id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
703770
|
Med pianoet på sentral plass
Nick Caves fjerde livealbum er opptak fra radiostasjonen KCRW i Los Angeles.
Bak spakene finner vi ringreven Bob Clearmountain, og Cave har med seg Warren Ellis, Martyn P. Casey, Jim Sclavunos og Barry Adamson.
Konserten åpner med en nesten ni minutter lang versjon av saktegående "Higgs Boson blues" fra årets "Push the sky away".
De av radiolytterne som ikke lot seg skremme, fikk etter hvert med seg en flott blanding av nyere ting og gammelt stoff.
Pianoet er fremtredende, og Cave synger som om han vil fortelle historiene for første gang.
I tråd med "Push the sky away" er det en neddempet utgave av bandet vi møter, der selv "The mercy seat" mykes opp med en fele.
Unntaket er "Jack the Ripper".
Beste spor:
"Far from me", The mercy seat", "And no more shall we part", "Wide lovely eyes".
| 1 |
703773
|
Alene med piano og gitar
Med et enkelt "hi, folks" åpner en 24 år gammel Neil Young konserten på The Cellar Door i Washington i 1970.
Opptakene er gjort under hans seks konserter der og inngår i Youngs serie med utgivelse av gammelt arkivmateriale.
1970 var året da han ga ut "After the gold rush".
Herfra får vi tittelkuttet, "Tell me why", "Only love can break your heart", "Birds" og "Don't let it bring you down".
Vi får også en pianoversjon av "Cinnamon girl", mens "Bad fog of loneliness" er en sang som ble liggende i flere år.
Young opptrer uten band, noe som bringer den nakne nerven i sangene fram.
Han sparer det meste av praten til slutt, til doprelaterte "Flying on the ground is wrong" fra Buffalo Springfield-tiden.
Beste spor:
"After the gold rush", "See the sky about to rain", "Birds".
| 1 |
703774
|
Et dempet skrik
Torsdag 12. desember er det 150 år siden Edvard Munch ble født.
Samme dag utgis platen "Lars Lillo-Stenberg synger Munchs hjerteblod".
Den er koblet til "Hjerteblod", en forestilling med dans, monolog og musikk.
I 2009 ringte Ellen Sejersted Bødtker sin gamle klassekamerat Lars for å invitere ham med, og sangene tok form.
Ordene kommer fra Munch, omformet til sangtekster til Lars Lillo-Stenbergs melodier.
Selve platetittelen tar utgangspunkt i et Munch-sitat:
"Kunst må lages av ens hjerteblod".
Blod er også emnet i åpningskuttet "Jeg stanset opp", der Munch stanser og ser opp mot en himmel rød som blod.
Ordene gjentas senere i sangen "Skrik"."
Jeg vil ikke lenger være høflig" er en herlig tittel på en sang.
Sammenhengen er Munchs erklæring om at han heretter vil male levende mennesker som puster og føler og lider og elsker.
Etter de to korte stubbene i starten, strekker "Eftermæle" seg opp mot treminuttersmerket.
Den repeterte teksten på slutten er herlig:
Jeg måtte jo reise
Jeg hadde malt han grønn
og hun naken
Lars Lillo-Stenbergs lyse og småskjøre stemme passer til å synge ord som dette.
Det er slett ikke alle som kan få linjer som "hva er egentlig stort og hva er egentlig smått, når universet tar bolig i min kropp" til å høres naturlig ut.
Men det høres helt riktig ut at Munch skrev ordene i "Milliarder av kloder", like riktig som at Lillo-Stenberg gjentar dem.
Munchs ord om at "jeg må male det jeg så", kunne like gjerne vært overført til et "jeg må synge det jeg hørte" i Lillo-Stenbergs tilfelle.
De har levd i hvert sitt univers, men det er likevel et blodsbånd mellom dem.
Lillo-Stenberg synger ordene til mannen som malte "Skrik".
Han gjør det dempet, kanskje litt vel Frogner-høflig, men det er en frynsete nerve her som fungerer.
Opptakene er gjort i studio, med Lars Lillo-Stenberg på vokal, flygel og gitar, Ellen Sejersted Bødtker på harpe og Ole Henrik Moe på fiolin, sag og vokal.
Dette er ikke første gang det settes musikk til maleren Munch.
I 1993 gjorde Ketil Bjørnstad og Kari Bremnes det samme på albumet "Løsrivelse".
Beste spor:
"Eftermæle", "Milliarder av kloder", "Skrik".
Her kan du du også lese anmeldelsene til:
| 1 |
703776
|
En klassiker
Et av tidenes fineste julealbum ble utgitt i 2002, til inntekt for Nebraska Aids project.
Opprinnelig ble sangene bare distribuert på nettet, før en vinylutgave kom i 2009.
Nå er musikken omsider å få i alle format.
Indierock-bandet Bright Eyes ble startet av Conor Oberst i 1995.
Han fikk med seg Mike Mogis, Nate Walcott og en vekslende gjeng førsteklasses Nebraska-musikere.
En svær gjeng av disse spiller seg her gjennom 11 julestandarer.
Skeivt, varmt, lavmælt og helt ekstraordinært vakkert.
Beste spor:
"Oh litte town of Bethlehem", "The first Noel".
| 1 |
703777
|
Humoristisk
Noen ganger kan man få julestemning bare av å høre en bestemt dialekt.
Tenk bare på Alf Prøysens Snekker Andersen.
Guren Hagen fra Rendalen i Hedmark oppnår omtrent samme effekt med sin koselige dialekt og sine jordnære, tradisjonelle arrangementer.
De fleste av sangene på dette albumet er nye, og har en undrende, nesten barnlig og ofte humoristisk tilnærming til de ulike aktørene i juleevangeliet.
Hagen har også fått med seg tungvektere som Sølvguttene og Ole Edvard Antonsen.
Beste spor:
"Visa som alle kjenner".
| 1 |
703778
|
Jul med familien
Når Nick Lowe kommer med sin første juleplate, er det rockabilly, sørstatsrock og croonerpop i rillene.
I "I was born in Bethlehem" er Jesus fortelleren, mens "Christmas at the airport" handler om å sitte fast på flyplassen.
64-åringen fra Surrey har skrevet "A dollar short of happy" med Ry Cooder, og han har fått "Hooves on the roof" av Ron Sexsmith.
Han avslutter gyngende med Roy Woods "I wish it could be Christmas every day".
Beste spor:
"Christmas at the airport", "I was born in Bethlehem", "Rise up shepherd".
| 1 |
703781
|
Ekte, ekte jul
Ahh, endelig en god ide!
La gatemusikantene spille inn julen.
Hva blir resultatet?
Jo, en rufsete, upolert og ekte jul med lyden av Brasil, Romania, lirekasse og levd liv.
En flott motvekt til den strømlinjeforma julemusikken.
Hør for eksempel one-man-band Johnny Boy synge "White Christmas".
Det er ekte, det.
Studiomusikerne Anders Engen og Geir Sundstøl har lagt flotte pålegg der det trengs.
Ikke alt er hundre prosent vellykka, men veldig mye er veldig fint.
Beste spor:
"White Christmas".
| 1 |
703784
|
Oversett svenske
Sarah Dawn Finer er en storselgende svenske som har unnsluppet norsk oppmerksomhet.
32-åringen dukket opp i årets Grand Prix-show med parodier på en talsperson fra EBU, og nå er det omsider klart for norsk distribusjon av juleplaten fra 2010.
"I'll be home for Christmas" og "The Christmas song" er på plass.
Hun tøyer samtidig rammene med sanger som Prince' "Sometimes it snows in April" og Sarah McLachlans "Angel".
En lavmælt og småjazzig plate.
Beste spor:
"In the bleak midwinter", "Auld lang syne".
| 0 |
703786
|
Svingende jul
Hilde Louise Asbjørnsen har valgt den amerikanske swingjazztradisjonen når hun gjør juleplateartist av seg.
Resultatet er et album det absolutt svinger av.
Asbjørnsen leverer en blanding av amerikanske julesanger, amerikanske ikke-julesanger, en glimrende egenkomponert låt med vokalhjelp av Ane Brun, samt "Glade jul" på norsk.
Sistnevnte bryter en del med helheten og kunne med fordel fått lov til å være "Silent night".
Men alt i alt er dette et humørfylt, uhøytidelig og velspilt album.
Beste spor:
"Christmas is a lullaby".
| 1 |
703787
|
Inderlig jul
Christel Alsos velger den inderlige tilnærmingen når hun åpner sin første juleplate med "Deilig er jorden".
Så følger mer slentrende "Vi tenner våre lykter" på Fauske-dialekt.
Hun velger så den følsomme stien videre, og det er synd.
Ikke det at hun ikke har stemmen som skal til, men det er så utrolig mange som har gått samme vei før.
En skikkelig oppdatering av Brorson og Grundtvig derimot!
Hør og lær av Kim Larsen.
Svensk og engelsk er dessuten unødvendig.
Oversettelsene fungerer bedre her.
Beste spor:
"Vi tenner våre lykter", "Hellige natt".
| 0 |
703788
|
Juniorjul
NRKs mgp jr. er et maskineri, og denne juleplata med deltakerne fra sangkonkurransen er virkelig ikke mer enn den må være.
Ungene er flinke de, men det som de voksne musikerne og bakfolka gjør her, er minste motstands vei.
Platt og kjedelig.
Noen lyspunkt er det altså, i form av flinke unger.
Malin synger seg fint gjennom "Jeg så mamma kysse nissen", og tvillingene Marcus & Martinius er sjarmerende på "Bjelleklang".
Kjekt for ungene hvis de liker mgp jr., men for andre:
Velg noe annet.
Beste spor:
"Julenissen kommer i kveld".
| 0 |
703789
|
Fengende køntri
Hanne Sørvaag glimter til med noe så originalt som en juleplate med nesten bare nye sanger (én gammel lever vi godt med).
Sørvaag har komponert et godt knippe fengende og stemningsfulle køntrisanger, med stor vekt på de litt sentimentale balladene.
Slik skal det være når julestemningen skal sikres.
Sørvaags stemme har akkurat den varmen og de vokaltekniske ferdighetene som skal til for å skape et troverdig inntrykk.
Herlig med en juleplate som for en gangs skyld skiller seg ut.
Beste spor:
"Christmas lights".
| 1 |
703792
|
Langt tilbake
Det østerrikske ensemblet Quadriga Consort har spesialisert seg på tidlig, tradisjonell musikk fra Storbritannia og Irland.
Nå de tar for seg julemusikken tilbake til middelalderen, er sangeren Elisabeth Kaplan med.
Det er absolutt en fordel, for fortidens instrumenter har sine begrensinger.
"The holly and the ivy" og "Deck the halls" er fortsatt er en del av dagens juletradisjoner, andre ting er mer arkeologi.
Fint i små doser, men det blir fort for mye.
Utgitt i fjor, norsk distribusjon i år.
Beste spor:
"The Wexford carol".
| 0 |
703794
|
Dansebandjul
Mens Vestlandets gamle danseband spilte angloinfluert musikk, soknet de østlandske til Sverige.
Det henger igjen.
Contrazt så dagens lys i Solør i Hedmark i 2006.
I "Romjulsdans" synger de om "hålligång".
Sviskeduetten "Julen är här" er med, og svenske Conny Nordvall er bandets nye medlem.
Leif Dybendal står bak et knippe nye julesanger, supplert med norske gjengangere.
Det kunne fungert, hadde de bare latt Wham og Lennon/Ono være i fred.
Og Sverige.
Beste spor:
"Pjokkens julenatt", "Jula er tell for liten og stor".
| 0 |
703796
|
Fars tunge fall
Det er godt at livet ikke er så lett, for da ville Bjørn Eidsvåg manglet noe å skrive sanger om.
Fra ungdommens brennende opplevelser via småbarnforeldres mange plager har han nå nådd livets sensommer.
Foreldrene smuldrer bort, egne unger løsriver seg.
Denne avmakten passer låtskriveren Eidsvåg.
Han åpner sitt 25. album med tittellåten "Far faller":
Eg såg verdens rakaste rygg bli vissen og veik
far feila, far sveik
det e høgt det skrallet
som lyder når far faller
Tatt i betrakting det skumle fjeset han pryder omslaget med, kan sangen handle om mer enn alderdom.
Dette er styrken ved alle gode sanger; de treffer lytterne på ulikt vis.
I Eidsvågs tilfelle er det naturlig å koble den til farens død for ikke så mange år siden.
I "Stadig på leit" snur han på flisa.
Der er han selv den som mangler svarene, den som ikke lenger har hodet klart og ryggen rak.
" Du sko spørt for nåken år si' ", synger bamsen fra Sauda.
Han er fortsatt på leit.
Så legger han inn et avbrekk med popduetten "På rett kjøl" med Kurt Nilsen, en sang som lyder langt lystigere enn teksten rettferdiggjør.
Heller ikke "Eg vil ikkje dø" er noen sørgesang.
Her handler det om det absurde i at man en gang skal dø.
Allsangen venter i konserthuset.
"Kvinnen" er en kjærlighetssang og en oppvisning i uanstrengt høyfrekvens-riming.
"Så kom den til oss" er en varsom sang om det som skjedde på Utøya.
"Et langt adjø" kan virke som en avskjed med noen som er borte, men er noe mer også.
"Under radaren" handler om stealthmannen som sniker seg umerkelig gjennom livet.
Visstnok en sann historie og en skarp kontrast til Eidsvåg selv, men sikkert en han har følt seg som i tunge stunder.
"Chelsea" er ingen hyllest til fotballklubben, men handler om en fars fall, en mors forakt og håpet som ligger i en datters naive tillit til dem begge.
En sang inspirert av Chelsea Clinton.
"Gud med liten g" er om hvor liten vi har gjort gud, både kristne og muslimer.
Skrevet etter Talibans angrep på Malala Yousafzai.
Ei jentas ord om frihet
blei ein trussel
hu blei skutt for det
då blei Allah gjort
så liten og ussel
han blei en gud med liten g
Bjørn Eidsvåg runder av med trøstevisa "Så godt me kan", med melodi av produsent Tobias Fröberg.
Musikalsk befinner Eidsvåg seg godt innenfor komfortsonen, der hans faste musikere fargelegger omgivelsene.
Trygt og litt traust.
Til gjengjeld utfordrer han oss med tekstene.
De blir aldri likegyldige.
Utgis mandag.
Beste spor:
"Far faller", "Så kom den til oss", "Chelsea".
| 1 |
703797
|
En lyst for øret
Martin Fröst med Mozart.
At Martin Fröst er en usedvanlig god kammermusiker som trakterer sitt instrument hypervirtuost, følsomt og med stor dynamisk spennvidde, vet vi fra de mange konsertene han har medvirket i mens han har vært og er en av de to kunstneriske lederne for Kammermusikkfestivalen.
På denne nye cd-en vi hører vi ham også som solist og dirigent i Mozarts klarinettkonsert.
På bassklarinetten her hører vi hvordan tonene så å si stiger opp av jorden, har et menneskestemmelignende mellomleie, for så å slynge seg opp i luften som en fugl i flukt.
Alt dette foregår helt sømløst hos Fröst.
Nå hører det til dette instrumentet selv, altså klarinetten, at den ikke har et så stort spekter av overtoner som de andre treblåserne.
Det gir derfor et spenn på knapt fire oktaver og en dynamisk spennvidde som går som et kontinuum fra det ytterst kraftige til det nesten uhørbare.
Fröst er en mester i å utnytte dette.
Hans decrescendi (tiltagende svakere) er en lyst for øret.
Så var da også Mozart den første komponisten som utnyttet klarinettens muligheter fullt ut.
Kammerfilharmonien fra Bremen spiller like lett, fraseringssikkert og presist som Orpheus Chamber Orchestra på Deutsche Grammophon, der Charles Neidich (en gammel kjenning fra Kammermusikkfestivalen) er solist.
Disse to innspillingene er for meg nå dem jeg foretrekker.Mozart tjente i sin tid enormt med penger.
Ett av svarene på hvorfor han ble opp over ørene forgjeldet, er at han spilte bort sin formue.
Mozart hadde mange verker ferdig i hodet før han skrev dem ned over et glass punch, en munter samtale eller mens hans spilte kjegler (derav betegnelsen Kegelstatt-Trio på k. 498).
Kanskje hører vi kjeglekulene rulle i trioen fra menuetten i dette verket.
I denne klarinettrioen har Fröst med seg ingen ringere enn Leif Ove Andsnes og bratsjisten Antoine Tamestit som har studert med vår tids store bratsjister.
Det som fremfor alt fascinerer her, er de klangfarger som disse instrumentene – glimrende spilt – sammen lar oss få del i.
Vakre melodier formelig svever, alt mens instrumentene svarer på hverandre i det som er en musikalsk samtale.
Allegroen for klarinett og strykekvintett, et fragment som er utskrevet av Robert Levin, avslutter denne cd-en som oppviser klarinett— og kammermusikk av første klasse.
| 1 |
703800
|
Genialt trekk
"Neste gang kan det likevel tas flere sjanser", konkluderte jeg da Birger Bekkeheien alias Hovering Orville debuterte med albumet "Silverlines" for fem år siden.
Det kan man trygt si at han har gjort på oppfølgeren.
Aliaset er blitt et band og inkluderer Jostein Goa og Tormod Aass på bass og trommer, begge med røtter i garasjerocken.
Og ikke minst:
Ashley Stubbert er produsent.
Han har tidligere produsert Purified In Blood og Helldorado, og det merkes.
Bekkeheien kom fra pønken, debuterte med americana og begir seg nå inn i turbulent farvann.
Bryne-musikeren må være glad i forandring og dypt vann.
Det er et langt, langt steg fra de saktegående viser til det han kommer med her.
Er det et smart trekk?
Absolutt.
Det er tettere mellom countrybandene i Norge enn i Nashville, og Hovering Orville har isteden funnet seg en ny og tynnere befolket nisje.
Da er det lettere å høres.
Åpningskuttet "Der hund" starter tungt og endrer seg mot slutten – fra Purified In Blood til Helldorado, for å trekke en tynn tråd til Stubberts cv.
Med en helt annen produksjon kunne dette vært americana.
I tillegg beveger bandet seg uanstrengt fra det harde til det mykere, gjerne innenfor en og samme sang.
Hovering
Orville tar deg med på en reise, og du vet aldri hva som venter bak neste sving.
Trioen trives med den tyngre delen av rocken, uten å falle for fristelsen til å gro fast der.
Platen preges av selvtillit, kreativ produksjon og sterke sanger.
Forrige gang kunne Bekkeheien på sitt beste sammenlignes med Ryan Adams.
Denne gang er det folk som Josh Homme og Mike Patton som dukker opp i hjernens senter for assosiasjoner.
Ikke fordi musikken er helt lik, men på grunn av viljen til å prøve noe nytt, uforutsigbarheten og de skarpe kantene.
For så vidt Adams også, som har hatt sine utblåsninger.
En skarp og dristig kursendring, som lykkes til fulle.
Beste spor:
"Der hund", "Aching head", "Lungs".
| 1 |
703801
|
Ole Alexander overtar vokalen
Det tilhører sjeldenheten at frontfiguren i et etablert band trår tilbake og lar en annen overta vokalen.
Stavanger-bandet Elle Melle hadde sin storhetstid på andre halvdel av 90-tallet og tok pause etter et samlealbum i 2002.
Nå er de tilbake med ny vokalist.
Ole Alexander Mæland, som var med på "The voice" på TV2 og i musikalen "Revansj!", har overtatt mikrofonen etter Odd Erik Ognedal.
Sistnevnte er likevel ikke ute av bandet.
Det er fortsatt Ognedal som skriver melodiene og tar seg av gitar og bass.
Albumet åpner bra.
"Prikken øve ien" er umiskjennelig stavangerrock, mens "På denne tiå her i fjor" har fått radiospilling.
Etter hvert blir det mer forutsigelig.
Det de hadde hatt godt av, var en ekstern produsent til å skrape i fernissen.
Beste spor:
"Prikken øve ien", "På denne tiå her i fjor", "Perla i et skjell".
| 0 |
703802
|
Helt overlegent!
Opplev denne mannen før du dauer.
Det finnes – innbiller jeg meg – et til nå uoppdaga gen som gjør noen folk til eksepsjonelle musiker.
Det kan ikke trenes opp, det kan ikke læres og det kan ikke feikes.
Det bare ligger der, og enten så har du det, eller så har du det ikke.
Det handler ikke om evnen til å skrive en god sang, synge reint, spille godt eller tenke nytt.
Mange klarer det.
Dette genet er den lille biten som gjør at noen klarer å kombinere alle disse egenskapene og (klisjévarsel!) løfte det opp til en større enhet.
Nå kjenner jeg ikke foreldrene til John Grant, men begge må ha hatt det, og dermed gitt sønnen dobbel dose.
Helt overlegent
Før vi sklir helt ut i euforien, her er litt fakta:
John Grant er amerikaner.
Han har bosatt seg og sin kolossale barytonstemme på Island.
Der laget han "Pale Green Ghosts", den kanongode oppfølgeren til den kanskje enda kanongodere "Queen of Denmark".
Det er to plater du må høre mye på før du dauer, og med det samme kan du notere deg bak øret at du må gå på neste John Grant-konsert, om du så må reise til (gud forby) Oslo eller verre steder.
Platene har vært et varsel om at en kveld med Grant nok ikke ville bli direkte skamfælt, men du verden, vi sleit litt med adjektivene da vi litt over midnatt forlot Scene 1 på Tou.
Da hadde Grant og bandet banket til med de beste 55 minuttene til nå i musikkåret.
Helt overlegent.
Kombi
Vi kan starte med stemmen.
Med unntak av halve første sang, der den var en smule småsur, var røsten som en tjukk trestamme.
Kraftfull, rein og breddfull av sår, smerte og hjerte og alt det vi kan humre litt av, men som formidlet rett utgjør grunnvannet i musikk.
Grant kombinerer en grizzlybjørns angrepsvilje, en bestefars autoritet og en tenårings raseri.
Overlegent, både på ballader, streit pop, tunge elektropartier og de delene der han og bandet kombinerer smekre melodier med styggvakker instrumentering.
Dette er kanskje det mest fascinerende med fyren, måten han snur på en femøring fra tunge klubbrytmer til seksgrepspop.
Så lenge han synger, så er det prima vare.
Bandet er storveis, også de like gode på piano og gitar som på beats, elektronikk og synther.
Til og med lyden på Scene 1 var bra.
Queen of Denmark
"Glacier" var superb, "GMF" en fryd, "Marz", "You don't have to" og, ja, det var fantastisk alt.
Rosinen i pølsa, det var beinhard kamp om den possisjonen, var sjølvaste "Queen of Denmark".
Hør albumversjonen, legg til et dieselaggregat, så er du i nærheten.
Power, eleganse, melodi, intensitet og et ragnaråkk fra bandet når Grant fyrer på alle sylindre og rasende synger "Why don't you take it out on somebody else".
Var det årets fem minutter?
Jeg tror kanskje det.
Det må være genetisk.
Noen burde forske på dette, og vedkommende burde reise til Island for å ta en gentest av John Grant.
| 1 |
703803
|
Musikal-mageplask
Det er ikke godt å si hva Datarock egentlig forsøkte seg på i konserthuset fredag kveld.
Spesielt vellykket var det i hvert fall ikke.
3 Datarock og SSO sammen, humørbomber i røde joggedresser med knallkomp i ryggen, energi, trøkk, en forsterket utgave på alle måter.
Det var det vi så for oss.
Men så kom dessverre noen på at de skulle blande det hele sammen med en halvferdig tullemusikal.
Ideen var kanskje ikke kjempegod i utgangspunktet, men den var nok bedre enn gjennomføringen.
Stavanger symfoniorkester i unison grilldressmodus og solbriller er ikke noe du ser hver dag, og Datarock, som vel er det nærmeste vi kommer fast inventar på Numusic, er kjent for å spre glede og feststemning hvor enn de kommer.
Denne kvelden begynte folk å gå etter en halvtime, og det var neppe bare på grunn av den halvkjipe lyden.
Dette skulle bli kvelden da Datarock skulle ta det elleville showet sitt et hakk videre og iscenesette seg selv som en musikal.
Men enhver musikal trenger en god historie.
Det kan det godt være at denne hadde, men den var i så fall godt kamuflert.
Sangene, nye og gamle, var bundet løst sammen av en fortellerstemme, og innimellom tok bandmedlemmene på seg løgne parykker og framførte et forsøk på skuespill.
Men bandets ironiske distanse til eget prosjekt ble tilsynelatende for stor, og når de heller ikke er store komikere eller skuespillere, faller de dessverre rett i middelmådighetsfella.
Dette så mest av alt ut som en nachspiel-idé som ikke forsvant ut med promillen.
Det fantes heldigvis noen lyspunkter.
Hadde alt vært som saksofonsoloene og Fa-Fa-Fa-avslutningen, hadde dette vært en fantastisk opplevelse.
Dessverre var de kjedelige transportetappene litt for mange, og de ble ikke veid opp av verken de psykedeliske bakgrunnsbildene eller den energiske rytmeseksjonen.
Legg vekk musikalgreiene, eller gjør det skikkelig.
Denne halvveisløsningen ble mest av alt pinlig, og la en demper på det som kunne ha vært en helt kurant konsert.
| 0 |
703805
|
Den nye folkemetallen, vol.II
Kvelertak er like gode som sist.
Kvelertak:
”Meir” (Sony Music)
Det er bare å ta et godt magadrag, to-tre meters rennafart og kaste seg uti festen.
Kvelertak er like gode som sist.
Det var en slags ”Apocalypse Dudes”-schwung over Kvelertaks debutalbum.
En frisk, hemningsløs og humørfull måte å angripe en av rockens evinnelige problemer på:
Alt er gjort før, hvordan i alle dager tilfører vi noe?
Kvelertaks svar var ikke banebrytende, men du verden, ikke mange klarer å gjøre musikalsk alvor av ”vår egen greie”.
Det klarte Kvelertak så til de grader, og de gjør det igjen med ”Meir”.
Kvelertak er til å kjenne igjen, og godt er det.
”Meir” er en forbilledlig platetittel.
Det sier egentlig alt som må sies.
Bandet fant så godt ut av det på første forsøk at det egentlig bare er å pøse på.
De gjentar formelen, den heseblesende omgangen med alt det som gjør at vi elsker tung rock av ulike varianter.
Og her er det, nettopp, meir.
Mer sviende riff, mer blytung metall, mer energi og mer av det aller meste.
Det er ikke ofte vi hører en så direkte fortsettelse av forrige plate som ved dette tilfellet.
En fest
Først og fremst er Kvelertak en fest å høre på.
Etter en åpningsfanfare er det rett på sak i ”Spring fra livet”.
Jeg er ganske sikker på at de har stått i studio og spurt hverandre ”Kan vi virkelig gjøre….ja, hvorfor ikke?”.
Kvelertak er ikke noe for sjangerpuritanere.
De vil finne ørten grunner til at Kvelertak ikke er ”ekte”.
De om det.
Magien i Kvelertak ligger nettopp i den hemningsløse og helt frie omgangen med rocken og metallen og pønken og hardcoren og heavyen og alt sammen som utgjør den nye folkemetallen.
Ingen dogmer, ingen grenser, ingen gravalvor.
Fest, haraball og ypperlig håndverk.
Kvelertak har brukt samme produsent (Kurt Ballou).
Han forstår åpenbart hva de vil og hvordan det skal gjøres.
Han fortjener et ekstra langt og håndskrevet julekort for måten han har foredlet dette på.
I løpet av et par minutter har de gjerne vært innom sju sorter, og de fikser alt omtrent like godt.
Personlig er det partiene med overvekt av klassisk rock og sleipe riff som legger seg mest på minnet, men det er en smakssak.
Uten de plutselige metallbrekkene eller nådeløse skiftene hadde ikke Kvelertak vært Kvelertak.
Noe nytt er det selvfølgelig.
Først og fremst er det påtakelig at Erlend Hjelvik synger bedre enn på debuten.
Da var han en meget god del av helheten.
Nå er han ordentlig hærfører, og det kler bandet godt.
Oppdagelse nummer to gjør du mot slutten av albumet.
Her finner du mer intrikate sanger og arrangementer.
Du kan faktisk skru ned fra 11 til 7 og høre hvordan gitarveggene åpner seg og avslører produksjonsdetaljer som legger seg godt i ørene.
God finale
Den eneste svakheten som er å spore er at når tempoet går ned, da mister de litt av jerngrepet.
Det skjer mot slutten av ”Meir”.
Finalen, som ganske enkelt er døpt ”Kvelertak”, er derimot en fryd, så de avslutter på aller beste vis.
Hardt, kontant, rett på sak og en nydelig miks av knyttneve, high five og bamseklem.
Kvelertak legger alltid på litt når de spiller live.
Snart skal de spille i konserthuset i Stavanger.
Få med deg den konserten.
De skal også varme opp for Kiss på stadion.
De skal ha en forferdelig god dag for at det ikke skal bli ren overkjøring.
Kiss, altså.
Beste spor:
”Spring fra livet, Kvelertak, Bruane brenn”.
| 1 |
703806
|
Deilig dose drømmeindie
On An On:
"Give in" (City Slang)
Heter du Nate Eiesland og er oppvokst i Minneapolis, har du røtter på denne siden av kloden.
Eiesland dro til Chicago i 2003, dannet Scattered Trees og giftet seg med bandmedlem Alissa Ricci.
I fjor forlot brødrene Jason og Baron Harper bandet, og Nate, Alissa og bassist Ryne Estwing skiftet navn til On An On.
De har samtidig endret kurs til mer indierock og mindre pop.
Debutalbumet viser at det er et smart trekk.
Produsent Dave Newfeld har tidligere tatt seg av Broken Social Scene, og det kan høres.
Lydbildet bygges opp av skimrende synther, elektronika, hardtjobbende gitarer og trommer og Eieslands drømmende vokal.
Til sammen skaper dette en atmosfære av behagelig vellyd, samtidig som trioen er frisk nok til å få musikken til å pulsere.
Beste spor:
"Ghosts", "Every song".
| 1 |
703810
|
I harmoni
Den nederlandske bluesveteranen Hans Theessink har her slått seg sammen med amerikanske Terry Evans, med selveste Ry Cooder invitert inn på tre kutt.
En ung Evans var med i doo wop-gruppen The Turnarounds på 60-tallet, og velkjente "The birds and the bees" stammer derfra.
Et artig innslag på en plate fylt med akustisk deltablues og nydelige harmonier.
Beste spor:
"Blues stay away from me", "Build myself a home".
| 1 |
703811
|
Sangenes mørke kjerne og sjel
Rickie Lee Jones er blant dem som startet på topp og siden har gått utforbakke.
Åpningskuttet "Chuck E.'s in love" fra det selvtitulerte debutalbumet i 1979 er fortsatt hennes mest kjente sang.
Denne gang har hun valgt å ta for seg av andres ting og åpner med en nattsvart versjon av Stones-låten "Sympathy for the devil", før hun nesten er mer Neil Young enn Neil Young selv i "Only love can break your heart".
Deretter serveres hun "Masterpiece" fra platens produsent Ben Harper, før The Bands "The weight" viser seg å passe henne som hånd i hanske.
Rickie Lee Jones er en særpreget vokalist, noe det sparsomme, nesten smertefulle lydbildet fremhever.
Uten store fakter viser hun hva som bor av nøktern sårbarhet i sangene.
Beste spor:
"The weight", "Reason to believe".
| 1 |
703812
|
Heismetall fra New Hampshire
Det heter antakelig post-hardcore eller noe sånt, men jeg slenger dette bandet uvørent rett i den store numetal-bøtta.
Har du den minste lille aversjon mot denne sjangeren, er det bare å styre unna.
Denne amerikanske kvintetten lager en blanding av heismusikk med fuzz på gitarene og forsøk på powerballader av stadionrock-format.
Dessverre blir det mer turnhallrock-format over det, og da hjelper det lite med en over gjennomsnittet begavet vokalist.
Albumets tittel antyder at vi kanskje får noen samfunnskritiske tekster, men her er det også relativt lite å hente.
Det er pent og korrekt fremført og mikset, flinke musikere, til dels veldig bra cleanvokal.
Dessverre har man ikke klart å komme opp av kjedsomhetsgropen.
Dette er musikk å sovne til.
Beste spor:
"A sun that never sets".
| 0 |
703815
|
La oss leke countryrock
En plate sydd sammen av fire mann i hvert sitt hjemmestudio i hver sin by, etter at det slo én av dem:
Hei, la oss lage en countryrockplate!
Utgangspunktet kunne vært bedre.
Det kunne platen også.
Butch Vig vil alltid huskes som den som produserte Nirvanas "Nevermind", i tillegg til å danne Garbage.
Han er trommis, mens Phil Davis synger og brødrene Frank og Pete Anderson plukker strenger.
Vig og Davis spilte beslektet musikk i Fire Town på 80-tallet, og The Emperors of Wyoming lyder som om de kommer rett ut av det tiåret.
Innimellom lager de ting som Rolling Stones kunne snust på.
Bandnavnet er vel hentet fra en gammel Neil Young-låt, og Tom Petty er et annet forbilde.
Mye likegyldig her, men også et par fine øyeblikk.
Beste spor:
"I'm your man", "Cornfield palace".
| 0 |
703818
|
Om Smith og Sopranos
Etter seks plater som kjernen i Minor Majority, gir Pål Angelskår ut et album i eget navn.
Han trekker inn folk som Thom Hell, Ole Petter Andreassen og fiolinisten Lise Sørensen, men vi snakker fortsatt om melodiøse viser med varm vokal.
På tittelkuttet "Follow me" har han med Monica Blomeid, noe som bringer tilbake godfølelsen fra Karen Jo Fields-bidragene i Minor Majority.
Blant det mer popaktige finner vi "James Gandolfini", han som spilte hovedrollen i "Sopranos".
Psykologen derfra har også fått et kutt, "From the desk of Dr. Melfi".
I "Sad kids and nobody knows" hedres sangeren Elliott Smith, og "This season knows your name" kunne tilhørt Tom Paxton på 60-tallet.
En vakker plate.
Beste spor:
"Follow me", "This season knows your name", "Shut the door behind you", "Your house".
| 1 |
703819
|
På rett vei
På sitt femte album fremstår duoen Helio Sequence som et amerikansk svar på Keane, som de passende nok har turnert med.
Brandon Summers har en flott stemme, og sammen med Benjamin Weikel skaper han sanger som strekker seg mot evigheten.
Det mer polerte lydbildet kler dem, og de virker å være på riktig vei.
Det holder likevel ikke til mer enn en halv god plate.
Beste spor:
"October", "December".
| 0 |
703821
|
Neil Youngs disipler
5
Det er ofte de små observasjonene som skaper en god DeLillos-låt.
Lars Lillo-Stenberg har et våkent blikk for verden rundt seg, og denne gang åpner han platen med "Nationaltheateret":
Jeg henter en stol
og setter meg ned
ved siden av de
som snakker og ler
jeg smiler et smil
som sier som så:
Tenk ikke på meg.
Han er outsideren, observatøren av andres oppførsel og samtidig den som ser ned på de andre og deres dumme snakk.
Dette er Lars Lillo-Stenberg i konsentrert form.
Hjernen hans er alene, han er tøff i pysjamas og kjæresten drar av sted med de dumme guttene hun spiller med.
Ensom ulv
Selv når han drar på tur med andre, som i "Kypriotisk blindtarm blues", havner han i en sykeseng alene.
Hadde det ligget noen i nabosenga, ville det vært Neil Young.
Selv en ensom ulv har sine sosial stunder, og "Lykkelig fyr" er en sang om turen hjem etter en vellykket one night-stand.
En svevende tur i " denne byen som så mange hater ", men som her og nå er duggfrisk og pen.
En lykkelig sang, med en flott sirkusmelodi.
Den ubekymrede gleden varer ikke så lenge.
I "Jeg vil være primitiv" sliter Lars Lillo-Stenberg med sin egen hjerne.
" Det er slitsom å alltid være avansert ", synger han og ønsker han at han var like primitiv som andre mennesker.
Outsideren er tilbake.
Lundevall-låt
Han er der i "Bedre før" også, men den er skrevet av Lars Lundevall som debuterer som låtleverandør i deLillos-sammenheng.
En utmerket gitardrevet sang, som riktignok står i fare for å tippe over i det selvsentrerte – selv om akkurat det aldri har vært noe fremmed element for DeLillos.
Derfra går vi over i noe som høres ut som en Lillebjørn Nilsen-intro i "Hei, dumme flue", før deLillos-varemerket er tilbake i refrenget.
Igjen en sang om de små ting og om å være alene; en forstyrrende flue vekker Lillo-Stenberg, og dermed får han litt velkommen alene-tid:
" De andre de sover noen timer til, og jeg kan gjøre hva jeg vil ".
Gitarhelt
Lars Beckstrøm står bak ett av de ti kuttene, og "Tiden tar" er en grei, musikalsk kontrast til Lillo-Stenbergs spinklere byggverk.
Låten har en flott oppbygning som gjør at den forsvarer plassen.
Vi vender tilbake til Lillo-Stenbergs verden i "Tapetser meg i gangen før du går", om forholdet som sprekker uansett hvor mye arbeid som er lagt ned i å gjøre huset til et lunt rede.
Har han noen gang hørtes mer forsvarsløs ut enn i ordene " du sa du traff ham i går "?
Selv en einstøing er sårbar.
Sangen varer i ni minutter, ikke minst på grunn av trangen til å leke Neil Young med gitaren.
Kanskje det fineste deLillos noen gang har gjort i den retningen.
Neil Young har alltid vært helten i Lars Lillo-Stenbergs musikalske verden, og "Tapetser meg i gangen før du går" kommer ikke dårlig ut i en sammenlikning.
Gitarene er også hjertelig til stede i "Disse dagene", et mer streit rock 'n' roll-nummer som runder av platen.
Tilbake på topp
DeLillos er inne i et godt spor.
Fjorårets "Trist å være glad" var en ferd tilbake til gammel storhet, og oppfølgeren er av samme kaliber.
Produsent er Bent Sæther fra Motorpsycho, opplagt et godt valg.
Han har kompetansen som skal til når det gjelder tøff strengelyd.
Beste spor:
"Nationaltheateret", "Lykkelig fyr", "Jeg vil være primitiv", "Tapetser meg i gangen før du går".
| 1 |
703822
|
Kvartett med mektig lyd
Japanske instrumentalband er en smal nisje, men det skal innrømmes at Mono har gitt ut en imponerende rekke album siden starten i 1999.
Mens forrige utgivelse var konseptalbumet "Hymn to the immortal wind", er tittelen på det sjette "For my parents".
Henry Hirsch har overtatt som produsent etter Steve Albini, og innspillingen er gjort i en ombygd New York-katedral med utsikt til Hudson-elva.
Fem kutt – 8-14 minutter lange – som alle begynner i det stille og vokser til noe stort og mektig underveis.
Elve-parallellen er ikke vanskelig å trekke, samtidig som katedral-følelsen er der.
Eller er det levde liv vi snakker om, med sin spede start, økende omfang og til slutt en finale som fader ut?
Tokyo-kvartetten har samtidig lagd noe som er større enn livet selv, og det er alltid en god ting.
Beste spor:
"Legend".
| 1 |
703823
|
En outlaw finner sitt country-hjem
Bemerkelsesverdig ofte er det country artister velger som et avbrekk; som Elvis Costello, Bob Dylan, Ray Charles, Solomon Burke og nylig Butch Vig.
Når Ottar Stangeland nå beveger seg fra Haggis-pønk til country, gjør han det overbevisende autoritet.
Hadde noen fortalt meg at han var oppvokst bak en låve i Tennessee, ville jeg trodd det når han synger "Walking away".
Eller langt inn i en gruvegang med "Jim Jones".
Eller i en sump med sydende "Saturday morning coming down".
Ikke Kristoffersons "Sunday morning...", for Emmylou Harris' "Red dirt girl" er det eneste lånet her.
Stavangerartisten imponerer både som vokalist og låtskriver, og countryen og et stort lag i ryggen har ikke gjort ham mindre testosteron-tung.
Beste spor:
"Walking away", "Red dirt girl", "Merciless winds".
| 1 |
703824
|
Brødre med banjo og gitar
I likhet med Mumford & Sons backet Avett Brothers Bob Dylan under fjorårets Grammy-show.
Banjo-tunge og folk-preget er de beslektet med gjengen fra London, men utgangspunktet er byen Concord i North Carolina.
De går også sine egne veier ved å inkludere cellisten Joe Kwon.
Med Seth og Scott Avett i spissen er bandet framme ved album nummer sju og har beholdt Rick Rubin som produsent etter suksessen med "I and love and you".
De åpner i mykt countrylandskap med "The once and future carpenter", med melankolien settende inn for fullt i tidløse "Winter in my heart".
"Pretty girl from Michigan" og "Never knew you" kunne på sin side godt tilhørt Mumford-gjengen.
Variert og vakkert det hele.
Beste spor:
"Winter in my heart", "Down with the shine", "A father's first spring", "Life".
| 1 |
703825
|
Sanger for slitne struper
Noen plater kan du slite litt med, før de plutselig har noe som huker seg fast.
Raymond Byron & The White Freighter har surret og gått i runde etter runde, mens jeg egentlig burde ha lyttet meg nedover i platebunken som venter.
Raymond Raposa er en gammel frontfigur i freak folk-sammenheng og opererte tidligere som Castanets.
Under sitt nye navn er han mindre støyende, selv om han oppsøker de samme, mørke stedene.
Til tider blir han litt tilgjort, men det fungerer på sitt skjeve vis og som kontrast til de beste kuttene.
Talia Gordon bidrar på vokal, og det hele er en fin samling americana, folk og såkalt barrom blues.
En høyst ujevn plate, men heller det enn en jevnt halvbra en.
Beste spor:
"Litte death shaker", "You'll never surf again", "Meridian, MS", "Some kind of fool", "Allegiance 2".
| 1 |
703826
|
Kl.03.30
How To Dress Well er filosofen Tom Krell fra Brooklyn.
Han lager minimalistisk r&b, like svevede som den er sårbar og skjør – som en natt der Michael Jackson omsider så seg i speilet og forsto hvor det bar.
Album nummer to bærer spor av depresjon, men med viss kraft i basstrommene.
Dette er musikk for ensomme nattetimer, men du vil neppe ha godt av å høre den.
Eller er det trøst å hente?
Beste spor:
"Cold nites", "Talking to you".
| 1 |
703829
|
En runde til med det samme
Mumford & Sons' 2009-debut var et frisk pust som sakte, men sikkert spredte seg fra London og utover verden.
Folk-bandet ble det første britiske bandet siden Coldplay til å selge en million plater både i Storbritannia og i USA, og de endte på scenen sammen med Bob Dylan under fjorårets Grammy-utdeling.
Da er det ikke så rart at de velger den trygge løsningen.
Andrealbumet er rett og slett en forlengelse av debuten, der underdog-sjarmen er borte og låtene i hvert fall ikke noe bedre.
Marcus Mumford og gjengen hans har heldigvis mye å gå på.
Banjo-spillet passer til musikken, harmoniene er flotte og det er for så vidt et pluss at de står på sitt mens andre folk-artister fra London-bølgen allerede har forlatt sjangeren.
Beste spor:
"I will wait", "Holland road", "Lover's eyes", "Below my feet".
| 1 |
703830
|
Bjørnen er ikke temmet
Grizzly Bear er blant dem som har gitt Brooklyn rykte for å produsere spennende, men gjerne krevende band.
Kvartetten er framme ved album nummer fire, og forgjengeren "Veckatimest" (2009) ble et aldri så lite gjennombrudd.
Billboard-plasseringen har ikke ført til at de faller for fristelsen til å lage et popalbum, selv om de bitvis er svært så behagelige for øregangen.
Ikke minst behersker de kunsten med å pumpe opp en melodi, for så å ta den ned på bakken igjen.
Seks minutter lange "A simple answer" er et lite mesterverk i så måte.
Låten er samtidig såpass melodiøs at den risikerer å skremme vekk den opprinnelige fansen, men Radiohead – som Grizzly Bear har turnert med – har klart balansegangen, så det går kanskje bra.
Beste spor:
"Yet again", "A simple answer".
| 1 |
703831
|
Galninger med Converse
New York-bandet Animal Collective består av fire galninger som har tråkket sine Converse-sko skjeve opp gjennom indietiåret 00-tallet.
Hvis indie-begrepet har noen mening, er det at man tar det man haver, lager det man vil og ikke sverger seg til noen ideologi á la emo.
Animal Collective er indie.
Diskusjon over.
"Centipede Hz" er nemlig alt på en gang.
Plata er ekstremt melodisk og fengende.
Det er noe Beach Boys over det hele, men det er så mye galnere.
Animal Collective kan være så inni granskauen intense, masete, energiske.
Det er som om man skulle gi Brian Wilson elektrosjokk.
Forvrengte synthlyder og galematias.
Det kan så absolutt bli for mye.
Men etter litt trer konturene av noe stort fram:
Bandet får deg til å føle massevis, og vips er det ikke mas lenger, bare fint.
Beste spor:
"Today's supernatural".
| 1 |
703832
|
Tilbake til thrash fra 80-tallet
Denne unge Vestfold-kvartetten har helt tydelig hjerter som banker hardt for thrashmetallens gyldne tiår, 80-tallet.
Med "Based on evil" leverer de et knippe fengende, velspilte sanger som tydelig er inspirert av de store, amerikanske kanonene Slayer, Metallica og Megadeth.
Det vil si, det er antakelig like mye snakk om en vakker hyllest som inspirasjon.
Bandet skiller seg fra forgjengerne blant annet ved å gjøre plass til noen progressive elementer.
Dette gir ser blant annet utslag i betraktelig lengre sanger enn det sjangerens pietister ville ha syslet med.
Ellers er dette så stilriktig at man kan mistenke musikerne for å sverge til dongerivest oppå skinnjakken, eventuelt også sveis som er lang i nakken og luftig oppå.
Herlig skittent lydbilde og bare tøffe riff.
Beste spor:
"Trapped in bodies".
| 1 |
703834
|
Den deilige lyden av 60-tallet
The Fresh & The Onlys så dagens lys i 2008, dannet av Tom Cohen og bassist Shayde Sartin.
Siden fikk de med seg tre til og er blitt kalt et nøkkelband i San Franciscos nye generasjon av garasjeband.
Vel å merke ikke garasjerock av typen Stooges, Strokes eller White Stripes.
Vi må tilbake til 60-tallet, der Raul Revere, Beau Brummels, Rivieras og Shondells ble kalt garasjerock – amerikanske band influert av den britiske bølgen med Kinks, Animals, Who og Rolling Stones.
Det er der The Fresh & The Onlys hører hjemme, og det er ikke noe dårlig sted å være.
Dette er sol, sommer og uskyldsren moro, med noen skarpe kanter for å skape nødvendig kontrast.
De har til og med sin egen "Euphoria"-sang, ikke helt ulik GP-greia.
Beste spor: "20 days & 20 nights", "Long slow dance", "Dream girls", "No regard".
| 1 |
703835
|
Klatrere
Love and Theft startet som en trio, men er nå Nashville-duoen Eric Gunderson og Stephen Barker Liles.
Singlen "Angel Eyes" fra andrealbumet gjør det bra, og Love and Theft ser ut til å feste grepet på country-USA.
Det er mye feel good-radiocountry her, men "Runnin' out of air" og "Amen" er sanger som viser at duoen har et bredere register å spille på.
Foreløpig er de for anonyme.
Beste spor:
"Angel eyes", "Amen", "Girls look hot in trucks".
| 0 |
703837
|
Stjerneskuddet lyser fortsatt
London-kvartetten The Vaccines var en av fjorårets fineste debutanter.
Det er aldri lett å følge opp noe sånn, og mange klarer det aldri.
Hva gjør bandet som ble sammenlignet med Ramones, Jesus & Mary Chain og Strokes?
Delvis kjører de videre i samme gate, delvis søker de tilflukt i 60-tallet.
Det siste er et trygt kort å spille, og med sanger som "Always knew" og "All in vain" kan det egentlig ikke gå galt.
Samtidig er disse heller ikke så altfor spennende, og alt i alt gjør det seg bedre med gitarskurringen i "Aftershave ocean" og vokalsnerringen i "No hope".
Vaccines er et tøft band med myke sider, og platen gir håp om et langt liv.
Selv om debuten var bedre, har de tatt poppønken sin et nødvendig skritt videre.
Beste spor:
"No hope", "Teenage icon", "Change of heart pt.2".
| 1 |
703838
|
Vi kan drømme om en sommer
"Family Of The Year med Årets plate" er en fristende innledning, men kvartetten fra Los Angeles er ikke helt der ennå.
Album nummer to er likevel en flott plate, i tråd med de to ep-ene som fulgte etter debutalbumet "Songbook" i 2009.
Brødrene Joseph og Sebastian Keefe kommer egentlig fra Wales, men har slått seg sammen med James Buckely og Christina Schroeter.
Sammen har de fått merkelappene indie, folk og americana, og kall det gjerne solskinnspop, også.
Dette er patentert Los Angeles-lyd, selv om du ser et slektskap med band som Magic Numbers og Fleet Foxes.
De har turnert med Edward Sharpe and the Magnetic Zeros, og dette er en varm, sommermyk plate fra første til siste kutt.
Deilig.
Beste spor:
"The stairs", "Buried", "Hero", "Living on love", "Hey ma".
| 1 |
703839
|
Bobs beste på 15 år
En ny plate fra Bob Dylan, med flunk nye sanger.
Det får unektelig pulsen til en gammel fans til å banke raskere.
Men er det grunn til det?
Spørsmålet man er nødt til å stille seg, er:
Hvis jeg går på en konsert med Bob Dylan, håper jeg da at han vil spille noen av de nye kuttene?
Vi snakker om mannen med noen av de beste sangene som er skrevet.
Er det noe fra den nye platen som holder denne standarden?
Før rocken kom
Åpningskuttet "Duquesne whistle" er greit nok med sine røtter tilbake til mellomkrigstiden, en periode Dylan har likt å dukke ned i, men jeg var aldri blant dem med særlig sans for 90-tallsplatene "Good as I been to you" og "World gone wrong".
Sangen har teksthjelp fra den gamle samarbeidspartneren Robert Hunter.
Resten av de ti kuttene er signert Dylan alene.
"Soon after midnight" er bedre, selv om det oser forgagne tider også av denne.
Vi møter kose-Dylan, selv om noen har vært kjapt ute og tolket strofer som " it's soon after midnight/and I've got a date with the fairy queen " som en erkjennelse av døden.
Det trekkes også fram at Shakespeares siste skuespill het "The tempest", stormen.
Er "Tempest" den 71 år gamle Bob Dylans siste plate?
Dylan har som vanlig fnyst av slike tolkninger og kryptisk bemerket at Shakespeare hadde en "The" med i navnet.
Dylan liker ikke å bli tatt til inntekt for noe som helst, heller ikke alderdommen.
Girer opp
"Narrow way" tar en ny kurs, en type blues Dylan har spilt siden "Maggie's farm" i 1965 og samtidig noe av det mest kraftfulle han har lagd på lenge.
Nå begynner det virkelig å likne på noe.
"Long and wasted years" kunne gått rett inn på et av hans mest undervurderte album, "New morning" fra 1970.
Jeg får trang til å plukke fram "Three angels" og "The man in me" igjen.
"Pay in blood" har en bit som på snodig vis minner om Stavangerensemblet, men er ellers en klassisk Dylan-låt der han på Tom Waits-vis utnytter slitasjen i stemmen for å skape en stemning.
Produserer selv
Åpningen på "Scarlet town" tilhører Donnie Herron, som på dette albumet trakterer banjo, mandolin, fiolin og steelgitar.
En vakker sang, som i likhet med halvparten av kuttene passer 7 minutter.
Orgelet er en gammel kjenning av Dylan, og på bluesen "Early Roman kings" er det tilbake, kreditert Dylan selv.
Han spiller gitar i tillegg, men ytterligere tre gitarister er med i studio:
Charlie Sexton, Stu Kimball og David Hidalgo.
Tony Garnier spiller bass, og trommis er George G. Receli.
Produsenten er oppgitt til å være Jack Frost, et pseudonym for Dylan selv.
Fantastisk finale
"Tin angel" er en morder-ballade, og i det store og hele er dette en tekstmessig mørk plate.
Alt i alt hadde jeg vært fornøyd hvis platen hadde stoppet her, men så setter Dylan inn nådestøtet med det 14 minutter tittelkuttet "Tempest".
Innpakningen er irsk, og teksten handler om "Titanic".
En fantastisk sang, fullt på høyde med "Brownsville girl".
45 vers, ikke noe refreng.
Siste kutt er "Roll on John", om John Lennon.
" I heard the news today, oh boy ", synger Dylan og minnes et lys som brant sterkt, men altfor kort.
Svaret på åpningspørsmålet er "ja".
Hadde Dylan bare spilt sanger fra denne platen på en konsert, ville jeg ikke blitt skuffet i det hele tatt.
Beste spor:
"Long and wasted years", "Tempest", "Roll on John".
| 1 |
703841
|
Irske viser med Knopfler-hjelp
Bap Kennedy fortjener oppmerksomhet, og kanskje et samarbeid med Mark Knopfler er det som skal til.
De har turnert sammen før og frontet en gang hvert sitt band; Energy Orchard og Dire Straits.
Martin "Bap" Kennedy har gjennom årene også skrevet og sunget med folk som Steve Earle og Van Morrison, og han er storebror til Brian Kennedy som kanskje huskes fra et Grand Prix.
Bap solodebuterte i 1998 og fremstår som en singer/songwriter av irsk støpning.
Knopfler har produsert, i tillegg til å spille gitar og kore.
Guy Fletcher er også med, uten at Dire Straits-folkene står i veien for visene til Bap fra Belfast.
Ligner det noe, er det i tilfelle Dylan.
Musikken farges av fløyte og fele og Baps varme stemme.
Beste spor:
"Shimnavale", "Not a day goes by", The right stuff", "Celtic sea".
| 1 |
703842
|
Oppkvikkende legebesøk
Philadelphia-bandet Dr. Dog begynte med lo-fi-preget rock a la Pavement.
De har ikke helt forlatt 90-tallets indierock, men de to åpningskuttene på bandets sjuende album befinner seg innenfor den poppregede ny-folk-bølgen – kanskje inspirert av Mumford & Sons' suksess på begge sider av Atlanteren.
Den mer løssnippede stilen kler dem uansett bra.
De bærer preg av å være et utmerket konsertband og har vært en gjenganger som underholdere på amerikanske talkshow.
De forsøker nå å nærme seg livelyden, med hjelp fra av et par nye bandmedlemmer.
En annen styrke er evnen til å oppdatere pop inspirert av tidligere tiår, som 60-tallsbaserte "Do the trick".
Beste spor:
"Lonesome", "That old black hole", "Do the trick", "Over here, over there".
| 1 |
703843
|
Ekstremt hypnotisk
Ta en dose reggae, bland i en slant tunge, suggererende beats, og kjør det hele gjennom et sørpete lydfilter.
Først da nærmer du deg den amerikanske rapperen, sangeren, dj-en og yogamesteren Gonjasufi.
Det høres at Gonjasufi driver med yoga.
«Mu.Zz.Le» er hypnotisk som fy.
Rytmene og de vindskeive synth-akkordene slår deg i svima, og når du ligger der og dupper inn og ut av bevissthet, lurer Gonjasufi inn sitt budskap med sin beroligende snakkesynging.
Det er tungt, mørkt, men også oppløftende.
Det er ikke hipp musikk Gonjasufi serverer.
Musikken er «alternativ» i uttrykket, men det er tydelig at folk har brukt de samme synthene før.
Lydbildet kan til tider lede tankene i retning 90-tallets trip hop-artister, noe som gjør at "Mu.Zz.Le" får et datert preg over seg.
Men tøft er det.
Beste spor:
"The Blame".
| 1 |
703844
|
Thrash-klassikerfra Kolbotn
Nekromantheon er et relativt nytt band, men det høres ikke sånn ut.
Man får derimot følelsen av å lytte til kvalitetsthrash komponert på midten av 80-tallet.
Bandet har sånn sett få nyskapende elementer ved seg, men alt må jo ikke på død og liv være nytt og annerledes.
I hvert fall ikke når man klarer å befeste seg som et spennende band i en etablert sjanger så til de grader som Nekromantheon gjør.
Dette er knallhard, fengende, skitten thrash metal av beste merke.
Fabelaktig gitararbeid, komposisjoner som sitter som et skudd, vokal som ikke forsøker å ta oppmerksomheten fra helheten.
Bandet spiller på Tribute i Sandnes sammen med Aura Noir i morgen.
Skal vi dømme ut fra årets utgivelser fra disse to bandene, kan dette bli et av live-høydepunktene denne sesongen.
Beste spor:
"The Usurper Command".
| 1 |
703845
|
Sanger fra livets mørke side
Sharon Van Etten er et navn som ligget i vannskorpen etter at hun var med på The Antlers' flotte album "Hospice" i 2009.
Hun ga selv ut sin første plate det året og er nå fremme ved nummer tre.
New Jersey-sangeren har slått seg ned i Brooklyn og har blant annet fått med seg medlemmer av The National og Beirut-frontfigur Zach Condon.
Blandingen av indierock og folk er utmerket, med musikk som folder seg ut og akustiske avbrekk.
Kuttene der hun virkelig tar i, er førsteklasses.
Om ikke låten "All I can" blir det kommersielle gjennombruddet hennes, har ikke rettferdigheten skjedd fyllest.
Tekstene er av det dystre slaget, med kjærligheten som et nattsvart hull.
Slett ikke ulikt The Antlers, det hele.
Beste spor:
"All I can", "Magic chords", "Ask".
| 1 |
703847
|
Utfordrende ferd
Den behagelige diskoferden gjennom verdensrommet er over.
Nå setter Lindstrøms interplanetariske romskip kurs for nye mål, med et stopp på planet Zappa.
Rask suksess
Hans-Peter Lindstrøm begynte med elektronisk dansemusikk fordi han likte utfordringen.
Han hadde spilt country og gospel i Randaberg, men i møtet med hovedstadens dansescene tenkte han at dette kunne han også klare.
Han vant en amatørkonkurranse, reiste rundt som dj og ble hyret inn av verdenskjente artister som remikser.
Til slutt sa han stopp og konsentrerte seg om å lage egne plater.
Det har han gjort med stor suksess, ikke minst internasjonalt.
"Norwegian space disco" er blitt et begrep.
Variasjon og repetisjon
Forrige plate var et samarbeid med vokalisten Christabelle Sandoo, en kommersielt lettfordøyelig plate uten at han tok snarveier.
Lindstrøm er kjent for å finpusse låtene i evigheter; lag på lag på lag med lyd.
Han må ha tatt seg god tid i studio denne gang også.
Åtte minutter lange "Magik" er en hel ferd i seg selv, der han er innom en rekke stilarter.
Det er også platens mest spennende spor med sin blanding av humoristiske innfall, dansemusikk og alt mulig annet.
Derfra går han over i repeterende "Ouiet place to live", en annen måte å tenke musikk på.
Sangen stamper i vei med små nyanseendringer de første tre minuttene, før den folder seg ut i andre halvdel.
Låter er et eksempel på hva Lindstrøm klarer å gjøre ut av en enkelt linje.
Der er han Mesteren med stor m.
Gi ham en strofe på fem sekunder og han kan lage en hel plate ut av det.
Pioneren Vangelis og minimalisten Philip Glass er opplagte referanser, men Lindstrøm gjør tingene på eget vis.
Han nevner selv Deep Purple-organisten Jon Lord som en av mange inspirasjonskilder.
Orgelåpning
Lindstrøm åpner med "No release", et preludium som spreke kirkeorganister burde prøve seg på.
Deretter går han langt hardere til verks i "De Javu", med en bass som vibrerer som en gummistrikk og masse som skjer i bakgrunnen.
Romskipet har lettet og vi ser ned på storbyen før ferden går ut i det blå.
Så går vi i spinn på "Magik", der du må tilbake til Frank Zappa for å finne samme galskap.
"Quiet place to live" er en ny transportetappe gjennom rommet, før vi våkner til lyden fra syntetiske fugler på en ny planet i "Call me anytime".
Regnet kommer, alt skifter karakter og der var jammen kirkeorgelet igjen.
Lyden splintres opp, før Lindstrøm samler bitene og sender alt i samme retning.
Den gamle dj-en vet hva som skal til.
Han debuterer for øvrig som vokalist på denne platen, om enn nokså nedmikset.
Sømløst
Låtene starter der den foregående slutter, og bare et dobbelt taktslag markerer at vi er over i tittelkuttet "Six cups of rebel".
Derfra svirrer lyden i nye retninger.
Over ti minutter lange "Hina" er siste kutt, sparket i gang av trommer før den forsvinner ut i verdensrommet igjen og orgelet markerer en overgang tilbake til første kutt.
Vi har reist i ring.
Litt svimle, men klare for en ny runde.
Beste spor:
"Magik", "Ouiet place to live".
| 1 |
703850
|
Stilig støy
The Megaphonic Thrift gir seg den melodiøse støyrocken i vold, og der ble det meste satt på plass på 80-tallet.
Bergenskvartetten forsøker da heller ikke å finne opp kruttet på nytt, men de boltrer seg friskt i sjangeren og har utviklet seg i riktig retning siden debuten "Decay decoy".
Ikke minst fungerer Linn Frøkedals vokal flott opp mot Richard Myklebusts stemme.
Beste spor:
"Tune your mind", "Borken glass/Yellow fingers", "Moonstruck".
| 1 |
703851
|
Drømmestart
"Son of a bitch" er en drømmeåpning på et debutalbum.
Det er desto mer gledelig at bandet er norsk – og det uten at du kan høre det.
Ingrid Helene Håvik har en fantastisk stemme.
Hun var tidligere med i Your Headlights Are On, men flankeres nå av Trond Bersu fra Pelbo og Øystein Skar fra Sacred Harp.
Sammen danner Highasakite, med tilknytning til jazzlinja ved Musikkonservatoriet i Trondheim.
Jazz er det likevel ikke, men rett og slett flott pop.
Håvik kunne fått hva som helst til å høres bra ut, men skriver fine sanger sammen med Bersu.
Årets norske debut?
Vel, du skal lage en enormt bra plate for å overgå denne.
Eneste minus er at kruttet brennes opp i starten.
Beste spor:
"Son of a bitch", "Winners don't come easy", "Indian summer".
| 1 |
703852
|
Legendariske innspillinger
Like før jul kom denne storartede boksen med musikk fra François Couperin til den sene Beethoven.
400 kr. koster den, dvs. 13 kr. pr. cd. Den inneholder legendariske innspillinger fra de siste årene fra en av de fineste labelene for klassisk musikk:
Midori Seilers innspilling av Vivaldis "Fire årstider" med Akademie für Alte Musikk Berlin, Beethovens "Niende" med Chapelle Royale under ledelse av Philippe Herreweghe og William Christies opptak av operaen Castor et Pollux av Jean-Philippe Rameau med Les Arts Florrisants og de storartede sangerne Véronique Gens og Sandrine Piau.
René Jacobs som mesterlig dirigent av operaer fra 1700-tallet hører vi bl.a. i Glucks "Orfeo ed Euridice" og Mozarts "Le nozze di Figaro".
Flere verk blir spilt av Freiburger Barockorchester, det beste i sitt slag, og Beethovens kvartetter tar den fremragende Tokyo String Quartet seg av.
Sammen med de 30 cd-ene følger et teksthefte på 263 sider med til dels glimrende verkomtaler.Les Lumières er den franske betegnelse for opplysningstiden eller opplysningen – på tysk Aufklärung, engelsk The Enlightenment som det da også står på boksen.
Filosofen Immanuel Kant definerte opplysningen som menneskets utgang fra en selvforskyldt umyndighet.
Han formulerte det også som ha mot til å betjene deg av din egen forstand.
Her varierte han et ord av Horats – sapere aude – ha mot til å vite, men sapere på latin betyr opprinnelig å ha smak og det var nettopp smaken som var det sentrale begrepet i opplysningstidens estetikk.
For å snakke fornuftig om kunst, litteratur og musikk måtte man ha smak, dvs. god dømmekraft.
Smak var nedlagt i mennesket som en egen sans og kunne utvikles; det var ikke slik som på Ludvig den 16. tid, da de privilegerte klasser var i besittelse av le grand goût, den store smaken.
Strengt tatt spenner de 30 cd-ene over mer enn opplysningstiden, nemlig fra 1713 med Couperins cembalo-stykker og verk av J.S. Bach til Beethovens sene kvartetter i 1825.
Men det gjør ingenting.
Beethoven var en opplysningens mann og Schillers tekst i siste satsen av den Niende, om Seid umschlungen Millionen, målbar nettopp opplysningstidens utopi om en menneskehetens forbrødring.
Et typisk uttrykk for opplysningstiden var Glucks operareform som gjorde denne sjangeren lettere, enklere og mer naturlig, men samtidig ga fritt utløp for lidenskaper av alle slag.
Det hører vi i hans "Orfeo ed Euridice" (cd 16-17), i kontrast til Rameaus Castor et Pollux, den eldre franske lyriske tragedie med forbilde i den franske klassisistiske tragedie (Corneille og Racine).
Rousseau mente i sin tid at Rameau var helt avleggs – komplisert og støyende – men for oss i dag er operaen ytterst fascinerende (cd 13-15).
Det er vanskelig å anbefale bestemte tolkninger på denne kjempesamlingen.
Alle utøvere er førsteklasses.
Hør for eksempel på den første cd-en der den eminente cembalisten Christophe Rousset spiller Couperin og Rameau.
Det er musikk som bruser og assosierer til hele fargespekteret, adskillig mektigere i et rom med skikkelig cd-anlegg enn i en konsertsal.
Eller spor 8-19 på cd nr. 2, med Pergolesis "Stabat mater".
Mer imponerende triller enn dem sopranen Anna Prohaska her får til (med Akademie für Alte Musik Berlin) har jeg aldri hørt.
Her opplever vi at triller og forsiringer ikke bare skulle være utsmykning, men øke uttrykkskraften.
| 1 |
703853
|
Pollinis lyskraft
Disse tre cd-ene følger en av vår tids største pianister, italieneren Maurizio Pollini, fra han vant Chopin-konkurransen i Warszawa i 1960 til en innspilling av Debussys preludier i 1999.
Han fylte nettopp 70.
Samlingen kunne godt ha vært lengre, for Pollini satte standarden for hvert verk, hver syklus han spilte inn.
Det gjaldt Chopin, Beethoven, Liszt, Mozart, Debussy, Stravinskij, Webern – alle er de representert her.
Men i Brahms-konsertene satte han likeledes standarden på samme måte som i teknisk neste uspillelige sonater av Pierre Boulez.
Han spilte også inn Schönbergs samtlige klaververk som både teknisk og tolkningsmessig ble en referanseinnspilling.Chopins e-moll-konsert er tatt opp med Warszawa-filharmonikerne under konkurransen i 1960 og er mer enn et klenodium.
Pollini tok noen års pause etter suksessen i Warszawa, for å bedre teknikken ytterligere og utvide repertoaret.
Hans ekstremt utviklede teknikk, hans klarhet og lyskraft hører vi i de 12 etydene op.
25 av Chopin.
Innspillingen er fra 1972 og må fremdeles regnes som en av de aller fremste.
Det samme gjelder Beethovens siste sonate, i opptak fra 1977.
Ingen kan måle seg med Pollini i Weberns variasjoner (cd nr. 1, spor 18-20).
Noen vil si at Pollinis spill er kjølig, for eksempel i Schubert eller Schumann.
Men det stemmer ikke.
Spillet er strukturelt klart, klanglig rikt, intelligent, uten ekstravaganser.
Apollinsk har man hengt på ham for å karakterisere det man mener er noe distansert, strengt, saklig.
Faktum er at Pollini i sitt spill, alt etter verk og komponist, har alle disse egenskapene, men ikke minst energi i spillet, ekspressivitet, lidenskap.
Så det apollinske inngår så visst en allianse med det dionysiske hos Pollini.
De tre cd-ene her er bare en smaksprøve på Pollinis klaverkunst.
Han har en enorm produksjon.
Hans utgivelse av 9 cd-er med Chopin anbefales, likeledes de 6 cd-ene med musikk fra det 20. århundre.
| 1 |
703854
|
Lys og mørke
Man skulle tro at denne kombinasjonen ikke var mulig:
Pollini og Thielemann, den ene lysende klar, den andre med instinktiv musisering og hang til mørk klang.
Men dette live-opptaket fra Semper-operaen i Dresden i juni i fjor, er sensasjonelt på flere måter.
Pollini, som har spilt inn begge de svære Brahms-konsertene to ganger tidligere i skjellsettende tolkninger, vendte etter 25 år tilbake til orkesteret i Dresden som på to år med Thielemann som sjefdirigent hadde nådd de høyder orkesteret var berømt for tidligere.
Staatskapelle Dresden ble grunnlagt i 1548 (!) og er verdens eldste symfoniorkester.Om jeg ikke tar mye feil, så er det Thielemann som følger Pollini og ikke omvendt i den mektige 1. satsen.
Resolutt, energisk, klart bygd opp mot eksplosive høydepunkter og i orkesteret med en sjelden rik tekstur.
I den lyriske andresatsen har orkesteret den varme tonen som det tidligere var så berømt for og nå har vunnet tilbake.
I siste sats er det kraftutfoldelse fra begge parter, med en presisjon som man ikke skulle tro var mulig i et live-opptak.
Men fremfor alt har to så ulike kunstnere som Pollini og Thielemann funnet sammen i den enorme tyngde som de gir Brahms – nettopp et must i denne konserten.
| 1 |
703855
|
Fransk eleganse
Stephen Hough har jeg fulgt opp igjennom årene, først i klavermusikk som glimret med sitt fravær i konsertsalen, slik som klaverkonserter av Hummel, så siden med flotte tolkninger av Schumann og Liszt.
I høst kom en innspilling med Griegs klaverkonsert og Liszts to klaverkonserter med Bergen-filharmonikerne.
Houghs spill var upåklagelig, men Bergen-filharmonikerne under Andrew Litton hadde tatt for lett på oppgaven.
Nå sent i høst, i anledning av sin 50-års dag, kom Stephen Hough med samtlige Chopin-valser.
Det er et vågalt prosjekt – valsene er spilt inn av de fleste store Chopin-fortolkere.
Og vi skulle tro, ut fra det Hough tidligere har spilt inn, at han ville gå mer rett på sak, noe som kan forskusle det særegne hos Chopin.
Men Hough består prøven med glans.
Der er en rytmisk frihet her, som er alfa og omega i Chopin – noe Hough for øvrig har studert i innspillinger av legendariske pianister som Benno Moiseiwitsch og Alfred Cortot.
Hough har den rette fleksibiliteten når frasene dannes og rubatoen (frihet i rytme og tempo) er overbevisende.
Hør f. eks på vals i ciss-moll op.
64 nr. 2 (spor 7) med fjærende rytmikken og en delikat klangbehandling.
| 1 |
703927
|
Tøyer rammene
Spellemannsprisen for tre av tre mulige album er rekord.
Den tilhører 27 år gamle Ida Jenshus fra Steinkjer, som mottok prisen i countryklassen for «Color of the sun» (2008), «No guarantees» (2012) og «Someone to love» (2012).
Nå er hun klar med album nummer fire.
Hun nøyer seg med seks kutt, men det første strekker seg til gjengjeld opp mot ti minutter.
Det er tittelkuttet "Starting over again", verd å bruke tid på.
Jenshus har fortsatt med Kåre Vestrheim som produsent, samtidig som hun tøyer rammene for country/folk-musikken.
Du kan godt kalle det americana likevel, med ankringspunkt i nærheten av Laurel Canyon, LA.
Bortsett fra sistekuttet "My last goodbye" starter sangene nesten uhørlig, før de vokser seg til underveis.
En vakker plate.
Beste spor:
«Set us free», «Coming home to you», «My last goodbye».
| 1 |
703929
|
Kjærlighetssorg på pianokrakken
Det er laget mange fine oppbruddsplater, og det er laget mange fine pianoplater.
Det er også laget fine pianoplater om oppbrudd, og dette er en av dem.
I 2008 forlot unge Tobias Jesso sitt hjemlige Vancouver for å søke lykken i Los Angeles.
Bandet han spilte bass i, The Sessions, hadde blitt hyrt inn for å backe en popsanger der; Melissa Cavetti.
Jobben kokte etter hvert bort, men han ble værende i byen i fire år.
I løpet av den tiden rakk han å få hjertet knust og å skrive om det.
Da moren ble diagnostisert med kreft, vendte han i all hast tilbake til Vancouver.
I farten fikk han ikke med seg instrumentene sine, men søsteren hadde flyttet hjemmefra og etterlatt et piano.
Han lærte seg å bruke det og skrev flere sanger.
"Just a dream" ble den første han gjorde et alvorlig forsøk på å synge selv, og dermed nærmer vi oss dette albumet.
Neste skritt ble å spille inn demoer og maile dem til Chet "JR" White, tidligere i bandet Girls.
Det resulterte i en invitasjon til innspillinger i San Francisco.
Etter mer studioarbeid i Los Angeles og Nashville, var albumet omsider klart.
Pianister som Randy Newman og Billy Joel er navn som dukker opp når Tobias Jesso skal plasseres, men han er ingen kopi – selv om Newman ikke er så langt unna.
Han kan minne like mye om Paul McCartney eller John Lennon på en pianokrakk.
Noe av det som gjør ham fascinerende, er kontrasten mellom den sommerlige California-lyden og de fortvilede tekstene.
Dermed dukker sammenlikninger med Harry Nilsson og Todd Rundgren også opp.
Albumet åpner med forsiktige "Can't stop thinking about you" og klagende "How could you babe".
Dermed er det ingen tvil om tema, særlig ikke når vi deretter får "Without you":
I can hardly breathe without you
There is no future
I want to see
"Can we still be friends" høres ut til å gå i samme lei, men handler i dette tilfellet om vennskap.
Sangen er et av albumets høydepunkt, ikke minst på grunn av den fyldige innpakningen med strykere.
Selv om pianoet står sentralt på platen, er det nok av andre instrumenter underveis som skaper variasjon.
For eksempel de sakte trommene i "Bad words".
Den selvbiografiske delen understrekes med sanger som "Hollywood" og "Leaving LA", ingen av dem med spesielt optimistisk innhold.
Jungeltelegrafen har gått seg varm i forkant av debuten, og Taylor Swift og Adele har allerede rukket å erklære seg som fans.
Utgis mandag.
Beste spor:
"How could you babe", "Can we still be friends", "Just a dream".
| 1 |
703930
|
En gang til
Etter forrige plate, hintet Marc Almond om at dagene som låtskriver var over.
Hit-produsenten Chris Braide klarte likevel å overtale ham.
Almond skrev seg inn i pophistorien med Soft Cell-singlen "Tainted love" i 1981.
Som soloartist har 57-åringen fra Southport i England bare hatt tilnærmet samme suksess da han spilte inn Gene Pitneys "Something's got a hold of my heart" i 1989.
Braide tok sikte på å lage Almond-platen med stor P vi har ventet på i alle år, men Almond er seg selv – som alltid.
Dette er likevel blitt et av hans bedre album.
Stemmen står i sentrum.
Myke melodier og dansbar synthpop med store refreng hører med.
Pluss en frisk duett med Beth Ditto.
Beste spor:
"Zipped black leather jacket", The pain of never", "Scar", "Demon lover".
| 1 |
703936
|
17 år siden forrige plate
Oxford-bandet Swervedriver ga ut fire plater på 90-tallet, før de gikk hver til sitt.
De spilte britisk psykedelia, lyttende til samtidens amerikanske gitarband som Dinosaur Jr og Sonic Youth.
Debutalbumet "Raise" (1991) – og for så vidt de tre påfølgende – hører hjemme i enhver velassortert platesamling.
17 år etter "99th dream" er de omsider tilbake med en ny plate.
Det er ikke lenger Swervedriver man ser i retning av for å finne noe nytt og annerledes, men i likhet med nevnte Dinosaur
Jr lyder de friske etter comebacket.
Kjernemedlemmene Adam Franklin og Jimmy Hartridge er med, og de spinner sin vante verden av drømmende gitarstøy.
Litt mindre rockende og litt mer melodiøst, men ikke noe dårligere.
Beste spor:
"Autodidact", "English subtitles", "Lone star".
| 1 |
703937
|
Endelig på plass, etter 30 år
Mastertapen til "Trekkfulger" var borte vekk.
Dermed ble ikke det tredje albumet til Ryfylke Visegruppe digitalisert.
Nesten 30 år senere studioopptaket opp igjen, og platen er nå på Spotify.
I tillegg har man spandert et lite opplag med cd-er.
Ryfylke debuterte med "Før oljå kom" i 1981 og fulgte opp med "Forlis" i 1983.
"Trekkfugler" fra 1985 er den siste med Rønnaug Foss Alsvik og inneholder noen av deres fineste viser, komponert av Bjørn Aslaksen.
Bonuskuttet "Øve dammen i Junaiten" er heller ikke å forrakte.
I 2011 var Ryfylke tilbake, med to nye plater så langt.
"Trekkfulger" åpner med "Kjerstepar", med melodi av Aslaksen og tekst av Henrik Jacobsen:
Hu har fine, kvide tenner.
Hu har små og smale hender.
Neglene med rød glans i,
fekk litt lakk av tantå si.
Ska eg ruska na i håret'?
Eg vett ikkje om eg tåre.
Ka mon tenke hu på nå?
Tankane har gått i stå
Beste spor:
"Kjerestepar", "Te by'n", "Vie dagen te solå", "Viså di".
| 1 |
703939
|
Debuterer med pop fra øverste hylle
Emile Haynie er et navn som tilsynelatende dukker opp fra det store intet.
Hvis du da ikke er av dem som fortsatt kjøper plater og leser det som står i omslaget.
Da kan det hende at du vil ha oppdaget navnet i forbindelse med plater av Lana Del Ray, Kanye West, Emeli Sandé, Rolling Stones, Roots og andre.
34 år gamle Haynie er nemlig produsent og har fått en Grammy for arbeidet på Eminems «Recovery»-album.
Det var i Eminems hjemby Detroit han fikk sitt gjennombrudd som sample-glad hip hop-produsent.
Han flyttet siden tilbake til New York for å jobbe med rappere der, før han prøvde seg på pop med Bruno Mars, Lana Del Ray og Fun.
Har du lest hitlister de siste tre årene, vet du at det gikk bra.
Nå er tiden for å prøve selv.
Og la oss slå det fast med en gang:
Dette er førsteklasses pop.
Ikke bare fordi han vet hvordan du skriver låter for hitlistene.
Ikke bare fordi han skriver personlige tekster som skildrer et forhold som går i oppløsning.
Heller ikke bare fordi han kjenner studioet ut og inn.
Det som virkelig imponerer, er bruken av gjesteartister.
Det er opplagt at han hatt mange han kunne ringe til, men likevel.
Han åpner med selveste Brian Wilson på «Falling apart».
Der finner vi også Andrew Wyatt fra Miike Snow.
Selve låten er av den typen som Idol-deltakere trolig vil slite i stykker de kommende årene.
Så får han med seg Rufus Wainwright i «Little ballerina», som også kommer i repriseversjon med Father John Misty og Julie Holter.
Suverent.
Haynie har gjort mye for Lana Del Ray, og nå betaler hun tilbake i «Wait for life».
«Dirty world» blir en test av hva han klarer selv, og han drar snakkesyngingen i land ved hjelp av tjukke lag med koring, strykere og blåsere.
Ren og skjær studiomagi.
Så skaper han et lag av Charlotte Gainsbourg, elektromusikeren Sampha og Devonté Hynes (alias Blood Orange og Lightspeed Champion) i sfæriske "A kiss goodbye".
«Fool me too» drives fram av marsjtrommer og en energisk Nate Ruess fra Fun i førersetet.
«Nobody believes you» åpner med piano før 69 år gamle Colin Blunstone (The Zombies) faller inn.
En helt annen generasjon med svenske Lykke Li og Romy (The XX) overtar på «Come find me», før Randy Newman (71) tar kontroll på «Who to blame».
Haynie runder av med majestetiske «The other side», et håp om å komme seg på føttene igjen.
Og et helt kirkekor bestående av Florence Welch fra Florence and the Machine.
Beste spor:
«Falling apart», «Little Ballerina», «Wait for life», «Who to blame».
| 1 |
703940
|
35 år siden sist
Når eksperimentelle The Pop Group gir ut sin første plate på 35 år, kan det virke merkelig å velge Paul Epworth (Adele, Coldplay, Bruno Mars) som produsent.
Men han er en mangeårig fan av gjengen fra Bristol og sto på ønskelisten til frontfigur Mark Stewart.
Uansett har han ikke forsøkt å temme de fire villstyringene.
The Pop Group ble dannet i 1977 og rakk bare å gi ut to album.
De seilte i pønkens kjølvann, men med fønk, frijazz, dub, avantgarde og beatpoesi om bord.
Bandet varte bare i fire år, men influerte navn som Primal Scream, Nick Cave og Sonic Youth.
Nå er de tilbake, og de plukker opp tråden der de slapp den.
Når de er på det mest melodiøse, er det faktisk en Bowie anno 1980 som spøker i bakgrunn.
Og ikke minst en Beefheart.
Tøft som bare det.
Beste spor:
"Citizen Zombie", "Nowhere girl", "S.o.p.h.i.a.", "Echelon".
| 1 |
703941
|
"Legendarisk" fra Wales
Man er kjent for sine lange jam-versjoner på scenen, men bandet er naturlig nok mer strukturert på plate.
Ikke for det, de strekker "In time" ut til over ti minutter.
Låten er skrevet av Phil Ryan, som kom med i 1972.
Da hadde Man holdt på i fire år.
Sammen med Martin Ace (kom med i 1969) er han nå grunnstammen, mens de tre andre – inkludert Martins sønn Josh – har sluttet seg til bandet de siste ti år.
Walisernes pubrock, prog og psykedelia har ikke endret seg mye på 47 år.
Steelgitarist-gjest B.J. Cole sørger for countrypreg på tre kutt, men ellers er det kjent stoff på bandets første plate på seks år.
De har forlengst opphørt å være trendy, men betegnes fra tid til annen som "legendarisk".
Ikke så verst, det heller.
Beste spor:
"One more ride on the waltzer".
| 0 |
703942
|
Tar et nytt steg
Jonas Alaska er ikke lenger Aust-Agders svar på Bob Dylan.
Til og med hatten er borte på Åmli-guttens tredje album.
Til gjengjeld får vi en skikkelig popsnekker som boltrer seg i studio.
Det er ikke bare for 1500-meterløperne på skøyter at tredjerunden er vanskelig, men Jonas "Alaska" Aslaksen står distansen ut, heiet fram av koringen til Billie Van.
Ved siden av henne finner bare Even Ormestad og storebror Thomas Aslaksen her.
Pluss produsent Erlend Mokkelbost (JR Ewing, Montée) og mikser Nicolas Vernhes (War On Drugs, Dirty Projectors).
Til sammen har de lagd en flott plate, der lydbildet er i en egen klasse.
26-åringen har funnet fram den elektriske gitaren, men pakker ikke kassegitaren helt bort.
Han lar den styre intime "My heart was leaving me", et fint avbrekk underveis.
Beste spor:
"Summer", "Animal", "All the movies", "Becky".
| 1 |
703943
|
Potent blanding
Pål Jackman er en musiker med stor spennvidde, og hans Wunderkammer har dreid seg om en miks av sigøynermusikk, jødisk klezmer, jazz og balkanrock.
Debuten "Wunderkammer" kom i 1999, fulgt av "Today I cannot hear music" tre år senere.
De tittel-beslektede låtene "Ottman surf", "Jiddischflamenko surf" og "Sigøynersurf" kan kanskje ikke kalles nøkkelkutt, men de forteller hvor landet ligger på album nummer tre.
Ingen stor endring, med andre ord.
Det må i tilfelle være en dose arabisk krydder.
Samtidig har du sanger her som sprenger sjangergrensene, som "Lenger opp enn ner".
Underveis strekker den seg i retning av klassiske "Whiter shade av pale" og er platens store høydepunkt.
"Skål i brennevin" har på sin side en åpningsstrofe som minner om nesten like klassiske "Nights in white satin".
Jackman har en evne til å smelte ulike deler sammen i sanger som står støtt på egne bein, uten at du behøver å like en spesiell sjanger.
Samtidig er dette en uhyre sterk plate rent instrumentalt, takket være folk som Gjertrud Økland, Johan Egdetveit, John Lilja, Per Zanussi og Børge Fjordheim.
Beste spor:
"Tårer i ein stein", "Lenger opp enn ner", "Gi meg noe sterkt å drikka verden med".
| 1 |
703944
|
Imponerende stemmekraft
Rhiannon Giddens er sentral i bandet Carolina Chocolate Drops.
På solodebuten har hun T Bone Burnett som produsent, et samarbeid som startet da han hørte henne på en konsert inspirert av filmen "Inside Llewyn Davis".
Burnett sammenligner henne med Odetta og Mahalia Jackson, store navn å leve opp til.
Men hun synger Odettas "Waterboy" med imponerende kraft og gyver uredd løs på bluegrass, folk, viser, country, blues, jazz, gospel og soul.
Hun er innom både Dolly Parton og Hank Cochran, i tillegg til egne ting.
Beste spor:
"Don't let it trouble your mind", "She's got you", "Shake sugaree", "Angel City".
| 1 |
703945
|
Sårt om kjærlighet
Susanne Sundfør har alltid levert bra ting, men ikke alt har vært like tilgjengelig.
Nå er hun i det popvennlige hjørnet, med ti sanger om kjærlighet.
Ikke nødvendigvis av det godlynte slaget, for hun mener at kjærlighet og hat henger tettere sammen enn man er komfortabel med.
Det personlige innholdet har gjort at hun velger å produsere det meste av sitt femte album selv, men på fine "Silencer" har hun med seg Lars Horntvedt.
På ti minutter lange, mektige og svært så sårbare "Memorial" har hun med Anthony Gonzalez, mens Jonathan Bates er der på drivende "Accelerate".
De beste kuttene er produsert sammen med andre, uten at hun gjør noen dårlig jobb alene mens hun spenner fra det elektronisk energiske til det sakralt vakre.
Mye av det hun gjør, er i en egen klasse.
Beste spor:
"Accelerate", "Silencer", "Memorial", "Trust me".
| 1 |
703946
|
Siste sprell før en ny Libertines-plate
Vi får ikke The Clash tilbake, men vi har noe som likner.
I 2002 var tidligere Clash-gitarist Mick Jones produsent på debutalbumet til The Libertines.
Siden har London-gjengen ligget i den gaten, som band og i andre sammenhenger.
Etter noen opprivende år skilte de nemlig lag i 2004, men i fjor var de venner igjen.
Den forhindrer ikke Carl Barât å komme med et soloalbum nå.
Helt alene er han forresten ikke.
I Libertines-pausen har han hatt bandet Dirty Pretty Things gående.
De pakket sammen i 2008, og soloalbumet "Carl Barât" fulgte.
Nå har han satt sammen backingbandet The Jackals, men først etter at albumet var spilt inn sammen med gitarist Joby J. Ford (The Bronx) og en håndfull andre.
Platen er likevel kreditert hans nye band.
Han åpner med singlen «Glory days», en sang om å misbruke sjansen.
Barât har vært påpasselig med å understreke at det ikke handler om Libertines' Pete Doherty.
Videoen understreker dette.
Den handler om en henrettelse (av Barât) og er dedikert til de 306 soldatene fra Det britiske samveldet som ble skutt under første verdenskrig for feighet og desertering.
Han fortsetter med «Victory gin», som blir tyngre underveis.
Om The Clash spøker i bakgrunnen, så gjør jammen meg Nirvana det også.
Med «Summer in the trenches» er han tilbake på engelsk grunn, om enn inspirert av ska fra Jamaica.
Det hører med om man har Clash som forbilde.
Albumets tre første sanger har sterke melodier, men Barat topper disse med "A storm is calling".
Aaaaa-koringen er noe Mott The Hoople kunne servert for 40 år siden.
Deretter finner han fram den akustiske gitaren og innleder et oppgjør med kristendommen på "Beginning to see".
John Lennon med strykere.
"March of the idle" er om vår moderne latskap, med et ropende refreng.
36 år gammel er ikke Barat klar for å ta livet med ro foran tv-en.
"We want more" er i likhet med «Victory gin» en låt som øker på underveis, og også her dukker det opp noen strofer Nirvana i yeah yeah-refrenget.
Barât blir ikke dårligere mot slutten.
Om ikke «Glory days» handler om Doherty, kan det utmerket godt hende han er inspirasjonen til kranglingen i Oasis-aktige "War of the roses".
Han avslutter med å ramle av gårde i «The gears», før «Let it rain» er såpass majestetisk som et sistekutt bør være.
Dette er det beste han gjort utenfor Libertines.
Doherty leverte også et sterkt album forrige gang og er ute av både fengsel og rehab.
Fortsettelsen blir spennende.
Beste spor:
«Glory days», «A storm is calling», «Beginning to see», «Let it rain».
| 1 |
703947
|
Blåfarget oppbruddsplate
Country, rock og folk har vært Steve Earles hjemmebane.
Nå er han skilt fra sin sjette kone, og det er på høy tid å dykke ned i bluesen.
Produsent er R.S. Field, som tidligere har tatt hånd om folk som Buddy Guy og John Mayall.
Selv er Earle påvirket av bluesartister fra hjemstaten Texas, som Freddy King, Lightnin' Hopkins, Johnny Winter, Vaughan-brødrene og Billy Gibbons.
Samtidig er han en fyr som gjør det på sin måte, og det kjennes ikke unaturlig at låten "The Tennessee Kid" føyer seg inn i katalogen til han som synger "The Devil's right hand".
60-åringen stiller med sitt vanlige backingband The Dukes, noe som gjør at lydbildet beholdes.
Earle er fortsatt en tøffing.
Beste spor:
"The Tennessee Kid", "Better off alone", "The usual time", "King of the blues".
| 1 |
703948
|
Bedre enn debuten
Oppland-bandet Texum debuterte med "Different strokes for different folks" i 2007.
Albumets minus var at de gode låtene tok slutt etter halvgått løp.
Nå har de brukt lang tid på oppfølgeren, og med ni kutt og en drøy halvtimes spilletid legges ikke lista så alt for høyt.
Samtidig forsøker de å tøye americana-rammen i popretning, og det er smart.
Når en sjanger begynner å bli tynnslitt, trengs det kreativitet.
Klarinetten på "It" kombinert med det varsomme orgelet er en løsning som fungerer fullt ut.
Også fordi Bård Sande er vokalist med følelse i stemmen.
Gjester som Lars Lien og Øyvind Storli Hoel hjelper til, mens Ryan Freeland (Joe Henry, Ray LaMontagne) mikser.
Denne gangen står Texum distansen helt ut.
Beste spor:
"Lullaby", "It", "Take the time".
| 1 |
704042
|
En mann fra Borås og hans orgler
Han har sitt norske publikum, men nå kan det fort bli større.
Daniel Norgren debuterte med råskåren blues i 2007.
Åtte år senere er kompet nesten visket ut, redusert til myke orgeltoner og en forsiktig gitar.Noen av kuttene har riktig nok flere instrumenter, men de roper ikke akkurat på oppmerksomhet.
Dermed er mye opp til stemmen og styrken i de enkle melodiene, og det holder lenge her.
Musikken er dempet og vakker, grensende mot americana.
Leter du etter et alternativ til julesanger, er "Softly falling snow" et kutt å lytte til.
Gjennomført vakkert, det hele.
Beste spor:
"I waited for you", "My rock is crumbling", "Softly falling snow", "Your love".
| 1 |
704045
|
La oss lage lyder sammen
Denne gangen er det korpsmusikken som sexifiseres.
17. mai blir aldri det samme etter dette refrenget på "Marching band":
She blow me like a tuba/I beat it up like a snare drum/That girl make me want it/'Cause every time we in the bedroom/It be soundin' like a marching band .R. Kelly er som Aune Sand; det hadde vært veldig morsomt om de hadde stått fram og sagt at alt det svulstige pratet var en hjertelig spøk.
Eller om Donald Trump hadde ledd rått av presidentvalget og reist hjem for å styre forretningene.
Men når klovner ønsker å bli tatt seriøst, er det ikke like moro.
Dette er Kellys 13. soloalbum, og han har et samlet salg på over 40 millioner album bak seg.
Denne gangen byr han på en buffé der vi kan velge mellom r&b, pop, blues og en country-dessert kalt "Barely breathing".
I rettferdighetens navn skal det sies at ikke alt handler om sex, selv om det er temmelig opplagt hva han slurper i seg på åpningskuttet "The poem".
Vi kan heller trekke fram "Backyard party" som ikke handler om det du skulle tro i Kellys verden, men rett og slett om å hygge seg i hagen.
Og på "Wanna be there" synger han sammen med sin 17 år gamle datter Joann, kalt Ariirayé.
Ingen skitne metaforer der heldigvis, bare løfter om å støtte henne hele veien til verdensherredømme.
Derimot er han tilbake på sporet med "Switch up", framført med Lil Wayne og Jeremih:
Dick up in her, make her get the hiccups/When her man call, she don't pick up .Kelly hevder å ha skrevet 462 sanger til denne platen.
De 18 som er plukket ut til deluxe-utgaven er ikke noe dårligere enn det han har gitt ut i det siste, selv om det er langt opp til hans beste crossover-stunder.
Beste spor:
"All my fault", "Backyard party".
| 0 |
704046
|
New wave i New York
En saftig søttitallssamling er ikke det verste du kan gi bort til jul.
Man kan være så digitale som man vil, men strømming og nedlasting er ikke lett å legge under juletreet.
Et gavekort på reklamefritt Spotify, javel?
Ikke så morsomt.Vinyl er kjekkere.
Cd-er også.
Når det gjelder det siste, ser det ut som om Adele alene berger cd-formatet en stund til.
Hun er i ferd med å sprenge rekordene med "25".
Årets popplate med milelang margin til nestemann.
Bruce Springsteen-boksen "The tie that bind" ga vi en sekser forrige uke, og selv kunne jeg mer enn gjerne tenkt meg å pakke opp nyutgivelsene av de gamle Lee Hazlewood-platene.
Eller hva med tre cd-er lange "The complete Them", der "Gloria" – Van Morrisons beste sang – er godt representert?
Rolling Stones-fansen kan føre opp "Roundhay park, live in Leeds 1982" og "Live at The Tokyo Dome 1990", hver på to cd-er.
Den fulle versjonen av Bob Dylans "The cutting edge 1965-1966" legger beslag på seks cd-er.
David Bowie bruker det dobbelte på "Five years 1969-1973".
Skal du trå til for alvor, er Ulf Lundell mannen.
Hans "Hemåt genom Rift Valley" bruker 68 cd-er på å få med alt han har spilt inn.
Vil du lenger ut av allfarvei, er "Ork Records: New York, New York" en gullgruve.
Samlingen byr på 49 kutt utgitt på siste halvdel av 70-tallet, gravd fram fra glemselen av iherdige Numero Group – et Chicago-selskap som har spesialisert seg på dette.
Plateselskapet
Ork ble dannet i 1975 for å gi ut debutsinglen til Television.
Terry Ork var deres manager og dannet Ork Records sammen med Charles Ball.
Ved siden av å introdusere Television, ga de også ut den første singlen til Feelies, den første til Richard Hell (som hadde vært med i Television) og en ep med Alex Chilton.
Og singler med Chris Stamey og Peter Holsapple som siden fant sammen i The dB's.
Disse navnene har du kanskje i samlingen fra før, men hva med Cheetah Crome, Marbles, Prix, Student Teachers og Revelons?
Eller Link Cromwell, Mick Farren og Kenneth Highney?
For ikke å snakke om Lester Bangs, kjent for sin banebrytende musikkjournalistikk.
Hans singel "Let it blurt"/"Live" ble satt på vent av Ork, før singlen omsider kom ut på Spy Records.
Han var bedre som skribent.
Televisions "Little Johnny Jewel" er heller ingen perle, men den har en forfriskende råhet der du hører kimen til noe stort.
Television var ett av bandene som hang rundt spillestedet CBGB, som åpnet i 1973.
Ork Records dyrket dette miljøet, et amerikansk mekka for pønk og new wave.
Ork-stallen hadde imidlertid problem med å nå ut.
Et par tusen solgte singler var hva man kunne håpe på, med 6000 som rekord.
Television forlot selskapet og ga ut milepælen "Marquee moon" på Elektra, noe Terry Ork betegnet som en traumatisk opplevelse.
Pengene tok slutt i 1979.
Charles Ball startet plateselskapet Lust/Unlust.
Terry Ork, som først hadde kommet til New York for å jobbe med Andy Warhol, forlot bransjen.
Ingen av dem lever i dag.
Samlingen omfatter både det som ble gitt ut og det som ble liggende på grunn av ubetalte studioregninger.
Vi tas tilbake til en kreativ periode i New York med strålende øyeblikk, men også til ting som neppe kan kalles glemte skatter.
En 190 siders bok med bilder fra pønkens New York følger med.
Hvordan har Spotify tenkt å strømme den?
Beste spor:
"Fa cé la" med The Feelies, "Red lights" med Marbles, "The summer sun" med Chris Stamney, "Lost Johnny" med Mick Farren & The New Wave, "Channel 13" med The Student Teachers, "Take me home" med Cheetah Chrome, "Girl" med Prix, "(I belong to the)
Blank generation" med Richard Hell og "Bangkok" med Alex Chilton.
| 1 |
704049
|
Debutantens jul
Det er litt pussig å debutere med et julealbum, men Frode Ljones har i det minste holdt på med musikk i 15 år og har vært med på andres plater.
Han har alliert seg med den gamle boyband-gutten Christian Ingebrigtsen, som leverer ferske "Englesang" med lennonsk barnejulekor.
Ingebrigsten har også skrevet tittelkuttet "Julestemning" med Ljones og David Andre Østby.
Fin blanding av nytt og gammelt, men det blir for tensing-pyntelig.
Beste spor:
"Englesang".
| 0 |
704051
|
Klokkeklart
Anne Karin Kaasa klarer å balansere det høytidsstemte uten å falle i grøfta for overivrig inderlighet.
Hun kommer fra Bygland i Setesdal og har sine røtter i folkemusikken.
Noe tradisjonelt, noe nytt og noe lånt, som Sofia Karlssons fine "Fred på jord".
Standardsanger som "Stille natt", "Mitt hjerte alltid vanker" og "Eg er så glad kvar jolekveld" glir fint inn på denne pulssenkende platen.
Beste spor:
"Saknad", "Kjærleikens tid", "Fager er jordi".
| 1 |
704052
|
Julelapskaus
Denne ble gitt ut digitalt i fjor og kommer nå i fysisk format med oppjustert innhold.
Av de 18 kuttene finner vi to fra stavangerartisten Kjell Inge Torgersen og ett fra Mia Gundersen Leliënhof.
Slike samlinger kan være et bra alternativ, og denne er langt fra den verste.
Et pluss for å ta med "Inne i jula" fra Finn Kalviks og Erik Fosnes Hansens oppvekstplate, ellers litt både og.
Beste spor:
"Romjulsdrøm", Inne i jula", "Julevals".
| 0 |
704053
|
Sweet baby Jesus
Dette er en nyutgivelse av 2006-albumet til mykpop-veteran James Tayor, pluss to nye sanger.
Den ene er "Mon beau sapin", en fransk versjon av den gamle, tyske tannenbaum-sangen.
Den andre er enda snodigere; George Harrisons gamle "Here comes the sun".
På en juleplate?
Vel, ikke så galt med Yo-Yo Ma på fiolin.
Nykommerne overgår likevel ikke jazzpianoet på "Santa Claus is coming to town" og den sære "Jingle bells"-versjonen.
Beste spor:
"Jingle bells".
| 0 |
704054
|
Årets beste?
Familien Akselsen byr antakelig på den mest originale, stemningsfulle og rørende juleplaten som er gitt ut i Norge på veldig lenge.
Her får du et velkomment avbrekk fra all heismusikken.
Sangutvalget skiller seg ikke radikalt fra normen, men de spesielle, sjelfulle og ofte litt skakke arrangementene gjør dette til noe helt utenom det vanlige.
Fine og personlige historier i omslaget.
Og for noen stemmer!
Beste spor:
"Staffans-visan".
| 1 |
704055
|
Amerikansk jul
Dette må vel være årets plateomslag?
Travoltas og Newton-Johns glade plastfjes er heldigvis verre enn det musikalske innholdet.
De har tilløp til sjarm når de slår seg løs i det loungejazzede hjørnet.
Duoen har invitert med seg mange gjesteartister, som Barbra Streisand, Cliff Richard og Chick Korea, og det hever inntrykket.
Men du skal være i overkant glad i amerikanske svulstigheter for å takle dette.
Beste spor:
"This Christmas".
| 0 |
704056
|
Sandstrand-jul
Er du fra Malibu, synger du julesanger med sand mellom tærne.
Colbie Caillat (27) åpner bra med Brad Paisley i "Merry Christmas baby", mens "Baby it's cold outside" med Gavin DeGraw framføres mer kjønnsløst enn jeg trodde var mulig.
"Santa baby" er også fra Taylor Swift-skolen, blottet for dobbeltbunnen til Eartha Kitt, Madonna, Shakira og Marilyn Monroe.
Ferske "Misteltoe" risikerer å bli stående.
Beste spor:
"Merry Christmas baby", "Misteltoe".
| 0 |
704061
|
Solid countryrock-debut
Tidligere Motorpsycho-trommis har i de senere årene begitt seg dypt inn i countryrocken, og denne gang er det debutanten Signe Marie Rustad fra Elverum som nyter godt av dette.
Sangene er 32-åringens egne, og på en ellers jevnt bra plate er det et par perler som skinner sterkere enn resten.
Hun synger bra, og uttalen har hun en amerikansk mor å takke for.
Beste spor:
"I thought you should know", "Someone knew".
| 1 |
704062
|
30 høyst middelmådige år
Det er 30 år siden Joe Cocker gjorde noe minneverdig, duetten "Up where we belong" med Jennifer Warnes.
Grunnlaget for berømmelsen er enda eldre, hans 44 år gamle versjon av Beatles' "With a little help from my friends".
Det han strekker seg til i dag, er middels soulballader og Springsteen-inspirert rock som andre skriver til ham.
68-åringen fra Sheffield har en tøff stemme, og det er synd at ikke en Rick Rubin eller en T-Bone Burnett har grepet fatt i ham.
Produsent er isteden Matt Serletic, kjent for å jobbe med Idol-vinnere.
Gitarspillet til Ray Parker jr, mannen bak "Ghostbuster"-sangen, spiller heller ingen vesentlig rolle.
Joe Cocker er langt fra den eneste som flyter på fortiden, men han kunne gjort det bedre enn dette på plate nummer 23.
Beste spor:
"Fire it up", "You don't need a million dollar", "Younger".
| 0 |
704064
|
Hardt liv i Hartlepool
The Young'uns er en britisk folk-trio fra Hartlepool, med vokalharmoniene som sin store styrke.
Deres fjerde album byr på både shantyer, arbeidersanger og kjærlighet.
Det handler om harde kår, krig og om å stå fast imot svartskjortene, og det meste er skrevet av trioens egen Sean Cooney.
De er solid plantet innenfor en eldgammel tradisjon, uten å være foreldete av den grunn.
Beste spor:
"The battle of Stockton", "Jenny waits for me".
| 1 |
704065
|
Tid for å overlate kampen til andre
Mikael Wiehe sto en gang på barrikadene.
Nå er han fornøyd med å være en gammel mann, en som gjør så godt han kan.
Kampen overlates til neste generasjon, mens Wiehe traller i vei på et Ry Cooder-aktig komp.
Åpningskuttet "Jag vill bare va en gammal mann" er en trivelig sang, men heldigvis liver han til i det neste, kalt "Om du saknar nån".
Siden faller 66-åringen fra Skåne mer til ro igjen, mens trekkspill og fele gir platen en smak av Louisiana.
På "Huset" er rapperen Timbuktu gjestevokalist, uten at de finner tonen seg imellom.
Det er synd, for Wiehe ville hatt gått av et vellykket avbrekk fra all takken og alt savnet som preger resten av albumet.
Elsker du Mikael Wiehe, er det likevel mye å kose seg med her.
Beste spor:
"Med mej blir du aldrig av", "Hur tänker du då?".
| 0 |
704067
|
100 år siden:Woody Guthrie
14. juli var det 100 år siden Woody Guthrie ble født i småbyen Okemah i Oklahoma.
Han døde i 1967.
Mannen bak USAs alternative nasjonalsang "This land is your land" fortjener en hyllest, og Halden-bandet Onkel Tuka har oversatt et knippe Guthire-sanger der "Det her er ditt land" flyter fint.
Jan Erik Volds gjendiktning av Bob Dylans "Song to Woody" er med, selvsagt med Kåre Virud.
Andre som slenger innom, er Henning Kvitnes, Geir Sundstøl, Paal Flaata, Martin Hagfors og Line Hontvedt.
Platen holder ikke samme nivå som Billy Braggs og Wilcos tolkninger av ukjente Guthrie-sanger, men Onkel Tukas sandstøvete bluegrass-innpakning fungerer bra.
Det gjør også de norske oversettelsene, tross småhalting.
Beste spor:
"Jeg ble født", "Det her er ditt land".
| 1 |
704068
|
Gulvet tilhører henne
Kesha Rose Sebert liker å skrive fornavnet sitt med et dollartegn midt i, som Ke$ha.
Etter å ha solgt tre millioner eksemplarer av debutalbumet "Animal", kan det forsvares.
Vinneren er:
Kesha
To år senere er hun tilbake, og ja:
Vi snakker om uhemmet listefrieri.
Er du ute etter pop å danse til og musikk å ha det moro til, tar Kesha innersvingen på både Rihanna og Taylor Swift denne måneden.
I likhet med sistnevnte får hun hjelp fra den svenske supermannen Max Martin.
Kesha har et helt låtskriverteam i ryggen, inkludert unge hitfantomer som Benny Blanco og Bonnie McKee – folk som har brakt Katy Perry dit hun er i dag.
Det er lett å drukne i alt dette, og Kesha sliter til tider.
Likevel er hun kvinne nok til å takle det.
Duett med Iggy
Samtidig vil hun mer enn å fylle dansegulvene.
Rappen er omtrent droppet denne gang, og målet med platen er intet ringere enn å "gjenoppfinne popmusikken".
Hun er faktisk kommet et stykke på vei.
For å nå målet, har Kesha skuet tilbake mot rocken på 70— og 80-tallet.
Selv om hun langt fra gir slipp på dagens dansepop og det er mye bruk-og-kast her, fletter hun inn nok elementer til å gjøre dette spennende.
25-åringen fra Los Angeles skaffer seg en stor porsjon ekstra kred ved å få med Iggy Pop i kraftpop-duetten "Dirty love", og hun nevner hans klassiske album "The idiot" fra 1977 som en av inspirasjonskildene til hele albumet.
Selve sangen er en sprek glamrocker som åpner med ohoh-roping og en introduksjon av Kesha og Iggy.
Han er ikke hennes far eller ektemann og vil aldri bli hennes kjæreste, og hun har sine egne penger.
Hun vil bare ha hans skitne kjærlighet.
Sterke ekstrakutt
Som regel er 12 kutt nok for en plate, men denne gang er det all grunn til å få med seg deluxe-utgaven med fire spor ekstra.
Faktisk gjemmer noen av de beste sangene seg her, som "Last goodbye" med sitt salte sjøinnslag, omtrent som 80-tallsutgaven av Slade.
Denne følges av "Gold Trans Am", en spenstig sang om å sex i bilen.
Arven fra Slade dukker igjen opp, i hvert fall i refrengets tekst:
thank you man
Get inside my
fucking gold Trans
Am
Flaming Lips-slutt
Ekstrakuttet "Out alive" er mer ordinær dansesynthpop slik vi kjenner henne fra før, men helt til slutt har Kesha gjemt en godbit.
Hun har med seg Wayne Coyne fra Flaming Lips i egenskrevne "Past lives", en søt ballade som kunne rett inn på hvilket som helst indierock-album.
Coyne korer, og Kesha synger ordene "time after time" på en måte som får deg til å minnes Cindy Lauper.
At disse fire kuttene er forbeholdt de luxe-utgaven, viser hvor mye hun har hatt å boltre seg i.
Eller at hun ikke helt tør å gi slipp på fotfestet den gamle fansen har gitt henne.
"Die young", med Nate Ruess fra Fun i låtskriverteamet, er allerede en solid hit.
Balladen "Wonderland" fløter med Taylor Swift-pop, og på Lauper-aktige "Only wanna dance with you" har hun med et par mann fra The Strokes.
Kesha har et godt stykke til å gå hvis popen skal gjenoppfinnes, men det skal mye til om ikke hun herjer listene til langt ut i 2013.
Beste spor:
"Die young", "Dirty love", "Past lives".
| 1 |
704069
|
100 år siden:Thorbjørn Egner
Thorbjørn Egner ble født 12. desember 1912, for straks 100 år siden.
Han døde julaften 1990.
Katzenjammer åpner jubileumsplaten med en i overkant pyntelig versjon av "Den uheldige mannen", før Partyballo serverer "So ro, lille mann" som marerittframkallende eurotrash.
Ravis seige alternativ er ikke bedre.
Alexander Rybak kunne vært en Egner-figur og gir oss en streit "Dyrene i Afrika", før The Blacksheeps pønker opp "Amandus dokkemann".
Kaizers Orchestra er bra som skumle røvere, mens Noora Noor er en for snill Tante Sofie.
Jaa9 & OnklP hipper og hopper i "Karius og Baktus".
Narum, Kråkesølv, Frida Ånnevik, Pust, Magnet og GP-guttene Tangen og Tooji er også med, uten at jeg bytter ut Egners originalversjoner av den grunn.
Beste spor:
"Amandus dokkemann", "Røvervise".
| 0 |
704070
|
Alicia i fyr og flamme
Alicia Keys var bare 20 år da hun fikk en verdenshit med singlen "Fallin'".
Nå er hun 31 og fremme ved album nummer fem.
Tiden er inne for en fornyelse, og hun henter inn et kobbel hippe navn som Emeli Sandé, Gary Clark Jr. og Jamie xx – folk som samtidig vet å verdsette en god sang.
Singelkuttet "Girl on fire" med Nicki Minaj er en ekstremt lettantennelig låt, med trommesampling fra Billy Squires "The big beat" (1980).
Samtidig er det varme pianostykker som "Not even the king" som fortsatt utgjør forskjellen på Alicia og resten av kobbelet.
I "Fire we make" og "Brand new day" kombinerer hun det beste fra begge leire:
" _Don't be mad, it's just a brand new kind of me/And it ain't bad, I've found a brand new kind of free_ ".
Beste spor:
"Brand new me", "Girl on fire", "Fire we make".
| 1 |
704074
|
Chip Taylor på mørkt Flaata-vis
Chip Taylor er en låtskriver og artist som fortjener å bringes fram i lyset.
72-åringen fra New York skrev "Angel of the morning", "Wild thing" og flere andre hit på 60-tallet, men hoppet av og ble profesjonell gambler på 70-tallet.
I 1993 var han tilbake, og i år ga han ut den flotte platen "Fuck all the perfect people", innspilt i Halden.
Det var der han ble kjent med tidligere Midnight Choir-vokalist Paal Flaata, da Down On The Farm-festivalen ble etterlyst i kjølvannet av Utøya-tragedien.
Taylor skrev isteden sangen "This darkest day", som Flaata bidro på.
Den er med når Flaata nå fyller et helt album med Taylors sanger.
Flaatas mørke dramatikk står godt til Taylors sanger, og låtmaterialet er førsteklasses.
Beste spor:
"He sits at my table", "If I stop loving you", "Graceland souvenirs", "You didn't get here last night".
| 1 |
704077
|
Hit-start for Alina
Det står ofte en mann bak kvinnelige artister, og på debuten til den serbiskfødte svensken Alina Devecerski er Christoffer Wiberg produsent, programmerer, gitarist og komponist.
Det står ofte en mann bak kvinnelige artister, og på debuten til den serbiskfødte svensken Alina Devecerski er Christoffer Wiberg produsent, programmerer, gitarist og komponist.
Jocke Berg fra Kent slenger også innom.
Elektropophiten "Flytta på dej" er i en egen klasse, men mer stillferdige "De e dark nu" viser at Devercerski har et noe bredere repertoar enn oppfølgersinglene tydet på.
Beste spor:
"Flytta på dej", "Det e dark nu".
| 0 |
704078
|
Dovne dager i Ikea-land
Det ligger kanskje en selverkjennelse i at Bo Kaspers Orkester åpner sitt tiende studioalbum med linjen " _Vi borde gått för långe sen_ " ("Festen").
I 1995 lå albumet "På hotell" i 34 uker på VG-lista, og hiten "I samma bil" stammer fra 1996.
De var store den gang, salgbare som et Ikea-møbel.
Dessverre like lite slitesterke, også.
Platen åpner greit nok, men det er et par kutt midtveis som byr på de lengste minuttene jeg har hørt på lenge.
Skilpadder, sirup og supermarkedkøer beveger seg med større hastighet enn dette.
Norgesfrieriet "Mitt rätta jag" er heller ingen racer.
Bo Kaspers Orkester har servert soul, jazz og mykpop i over 20 år, og det blir vel som Bo Sundström synger i "Längre upp i bergen":
" _Jag tänker hålla på tills jag dör_ ".
Beste spor:
"Vilket år", "Jag är vacker ikväll".
| 0 |
704080
|
Pudliansk
Du har litt å leve opp til hvis du kommer fra Liverpool, men The Cubical har mer til felles med Tom Waits, Captain Beefheart og amerikansk garasjeblues enn med merseybeaten.
Dan Wilson har en rå stemmebruk, og album nummer tre holder koken et stykke på vei.
Siden blir det mest slitsomt og påtatt tøft.
Beste spor:
"On the weekend", "The dividing line", "1,2,3 girls".
| 0 |
704081
|
Nyskapende og urgammelt
Rebekka Karijord har vært innom film og teater som skuespiller, har skrevet musikk til det samme og er nå ute med sitt fjerde album.
Det teatralske er fortsatt til stede, men ikke mer enn du finner hos Kate Bush, Tori Amos, PJ Harvey eller andre som hun må tåle å sammenlignes med.
Hun har en uttrykksfull stemme, som kombineres med piano, rytmemønstre og strykere – og harpe og orgel.
På sitt beste nærmer hun seg urmusikken fra den gang vi danset rundt bålene, mens et gutte- og mannskor har fått plass på saktegående "Oh brother".
35-åringen fra Sandnessjøen har spilt inn platen i Sverige.
Kreativt er dette en vellykket affære, selv om luften går ut av henne på tre siste kuttene.
Beste spor:
"Use my body while it's still young", "Your love", ""Save yourself".
| 1 |
704082
|
Han som leverte hitlåtene
Som låtskriver hadde Hank Cochran (1935-2010) nesten 30 topp 10-hit på den amerikanske countrylisten, ved hjelp av artister som Patsy Cline, Eddie Arnold, Burl Ives, Dean Dillon og Ronny Milsap.
I tillegg ga han ut fem album selv.
37 år gamle Jamey Johnson fra Alabama har med andre ord mye å velge fra når han lager en hyllest til Cochran.
Merle Haggard, Ray Price og George Strait var blant dem som nøt godt av Cochrans låtskriverkunst, og de er alle med her.
Det er også Willie Nelson, som Cochran hjalp fram, og på en lang gjesteliste finner vi dessuten Alison Krauss, Leon Russell, Vince Gill, Emmylou Harris, Elvis Costello, Bobby Bare og Kris Kristofferson.
Fine artister og flotte sanger.
Beste spor:
"Make the world go away", "Living for a song".
| 1 |
704085
|
Like bra etter 20 år
Hellbillies er gråstein, fururøtter og elvekulper.
De er essensen av utkant-Norge, og de har brøytet veien for et utall andre grupper siden de debuterte på plate for 20 år siden.
Slik de kalte album nummer ni for "Niende", er nummer 13 kalt for "Tretten".
Da regner gjengen fra Ål i Hallingdal også med konserteralbum og samleplate.
Tar vi bare med studioalbum, er de framme ved det tiende.
Stilmessig har de ikke forandret seg så voldsomt med årene, selv om rocken har fortrengt noe av countryen.
De åpner på tradisjonelt vis med The Band-pregede "Reise i lag med deg", men leker allerede i neste kutt med den psykedeliske delen av rocken i "Pille med bråk".
Deretter tar de en bråvending og gir oss skikkelig klinasballade.
"Kom te meg" er som skapt for nattradioens plateønsker, der programlederen hvisker fram hilsener tynget av savn skapt av lange avstander:
Tankadn vandre over dala og fjell
særleg som no imot kveld
For du æ so langt burte
med du æ i mitt sinn
og der inne æ're
du som alltid vinn
Det er omtrent bare Hellbillies som kan svømme i en slik søtsuppe uten at de drukner i den.
Det er noe med dialekten, noe med instrumenteringen, noe med den utilgjorte framføringen.
Det høres ut som om de mener de synger, om det er aldri så klisjétungt.
Så girer de opp på nytt med "Maset", om den rastløse letingen etter stedet der gresset er grønnest.
De første klimpretonene på "Poker" gir meg lyst til å spille Led Zeppelins "Stairway to Heaven", men sangen tar kjapt en annen retning når orgelet faller inn.
Tekstmessig går det heller ikke i retning av himmelen; ikke så lenge man setter seg ned for å spille poker med djevelen.
En opplevelse noen av oss deler med Aslaug Haugen og Arne Moslåtten.
"Rop farvel" handler om børs og grådighet, et obligatorisk emne for countrysangere med sosial samvittighet.
Hellbillies synger om pengefolkene som overtar mens politikere tier stille og folkestyret faller.
Ikke akkurat noe kontroversielt synspunkt i 2012.
I "Drøyme om deg" nærmer de seg salige The Band igjen, og det er der Hellbillies egentlig hører hjemme.
Det er som når man reiser vekk fra hjemplassen på leting etter lykken; tingene faller helst på plass når du vender hjem igjen.
"Leita natt og dag" er en rocker med et svakt ekko av Stones, der gitar og orgel slåss om plassen.
Sangen stammer fra amerikanske Stephen Bruton, Kris Kristoffersons gitarist som døde i 2009.
Det blir enda tyngre takter i "Det ingen andre ser", i det minste i introen.
Igjen er orgelet hjertelig til stede, og det er ikke så rart at Hellbillies mer eller mindre har inkludert tangentspiller Lars Christian Narum i bandet.
Han har samtidig sitt eget søskenband Narum å ta hånd om, men er med på bandbildene og nevnes som medlem i omslaget – med en blank linke mellom de andre navnene og Lars Christians.
Konsertvennlige "Tiger i bur" er tiende og siste kutt.
En flott avslutning på en bunnsolid plate.
Beste spor:
"Reise i lag med deg", "Kom te meg", "Drøyme om deg", "Tiger i bur".
| 1 |
704086
|
Dype røtter og sterke følelser
Tvil og tro er et tilbakevendende tema for Iris DeMent.
Denne gang får vi hjerteskjærende "The night I learned how not to pray", om fireåringens bønner som ikke reddet lillebroren fra å dø.
Som låtskriver er hun blant USAs beste, og hun har stemmen som sangene fortjener.
Etter tre album på 90-tallet, ga hun ut gospelplaten "Lifeline" i 2004.
Nå er hun omsider tilbake med egne sanger – for første gang på 16 år.
Hun er ytterst gjerrig med utgivelsene, men desto bedre er de.
51-åringen fra Arkansas lar pianoet dominere og blander country, folk og soul til jordnære sanger med tekster om oppvesten og livet rundt seg.
Så lystig er ikke dette, men mer ektefølt får du det ikke.
Beste spor:
"The kingdom has already come", "The night I learned how not to pray", "Sing the Delta", "Livin' on the inside".
| 1 |
704091
|
Blues fra Bergen
Bergen har en sterk tråd til Liverpool, men Hungy John Bernes sokner i retning av bluesbyen Chicago.
Som sine gamle forbilder eldes også Bernes med stil.
61-åringen leverer et av sine bedre bluesalbum, med en ytterst dreven gjeng i ryggen.
Bernes skriver fine låter, og det gjør bassist Aksel Fjæra også – som "Congo blues" om to nordmenns mye omtalte opplevelser i Afrika.
Beste spor:
"Congo blues".
| 1 |
704097
|
Enda bedre enn MGP-vinneren
Døgnfluer og fyll på diverse MGP-samleplater.
Det har vært skjebnen til de fleste Eurovision-vinnere de siste par tiårene.
Men årets vinner, svenske Loreen, viser med debutalbumet "Heal" at hun har det som skal til for å følge opp "Euphoria"-suksessen.
Et halvt år er gått siden seieren, og Loreen har brukt tiden i studio både smart og godt.
Ikke falt for fristelsen til å lage flere variasjoner over vinnerlåten sin, men har bevart den svevende og litt mørke stemningen fra superhiten, som selvsagt også finnes på albumet.
Variasjonen mellom låtene ligger i tempoet, og det finnes flere neddempede låter enn de mer dance-orienterte a la "Euphoria".
Med sin nydelige stemme og vakre, følelsesladde låter har Loreen begått et album til å bli henført av.
Beste spor:
"Heal", "Sidewalk", "In my head".
| 1 |
704098
|
Rita Ora må tenke mer sjæl
Er det J.Lo?
Ke$ha?
Rihanna på en slapp dag?
Nei, det er bare det Kosovo-fødte, britiske popfenomenet Rita Ora.
21 år gamle Ora er karismatisk og har flott stemme.
Signert av selveste Jay-Z på Roc Nation.
Han satser stort på det blonde fyrverkeriet.
"Den neste Rihanna" kalles hun.
Urban-popbransjens største har skrevet og produsert debutalbumet hennes: Kanye West, Stargate, Drake.
Likevel er "Ora" et middelmådig debutalbum.
Fordi vi ikke hører Rita for tidsriktige grep tatt av andre enn henne selv.
De vil bare vise at frøken Ora er helt der oppe med de store.
Så Rita Oras egen personlighet er ofret.
Og stemmen presses for høyt.
Et knippe fengende, dansbare og lyttbare låter kan ikke bøte på sjelløsheten.
Beste spor:
"Roc the life", "Love and war", "Hot right now".
| 0 |
704099
|
I samme spor
En 11 år lang pause fra forrige hele album med originalmateriale har ikke ført til vesentlige endringer.
Det forseggjorte omslaget og snakke-introen til "LUV XXX" gir håp om at noe er på gang, men Aerosmith faller kjapt tilbake i vant leie på album nummer 15.
"Beautiful" er et svakt ekko av Boston-bandets største øyeblikk, da hip hop-gjengen Run-D.M.C. i 1986 tok for seg "Walk this way".
Aerosmith forsøker igjen å blande rap og rock, men "Beautiful" blir for blek.
Den påfølgende balladen "Tell me" er fæl.
"What could have been love" er bedre, og på "Can't stop lovin' you" har Steven Tyler med seg countrypop-dame Carrie Underwood.
Joe Perry er på sin side en bedre gitarist enn sanger og har med Johnny Depp på sitt vokalbidrag "Freedom fighter".
Beste spor:
"Legendary child".
| 0 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.