id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
705581
|
Når mor velger flaska framfor barna
FILM:
Steffan Strandberg forteller en trist historie om sin mor, som bare ville drikke og feste, og ikke tok seg skikkelig av sønnene.
«Natta pappa henta oss»
Sjanger:
Dokumentar med animasjon.
Norsk.
Medvirkende Steffan Strandberg, Auen Elias Labdon, Gabriel Korneli Hammerseth og flere.
Regi:
Steffan Strandberg.
Lengde: 1 time og 3 minutt.
Aldersgrense: 9 år.
En natt kom faren og hentet ham og lillebroren, det ble et avgjørende vendepunkt.
Det mest spesielle med «Natta pappa henta oss» er blandingen av animasjonsfilm og gamle super 8-filmer.
Animasjons-sekvensene løser problemet med mangel på bilder fra barndommen.
«Natta pappa henta oss» har bare to stemmer:
En barnestemme som forteller hvordan Steffan og Robert opplevde barndommen, og den voksne Steffan som forteller hvordan han ser på moren i dag:
Han er konstant småforbanna på henne, han har lyst å slå inn trynet på mora.
Men hun er død, så det går ikke.
I stedet har han laget denne filmen.
Den voksne Steffan fungerer mye bedre enn barnefortellerstemmen.
At en voksen mann forteller om sin barndom er ekte.
Barnefortellerstemmen føles ikke alltid ekte.
Oppå den tynne og følsomme barnefortellerstemmen ligger hele tiden forsiktig melankolsk piano-klimpring.
Den musikken blir etter hvert plagsom.
Jeg tror det var en tabbe av regissøren å bare bruke to stemmer.
Faren hans er jo fremdeles i live.
Det hadde vært interessant å høre hans syn på tingene.
Hadde han dårlig samvittighet?
Det finnes noen scener som går til hjerterota:
Som da moren sitter og drikker ute og sønnen ikke får kontakt med henne:
–
Er ikke det guttungen din?
– Nei, nei.
Da føler vi tristheten og sinnet til lille Steffan.
Men hva med far?
Etter at han skiller seg fra mora, reiser han verden rundt som musiker, for å realisere seg sjøl (som det het på 70-tallet).
Men Steffan følte ikke det som et svik.
Mange scener blir bare melankolske og ikke rørende.
Animasjons-arbeidet til Paul De Blieck er OK, men ikke mer.
Animasjonene er tegnet i en semi-realistisk stil.
Bare en gang mora har fest brukes muligheten til å vise noe en ikke kunne vist med vanlig film; skremmende skygger over senga til de to brødrene.
Når mora dør, føler hovedpersonen ingenting, bare litt dårlig samvittighet for at han aldri ble kjent med mor igjen, etter at han ble voksen.
Hun som bare ville leve fritt, men endte ensom i sitt eget fengsel.
FLERE AKTUELLE FILMANMELDELSER:
| 0 |
705582
|
Elin Furubotn:Førsteklasses utførelse
Hun vet å velge samarbeidspartnere.
Elin Furubotn:
"Ikkje gå deg vill" (Grappa)
Forrige gang var det Stavanger Symfoniorkester.
Denne gang har Elin Furubotn samlet et førsteklasses lag i studio.
Renate Engevold og fela hennes viser godt igjen i den folkeviseinspirerte åpningen "Elva kan danse".
Den handler om vanskelige dager som kan komme, men slutter med en liten trøst:
Regnet kan piske og taket blir lekk, regnet kan vaska tårene vekk.
"Bønn fra utflyttet sønn" er lysere, en vennlig korreks fra en sønn til sin masete mor.
"Gi deg hen" står på sin side godt plantet i norsk visetradisjon.
Salige Erik Bye kunne sunget denne, mens trompeten til Torbjørn Økland og plystringen til Børge Fjordheim tilfører noe ekstra.
Tittelkuttet "Ikkje gå deg vill" handler om dobbeltmoral og ender med det vi finner varianter av i alle de store verdensreligionene:
Vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg.
Verre er det ikke.
I vakre "Ta vare på" rimer hun livet med sivet, noe du vanligvis bør unngå for enhver pris, men Furubotn slipper unna med det.
Stavanger-artisten er blitt en bedre og bedre vokalist.
På den følsomme folkemusikk-inspirerte "La deg gå" viser hun at stemmen duger til det også.
Så gjør hun et hopp over i radiopopen med "Eg har glemt".
En frisk låt med en tekst det er lett å kjenne seg igjen i.
Så skifter hun gir igjen.
"Stillheten kommer" framføres uten instrumenter, men med nydelig koring.
Noe nær en vuggevise og vakker som bare det.
Så spriter hun opp folkemusikken i "Klagemur".
Lekkert gitarspill og herlig mannskoring, pluss en tekst om alle tabbene man gjør og behovet for noen til å trøste.
Hun runder av med "Ulike folk", en stillferdig vise om å være fornøyd med det man har.
Og det hun virkelig kan være fornøyd med foruten sin egen prestasjon, er musikerne.
I tillegg til de nevnte er Morten Abel og Magnus Rød Haugland sentrale.
Dessuten er produksjonen til Abel, Furubotn og Fjordheim enestående bra.
De ulike stilartene knyttes sammen, og detaljene er utsøkte.
Beste spor:
"Gi deg hen", "Lyden av stillhet", "Eg har glemt", "Ulike folk".
| 1 |
705583
|
Seamus Fogarty:En ire i London
Irsk visesang flørter med elektronikk og søt musikk oppstår.
Seamus Fogarty:
"The curious hand" (Domino/Playground)
Det gikk bra da The Pogues blandet irsk folk og pønk, og det går bra når Seamus Fogarty blander irsk folk og elektronika.
Han følger opp debutalbumet "God damn you mountain" med 11 kutt som gjør "The curious hand" til en av høstens mer bemerkelsesverdige plater.
Fogarty er fra Mayo på den irske vestkysten, men har slått seg ned i London.
Hans nye hjemsted er bakteppet til den nakne kjærlighetssorgen i "Seems wherever", mens elektroniske "Tommy the Cat" ender med opptak fra en vestirsk ropekonkurranse.
Slik er man nødt til å google, og rekorden for høyeste rop tilhører barneskolelæreren Annalisa Flanagan fra Belfast.
For 23 år siden nådde hun helsefarlige 121.7 desibel, en rekord som står ennå.
Hva hun brølte?
"Quiet!".
Irer kan altså rope høyt, men Fogarty er ikke den som skriker.
Han åpner med "Short ballad for a long man", der broren John bidrar med trekkspill.
I Hunterian-museet i London finner man skjelettet til irske Charles Byrne.
The Irish Giant var 2,31 meter høy og vakte oppsikt da han ankom London i 1782.
Han var en godhjertet kjempe som nøt stor popularitet, the toast of the town som man sier på de kanter.
Høyden skyldtes ikke at han ble unnfanget på toppen av en høystakk som noen påsto, men en overproduksjon av veksthormoner kalt akromegali.
Byrne døde året etter, bare 22 år gammel.
Derfra hopper Fogarty over i kjærlighetssangen "Heels over head", der elektronikken og den akustiske gitaren kjemper om oppmerksomheten.
Han har en hang til å ta herpe sangene, "screw them up" som han sier selv.
Snaut to minutter lange "St John's Square" er ren elektronikk, før vi får "Van Gogh's ear".
Ikke så mye om maleren, men mer en reise gjennom et plaget sinn.
Bakgrunnen er musikervennen Vince Sipprell som tok livet av seg i 2015.
En nydelig sang, der fiolinen til Emma Smith fargelegger melodien.
Leonard Cohen kunne godt sunget deler av denne, men Fogarty er ikke noe dårligere når han synger om savnet av vennen:
It’s alright to be just alright
and it’s okay to feel just fine
because love will cure most everything
but it don’t work all the time
I tittelkuttet "The courios hand" vender han tilbake barndommens grønne enger og klipper inn en samtale med sin gamle nabo der.
En vemodig sang om ting som er blitt borte.
Drikking og religion er noe man forbinder med irer, og Fogarty innfrir fordommene i "Carlow Town".
Han slukner i en kirke og våkner opp til gudstjenesten.
I utgangspunktet en enkel folkblues-sang, men han angriper den med elektroniske krumsprang og en tung beat.
Fogarty balanserer elektronikken og det akustiske gjennom hele albumet.
På "Mexico" er det kassegitaren som bestemmer, men det ligger lyder og lurer i bakgrunnen.
Multiinstrumentalisten Smith er hjørnesteinen han støtter seg på, og medprodusent Leo Abrahams har jobbet med Brian Eno og vet ett og annet om rare lyder.
"Christmas time on Jupiter" er en høyst alternativ julesang, og han avslutter med leirbålsangen "Number one" om å miste det man har:
I had a number one years and years ago
but someone stole my song
I heard it on the radio.
Seamus Fogarty har levert en spennende plate, noe man ikke hører hver dag.
Samtidig skriver han sanger som rører ved noe dypt inne.
Beste spor:
"Short ballad for a long man", "Van Gogh's ear", "The curious hand", "Number one".
| 1 |
705584
|
Formelpreget katastrofefilm
«Geostorm» er fullstendig tullete og spekket med klisjeer, men heldigvis ganske underholdende også.
Geostorm Sjanger: Action / Sci-Fi / Thriller Skuespillere Gerard Butler, Abbie Cornish, Jim Sturgess, Ed Harris, Robert Sheehan, Andy Garcia Regi:
Dean Devlin USA, 2017 Lengde:
1 t. 48 min.
Aldersgrense:
12 år
Ved første øyekast kunne man tro at man hadde forvillet seg inn på en visning av Al Gores nye film:
Polis smelter, flom og ekstremvær truer jorden, noe må gjøres, de mektigste landenes toppledere setter sine motsetninger til side og går sammen om å løse problemene.
Men der Gore fortsatte med et langtrukket festskrift over seg selv, har regissør Dean Devlin gjort en kjempeinnsats for å posisjonere seg som den nye Michael Bay.
Vi snakker pompøs musikk, spektakulære, dataanimerte katastrofescener, helter som redder verden og den lille mann mot makteliten.
Flett inn en del avledninger om hvem som egentlig er skurkene, en gammel familiefeide, et desillusjonert geni, en obligatorisk kjærlighetshistorie og en lang rekke idiotiske vitser, og du har denne parodien av en film.
Hovedhandlingen starter noen år inn i framtiden.
Hovedpersonen er Jake Lawson (Gerard Butler) en rufsete vitenskapsmann som har konstruert et slags satelittskjold som beskytter jorden mot ekstremværet som rammet kloden og truet menneskeheten med utslettelse noen år tidligere.
Men han er stor i kjeften og lite ydmyk overfor sine overordnede, og mister derfor jobben.
Den som gir ham sparken, er hans egen bror Max (Jim Sturgess), noe som selvsagt setter et visst preg på forholdet dem imellom.
Noen år senere begynner ting å skjære seg med satelittskjoldet, og Max oppdager at store deler av verdens befolkning er truet med utslettelse.
Dermed må den utstøtte broren ordne opp, men ikke før vi har fått se noen imponerende scener hvor kjente landemerker rundt om i verden blir rasert av flodbølger, plutselig ekstrem istid, lava og så videre.
Disse scenene er blant filmens beste, skamløst overdrevne som de jo er.
Men de redder på ingen måte den formelpregede, klisjétunge historien og alle de hjelpeløse replikkvekslingene.
| 0 |
705587
|
Hardkokt liv i helvetes luftegård
«Gjengangere» gir et skremmende, troverdig bilde på et fengselssystem som lar vold avle vold og hat avle hat, slik at den mest naive novise raskt kan bli en grusom gjenganger.
Gjengangere
Sjanger: Action/Drama.
Nasjonalitet:
Norge 2017.
Regi og manus:
Leon Bashir.
Skuespillere:
Leon Bashir, Lene Nystrøm, Kim Sørensen, Farakh Abbas, Selem Zina, Lars Arentz Hansen, Rune Temte.
Lengde: 1 time 35 min. Aldersgrense: 15 år.
Om «Gjengangere» kan smykke seg med tittelen Norges første fengselsfilm, er historien som utspiller seg langt fra ny.
Vi som har sett en del filmer og tv-serier om amerikanernes overfylte gangsterfengsler, og i tillegg har sett Michael Moore-dokumentaren om idyllen i Bastøy fengsel, tror vel at alt er annerledes i velferdsstaten Norge.
Men, nei.
Ifølge «Gjengangere» er nok norske fengselsbetjenter mer naive og godhjerta.
Men gangstermentaliteten, hierarkiet og psykopatene.
De er de samme over alt.
Mannen bak er Leon Bashir, som tidligere har stått for blant annet «Izzat» og «Tomme tønner».
I tillegg til å spille hovedrollen og å ha hatt en finger med i både casting og produksjon, har han både regissert og skrevet manus.
Visstnok basert på egne erfaringer.
Det lover godt for troverdigheten i en film som både er spennende, vond, rørende og samfunnskritisk.
Rivaliserende gjenger
I Oslo fengsel regjerer og rivaliserer tre gjenger: pakistanerne, albanerne og nordmennene.
Den aldrende fengselsveteranen Josef (Leon Bashir) har valgt å leve på siden av gjengene.
Men gjennom sin status som gjenganger kan han omgås de fleste.
Først er filmen som en dokusåpe: hierarkiet, narkotrafikken, de ansatte, rutinene.
Mye folk, litt mye info.
Men så ankommer unge Chris.
Det lyser frykt av guttungen, som bare skal sone en kort dom.
Chris blir et lett bytte for gjengene, og havner etter hvert i en ubrytelig spiral av kriminalitet, fryktlojalitet og vold.
Josef prøver å redde Chris fra å bli nok en som skal tilbringe resten av livet i fengselsvesenets svingdør.
Akkurat hvorfor dette er så viktig for ham, får vi et gradvis og grusomt innblikk i.
Rollebesetningen er fantastisk.
Både Bashir og nykommeren Selem Zina er knallsterke som Josef og Chris.
Og rundt dem sirkler et knippe svært markante bifigurer som nynazister, voldtektsforbrytere, ranere, narkosmuglere, tystere, korrupte securitasvakter og ustabile psykopater.
Tidenes fæleste skurk
Størst inntrykk gjør Kim Sørensens utrolige prestasjon som psykonazien Lille Hitler.
En mer skremmende, motbydelig skurk er knapt sett i en norsk film.
Historien om Josef fortelles fragmentert i nåtid, tilbakeblikk og imaginære samtaler med Henrik Ibsen.
Ibsen-vrien kan virke pretensiøs, men viser seg å være en viktig for å forstå Josef.
Bruken av lydeffekter, musikk og kamerafokus gir en diffus stemning som står i fin kontrast til den knallharde realismen.
Dialogen kan nok være noe stiv, men ikke verre enn i de fleste norske filmer.
Og her har til og med ordknappheten og stivheten en viss forsterkende effekt på miljøskildringen.
I tillegg til å være en spennende miljø- og actionfilm, gir «Gjengangere» en troverdig og skremmende skildring av mekanismene i fengselskulturen som enkelt kan gjøre en førstegangskriminell til en dopa gjenganger.
Miljøet her bekrefter påstanden om at fengselet kan være en utklekkingsanstalt for skurkeplaner og vaneforbrytere.
Ikke noe nytt, men man kan spørre seg hvorfor fengselsledelse og myndigheter tillater at en slik grusom ukultur får blomstre rett under nesen på dem.
| 1 |
705588
|
Vamp går nye veier
Fortsatt trivelige, men nå er de også blitt spennende.
Vamp:
«Lalala» (Vitamin)
Vamp hadde ikke plateplaner, men så skrev Øyvind Staveland «Amelia» og dermed var de i gang.
Som vanlig står han bak de fleste melodiene, mens sønnen Odin og Jan Toft slipper til med én hver.
Tekstene hentes helst fra diktere de har brukt før.
En velprøvd oppskrift som skulle tyde på en typisk Vamp-plate.
Det er det bare i en viss grad blitt, for med Odin som produsent kommer fornyingen.
Han staker ut en mer komplisert kurs, samtidig som Vamp er ballasten han alltid vil bære med seg.
Han var fem år da faren sjøsatte skuta, og etter hvert mønstret han på som lettmatros.
Nå er det mer og mer han som griper roret, og det nyter Vamp godt av.
De åpner med «Støypt i rav» med tekst av Helge Torvund og melodi av Odin.
Med sitt strykerarrangement er det ingen typisk Vamp-låt, men Jan Toft setter sitt umiskjennelige stempel på den.
En sang som vokser for hvert gjenhør.
«Elskede, elskede» har Toft skrevet alene, men akkurat den høres ikke slik ut.
«Tantene mine» har tekst av Knut Ødegård, og Toft er i sitt ess.
«Det roliga regnet», et gammelt dikt av Lars Saabye Christensen, er et glansnummer for Odin både når det gjelder produksjonen og hans vokal.
Skulle du likevel savne gamle-Vamp, har vi «Onkel Holger» der Øyvind Staveland omsider finner fram fela.
Teksten er av Ingvar Hovland.
«Namnet» framføres av far og sønn med Oslo Strings i ryggen.
Med rekken av fine Vamp-vokalister i tankene, er det lett å glemme at sjefen selv også kan synge.
Det hjelper selvsagt at Torvund har skrevet en usedvanlig flott tekst.
Nevnte «Amelia» er en frisk sang der Bjørn Berge slipper til med elgitaren.
Oslo Strings er tilbake på «(Te og fra) Bergen», der Toft vrir på både stemmen og teksten til Arnt Birkedal.
Øyvind Stavelands avslutning «Fløyel» er fløyel, i hvert fall i den grad stemmen til Toft kan kalles for det.
Vamp på sitt vakreste.
Beste spor:
«Støypt i rav», «Tantene mine», «Det roliga regnet», «Fløyel».
| 1 |
705589
|
Grøsseraktig økodrama
BOK:
Stramt om forurensning, forgiftning, frykt og moderskap.
Samanta Schweblin:
Feberdrøm.
Debutroman.
Oversatt av Signe Prøis.
108 sider.
Cappelen Damm.
Den argentinske novellisten Samanta Schweblin (f. 1978) ble, sammen med bl.a. Roy Jacobsen, ganske sensasjonelt nominert til Man Booker–prisen 2017 for debutromanen sin, en tekst som nå også foreligger i stø norsk oversettelse.
Det dreier seg om en novella, altså kortroman, som begynner in medias res, med en replikk, avlevert på et landsens argentinsk hospital, en tekst utformet som en sammenhengende, angstfylt dramadialog mellom en ferierende, dødsdømt mor, Amanda, og hennes lokale venninnes niårige sønn, David, også han et offer fra samfunnsmessige krefter av det destruktive slaget og nå så ulik det barnet han engang var at han blir kalt et «monster» av sin egen mor.
I skyggen av spontanaborter, barn med misdannelser, døde dyr – både hester, hunder og ender - klissvåte kropper, kvalme, sviktende syn, «støtvise smerter», en fabrikk som tar imot skumle dunker, genmodifiserte soyaplanter som dyrkes på tørre marker, tett biltrafikk, en illeluktende elv og en innsjø, sitter David ved sengekanten og får den febrile Amanda til å forstå hva som nå er i ferd med å medføre hennes snarlige død, og truer tryggheten til datteren Nina og andre barn, så omsorgsfulle og forsiktige all verdens mødre enn måtte være.
Svaret på Hvem har skylden-spørsmålet som reises av Amanda på dødsleiet, doseres ikke, men vokser fram gradvis og i glimt.
Et profittorientert samfunn, forurensende fabrikker, et industrilandbruk avhengig av bioteknologi på avveier har skapt en økologisk apokalypse som bagatelliseres av sykepleiere som heller taler om solstikk enn forgiftning.
Representantene for det offisielle Argentina stryker til eksamen og tvinger akutt syke pasienter til å oppsøke en kvinnelig heksedoktor i stedet.
Tematikken er ikke spesielt original, kanskje, men bruken av tilbakeholdt informasjon, vage antydninger og varsler imponerer og skaper en spenning som varer ved gjennom hele teksten.
Samtalen mellom en villrådig Amanda og den innsiktsfulle David er akkurat så desperat famlende, angstridd og pedagogisk belærende at den oppleves som både foruroligende og troverdig.
Med sin grøsseraktige, gotiske tone er ikke «Feberdrøm» helt ulik en annen argentinsk bok som nylig er kommet på norsk – «Ting vi mister i brannen» av Mariana Enriquez, tolv spenningsladde noveller der noe mørkt truende, voldelig og tragisk ofte kopler individuell lidelse til politisk-sosial svikt på perspektivskapende, magisk-realistisk vis.
| 1 |
705591
|
Kunstens flotte balansegang
Anmeldelse:
Alt stemmer i utstillingen til Susanne Kathlen Mader og Kjell Varvin på Hå gamle prestegard.
Utstilling
Hå gamle prestegard, Susanne Kathlen Mader og Kjell Varvin, «Farge møter linje».
T.o.m. 12. nov.
En sjelden gang er samspillet mellom to utstillere så tett og så godt at alt synes å stemme, at to kunstnertemperamenter finner sin optimale balanse og utstillingens ulike elementer får sin naturlige plass, som om det skulle være den mest naturlige ting, og skaper en symbiotisk helhet.
Nå skjer det på Hå gamle prestegard, hvor Susanne Kathlen Mader og Kjell Varvin har laget en totalinstallasjon hvor de blander sine arbeider i monteringen, men slik at hver av dem likevel beholder sin kunstneriske identitet og snakker med sin egen stemme.
I tett dialog.
Det er ikke minst balansen mellom linje, flate og farge som gjør utstillingen interessant.
Både Mader og Varvin er opptatt av kunstens grunnleggende virkemidler, men også av kunstens virkning i rommet, dvs. dens forhold til meg som betrakter.
Varvin har lenge gått over streken: han har hentet tegningen ned fra veggen, bort fra flaten og ut i rommet.
Skulpturene hans i sveiset stål er en form for tredimensjonale tegninger – ikke bare strekker de seg ut i rommet, flere er også montert slik at de skaper skyggemønstre på veggen.
Slik får de en dobbel identitet, de besitter egenskaper som både er konkrete, håndfaste og håndgripelige, og eteriske, flyktige.
Kunsthistorie
Når Varvin strekker sine tegninger ut i rommet, er det som om han begjærer dette rommet, penetrerer det på en fysisk konkret måte.
Han plasserer en «Hjørneskulptur» i en ellers oversett del av galleriet, gjør den prominent, betydningsfull.
Men disse tredimensjonale tegningene strekker seg også bakover i kunsthistorien, ikke minst til den russiske avantgarden tidlige på 1900-tallet.
Særlig er konstruktivismen og Kasimir Malevichs suprematisme til stede som en klangbunn her – Malevich sa f.eks. at «kunst er evnene til å konstruere» – men her er også et slektskap til amerikanske Sol LeWitts minimalisme fra midten av sekstitallet og framover.
Fra begge kilder har han hentet en sterk sans for geometri.
Geometrien og det kokrete ved kunsten er også klart til stede i Maders kunst.
Mens Varvin liker å leke seg improvisatorisk med stålet sitt, har Mader stålkontroll på sine runde objekter; de er malerier med klare skulpturelle og til dels arkitektoniske trekk.
De befinner seg altså i et flytende grenseland, men i komposisjonene finnes ingen utflytende elementer.
Her er klare, sterke farger, geometriske former og tydelige linjer, utført i den suprematistiske ånd, for, som Malevich sa: kunstens verdi ligger i fargenes og flatens innbyrdes forhold, basert på geometriens og fargenes renhet.
Slik går Mader hinsides det rent dekorative i disse objektene; hun diskuterer sine egne virkemidler sett i forhold til kunsthistorien, men også forholdet mellom flate og rom, ved at fargeflatene gis en forsiktig tredimensjonal objektkarakter.
Fargene stråler:
Da blir spranget kort til hennes veggskulpturer, utført dels som 3D-print i et plastmateriale, dels i lakkert aluminium; de ser ut som om de skulle være en slags maskindeler, men har ingen nyttefunksjon.
De er beslektet med hennes to store bilder utført som UV-print på akrylglass, «Composizione» #6 og 13, en slags kompakt hinterglasmalerei.
De klare, rene fargeflatene stråler ut i rommet, samtidig som formelementene ser ut som en slags absurde arbeidstegninger – surreale realia.
Kontrasten er stor mellom disse og Maders tre malerier på papir, «Trouvaille» 1 og 3, og «Estival»: her er et løst formspråk, en heftig ekspresjonisme, men det er slett ikke et resultat av spontan improvisasjon; hvert billedelement er nøye kontemplert og avmålt i forhold til helheten, som domineres av lys og luft.
Det er dette siste poenget om også er til stede i Maders og Varvins komposisjon av helhetsutstillingen.
Selv om det kan se ut som om de lett og uanstrengt har lekt fram hele totalinstallasjonen, er den basert på årelang erfaring med kunst i rommet, og en helt særegen sans for balansen mellom de ulike elementene de hver for seg bringer med seg inn i utstillingen.
Dens ulike tråder samler de i en felles «Hjørneinstallasjon», hvor Varvins tredimensjonale tegnekunst og Maders sirkelobjekt elegant speiler og utfyller hverandre.
Det er som om de sier: fargens flate og tegningen linje er begge romlige størrelser.
Tidløse, om de bare kan formes av kunstnere i full balanse.
| 1 |
705593
|
Soja:På den amerikanske måten
Reggaens røtter er på Jamaica, men den blomstrer i Stavanger også.
Så hvorfor ikke i Virginia?
Soja:
"Poetry in motion" (ATO/Border)
Amerikanerne er i hvert fall såre fornøyd med sitt hjemlige Soja, og de siste platene har toppet reggaelistene der.
Med Jacob Hemphill i spissen har de holdt det gående i 20 år, men gjennombruddet lot vente på seg til for fem år siden.
SOJA står for Soldiers Of Jah Army, et solid reggaenavn.
Samtidig blander de inn hip hop, rock og soulaktige blåsere på singlen "Fire in the sky".
De spiller reggae, men er fargelagt av hjemlandet.
I nevnte "Fire in the sky" kretser tekstene rundt fred og brorskap, med utgangspunkt i sorg og savn og erkjennelsen av at vi alle er forbundet.
Vi er alle poetry in motion.
Samfunnskritikk hører også med i reggae, og "Life support" sparker i alle retninger.
Når alt klikker på plass, er Soja herlige å høre på.
Beste spor:
"Moving stones", "I can't stop dreaming", "More", "Sing to me".
| 1 |
705594
|
Mykje for mange
Stavangersk barndom i dei dagar då Arild Rein voks opp til seg sjølv.
Arild Rein:
Krapyl.
143 sider.
Kortprosa.
Samlaget.
Stavangerforfattaren Arild Rein (1960, debut 1998) held med «Krapyl» fram sin spesielle, sære og stadspesifikke forfatterskap.
Denne gongen gjer han det heilt frå skjønnlitteraturens nullpunkt.
«Krapyl» er med sine femtitals kortprosatekstar ei rein Rein-bok.
Til å begynna med kan nokre av stuttekstane fremst i boka kjennast så nedhøvla at dei nærmast ligg i eit (skjønn)litterært grenseland, ikkje stort anna ei korte situasjonsmeldingar, som at forteljarens far lagar han ein rennebil, som at guten melder frå at nå går han ut for å spela fotball, som at han og morfaren er ute og fiskar.
Denne guten veit med seg sjølv at han aldri kjem til å bruka faren sin leikebil, sånn som den blir sjåande ut.
Fisketuren blir aldri noko meir å nemna, sånn som pilken sette seg fast i botn.
Og når den fotballspelande sonen seier til mor si i det han går ut med ballen under armen:
»Eg treng ingen hund, mor.
Fotballen min er hunden min.», sansar lesaren at her gjeld det mykje:
Her har vi ein arbeidarklassegut i barneskulealder som frå gata og rekkehusnabolaget skjøner at det er ikkje bare å kjøpa, det er ikkje bare å få, og som opplever at det som skulle vera ein kjekk tur med bestefar, endar opp som nederlag – for dei begge.
Og som teier:
Han forstår, han tar det inn, og han teier.
Slik ballar det på seg, der Rein i barnehøgd og med eit barns forståing og endeframme språk lakonisk konstaterer koss dagane artar seg for den vesle guten som er forteljaren gjennom alle stykka.
Han er ikkje bare ein realist med ei aldri sviktande evne til ta inn over seg og avfinna seg med at folk, ting og hendingar er som dei er, ikkje som han skulle ønskt dei var, han er beint ut ein heros i miniatyr:
«Onkel Stein sat i fengsel for å ha slåst», som eit av stykka har til tittel.
Eller som eit anna sluttar:
«Så tok den vakre tanta mi livet sitt, og eg såg henne aldri igjen.»
Mesteparten av tekstane handlar om dei kvardagslege dagane i forteljaren sitt liv, han som speler fotball («helst morgon, middag og kveld»), som går på skulen, som går med aviser, opptatt av maten og kleda og skorne han får, kva han et, som drikk mykje saft.
Og som har ein endelaus aksept i seg, som aldri klagar seg for noko, og som takkar til, sjølv om han ikkje er like takksam alltid.
Han og kameratane blir igjen og igjen utskjelte for «krapyl» (30, 33, 34, 61, 88 o.a.), men er ikkje anna enn livskraftige karar fulle av tiltak og nysgjerrig livslyst, mottakelege for formaningar, som dei ikkje er utan kraft til å ignorera.
Slik går nå dagane, med lillesøster og lillebror, mor og far, bestemor og bestefar i gutens vesle verd, som mot slutten er i ferd med endrast: nå skal dei visst flytta til ei anna gate og eit anna hus, i ei lita klassereise guten ikkje har høyrt om og som fint lite interesserer han:
Han er ein lykkeleg der han er, uten heilt å vita om det.
Den kvardagsrealismen som pregar han, familien og heile heimemiljøet i gata, skal trenga mange år for å bli den mørke, nesten dystopiske, naturalismen som ligg over karakterar og lesarar i så mykje av Rein sin forfattarskap, frå «Stavangertrilogien» 1998-2005 til fjorårets «Felttestamente», basert på «ei sann historie» om ein massemyrdande sjukepleiar «av Guds nåde», som på 1980-talet ble dømt for mord på 22 pasientar tiltrudde han.
«Krapyl» er jordnær, varm og aksepterande.
Og her på vårt lokale parnass har ein forfattar som Arild Rein (på sitt vis sekundert av Tore Renberg med hillevågserien) slengt Ajax sine «ongane i gadå» på barnetimekosehjørnet av nostalgiens slagghaug.
| 1 |
705595
|
Sår og triveleg galskapssoge
BOK:
«Kan du ikkje slutte med desse psykosane dine no.»
Arne Ruset:
Songbok for hesten.
Roman.
228 sider.
Solum/Bokvennen.
«Songbok for hesten» av Arne Ruset (1951, debut 1973) er ei finurleg, på same tid sår og triveleg, morosam også, forteljing som i ei sløyfe utviklar seg frå å vera den sinnssjuke Haugmanns sjølvfortalde sjukdomssoge til å bli ein metaroman med ein av pleiarane i rolla som diktar, i det han annammar mangt og mykje som pasienten hans, Torstein (Haugmann kalla), fortel og sjølv har skrive ned, og som pleiaren etter mykje bal til slutt får utgitt som si eiga bok, med tittelen «Songbok for hesten».
Som altså den røynde og prislønna forfattaren, overlege i psykiatri, Arne Ruset når alt kjem til alt, har skrive, mens han underforstått spør kven som er gal og kven som er frisk av dei friske og gale.
Haugmann er epledyrkar.
Faren er død, mora på heim, og broren Karstein («kan du ikkje slutte med desse psykosane dine no») er borte på arbeid i vekene.
Haugmann er dugande og arbeidsam, men ikkje som folk flest:
Gjennom sitt eine vanskapte øyre, «fjernøyret mitt» tar han mot signal så langt borte frå som USA – CIA er etter han, og han kan høyra bror sin snakka, mil borte.
Han er paranoid, og blir medisinert med tablettar nytta i behandling av schizofreni.
Nest etter hesten sin, som han snakkar med og syng for, er frukthagen og epletrea kjærast.
Han held omkring dei, tidvis kvart einaste eitt av dei, kvar einaste dag.
Vi er på 1960/70-talet med John Lennon og Beatles som tidsmarkørar.
Og så sovjetiske Tamara Press:
«Frå djupet av mi sjel elska eg Tamara Press», bryt han tidleg ut.
Ho, saman med søstera Irina, vann på sekstitalet og i to olympiadar det som var å vinna i kulestøyt og diskos – med sin mykje omstridde kjønnsidentitet.
Henne har han også på øyret.
Og ennå er det mykje meir.
Gjennom eit rikt persongalleri med opptil fleire bigotte bygdedyr syner Ruset koss uforstanden plagar den alt plaga, men også koss vituge folk og helsepersonell med kjærleg nærver, godhug og medisinering kan hjelpa og letna livet for ein sjuk, så han her til slutt blir fullt funksjonsdyktig – om han bare blir latt i fred, sjølv om her fortsatt er grandiose scenar.
Undervegs har lesaren det fint med ein fin og kjenslevar mann.
| 1 |
705596
|
Perfekt gatemat
Det lille gatekjøkkenet Fortou lager gatemat i verdensklasse.
Og det til en svært behagelig pris.
Strengt tatt kommer ikke Fortou inn under restaurantbegrepet, og det kan dermed diskuteres om stedet hører hjemme i denne spalten.
Når vi likevel har valgt å avlegge det lille utsalget ved Tou Scene et besøk, er det av to grunner.
Den ene er at maten kan nytes på den utmerkede puben ØST, som ligger rett ved siden av.
Den andre er at maten er så bra at nyheten om at dette stedet finnes, bør nå ut til flere enn de som allerede har oppdaget det.
Det er Arnt Skjerve som driver Fortou.
Han var i en årrekke kjøkkensjef på NB Sørensens Annen Etage, og har tidligere jobbet på topprestauranter som Oscarsgate og Palace Grill i Oslo.
Han var også med på det kokkelandslaget fra 2010 til 2014.
Det er med andre ord all grunn til å ha høye forventninger til maten her, selv om den er helt annerledes enn gourmetmaten Skjerve komponerte i sitt tidligere arbeidsliv.
Heldigvis har han skapt et sted som lager spennende, smaksrik og ujålete mat inspirert av gatemat fra nær sagt alle verdenshjørner.
Kort og god meny
Menyen er i stadig endring, men noen populære retter er gjengangere.
I tillegg byr Fortou vanligvis på en ukens eller dagens rett.
Vi stakk innom en fredagskveld og rigget oss til på ØST med noe godt i glasset.
Maten må man inn på Fortou for å bestille selv, men de ansatte leverer den på ØST så snart den er klar.
Menyen er forholdsvis kort, og består i skrivende stund av fem sandwich-retter, tre salater, fem snacks-retter og to desserter, samt en spesialrett.
Det er likevel vanskelig å bestemme seg, fordi alt ser så fristende ut.
Vi endte opp med feite potetchips og lakse-sashimi fra snacks-menyen, den vietnamesiske baguette-varianten banh mi, salat «bun thit» med spicy kylling, samt spesialretten, som denne kvelden var ramen, en smaksrik nudelsuppe.
Kontraster
Kraften i nudelsuppen hadde en helt fantastisk dybde og ble servert med syltet sopp, sprø bønnespirer, bløtkokt egg og wakame, et slags sjøgress.
En fullkommen rett, med gode kontraster både i smaker og konsistenser.
Sashimien ble servert med en frisk soyadressing, sprø agurksalat og vårløk, overstrødd med topping som besto av ristede sesamfrø og peanøtter.
Kyllingsalaten hadde mye det samme smaksbildet, men her var det i tillegg hjertesalat, syltet sopp, flere urter og det trendy koreanske tilbehøret kimchi, en slags fermentert og krydret kål.
Igjen en perfekt balansert rett på alle måter.
I tillegg klarte vi ikke å motstå den gamle favoritten banh mi.
Fortous variant av denne klassikeren er mykt brød fylt med pulled pork, kimchi, agurksalat med vårløk og koriander, chilidressing og sprø topping av løk, sesamfrø og nøtter.
Utmerket dessert
Til dessert vanket det en utmerket brownie og softis med lakrissyltede kirsebær og sprø nøtter.
Minst like godt som resten av måltidet, og med henholdsvis imperial stout og kanadisk surøl i glassene, ble det nok en innertier.
Som sagt innledningsvis er det ikke her man går for å få en klassisk restaurantopplevelse.
Maten serveres i engangsemballasje, og ingen kommer ilende for å anbefale interessante kombinasjoner av mat og drikke.
Når det er sagt, har ØST en rikholdig ølmeny, hvorav 12 brygg er tilgjengelig fra fat.
Dermed burde det være plenty å velge mellom, og maten på Fortou lar seg lett kombinere med øl, antakelig lettere enn vin (selv om de har det også, altså).
Regningen vår, for det som strengt tatt var i overkant mye mat for to personer, kom på 585 kroner.
Det er det så absolutt verd.
| 1 |
705598
|
Simon Joyner:I skyggen av de store
Simon Joyner har i et kvart århundre gått under radaren hos det store publikum.
Simon Joyner:
"Step into the earthquake" (Ba Da Bing/Border)
Tilbake i 1994 spilte BBCs legendariske John Peel et Joyner-album fra ende til annen.
Det burde endret karrieren, men programmene ble ikke sendt hjemme i USA og bølgene la seg.
Platen het "The cowardly traveller pays his toll" og var Joyners fjerde.
Siden har han kommet med en jevn strøm av nye, og de første albumene er også blitt gjenutgitt i håp om å nå en større lytterskare.
Men, nei.
Beck har ham på sin topp 10-liste.
Conor Oberst har ham som forbilde og som sin favoritt-tekstforfatter, noe Gillian Welch også har vært inne på.
Hun kaller ham en blanding av Henry Miller, Townes Van Zandt og Lou Reed.
Hun kunne lagt til Cohen og Dylan, og kanskje det er alle disse store navnene som har kastet en skygge av anonymitet over Joyner.
Han virker ikke å være plaget av sammenlikningene og åpner med en Dylan/Van Zandt-krysning kalt "Hail Mary".
En nydelig sang, som han vrir og vender på.
"Annie's blues" befinner seg i samme landskap, men en typisk Joyner-sang tar aldri den beineste veien.
Han tar små avstikkere og pauser og får deg til å tro at han mistet sporet.
Så er han plutselig tilbake på stien igjen.
Flott gjort, men kanskje ikke slik man lager en radiohit.
Hør for eksempel "Another midnight special", der de første 40 sekundene går med på å få instrumentene til å samle seg.
Sangen har hint av gamle "Midnight special", før den skeiner ut til siden og ender på et jorde med kubjeller i bakgrunnen.
"I'm feeling it today" åpner med kassegitar og munnspill, før en elektrisk gitar sender den i retning "Blonde on blonde".
Sangen ble skrevet under og etter det amerikanske presidentvalget, og Joyner følte behov for å gi den et preg av 60-tallets protestsanger.
Han skildrer et USA der moralen er borte, som når han synger om Frihetsstatuen: America said, let's just rip off the scab and sink that French bitch into the bay.
Det siste minuttet bruker han til å trekke pusten, noe som også bringer tankene hen på Don McLeans "American pie".
"Atlanta bypass" er flotte fem minutter i følge med stemme, piano, orgel og det som ellers skal til.
På "Flash forward to the moon" starter han med the only way out of this is into this, said the spider to the fly.
Ikke helt ulikt Dylans åpning på "All along the watchtower":
There must be some kind of way outta here, said the joker to the thief.
Når han i tillegg legger inn litt gitarspill som minner om Hendrix-versjonen, er det mer enn en tilfeldighet.
"Earthquake" er en vakker vise beslektet med Cohen, men med utflukter i andre retninger.
"Illuminations" er en saktegående fortelling, og "Galveston" bukter seg av gårde på beste vis.
Mørke "Daylight" følges av "As long as we are in danger", en sang som behandler raskeskillet i dagens USA.
Ikke så rart det dukker opp noen disharmoniske partier.
Vi trenger flotte "I'll fly away" før vi hives inn i det nesten 20 minutter lange kaoset på "I dreamed I saw Lou Reed last night".
Ingen lettfordøyelig avslutning på den 80 minutter lange platen, men Simon Joyner har vel aldri vært så opptatt av å flørte med sitt publikum.
En artistens artist, men unn deg å høre ham likevel.
Beste spor:
"Hail Mary", "Atlanta bypass", "I'm feeling it today", "Galveston", "I'll fly away".
| 1 |
705599
|
80-tallet lever
Sesong 2 av «Stranger Things» innfrir først og fremst på grunn av den deilige, skumle 80-tallsstemningen.
«Stranger Things»
Amerikansk tv-serie.
Sjanger:
Skrekk, drama, fantasy.
Sesong 2 slippes på Netflix fredag.
«Stranger Things» ble, antakelig helt fortjent, en av de mest omtalte Netflix-seriene i fjor.
Det var noe med den skamløse 80-tallsflørten som virkelig traff nostalgikerne, men en serie som kun spiller på nostalgi vil fort falle igjennom og bli glemt.
En spennende historie, karakterer det var lett å bli glad i og en god miks av humor og alvor sørget for at den ikke gjorde det.
Når vi møter den sjarmerende og nerdete guttegjengen igjen, er det gått nesten et år fra forrige sesongs hendelser, som endte med at gutten som forsvant i en slags parallell dimensjon kom til rette igjen.
En liten vri i siste scene sørget imidlertid på at serieforfatterne hadde noe å spinne videre på, og det har de gjort til gangs.
Will sliter fortsatt med ettervirkningene fra de dramatiske hendelsene han var involvert i, mens hans tidligere så monomane mor (Winona Ryder) endelig har fått et nytt ansiktsuttrykk, og et nytt forhold.
Det nærmer seg Halloween, og på uforklarlig vis blir alle gresskaravlingene i distriktet ødelagt.
Når den lokale politibetjenten Jim Hopper (David Harbour) begynner å grave i saken, leder sporene i en retning som tar opp løse tråder fra forrige sesong.
Det hele bygges langsomt og omstendelig opp, med god tid til gjensyn med flere nøkkelpersoner.
Det er elegant og effektfullt gjort, og krydret med store doser 80-tallseffekter, både musikalsk, i filmreferanser og ikke minst visuelt.
Serien låner friskt fra blant andre Stephen Kings filmer og bøker fra den aktuelle perioden, men den ser ut til å være klar over det selv, slik at lånene mer framstår som en hyllest enn et tyveri.
På samme måte som i nevnte inspirasjonskildes «It», er det i stor grad barna som bærer serien.
Denne gang dukker det opp et nytt tilskudd til gjengen, den tøffe jenta Max, en på alle måter velkommen utvidelse av rollegalleriet.
Noen flere nye fjes dukker også opp og påvirker den videre handlingen, uten at det skal røpes hva dette består i.
Det viktigste er at disse nye personene bidrar til at serien utvikler seg videre, i stedet for å bare gjenta seg selv.
Det skal godt gjøres å finne en bedre ny serie enn denne hvis man skal benke seg foran tv-en på Halloween.
| 1 |
705600
|
Enestående oppfølger
Den nye «Blade Runner»-filmen var så absolutt verd å vente på.
Blade Runner 2049 Sjanger:
Sci-Fi Skuespillere: Harrison Ford, Ryan Gosling, Ana de Aarmas, Jared Leto, Robin Wright.
Regi:
Denis Villeneuve USA, 2017 Lengde:
2 t. 43 min.
Aldersgrense 15 år
Det skal noe til å ikke kjenne et aldri så lite snev av bekymring når filmhistorisk sentrale filmer med kultstatus og dedikerte tilhengere skal følges opp.
Det er så mye som kan gå galt, noe det da ofte også gjør.
Desto mer tilfredsstillende er det når en regissør lykkes så til de grader som Denis Villeneuve gjør med «Blade Runner 2049».
Han behandler det dystopiske universet Ridley Scott skapte i 1982 med respekt, han har til det fulle klart å ivareta stemningen, men samtidig har han skapt noe nytt og eget, akkurat som Scott i sin tid gjorde.
Jakter på forrige generasjon
Som tittelen røper, har vi reist 30 år fram i tid fra forrige film.
Scenariet er imidlertid ikke basert på vår tids historiske virkelighet, men spinner (heldigvis) videre ut fra premissene i den første filmen.
Hovedpersonen K (Ryan Gosling) er en av den nye generasjonens replikanter, altså en slags kunstig framstilte mennesker som i sin tid ble skapt som slaver for menneskelige kolonister på andre planeter.
Disse utviklet såpass mange egne meninger at de gjorde opprør og stakk.
K har som jobb å finne og terminere representanter fra den gamle generasjonen, noe som ser ut til å gå greit helt til han kommer på sporet av en helt spesiell historie.
Det er nemlig en del som tyder på at en representant for forrige generasjons replikanter kan ha født et barn, noe som egentlig ikke skulle være mulig.
Disse nyhetene truer med å snu opp ned på hele verdensordenen, og blir inngangsporten til nye funderinger over problemstillingene fra den første filmen, om hva et menneske er.
Ryan Gosling er fantastisk i rollen som den alvorlige og effektive replikanten som forsøker å finne ut om han har en sjel.
Harrison Fords rolle er mye mindre, men tilsvarende god.
Det er ganske enkelt imponerende å se hva slags dynamikk som oppstår mellom de to skadeskutte figurene.
Suverent manus
«Blade Runner 2049» varer i nesten tre timer, men det er vanskelig å se hvordan den kunne vært gjort kortere.
Den er på ingen måte handlingsmettet, Villeneuve tar seg god tid til å la bildene synke inn, og det suverene manuset får tid til å skinne i de mange monumentale scenene.
Det er et mørkt og dystert sted Villeneuve tar oss med til, noe det insisterende og nærmest støyende lydsporet er med på å understreke.
Menneskene (eller hva de nå er) vi møter er tilsvarende stillferdige.
Det skaper en uhygge som sitter i lenge etter at man har forlatt kinosalen.
Spesialeffektene må også nevnes.
Den teknologiske utviklingen har gått fort siden den første filmen kom ut, noe som helt sikkert har gjort noen av oss en smule blaserte.
Det skal likevel noe til å ikke la seg imponere av teknikken som brukes her, blant annet når et hologram smelter sammen med et menneske på en usedvanlig stilig og overbevisende måte.
Den første «Blade Runner»-filmen lot oss sitte igjen med noen spørsmål som fansen fortsatt ikke har blitt enige om svarene på, 35 år senere.
Hva vi får vite eller ikke vite i denne filmen, skal ikke røpes her, men det er tilfredsstillende å kunne fastslå at Villeneuve i likhet med sin forgjenger har gitt oss litt av hvert å gruble over.
| 1 |
705601
|
Krim:Frøken detektiv og galehus-mysteriet
Solid nedtur fra Trude Teige som gir oss lettvinte Frøken Detektiv-klisjeer.
Trude Teige:
Pasienten.
Krimroman.
380 sider.
Aschehoug.
Send inn en fyr med vansiret og ansikt og snål dialekt.
La heltinnen (og andre snille) overhøre skumlingene snakke om hemmelige hendelser og fæle forbrytelser.
Skriv inn noen ukjente og verdifulle skatter, dikt opp et par galne forskere - og la alt skje i og rundt noe så nifst som et nedlagt nervesanatorium.
Uæææhhh!
Det er noe frøkendetektivsk over dette, men «Pasienten» er dessverre ikke en småironisk nostalgitripp til seriekrim fra gamledager - det er en ny krimroman fra Trude Teige, tidligere TV2-reporter og nyhetsanker, nå forfatter på heltid.
Hun krimdebuterte med svake «Noen vet» i 2009, men deretter har det gått bedre og bedre - med tredjeboken «Svik» (2012) som høydepunkt.
Nå er hun ute med femte fortelling om journalisten Kajsa Coren som ramler oppi stadig nye mysterier, men denne gang er det altså rykk tilbake til start.
Utgangspunktet er en gammel forsvinning.
Ungjenta Julia ble brått borte for 14 år siden.
Hendelsen preger fortsatt hele vestlandsbygda hun bodde i, og nå dukker det opp opplysninger som gjør at reporterhelten begynner å lete.
Dermed føres hun og leseren inn i det nedlagte nervesanatoriet i bygda, vi sveiper innom Dikemark og gjenglemte dagbøker fra en legendarisk pasient, vi hører om faglige krangler mellom leger, og vi forstår ganske raskt at ungjentas legemor ikke er helt god.
Det er ikke denne krimromanen heller.
Den er enkel inntil det parodiske, den er forutsigbar inntil det banale, og den er klisjepreget inntil det komiske.
Men den er lettlest, det skal den ha.
| 0 |
705602
|
Vamp har finni seg sjæl
KONSERTANMELDELSE:
Vamp er igjen det fintspillende fantafølget de kan være.
Vamp, Stavangeren, lørdag kveld, full sal, 1 time, 35 minutter.
Det Vamp for noen år siden var et slags vokaljobbenes sosialdemokrati, et sted der alle skulle få prøve seg, framstår de fastere i fisken nå.
De var ok, men nå er det bedre.
Som seg hør og bør har Jan Toft 75 prosent, noe som bør være nederste grense.
Mannen kan veksle mellom å være et levende dikt, en tankbåt og kaptein Jack Sparrow, gjerne i løpet av samme sang.
Hvis vi ser bort fra (og det gjør vi) at han sang bøtte surt på halve «Månemann», er han akkurat det unikumet vi kjenner fra Vamps 350 år lange historie.
Et «aktivum» ville det het om Vamp var et sakspapir, noe de ikke er.
Vamp er, i en tid der FKH er bedre enn Viking (hvem er ikke det), Haugesunds mest formildende omstendighet (sa han bittert).
Og når Toftens lovprisning er sunget, skal vi føre i protokollen at når Sjølvesten trer fram fra felå og synger den ytterst hjertevarme og sympatiske sjømannsvisa «Skål» er det en innertier.
Også Den Yngre Edda, multitalentet som i hovedsak spiller trommer, gjør en stadig bedre figur når han synger i front.
Alle på rett plass
Etter den siste stavelandske ommøbleringen i Vamp, kom det inn et solid komp, en meget habil tangentist (som holder seg myyye bak hammond-orgelet, hurra!) og to signatursterke fyrbøtere.
Mitt ankepunkt mot orkesteret de siste årene har vært at de ikke har fått ut potensialet til verken nevnte Toft, eller gitarlokomotivet Bjørn Berge.
Han er den eneste araberen som matcher Staveland senior i bred beinstilling, men det er først og fremst det voldsomme gitardrivet som Vamp nå endelig har klart å finne plass til.
Gi den mannen en Telecaster, en bottleneck og litt spillerom, og hu hei! hvor det går over fjellet!
«Amilia» og «Du», som åpner kvelden, er drevet fram av den friskeste bluesen du finner på Vestlandet (et navn fylkene Hordaland og Sogn og Fjordane bare kan glemme å monopolisere.
Makan!
Er er ikke oksygen igjen i....uansett).
Det er mange som må finne sin plass i dette fintspillende fantafølget fra filmfestivalbyen.
Nå virker det som om det langt på vei er ordnet.
Da gjenstår det å finne noen gode sanger, møblere dem godt og røske, kose, flørte, skremme og begeistre et ikke utprega ungt publikum.
Det.
Kan.
Vamp.
De er dramatiske, morsomme, kosekosekoslige og livet og døden og havet og humlene og Tir n’a Noir og alt det der.
Det finnes dem som får heilt syrå og mener dramatikken og dynamikken og hvis eg ser ein liten fuggel blir pretensiøst og litt pompøst, men de var ikke salen.
Ikke har de rett heller.
Aaaaa....kkurat passe
Noen ganger flørter Vamp med grensene, men de er usedvanlig gode til den balansegangen.
Når Toft lager teater av innganger, utganger og refrenger er det akkurat passe mye.
Stavelands fløyter låter akkurat lenge nok til at de forsvarer importen fra Irland.
Odins poetiske skiveutglidinger bak pianoet er også akkurat passe, og yin yang-balansen opprettes når Toften drar «Malaren» langs de interessante grøftekantene i Montmartre.
Musikalsk feng shui der, altså.
Jeg har en høne å plukke med den fuggelsangen, fordi jeg synes (og jeg har rett) at det er noe kyllingsalatenkelt, banalt og påklistra «smiiiil!» over den, men kjernepublikummet deres, som teller cirka 3,6 millioner mennesker, elsker den, så selvsagt skal denne applaushøsteren være med.
Alt i alt i alt i alt er Vamp en sjølsikker, musikalsk masse med god grunn.
Man får synge nananananananana på «Hønsablues».
Kveldens friskeste er «Ba».
Den fineste er nevnte «Skål» og Stavelands innledende spørsmål «E dåkke klare for litt av kvert?» er både oppsummering, suksessformel, frampeik og bakpeik i samme setning.
Vi får ikke så veldig mange sanger fra det nye albumet med den makalause tittelen «Lalala», men vi får noen vrier på gamle ting og stort sett alle de sangene folk vil ha.
Hele katalogen fra havet og Haraldsgata, et orkester med plass til alle, godt spill, masse variasjon, humør og innsats:
Jo, da, Vamp har finni seg sjøl igjen.
| 1 |
705603
|
Tilsynelatende alene
BOK:
En psykologisk spenningsroman fra havgapet.
Gøhril Gabrielsen:
Ankomst.
Roman.
170 sider.
Aschehoug forlag.
En kvinne drar til en øde øy for å fullføre doktorgradsarbeidet sitt.
Der kan hun forske i fred, langt vekk fra datteren og sin forsmådde eksmann.
Elskeren hennes skal komme etter og bo med henne en stund, men han lar vente på seg, han sier at han ikke kan dra fra barnet sitt, og stiller spørsmål ved hvordan hun kan gjøre det så lett.
Etter som dagene går og ingen andre enn rasjoneringsbåten legger til kai, blir kvinnen nødt til å spørre seg selv hva hun egentlig driver med på den gudsforlatte øya.
Kulissene i Gøhril Gabrielsens nyeste roman kjenner vi igjen: et menneske, overlatt til seg selv, som må ta et slags oppgjør.
Men oppgjøret kjennes nytt, og særlig spenningen i det at kvinnen kan reise fra sitt barn mens mannen ikke kan gjøre det samme.
Hun blir den selvstendige karakteren i forhold til to menn som av ulike årsaker lar seg begrense.
Det lavmælte språket skaper en intensitet i fortellingen som grenser til krimsjangeren, ikke ulikt Agnes Ravatns roman “Fugletribunalet”.
Men der «Fugletribunalet» ender brått og med en (noe lettvint) løsning, får vi ingen slike svar i “Ankomst”.
Spenningen knyttet opp til om det kommer til å skje noe på denne øya, og i såfall hva, gjør leseropplevelsen sterkere i det at man nesten holder pusten sammen med hovedpersonen.
Mens hun venter på at noe skal skje i hennes liv, blir de som bivåner dette, sittende og frykte at noe skal skje med henne.
Mens hun leter etter signaler – både metaforisk og fysisk i det deler av øya mangler mobilnett – virker hun mer og mer alene på alle plan.
På telefon stiller elskeren spørsmål ved hvilket menneske hun egentlig er, som kan forlate en datter over så lang tid, og til hvem.
Vet hun egentlig hva eksmannen er kapabel til?
Elskeren blir nærmest et talerør for leserens spørsmål.
Slik stiller romanen opp en spenning mellom å være elsker og å være mor.
Sier det faktum at hun drar, mens han blir, noe om hvem de er for hverandre?
Eller det dette i det hele tatt sammenlignbare størrelser?
| 1 |
705604
|
Kunst:Tester grenser, innfrir igjen
Hun slo gjennom med et brak, og innfrir store forventninger.
Vår anmelder er begeistret for Ann Iren Buans arbeider.
Ann Iren Buan:
Tide Follows.
Prosjektrom Normanns, til 29. oktober 2017.
Mitt første møte med Ann Iren Buans kunstnerskap skjedde ved en ren tilfeldighet, en rå novemberdag i 2015, på jakt etter den berømte Albykringla på Galleri F15 i Moss.
Selve galleriet var stengt, men vaskepersonalet jobbet i lokalene så jeg benyttet anledningen til en rask titt innenfor.
Der støtte jeg på de monumentale papirarbeidene the Wait - og hvilken gåsehudopplevelse!
Så ble da også kunstneren omtalt som et av de heteste navn blant de unge lovende i 2015.
Kort tid senere fikk jeg en ny sterk opplevelse i møte med hennes verk Drifters i gruppeutstillingen NN-A NN-A NN-A Ny Norsk Abstraksjon ved Stavanger Kunstmuseum våren 2016.
Buan var ikke lenger en kommende stjerne, men en godt etablert kunstner som høstet superlativer såvel nasjonalt som internasjonalt.
Når Prosjektrom Normanns nylig inviterte kunstneren til å, i løpet av knappe ni dager, skape et stedsspesifikt verk i sine lokaler, var jeg derfor både forventningsfull og spent på å se hvordan Buans kunstnerskap har videreutviklet seg etter braksuksessen i 2015.
Og Ann Iren Buan innfrir nok en gang.
Tide Follows
Med utstillingen Tide Follows har Buan nå lagt de monumentale papirarbeidene til side, mens hun fortsatt utforsker og tester yttergrensene for tegnemediet.
Med tørr pastellpigment, papir og våt gips har hun tatt utgangspunkt i lokalet hun har fått til rådighet.
Gjennom en intuitiv og krevende prosess har hun skapt fire skulpturelle verk bestående av flere sammensatte gipskonstruksjoner.
Verkene er plassert i rommet som tredimensjonale søyler og står som skjeletter, eller ruiner etter sammenraste bygninger.
Bare bærebjelker og forskalingselementer står igjen som fragmenter av konstruksjoner som helt har mistet sin opprinnelige form og funksjon.
Det forekommer nærliggende i vår urolige verden å se utstillingen som spor etter krigsherjinger eller naturkatastrofer, men først og fremst oppleves den snarere som en påminnelse om vår forgjengelighet og tidens gang.
Lavmælt, men sterk
De store konstruksjonene holdes så vidt sammen ved tynn forskalingsnetting, noe som dimensjonene til tross, ytterligere forsterker opplevelsen av noe porøst og fragilt og understreker midlertidigheten i objektene.
Samtidig ligger det også et element av noe nært og menneskelig i Buans verk.
Som symboler på et mentalt landskap i sammenbrudd, eller fragmenterte minner som også har mistet sin opprinnelige form i løpet av et levd liv.
Utstillingen er et lavmælt, men sterkt bilde på vår marginale plass i tiden.
Slik tidevannet ubønnhørlig vil fortsette å komme og gå lenge etter at vi, og sporene etter oss, ikke lenger finnes, og et sted langt bak i hodet surrer strofen fra Deilig er jorden:
“Tider skal komme, tider skal henrulle” -salmen B.S. Ingemann skrev i 1850, grepet av nyhetene om grusomhetene under slaget ved Isted Hede samme år.
Prosjektrom Normanns tilbyr verken turområder eller nystekte vafler, ei heller ligger galleriet umiddelbart i lysløypa for flanører.
Likevel anbefales det på det varmeste å legge turen innom Erfjordgata 8, for å oppleve en sterk utstilling av Ann Iren Buan.
| 1 |
705605
|
Makthaverskan:Vakker fortvilelse
Blant de aller beste i post-punk klassen.
Makthaverskan:
«III» (Luxury)
Makthaverskan har vært blant mine skandinaviske rockefavoritter i lang tid.
Det er hele fire år siden forrige album fra Gøteborg-bandet, titulert «II».
Debuten «I» kom fire år før, i 2009.
Det låter heldigvis mye likt som tidligere.
Lydbildet er fremdeles grunnfestet i post-punken med innslag av drømmepop.
Broder Daniel og The Cure er velbrukte referanser, men bandet låter som seg selv, mye takket være vokalen til Maja Milner.
Den spenner fra innsmigrende og luftig til skingrende og skrikende desperat.
Den bærer fram livsbejaende melodier med en dyster tematikk, alt med en uironisk inderlighet.
Forlokkende «Eden» er et strålende eksempel:
Humanity equals misery, there’s nothing here to see.
Vi møter et gjennomgående introvert raseri, men sporer en mer voksen fortvilelse.
Det handler fremdeles mye om ulykkelige forelskelser.
«You were all that I wanted» uler Milner på platens første spor, «Vienna».
Høydepunktet «Witness», som ble sluppet som singel i 2015, innledes av et primalskrik og messes videre inn i råskapen.
Noe overraskende dras tempoet ned halvveis i den hjerteskjærende «To say it as it is».
Siden sist har bandet mistet en gitarist og består nå av de fire opprinnelige medlemmene.
Resultatet er et tyngre lydbilde, stødig drevet fram av Irma Krooks bass.
Lydbildet, inkludert Milners vokal, framstår mindre naivt enn tidligere.
Hun har utviklet en mer kontrollert og mørkere tone, som kan minne både om Siouxie Sioux så vel som Cocteau Twins' Elizabeth Fraser.
Vokalen virker som et selvstendig instrument mer enn som et formidlingsverktøy for tekstene.
Makthaverskan lager musikk som er designet for å treffe denne anmelderen midt i hjerterota.
Forgjengeren «II» begeistret meg med sitt nådeløse driv og popperler som «Asleep» og knallharde «Distance».
Deres tredje album er kjøligere og mørkere.
Jeg gleder meg til å la «III» få tung rotasjon i mørketiden vi er på vei inn i.
Beste spor:
«Witness», «Eden», «Comfort».
| 1 |
705607
|
Kelela:R&b for framtiden
Likte du fjorårets Solange-album, vil du like Kelelas debut.
Kelela:
"Take me apart" (Warp)
«I am a black woman, a second-generation Ethiopian-American, who grew up in the 'burbs listening to r&b, jazz and Björk», har Kelela uttalt.
Med debutalbumet omfavner hun det som r&b har vært og viser vei til hva det kan være.
Elektronisk-futuristisk, men aldri kjølig.
Sjelfylt, men aldri seigt.
Platen graver seg dypere og kryper tettere innpå deg for hver gjennomlytting.
Kelela slapp den kritikerroste ep-en «Hallucinogen» i 2015, samme år som jeg først hørte henne på Future Brown-låten «Dangerzone».
Stemmen hennes er myk og luftig, men har en forførerisk kvalitet.
Bluferdige lyttere er herved advart.
Låten «S.O.S» er en eksplisitt demonstrasjon av selvstendig kvinnelig seksualitet, men her er flere låter som drar tankene til soverommet.
Kelela krever og er utålmodig, hun er rå og sensitiv samtidig.
Albumet åpner med «Frontline», som skildrer bruddet.
Flørtende «Waitin» følger opp, før hun med det kaotiske tittelsporet «Take me apart» inviterer elskeren inn.
«Take me apart» vil appellere til fans av Solange, som mange mente slapp fjorårets beste plate.
De to er venner og har samarbeidet tett, og begge utvider rommet for svarte kvinner i musikkbransjen.
Musikalsk har Kelela en sterkere elektronisk signatur, som hun har skapt sammen med produsentene Arca og Jam City.
Sistnevnte står for flere av de mest «klassiske» r&b-låtene på platen.
«Truth or dare» har en småfunky soulvibb, mens «LMK» vil fenge på dansegulvet og er det nærmeste en kommer en banger.
Arca setter sitt kaotisk-elektroniske preg på «Onanon», og den svevende «Enough».
Her er flere høydepunkter og albumet er godt disponert, men kunne ha vært et par låter kortere.
Likevel er dette et av høstens aller sterkeste album, og en kandidat til årsbeste-listene som er like om hjørnet.
Beste spor:
«Take me apart», «Onanon», «LMK».
| 1 |
705608
|
Genialt og enkelt i Galleri Opdahl
UTSTILLING:
Dag Erik Elgin sender publikum ut på en dialog med kunsthistorien, og han gjør det genialt enkel, skriver vår anmelder.
Dag Erik Elgin:
Mirror falling from the wall.
Maleri.
Galleri Opdahl.
Fram til 19. november.
Utstillingen «Mirror falling from the wall» henspeiler ifølge utstillingsteksten på maleriets narsisistiske, selvabsorberende egenskap.
Teksten peker på de utstilte verks berøringspunkt i Caravaggios maleri Narciso 1597-1599.
Utstillingen oppleves likevel ikke som en direkte referanse til Caravaggios Narcissus, men snarere som en dialog med kunsthistoriske teorier om form og innhold.
Den romerske poeten Ovid beskrev i sitt epos Metamorfoser, år 8 f.Kr. hvordan den vakre Narcissus ble av Minerva dømt til å lide slik hans forsmådde beilere hadde måttet lide under hans avvisninger.
Narcissus forelsker seg i sitt eget speilbilde i vannet, og ender sine dager ute av stand til å løsrive seg fra bildet av seg selv.
Malt myte
Caravaggios berømte representasjon av myten består av en horisontaldelt scene hvor Narcissus, liggende på kne og bøyd over sitt eget speilbilde, rommer maleriets øverste del og hans speiling den noe mindre nedre del.
Før inngangen til Elgins utstilling blir man møtt av maleriet phantasma.
Tittelen, med referanse til et illusorisk fantasifoster, er på sett og vis en av kodene for å dechiffrere utstillingen.
Verkets dimensjon (110 x 92 cm) gir enda en referanse til Caravaggios maleri med samme mål.
Likeså er billedflaten, med sine to rektangler, en målbar videreføring av Caravaggios vannrette deling av Narciso.
De to rektanglene, den øvre i eksponert, ubehandlet lerret, med verkets tittel; phantasma i sort gjennomstreket stensilert tekst, og den nedre malt i hvit akryl, med ordene; (stencil, pva binder) (acrylic colour; nano white) i samme, sorte font, speiler Caravaggios rektangulære deling.
Klar oppskrift
Denne oppskriften i repetisjon danner essensen av den påfølgende serien.
Med andre ord; alle de 10 maleriene innehar de samme nøyaktige dimensjonene, den samme horisontale todeling, og sorte tekst.
Farger og ordlyd (og i noen tilfeller selve lerretsmaterialet) er den eneste variabelen.
Likevel oppleves hvert maleri som individuelle, autonome verk.
Gjennom farge-/materialvalg og titler som carnation, gesture, pathos og simili åpnes hvert verk for subjektive opplevelser og assosiasjoner.
Med den generiske oppramsing av malerienes formale bestanddeler brytes utstillingen samtidig ned til objektene den består av; kiler, stifter, lerret, mediets kjemiske oppbygging med videre.
Det er i sidestillingen av disse to, -den subjektive opplevelse av verket- og objektene som utgjør den, at utstillingen løftes til å bli noe mer enn en estetisk opplevelse.
Det er et spennende grep som avstedkommer en nærmest poetisk refleksjon rundt maleriet som hovedsakelig bestående av en flat overflate påført farge i en bestemt orden, og dets egenskap som meningsbærer.
Genial enkelhet
Konseptet er heller ikke nytt i Elgins kunstnerskap.
Under utstillingen Originals Grisaille i 2016 ved OSL contemporary, utgjorde hans motiver sentrale kunstverk fra kunsthistoriens modernisme.
Med sine nøyaktige kopier av kjente verk, sidestilt med sort-hvitt utgaver av samme utført i grisailles, imøtegikk han blant annet dagens kunstutdanning ved akademiene.
I utstillingen Mirror falling from the wall fortsetter Elgin å ettergå gitte kunstteoretiske teorier og kunstneriske praksiser, og han gjør det med en genial, nesten banal enkelhet.
Galleri Opdahls lokaler, lys og en svært vellykket montering gjør utstillingen til en komplett opplevelse.
| 1 |
705609
|
Colonel Roger:Gitardrevet americana
Stavangerband med hyllest til St. Thomas på debuten.
Colonel Roger:
"Colonel Roger"
I spissen for Colonel Roger finner vi Roger Haaland, og bandnavnet får meg til å tenke på Conor Oberst.
De befinner seg heller ikke milevidt unna det Oberst driver med, selv om preget er et annet.
Produksjonen er lo-fi, altså ikke like finpusset som det man vanligvis gjør i et studio.
Pavement var blant dem som sverget til dette, og Colonel Roger har i likhet med dem en svakhet for gitarer.
De åpner med "Instrumental state", før vokalen slipper til i "Magic Mountain".
Bandet oppgir Motorpsycho og Grateful Dead som forbilder, og det skinner gjennom.
De har en stram ramme på de 12 kuttene, men det er ikke vanskelig å se for seg bandet i lange jammer.
Musikken passer, og de har garantert evnen til å gjennomføre det.
Hva med å slippe seg skikkelig løs i siste kutt på neste plate?
Den kommer forhåpentlig om ikke så lenge.
Roger Haaland har brukt mange år på å komme fram til debuten, men nå vet han tydeligvis hvor han vil med bandet.
Et annet forbilde er St. Thomas.
Thomas Hansen var en flott artist, men slet med psykiske problemer.
Det kunne resultere i merkelige opptredener og en viss harselering i pressen.
Han døde i 2007, 31 år gammel.
Colonel Roger hyller ham med "Got a shirt from Saint Thomas", en skjør sang om en artist som levde et skjørt liv.
Selv mottok jeg en t-skjorte med David Bowie i posten, sendt av plateselskapet i forbindelse med hans siste plate.
Den ankom én dag etter meldingen om hans død.
St.
Thomas-sangen skiller seg ut, men du har også myke "Safely stored away".
Miksingen står trollmannen Asley Stubbert bak, mens mastringen er gjort av Ed Brooks, en fyr som har tatt seg av både Pearl Jam, Death Cab For Cutie, Walkabouts og Fleet Foxes.
Det har var vært en nesten overveldende strøm av sterke, lokale plater i høst.
Dette er enda en.
Beste spor:
"Magic mountain", "Can't relate", "Got a shirt from Saint Thomas", "Safely stored away", "Burning feeling".
| 1 |
705611
|
BOK:Eit lidingsskrik og ein pamflett
BOK:
Til oss alle og eit politisk-administrativt system frå mora til ein autistisk son.
Olaug Nilssen:
Tung tids tale.
Roman.
158 sider.
Samlaget.
Olaug Nilssen har lånt tittelen til denne slåande knyttneven av ein roman frå den diktsamlinga til Halldis Moren Vesaas som kom i «fredsåret» 1945.
Då var det tid for gjenoppbygging og solidaritet over heile linja («Det heiter ikkje eg no lenger, no heiter det vi»).
Olaug Nilssens roman av året har eit heilt personleg og privat utgangspunkt, som ho her maktar å skriva ut så det gjeld oss alle, same kor høgt og tørt vi sit, men ganske særleg dei som bestemmer over vår felles pengesekk og om pengane skal prioriterast til å letta dagane for dei som slit tyngst – om dei ikkje kan døyva sorga i liva deira.
Ein roman kan ikkje ha eit røynlegare utgangspunkt enn «Tung tids tale», som handlar om koss forfattarens eigen son, Daniel – nå ni år, retarderte frå å vera ein fremmeleg to-tre-åring til å vera ein autist som ikke bare treng omsorg og tilsyn, men pleie, heile tida.
Som handlar om koss det slit ut mora (i ein roman som ser det frå moderleg kvinnesynsstad, jf.
Halfdan Freihows «Kjære Gabriel», 2004, og Lars Amund Vaages «Syngja», 2012, med sine forskjellige strategiar), og dét ei mor som dessutan har eit eige yrke ho vil utøva i den mon ho har krefter, praktisk høve og økonomi til det.
I forteljinga her treng ho – og familien – avlasting; omsorgsløn også kanskje, så det verkeleg monnar.
Etterkvart som dagane i Daniels og mors liv går, og det halar ut med den avlastinga som på papiret er tildelt dei, aukar slitasjen og frustrasjonen så teksten utviklar seg til å bli eit smerteskrik eigna til å gå inn i lidinga og tvinga fram empatien i den mest nomne lesaren, og det så sjølv tungnemme innser kva tittelen uttrykker:
Det går frå dei to, mor og son, til også å gjelda samfunnets solidaritet.
Olaug Nilssen er ein driven og klok forfattar, som samstundes har skrive ein roman med skjønnlitterære kvalitetar og teknisk utstyr, i alt frå allusjonar til oppbygging med stigande spenning, og ein politisk pamflett.
Slik kan ho ha von om å bevega endå fleire enn ho alt gjer i sakprosa og debattinnlegg.
Ho står sikkert i å ble skjelt ut for å vera eit rivjern av ei kjeftesmelle (den har ho høyrt før, «Få meg på, for faen»), her ho skildrar også si eiga danningsreise i lag med ein son og sjukdommen hans.
| 1 |
705613
|
Terje Nordgarden:Endring til det bedre
Norge er ikke stort nok for Hamar-artisten, men det er godt å ha ham tilbake.
Terje Nordgarden:
"Changes" (GDN)
Det er gått fem år siden rootsalbumet "You gotta get ready".
I mellomtiden har Terje Nordgarden bodd på Sicilia og har gitt ut en plate på italiensk og en konsertplate fra Dresden.
Nå har han gått i studio i Oslo og spilt inn de nye sangene live, med senere pålegg som virkelig løfter dem:
Soulsangerne Sisi Sumbundu (Madcon) og Rikke Normann er gull verd, pluss blåsere og strykere.
Forrige album var flott.
Nå har han slått seg løs, og dette er enda bedre.
Americana-miksen har et innslag av New Orleans i "Don't need nobody", skrevet som en reaksjon på terrorangrepene i Paris og Beirut i 2015.
Johanna Demker samarbeider på to kutt, i likhet med Claudia Scott.
Sistnevnte er involvert i flotte "Wide open spaces", som i likhet med flere av kuttene handler om et behov for forandring.
Tapt kjærlighet er også et tilbakevendende tema, så det henger kanskje sammen.
Uansett har han stemmen og sangene som skal til for å formidle dette.
Beste spor:
"Wide open spaces", "You must be the change", "Right now (Love is hell)", "Come on, come in, come along".
| 1 |
705614
|
Hilde Brunsvik:Blå akkorder
Vakkert og vemodig om musikk, tilhørighet, lengsel og mot til å forfølge drømmen.
Hilde Brunsvik:
Reise til menneskene.
Roman.
154 sider.
Solum Bokvennen.
”Jeg pleide å ha en drøm, men drømmen forlot meg,” heter det i Hilde Brunsviks (f. 1959) gode debutroman, ”Reise til menneskene”, der den kvinnelige jeg-fortelleren reiser fra landet og en tid opptrer som jazzvokalist i en pub i London.
Men årene går, fortiden og sangene glemmes, hun blir mor til en gutt og går hver dag til en jobb som hun verken liker eller misliker.
”Man kan være noen, eller man kan være ingen.
Jeg foretrakk å være ingen,” tenker hun om det i romanens nåtid.
Hun skjønner egentlig ikke selv hvor god hun er, og har kanskje litt av dette usikre og nervøse ved seg som synes å prege flere av samtidslitteraturens kvinneskikkelser.
Men så byr det seg en uventet mulighet med en ukes spillejobb i Venezia sammen med den desillusjonerte pianisten Bjørn, som vel er i overkant drikkfeldig, men alltid blir så god som ny med en ren skjorte, en biff og en whisky.
I et enkelt, men billedrikt og rytmisk språk, og på en seng av svisker fra jazzkatalogen, skildres forholdet mellom de to og miljøet i den italienske sjarmøren Genaros restaurant La Fontana, der de opptrer, og forfatteren skaper en slags jazznoir-aktig atmosfære, der tankene uvegerlig går til f.eks. Coppolas ”The Cotton Club” og Taverniers ”Round Midnight”.
De presist tegnede bipersonene omfatter på den ene siden den litt gretne pianisten Mickey og den eksentriske saksofonisten Paola Rossi, som begge forlengst har vinket farvel til A4-livet, og på den andre siden sønnen og barnefaren, som kanskje representerer det trygge, faste og forutsigbare.
Den største spenningen knytter seg til om det vil oppstå søt musikk mellom de to hovedpersonene, og i grunnen er det befriende å lese en såpass langsom og vakker roman, der det ikke nødvendigvis må dynges på med drama og konfliktstoff for å drive handlingen fremover.
”Det var ikke mer enn det.
Vin.
Latter.
Blå akkorder” (s. 35).
Men i dette tilfellet altså mer enn nok til å gjøre ”Reise til menneskene” til en uvanlig varm og litt vemodig debutroman, og fylle leseren med jazzdrømmer og Italia-lengsel.
| 1 |
705617
|
Krim:Bedre blir det knapt
KRIM: Jørn Lier Horst blir bedre og bedre.
Og han var steingod fra før.
Jørn Lier Horst:
Katharina-koden.
Krimroman.
384 sider.
Gyldendal.
Romanene til den tidligere politimannen Jørn Lier Horst har bare en feil.
Det er lite troverdig at politimannen William Wisting og hans reporterdatter stadig vekk dumper borti de samme sakene, og at ingen sjefer begynner å snakke om inhabilitet.
Nåja, krimuniverset er fullt av større logiske brister enn denne, så vi biter det i oss og gir oss i kast med enda enn Wisting-krim med en slags forventningsfull vantro; det kan vel ikke bli bedre enn før, kan det vel?
Jo, det kan det.
Hans «Katharina-koden» er en nydelig krimhistorie, hvis det går an å si, en fortettet og mollstemt fortelling om forbrytelser der vi ikke bare jakter på gåtens løsning, men også strever med å forstå menneskene Horst tegner for oss.
Det er noe Karin Fossum-aktig over enkeltmenneskene til Horst, og det er ment som et stort kompliment.
Denne gang begynner det med at Wisting plukker fram en gammel forsvinningssak, en kvinne forsvant på denne dato for 24 år siden.
Hvert eneste år har den rutinerte politimannen tatt saken fram igjen, han har besøkt enkemannen, blitt venner med ham og funnet et slags gråblått skjebnefellesskap i uvissheten om hva som skjedde, også i utilstrekkeligheten i møte med det grufulle.
Men i år er også enkemannen forsvunnet.
Så hva nå?
Herfra og ut briljerer Horst.
Han leder oss i én retning for plutselig å snu trill rundt, uten at det blir anstrengt.
Han gir oss frampek som han elegant unnlater å bruke, han viser oss hvordan tilfeldigheter er, ja, nettopp, tilfeldigheter.
Og hvordan det likevel er en planmessighet i handlingene som menneskene prøver å skjule.
Og best av alt:
Spenningen ligger på andre plan enn det enkle hvem-gjorde-det - her er det et indre drama nesten ingen andre norske krimforfattere er i stand til å matche.
| 1 |
705619
|
Leon Russell:Hans farvel til verden
Vi mistet altfor mange i fjor.
Leon Russell var en av dem.
Leon Russell:
"On a distant shore" (Palmetto/Border)
På en klassefest for mange og lange år siden var det jeg som skulle sørge for musikken.
Jeg dro med meg "Leon Russell and the Shelter People".
En flott plate, men ikke det mest dansbare som finnes.
Jeg hadde med noen plater til som jeg har glemt nå, men de må ha vært enda mindre humørspredende, for vi endte opp med Leon.
Ingen vellykket fest, men det ødela ikke mitt forhold til mannen fra Oklahoma.
Utover 80- og 90-tallet ble han likevel et glemt kapittel, helt til han dukket opp med sin læregutt Elton John i 2010 på albumet "The union".
Jeg var ikke alene om å like det, for platen seilte opp til tredjeplass i USA.
Den nye oppmerksomheten var kanskje medvirkende til at han året etter ble innlemmet i Rock And Roll Hall of Fame.
Det var på høy tid, for han døde i fjor etter en hjerteoperasjon.
Før 74-åringen sovnet inn hjemme i Nashville 13. november, hadde han gjort et nytt album ferdig.
Hans favorittalbum der alt klikket på plass, ifølge kona Jan Bridges.
Det er ikke urimelig at han følte det slik, for det er blitt en vakker avskjed.
Platen består av 13 nye sanger, pluss nye versjoner av hans "This Masquerade", "Hummingbird", "A song for you’", melodier som har gått inn i den amerikanske sangboka.
Det beste er at det er flere sanger her som fortjener samme skjebne.
Han har gitt dem en klassisk innpakning med noen strykere her og noen blåsere der og kordamer som faller inn.
Bare hør tittelkuttet "On a distant shore" som åpner albumet.
Det er først og fremst crooneren Russell vi møter i disse sangene.
Stemmen bærer ikke helt på "Here without you" og "Just leaves and grass", men det er fantastiske sanger likevel.
Skulle du felle en tåre når han avslutter med "A song for you", er du ikke alene om det.
Beste spor:
"On a distant shore", "Here without you", "Just leaves and grass", "On the waterfront", "Where do we go form here", "A song for you".
| 1 |
705621
|
Lindstrøm:Ut på dansegulvet
Han er tilbake fra verdensrommet og flørter med pop.
Lindstrøm:
"It’s alright between us as it is" (Smalltown Supersound)
The king of space disco er kallenavnet som er blitt hengende ved Hans-Peter Lindstrøm.
Hvordan 44-åringen fra jordbrukskommunen Randaberg endte opp med det, er en historie som involverer en sterk trang til å møte nye utfordringer og en god porsjon tålmodighet.
Han flyttet til Oslo for å studere litteraturvitenskap, lyttet til Paul McCartney og spilte country.
Samtidig bestemte han seg for å finne ut av hvordan den elektroniske musikken han hørte på utesteder, er bygd opp.
Han vant en amatørkonkurranse med elektromusikk, og dermed ballet det på seg.
Ikke i hui og hast, for det er ikke slik Lindstøm fungerer.
Han ga ut plater selv i begrensede opplag, jobbet som dj i små klubber og fikk sakte, men sikkert et navn som trakk navn som Franz Ferdinand og LCD Soundsystem til studioet for å få Lindstrøm til å mikse sanger.
Etter hvert konsentrerte han seg om sin egen musikk, og han tar fortsatt den tiden han trenger.
En person som kan legge opp mot 100 lag eller mer med opptak inn i én enkelt sang, er en perfeksjonist.
Denne gang trekker han inn tre vokalister, som får hvert sitt kutt.
Platens ni spor glir over i hverandre, og stilmessig innholder den elementer vi kjenner fra før; de boblende synthlinjene, de repeterende melodilinjene, den varme innpakningen og den livsbejaende følelsen.
Samtidig tar han et steg i retning pop.
Han åpner med tittelkuttet "It’s alright between us as it is", bare for en intro å regne med sine 52 sekunder.
Han sender oss ut i verdensrommet med denne, om ikke annet enn for å gi et nikk til kallenavnet.
Det er nemlig ikke så mye annet her som minner om disko i verdensrommet.
Lindstrøm bærer med seg det han har gjort før, men han utvikler og endrer seg.
"Spire" bygger seg mer og mer opp, en 80-tallspreget låt for dansegulvet.
Istedenfor å nå den store utløsningen, tas den ned mot slutten.
Kanskje litt synd, men grunnen ryddes i hvert fall for "Tensions", der vi bæres fram av synth-beaten.
En låt som biter seg fast.
Også her brukes det siste minuttet til noe som nærmest er et mellomspill.
På "But isn't it" får vi en pulserende, tjukk beat og svenske Frida Sundemo som vokalist med myke drømmer.
Det skaper fine kontraster.
Overgangen til mellomspillet "Versatile dreams" markeres bare med et lite brudd i lyden, før det samme skjer før amerikanske Grace Hall overtar mikrofonen i "Shinin".
Hun bringer musikken tilbake til dansegulvet, Lindstrøms gamle hjemmebane.
Sju minutter elektropop går raskt unna, medregnet det siste minuttet der han leker seg.
Et herlig kutt.
Vi går rett over i enda lengre "Drift", der synthene folder seg ut og vi driver av gårde.
Den pulserende beaten gjør at vi ikke sover bort i all vellyden.
Deretter er vi over i mer minimalistiske "Bungl (Like a ghost)” der Jenny Hval snakkesynger på en måte som minner om sampling.
Fascinerende, men helt hypnotisert blir jeg ikke.
Selv kaller Lindstrøm den for limet i et album som ikke hadde ikke eksistert uten denne.
I så fall er det all mulig grunn til å hilse den velkommen.
Han runder av med droneaktige "Under Trees", der vi plutselig får noen jazztoner fra tangentene.
Et annerledes innslag fra gutten som lærte å spille piano i Randaberg musikkskole.
Beste spor:
"Tensions", "Shinin".
| 1 |
705622
|
L.A. Witch:Mørk bakgaterock
De har finslipt våpnene i flere år og er nå klare til kamp.
L.A. Witch: "L.A.Witch" (Suicide Squeeze/Playground)
Når Sade Sanchez åpner debutalbumet med ordene I’m going to hurt my baby tonight if he don’t come home on time, tror du henne.
"Kill my baby tonight" er typisk for platen.
Det er så avgjort noe mørkt og truende over L.A. Witch, selv om jentetrioen kommer fra solrike California.
Dette er ikke surfing på stranda og flagrende hår i åpne biler, men netter i bakgaten utenfor gothklubben og streiftog ut i en stekende ørken.
Dermed befinner de seg ikke så langt unna det Roky Erickson foretok seg i The 13th Floor Elevators, selv om L.A. Witch holder en mer syrefri linje.
Mer likt Gun Club i låtene der de tar strupetak på rockabillyen.
Oppsettet er det klassiske, med Sanchez på vokal og gitar, Irita Pai på bass og Ellie English på trommer.
Låtene er uten dødkjøtt, men de endrer tempoet som det passer dem uten at Sanchez mykner av den grunn.
Tøft som bare det.
Beste spor:
"Untitled", "Drive your car", "Baby in blue jeans".
| 1 |
705623
|
Marianne Engebretsen:Har ventet i seks år
Hun har tatt seg god tid før debutalbumet kom.
Det tjener hun på.
Marianne Engebretsen:
"Redefined"
Marianne Engebretsen fra Randaberg var 23 år gammel da hun ga ut en selvtitulert ep i 2011.
Den gang studerte hun vokal på rytmisk linje på musikkonservatoriet i Kristiansand.
Hun kom en ny ep kalt "Seasons" i 2014 og gjorde det bra i "The voice" på TV 2 året etter.
Nå er hun omsider klar med debutalbumet, og det har vært smart å ta den tiden hun trengte.
Det er lett å høre at hun vet mye om stemmebruk, men det fine er at hun også vet mye om å variere denne bruken.
Istedenfor å pøse ut alt på én gang, får vi vakre "September" som holdes lavmælt hele veien.
Stemmen er sterk, men hun har i tillegg funnet ut hva hun vil med den.
Hun åpner albumet med svevende "Stars", som allerede har hatt et godt liv som singel.
"Bird" starter mer neddempet, men drives framover mot et klimaks.
Elegant gjort.
Hun har med seg Thomas Gallatin (trommer), Espen Tappel (gitar), Thomas Engebretsen (bass og perkusjon) og Nicolay Tangen Svennæs (tangenter).
Dette er drevne folk som skaper et lydbilde som kler henne.
Dessuten tar Benedicte Alstveit Årsland, Nora Myrset Asheim og Torfinn Thorsen seg av strykerne på fine "Need you here".
"Anything" fester seg etter noen runder, mens tittelkuttet "Redefined" har en mer umiddelbar nerve.
På "Fences" får vi Torjus Vierli på synth, og Engebretsen beveger seg inn i et elektronisk landskap som passer henne bra.
Det vil ikke skade å utforske mer av dette neste gang.
Lavmælte "Olivia" passerer mer ubemerket før avslutningen "Fly" bygger seg opp mot en mektig avslutning.
Det er et triks som funker fint, men som hun heldigvis ikke bruker hver gang.
Noe av tiltalende her er beherskelsen hun viser på flere av kuttene.
Har du stemmen til det, er det sikkert fristende å trå til.
Beste spor:
"Stars", "Need you here", "Fences".
| 1 |
705624
|
Drømmeaktig og nifs debut
BOK:
Medrivende om to frakoplete personer som fra hver sin verden møtes i håpløsheten.
Marjam Idriss:
Jannikeevangeliet.
179 sider.
Roman.
Gyldendal.
Omslagsteksten velger å presentere Marjam Idriss (1992) som «oppvokst på Sola og Jåsund ... og bosatt i London».
Handlingen i debutromanen hennes utspiller seg imidlertid ikke på noe navngitt sted, men kan være hvor som helst i en norsk lesers nabolag.
Her strever en ung kvinnelig flyktning med å finne seg til rette.
Det er allerede omtrent umulig på grunn av det vi oppblåst kaller «kulturforskjeller» samt norsk byråkrati og regelverk – selv om Layla, som hun heter, forsøker å tilpasse seg forholdene her i annerledeslandet, oppsummert på formelen «tacosfredag, gullrekka og komler».
Nabolaget utenfor flyktningmottaket tar heller ikke vel imot henne, en «jævla negerlesbe» som hun er.
Men hun oppnår nå statlig oppholdsstatus.
Denne delen av romanen er en grusom eksponering av heimenorsk brutalitet, ondskap og vold, og flyktningers heltemodige strev med å avfinne seg, underordne seg, overleve.
Den andre hovedpersonen er norsk og har nok alltid vært her:
Jannike, som har gitt boken den kryptiske tittel «Jannikeevangeliet».
Hun har heller ingen bakgrunnshistorie i det romanen begynner, annet enn at hun tjue år gammel, ut av det blå for leseren, sitter igjen med ansvaret for sin fjortenårige søster.
Det er mer enn hun makter, så hun flykter og søker tilflukt i rommet på alders- og pleieheimen der den av-og-på-senile farmoren ligger, sover under sengen hennes, og fylles av tv-ens ustoppelige såpesendinger til det punktet at dr.
Phil, Madonna, Skavlan og Oprah blir samtalepartnere, og slik blant romanens personer.
Både bestemors tilstand, forholdet mellom de to kvinnene og inndragelsen av skjermens fiktive personer i handlingen er overbevisende utført, nifst, uhyggelig – og hverdagslig.
På denne pleieheimen får Layla forsøksvis jobb som assistent – og mobbes bort.
Hun overlever med å lese i koranen og be, gå sine nattlige avisbudrunder, tenke sine tanker om tro (til en mulig gud) og tillit (til folk).
Så treffes igjen Layla og Jannikes sørgelige veier rundt et hybelhus.
Hvordan det skal gå de to, som begge «har forsøkt å leve utenfor virkeligheten hele livet mitt» (Jannike), ligger åpent i det Marjam Idriss avslutter sin uhyggelig gripende – og teknisk finslipte - debutroman.
| 1 |
705627
|
Erotisk avtenning på første klasse
BOK:
Dersom noen vil presse deg for en skummel hemmelighet, er den naturlige responsen å gå til sengs og i bad med vedkommende.
L.S. Hilton:
Domina.
Oversatt av Hilde Lyng.
367 sider.
Tiden.
Så kveler du ham og pakker ham i plast og legger ham hjemme i et kott i Venezia-leiligheten de neste tre måneder mens du selv drar på ferie.
Dersom du liker hypotesen, har du boka di her.
I kjølvannet av de femti nyansene av grått leker og leter hele den norske forlagsverdenen etter den neste store erotiske bestselgeren.
Ingenting vondt sagt om "Story of O" og omtalte 50 skygger.
Ok, den siste suger stort, den første er en sertifisert klassiker.
Som de sier i USA:
To each his own.
Hver har sin smak og sine tilbøyeligheter.
Men dette må nærme seg det teiteste som er utgitt av oversatt litteratur av seriøse forlag her hjemme.
Skremmende nok er dette nummer to-boka i en varslet trilogi.
Er det mulig at norske bokkjøpere går mann eller kvinne av huse for å kjøpe makkverket?
Eller er det bare at Tiden har innledet høstjakten på et erotikk-produkt som kan selge mer enn 800 eksemplarer og bruker reklamekroner tilsvarende?
Hilton har et snev av ambisjoner, men det gjør dessverre sluttproduktet enda verre.
Best er hun når jeg-personen beskriver forholdet til den alkoholiserte moren som får fyken fra vaskejobben, eventuelt hvordan hun selv blir narkokurer og madrass for opptil flere eldre menn.
Verst er det når hun pøser på med utenatlært kunstteori.
Det er i spennet mellom den påtatt intellektuelle og den opplagte mykporno-entusiasten at Hilton irriterer meg mest.
Enda mer irriterende om mulig, er spennet mellom en feministisk helt som legger seg på ryggen og på kne bokstavelig talt hvis anledningen byr seg, både for kvinner og menn, og det totale fraværet av refleksjon og ettertanke hos hovedpersonen.
Jeg tror aldri på hennes innsikt i kunsten, men jeg ser at omfattende fitteslikking, munnknulling, analsex, bunkepul og sakte, men paradoksalt nok relativt brå død ved kvelning kan ha interesse for noen.
Det blir litt med Tiden som med DJ-omtalen av Billy Mack fra "Love Actually":
Ah, hvor lavt har de falt, de gamle mektige.
| 0 |
705628
|
Nå svinger det i pennen
Anmeldelse:
Svein Tang Wa har fylt det lille kunstgalleriet i Hillevåg med den flotteste tegnekunst.
Utstilling
Galleriet:
Svein Tang Wa, pennetegninger.
T.o.m. 30. november
Det er sjelden jeg blir grunnleggende overrasket når jeg besøker en kunstutstilling.
Men denne gangen skjedde det, jeg ble faktisk ganske forbløffet:
Svein Tang Wa har fylt det lille kunstgalleriet i Hillevåg, som bare kaller seg Galleriet, med den flotteste tegnekunst.
Tang Wa er opprinnelig billedkunstner, og vi husker hans elegante, humoristiske og fint utførte linosnitt fra åttitallet.
Men etter hvert som sangkarrieren hans tok av, ble han mindre synlig på kunstscenen.
Nå kommer han sterkt tilbake med små og middelstore papirarbeider med motiver helt ulikt noe du ellers kan se i norsk kunst i dag.
Pulserende
Motivene er stort sett nonfigurative – pulserende mønstre som svinger og bukter seg, stimler sammen til tettere formasjoner, for så å løse seg opp igjen før jeg helt klarer å holde fast ved det jeg ser.
Det er som om han lokker med en visuell lekkerbisken, for så å trekke teppet bort under føttene mine.
For det er lett å miste balansen foran disse bildene; de kan virke urolige og forstyrrende, men likevel ganske harmoniske.
I dette ligger et visuelt paradoks, og det skaper Tang Wa utelukkende ved hjelp av pennen.
Han går tett på papiret og tegner bittesmå linjer som samles i et system av knutepunkt, en slags nervenoder.
Ja, som om det er kroppens indre nervenett, normalt skjult for blikket vårt, som nå plutselig kommer til syne og viser helt andre formasjoner enn det legevitenskapens plansjer kan gi oss.
Det er et nitid og tidkrevende arbeid som ligger bak disse tegningene.
Når de fungerer så godt, både hver for seg og som helhet i gallerirommet, er det av to årsaker:
Tang Was evne til å kunne samle alle disse detaljene til bølgende helhetlige motiver som ikke tåler noe slinger eller unøyaktigheter, og hans bunnsolid stødige hånd på papiret.
Hans kresne, dempede fargebruk bidrar også til å tydeliggjøre formasjoner som ellers lett kunne ha blitt redusert til øyenflimmer.
En del av disse pennetegningene kan ha en nærmest psykedelisk virkning på betrakteren, noe jeg ikke har opplevd siden de psykedeliske mønstrene på rock-plakatene i siste halvdel av sekstitallet, hippietidens gullalder.
Her er også referanser til op art, den optiske kunsten, fra samme tiår.
Musikk
Men jeg finner også en sterk affinitet til musikk i disse bildene: umiddelbart tenker jeg på Steve Reichs minimalistiske komposisjoner som brer seg utover rommet ved hjelp av små variasjoner, slik Tang Was streker brer seg utover papiret og vibrerer i takt med sine nabostreker.
Det er som om Tang Wa her åpenbarer de indre strukturene i én av Reichs sentrale komposisjoner, «Musikk for 18 musikere».
Etter hvert som jeg beveger meg i rommet, fra tegning til tegning, tenker jeg også på eldre musikk, som den svevende gregorianske sangen i store kirkerom.
Eller spennet fra middelalderens forfinede råhet i Pérotins musikk, der han strekker hver note av musikken ut i tid og legger rytmisk komplekse linjer over dem, sammenvevd, sammensvevd i rommet, til renessansens elegiske eleganse, som vi hører det hos Palestrina.
En tegneutstilling som kan skape slike svimlende assosiasjoner, og som i tillegg hele tiden trekker blikket inn i en uendelig stor, bølgende billedverden, paradoksalt nok fastholdt nærmest som miniatyrer, er en rik utstilling.
Det er denne høstens store, uventede funn.
For her svinger det virkelig i Svein Tang Was penn.
| 1 |
705630
|
Frekkasen Chris rocket Tjensvoll
Chris Rock la seg ut med de fleste da han besøkte Stavanger onsdag kveld.
Men han er heldigvis sjarmerende nok til å komme unna med det.
Chris Rock
Stand up-show
DNB Arena, onsdag kveld.
Det var litt som å reise tilbake til 90-tallet på Tjensvoll onsdag kveld.
Det må Chris Rock og hans management ta mesteparten av æren for, ved at de effektivt klarte å innføre mobilfri sone i en fullsatt DNB Arena.
Sånt fører som kjent til at folk får med seg det som skjer på scenen uten å måtte konsentrere seg om å filme, fotografere og dokumentere hva de holder på med på sosiale medier, og det er ikke utenkelig at den ekstra oppmerksomheten stjernekomikeren oppnådde som følge av dette bidro til å sikre den gode stemningen.
Men rett skal være rett, den mest betydningsfulle faktoren er selvsagt Rock selv.
Å holde det gående på et så høyt nivå i halvannen time sammenhengende, med så god timing og så god dynamikk, er beint fram imponerende.
Det betyr ikke at gapskratten runger gjennom salen kontinuerlig.
Rock bygger opp de ulike temaene sine uten å være redd for stillheten som oppstår når det går noen lange setninger mellom hver vits.
Desto bedre er da effekten når han drar til med noe virkelig overraskende, eller når han pirker borti ulike tabuer og mer dagligdagse, men like fullt ubehagelige ting som man motvillig må innrømme at man kjenner seg igjen i.
Svart humor
Noe av det han går inn i, er forholdene for svarte amerikanere.
USA har som vi vet en ganske annen historie enn den vi velmenende nordmenn er oppvokst i, men Rock vet dette og innleder med en vits om hvor overrasket han ble da han oppdaget at det fantes hvite folk som vasket på hotellet hans.
Han er forbilledlig lite redd for å harselere med ømtålige temaer, og har for eksempel allerede funnet en bra måte å vitse om denne ukas fryktelige massedrap i Las Vegas på.
Noen vil kanskje synes at dette er taktløst og over grensen, men da har de helt klart kommet til feil sted.
Personlig
Det er for så vidt ikke uvanlig at komikere bruker sine egne feilsteg i privatlivet i vitsene sine.
Det som var mer uventet i Rocks show, var den ganske stillferdige, nærmest angrende stilen han slo inn på da han fortalte om sin egen vonde skilsmisse.
Men gode komikere finner gull i de tristeste og kjipeste situasjoner, og Rock er ikke noe unntak.
Det litt ettertenksomme og tidvis alvorlige innslaget ble avløst av en slags samlivsspalte, hvor både menn og kvinner fikk sine pass grundig påskrevet på ulike måter.
Det skal godt gjøres å ikke føle seg truffet innimellom, og det er kanskje det som er så befriende med folk som mestrer denne sjangeren:
De får oss til å le av oss selv.
Showet er imidlertid ikke uten feiltrinn og dødpunkter.
Det framstår som forholdsvis stramt regissert, men som vi vet er det ikke alle problemstillinger som er like aktuelle i alle forsamlinger, og ikke alt som treffer like godt.
Det mest påfallende eksempelet på å bomme i tilløpet, var kanskje da Rock prøvde å gjøre en lokal vri ved å snakke om den triste bydelen Grønland som han kjørte igjennom på vei til showet.
Her burde selvsagt noen på forhånd ha opplyst om at showet i Oslo ikke er før på lørdag.
Rock er heldigvis proff nok til å hente seg raskt inn igjen.
Man kan ikke unngå å bli imponert over hans originale tilnærminger, det fabelaktige kroppsspråket og ikke minst den rå stemmen.
Selv om dette er et stand up-show, kommer skuespilleren Rock også rett som det er til syne, og dette bidrar til å løfte showet enda noen hakk.
| 1 |
705631
|
En ypperlig duo
Rachmaninov: Cello-sonate op.
19; Sjostakovitsj:
Cello-sonate op.40.
Audun Sandvik cello, Sveinung Bjelland klaver.
LAWO
Audun Sandvik og Sveinung Bjelland (fra Stavanger) viser seg på denne nye cd-en som en fremragende duo.
De har spilt sammen lenge, til glede for mange, med dette er deres første cd.
Nå har de hentet frem verk som ikke er altfor mye spilt, og som står godt til hverandre, cello-sonater av Rachmaninov og Sjostakovitsj.
De to russiske komponistene skriver sangbart.
Så er da også, som det ganske riktig står i tekstheftet, celloen det instrument som kommer den menneskelige stemmen nærmest.
Særlig Rachmaninovs cello-sonate er undervurdert og ganske oversett, stilt i skyggen av komponistens klaverkonserter, klaverstykker og noen av symfoniene.
Det har Sandvik/Bjelland nå virkelig rettet på.
Førstesatsen i denne sonaten utvikler en herlig, sentimental melodi.
Den er nesten som hos Schubert:
Vi ønsker at den skulle vare lenger, selv om den kommer igjen og igjen, i ny lyssetting.
Sentimental?
Ja, musikken tåler også denne følelsen, så fremt den ikke manifesterer seg som en fullstendig oversvømmelse av subjektet.
I Sandvik/Bjellands-tolkning er det ikke slik.
For Sandviks og Bjellands spill er passe nøkternt – og samtidig romantisk: her er ingen motsetning.
Sjoskakovitsj’ cellosonate har intet politisk over seg, slik som de fleste av hans verk.
Her er både russisk folklore, orientalsk koloritt, samt det groteske og ironisk-karikerende som ellers kjennetegner denne komponisten.
Sonaten blir gjennomspilt med alle disse karakteristika.
Særlig merket jeg meg tredjesatsen, som er som en lang pust i largo.
| 1 |
705632
|
Line Nyborg:Det uoverstigelige
Sterkt og stillferdig om tilkortkommenhet i hverdagen og frykten for å være alene.
Line Nyborg:
Det andre barnet.
Roman.
207 sider.
Cappelen Damm.
Line Nyborg (f. 1969) har tidligere markert seg med sterke sosialrealistiske romaner og ”Det andre barnet” er i så måte en ny god og kompromissløs skildring av familielivets skyggesider.
Jeg-fortelleren Agnes er mor til Jacob, hun er redd for å være alene med ansvaret for ham og går gjennom dagene med en følelse av utilstrekkelighet.
Så dukker Sigurd opp, som har datteren Ina i samme barnehage som Jacob går i:
”Sorgen i øynene hans, som likner min” (s. 38).
Sigurd viser seg å være en umoden og uansvarlig mann, og dessuten blir Ina etterhvert nokså krevende:
”Hvor mye lettere det hadde vært om hun ikke var der” (s. 126).
Men også Sigurd fremstår som ”det andre barnet”, bråsint og barnslig som han er, med en hast, egenrådighet og rastløshet i alt han foretar seg.
Snart blir det uenighet om måltider, barne-tv og oppdragelse, og Agnes er ettergivende og nær selvutslettende i forsøket på å holde det hele sammen.
Parallelt verserer det en sak i avisene om en stefar som har slått ihjel stesønnen på åtte år.
Særlig morens passivitet og støtte til stefaren gjør et dypt inntrykk på Agnes.
Hun kjenner seg igjen i denne moren som bare lar tingene skje uten å våge å stå opp for seg selv og sine, det minner henne om hennes egen situasjon.
Når Agnes så blir gravid, mer og mer fremstår som en alenemor også for Ina, og Sigurd lever over evne og strekker sine kreditter til bristepunktet, beveger det hele seg hinsides det reparable.
Det er en uoverstigelig avgrunn mellom dem, de visner ensomme i hver sin ende av sengen.
I et enkelt, dempet og sanselig språk har Line Nyborg med ”Det andre barnet” skrevet fram sterke scener og ubehagelige innsikter om en kvinnes selvtilsidesettelse i forsøket på å fylle rollene som mor, stemor, kjæreste og mater familias, den ultimate omsorgsperson.
Men i stedet for å fremstå som den sterke garantisten for familielykken, blir alle stadig mer ulykkelige, aller mest hun selv.
Romanen reiser slik viktige spørsmål om styrke, svakhet, ansvar, omsorg og offer.
| 1 |
705633
|
Sjå heller «Groundhog Day» om igjen
FILM:
«Happy Death Day» bruker ideen frå «Groundhog Day», legg til skrekk - men blir verken morosam eller skummel.
Happy Death Day
Sjanger:
Skrekk/Spenning/Thriller.
Med:
Jessica Rothe, Israel Broussard, Ruby Modine, Jessica Rothenberg, Rachel Matthews.
Regi:
Christopher Landon.
Nasjonalitet: USA 2017.
Lengde:
1 t. 36 min.
Aldersgrense:
15 år
Akkurat i tide til Halloween kjem «Happy Death Day», fint tilpassa sesongen for harmlause grøss og smågodt.
Studenten Tree (Jessica Rothe) vaknar opp på bursdagen sin 18. september, bakfull og fæl, i senga til ein dorky fyr.
Ho er eit usympatisk menneske som går ut i dagen i dårlig humør, slenger og får dritt - før ho til kvelds blir knivdrepen av eit menneske i babymaske.
Så vaknar studenten Tree opp igjen, på bursdagen sin 18. september, bakfull og fæl, i senga til ein dorky fyr.
Men denne gongen kjennest det akkurat som om ho har opplevd det før.
Me som eventuelt sit i kinosalen har jo også opplevd dette før.
For i 1993 kom den originale og knakande løgne «Groundhog Day», med eitt av planetens mest morosame menneske, Bill Murray, i hovudrolla.
Murray vakna opp, morgon etter morgon - og så var det alltid den same dagen.
«Happy Death Day» legg ikkje skjul på at «Groundhog Day» finst, men her startar også problema.
For mens den første varianten framstod som ein original idé i 1993, har me altså sett ideen før i 2017.
Og mens Murray er eit komisk geni, som med minimal mimikk og eit element av tragedie i sitt koparra ansikt kan løfta einkvar film, har ikkje Rothe det same formatet i sitt vakre ansikt.
Ho har vel, strengt tatt, heller ikkje det same formatet å jobba med, manusmessig.
«Happy Death Day» tilfører skrekkelementet til originalen, men på ein snill måte, slik at mange skal kunna sjå, utan å bli for skremt.
Samtidig prøver filmen å vera morosam, med pinlege ordspel, litt prompehumor og bifigurar som har djupna til eit papirark.
Det hjelper definitivt ikkje når filmen går emo mot slutten og me må sjå på amerikansk kliss om familie og «å bli eit betre menneske».
Tree må altså prøva å finna ut kven mordaren er, for på den måten å bryta ut av den vonde sirkelen.
Men etter kvart som den same morgonen startar, igjen og igjen og igjen, blir du sitjande å håpa med henne - av heilt feil grunnar - at nå må det snart ta slutt.
| 0 |
705634
|
BOK:Glatte ansikter, livslangt hykleri
BOK:
Jane Gardam fortsetter sin framvisning av imperielevningenes fornemste kvinner og menn.
Jane Gardam:
En trofast hustru.
Roman.
260 sider oversatt av Ragnhild Eikli.
Gyldendal.
Høstens «En trofast hustru» er det midterste bindet i engelske Jane Gardams (1928) strålende trilogi fra den britiske kolonialismens solnedgangstider.
Det første, «En ulastelig mann», kom i vår.
Der var juristen, forretningsadvokaten og dommeren Edward Feathers, med tilnavnet Filth (Failed in London try Hong Kong), hovedpersonen i en livslang historie fra han ble født i en fjern øst-asiatisk koloniutpost like etter første verdenskrig til han som olding sammen med sin barnløse kone Elisabeth/Betty slår seg til i en museal landsens engelsk bakevje.
Hun er hovedpersonen i dette bind to, tittelens «trofaste hustru».
Det følger henne fra hun som ung kvinne, også hun født og oppvokst i den fjerne østen, en gang like etter annen verdenskrig, blir forlovet med og gifter seg med oppadstigende Edward Feathers – han en rigid og følelsesinnestengt tørrpinn på grensen til det kjønnsløse, hun i det hun 28 år gammel antar er siste anledning til å bli godt gift med sitt dydige omdømme i behold (som kvinner av en viss klasse gjerne skulle bli den gangen – de andre fikk arbeide).
Det er ikke den store forelskelsen mellom dem – med sin avviste historie trenger han først av alt å bli forsikret om at han i Betty har funnet en som aldri vil forlate ham; hennes største behov er å komme bort fra økonomisk beklemte kår som ikke anstår seg en hvit kvinne i koloniene, med hennes oppvekst, vaner og ambisjoner.
Og den første tiden etter frieriet er i sannhet forunderlig:
Oppslukt av en pågående rettssak er han verken å se eller treffe, lar snaut nok høre fra seg på mange dager.
Til gjengjeld blir hun totalt oppslukt av en annen advokat, Terry Veneering, og kaster seg hodekuls ut i en affære som ikke sømmer seg den nyforlovete Betty med utsikter til å bli «En trofast hustru».
Som hun altså på sitt vis blir, mens forholdet mellom Filth og henne over årene går seg til i øm taushet, i omsorg for hverandre, i samdrektighet, og i fortielse om alt som gjennom år og tiår akkumuleres mellom to som elsker hverandre uten ord og fakter.
De tre-fire, advokatrivalene Edward Feather og Terry Veneering med ektefeller dominerer sammen med Terrys sønn Harry persongalleriet i «En trofast hustru» fra begynnelse til slutt.
Tidligere lesere kjenner dem fra første bind, mens en dvergvokst kineser og Edwards høyre hånd, juristen Albert Loss (han kan ikke si R) er en mektig, morsom og berikende tilvekst i personsammensetningen.
Beretningen om «En trofast hustru» og de personene som er henne nærmest gjennom et langt liv (alle ikke nevnt her), bølger fram og tilbake i tid og sted.
Slik forfatteren eksellerer i scene- og narrative skiftinger, fra ren skildring og fortelling, til brev og tankereferater, og med fortellerkommentarer, blir det aldri kjedelig – selv om det sånn sett handler om hyperkonvensjonelle liv med de enkleste ambisjoner om posisjon og rikdom, anseelse og ordener, forsiktig balanserende på samfunnsstigens øverste trinn.
Der er det utsatt, og man skal trø varsomt.
Nå er det samtidig slik at disse elskelige overklassemenneskene gjennomskuer seg selv; som dommer Filth bemerker, «skjermet fra den verden han fikk betalt – tjente seg søkkrik – til å sitte til doms over»:
«Vi er rike, ubeskjeftigede, kjedelige eksilbriter, og det er stadig færre som kommer på besøk til oss.
Skal det være et glass Chablis?»
De er fristilte verdensborgere, som ikke blues for andre enn hverandre.
To bind av tre så langt.
Det er bare å glede seg til det avsluttende, mens man i ettersmaken av de to første fryder seg over den overdådige ironien som ligger i de to milde titlene «En ulastelig mann» og «En trofast hustru».
Visste man ikke fra før hva engelskmannen mener med «a stiff upper lip» - et glatt ansikt, vet man det nå.
Og de aller siste sidene er en åpenbaring av en intrigeforløser før tredje bind, «Venner til sist».
| 1 |
705636
|
Lik dumpes i Porsgrunnselva
Merete Junker har skrevet en meget bra krim fra Porsgrunn, der noen binder folk fast i handlevogner og kaster dem i elva.
Merete Junker:
Vannmannen.
Kriminalroman.
366 sider.
Gyldendal.
Romanen åpner med en hjemløs rusmisbruker:
Kattis bruker dagene til å skaffe seg piller og alkohol og finne hjemmesteder der hun kan sove ut rusen.
En natt blir hun vitne til at en handlevogn dumpes i sjøen rett ved skjulestedet hennes.
Har noen kastet varer?
Nei, et lik.
Samtidig oppdager journalisten Sigmund Boye noen gamle bilder av sin egen mor.
Har moren hatt en elsker?
For å finne ut av det, skygger han henne til Berlin.
Boyes samboer, politietterforsker Eline Torp, forsøker å løse drapsgåten – men det viktigste vitnet, Kattis, er sporløst forsvunnet.
Kattis egen mage er hennes fiende og dårlige samvittighet:
«Vomma vred seg, plirte med de gule øynene og smattet.
Nå er du ille ute, Kattis, sånn går det med sånne som deg, vet du, du vet det».
Dette er Merete Junkers femte kriminalroman.
Hun skriver konkret og godt.
Bare kjærlighetsforholdet mellom Eline og Sigmund blir litt unyansert beskrevet:
«fineste Sigmund, hjertevenn, kjæreste og bestekompis, fri for barn, men velsignet med skjønne Freddy».
Alt er helt topp liksom.
M etter hvert holder Sigmund ting hemmelig for Eline, noe som skaper ekstra spenning.
Merete Junker er god på detaljer:
Alkisene i Porsgrunn drikker Tuborg, det er jo et av de billigste merkene.
Boken er best når den streifer inn på gammelt agg fra ungdomsskolen.
Dette er kjempebra beskrevet.
Ungdommer er så sårbare og kan samtidig være grusomme mot hverandre, når det å være en del av gjengen er det viktigste av alt.
Merete Junker liker å leke med ord.
Kattis kaller morderen for «Vognmannen», noe som har en illevarslende klang.
Kanskje burde «Vognmannen» vært tittelen på romanen, men Junker liker tydeligvis stjerner og stjernetegn.
Hun har tidligere gitt ut «Tvillingen» og «Venuspassasjen».
Slutten blir ikke like tilfredsstillende som den kunne blitt, men i det store og hele står «Vannmannen» til laud.
For meg som har bodd tre år i Porsgrunn, ga det en ekstra glede å følge handlingen fra stedene jeg kjente, i Storgata, på kjøpesenteret Downtown, på Bjørntvedt og Vallermyrene.
Jeg skulle ønske noen skrev en like bra krimserie fra Stavanger.
LES MER OM KRIM:
| 1 |
705637
|
Michael Head:Mykt fra Liverpool
Han befinner seg i skyggen, men Michael Head har levert bra plater i over 30 år.
Michael Head & The Red Elastic Band:
"Adiós Señor Pussycat" (Violette/Border)
Pale Fountains var et lovende band midt på 80-tallet, men den melodiøse blandingen av Love, Beatles og Burt Bacherach nådde aldri helt opp og Liverpool-gjengen ga seg etter to album.
Michael Head dannet isteden Shack med broren John.
De slet også i starten, men fikk et fortjent gjennombrudd med flotte "H.M.S. Fable" i 1999.
Etter at Michael konsentrerte seg om solokarrieren har Shack ligget på is, men til gjengjeld har han mye å komme med sammen med sitt Red Elastic Band.
Der disponerer han både strykere og blåsere, og lydbildet er like mykt og melodiøst som han vanligvis foretrekker.
Head, snart 56, synger som om han er venn med hele verden.
Gi ham en sjanse hvis du liker folk som Nick Lowe og Richard Hawley.
Beste spor: "Picasso", "Overjoyed", "Queen of all saints", "Rumer", "Wild mountain thyme", "Adios amigo".
| 1 |
705638
|
Øyvind Ryan:Livet går sin skeive gang
Skranglerock fra søvnløse netter og Coop-køen, av en av de beste.
Øyvind Ryan:
"Alle vil ha alt hele tia" (Crispin Glover)
Øyvind Ryan blir som regel beskrevet som "en av norsk musikklivs best bevarte hemmeligheter".
Selv har jeg brukt ord som "skammelig oversett" mer enn én gang.
Trønder-bandet Monster Blomster dukket opp i 1989 og holdt det gående i ti år, før Øyvind Ryan gikk solo.
For fem år siden dannet han Ryanbanden, men nå er han tilbake under eget navn uten at musikken har endret seg så mye.
Og det er bra.
I forkant av platen kom singlen "Alle vil ha alt hele tia", som også inkluderte "Men du kan ikke få alt" og "Ikke i dag i alle fall".
Finnes det en bedre navngitt sangtrilogi?
De to første er med på albumet, og den tredje kunne godt vært det.
En annen typisk Ryan-tittel er "Jordbær trædd på piggtråd".
En fin sang, det også.
Omslagsbildet er tatt av farfar Einar og viser Øyvind og søskenbarnet Hilde.
Ryans lange historie som omhandler fotografiet, en biltyv og Trondheims politikorps er grunn nok til å investere i vinylutgaven, i tillegg til at du får et ekstra kutt i forhold til cd-en.
Han spiller skranglete viserock, litt mindre skeiv enn i Monster-dagene, men ikke noe dårligere.
Tekstmessig høres det som en oppbruddsplate, men det har det vel gjort omtrent siden debutalbumet "Lisa gikk til helvete" i 1992.
Blant de tristeste trøstesangene denne gang har vi "Trist trøstesang", der verset slutter slik:
Vi vet vel begge to/at feilen med deg er.../og så kom det noe som jeg ikke får til å rime, ikke i den sangen her.
Like trist som "Men nei", men stort sett halter vel livet videre slik som i tittelkuttet:
Og det var kjærlighet ved første blikk/Jeg håper på en lykkelig slutt/Akkurat nå er vi sånn midt i mellom.
For ikke å snakke om "Lager 76", om å stå i kø på Coopen og lytte til det de andre sier.
Beste spor:
"Men du kan ikke få alt" , "Jordbær trædd på piggtråd", "Så rar du er", "Alle vil ha alt hele tia".
| 1 |
705639
|
Jenta som skulle knuses med skam
Med skam og underkastelse skal ungene kontrolleres, slik at foreldrene kan leve godt i landet.
«Hva vil folk si» er et intenst og vondt drama om ekstrem sosial kontroll og kulturkonflikt.
Hva vil folk si
Sjanger: Drama.
Nasjonalitet:
Norge 2017.
Regi og manus:
Iram Haq.
Skuespillere: Maria Mozhdah, Adil Hussain.
Lengde:
1 time 46 min.
Aldersgrense: 12 år.
Fasade- og æreskultur.
Tvangsekteskap.
Kidnapping. Æresdrap.
Bruddstykker disse temaene fra norsk-pakistanske miljøer har jevnlig dukket opp i norske medier de siste årene.
Fæle og uforståelige ting.
Her kommer Iram Haq med sin knallsterke og personlige film og tar oss med på innsiden.
Så sterkt og vondt at den får oss til å kjenne på både fortvilelsen og raseriet filmens hovedperson føler.
Lever dobbeltliv
16 år gamle Nisha, glitrende naturalistisk spilt av debutanten Maria Mozhdah, sjonglerer greit mellom sine to verdener.
Ute blant venner i norsk drabantby er hun norsk og forelsket.
Hjemme i familiens pakistansk-tradisjonelle trygghet snakker hun urdu og er den foreldrene forventer.
Men når faren oppdager henne med kjæresten, smeller det.
Skikkelig.
For sånt går ikke an for en pakistansk jente.
Det går på hele familiens ære løs.
De blir gjort til latter.
Drastiske tiltak, som å kidnappe datteren til slektninger i Pakistan, må til for å gjenopprette æren.
I den norsk-pakistanske storfamilien er mantraet «familien må holde sammen».
Men det er ikke kjærlighet og samhørighet, men frykt og en ekstrem, sosial kontroll som limer dem sammen.
Når målet er respekt, er påføring av skam og dårlig samvittighet, samt total avvisning, helt akseptable virkemidler.
Farens dilemma
Iram
Haq har laget en nydelig, troverdig, velspilt, aktuell og viktig film.
Det er ikke mangel på sterke øyeblikk og scener her.
Mens Nisha er med i hver scene med både kropp og sjel, er hennes far den eneste andre vi får et ørlite innblikk under huden på.
Også han føler sterkt, vi aner dilemmaet hans mellom kjærligheten til datteren og forpliktelsene til hele familiens ære og grensesesetting for det norsk-pakistanske miljøet.
Også han blir utsatt for sterk sosial kontroll.
Vi kan nok forstå motivasjonen hans, men valgene han faller ned på er like fullt hjerteløse og ubegripelige.
Datteren, som står alene, finner fram styrken.
Faren har bare noen små sprekker i feigheten sin.
Akkurat det er det meste skremmende i «Hva vil folk si».
| 1 |
705640
|
Widmanns bratsjkonsert – et verk som både må høres og ses
Publikum svarte med klappsalver til et nytt verk som for første gang ble fremført i Norge.
Den fabelaktige franske bratsjisten Antoine Tamestit er sesongens Artist in residence.
Han gir flere konserter før jul, to i februar og en i april.
Hans repertoar spenner særdeles vidt, fra Bach og Mozart til vår samtid.
Flere samtidskomponister skriver verker for ham.
Ett av dem, for meg det viktigste, fikk vi høre torsdag kveld:
Jörg Widmanns bratsjkonsert.
Widmann (årgang 1973), som også er en verdenskjent klarinettist, er en av de mest interessante komponister i sin generasjon.
Han skriver dels stykker som forholder seg indirekte til tradisjonen, lar det falle nytt lys over vår samtid med f.eks. Schumann og Schubert, dels skriver han eksperimentelle verker.
Høsten 2012 ble hans opera Babylon fremført og den vakte berettiget oppsikt over hele Europa.
Også fordi Peter Sloterdijk, kanskje den mest interessante av nålevende tyske filosofer, hadde skrevet librettoen.
Bratsjisten som skuespiller og virtuos
Bratsjkonserten, som er fra 2015, hører til de eksperimentelle verkene.
Det begynner med at solobratsjisten fra sitt gjemmested ved harpene går langsomt inn i orkesteret, og uten bue banker, klimprer alle steder på sin dyrebare Stradivarius.
Først uten dirigent.
Orkesteret, med tyngdepunkt i kontrabass og slagverk, arbeider solistisk, for svarene på bratsjens signaler kommer først fra den lille trommen, så harpene og klaveret.
Men så oppstår en klangverden som stadig fortetter mens solisten går rundt i orkesteret, henvender seg snart til den ene, snart til den andre instrumentgruppen, ofte mot en mørk bakgrunn av åtte kontrabasser, kontrabassfløyte og en rekke slaginstrumenter.
Så setter solobratsjen seg gjennom med økende energi, stadig uten bue, før han, ved en revne gjennom luften, griper til buen og nærmer seg stedet hvor han står ved siden av dirigenten.
Her, mot slutten, fremtrylles de skjønneste toner fra bratsj og strykere, som en idyll.
Dette er en gestisk musikk, teatralsk i ordets beste forstand, en slags performance der det sceniske er en del av komposisjonen.
Og SSO under Vasquez var ”med på notene” i imponerende grad.
Publikum svarte med klappsalver for et verk som for første gang fremføres i Norge.
Ravel med subtile nyanser
I Valses nobles & sentimentales forholder Ravel seg til Schubert og wienervalsen med åtte stykker, der den første begynner nesten brutalt.
I andre øker volumet til et punkt der valsen så å si slås i stykker, som var det en slags Fin-de-siècle Vienna.
Om dette er parodier eller masker (som Ravel ofte bruker i sin musikk) er ikke godt å si.
Her fikk vi uansett den riktige gjennomsiktighet i klangbildet.
Og den sakte, ekkolignende siste vals (Epilogue) var som en etterklang fra det fjerne.
Suite nr. 2 fra Daphnis og Chloe baserer seg på andre del av ballettmusikken med samme navn.
Den hellenistiske dikteren Lonus laget en fortelling om Daphnis og Chloe.
I suite nr.
2 er vi kommet dit at Pan og nymfene befrir Chloe som sjørøvere har bortført.
Satsen Lever du jour (Dagen gryr) har en fantastisk orkestral lyskraft, særlig i treblåserpartiene som i SSO er forbilledlige.
Det er et bilde av det paradisiske Hellas som Ravel her vil skape med sin glassaktig-kjølige orkestreringskunst.
Den var hele tiden transparent hos SSO, og de subtile detalj- og nyansevirkninger var klare og raffinerte.
Den ekstatiske dansen på slutten var overveldende.
| 1 |
705642
|
Boka TV2s fotballeksperter bør lese
SAKPROSA:
Dette er boka fotballekspertene i TV2 bør lese.
Alle andre også, forresten.
Alf Kjetil Walgermo:
Røff guide til Bibelen.
378 sider.
Samlaget.
Tidligere i høst satt fotballekspertene i TV2 og snakket om neste runde i engelsk Premier League.
De gikk gjennom kampene, og de stanset opp med møtet mellom Manchester United og Crystal Palace.
Det omtalte de som tidenes minst spennende oppgjør - her var alt avgjort på forhånd, storklubben fra Manchester hadde ingenting å frykte.
Så sa Jesper Mathisen, mener jeg det var, at dette var virkelig som Davids møte med Goliat.
Hæh?
Sørlendingen refererte altså til Bibelen, til beretningen om den lille, ubevæpnede gjetergutten som sloss mot krigerkjempen Goliat.
Men hallo, hvem vant?
Guttungen David, fyren ingen gamblere ville satt pengene sine på, slynget en stein i pannen på Goliat og hogde hodet av ham.
David, den svake parten, knuste storfavoritten.
Ikke omvendt.
Røff guide
OK, dette ble en litt for lang omvei til boken «Røff Guide til Bibelen» som Alf Kjetil Walgermo har skrevet, et imponerende arbeid som dykker ned i litteraturen, historien, religionen, språket som finnes i Bibelens tekster - og han gjør det med en fortellerglede og kunnskap som gjør både bibel og den røffe guiden til en sann fryd.
Ikke bare gjenforteller han dramatiske historier og brutale hendelser (særlig) fra det gamle testamentet, selv om det alene gjør boken verdt å lese:
Det gamle testamente er full av så sterke beretninger, av vold og sex, broderdrap og søstersex, og personlige intriger, sjalusi og svik, at det overgår det meste av moderne fiksjon.
Men Walgermo nøyer seg heldigvis ikke med å vise fram brutaliteten som kuriøse eller forskrekkelige episoder fra forlengesiden.
Han setter dem inn i en sammenheng, historisk, kulturelt og religiøst - men legger aldri skjul på at mange av historiene er ekstremt vanskelige å forholde seg til.
Vakker poesi
Videre løfter han fram nesten glemte bifigurer, han gir plass til episoder som finnes skjult i Bibelens bisetninger, og han peker på både humor, ironi og vakker poesi som det gamle testamente er full av.
Mest plass bruker han likevel på bøkene som handler om Jesus, hovedpersonen i det nye testamentet.
Han belyser forskjeller mellom de ulike evangeliene, og han forsøker å beskrive personene han omga seg med ved å sette sammen brokker fra de ulike skriftene.
Personlig
Innimellom byr han også på seg selv.
I forordet skriver han at han gjennom årene har lest Bibelen «som truande, tvilande og undrande.
I mange år las eg i Bibelen kvar dag, i mange år klarte eg knapt å opne han.»
Når han svinger innom Paulus sine brev og siterer brevskriveren på at det er en skam for mannen å ha langt hår, nevner han i forbifarten at det er sju år siden han klippet seg sist.
Slik er Walgermo med som en personlig guide gjennom hele boken, en kunnskapsrik los med en oppsiktsvekkende fortellerglede.
Han understreker tidlig at han ikke skriver utfra et liberalt eller konservativt telogisk syn - målet er å skape ny interesse for boka som antakelig er den som i sterkest grad har formet vår kultur.
Hele tiden, fra begynnelse til slutt, tar han oss med inn i diskusjonene om hvordan tekstene er forstått opp gjennom tidene, hvor bibelforskerne har vært uenige seg i mellom, og hvordan de ulike fortellingene har inspirert kunstnere fra klassiske malere til moderne filmskapere og rockartister.
Og han viser selvsagt hvordan de bibelske ord og uttrykk fortsatt brukes i vårt daglige språk.
Og brukes feil.
| 1 |
705644
|
Utstilling:Selvsikkert og fargerikt
UTSTILLING:
Fargene treffer først - rene og behagelige pastelltoner fra selvsikre Nils Eger.
Nils Eger:
Sandnes Kunstforening.
05.11.
- 17.12.
2017.
Maleri
På en ellers grå og tung novemberdag er det fargene som treffer først.
Rene, behagelige pastelltoner fra 18 malerier i henholdsvis akvarell og tempera, lyser opp Sandnes Kunstforenings ellers begrensede lokaler.
De 10 verkene utført i tempera er dog de mest interessante, kanskje på bakgrunn av mediet i seg selv.
Det er i dag få kunstnere som arbeider med denne maleteknikken, som før oljemalingens inntog på 1400-tallet var det foretrukne mediet for europeiske malere.
Kort forklart lages tempera ved å benytte kasein eller egg som emulgator for å kunne blande linolje og vann.
Denne miksen tilføres deretter en ønsket mengde fargepigmenter.
Mediet gir i seg selv et “tørt” uttrykk, og avhengig av mengden fargepigment, en opak, gjennomskinnelig kvalitet som synes å bryter lyset snarere enn å tiltrekke det.
Selvsikker
Teknikken gir således Egers malerier en dempet, nærmest beskjeden palett, som han så balanserer knivskarpt mot en selvsikker strek.
Selvsikkerheten er forøvrig et must i arbeidet med tempera.
Hver minste handling blir gjeldende da underlaget umiddelbart suger temperaen til seg og blir stående.
De utstilte maleriene fungerer nærmest som minnebanker med fragmentariske biter fra en opplevelse, en drøm, eller en reise.
Ribbet for uvesentligheter hvor bare essensen av opplevelsen, atmosfæren, står tilbake.
Motivene formidles gjennom flyktige fargefelt i en eterisk palett, fanget og temmet av Egers strenge, definerte strek.
Linjene leder blikket gjennom komposisjonene med en kosmisk selvfølgelighet.
Og det er denne følelsen av uanstrengelse som preger utstillingen.
Det virker så selvfølgelig, alt Nils Eger foretar seg.
Den tidvis eteriske paletten og en streng komposisjon smelter sammen i en symbiose.
Slik også Egers kunstnerskap fremstår som en symbiose mellom et uovertruffent talent og kunstfaglige teorier om farge, form og komposisjon.
By, hav, morgen
Selv i sin sterkt abstraherte form, formidler Nils Eger gjenkjennelige landskap.
Gjennom felt av ulike fargeklanger, fargetoner og fargekontraster mot klare, definerte geometriske rammer maner han frem fragmenterte erindringer om noe udefinert, men likefullt gjenkjennbart.
Som i maleriet By, hav morgen; Den lille byen ved havet der det varme lyset tidlig morgen stiger frem fra bak fjellene og møter den kalde sjøluften.
Fragmentene han tilbyr utgjør akkurat nok til at jeg som betrakter kan sette dem sammen med biter fra min egen minnebank, og så er jeg der, i byen ved havet om morgenen..
Som restene etter en drøm jeg ikke lenger klarer å krystallisere, eller som en opplevelse av déjà vu.
De tre maleriene
I nord I-III resonerer med samme gjenkjennelighet.
Med troverdighet formidler kunstneren minner om det voldsomme landskapet, solbleika, værbitte sjøhus og den rå, salte luften.
Gjennom stø bruk av kontrastfarger i varme og kalde valører skaper Eger perspektiv og dybde i ellers flate komposisjoner.
De 8 mindre akvarellene inneholder mange av de samme kvalitetene og overbeviser like fullt; Varmen fra solstråler som danser gjennom maigrønt bjørkeløv, og lyset som danser i vannflaten lover en ny sommer.
| 1 |
705646
|
BOK:Frå bagatell til helvete
BOK:
Ein samfunnskritikk med motsett effekt.
Eirik Husby Sæther:
Pornomania.
Roman.
318 sider.
Cappelen Damm.
Ideen til denne romanen er ikkje dum i seg sjølv.
Kva skjer med ein gut som blir besatt av porno?
Kva skjer med ein ung mann der det viktigaste blir å kunne få orgasme?
Om det betyr å skade eit anna menneske, så må han faktisk gjere det.
Dette er ei undergangshistorie om Mattis som smugkikkar i pornoblad saman med gutegjengen i skogen som barn, blir tiltalt for valdtekt som 13-åring som fører han til ein barneverninstitusjon der han deltar i gjengvaldtekt som fører til fengselstraff.
Når han er ute igjen blir han kompis med Jesper som er minst like besatt av porno som han, dei startar ei pornonettside og det går jo sjølvsagt til helvete.
Denne kompisen valdtar Mattis men reddar han også frå å bli skoten(!), og når Mattis i rein desperasjon prøver å amputere sitt eige kjønnsorgan, endar han opp i belteseng på psykiatrisk.
Høyrest dette litt mykje ut?
Ja, og det er det også.
Samfunnets skuggesider er vel verdt å skildre, men her står denne lesaren av.
Forteljinga går tydeleg i ein nedadgåande spiral, men for å kunne følge med må ein kome på innsida av hovudpersonens sjel, og det syns eg ikkje denne forfattaren klarer, til det er språket for utanpåklistra og plottet for lite gjennomtenkt.
Forfattaren skal ha for forsøket om å prøve å vise nyansane i ein slik menneskeskjebne.
Forfattaren vil vise at å vere overgripar og pornoavhengig også er eit menneske med mykje smerte og einsemd i seg, der institusjonar som barnevern, fengsel, ettervern og psykiatri er meir til skade enn til hjelp.
Nei, så er ikkje dette god litteratur, men kan boka tene eit høgare formål allikevel, nemleg å avskrekke ungdommar frå å sjå grov porno eller nyansere bildet ungdommar kan ha av sin eigen seksualitet og bruk av porno?
Nei, denne boka har 18 årsgrense minst.
Valdelege pornografiske scener er grafisk skildra og skal sikkert verke avskrekkande men eg vil påstå at desse scenene er valdsforherligande og også pornoforherligande fordi forfattaren ikkje klarer å kome inn under huda på karakterane som blir opplever for dette.
Å lese denne boka er som å ete smågodt heile dagen.
Ein føler seg roten i heile kroppen etterpå.
Det er simpelthen blitt for mykje av det gode, ein treng fiber og grønsaker og det er det lite å hente i denne boka.
| 0 |
705648
|
En god grunn for å besøke Bergen
En fantastisk utstilling i Bergen får vår kritiker til å skrive:
«Jeg observerer ikke verket, jeg opplever det, med hele kroppen.»
Chiharu Shiota: Direction.
Kode 2, Bergen.
Innstallasjon.
Fram til 1. april 2018
Fra første steg inn i verket Direction opplever jeg en sterk fysisk reaksjon.
For i det jeg trer inn i rommet trer jeg også inn i selve verket, omsluttes av det, og blir en del av det.
Hele 450 kilometer blodrød tråd sammenflettet med fire gamle vestlandsbåter utgjør selve verket som nå okkuperer hele den nyåpnede Stenersensalen på KODE 2 i Bergen.
Det massive, spindelvevlignende verket synes å springe ut fra de fire gamle båtene i senter av rommet.
Det virker som om Arakne selv - veversken som Athene forvandlet til en edderkopp, ifølge Gresk mytologi - har tatt opphold her, og dekket tak og vegger med sitt spinn, tett som vener og blodårer inne i en enorm, levende organisme.
Lange historier
De fire gamle trebåtene, hver og en med sin lange historie fra farvannet utenfor Vestlandet, bærer med seg spor etter levde liv og lange, strabasiøse reiser.
Det er nettopp reisene og de mellommenneskelige møtene underveis, den Japanske kunstneren Chiharu Shiota til stadighet vender tilbake til i sine monumentale verk.
Hennes arbeider tematiserer ofte hvordan vi alle er uløselig knyttet sammen på en felles reise gjennom livet; Hvordan vi alle spiller en rolle i den samme livskretsen.
Og hvordan vi alle bærer med oss erfaringer og minner, håp og drømmer.
Kunstneren er bosatt i Berlin hvor hun også arbeider, men hun er født og oppvokst i Osaka, Japan.
Tråden er et tilbakevendende materiale i hennes verk.
Og med den følger assosiasjoner til den japanske myten om hvordan vi alle, via en usynlig rød tråd knyttet til lillefingeren, er koblet sammen til forutbestemte møter.
På finurlig vis bærer utstillingen med dette også med seg en parallell historie om en global kulturell utveksling, gjennom verdenshistorien, slik myten om en skjebnetråd går igjen i mytologiske fortellinger fra alle verdenshjørner.
Skjebnetråder
Myten om en skjebnebestemt, «rød tråd» har berøringspunkt også i vår egen, norrøne mytologi.
Historien om de tre Nornene; Urd, Verdande og Skuld, og hvordan de spinner, måler og kutter skjebnetråden til mennesker og guder, resonnerer godt i verket.
Det gir en nesten sakral opplevelse å stå inne i verket.
Med sine blodrøde hvelv og bueganger oppstår en nærmest religiøs opplevelse av å være en del av noe større enn en selv.
Etter hvert åpenbarer det seg en sammenheng.
Hver tråd representerer et liv, en skjebne, hvor enn lite og tilsynelatende uvesentlig, berører de hverandre, knyttes sammen og gir støtte til nye fester.
Vi er alle uløselig knyttet sammen i det enorme nettverket som utgjør livet.
Massivt og skjørt
Det massive verket er samtidig så skjørt og sårbart at skulle selv den minste tråd kuttes, ville den ha en direkte konsekvens for strukturene rundt seg.
Jeg tar meg i å betrakte publikum rundt meg, og undrer om de kjenner på den samme tilhørigheten.
De aller fleste blir stående tydelig beveget før de beveger seg taust og andektig rundt rommet og jeg tar det som en bekreftelse på at Chiharu Shiotas verk virkelig treffer.
Først når en stiger opp på messaninen får en stor nok avstand til verket til å kunne observere det objektivt.
De to utkikkspunktene gir et kjærkomment rom for å trekke pusten og kontemplere over det fantastiske kunstneriske arbeidet som ligger bak verket.
Her oppe får en også muligheten til å erfare flere av kunstnerens tidligere verk, fra maleri, performance, fotografi og video fra veien frem til hennes i dag ikoniske uttrykk.
Alone, all alone
Nobody, but nobody
Can make it out of here alone
... skrev Maya Angelou, og akkurat slik oppleves Chiharu Shiotas Directions, og akkurat der passet det godt å vandre ut I Bergensregnet.
| 1 |
705650
|
Mesterlig om en av vår tids store tragedier
Kan våpenmakt bekjempes med pc og mobiltelefon?
Grasrotjournalistene i «City of Ghosts: Raqqa» har troen, men betaler en høy pris for sin aktivisme.
City of Ghosts:
Raqqa
Sjanger:
Dokumentar / Krigsfilm
Medvirkende: Abu Bakr Al-Baghdadi, Hamoud, Hassan, Hussam, Naji Jerf, Mohamad.
Regi:
Matthew Heineman
USA, 2017
Lengde: 1 t. 28 min.
Aldersgrense:
15 år
Spesielt to scener fra «City of Ghosts: Raqqa» vil bli sittende igjen i bevisstheten lenge.
I den første blir vi introdusert for en ung mann som elsker å filme, og som etter hvert bruker kompetansen sin til å dokumentere grusomhetene begått av IS etter at de tok kontroll over den syriske byen Raqqa og gjorde den til sitt hovedkvarter.
Han forteller at faren har oppfordret ham om å slutte med denne typen grasrotjournalistikk fordi han frykter at det vil få sønnen drept.
I et senere klipp er fotografen i eksil i Tyrkia etter at IS har fått ferten av ham og gruppen han tilhører, «Raqqa is Beeing Slaughtered Silently».
IS har utlovet dusør til den som kan fange ham, men de har foreløpig ikke lyktes.
I stedet tar de faren til fange, og publiserer en film hvor han blir henrettet med et skudd i pannen.
Vi får på nært hold se sønnens ansikt mens han ser på videoen og forteller at dette bare gir ham mer styrke til å fortsette kampen mot den grusomme organisasjonen som holder hjembyen hans som gissel.
Aktivisme
Dette er bare ett av mange harde tap den utrettelige gruppen opplever i sin kamp mot IS.
Likevel fortsetter de, med å filme med skjult kamera i Raqqa, med å henge opp plakater med regimekritiske budskap, og ikke minst med å formidle usensurerte nyheter på sin nettside, nyheter som etter hvert er blitt plukket opp av medier over hele verden.
På den måten har de klart å vise oss som sitter i våre trygge stuer hva som skjer i landet deres.
Historien om det som startet som et lite opprørsprosjekt blant unge middelklassemenn i Raqqa er mesterlig fortalt av den amerikanske regissøren Matthew Heinemann.
Ved hjelp av en miks av de syriske journalistenes egne opptak, voiceover og nye intervjuer, forteller han historien mer eller mindre kronologisk.
Brutale scener
Dette er ikke en film for sarte sinn.
Seerne må gjentatte ganger være vitne til at mennesker blir henrettet av IS-bødlene.
I en av scenene ligger hodeløse lik til spott og spe på gata mens deres avkuttede hoder er spiddet på gjerdestolper.
«Game of Thrones» har fått kritikk for å være for brutal i sine voldsskildringer.
Her får vi på aller grelleste vis se at virkeligheten dessverre kan være akkurat like ille.
Filmen bidrar også til å understreke det viktige poenget om at det er flest muslimer som blir drept av IS og deres medløpere.
Den stiller motstanden mot å slippe syriske flyktninger inn i Europa i et usedvanlig grelt lys.
Scenen hvor tyske høyreradikale demonstrerer mot flyktninger er til å bli deprimert av, om man ikke allerede er blitt det av resten av filmen.
Men nettopp i møte med en slik historieløshet er det viktig at noen tar den personlige belastningen med å dokumentere grusomhetene og fortelle historien om hva syrerne flykter fra.
Det klarer de modige journalistene i Raqqa is Beeing Slaughtered Silently, noe de også har fått mye anerkjennelse for, blant annet gjennom en internasjonal pressefrihetspris i 2015.
Heinemanns nøkterne og rolige fortellerstil bidrar til å vise utviklingen til de syriske journalistene, fra de var vanlige, sorgløse middelklasseungdommer med framtidstro og kjærlighet til sin vakre hjemby ved Eufrat, til i dag, hvor de for lengst har innfunnet seg med at de kan bli drept på grunn av arbeidet sitt når som helst.
Dette er sånn sett en personlig historie mer enn en film som gjør rede for de politiske hendelsene som har hensatt Syria til denne håpløse situasjonen.
Det gjør den bare enda sterkere.
| 1 |
705651
|
Jægers krim:Glimrende gud
Jørgen Jæger holder koken glimrende med sin 10. bok om lensmann Ole Vik og forbrytelser i Fjellberghavn.
Jørgen Jæger:
Guden.
Krim.
495 sider.
Juritzen forlag.
Jæger starter som vanlig med et skikkelig action-klimaks, akkurat som i en god James Bond-film.
Det er gode grunner til at det fungerer:
Mens ordføreren holder tale på torget, brøler noen:
«Allahu akbar!», og fyrer av tre skudd.
Ordføreren og politimesteren blir skutt.
Samtidig sprenges to minibanker, mens politiet stenges inne på stasjonen av en bil og en bulldoser.
Det er et ganske usannsynlig at bygda/småbyen Fjellberghavn skal utsettes for et terrorangrep, men 22. juli var jo også helt usannsynlig.
Og var angrepet i Fjellberghavn egentlig terror?
Eller er det bare et skuebrød?
I de mørke skyggene trekker en anonym person i trådene.
Han er Guden - en fjern og mystisk person, som vi ikke vet noe om.
Det ene oppdagelsen i etterforskningen fører til den andre.
Det er få dødpunkter, men allikevel blir vi bedre kjent med hovedpersonene i korte passasjer.
Jæger slår også denne gang til med noen gode formuleringer, her om en av stasjonens politimenn:
«full av pepp, som en understimulert flatcoated retriever med islett av pitbull i seg».
Handlingen i «Guden» flakker ikke så vidt og bredt som vi er vant med.
Det blir en del repetering av det samme stoffet, spesielt mye om noen spesielle nøkler som ble brukt i forbindelse med minibank-ranene.
Men handlingen ruller for det meste sømløst og spennende i vei.
Jørgen Jæger (71) har nå skrevet 10 romaner om Ole Vik, Cecilie Hopen og de andre i Fjellberghavn.
Han har blitt en skikkelig bestselger.
Derfor blir han stadig nominert til Bokhandlerprisen.
Bøkene gis også ut i Danmark, Nederland, Sverige og Tyskland.
Ingen av romanene er like, dette er ikke formel-litteratur.
Samtidig med mysteriene og all den ytre dramatikken, utvikler personene seg; de blir sammen og slår opp, de svikter og dør.
Det er fascinerende å følge Ole Vik og Cecilie Hopen.
Det er folk vi har blitt glade i.
LES MER:
| 1 |
705652
|
Morrissey:Herre uten hemninger
Han lovpriser Israel, men er ikke like glad i Bergen.
Morrissey:
"Low in high scholl" (BMG)
Det er fint at det skjer mye i en sang, men alt skjer på én gang i åpningskuttet "My love I'd do anything for you" på Morisseys soloalbum nummer 11.
Elefantlydene er best.
I "I wish you loney" lister han opp ting som kan sende deg i graven: lydighet til monarkiet, kjærlighetssorg og heroin.
Dessuten dukker den gamle dyreverneren opp:
I wish you loney, like the last tracked humpback whale chased by gunships from Bergen.
"Jackey's only happy when she's up on the stage" slutter ikke i tide, men "Home is a question mark" minner oss på at mannen står bak noen av de fineste sangene i rocken.
Han dynger på, men kveler ikke sangen.
Joe Chiccarelli er produsent, som han var på "World peace is none of your business" for tre år siden.
"Spent the day in bed" er også en lettfordøyelig låt, med lyst synthkomp.
Budskapet om å ta en dag i senga er derimot så som så.
Sju og et halvt minutt lange "I bury the living" er omtrent sju minutter for lang og har et forvirret budskap om at ansvaret for en krig ligger hos soldatene.
"In you lap" åpner med den arabiske våren og diktatorers fall, før den setter seg fast i klaviaturet.
Vi får mer fra samme geografiske område i tangoen "The girl from Tel Aviv who wouldn't kneel".
"All the young people must fall in love" er pop med et ukontroversielt budskap; Presidenter kommer og presidenter går, men kjærligheten består.
Han sender popfølelsen i retning Midtøsten på "When you open your legs": It’s 4am and once again I’m asked to leave this club in Tel Aviv.
"Who will protect us from the police" er en politifiendtlig sang der han roper "Venezuela" på slutten.
Tolk det som du vil.
Han avslutter med hyllesten "Israel".
Kontroversielt nok, men ikke mer enn man regner med fra den tidligere The Smiths-sangeren.
Beste spor:
"Home is a question mark", "All the young people must fall in love".
| 0 |
705653
|
Biografi:Det gikk en kjempe gjennom landet
For Erik Bye hadde det norske folk en favn som var like romslig som hans egen.
Asbjørn Bakke:
Erik Bye.
Aschehoug.
Det mest imponerende ved Erik Bye var at han kunne være så stor, og trenge så voldsom plass, uten at menneskene rundt ham følte seg små.
Til tross for en periode på loffen i USA som John Steinbeck ikke kunne diktet bedre, var Erik Bye et barn av Oslos øvre middelklasse.
Som han selv sa det:
”Jeg har valgt dette selv.
Jeg behøver ikke leve slik.”
Det gjorde han stort sett heller ikke, han hadde fast jobb, god familie, hytte, hus og stor båt.
Men han var utstyrt med en empati med mennesker som levde helt andre liv enn hans eget.
Evnen til å forstå andres liv, og la dem merke at han forsto, var det som fremst av alt ga ham den mest prestisjefylte av alle norske ordener:
Ryet for å være folkekjær.
Denne posisjonen fanger Asbjørn Bakke med utsøkt eleganse allerede i de tre første ordene i en lesefest av en biografi:
”En flaske veltet.”
Les mer om Erik Bye:
Norge på to bein
Flasken tilhørte ”to smålurvete karer” på bakerste benk i Trefoldighetskirken i Oslo.
Bakke begynner med begravelsen, og gjør det første kapitlet til bokens mest poetiske.
Der formulerer han blant annet kvintessensen av det som skal komme på de neste 600 sidene:
”Erik Bye hadde vært Norge på to bein, selv om han innimellom hadde vaklet.”
Biografier kan skrives på mange måter, og Bakke har valgt en som antakelig vil føre til enkelte rynkete neser blant akademiske puritanere.
Her er kildene stort sett usynlige, selv om vi ofte kan gjette oss til hvem de er.
Teksten er fri for fotnoter og referanser, men til gjengjeld stappfull av anekdoter og replikker som ofte må hvile på andres hukommelse, og derfor ikke alltid må leses som gudsens sanning.
Men det merkes at Bakke har brukt sju år på det storverket som denne biografien er blitt.
Og som med annet mesterskap, er det i detaljene det merkes best.
Gjennom et utall av små scener og korte replikker blir Erik Bye levende og nær også for de som bare opplevde ham på fjernsynsskjermens avstand.
Få grenser
Også Erik Bye var en mann for sin tid, og siden han hadde dårlig utviklet grensebevissthet, var det en stor fordel at grensene var romsligere den gang.
Han blandet ubesværet private oppdrag og jobb og ville brakt en moderne HR-avdeling til sammenbrudd.
NRKs ledelse skal ha stor ros for at de aksepterte at de hadde en medarbeider som var Extra Large på så mange måter.
Folk visste at han drakk, ”Erik kunne flyte godt ut om kvelden”, skriver Bakke.
De visste at han klemte jentene litt vel entusiastisk, og i dag nok ville funnet sitt navn sammen med en #metoo-tag:
”det hendte at han dro kvinnelige ansatte ned på fanget”.
Asbjørn Bakke skriver om alt sammen, uten unnskyldning, men også uten bebreidelse.
Slik var han, døm selv!
Bannet i bønnen
Erik Byes vilje til å utfordre, til å røske i kosen og banne i bønnen gjorde ham kontroversiell, men aldri upopulær.
Folk ga ham slark fordi de visste hva han utrettet.
Hans største innsats er antakelig at han fikk en kystnasjon til å forstå hvor meningsløst det er å la det nasjonale selvbildet bli totalt dominert av døler og innlandsbønder med deres laftehus og langsomhet.
Gjennom
”Vi går om bord”- programmene, innsamlingen til redningsskøyta ”Skomvær 2”, sjømannsvisene, og ikke minst innsatsen for krigsseilerne (”3700 sjømenn døde på havet under krigen, men heltehistoriene handlet om sabotasjeaksjoner på land”), bidro Erik Bye sterkt til å gi kystens folk og kultur dets rettmessige plass.
Da hans store skrog ble senket i jorden, blåste samtlige skip under norsk hav på alle verdens hav samtidig i fløytene.
Asbjørn Bakkes bok blir ganske sikkert folkelesning, og det er i så fall vel fortjent.
Han har gjort en kjempejobb for å vise hvorfor Erik Byes ord om Alf Prøysen er enda mer treffende om ham selv:
Det gikk en kjempe gjennom landet.
| 1 |
705654
|
Joana Serrat:Mykt og slitesterkt
En av fineste americana-stemmene kommer fra Catalonia.
Joana Serrat:
"Dripping Springs" (Loose)
Som Mazzy Star som gjest på en tidlig Neil Young-demo, skrev musikkmagasinet "Mojo" etter Joana Serrats forrige album "Cross the verge".
Vel, hva er da mer naturlig enn å alliere seg med Den nye Neil Young, Israel Nash?
Spanske Serrat har forlatt sitt hjemlige Vic i provinsen Barcelona og satt kursen for Texas Hills.
I nærheten av Austin, utenfor lille Dripping Springs, finner vi Nash.
På Serrats fjerde album er han produsent og bruker medlemmer av sitt eget band og folk av samme kaliber.
Serrat åpner med ørkenaktige "Western cold wind" og fortsetter med ballader og halvtempolåter.
Det er ikke vanskelig å like stemmen hennes der hun lavmælt og intimt tar oss gjennom 11 kutt pur americana.
Boots of Spanish leather, sang Dylan om; noe mykt og slitesterkt.
Det går an å trekke en parallell til Serrat.
Beste spor:
"Western cold winds", "Unnamed", "Come closer", "Walk in sin".
| 1 |
705656
|
Kongen heter Krohn
Gi ham et gitarriff, en basslinje og noen trommedunk, og han lager tøffe sanger av hva som helst.
Michael Krohn:
"Unwanted" (Drabant)
Du trenger ikke en gang å gi ham det; Michael Krohn kan sørge for spillingen selv.
Vanligvis har han resten av Raga Rockers i ryggen, men denne gang er han alene.
Han har i lang tid hatt en bunke halvferdige låter liggende.
Nå er de klare, innspilt etter det Krohn kaller "fort og gæli-prinsippet".
Den forte biten kan også overføres til selve albumet:
De ti kuttene gjøres unna på godt under halvtimen.
Så gæli er det derimot ikke.
Jo da, det humper og halter, men det er slik det skal være.
En finpusset Michael Krohn ville stridt mot alle naturlover.
Han åpner albumet med sommersinglen "Ikke bare bare" og legger i vei med jeg er ikke bare et sexsymbol, mens mannskoret svarer:
Han er også et menneske med tanker og følelser.
Der finner vi Atle Antonsen, Bjørn Myrene og Eivind Staxrud, mens damekoret som dukker opp i "Babylon" består av Monica Rennan Hjelle, Marianne Pentha og Maria Sandsdalen.
"Adam og Eva" har kassegitar, skramlende trommer og aaa-ing a la Mott the Hoople.
Sangen handler om syndefallet, sett på khronsk vis:
Siden den gang har livet vært et åk
Adam jobber hardt for å betale bil og kåk
Men Eva stuller hjemme og drømmer om den gangen
hun var i paradiset og hadde seg med slangen
I "Nero" er gitarriffet på plass mens en av historiens mest hatede herskere beskrives som en følsom fyr.
Nero (år 37-68) så på seg selv som kunstner, men endte som slakter.
Krohn ser det fra keiserens side.
I "Nemesis" er det seg selv han gransker nærmere, med et riff skrevet i rockehimmelen.
Sangen handler om livet som er gått i grus, mens han gamle fiende lykkes med alt.
Jeg sitter her og sipper som du sikkert ser
mens du feier over eksen min og koser deg og ler
"Krise" er noe nær en politisk sang, der Krohn mener at gutta på gølvet må overta.
Hele nasjonen er på vei ned i dass, så hva gjør du her på en byggeplass?
Men Krohn er Krohn.
Tar du alt han sier bokstavelig, kjenner du ikke mannen.
"Den harde veien" har samme tema som "Nemesis", om den tidligere stjernen som sliter.
I "Nemesis" har han nådd bunnen, her er han på vei utfor kanten.
Krohn er 58 år, to år igjen han blir 60.
Fire år igjen til AFP.
Skulle dødd når jeg ble grå, blitt legende etterpå.
Ørkenriffet "For en neve dollars" klokker inn under to minutter, mens "Drone" er to droneaktige minutter.
To skisser til sanger han ikke har gjort noe mer med.
I "En ny dag truer" er det folk som ønsker ham borte vekk, på bunnen av en innsjø i en sekk.
Han går mot øvrigheten og betaler prisen for det.
Det var sånne som dere som korsfestet Jesus
det var sånne som meg som tok han ned
Det var sånne som dere som fulgte Hitler
Det var sånne som meg som ble ført avsted
I "Babylon" søker han ly mot vær og vind.
Seigt og tungt komp med befriende koring.
Igjen et hint til at et langt liv kan tynge:
Jeg er en romantisk sjel av den gamle skolen, strakk meg etter stjernene, men ble brent av solen.
Det er kanskje slik han oppsummerer karrieren, men den er langt fra over.
25. januar spiller Raga i Folken og drar i gang 2018 på beste vis.
Beste spor:
"Ikke bare bare", "Adam og Eva", "Nemesis", "Krise".
| 1 |
705660
|
The Rails:Fra gatene i London
Britisk folkrock i toppklasse fra Thompson-datter og Pretenders-gitarist.
The Rails:
"Other people" (Psychonaut Sounds/Border)
Hver september står sterke plater i kø og langt fra alle slipper til, mens det er lenger mellom godbitene i november.
La oss derfor gå to måneder tilbake, til utgivelsen av The Rails' andre plate.
Det ville vært en skam å overse denne.
Duoen debuterte for tre år siden med "Fair warning" produsert av Edwyn "A girl like you" Collins.
Nå har de dratt til Nashville og overlatt kontrollen til Ray Kennedy (Steve Earle, Ron Sexsmith).
Studiomusikerne er av den sterke sorten:
Trommis Cody Dickinson (North Mississippi Allstars), bassist Jim Boquist (Son Volt) og steelgitarist Eric Heywood (Ray Lamontagne).
Selv tar Kami Thompson seg av den akustiske gitaren, mens James Walbourne spiller den elektriske.
Det er jobben hans i The Pretenders også, og han spiller i tillegg med Ray Davies og The Pogues.
Ingen førstereisgutt altså, mens Kami på sin side har folkrocken i blodet.
Hun er datter av Richard og Linda Thompson.
Kami og James begynte samarbeidet i 2011 og giftet seg året etter.
Paret åpner med "The Cally", Caledonian Road i London.
Det er også navnet på puben der James' bestefar Sidney pleide å ta en øl med kompisene.
Sangen er utstyrt med en video fra den gang man kunne leke i gatene, og mer nostalgisk er det vanskelig å få det.
Mot slutten av albumet vender de tilbake til Londons gater i "Brick and mortar", til Denmark Street i Soho og steder der gamle puber og historiske bygg rives for å gi plass til luksusleiligheter.
Murstein og mørtel viker til fordel for profitt, et kjent fenomen i byer over hele verden.
Skjerp deg, for det finnes andre mennesker i verden enn deg, er budskapet i tittelkuttet "Other people".
Det er mye som minner om mor og far Thompson på 70-tallet, uten at platen virker utdatert.
The Rails har en frisk tilnærming til folkrocken, og de synger flott sammen.
Beste spor:
"The cally", "Late surrender", "Dark times", "Brick and mortar".
| 1 |
705661
|
Melodisk sødme og dramatisk snert
OPERA:
Et operaorkester av rang og gode sangere i vellykket versjon av «Barberen i Sevilla».
Rossini:
Barberen i Sevilla Don Basilio:
Jans-Erik Aasbø Figaro: Joshua Hopkins Rosina:
Samantha Hankey Dr. Bartholo:
Luciano di Pasquale Grev Almaviva:
Taylor Stayton Berta:
Caroline Wettergren SSO, kor sammensatt av Opera Rogaland Dirigent:
Manilio Benzi Regi og lysdesign:
Francois de Carpentries Senografi og kostymer:
Karine van Hercke Zetlitz, Konserthuset lørdag kveld 11.11.
Rossinis «Barberen i Sevilla» er en komisk opera i to akter.
At den er komisk eller en opera buffa vil si at den ikke er alvorlig, en opera seria, og har en lykkelig slutt.
Rossini danket ut både Beethoven i Wien og Berlioz i Paris med denne operaen, uten at dét sier noe om musikalsk kvalitet.
Men uroppføringen av denne senere så suksessrike operaen ble likevel ingen suksess, fordi tilhengerne til Giovanni Paisello, som hadde skrevet en opera med samme tekst, hele tiden lo og pep.
Men neste oppførelse var en suksess.
Siden er operaen med sin sanselige eleganse og melodiske letthet blitt en publikumstreffer.
Og det ofte uten at regi og scenografi behøver å være på høyde med det musikalske.
Rossinis musikk fenger oss både med de iørefallende melodiene og kanskje ikke minst med alle de dynamiske stigningene.
Ikke for ingenting ble han i Paris i sin tid kalt for Monsieur Crescendo.
Gode sangere
Scenografien til Oslo-operaen var enkel, men effektfull.
En stor dagbok, som en slags installasjon, dannet scenebildet og den kunne slås opp til forskjellige sider, bli til en vegg, et værelse osv.
Regien hadde gode grep, og ikke minst: fikk sangerne til virkelig å være gode skuespillere, slik det kreves om en komisk opera skal være komisk nok.
Jeg var spent på hvordan orkestermusikken ville lyde i Zetlitz.
I ouverturen var akustikken fra orkestergraven ikke særlig god, men det ble bedre sammen med sangerne og det sceniske apparatet ellers.
SSO under Manlio Benzi viste seg som et operaorkester av rang.
Og sangerne var alle imponerende og sto særdeles godt til hverandre.
Samantha Hankey var ikke en typisk koloratursanger og heller ikke noen mild mezzo (slik som f.eks. Kathleen Battle).
Men ellers hadde hun en passe gjennomslagskraft og var en god skuespiller (med sin pønkaktige fremtreden).
Taylor Stayton som hennes elsker grev Almaviva var både en god skuespiller og en tenor med dramatisk gjennomslagskraft.
Det samme gjaldt ikke minst baryton- og basstemmene:
Bartolo, en bassbaryton sunget av italieneren Luciano di Pasquale, var som å være tilstede ved Rossini-oppførelse i Italia.
Likeledes var Jens-Erik Aasebø som Dan Basilio en mektig bass.
Og Joshua Hopkins som Figaro selv (baryton) var nettopp så fleksibel i stemmen og gestikken som vi venter oss i denne operaen.
En mangel
Det jeg savnet var Fiorellis åpning av det hele, som skal synges piano/pianissimo, men det ble for sterkt.
Og en enda tydeligere svakhet var der Rosina i en cavatina (en enkel, kort arie) synger at hun er mild og føyelig, men hvis hun får motstand, så kan hun bli både sterk, dristig og slu.
Her nemlig, kommer det mellom disse karakterene et Men – ”ma” – og det er et dreiningspunkt i selve operaen, en slags peripeti, der de beste oppførelser og innspillinger gjør en kunstpause etter dette ”ma”.
Det gikk hus forbi i oppførelsen lørdag kveld.
Handlingen
Handlingen i operaen er som følger:
Den unge greve Almaviva som kaller seg Lindoro, en tenor med sjarm, men også bravur, er ute etter den søte Rosina.
Men den gamle legen Bartolo, som er hennes formynder, stenger henne inne og vil til og med gifte seg med henne, siden hun er vakker og rik.
Også en annen er sentral på scenen: den smarte frisøren Figaro, barbereren, altmuligmannen som hjelper til mot penger.
Han hjelper grev Almaviva med forkledninger, som fordrukken soldat, som musikklærer, som forsøker å nærme seg Rosina.
Dermed følger en virvel av komikk som nærmer seg det kunstferdig absurde.
Et virvar av forvirrede personer som gjør det umulig ikke å le.
Geniale kunstgrep
Rossini (1792–1886) krever en blanding av melodisk sødme og dramatisk snert som absolutt var til stede i kveldens oppsetning.
Rossini var genial i sine kunstgrep, men for ham var musikk nettopp ikke kunst i den betydning ordet fikk på hans tid.
Operaene var ikke ”tekster” som behøvde fortolkning, bare forelegg for oppførelser.
Oppførelsen var selve begivenheten og derfor forandret sangere og dirigenter på operaene, og i Barbereren ble det forkortet, utelatt og ominstrumentert.
Den populære Adelina Patti endret ariene i Barbereren så grundig at Rossini gratulerte henne med disse ordene:
Storartet, Madame, enestående.
Og hvem var komponisten?
Tournedos Rossini
Rossini er enestående i musikkhistorien fordi han, som den sin tid idisidert mest populære komponisten, sluttet å komponere i 1829, i en alder av 37 år.
I en alder altså, da Beethoven ikke engang hadde skrevet «Eroica» og Wagner ikke var kommer til «Tristan».
Rossini, som komponerte så lett og hurtig – han skrev 15 operaer på knapt seks år – oppga i stedet notepapiret til fordel for sleiven og byttet ut publikum med horder av svin.
Han ble svinerøkter og trøffelspesialist.
Han åpnet restauranter og laget smakfulle retter.
Da Wagner besøkte ham i hans hjem i Italia for å diskutere musikkdramaets fremtid, holdt Rossini et foredrag om svinerøkt og ”jordens sorte diamanter”: trøflene, alt mens han stadig forsvant ut på kjøkkenet for å øse over dyresteken.
| 1 |
705664
|
Ren lesefryd - en strålende debut
En lesefryd av en debutroman.
Og en mangefasettert fortelling å bli klokere av.
Zeshan Shakar:
Tante Ulrikkes vei.
Roman.
429 sider.
Gyldendal.
Tante Ulrikkes vei ligger i en oslo-bydel som gjerne får «innvandrer» satt foran stedsnavnet: innvandrer-bydelen Stovner.
Nå har den gitt tittelen til Zeshan Shakars (1982) strålende debutroman.
Der bor Jamal – «ok, jeg er Jamal.
Svarting, muslim, fra Stovner, T.U.V., Tante Ulrikkes vei, du veit, representerer alltid».
Og der bor Mohammed – det «er tradisjon å kalle den førstefødte Mohammed, og Profeten er alle muslimers forbilde, men liksom, de som er så opptatt av at jeg skal komme ut herfra og få en fin jobb og alt det der, jeg skjønner ikke hvorfor de ga meg det navnet».
Som respondenter i den sosiologiske studien «Kartlegging av hverdagen til unge i Groruddalen» fører Mohammed og Jamal i vekslende kapitler hver på sitt vis ordet gjennom hele romanen.
De bor i hver sin oppgang i en blokk i Tante Ulrikkes vei, men bare i perioder faller livene deres sammen, som når Mohammeds mor sørger for at Jamal kommer hjem til dem og spiser:
Hans egen, enslige mor klarer verken å stelle seg selv eller Jamal og lillebroren, sengevæteren Suleiman.
Hun lir under en vedvarende «dipirisjån (depresjon), «ya Allah».
Med ryddige og ærgjerrige foreldre har Mohammed et mye bedre utgangspunkt.
Han er displinert, arbeidsom og skoleflink – og han er skrivefør:
Han sender inn lange skildringer av eget liv og bakgrunn til seniorforsker Lars Bakken, som står for studien.
Skriving og lesing er ikke uryddige Jamals sak:
Med ujevne mellomrom taler han på kebabnorsk sine dager inn på bånd og sender dem inn til forskeren.
Slik får debutant Zeshan Shakar på nennsomste vis ikke bare framstilt to hele karakterer, men også, uten å peke og preke, demonstrert to basiske sannheter:
Hvordan livet langt på vei er determinert av den enkeltes bakgrunn og heimemiljø, men framfor alt hvordan språk er den viktigste av alle ressurser: det er det viktigste redskapet til å kolonisere andre med, det er det viktigste og eneste helt nødvendige redskapet for å komme på innsiden av andres liv («kultur»), og det er redskapet man selv må beherske for å integreres, bli en del av det fremmede.
«Tante Ulrikkes vei» er en noe nær komplett katalog over «de fremmedkulturelles» vilkår og liv, i møtet med hverandre og «etnisk norske» nordmenn og institusjoner.
En fryd av en roman, et fornemt lærestykke.
| 1 |
705667
|
Film:Ekkelt og kjedelig juleblodbad
Det er absolutt ingenting med «Juleblod» som vekker andre følelser enn kjedsomhet, irritasjon og vemmelse.
Juleblod
Sjanger: Grøsser, komedie, skrekk, thriller.
Nasjonalitet:
Norge 2017.
Regi:
Reinert Kiil.
Skuespillere: Stig Henrik Hoff, Sondre Krogtoft Larsen, Truls Svendsen, Marte Sæteren, Jørgen Langhelle, Julia Schacht, Frank Kjosås, Thomas Felberg, Sigmund Sæverud, Haddy Jallow, Karoline Stemre.
Lengde:
1 time 44 min.
Aldersgrense: 15 år.
Ikke forvent julestemning av årets første julefilm på kino.
Men det kan hende du vil tenke på alt som må gjøres før jul.
For dette blir kjedelig!
Finnmarkingen Reinert Kiil har fra før laget rape-revenge filmen «Hora» og liksom-bakomfilmen «Inside the Whore».
Med «Juleblod» holder han seg til ekstrem sjangerfilm, og har fått med seg et imponerende knippe norske skuespillere i mikroroller til å pryde plakaten.
Men ikke la deg lure av kjendisfaktoren.
Bortsett fra noen scener som for alltid vil bli husket for ekkelheten, holder ikke «Juleblod» løftene om verken komedie eller grøss.
Parodi eller splatter?
En ond julenisse har i årevis gått rundt julaften og drept folk med øks.
Han blir tatt, men så rømmer han fra fangenskapet rett før jul.
Mens to hjelpeløse politifolk sitter i Oslo og klør seg i hodet, samles en jentegjeng til mimrefest og julefeiring i 32 minus i Honningsvåg.
Skal «Juleblod» være en parodi ala «Scream»-filmene?
I så fall er det for altfor dårlig og altfor sent.
Uansett viser det seg raskt at verken sammenheng eller spenningskurve fins.
Spekulativ vemmelse
Alt er fyllmasse og banale nødløsninger opp mot det som er filmens egentlige mål:
Å sjokkere med noen få, utvalgte scener som filmgjengen helt sikkert har hatt mye internmoro både med å finne på og å spille inn: en motbydelig og spekulativ obduksjonscene, en ekkel voldtektsscene og en kjip og vemmelig sexscene.
Resten er bare dusteri, fæl dialog, en malplassert lydmiks og blod.
Masse, masse blod etter julenissens formålsløse herjinger.
Her finnes ikke noe å engasjere seg i.
Kjedsomheten siger på.
Og når du kjeder deg, faller alle forsøk på humor til jorden.
Alle forsøk på skrekk blir banale.
Men når du har sett «Juleblod», vet du i det minste hva ekte kinolidelse er.
| 0 |
705668
|
Film:Varme ut av is
Varmt drama og iskald spenning i vinterleg Wyoming.
Wind River
Sjanger: Action, Thriller.
Med:
Elizabeth Olsen, Jeremy Renner.
Manus og regi:
Taylor Sheridan.
Nasjonalitet: USA, 2017.
Lengde:
1 t. 50 min.
Aldersgrense: 15 år.
Bortsett frå at det er så kaldt, er vinter flott å sjå på.
I Taylor Sheridans «Wind River» fungerer Wyomings barske vinterlandskap fantastisk godt både som kulisse og metafor for det menneskelege dramaet me blir dregne inn i.
Cory Lambert (Jeremy Renner) jobbar som jegar for villmarksforvaltinga.
Han blir henta inn når rovdyr som trugar buskapen må jaktast på og avlivast.
Første gong me møter han, skyt han ein av ulvane som er i ferd med å sirkla inn ein flokk sauer.
Gjett om det er eit frampeik.
Ein dag ute i villmarka i indianarreservatet Wind River, som Lambert kjenner som si eiga bukselomme, finn han liket av ei ung indianerjente.
Det gjer ekstra inntrykk på ein mann som veit kva det inneber å mista nokon som står nært.
Inn i vinterstormen og miseren i reservatet kjem FBI-agent Jane Banner (Elizabeth Olsen) kjørande, i tynne klede og stilletthælar.
Etter å ha rista grundig på hovudet over «hjelpa» det lokale politiet i reservatet har fått tilsent frå det føderale nivået, får naturfolket på henne varme klede.
Saman med Lambert startar ho jakta på dei som veit meir om kva som skjedde med den unge jenta i snøen.
Renner er sterk og overtydande i rolla som den prega jegaren, utstyrt med dei knappe replikkane og oneliner-visdomen til den klassiske, fåmælte naturhelten i amerikansk film:
«You´re looking for clues, but you´re missing all the signs».
Eller om diktet han har fått frå dottera:
«It doesn´t matter who it´s to.
The only thing that matters is who it´s from».
Olsen teiknar også eit overtydande og nyansert bilete av FBI-agenten.
Bak dei tynne kleda og si manglande erfaring har ho eit varmt og fortvila hjarte.
Også fleire av birollene er sterke, og får deg til å føla med indianarane som har vore sperra inne i dette iskalde, nådelause villmarksfengselet i 100 år.
«Wind River» er basert på verkelege hendingar, og i tillegg til å vera god i seg sjølv, som film, rettar han også søkelyset på urinnvånaranes vilkår og korleis USA behandlar dei som budde der før dei kvite immigrantane kom.
Dei opphavlege indianarane hadde verken innreiseforbod eller murar å beskytta seg med mot den kvite invasjonen som skulle knusa det første Amerika.
Men heldigvis klarer filmen å visa fram dette på ein måte som ikkje er overtydeleg, som ikkje er ein kald, moralsk peikefinger, men i staden får deg til å føla varme for dei på lerretet og historia deira.
Naturen og det kalde, barske landskapet er som ein eigen karakter i filmen.
Det er majestisk, barskt, nøkternt og flott filma.
Det har vore interessant å sjå kor ulikt to av denne vekas premierefilmar behandlar snøen, vinteren og fjella.
Mens «Wind River» lukkast i å gjera naturen til ein integrert del av filmen, ser naturen ut som ein kunstig kulisse i «Mord på Orientekspressen».
Og før eg visste kven som var ansvarleg for musikken, skreiv eg følgjande på notatblokka mi, om dei mørke, suggererande og fortvila tonane:
«Tøff musikk!»
Kven som har laga musikken?
Nick Cave.
Regissør og manusforfattar Sheridan vann regiprisen i Cannes på sideprogrammet «Un certain regard» for Wind River.
Han blei nominert til Oscar for manuset til «Hell or High Water» i fjor.
Og han stod bak manuset til «Sicario» (2015), som eg likte veldig godt.
Her har han laga ein veldig god film om menneskeleg varme og kulde, om urinnvånaranes situasjon i det moderne USA.
Eg gler meg alt til neste film.
| 1 |
705669
|
Chip Taylor:Oversett på 70-tallet
Det er mange måter å møte mørketiden på.
Gamle countrysanger er en av dem.
Chip Taylor:
"Last chance.
The Warner Bros. years" (Train Wreck/Border)
Historien er fortalt noen ganger før, men tåler å repeteres:
James Wesley Voight fra New York er bror av skuespilleren Jon Voight og geologen Barry Voight.
Etter et mislykket forsøk på å bli profesjonell golfspiller, ga James seg muskkindustrien i vold.
Han debuterte som Wes Voight and the Town Three i 1958, men kom ikke inn på listene før med "Here I am" som Chip Taylor i 1962.
Det var som låtskriver han fikk seg et navn, ikke minst med sangene "Wild thing" (1965) og "Angel of the morning" (1967).
The Troggs, Janis Joplin, Aretha Franklin, Dusty Springfield, Frank Sinatra og en haug andre spilte inn sangene hans.
På 70-tallet forlot han bransjen og begynte som profesjonell gambler med blackjack og hesteveddeløp som spesialiteter.
Visstnok var han såpass dyktig at han fikk seg uvenner man ikke bør ha, og i 1993 vendte han tilbake til musikken.
Går vi tilbake til 70-tallet, er det vel verd å merke seg de tre albumene han ga ut for plateselskapet Warner Bros.
"Chip Taylor's last chance" fra 1973 er blitt stående som en hjørnestein.
Den ble fulgt av "Some of us" i 1974 og "This side of the big river" i 1975.
Sistnevnte er hans eneste besøk på amerikanske albumlister; en 36. plass på countrylisten.
Vurdert i etterkant inneholder den også flere levedyktige sanger enn "Last chance".
Ingen av platene var altså noen salgssuksess i sin tid, selv om magasinet "Rolling Stone" mente at "Last change" var en av årets beste plater.
I tillegg plukket Johnny Cash, Emmylou Harris, Anne Murray og George Strait sanger fra den.
Kanskje ikke så rart at Taylor gikk lei til slutt.
Andre gjorde det bra med låtene hans, men ikke han selv.
Hører du opptakene i dag, virker dette merkelig.
Samtidig er hans jordnære stil ikke så listevennlig at det gjør noe, hverken da eller nå.
I grunn er det bemerkelsesverdig hvor lite han egentlig har forandret seg på mer enn 40 år.
Han faller fort tilbake til snakkesynging, melodiene er sterke og omsorgen for samfunnets svake er til stede.
De tre Warner-platene gjenutgis nå som en remastret pakke på to cd-er pluss en dvd fra en konsert i Austin i 1973.
For noen av oss er det omtrent som om å få vite at julenissen finnes likevel.
Chip Taylor er så bra som du får dem, og de siste årene har han jobbet tett med norske musikere.
Han skrev "The darkest day" dagen etter tragedien på Utøya, og Paal Flaata, som var med å synge den, har sidne gitt ut et helt album med Taylor-sanger.
Selv om han har vært nærmest hyperaktig i studio de siste årene, er det ikke sikkert det kommer så mange flere album fra 77-åringen fra Yonkers.
Da er utgivelser som denne gull verd.
Skulle du først være retrocountryhjørnet, er det også verd å merke seg at man er i gang med nyutgivelser av gamle Lee Hazlewood-album.
Både "Forty" (1969), "The cowboy and the lady" (1969) og "Requiem for an almost lady" (1971) har i høst fått et ekstraspor hver.
Hazlewood døde 78 år gammel i 2006.
Han var kjent for samarbeidet med Nancy Sinatra, men har en omfattende katalog å grave i.
Gjør det.
Beste spor:
"Son of a rotten gambler", "Me as I am", "Early sunday morning", "Same ol' story", "John Tucker's on the wagon again", "My God be with you", "Sleepy eyes", "You're alright Charlie".
| 1 |
705671
|
Taylor Swift:Vil være slem pike
Lydbildet er riktig, men hun mangler troverdighet.
Taylor Swift:
"Reputation" (Big Machine Label Group/Universal)
Taylor Swift vinket endelig farvel til countrymusikken med forgjengeren og karrierehøydepunktet «1989» i 2014.
Allerede med «Red» i 2012 begynte ferden mot å bli en fullblods popstjerne.
Nå leverer 27-åringen sitt sjette studioalbum, og det er allerede ventet å slå årets salgsrekorder.
Lydbildet fanger tidsånden:
Pop møter hiphop og r&b, med tunge rytmer og små dryss av EDM-synther.
Swift dveler ved hevn, lyst og lengsel.
Begjær har erstattet den uskyldige forelskelsen.
Hun flyr sine playboys verden rundt og knuser hjerter, mens hun iscenesetter seg selv i sjøer av champagne og mørke barer.
Underveis ler hun hånlig av «dramaqueens» og refererer til sitt eget tilsmussede rykte.
Men en selvbevisst Swift klarer ikke bære imaget som en «bad girl», og hun makter ikke matche de som det nå er naturlig å sammenligne henne med.
Hun mangler råheten til Rhianna, inderligheten til Sia og sårbarheten til Lady Gaga.
Ei heller har hun stemmen til å bære de litt for megalomane låtene, hvor flere av dem oppleves daterte.
Har Max Martin passert middagshøyden som produsent?
«I did something bad» høres ut som en låt Britney Spears ville ha refusert på et av sine siste album.
«Look what you made me do» kunne med større hell gått på billigsalg til Fergie.
Her er lyspunkter, og de skinner når tempoet dras ned.
Høydepunktet «Delicate» lever opp til navnet med svevende synther og svaiende rytmer.
Nydelige «Dress» framstår som uanstrengt ærlig.
«Dancing with our hands tied» er forfriskende lett, mens flørtende «Gorgeous» gir plass til et hook som fester seg i hjernebarken.
Selve håndverket er solid, produksjonen låter akkurat så påkostet som den trolig er, men det hjelper lite når helheten oppleves gjennomkalkulert.
Som låtskriver er hun kløktig, men som artist og sanger er hun for meg helt middelmådig.
Det er også dette albumet.
Beste spor:
«Delicate», «Dress», «Gorgeous».
| 0 |
705672
|
BOK:Bak hver by står en kvinne
BOK:
Når det lokale og tidsbundne vider seg ut mot noe universelt
Lars Saabye Christensen:
Byens spor.
Roman.
442 sider.
Cappelen Damm.
Overskriften på denne anmeldelsen er et sitat fra den siste romanen til hyppig prisbelønte, allsidige, maurflittige Lars Saabye Christensen (f. 1953, debut 1976), en realistisk orientert tekst lansert som første del av en trilogi og et klassisk, oslobasert familie- og outsiderdrama lagt til de første etterkrigsåra, med en snublende, ung gutt i begivenhetenes sentrum og nøysomme, solidariske kvinner som historiens hverdagshelter, stikk i strid med oppfatningen til den blaserte maktpersonen som, i kjent mannssjåvinistisk stil, forkynner at «Kvinnene er nok best til privat bruk.»
Romanstrukturen i «Byens spor», med undertittelen «Ewald og Maj», virker enkel og godt gjennomført.
Etter en poetisk klingende, billedrik prolog som er lagt til året 1957, og som fører leseren gjennom navngitte deler av Oslo, byen en viss Jesper Kristoffersen er i ferd med å forlate, hopper den allvitende fortelleren tilbake i tid og beretter kronologisk om åra fra 1948 til 1951 med utgangspunktet i familien til Ewald og Maj Kristoffersen.
Men før fiksjonen begynner å rulle for alvor, siteres «Et kort resymé av første arbeidsår 1947», en nøktern, kursivert journaltekst ført i pennen av en representant for Norges Røde Kors.
Dette er en type «ready made»-liknende stoff som dukker opp i slutten av hvert kapittel utover i romanen, og skal være direkte inspirert av papirer forfatteren i sin tid fant etter sin avdøde mor.
Gjennom saklige referat fra medlems-, styre- og årsmøter illustreres den uselviske, nyttige innsatsen hardtarbeidende Røde Kors-kvinner la ned i et klassedelt etterkrigs-Norge med hjelpetrengende mennesker av mange slag.
Med mye varme og stor detaljrealisme, gjennom stadig nye scener og bilder, innfall og utfall, i spennet mellom livsmot og vemod, avdekkes familielivet til ekteparet Ewald og Maj, han ansatt i et reklamebyrå, hun heimeværende mor for Jesper, født 1941, og snart også for lillesøsteren Stine.
En avgjørende begivenhet i Majs liv inntreffer når hun påtar seg det ulønnede vervet som kasserer i «Fagerborg Avdeling av Oslo Krets av Norges Røde Kors».
At familien Kristoffersen bor i Kirkeveien 127, og at karakterene i boka beveger seg mellom Fagerborg og Frogner, Majorstua og Marienlyst, Bogstadveien og Bislet, Vigelandsparken og Valka, understreker at vi befinner oss i velkjent Saabye-land - riktignok med utflukter til steder i Oslo sentrum underveis.
En typisk Saabye-skikkelse er Jesper, sønnen i huset.
Han som begynner et år for seint på skolen, og som i likhet med andre hovedaktører i forfatterskapet oppviser fysisk-psykiske lyter:
Han faller, særlig om natta, han tisser mye, han er urolig.
Men legen sier at han er følsom, og lærer Tønne taler om en god gutt.
Midt blant mer jordnære skikkelser – særlig en pliktoppfyllende, kjærlig mor, en rappkjefta, litt fjern far, fru Vik, hjelpsom nabo og enke etter en veterinær, den døvhørte slaktersønnen Jostein – er Jesper bokas kunstnersjel.
Han er uhyre musikalsk og fascineres såpass av Erik Saties Gymnopédie nr. 1 – en melodi som i likhet med denne romanen kan knyttes til både «sirkuset og kirkegården» - at foreldrene kjøper piano og betaler spilletimer for sønnen hos den italienske pianisten Enzo Zanetti.
Der lærer han ikke bare hva det vil si å «reparere», men at han som musiker må sikte på å «bevege» heller enn å «imponere» - et kunstnerisk credo Lars Saabye Christensen selv åpenbart søker å leve opp til i denne boka om «skam og sødme», sårbarhet, skyld og savn, kjærlighet, fortielse, lengsel, løgn og latter, sjalusi, vennskap, ensomhet og død, mye av det som er genuint menneskelig, og derfor aldri vil gå av moten.
Selv om f.eks. romanen «Magnet» (2015) framstår som et rikere kunstverk enn «Byens spor», rommer også årets tekst emosjonelt trøkk og scener av ypperste karat - som når Maj og Jesper besøker Steen & Strøm, julemerker selges for Røde Kors, lærer Tønne slår og seinere havner på skolens tak, en slakter hevner seg på vegne av sin sønn, den urolige Maj undres på hvorfor Ewald verken lukter tobakk eller børst når han omsider kommer hjem fra byen.
Men vil du vite mer om «lakatarm», baren på Bristol, en snømann og rosiner, en matpakke som kastes, det å være tjukk og tynn, en stesønn som flykter og skriver brev, Cirkus Schumann, en skuespillerinne som begynner med Ibsen og slutter på Chat Noir, eller Henrik Sørensens gigantmaleri i Oslo Rådhus, ja, da må du lese «Byens spor».
LES FLERE BOKANMELDELSER:
| 1 |
705673
|
Herbarium for vår tid
POESI:
Dypt original, tradisjonsbasert samtidsmyte fra Rimbereid.
Øyvind Rimbereid:
«Lenis plassar.
Et dikt.»
Poesi. 95 sider.
Gyldendal.
”Eg” er en for tiden arbeidsløs elektriker på førti pluss og ytrer seg på Stavanger-dialekt.
”Leni” kunne mange språk, men ingen, ikke engang samboeren, visste hvor hun egentlig kom fra.
Sammen ventet de et barn, men så forsvant hun plutselig en morgen, spaserte ut av deres felles ensomme tosomhet og leilighet.
Men som hun senere sier da han omsider har sporet henne opp:
”Det … var ikke deg jeg ville forsvinne ifra.”
”Bare den som også har grepet til strengespillet i skyggeriket, kan gi oss den sanne, søkende lovprisning.” Dette, her litt fritt oversatt, skrev Rainer Maria Rilke i sine Sonetter til Orfevs og kunne stått som motto for Øyvind Rimbereids (1966, debut 1993) nye bok.
Den utspiller seg i det skyggeriket som sett gjennom hans klartseende poetisk-profetiske blikk er vår samtid og umiddelbare fremtid, men er diskré formidlet gjennom en myte som er så gammel at den allerede er blitt tidløs:
Sangeren/dikteren Orfevs som savner sin avdøde Evrydike så avgrunnsdypt at han går ned i skyggeriket for hente henne tilbake.
Vilkåret var at han ikke måtte snu seg for å se seg tilbake på veien opp til verden igjen, men han klarte ikke å holde seg og mistet henne dermed for alltid.
Myten forteller videre at Orfevs’ kunst var så mektig at selv dyre-, plante- og mineralriket ble artikulerte i respons til hans musikk.
Hans endelikt ble at en flokk overstadige bakkantinner (kvinnelige dyrkere av rusguden Dionysos) rev ham i fillebiter – godt at vår tids ”groupies” er noe mer tilbakeholdne.
Men det avrevne hodet fortsatte å synge mens det fulgte elven nedover mot havet.
Alle disse myteelementene er bevart, kreativt omformet og kamuflert i Rimbereids dypt originale samtidsdikt.
Også ideen om et ”kor” som en motstemme til det monologiske kan her være inspirert av gresk tradisjon, selv om det er paralleller i tidligere Rimbereid-bøker, ikke minst i «Jimmen» (2011).
Det var en velkjent Stavanger-gamp, og også nå gis det språk til det språkløse ved å la blomstene tale, enten de er rotfaste eller ikke:
Noen av oss, tyve tulipaner i en bøtte,
hørte ham også synge
da han stod midt i et kjøpesenter
og det var som om han stod
midt inni alle klokkeslett.
(…)
For han som har mistet henne
har til slutt bare sangen igjen,
selv om han ikke synger.
Blomstene har ikke bare stemme, men også øyne og ører og følger hovedpersonen med medlevelse.
De påstår at de ikke har hukommelse, og muligens er botanikk det verste de vet, men de kan tydeligvis sin Shakespeare:
og du vil sove, drømme
eller ikke engang drømme, bare
bort fra dette mørket
som ikke sier noe,
mørket som jo aldri sier noe
og som bare blir mørkere av lysstripen under døren
og som derfor får deg til å si
”idiot!”
Her moduleres det midtveis elegant over fra «Hamlet» til «Macbeth».
Mot slutten av boken forstummer blomsterkoret frivillig, av pietet, når de ser hvor veien vår går, mot nye jobbmuligheter i call-sentre, ”saksbehandlingsfeil” i ”systemet”, og algoritmer (analyser av våre vaner som i sin tur skal forme fremtiden).
Helt siden «Solaris korrigert» (2004), da hans geni slo ut i full blomst, har jeg vært fristet for hver ny diktutgivelse fra Rimbereid til å si at ”denne er det beste han har gjort”.
Det er slik alle sanne kunstnere liker å tenke om sitt siste arbeid, og det stemmer ikke alltid.
Men det er bare når de, som en stolt mor med nykuttet navlestreng, gang etter gang evner å formidle denne innadvendte begeistringen til sitt publikum de i sannhet kan sies å ha lykkes.
Det har Rimbereid gjort, på alltid nye måter.
Han er den tydeligste, mest interessante og vidtrekkende lyriske stemmen som synger her i landet akkurat nå.
| 1 |
705674
|
Fever Ray med en av årets beste plater
Fever Ray er tilbake, med leken mani og direkte begjær.
Fever Ray:
"Plunge" (Rabid)
Svenske Karin Dreijer, også kjent fra duoen The Knife, er hun endelig tilbake som Fever Ray.
Den selvtitulerte forgjengeren fra 2009 var både sart og skummel, og dreide seg mye rundt moderskapet.
«Plunge» er kinky og sulten, nervøs og frigjørende.
Albumet låter som tittelen:
Som det å kaste seg ut i noe.
Muligens farlig, sannsynligvis et adrenalinkick.
Faren for å drukne veies mot ekstasen i å være i fritt fall, mens en håper på en myk landing.
Jeg tolker «Plunge» som kjærlighetshistorier og fortellinger om begjær.
Kroppslig, grenseløst, med et skeivt fortegn.
En kvinne som synger om å ha lyst på en kvinne.
Det erklæres ekstatisk, men også tvilende, som i den dvelende «Feelings»:
She makes me feel dirty again, that old feeling of shame.
Hender flettes sammen, samtidig som neven heves til kamp, som i «A part of us».
Den strålende singelen «The moon and back» kiler med forventninger og usjenert lyst.
Brått tas vi med inn i «Red trails», hvor smerten og blodet tar plass.
En forvrengt fiolin leder oss gjennom låten, før «An itch» hamrer gjennom.
Noen andre enn meg som hører Depeche Mode her?
Fever Ray anno 2017 låter gjenkjennelig, men lydbildet tar også nye og vågale vendinger.
Som på det frenetiske høydepunktet «IDK about you».
Her har Dreijer hentet inn portugisiske Nídia, og sammen raser de av gårde i 150-og-noen BPM.
Tell me something sexy and I'll log off my whatever, innleder hun «This country» med.
Låten er spekket med parolevennlige sitater, heftig krydret med f-ordet blandet med politiske utbrudd om gratis abort og rent drikkevann.
Det hele ender med at hun identifiserer brikken i det store puslespillet, a little thing called love, i «Mama's hand».
«Plunge» er skeiv elektronisk popmusikk på kanten av det kommersielle, med en leken tiltrekningskraft på tvers av sjangre, men også med nok motstand.
Produksjonen er sylskarp.
En av årets beste plater.
Beste spor:
«IDK about you», «The moon and back».
| 1 |
705676
|
Shed Seven:Omtrent som før
Alt vender tilbake.
Britpopen også.
Shed Seven:
"Instant pleasure" (Infectious/Border)
Det er gått 16 år siden forrige album fra Shed Seven, og da hadde britpopen for lengst mistet grepet.
York-bandet befant seg aldri i samme divisjon som Oasis og Blur, men var inne på topp ti i England.
I 1996 hadde de til og med fem singler inne på topp 40, med "Going for gold" i spissen.
Shed Seven la opp i 2003, men solokarrieren til Rick Witter tok aldri av og fire år senere var de tilbake.
Comebackalbumet har tatt sin tid, og gamle fans har varmet opp stadionrockeren "Room in my house".
Nå kan de i tillegg synge med på Kinks-aktige "Victoria" (nei, ikke den samme) og svulstige "Invincible".
Eller tenne et lys til kraftballaden "It's not easy" og følelsesladde "Better days".
Shed Seven misbruker sjansen til en ny start, men kommer med en tidlig julegave til dem som har ventet på det samme, gamle.
Beste spor:
"Victoria".
| 0 |
705677
|
Baxter Dury:Finner seg selv
Et knust hjerte var det som skulle til.
Baxter Dury: "Prince of Tears" (PIAS/Border)
Er du sønn av mannen som sang "Sex & drugs & rock & roll", vil det være vanskelig å komme ut av skyggen.
15 år etter debuten har Baxter Dury heller ingen "Hit me with your rhythm stick" eller "Reasons to be cheerful, part 3" å vise til, men han har i det minste gitt ut fem album.
Stemmen minner om farens, og omsider omfavner han det.
Samtidig nevnes Serge Gainsbourg nå hyppigere enn Ian Dury (1942-2000) når det kommer til påvirkning.
Cohen også.
45-åringen snakkesynger på beste erkeengelske vis i låter preget av samlivsbrudd.
Kvinnekoringen setter prikken over i-en, og på "Porcelain" lar han Rose Elinor Dougall overta mikrofonen.
Tøft som bare det.
Dury gjør unna de ti kuttene på snaue halvtimen, på sin beste plate så langt.
Beste spor:
"Porcelain", "Mungo", "Almond milk", "Wanna", "Prince of tears".
| 1 |
705678
|
2084 - mektig om dyster framtid
Boualem Sansals «2084» utvider George Orwells forskutterte verden fra «1984».
Boualem Sansal: 2084 Verdens undergang.
Roman.
273 sider oversatt av Synneve Sundby.
Solum/Bokvennen.
Med «2084» skriver algeriske Boualem Sansal seg inn i en etterhvert lang tradisjon for dystopiske framtidsromaner.
Tittelen er en ærbødig hilsen til George Orwells (1903-50) snart sytti år gamle «1984», en umiddelbar klassiker da den kom og mestoversatte britiske roman.
Det som syntes som en nær og truende framtid for Orwell, er langt på vei vår hverdag nå - med «Store Bror» som hele tiden ser, spionerer og overvåker deg (ganske særlig elektronisk), og der «newspeak», nytale, daglig redigeres og sirkuleres som alternative facts og «fake news».
I Sansals imaginære land Abistan, oppkalt etter profeten Abi, gud Yölahs utsending på jord, et teokrati uten definert areal eller synlige grenser, styrt av prester og diffust fryktinngytende embetsmenn, assistert av et talløst angiverkorps av livredde landsmenn og bødler, har det kommet lenger enn hos Orwell:
I et samfunn uten historie, uten kunnskap om noen andre steder eller andre språk (fins de i det hele tatt; har de noensinne eksistert?), er innbyggerne konstant terrorisert av religionen og et uforutsigbart og vilkårlig juridisk system med hyppige eksekveringer av dødsdommer på offentlige stadioner.
Ettersom den franskskrivende Sansal er algirer (bøkene hans ble dessmer forbudt i Algerie i 2006), er det umulig ikke å lese «2084» som et angrep på ekstrem, totalitær, såkalt radikal islam.
Det er den nok også, men siktemålet er så bredt at det treffer enhver religion:
Når kunnskapsløsheten er total, er «det utrolige det eneste trolige».
«Den som tror er redd, og den som er redd tror blindt».
Og videre: «den perfekte troende formes av hykleri, ikke tro», som det heter i denne skildringen fra «enhetstankens imperium», i sum det heftigste angrep på enhver monopolistisk religion man godt kan tenke seg i skjønnlitterær form.
En av de aller siste rettferdige, det vil si undrende, nølende tvilerne i Abistan heter Ati.
Han har sett det meste, og sammen med en venn drar han til rikets utposter for å finne spor av en annen tid og virkelighet.
Han får det ikke lett, i en strålende roman med massive tekstsider.
Det gjør ikke leseren heller, som inniblant kan trenge en ordbok («fantasmagorisk», «ubikvitær», «polyvalent», «det infinitismales energi») på veien inn i denne mektige romanen, på Synneve Sundbys solide norsk.
| 1 |
705679
|
Spektakulær superheltaction og tynn suppe
FILM:
«Justice League» byr på masse action og ei syltynn historie.
Justice League
Sjanger:
Eventyr Fantasy Action.
Med:
Ben Affleck, Gal Gadot, Jason Momoa, Henry Cavill, Amy Adams, Ray Fisher, Ezra Miller, Jeremy Irons.
Regi: Zack Snyder.
Nasjonalitet: USA, 2017.
Lengde:
1 t.
51 min.
Aldersgrense 12 år.
Onde, dataanimerte Steppenwolf (Ciarán Hinds) vil øydelegga verda.
Får han tak i dei tre skjulte modersteinane og koplar dei saman, er det slutt.
Den mørke idealisten Bruce Wayne/Batman (Ben Affleck) prøver å få med seg eit knippe superheltar på å redda verda, nå når Supermann (Henry Cavill) dessverre er død.
Du kan gjetta korleis det går.
Der har du omtrent heile historia i første film i det som garantert blir ein ny superheltserie.
(«Justice League 2» er allereie annonsert.)
Skal du likevel klara å fylla nesten to timar med film, må du pøsa på med massevis av action - og ein del roligare sekvensar der du kombinerer alvor (verda går, trass alt, til helvete) med ein del comic reliefs («Kva er di superkraft, Batman?»
«Eg er rik.») og - sjølvsagt, me er jo i Amerika - ein del emogreier om å stå sterkare saman, om familie og samhold og sånt.
Teikneseriesjanger
«Justice League» føyer seg inn i den etter kvart lange, lange rekka av filmar basert på teikneserieuniverset til DC Comics eller Marvel.
Dermed har me sett det meste før, det skal noko til for å overraske - slik siste, mørke film om Wolverine, «Logan», gjorde - mens me stort sett veit kva me får:
Enkle (banale?) historier, tydelege kampar mellom dei gode og dei onde, forutseibart utkome, rikeleg med spesialeffektar.
Regissør Zack Snyder begynner å få god erfaring innanfor sjangeren, frå stilistiske og tøffe «300» (2006) via «Watchmen» (2009) til to Supermann-filmar i 2013 og 2016, der den siste, lett mørke «Batman vs Superman» enda med at Supermann døydde.
Det kan vera ein fordel å ha sett denne filmen, for referansane er mange.
Det kan nok også vera ein fordel å ha sett «Wonder Woman» (2017), for denne greske mirakelkvinna, flott spela av Gal Gadot, spelar også ei viktig rolle i «Justice League», som Batmans nye makker.
Saman får dei med seg nerden/humoristen Flash (Ezra Miller), den muskuløse Aquaman (Jason Momoa) og den motvillige Cyborg (Ray Fisher).
Dei gjer jobben sin, utan å vera minneverdige.
Men hey!
Dei spelar teikneseriefigurar.
Actionscenene kjem dundrande med korte mellomrom, faktisk så hyppig at dei kan gå litt over i kvarandre.
Dei er spektakulære og påkosta, omtrent som du kan forventa i 2017.
2017-kommentar?
Samtidig prøver gjerne det teikneseriebaserte filmuniverset å ta opp djupare problemstillingar og kommentera tida me lever i.
Så også «Justice League».
Med den ultimate superhelten og redningsmannen Supermann i grava, er verda i forfall.
Kvite, mannlege bøller går laus på butikken til ei uskuldig, hijabkledd kvinne.
Kaos, destruksjon og miljøkrise trugar.
Dei mørke kreftene er i frammarsj.
Verda treng sanning, heltar, håp og lys.
Som norske Sigrid syng så fint i åpningssekvensen, i sin coverversjon av Leonard Cohens «Everybody knows»:
Everybody knows that the war is over/Everybody knows the good guys lost.
I filmen blir verda redda frå undergangen av ein gjeng i fantasifulle kostyme, som kan fly, som har superkrefter og som tilsynelatande er usårlege.
I den verkelege verda må me nok setta vår lit til andre krefter, andre heltar, andre legionar av rettferdige.
| 0 |
705680
|
Borgen:Nytt galleri viser ambisjoner og optimisme
Nytt galleri viser en svært ambisiøs og optimistisk satsing på samtidskunstens marked.
BGE Contemporary Art Projects
Dette er en usedvanlig begivenhet i det stavangerske kunstliv: et splitter nytt privateid kunstgalleri, spesialbygd til dette formål.
BGE Contemporary Art Projects har 400 kvm utstillingsflate; det er høyt under taket her, med plass også for stor skulptur, og en liten skulpturhage er plassert like utenfor.
Dette er intet mindre enn en svært ambisiøs, og ikke minst optimistisk, satsing på samtidskunstens marked lokalt, nasjonalt og internasjonalt.
Arkitekturen, tegnet av Hans-Olav Hansen i Ramp AS, domineres av rene linjer, rene flater, hvite vegger.
Egentlig litt gammelmodig, siden dette er en typisk hvit kube, altså den modernistiske kunstens foretrukne revir.
Men det begynner å bli lenge siden det modernistiske renhetsidealet var rettesnoren; der er ikke mye ren modernistisk kunst igjen, som kan vises her.
Galleriet signaliserer gjennom denne arkitekturen en framtidig ganske tradisjonell utstillingsprofil.
Det er likevel ikke et rom hvor arkitekten er helt nøytral: han har tydelig, markant og dominerende plassert en stor trapp midt i salen.
Med sin masse, sine vinkler og sine skrålinjer bryter den inn i blikket ditt straks du snur deg i rommet.
Forretningsidéen er noe utradisjonell.
Lokale krefter står for bygging og drift av galleriet, mens Galleri Brandstrup i Oslo sørger for å kompensere for den manglende kunstfaglige ekspertisen i Stavanger – i innhold er det lett å betrakte dette visningsstedet som en filial av Oslo-galleriet.
Mørk grunntone
Åpningsutstillingen domineres av en dystopisk grunntone.
Danske Michael Kviums malerier er figurative, nærmest tegneserieaktige, og de bebos av menneskeskikkelser som alle virker mer eller mindre imbesile: de kan ikke fatte denne verden, de opplever at livet er en felle, men de forstår det ikke – de vet ikke bedre.
Dette er en tematikk og en motivtype Kvium har jobbet med i mange år, og han bringer ikke noe grunnleggende nytt inn i kunsten sin med denne utstillingen.
Motivene har fortsatt elementer jeg vil karakterisere som groteske og bisarre, men nå er de mer neddmpet enn tidligere, mer innestengte, kunne jeg si, i en stille desperasjon.
Derfor er Kviums motiver mer aktuelle enn noensinne, for de er malt i en desperasjon over en verden som er i ferd med å rakne, som synes å tilintetgjøre seg selv.
Alle idiotene i disse maleriene gjør utstillingen til en dårekiste.
Og denne dårekisten fylles stadig opp, ikke bare i galleriet, men også i den virkelige verden.
Nevnte jeg den amerikanske presidenten?
Den russiske?
Uroen i Catalonia, hvor de ansvarlige politikerne nå flykter fra kaoset?
Der finnes nok av kandidater til å fylle stadig nye sentrale posisjoner i denne dårekisten.
Skyggespill
I disse maleriene uttrykker Kvium en opplevelse av at ingen utvei finnes, eller at menneskene i hvert fall har store problemer med å finne den.
Et par av maleriene er hjørnebilder, montert sammen på to vegger; de viser skikkelser som er trengt inn i et hjørne, ja, kanskje har de malt seg selv inn i dette hjørnet.
Og i dette hjørnet foregår det et skyggespill, hvor mennesket ikke makter å finne ut av forholdet mellom sin egen skygge, skyggene av gjenstander fra verden der ute, og den malte illusjon.
Det vi ser er en ytterst dystopisk versjon av Platons hulelignelse.
Jeg tolker Kviums utstilling som et smertefullt pasjonsspill, hvor mennesket går fra stasjon til stasjon, ute av stand til å riste denne verdens lidelse av seg, ute av stand til å frigjøre seg fra sitt eget fengsel.
Det er sorgen over et grunnleggende meningstap i livet og i verden som utspiller seg her – og en galgenhumoristisk latter, desperat og sår på samme tid.
Kviums kunst er fylt med ubehaget i kulturen, og eksistensens vilkår, nå nedfelt i bilder som ikke minst sier at dårskapens pris er den evige uvitenhet, og den evige handlingslammelse.
Dårekisten fylles.
| 1 |
705681
|
Prisverdig:Can`t by me love, eller?
Sterk svensk kandidat til Nordisk Råds litteraturpris.
Therese Bohman:
Den andre kvinnen.
Oversatt fra svensk av Monica Aasprong.
174 sider.
Cappelen Damm.
”En pen fyr med mye penger, som på en passiv-aggressiv og mild overbærende måte er bevisst på urettferdigheter og maktstrukturer og kan forelese for henne om dem samtidig som han er ydmyk overfor sine egne privilegier som hvit hetroseksuell middelklassemann”.
Slik beskriver hovedpersonen i Therese Bohmans nyeste roman «Den andre kvinnen» kjæresten til ei venninne.
Beskrivelsen er nådeløs i viser hvordan romanen tematiserer kjønn og klasse.
På overflaten er ”Den andre kvinnen” et trekantdrama.
Hovedpersonen, en kvinne i 20-åra, jobber i en sykehuskantine i en mindre by i Sverige.
Bøyd over oppvasken blir hun forelsket i overlegen Carl Malmberg, en mann som har alt hun ikke har: lang utdannelse, solid statusjobb, kone og tre barn.
Selv har hun noen studiepoeng i litteratur, en forfatterdrøm og en venninne hun liker sånn passe godt.
Selve historien er en ”tale as old as time”, men Bohman viser politikken i det lille livet.
For selv om hovedpersonen har det helt fint, hun har vokst opp i en trygg familie med mat på bordet og lider ingen nød, er det markant forskjell på han og henne.
Der overlegen omgir seg med kultur, har full bokhylle, dyre vinglass, klær som passer å gå i på vernissage, har hun en liten leilighet og knapt penger til vin.
”Det fins en arbeiderklasse som lever ordnede liv med små midler, arbeider og gjør opp for seg, er hel og ren og veloppdragen, men underdaning i forhold til alt som oppfattes som autoriteter: leger, lærere, myndigheter, til og med servitører (…)”, sier hovedpersonen et sted.
Og klassetilhørigheten befester seg tydelig i denne underdanigheten.
Når nettet etter hvert snører seg sammen rundt den ulovlige romansen blir det imidlertid spørsmål om ikke alt har en pris.
Kan egentlig alle ta seg råd til å ha en moral?
”Den andre kvinnen” er en av Sveriges nominterte bøker til Nordisk Råds litteraturpris, og det er en sterk kandidat.
Denne romanen har alt: en page-turner med intrikat kjærlighetshistorie og grunnleggende, politiske spørsmål.
| 1 |
705682
|
Skullerud:− Jeg er bare så utrolig skuffet
Bronsemedaljen forsvant i sluttminuttene for Strømsgodset.
AALESUND
- STRØMSGODSET 4–3
I det 88. minuttet headet Marcus Pedersen inn 3-2-ledelse for Strømsgodset mot AaFK.
Og med uavgjort i kampen mellom Molde og Sarpsborg 08 innebar det at bronsemedaljen var klar for å bli med hjem til Drammen.
Men alt ble snudd på hodet i løpet av to minutter.
− Fikk ikke byttet
−
Vi måtte gamble, og sende mange mann i angrep da vi havnet under 1-2.
Det betalte seg.
Men vi fikk aldri byttet og omgruppert oss igjen da vi gikk opp til 3-2.
Det var rett og slett ikke stopp i spillet til å kunne gjøre endringene.
Vi skulle sette på en ekstra midtstopper i sluttminuttene, sa en tydelig preget Tor Ole Skullerud etter kampen.
Strømsgodset-treneren måtte dermed se bronsen forsvinne – istedenfor å sikre seieren.
Først utlignet Mostafa Abdellaoue til 3-3 med sin andre scoring for dagen bare to minutter etter at Pedersen scoret.
− Med 3-3 var vi nødt til å gamble igjen, og vi sendte igjen flere spillere opp i angrep, sier Skullerud.
Men denne gangen betalte ikke gamblingen seg.
Begge ble tapere
To minutter etter utligningen scoret Abdellaoue sitt tredje mål for kvelden.
Dermed endte det med 3-4-tap for drammenserne – i en kamp som var både underholdende, sjanserik og dramatisk.
Begge lag hadde mye å spille for.
Strømsgodset for bronsemedalje – AaFK for å berge plassen i eliteserien.
Men dette var en kamp der det ikke ble noen vinnere.
AaFK rykker ned, mens Strømsgodset står igjen med den sure fjerdeplassen.
Seierrekken stoppet på åtte kamper – og kun noen snublesteg de fem siste minuttene av sesongen siste kamp ødela den niende seieren på rad.
Som hadde gitt bronse.
−
Jeg er bare så utrolig skuffet akkurat nå.
Jeg føler at vi ikke står igjen med noen ting, sier Skullerud.
| 0 |
705683
|
I sikksakk mot ein ny orden
SAKPROSA:
Ei personleg historie om menneska som skapte eit globalt økonomisk system.
Maria Berg Reinertsen:
Reisen til Bretton Woods.
222 sider.
Cappelen Damm.
17. juni 1944 la passasjerskipet «Queen Mary» ut frå hamnebyen Gourock utanfor Glasgow med kurs for New York.
Det svære fartøyet var dekt av grå kamuflasjefarge og gjekk i sikksakk for å forvirra tyske ubåtar.
Om bord var allierte soldatar og tyske krigsfangar, forutan ei gruppe økonomar og embetsmenn på veg til Bretton Woods i New Hampshire for å skapa ein ny økonomisk verdsorden.
I spissen for utsendingane stod John Maynard Keynes, på den tid rekna som den fremste økonomen i verda.
Han var mannen som i 1919 hadde åtvara om at den harde behandlinga av Tyskland i krigsoppgjeret kunne føra til ny krig, og som på 1930-talet hadde hevda at aktiv statleg styring og pengebruk var nødvendig for å hindra krise og konflikt.
I 1944 stod han fram som profetisk.
Tida var inne til nye og annleis grep.
Saman med Keynes reiste eit kobbel britiske økonomar og byråkratar med høgst ulike interesser dei skulle passa på.
I tillegg var ei rekkje av dei allierte landa representerte.
Norge stilte med økonomiprofessor, historikar og romanforfattar Wilhelm Keilhau, ein eigenrådig person som ikkje alltid tok det så nøye med å følgja instruksane sine.
System for stabilitet
Vel framme konstruerte dei Bretton Woods-systemet, som skapte grunnlag for ei rask gjenoppbygging og vekst i verdsøkonomien i 25 år etter krigen.
Vekslingskursane var faste.
I skulebøkene mine på 1960-talet stod det at pundet var verd 20 kroner og dollaren 7,14.
Ein verdsbank og eit internasjonalt pengefond vart oppretta for å sikra nødvendige lån til land som trong det.
I førarsetet sat det ny-allmektige USA.
Det er menneska bak dette systemet Maria Berg Reinertsen, økonomijournalist i Morgenbladet, skildrar i boka «Reisen til Bretton Woods».
Kven var dei, kva tenkte dei?
Som så ofte i internasjonalt samarbeid vart resultatet til i skjeringspunktet mellom stortenkte visjonar og småskorne særinteresser.
Når ein les Reinertsens framstilling av dei forvirrande og sprikande diskusjonane på «Queen Mary», der Keynes av ein deltakar fekk attesten «verdas verste møteleiar», er det forunderleg at systemet heldt så lenge som det gjorde.
Først i 1971, under press for å finansiera Vietnam-krigen, gjekk president Nixon bort frå gullstandarden og dermed dei faste valutakursane.
Så kom Thatcher og Reagans tid, der Verdsbanken og Pengefondet vart brekkstenger for nyliberale reformer.
Ville du ha pengar, måtte du privatisera og la marknaden styra.
Den nye «Washington-konsensusen» var ikkje akkurat slik gamle Keynes hadde tenkt det.
Finanskrise og sexstatistikk
Som «Queen Mary» går også Maria Berg Reinertsen i sikksakk.
Ho hoppar fram og tilbake i tid og rom, og dreg linjer frå førkrigsøkonomien til våre dagars finanskrise og Hellas-krise.
Framstillinga er krydra med anekdotar og karakteristikkar i nådelaus britisk stil, digresjonar og eigenopplevde apropos frå dagleglivet.
Det store kjeldematerialet viste seg også å skjula pikante detaljar som Keynes’ private sexstatistikk.
Økonomen var tydelegvis økonom til penisspissen.
Fleire gonger under lesinga tenkte eg at her rotar forfattaren seg inn i eit villnis ho ikkje finn vegen ut av.
Men ho dukkar opp att kvar gong, og firaren på terningen blir igjen til ein femmar.
Enkel lesnad kan forteljinga om ein internasjonal samfunnsøkonomisk avtaleprosess aldri bli, men Maria Berg Reinertsen gjer ein imponerande jobb for folkeopplysning og historisk innsikt.
At ho oppgir fødselsåret til John Maynard Keynes til 1833 i staden for 1883, og konsekvent omtalar Stefan Zweig som Schweig, vel eg å gi forlaget minst halve skulda for.
| 1 |
705684
|
En av årets aller beste filmer
En mer absurd-morsom, forstyrrende, skrekkelig, velspilt og velregissert film enn dette moralsk tankevekkende hevndramaet?
Nei.
The Killing of a Sacred Deer
Sjanger: Grøsser/drama.
Nasjonalitet: USA 2017.
Regi:
Yorgos Lanthimos.
Manus:
Efthymis Filippou og Yorgos Lanthimos.
Skuespillere: Nicole Kidman, Colin Farrell, Barry Keoghan, Alicia Silverstone.
Lengde:
2 timer 1 min. Aldersgrense: 15 år.
For en imponerende filmskaper Yorgos Lanthimos er!
Den greskfødte 44-åringen har tidligere fjetret med absurd originalitet i «Dogtooth» (2009) og «The Lobster» (2015).
Med «The Killing of a sacred deer» viser han fram sin distinkte kunstnersignatur med en bisarr thriller full av absurd, nattsvart humor og makabre overraskelser.
Dette er et psykologisk spill du aldri kommer til å glemme at du har sett.
Tilsynelatende:
Stephen Murphy (Colin Farrell) er en fremgangsrik hjertekirurg som har alt.
Hans dyktige og vakre legekone Anna (Nicole Kidman) er ekstremt forståelsesfull, stiller velvillig opp på de snodigste doktorleker.
Datteren Kim og sønnen Bob er mønsterunger: talentfulle og veloppdragne.
Hjemmet, hagen og fasaden er perfekt.
I tillegg deler Stephen av sin godhet og tid ved å ta den unge, farløse tenåringsgutten Martin (Barry Keoghan) inn i familiefolden.
Og Martin er veldig takknemlig for både tiden og gavene han får.
Så blir det litt mye Martin.
Han slanger seg krevende inn i Stephens liv, både på jobb og privat.
Men det er vanskelig å avvise den som har det vanskelig.
Gradvis blir Stephens perfekte liv fylt med ubehag og vonde dilemmaer.
Og enda verre blir det når begge barna hans blir rammet av en mystisk lammelse som verken lar seg forklare eller behandle.
Umenneskelig valg
Snedig og kalkulert snører en vanvittig felle sammen rundt Stephen og hans perfekte besteborgerfamilie.
Sakte går det opp for oss hvorfor alt det vonde skjer, men ikke hvordan.
Og til slutt må Stephen ta et helt umenneskelig valg for å redde restene.
Så kan vi publikummere sitte der med klump og hjerte i halsen og tenke grundig over hva rettferdighet og hevn egentlig er.
Filmtittelen er lånt fra den greske mytologien og historien om kong Agamemnon, som ofret en av døtrene sine for å lykkes i krigen mot trojanerne.
Tematikken er kanskje lånt, men ellers framstår Lanthimos’ film som ytterst uforutsigbar og original.
Alle bestanddelene et utsøkte, fra hovedrolleinnehaverne Farrell og Kidmans fantastiske spill, til den sensasjonelt sterke innsatsen fra unge Barry Keoghan som den gåtefulle Martin.
Se opp for denne særegne fyren, som også hadde en rolle i «Dunkirk».
Lydeffekter, musikk og kameraføring bidrar effektivt til den beklemmende følelsen av uhygge som gjennomsyrer filmen.
Det samme gjør dialogen: utstudert stiv og minimalistisk, monotont og teatralsk avlevert.
Det er sjelden å se en regissør sette et så velfungerende og markant avtrykk på formen.
Manuset er gull
Og så er det i innholdet det virkelige gullet ligger.
Den absurde og overrumplende kontrasten mellom det stive og formelle og det nesten tyrannisk intime.
Og det er her den beksvarte, lattervekkende humoren ligger: sosiale situasjoner som er så absurde at ingen noensinne har lært hvordan en skal forholde seg til dem.
«The Killng of a sacred deer» vant prisen for beste manus i Un certain regard-programmet i Cannes i mai.
Og før prissesongen er over for 2017-filmene, bør denne grusomme, strålende filmen være overdrysset med både skuespiller- og reginominasjoner.
Og aller helst noen statuetter også.
| 1 |
705685
|
Film:Formelpreget spionthriller
«American Assassin» er en nyanseløs versjon av den gamle historien om de onde mot de gode.
American Assassin Sjanger: Action / Thriller Skuespillere:
Taylor Kitsch, Dylan O'Brien, Scott Adkins Regi:
Michael Cuesta USA, 2017 Lengde:
1 t. 51 min.
Aldersgrense:
15 år
Man skal ha sett usedvanlig lite film i samme sjanger som «American Assassin» for ikke å forutse hva som vil skje i neste scene hele filmen igjennom.
Det gjør den ikke nødvendigvis dårlig, men den formeltro oppbyggingen gjør at man fort får følelsen av å ha sett akkurat samme film mange, mange ganger før.
Dylan O’Brien spiller en ung og i utgangspunktet lykkelig mann som opplever at islamistiske terrorister tar livet av den vakre kvinnen han akkurat har fridd til.
Han blir så usedvanlig konstruktiv i sin iver etter hevn, og infiltrerer et internasjonalt terrornettverk for å ta livet av de skyldige.
Litt motvillig blir han vervet som hemmelig agent på oppdrag av amerikanske myndigheter, og mentoren hans blir den minst like motvillige Stan Hurley (Michael Keaton).
Sammen med en gjeng andre hardbarkede, alvorlige menn tar de rollen som Team America, i en historie som ikke engang prøver å late som om det finnes gråsoner mellom svart og hvitt.
Så raser de rundt i ulike storbyer i Europa på jakt etter en av Hurleys forhenværende protegéer, som åpenbart har blitt såpass stormannsgal at han er i ferd med å bygge en atombombe.
Filmen byr på rikelig med gode og til dels spektakulære actionscener.
De ulike involverte får briljere med sitt heltemot, sin snarrådighet og ikke minst evnene til å bryte reglene når det er nødvendig, med alle de forutsigbare kranglene sånt medfører.
Det er underholdende nok om man liker sånt, og ofte ganske stilig laget, spesielt i de avsluttende scenene.
Men forvent ingen nye innsikter eller overraskelser.
Karakterene er kanskje dumdristige i sine valg, men manusforfatteren er deres rake motsetning.
| 0 |
705686
|
Blant distriktets beste biffer
Saken er biff, hvis det er grillet oksekjøtt du vil ha:
Hereford and Friends i Flintergata på Sandnes er kanskje Stavanger-regionens beste steakhouse for tiden.
En nydelig, karamellisert overflate.
Lukten av grill, av røyk.
En perfekt tekstur på kjøttet som har fått hvile lenge nok, men som er vidunderlig varmebehandlet.
Råvarer fra øverste hylle.
Det blir ikke bedre enn det.
Jeg har spist på noen av de mest berømte steakhousene i Chicago, og fått kobebiff i mange varianter i Japan.
Jeg må med skam melde at tennene mine har sklidd gjennom noen av verdens antatt beste biffer.
Kjøttstykkene de serverer i Flintergata gjør ikke skam på noe.
Og så er det en herlig, ambisiøs satsing.
Lokalene er store og har plass til mange gjester.
Luftige og moderne, med lyst treverk i golv, tak og vegger, samt lyst skinn.
Åpne løsninger og store vinduer binder ute- og inneområder sammen og bidrar til et parisisk, snarere enn amerikansk inntrykk, noe som understrekes av flaskene som møter gjesten allerede i inngangspartiet.
Her er det den gamle verden som rår grunnen, og den er jo paradoksalt nok mer moderne enn den nye.
Kjøttfest
Mesterkokk Gunnar Hvarnes som vi kjenner fra Bocuse d’or og tidligere fra Spiseriet i Konserthuset i Bjergsted er involvert her, og hvis elegante touch setter sitt preg på menyen.
Hereford and Friends makter å være folkelig og elevert på én og samme tid.
Menyen er som en festival til kjøttets pris.
Du kan få vegetarmat forresten, hvis du har den skavanken.
Fisk også, men først og fremst går du her for kjøttets del.
For biffens del, selv om det står både kylling, lammecarré og spare ribs på menyen.
Det er ingen store overraskelser her.
Ingen retter som et kreativt kjøkken bruker til å blåse bakoversveis på gjestene med.
Hvilket er én av forskjellene på et steakhouse og en fine-dining-restaurant, men det er også en begrensning stedets kjøkken dermed legger på seg selv og som også skaper trygge rammer å operere innenfor.
Javisst er dette storbyens beste steakhouse etter min mening, men det er altså et steakhouse.
Velhengt
Jeg hadde Gullbiff - dry aged entrecôte - med sellerirotpuré, løk, bearnaise og franske poteter, mens ledsagersken gikk for Entrecôte - kjøkkensjefens favoritt - med peppersaus, bakt potet og soppstuing.
Til dette hadde vi en ung Barbera d’Alba fra Pertinace i Piemonte som byr på et lastebillass med mørke bær:
Bjørnebær og konsentrerte moreller med kirsebærstein og anis i avslutningen som snerper og krever godt med vann innen rekkevidde.
Et godt valg fra vår servitørs side.
En vin som står godt til biff med bearnaise og som med hell kan serveres til kalv også, men som kanskje slet med å skjære gjennom peppersausen.
Begge entrecôtestykkene var møre og fine.
Velskårne stykker og med tydelig preg av tørrmodning for gullbiffens del.
Mine franske poteter var perfekte.
Helsprø utenpå, men sarte og myke som en poets sinn på innsiden.
Puffede og velsaltede.
Ledsagerskens bakte potet kom med hvitløkssmør og var først og fremst en helt ordinær bakt potet.
Alt det andre
På sausefronten fremsto bearnaisen som fluffy og fin med glatt overflate og fin stofflighet, mens peppersausen først og fremst var godt balansert.
Vi kunne gått inn i kontorommet og hentet fram den store trommen, slått på den og bestilt kobebiff, men det får være til en annen gang.
Hereford and Friends har en imponerende biffmeny og en liten, men meget god vinliste som står veldig godt til rettene på menyen.
Før biffene hadde vi henholdsvis løyrom og blini på den ene siden av bordet og klassisk rekecocktail på den andre.
Rekene var ferske, håndskrelte og kjempegode, mens bliniene med løyrom var absolutt perfekte med nydelig rogn og akkurat nok løk til at det ga det lille stinget som løftet retten.
Til dessert gikk vi for panacotta og crème brûlée.
Helt greie søte punktum, men det er ikke disse vi kommer til å huske.
Regningen kom på godt og vel 2000 kroner for tre retter med vin til to av dem og kaffe til desserten.
Det synes jeg gir god valuta for pengene.
For den som ikke bor i sentrale Sandnes, gir likevel en tur til Hereford and Friends god valuta for pengene.
| 1 |
705688
|
Bjerga på glattisen
HUMOR:
Bjergas koselige kompishistorier har ikkje arenaformat.
Bjerga
On Ice
Stand up-show med Rune Bjerga.
Oppvarming:
Sven Rusdal, Roar Brekke, Torolf Engebretsen, André Ulveseter.
Stad:
DnB Arena.
Format: 1 time, 15 minutt.
Publikum:
Fullt.
Då Aftenbladet for nokre år sidan ba Rune Bjerga oppgi livsmottoet sitt, svarte han «Den som intet våger, intet vinner.»
Og det skal han ha:
40-årskriseideen hans om å leiga heile DnB Arena - som den første norske komikaren nokon sinne - var skikkelig vågelig.
Og Bjerga vann.
Å selja ut 4500 billettar til «Bjerga on Ice» er rett og slett ein prestasjon - som nok også bidreg til at Bjerga har råd til ganske fine julepresangar i år.
Elitedivisjonen?
På eitt vis plasserer Bjerga seg i same divisjon som internasjonale stand up-gigantar som Michael McIntyre og Chris Rock når han sel ut DnB Arena.
Men når han tar steget opp i dette storformatet, må han også finna seg i å bli samanlikna med andre komikarar i den absolutte elitedivisjonen.
Og då lever dessverre ikkje Bjergas lørdagsshow heilt opp til denne høge standarden og toppkarakteren eg gav Michael McIntyre første gong DnB Arena husa stand up.
Kva skal til for at eit stand up-show skal fungera bra?
For å sitera ein kjent komikar frå Tjensvoll, altså Bjerga, frå 2013:
«Du må ha gode tekster, du må ha flyt og du må ha variasjon.
Det er forskjell på å være litt løyen i 15 minutter i kantina på jobb og å holde det gående i 75 minutter.»
Tekstar, flyt og variasjon, altså.
Tekstane
La oss starta med det første, og viktigaste: tekstane.
Bjerga snakkar, som så uendeleg mange andre stand up-komikarar, helst om det nære.
Han er innom sitt barndoms Tjensvoll i fleire rundar, mimrar om barndommen, kompisar, herjar litt med svigerfamilien, fortel om jobbar han har vore på.
Eigentleg er det god gammaldags historieforteljing Bjerga driv på med.
Litt av den typen kompisar gjer på puben eller kolleger gjer rundt lønsjbordet.
Om at det er slitsomt å ha barneselskap.
Om den gongen kompisane spionerte på jentene i dusjen.
Det er godslige, godmodige historier, ofte godt fortalt, som kan få publikum til å humra og smila gjenkjennande.
Men det blir veldig kvardagsleg, materialet manglar originaliteten, overraskingane, brodden eller det lille ekstra som hevar stoffet til å bli noko meir enn trivelege kompishistorier.
Mange rundt meg lo då Bjerga viste lysbilete av skjell med fiskeboller og erter eller aspikk, for å visa kva svigermor ein gong hadde servert.
Men det er ikkje humor i verdsklasse.
Somme av historiene blir også for lange og omstendelege, som historia om grine-Morten.
Og ikkje minst blir det for langt og slapt når Bjerga står og les frå ein bunke A-4-ark og siterer stavefeil i diverse nettrollinnlegg i norske aviser.
Flyten
Så var det flyten.
Der er Bjerga god.
Han tek seg tid når det trengs, men leverer jamt og trutt og med fin framdrift.
Han har ein musikalitet for dei små pausane som trengs, er god på det som er eit must for ein stand up-komikar: timing.
Bjerga var i forkant spent på om han ville få til pausane og lufta som skal til for at poenga skal få siga inn hos 4500 i ein ishockeyhall.
Men publikum var stort sett velvillig og feststemt og klare for å le denne kvelden.
Så var det variasjonen.
Den var det mindre av.
Bjerga er veldig god på imitasjonar og dialektar, og noko av det som fungerer best, er når han illuderer karakterar på ein stavangersk sjukeheim med stemme og kropp, når han siterer ein jærbu frå Vigrestad, tatlar på haugesundsk eller snakkar ubegripelig Valle-mål.
Men Ole Lukkøye eller Sally-imitasjonane er altså ikkje med i dette showet, det er bare Bjerga og ein mikrofon - og cirka åtte lysbilete.
Dermed er både det visuelle og tonen i showet veldig nakent og relativt monotont.
Det kunne kanskje vore ein idé å bringa inn eitt eller anna element eller brot i showet for å skapa meir variasjon.
På engelsk finst det eit uttrykk som heiter «You can´t argue with success», altså at det er umulig å krangla med ein suksess.
Bjergas idé om å fylla
DnB Arena blei ein udiskutabel publikumssuksess, og mange koste seg denne kvelden hustrige novemberkvelden.
Men det går an å krangla på om Bjerga held McIntyre-nivå heilt ennå.
| 0 |
705692
|
Jordnært og kompetent
Eg & Du på Eiganesveien lager god, ærlig mat av glimrende, lokale råvarer.
Noen ganger trenger man ikke mer enn det.
I begynnelsen av september flyttet et nytt serveringssted inn i lokalene som tidligere huset Matmagasinet, kafeen som nå holder til i Hermetikklaboratoriet.
På nettsiden sin røper eierne av Eg &
Du i Eiganesveien 1 at de har laget den restauranten de selv har drømt om å gå på.
Det kan se ut til at en del andre har hatt den samme drømmen, for restauranten var fullsatt den ettermiddagen vi stakk innom.
Nå skal det riktignok ikke så mye til, for lokalet er ikke akkurat det største i byen, men vår hyggelig servitør kunne melde om jevnt godt belegg helt fra oppstarten.
Det er hyggelig at folk kjenner sin besøkelsestid når noen velger å satse litt utenfor sentrumskjernen.
Teamet bak Eg&Du har bakgrunn fra Sjøhuset Skagen, fra tiden før restauranten fikk nye eiere.
De har videreført et knippe signaturretter derfra, men stedet er på ingen måte et mimrekonsept om svunne tider.
I stedet har man våget å satse på en meny preget av tradisjonelle retter, men med enkelte sprell.
Godt håndverk
Mange av rettene på den forholdsvis korte menyen finner du på en lang rekke andre restauranter også.
Når det likevel er verd å ta turen opp til den lille restauranten i Eiganesveien, skyldes det at kjøkkenet får de nær sagt dagligdagse rettene til å skinne, ved hjelp av like deler førsteklasses råvarer og kokkekompetanse.
Les flere restaurantanmeldelser her.
Vi besøkte restauranten en søndag, hvor det viste seg at den faste menyen var byttet ut med en kortere dagsmeny med litt andre retter.
Vi fikk hver vår kortreiste flaskeøl fra Hillevåg mens vi studerte menyen, som besto av fiskesuppe, burger, kveite, samt en toretter bestående av entrecôte eller juletallerken og to klassiske desserter, svært behagelig priset til 295 kroner.
Fiskesuppen var egentlig en hovedrett, men det gikk fint an å få den i forrettporsjoner.
Suppen var slik vi husker den fra Skagen, bare enda litt bedre: kremet, smakfull og akkurat passe salt, servert med dillolje, biter av fersk fisk, ferske reker og blåskjell, samt godt ristet brød og pisket smør ved siden av.
Kortreiste råvarer
Medspiseren valgte kveite fra Hjelmeland til hovedrett, en lett og god rett servert med crudité av eple og rettich, ristet rugbrød, sitron og sauterte grønnsaker.
Fisken flaket seg perfekt og var saftig og smakfull.
Undertegnede klarte ikke å motstå fristelsen til å tjuvstarte på julen og bestilte juletallerken med ribbe, pinnekjøtt, medisterkaker, medisterpølse og diverse tilbehør.
Dette er ingen lett rett å få perfekt, skal man dømme ut fra de mange middelmådige opplevelsene vi har hatt på ulike restauranter i førjulstiden i tidligere år.
Spesielt derfor er det så kjekt når noen briljerer slik som dette.
Ribben var perfekt, med sprø svor, saftig, smaksrikt kjøtt og fin fettmarmorering.
Potetene var små og søte, pinnekjøttet var mørt og godt, og julepølsene var ifølge servitøren kjøpt inn fra A. Idsøe, etter at restauranten hadde prøvd ut ulike leverandører.
Denne oppmerksomheten for detaljene er det som skiller de gode fra de helt greie.
Eg&Du bruker gjennomgående lokale kvalitetsprodusenter og det merkes.
Godt kjøp
Det var utsolgt for dronning Maud-fromasj da det var vår tur til å bestille dessert, men kjøkkenet hadde heldigvis litt forskjellig annet på lur.
Dermed ble det 80-tallsklassikeren varme bjørnebær med is og eggelikør, en rett som ga undertegnede gode barndomsminner fra familiemiddager på Skagen for forholdsvis lenge siden.
Medspiseren gikk for klassikeren riskrem med rød saus, og var fornøyd med sin rause porsjon.
Drikkekartet på Eg&Du er ganske kort, men godt, og prisene er edruelige.
Man kan i det hele tatt både spise og drikke riktig godt uten at det koster skjorta her.
To ganger tre retter, tre flaskeøl og ett glass vin kom på 1175 kroner.
Og da var vi så mette at det bare var å havarere på sofaen da vi kom hjem.
Innbyggerne på Vestre
Platå skal være glade for at de har fått en så god bydelsrestaurant, og andre kan også med fordel ta turen opp til Eiganesveien for et hyggelig og jordnært måltid.
| 1 |
705693
|
BOK:Med blikk for det gåtefulle
BOK:
Komplekse portretter av mennesker som stryker til eksamen i lykke.
Kristin Hoffmann:
Arkitektens blindsone.
Noveller.
130 sider.
Wigestrand.
Stavangerforfatteren Kristin Hoffmann (f. 1970, debut 2011) skriver ikke bare treffsikre leserinnlegg i Aftenbladet, bl.a. om den boligpolitiske dobbeltmoralen til visse høyrepamper med bosted Madla, hun er også stilsikker novellist av det ambisiøse, genuine slaget.
Heller enn å skape flat, moteriktig «virkelighetsdiktning» skriver hun passe krevende, oftest overrumplende fiksjonsfortellinger som antyder og spiller på det usagte, gir rom for tvetydighetene i våre liv og dras mot kroppslig og sjelelig smerte, ensomhet, ulmende ubehag, emosjonell ambivalens, uinnfridd lengsel, frykt som presser på, katastrofer som rammer – alt det truende og gåtefulle som ikke lar seg kontrollere eller forklare fullt ut, og som derfor er diktningens viktigste anliggende.
Dette understreker også «Arkitektens blindsone», forfatterens tredje bok.
Den består av åtte tekster, utformet i psykologisk-realistisk stil og mellom åtte og tjuetre sider lange.
Fire holdes i jeg-form, i de øvrige ligger synsvinkelen hos aldrende, mannlige hovedkarakterer.
Målet er – som baksideteksten på bokomslaget slår fast – å fordype seg i personenes «indre liv» samt å utforske «ulike outsiderposisjoner og grunnleggende eksistensielle spørsmål».
Allerede i åpningsnovellen «Godt gjemt» møter man en mann som tilskyndet av visse plager oppsøker lege og avleverer en løgn, uten å bli kvitt den kroppslige smerten og dødsangsten som synes å farge underbevisstheten hans.
Pillene han mottar, hjelper lite.
Sannheten som søkes, nekter å innfinne seg og forblir usynlig.
Ellers åpner teksten in medias res, midt i en scene, med en replikk, og har en åpen, illevarslende slutt – to formtrekk som også gjenfinnes i de andre novellene.
Typisk er dessuten bruken av bokstavrimklingende personnavn – Harald Hermansen, Borge Berg og Knaus Kneibel.
I jeg-fortellingen «Fellen» møter vi en rastløs akademiker som bor sammen med en katt, invaderes av en diger rotte i huset og kjøper en felle for å bli kvitt beistet.
Det lykkes ikke.
Han føler seg anspent, klynker, stønner, hulker og kaster opp.
Hjertet slår uregelmessig og svakt.
Pianoet lyder falskt.
Slutten på historien blir dramatisk.
Sjelsro og lykke glimrer med sitt fravær.
Slik sett er han i slekt med de tre andre kriserammede jeg-fortellerne i boka.
I «Folk som ikke spør» dreier det seg om en mann som leier en rønneaktig hytte.
Der omklamres han av «mørket».
Dette er en «plage» han har påført seg selv i et forsøk på «å gjøre en endelig slutt på det», hva nå dette ufullførte utsagnet enn måtte bety.
At hans viktigste hverdagssyssel er å lese dødsannonsene i avisa, sier likevel det meste, uten at slutten på novellen gir noen endelig avklaring på hans situasjon.
Noe dunkelt og gåtefullt hefter det også ved jeg-fortelleren i «Skjulestedet» som innledningsvis antyder at han drar på Syden-tur med en lett koffert for å distansere seg fra den «forbrytelsen» han ikke vil dvele ved, en hemmelighet som fortsatt ikke er avslørt når han vender hjem igjen, nå med en betydelig tyngre koffert og «grepet av den samme opplevelsen av frihet» som da han dro.
I avslutningsnovellen «Siste runde» mister en hundeeier fatningen i møte med et «kvinnemenneske» som lar hunden springe fritt uten å overholde båndtvangen.
Historien avsluttes på tvetydig vis:
«Det var min siste runde.
Jeg har aldri sett henne igjen».
Mer dramatisk, full av antydninger og farget av tilbakeholdt informasjon, er novellen «Konrad Karlsen» der føreren av en BMW tilbyr en svakelig 57-åring en forsikring mot «sykdom, død og gjeld».
Også her er avslutningen åpen, uforutsigbar og tankevekkende.
Endelig fins to velfunderte, perspektivrike tekster om arkitektyrket.
Ubehaget ved dvask rutinetenking, lengselen etter originalitet, depresjonen knyttet til arkitektkonkurranser der profitørene og pengene rår, en verden hvor visjoner viker for vanetenking – her fokuseres den konflikten mellom ideal og praksis, prinsipper og kompromisser som alle arkitekter må ta stilling til.
Kristin Hoffmanns forrige bok var «Midt på natten er et egnet tidspunkt», en gjennomarbeidet roman med tilsiktet Dag Solstad-klang.
Den fikk en eneste anmeldelse.
Det sier mye om hvor vanskelig det er å bryte lydmuren når man publiseres på et forlag utenfor Oslo.
La oss håpe det går bedre denne gang.
| 1 |
705696
|
Styggvakker kjærlighetshistorie
Film:
«God’s Own Country» er en usentimental historie om fortvilelse og håp, strålende formidlet av en bemerkelsesverdig regidebutant.
God's Own Country
Sjanger:
Drama
Skuespillere: Josh O'Connor, Alec Secareanu,Gemma Jones, Ian Hart
Regi:
Francis Lee
Storbritannia, 2017
Lengde: 1 t. 44 min.
Aldersgrense:
15 år
Den unge mannen Johnny (Josh O’Connor) ligger krøket over toalettet og spyr i den første scenen i «God’s Own Country».
I neste minutt blir han jaget ut i fjøset av sin morske bestemor (Gemma Jones), og går i gang med enda en repetisjon av sin nitriste hverdag, som innebærer hardt arbeid på familiens skakkjørte gård, røff sex med tilfeldig mann, bebreidelser fra bestemor og far og så en avsluttende fyllekule på den lokale puben.
Denne tilsynelatende evige sirkelen illustrerer til det fulle den innbitte håpløsheten som har vokst seg så stor at ordknappe og følelsesmessig avstumpede Johnny ikke har en sjanse i havet til å håndtere den, eller til å bryte ut av det destruktive mønsteret han er inne i.
Det vil si, helt til hans slagrammede far (Ian Hart) hyrer den rumenske sesongarbeideren Gheorghe (Alec Secareanu) for å hjelpe til med lemmingen.
Johnny tiner gradvis opp i møte med den omsorgsfulle og hardtarbeidende mannen, og de famler seg inn i et varmt og skjørt kjærlighetsforhold som skildres på en jordnær og usentimental måte.
Forvent ingen romantiske sexscener med dus lyssetting, dette er rått og usminket, men samtidig veldig passende for filmen for øvrig.
Regissør og manusforfatter Francis Lee har levert sine skuespillere sparsomt med dialog, men klarer å si mye med få ord.
Den naturalistiske fortellerstilen kler de innesluttede og på hver sin måte skadeskutte rollefigurene perfekt, ikke minst takket være strålende skuespillerprestasjoner.
Det er ingenting som er pittoresk eller malerisk ved verken gården, landskapet eller menneskene der, tvert imot er det en ugjestmild og på mange måter nedslående virkelighet vi presenteres for.
Samtidig deler Lee ut små, men effektfulle drypp av skjønnhet og håp innimellom alt det grå.
Det er mesterlig gjort.
| 1 |
705698
|
Hatten av for Mario
Nintendo har nok en gang begått et strålende Super Mario-spill.
Super Mario Odyssey
Action/plattform
Nintendo Switch
Det er egentlig utrolig at kruttet ikke er oppbrukt for lenge, lenge siden.
For hvor mange spill om den blide, lille, italienske rørleggeren har egentlig Nintendo spydd ut nå?
Få holder tellingen.
Kanskje nettopp derfor er det så kjekt å se at Nintendo nok en gang har gjort en grundig jobb med å lage et spill som både oppleves kjent og som byr på noe nytt.
Dette er ikke et av de klassisk oppbygde Mario-spillene basert på de første versjonene i 2D, hvor det primært handler om å komme seg fra start til mål så fort som mulig.
«Super Mario Odyssey» har mer til felles med «Mario 3D-land», hvor man får store og detaljerte verdener å utforske.
Og jammen er det mye å gi seg i kast med.
Mario reiser rundt i farkosten «Odyssey» selvsagt på jakt etter Bowser som forutsigbart nok har kidnappet prinsesse Peach.
Men for å få energi til luftskipet må man samle halvmåner, som er skjult ulike steder på de forskjellige brettene.
For å finne dem må man løse ulike og forbilledlig varierte oppgaver.
Luftskipet Mario farter rundt i er formet som en hatt, og dette hodeplagget er et gjennomgangstema i spillet.
Mario inngår nemlig et slags partnerskap med en hatt i de innledende rundene, og får på den måten anledning til å ikle seg ulike skapningers egenskaper ved å kaste hatten på dem.
Han kan bli til et frø som lar ham vokse høyt opp i lufta, han kan bli en bombe som flyr over områder han ellers ikke ville klart å forsere, han blir til tusenbein, dinosaurer og en hel haug med andre skapninger.
Det er denne vrien som er unik for akkurat dette spillet, og det gjør det variert og morsomt for både store og små.
Kontrollene er presise og gode, det er lett å manøvrere seg rundt, men spillet byr samtidig på rikelig med utfordringer, også for mer erfarne spillere.
Noen av dem kan man velge bort, men det er likevel ikke slik at man kan rase igjennom alle banene på et par timer.
Og hvorfor skulle man ha lyst til det?
Her er det jo så mye stilig å utforske, så mange morsomme sidespor og ikke minst et spilldesign som er gjennomført til minste detalj.
Lurer du på hva ungene skal få til jul i år, er dette en klar kandidat.
Også hvis ungene er voksne.
| 1 |
705699
|
God roman om sjenanse og verdighet
Dannet og velskrevet selvransakelse om begjær, forførelse og tragisk forelskelse.
Hans Petter Blad:
Kart over ømhetens rike.
Proveniens.
Andre bok.
Roman.
259 sider.
Oktober.
Kjenn deg selv, het det i en innskrift på tempelet i Delfi.
Livet leves forlengs, men forstås baklengs, sa Kierkegaard.
Utsagnene møtes i Hans Petter Blads ”Kart over ømhetens rike”, en frittstående oppfølger til ”Å leve biografisk” (2015), om forfatteren Lukas Hørslev, som har et ”fullkomment byråkratisk kjedelig utseende” og lever et pregløst, harmonisk liv, uegnet for biografien, der høydepunktet er å kjøre moren til frisøren.
I Blads forrige bok om ham, bestemte Hørslev seg for å snakke monomant om seg selv og la refleksjonene utspille seg over flere hundre sider.
Det samme sporet følges i årets roman, som er språk- og refleksjonsdrevet, intellektuelt analyserende og filosofisk spekulerende, assosiativt springende, full av digresjoner, referanser og fotnoter, og praktisk talt fri for konvensjonelt plott, scener og dialoger.
Etter å ha forelsket seg i Ingrid Lieseth Aasen tvinges Hørslev ut på de sytti tusen favners dyp.
Han innleder en inngående granskning av sitt liv, sin oppvekst, ungdom og tidligere kjærlighetsforhold.
Hørslev har et akademisk og litterært blikk på verden, fra ungdomsforelskelsen Alva Berg, som han i et skapelsesperspektiv og med Camus omtaler som ”det første menneske”, til hustruen Sofia Olivares og den ekteskapelige krisen som han innbiller seg å sitte fast i.
Man ville med eksistensfilosofene kanskje ha sagt at han lever inautentisk eller uegentlig, og Hørslev spør seg også om han har overskredet sin opprinnelse.
Hver dag veves Ingrids liv tettere sammen med hans, og hver natt utslettes hun, slik han selv utslettes i ektesengen ved siden av Sofia, som forøvrig har en affære gående på annet hold.
Ingen av romanpersonene virker lykkelige eller tilfredse der de er.
”Virkelig å elske, synes ikke lenger innenfor vår åndelighets rekkevidde” (s. 186).
Med et slikt utgangspunkt kan det vel ikke annet enn å bære galt avsted henimot en på mange måter besnærende slutt på andre bok i det som stadig mer fortoner seg som et større, Proust-aktig prosjekt.
| 1 |
705700
|
Ida Jenshus:Frihet og hjemlengsel
Nashville og Los Angeles er vel og bra, men Inderøya er hjemme.
Ida Jenshus:
"Two worlds" (Universal)
Vi er et tynt befolket land med en hærskare priser som skal deles ut, men det er likevel bemerkelsesverdig at Ida Jenshus fikk en Spellemannspris for hvert av sine tre første album.
De var alle i countryklassen, og de var alle vel fortjent.
Sjangeren tatt i betraktning er det ikke rart at hun de siste årene har pendlet mellom sitt hjemlige Inderøya i Trøndelag og amerikanske musikkmetropoler.
Ikke minst har hun rukket å bli venn med John David Souther, et sentralt navn i Los Angeles på 1970-tallet.
Der samarbeidet han tett med folk som Linda Ronstadt, Glenn Frey, Don Henley, Jackson Browne, Warren Zevon, Chris Hillman, Dan Fogelberg og James Taylor.
Og nå altså Ida Jenshus, som har tilbrakt mye tid i musikklåven hans i Nashville.
71 år gamle J.D. har vært med på å skrive teksten på fem av sangene på denne platen og har ellers vært en viktig sparringpartner.
Hun har imidlertid produsert albumet selv og har vært innom fem studio for å få det ferdig.
Tittelen "Two words" spiller på Norge kontra USA, på hjemlengsel kontra frihetsfølelse .
Kjærligheten har også sitt å si, som på "Point Reyes/Blood moon" der den strekker seg over det dype havet:
Are you looking at the same moon as me?
Hun åpner albumet med selvbiografiske "April child":
I was born an April child
I was always alone
Living in my own little world
All
I ever wanted was a home
30 år gamle Jenshus, født i april, har vokst opp og sett verden.
Usikkerheten og behovet for andre vil likevel alltid være der:
Winter comes to find us all
Hard times always will
The bitter wind is blowing now
Just hold me close and be still
En nydelig sang som bygger seg opp gjennom fem minutter.
Ikke noe dårligere enn det Joni og gjengen gjorde tilbake på 70-tallet.
"Greatest love" er av samme kaliber, med Viktor Krauss på kontrabass – bror av Alison.
I det hele tatt er det en usedvanlig vakker og hudløs samling sanger.
Ep-en "Let i go" for tre år siden viste at Jenshus er åpen for eksperimentering, og denne gang tar hun med to korte instrumentaler kalt "Deep sea" og "Arrival".
De kommer i kjølvannet av like korte "The visitor", nydelig sunget ved pianoet.
Ser du disse tre kuttene i sammenheng, har du fire spennende minutter.
På "Love me like today" er vi tilbake på J.D. Souther-sporet.
Jenshus framfører den alene med kassegitaren, mens hun skifter til piano på "So many times" med Alexander Pettersen på steelgitar.
En naken oppbruddssang med et svakt håp om forsoning:
Summer turned to winter
and something broke
Left us weary and small
Maybe change is what we needed
To understand the meaning of it all
På "Never be the same" er kjærligheten sterkere; lydbildet også med Pål Hausen på perkusjon.
Hun avslutter med tittelkuttet "Two words", om prisen man betaler for frihet og lengselen etter å komme hjem.
Fela til Gjermund Larsen understreker følelsen av moderlandet.
På alle måter en flott plate.
Beste spor:
"April child", "Greatest love", "So many times".
| 1 |
705701
|
Björk:Utopi som lindrer
Björks niende album er fritt for hits, men er et vakkert verk som krever tålmodighet.
Björk:
"Utopia" (One Little Indian/Playground)
«Vulnicura» fra 2015 var en mørk affære, preget av et brudd.
«Utopia» tar oss derimot med inn i et håpefullt og betagende univers, gjennom tidvis sonisk utfordrende lytting.
Lydbildet er rikt, men ikke tungt.
Som produsent har Björk full kontroll.
Hun leker med lyd, stemme og rytmer, bruker feltopptak fra Venezuelas jungel, og fløyten er allestedsnærværende takket være et tolvmanns fløyteorkester.
Hun har med hell utvidet samarbeidet med Arca fra forrige album.
«Utopia» byr ikke på hits og krever en tålmodig lytter.
Låtene glir noen steder over i hverandre, og albumet bør betraktes som et helhetlig verk.
Noen kutt skiller seg likevel ut.
«The gate» bygger seg opp over noe som minner om hvalsang, til hennes innstendige refreng hvor hun gjentatt erklærer at «I care for you».
«Body memory» dras av en mollstemt cello, akkompagnert av glefsende dyrelyder.
Den utforsker det å stole på det ukjente, å lytte til sine instinkter, å gi seg hen.
Halvveis i det nesten ti minutter lange sporet dukker også det islandske Hamrahlid-koret opp, der hun selv sang som tenåring.
«Courtship» er hektisk og forventningsfull, et eksempel på hvordan Björk og Arca nærmest smelter sammen.
Så også på den mer brutale «Sue me», rettet mot eksmannen.
For meg er dette som balsam i disse #metoo-tider.
Björk er en modig musiker og kunstner, som nylig selv har uttalt seg om trakassering.
Hennes utopi tar her form som en frodig øy hvor kvinner kan leve fritt, uten menn som undertrykker dem, fylt av musikk, dyr og lekende barn.
Hør bare på instrumentalkuttet «Paradisia» – hvem ønsker vel ikke å leve der?
Björk øyner en ny start, en «tabula rasa for my children», fri for byrden av våre forfedres feil.
«Utopia» er optimistisk på våre vegne, og på kjærlighetens vegne.
Det gjør godt, akkurat nå.
Beste spor:
«Courtship», «The gate», «Body memory».
| 1 |
705702
|
FILM:Ein totalt unødvendig film
Det største mysteriet med nyinnspelinga av «Mord på Orientekspressen» er kvifor i all verda denne filmen er laga.
Mord på Orientekspressen
Sjanger: Drama, krim.
Med:
Kenneth Branagh, Johnny Depp, Michelle Pfeiffer, Penélope Cruz, Willem Dafoe, Judy Dench.
Regi:
Kenneth Branagh.
Manus: Agatha Christie/Michael Green.
Nasjonalitet: USA, 2017.
Lengde:
1 t. 53 min.
Aldersgrense 12 år.
Eg kan vel like gjerne innrømma at eg ikkje er ein stor fan av Agatha Christie.
Ikkje blir eg sjarmert av dei eksentriske detektivane hennar.
Ikkje har eg sansen for formelen i alle historiene, der helten nøstar opp i mysteriet gjennom omstendelege avhøyr - som avslører at alle faktisk har motiv - før heile gjengen blir samla i eit lukka rom til ei endå meir omstendeleg avsløring av den skuldige, basert på ein eller annan spissfindig detalj.
Min manglande sans for Christie hindrar meg likevel ikkje frå å setja pris på gode filmatiseringar basert på hennar verk.
Som miniserien «And Then There Were None», som gjekk på TV2 som påskekrim i 2016, og som lukkast i å tilføra eit mørke i historia som me ikkje hadde sett før.
Det gjer på ingen måte Kenneth Branaghs nyinnspeling av «Mord på Orientekspressen», tidlegare sett i Sidney Lumets regi frå 1974, med gigantar som Ingrid Bergman, Albert Finney, Lauren Bacall, Vanessa Redgrave og Sean Connery i rollene.
Også i Branaghs versjon er det tjukt med stjerner.
Regissør Branagh har gitt seg sjølv hovudrolla som det pedantiske detektivgeniet Hercule Poirot - og han passar på å gi seg sjølv rikeleg med tid på lerretet til å bli hylla for sitt geni og skryta av seg sjølv.
Branagh har det nok topp, for oss som må sjå på blir det nesten pinleg.
Johnny Depp spelar kriminell forretningsmann, Michelle Pfeiffer mannegal kvinne, Penélope Cruz nykristen, Willem Defoe tysk professor og Judy Dench eksentrisk grevinne.
Men måten dei er blitt instruert til å spela, får det heile til å sjå ut som ein film laga på 1970-talet, eller kanskje til og med på 1950-talet.
Dette er uendeleg gammaldags film, med stivt, overtydeleg, teateraktig skodespel og totalt eindimensjonale karakterar du på ingen måte ender opp med å føla noko for eller med.
Forsøka på (slaptstick)humor fell til bakken døde som snøfiller.
Alt til akkompagnement av pompøs, overtydeleg symfoniorkestermusikk.
Tilfører du ingenting nytt når du spelar inn ein gammal film på nytt, bør du la vera.
| 0 |
705703
|
Ha-ha-ha-hitler!
TEATER:
Det er krevende å gi seg i kast med en av filmhistoriens aller største verk.
Heldigvis er «Chaplin: Diktatoren» mer enn en teaterversjon av filmen.
Rogaland Teater:
Chaplin:
Diktatoren.
Med:
Lars Funderud Johannessen, Helga Guren, Ragnhild Arnestad Mønnes, Glenn André Kaada, Svein Solenes m.fl.
Av Charlie Chaplin, Morten Joachim og Line Hofoss Holm.
Regi:
Morten Joachim.
Scenografi:
Arne Nøst.
Kostymer:
Christina Lovery.
Musikk:
Anders Brunvær Hauge.
Koreografi:
Martha Standal.
2 timer, 20 minutter.
«Chaplin:
Diktatoren» er en dobbel fortelling.
Minst.
Vi får ikke bare en teaterversjon av Chaplins klassiske mesterverk fra 1940, vi får også historien om filmen, om innspillingen, om trusler om sensur, om kamp og om suksess.
Filmens handling er lagt til et dårlig kamuflert Tyskland, der en lett gjenkjennelig Hitler, som her heter Hynkel, styrer med hard hånd.
I Chaplins film har diktatoren en dobbelgjenger i en jødisk barberer, og filmen drives framover av en uimotståelig kraft som oppstår i kombinasjonen av enkel romantikk, forviklinger, krass politisk satire og genial humor.
Gjenskapt film - og mer
På teaterscenen er mye av dette forsøkt gjenskapt.
Men historien har i tillegg et annet lag.
Morten Joachim, som også har regi på forestillingen, har sammen med Line Hofoss Holm skrevet en parallell historie som også bæres av storpolitikk, romantikk og humor.
Her møter vi Chaplin som jobber med filmen, produsenter som frykter å miste det tyske markedet som følge av at Hitler gjøres grundig narr av, og en skuespiller som sliter med kjærligheten.
Grepet er helt nødvendig - det ville vært altfor dristig, si gjerne dumdristig, å forsøke å gjenskape filmen som teater, og nøye seg med det.
Det ville dessuten vært helt unødvendig.
I kamp mot Chaplins fantastiske Hitler-parodi, ville enhver skuespiller måtte gi tapt.
Men når Lars Funderud Johannessen får spille dobbelt, både Chaplin og Chaplin som spiller føreren Hynkel, framstår forestillingen som et eget verk, en selvstendig produksjon.
Den lener seg selvsagt tungt på filmen, og enkelte scener er nifst nær filmens.
Men så ropes det «kutt», og vi er ute av filmen og tilbake i studio der Chaplin, produsenten, kona og andre kaver med sine liv og sin kunst, bekymrede bakmenn og trusler om sensur.
Dypt alvor og buskis
Slik tar «Chaplin: Diktatoren» vare på kjernen i filmen; et dypt alvor som løftes av humor.
Latteren sitter løst, og komikken strekker seg fra briljant satire til ren buskis.
Her er mye av stumfilmens fysiske og kroppslige humor som Charlie Chaplin var en mester på, og her er Lars Funderud Johannessen et åpenbart riktig valg, og han leverer varene.
Her er også partier med effektiv metahumor, for eksempel i den strålende scenen der Glenn André Kaada (som spiller skuespilleren som spiller Garbitsch som selvsagt er Goebbels) forsøker å overbevise sine kolleger om at Chaplin slett ikke er morsom.
En leken forestilling
Det er altså mye sjangerlek i denne forestillingen.
Ensemblet får boltre seg i kostymer som er like overdrevne som skuespillernes fakter, scenografien til Arne Nøst er tydelig og ironisk (se kjøretøyene), og pantomime- og danseopptrinnene er fulle av slapstick og nostalgi.
Sangnumrene, som nok vil sitte bedre etter noen flere gjennomspillinger, bidrar også i en leken forestilling.
Og selv om jeg synes det er blitt i overkant mange videoinnslag i teateret de siste årene, funker det godt her (- som det gjorde i Ibsens «En folkefiende»).
Vi snakker ikke bare om scener fra arkivet, men også om direktesendinger fra scenen, på stort lerret, der ulike aktører snakker direkte i kamera - dels som fortellerstemmer, dels som kommentatorer.
Det funker, og det styrker valget om å gå inn og ut av historien i stedet for å gjenfortelle den.
Det er godt gjort.
Det er morsomt.
Og det er tankevekkende.
Kanskje særlig fordi regissøren ikke har latt seg friste til å flytte historien til vår tid eller til å krampaktig kaste inn en masse dagsaktuelle referanser til diktatorer eller presidenter uten selvironi.
Det ville antakelig bare ødelagt en historie, eller to, som til tross for at de er bundet til eksakt tid og sted, er tidløse.
| 1 |
705704
|
Halvskummelt julegrøss
FILM:
Solid Macody Lund i sakte norsk julegrøssar som gjerne kunne vore skumlare.
Hjemsøkt
Sjanger: Spenning/skrekk.
Med:
Synnøve Macody Lund, Ebba Steenstrup, Ken Vedsegaard, Robert Skjærstad.
Regi: Carl Christian Raabe.
Manus: Maja Lunde.
Nasjonalitet: Norge, 2017.
Lengde:
1 t. 19 min.
Aldersgrense: 15 år.
Cathrine (Synnøve Macody Lund) er ei vellukka, ung kvinne med dansk mann, dyr bil og eit foster i magen som ho har tenkt å ta bort - utan at mannen veit det.
Så døyr faren, og Cathrine må dra tilbake barndomsheimen på Gran på Hadeland, der familien feira jul i gamle dagar, for å selja unna boet.
Der skal Cathrine koma i kontakt med fortida på skremmande og uventa måtar.
«Hjemsøkt» er Carl Christian Raabes langfilmdebut som regissør, men han har tidlegare vore i crewet i storproduksjonar som «Hodejegerne» og «Kon-Tiki».
Manuset står suksessforfattaren Maja Lunde bak.
Ambisjonen er altså å laga norsk juleskrekk, i ein produksjon laga utanom det norske støttesystemet.
Det går ok, men utan å skilja seg ut eller skremma vatnet av deg.
«Hjemsøkt» er flott filma, det norske vinterlandskapet er ein fantastisk kulisse for iskald spenning.
Det store trehuset er ei passe blanding av staselig og skummel location for mystikken.
Musikk, lyd, bilete og det tekniske er bra på plass.
Men det er grenser for kor originalt eller spennande det er med ei kvinne som går aleine rundt i eit gammalt hus med skumle lydar og dører som går opp og igjen.
Det har me sett mange gonger før, og det skal noko til å overraska - sjølv med alle dei formelaktige skremmande elementa på plass.
Me kjenner Macody Lund frå fleire filmar og tv-seriar, men dette er faktisk debuten hennar i hovudrolla i ein langfilm.
Med så mykje aleinetid på lerretet, ber i praksis Macody Lund store delar filmen.
Og det gjer ho godt.
Dei andre rollene blir for ein stor del bifigurar, og ganske eindimensjonale i sin funksjon.
«Hjemsøkt» er ikkje skrekkfilm av den hektiske eller spesialeffektspekka typen.
Oppbygginga av spenninga går sakte, etter ein halvtimes tid tenkte eg at det kanskje gjekk litt vel sakte.
Og sjølv om det etter kvart spissar seg til, kunne det spissa seg meir til.
«Hjemsøkt» blir nok ingen norsk filmklassikar, men er eit heilt ok svennestykke.
| 0 |
705707
|
Mavis Staples:En drøm om noe bedre
Staples og Tweedy har funnet hverandre igjen.
Når mørket senker seg, må man stå sammen.
Mavis Staples:
"If all I was was black" (Anti/Playground)
For tredje gang har Mavis Staples gått i studio med Wilco-frontfigur Jeff Tweedy som produsent.
De fikk en grammy for "You are not alone" i 2010 og en nominasjon for "One true vine" tre år senere.
Denne gang har Tweedy skrevet alle sangene, der både den løftebringende gospelsangeren og den kompromissløse protestsangeren får stå fram.
Sanger som vil forandre verden, kaller Staples det.
78-åringen synger minst like godt som før, fra den fønky åpningen "Little bit" til den lavmælte avslutningen "All over again".
På "Who told you that" tar hun et oppgjør med dem som sitter stille i båten, som ikke tar til motmæle.
"Ain't no doubt about it" er en varm duett med Tweedy, om verdien av et vennskap.
Kassegitaren fører an i "Peaceful dream", om lyset som venter.
Come and share my peaceful dream, er den inkluderende oppfordringen.
"No time for crying" er et insisterende opprop om handling i en tid der kuler flyr og folk dør.
"Build a bridge" er 70-tallsoul med et budskap om å stå sammen, mens "We go high" bekjemper det onde med det gode.
De kan drive sitt skitne spill, men vi hever oss over det:
When they tell their lies
spread around rumors
I know they’re still human
and they need my love
Kristen nestekjærlighet er ingen ny ting for Staples.
I 1950 ble hun med i en gospelpregede familiegruppen The Staple Singers, ledet av hennes far.
På 60-tallet ble de sterkt involvert i den amerikanske menneskerettighetsbevegelsen, og siden har budskapet fra Mavis vært enkelt:
Elsk din neste, men stå opp mot undertrykking og urettferdighet.
Tweedy har på sin side ikke villet bringe politikk inn i sangene, før nå.
Det som skjer i USA, må konfronteres.
Denne gang er det han som har funnet ordene, men med Staples i tankene.
Beste spor:
"Ain't no doubt about it", "Build a bridge", "We go high".
| 1 |
705708
|
Ny fantastisk bok fra Peter May
Peter Mays «Svarthuset» fikk mange sekserterninger, blant annet en fra meg.
Oppfølgeren fortsetter i samme gode stil.
Peter May:
Lewismannen.
Krim.
Oversatt av Ragnhild Aasland Sekne. 311 sider.
Goliat forlag.
I forrige bok reiste etterforsker Fin Macleod tilbake til øya han kom fra, den stormherjede Isle of Lewis i ytre Hebridene.
Der møtte han gjenferd i form av gamlekjæresten Marsaili og fortidens grusomheter.
Nå har Fin sluttet i politiet, skilt seg og returnert til øya.
Her begynner han å bygge opp igjen ruinene av barndomshjemmet.
Han ønsker også å reparere forholdet til gamlekjæresten og sønnen de har sammen.
Men så finner noen torvkuttere et lik i myra:
Det er en ung mann, med Elvis-tatovering på armen.
Under bildet av Elvis står det «Heartbreak hotel», noe som viser at gutten ble drept etter 1956.
Jeg likte spesielt godt den detaljen.
Faren til Marsaili, Tormod Macdonald, er på vei inn i demensens mørke - hva er forbindelsen mellom ham og liket i torvmyra?
De to har nesten lik DNA.
Store deler av boka er sett fra Tormod Macdonalds synsvinkel.
Det er et smått genialt grep.
Tormod vaser rundt i demensens tåkehav.
Samtidig er han et nøkkelvitne i drapssaken, uten at han kan gjøre rede for seg.
Fin går inn i etterforskningen og avdekker hemmeligheter, som kan føre til grufulle konsekvenser for både Tormod og Marsaili.
Forfatteren fører et herlig lagnadstungt språk:
«På den svarte himmelen over dem var månen snart full og lyste over vannet og sanden, et lys som kastet skygger og skjulte sannheter i de halvt opplyste ansiktene deres».
Alt blir fortalt på en veldig levende og fin måte.
Språket flyter som en bred og tung elv over boksidene.
Eneste skår i gleden denne gangen er at vi som lesere får vite mye mer enn detektiven, fordi vi får adgang til Tormods forvirrede sinn.
Det demper spenningen noe.
Men ellers er boken en fest.
«Lewismannen» er andre bok i trilogien om etterforsker Fin Macleod.
Tredje og siste krim kommer til våren.
Det er bare å niglede seg.
MER KRIM:
| 1 |
705709
|
Ujålete fra Tove Nilsen - mellom lovsang og blues
Velkjent miks av sansenære reiseinntrykk og personlige refleksjoner.
Tove Nilsen:
Himmelske tilstander.
Roman.
233 sider Oktober.
En av dem som skrev forfatternære romaner, spent ut mellom fiksjon og fakta, lenge før virkelighetslitteratur av det knausgårdske slaget kom på moten, er Tove Nilsen (f. 1952, debut 1974).
I hennes ujålete, realismebaserte tekster synes den kvinnelige hovedkarakteren, enten hun nå kalles Tove eller framstår som navnløs, oftest å speile dikterens eget liv på intimt, selvbiografisk vis.
Det gjelder også hennes 33. bokutgivelse, romanen med den dvaske tittelen «Himmelske tilstander», hvor en skrivende tobarnsmor tar opp tråden fra begeistringsladde con amore-bøker som «Kreta-døgn» (2003) og «Øyer i hjertet» (2011) og skildrer et middelhavsparadis som hun besøkte første gang i 1979.
At hun nå nærmer seg femti ferieopphold på øya, har for øvrig innbrakt henne en ærespris utdelt av den kretiske byen Chania, oppsiktsvekkende nok.
Denne gangen er oppholdet i landsbyen Ágía Márina utenfor Chania utløst av farens nylige død.
Tidlig en 17. mai (i 2016, ser det ut som) setter hun seg på flyet, innstilt på å skape en viss distanse til en familietragedie ved igjen å få oppleve en øy hun er varig fascinert av.
I utgangspunktet skal hun være borte en uke.
Men tekstens dagboksliknende komposisjon omfatter åtte dager og antyder at oppholdet vil bli betraktelig lengre enn planlagt.
Det sammenbindende, mest sentrale elementet i boka er trolig ment å være Kreta – menneskene, måltidene, naturen, de kulturelle impulsene øya har å tilby.
Den 84-årige tavernaeieren Manolis, hans vesle familie og andre representanter for lokalbefolkningen, gleden ved retsina og klassisk kretisk mat, møtet med en kattemor og hennes kull på sju, opplevelsen av andre dyr, diverse fugler, en kakerlakk og en bille, vandringer i nærmiljøet, viljen til å formidle kunnskap om gresk geografi, historie, mytologi, politikk - alt dette er stoff som umiddelbart kan forbindes med sjangeren reiselitteratur, og som demonstrerer at «enhver reises egentlige mening er muligheten til å se deler av andres historie og hekte den fast i sin egen».
Årets bok er ikke bare øyomanen Tove Nilsens feel good-aktige lovsang til et idyllisk ferieparadis.
Bluestonene fargelegger deler av teksten.
Manolis er sykdomspreget, arbeidsløsheten i landet er stor, gresk økonomi og helsevesen er i dyp krise, flyktningekatastrofen har forvandlet Middelhavet til verdens største kirkegård, Gyllent daggry truer i kulissene, Libya er Nato-bombet, Tunisia ble terrorrammet av en islamist med kalasjnikov.
Dessuten dveler forfatteren ved sin egen nære fortid.
Den har ikke vært lett.
Skildringen av farens siste dager er både vond og vakker, og refleksjonene rundt et samlivsbrudd hun nylig har vært igjennom, rommer mye vemod og smerte i all sin selvransakende desperasjon.
Et mer klisjemessig alvor speiler seg i det romantiserende portrettet av den nye superkjæresten som har kommet inn i hennes liv, og som nå skal redde henne fra ensomheten.
Inntrykk gjør den skammen som kommer til uttrykk når hun beretter om sitt forhold til en rumensk tigger som er uteligger i Østmarka.
Der ser vi konturene av hva det vil si å være norsk og oppleves som verdens overklasse overalt hvor vi måtte bevege oss i vår privilegerte, usolidariske velstand.
Ellers rommer teksten en rekke essayistiske mini-foredrag knyttet til litteratur og kunst, til bl.a. Cervantes og van Gogh, Hemingway, Dante, Doris Lessing, Goya, Plinius, Homer og Hieronymus Bosch.
Noen av disse referansene virker både relevante og perspektivskapende, uten å minne om namedropping.
Og likevel, så sjarmerende velformulert, lettflytende og hjertevarm teksten i all sin sansefylde enn måtte være:
Med sin løse struktur mangler «Himmelske tilstander» den gode romanens dramaturgi, og den retoriske bruken av anafor, der flere setninger etter hverandre begynner med samme ord, er så utbredt at dette stilgrepet til slutt tømmes for sin språklige kraft.
Tidvis savnes undertekst og innslag av verbale bremseklosser som røsker borti alt det formfullendte og ukomplisert glatte.
Formidlingen av det egenproduserte blandingsspråket til Manolis, basert på greske, engelske og tyske ord, fungerer derimot godt.
Men selv om det knapt er noe storslått, virkelig originalt eller gåtefullt ved denne boka, har den likevel kvaliteter som trolig vil kunne ha stor leserappell.
| 1 |
705713
|
Komplekst om idealistisk knutemenneske
Med skarpt blikk for kriseramma familieliv, ein tragisk mannsskjebne og eit truga økosystem.
Carl Frode Tiller:
Begynnelser.
Roman.
343 sider.
Aschehoug.
Terje, eg-forteljaren i den sjette romanen til kritikarfavoritten Carl Frode Tiller (f. 1970, debut 2001), ligg innleiingsvis, i 2016, i ein sjukehusseng og er i ferd med å døy.
Han har prøvd å ta livet sitt ved å kollidera med eit vogntog utan å festa setebeltet.
Kva som har ført fram til sjølvmordet, avteiknar seg gradvis og nyansert når han på dødsleiget byrjar å rulla opp livet sitt baklengs, frå stoda her og nå via nær fortid, tidleg vaksenliv og turbulente ungdomsår til ein vond barndom på 1970-talet.
Oppveksten hans med ei alkoholisert mor, ei ustabil syster og ein fråverande far avdekkjer ein dysfunksjonell familie av nærmast strindbergsk format.
Terje - som skaffar seg kjærleg kone og barn, for så å blir aleine igjen - er tatovert i hjartet for alltid.
Kaoset i barndomsheimen gjer at den sosiale kompetansen hans sviktar.
Tidleg oppsøkte han naturen heller enn menneska, og som vaksen, idealistisk, kunnskapsrik naturvernar blir han fylkeskommunalt tilsett biolog – tydelegvis i Sør-Trøndelag - med ansvar for utryddingstruga planter, mikro-organismar, insekt, dyr og fuglar i lokalmijøet.
Samstundes som han karakteriserer seg sjølv som «byråkratiets Noa» og oppviser eit ekte miljøengasjement, blir han dødeleg deppa av den globale økokrisen som trugar det naturmangfaldet han søker å ta vare på.
Det akopalyptisk klingande klimaperspektivet er nytt i forfattarskapen, medan bruken av eit forknytt knutemenneske som hovudkarakter verkar velkjent.
Gjennom sosiologiske observasjonar og psykologisk borande grep teiknar den sivilisasjonskritiske forteljaren eit mørkt, samansett portrett av ein freudiansk merka, sårbar anti-helt i klemme mellom storsamfunnet og nære relasjonar, humane ideal og meir primitive, dyriske drifter.
Det er medrivande gjort.
Igjen kan ein slå fast at i det tillerske diktaruniverset er det synd på menneska.
Det kan korkje (galgen)humoristiske innslag eller (natur)poetiske klangar skjula.
At teksten denne gongen knyter seg til naturfenomen som t.d. slimsopp, sørleg tinderblom og korallar, tyder på omfattande research og kompetent fagleg assistanse, noko kjelde- og takkelista bak i boka stadfestar.
| 1 |
705714
|
Spinning Coin:Skottene kan det
Glasgow har en stolt musikkhistorie, og siste kapittel er ikke skrevet.
Spinning Coin:
"Permo" (Alternative/Playground)
Mens vi venter på kommende ting fra Glasgow-bandet Belle And Sebastian, er det vel verd å lytte til bysbarna Spinning Coin.
De har tre år og to singler bak seg, pluss turnering med Teenage Fanclub og Real Estate.
Dessuten har Edwyn Collins og Stu Evans vært involvert i sine respektive studio.
Sean Armstrong er mannens bak bandets mer Pastels-aktige ting, mens Jack Mellin har høyere turtall på motoren.
Satt sammen skaper dette flotte kontraster.
Band med to frontfigurer er en styrke, men også en oppskrift på trøbbel.
La oss krysse fingrene for flere album med selvsikker vokal, skurrende gitarer og sterke melodier.
Beste spor:
"Raining on Hope Street", "Money for breakfast", "Be free", "Sides".
| 1 |
705715
|
En storartet forteller:Det er fra kjærligheten historiene kommer
Alt-i-en-jafs-roman om finlandssvenske skjebner fra 1969 til 2016.
Kjell Westö:
Den svovelgule himmelen.
Roman.
Oversatt av Erik Krogstad.
459 sider.
Pax.
Overskriften på denne anmeldelsen er et sitat fra slutten på den syvende romanen til Kjell Westö (f. 1961, debut 1986).
Han skriver bredt anlagte, psykologisk-realistiske historier der handlingen oftest utspiller seg i Helsingfors og er spent ut mellom det ømme og det røffe.
Vi var mange som applauderte da han, etter å ha blitt nominert for tredje gang, ble tildelt Nordisk Råds litteraturpris 2014 for det historiskorienterte bravurnummeret «Svik 1938».
Den romanen er tett knyttet til to nasjonale traumer - den finske borgerkrigen og det finske borgerskapets flørting med europeisk fascisme - og må kunne kalles engasjert, politisk litteratur på sitt beste.
Selv om også «Den svovelgule himmelen» - en vidtfavnende jeg-fortelling om åra 1969 til 2016 – rommer en rekke referanser til historisk-politiske fenomener i perioden som omtales, er årets tekst mer personfokusert og sosialpsykologisk i anslaget enn flere av Kjell Westös tidligere romaner, nettopp slik fortellerens oppsummering antyder:
Det er fra «kjærligheten» disse historiene kommer.
På de første sidene møter vi en ugift, navnløs forfatter som en kveld i 2015 (må det være) prøver å skrive et essay om latinamerikansk litteratur da han utenfor den store leiligheten sin i utkanten av Helsingfors blir forstyrret av en skygge i oktobermørket - et slags urovekkende krimelement som jeg-personen først beretter mer om drøye fire hundre sider lengre uti erindringsromanen sin.
Da har han gjennom mange sceniske opptrinn og fortolkende kommentarer avdekket sitt eget og en rekke andre karakterers brokete liv, fra han som ensom tiåring treffer den jevnaldrende Alex Rabell og Stella, lillesøsteren hans – to sosialt selvsikre representanter for en finlandssvensk overklasse som setter hans egen fattigslige, småborgerlige bakgrunn i relieff - til han 47 år seinere kan sette punktum for en nyansert, tilbakeskuende tour de force-roman knyttet til klasse, kapital og kjønn, ulike generasjoner og diverse familiekonflikter, håp og hat, vennskap, sex og kjærlighet.
Den skrivende hovedkarakteren som jobber på et svenskspråklig gymnas i Helsingfors, brakdebuterte med en roman, men har siden hatt vansker med å gjenta suksessen.
Han er heller ingen triumfator på kjærlighetens område selv om han har hatt et livslangt forhold til vakre Stella som innviet han i erotikkens verden da han var ung, kåt og sårbar.
De to har verken kunnet leve sammen eller klart å kvitte seg helt med hverandre, heller ikke da hun flyttet til Berlin, prøvde seg som skuespiller, snublet videre inn i reklamebransjen, fikk datteren Sandrine og kranglet med storebroren Alex om familiearven.
Stella er jeg-fortellerens store kjærlighet og den magnetiske nordpolen han navigerer etter når han ruller opp sitt liv som forfatter og pedagog, sønn, venn og elsker, i spenningsfeltet mellom lys og mørke, sannhet og løgn, svik, savn og sorg.
Gjennom portrettet av den kyniske finansakrobaten Alex kaster teksten lys over både 80-tallets jappetid og det økonomiske krakket i 90-åra.
Ved å løfte fram den unge, idealistiske fotografen Sandrine kommer fortelleren dessuten tett på vår tids flyktningkrise, fremmedfrykt og kulturkollisjoner, udemokratiske strømninger og truende klimaendringer.
I lys av dagens konfliktfylte, voldelige verden framstår 1960-tallets framtidsoptimisme nærmest som naivt svermeri.
Noen avantgardistisk, nyskapende dikter er Kjell Westö ikke.
Men han er en storartet forteller som på stilsikkert vis, ikke uten nostalgi og sentimental patos, bygger opp en troverdig, fengslende livshistorie basert på et mangfoldig persongalleri, ledige dialoger, naturpoetiske klanger, urban detaljrealisme, tidsriktige referanser og dramatiske hendelser av ulike slag.
Sansemettet jubel, vemodsfylt ettertanke, psykologisk skarpsyn, historisk-politiske observasjoner i klassesamfunnets, kjønnskampens og den globale uroens tegn – her er det meste på plass i en norsk oversettelse som flyter godt der den med stort alvor og sporadisk humor tar for seg kjærlighetens veier og avveier i en finlandssvensk ramme av klassisk Kjell Westö-merke..
| 1 |
705716
|
Banalt julejuggel på Hå gamle prestegard
UTSTILLING:
Hvis du vil se lysdekorasjoner med glitter og stas, og mye bling, besøk da heller et handlesenter.
Ikke Hå gamle prestegard, skriver Trond Borgen.
Hå gamle prestegard:
Ron Haselden, lysskulptur.
T.o.m. 15. jan.
Når den britiske kunstneren Ron Haselden fyller utstillingssalen på Hå med en omfattende lysinstallasjon, gjør han det både med bakgrunn i tegninger laget av representanter fra lokalbefolkningen og i sin egen opplevelse av det jærske landskapet og jordbruket der.
Så kunne vi kanskje tenke oss at resultatet ble kunst med et visst sosiologisk perspektiv – et dypdykk ned i det jærske lynnet og i enkelte av dets manifestasjoner i et flatt landskap med mye stein.
Men i stedet får vi en kunst som kun surfer på overflaten, for alle inntrykkene Haselden har tatt med seg inn i sitt atelier, kommer ut igjen som rene klisjéer.
De lange perlerekkene med lys former de enkleste figurer, menneske, hest osv.
Disse er statisk stilt opp i rommet, med en korridorstripe mellom rekkene.
Selv kaller han det labyrintisk, men det finnes ikke noen labyrint i denne installasjonen, for her er det bare én vei å gå, ingen blindveier du kan gå deg vill i, og denne ene veien leder ikke inn til noen kjerne.
Ingen hemmelighet.
Kvalitet?
Kvalitet er i dag et tøyelig begrep i kunsten, men en viktig del av begrepet dreier seg om å kunne skape interessante metaforer for et innhold som strekker seg utover det aller mest banalt kjente.
Og å vise at den kunsten som stilles ut, faktisk har relevans for publikum.
Denne utstillingen svikter i begge deler.
Den føles rett og slett irrelevant, fordi den ikke fyller de tomme formene med noe av betydning.
Klisjéer er dette fordi Haselden gjentar enkle figurasjoner som i klasserom og i tegneserier allerede er gjentatt så mange ganger at de for lengst er tømt for alt innhold.
Hadde han enda maktet å bruke klisjéene i en meningsfull sammenheng, løftet dem ut av trivialitetens hengemyr, og satt dem inn i en kontekst som kunne ha belyst livet på Jæren, før eller nå.
Når så ikke skjer, ser jeg kun en installasjon som liksom skal representere Jæren, men som kun kommuniserer at Jæren er innholdsløs, og meningsløs.
For her er Jæren sammentrengt til en kjempestor, lysende klisjé, paradoksalt nok et sort hull som det ikke lar seg gjøre å opplyse, når lysene kommer fra en kunst som er så banal som denne.
Slapt tenkt, slapt utført
Haseldens utstilling demonstrerer mer enn tydelig at elektrisk kraft ikke alltid er det samme som kunstnerisk kraft.
Den virker slapt tenkt og er slapt utført.
Kanskje kunne noe ha vært reddet hvis lysinstallasjonen ikke hadde blitt plassert midt i et lyst, åpent rom; hvis den faktisk hadde vært organisert som en labyrint som det krevde noe å ta seg inn i, og gjennom.
Men Haseldens installasjon krever ingenting av sitt publikum, og derfor forlater jeg lysene fullstendig uberørt.
Skal du besøke
Hå gamle prestegard, er det utstillingen til kunsthåndverkeren Sidsel Hanum du skal se, for her ikke ett gram overflødighet i hennes suverent formede porselensobjekter.
Mens Ron Haselden ikke nekter seg noen ting, inntil alt er overflødig.
Hvis du i denne førjulstid vil se lysdekorasjoner med glitter og stas, og mye bling, besøk da heller et handlesenter.
Der kan du oppleve lysglitteret uten å trenge å bry deg med det vanskelige kvalitetskriteriet.
Ron Haseldens lysfigurer på
Hå hever seg ikke over banalt julejuggel.
| 0 |
705718
|
Vellukka juleoppussing
Det skortar verken på kreativitet eller energi når «Barnas store julerevy» på 16. året inviterer til førjulstullball - i nyoppussa interiør.
Barnas store julerevy - Jakten på julesekken.
Med: Christian Eriksen, Kristian Arntsen, Ove Storland, Hans Petter Jørgensen, Cato Skimten Storengen og Vidar Kenneths orkester.
Stad:
Sola Kulturhus.
Speletid: 65 minutt.
Det tok sånn cirka ti sekund før seksåringen i nabosetet var med.
Lyset hadde gått av, Christian Eriksen hadde stukke hovudet opp frå ein gigantisk, magisk, raud julesekk framme på scenen, og sagt «Heia ongane» eit par gonger - og så var salen med.
Førjulstradisjon
«Barnas store julerevy» har blitt til ein av dei store førjulstradisjonane i distriktet vårt.
I år er målet å spela 50 framsyningar før nissejula blir pakka bort.
Faren når ein har halde på i 16 år, er at gjengen kan gå trøytt, begynna å sleppa opp for idear, bli late og begynna å gjenta seg sjølv på feil måte.
Men ingen fare.
For fordelen med å ha halde på så lenge, er å ha funne eit persongalleri og ein formel som gir frydefull gjenkjenning og får folk til å koma tilbake, år etter år.
Både barn og vaksne veit på sitt vis veit kva dei får, men gjengen klarer altså å pøsa på med tilstrekkeleg nye vitsar og påfunn i sitt etter kvart så kjente univers at det fungerer som bare det, både for store og små.
I år - som alle år - står heile jula sjølvsagt på spel.
Den onde, trønderske Svartnissen (Hans Petter Jørgensen) vil, som vanleg, øydelegga jula gjennom å stikka av med den magiske julesekken som rommar alle verdas gåver.
Nissegjengen Mr. Caboom (Christian Eriksen), Kissa Nissemann (Kristian Arntsen) og Ove Rocketroll (Ove Storland) kjempar på si side - som vanlig - for å redda jula.
I år får dei hjelp av Sinnasnekker Andersen (Cato Skimten Storengen), som både må pussa opp nissanes hus før gjestene kjem klokka 19.30 julafta og ta seg av Svartnissen.
Sjølv om han eigentleg skulle vore heime og skrelt poteter.
Det blir verbal humor, song, dans, rap, lett sjonglering, fysisk teater og blødmer, med innslag av eit sørlandsk reinsdyr, Sjølvaste Julenissen, og boybandet «The Leftovers», beståande av dei pepparkakene som låg igjen - akkompagnert av eit særs stødig orkester.
Alt foregår på ein scene med nye og lette kulissar som kan flyttast og snus på, og som løftar det visuelle uttrykket og variasjonen - og gjer at det heile ser endå eit hakk proffare ut i år.
Over til konsulentane
Eg hadde med meg tre konsulentar i hovudmålgruppa:
To jenter på 11 år og ein gut på seks år.
Seksåringen var etter avslutta julerevy framfor alt veldig tørst, men slutta seg til jentenes dom om at dette hadde vore flotte greier.
–
Det var kjempemorosamt, sa 11-åringane.
–
Det var kjempemoro då Svartnissen sa at det kom til å bli ei bæsjejul, sa seksåringen.
11-åringane likte veldig godt Mr. Caboom.
Og ganske særleg Kissa Nissemann, som ikkje skjønar noko som helst.
–
Det er moro når dei har samtalar med vitsar som er så teite at dei er morosame.
Sjølv om alle dei teite vitsane ikkje er morosame, seier Sigrid, som også har ein kritisk refleksjon rundt alle dei engelske orda og uttrykka:
– Dei minste ungane skjønar ikkje engelsken, og fattar ikkje poenget når reinsdyret snakkar om «Purple Rain».
Men det er moro for dei som er større, seier ho.
Eit par gonger tykte ungane at snakkepartia blei litt for lange og poengfattige, og det er far einig i, særlig i andre halvdel.
Men stort sett skjer det masse, heile tida.
– Noko av det som er så bra, er at du ikkje bare sit og ser eit teaterstykke, men at dei får med seg oss som sit i salen også, seier Sigrid.
Det stemmer også.
På eit visst tidspunkt var det nesten feststemning i salen, med publikum på beina og full, funky dans.
– Terningkast, då?
– Fem, kjem det i kor frå Sigrid og Frøya, mens den mindre rutinerte seksåringen lurer på kor langt terningen eigentleg går.
Han heller mot ein seksar.
Sjølv om han ikkje likte slutten.
– Kva var det du ikkje likte med slutten?
–
At det slutta.
At det ikkje var meir.
| 1 |
705719
|
Sook:Sørkoreanske ungdomsminner
Fiksjonalisert skildring av forfatterens ungdomstid og første kunstnerår.
Shin Kyung-Sook:
Jenta som skrev ensomhet.
Roman.
Oversatt av Jarne Byhre.
377 sider.
Forlaget Press.
Shin Kyung-Sook (f. 1963) er en sørkoreansk forfatter med mange lesere og diverse prestisjetunge litterære priser å skilte med.
I 2012 vant hun bl.a. som første koreaner - og første kvinne overhodet - den asiatiske parallellen til Booker-prisen for romanen «Ta vare på mamma», en kritikerfavoritt også på norsk.
Derfor ble møtet med «Jenta som skrev ensomhet» en skuffelse.
Forlaget lover i presseskrivet sitt «EN AV DE VIKTIGASTE BØKENE I KOREA DET SISTE TIÅRET», samtidig som det slås fast at teksten handler om ei «navnløs» jente.
Begge disse informasjonene er misvisende.
Romanen ble publisert i Korea i 1995, og jentas navn nevnes vitterlig i løpet av handlingen (jfr. s. 146) – slett ikke uventet, siden jeg-fortelleren allerede gjennom den første perioden i boka antyder at det skal dreie seg om en selvbiografisk roman.
Verre er det at forlagets språkvask har vært så dvask at oversettelsen ikke holder mål.
Som når åpningssiden rommer formuleringer som disse:
«Der er den seksten år gamle jeg.
Ei jente du typisk kan se overalt i Korea».
Eller hva med uttrykk som «Grunnen til (---) var fordi (---)» (s. 31), gjennomgripende problemer med bruk av «da» og «når» (f.eks. s. 32), info om at «pappa ikke undret over hva andre tenkte» (s. 45) og snublesetninger av typen «I en alder av tjuetre hadde han funnet en måte å sørge for at grunnlaget for mammas lykke ikke druknet på.» (s. 46).
For bare å peke på litt av det språklige rusket.
Stoffet forfatteren tar opp, er imidlertid interessant.
I en ukronologisk, tilbakeskuende, litt ordrik og flakkende roman påbegynt og fullført i 1995 får vi høre om hvordan Shin som 16-åring drar fra landsbygda til Seoul, jobber på en fabrikk om dagen, går på skole om kvelden, får seg universitetsutdanning og makter å realisere forfatterdrømmen sin.
Forholdet til familie, arbeidskolleger, venner og lærere – alt settes inn i en sosial, historisk, politisk ramme som gjør at historien hennes blir noe ganske annet enn en nostalgisk egotripp.
Men sammenliknet med en annen sørkoreansk roman, Han Kans «Levende og døde» (2017), et virtuost komponert minneskrift om massakren i Gwangju anno 1980, faller Shin Kyung-Sooks mer springende, fragmentariske framstilling av samme historiske begivenhet og tilhørende sorgreaksjoner igjennom.
| 0 |
705720
|
Reiseeventyr i russisk grenseland
SAKPROSA:
Lett var det ikkje for Erika Fatland å toppa «Sovjetistan».
Men det har ho gjort.
Erika Fatland:
Grensen.
624 sider.
Kagge Forlag.
Erika Fatland frå Ølen hadde stor suksess med «Sovjetistan», ei reiseskildring frå dei fem «stan-landa» i Sentralasia.
Boka fekk ekstra mange lesarar då ho velfortent vart plukka ut som «heile Rogaland les»-bok i fjor.
Nå lokkar Fatland lesarane med eit endå meir ambisiøst prosjekt.
Denne gongen har ho reist langs den lengste landegrensa i verda, den russiske, og besøkt alle fjorten nabolanda pluss tre utbrytarrepublikkar.
I tillegg har ho tatt båt gjennom Nordaustpassasjen.
Over land har ho tilbakelagt 20.000 kilometer med alle slags transportmiddel, frå hurtigtog til hest.
Skuffar ikkje
Ho vil garantert ikkje skuffa sitt publikum.
«Grensen» er om mogleg endå betre enn «Sovjetistan», og i alle fall meir mangfaldig.
Nord-Korea og Norge har ikkje så mykje meir til felles enn at dei begge grensar til Russland.
Rett nok kan dei historiske gjennomgangane av og til verka litt turistbrosjyreaktige, sjølv om dei absolutt er nødvendige for å binda forteljinga saman.
Fatlands filosoferingar omkring det å dela grense med Russland, som jo er den raude tråden i boka, blir heller ikkje særleg djupsindige.
At Russlands naboland, kanskje med unntak av Norge, har hatt eit problematisk forhold til sin store granne, er vel kjent.
Styrken i boka ligg i det konkrete, formidlinga av å vera i grenseland og kva det har gjort med menneske og samfunn.
Dreg lesaren med
Her utnyttar Erika Fatland sine kvalitetar som reiseskribent til fulle.
For det første har ho ei sjeldan evne til å dra lesaren med inn i reiseopplevinga.
Ho byr på seg sjølv, for å bruka ein klisjé, og deler glede, forundring, uro og praktiske problem på ein måte som gjer at lesaren nesten kjenner seg som deltakar i Fatlands einslege reise.
Kva ville du for eksempel ha gjort når det blir forventa at du bukkar for ein statue av diktatoren Kim Il-sung?
Eller når sjåføren på ein audsleg veg i Kasakhstan begynner å stilla nærgåande spørsmål om sexlivet ditt?
God på menneske
For det andre er ho god på menneske, ein dyktig observatør og intervjuar med sans for den vesle, karakteriserande detaljen.
Russiskkunnskapane hennar kjem ofte vel med.
Gjennom dei over 600 sidene blir me kjende med eit uhyre variert persongalleri: superturisten som samlar på land, den nord-koreanske guten som må spørja læraren om det rette svaret på spørsmålet om kvifor han vil bli soldat, den brødbakande sjamanen og reinsdyrnomaden i Mongolia, den lyriske og drikkfeldige guiden i Georgia som stadig er på leiting etter mannen i sitt liv, etniske svenskar i Odessa som har levd eit hardt og dramatisk liv i Sovjetunionen, og til slutt Erika Fatlands eigen far, som frydar seg over å padla sisteetappen i kajakk på Pasvikelva.
Og mange fleire.
Erika Fatlands reiseeventyr er blitt ei uvanleg velskriven og velredigert bok.
Tjukk, men på ingen måte langdryg.
Når lesarane har lagt boka frå seg, vil dei aller fleste vera samde om at det har vore ein gild tur.
| 1 |
705722
|
Film:Gode grøss på idyllisk sommerleir
«Rom 213» er en super og skummel barnefilm om en herlig sommerleir som byr på mer spenning enn godt er for tre 12 år gamle jenter.
Rom 213
Sjanger: Grøsserdrama.
Nasjonalitet:
Sverige 2017.
Regi:
Emelie Lindblom.
Manus:
Martin Jern, Emil Larsson, Ingelin Angerborn.
Skuespillere:
Lisette Pagler, Wilma Lundgren, Elena Hovsepyan, Ella Fogelström.
Lengde:
1 time 20 min.
Aldersgrense: 12 år.
En sommerleir for 12-åringer er som skapt til å lage guffen-spennende og småromantisk barnefilm for de litt større og nervesterke ungene.
Og svenske «Rom 213» lykkes både med å være en spennende grøsser og en troverdig og skjønn oppvekstsskildring fra den sommeren du går fra å være barn til tenåring i sjelen.
12 år gamle Elvira er ikke bare glad for å måtte tilbringe en uke på sommerleir uten å kjenne noen av de andre.
Men hun blir fort bestevenner med Bea og Meja.
Etter at rommet de deler blir oversvømt, må de flyttes inn i støvete og avstengte 213, et rom som ikke har vært i bruk på over 50 år.
Spøkelseshistorier
12-åringene på leiren blir fort varme i trøya, de eventyrlige, varme sommerdagene i landlig idyll går med til bading, lek, flørt, pek og spøkelseshistorier rundt leirbålet, akkurat slik en uforglemmelig pubertetssommerleir skal være.
Men på rom 213 skjer det mye rart: lyset slår seg på av seg selv.
Ting forsvinner.
Rare skikkelser dukker opp på bilder.
Noen vandrer rundt i gangene.
Er det noen av guttene som tøyser med jentene?
Eller finnes den en annen forklaring på alt det mystiske?
Jentene vet ikke hva de skal tro, og mistenker etter tur alt og alle.
Og så begynner de å grave i sommerleirstedets historie...
Vennskap og spenning
«Rom 213» ble kåret til årets beste på Barnefilmfesten i Kristiansand, og det er lett å forstå.
Filmen, som er basert på en roman av Ingelin Angerborn, tar nemlig sitt publikum på stort alvor.
Filmen kan nok virke litt gammelmodig i formen for dagens unge, som er vant med både det ene og andre på actionfronten.
Men nettopp derfor vil den truende skummelheten den byr på være effektiv og spennende nok.
Men heller ikke overveldende.
Det beste er likevel skildringen av vennskapene som utvikler seg blant ungene i dette fine, velspilte sommereventyret.
| 1 |
705724
|
Plutselig kastet ut i sitt eget liv
Eventyraktig, drømmende og stolt fra en ung kvinnes stumt sorgmettede dager.
Rune Christiansen:
Fanny og mysteriet i den sørgende skogen.
Roman.
215 sider.
Oktober.
Rune Christiansens roman «Ensomheten i Lydia Ernemans liv» var et høydepunkt i bokåret 2014, en oppvisning i skrivekunst om et harmonisk menneske, en veterinær, som i omgang med mennesker og dyr sanser, lever og forstår i pakt med sin egen virksomhet, og ikke mangler noe: det er som tittelens ensomhet tvinges på henne utenfra.
Årets roman fra Christiansen, «Fanny og mysteriet i den sørgende skogen», handler om sorg og lengsel, en intens og sårt opplevd ensomhetsfølelse, og søken etter kjærlighet og tilknytning til en annen, og kan gjerne leses som kontrapunktisk akkompagnement til «Ensomheten i Lydia Ernemans liv».
Så ryddig og oversiktlig som den er, med mange kapitler fordelt over vel 200 sider, i et tydelig og prydelig, beint fram nydelig språk, lar den seg nok lese i en fei.
En litterær slukhals står i så fall i fare for å gå glipp av mye forseggjort skrivekunst i en kunstferdig konstruksjon.
Handlingen tar fatt i det syttenårige Fanny nettopp har blitt alene i verden, foreldreløs etter at mor og far døde i en trafikkulykke.
Hun er elev i den videregående skolen, ennå ikke myndig, men får likevel lov (av hvem?) til å bo alene i familiens hus, tydeligvis uten tilsyn av slektninger eller andre som står henne nær.
De store omskiftingene i tilværelsen og dagligdagenes strev blir fortalt uten dramatikk, de bare skjer, det bare er slik, så det hviler fra første ferd noe eventyr- og drømmeaktig over Fanny, hennes situasjon og omgivelser.
Det blir ekstra tydelig ved at Christiansen fra sin tredjepersonsynsvinkel (snart med en moden og vis forteller, snart med ungdommen Fannys språk og intellekt) ikke gjør annet enn å fortelle og kommentere fra hennes dager, helt uten krusseduller eller omsvøp, der Fanny søker nærhet hos en klassekamerat, en suicidal prest, en ung kvinne, mens det dust og diskret under det hele, i hint og korte snutter, ligger en fortelling om en selvskaders skjulte liv og ulmer.
Rune Christiansen er den vareste og finsligste av forfattere.
Dersom «Fanny og mysteriet i den sørgende skogen» leses opp mot «Ensomheten i Lydia Ernemanns liv», får man to komplementære fortellinger.
Men Fannys såre historie og daglige, uopphørlig stolte selvoppholdelseskamp står seg aldeles vakkert for seg selv.
| 1 |
705726
|
Rolling Stones:Mens bandet tok form
32 gamle Stones-låter fra BBC er en julegave til gamle fans.
The Rolling Stones:
"On air" (Polydor/Universal)
For andre vil kanskje denne samlingen være av begrenset interesse, men Rolling Stones åpner i hvert fall med en flott versjon av debutsinglen "Come on".
På tv kunne bandet nøye seg med å mime, men på radio skulle det spilles der og da.
Det er kanskje helligbrøde å hevde det, men BBC-opptaket av "Come on" er bedre enn singlen.
Opptakene stammer fra BBC-programmene «Saturday club», «Top gear», «Blues in rhythm», "Yeah yeah" og «The Joe Loss pop show» mellom 1963 og 1965.
Åtte av disse sangene er ikke gitt ut på offisielle plater med Rolling Stones tidligere, mens sju av de andre fikk sin debut her før de havnet på bandets plater.
Du får albumet i en samling på 18 kutt og i en bonusutgave med 14 kutt til.
På denne siste stammer flere av opptakene i tillegg fra programmet "Rhythm and blues".
Opptakene har gått gjennom noe som kalles "audio source separation", der instrumentene skilles fra hverandre slik at teknikerne kan balansere lyden på nytt.
Dermed kan man utnytte moderne teknologi samtidig som en bevarer det gamle.
Noe av lyden har riktignok gått tapt med tiden, og noen av kuttene har hylende jenter i bakgrunnen, uten at det blir forstyrrende.
Nevnte "Come on" er det eldste opptaket.
Sangen ble utgitt i juni i 1963 og framføres her på BBC i september samme år.
Den ble skrevet av Chuck Berry og ga Stones en 21. plass på den engelske hitlisten.
Ingen pangstart, men oppfølgeren "I wanna be your man" nådde 12. passen samme år og er også med.
Det er mye her som bæres av gitarene til Keith Richards og Brian Jones, men i "You better move on" er det crooneren Mick Jaggers som bestemmer.
Sangen ble skrevet av Arthur Alexander i 1961 og plukket opp av Stones på deres første ep i 1964.
En fin samling, og en flott fotnote til fjorårets "Blue & lonesome".
Beste spor:
"Come on", "Cry to me", "It's all over now", "You better move on", "Cops and robbers".
| 1 |
705728
|
Disse kunstnerne gjør som de vil - og de gjør det godt!
UTSTILLING:
Midt i Stavanger kan vi se noe av beste fra den unge kunstscenen i London.
Galleri Opdahl:
Lived In.
10 kunstnere fra London.
T.o.m. 14. jan.
At London er en av verdens store kunstmetropoler, vises ikke bare gjennom flotte og kunstfaglig viktige utstillinger i byens kunstmuseer, men også i kvaliteten på kunstakademi og kunsthøyskoler, gallerier og mange viktige kunstnernettverk.
De siste ligger ofte litt under horisonten, om du vil orientere deg i samtidskunsten, for det er vanskelig for unge, ennå ikke helt etablerte kunstnere å slippe til i de prestisjegivende galleriene.
Det er dette Rebecca Ackroyd, selv billedkunstner, sist sett i den bemerkelsesverdige utstillingen hun viste i Galleri Opdahl i september i år, nå gjør noe med, i samme galleri:
Som kurator for utstillingen «Lived In», løfter hun fram ti kunstnerkolleger fra den unge londonske kunstscenen.
Det er en sterk og flott utstilling, full av visuell og innholdsmessig energi.
Den viser at noe av det beste av dagens unge kunst fortsatt makter å kombinere en konseptuell orientering med sterk bruk av materialer.
Deler av konseptkunsten virker noen ganger anemisk, der den skyr bindinger til materie og objekt, og derfor ofte lider av materialtretthet.
Men ikke her.
Minnet fortrenges
I en klar konseptuell retning går Ben Burgis & Ksenia Pedan i sin installasjon «CEFTHAUL 4.»
På hyller er plassert gamle gjenstander – slitte, støvete, forvridde, kasserte – en slags kjellerfunn, hensatte ruiner av et samfunn som ellers kan virke glatt og friksjonsløst.
Noen av tingene er bearbeidet av kunstnerne, uten at det hjelper, om vi ser etter bruksfunksjon eller klassisk estetisk form.
Vi ser inn i samfunnets underbevissthet, hvor for lengst fortrengte minner er stuet sammen: en mørk kjellerbod full av uønsket materiale – tolk det gjerne i en politisk kontekst, om du vil.
Denne skittenrealismen, som jo er helt konkret men også metaforisk, er og til stede i to materialbilder av Nicholas Cheveldave: collager av fotofragmenter, skriblerier, papir og annet materiale, skapt i Kurt Schwitters ukonvensjonelle, poetisk-materielle ånd, forteller flertydige historier om aggresjon, glede, hemninger og frihet i en slags neo-punkete stil hvor alt er sidestilt, intet har forrang.
Denne friheten i forhold til tradisjonelle konvensjoner i billedkunsten finner vi i hele utstillingen.
Dette er kunstnere som gjør hva de vil, og de gjør det godt!
Perlen skinner
Nederst på veggene, unnselig, nærmest til å overse, har Natalie Dray festet sine seks små objekter kalt «Dry Lining».
De kan se ut som baksiden av noe elektrisk utstyr, men de er farget lysrosa og tjener ingen praktisk funksjon.
Denne absurde, lett fetisjerte intervensjonen i rommet befinner seg i arven etter surrealismen, og her kan vi også plassere Cècile B. Evans’ video «How happy a thing can be», som på subtilt vis blander film av interiør, landskap og byscener med animasjonselementer, og som lar mennesker og enkle ting (en saks, en kam) dele eller bytte identitet, til et suggererende lydspor.
En perle av et videoarbeid.
Jeg kunne være fristet til å kalle mye av denne kunsten metafysisk.
Ikke i en tradisjonell åndelig eller religiøs forstand, men i forlengelsen av Giorgio de Chiricos nå hundre år gamle malerier – denne underlige fremmedgjøringen, ladingen av tilsynelatende hverdagslige ting med en mening som hele tiden unnviker.
Andrew Mealors veggskulptur «Untitled», laget bl.a. av tekstil, sement, kunstharpiks og mynter, er et slikt metafysisk objekt, der det kan se ut som et utspent dyreskinn, men likevel ikke, fordi materialkombinasjonen virker absurd.
Sebastian Jeffords installasjon «Terra Nullius» er et annet; en sluttet form med gjennomsiktige vegger inneholder ubrukelig skrap og kaster en malt, ullen, død skygge i rommet.
Illevarslende, uhellsvangert, som de skremmende skyggene vi ser i de Chiricos malerier.
En felle, kanskje, med en tittel som viser til den gamle romerretten: land som ikke tilhører noen, som ikke er underlagt et statlig herredømme.
Her aner jeg et anarkistisk element, en ironisk kommentar til forestillingen om kunstens uavhengighet, kanskje også en indirekte kommentar til debatten om brexit.
Månen visner
Og så samler Victoria Adam trådene i utstillingen, og deltakernes frie holdning til materialbruk og uttrykk, i veggskulpturen «Luna (must sours, grafts wither)».
En poetisk vakker materialbruk (bl.a. roseblad, havre og smykkefragmenter) punkteres med henvisninger både til plantepoding og vevtransplantasjon som visner hen, og til at det som føles essensielt, vil surne og miste sin betydning.
Som her: månen, en flittig brukt metafor i billedkunst og litteratur.
Utstillingens tittel, «Lived In», antyder en verden som bebos, som vi lever i, men også en verden som virker slitt – nedslitt, utslitt Månen lyser ennå, men synger nok på siste verset, mens vi fortsatt kan skimte ruinene av en sivilisasjon som var.
| 1 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.