id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
704101
|
Låtskriveren synger igjen
Matraca Berg ble blant de yngste inkludert i Nashville Songwriters Hall of Fame.
Nå er hun 48, og i fjor gjenopptok hun sin egen karriere etter mange år som låtskriver for andre.
På album nummer fem har hun med seg Kim Carnes og Emmylou Harris, og selv har Berg en utmerket stemme.
Det er ingen grunn til å overlate sangene til andre, men på den annen side ga det henne fem amerikanske listetopper i løpet av samme år.
Som sanger har hun et ekstra godt tak på countryballadene.
Ikke minst "Foolish flower", der fela klager og den akustiske gitaren nøler, mens bassen kommer med dumpe drønn som fra torden langt borte.
Hun er en flott forteller fra den mørke siden av livet.
Beste spor:
"Her name is Mary", "Foolish flower", "Magdalene", "Sad magnolia".
| 1
|
704103
|
Melankoliens mester
Kris Kristofferson har sin store styrke som låtskriver, med sanger innspilt av talløse andre.
Hans egen debut i 1970 fikk ikke oppmerksomhet før Janis Joplin tok låten «Me and Bobby McGee» til topps året etter — utgitt etter hennes død.
Svakheten er stemmen.
Han synger flatt og mangler nerven du fant hos vennen Johnny Cash, men 76 år gammel har han i det minste nådd en alder som passer til stemmen.
Ny giv
Kristofferson spilte i Kongeparken Amfi i 1987 i forbindelse med utgivelsen av «Repossessed».
Den og etterfølgeren «Third world warrior» var preget av venstreradikale synspunkter og ble drøye piller å svelge i hjemlandet.
Samtidig var han opptatt med superkvartetten The Highwaymen, med Johnny Cash, Willie Nelson og Waylon Jennings.
Dermed haltet solokarrieren stygt fram mot 2000-tallet, men med Don Was som produsent på de siste platene, har han nærmet seg gamle høyder.
Tittelkuttet «Feeling mortal» forteller oss at den værbitte gubben ser slutten nærme seg:
Wide awake and feeling mortal
at this moment in the dream
that old man there in the mirror
and my shaky self esteem
Stilmessig kunne sangen gått rett inn på hans klassiske 70-tallsplater; melodiøs og melankolsk.
Det siste er kanskje en arv fra hans svenske besteforeldre på farssiden.
Med «Me and Bobby McGee», «Sunday mornin’ comin’ down» og «For the good times» i katalogen er det ikke vanskelig å utrope Kristofferson til en melankoliens mester.
Om levde liv
«Mama Stewart» handler så vidt jeg skjønne om bestemoren til ekskona Rita Coolidge.
En vakker, lavmælt sang om et langt, begivenhetsrikt liv preget av sterk gudstro.
Mama Stewart tok avskjed i en alder av 94.
Alderen hadde tatt synet, men « everything is beautiful in Mama Stewart’s eyes/another shining reason to believe ».
Tempoet øker og fela til Sara Watkins kommer i «Bread for the body», nok en sang sett fra livets endepunkt.
Broene er brent og hverdagsslaveriets åk er brutt i erkjennelsen av at gull og sølv betyr lite i forhold til at livet har et innhold:
The time that
we travel
from craddle to grave
was ment to be spent
not ment to ble slaved
Destruktivt
Saktegående «You don’t tell me what to do» savner en bedre sanger, mens «Stairway to the bottom» tar for et av Kristoffersons yndlingsemner:
Vår evne til å ødelegge for oss selv.
«Just suppose» kretser rundt samme tema.
«Castaway» bruker båter som en kjærlighetsantologi, og selvsagt ender det med forlis.
«My heart was the last one to know» er en melankolsk countryballade om kjærligheten som tar slutt, mens «The one you chose» handler om å kjempe videre.
Han avslutter med «Ramblin’ Jack», som må være 81 år gamle Ramblin’ Jack Elliott, Bob Dylans gamle helt — slik Dylan også er Kristoffersons.
En gravskrift
Kris Kristofferson har fått en renessanse som låtskriver, og i hans tilfelle ligger lista høyt.
Samtidig ser han livets ende.
Som den fatalistiske sjel han er, har han allerede bestilt sin egen gravskrift, hentet fra Leonard Cohen:
« Like a bird on a wire/Like a drunk in a midnight choir/I have tried in my way to be free».
Beste spor:
«Feeling mortal», «Mama Stewart», «Bread for the body», «Just suppose», «My heart was the last one to know».
| 1
|
704104
|
Blid pop
Longyear så naturlig nok dagens lys på Svalbard og består av Sveinung Lystrup Thesen fra bluegrassbandet Blåmyra, Bernhard L. Mohr fra Mohr og Henning Hansen, bror av Vamp-vokalist Paul.
På debutalbumet finner vi mye blid visepop med rom for håp og trøst, og selv de mørkere tekstene pakkes pent inn.
Platen blir i snilleste laget, noe som tar brodden av ellers fine "Lykkelig" og dens Cure-gitar.
Beste spor:
"Moskva".
| 0
|
704105
|
Lærerikt om universet
Beth Nielsen Chapman er en skikkelig hitmaker, og nå bruker hun talentet til å lære barn om astronomi.
Noen burde gitt ut dette på norsk, selv om platen fungerer bra for barn i alle aldre, som omslaget sier.
Amerikanerne er flinke til å ta unger på alvor, selv om skolesystemet kan ha sine mangler.
Her spares det ikke på noe, og det hele er svært så sangbart og variert.
Beste spor:
"The big bang boom", "The moon", "Rockin' little neutron star".
| 1
|
704110
|
Støypop fra San Francisco
Åpningskuttet "Sleepwalker" bringer fram gode minner om 80-tallets psykedelia, krautrock og shoegazing, med et refreng selv Spiritualized ville vært fornøyd med.
Moon Duo er Ripley Johnson (gitar og vokal) og Sanae Yamada (keyboard), og dette er San Francisco-duoens tredje album.
Monotoni kan være en farlig fiende, men Moon Duo vet å gjøre den til sin venn ved hjelp av Johnsons fuzzy gitar.
Beste spor:
"Sleepwalker", "Circles", "Trails".
| 1
|
704111
|
En deilig galskap
Det er uhyre sjelden du ser signerte plateomslag, men Peter Blake er mannen som sto bak coveret til "Sgt.
Pepper's Lonely Hearts Club band" og noe av en legende i bransjen.
Det er kanskje hans og Madness-vokalist Suggs' felles lidenskap for fotballklubben Chelsea som har lokket ham ut på banen igjen.
Uansett er det blitt et annerledes omslag, basert på utstrøkne navneforslag.
Oppfinnsomt, men ikke mer enn det Bob Hund liker å more seg med.
Det er vel grenser for hvor kreativ man kan være i en alder av 80 år.
Band med trøkk
Madness-gjengen begynner også å dra på årene.
Frontfigur Graham "Suggs" McPherson er 51, og han er yngstemann.
På starten av 80-tallet gjorde bandet det morsomt å høre på musikk, og de var blant dem som forsto betydningen av det nye formatet kalt "musikkvideo".
Deres comeback i 1999 var overraskende bra, og siden har de fortsatt å levere varene.Deres tiende album åpner med sterke "My girl 2", der du finner tittelordene "oui oui, si si, ja ja, da da".
Madness-trøkket er der fra første stund.
Går det an å høre på Madness uten at foten begynner å trampe trakten eller at du ubevisst nikker med hodet?
Mer enn ska
De var blant frontbandene i ska-bølgen rundt 1980, en gjenoppliving av den musikksjangeren fra slutten 1950-tallet.
Ska – en miks av karibisk musikk, jazz og rhythm'n'blues – stammer fra Jamaica og var en forløper for rocksteady og siden reggae.
Det fungerte i 1960, det fungerte i 1980 og det fungerer i 2012.
Madness er samtidig ikke redd for å ta en avstikker.
Allerede i kutt nummer to, "Never knew your name", tar de noen dansetrinn ut på diskotekgulvet.
Pulp gjorde noe liknende en gang, og Pet Shop Boys gjør det hele tiden.
Kjærlighet på kjøkkengulvet
Deretter flørter de med meksikansk musikk i "La luna", ikke minst via trompetene.
"How can I tell you" lyder på sin side som Elvis Costello med ekstra mye kjøtt på beina.
Madness' sju medlemmer gir bandet et ekstra gir, og de vet å utnytte det.
Etter denne åpningskvartetten tåler vi at tempoet senkes i "Kitchen floor", en kjærlighetssang i Madness-varianten:
You can do it
on the kitchen floor
the bathroom door
Siste halvdel
"Misery" åpner som en texmex-låt som Doug Sahm i sin tid ville vurdert å skrote, men den løftes raskt av vokalen og den massive koringen.
Dermed blir det moro likevel.
"Leon" åpner i nærheten av en Beatles-låt anno "Magical Mystery tour" og tar noen vellykkete vendinger underveis.
Ingen stor låt, men også den bæres av Madness-maskineriet.
På "Cirkus freaks" åpnes slusene, og Madness er i sitt ess.
"So alive" er en ferd tilbake til det gamle ska-landet, rikelig sukret for tett dansing.
På "Small world" sniker storby-kulden seg inn, før låten blomstrer opp mot slutten.
"Death of a rude boy" var forsmaken på albumet og er tøffere i trynet enn resten.
Likevel står den mer på stedet hvil.
Bra ekstrakutt
Tre bonuskutt er inkludert på denne cd-utgaven.
"Powder blue" brenner sakte som en sårt savnet Kinks-ballade, og energiske "Black and blue" inkluderer bryllupsklokker.
"My girl 2" kommer i en versjon som får den til å ligne Stones-låten "Get off of my cloud".
Etter comebacket virker det vanskelig for Suggs og gjengen å gjøre noe galt.
Bra for dem, fantastisk for oss.
Dette er musikk som tigger etter å bli spilt høyt.
Beste spor:
"My girl 2", "La luna", "How can I tell you", "Cirkus freak".
| 1
|
704112
|
Reserve-Dimmu
Dette er debutalbumet til britiske Saturnian, som tydeligvis har latt seg påvirke sterkt av nordiske kolleger.
Spørsmålet som umiddelbart trenger seg på, er:
Hvor mange Dimmu Borgir-er trenger verden egentlig?
Hvor mange fattigmannsversjoner skal selskapene spy ut før noen sier at nok er nok?
Konklusjonen etter et par runder med Saturnian i spilleren er dessverre at akkurat dette er et reserve-Dimmu vi hadde klart oss godt uten.
Musikken kan beskrives som symfonisk metal som strekker seg fra det egentlig ganske velspilte og stemningsfulle til det ekkelt svulstige.
Her snakker vi om total mangel på beherskelse.
Flinke musikere, men det hjelper som kjent lite når låtene ikke holder mål.
Hør heller på "Spiritual black dimentions".
Beste spor:
"The immaculate deception".
| 0
|
704113
|
Refrenger som fenger
Tapt kjærlighet er hovedtemaet når den engelske singer/songwriteren Ellie Goulding overbeviser stort med sitt andre album.
Ellie Goulding har en klokkeklar sopran med stort spenn, som hun tidvis krydrer med vibrato og pust.
Du hører snev av både Bjørk og Beth Ditto, men Goulding har egenart så det holder.
Den, og hennes uimotståelige teft for vakre og samtidig fengende refrenger, kan løfte den mest ordinære låt til noe ekstraordnært.
Men ordinære låter er det heldigvis få av på dette nydelige albumet, som bare vokser.
Med programmering i bånn kan musikken fortsatt karakteriseres som elektropop, men Goulding pøser også på med strykere og kor og lar piano og gitar få dominere i de såreste, roligste låtene.
Lekkert.
Beste spor:
"Don't say a word", "Only you", "Atlantis".
| 1
|
704114
|
Young på sitt beste og verste
Backingbandet Crazy Horse er tilbake, og gjensynet er så hjertelig at Neil Young bruker snaue halvtimen på åpningen "Driftin' back'".
Vokalen er rett fra Young-himmelen, men de eviglange gitarpartiene er for superfansen.
Albumet er inspirert av arbeidet med hans selvbiografi, og i suverene "Walk like a giant" synger han:
_Me and some of my friends_
_We were gonna save the world_
But then the weather changed
and the white got stained
and it fell apart
And it breaks my heart
En drøm som glapp.
Og for å vri kniven om i såret, kommer koret inn:
Think about how close we came.
"Ramada Inn" handler om hva alkoholisme fører til i et forhold, og "Twisted road" åpner med en hyllest til Bob Dylans klassiker "Like a rolling stone".
Lystige "Born in Ontario" og balladen "For the love of man" fra Young-arkivet er fine avbrekk.
Once in a while
when things go wrong
I pick up a pen,
scribble on a page
Try to make sense
of my inner rage
("Born in Ontario")
Ni kutt fyller hele 87 minutter, og da har han spilte det dårlige tittelkuttet "Psychedelic pill" to ganger.
Et gigantisk monument av en plate, men med sprekker her og der.
Beste spor:
"Walk like a giant", "Ramada Inn", "For the love of man", "Twisted road".
| 1
|
704117
|
Halden ligger fortsatt i USA
Fats Kaplin har spilt med folk om Tom Russell, Kevin Welch, Kieran Kane, Nanci Griffith og nylig Jack White.
Nå tar han hånd om Hege Brynildsen fra Halden.
Hun synger som om hun ble født i naboskuret til Dolly Parton, et sted oppe i Appalachia-fjellene.
Stilmessig er det mye av Iris DeMent her.
Vi snakker om naken og ærlig urcountry, der whiskyen er fienden og troen er redningen.
Hege er en utmerket låtskriver og har en flott, klar stemme.
Kaplin tar seg blant annet av felespillet, mens Gøran Grini har hånd om orgelet, Freddy Holm spiller mandolin, Rino Silden trakterer banjoen og Omar Østli er gitarist.
En usedvanlig vellykket norsk countryplate – av det unorske slaget.
Beste spor:
"Healing hands", "I chose you", "I used to sing", "Tomorrow I'll be gone".
| 1
|
704118
|
Sønnene til popfedre
Dhani Harrison er sønn av Beatles-George, Paul Hicks er sønn av Hollies-Toni.
Som barn lekte de sammen, og i 2006 dannet de Thenewno2.
Dette er plate nummer to med elektroeksperimentell avant garde-rock.
Ben Harper og Thorunn Antonia er velkomne på "Staring out to sea", men rappingen fra RZA redder ikke "Thewaitaround".
Duen er best når det smaker av Beatles mot slutten.
Beste spor:
"Staring out to sea", "Make it home", "The number".
| 0
|
704120
|
Varme viser til høstbruk
Sera Cahoone begynte som trommis og var blant annet med på "Everything all the time", debutalbumet til Band of Horses.
For seks år siden skiftet hun over til singer/songwriter-siden, og på sitt tredje album har hun funnet seg godt til rette i miksen av country, folk og americana.
37-åringen fra Colorado åpner mer opp denne gangen, ikke like lavmælt lo-fi som tidligere.
Musikken er fortsatt melankolsk, men landskapet er mer vidstrakt.
Gitaren hennes er sentral, mens lydbildet fylles ut med steelgitar, banjo, fele, piano, bass og tromme der det passer.
Gitaristen Neal Casal er blant musikerne.
Cahoone har en varm stemme og skriver stemningsfulle sanger.
Vi har mistet en god trommis, men fikk noe bra i bytte.
Beste spor:
"Nervous wreck", "Every little word", "Here with me".
| 1
|
704121
|
Holdes opp av duettdamene
Dave Stewart har aldri fått helt sving på solokarrieren etter Eurythmics, men har gjort det bra som bakmann for andre.
Blant dem finner vi Joss Stone, som gjør gjengjeld på stonesrockeren "I got love".
Den funker på sitt vis, og det gjør i enda større grad duetten "Just another fall" med Diane Birch, omtrent som Sonny & Cher på 60-tallet.
Lavmælte "Drowning in the blues" med Alison Krauss gjøres på hennes premisser med strykere og steelgitar.
På overdrevent energiske "Girl in a catsuit" har han med seg Orianthi Panagaris, og "God only knows you now" er en solnedgangsduett med Jessie Batlin.
Det er damene som redder Stewart, for alene er han merkelig uinteressant – selv i utleverende "New song for Nashville".
Beste spor:
"Just another fall", "Drowning in the blues".
| 0
|
704122
|
Jakob tar steget fram
Unger av rockens stjerner får mye oppmerksomhet, men det er vanskelig å oppnå samme status som opphavet.
Bare spør Dhani Harrison, Sean og Julian Lennon, Kelly Osbourne, Harry Waters og Lisa Marie Presley.
Det har gått bedre for Rufus Wainwright, Norah Jones og Miley Cyrus, og du har de som lyste en stund, som Carnie og Wendy Wilson.
Jakob Dylan ble født i New York i 1969.
Han er yngste barn av Bob og Sara – som Bob skrev "Sara" og "Sad-eyed lady of the lowlands" til.
Foreldrene ble skilt i 1977 etter flere år med samlivsproblemer.
Ikke noen god start for unge Jakob.
Heller ikke bandet hans fikk noen smertefri start, men album nummer to var det som skulle til.
"Bringing down the horse" ble en av de mestselgende platene i 1997, med "One headlight" som drahjelp.
Siden gikk det nedover, og i 2008 valgte Jakob Dylan å gå solo med albumet "Seeing things", fulgt opp av "Woman + country".
Han klatret oppover listene igjen, men i fjor meldte savnet etter bandlivet seg.
The Wallflowers ble vekket fra hvilen, og førstesinglen "Reboot the mission" vitner om en ny giv:
Eyes on the prize,
reboot the mission
I've lost the sight,
but not the vision
Sangens personlige preg understrekes ved at Jakob bruker den til å introdusere et nytt bandmedlem.
Jack Irons var med i Red Hot Chili Peppers og Pearl Jam, og han har spilt med et av rockens enda større navn:
the new drummer.
He jammed with
the mighty Joe Strummer.
Det er ikke tilfeldig at den avdøde Clash-vokalisten nevnes.
Med på sangen har vi Mick Jones, en av pønkens helter fra tiden med The Clash.
Selve låten kunne gått rett inn i Clash-repertoaret anno "Sandinista", med gyngende reggae-inspirert stil og tøff vokal.
Jakob synger som den rockehelten han kanskje til syvende og sist vil bli husket som.
Mick Jones bidrar også på "Misfits and lovers".
Slett ikke noe dårlig kutt det heller, med tøffe gitarstikk fra Jones og et refreng lett å huske.
På åpningskuttet "Hospital for sinners" nærmer Jakob seg opphavet, med en snakkesang av den typen Bob Dylan mestrer til fulle.
Samtidig er The Wallflowers et band, og Jakob tillater dem å vise det.
Som frontfigur er han nå mer tydelig enn noen gang, uten at det kollektive lydbildet blir lidende.
I det hele tatt er dette en plate som med fordel kan spilles gjentatte ganger.
"First one in the car" er av Springsteen-kvalitet, mens "It's a dream" drives fram av et klunkende piano og en balkanrytme Tom Waits vil nikke fornøyd til.
"Love is a country" er platens myke øyeblikk, som skapt til å ledsage en tv-serie.
Tempoet økes på Motown-drevne "Have mercy on him now", med tøffe produksjonsdetaljer fra Jay Joyce.
Sump-tunge "The devil's waltz" har en tekst som kunne tilhørt farens "Saved"-periode – uten at det blir påtrengende.
"It won't be long ('till we're not wrong anymore)" gir igjen en assosiasjon til faren, ikke minst på grunn av orgelspillet til Rami Jaffee.
"Constellation blues" er en fin, saktebrennende rocker, mens sistekuttet "One set of wings" starter som en Bob-sang før den tar sine egne veier.
Omtrent som Jakob Dylan selv.
Beste spor:
"Misfits and lovers", "Reboot the mission", "It's a dream", "Love is a country".
| 1
|
704123
|
Myk melankoli med glimt av lys
Stockholm-artisten Toni Holgersson debuterte i 1989 og ble et hett navn innenfor svensk visesjanger.
Midt på 90-tallet tok rusmisbruket overhånd, og Toni ble hjemløs.
I 2005 var han tilbake, og med 2010-albumet "Ibland kallar jag det kärlek" var han for alvor å regne med igjen.
Denne gang lager en flott oversettelse av Leonard Cohens "Coming back to you", tolker Rockamöllans gamle "Poste restante" på beste vis og tar med Veronia Maggios fjorårslåt "Inga kläder".
Martin Hederos og Anna Maria Espinosa er med, og på Holgerssons egne "Blå moln (över Stckholm)" finner vi Stockholm Strings.
Lavmælt, melankolsk musikk om mørke skjebner, med striper av lys.
Beste spor:
"Poste restante", "Tillbaka til dig", "Svärmar av fåglar", "Blå moln (över Stockholm)".
| 1
|
704127
|
Ringrev
Soloalbum nummer 14 fra Jerry Douglas, som i tillegg skal ha spilt på mer enn 1600 plater.
Det, og en lang produsentkarriere, blir det vennskap av.
Her har han med seg Eric Clapton, Mumford & Sons, Paul Simon, Keb' Mo', Marc Cohn og Alison Krauss.
Likevel blir det ikke så altfor spennende, selv om Douglas' steelgitar og dobro er hjertelig til stede.
Bluesen sitter best.
Beste spor:
"On a monday", "High blood pressure", "Frozen fields".
| 0
|
704128
|
Nå også som visekunstner
Åpningskuttet "Mighty mother" kunne vært skrevet av Tom Waits, "Far between the highlights" kunne vært Neil Young og "All in all" likner Will Oldham.
Når sangene likevel klart og tydelig tilhører Tommy "Tokyo" Ottesen fra Fredrikstad, er det fordi han har sin egen, distinkte stemme.
Uten backingbandet Starving for my Gravy er dette en visepreget plate, men med gjester som Øystein Greni, Jørn Christensen og cellisten Paulin Skoglund Voss.
Helt nedstrippet er det med andre ord ikke.
Tommy Tokyo er en ypperlig låtskriver med noe på hjertet, og i "Alberta" får Statoil passet påskrevet i forbindelse med oljesand-utvinningen i Canada.
Et album satt sammen av 14 flotte sanger.
Beste spor:
"Mighty mother", "Nothing to say", "Ida", "Alberta", "King Neptune", "All in all".
| 1
|
704129
|
Den aldrende Casanova
Donald Fagen brukte 24 år på sine tre første soloalbum, gjerne omtalt som "Nightfly"-trilogien.
Siste kapittel var en forholdsvis dyster og innadvendt affære.
Kanskje like greit ikke å slutte der?
I utgangspunket virker heller ikke fjerdealbumet "Sunken condos" som noen lystig affære, med coverbilde av en boligblokk på havets bunn.
Havet gir, og havet tar alt tilbake?
Kanskje det, men Fagen bruker klimaendringene som en metafor for egne følelser.
På platens beste kutt "Weather in my head" er dette tydelig:
They may fix
the weather in the world
just like Mr. Gore said
But tell me what's to be done
'bout the weather in my head
Låten er en gitardrevet og blåserforsterket blues av den typen Eric Clapton burde lagd noen flere av.
Her utfordres Fagens polerte lydbilde av noen skarpere kanter.
Han er en mester når det kommer til godlyd, men det kan bli for mye av en god ting også.
Heldigvis vet han ett og annet om nødvendige avbrudd, som på åpningskuttet "Slinky thing".
Akkurat idet den fønky, småjazzy låten begynner å gå på tomgang etter fire minutter, legger Fagen inn et sisteminutt med koring som gjør sangen minneverdig.
Den gamle mesteren husker fortsatt triksene.
"I'm not the same without you" handler om oppbrudd:
Å ikke være den samme lenger, etter å ha blitt alene.
Det er spor av både Paul Simon og Stevie Wonder her, og munnspillet og koringen skaper den nødvendige varmen.
"Memorabilia" sitter også bra, ikke minst takket være Fagens vokal.
Det har ikke gjort stemmebåndene noe å bli 64 år; faktisk skaper den lille slitasjen mer av kontrastene som gjør ham godt.
Så følger nevnte "Weather in my head", før "The new breed" tusler av gårde som en gammel mann.
Den aldrende Fagen skygger banen til fordel for en yngre elsker:
I guess you look at me and think
He's ready for Jurassic park
He's sweet, but it's time to find a keener spark
Så langt på albumet er alt vel, og vi tilgir bomskuddet med å prøve seg på Isaac Hayes' gamle "Out of the ghetto".
Hayes gjorde den mye bedre selv.
"Miss Marlene" er et anonymt kutt og klarer ikke å få skuta helt på kjøl igjen.
"Good stuff" er bedre, ikke minst takket være koringen og Fagens eget tangentspill – eller det Michael Leonhart?
De to har også produsert albumet sammen.
Jon Herington er en distinkt gitarist og en gammel følgesvenn, og i det store og hele er lydbildet lite endret siden 70-tallet.
Donald Fagan er konge i sin egen nisje.
Liker du ham fra før, vil albumet neppe skuffe.
Derimot er det ikke sikkert at han får så mange nye fans.
Noe av det mest underholdende denne gang, er kampen om de unge jentene som den gamle gubben taper i sang etter sang.
I åpningskuttet "Slinky thing" handler det om å holde på jenta:
Went to a party
everybody stood around
thinking hey, what she doing
with that burned-out hippie clown
young dudes were grinning
I can't say it didn't sting
Temaet gjentas i sistekuttet "Planet D'Rhonda", der drømmen er en jente i alderen mellom 19 og 38.
Hun kan holde det gående hele døgnet, han trenger gjenoppliving.
Beste spor:
"I'm not the same without you", "Weather in my head".
| 1
|
704130
|
Rubinsk
Det er ni år siden forrige plate fra ZZ Top, nå i studio med magikeren Rick Rubin.
Produsenten puster nytt liv i Texas-trioens skittentunge blues og 70-tallsboogie, der mesterstykket er "Gotsa get paid" – Billy Gibbons har adoptert raplåten "25 lighters" fra DJ DMD og gjort den til patentert ZZ Top.
Prikken over i-en er Gibbons værbitte stemme.
Beste spor:
"Gotsa get paid", "Over you", "I don't wanna lose, lose, you", "It's too easy mañana".
| 1
|
704132
|
Sola skinner over Egersund
En av hjørnesteinene i I Was A King har vært solskinnspopen til Teenage Fanclub.
Nå har det Oslo-baserte egersundbandet fått med seg selveste Norman Blake fra dette bandet som medprodusent, tangentspiller og mer til.
En annen hjørnestein har vært den mer intrikate og oppfinnsomme delen av popen, og hvem er da bedre å alliere seg med enn eksentrikeren Robyn Hitchcock?
Også han er medprodusent her, i tillegg til å spille på platen.
Det som i tillegg fungerer aldeles strålende, er låtskriversamarbeidet.
Tredjekuttet "Eric" er skrevet sammen med Robyn Hitchcock og er en låt som skiller ut.
Ikke det at kuttene signert Strømstad og Anne Lise Frøkedal alene er dårlige, for det er de slett ikke.
"Hanging on" er for eksempel en innertier når det kommer til myke harmonier og sommermettet pop.
Det er spor av salige Beatles her, uten at det blir mer fremtredende enn Byrds-arven eller annen 60-tallspåvirkning.
Gitaristene og vokalistene Strømstad og Frøkedal har med seg bassist Ole Reidar Gudmestad som tredjemann, men trioen er denne gang altså supplert med Blake og Hitchcock, pluss Patrick Berkery på trommer og Olav Christer Rossebø på blant annet fiolin og mandolin.
Berkery spilte i det amerikanske powerpopbandet The Bigger Lovers, mens Rossebø er med i Bergen Mandolinband.
Hitchcock har også bidratt til "Food wheels", og prikken over i-en settes når Strømstad og Frøkedal helt til slutt allierer seg både Hitchcock og Blake i "Indiana".
Her er det ikke snakk om mange kokker og mye søl, men om å hente det beste ut fra hverandre.
Strømstad ga ut Hitchcocks forrige album på sitt eget selskap Hype City, og i 2008 lagde han hyllestsangen "Norman Bleik" til Norman Blake.
De er med andre ord ikke noen tilfeldige samarbeidspartnere.
I Was A Kings tredje album er et fullkomment stykke gitarpop.
Jeg savner det uforutsigelige og overraskende ved to de forgjengerne, men Strømstad & co har tatt solskinnssjangeren på alvor og polert den til den skinner.
For lokalpatriotene tar vi med at platen er innspilt i Egersund, det er bilder derfra og at låten "A million signs" åpner med " We did not forget/a southwestern town/we kept dreaming of it/before
we came back ".
En liten digresjon til slutt:
Albumet er den første utgivelsen til selskapet K. Dahl Eftf.
Selskapet er opprettet av Joakim Haugland i samarbeid med Warner.
K. Dahl Eftf. var en urmakerbutikk i Flekkefjord, med en egen plateavdeling drevet av Hauglands mor på 60— og 70-tallet.
Beste spor:
"Eric", "Hanging on", "A million signs", "Fire (toast to life)", "Indiana".
| 1
|
704133
|
I klasse med Emmylou
Tift Merritt har satt sammen det hun kaller et drømmelag på album nummer fem, noe som betyr gitarist Marc Ribot (Tom Waits), steelgitarist Eric Heywood (Pretenders, Son Volt), trommis John Convertino (Calexico) og mangeårig samarbeidspartner og bassist Jay Brown.
Andrew Bird er rene Roy Orbison i duetten "Drifted apart", mens produsent er Tucker Martine (Decemberists, My Morning Jacket).
Innspillingene er gjort live i studio.
Det gir henne et mer råskårent lydbilde, supplert med myke kutt som "Feeling of beauty".
Skal du sammenligne Tift Merritt med noen, er Emmylou Harris et naturlig valg – også når det gjelder kvaliteten på det 37-åringen fra North Carolina gjør.
Beste spor:
"Drifting apart", "Still not home", "Feeling of beauty", "In the way".
| 1
|
704134
|
Kjedelig poppønk
Dette må være det mest glattpolerte og kjedelige dette bandet har levert til nå.
Billy Talent i 2012 er bare bittelitt mer interessant enn Green Day.
Litt for mye høres ut til å høre hjemme i en halvdårlig "American Pie"-aktig film.
Det er også lovlig tett mellom powerballadene.
Når det er sagt, så byr bandet på en god del fengende gitarriff.
De er bare ikke så tøffe som man kunne ønsket.
Beste spor:
"Viking death march".
| 0
|
704137
|
Blåøyd varm soul fra Belfast
2012 er et godt år for veteraner, og 67 år gamle Van Morrison henger seg på trenden.
Hans 34. studioalbum inneholder mye av det som gjorde "Moondance" (1970) til en av historiens beste plater:
Blåserne, den småjazzige stemningen, flotte melodier og Van Morrison selv som tar kommandoen over det hele.
Dette er platen jeg har ventet på fra ham i flere år; Van Morrison som gjør det Van Morrison kan best.
Like helhetlig som klassikerne hans er dette likevel ikke, men det er jammen ikke mye som mangler.
Han har ett og annet syrlig å si om kapitalisme, media og billig underholdning, men dette er først og fremst en plate som utstråler varme.
Beste spor:
"Open the door (to your heart)", "Born to sing", "Mystic of the East", "Educating Archie".
| 1
|
704138
|
Dirty Detroit
Jeg har sympati for soulsangeren Bettye LaVette, som i over 30 år var et glemt kapittel.
At hun går løs på Neil Young, Bob Dylan og Tom Waits er likevel ikke udelt vellykket.
66-åringen fra Michigan har en skarp stemme som ikke passer til alt, selv om det er tolkninger her som funker.
I "Dirty old town", Ewan McColls sang om Salford, har hun flyttet handlingen til Detroit.
Beste spor:
"I'm not the one", "Time will do the taking".
| 0
|
704139
|
Rock og rap hånd i hånd
Jonathan "Yoni" Wolf og hans Why? startet med alternativ hip hop, før Berkeley-bandet beveget seg i retning av indierock.
På album nummer fire er sjangerne forholdsvis likestilt.
Wolf virker ikke å bry seg om hva han skal kalle musikken, og på "Thirteen on high" finner vi til og med et ekko av John Denvers 60-tallshit "Leaving on a jet plane".
Rap og rock har en tendens til å etterfølge hverandre på platen – eller blandes sammen i én og samme låt.
Som i flotte "Sod in the seed", en raplåt med noe nær et Jackie Leven-refreng.
Musikken krydres med strykere, treblåsere og koring av englekaliber, side om side med harde beats og selvutleverende tekster.
Kreativt, forfriskende og med fine melodier.
Beste spor:
"Strawberries", "Thirteen on high", "Sod in the seed", "Kevin's cancer".
| 1
|
704142
|
Dyp bunn i stille vann
Det er gått fire år siden det fine albumet "Tork av deg fliret".
I mellomtiden har vi fått oppsamlingsplaten "Sobihop" og en appetittvekkende smak av Skjelvekommode, et bandprosjekt med Tønes og Frode Strømstad.
Samme Strømstad, kjernen i I Was A King, er produsent på dette albumet.
Det har Tønes hatt godt av.
Ikke det at han har hatt noe akutt behov for kursending, og Strømstads fikling med lydbildet har helst bestått i å gjøre det fyldigere.
Flotte detaljer har fått plass her:
Hør den ørlille gitarsoloen på "Eg går og legger meg", koringen på "Sånn koga eg", countrykompet i refrenget på "Min venn" og bassintroen og gitarklangen i "Min venn".
Mer americana, mindre visesang.
Mer kjøtt på beina.
Tekstmessig er det også endringer.
Vi får fortsatt de ekstremt detaljerte hverdagsskildringene, som i "Eg går og legger meg", men også sanger som lodder et annet dyp, som "Lyset" og "Det besta".
Eller kjærlighetserklæringen
"Et godt aua" og livsstil-sukket "Det skitna".
Kanskje er det også Strømstad kristne ståsted som gjør at Tønes denne gang tillater seg en strofe som " du e sendt frå Gud " ("Min venn").
Strømstad er samtidig blant dem som holder troen for seg selv, og Tønes er heller ikke særlig utadvendt.
Det bombastiske ligger ikke for ham:
" De kan sedda to strege onna svaret kem så vil for meg, eg sedde ikkje ein ei gong " ("Lyset").
Den gamle Tønes er godt representert her, men han har lagt et par alen til musikken og tekstene.
Det kan godt hende jeg legger for mye i ordene, men Frank "Tønes" Tønnesen har alltid stått for meg som en artist med dyp bunn.
Når han i "Fluene" synger om anstrengelsene for å holde fluene ute av huset, trekker jeg paralleller til festning Europa.Det er kanskje ikke det han har ment, og han serverer heller ingen moralske konklusjoner i sangen.
Men det er som med all god kunst:
Enhver mottaker vil oppfatte den på sin måte.
Du kan se på Tønes som enkel sjel fra Sokndal, eller du kan oppfatte ham som en artist med usedvanlig mye i ballasten.
Og mens vi er inne på det; er "Reisa aleina" bare observasjoner fra en togtur, eller handler det om selve livet?
Sangene krydres av banjoen og mandolinen til Erlend Aasland, steelgitaren til Kjell Gudmestad og hammondorgelet til Øystein Holmen, kjente navn i Tønes-sammenheng.
Musikalsk er dette litt Neil Young, litt Bob Dylan, litt Will Oldham og mye Tønes.
Beste spor:
"Fluene", "Sånn koga eg", "Min venn", "Sån av Salve".
| 1
|
704145
|
Fortsatt en refser etter 30 år
Billy Bragg:
"Tooth & nail" (Cooking Vinyl).
Folk-pønkeren Billy Bragg debuterte i 1983.
15 år senere vendte han blikket bort fra England for å tonesette Woody Guthrie-tekster med Wilco.
Innspillingene fylte tre album.
Nå nøyer han seg med én Guthire-sang, velkjente "I ain't got no home" med fornyet betydning.
Samtidig graver han seg dypt ned på den amerikanske prærien med "Swallow my pride" og "Chasing rainbows" – noe som gir meg lyst til å plukke fram Elvis Costellos "Almost blue" igjen.
Platen er innspilt i California med Joe Henry som produsent, og kjærligheten har fått plass denne gang.
Samtidig skuer Bragg mot et synkende England, tynget ned av korrupte politikere og grådige pengefolk.
Han ender likevel plystrende med løfter om en bedre morgendag.
Beste spor:
"Swallow my pride", "There will be a reckoning".
| 1
|
704147
|
Kan mer enn å blåse i saksen
Bendik Brænne:
"How to fake it in America" (Snaxville).
Bendik Brænne har spilt saksofon med både Amund Maarud, Dumdum Boys og Noora Noor.
Nå debuterer han som soloartist og tar seg av vokalen selv.
Det gjør han på en svært så overbevisende måte på et album innspilt i Nashville med solide navn som gjester.
Dette er ingen saksofonplate, selv om han slipper til den 69 år gamle saksofonlegenden Bobby Keys (Rolling Stones, The Who, George Harrison, Eric Clapton) på sistekuttet "Turn my way".
I tillegg hylles saksofonisten King Curtis (1934-1971) på "Curtis came to stay".
Musikalsk er det ikke så rent lite av The Band å spore i musikken, og det er nesten så en ønsker at Brænne legger saksofonen på hylla og konsentrerer seg om låtskriving og sang i framtiden.
Beste spor:
"Curtis came to stay", "Hey Gillian!", "Big white house.
| 1
|
704149
|
Med en knyttet neve i været
Bon Jovi:
"What about now" (Island/Universal)
Bon Jovi nådde toppen i 1986 med 28 millioner eksemplarer av "Slippery when wet".
For fire år siden nøyde "The circle" seg med tre millioner, men viste at det fortsatt er liv i fansen.
Det nye albumet, nummer 12 i rekken, gikk rett inn på førsteplass i USA og er skrudd sammen med tanke på store formater.
Det åpner a cappella pluss trommer, før resten faller inn med et løfte om å stå som en klippe i havet.
"Because we can" er skapt for å kickstarte et stadionpublikum.
Det er noe med New Jersey-rockerne.
Samme hvor mange hus og biler de har, høres det ut som de jobber skift på fabrikken.
Jon Bovi har ikke mange nok gode låter til å fylle en plate denne gang, men det er vanskelig å mislike blandingen av kampsanger og akustiske viser.
Beste spor:
"Because we can", "What's left of me", "The fighter".
| 0
|
704150
|
Country-oppvekst
Terri Clark:
"Classic" (Hump Head)
Den kanadiske Nashville-sangeren Terri Clark tar for seg gamle favoritter.
Det betyr opprockede versjoner av Kitty Wells, Merle Haggard, Loretta Lynn, Linda Ronstadt og Emmylou Harris.
I "Delta dawn" synger hun duett med Tanya Tucker, som hadde en solid hit med den i 1972.
Det var den første sangen Clark lærte å spille.
Hun synger godt, men originalene er likevel bedre.
Beste spor:
"Love is a rose", "Gentle on my mind".
| 0
|
704151
|
Metta løsning - ingen fredspiper
Jerikos murer hadde neppe tålt Motorpsycho og Ståle Storløkkens omgang med orgelet i konserthuset.
Som ledd i den særdeles vellykka åpningsfesten til ære for orgelet i konserthuset var lørdags kveld viet Motorpsycho og Ståle Storløkken.
Det ble – for å si det forsiktig – massive saker.
Praktfullt voldsomt, høylytt flott og en kveld like under smertegrensa.
Det hele starter med en omgang orgelbrus fra Storløkken, med motorpsychoene forsiktig buldrende i bakgrunnen.
Disse frie droneseansene skal det komme flere av.
Ingen like lange som åpningen, men de kommer etter hvert som avbrudd i det tyngre og intense rockeeposet Motorpsycho har med seg.
Vi lurte på om de hadde tenkt å rockemoderere seg veldig i dette svære rommet, men det gjør de ikke.
Opp, opp, opp!
Når Storløkken har gjort ferdig første runde med eskapader på orgelet viser bandet at de ikke er med som veggpryd.
Et tydelig meloditema med klassisk Motorpsycho-snirkleri manes fram av Hans Magnus ”Snah” Ryan og Bent Sæter, og fredningstiden er over.
Temaet gjentas, det øker i styrke og i intensitet.
Kenneth Karpstad har rigget opp et voksent trommesett, og han har ikke tenkt å la det stå ubrukt.
For hver runde stiger volumet og pønsjen i det snirklete rocketemaet.
Karpstad begynner for alvor å slå og det som startet som en improvisasjon på et massivt, men behersket, orgel er i ferd med å bli en orgie i lyd.
Det er slutt på fredspipene.
Det dundrer og braker og river og sliter i oss når band og organist oppnår den høyere enheten som slike prosjekter alltid streber etter.
Myyye klang
Vi befinner oss altså i orkestersalen (Fartein Valen).
Her er det høyt under taket og myyyye klang.
I utgangspunktet er det et problem som må løses når det står et rockeband på scenen med støtte av 4554 piper.
Måten de gjør det på er at Storløkken smelter det digre Ryde & Berg-maskineriet inn i bandet.
Det er svært, massivt, høyt og voldsomt når de drar til.
I roligere partier lar de nyansene komme fram.
Vi hører de ulike orgelstemmene tydelig og vi hører de små forandringene på bass og gitar.
Men når Karpstad fører troppene inn i storfulle farvann, da smelter det sammen til et stort brøl.
Da får Motorpsychos miks av samtidsmusikk, rock, metall, prog, jazz og hva det nå er en dommedagsdimensjon som vi ikke har hørt før.
Ja, litt lydgraut er det, men hovedinntrykket er at de på sitt mest voldsomme klarer å kombinere rå styrke og kløktig musisering.
Man kan ikke unngå å hviske et lite ”wow” når man hører hva instrumentdronninga og et knallgodt rockeband kan finne på sammen.
Hvis taket noen gang har tått i fare for å lette i konserthuset må det ha vært denne kvelden.
Balansegang
Det var hevvi greier vi fikk servert da samme gjeng spilte ”The Death Defying Unicorn” på Tou for en tid siden, den gang med Størløkken på hammondorgel.
Men dette er større.
Dette er i nærheten av en metta løsning.
Hvilken versjon du foretrekker kommer an på om du sokner til de store lydmaleriene eller den hissige, mer markerte rocken.
I orkestersalen får vi mer lydvegg og mindre tak i de melodiske bevegelsene.
Det gnager inn til beinmargen, og det er en god følelse.
Men musikerne vet at vi må ha noen avbekk fra det monumentale, og når de løser opp muren av lyd låter er det akkurat nok rom for det de forsaker når volumet skrus opp.
Det er en vanskelig balansegang som Storløkken og bandet fikser veldig godt.
De strekkene med impropartier vi får er gode, og
Storløkken får vist både de mørke og de lyse sidene 65.000 orgeldeler kan by på.
| 1
|
704153
|
Cave hviler i hulen
Nick Cave kan både bjeffe og bite, men denne gang legger han hodet på skakke og logrer forsiktig.
Han får utløp for rocken gjennom bandet Grinderman, og dermed står vi igjen med de mørke, melodiøse balladene.
Det er slett ikke det verste han har å by på, bare tenk på plater som "The good son" og "The boatman's call".
Garasjerocken fra forrige album med bandet The Bad Seeds, tre år gamle "Dig, Lazarus, dig!!!", er definitivt borte.
Det samme er gitarist Mick Harvey.
Harveys avgang etter 14 album gjør at gitarene nesten er fraværende.
Cave sitter ved pianoet, mens Warren Ellis er den som trakterer gitaren – ved siden av strykere, fløyte, synther og looper.
Martyn Casey er bassist, Thomas Wydler er trommis, Jim Sclavunos er perkusjonist og Conway Savage korer.Vi snakker altså om et endret lydbilde, selv om den australskfødte 55-åringen har vært innom noe av det samme på filmmusikken han har lagd med Warren Ellis.
Tekstene er skrevet i løpet av et års googling, der Cave har latt seg fascinere av kuriøse opplysninger på Wikipedia.
På nettet finner man det vesentlige side om side med det absurde, og han forsøker å si noe om vektlegging.
Albumet er spilt inn i en sørfransk 1800-tallsvilla, med Nick Launay som produsent.
Cave stilte opp med et knippe ideer og lot bandet forme sangene.
Den varsomme åpningen "We no who u r" er en sang av den typen bare Cave og Cohen kan lage.
Når han følger opp med majestetisk flotte "Wide lovely eyes", hellende litt mot Dylan, er jeg i grunn tilfredsstilt.
Resten av albumet blir en bonus.
"Water's edge" er litt uryddig affære, der bandmedlemmene plukker opp det som ligger nærmest.
Et kort, men nydelig refreng forankrer sangen, og det hele er noe Cave kunne spilt inn for 30 år siden med en annen instrumentering.
"Jubilee Street" har et ekko av Lou Reed og Jim Morrison, mens "Mermaids" i likhet "Water's edge" har et refreng hentet fra skuffen for sjeldent vakre melodilinjer.
"We real cool" har en truende bass og et forsonende piano, mens "Finishing Jubilee Street" nærmest er en jam der Cave snakkesynger.
"Higgs Boson blues" er lang, mørk og saktegående, og Cave rimer Hannah Montana med african savanna.
Låten fungerer bra med koring og buldrende komp.
Tittelkuttet "Push the sky away" er en stillferdig avslutning på en avdempet plate.
Omslagsbildet er tatt hjemme i hans eget hus.
Vi har en liten trend gående med avkledde kvinner på plateomslagene.
Natasha Khan alias Bat For Lashes lot seg avbilde naken i høst, så vidt skjult av en naken mann hun bar på.
Også Christina Aguilera og Rihanna viste hud i høst, selv om det var forholdsvis uskyldige bilder.
Mikhael Paskalevs ferske debutalbum prydes derimot av en ung kvinne som ble for mye for Itunes, mens danske Lukas Graham nøyde seg med en tegning.
Kvinnen på Nick Caves omslag hevdes å være hans egen modellkone Susie Bick.
Det er i hvert fall ikke så ulikt.
Kanskje trenden er et forsøk på å få oss til å kjøpe fysiske plater igjen.
Utgis 18. februar.
Beste spor: "We no who u r", "Wide lovely eyes", "Mermaids".
| 1
|
704155
|
Fra i går
Ocean Colour Scene er et band fra 90-tallets glade britpop-dager, og de herjet britiske hitlister den gang.
Da tiåret og sjangeren ebbet ut, gikk det dårligere.
I dag er de redusert til en trio og er fremme ved studioalbum nummer ti.
Moeley-gjengen strever fortsatt med å finne et nytt fotfeste, og hele albumet lyder som en parentes.
En hyggelig og søt parentes, riktig nok.
Beste spor:
"We don't look in the mirror".
| 0
|
704156
|
Fra nabolaget til Manchester
Macclesfield-trioen The Virginmarys har fire utmerkede ep-er og minialbum bak seg og er etter sju år omsider kommet fram til albumdebuten.
Strevet med å finne et plateselskap har ført fram, og fordelen med ventetiden er at de har bygd opp en solid katalog å hente låter fra.
Som fine "Out of my mind" og "Bang bang bang" fra førsteforsøket "Cast the first stone" i 2010.
Samtidig består albumets første del av tittellåtene fra bandets tre andre utgivelser "Dead man's shoes", "Portrait of red" og "Just a ride".
Ally Dickaty har en tøff stemme som står i stil med den røffe, alternative rocken bygd på grønsj, pønk og britisk 70-tallsrock.
Virginmarys kan ikke kalles nyskapende, men de er et hardtarbeidende rockeband som det er lett å like.
Beste spor:
"Just a ride", "Bang bang bang", "Dressed to kill".
| 1
|
704157
|
Phil og Don hylles i harmoni
Den flotte julesinglen "Christmas eve kan kill you" slo an tonen.
Nå følger samarbeidsvante Dawn McCarthy (fra Faun Fables) og Bonnie Prince Billy (døpt Will Oldham) opp med et helt album fra Everly Brothers-katalogen.
Phil (74) og Don Everly (76) holder på ennå.
De ble født på scenen og har inspirert artister fra Paul McCartney og Simon & Garfunkel til A-ha og Alison Krauss.
Oldham og McCarthy styrer unna brødrenes listetopper, men tar med "Devoted to you" og "So sad".
Ellers gjør de en fin jobb med å grave fram sanger som brødrene framførte og som ikke bør glemmes.
Harmoniene oser av varme, og instrumenteringen er utsøkt.
En hjertelig hyllest til 60-tallets harmonimestre.
_Utgis 18. februar._
Beste spor:
"So sad", "Omaha", "Poems prayers and promises".
| 1
|
704159
|
Anonym mann fra Amsterdam?
The Child of Lov er visstnok en 25-årig nederlender.
Resten holdes skjult, men i våre infodager må vel identiteten snart sprekke – hvis ikke alt er en bløff.
Debutsinglen "Heal" vakte uansett oppsikt før jul.
Det hjelper også å ha Damon Albarn (Blur) med, mens andre bidragsytere på albumet er Daniel "Doom" Dumile og Stephen "Thundercat" Bruner.
Samtidig ligger det mye Prince i rillene, mens "Heal" også trekker veksler på salige James Brown.
Plateselskapet kaller ham en moderne soulman og en gjenoppliver av fønken, og det er betegnende nok.
Lydbildet tilhører dagen i dag, mens røttene går 40-50 år tilbake.
En tøff blanding, det hele.
NB:
Platens slippdato er satt til 6. mai.
Her skal det bygges opp en skikkelig hype først!
[Varm opp på Youtube.](http://www.youtube.com/watch?v=OiBM8KZVHyI)
Beste spor:
"One day", "Fly", "Warrior".
| 1
|
704160
|
Det gnistrer fortsatt av ham
Richard Thompson briljerer alltid på gitaren, og denne gang har 63-åringen fra London tatt turen til Nashville.
Buddy Miller er produsent, men det er i det store og hele fortsatt folkrock vi snakker om.
Rammen er samtidig vid.
Vi får en trampende blues-visitt i åpningskuttet "Stony ground", en Hendrix-avstikker i "Sally B", Stuart Duncan på fele i "Where's home" og Alison Krauss i koret på "The snow goose".
Andre steder er det Siobhan Maher Kennedy som sørger for koringen.
Tekstmessig handler det i stor grad om det vanskelige forholdet mellom mann og kvinne, der ting har en tendens til å falle i grus mens kjærlighet blir hat og sødmen blir bitter.
En flott plate, slik vi venter av Thompson.
Beste spor:
"Salford sunday", "Antoher small thing in her favour", "Saving the good stuff for you".
| 1
|
704161
|
Treff på første forsøk
Det er hyggelig når debutanter tar alle de rette grepene, som Jonas Alaska gjorde for to år siden.
Nå er det kompisen Mikhael Paskalevs tur.
De møttes på McCartney-skolen Lipa i Liverpool og har vært faste medlemmer av hverandres band.
Den bulgarsknorske ålesunderen gjorde det strålende med debutsinglen "I spy" i fjor, og videoen har passert en million visninger på nettet.
Han fulgte opp med sangen "Jive baby", og han vant P3' Urørt-konkurranse samme år.
I tillegg var han et ettertraktet festivalnavn, også utenlands.
Ikke verst for en nykommer.
"I spy" og "Jive baby" er med på debuten, men de er ikke alene om å holde et høyt nivå.
Det er andre låter som skinner minst like sterkt her.
Paskalevs visepop er lett å like, noe også Urørt-dommerne merket seg i fjor.
Radiovennlig, gitarbasert pop het det fra det holdet, og de spådde den da 24 år gamle Paskalev en strålende karriere.Dette er neste skritt på veien.
Paskalev er som det ble sagt radiovennlig, men han lar det ikke gå på bekostning av noe.
Låtene er ikke strømlinjeformet for hyppig spilling, men spilles hyppig fordi de er bra.
Han åpner med tittelkuttet "What's life without losers".
Trommene innleder, et rop høres i bakgrunnen og så er Paskalev i gang.
Hadde denne vært en del av avgangseksamen på Lipa, ville gamle Paul nikket fornøyd og mintes gode, gamle dager.
Innpakningen er strålende med forsterkende koring, gitarer som skaper rytmen og Paskalevs kreative vokal.
Energiske "Jive baby" følger, også denne en låt som inneholder mer enn det meste du hører.
Temposkiftene og avbrekkene gjør dette til en sang du husker.
I "I remember you" dempes tempoet, mens Paskalev nærmer seg falsetten, koringen faller inn og låten trykker på alle de kule knappene.
En sang som er langt forbi "bra til å være norsk"-merket.
Paskalev er inne i et leie der han ikke kan gjøre noe galt.
"Come on" er en søt låt med nydelig gitarspill, mens "Woman" er en melankolsk, akustisk vise.
Den vokser seg sterkere underveis, men Paskalev klarer seg også utmerket uten innpakning.
På "Susie" er han alene med kassegitaren, med en energisk framføring som viser at han godt kunne laget et helt album bare med gitaren.
I "Jailhouse talk" er bandet tilbake.
Det samme er det uanstrengt tøffe lydbildet, de elegante taktskiftene og den kresne koringen.
Vi er bare halvveis på platen, men Paskalev har allerede mer enn nok til å gjøre dette til en sterk konkurrent til årets norske album.
Da tåler vi et buljongpar.
"Dust" følger oppskriften fra de foregående kuttene, uten å feste seg helt.
"Brother" er bedre, men mangler litt på selve melodien – selv om temposkiftene igjen er førsteklasses.
Deretter er Paskalev sterkt tilbake.
"I spy" er sangen som satte ham på kartet, og den lekne låten lyder fortsatt frisk.
"Only you" viser ham fra en ny side, med doven, bølgende lyd.
Litt spritet opp kunne denne tilhørt Beach Boys.
"Hey Joseph" er en ren akustisk vise og fungerer fint, mens "Sayonara Saigon" er albumets myke avskjed – før den skjærer ut i herlig Paul Simon-gospel.
En imponerende godt gjennomført plate, med en artist som burde ha bred appell.
Jeg vil ha mer av dette, så fort som mulig.
Beste spor:
"What's life without losers", "Jive baby", "I remember you", "I spy".
| 1
|
704162
|
Middelmådig
Dette franske enmannsbandet er på sett og vis 15 år for sent ute, men leverer likevel en del interessante ting.
Musikken er en blanding av symfonisk metal, doom og goth og kan på sitt beste gi assosiasjoner til Tiamat i "Wildhoney"-perioden og Therion noen år senere.
En del av sangene har gode melodiske partier, men dessverre veies dette opp av litt for mye middelmådighet.
Beste spor:
"Kalila wa Dimma".
| 0
|
704163
|
Winston Yellen tar en Bon Iver
Justin Vernons ensomme hytteliv resulterte i albumsuksessen "For Emma, forever ago" under navnet Bon Iver.
Siden har flere forsøkt samme oppskrift.
Ferskeste fjes ut Winston Yellen, som debuterer som Night Beds.
23-åringen fra Colorado Springs leide et gammelt hus i utkanten av Nashville i 11 måneder, en bolig som en gang tilhørte Johnny Cash og June Carter.
Der hang det tydeligvis mange gode melodier igjen i veggene.
Dette er en samling svevende americana-sanger om ensomhet og kjærlighetssorg, der strykere og steelgitar understreker stemningen.
Yellen har en stemme som minner om Vernons, mens angstridde "Borrowed time" åpner i Roy Orbison-land og går over i country.
Smertelig vakkert, det hele.
Beste spor:
"Ramona", "Even if we try", "Borrowed time".
| 1
|
704164
|
Et varmt hjerte for Vålerenga
Omslaget ser ut som "Fredag 13: Crystal Lake fryser til", men er fra femmila i Lahti i 1926.
På samme måte høres melodien i "Strømsveien 12" ut som en gammel westernballade, men handler om en families historie på Vålerenga.
Trond Ingebretsen og hans Bjølsen Valsemølle slo gjennom i 1982 med sangen "Vålerenga kjerke", som ble adoptert av Vålerenga-fansen.
Siden har det gått opp og ned, men her er Ingebretsen på sitt beste.
Skulle Klanen føle behov for å bytte ut "Vålererenga kjerke", er "Har ei tante" den beste sangen som er skrevet om fotball og integrering.
Tittelkuttet er et friskt radiofrieri, mens "Tida elv" er en vakker sang om døden, skrevet til vennen og musikeren Martin Aune (1963-2011).
Beste spor:
"Kong Vinter", "Strømsveien 12", "Har ei tante", "Linedanseren 2", "Tidas elv".
| 1
|
704165
|
Best når sola er gått ned
Chris Stamey har samarbeidet med både Alex Chilton og Yo La Tengo, i tillegg til å danne The dBs med Peter Holsapple.
Nå er 58-åringen ute med et soloalbum der den gamle XTC-helten Andy Partridge har kommet med innspill til produksjonen.
Partridge ble først spurt om å være med i videoen til sangen "You n me n XTC", men avslo.
Enden på visa ble at han isteden bidro med forslag.
Den nevnte sangen er blitt albumets mest iørefallende, med Seamus Kennedy på trombone.
Stameys gamle venn Mitch Easter er med underveis, og Caitlin Cary korer på beatleske "If memory serves".
Veteranen fra North Carolina leverer doser av sår, varm og akustisk peget folkpop, supplert med strykere.
En plate for de små timer.
Beste spor:
"Skin", "You n me n XTC", I wrote this song for you".
| 1
|
704166
|
Det spilles høyt i Las Vegas
Denne ble gitt ut i hjemlandet USA i september og gjorde det bra der, så nå står Europa for tur.
Imagine Dragons er en kvartett fra Las Vegas.
På debuten har de fått med seg produsenten Alex da Kid (Dr. Dre, Nicki Minaj, B.o.B., Eminem).
Det skulle tyde på hip hop, men denne gjengen har fått merkelappen indierock.
Likevel er de ikke mer indie enn at de havnet på andreplass i USA, og de har vært et flittig innslag på talkshowene.
Lydbildet er skrudd sammen for store stadioner, og skal du sammenligne med noen, melder tanken på Coldplay seg raskt.
Refrengene er skrevet for å synges av ti tusen struper – eller for å ledsage dramatiske øyeblikk i en tv-såpe.
Slik blir det penger av, men ikke nødvendigvis minneverdig musikk.
Beste spor:
"It's time", "On the top of the world", "Bleeding out".
| 0
|
704167
|
Bergensk energibombe
Bergensbandet Audrey Horne skuffer aldri.
Årets album føyer seg inn i rekken av velspilte, underholdende og riffsterke bidrag fra denne gjengen.
Flere av medlemmene har bakgrunn fra metalband som Enslaved og Sahg, uten at det er vits i å dra noen sammenligninger.
Metalreferansene viser seg først og fremst gjennom gitarriffene.
Til tider kan det virke som om gitaristene har dedisert hver enkelt sang til en gammel favoritt; først Iron Maiden, så Judas Priest, siden Rainbow.
Likevel har bandet plassert seg nærmere den bredbente rocken, noe Torkjell Røds solide vokal og nærmest allsangvennlige refrenger understreker.
En energibombe av et album, som stilmessig føyer seg inn i rekken av tidligere utgivelser, men som likevel byr på mye nytt.
Beste spor:
"Youngblood", "There goes a lady", "Redemption blues".
| 1
|
704168
|
Sundströms norske historier
Stefan Sundström har fisket på Træna hos vennen Erling "Æ" Ramskjell.
Der bestemte han for å spille inn en plate, samtidig som han etablerte sitt eget plateselskap.
Ramskjell er med, det samme er Martin Hederos (Soundtrack Of Our lives), Sundströms samboer Karin Renberg og et par døtre, pluss en god slump til.
Platen er spilt inn i Træna kirke og er preget av naturen, bare hør "Fåglar".
Noen byreferanser finnes likevel, som "Bye bye Trondheim".
I det hele tatt er det mye norsk i tekstene, samtidig som han fletter inn Taubes/Vreeswijks skikkelse Felicia i "Huset av glas".
Og han synger om "Vår i Dalarna" og om sitt eget liv på det svenske bondelandet i "Odlandets glädje".
Et helstøpt album.
Utgis mandag _._
Beste spor:
"Hej hej hej Lou", "Huset av glas", "Onkel Alf", "Odlandets glädje".
| 1
|
704170
|
En mann og hans tangenter
Lost Animal er soloprosjektet til Jarrod Quarrell, som har forlatt Melbourne-bandet St. Helens.
På debutalbumet får han i tillegg hjelp av bassist Shags Chamberlain og produsent John Lee, som bidrar med gitar, perkusjon og synth.
Quarrell snakkesynger seg gjennom platen, mens han utforsker hva keyboard og synth kan frambringe.
Mulighetene er mange, og han gjør det maksimale ut av det.
Quarrell lager stemningsfulle låter og har en tøff stemme, selv om du er nødt til å leve med bismaken av hermetisk 80-tall så lenge han legger begrensninger på instrumentbruken.
Samtidig gjør Quarrell et poeng av nettopp dette og lykkes med å skape en mørk ramme rundt musikken.
Det er biter av både David Bowie, Bill Callahan og Lou Reed her.
Beste spor:
"Lose the baby", "Greylands".
| 1
|
704171
|
Sjarmløst
Æsj.
Ungt band som prøver å hoppe etter de litt slitne tyske powermetal-heltene i Helloween.
Flinke folk rent musikalsk, men altfor svakt låtmateriale, inkludert noen virkelig fæle ballader.
Dette høres bare veldig middels ut, i tillegg til at de selvsagt er 30 år for sent ute.
Noen retroband klarer å skape sjarmerende hyllester til gamle helter.
Det lykkes dessverre ikke denne gjengen med.
Beste spor: "We came from the gutter".
| 0
|
704172
|
En varm venn i kulda
6 Ron Sexsmith er ingen utpreget lystig fyr, men sangene hans har en tendens til romme både trøst og håp.
I tråd med det har han laget et par de vakreste julesangene som finnes, "Maybe this Christmas" og "Something to hold on to (At Christmas)", og gir generelt inntrykk av å være en som vil oss vel.
Denne gang var det han selv som trengte hjelp.
Verden er ikke så enkel når du har "nowhere to go but down", som han synger i åpningskuttet "Nowhere to go".
Likevel tar ikke desperasjonen over hos Ron Sexsmith.
Det er den melodiøse melankolien som er hans område.
Ting kan gå fra ille til verre, men han er der sammen med oss.
Han kan være fortapt på åpent hav, men det finnes likevel en strandbredde et sted.
Finner han den, glemmer han ikke dem som fortsatt kaver.
Som han synger i "Nowhere to go":
I've been there
Now I know
where nowhere is
Flere av sangene på platen ble skrevet sommeren 2011, da det ble oppdaget at Sexsmith hadde en svulst i halsen.
Med mulighet for strupekreft og død hengende over seg, begynte han å skrive tilbakeskuende sanger om valgene vi gjør her i livet.
"If only Avenue", "Snake road" og "Deepens with time" er tre av disse, mens "Sneak out the back door" er hans avskjed med verden:
Well I've never been good
Gonna sneak out the back door
Det er noe dylansk over den, men i det store og hele er Ron Sexsmith mer en Paul McCartney eller en Elvis Costello – begge forøvrig erklærte fans av ham.
"Back of my hand" ligger i den gaten og kunne med letthet forsvart en hedersplass på en av deres plater.
Sangen er den siste han skrev for albumet, på et tidspunkt da han fortsatt fryktet at han hadde kreft og følte seg mer og mer paranoid.
Tekstene tatt i betraktning, er det naturlig at Sexsmith kaller platen sin mest personlige så langt.
Den er langt mykere og mer ettertenksom enn den poppregede forgjengeren "Long player, late bloomer".
Vi har en sanger som ser tilbake på livet sitt og som ikke vet om dette blir hans siste plate.
Det tok et par måneder før han ble friskmeldt, og en mann som Sexsmith rekker å skrive mange mørke sanger i løpet av den tiden.Produsent er veteranen Mitchell Froom, som tidligere har tatt seg av fire av Sexsmiths album, inkludert de tre første.
Frooms idé om å tilføre sangene både strykere og treblåsere fristet den gode kanadier, og dermed gikk de i gang.
I studio finner vi blant annet trommis Pete Thomas, bassist Bob Glaub og steelgitarist Greg Leisz.
Du finner også noen lysere stunder underveis, om enn bittersøte.
Som sistekuttet "The morning light", kjærlighetssangen "She does my heart good" og nær neworleanske "Me, myself and wine" – om gleden av å lytte til et helt album i ro og fred mens du drikker et glass god vin.
En utmerket bruksanvisning for bruken av disse sangene.
Platen utgis 4. februar.
Beste spor:
"Nowhere to go", "Nowhere is", "If only avenue", "Blind eye", "Sneak out the back door".
| 1
|
704174
|
To sære sjeler slår seg sammen
DM Stith ga ut et sært, men fascinerende album i 2009 kalt "Heavy ghost".
Nå har sangeren fra Buffalo i New York slått seg sammen med John-Mark Lapham.
Sistnevnte er fra Abilene i Texas, men er med i Manchester-bandet The Earlies.
Der er han innom såkalt folktronica, som han bringer med seg biter av her.
Ledsaget av David Michael Stiths overjordiske falsett – tenk deg en utagerende Antony – skapes det en spennende miks av elektronikk, doo-wop, 60-tallspop, soul og elementer av det mer uvanlige slaget.
Stilmessig er de ikke så forferdelig langt unna John Grant, en annen sanger som trenger et utløp for sin undertrykte seksualitet fra oppveksten i USA.
Musikken er ikke av det mest lettfordøyelige slaget, men har sine skinnende popøyeblikk.
Beste spor:
"Hold back", "Riverbody", "Run away".
| 1
|
704178
|
Countrygospel for hvermann
Denne fikk distribusjon her på slutten fjoråret og er verd å ta med seg inn i 2013.
Undertittelen "Hymns for the rest of us" forteller at dette er religiøse sanger for dem som ikke nødvendigvis renner dørene ned i gudshus.
Veteranen Phil Madeira fra Nashville er produsent, musiker og låtskriver – alliert med gamle venner som Emmylou Harris, Buddy Miller og The North Mississippi Allstars.
Åpningen "From the valley" står The Civil Wars for, en strålende duo som bare rakk ett eget album før de gikk i dvale i fjor.
Gud er kjærlighet, er platens budskap.
Gud tilhører ikke noe politisk parti, og Gud hater ikke noen – selv om vi "Give God the blues".
Det hele rundes av med John Scofield i "Peace in the valley".
Beste spor:
"From the valley", "Walking over the water", "Leaning on you", "I didn't know it was you".
| 1
|
704179
|
De som har holdt sammen
De fire unge jentene i Razika fikk flotte omtaler i både New Musical Express, New York Times og The Guardian for "Program 91".
Det har ikke gått til hodet på dem.
Der debuten var halvt om halvt på norsk og engelsk, er oppfølgeren rent norsk.
De skriver fine tekster om pulsdunkende kjærlighet, vonde oppbrudd og om Bergen – byen de elsker og hater.
Både Marie Amdam, Maria Råkil og Embla Karidotter skriver og synger, mens Marie Moe nøyer seg med bass og koring.
Omslaget med det gamle klassebildet er strålende, og "Jenter" er en allsangvennlig låt om å holde sammen.
Miksen av ska og indiepop er vellykket, og produksjonen til Yngve Sætre og Anans Chetty er som den skal være.
Vil bli stående blant årets beste norske plater.
Beste spor:
"På tide", Lyg for meg", "Jeg gir alt for at du skal gi deg".
| 1
|
704182
|
Mer melodiøst fra Manchester
Etter fire fine – men sørgelig oversette – plater, vakte Manchester-trioen omsider oppsikt i 2010 med "Sky at night".
Elbow-medlemmene Guy Garvey og Craig Potter er produsenter også på oppfølgeren.
I Am Kloot tar seg noe varsommere fram i terrenget denne gang.
Det betyr at de kanskje mister noen av sine nyerobrete popfans.
Likevel sniker de seg lett inn i øregangen med melodiøse årgangsviser som du lurer på hvorfor ingen andre har laget for lenge siden.
De dytter inn strykere og blåsere der det passer, og ingen av de ti kuttene kan kalles bortkastede.
John Bramwell synger fortsatt om problemer med nåtiden og frykt for fremtiden, men håpet har i det minste sneket seg inn.
En plate å vende tilbake til.
Beste spor:
"Let them all in", "Some better day", "These days are mine".
| 1
|
704184
|
Den nye gitarhelten
Han er kalt den nye Jimi Hendrix og Texas-bluesens framtid.
Det hviler mye på Gary Clark juniors 28 år gamle skuldre.
Han stammer fra Austin, samme by som bluesfantomet Stevie Ray Vaughan flyttet til.
Gary Clark var ikke mer enn seks år gammel da Stevie Ray (36) døde i en helikopterstyrt i 1990.
Han har likevel fått spille med Stevie Rays storebror Jimmie, som også har gitt ham hjelp på veien.
Du kan godt kalle Gary Clark en bluesmusiker, men han er mer enn det.
Magasinet "Rolling Stone" utnevnte ham til "best young gun" i 2011 og mener Clark skylder like til Kurt Cobain og The Ramones som til Buddy Guy og John Lee Hooker – og kaller ham en fullbåren gitarhelt av klassisk støpning.
Basen er blues, men han er influert av rock, jazz, soul og hip hop.
"Travis county" kunne tilhørt repertoaret til Chuck Berry.
Den etterfølges av "The life", en moderne r&b-ballade.
Det er et stilmessig spenn på et halvt århundre her.
Clark har en slepen stemme som takler begge deler, men den umotiverte spredningen er platens største ankepunkt.Medprodusentene Mike Elizondo (Dr. Dre, Fiona Apple) og Rob Cavallo (Green Day) har neppe bidratt til å gjøre albumet mer helhetlig.
Ser vi platen som en demonstrasjon av hva bluesen har påvirket og hva som påvirker bluesen tilbake, får det hele likevel en viss sammenheng.
Den fuzzy gitaren vender tilbake i "Glitter and gold (Jumpin' for nothin')", lekkert utstyrt med både koring og gitarsoloer.
Deretter invaderer han Hendrix-land med seige, skurrende "Numb", helt i samme spor som hva Stevie Ray Vaughan gjorde før ham.
Kontrasten til "Please come home" er slående, med doowop-sang i falsett, strykere, blåsere og en søt melodi som kunne ligget på listene for 50 år siden.
Gitaren dukker opp, og dermed blir det tøft likevel.
Det lyder som musikken Prince må ha lyttet til før han ble fønky.
Går vi tilbake til start, åpner albumet med Stax-blåsere og fuzz-gitaren gjemt bak trommene i "Ain't messin' around", før vi får "When my train pulls in", en nesten åtte minutter lang bluesballade der Gary Clark endevender gitaren.
Tittelkuttet "Blak and blu" er bygd på et fundament av hip hop, men går i retning av myk 70-talls soul med Marvin Gaye lurende i bakgrunnen.
Hvis noe likevel kan kalles Clarks kjerne, må det være lydbildet i "Bright lights" med fuzzy gitar og et ekko av Hendrix og blues.Clark ser ingen grunn til å skjule sin beundring for Hendrix.
Han tar med hans "Third stone from the sun" og setter den sammen med Little Johnny Taylors "If you love me like you say".
Sistnevnte ble gjort kjent av Albert Collins, et stort navn innen Texas-bluesen.
Dermed vises røttene også i den retning.
Resten av kuttene er Clarks egne, inkludert Prince-influerte "You saved me" og urbluesavslutningen "Next door neighbor blues".
Blant det som ikke fungerer så bra, finner vi "Things are chancin'", en r&b-låt av det soveromsvennlige Maxwell-slaget.
Albumet ble gitt ut i USA i oktober og er tilgjengelig via import. i Norge gis platen ut onsdag.
Beste spor:
"Ain't messin' around", "Bright lights", "Travis county", "Please come home".
| 1
|
704186
|
En vidstrakt og vakker debut
"When will I see you again" må være det mest Fleet Foxes-aktige som Fleet Foxes selv ikke står bak.
Før vi kommer så langt som dette avslutningskuttet, har debuterende Lord Huron gitt oss 12 andre låter i samme nabolag, der også Avett Brothers og My Morning Jacket holder til.
Singlekuttet "Time to run" er derimot noe Paul Simon kunne inkludert på "Graceland".
Alt i alt er det litt for lett å sammenligne Ben Schneider fra Michigan og gjengen hans med andre, selv om du kan se spor av bandets sjel i et filmatisk, vidstrakt landskap som Sergio Leone hadde følt seg hjemme i.
Schneider dyrker den amerikanske ødemarkens myter, og han lykkes med å lage vakker musikk.
Beste spor:
"Ends of the earth", "The ghost on the shore", "When will I see you again".
| 1
|
704187
|
Historieforteller fra Dublin
Dublin-bandet The Villagers gikk til topps i hjemlandet med debutalbumet "Becoming a jackal", uten å framstå som spesielt irske.
Tre år senere er de tilbake med mer indiefolk og sårbar vellyd.
Frontfigur Conor O'Brien har en intim vokal, og han har et godt tak på ordene.
_I waited for something_
_nd something died_
_so
I waited for nothing_
_and nothing arrived_
lyder refrenget i "Nothing arrived".
O'Brien er utmerket historieforteller, alltid på letning etter nye måter å si tingene på.
Lydbildet er utvidet og foredlet, og de gitarbaserte visene har fått konkurranse fra en kreativ bandlyd.
Du finner fortsatt biter av Nick Drake her, som i åpningskuttet "My lighthouse", men O'Brien har tatt Villagers et langt skritt videre.
Beste spor:
"My lighthouse", "Nothing arrived", "In a newfound land you are free", "The waves".
| 1
|
704189
|
Friske lån fra popens gullalder
Åpningskuttet "In the darkness" lyder som en glemt låt fra Beatles-albumet "Magic mystery tour".
Påfølgende "No destruction" er Bob Dylans "It's all over now, baby blue" med Velvet Underground og Stones lurende i skyggene.
Vi snakker om en gruppe som tar godt for seg av 60-tallet.
Den hjemmelagde musikken til Sam France og Jonathan Rado gjorde at Richard Swift fra The Shins fattet interesse for California-duoen.
Han er produsent på Foxygens første skikkelige plate; en overflod av gode melodier, popreferanser og temposkifter.
Du hører ekko av Ian Hunter og Steve Harley i "On Blue mountain" og av Kinks i "Shuggie".
En rundreise som med sin friske freidighet funker utmerket, minus psykedeliaen mot slutten.
Beste spor:
"In the darkness", "No destruction", "San Francisco", "Shuggie".
| 1
|
704191
|
Mestermøte med blå sjel
Robben Ford åpner med Allen Toussaints "Everything I do gonna be funky".
Når "Fool's paradise" toner ut med orgelet bølgende bak, har han gitt oss ti låter med jordnær, sugende og svingende soulblandet blues.
Funky så godt som noe.
61-åringen fra California tar med Dylans "Most likely you go your way (and I’ll go mine)", og han dyrker Miles Davis' luftige lydbilde – begge folk han har spilt med.
Samtidig går han tilbake til bluesrøttene med Charley Pattons “Bird’s nest bound".
Ford er en av de dyktigste gitaristene du finner, og han har toppet laget med Larry Goldings (orgel), Harvey Mason (trommer), David Piltch (bass) og Steve Baxter (trombone).
Samspillet er så bra som du kan få det.
_Platen gis ut 15. februar._
Beste spor:
"Bird's nest bound", "Oh, Virginia", "Fair child", "Fool's paradise".
| 1
|
704192
|
Ute etter trøbbel
"Barroom Hero" var den første sangen Dropkick Murphys skrev.
Det var tilbake i 1996, og på plate nummer åtte vender de tilbake til sine heltedager på byen.
Åpningskuttet "The boys are back" er sangen du skråler på vei til sentrum, den våte kvelden der morgenen etter kan være en prøvelse.
You've got nowhere to hide You've got nowhere to run
The boys are back
and they're looking for trouble
For så vidt kan sangen brukes som en politisk kampsang, også.
Dropkick Murphys engasjerte seg sterkt mot Bush, og på forrige plate støttet de opp om streikende arbeidere i Wisconsin.
De svinger fortsatt sine flagg høyt, men Obama er inne i sin andre periode og ting har roet seg.
Riktignok er Scott Walker fortsatt guvernør i Wisconsin, men hvor lenge orker man å bry seg om en stat der det ikke bor stort flere enn i Norge?
Om han raserer arbeidernes rettigheter og nekter å ta imot helsepenger fra Obama, får det heller være denne gang.
Tekstene er ikke så direkte som forrige gang, selv om budskapet er klart nok på "The battle rages on":
The kingdom will always break its word
The mighty will soon fall on their sword
For freedom the battle rages on
The righteous will be here when you're gone
Eneste gjenværende originalmedlem, bassist og vokalist Ken Casey, sa en gang at målet var å være den keltiske pønkens AC/DC.
Det ser de ut til å ha holdt fast ved.
Ramones er en annen inspirator – hør "Hey!
Ho!"-ropene i "Prisoner's song".
De irske folkpønkerne The Pogues er likevel det mest opplagte forbildet, og vokalist Shane MacGowan var gjest på et tidligere Dropkick Murphys-album.
Denne gang er det kjærlighetssangen "Rose tattoo" som minner mest.
"Burn" er en sang om å gå ned i flammer, mens "Jimmy Collins' wake" er en hyllest til baseballspilleren Jimmy Collins, den første manageren til Boston Red Sox.
"The Season's upon us" er en julesang for julehatere og minner om Albert Hammonds "The Free Electric Band".
Fantastisk.
"Don't tear us apart" handler om å stå samlet, mens helten i "My hero" er faren.
"Out on the town" er en energisk likvake en lørdag kveld, og "Out of our heads" er en ny kampsang om ikke å gi seg – "are
we gonna take it sitting down, hell no!".
Sistekuttet "End of the night" er en tekstmessig fortsettelse av åpningen.
Kvelden er slutt, og bartenderen vil stenge.
Men det finnes alltid et sted å fortsette, en mulighet for "one last walk of disgrace":
It's the end
End of the night
But
we ain't going home
Hele platen er en hevet knyttneve, bare så vidt myknet av irsk nostalgi.
Beste spor:
"The boys are back", "Rose tattoo", "The Season's upon us", "End of the night".
| 1
|
704195
|
Gresk lyd
Gresk garasjerock fra 60- og 70-tallet er en smal nisje, men det er dette Andy Dragazis tar utgangspunkt i.
Normalt er han frontfigur i det elektroniske London-bandet Blue States.
Nå forsøker han å høre for seg lyden av en best of-plate fra en tenkt gruppe startet etter et Beatles-besøk på en øy i Hellas.
En sær idé, men med biter av tøff instrumentalmusikk og fuzzy Fender-lyd underveis.
Beste spor: "I’ve got the green light and I’m ready to go".
| 0
|
704196
|
Når skurken heter Obama
Hank Williams jr, kobler Hitler og Obama, mener det offentlige er et overgrep og akter å ta tilbake landet.
Politisk er han så uspiselig at bare amerikanere kan elske ham, men han er tross alt sønn av sin far.
I "I'm gonna get drunk and play Hank Williams" casher han inn på opphavet for alt det er verd og har fått med seg Brad Paisley.
Bush-tiden brakte politikken tilbake til sangtekstene, og det er vel rett og rimelig at ytre høyre får si sitt.
De må ha noe å spille på Fox, også.
Selvskrytet i "Old school" fungerer på sitt vis, og på anti-Obama-sangen "We don't apologize for America" har han fått med seg Merle Haggard.
United Socialist State of America, freser Williams foraktelig i "Keep the change".
63-åringen har et visst tak på outlaw-countryen, om enn sidrumpet.
Beste spor:
"Old school", "That ain't good".
| 0
|
704198
|
Visepop
En ny Bremnes debuterer på plate, uten noen familiekobling til resten.
Øyvind Bremnes stammer fra Enebakk og byr på en miks av visepop, jazz og latino.
I ryggen har han en dyktig gjeng musikere som setter sitt stempel på sangene – hør den strålende blåserrekka i "Robin Hood".
Bremnes har ingen stor stemme, men han er han historieforteller med mye på hjertet.
Beste spor:
"Bredt og langsomt".
| 0
|
704202
|
Hoder vil rulle i California
The Coup startet som en politisk venstrevridd hip hop-gruppe i 1990.
På sitt sjette album tar de et langt skritt over i fønkrocken.
De dropper samplingen og spiller instrumentene selv, men budskapet er det samme.
Blant gjestene finner vi Justin Sane fra pønkbandet Anti-Flag i "Your parent's cocaine", folksangeren Jolie Holland i "This year" og støyrockerne Japanther i "Long Island iced tea, neat".
Jentekoringen i "My murder, my love" er av det gode, gamle slaget.
Oakland-bandet med Boots Riley i spissen har kanskje ikke så store illusjoner om å kunne forandre verden etter alle disse årene, men med solide doser humor fører de kampen videre og synger lystig om å ta i bruk giljotinen.
Beste spor:
"Strange aritmetic", "Your parent's cocaine", "Violet", "The guillotine".
| 1
|
704203
|
Om fødsel, død, lykke og sorg
Allan Carl Newman er sjefen i Vancouver-bandet The New Pornographers og forkorter fornavnet til initialene når han gir ut soloalbum.
Kollega Neko Case er med på hans tredje plate, men musikken er enklere og tekstene mer personlige enn i deres felles band.
I "They should have shut down the streets" handler det om morens død, og Newman kaller det en plate der fødsel, død, lykke og sorg går hånd i hånd.
"Is it too much to lose/or too little left to live for", synger 44-åringen i "Wasted English".
Han er glad i treblåsere, synth og akustiske gitarer, gjerne lagvis.
En plate som kunne vært laget på 70-tallet, uten at den tilhører gårsdagen.
Beste spor:
"I'm not talking", "Encyclopedia of classic takedowns", "There's money in new wave", "They should have shut down the streets".
| 1
|
704204
|
Stillheten senker seg
Yo La Tengo er i stand til å skrive usedvanlig vakre sanger, men blander vanligvis disse med mer utilgjengelige ting – gjerne av det langvarige slaget.
Det kan være grunnen til at de aldri har solgt mange plater, til tross for årevis med kritikerros.
Lang åpning
De står på listen over også denne anmelders favorittband, og nå kommer de med en plate som ikke bør skremme kjøperne.
Riktignok åpner de med nesten sju minutter lange "Ohm".
En fin sang, men pakket inn i ull og dobbelt så lang som den godt kunne vært.
Samtidig domineres den av en flott melodi, og den skurrende gitarveggen får aldri lov til å vokse seg uovervinnelig.
"Ohm" hadde vært et flott sistekutt, men Yo La Tengo er nå en gang seg selv.
I retning pop
Til gjengjeld er "Is that enough" en melodiøs perle med strykere og enkelt gitarspill.
Sangen domineres av den varme stemmen til Ira Kaplan, og litt smågrums i lydbildet hører med.
En shoegazer-ballade fra øverste hylle.
På "Well you better" er lydbildet renset enda mer, og sangen drives fram av synther og trommene til Georgia Hubley.
Med sine 2 minutter og 39 sekunder er den det nærmeste Yo La Tengo kommer til en ren poplåt.
Melodiøst
Med "Paddle forward" kunne de funnet på å la seile inn i ukjent farvann, men de klokker kuttet inn på under tre minutter og forlater aldri den flotte melodien som ligger der.
"Stupid things" demonstrerer det som gjør Yo La Tengo til Yo La Tengo; intrikat instrumentering, intim vokal, intenst melodiøst.
Vi er midtveis, og det er nå du venter at trioen skal forlate den brede landevei og finne en smal, kronglete sti.
Istedenfor senker de farten og tar seg tid til å lukte på blomstene.
Mer innadvendt
Akustisk klimprende "I'll be around" vil ikke skremme noen, selv om sangen til gjengjeld er albumets minst spennende.
På "Cornelia and Jane" overtar Hubley vokalen, mens gitaren til Kaplan bringer et sakte ekko av gammel surfpop.
Yo La Tengo er inne i mer innadvendt, mediterende leie enn på starten av platen, men melodiene er fortsatt sterke.
På "Two trains" nynner Kaplan "du-du-du-du-du" som om han i halvsøvne prøver å komme på refrenget i "Walk on the wild side".
"The point of it" fortsetter i samme drømmende lei, før platen får en fin avslutning med "Before we run".
Strykerne er tilbake, og Hubley synger dempet om å komme seg vekk.
Vil ikke gi tapt
Yo La Tengo er preget av et levd liv.
De synger om alderdom, personlige tragedier og sterke følelser.
Åpningskuttet "Ohm" setter standarden:
We try not to lose our hearts
Not to lose our minds
Beste spor:
"Is that enough", "Well you better".
| 1
|
704209
|
71 steintøffe 2012-minutter
Dette er en overligger fra høsten, men den fortjener å nevnes.
Amanda Palmer er halvparten av The Dresden Dolls og halvparten av Evylyn Evylyn.
Her opptrer hun med backingbandet The Grand Theft Orchestra i ryggen.
Det betyr alt fra glam, goth og new wave til gitarpop, klassisk piano og strykere, og på "Melody Dean" har hun med seg David J fra Bauhaus/Love and Rockets – en av rockens mer kule typer.
Og når vi først snakker om kul; Amanda er kona til tegneserieguden Neil Gaiman.
Denne platen finansierte hun ved hjelp av fansen, som betalte inn nesten sju millioner kroner på forhånd.
Det er mye penger, men resultatet er blitt flott.
Dette er enkelt og greit en av de tøffeste platene som kom i fjor.
Beste spor:
"Smile", "Do it with a rockstar", "Bottomfeeder", "Massachusetts Avenue", "Melody Dean".
| 1
|
704210
|
Noe godt er på vei fra Sverige
Googler du Yast, får du henvisninger til et Linux-program.
Gravere du litt dypere, vil du finne et band som kommer med sitt første album 30. januar.
Som så mange andre svensker, har de et godt tak på det melodiøse.
Lo fi-romantikere kaller de seg, og den drømmende popen flyter behagelig av sted.
Yast ble dannet i stålverksbyen Sandviken og har siden forflyttet seg til Malmö.
Debutsinglen "Believes" kom i fjor og førte til platekontrakt.
To nye singler har varmet opp markedet.
Disse er med, men albumet har mer å by på.
Yast er lyden av en varm sommerdag for lenge siden, da verden var full av håp og fremtiden så lys ut.
Det gjør den for Yast også.
Det er all grunn til å anta de fem herrene blir neste blågule eksportvare.
Beste spor:
"Yast", "Believes", "Strangelife", "Joy".
| 1
|
704211
|
En utmerket pophåndverker
Han står i fare for å bli for navlebeskuende på sitt norskspråklige album nummer to, men Asbjørn Ribe lager samtidig pop som skiller seg ut.
Hyllestsangen "Birkeland" til hjembygda på Sørlandet passer best i en fest på kommunehuset, og oppvekstlåten "Det er nok sant at vi lo av deg, Trond" har flere ord enn godt er.
Samtidig er sangene på platen mesterlig pakket inn, med både Thom Hell og Jonas Alaska i koret.
Ribe har en fortid som aliaset Ornand Altenburg og som medlem av Number Seven Deli og Jim Stärk.
Som norsk visedikter trenger han fortsatt finsliping, men som popsnekker er han utlært.
Den nedstrippete kombinasjonen av flygel og blåsere i sistekuttet "Avreisevise" er førsteklasses.
Beste spor:
"Jeg ser bare deg", "Du sier ikke nei", "Avreisevise".
| 1
|
704213
|
Vel verd å plukke fram igjen
Dette er sanger spilt av Øyvind Svele mellom 1994 og 2002, viser av singer/songwriter-typen.
Vi aner Neil Young her og der.
Noe ble gitt ut på et italiensk plateselskap i 1999, andre låter er blitt liggende inntil nå.
Mye er gjort hjemme foran pc-en, og hjemmeopptak har sine begrensinger når det kommer til nyanser i lydbildet.
Samtidig er Stavanger-musikeren en perfeksjonist når det gjelder arbeidet, og lyden er egentlig overraskende god.
Det skader ikke at en rekke dyktige folk deltar underveis, inkludert Thomas Dybdahl, Espen Noreger og Stian Tønnesen.
Med unntak av David Grays "Twilight" har Svele skrevet låtene selv.
Det bør han absolutt ikke stoppe med, selv om fotointeressen spiser tid.
Jevnt bra, pluss et par skikkelige perler.
Beste spor:
"Happy pretender", "Roses", "Country home".
| 1
|
704214
|
Klassiker i luksusdrakt
Mye negativt er sagt om cd-ens lyd og cd-ens framtid.
Vel, kanskje den varmere vinyllyden er å foretrekke og kanskje nettdistribuerte digitalfiler vil utkonkurrere andre formater.
Cd-en har likevel sine gode sider, og en av dem er muligheten til å lage nye pakker.
Helt siden cd-ens spede barndom har man utnyttet muligheten til å lansere gamle album i utvidete utgaver med ekstrakutt, alternative opptak og annet snacks for fansen.
Det er slett ikke alltid ekstrakuttene er så vesentlige, men plater med for eksempel The Who, Byrds og Elvis Costello har kommet i nye cd-utgaver med uutgitte kutt som er vel verd å få med seg.
Førjulstiden er høysesong for denne typen utgivelser, i tillegg til konsertalbum og samlealbum.
Her er en deluxe-utgave som fortjener en plass under juletreet:
The Velvet Underground er blant rockens banebrytere.
Bandet holdt hus i New York fra 1964 til 1973, med noen kortere gjenopplivinger.
Bandet ble aldri noen salgssuksess i sin levetid, men et velkjent sitat fra Brian Eno lyder omtrent slik:
Selv om de bare solgte 30.000 eksemplarer av sin første plate, startet hver av de 30.000 som kjøpte platen, et band.Her er denne platen i utvidet utgave, med alternative versjoner, ubrukte studio-opptak og øvinger på The Factory – Andy Warhols samlingsplass for New Yorks alternative kunstnere.
Warhol var i denne perioden bandets manager, og han lagde det berømte plateomslaget med et banan-klistremerke som kunne tas av, med en hudfarget banan under.
Lou Reed og John Cale var kjernen, mens tyske Nico ble hyret inn som vokalist på tre kutt og som bakgrunnsanger på et fjerde.
Albumet byr på fantastiske sanger som "Sunday morning", "I'm waiting for my man", "All tomorrow's parties", "Heroin" og "There she goes again" og er 45 år etter utgivelsen fortsatt et av rockens fineste øyeblikk.
Fås også som en boks på seks cd-er, der monomiksene er med.
Ikke noe av dette er nødvendig, men selve albumet bør alle med interesse for rock ha hørt.
| 1
|
704215
|
Da Clapton ble allemannseie
Eric Clapton har gått gjennom mange faser; fra bluesmusiker til gitargud til markedsfører av reggae til popstjerne.
I 1977 kom soloalbumet "Slowhand", titulert etter kallenavnet han pådro seg midt på 60-tallet mens han spilte i John Mayall & the Bluesbreakers.
Albumet klatret til andreplass i USA og inneholdt hitsinglene "Cocaine", "Lay down sally" og "Wonderful tonight".
Sistnevnte er blitt stående som en av hans mest ihjelspilte.
Egentlig en vakker sang, men samtidig en som ble fanget opp av et helt annet publikum enn artistens gamle fans.
Som Ulf Lundells "Öppna landskap", Slades "My oh my", David Bowies "Let's dance", Leonard Cohens "I'm your man" og Dr. Hooks "Only sixteen", bare for å nevne noen likende tilfeller fra 70— og 80-tallet.
"Slowhand" står seg godt etter 35 år, men jeg sluttet tidlig å spille platen.
Kanskje det er på tide med noen nye runder.
Deluxe-utgaven er remastret og inneholder fire ekstra kutt fra studioinnspillingen, inkludert vakre "Looking at the rain" og "Stars, strays and ashtrays".
I tillegg får du konsertopptak fra Hammersmith Odeon i 1977.
Velger du super-deluxe-utgaven, får du surround-lyd pluss flere konsertkutt.
| 1
|
704217
|
Mestermøte på midten
Før var det Kingston-trollmannen Lee Perry som lagde kompet mens andre sang.
Her er det derimot den engelske ambient/tekno-duoen The Orb som sørger for rytmene mens den gamle reggae-helten tar vokalen.
De virker ikke umiddelbart som noen opplagte samarbeidspartnere, men Alex Paterson og Thomas Fehlman i The Orb er nært knyttet til dub, en sjanger som Lee Perry i aller høyeste grad var med på å utforme.
Låtene her er skrevet av de tre i samarbeid, med unntak av Perry/Junior Murvins gamle "Police & thieves".
Perrys tidvis maniske vokal gir ikke alltid mening, men den er tøff å lytte til.
The Orb har ofret de harde danserytmene til fordel for et tilbakelent dub/house/reggae-komp skreddersydd for Perry.
Jo da, dette funker utmerket for alle parter.
Beste spor:
"Man in the moon", "Thirsty".
| 1
|
704218
|
Med svakhet for gamle helter
Bruno Mars åpner album nummer to som et polert ekko av Rod Stewart fra 40 år tilbake.
Dessverre forlater han raskt den smale sti til fordel for et lydbilde med bredere salgsappell i 2012, og når refrenget på "Young girls" kommer, har jeg mistet interessen.
Den vender ikke tilbake i neste kutt, selv om "Locked out of heaven" er første single.
Kvasi-reggae ala gammel Police burde forbli et lukket kapittel.
Mars er bedre når han tar reggaen på alvor i "Show me", med Jamaica-produsent Supa Dups til å passe på.
Michael Jackson-inspirerte "Money make her smile" har også en viss sjarm, og soulballaden "If i knew" er en fin avslutning.
27-åringen fra Honolulu solgte seks millioner eksemplarer av debutalbumet "Doo-wops & hooligans", og du vil finne ham på listene nå også.
Beste spor:
"Young girls", "Show me", "If I knew".
| 0
|
704220
|
Tilbake der de er best
Mannsgjengen i Ryfylke har etter 22 år funnet en erstatning for Rønnaug Foss Alsvik.
De markerer dette ved å åpne platen med "Vie dagen te solå" – et av Alsviks gamle paradenumre, nå med Anita Nymann Tønnesen som vokalist.
Melodien fra 1985 er komponert av Ryfylke-veteran Bjørn Aslaksen, som sammen med veteran-kollega Bjørn Vige er gruppas låtskrivere.
En flott sang, selv om den understreker at Ryfylke ikke lager fullt så gode ting som dette lenger.
Påfølgende "Holda deg i hånda" er likevel ikke noen dårlig vise, sunget av Bjørn Vige og Anita Nymann Tønnesen.
Sangen er av godt, gammelt Ryfylke-merke, og den følges av "Kom vind" med tekst av Gunnar Roaldkvam.
Denne gang er Holger Austvoll duettpartner til Anita.
Så følger to sanger om Angelica, der en sankthansnatt i Ryfylke ender med kul på ungpikemagen.Resten av de 15 kuttene holder også et godt nivå, og Austvoll forsvarer den mannlige sangerære i "Slepp meg inn, Elisabeth".
Tor Selvær gjør også en flott vokalinnsats i det vare tittelkuttet "Ei striba med lys".
"Farvel" skal visstnok være en gammel sang som Bjørn Aslaksen skrev for Barock, som han var med i før Ryfylke-tiden.
Bonuskuttet "Kvide jul" er en aldeles nydelig sang, men dessverre ikke nevnt i heftet.
Spill den fram mot jul likevel.
Det var opplagt at Ryfylke manglet en kvinnelig vokalist på fjorårets comeback.
Nå er hun der, og hun var vel verd å vente på.
Beste spor:
"Vie dagen te solå", "Kom vind", Ei striba med lys", "Kvide jul".
| 1
|
704221
|
Der gatene er lagd av gull
Når verden går meg imot – som vanlig – er det godt å sette på plater som denne.
Misjonærsønnen Matthew E. White fra Richmond i Virginia har en varm, medfølende stemme som skaper illusjonen av at universet har en mening.
Selv en sang skrevet samme kveld som en yngre fetter døde, bærer i seg vissheten om at noe bedre venter.
"Gone away" et farvel fylt med nakent savn, ubesvarte spørsmål og ønske om hevn over det onde.
Det er noe alle kan identifisere seg med, men i ti minutter lange "Brazos" tipper han over.
Hans blanding av soul, fønk, country og gospel speiler Lambchop anno "Nixon", Al Green, Randy Newman og Spiritualized, forsynt med blåsere, strykere og et kor.
Og han fletter inn Jimmy Cliff.
Strålende.
Beste spor:
"One of these days", "Will you love me", "Gone away".
| 1
|
704222
|
Første livealbum på 20 år
AC/DC er ute med sin første konsertplate på 20 år.
Opptakene er fra River Plate i Argentina, og søramerikanske konsertgjengere er kjent for å gi jernet – bare spør stavangerske metalband som har turnert der.
På "Back in black" synger publikum faktisk gitarriffet i åpningen, og det er sånne konsertalbum vi vil ha.
"Dirty deeds done cheap", "Thunderstruck", "You shook me all night long", "Whole lotta Rosie" og "Highway to hell" utløser de samme brølene fra dypet.
Vi får heller tåle at sangene fra det ferskeste albumet "Black ice" ikke utløser samme reaksjon.
19 kutt fordelt på to cd-er.
| 1
|
704223
|
Simon på hjemmebane
Paul Simon har laget noen av historiens fineste sanger.
Her fremfører han 20 av dem på hjemmebane i New York, 6. juni i fjor i Webster Hall.
Dvd følger med.
Flotte "Dazzling blue" fra fjorårets "So beautiful or so what" er med, men brorparten består av klassikere som "50 ways to leave your lover", "Mother and child reunion", "Slip slidin' away", "Diamonds on the soles of her shoes", "The sound of silence" og "Kodachrome".
Han runder av med "Still crazy after all these years".
Den kamerunske gitaristen Vincent Nguini har fulgt Simon siden "Rhythm of the saints" i 1990, og ellers i bandet finner du folk som den sørafrikanske multiinstrumentalisten Tony Cedras, Brooklyn-pianisten Mick Rossi og verdensmusikeren Jamey Haddad.
Dette er folk som tilfører sangene en ny dimensjon, med respekt for originalene.
| 1
|
704224
|
Harmonisk veteranmøte
Buddy Miller og Jim Lauderdale er utmerkede hver for seg, og sammen er de ikke noe dårligere.
Buddy bor i Nashville, og Jim Lauderdale er invitert inn i hjemmestudioet.
De er veteraner innen det som etter hvert har fått merkelappen americana og byr her på en blanding av egenskrevne sanger, lån og tradlåter.
Den positive overraskelsen er hvordan de to røffe stemmene smelter sammen til noe som ligner en klassisk brødreduo.
Harmoniene til Louvin Brothers er ikke så langt unna.
Når de i tillegg skriver flotte sanger i lag, er dette et samarbeid som bør få en oppfølger.
Buddys kone Julie bidrar på låtskriversiden, men overlater vokalen til gutta.
Beste spor:
"Lost my job of loving you", "That's not even why I love you", "It's hurts me".
| 1
|
704226
|
Skittent i krokene
Amund Maarud ga ut sin første plate som tenåring, har gitt ut album under tre bandnavn og 31 år gammel er han blant landets ledende bluesgitarister.
På soloalbum nummer to nærmer han seg 70-tallsrocken og navn som The Doors, Led Zeppelin, Deep Purple og ZZ Top.
Lydbildet er fyldig og flott, forsterket med blåsere, orgel, piano og steelgitar – og med mye deilig møkk i krokene.
Beste spor:
"Graintrain captain", "Running on empty".
| 1
|
704227
|
Med cowgirl-hatten på hodet
Sissel Kyrkjebø dro til Nashville for å finne inspirasjon før forrige plate, og nå er det Hanne Sørvaag som har vært på tur.
Sangene på den countrypregede popplaten er skrevet i samarbeid med blant annet Laila Samuelsen (The Tuesdays) og amerikanske låtskrivere.
På "Love is never a mistake" har Sørvaag med seg svenske Jill Johnson, og "I hope I dream" synges i duett med danske Tobias Stenkjær.
Altså en temmelig internasjonal utgivelse fra årets "Skal vi danse"-vinner.
Sørvaags "jordnær jente fra Tjensvoll"-image passer til det romantiserte bildet av den amerikanske landsbygda, men kanskje hun skulle spilt inn platen der borte istedenfor å safe i et Oslo-studio.
Resultatet er pent, men for pregløst til at sangene kommer til sin rett.
Beste spor:
"One of everything", "I hope I dream".
| 0
|
704229
|
Bra begynnelse
Etter Gahls og Kings mislykkede kuppforsøk i Gorgoroth for noen år siden, forlot de bandet og dannet God Seed.
Det var nok det beste for alle parter.
Gaahls vokal har kanskje aldri vært bedre.
De relativt enkle komposisjonene gjør inntrykk av å være mer komplekse enn de egentlig er, takket være et organisk, nesten rotete og skittenvakkert lydbilde.
Dette kler musikken godt.
Geir Bratlands flotte orgelspill gir den ekstra dybden som gjør at denne utgivelsen hever seg opp fra de tallrike gjennomsnittsbandene innenfor norsk black metal.
At Gaahl viser det store registeret i stemmen, bidrar også til å skape et mer variert og teatralsk inntrykk.
Å påstå at bandet tilfører sjangeren noe nytt, ville være å dra det litt vel langt.
Det har likevel sitt særpreg, på godt og vondt.
Beste spor:
"Hinstu dagar".
| 1
|
704230
|
Bonham jr.på trommer
Led Zeppelin holdt det gående fra 1968 til 1980 og med noen korte opptredener siden.
10. desember 2007 spilte Jimmy Page, Robert Plant og John Paul Jones en konsert på O2 Arena i London, med Jason Bonham – John Bonhams sønn – på trommer.
Dette var deres første fulle konsert siden Johns død i 1980.
Konserten var for å minnes en annen; Ahmet Ertegün som døde 83 år gammel året før.
Han var tidligere sjef for plateselskapet Atlantic og av vesentlig betydning for Led Zeppelins strålende karriere.
Unge Jason gjør en solid innsats, og gamlingene har energien i behold.
"Black dog" er like tøff som den var i 1971, og de kommer helskinnet fra "Stairway to Heaven".
Mer forlanger jeg ikke.
Når de så avslutter med friske versjoner av "Whole lotta love" og "Rock and roll", er det all grunn til ønske til man var der.
20 millioner prøvde å kjøpe billett, bare 18.000 fikk plass.16 sanger fordelt på cd-er og en dvd i tillegg.
| 1
|
704233
|
Trønder-jul
Få ting slår guttekor når den høytidsstemte julestemningen skal synges inn, og Nidarosdomens guttekor svikter ikke.
Kjente lokale artister som Arve Tellefsen og Åge Aleksandersen bidrar til at variasjonen blir akkurat passelig stor, selv om det hovedsakelig er koret som bærer denne innspillingen.
Jeg vet at juleevangeliet hører tiden til, men jeg stusser likevel på valget om å ta med en opplesning mellom sangene.
Ellers bra.
Beste spor:
"Julesang".
| 1
|
704234
|
Løfter humøret
Cee Lo Green tar med seg trøkket fra Gnarls Barkley på "What Christmas means to me".
Duetten med Christina Aguilera i "Baby it's cold outside" er mer ordinær, og "This Christmas song" er kjedelig.
Det tar seg opp med englekoring og bjeller i "White Christmas".
"All I need is love" med The Muppets er morsom, og Greens magi gjør Grinch-sangen stilig.
Til og med Rod Stewart får nytt liv på platen!
Beste spor:
"What Christmas means to me".
| 1
|
704236
|
Vellykket skritt i ny retning
Ljos, ljos og meire ljos, synger hun.
Det er det vi trenger nå.
Etter å ha gitt ut albumet "Heimafrå" med Odd Nordstoga i 2013, solodebuterte Ingebjørg Bratland med "Berre meg" i fjor.
På oppfølgeren har 25-åringen fra Vinje i Telemark skrevet ni av de ti sangene selv.
Den siste er "Fordi eg elskar deg", en oversettelse av Bob Dylans "To make you feel my love".
Der klarer hun kunststykket å gjøre Dylan-sangen til sin egen.
Med Espen Lind og Geir Hvidsten som produsenter på platen utforsker hun visepop med drypp av elektronika, uten at hun helt har forlatt folkemusikken.
En flott blanding, slik denne enestående stemmen fortjener.
Beste spor:
"Fordi eg elskar deg", "Ljos", "Oslonatta", "Ein liten song".
| 1
|
704237
|
Krevende dystopi
Arcas andre album er en tålmodighetstest vel verdt å lytte til.
Den London-baserte artisten og produsenten Arca har gjort seg bemerket for sin dystre og eksperimentelle elektronika.
I løpet av de siste årene har han samarbeidet med store navn som Kanye West, Björk og FKA Twigs.
Disse velkjente artistene har nytt godt av venezuelanske Alejandro Ghersis ukonvensjonalitet, og han har tilført noe særeget til alle disse samarbeidene.
«Mutant» utfolder seg over 20 låter fordelt på nesten nøyaktig en time.
Det er vanskelig å vurdere låtene hver for seg, da albumet oppleves mer som et slags symfonisk verk.
Om du ikke konsentrerer deg, låter det som en kaotisk kakafoni av ubehag.
Dette er ikke bakgrunnmusikk for en koselig førjulskveld med gløgg og gode venner.
Arca følger ingen sjangre eller spilleregler.
Det hakkes, stikkes, vris og vrenges.
Det er mørkt, industrielt og seksuelt, ien slags tilbakeholden brutalitet.
Mellom dissonansen og dystopien som råder på spor som «Anger» og «Umbilical» er der ren skjønnhet å spore, særlig på siste halvdel av albumet.
«Front load» er en av de mer behagelige låtene, der lytteren endelig kan puste ut.
Den følges opp av den delikate «Gratitude», der disharmoniske, men varme innslag av strengeinstrumenter (eller noe som høres slik ut) gir gjenklang langt inn i øregangene.
Tredje siste låt, «Faggot», er igjen mer voldsom –og når enden endelig er der, er jeg en sliten, men takknemlig lytter.
For en reise!
«Mutant» er mesterlig urovekkende, samtidig som det er flytende og vakkert.
Mer enn å formidle følelser, forsøker Arca å vekke dem i oss – om det så måtte være paranoia eller melankoli.
Jeg kunne veldig gjerne tenkt meg å oppleve Arca og hans muterte elektronika live i nær framtid.
Beste spor:
«Vanity», «Faggot», «Snakes».
| 1
|
704239
|
Elva flommet over
"The river" vokste til et dobbeltalbum, men det var sanger nok til mye mer.
Det var med "The river" at Bruce Springsteen i 1980 for første gang toppet hjemlandets albumlister.
Samtidig brakte singlen "Hungry heart" ham inn på topp ti, med en femteplass.
Høyere har han bare vært med andreplassen til "Dancing in the dark" fire år senere.Springsteen er først og fremst en albumartist.
"Born to run" var det store gjennombruddet, "The river" gjorde ham til allemannseie og "Born in the U.S.A" sendte ham til himmels.
Samtidig er det dem som mener at dystre "Darkness on the edge of town" er bedre.
Og hva med 11. september-albumet "The rising"?
Nedstrippede "Nebraska"?
"The wild, the innocent & the E Street shuffle" eller "Tunnel of love"?
Det var "The river"-turneen som brakte ham til Norge og stappfulle Drammenshallen i 1981.
Albumet toppet norske lister, og ryktene gikk om mannens konserter.
Han levde opp til forventingene og mer til.
Under arbeidet med "Darkness on the edge of town", var "Independence Day", "Point Blank", "The ties that bind", "Ramrod" og "Sherry Darling" blant sangene som ble til overs.
Disse skulle dannet stammen i neste album, "The ties that bind".
Det var klart til utgivelse i 1979, men Springsteen ombestemte seg.
Han ville gjøre tematikken bredere, musikken mer innholdsrik, mer variert.
Mer lik de lange konsertene.
Balladene måtte balanseres med treminutters poplåter.
Dermed trakk han platen tilbake og vendte tilbake til studio.
Det viste seg at selv dobbeltalbumet ikke kunne romme alt.
Boksen som gis ut nå, markerer at det er 35 år siden "The river" kom ut.
Den er på fire cd-er og tre dvd-er.
Det betyr 52 sanger pluss fire timer med video.
Og en bok med 200 bilder.Hele "The river" er selvsagt med, pluss de ti sangene som utgjorde vrakede "The ties that bind".
Sju av dem kom siden med på "The river".
I tillegg kommer en hel cd med sanger som ikke fikk plass.
Noen havnet som b-sider på singler, mens en haug var med på boksen "Tracks" i 1998.
Likevel har halvparten av de 22 tiloversblitte sangene ikke vært utgitt før.
Det er ingen grunn til at minst sju-åtte av disse ikke kunne vært med på "The river".
Annet enn at det ikke var plass.
Og når det ikke var det, hvilke sanger skulle de i tilfelle vært byttet ut med?
Det finnes ikke fyllmasse der, ingen sanger som går på tomgang.
Ikke alle ekstrakuttene er like bra, men det er ikke vanskelig å høre at selv skissen "Mr. Outside" kunne blitt en flott låt.
Noen sanger er kanskje betraktet som for like andre, og noen ville passet bedre til andre artister.
Som Clash-aktige "Living on the edge of the world".
Andre ting ville passet hans eget forbilde Gary U.S. Bonds, som i denne perioden fikk fire andre sanger av Springsteen.
Han ga også én til Warren Zevon, og "Hungry heart" ville han gi til The Ramones før manageren Jon Landau stoppet ham.
Beste "nye" låter:
"Meet me in the city", "Stray bullet", "Where the bands are", "I wanna be with you", "Cindy", "Loose end".
| 1
|
704240
|
- Livet mitt fikk et perfekt soundtrack
Ingrid Andsnes sier selv at kampen med dette storverket av Beethoven ble synonym med kampen og transformasjonen i hennes eget liv.
Nettopp dette verket, et av klavermusikkens største og vanskeligste, tok Andsnes fatt på etter en krevende sykdomsperiode.
Men nettopp innstuderingen og fremførelsen av det største variasjonsverket ved siden av Bachs Goldbergvariasjoner, har blitt en slags forløsning – uten at det skal ha religiøse overtoner.
For med denne innspillingen gjør Andsnes et stort byks fremover i sin pianistkarriere.
Hun trenger dypt ned musikalsk i hver enkel variasjon og det er en kraft her som hun aldri har oppvist tidligere.
Jeg har heller aldri hørt henne teknisk så briljant.
33 + 1 står for de 33 variasjonene Beethoven laget over en liten og enkel vals av komponisten Anton Diabelli fra 1819.
+ 1 betegner Lars Petter Hagens kadens, der Andsnes bruker e-bow på flygelets strenger.
Det var Andsnes som spurte Hagen om å lage denne kadensen som er på ca. 5 minutter og plassert før den siste variasjonen.
Som så ofte når samtidskomponister går inn i et historisk verk, blir dette et slags lydlig slør som erindringen vi har av Beethovens variasjoner fremtrer gjennom.
Det er nennsomt gjort.
Historien bak Diabelli-variasjonene er denne:
Diabelli ba komponister, musikanter, virtuoser i Wien-området om å lage en variasjon til hans vals.
Både Schubert og Lizst og en rekke andre sendte sine stykker inn – Lizst var på den tiden barer 12 år gammel.
Beethoven nølte først, men det endte med at den gamle i 1823 sendte inn 33 variasjoner, og det er unødvendig å si at han tok luven fra alle andre.
Dette kjempeverket sprengte alle grenser.
I den første variasjonen slår han liksom valsen i stykker, for deretter med geniale improvisasjoner å forvandle temaet til alle slags karakterer: muntre, åndfulle, lidenskapelige, kraftfulle, mystiske.
Det mangler ikke på innspillinger av dette verket som har utfordret de aller største pianister.
Målt mot disse har Ingrid Andsnes ikke stor nok dynamisk spennvidde.
Mange tolkninger har også større spenn i tempo.
Men Andsnes har så visst satt sitt eget stempel på de 33 variasjonene, hennes tolkning har den rette balanse mellom strenghet og frihet.
| 1
|
704242
|
Gir jula en blå sjel
Vil du ha en skikkelig Memphis-jul, kan du dra til Sverige.
Der kompes Elin Ruth Sigvardsson av The Beat From Palookaville, en gjeng med godt grep rundt tradisjonell Memphis-soul.
Det er hit sangene tas, inkludert Tom Waits' "Christmas card from a hooker in Minneapolis".
Elin Ruth åpner på Waits-vis som en pianosanger sent på natten, før orgel og trompet melder seg.Hun fortsetter enda bedre med soultunge "The more the Christmas, the less the love".
Tittelkuttet "Christmas is a drag" heller mot rock, men med samme blåmalte ramme.
"I need me somebody" kommer med gospelkoring.
"Christmas Day" er platens partystund, før hun avslutter lavmælt med John Prines nydelige "Christmas in prison".
Beste spor:
"The more the Christmas, the less the love", "I need me somebody", "Christmas is sooner than you think".
| 1
|
704243
|
Innviklet i julepynten
Potensielt knallfine vokalister, men helt middels musisering rundt.
Ny juleplate fra familien Akselsen, kjent for sin taterbakgrunn og tidvis fantastiske formidling, særlig av gamle, glemte sanger.Produsent Freddy Holm klarer ikke helt å fargelegge Akselsen sine slik for eksempel Stian Carstensen tidligere har gjort.
Det blir litt for polert, og det er ikke der Elias og hans etterkommere passer best.
"Fred på jord" er flott, nakent med kirkeorgel og hele familien på sang.
"Glade jul" får vi i en tradisjonell rett-fram-versjon med forsiktig perkusjon, gitarer, piano og julepynt.
"Romjulsdrøm" følger samme mønster.
Fint, men tradisjonelt og gjort mange ganger før.
Det generelle inntrykket er at potensielt spennende, annerledes og skikkelig rotfesta vokalister ikke får det bakteppet som kunne gjort dette til nok en flott Akselsen-utgivelse.
Beste spor:
"Fred på jord", "Deilig er jorden".
| 0
|
704244
|
Folkejol fra flinke folk
Flott folkemusikkplate, helt uten glitter.
Aasmund Nordstoga og Gunnhild Sundli har laget en aldeles finfin juleplate med utgangspunkt i sin juleturné "Sæle jolekveld".
Platen preges av en fin kontrast mellom stemmene, flott arrangert med munnharper, fele, strengeinstrumenter og perkusjon.
Målet er kav nynorsk, sangene framføres i gamle versjoner et sted mellom vise— og folkemusikktradisjonen.
Lite kos-kos, men likevel flott, fylt av nerve og fritt for glitter.
To kyndige vokalister, gode musikere, godt sangutvalg og smart laget.
Når man først skal gi ut juleplate, er dette måten å gjøre det på.
Beste spor:
"Mitt hjerte alltid vanker", "Eit barn er født i Betlehem".
| 1
|
704245
|
Noe nytt og nytt tak på det gamle
Funk-kverna maler tungt i vei med retrosoul av solid merke.
Navn som Jackson 5, Stevie Wonder, Carla Thomas og Phil Spector sørget for flott julemusikk i soulens gullalder, men det har vært tynt siden 70-tallet.Sharon Jones står bak et av de senere års beste bidrag med "Ain't no chimneys in the project".
Som liten jente undret hun seg over hvordan julenissen kunne dele ut gaver i slummen når det ikke var piper der.
Nå er hun 59 år, og sangen lagde hun i 2009.
Den er naturlig nok med når hun og The Dap-Kings tar for seg juleklassikere og egne ting.
Brooklyn-gjengens "White Christmas" må være noe nær rekord-energisk, mens "God rest ye merry gentlemen" gis en Dovregubben-intro.
Beste spor:
"Ain't no chimneys in the project", "Please come home for Christmas", "God rest ye merry gentlemen".
| 1
|
704247
|
Engelsk vinter med plass til julefeiring
Et vinteralbum eller et julealbum?
Ja takk, begge deler.
Smoke Fairies' femte album lansers som vinteralbum framfor et julealbum.
Samtidig er det nok av julerelatert stoff her.Chichester-duoen Katherine Blamire og Jessica Davies åpner storslått med "Christmas without a kiss", svever høyt med "3 kings" og har med seg Handsome Familys alternative julesang "So much wine".
"Give and receive" nevner en barnefødsel som får stor betydning, mens "Bad good" stiller spørsmålet om man har oppført seg bra nok til at nissen kommer.
Ellers er det mye snø i titlene, så vinter-stemplet er heller ikke så galt for dette albumet med indie, folk og drømmende pop.
Beste spor:
"Christmas without a kiss", "Give and receive", "Circles in the snow", "So much wine".
| 1
|
704248
|
Melankoli og håp går hånd i hånd
Det finnes juleglede her, men den er av det stillferdige slaget.
Sofia Karlsson er en visesanger av klassisk, svensk format.
Her har hun fått med seg Martin Hederos, som siden nedleggelsen av The Soundtrack Of Our Lives har spilt i Tonbruket og med folk som Lundell og Sundström.
Her har han funnet et gammelt piano, i møtet med Karlssons varme stemme.Det synges på svensk og engelsk, både gamle klassikere og ting de har skrevet sammen.
Ikke noe uvanlig med dette opplegget, men det hjelper at det er to førsteklasses artister som har slått seg sammen.
De åpner med "O helga natt", uten noe forsøk på å overgå Jussi Björling.
De demper seg isteden godt ned, som på sine, egne flotte sanger.
Beste spor:
"O helga natt", "Jul jul jul", "Julkortet", "Olive tree".
"Kom med mig".
| 1
|
704249
|
Jul uten bjeller
Å lage en juleplate med nesten bare nye sanger, er uvanlig.
Å lage to, nærmer seg det unike.
For fire år siden gikk medlemmer av ulike band sammen for å lage en juleplate.
Den Oslo-baserte gjengen kalte platen enkelt og greit for "Christmas".
Siden har de turnert med julemusikk hver desember.
Det har ført til en ny juleplate, like enkelt og greit kalt "Christmas II".
Foretrekker du vinyl, gis den ut som et dobbeltalbum sammen med vinylutgaven av den første – vel verd å ha.
Sunturns består av Sjur Lyseid (The Little Hands of Asphalt og Monzano), Ola Innset (Making Marks og The Little Hands of Asphalt), Eivind Almhjell (The Little Hands of Asphalt og Monzano), Jørgen Nordby (Making Marks, Moddi og Like Spinning) og Einar Stray (Einar Stray Orchestra og Moddi).
De styrer unna julete innpakning, men tekstene kretser rundt høytiden.
De åpner med "Sunni", om jenta som synger julesanger.
Og synger man om jul, åpner det for nye mulighet til rim:
She said she was fine
eating her clementine
Når jula får indie-innpakning, er den ofte av det melankolske slaget.
Sunturns er ikke noe unntak, selv om de spenner forholdsvis vidt.
Dette er pop, men pop plassert innenfor det som de siste årene har etablert en ny form for julemusikk.
Selv når Sunturns synger om juleklokker i "Christmas bells, wedding bells", styrer de unna klokkeklangen.
Ringlebjeller er ellers nær standard i eldre julepop.
"Would you" er om mulig enda mindre julepreget, med skurrende gitarvegg og rastløs tromming.
Det tar også en god stund før jula nevnes opp i teksten, et godt stykke over halvveis inne i de fire minuttene.
Her spiller jula bare en liten birolle, i det som er en fin låt om kjærlighet og håp.
Ingen julemelankoli her, altså.
"The storm" er en flott, bølgende sang, med strykere, hamrende piano og irsk følelse.
Og en porsjon jul.
To norske tekster har fått plass denne gangen, og "Byen er tom" og "Takk for alt" fungerer begge bra.
I førstenevnte settes stemningen med ordene
Under ei gatelykt i en sølepytt
lever lyset av seg selv
Jordaksens helling heter the axial tilt på engelsk.
I sangen med dette navnet handler det om sola som snur og lysere tider i vente.
Dermed er vi også framme ved bandnavnet Sunturns.
"Aleksander" bruker i likhet med "Would you" en viss tid før man kommer fram til jula.
Er man ekstra kritisk, går det an å beskylde Sunturns for å hive inn et par "Christmas" og en "december" i sanger for å forsvare plassen på en juleplate.
Men gjør det så mye?
Og skal man ikke være litt storsinnet i jula?
"To say the least" handler i hvert fall om jul, men jeg skal gå med på at strikken strekkes langt på "Mount Kenya".
Forrige gang supplerte de sine egne sanger med Lows «Just like Christmas» og Swearing At Motorists' «Summer for Christmas».
Denne gang avslutter de albumet med Ramones' gode, gamle "Merry Christmas (I don't want to fight tonight)", i en følsom pianoversjon temmelig langt unna den opprinnelige pønkutgaven.
Beste spor:
"Sunni", "The storm", "Byen er tom", "The axial tilt".
| 1
|
704250
|
Tøffe uten å måtte anstrenge seg
Anton Newcombe har slått rot i Berlin, men San Francisco-psykedeliaen ligger fortsatt som en tung dis over bandet hans.
I april ga Brian Jonestown Massacre ut "Musique de Film Imaginé", en 14 kutt lang hyllest til fransk film.
Nå nøyer de seg med halvparten så mange spor.De åpner herlig tilbakelent med "Phish" og fortsetter med "Prší Prší", sunget på slovakisk av Vladimir Nosal.
"Dust" var et uvant følsomt øyeblikk fra psykedeliske Texas-bandet The 13th Floor Elevators, og Brian Jonestown Massacre gjør ikke skam på sangen.
Et annet høydepunkt, "Get some", er like tøff som den er enkel.
Beste spor:
"Pish", "Get some", "Dust".
| 1
|
704251
|
Varm musikk fra et kaldt kontinent
Plateselskapet kaller det inuit indie, snow songs og eskimo folk, men Nive lager bra musikk uansett sjangerpåfunn.
Grønlandske musikere har vært et ukjent område for meg, og navnene på Wikipedia får heller ikke noen bjeller til å ringe.Men Howe Gelb er en annen sak, og det var blant annet han som Nive Nielsen oppsøkte i løpet av sine tre års arbeid med platen.
Gelb holder hus i Arizona, og ørkenrocken hans smitter over på fine "Tulugaq" og preger avslutningen på "Still the same".
Andre bidragsytere er blåseren Ralph Carney (Tom Waits), John Parish (PJ Harvey) og færøyske Teitur, pluss Nives eget backingband.
Spørs om ikke jeg må spore opp "Nive sings!" fra 2012.
Beste spor:
"Are you ready", "Tulugaq", "Happy", "Human", "Grandma Marie".
| 1
|
704254
|
Denne gang er alt svart
Melissa Horn har hatt nok av sanger om trøblete kjærlighet.
Denne gangen kaller hun det en separasjonsplate.
Allerede i åpningen "Jag har gjort det igjen" tar hun på seg hele skylden.
Nå vil hun bare rømme, selv om halve henne blir værende igjen.
Mørk gitar, tunge basslag:
Du har varit sann
jag har varit nån annan
så om det känns som du förlorat
tänk att det var du som vann
"I mörkret långt ifrån varnann" følger med piano og flott melodi.
Hun har ventet så lenge hun kunne, men nå er det for sent:
Du vill ha ett enkelt liv
men jag kan inte ge dig det
jag kan blunda ett tag
men till slut får jag ont av det
I "Du går nu" gjør hun det ikke noe lettere for seg selv.
En flott fortalt historie, der hun gråtende tar farvel med en bitter kjæreste:
Jag har hatat mig själv för din blick
när jag såg vad den såg
På mørke "De två årstiderna" har vi ikke kommet fullt så langt, men hun lengter etter en annen:
Jag tror att det märks nu
att jag drömt om dig
"Där går mitt liv" synges mens hun betrakter en tidligere kjæreste og hans nye dame.
Livet er ødelagt, og trøsten er mager:
Men om det finns nånting efter
då får jag dig igen
Med "Livet ropade" er vi tilbake til punktet der hun velger å gå.
Melodien gir en smak av klassisk, svensk visesang, noe som gjør denne til et høydepunkt.
I det minste lar hun livet ta en bit av skylden nå:
Jag är ledsen
jag är det
men livet ropade
Da hun startet arbeidet med sitt femte album i august, hadde hun snaut to sanger klare.
De andre er kommet til etterpå, noe som gjør piano-spilte "Efter jul" ekstra sår:
Jag känner frosten nu
den där ute
vi får ta det här efter jul
Kronologisk burde vel "En helt vanlig dag" kommet i starten.
Problemene begynner å tårne seg opp.
Hun sover hele dagen mens han er på jobb, han sovner når hun vil snakke om kvelden:
Jag är vaken hela natten inatt
det var samma sak igår
jag börjar bli orolig över att
du inte vet hur jag mår
Til slutt kommer hennes oppgjør med alle sine forhold, ledsaget av et kirkeorgel i "Jag gör aldrig om det här".
Som om Edith Piaf skulle sunget en gammel folkevise i en begravelse:
Nu tar jag avsked av er alla på samma gång
och som det känns nu
gör jag aldrig om det här
Melissa Horn er ikke mer enn 28 år og har nok av tid til nye feilgrep.
Om vi kjenner henne rett, vil også disse havne på plate.
I mellomtiden kommer hun til Stavanger Konserthus 24. februar.
Beste spor:
"I mörkret långt ifrån varnann", "Du går nu", "Livet ropade", "Jag gör aldrig om det här".
| 1
|
704255
|
Røff og tøff røverdatter
Norges beste kvinnelige rapper, ifølge NRK P3.
Ingen grunn til å bestride det.
Røverdatter har vært kallenavnet til Izabell siden hun var liten, og på låten med samme navn har hun fått med seg Morten Abel.
Dermed knyttes gammel stavangerstorhet til ny.Izabell har hatt fire singler inne på P3-spillelista før hun nå debuterer med et minialbum på seks kutt, og det er ikke så rart.
Hun synger tøffere enn de fleste, og rappen er flytende, elegant og innholdsrik – ett år etter at hun begynte å rappe på norsk.
Kastel er med på "Lillebror", og Ary er med på "Syner".
Duetten mellom Izabell og trønderske Ariadne "Ary" Loinsworth sitter som et skudd.
Beste spor:
"Gulldråber", "Syner", "Røverdatter".
| 1
|
704256
|
Potent blanding med sjel fra Sørstatene
Hans vei ut av den fattige småbyen Williston i South Carolina var boksing.
En fjerdedel av de drøyt 3000 innbyggerne der lever under fattigdomsgrensen.
Kail Baxley ble forlatt av foreldrene og vokste opp hos bestefaren.
Han drømte om å bokse i OL, men samtidig begynte han å skrive sanger.
Etter hvert tippet det den veien.Han debuterte i 2013 med "Heatstroke/The wind and the war", en slags dobbel ep.
Nå er han ute med et skikkelig album, fylt med soul swagger som han selv kaller det.
Uansett er det tøft og variert.
Musikk som er vanskelig å sette i én bås, men som er innom mange.
Ikke minst folk, rock, blues og soul.
Og Dr. Who-referanser tar vi imot med glede, der han synger the days keep on passing me by, like a Time Lord I got time i tittelkuttet.
Beste spor:
"Light that never dies", "Tell the falling sun", "Chasing James Dean", "Mirrors of Paradise".
| 1
|
704257
|
En plate som måtte komme
Søstrene Wainwright synger godnatt-sanger sammen, men natten er ikke bare god.
Martha Wainwright og Lucy Wainwright Roche er begge døtre av visesangeren Loudon Wainwright III, men de har ulike mødre.
Martha er datter av Kate McGarrigle, mens Lucy er datter av Suzzy Roche.
Felles for mødrene er at de sang med sine egne søstre, Kate sammen med Anna McGarrigle, Lucy i The Roches.Tatt i betraktning at begge halvsøstrene gir ut plater og at de for tre år siden sang sammen på farens familiepregede plate "Older than my old man now", er det ikke så rart at de nå samarbeider.
De har ikke vokst opp sammen, men begge hadde mødre som sang godnattsanger.
De har plukket sanger fra foreldrene, i tillegg til ting som Jimmie Rogers' "Prairie lullaby" og Townes van Zandts "Out mother the mountain".
Ikke alt er kveldskos, men det går i samme, myke leie.
Søstrene har stemmer som klinger flott sammen, Marthas varme og sterke og Lucys klare og rene.
Simon & Garfunkels "El Condor Pasa" er som skrevet for dem, her tolket langt mer melankolsk enn originalen.
Kompet på platen er basert på kassegitarer, pluss et piano her og et munnspill der.
De trenger ikke mer enn gitaren for å få den irske tradlåten "Do you love an apple" til å lyde vakkert, og på amerikanske "Go tell aunt Rhody" holder det med stemmen alene.
Richard Thompsons "The end of the rainbow" fra 1974 byr på en fele og er neppe tilfeldig valgt:
I feel for you, you little horror
Safe at your mother's breast
No lucky break for you around the corner
'Cos your father is a bully
And he thinks that you're a pest
And your sister, she's no better than a whore.
Beste spor:
"Hobo's lullaby", "El Condor Pasa", "Lullaby for a doll", "Dusty skies", "Do you love an apple".
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.