id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
704258
|
Kunst uten kompromiss
Grimes er grusomt god på sitt fjerde og mest ambisiøse album hittil.
Grimes er et kompromissløst gesamtkunstwerk, og kunstneren heter Claire Boucher.
Hun har et fast grep om penselen, en fascinerende palett av popkulturelle referanser og ingen respekt for rammer eller –ismer, verken musikalsk eller visuelt."Art angels" har vært etterlengtet blant mange, inkludert undertegnede.
Resultatet er et tilgjengelig stykke kunstpop med outsiderappell.
Grimes skriker som en blodtørstig og forskrudd cheerleader over industrielle rytmer, som på høydepunktet "Kill v maim", før hun plutselig og sårbart hvisker de søteste ord over svevende melodier.
Hun viser større bredde og har skrudd opp volumet merkbart sammenlignet med forrige album, "Visions" fra 2012.
Boucher har full kontroll over den lekre produksjonen, og hver eneste lille detalj er nøye gjennomtenkt.
Det burde ikke være nyhets— eller beundringsverdig i 2015 at en kvinne skriver, spiller inn og produserer sitt eget album i sitt eget hjemmestudio, men det framheves i hvert eneste presseskriv.
Lydene hun lager er både sære og særegne, enten det er med sin egen stemme, på instrumentene hun trakterer eller gjennom software.
"Flesh without blood" er en nydelig poplåt med stort radiopotensial, i likhet med "California".
Den horroraktige "Scream" introduserer oss for den taiwanske rapperen Aristophanes, og fantastiske Janelle Monae opptrer på "Venus fly".
Jeg kunne ønsket meg at albumet var et par låter kortere.
En innstramming hadde gitt en sekser på terningen.
Men det er nærme, altså.
Beste spor:
"Flesh without blood", "Kill v maim".
| 1 |
704259
|
Stø kurs mot toppen
Adele lurte på å sette strek etter forrige album.
Kanskje ikke så rart, for hvordan kan hun overgå det?
Hun debuterte i 2008 med "19" og et overveldende salg på sju millioner plater.Det var likevel ikke noe imot de 30 millionene eksemplarer av oppfølgeren "21".
Hjemme i Storbritannia er det bare Beatles' "Sgt.
Pepper"-plate som har solgt mer; 5,1 millioner mot 4,8 millioner.
Abba og Queen sniker seg foran, men det er med hit-samlinger.
Hun er den kvinnelige soloartisten med lengst levetid på toppen av listene i USA og Storbritannia.
I 2012 kåret magasinet "Time" henne til en av verdens mest innflytelsesrike personer.
Året etter fikk hun en Oscar, en Grammy og en Golden Globe for James Bond-låten "Skyfall".
Så hvorfor ikke gi seg mens leken er god?
Vel, det er nye rekorder å sette.
Singlen "Hello" ble den første til å selge mer enn en million digitale kopier i sin første uke i USA.
Sangen har toppet listene i 26 land i høst.
Den får også æren av åpne albumet:
Hello, it's me
I was wondering if after all these years
you'd like to meet to go over everything
They say that time's supposed to heal ya
but
I ain't done much healing
"Hello" er en storslått hjerte/smerte-ballade som kunne vært på "21", men noe tilsvarende break up-album er dette ikke.
Livet har endret seg.
Det er henne her og nå, eller der og da siden "25" referer til alderen da sangene ble unnfanget.
Et make up-album, kaller 27-åringen det selv.
Sangen er skrevet sammen med hitmaker Greg Kurstin.
En mann med enda lenger cv, er svenske Max Martin.
Han er hentet inn på "Send my love (To your new lover)", sammen med Karl Johan "Shellback" Schuster.
Låten hviler tyngre på rytmen enn vi er vant fra Adele, en dose oppfinnsom pop.
Hun har hentet inn en solid tropp av hjelpere.
"I miss you" er lagd sammen med Paul Epworth fra "21".
Den innledes med tunge trommer og fjern koring, før stemmen til Adele tar styringen.
Hun har kraften som skal til.
"When we were young" er en kraftballade som plasserer Adele blant de store, engelske sangerne.
Den er skrevet sammen med Tobias Jesso Jr., en stigende kanadisk stjerne.
Fantastisk refreng.
"Remedy" er et samarbeid med Ryan Tedder fra One Republic.
Pianoet dominerer, og Adele holder seg i ballademodus.
Et vellykket forsøk på en trøstevise.
"Water under the bridge", med Kurstin, er et energisk angrep på dansegulvet.
Tøft nok, med nøye plasserte taktskifter."River Lea" er en mektig låt, uansett hva du måtte mene om listemusikk.
Gospelinfluert med referanser til oppveksten i Tottenham.
Skrevet med Brian Burton, kjent som Danger Mouse fra Gnarls Barkley.
"Love in the dark" er en ny kraftballade, gjennomsyret med strykere.
Den er laget med hennes egen bassist Samuel Dixon, som ellers jobber mye med Sia Furler.
Sia skrev også sanger til Adele, men de ender isteden på hennes egen kommende plate.
Kurstin er tilbake på "Million years ago", en akustisk vise med fransk og spansk preg.
Et fint grep, i det minste så lenge du besitter en stemme som Adeles.
"All I ask" er en naken pianoballade, skrevet sammen med Bruno Mars.
Hakket for svulstig, akkurat her.
"
Sweetest devotion" har, sammen med "When we were young", noe som likner et band.
Hun går ut med et krafttak, lagd med Epworth.
En låt å spille høyt.
Adele forsvarer rollen som en popstjerne i særklasse, en artist som midt i det hele har framstått som nabojenta med puben som stamsted og utsagn som at hun heller vil spise lunsj med venner enn å trene.
Det er ikke vanskelig å like henne.
Beste spor:
"Hello", "When we were young", "River Lea", "Million years ago".
| 1 |
704260
|
Bob Dylan:14 hektiske måneder
Denne gang er vi plantet midt i hans mest intense periode.
Vi er framme ved 12. kapittel i Bob Dylans serie med gamle konsertopptak og studiojobbing.
Dette er de 14 månedene det tok å lage albumene "Bringing it all back home", "Highway 61 revisited" og "Blonde on Blonde".
Tidligere hadde han vært en frontfigur for folk-musikken, nå plugget han strømmen til.
Slett ikke alle likte overgangen, men den skapte artisten som 50 år senere fortsatt har en noe nær enestående posisjon innen rocken.
Her finner vi sanger som "Subterranean homesick blues", "Like a rolling stone", "Visions of Johanna", "Love minus zero/No limit", "Desolation row" og "Just like a woman".
"California" er en tidlig versjon av "Outlaw blues", mens "Farewell Angelina" ble gitt bort til Joan Baez.
"I'll keep it with mine" endte hos Nico og Judy Collins, og "Medicine sunday" ble droppet.
Denne samlingen kommer i tre varianter:
En dobbel "best of", en større samling med seks cd-er og en gigantisk med 18 plater der du får alt som ble sagt og gjort i studio.
"Bringing it all back home" var både akustisk og elektrisk og ble spilt inn på tre dager.
"Highway 61 revisited" var langt mer kaotisk, noe som ga Al Kooper sjansen til å snike seg med.
Gitaren var opptatt, men han fant et orgel og Dylan likte det han hørte.
Dermed fikk "Like a rolling stone" sitt lydbilde.
"Blonde on blonde" var bedre planlagt, noe som ga musikerne en sjanse til å øve først.
Er du ikke helfrelst Dylan-fan, kan du styre klar, men det har sin sjarm å høre hvordan sangene ble endret, hvordan det ble spøkt og ledd.
Og hvordan Dylan forkaster rock-versjonen av "Mr.
Tambourine man" fordi han blir sprø av trommene, uvitende om at The Byrds et halvt år senere skulle skape folkrock-sjangeren med sin versjon.
| 1 |
704261
|
Pictureplanes:Mørkemannen fra Brooklyn
Pictureplanes elektroniske gothpop har kjølnet og hardnet, og han kunne med hell spart på effektene.
Brooklynbaserte Pictureplane består av Travis Egedy.
På slutten av 2000-tallet fikk han æren av å være opphavsmann for begrepet «witch house», en kortlivet elektronisk sjanger som flørtet med seig hiphop, mørk synthpop og okkult tematikk.
Noen artister vokste seg ut og videre av sjangeren, som Crystal Castles, Purity Ring og albumaktuelle Grimes.
I 2009 så jeg Pictureplane sammen med Health i Bergen Kunsthall.
Jeg lot meg fullstendig fjetre av låten «Goth star».
Albumet «Thee physical» fra 2011 fulgte opp, og jeg har sett fram til nytt materiale fra Egedy.
Dessverre blir jeg litt skuffet.
Albumet maler et dystopisk bilde, av anarki og ecstasy, kaos og kjærlighet.
Lydbildet er alt annet enn beskjedent.
Effektene ligger lag på lag og lydene pøses ut –med varierende hell.
På den svevende, mollstemte «Street pressure» nærmer han seg gamle høyder, men så, ut av intet, upassende og umotivert hiphop-scratching.
Forsøplende på en ellers vakker låt.
Nittitallet er tungt tilstedeværende.
«Har'sh realm» henter inspirasjonen fra UK garage, og «Self control» innleder med sjelfull, kvinnelig housevokal.
Nedtonede «Chaos radical» hviler trygt på tørre åttitallstrommelyder.
Inspirasjonen hentet fra iskald darkwave med industrielle elementer blir tydelig på «Death Condition».
Helheten blir en mørk, ufokusert elektrosaus, og det er vanskelig å skille låtene fra hverandre.
Albumet gir trolig bedre effekt spilt over anlegget på en massiv klubb i en forlatt fabrikk, når desibelnivået nærmer seg smertegrensen.
Mine billige hodetelefoner klarte ikke helt gjenskape den dystre euforien som Pictureplane forsøker å fremkalle.
Beste spor:
«Self control», «Technomancer».
| 0 |
704264
|
Neil Young:Sponsorfri sone
Neil Young er en mann med sterke meninger.
Tidligere i år ga Neil Young ut albumet "The Monsanto Years", der han hamret løs på landsbruksgiganten Monsanto med sanger om genmodifisering, sprøytegift og blakke bønder.
I 2006 var det Bush-administrasjonen som fikk gjennomgå på platen "Living with war".
La oss stille presidenten for riksrett, sang Neil Young.
Mens Irak-krigen raste, gjenforente han kvartetten Crosby, Stills, Nash og Young for å reise rundt med et antikrigsbudskap.
Det var ikke alle som likte det.
En av hans sterkeste sanger stammer fra 1970, da studenter ved Kent State-universitetet i Ohio demonstrerte mot en utvidelse av Vietnam-krigen.
Nasjonalgarden grep inn og skjøt og drepte fire.
Young svarte med "Ohio".
De senere årene har han engasjert seg sterkt i miljøvern og har sammenlignet oljesand-utvinningen ved Fort McMurray i Alberta, der Statoil har vært involvert, med Hiroshima etter atombomben.
Platen han ga ut i 1988 med backingbandet The Bluenotes, leverte også et kraftig spark.
Her mot kommersialiseringen av rocken.
På tittelkuttet "This note's for you" synger han:
Ain't singin' for Pepsi, ain't singin' for Coke.
I don't sing for nobody makes me look like a joke
Videoen viste en Michael Jackson-dobbeltgjenger med håret i brann, en referanse til det som skjedde under opptakene av en Pepsi-reklame fire år tidligere.
Jackson prøvde å stoppe Young, men det endte med at videoen ble kåret til årets beste av MTV.
Bluenotes-navnet måtte han derimot droppe etter krav fra Harold Melvin i Harold Melvin & The Blue Notes.
Youngs backingband som var oppkalt etter Blue Note Cafe i Winnipeg, skiftet navn til Ten Men Workin'.
I albumserien "Neil Young archives" er han framme ved konsertopptakene fra denne turneen.
Sju av sangene som ble spilt, har ventet til nå med å havne på plate.
"Soul of a woman" er en forholdsvis ordinær blueshyllest til kvinnen, mens "Bad news comes to town" er verd å få med seg.
En seigtflytende låt med strålende vokal, like god gitar og mye blåsere.
Det rocker mer av "Ain't it the truth", mens "I'm goin'" er tøff som bare det.
"Crime of the heart" er også bra, med en jeg-person som slites mellom kjærlighet og familie.
Dramatikken understrekes av blåserne.
"Doghouse" er en leken sak om å havne i unåde hjemme, veid opp av partnerens utroskap i vakre "Fool for your love".
Sangene preges av blåserrekka med saksofonistene Steve Lawrence, Ben Keith og Larry Cragg, trompetistene Tom Bray og John Fumo og trombonist Claude Cailliet.
I tillegg finner vi Billy Talbot og Rick Rosas på bass, Ralph Molina og Chad Cromwell på trommer, pluss Frank Sampedro på keyboard.
Blant andre kutt å merke seg, er den nesten 13 minutter lange "Ordinary people".
Sangen kom ikke med på "This note's for you", men måtte vente til "Chrome dreams II" i 2007.
En som strekker seg enda lenger her, er 70-tallets "Tonight's the night".
Den viser til fulle Youngs evne til å transformere sorg og sinne til gripende sanger, i dette tilfellet skrevet etter to venners overdose-død.
Den eksplosive versjonen dekker de siste 19 minuttene av den doble cd-en.
Vinylversjonen teller fire plater.
Beste spor:
"Life in the city", "Bad news comes to town", "I'm goin'", "Ordinary people", "Fool for your love", "Sunny inside", "Tonight's the night".
| 1 |
704265
|
Live fra Leipzig
Liker De Brahms?
Kanskje ikke i altfor store doser.
Men det stemmer ikke for disse live-innspillingene fra Gewandhaus i Leipzig.
For her får vi Brahms i alle slags farger, ikke bare høstlige.
Brede, sangbare melodier skifter med fulltonende og hymniske begynnelser og avslutninger.
Og i konsertene kreves en tyngde og kraft som byr på store utfordringer til solistene.
For å ta det siste først:
I de to klaver-konsertene er Nelson Freire solist.
Brasilianeren Freire, årgang 1944, har ikke samme popularitet som Argerich eller Pollini, men han har de siste årene vært mer og mer etterspurt.
Og med rette, for han spiller bare bedre og bedre.
Hans tolkninger av Chopin, Schumann og Liszt er på høyde med Pollini og Argerich – han var da også Argerichs mangeårige klaverpartner.
Og i Brahms’ klaverkonserter får vi en tyngde og virtuositet som er så overveldende at hans spill kan sammenlignes med de aller beste tolkninger: Pollini, Brendel, Zimerman.
Freire har den kraft og tyngde som skal til hos i Brahms, og som vi for eksempel kan savne hos en Wilhelm Kempff.
Chailly og Freire får frem et vel av detaljer ekstra tydelig i de to konsertene (cd 6 og 7).
I fiolinkonserten (cd 5) er Leonidas Kavakos solist, i en lysende og virtuos tolkning der kjemien mellom dirigent og solist er den beste.
I konserten for fiolin, cello og orkester (cd 5, spor4-6) er Vadim Repin solist på fiolin, Truls mørk på cello.
De to står særdeles godt til hverandre, har den samme oppfatning av dette verkets dramatikk og spenningsfylde.
Om man vil ha Brahms’ symfonier med et av Europas aller beste orkester og en dirigent med sans for både nyanser, tyngde og episk bredde, er denne live-innspillingen så absolutt å anbefale.
Av de Ungarske dansene svinger det (cd 3, spor 25-27) og Akademisk festouverture har den rette patos (cd 3, spor24).
Siden dette er en komplett innspilling, får vi den alternative åpningen av Fjerde symfoni (cd2, spor 9), samt 2. sats av Første symfoni i den originale versjon fra uroppførelsen (cd 3, spor23).
Jeg setter imidlertid et spørsmålstegn ved at Intermezziene op.116 nr.4 og op. 117 nr. 1 er med i versjoner for orkester, gjort av Paul Klengel (cd 3, spor 2-3).
De lyder adskillig bedre i originalen, altså for klaver.
| 1 |
704266
|
En stor operaopplevelse
Bel canto-sang av beste merke.
Det skal godt gjøres at en konsertant fremførelse av en opera kan innfri forventninger til denne musikksjangeren som spiller på både scenisk handling, scenografi, kulisser og lyssetting.
Likevel – Biondi og de solistene han hadde valgt ut, samt orkester og kor, fremførte Bellinis I Capuleti e i Montecchi på en storartet måte som frembrakte stående applaus og bravo-rop fra en fullsatt Fartein Valen-sal torsdag kveld.
Det er tydelig at Biondi, som nå også er sjef for operaen i Valencia trives med opera som fisken i vannet.
Vencenzo Bellini, som bare ble 34 år, er mest kjent for operaene Norma, La sonnambula og I Puritani, men operaen som baserer seg på et stoff som Shakespeare laget sitt Romeo og Julie av, hører til den gruppe av verker som innvarsler en ny, romantisk følelse i musikken.
Her krever Bellini ikke bare vakker sangkunst, men ekspressivt vokalt artisteri.
Verdi lærte av Bellini, Wagner satte ham høyt, og Chopin ble inspirert av de lange melodilinjene.
Forførende hovedroller
De to hovedrollene med mezzosopranen Vivica Genaux (som Romeo) og Valentina Farcas (som Giulietta) fremførte canto-stilen ikke bare virtuost, men med følsom frasering og fleksibel utforming av de lange melodilinjene.
Vivica Genaux var den nærmest perfekte Romeo-fortolkeren.
Ja, faktisk å foretrekke fremfor Elina Garanca i den storartede innspillingen av denne operaen med Fabio Luisi og Wiener Symphoniker (og der stjernesopranen Anna Netrebko synger Giulietta).
Genaux var også den av sangerne som med sin apparisjon og gestikk fikk dramatikk ut av sin rolle.
At Bellini valgte en kvinne som Romeo, beror delvis på at kvinnelige sangere på hans tid (rundt 1830) var særdeles gode og populære og at det nå minket på kastrater.
De mannlige rollene – Capellio, far til Giulietta, Tebaldo, ham som Giulietta skal gifte seg med men ikke elsker, og Lorenzo, legen som gir Giulietta et lengevirkende sovemiddel som forårsaker hennes skinndød – er mindre roller og krever ikke fullt så mye av sangerne.
Men alle tre fylte de sangrollene godt.
Handlingen i denne operaen er ikke det viktigste, derimot uttrykket i de forskjellige scenene eller numrene.
Et sterkt inntrykk gjorde resitativet som åpner den siste duetten mellom Romeo og Giulietta, som begge dør – Romeo tror at Giuletta er død og tar gift.
Her er orkesterstemmen redusert nesten til et akkompagnement.
Ellers var sangen til mannsavdelingen av Stavanger Symfonikor fremragende og det var mange fine soloprestasjoner i orkesteret, som spilte storartet, å glede seg over.
Cellostemmen i åpningen av 2. akt klang som en kjærlighetssang, og klarinettens lange melodilinjer i samme akt, var aldeles vidunderlig.
| 1 |
704267
|
Dansepunk, igjen
Fra gledelig gjensyn til irriterte øreganger.
Litt for variert fra rutinerte discorockere.
Søttitallets New York var en musikalsk smeltedigel av den skitne og skamløse sorten.
Pulserende disco møtte rå punk.
Denne miksen fikk sin renessanse på 2000-tallet, med labelet DFA og band som LCD Soundsystem, et band som for øvrig er tett knyttet til Chk Chk Chk (som er den korrekte uttalelsen på de tre utropstegnene).
!!! står stødig i sin egen sound på sitt sjette album.
Bandet plukker ingredienser fra nyere musikkhistorie, og blandingen de koker opp er på sitt beste fengende og framtidsrettet.
Det beste eksempelet er «Sick ass moon», som er dansbar, men mer mollstemt og minimalistisk i tilnærmingen enn resten av albumet.
Siden det er albumets andre låt ut i rekken, er jeg på dette punktet håpefull.
Så kommer «Every little bit counts», heseblesende indiepop med en slags 50-talls-vibb.
«Freedom '15» låner vilt fra søttitallsfunken, med sjelfull kvinnevokal på refrenget.
Bare fire låter er unnagjort, og jeg er gjennomsvett.
Gøy, enn så lenge.
Så snur det.
«Till the money runs out» høres datert ut, som om den er plukket rett ut fra milleniumsfesten.
En fullstendig uoriginal og anmassende låt, som jeg klødde etter å hoppe forbi.
«Bam city» lider samme skjebne.
Jeg begynner ikke bare å kjede meg, jeg begynner å bli irritert.
Heldigvis kommer den mer tilbakelente og svært passende titulerte «Funk (I got this)» meg til redning.
Mine fordommer mot funk revideres.
Det åpner lovende, men spriker så fra smått strålende til skikkelig irriterende.
I det minste ble jeg minnet på at jeg bør dykke ned i et gjenhør med framtidsrettet mutantdisco og no wave fra søttitallets New York.
Beste spor:
«Sick ass moon».
| 0 |
704269
|
Sett med barnas øyne
Sterkere sanger denne gang og med større spenn.
Siden sangene handler om barn, er det lett å kalle dette en barneplate.
Det er det også, men det er mer enn det.
Det er en plate om en mor og hennes barn.
Om hvordan moren tror barnet ser på forholdet mellom dem.
Ikke dermed sagt at sangene ikke vil appellere til barn, for Anne Furubotn har evnen til å formidle tingene enkelt.
I tillegg er flere av dem spenstige nok til å fange inn en ung tilhører, som singelkuttet "Tivoli".
Noen sanger, som "Sole meg", kan tilhøre både moren og barnet:
Eg e så gla i deg/derfor blir eg sint/du e alt for meg/men eg gir deg onde glimt .
Det samme gjelder "Troll".
Andre har et mer opplagt ståsted.
"Soppstuing" handler om hva barnet vil gjøre når det blir stort, som å kunne si til moren at det var litt ubeleilig .
Anne Furubotn bor i Stavanger og opptrådte en stund med søstrene sine.
Hun har vært innom pønk, men nå er det morsrollen som gjelder.
Barnesitater flettes inn i tekstene, noe som er med på å skape en troverdig ramme.
Hun debuterte med "Bestemme selv" for to år siden, og også oppfølgeren er spilt inn i London med Øyvind Aamli (Tom Jones og Kylie Minouge) som produsent.
Han tar seg av synth og perkusjon, mens trommis Leo Sutherland (Collide) er med på flere kutt.
Fiolinist Liz Chi Yen Liew har spilt med navn som Moby, Gnarls Barkley og Goldfrapp, og hos Anne Furubotn gir hun "Bestefar" en myk innpakning.
Chris Webster (Tom Jones, Ronan Keating) tar seg av trombonen på fire kutt.
Det er solide folk Furubotn har med seg, og hun vet å utnytte dette.
Ikke minst der kuttene får ekstra kjøtt på beina, som når "Slo meg" og "Toms" kommer i innspurten.
Utgis mandag.
Beste spor:
"Tivoli", "På tå", "Singel", "Slo meg", "Toms".
| 1 |
704270
|
Ti sanger der håpet overlever
Kjærligheten beseirer ødeleggelse og motgang, i hvert fall her.
Ikke det at platen er uten mørke sider.
Åpningen "No hallelujah here" handler om fire små gutter fra Gaza som ble drept mens de spilte fotball på stranda.
På sitt sjuende soloalbum har Marc Carroll fått med seg Penny Rimbaud til å resitere på tittelkuttet "Love is all or love is not at all".
Han var med i det eksperimentelle pønkbandet Crass, et av Carrolls forbilder.
Det går adskillig saktere i svingene her, med både britisk folk og americana.
Trompetist Noel Langley gjør en strålende jobb i "A child midstream", og i studio stiller også trommisene Jody Stephens (Big Star) og Pete Thomas (The Attractions), pluss tangentspillende Bo Koster fra My Morning Jacket.
En variert plate, med triumferende øyeblikk.
Instrumentalen til slutt er betegnende for temaet kalt "Against all odds".
Beste spor:
"No hallelujah here", "Ball and chain", "A child in mid stream", "Lost and lonely", "Catalina in the distance".
| 1 |
704271
|
Pirker i sårene
Han sitter på gutterommet og tenker på livet.
Bill Ryder-Jones begynte tidlig.
Han var med på å danne The Coral i 1996, 13 år gammel.
Det tok seks år før Hoylake-bandet ga ut sitt første album, og gitaristen hang med enda seks år.
Da hadde han stoppet å turnere på grunn av mentale problemer, og det kom vel ikke som noen stor overraskelse at han takket for seg i starten av 2008.
Han begynte å lage filmmusikk, før han kom med "If" i 2011.
Det var en plate bygd på en roman av Italo Calvino, med sanger knyttet til kapitler i boka.
Den svenske sjømannskirken i Liverpool var et av stedene han benyttet til innspillingen, så vel som morens hus.
På sistnevnte sted holdt han også til på "A bad wind blows in my heart" to år senere, og nå har han igjen vendt tilbake til barnerommet.
Huset ligger i lille West Kirby i Merseyside.
De ulike instrumentene har 32-åringen tatt hånd om selv.
Han åpner intimt og akustisk med "Tell me you don't love me watching", der han er den bortskjemte gutten i et forhold.
Slikt går ikke så bra, og i "You can't hide a light with the dark" er han den som står utenfor i mørket og stirrer mot ekskjærestens hus:
The lights off in your bedroom.
Are you sleeping?
Are you with him?
Are you waiting?
Is he coming?
Forrige album var influert av forbildet Bill Callahan, men nå tar han sterkere i.
Nostalgiske "Two to Birkenhead" ligger ikke langt unna Pavement, og saktebrennende "Catharine and Huskisson" beveger seg på samme sti.
Andre ganger begynner han stille og girer seg opp mot slutten, som i flotte "Let's get away from here".
"Daniel" er en sår og sakte skurrende sang om tapet av broren, sett med foreldrenes øyne.
Den er vond å lytte til og ender med medisinering:
If you take the pills
you might not get so ill
Let's make it easy for you, Bill.
Kuttet henger sammen med påfølgende "Put it down before you break it".
Sangen har en melodi som i løpet av sine snaue fire minutter går fra det vaklende til mer varmende:
Put it down before you break it.
Put it, baby, put it down.
Put it down before it breaks you .
Jeg-personen sliter, men det er bedring å spore:
The things I try to keep from sinking in
The words still come out wrong
But the bitterness is gone
"Satellites" er en tittel som bringer tankene hen på salige Lou Reed, og de blir værende der inntil Ryder-Jones legger inn et par ekstra gir.
Han runder av med vakre "Seabirds", en sang som viser at han ikke har glemt den kunsten heller.
Innspilt på barnerommet og med en tittel lånt fra barneskolen, skulle en tro at dette var et tematisk oppgjør med barndommen.
Det har likevel ikke vært meningen.
I et intervju med magasinet "Mojo" kaller han dette ikke en gang et album, men mer en samling sanger.
Sanger uten noe overordnet budskap, men basert på hvordan livet artet seg i 2014.
Forhåpentlig med et spor av håp i seg.
Uansett er det ti uvanlig gode sanger han byr på, der halvparten av dem er blant de bedre du vil høre i høst.
Den andre halvdelen er ikke stort dårligere.
Beste spor:
"Two to Birkenhead", "Let's get away from here", "Catharine and Huskisson", "Wild roses", "Satellites".
| 1 |
704275
|
Stikkordet er dynamikk
En plate som svinger i styrke fra først til sist.
Det er sanger som av en eller annen grunn blir sittende.
Jeg vet ikke hvorfor jeg nynner på Kristin Hersch' "Sinkhole" eller Liz Phairs "Girls' room", men de dukker opp fra tid til annen.
Nå er det fare for at de får følge av Laura Stevenson og hennes "Jellyfish".
Kanskje er det noe med åpningslinjen:
I’m fucking hideous and spiteful
when I’m left to my devices
Eller kanskje fordi hun minner om de to andre.
Noe fandenivoldsk vakkert, uavhengig av tid og sted.
Som når en 15 år gammel Cherie Ann Currie sang "Cherry bomb" i The Runaways.
Eller en 33 år gammel Marianne Faithful fikk en hit med "The ballad of Lucy Jordan".
Og en 63 år gammel Chrissie Hynde i fjor ga oss "Dark sunglasses".
Selv er Laura Stevenson 31 år.
Hun er fremme ved soloalbum nummer fire, etter først å ha spilt keyboard i Jeff Rosenstocks prosjekt Bomb The Music Industry.
Han er nå produsent for henne.
Stevenson har ellers en del å leve opp til.
Bestefaren Harry Simeone var med på å fullføre selveste "The little drummer boy".
Den startet som en tradisjonell tsjekkisk sang og ble formet av Kathrine Kennicott Davis til "Carol of the drum" i 1941.
Da Simeone lagde sin versjon i 1958 under det endelige navnet, ble han og Henry Onorati kreditert som medkomponister.
Hun starter albumet med et røft anslag på gitaren, og du tror noe hardt er på vei.
Isteden falmer lyden bort, og stemmen til Stevenson kommer smygende.
Litt ny skurring og feedback.
Mot slutten faller alt på plass, og resultatet er et mektig stykke låtsnekring.
Mens forrige album lente seg mot folk og country, slipper hun denne gang rocken løs.
Når forbilder som Lemonheads, Liz Phair, Replacements, Smoking Popes og tidlig Weezer nevnes, er rammen lovende.
Når hun samtidig installerer seg i et tidligere gruveby-bordell fra 1800-tallet for å lage musikken mest mulig spontant, blir det enda bedre.
Sangene er deretter spilt inn live i et studio i Brooklyn.Hun har med seg Mike Campbell, Alex Billig og Peter Naddeo, folk hun har jobbet med hele tiden.
I tillegg kommer trommis Samantha Niss, plukket opp i Hudson Valley-nabolaget.
Tekstmessig er platen en reise gjennom tragiske dødsfall, selvpålagt ensomhet og angst for veien videre.
Hun gir ikke slipp på sårbarheten selv om volum og tempo skrus opp.
Samtidig er mye av den tidligere depresjonen fortrengt av en dose selvtillit, noe som får sanger som "Fine print" til å slå ut i full blomst.
De ulike sidene gir seg utslag i at vi finner sanger kalt "Torch song" og "Claustrophoebe" på én og samme plate.
Dynamikk er stikkordet for dette albumet, der stillhet og støy går hånd i hånd.
Du vet aldri hvor melodiene vil ta veien, bare at du ønsker å henge med.
Hun runder av med drøyt seks minutter lange "Tom Sawyer/You know where you can find me", der hun perfeksjonerer dette.
Sjelden har et oooo-refreng kommet med større kraft enn her.
De aller siste sekundene overtar den hvite støyen, omtrent som når du suges inn av tv-skjermen i filmen "Poltergeist".
Praktfullt.
Beste spor:
"Out with a whimper", "Jellyfish", "Fine print", "Tom Sawyer/You know where you can find me".
| 1 |
704276
|
Tilbake til countryen som startet Eagles
Det er gått 15 år siden forrige soloalbum.
Don Henley trenger ikke vokalhjelp, men åpner sitt femte soloalbum med å la Mick Jagger og Miranda Lambert ta et vers hver på Tift Merritts "Bramble rose".
Deretter synger han duetter med Merle Haggard og Miranda McBride.
På Louvin Brothers' "When I stop dreaming" er det Dolly Partons tur.
Alison Krauss, Lucinda Williams, Ashley Monroe og Trisha Yearwood korer underveis.
Den 68 år gamle Eagles-mannen har oppkalt albumet etter stedet han vokste opp, Cass county i Øst-Texas.
Samtidig er musikken en lang reise tilbake til countryrøttene, innspilt i Nashville og Dallas i samarbeid av tidligere Tom Petty-trommis Stan Lynch.
Trivelig og tidløst fra ende til annen.
Beste spor:
"Bramble rose", "Waiting tables", "Take a picture of this", "When I stop dreaming", "Praying for rain", "She sang hymns out of tune".
| 1 |
704277
|
Tidstypisk og tidløst
70-tallsband lager musikk til 70-tallsserie uten å virke utdatert.
Squeeze var en gang blant klodens kuleste band.
I hvert fall hadde de en hit med "Cool for cats".
Og den var kul.Vi snakker om slutten av 70-tallet, da punken ble avløst av new wave.
London-bandet debuterte i 1978, fire år etter at Chris Difford og Glen Tilbrook begynte å skrive sanger sammen.
Det er fortsatt disse to som er kjernen i Squeeze.
Simon Hanson og Stephen Large ble med i 2007, mens Lucy Shaw er ny av året.
Disse erstatter tidligere medlemmer som Jools Holland, Paul Carrack, Andy Metcalfe, John Bentley og Gilson Lavis.
Bandets første plate med nytt materiale på 17 år skyldes BBC-produksjonen "Cradle to the grave", basert på selvbiografien til humoristen og radio— og tv-mannen Danny Baker.
Boka er blitt til en sitcom om Baker-familien, lagt til 70-tallet.
Ikke så unaturlig da at Tilbrook og Difford ble hyrt inn.
Resultatet er radiovennlig pop av klassisk Squeeze-format.
Det er langt fra like spennende å høre dem nå som da 70-tallet ebbet ut, men det betyr ikke at det ikke er trivelig med et gjenhør.
Kosefaktoren forsterkes av den gospelaktige koringen og tangentbruken.
Det eneste som virker en smule forstyrrende er at de rundt 60 år gamle gubbene synger om 15 år gamle jenter, men vi snakker jo om sanger skrevet til den gangen de selv var unge.
De åpner energisk med tittelkuttet, fortsetter i diskokrydret retning med "Nirvana" og kommer til fine "Beautiful game".
Dette er et mer tidløst kutt, noe som har vært bandets styrke gjennom de fem årtiene de har holdt på.
Selv når de er betalt for å lage tidstypisk musikk, klarer de å lage ting som krysser barrierene.
Beste spor:
"Beautiful game", "Happy days", "Only 15", "Top of the form", "Haywire".
| 1 |
704279
|
Energiske skotter med noe på hjertet
Nye Todd føyer seg inn i rekken av artister som mener at den tradisjonelle kjønnsinndelingen står for fall.
På The Spook Schools andre album bringer han temaet inn i sangen "Binary", og i "Richard and Judy" tar broren Adam for seg den vonde skoletiden: I’m so sick of pretending that I am what you ar e.Nye Todd er transseksuell, med musikalske forbilder som David Bowie, Lou Reed og T-Rex.
Musikalsk ligger Edinburgh-kvartetten nærmere pønk og indiepop fra band som Buzzcocks og Shop Assistents.
Platen er spilt inn mens Todd fikk testosteron-behandling, noe som gjør at stemmen skifter leie fra en sang til en annen.
Han kunne vanskelig ha demonstrert poenget sitt på en bedre måte.
Beste spor:
"Burn masculinity", "Binary", "Try to be hopeful".
| 1 |
704280
|
Han som liker å pusle for seg selv
Han mangler den umiddelbare sjarmen, men vinner seg på nærmere bekjentskap.
Kurt Vile forlot War
On Drugs før de ble store, men han har ikke gjort det så ille på egen hånd.
Dessuten signaliserer han på alle mulige måter at han er en fyr som liker å pusle for seg selv, lenge etter at andre har gått hjem.Dette er hans sjette soloalbum.
35-åringen fra Pennsylvania plukker på gitarstrengene på sitt eget vis, og han fletter stemmen sammen med melodien.
Sangene føles ofte lengre enn de er, selv om fem-seks minutter er langt nok.
Han er en minimalist, men samtidig en som legger mye arbeid ned i de små detaljene.
En folk-basert plate, uten at det egentlig er folk.
Det tok meg lang tid å virkelig like dette, men det var bryet verd.
Beste spor:
"Pretty pimpin", "Dust bunnies", "That's life, tho (Almost hate to say)", "Wild imagination".
| 1 |
704281
|
Vakkert kretsende rundt døden
Du kan ikke beskylde Deerhunter for å stå stille.
På Wikipedia brukes det tre linjer for å ramse opp sjangerne de kan knyttes til, fra nypsykedelia via støypop til postpunk.
Forrige plate beskrev de selv som nattlig garage i en avant garde-kontekst.
Listen over tidligere medlemmer er dobbelt så lang som dagens besetning på fire.
De har aldri vært et band som har solgt mye, med en 37. plass på amerikanske lister for "Halycon digest" som en foreløpig topp.
Samtidig er de kritikerrost som få, med en gjennomsnittsscore på 81 av 100 for sine seks siste album på Metacritic – nettstedet som samler inn anmeldelser fra de største magasiner og aviser.
Nå er det håp om at anmeldere og platekjøpere kan finne sammen.
"Fading frontier" er det mest letthørte de har lagd, uten at det går på bekostning av annet enn kaoset de tidvis har dyrket.
Deerhunter nøyer seg med ni kutt og en spilletid på snaue 36 minutter.
Til gjengjeld er det lite fyllmasse her.
I fjor ble bandleder Bradford Cox alvorlig skadet da han ble påkjørt av en bil i hjembyen Atlanta.
Det har resultert i en plate som kretser rundt døden, ikke minst i sangen "Breaker":
Jack-knifed on the side-street crossing
I’m still alive, and that's something
And when I die there will be nothing to say
Except
I tried not to waste another day
Nær-døden-opplevelsen gjør at han setter større pris på livet, uten at dette er blitt en jublende glad plate.
Følelsen av melankoli og død sitter dypt.
I "Take care" synger han:
Take care, lift the guard, you won't be lonely
Too much longer
Raise your crippled hand into the clouds
And wave bye-bye now
Deerhunter åpner med "All the same", en sang om tomhet og mangel på tilhørighet.
Det hjelper ikke en gang å skifte kjønn, slik vennen til faren gjorde fordi han kjedet seg.
Det førte bare til at han mistet det han hadde.
Ingen munter begynnelse, men melodien er flott.
Platetittelen "Fading frontier" er hentet fra neste kutt, "Living my life":
Will you tell me when you find out
How to conquer all this fear
I've been spending too much time out
On the fading frontier
Så følger "Breaker", før "Duplex planet" er enda en sang om rotløshet.
Tim Cane fra Stereolab er gjest, mens James Cargill fra Broadcast er med på drømmende "Take care".
"Leather and wood" er ikke like melodiøs som resten, men til gjengjeld med en tekst om å bli gitt en ny sjanse.
Det er håp tross alt.
Fønky "Snakeskin" er platens friskeste og tøffeste låt, men tekstmessig er vi tilbake i det depressive hjørnet:
I was born already nailed to the cross .
Tempoet synker kraftig på "Ad astra", med en tekst like kryptisk som studioarbeidet.
Før kunne Deerhunter levere hele album av dette slaget.
Her blir kuttet en kontrast til resten.
Kvartetten avslutter med flotte "Carrion", en sang om å bli forlatt og om å grave seg ned:
In the midnight hour, I will lose my power
I will dig my hole, I will become a mole
33 år gamle Bradford Cox skriver tekster som om han nærmer seg sine siste dager på et sykehjem.
Likevel er det lysglimt å spore.
Noen vil savne kaoset fra tidligere plater, men "Fading frontier" er lyden av et klassisk rockealbum.
Beste spor:
"All the same", "Breaker", "Carrion".
| 1 |
704282
|
Tidløst vakkert fra Kentucky
Noen trenger ikke heve stemmen for å bli hørt.
Det gir grunn til å stanse opp og lytte når noen blir sammenlignet med Sandy Denny og June Tabor.
Eller blir koret av Will Oldham.
Og som minner om Leonard Cohen når hun synger "Ariadne's gone".
Joan Shelley fra Louisville i Kentucky er ute med soloalbum nummer tre, parallelt med at hun er med i trioen Maiden Trio.
Den myke strengeplukkingen på platen tar Nathan Sansburg seg av.
Den er vesentlig her, men først og fremst handler det om stemmen til Shelley.
Den er sårbar og naken, men full av stille styrke.Dette er sanger som kunne vært nynnet for hundre år siden, sanger som fortsatt vil bli hvisket av vinden om hundre år til.
Beste spor:
"Not over by half", "No more shelter", "Jenny come in", "My only trouble", "Subtle love".
| 1 |
704283
|
Tredje album siden gjenforeningen
Bandlederne fylte begge to 70 år i sommer.
The Zombies ble dannet i 1961.
Det er året før Rolling Stones og året etter Beatles.
De gikk hver til sitt i 1968, kom sammen et par ganger og har nå holdt på siden 2001.
Tre av dagens medlemmer kom med da, men fortsatt står Rod Argent og Colin Blunstone i spissen.Bluesrock, popballader og innslag av jazz og funk fyller platen.
De synger "Chasing the past" og avslutter "Maybe tomorrow" med å sitere Beatles.
Bandet fra St Albans lever kanskje i fortiden, men stemmen til Blunstone holder godt og tangentene til Argent er fortsatt i stand til å løfte en låt.
Selve sangene er tynnere, enten de hyller New York eller synger 50 år gamle "I want you back again" på nytt.
Det hadde vært fristende å si noe om levende døde.
Beste spor:
"Maybe tomorrow".
| 0 |
704285
|
Erkebritisk bromance
Stilbevisst kameratgjeng med store følelser innfrir.
«Kanskje årets plate», slo en beryktet bergensmusiker fast på Facebook-siden sin tirsdag.
Vedkommende har god smak, og han har muligens rett.
Real Lies er en sterk kandidat til topplasseringen på min liste over årets album.
I London snakkes det om klubbdød.
Nattklubbene stenger én etter én.
Men festen fortsetter, og Real Lies styrer musikken.
Det er dette de lever for:
Klubben, byen, gaten, kompisene, kjærligheten, rytmene, rusen.
Og bakrusen.
«You're in the shower Mondays/whispering never again».
Sitatet er hentet fra åpningslåten «Blackmarket blues», en låt som summerer opp Real Lies-universet og visstnok den siste de skrev før albumet ble fullført.
Trioen er stilbevisste på grensen til det utspekulerte og håndplukker det de liker best fra britisk undergrunnskultur.
Debuten er i sin helhet en smart miks av garage house, 90-talls dance og sval balearisk pop.
Kev Kharas snakkesynger små snutter fra livet som leves, tiden som løper, netter som blir dager.
Skildringer av stengte puber, bensinstasjoner, kameratskap og kirkeklokker –her er sammenlikningen med The Streets på sin plass.
Happy Mondays og New Order er også naturlige referanser.
På «Seven sisters» låter de som lillebrødrene til Pet Shop Boys.
En umiddelbar låt, som får deg til å glemme alt som er kjipt for en stakket stund og som er garantert å få voksne menn i Sergio Tacchini-jakker til å danse med et trist smil om munnen.
Den mer minimalistiske «North circular» bygger seg opp og er drivende vakker, som en togreise gjennom et industrigrått landskap.
På solvarme og svaiende «Dab housing» låner de reggaerytmer og kan minne om en nydusjet og nybarbert versjon av Fjorden Baby!.
Med dette albumet er jeg er klar for fest.
Beste spor:
Alle.
| 1 |
704286
|
Der sola alltid skinner
Debut ikke langt unna det Grateful Dead ga ut for 45 år siden.
Sol, sommer og California.
En klisjé like sterk som snø, vinter og Norge.
Eller regn, høst og Rogaland.
Det er lagd sanger om alt dette, men helt sikkert flest om førstnevnte.
Blant dem som virkelig spikret det fast, var Beach Boys på 60-tallet.
De sang om surfing, solbrune jenter og bilkjøring med vind i håret, og dermed drømte vi alle den samme drømmen.
Mot slutten av tiåret kom en ny bølge med utspring i Laurel Canyon, et dalføre i Hollywood Hills.
Her slo de seg ned, både The Mamas & The Papas, Jim Morrison, Byrds, Buffalo Springfield, Eagles, Jackson Browne, Carole King, James Taylor, Love og Joni Mitchell.
Sistnevnte i idyll med Graham Nash, skildret i sangen "Our house".
Siden er det kommet en ny generasjon musikere som fortsetter i samme spor, som Jonathan Wilson, Jenny Lewis, Jonathan Rice og Julia Holter.
Andre som har flørtet med dette lydbildet, er Los Angeles-bandet Beachwood Sparks.
De så dagens lys i 1997, startet av de tidligere Further-medlemmene Brent Rademaker og Christopher Gunst.
Nå har Rademaker dannet Gospelbeach.
Resultatet er solmettet California-country, ikke ulikt det San Francisco-bandet Grateful Dead foretok seg på sine to album fra 1970, "Workingman's dead" og "American beauty".
Rademaker har med seg Neal Casal fra Beachwood Sparks, pluss Tom Sanford som var med der før.
I tillegg har vi Jason Soda med en fortid fra Everest og Kip Boardman med tre soloalbum på samvittigheten.
Nelson Bragg er gjest og en link tilbake til den første California-bølgen.
Han har spilt med Beach Boys-sjefen Brian Wilson og sørger her for vokalharmonier.
Produsent er Scott Hackwith, kjent for å jobbet med Spiritualized, Iggy Pop og Ramones.
Ikke akkurat Laurel Canyon, men han produserte en Beachwood Sparks-ep tilbake i 2002 og er en gammel kjenning.
Til sammen lager alle disse en svært så velklingende miks av sommerlig country og rock, uten å ta seg selv for høytidelig.
Platen åpner med "California steamer", med Byrds-lyd og tog-tromming.
Sangen spiller på lag med tog-tegningen på omslaget, i klassisk 60-tallsstil.
Et plateomslag som du vet at er nødt til inneholde musikk som gjør deg glad.
"California steamer" gjør nettopp dette, og humøret daler ikke med "Sunshine skyway", en hyllest til Rademakers fødestat Florida.
"Your freedom" er myk som bare det, mens toglyden vender tilbake i "Mick Jones".
Dermed er vi fremme ved "Come down", vakker fra ende til annen.
"Southern girl" er silkemyk psykedelia, som gis et par elektriske gitarstøt underveis.
"Out of my mind (on Cope and Reed)" er en herlig omskriving av en Julian Cope-tittel, og selve låten er ikke noe dårligere:
Put your best foot forward
step into the sun
never fear the end is near
it’s only just begun
"Alone" er en vise med spor av Beatles i starten, før takten skifter og til slutt ender i full utblåsning.
Gospelbeach runder av det hele med "Damsel in distress".
Ikke noe høydepunkt, men heller ingen nedtur.
Det vil du ikke finne på denne platen.
Beste spor:
"California steamer", "Sunshine skyway", "Come down", "Out of my mind (on Cope and Reed)".
| 1 |
704287
|
Annerledes og likevel som før
Jan Ingvar Toft er tilbake.
Det alene gir grunn til å ønske Vamps nye plate velkommen.
Ikke at Vidar Johnsen eller Paul Hansen var noen dårlige Vamp-vokalister.
De sørget begge for at gruppen beholdt sin posisjon etter at Toft hoppet av for sju år siden.
Samtidig stiller Toft i en egen klasse, som en av kongerikets beste sangere.
Etter to soloalbum er han tilbake i bedriften til Øyvind Staveland.
Samtidig er veteranene Torbjørn Økland og Calle Apeland ute.
Staveland har beholdt sin egen sønn Odin og hentet inn bluesgitarist Bjørn Berge.
Ny bassist er Kjetil Dalland fra Tysnes.Tid tider minner Vamp mer om en personalkabal enn om et band, og passende nok er platen kalt "Populas", populasjon.
Tanken er et konseptalbum der hver sang skildrer ulike personer, enten de er virkelige eller fantasifostre.
Denne røde tråden fliser seg raskt opp, ved at de åpner med "Passasjerane".
Her handler det ikke om enkeltpersoner, men om en anonym gruppe mennesker om bord på lasteskipet "Blue Sky M".
Ved nyttårstider ble båten med over 700 flyktninger fra Syria funnet utenfor kysten av Italia, noe som fikk Staveland til å skrive en sang.
Den synges så sårt og samtidig så vakkert som få andre enn Toft er i stand til.
Det går et skip mot land i natt
og ingen bønnar e te nytte
Eg ber alikavel for dei som e forlatt
Deretter er vi tilbake på konsept-sporet med "Kaspar og den gamle", en ung manns historie sett med en gammel manns øyne.
Låten er grei nok, men ikke så sprek som "Reimert i puss".
Den gamle ungkaren skal på dans i Enebakk, med hvit dress, slips som moren har sydd fra fôret i en kiste og med sko sendt fra broren i Brasil.
Man blir glad i denne karen i løpet av 3 minutter og 23 sekunder.
Kompet er en blanding av Vreeswijk og Kaizers.
"Øyentrøst" er vakker vise akkompagnert av piano og fele, en sang av den typen Vamp er eksperter på."
Elmer" er albumets friskeste innslag, en sang om Øyvind Stavelands to år gamle barnebarn.
Melodiøs og morsom nok til å forsvare en plass i Den store norske viseboka.
"Billy Blue og Sally Ann" er heller ikke noe hengehode.
Koråpningen og den dype nynningen setter blues-Berge på Vamp-kartet.
Teksten handler om Billy som stjeler en bil og drar til Bergen.
Han møter Sally fra Skjoldastranden, og paret gjør et innbrudd på vinmonopolet.
Historien ender med de sitter i buret, mens de venter på barnet som er på vei.
Som i "Reimert i puss" er det ironi å spore, men også adskillig varme.
Tempoet roes ned med "Mimis morgen", med tekst av Paal-Helge Haugen.
Skisse-aktige "Denna sommaren" ligner innholdet på Tofts soloplater.
Så slipper Odin Staveland til med to av sine sanger, "III sjølprotrett" og "Evelyn".
Jeg har ikke vært all verdens begeistret for ham verken som vokalist eller låtskriver, men han er i ferd med å finne sin form.
Ikke minst når hans kutt balanseres mot sangene framført av Toft, fungerer det fint.
Odin gjør også en bra jobb som produsent.
Han kunne lett druknet i Tofts retur og Berges ankomst, men han forsvarer sin plass i Vamp.
"Dine venninner" er 39 søte sekunder med Toft, før Berge setter sitt stempel på "Du".
Albumet rundes av med saktegående og mørke "Bror", med tekst av Lars Saabye Christensen.
Et fint punktum på en plate med både variasjon og minneverdige øyeblikk.
Vamp i 2015 er som det gamle, engelske utrykket:
Something old, something new, something borrowed, something blue.
Beste spor:
"Passasjerane", "Øyentrøst", "Elmer", "Billy Blue og Sally Ann".
| 1 |
704288
|
En bondesønn fra småbyen Taber
Corb Lund har holdt det gående siden 1995.
Han er et langt større navn hjemme i Canada enn ute i den store verden, men kanskje vi er klare for Lund og hans The Hurtin’ Albertans med Grant Siemens, Kurt Ciesla og Brady Valgardson?
Plate nummer åtte er en miks av americana, honky tonk, alternativ country og 70-tallslyd, og det er normalt slikt også nordmenn setter pris på.
Lund har Marty Robbins' "Gunfighter ballads" som favorittplate og åpner passende nok med sin egen "Weight of the gun".
Han fortsetter med etterdønningene av krigen i Irak, uvettig modernisering av Berlin og dødsfallet til en niese.
Ikke nødvendigvis standard countryting, men så er han da heller ingen ordinær fyr.
I så måte har han noe til felles med landsmann Neil Young, i tillegg til at de begge er bekymret for raseringen av landbruket.
Beste spor:
"Run this town", "Alice eyes", "S Lazy H".
| 1 |
704289
|
Gammelt nytt fra Stafford
Skriver vi 1988 eller 2015?
Editors makter ikke å henge med i svingene.
Britiske Editors har en ti år lang karriere bak seg.
Debuten «The back room» ble bejublet og en favoritt på studenthybelen hos undertegnede.
«In dreams» er femte album i rekken og det første de har produsert selv.
Bandet rapporterer om en ny giv.
Det låter massivt, det låter håpefullt, men Editors makter ikke å tilføre noe nytt.Ved tredje eller fjerde gjennomlytting av denne platen skjedde det motsatte av det som ofte pleier å skje.
Førsteinntrykket var positivt:
Herlig mollstemt, litt synthpop, litt postpunk, dette høres ut som mye annet jeg liker.
Men jo mer jeg hører på «In dreams», jo mindre faller det i smak.
Dette har jeg jo virkelig hørt før –og gjort bedre, fra Joy Division, Echo and the Bunnymen, R.E.M. og Interpol.
Editors virker særlig å ha latt seg inspirere av Depeche Mode anno 1988 på denne platen.
«Life is a fear» kombinerer kjølig industriell synth og varme gitarakkorder, et grep nettopp Depeche Mode ble kjent for.
«The law» er laget over samme lest.
Her er Rachel Goswell fra Slowdive gjestevokalist, og hun gjentar bedriften på «Ocean of night» – en av de freshere låtene på platen.
De fleste låtene pusher femminuttersmerket og er som designet for stadionformatet.
Dette gjelder særlig den nær åtte minutter lange «Marching orders».
Her kanaliserer vokalist Tom Smith sin indre Springsteen –en episk og pompøs låt som ikke sparer på noe som helst.
Fotograf Rahi Rezvani har laget tre vakre og mørke musikkvideoer til platen.
Disse er vel verdt en titt og er visuelt parallelle til Anton Corbijns videoer for Depeche Mode på åtti— og nittitallet.
Og hvem har mikset albumet?
Alan Moulder fra, ja, gjett hvilket band.
Beste spor:
«Ocean of night».
| 0 |
704290
|
Fortsetter på norsk
Han trives best på bakrommet, Reidar Larsen.
Der kan han sitte i fred for de breiale folka, de som tar så mye plass.
På bakrommet kan han plystre litt, klunke på pianoet, ta fram munnspillet og filosofere med likesinnede.
Sangen heter "Bakromsblues" og innleder hans 11. album.
Forrige kom for seks år siden og het "Kom inn te oss".
Han fortsetter på norsk, og teksten på "Bakromsblues" er skrevet i samarbeid med Gunnar Roalkvam.
Andre som har bidratt, er Sveinung Dybvig, Sverre Erik Henriksen, Svein Tang Wa, Ingvar Hovland, Arne R. Skage og Bjørn Vassnes.
Henriksen er medprodusent.
Det bringer fram nye sider ved Larsen, som småtunge "Nattens konge" i spenstig vokal-samspill med Grethe Svensen, Kirsten Marie Bjerga, Eva Bjerga Haugen, Helene Stølen og Hanne Stølen.
Innholdet spenner fra mardi gras-friske "I natt har Ole Lukkøye fri" med Terje Tysland til ettertenksomme "Den gode følelsen" med Vassnes på akustisk gitar.
Den tubaspillende advokaten Brynjar Meling skulle vært med på Lukkøye-sangen, men Larsen måtte til slutt nøye seg med en Meling-simulator.
"Det e kje mi tid" er en ny versjon av sangen til NRKs "Postkort fra livet", og den har vokst her.
På de 11 kuttene er det hentet inn musikere som vet hvordan det skal fargelegges:
Kjell Inge Brovoll på det nevnte munnspillet.
New Orleans-blåsingen til Vidar Kenneth Johansen.
Zydeco-trekkspillet til Jan Tore Lauritsen.
Orgelet til Svein Ragnar Myklebust.
Trommene til Knut R. Hem.
Gitarene til Skage, Harald Halle, Rune Eilertsen og Knut Reiersrud.
Sistnevnte er med på den saktegående bluesen "Kom tebage, ikkje gå", en nydelig avslutning på en bunnsolid plate.
Beste spor:
"Bakromsblues", "I natt har Ole Lukkøye fri", "Nattens konge", "Kom tebage, ikkje gå".
| 1 |
704291
|
Harmoniske viser i varsom debut
Dette burde ikke gått bra.
Slett ikke.
SkankeVelan er Audun Schanche Kristoffersen og Olav Veland Thu.
To karer fra Sandnes som debuterer med stillferdige sanger, der de gjør alt selv.
Selvprodusert og selvutgitt.
De åpner med "Trondhjem by", skrevet av Kristoffersen.
Han synger, mens Thu korer.
På Thus "Alt eg vil ha" er det motsatt.
Fint så langt, men hvordan skal de kunne ta den minimalistiske innpakningen videre?
Jeg venter på nedturen, men isteden vokser og vokser platen.
Den er mikset av Gunnar Tønnesen og mastret av Eirik Bekkeheien.
Gitar og piano tar SkankeVelan seg av selv, pluss en ytterst kresen bruk av bass, wurlitzser, banjo og perkusjon.
Sanger som puster.
Fine tekstlinjer som " den grunnen som eg står på gjer kje grunn te å ha ro ".
Den varme Sandnes-sangen "Byen".
Tidløse melodier.
Nydelige harmonier.
Hudløst selvutleverende.
Høytidsstemt, men jordnært.
Vakkert, rett og slett.
Beste spor:
"Alt eg vil ha", "Vennen min", "Pusta", "Nagen", "Någen så ser", "Byen".
| 1 |
704292
|
Et lyst syn på mørket
Soloalbum nummer tre er depressivt, sint, kaotisk og framfor alt morsomt.
I et intervju med The Guardian forteller John Grant om oppveksten i Michigan og Colorado.
Han var homofil og følte at folk så på ham med hat og avsky.
Han levde i kontinuerlig angst for hva andre mente om ham og la lokk på alt.
På stemme, mimikk, hår og klær.
Hjemme var det ingen støtte å få.
Etter et opphold i Tyskland, startet han The Czars hjemme i Colorado i 1988.
De fikk gode kritikker, men solgte lite.
Til slutt orket ikke resten av bandmedlemmene oppførselen hans og sluttet én etter én.
Grant ga opp og tok jobber som butikkarbeider, flyvert, kelner og oversetter.
Samtidig slet han med piller, alkohol og kokain og pådro seg hiv.
I 2010 ble han overtalt av Midlake til å vende tilbake til musikken og solodebuterte med dem som backingband.
"Queen of Denmark" ble platen som sendte ham langt opp på årsbeste-listene.
Nå har han slått seg ned i Reykjavik, der han dro for å jobbe med album nummer to.
Livet har begynt å smile til ham, og han har hatt samme kjæreste i to år.
Uvanlig for ham.
Men om brikkene ellers har falt på plass, er det nye ting å tenke på.
Grant er 47 år og har satt sammen tittelen på sin tredje plate av et islandsk uttrykk for midtlivskrise og et tyrkisk for mareritt.
På tittelkuttet "Grey tickles, black pressure" synger han om hiv, selv om han innser at andre har det verre:
There are children who have cancer
and so all bets are off
’cause I can’t compete with that
Mens forrige plate var produsert av islandske Biggi Veira, har han denne gang dratt til Dallas for å jobbe med John Congleton (Franz Ferdinand, Swans).
Oppskriften er omtrent den samme, med storslåtte ballader side om side med elektronisk pop.
Men mer fønky enn kjølig denne gang.
Platen rammes inn av "Intro" og "Outro", der det serveres Bibel-sitater fra Paulus’ første brev til korinterne:
"Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.
Kjærligheten tar aldri slutt".
De andre kuttene på platene handler om hvor dårlig vi tar vare på denne kjærligheten.
Grant har tidligere sunget "Sigourney Weaver" og "Ernest Borgnine".
Denne gang får vi "Geraldine", hans hyllest til skuespilleren Geraldine Paige (1924-1987).
Han er også en mann som elsker å legge inn popkulturelle-referanser, og i "Geraldine" får vi et lån fra filmen "Poltergeist":
Don't walk into the light.
It's a trap, dear Carol Anne.
I spreke "Disappointing" får han plass til hele den kvinnelige komiker-rekken i "Saturday night live", pluss Rachmaninov, Scriabin, Prokofiev, Dostoevsky, Bulgakov, Vysotsky, Lev, Francis Bacon, The Dolomites og "ballet dancers with or without tights".
Han har med seg Tracey Thorn på denne, en låt som starter i Julie Andrews-land og suppleres med shubidua-koring.
Samtidig har Grant ønsket å lage et sintere album.
Han blir for leken underveis til å lykkes med det og lager isteden årets mest underholdende plate om å ha det vondt.
"Guess how I know" er i det minste en hardtrockende avskjed til en gammel kjæreste.
I løpet av låten koser han seg likevel med å demonstrere at han behersker flere språk, inkludert tysk og russisk.
Islandsk har han visst også lært seg.
Beste spor:
"Grey tickles, black pressure", "Down here", "Global warming", "Disappointing", "No more tangles".
| 1 |
704293
|
Rotekte amerikansk på norsk grunn
Luke Elliot fra New Jersey velger Halden som startsted for karrieren.
Det er lett å bli skeptisk når en amerikaner gjør et forsøk på å bli "big in Norway", men det var tilfeldigheter som førte ham hit.
Og når en musiker fra New Jersey først krysser havet, må Halden være den tryggeste havna å ankre opp i.
Han har kommet til sine egne i Athletic Sound studio.
Samspillet mellom Luke Elliot og folk som Omar Østli (Onkel Tuka) og Freddy Holm (Corazon) er upåklagelig.
Bare hør hva backingbandet, pianospillende Elliot og produsent John Agnello klarer å få ut av kuttet "The great roundout train robbery".
Amerikansk rock av det tidløse slaget.
Beste spor:
"Trouble", "Let it rain on me", "The great roundout train robbery".
| 1 |
704294
|
Nattemørket senker seg på nytt
Stemningsmettet musikk fra Helge Martin Framnes og gjengen hans.
Når du hører Helge Martin Framnes fra Haugesund synge, slipper du ikke unna Leonard Cohen-følelsen.
En siste, slepende dans før dørene stenges.
Eller dommedag dagen derpå, om du vil.
Nick Cave er en annen sammenligning, i det hele tatt vokalister med en fot inne i mørket.
11 år etter debutalbumet "Vampire songs" er Wholy Martin omsider ute med oppfølgeren, spilt inn i ABC-studio i Etne live i løpet av fem dager.
Framnes har med seg Frank Hammersland, Jørn Raknes, Jo Bakke og Erik Ruud i bandet, pluss Bjørn Fløystad som også er produsent.Til sammen lager de en plate det var verd å vente på.
Beste spor:
"Beautiful baby", "Eyes closed", "Don't go".
| 1 |
704296
|
Angst uten anfall
Uforløst, men drivende dyktig og deilig kunstpunk fra den kanadiske kvartetten.
Året etter den kritikerroste debuten «More than any other day», er Ought tilbake med nok et solid album.
Mindre frenetisk og mer gjennomtenkt enn forgjengeren, men like fullt fortjent til skryt.
Albumet er spilt inn live, med alle bandmedlemmene og deres respektive instrumenter tilstede i studio samtidig.
Her er en sammenflettet og utprøvende dynamikk som neppe hadde latt seg gjenskape ved å legge lydspor oppå hverandre i etterkant.
Tempoet varierer, opp og ned, bølger frem og tilbake –det løfter seg, løfter seg, men eksploderer aldri.
Angsten ligger like under huden på dette bandet, uten at det blir forløst i desperasjon eller fortvilelse.
Albumet blir aldri kjedelig, aldri likegyldig.
Det finnes ikke et gram overflødig fett på noen av de åtte låtene.
Det nær åtte minutter lange høydepunktet «Beautiful blue sky» holder nerven fra første sekund.
Det er godt gjort.
Foruten den sliter jeg med å plukke ut hvilke låter som er best.
Alle funker, både alene og sammen.
Ought trår i fordums helter postpunk spor uten at det blir traurig.
«Dette har jeg hørt før»-følelsen er ikke til å komme unna, men er ganske så velkommen i dette tilfellet.
Et lite gløtt bort i platehyllen min –jepp, jeg tipper Televisions «Marquee moon» har gått på tung rotasjon på canadiernes gutterom.
Den nasale vokalisten Tim Darcy er lik The Falls Mark E. Smith, eller en litt mer deppa David Byrne fra Talking Heads.
Han snerrer frem repetitive strofer og tekster som ikke bærer mye håp for en lysere tilværelse.
I så måte er albumets siste låt «Never better» ganske betegnende for resten.
Beste spor:
«Beautiful blue sky».
| 1 |
704297
|
Mercury Rev tilbake på sporet igjen
Resultatet av en lang pause er en plate de kunne laget for lenge siden.
Dette er det beste vi har gjort på lang, lang tid, uttalte Sean "Grasshopper" Mackowiak da Mercury Rev begynte arbeidet med sitt åttende album for to år siden.
Det kunne han trygt si, siden forrige album stammer fra 2008.
Men trolig gikk tankene lenger, til den gang Mercury Rev var blant klodens kuleste band.
Da må vi tilbake til tiden rundt årtusenskiftet.
Mercury Rev var et psykedelisk nisjeband som likte å eksperimentere, men med "Deserter's songs" (1998) traff de et bredt publikum og havnet på britiske hitlister.
Det kom overraskende på alle, ikke minst dem selv.
De var nå inne i popvarmen, og oppfølgeren "All is dream" (2001) solgte enda bedre.
"The secret migration" (2005) var derimot et skritt tilbake.
Siden den gang har de nøyd seg med instrumentalalbumet "Snowflake midnight", som kom for sju år siden.
I pausen har de blant annet opptrådt med sangene fra "Deserter's songs", noe som fikk dem til å føle at de hadde ting ugjort på det området.
De er nøye med å understreke at dette ikke er noe "Volume 2", men det er ikke vanskelig å høre at de er nyforelsket i sitt gamle lydbilde.
Og i selve rocken.
Både "Are you ready?" og "Rainy day record" handler om kjærlighet til musikk.
I førstnevnte handler det om psykedelisk rock og blåøyd soul, om sanger på radioen og på jukeboksen.
I sistnevnte skildres gleden over å kjøpe et fysisk eksemplar av en plate, for første gang på lenge og kanskje i siste liten før de forsvinner.
En deLillos-naiv tekst, på et solid komp av koring og blåsere.
Ingen tungvekter av en sang, men den gir meg lysten til å gå og kjøpe en plate.
Resten av tematikken på platen er tyngre, med en turbulent ferd gjennom triste stunder og usikkerhet – før det begynner å lysne.
Noen små pussigheter dukker opp, som et av versene i "Autumn's in the air":
Autumn's in the air
the sun is in my eyes
I guess this must be what it's like
to be in Beatle-George's mind
Det er om ikke annet slikt som gjør at du husker en sang.
For første gang produserer de albumet selv uten hjelp fra Dave Fridman, mannen som var en vesentlig brikke også i det nesten parallelle gjennombruddet til Flaming Lips.
Mercury Rev er i dag vokalist Jonathan Donahue og Grasshopper, kompiser siden tenårene.
Bassist Anthony Molina henger fortatt med på platen.
De åpner albumet med vakre "The queen of swans", en sang med dryss av den samme magien du fant på "Deserter's song".
Underveis holder de seg på sporet, uten at det blir forutsigelig.
Jo da, kanskje på tide å kjøpe en plate igjen.
Helst en vinyl, så du kan gjøre som Mercury Rev i "Rainy day record" mens de hyller sine egne helter:
For the first time in forever, I hold my breath waiting for side two .
Beste spor:
"The queen of swans", "Autumn's in the air", "Moth light", "Rainy day record".
| 1 |
704440
|
Nå skinner sola til og med på Joshua
Februar er ingen god måned hvis du ønsker å havne på listen over årets beste plater.
Anmeldere har lett for å glemme, men jeg håper man likevel vil huske denne når vi kommer til desember.
Father John Misty er Joshua Tillman.
Han forkorter vanligvis fornavnet til en J og har vært medlem i Fleet Foxes og Saxon Shore.
Det første soloalbumet kom i 2004, og aliaset Father John Misty ble tatt i bruk for tre år siden.
Endringen kom da han begynte å mislike seg selv.
Lei av det sakte og triste.
Trøtt av sin ensomme syting.
Det var slett ikke slik musikk han selv hørte på.
Noe måtte gjøres.
Løsningen ble å alliere seg Jonathan Wilson, solskinnspopens raskt stigende stjerne.
Wilson spilte på og produserte den første platen under Tillmans nye navn.
Han er med denne gangen også.
Albumet er enda et nytt skritt videre.
For første gang forsøker Tillman på ramme alvor å skrive kjærlighetssanger.
For to år siden giftet han seg med filmskaperen Emma.
Det har endret ham.
Samtidig er det sanger her som er av eldre dato, og kynikeren dukker opp på kutt som selvironiske "The night Josh Tillman came to our apartment":
I found her naked
with her best friend in the tub
and we sang "Silent night"
in three parts, which was fun
Men nå har han altså funnet kvinnen han vil bli gammel med.
Første og siste kutt på platen er viet dette.
På stillferdig vakre "I went to the store one day" skildrer han hvordan han møtte Emma på parkeringsplassen utenfor butikken.
Dødsangst og depresjon lurer fortsatt, men er fortrengt til skyggene.
På åpningskuttet "I love you, honeybear" er han friskere i takten.
Sola skinner på strengene, strykerne er kjælne og trommene ramler fornøyd av gårde.
Helt gjenfødt er han likevel ikke.
Den gamle Tillman skinner gjennom i sangen:
I brought my mother’s depression
You’ve got your father’s scorn and
a wayward aunt’s schizophrenia
Forskjellen ligger i linjen som følger: " But everything is fine, don't give in to despair, 'cause I love you, honeybear ".
Kunne den gamle Tillman sunget dette?
Ikke uten svart ironi.
Han fortsetter i samme spor på fine "Chateau lobby #4 (in C for two virgins)", mens "True affection" er sommer, sol og Beach Boys krysset med en rytmeboks.Mer lys og varme følger, med "The ideal husband" som et hardere unntak.
Beste spor:
"I love you, honeybear", "Chateau lobby #4 (in C for two virgins)" , "The night Josh Tillman came to our apartment", "Bored in the USA", "Holy shit".
| 1 |
704441
|
Tenåringer med tøff lyd
Tenåringer med tøff musikk er alltid velkomne.
The Districs er fire unge menn fra Pennsylvania, som ga ut sin første plate som skolegutter i 2012.
Nå er de snappet opp av et plateselskap og styres i studio av John Congleton (Angel Olsen, Swans).
Åpningen "4th and Roebling" gir samme gode følelse som da The Libertines dukket opp i 2002 og The Vaccines i 2011.
Flere av låtene, som "Chlorine" og nesten ni minutter lange "Young blood", har en gitar som bringer flashback av Dinosaur Jr og Pavement.
Samtidig er det låter her som halter, men er du 19 år, har du tid til å rette det opp.
Rocken er ikke død, heller ikke blant de 9000 innbyggerne i småbyen Litiz.
Beste spor:
"4th and Roebling", "Peaches", "Chlorine", "Young blood".
| 1 |
704442
|
Nå synger han på norsk
Tommy Lorange Ottosen fra Fredrikstad, alias Tommy Tokyo, har gitt ut flotte plater på engelsk.
Nå gjør han et forsøk på norsk, og han er i hvert fall ikke blitt dårligere av det.
Tekstene glir uanstrengt og er verd å lytte til.
Har du ting du vil ha sagt, funker det best på det morsmålet.
Som "Jenta (en dystropisk framtidsvisjon)", om muligheten til å velge hvilke fostre som skal få et liv.
Sangen går i retning Neil Young med Lars Lundevall fra DeLillos på gitar.
Det er ikke til å unngå at han på norsk noen ganger minner om nettopp DeLillos, men han fortsatt er en artist med særpreg.
Det skader heller ikke å ha med folk som Gøran Grini på orgel eller Siri Nilsen i en duett.
Utgis mandag.
Beste spor:
"Jenta (en dystropisk framtidsvisjon)", "Det lille livet", "Hilsen alle dem du svek".
| 1 |
704443
|
Sanger han elsker
Det er ikke noe nytt at Bob Dylan er glad i gamle sanger.
Heller ikke at han er god til å tolke dem.
Derimot er det overraskende at stemmen holder så godt som den gjør for 73-åringen.
På de siste par platene har det virket som om han tynte ut den siste rest av den, men på hans 36. studioalbum synger han nesten vuggesang-aktig mykt.
Med sprekker og rifter, jo visst, men full av ømhet.
Han tar for seg ti komposisjoner fra den amerikanske sangboka, alle fra Frank Sinatras repertoar.
Dylan stripper dem ned fra storbandformat til stillferdig komp og lekre detaljer.
Han behandler sangene med all den intime respekt de fortjener, forsterker innholdet og gir dem nytt liv.
Dette er Dylan dovent duvende på en sakteflytende elv kalt crooning.
Kråka har tatt en pause.
Beste spor:
"Stay with me", "Some enchanted evening", "What'll I do", "Lucky old sun".
| 1 |
704444
|
Noe kjent, noe fremmed
Den første platen fra Belle and Sebastian på fem år åpner med Stuart Murdochs mest selvbiografiske sang så langt.
"Nobody's Empire" tar for seg årene med ME, en sykdom som meldte seg i studenttiden.
En nydelig sang av beste Belle-merke.
"Allie" er også kjent stoff, selv om den snuser på prog.
Deretter går Glasgow-bandet i en helt ny retning.
"The party line" er en funky sak a la George Clinton.
Produsent Ben H.
Allen fikk i oppgave å sprite opp lydbildet, og det merkes også på kutt som "Enter Sylvia Plath" og "The book of you".
Samtidig finner du kjent stoff i vakre sanger som "The cat with the cream" og "Ever had a little faith?".
Et album som spriker, men det er ikke nødvendig å like alle sangene så lenge du elsker noen av dem.
Beste spor:
"Nobody's Empire", "The party line", "Ever had a little faith?", "Play for today".
| 1 |
704445
|
Sangeren som gjør gull av det meste
For tre år hoppet Kjell Reianes uti det, 61 år gammel.
Skulle artistdrømmen bli til virkelighet, var det nå eller aldri.
Mottakelsen var overstrømmende, både her i Aftenbladet og andre steder.
Han har tatt seg god tid med oppfølgeren og bruker et lag bestående av Jarle Vespestad, Eirik Are Oanes Andersen, Mads Berven, Ola Kvernberg og Janove Ottesen.
Sistnevnte er Reianes' svigersønn.
Kaizers-mannen er produsent, slik han var det på debuten.
Han korer og spiller gitar, pumpeorgel og piano.
I tillegg leverer han sangen "Du e min eine", den eneste som Reianes ikke har skrevet selv.
Samtidig vokter Ottesen seg vel for å overskygge svigerfaren.
Reianes' største styrke er at han får en tekst til å fungere.
Selv klisjeene i "Bare ein gang te" lyder som noe klokt han har tenkt ut selv når han synger:
Du lære fysst å kryba før du går
uten vår – komme ingen sommar
og ikkje kan du høsta før du sår
det vett du, mitt hjerteskår
Leser du teksten, høres det ikke så bra ut.
Når Reianes synger den, er det noe helt annet.
Han er en formidler av klasse, hjulpet av et knippe musikere som forsterker inntrykket.
Det skal sies at han også har tekstlinjer som er verd å merke seg, som bildet i tittelkuttet "Ringer i vatn":
Kanskje kom vinden
så fort inn fra siå
at seilet ditt revna
og dro deg fra land
Han åpner platen med "Lukk opp ditt øye", en sang om at lykken ikke kan kjøpes.
Det lyder farlig likt en norsk Grand Prix-tekst fra 1971, men fungerer på underlig vis når vokalisten er Kjell Reianes.
"Bare ein gang te" inneholder en fin hyllest til Django Reinhardt, mens "Virvelvind" er et unntak fra albumets lavmælte tone.
"Bossanova" er hva tittelen sier."Evig din" kunne med et par grep blitt en sang fra storbandenes gullalder, men Reianes holder på det varsomme kompet – pluss et seks sekunder langt gitarutbrudd.
"Ringer i vatn" er svakt truende, mens varme "Hjem" får meg til å tenke på amerikansk 70-tall med John Denver og Glen Campbell, uten at det helt ligger i samme lei.
Reianes er Reianes.
"Du e min eine" er en flott sang, skrevet av Ottesen og tolket av Reianes på beste vis.
"Engelfjær" har en herlig koring, mens "Fred på jord" er et enkelt ønske til slutt.
Reianes er blitt mer polert, mer profesjonell på plate nummer to.
Den famlende sjarmen er erstattet av en visshet om hvor han vil.
Slik må det nødvendigvis være, og han tatt steget videre på beste vis.
Beste spor:
"Bare ein gang te", "Hjem", ""Du e min eine", "Engelfjær".
| 1 |
704446
|
Full fart fra Bergen
Razika fra Møhlenpris i Bergen ga ut sin første single i 2008, mens debutalbumet "Program 91" kom tre år senere – et nikk til det kortlivede new wave-bandet Program 81 fra Bergen.
New wave, pønk, pop og ska er blant kildene de øser fra.
Razika fulgte opp med "På vei hjem" i 2013, der de hevet nivået fra bra til veldig bra.
Beslektede stavangerband som Frøken Fryd og Slutface har siden fått mye oppmerksomhet lokalt, men la oss ikke glemme de fire bergensjentene.
De åpner med et velrettet ballespark til gamle kjærester i "Faen ta deg", og de kaster seg sultent over hva livet har å by på i krigsropet "Gi meg, gi meg, gi meg".
Sitter du stille til denne, er du død eller døv.
Beste spor:
"Faen ta deg", "Gi meg, gi meg, gi meg", "Syndere i sommersol".
| 1 |
704447
|
34 år etter forrige plate
Var alt bedre før i tiden?
Countrymusikken også?
Jim Ed Brown tar oss i hvert fall på en tidsreise, 34 år etter forrige plate.
60— og 70-tallet var hans tid, først i familiebandet The Browns og siden med Helen Cornelius.
Da folks musikksmak endret seg, lot Arkansas-sangeren karrieren ligge og ledet heller radioprogrammer.
Helt til han ble 80 år.
Men like etter innspillingen i høst, fikk han påvist lungekreft.
Dette kan bli det siste vi hører fra ham.
Til gjengjeld er en plate på hans egne premisser, uten forsøk på oppdatering.
Det er fort gjort å få en tåre i øyekroken når du lytter til det som kanskje er hans farvel til verden, sanger om livets senhøst framført med en varm baryton.
Beste spor:
"In style again", "Older guy", "It's a good life", "Laura", "The last one".
| 1 |
704448
|
Alt faller på plass
Noen plater vet du fort at du kommer til å like.
Når alt faller på plass halvannet minutt inne i åpningskuttet "Afraid of ghosts", skjønner jeg at det ikke kan gå galt for Butch Walker på hans sjuende plate.
Akustisk gitar, piano og en nesten bønnfallende stemme.
Han er lysere til sinns i "I love you" og hyller på vakkert vis en av rockens store i "Chrissie Hynde".
45-åringen fra Georgia var en gang en tungtrockende fyr, men her lar han Ryan Adams pakke musikken inn i tidløs americana med noko attåt.
Gjestelista teller Johnny Depp og Bob Mould.
Beste spor:
"Afraid of ghosts", "I love you", "Still drunk", "Bed of fire".
| 1 |
704449
|
Nå ser de verden med egne øyne
Det har aldri vært The Decemberists' sterke side å utnytte medvind.
Likevel har de sakte, men sikkert klatret opp fra det obskure indieland, til de med "The king is dead" inntok toppen av den amerikanske hitlisten i 2011.
Hvem skulle trodd det?
Typisk nok har de latt det gå fire år før oppfølgeren, og de starter med å unnskylde seg for at tingene kanskje ikke blir slik lytterne tror.
Dermed slår de an tonen for et personlig album, en ny ting i deres ellers så litterære verden.
We know, we know, we belong to ya
We know you built your life
Would we change?
We had to change some
Selv om du klippet håret ditt lik trommisens i en video, er bandet nødt til å forandre seg.
Likevel er det ingen grunn til å la seg skremme.
De tok en langt større sjanse da de lot sære "The hazards of love" etterfølge ekstremt melodiøse "The Crane wife".
Om noe, er de for alvor tilbake i melodiøse hjørnet.
Selv den innledende forklaringen "The singer adresses his audience" har en sterk melodi.
Det er for så vidt en oppskrift de også fulgte på "The king is dead".
Den store forskjellen er at americanaen derfra er tilført amerikansk 80-tall og enda eldre britisk pop.
"Make you better" er den sangen du hadde håpet R.E.M. ville kommet sammen igjen for å lage, mens "Philomenia" kunne tilhørt en slentrende londoner på 60-tallet.
"Carolina low" er an akustisk vise av gammel, amerikansk støpning, mens "Better not wake the baby" er et friskt pust fra samme fortid.
Et av sporene på "The Crane wife" i 2006 het "Summersong".
Nå spanderer de drøyt to minutter på "Anti-Summersong", kanskje for å fortelle oss at de har gått videre.
"Easy come, easy go" er ikke stort lengre, 2 minutter og 22 sekunder med velsignet 60-tallslyd.
"Mistral" kunne tilhørt The Band i samme tiår.
"12/17/12" har fått tittel etter da den ble skrevet, tre dager etter massakren på barneskolen Sandy Hook i Connecticut.
En lavmælt sang, der albumets tittel er hentet fra:
And oh my God,
what a world you would make here
What a terrible world,
what a beautiful world
Finnes det en mulig bøyg du må gå rundt på denne platen, må det være de 11 siste minuttene på slutten av første halvdel.
Kuttene "Lake song" og "Till the water's gone" er fine, men såpass saktegående at du kan fristes til å trykke på skip-knappen.
Beste spor:
"Cavalry captain", "Philomena", "Make you better", "Mistral", "12/17/12".
| 1 |
704451
|
Vond viserock
Tom Roger Aadland har fire fine utgivelser bak seg, fra debuten med irske musikere i 2007 til "Fløyel og stål" i 2012.
"Rapport frå eit grensehotell" er en lavmælt og lang åpning på nummer fem.
Ikke akkurat en sang som lokker deg inn, og andre ville ha plassert den sist.
Til gjengjeld får den "Songen av jorda" til å lyde nesten munter, noe den ikke er.
I det hele tatt er dette en dyster plate, fylt med sanger om oppbrudd og tapt kjærlighet.
Vi tar et lite skritt mot lyset i "Like til mi dør", der han rimer "Hommersåk" med "fjåk".
Sangen likner noe Aadlands forbilde Dylan gjorde på 60-tallet eller Morten Abel kunne lagd til en film.
Det er likevel andre han ligger tettere opp mot, nær en krysning mellom Bjørn Eidsvåg og Stein Torleif Bjella.
Vonde visu, som Bjella kaller det.
Beste spor:
"Har du hatt den kjensla", "Alle", "Vel av garde", "Hud mot hud".
| 1 |
704453
|
I nedstrippet utgave
Willie Nile ga ut sterke plater i 1980 og -81, før "Den nye Dylan" rotet seg inn i rettskrangler.
Det er først nå han gir ut plater regelmessig.
Til gjengjeld er det flotte album, med "American ride" fra 2013 som et høydepunkt.
På oppfølgeren legger han fra seg gitaren og lar pianoet overta.
Lydbildet er nedstrippet, egnet for gripende sanger.
Unntaket er harselasen "Lullaby loon":
" Rock and roll is a crock of shit/the boys in the band are full of it" .
Morsomt, men ikke blant hans beste øyeblikk.
Det er det derimot andre sanger her som er.
Beste spor:
"Song of a soldier", "Gloryland", "I can't do crazy (anymore)", "Let me be the river".
| 1 |
704454
|
Feiende flott, SSO!
Verker av Stravinskij og Schnittke.
Solist:
Antoine Tamestit bratsj, SSO, dir.:
Baldur Brönnimann.
Konserthuset torsdag kveld.
Den første SSO-konserten i det nye året, etter de obligatoriske nyttårskonsertene, var viet Stravinskij og Schnittke (1934–1998).
En særlig oppmerksomhet fortjener Schnittkes konsert for bratsj og orkester fra 1985, skrevet like før han ble liggende i flere ukers koma etter et hjerneslag.
Det er et storartet verk, enten vi hører det i Yuri Bashmets innspilling med Rostropovitsj som dirigent (fra 1988, på BMG), eller med Kim Kaskashian, med Dennis Russell Davis som dirigent (fra 1986, på ECM).
Fremførelsen torsdag kveld i Valen-salen ble en opplevelse av de helt store, både på grunn av franske Antoine Tamestits eminente spill og den sveitiske dirigenten Baldur Brönnimanns ledelse av SSO.
Schnittkes verk var omrammet av Stravinskij, en meningsfull kombinasjon, ikke bare fordi begge var russere, men fordi de blandet stilarter og bruddstykker av tradisjonen.
Selv om det korte stykket som innledet konserten, Scherzo à la russe, er hva uttrykket bokstavelig talt betyr: en spøk på russisk manér, så fortjente det sin plass som et anslag til konserten:
Det ble spilt feiende flott.
Petrusjka ble likeledes fremført med høy presisjon, en rekke gode enkeltprestasjoner og med en rik og fargesprakende palett.
Her anvender Stravinskij minst fem russiske folkemelodier, men disse bærer ikke handlingen om hånddukken Petrusjka; det er det balletten og dens serie av tablåer som gjør.
For melodiene er rent materiale, utgjør et slags steinbrudd som monteres til effekter og forløp som har en fremmedgjørende virkning.
Den ene av de russiske melodiene opptrer til og med innpakket i en kjent fransk lirekassesang og vi hører sitater fra minst to wienervalser (av Lanner).
Orkesteret spilte med stor dynamisk spennvidde, men jeg kunne ønsket meg flere nyanser i de partiene som hverken er helt sterke eller helt svake.
Høydepunktet torsdag kveld var likevel Schnittke.
Også som komposisjon – fordi man har hørt Petrusjka så mange ganger tidligere.
At bratsjkonserten er et storverk, ble vi på eklatant vis vitne til, og ikke bare fordi annen sats er ekstremt vanskelige å utføre for soloinstrumentet.
For konserten inneholder så å si det hele: det høye og det lave, uten at det blir smeltet sammen; en mengde sitater eller stilistiske allusjoner; ironi, men også angst i form av katastrofeakkorder, samt resignasjon.
For eksempel dukker tolvtonerekken i Alban Bergs fiolinkonsert opp, men likeledes instrumenteringen til Richard Strauss (i annen sats), valserytmer eller partier som minner om Kurt Weills klaverparafraser.
Men resultatet blir ikke eklektisisme, derimot en tilegnelse av den store klassiske tradisjonen og som gjør at en komponist som har disse klassiske kjemper bak seg, ikke maktstjeles av deres kraft.
| 1 |
704455
|
Vellykket partnerskap
Jim White skrev seg inn i musikkhistorien i 1997 med debutalbumet "The mysterious tale of how I shouted Wrong-eyed Jesus".
Før det hadde han prøvd seg som komiker, modell, bokser, prest, surfer og drosjesjåfør.
Hans vindskeive miks av country, folk, gospel og rock traff blink, og han fulgte opp med nye plater og dokumentaren "Searching for the Wrong-eyed Jesus".
The Packway Handle Band fra Athens mente at White var den rette for å produsere neste plate.
Han likte hva han hørte, tilbød dem noen av sine egne sanger og foreslo at de skulle gå sammen om hele prosjektet.
White-blandingen broderes ut med spenstig bluegrass, og det fungerer utmerket.
Ikke minst takket være vokalharmoniene.
Og med "Gravity won't fail" har allerede en kandidat til årets countrylåt dukket opp.
Beste spor:
"Gravity won't fail", "Jim 316", "Not a song", "Sinner you better ready".
| 1 |
704457
|
Kunsten å ødelegge livet
Brian Christinzio Camplight lager lys pop med mørke tekster.
Etter to plater har han forflyttet seg fra Philadelphia til Manchester for å dø.
Eller egentlig for å unngå det.
Uansett har selvdestruktive BC fortsatt ingen tro på kjærligheten og det gode liv, uten at hindrer ham i å lage førsteklasses pop.
Låtene vokser for hver rotasjon, og jeg kommer til å bli alvorlig glad i denne platen.
Framført av en fyr som spilte på Sharon Van Ettens "Epic" og som ville til selskapet som ga ut John Grant.
Og som våger å flørte med Bee Gees.
Beste spor:
"You should have gone to school", "Just beacuse I love you", "Grim cinema", "Thieves in Antigua".
| 1 |
704458
|
Fire norsk-americanaer
At det norske plateåret åpner med et americana-album, er som det skal være.
Den amerikanske folkemusikken har et solid grep om norske hjerterøtter.
Den er eget til både ensom depping og hektisk låvedans, to motpoler som passer oss.
Dessuten hadde norske utvandrere fela med i bagasjen, så vi har noen aksjer i sjangeren.
Julie & The New Favorites debuterte med "Recipe" for to år siden.
Oslo-bandet spiller musikk inspirert av det østlige USA, og på spreke "Selfpity pickin'" har de fått med seg den amerikanske felespilleren Michael Barnett fra Deadly Gentlemen.
Julie Moe Sandø har en luftig stemme som beveger seg uanstrengt mellom melankoli og friske fraspark, og bandet overdriver ikke bluegrass-kjøret.
Skandinavisk bluegrass-noir heter det i presseskrivet, og vi kjøper den.
Beste spor:
"Lifetime lullaby", "All we need to know", "Twenty years".
| 1 |
704459
|
Kvartetten som dannet en egen skole
Fikk du ikke denne til jul, kan det gi en god start på året å investere i markeringen av at det er gått 25 år siden The Pixies ga ut albumet "Doolittle".
Nyutgivelsen kom i desember, så vidt i tide til å markere jubileet.
Som bonus får du to ekstra cd-er med snacks.
Kanskje blir det en ny runde kommende høst?
Med "Bossanova"?
I løpet av fire år ga Pixies nemlig ut like mange strålende plater:
"Surfer rosa" (1988), "Doolittle" (1989), "Bossanova" (1990) og "Trompe le Monde" (1991).
I fjor var bandet tilbake med "Indie city".
Comebacket ble en liten nedtur, ikke minst fordi bassist Kim Deal forlot bandet før innspillingen.
Hun var like viktig for lydbildet som vokalist Black Francis, gitarist Joey Santiago og trommis David Lovering.
Uten Deal ble låtene rett og slett tammere.
På "Doolittle" finner vi derimot en rekke av bandets udødelige øyeblikk.
Albumet ble spilt inn i løpet av seks uker med Gil Norton som produsent.
Studiobudsjettet var firedoblet i forhold til debuten, og lydbildet ble renere og klarere.Jubileumsutgaven brer seg ut over tre cd-er.
Den første omfatter de 15 opprinnelige sangene og åpner med energiske "Debaser", en låt som er med på å forklare hvorfor Nirvana hadde Pixies som sitt største forbilde.
Radiohead, Strokes, Weezer, Pavement og PJ Harvey tilhører også etterkommerne.
Selv skal Francis ha lyttet intenst til Beatles' "White album" under "Doolittle"-inspillingen.
På albumet går det slag i slag.
Ikke minst sørget de poppregede singlene "Here comes your man" og "Monkey gone to heaven" for at det store publikum fikk ørene opp for Pixies.
Musikkavisen "Melody Maker" kåret "Monkey gone to heaven" til årets single.
Albumsalget har etter hvert passert millionen; den eneste Pixies-platen som har klart dette.
Den neste cd-en i samlingen teller 13 kutt, med b-sider fra singlene og radio-opptredener hos BBCs legendariske programleder John Peel (1939-2004).
Intensiteten i "Peel sessions" sier noe om hans betydning.
I den forbindelse kan det være på sin plass å nevne at de lokale støyrockerne i Noxagt var blant de siste som slapp til i hans 37 år lange programserie.
De nevnte b-sidene er heller ikke å forrakte, med "Manta Ray", "Weird at my school", "Into the white" og "Bailey's walk".
Tredje cd er fylt med 22 demoer.
De aller fleste av disse har ikke vært gitt ut tidligere.
I et intervju med "Digital trends" kommenterer Joey Santiago nyutgivelsen:
"Målet når du er i studio, er å spille inn noe som vil vare evig.
Det viste seg at vi traff blink".
Det gjorde de.
Beste spor:
"Debaser", "Wave of mutilation", "Here comes your man", "Monkey gone to heaven", "Hey".
| 1 |
704461
|
Tekster å lytte til
Oscar Danielson er mer kjent i Norge enn i sitt svenske hjemland, noe han kanskje kan takke hyppig turnering med Bjørn Eidsvåg for.
Han er riktig nok ikke den svenske trubaduren med best fotfeste her heller, men platene er uansett vel verd å lytte til.
Dette er hans sjette ordinære plate, og han følger sitt vante spor.
"En bön for dig och mig" er like omsorgsfull som tittelen antyder:
"Hur ska det gå, rumänska tiggare på knä for dig och mig".
Norgesfrieret denne gang er "Jag vill hem", der han synger om å ta nattoget fra Boden til Narvik.
Beste spor:
"Nattvakten", "En bön for dig och mig".
| 1 |
704462
|
77 år og like sær
I dag kan du dukke så dypt du vil i musikkstrømmen.
I tidligere tider måtte man ty til platesjappene, britisk piratradio og venners samlinger.
Mye av det du hørte der, ble en del av din egen samling – som andre igjen kunne høre på.
Men ikke alt.
En av tingene jeg aldri helt skjønte i tenårene, var bestekompisens sans for Gong.
Et fransk-britisk band ledet av australske Daevid Allen.De la opp i 1976, gjenoppsto i 1991 og et par ganger til, og ga i høst ut sitt 12. album.
De spiller som alltid progrock, psykedelia, space rock og jazz fusion – og fortsatt får jeg ikke tak på det.
Allen fyller 77 år onsdag.
Han snur seg ennå like lynraskt rundt fra det ene ytterpunktet til det andre.
Alltid en snodig fyr, og man kan ikke annet enn å respektere slikt.
Beste spor:
"I see you", "Thank you".
| 0 |
704465
|
Depper møter tegner
Malcolm Middlethons katalog hører hjemme i enhver sivilisert platesamling, både albumene med Arab Strap og soloutgivelsene.
Hans nye samarbeid med David Shrigley kan alltids tas med, selv om det ikke er like uunnværlig.
Glasgow-guttene møttes da Shrigley lagde omslaget til Middlethons plate "A brighter beat".
Nå har Middlethon komponert melodiene mens Shrigley står for tekstene.
Den snakkende framføringen skjer i samarbeid med skuespillerne Gavin Mitchell og Bridget McCann og performance-artisten Scott Vermeire.
I åpningskuttet "A toast" brukes f-ordet hyppigere enn i en parental advisory-stemplet raplåt, og det avtar ikke så mye i "Houseguest".
Selve innholdet er tynnere, men prosjektet har sin grovkornede, skotske sjarm.
Beste spor:
"Houseguest", "Dear brain".
| 0 |
704467
|
Kar for sin klarinett
Noen liker moren, andre liker datteren – og noen sverger til klarinetter.
Tilhører du disse, er du kanskje like glad i Artie Shaw (1910-2004) som det Vidar Kenneth Johansen er.
Shaws "The Grabtown Grapple" kommer i en flott tolkning, mens spenstige "Shawmanistic blues" er en av mange nyskrevne sanger fra Johansen.
Med seg i Clarinuts har han blant annet kolleger fra det lokale jazz/blues-bandet Bayou Blue.
Nils Christian Fossdal har en gjesterolle som vokalist i "Comes love", mens Johansen selv tar seg av sangen i hyllesten "Three cords for beauty".
Beste spor:
"Comes love", "Shawmanistic blues", "The Grabtown Grapple".
| 1 |
704468
|
Vanedannende vakkert
"You know me better than even God will ever do" , synger Janne Hea til bestevenninnen i åpningskuttet.
Stemningen er melankolsk, harmoniene myke.
Plystringen mot slutten er prikken over i-en.
Det er slik det skal gjøres.
Hun har sju sanger til på debutalbumet, men jeg er nødt til å spille "Katie" om igjen.
Når dette er unnagjort, blir resten slett ingen nedtur.
" I love my dad very much/no doubt about it/but I honesty don't know him very well ", synger skilsmissebarnet på "Father".
Hea er fra Hadeland, og hun sammenlignes med artister som Iris Dement og Gillian Welch.
Det er slett ikke ufortjent.
Med seg har hun Mari Skeie Ljones (fele/vokal) og Torgeir Waldemar Engen (gitar/banjo/vokal).
Dette er så vakkert at oppfølgeren må komme raskt.
Beste spor:
"Katie", "Father", "Dust" "Wishing well".
| 1 |
704469
|
Hev knyttneven!
We're on a misson, got no remorse.
100 miles an hour, collision course , hoier Rancid.
Det er slik de høres ut, også.
Rancid spiller ska og pønk anno Clash, og budskapet er enkelt.
Hev knyttneven mot makten.
Æren er alt vi har.
Sammen er vi sterke.
Rancid er ikke noe komplisert band, men de gir deg den utblåsningen som iblant trengs.
For hvem føler seg ikke av og til overkjørt og underlegen?
Alle lider, synger Tim Armstrong.
Depresjonen er her.
Vi skal alle dø.
Vi sees i helvete.
Likevel glimter håpet i tittelkuttet:
The night has come and we no longer see.
Better days around the corner, for you and me .
Det er en tid for alt, står det i Bibelen.
Akkurat nå er det tid for Rancid.
4 mann.
14 kutt.
33 minutter.
Beste spor:
"Back where I belong", "Evil's my friend", "In the streets", "Diabolical".
| 1 |
704474
|
Livet etter det store Ylvisåker-året
Hva sier reven?
Hvem er Bård, og hvem er Vegard?
Hvordan kan du følge opp en halv milliard Youtube-visninger?
Og viktigst av alt:
Hvorfor er ikke revesangen med på debutalbumet til Ylvis?
Når både "Massachusetts" og "The Cabin" fra samme år er med?
Jeg hadde også gladelig byttet ut hver eneste sang her med "Jeg heter Finn", men denne er tross alt på norsk og kolliderer vel med internasjonal lansering.
Men hvorfor er da to år gamle "Da vet du at det er jul" med?
Spesielt bra er den heller ikke.
Og hvor er "Jan Egeland"?
Send ham inn!
Noen bør sees og andre bør høres.
Ylvis bør både høres og sees.
De er morsomme på tv, og de har sans for å lage videoer.
Men når du bare lytter til de ti kuttene her, er de ikke overveldende festlige.
I hvert fall ikke hvis du ikke samtidig har videoene til "Mr. Tooth" og "Trucker's hitch" surrende i bakhodet.
Sistnevnte er et frieri for å gjenerobre dansegulvene etter "The fox", så åpenlyst at det er virker som om Ylvis tøyser med seg selv.
Slik helgarderer man seg:
Vi vil inn på hitlistene igjen, men det er jo bare noe vi later som.De åpner med "Intolerant", en plastpop-låt om mat-intoleranse.
Morsom?
Nei.
Det hjelper heller ikke å ha sett videoen.
"Yoghurt" er langt bedre, og det er fare for at du nynner "djåugert" neste gang du åpner kjøleskapet for å finne et mellommåltid.
Så prøver de seg på tung rock i "Shabby chic".
Temmelig tamt.
"The cabin" er en gammel kjenning.
Den fikk drahjelp av "The fox", men er ikke mer enn at du drar litt på smilebåndet.
"Mr.
Toot" er en flørt med det tyrkiske markedet, og du skal aldri undervurdere det.
Bare spør stavangerbandet Helldorado.
"I will never be a star" er lillebror Bjartes klagesang.
Igjen en sang som krever sin video, for musikken er ille.
Strengt tatt er heller ikke videoen så veldig morsom.
Produksjonsteamet Stargate med Tor Erik Hermansen og Mikkel S. Eriksen er en norsk eksportsuksess på det internasjonale popmarkedet, og de var vesentlige for "The fox".
De bidrar på halvparten av kuttene her, men makter ikke å gjenta oppskriften som sendte Ylvis opp til sjetteplass på Billboard-listen.
Musikalsk er "Ytterst på tissen" en låt som fungerer på sitt snodige Kraftwerk-vis.
Teksten er ikke stort lenger enn tittelen, og amerikanske unger vil jakte spent på oversettelsen av "tissemann".
"Massachusetts" er også en sang som sitter.
Melodien er bra, teksten er morsom og selvsagt: videoen gjør den enda bedre.
De avslutter med sesongriktige "Da vet du at det er jul", søtt nok.
Beste spor:
"Yoghurt", "Massachusetts".
| 0 |
704475
|
Ut på tur, aldri sur
Foo Fighters har lagt ut på tur.
For så vidt ikke uvanlig for et band, men her er det studioer og ikke stadioner de oppsøker.
Kabelselskapet HBO følger dem på reisen, og en dokumentarserie er resultatet.
De første åtte stoppene er samtidig blitt bandets åttende plate, med opptak i Austin, Chicago, Los Angeles, Nashville, New Orleans, New York, Seattle og Washington.
Folk som Joe Walsh, Ben Gibbard, Zac Brown og Rick Nielsen tar imot Dave Grohl og gjengen, og sangene farges av stedene.
Likevel ikke mer enn at grunnfargen er Foo Fighters' egen.
Dette er sanger som hører hjemme i katalogen deres, bare ikke så veldig minneverdige.
På den annen side:
Leter du etter årets svulstigste kraftballade, er "I am the river" svaret.
Beste spor:
"Something from nothing", "Congregation".
| 0 |
704476
|
Mannen fra «Yesterday» hylles nå
En gang i tiden var det politisk ukorrekt å like Paul McCartney.
John Lennon var tøffingen i Beatles, Paul McCartney var fløtepusen.
John var rock, Paul var pop.
Det ble ikke bedre med "How do you sleep?", Lennons oppgjør med McCartney i 1971:
" The sound you make is muzak to my ears ".
Med årene har musikkpolitiets forhold til McCartney myknet.
Nå står i tillegg artistene i kø for å hylle 72-åringen fra Liverpool.
Prosjektet startet i 2003.
Produsent Ralph Sall frisket opp "A love for you" fra 1972 til bruk i en film.
Han fikk en idé om et hyllestalbum, og godkjennelse ble gitt.
McCartneys eget backingband ble hyrt inn.
Så begynte Sall å sende forespørsler.
Brian Wilson var den første som sa ja.
En av rockens gamle historier er at arbeidet med å skulle overgå Beatles, sendte Wilson inn i galskapen.
Han er tilbake nå og velger "Wanderlust" fra "Tug of War" (1982).
Langt fra noe opplagt valg, men en flott framføring fra Beach Boys-sjefen.
En av samlingens sterke sider, er at glemte sanger får nytt liv.
Ikke for det, de udødelige klassikerne er også med.
"Yesterday" er det Willie Nelson som sikrer seg, mens "Let it be" tilfaller Chrissie Hynde.
Bob Dylan velger mer obskure "Things we said today" fra filmmusikken til "A hard days night".
Ikke alt fungerer like bra.
Hearts versjon av "Letting go" er traust tungrock, men de er heldigere med "Band on the run".
Etter 41 år skal jeg omsider innrømme det:
Det er en fin sang.
Den tyngre delen teller Kiss med "Venus and Mars/Rock show", Def Leppard med "Helen Wheels" og Sammy Hagar med "Birthday".
Roger Daltrey sparer heller ikke på kruttet i "Helter skelter", mens Perry Farrel gjør en streit versjon av "Got to get you into my life".
Det samme gjør Alice Cooper i "Eleanor Rigby".
Billy Joel åpner samlingen med "Maybe I’m amazed".
Toots Hibbert slår seg sammen med Sly & Robbie og lager reggae av "Come and get it".
Soulkjempen Smokey Robinson synger "So bad", mens blueskongen BB King velger "On the way".
The Cure har fått med seg McCartneys sønn James i "Hello goodbye".
Barry Gibb dukker opp i "When I'm 64".
Jeff Lynne synger "Junk", et oversett gullkorn fra starten av McCartneys solokarriere.
Paul Rodgers slipper seg løs i "Let me roll it".
Ferskingene er færre.
Los Angeles-bandet The Airborne Toxic Event er blant disse og synger "No more lonely nights".
Får du ikke nok med de 34 kuttene, finnes det en versjon med åtte spor mer.
Beste spor:
"Things we said today", "Wanderlust", "So bad", "Let me roll it", "Helter skelter".
| 1 |
704477
|
Et barn er født
Tone Damli er blitt mor.
Så derfor heter juleplaten hennes "Di første jul".
Tittelkuttet levner ingen tvil:
"Eg har bore deg fram, gitt deg liv/.../Fylt av undring som ein gjetar ved krybba/ser eg deg som er ny på vår jord".
Sangen er ikke fra bloggen hennes, men er skrevet av Torbjørn Dyrud.
Ellers er Espen Lind en viktig brikke som produsent og musiker på de ti kuttene.
Damli velger heldigvis norske tekster og er oppfinnsom nok til å inkludere Anne Grete Preus' "Når himmelen dette ned" side om side med Brorson-salmen "Mitt hjerte alltid vanker".
At "Jon Blund" fra Skomakergata kom med, virker mer som et skudd i ammetåka.
Det største problemet med albumet er den tamme innpakningen — til tross for et variert utvalg av instrumenter om langeleik, obo, mandolin og hardangerfele.
33 minutter er i grunn mer enn nok.
Beste spor:
"Luciasang".
| 0 |
704478
|
Tøff aussie
Australia og New Zealand er på offensiven igjen, og et ferskt tilskudd er Courtney Barnett.
Hun debuterte for tre år siden med ep-en "I've got a friend called Emily Ferris" og fulgte opp i fjor med "How to carve a carrot into a rose".
Nå har 24-åringen fra Melbourne slått sammen disse to ep-ene til et fullt album.
Platen ble gitt ut i fjor, men får sin norske distribusjon nå – som en oppvarming til det egentlige debutalbumet neste år.
Hennes tilbakelente pop/rock/folk er tøff som bare det, og de fire første kuttene er i en egen klasse.
Beste spor:
"Out of the woodwork", "Don't apply pressure gently", "Avant gardener", "History eraser".
| 1 |
704480
|
20 år verd å feire
Plateselskapet Bloodshot feirer sine første 20 år ved å la artiststallen velge sanger fra disse årene.
Det betyr at Blitzen Trapper synger Ryan Adams og at Chuck Prophet låner fra Andre Williams.
Formålet med å starte Bloodshot var å vise hva Chicago hadde av alternativ country.
Den første utgivelsen var samlingen "For a life of sin" i 1994.
Selskapet hadde både Ryan Adams og Old 97's i stallen, før disse forsvant til større selskap.
Det står likevel til liv Bloodshot, og som de selv sier; om lønna er lav, er i det minste arbeidsdagen lang.
Til sammen 38 coverversjoner er en overdose, men hva gjør vel det?
Utgis mandag.
Beste spor:
"Strange birds" med Daniel Romano, "100 dollar car" med The Handsome Family, "I wish I was the moon" med William Elliott Whitmore.
| 1 |
704482
|
Dylan opp og Dylan i mente
I 1967 bodde Bob Dylan i Woodstock.
Året før hadde han skadet seg i en motorsykkelulykke, og han trakk seg tilbake til huset.
Dit kom også The Hawks, musikerne han hadde brukt på turné.
De skulle bli kjent som The Band.
Til sammen spilte de inn godt over 100 sanger på denne tiden.
Fram til noen av kuttene omsider fikk sin offisielle utgivelse i 1975, var disse opptakene det manglende mellomleddet mellom rocken på "Highway 61 revisited og "Blonde on Blonde" og americana-preget på "John Wesley Harding" og "Nashville skyline".
Opptakene fra kjelleren ble brukt uten tillatelse på piratplaten "Great white wonder", og dermed fikk vi det som siden er kalt bootleg-album.
I tillegg spilte andre artister inn flere av sangene.
"The basement tapes" har kommet i nye versjoner etter 1975, og sanger er brukt på andre Dylan-plater.
Nå gis hele albumet ut på nytt, passende nok som volum 11 i Dylans bootleg-serie.
"The basement tapes raw" teller 38 kutt, pluss et cd-hefte på 56 sider.
Sangene kommer i sin opprinnelige form rett fram mastertapen, uten lydpålegg.
Dylan-fans kan kose seg med en rekke uutgitte opptak, selv om sangene er halvferdige.
Albumet består av to cd-er, men du får også en versjon på hele seks plater.
"The basement tapes complete" med 139 kutt.
Som om ikke alt dette er nok, har en gjeng artister gått sammen og kalt seg The New Basement Tapes.
Her finner vi Elvis Costello, Rihannon Giddens (Carolina Chocolate Drops), Taylor Goldsmith (Dawes), Jim James og Marcus Mumford.Under oppsyn av produsent T Bone Burnett tar de for seg 20 nyoppdagede tekster av Bob Dylan fra Basement Tapes-perioden.
I løpet av to uker i studio i Hollywood skrev de melodier til disse.
Prosjektet er ikke ulikt det som har skjedd med etterlatte Woody Guthrie-tekster, eller som da Leonard Cohen lot Anjani bla gjennom notatboka.
Fornuftig nok har gjengen ikke forsøkt å etterape Dylan, men gjør sine egne ting med tekstene.
Samtidig hviler Dylans ånd over det hele, fra Jim James åpner med saktebrennende "Down on the bottom".
Rihannon Giddens synger folk i "Spanish Mary", og Marcus Mumford tar ballen inn på sin hjemmebane i "Kansas city" — med Johnny Depp på gitar.
Elvis Costello er umiskjennelig seg selv i tittelkuttet "Lost on the river".
PS:
Kanskje for å toppe det hele, kommer Dylan selv med en ny plate neste år.
"Shadows in the night".
blir hans 36. studioalbum.
Beste spor:
"Down on the bottom", "Kansas city", "Liberty street", "Lost on the river", "Card shark".
| 1 |
704483
|
Ny-Pepper
Flaming Lips liker å ha det moro.
De er også et band som forsøker å balansere det bisarre med det bra.
Du får alt dette når de går løs på et av rockens største ikoner.
"Sgt.
Pepper's Lonely Hearts Club Band", opprinnelig utgitt av Beatles i 1967, nå et offer for Wayne Coyne og Oklahoma-gjengen hans.
Med gjester som My Morning Jacket, J. Mascis, Autumn Defense, Tegan & Sara, Moby, MGMT og Foxygen gjengir de albumet sang for sang.
Noe av det som merkelig nok fungerer best, er Miley Cyrus i "Lucy in sky with diamonds" og "A day in the life".
Kanskje fordi hun – enda merkeligere – er den eneste som oppfører seg anstendig.
Mens resten angriper sangene med slegge, vinkelsliper og flammekaster, verner hun om dem.
Beste spor:
"Lucy in sky with diamonds", "Getting better".
| 0 |
704485
|
Debuterende kiwi
Aldous Harding er fra New Zealand.
Når hun åpner debutalbumet med "Stop your tears", sendes tankene mer enn 40 år tilbake.
Til den gang Melanie Safka sang "Lay down (Candles in the rain)" og "What have they done to my song ma".
Harding har en stemme du vil elske eller hate – pluss en tjukk aksent.
Mens amerikanske Melanie flørtet med pop, holder Harding seg på den stille sti.
Den akustiske gitaren plukkes varsomt, strykerne stryker deg med hårene og koringen mer anes enn høres.
Samtidig kan det lyde smertelig hudløst og sårt.
Utgis mandag.
Beste spor:
"Stop your tears", "Hunter", "Merriweather".
| 1 |
704486
|
Kanadisk dugnad
Canada flyter over av gode artister.
Det drar Suzie Ungerleider fra Vancouver nytte av.
Under navnet Oh Susanna har hun fått et knippe av sine landsmenn til å skrive sanger til henne.
Meningen var først å lage coveralbum, men så tok hun altså steget videre.
Ron Sexsmiths "Wait until the suns come up" presenteres på jordnært countryvis, mens "Mozart for the cat" av Melissa McLelland er et friskt innslag.
Jim Cuddy fra Blue Rodeo bidrar med såre "Dying light", på en plate med flotte viser og en sterk vokalist.
Beste spor:
"Wait until the suns come up", "Mozart for the cat", "Provincial parks", "Savings & loan", "Dying light".
| 1 |
704487
|
Svart sand
Beach goth, kaller California-bandet The Growlers musikken sin.
En miks av tunge surfgitarer, honky tonk og postpønk.
Etter å ha brent ned studioet med uheldig bruk av fyrverkeri, har de forflyttet seg hjem til gitarist Matt Taylor.
Sammen med vokalist Brooks Nielsen danner han kjernen i bandet, og album nummer fire kan være det som skal til.
Innspillingen ble gjort raskt, med manageren som produsent.
Melodiene er sterke, gitaren smaker salt sjø og Nielsen er behagelig livstrøtt.
De står støtt på grunnmuren, men åpner opp for en svak bris av disko og dub.
Growlers byr på 11 bra kutt, passe varierte uten at bandet forlater det som i løpet av åtte år har skaffet dem en stadig voksende fanskare.
Beste spor:
"Bog toe", "Dull boy", "Going gets tuff", "Love test".
| 1 |
704488
|
Alene nå, med 92 mann i ryggen
Du vet aldri hva du får fra Neil Young.
Det er 48 år siden han ga ut sin første plate, da med Buffalo Springfield.
Karrieren har siden hatt sine opp— og nedturer.
70-tallet var stort sett strålende, 80-årene langt mer forvirret.
Han kom sterkere tilbake på 90-tallet, mens det ble mer både-og etter 2000.
Platene så langt på 2010-tallene har fulgt dette mønsteret, med "A letter home" som siste bidrag i april.
Albumet med coverlåter ble innspilt i en trang opptaksboks fra 1947.
Lyden var elendig, og fansen vaklet.Han trengte en klassisk Young-plate nå.
Det er nettopp hva han leverer.
Med en liten vri:
En deluxe-versjon der de ti sangene er spilt inn to ganger.
Først alene med gitar, piano og munnspill.
Så med storband, kor og symfoniorkester på 92 personer.
Dermed kan du velge selv.
Det er vel verd investeringen.
Han åpner med "Plastic flowers", det såreste han har skrevet siden "The needle and the damage done".
I juli ble han separert fra Pegi, kona gjennom 36 år.
Leser du selvbiografien hans, skjønner du hva hun har betydd for ham.
Her er han minst like selvutleverende.
Han forsøkte å gi plastikkblomster til Moder Naturs datter.
Det gikk som det måtte gå.
I was doing well
and
I thought she liked my style
I had no business thinking like that
But it lasted quite a while
"Who's gonna stand up?" er miljøkrigeren Neil Young.
Hvem skal si at nok er nok?
Hvem skal stå fram og redde verden?
Det starter med deg og meg, er svaret han gir.
Bilkjøring er paradoksalt nok en av hans andre hjertesaker.
"I want to drive my car", synger han.
I rettferdighetens navn skal det sies at han har brukt mye tid og penger på å utvikle en hybridbil kalt Lincvolt.
Sangen handler også mer om trangen til å komme seg vekk enn om gleden ved å kjøre bil.
"Glimmer" bruker også bilkjøring som en metafor, om å kjøre ensom med gjenskinnet av en man savner ved siden av seg.
En sang om tapt kjærlighet og veien videre.
"Like you used to do" er troen alle forsmådde klynger seg til; en dag vil du trenge meg.
"I'm glad I found you" er også om kjærlighet, enten den som har vært eller en ny.
I Youngs tilfelle, visstnok skuespilleren Daryl Hannah.
"When I watch you sleeping" er mer av det samme.
"Tumbleweed" og "Say hello to Chicago" har vi hoppet over, men de er av det forglemmelige slaget.
Til gjengjeld er avslutningen "All those dreams" et øyeblikksbilde som oppsummerer følelsene.
Beste spor:
"Storytone", "Glimmer", "I'm glad I found you", "When I watch you sleeping".
| 1 |
704489
|
Fortsatt i tenårene
Lily og Madeleine Jurkiewicz meldte seg på i klassen for beste søsterduo med ep-en "The weight of the globe".
Fjorårets selvtitulerte debutalbum var nesten like bra, og nå er målet tre plater på tre år.
To av tre er nå i boks.
Styrken er fortsatt samklangen i stemmene, der Lilys varme alt møter Madeleines klare sopran.
Det er lagt litt tjukkere på i studio denne gang, uten at det kommer i veien for stemmene.
Det er harmoniene som er Indianapolis-søstrenes store styrke.
De synger hver sine linjer, flettes sammen og skiller lag igjen.
De er mindre americana-basert enn First Aid Kit, og det er et smart trekk.
Manager Paul Mahern plukket dem opp via sanger de hadde lagt ut på Youtube.
Han er fortsatt produsent, mens Kenny Childers hjelper til som låtskriver.
Beste spor:
"Fumes", "Can't admit it", "The wolf is free", "Lips and hips".
| 1 |
704490
|
Sanger med sprekker, sår og sjel
Åpningslinjen " _He's a good guy as well, you know/not just gettin' good with age_ " kan brukes om Chip Taylor selv.
74-åringen er en bra fyr.
Trippelalbum er noe som hører fortiden til, og det samme kan du for så vidt si om Taylor.
Kommersielt hadde han sin storhetstid på 60— og 70-tallet, da han skrev sanger som "Wild Thing", "Angel of the morning" og "Try (Just a Little Bit Harder)".
Det var andre som fikk hit med disse, og Taylor valgte heller en karriere som profesjonell gambler.
På 90-tallet var han tilbake som artist, og senere ga han ut fire flotte album sammen med sanger og fiolinist Carrie Rodriguez.
Taylors etter hvert rustne røst gjør seg sammen med en kvinnestemme.
Denne gang har han fått med seg en som er nesten slitt som sin egen.
Lucinda Williams synger duett på "Sleep with open windows" og "I'll only be me once", to kutt som er med på å gjøre den første av disse tre platene til noe stort.
Temaet på denne er "Behind an iron door", om mennesker som ikke passer inn i samfunnet.
De er fanger på dødscelle, dissidenter eller ensomme.
Her finner vi også julesangen "Merry f'n Christmas", som er en del av sin egen trilogi:
Tre videoer produsert av kanadiske Jeth Weinrich.
Har du ikke sett "Fuck all the perfect people" (2012) og "The last video" (2013), så sørg for et Youtube-besøk.
Plate nummer to er "Love and pain", noe lysere i sinnelaget enn den første – selv om hjerte og smerte går hånd i hånd.
Dette albumet er spilt inn i en garasje med Taylors band inkludert John Platania, mangeårig gitarist for Van Morrison.
"Little prayers" er den siste platen, en ekstra lavmælt affære.
Noen av kuttene er alternative versjoner.
Alle sangene på de tre platene er både nye og Taylors egne.
Han er en hurtigarbeidende musiker, som dagen etter 22. juli-tragedien i 2011 skrev "This darkest day" og spilte den inn en uke senere.
Siden den gang har han hatt et spesielt bånd til Norge, og Halden nevnes i "Czechoslovakian heaven"
New York-eren har ofte brukt norske musikere, ikke minst pianisten Gøran Grini fra Skien.
Han spiller her på alle tre platene, i tillegg til å være medprodusent.
Avslutningen "Wish I could die just one more time" er inspirert av de siste ordene fra en mann før henrettelse.
74 år gamle Chip Taylor har sprekker, sår og hakk, men mer hjertevarm musikk finner du ikke dette året.
Beste spor:
"He's a good guy", "Sleep with open windows", "I'll only be me once", "Nine soldiers in Baltimore", "Merry f'n Christmas", "Hold it right there", "Nothin' comin' out of me that I like", "Joan's song", "Tryin' to let the angels know", "Queen of the world", "Lord what are you giving me now", "Little prayers".
| 1 |
704491
|
Ung ire
Debutalbumet til irske Andrew Hozier-Byrne har gått til topps i hjemlandet, uten at du hører så mye av den grønne øya.
Bluestrommis-sønnen har vokst opp på en annen diett.
I "Jackie and Wilson" viser han hvor hjertet ligger: " _We'll name our children Jackie and Wilson, raise them on rhythm and blues_ ".
Det er dette farvannet 24 år gamle Hozier manøvrerer gjennom, med et gospelkor på slep.
Den katolske kirke er derimot ingen favoritt.
" _I'll worship like a dog at the shrine of your lies/ I'll tell you my sins and you can sharpen your knife_ ", synger han i "Take me to church".
Det mest irske finner du i "In a week" med Karen Cowley, om to lik som venter på å bli funnet.
En stor stemme fra byen Bray.
Beste spor:
"Take me to church", "Jackie and Wilson", "Work song".
| 1 |
704493
|
Mørk stemning
Hvorfor Mark Lanegan krediterer dette som et band-prosjekt, er uklart.
Den viktigste medhjelperen har vært en mobil-app kalt "Funk box".
Samtidig har han lyttet mye til 80-tallets britiske new wave, ikke minst Joy Division.
Resultatet er – ikke overraskende – mørkt og stemningsfullt.
Samtidig er dette lettere tilgjengelig enn mye av det den tidligere Screaming Trees-vokalisten har gjort.
Myke synther dominerer lydbildet, og melodiene er blant hans sterkeste.
Hør hjertesorgen i "Torn red heart" og gråt.
Beste spor:
"Harvest home", "Floor of the ocean", "Seventh day", "Torn red heart".
| 1 |
704495
|
Ekte vare
Det skrytes så mye av det unge stavangerbandet Slutface at man kjenner fornemmelsen av hype.
Men tenåringene har vært gjennom skjærs— ilden på Hoveslaget, Øya og Slottsfjell.
De har markert seg på P3s «Urørt», og de har i løpet av et år rukket å bli lokale oppvarmingsfavoritter.
Setter du på den fem spor lange ep-en «We’re just ok», skjønner du årsaken til alt dette.
De lager rett og slett flott rock.
Kilden ligger rundt 1980, pluss-minus et par år.
Vokalist Haley Shea sørger for at Blondie-tankene melder seg, men dette er samtidig et lydbilde som har modnet seg gjennom flere tiår.
Det er pønk og new wave, men det er like mye lyden av 2014.
Lagd med en usvikelig teft for hva som er en god melodi og for hvordan du best skal ivareta den.
Det siste har Ashley Stubbert hjulpet til med, produsenten som har noe av en lokal gullrekke å vise til.
Vokalen, gitarene, kompet, koringen, avbrekkene; alt er til å bli i godt humør av.
Beste spor:
«Kill ’em with kindness», «Bad party».
| 1 |
704496
|
Cd-en lever
Mens noen er i ferd med å begrave cd-formatet – som U2 i allianse med Itunes – går Tini Flaat Mykland motsatt vei.
Med Magne Furuholmen i ryggen sender Kristiansand-sangeren ut 25.000 cd-er til platesjapper og Coop-butikker.
Samtidig har de inngått en samarbeidsavtale med flyselskapet Norwegian.
Tini ble sendt ut av talentshowet "The voice" av mentor Furuholmen, men de fortsatte samarbeidet utenfor tv-ruten.
Etter to års pendling til London er debutalbumet klart, med Martin Terefe (Jason Mraz, Mary J. Blige, a-ha, Westlife) som produsent.
Et knippe mer eller mindre kjente låtskrivere har hjulpet til.
Resultatet er en blanding av radiopop og stillferdige sanger.
Melankolien er myk, men miksen er ikke den beste.
I tillegg er produksjonen ikke den mest spennende.
Beste spor:
"Send my star", "You can't have it both ways", "Always".
| 0 |
704497
|
Frisk ferd
Spider Bags nøyer seg med åtte kutt og 34 minutter, og selv med denne begrensingen er det ikke alt som fungerer.
Likevel er det langt mellom plater like friske som denne.
Dette er trioens fjerde plate, og med et større plateselskap i ryggen begynner de å få orden på sakene.
De er fortsatt et garasjeband med base i North Carolina, med slitte Kinks-plakater på veggene og øl i kjøleskapet.
Når de ruller ut på veien, styrer bandleder Dan McGee ufortrødent gjennom storm og stille vær.
Ikke minst har han et godt grep om rattet på albumets eneste coverlåt, John Wesley Colemans herlige "Summer of '79".
De havner riktig nok i en grøft eller to mot slutten av ferden, men det er noe av sjarmen med dem.
Beste kutt:
"Back with you again in the world", "Summer of '79", "Walking bubble".
| 1 |
704499
|
Mann (74), søker nye hjelpere
70-tallet var Manfred Manns tiår.
Ti år etter forrige plate gjør han lite bruk av sitt Earth Band, selv om Chris Thompson er innom.
Det er faktisk også de lokale vokalistene Kjell Inge Torgersen og Aina Økland Schøld, via studiofinpussen til Kjell A. Westby på Queen-baserte "Rock you".
Andre funfacts er at "I came for you" er Manns versjon av Disco Boys' versjon av Manns "For you".
"One hand in the air" er bygd på Kanye Wests "So appalled" der Manns "You are I am" ble samplet.
"One way stand up" låner fra Prodigys "Stand up" der de lånte "One way glass".
Mann, som fyller 74 tirsdag, tar barnebarna med på "Bang a gong".
På plussiden finner vi Kris Kristofferson, Viktoria Tolstoy, fiolinist Billy Thompson og trompetist Till Brönner.
Beste spor:
"Footprints".
| 0 |
704500
|
Orkestrert
Gamle sanger i ny innpakning er ikke noe nytt for Bjørn Eidsvåg.
Han gjorde det samme på "Alt du vil ha" i 1990 og "Hittil og littil" i 2000, hitsamlinger i konsertformat.
Dette er kapittel tre.
Vi kan også trekke en linje tilbake til 2009, der Kringkastingsorkesteret var med på en ny versjon av "Eg ser" på "De beste".
Nå markerer 60-åringen sitt runde år ved å slippe til samme orkester på en hel plate.
Samlealbum-preget understrekes ved å gjenta bruken av Lisa Nilsson i "Mysteriet deg", Elvira Nikolaisen i "Floden" og Kurt Nilsen i "På rett kjøl".
De siste ti årene har vært en god periode for Eidsvåg.
Hovedvekten er derfra, pluss et par sikre kort som riktig nok mister noe av nerven.
"Forbuden frukt" er samtidig en fantastisk sang, og 30 år etter utgivelsen tåler den orkesteroppmykningen.
Bonusen er nye "Parkert", med en underholdene tekst om trøblete oppvekst.
Beste spor:
"Forbuden frukt".
| 1 |
704501
|
Lyden av melankoli
Melankoli er gleden ved å være trist, sa Victor Hugo engang.
Det følte nok også Schubert da han engang sa at han ikke kjente til musikk som var munter.
Men kanskje noen og enhver av oss har blitt melankolikere fordi våre mødre sang så uendelige vakre og melankolske godnattsanger da vi var små.
På denne cd-en er både Gjendines bådnlåt (spor 6) og Bånsull (12) slike sanger.
Til Gjendines bådnlåt har Jon Balke laget et nydelig forspill av svingende, himmelske klanger før Berit Nordbakken Solsets klare og lyse sopran bryter forsiktig gjennom med Sove nu.
Nydelig er også hennes fremførelse av Dowlands Sorrow stay (spor 2).
Her heter det på slutten:
But down, down, down, down I fall.
Det er ikke noe dramatisk her, heller ikke noe tragisk.
Kanskje var det i de baner den tyske dikteren Friedrich Hölderlin tenkte da han skrev om å falle oppover!
Også ellers er titlene talende på denne cd-en: Anthony Holbornes The image of melancholy, Dowlands Flow, my tears, Buxtehudes Klag-Lied, William Byrds Ye sacred muses osv.
Gripende vakker er Joj Mati (Å mor, kjær mor på slovakisk), sunget av Milos Valent (spor 10) som er bratsjist i Barokksolistene og også har arrangert sangen.
Også de to brudemarsjene har et melankolsk skjær over seg.
De 20 stykkene er dels sanger (med akkompagnement), dels orkesterstykker.
Disse siste spiller Barokksolistene med en karakteristisk dvelende og fyldig tone.
Jon Balkes bruk av orgel og soundscape i tre av sangene og et par forspill er blitt kritisert fordi det grenser til det søtladne.
Slik er det ikke for meg.
Noen ganger går arrangementene over i det sentimentale.
Men disse Images of Melancholy tåler også det sentimentale, for det er aldri noe som det dveles ved.
Snarere har det noe flyktig over seg.
| 1 |
704502
|
Tre ganger Holberg
Under årets kammermusikkfestival kunne vi på en konsert i Domkirken høre alle disse tre versjonene av Griegs Holberg-suite.
Publikums begeistring skal ha vært stor.
Omtrent samtidig med denne konserten ble cd-en med de tre versjonene gitt ut.
Den er på alle måter fremragende.
1B1-ensemblet består av 70 musikere fra Stavanger, Bergen og Kristiansand.
Det var den idérike Jan Bjøranger, professor i fiolin ved UiS, som fikk stiftet orkesteret i 2008, og år for år har det bare blitt bedre og bedre.
Og de viser en spilleglede som smitter over på tilhørerne.
Her i Holberg-suiten spiller de lett, aksentuert, rytmisk og i noen satser til dels hurtigere enn vanlig.
Men mest bemerkelsesverdig er hvordan de greier, uten å overdrive, å overføre erfaringer fra oppførelse av tidligmusikk.
Det passer jo til stilen i de fleste suite-satsene som har navn fra barokken og jo er fra Holbergs tid.
Dette er en av de beste fremførelsene av orkesterversjonen jeg til dags dato har hørt!
Dette siste må også sies om Christian Ihle Hadlands fremførelse av klaverversjonen.
Grieg skrev denne før orkesterversjonen.
Hadlands spill er også lett, med tydelige forskjeller på suitesatsene, ikke bare i tempo, men også i karakter og frasering.
Og med rik nyansering av rytme og klang.
I den tredje versjon tar jazzmusikeren Erlend Skomsvoll orkesteret med på improvisasjoner.
Det er det ikke alle ensembler som greier, men 1B1 er fleksible nok til både å spinne videre på Skomsvolls klanger fra klaveret og å komme med orkestrale tilsvar til Skomsvolls smakfulle improvisasjoner.
Fra tid til annen kommer det også frem en slags fjerne klanger, som liksom legger avstand fra oss til barokken.
Betegnelsene på de fem satsene er med humor blitt endret på.
Den eneste som ikke falt i min smak, er Airsm, ikke fordi det er en forvanskning av Air, men fordi det i denne vakre, ekspressive satsen bryter inn en talestemme med en ganske banal tekst.
| 1 |
704503
|
Dobbelt opp denne gang
Det er gått tre år siden forrige album med Lucinda Williams, og dette er bare nummer 11 siden debuten i 1979.
Til gjengjeld byr 61-åringen på et dobbeltalbum med 20 sanger.
Hun følger trenden med å avdekke sine sørstatsrøtter, født i Louisiana som hun er.
Til å hjelpe seg har hun blant annet Greg Leisz, Ian McLagan, Tony Joe White, Pete Thomas, Bill Frisell og Jakob Dylan.
Det fungerer utmerket.
Passende nok avslutter hun med en nesten ti minutter lang versjon av J.J. Cales "Magnolia".
Beste spor:
"East side of town", "Cold day in hell", "Stand right by each other", "Temporary nature (of any precious thing)".
| 1 |
704504
|
Kan sin country
En vakker dag kommer country-Norge til å oppdage gullet som skinner i elva og lære at det heter Olav Larsen.
Inntil videre får vi være takknemlig for at han bruker tid og penger på å gi ut platene selv.
Ikke det at han trenger et større apparat i ryggen.
Han har rikelig med dyktige folk rundt seg i Stavanger-distriktet, og Anita Bekkeheien er hans Emmylou, Dolly, June og Tammy.
Selv har han en varm stemme og skriver flotte låter.
Skal du finne et argument mot platen, må det bli at han vandrer på en nedtråkket sti.
Riktig nok tråkket ned av de beste blant dem, men på "The wild side" legger han inn et ekstra gir og sender sangen i en ny retning midtveis.
Da faller siste brikke på plass, og Larsen viser hva som virkelig bor i ham.
Fabelaktig.
Beste spor:
"Early in the morning", "Oh my love", "I left the right town", "For Heavens sake", "The wild side".
| 1 |
704506
|
En spiker i cd-kisten, hilsen U2
13. oktober er det klart for U2s 13. album.
Det vil si, albumet har allerede vært tilgjengelig digitalt en hel måned.
Faktisk ble det gitt gratis til en halv milliard Itunes-brukere, om de ville ha det eller ei.
Det gjør at Apple har markedsført dette som det største albumslippet noensinne.
Men er det penger å tjene på det?
Det spørs hvor mye U2 har fått og hvor stor PR-verdi Itunes mener stuntet gir.
For de fysiske platene er dette enda en spiker i den nesten lukkede kisten, noe Apple-eide Itunes også ser verdien av.
Men hva med U2 som har tjent seg søkkrike på tidligere års plateslag?
Med mer enn 150 millioner solgte album er de blant tidenes mestselgende.
Antakelig er bankkontoene så stinne at de ikke bryr seg lenger.
Platesalg er blitt en pussig greie.
På platekompaniet i Stavanger er nå platene gjemt innerst i lokalet.
På nettstedet cdon.com selges det kaffetraktere og høstjakker.
I 2007 lot Radiohead folk betale det de ville for nedlastingen av albumet "In rainbows".
Det ble ingen pengesuksess, og platen kom etter hvert i vanlig salg.
U2s første plate på fire år er noe platebutikkene kunne tjent sårt trengte penger på.
En del unge samlere vil investere i vinylutgaven, og noen vil handle cd-er av gammel vane.
Men fløten er det Itunes som skummer.
Til trøst for dem som synes det er for galt å betale for det andre har mottatt gratis, kan det sies at dette er noe av det dårligste U2 har gitt ut.
Ideen har vært å hylle bandets inspirasjonskilder og mimre om oppveksten.
De åpner med "The miracle (of Joey Ramone)", som mangler ethvert snev av den energien The Ramones la for dagen.
" The most beautiful sound
I ever heard ", synger Bono, uten at han kan ha hørt så veldig godt etter.
Litt The Edge-skurring med gitaren er morsommere, om enn malplassert.
"Every breaking wave" er en bedre sang, før de innleder en merkelig flørt med Beach Boys i "California (There is no end to love)".
I det minste kan sangen fungere som en fanfare når det skal holdes fester i Apples hovedkvarter i Cupertino i California.
"Cedarwood road" er gaten Bono vokste opp i, en ren krigssone ifølge sangen.
"Iris (Hold me close)" er om moren som døde da Bono var 14 år.
Den burde ha vært mindre glatt enn dette.
På "Raised by wolves" åpner Bono bra, og på "Sleep like a baby tonight" står han løpet ut.
"This is where you can reach me now" er en hyllest til Clash, uten at det burde varme noen pønkhjerter.
Svenske Lykke
Li er bortkastet på sistekuttet "The troubles".
Produsent er Danger Mouse, pluss Paul Epworth, Ryan Tedder, Declan Gaffney og Flood.
Jo flere produsenter, jo mer søl.
Beste spor:
"Every breaking wave", "Rased by wolves", "Sleep like a baby tonight".
| 0 |
704507
|
Stilsikker oppfølger
Dette er oppfølgeren til "How to fake it in America", saksofonist Bendik Brænnes spellemannsbelønnede ferd inn i countryland.
Det var innspilt i Nashville, men her hjemme har vi folk som brødrene Amund og Henrik Maarud.
David Wallumrød spiller Hammond på to kutt, der to kordamer fra nevnte countryhovedstad også er med.
Saksofon-spillet var begrenset på debuten og er nesten borte her.
Brænne konsentrerer seg om vokal og piano og skriver sanger med broren Mattis.
Han åpner med å hylle lyden fra byen Bakersfield, skapt av croonere som Merle Haggard og Buck Owens.
Grateful
Dead var et band som brakte arven videre, og i "Cold fusion" er ikke Brænne så langt unna disse.
Beste spor:
"Bakersfield sound", "Cold fusion", "Times (got nothing on you)".
| 1 |
704508
|
Mørkt i hjørnene
Will Oldham har gitt ut plater under flere navn, men har landet på Bonnie 'Prince' Billy.
Mens han mumlet "I see a darkness" i 1999, er tonen etter hvert blitt en annen.
Lyset har seget inn, denne gang forsterket av McCrary-søstrenes koring.
Samtidig er sårheten fortsatt en følgesvenn, og i Oldhams rom vil det alltid være et mørkt hjørne.
Det aller meste her er nyinnspillinger av sanger fra tre år gamle "Wolfrey goes to town" og b-sider derfra.
Underlig, men ikke uvanlig i 43-åringens katalog.
Beste spor:
"There will be a spring", "We are unhappy", "Old match", "New black rich (tusks)", "Sailor's grave a sea of sheep".
| 1 |
704509
|
Debuterte i 1964
Det er 50 år siden Marianne Faithfull slo gjennom med singlen "As tears go by".
Siden ble hun kjæreste med Mick Jagger, opplevde 70-tallet i en narkotåke og fikk karrieren på skinner på 80-tallet.
67 år gammel gir hun ut album nummer 20 med Adrian Utley, Brian Eno og Ed Harcourt, pluss Bad Seeds-medlemmer.
Låtskriver-partnerne er fra øverste hylle.
Steve Earles countrytrampende tittelkutt er friskt, Roger Waters "Sparrows will sing" triumferende og Nick Caves "Late Victorian holocaust" mektig mørkt.
Snakkesyngingen i Leonard Cohens "Going home" passer hennes værbitte stemme, mens Anna Calvis "Falling back" blir for mye av det gode.
Beste spor:
"Give my love to London", "Sparrows will sing", "Late Victorian holocaust", "Deep water", "Going home".
| 1 |
704511
|
Adam synger som faren
Adam Cohen er sønn av Leonard Cohen, men vokste opp i Frankrike med sin mor Suzanne Elrod.
Arven overvant miljøet, og som sanger er han blitt mer og mer lik opphavet.
Han var nær ved å gi seg som artist, men på "Like a man" (2011) forsonte han seg med likheten.
Nå fortsetter han med en plate spilt inn på farens gamle domener; barndomshjemmet i Montreal og feriehuset på greske Hydra.
Flere av visene lyder som glemte skatter fra farens yngre dager.
Han har en varm stemme og er en utmerket låtskriver og lyriker – med referanser til farens tekster.
I tillegg kan arrangementene lett forveksles med farens, med bruk av strykere og kordamer.
Om ikke det er nok, handler "Fall apart" om arven.
Selv fylte Adam Cohen 42 år for en uke siden og er pappa til sju år gamle Cassius.
| 1 |
704512
|
Rebeller i 30 år
Det er 30 år siden folkpønkerne The Men They Couldn’t Hang dukket opp i London.
De fikk en indiehit med debutsinglen "The green fields of France", og BBC-legenden John Peel omfavnet dem.
Likevel levde de i skyggen av The Pogues – tross sanger som "Ghosts Of Cable Street", "Ironmasters" og "The colours".
Minus en pause på 90-tallet har de holdt det gående fram til i dag, fortsatt med nakkene i behold.
Kjernen er Stefan Cush, Philip "Swill" Odgers og Paul Simmonds.
De er fortsatt "Raising hell" og "Carrying the flame", like spreke som på 80-tallet.
| 1 |
704513
|
Torontosk
NQ Arbuckle er et kanadisk countryband av den alternative typen, dannet i 2002 som et soloprosjekt for Neville Quinlan.
Etter debuten fikk han andre med seg og slo seg ned i Toronto.
Forrige plate, "Let's stay here with you" (2009), ga de ut sammen med Carolyn Mark fra The Corn Sisters.
Nå får hun sin egen sang kalt "Life boat (Song for Carolyn Mark)".
Det har også Art O'Leary fått; en irsk 1700-tallssoldat drept på usselt vis.
Quinlan har også tatt med fine "Panic pure" fra Vic Chestnutt (1964-2009), som det med fordel kan plukkes sanger fra.
Det skjønte også et annet Toronto-band, Cowboy Junkies.
Kanadierne kan det.
Beste spor:
"Red wine", "Hospitals", "Art O'Leary", "Life boat (Song for Carolyn Mark)", "I wish that my sadness would make you change".
| 1 |
704516
|
Følger opp sin beste plate
18 år gammel gjorde Chuck Prophet seg bemerket som gitarist i 80-tallsbandet Green On Red.
Solodebuten "Brother Aldo" kom i 1990, mens "Temple beautiful" fra 2012 var en praktfull hyllest til hjembyen San Francisco.
Nå følger han opp med nytt konseptalbum, med et løst tema om hvor vi vil være om 20 år hvis vi følger samme i samme spor som nå.
Peter Buck fra R.E.M. er ingen dårlig mann å ha med seg, og Prophet er en flott låtskriver med hint av Ian Hunter.
Beste spor:
"Wish me luck", "Guilty as a saint", "If I was a baby", "Felony glamour", "Tell me anything (Turn to gold)".
| 1 |
704519
|
Brennende galskap
Arthur Brown er en av rockens mer skrudde skruer.
Han ga ut sitt første album i 1968, fikk en hit med "Fire" og har samarbeidet med Hawkwind, Who, Jimi Hendrix og Frank Zappa.
Alice Cooper, Marilyn Manson og Kiss har lært noen triks av ham.
72 år gammel skriker ikke briten like uhemmet høyt som før, men hans Tom Waits-aktige vokal er i stand til å ta en låt som "Jungle fever" langt inn i urskogen.
Samtidig er "Assun" en sang kledd i fiolin og følelser, som om Scott Walker – en annen skrue – skulle ha gått 40 år tilbake.
Og "Light your light" er bare nydelig.
Det er likevel nok av uregjerlige ting her, og The God of Hellfire er fortsatt glad i masker.
Så lenge vi har ham, blir ikke rocken kjedelig.
Beste spor:
"Zim zam zim", "Jungle fever", "Assun", "Muscle of love", "Light your light".
| 1 |
704520
|
Fan av IWAK
Engelske Robyn Hitchcock er de siste årene blitt noe av en norgesvenn.
Hans nye album er delt mellom fem egenskrevne låter og fem han ønsker at han hadde skrevet.
I den kategorien setter han Egersund-relaterte I Was A King i spann med Roxy Music, Psychedelic Furs, Grant-Lee Phillips og Doors.
Ikke noe dårlig selskap å være i, og deres "Ferries" faller slett ikke igjennom.
Anne Lise Frøkedal fra I Was A King er dessuten med på gitar og koring, noe som gir et ekstra løft.
I det hele tatt er dette en delikat plate.
Den legendariske produsenten Joe Boyd (Nick Drake, R.E.M, Richard & Linda Thompson) har gitt 61-åringen en enkel folk-innpakning, der stemmen dominerer.
Beste spor:
"San Francisco patrol", "Trouble in you blood", "Ferries", "The crystal ship".
| 1 |
704521
|
Annika på engelsk
Når svenske Annika Norlin synger på morsmålet, kaller hun seg Säkert.
Når hun velger engelsk, er navnet Hello Saferide.
Som sistnevnte er 36-åringen fra Östersund nå framme ved album nummer tre.
Når er hun best?
Vel, det spiller egentlig liten rolle om hun velger svensk eller engelsk.
Hun er bra uansett, og tekstene er vel verd å få med seg på begge språk.
Her er hun i sitt mer popvennlige hjørne, selv om vokalen er dempet.
Albumets friskeste øyeblikk er "I was Jesus", der hun er Jesus, Gandhi og Martin Luther King.
Beste spor:
"Forgot about songs", "I was Jesus", "Rasberry lips", "This body".
| 1 |
704524
|
Hjertevarm skotte
James Yorkston er en skotsk folkesanger med sans for både gammelt håndverk og mer oppdatert framføring.
På hans åttende studioalbum er KT Tunstall en flittig gjest, og produsent er Alexis Taylor fra synthpop-bandet Hot Chip.
Yorkston har lagd vakker musikk før, men aldri så gjennomført mykt og melodiøst som dette.
For ikke å snakke om hjertevarmt og trøstende.
Vi har mistet Jackie Leven, men skal være takknemlige for at Fife også har fostret James Yorkston.
Beste spor:
"Fellow man", "The blues you sang", "Guy Fawkes' signature", "Thinking about Kat", "Broken wave (A blues for Doogie)", "King of the moles".
| 1 |
704525
|
Den hele vide verden i sin hånd
Samme år som Robert Plant spilte en gjenforeningskonsert med hardtrockende Led Zeppelin, ga han ut platen "Raising sand" sammen med country-sangeren Alison Krauss.
Året etter, i 2008, turnerte han med Krauss, men takket nei til 200 millioner dollar for å turnere med Led Zeppelin.
Han hadde bevist at rockelegendene fortsatt dugde, og det var nok for ham.
Nå var Plant mer interessert i å utforske nytt terreng.
Samarbeidet med Krauss resulterte i fem Grammy-priser, inkludert Årets album.
Han fortsatte med folk og country i Band of Joy, samme navn som hans første band.
Så dannet han The Sensational Space Shifters, som nå er backingbandet.
Hans tiende soloalbum er et langt skritt ut i verden, men også hjemover.Han åpner med "Little Maggie", en gammel tradlåt i bluegrass-sjangeren.
Plant & co lager sin egen vri på denne, inkludert bruken av en afrikansk banjo-slektning.
Så går de løs på sitt eget materiale.
"Rainbow" har ikke like mye med musikken fra Appalachene å gjøre, annet enn at det høres ut som om Plant har klatret opp i fjellkjeden for å synge sangen fra en høy topp mens morgensola stiger.
Deretter er han innom Afrika i "Pocketful of Golden", uten å gå seg vill.
Samtidig har albumet et britisk preg.
Det er dit Plant har vendt tilbake etter at forholdet til Patty Griffin fra Band of Joy tok slutt og han forlot Texas.
"Embrace another fall" er engelsk folkrock av det oppdaterte verdensmusikk-slaget.
På "Turn it up" jobbes det tyngre, ikke ulikt Tom Waits.
Miksingen på platen er gjort av Tchad Blake, som har jobbet med nettopp Waits – pluss Elvis Costello, Peter Gabriel og en haug andre.
Kontrasten er stor til "A stolen kiss", en usedvanlig vakker pianoballade med keltisk preg.
Deretter følger "Somebody there", noe Beatles kunne skrevet.
Stilen er likevel Plants egen.
I backingbandet hans finner vi Justin Adams, en gitarist som har jobbet med ørkenblues-bandet Tinariwen fra Mali og med den eksperimentelle britiske bassisten Jah Wobble.
Adams er en mann som glir rett inn her.
"Poor Howard" er bygd på en gammel Lead Belly-låt, der Plant både bevarer og totalt endrer den gamle blueskjempen.
"House of love" starter tradisjonelt, før en avstikker til Afrika.
På "Up on the hollow hill" holdes nivået oppe, før "Arbaden" er et rocka ekko av åpningskuttet.
Plants store kunststykke er at han smertefritt og sømløst blander den engelske landsbygda med Amerika og Afrika.
Vokalen hans er praktfull.
Og hvor finner du en like nysgjerrig 66-åring?
Beste spor:
"Rainbow", "A stolen kiss", "Somebody there", "Poor Howard", "House of love".
| 1 |
704526
|
Tilbake etter pausen
Bassist Carlos Dengler forlot Interpol etter det selvtitulerte albumet i 2010.
De tre resterende medlemmene dro på turné og tok så en pause på ubestemt tid.
Det spøkte stygt for New York-bandet, men nå er deres femte album her.
Bassen har vokalist Paul Banks overtatt.
De åpner med "All the rage back home", en låt av beste Interpol-format med mørk vokal, pulserede bass og gitarutbrudd.
Ellers er det en rekke kutt der det går saktere i svingene, men de mangler aldri patos.
Samtidig er det en gjennomarbeidet plate, bedre strukturert enn de siste utgivelsene.
De har vendt tilbake til det de gjør best, og mot slutten nærmer Banks seg Morrissey i "Tidal wave".
Interpol avslutter på saktebrennende vis i "Twice as hard", der Rob Moose fra Bon Iver sørger for strykerne.
Beste spor:
"All the rage back home", "Anywhere", "My blue supreme".
| 1 |
704527
|
En fryd for øret
Det tar ikke mer enn halvtime å spille seg gjennom de 11 kuttene på Frøken Fryds debutalbum.
Det er en halvtime du bør sette av.
For dette er tøft.
Tøffere enn toget, tyrannosaurus rex og tegneseriefiguren de har hentet navnet fra.
Det føles som om de har vært her lenge.
Det er en god ting.
De har varmet oss opp med singler, ep og konserter.
Vi er mer enn klar for debutalbumet.Ep-en "Baandtvang" var en forfriskende ting for to år siden, og de kunne med letthet tatt med sanger derfra.
Likevel velger de nye låter.
Det er sterkt.
Vokalist Caroline Ekeli har rikelig med guts i stemmen.
Gitarist Elise Andersen skaper en tøff ramme.
Embla Jagdum vet hvordan en bassgang kan løfte en låt til himmels.
Trommis Julie Enger Børresen driver det hele nådeløst framover.
Dette er musikk du er nødt til å spille høyt.
De åpner med et klassisk rockeriff av Kinks-støpning i "Svart sol", og siden ser de seg aldri tilbake.
Den ene låten mer pønkenergisk og popmelodiøs etter den andre følger.
Ingen ballader eller svake øyeblikk.
Små taktskifter og pusterom i låtene sørger for variasjonen.
Det største avbrekket kommer i sistekuttet "Bittert mareritt".
Det synges på stavangersk i motsetning til på bokmål og er en duett med Robbie fra bergensbandet Hjerteslag.
En suveren avslutning på en flott debut.
Beste spor:
"Svart sol", "Blikket ditt", "Støv og magi", "Bittert mareritt".
| 1 |
704529
|
«Alcatraz» fengsler ikke
Fengselsdrama.
Krim.
Hevn.
Overnaturlig mysikk.
Det blir for mye.
TV-anmeldelse:
Det beryktede fengselet Alcatraz, populært kalt "The Rock" på en øy i San Francisco-bukta ble nedlagt i mars 1963, ble de drøye 300 høyrisikofangene flyttet til andre fengsler.
Offisielt.
I virkeligheten forsvant de.
Nå, i nåtiden, dukker de plutselig opp igjen, en etter en.
Ikke en dag eldre, og med det samme forbryterske sinnelaget.
Noen kontrollerer dem, men hvem og hvorfor er ukjent.
Men et superhemmelig team er forberedt.
Deres jobb blir å uskadeliggjøre og fange forbryterne igjen.
En i hver episode.
I teorien kan det altså bli rundt 300 episoder av "Alcatraz" før alle fangene har returnert.
Beklager, men jeg har virkelig problemer med å engasjere meg i dette.
Ja, jeg forstår jo at det her har foregått noe unaturlig og at sammenhengen vil bli avslørt bit for bit for den som gidder å følge med.
Akkurat som i "Lost".
Men jeg bryr meg bare ikke om å forstå sammenhengen.
Spørsmålene "hvorfor" og "hvordan" dukker på irriterende vis opp altfor ofte og altfor tidlig.
Det er tydelig at "Alcatraz" er en serie med store ambisjoner.
Produsenten er J.J. Abrams, mannen bak nettopp "Lost", serien som en stund var verdens mest populære snakkis, men som etter hvert viklet seg inn i så mange sidespor at bare blodfansen holdt ut til slutt.
Dette fenomenet har de forsøkt å unngå i "Alcatraz" ved å la hver episode være avsluttende, samtidig som den overhengende mytologien utvikler seg på lang sikt.
I sentrale roller finner vi blant annet Jorge Garcia fra "Lost", i en klisjé av en nerderolle.
Sam Neill overspiller nesten parodisk som FBI-sjefen med hemmeligheter fra fortiden.
Sarah Jones er den mest interessante som politikvinnen Rebecca Madsen, som skal hevne seg på en ung mann som viser seg å være hennes egen bestefar.
Historien fortelles i tre tider:
Jakten på fangene i nåtiden, nedleggelsen av fengselet i 1963 og en ren fengselsskildring datert rundt 1960.
Etter de to første episodene er sistnevnte den desidert mest spennende og engasjerende.
| 0 |
704577
|
Herlig pute-tv
Gjengen i "Neste sommer" er tilbake.
Vi ler av dem og med dem, men kanskje vel så mye av oss selv.
Det skal nemlig godt gjøres å ikke kjenne seg igjen i et og annet i dette overflødighetshornet av en sommerserie.
I hvert fall om man har hytte, hyttenaboer, foreldre eller svigerforeldre.
Når vi vender tilbake til det tilsynelatende alltid solfylte ferieparadiset på Østlandet, har Per Ivar (Trond Fausa Aurvåg) og Eva (Janne Formoe) endelig overtatt hytta fra sistnevntes foreldre.
Men når det igjen viser seg hvor mange tommeltotter Per Ivar klarer å framskaffe i alle tenkelige sammenhenger, avbryter svigers Frankrike-turen for å hjelpe, til de nye hytteeiernes store fortvilelse.
På nabotomten sliter Terje (Eivind Sander) med å være både grei og konsekvent samtidig når alle mulige slags hyttenaboer og andre folk ønsker å benytte seg av tomten hans.
Det oppstår også en del kostelige misforståelser når han leier inn en greker for å pusse opp sjøboden.
Mens første sesong hadde et relativt betent konfliktnivå i innledningen, har manusforfatterne her brukt mer tid til å boltre seg i en slags pinlighetskavalkade som sparker i alle retninger.
Styrken er at alle de involverte har forsonende trekk midt oppi alle sine feil og mangler.
Det er nesten litt for lett å se litt av seg selv i både folk og situasjoner.
Fausa Aurvåg har et sjeldent talent for å spille impulsiv kløne, og det blir noen ganger så pinlig at man får et akutt behov for å gjemme seg under sofaen.
Pia Tjelta er strålende som den litt livsfjerne Anki, og svigerfar (John Nyutstumo) er en personifisering av den gammeldagse, nøysomme hyttekulturen som frontkolliderer med nyere generasjoners hang til mer komfortable løsninger og (Gud forby) tv på hytta.
| 1 |
704579
|
Lavmælt og tankevekkende portrett av en helt spesiell familie
Sjansen for å få firlinger uten prøverørsbefruktning, er en til 68 millioner.
Silje Omgård fra Stavanger var den ene.
Sjansen for å få firlinger uten prøverørsbefruktning, er en til 68 millioner.
Silje Omgård fra Stavanger var den ene.
De fleste foreldre husker nok hvor utslitt man kan bli av å ha ansvaret for en liten baby.
Hvordan man kaver med å forstå døgnrytmen, eller mangel på døgnrytme, hvordan man lurer på hvorfor det lille nurket fortsatt gråter etter at man har gitt mat, skiftet bleie, fått vedkommende til å rape, trillet tur, sunget og vugget.
Mange av oss har tenkt at det jammen er godt at vi er to til å dele dette enorme ansvaret.
Det er med andre ord vanskelig, om ikke umulig, å sette seg inn i hvordan det må være å få fire babyer samtidig og attpåtil ha ansvaret for dem alene.
TV2-journalist Steinar Figved og Magnus Halvorsen Wathne fra produksjonsselskapet Colorbar har fulgt alenemoren Silje Omgård helt siden firlingene Isabell, Nora, Sarah og Ida ble født.
I dokumentarfilmen "Alene med firlinger", som sendes på TV2 mandag kveld, følger vi firlingfamilien det siste halvåret før jentene begynner på skolen.
Det blir raskt tydelig at den lange, nære kontakten mellom journalist og familie har hatt mye å si for sluttresultatet.
Jentene virker fortrolige med kameraet og snakker naturlig og uanstrengt.
Dermed får vi et godt og tilsynelatende ekte bilde av dagliglivet i en husstand med fire femåringer.
Store og små bekymringer
En av de store styrkene i denne dokumentaren, er at den er så balansert.
Vi får høre mor Silje snakke om hvor vanskelig livet som alenemor kan være, om økonomiske utfordringer og om logistikken i hverdagen.
Det er hjerteskjærende å se hvordan hun gruer seg til første skoledag fordi barna havner i to klasser, noe som gjør at hun bare kan følge halvparten av dem til klasserommet.
Det er også lett å ta del i gleden når familien skal på sin første skikkelige ferie, noe som også til det fulle illustrerer hvor utfordrende det kan være å ha så mange barn at man ikke kan sitte sammen med alle på flyet.
Gode spørsmål, kloke svar
Den andre styrken i denne filmen, er at den ikke bare fokuserer på hvordan det er å være firlingmor, den bruker også mye tid på å fortelle hvordan det er å være firling.
Mange gode spørsmål får tilsvarende kloke svar fra de fire jentene.
De forteller om hvorfor de går i like klær, om hva slags forventninger de har til å begynne på skolen, og hvordan man blir oppfattet av omverdenen når man er firling.
En av dem formulerer det så fint:
"Me ser ikkje lige ud, me ligne på oss sjøl".
Dette hverdagsportrettet er fullt av latter og gråt, og av små og store utfordringer.
Men det er også en historie om gode hjelpere, og om hvordan man kan få til det som i utgangspunktet virker fullstendig uoverkommelig.
| 1 |
704580
|
Svalbard-drama med sterkt Twin Peaks-slektskap
Serier hvor et brutalt drap snur småbyidyllen på hodet, har vi sett mange av.
Men britiske "Fortitude" er noe ganske annet enn man først kunne tro.
Det er unektelig litt snodig for oss nordmenn å se en britisk tv-serie som portretterer et norsk tettsted.
Men etter at man har vendt seg til at folk i norske politiuniformer snakker engelsk med britisk aksent, er det bare å lene seg tilbake i stolen og glede seg over at Sky Vision har laget en serie som virkelig pirrer interessen.
Fiktive Fortitude er tilsynelatende plassert på Svalbard, og er med sine 713 innbyggere noe i nærheten av det fredeligste og minst kriminelle stedet på jord.
Hvis du bare kler deg godt og passer deg for isbjørner, skal alt i teorien gå bra.
Helt til et brutalt drap bryter idyllen, altså.
Samtidig dukker det opp noen mystiske levninger av foreløpig ukjent karakter.
Parallellene til David Lynchs epokegjørende tv-serie "Twin Peaks", er mange.
Det som først kan se ut til å være en klassisk krimfortelling, viser seg snart å ha en rekke andre sider.
Det skyldes ikke minst den underliggende mystikken, hvor det hintes til overnaturlige fenomener.
Men også persongalleriet er med på å skape en trykkende, klaustrofobisk stemning som bare forsterkes av de storslåtte naturbildene.
Og guvernør Hildur Ødegårds (Sofie Gråbøl) planer om å bygge et luksuriøst hotell ved kanten av isbreen, sender unektelig tankene til Horne-familiens prosjekter i nevnte amerikanske fiksjonsby.
De ulike mysteriene utfolder seg i et bedagelig, udramatisk tempo.
Den visuelle stilen og et usedvanlig sterkt skuespillerlag gjør det hele til en fryd for øyet.
Den største styrken er kanskje den manglende forutsigbarheten, at du ikke helt får tak i hva som kommer til å skje i neste klipp og i neste episode.
Samt den foruroligende, nesten truende, stemningen.
| 1 |
704582
|
Pinlig politifjas
Det største mysteriet i denne serien er hvordan noen skal orke å se på den.
Noen av de beste komiseriene klarer å gjøre det pinlige morsomt.
Og så har vi de som prøver å være morsomme, men som i stedet bare fører til at man blir flau på seriens vegne.
"The mysteries of Laura" hører helt klart til i sistnevnte kategori.
Serien er imidlertid ikke noen rendyrket komedie, men kombinerer halsbrekkende actionelementer med en god dose overspilt situasjonskomikk og noen små drypp av hjerte og smerte.
Seriens hovedperson er Laura (Debra Messing), en tøff og dyktig politikvinne, som både er aktiv i felten og driver med drapsetterforskning.
Hun er like flink til begge deler, men sliter desto mer på hjemmebane.
Hun er nemlig belemret med noen beist av noen tvillingsønner, som er såpass uregjerlige at de blir utvist fra barnehagen.
Den eneste som klarer å være mer karikert ufyselig enn disse to vandrende ulykkene, er, ikke uventet, barnas far.
Han er en stor, uansvarlig og ufyselig unge, som i tillegg ødelagt forholdet ved å være utro, men som nekter å signere skilsmissepapirene.
Snart skal han også bli sin framtidige ekskones sjef.
Dette dramaet på hjemmefronten, og etter hvert også på kontoret, skal da etter alt å dømme kollidere med hovedpersonens yrkesliv mens hun på forbilledlig vis løser en ny sak i hver episode.
Og hvis resten av sakene hun skal i gang med er like usannsynlige og får en like håpløs avslutning som den første, har vi litt av hvert å se fram til.
Og ikke på en god måte.
Messing (bl.a. kjent fra "Will & Grace") gjør en helt kurant jobb, til tross for at hun må hanskes med et manus som allerede i løpet av de første ti minuttene presenterer situasjoner som antakelig (og heldigvis) aldri finner sted i virkeligheten.
Hennes kolleger på kontoret har nok stort sett blitt hentet fra b— og c-serienes oppsamlingskurv, og skurkene er de som ikke fikk være med i juleforestillingen på barneskolen.
Dette er antakelig selve definisjonen på harmløs, hjernedød underholdning.
Hadde det i det minste vært morsomt.
| 0 |
704587
|
Hent heller Hellstrøm
Allerede i innledningen blir tonen satt:
Byfolk er stressa og tidsklemte, spiser dårlig og aner ikke hvor maten kommer fra, mens bønder er noen fornuftens skapninger som lever i ett med naturen og den sunne fornuft.
Nå skal tre representanter fra bondestanden, anført av bonde og Ap-ordfører i Gjerdrum kommune, Anders Østensen, banke noe sunt bondevett inn i disse byskallene, får vi vite.
Med seg på laget har han Ingvald Erga fra Jæren og trønderen Inga Berit Lein, som noen sikkert vil kjenne igjen fra programmet "Jakten på kjærligheten".
Det første som slår meg er at premisset serien baserer seg på i beste fall er misvisende.
Her presenteres en virkelighet hvor byfolk lever på halvfabrikata i en asfaltjungel hvor primærnæringene bare er noe man har hørt om i en bisetning.
Det virker unektelig litt merkelig å lansere dette konseptet i 2014, flere år etter at trenden med å spise rent og kortreist etablerte seg i store deler av den urbane befolkningen.
Kjøkkenhagen har fått sin renessanse i byene, folk holder høns i små bakgårder og blokkleiligheter og dyrker krydderurter og tomater på balkongen.
Dette ser serieskaperne elegant bort fra, og presenterer i stedet en virkelighet hvor folk som bor i byen lever på gatekjøkkenmat og ikke aner at kjøttvarene de rasker med seg fra butikken opprinnelig har vært dyr.
Gammelt konsept
I første episode treffer vi en familie på fire som har meldt seg på programmet fordi de etter sigende ønsker å spise renere og bedre.
Far i huset er allergisk mot melkeprodukter (noe Østensen usympatisk nok antyder at bare skyldes noe urbant jåleri), og vil dermed få bedre kontroll over hva han får i seg.
Greit nok.
Men dette konseptet er gammelt, og ble sist sett i et utmerket program som heter "Hellstrøm rydder opp hjemme".
Sammenlignet med dette programmet, kommer "Bønder i by'n" til kort på alle punkter.
De tre bøndene som skal hjelpe byfamilien ut av kjøttdeigkjøret finner ut at de skal gjøre dette ved å ta dem med på landet for å se på kyr, og ved å bygge to verandakasser som de kan dyrke grønnsaker i.
Planene blir presentert gjennom noen lange og oppkonstruerte samtaler mellom bøndene, noe som gjør store deler av programmet direkte kjedelig og uengasjerende.
Det er også vanskelig å forstå hvorfor familien skal lære å partere en kvart kalv for å settes i stand til å bytte ut kjøttdeig med rent kjøtt, og selv de mest tungnemme er antakelig klar over at grønnsaker er noe som vokser i jorda.
Tynn suppe
Hadde dette virkelig handlet om å skape bedre matvaner for folk, hadde det holdt lenge å ta dem med på handletur på et hvilket som helst supermarked, og så lært dem et par sunne og enkle hverdagsretter, slik som Hellstrøm gjør.
Hvis poenget derimot er å vise byfolk hva det vil si å jobbe som bonde, er det like tynn suppe.
Det eneste man oppnår her er å vise at byfolk er reddere for kyr enn hva bøndene er, og at de synes det er fint at dyrene har det bra på landet.
Ikke et eneste klipp viser hvordan den lange og harde arbeidsdagen til en bonde forløper.
Fellesnevneren i møtet med bøndene og byfolkene, er at man skraper i overflaten og beholder noen karikerte forestillinger om hvor grunnleggende ulike byfolk og bygdefolk er.
Det er lite troverdig og ikke spesielt underholdende heller.
| 0 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.