd til den omfattende polarlitteraturen, ikke minst i en tid hvor Arktis er selve symptomet på vårt århundres største utfordring.
| 1 |
705353
|
Carlsen:− Vi klarer ikke å gjøre det vi er enige om
AaFK kunne krone flytperioden med å innta andreplass på tabellen, men gikk i stedet på sitt første tap på seks kamper i møtet med Vålerenga.
– Vi kjører andre omgang, men fikk det ikke til i den avgjørende fasen, sier Fredrik Carlsen.
Etter frem strake kamper uten tap, og senest en sterk borteseier mot Molde i forrige serierunde, måtte Aalesund pent finne seg i å være favoritter i hjemmemøtet med Vålerenga.
Men favorittstempel er ikke noe AaFK har for vane å innfri.
Sånn ble det heller ikke i møtet med laget fra hovedstaden.
− Vålerenga er et bra lag, så om vi var favoritter er jeg ikke så sikker på.
Men det som uansett er et faktum er at vi ikke klare å gjøre det vi er enige om å gjøre.
Den store forskjellen fra Modle-kampen er at vi slipper inn mål, og at vi ikke klare å score selv, sa kaptein Fredrik Carlsen etter kampen.
Drømmetreff avgjorde
AaFK tapte 0-1 etter et drømmetreff av innbytter Herman Stengel midtvegs mot slutten av første omgang.
Frem til da hadde hjemmelaget hatt grei kontroll, og startet kampen best.
Likevel var det gjestene som skapte de to første farlighetene.
Hjemmelagets første store sjanse kom bare sekunder før Stengels drømmetreff fra 25 meter.
− Rett før scoringen hadde vi jo en gigantsjanse ved Gyasi.
Så går de rett opp og scorer på et treff av de sjeldne, og kunne gå til pause med ledelse.
Vi slet kanskje litt i første omgang, men etter pause styrer vi hele omgangen og er bedre enn Vålerenga.
Det er først og fremst den på den siste tredjedelen av banen at vi blir for unøyaktige og ubesluttsomme, sier Carlsen.
Han tror ikke tapet mot Vålerenga påvirker flyten som laget har hatt de siste kampene.
− Kampene kommer så tett at det knapt nok er tid til å tenke seg om.
Vi tar med oss prestasjonene fra andre omgang, så er jeg sikker på at vi skal klare å gjenskape det, sier Carlsen.
Seks sting for Gretarsson
AaFK har Bjørn Helge Riise og Aron Thrandrasson ute med skade.
Og mot Vålerenga måtte Daniel Gretarsson ut allerede i første omgang, etter en hodeduell med Jonatan Tollås Nation.
AaFK-stopperen måtte sy seks sting, og har etter all sannsynlighet pådratt seg en hjernerystelse i tillegg.
Med neste kamp allerede på tirsdag, borte mot Viking, kan det bety dårlig nytt for en allerede hardt skaderammet AaFK-tropp.
−
Vi har den troppen vi har, og når noen er ute med skade betyr det at andre får spille, er Fredrik Carlsens kommentar til det.
| 0 |
705354
|
Sakprosa:Oljemakta som vart for stor
Norsk oljepolitikk vart ein annan enn politikarane ville.
«De beste intensjoner» forklarer korleis oljå vart for stor, og kvifor det var ille.
Anne Karin Sæther:
Då norsk oljepolitikk vart utforma tidleg på 1970-talet, sette politikarane opp køyrereglar for den nye næringa.
Utvinningstempoet skulle vera moderat.
Oljeaktiviteten skulle drivast på ein miljøvennleg måte.
Og sist, men ikkje minst, oljeindustrien skulle vera under nasjonal politisk kontroll.
Kva har skjedd med desse velmeinte retningslinene frå Olje-Norges barndom?
Produksjonstaket på 90 millionar tonn oljeekvivalentar som Stortinget vedtok i 1974, vart oppgitt alt på slutten av 1980-talet.
Den årlege produksjonen av olje og gass har seinare vore mellom to og tre gonger så høg, og oljeindustrien har dermed blitt ein langt meir dominerande del av norsk næringsliv enn politikarane ønskte til å begynna med.
Norsk oljeindustri er sikkert mellom dei mest miljøvennlege internasjonalt.
Likevel er oljå den største bidragsytaren til norske klimagassutslepp, og den viktigaste årsaka til at Norge ikkje oppfyller dei nasjonale klimamåla me har forplikta oss til.
Og det kan i høg grad diskuterast kor makta over oljepolitikken ligg.
Er det nasjonale styresmakter som styrer Statoil, eller er det i praksis Statoil som styrer politikarane?
For stor til å styrast
Slik er den kritiske versjonen av norsk oljehistorie som Anne Karin Sæther presenterer i boka «De beste intensjoner».
Sæther er utdanna journalist og har mellom anna arbeidd i fem år som kommunikasjonssjef i Miljøstiftelsen Bellona.
Sjølv om den oljekritiske vinklinga er tydeleg, er det ikkje eit grønt propagandaskrift Sæther har skrive.
Dokumentasjonen er grundig og tonen nøktern.
Forfattaren unngår kjensleladd polemikk og tvilsame konspirasjonsteoriar, og gir ofte politikarane honnør for god vilje.
Det har berre ikkje vore nok.
«De beste intensjoner» kan lesast som historia om kva som skjer når ei næring blir for stor til å kunna styrast – også når det kan vera nødvendig for å redda henne mot seg sjølv, som i åra fram mot 2014.
Både staten Norge, norsk nærings- og arbeidsliv og den norske velferdssamfunnet er etter kvart blitt så avhengige av oljemilliardane at det er blitt nærmast umogleg å halda fast ved den kontrollen som politikarane gjerne ville ha i 1970-åra, endå mange ser at me er blitt for oljeavhengige.
Den nåverande regjeringa er den siste i rekka av fleire som står i spagaten:
Statsminister Erna Solberg snakkar om omstilling og klimamål, medan olje- og energiministrane pøser entusiastisk på med nye leitekonsesjonar.
Industrien legg premissar
Sæther viser korleis oljeindustrien sjølv i aukande grad har fått leggja premissane for oljepolitikken, med nye areal og høgt tempo som mål.
Ho meiner også at dei statlege oljebyråkratane er for lydhøyre overfor industrien sine krav, og at det er for mykje samrøre og samforstand mellom næring og forvalting.
Det er for så vidt ikkje noko eineståande i Norge, landbruksbyråkratiet kan vera eit anna eksempel, men forfattaren har rett i at oljå har langt større ressursar enn noka anna interessegruppe til å påverka politikarar og veljarar.
Det har stort sett lukkast bra, men ikkje alltid.
Kampanjen for lågare oljeskatt i 2003 vart ein fiasko, og Lofoten og Vesterålen er framleis skjerma frå oljeaktivitet.
Oljesand-fadesen i Nord-Amerika, den mislukka månelandinga på Mongstad og det stengde gasskraftverket på Kårstø står også som eksempel på at ein skal ta oljelobbyen sine påstandar med ei klype salt.
Aller mest kritisk er Sæther – etter mitt syn med rette - til argumentet om at Norge må gi full gass i oljå av omsyn til å skaffa energi til dei fattige i verda.
Det er ikkje akkurat dei fattige som er Norges viktigaste oljekundar, for å seia det slik.
Tøffare å forsvara
Mykje tyder på at det kan bli tøffare å forsvara den norske oljepolitikken når den internasjonale klimakampen krev meir handfaste resultat.
Å verna regnskog i Amazonas er neppe nok i lengda.
Oljeprisfallet og over 40.000 tapte arbeidsplassar dei siste åra er også ei påminning om risikoen ved å bli for avhengig av ei enkel, konjunkturutsett næring.
Norge skal driva med olje i mange år til.
Men å heia ukritisk på oljå er å gjera både næringa og landet ei bjørneteneste.
Ikkje minst venner av oljeindustrien gjer klokt i å ta på alvor Anne Karin Sæthers velfunderte varsku.
| 1 |
705355
|
Opptur hos Sørensens
Rå hval, snerk og ugress.
Sammen med noen utsøkte vinkombinasjoner blir dette til en av de beste restaurantopplevelsene Stavanger har å by på.
Noen ganger, er det enkle ganske komplisert.
Kjøkkensjef Filip August Bendi på N.B. Sørensens Dampskibsexpedition Annen Etage byr på en meny som er ujålete, nordisk og jordnær - men som likevel er avansert.
Med fartstid fra danske Noma, en av verdens beste restauranter, har han fått med seg at utsøkte lekkerbiskener kan vokse i fjæresteinene, eller som ugress i hagen.
Det er ikke sikkert det er tilsiktet, men det hviler tung inspirasjon fra mesterkokken René Redzepi over Bendis kreasjoner.
Noen ganger, kan det kompliserte være ganske enkelt.
N.B. Sørensen Annen Etage frister med en firerettersmeny som egentlig består av åtte retter.
Man kan velge å nøye seg med tre retter, eller gjøre som oss og utvide til fem med en porsjon ost.
Uansett hvilken løsning man lander på, vil det resultere i en av de beste restaurantopplevelsene Stavanger har å by på akkurat nå.
Politisk ukorrekt gastronomi
Vi ble vist til bordet med utsikt mot Vågen av stedets blide og dyktige hovmester som ikke lenge etter begynte å trylle fram den ene godbiten etter den andre fra kjøkkenet bakerst i lokalet, der Filip August Bendi regjerer og kreerer sammen med sin stab.
Noen av rettene er blant kjøkkensjefens signaturer og er kjent fra før, mens andre kreasjoner er nye og spennende.
Første rett i vår kulinariske reise på den gamle dampskipsekspedisjonen er to halve, lettsyltede agurker med strandarve, pisket krem med zest, rødvinseddik og friske urter.
Det har aldri slått meg at strandarven, denne unnselige veksten som vokser i tuer på svabergene skulle være spiselig, men det er den, og det Bendi gjør i løpet av en kveld, er i grunnen å lære oss og ligge på bakken for å smake litt på det som spirer og gror.
Bendi gjør oss nysgjerrige igjen.
Akkurat som da vi var barn.
Etter en runde herlige, smørmarinerte pinnebrød med brent smør og olje, kom kveldens primører på bordet:
En bolle med ugress.
En bolle med smaksrike, unge spirer fra hagen, overstrødd med pulverisert Fønix, denne voldsomme osten fra Stavanger Ysteri inne på Storhaug og som gir bollen med primører vesentlig dybde og karakter.
Hva serverer man til ugress?
På N.B. Sørensen Annen Etage fisker de fram en flaske moselvin fra Willi Schaefer.
En mineralsk riesling, men med nok restsødme til å stå oppreist i møte med det kraftige og salte ostepulveret og som samtidig har nok frisk syre til å underbygge de sarte, grønne vekstene.
Den er relativt lukket på nesen, men har en subtil sødme som treffer ganen tidlig, før et vell av grønne epler danner en solid, syrlig ettersmak.
Dette er rett og slett prima til primørene.
Den neste vinen er en øl.
En Bolt IPA fra E.C. Dahls i Trondheim.
Til å være industriøl, er dette helt i norgestoppen.
Brygget med Amarillo-humle, Brooklyn-gjær og med flott kobberfarge fra Carared-malt utgjør dette en kraftig amerikansk pale ale etter California-skolen.
En god øl til ost eller krydret mat fra Asia, eller rett og slett til et stykke rått hvalkjøtt.
Filip August Bendi, den politisk ukorrekte galningen, serverer røkt vågehval.
Det er dristig.
Mange er imot hvalfangst.
Til gjengjeld er det riktig å servere i den nordiske settingen N.B.
Sørensen Annen Etage inviterer til.
Her kommer hvalkjøttet som tartar med pepperrotkrem, løyrom og tørket melkeskinn - eller snerk - som det gjerne kalles.
Hvalen har kraftig, rødt kjøtt som balanseres nydelig mot den friske pepperrotkremen.
Vi må bruke mer pepperrot!
Pepperrot er knallgodt.
Løyromens oppgave er først og fremst å løfte retten teksturmessig, men den minner oss også om at dette er sjømat, skjønt lagesildeggene nødvendigvis kommer fra vassdrag i innlandet, mens vågehvalen har herjet på de store havdypene.
Snerken smakte forresten ingenting, men den var antakelig ment som småfrekk, om enn spiselig garnityr.
Harmoni og kontraster
Med hval i magen skulle vi legge kjøttet bak oss, men forbli på skummende bølger.
Neste rett er en veldig velsmakende skalldyrsuppe med akkar.
Denne blekkspruten som holder til i farvannene våre, er en utmerket råvare som vi i likhet med pepperrot tyr til for sjelden.
Her måtte den imidlertid nøye seg med å spille annenfiolin bak den smaksintense suppen.
Her må det være karamelliserte skalldyrskall og kraft fra skjell.
Kokt inn til bare smaken er igjen.
Med et glass Chassagne Montrachet som følge, får vi en harmoni av en annen verden.
En bredt sammensatt smaksrikdom av hav og hei, så fruktig og mineralsk at tårene nesten spretter.
Kan man i det hele tatt få noe bedre, enn en kraftig skalldyrsuppe og et glass tørr, hvit burgunder?
Nå kommer en sellerirotpasta med myse og kongekrabbesalat.
Her roer kjøkkenet smakssansene ned et hakk, etter de heftige rundene med hval og skalldyrsuppe.
Mysen er sausen her, rundt den aromatiske roten og ligger som et speil under et stykke kongekrabbe og er skummet opp med grønne dammer av urteolje.
Igjen en smaksrik og harmonisk rett.
Denne med følge av et glass syrefrisk 2013 chablis fra La Chablisienne, vi reiser altså nordover i Burgund, med en mineralsk nese som minner om lukten av kalkrik jord etter en kraftig regnbyge om sommeren og som er feit og munnfyldig med et streif av gule frukter.
Kraftig nok, altså, til ikke å få juling av selleriroten, men myk nok til å kile den milde krabben forsiktig.
Menyens hovedrett er breiflabb med potetkrem, chips og grillet purre.
Igjen en harmonisk rett med varierende teksturer som skaper dybde og kontraster.
Perfekt stekt fisk av den typen som faktisk tåler røff varmebehandling.
Nydelig, myk potetkrem, sprø chips og sødmefull, grillet purre med et forsiktig hint av løk.
Det hele overrislet med pulverisert nori.
Fisken kom sammen med et glass fyldig og nøtteaktig chardonnay med et hint av pære, fra Patz & Hall på Sonoma-kysten i California.
Enda et perfekt, om enn litt overraskende, følge til breiflabben.
Ricotta og gulbete med hylleblomst, lakrismarengs og honningflarn satte et søtt punktum sammen med et glass Moscato d’asti fra Sarocco som er en relativt enkel og floral no-nonsense moscato med sukkertøy i ganen og en frisk utgang som står godt til søte desserter.
Italierne serverer denne vinen til Tiramisu, men her er det bete i desserten.
Galskapen fortsetter, og den smaker utmerket.
Jeg kan faktisk ikke forestille meg hvordan denne desserten hadde vært uten det milde glimtet av jord fra gulbeten.
Vi avsluttet taffelet med et fat lokale oster - Fønix og Pan fra Stavanger Ysteri og Jærosten fra Voll Ysteri - helt suverene oster fra dyktige, lokale leverandører.
Vi er heldige som bor midt i matfatet her, og skulle du være i tvil over hva du ville hatt til middag, kan du alltids ta en titt i bakhagen og smake litt på det grønne som spirer.
| 1 |
705356
|
Radiohead:For 20 år siden
Albumet som brakte Radiohead til rockens høyeste tinder, nå oppusset og utvidet.
Radiohead:
"OK Computer OKNOTOK 1997-2017" (XL/Playground)
Platejubileene sitter tett om dagen.
Blant annet er det 50 år siden "Sgt.
Pepper's Lonely Hearts Club Band" kom ut og 20 år siden Radioheads "Ok Computer".
Dermed er uunngåelig å sitere åpningsordene på "Sgt.
Pepper":
It was twenty years ago today, Sgt.
Pepper taught the band to play.
Med "Ok Computer" gikk Radiohead fra å være et godt likt indieband til å bli en av rockens giganter.
De slo tidvis Beatles i avstemninger om beste britiske album, selv om det hendte at Oasis passerte dem igjen.
Men felles for både Radiohead og Oasis:
De bygde på det Beatles hadde gjort.
Uansett er "OK Computer" vel verd en gjenutgivelse, særlig når vi får de 12 kuttene i remastret utgave direkte fra de originale rullene.
Dessuten plusses det på åtte singelbaksider og ikke minst tre tidligere uutgitte sanger fra samme periode:
"I promise", "Lift" og "Man of war".
"I promise" åpner med kassegitar og Yorkes lavmælte løfte om å bli værende:
I won't run away no more, I promise
Even when I get bored, I promise
Strykerne fyller ut mot slutten, og vi står igjen med en fin låt.
Både "I promise" og "Lift" sto på settlisten da Radiohead var oppvarmingsband for Alanis Morissette i 1996.
"Lift" var en sang de mente kunne øke salget av "OK Computer", men den passet ikke inn og de kuttet den ut.
En fin låt er det uansett, om enn med en noe klaustrofobisk følelse av institusjonell innleggelse:
The smell of air conditioning
The fish are belly up.
Empty all your pockets,
’Cause it’s time to come home.
"Man of war" ble først droppet fra "The Bends" og siden tiltenkt "The Avengers" i 1998, en temmelig mislykket film om to britiske agenter.
Radiohead var ikke fornøyd med resultatet i studio og skrotet sangen.
Sikkert like bra.
De var på vei mot et nytt landemerke, albumet "Kid A", og hadde ikke bruk for en halvbra sang til en dårlig film.
De hadde mer hell med "Exit Music (For a Film)", fjerde kutt på "OK Computer".
Den er inspirert av Shakespeares "Romeo og Julie" og ble brukt i “Romeo + Juliet” og siden i andre filmer.
Når det kommer til singel-baksidene, er det opplagt at "Paranoid Android" og "Karma Police" fortjente noe spesielt, henholdsvis "A Reminder" og "Meeting in the aisle".
At singler i dag er noe som strømmes og ikke fysiske eksemplarer med ekstrakutt på baksiden, gjør musikken fattigere.
Du mister "How I made my millions", der Yorke sitter ved pianoet og tryller fram tre vakre minutter fra ingenting.
Og den upolerte rocken i "Palo Alto", en tøff låt som har tålt de 20 årene bra.
Det samme har sangene på albumet.
Den urovekkende åpningen "Airbag" med sin tekst om hvor lett det er å dø i en trafikkulykke.
Firedelte "Paranoid Android", kalt indierockens svar på "Bohemian Rhapsody" – eller på "Happiness Is a Warm Gun", for å holde oss til Beatles.
Miles Davis-inspirerte "Subterranean Homesick Alien".
Nevnte "Exit Music (For a Film)" og Phil Spector-påvirkningen i "Let Down".
Vokalen på "Karma Police", med koblinger til både "Sexy Sadie" og "Strawberry Fields Forever", altså Beatles igjen.
Andre halvdel krever mer av lytteren, i det minste før de tre siste sangene kommer.
"No Surprises", "Lucky" og "The Tourist" er saktegående nok til å roe selv Yorkes frynsete nerver.
| 1 |
705357
|
Utstilling:Bier uten sting
UTSTILLING:
Bienes livsvilkår kan komme til å bli et konkret mål på dommedags nærhet.
Men utstillingen rekker ikke mer enn så vidt å skrape i overflaten.
Hå gamle prestegard:
Power to the Bees, kulturhistorie og samtidskunst.
T.o.m. 27. aug.
Det er ikke greit å være bie i dag.
Den trues fra mange kanter; særlig er det det vårt intensive landbruk som skaper dårligere livsvilkår.
Dette er ett av flere eksempler på tidens paradoks: at vår utvikling av sivilisasjonen truer selve sivilisasjonen, for her er det pollineringen av størsteparten av jordens planter som settes i fare – bienes livsvilkår kan komme til å bli et konkret mål på dommedags nærhet.
Hå gamle prestegard viser i sommer en kulturhistorisk utstilling ispedt noen innslag av samtidskunst.
Med tilsynelatende stor bredde trekkes det inn elementer fra oldtidens samfunn:
Egypt, Hellas, Kina, Midtøsten, både fra praktisk birøkt og fra diverse mytologier.
Tekstplansjer og foto-illustrasjoner belyser noe av dette, men her går bredden på bekostning av dybden.
Det ofres kun noen få linjer på emner som «Birøkterkunst i Kina», «Gresk mytologi» og «Norrøn mytologi,» for å ta et par eksempler.
Utstillingen rekker ikke mer enn å så vidt å skrape i overflaten.
Estetikken dominerer
Jo, jeg lærer at det finnes 172 villbiearter i Norge, at 30 prosent av Norges bier står på listen over utryddingstruede arter, og at man har utviklet et nasjonalt område for vern av brunbien i Flekkefjord.
Her ligger stoff for høyere temperatur i presentasjonen og for en presserende akuttberedskap, men utstillingen fortsetter med sin rolige hvilepuls og lukker seg om de virkelig betydelige spørsmålene før de er skikkelig belyst.
Det henger sammen med presentasjonsformen, som hele tiden holdes på et estetisk tiltrekkende nivå.
Du finner mer om andre utstillinger og arrangementer her.
Mye ville ha vært rettet opp med en katalog, hvor et par grundige tekster skrevet av fagfolk kunne ha gitt oss større innsikt og dypere forståelse, om f.eks. det økologiske aspektet eller bienes inntreden i skjønnlitteraturen.
Uten faglig tyngde i en katalog blir utstillingen hengende i sin egen estetikk, og slik brukes også flere av samtidskunstnerne her.
De skal være med for å pynte og pryde utstillingsformen, gjøre den enda lekrere.
Det gjelder flotte kunstnere som norske Sidsel Hanum, polske Stanislaw Brach og britiske Louis Masai – de høyner utvilsomt utstillingens estetiske verdi, men de belyser ikke det temaet som ligger i utstillingstittelen, «Power to the Bees,» noe særlig.
Og når amerikanske Terence Koh og hans «Bee Chapel»-prosjekt kun vises i NRKs dokumentarfilm «Thomas og den vanskelige kunsten,» sørger programlederen for at dette knapt blir presentert som mer enn en kuriositet.
Mørkekammer
Norske Ann Kristine Aanonsen sørger for at temaet får et godt og helt konkret uttrykk nede i høystålet, hvor man kan gå inn i det mørke «Honningrommet,» en installasjon laget av bivokstavler, og hvor biene kun er til stede som en blafrende videoprojeksjon på rommets yttervegger og summing på lydsporet – begge deler manifestert som skygger og ekko fra fortiden, et svakt minne om noe som engang var.
Dette er et sterkt teatralsk verk, et iscenesatt mørkekammer, som virker både fysisk og konseptuelt på den besøkende.
At kinesiske Ren Ris arbeider ble borte på veien (åtte dager etter utstillingsåpning sitter de fortsatt fast i det nederlandske tollbyråkratiet), passer for så vidt inn i dette mørke bildet:
Ren bruker biene selv til å forme skulpturer med bivoks, men kulturen vår stenger biene ute….
Den som i første rekke bærer utstillingens kritiske potensial, er meksikanske Sabino Guisu, som viser to store tekstiler; ett er vevd med plantefarget tråd og pollen, det andre er et veggbilde påført med birøkterpuster, akryl og bivoks og viser Brueghels kjente birøktermotiv hvor menneskene har fått dødningehoder – de er dødens budbringere.
Og så topper Guisu dette med en hodeskalle laget av bivoks, honning og propolis, «Dead Honey,» et viktig memento mori – husk at du skal dø – for bienes framtid.
Og for menneskenes.
| 0 |
705358
|
Beach Fossils:For dovne dager
Noen plater er mer sesongriktige enn andre.
Beach Fossils: "Somersault" (Bayonet/Playground)
Med sommeren i anløp er det på sin plass å lene seg tilbake og lytte til Beach Fossils når de åpner med sitt tredje album med "This year".
Merkelig nok er de ikke fra et solbleket sted i California, men har tilhold i tjukkeste Brooklyn.
Vel, de har sommer i New York også.
Vokalist Dustin Payseur har en avdempet stemme som står i stil med musikken, og på "Tangerine" får han hjelp av Rachel Goswell fra Slowdive.
Det er fristende å stoppe der og trykke repeat, men velger du å gå videre får du ni bra kutt til.
Det er gått fire år siden deres forrige plate, og Beach Fossils har bygd ut lydbildet med strykere, tangenter og fløyte, pluss saksofon i "Rise" med en snakkende Cities Aviv som gjest.
Og forresten, med musikk som dette klarte de jo ikke å holde seg unna Los Angeles.
Noen av opptakene er gjort der, i hjemmestudio til Jonathan Rado fra Foxygen.
Beste spor:
"This year", "Tangerine", "That's all for now".
| 1 |
705360
|
Sakprosa:Årets viktigaste bok
20 års arbeid har gitt oss eit på alle måtar stort standardverk om den jødiske tragedien i Norge.
Bjarte Bruland:
Holocaust i Norge
846 sider
Dreyers Forlag
Deportasjonen av over 770 norske jødar til massemord i tyske konsentrasjonsleirar er det mørkaste kapitlet i norsk krigshistorie.
Mange har skrive om det frå ulike synsvinklar, og diskusjonen om ansvar har gått høgt til denne dag.
I kor stor grad var norsk politi, som stod for ein stor del av arrestasjonane, medskuldig i folkemordet?
Og kunne meir ha vore gjort for å forhindra eller avgrensa katastrofen?
Desse diskusjonane vil me aldri bli ferdige med.
Men med Bjarte Brulands monumentale «Holocaust i Norge» har me fått eit eineståande faktagrunnlag til å føra debatten på.
«Holocaust i Norge» er resultat av over 20 års meir eller mindre samanhengande arbeid med emnet.
Det begynte med ei hovudoppgåve i historie ved Universitetet i Bergen i 1995.
Deretter var Bruland medlem av Skarpnes-utvalet, som undersøkte kva som skjedde med eigendelane til dei deporterte jødane og la grunnlaget for eit økonomisk erstatningsoppgjer – 50 år etter.
Bruland har også i ein periode vore fagleg leiar ved Jødisk Museum i Oslo.
Vilje til dokumentasjon
Verket er prega av ein intens, til tider nærmast pedantisk, vilje til dokumentasjon.
Arrestasjonar, deportasjonar, beslag av eigedom og «den endelege løysinga» i gasskamra er omtala så detaljert og nøyaktig som kjeldematerialet gir rom for.
Boka har ein fyldig statistikkdel der kvar enkelt offer har fått namn, adresse og dato for fødsel, deportasjon og død.
Bruland skriv i ein sakleg, faktaorientert og drøftande stil.
Ein kunne frykta at ein slik murstein av ei bok dermed kunne bli nesten uleseleg.
Det er ikkje tilfelle.
For kontrasten mellom Brulands nøkterne analysar og dei mange personlege opplevingane han refererer frå ulike tidsvitne, gir framstillinga ein truverdig, realistisk dramatikk som kunne ha gått tapt med ein meir emosjonell tone.
Fakta er så visst sterke nok i seg sjølv.
Skal ein kritisera noko, er det at Bruland enkelte stader er pirkete og lite raus med andre forfattarar, som Marte Michelet, og at korrekturen ikkje alltid står i stil med den nøyaktigheit som elles pregar boka.
Men det blir småting i den store samanhengen.
Tysk og norsk skuld
Forfattaren nøyer seg ikkje med berre å dokumentera.
Han går også inn i dei vanskelege spørsmåla – om norsk antisemittisme, om politiet si rolle, om forholdet mellom NS og tyskarane, jamvel om det var enkelte jødar som sjølv stilte seg til teneste for dødsfiendane sine.
Bruland er tydeleg på at skulda ligg hos nazistane, dei tyske og norske, som sjølv trudde på sin eigen propaganda om «den internasjonale jødemakta» som ein livsfarleg trussel mot det germanske folkefellesskapet og den europeiske sivilisasjonen.
Kven som tok initiativet til dei konkrete arrestasjonane og deportasjonane i oktober-november 1942, er derimot ikkje like klart.
Tyskarar og nordmenn har i ettertid skulda på kvarandre.
Bruland meiner aksjonane i alle fall vart drivne fram i Norge, og ikkje på direkte ordre frå Berlin.
Ein sentral person i Oslo var Gestapo-offiseren Wilhelm Wagner, som opphavleg hadde kome til Norge for å ta seg av kyrkjepolitikken.
Wagner framstod som ein «sivilisert» tyskar, og det var kanskje ein grunn til at han til manges forundring slapp dødsstraff etter krigen.
Samtidig var det viktig for tyskarane at aksjonane såg ut som «norske».
Quisling-regimet var villig med, og enkelte norske nazistar var meir aggressive enn tyskarane.
Avgjerande var også at norsk politi, både det nazifiserte statspolitiet og det meir nøytrale ordenspolitiet, medverka.
Tilliten blant folk til norsk politi gav større effektivitet, kanskje også legitimitet, til aksjonane.
Der lensmenn og lokale ordenspolitifolk måtte gjera jobben, vart ein større del av dei registrerte jødane faktisk arresterte.
Bruland er forsiktig med kritikken av politiet, som var i ein vanskeleg situasjon mellom borken og veden.
Enkelte forsøkte å varsla jødane om kva som skulle skje.
Men den ansvarlege i Oslo, politiinspektør Knut Rød, gjekk radikalt og kontant til verks.
Frikjenninga av han etter krigen blir ikkje mindre påfallande når ein les Bruland.
Dei fleste flykta
Debatten dei siste åra har i stor grad vore konsentrert om svik og svikt – om kvifor ikkje fleire jødar vart berga unna overgriparane.
Det er kanskje på tide, som Bruland gjer, å minna om at historia også har ei anna side.
773 jødar vart deporterte frå Norge.
1216 greidde å flykta til Sverige, dei fleste i november/desember 1942, gjennom snø og vinterkulde.
Fleire av hjelparane måtte bøta med livet for å ha vore med på det Bruland kallar «en av krigens største redningsdåder».
Visste jødane kva som venta dei?
Og visste nordmenn det?
Bruland dokumenterer at informasjon om massedrapa av jødar på austfronten og fryktelege gettoar og leirar i Polen var kjent, både blant norske NS-folk, i motstandsrørsla og blant jødane sjølve då «Donau» la ut frå Oslo 26. november 1942.
Dei 529 jødane om bord var ikkje i tvil om at dei hadde vondt i vente.
Omfanget av det industrielle massemordet var det likevel få som kunne førestilla seg.
Som psykiater Leo Eitinger, ein av dei få overlevande, seinare skreiv:
«Det ville være forferdelig om vi ikke hadde vært så troskyldige!
At vi kunne fått oss til å tro at noen ville samle vergeløse mennesker, sende dem tvers over Europa for å drepe dem!»
Men slik var det.
Bruland avsluttar med å minna om kva eit forskrudd tankesett, prega av ei blanding av hat og frykt, kan få menneske til å gjera med kvarandre.
Det er dessverre ikkje uaktuelt i dag heller.
Vanlegvis er det ein klisjé å skriva at ei bok er viktig.
Det er ikkje tilfelle her.
Bjarte Bruland har skrive årets viktigaste bok.
| 1 |
705361
|
Utstilling:Strålende, overveldende, ren nytelse
Strålende, overveldende, ren nytelse.
Trond Borgen bruker sterke ord i sin omtale av Kitty Kielland-utstilling i Stavanger kunstmuseum.
Stavanger kunstmuseum:
Fri luft – Kitty L. Kielland.
Maleri, tegning.
T.o.m. 29. okt.
«Hvad derude ligger af storhed og fattigdoms rigdom, af finhed i linier og af overvældende magt ved siden af øm rørende mildhed ... at dette er min natur,” dette er hva Kitty Kielland så gjerne vil formidle og det programmet hun formulerer om sitt Jæren-maleri, i et portrettintervju med Christian Krohg i 1891.
Det er hun som oppdager det jærske landskapet kunstnerisk og som etablerer jærmaleriet som nyskapende og friskt fra slutten av 1870-årene.
Hun får raskt følge av flere, bl.a. Eilif Peterssen og Nicolai Ulfsten.
At det kom til å skje skje akkurat da, hang sammen med minst tre forhold:
Gude hadde oppfordret sine elever til å se seg om etter motiver i sitt lokale landskap; nasjonalromantikken var blitt avløst av en naturalisme, en mer nøktern realisme uten åpenbare idylliske eller nasjonale overtoner; og Jærbanen ble ferdig i 1878, noe som gjorde Jæren langt mer tilgjengelig.
Overveldende
De konkrete resultatene av dette kan vi denne sommeren studere i den omfattende utstillingen av Kitty Kiellands malerier som Stavanger kunstmuseum har organisert i samarbeid med Lillehammer og Haugar Vestfold kunstmuseer.
Førsteinntrykket er overveldende: her er 15 av hennes «Torvmyr»-motiver samlet i ett overblikk; her følges utviklingen fra hennes tidligste forsøk, via franskinspirerte suksesser på Salongen i Paris, til de modne jærmaleriene utover 1880-tallet og senere, og ikke minst til Kiellands sterke og banebrytende formidling av nyromantikken fra 1885.
Her er også interiørmotiver og del krydder i form av tegninger, fotografier, tekster (en lyttestasjon med hennes og brorens noveller).
Det jeg ser her er den sterke, samlende hånden og det skarpe blikket til utstillingens kurator, Inger M. L. Gudmundson, som har gjort en formidabel jobb, både med utvalg og montering.
F.eks. har hun, for å gjøre det enkelt å sammenligne, plassert omkring i utstillingen noen malerier av andre kunstnere (bl.a. Gude, Hertervig, Peterssen.), markert med tittelskilt i annen farge – dette er gjennomkuratert ned til minste detalj.
Informasjon om andre utstillinger og kulturarrangement finner du her.
Innsikt
Resultatet er ren nytelse; kuratorjobben er forbilledlig.
For i tillegg til den åpenbare gleden ved å kunne studere godt malte bilder, skaper kombinasjonen av den vel gjennomtenkte monteringen, de informative tekstplansjene og den svært fyldige katalogen grunnlag for dypere innsikt i og forståelse av dette kunstnerskapet, både i seg selv og i en større sammenheng.
Kitty Kielland var en pioner på flere måter; hun tilhørte den første norske generasjonen med kvinnelige kunstnere som maktet å slå seg fram internasjonalt, og – sikkert farget av problemer og erfaringer med dette – hun ble en sterk talskvinne for kvinnekampen, ikke minst gjennom det hun skrev.
Landskapsmaleriet hadde hittil vært forbeholdt mannlige kunstnere; Kielland renset det for mannens begjærende blikk og for hans framstilling av sublim dramatikk i naturen.
Det er denne kjønnede forståelsen av kunstnerrollen Tone Lyngstad Nyaas diskuterer i sin katalogartikkel, og hun skriver om vannspeilets melankolske stillhet i sommernattsbildene, om landskapet som melankolsk rom.
Kiellands grundige erfaring med naturalismen i maleriet får henne nå, først med «Efter solnedgang», 1885, og så bl.a. med «Sommernatt» 1886 og «Aftenlandskap – Stokkavannet» 1890, til å balansere realismekravet om det sannferdige maleriet med interessen for å uttrykke stillhet og atmosfære i et landskap som sommernattslyset forvandler til bærer av naturmystikk, hvor detaljene forsvinner og formene blir rundere, mykere.
Et stemningsmaleri som aldri blir sentimentalt eller søtladent.
Nyaas uttrykker dette presist:
«Vannspeilets suggererende kraft skildres med en affektiv form for realisme.»
Fri luft
Utstillingen gir oss rikelig anledning til å studere nettopp dette, og mye mer, ved Kiellands malerkunst.
Se f.eks. på hennes flotte håndtering av det nye friluftsmaleriet – at fargene nå fantes på tuber gjorde det mulig for kunstnerne å male sine bilder ute i naturen, ikke inne i atelieret.
For Kielland er resultatet forbløffende: hun lyser opp sine motiver og gjør dem dagklare og koloristisk svært levende, som i «Kystlandskap, Jæren,» «Fra Jæren, Hummerfiskere» og «Innhøsting, Kvalbein» (1883-84).
Utstillingens kjerne er Kiellands «Torvmyr»-motiver.
De endrer seg også gjennom hennes utvikling av friluftsmaleriet; de blir lysere, klarere og får en slående rikdom av fargenyanser.
Håndteringen av fargene er like slående i noen malerier hvor abstraksjonen går svært langt.
Som i det lille motivet «Fra Sølyst,» 1980-tallet, og et udatert «Torvmyr» (kat.no.77) med abstrahert flatekarakter som faktisk bringer tankene mot samtidskunstnere som Arvid Pettersen og Per Kirkeby.
Like stor abstraksjon ser jeg i «Sandvikselven,» 1890, et rent flatemaleri som i sin helhet bæres av de matt glødende fargene.
Det er malerier som dette som viser at selv om Kitty Kielland ikke tilhørte den internasjonale avantgarden, så var hun likevel langt framme i sitt arbeid med å gjøre maleriet til aksjonsfelt for rent maleriske finesser.
Utstillingen er en strålende markering av kunstmuseets 25-års jubileum.
Den viser med stor kunstfaglig tyngde at Kitty Kielland var en markant kunstner i sin samtid og at hun har en solid plass i norsk kunsthistorie.
| 1 |
705363
|
Katy Perry:Retningsløs stadionpop
Hitfattig fra en av verdens største stjerner.
Katy Perry:
"Witness" (Capitol)
I 2010 prydet Katy Perry plateomslaget på «Teenage dream» liggende på en sky av rosa sukkerspinn.
På sitt beste har hun laget leken pop med glimt i øyet og hodet høyt hevet.
Tidlige låter som «Hot N cold» og «Firework» låter fremdeles friske, sammen med «Dark horse» fra 2013.
I 2017 er det lite som låter friskt ved Katy Perry.
Og dess mer hun synger om hvor selvsikker hun er, jo mindre framstår hun som nettopp det.
Ta «Hey hey hey», en underlig sidrumpa låt med tanke på budskapet – hvordan hun ikke lar seg knekke av hatere.
«Witness» er 32-åringens fjerde plate og forsøksvis en mer voksen utgivelse.
En hører mer mollstemte melodier, men lite til en uttalt politisk bevissthet, foruten singelen «Chained to the rhytm».
Selv om en har hørt mye om feiden med Taylor Swift i forbindelse med lanseringen, hører en bare spor av denne på den fengende, houseinspirerte «Swish swish».
Håndverket er solid nok, produksjonen stadionstor og synthene stilige.
Det dekker likevel ikke over at albumet mangler et helhetlig uttrykk og at det er fire-fem låter for langt.
Og ikke minst, det mangler megahits.
Singelen «Bon appétit», med selskap av Migos, har grunnlaget, men låtkonseptet er så altfor plumpt.
Her er koblingen mellom mat og sex så lite subtil og så veldig lite sexy.
«Bigger than me» har en fin EDM-innpakning, pusterom og deilig flyt, «Déja vu» kan bli en sval dansegulvfavoritt, mens andre låter aldri burde ha sett dagens lys, som gospelgrusomheten «Pendulum».
Purity Ring-produserte «Mind maze» hadde vært en heftig låt, om en bare kuttet vokalen.
For selv om Katy Perry uten tvil har en knallsterk popvokal, blir det her tydelig at hun mangler noe relevant å formidle.
Beste låter:
«Swish swish», «Bigger than me».
| 0 |
705364
|
Svømmebasseng:Behagelig synthpop
Innsmigrende og litt for jevn andreplate fra et band som synes å bade i solskinn.
Svømmebasseng:
"Broder" (Playground)
Svømmebasseng er lett å like.
Seksmannsbandet fra Oslo kverner ut dansbare synthpoplåter som maner fram velbehag.
Bandet har selv referert til Whitest Boy Alive og Phoenix.
Tankene mine går også til bergensbandet Chain Wallet, som slapp en finfin plate i fjor.
Debuten «Fløte» fra 2014 var myk og lys.
En hører at bandet har modnet og at der er mer finesse i alle ledd av produksjonen.
Gitaren er mer tilstede, og lydbildet er større.
En superstødig diskobass og taktfulle trommer driver albumet framover.
Vokalistene Lars Sandbakken og Ine Johnsen kler hverandre i sin myke, nært hviskende tilnærming.
De er i effektfull dialog med hverandre.
«Skapt for hverandre» viser sistnevntes stilige, skjøre stemme.
Jeg skulle gjerne ha hørt enda mer av den.
Det er lite å utsette på håndverket her, både når det kommer til melodier og produksjon.
Det er jevnt – litt for jevnt.
Etter flere gjennomlyttinger, er det fremdeles ikke én låt som fester seg.
Jeg sliter med å skille de ti sporene fra hverandre, og det er lite variasjon i tempo.
Etter hvert opplever jeg også vokalen som dekor.
Her er ingen linjer som får meg til å spisse ørene eller som snakker til meg, selv om de skisser opp gjenkjennelige bilder av sene sommernetter og snikende forelskelser.
Det lurer en lun melankoli her, som ikke får nok pusterom til å fange lytteren.
Singelen «Følger deg hjem» gir meg noe av det jeg savner.
Her åpner mellompartiet opp låten, med svevende, strålende synther.
Den fine åpneren «Epleslang» har et refreng som skiller seg ut, mer mollstemt og troverdig insisterende, mer enn innsmigrende.
Svømmebasseng gjør tilsynelatende alt riktig, og jeg hører gjerne denne platen på en vellykket sommerfest.
Men det mangler originalitet, og vi tåler at det lugger litt mer.
Selv når solen skinner.
Beste spor:
«Følger deg hjem», «Epleslang».
| 0 |
705365
|
Jason Isbell and The 400 Unit:Bøyd, ikke brukket
Det er ulvetider i USA, men Jason Isbell ser håp for framtiden i datterens øyne.
Jason Isbell and The 400 Unit:
"The Nashville sound" (Southeastern/Border)
Forrige album gjorde Jason Isbell til en mann regne med.
"Something more than free" toppet listene for country, folk og rock og nådde sjetteplassen på den generelle Billboard-listen.
I tillegg ble det en grammy for årets americana-album.
To år senere er han tilbake med mer av samme slaget.
Dave Cobb er produsent, slik han har vært på de to siste platene.
Backingbandet er kreditert i tittelen, som det var i 2009.
Det virker som om brikkene har falt på plass for 38-åringen.
Han var bare 22 da han ble med i Drive-By Truckers, på et tidspunkt da bandet turnerte tungt etter gjennombruddet med "Southern rock opera".
Det var nærmest dømt til å gå galt.
Etter seks år, da alkohol og kokain hadde redusert Isbells evne til å fungere, ble han sparket ut av bandet og skilt fra kona som spilte bass der.
Nå er han langt mer oppegående, har giftet seg på nytt og fått en datter, halvannet år gamle Mercy Rose.
Det gir ham nytt håp, selv i dagens USA.
På "White man's world" har han med kona Amanda Shire på fele:
I'm a white man living in a white man's nation
I think the man upstairs must'a took a vacation
I still have faith, but
I don't know why
Maybe it's the fire in my little girl's eyes
Sangen likner noe Neil Young kunne gjort og ble skrevet i sinne og frustrasjon like etter presidentvalget.
Anstendigheten er på vikende front, mener Isbell.
Assholes feel emboldened to act like assholes now, because
we obviously are going through a period of rewarding that behavior, sier han i et intervju med Uproxx.
Han drømmer om en annen verden, som i "Hope the high road":
I know you’re tired and you ain’t sleeping well
Uninspired and likely mad as hell
but wherever you are
I hope the high road leads you home again
to a world you want to live in
Den arbeidsløse mannen i kullgruvebyene som stemte fram Trump, får sin sang i "Cumberland gap".
Her ser imidlertid ikke Isbell så mye håp.
Hvem vil vel gå tilbake til kull, uansett hva presidenten måtte mene?
På sangen vender han tilbake til rocken fra tiden med Drive-By Truckers, mens countryballaden "Tupelo" ligner Eagles et sted mellom "Desperado" og "Lying eyes".
Det er slik platen er, en miks av rock og myke sanger med americana som merkelapp.
Albumet åpner med "Last of my kind", en lavmælt sang om å føle seg fortapt i byen.
Mama says God won't give you too much to bear.
That might be true in Arkansas, but I'm a long, long way from there, synger Isbell.
"If we were vampires" er en vakker, akustisk kjærlighetserklæring, framført i skyggen av vissheten om at en dem sannsynligvis vil dø før den andre.
"Anxiety" er angsten som melder seg med kone og barn sovende ved siden av seg, angsten for å miste det hele.
Angsten som tar fra deg all glede, all styrke.
"Molotov" handler om kjærligheten og hva den krever.
Teksten kunne lett tippet i retning av Springsteens "The river", men er mer optimistisk.
"Chaos and clothes" er en akustisk vise med mange ord, og det er ikke vanskelig å forestille seg Simon & Garfunkel synge denne.
Isbell avslutter med "Something to love", en sang til datteren som får ham til å tenke tilbake på sin egen barndom.
Budskapet fra far til datter er enkelt:
Just find what makes you happy girl and do it 'til you're gone.
Beste spor:
"Last of my kind", "Tupelo", "If we were vampires", "Anxiety", "Something to love"
| 1 |
705366
|
(Sandy) Alex G:Vakkert og sært
23 år gamle Alex Giannascolis fra Philadelphia er allerede framme ved sitt åttende album.
(Sandy) Alex G: "Rocket" (Domino/Playground)
Han debuterte med "Race" i 2010 og har hovedsaklig gitt ut platene for egen regning, men for to år siden kom "Beach music" ut via plateselskapet Domino.
Et nytt skritt ble tatt i fjor, da Giannascolis ble lagt merke til av selveste Frank Ocean og invitert til å spille gitar på "Endless" og "Blond".
Alt dette har ikke endret ham nevneverdig, annet enn mer vilje til å samarbeide med andre.
Som med felespillende Molly Germer.
Innspillingene skjer fortsatt hjemme, og stilmessig spriker det fra de countryaktige singelkuttene "Proud" og "Bobby" til støyrockende "Brick" og eksperimentelle "Horse".
Om det er for å beholde mystikken i musikken Alex G nå også har lagt til parentesen (Sandy) foran artistnavnet, er ikke godt å vite, men det passer inn.
Nevnte "Bobby", en nydelig duett med Emily Yacina, er et trygt sted å starte, før du så kan våge deg ut på dypere vann.
Alex G startet inspirert av Elliott Smith, men er i ferd med å bli egen sjanger.
Beste spor:
"Proud", "Bobby", "Powerful man".
| 1 |
705369
|
Lorde:Stille dynamitt
Lorde lager ikke kalkulatorpop.
Hun lager levende, pustende popmusikk med puls og nerve.
Lorde:
«Melodrama» (Republic/Universal)
Siden debuten «Pure heroine» i 2013, har Lorde blitt mer moden, noen smertelige erfaringer rikere og pennen er blitt stødigere.
Men det er ikke livet som Lorde hun skildrer:
Det er livet som Ella Yelich-O’Connor, med artisten Lorde som situasjon.
Det er et nydelig «break-up»-album, med singelen «Liability» som ledestjerne.
Eller den gåsehudfremkallende «Supercut»: We were wild and fluorescent, come home to my heart.
Lorde er en balansekunstner.
Lekenheten går hånd i hånd med seriøsiteten, sårbarheten står side om side med stoltheten.
Det er konfronterende, men samtidig tilbakelent.
Melodiene går i dur og moll samtidig, og et hint av EDM følges av enkle pianolyder og lekre hiphoprytmer.
Den dype, nesten ru stemmen insisterer, hvisker, dveler ved ordlyder, nesten snubler.
Det gjør ting interessant.
Som denne tekstlinjen i «The Louvre», som repeteres: Broadcast the boom, boom, boom, boom, and make them all dance to it.
Nesten teit, men deilig ørekilende.
«Melodrama» har ingen fiffig mediestrategi eller hypede superhits.
Platen krever litt oppmerksomhet, men vokser seg sterkere for hver gjennomlytting.
Etter å ha anmeldt to andre popalbum de siste ukene, sammenlikner jeg automatisk Lorde med Halsey og Katy Perry.
Lorde synger ærlig om sex, dop og drikking, lange netter og brutalt dagslys, men er en smartere tekstforfatter enn Halsey.
Hør bare på «Homemade dynamite».
Lorde leker med sjangre, men det oppleves ikke kalkulert som hos Perry.
Førstesingelen «Green Light» ble morsomt nok kritisert av Perrys låtskriverkompanjong Max Martin for å være «matematisk ukorrekt».
Låten, med det store, ekstatiske refrenget, er uhyre mer relevant enn noen av Perrys.
Lorde lager ikke kalkulatorpop.
Heldigvis.
Beste spor:
«Green light», «Homemade dynamite», «Supercut», «Liability».
| 1 |
705371
|
Tullus:Mye moro i sjøen
Skal du supplere bilens musikktilbud før ferien, har Tullus noe for småtassene i baksetet .
Tullus:
«Hopp i havet med Tullus!»
Det skader ikke at sangene er av det sesongriktige slaget.
Stavanger-trioen åpner med «Hopp i havet» og fortsetter med «Havets bunn» og «Undervannsbåten».
Sistnevnte er blant de friskeste låtene på platen, takket være avslutningen.
Tullus er vokalist Marianne Jonassen, tubaist Roald Hindal og multiinstrumentalist John Gunnar Akerø, som har hånd om det meste av låtskrivingen.
En rekke andre, både store og små, bidrar også på platen.
De fleste sangene er lagt til det våte element, og for helhetenes skyld kunne godt alle 14 vært det.
Det er kanskje alt vannet som gjør tekstene flyter påfallende lett, enten det gjelder en kreisi krabbe som ikke vil krabbe sidelengs eller en sei som er lei.
Platen smaker av sommer, og en «Kaketur ved Prestestø» høres ut som noe alle burde få oppleve en gang i livet.
Og å danse «Popkorn»-dansen.
Beste spor:
«Undervannsbåten», «Pingviner», «Kaketur ved Prestestø», «Popkorn».
| 1 |
705372
|
Hå-utstilling, som et hardt slag i mellomgulvet
Som et slag i mellomgulvet, skriver Anne Therese Tveita begeistret om ny utstilling på Hå Gamle Prestegard.
Per Inge Bjørlo:
Velkomen Heim.
Hå Gamle Prestegard fram til 27. august.
4 installasjoner, 1 maleri.
Hva er Hjem?
Der du kommer fra?
Dit du søker tilbake?
Et tilfluktssted?
Det institusjonelle hjem?
Tittelen «Velkomen Heim» gir resonans i jærlandskapet rundt Hå Gamle Prestegard.
Her, i dette vakre landskapet, med lukten av hav, lyset og den lave horisonten der grått hav møter grå himmel, kjenner jeg meg hjemme.
Selv galleriets bygninger huser gode barndomsminner om søndagsturer, vafler med jordbærsyltetøy.
Familieidyll.
Per Inge Bjørlos utstilling er montert på loftet i løa.
På vei opp trappen kjennes lukten av tjærebredd plank og flere gode barndomsminner bobler til overflaten.
Slag i mellomgulvet
Hovedverket, som har gitt navn til utstillingen, ønsker meg derimot velkommen hjem med et kontant slag i mellomgulvet.
Det neste som slår meg er stillheten.
Hvordan kan det være så stille her?
Verket brøler jo!
Installasjonen Velkomen heim II, er konstruert av 11 sengestammer plassert side om side, som skroget til et marerittaktig skip.
Tre «master», den ene knekt, forsterker den maritime assosiasjonen.
De er tynget av lodd i stålkabler, både i og utenfor den hjelpeløse farkosten.
De kalde, grove stålelementene og knuste glassplater i det som skal være hjemmets tryggeste sted, sengen, understreker en opplevelse av angst og ubehag i denne ugjestmilde versjonen av «hjem»
Lyset blender
Jeg prøver å fokusere blikket på detaljene i konstruksjonen, men et intenst lys fra nakne lyspærer hindrer meg i å komme for nær.
Jo mer jeg anstrenger meg for å se jo mindre ser jeg.
Lyset blender meg på samme måte som jeg antar underbevisstheten verner og beskytter sinnet ved å fortrenge vonde minner og ubehagelige erfaringer.
Verket fortoner seg ikke bare personlig men direkte privat, og jeg får med ett en følelse av å ha trådd inn et mentalt landskap med erfaringer og minner som ikke er ment for meg.
Jeg kjenner en ubehagelig følelse av å ha byttet rolle fra betrakter til kikker.
Stillheten rundt verket gir en absurd assosiasjon til Gericaults Mèdusas flåte, men nå har flodbølga skylt mannskapet på havet og bare ekkoet etter tragedien henger igjen i materialet.
lukta. smerten.
angsten.
Klisjeen:
“øredøvende stillhet” surrer i hodet.
Klokke luft
Stillheten blir uventet brutt av ett eneste slag mot stålklokken i verket Klokke luft.
Lyden pulserer og blir hengende lenge i rommet.
Som klemting, denne sorgtunge takten når kolven slås mot kirkeklokkens slag-ring i det gravfølget følger sin avdøde til sitt endelige hvilested.
Hjem
Sjukehuset og Pasienten
Verket Sjukehuset og pasienten består av perforerte skjermbrett i stål, plassert i formasjon rundt en stabel livbøyer av ulik størrelse.
Også her hindres (inn)sikten av et blendende lys inne fra konstruksjonen.
Det kalde stålet, det grelle lyset og de kvasse kantene i de grove perforeringene minner om den avmakt en pasient kan oppleve i møtet med den samme institusjonen hans mentale eller fysiske redning avhenger av.
Installasjonen opprettholder utstillingens underliggende element av ubehag.
Men på den andre siden av rommet, i avstand fra det brutale Sjukehuset, tegner refleksjonene fra konstruksjonen, eller kanskje minnene om den, et vakkert drømmelandskap mot den hvite veggen.
Avstanden gjør at de kvasse kantene i skjermbrettene splitter lyset i regnbuefarger og danner nye, myke former som står i sterk kontrast til det landskapet som skapte dem.
Bjørlo produserer gjennom verkene sine et indre landskap som best lar seg beskrive som en kroppslig fornemmelse og det er her jeg tror nøkkelen ligger.
Utstillingen fungerer som en katalysator for betrakterens egne minner og erfaringer.
På denne måten blir opplevelsen av utstillingen Velkomen heim slik bare god kunst kan oppleves; sterk, nær og personlig.
| 1 |
705376
|
Jade Jackson:Tårene vil komme
For Jade vil forhold alltid ende.
Spørsmålet er bare hvem som går først.
Jade Jackson:
"Gilded" (Anti/Playground)
Musikkmagasinet "Rolling Stone" har en høyst lesbar, månedelig spalte kalt "10 new country artist you need to know".
Jade Jackson ble presentert i februar, i god tid før debutalbumet som er ute nå.
Hun ble kalt "Mazzy Star med en akustisk gitar" og en som "kanaliserer Hank Williams via dyster gothfolk-estetisk".
Slikt kan vekke nysgjerrigheten, og debuten skuffer ikke.
Hun er fra småbyen Santa Margarita i California, og Mike Ness kom på banen som produsent etter at kona og sønnen hørte Jackson på en liten kafé.
Ness spiller vanlig pønk i Social Distortion, men gitt ut to countrypregete soloalbum og funker fint for en ung artist som har ett og annet til felles med Lucinda Williams.
Stemmen er sårbar, men det er stål i kantene.
Tøff jente-imaget spikres fast med de første setningene på åpningskuttet "Aden":
I grew up my father's daughter.
He said, don't take no shit from noe one.
You never see my cry.
Sangen fortsetter med at kjæresten har forlatt henne og at hun aldri vil elske noen igjen.
Dermed er også temaet for platen satt.
På "Motorcycle" er det hun som forlater kjæresten:
Ikke gråt, for det har vært moro, men denne motorsykkelen har bare plass til én.
"Finish line" er om frihet fra alt og alle:
I don’t care about things cause they don’t care about me.
"Troubled end" og "Goodtime gone" omtaler forhold som ikke kan ende godt.
I ""Salt to sugar" sviktes hun av typen, og denne gangen kommer tårene:
Wish I could turn salt to sugar in the tears that are flooding my face.
Then maybe the reason behind you leavin' wouldn't have such a bitter taste.
Hun ender med "Better off", en sang om at begge vet at han vil ha det bedre uten henne, og at alene vil hun føle seg mindre ensom.
Countryhimmelen er svart, men en ny stjerne har begynt å funkle.
Beste spor:
"Aden", "Finish line", "Salt to sugar", "Gilded".
| 1 |
705377
|
Chuck Berry:Siste dans med rockens far
38 år etter den forrige, skulle han gi ut sin neste plate.
Det rakk han ikke.
Chuck Berry:
“Chuck” (Universal)
Da “Rolling Stone “ i 2004 listet opp tidenes 500 beste sanger, var Chuck Berry representert med hele seks:
“Johnny B. Goode” (7), “Maybellene” (18), “Roll Over Beethoven” (97), “Rock and Roll Music” (128), “Sweet little Sixteen” (272) og “Brown eyed handsome man” (374).
I tillegg figurerte nevnte “Johnny B. Goode” i 2008 øverst på magasinets liste over historiens beste gitarlåter, i tillegg til å representere all jordisk rock for eventuelle romvesener som “Voyager” måtte nå.
Han debuterte med singlen “Maybellene” i 1955, en av rockens første sanger.
Den bygger på en western swing-låt framført av Bob Wills i 1938, og Berry ønsket å lage en bluesversjon.
Eieren av plateselskapet Chess likte ikke ideen og mente at en hillbilly-sang framført av en svart artist ville selge bedre.
Det er vanskelig å motsi Leonard Chess.
Det ble solgt en million “Maybellene”-singler før året var omme, og sangen er i dag innlemmet i Grammy Hall of Fame.
Berry var rett mann på rett sted, akkurat som Elvis Presley året før.
Rocken var født.
Mens Elvis forlot verden forholdsvis tidlig, var Chuck Berry 90 år da han døde 18. mars i år.
Tre år tidligere hadde begynt arbeidet med et nytt album, det første med nye sanger siden “Rock it” i 1979.
Dårlig helse satte en stopper for prosjektet i 2015, men med andres hjelp ble sangene likevel fullført.
Både sønnen Charles Berry Jr. og barnebarnet Charles Berry III bidrar på gitar.
Jimmy Marsala, Berrys bassist i 40 år, sørger for en tråd til fortiden.
Robert Lohr spiller piano, mens Keith Robinson er trommis.
Andre bidrag kommer fra Gary Clark Jr., Tom Morello og Nathaniel Rateliff.
Berry hadde selv hånd om produksjonen.
Han åpner med “Wonderful woman”, en sang han like gjerne kunne spilt inn for 60 år siden.
Det er lett å se ham for seg i klassisk andegang over scenen, med gitaren i angrepsposisjon.
Hans “duck walk” skal ha oppstått da han som barn med bøyde knær og rett rygg hentet en ball under bordet.
Familien syntes det var morsomt, og han brukte dette da han opptrådte i New York for første gang.
“Big boys” er i samme stil, bare enda et hakk mer drivende.
En rockelåt så god som noen.
Det er tid for en ballade, og “You got my head” kommer med saktegående New Orleans-piano og koring.
Skrevet av J. Fred Coots og Haven Gillespie i 1938.
Tony Joe Whites “3/4 time (Enchiladas)” er av det løsslupne slaget, fra samme mann som spilte inn Dave Bartholomews tøysesang “My ding-a-ling” i 1972, forøvrig Berrys eneste førsteplass i USA.
Det var andre sanger som også gikk til topps, men bare på r&B-listen.
“Darlin’” er en sang fra en aldrende far til sin datter.
Darlin er hans eldste barn; Darlin Ingrid Berry-Clay.
Her synger hun duett med faren.
“Lady B. Goode” er selvsagt en vri på Johnny-sangen, mens pianoet er tilbake på “She still loves you”.
“Jamaica moon” er en vri på hans “Havana moon” fra 1956, mens snakkesangen “Dutchman” er Berry som historieforteller.
The Shakespeare of rock ‘n’ roll, som Bob Dylan har kalt ham.
Snakkesyngingen fortsetter på “Eyes of man”, et siste ord på veien fra rockens gamle kjempe.
Chuck Berry var gift med Themetta “Toddy” Suggs i nesten 70 år.
Da det nye albumet ble varslet på hans 90-årsdag i oktober i fjor, tilegnet han platen til henne:
Min kjære.
Jeg blir gammel.
Jeg har jobbet med denne platen lenge.
Nå kan jeg henge opp skoene.
Beste spor:
“Wonderful woman”, “Big boys”, “Lady B. Goode”, “Dutchman”.
| 1 |
705378
|
Cigarettes After Sex:Seng med myk madrass
Rocken rommer mange sanger om sex, men hva skjer etterpå?
Cigarettes After Sex:
"Cigarettes After Sex" (Partisan/Border)
Da tar Greg Gonzalez seg en røyk.
Han har god tid og forhaster seg ikke, heller ikke med å gi ut plater.
Det er gått fem år siden Cigarettes After Sex ga ut sin første ep.
Deretter kom et par singler, og nå er de omsider her med debutalbumet.
Sangene framføres i en avslappet døs, med noen ettertenksomme drag av sigaretten.
Hverken Gonzalez, gitarist Phillip Tubbs, bassist Randy Miller eller trommis Jacob Tomsky skremmer noen ut av senga.
De åpner med fjorårssinglen "K.", der refrenget staker ut kursen:
Kristen, come right back/I've been waiting for you to slip back in bed/When you light the candle.
Selv om musikken er like myk på hele platen, er ikke alt bare fryd og gammen i soverommet.
Det finnes tomhet også, som i "Each time you fall in love":
And each time you kiss a girl/You never know what it's worth/You say all of the words they wanna hear/It isn't real.
Både den og "K." hører med blant de bedre her.
Det samme gjelder "Apocalypse", en sang om å være der for en annen selv om den innholder halvveisrimet your lips, my lips, apocalypse.
Cigarettes After Sex sier seg inspirert av grupper som Cocteau Twins og Mazzy Star, pluss tidlige 60-tallsplater à la The Paris Sister, en av jentegruppene som Phil Spector jobbet med.
Legger du dette sammen, får du stemningsmettet pop.
Det er nettopp hva Gonzalez og gjengen gir oss.
"
Sweet" lyder akkurat så søtt som tittelen antyder, med en tekst om hvor god kjærligheten er.
Samtidig er den ikke nødvendigvis evigvarende, men prisen er verd å betale:
I will gladly break my heart for you.
Cigarettes After Sex avslutter med "Young & dumb", og aldri har oral stimulering og seksuell løssluppenhet blitt besunget så mykt som her.
Beste spor: "K.", "Each time you fall in love", "Apocalypse", "Sweet".
| 1 |
705379
|
Idles:Pønk fra skyggesiden
Bristol har nær en halv million innbyggere.
Ikke alle av dem er like tilfreds med tingens tilstand.
Idles: "Brutalism" (Balley/Border)
Bristol-bandet Idles har noen år og et par ep-er bak seg, men det var singlen "Well done" som i november fikk hjulene til å rulle for alvor.
Joseph Talbot snerrer fram ordene på Mark E.
Smith-maner: Why don't you get a job?
Even Tarquin has a job.
Mary Berry's got a job.
So why don't you get a job?
Så fortsetter maset om hvorfor han ikke vinner en medalje, tar en utdannelse, liker reggae og ser på fotball.
Mary Berry er forøvrig en engelsk programleder og forfatter av kokebøker, i likhet med Rachel Khoo som får sin egen sang.
Idles er et pønkband av den gamle skolen og spytter ut tekster med politisk og sosial brodd.
Samtidig er de fan av Radiohead og kan mer enn tre grep.
Always poor, never bored, erklærer Talbot i "White privilege".
Ingen grunn til å kjede seg sammen med Idles.
Beste spor:
"Well done", "Rachel Khoo", "Stendhal syndrome", "White privilege".
| 1 |
705380
|
Fleet Foxes:Krever mer av lytteren
Innadvendt på en utadvendt måte.
Eller omvendt.
Fleet Foxes:
«Crack-Up» (Nonesuch/Warner)
Det var mange som hadde det selvtitulerte debutalbumet fra Fleet Foxes på toppen av listen da årets album i 2008 skulle kåres, og bandet skjemte seg ikke ut med oppfølgeren «Helplessness blues» tre år senere.
Men så raknet det.
Trommis Josh Tillman forlot bandet og gjenoppsto som Father John Misty.
Bandleder Robin Pecknold satt seg på skolebenken.
Nå er Fleet Foxes omsider tilbake med Pecknold og Skyler Skjelset i spissen, pluss Casey Wescott, Christian Wargo og Morgan Henderson.
Wargo stepper inn som trommis, med hjelp fra folk som Matt Barrick (The Walkmen) og Neal Morgan (Joanna Newsom).
Fleet Foxes har endret seg i pausen.
Mer prog, mindre folk.
De gamle bitene finnes fortsatt, men puslespillet settes sammen på en annen måte.
De åpner med tredelte «I am all that I need/Arroyo Seco/Thumbprint scar», med nydelige harmonier og varme strykere side om side med rene ørkenvandringer.
Nesten ni minutter lange «Third of May/Odaigahara» kunne vært en soleklar radiovinner hvis man kuttet ut det bak skråstreken.
Det er fortsatt et flott kutt, men krever mer tålmodighet.
Politikk tar de seg også tid til ved å datere «If you need to, keep time on me» til 20. januar 2017, dagen da Donald Trump ble innsatt som president:
How could it all fall in one day?
Were we too sure of the sun?
Fra Obama til Trump, fra lys til mørke.
Tekstene er ellers spekket med historiske og litterære referanser, ikke alltid like lett å få med seg.
Pecknold skal først ha kalt albumet «Ylajali» etter en kvinne i Knut Hamsuns «Sult», men endret det da han oppdaget Hamsuns nazi-sympatier.
Ylajali dukker fortsatt opp i tittelkuttet «Crack-Up», som igjen er navnet på essay-samling av F. Scott Fitzgerald.
Beste spor:
«Naiads, Cassadies», «Kept woman», «Third of May/Odaigahara», «If you need to, keep time on me».
| 1 |
705381
|
Peter Perrett:Omsider tilbake
Peter Perrett hørtes ut som Lou Reed for 40 år siden, og det gjør han fortsatt.
Peter Perrett:
"How the west was won" (Domino/Playground)
Dette er hans første soloalbum og hans femte plate totalt.
Ikke mye på alle disse årene, og de lange fraværene har vært tilskrevet hans trøbbel med heroin og crack.
Nå er han i hvert fall tilbake, med sønnene Jamie (gitar) og Peter jr. (bass) i backingbandet.
De er et resultat av ekteskapet med Xenoulla "Zena" Kakoulli, jenta han rømte hjemmefra med som 16-åring.
Da hadde han allerede blitt utvist fra to skoler.
Perrett dannet bandet England's Glory, men noen plate kom ikke ut før opptakene fra 1973 ble utgitt som "The legendary lost album" i 1989.
I 1976 dannet han The Only Ones.
De rakk bare tre plater, men takket være sangen "Another girl, another planet" ble de ikke glemt.
Den levde sitt eget liv og førte til en gjenforening i 2007 etter at Vodafone hadde brukt sangen i en reklamekampanje.
Visstnok en sang om heroin, men tolk den som du vil.
Siden har bandet opptrådt høyst sporadisk, men har kommet med nye sanger.
De andre medlemmene har ivret etter en ny plate, men Perrett har nølt.
Istedenfor kommer han nå med et soloalbum.
Han åpner med tittelkuttet "How the west was won", om hvordan Vesten har vokst seg sterk og dekadent på bekostning av andre.
En herlig sang, med Lou Reed hvilende i hver rille.
Så fortsetter han med "An epic story":
If I could live my whole life again, I'd choose you every time.
En sang om å kunne møte denne harde verden sammen, om å kunne le av de grusomste ting.
En sang til Zena.
Vil du være overdrevent kynisk, kan du selvsagt tolke den som forholdet til ulovlige stoffer.
"Hard to say no" høres også ut som en sang om misbruk, men kan like gjerne handle om at det vanskelig å si nei til folk.
"Troika" er om et trekantforhold, men hvem er den tredje?
Vel, jeg regner med at du kan lese misbruk inn i hver eneste Perrett-sang om du ønsker det.
Selv sier han at han lagt det bak seg.
Musikken er uansett førsteklasses.
Stemmen ligger i front, med gitaren like bak.
Når første halvdel er tilbakelagt med "Living in my head", burde gamle fans allerede være mer enn tilfredstilt.
Perrett senker likevel ikke lista og kommer med mer.
"Man of extremes" er kjærligheten til Zena, mens "Sweet endeavour" starter med et herlig snakkevers à la Reed før refrenget setter inn.
"C voyeurger" er platens mest neddempete minutter og mer kjærlighet, før i hvert fall "Something in my brain" er relatert til misbruk:
I didn’t die, at least not yet, I’m still just about capable of one last defiant breath.
Samtidig en sang om å bli reddet av rocken.
"Take me home" er en vise ved slutten av livet, men når vi nå omsider har 65-åringen tilbake, håper jeg inderlig samværet varer en stund til.
Beste spor:
"How the west was won", "An epic story", «Troika», "Man of extremes", "Sweet endeavour", "Take me home".
| 1 |
705382
|
Saint Etienne:Livet på landet
De fredelige forstedene fortjener også sine sanger.
Saint Etienne:
“Home Counties” (Heavenly)
Sarah Cracknell vokste opp i Windsor, mens Bob Stanley og Pete Wiggs er fra Reigate i Surrey.
Steder preget av et fredelig forstadsliv, men ikke langt unna metropolen London.
Det er dette livet de synger om på sitt niende album, og kontrasten mellom bygd og by er det som skapte Saint Etienne.
Debuten “Foxbase Alpha” var en blanding av svett nattklubb og grønne enger, der acid house og tekno sto side om side med engelsk pop og kjærligheten til Beach Boys.
Lyden av forstadsungdom som i helgene dro inn til London.
Da barndomsvennene Stanley og Wiggs hørte Sarah Cracknell synge på tredjesingelen “Nothing can stop us”, forlot de ideen om å bruke ulike vokalister i bandet de hadde oppkalt etter en fransk fotballklubb.
Siden har ingenting kunne stoppe trioen, selv om pausene er blitt lange de siste årene.
Det er gått fem år siden forrige plate, som kom etter en pause på sju år.
Mye av dette skyldes familielivet, og Cracknell kom med et soloalbum for to år siden.
Nå er troppen igjen samlet, med Shawn Lee som produsent.
Albumet teller 19 kutt, men fem av dem er for mellomspill å regne.
Til gjengjeld strekker “Sweet Arcadia” seg over nesten åtte minutter.
De åpner med introen “The reunion”, noe som kanskje henspeiler på den lange tiden det tar dem å gi ut nye plater.
Deretter får vi myk koring og behovet for forandring i “Something new”.
“Magpie” hviler på bass og synth, mens de 3900 innbyggerne i en landsby i Surrey får sin egen sang i “Whyteleafe”.
Vel, i det minste én av dem, han som lurer på om han har havnet på feil sted når alle de andre på kontoret stemmer for brexit.
Landet styres ikke av progressive London, mener Saint Etienne-medlemmene.
Det styres av det konservative landskapet rundt.
Det som kalles Home Counties, grevskapene som grenser opp mot London.
Et velstående område som Saint Etienne beskriver i nevnte “Sweet Arcadia”.
Sangene tar utgangspunkt i smått og stort fra denne sørøstlige biten av England, inkludert en spøkelseshistorie fra slutten av 70-tallet.
To unge søstre i en kommunal leilighet i Enfield hevdet at de hørte bankelyder og at møbler ble flyttet rundt.
The Enfield Poltergeist fikk stor oppmerksomhet i tabloidavisene og har resultert i bøker, filmer og dokumentarer.
Nå også en sang, med “Heather”.
Heather er ikke et navn fra historien, men Wiggs mener det passer bra for et forstadsspøkelse.
“Heather” er ikke ment som noen spesielt dypsindig betrakning.
Det samme kan sies om “Train drivers in eyeliner”, om musikksmaken til seniormedlemmene i jernbaneforeningen.
Saint Etienne har laget en tilbakelent plate om et tilbakelent landskap.
Siden de selv er en del av det, er det gjort med en god porsjon kjærlighet.
Med et annet ståsted kunne platen blitt en helt annen.
Resten av landet hater Home Counties mer enn de til og med hater London, sier Stanley.
Forståelig nok, innrømmer han.
Nå er musikken gjennomsyret av doven vellyd og Cracknells varme stemme, selv om “Magpie eyes” og Dive” peker tilbake mot bandets mer danseglade stunder.
“Underneath the apple tree” er også et høydepunkt, med energisk driv og blåsere.
Alt er heldigvis ikke ren forstadsidyll, selv om det bare er Heather og ikke David Lynch som spøker i bakgrunnen.
Beste spor:
“Whyteleafe”, “Dive”, “Take it all in”, “Underneath the apple tree”.
| 1 |
705383
|
Jeff Tweedy:Alene med gitaren
Frontfiguren i Wilco spiller egne sanger om igjen.
Jeff Tweedy:
"Together at last" (Anti/Playground)
Jeff Tweedy har en katalog som strekker seg tilbake til 1990 og "No depression" med Uncle Tupelo.
Fire år senere dannet han Wilco, og han har gitt ut plater med sideprosjektene Golden Smog og Loose Fur.
I 2004 fikk vi et samarbeid mellom Tweedy og sønnen Spencer, men noe rent soloalbum har han ikke gitt ut før nå.
Til gjengjeld varsler han at dette er det første i en rekke akustiske innspillinger fra The Loft, hans eget studio i hjembyen Chicago.
Der har han gjort mye bra som produsent for andre, men her strippes alt ned til det grunnleggende: stemmen og gitaren.
Sangene henter han fra Wilco-platene, pluss mer obskure ting som "Laminated cat" fra Loose Fur og "Lost love" fra Golden Smog.
Tweedy er ingen Atle Antonsen, men plystrer så godt han kan på "Hummingbird".
På åpningen "Via Chicago" kan vi høre et munnspill.
Det er omtrent alt, og mer trenger vi ikke.
Denne keiseren klarer seg godt uten klær.
Beste spor:
"Via Chicago", "Dawned on me", "Sky blue sky".
| 1 |
705384
|
Sakprosa:Sykkeljournalistikk om og for folket
Enkel, ujålete reportasjejournalistikk kan framleis vera ein vinnar.
Gunnar Kagge:
Kunsten å sykle USA på tvers
302 sider
Kagge Forlag
«Hvordan kan en nasjon med over 300 millioner stort sett veldig ålreite innbyggere ende med å velge mellom to av de minst populære?»
Det var det enkle spørsmålet Aftenposten-journalisten Gunnar Kagge stilte til amerikanarar han møtte på sin veg gjennom USA sommaren 2016.
Vegen var lang, og samtalane mange.
Kagge ville driva verkeleg grasrotreportasje, og valde derfor å kryssa USA på sykkel, 700 mil på 80 dagar frå Washington DC i aust til staten Washington i vest.
«Fly over-country» blir landet mellom kystane nedlatande kalla av dei urbane elitane i New York og California – og i Europa.
Andre snakkar nostalgisk om «the Heartland», det eigentlege Amerika som representerer verdiane som gjorde nasjonen stor – og som skal gjera han stor igjen.
Dermed bør det ikkje overraska at mesteparten av sykkelturen gjekk gjennom Trump-territorium.
Og derfor vedda også Gunnar Kagge då han kom tilbake på at Trump ville vinna valet.
Som kjent fekk han rett, mens ekspertane med sine meiningsmålingar og datastøtta analysar tok feil.
Slik sett er Gunnar Kagges prosjekt ein oppmuntrande triumf for den enkle, gammaldagse reportasjejournalistikken.
Også i den digitale tidsalderen har det framleis noko for seg å dra ut og snakka med folk, stilla opne spørsmål og lytta til svara.
Dagens mediekrise handlar ikkje berre om teknologi, men også om at for mange journalistar og redaktørar er fanga av sitt eige verdsbilde og sine eigne fordommar.
Dermed risikerer ein å missa evna til å forstå kva som rører seg bant folk.
Landsbygd i forfall
Bildet Kagge teiknar av den amerikanske landsbygda, er derimot ikkje til å bli optimistisk av.
Her er falleferdige hus, nedlagde butikkar og menneske som føler avmakt og frustrasjon.
Det slår ein under lesinga at Senterpartiet kunne ha vore ei nyttig norsk eksportvare til USA, men aktiv distriktspolitikk er ikkje i verktøykassen til politikarane i eit land der marknadskreftene blir oppfatta som naturlover.
Dermed veks ubalansen og polariseringa mellom by og land, mellom vinnarar og taparar i den økonomiske utviklinga, med ekstreme politiske utslag som resultat.
Samtidig hadde det ikkje vore Amerika om ikkje Kagge også hadde møtt stabeisane som nektar å gi opp, eller originalane som insisterer på å leva sitt liv på tvers av alle gjennomsnittsnormer.
Og nesten alle som den norske sykkeljournalisten treffer på sin veg, er hjelpsame og imøtekomande.
Men når praten kjem over på politikk, er misnøye og forakt den dominerande sinnsstemninga.
Kagge møter eit raseri mot Washington og den politiske eliten som til dels går på tvers av partilinjene.
Sjølv blant demokratiske veljarar er det få som har noko godt å seia om Hillary Clinton.
Vind, hundar og bjørnar
Innimellom politikken gir Kagge oss innblikk i langdistansesyklistens praktiske utfordringar, frå motvind i Kansas til sinte hundar i Kentucky og grizzlybjørnar i Rocky Mountains.
Litt turistinformasjon om attraksjonane langs vegen har han også fått plass til.
«Kunsten å sykle USA på tvers» er ei ujålete bok, lettskriven og velskriven, utan dei djupe analysane, men likevel til å få forstand av både for USA-kjennarar og for dei som veit mindre om landet og politikken.
Eg var i utgangspunktet redd for at boka skulle vera utgått på dato eit halvt år etter valet, men eg trur Kagges sykkelreportasje er vel verd å lesa også nå.
For om Donald Trump kan få ei kort tid som president, vil problema, stemningane og konfliktane som førte han til Det kvite huset, dessverre vera like aktuelle.
| 1 |
705385
|
Rancid:17 kutt og ikke én ballade
Uvanlig mange bra enkeltlåter fra pønkere av den gamle skolen.
Rancid:
"Trouble maker" (Eagle/Playground)
Snart et kvart århundre etter debutalbum, har pønkerne fra Berkeley i California fortsatt til gode å havne på hjemlandets topp ti-liste.
De tre siste platene har riktignok vaket like under, og album nummer ni er Rancid som vi kjenner dem.
Produsenten heter fortsatt Brett Gurewitz, og bandet spiller som vanlig Clash-preget pønk.
Vokalist Tim Armstrong og bassist Matt Freeman har vært med siden starten, gitarist Lars Frederiksen siden album nummer to og trommis Branden Steineckert i 11 år.
Forretninger som vanlig, altså.
Ingen overraskelser, men et solid knippe sanger som de stort feier unna på mellom halvannet og tre minutter.
Samtidig er sangene sterkere enn på lenge.
Vi får ska i "Where I'm going", en smak av "Ring of fire" i "Telegraph Avenue", drivende rock i "Bovver rock and roll" og nok av refreng du kan rope med på.
Deres beste plate på lenge.
Beste spor:
"Ghost of a chance", "Telegraph Avenue", "Where I'm going", "Buddy", "Bovver rock and roll", "Make it out alive","Say goodbye to our heroes".
| 1 |
705386
|
Halsey:Ekstremt tidsriktig
Halsey har samlet et stjernelag.
Resultatet er et popalbum som fanger lyden av 2017.
Halsey:
«Hopeless fountain kingdom» (Astralwerks/Universal)
Å finne og ikke minst kreve sin plass som kvinnelig popvokalist er ingen enkel oppgave.
Halsey lykkes i å brøyte seg fram og inn i selskap med Rhianna, Sia og Lorde med sitt andre album.
Dette skyldes først og fremst et knippe solide låter med en ekstremt tidsriktig produksjon.
Det er på grensen til kalkulert, men det holder høy kvalitet.
Her har en hentet inn de heteste samarbeidspartnerne, blant dem nevnte Sia, The Weeknd, norske Cashmere Cat og eks-kjæresten Lido, og resultatet er en megaproduksjon designet for å vinne tenåringshjerter og toppe radiolister.
Singlene er blitt sluppet som perler på en snor.
Det startet med «Now or never» i april.
Et modig valg som førstesingel – ikke umiddelbart fengende, men svevende vakker og seig, med en mer tilbakeholden vokal enn hun har frontet tidligere.
Oppfølgeren «Eyes closed» overbeviste stort; en mørk og rå favoritt, sammen med tredje singel ut, «Strangers».
Her pakkes to skeive kvinners elskovsbudskap til hverandre inn i en herlig 80-tallskoloritt, og det er muligens en av årets aller beste poplåter.
«Bad in love» og den melodramatiske «Heaven in hiding» trer også fram som høydepunkter.
22-åringen fra New Jersey har en inderlig og stødig vokal.
Hun framfører sine egne tekster med stor innlevelse, men er ingen poet.
Hun har en lite subtil måte å formidle kjærlighetsrus, lyst og lengsel på, og her er et par nødrim for mange.
Men den direkte talemåten kler henne, og hun skaper troverdige bilder av seg selv liggende på skitne baderomsgulv.
Miksen av r&b, trap og pop, skapt for å treffe bredt, er heldigvis også troverdig.
Ikke alle låtene er like minneverdige, men «Hopeless fountain kingdom» oppfyller likevel de høye forventningene.
Beste spor:
«Eyes closed», «Strangers».
| 1 |
705387
|
Nedtur i Okka by
Det er mye klassisk og ærverdig over Grand Hotell i Egersund.
Men kjøkkenet har en vei å gå før hotellets spisesal er en reise verd.
Stavanger er bare en time unna med bil og tog, men Okka by har unektelig noe mer sørlandspreg, med en av landets aller største fiskerihavner, en gjestfri og hyggelig befolkning og et fotballag som nettopp ble Vikings banemenn i cupen.
I desember forvandles Egersund til Julebyen og i månedsskiftet september/oktober inntas byteltet av den årlige Oktoberfesten, med store ølseidler og verter og vertinner i tyske lederhosen.
Så hva har Egersund å by på rent matmessig de øvrige månedene av året?
Svaret er dessverre skuffende.
En kveld i Grand Hotells spisesal ble en nedtur, som ikke frister til en snarlig gjentakelse.
For selv om intensjonene er gode, står ikke utførelsen i stil.
Det som i utgangspunktet er gode råvarer, blir ikke behandlet som de fortjener.
Beske reker
Grand Restaurant lokker med medlemskap i kjeden
De historiske hotell og spisesteder, nettverket «Smak av kysten» og selve hotellbygningen er imponerende nok, med sine spir i drage- og sveitserstil – og en historie tilbake til 1897.
Derfor er det synd at maten som serveres har et for stort forbedringspotensial.
Selve menykartet er ikke veldig innholdsrikt, med tre forretter (65–155), fire hovedretter (168–295) og fire desserter (35–115).
Men heller få, men gode retter, enn kjempemenyene med over 100 retter, som du ofte får på de norsk-asiatiske og pregløse spisestedene.
Vi ble hyggelig mottatt, plassert ved et vindusbord i hotellets restaurant og fikk også et glass Chablis relativt raskt.
Fra forrettene falt vi ned på hvert vårt alternativ.
Ledsageren ønsket seg husets skalldyrsalt (155,-), mens undertegnede ønsket å prøve fisk- og skalldyrsuppen (125,-).
Hertil valgte vi å fortsette med hvitvinen som kostet 120 kroner per glass (Chablis St. Martin Laroche 2014).
Fiskesuppen var av den kremete utgaven, og kom med reker og blåskjell og en litt for tykk konsistens på suppa.
Temperaturmessig var den helt grei.
Så var ledsagerens reker i skalldyrsalaten håndpillede, heldigvis, men dessverre ikke glinsende og dagsferske.
De bar preg av å ha ligget noen dager og hadde blitt litt for beske i smaken.
Det medfølgende kamskjellet manglet også smak, mens dressingen ble i overkant sur for ledsagerens smak.
Hun lot den da også hvile.
Druknet fisk
Fra hovedmenyen kan man velge mellom lam fra Hallingskarvet, indrefilet av okse fra Dalane, en kalveburger og dagens fangst fra fiskerianlegget på Fonn.
Og med tanke på at vi satt i en stor fiskerihavn og fikk forsikringer om at fisken var dagsfersk, ble det begges valg.
Kveldens utvalg var kokt torsk, med gulrøtter, brokkoli, blomkål, salat, poteter, en sitronbåt og en spinatsaus.
Allerede da tallerkenen ble plassert på bordet, møttes våre bekymrede blikk.
Her var da vitterlig ALT for mye mat, og bare et lite hjørne av torsken synlig under all spinatsausen.
Og inntrykket ble forsterket da vi startet måltidet.
Blomkål, brokkoli og gulrøtter var nesten blitt mos, altfor myke, her skulle koketiden vært kuttet betraktelig.
Torsken flaket og hadde en pen hvitfarge, men også den hadde trukket for lenge, i vann med for lite salt.
Og salaten med paprikabiter og rødløk var dekket av en for stor klatt med seterrømme.
Tør vi foreslå:
Kutt ut stæsjet, la torsken spille hovedrollen, servert med nypoteter, gulrøtter og smør eller Sandefjord-smør.
Og reduser koketiden.
Da får fisken den hedersplassen den fortjener på tallerkenen.
Her druknet den i tilbehør, mange unødvendige grønnsaker og for mye saus.
Til fisken plukket vi en rød Masi Valpolicella classico 2014, en fin og ikke for tung ledsager til torsk.
Den var priset til 448 kroner, en drøy tregang i forhold til utsalgsprisen på Polet og ble servert tre-fire grader for varm.
Fra dessertkartet tok vi hver vår karamellpudding (85 kroner), som kom med en kremfløteklatt, karamellsaus og friske bær.
Puddingen var grei nok, kremen hadde den litt for harde konsistensen den får når den kommer fra trykkflaske, mens bringebæret var friskt og godt.
Totalen for kvelden endte på like i overkant av 1500 kroner.
Målt ut fra matens kvalitet fikk vi ikke valuta for pengene, men samtidig skal det ikke så mye til for å løfte kvaliteten.
Råvarene er i utgangspunktet fornuftige nok, men skalldyrene må være ferskere og fisken behandles bedre.
Da kan Grand klatre til en standard både fastboende og besøkende fortjener i et ærverdig hotell.
| 0 |
705388
|
Skranglefantane:Store på Roaldsøy
Kaffe i koppen, øl i glasset og vann på alle kanter.
Skranglefantane:
"Udefinerbare følelse av spisskompetanse" (Kvednabekken)
Lørdag 17. juni er "Reiseradioen" tilbake på NRK.
Skulle programlederne tilfeldigvis lese dette, så har jeg en helhjertet anbefaling:
Spill "Kaffikopp" med Skranglefantane.
Ikke bare er det en deilig, sommersløv låt om å stå opp mens andre sover og gresset ligger morgenvått, men den refererer også til skurringen fra en gammel reiseradio i vinduskarmen.
Kan det bli bedre?
Skrangefantane er store på Roaldsøy.
Så sier i hvert fall folk derfra.
De har medlemmer som bor på Ormøy og Hundvåg også, så Øyane er hjemmebanen.
Det er ingen grunn til at det skulle stoppe der.
Debutalbumet åpner med nevnte "Kaffikopp", og påfølgende "Peremann" er ikke noe dårligere.
Den låner noen sekunder fra "What's up", en 25 år gammel engangshit for 4 Non Blondes.
Det var vel denne musikken som gjengen på 40 pluss vokste opp med.
Det er også øyeblikk da man tenker på De Musikalske Dvergene, som hadde sine gylne minutter rundt 1990.
Vi skal heller ikke se bort fra at de har lyttet til en og annen gammel sang fra Stavangerensemblet.
Fire av kuttene er tidligere gitt på en ep, fra den gang bandet var uten trommis.
På de sju nyere kuttene har Are Øverland sluttet seg til Håvar Goa, Sturla Haslerud, Truls Ellingsæter og Michael Gudbransen.
Selv betegner de musikken som "reggiråkkpop og ei å ai sviska".
Reggaeflørten finner vi på "SOS", mens "Du og meg" heller mot sviskene.
La meg tippe at "Ett lide glass" og "Nerøve gadå" hører til blant konsertfavorittene.
"Du e kje lenger min" er ikke borte, den heller.
Dr.
Hook hadde "If not you", og Bob Dylan sang "Is your love in vain?".
Nå får vi Skranglefantane med "Hvis det ikkje e deg".
De avslutter med fiskevisa "Lyrafanten", så la allsangen runge i Dollevigå og omegn:
Rai rai, rai rai, rai rai.
Beste spor:
"Kaffikopp", "Peremann", "Nerøve gadå".
| 1 |
705389
|
The Secret Sisters:Kjærlighetssorg kan være vakker
Det holdt på å stoppe opp for søstrene Rogers, men nå er tredje plate her.
The Secret Sisters:
"You don't own me anymore" (New West/Border)
Søstrene Laura og Lydia Rogers er fra Muscle Shoals i Alabama, en by med stolte musikktradisjoner.
De lærte seg å synge harmonier i den lokale kirken og endte med å danne en duo i 2009.
Søstrene rakk to album før de ble droppet av plateselskapet, men Brandi Carlile steppet inn og lovte å produsere en plate.
Dermed var det nytt håp, og resultatet er 12 sanger i tradisjonell folk-stil.
Det hadde vært synd om disse ikke hadde sett dagens lys, med harmoniene som prikken over i-en.
Ikke så rart at søstrene blir sammenlignet med brødrene Everly.
Secret Sisters har hatt gylne øyeblikk som gjester hos folk som Willie Nelson, M Ward og Dubliners, men de klarer seg utmerket alene.
Her er sanger til jenter som sviktes, til kjærestene som forlater dem og til dager da du ønsker at du var liten igjen.
Sjelden har lidelse blitt framført så vakkert som dette.
Beste spor:
"Kathy's song", "He's fine", "Little again", "'Til it's over".
| 1 |
705390
|
Kevin Morby:Sanger til storbyen
Han låner fra både Bob Dylan og Lou Reed, men har meislet ut sin egen nisje.
Kevin Morby:
"City music" (Dead Oceans/Playground)
Kevin Morby var med i Woods og The Babies før han begynte solokarrieren i 2013.
"Singing saw", tredje soloalbum i rekken, var en av fjorårets bedre plater, og det er ikke usannsynlig at han også vil nevnes når 2017 skal oppsummeres.
Han har med seg gitarist Meg Duffy og trommis Justin Sullivan, pluss Meg Baird til å lese Flannery O'Connor-teksten i korte "Flannery".
Hun korer også i coverversjonen av Germs' "Caught my eye".
Resten har Morby skrevet selv, fra Ramones-hyllesten "1234" (inspirert av Jim Carroll) til ung forelskelse i "Aboard my train".
Et av de desiderte høydepunktene er "Pearly gates", en sang lagd i himmelen som seg hør og bør.
Morby er Missouri-gutten som havnet i New York og som siden har sunget varme sanger om denne byen, selv etter at han flyttet til Los Angeles.
Beste spor:
"Come to me now», «1234", Aboard my train", "Pearly gates", "Tin can".
| 1 |
705392
|
Lett å miste seg selv når du blir oppslukt av en annen
Om klaustrofobisk kjærlighet, og om hvor lett det er å miste seg selv når en oppslukt av en annen.
Julie T. Stangebye:
Lufte gaupene.
Roman.
Gyldendal forlag.
203 sider.
“Lufte gaupene” er Julie T. Stangebyes debutbok og handler om en ung kvinne som ikke liker å være alene.
Kvinnen flytter sammen med kjæresten sin, og slik som mange kan oppleve i sitt første seriøse forhold, blir tosomheten overveldende.
Det som begynner som en voldsom romanse får etter hvert noe klaustrofobisk over seg.
Videre i romanen får vi se hvordan forholdet til bestevenninnen Pernille også endrer karakter i takt med at det nye parforholdet utvikler seg.
Slik tematiserer ”Lufte gaupene” problematiske sider ved det å gå inn i et parforhold, og hvor lett det er å miste seg selv når en blir oppslukt av en annen.
Selv om tematikken er spennende, løftes det aldri skikkelig ut fra romankarakterene og over til å bli noe allmenngyldig.
Det er mange debutanter som skriver om mennesker i sin egen situasjon, slik en kan si Stangebye gjør i det hun skriver om å være ung kvinne og visse utfordringer ved det.
Men det er viktig å løfte den konkrete handlingen opp fra å være noe som skjer en (i dette tilfellet litt underlig) romankarakter, til å handle om det å være menneske.
I denne romanen skjer ikke det da vi aldri helt kommer tett nok på til å forstå karakterene.
Det fineste i romanen er skildringen av vennskapet som blir vanskelig, og balansegangen her.
Selv om også dette vennskapet virker usunt og klaustrofobisk, er skildringene av hvor sårt det er for Pernille at venninnen har en ny person i livet som er minst like viktig som henne, fint skrevet frem.
Slike overganger er noe som de fleste av oss går gjennom, men som det er vanskelig å sette ord på, kanskje fordi en gjerne føler en bør være glad på noens vegne når en egentlig er lei seg over å miste den samme personen.
Denne kompleksiteten ser vi glimtvis i ”Lufte gaupene”, og her er romanen god.
Julie T. Stangebyes debut blir likevel en litt kjedelig roman.
Fordi vi aldri blir helt kjent med karakterene, er det vanskelig både å leve seg ordentlig inn i historien, eller å trekke noe interessant ut av den.
| 0 |
705394
|
David Corley:Kom sent, men godt
Det tok 53 år å få ut den første platen, men bare tre år på den neste.
David Corley:
"Zero moon" (Wolfe Island/Border)
David Corley vokste opp på en hesteranch i Layfayette i Indiania.
Mer eller mindre motvillig lærte han å spille piano, men det tok mange år med reising og småjobber på kryss og tvers av USA før han nærmet seg et studio.
Først som 53-åring ga han ut debutalbumet "Available light", som av en eller annen grunn slo spesielt godt an i Nederland, Italia og Irland.
Et alvorlig hjerteattakk på scenen senere, fulgte han opp med en ep i fjor og nå er album nummer to ute.
Corley er solid plassert i singer/songwriter-tradisjonen.
Han har en stemme som lyder passe slitt og røff, på grensen til Tom Waits i avslutningen "Burning chrome".
Pianoet er på plass i introen "Visions" og ikke minst i såre "Never say your name".
Dette er musikk du kan godt spille høyt, men den funker like godt midt på natten med volumknappen nesten avskrudd.
Beste spor:
"Never say your name", "Zero moon", "Down with the universe"
| 1 |
705395
|
Kvinnestemmer for 50 år siden
Først på midten av 60-tallet kunne man snakke om noen bred front av uavhengige, kvinnelige artister.
Diverse artister:
"Milk of the tree" (Cherry Red/Border)
Det er her denne samlingen har sitt ståsted, med 60 kutt fra årene mellom 1966 og 1973.
Den konsentrerer seg om folk-sangere og singer/songwritere og åpner med Melanie i "Do you believe".
Melanie Anne Safka-Schekeryk er i dag 70 år, og sangene hennes har tålt tidens tann godt.
Deretter får vi Joan Baez i "Blessed are...".
I fjor feiret hun 75-årsdagen med et konsertalbum der gamlekjæresten Bob Dylan uteble.
Hun var en viktig brikke for å gjøre ham kjent, men Dylan kan ikke sies å ha gjort gjengjeld.
Lillesøster Mimi Fariña er også med, med "Morgan the pirate" som siste kutt på samlingen.
Andre man burde dra kjensel på, er Joan Armatrading, Marianne Faithfull, Buffy Sainte-Marie, Sandy Denny, Nico, Mary Hopkin, Janis Ian og Linda Ronstadt.
Sistnevnte synger flotte "Different drum" fra tiden da hun var frontfigur i Stone Poneys.
Samlingen graver dypt og trekker også fram mer obskure navn.
En av dem det ikke er lett å finne noe om på nettet, er Jude.
Fullt navn er Judy Wiley, og backingbandet kalles Fickle Pickle.
Hun synger her en flott versjon av Joni Mitchells "Morning Morgantown" fra 1970.
Jaki Whitren debuterte 19 år gammel med "Raw but tender" i 1973, der "Give her the day" er hentet fra.
Albumet ble stående som hennes høydepunkt.
Hun døde i fjor, temmelig ubemerket i et år det ble skrevet mye om frafallet av artister.
Vi får en norsk kobling når Dorris Henderson i Eclection synger "Please (mk.
II)", en singel fra 1968.
I London-bandet hadde vi nemlig trønderske Georg Kajanus, før han gikk videre med Sailor.
De tre jentene i irske Mellow Candle var bare 15 og 16 år gamle da de debuterte med singlen "Feelin' high".
49 år senere er det fortsatt en tøff låt.
Det enslige albumet som fulgte, ble først lagt merke til i ettertid.
Diane Hildebrand synger bra, men hadde ingen solosuksess.
"Early morning blues and greens" var tittelkuttet på debutalbumet i 1969, en sang hun to år tidligere hadde skrevet for The Monkees.
Noen av artistene har fått sin renessanse.
Vashti Bunyan er representert med "Love song", en singelbakside fra 1966.
Hun ga ut debutalbumet "Just another diamond day" fire år senere, men den nybakte moren var ikke i stand til å følge opp, og albumet ble en flopp.
Det skulle ta 35 år før hun lot høre fra seg igjen, med "Lookaftering" i 2005.
Da var hun blitt noe av en kultfigur.
I 1974 var Judee Sill i gang med sin tredje plate, men den ble aldri gjort ferdig.
Fem år senere døde hun av en overdose, 35 år gammel.
Verden måtte vente til 2005 før demoene ble gitt ut, samtidig med nyutgivelser av albumene "Judee Sill" og "Heart food".
Utvalgte "Jesus was a cross maker" fra debuten er blitt stående som hennes mest kjente sang.
Susan Christie fra Philadelphia ga ut to singler før plateselskapet bestemte seg for å skrote debutalbumet i 1970.
36 år senere fikk en dj fra Manchester høre opptakene, og "Paint a lady" kom omsider ut.
Christie ble trukket fram fra glemselen, og "Raindy day" er en flott sang.
Hør også "Come and stay with me" med Jackie DeShannon.
I 1974 skrev hun forøvrig "Bette Davis eyes" som Kim Carnes fikk en gedigen hit med sju år senere.
| 1 |
705396
|
Gospelbeach:Slik sommeren burde være
Solbleket americana og varme melodier fra Brent Rademaker.
Gospelbeach:
"Another summer of love" (Alive/Border)
Brent Rademaker har bakgrunn fra både Further, Beaxhwood Sparks og The Tyde.
For øyeblikket er det Gospelbeach som gjelder, et band med Chris Hillman som forbilde.
De debuterte med fine "Pacific Surf Line" for to år siden.
Denne gang har Rademaker med seg gitarist og produsent Jason Soda og tangentspiller Johnny Niemanns, som tar i bruk samme mellotron som America brukte på 70-tallet.
Husker du ikke dem?
Vel, spor opp den millionselgende sangen "A horse with no name" fra 1971.
Det er i denne ånd som Gospelbeach befinner seg, og Gram Parsons befinner seg heller ikke langt unna.
Dette er sol og sommer og varm americana hele veien, og det er ikke det verste man kan lytte til på denne tiden av året.
Eller resten av kalenderen, for den saks skyld.
Prikken over i-en er låter som "In the desert" og "The city limits", tidløse sanger som kan plukkes fram år etter år.
Beste spor:
"In the desert", "Strange days", "The city limits".
| 1 |
705399
|
Endelig er vinteren her
Åpningen på den nye Game of Thrones-sesongen er like tilfredsstillende som avslutningen av den forrige.
Game of Thrones
Amerikansk tv-serie.
Sesong 7 hadde premiere på HBO Nordic mandag.
Advarsel:
Denne anmeldelsen røper deler av handlingen i tidligere sesonger.
Sesongåpninger kan være vriene saker.
Man skal samle trådene fra forrige sesong samtidig som man skal peke ut retningen for den kommende.
Faren er selvsagt at det blir vel mye oppsummering og dette har skjedd-scener, uten spesielt mye handling å skrive hjem om.
Og ja, den etterlengtede sesongpremieren på det mange regner som verdens beste tv-serie har helt klart en del av disse elementene.
Heldigvis er anslaget så tilfredsstillende og nydelig komponert, at man som ved et trylleslag settes rett tilbake i George R. R. Martins vidunderlige og grusomme verden, og i den grad tråder skal samles, gjøres dette på en så elegant måte at man vanskelig kan finne noe å klage på.
Noen serier ruller og går og finner stadig nye emner og konflikter som kan brukes for å forlenge med enda en sesong, ofte lenge etter at kruttet egentlig er oppbrukt.
En av de store styrkene til «Game of Thrones» er at den framstår som en historie med både begynnelse og slutt, selv om forfatteren av romanserien den bygger på ikke har gjort seg ferdig ennå.
Og det er mye som tyder på at vi nærmer oss det dramatiske høydepunktet nå.
I den første episoden av den sjuende sesongen, er frontene forholdsvis oversiktlige, etter en tid preget av uro både internt i de ulike familiekonstellasjonene og på mer overordnet nivå.
Søstrene Sansa og Arya Stark er endelig i sikkerhet på hver sin kant, men begge er tydelig preget av det de har opplevd, og framstår nå som hardere og kaldere enn noensinne.
Daenarys har satt kursen for Westeros igjen, og Jon Snow har tatt makten i nord hvor han samler troppene og forbereder alt som kan krype og gå på kampen mot de hvite vandrerne.
Cercei Lannister har omsider tatt plass på Jerntronen, etter å ha sett fiendene sine gå opp i flammer, bokstavelig talt.
Det er imidlertid nok av fiender igjen, noe som illustreres godt i en samtale mellom den nyslåtte dronningen og hennes tvillingbror og elsker Jaime.
Samtalen fungerer også som en påminnelse om det største problemet de stadig skiftende makthaverne i riket har slitt med hele tiden, uten å forstå det helt selv:
Mens de ulike familiene inngår allianser og slåss om tronen, bygger en mye større trussel seg opp i nord.
Det er mye som tyder på at ting vil spisse seg ytterligere til i den nye sesongen, etter hvert som de døde begynner å bevege seg sørover.
«Game of Thrones» er en serie som på forbilledlig vis har klart å kombinere politisk maktspill og familiære intriger med et fascinerende stort og sammensatt persongalleri.
At Martin og hans manusforfattere har klart å skape så sterke følelser for enkeltkarakterer i en såpass tallrik samling av folk, er intet mindre enn et mesterstykke.
Det føles nesten som et gjensyn med gamle venner når vi treffer seriens mest sympatiske figurer igjen.
Bekymringen for hvordan det skal gå med dem, er imidlertid aldri langt borte.
For som vi vet er det bare to alternativer i dette spillet:
Enten å vinne eller å dø.
Så gjenstår det å se om de maktkåte menneskene klarer å samle seg mot sin felles fiende.
For øyeblikket er det lite som tyder på akkurat det.
| 1 |
705401
|
Krim:To tomler opp for ondskap i fjellet
Siden Vestlands-sommeren tegner til å bli av aller beste regnvåte merke, kan du like godt pakke dette iskalde grøsset fra Syd-Tyrol i kofferten.
Luca d'Andrea:
Det ondes substans.
Oversatt av Astrid Nordang.
413 sider.
Cappelen Damm
Vår tvilsomme helt og jeg-forteller er Jeremiah Salinger.
Men en god far er han.
Eller?
Du skjønner jo at noe ikke er helt på stell når alle, selv kona, kaller ham Salinger.
Og så er det vel neppe tilfeldig at han heter J. Salinger, litt slik som Jerome D. Salinger, den tilbaketrukne og myteomspunne forfatteren bak "Redderen i rugen", mer kjent som "The catcher in the Rye".
Luca d'Andrea har mer enn ti års litteraturundervisning bak seg.
Det merkes tydelig i hans internasjonale bestselger "Det ondes substans".
Vi er langt fra John Grisham og kjappe bestselger-romaner her.
D'Andrea skriver omstendelig, langsomt, snirklete.
Tidvis blir det for langtrukkent for meg, for utstudert.
Vi snakker ikke William Faulkner heller, men en forsøksvis svært så snedig thriller i grenseland til Stephen King med djevelske skorpioner på halvannen meter på rollelista.
Men i lange partier fungerer dette utmerket som en helt annerledes krim fra et miljø som få av oss er kjent med:
Fjellene i Syd-Tyrol, Alto Adige, Italias nordligste provins med tysk som offisielt språk.
Her til Syd-Tyrol kommer Salinger med sin kone og seks år gamle datter.
Salinger er midt i 30-årene, ivrig Kiss-fan og har hatt stor suksess med en dokumentarserie om vestkystrock hjemme i USA.
Kona hans er fra fjellandsbyen (den fiktive) Siebenhoch.
En redningsaksjon med helikopter – og Salinger på slep – går fryktelig galt.
Salinger kjenner Dyret der nede i bresprekkene i italienske Dolomittene og blir merket for livet.
Siden kan vi lure på om han er gal eller bare besatt.
Det gjør også kona hans, og de andre i landsbyen på 700 sjeler.
Salinger oppdager at Siebenhoch skjuler en hemmelighet fra 30 år tilbake:
Tre ungdommer ble brutalt drept under en telttur i en langvarig storm.
Hva er ondskapen i fjellene?
"Det ondes substans" er en litt svulstig tittel, men kler for så vidt den litt svulstige stilen, godt ivaretatt av oversetter Astrid Nordang.
D'Andreas debut under eget navn fungerer både som familiedrama, nesten overnaturlig grøsser og krim med ambisjoner og uventede vendinger hele veien.
Anbefales med to tomler opp.
| 1 |
705402
|
Et lite stykke stavangersk kunsthistorie
Kjell Pahr-Iversens billedunivers gleder mange.
Men er det glade budskap nok, spør kritiker Anne Therese Tveita.
Kjell Pahr-Iversen:
Jubileumsutstilling.
Sølvberget galleri.
10. juni - 20. august 2017.
Som barn, en gang på 70 tallet, så jeg lyset, og det var Kjell Pahr-Iversen som holdt lyskilden.
Riktignok ikke i noen religiøs forstand; jeg hadde allerede rukket å bli utvist fra søndagsskolen for all fremtid, men sjelsettende like fullt.
Min åpenbaring hadde form av et stort fargerikt maleri, med en prangende gullramme og den forlokkende tittelen «Stjernene raser».
Dette var min introduksjon til kunstens verden.
Maleriet var signert Pahr-Iversen med sirlige bokstaver, og fra min faste utkikkspost på gulvet under salongbordet, eller stående på hodet i sofaen, ble jeg sugd inn i en reise i et kosmos av lys og farger.
Maleriet bærer i dag preg av at ikke bare blikket mitt, men dessverre også fingrene, i årevis fulgte malerens tykke malingsstrøk, hans energiske gestikuleringer og brede penselføring.
Livsbejaende
Jubileumsutstillingen 2017 bærer vitne om en livsbejaelse som gjennom 60 års kunstnerskap har gledet et stort og trofast Stavangerpublikum.
Det kunstneriske uttrykket med den fargerike paletten og de pastøse penselstrøk er gjennom de 34 utstilte verk umiskjennelig Pahr-Iversen.
Kjell Pahr-Iversen er unektelig inspirert av europeisk etterkrigskunst.
Særlig CoBrA bevegelsens (1949 –1952) intuitive form og sterke farger viser igjen i kunstnerskapet, dog uten CoBrA-kunstnernes politiske ideologier og konfronterende innhold.
Et av utstillingens tidligste malerier fra Pinseserien (1968) markerer hans kunstneriske gjennombrudd, og Pahr-Iversens maleriske varemerke.
Tro mot sitt uttrykk
Utstillingen viser i helhet hvordan kunstneren gjennom hele sitt virke har vært tro mot sitt uttrykk, og viser et bredt utvalg av hans mest kjente serier.
Nytt er at han etter en lang periode med variasjon i større eller mindre grad, over sine kjente ikonmalerier, har vendt tilbake til CoBrA inspirasjonen i sin Herbarium-serie.
De 11 utstilte maleriene i denne serien er, med to unntak, malt i 2017.
Presentert som de er vis-à-vis førnevnte «Fra Pinseserien» samt «HC Andersens inntog i himmelen bilde VI» (1967), er parallellene til hans tidlige inspirasjonskilde klar; dog er de nå utført uten like stor overbevisning som 50 år tidligere.
Ekstatisk hyllest?
Kjell Pahr-Iversen har maktet kunststykket å bli profet i eget land.
I alle fall i egen by.
Hans malerier høster lovord på grensen til det ekstatiske.
Med sitt lettfordøyelige, friksjonsfrie og ufarlige uttrykk blir verkene like provoserende som en gladkristen konfirmasjonsprest.
Jeg lar meg ikke henrykke til min barndoms opplevelse.
Spiritualiteten i maleriene understøttes av titler med bibelske referanser.
Og jeg spør meg selv om en sterk kristen troserfaring er en forutsetning for den ekstatiske opplevelsen.
Når jeg ser bort fra de religiøse konnotasjoner står jeg igjen med fargerike malerier, estetiske men jeg verken provoseres eller berøres i nevneverdig grad.
Det er likevel lett å se hvorfor Pahr-Iversen har blitt det lokale næringslivets Go-To kunstner når bygg skal utsmykkes, og en favoritt blant bedriftskunstforeninger og boligstylister.
Hans billedunivers i guddommelig lys og klare farger gleder mange, men er det glade budskap nok?
| 0 |
705403
|
Herlig hyllest til løskatten og katteelskeren
Byen, menneskene og løskattene lever sammen til gjensidig glede i denne lykkepillen av en dokumentarperle fra storbyen Istanbul.
Kedi
Sjanger:
Dokumentar.
Nasjonalitet:
Tyrkia 2016.
Språk:
Tyrkisk.
Regi: Ceyda Torun.
Med:
Bülent Üstün, Mine Sogut, Elif Nursad Atalay.
Lengde:
1 time 19 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Det finnes sikkert intense kattehatere som klager på katteglam, katteavføring og syke dyr også i Istanbul.
Men du møter dem ikke i dokumentarfilmen «Kedi», som er blitt en superhit på kino i USA.
Her står løskattene for nærmest ren idyll.
Sterke personligheter
Friske, sunne, skamløse og kjærlige.
Den enkelte gatekattens markante personlighet vises både gjennom visuell dramaturgi og fortellingene fra utvalgte mennesker.
Selvsagt kattetilbedere, hele gjengen.
Overraskende mange er menn.
Istanbul skal ha hundretusenvis av løskatter.
I «Kedi» følger kamera utvalgte firbente på jakt etter mat, kos og action.
Høyt og lavt, i ekstreme nærbilder og fugleperspektiv.
De møter mennesker som er villige til å øse både mat, omsorg og kjærlighet.
De skildrer hvordan det føles i sjelen å klappe en katt eller at en katt stryker seg mot benet ditt.
Katten er både sjelesørger og lykkebringer.
Løven.
Melkemannen.
Psykopaten.
Navnene har løskattene fått med kjærlighet på grunn av sine særtrekk.
Kattens skamløse, egoistiske særhet, frihet og uavhengighet er egenskaper som blir satt pris på.
Subjektiv hyllest
«Kedi» er altså en subjektiv dokumentar med et krystallklart budskap:
Løskattene er viktige for Istanbuls sjel.
Vi kan lære mye om livet av kattenaturen.
Og både katter og katteelskere er herlige vesener.
Katteelsker eller ei:
I all idyllen og varmen gatelangs i Istanbuls eksotiske, trange smug sier «Kedi» også noe viktig om de største temaene: livet, døden og kjærligheten.
Og om hvordan det å lære seg å leve sammen med dem kan blåse liv i både slumrende humor og døende livsglede.
Og mens du nyter kattene, menneskene og den skjønne byen i «Kedi», er det lett å tro at alt dette er helt sant.
Andre kinopremierer denne uken:
| 1 |
705404
|
Med ønske om variasjon
Manchester Orchestra lager sanger som dukker opp i tv-serier.
Manchester Orchestra:
"A black mile to the surface" (Loma Vista/Caroline)
Manchester Orchestra er ikke fra Manchester i England, men fra Atlanta i Georgia.
De så dagens lys i 2004 og har sin trofaste fanskare.
Denne gang har de bestemt seg for å begrense bruken av gitarene, i det minste den tunge lyden som preget forgjengeren "Cope".
Riffene er ikke borte, men kommer inn som en kontrast istedenfor å dominere.
Dermed slipper stemmen til Andy Hull bedre til.
Låtene skriver han sammen med multiinstrumentalisten Robert McDowell, mens Tim Very (trommer) og Andy Price (bass) er nyeste tilskudd.
Ideen var å lage et konseptalbum om to rivaliserende brødre i gruvebyen Lead i South Dakota, men det ble med sangen "Lead, SD".
Det er til gjengjeld en låt som roper mot himmelen.
Akkurat det er ikke noe uvanlig hos Manchester Orchestra, bare hør slutten av "The grocery".
Folk-pregede "The alien" skiller seg derimot mer ut, og den har også et vedheng i korte "The sunshine".
Et vellykket trekk av bandet, ikke minst ut fra tanken om kontraster.
"The parts" er fire stillferdig akustiske minutter før sju minutter lange "The silence" setter punktum.
Den lever ikke helt opp til navnet.
Beste spor:
"The gold", "The alien", "The grocery", "The mistake".
| 1 |
705405
|
Herfra går det bare oppover
Terroren i Paris vekket dem opp fra dvalen, og sju år etter forrige plate er bandet tilbake med nye sanger.
Broken Social Scene:
"Hug of Thunder" (Arts & Crafts/Playground)
Etter å ha gått til topps i hjemlandet Canada med "Forgiveness rock record" i 2010, ønsket medlemmene i Broken Social Scene en pause.
Nå er de tilbake med en ny plate, noe bandleder Kevin Drew har kalt et svar på terrorangrepet i Paris for to år siden.
Deltakerlisten på kollektivets femte album teller hele 18 navn, og ikke minst er Leslie Feist og Emily Haines tilbake i folden.
Førstnevnte er sentral på det fine tittelkuttet "Hug of thunder", mens Haines gjør "Protest song" til noe stort.
Bandet ble dannet i Toronto i 1999, og antallet medlemmer har variert sterkt.
Selv om merkelappen er indierock, er kantene løse og horisonten vid.
Drew forklarer platetittelen som en omfavnelse i dagens kaos, noe som understrekes av Ariel Engle i "Gonna get better":
Things are gonna get better because they can’t get any worse.
En plate som føles nødvendig.
Beste spor:
"Protest song", "Skyline", "Hug of thunder".
| 1 |
705406
|
Vestlandsutstillingen henger i luften
«Tross åpenbare berøringspunkt mellom flere verk, oppstår det ingen videre dialog og for mye blir hengende i luften», skriver vår anmelder om Vestlandsutstillingen 2017.
Vestlandsutstillingen 2017, «Hvor har vi vært?», Kunsthall Stavanger, 09.06. – 06.08. 2017, 21 verk av 17 kunstnere.
I gulvet ved inngangen til utstillingssalen i Kunsthall Stavanger lyder spørsmålet «er det noen som vet hvilken retning det er hvor langt det er igjen eller hvor vi har vært».
Denne underfundige teksten fra Aud Marit Skarrebo Holmens konseptuelle verk
#3 har gitt navn til Vestlandsutstillingen 2017.
Uten å tilby noen peker på hvem noen eller vi refererer til, overlater Holmen til betrakteren selv å tillegge verket ytterligere meningsinnhold.
Det er denne undringen, fra småfilosofiske funderinger til de store økologiske bekymringene, som danner grunntonen i utstillingen Hvor har vi vært?
Nytt av i år er en vestlandsutstilling produsert uten egen kurator, og med invitasjon til åpen innsending.
En utlysning fri for tematiske eller kontekstuelle føringer åpner for et bredere nedslagsfelt og følgelig et mer representativt bilde på hva som rører seg i samtidskunsten i vestlandsfylkene.
Når juryen for årets vestlandsutstilling har foretatt sin utvelgelse har de likevel funnet et minste felles multiplum blant de 21 aksepterte verkene;
Menneskelig adferd og relasjonen mellom mennesket og naturen går igjen i motivkretsene, men de 17 kunstnerne viser stor variasjon i sin tilnærming til samme tema.
Der andre har valgt å se på dette i et globalt perspektiv har Stavangerkunstneren Ingrid Toogood har vendt blikket innover med sitt verk Confident Expectations of Something.
Gjennom å påføre maling på et speil på ateliergulvet, som hun så har avfotografert, utforsker hun selve prosessene i sitt virke som billedkunstner.
Med lekenhet utfordrer hun blant annet maleriske metoder for perspektivisk gjengivelse, og reflekterer over dikotomien illusjon og virkelighet på en spennende og overraskende måte.
Lekenhet finner også sted i Susanne Steen Christensens fotografier Nature Morte.
Med svart humor i sine bilder av utstoppede dyr, slik hun fant dem lagret på naturhistorisk museum i Stavanger, kaster hun et skrått blikk til de lange naturhistoriske «objektive» vitenskapstradisjonene.
Kristina Kvalviks vakre videoverk Forgotten Rooms, med referanse til Vilhelm Hammershøis interiørmaleri de fire stuer (1914) påminner oss om at alt er forgjengelig.
Hennes kamera fanger fem minutter av tiden som ubønnhørlig visker bort alle spor etter levde liv.
Støvet som beveger seg i lyset som siver inn fra et skjult vindu, og en svak bevegelse av kameraet minner om en nærmest usynlig pågående prosess.
Stemningen er representativt for en ellers lavmælt og sober utstilling som innbyr til kontemplasjon og refleksjon over hvordan vi mennesker har forvaltet vår tid på jorden.
Likefullt mangler utstillingen som helhet troverdighet.
Tross åpenbare berøringspunkt mellom flere verk oppstår det ingen videre dialog og for mye blir hengende i luften.
Å velge bort kuratoriske grep for å overlate til verkene selv å kommunisere sitt meningsinnhold er, særlig i relasjon til «den vanskelige samtidskunsten», et vågestykke.
Det krever mye både av kunstverk og betrakter.
Med varierende kvaliteter og uten tilrettelegging for møte mellom verk og betrakter blir årets vestlandsutstilling ikke mer enn en helt grei opplevelse.
| 0 |
705407
|
Det går altså an å fortelle om Midtøsten gjennom et hipt jentekollektiv i Tel Aviv
FILMANMELDELSE:
«In Between» er en eksplosiv og elegant fortelling om å være ung og bundet til kultur og konflikt i Midtøsten.
«In Between».
Regi: Maysaloun Hamoud.
Med:
Mouna Hawa, Shaden Kanboura og Sana Jammalieh.
1 t. 42 min., aldersgrense 12 år.
«Ikke hev stemmen, menn liker ikke kvinner som hever stemmen», sier en eldre kvinne til en yngre.
Allerede i denne første replikken ligger konflikten mellom det liberale og det konservative.
Vi befinner oss i det arabiske miljøet i Tel Aviv i Israel, der tre svært ulike israelsk-arabiske jenter havner i samme kollektiv.
Nour (Shaden Kanboura) har hijab og er lovet bort til en konservativ muslim, mens Layla (Mouna Hawa) og Salma (Sana Jammalieh) har revet seg løs fra tradisjonene og valgt et liv med fest, røyking og drikking.
Ingen av dem passer helt inn verken på den ene eller andre siden i det motsetningsfulle Midtøsten.
Det herlige med denne beretningen er likevel at den ikke prøver for hardt å være en Israel-Palestina-film.
Den prøver ikke å undervise, den åpner ikke med tv-bilder som setter det hele i årstall og kontekst, og den har få dialoger med store ord om konflikt og kulturforskjeller og kræsj.
Vi er derimot i de unges verden, isolert fra konflikten, men på samme tid svært involvert i den.
Her er det stilig interiør i kollektivet, det er kul musikk, det er fest og gøy og ungdomsliv og det er hovedpersoner som kunne vært naboene våre.
Livet på kollektiv i det så moderne Tel Aviv skaper gjenkjennelse og ligner det vi kjenner.
En eksplosjon på vei
Og det er derfor det oppleves så sterkt når vi ser hintene av hva som er i ferd med å skje rundt dem, hvordan konfliktene og motsetningene i samfunnet er i ferd med å ramme dem svært hardt.
Vi ser det på det skremte blikket til muslimske Nour når romvenninnen uten hijab møter hennes svært konservative forlovede.
Vi skjønner det når Salma sier «vi biter ikke» til en jente som ser skeptisk på henne på butikken.
Vi ser det på hendene som rykker fra hverandre når Salma blir oppdaget sammen med kjæresten, som også er jente.
De små hintene av kulturkollisjon er nok til at vi skjønner at alt må eksplodere til slutt.
Det er stilfullt fortalt, filmen er fengslende og opprørende fordi vi rekker å bli kjent med Nour før hun plutselig utsettes for et overgrep av forloveden.
Og det er sterkt når de to andre deretter oppdager henne gråtende på badet og hjelper henne.
Da er de bare tre mennesker som ikke først og fremst er arabere eller israelere eller palestinere eller troende eller ikke-troende.
Men rett og slett tre mennesker.
Kjemien stemmer ikke helt
Men i dette ligger også filmens eneste svakhet.
Det som kunne blitt en kruttsterk historie om et vennskap som trumfer kulturforskjeller, blir ikke helt slik fordi selve vennskapet ikke oppleves som sterkt nok.
Der en av jentene er mild, er de to andre litt for harde til at kjemien stemmer, og dette forandrer seg aldri.
Her havner filmen litt «in between», for å bruke dens egen tittel.
Men dette er visuelt en svært god film, altså meget bra jobba av han på lys og lyd.
Det dunker herlig i bakgrunnen fra musikkanlegget i kollektivet, fargene er varme og stilige rundt kvinnene og blir straks kaldere med en gang vi møter de dominerende mennene som holder alt dette i trådene.
Det er ekle nærbilder av en blodappelsin som skvises i hånda til en av mennene - og det forteller noe om hvordan hennes undertrykkede forlovede føler seg.
Det er i de små detaljene vi ser det store bildet, før kameraene skynder seg raskt videre slik at den underliggende linja i filmen kommer svært elegant fram.
Dette er både sterkt og ståpels og herlig upretensiøst, den forteller og belærer uten å være fortellende eller belærende.
| 1 |
705408
|
Apekalypse nå!
Eventyr bærer ofte de store historiene i seg.
Så også med tredje filmen i den nye runden om Moses, eh, apeplaneten.
War for the Planet of the Apes.
Regi:
Matt Reeves.
Med: Andy Serkis, Woody Harrelson, Steve Zahn.
12 år.
2 timer 19 minutter
«Planet of the Apes»-universet begynte med en dystopisk sci-fi-film seint på 1960-tallet, fortsatte med flere pinligheter utover 70-tallet, og ble gjenskapt i storsatsingen «Rise of the Planet of the Apes» i 2011.
Her var alvoret tyngre, konfliktene større, og dilemmaene vanskeligere.
Så kom «Dawn of...»-oppfølgeren, og nå er «War for the Planet of the Apes» her - storslått og ellevilt, og fullt av referanser til verdenshistoriens store fortellinger.
Da tenker jeg ikke først og fremst på «Apokalypse nå!» som er en åpenbar inspirasjon både for regissør og manusforfattere, heller ikke «Ringenes Herre» og «Star Wars»-fortellingene.
Også disse, der kampen mellom det gode og det onde står helt sentralt, der grensene mellom dem blir stadig vanskeligere å se, der hovedpersonen må løse oppdraget sitt (som ikke er mindre enn å frelse sin egen flokk), legger ut på reise og gjennom ulike møter og hindre havner i det avgjørende slaget - ofte der personlige motiver står i konflikt med det som er riktig.
Smarte aper, onde mennesker
I disse apefilmene har menneskenes vitenskapelige forsøk har slått feil, noe som har ført til at apene er blitt intelligente og gått til krig mot menneskene.
I forrige film med apenes krigsherre drept, og den klokere Caesar søker å gjenoppbygge sitt samfunn og skape forsoning med menneskene.
Så lett er det selvsagt ikke, for også menneskene har sine oberster, sine mørke hjerter, sine destruktive strukturer og sin ondskap.
Dermed havner Caesar og hans apestamme midt i mange kamper; de må forsvare seg mot oberstens menn, de må bekjempe sine forræderne, og de må bevare styrken, troen, barmhjertigheten og håpet.
Som en Moses ut av Egypt
Slik lener også denne filmen seg mye sterkere på enda større fortellinger enn eventyrene og fantasyfortellingene - her er, igjen og igjen, klare henvisninger til religiøse, særlig bibelske, motiver.
Vi har sett det utallige ganger før, i så ulike filmer som «Star Wars» og «Lion King», og her er det så tydelig at det formelig springer ut av lerretet:
Vi får korsfestelser, vi hører om ledere som må ofre sin eneste sønn, vi følger aper (og mennesker) som står foran valget mellom vold og tilgivelse, og vi får en ren kopi av Moses som fører israelerne ut av Egypt og inn i det lovede land.
Det betyr ikke at «War...» er en bibelsk film, men det er interessant å se hvordan de eldgamle fortellingene resirkuleres og brukes om og om igjen - på stadig nye måter, i nye rammer og formater.
Og ja, filmen er bra.
Den er spennende, den er teknisk meget imponerende, og den balanserer hårfint mellom det patosfylte alvor og humor.
| 1 |
705410
|
1988 var et godt år for indiepop
I 1988 ventet verden fortsatt på Blur og Oasis, men britisk gitarpop vokste seg stadig sterkere.
Diverse artister:
"C88" (Cherry Red/Border)
I 1981 ga "NME" ut en samlekassett med tittelen "C81", en samling med datidens britiske pønk og postpønk hentet fra små plateselskap – såkalte indielabels.
Fem år senere fulgte musikkmagasinet opp med "C86", denne gang preget av melodiøs gitarpop med røtter i undergrunnen og gjør-det-selv-tankegang.
Samlingen utløste en bølge av nye band, og indiepopen var kommet for å bli.
De fleste bandene på den samlingen er nærmest gått i glemmeboken i dag, men Primal Scream og The Wedding Present hadde større ting i vente.
"C86" ble også brukt som navn på en vesentlig utvidet samling utgitt i 2014, et tilbakeblikk på 1986.
I fjor kom "C87", en tenkt oppfølger som tok for seg året 1987.
Nå får vi "C88".
Vi snakker altså ikke lenger om en presentasjon av fersk musikk, men vender blikket tilbake til 1988 og grupper som satte sine første spor det året.
Noen slo gjennom og ble salgbare navn, som The Stones Roses, Carter USM, Pale Saints og The Mock Turtles.
Andre levde sine liv i undergrunnen, som Man From Delmonte, Bridewell Taxis og The Pooh Sticks.
Sistnevnte var en personlig favoritt fra det året og får æren av å åpne samlingen på 72 låter fordelt på tre cd-er.
Ikke kassetter, som i de gode, gamle 80-tallsdager.
Pooh Sticks er representert med singlen "On tape", en bra låt med et flott refreng.
Swansea-bandet, oppkalt etter pinneleken i Ole Brumm, ble oppløst i 1995, men vendte tilbake i 2010.
Kutt nummer to er en av de store indiesangene fra 1988, "Elephant stone" med The Stone Roses.
Riktignok ble den ikke lagt merke til det året, men nådde topp ti med en gjenutgivelse to år senere.
Da hadde de i mellomtiden gitt ut sitt selvtitulerte debutalbum, av mange betraktet som et av de beste britiske albumene noensinne.
Suksessen gjorde at Stone Roses ville signere med et større plateselskap, noe som førte til kontrakt-trøbbel og forsinkelser.
Da de endelig kom med oppfølgeren i 1994, var mye av luften gått ut av ballongen.
De ble oppløst, men deretter gjenforent i 2011.
Ryktene sier at de for øyeblikket er i gang med å spille inn album nummer tre.
Man From Delmonte var et av bandene som forsvant nesten like fort som det ble dannet.
Når du hører "(Will nobody save) Louise" er det all mulig grunn til å beklage dette, men kvartetten var en fremmed fugl på Manchester-scenen i 1988.
Nå har du i hvert fall sjansen til å plukke med deg kuttet til din egen mixtape, et fenomen som filmene med "Guardians of the Galaxy" har vært med på å vekke til live.
I hvert fall kom det nylig et tidlig og svært overraskende julegaveønske fra husets 11-åring:
En walkman.
"One summer" med Moss Poles hører med på en sommerkassett, mens "Happy like yesterday" med The Groovy Little Numbers" kan spilles når som helst.
På den neste cd-en får vi band som dukket opp på "C87", her representert med sanger fra 1988.
Kitchen Of Distinction, The Vaselines, The House Of Love og Inspiral Carpets er alltid hyggelige å høre, og det finnes mer bra på denne samlingen.
Mye mer.
| 1 |
705412
|
Det er kaos og død, og det skjedde på ekte, og det gjør vondt
FILMANMELDELSE:
Mesterregissøren Christopher Nolan kan gjøre et årstall fra historieboka til et intenst menneskelig drama som sitter i deg hele veien ut av kinosalen.
«Dunkirk».
Regi:
Christopher Nolan.
Med:
Fionn Whitehead, Tom Glynn-Carney, Jack Lowden, Harry Styles.
1 time 46 minutter, aldersgrense 12 år.
Det er virkelig et vågalt prosjekt, dette her.
For det første:
De nesten to timene på lerretet dekker bare én hendelse - evakueringen av 400 000 britiske og franske soldater som i 1940 er fanget opp i et hjørne av tyskerne og må over den engelske kanal for å overleve.
På stranden i den nordfranske byen Dunkirk er det endeløse køer av unge menn som vet de vil dø om de ikke får plass på skipene før fienden rekker fram.
For det andre:
Vi ser aldri fiendens ansikt, de tyske troppene er kun en ukjent skikkelse som nærmer seg, med all den paranoiaen det skaper.
Kaos og stress
Og for det tredje:
Historien fortelles med lynraske bytter mellom sjø, luftrom og land i den skamløse klipperytmen som er blitt regissør Christopher Nolans signatur.
Han er ikke akkurat kjent for å gjøre det lett for sitt publikum.
De tre timene med tung filosofisk science-fiction i suksessfilmen «Interstellar» fra 2014 var ikke akkurat lettbeint lørdagsunderholdning.
«Inception» fra 2010 utspilte seg i en drøm som igjen befant seg inni en drøm, og thrilleren «Memento» som kom i år 2000 gikk baklengs.
Og nå forteller han altså historien om slaget ved Dunkirk fra tre forskjellige vinkler, samtidig.
Funker forvirringen denne gangen også?
Ja, for det meste.
Nolans fortellergrep skaper kaos, det blir stress, vi mister oversikt på samme måte som soldatene foran oss har mistet kontrollen.
Og derfor blir det så enkelt å leve seg inn.
Vi føler usikkerheten og panikken hos de unge soldatene, de som desperat prøver å dekke skuddhullene i båten med nevene for at den ikke skal ta inn vann
Vi blir minnet om det menneskelige kaoset som ligger bak årstallene og dødstallene i fortellingen om et historisk slag.
Det er unge, livredde menn som bombes ihjel, drukner og dør på tur.
Nådeløst ærlig
Og regissør Nolan er nådeløst ærlig om de faktiske grusomhetene i historien og sparer ingen.
Men samtidig unngår han å være grotesk.
Det kunne vært mer død og lik og kræsj her, som vi gjerne forventer av Hollywood-action.
Men isteden er den edruelig fortalt, vi ser døden mer i blikkene enn i blodet.
Vi ser det i det redde, men standhaftige blikket til den helt vanlige britiske tobarnsfaren Mr. Dawson (Mark Rylance) som drar over kanalen i den lille sjarken sin for å redde flest mulig soldater.
Dette er stor fortelling om de små menneskene den består av.
En visuell fornøyelse
Og kanskje burde det vært enda flere nære møter med karakterer som Mr. Dawson.
Regissørens kjente travle stil gjør at det er mange her vi aldri rekker å bli helt kjent med, og de sorte luggene som spiller britiske soldater er så like at det er vanskelig å skille dem.
Dramaturgien kunne gjerne vært tjent med å bygges opp med en tydeligere sammenheng, for spenningen og medrivelsens del.
Men fortsatt.
Dette er en storslått opplevelse, en intelligent og til tider svært rørende film om menneskene som befinner seg oppi alt krigskaoset.
De gjennomgående rødlige fargene er fine, og bildene av småfly tatt mot himmelen er jo en ren visuell fornøyelse.
Og, det må jo nevnes, hele denne festen blir jo enda litt mer storslått fordi vårt kjære lokale «M/S Rogaland»-skip er med.
LES ANDRE NYE ANMELDELSER:
| 1 |
705415
|
Nicole Atkins:Spor av gammel soul
Hun liker seg best på 60-tallet, da musikken ble skapt i støvete kontorer på Manhattan.
Nicole Atkins:
"Goodbye Rhonda Lee" (Single Lock/Border)
Det er gått ti år siden Nicole Atkins debuterte med albumet "Neptune City", og vi er kommet fram til album nummer fire.
Hun er fortsatt ung, 38 år gammel, men trives best i fortiden.
Hun sammenlignes med folkene fra Brill Building-tiden, det vil si navn om Carole King, Burt Bacharach, Neil Diamond, Phil Spector, Dionne Warwick, Connie Francis, Darlene Love og Neil Sedaka.
Brill Building er et kontorbygg i New York, et berømt tilholdssted for amerikansk musikkindustri særlig på 50- og 60-tallet.
Det er altså et ekko i fortiden i det Nicole Atkins gjør, og det er en vakker gjenlyd.
Hun sneier innom ulike stilarter, men soulfølelsen ligger der, inspirert av de gamle platene til Dusty Springfield, Candi Staton, Roy Orbison og Janis Joplin.
Platen er spilt inn i Fort Worth i Texas, med Austin Jenkins, Josh Block Chris Vivion som produsenter.
Hun åpner med utblåsningen "A little crazy", skrevet sammen med Chris Isaak.
Det er sang du føler du har hørt mange ganger før, og temaet er heller ikke nytt:
Walking, spend a lot of time of walking
That's what people do, getting over you
Smiling, did you see me smiling?
The whole act's just for you
What else can I do
"Darkness falls so quiet" går saktere, men nerven er ikke noe svakere.
"Listen up" er fønky bluesrock, en sang om å lære og leve med de feilgrep man gjør:
You gotta make mistakes to know
Takes mistakes to grow
And now I know
Tittelkuttet "Goodnight Rhonda Lee" er en countryballade av den typen The Everly Brothers kunne sunget, og "If I could" er ikke langt unna.
"Colors" er lavmælt pianoballade med strykere, mens det svinger av "Brokedown luck".
"I love living here (even when I don't)" åpner med blåsere og beveger seg sakte framover, mens takten øker på "Sleepwalking".
"A night of serious drinking" er en sang for fuktige netter, før hun ender vakkert med "A dream without pain".
Beste spor:
"Goodningt Rhonda Lee", "Colors", "A dream without pain".
| 1 |
705416
|
Askespredning med et gjesp
Det blir litt for krampaktig «morsomt» når to venninner legger ut på roadtrip i England for å spre asken til sin nylig avdøde kompis.
Burn burn burn
Sjanger:
Komedie.
Nasjonalitet:
Storbritannia 2016.
Regi:
Chanya Button.
Manus:
Charlie Covell.
Skuespillere: Laura Carmichael, Joe Dempsie, Sally Phillips, Eleanor Matsuura, Julian Rhind-Tutt, Alison Steadman, Hannah Arterton, Chloe Pirrie, Nigel Planer, Alice Lowe, Jane Asher.
Lengde:
1 time 46 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
En films sjangermerkelapp gir jo forventninger:
Grøsseren skal skremme.
Komedien skal være morsom.
Hvis ikke blir det nedtur.
Med «Burn burn burn» trenger du ikke vite på forhånd at filmen er en komedie.
For regissørens ambisjon om å være morbid-morsom er så krampaktig tydelig.
Hun lykkes ikke, og skjemmer dermed ut det som kunne vært en riktig så fin liten smil-gjennom-tårer indiefilm om død, vennskap og å omfavne livet.
Avdødes siste ønske
Hipsteren Dan er død, bare 29 år gammel.
Venninnene Alex og Seph blir presentert for Dans siste ønske: at de to skal spre asken hans på forskjellige steder i England.
Han har laget en nøye taima og tilrettelagt video om hvordan dette skal gjøres, og både reisemålene og motivasjonen skal avsløres underveis.
Og tur blir det, med Dans aske i en Tupperware-boks.
Underveis møter Alex og Seph, som begge har personlige ting å stri med, både rare mennesker og seg selv i døra.
Mer eller mindre typiske roadtrip-ting, men tross alt med en særegen vri siden turen går rundt i et regnfullt, grått England.
Siden vi ikke kjenner Dan, blir opplegget han har planlagt både søkt og uinteressant.
Fremdriften dør når jentene setter seg i Volvoen.
Men så: i videosnuttene benytter han seg av den avdøde enetalers privilegium: moralpreken, visdomsord, og nådeløs ærlighet.
Og sannheten svir hos Seph og Alex.
Vekker ikke sympati
At Dan ikke vekker vår sympati, redder faktisk filmen fra fullstendig havari.
Hans vonde sannheter får Seph og Alex til å ta tak i sine egne demoner.
Og «roadtrip» blir igjen et bilde på den øyeåpnende, eksistensielle sjelereisen.
«Burn burn burn» slutter bedre enn fryktet underveis, men forblir en forglemmelig og litt for kjedelig filmopplevelse.
Andre filmpremierer denne uken:
| 0 |
705417
|
Blåfilm fra havet
FIMANMELDELSE:
Episk storfilm om en fransk havlegende.
Havet er flott, men den potensielle dramatikken går rett i hurtigmikseren.
«Jacques - Havets erobrer», fransk biografisk drama, med:
Lambert Wilson, Pierre Niney, Audrey Tautou.
Regi:
Jérôme Salle, 2 t. 3 min, aldersgrense 6 år
Å lage en biografisk film på to timer, av et helt liv, er vrient.
Noe må man velge, og Jerome Salle har valgt å vise havet, fiskene, hvalene og folk som eldes.
Det gjør han stilsikkert og godt.
Jacques Costeau er kannskje best kjent fra Wes Andersons snåle hyllest «Livet under vann med Steve Zissou», som er tufta på Costeaus liv.
Han var en tidligere pilot som begynte å utforske havet.
Han var dykker, fant opp forløperen til dagens dykkerutstyr, han var forsker, oppfinner, entusiast og pioner på svært mye under vann.
Kjennetegnet var den røde lua.
For å finansiere sine eventyr laget han filmer, noe som gjorde ham til en karriereentertainer og sagnomsust filmskaper.
Alt dette gjorde han med familien på slep, og der ligger det hunder begravet.
Hva kostet det, på det personlige plan, å stå helt i baugen med familie og venner plassert på land, i byssa, messa og i parentes?
Filmen bruker en time på å ta i dette, og når den først gjør det, er det med hurtigmikseren sans for å kverne mye på kort tid.
Kona (Audrey Tatou) er såret av sidesprangene, i cirka 39x3 sekunder, så er det gjort.
De eksplosive far/sønn-fortellingene kostes gjennom på et par minutter før symfonistøtta natur overtar.
Her prioriteres havet og alt dets innbyggere.
Det er nydelige bilder fra de fleste av verdens hav, i postkortfargebehandla prakt.
Også de ulike tidsepokene, 4–5 tiår, er flott og detaljert filma.
Skuespillerne blir elegant og troverdig 40 år eldre på to timer.
Costeau måtte hestehandle for å få penger til å utforske det ukjente.
Han jobber litt for oljå og masse for filmindustrien.
Også der ligger det uforløste konflikter som filmen ikke tar tak i før Costeau på sine eldre dager blir miljøforkjemper og taletrengt aktivist.
Dette er i all hovedsak en film som på elegant vis forteller en heltehistorie fra havet og styrer unna isfjellene.
Storslått og eventyrlig i all sin letthet.
| 0 |
705419
|
John Murry:Sanger formet på fem dager
Halve Cowboy Junkies sørger for en upolert innpakning.
John Murry:
"A short history of decay" (TV/Border)
Da John Murry solodebuterte med "The graceless age" i 2012, fikk han en varm velkomst og havnet på lister over året beste plater.
Nå er det gått fem år, og mannen fra Elvis' fødeby Tupelo i Mississippi har forflyttet seg til ølbyen Kilkenny i Irland.
Der er han blitt kjent med Cait O'Riordan (Pogues, Elvis Costello), som han tok med seg til Toronto for å spille inn oppfølgeren.
I Canada ventet brødrene Michael og Peter Timmins fra Cowboy Junkies, pluss bassist Josh Finlayson fra Skydiggers.
Sammen satte de av fem dager til å lage platen.
Murry sang, og de andre fulgte på.
Det fører til noen ulne kutt, men enda mer til fine sanger som "Come five and twenty" og "One day (You'll die").
Den spontane innpakningen kler Murry og setter sangene i sentrum.
Det føles som om han noe viktig å si oss.
Beste spor:
"Wrong man", "Come five and twenty", "One day (You'll die"), "Countess Lola's blues (All in this together)".
| 1 |
705420
|
Enda teitere enn man kunne frykte
Det er vanskelig å komme på en eneste grunn til å se «Emojifilmen».
Emojifilmen Sjanger:
Animasjon Skuespillere:
T.J. Miller, James Corden, Patrick Stewart, Rob Riggle, Ilana Glazer Regi:
Anthony Leondis USA, 2017 Lengde:
1 t. 29 min.
Aldersgrense: 6 år
Dette er halvannen time du aldri får igjen.
Det er fristende å spekulere i hva de gikk på, de som var på møtet hvor et lyst hode hadde ideen om å lage en animasjonsfilm om smarttelefonens indre liv.
Kanskje var det sponsormulighetene som gjorde at dette åndsforlatte konseptet ikke ble skrotet tidlig på idéstadiet.
For sjelden har vi vel sett mindre elegant bruk av produktplassering i en animasjonsfilm.
Men greit nok.
Det er ikke dette som velter filmen.
Det klarer det idiotiske, forutsigbare plottet helt på egen hånd.
Hovedfiguren, om man kan kalle ham det, er Anton.
Han er en emoji med det millenial-klingende uttrykket «meh», altså det fjeset som skal uttrykke likegyldighet.
Problemet til Anton er at han, i motsetning til alle de andre, har mimikk, noe som gir ham problemer i sine paradoksalt nok veldig analoge arbeidsoppgaver.
Dermed trues han med sletting, og vi må igjennom en formelaktig smørje hvor Anton flykter sammen med de obligatoriske gode hjelperne, mens de sammen finner ut hvordan de skal komme seg ut av knipa.
I bunnen ligger naturligvis moralen om å finne seg selv og at vennskap er viktig og så videre.
Problemet er bare at dette formidles helt uten finesse, og at alle tilløpene til humor fint kunne blitt illustrert med et meh-ikon, om man er blant dem som har mistet evnen til å skrive tekstmeldinger uten å bruke gule tegninger for å understreke poenget sitt.
I korte øyeblikk kan det se ut til at filmen vil harselere litt med vår tids smarttelefonmani og om hvordan enkelte ser ut til å ha mistet helt evnen til å skrive fullstendige setninger.
Men heller ikke dette får den til.
I stedet sauses ulike elementer kjent fra den digitale verden sammen til en ulogisk smørje hvor det er lite eller ingenting å trekke på smilebåndet av.
| 0 |
705422
|
Queens Of The Stone Age:Ta på deg danseskoene
Homme er i humør til en svingom, på sitt eget vis.
Queens Of The Stone Age: "Villains" (Matador/Playground)
Nå er vi kommet så langt at man må forklare at en platetittel som "Villains" ikke har noe å gjøre med "Trump or any of that shit" – for å sitere Joshua Homme.
Han bare liker ordet.
Dessuten har han laget en sang på 6 minutter og 10 sekunder som heter "Villains of circumstance" for å avslutte bandets sjuende studioalbum.
Produsent er Mark Ronson, en engelsk dj og musiker med svakhet for pop og fønk.
Det er derfor vanskelig å holde føttene i ro når en sang som "The way you used to do" kommer.
Danserytmene sniker seg inn hos Queens Of The Stone Age, men det finnes også glimt av David Bowie.
Let's dance, alle sammen.
Homme har med seg gitarist Troy Van Leeuwen, bassist Michael Shuman, keyboardist Dean Fertita og trommis Jon Theodore, men ingen gjester.
Forrige gang var det en haug av dem, inkludert Elton John og Dave Grohl.
Bandet har hatt for vane å hente inn mye folk når platene skal lages, men denne gang klarer de seg altså selv.
Samtidig skal ikke påvirkningen fra produsenten undervurderes.
Homme anser Ronsons hitsingel "Uptown funk" som en retningslinje for platen.
De svinger seg på dansegulvet, men for all del:
Queens Of The Stone Age er fortsatt blant de tøffeste guttene i klassen.
Bare hør hvordan de raser i vei på treminutteren "Head like a haunted house".
Eller hvordan riffene på "The evil has landed" gjenspeiler tittelen.
Seks av de ni kuttene passerer fem eller seks minutter, noe som gir dem tid til å endre seg.
Nevnte "Villains of circumstance" går fra å være en noe treg affære til å folde seg ut i et refreng skapt av høyere makter.
Close your eyes and dream me home, Forever mine, I'll be forever yours, synger Homme og høres ut som om han mener det.
Beste spor:
"Feet don't fail me", "The way you used to do", "Villains of circumstance", "Domesticated animals".
| 1 |
705423
|
Musikalske bilder
De fleste store pianister har gitt seg i kast med Mussorgskijs «Bilder fra en utstilling».
Så Yejin Gil har mange å måle seg med.
Men Gil har innspilt en hel cd med Mussorgskij-verker og fått strålende kritikk for den.
Mussorgskij:
Bilder fra en utstilling
Yejin Gil klaver
Skur 2, onsdag
På onsdagens konsert var det en del feilslag, men det må man regne med i en så gestisk utfarende tolkning som det Gil la opp til.
Forskjellige verdener
«Bilder fra en utstilling» utgjør en hel musikalsk verden, inspirert av Viktor Hartmanns utstilte reiseskisser.
Det var Ravels kongeniale orkestrering av Mussorgskijs verk (i 1922) som gjorde det kjent og populært, men originalen for klaver hører med til de mest fargesprakende musikalske verker som er skrevet.
Innledningen er en promenade, som ikke henspiller på noe bestemt bilde, men så gjentas fire ganger og leder komponisten rundt på utstillingen.
Gil spilte disse vel hurtig, særlig innledningen, som mer ble løping enn en promenade.
De forskjellige ”bildene” og karakterene er ekstremt ulike.
Og det var først og fremst her at Gil viste sitt mesterskap:
Det groteske i Gnomen, en nøtteknekker i tre, utskåret som en dverg; det melankolsk i sangen som trubaduren synger foran Det gamle slottet; Guttene og så pikene som løper, leker og snakker i Tuileriene; den tunge, klossete rytmen som oksevognen til en polsk bonde frembringer; kyllingenes ballett i eggeskallet som en scherzo med trio; Samuel Goldberg og Schmuyle, to polske jøder, en rik og en fattig som snakker henholdsvis pompøst og klynkende.
Oksevognen kunne Gil ha lagt mer tyngde i, mens kyllingenes dans ble utført lett og briljant.
Som et hørespill
Og så de fire siste av de 10 bildene:
Markedsplassen i Limoges med skravlende bondekoner og gjengitt med tonegjentagelser, kromatikk, opphissende sekstendelsnoter og løpende staccato – som i Gils tolkning lød som et hørespill; katakombene i Roma der Gil fikk frem den makabre karakteren og de fremmede harmoniene som leder over til annen del, Med de døde i et dødt språk; Baba-Yaga som i den russiske folkloren er heksen som bor i en hytte av kyllingføtter, der Mussorgskijs henspiller på hennes ville flukt gjennom luften med rytmisk-virtuose passasjer.
Til slutt Den store porten i Kiev, det lengste stykket.
Det ble et slags høydepunkt i Gils tolkning.
Hun fikk klokkene til å ringe og prestene til å synge.
Den hymneaktige avslutningen, som ikke kan unngå å gi inntrykk av nasjonal selvfølelse, formet hun på en opphøyet måte.
Også Baba-Jaga var et pianistisk høydepunkt i Gils fremføring.
| 1 |
705424
|
Vinglete og vakker såpeopera
«Tulip Fever» er et elegant kostymedrama med flere romantiske forviklinger og færre tulipan-økonomiske forviklinger enn godt er.
Tulip Fever
Sjanger:
Romantisk drama.
Nasjonalitet: USA 2017.
Regi: Justin Chadwick.
Manus:
Tom Stoppard (basert på Deborah Moggachs roman).
Skuespillere: Alicia Vikander, Christoph Waltz, Judi Dench, Cara Delevigne, Zach Galifanakis.
Dane DeHaan, Zach Galifianakis, Holliday Grainger, William Brok.
Lengde:
1 time 45 min.
Aldersgrense: 12 år.
Tulipanmanien som har gitt filmen tittel, er blitt et begrep innen økonomisk teori.
Den nådde toppen i 1637, regnes som verdens første finansboble.
Etter at tulipanen ble introdusert i Nederland, ble folk som besatt av blomstens skjønnhet.
Løk for de sjeldneste og vakreste flerfargede variantene ble solgt på børs og auksjoner for eventyrlige summer, og «alle» trodde at prisene ville stige inn i himmelen.
Det gjorde de selvsagt ikke, plutselig kom noen på at tulipaner visner.
Dette markedspsykologiske temaet blir etter hvert et bakteppe i «Tulip fever», som først og fremst dreier seg om kjærlighet, begjær og forviklingene som følger i kjølvannet.
Begjærer portrettmaleren
Den yndige, foreldreløse Sophia (Alicia Vikander) og hennes søskenflokk vokser opp i et kloster.
Den rike handelsmannen Cornelis Sandvoort (Christoph Waltz) nærmest kjøper Sophia som sin kone.
Det varer ikke lenge før han frustreres over at hun ikke blir gravid.
Da hans forfengelighet får ham til å bestille en kunstmaler til å male et portrett av ekteparet, forelsker Sophia og maleren Jan van Loos (Dane DeHaan).
Samtidig, i Sandvoort-familiens husvære, forelsker tjenestejenta Maria seg i fiskehandleren.
Da han forsvinner og etterlater henne gravid, starter forviklingene for alvor.
Mye penger og kjærlighet er lagt ned i kostymer, tidskoloritt og kulisser.
Du kjenner nesten stanken fra Amsterdams kanaler og de sørpete gatene rundt i utendørsscenene.
Bildene fra stranden er som de mest utsøkte akvareller.
Tandre Alicia Vikander er et syn i overdådige kjoler og smykker, interiørene likeså.
Farse eller såpe?
Samtidig føles det svært ofte som å se en sceneoppsetning.
Og når de romantiske forviklingene starter for alvor, går tankene til den utskjelte farsen, med alle sine intriger og misforståelser.
Men uten humor.
Og da nærmer vi oss vel såpeoperaen?
Mens kameraet først og fremst følger Sophie, fortelles historien av tjenestepiken Maria.
Hun og hennes fiskehandler er et mye saftigere og interessant par enn Sophie og kunstmaleren.
Det skyldes både at rollefiguren Jan van Loos er svært dårlig utviklet, at Dane DeHaan er for puslete og veik, og fordi det ikke finnes noen form for kjemi mellom ham og Vikander.
Derimot gjør Vikander og særlig Christoph Waltz en strålende innsats.
«Tulip fever» har ingen skurk, «det onde» her er løgnen, markedskreftene og drukkenskapen.
At den legendariske tulipanmanien plutselig får en liten birolle i historien, skyldes drømmen om å bli rik i en fei for å gjøre kjærligheten mulig.
Det virker ærlig talt litt påklistret og søkt.
| 0 |
705425
|
ROMAN:Dramatisk fra Israel
Undergangsroman som krever sin leser foran sammenbruddet.
Nir Baram:
Verdens skygge.
Roman.
536 sider oversatt av Kjell Risvik.
Gyldendal.
Albert Mansour er i bokstaveligste forstand en ghost writer idet denne mektige romanen av israelske Nir Baram åpner:
Han har gjort det til yrke å snakke med døende mennesker, for så å skrive deres biografier slik oppdragsgiverne vil ha dem.
Hans sønn Gabriel blir etterhvert den fremste av hovedpersonene i en sinnrikt komponert – og apokalyptisk – fortelling langs tre hovedmotivkretser:
Med Israel som sentrum tas leseren med nesten verden rundt, fra USA til Storbritannia, til Kongo og Bolivia, Irland og tilbake til Israel.
Den unge Gabriel er i utgangspunktet en naiv og velmenende person, som nærmest uforvarende blir satt til å lede «Det jødiske nasjonalfond for demokrati» og organiseringen av studentutvekslinger med Israel, særlig fra USA.
Derfra blir det ganske snart en fortelling om kulturutveksling som imperialisme, i et stort og imponerende fiksjonsverk som i sum handler om globaliseringens nattsider, der israelske interesser og politikere driver verket med sine interessefeller i USA, alt mens unge Gabriel vokser i velstand og innflytelse inntil også han møter sin nemesis.
(Forfatteren kan selv ikke ha det enkelt vis-avis det offisielle Israel.)
Den andre motivkretsen tar en til London, der aksjonister vil organisere en verdensomfattende streik for å punktere hele det kapialistiske system.
De er et blandet selskap av anarkister, drop-outs og seriøse teoretikere som skaper mye oppstyr og angst i ordensstatene, og selv utsettes for forfølgelse, med små utsikter til suksess.
Den tredje hovedhandlingen dreier seg rundt et firma av kyniske påvirkningsagenter som tar på seg hvilke oppdrag som helst – vi får særlig se dem i sine forsøk på å rote til kongolesisk, samt boliviansk, politikk.
De virker uhyggelig virkelighetstro.
Slik blir «Verdens skygge» en illusjonsløs dystopi fra en samtid der alt er business («business er business», Trump), alt har sin pris, all handel og vandel er innside, mens politikere og forretningsfolk marsjerer taktfast «sammen mot en bedre framtid».
«Verdens skygge» er en stort tenkt og mektig konstruksjon, dramatisk og handlingsspekket, men ikke noe for idealister, naivister og uskyldigheter.
| 1 |
705427
|
En konsert med stor spennvidde
Konserten i Domkirken torsdag kveld spente i tid usedvanlig langt, skriver Aftenbladets anmelder.
VURDERING:
William Byrd:
Messe for fire stemmer.
Edward Elgar:
Introduksjon og allegro for strykekvartett og kammerorkester.
Nikolai Mjaskovskij:
Sonate for cello og klaver nr.1
Bach:
Dobbeltkonsert d-moll for to fioliner.
The Choir of Trinity Wall Street; et Festivalensemble; Torleif Thedéen cello, Yejin Gil klaver; Arve Tellefsen og Jan Bjøranger fiolin.
Domkirken torsdag kveld.
Konserten i Domkirken torsdag kveld spente i tid usedvanlig langt:
Fra engelskmannen William Byrd (1540-1623) til sovjetiske Nikolaj Mjaskovskij (1881-1950).
Og mellom disse: Bach og Elgar.
Byrd dominerte så å si alene Englands musikk i andre halvdel av 1500-tallet og var uvanlig produktiv.
Hans geistlige musikk er preget av sorg, fortvilelse og håpet om Guds forbarmelse.
Ni sangere i firestemmig
I den firestemmige messen som innledet konserten torsdag kveld, hørte vi ni sangere fra The Choir of Trinity Wall Street, New York.
Vokalklangen fra koret i kirken var virkningsfull og vakker.
Sangerne hadde en fin balanse seg imellom, selv om én av sangerne skar ut av og til.
Jo, domkirken egner seg for denne type vokalmusikk.
Elgar har på kontinentet helt inntil det siste blitt sett på som en typisk engelsk komponist: konservativ, for behersket og kontrollert.
Et unntak har alltid vært cello-konserten, Enigma-variasjonene.
Men i dag har dette bildet forandret seg.
Dirigenter som Daniel Barenboim ser i hans to symfonier drama og en umiskjennelig fremdrift.
Av Elgar fikk vi torsdag høre hans Introduksjon og allegro for strykekvartett og kammerorkester, en merkelig kombinasjon.
Men Festivalensemblet, der vi særlig merket oss Adrian Brendels ypperlige cello-spill, fikk en vidtspennende uttrykksradius til å utfolde seg, og med den raffinerte og utpenslete instrumentering.
De ga også rom for de mange fantasifulle innfallene i et verk som det er vanskelig å engasjere seg i.
Mjaskovskij
Med den dystre og grublende grunntonen i mye av sin musikk fikk Mjaskovskij etter hvert mange problemer med den sovjetiske kritikken.
Cello-sonaten er imidlertid fra hans yngre dager.
Thedéen og Gil spilte førstesatsen sangbart og vakkert og med vekt på det innstendige i uttrykket.
Et ypperlig samspill var dette, i et verk som ikke målbærer den kjente slaviske melankolien.
Jan Bjøranger og Arve Tellefsen
Dobbeltkonserten i d-moll hører til Bachs mest populære verker, med den berømte largoen som høydepunkt.
Her er det likeverd mellom de to solo-fiolinene, noe Jan Bjøranger og Arve Tellefsen visste å ivareta.
Årets festivalensemble, en blanding av unge talentfulle og etablerte musikere, fulgte opp med imponerende godt spill.
Selv om det ikke var helt knirkefritt i den hurtige og energiske sistesatsen, var det desto mer ro og sangbare, lange buespenn i largoen.
Og midt i ensemblet sto 80-årige Tellefsen med sin evne til musikalsk kommunikasjon og sitt milde smil til de unge musikerne.
ANDRE ARTIKLER FRA KAMMERMUSIKKFESTIVALEN:
| 1 |
705428
|
Åh Baby, du er så rå!
Bråkete, flimrende, rå, romantisk, tøff og søt.
«Baby driver», med det herlige ungdomsidolet Ansel Elgort i tittelrollen, er et mesterverk av en B-film.
Baby Driver
Sjanger: Action/Komedie/Krim.
Nasjonalitet: USA 2017.
Regi og manus:
Edgar Wright.
Skuespillere: Ansel Elgort, Lily James, Jon Hamm, Jamie Foxx, Kevin Spacey, Jon Bernhtal, Micah Howard.
Lengde: 1 time 52 min.
Aldersgrense: 15 år.
Action/musikal/romantisk komedie.
En sånn sjangermerkelapp kan få mang en dreven kinogjenger til å rynke på nesen og heller velge tv-en.
Vi vet at det betyr at noen vil veldig mye, og at de prøver å fenge veldig mange på en gang.
Men sjangerspagaten fører som oftest til at både humor, action og romantikk blir forutsigbart dvasket til.
Men så kommer årets store overraskelsesfilm «Baby driver» fra «Shaun of the Dead» og «Hot Fuzz»-regissør Edgar Wrigt.
Og knekker koden!
En film som låner skamløst, men elegant, fra både film- og musikkhistorien, som satser på velkjente ingredienser som skurker, skyting, biljakt og ung kjærlighet, byr på både fascinerende rollefigurer, et spennende, B-filmtradisjonelt men ganske så uforutsigbart plott.
Og imponerende stilgrep og rytme.
En djevel bak rattet
Etter et ungdomsfeilgrep har unggutten Baby havnet i dyp gjeld til Doc, lederen av en hardkokt forbryterliga.
For å nedbetale gjelden, kjører Baby fluktbilen ved bankran.
Og ingen kjører fluktbil som ham!
Om du tror du har sett alt av nervepirrende, spektakulære biljakter, er det ingenting mot Babys finslipte motorveiakrobatikk!
Om du tror du har sett alt av skurkehelter med nerver av stål, er det ingenting imot Babys munter-kule tilnærming til enhver hump i veien livet måtte by på.
I tillegg til å være en djevel bak rattet, sliter Baby med kraftig tinnitus.
Den døyver han med å spille musikk høyt på ørene døgnet rundt.
Et av de stiligste grepene i «Baby driver» er å la «synsvinkelen» ligge i Babys hørsel.
Scenen der han vandrer nedover gata til heftig musikk og mens han synger teksten og mimer følelsene sine i en eneste lang tagning, er den kuleste, mest livsbejaende siden John Travolta vandret nedover gata til «Stayin’ alive» i «Saturday night fever».
Det er også musikkgleden som får Baby til å fatte romantisk interesse for serveringsjenta Debora.
Men før de to kan kjøre inn i solnedgangen sammen i heftig bil med enda heftigere musikk på anlegget, må Baby delta i et siste kupp...
Ansel er et funn
Ansel Elgort har allerede gjort seg bemerket med både albumutgivelse og store roller i filmer som Divergent- trilogien og «The fault in our stars», og har altså erfaring med både action, romantikk og musikk.
I tillegg er han en sånn sjarmerende akkurat passe-fyr: passe sexy ungdomsidol, passe kul, passe følsom, passe musikalsk, passe morsom.
I rollen som Baby, en fyr du aldri blir helt klok på, er han derfor et funn.
Stilige er også biroller besatt av folk som Kevin Spacey, Jon Hamm, Lily James og Jamie Foxx.
En anelse «Drive» og «Point break», en dråpe «Thelma & Louise» og en riktig god klunk av Tarantino-stemningen fra «Reservoir dogs» og «Pulp fiction» er bare noen av inspirasjonskildene som virkelig få det til å gnistre av dette B-filmaktig tradisjonelle plottet.
Blod, krim, villmannskjøring, gale skurker og gla’vold til tross:
«Baby driver» er først og fremst bråkete, heseblesende og gøyal.
Og imponerende.
Andre kinopremierer denne uken:
| 1 |
705430
|
Tullete b-film reddes nesten av humoren
Dette er filmen for deg som elsker elleville 90-tallsbiljakter og skyteaction krydret med tørrvittig humor.
Alle andre kan med fordel skygge unna.
The Hitman's Bodyguard Sjanger: Action / Komedie Skuespillere: Ryan Reynolds, Samuel L. Jackson, Salma Hayek, Gary Oldman.
Regi:
Patrick Hughes USA, 2017 Lengde:
1 t. 58 min.
Aldersgrense:
15 år
«The Hitman’s Bodyguard» forsøker aldri å utgi seg for å være noe mer enn den er:
En tøysete, harry actionkomedie med begge beina godt plantet i det herlig usannsynlige.
Det er mye som tyder på at den ville vært ytterst forferdelig med en annen rollebesetning, men heldigvis er både Ryan Reynolds og Samuel L. Jackson morsomme nok til å gi oss to underholdende timer.
De er riktignok fort glemt, men om man har behov for å skru av hjernen og bare more seg, fungerer filmen utmerket.
Samuel L. Jackson spiller en av de rollene hvor han er en slags parodi på seg selv.
I dette tilfellet en leiemorder som virkelig nyter jobben sin.
Det eneste han elsker mer enn å ta livet av folk som fortjener det, er kona, spilt av en usedvanlig hissig Salma Hayek.
Hun blir selvsagt hans kryptonitt, og dermed blir han tatt til fange og skal transporteres til Haag for å vitne mot en ondskapsfull hviterussisk diktator.
Han blir eskortert av en livvakt (Ryan Reynolds) som har lagt karrierens høydepunkt bak seg, en forsiktig og ordentlig fyr som passer like godt som majones på fruktsalat sammen med den skjødesløse leiemorderen.
Dermed ligger alt til rette for at sarkasmene kan få fritt spillerom mellom disse to umake typene, og det er først og fremst dette som gjør filmen verd å se.
Regissør Patrick Hughes laget også «The Expendables 3» og er med andre ord ikke ukjent med filmer som serverer selvironiske sleivspark til sin egen sjanger.
Her har han slått seg løs med alle 90-tallets actionkomedie-virkemidler, med et solid budsjett.
Det er stort sett teit på den rette måten, men noen feilskjær ødelegger for helheten.
Disse oppstår hovedsakelig fordi man har forsøkt å legge inn noen moralske følelser der hvor det er helt åpenbart at slike ikke finnes.
Det ødelegger for helheten i en film som kunne levd godt som sjangertro b-film for oss som er lette å underholde.
| 0 |
705431
|
For kort, for grunn, for dum
«The Dark Tower» etterlater et ubehagelig inntrykk av at noen har gjort en kjempeinnsats for å skusle bort en god mulighet.
Dark Tower
Sjanger:
Fantasy / Grøsser /Sci-Fi
Skuespillere:
Idris Elba, Matthew McConaughey, Katheryn Winnick, Jackie Earle Haley
Regi:
Nikolaj Arcel
Aldersgrense:
12 år
Dette er en av de filmene hvor du aner kontorene av en spennende historie og et fascinerende mytologisk univers, men hvor ivrige klippere har barbert bort alt som kunne ligne substans og dybde.
I stedet haster den danske regissøren Nikolaj Arcel igjennom handlingen på en så skjødesløs måte at det er vanskelig å opparbeide noen som helst følelser for noen av de involverte.
Muligens med unntak av Idris Elbas rollefigur Roland, men det skyldes utelukkende Elbas fabelaktige skuespillertalent.
I den innledende scenen får vi vite at et stort tårn i midten av universet er det eneste som beskytter vår verden fra onde krefter.
Dette kan bare ødelegges av uskyldige barns tanker, derfor kidnapper apparatet rundt sjefsskurken Walter (Matthew McConaughey) barn som han bruker til å angripe tårnet.
Men selv om tårnet som har navngitt både filmen og bokserien den er basert på, er premisset for hele handlingen, forblir det en uklar statist som verken forklares eller utforskes.
Det blir for dumt på så mange måter.
Vår helt i denne historien er av den helt klassiske typen, en upopulær 14 år gammel gutt som i dette tilfellet plages av livaktige drømmer med handling hentet fra Walters fryktelige eksperimentfabrikk.
Gjennom en rotete innledning blir både vi og etter hvert 14-årige Jake klar over at han er den Utvalgte som både kan redde og ødelegge verden.
Han slår seg sammen med einstøingen Roland og sammen prøver de å finne en metode for å bekjempe superskurken en gang for alle.
Sistnevnte framstår som en eplekjekk slesking som antakelig kunne vært langt skumlere hadde vi fått vite mer om ham - men som med så mye annet ved denne filmen, beveger Arcel seg bare på overflaten og forteller oss lite og ingenting om motivasjonen til mannen som prøver å utslette verden, annet enn at han vil ha makt.
Selv ikke utmerkede McConaughey klarer å gjøre ham til mer enn en karikert fjonball.
Stephen Kings bokserie som filmen er basert på teller åtte bind, så det er forståelig at handlingen framstår som komprimert, men da burde man heller satset på en serie av filmer.
Om dette allerede er tanken, vites ikke, men om det er sånn, er det bare enda mer uforståelig at åpningen framstår som så overlesset og overfladisk.
| 0 |
705433
|
Tannløst radiodrama
«Mercur» bir en fargerik skildring av ungdommelig overmot i 50-tallets Danmark.
Men serien kunne med fordel skapt et skarpere bilde av konfliktene den omhandler.
Mercur
Dansk dramaserie i 10 deler.
Premiere på TV2 torsdag kl. 21.40.
Slippes på TV2 Sumo samme dag.
Anmeldelsen er basert på de tre første episodene.
Utgangspunktet for den nye danske dramaserien «Mercur» er glimrende:
I 1958, mens den oppvoksende generasjon var i ferd med å oppdage Elvis og Chuck Berry, var de to statlige radiokanalene i Danmark opptatt med å formidle klassisk musikk.
Man skulle ha en god porsjon kløkt og oppfinnsomhet for å utfordre monopolistene, noe som i den aspirerende Radio Mercurs tilfelle ble løst med å plassere senderen på en båt i internasjonalt farvann i Øresund.
I stedet for å fortelle historien til de aktuelle radiopionerene, har skaperne av denne tv-serien diktet opp sitt eget persongalleri.
Det er det sikkert flere grunner til, men når man først har fristilt seg på denne måten, burde det være mulig å få til en mer spenstig historie en denne.
I stedet har man satset på stereotype karakterer og en historie som behandler samtidens generasjonskonflikter med harelabb.
I sentrum av handlingen finner vi jusstudenten og musikkelskeren Flemming, en lystig fyr som tar ganske lett på ting og ikke bekymrer seg nevneverdig om at han nesten ikke har lest til eksamen.
Sammen med rikmannssønnen
Jan får han ideen om å starte en radiokanal, og snart oppstår ideen om å sende fra internasjonalt farvann for å omgå samtidens kringkastingslov.
De møter selvsagt motstand, men trusselen framstår i hvert fall ikke innledningsvis som spesielt reell eller skremmende.
Det er heller ikke gjort noe større nummer ut av konfliktene mellom den etablerte foreldregenerasjonen og de opprørske, unge rockeelskerne, det kan nesten virke som om ungdomsopprøret allerede er overstått og at musikken deres er blitt stueren.
På den måten får vi en polert og ufarliggjort versjon av en i utgangspunktet spennende og konfliktfylt brytningstid.
Til å være en serie hvor hovedhandlingen settes i gang på grunn av musikk, handler den fascinerende lite om akkurat musikk.
Vel får vi høre en og annen 50-tallshit i bakgrunnen, men det er også der den forblir, i bakgrunnen.
Sammen med det som måtte være av nyanser, indre konflikter og sammensatte personligheter.
| 0 |
705434
|
Gripende om det vondeste valget
Senabort ved fosterskader er et kontroversielt tema.
«24 uker» har på gripende og modig vis gått helt inn til kjernen i denne valgmuligheten.
24 uker
Originaltittel:
24 Wochen.
Sjanger:
Drama.
Nasjonalitet:
Tyskland 2016.
Regi:
Anne Zohra Berrached.
Manus: Carl Gerber og Anne Zohra Berrached.
Skuespillere: Julia Jentsch, Bjarne Mädel, Johanna Gastdorf, Emilia Piefke, Maria-Victoria Dragus.
Lengde:
1 time 42 min.
Aldersgrense: 12 år.
Ny teknologi og kunnskap gir flere valgmuligheter.
I teorien en god ting.
Men noen ganger blir dilemmaene så vonde at man tenker at det letteste hadde vært om man ikke hadde visst noe, bare kunne stikke hodet i sanden og la naturen gå sin gang.
Knallsterke «24 uker» skildrer et slikt vondt og skjebnesvangert dilemma.
Den kjente standupkomikeren Astrid er gravid med sitt andre barn, og bruker graviditeten for det den er verd i vitsene sine.
Hva er kjekkest, gutt eller jente, liksom.
Men så viser ultralyden mer enn babyens kjønn:
Et barn med så store skader at det ikke kan få et fullverdig liv.
Kanskje ikke noe liv i det hele tatt.
Nøktern og nærgående
Senabort helt til 24. svangerskapsuke er et alternativ.
Men fortjener ikke barnet en sjanse?
Og hvorfor skal ikke Astrid og Markus lære seg å takle utfordringer mange har taklet før dem under hardere forhold?
Valgene de må ta stilling til truer med å knekke hele familien.
«24 uker» gir en nøktern, men svært nærgående skildring av alle tanker og følelser som oppstår når senabort er aktuelt.
En ekstra dimensjon er Astrids kjendisstatus, og detaljerte, medisinske skildringer.
Både av hva fosteret må gjennomgå hvis det blir født, og av hvordan en senabort gjennomføres.
Varmt og flott spilt
Med denne nøytrale formen og hovedrolleinnehavernes varme, følelsesladde skuespill, blir opplevelsen av å stå foran et så vondt og umulig valg nesten uutholdelig sterk.
Filmen forteller ikke hvilket valg som er det «rette», men du uansett aldri kan bli helt sikker på at det du velger rett.
Og at du må stå for valgene dine.
Og sånn er jo livet ofte.
Det må vi lære oss, eller velge, å leve med.
Andre kinopremierer denne uken:
| 1 |
705435
|
ROMAN:Stilsikker haltende språkbruk
Fascinerende portrett av arbeidsløs skoletaper mellom omsorg og vold
Bror Hagemann:
Leo. Roman.
140 sider.
Tiden
Handlingsingrediensene er ikke spesielt originale:
Året er 1981, og 17-årige Leo, bosatt i Gjøvik, uten stabil inntekt og bopel, forteller sin livshistorie knyttet til en alkoholisert mor, en død far, skolemobbing, en ugift småbarnsmor, noen gode hjelpere, et stigmatiserende nærmiljø og en dirigent som utøver mørkets gjerninger under dekke av idealisme, nestekjærlighet, vakker korsang i en kirke.
Svik, fattigdom, angsten for barnevernet, ensomhet, lengsel, avvist ømhet, selvskading, dobbeltmoral, drifter som løper løpsk, redde smågutter, utøving av brutal vold og den vakre drømmen om å avsløre en farlig sannhet samfunnet unnviker og ikke ønsker å kjenne til – her har jeg-fortelleren og noen av dem han omtaler, det alt annet enn enkelt.
Skal man tro opplistingen av tidligere utgivelser foran i boka, debuterte Bror Hagemann med «De blyges hus» i 2002 slik at årets roman blir hans åttende.
Sannheten er annerledes.
Forfatteren ønsker åpenbart å markere at han i dag verken vedkjenner seg debutboka «Freelancer» fra 1985 eller de fire følgende romanene i forfatterskapet.
Det dreier seg trolig om tekster som i hans øyne mangler den kunstneriske kvaliteten han i dag kan stå inne for.
Ser man nærmere på «Leo», registrerer man raskt at teksten puster, stønner, sukker, kjærtegner, slår og pulserer i kraft av det muntlige, lite skoleflinke språket hovedkarakteren nytter.
Skriften speiler talespråket, form og innhold blir ett – som når det heter «vakke», «hakke», «trokke» istedenfor «var ikke», «har ikke», «tror ikke».
Skrivefeilene er mange, snublende syntaks og klossete formuleringer er med på å styrke realismen i teksten.
Her står vi overfor en forteller som ikke nytter det korrekte uttrykket «som om», men igjen og igjen foretrekker misfosterkonstruksjonen «at som», en skoletaper som er fan av tennisspilleren MækkenRo, ikke McEnroe.
At samme tenåring skal kunne klare å stave latinske uttrykk riktig, virker derimot lite troverdig (side 94f.)
Samtidig eier Leo billedskapende fantasi, bestemte ledemotiv – bl.a. UFO’er, «fuglegutter», «tennis» og «vann» - forplanter seg gjennom teksten, og fortelleren er flink til å formidle lyder, lukter, synsinntrykk, taktile opplevelser.
Ellers blir historien som folder seg ut, gradvis så spennende og uforutsigbar at slutten på soga ikke bør røpes.
Tar du sjansen på en litt annerledes roman, les «Leo».
| 1 |
705436
|
Spektakulært bra krim om helikopterran
Jonas Bonnier forteller en fantastisk historie, på en overlegen måte.
Jonas Bonnier:
Helikopterranet.
Roman.
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen.
Aschehoug.
Natt til 23. september 2009 lander et helikopter på taket av tellesentralen til G4S i Stockholm.
Ranerne slår seg gjennom takvinduet, klatrer ned i lokalene og skjærer opp pengeburene med vinkelsliper.
Politiet står og ser på, mens ranerne forsvinner med 40 millioner svenske kroner.
Ingen skudd ble avfyrt.
Ingen ble skadet.
Hele verdenspressen måpte.
Hvordan var det mulig?
Fordi fire dyktige menn delte drømmen om å bli rike i en fart, og var villige til å gjøre hva som helst for at det skulle skje.
Jonas Bonnier (53) er født inn i Nordens største mediekonsern; familieeide Bonnier.
Jonas var selv administrerende direktør fram til 2014.
Nå styrer han et mindre forlag i konsernet, som lager dataspill, ved siden av forfatterkarrieren.
Forfatteren har endevendt rapporter, artikler og beretninger fra det spektakulære ranet.
Han fikk snakke med fire av ranerne, og har fått eksklusiv tilgang til deres personlige historier.
Ranshistorien har blitt fortalt før – men aldri på denne måten.
Leseren blir dratt inn i et svensk innvandrermiljø, der menn kjemper for å finne sin plass i Folkhemmet.
Noen jobber med å finne en måte å åpne pengekofferter på, uten at fargeampullene utløses.
Den kunnskapen skal de bruke til å selge nye, bedre pengekofferter til G4S.
Men det er vanskelig, når firmaet har 15 års kontrakt med den leverandøren de har.
LES OGSÅ:
Gode portretter
Bonnier tegner gode portretter:
Politi Caroline Thurn har brutt med sin rike familie og sover nesten aldri om natten.
Raneren Maloof sier alltid ting to ganger: "Absolutt, absolutt".
Ranskollegaen Sami er mellomst i brødreflokken, og har aldri funnet sin plass.
Ranet raser fram minutt for minutt:
"Helikopterets rotorblader river seg fram gjennom den stille luften.
Den taktfaste hamringen fra motorene flerrer opp stillheten".
Det er så klart og godt beskrevet.
Vi får et voldsomt action-driv.
Et kort kapittel per minutt, ranere, presse, politi, militære og de ansatte i tellesentralen.
Vi får se ranet fra alle synsvinkler, uten at det hindrer framdriften eller spenningen.
Helikopteret går nesten tomt for bensin.
Det får opp pulsen.
Helikopterranet var så godt planlagt og profesjonelt gjennomført, at selv politiet følte en motvillig beundring for gjengens framgangsmåte.
Journalistene sammenliknet med gode rans-filmer, og gjorde skurkene til helter.
Det blir som en "Oceans 11"–film med George Clooney.
Vi vil at ranerne skal lykkes.
"Helikopterranet" skal utgis i 30 land.
Filmrettighetene er solgt til Netflix, som planlegger en storfilm med Jake Gyllenhaal i hovedrollen.
Litteratur med dokumentarisk kjerne
"Helikopterranet" er en roman, basert på fakta og intervjuer.
Bonnier har brukt fantasien for å fylle ut og utvikle historien.
Noen situasjoner er lagt til, andre er fjernet.
Det er lite som slår en god reportasje skrevet med litterære virkemidler, slik for eksempel Hunter S. Thompson gjorde i "Frykt og avsky i Las Vegas".
Thompsons bok var en slags reportasje, men den tok seg så mange friheter med virkeligheten at det ble stor skjønnlitteratur.
Bøkene til Åsne Seierstad – for eksempel "En av oss" om 22. juli, kan være en annen referanse.
Seierstad skriver dokumentar, men med alle romanens virkemidler.
"Helikopterranet" når ikke opp mot "...Vegas" i fandenivoldskhet eller "En av oss" i hjerteskjærende følelser.
"Helikopterranet" er mye svenskere og mer nedpå, men den er veldig barsk og flott på sine egne premisser.
Anbefales uten forbehold.
LES FLERE BOKANMELDELSER:
| 1 |
705438
|
Zervas & Pepper:California-retro
Cardiff ligger over 860 mil fra Los Angeles, men musikken kan være den samme.
Zervas & Pepper:
"Wilderland" (India/Zerodeo/Border)
Zervas & Pepper er Paul Zervas og Kathryn Pepper, to langhårete folkrockere fra Cardiff.
De har lyttet mye til Buffalo Springfield og det som siden fulgte i solfylte California.
Selv om været ikke er det samme i Wales, er musikken deres like varm.
Duoen debuterte i 2011 med "Somewhere in the city" og fulgte opp med "Lifebringer" og "Abstract moon".
Sistnevnte fikk David Crosby til å sette dem i kontakt med sin egen sønn James Raymond.
Opptakene er derfor gjort i Raymonds studio i Los Angeles.
Sangene skrev duoen derimot i en hytte i Rocky Mountains, noe som førte dem tilbake til sine akustiske røtter.
De veksler på å synge og å kore, og åpner med to sanger om rotløshet:
"Roses of Jericho" og "Hotel Bible".
Deretter følger "Mother Earth", om trusselen fra den svarte slangen som nå skal krysse landet.
Oljeledningene over indiansk territorium har også vakt kampviljen hos andre, jamfør Neil Young.
Beste spor:
"Hotel Bible", "Change courses", "Mountain to ocean", "Universe to find".
| 1 |
705439
|
ROMAN:En orgie i død, galskap og gru
Prisoverdrysset nigeriansk debutant nekter seg ingen eksesser.
Chigozie Obioma:
Den forbudte elven.
Roman.
300 sider oversatt av Tone Formo.
Font.
Fra vårt fjerne utsiktspunkt blir det fort nærliggende å lese enhver afrikansk roman som om den var en sosiologfaglig og vederheftig skildring av mennesker, forhold og kultur i hele det landet den kommer fra, f.eks. nigerianske Chigozie Obiomas prisoverdryssete debutroman «Den forbudte elven».
Da kan det være forfriskende å betenke at Nigeria er nesten tre ganger større enn Norge, og med sine nærmere 200 millioner innbyggere fra 250 etniske grupper, Afrikas folkerikeste land.
I dette etniske, språklige, religiøse, politiske og kulturelle mylderet har den gamle kolonien beholdt engelsk som offisielt språk – sammen med de egne afrikanske språkene hausa, joruba og igbo.
Chigozie Obioma skriver på engelsk, som forklarer at en afrikansk debutant kunne få internasjonal oppmerksomhet fra første ferd og «Den forbudte elven» bli kåret til «Årets beste bok» i 2015 av innpå tjue internasjonale medier (Observer, Financial Times, New York Times, The Economist m.fl.), og allerede oversatt til et kvart hundre språk.
Selv om det er illusorisk å tro at en roman alene kan fortelle utfyllende representativt om et land og folk, er «Den forbudte eleven» likevel umiskjennelig nigeriansk for det utsnittet av fiktiv virkelighet den skildrer fra sin flik av landet.
Mens handlingen topper seg midt på 1990-tallet, er den i jeg-form fortalt tjue år seinere av et den nå voksne Benjamin (Ben) Azikiwe Agwu, nummer fire i en søskenflokk på seks, slik han opplevde, husker og fortolker de dramatiske hendelsene i sitt og familiens liv.
Faren er bankmann, med store og ærgjerrrige karriereplaner for sønnene (like vanlige som de oftest er urealistiske for de fleste afrikanere fra Djibouti, Kenya og Tanzania i øst til Nigeria i vest):
Ben skal bli veterinær og «professor», eldstemann, Ikenna, skal bli pilot, Boja advokat, Obembe på elleve skal bli lege, og David – ennå ikke tre, ingeniør, har faren bestemt.
Da må de være flittige og flinke på skolen og også tilegne seg engelsk, «den vestlige dannelsens språk».
Men nå er gutter gutter over alt, og Agwu-sønnene fascineres mest av fiske og rumpetrollfangst i elva i nærheten, og trekkes mot tittelens forbudte elv.
De blir fiskere (originalens tittel er «The Fishermen»).
Det som begynner som gutteaktig lek mot foreldrenes uttalte forbud mot å gå til elva, skal etterhvert få katastrofale følger i det som utvikler seg til en dødelig familietragedie.
Den settes i gang av den gale spåmannen og religiøse fantasten Abulu, en sinnssyk og forvillet skikkelse som går rundt i filler og sitt eget møkk, når han da ikke sprader naken omkring, voldtar sin mor og begår nekrofili – alt skildret foran leserens øyne.
Han kaster en spådom og forbannelse over guttene, og sier at en av brødrene kommer til å drepe en av de andre.
Og han blir tatt alvorlig.
Guttenes mor kaller Abulu «en ond ånd», «en djinn» - hun er heller ikke ukjent med «sengevætertrolldom» eller «jordgudinnen».
I denne labile familien, der faren har flyttet til en annen by for jobbens skyld og inniblant kommer hjem i helgene for paternalistisk å banke opp sine ulydige sønner, utvikler guttene en uhyggelige angst og aggresjon som etterhvert koster flere liv.
Herfra dynger Obioma på med effekter, vold og grusomheter – noe mindre kunne ha gjort det, med brodermord, galskap, og endelig grusom hevn over trollmannen, den sinnssyke igangsetteren som merkelig nok får gå fritt omkring i byen.
Når ihvertfall leseren holder ut, er det takket være fortellerens tekniske sjonglering mellom da og nå, mellom barnets oppslukte opplevelse av sine dager og den voksnes detaljrike - og reflekterte - minner om en oppvekst, som rett nok kjennes (nesten helt) troverdig fra det sør-vestre Nigeria på nittitallet, men samtidig heller ikke representerer et helt land og de mange folkene der.
| 1 |
705440
|
The Districts:Sanger som fyller rommet
Den vanskelige tredjeplaten?
Nei, den sterkeste runden.
The Districts: "Popular manipulations" (Fat Possum/Border)
Medlemmene i The Districts begynte å spille sammen mens de gikk på high school i småbyen Lititz i Pennsylvania.
Omtrent før tenårene var over, hadde de gikk ut albumene "Telephone" og "A flourish and a Spoil".
Sistnevnte kom for to år siden og hadde det som skulle til av energisk gitarlyd.
Denne gang har sangene vokst seg større.
Lydbildet er mektigere, vokalen til Rob Grote mer intens.
De har fortsatt samarbeid med produsent John Congleton på fire kutt, mens Pat Cassidy har erstattet Mark Larson på gitar.
Mens de tidligere scoret høyt på ungdommelig friskhet, imponerer de nå med evnen til å lage sanger som fyller hele rommet og vel så det.
Du finner spor av både David Bowie og Arcade Fire, i sanger fylt med angst for hva som venter.
Første halvdel av platen er den beste, uten at det betyr så mye her.
Beste spor:
"Violet", "Ordinary day", "Salt", "Point".
| 1 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.