id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
703367
|
Rasemessig degenerert
All livsens ondskap mellom to permer.
Det er krevende å lese Steve Sem-Sandbergs (1958) faktabaserte romaner, sprengfylte av lidelse, fornedring, fanatisme og hat, perversjoner og menneskeforakt, av all tenkelig – og for de fleste av oss helst utenkelig, før vi blir satt på det – livsens ondskap:
«De fattige i Lodz» (på norsk i 2010) er en monumental roman fra polsk jødeghetto under andre verdenskrig, om en befolknings systematiserte desimering.
Så fikk vi «Theres», med tittelfiguren Ulrike Meinhof (1934-76), journalist, tobarnsmor og terrorist, som siden 1970-tallet sammen med Bader-Meinhof-gruppen er herostratisk berømt verden over.
Med årets «De utvalgte» er Sem-Sandberg tilbake i det helt store format, i en roman om nazistenes eutanasiprogram til utryddelse av uønskete individer, evneveike, retarderte, vanskapte, «rasemessig retarderte» og uregjerlige menneskebarn.
Og hva som siden skjedde; eller, helst, ikke skjedde.
Det dreier seg under nazismen og hitlerismen om utryddelse som statlig politikk, samvittighetsfullt eksekvert av ideologiske fanatikere uten samvittighet, eller av helt «vanlige», pliktoppfyllende mennesker uten moralsk kompass.
Som den ene hovedpersonen, det «utøvende redskapet», sykepleieren Anna Katschenka, som «bare» gjør det hun blir satt til.
Som er å ha ansvaret for den andre hovedpersonen, Adrian Ziegler, 13 år gammel da han vinteren 1941 havner på den østerrikske Spiegelgrund-klinikken, en transittstasjon i bekjempelsen av «syke og livsudugelige».
Ved testing og grotesk eksperimentering på barna, blir de fleste vanskjøttet og deformert til døde, eller de blir avlivet når de ikke lenger er interessante til forsøk.
I sin «bestialitetens historie» (Bjørneboe) lesser Sem-Sandberg ustoppelige pinsler og fornedrelser over de vergeløse barna.
De fleste lar seg pine til døde, en og annen klarer å flykte – før han blir innhentet og tilbakesendt til klinikken, en enkelt kan orke å drepe seg selv – også det beskrevet; noen overlever.
Gjennom mange frampeik i teksten forstår leseren at både Adrian og Anna vil være blant overleverne.
Anna Katschenka ble flere år etter krigen dømt til åtte års straffarbeid, som hun sonte 4 år og 5 måneder av, og som siden, i egen fornemmelse av subjektiv uskyld for sin krigsinnsats, presterte å søke om økonomisk kompensasjon.
Det fikk hun ikke.
Hun døde i 1966, 61 år gammel.
For å se hvordan Adrian Zieglers liv arter seg, fra vanskjøttet barndom, til eutanasi-institusjonen og videre, er det alene verdt å følge Sem-Sandberg gjennom de mange sidene.
«De utvalgte» blir da en roman om menneskets umenneskelighet mot mennesker, en uopphørlig lesepåkjenning over innpå seks hundre sider, der forfatteren gnir det inn, for så å gjenta elendigheten, vondskapen, smerten, igjen og igjen, og igjen.
Han gjør det med romanteknisk kunstferdighet, ikke minst med tid— og stedsprang, vekslinger mellom rein fiksjonsdikting og bruk av samtidige legejournaler og domspapirer.
Oversettelsen har atter en gang vært i gode hender hos Bjørn Alex Herrman, men sjelden savner man så mye lesefremmende punktuering som i denne massive tekstkroppen.
Den som ikke blir rystende berørt av «De utvalgte», må være forherdet til det immune.
I romanens etterliv blir kanskje det aller uhyrligste hvordan så mange på tysk område etter krigen ikke så ut til å kjenne ansvar og skyld, eller faktisk erklærte at de ikke visste hva som skjedde i konsentrasjons- og eutanasileirene, at de ikke så det landskapet de beveget seg i.
Som mange av oss fortsatt ved vår taushet er skyldige.
Spør noen ennå om romaner har en samtidig, politisk funksjon?
Snakk med Steve Sem-Sandberg.
| 1 |
703368
|
Velkommen tilbake, Wisting!
Den niende var en nedtur.
Den tiende boken om William Wisting er norsk krim på sitt beste.
Jørn Lier Horst blir bare bedre og bedre.
Det skrev jeg, og det mente jeg, til og med bok nummer åtte om etterforskeren William Wisting.
"Jakthundene" ble da også hedret med norsk og nordisk krimpris i 2012.
Så kom "Hulemannen", en bok jeg fortsatt mener er den første nedturen i Horst sitt forfatterskap.
Nå er han heldigvis tilbake med en gjennomarbeidet, godt tenkt og like godt fortalt krimhistorie, "Blindgang".
Strengt tatt er dette to krimhistorier.
Larvik-politimannen Wisting nærmest snubler over informasjon om en savnet drosjesjåfør, og begynner å nøste i løse tråder.
Etter hvert oppdager han at noen av trådene er viklet inn i en tilsynelatende oppklart drapssak i Kristiansand.
Og ja, den spenningen kan vi røpe med en gang, Wisting har selvsagt rett — de to sakene er så tett sammenvevd at den ene ikke kan løses, uten at den andre også blir oppklart.
Horst holder i sin tiende Wisting-krim full kontroll over historien fra første til siste side.
Han har overblikk, han er en svært rutinert forteller etter hvert, og han porsjonerer informasjonen i passe doser slik at leseren hele tiden henger med - men alltid med et lite spørsmålstegn i margen.
Det er den nysgjerrigheten, den usikkerheten som driver oss framover, til neste side, til neste kapittel, til neste gåte og neste svar.
Slik står Horst på mange måter nærere en klassisk hvem-gjorde-det-krim enn actionhistoriene mange av hans forfatterkolleger gir oss.
En konklusjon?
Ja, dette er en av Horst sine aller beste.
Og det sier ikke lite.
Et lite minus, som alltid:
Forholdet mellom journalistdatter Line og politipappa William ville neppe blitt godtatt av noen redaktører eller politisjefer.
Men det viktigste er vel at leserne godtar det.
| 1 |
703369
|
Roman:Oppvisning i fabuleringskunst
Eventyrinspirert fantasyroman med litt for mange forviklinger og tidssprang.
Salman Rushdie:
To år, åtte måneder og tjueåtte netter.
Roman.
Oversatt av Kari Risvik.
331 sider.
Gyldendal.
Noe som tidvis slo meg under lesningen av den siste kinesisk-eske-aktige romanen til indisk-britiske Salman Rushdie (f. 1947, debut 1975) er at visse diktverk briljerer og imponerer mer enn de griper og fengsler.
Boktittelen viser til eventyrsamlingen «Tusen og en natt» med rot i indisk, persisk og arabisk kultur der Sjeherasad gjennom to år, åtte måneder og tjueåtte netter forteller stadig nye eventyr til en morderisk konge for å redde eget og andres liv.
Nå går indiskfødte Salmon Rushdie inn i Sjeherasads rolle og forteller små og store historier som griper inn i hverandre, i spenningsfeltet mellom sprelsk fantasi og historisk virkelighet, fortid, nåtid og framtid, rasjonalistisk viten og religiøs tro, godt og ondt, liv og død.
Resultatet blir en kollektivskildring der persongalleriet virker broket, det motivisk-tematiske vingefanget blir stort, romanstrukturen er ukronologisk.
Vi møter en gartner fra Bombay, bosatt i New York, som brått begynner å gå uten å sette føttene i bakken, en jinnia fra Eventyrland som forelsker seg i en andalusisk filosof fra 1100-tallet og får tallrike etterkommere, en iransk teolog som stempler alle fornuftsmennesker som vantro.
Trollmenn og skjørtejegere, flygende tepper og flaskeånder, en britisk avantgardkomponist som tar avstand fra all religion, en påminnelse om klimakrise og krig, gleden ved forførelse og sex – i denne mangefasetterte mosaikk- og røverhistorien er det plass til det meste, stort og smått, alvor og fleip, kjærlighetens magi og samfunnsskapte katastrofer.
Mange vil trolig nikke rosende til en encyklopedisk forfatter som gjennom en lavine av referanser til litteratur, billedkunst, filosofi, musikk og film igjen har skapt en generøs alt-i-ett-roman med magisk-realistisk klang.
Men for meg blir bisarreriene og saltomortalene gjennom tid og rom for mange og viltre.
Den gjennomgående mangelen på måtehold i denne godt oversatte boka gjør at dikteren minner mer om en demonstrativt flink fabulator enn en medrivende forteller.
Flere vurderinger av Steinar Sivertsen:
| 1 |
703370
|
Bok:"Hvorfor er vi blitt så redde?"
Hvem "vi"?
«Håndbok i krisemaksimering» inneholder mange formuleringer av typen «I dag har de fleste foreldre hodet fullt av (…) katastrofetanker.»
«Hvorfor er vi blitt så redde?».
Men hvem er «vi»?
Gunnar R. Tjomlid:
Håndbok i krisemaksimering.
Spartacus.
For tre år siden ga blogger, forfatter og foredragsholder Gunnar R. Tjomlid ut boken «Placebodefekten», om kvakksalveri, alternativ behandling og annen sjarlatanvirksomhet.
Et slags ideologisk forvarsel til NRK-serien «Folkeopplysningen», der programleder Andreas Wahl går i rette med like deler utbredte og dårlig funderte forestillinger.
Les mer om Folkeopplysningen her:
«Håndbok i krisemaksimering» føyer seg inn i den samme skepsistradisjonen.
Dels et «verktøyskrin for å tenke kritisk» og dels en irettesettelse av bakstreverne som «lurer seg selv» fordi de for eksempel henger fast i evolusjonært forankrede fryktreflekser.
Og dels en omkamp med gamle prygelknaber som Kjetil Rolness og tidligere politiinspektør (og Snåsamann-entusiast) Hanne Kristin Rohde.
Som det heter i Tjomlids adjektivladede språk:
«Det er ufattelig trist å tenke på hvor mye skade disse uheldige uttalelsene fra Rohde har medført (…)».
Med våkent og nidkjært blikk går Tjomlid løs på utbredte misoppfatninger og rydder opp, enten alarmismen er knyttet til folkehelse, (seksual-)kriminalitet, islam eller innvandring.
Med statistikk for hånden og en blanding av bedrøvelse og optimisme tegner han en sammensatt bilde av Norge anno 2016.
Et samfunn der pilene peker riktig vei («vi lever i en bedre, tryggere og sunnere verden enn noensinne»), men der «vi» ikke ser det, for all elendigheten vi forsynes av medier som «liker å krisemaksimere og sensasjonalisere».
Her er det imidlertid flere ting å bite seg fast i.
For det første at «sensasjonalisere» ikke er et ordentlig ord; en mer årvåken språkrøkter kunne også skrubbet vekk noen av gjentagelsene, hyperbolene («ufattelig trist»; «sjokkerende fanatisk») og den stakkato sportskommentatorsyntaksen som har bredt om seg:
«De voksne fulgte med.
Overalt.
Hele tiden.»
I tillegg savnes et mer stringent utvalgsprinsipp enn ønsket om å «belyse ulike problemer i måten media presenterer nyheter på».
Den andre innvendingen gjelder forfatterens bruk av pronomenet «vi»:
«Vi har vanskelig for å se andres perspektiver», heter det.
«Vi liker enkle løsninger (…)
Når problemet så (tilsynelatende) er eliminert, tror vi at alt er gull og grønne skoger».
Som leser kjenner jeg meg inkludert ut:
«I dag har de fleste foreldre hodet fullt av (…) katastrofetanker.»
«Hvorfor er vi blitt så redde?».
Har vi?
Er vi?
Grepet minner mest om det gamle russekortet:
«Einstein er død, Newton er død, og jeg føler meg ikke helt bra jeg heller.»
Slik skapes et forbund på vaklende premisser.
For at ligningen skal gå opp – at verden går fremover, men at vi har hodet fullt av katastrofetanker/gull/grønne skoger – må en rev inn, en x som fordreier virkeligheten.
Her settes «media» (også en ullen størrelse) på tiltalebenken, som «liker å krisemaksimere».
Og bevares; det er mye å ta norske medier på, men om denne psykologiseringen er veien å gå, er en annen sak.
Når mediene skaper virkelighet («Ransbølge!»; «Voldtektsbølge!»), er det neppe fordi redaktørene «liker» det – men helst fordi et sett iboende institusjonelle mekanismer trekker den veien.
Her kunne Tjomlid med fordel ha fulgt sitt eget motto om å «la meg se litt nærmere på akkurat det».
| 0 |
703371
|
Sterk Seierstad-bok om barnedrap og søstre fra Oslo som blir IS-bruder i Syria
Den som brått drar niqaben over hodet, har som regel mer å skjule enn bare kroppen.
Åsne Seierstad:
To søstre, Kagge forlag.
15 år gamle Leila fra Bærum vil gifte seg med hvem som helst, bare han er muslim.
Hun vil ha åtte barn, bo i en ørken og leve på sand og vann for å komme nær nok Gud.
Ekstremisme er ikke uvanlig hos 15-åringer, men denne jentungen gjorde alvor av de skrudde drømmene.
En oktoberdag for tre år siden dro hun og den tre år eldre søsteren Ayan til Syria, hvor de ennå er.
I en rystende bok river Åsne Seierstad niqaben av de to søstrene fra Kolsås.
Forakt for samfunnet
Under finner hun en dyp forakt for det norske samfunnet og en vilje til å underkaste seg både Gud og hans voldelige mannlige representanter.
Døden skremmer ikke jentene.
De tror at den bare er en port til det egentlige livet.
Denne troen har de ikke suget av eget bryst.
De har sittet ved føttene til en ung koranlærer fra den somaliske Tawfiiq-moskeen i Oslo som har forkynt at ”vi muslimer ser på døden som starten”.
Denne tanken har vært fremtredende også i inderlig kristendom, men blir eksplosiv når den koples med ideen om jihad med sverdet.
Boken vil nok utløse ny og enda skarpere debatt om forkynnelsen i norske moskeer.
Autoritær islam
De to jentene trekkes inn i det autoritære Islam Net, som er til forveksling lik det vi vet om livet i nyreligiøse bevegelser som Scientology og Children of God.
Ungdommene stenges inne av et finmasket gitter av regler, forkledd som den eneste veien til renhet og frelse.
De blir innprentet at samfunnet som omgir dem, som har gitt deres foreldre trygghet og som finansierer familiens liv, egentlig er deres fiender.
Dette er det første trinnet på stigen til radikalisering.
Det øverste heter ”vold er den eneste veien”.
De to ender som bruder for norske IS-krigere.
De kunne valgt annerledes.
Broren Ismael ender som en godt integrert ateist.
Åsne Seierstad bruker søstrenes flukt og farens desperate forsøk på å få dem hjem igjen, som kjernefortelling i en bok som handler om sammenhengen mellom islamistisk radikalisering i Norge og den helt ufattelige volden norske islamister frivillig oppsøker og blir en del av.
Skildringene fra farens fangenskap i Syria er som scener fra Gestapos innerste torturkamre.
Svarteste kapittel
Bokens svarteste avsnitt er der hvor hun beskriver hvordan Bastian Vasquez, en konvertitt oppvokst i Skien, dreper Arfan Bhattis to år gamle sønn etter at barnets mor frivillig har dratt til Syria for å bli hans kone nummer to.
I et fyldig etterord redegjør Seierstad for metoden hun bruker, den litterære journalistikk, og hvordan hun har rekonstruert de mange dialogene i boken.
Redegjørelsen er tydelig preget av debatten etter ”Bokhandleren i Kabul” og inviterer til en kildekritikk som må ha vært helt fraværende da Dagbladet ved flere anledninger brukte søstrenes far som anonym kilde.
Seierstad skriver at Sadiq Juma solgte røverhistorier til avisen for å finansiere nye forsøk på å få jentene ut fra Syria, blant annet én om at 272 IS-krigere skjuler seg i Europa.
De anklagene er Dagbladet nødt til å svare på.
”To søstre” er en deprimerende historie om en familie som faller fra hverandre og et dystert innblikk i islamistiske miljøer som gjør hva de kan for å svekke Profetens omdømme.
Men først og fremst er boken nok et dokumentarisk mesterstykke fra Åsne Seierstad om unge som frivillig velger hat og mørke.
Kanskje ville de valgt annerledes om de tidlig nok var blitt to av oss.
Mer av Sven Egil Omdal:
| 1 |
703372
|
Roman:Komponisten og diktatoren
Kunstneren Sjostakovitsj og diktatoren Stalin sin historiske kamp på liv og død.
Julian Barnes:
Tidens larm.
Roman.
207 sider oversatt av John Erik Bøe Lindgren.
Cappelen Damm.
Mens noen hos oss nå graver i gamle begravelsesprogrammer for å finne ut av det like kompliserte som enkle spørsmålet om en forfatters verk er å anse som selvbiografisk, (og derfor skal fordømmes), har kunstnere selv til alle tider strevd for å komme til uttrykk hvis de har noe annet å formidle enn det makthaverne liker, tillater eller dikterer.
Med «Tidens larm» turnerer Julian Barnes (1946, debut 1980) dette siste og større problemet skjønnlitterær form.
Det gjør han i en roman som skriver fram et destillat av den sovjetrussiske komponisten Dmitrij Dmitrijevitsj Sjostakovitsj’ (1906-75) liv og kunstnerbiografi samtidig som den skildrer den kampen det sovjetiske regimet førte mot det som parallelt på samme tid i Tyskland gikk under navn av «entartete Kunst».
I Sovjet betydde det den kunsten som Stalin til enhver tid mislikte.
I Sovjetunionen på 1930-tallet ble alle som ble beskyldt eller mistenktes for å være kontrarevolusjonære, luket bort, fratatt partimedlemskap hvis de det hadde, fratatt sine stillinger, fengslet, sendt i leire eller henrettet.
Var de forfattere, kunstnere eller intellektuelle, fikk de etikettene «individualistisk», «kosmopolitisk», «formalistisk» klebet på seg, og var følgelig fiender av all patriotisk, sosialistisk renhet – som hadde sitt samtidige motstykke i nazistenes raseforestillinger om arisk renhet.
Oppi alt dette ville sovjeteren Sjostakovitsj skrive og få framført sin musikk, en komponist som Stalin skiftesvis påsto bare lagde møl, men også overrøste med ros, den komponisten som bidro til
Den store fedrelandskrigen med symfonien til Leningrad ved tyskernes årelange beleiring, beskyting og utsulting av byen.
Var da Sjostakovitsjs så regimets gissel: var han feig, var han bare en unnfallen, en overlever, en forfengelig, usolidarisk narr?
Barnes viser ihvertfall vakkert hvorfor Sjostakovitsj fortsatt lever - i kunsten, «historiens hvisken».
«Tidens larm» er finslig gjort om til norsk av Barnes’ faste oversetter, John Erik Bøe Lindgren.
Jan Askelund om litteratur og levd liv:
| 1 |
703375
|
Roman:Fin og tankevekkende liten roman
Dunkelt og smått absurd om kryssende skjebner i et flettverk av hverdagsskildringer.
Per Schreiner:
Henrettelse med elefant.
Roman.
123 sider.
Tiden.
I Per Schreiners (f. 1965) roman er det en av personene som har en gjentakende drøm om at han trampes ihjel av en elefant.
Henrettelse med elefant var i århundrer utbredt i Asia.
Bildet tjener muligens som bidrag til forståelsen av boken, som er befolket av personer som ingen greier å elske, slik det kort og presist uttrykkes på omslaget, og som også selv synes å være uten kjærlighetsevne.
Det hele tar til med Pia, som har et problem med bilen hun har kjøpt av ekskjæresten Espen.
Han er sammen med Cathrine, men forholdet er såpass lunkent at han vegrer seg for å hoppe etter og komme henne til unnsetning når hun faller i vannet.
Cathrine driver på sin side med nettflørt på jobben og tenker på Hallvard, som det ble slutt med for fem år siden.
Hallvard derimot tenker mest på Marianne.
Men faren til Espen, Agnar, som nylig har blitt enkemann, tenker bare ytterst sjelden på sin avdøde kone.
Folk dør, han er ikke typen til å savne dem, heter det om den saken.
Foreldrene til Cathrine er teatermenneskene Ingrid og Morten, og det er sistnevnte som har den gjentakende drømmen om elefanten som han ikke kan forstå.
Pia har arvet en leilighet og skal pusse opp, men maleren hun har tilkalt havner under et skap uten mulighet til å komme løs.
Mer skal ikke røpes her, annet enn at fortellingen tar en nokså absurd retning.
Språket er enkelt og stillferdig, stil og stemning er ispedd en mild melankoli og mørk humor.
En av bokens store styrker er dialogene, som effektivt portretterer personene.
Synsvinkelskiftene er hyppige, og for hvert sceneskift opplyses det hvor personene befinner seg i forhold til hverandre i avstand og himmelretning.
Forfatteren nøyer seg med å skildre og gjengi episoder og samtaler, uten å falle for fristelsen til å utdype, forklare eller psykologisere.
Sammen med en underliggende anelse av uhygge, som gjør at den tilsynelatende hverdagslige normaliteten fornemmes truende, gjør dette ”Henrettelse med elefant” til en fin og tankevekkende liten roman.
Flere bomomtaler fra Sigmund Jensen:
| 1 |
703376
|
Roman:Flott start på romanserie om norsk slavehandel
Den dansk-norske kolonitiden er litterært underbehandlet.
Det gjør Fartein Horgar noe med.
Fartein Horgar:
Paradisets elendige.
Roman.
442 sider.
Aschehoug
Vi kan være glade for at vi er få, små og vanmektige her til lands, for ellers hadde vi nok lagt under oss mer enn misjon, u-hjelp, sjøfart og annet næringsliv har maktet.
Det har ikke stått på selvgod lyst.
Vi begynte så tidlig at det har festet seg en middelaldersk forestilling om at viking er et hedersnavn, mens vi fortrenger at hedersfolk som Petter Wessel Tordenskiold som i sjøen sprang tjenestegjorde på slaveskip til Vest-India, og at Ludvig Holberg hadde aksjer i traden.
Vår deltakelse i moderne slavehandel og kolonialisme går like langt tilbake som der Fartein Horgars (1955, debut 1980) «Paradisets elendige» tar fatt, det første i en planlagt romanserie på fem bind fra dansk Vestindia 1672-1917.
Det er ellers mer enn ironisk at nordmenn var med fra første ferd i denne kolonihistorien, fra et land som selv var en koloni under Danmark hele den lange «firehundredårignatten» 1380-1814.
Det er et stort og verdifullt stoff Horgar nå tar opp.
Fortellingen hans tar fatt i 1672.
Da begår den sekstenårige strilen Johannes Larssøn Hauge et drap, kommer seg til Bergen, og er heldig eller uheldig nok – alt ettersom – å få minstemannshyre på et dansk fartøy klargjort til vest-indiafart.
Han kommer over, men til en brutalitet, vold, lidelse og død som i sin gru overgår det han flyktet fra:
På overfarten dør 77 mennesker.
De blir kastet over bord.
Framkomsten på den «danske» øya St. Thomas starter med begravelse av de sist døde.
Johannes står for gravingen, og forblir lenge øyas graver.
Etter tre år er han alt guvernørens analfabete altmuligmann, under omforming til landnåmsmann og kolonist, og har snart sin egen plantasje med «negeri», inntil han i 1691 er nygift på et St.
Thomas der det nå bor 385 «blanke», 751 slaver, 57 negerbarn og 55 «uspesifiserte».
Det er bare å ta for seg av grådighet, sexisme, rasisme, vold og drikk, religiøst og moralsk bigotteri og menneskers herjing i kapp med naturens i en flott start på en historie som har ligget litterært underbehandlet lenge.
Flere av Jan Askelunds bomanmeldelser i høst:
| 1 |
703377
|
Roman til karakter 6:Historia (s)om eit brotsverk
Innhaldsrikare og formsikrare norsk roman er ikkje lett å finna.
Jørgen Norheim:
Aldri redd for mørkets makt.
Roman 316 sider.
Samlaget
Det er langt mellom bøkene til Jørgen Norheim (1952, debut 1992).
Til gjengjeld har dei sjeldsynte kvalitetar - ein romankonstruksjon som «Aldri redd for mørkets makt» lar seg elles ikkje produsera i ein snipp snare:
På éin gong er han ein slektsroman over fire generasjonar, der karakterane utover å ha sine eigne liv også personifiserer eit heilt hundreårs politiske kamp og medvitsendringar her heime, mens han syner korleis draumen om den store sosialistiske revolusjon utvikla seg til bestialsk mareritt i Sovjetunionen.
Også korleis han i første fase tok livet av ein idealistisk nordmann som stilte sitt eige og familiens liv til teneste for det store kommunistiske prestisjebyggverket som Kvitesjøkanalen var på 1930-tallet, utført av slavearbeidarar og utskrivne.
Og held fram med 1970-tallets store forstandsformørkning her heime, der revolusjonære (AKP-ml) og meir moderate sosialister brukte meir tid på å bekjempa kvarandre enn kapitalkreftene, mens dei la eigne privatliv i ruinar.
Historia til desse personane går vidare heilt inn i fjerde ledd og dette hundreåret, då Norheim ved hjelp av oldebarnet Hege både rekonstruerer kanalingeniørens sjølvutslettande liv og hennar eigen fars dødelege jakt på bestefarens historie på russisk jord.
Og dét alt mens han syner koss nokre av syttitalets radikale forblåsarar i dag sit øvst på pengebingar og maktapparat.
Det er ikkje altså ikkje småtteriar Norheim på teknisk overlegent vis skriv saman i éin kontrapunktisk, oversiktleg romankonstruksjon, framført frå ein innforstått og lun tredjepersonposisjon, med hugskott og direkte tale til lesaren, alt mens han hevdar uttalte politiske og moralske standpunkt.
Alt ihop er sett frå vår eiga hottelause samtid, ein stad «der den totale toleransen rår» - og nær-historiske kunnskapar og medvit er prekær mangelvare.
Både i innhald, sjølve historia, og konstruksjonsmessig, ned til verbale detaljar, er Jørgen Norheim på litterær linje og lag med Kjartan Fløgstad.
Og dermed nesten fullrost.
Meir om litteratur frå Jan Askelund:
| 1 |
703378
|
Roman:Farlig seilas mot det store sviket
Fire år og fem romaners krigsseilas sliter på både helt og forfatter.
Kommer de helskinnet i havn?
En sjøens helt.
Skogsmatros Halvor Skramstads lange krig er ennå ikke over.
Heller ikke hans serie av dramatiske forlis.
Men det er tegn til krigstrøtthet hos hans kronikør.
”Brennende skip” åpner med sterke scener fra invasjonen i Normandie, så følger et langt parti som nok er det svakeste hittil i denne romanserien om krigsseilerne.
”En sjøens helt” var tenkt som trilogi.
Kanskje må vi regne med litt tomgang i den femte av tre bøker.
Men fordi Jon Michelet nå engang er Jon Michelet, får han etter hvert fyr på kjelen og fart på stemplene igjen.
Så snart skuta til den kombinerte skytter og matros Skramstad kolliderer, og det blir tempo i handlingen, livner språket til.
Michelet kan fremdeles skrive action som få andre.
Enda bedre blir det når Skramstads neste skip setter kursen for Karibia og Mellom-Amerika.
Det merkes i farger og detaljer at dette er land og kyster Michelet har et spesielt sterkt forhold til.
I siste del av boka havner de norske sjøfolkene midt i et av verdenshistoriens største sjøslag, i Leytebukta i Stillehavet.
Som han redegjør for i et fyldig etterord, vever Michelet sin fiktive helt inn i faktiske hendelser, som en sjøens Forrest Gump.
Slik får han fortalt krigshistorie som har vært mindre påaktet i Norge, men som merket mange norske sjøfolk for livet.
Et par steder i teksten legger Michelet også inn noen underfundige selvreferanser.
Et sted dukker det opp en spådom om at det 16. juli 1944 skal bli født en forfatter med ”et genialt fortellertalent” på Moss sykehus.
Dette er hans egen fødselsdag og fødested.
Den slags cameoroller kan mesterne tillate seg.
Vi må vel tilgi Michelet at han føler seg blant disse etter den enorme og velfortjente suksessen med ”En sjøens helt”.
Slike rariteter er en del av pakken, liksom hver eneste skute Skramstad mønstrer på har minst én sjømann med ubegripelig omfattende leksikalske kunnskaper.
Alltid har en fetter eller ”en ungarsk frøken” fortalt dem de underligste ting, som at ”Mustalainen” opprinnelig er komponert av Elemér Szentirmay, men er blitt bearbeidet av Oscar Merikanto.
Også i dette bindet lyder samtalene på poopdekket tidvis som redaksjonsmøter i Morgenbladet, ispedd garderobeprat som Donald Trump ikke kunne gjort bedre.
Denne strømmen av lærde assosiasjoner, sære sidespor og billige ordspill er en del av Michelets stil.
De som ikke liker den, har formodentlig gått i land for en stund siden.
Vi som er med videre, som følger krigens gang om bord i nye stykker Norge i drift, ser at de belærende passasjene er en del av et stort folkeopplysningsprosjekt.
Michelet vil ikke bare gi krigsseilerne og deres familier den fortellingen de så inderlig fortjener, han vil også nyansere bildet av sjømannen som en kunnskapsløs, fordomsfull og seksuelt betrengt plebeier.
De politiske debattene i messa går på nevene løs, mens sitatene fra Knut Hamsun, Karl Marx og Karin Boye flyr mellom skottene.
Og seilte matros Skramstad også denne gang sin skute til bunns, så er ikke seilasen over.
Michelet legger opp til det som nok blir seriens crescendo:
Det store sviket.
Når torpedoene og selvmordsflyene nærmer seg, fantaserer sjøfolkene om hva de skal gjøre med sin del av Nortrashipfondet når krigen er over.
Regn med grove gloser og sterk lidenskap i siste bind - enten det blir det sjette eller det sjuende - når de oppdager at de ikke engang får takk for innsatsen.
| 1 |
703381
|
Roman:Store ord om store ting - svulstig og strålende fra Espedal
Man kan lese dette opp mot Knausgårds prosjekt.
Eller mot Espedals eget liv.
Men det er ikke der det er mest interessant.
Roman Tomas Espedal:
Året.
207 sider.
Gyldendal Forlag.
Det er grusomt å bli forlatt.
Den som sitter igjen, er aldri så maktesløs, det er ingenting annet å gjøre enn å komme seg videre.
Eller?
Dette er et av temaene i Tomas Espedals nyeste roman ”Året”.
Mange av Espedals bøker kan leses selvbiografisk, og også ”Året” har utvilsomt sine referanser til virkelige hendelser.
Men det interessante her Espedals utprøving av tanker, blant annet om det finnes et alternativ til å komme seg gjennom kjærlighetssorgen, nemlig å bli værende i den.
Denne romanen handler om å elske, men det er ikke et bittert oppgjør fra en forsmådd ekskjæreste.
Det er en i stedet beretning om kjærlighet som ikke tar slutt.
I romanen følger vi jeg-fortelleren i et vanskelig år.
Den er del inn i to deler, ”vår” og ”høst” (og som vanlig følger Knausgård og Espedal hverandre, selv om de er aldri så ulike på språk, er rammen lik).
Vi følger jeg-fortelleren mens hans blant annet skriver, reiser og spiser middag med sin far som ble alene etter at kona døde.
Disse middagene er kilde til selvgransking og refleksjon.
De forskjellige forventningene til hvordan de to mennene skal gå videre etter sorgen, er særlig viktig.
Hvorfor forventer man noe helt annet av en som sørger over en død kjæreste, enn av en som har blitt forlatt?
Det er de ulike refleksjonene som står sterkest i denne romanen.
Snarere enn en helhetlig fortelling, får vi mange små refleksjoner, passasjer og ideer presentert, om kjærlighet, død, aldrende foreldre, jihad, flyktninger og alkohol for å nevne noe.
Det er refleksjonene rundt de nære tinga som er mest vellykket, og de er det er flest av.
Espedal er kjent for sitt poetiske språk, og han er ikke redd for å skrive svulstig, men det funker.
Det er store ord om de store tinga i livet: kjærlighet, tap, død.
Selvsagt kan man lese denne opp mot Knausgårds prosjekt om fire årstider, eller som en roman om Espedals virkelige liv.
Men det interessante ligger ikke der.
Det ligger i de små, poetiske setningene, i refleksjonene til et menneske på randen.
| 1 |
703382
|
Roman:Fattig, rotløs og uønsket.
Og bra!
Tredje boken fra Cathrine Evelid viser et forfatterskap som har funnet sitt leie.
Cathrine Evelid:
Drømmer fra Texaco.
254 sider.
Aschehoug
Med sin tredje roman markerer Cathrine Evelid (1969, debut 2012) seg ytterligere som en forfatter med kjærlig interesse for hverdagslivets slitere.
Det begynte med «Mamma er en countrysang» fra golvet off shore og folkelige spise- og drikkesteder i Stavanger og omland i pionertiden for oljå.
Det fortsatte med «Dinglen og Ramona» fra en sosioøkonomisk avkrok på sørvestlandsk bygdefastland, der familiemedlemmer som ikke har så mye ved seg og for seg, skal avvikle en fattigslig arv.
Årets «Drømmer fra Texaco» ligger også noen få år tilbake, og har det til felles med Evelids tidligere romaner at den handler om hverdagsfolk i dysfunksjonelle familier.
Den åpner med at den 32-årige rotløse alenemoren Aud kommer kjørende med sine to barn på to og ni for forsøksvis å flytte inn i leiligheten til en mann, Finn, hun bare kjenner pr. brev.
Han driver sin Texacostasjon på en rak veistrekning i grisgrendt strøk.
Det går seg til etter hvert, ihvertfall for en tid, men ikke uten motstand:
Fra det øyeblikk Aud og barna Rita og Linda ankommer, møter de fiendtlighet og avvisning fra Finns mor, søster og svoger.
Den er plump og grov, ikke til å misforstå:
Familien vil ikke ha en inntrenger i det de ser på som en familiebedrift med sine egne storkonflikter.
Stasjonen går ellers dårlig nok.
Aud for sin del forsøker å tjene penger som syerske på privatoppdrag.
Som roman er det alt sammen ikke så trist og platt som et sammendrag nok virker, for Evelid lar (nok en gang) synsvinkelen ligge hos et barn, vesle fremmelige Rita.
Fra livhøyde ser og opplever hun mye, av voksnes atferd og intriger, godhet, sjalusi og utkrøpenhet, mens hun selv vokser seg ut av et nærmest symbiotisk forhold til søsteren.
Cathrine Evelid skildrer med «Drømmer om Texaco» fattigdom, rotløshet, utenforskap og ukuelig overlevelsesoptimisme uten fakter og fiksfakserier slik det oppleves av dem det gjelder, nok en gang med støtte fra engelskspråklige popreferanser, til hun tar sin personer «on the road again».
| 1 |
703384
|
Roman:Enda en som skriver sitt liv - og resultatet er en triumf
Røff, sår og vakker minnerune over samboeren som døde da datteren ble født.
Tom Malmquist:
I hvert øyeblikk er vi fortsatt i live.
Oversatt av Bodil Engen.
261 sider.
Gyldendal.
I sin roman
«Og dagen varer lenger enn et århundre ---» (1983) siterer den kirgisiske dikteren Tsjingiz Ajtmatov en russisk sørgebok fra det X. århundre:
«Denne bok, i stedet for mitt legeme, disse ord, i stedet for min sjel.»
Noe av det samme kunne trolig den svenske poeten Tom Malmquist (f. 1978, debut 2007) ha sagt om sin første roman – en bok som allerede er blitt tildelt et par litterære priser i hjemlandet, og som også er nominert til Nordisk Råds litteraturpris 2016.
Tittelen på denne tidstypiske, intenst utleverende «Jeg skriver mitt liv-romanen» skal ellers være hentet fra den polske sosiologen Zygmunt Baumann som igjen sammenfatter essensen i et verk av nobelprisvinneren Elias Canetti.
Enkel og tragisk
Grunnhistorien til Tom Malmquist er like enkel som den er tragisk.
Året er 2012.
Etter ti års samboerskap venter han og den to år eldre Karin sitt første barn.
Så blir hun uvel og må på sykehuset for øyeblikkelig hjelp.
De tror det er influensa.
Det stemmer ikke.
Karin er rammet av akutt leukemi, fosteret forløses med keisersnitt over en måned for tidlig, i uke trettitre, mora dør.
Dermed må jeg-fortelleren bli far og mor for datteren Livia, samtidig som han skal stable en ny hverdag på beina.
Situasjonen blir ytterligere komplisert ved at hans legendariske, alkoholiserte sportsjournalistfar dør av kreft fire måneder seinere.
Innledningsvis gir jeg-fortelleren en naturalistisk detaljert, dokumentarisk rapport om det som skjer i løpet av noen hektiske sykehusdøgn.
Mange medisinske og tekniske fagord gjør at det trolig bare er leger og sykepleiere som uanstrengt vil kunne følge Tom fullt ut på hans språklige ferd gjennom Karins siste timer.
Slik skapes en emosjonell distanse til det sjokkartete smerteinfernoet fortelleren må ta innover seg.
Usentimental og barsk
Tonen er gjennomgående barsk og usentimental.
Resultatet er like fullt nakent, nådeløst, rystende i all sin tilkjempete, verbale kontroll.
Vi minnes på at livet er brutalt og alt annet enn rettferdig.
Tilfeldighetene styrer.
Observatøren Tom virker ofte umedgjørlig og kantet i sin kompromissløse sannhetsvilje.
Det er synd på menneskene.
Skildringen av sorgprosessen etterpå er annerledes.
Ved å se tilbake på det ømme, konfliktfylte forholdet til Karin, og la kjærlighetstapet balansere mot det hudvarme, krevende samværet med Livia, blir bitterheten og bluestonen langsomt svakere - uten at klangen av savn, mørke, død, tragedie forsvinner helt.
Men nå gjelder det å samle mot til å leve videre med savnet og finne nye punkt å holde seg fast i etter at begravelsen har funnet sted og hverdagen overtar.
Historien om Tom, Karin og Livia er sår og vakker, den rører og river og renser, dirrer av smerte, vibrerer av lykke.
Den står til troende og klynker ikke.
Men teksten rommer også andre lag.
Som den kafkaaktige rapporten om jeg-fortellerens absurde møter med det svenske byråkratiet i forlengelsen av samboerens død og datterens fødsel.
Eller hans skildring av det vanskelige forholdet til Karins foreldre og sin egen far.
Slik samboeren har strevd for å skaffe seg et voksenliv løsrevet fra ressurssterke foreldre, har han – en tidligere lovende ishockeyspiller - både i sine to diktsamlinger og i dagliglivet ellers prøvd å distansere seg fra den tøffhetskulturen og mannssjåvinismen faren representerte.
Dette stoffet formidles tidvis med en innbitt, strindbergsk glød som gjør inntrykk.
Forfatteren er ikke ute for å skjule ubehagelige konflikter og pakke virkeligheten inn i fløyel.
Han bærer på vekten av sorg og peker på trekk ved Karins og eget liv som må på plass for at denne metaforfattige, røffe teksten skal bli sann.
Vi står overfor en litterær sørgesang som nekter å tildekke svik, ubehag, uavklarte traumer.
Kanskje tar ikke en selvbiografisk, faktastyrt roman som dette nok hensyn til at «Fiksjon er den beste dokumentasjon» (Kjell Askildsen).
Men teksten er intens og rytmisk velmodulert, skrevet av en poet med uvanlig sikkert språklig gehør.
Det gjør at vi står overfor en fortellerteknisk triumf som imponerer.
| 1 |
703386
|
Roman:"En ettermiddag ei helg i mars sto Dewi Ayu opp av graven etter å ha vært død i tjueen år"
Magisk roman fra prisvinnende indonesisk forfatter
Eka Kurniawan:
Skjønnhet er et sår.
Oversatt av Hedda Vormeland 448 sider.
Pax forlag.
Denne fine oversettelsen av Kurniawans første roman fra 2002 gir norske lesere anledning til å bli kjent med en ung indonesisk forfatter med en rekke tunge internasjonale priser og nominasjoner.
I denne originale og bredt anlagte romanen blandes fortid og nåtid, høyt og lavt, og vi føres inn i en verden av kjærlighet, galskap, incest, spøkelser og monstre.
Romanen leker med den vestlige romantradisjonen og populærkulturelle elementer, men inngår også i en indonesisk fortellertradisjon, blant annet ved å bruke elementer fra wayang-teateret.
Dette skyggeteateret formidler episk mytemateriale gjennom en pendling mellom store fortellinger og små episoder, og i en speiling av denne strukturen viser romanen fortidens skygger.
Den forteller aldri bare én historie, men mange, og den store fortellingen om Indonesia, med kolonialisme, krig og diktatur brytes alltid opp av små fortellinger om kjærlighet og magi.
Allerede i den fantastiske åpningslinjen introduseres fortiden som en selvsagt del av nåtiden:
”En ettermiddag ei helg i mars sto Dewi Ayu opp av graven etter å ha vært død i tjueen år.”
Romanen struktureres gjennom den prostituerte Dewi Ayu og hennes etterkommere, og ved hjelp av denne levende døde utspiller det seg en fantastisk fortelling der de egentlige spøkelsene er Indonesias nære historie.
Vi opplever de siste årene av den nederlandske kolonitiden, den japanske invasjonen under andre verdenskrig, de voldelige årene med utrenskninger av politiske motstandere og tiår med diktatur.
Hele tiden går fortellingen ut og inn av kronologien og lar historiene til de uensartede karakterene gli over i hverandre, og vi forstår at historien ikke er en lineær og avsluttet narrativ der hendelsene står i et årsaksforhold til hverandre, men fortsetter å leve videre og påvirke nåtiden.
Skjønnhet står sentralt, men den er ikke bare av det gode.
Når Dewi Ayu ber til gudene om at hennes fjerde og siste barn må bli heslig, er det en parallell til Indonesias fortid, der den umåtelige skjønnheten og overfloden også er det som har ført til lidelse.
Hele tiden er kvinnekroppen arenaen der slag utkjempes, men parallellene mellom utnyttelsen av kvinnekroppen og koloniale og andre politiske overgrep blir aldri redusert til enkel allegori.
I stedet utforsker romanen makt og utbytting, og de ulike kvinnenes skjebner speiler ødeleggelse, underkastelse og motstand.
| 1 |
703387
|
Roman:Ingrid Winter - like full av humor, sjarm og snert som sist
Ny underholdende roman om trebarnsmoren Ingrid Winters kaotiske familieliv.
Janne Stigen Drangsholt: Winter i verdens rikeste land.
Roman.
278 sider.
Tiden
Janne Stigen Drangsholts (f. 1974)
”Winter i verdens rikeste land” er en frittstående oppfølger til ”Ingrid Winters makeløse mismot” (2015), som Amazon har ervervet verdensrettighetene til.
Ingrid Winter er en lettere nevrotisk trebarnsmor som underviser ved UiS, er uten forstand på tall og realiteter, men full av fobier og fikse ideer, og med et makeløst talent for å havne i kniper og pinlige situasjoner.
Hun ville kanskje ikke vært overvettes begeistret for blurben som forlaget har utstyrt bokomslaget med:
”Bridget Jones` norske kusine” (Dagbladet), men sammenlikningen er altså heller ikke helt på siden.
Oppfølgeren byr på mer av det samme, så lesere som likte den forrige boken har utvilsomt noe å se fram til.
I en muntlig, enkel og lettlest stil tilpasset en elegant turnert sirkelkomposisjon, kretser fortellingen episodisk rundt hverdagslivets viderverdigheter.
Det handler om småbarnsfamilien og tidsklemmen, om dugnader og foreldremøter, vrange postbud og vanskelige pedagogiske ledere i barnehagen, uinteresserte studenter som klager på forelesningene, fraværende foreldre og en sur morfar på gamlehjem som likner en mildere versjon av Teratologens Morfar i ”Eldreomsorgen i Øvre Kågedalen” (1992), men som også er en vismann som peker Ingrid Winter i riktig retning.
Det handler om prosjektgrupper og stipendkilder med snodige navn som HUMPED og KULPUL, om summegrupper, caseundervisning og kroppskloke barn.
Det handler om den sindige advokat-ektemannen Bjørnar, som liker rødvin og Tottenham, men ellers virker litt mer irritert enn han pleier og til slutt tar det ut på postbudet og indirekte på en liten gutt i barnehagen som heier på Chelsea.
Et sted går grensen.
Bjørnar har en Amarone stående som han bare skal åpne hvis Tottenham vinner Premier League, men vi får jo håpe at han går en ny St. Totteringham`s Day i møte.
Vinen blir jo drukket likevel, skal det vise seg.
Og det handler om drømmeferien i Italia og et hustak som må repareres, og om at de to tingene egentlig ikke går økonomisk i hop.
Når så et lettere karikert, tilsynelatende vellykket par flytter inn i nabohuset, er det duket for flere pinligheter og fottur i Jotunheimen, der også morfar henger seg på, alt skildret med snert og klo, sjarm og humor, med hyppige referanser til litteratur, film og musikk, og stikk til omgangsformer og sosiale medier.
Samtidig er det andre, underliggende lag der et større alvor trenger igjennom, bl.a. et dobbeltgjengermotiv som fungerer som underlag for mer eksistensielle spørsmål.
Kjernen i romanen er kanskje formulert side 154:
”Folk på vår alder holder ikke Gerhardsen-dugnaden i hevd.
De er for opptatt med å bruke oljepenger.
Vi må satse på den nye generasjonen.
De som blir skremt av at blodet flyter i gatene”, og side 227:
”Vi lever i et system hvor vi reguleres helt fra barndommen (...) Kanskje vi bare kaster bort livet (...)
Tenk om vi har laget et system som gjør at alle valgene vi tar er imot naturen?”
Slik stiller romanen også en slags samtidsdiagnose.
Når Ingrid Winter så reflekterer over hva hun egentlig har å bekymre seg over, bortsett fra døden, hustaket, kvelningslek og Chelsea-supportere, er konklusjonen at hun egentlig ikke har det så verst.
Nå blir det ikke Shakespeare- eller Shelley-kvalitet av at romanen siterer og alluderer dem.
Men som velskrevet, morsom, intelligent og underholdende feelgood-roman med et forsiktig, ikke altfor dominerende innslag av tankevekkende alvor, er ”Winter i verdens rikeste land” på øverste hylle.
Det er nesten så man får lyst til å gå ut i verden og være et bedre menneske.
| 1 |
703389
|
Krim:Lese dette?
Bortkastet tid!
Livet er for kort til å lese dårlig krim.
Så her kommer et velment råd:
Du trenger ikke lese Hanne Kristin Rohdes «Gudmoren».
Hanne Kristin Rohde:
Gudmoren.
333 sider.
Kagge forlag.
Jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen:
Norge har altfor mange halv- og helkjendiser som ramler inn i litteraturen fordi de tror de kan skrive krim.
Hanne Kristin Rohde var en særdeles profilert politileder som satset på bøker i stedet, og selger mye bedre enn fortjent.
Hennes siste, «Gudmoren», er så svak at selv ukritiske tidtrøytelesere kan styre unna med god samvittighet.
For det første skriver hun ikke særlig godt.
Ikke pinlig, heller, bare flatt, kjedelig, uten nerve og uten særpreg.
Krimlitteraturen er full av store navn som ikke har ekstreme språklige kvaliteter, men i stedet har de evnen til å skape finurlige eller drivende spennende historier.
Her er selve handlingen på nivå med dusinvare-tv-krim fra USA:
En kvinne driver og skjærer hjerter ut av levende kropper - og bare de sykelig velvillige vil godta forfatterens spinkle forsøk på å etablere en psykologisk logikk i galskapen.
I deler av boken følger vi «Gudmoren» gjennom hennes grufulle kriminelle handlinger, men vi får selvsagt ikke vite hvem denne sadistiske kvinnen er før på slutten.
I andre deler følger vi etterforsker Wilma Lind blant venner og rivaler på politihuset.
Denne gang er de like ofte på sykehus, forresten, fordi drapene og vitnene befinner seg der - som pasienter eller ansatte.
Alle, inkludert hovedpersonen, er kjedelige pappfigurer uten dybde, uten personligheter som fascinerer, de klarer ikke å irritere meg en gang, de er bare grunnleggende kjeedeelige.
Da er det bare et eneste håp igjen, og det er at løsningen er oppsiktsvekkende god.
Det er den ikke i «Gudmoren», tvert imot:
Etter 250 sider som er traurige, til tross for alt blodet som renner, skrus tempoet voldsomt opp, og alle springer og roper og stresser voldsomt for å redde neste påtenkte offer.
Det klarer de, selvsagt, og tar morderen som var en så liten bifigur at jeg knapt husker henne igjen.
| 0 |
703446
|
Mangel på erkjennelse
Lite nytt fra Vestkanten.
Fie er en kvinne fra østkanten som nå lever i en drømmeverden: ektemann med gamle penger, selvinnredet hus på Snarøya, pene barn og au pair.
Denne idyllen er en fasade, og når Fies mann Håvard finner en moden kvinne med alternative verdier, rakner alt, og Fie flytter ut.
Hun må finne tilbake til seg selv gjennom tilbakevending til østkanten, tidligere vennskap og en utilsiktet klisjéfylt eldre asiatisk vismann.
Omslagssitatet som hevder at dette er en roman som "åpner opp for ... enkeltmenneskets eksistensielle søken" er vanskelig å ta på alvor.
Riktignok skildres Fies klassereise, også i revers, men vi går fra én type manglende erkjennelse til en annen, som når Fie flytter ut og nekter å ta imot "hjelp" fra Håvard.
Snarere enn å illustrere at hun ønsker å stå på egne ben, ender romanen opp med å bagatellisere Fies arbeidsinnsats og det selvsagte i at de verdiene som er skapt i samlivet, også tilhører henne.
Det latterliggjørende koret som forteller oss at kvinner driver med meningsløse aktiviteter, er så stort at vi overser at det også usynliggjør og oppvurderer menns "nøytrale" handlinger i det usympatiske jaget etter overfladisk bekreftelse.
I romanen er Fie selv skyld i det som har skjedd, og hennes situasjon blir et kvinnelig problem, der kvinner skaper umulige forventninger og har alt ansvar for endring.
Håvards valg og hans ansvar er fullstendig fraværende, og når Fie blir sviktet, er det hennes egen feil fordi hun ikke har forstått hva mannen til enhver tid vil ha.
Romanen tilslører at Håvard ikke er et guttebarn vi kan trekke på skuldrene av, men en mann i maktposisjon, og hans behandling av Fie og hans syn på kvinner er minst like problematisk som den absurde interiørverdenen kvinnene selv konstruerer.
Denne debuten er et forsøk på kritikk av de vinsmakende, interiørbesatte og matpakkepyntende kvinnene som drukner i sin selvpåførte tidsklemme.
Forlaget har ikke gjort denne boken noen tjeneste ved å plassere leseruttalelser fra en skribent, en kommunikasjonskonsulent, en interiørdesigner på omslaget, og når det viser seg at disse blurbene stammer fra forfatterens egen vennekrets, gjenspeiles på absurd vis nettopp det lukkede universet boken ser ut til å ha som mål å kritisere.
| 0 |
703448
|
Fedrenes synder
Velgjort om når klassen og nabomobben går amok.
Etter et titalls bøker for et voksent publikum, romaner og noveller, har Bjørn Ingvaldsen (1962, debut 1995; formann i Norske barne— og ungdomsbokforfattere) helst skrevet for barn og ungdom.
Han ser ikke ut til å mangle historier å fortelle, og så flittig som han er og med flere utgivelser hvert år, har han rukket å skrive innpå førti bøker til de yngste, mange av dem i serier.
«Far din» heter vårens bok.
Her lar den drevne forfatter Ingvaldsen en barneskolegutt (vi får ikke vite at han heter Leo før på side 96) selv fortelle sin såre historie fra den dagen han kommer hjem og en pågående, skadefro pøbel av en voksen nabo forteller ham at nå har politiet vært i leiligheten deres og arrestert faren:
Faren er en tyv.
Og det er faren.
Den sykkelen sønnen er så stolt av, har faren stjålet til ham.
Når moren sier at hun kunne tenke seg ditt eller datt til heimen, så har det alltid vært som om hennes ønsker er mannens lov – og tingene er snart på plass.
Faren unnser seg heller ikke for å stjele fra arbeidskameratene sine på bedriften, der han holder seg inne med ledelsen.
Er naboskapet nådeløst, er det ikke mindre vanskelig på skolen, der gutten blir et offer for (såkalte) klassekameraters ubarmhjertig nådeløse mobbing.
Og slik utvikler Bjørn Ingvaldsen i det meste hverdagsrealistisk norske samtidsmiljø det klassiske motivet om hvordan fedrenes misgjerninger straffes på barna, samtidig som han viser hvordan en familie kan gå med i dragsuget av «høvdingens» forbrytelser.
Det hele er fortalt med fart og driv, velkomponert, formfullendt og økonomisk.
I sin spennende fortelling åpenbarer Ingvaldsen skadefrydens store mobbemuligheter, og også fortielsens ufølsomhet, alt uten moraliserende eller belærende fakter.
Nå er Leo så heldig å ha en mor med tak i, så hun realiserer bokens gjentatte ord om at «det blir alltid en løsning».
Forlaget lanserer «Far din» som barnebok for dem mellom 9 og 12.
Mens ni kanskje er vel ungt, er den god lesning også for dem som nærmer seg nitti.
| 1 |
703449
|
Skyhøy kvalitet
Den tredje krimboka til M. J. Arlidge holder også skyhøy kvalitet.
Men konseptet blir litt likt de to første.
En ung kvinne våkner opp i en kald, mørk kjeller.
Hun vet ikke hvordan hun havnet der eller hvem kidnapperen er.
Samtidig, på en bortgjemt strand, finner man liket av en annen ung kvinne.
Den unge kvinnen ble aldri meldt savnet, siden familien mottok sporadiske tekstmeldinger fra henne etter at hun forsvant.
Noen har holdt henne levende for dem, ved å bruke offerets mobiltelefon.
Etterforsker Helen Grace aner straks at hun står overfor nok en seriemorder.
Hun jakter en person som har evner og ressurser, og som har drept tidligere.
Helen Grace skjønner også at tiden er i ferd med å renne ut.
Helen er en veldig god hovedperson.
Hun har bygget opp et hardt skjold mot verden, med massevis av hemmeligheter.
Mannen hun har leid til å piske seg, vil ha et skikkelig forhold til henne.
Men Helen tør ikke slippe ham innpå seg.
Helen og resten av teamet er meget godt beskrevet.
Vi føler med dem og vil veldig at de skal lykkes.
Helen og de andre rystes av likfunnene.
De er slett ikke kalde superhelter som tåler alt.
Journalistskurken – Emilia Garanita – har en rolle i denne boka også.
Vi blir nærmere kjent med henne, og skjønner at hun har sitt og stri med.
Helens sjef Ceri Harwood er misunnelig på Helens suksess, og gjør alt for å ødelegge for henne.
Men Helen slår knallhardt tilbake og tar en søt hevn.
Nydas!, som vi sa i barndommen.
Min eneste innvending er egentlig at "Dukkehuset" blir litt for lik de to første.
Dette er den tredje seriemorderen Helen Grace jakter på i Southampton.
Riktignok har byen i Sør–England 253.000 innbyggere, men seriemordere er ganske sjeldne.
Det er trist hvis denne serien alltid skal følge samme formel.
| 1 |
703450
|
Om bryllup og samliv
Mangslungne tekster, i ulike stemningsleier, om kjærlighetens veier og avveier.
Tittelen på den tredje novellesamlingen til prisbelønte Hilde Lindset (f. 1978, debut 2012) viser til ekteskapsløftet der man lover å elske og ære hverandre «til døden» skiller en ad.
Begrepet «bryllup» er da også omdreiningspunktet for de fleste av disse varierte, stemningsrike, elegant sammenbundne samlivshistoriene som munner ut med nettopp orda «Til døden».
Innholdslisten foran i boka opererer med atten noveller, fra rundt én til drøye tretten sider lange.
Men egentlig rommer samlingen nitten historier, for mellom noen av tekstene fins seks spredte brev stilet til «Kjære Lydia».
De er sendt av en nabokone og dveler ved samliv og bryllup, de prismene som det bærende kjærlighetstemaet systematisk brytes gjennom.
Innledningsteksten
«En og en halv centimeter fra bordkanten» er først saklig, ja, nærmest pedantisk i sin skildring av borddekningen i et bryllupslokale.
Men en uro kryper snart inn i språket.
Brudgommen er nervøs og usikker, bruden bryskt belærende.
Samtidig fascineres begge av et utstoppet hjortehode på veggen.
Det vekker frykt og blir et symbolsk ladd ledemotiv av den typen boka siden oppviser flere av.
For dette er psykologisk-realistiske historier som er stramt utformet og unnflyr enhver idyll.
I stedet for å dvele ved en rosa kjærlighet som varer fra bryllup til grav, avdekker fortelleren – ved hjelp av scener og ledige dialoger, skiftende synsvinkelbruk, undertekst og åpen slutt – tvil, skuffede forventninger, mangel på (selv)innsikt, utroskap, løgner og samlivsbrudd, brysom seksualitet, sjalusi, sorg, savn og sykdom.
Vemodig og vakker er fortellingen om transseksuelle, tyrkiske Mehmet og Elise, det samme gjelder tittelnovellen som glir mellom latter og gråt.
Røffere i tonen og med tydelig desillusjonert klang er tekster som «Pardans», «Hurra for horen», «Ulven» og «Kaninen i vinduet».
Mer tragikomisk er «Samme gamle».
I sum er dette en stilig komponert mosaikk av drømmer, lidenskaper og erfaringer som griper og stimulerer til meddiktning.
| 1 |
703451
|
Forelska i forelskinga
Lesaren må venta vel lenge før det tar av.
Det er ikkje greitt å vera femten, snart seksten år og utilpass hovudperson i Kristi Furubotns (1958, debut 2001) ungdomsroman «Maria mi».
Ho er forelska i den mykje eldre, kickboksande Johannes.
Ho er elles så på alle vis uerfarent naiv at det lett kan forvekslast med dumskap, der ho yrt forelska og svimmel roterer gjennom dagane sine, også utan fornemming av at besteveninna er like trulaus som posøren og svikaren Johannes.
Ho er nok meir forelska i forelskinga enn i Johannes der ho virrar utan festepunkt, verken i seg sjølv eller nærmiljøet.
I spegelen kan ho sjølv sjå at ho ikkje er så fin som ho burde og gjerne ville vera:
«Dessutan var haka litt for spiss, sett frå høgre.»
Dessutan slitst ho med matvegring, særleg for moras matstell.
Og ho slitst med ei parodisk mor, karakterisert med sine heftige rr-lydar i talen, ein helsekost og grønt-matfreak hekta på naturmedisinar, dragande på ein misjonærbakgrunn som nå har ført henne inn i engleterapien.
Om ikkje dette var gale nok, driv ho og les på Knausgård, kva nå det skal signalisera.
Faren er «snill».
Han er revisor, og karakteriserast med sitt egenes-sprog («gollet»).
Dessverre driv han med uryddig ekteskapeleg bokføring og dame på si’, syner det seg.
Mora har ei åndeleg veninne som driv med gruppeterapi.
Dit blir Maria sendt.
Det er hysterisk.
Det er til saman så mykje av det vonde at den samla effekten blir pakkande monoman og litterært overlessa.
Noko mindre klisjepreg kunne gjera det.
Men viss ein held ut med det repetitive, ujamnt fortalte over eit lite register, tar «Maria mi» seg godt opp i den siste tredelen, der konfliktane toppar seg i haglande dialogar samstundes som forfattaren opnar for ei vidare forståing av den lidande, den anorektiske, Maria med så mange sjukehusopphald bak seg før forelskingshistoria opnar boka.
Så går det retteleg bra nesten til måls.
Men slutten er kliss sentimental.
Alt i alt:
Mykje av teksten er klaustrofobisk innpakka i seg sjølv; men det losnar etter kvart.
| 0 |
703452
|
Å myrda er ei stor glede
I massemordarens hovud: «Ein god og hjertemild mann, ein dødskunstnar av Guds nåde.»
Arild Rein (1960, debut 1998) er kjend og æra, heidra og mislikt for den såkalla Stavangertrilogien, ein serie dystopiske romanar frå den delen av stavangersk kvardag og røynd som aldri vil bli halden fram i nokon offisiell presentasjon av forfattaren sin heimby.
Med den førre romanen sin, «St. Olav-komplekset» frå 2014, la han frå denne dyre sentrumslokaliteten ut på nye ferder i nærmiljøet, frå politikammeret på Lagårdsvegen til kyrkjegard og gatene på Eiganes, frå slumsete sentrumshotell til kolonihagen i Strømvik.
Det blei heller ikkje ein by å vera glad i.
I årets «Felttestamente» har Rein forlate sitt stavangerrevir.
Handlinga kunne utspilt seg kor som helst, her er ein sjukeheim, og eg-forteljaren kunne for realismen i historia sin del vore kva sjukeheimstyrar som helst – viss vi då ser bort frå at sjukeheimstyrarar ikkje plar drepa bebuarane sine.
(Meir om det til slutt.)
Det gjer eg-forteljaren i «Felttestamente».
Då nedskrivinga av «Felttestamente» begynner, er han for lengst dømd for dei fleire titals avrettingane han har uført med «miskunnmedisinen min»:
Suksameton er andedrettslammande, men drep ikkje før offeret har lidd seg gjennom minutt av medviten kveling og dødskamp.
Og han fortel frå kvardagane sine og livet sitt før han systematisk drep den eine pasienten etter den andre, til han «sonar» i fengslet, og til han har uttent tida.
Det vil seia:
For brotsmannen gir ikkje straffa meining, for han erkjenner ikkje at han har forbrote seg, og fordi han ikkje fornemmar at han har skuld, har han heller ikkje noko å sona.
I eigne auge er sjukeheimstyraren og drapsmannen frå første ferd til denne dag ein heiderskar og livslangt mobbeoffer som starta livsløpet med handikapp.
Når han drep pasientane han er tiltrudd, er det for å letta pina deira mens han kortar stunda fram til den døden som snart vil ta dei.
Sjølv tar han ikkje tungt på døden: «Å døy er som å gå ut av ein bruktbil og inn i ein annan».
Så når han sjølv påtar seg å arrangera transporten for andre, er det både praktisk – ei ny ledig seng, økonomisk og menneskevennleg.
Og tilfredsstillande: «å myrda er ei stor glede».
Då kjenner han seg som «herre og meister over liv og død», «ein dødskunstnar av guds nåde», «ein god og hjertemild mann».
Denne milde mannen med eit ustyrleg sinne har eit stort uttrykksbehov og ei boblande uttrykksevne.
Han kan snakka med om både «aktiv dødshjelp» og «mordets eufori».
Men når han så legg ut om livssoga si og ugjerningane sine, blir han manisk og spreier det eine praktfulle bildet og nyskapande metaforen etter den andre utover sidene, tidvis håplaus i ordvalet.
Slikt blir det frydefull lesnad av, og samstundes ein heimegjort sjukejournal over ein mann med det «djupaste mål å avskaffa røynda» – den røynda han har forlate, med «reint rulleblad sjølv om eg sit inne for haugevis med drap».
Fordi Rein har skapt seg ein slik forkomen og kraftfull, feminin og handlekraftig, praktisk og svermerisk, ordhag og ravande karakter som denne eg-forteljaren er, fungerer hans eigne overdådige bildeskapande ferdigheiter som aldri før, frydefullt pepra over heile boka.
Forteljarens «miskunnmedisin» heiter Suksameton.
Den er meir kjend som Curacit – så då minnest vi din røynlege anestesisjukepleiaren og sjukeheimstyraren Arnfinn Nesset, som for over tretti år sidan blei dømt til den lengste straffa lova tillot for drap av titals pasientar i hans varetekt.
Eg-forteljaren til Rein har såleis sine røynlege korrelat, men fordi Arild Rein er den kunstsskrivaren han er, overgår romanproduktet hans langt dei presserapportane vi fekk frå den røynlege røynda, den gongen.
| 1 |
703454
|
Henger ikke på greip
Skrekkelig dårlig skrekkroman fra Island.
Denne blir markedsført som krim.
Det er den ikke.
"Ødemarken" handler om noen som kjører seg bort i tåka og kommer til et nedslitt hus, der det bor et merkelig og sykt par.
Gjengen må overnatte i huset, for bilen er ødelagt, og skumle ting begynner å skje.
Det kunne ikke vært mer klisjé–skrekk–roman om det prøvde.
Forfatter Steinar Bragi (født i 1975) har fått mye heder.
Han har utgitt mange diktsamlinger og romaner.
For romanen "Kvinnor" ble han nominert til Nordisk Råds Litteraturpris.
Men med "Ødemarken" må han ha tenkt helt feil.
På den ene siden er den en klisjéaktig skrekkroman.
På den andre siden blir bakgrunnshistoriene til de fire hovedpersonene beskrevet ganske realistisk.
Men vi belemres med flere kjedelige scener, som da de fire holder lange taler til hverandre om naturvern.
De to mennene – Hrafn og Egill – har lenge vært rivaler.
Begge tilhørte finanseliten, men har nå mistet alt de eide.
Journalisten Anna er misunnelig på psykologen Vigdis.
Samtidig er hun den eneste som forsøker å finne ut hva det gamle paret skjuler.
Alt tyder på at de har flyttet til dette øde stedet for å gjemme seg, etter en fryktelig hendelse.
De to gamle oppfører seg merkelig.
De låser alle dørene, og det virker som om de frykter noe der ute i mørket.
Hele handlingen foregår i den islandske ødemarka, i en ørken som har verdens fineste sand.
En helt vanlig roman om de fire hadde vært langt å foretrekke.
De to elementene – skrekk og fire realistiske personer, med vanlige problemer, henger aldri sammen.
Dermed henger romanen heller ikke på greip.
Men det verste med boka er at den er kjedelig.
Den første virkelig skremmende opplevelsen får vi ikke før på side 230.
| 0 |
703455
|
Vridd versjon
Innlevende portrett av Jesu mor som forteller sin alternative bibelhistorie.
At Bibelen inspirerer stadig nye diktere, fins det utallige eksempler på.
Det viser f.eks. både Lars Petter Sveens prisroman «Guds barn» (2014), Pär Lagerkvists «Barrabas», Göran Tunströms «Ørkenbrevet», Torgny Lindgrens «Bat Seba» og José Saramagos «Klosterkrønike», «Jesusevangeliet» og «Kain».
Siden sistnevnte forfatter var kommunist og ateist, eier hans bibelrelaterte tekster en religionskritisk tendens.
Polemisk snert har også den vakre kortromanen «Marias testamente» av irske Colm Tóibín (f. 1955) der Maria fra Nasaret, i poetisk avstemt, suggestiv jeg-form, gir sin versjon av sitt eget og Jesu liv.
Fortelleren er en gammel kvinne og lever i eksil, omkranset av et par pågående evangelister, uten at stedet der hun nå bor navngis.
Men det dreier seg åpenbart om Efesos, dit hun ifølge legenden dro sammen med apostelen Johannes etter korsfestelsen.
Samtidig som hun forteller om hverdagen sin, justerer hun eller tar til motmæle mot den historien som sønnens tilhengere i ettertid søker å lansere som Sannheten om det som skjedde før, på og etter Golgata.
I sum er hennes beretning en vemodig sang om skam og sorg, smerte, savn og sinne.
Hun frasier seg enhver jomfrustatus og insisterer på at Jesus var hennes og ektemannens sønn, ikke Guds utsending på jorda.
I rollen som frelser og jødenes konge trakk Jesus til seg umodne, mislykte individer som ikke bare oppviste «tåpeligheter og den sedvanlige brutaliteten», men også hadde «et desperat behov for noe annet».
Overfor Maria var miraklenes Jesus fjern og kald og absolutt ikke noe menneskelig ideal.
Det som smerter mest, er likevel vissheten om eget svik.
Hun flyktet fra retterstedet før sønnen var død av frykt for selv å bli fengslet.
Omsider lar hun nå minnene om egen unnfallenhet nedfelle seg i såre, sindige, selvkritiske ord.
Direkte overrumplende er ikke Marias portrett av den jordiske, feilbarlige Jesus.
Men oversettelsen flyter godt og gjør boka til en fascinerende fortelling om et stoff som aldri synes å bli uttømt.
| 1 |
703456
|
Lekent og lærd
En fullregisters roman med usedvanlige kvaliteter.
Det skal noe til å fullrose Laurent Binets (1972, debut 2010 til Goncourtprisen med «HhhH») roman nummer to.
Under den udramatiske og trolig lite salgsfremmende tittelen «Språkets syvende funksjon» finnes en imponerende roman med usedvanlig mange og sjeldsynte kvaliteter:
Den er en spennings— og krimroman med kompliserte og dramatiske handlinger lagt til Paris, Bologna, Ithaca NY, Venezia og Napoli i 1980 og et år eller så framover, og tar sitt utgangspunkt i den faktiske, dødelige påkjørselen av sin tids fremste franske litteraturkritiker, filosofen og semiotikeren Roland Barthes, en vinterdag i Paris i 1980.
Laurent Binet befolker «Språkets syvende funksjon» med samtidens fremste språkvitenskapsmenn, filosofer og semiotikere, forfattere og kritikere, samt republikkens president og pretendenter.
(Den er f.eks. en hyllest til Umberto Eco, «Rosens navn» og Ecos person som alene er verd anskaffelsen av romanen.)
Og den handler ikke minst om rivaliseringen mellom maktsyke, selvsentrerte, ikke sjelden latterlige kamphaner og –høns på universitetsparnassene og i presidentens elyseisiske palass i Paris.
Binets roman er eksemplarisk for sin suverene turnering av det som kalles dikterisk frihet, der han befolker sidene med Althusser, Jack Lang, Foucault, Derrida, Bernard-Henri Lévy, Cixous, Sollers, Kristeva, Mitterand, Eco; John Searle, Chomsky.
Mens han rører seg mellom alle disse personene, tillater forfatteren seg å legge sine egne oppfatninger og tolkninger av dem, samtidig som han kommenterer etterprøvbare historiske hendelser og biografiske opplysninger – og fritt dikter til nye.
(Men de dør ikke alltid når romanen tar livet av dem.
På den annen side myrder de historisk vederheftig, som når Althusser tar livet av sin kone.)Oftest stemmer fortellingene med oppslagsverkene, selv om det kan være vanskelig å vite hvor autentiske skildringene av deres seksuelle, gjerne homoseksuelle, eskapader, for ikke å snakke om alle de like utkrøpne som smålige utslagene av rivaliseringene og prestisjekampene dem imellom, er.
(Noen reiser f.eks. fra land til land til retoriske mannjevninger med avkappete kroppsdeler som innsats.)
Her er minst like mye æksjen som i de millionopplagsselgende spennings— og spionbøkene fra James Bond til denne dag, mens selve utgangspunktet for «Språkets syvende funksjon» er jakten på tittelens oppskrift på den retoriske teknikken som ikke bare gjør en til vinner i en hvilken som helst språklig mannjevning, men som omgjør ens ord til handling – og slik vinner alt fra valg og politisk makt til universitetslærestoler.
Ikke rart her vrimler av politi og agenter fra øst og vest og presidentkontorer.
«Språkets syvende funksjon» er et sprudlende oppkomme, en poproman, en harselas med intelligentsiaen i Frankrike og internkampene deres for åndslivshegemoni – samt posisjoner, med massevis av innlagte slåsskamper og utagerende festliv med sex på, samt perfiditeter.
Og så er den en introduksjon til semiologien, tidvis krevende lesning, men på disse sidene er den oftere hylende morsom med alle sine praktiske demonstrasjoner av ordenes og språkets nærmest uendelige muligheter for misforståelser og forbisnakk.
Etter alle forflytningene fra land til land i denne gjennomresearchete, vitenskapsbaserte fiksjons- og fantastromanen klarer Laurent Binet å holde spenningen oppe til siste side.
Sammen med denne leserens beundring for «Språkets syvende funksjon» som en metaroman som diskuteter seg selv underveis, og utvirker rene underet med synsvinkelen i finalen.
Tom Lotheringtons norske versjon av Binets andre roman fungerer utmerket.
| 1 |
703457
|
Kvinneblikk på mellomalderen
Flat formidling av historiske fakta og fiktive forviklingar.
I eit etterord fortel Ingeborg Askeland (1940) at ho byggjer på historiske og geografiske fakta, men sidan kjeldene «seier lite om korleis livet blei opplevd av vanlege kvinner i Nordhordland og Bergen på 1300-talet», har ho sett «ord på det soga teier om.»
Perspektivet er feministisk.
Vi møter sterke kvinner som trassar maskulin makt og driv handlinga framover.
Utgangspunktet er Bjørgvin i 1290.
Då blir den 7-årige prinsesse Margrete sendt til Skottland for å gifta seg.
Om ho døydde undervegs eller hamna på kloster i Lübeck, før ho kom tilbake til heimbyen og blei brent som heks i 1301, er eit ope spørsmål.
Kvinnene som trur på St.
Margrete, dannar eit laug og utfører gode gjerningar i det mannsdominerte samfunnet.
I det forbodne kvinnekollektivet står Inga sentralt.
Ho er ei kunstnarsjel som veks opp på ein kongsgard , og som først seint får vita sanninga om slekta si.
Ho må kjempa for kjærleiken og maktar å leva ut treskjerarkallet sitt trass i dårlege odds.
Siste scene utspeler seg i 1365.
Då har både ho og lesaren lært leksa si.
Også i mellomalderen var livet prega av klasse og kjønn, religion, slit, svolt, sjukdom og vald.
Konfliktane er mange og kjenslene så høgstemte at den triviallitterære klangen ofte blir plagsamt tydeleg.
Ved bruk av historisk presens, eit stort persongalleri, broten kronologi og allvitande, tredje personssynsvinkel skapar forfattaren ein roman som ofte verkar overlessa og overtydeleg.
Ho ville ha tent på leggja seg tettare på arven frå dei islandske ættesogene der perspektivet er autoralt og strengt refererande, blotta for den typen tankereferat og emosjonelle utsegner som «Margretesirkelen» er så full av.
I staden for å avdekkja personane sine kjensler og refleksjonar gjennom sceniske opptrinn, får vi her vita at «Det brenn i henne», medan «Ho smeltar saman med han i eit bål av lyst, ei glede som brenn høgare og høgare».
Så sjølv om engasjementet er stort og sakkunnskapen held mål – nokon språkleg triumf er boka ikkje.
| 0 |
703458
|
Nytt formverk, samme empati
Alt fra en kjerne av innlevelse, sorg og empati.
Eivind Hofstad Evjemo (1983) fikk Tarjei Vesaas’ debutantpris for romanen «Vekk meg hvis jeg sovner», 2009, en stillferdig og vakker filigransfortelling om det farne, tap, savn og sorg fra et avgrenset, ruralt miljø.
«Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet», roman nummer to, utvider perspektivet så en rekke personers liv og miljøene deres til slutt danner en vakker, innforlevd og empatisk kollektivroman over en hel norsk småby.
Med sine 490 sider var den mer enn dobbelt så lang som debuten.
«Velkommen til oss», 226 sider fra 2014, er ikke bare en vâr og vakker roman om tap og sorg over barn, egnes og naboens, men også en litterært klok behandling av det vedvarende fellestraumet ABB detonerte over oss alle høysommers 2011.
Evjemo individualiserer, og gjør det mulig med hjerteforstand å forstå hvordan ofrene og de direkte berørte hadde det, og fortsatt må ha det.
Vårens «Kvelningsminner» bryter sterkt med de foregående bøkene hans, i format og stil, i teknikk så vel som i fortellermodus.
Han skriver fortsatt med ømhet om avmakt og lidelse, sorg og savn, krefter som svinner, evner som mangler, liv som hensettes og dør.
Men der de tre første bøkene favnet stort, gjør han det her fragmentarisk, med skiftende synsvinkler, i en slags hybrid mellom poesi og prosa.
Han åpner for et bredere følelsesregister enn før, med ironi, sinne og sarkasme, ofte utfra en overveldende følelse av vanmakt når en funksjonshemmet blir tatt fra heimen og plassert på «hjem» – der «lukten av bakst er en felle», eller han gir et glimt av «asylmottakets innbyggere», eller skriver en komplisert tekst om de pinte, pinerne og hjelperne – som drives av egeninteresse; eller nesten rebusaktig («Obasi»).
Det er kondenserte tekster, inniblant dikt etter sin form, andre ganger løpende prosa.
Teller en fra de blanke sidene, presser han mange liv og manges vanskjebner inn på 73 sider.
Og «Kvelningsminner» blir bare bedre ved fornyete lesninger, med mange givende øvelser i innsikt og empati.
| 1 |
703459
|
Kvinne i nød
Stillestående spenningsroman fra Sverige.
Til tross for at «Den hvite byen» av Karolina Ramqvist ble tildelt P. O. Enqvist-prisen er undertegnede ikke helt overbevist.
Den frittstående oppfølgeren av romanen «Kjæresten» (2009) blir rett og slett for stillestående for denne leseren.
I «Den hvite byen» møter vi alenemammaen Karin og hennes spedbarn Dream.
Karins kjæreste John har forlatt dem, og hun er nå alene med ansvaret for Dream.
Vi følger Karin i det hun prosesserer sorgen over tapet av John, og utfordringene hun møter på som alenemor.
Vi forstår at John har drevet med kriminell virksomhet og at deres inntekt har vært basert på det.
Når John nå er borte, står Karin på bar bakke og er i ferd med å miste både hus og hjem.
Regningene hoper seg opp, og Karin kan angre på at hun har blitt så avhengig av John.
Slik blir "Den hvite byen" en roman om en ensom kvinnes forsøk på å overleve, og også en roman som setter kjønnsroller i fokus.
Hva John har drevet med, og hva som har skjedd med ham, blir aldri helt tydelig.
Leseren holdes på pinebenken, og det skapes en spenning rundt dette som gradvis bygger seg opp i det Karin blir mer og mer desperat.
Denne spenningen kunne gitt romanen et driv, hadde det ikke vært for at det er vanskelig å sympatisere med Karin.
Hun er irriterende kraftløs og treg, kanskje er det ammetåka som gjør henne slik, men det skaper en uheldig stillstand.
I tillegg har hun latt John forsørge seg, vel viten om at pengene ikke er rene, tilsynelatende uten å bry seg om dette før det blir et problem for henne personlig.
De to har levd et luksusliv med dyre klær og ting i et stort hus, og dette bekymringsfrie livet må hun nå betale for.
Den enkle stilen til Ramqvist skaper en distanse til hovedpersonen som heller ikke bidrar til å vekke sympati.
Karin virker lite knyttet til barnet sitt, og selv om hun rett nok passer på barnet, kan det se ut som det mangler nærhet og omsorg.
Dette skaper et visst ubehag hos leseren, men det er ikke nok til å bære en hel roman.
| 0 |
703460
|
Mosaikk av kryssende livsskjebner
Når en boligblokk i Lisboa speiler globale sannheter.
Det er ofte på sin plass å være kritisk når litterære verk utkommer etter forfatterens død.
De er gjerne uferdige og mangler kunstnerisk kvalitet.
Med romanen «Lyssjakten» av portugisiske José Saramago (1922-2010) forholder det seg annerledes.
Den ble sendt til et forlag allerede i 1953 uten at den unge dikteren – som hadde romandebutert i 1947 – fikk respons på manuset.
Dette gjorde at han valgte å arbeide videre som journalist og skrive poesi i stedet.
Først på 1970-tallet begynte den erklærte kommunisten og ateisten José Saramago å gi ut sine mange samfunnskritiske, stilsikre romaner, kjennetegnet ved en langsom, slynget, nøye utmeislet syntaks.
Det gjorde at han i 1998, som første og hittil eneste portugiser, fikk Nobelprisen i litteratur.
Da hadde han i 1989 opplevd å bli kontaktet av forlaget som i 1953 mottok – men aldri returnerte – manuset hans, fordi man omsider ønsket å gi det ut som roman.
En forespørsel forfatteren svarte indignert nei på.
Forlaget hadde i sin tid sviktet og såret en ung, usikker mann som bar på en dikterdrøm han så ut til å måtte skrinlegge.
Romanen skulle ikke publiseres så lenge han levde.
Men etter at forfatteren døde av blodkreft, ga enken hans klarsignal for utgivelse, og romanen kom ut i hjemlandet i 2011.
Nå foreligger boka også på norsk, i Kjell Risviks stødige språkdrakt, og det er lett å fastslå at dette ungdomsverket har kvaliteter som bør settes i perspektiv og berømmes.
Handlingen er lagt til en boligblokk i Lisboa rundt 1950.
Der forflytter vi oss mellom seks leiligheter og seksten beboere.
Synsvinkelen er holdt i tredje person, og aktørene er av begge kjønn og ulik alder.
Målet er å kaste lys over storsamfunnet og avdekke visse universelle emosjoner, tanker og konflikter ved å ta utgangspunkt i det lokale.
For som epigrafen hentet fra den portugisiske dikteren Robert Brandão understreker:
«I alle sjeler, som i alle hus, ligger det noe skjult bak fasaden».
Dermed knytter José Saramago an til et velkjent komposisjonsgrep.
Allerede i 1882 ga naturalisten Emile Zola ut «Pot-Bouille» hvor den motiviske rammen er en bygård i Paris, og siden har samme Opplev-verden-gjennom-en-boligblokk-teknikk blitt nyttet av en rekke diktere i mange ulike land.
I farten kan nevnes kollektivromaner som «Livet bruksanvisning» av franske Georges Perec, egyptiske Alaa Al Aswanys «Yacubian-bygningen» og afro-amerikanske Gloria Naylors «Kvinnene på Brewster Place».
De to mest kjente norske eksemplene er trolig Sigurd Hoels «En dag i oktober» (1931) som er forankret i en leiegård ved St. Hanshaugen i Oslo og Frode Gryttens «Bikubesong» (1999) hvor 24 leiligheter i den såkalte Murbygningen i Odda danner basis for 25 novellistiske historier.
Bygd over omtrent samme lest er Thure Erik Lunds roman knyttet til Gamlebyen i Oslo — «Leiegården» (1999).
Persongalleriet i «Lyssjakten» understreker at livet er en kamp.
Bare ekteskapet til den aldrende skomakeren Silvestre og hustruen Mariana utstråler livslang kjærlighet og glimt av hverdagslykke.
De tre andre ekteskapene som belyses, er konfliktfylte og på randen av sammenbrudd.
Verst står det til med Justina som har mistet en datter, og er gift med den brutale typografen Caetano, en utro konemisbruker av verste machotype.
Ellers svipper teksten innom de ugifte søstrene Adriana og Isaura som bor sammen med mor og tante og nærer seksuelle følelser for hverandre, samt 32-årige Lídia, en tidligere gateprostituert som i tre år har vært holddame for en rik forretningsmann som drømmer om å få seg en yngre elskerinne.
Viktig er også Abel, leieboeren og diskusjonspartneren til Silvestre, en mann i 30-årsalderen som satser på strøjobber, leser Dostojevskij, siterer Fernando Pessoa og framstår som forfatterens alter ego.
Han får da også siste ord i romanen:
«Den dagen da det blir mulig å bygge på kjærlighet, er ennå ikke kommet …»
Så med sin krasse tematisering av familiær vold, tosomhet, sjalusi, sorg, uinnfridd lengsel, utroskap og politisk desillusjon, prostitusjon, lesbisk sex – i lys av Denis Diderots «Nonnen» (1790) – og et tidvis nihilistisk-pessimistisk livssyn er det knapt overraskende at «Lyssjakten» forble upublisert i katolisismens og Salazar-diktaturets reaksjonære Portugal anno 1953.
Men formelt nyskapende er denne psykologisk-realistiske romanen ikke.
| 1 |
703461
|
Så skjøt de mamma...
Når krigen blir sett nedenfra, blir den om mulig enda verre.
Sist søndag sto jeg i møterommet i den store villaen ved Wannsee utenfor Berlin hvor 15 tyske statssekretærer og høytstående byråkrater i januar 1942 møttes for å formalisere og effektivisere utryddelsen av Europas jøder.
Møtet varte i halvannen time.
Dagen før hadde jeg lest 13 år gamle Katja Korotajevas fortelling om hvordan hun gikk sammen med sin mor gjennom de nedbrente landsbyene utenfor Minsk i Hviterussland.
Man gikk bortover, og der lå et svart lik, det betydde at et gammelt menneske var brent opp.
Men når man på avstand fikk øye på noe smått, rosa, betydde det at det var et barn.
De lå helt rosa på glørne....
Nazi-Tysklands overraskende angrep på Sovjetunionen i juni 1941 kom som et voldsomt sjokk på sivilbefolkningen, på jødene, som på alle andre.
Femte og siste boken
Katja er med i den femte og siste boken i syklusen som ga Svetlana Aleksijevitsj nobelprisen i litteratur.
De siste vitnene var barn da de nazistiske stormtroppene angrep, og så krigen nedenfra.
Noen gråter mens de henter fram minner om schäferhunder som rev vennene deres i småbiter, om en gammel mann som ble begravd levende, på kne i en grop han selv måtte grave, om en sult som fikk dem til å spise tapet fordi limet var laget av mel.
Deltakerne på Wannsee-konferansen visste nøyaktig hva de vedtok.
Blant dem var SS-Sturmbannführer Rudolf Lange, tilkalt som ekspert.
Han hadde deltatt i systematiske massemord i Latvia, og visste hvilke ressurser som ville trenges for å ta livet av de 10 millionene som Adolf Eichmann i et av konferansens dokument hadde ført opp som mål for nazistenes Endlösung .
Intervjuene i "De siste vitnene" og sakspapirene fra Wannsee er ytterpunkt i den menneskelige erfaring.
Mot utryddelsens kalde kalkyler av hvor mange leirer, gass, jernbanevogner og våpen som var nødvendig, står barnets beskrivelse av mammas kjole som løfter seg når hun blir skutt og faller ned i grøfta.
Valja Matusjkova husker hvordan hun gjemte seg når de tyske legene kom for å tappe blod av barna for å gi til sårete soldater, blodet fra de under fem år skulle ha størst legende kraft.
Når barna ikke hadde mer igjen, ble de brent og andre ble fanget.
De desperate mødrene
Mange av barna snakker om mamma.
Mennene forsvant fort, som soldater og partisaner, eller i massegraver og konsentrasjonsleirer.
Mammaene ble igjen, til også de ble fanget, skutt, brent.
Ofte samlet de tyske SS-troppene kvinner og barn, skilte dem i to grupper og skjøt barna først, før de myrdet de desperate mødrene.
Minnene er ulike, barna var forskjellige og deres liv ble ikke identiske, men gjennom et på samme tid følsomt og nådeløst språk, skaper Aleksijevitsj én stor fortelling av de mange små.
Det er deres historier, men hennes form.
Bokens undertittel er Solo for barnestemme.
Én etter én får de små røstene lyde alene.
Det meste er nesten uutholdelig å lese, men noen av fortellingene handler om dyp menneskelighet mellom sivile som ikke hadde noe annet igjen enn hverandre.
Sovjetmennesket får en dybde som Vestens sjablonger og propaganda ofte har fortiet.
Som i de andre fire bøkene skaper Aleksijevitsj stor, litterær journalistikk – verdig en nobelpris.
LES OGSÅ:
| 1 |
703462
|
Den sjette like bra som de fem første
Får krimforfattere skriver stillere drama enn Ann Cleeves.
Hun lykkes igjen.
Ja, det er noe med Ann Cleeves, hennes stillferdige etterforsker Jimmy Perez og den styggvakre naturen på Shetland.
Her, i den sjette boken i shetlandserien som opprinnelig var fire bøker, skildrer hun tre venninner og deres menn som er reist til Shetland for å feire den enes bryllup.
To tilsynelatende svakheter vendes til styrke og særpreg.
Venninnene er ulike, mennene deres enda mer forskjellige, og motivasjonen for å besøke øyene langt uti havet varierer.
Det hele ender i drap, og ganske snart blir kontrastene mellom de fastboende og de besøkende tydelig — men er det her årsaken til forbrytelsen ligger?
Eller henger volden sammen med gamle sagn og forestillinger om at en druknet ungjente går igjen?
Igjen fengsler Cleeves fortelling meg, og det er faktisk litt vanskelig å forklare hvorfor.
Hun er nemlig ingen eksepsjonelt god gåtebygger, av og til er løsningene hennes litt søkte, eller nesten uvesentlige, på et litt snodig vis.
Og språket kan av og til framstå som litt uinspirert, nesten flatt, setningene er så enkle at de synes å mangle indre trykk og framdrift.
Kanskje er det nettopp disse to tilsynelatende svakhetene som vendes til styrker og særpreg:
Cleeves' fortellinger hviler nemlig ikke på finurlige avsløringer og geniale detektiver, og hun prakker ikke på oss rappkjefta formuleringer og krampaktig ordsjonglering.
Hva står da igjen?
"I løse luften" byr på de samme fortellergrepene og det samme fysiske og litterære landskapet som før, og jeg må enda engang bruke ordet stillferdig.
For Cleeves historier er som mandager, uten påstått drama - de er mer enn nok i seg selv.
Og personene hennes er som tirsdager, de bare er der, like lette å overse og like fascinerende og spennende som hverdagsmenneskene faktisk er, når vi først ser etter.
Der er Cleeves store kvalitet.
Hun ser etter.
Og hun ser bedre enn de aller fleste i bransjen.
| 1 |
703465
|
Lystlesing av høy kvalitet
Ingen tegn til hvileskjær hos Ferrante.
Det forrige litterære føljetongfenomenet som kan sammenlignes med Napoli-kvartetten her hjemme er kan hende Knausgårds seksbindskamp.
Knausgård bruker det biografiske åpenlyst, gir karakterene sine virkelige navn og skriver så tett på det biografiske som mulig, og hans forfatterperson er bygget på et opplevd samsvar mellom liv og tekst og på ham selv som navet i egen narrativ.
Forfatteren av Napoli-kvartetten har imidlertid gått motsatt vei, selv om fortellerstemmen også hos henne har det samme navnet som forfatteren.
Men forfatternavnet er et pseudonym, og noe av fascinasjonen ved forfatterfiguren er det mystiske og det tilbaketrukne.
Dette gjør ikke romanene mindre engasjerende, og de viser med stor kraft og nesten uhyggelig innsikt frem så mangefasetterte og medrivende liv at resultatet er en lystlesing man altfor sjelden opplever i voksen alder.
Bind 3 trenger dypere inn i den italienske samfunnsutviklingen etter krigen og fortsetter utforskningen av vennskapet mellom fortelleren Elena og hennes barndomsvenninne Lila og av de ulike livene de får.
Bind 2 fokuserte på det personlige og de mellommenneskelige relasjonene, og seksualitet, ekteskap, utforskingen av nye vennskap og romantiske forbindelser stod sentralt.
Det fremstilte Elenas klassereise og personlige og intellektuelle utvikling gjennom studier, forlovelsen med professorsønnen og akademikeren Pietro, hennes egen romanutgivelse med skildringer av oppveksten i bydelen i Napoli og ungdomserfaringene, og gapet mellom Lila og Elena fremstod som stadig større.
Det ble mer og mer tydelig at den ene blir værende i det livet hun er født inn i, mens den andre går videre, og dette er, som tittelen reflekterer, også helt sentralt i bind 3.
Her er handlingen lagt til et turbulent 70-tall, der de realpolitiske konsekvensene av motsetningene i Italia blir tydelige.
Kommunister står mot fascister, fabrikkeiere mot arbeidere, studenter mot universitetssystemet, og menn står mot kvinner, uavhengig av klasse eller utdannelse.
Her er brutale og fantastiske skildringer, fremstilt med en enestående intensitet.
Romanen er opplysende og forklarende, uten på noe tidspunkt å miste formidlingsevnen eller gi slipp på den personlige fortellingen.
Vi føres inn i ekteskap, morsrolle og vanskelighetene ved å kombinere skriving og familieliv, og vi forstår at det gamle kjønnsrollemønsteret står fast, også i en opplyst universitetstilværelse.
Det ser ut til å være umulig for Elena å se på seg selv som kunstner og ta plass, eller å ta konsekvensene av de politiske endringene hun er med å kjempe for.
Kjærligheten og begjæret fører til handlinger som er vanskelige å godta, selv i et samfunn i så stor endring som Italia på 70-tallet.
Sjalusien venninnene føler for hverandre er hele tiden tydelig, og den både fortærer og nærer dem, holder dem fra hverandre og vedlikeholder det kompliserte og ubrytelige båndet mellom dem.
Mer og mer fremstår romanserien som en palimpsest, der Lilas fortelling, skrevet så vel som uskrevet, ligger som en undertekst bak Elenas fortelling, som om Elena aldri kan få seg til å tro at det er hun selv som har æren for det hun har oppnådd, men at hun i stedet nærmest har stjålet Lilas muligheter, og at alt hun selv gjør, kun er en blek skygge av det Lila ville ha fått til i hennes sted.
Forventningene til et nytt bind i Napoli-kvartetten på norsk, fremdeles nydelig oversatt av Kristin Sørsdal, gjenspeiles i stabelsalg i bokhandlene og en spent forventning fra tallrike lesere.
Det er befriende å se at så sterke og gode tekster finner et stort publikum, og at det ikke er noe automatisk skille mellom kvalitet og salg, slik vi i blant kan forledes til å tro.
| 1 |
703466
|
Absolutt noe å stå opp for
En veldig god grunn til å kjøpe :
Asfalt når du treffer en selger på gata er selvfølgelig du bidrar til at selgeren får en bedre og mer verdig hverdag.
En annen god grunn er at du får et viktig innblikk i livet til de vanskeligstilte gjennom magasinets artikler.
Og en tredje veldig gode grunn er at :Asfalt er blitt et veldig flott magasin med masse godt lesestoff.
Helt uavhengig av formål.
At magasinet har distriktets lekreste layout er hevet over enhver tvil.
Hver eneste side innbyr til lesing og oppmerksomhet.
Jeg elsker grepet med å utheve ord i farge eller halvfet, det øker leseinteressen i tillegg til å ta seg godt ut.
Bildene er veldig flotte, med portrettet av Magne Olsen som et høydepunkt.
Artiklene er relevante og interessante, aller best liker jeg innsikt-reportasjene om arbeidsplassene i Stavanger Fittings and Fringes (SFF).
Fordi den er interessant, realistisk, munter og positiv — og ikke minst åpen om problemene mange av de vanskelighetsstilte sliter med.
På toppen av dette får vi en drøss med morsomme spalter og oppgave: kryssord, bridge- spalte, lokal quiz, tegneserie og skråblikk fra Dag Schreiner.
Siden med bilder av Street Fashion er et herlig rytmebrudd, men det absolutte høydepunktet er spalten »Jeg fortjener...» der folk på gata svarer på hva de synes de fortjener av livet.
Det er virkelig imponerende at redaksjonen allerede med første nummer av :Asfalt går tilsvarende magasiner som =Oslo og Megafon en høy gang og i tillegg har funnet sitt eget, stilige særpreg.
| 1 |
703467
|
Piraten Isaacs opplevelser
«Piraten Isaac» er en underlig serie.
Underlig og skjønn på en styggvakker måte.
Menneskeansiktene er enkle og forvridde, mens rutene er rene og oversiktlige.
Historien:
Den unge kunstnerspiren Isaac hyres som marinemaler.
Turen skal bare ta «noen dager».
Men Isaac, stakkar — som har en vakker kjæreste som venter hjemme, er lurt.
Snart havner han i piratenes klør og piratenes tjeneste.
Og piratkaptein har ambisjoner.
Ikke bare om å røve saltmat, søtmat, penger og gull, men om å erobre det land som ligger bortenfor isbarrierene på sørsiden av det amerikanske kontinent.
Og siden vi befinner oss på 1700-tallet, så fins det naturligvis ingen fotografer til å dokumentere ekspedisjonen.
Piratkaptein Jean, en nifs kar med skeivt smil og Errol Flynn-mustasjer, trenger maleren til å skildre livet om bord og samt til å tegne de underlige uhyrer og landskap de garantert vil møte på reisen inn i det ukjente.
De tre første albumene i serien, «Amerika», «Isødet» og «Olga», er samlet i denne boka.
Og historiene ruller skeivt og skakt av gårde.
Christophe Blain har en fortellerteknikk som bukter og krøller seg framover, tilsynelatende uten mål og mening.
Men bare tilsynelatende.
Og det naive navet i denne historien, som definitivt handler om havet, døden og kjærligheten, er den naive og etter hvert hardt prøvede maleren Isaac.
Den franske serieskaperen Christophe Blain sies, ifølge informerte kilder, å være den norske serieskaperen Jasons favorittegner for øyeblikket.
Det kan man skjønne ut ifra både den enkle, nesten naive tegnestilen og den skjebnetunge eksistensialismen som hviler spooky tungt over seriens sentrale figurer - drømmere og idealister alle som en.
Et spennende bekjentskap.
Vi ser fram til de neste albumene med malerpiraten Isaac.
| 1 |
703469
|
I virkelighetsfluktens eliteserie
Med sjuende og siste bok om Harry Potter viser Rowling at hun er en av verdens beste skrønemakere.
Forfatter Joanne K. Rowling har gjort mye som ingen forfattere før henne har klart.
Det viktigste er dette:
Hun har fått tenåringer til å digge en bok og bokas helt like mye som de hormonelsker popmusikk og popstjerner.
Det er fordi Rowling vet hvordan man skrur sammen en historie.
Den sjuende boka om Harry Potter er, akkurat som de seks første, verre enn den saftigste røverhistorie.
Alt er dikt og forbannet løgn.
Men vi tror på Rowlings skrøner.
Fordi hun er tro mot den verdenen hun har skapt.
BILDUNG:
Handlingen er i korte trekk dette:
Rektor på Galtvort, Albus Humlesnurr er død, men før han døde, fikk Harry Potter et hemmelig oppdrag.
Han, Hermine Grang og Ron Wiltersen må finne og ødelegge Voldemorts malacruxer, det vil si gjenstander som hver inneholder en bit av Voldemorts sjel.
Målet er å ødelegge alle før Harry møter Lord Voldemort i den endelige duellen.
Rowling har gjort Potterbøkene til en slags bildungsromaner (oppvekstroman).
Hun har brettet ut Harrys liv fra han som usikker 11-åring fikk vite at han har magiske evner, via pubertetens verste blodtåke, til han i bok sju er tvunget til å aksle ansvaret til en voksen trollmann.
MENNESKELIG:
Og fordi Rowling har latt ham snuble og gjøre pinlige og skjebnesvangre bommerter innimellom fulltrefferne, blir han menneskelig midt oppe i alle magiske trylleformularer og utroligheter.
Den samme dybden har Rowling også klart å gi svært mange av bokas personer.
Og selv om spekulasjonene har vært mange om handlingen i «Harry Potter and the Deathly Hallows», kan leseren vente seg mange overraskelser.
Humlesnurr, Slur, Nilus Langballe, Ron, Draco Malfang og husnissene Krynkel og Noldus har mer å by på i denne boka enn de har vist tidligere.
Og mellom velskrevne linjer skjønner vi at Rowling føler sterkt for selv det minste lille krek hun har pønsket ut i Harrys kjølvann.
KRIMINELT:
Potterbøkene kan også minne om god kriminallitteratur.
I hver av de sju bøkene har hun gjort som Agatha Christie; drysset ut viktige og ubetydelige opplysninger om hverandre.
Og du vet at noe av det du har lest kan ha vært viktig, men du vet ikke hva.
Derfor tvinges du til å lese alt.
Skumleser du for å komme kjapt fram til siste side, kan du sitte igjen som et spørsmålstegn fordi du har gått glipp av poenget.
Og har du ikke leste de seks første Potter-bøkene, bør du gjøre det.
Først!
Til slutt kan du pløye gjennom denne siste boka.
Da faller bitene på plass.
Noen biter er ting du knapt hadde lagt merke til.
Andre biter hadde du irritert deg over at ble hengende i løse lufta i tidligere bøker.
Og hvordan går det så med Harry Potter til slutt?
Dør han, eller Voldemort?
Den lettrørte bør ha lommetørkle eller snuepapir i nærheten.
Her er mye som kan sette fart på snørr— og tåreproduksjonen.
God lesing!
| 1 |
703470
|
X-men tilbake
X-Men ble skapt av parhestene og serielegendene Stan Kirby (tekst) og Jack Kirby (tegning) på begynnelsen av 1960-tallet.
Det første heftet var i handelen i september 1963.
X-Men er mutanter med superkrefter.
Og serien inneholder også karakterer som byter med det nesten arisk rene idealet som preget superheltene på 1940— og 50-tallet.
«X-Men:
Deadly genesis» inneholder historiene «The day after» og «Deadly genesis».
Den siste er den overlegent beste; Tegner Trevor Hairsine viser kreative muskler i forhold til heftets svakt tegnete åpningshistorie:
Ikke minst imponerer han med både stilig tegnete og dristig komponerte romsekvenser.
Og han veksler fint mellom den store makrohistorien og de små, men viktige menneskene-i-historien-sekvensene.
De to historiene sendes ut av Schibsted som hefte nummer to i serien Marvel Special.
Nummer tre, som kommer 21. mai, er viet Wolverine.
Et klart minus med heftet er imidlertid den helt unødvendige bruken av episodetitler på engelsk.
| 0 |
703472
|
Ikke nok med store pupper
Historien er omtrent like sannsynlig som SV-suksess i dagens rødgrønne regjering:
En gruppe soldater oppdager et forlatt nazilaboratorium på en tropeøy.
I en stor tank ligger en fullmoden kvinne, et sexsymbol, utstyrt med slanger og elektroder koblet til hjernen.
Åpenbart resultat av et geneksperiment utført av en forstyrret nazidoktor.
MONSTRENE KOMMER:
Hun våkner.
Hun er naken.
Hun er råsterk.
Og hun har enormt store pupper.
Så kommer monstrene, kjøttetende dinoasurer som langsomt, men sikkert desimerer flokken av soldater.
For å si det med DumDum Boys:
Disse aggressive reptilene lever i en drømmeverden og spiser soldatene som drops i solnedganger.
Én etter én forsvinner de.
Frank Cho — kjent for den hyggelige stripeserien «Reservatet», som gikk i Aftenbladet for noen år siden - tar ut alle sine mykpornofantasier i «Shanna».
Han tegner sin heltinne blond, brølende og kjempesterk.
SVAK HISTORIE: Cho kan tegne.
Man kan trygt si at han behersker kroppens former og fasonger, både dyre- og menneskekroppenes.
Men historien er stinker.
Historien er håpløs.
Historien er bare et påskudd for å tegne flest mulig kampscener og størst mulig pupper.
Bare svært testosteronsprengte unggutter vil finne glede i denne utgivelsen.
OK:
Her og der er det innslag av ufrivillig humor, men ikke nok til at serien reddes fra totalforlis.
| 0 |
703474
|
Krevende og leken konstruksjon
Praktfull roman, som byr leseren mangt å bryne seg på.
Skotske Ali Smith (1962, debut 1995) er en prisbelønnet novelle— og romanforfatter, blant de aller fremste britiske dikterne i dag.
«Begge deler», som den norske utgaven av hennes siste roman med den megetsigende originaltittelen «How to be both» heter på norsk, er en praktfull konstruksjon.
Den krever også innsats av sin leser, som helst burde ha en del litterær erfaring som rebusløser og kodeknekker.
For «Begge deler» er en finurlig konstruksjon.
Del «en» i den norske versjonen begynner på side 1 og går til og med side 149, og handler om den italienske fjortenhundretallsmaleren Francesco del Cossa.
Hvis det ikke var for et gjenoppdaget bønneskriv til sin fyrstelige oppdragsgiver der han ber sin påholdne mesen om et høyere honorar, mer i stil med hans kunst, ville bare maleriene og freskene hans være igjen etter ham.
Men nå har Ali Smith tatt seg den dristige dikteriske frihet å kle ei frimodig, selvbevisst og ærgjerrig ungjente i gutte- og manneklær, og slik gjort ei renessansejente om til gutt og mann og Francesco del Cossa, slik at hun kan utdanne seg til og gjøre karriere som maler – nærmest utenkelig den gangen (og ellers også oppigjennom europeisk malerhistorie).
Det åpner for store dikteriske muligheter når jenta (som altså nå poserer som gutt og mann) får fortelle sin egen historie i første person og i sin egen dagligtale.
Det blir en visuell fortelling om kunst og bildeskaping, om kjønn – hun gjør særlig lykke blant kvinnelige prostituerte, og er lykkelig ved det, om verdien av alle ting, kunsten og en selv, om kunst som både heder og uthenging av de herskende mesener.
Det er jordnært og fysisk, men samtidig drømmende, svevende, for hun forteller sitt liv fra purgatorium (der det ellers er greit nok å være).
Og så, på side 151 begynner romanens neste og britiske del, nummerert «en» den også, fortalt i tredje person og med den ualminnelig modne guttejenta George (døpt Georgia) som hovedperson.
Denne delen av romanens nåtidsplan er ved årsskiftet 2013-14 mens George gjennomlever noen heftige og bevisstgjørende sørgemåneder etter at moren døde høsten 2013, kort tid etter at hun har vært i Ferrara med George og broren for å se på freskene til Francesco del Cossa, som har opptatt henne så lenge.
Det handler fortsatt om kjønn og identitet, malerens den gang, mors og datters nå.
Det handler om kunst og kunstens gjennomgående virke og kraft i historien, på samme måte som historien fortsatt lever i dem og oss som lever nå.
Det handler om alle tings sammenheng.
Den leseren som har hengt med til nå, vil kjenne seg rikt belønnet; ikke minst fordi den gamle maleren, den lærde moren og den friskfyraktige jenta er så fortelleglade.
George er ikke bare kløktig og frimodig, hun er nesten nevrotisk opptatt av språk og grammatikk:
Ting og fenomener heter ikke bare det de heter, men pronomener skal bøyes korrekt og syntaksen komme på plass, først da blir alt rett, også for tanken.
Men krevende er det å lese, og ikke bare fordi førstedelen er grafisk uvant, med løs høyremarg og kolon som det foretrukne lesetegn, like visuelt som fortellingen selv, mytologisk i fornuftens og sinnets grenseland, der drøm og dag går over i hverandre, liv og død likeså.
Det ville nok være lettere å forstå sammenhengene om vi hadde lest de siste 150 sidene fra våre dager før de første 150 fra renessansen.
Det lar seg nemt gjøre for engelskkyndige, for halve den engelskspråklige utgaven kom med nåtidsfortellingen om George først, den andre slik vi nå får presentert boken på norsk, imponerende gjort av Ali Smiths faste oversetter, Merete Alfsen.
Morsom er den også.
| 1 |
703475
|
Kvernende kjedelig
Forserte forviklinger med magisk, krimaktig grunntone.
«Norma», den femte romanen til prisbelønte, finsk-estiske Sofi Oksanen (f. 1977), skal være solgt til mer enn tjue land, men står fjernt fra de politisk orienterte, realistiske fortellingene om Estlands nære historie som hittil har dannet grunnstammen i forfatterskapet.
Teksten åpner med en begravelse.
Den skilte enbarnsmora og frisørdama Anita er død.
Hun skal ha hoppet ned foran toget på en metrostasjon i utkanten av Helsingfors.
Ifølge politiet dreier det seg ikke om noe kriminelt.
Men Norma, den voksne, kriserammede datteren til avdøde, stusser ved det inntrufne.
De to sto hverandre nær og hadde avtalt å møtes da det angivelige selvmordet fant sted.
I en stampende, omstendelig tekst som rommer tolv nummererte kapitler følges Norma og en rekke sjablongfigurer av begge kjønn og i ulik alder på deres famlende etterforskerferd knyttet til Anitas skjebne.
Skriveteknisk er teksten ganske avansert.
Framstillingen holdes jevnt over i tredje person, men avbrytes av sekvenser der Anita tar ordet i jeg-form.
Nær og fjern fortid kaster lys over det som skjer på nåtidsplanet etter mai 2013.
Selv om hovedkarakteren Norma oftest står i sentrum, får vi også innblikk i tankene til en rekke flate bifigurer som maser og kjaser og spiller høk over høk-leken.
Gjentakelser og forserte scener gjør teksten både oppkavet og langtekkelig.
Som krimroman faller «Norma» igjennom.
Tematikken er riktignok seriøs nok.
Romanen tar for seg skjønnhetsindustri, surrogatiturisme og prøverørsbefruktning.
Forhold som får finske profittjegere til å gå over lik og skaffe seg moralsk forkastelige forretningsforbindelser i fattige land over hele kloden.
Det sentrale ledemotivet er «hår».
Det kan ha «magiske» kvaliteter – som når Normas hår vokser en meter i døgnet, røper sannheten om andre og utfører skumle handlinger.
Noen vil her trolig tale om eventyraktig, søramerikansk inspirert fantasteri.
For meg minner det mer om dill dall rauball.
Men oversettelsen til gjesdalbuen Turid Farbregd virker solid.
| 0 |
703476
|
Rock n' Rowling
Nok en suveren krimroman fra Robert Galbraith – eller J.K. Rowling som hun egentlig heter.
Denne gangen byr Harry Potter–forfatteren på rock'n roll – tekstene til Blue Öyster Cult spiller en viktig rolle i handlingen.
Originaltittelen på boka er "Career Of Evil", som er en av bandets sanger.
Amerikanske Blue Öyster Cult har blitt karakterisert som den tenkende manns tungrock.
I den forbindelse, kan vi trygt fastslå at Galbraith er den tenkende manns krimforfatter.
"Ondskapens kall" er tredje bok i serien om privatdetektiv Cormoran Strike og assistenten Robin Ellacott.
Boka starter med at Robin får levert en mystisk pakke.
Robin får sjokk – for pakken inneholder beinet til en død kvinne.
Strike setter fort opp en liste over mistenkte:
— Du vet om fire menn som kunne tenkes å sende deg et avhugd ben?
Fire ? spør Robin.
Dermed er moroa i gang.
Politiet konsentrerer seg om en av de mistenkte, mens Strike tror det er en av de andre.
Strike mistenker sin stefar, for pakken inneholder et Blue Öyster Cult–sitat moren hadde tatovert et intimt sted på kroppen.
Strike og Robin tar saken i egne hender, og beveger seg inn i mørke og forskrudde sfærer.
Morderen er løs.
Strike og Robin er snart i livsfare.
Morderen snakker direkte til oss lesere.
Dette grepet har blitt et fast verktøy i kassa til krimforfatterne.
Morderen får nesten alltid si sitt.
Jeg er ikke så glad i akkurat den trenden.
Men Rowling får også dette til å fungere.
Grunnen til at grepet er såpass vellykket denne gangen, er kanskje at vi får vite så lite om morderen.
Vi kan dikte opp detaljene selv.
Strike og Robin er det beste med serien.
Begge føles som ekte mennesker, som en blir glad i.
Cormoran Strike er en interessant helt.
Han mistet det ene beinet som soldat i Afghanistan.
Beinet han og Robin får tilsendt er kuttet på samme sted.
Strike prøver å bygge seg opp som privatdetektiv, med god hjelp fra Robin.
Strike liker Robin veldig godt, og misliker hennes forlovede veldig sterkt.
Innerst inne har han et ønske om at han og Robin skal bli kjærester, samtidig som han anser det som en elendig idé – siden de jobber sammen.
I denne boken får vi et mer komplett bilde av Robin.
Vi får vite at hun ble voldtatt på universitetet, og hvordan det forandret livet hennes fullstendig.
Alt hun vil er å drive med etterforskning.
Men Robin er full av tvil om Strike regner henne som en likeverdig partner i detektivbyrået.
Geografien blir dyktig utnyttet.
Strike og Robins kontor ligger i Denmark Street i London, like ved krysset Oxford street – Tottenham Court Road.
Veldig mange har vært der.
Denmark street er berømt for sine mange gitarbutikker.
Mange har også drukket på puben Tottenham, Strikes faste vannhull.
Vi ser gatene og handlingen klart for oss.
Denne gangen må Strike og Robin også besøke flere byer i Nord–England.
Oversetter Heidi Grinde har latt folk fra Nord-England snakke med nordnorsk dialekt.
Det blir ganske morsomt.
Rowling er språklig sterk:
"Slik stålbjelkene i en bygning blir synlige når bygningen brenner, slik så Strike i et øyeblikks blendende inspirasjon omrisset av drapsmannens plan."
Det første mordofferet er en ung jente som fantaserte om å skjære beinet av seg.
Forfatteren forteller godt hvordan denne 16-åringen hadde det.
Rowling får til det aller meste.
Forfatteren skriver i etterordet:
"Jeg kan ikke huske noen bok jeg har syntes var morsommere å skrive enn "Ondskapens kall"".
Det er morsomt for oss lesere og.
Selv om alle nå vet hvem Robert Galbraith er, syns Rowling fremdeles det er moro med den hemmelige identiteten.
For Robert Galbraith er hennes egen, private lekeplass.
Må hun leke lenge!
| 1 |
703477
|
Hunden som skjøt seg selv
To tredeler av et amerikansk hundreår på 100 sider.
I løpet av noen få år har det unge stavangerforlaget Pelikanen utgitt en lang rekke anbefalelsesverdige bøker, størstedelen oversatte.
Det er prisverdig, for det er vanskelig å få utenlandske forfattere oversatt, utgitt og solgt hvis de ikke har bestselgernavn på omslaget.
Den støtten som firmaet Solbakken AS yter Pelikanen, bidrar derfor mye til «å gjøre litterære stemmer tilgjengelige for norske lesere og samtidig sørge for et større mangfold i utvalget av litteratur på norsk», som det står i kolofonen til den foreløpig siste oversatte romanen:
Den er skrevet av Denis Johnson (1949, debut 1969), heter «Togdrømmer» og er en nærmest fysisk, eksistensiell utladning av urkreftene i natur og mennesker, med skogs— og jernbanearbeideren Robert Grainier som hovedperson, selv en uskolert og uforberedt kjempe av en mann som stoisk tar fatt i sitt liv, en heros mot krefter han ikke kan forstå eller overvinne:
«Jeg er bare en som er her.»
Grainier er født mot slutten av 1800-tallet; fortellingen tar fatt i 1917; og han lever til slutten av 1960-tallet, fra blodslitende røff nybyggertid i de store skoger til sleikt Elvis-pop på plate.
I ett livsløp.
I sin levetid bidrar den virile Grainier med sin enorme styrke til reisingen av en hel sivilisasjon («den amerikanske drøm») av urskogen, og fysisk utslitt må han uforstående fornemme dens sammenbrudd.
Med både grotesk og burlesk naturalisme (der selv en hund uforvarende kan utløse drepende skudd), via en nærmest vegetativ gåpåvilje hos hovedpersonen, og med vâre lyriske innslag, angst og hysteri, religiøsitet og naturmystisisme, alt i en handlingsspekket roman oppstykket i kortere fortellinger viser Denis Johnson sammenbruddet av en rasjonell verden og prisen på det som kalles en sivilisasjon.
Sjelden har den 150 år gamle diktsentensen, nedslitt til klisjé, om at «mindre er mer», passet bedre enn på Denis Johnsons roman «Togdrømmer» – hjulpet fram av en kultursponsing det står respekt av og oversatte bøker som viser at det forslår.
| 1 |
703478
|
Bergman går i reality-fella
Vi er mange som har fulgt og blitt glad i den sex-avhengige krimpsykologen Sebastian Bergman.
Men i "Ikke bestått" kommer vår traumatiserte kriminalpsykolog Bergman ikke i mål.
Av de fem bøkene om ham er det fortsatt "Den stumme jenta" som kommer øverst på favorittlista mi.
Denne gangen virker det som om forfatterparet bak Bergman har hatt litt for dårlig tid og litt for mye agenda.
Begge to har bakgrunn fra tv-bransjen, Hans Rosenfeldt har sågar skrevet manuset til "Broen".
Vi snakker om en realitykjendis som blir drept i en nedlagt skole, skutt i hodet med en slaktepistol.
Det første offeret blir fulgt av flere — og det viser seg at alle er mediekjendiser og at drapsmannen tester dem for allmennkunnskaper.
Den som ikke består, dør.
Så langt, så godt, kan man kanskje si.
Men det blir for mye utenpå-aktig alvor her, og jeg greier ikke å ta verken Bergman eller teamet hans på alvor.
Min helt blir den litt uvørne Billy, mens jeg kjenner at Sebastian Bergman ikke helt berører meg.
Sex-avhengigheten hans blir mer en påstand enn noe jeg kjenner jeg kan ta inn over meg.
Intrigen er heller ikke særskilt vrien å oppklare, slik at "ikke bestått" blir som en venstre-radikal og halvintellektuell og halvhjertet oppgjør med reality-seriene å regne.
Og der slår forfatterne inn de berømmelig åpne dørene.
| 0 |
703479
|
En skikkelig islandsk nedtur
Synd å måtte si det.
Men oppturen er slutt for favoritten Yrsa.
Kanskje er dette unntaket, la oss håpe det, for i "DNA" gjør den islandske suksessforfatteren Yrsa Sigurdadottir en stor feil.
Hun tror for godt om sin egen ide og sitt eget forfatterskap.
Hun blir rett og slett for ambisiøs, hun vil for mye.
Antakelig håpet hun å løfte denne fortellingen til et nytt nivå, i stedet klapper den sammen.
Det er virkelig synd, for Yrsa har de siste årene levert velkomponert og godt fortalt krim (etter at hun kuttet ut spøkelseselementene).
"DNA" handler om en ung kvinne som blir brutalt myrdet, hennes sju år gamle datter er eneste vitne.
Dette er det første av flere drap, og en ganske så ensom radioamatør blir på merkelig vis viklet inn i saken.
Han mottar nemlig signaler som kobles til drapene, uten at han fullt ut forstår det selv — og uten at politiet tar ham på alvor.
Dette burde vært utgangspunkt for en spennende krimthriller av det kaliber Yrsa har levert tidligere, sist med "De uønskede" (2014) og "Løgnen" (2015).
Dette var godt tenkte og meget godt utførte krimhistorier der Yrsa trygt og rutinert flettet sammen ulike historier og ulike tidsplan på en måte som forsterket spenningen og dro leseren videre.
I "DNA" bruker hun altfor mye tid på personskildringer som verken er nødvendige eller interessante.
Hver eneste person vi møter, blir utstyrt med et sjelsliv og en konflikt - noe som bremser framdriften effektivt og brutalt.
Husk at de aller beste krimforfatterne klarer å skape en eller to interessante karakterer, en Harry Hole, en Kurt Wallander eller en Jimmy Perez, nesten ingen klarer (eller skal) gi oss dybdeportretter av dem som bare er med for å fylle ut bildet.
Derfor mister Yrsa konsentrasjonen denne gangen, og det er trist og leit for krimleserne.
For inne i "DNA" ligger det en virkelig spennende krimhistorie.
La oss håpe at andre bok i denne serien blir mindre.
Og bedre.
| 0 |
703481
|
Hardkokt berliner
Bernie Günther har vært gjennom mye, men skjebnen har mer på lager for den rappkjeftede detektiven.
Philip Kerrs romaner om Bernie Günther har tatt leserne med på en reise gjennom et av de mørkeste kapitlene i verdenshistorien.
Fra nazistenes gjennombrudd tidlig på 1930-tallet, gjennom den annen verdenskrigs uhyrligheter og galskap og til den tunge etterkrigstiden.
Det er ingen liten bragd å bruke noe så lite morsomt som bakteppe for en romanserie som faktisk makter å være nettopp det, altså morsom.
I alle fall inni mellom.
Bernie er en klassisk privatetterforsker-type som lener seg tungt på forbilder som Raymond Chandlers klassiske helt, Philip Marlowe.
Kvinnekjær, rappkjefta og med en mangel på respekt for autoriteter som står i herlig kontrast til det autoritetstro samfunnet han opererer innenfor.
I årets roman er krigen for lengst over.
Bernie er ute av Berlin og etablert i nazismens arnested, München.
Tyskland i 1949 er et farlig sted, ikke minst for gamle nazister på flukt fra rettsoppgjøret.
Mange tyskere ønsker bare å legge krigsårene bak seg, men Bernie vikles på ny inn i en farlig intrige.
Plottet er en smule komplisert, det skal vi ikke underslå.
Men det er en fin røverhistorie som blir fortalt, ikke uten en viss forankring i virkeligheten.
Dette er kanskje Philip Kerrs største fortrinn.
Han kjenner bakteppet.
Og Bernie Günther, som selv så langt i fra er noen moralsk plettfri karakter, blir på den måten et slags enmannssymbol på den ambivalensen den tyske historien framkaller.
Hvor lenge skal man straffes for fortidens synder, og går det an å beholde sin menneskelige dyd i et moralsk konkursbo som det som oppsto under ledelse av Hitler, Himmler og Goebbels?
Dette er et eksempel på særdeles vellykket historisk krim.
| 1 |
703482
|
Utdrivelsen fra paradiset
Nok en god krim fra Marit Reiersgård, som overbeviste stort med "Jenta uten hjerte".
Sommeren 1989 blir Camilla Carlsen funnet drept ved stien i det lille skogsområdet midt i Paradisbakken.
Hun ligger som en hvit utstillingsdukke i skogen, kvalt og seksuelt misbrukt.
Saken blir aldri oppklart.
25 år senere gjenåpner Drammens-politiet saken i håp om å finne en løsning, like før drapet blir forelda.
Camillas beste venninner kalles inn til nye avhør.
Senere møtes venninnene på et utested for å diskutere opplevelsen og minnene fra den gang.
Ved baren står en mann og kaster lange blikk mot May, en av venninnene.
Hun går ut for å ta en røyk, mannen følger etter.
Morgenen etter blir May funnet drept i et utstillingsvindu.
Måten liket er plassert på tyder på en forbindelse til Camilla–drapet.
Politietterforskerne Bitte Røed og Verner Jacobsen forfølger fortidens spøkelser og nåtidens spor.
Marit Reiersgård ble født i 1965, og vokste opp i Lier utenfor Drammen.
Hun debuterte i 2012 med kriminalromanen "Stolpesnø", som høstet svært fine kritikker.
Hennes andre roman, "Jenta uten hjerte" (2014) var meget bra.
Jeg ble spesielt imponert over måten Marit Reiersgård bygget opp motivene for drapene gjennom hele boka.
Boka ble da også nominert til Rivertonprisen.
Reiersgård serverer språklig sterke bilder:
"I alle disse årene som hun hadde holdt ting skjult for ektemannen, hadde løgnen vært som et glasskår som gradvis hadde skåret seg lenger inn i den dårlige samvittigheten".
Eller:
"Stemmen var så mild, den var mørk fløyel rundt hammer og ambolt".
I tillegg er forfatteren veldig på hjemmebane i landskapet hun beskriver i Drammen og Lier.
Hun forteller om husene og landskapene slik at de trer tydelig fram.
Reiersgård er ekspert på å beskrive vanlige folk med vanlige følelser.
Etterforskerne sitter bra:
Verner Jacobsen er den tynne mannen med hestehale som er hemmelig forelsket i sin kollega, den muntre og litt overvektige Bitte Røed.
Forelskelsen blir en bonus:
Vi blir spente på hvem morderen er, men også på om Bitte og Verner vil få hverandre.
Spenningen stopper litt opp midtveis, der etterforskerne står og spinner og lite nytt og spennende skjer.
Bitte gjør en tabbe:
Et vitne forteller at han tok bilder inne i butikken der drapet skjedde, samme kveld.
Bitte ber ikke straks om å få se de bildene.
Hun gir ham god tid til å eventuelt slette sine spor.
Men det er jo sånne tabber politifolk må gjøre, for at ikke mysteriet skal bli oppklart på ti sider.
En del av premissene er vanskelige å tro på:
Tre gutter vokser opp på en liten plass der alle kjenner alle.
To av guttene forsvinner sporløst på drapsdagen i 1989.
Mange år senere blir de to kjærester, uten å kjenne hverandre igjen.
Tredjemann skulle ønske han ble kjæreste med den ene, og en av de tre er faktisk heterofil.
Men en annen god idé vipper boken opp til en klar femmer:
Det blir direkte rørende når Reiersgård i noen passasjer forteller fra synsvinkelen til Mina, datteren til drapsofferet May.
Vi får se verden gjennom øynene til en liten jente som akkurat har mistet moren sin:
"Ikke tenke på mamma.
Ikke tenke på monsteret.
Ikke tenke på noen ting, for da ville hun begynne å tenke på at hun var alene".
Vi får vite hvordan Mina opplever å møte barnevern, dommeravhør og det som verre er.
Slutten blir veldig spennende, med masse djevelsk action.
Bitte og Verner kjører et voldsomt race for å finne morderen, før han dreper igjen.
Jeg ser fram til flere gode kriminalromaner fra Marit Reiersgårds hånd.
| 1 |
703483
|
Mørkt, mangefasettert, mesterlig
Når fedrenes synder og pubertal brutalitet utløser hat og hevn.
Da jeg studerte på 1960— og 70-tallet, altså i tidenes morgen, var den franske sosiologen Robert Escarpit en sentral akademisk guru.
Han hevdet at litteraturen sirkulerer i to atskilte kretsløp – det dannete og det populære.
Seriøs litteratur kjøpes i bokhandelen, leses i skolen og blir pensum ved universitetet.
Underlødig trivialkunst, som krim, legges ut for massesalg i kiosker og på supermarkeder, neglisjeres av skole, bibliotek, kulturredaksjoner og litteraturforskning, retter seg mot dem som søker underholdningsvold eller svulstige følelser og er langt billigere enn den innbundne kvalitetslitteraturen.
I dag er dette skillet utvisket.
De to kretsløpene glir over i hverandre.
På 1980-tallet skapte norske forlag en billigbok-boom der krimen sto fram som et viktig salgsobjekt.
Populær- eller sjangerlitteratur ble dyrket av seriøse diktere, fikk innpass i bokhandelen, havnet på biblioteket, ble anmeldt i avisene, opphøydes til pensum for elever og studenter og ble in-litteratur, også blant forskere.
Den økte interessen for krim på alle nivåer innenfor det litterære systemet gjør at sjangeren er blitt en vekstnæring.
Forlagene gir årlig ut en tsunami av lett salgbar krim – gjerne mens bokklubbene står i kø for å markedsføre sjangeren.
At tallet på krimromaner er økt så enormt, har ført til debatt.
Kritikeren Ingvar Ambjørnsen, som selv har operert innenfor sjangeren, hevdet for et par år siden at den kunstneriske gehalten på mye av den spenningslitteraturen som markedsføres, bl.a. ved påsketider, er helt uakseptabel og vitner om at bokbransjen mer og mer lar børstenkingen dirigere utgivelsespolitikken.
Denne kritikken har mye for seg.
Men den rammer definitivt ikke «En femte årstid» av prisbelønte Torkil Damhaug (f. 1958, debut 1996).
En thriller som er ambisiøs i opplegget, mesterlig i utformingen – perspektivrik, full av bevisst plasserte ledemotiv og passe innfløkt i strukturen, intenst spennende og psykologisk dyptpløyende i sin kretsing om menneskesinnets irrganger.
Handlingen utspiller seg i den dystre, fiktive bygda Hammerdal i Lillestrøm-regionen, tar utgangspunkt i en dødsulykke som finner sted 25. juni 1978 under TV-overføringen av VM-finalen i fotball mellom Argentina og Nederland, glir videre til 2015 og avsluttes i september 2016.
Teksten har to magnetiske nordpoler – først dødsulykken på Hammerdal Bruk anno 1978, knyttet til fedrenes svik, så innesperringen av en ensom, 15-årig gutt på samme fabrikk 37 år seinere.
Virksomheten der er da for lengst nedlagt, og bak ugjerningen står vennene Ann, Helene, Nicolai og Victor.
Hjerteløsheten deres utløser umiddelbart hat og hevntanker og får fatale følger i form av dårlig samvittighet, trusler, angst, brå død, traumatiske kidnappinger.
Som all god krim yter denne komplekse psykothrilleren motstand mot altfor skjematiske sjangerkrav og strekker seg i ulike retninger.
Politiromanen, familiekrøniken, den samfunnskritiske, historisk forankrete tendensromanen, heimstaddiktningen, oppvekstskildringen, rettssalsdramaet, den psykologiske dybdestudien, rapportene fra dop-, taper- og psykopathelvetet, meta-litterære trekk, tilløp til moralfilosofiske, eksistensielle tanker, en høydramatisk, nærmest hallusinatorisk sykdoms- og rehabiliteringshistorie – her er det meste på plass, i en tekst med hyppige synsvinkelskifter og tidssprang, snikende uhygge, mørklagte rom, varslet vold og overvintret ondskap.
Men vil du vite hva legen og psykiateren Torkil Damhaug makter på sitt mest ærgjerrige der han pendler mellom et Ann-rom, falsk krupp, kunstig koma og «tjæremann», fabrikken og Ford-konsernet, forbudt seksualitet, moralsk kollaps og lengsel på avveier, fosterhjem, skole, ulike kjellere, en låve og politihuset i Oslo, Victor Jara og Carlos Gardel, mobilbruk, Facebook, pc, en minnepinne og en iPad, et par øredobber, en herointransport, en ekstremt pen «lysbærer» og en makaber «lyssamler», sprøytestikk og formalin, katter og rottweilere, lettlurte, desperate foreldre og stadig nye, spenningsladde scener eller etterforskingsspor – ja, da må du lese «En femte årstid».
Den fortjener det.
For at noen konflikter etterlates uløste eller blir stående i skyggen av sagt og usagt, enten det nå dreier seg om utroskap, løgner, intriger blant politifolk eller korrupsjon hos samfunnstoppene, det oppleves her som tilsiktet og ikke som en kunstnerisk glipp.
| 1 |
703486
|
Rænd mig i røven
Kjedelig, fjernt langhalm fra danskenes yndlingsforfatter.
Hva skjer dersom den amerikanske presidenten viser seg å være rablende gal?
Dette spørsmålet har jo dessverre større aktualitet enn noensinne med tanke på hvem som ser ut til å kunne bli valgt der borte.
Men Jussi Adler-Olsen, som av for meg helt uforståelige grunner har blitt en kommersiell kjempesuksess og er kåret til danskenes yndlingsforfatter flere år på rad, har neppe hatt Trump eller Cruz i tankene da han skrev denne boka.
Boka starter med at en utvalgt gruppe ungdommer, som er vinnere av en kunnskapskonkurranse på TV, blir påspandert en tur til Kina sammen med den daværende senatoren i hjemstaten sin.
I Kina blir kona til senatoren drept i et attentat.
Flere år seinere er den samme gjengen blitt en del av staben til politikeren, som vinner presidentvalget.
På valgnatten utsettes han for nok et attentat, hvor hans nye kone blir drept.
Og hvem får skylda?
Jo, faren til vår kvinnelige hovedperson, som har det lett uheldige kallenavnet Doggie.
Og plutselig er Doggie landets mest ettersøkte person.
Landets skjebne hviler, som det heter, på hennes skuldre.
Ifølge forhåndsreklamen har den danske suksessforfatteren denne gang skrevet en thriller om en stormakt i oppløsning.
I mine øyne har han først og fremst skrevet en thriller i oppløsning.
Historien er langdryg, til dels dørgende kjedelig.
Språket er platt.
Plottet er så himmelropende urealistisk at man gisper etter luft.
Persongalleriet er klisjefylt og karikert ut i det ekstreme.
I det hele tatt minner dette påfallende om en av de utallige, forutsigbare Hollywood-produksjonene om maktmisbruk på toppen av samfunnet, som egentlig handler om å bekrefte det amerikanske folkedypets fordommer mot Washington.
| 0 |
703487
|
Halv–demonisk debut
Helt grei krimdebut fra 58 år gamle Borge.
Men han burde konsentrert handlingen mer.
Den 90 år gamle eiendomskongen Axel Krogh (en slags Olav Thon) blir myrdet og skamfert i sitt hjem på den franske Rivieraen.
Kriminaletterforsker Bogart Bull sendes fra Oslo for å bistå med etterforskningen.
Snart viser det seg at drapet har sammenheng med begivenheter som fant sted mer enn hundre år tidligere, da en gruppe billedkunstnere med Edvard Munch og Henri Matisse i spissen møttes i Sør-Frankrike.
Der malte syv kunstnere syv demoner.
Derfra går det en linje til en gruppe franske motstandsfolk som blir slaktet og skamfert av nazistene under andre verdenskrig.
Skal morderen hevne nazistenes ugjerninger?
Bogart Bull har selv nettopp mistet kone og barn i et bildrap.
Nå får han i spesialoppdrag å etterforske drap på nordmenn i utlandet.
Kan det holde sorgtyngede Bull i gang?
Øystein Borge prøver å presse for mye handling inn på 314 sider:
Mordet på Krogh, etterforsker Bulls personlige tragedie, Munch og Matisse for 100 år siden og masse om franske motstandsfolk og tyskere i 2. verdenskrig.
Det er ambisiøst, men Borge evner ikke å dra alt sammen i land på en overbevisende måte.
Det er en klassisk nybegynnerfeil å prøve å få med "alt".
Faktisk er Borge best i beretningene fra krigen, nåtidens eventyr i Frankrike blir litt utvendige.
Det som også trekker ned er en del slappe formuleringer og klisjeer:
"Guds lykke", "med lynets hastighet" og "Lovens lange arm".
Handlingen er heller ikke direkte original.
Det blir for opplagt at alle rikingene i boka er iskalde møkkafolk.
Sagaen om en hevner fra 2. verdenskrig er heller ikke ny.
Det ble ikke terningkast syv for "Den syvende demonen", men Borge har lagt et greit grunnlag for en serie som kan ta seg opp på de neste seks forsøkene.
| 0 |
703488
|
Monstermorder møter genial purk
Britisk drapsetterforsker debuterer med stil – men skryter og brauter for mye.
En seriemorder herjer i Londons gater.
Morderen dreper kaldt og hensynsløst – uten motiv.
Men monsteret møter sin nemesis:
"Sean Corrigan er ikke som andre drapsetterforskere.
Han har en egen evne til å forstå ondskap".
Forfatter Luke Delaney (ikke hans virkelige navn) viser til Corrigans triste barndom, som har gitt ham en slags superevne til å leve seg inn i drapsmennenes tanker.
Den mistenkte morderen beskrives slik:
"Hellier er ond inn i sjelen.
Det er rett og slett hans vesen.
Du vet hvilken type beist jeg snakker om."
Det er heller ikke måte på hvor veltrent monsteret er:
"Han var muskuløs som en olympiadeltaker, bare slankere, tettere og mer markert".
Ja, det finnes jo så mange slappfisker i OL – fiskeboller hele bunten.
Morderen vet absolutt alt om politiets metoder.
Han etterlater seg nesten ikke spor, og varierer drapsmetodene bare for å forvirre.
Jeg er ikke så glad i denne typen skurk, de virker så urealistiske.
Hvis en person er så utrolig genial, hvordan er det mulig at han ikke finner en måte å vinne på, uten å slakte for fote?
Morderen henvender seg direkte til leseren – uten filter.
Det føles skummelt og invaderende.
Morderen går veldig i detalj på sine grusomme gjerninger.
Jeg valgte faktisk å hoppe over noen av de verste avsnittene.
Siden gjerningsmannen forteller, vet vi lesere mer enn etterforskerne.
Det blir noen få ganger kjedelig å vente på at politimennene skal ta oss igjen.
Men ikke ofte.
Delaney er flink til å skape spenning og uhygge – bare litt for melodramatisk og tung på labben.
Jeg vil kritisere forlaget for å oversette "Cold Killing" til "Uten nåde".
Vet de ikke at sistnevnte er en av tidenes bestselgere i Norge?
"Uten nåde" vil for alltid være den første boka om Morgan Kane.
| 0 |
703489
|
Mer topp enn Bond
Jack Reacher er tilbake der jeg liker ham best, i jeg-person, men ellers i sedvanlig brutal og ufeilbarlig hevn-modus.
"Det er ikke det samme med en skarpskytter der ute."
Britiske Lee Child leverer med "Personlig" den 19. boka om røslige Reacher, tidligere elitesoldat som har lagt ut på en endeløs vandring gjennom den amerikanske landsbygda.
Stort sett har vår helt bare en tannbørste i lomma og en hang til å kjøpe et nytt sett tøy og kaste sitt gamle i stedet for å bruke kreftene på klesvask.
Child heter egentlig Jim Grant og valgte Child som psevdonym for å havne mellom Raymond Chandler og Agatha Christie i krimhylla.
Han startet serien om Reacher etter å ha fått sparken fra tv-selskapet Granada på midten av 1990-tallet.
Hver bok er presis som mannen bak Kunstdetektivene, Bjørn Sortland, en gang beskrev drømmen om den perfekte serien for meg:
Ikke ekstremt god, ikke sensasjonell spesiell i seg selv, men akkurat like god eller først og fremst lik den foregående.
Noen av Child-bøkene er likevel bedre enn andre.
"Personlig" er ikke blant de beste, verken målt mot forgjengeren "Vend ikke tilbake" eller fjorårets "Make me" som fortsatt ikke er oversatt til norsk.
Men bevares, det holder i lange baner for oss som liker Sherlock Hjemløs med mye muskler, våpenglede på høyde med rettferdighetssansen og tungt, tungt koffeininntak.
Denne gangen handler det høytflyvende, men ikke altfor innfløkte plottet om et attentat mot den franske presidenten som utløser verdensledernes frykt for et tilsvarende anslag mot den kommende G8-samlingen i London.
Reacher forlater småbyene i Midtvesten som han ellers gjerne ramponerer med stort hell.
Her besøker han både morens grav i Paris og ymse bandehovedkvarter i London mens han deler ut brå og voldsom død til diverse skurker.
Pur underholdning for de av oss som liker gladvold i store doser og noen ikke altfor finurlige overraskelser underveis.
| 0 |
703490
|
Holder ikke helt fram
Kidnappingsekspert og antihelt Charles Boxer får det ikke helt til for seg denne gang, selv om han greier brasene ytre sett.
Boxer tar gjerne loven i egne hender og er for så vidt en god type som Robert Wilson har utforsket i to bøker tidligere.
Denne gangen blir vi bedre kjent med fortiden der faren forsvant under mystiske omstendigheter og etterlot barnet Boxer mer enn en liten tanke følelsesmessig skadeskutt.
Wilson har aldri greid å gjenta genistreken med "Et lite drap i Lisboa" for 16 år siden, men ser nå ut til å nøye seg med serie-krim og rutinert håndverk.
"Mennesketyvene" er tilsynelatende svært ambisiøs og har en veldig lovende åpning der seks barn til superrike utlendinger i London blir kidnappet på løpende bånd.
En mystisk liga med ukjente, men langt mer omfattende motiver enn bare løsepenger står bak og kidnapper også heler-kjæresten til Boxers eks for sikkerhets skyld.
Men etter de første 100 sidene eller så med knirkefri action begynner det å butte imot for Wilson og "Mennesketyvene".
Wilson er tilsynelatende ikke spesielt interessert i å vekke vår sympati for ofrene for bortføringen.
Han lykkes heller ikke i det tilsynelatende prosjektet med å skildre de store forskjellene som har vokst fram i London etter finanskrisen.
Der han fikk Portugal til å leve og puste, framstår dagens ekstrem-tilstander i den britiske hovedstaden nærmest som et postulat.
Jeg føler aldri at London lever spesielt intenst her, og dersom du er lei av London er du som kjent lei av livet.
Persongalleriet er stort, men forunderlig lite engasjerende – på få unntak nær.
Uten å røpe for mye av handlingen er Wilson best da skjebnen griper inn og stjeler en solid bit av livslykken som lå Boxer snublende nær.
Her kjennes beskrivelsene mer autentiske enn i skildringer av etterretningstjenester på høygir og politi på lav-budsjett.
Alt ligger til rette for en oppfølger også her, men Boxer og hans familie-medlemmer kom oss tettere på livet og overraskelsene var flere i den langt strammere forgjengeren "Dere finner meg aldri".
| 0 |
703493
|
Alsterdal innfrir alle forventninger
Tove Alsterdal skriver bøker som fungerer både som spenningsromaner og som litteratur.
Jeg likte godt Alsterdals debut "Kvinnene på stranden".
Denne er enda bedre.
Men på ingen måte noen oppmuntrende kopp med te, her er vi langt fra koselig påskekrim ved peisen mens snøstormen raser der ute.
Alsterdal skriver seg inn i skandinavisk venstresides bakgård, det vil si Sør-Amerika, med fynd og klem.
Her veksler det mellom svensk forstads-tristesse i vår egen tid og Buenos Aires, Argentina, mot slutten av 1970-tallet.
"Dancing Queen" herjer på hitlistene og dundrer fra lydanlegget mens soldatene torturerer på bakrom og i kjellere under generalenes styre.
La meg ta din hånd
"Ingen vei tilbake" har en enda finere tittel på originalspråket:
”Låt mig ta din hand”.
Som den tittelen antyder snakker vi om et familiedrama av svarteste slag og hva svik mot små barn kan bety for dem livet ut.
"Hun kjente igjen reaksjonen, den lysten til å dissekere fortiden, holde den opp i lyset og dele den opp i sine enkelte bestanddeler, legge hodet medlidende på skakke."
Alsterdal har vist et alvor gjennom hele forfatterskapet som kler henne.
Jeg forstår godt at ganske sørgmodige kriminalromaner fra hennes hånd er blitt oversatt til 16 språk – og at denne boka er kåret til årets svenske kriminalroman av Svenska deckarakademin i 2014.
## En søster ved navn Charlie
Hovedpersonen er Helene Bergman som en dag blir ringt opp og fortalt at søsteren Camilla Eriksson, bedre kjent som Charlie, har hoppet fra balkongen i 11. etasje i forstaden Jakobsberg.
Politiet avskriver historien som et selvmord — Charlie har hatt mye trøbbel gjennom tiden.
Men leseren vet at Charlie ikke forlot nattklubben alene den natten hun døde.
Tilbake til Argentina
Søstrene ble forlatt av sin mor på slutten av 1970-tallet - moren dro til Argentina med sin elsker for å kjempe mot juntaen og skulle aldri vende tilbake igjen.
Nå må Helene nøste opp i hvorfor Charlie dro til Buenos Aires fire uker før hun døde og gå inn i hva som egentlig skjedde med moren for alle disse årene siden.
Tove Alsterdal skriver altså ikke lettbeint underholdning.
Dette er ganske mørkt der vi ruller opp beretningen om lidenskap, svik og hva som får en familie til å fungere eller ikke å fungere.
Fungerer på alle nivå
Mens familien er ganske så dysfunksjonell, får Alsterdal romanen til å fungere på alle nivå, verdenshistorien speiler seg i den ambisiøse fortellingen om Helene og Charlie og deres tilsynelatende så blåøyde mor.
Språket lever.
Politikken blir aldri for framtredende.
Og det er framfor alt menneskene det handler om hele veien hjem.
| 1 |
703494
|
Festlig krimlek
Obligatorisk lektyre i påskesekken for deg som lo av "Døde menn går på ski".
Nærums gravalvorlige ansikt er fortsatt et savn hver fredag "Nytt på nytt" ruller over skjermen.
Til gjengjeld kan vi glede oss over at multitalentet Nærum nå bruker kreftene på mer fornuftige ting enn tv – eller fjernsynet som både han, jeg og Nærums gammelmodige protagonist Kjell Nilsen ville ha vært troende til å kalle det.
Nærum traff gull med førsteboka om Nilsen der døde menn gikk på ski og lattersalvene drønnet mellom nedsnødde østlandsfjell utenfor mobildekning.
Forfatteren selv lot seg avbilde med pipe og tweed-dress og var en aldeles skamløs Bernhard Borge-pastisj og -hyllest på alle måter.
Oppfølgeren "De dødes båt" var ikke like opplagt en humor-klassiker.
Den manglet det klaustrofobiske elementet og litt av galskapen.
Men var fortsatt en elegant lek med krim-sjangeren og herlig avveksling fra gravalvoret som ruger over nordisk noir der smilene er så mye sjeldnere enn sadistisk utpenslede seriemord.
"Voodoo på vestkanten" er bedre enn nummer to-boka om vår tafatte og timide helt og jeg-person, kriminalforfatter Kjell Nilsen.
"Voodoo..." fungerer som knakende festlig underholdning med presise og satiriske observasjoner av vår tid og har samtidig et krim-plott som fungerer på flere plan.
Uten å røpe for mye så spiller også verdens sertifisert beste teaterstykke en sentral rolle (pling!) i oppklaringen.
Nilsen selv er i rivende utvikling – eller det er kanskje å strekke det litt langt.
Han er i alle fall i utvikling, men spiller ellers langt på vei igjen rollen som Watson til den geniale privatdetektiven Oberon Quist.
Eller snarere som en lett imbesil Bertie Wooster til Jeeves, for P.G. Wodehouse er også en naturlig referanse i Nærums landskap.
Fest setebeltet og bli med på en reise som omhandler kaffe-imperiet Gram, utbytting av fattige på Haiti, en inngjerdet rikmannskoloni i Holmenkollen og naturligvis mistanken om voodoo, levende døde og gleden ved godt teater.
| 1 |
703495
|
Meget lovende "Stavanger–krim"
Egentlig er det en Kvæfjord–krim, men Aftenbladet tar ikke smålige hensyn når vi ønsker et nytt talent velkommen.
Den avsatte politimannen Thorkild Aske slipper ut fra Stavanger fengsel.
Han går til Nav–kontoret i Klubbgata, der forbipasserende kan se ned på de jobbløse.
En bekymret mor ber Aske reise til et nedlagt fyr i Nord–Norge, for å finne hennes bortkomne sønn.
Høststormene herjer, det er årstiden da draugen seiler høyt på bølgekammene.
Men Aske er ikke alene på fyret.
Går døde menn i land?
Thorkild Aske er en litt stakkarslig helt, full av piller og psykiatri.
Aske prøver å mane fram kvinnen han mistet – Frei – gjennom kaffetrakter, radio og en dæsj av parfymen hennes.
Drømmekvinnen omkom da vår mann kjørte bil i GHB–rus.
Oppe i det høye nord møter Aske en klarsynt kvinne, klar for "Åndenes makt".
De to finner sammen i en heftig seanse.
Jeg synes det er litt rart at en rasjonell politimann ukritisk sluker både krystallterapi og åndemaning.
Men for all del, den overnaturlige mystikken er noe av det beste med "Jeg skal savne deg i morgen".
Heine Bakkeid ble født i Kvæfjord 1974, og studerte i Stavanger.
Dette er hans første krim.
Bakkeid langer ut språklige mageslag som dette:
"Håret ligner en mislykket reirkonstruksjon fra et fuglepar som bare ikke bryr seg lenger, og skjeggstubbene stikker ut fra den gustne ansiktshuden som en dypvannsfisk."
Men andre ganger blir språket nesten ukebladnovelleaktig, når hovedpersonen "hulker", "gisper" og ser ildsprutende drager på himmelen.
Bakkeid har også inkludert noen lange forelesninger om politimetoder i et byråkratisk språk.
Kanskje politimenn og patologer snakker sånn, men kjedelig er det.
Forfatteren får til noen skikkelig slående scener når Thorkild forsøker selvmord med piller og vodka – han våkner drivende på en søppeløy langt til havs.
Bare en liten ørnunge holder ham med selskap, før redningsmennene kommer.
Fra da av ruller boken av gårde i frydefull actionoverdådighet.
Aske blir mistenkt for mord, og må for siste gang ut til det forbannede fyret, der ondskapens krefter raser i havråket.
| 1 |
703497
|
God ikke-krim for krim-folket
Er dette krim eller ikke?
Det betyr ingenting.
For det er godt.
Jeg vet sannelig ikke om "Kenneth Bergstrøm II" kan kalles en krimroman, men velger å gjøre det likevel.
For det finnes definitivt forbrytelser i denne psykologiske studien av den unnselige hverdagsfyren Idar Vik.
Boken handler nemlig om Vik, en nesten usynlig reisebyråansatt som lever et rutineliv gråere enn gråstein.
Ingenting i livet hans er spennende, ingenting vekker begeistring, ingenting skiller den ene dagen markant fra den andre, ingen gidder høre hvis han snakker — han har forresten ingenting å si.
Så, plutselig, blander noen ham sammen med tv-reporteren Kenneth Bergstrøm.
Der og da får livet en ny retning, Vik får en mulighet til å være interessant, en anledning til å spille hovedroller i eget og andres liv.
Han får historier å fortelle - ikke egne, selvsagt, han opplever jo ingenting, men reporter Bergstrøm sine historier, plukket opp fra bøker eller sendinger eller eget hode.
Han får et blikk som kan løftes inn i andres blikk, han skaper forventninger rundt seg, han begynner å glede seg til morgendagene, og han får kvinner.
Kan dette ende bra?
Selvsagt ikke.
Vik blir besatt av Bergstrøm og hans liv, kona inkludert.
Vi ser det tidlig, og Dahl, som har skrevet flere bøker i flere sjangre enn de fleste kan lese, loser oss rutinert fra kjedsomhetsdager til ulmende spenning og intenst drama.
Stillferdig og langsomt bygges det opp en stemning av uhygge, og en visshet om at det ikke finnes noen annen utvei enn tragedie og død.
Slik sett har Tor Edvin Dahl også denne gang levert en krimroman.
Men "Kenneth Bergstrøm II" er definitivt en bok som også kan leses av de som ikke liker krim - for det er ikke de forbryterske handlinger, og etterforskningen av dem, som driver handlingen og leseren framover.
Det er det portrettet av Vik/Bergstrøm som gjør.
| 1 |
703499
|
Solid fra en mester
Harlan Coben fortjener bestseller-statusen sin.
Han er en av de flinkeste håndverkerne i krimbransjen.
Bøkene hans selger i millioner over hele verden, på en rekke språk.
I tillegg er han en meget produktiv mann, med stadig nye titler på beddingen.
Dette må bety at han allerede er rikere enn Krøsus, men dette har tydeligvis ikke fått ham til å ligge mer på latsiden.
Coben har sammenliknet bokskrivingen med å stadig være gravid.
En gang hvert år presser en ny bok seg ut.
Samtlige av de siste åtte nyfødte bøkene hans har gått rett inn på første plass på New York Times' bestsellerliste.
Middelklassen
Bøkene til Coben er alle sammen bygget opp noenlunde på samme måten.
Han har funnet sin form, slik mange andre store krimforfattere har gjort før ham.
Cobens materiale er den amerikanske middelklassen, oftest i hjemstaten New Jersey eller deromkring.
En hemmelighet fra fortiden dukker opp, en eller annen brist i idyllen, og dermed vikles hovedpersonen inn i et eller annet djevelsk plott der han eller hun ender opp med å kjempe for sitt eget liv.
Til tross for suksessen har Coben holdt fast på røttene sine i den amerikanske middelklassen.
Han bor fortsatt i forstedene med sin kone barnelegen og sine fire barn.
Han har riktig nok også en leilighet på Manhattan.
Og mange vil sikkert forbauses over å høre at han var en nær venn av David Foster Wallace, den anerkjente amerikanske forfatteren som tok sitt eget liv i 2008.
— David leste bøkene mine, og han ga aldri uttrykk for at han så ned på dem fordi jeg skriver krim og han skrev kritikerrost, intellektuell skjønnlitteratur, sa Coben nylig i et intervju.
Kjipe uker
I årets bok er det familiefar og advokat Adam Price som får sitt livs overraskelse da en komplett ukjent forteller ham at hans vakre kone bærer på en hemmelighet.
Hun har latt som om hun var gravid og deretter mistet barnet.
Dette gir startskuddet til et par temmelig kjipe uker i livet til advokat Price og hans familie.
På snedig vis kombinerer Coben thriller-formatet med en nærstudie av en mann i 40-årskrise, en mann som opplever at ekteskapet har blitt mer rutine enn spenning og lidenskap, som opplever at han ikke klarer å kommunisere med tenåringsbarna sine, som ikke helt skjønner hva kona hans driver på med.
Slike grep for å skape gjenkjennelse hos leserne er det flust av hos Coben, og de fleste av dem fungerer like godt oversatt til norske forhold.
Advarer mot nettet
Coben viser også at han følger med i tiden.
De to siste romanene hans, for eksempel, inneholder også en tydelig advarsel mot de elektroniske sporene vi alle etterlater oss på internettet.
Hvem vet hva vi kan bli viklet inn i, og hva folk med onde hensikter kan finne ut om oss, på grunnlag av det vi driver med på nettet?
Edward Snowden har avslørt hva myndighetene vet om oss, men hva med de mer privatpraktiserende snokerne i nettets mørkeste kroker?
Håndverkeren Coben kjører stødig av gårde som en svær, komfortabel amerikansk SUV, men med akkurat nok hestekrefter under panseret til å kunne foreta bråe svinger og raske forbikjøringer når det er nødvendig.
Han later ikke som om han finner opp kruttet, og det trenger han heller ikke.
Dette er solide saker fra en forteller som har funnet sin form.
Denne er ikke så god som "Tell no one" eller "Missing you", muligens.
Men likevel.
| 1 |
703501
|
Nostalgisk utkantmord
Gammeldags mordgåte for den som er trøtt av at krimromaner fylles av psykologi og storby.
Det ville vært lett å slakte denne boka.
Sylvelin Vatles første krimroman, "Den 13. engelen", er nemlig en gammeldags konstruksjon med en avslutning som byr på så mange sentrale opplysninger som plutselig bare dukker opp, at troverdigheten forsvinner.
Men det går også an å like denne boka, nettopp fordi den insisterer på at det fortsatt finnes liv i den klassiske krimgåten der handlingen legges til isolerte steder og familiens skjulte hemmeligheter står i kø på bokens siste sider.
Hvis du liker nostalgisk krimunderholdning, og hvis du aksepterer at denne underholdningen gjerne kan være på tre armlengders avstand fra den realismen andre jager etter, er "Den 13. engelen" en liten godbit.
Her dreier det seg om presten Peter Winston som søker seg til en utkantmenighet der faren tjente for en god generasjon siden.
Ute i havgapet blir han hentet til en øde gård der en kvinne ligger for døden — hennes siste ord er selvsagt "Drap!".
I mellomtiden er selvsagt veien stengt av ras, uværet tvinger selvsagt gårdsfolket til å holde seg i nærheten, og det hele skjer selvsagt før mobiltelefonens tidsalder.
Vi er altså inne i en historie der alle personene er tvunget til å være sammen, mot sin vilje, og med en morder gående løs.
Uhæææh!
Det er ikke vanskelig å forstå at dette er en sjangerlek fra Vatle sin side, ikke et forsøk på å skrive seg inn i den psykologiske eller sosialrealistiske nåtidskrimmen.
Her er det velkjente ingredienser fra klassisk gåtekrim, og vi er millimeter borte fra Knut Nærums parodiske univers (se annen omtale).
Men i motsetning til Nærum kaster Vatle seg inn i sjangeren uten humor som sikkerhetsnett - og det funker.
I alle fall for lesere som tidvis lengter tilbake til den ukompliserte og nostalgiske forbryterjakten.
| 1 |
703502
|
Enda en dronning?Slett ikke!
Et godt råd:
Hvis det dukker opp flere svenske krimdronninger nå, er det bare å styre unna.
Hva er den feigeste snarveien til vondt-i-magen-opplevelsen hos leseren?
Forbrytelser som rammer barn.
Hva er den kjipeste løsningen på krimgåter?
Den du avslører midtveis i handlingen.
Der fikk dere to grunner for å ikke bruke altfor mye tid og penger på "Lycke", den første romanen fra Mikaela Bley som utropes til Sveriges nye krimdronning.
Der østpå begynner det virkelig å bli trangt på tronen, og det er kanskje på tide å bli krim-republikaner — få dem bort, alle sammen!
Mikaela Bley fortjener i alle fall ikke tittelen, for hennes første forsøk er klisjepreget, lettvint og uten noen overraskelser.
Det hele handler om et fraskilt par som har anstrengt forhold til hverandre, noe som selvsagt ikke blir bedre når deres felles datter Lycke forsvinner.
Derfra og ut er fortellingen akkurat som du antar den skal være:
De to foreldrene har begge dårlig samvittighet, den nye partneren er ikke så glad i stedatteren som hun burde være, barnevakten derimot kjenner på den ensomme jentas store smerte, politiet er ikke veldig interessert i å bruke masse tid og krefter på en jentunge de tror har stukket av, en journalist blir nysgjerrig og setter himmel og jord i bevegelse, sjefene hennes er lite begeistret, og sannelig har ikke reporteren en problematisk fortid som gjør at nettopp denne saken tvinger henne videre - og inn i flere oppfølgerbøker om den ambisiøse og ustoppelige heltinnen som jakter sannhet.
Ja, akkurat sånn.
Akkurat så enkel.
Akkurat så klisjépreget.
Akkurat så forutsigbar.
Og akkurat så lett å løse at du finner morderen, for det dreier seg altså om et mord, omtrent midtveis.
| 0 |
703503
|
Tett på Foyn
Terroristen synes å være den nye seriemorderen.
Men Mehlum har en velkommen vri.
Vår litt slitne advokat-helt fra Tønsberg, Svend Foyn, gjør en avgjort hederlig innsats i sin 15. bok.
Det skader ikke å ha lest noen av de foregående Foyn-bøkene, men "Et hardt slag" står helt fint på egne bein.
Særlig mye heder, berømmelse og økonomisk suksess er ellers ikke blitt Foyn til del gjennom alle disse bøkene og vandringene gjennom Vestfolds forbløffende svarte bakside.
Men han prøver da så godt han kan å være en god far for datteren og ellers å være en anstendig samfunnsborger.
Det er datteren Mari som blir sentral i denne krimromanen som ikke begrenser seg til Vestfold.
Foyn er en trofast gjenganger på flyplassen på Torp.
Etter en pang-artet opptakt på selve nasjonaldagen der 17. mai-taleren blir skutt og drept, springer handlingen videre via Berlin til Buenos Aires og Oslo.
Foyn gir seg i kast med å rulle opp hvem som stod bak attentatet på Torget i Tønsberg, men enda viktigere er kanskje spørsmålet om hvorfor.
Underveis forsvinner datterens kjæreste sporløst i Berlin.
Noen synes også å være på jakt etter Mari selv.
Henger de forskjellige trådene sammen?
Absolutt.
Siden jeg har lest litt for mange bøker om seriemordere og ønsker hjertelig velkommen andre vrier på krimplottet, er Mehlum et velkomment tilskudd.
Selv om ekstremister og mulige terrorister er snublende nær å overta plassen som Hannibal "the Cannibal" Lecter ryddet så effektivt på 1980-tallet og utover.
"Et hardt slag" er utvilsomt inspirert av virkelige krimhendelser som Monica-saken i Bergen og nå i nyere tid den mye omdiskuterte Erik Jensen.
Uortodoks purk eller regelrett skurk?
Jensen speiles i Foyns mange-årige og karismatiske venn i politiet.
Mehlum har sin fasit – som jeg forøvrig overhodet ikke kjøper.
| 0 |
703504
|
Sten strever nå
Viveca Sten kjører påhengsmotoren på tomgang i den sjuende boka i den populære Sandhamn-serien.
Dette er lettlest svensk skjærgårds-krim med personene vi er blitt godt kjent med fra tidligere bøker og tv-serien.
Men Sten drøvtygger hovedpersonene uten at de berører oss et sted.
Politimannen Thomas Andreasson for eksempel.
Nå er det snart 20 år siden han begynte i politiet og han sliter med å stå opp om morgenen og være like entusiastisk – eventuelt nidkjær – som i tidligere bøker.
Sten forteller dette som den rene motsatsen av "show them, don't tell it".
Vi skal tilsynelatende lure gjennom hele boka på om vår kjære helt hopper av politiyrket, men dessverre bryr det oss fint lite.
Mot slutten er det rett før jeg bare håper at han virkelig tar en godt betalt jobb i det private næringslivet og kommer seg ut av politiet for godt.
Dernest at Sten prøver noe annet enn bøker fra Sandhamn-miljøet.
Glimt av humor er det i beskrivelsen fra politihverdagen herjet av New Public Management, byråkrati og skjemavelde.
Men for det meste går alt på autopilot.
Selve krimgåten er veldig enkel å gjennomskue, mens risikokapitalisten Carsten Jonsson som burde drive handlingen framover framstår som rene parodien.
Klisjé stables oppå klisjé i et flatt språk der selvfølgeligheter står i kø til jeg ikke vet helt om jeg skal trekke på smilebåndet.
Ikke en skikkelig overraskende vending er nesten godt gjort på så mange sider.
Nok en gang er det Andreasson og barndomsvenninnen Nora Linde som er hovedpersoner.
Linde ferierer i den svenske skjærgården med ny samboer og deres felles datter.
Til Sandhamn denne sommeren kommer også omtalte Jonsson.
Han har brukt et usannsynlig antall millioner på å bygge en stor og prangende villa på øyas tilnærmet beste strandtomt.
Det er det mange som misliker, og jeg røper ingen hemmelighet ved å avsløre at flere kommer til å dø før boka heldigvis er slutt.
| 0 |
703505
|
Lite uhygge, bare enkle løsninger
Jan-Erik Viks novelleforsøk er forutsigbare, flate og derfor ganske kjedelige.
Krimnovellen er en vanskelig øvelse.
På få sider skal du etablere et lite persongalleri, du skal skape en situasjon, du skal innføre en gåte, og du skal servere en overraskende løsning.
Jan-Erik Vik er ute med "En god natts søvn", hans fjerde novellesamling, men den første som bare består av historier om forbrytelser.
Han skriver seg forsøksvis inn i Roald Dahl-tradisjonen der alt hviler på den store overraskelsen mot slutten — en tradisjon som virkelig krever finslepen bruk av virkemidler.
Ingenting er jo så slapt som varslede sjokk som aldri åpenbarer seg.
Nettopp der havner Vik altfor ofte.
Gang på gang, i novelle etter novelle, lyser løsningen mot leseren før vi er kommet midtveis.
Vi skjønner faktisk at pengene som plutselig dukker opp, stammer fra den gjerrige faren.
Vi forstår at den hemmelighetsfulle malermillionæren ikke maler bildene sine selv.
Og vi avslører selvsagt de tilsynelatende hjelpeløse gamlingene som kyniske drapsmenn lenge før forfatteren ønsker det.
Brutalt sagt:
Det er ingen grep som løfter dette over standard ukebladnoveller - strukturen er enkel (kronologisk), personene overflatiske, og språket flatt.
Les dette som et eksempel, fra novellen "Hytteturen":
"Fire uker etter hytteturen satt Camilla og Robert på flyet nedover mot Thailand.
Billetten var betalt, og de så frem til en deilig ferie i paradis.
Ferien ble like perfekt som de hadde drømt om."
Ingen språklig lek, ingen skildringer som gir oss opplevelse av at turen faktisk var vellykket, ingenting som griper eller lokker eller morer oss.
Bare noen grå setninger som gjenforteller uten temperatur, uten trykk, uten personlighet.
Skal du bruke påsken på krimnoveller som river litt, skal du heller finne fram Roald Dahls mesterlige tekster.
| 0 |
703506
|
Gripende mesterverk
Denne debuten er noe av det sterkeste jeg har lest på en god stund.
Forfatteren av denne krimromanen har 12 års erfaring som politi før hun bestemte seg for å satse på skrivingen.
Clare Mackintosh har gitt seg selv en hard oppgave med sin neste bok, for denne debuten skal det godt gjøres å overgå.
Jeg skal ikke røpe mye av handlingen her, for de overraskende vendingene er noe jeg unner enhver leser å bli like slått av som jeg selv ble.
Men dette er en fortelling om tap og svik og redsel, men også om styrke og mot og kjærlighetens potensial.
Og boka er en godt fortalt politikrim samtidig som den er et intenst psykologisk drama.
Boka starter med at en fem år gammel gutt blir påkjørt og drept.
Bilføreren stikker av.
Etterdønningene av denne tragedien, på den ene siden politiets jakt på en ukjent gjerningsperson, på den annen side flukten fra en uutholdelig situasjon og minnene om hendelser i fortiden.
Mackintosh har i intervjuer fortalt at dette elementet i boka bygger på en virkelig hendelse som skjedde da hun var nyutdannet politibetjent.
Hovedpersonene Jenna og Ray tegnes med så mye empati og detaljrikdom at man virkelig kjenner sympati for dem, på godt og vondt.
Boka inneholder også skildringer av familievold som er så hjerteskjærende at de vil bli sittende i lenge etter at boka er lukket for siste gang.
Mackintosh evner å skildre det grusomme i et nøkternt språk som forsterker inntrykkene snarere enn å dempe dem.
Less is more.
Enkelte elementer i boka gjør at det er naturlig å sammenlikne den med Paula Hawkins' braksuksess fra i fjor, Piken på Toget .
Den upålitelige fortelleren, som dette litterære grepet kalles, er uhyre effektivt.
Denne boka skal du lese hvis du er interessert i god krim.
| 1 |
703507
|
Tøff og barnslig Herkules
Den andre boken i Herkules–serien har et vanvittig driv, og blir en stor opptur.
Den første – «Zack» – minte meg om en dårlig Arnold-film, på dybde med de dårligste voldsvideoene fra 1980-tallet.
Men nå begynner jeg å bli glad i Zack, denne moderne Herkules–figuren, som bruker så masse narkotika.
En kidnapper er på ferde i Stockholm.
Han sender en film med en skrekkslagen gutt innesperret i et bur.
Kidnapperen beveger seg i bakgrunnen som en mørk løve, under en klokke som tikker mot null.
Løven vil drepe gutten når klokken er slagen.
Samtidig oppdager politiet et miljø som spiller russisk rulett.
Zack setter selv revolveren mot tinningen – barnslig og uansvarlig som han er.
Forfatterne har lagt seg på en litt drømmende stil.
Handlingen er slett ikke realistisk, men troverdig slik et eventyr føles sant.
Det er en grunn til at disse fortellingene har levd i tusen år – eventyr fungerer.
Herkules' første storverk var å drepe monsterløven fra Nemea, ved å kjøre armen ned halsen på den.
Siden brukte Herkules løveskinnet som rustning.
Mye av dette finner vi igjen i "Leon".
Men det er også andre urealistiske, men fascinerende detaljer.
For eksempel den blinde sannsigerpolitimannen Rudolf Gräns.
Forfatterne nekter seg ingenting.
Vi får en referanse til Mr. Myagi fra "Karate Kid" uten at det er ironisk ment.
Den 67 år gamle sensei Hiro banker lett Zack (28), uten å svette.
I forrige bok gjorde Zack tabben å dra alene mot skurkene gang på gang.
Men at den fornuftige familiefaren Niklas gjør det samme i "Leon" er litt teit.
Vi blir godt kjent med både Niklas og flere av kollegene, som lesbiske Deniz.
Forfatterne er meget gode til å karakterisere personene på få setninger.
"Leon" er pompøs, den er Harry, men tøff allikevel.
Først og fremst er den en bok helt uten dødpunkter.
Jeg gleder meg allerede til neste kapittel i sagaen om den svenske kjempen.
| 1 |
703508
|
Ekle porno–svin
Godt krim–håndverk om pornoindustrien.
Men det mangler noe.
Carl–Johan Vallgren er en erfaren forfatter, som i 2014 skrev sin første krim:
"Skyggegutten" virket lovende, før den bokstavelig talt vaste seg vekk i noe zombie–greier.
I "Svin" holder forfatteren seg på matta, det vil si i Stockholms underverden.
Tipset om en verditransport er bare for fristende for Jorma Hedlund.
Han blir med på ranet fordi han savner spenningen.
Men politiet står og venter.
Jorma blir en jaget mann.
Samtidig forsøker Danny Katz å finne ut hva som har skjedd med hans gamle venn, narkolangeren Ramón.
Katz har holdt seg rein i mange år, men suget etter heroin dukker opp som en ubuden gjest.
Katz er en interessant helt, fordi han hverken er politimann eller privatdetektiv.
Derimot er han oversetter, dataekspert og generell tøffing med militær bakgrunn.
Sporene etter Ramóns morder fører Danny Katz til Stockholms pornobransje.
Sterke krefter vil hindre ham i å finne sannheten.
Hovedperson nummer tre er statsadvokat Eva Westin.
Hun er tidligere kjæreste og heroinpartner med Katz.
Eva kommer på sporet av en pervers overklassegjeng som tvinger sigøynerjenter og andre til et liv i porno, prostitusjon og det som verre er.
Vallgren er opptatt av klasseskillene i Stockholm, og som vanlig er overklassen onde til beinet.
Overklassen er ofte djevler i svensk krim.
Kanskje er rikingene vondere i Sverige?
Landet har en tydeligere overklasse, flere gamle penger og adelen, som Norge kvittet seg med i 1824.
Så hva mangler?
Vallgren har en slående beskrivelse av en heroinsprøyte som spidder en gul sommerfugl–tatovering.
Men stort sett er språket veldig tørt.
Det er lett å lese, men slår sjelden gnister.
Innvending nummer to er at forfatteren faktisk ikke tar ut potensialet.
Han skriver om grusomme forhold i pornoindustrien, men ingen av hovedpersonene blir tvunget til seksuelle handlinger mot sin vilje.
| 0 |
703509
|
Patti Smith drikker kaffe på kafé
Selv om det er selveste Patti Smith som viser fram tilværelsens intellektuelt-komfortable dagligliv, forhindrer ikke det at "M Train" er ganske så kjedelig.
Patti Smith tok verden med storm med "Just kids" i 2010, en unik og nydelig memoarbok i både form og innhold.
Den sensasjonelle historien om hennes forhold til fotografen Robert Mapplethorpe og den kronglete veien til berømmelse bidro sterkt til å befeste Smith som legende og punkens gudmor.
I "M Train" har Smith beholdt sitt rike, presise språk.
Men den lett naivistiske grunntonen fra debuten er erstattet av en slags intellektuell nummenhet.
Uten klar struktur reiser Patti Smith i nåtid fra kafé til kafé og en endeløs rekke kaffekopper, og gir stemme til en lettere resignert rock-pensjonist.
Med noen innlagte anekdoter fra barndom og voksenliv.
Vanlig rockpensjonist?
Memoarboken "M Train" er så poengløs at den bare kunne vært skrevet av en kjendis.
Memoarforfatterrollen har tydelig gikk mersmak.
Men gjennom valget å dvele ved det hverdagslige som kaffedrikking, katter og beundring for andre kunstnere og kjentfolk, og samtidig hoppe bukk over familien, nære vennskapsrelasjoner og musikken, er det som om Smith insisterer på at hun er et helt vanlig, hverdagslig menneske.
Det blir farlig nær pretensiøst og kalkulert, for det er hun jo ikke.
Det gjør dessuten store deler av teksten kjedelig repetitiv, og gir en følelse av tomhet som heller ikke stemmer med det indre interesselivet hun beskriver.
Fascinerende nerdete
For oppdagelsen av Smiths nerdete evne til å la seg besnære og besette av detaljer, det være seg som tv-krim, rutine, romaner og forfattere, Alfred Wegener, kafeer, samt fotografering av ting med historie, er svært så fascinerende.
Og når hun endelig slipper til sine innerste følelser rundt savnet av sin avdøde ektemann 20 år etter hans død, gir kontrasten til nummenheten en rørende effekt.
Som om hele poenget med boka var akkurat dette øyeblikket.
Vakkert gjort.
Men for lite.
Og for sent.
| 0 |
703510
|
Rørende sjølsentrert
«Så usigelig fattig kan en sjel da gå ...» (Ibsen, «Peer Gynt»).
Bjørn Arild Ersland (1965) har utgitt en stabel med barne-, og ungdoms— og fagbøker, oftest to-tre i året, siden han debuterte i 1999.
«Store hendelser i liten skala» er den første romanen for et voksent publikum.
Tittelen er overtydelig, og et høvelig uttrykk for den 62-årige jeg-fortelleren Arne Sjølingstads selvbevisste egenbilde, som – det er også mer enn tydelig; sant å si er det romanens rørende force – nok dessverre er svært forskjellig fra andres opplevelse av ham.
Hvis karriere er rette ordet, har Sjølingstad hatt sin lite oppsiktsvekkende yrkeskarriere på fylkesbiblioteket, og den selvfortalte historien hans begynner den dagen da han høyst motvillig og nærmest til sin forbauselse blir takket ut av jobben med godord og avtalefestet pensjon, samt urealistiske fantasier om at han med sine tretti års erfaring som «regional utviklingsaktør» (intet mindre) tror han kan komme tilbake med uinviterte, selvgjorte prosjekter til ordets, kommunikasjonens og litteraturens fremme.
Nå oppholder ikke den selvbevisste Arne seg i det pompøse hjørnet med andre til stede.
Han holder bare på med sine statistikker og små brosjyrer og er aldeles ualminnelig alminnelig, en av dem som står i fare for ikke å bli sett der vi stadig støter på hverandre på gate og i speil, der han putler med sitt mens han gnieraktig vokter sitt revir.
Nå er enden nær, på jobben, på forholdet til kone og datter, familien, på hele det heller begivenhetsløse livet, som med et lån fra det sju ganger gjentatte refrenget på danske Sven Møller Kristensens ikoniske «Sangen om Larsen» kunne oppsummeres med ordene:
«Det sku’ vær’ så godt og så’ det faktisk skidt.»
I enkle setningskonstruksjoner, i en naivt enkel og samtidig omstendelig stil, lar Bjørn Arild Ersland den patetiske, innkapslete byråkraten Arne Sjølingstad selvavslørende fortelle sitt liv.
Det er inkjevetta for andre, men det eneste han har å se tilbake på.
Det tar rørende fatt i sin leser, i god tid før kjedsomheten setter inn.
Dét er godt gjort.
| 1 |
703513
|
Afghansk apokalypse
Carsten Jensen har skrevet en mektig og imponerende roman om Afghanistan.
Men like mye om krigens landskap, både det fysiske og det mentale.
Endelig har vi fått den store Afghanistan-romanen, jubler danske kritikere og triller seksere på terningen.
Og det er mange grunner til å rose Carsten Jensens ferske beretning "Den første sten".
Men før vi følger ham inn i de afghanske fjellene, tar vi en lynrask omvei.
Til Vietnam og til Kongo.Jensen har nemlig skrevet en fortelling i nært slektskap med Coppolas klassiske krigsfilm "Apokalypse nå!" (1979) som er lagt til den amerikanske krigføringen i Vietnam.
Denne igjen lente seg tungt på Joseph Conrads roman "Mørkets hjerte" (1899) om elfenbeinshandleren Kurtz som bygget sitt brutale galskapsrike ved kongoelvens bredder.
Alle de tre historiene skildrer krigslandskapet, både det fysiske og det mentale, på mesterlig og utfordrende vis.
Og alle steder står avhopperen helt sentralt, mannen som forlater sine egne og etablerer samfunn, eller psykologier, styrt av regler langt utenfor sivilisasjonen.
Eller den tilsynelatende sivilisasjonen.
Kollektivt mangfold
Så er vi tilbake i "Den første sten", en svær roman.
Journalisten og forfatteren Jensen spenner opp et svært lerret allerede fra starten av — her møter vi nesten 30 danske soldater i fredens tjeneste.
På nesten dokumentarisk vis loser han leseren gjennom et mangfoldig og sammensatt bilde av enkeltpersoner og kollektiv.
Først framstår danskene som en samlet tropp, uniformert og avindividualisert i og utenfor det rutinepregede leirlivet.
Men raskt slår nyansene inn, vi ser at troppens medlemmer har ulike motiver for å melde seg frivillig til en krig langt hjemmefra, vi ser at de reagerer ulikt på de ekstreme forholdene de lever under - enten det er i venting, i frykt eller i kamp, vi ser at noen preges tungt av realitetene mens andre forsøker å leve som i et dataspil eller under en krigersk gud.
Smak av reportasje
Ganske raskt får vi også alt det andre; relasjonene til alle der hjemme, og enda viktigere, stadig flere biter i det store bildet som skal tegnes - av Afghanistan og krigen, eller krigene, som river landet i filler.
Den lokale ordføreren som gjerne vil samarbeide.
Tolken som vet at han betraktes som en forræder.
Krigsherrene som skifter allianser så snart anledningen byr seg.
Kvinnene som opplever seg som mennenes eiendom uten egenverdi - eller kvinnene som jager sine sønner inn i døden.
Her er den virkelig store styrken i Jensens prosjekt.
Han nærmer seg temaet som reporter, han gjengir virkelighetene han har møtt på utallige reiser i landet, og bokens første halvdel både lukter og smaker journalistikk midt inne i det diktede romanuniverset - sterkt fordi det er så saklig, så nøkternt, så beskrivende, så tett på små og store hendelser i en slags krigens skygge.
Action, folkens!
Så skifter plutselig romanen tempo og perspektiv:
En av de danske soldatene bryter ut, velger sin egen avsindige vei helt utenfor alle rammer og regler.
Resten av troppen starter jakten på ham, og boken blir brått en actionbasert thriller som formelig skriker etter en filmatisering (jada, filmrettene er allerede solgt).
I tillegg skifter fortellerstemmen:
Midtveis overtar en dansk etterretningsagent resten av historien og forteller den i jeg-form helt fram til siste side.
Bruddene er så radikale at de kunne torpedert hele prosjektet, men Jensen har full kontroll både på virkemidler og framdrift.
Og han etterlater leseren utmattet i grenseområdene mellom Afghanistan og Pakistan, uten klare bilder av rett og galt, helter og skurker, sivilisasjon og barbari.
Det kunne like gjerne vært i Vietnam.
Eller Kongo.
Eller i en annen krig.
Korrespondentens bok:
Omdal om krigen:
| 1 |
703514
|
Vil gjøre det lettere å forstå folk som slår opp
Sissel Gran burde ty mer til Ibsen og Joni Mitchell.
Gjennom fire sesonger har samlivsterapeuten Dag (i Atle Antonsens skikkelse) revet skorpen av det moderne samlivets sår i serien på TV 2.
Karakterens klare mantra er at det er best å leve alene, og han har en skilsmisserate på svimlende 90 prosent.
Slik fungerer han som en slående kontrast til avisenes samlivsspalter, og ikke minst kvinnebladenes forbrukervennlige råd om hvordan man skal "investere" i sitt forhold.
Det moderne parforholdet er skjørt, og problemer og kriser er blitt god butikk.
Terapeut Sissel Gran har en annen agenda i denne boken.
Snarere enn pedagogisk å fortelle nordmenn hvordan de skal lappe sammen haltende samliv, handler boken om å forstå bruddet og den som går.
Den som velger å gå
Gran påpeker at populærkulturen "renner over av beretninger om de forlattes knuste og blødende hjerter.
Men hva som rører seg i (...) utbryteren , vet vi atskillig mindre om".
Terapeuten ønsker altså å utvide kunnskapen om den som velger å gå, og dessuten nyansere forståelsen om at det skulle være enklest for den som forlater.
Til å hjelpe seg med det har hun ulike innganger til bruddet.
Sentralt står vanlige folks beretninger om hvordan de selv følte seg lite sett i forholdet.
Gjennom disse beretningene, som viser hvordan partnere mangler totalt antenner til å lese hverandres signaler, blir man nærmest fristet til å kalle inn samlivsterapeuten Dag.
For mange av kjærlighetshistoriene i Grans utvalg har rustet i årevis, og det er ikke tvil om at skilsmissen måtte komme.
Gjennom 13 ulike kapitler gjennomgås visse fellesstrekk ved parforholdets siste faser som "knekkpunktet".
Det vil si de ugjenkallelige scenene som markerer "the point of no return", hvor man skjønner at det er på tide å ta hatten og gå.
Gran skriver også om utroskap, om brudd hvor barn er involvert og hvordan vår tilknytningshistorie fra barndommen vil være avgjørende for evnen til å inngå i sunne relasjoner.
Kjernefamiliens brister
Det siste året har Gran skrevet faste essays om kjernefamiliens brister og svakheter i Morgenbladet.
Jeg har vært stor fan av disse tekstene fordi Gran her kobler bruddhistoriene til skjønnlitterære eksempler på en både elegant og innsiktsfull måte.
Blant annet har hun brukt sin egen historie i noen glitrende essay hvor hun åpnet med en strofe fra Joni Mitchell.
"Fra "The Hissing" går det en direkte linje til kjøkkenet der min mor ofte satt som forstenet ved bordet og stirret i veggen og røkte South State uten filter.
Gjennom mannen min vet jeg at min svigermor, som jeg dessverre aldri møtte, satt på samme måte, med det samme sigarettmerket, i familiens blokkleilighet.
Foruten å røyke heftig, drakk hun pjoltere i ensomhet på formiddagen hver gang hun hadde en krone til rådighet."
Videre koblet hun både Ibsens Torvald fra "Et dukkehjem" og filmen "The Hours" inn i denne refleksjonen over kraftanstrengelsen det kan være å rykke ut av et forhold.
Eller som i hennes foreldres tilfelle – den smerten som følger ved det å bli.
Disse essayene gnistrer av skrivekunst.
Denne boken fremstår langt tammere fordi de skjønnlitterære eksemplene er langt færre og språket flatere.
| 0 |
703515
|
Fosseriff på wergelandsk harpeklang
Meistermøte slår poetiske gneistar.
Med god gamaldags protestantisk pliktkjensle har den katolske konvertitten Jon Fosse sett seg ned og samvitsfullt lese seg igjennom store delar av Henrik Wergelands enorme livsverk for å æra den sjølvsagde husguden i den bustaden han sjølv blei heidra med for fem år sidan, Grotten.
Resultatet er ei diktsamling med meir eller mindre klåre riff på forgjengarens harpeklang.
Også den førre æresresidenten, Arne Nordheim, tonesette Wergeland som ein tributt til byggherren, vår første verkeleg store og framleis største poet.
Men Nordheim opererte i eit anna medium, medan for ein seinare diktarkollega kan dialogen fort verta ein debatt, for ikkje å seia eit ødipalt drama.
Kva har Fosse og Wergeland sams?
Dei er begge romantikarar, men der ender vel likskapen.
For sjølv som religiøs visjonær har Wergeland eit rasjonalistisk og praktisk-optimistisk tyngdepunkt.
Og reint teknisk og stilistisk må dei reknast som rake motsetnader.
Fosse er også her mystikar, ordknapp som ein kvekar, medan Wergeland er myldrande shakespearsk, grotesk og burlesk, barokk i sine viltveksande biletsyner.
Kan det så koma noko produktivt ut av ein minimalist som møter ein maksimalist?
I denne samanhangen ja.
Rett nok kan ein pirka borti biletlogikken hjå Fosse, men ein mystikar vil ikkje vera særleg interessert i å forklara seg.
Eller ein kan i dag skulda han for ukritisk å importera det som etter kvart blei romantiske klisjear, men allereie medan Henrik nytta dei patos— og verknadsfullt på sottesenga, dyrka systera Camilla ein tysk Heinrich (Heine) som ambivalent gjorde narr av heile staffasjen.
Kanskje klokeleg har Fosse stort sett valt dei bileta og motiva som glid mest friksjonsfritt inn i det som allereie har blitt eit standardinventar i hans eigen lyrikk –engel, stjerne, auge, tåre – sjølv om han nok kunne ha unt seg sjølv meir motstand i medvind.
Kor som er, ein les ikkje Fosse på jakt etter logisk stringens, men på grunn av tonen, og den er her i rikeleg monn, i den grad at fosseske gitarar stråler i rømda.
Husguden har til og med inspirert han til eitt og anna enderim.
| 1 |
703516
|
Chilensk fortellerkunst
Mellom personlige minner og dikterisk fantasi i en digital tid.
Den prisbelønte chilenske forfatteren og universitetsprofessoren Alejandro Zambra (f. 1975, debut 1998) opererer innenfor ulike litterære sjangrer, ble introdusert første gang i Norge på Pax forlag gjennom
Jeg skriver mitt liv-romanen «Måter å komme hjem på» i 2012, besøkte Litteraturhuset i Oslo samme år, er utropt til en av de 22 beste unge spanskspråklige forfattere av tidsskriftet Granta og blir gjerne kalt den nye Roberto Bolaño av dem som ser på han som fanebærer for den nye generasjonen latinamerikanske diktere.
Nå publiserer Solum og Bokvennen forlag hans eneste novellesamling, «Mine dokumenter», elleve tekster mellom drøye åtte og tjuetre sider lange, snart utformet i personlig ladd jeg-form, snart med synsvinkelen holdt i tredje person.
I sum bygger disse mangfoldige tekstene – spent ut mellom lys og mørke, latter og gråt, bagatellaktige forviklinger og eksistensielle kjernespørsmål – opp under to utsagn dikteren kom med da han i 2015 ga et intervju til det kanadiske magasinet Vice:
«I think all books are autobiographical», «But fiction isn’t the opposite of the truth».
Samtidig som noen av jeg-fortellerne i «Mine dokumenter» synes å være identisk med (eller ligger tett opp til) forfatteren, slik at historiene deres får et selvbiografisk preg – med minneglimt knyttet til tidlig barndom, familieliv, skolegang, studier og dikterkarriere – fins det mer tradisjonelle noveller der fiksjonspreget er markant.
I sistnevnte kategori fins samlingens beste historie – «Familieliv».
Her møter vi en førti år gammel mann som skal stelle huset og katten til en fetter som drar med familien til Frankrike på et fire måneder langt jobboppdrag.
Den teksten streifer ulike motiver og tematiske spenninger som forplanter seg gjennom boka – ensomhet, seksuell frustrasjon, omsorg, savn, litteraturens makt og avmakt, diktatur kontra demokrati, katolisisme, heftig erotikk, sannhet versus løgn.
Teksten er hverdagsrealistisk og antydende i tonen, slutten elegant og passe åpen i all sin neddempete dramatikk.
Stilig er også utgangen på den litteratur— og sexorienterte, tidvis lattermilde jeg-fortellingen «Stor avstand».
Miljøet i de fleste fortellingene er Santiago de Chile, men vi hører også om en argentinsk jente og en chilensk forfatter som blir drapstruet og robbet i en drosje i Mexico City – der monologen til den ene raneren for øvrig har et trøkk og et driv som imponerer – og vi blir med «Verdens mest chilenske mann» på overraskende besøk til eks-kjæresten i Leuwen.
Den utflukten ender med at han må skaffe seg to paraplyer for å kunne vakle videre i verden.
Ellers har noen av tekstene – på moteriktig, akademisk vis – meta-fiksjonelle innslag.
Forfatteren nøyer seg ikke bare med å dikte, han insisterer også på å kommentere sin egen fortelling, uten at disse innslagene alltid skaper ny innsikt eller utvider perspektivet i fortellingene.
Dessuten fins fortløpende allusjoner til litteratur, musikk og fotball, noe som røper hvilke kulturelle rammer Alejandro Zambra gjerne opererer innenfor.
Alt i denne boka føles knapt like fengslende eller viktig der den veksler mellom mykt og røft, røyking og runking, hverdagslige rutiner og freudianske konflikter, vital livsutfoldelse og tragisk død.
Men mye er ledig og sjarmerende formidlet, noe den norske oversetteren får fram på eksemplarisk vis.
| 1 |
703517
|
Isen og mørket
Intenst og fortettet psykologisk drama om selfangst i isødet.
Mellom Island, Grønland og Jan Mayen ligger havområdet Vestisen, som i vinterhalvåret er et islagt ynglested for bl.a. grønlandssel og klappmyss, og slik tiltrekker seg mange fangstmenn.
Hit sender Tor Even Svanes (f. 1978) den nyutdannede veterinæren Mari på hennes første inspektøroppdrag for Fiskeridirektoratet.
Tankene går uvegerlig til selfangstinspektøren Odd Lindberg, som i åttiårene hisset på seg både selfangerne og myndighetene etter å ha satt søkelyset på norske selfangstmetoder.
Noen dans på isroser blir det ikke for Mari heller.
Hun er eneste kvinne om bord i M/S Kvalfjord, og må finne seg i fiendtlighet og motstand fra første stund.
Besetningen består ellers av hardføre fangstmenn og jegere, skyttere, flåere og krøkere, som skyter sel med automatvåpen og etterpå gjør kort prosess med hakapik og batong, som ”et slags opprørspoliti i oljehyre” (s. 77).
Med en viss godvilje kan da også boken leses som en analogi.
Blodbadet og slakten, og de mange storøyde, sønderskutte selungene med innvollene ute, er skildret uten omsvøp og utpenslet inntil det motbydelige.
Viktigere er imidlertid den gjennomført truende stemningen og klaustrofobiske uhyggefølelsen som Svanes tidlig etablerer mellom Mari og mannskapet.
Gjennom korte, episodiske avsnitt og i et effektivt, tidvis gjerrig og nedtonet språk, avdekkes den subtile maskuline sjåvinismen, eksplisitte respektløsheten og de underliggende truslene.
Mari blir mentalt herjet med.
Gradvis fortrenges hennes følelse av embetsplikt, og erstattes med frykt og avmakt.
Svanes låner virkemidler fra spenningslitteraturen, og skaper slik et intenst og fortettet psykologisk fangstskutekammerspill, der hva som helst kan skje når som helst.
”Til Vestisen” er en konsekvent gjennomført, kompromissløs og urovekkende roman.
Men nåtidsrammen, som likner et rettslig avhør eller en debrifing, tyder på at toktet får et etterspill, og godt er det.
Aggressive mutte menn med våpen og blodtørst er ikke det beste selskap i et lukket rom.
| 1 |
703519
|
Lakserepublikken Norge avkledd
Heretter kan ingen hevde at de ikke vet hva som foregår i norsk oppdrettsnæring.
Se for deg en stat der rike naturressurser blir utnyttet av en milliardindustri som bryr seg fint lite om forurensning og mulig forgiftning av dyr og mennesker.
Se for deg at ministeren som har ansvar for å regulere industrien, selv eier en av bedriftene.
At lederen for det statlige direktoratet som skal håndheve reglene, eier en annen, og at begge tjener millioner på at reglene utfordres.
Se i tillegg for deg at statsministerens søster er en av sjefene i det største selskapet, bygget opp blant annet på kjøp av billige statlige konsesjoner.
Hva får du da?
En mellomamerikansk bananrepublikk på 1980-tallet?
Du får lakserepublikken Norge.
Bokens påstander må enten tilbakevises med fakta eller føre til at noe skjer.
Snakk om det!
Kjersti Sandviks rapport fra norsk oppdrettsnæring bør leses høyt i NRK, og utløse diskusjon i hver fjordarm fra Finnmark til innerst i Oslofjorden, spesielt det siste.
Sjelden har en debattbok bedre levd opp til betegnelsen.
Sandvik er journalist i Fiskarbladet Fiskaren, og har fulgt bransjen tett og lenge.
Vi som ikke har gjort det, må bekjenne vår unnlatelsessynd, og åpent innrømme at denne boken burde det ikke vært mulig å skrive om vi hadde noe som liknet på en våken offentlighet.
Da ville de oppsiktsvekkende opplysningene for lengst utløst ramaskrik og påfølgende politikk.
Men nå er boken her.
Dens påstander må enten tilbakevises med fakta eller føre til at noe skjer.
I 2012 slo Riksrevisjonen fast at næringen ikke er økologisk bærekraftig.
En viltvoksende næring
Sandvik ser ikke bare på alle rømningene og hva de gjør med stammen av villaks, eller hva alle giftutslippene gjør med rekeforekomstene og helsen til annen fisk, eller hva giften som blir værende i fisken gjør med oss som spiser den – hun setter alt sammen til et bilde av en viltvoksende næring som ekspanderer i et tilnærmet reguleringsfritt rom.
I starten bygger hun opp scener som ikke fører til noe, og flytter seg for fort fra det ene til noe helt annet.
Men så fester hun grepet.
Språket blir strammere, de faktiske opplysningene kommer tettere og blir stadig mer urovekkende.
Siste halvdel lyder som en sammenhengende, solid underbygget, tiltale mot næringen selv, mot byråkratiet som skal regulere den og mot politikerne som av ubegripelige årsaker velger å behandle lakseoppdrett annerledes enn andre naturbaserte næringer.
I 2012 slo Riksrevisjonen fast at næringen ikke er økologisk bærekraftig.
Førte det til at regjering og storting tok tak?
Selvsagt ikke.
Som Sandvik demonstrerer med deprimerende tydelighet:
Næringen har forsikret at den er på rett vei siden den første lakselusen ble observert, men har likevel ikke kommet noe sted.
Ingen restriksjoner, ingen likebehandling med andre næringer, ingen tilbakeføring av verdier til samfunnet.
Regjeringen lover vekst
Kystkommunene har gjentatte ganger bedt om at oppdretterne i det minste betaler arealskatt for å få bruke samfunnets fjorder, men ble senest avvist av Stortinget under behandlingen av Havbruksmeldingen i fjor.
Den blå regjeringen har lovet næringen forutsigbarhet og fortsatt vekst, les:
Ingen restriksjoner, ingen likebehandling med andre næringer, ingen tilbakeføring av verdier til samfunnet.
Den samme regjeringen hevder også at den skal bli best i miljøpolitikk.
Med fint understatement skriver Sandvik:
Dette kan bli en vanskelig kombinasjon.
LES OGSÅ:
| 1 |
703522
|
Drømmen om Amerika
Sårt og vart om sorg, fremmedfølelse og en jentes oppdagelse av verden.
Få evner som kritikerroste og flere ganger prisbelønte Gro Dahle (f. 1962, deb.
1987) å se verden gjennom et barns øyne.
I novellesamlingen "Amerika" er synsvinkelen lagt til Åse, som vi i løpet av boken følger fra hun er seks år gammel til hun er i tenårene.
De tyve novellene henger nøye sammen og skildrer alle en familie på tre: far, mor og Åse.
Slik sett kunne boken like gjerne ha fått merkelappen roman.
Tapet av en sønn og bror preger dem og henger sorgtungt over den lille familien.
Dette er det store, gjennomgående smertepunktet i boken og den direkte foranledning til at familien på farens initiativ flytter til Amerika.
Her forsøker de hver på sitt vis å hanskes med en uhåndterlig sorg.
For faren er Amerika selve drømmen, verdens beste land, der alt er mulig.
Amerika representerer en ny begynnelse.
Det amerikanske samfunnet med gule skolebusser, søtpoteter til middag, mangel på grantrær, utflukter til Everglades og naboer som sover med våpen på nattbordet, danner rammen for en hverdag som likevel preges av sorg og spenning, vonde tanker og knuter overalt i kroppen.
Faren er innadvendt og fåmælt, med mindre det dreier seg om fakta om verden, som han er full av.
Moren brygger på en depresjon.
Åse fanger opp enhver sinnsstemning og går konstant bekymret.
Innimellom tar raseriet overhånd, eller hun kan plutselig begynne å gråte, tilsynelatende uten grunn.
Hun bekymrer seg for at Golfstrømmen skal snu og sjekker om natten at hennes sovende foreldre puster som de skal.
Hun føler seg fremmed, ensom og annerledes, og får navnet Samantha for å passe bedre inn.
Familien tilegner seg nabolagets skikker, feirer jul på amerikansk vis og forsøker å tilpasse seg livet i det nye landet, men lengter hele tiden hjem til Norge.
Men her er også vennskap og forelskelser, og øyeblikk av ømhet og varme.
Minner og misforståelser, sorg og bekymring er troverdig, inderlig og underliggjørende skildret, og gjennom barnets perspektiv gjenoppdager den voksne leseren verden sammen med Åse.
| 1 |
703523
|
Apeplaneten er i stor fare
Jorden er den egentlig apeplaneten, styrt mot ødeleggelse av den ene apearten, som på grunn av den kognitive revolusjonen gikk til topps i næringskjeden.
Den som ønsker å se de virkelig lange linjene i tilværelsen, går ikke forgjeves til bokhandelen.
I sjangeren en bok om nesten alt (som Bill Bryson kalte sitt bidrag), er den israelske historikeren Yuval Noah Hararis internasjonale bestselger "Sapiens" et fint supplement til Jareed Diamonds klassiker "Våpen, pest og stål".
Begge dekker tidsrommet fra menneskeartens tilblivelse til de pågående eksperimentene med kunstig intelligens.
De 70.000 siste årene, med andre ord.
Den kunstige intelligensen blir en slags dystopisk avslutning på Hararis svært underholdende beskrivelse av hvordan den ene av de fem menneskeslektene vi kjenner, homo sapiens har drevet kloden fram mot det som (for ham) fortoner seg som en nokså uunngåelig økologisk katastrofe.
Ferden mot undergangen
Ferden mot undergangen startet med den kognitive revolusjonen, som gjorde det mulig for sapiens-slekten å presse ut neandertalerne og andre utfordrere.
Eller kanskje var det jordbruksrevolusjonen for drøyt 10.000 år sidene, som førte til at kloden kunne fø langt flere mennesker, men ga dem samtidig en mer nådeløs tilværelse enn jegerne og samlernes tilsynelatende bærekraftige forhold til naturen?
Eller kanskje det var den første industrielle revolusjonen, som førte til rovjakt på ressursene, og forsterket jordbrukssamfunnets sterke lagdeling?
Eller den fjerde og pågående, som jager oss mot det punkt hvor vi kan overføre vår egen hjerne, vår berettigelse som sapiens, til en ikke-organisk harddisk?
Høres dette dystert ut?
Forunderlig nok klarer Harari å gi en til tider nesten munter beskrivelse av vår lange ferd mot undergangen.
Han skriver lett og elegant om biologi, arkeologi, idéhistorie og teknologi.
Lene Stokseth har sørget for at språket flyter like fint på norsk.
Dessuten skygger Harari ikke unna provoserende postulater og engasjerende spissformuleringer, ikke minst når han beskriver religionenes betydning for at komplekse samfunn skal fungere.
Til religionene regner han også kommunismen, nazismen, kapitalismen, liberalismen og troen på universelle menneskerettigheter.
Alt er myter som menneskene trenger for å kunne fungere i større grupper.
Uten mytene, intet samfunn.
Myten om pengene
Penger er også en slik myte.
De er ikke annet enn organisert tillit mellom mennesker som ikke kjenner hverandre.
Pengesystemet fungerer fordi hele verden tror på den samme myten.
Gjennom imperiebygging har sapiens-slekten hele tiden søkt mot større enheter, inntil globaliseringen ga oss den størst tenkelige, men også den mest sårbare.
Rakner det, rakner det overalt.
Alle forsøk på totalforklaringer må nødvendigvis hoppe bukk over enorme felt av menneskelig erfaring og ta lett på alternative måter å tolke historien på.
Slik er det også med Hararis bok.
Den deterministiske tendensen nærmest roper på motforestillinger, diskusjonen hans om lykkebegrepet likeså.
Men Sapiens er likefullt et stykke fremragende populærvitenskapelig formidling, og et velegnet utgangspunkt for de virkelig store debattene.
LES OGSÅ:
| 1 |
703525
|
Stockholms mange ansikter
Medrivende, vond og viktig roman plassert i et urolig Stockholm.
Det er stor spenning knyttet til Jonas Hassen Khemiris utgivelser.
Den svenske forfatteren slo igjennom med debuten ”Ett öga rött”, en roman skrevet på rinkebysvensk (på norsk ble det kebabnorsk).
Forfatteren har svensk mor og tunisisk far og han har blitt en talsmann for hvordan Sverige behandler sine innvandrere, hvilket han tar opp i flere romaner og i avisartikler.
I ”Alt jeg ikke husker” er denne tematikken tonet noe ned, men det politiske ligger der likevel, og Khemiri fortsetter å utfordre.
I ”Alt jeg ikke husker” har hovedpersonen Samuel kjørt seg ihjel, og det strides om hvor vidt det var en ulykke eller et selvmord.
Vi møter ham indirekte gjennom en forfatter som prøver å finne ut hvem Samuel egentlig var.
Gjennom intervjuer med venner, naboer og en ekskjæreste sirkler forfatteren inn Samuels liv og personlighet.
Det viser seg imidlertid at en ikke nødvendigvis blir klokere.
Hvem vi er gjennom andres blikk varierer fra relasjon til relasjon, og Samuel blir både tydeligere og vanskeligere å forstå.
Vennene og ekskjæresten forteller sin historie om sitt forhold til Samuel, og samtidig forteller de hvordan de så Samuels andre relasjoner.
Leseren får se hvordan én episode kan beskrives på totalt forskjellige måter, og like interessant, hvordan en persons egenskaper fremstår ulikt avhengig av øyet som ser.
Samuels beste sider er også hans verste.
Fortellingen om Samuel er bygget opp rundt intervjuer.
Forfatteren intervjuer menneskene rundt Samuel, og spørsmålene er ikke tatt med, leseren får bare se de ulike svarene.
Alle insisterer på at det er de som virkelig kjente Samuel, og vi får se hvordan minnet er et svikefullt redskap, deres hukommelse er selektiv.
Man stoler på at alle forteller historien slik de ser den, de ulike sannhetene sidestilles, ingen har mer rett enn noen andre.
Grepet med å la hovedpersonen være fraværende og å skrive ham fram gjennom menneskene rundt ham gjør at ”Alt jeg ikke husker” minner om vår egen Carl Frode Tillers prosjekt ”Innsirkling”.
En kvalitet ved Tiller, som vi også finner hos Khemiri, er hvordan de ulike stemmene kommer til uttrykk i romanen.
Ekskjæresten til Samuel er en intellektuell, bereist tolk, og dette vises i språket hennes.
Bestevennen til Samuel, Vandad, er på sin side uutdannet og småkriminell, og vi ser det igjen i språket, uten at dette grepet gir Vandad lavere autoritet.
Denne flerstemmigheten gir romanen et driv, og de ulike stemmene virker alle sammen ekte.
Gjennom stemmene kommer menneskene fram, og vi tror på dem.
Disse ulike stemmene er Khemiris styrke som forfatter.
Khemiri er god til å la sine romankarakterer komme til uttrykk på sitt språk og på sin måte.
I ”Ett öga rött” var det Hassan med sin rinkebysvensk, i “Jag ringer mine brödre” var det Amor med sin paranoia, denne gangen er det mennesker fra ulike samfunnslag.
Når halvkriminelle Vandad skildrer sitt liv med Samuel, skildrer han også et Stockholm som er svært delt.
Når Laide forteller om deres forhold, kommer et helt annet Stockholm til syne.
Samuel har gjennomført en klassereise i det han tok høyere utdanning, og kan med det veksle mellom de ulike samfunnslagene, mellom Vandad og Laide.
Slik viser romanen et segregert Stockholm.
”Alt jeg ikke husker” er en roman som tematiserer sannhet, historieskriving og sinnets upålitelighet, der alle har en agenda, men ikke alle vet det selv.
Romanen ble godt mottatt i Sverige og mottok Augustprisen 2015.
Det er forståelig, for ”Alt jeg ikke husker” er en medrivende, vond og viktig roman plassert i et urolig Stockholm.
Khemiri har igjen tatt pulsen på samtiden.
| 1 |
703526
|
Sorgen, slitet og livsmotet
En på flere måter stor romanserie er med dette fullført.
Både blant forfattere og lesere ser det ut til å være en umettelig appetitt på lange historier i psykologisk-realistisk utførelse som skildrer sine personers liv mens de speiler det samfunn, opplevelses— og forståingsformer både de og forfatterne deres uttrykker.
Digre episke serieromaner, så forskjellige som Karl Ove Knausgårds 3600 siders «Min kamp I-VI» og Britt Karin Larsens (1945, debut 1978) mektige serie om folket fra Finnskogen, grensestrøkene mellom Sverige og Norge, vitner om det.
«Kaldere mot natten», det sjuende bindet på like mange år og i seg selv en arbeidsprestasjon, avslutter serien.
De 499 massive tekstsidene med fortellinger, portretter, historier, refleksjoner – Larsen har stor glede av å åpne kapitlene med refleksjoner om tid, sted og natur, folk og fe, med følelser, fabuleringer og refleksjoner i all hverdagslig fortrolighet – suppleres med hele sju sider slektstavler.
De siste kan man ha god nytte av for å holde fast på en vrimmel av personer over fem-seks generasjoner med innbyrdes forviklinger, korte eller lange liv, slit og sorger – dem består nå livene deres helst av, naturnære gleder, kjærlighet og savn, nærheten til barn og familie, selv om de er skilt fra hverandre med verdenshav.
Dette avsluttende bindet dekker perioden fra andre verdenskrig til slutten av det 20. århundre.
Det handler ikke minst om å finne igjen restene av et lite småbruk på Mostamägg, og slår slik ring om hele romanverket, der første bindet heter «Det vokser et tre i Mostamägg», 2009.
Slik blir «Kaldere om natten» et litterært minne- og arkiveringsarbeid om et samfunn i oppløsning, overkjørt av «utviklingen», og et (finn)folk i utvanning, men holdt i hop av mennesker med et kollektivt minne, selv om det gamle språket er så godt som forsvunnet og levningene av tingene museale.
Men «herre jomala» hvor det er vakkert og kjærlig utført, med mange minneverdige skikkelser, og der særlig den forkomne, fordrukne og fortapte dikter Per skinner gjennom skyggene fra Finnskogen.
| 1 |
703527
|
Umuligheten av å leve
Om et kunstnerpars angstridde hjelpeløshet, mismot og livslede.
Den dypeste subjektive erfaring er også den mest universelle, sa Cioran.
Det kan nok stemme for Merethe Lindstrøms (f. 1963, deb.
1983, Nordisk Råds litteraturpris 2012) selvbiografisk fargede og svært personlige roman, "Fra vinterarkivene", om forfatteren Merethe som flytter på landet med familien og skriver fram fortellingen om Mats, som hun lever med.
Det er en fortelling om angst, depresjon, ensomhet, selvmordstanker, rusmisbruk, fattigdom og livslede, med forgreininger bakover i generasjonsleddene, og med en rastløs redsel for hvordan deres liv og historie vil komme til å påvirke barna:
"Vi fører sammen noe som kanskje ikke bør sammenføres, din mors schizofreni, din fars alkoholisme, min fars angst, vi er en genetisk kode for uro.
Men mest av alt virker vi disponert for en slags hjelpeløshet, en maktesløshet, en fattigdom, kanskje" (s. 34).
Fortellingen veksler mellom lys og mørke, kulde og varme, tåke og klarsyn, det åpne og det stengte, nåtid og ulike erindringsfragmenter som danner utgangspunktet for en dypere forståelse for personenes situasjon.
Blikkpunktet vandrer mellom subjektformene du-jeg-han-hun-vi, som om fortelleren stadig søkende forsøker å komme til klarhet og erkjennelse gjennom ulike innfallsvinkler til de samme motivkretsene.
Vare naturskildringer, landskapsinntrykk og stemningsbilder underbygger en lavmælt sorgfølelse, og en gjennomført språklig renhet og stilistisk stringens forsterker mismotets monotoni.
Lindstrøm skildrer et par i dyp mental nød og armod, og en på mange vis livsudugelig og dysfunksjonell familie.
Det er en roman mettet av alvor og ubehag over å leve med et menneske som noen dager bare ønsker å dø, og en fortelling om å systematisere og organisere livet og minnene i et forsøk på å forstå seg selv og kunne administrere angsten.
Men fremfor alt er det en roman om den store kjærligheten som tross alt holder en oppe, og som derfor beveger seg fra det kalde vintermørket henimot lysere tider og et stille, uforløst håp.
| 1 |
703528
|
På selvplukk i Knausgårds hage
Det går seg stadig mer til; mot den nøkterne ekstase.
Det er påfallende:
I året for bokhandlerstabler av mammutromaner (Bjørnstad, Saabye Christensen, Kjærstad, Harstad) og på et felt der han selv allerede er giganten, valgte Karl Ove Knausgård å starte opp en serie kortprosa på fire årstidsbøker skrevet over samme lest, formelt stilet til en datter, som i det første bindet, «Om høsten» – fra i høst, ennå ikke er født.
Han later som om den er skrevet til hans nyeste barn for å vise henne livets rike storhet og gave, samt seg selv.
Fidusen er ikke ny, men er nå likevel en gimmick: bøkene publiseres da til oss alle som alt er gamle nok og leseføre her og nå.
(Var manuset beregnet på datteren til den dagen hun er moden for å lese det, kunne det bare bero i en skuff til dess.)
Knausgård er en litterær ordensmann, og som i førstebindet følger også kapittelinndelingen i «Om vinteren» kalenderen, slik at hvert av tre kapitler også denne gangen har 20 undertitler hver.
De kan ha hva som helst til tema, løst og fast, hva som helst som interesserer Knausgård, som fanger hans oppmerksomhet, hans hverdagslige undring og kosmiske nysgjerrighet.
Titlene er på maks tre ord – de aller fleste bare ett, og den enkelte teksten sjelden mer enn to-tre sider.
De kan hete «Månen» eller «Den første snøen», «Nikolai Astrup» eller «Seksuelt begjær», «Q-tips» eller «Brannkummer».
Stilistisk beveger de seg fra noe som kan minne om Forkynnerens høystemte bibelspråk (der alt er tomhet under himmelen, men der vi nå likevel «med våre små gjerninger fyller den»), til dagklar hverdagsprosa, via konstruksjoner som forfatterens oldefar kunne ha skrevet («håndens av kalt saltvann rødlige hud»), til egne konstruksjoner (som «fantastikk», «voldfører seg på landskapet», «livslike hendelser»).
Knausgård kan oppfatte et tog som «en gestaltning av lengselen selv».
Lengsel, undring, en intens livsopplevelse, følelsenes mot og takknemlighet for livet driver det enorme meddelelsesbehovet en bok som dette uttrykker, mens den demonstrerer et forfatterskap i utvikling.
Dette bindet er da også mer avslappet enn det første i serien, der han fortløpende skriver sine emner ut uten tvang til å inkorporere dem i en overordnet helhet.
Det er som om han i skriveprosessen helt kan glemme den datteren han sier han skriver til.
Hun blir født i løpet av boken, og Knausgård skildrer hennes ankomst som få kunne gjøre ham etter.
Den følsomt tilknappetede Knausgård har også et raust portrett av dikteren, essayisten, retorikeren, universitetslæreren Georg Johannesen (anonymisert til «J.»), en mann man skulle tro var hans rake motsetning.
Det er kanskje samlingens mest betagende tekst, og man fornemmer det Knausgård kaller «den nøkterne ekstase».
I en påkostet, vakkert illustrert produksjon, er «Om vinteren» en rik teksthage for selvplukk.
Men noen encyklopedi, som baksideteksten kaller boken, er den snaut.
Og enda mindre en «roman», som vaskeseddelen kaller den.
Så stor litterær definisjonsmakt har verken Knausgård eller forlaget hans ganske ennå.
| 1 |
703530
|
Platt debut
Vagt og kvasipoetisk fra romandebutant.
Marte Hukes debutroman "Naturhistorie" handler om ei jente som tilbringer en sommer i Telemark i en salgsbod langs riksveien.
Langt borte fra alt hun kjenner bruker hun sommerdagene på å selge postkort og suvenirer til turister, lese dikt og bøker når det er stille og bli kjent med nærmiljøet og de lokale når butikken er stengt.
Deretter skal hun flytte til Bergen for å studere og begynne på livet.
På baksiden av boka står det at romanen er "et portrett av en ung kvinne på vei mot seg selv, i sin tilblivelse, så å si, åpen mot landskapet hun befinner seg i og menneskene hun møter", og dette sitat er egentlig ganske betegnende for romanen: vagt og kvasipoetisk.
Romanen er full av liksompoetiske setninger og halvdype refleksjoner.
Hovedpersonen er uoriginal og lite levende, og kommer stadig med utsagn som "Jeg har bøkene mine.
De hører til i det innerste rommet.
Dit ingen kommer", eller "Jeg skulle hatt en termodress.
Jeg forstår ikke at jeg selv kan kjøpe en hvis jeg trenger den."
Forfatteren makter ikke å skape noen interesse for hovedpersonen, og det er ødeleggende i en roman som skal handle om henne.
Videre er fortellerstilen oppramsende, der vi får tilgang til øyeblikk og glimt fra hovedpersonens hverdag.
Plutselig handler det om én ting, i det neste øyeblikket om noe helt annet.
Teksten blir usammenhengende, og språket er ikke godt nok til at det fungerer.
Mange av dialogene skrives frem med "sier jeg" og "sier han", og det hele blir for stakkato:
"Liker du å være i skogen, spør han.
Av og til går jeg en tur, sier jeg.
(...) Tør du gå i skogen alene?
Sier han.
Ja, sier jeg, så lenge det er lyst.
Jeg liker ikke at trærne blir hogd, sier han."
Disse dialogene er merkelige og blir nok et eksempel på det flate språket i romanen.
Det er vanskelig å bli trukket skikkelig inn i romanen når språket i romanen er så flatt og historien så lite engasjerende.
Derfor blir debuten til Marte Huke en roman som drukner i en ellers sterk bokhøst.
| 0 |
703531
|
Sammenhengende lidelse og død
Et av de slitesterke depresjonsskriftene.
Hvis man ser for seg en liste over depresjons— og desillusjonsskrifter som en egen sjanger (fra den bibelske Forkynneren over forrige århundres Celine fram til Cormac McCarthy), kunne Ben Marcus’ (1967, debut 1995) siste roman settes ganske høyt på den.
«Flammealfabetet» er skremmende, som en Kafka er fortvilende skremmende i «Prosessen».
I «Flammealfabetet» har Marcus lagt handlingen til USA i en uspesifisert framtid, men med en teknologi (radiosendinger) som peker noen tiår tilbake for nåtidige lesere.
Sentrum i persongalleriet er kjernefamilien Sam og Claire og deres 14-15-årige datter Esther samt flere – eller kanskje er de bare én – mystifiserte personer: noen rabbinere samt en språkforsker med fryktinngytende innsikter i språkets toksiske egenskaper.
Og det er her romanen tar fatt:
De voksnes kropper er ikke bare i forfall, men i oppløsning.
Barnas språk gjør dem syke til døden, men ikke i en gjenkjennelig hverdagsforstand som når foreldre kan føle at ungene maser hull i hodet på dem; nei, språket selv er en sykdom.
Til slutt mister personene på det nærmeste taleevnen, munnhulen sykner og kroppene mister sin fasthet og masse.
Dette går sammen med en tilflukt i religionen, som her er den jødiske.
Men personene tvinges inn i en streng form der bare to og to, som Sam og Claire, sammen kan dyrke troen i sin kamuflerte skogskoie, og under ordre om ikke å snakke med andre, ikke en gang diskutere innbyrdes hva de har hørt i de radiooverførte preknene fra rabbineren.
Slik blir de også slått av stumhet og religionen blir privatisert.
Dette er bare begynnelsen i denne skremmende gyseren som ender i en slags kannibalisme.
Teksten kverner monomant på lidelsen ved språket, kroppen og troen – i en på alle vis vanskelig, allerede verdensberømt roman som kan bli stående mellom dem «alle» kjenner til, men få har lest («Ulysses»).
Denne norske utgaven er i sitt slag en feiring av Eirik Lodéns språklige ferdigheter og gehør, samt forlagets kresne satsing på oversatt litteratur.
| 1 |
703533
|
Den virkelige 11. landeplage
Prisen på et brød kan utløse revolusjoner.
Islam er ikke vår 11. landeplage, det er den sulten vi ikke bryr oss så mye om.
At et sted mellom 800 og 900 millioner mennesker går sultne hver dag, bekymrer oss lite.
Vi blir skremt av de få som blir drept av terrorister, men trekker på skuldrene av de 25.000 som dør av sult – hver dag.
Sulten er så akseptert at den er blitt selve bildet på det håpløse i godhetstyranniet:
Jaså, dere vil få slutt på sulten i verden, liksom?
Kanskje har vi hørt at sult er det ene av verdens store problem som teoretisk kunne vært løst, siden det produseres mer mat enn klodens sju milliarder kan fordøye.
Likevel bryr vi oss ikke, fordi vi tror at sulten er strukturell, at den er en uønsket funksjon av de krefter som beveger verden til vårt beste.
Det er denne nonsjalante aksepten av det helt uakseptable den argentinske journalisten og forfatteren Martín Caparrós tar fatt i, med en helt overveldende litterær kraft.
Sult er intim reportasje og tung agitasjon, saklig essay og utforskende selvanalyse.
I denne boken skjer det ingenting, skriver han et sted.
Ingenting som ikke skjer hele tiden.
8000 mennesker vil dø i løpet av den tiden det tar å lese de 600 sidene, har han regnet ut.
Hver enkelt får lese så langt de kan og orker, og spørre seg selv hvorfor de leser, eller ikke leser, skriver han.
De 8000 dør uansett.
Unntatt Kina
Men går ikke antallet fattige i verden ned?
Er vi ikke i ferd med å utvikle oss ut av den drepende fattigdommen?
Ikke hvis vi holder Kina utenfor.
Kina har løftet flere hundre millioner ut av den hesligste nøden, men i 25 land er det flere som sulter nå enn for 10 år siden.
Globaliseringen har ført til at kampen mot sulten gikk i revers, og vondt ble verre da finanskrisen jaget spekulantene fra pengebørsen til matvarebørsen.
Den som vil kjøpe et kilo hirse på markedet i Sudan, må betale prisen på en kilo hirse i Chicago.
Caparrós har tilbrakt mye av sin lange karriere ganz unten som Günter Wallraff skrev.
Han intervjuer de som eksisterer aller nederst på sivilisasjonsstigen (sivilisasjon er veien fra å bruke all tid på å skaffe mat til å bruke minst mulig tid).
Han snakker med kvinnen som sveiper sitt barn og binder det til brystet for å bære det hjem fra helsestasjonen, dødt.
Han sitter i slummen på tre kontinenter og lytter til mennesker som opplever den grusomste av all fattigdom, den hvor du ikke engang kan forestille deg et annet liv.
Han skaper en mosaikk som etter hvert blir så stor og kompleks at de enkelte individene tar form av masse.
Det er som å se en kameradrone løfte seg og vise et stadig større bilde, inntil hele mønsteret kommer til syne.
Sult har en årsak
De tunge trådene i dette mønsteret er ikke skjebne, men årsaker, følger, beslutninger.
Sulten i Sovjet under Stalin var ikke en naturkatastrofe, Mao hadde ansvar for at folk spiste hverandres barn.
Dagens sult har også et navn, sier Caparrós: Washington.
Også FN har innrømmet at globaliseringen som ble utløst av Washington-konsensusen på 1980-tallet, der fattige stater ble fratatt styringen av sin egen matproduksjon, er den fremste årsaken til at fattigdommen tiltar.
Det går en linje fra slummen til matvarebørsene, fra de tomme bollene til selskapene som tar patent på matvarer som menneskene har dyrket i tusener av år, uten å vite at frøene tilhørte Monsanto eller Rice-Tec.
Det et slit å lese boken.
Språket er fremragende, og vekslingen mellom stilnivåene fungerer godt, men det er tungt å erkjenne hvor rett han har, hvor innlysende det er, og hvor lite vi likevel bryr oss.
Hvorfor kan vi ikke i det minste bli enige om at retten til å spise er den fremste av alle menneskerettigheter?
Fordi det ville tvinge oss til å gjøre noe.
Ny lidelse, nye fakta
Caparrós flytter seg i tid, fra Neros Roma der gjestene ikke mistet matlysten av at måltidet ble opplyst av brennende fanger, til dagens Niger, hvor sulten driver menneskene på flukt – mot Middelhavet og gummibåtene.
Han flytter seg geografisk, fra India til Sudan, fra Argentina til Bangladesh, fra USA til Madagaskar.
Overalt finner han ny lidelse, nye fakta, nytt raseri over den allmenne aksepten av det helt uakseptable.
"Sult" står i en tradisjon av bøker som Rachel Carsons "Den tause våren" og Naomi Kleins "No logo", bøker som hever bevissthetsnivået om menneskefiendtlige prosesser og strukturer.
Selvsagt kan vi lese den og fortsatt gjøre som vi pleier:
Tenke at sulten er beklagelig, men ikke vårt umiddelbare problem.
Det er korttenkt.
Som Caparrós viser, har sult utløst revolusjoner, fra den franske til den arabiske.
Det som skjer i Afrika kan vi fort få merke som et enda sterkere press mot Europas grenser.
Derfor er Sult antakelig den viktigste boken du leser i år.
| 1 |
703535
|
Henne elleringenting
Behersket og velforberedt debut i kleinkunstformat.
Hvis det ikke var for at Store norske leksikons definisjon av "kleinkunst" som "håndverksmessig fremstilte gjenstander med kunstnerisk preg; komposisjon eller fremførelse preget av fine detaljer" var skrevet for en del år siden, mens Kenneth Moe (1987) først i høst debuterer som forfatter, kunne leksikonet gjerne ha vist til dette debutverket (det første på Pelikanen forlag) som eksemplarisk.
Etter å ha gjennomgått forfatterstudiene både i Bø, Bergen og Lillehammer, har Moe grunnlaget i orden når han nå utgir kortromanen "Rastløs".
Med sine 110 små sider – som aldri lar teksten fylle hele arket – stakk den seg bare av den grunn ut i en bokhøst pakket av mursteinstjukke alt-i-ett-romaner (Saabye Christensen, Harstad, Kjærstad, Michelet).
Den har også et ytterst begrenset tematisk oppmerksomhetsfelt:
Jeg-fortellerens monomane opptatthet av sin pågående kjærlighetssorg, seg selv og nedskrivingen av dem begge.
I utgangspunktet har kjæresten Kari forlatt ham, og han sitter tom og deprimert igjen, utslått over den overraskende (virker det som) erkjennelsen av "at du rett og slett ikke vil ha meg".
Resten er fort fortalt, og er Kenneth Moes framstilling av jeg-fortellerens kjærlighetssorg og savn, hans selvopptatthet og mangel på objekter for begjær og/eller en livsfølelse verdt å ha.
Dette makter Moe å artikulere som skjønnlitteratur, ikke minst fordi det inngår i jeg-fortellerens prosjekt å skrive for å kurere behovet for litteratur, metadiktning altså.
Jeg-fortelleren lever isolert, omgås ingen, mens alt han gjør er å skrive — som "en maur som pusser sine egne følehorn", mens han minnes Kari.
Her er sterke følelse i sving med episentre i egen navle, underliv og eget hode, i den orden.
Det kan nok bli vel mye "jeg" og "meg" og "mitt" der han som besatt føler på sin ensomhet, for for ham er det henne eller ingen og ingenting, men Moe har maktet å kondensere denne higenen etter en verden for to slik at det har blitt et tiltalende litterært prosjekt fra intimsfæren.
| 1 |
703536
|
Ensomhet, vold og død
Fortettede, presise fortellinger om ulike liv og skjebner, med undertone av tap og død.
Helt siden den oppsiktsvekkende og kritikerroste debuten i 1999 har det vært nokså åpenbart at fortellingen og kortprosaen er et format som Ari Behn (f. 1972) kjenner seg hjemme i og har et godt grep om.
Så også i "Tiger i hagen", som består av 11 forholdsvis korte, men ikke desto mindre svært innholdsrike tekster.
Geografisk beveger fortellingene seg fra Missingmyr til Kautokeino og fra Tokyo til Timbuktu.
Flertallet av fortellingene er gode, noen er av ypperste merke, bare et par er mer anonyme.
Tekstene tar gjerne til i en enkel, lett gjenkjennelig situasjon, før de med ett ekspanderer og trekkes i en annen retning.
Overgangene er smidige og elegante, avslutningene ofte overraskende.
Dette er presise skildringer av ulike skjebner og høyst forskjellige livsbetingelser.
Ikke så sjelden imponerer Behn med det han klarer å få sagt med få ord og mellom linjene, som f.eks. i "Nykommere", om tapt kjærlighet, der et halvt liv rulles opp på to-tre sider.
Av andre høydepunkter kan nevnes den symbolladde tittelnovellen og "Kråkene i Kautokeino", om en kameratgjeng som kjører snøscooter over Finnmarksvidda og etterpå slår seg løs på hotellet; "Stein og skygge", om en asylsøker på rømmen som har sett sin kjæreste bli steinet etter sharialov og nå deler et slags skjebnefellesskap med en ung kvinne som har overlevd tragedien på Utøya; "En route Los Angeles", om et ungt kjærestepar i et elsk-hat-forhold; "Rio Hotel", som stiger fram som en film noir, med Behn som Bogart.
Den ordknappe, presise stilen bringer tankene til amerikanerne:
Hemingway, Carver, Offutt.
Men Behn er også en utadvendt humanist, han ønsker åpenbart å si noe om verden han ser rundt seg og tiden han lever i.
Stilistisk og tematisk befinner han seg i samme landskap som i debuten, men han er djervere og dristigere, og fremfor alt modnere.
Fellesnevnerne er vold, død, ensomhet og tapt kjærlighet, og det er altså til å bli trist som faen av.
Men også uforskammet oppstemt, siden det er så godt gjort.
| 1 |
703537
|
Stille lengde
Inderlig psykologisk portrett av melankolsk og angstfull alenemor.
Med "For deg, for deg alene" avslutter Line Nyborg (f. 1969) en trilogi som tematisk har et visst slektskap med Cora Sandels Alberte-bøker.
I ”Bare mamma som er Gud” (2010) skildres elleveårige Elin, som balanserer gjennom de voksnes vanskelige verden i en konstant tilstand av engstelse og ensomhet.
I "Du vet ikke hvem jeg er" (2012) møter vi Elin som ung kvinne i hovedstaden, og i høstens bok er hun en grå alenemor som møter hverdagen med stille desperasjon:
"Hver dag er en kniv som jeg rasper meg sjøl med" (s. 51).
Som i tidligere bøker er språket enkelt, muntlig preget, skåret til beinet, som hovedpersonens sinnstilstand.
Oppbygningen er episodisk med vekslende innslag av fortid og nåtid, handlingen flyter lavmælt fram i en stille, dialektfarget inderlighet.
Elin er preget av farens skrantende helse og morens død, som stadig dukker opp i drømmer og minner.
Hverdagsproblemene er knyttet til ungen, som aldri omtales som annet enn det, og fremmedfølelsen forsterkes av at barnet ikke navngis.
Også de eksistensielle problemstillingene knytter seg til ungen:
"Ei mor skal tåle alt, holde alt, vite alt, se alt, ei mor er Gud, som Gud er mor" (s. 159).
De to mulige barnefedrene Arvid og Agnar, som vi også møtte i forrige bok, er presist skildret, og innimellom dukker kunstnervennen Egil opp, røsker litt i Elin og stiller viktige spørsmål:
"Hva ville du gjort, om ikke ungen var der?" (s. 138).
Her er savn og kjærlighetslengsel og redselen for ikke å kunne gi barnet en ordentlig oppvekst, sydd sammen med varsom innsikt.
Romanen bygger seg opp til et vendepunkt, der engstelsen slår over i raseri.
I en tre-fire siders særdeles velskrevet skildring av en DNA-test og resultatet av den, oppheves monotonien, språket får en skarpere farge og høyere temperatur, og hele romanverket åpner seg opp.
Om Elin blir stående i litteraturen som Alberte, er uvisst.
Sikkert er det at trilogien er et psykologisk dyptpløyende, stilistisk konsekvent og høyst leseverdig kvinneportrett.
| 1 |
703541
|
På sporene av tapte tider
Velturnert puslespill med mange biter.
I år er det tretti år siden Pål Gerhard Olsen (1959) debuterte som forfatter.
Han har utgitt både romaner og skuespill, krim, barne— og ungdomsbøker.
Om det en sjelden gang skulle gå et år uten en Olsen-utgivelse, tar han det igjen med et par titler det neste, slik at hans samlede verk har passert tretti titler.
Årets spennende roman er en velturnert, kompleks og finurlig konstruksjon som tjener forfatteren til ære og som krever leserens vedvarende oppmerksomhet for å henge med.
Etter en åpningssekvens i Bergen, utspiller den første avdelingen (av tre; den er på 170 sider) seg i Kraftbygda ved Glomma, og kulminerer i det grusomme dødsfallet til fjortenåringen Håvard tidlig på morgenen 17. mai 1981.
Da har Olsen systematisk og ryddig – inniblant vel sakteflytende – presentert, individualisert og til dels mystifisert et digert persongalleri på 25-30 mennesker.
Resten av boken kan leses som rein krim-spenning med hele registeret av tilhørende komponenter:
Hvem drepte Håvard, hvordan og hvorfor?
Og den fungerer fint slik.
Men den inneholder større spenninger enn kriminalgåtens, og det skal gå tretti år før alt oppklares.
Det skjer i forbindelse med gravferden til en av Håvards venninner, politikersuksessen Mona, som har dødd oppspist av kreft, men ikke før hun har fått fortalt sin versjon av barn- og ungdomshistorien sin til en av de andre karakterene.
Så samles da de gamle vennene med sine mer enn halvlevde liv bak seg, ikke lenger gutter og jenter, foreldre, lærer, venner og fiender fra den gangen.
Og siden alt og alle henger sammen med alt og alle i Pål Gerhard Olsens romanverden, gjelder det å holde tungen beint i munnen når mordgåten løses med fynd og klem, i en roman som handler om så meget mer og annet enn et bestialsk drap: om religiøs lengsel og fortrengninger, om lengsel etter tilhørighet, om savnet av foreldre, av søsken, om ungdommens kjærlighetslengt, higen - og forskuslete liv (sågar med innlagt spionasjevirksomhet for fienden i den kalde krigens dager).
| 1 |
703542
|
Drep Benner 2
Bok to om advokat Martin Benner er bedre.
Men helten fenger ikke følelsesmessig.
I den forrige bok – "Lotus blues" – prøvde Benner å reinvaske seriemorderen Sara Texas.
Men snart ble advokaten selv anklaget for mord.
Benner måtte bevise sin uskyld og samtidig redde sin datter fra grusomme gangstere.
I denne blir de fleste Benner kommer i kontakt med myrdet, av de samme gangsterne.
"Mios blues" er bedre enn "Lotus blues", akkurat som filmen "Kill Bill 2" er bedre enn eneren.
Men i begge tilfeller skorter det på realismen.
Hvorfor bruker de samuraisverd når pistolen er oppfunnet, liksom?
Martin Benner er en slags variant av Philip Marlowe, den kyniske, whiskey-drikkende detektiven som skjuler et hjerte av gull.
Men det fungerer bare ikke med en amerikansk 1940–tallsmann i Sverige 2015.
Boken er på sitt vis velskrevet.
Den har en heseblesende handling, der solen aldri går ned og spenningen aldri daler.
Intrigen er bedre enn i eneren, med flere overraskende vrier.
Heldigvis foregår handlingen mest i Sverige, på forfatterens hjemmebane, med bare en liten svipptur til USA.
Men den uendelige drapsrekken blir for urealistisk.
Jeg tørster etter realisme, eller en spennende fortelling som hjernen min oppfatter som realistisk.
Men det verste er at jeg nesten aldri føler med hovedpersonen.
En god helt er viktigere enn et snedig plott.
Alle liker å lese om folk de kan identifisere seg med.
Men Martin Benner er en ufyselig og urealistisk helt.
Kristina Ohlsson imponerte stort med både «Papirgutten» og «Paradisoffer».
Jeg gledet meg til å lese flere fortellinger om de fascinerende heltinnene Eden Lundell og Fredrika Bergman.
Benner–bøkene er en omvei.
Nå har Ohlsson sikkert skjønt at det er hos Lundell og Bergman hun hører hjemme.
De virker mye mer personlige, og nært smertepunktet i forfatterens hjerte.
| 0 |
703543
|
Nok en kjærlighetshistorie
Håpløs forelskelse i hovedstaden
"Jeg gidder ikke leve uten deg" er historien om Annabels møte med kjærligheten.
Hun blir hodestups forelsket i Christian da hun ser ham på konsert, og noen uker senere møter hun ham igjen.
Problemet er at Christian har to store problemer, det ene er at han allerede har en kjæreste, det andre er at han ruser seg.
Spørsmålet er om kjærligheten til Annabel kan få ham ut av disse problemene.
Med Oslos uteliv som kulisser er dette en roman med et velkjent motiv: hun møter ham, men får ham aldri ordentlig.
Christian er den klassiske sjarmøren: kunsterisk, mystisk, utilregnelig.
Det er umulig å ikke falle for ham, han kommer og går som han vil, Annabel er for svak til å sette grenser.
Denne historien kjenner vi fra før, og her er ingenting nytt i denne romanen.
Det hele løftes aldri ut av fortellingen om disse to og over i noe interessant.
Samtidig er teksten litt kvasipoetisk.
Historien avbrytes stadig med innskudd av setninger eller lengre avsnitt som ikke er knyttet direkte til handlingen, men kan leses som små dikt som står alene på en side, som for eksempel her:
"Seinsommer.
Bare uoppfylt kjærlighet kan være romantisk.
/ Uendelig sommer.
/ Men snart.
Ganske snart, kommer noe til å skje."
Det blir ikke poetisk bare fordi det står aleine på en side.
At bare uopplevd kjærlighet varer evig, er en slitt frase.
Disse bruddene virker litt fikst, som et forsøk på å gjøre romanen mer poetisk, men det faller igjennom da det bare blir plumpt.
Ett annet eksempel er følgende lille tekst:
"Jeg drømte om deg.
Jeg drømmer om deg.
Men drømmen blir ikke virkelighet, og jeg lurer på om en drøm bare er en drøm.
Sånn er det jeg slutter å drømme."
Det blir på en måte ingenting ut av det, det er bare ord uten dybde, uten substans, og sånne passasjer er det litt for mange av i denne romanen.
Ravnebergets debut blir derfor bare nok en kjærlighetshistorie, uten interessante refleksjoner, og uten å løfte det ut av dere kaotiske, trange univers.
| 0 |
703544
|
Kvernende selvopptatt
Det blir etter hvert vanskelig å holde interessen for jeg-fortelleren oppe.
Karl Ove Knausgårds mange tusen siders «Min Kamp I-VI» åpnet slusene for en norsk egosentrert skjønnlitterær tsunami der det er vanskelig inntil det umulige å skjelne mellom forfatter og en karakter i verket.
I år ser rekken av forfattere som går til egen selvbiografi for stofftilfanget, ut til å være lengre enn noen gang, og at Ellisiv Lindkvist med romanen «Selvopptatt» er en av dem.
«Selvopptatt», med en så kitschy tittel at den ikke en gang kan virke avvæpnende, åpner opp til dette scenarioet:
Den norske jeg-fortelleren Martina Løwe ankommer Gotland med stipend for å skrive på en roman.
Der er det en rekke forfattere fra de andre nordiske land og østersjølandene.
Martina er en fersk forfatter, med én utgivelse bak seg.
Hun er livredd for å bli en enboksforfatter, og enda reddere for at hun ikke blir anerkjent som forfatter – verken av kollegene der på Gotland, eller i det hjemmemiljøet hun etter noen uker skal tilbake til.
Hun er like fiksert på denne forfatterambisjonen som hun er besatt av å anerkjennes for sitt kjønn, og strever for tiltrekke seg både en litauisk poet og en polsk krimforfatter som også er der i Visby.
Og slik kverner og kverner teksten om hennes navle— og kjønnsdrukne begjær, repetetivt og språklig flatt og ganske snart dørgende kjedelig for leseren, mens hun forsøker å leve disiplinert, trener og daglig legger inn skriveøkter på den romanen hun er der for, og som skal hete «Døden døden».
Vi får aldri lese fra den.
Og det er nok forskjellen.
Selvopptattheten, ambisjonene for skrivekarriere, kjønnsliv og kjærlighet er ellers gjenkjennelige nok.
Men i «Selvopptatt» får det ikke litterært liv.
For i motsetning til i Karl Ove Knausgårds monumentalt selvfikserte litterære egotripp, snakker Lindkvist her om romanen hun skriver på, mens Knausgård i «Min kamp», f.eks., produserer den romanen han nå viser oss, og som han altså skriver mens han selvopptatt baler med sitt, som også er å bli en berømt forfatter med tilfredsstilt følelses- og kjærlighetsliv.
| 0 |
703545
|
Overdådig fortelling
Magisk realisme fra tyske bakevjer etter Murens fall.
Saša Stanišic (1978), med bosnjak-far og serbisk mor, kom som flyktning til Tyskland tidlig på 1990-tallet.
Med debutromanen «Hvordan soldaten reparerer grammofonen» (2006), med handling fra sitt oppvekstland i krig, ble han en øyeblikkelig suksess – og siden oversatt til 32 språk (på norsk i 2009).
«Før festen», fra i fjor, er hans andre, minst like bejublete roman, begge nå på utmerket vis til norsk ved Astrid Nordang.
Denne gangen er handlingen lagt til det halvtfiktive, nordøst-tyske Fürstenfelde i Uckermark, en del av DDR før gjenforeningen, og med sterkt nærværende minner fra den kalde krigens delte Tyskland.
Mens handlingen på nåtidsplanet er på 2000-tallet, sveiper den historiske bevisstheten over mange hundreår, som leseren kan fryde seg over med innlagte lokalhistoriske tekster fra alle hundreårene f.o.m. 1500-tallet – i tidenes «autentiske» språk.
Det er fornøyelig lesning, i en overdådig fortelling med stort persongalleri: den nylig avdøde ferjemannen – som fraktet folk mellom de to sjøene ved småstedet, eks-oberstløytnant Schramm i det forhenværende DDRs folkehær – «en mann med holdning og holdningsskader», en svinebonde, en klokker, fru Mahlke fra Partnerformidlingen, pensjonert postmann Dietmar Ditzschke – med premiehøns og konvoluttåpnende uvaner fra DDR-tiden, eks-ordfører, den siste i Durdenfamilien – 145 cm lav, også han fra DDR-tiden, fru Schwermuth ved museet – bevæpnet, keramikeren fru Reiff, Adidasmannen og Lada, stumme Suzi, den eldgamle lokalmaleren fru Kranz.
Og enda er det flere i dette oppkommet av en roman.
De lever like så enkle som kaotiske liv, mens forfatteren selv turnerer dem og alle tildragelser på virtuost vis, med et forteller-vi under skiftende synsvinkler, der eventyraktige tekster skifter med fantastisk fabulerende, med lyriske avsnitt i en finurlig intarsia, som «noget Tiloversblefvet ifra Syndfloden» (142), men høyst levende som diktekunst av i dag.
«Ikke alle behøver en historie».
Men Saša Stanišic gir dem nå likevel en.
| 1 |
703547
|
Torvunderlege langdikt og hypnotiske nyperoser
Torvunds mest omfangsrike og rike diktsamling så langt.
"Det er umogeleg å avgjera om denne tjukke og innhaldsrike boka / er tung eller lett".
Dette skriv ein røynd lyrikar, sjølve nestoren blant rogalandspoetar.
Ja, eg veit det finst andre som debuterte tidlegare, men Helge Torvund (f. 1951, deb. 1977) er den som har halde seg trufast til sjangeren som til eit kall i snart 40 år.
Og ja, det er uråd å fella ein avgjerande dom om hans siste samling, så eksperimenterande og rik og vidtfemnande er ho, og det er definitivt ein styrke.
Det klassiske ordet cornucopia, eit overflodshorn, melder seg raskt.
Har du problem med denne boka, så må det truleg vera det ein kallar eit luksusproblem.
Torvund har kome til eit punkt der han tek alle sjansar:
Han gjev alt, heile seg, i skrift.
"Ei boksamling med myrmyter lagra i tusen karbonår og nyskrivne torvunderlege / kortdikt i timeglaset si sandtid", heiter det vidare i same sekvensen, som rett nok ikkje fyrst og fremst handlar om akkurat denne boka, men om det "biblioteket" av biologisk, geologisk og arkeologisk informasjon som er lagra i ei torvmyr på Jæren.
Likevel er parallellen klår, sjølv om det no som i dei siste par samlingane hans meir er tale om langdikt enn kortdikt.
Også det er frigjerande, og her speglar dessutan den lange diktforma det store formatet på heilskapen.
Dette er ikkje berre eit spørsmål om sidetal, sjølv om boka er fire gonger så lang som ei gjengs norsk diktsamling – ikkje berre eit spørsmål om kvantitet, men også om kvalitet.
For boka er ikkje berre lang, ho er også brei – i tema og tanke, stil og stemning, kjensle— og uttrykksregister.
"Hypnotiske nyperoser og lukta av nedbrent hus":
Det kan stå som ein poetisk formel for Torvunds arbeidsmåte og estetikk i desse tekstane.
Alt skal med, dei næraste sansingar og dei fjernaste assosiasjonar, det vakre og det stygge side om side, gjerne på same verseline.
Livsrøynsle, livstrugande sjukdom, aldring – det er som om nærleiken til døden har gjeve ein større nærleik til livet.
Frå å ha vore alvorleg sjuk, har han blitt "alvorleg frisk", fri til skapande galskap.
Etter eiga utsegn har Torvund i dei seinare åra nytta meir aktivt hypnoseteknikkar på seg sjølv under arbeidet med diktskriving.
Eg ser ein litterær vinst av dette i hans seinare, meir ekspansive stil.
Torvund har alltid hatt ein særeigen styrke i biletfantasien, naturtalentet for metaforiske metamorfosar, men i seinare tid er det som om dette er intensivert – ja nettopp til hallusinatoriske høgder.
Nyperosene kan verkeleg verta hypnotiske og dikta torvunderlege i denne prosessen.
Når det gjeld ei så raus og livgjevande samling, ville det vore småleg å krangla om einskildtekstar.
Alt vil ikkje framstå som like viktig og vektig for alle.
Og diktaren sjølv hevdar aldri at resultatet ikkje kan vera ujamt, om eg skjønar han rett.
Her kan alle finna noko for seg.
Noko av det beste for meg finn eg i bolken der alle dikta byrjar "Alle ventar på ...", fylgde av eit førenamn.
Det er helsingar og hyllingar til medmenneske og medkunstnarar, i fortid og notid.
Her er dei brå omskifta og hypnotiske kasta verkeleg eit driv og ei kraft.
| 1 |
703548
|
Målet og middelet
Rystende om en kunstners dragning mot sadismen og det grusomme.
I "Sanger fra Merkur" av Sunniva Lye Axelsen (f. 1980) forenes på sett og vis ulike karakteristika ved personer i tidligere bøker, denne gangen i kunstneren Agnes D, som går i kjoler til syv tusen kroner, veksler mellom avmakt og stormannsgalskap, og tørster etter anerkjennelse.
Agnes har et forstyrret blikk på verden.
Det går ingen klar grense mellom kunsten og livet, eller rett og galt.
I jaget etter oppmerksomhet og anerkjennelse dras hun mot det grusomme og sadistiske.
Hun parterer levende mus, salamandere og katter, og filmer dødskampen i kunstens navn.
Snart fantaserer hun også om å gjøre det samme med mennesker.
Hun lager kunstfilm av samleier med eldre krøplinger i rullestol og menn med Downs syndrom, og tiltrekkes av lynsjefilmer på nettet.
Gjennomgangsbildet er planeten Merkur, som er uten atmosfære og full av arr, og der himmelen alltid er svart.
Hun og kunstnervenninnen Marte fremstår som et slags Ab Fab fra helvete.
Samtidig synes hun synd på seg selv, for bak hennes ufølsomme grusomheter og infame offentlige ydmykelser av personer som betrakter seg som hennes venner, ligger det en lengsel etter en normal kjærlighet, hva nå det måtte innebære.
Men:
"Dette er min kjærlighet, en ond, tagget blomsterranke, og den skal skyte spisse, giftige skudd rett ut i natten" (s. 35).
Det er intet fast i Agnes, intet substansielt, alt er like flyktig og flytende som utstillingene, diktene, filmene og performancekunsten.
Som i tidligere bøker skriver Axelsen med autoritet og innsikt, med en sterk og virkningsfull bildebruk, og med en vakker tilforlatelighet i skildringene som forsterker det rystende og brutale inntrykket.
Og som i "Jerusalemsyndromet" reiser også "Sanger fra Merkur" viktige etiske spørsmål, dels med en side til kunsten, dels til journalistikken.
Bak ligger Kants humanitetsprinsipp, om at du ikke kan gjøre andre mennesker (eller mus) til middel for dine mål.
Med sin fjerde bok viser Axelsen seg igjen som en særpreget forfatter med sjeldne kvaliteter.
| 1 |
703549
|
Mennesket og maktene
Og sånn gikk det med drømmen om den absolutte naturtilstand.
Ida Hegazi Høyer (1981, debut 2012) har hatt en god start på forfatterskapet sitt:
Allerede før utgivelsen av hennes fjerde roman på like mange år, er hun beæret med Bjørnsonstipendet og er en av tolv europeiske forfattere som mottok EUs litteraturpris 2015.
Årets «Fortellingen om øde» holder samme klasse som nå forventes av henne, men skiller seg fra de foregående i tid, tema og topografi.
Mens de tre første romanene hadde et nåtidig og gjenkjennbart norsk miljø, tar «Fortellingen om øde» leseren tilbake til mellomkrigstiden og langt vekk i geografien, til ubebodde stillehavsøyer i Galapagosarkipelet.
Dit har dr.
Carlo Ritter, en europeisk tannlege tidlig i førtiårene, dratt for å bo alene på en øde øy.
Han har snudd ryggen til menneskene og sivilisasjonen – tenker han seg da, skal leve som veganer, i naken naturtilstand, og har før utreise forberedt seg grundig ved å trekke alle tennene på seg selv; for dem kommer han ikke til å få bruk for.
Nå ser det annerledes ut på den fjerntliggende stillehavsøya langt fra alle skipsruter enn han hadde tenkt seg.
Han overlever likevel på et vis, og er lenge foraktfullt glad for å være alene.
Men han er også fylt av hybris, og har behov for å bli kjent, helst berømt for det omvendte sivilisasjonsprosjektet sitt.
Så han begynner å skrive korte epistler om livet sitt på den øde holmen sin, legger dem i en hjemmesnekret postkasse.
Og vips, en dag er de borte.
Kort fortalt kommer etter noen år ekteparet Wittermann med sin drøm om det tapte paradiset og altmettende kjærlighet til øya, og får en retardert sønn der.
Siden kommer en depravert baronesse med sitt hoff av elskere.
Selv hadde dr.
Ritter en gang reist ut med drømmen om den absolutte naturtilstand.
Men både han og de andre fantastene må oppleve at det ikke faller noen naturlig å vende tilbake til naturen.
Og dét demonstrerer da Ida Hegazi Høyer med all kunstnerisk tydelighet i sin teknisk elegant utførte fortelling, i et medrivende språk, og der også øya får tale med.
| 1 |
703551
|
Vi er alle migranter
Enhver sann europeer er av innvandrerslekt.
Det er bare å følge sitt eget DNA-kart bakover i tiden for å innse at nasjonal renhet er en illusjon.
"Jag är en mix.
Det är vi alla", sier Karin Bojs.
I høst fikk hun Augustprisen, den svenske parallellen til Brageprisen, for årets beste faktabok.
Og fakta er at Europa ble formet av tre store innvandringer, som alle kan spores i våre arvestoffer.
Selv fant Karin Bojs ut at hun på morssiden har aner tilbake til den europeiske urmor; en jegerkvinne fra Galilea, som arkeologene kaller U5.
På farssiden kan hun føre ættelinjen tilbake til de viktigste av alle immigranter, de som brakte oss jordbruket.
De kom antakelig fra Syria, og fulgte nøyaktig samme rute som dagens syriske flyktninger; over Middelhavet og gjennom Balkan til Sentral-Europa.
Slekt skal følge slekters gang.
Inntil 2013 var Karin Bojs forskningsjournalist i Dagens Nyheter.
Der kunne hun kombinere sin private interesse for slektsgranskning med profesjonell overvåking av et av de vitenskapsområdene hvor utviklingen skjer raskest.
Datateknologien drives frem etter Moores lov, som sier at kapasiteten fordobles annethvert år.
Muligheten til å tolke vårt DNA utvikles mye raskere.
I dag kan et menneskes totale arvemasse kartlegges i løpet av noen timer.
54.000 år tilbake
Det er dette Karin Bojs har gjort.
Hun fikk analysert sitt og en onkels DNA, og bruker resultatet som et kart for å følge sine egne slekter 54.000 år tilbake.
Underveis gir hun et nytt bilde av Europas historie, basert på hundrevis av ferske studier og intervjuer med mange av verdens fremste forskere.
Hovedfunnet er at de viktigste elementene i vår europeiske arv skyldes tre store innvandringsbølger.
Den første førte menneskene fra Afrika, hvor vår felles vugge sto.
Underveis hadde noen kvinner samleie, frivillig eller ufrivillig, med neandertalske menn.
Resultatet bærer vi alle.
Den gjennomsnittlige europeer er to prosent neandertaler, det gjør oss sterkere enn vi ellers ville vært.
Hatmailene strømmet på da Bojs skrev at DNA-forskningen har vist at det svenske jordbruket ble etablert av innvandrere fra Midtøsten, som i resten av Europa.
Det hjalp ikke at innvandringen fant sted for 5000 år siden, for sannsvenskene var det en fornærmelse å påstå at den svenske bonden dypest sett er en blatte (dagligdags, nedsettende om en mørkhudet person av ikke-europeisk herkomst, red.anm.).
Med den tredje store innvandringen, de ridende gjeterne fra de kaukasiske slettene, fikk vi de indoeuropeiske språkene.
Minst halvparten av dagens europeiske menn stammer i rett nedadstigende linje fra indoeuropeiske klanhøvdinger.
Heftige krangler
De raske fremskrittene i DNA-forskningen har røsket skikkelig opp i arkeologimiljøene.
Når Karin Bojs følger sine ledetråder over hele kontinentet, blir hun vitne til heftige krangler.
Forskere som lenge har hevdet at de opprinnelige jeger— og samlersamfunnene utviklet seg til jordbrukere, nekter å akseptere biologiske analyser som viser at jordbruket kom med innvandrere fra Midtøsten, og at jegere og bønder levde side om side i flere tusen år.
Ingen liker å få sitt livsverk omkalfatret av en to timer lang laboratorieøvelse.
Bojs er ikke forsker, men hun er den type journalist som dessverre forsvinner når redaksjonene ikke lenger har råd til å holde seg med spesialmedarbeidere.
Hun har ressurser nok til å få innpass i de fremste forskningsmiljøer, og kunnskap nok til å se forbindelsene mellom resultatene deres.
Uten å miste tråden klarer hun å tegne det virkelig store bildet av Europas og europeernes utvikling.
I et ukomplisert, men presist språk beveger hun seg nesten sømløst fra omtalen av Doggerland, det store Atlantis mellom Norge, De britiske øyer og kontinentet, som sank i havet i Storeggaskredet og den påfølgende tsunamien for 8200 år siden, til en analyse av vikingenes bevegelser, kartlagt gjennom DNA-funn.
Mange islendinger har for eksempel mitokondrie-DNA fra én og samme kvinne, som høyst sannsynlig kom til Island fra Amerika rundt år 1000.
Columbus, du liksom.
Skrevet med autoritet
Journalistikkens viktigste oppgave er å forenkle det kompliserte og gjøre det forståelig for store lesergrupper.
At Karin Bojs også stoler så mye på egen kunnskap at hun våger å ta stilling mellom motstridende teorier, gir boken en autoritet som den strengt refererende journalistikken mangler.
Hennes familietre starter med en kvinne som kom til Europa i istiden, for omkring 40.000 år siden, en annen som var med på å føre jordbruket hit for 10.000 år siden, og en mann som kom til Jylland med den nye gjeterkulturen i bronsealderen.
En av hennes formødre kom antakelig til Sør-Skandinavia som slavinne på et vikingskip, et tidlig traffickingoffer.
Det er vanskelig å forestille seg en bedre ballast enn denne boken for den som vil forstå den nye folkevandringstiden.
Les også:
| 1 |
703554
|
Originalt om biografi
Særpreget om fiksjon og dannelse, og om å gjøre seg til gjenstand for en biografi.
I Hans Petter Blads (f. 1962) roman "Å leve biografisk", med den muligens arkivfaglige undertittel "Proveniens", innser forfatteren Lukas Hørslev at det hundre år etter hans død vil bli skrevet en biografi om ham.
Siden livet hans ikke er særskilt interessant, innleder han en selvransakelse i den hensikt å kunne leve et liv som det er verdt å skrive en biografi om.
Han utforsker sin oppvekst og dannelse, og betrakter sitt liv i lys av den filosofiske og litterære tradisjonen.
Store deler er minner, bakgrunnshistorier som bidrar til å portrettere og forklare Hørslev, som tidlig konkluderer med at "en ulykkelig barndom er ikke nødvendigvis bedre, rent biografisk" (s. 43).
Der andre forfattere i den selvbiografiske sjangeren fremstår som rene flagellanter, er ikke Blads protagonist en forfatter som bærer nervene utenpå skjorten, men en dannet og beskjeden mann som synes å høre hjemme i de røykfylte parisiske salonger.
"Hørslev levde et pregløst, harmonisk liv (…)
Min biograf kommer til å gjøre meg mer kompleks."
Han er en gjennomsnittlig forfatter som har lest klassikerne, er opptatt av humaniora og pleier et rolig familieliv med kvinne og to barn.
Kultur, litteratur, historie og filosofi turneres skjønnsomt i en intelligent og språksterk bok som spenner vidt i tid, rom og tanke, fra biografiåpenbaringen i Rendsburg innledningsvis til et innbilt dødsleie nærmest til ære for en like innbilt levnedsskildrer, Erle Margrete Moi, avslutningsvis.
Leseren aner noe storslagent og ambisiøst her, som synes å ville strekke seg mot det fornemste i verdenslitteraturen.
Stilistisk er det særpreget, gammelmodig – "den til fots reisende hollender" – med langsomt flytende setninger, og en egen stillhet og ettertenksomhet i teksten som nærmest fremkaller velvære hos leseren også der ubehaget er påtrengende, til tross for at det knapt er noen handling eller et konvensjonelt plot å snakke om.
Språket, den jevnt fortellende tonen, refleksjonsnivået, erkjennelsesviljen, de biografiske overveielser, er det sentrale.
Så kan man innvende at det blir for monotont, men det er også hensikten.
"I fraværet av en tydelig hovedperson" viser det seg at "å snakke monomant om seg selv var nøkkelen" (s. 191).
Hørslev innser at den som har levd i det skjulte, har levd godt.
Han ønsker det motsatte liv av alle forfatterne han henviser til, og anbringer et forsvar for "et litterært stilnivå der tekstens virkelige mening er en subversiv kraft, det som har levd i det skjulte" (s. 248).
Når han senere spør seg:
"Hva skjer med evnen til å la refleksjonene utspille seg over flere hundre sider" (s. 263), er det rimelig å anta at den reflekterende, essayistiske grunntonen er en bevisst valgt del av forfatterens program, og at romanen må leses i lys av dette.
Hørslev er seg også bevisst bokens manglende sjangerinnfrielse, dens "feil og mangler" og overlagte konvensjonsbrudd.
Resultatet er en original og tankeskjerpende collage av erindringer, betraktninger og analyser som oppleves svært befriende.
| 1 |
703555
|
På raggedeiseni metropolen
Kva hadde nå han der å gjera?
Sunnhordlendingen Geir Olav Jørgensen (1971, debut 2006) kjenner ein igjen når ein får ei ny bok av han.
Han er ein av forteljarane i bokheimen, av dei som både fortel fordi personane hans har mangt og mykje å fortelja og fordi dei sjølve – mens dei fortel – strever med å forstå kva dei balar på med i livet.
Forfattaren er sjølv ein mykje bereist mann, som, når han tar personane sine med rundtforbi på kartet, ikkje gjer det utan å sveipa innom det bygdevestlandske utgangspunktet sitt, sjølv om det kanskje ikkje lenger er ein blivande stad.
Det gjer han også i ein minnesekvens i årets roman, der hovudpersonen sjølv i rusa stand tutlar omkring i Berlin, som ein slags upåmeldt deltakar i eit uoffisielt «Marathon Berlin».
«Marathon Berlin» er den femte boka til Jørgensen, velkomponert pakka med dei ingrediensane vi kjenner han på: ein mannleg hovudperson sånn på hans eigen alder, ein musisk vandrar og bohem, ein både kjenslevâr og realitetsorientert drøymar og forsøksvis kosmopolitt, ein mann med mykje kvinne— og familieelsk i seg, uløyseleg knytt til oppvekststaden sin, ein jordnær estet, og ikkje å forgløyma: ein mann som sjeldan er langt vekke frå ymse rusmiddel.
I den femdelte, nesten dialogfrie romanen «Marathon Berlin», med vekslande synsvinklar frå første til tredje person og tilbake igjen, har bygdenorske Erik tatt med seg den jødiske kona si, Tamara, og dei to ungane på åtte og eitt og eit halvt og flytta til Berlin for å studera kunsthistorie.
Det går ikkje så glatt for denne eigesjuke egoisten som strever med sjølvbildet sitt, ganske spesielt fordi han er besett sjalu på Tamara der ho går og steller for dei alle; til ho rimelegvis får nok.
Så finn då hovudpersonen ettersom dagane surrar og sviv ut at di lenger ein lever, di fleire feil får ein utretta, og elles at jorda er rund og utan exit.
Geir Olav Jørgensen gjer det til medrivande lesning.
Som den individualisten han er, bryr han seg heller ikkje overvettes om skolegrammatikk og rettskrivingsreglar.
| 1 |
703559
|
Ung kvinne i krise
Dybdedykk i ensom student som skaffer seg kjæreste, jobb og hjertesorg
Det motivisk-tematiske opplegget i den tredje romanen til harstadværingen Caroline Kaspara Palonen (f. 1984, debut 2011) kan vanskelig kalles originalt eller overrumplende.
For her møter vi nordnorske Beatrice som i jeg-form beretter om livet sitt som ensom, frustrert kunsthistoriestudent bosatt i et kollektiv i Bergen.
Hun er i ferd med å skrive en oppgave om et maleri av den flamske kunstneren Jeanne van Eyck, har et anstrengt forhold til sin negative mor, men nærer varme følelser for den omsorgsfulle faren.
Samtidig som hun strever med å fullføre studiet, baler hun med å skaffe seg kjæreste.
Han dukker opp via en date som en venninne avtaler på nettet, heter Viggo og driver på med bygningsfag.
Så dør faren, og første avdeling i denne tredelte teksten ender med at Beatrice drar hjem til byen nordpå for å delta i begravelsen.
De to neste hovedavsnittene rommer tidssprang og er mer ukronologiske i strukturen.
Hovedkarakteren og Viggo er blitt foreldre til barnehagejenta Jenny og har bosatt seg i hjembyen hennes etter at hun ble ferdig med studiene.
Nå har Beatrice selv begynt å forelese for studenter – ikke uten konflikter, for i rettferdig harme foretar hun en slags Elias Rukla-utblåsing med knuste mobiltelefoner som resultat.
Ellers fungerer samlivet hennes så dårlig, og traumene hun søker å kvitte seg med er såpass plagsomme, at hun følger Noras eksempel ved å forlate ektemann og barn.
Men «Det finnes håp».
Hun ringer Viggo, med beskjeden:
«Til sommeren maler vi huset hvitt».
Imellomtida tegner hun.
I en bok som holdes «lukket når andre er i nærheta.
Noen kan komme til å si:
Det der er ikke faren din.
Det er bare en tegning.»
Med de orda slutter soga om Beatrice.
En tekst som bølger fram og tilbake, som «havet», oftere i storm enn i stille, med farlige strømmer under overflaten og med en åpenbar vilje til å fordype seg i en disharmonisk hovedkarakter som prøver å frigjøre seg fra de hverdagsritualene og sjelsdemonene som truer med å ødelegge livet hennes.
| 1 |
703563
|
En av årets beste utgivelser
En av årets beste utgivelser.
Til forskjell fra andre familiehistoriske romaner det siste tiåret, der den biografiske fortellingen aldri har vært etterspurt før boken forelå, omhandler Linn Ullmanns siste roman tre kunstnerliv som allerede har offentlighetens interesse: hennes eget, faren Ingmar Bergmans og moren Liv Ullmanns.
Andre forfattere bruker faktiske navn på karakterene sine, men Ullmann navngir ikke hovedpersonene og lar dermed erfaringen fremstå som allmenn og løsrevet fra berømmelsen og det ekstraordinære livet hun har levd.
Det er det voksne barnet som forteller, og hun omtaler seg selv både som "jeg" og "hun", slik at fortellerstemmen både blir et subjekt som forsøker å eie fortellingen og et objekt det fortelles om.
Det er en uhyre sårbar fortelling om og av et barn, der det stadig blir gjentatt at barnet er for tynt og spinkelt, nesten skyggeaktig, og romanen oppleves som et innstendig forsøk på å gjøre skyggene tydeligere.
Barnet lever i spennet mellom farens strenghet og rutiner og morens eksess og lærer seg å navigere mellom dem.
Hos faren råder en konstant redsel for å gjøre feil, og hos moren en konstant redsel for, nesten en forventning om, at hun skal feile og svikte barnet.
Det er en skarp kontrast mellom morens rotløse tilværelse og farens stedbundethet.
Livet med moren er tilrettelagt for voksne, med hushjelper og barnepiker og etterlater et evig tomrom i barnet.
I fortellingen om faren er det imidlertid bare Fårö som er viktig, dette stedet som er uløselig knyttet til forestillingen om Bergman.
Barnet slites mellom disse ytterpunktene av rotløshet og tilhørighet, og en av innsiktene for det voksne barnet, så vel som for leseren, er når hun ser at faren aldri fullt ut opplevde å eie dette stedet alle mente var en del av ham.
Også han var fremmed i sin egen verden.
En vesentlig del av romanen er transkriberte lydopptak med faren, gjort av datteren mot slutten av livet hans, og Ullmann beskriver mesterlig motviljen mot å gå inn i materialet og alt som utløses av gjenhøret, flere år etterpå.
Samtalene med faren er en fascinerende blanding av høyt og lavt og beskriver enestående ønsket om å bevare det innsiktsfulle blandet med innsikten om at det er bagatellene som utgjør det meste av livet.
Vi forstår at selv det tilsynelatende mest veldokumenterte liv også er lite og privat, og at minnet aldri kan være håndfast, selv ikke når man holder en filmrull eller et lydopptak i hånden, setter det på og transporteres tilbake til en flik av den man kjente.
Ullmann beskriver uovertruffent selvbebreidelsen etter at noe er over, følelsen av aldri å strekke til overfor dem hun så gjerne skulle ha bevart så tett på seg og fanget hvert dyrebare sekund, som om det romanen egentlig vil være, er et erindringens kart i målestokk 1:1 og skildre livet slik det utspant seg i sanntid.
Romanen går i dialog med noen av litteraturens fremste forbilder, som Proust og Beckett, men Ullmann er en forfatter av et kaliber som makter å skape et refleksjonsrom med disse tekstene, ikke et ekkokammer.
Det er en ufullkommenhet i de nesten ubevisste gjentakelsene i teksten som reflekterer måten vi minnes på, og som derfor ikke fremstår som manglende stringens hos forfatteren, men som estetisk nødvendig.
Vi forteller alle de samme historiene om og om igjen, husker og gjenforteller uvesentlige detaljer, og dette reflekteres i komposisjonen.
Det dukker stadig opp passasjer man tror man har lest før, som gjenklang av tidligere tekst.
Dette er ikke irriterende, ikke påtrengende, men viser minnets nødvendige gjentagelser og forskyvninger og er med på å gjøre dette til en av årets aller beste bøker.
| 1 |
703564
|
Uærbødig litteraturlek
Når livet leves etter innfallsregelen – med fikse allusjoner til.
Det har gått 123 år siden den etter hvert så verdensberømte og beryktede Hamsuns uforglemmelige sjarlatan Johan Nilsen Nagel i romanen «Mysterier» ankom byen i sin prangende dress og med en fiolinkasse under armen, «men det er ikke engang en violin i den, kassen er fuld av skittentøi desværre».
I høst åpner Aksel Fugelli (1968) sin skøyeraktige roman «Tøffe tider for gentlemen» med disse ordene – og en tidsmessig hilsen til Hamsun:
«Jeg kom til Bergen med en gitarkasse full av klær i den ene handa og gitaren i den andre.
Det regna som faen, gatene var fulle av damer med paraply, og jeg elsker damer med paraply.
Her kan det hende jeg blir en stund, tenkte jeg og spurte en av dem om veien til Teatergaten.»
Herfra spiller den episodiske, sketsjaktige, handlingen seg ut over en to-tre år på 1990-tallet inntil han forlater byen med de samme ordene som da han kom, like klok, like glad, like uansvarlig.
I mellomtiden har han opplevd litt av hvert, levd etter innfallsregelen, som han sier selv, et slentrende, frihjulende og uforpliktende liv, en småkriminell tjueradd og improvisator (med innlagt pingvinbortførelse fra Akvariet).
Og hva damer med eller uten paraply angår, så er det flere av dem også.
Hvis vi skal ta Snorre (som han heter) og hans forfatter alvorlig, er Snorre en riktig slabbedask og Aksel Fugelli en uansvarlig entertainer man helst skulle forarge seg over.
I stedet fornøyer leseren seg kostelig med denne sprudlende, morsomme sjeldenheten av en samtidsroman, blott til lyst, som de sa før.
Ikke at selvoppkalte Super-Snorre – som er bohem av gemytt, men ordensmann av trening, når dét må til – og kompisene unngår smekk etter smekk for sine ablegøyer og forsøk på å erobre den internasjonale rockescenen, men først og fremst er dette assosiasjonsrik moro.
Og tittelen rein ironi:
Rett nok kan det være «Tøffe tider for gentlemen», men hovedpersonen Snorre og kompisene vil nå likevel aldri noensinne bli regnet blant dem.
Tøft som også det kanskje kan kjennes.
| 1 |
703565
|
Kjærlighet og kunst i Parkinsons tegn
Modig og nært om kvinnelig forfatter som rammes av uhelbredelig sykdom.
Liv Køltzow (f. 1945, debut 1970) har en gang sagt at «Alle forfattere skriver den samme boka om og om igjen».
Dette bastante utsagnet passer i det minste godt på hennes eget skjønnlitterære forfatterskap fram til romanen «Det avbrutte bildet» (2002).
For som Unni Langås påviser i sin doktoravhandling om dikterens første verker, «Forandringens former» (1999), setter hun sin signatur på de tenksomme tekstene hun utformer ved at visse motiviske, tematiske og stilistiske grep, med små variasjoner, forplanter seg fra bok til bok.
Hos henne står alltid en kvinne i sentrum.
Denne hovedkarakteren minnes ofte egen oppvekst mens hun dveler ved samliv, ekteskapsbrudd og vilje til forandring – en løsrivelses— og frigjøringstematikk som gjerne koples til erotikk, ambivalens, handlingsvegring, skam, melankoli og tapsbevissthet.
Gjennom bruk av stadig nye spørsmål, utrop, tankestreker og digresjoner, utforskende tankebrokker, perspektivskapende referanser og fortolkende kommentarer utformes kvinnefokuserte historier som aldri virker fastlåste, entydige, helt ferdige.
Tekstene innbyr til meddiktning, for i det køltzowske dikteruniverset gir bildene flere mulige versjoner å tolke seg fram til.
«Melding til alle reisende», hennes første roman på tretten år, oppviser nok noen av de samme innholdsmessige og språklige trekkene, men framstår likevel som annerledes.
I et kort etterord forteller forfatteren at hun i 2002 fikk påvist Parkinsons sykdom, og at årets roman derfor har «hatt en lang og spesiell tilblivelsesprosess».
Dette nedfeller seg da også i romanen.
Tydeligere enn før lener hun seg i historien om den parkinsonrammete forfatteren Kaja Baumgarten mot et selvbiografisk stoff, samtidig som den verbale formen er mer dialogdrevet og tidvis muntlig – noen vil kanskje si rølpet, fandenivoldsk, løssluppen, vulgær – enn det vi har vært vant til å forbinde med dette forfatterskapet som ikke akkurat er kjent for bruk av ord som «fitte» og «pikk», «puling» og «knull».
De første sidene av boka rommer et slags sammendrag av viktige sider ved handlingen.
Vi får vite at hovedkarakteren er en forfatter som lider av en kronisk nevrologisk sykdom og har skrivesperre da hun i 2007, seks år etter å ha fått Parkinsons-diagnosen, treffer alvorlig syke, grovkornete Vegard Vinsnes på et rehabiliteringssted.
De to innleder et forhold som varer i et og et halvt år, inntil han dør.
Deres turbulente, tvetydige, seksuelt ladde kjærlighetshistorie står sentralt i den fiksjonen som nå utgis under tittelen «Melding til alle reisende».
I utgangspunktet er kontrasten mellom de to iøynefallende – hun en gift, brahmselskende forfatter fra det gode borgerskap på Oslo vest, han en proletær, skilt, svensktoppspillende rundbrenner fra Hov.
Hvem av det umake paret som utnytter den andre, er ikke godt å si.
Men historien deres er intens og troverdig, livsbejaende, tankevekkende og sår i all sin merkbare vilje til å bekjenne sannheten om et forhold som verken lar seg idyllisere eller sette på formel.
Skildringen av Parkinsons-pasienten – fra diagnosen stilles i 2001 til vi forlater henne i 2009 – er ikke bare nyansert og usentimental, den er perspektivrik og gripende.
Vi kommer tett på de kroppslige og emosjonelle symptomene som gjør hverdagen til Kaja såpass krevende at mismotet og mørket stadig truer.
Ellers får vi høre om Kajas oppvekst og utilfredsstillende ekteskap med den mannssjåvinistiske arkitekten David, om hennes inntreden i en (Profil-liknende) tidsskriftredaksjon og debuten som novelleforfatter.
Vakre naturopplevelser og eksotiske utenlandsreiser formidles, et sanselig stoff som er godt turnert, men aldri oppleves som spesielt originalt eller fengende.
Det at Kaja baler med et gjenstridig manus, og Vegards reaksjon på at han uten å bli informert om det, blir en romanfigur, tvinger fram visse metapoetiske, moralsk vurderende refleksjoner knyttet til kunst og liv.
Problematiseringen av hva det vil si å dikte er ikke bare på sin plass, den virker gjennomtenkt og klok.
Så Liv Køltzow har skrevet en intim, selvbiografisk farget roman som i sine beste sekvenser både overrumpler og imponerer.
| 1 |
703567
|
Grusomt bra politikrim
Gard Sveens andre bok om Tommy Bergmann er en oppvisning i stupmørk, nordisk toppklasse.
Politietterforsker Tommy Bergmann er utstyrt med såpass mye mental bagasje og et såpass spesielt privatliv at karakteren truer med å bikke over i parodien.
Det er liksom ikke ende på hvor mange plagede politifolk det nordiske krimlandskapet er befolket med.
Når det likevel ikke bikker over, er det Gard Sveens store fortjeneste.
Bergmann framstår som et menneske, ikke en floskel.
Kringsatt av ynkelige karrierister, slik sjefer i politiet skal og må beskrives i nordisk krim, drives han søvnløst og hjemsøkt videre i jakten på en spinngal morder.
Boka tar til da en ung prostituert kvinne blir funnet forferdelig mishandlet.
Mangt i saken minner om fremgangsmåten til norgeshistoriens mest notoriske seriemorder.
Problemet er at han sitter bak lås og slå på sikkerhetsavdelingen på et psykiatrisk sykehus med utsikt over Mjøsa.
Ergo har vi enten å gjøre med en som kopierer morderen fra 1980-tallet.
Eller så går den opprinnelige forbryteren fortsatt løs, og mannen på sikkerhetsavdelingen er uskyldig.
Sveen har ikke klart å motstå fristelsen til å peke i retning en av verdens mest berømte justis-skandaler, nemlig de oppdiktede myrderiene til svenske Sture Bergwall, bedre kjent som Thomas Quick.
Psykopaten i vår roman heter nemlig Anders Rask.
Bergmanns jakt på sannheten i tospann med den ikke særlig mindre skakkjørte kollegaen Susanne Bech skal vi ikke si for mye om.
Her gjelder det å henge med i svingene.
Gard Sveen skriver som en forfatter med adskillig mer enn en krimroman bak seg; faktisk har denne anmelderen ikke sett et større fortellertalent i sjangeren på denne siden av Nesbø.
Dette er nordisk politikrim av ypperste klasse.
En soleklar sekser.
| 1 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.