id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
703216
|
Sånn kan også julen synges inn!
Charles Dickens' univers er befolket av karikaturer.
Nå er de hentet opp på scenen i Rogaland teater i en fornøyelig moralkomedie.
Alle kjenner fortellingen om gjerrige Scrooge, businessmannen som nekter å kose seg i julen, forakter alle som gjør det, og insisterer på at ømhet og glede er bortkastet tøv.
I Ynge Sundvors bearbeiding for Rogaland teater har forretningsmannen skiftet kjønn og flyttet noen hundreår fram i tid, til årene etter Krisen, men hun er like hjerte— og humørløs som før.
Som i originalteksten, som har fått liv i utallige underholdningskulturelle fasonger, besøkes den gjerrige av julens ånder som gjør sitt beste for å overbevise henne om at det kyniske, forretningsmessige livssynet ikke har noe for seg - tvert imot, det ødelegger både henne og menneskene hun har rundt seg.
Slik sett er moralen i stykket beholdt.
Mer enn det:
Skal vi lese programteksten som en introduksjon til oppsetningen, har Sundvors og hans medarbeidere virkelig store ambisjoner denne gang.
Her snakkes det om kunnskapsbasert ansvarsetikk i erkjennelse av at våre handlinger får konsekvenser ikke bare for mennesker og miljø nær oss, men også på andre siden av kloden.Oj!
Alvor — men moro!
Det er selvsagt fullt mulig å reflektere dypt selv om forestillingen er gjennomsyret av en ironi som langt på vei punkterer ethvert tilløp til alvor.
Men vi kan akseptere at det ligger et grunnleggende etisk perspektiv i bunn og la det bli opp til publikum om det får leve videre utenfor og etter to fornøyelige timer i selskap med Dickens og Sundvors persongalleri.
Publikum, enten de vil fordype seg i moralfilosofi eller ikke, får med seg en sprudlende oppsetning full av komedie og musikk.
Igjen fylles lydsporet av gamle pop- og rocklåter, et grep som begynner å bli litt slitent, men det funker fordi denne gjengen tar det helt ut.
Og igjen er videoprojiseringene viktige, meget godt og effektivt utført.
Faktisk funker de bedre enn de fysiske kulissene som snurres så mye at det tidvis blir slitsomt.
Ros til video-, lys- og lydteamet!
Enda viktigere er folkene vi møter mellom lyd- og bildeskiftene.
Tre av dem stikker seg ut:
Fortelleren (Even Stormoen) sitter ved pianoet eller vandrer inn og ut av scenene mens han loser oss gjennom tid, hendelser og sted.
Ofte er fortelleren en nødløsning i teater, film og tv, men også dette funker - uten Stormoens guiding ville "A Christmas for Carol" manglet retning og rød tråd.
Rock'n comedy
Av birollene har Ole Christoffer Ertvaag mest å spille på som Carols nevø, og han utnytter det fullt ut.
Det er en fest når han er på scenen!
Og Carol selv:
Nina Ellen Ødegård briljerer.
Hun overspiller med eleganse og kontroll, både i kroppsspråk og når hun sperrer bort alle anslag til mykhet og menneskelighet som utfordrer hennes trosbekjennelse som sier at det bare er idioter som vil redde verden.
Rundt dem møter vi alle de andre, hennes døde kollega som anger valgene hun tok, den underbetalte sekretæren og hans lutfattige familie - og juleåndene.
En fjerde, forresten:
Når Glenn Andre Kaada entrer scenen som glamrocker fra 80-tallet, er vi langt uti den elleville komikken, og det er bare å gi seg over.
Det er morsomt utført — og samtidig utfordrende hvis målet er at vi skal ta inn over oss alt det programteksten legger opp til.
Denne dobbelheten har ofte Sundvor i sine oppsetninger, og noen ganger er resultatet bare overflatisk.
Her har han nok tenkt at Dickens moral er så overtydelig at den må herjes med for at vi skal kunne takle den.La oss si det, og kose oss i moderne, god gammeldags julemoral.
For det ender jo godt.
Som alltid.
| 1 |
703217
|
Nailed it!
Bare gi ungdommen nok dop og sex, så blir de dritflinke på skolen!
"Hair" er en kul musikal, og den setningen får du ikke servert med letthet av undertegnede.
Historien viser både den nydelige easy love-delen av hippietiden, og den sneier innom den dopkoko, grenseløst naive og mørke egodelen av 60-tallet.
Men først og fremst inneholder den masse god musikk.
Elevene på Stavanger katedralskole får det litt servert når de gir seg i kast med denne, men de skal tross alt bryte ut i sang og dans på kompetent vis.
Det gjør de med glans.
"Hair" starter – selvsagt – med hippiehymnen "Age of Aquarius", en sang Stammen og bandet framfører halvslapt.
Sangerne sliter, særlig høyt i registeret, litt fomling og lite pønsj fra bandet.
Litt bange anelser kommer, men det skal bli stigning i programmet.
Kraftig stigning.
Vi skriver det på premierenervene.
For når de ført blir varme i trøya, da lukter det svidd.
Prisen går til...
Musikaler er, for det aller meste, kollektive prestasjoner med noen nødvendige satellitter.
I denne oppsetningen trekker vi fram to enkeltprestasjoner som i seg selv er seksere.
Amund Harboe, som er rock solid som Claude fra start til slutt, gjør en fantastisk "Jeg har liv" ("I Got Life"), et sang som krever kombinasjonen av kraft og et voldsomt ordgyteri.
Den, Mr. Harboe, naglet du.
Han representerer også dragningen mellom etablissement og hippier, mellom krav og frihet, lys og plikt på en storveis måte.
Den andre er i motsatt ende, en ballade.
Og prisen går til...
Maria Bue Kessel (Crissy)! som både er vokalt spot on og legger formidling og nerve i sangen som en proff.
Hun har ikke mange minuttene på seg, men øyeblikket av tender, love and care hun leverer kan hun ramme inn og henge på veggen.
Suverent.
Men kollektivet, altså.
Her er det masse folk på scenen veldig ofte.
Det er mye som skal klaffe samtidig, og det gjør det.
Dansere som har litt liten plass, men de fikser det.
Band som skal fra veksle fra r'n'b og syrepartier til ballader og lydkulisse er gode og svært mange av dem som skal kombinere krevende sang med ørten forflytninger og samhandlinger fikser både óg.
Det er et imponerende virvar som for det aller meste låter godt og ser godt ut.
Masse humor
Regissør Rudi Bjørknes Gundersen har humorbakgrunn, og det merkes.
Han har tatt vare på komedien i "Hair", noe som ofte gestaltes av Berger (Andreas Gudbrandsen) og Woof (Jakob Særvoll).
Også det besøkende streitingekteparet har en fin tvist.
Vitsene sitter, og du får le masse gjennom Stammens komitragiske omgang med dop, puling og andre hippiesøyler.
De har også et par fiffige regigrep på telefonsamtaler og andre småting som er ambisiøst, men det funker.
Her og der er det noen som har veldig bråhast med å slenge fra seg replikkene.
I noen store fellesnumre tar nok sangerne litt lett på dugnaden, og disse mangler litt saft.
Når premieren er unnagjort kan sånt gå seg til.
Dagens soleklare kaktus går til dem som har funnet det for godt å ta 305 kroner (!) for de dyreste billettene til en skoleforestilling.
Kom igjen... Seriøst?
Nu vel, de som setter seg i stolene får i alle tilfeller se en sprudlende, smart og gjennomført musikal.
Rollene er klokt besatt, forestillingen får fram styrkene til dem som er med og det som eventuelt ikke har fungert er godt kamuflert.
Vi får et par glansnumre, snakk om knullig og dop som vil få foreldre til å si et par ekstra Fader Vår (slik det skal være i "Hair") og en talentfull gjeng som under kyndig ledelse gjør en aldeles finfin "Hair".
| 1 |
703219
|
Litt latter, ingen tårer for Bente
Et stykke om demens skal gripe oss.
Det gjør "Jeg heter Bente" for sjeldent.
Det starter veldig bra, midt i en samtale om hva var det nå han het, han skuespilleren, han som spilte i den filmen, vet du, der hun rødhårete var med, hun som var gift med — og ja, vi vet alle hvordan det er.
I en stille scene på stranden sitter de fire venninnene og småsnakker om uvesentligheter som gir livet mening og holder vennskapet gående på felles minner og interesser.
Der og da lover stykket meget godt, der og da vitner replikkene og smilene og kastene med hodet om teater som skal gi oss fargebilder fra et land av grå glemsel, et tåkelandskap mange av oss svinser borti, men noen - altfor mange - forsvinner inn og går seg vill i.
Halvannen time med "Jeg er Bente" blir godt utført håndverk i Teaterhallen til Rogaland teater, ikke mer.
Latter uten tårer
Dessverre klarer aldri forestillingen å løfte seg til de høyder åpningen varsler.
De fire skuespillerne leverer godt, teksten er grei, og temaet så nært at det burde gripe oss midt mellom latteren og tårene.
Men halvannen time med "Jeg er Bente" blir godt utført håndverk i Teaterhallen til Rogaland teater, ikke mer.
De små øyeblikkene av vâr ømhet, de stille ordene som snur situasjonen fra latter til tårer, de avslørende bevegelsene som overvelder oss og blir så mye større enn seg selv, blir altfor få.
Antakelig handler det aller mest om teksten.
Den handler om de fire venninnene som opplever at en av dem, Bente (Mette Arnstad), blir dement.
Hun glemmer mer og mer, og hun blir stadig mer uforutsigbar i sine reaksjoner.
Tidligere var hun den sterke, den pragmatiske som styrte sitt eget liv - nå går hun inn i en hjelpeløshet som føder et ustyrt sinne og grovt språk.
Rundt henne er Marie (Marianne Holter), den 20 år yngre kvinnen som stakk av med Bentes ektemann, Hanne (Gretelill Tangen) som er mest opptatt av sine barn, og psykologen Vera (Ragnhild Hiorthøy) som gjerne vil nå den spirituelle lykke før hun forlater livet.
Nesten for mye
Fire ulike kvinner, fire ulike historier og fire helt ulike holdninger til livet - det er nesten underlig at de har beholdt vennskapet.
Men det har de altså, og rundt Bentes sykdom rulles skisser av livene deres fram.
Det burde vært nok.
Når stykket i tillegg inviterer til debatt om aktiv dødshjelp, blir det nesten for mye - for det er i den vonde gjenkjennelsen at nerven bor, ikke i de politiskmoralske spørsmålene.
Svein Harry Schöttker Hauge har regien, og han velger ganske trygge løsninger.
Videobilder der skuespillerne snakker direkte til publikum er et velkjent grep.
Det samme er det å fylle tomrommene med velkjent musikk - denne gang mest mjukjazz, ballader og taffeltoner.
Det bidrar til å tegne bilder av venninner som dyrker det gode liv med vin og småfilosofiske forsøk på å finne de store svarene når de ikke lenger er helt unge.
Altfor ung
Der er Bente selv mest treffsikker når hun omtaler sykdommen sin.
Hun er for ung til å bli dement.
Eller yngre.
Eller ikke helt gammel.
Det er fint formulert, og godt framført.
Bra er også de små blikkene som forsvinner i femte veggen når hun faller ut av her og nå, når hun mister kontakten, når hun famler seg tilbake til den virkeligheten de andre helt ukomplisert manøvrerer i.
Akkurat der ligger styrken både i teksten og i forestillingen, og det ville vært mye kortere mellom forsonende humring og klump i halsen dersom vi hadde fått enda mer av den stille frykten som ligger i lavmælt gjenkjennelse.
LES OGSÅ:
| 0 |
703223
|
Herlig lattervekkende på Hindal gård
I fjor skjente jeg på Rogaland teater for en lettvint og støyende versjon av "Hans og Grete".
I år leveres en festlig versjon av "De tre musketerer".
De tre musketerer.
Regissør:
Øystein Martinsen.
Med:
Kristian Berg Jåtten, Tomas Alf Larsen, Ellen Andreassen, Elias Holmen Sørensen og Tiril Heide Steen.
Sted: Hindal Gård, Vaulen.
Varighet:
1 time 30 minutter.
Teatrets sommerteatertradisjon er herlig, med stadig nye ablegøyer rundt gamle eventyr.
Det fungerte godt for to år siden da Snøhvit ble hekta på Facebook og en ny generasjon med skuespillere utfoldet seg livlig med tøys og tull.
Men i fjor haltet "Hans og Grete» rundt som den blinde heksa på leit etter sin egen idé å fete opp.
Regissør Vegard Hoel og hans trupp hadde ikke luket i bedet av sprø ideer for å fjerne de dårligste og dyrke fram de beste.
Ny regissør lykkes
I år møter vi noen av de samme skuespillerne, men et nytt regissørblikk:
Øystein Martinsen, selv skuespiller ved teatret.
Han kommer godt ifra det fordi han temmer påfunnene innenfor et plot som i all sin galskap likevel henger i hop.
Konseptet er som før.
Man dikter uærbødig om på en gammel historie, spriter den opp med situasjonskomiskk, pussige ordspill og sprø moderniseringer (riddernes hester er blitt til ladbare Hestlaer), legger inn nye tekster til kjente poplåter og vips, der sitter barn og voksne og flirer og ler rundt sirkusmanesjen på Hindal gård.
Morsom oppdatering
Maktkampen i Alexandre Dumas’ roman «De tre musketerer» fra 1844 er oppdatert på lattervekkende vis:
Den onde kardinal Richelieu er blitt til franskekongens kammertjener Gry som sikler etter å ta makten.
Hertugen av Buckingham fra romanen er vridd om til prins Charles – Knut Charild – som er lei av at hans 150 år gamle mor, dronning Salisabeth, ennå ikke har tatt kvelden.
Han går gjerne i ledtog med slemme Gry for å slå sammen de to rikene til, ja, hva skal nå landet egentlig hete:
Engkrike eller Frankland?
Gry er meget dyktig spilt av Ellen Andreassen.
Grepet med å fryse henne og Knut Charild i kaldt lys hver gang de minner publikum om sin ondskap, er gullgodt.
Det skremmer bittelitt, men aldri mer enn at barn ned i tre års alder tåler det fint.
Fantastisk mimikk
Det største komitalentet er likevel Kristian Berg Jåtten der han i stort tempo veksler mellom å være Knut Charild og musketer.
Han har en fantastisk mimikk og timing.
Tomas Alf Larsen turnerer også sine to roller utmerket, dels musketer, dels en urkomisk utgave av dronningen der hun stabber rundt med gåstol, tekopp, potteplante og grønn likør mens hun mumler "må holda opp" i ett sett.
Herlig.
To nye skuespillere på Hindal, Elias Holmen Sørensen som konge og musketer samt Tiril Heide Steen som en eiegod d'Artagnan, leverer også et velopplagt spill.
I det hele tatt utfolder de fem aktørene seg overbevisende, både når de farer ut og inn av teltets fire innganger i hyppige kostymeskift eller synger morsomme vrier på låter som Gabrielles "Fem fine frøkner", Eric Carmens "All by myself" og aha's "Take on me".
Etter fjorårets nedtur er Sommerteatret igjen oppe på det nivå der vi vil ha det.
Gå og le.
| 1 |
703225
|
Lun nostalgi med Sally og moren
Denne anmeldelsen ble publisert etter premieren på «Mitt liv som Sally» i februar 2015.
Forestillingen har nypremiere tirsdag 14. februar 2017.
Vi er vant til å se Sally Nilsson skoje og le mens hun vrir ansiktet i velkjente grimaser.
Dermed er det lett å tro at alt hun vil gjøre på revyscenen i Stavangeren – i en forestilling om hennes eget liv – må bli det rene tøys og tull.
Jo visst får vi høre Sally fnise og flire og skrattle slik bare hun kan.
Men «Mitt liv som Sally» er først og fremst en bemerkelsesverdig seriøs fortelling om livet og familien hennes, fra hun fødes under dramatiske omstendigheter i november 1949 og fram til moren Alice dør fire tiår senere.
Rekvisitør Bitti Gjedrem har omgitt skuespilleren med nostalgiske gjenstander fra 1950-tallet, som gamle lampeskjermer, en klassisk radio og en vakker kommode.
Tegningen av barndomshjemmet i Solandsbakken 25 vises på skjermen over, tidvis avbrutt av lysbilder av moren med baby og av diverse forestillinger som Sally har vært med i som barn og ung.
Den nydelige kjernen i historien er skildringen av Alice, en mor som lo en sinnssykt pussig latter à la uhi-uhi-uhi-kvakk-kvakk (herlig framført av datteren), men som først og fremst var en hardtarbeidende enke som skjøttet tre jobber ute og tre barn hjemme.
Ikke det at moren tar overhånd i fortellingen, nei da.
Sally forteller om sitt første kyss blant ungene i gadå, en opplevelse som tekstforfatterne (se faktaramme) gjør til et festlig refreng, fra jentas gryende erkjennelse av hvordan barn blir til, til den godt gifte kvinnen som får sitt tredje barn.
Sally formidler også hvordan hun havnet på Barneteatret under Bjørn Endresons vinger, hvordan hun meget kontant sluttet i offentlig skole, bare 15 år gammel, og hvordan hun snart fikk jobb som bud, etter hvert aspirant på Rogaland teater.
Så dukker familieminnene fram igjen, noen av dem riktig såre.
Nilsson forteller den vonde historien om en stebestefar som var elskelig som edru, men nifs og voldelig når han drakk.
Historien er sterk, men sterkest er avslutningen om at Sally aldri orket å besøke ham etter at han ble plassert på Arbeidsgården.
Men det gjorde mor Alice, det eiegode mennesket.
Visst finnes det flere sketsjaktige elementer i forestillingen, som da Sally tuller med alle pølsene hun stapper i sin store, sultne kropp, eller to ganger lar seg avbryte av pianist Elisabeth Berg som velter inn som figuren Tatlå med ustoppelige tirader av bagateller, til stor latter hos publikum.
Er Tatlå nødvendig?
Men jeg er slett ikke sikker på at forestillingen trenger Tatlå-avbrekkene.
Sally Nilsson har nok å spille på, som historien om hvordan hun ble skyflet ut av en birolle i teaterstykket Can Can og først noen år senere fikk vite hvorfor.
Den perlen røper jeg ikke, den får dere høre selv.
Og så rundes det hele av med den rørende historien om hvordan mor Alice forlot denne verden, fortalt av en dyktig, erfaren skuespiller i en deilig kombinasjon av skjemt og dypt alvor.
Regissør Pål Mangor Kvammen og hans hjelpere skal ha ros for å la den festlige Sally Nilsson framstå med så mye tyngde og vare tanker.
| 1 |
703227
|
Når tomheten fylles med flukt
Hvor selvopptatte kan vi egentlig bli?
Hvor hekta på å kjenne etter om vi er lykkelige?
Sergei Belbel ber oss ta vare på kjærligheten selv om den ikke er perfekt.
Av Sergei Belbel.
Oversatt av Tove Bakke.
Regi/musikk:
Øyvind Osmo Eriksen.
Scenografi/kostyme:
Bård Torbjørnsen.
Lys:
Thomas Bendiksen.
Maskør:
Jill Tonje Holter.
Med:
Øystein Martinsen, Marco Kanic, Nina Ellen Ødegård og Ragnhild Arnestad Mønness.
Sted:
Intimscenen, Rogaland Teater.
Varighet: 1 time 30 minutter.
Hva har han fått ut av livet, denne barnløse Marc, en mann tidlig i 40-årene med arkitektjobb og vakker kone?
De beste arkitekttegningene laget han visst i yngre år, de mest lidenskapelige øyeblikkene med Joanna overskygges altfor ofte av trivielle krangler.
Livet er sannelig blitt en rutine.
Er dette alt?
Selv ikke Joannas forlokkende tilbud om en tur til Toscana kan hindre at da de kommer hjem igjen fra den vellykkede reisen, hjemsøkes Marc av hyppige mareritt.
Føler han sterkt nok for henne?
Er kroppen hans full av svulster?
Kommer han snart til å dø?
"I Toscana" som Rogaland Teater spiller på Intimscenen, er en absurd og surrealistisk komedie av den katalanske dramatikeren Sergei Belbel.
Gjennom en rekke slående dialogscener følger vi hvordan Marc gradvis går i mental oppløsning og ekteskapet henger i en rykeferdig tråd.
I dette sammenbruddets tomhet blir han turist i den tredje verden, en ørkesløs reise som han etterpå ikke har noe å fortelle fra til vennen Jacob.
Når denne sørgelige historien likevel blir en lattervekkende opplevelse, skyldes det at regissør Øyvind Osmo Eriksen levendegjør Marcs mareritt på overrumplende, gjerne komisk vis.
De vonde drømmene varsles alltid av en plagsomt velkjent ringetone i Joannas mobil.
Straks ektemannen tar telefonen i hennes fravær, skjer skremmende ting, som da han skyter venninnen Marta fordi hun røper at Joanna er utro, eller da rene krigsscener omgir dem.
Scenografien til Bård Torbjørnsen symboliserer lenge de sommerlige omgivelsene i Toscana med en svær stein i et hav av sand.
Fra veggene bak henger noen ekle, gule plastforheng som de fire skuespillerne kan gå inn og ut mellom.
Steinen tjener til alt fra ekteseng til sykeseng, fra bardisk til gravsted.
Musikken og sangene som regissøren har skrevet, fungerer fint.
En stor trøst er forvandlingen mot stykkets slutt da den gule plasten rives ned og steinens kjerne åpenbares – jeg sier ikke mer.
Her inntreffer et vidunderlig, magisk teaterøyeblikk som må oppleves uten at noen røper det på forhånd.
Nydelig!
Skuespillerne mestrer å pendle raskt mellom ulike stemninger, fra dagligdagse samtaler som går i stå til marerittscenene der Marc mister kontrollen.
Marco Kanic spiller utmerket vennen Jacob som er lut lei av at Marc aldri bryr seg om hvordan han har det – det er faktisk Jacob som er alvorlig syk.
Ragnhild Arnestad Mønness er freidig venninne som forteller Marc sannheter, men også gir ham en herlig åpenbaring mot slutten.
Og så er det Øystein Martinsen og Nina Ellen Ødegård som utfolder seg glitrende som Marc og Joanna, ellevilt vekslende mellom glimt av ømhet og sjokk av aggresjon og såre følelser.
Det er lenge tragikomisk og trist.
Men med den overrumplende sluttscenen vekkes kjærligheten til live igjen.
Slik ender "I Toscana" i håpets tone, symbolisert med en gravid mage, den naturligste ting i verden å lage.
Da kan ikke en mor og en far bare være opptatt av seg selv.
| 1 |
703228
|
Prinsessetungt isshow for de minste
Disney on Ice noe av det nærmeste man kommer å se favoritt-tegnefilmene live.
Ikke rart man blir revet med hvis man er sju år.
Det er bare å tilstå:
Isdans kan jeg fint lite om.
Men så er det kanskje ikke det kunstløptekniske som er hovedpoenget når Disney-maskineriet fortrenger hockeyspillerne fra DNB Arena denne uken.
Disney On Ice er Disney-show for alle pengene, et slags greatest hits en hel haug med kjente figurer fra tegnefilmenes verden skal skvises inn på to timer inkludert pause.
Onsdagens Stavanger-premiere på dette familieshowet blir derfor vurdert i nært samarbeid med en representant for målgruppen, Sofie (7), i bilen hjemover fra Tjensvoll.
— OK, Sofie, hvor bra var dette på en skala fra, la oss si, en til seks?
— Du må gi det terningkast seks, mamma.
Seriøst.
- Jaha?
Var alt like bra, altså?
— Nei, "Frost" var jo aller best.
Du kan si at "Rapunzel", "Skjønnheten og udyret" og "Den lille havfruen" var fem og "Frost" var seks.
— Nå kjenner ikke jeg innholdet i mattetimene på Skeie skole i detalj, men det høres mer ut som et snitt på fem enn på seks.
— OK, da ombestemmer jeg meg.
Alt var terningkast seks.
Skriv det.
— Vi får komme tilbake til karaktergivningen.
Nå lurer sikkert pappa og de andre som dessverre ikke fikk være med på hvordan dette var.
Dessuten trenger vi en skikkelig begrunnelse for denne sekseren din.
Fyr løs.
— Det handlet en del om forelskelse.
Ja, det var ganske mye av det.
Sånn kjærlighet, vet du.
Det endte stort sett med at noen ble kjærester.
Og så var det en del morsomme ting også.
— Og da trenger vi noen eksempler på hva som var morsomst.
— Da Langbein datt og surret seg inn i noen papirer.
Det var sykt løye.
Og jeg likte han hesten som så sint ut.
Og Olaf, selvfølgelig.
— Men synes ikke du også at det var litt rart at de ikke sang og spilte levende musikk, men bare mimte?
- Jo, de sang.
— Nei.
— Jo.
— Nei, de mimte.
Og ikke alltid like godt heller.
Det er vel ikke bare bare når man er på turné og skal i gang med det ene fremmedspråket etter det andre.
Dessuten synes jeg det blir litt vel overfladisk når de skal korte ned handlingen i en film til en fjerdedel av tiden.
Det blir relativt vanskelig å henge med hvis man ikke kjenner filmen fra før.
— Du må bare følge bedre med.
Jeg forsto alt.
Og det var utrolig kjekt å se hvor flinke de var til å danse.
De hadde en spiss på tedene og snurret kjempefort rundt.
Det var ganske overraskende.
Kan jeg begynne på skøyting?
— Nei.
Hvem tror du denne forestillingen passer best for?
— Det er kanskje aller kjekkest for jenter.
Det var jo mye prinsesser og dronninger og ballerinaer og sånt.
Og kyssing.
Mye jente-Disney, egentlig.
— Ja, det var kanskje det.
Jeg synes som sagt det var litt for mye som skulle klemmes inn på litt for kort tid.
Det var vanskelig å ta inn over seg stemningen i et nummer når det ble avløst av noe helt annet så raskt.
Ellers er jeg enig i at de var vanvittig flinke til å danse.
Særlig i "Frost".
Der kjente jeg igjen mye fra filmen i bevegelsene deres.
Og kostymer, lyssetting og kulisser er jo så bra som det kan bli.
Men som forestilling synes jeg det er såpass sprikende at det ikke er verd mer enn en firer.
— Seriøst, mamma.
Det var perfekt.
— Møtes på midten?
— OK.
Hvis jeg får pannekaker når vi kommer hjem.
| 1 |
703229
|
Unnskyld.Men disse vampyrene er bra!
Vampyrbølgen har nådd Rogaland teater.
Og vår anmelder er begeistret for den svenske historien om mobbing, ømhet og brutal krim.
Teater er alltid illusjon.
Du må godta at det som skjer noen meter foran deg, er noe annet enn det egentlig er.
Ellers kan du la være å gå.
På Rogaland teaters hovedscene møter den første illusjonen deg i det du setter deg ned i de altfor trange røde stolene:
Scenografien er en gråsvart, svensk forstad der blokkene strekker seg endeløst langt bakover — det virker som om de ender et sted under kjelleren til Stavanger museum.
Så er det bare et enkelt visuelt triks som lurer oss, og vi oppdager det så snart menneskene kommer på scenen, større enn treetasjers hus.
En fantastisk åpning, altså, en effektfull beskjed om at her er ikke alt hva det ser ut til å være, og at vi må godta.
Derfra og ut er merkelige "La den rette komme inn" en liten teatertriumf, selv en anmelder som er langt eldre den definerte målgruppen og (nesten) aldri har likt vampyrforestillinger, blir imponert.
Brutalt og vârt
Så hva er det med den svenske romanen som er blitt to filmer og prisbelønt teater i London og New York før det fant veien til lille Rogaland teater?
Antakelig har den elegante sjangerblandingen mye å si, denne teksten omtales gjerne som en "sosialrealistisk drama-fantasy-romanse-skrekkfilm-vampyrthriller".
Her er altså noe for enhver smak.
Historien om den 12 år gamle og venneløse skilsmissegutten Oscar (Kristian Berg Jåtten) er som en klassisk og svensk oppvektsroman fra det betongrealistiske 70-tallet.
Hans mor (Mette Arnstad) ser ham ikke, men bruker ham for å få små bølger av varme inn i sitt eget miserable liv.
Og når faren (Anders Dale) dukker opp litt senere, er bildet komplett; en selvopptatt fyr som heller vi ha besøk av drikkekompisen (Svein Solesnes) enn av sin egen sønn som stillferdig og desperat ber om å bli sett.
Mobberne som plager livet av ham, er en duo der den ene (Knut EriK Engemoen) viljeløst og feigt følger den andre (Stian Isaksen), og vi er altså fortsatt i en hverdagsvirkelighet som viser bilder av hvordan mobbingen oppstår og hvor få som faktisk sier stopp — selv om mange kunne gjort det.
Så langt er det, selv om det smaker klisjeer lang vei, meget godt utført.
Sårbart og brutalt.
Og inn kommer vampyren
Så dukker Eli (Ingrid Rusten) opp, en 200 år gammel vampyr i en 12 år gammel jente kropp.
Da blir det hele atskillig mer komplisert, og enda mer fascinerende.
Hun bor sammen med en eldre mann (EvenStormoen) som skaffer henne blod ved å ta livet av passende ofre, og dermed er vi også midt inne i en beksvart krimhistorie og morderjakt.
På toppen av det hele er det en nær og varm humor som på merkelig vis ikke blir svart og kynisk.
Disse sjangrene blandes, de utfordrer hverandre, og de speiler hverandre på et vis som løfter fram et helstøpt teaterstykke.
Fortellingen som utspiller seg på scenen, kan helt sikkert ses som en allegori — her er fullt av muligheter til å lese inn allmennmenneskelige dimensjoner:
Vi ser inderlige ønsker om ømhet i alle som beveger seg gjennom Oscars liv, både de som overser ham, de som plager ham, de som fødte ham.
Og vi kan kanskje finne mørke erkjennelser i at noens lykkelige liv er avhengige av at andre rammes hardt og brutalt.
Her får den enkelte selv følge de tankene de måtte finne mening i.
Strålende spill
Men viktigst av alt er at hovedrollene funker, at vi kan tro på voksenskuespillere som agerer 12-åringer.
Her er forestillingens aller sterkeste kort:
Ingrid Rusten er glimrende i sin beskjedne råskap, underlig og tiltrekkende på samme tid.
Like sterk er Kristian Berg Jåtten som med bolleklipp og topplue beveger seg som en liten Tønes over scenen, unnvikende og prøvende, engstelig og selvsikker, lukket og åpen.
Jeg blir ikke overrasket om det kommer Hedda-nominasjoner til en av disse to.
Når birollene også løses uvanlig godt av opplagte skuespillere, er det bare å gratulere.
| 1 |
703230
|
Nissefantene imponerer - igjen
Våre kritikere på 6, 10, 10 og 34 lar seg imponere av nissene på Sola.
— Ok, unger, dere kjenner drillen.
Nå har dere sett Barnas Store Julerevy for ørtende gang.
Kom med kritikken.
— Det var gøy!
— Ja, jo, men det holder ikke.
Her har vi masse nisser, masse tullball og veldig god stemning, men dere får ikke bli med neste år hvis dere ikke kan ordlegge dere litt mer blomstrende.
Ella og Iris, 10 år, utdyp!
— Ok.
det er kjekke sanger og sånt, men det beste er at de er løgne.
De har mange vitser og finner på mye tull.
De er liksom ikke så seriøse som vanlig teater.
Det er mer sånn....koko eller noe.
— Det var løye med han der i Syden, Navidad eller noe.
— Felix Navidad.
— Ahhh, akkurat som Feliz Navidad.
— Som betyr...
— ...god jul på spansk.
— Nettopp.
Og det kaller vi...
— ...ordspill.
Dårlig ordspill.
— Nja, den var vel ganske bra?
Og det er mange av dem.
Som når reiseguiden i Syden, Felix Navidad, sier at navnet betyr god jul, hvis du tar ei spanske ei.
Og at nissene kan leve som grevlinger i Syden.
Det er mange sånne.
Noen for ungene, mange for de voksne.
— Ikke mange fikk med seg at de hadde fått noe inn med farsmelka.
— Hæ?
— Nettopp.
For de voksne.
Vi ler gjerne på ulike steder, men forunderlig ofte ler vi samtidig.
Når postmannen kommer inn på scenen i hundre i en golfbil.
Når Rudolf dukker opp.
— Da var vi på do, pappa.
— Ja, Lykke, det er også en slags tradisjon.
Det er komplett umulig å gå før forestillingen, sant?
— Men da måtte jeg ikke.
— Ja, ja, nok om det.
Du er seks år...
— ...og et halvt.
— La gå, seks og et halvt.
Du tror alltid det vil bli skummelt.
Var det nifst?
— Nei.
Selv om det var veldig mange av Svartnissen.
Det går nok greit for dem som er fem år eller seks.
Fire er kanskje greit, hvis de er vant med litt skummelt.
Og han ene mista buksa.
Haha.
— Det er litt sånn.
Det er lov å miste buksa.
Når en av ungene i salen blir vel ivrig i tilropene kan Kissa Nissemann si at han er galen i halen i rompekanalen.
Det passer liksom her.
Fikk dere med der at de kalte dem nissefanter?
— Nei.
Nissefanter?
Nesten...
— Mhm. Jess, nettopp.
— Det er gøy å rope til dem på scenen.
— Absolutt.
Noe av hemmeligheten er at du ikke ser på i mer enn 10 minutter av gangen før du enten blir med og synger eller får ropt litt.
Smart.
Kan du gjenfortelle historien?
— Nei.
Hva mener du, nei?
— Gjør det sjøl.
— Seriøst?
Ok.
Svartnissen vil ødelegge jula.
Han får lurt de snille nissene til Syden mens han kloner seg selv.
Det blir veldig mange svartnisser å sloss mot.
denne syltynne fortellingen sklir framover gjennom masse sketsjer, ordspill, sanger og en god del slap stick.
— Hva er slasptikk?
— Slap stick!
Når Mr. Caboom slåss mot alle svartnissene og de sparker hverandre i rumpa og slår hverandre med klubber mens orkesteret lager lydene.
Nesten som en dans.
Imponerende greier.
Jeg liker at de alltid lager nye karakterer, noen nye kulisser og kommer med nye påfunn, samtidig som de beholder masse av det folk elsker.
Gode figurer som Postmannen og Reinsdyret Rudolf.
Vi fikk også en dæsj russisk ubåtkaptein og den svenske personlige treneren Hasse Polyester.
I år har de også skrevet en veldig god rolle til Vegar Hoel, Felix Navidad.
Han er storveis på tullespansk.
— Pappa, det viktigste er at det er veldig kjekt.
Ikke sånn fint og julesanger og sånt, men veldig kjekt.
Sånn er det hvert år.
— Enig i den analysen.
Var årets forestilling bedre eller dårligere enn i fjor og fjorden før?
— Like god eller bedre.
— Terningkast?
— Tusen!
— Skal du gå hjem?
— Nei.
Seks
— Fem.
— Fem.
— Ok.
Jeg er enig.
— Skriv at det var LOL.
— Jeg skriver IKKE at det var LOL!
— Er det ikke sånn at du MÅ skrive det vi sier?
— Ehhh....ja, jo.
— De skriver du at det var LOL.
Og YOLO.
You Only Live Once og da må folk gå og se det.
Siden de bare lever once.
| 1 |
703234
|
Mesterlig fortolkning av «Hamlet»
Det er sjelden at et teaterstykke varer i nesten fire timer og likevel har man ikke lyst til at det skal slutte.
Regissør Kjersti Horn, hovedrolleinnehaver Torbjørn Eriksen og ensemblet for øvrig har skapt en storslått og medrivende forestilling av Shakespeares mest berømte tragedie.
« Hamlet».
Av William Shakespeare.
Gjendiktet av:
André Bjerke.
Bearbeidet av:
Kjersti Horn og Torbjørn Eriksen.
Regi: Kjersti Horn.
Med:
Torbjørn Eriksen, Anders Dale, Mette Arnstad, Roar Kjølv Jenssen, Even Stormoen, Per Kjerstad, Nina Ellen Ødegård, Marko Kanic, Ole Christoffer Ertvaag, Ragnhild Arnestad Mønness.
Scenografi/kostyme: Katja Frederiksen.
Komponist: Erik Hedin.
Lys: Haakon Espeland.
Maskør:
Jill Tonje Holter.
Rogaland Teater, Hovedscenen.
3 timer 50 minutter med pause.
Først overveldes øynene av synet som dominerer scenen fram til pause:
Et mylder av fargerike ballonger – noen med festlige påskrifter, andre med dødningeskaller – som signaliserer at det på slottet i Helsingør akkurat har vært feiret kongelig bryllup.
Og det til tross for at sørgetiden for den avdøde kongen ikke er over, det viser graven på scenekanten.
Noe er råttent i kongeriket Danmark:
Gamlekongens bror Claudius har rappet enkedronningen og tronstolen like for nesa på arveprins Hamlet.
Og verre skal kvalene hans bli da venner lar ham møte gjenferdet etter faren som ber ham hevne at han er tatt av dage gjennom et utspekulert brodermord.
Kreativ scenografi
Katja Frederiksens scenografi og rekvisittidé er uhyre kreativ.
Ballongene blir etter hvert til gobeliner der sleskinger ved Claudius' hoff kan gjemme seg for å overvåke prins Hamlet, men også til blomster som hans kjæreste Ofelia deler ut mot slutten.
Regissør Horn lar på ypperlig vis handlingens mange scener gli sømløst over i hverandre, ofte ved å gi skuespillerne pause på stoler langs veggene (som i hennes Peer Gynt-oppsetning i 2011) for så å la dem brått trå til når det gjelder.
Det funker strålende.
Det er en fryd å slå fast at ensemblet yter på topp nivå.
Først og sist må Torbjørn Eriksen hylles for sin eminente tolkning av den fortvilelse og (mulige) galskap som rammer prinsen etter at hevnoppdraget tynger hans skuldre.
Å huske den enorme replikkmengden til Hamlet er én ting, å framføre den så naturlig og likefram som Eriksen gjør, er like imponerende og særdeles virkningsfullt.
Slik kommer Shakespeares vidunderlige, men også krevende tekst til sin rett, ikke minst i partiene der han grubler over livets mening.
Eriksen mestrer pendlingen mellom Hamlets svært ulike sinnsstemninger, fra den ironiserende, lystige spott mot falskspillerne ved hoffet, via liksomgal oppførsel for å forvirre dem, til dyp depresjon og dødslengsel når han kommer i tvil om han skal være eller ikke være.
Ole Christoffer Ertvaag som den trofaste vennen Horatio matcher fint Eriksens spill med sin enkle og ærlige framtoning.
Anders Dale veksler suverent og åleglatt mellom påtatt sorg og grufullt renkespill fra onkel-kongen Claudius, Mette Arnstad gjør til slutt den forblindede dronningen overbevisende fortvilet, mens Even Stormoen skaper en komisk-patetisk Polonius, denne rotte av en hoffmarskalk som gjerne spionerer på egne barn så vel som Hamlet.
Nina Ellen Ødegaard er hjerteskjærende som Ofelia, ikke minst i scenene der hun er blitt gal, og Per Kjørstad skaper et troverdig sinne hos broren Laertes som også får et hevnbehov.
Også de mindre birolleinnehaverne bidrar utmerket slik at gapet mellom påtatt maske, jålete hoffspråk og ond sannhet kan avdekkes.
Si at Shakespeares 400 år gamle drama er avleggs.
Løp av sted, folkens, les handlingsresymeet i ballongprogrammet og la dere gripe av årets største teaterbegivenhet.
Gratulerer, Rogaland Teater!
| 1 |
703237
|
Fantastisk morsom Peer Gynt-versjon
Kom dere snarest til Tou Scene.
Så morsom og moderne har dere aldri sett Peer Gynt før, velegnet også for barnefamilier.
"Peer".
Regi/skuespill:
Malin Landa, Maria Drangeid, Lars Ueland Norås og Magnus Rostad.
Manus:
Knut Nærum fritt etter Ibsens "Peer Gynt".
Lys/lyd/teknikk:
Magnus Østrem Nesse.
Sted:
Tou Scene.
Lengde:
70 minutter.
Spilles:
Ut uka.
I 2007 viste Tou Scene en dekonstruert splatterversjon av Ibsens "Et dukkehjem" laget av rabulistene Vegard Vinge og Ida Müller.
Det var fælt og flott gjort, men vanvittig grovt.
Når nå den nye friteatergruppa Vrangforestilling debuterer med Knut Nærums modernisering av "Peer Gynt", kunne man frykte at alt blir tøys og tull for å tekkes de som knapt kjenner stykket fra før.
Men "Peer" populariserer virkelig essensen av vårt mest berømte nasjonaldrama.
Tull og tøys er det flust av.
Et herlig, lattervekkende metaplan bryter stadig inn, som da Knappestøperen blir til en bonde (Magnus Rostad) som vil stryke Peer fra manuset og resirkulere ham fordi han aldri har vært seg selv.
Eller da Solveig (Malin Landa) roper irritert:
— Hvis alt jeg skal gjøre i dette stykket, er å vente, gidder jeg ikke mer.
Jeg leser heller en bok," hvorpå hun tar "Et dukkehjem" fra hylla og går.
Enhver kjenner av Ibsen aner at den lesningen kan gi Solveig noen Nora-griller i hodet.
Men parallelt med den festlige humoren tar "Peer" nennsomt vare Ibsens alvorlige kjerne.
Manusforfatter Nærum er jo slett ikke bare ordspillenes og de kjappe replikkenes mester.
Han har finlest originalen, vraket atskillige scener, ja visst, men skåret inn til det vesentlige beinet.
Den røde tråden blir Peers lyst til å bli konge og keiser av gullet og hans formidable evne til å stikke av fra situasjoner som er krevende, og fra mennesker som står ham nær.
Den nye teatergruppa Vrangforestilling har laget sin vri av Nærums tolkning fra 2009.
Nå er det selvfølgelig litt vrient å bedømme hva som er deres påfunn.
Poenget er at de fire skuespillere imponerer med sitt spill, både når de agerer livlig midt i fiksjonen og når de bikker over i metaplanet og tyr til komiske fakter og et ironiserende stivt spill.
Lars Ueland Norås er super i rollen som Peer.
Han har en vidunderlig kjapphet i mimikk, replikkføring og fysisk utfoldelse som overbeviser til fulle.
Magnus Rostad, Malin Landa og Maria Drangeid leverer flotte, ofte urkomiske innfall i mange roller som de løper inn og ut av i høyt tempo.
Det er en fryd å sitte blant 60 publikummere under Tou Scenes loftsbjelker og oppleve et vell av lekre detaljer.
To rep spent mellom søylene gir Peer et himmelrom til å framstille bukkerittet for Mor Åse, men også å svinge seg i gullkittel og sjeiketørkle nede i Egypt.
Kostymene er enkle, men effektfulle – trollenes haler er oppvaskkoster!
Musikken veksler kjapt mellom Griegs melodier som akkompagnement over høyttalerne og moderne poplåter framført med snodige sangtekster av ensemblet.
En klassisk sangerinnes vakre framføring av "Solveigs sang" får en høyst ironisk virkning da Landa synger superfalskt med.
Men Grieg kjøres på full guffe i den rørende scenen der Mor Åse dør.
Gratulerer, Vrangforestilling.
Dere vil vi gjerne se mer til!
| 1 |
703239
|
Ikke så morsomt som i fjor
Det er ikke bare bare å ta et gammelt eventyr og forvandle det til en nymotens story.
Rogaland Teaters sommerteater «Hans og Grete» halter rundt som den blinde heksa på leit etter sin egen idé å fete opp.
"Hans og Grete".
Regissør/grafisk design:
Vegar Hoel.
Med:
Kristian Berg Jåtten, Ellen Andreassen, Hanne Vasshus, Thomas Aske Berg, Tomas Alf Larsen.
Etter:
Brødrene Grimms eventyr.
Sted:
Hindal gård, Vaulen.
Egnethet:
Fra 3 år og oppover.
Varighet: 1 time 30 minutter med pause.
I fjor lyktes Vegar Hoel og hans nye, galne gjeng med en karikatur av Snøhvit som ble hekta på Fjesboka.
I år strever kompaniet med å utnytte sitt eget påfunn:
At Hans og Grete er to bortskjemte 25-åringer som snylter på velferdssamfunnet ved å nave seg gjennom i voksenlivet.
"Dette er historien om å vokse opp i et av verdens beste velferdssamfunn" varsler fortellerstemmen i starten.
Langt om lenge blir søskenparet sendt til skogs og lokket inn i sukkerhuset for å bli foret av heksa.
Jo visst er de to bortskjemte, late og aldeles uvitende om hvordan man klarer seg ute i verden.
Men jeg gjetter at frykten for å latterliggjøre mennesker som virkelig har behov for hjelp fra norske Nav-kontor, gjør at parodien på unge navere forblir upresis og utydelig.
Ideen er rett og slett for krevende å omsette i en story som skal fungere som festlig sommerteater helt ned i treårs alder.
Dermed snirkler første akt seg av gårde med sketsjaktige scener der den hengepuppeutstyrte mor Hilda vil mate Grete og Hans (som hun ynder å si) utelukkende på grønnsaker, mens den veike, ekstremt bebartede faren faller for usunn kjøttspising.
Visst finnes det gode ansatser til morsomme handlingselementer, som da søskenparet får fire gode råd av pappa for å "klabbe pantersau".
Ett råd er å gjennomskue at folk som kaller seg venner, ikke alltid er det.
At dummingene Hans og Grete likevel lar en "venn" lure fra dem hønene de har fått med seg i startkapital, er morsomt spilt av Tomas Alf Larsen.
Men den ville ideen med pantersaujakten (et svart eselhodelignende vesen dukket omsider opp) blir liksom glemt og slett ikke utnyttet godt nok.
Hans og Grete blir i stedet fanget av heksa og må bruke farens råd til å berge seg fra hennes glødende grill.
Andre akt bedre
Andre akt tar seg opp fordi man har fått innstilt frekvensen på det rene tøys og tull uten å forvente synderlig spenning eller dramaturgi.
Ikke vet jeg hvorfor Grete plutselig forvandles til en jenteheks med navnet Odd, men det er iallfall festlig spilt av Ellen Andreassen.
Resten av ensemblet gjør også en hederlig innsats med å fyke rundt i stort tempo og lage lått og løye.
Avslutningen er likevel langt unna det klimaks man forventer.
Det som redder forestillingen og berger latteren hos publikum, er miksen av heseblesende situasjonskomikk, mye jodling og halloi, rare kostymer (bayerske selebukser), småmorsomme ordspill (du er så lat – salat!) og låter som rappes, men uten at man skjønner teksten.
Rakk ikke luke
Alt i alt får jeg følelsen av at regissøren og hans trupp ikke har rukket å luke i bedet av sprø ideer for å fjerne de dårligste og dyrke fram de beste.
Selvfølgelig kan den blinde heksa ha langt svart hår og skjegg og være spilt av en mann, men å blande inn Østerrikes Melodi Grand Prix-vinner virker som et rent sidespor.
Ingen sjanger er så vanskelig som komedie.
Rogaland Teaters sommerforestilling har i årevis hatt et godt rykte og stort publikumstekke.
Men en så profesjonell institusjon må passe seg for å dynge på med lettvinte og støyende løsninger for å skjule at manuset slett ikke er gjennomarbeidet nok.
| 0 |
703240
|
Solid overdose teaterpanikk
Ta en klassisk britisk farse.
Kjør parodi på den og sett tempoet på fullt.
Da har du "Panikk i kulissene".
Nei, du har knapt halvparten.
Og resten er enda bedre.
Skal vi sortere litt først, slik at vi får en slags orden i galskapen?
Ja, la oss gjøre det:
1.
Kjernen i det vi opplever på hovedscenen på Rogaland Teater, er en gammeldags farse.
Et par dukker opp i et hus de tror et tomt, eierne vender hjem til det de tror er et tomt hus, og ja, dere skjønner.
Her er det folk inn og folk ut av dører, folk inn og folk ut av misforståelser og forviklinger, kaos og passe morsomt.
Knapt nok.
2.
Men stykket er fra 1982, og da var det ingen intelligente mennesker med en viss kunstnerisk stolthet som laget sånt vås.
Derfor laget Michael Frayn en parodi.
Det er fortsatt dører som åpnes og smelles og folk som ramler inn og ut, men forestillingen herjer med seg selv, og det hele blir ganske mye morsommere.
Så genistreken:
3:
Det er nemlig ikke denne forestillingen vi sitter og ser på, vi ser på det talentløse teaterensemblet som øver inn dette stykket.
Dermed får vi både den teite farsen og skuespillernes forsøk på å lære seg idiotien.
Dørene fyker opp og igjen uten at de skjønner helt hvorfor, buksene ramler fortsatt ned på anklene fordi det står i manus, romansene er like håpløse — men vi får alt det andre i tillegg:
Skuespillere som er så nervøse at de holder på å kaste opp, rivalinner som kjemper om sine helter, regissøren som drømmer om neste stykke - Shakespeare! - og kaoset er dobbelt og moroa trippel.
4.
Så blir det enda verre.
Altså bedre.
Vi får samme forestilling etter en måneds turne, sett bakfra.
Vi kjenner jo stykket nå, og får se alt som skjer bak kulissene, når skuespillerne ikke er på scenen, før teppe løftes og i øyeblikkene de har pause fra scenen.
Det blir ikke mindre dørslamring og intrigant romantikk, men enda morsommere.
5.
Når vi så, til sist, får være med på absolutt siste forestilling, blir det hele komplett.
Stykket rives helt fra hverandre, skuespillerne hater hverandre så intenst at de gjør alt de kan for å ødelegge det hele mens de fortsatt snubler i bukser og smeller i dører og serverer blødmene som begynte allerede i programheftet.
Bra!
Like morsomt som jeg husker det fra Norgespremieren ved samme teater i 1983.
## Strålende utført
Altså:
Dette er komikk på høyt nivå.
Det er strålende utført, selv om enkelte monologer fortsatt er litt stive, og noen entreer og exiter ikke er perfekt timet ennå.
Når dette sitter enda bedre enn i gårsdagens premiere, har Rogaland Teater levert komikk som garantert vil høste gapskratt fra teaterfolket.
Scenografien er på ingen måte banebrytende.
I første akt ser vi en lett møblert stue, i andre får vi scenerommet bak kulissene.
Enkelt og effektivt.
Instruksjonen er også akkurat sånn den skal være, uten eksperimenter.
Skuespillerne jobber tett sammen, særlig når de jobber mot hverandre, og drar i land en skikkelig lagseier.
Lagseier
Her er Lars Funderud Johannessen som stresset regissør, og Anders Dale som hjernedød don juan sammen med sin alltid velmenende Helga Guren.
Ingrid Rusten og Øystein Martinsen er det overspillende paret som tror de er alene i det etter hvert overbefolkede huset, mens Penda Faal og Ole Christoffer Ertvaag fyller smårollene sine godt.
Svein Solenes er fuktig skuespiller og tørr innbruddstyv, og Nina Ellen Ødegård er den sterkeste av dem alle som spyferdig skuespiller og husholdersken i huset der kaoset rår.
Effektivt er også måten skuespillerne går inn ut av dialektene sine:
De snakker teaterøstlandsk i "rollene" sine, og egen dialekt når de spiller skuespillerne.
| 1 |
703241
|
Koselig, men ujevn vårsprett
Det er flott at publikum har fått ønske seg sanger til en vårlig teaterkonsert på Intimscenen.
Men slik programmet for øvrig er satt sammen blir det i tilfeldigste laget.
Våryr» er overskriften over 22 låter og viser som musikalsk spenner fra britisk folkrock, svensk blues, norske klassikere, amerikansk psykedelika til franske svisker.
Her får man høre "Vår" av de Lillos, "Så skimrande var aldrig havet" av Evert Taube, "Blyge Harry" av Stavangerensemblet, "Våren" av Grieg (heldigvis bare resitert til lekkert klaverspill), men også "Morning has broken" av Cat Stevens, "She" av Charles Aznavour, "Whole lotta love" av Led Zeppelin og "Wild child" av Savage Rose.
Det finnes sikkert publikummere som blir glade nok for å få et gjenhør med både den ene og den andre melodien, men jeg synes like fullt at dramaturg Carl Jørn Johansen og regissør Mette Arnstad burde ha valgt mer bevisst og skapt en gjennomtenkt helhet.
Når det er blitt som det er blitt, får man innstille seg på kosefaktoren.
De fire sangerne åpner med de Lillos' utsagn om at våren er en klisjé, visuelt understreket av Arne Nøsts scenografi med påskeliljer i sykkelkurven, piknikkurv på rutete duk og nyutsprunget bjørk.
Roar Kjølv Jenssen og Gretelill Tangen framfører 50-tallsslageren "Det er vår vår i vår" på muntert vis.
Den blir dessverre avløst av en nynorsk versjon av Taube-visen, "Så glitrande var aldri havet", i en duett-versjon med Marianne Holter og Ragnhild Arnestad Mønness som lød – unnskyld meg – jeg skrev "grusomt" på blokka.
Men om de to var uheldige med arrangementet, løfter de seg flere hakk utover i forestillingen.
Holter gir en fin tolkning på norsk av Nina Simones "Another spring", med en rørende tekst om den eldre enken som til tross for sin ensomhet gleder seg til en ny vår.
Arnestad Mønness formidler at vi alle synger solo i en tøff tekst av Sandy Denny.
Kveldens morsomste framføring kom da Holter i andre akt entret scenen med en komisk blomsterhatt på hodet mens hun sang vårdepresjonen "Spring is here" om kvinnen som følte at "nobody needs me, nobody loves me".
Riktig flott er akkompagnementet på flygel og keyboard ved musikalsk ansvarlig, Anders Brunvær Hauge.
Videoprojeksjon av Henrik Tangen vist på bølgende plater som henger ned fra taket, gir mer liv enn bare å se artistene flytte rundt på seg i spraglete, svært fargesterke kjoler og skjorter.
Men summa summarum strever ensemblet med å løfte konseptet til noe mer en ujevn viseklubbkveld.
Når teateret kaller programmet en teaterkonsert, er vi dessverre blitt så ettertrykkelig bortskjemte etter både Mozart og Beethoven at jeg forventer et høyere nivå innholdsmessig så vel som i de sanglige kvalitetene.
| 0 |
703242
|
Sterke stemmer, tam regi
Det finst bare flotte stemmer i dette ensemblet.
Dei gjer songen aleine verd ein heilaften i Sandnes Kulturhus.
Fantine døyr.
Som var ho aleine på scena, det er grått rundt henne, men putevaret i senga er kvitt, og alt stoppar for oss.
Fantine skal døy.
Ho har mista jobben, mista håret, selt alt ho har, seg sjølv også, for å halda vesle Cosette i livet, dottera, som er hos det sjuskete paret på den sjuskete kroa.
Fantine syng, Jean Valjean syng med henne, slik han gjorde det litt tidlegare, då det gjekk opp for han at han hadde svikta henne.
Han, borgarmeisteren, fangen som sat fast i nitten år fordi han stal brød for å redda eit barn, som har fangevaktaren Javert etter seg for resten av livet, han, Jean Valjean, hadde lete henne falla.
Det var første gongen tida stoppa i Sandnes Kulturhus, og lot det som skjedde framfor oss få gripa
.
AFTENBLADET BACKSTAGE FØR PREMIEREN:
Varmer opp før premieren
( Stort biletgalleri)
Dette har skjedd
Før det, skulle veldig mykje forteljast.
Om Jean Valjean som slepp ut av fengselet i 1815, om nidkjære Javert, som aldri gløymer kva lova har sagt er rett, om Fantine, som har eit barn utanfor ekteskap, om dei elendige rundt dei på alle kantar, om biskopen som gir Jean Valjean nattely og set han inn på ein betre veg.
Det er som om alt dette bare må få passera revy, det er nesten som ein "dette-har-skjedd"seanse, så vi skal ha nok med oss til å gripa møta mellom desse to, eller gripa livet til det eine, elendige mennesket som skal syngja aleine om alt sitt ein stad lenger der framme.
Og akkurat det er synd, for på scena står eit ensemble med formidable kvalitetar.
Det er store stemmer og stor musikalitet, ikkje bare hos Jean Valjean, som syng sorg, kjærleik, liv og død, og får stemma si til å tilhøyra ein svært gammal mann før kvelden er over, det er ikkje bare Britt-Synnøve Johansens Fantine, som held tilbake akkurat nok til å gi den fattige kvinna liv, i staden for bare stemmeprakt, eller bare Mareike B. Wangs levande Eponine, som må syngja at ho elskar, men elskar aleine, nei, det er heile ensemblet, det er alle på scena, det er musikalitet og flotte stemmer absolutt over alt.
Og det er absolutt den sterkaste kvaliteten ved denne versjonen av Les Miserables.
Meir, meir!
For dei kunne fått gjort mykje meir.
Ensemblet kunne vore villare og galare på horehus, høgdaren "Master of the house", eller "Konge på ei kro", som den heiter på norsk, kunne hatt endå mykje meir av forloren og frekk energi, dei store tablåa kunne vore spenstigare, spenningane mellom to menneske kunne vore tydelegare, scenografien kunne gitt meir liv og fleire kontrastar til scenerommet.
Dei grå kulissane av ein port på tvers av scena står der altfor lenge utan grunnar gode nok, og kostyma, som skal gi oss dei elendige og dei litt mindre elendige på tidleg fransk 1800-tal, trugar med å ta over for menneska inni dei — vaksne Cosette forsvinn nesten i kostyme og parykk, og verken Jean Valjean sjølv eller krovert Espen Hana treng hjelp av så mykje sminke for å få oss til å tru på kven dei er.
Tvert i mot.
Bare gjengitt
Det er ein av dei mest kjende musikalane som finst.
Med dei mest kjende songane, og med Victor Hugos dramatiske roman som bakteppe.
Det er liv og lagnader ein aldri kan koma seg vekk frå, det er dei gode og dei vonde, det er sosialpolitikk og opprør og det er heftig.
Alt dette blir for ofte bare tamt gjengitt i scenografi, kostymer og regi.
Men de vil sjå dette, det er klart de vil, de vil høyra alle dei flotte songarane på scena, dei femmaren går til, de vil høyra eit skikkeleg, levande orkester, som onsdag kveld riktignok var litt premierenervøse her og der, de vil sjå kor utruleg gode barna som er med er, og når de etter tre timar er matte og tomme og overvelda, så veit eg det jo ikkje, men eg trur de vil tumla heim og kyssa dei de har kjært, halda rundt dei og vakta dei mot all verdas elendigheit.
| 1 |
703244
|
Kontroversiell krumkake på Sola
Den julefiendtlege Svartnissen er populær.
Men kritikarane frå 2B er skeptiske til Krumprinsessekake Mettimagen
Årets hovudkritikarar av Barnas store julerevy i Sola kulturhus er henta rett frå målgruppa.
Emine, Frøya og Sigrid er sju år og går i 2B.
Alle tre har sett tidlegare variantar av galskapen på Sola minst éin gong.
Alle gler seg – og alle vil ha snop i kiosken.
Far representerer vaksengenerasjonen.
Han vil også ha snop i kiosken.
Etter ein time og ti minutt og ståande premiereapplaus er det over.
Løye og kjekt
— Så:
Kva syns de?
Emine:
Det var løye.
Frøya:
Løye og kjekt.
— Kva var kjekt?
Sigrid:
Alt.
Men eg likte ikkje ho der krumprinsesse Mettimagen.
Emine:
Ho dansa kjemperart.
Sigrid:
Han dansa kjemperart.
Og så snakka han kjemperart.
Her trengs det kanskje litt forklaring.
Krumkaker er tradisjonelt fylt med multekrem.
Eller luft.
I "Sirkus Svartnissen" er krumkaka fylt av ein slags kvinneleg versjon av Vegar Hoel.
Sørlandsktalande
Krumprinsessekake Mettimagen skal stå for utskyting av ny julestjerne når den gamle sløkkjer – som skjer kvart hundrande år.
Utan julestjerna har Rudolf ingenting å styra etter, og då blir det heller ingen pakkar på barna.
Dermed har Svartnissen nok ein sjanse til å øydeleggja jula, om han klarer å hindra oppskytinga.Storyen er altså omtrent like tynn og sprø som ei krumkake.
Men ingen drar til Sola kulturhus for å oppleva Tsjekov i desember.
Favorittar
— Kven likte de best då?
Emine:
Eg syns Svartnissen var ganske løyen.
Sigrid:
Ja, han likte eg best!
Emine:
Og Rudolf.
Sigrid:
Eg likte best Svartnissen.
Frøya:
Eg likte ikkje Svartnissen, for han var så slem.
(Far likte best Rudolf, eit godsleg dyr frå Åseral med karakteristisk ganglag.
Og så er faktisk far ganske svak for nokre av blødmene til Kissa Nissemann.
Dei ligg godt under beltestaden, men går heldigvis langt over hovudet på dei på sju år.)
— Kva syns de om historia då?
Har de høyrt at Rudolf treng ei stjerne å styra etter?
Sigrid:
Nei, det er bare tull.
Dei andre reinsdyra styrer etter den røde nasen til Rudolf.
Utan den nasen hadde aldri nissen kome fram.
(Her fortaper to av dei tre unge kritikarane seg pussig nok i ein diskusjon rundt Jesus, manglande religiøsitet, Svartnissens sympatiar og antipatiar og så vidare.
Det blir for komplisert for avisa, og ligg strengt tatt eit stykke unna tematikken i "Svartnissens Sirkus".)
Terningkast
— Når me skal melda eit stykke som dette, må me bestemma eit terningkast.
Terningkast éin betyr at det var skikkeleg dårleg, to betyr ganske dårleg, tre betyr heilt greitt, fire litt bra, fem kjempebra og seks...
Emine:
Seks er superbra!
— Ja.
Så kva terningkast gir de?
Frøya?
Frøya må tenkja seg ganske lenge om før ho kjem med sitt første forslag:
To eller tre.
— Du likte det ikkje noko godt?
Frøya:
Jo.
Kanskje fire?
Emine:
Meg og Sigrid syns fem.
Frøya:
Fire.
For eg likte ikkje ho krumprinsessa.
Sigrid:
Eg ville sagt seks om det ikkje hadde vore for ho dama eg ikkje likte.
Som var ein mann.
"Sirkus Svartnissen" er 12. versjon av Barnas store julerevy.
Kvart år er det ny tekst, nytt stykke, sjølv om hovudkarakterane er dei same.
Det skal gjengen ha ros for.
At dei ikkje resirkulerer det same showet frå år til år og sel ut hus etter hus bare på gammal moro, liksom.
— Syns de dette var like kjekt, kjekkare eller mindre kjekt enn dei andre gongene de har vore her på julerevyen?
Emine:
Eg likte det like godt.
Sigrid:
Eg også.
Like godt.
| 1 |
703245
|
Jo, det har seg sånn at...
Er det sant at det mannlige forplantningsorgan grovt sett kan deles i to kategorier:
De med beskjedent utgangspunkt, men stort vekstpotensial, og de med mer solid grunn-nivå, men noe mindre økningsmulighet?
Hvorfor er det alltid en nabo som ødelegger?
Hvorfor klager journalister og vanlige folk på Siv Jensen?
Hvorfor er det ikke flere pensjonister som jobber i barnehager?
Hvor ble det av Flode?
Har du, Bjarte Tjøstheim, pilkekrok?
Folk lurer på sånt, i alle fall er de villige til å spørre om det for underholdningens skyld.
Konseptet Trond-Viggo Torgersen og Bjarte Tjøstheim kom til Stavangeren med er både idiotsikkert og risikabelt.
De to på scenen tar imot spørsmål som de svarer på.
Ferdig.
Underholdningsverdien bestemmes i utgangspunktet av kvaliteten på spørsmålene og svarene, og alt er improvisert.
Riski, men Torgersen og Tjøstheim har stålkontroll.
Duoen er perfekt for et løst på-sparket-konsept med stor publikumsdeltakelse.
Gode kombinasjoner
Veldig mye ligger i tonen og disse tos de lune vesen.
En lege og en prestesønn som er enormt gode balansekunstnere.
De vet å flørte med grensene, men aldri trå over.
Første spørsmål denne kvelden er "hvorfor liker katter mus?", og man trenger ikke ha vært på mange humoristtilstelninger for å skjønne hvor svaret bærer hen.
Måten doktoren og hans assistent svarer på viser veldig godt hvorfor dette fungerer så utmerket.
Trond-Viggo tar underlivsaspektet i spørsmålet ut i sømmelige antydninger, en slags munter vals rundt grøten.
Litt grovt, men fint sagt.
Tjøstheim smetter inn med noen finurlige tilleggsopplysninger, og begge vet akkurat hvor grensen går i et tidligere bedehus på en tidlig lørdagskveld.
Får vi svar på hvorfor katter liker mus?
Nei, men det er heller ikke poenget.
Målet er å si noe festlig som vagt kan relateres til tema, spinne på assosiasjoner, forteller anekdoter og slippe til en og annen punchline.
Den kombinasjonen klarer de helt strålende.
Torgersen og Tjøstheim har også en svært god tone med publikum.
Et par mikrofoner sendes rundt i salen til dem som har spørsmål, og alle får et par spørsmål tilbake.
Humoristene tar seg til å finne ut litt om folk, og det viser seg at det er usedvanlig mange gynekologer og psykiatriske sykepleiere i salen.
I området gynekologi og psykiatri ligger det som kjent mye godt stoff for humorister.
Tada!
Sju-åtte gode ting å vitse om bare der.
Tonen de har med spørsmålsstillerne er helt fenomenal.
Mild, munter og litt småfrekk når de ser at muligheten byr seg.
Kjøtt eller blod?
Tidligere denne uken, på andre Humorfestival-arrangementer, har vi sett hvordan publikum kvier seg for å gi selv de uskyldigste opplysninger til en frekk og freidig komiker.
Med disse to er det annerledes.
Trond-Viggo ville vi alle hatt som fastlege, og Bjarte Tjøstheim kunne vi hatt med litt vaniljeis til, som erstatning for en lun eplekake.
I dette konseptet betyr dette alt, særlig når de to klarer å være bitte litt småfarlige noen ganger.
Kveldens friskeste øyeblikk er når pasient Tjøstheim spør doktor Torgersen om det er sant at det mannlige forplantningsorgan grovt sett kan deles i to kategorier:
De med beskjedent utgangspunkt, men stort vekstpotensial, og de med mer solid grunn-nivå, men noe mindre økningsmulighet?
Tjøstheim var langt mer direkte i sine ordvalg enn min gjenfortelling, og Torgersen svarte medisinhumoristisk at jo, sånn er det.
Da en god time var passert begynte de å gå litt på tomgang, noe de nok forsto selv, og dermed satte de opp tempoet, og avsluttet i tide, noe som også er en kunst.
| 1 |
703247
|
Et helstøpt og rystende familiedrama
Johan Harstad har mislykkes hvis målestokken er at vi skal kjede oss over dramaet "Osv." på Torshovteatret i Oslo.
I stedet engasjerer han sterkt.
Men det er fullt mulig å forstå forfatterens spissformulering om at en mange timer lang forestilling kan føre til at man kjeder seg over å høre om andres lidelse.
For ja, når han spenner opp et lerret fra Vietnam-krigen på 1960-tallet til krig og etnisk rensing i Bosnia og Rwanda i 1994, fra krigene i Tsjetsjenia til krigen i Irak på 2000-tallet, ser vi den ufyselige repetisjonen av voldelige handlinger som lemlester og utsletter uskyldige individer.
For å beskytte oss må vi tidvis skape en mental avstand.
Menneskets evne til å distansere seg fra ondskapens gjentakelser illustreres av en gruppe journalister på et hotellrom i det sønderskutte Sarajevo.
De vet godt at hjemmeredaksjonen allerede er lei av konflikten.
Rystende familiedrama
Men ironien over medienes flakkende blikk på verdens lidelse utgjør bare litt av det dramaet som regissør Torkil Sandsund har skapt av Harstads opprinnelig 600 sider lange manus."Osv." er blitt et helstøpt og rystende familiedrama der vi blir kjent med skjebnene til vietnamveteranen Joseph Zimmer, hans kone Kay og de voksne barna Alan og Nola.
Styrken i en fem timer lang forestilling er at det blir mulig å grundig brette ut det eksistensielle kaos som Zimmer-familien trer inn i da pappa Joseph plutselig, 20 år etter Vietnam-krigens slutt, forlater kona og blir uteligger i en av Washingtons parker.
Hva river og sliter så forferdelig i ham?
Og hvorfor skjer flukten til parken like etter at datteren Nola får sin verden ødelagt av blind vold på en t-bane i Londons undergrunn?
Harstads stykke fungerer gradvis som en kraftfull sannhetskommisjon.
Nok en krigsveteran samt mamma Kay blir katalysatorer som nøster fram forskrekkelige hendelser og handlinger fra fortiden.
Meget bra.
Fint, dempet spill
En felle regissør og skuespillere kan gå i når fryktelige handlinger skal formidles, er å rope og skrike.
Det skjer av og til mellom mor (Tone Danielsen) og datter (Heidi Goldman), men ikke mer enn at det blir svært gripende.
Nolas historie på t-banen er virkelig til å grine av.
Vel så ofte lar Sandsund skuespillerne framføre de vondeste detaljer på en dempet måte, noe Rolf Kristian Larsen, Vidar Sandem, Per Christian Ellefsen og Per Frisch blir glitrende eksempler på, enten de forteller om uhyrligheter i Rwanda i 1994 eller om møter med vietnamesere i 1967.En annen felle er å overdrive bruken av projiserte filmkutt på veggen bak.
Heldigvis framtrer strømmen av dokumentarklipp fra krigene som så uskarpe at de blir et virkningsfullt bakteppe som ikke tar all oppmerksomhet fra de sentrale skikkelsene.
Lyddesignen er dessuten lekker.
Så går jeg gjennomrystet ut av salen, sorgtung over at Johan Harstad (født 1979) er så undergangsstemt i sitt verdensbilde.
Men i "Osv." fristes han aldri til å gi oss en lettvint, lykkelig slutt, selv ikke da vi trodde at familien Zimmer gjenvant en slags balanse og fant en strime av håp.
Men godt teater, det er det blitt.
| 1 |
703248
|
Fryden fra havet
Kan Ibsen være virkelig morsom?
Ja.
Kan han samtidig være dypt alvorlig?
Ja.
Bare sjekk Rogaland Teaters nyskapende versjon av «Fruen fra havet».
Intimscenen åpner igjen med et av Ibsens fortettede dramaer.
Her er så mye skjebnetungt patos at det nesten kunne blitt en såpeopera.
Hør bare:
Doktor Wangel bor sammen med sine to (nesten) voksne døtre og sin nye, mye yngre, hustru Ellida.
Hun sliter med depresjon, legen tror det hjelper å invitere hennes ungdomskjæreste på besøk, men denne misforstår alt og tror Wangel vil gifte bort sin eldste datter.
Midt i forviklingene vandrer en drømmende skulptør som vet å ordne seg, og over alt svever Ellidas aldri glemte kjærlighet til en mystisk sjømann som kanskje er død.
TV3-serie?
Wow, dette høres virkelig ut som et lettvint kaosdrama i TV3s nest beste sendetid, men det er altså Henrik Ibsen.
Derfor er det verken en farse eller utgangspunkt for en evigvarende tv-serie.
Jo, evig er det kanskje.
For Ibsens mesterverk er at han tar tak i temaer og psykologi som lever på tvers av tid og sted, moter og språk.
Det har den regissør Tatu Hämäläinen forstått, og han gyver løs på vår ikoniske nasjonalsymbol med befriende respektløshet.
Nei, det ble også feil.
Antakelig har han så dyp respekt for Ibsens tekst at han ikke vil kle den ut i tekkelige antrekk fra dannede 1880-tallshjem i utkantnorge, han vil ikke forstyrre oss med alle detaljene fra Ibsens detaljerte sceneangivelser, og han vil slett ikke at personene på scenen skal levere sine «replikker» på tillært, teatralsk vis.
Forfriskende, ny
Resultatet er en forfriskende ny Ibsen i et nakent, hvitt rom.
Seks skuespillere er kledd i helt vanlige 2013-klær, og de snakker sammen.
De sender ikke utenatlærte setninger til hverandre, de snakker.
Noen ganger i munnen på hverandre, de ler og de fniser og de snakker to og to eller alle seks, noen ganger snakker flere av dem samtidig slik at publikum må velge hvem vi vil følge.
Dette er et dristig grep, for det flytter den store Ibsen så nær at han nesten blir dagligdags.
Vanlig.
Udramatisk.
Nettopp der ligger selvsagt genistreken:
Ibsen er dagligdags, det er jo våre historier han viser oss, og dramaet ligger akkurat i det nære, det gjenkjennelige, det som treffer oss i magen — enten den rister i latter eller klumper seg i ubehag.
Ka e' greiå?
Latteren er der ofte, særlig i første del.
«Ka e' greiå?» spør Ellida tidlig i stykket, når resten av familien ønsker overlærer Arnholm velkommen etter mange år borte.
Ibsen?
«Ka e' greiå?»?
Ja, og det funker fantastisk bra.
Og sånn fortsetter det, jordnært, komisk, betagende, urovekkende.
Dette er en av de mest lekne Ibsen-forestillingene jeg har sett, og også en av de som oppleves som mest tro mot teksten.
Strålende spill
Det skyldes ikke bare regissøren, skuespillerne er strålende.
Alle seks er på scenen hele tiden, og alle seks doserer helt riktig; ikke for mye, ikke for lite.
Cato Skimten Storengen gjør sin kanskje beste rolle på Rogaland Teater som den først godtroende, deretter kanskje sviktede doktor Wangel (slutten er åpnere her enn hos Ibsen selv).
Nina Ellen Ødegård er intenst til stede som hustruen Ellida, Lars Funderud-Johannessen er fin som den godt voksne ungkarslæreren, Helga Guren er sterk som litt fornærmet og innesluttet stedatter, Ingrid Røsten likeså som hennes yngre søster.
Til sist:
Glenn-Andre Kaada gjør kunstneren til en fantastisk komediefigur som naturligvis også er en tragisk skikkelse.
Så alt er perfekt?
Nei, det skal godt gjøres.
I første del har jeg nesten ingenting å utsette.
Her er nerven og nærheten til stede hele tiden, ikke minst i de ganske mange, og overraskende lange tause partiene.
Her er også humoren tydeligst.
Men etter pause blir det litt for mye mas med tang&tare-kulissene som skal opp og ned og opp.
Her er også et par scener for langdryge.
Men det er småting, Rogaland Teater har nemlig gitt oss en oppsiktsvekkende frisk Ibsen-forestilling.
| 1 |
703249
|
Brennbart som en våt klut
Svarte komedier kan være stilige.
Når de samtidig skal være overtydelig moralistiske, blir det vrient.
Det rammer "Biedermann og brannstifterne" som hadde premiere fredag.
Tre setninger om handlingen, aller først:
Herr Biedermann og hans frue er formuende besteborgere som ikke liker det de leser i avisen.
Der fylles sidene av rapporter om brannstiftere, uteliggere som skaffer seg husly før de tenner på og forsvinner.
Så banker det på døren, en lasaron står utenfor og ber om mat og et golv å sove på, og Biedermann slipper ham inn.
Gjett hvem han er?
Vi skjønner det selvsagt helt fra starten av, og det gjør egentlig også fabrikkeier Biedermann.
Men han nekter å se sannheten i øynene og skyver det ubehagelige bort med et "vi kan da ikke gå rundt og være redd hele tiden!".
På vei til sin egen undergang hjelper han selv til med å trekke lunter, flytte bensinfat og skaffe til veie fyrstikker.
Mørk komedie
Dette er altså en mørk komedie, og en allegori.
Her vil forfatter Max Frisch si noe ved å si noe annet.
Han er en av Sveits' store etterkrigsforfattere, særlig opptatt av menneskets valg og moralske ansvar.
I overført betydning handler altså "brannstifterne" om menneskets manglende evne til å handle ut fra fornuft og nødvendighet.
Stykket er ofte tolket som en resignert analyse av den tyske veien inn i nazismen.
Med velvilje kan vi kanskje se den som en kommentar til dagens miljødebatt.
I så fall, ettersom premieren er like før det norske stortingsvalget, er det fristende å si at teksten støtter Miljøpartiet de grønne.
Kjernen i stykket, at mennesket frykter forandring mer enn katastrofen, kunne i alle fall vært hentet fra deres tenkning.
Fremmede i landet
Men det er like lett å se dette som et Fremskrittsparti-stykke, som kollega Jan Zahl antydet overfor Peer Perez Øian før premieren.
Allegorier er nemlig skumle greier, for du kan selv legge akkurat hva du vil inn i dem.
Og det mest nærliggende her er å se de fremmede som kommer inn og overtar hus og hjem og deretter ødelegger kultur og harmoni som nettopp det; fremmede som kommer inn og..., ja det sier seg selv.
Kanskje blir det poenget for billig.
Men stykket er også ganske fullt av billige poenger.
Den svarte humoren er ikke beisk nok til å rive og slite i oss, latteren setter seg ikke fast i halsen, og ubehaget blir aldri en klump i magen.
I stedet får vi en 75 minutters transportetappe mot konklusjonen vi så allerede da vi leste forhåndsomtalene i avisene, eller i programmet før vi gikk inn og satte oss.
Det er allegoriens største problem, hvis den ikke gir troverdighet og intensitet på alle plan — det konkrete og det overførte - mister det kraft.
Elegante grep
Som teater er det likevel flere elegante grep og fine prestasjoner her.
Scenografien er enkel, et rom som bare består av trapper.
Ofte går skuespillerne opp når de skal ned i kjelleren eller ned når de skal opp til loftet.
Det snur alt på hodet og skaper den forvirringen som hører hjemme her.
Å la skuespillerne ønske oss velkommen i døren, funker også godt.
Og trioen Sally Nilsson, Mette Arnstad og Roar Kjølv Jenssen er artige som et klossete talekor kombinert med vaktmannskap og brannkorps.
Det samme er stiliserte møter og avskjeder mellom herr og fru Biedermann (Ole Christoffer Ertvaag og Ragnhild Arnestad Mønnes) som dansetrinn i valsetakt på vei inn i infernoet.
Det stiligste er likevel dialogene mellom Biedermann brannstifterne (Øystein Martinsen og Anders Dale).
Med en blanding av smiger og påtatt offerrolle klarer de husløse å skape seg rom i rikingens hjem.
Det funker, det er verbalt morsomt, og det gjør at vi trekker på smilebåndet.
Men vi skratter aldri.
| 0 |
703250
|
Snøhvit, narren og prinsens festpromp
For den som digger apestrekene til Christian Eriksen og Vegar Hoel, er det lett å tro at en komedie uten dem nødvendigvis må falle igjennom.
Men nei, et generasjonsskifte av skuespillere skader slett ikke "Snøhvit".
Jeg sier ikke at vi er lei de nevnte ringrever uti tøys og tull.
Men det er skikkelig moro å se nye fjes som mestrer et ellevilt, lattervekkende spill.
Det er herlig å følge Kristian Berg Jåtten, Hanne Vasshus, Ellen Andreassen, Thomas Aske Berg og Thomas Alf Larsen der de fyker rundt i sirkusmanesjen og levendegjør, for ikke å si livliggjør et antall klassiske eventyrfigurer.
Velopplagte skuespillere
En elegant svartkledd Hanne Vasshus former Snøhvits særdeles forfengelige stemor.
Ellen Andreassen blir en komisk konge i kraft av hun er liten av vekst, men desto hardere kompenserer med en mange-meter-lang hermelinskåpe for å oppnå respekt.
Høyvokste Thomas Aske Berg har en fornøyelig evne til å sprelle med hengslete lemmer, hva enten han agerer selvopptatt svenskeprins eller dvergen "Småtten".
Thomas Alf Larsen mestrer å spille sjenert, noe stykkets narr får sin del av.
Og sist, men ikke minst, Kristian Berg Jåtten i rollen som Snøhvit har en fantastisk evne til å kaste på parykken, himle med øynene, svinge på skjørtene og utbryte "Pappua!" eller "jeg er prinsessua" på en merksnodig feminin og jålete måte.
De fem skuespillerne storkoser seg med ablegøyene i et manus skapt i samspill med regissør Vegar Hoel.
Forestillingen fylles med futt og fart i et stort antall uttrykksformer.
Aktørene bedriver heftig fysisk utfoldelse med mange stilige regigrep og byr også på sang med innslag av rap, hiphop, soul og ballade.
Svenskeprinsens festpromp
Selvfølgelig forstår ikke de minste alt, men det gjør som kjent ingen verdens ting.
Her er masse å le av for publikummere i alle aldre, ikke minst et vanvittig langt og lydforsterket promp – det morsomste jeg har sett og hørt noensinne – milevidt fra det flaue påfunn dette som regel er!
Her er også rikelig med ordspill, som når responsen på festprompen lyder "her var det mye fising, men du er jo på feisbook".
Eller stedronningen som roper på den beste jegeren til å ta livet av Snøhvit.
Den som melder seg, er "Jegermeister".
Eventyret overlever
Blir det da bare fjas og tull slik at den gamle eventyrtradisjonen koker fullstendig bort i lått og løye mens Snøhvit desperat gjør statusendringer i fjesboka?
Nei, ikke helt.
Vi gjenkjenner detaljer som at stedronningen sender et giftig eple for å drepe Snøhvit, og at prinsen på den hvite hest må vekke den sovende prinsessen med et kyss.
Og likevel – den kreative gjengen morer oss med å lage sin egen avslutningsvri.
Jeg sier ikke mer.
Det får holde å antyde at en sjenert narr kan være et bedre valg enn en prompende svenskeprins.
| 1 |
703251
|
Kjærlighet, forsakelse, død i Zetlitz-salen
La Traviata i Stavanger Konserthus ble en stor forestilling fra ende til annen.
Gårsdagen markerte nok en milepæl i Konserthusets korte historie:
Et samarbeid med Den norske opera & ballett om en full scenisk operaoppsetting.
Valget av La Traviata var betimelig.
Det er i år 200 år siden Verdi ble født og La Traviata hører til hans mest kjente og populære operaer.
Den er også en av de aller beste.
Passet godt
Og la det være sagt med en gang:
Det ble en stor forestilling fra ende til annen.
Scenografien var enkel, stram, men effektiv.
Lyssettingen var vakker og effektfull.
La Traviata er en av de få operaene som har tekst som foregår i nåtiden (Alexandre Dumas’ Kameliadamen), men måtte ved premieren i Venezia av moralske grunner legges til fortiden.
Det er det ingen grunn til i dag, men det er heller ingen grunn til å omgjøre La Traviata til radikalt regiteater.
Det slapp vi torsdag.
Oppsetningen passet godt til den realisme og sosiale kritikk som ligger i operaen.
Korene, eller tutti (alle) som Verdi skriver, hadde styrke og de rette tempi og var jevnt over presise i innsatsene.
Og SSO viste at det også kan være et fremragende operaorkester.
Rune Bergmann sto for en god synkroni mellom orkester og scene.
I denne Verdi-oppførelsen kunne vi med god samvittighet, som en slags katarsis, leve med i det sentimentale og lidenskapelige, i kjærligheten, smerten, sykdommen og døden.
La Traviata stiller høye krav til de tre hovedpersonene, både vokalt og skuespillermessig.
Hansveen som Violetta, midtpunktet i operaen, imponerte stort.
I første akt opptrådte hun som koloratursanger og viste at det i dette verket alltid er grunner for virtuositet.
Og i tredje akt åpenbarte hun seg som lyrisk sopran.
Det er litt av en spennvidde!
Hun var dessuten en fremragende skuespiller.
Hun forble midtpunktet.
Lys, lett tenor
Christensen som Alfredo hadde den lyse, lette tenor som skal til i dette verket.
Når han etter den elegant fremførte og fengende parisiske ballettmusikk i begynnelsen – med kokette damer og jålete spradebasser – bryter inn med sin kjærlighetserklæring, tror vi på den.
Men Christensens gester var ikke så overbevisende som Violettas og Germonts.
Han så for mye stakkarslig ut.
Duetten i annen akt mellom Violetta og Germont, der Violetta gir avkall på sin kjærlighet for Germont, er selve kjernen i operaen.
Her sto Hansveen og Søbergs prektige baryton usedvanlig godt til hverandre og omfavnelsen mellom dem sto til troende.
Innlevelse er her musikkens kjennetegn.
Den registrerer hovedpersonenes skiftende følelser.
Hos Violetta så og hørte vi en forvandling fra vare til edelt menneske, fra seksualobjekt til en som elsker av ren kjærlighet.
Når Violatta faller død om er det ingenting sentimentalt ved det:
Bare 16 takter som ender i dyster dess-moll.
| 1 |
703252
|
Gripende tolkning av "Måken"
Hvorfor blir man så grepet av et over 100 år gammelt stykke fra en provins i det førrevolusjonære Russland?
Fordi Anton Tsjekhov skildret mennesker som kjemper med å finne mening i sine små liv.
Det formidler Den Nationale Scene strålende i sin festspillforestilling, "Måken".
Selv sa forfatteren at det i hans første stykke fra 1895 var "en masse snakk om litteratur, lite handling og 100 kilo kjærlighet."
Så sant, så sant, for her møter vi en flokk mennesker på et fattigslig, erkerussisk gods som er fylt av drømmer og lengsler de ikke klarer å oppfylle.
Fåfengt kjærlighet
Her er læreren som er forelsket i godsforvalterens datter, men hun elsker godseierinnens sønn.
Denne elsker en annen kvinne som snart faller for en ny beundrer, og så videre...
Dette er bare noen av de emosjonelle tiltrekningstråder som Tsjekhov fletter nådeløst mellom seks av stykkets personer.
Brutal er også motsetningen mellom godseierfruen Irina og hennes voksne sønn, Konstantin, hvis drøm om å bli dikter hun overhodet ikke forstår.
Moren er bare opptatt av egen skuespillerkarriere og av sin yngre elsker, en høyst konvensjonell forfatter.
Tragisk og komisk
Kunsten å regissere Tsjekhovs skuespill ligger i balansere det tragiske og det tragikomiske i det som forfatteren selv kalte for sine komedier.
Da Rogaland Teater satt opp "Onkel Vanja" i 2009, sa regissør Victoria H.
Meirik at "Tsjekhov omfavner menneskene samtidig som han gir dem en skyllebøtte."
Selv skapte hun i den oppsetningen så mye lekent teater at noe av alvoret forsvant.
Noe slikt lar seg vanskelig gjøre med "Måken", for her er det tragiske utfallet så overveldende.
Regissør Anne— Karen Hytten ivaretar godt den triste tonen som preger skjebnene i stigende grad.
Samtidig framhever hun tidlig de bittersøte sarkasmer som gjør at vi må le av den gjerrige moren og hennes elsker.
De to er så selvnyterske og kyniske at de skader unge medmennesker på rystende vis.
Mange fine rolleprestasjoner
Skuespillerensemblet fra Den Nationale Scene gjør stort sett en god jobb.
Ragnhild Gudbrandsen svinger seg suverent som den uforstående moren Irina, Karl Bomann- Larsen levendegjør fint hennes aldrende bror, og Audun Sandem former den dypt krenkede sønnen Konstantin med stor fortvilelse.
Bjørn Willberg Andersen gestalter den selvopptatte forfatteren slik at han blir ganske uspiselig.
Siren Jørgensen griper en med sin bitre, alltid svartkledde Masja som til slutt gir etter og gifter seg med læreren hun ikke elsker.
Og han, stakkars lærer i Pål Rønnings skikkelse, synes man bare synd på.
Til slutt har vi Nina som blir Måken, det vil si lider samme skjebne som den ihjelskutte måken fra sjøen ved godset.
Egentlig burde hun vært spilt av en pur ung kvinne, men Reny Marie Gaassand Folgerø skaper etter hvert en troverdig person som forskrekker med sin ulykkelige skjebne.
Rogaland Teater gjestespilte i 1982 på Festspillene med nettopp "Måken".
Det er ingenting i veien for å hente stykket fram igjen i Stavanger for å vise Tsjekhovs banebrytende gjennombrudd som dramatiker.
Men mens man venter på det, er det bare å dra til Bergen og se oppsetningen der.
| 1 |
703253
|
Glitrende teater om Darwins lære
Snakk om å skjære inn til essensen av det man har på hjertet.
Jo Strømgren fanger på knapt halvannen time kjernen i Darwins lære og setter den så på prøve inn i vår tid.
Det er riktig godt gjort.
Den norske multikunstneren har alliert seg med tre danske skuespillere fra Mungo Park teater i København som virkelig er med på notene.
I stort tempo og med imponerende fysisk utfoldelse på Logens trange scene i Bergen skaper de tablåer som repeterer hva Charles Darwin oppdaget på sin skjellsettende reise til Galapagos på 1830-tallet.
Innsiktene førte til utgivelsen av verket "Om artenes opprinnelse" i 1859, som la grunnlaget for evolusjonslæren.
1900-tallets ideologier
Det ville føles som drøvtygging av en gammel diskusjon (blant annet i Aftenbladets spalter i 2009) dersom Strømgren bare skildret motsetningen mellom darwinister og kreasjonister.
Heldigvis går regissøren videre og skaper to plagsomme vendepunkt.
Først benytter han parodisk spill og forvandler mannen som foreleser i "survival of the fittest"-teorien, til en nazilignende ideolog inspirert av overmennesketenkning.
1900-tallets fascisme, nazisme og kommunisme tok slett ikke vare på individet – hva betød vel jøder, homofile og utviklingshemmede når bare den store maurtuen, ikke den enkelte maur har verdi?
Burlesk spillestil
At Strømgren er en dreven koreograf, filmskaper og regissør, merkes godt.
Han øser av sin mangeårige erfaring som multikunstner og lar skuespillerne det øyeblikket krype rundt på scenen som øgler fra Galapagos, det neste som halvnakne homo sapiens i ulike stadier av utviklingen.
Spillestilen er burlesk, ofte avbrutt med komiske innslag der aktørene mimer til moderne slagere og sviskelåter, enten de er utkledd som latinamerikanske indianere, risspisende kinesere eller fotballgale amerikanere.
De tre danske skuespillerne gjør en utmerket jobb.
Plagsomt spørsmål
Vel så viktig er stykkets andre vendepunkt:
Hvem skal overleve om 50 år ettersom vårt samfunnsideal er tuftet på barmhjertighet, ikke på ren selvoppholdelsesdrift?
Effektivt setter Strømgren en støkk i oss idet svaret blir at "de som ikke har penger", er de som må dø.
Overleverne er de som har råd til å reparere kroppen sin, igjen og igjen.
Der Alan Lucien Øyens "Coelacanth" (se egen anmeldelse) ble et offer for avsporinger, nøyer Strømgren seg med noen få slike for å underholde oss.
Men ikke flere enn at han lykkes i å stille Darwins lære opp mot barmhjertighetsidealet slik at motsetningen står der og dirrer.
| 1 |
703254
|
Kill your darlings, Bergen
Alan Lucien Øyens 5,5 timer lange stykke med det håpløse fiskenavnet «Coelacanth» ble en sprikende opplevelse.
Første akt var en lidelse å komme seg gjennom, andre og tredje bød på rørende og morsomme øyeblikk.
Mye har tydeligvis skremt publikum bort fra Den nationale scene torsdag kveld ettersom teatersalen bare var halvfull.
Annet kan man kanskje ikke vente når festspillprogrammet skilter med at det skal spilles i over fem timer på engelsk, uten teksting.
1. blytunge akt
Øyen har fått oppmerksomhet fordi han mikser personlige erfaringer med oppdiktet stoff.
Igjen har han alliert seg med Andrew Wale, britisk skuespiller, regissør og dramatiker slik som i forestillingen "America – visions of love" fra 2009.
Bestillingen de to nå skulle oppfylle, kom fra Ingrid Lorentzen, sjef for Nasjonalballetten:
Lag noe med utgangspunkt i den greske myten om Orfeus og Eurydike, han som fikk beskjed om ikke å se seg tilbake da han skulle hente henne ut av dødsriket.
Enhver som har prøvd seg på skapende arbeid, vet hvilket mentalt slit det er.
Således må manusforfatterne Alan/Andrew gjerne i et metaplan synliggjøre hvordan de fant ideene til stykket.
Problemet er bare at de tynger ned første akt med en serie scener fra New York der de blant andre møtte en Lisa Reynolds som hadde mistet sin far.
De tenker at hun kan fungere som en vår tids Orfeus som leter etter den døde Eurydike.
Avsporing som metode
Redningen i 1. akts søvndyssende 1 time og 50 minutter ble orkesteret på galleriet bak.
Under Bjørnar Habbestads dyktige ledelse ble det framført musikk av Jørgen Knudsen, i et spenn mellom klassisk kammermusikk og myk jazz.
I første pause ble omsider programfolderen til forestillingen tilgjengelig.
Her påpeker tidligere teatersjef Tom Remlov at Alan og Andrew benytter seg av "avsporingen som metode, som både eksistensielt og dramaturgisk prinsipp".
For meg ble stykket et offer for avsporingene.
Det gamle uttrykket "kill your darlings" burde med hell vært hentet fram.
Anmelderen fra nettavisen Scenekunst forsvant i første pause.
Var hun like skuffet som meg?
2. rørende akt
Kruttsterk kaffe hjalp på motivasjonen til å se resten.
Og til tross for at ensemblet også i 2. akt dynger på med metakommentarer, skjer det brått en radikal forandring.
Endelig framstilles fiktive skikkelser som griper tak.
Den absolutt sterkeste historien er om Elliot som drar til Japan og forelsker seg i Hasaki.
Barnet som unnfanges, får navnet Jason.
Hans og morens videre skjebne rører.
Nå kommer også de norske og britiske skuespillernes ferdigheter til sin rett.
Og ikke minst får danseren Daniel Proietto vist hvilken eminent kunstner han er der han danser i kimono, sminket som den vakre, etter hvert dypt nedbrutte Hasaki.
Orkesteret akkompagnerer igjen glitrende.
3. morsom-alvorlige akt
Shakespeare lærte oss at vil du si noe dypsindig til publikum, sørg også for komiske partier.
Alan/Andrew tenker tydeligvis at har vi holdt ut til 3. akt, må vi få le.
Følgelig blir scenen der Orfeus spiller på lyre og danser rundt den døde Eurydike mer lattervekkende enn sorgtung.Også Psychopomp, sjeleføreren som leder Lisa og Jason ned i dødsriket på jakt etter en avdød far og mor, skildres med komiske detaljer.
Og da Lisa til slutt møter filosofen Wittgenstein i Hades, blir det nye løyer.
Spørsmålet er likevel om de muntre avsporingene skygger for filosofens tankevekkende setning:
"Betydningen av at din far døde er noe annet enn grunnen til at han døde".
Heldigvis rundes det av med en dypt alvorlig scene om Jason som får en slags tilgivelse for en tabbe han gjorde i jobben som hjertekirurg.
Da slutten er nådd etter 5,5 time, er jeg ikke i tvil om at Alan/Andrew og deres ensemble er meget talentfulle.
Men diamanter må slipes, skal de virkelig skinne.
Det gjelder også for den som vil lage nyskapende festspillteater.
| 0 |
703258
|
Sårvakker jakt på livets mening
Å dramatisere Virginia Woolfs roman «Orlando» fra 1928 passer perfekt til vår egen tidsånd der kjønnsidentiteter diskuteres åpent og mennesker avviser bastante svar på livets mening.
Den engelske forfatteren var langt foran vår tid (homofili var forbudt i Norge fram til 1972; Kim Friele var åpent lesbisk fra 1965.)
I Bloomsbury-kretsen i London etter 1. verdenskrig hadde Woolf et forhold til forfatteren Vita Sackville-West, noe begge kvinners ektemenn aksepterte.
Vita er inspirasjonskilden til Woolfs fantasifulle, poetiske og fantastiske roman om Orlando, en adelsmann hun følger fra slutten av 1500-tallet gjennom 400 år (!).
Underveis skifter hovedpersonen identitet og blir kvinne.
Likevel handler «Orlando» knapt om homoseksuelle forhold, men snarere om mennesker som oppleve at de rommer både en maskulin og en feminin identitet.
Regissør Sigrid Strøm Reibo er dyktig til å vise dette.
Det skjer på komisk vis idet Even Stormoen spiller ikke bare engelske konger, men også to dronninger Elisabeth samt Victoria 1., eller da Øystein Martinsen levendegjør Woolfs kostelige raljering med erkehertuginnen Harriet som blir til erkehertug Harry.
Den visuelle leken med kjønn bygger opp om erkjennelsen som vokser fram i Orlando etter hans første erfaringer med elskov.
Han er på god vei til å gifte seg, men blir lidenskapelig forelsket i russiske Sasja.
Poesien og den vinterlige settingen fra et iskaldt London er nydelig ivaretatt.
Dette skjellsettende eventyret ender så sørgelig at Orlando mister troen på kjærligheten, noe regissøren får godt fram, utmerket hjulpet av Kamilla Grønli Hartvig som Sasja og Nina Ellen Ødegård som Orlando, og strålende underbygget av danserne Cassandra Loo og Erlend Auestad Danielsen.
Deres omfavnelser er så heftige, deres dialog - vist i videoprojeksjon - lyser så intenst av lykke at sviket virker desto mer hjerteløst da Orlando står alene igjen.
Jo, Strøm Reibo har fanget Woolfs røde tråd:
«Orlando» er fortellingen om et menneske som innser at han/hun har levd på illusjoner, og som må redefinere livets mening, igjen og igjen.
Lykkes ikke kjærligheten, kan han satse på å bli forfatter.
Da det ender med fadese, søker han berømmelse som ambassadør (i Konstantinopel!), men sliter seg ut på rutinefylte plikter.
Det er i Tyrkia Orlando - etter en ukelang søvn - våkner opp som kvinne, en åpenbaring som regissøren klokelig får fram uten å vise Ødegårds nakne kropp fullt ut, men ved å antyde og la oss stole på påstanden.
Jeg har ikke plass til å nevne alle Orlandos utfordringer opp gjennom århundrene, sågar fram til 2016 fordi regissøren forlenger Woolfs historie.
Nok en gang leverer Ødegård en strålende rolletolkning i spennet mellom det humoristisk-satiriske og dypt alvorlige.
La meg også rose hele ensemblet for å ha skapt en visuell og teknisk fascinerende forestilling.
Rogaland Teater brukte tidligere en langt enklere videofilming som virket mer amatørmessig.
Projeksjonene nå er godt integrert i scenografien og fungerer utmerket.
Forlanger du å få følge tradisjonelle dramaturgiske regler, kan «Orlando» forvirre og skuffe.
Men innstiller du deg på en poetisk og humoristisk frekvens og lar de visuelle inntrykkene og de originale fortellergrepene virke, framstår dette som en særdeles forfriskende og vakker teateropplevelse.
| 1 |
703261
|
Repetisjoner om juicingens gleder
Skviser ut noen dråper til av juicebølgen.
Carina Hultin Dahlmann er ute med sin tredje juicebok på relativt kort tid.
Denne gang er det barnefamiliene som skal få sine oppskrifter, og forfatteren repeterer ellers friskt fra sine tidligere bøker.
Ernæringsprofessor Wenche Frölich ved UiS gikk tidligere i år ut mot juicebølgen Hultin Dahlmann representerer og uttalte at frukt og grønnsaker burde spises, ikke drikkes.
De fleste småbarnsforeldre vil nok imidlertid kunne skrive under på at det ikke alltid er like lett å få podene til å ta til seg de anbefalte fem om dagen.
Lokale forsøk hjemme hos undertegnede har vist at spesielt grønnsaker er mye lettere å få lurt inn i flytende form, og dette er da også Hultin Dahlmanns poeng:
Flytende frukt og grønt er veldig mye bedre enn ingenting, og ernæringsprofessorens ideelle verden er ikke alltid samme sted som den virkelige verden.
Det er imidlertid en del elementer ved Hultin Dahlmanns formidling jeg stusser på.
Hun kaller seg natulig juice-terapeut, hva nå det måtte innebære, og gjentar en rekke påstander om helseeffekter ved juicing og økologi.
Som tidligere framføres en rekke helsepåstander helt uten dokumentasjon.
En kildeliste hadde virkelig vært på sin plass her.
Forfatteren har derimot gjort en grundig jobb med å forklare hvordan man skal gå fram for å bruke oppskriftene, eksemplifisert ved formuleringer som denne:
«Når jeg skriver for eksempel 1/5 agurk, kan du tenke at du deler agurken i fem og bruker en av de fem delene».
Her skal åpenbart alle med, selv de aller mest tungnemme.
Juicing er altså ikke noe hokus pokus.
Det som slår meg, er at de improviserte juicene vi lager av det vi til enhver tid har liggende, ofte ender opp med å smake bedre enn når vi har prøvd oppskrifter fra denne boka.
Appene til Hultin Dahlmanns læremester Jason Vale gir også bedre resultater.
Illustrasjonene er imidlertid veldig fristende, og etter hvert som man har blitt litt mer dreven i juicingens verden, er det jo bare å improvisere og tilpasse etter egen smak.
Som inspirasjonskilde fungerer boka bra, og det er kanskje det viktigste.
| 0 |
703262
|
Stol på Stiansen
Få om noen norske kokker skriver like gode, grundige og tilnærmet feilfrie oppskrifter som Bent Stiansen.
Han framstår samtidig som en jovial og nedpå person med et genuint ønske om å gi folk gode matopplevelser, er det får man, hvis man bare følger kokkens instrukser til punkt og prikke.
Bent Stiansen har drevet den michelinstjernebehengte gourmetrestauranten Statholdergaarden i Oslo i 20 år, og har lært opp en lang rekke dyktige kokker og servitørerer.
I denne boka besøker han en god håndfull av sine tidligere ansatte der de er nå.
Dermed er de fleste rettene mer avanserte og tidkrevende enn det man har vært vant til fra Stiansens tidligere bøker, men her byr han også på en del enkle, gode retter merket «personalmat».
Her lærer vi å lage skikkelige fiskekaker, cassoulet, fisketacos, plukkfisk og komler for å nevne noe.
Men de mer avanserte rettene er ikke uoverkommelige de heller.
Vi laget nydelig torsk med friterte jordskokkskall og jordskokkpuré etter Tom Victor Gausdals oppskrift.
Det så jo absolutt ikke ut som på bildene, men smakte utmerket.
Statholdergaardens andebryst med rotgrønnsaker og eplesaus gikk også ned på høykant hos store og små.
Presentasjonene av kokker, råvarer og produsenter er veldig lesverdig og interessant.
Stiansen er blant annet på besøk hos Magnus Skretting på Hjelmeland, og hos sin tidligere lærling Andreas Myhrvold, nå kjøkkensjef ved Spiseriet i Stavanger konserthus, restauranten som vant Aftenbladets restaurantpris under årets Gladmat.
Både Myhrvold og de andre kokkene som besøkes er skildret med humor og kjærlighet.
Her er det lite som minner om hissige Hell´s kitchen-tilstander.
Resultatet kan restaurantgjester i hele landet nyte godt av.Boken er inspirerende, grundig og nydelig fotografert.
Det eneste jeg savner er vintips til rettene, men det er en bagatell i den store sammenhengen.
| 1 |
703263
|
La dem spise kake
Hvis du er ute etter et grundig oppslagsverk med norsk tradisjonsbakst, er denne boka bankers.
Mens forrige sesongs vinner av konkurransen "Hele Norge baker" laget en bok proppet med hippe cupcakes, fargerike macarons og til dels kompliserte kreasjoner, har årets vinner satset på å presentere langt mer tradisjonelle bakverk.
Iren Sandholt har laget en bok som vil kunne fungere som oppslagsverk for alle som skal invitere til kakeselskap, enten det er bursdagsselskap for minstemann, sommerfest eller juleselskap.
Eller om man ganske enkelt vil ha noe godt til kaffen midt i uka.
Sandholts bok er delt inn i oversiktlige kapitler etter bruksområder og tema.
Her er det et bredt utvalg av sjokoladekaker, festkaker, formkaker, gjærbakst og julekaker, for å nevne noe.
Vanskelighetsgraden varierer, men det aller meste her burde være overkommelig for de fleste.
Et par smaksprøver viser også at resultatet blir akkurat som det skal, om man følger forfatterens gode anvisninger.
Oppskriftene er grundig forklart og lette å følge.
Sandholt har også lagt ved et nyttig tips til hver oppskrift.
Her lærer vi litt av hvert om både oppbevaring, råvaretemperatur, tilbehør og akseptable snarveier.Fotograf Rune Bendiksen leverer stilfulle bilder blottet for dilldall.
Her er det selve bakverkene som skal vises fram, ikke serviset eller forfatteren selv.
Og de fungerer helt etter intensjonen:
Man får lyst til å bake, og til å spise.
Som tittelen antyder, er det ikke så mange nymotens sprell å finne her.
I den grad forfatteren forsøker seg på utradisjonelle vrier, er det ved å modernisere allerede eksisterende klassikere, for eksempel ved å servere napoleonskake med tyttebærkrem.
I en tid da det er lettere å finne oppskrifter på det siste innen cupcakes enn å lære å lage gamle travere som krydderkaker og kransekaker, er dette et kjærkomment bidrag til den alltid voksende kakeboksamlingen.
| 1 |
703268
|
Oliver Truc:Snedig same–epos
Journalisten Oliver Truc bor i Stockholm og skriver for Le Monde.
Han er dypt fascinert av samene, og har levert en bredt og godt anlagt roman fra Sameland.
I mørke og iskalde Kautokeino blir en flere hundre år gammel samisk tromme stjålet.
Like etterpå finner politiet reindriftsamen Mattis drept, med ørene kuttet av.
Klemet Nango og Nina Nansen er reinpoliti, Finnmarksviddas svar på Texas Rangers.
Klemet er en samisk politimann nær pensjonsalder, mens den unge blondinen Nina kommer fra "Stavanger–området".
Begge er overbevist om at det er en sammenheng mellom trommen og mordet.
Men en av deres egne i politiet saboterer etterforskningen.
Her er det mange gode figurer.
Den mytiske ursamen Aslak lever på gamlemåten, uten snøskuter og utenfor samfunnet.
Hovedskurken er en fransk geolog, som mener han er verdens midtpunkt, og forgriper seg på småjentene.
Handlingen er lagt til et eksotisk miljø beskrevet på en god og medrivende måte.
En kan lære mye om samisk kultur og levemåte, joiking, sjamanisme, reindrift og samekniver.
Det hele er tøft gjennomført.
Likevel blir det for mange strekk uten spenning.
Truc kunne forenklet litt, ikke prøvd å få med alt.
Siden han følger både politi og skurker så tett, blir det nesten ingenting igjen for leseren å lure på.
Men slutten er meget sterk.
Bokanmeldere skriver ofte på rutine at romanen er godt oversatt.
Tittelen virker merkelig.
"Le dernier lapon" skulle bety noe sånt som "Den siste same" i følge Google translate.
Da er det rart å kalle den "Førti dager uten skygge", for handlingen foregår akkurat når de 40 dagene – mørketiden – er over.
Siden jeg ikke kan fransk, aner jeg ikke om forfatteren virkelig mente å skrive at "blodet frøs til is i årene"?
Men denne er bra:
"Klemet og Nina holdt pusten, som et ungt par som ventet på dommen fra en lege under den første ultralydundersøkelsen."
| 0 |
703269
|
Nytt liv for Rocky
5
Har du lurt på hvordan det er å være gjest hos Fredrik Skavlan?
Svaret får du i første nummer av det gjenopplivete "Rocky"-bladet.
Egmont forlag la ned "Rocky" ved nyttår.
Pelikanen forlag har bokrettighetene til tegneserien og ga ut "Rocky & Edith" i fjor, mens Bestselgerforlaget nå overtar utgivelsen av heftene.
Første nummer er ute, og de neste vil følge med seks ukers mellomrom.
Bladformatet er endret til det mer vanlige, men med et ekstra tykt førstenummer.
Der skildrer Rocky-forfatteren Martin Kellerman på selvbiografisk vis sitt besøk på "Skavlan".
Det er altså Kellerman som var der, men som vanlig i tegneserien blir han til hunden Rocky.
Fredrik Skavlan er mer gnageraktig, passende for en talkshow-vert.
Karl Ove Knausgård, som forøvrig er involvert i Pelikanen forlag, var gjest i samme program.
Han likner en ulv, mens Robbie Williams er en lubben fugl.
Skavlan-besøket forløper med vanlig Rocky-paranoia.
I bladet gis det også plass til glimt fra Rockys 15 år lange serieliv.
Det startet da svenske Martin Kellerman fikk sparken, ble dumpet av kjæresten og begynte å tegne seg selv som en hund.
Siden har vi fulgt livet hans, venner, kjærester og store og små hendelser.
Første nummer lover bra, med et stort pluss for gjesteserien "The worst boyfriend ever award" av svenske Liv Strömquist.
Hvem har vel tenkt på hvilken drittsekk Albert Einstein egentlig var?
Karl Marx og Pablo Picasso kommer ikke så langt bak, mens Sting får gjennomgå for en sangtekst.
| 1 |
703272
|
Det daglige brød
God og motiverende innføring i brødbakstens velduftende verden.
Hvor mange bøker om brødbaking trenger vi egentlig?
Det er jammen ikke godt å si, men markedet er åpenbart ikke mettet ennå.
Sverre Gunnar Haga bruker tittelen som et slags retorisk knep for å skille seg ut i mengden.
For hvorfor er det liksom bare menn som skal kunne bake brødene hans?
Det får vi egentlig aldri noe godt svar på, bare en liten anekdote om at hans gamle far spøkefullt hevdet at baking var kvinnfolkarbeid.
Det er imidlertid lenge siden bakst ble gjort hipt og kulinarisk spennende, av blant andre dyktige bakere som Morten Schakenda.
Men der sistnevnte ofte byr på oppskrifter som krever at du setter av en dag eller to, viser Haga deg snarveiene.
Han har også hyrt inn gjester som deler av sin erfaring og kunnskap.
Med et vittig og underholdende språk guider Haga den aspirerende baker igjennom alle basisteknikkene og trygt forbi fallgruvene.
Vi slipper heldigvis formaninger om hvor usunt og unaturlig det er å kjøpe butikkbrød, forfatteren konsentrerer seg heller om å lovprise hjemmebaksten for alt den er verd.
Hans smittende entusiasme gjør at man faktisk får lyst til å bake, og det må jo være hovedpoenget her.
Oppskriftsamlingen inneholder en lang rekke hverdagsbrød av forskjellig vanskelighetsgrad, men også diverse søtt bakverk, rundstykker, knekkebrød, pizza, kjeks og vafler, for å nevne noe.
Noe skal heve natten over, noe krever en god uke forberedelse (men hva gjør man ikke for et saftig surdeigsbrød), og noe kan bakes på en ettermiddag etter jobb.
Haga er heller ikke redd for å ta uvante ingredienser i bruk.
Hva med å bruke restene av gårsdagens potetmos i dagens brøddeig, for eksempel?
Midt i blinken i en tid hvor mange er opptatt av å kaste mindre mat.
| 1 |
703274
|
Italiensk mat på sitt beste
Noen ganger trenger vi en påminnelse om at det enkle ofte er helt topp.
Ved siden av fredagstacoen er nok pizza og pasta blant de aller mest serverte rettene på norske bord.
Men hvis vi skal være ærlige, går det nok mye i de samme, velprøvde variantene for mange av oss.
Spagetti bolognese, carbonara, lasagne med kjøttsaus, pizza med kjøttdeig og skinke.
Ikke minst derfor er det inspirerende å få denne vennlige og kompetente påminnelsen om hvor mange ulike pasta— og pizzavarianter man egentlig kan slå seg løs med.
Tjersland tar utgangspunkt i det helt enkle:
En god, hjemmelaget pastadeig.
Så viser han oss hvordan vi kan trylle fram velsmakende måltider med et minimum av ingredienser.
Nøkkelen er selvsagt å bruke gode råvarer.
Vi laget for eksempel spagettisaus med bare hvitløk, persille, chili, olivenolje og salt, og det smakte helt himmelsk.
Men selv om Tjersland innledningsvis konsentrerer seg om de enkle sausene, som pesto og tomatsaus med og uten chili, kommer vi fort til de mer forseggjorte og uventede vriene.
Vi lærer for eksempel å lage åpen ravioli med skalldyr og blomkålkrem, gnocchi med kalvebrissel og ertekrem og ravioli med oksehaleragu og parmesanfondue, for å nevne noe.
I tillegg til de mange gode pastaoppskriftene lærer vi, som tittelen antyder, også å lage skikkelig italiensk pizza.
I tillegg til dette er det gjort plass til noen av forfatterens risottofavoritter.
Oppskriftene ledsages av like fristende bilder, både av mat og av klassiske italienske miljøer, slik at det også rykker litt i reisefoten.
Det eneste som virker litt malplassert er sidene med gjengivelse av norske kostråd.
Det er ikke det vi har lyst å tenke på når vi koser oss med disse kaloribombene.
| 1 |
703275
|
Ikke så veldig funky
Det er mange grunner til å spise mer vegetarmat.
Denne boka bidrar dessverre ikke spesielt mye til å gjøre denne kosten mer fristende.
Denne boka er skrevet av kvinnene bak firmaet Funky Fresh Foods, som i dag driver to veganske restauranter og et cateringtilbud.
Oppskriftene er veganske, det vil si uten noen form for animalske ingredienser, og i tillegg glutenfrie.
På den positive siden kan det nevnes at de har med en god sesongguide for ulike vekster, og at det er mye som frister i avdelingene for smoothier og pålegg.
Akkurat dette med å finne egnet pålegg kan være blant de største omleggingene for en som har bestemt seg for å kutte ut alle animalske produkter fra dietten.
Det er imidlertid mye ved denne boka som gjør den mindre interessant enn den ideelt sett kunne vært.
Først skal vi igjennom en altfor lang, uinteressant innledning om forfatternes business-historie.
Dette er bare for de virkelig spesielt interesserte og knapt nok det.
Deretter følger noen sider om hvorfor vegansk og økologisk mat er sunnere og mer bærekraftig, uten at dette er spesielt overbevisende dokumentert.
De fleste av oss kjøper imidlertid kokebøker på grunn av oppskriftene.
Men heller ikke her er det mye som overbeviser.
Vi prøvde blant annet moussaka med cashewnøttkrem.
Det så håpløst ut og smakte fint lite.
Daddelkulene til dessert var helt ok, men ikke noe som fristet til gjentakelse.
En del av bildene ser også direkte ulekre ut, for eksempel noen av suppene, som minner mest om de kjipe glassene med babymat.
Konklusjonen er at dette er en oppskriftsamling som nok er mer egnet for menigheten enn for omvendelse av oss utenforstående.
| 0 |
703276
|
Godt brød til de tålmodige
For mange vil Godt Brød for alltid bli stående som hipster-bergenserne som fortrengte Finns.
Det er imidlertid mange gode grunner til å gi seg i kast med oppskriftene deres.
Ved siden av Sverre Gunnar Hagas "Menn som baker brød", er dette den beste bakeboka som har landet på undertegnedes pult i år.
Her deler folkene bak den suksessrike bakerikjeden Godt Brød sine beste oppskrifter.
De sverger til å bruke økologisk mel, og de fleste av oppskriftene er veganske.
Ved hjelp av denne boka kan man med andre ord tekkes folk som lider av alle mulige slags politisk korrektheter, og det beste av alt er at det smaker godt også.
Et greit sted å begynne kan være med noe så enkelt som boller.
Disse bakes faktisk med havregrøt, men blir til tross for dette beskrevet som verdens beste i boka.
Og en prøvesmaking i Aftenbladets kultur— og sportsredaksjoner ga jevnt over høye terningkast.
I den grad det ble tatt dissens, var det i spørsmålet om hvorvidt rosiner hører hjemme i bakverk eller ei.
De fleste av brødoppskriftene er mer tidkrevende, da mange av dem krever at du setter en liten rugdeig dagen i forveien.
Dette beskrives som DNAet i dette bakeriets brøddeiger.
Teknikken skal sørge for at de ferdige resultatene blir mer saftige, og det kan virke som om trikset fungerer etter intensjonen.
De oppskriftene vi testet ga jevnt over gode resultater, også på de grovere deigene.
I tillegg til et rikholdig knippe oppskrifter på gjærbakst, blir vi også forklart hvordan man lager surdeig og surdeigsbrød, og vi får masse gode baketips.
Boka er illustrert med lekre, fristende bilder av bakverk, enkelt og fint designet, selv om det sikkert også hadde fungert fint uten alle portrettene av de ansatte.
| 1 |
703278
|
Årets beste kokebok
En mer komplett matbok enn dette skal du lete lenge etter.
Skal du av en eller annen grunn bare holde deg med én kokebok, kan det godt være denne.
For maken til omfattende oppslagsverk skal man lete lenge etter.
Tom Victor Gausdal har alltid imponert meg med sine oppskrifter, men denne gang har han virkelig overgått seg selv.
I innledningen skriver han at denne boka vil bli en lærebok for lærlingene hans.
Den er imidlertid så grundig og pedagogisk skrevet at den mer enn gjerne kan fungere som lærebok for oss amatører også.
Boka inneholder hele 1550 oppskrifter, noe som i seg selv kan oppleves som overveldende nok.
Men Gausdal nøyer seg ikke med det.
Han vier også mye plass til å lære oss basiskunnskaper som alle som vil lykkes på kjøkkenet bør kjenne til.
Vi lærer om hygiene og organisering av kjøkkenet, om hvilket utstyr vi "må" ha, hva vi bør ha, om hvordan man planlegger en meny, og mye annet.
Teknikker som blansjering, sautering, grilling og gratinering blir utførlig forklart.Dermed skulle et godt grunnlag være sikret før man går i gang med selve kokkeleringen.
Oppskriftsdelen er delt opp etter råvarer, og her er det som nevnt noe for enhver smak og vel så det, både til hverdag og fest.
Etter en lang rekke stikkprøver har jeg fortsatt til gode å komme opp med en råvare eller rett som ikke er omtalt her.
Noe kjenner vi igjen fra forfatterens tidligere bøker, men her er det også veldig mye nytt.
Naturlig nok er ikke alle rettene fotografert, men de som er det ser riktig lekre og fine ut.
Og hvem vet, hvis vi fordyper oss skikkelig i den delen av boken som forklarer teknikker og presentasjon, kan kanskje vi vanlige dødelige også få til å lage mat som ser ut og smaker som den Gausdal lager en vakker dag.
Dette er den åpenbare julegaven til alle som liker å lage mat, uansett hvilket nivå de måtte befinne seg på.
| 1 |
703279
|
Når den ene blir alvorlig forelsket i en annen
De trodde de kunne overleve alt, de hadde tatt høyde for at man kan bli forelsket i andre.
Men kanskje var det det som felte dem
Geir Gulliksen har en egen måte å skrive og å være i offentligheten på: tydelig og forsiktig på samme tid.
Hans roller er mange: redaktør i Oktober forlag, deltaker i offentlige samtaler og forfatter av dikt, essay, skuespill og romaner.
Dette gjør ham til en av de viktigste litteraturarbeiderne i vår samtid.
Romanene viser oss at han også er en av de dyktigste forfatterne vi har, ingen skriver så varsomt om relasjoner som Geir Gulliksen.
I "Tjuendedagen", "Forenkling", "Bøyde knær" og "Historie om et ekteskap" er forsøket stadig det samme: å utforske ulike sider ved samlivet.
"Historie om et ekteskap" er historien om hvordan ekteskapet mellom Jon og Timmy faller sammen.
Romanen åpner med at han ber henne fortelle om ekteskapet deres.
Hun svarer at hun ikke har det klart nok for seg til å gjøre det, og derfor blir han nødt til å forsøke å forklare det selv.
Jon forteller historien om hvordan forholdet smuldrer opp i det kona blir alvorlig forelsket i en annen.
De trodde de kunne overleve alt, de hadde tatt høyde for at man kan bli forelsket i andre.
Men kanskje var det det som felte dem, overbevisningen om at deres ekteskap var bedre enn andre parforhold.
Det tilsynelatende perfekte paret faller altså i stykker, og slik tar boka opp en vanskelig forutsetning for alle kjærlighetsforhold: man må tro på den tosomheten man er inne i, samtidig som man vet at svært mange ekteskap ryker.
Romanen blir sterk blant annet fordi paret er så fint, deres forhold ser så bra ut fra utsiden.
De kan tilsynelatende snakke om alt, de trives i jobbene sine, de elsker hverandre.
Hvis ikke de to kan klare å holde sammen, hvem kan egentlig klare det da?
Hos Gulliksen finnes ingen enkle svar på nettopp dette, og det er denne undersøkende, spørrende tonen som gjør romanene til Gulliksen så nærgående.
Leseren ser at paret er et velfungerende par, og man ser – og forstår – at det likevel ikke går.
Romanens tittel, "Historie om et ekteskap", antyder at det finnes flere historier i det historie står i ubestemt form.
Og fortellerstemmen i denne romanen er et fiffig grep.
Vi får fremført denne personlige tragedien gjennom Jons øyne.
Han er på mange måter offeret her, men han forteller det slik han tror at hun opplevde det.
I begynnelsen kan man la seg forføre av hans måte å være kjæreste på, fordi han er en som forsøker å virkelig SE henne.
Men forsøket har også en klaustrofobisk dimensjon: han vil forstå alt ved henne, han vil ha innsikt i alt hun tenker og føler.
Prosjektet er dømt til å mislykkes.
Allerede fra første side vet vi hvordan romanen ender, vi forstår at de skal gå fra hverandre og at Jon vil vite hva som skjedde.
Drivkraften er altså ikke spenningen i hva som skjer, men hvordan.
Denne form for utforsking hvor intensiteten i romanen ligger i hvordan tragedien skjedde snarere enn om den skjedde, kler Gulliksens språk godt.
Her blir de små nyansene av endring analysert.
Når ble Jon nummer to, hvordan kunne hun finne på å gå, og hvor upålitelig forteller er egentlig Jon?
Slik utfordrer Gulliksen ideen om fullstendig åpenhet i et parforhold.
Spørsmålet om hvor godt man egentlig kan kjenne noen, og hvor mye åpenhet en skal kreve – og ønske – i tosomheten, blir løftet frem.
Etter endt lesning har denne leseren bare lyst til å diskutere dette paret spesielt og parforholdets utfordringer generelt med andre lesere.
Mer kan en ikke be om fra en roman: at den får leseren til å reflektere over eget liv.
Med "Historie om et ekteskap" har Geir Gulliksen fått det til igjen.
| 1 |
703280
|
Briljant språkføring
Herregårdsroman med duft av Proust og andre virtuose språkkunstnere
Det er noe visst kokett knyttet til en dansk dikter, skuespiller og musiker som elsker å ikle seg stadig nye kunstnermasker ved å opptre under raskt skiftende artistnavn.
Forfatteren Claus Beck-Nielsen (f. 1963, debut 1997) har bl.a. stått fram under begrepet Das Beckwerk, før han ga ut «Den endeløse sommeren» under forfatternavnet Madame Nielsen – en lett kulørt roman, sikkert oversatt til norsk og med hovedhandlingen lagt til «den hvite gården» på Fyn.
Mens det verbale mantraet «den endeløse sommeren» forplanter seg gjennom denne buktende, flytende, kronglete, endeløse herregårdsteksten, full av digresjoner, innfall og utfall, ofte uten punktumer og med klang av klassikere som Marcel Proust, Virginia Woolf, William Faulkner og James Joyce, behandles temaer som tid, identitet, kjærlighet og død med suveren språklig kontroll.
Fortelleren viser seg å være den eldre, kvinnelige utgaven av «Den unge gutten, som kanskje er en jente, men ennå ikke vet det», han eller hun som nevnes allerede i romanens åpningssetning, og som siden blir «den spinkle, å, så følsomme gutten» som lenge etterpå minnes den tapte tid sammen med andre, eldre som unge.
Den viktigste karakteren er Ditte, den blendende lyse og aristokratiske moren, ryttersken med grasiøse lemmer og elfenbensfarget hår, hun som studerer, skiller seg og skaffer seg en langt yngre portugisisk billedkunstner som elsker og siden ektemann.
Sammen med henne opplever den 16-årige datteren og to små brødre, den sarte fortelleren, den billedvakre Lars og morens portugisiske gjester «den endeløse sommeren», bortenfor tida og verdens ståk, før grotesk aidsdød og begravelse forvandler idyllen til et «rekviem».
Spesielt fengslet blir jeg ikke av den triviallitterære dramatikken som utspiller seg.
Ekteskap som falmer og oppløses, driftene som overtar, familieøkonomien som lider, sjelelig uro, kunstens evige kraft – her er det lite nytt under sola.
Men den avanserte syntaksen imponerer og vitner om et eksepsjonelt språklig gehør.
| 1 |
703281
|
Hjemsøkt av DDR
Andreboka om danske Ravn løftes av skildringer fra Berlin før og etter murens fall.
Michael Katz Krefeld kan lett beskyldes for å prøve seg på en variant av krimsuksessen Jussi Adler-Olsen og historiene om avdeling Q. Også her har vi en løpende krimhistorie som ikke finner sin løsning i denne boka heller, spørsmålet om hvem som drepte samboeren til Thomas "Ravn" Ravnsholdt.
Førsteboka "Avsporet" sporet fullstendig av i en seriemorder ført langt ut i parodien.
Men denne gangen har Katz Krefeld bedre grep om virkemidlene, selv om det fortsatt er relativt humørløst.
Først og fremst fungerer denne boka i skarpe tilbakeblikk til DDR og Berlin rett før Murens fall.
Der møter vi Stasi-obersten Hausser i arbeidet med å knekke en familie mistenkt for den stygge forbrytelsen å ville flykte til vest.
Hausser er like ambisiøs som sadistisk der han nådeløst forfølger regimets politiske motstandere og gjerne drukner de uheldigste i prosessen.
Fullt så gruvekkende og sertifisert psyk som tilfellet Hausser var knapt Stasi-funksjonærene flest.
Men alle som har besøkt Stasi-fengslet Hohenschönhausen vet hvordan regimet systematisk forfulgte, trakasserte og overvåket politiske dissidenter.
Derfor er ikke galskapen fra et kvart århundre tilbake tatt helt ut av løse lufta.
I bokas nåtid er det en anonym regnskapssjef som begår underslag i stor stil og forsvinner fra København.
Han skal møte en kvinne i Berlin, men forsvinner sporløst på sin vei.
Det er hans søster Louise som engasjerer Ravn i saken.
Jakten på Mogens Slotsholm fører Ravn til den tyske hovedstaden i moderne tid og gatelangs Oranienburger Strasse der han oppdager at fortidens spøkelser fortsatt lever.
Ravns selvdestruktive sider er ikke fullt så utpenslet denne gangen, gærne Hausser er godt kommet på og selve plottet er tettere enn i førsteboka.
"Savnet" blir en angstbitersk og veldreid liten thriller.
| 0 |
703284
|
Diplomaten som likte seg i kulda
Dagbøkene til Aleksandra Kollontaj er eit godt skråblikk på både norsk historie og på diplomatiet.
Og på Stalins terror.
"Nå har det skjedd.
Begivenheten vi har ventet så spent på, som vi har arbeidet for i meir enn ett år, nå har den funnet stad.
Jeg både tror og kan ikkje tro det.
I Stortingets plenumsmøte i går kveld fremmet regjeringa forslaget om å opprette normale diplomatiske forbindelsar mellom våre to land.
De jure – dette sakrale begrepet – er et faktum.
"
Dette er Aleksandra Kollontajs dagboknotat frå den 14. februar i 1924, gjort om morgonen.
Kvelden før hadde den sovjetrussiske handelsrepresentasjonen feira på Engelbrets Café i Kristiania, der dei åt, heldt talar, og drakk:
"Kovalevskij gråt, og Body fekk det for seg at han skulle syngje.
Eg stoppet ham.
"
Men dagen etter hadde uro sige inn.
Stortingets bestemming hadde ikkje vore samrøystes.
Og telegram hadde ikkje blitt sendt til alle dei rette kanalane i Moskva og om det formelt halvferdige; avisene der kunne komma til offentleggjera anerkjenninga for raskt.
Dessutan hadde Kollontaj gløymt å be medarbeidaren Roza Kogan på festen.
Ho skreiv i dagboka si:
"Nei, det var mykje hyggeligere å arbeide i kvinnebevegelsen, drive agitasjonsverksemd ved fronten eller vere folkekommissær for sosialomsorgen.
Diplomatiet er berre forviklingar, hindringar, og evige bekymringer. "
Kvinneleg ambassadør
Aleksandra Mikhajlovna Kollontaj (1872–1952) var diplomat i Norge i åra 1922-1930, med eit opphald i Mexico i åra 1926–27.
Ho var leiar av den sovjetrussiske representasjonen, formelt minister for legasjonen frå 1924, eller så godt som den første kvinnelege ambassadøren i verda.
No har historikarane Åsmund Egge, Sven Holtsmark og Aleksej Komarov fått gjeve ut dagboknotata hennar på norsk, med eit fyldig føreord og eit imponerande fotnoteapparat.
Det einaste som manglar er utfyllingar om Kollontajs privatliv.
Kollontaj skulle eigentleg ikkje vore i Norge.
Ho var dotter av ein russisk general, og gifta seg eigentleg under sin klasse.
Men alt i 1898 forlét ho denne ingeniøren – og eit fireårig barn – og studerte økonomi i Vest-Europa.
Ho blei revolusjonær, og medlem av det russiske sosialdemokratiske arbeidarpartiet.
I åra før og under første verdskrigen reiste ho omkring som politisk agitator og skribent, og var mislikt i USA, og stundom arrestert, som i Sverige.
Ho kom under innverknad av Lenin, og blei ein av dei fremste bolsjevikane etter revolusjonen, ja faktisk folkekommissær for sosial velferd, og dermed den første kvinnelege regjeringsmedlemmen i moderne tid.
Men denne karrieren fekk ein knekk på grunn av usemje med partilinja, og ho blei sendt til Norge og avkroken Kristiania for å arbeida med handels— og grensespørsmål, fisk og prosaisk tømmer.
Dette var før Stalin kom til suveren makt, og opposisjonelle blei stilt for retten, og skotne.
Ein politisk kjendis
Kollontaj likte seg likevel i Norge.
Stundom gjekk ho lengre enn ministerposten hennar hadde dekning for, men utan at dette skadde stillinga eller omdømmet hennar på sikt.
Aleksandra Kollontaj var eit fenomen og ein politisk kjendis i Norge.
Ho blei særleg godt kjend med venstrehøvdingen, statsministeren og skipsreiaren Johan Ludwig Mowinckel, og besøkte han gjerne på landstaden på Os.
Ein får artige sideblikk og til tider heilt nødvendige korrektiv på norsk politisk historie gjennom dagboksnedteikningane.
Det same gjeld diplomatiske protokollar og latterlege detaljar, både før og no.
Aleksandra Kollontaj var også skjønnlitterær forfattar.
«Diplomatiske nedteikningar 1922-1930» har såleis eit litterært tilsnitt.
Som frå hausten 1925:
«Eg har alltid følt en underleg misunning når eg ser et tog dra av garde eller køyre forbi.
Det skulle eg ha vore!
... Jage av garde mot det fjerne …
Og omvendt, når du ser ut av togvindauget får du en ubendig lyst til å gå på den stien som spring frå banelegemet og snor seg over en eng eller spring inn i skogen.»
Lengta speglar den politiske dirringa i diplomattilværet hennar.
Med tanke på Stalin
Dagboksnotata til Kollontaj kan ikkje lesast som historiske faktum, eller det historiefaget kallar forteljingar, slik heilt utan vidare.
Om dette skriv Egge, Holtsmark og Komarov godt.
For det første redigerte ho skriftene sine etter at ho kom til Moskva etter andre verdskrigen.
For det andre skreiv Kollontaj alltid med tanke på Josef Stalin.
Den som ville overleva i maktapparatet hans, måtte halda seg inn med "kamerat Stalin".
Kollontaj var av dei få som unnslapp statsterroren.
Det er både rørande korleis ho skriv om deportasjonane av såkalla "kulakkar" eller jordeigande bønder, og opprørande korleis ho forklarer nødvendigheita av det.
Glimta av Stalins tvangskollektivisering er ein uhyggeleg – og på same tid dramatisk – finale for ei høgst leseverdig bok.
| 1 |
703285
|
Kropp og sinn, røft og klokt
«Köttets lust, själens ubotliga ensamhet» 2015.
Beate Grimsrud (1963, debut 1999) og bøkene hennes er sjelden vare.
Man kjenner dem igjen når man ser dem.
Hun er norsk, men har bodd i Sverige i mange år, skriver både på svensk og norsk, og har fått priser for forfatterskapet i begge land.
Med romanen «En dåre fri» fra 2010 opplevde hun det enestående å få en bok innstilt til Nordisk Råds pris fra to land.
Grimsrud bor i Stockholm, «den byen i verden der det finnes flest alenehusholdninger.
Femtini prosent.»
Denne faktaopplysningen står i første avsnitt på første side i årets praktfulle roman, «Evighetsbarna».
Halvannet hundre sider seinere står dette:
«Som voksen kan man gjøre hva man vil.
Men det vil man ikke alltid.»
De fire godt voksne, barnløse, hovedpersonene illuminerer den kolossale tematikken i disse få, enkle setningene.
De er:
André, anestesisykepleier, 37 år, tålmodig inntil selvutslettelse, har søvnproblemer, er aleneboer – riktignok med katten Kassandra som han til sin forskrekkelse kan forestille seg er menneske.
Siri, 42, år, driver bruktklærbutikk, med søvnproblemer hun også.
Hun utvikler en svellende falsk graviditet som tar henne til psykiatrisk sykehus; aleneboer.
Tomas, mammadominert sykehusfotograf, som ikke forstår hva han skal med andre mennesker i det hele tatt; får leseren til å amatørdiagnostisere ham som asbergerkasus; aleneboer.
Den fjerde aleneboeren er Louise, tv-sminkør, shopaholiker og selvskader fra USA; har bodd ti år i Sverige, Siris venninne.
Grimsrud lar så en allvitende tredjepersonforteller sette disse personene (og noen til) i kryssklippet spill med hverandre: kjærestene Louise og Siri i et uutholdelig forhold, Tomas i et for ham sært, nært men distansert, og ubegripelig vennskap med André, i et konkret stockholmsk byskap som også er mentalt og emosjonelt grenseland.
Det er moderne storbyliv, akkurat så moderne at «Evighetsbarna» kan leses som Beate Grimsruds utlegning av Hjalmar Söderbergs mer enn hundreårige sentens:
«Jag tror på köttets lust og själens ubotliga ensamhet.»
| 1 |
703286
|
Fortetningskunst i moll
Ordknapt om ensomhet, samliv og alderdom, sjelelig uro og begjær.
Den prisbelønte perfeksjonisten Kjell Askildsen (f. 1929, debut 1953) har mistet synet, er ikke lenger i stand til å skrive og har i diverse intervjuer de siste åra uttalt at han ikke kommer til å gi ut flere bøker.
At «Vennskapets pris» nå foreligger – nitten år etter utgivelsen av «Hundene i Tessaloniki», hans siste novellesamling – kommenteres i et kort etterord.
Der forteller forfatteren at de fleste novellene i «Vennskapets pris» ble skrevet i perioden 1998-2004, og han takker Torleiv Grue og Terje Holtet Larsen fordi de overbeviste han om at de fortjente å bli utgitt.
Det dreier seg om tolv asketiske, stramme tekster, mellom snaue to og drøye ni sider lange.
Seks av tekstene opererer med jeg-synsvinkel, de seks andre med synsvinkelen i tredje person.
Mest spesiell er den uortodokse bruken av det upersonlige, distanseskapende pronomenet «man» som handlende, observerende, reflekterende subjekt i «Det røde huset».
Bare en av tekstene, «Marion» – der handlingen utspiller seg i Tyskland, og identitetsspørsmålet streifes – har kvinnelig frontfigur.
Ikke overraskende, kanskje, for i dette hverdagsrealistiske, lavmælte, sterkt tilknappete forfatteruniverset plasseres gjerne middelaldrende eller eldre menn i fortellingens sentrum.
Den ytre dramatikken er oftest sparsom, spenningskurven kan være vanskelig å få øye på, og det overraskende pangpoenget mot slutten inntreffer sjelden.
Her dreier det seg om en sønn på besøk hos en gammel far som sipper et glass rødvin, en ektemann som har erotiske fantasier i skogen, og støter på en lett pågående politimann da han forlater kone og svigermor for å gå på pub til langt på natt, to gamle venner som merker avstanden når de møtes etter tolv eller tretten år, en mann som låner en kvinne margarin, en mann som etter bisettelsen til broren søker bort fra fellesskapet, en sansesvekket, skrøpelig mann som drømmer og gripes av frykt, Gerhard P. som flytter inn barndomshjemmet etter at begge foreldrene er døde, en forfatter som går til sengs med en gift kvinne og henger opp et bilde i skogen, en annen forfatter som uroes over at en pensjonatansatt har åpnet toalettmappen hans og sett pakken med kondomer, en mann som ikke vil betale for halvliteren til en perifer kjenning, og blåser røyk i ansiktet hans i stedet samt en ektemann som har erotiske fantasier knyttet til datterens eldre venninne, lyver for kona og tar en drikkerunde på byen.
Ingen av disse historiene fortoner seg som spesielt originale eller eksplosive.
Den kunstneriske verdien ligger på et annet plan.
Igjen lever forfatteren opp til sin egen definisjon av sjangeren:
«Novellen er som kammermusikk.
Man bruker få instrumenter, få personer, få stemmer».
Det gjelder å fortette handlingen, søke presisjon i uttrykket, åpne for vage antydninger og en hemingwaysk undertekst av usagt, ofte mens mollakkorder klinger med under glattskurte, komprimerte setninger som sikter mot å avdekke smertepunktene i våre liv.
Selv om det fins noen få bilder underveis – som når huset i skogen snart framstår som et «rødt skrik», snart som en «falmet fane» – nytter forfatteren et nøkternt konstaterende, billedfattig språk og enkel syntaks, langt fra en mer akademisk orientert tungetale og med mange lærde referanser.
I disse novellene fins bare to åpne, litterære allusjoner, til en novelle av Anaïs Nin og til Louis-Ferdinand Célines «Reisen til nattens ende», mens f.eks. Jan Kjærstads, Lars Saabye Christensens og Johan Harstads mammutromaner av året alle rommer en mektig tsunami av slike referanser.
Ellers er bruken av knappe, avbrutte dialoger et særtrekk ved Kjell Askildsens prosakunst.
Som når åpningsteksten slutter med følgende replikkveksling:
«Nå? sa hun./
Ja, sa han./
Hav? sa hun./
Ja, sa han, det også, men mest himmel og strand» eller når sluttnovellen toner ut med «Dette forandrer jo ingenting, sa hun./
Nei, tenkte jeg./
Gjør det vel? sa hun./
Nei, sa jeg.»
Det er derfor liten tvil om at Kjell Askildsen språklig og motivisk-tematisk beveger seg på velkjente stier i disse tekstene.
Tafatte mennesker som lukker seg eller prater klosset med hverandre, samtidig som de avslører konflikter eller savn de helst vil tie om, haltende samliv, ensomhet, emosjonell ambivalens, forbudt seksualitet, løgner, selvdestruktiv atferd, kropper som eldes, sjelelig ubehag, lengselen etter nærhet, øl og konjakk som trøstedrikk, hjertets mørke og kronglete tilstander, angst som truer – alt er på plass.
Så denne boka innbyr knapt til lystlesing.
Her dreier det seg om nøktern folkeopplysning, i moll.
| 1 |
703287
|
Svensk likskjending
David Lagerkrantz har diktet videre på avdøde Stieg Larssons trilogi.
Det burde han ikke gjort.
Milennium-trilogien, utgitt etter forfatteren Stieg Larssons død, er en av verdens største krimsuksesser.
Ikke uten grunn.
De tre bøkene om gravejournalisten Mikael Blomkvist og den mildt sagt spesielle hackeren Lisbet Salander blir for alltid stående som et referanseverk i nordisk krimlitteratur.
Denne anmelderen er ikke like nesegrus begeistret for de tre bøkene som en del andre anmeldere, men det er ikke til å komme forbi at Larsson dannet skole.
David Lagerkrantz, som tidligere blant annet har stått bak suksessbiografien til det svenske fotballvidunderet Zlatan Ibrahimovic, er en såkalt A-kjendis i Sverige, født som han er inn i en innflytelsesrik familie.
Faren var blant annet legendarisk sjefredaktør i avisen Dagens Nyheter.
Denne bakgrunnen, samt en finansielt sikker posisjon i det møblerte borgerskapet, har sannsynligvis utstyrt ham med tilstrekkelig selvtillit til å gå løs på arven etter Larsson og dikte videre på Millennium-universet.
Det burde han absolutt ikke ha gjort.
Han har grepet fatt i de absolutt svakeste sidene av Larssons verk, nemlig Salanders elleville familiehistorie.
I tillegg er språket naivt, nesten infantilt, karakterene grunne og plottet idiotisk.
Beskrivelsene av et autistisk barn vekket en stund en slags interesse, men også dette anslaget blir etter hvert skjærende falskt.
Stieg Larsson skrev aldri spesielt godt eller troverdig, men det var i det minste spennende, særlig i den første av de tre bøkene, "Menn som hater kvinner".
Dette er bare teit.
Vi får krysse fingrene for at boka blir en økonomisk flopp, slik at vi slipper mer av dette.
| 0 |
703289
|
Fantastisk fut
Samleboken om Futen er fengslende, fascinerende – og hylende morsom.
Skattefut Mikael Braut er en blond barbar i bunad, Smørbukk på steroider.
Han er også en særs pliktoppfyllende statstjenestemann.
I første scene kommer Braut bærende på en stor trestamme, som han kjører inn i foten på Dovregubben – skattesnyter og supertroll.
Dette er ikke for barn, Braut brøyter seg inn i kjeften og ut av øyet på Dovregubben, mens småfuglene synger:
"Selv presten kan ha sine tvil, men Futen er alltid stabil!"
Øystein Runde har tidligere gledet oss med seriene "Bjartmann" og "Margarin".
Men spesielt albumene om "De fire store" er lysende.
Der er Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie superhelter som slår i hjel troll, livsløgner og annen styggedom.
Futen er også en festlig lek med nasjonale symboler.
Kristiania har rosemalte skyskrapere.
Guder, jotner, troll, nisser og dverger går gjennom gatene.
En eneste institusjon holder orden:
Futene.
Ingen er ivrigere i tjenesten enn fut nummer 17, Mikael Braut.
Han er kjæreste med Huldra, og den tvilsomme ørnen Johannes er hans kollega og beste venn.
Tegneren Knut André Solberg briljerer med drivende dynamikk i slåss–scenene.
Men han får også fram tristhet og verdighet, for eksempel i den gamle bisonoksen, som vil ha tilbake prærien sin.
"Futen" dukket første gang opp i 2006.
Senere har det kommet et album til og gjesteopptredener i bladet "M".
Denne 160–siders boken samler alle historiene.
Det eneste som ser ut til å mangle er dramaet fra Taremareby, noe som er helt greit.
Vi får også en ny, lengre historie, som utdyper Futen–karakteren og forholdet hans til Huldra.
Hun viser seg som litt av en flyfille – hvem skulle trodd?
Øystein Runde turnerer også de norske språkvariantene på en slående måte.
Futen uttrykker seg selvsagt kort og fyndig på klingende nynorsk.
Transformermonstrene med Nidarosdomen i spissen er trøndere, mens storskattesnyteren Midgardsormen – Leviathan – benytter tankeoverføring.
"Futen" står fram som en av de beste tegneseriene noensinne.
| 1 |
703290
|
Spøkelsene er borte, morderen er igjen
Liker du real krim, ikke sånt spøkelsestull?
Liker du spenning helt til aller siste side?
Da kan du trygt lese "Løgnen".
Nå har islandske Yrsa Sigurdardottir levert en helstøpt krimroman.
Tidligere har hun hatt gode anslag, hun har skrevet fram skikkelig gufne stemninger og skapt gåter som virkelig skaper spenning — før hun presenterer løsningen fra uti spøkelsesland et sted.
I fjor kom vendepunktet i form av romanen "De uønskede", og det var forhåpentligvis hennes farvel til overnaturlige snarveier.
Den gang handlet det om misbruk og barnehjem, og helten var en kjedelig byråkrat.
Ferske "Løgnen" holder på noe av temaet, selv om persongalleriet er nytt.
Vi følger tre ulike historier som kryssklippes:
Den ene om fire personer som er strandet på en forblåst holme, den andre om en politikvinne som forsøker å stable seg selv på beina etter at mannen prøvde å ta sitt eget liv, den tredje om en familie som vender hjem fra ferie og oppdager mystiske ting i og rundt huset de lånte bort til amerikanske turister.
Om de tre historiene henger sammen?
Spenningen ligger altså ikke der, den ligger i måten Yrsa porsjonerer uhyggen og opplysningene på.
Komposisjonen, kryssklippingen mellom tre historier, er ikke original på noe vis, men den er ekstremt effektiv når den brukes riktig.
Og selv om Yrsa er langdryg i enkelte partier, selv om hun kryper så langt inn i hodene på sine personer at det er vanskelig å se at det skulle være mulig å skjule noe for leserne, klarer hun å skape framdrift og spenning helt til siste slutt.
Ja, okei, akkurat dét er en kritikerklisjé, men det er også helt presist:
Slutten, eller løsningen om du vil, er krimteknisk nesten perfekt fordi den er overraskende (ja, jeg er litt sur for at jeg ikke så den tidligere), godt tenkt, logisk og i tillegg åpen.
Og den varer faktisk helt til siste side.
Kort sagt, den har alt en ubehagelig underholdningskrim skal ha.
| 1 |
703292
|
Tett på en far
Innlevende portrett av en begavet, brysom dikterfar.
Ganske overrumplende er lesingen av allsidige, prisbelønte Hanne-Vibeke Holsts (f. 1959) biografisk styrte roman om sin avdøde far, «Heretter er jeg ingen», blitt et møte med min egen tapte studenttid på slutten av 1960-tallet, for en liten evighet siden, da jeg tok nordisk ved universitetet i Oslo og midt blant diverse upedagogiske tørrpinner av noen norske professorer fikk oppleve det danske festfyrverkeriet Erling Nielsen i full vigør mens han med aldri sviktende entusiasme og innsikt foreleste om samtidslitteraturen i hjemlandet.
En av de modernistiske poetene han trakk fram, var Knud Holst (1936-1995), en dikter som for lengst var gått i glemmeboka da datteren hans for et par år siden tok for seg livet til faren i det hybridverket av en bestselger som nå foreligger i stødig norsk oversettelse.
Teksten er kronologisk komponert og holdt i tredjeperson, med synsvinkelen gjennomgående plassert hos Knud Holst, samtidig som bruk av intim jeg-form innledningsvis og mot slutten av boka viser datterens forfatterkommentarer til sider av den fiksjonen hun presenterer for leseren.
Det mest iøynefallende – og problematiske – fortellergrepet hennes er at vi får full adgang til den avdøde farens følelser og tanker.
Så noen tradisjonell biografi er dette ikke.
Researchen bak fortellingen synes å være grundig.
Ikke bare lener dikteren seg mot egne minner og farens etterlatte papirer, bak i boka lister hun også opp navnet på 93 personer og 6 offentlige institusjoner som generøst har bidratt med informasjon under tilblivelsen av romanen.
Ikke alle som takkes for hjelpen, står for øvrig fram på like dannet og sympatisk vis i det usminkede bildet som tegnes av det patriarkalske dikterparnasset på 60— og 70-tallet.
Romanen rommer seks hovedavsnitt som alle innledes med et dikt av Knud Holst.
Systematisk og ryddig, i en lettflytende, rytmisk prosa, formidles de viktigste fasene i outsiderlivet hans – fra oppveksten i et fattig, nordjysk, strengt religiøst husmannshjem via skolegang og studier, ekteskapet med vakre Kirsten Holst – som kom fra et solid borgerlig miljø og selv ble suksessrik krimforfatter – fødselen til tre døtre (som alle følte avstand til og fryktet faren i barndommen), dikterdebuten i 1962, den sosiale streberens og provinsbeboerens tvetydige innpass hos den danske kultureliten, snikende samlivskonflikter, utroskap, alkoholisme, skrivesperre og økonomisk misære, før skilsmissen omsider inntreffer og den tragiske tilværelsen som selvdestruktiv, fallert dikter og forlatt familiefar blir uavvendelig.
Først på dødsleiet forsoner han seg med døtrene han både sviktet og hånet.
Spesielt original er knapt denne omfangsrike romanen om et komplisert kunstnersinn, oppvekst, kjærlighet, familie, karriere, navngitte kjendisforfattere og samfunnstopper, et selvforskyldt samlivsbrudd, gjeldskrise, alkoholmisbruk, kreativ krise og tvangsauksjon, et Danmark i merkbar forandring og desillusjonerte år på bunnen av samfunnet.
Men teksten rommer mange minneverdige scener og veksler elegant mellom innlevelse og kritisk distanse, menneskelig varme og satirisk skarpsyn på et mannssjåvinistisk, kulturradikalt diktermiljø.
Viktigst er likevel det at Knud Holst her framstår like mye som et offer som en sviker.
Noe nådeløst fadermord av klassisk (knausgård)merke er det ikke tale om.
Tvert om – her trekker datteren sin modernistiske dikterfar fram fra glemselens mørke, ofte med merkbar ømhet i stemmen, noe som i ettertid bl.a. har ført til at hans dikt og noveller er blitt gitt ut på nytt.
| 1 |
703293
|
Den norske ikonteiknaren
Theodor Kittelsen var bitter og glad, utfordrande og usikker.
Arnhild Skre har skrive ein utsøkt biografi om ein samansett mann.
Ingen kunstnar har forma bildet vårt av det norske sterkare enn Theodor Kittelsen (1857-1914).
Eventyrteikningar som Soria Moria slott, Kvitebjørn kong Valemon, Smørbukk og Nøkken i tjernet er blitt nasjonale ikon, men ikkje alle veit at Kittelsen også stod bak eit klassisk norsk kommersielt uttrykk som "mannen og fisken" på Bjellands hermetikk.
"Askeladd og troll" er tittelen på Arnhild Skres biografi om Kittelsen.
Den spelar på Kittelsens emnekrins, men også på kunstnaren sjølv.
Theodor Kittelsen var ein outsider i det norske kunstnarmiljøet.
Han kom frå ein kjøpmannsfamilie i Kragerø, faren døydde tidleg og mora sleit for å halda butikken gåande.
Unge Theodor viste tidleg talent, men trong hjelp og fekk det av Diderik Aall, ein lokal skipsreiar og kunstelskar.
For hans pengar kom Kittelsen seg til Kristiania, München og Paris.
Kittelsen var ingen einstøing, han kunne underhalda stort i godt lag.
Likevel var det noko usikkert og nervøst over han.
Han deltok ikkje i dei kunstteoretiske diskusjonane, kanskje var han uinteressert, kanskje følte han at han kom til kort.
Han var ustrukturert, og sleit med å arbeida i dei store formata.
Somme stempla han som doven, ikkje alltid rettferdig.
Han tok seg nær av kritikk, og han var plaga av pengesorger det meste av livet.
I breva hans fell det mange bitre ord, ikkje alltid rettferdig det heller.Likevel skriv ikkje Arnhild Skre soga om ein ulukkeleg mann.
Han opplevde å få suksess i si samtid.
Og han vart godt gift med den elleve år yngre Inga Dahl.
Saman fekk dei ni barn.
Den diplomatiske og praktiske Inga var det stabile elementet i heimen, og ikkje minst ein buffer mot "sjakalhylene" frå kreditorane.
Alt tyder på at Theodor visste å setja pris på det.
Skre lar dottera
Ingrid fortelja om då faren fekk tilsendt Ridder av St. Olav-ordenen i posten.
Kittelsen pakka opp, og festa spontant medaljen på kvardagskjolen til kona si.
Arnhild
Skre har levert ei heilstøypt bok, ikkje overraskande frå ein biograf av hennar utsøkte kaliber.
Med djup innsikt i psykologi og store kunnskapar i allmennhistorie og kunsthistorie teiknar ho eit skarpsynt portrett av mannen og set han inn i tida han levde i.
I tillegg har ho kompetanse, inkludert i male— og teikneteknikkar, til å gi kvalifiserte kunstkritiske vurderingar av Kittelsens verk.
Med denne kunnskapen i bagasjen skriv Arnhild Skre eit rikt og ikkje minst presist språk som det er ei glede å lesa.
Skulle eg innvenda noko, måtte det vera at boka blir i overkant lang og detaljert.
500 sider er rett nok ikkje mykje etter dagens mål, men både Skre og andre biografar kan med fordel stramma seg noko inn.
Skre nemner til slutt at det har vore eit mål for henne å bryta opp bildet av Kittelsens verk som "en røst fra folkedypet og av den norske naturen som et selvgrodd landskap", og visa samanhengen med modernitet og internasjonale impulsar.
Det greier ho berre delvis.
Kittelsen vil nok også i framtida stå med etiketten "typisk norsk".
Men han blir jo ikkje nokon mindre kunstnar av den grunn.
| 1 |
703294
|
Den lange veien bort fra islamisme
Selvsagt står kampen mellom terror i gatene og borgernes rett til trygghet.
Men den står også mellom øyeblikkets hysteri og den strategiske tålmodigheten.
Politikerne kjenner det voldsomme trykket fra skremte velgere.
Scenene fra massakren i Paris og unntakstilstanden i Brussel presser fram radikale løsninger.
Også de som vet at selv de hesligste ideer ikke lar seg bombe i stykker, og som innser at ideologier ikke lar seg sperre inne i leirer og fengsler, bruker et aggressivt språk.
Mot panikkens populisme blir moderasjonens og innsiktens røster spede.
Debatten var polarisert allerede før skuddene i Paris.
Men den som lytter, vil også kunne oppfatte tendenser til det motsatte, at debattanter som har stått hverandre fjernt, innser at de er nødt til å lytte til hverandre nå.
De har erkjent at generell forakt for islam ikke har svekket jihadistene.
På den annen side har påstanden om at IS ikke har noe med islam å gjøre, lidd intellektuelt havari.
Begge parter trenger nye posisjoner.
Et brospenn
En fersk engelskspråklig bok, som raskt bør finne norsk forlegger, forsøker å strekke et brospenn mellom det man må kunne kalle den verbalt aggressive ateismen og moderat, sekulær islam.
To av de skarpeste deltakerne i den internasjonale debatten om islams plass i et moderne samfunn, bestemte seg for å utforske hverandres argument.
En original idé i en tid hvor alle konkurrerer om å ha de største retoriske sleggene hver for seg, men den viser seg å ha fascinerende kraft.
Sam Harris, amerikansk forfatter og hjerneforsker, er blitt karakterisert som islamofob, men er egentlig dypt kritisk til all religion.
Boken The End of Faith, skrevet like etter 11. september, gjorde ham til en av de best kjente representantene for den nye, vitenskapsbaserte ateismen, der Richard Dawkins er profet, om man unnskylder uttrykket.
Etter den danske karikaturstriden beskrev Harris påstanden om at islam er en fredelig religion kidnappet av ekstremister, som en farlig fantasi.
Han er grunnlegger av organisasjonen Project Reason, som skal fremme forskningsbasert kunnskap og sekulære verdier.
I boken Islam and the Future of Tolerance går han i dialog med Maajid Nawaz, Storbritannias best kjente eks-islamist.
Nawaz var i mange år aktiv i Hizb ut-Tahrir, en islamistisk gruppe som står sterkt blant annet i Danmark og Storbritannia.
Etter noen år i egyptisk fengsel hvor han ble torturert, men også adoptert av Amnesty som samvittighetsfange, kom han hjem til England med et nytt syn på islams plass i samfunnet.
Nå er han verdsliggjort muslim, i den forstand at han har troen i behold, men tar avstand fra alle forsøk på å tvinge islams regler på resten av samfunnet.
Han er en av grunnleggerne av Quillian, en tenketank som har som ambisjon å svekke ideen om politisk islam uten å angripe selve troen.
I britisk debatt er Nawaz en av de tydeligste og viktigste muslimske stemmene.
Ateisten og muslimen i dialog
Boken er formet som en løpende dialog mellom ateisten og muslimen, begge svært beleste, begge svært bekymret for politisk islam.
De tenker her på politisk islam både i dens ikke-voldelige og dens svært voldelige, jihadistiske, versjon, og hva den gjør med de liberale samfunn.
Harris viker ikke fra sitt grunnleggende standpunkt om at religionen i seg selv er en trussel.
Han skriver at Nawaz vil få store problem med å forsvare argumentet om at islam ikke er fredelig eller krigersk i seg selv, men bare en religion, ettersom mange av de islamske tekstene ikke er så fleksible, men fulle av morderisk nonsens.
Nawaz kommer ham i møte.
Han sammenlikner IS-drømmen om et universelt kalifat med de senromerske fantasiene om et universelt kristent imperium, og frykter at teokratiets slange gjemmer seg i skyggene hver gang muslimer forsøker å argumentere religiøst i en politisk debatt.
Nawaz skriver at muslimer er forpliktet til å forkaste hele ideen om å trykke islam på andre og argumenterer mot det han kaller Voldemort-effekten, der selv ikke president Obama tør å kalle islamismen ved dens rette navn.
Nawaz har ingen tro på at en eventuell seier over IS vil innebære slutten på denne ideologien, den vil bare dukke opp i en ny kledning, slik IS overtok for al-Qaida.
Det er islamismen i seg selv som må nedkjempes.
Harris er åpenbart påvirket av denne imøtekommenheten, men vil svært gjerne vite hvordan det i så fall skal skje.
Her blir Nawaz mer antydende enn bydende, fordi det dessverre ikke er noen kort og sikker vei til målet.
Han skriver at islamismen bare kan fordrives nedenfra, ved å tilby alle de unge som trekkes mot de ekstreme løsningene, en fortelling som konkurrerer med islamistenes.
Det sekulære samfunn, som skiller mellom religion og politikk, må avstigmatiseres i 1,6 milliarder muslimers bevissthet.
De kjenner slike samfunn førstog fremst som Husseins, Gaddafis og Musharrafs beinharde diktaturer.
En slik endring i de mentale bildene kan bare skje gjennom grasrotbevegelser, ikke gjennom politiske besvergelser ovenfra.
Må vike til slutt
Prosessen vil ta mange år, hevder Nawas, og gå via mange tilbakeslag, men til slutt vil islamismen måtte vike for religiøs romslighet, som igjen vil lede til sekularisme og liberalisme.
Han får støtte fra Harris, med det forbehold at han også vil fjerne selve troen.
De to er også skjønt enige om at venstresiden har sviktet minoritetene i islam; feministene, de homofile, fritenkere.
Harris hevder at vestlige liberale støtter teokratenes rett til å behandle kvinner som de vil, og samtidig bli spart for støtende karikaturer, mens Nawas skriver at første steg mot frigjøring av enhver minoritet er å frigjøre de reformistiske stemmene i minoriteten
Boken slutter slik norske debatter dessverre sjelden gjør, ved at forfatterne erkjenner at de har påvirket hverandres oppfatninger, og gjerne vil fortsette å gjøre det.
Selv om spørsmålene til Harris ofte er bedre enn svarene til Nawaz, er det en lise å lytte til denne dialogen mellom to ærlige tenkere.
| 1 |
703295
|
Liten tekst, mykje sagt
Anoreksi omskapt til lødig, til imponerande, litteratur.
I ei tid og ein materiell overflodsdel av verda der kropps— og egofikseringa er så ekstrem og så uttalt som her og nå, blir vi dagleg og vedvarande påminna om anoreksi som fenomen, sjukdom og tema.
Det blir skrive om anoreksi i aviser og vekeblad, i bloggar, tidsskrift og bøker, av sjuke og pårørande, fagfolk og kvarmann.
Det er som om vi er omgitt av anoreksi.
I noko som med velvilje kunne gå for romanar, ga Linnéa Myhre (1990) i 2012 og i fjor ut «Evig søndag» og «Kjære», skildringar av sin eigen anoreksi, terapi og menneska nær henne.
Dei hadde sitt publikum; men viss ein vil sjå anoreksi skildra og omgjort til skjønnlitteratur av det finare slaget, er Marianne Clementine Håheims (1987, debut 2012) førsteroman «Svart belte» boka å gå til.
Ho er like imponerande som skjønnlitteratur som epikrise.
På hundre trykksider, der den enkelte, frittståande teksten ikkje ein gong fyller heile arket, har ho i eg-form skildra eit sjukdomsforløp frå det er klart at trettenårige «eg» er anorektisk, til ho er sjukehuspasient på femtenårsdagen, frå dei lokale sjukehuslegane erklærer at dei ikkje kan gjera meir, så ho blir sendt til psykiatrisk sjukehus i Bergen, opphaldet der, koss ho opplever seg, dagane og nettene, dei andre pasientane, koss ho har det med foreldre og familien elles (skuld er ei fastgrodd kjensle, like sterk som sorga over ikkje å vera god nok, slik ho vil vera):
«Det eg har blitt, kan ikkje vere den eg er», seier ho som «har drege med meg sjukdommen inn i rørande møblerte heimar, med på familiebesøk og feriar.»
Ein anorektikars forteljing må naudsynleg bli den ultimate egotrippen – og når forfattaren ein stad lar eg-personen heita Marianne, og ein annan lar henne reisa heim til Håheim, skaper ho ikkje nett distanse mellom forfattar og forteljar.
Men akkurat dét er litterært uinteressant, i eit kunstverk om uboteleg einsemd og sorg, der det alltid finst endå eitt hol i utsveltingas «svarte belte».
(Men likevel: «kor», «der» og «då» må ho ikkje nytta om kvarandre.)
| 1 |
703296
|
Mer krigsseilerdramatikk
Med store kunnskaper og umiskjennelig engasjement om norske krigsseilere.
Den venstreradikale rabagasten Jon Michelet (f. 1944, debut 1975) har aldri skygget unna rampelyset og søkt tilflukt i et akademisk elfenbeinstårn langt unna verdens ståk og styr.
Men først med romanserien «En sjøens helt», den bredt anlagte historien om norske krigsseilere, har han for alvor vunnet innpass hos det Folket som han i egenskap av erklært kommunist tidligere har dyrket og henvendt seg til.
Plutselig er han blitt en formidabel publikumssuksess, med salgstall som bare enkelte kollegaer i krimbransjen vanligvis kan måle seg med.
Denne folkelige appellen er lett å forstå.
De tre første bøkene om skogsmatros Halvor Skramstad fra Rena har oppvist eksakte og brede kunnskaper om norske sjøfolk og skipsfarten under 2. verdenskrig og eier en dokumentarisk tyngde som er frapperende.
Slik sett er den nyvunne posisjonen som omsvermet bestselger vel fortjent.
Samtidig er kunnskapssentralen Jon Michelet romandikter nok til å inkorporere oppdiktete konflikter og sterke emosjoner i verket sitt.
Gjennom saftige, passe røffe og humoristiske replikker, i form av sjøfolkenes lett gjenkjennelige, vulgarismefylte esperanto, med kvikke ordspill, vittige spissformuleringer og rappkjefta metaforikk som språklig rettesnor, lar dikteren solidaritetens og indignasjonens (kommunistiske) flamme frese heftig og hett på vegne av de norske sjøfolkene som under 2. verdenskrig kjemper, dør eller overlever, for så – viser det seg – å lide blodig urett i skyggen av et norsk maktapparat uten et moralsk kompass å navigere etter.
«Blodige strender», fjerde bind av romanserien, åpner på Manhattan i april 1942 og ender med D-dagen i Normandie, utenfor Omaha Beach, 6. juni 1944.
Underveis på denne turbulente reisen svipper hovedkarakteren innom ulike havner i Europa, Afrika og Nord-Amerika – som matros på en stykkgodsbåt, i konvoitjeneste eller som skytter om bord på et militært fartøy.
At krigshelten Halvor som kan se tilbake på torpederinger og modig atferd i livstruende kampsituasjoner havner på Notraships hemmelige Bad Elements-liste over sjømenn som risikerer å bli nektet hyre på norske skip, og så dømmes til ett års fengsel i en parodisk rettssak, avslører mørke hemmeligheter som tendensforfatteren Jon Michelet nå gjør til brennbart stoff i sitt engasjerte angrep på den maritime maktelitens skjulte overgrep mot sjøfolk som fortjente heder og ikke straff for sin krigsinnsats.
Det fins mange geografiske navn, krigshistoriske hendelser og personer samt litterære eller kulturelle referanser listet opp i teksten.
Derfor har leseren stor nytte både av kartene på romanens innbrettsider og av forfatterens pedagogisk motiverte leserhenvendelse innledningsvis og i etterordet.
Er man i tvil om hva som er fakta, hva som er fiksjon, og leter etter tankegangen bak ulike litterære grep, vil man finne mange av svarene her.
Dessuten er Jon Michelet raus når han takker navngitte personer for hjelp med utformingen av romanstoffet.
Blant de mange sakprosaforfatterne han lener seg mot, er for øvrig så ulike stemmer som Kjell Gjerseth og hans Lindøy-bok og Pergidalederen Max Hermansens verk om nordmenns innsats på D-dagen.
Men det er ikke bare den engasjerte motstemmen til krigsseilertalsmannen Jon Michelet man møter i romanen.
Den tidvis lett sentimentale romantikeren av samme navn speiler seg fortsatt i kjærlighetshistorien om Halvor Skramstad og Muriel Shannon, den irske sykepleieren fra Liverpool.
Kunstnerisk sett er det lett å komme med innvendinger mot en ordrik, kronologisk strukturert roman som dette.
I sin iver etter å formidle løpende informasjon om krigens gang globalt lar fortelleren personene ofte entre talerstolen, for på mekanisk vis og i stikkords form å belære leseren om historiske begivenheter snappet opp gjennom radioen eller på annet vis.
Dessuten minner visse romanpersoner mer om litterære sjablonger enn om nyanserte skikkelser med feste i virkelighetens verden.
Det verste eksemplet i så måte er den skurkaktige major Kreigem.
Men uansett motforestillinger – her står vi overfor et rabelaisk fortellertalent som med sin gravejournalistinnstilling, entusiasme og hellige vrede er i ferd med å skape en varslet romanserie i fem bind som garantert vil bli stående som et sentralt referanseverk om norske krigsseilere og den uretten de er blitt utsatt for.
| 1 |
703298
|
Slitt kjærlighetshistorie
En somalsk Romeo og Julie.
Med "Jacayl er kjærlighet på somali" gjør samfunnsdebattant Amal Adan skjønnlitterær debut i samarbeid med forfatter Håvard Syvertsen.
Romanen forteller historien om hvordan Sara, som bor i Somalia og tilhører en fin familie, må kjempe for kjærligheten.
Hun er forelsket i Mustafa, men hans familie er fattig.
I og med at man i deres kultur er underlagt familiens ønsker og framtidsplaner, ser det mørkt ut for de to unge håpefulle.
"Jacayl er kjærlighet på somali" er en klassisk kjærlighetshistorie kledd i et ulidelig kjedelig språk, fortalt på en intetsigende måte.
Historien om hvordan to forelskede mennesker fra ulike familier (i dette tilfellet kalt klaner) trosser sine familier i kampen om å være sammen har vi hørt, lest, og sett på film før.
De to møtes i skjul, gjerne etter mørkets frembrudd, og drømmer seg inn i en fjern, felles framtid.
Ingenting ved denne historien viker fra oppskriften, og uten å røpe for mye, deres skjebne er heller ikke en overraskelse.
På omslaget står det at romanen er basert på en sann historie, og det er selvsagt smertefullt å tenkte på at man i enkelte kulturer straffes for å velge kjærligheten.
Men det blir ikke god litteratur bare fordi historien er sann.
Framstillingen er unyansert, og historien sier ingenting om hvorfor og hvordan ting skjer.
Ett eksempel er begynnelsen.
Romanen starter med Sarah, som er forelsket i Mustafa.
Vi får vite at de titter på hverandre på torget, men snakker lite sammen, helt til de plutselig har erklært sin kjærlighet for hverandre.
Leseren får ikke ta del i hvordan de turte å innrømme sin kjærlighet, hva som ble sagt, hvordan de faktisk nærmet seg hverandre.
Man får ingen innsikt i karakterenes sjeleliv, de blir bare endimensjonale, kjærlighetslengtende karakterer uten noen personlighet.
Det skapes derfor ikke en relasjon til karakterene, og leseren blir ikke engasjert.
I stedet blir leseren servert en eldgammel historie på enkleste vis.
Det smaker det lite av.
| 0 |
703299
|
Imponerende novelledebut
Modent og innsiktsfullt, intelligent og språksikkert.
Det skrives mange gode bøker her i verden, men med novellesamlingen "Rønneimperiet" har debutanten Hanna Dahl (f. 1977) lagt listen svært høyt.
Eller kanskje hun bare har satt skapet der det skal stå?
I seks noveller utforskes språklig forvrengning av virkeligheten, virkelighetstap og lengsel etter forløsning.
Den sterke antikrigsnovellen "Korsdrager" har også stått på trykk i Norske Granta.
"Ulven og kalven" handler om sorgen over og savnet av en mor.
"Ømfintlighet" er nesten eventyraktig i anslaget, men beveger seg snart over i det dunkelt antydende, om en tungsindig byråkrat som det bærer usalige steder hen med i en slags bygdevariant av "Falling down".
"Løven av Juda" handler om prestens datter som i kraft av faren er henvist til en tro hun ikke har valgt; et vemodsmuntert portrett av en far.Tittelnovellen handler om en skandinavisk akademiker som havner i en litterær krets i Russland som forfekter en slags imperiementalitet og lengter tilbake til fordums makt og storhet.
Og i "Moderne krigføring" møter vi en afghanistanveteran som oppsøker en fagmann for å få bukt med sin tristhet:
"Underveis leter man etter en berettiget smerte.
Sånn har vi det altså i fienders fravær" (s. 150).
Bokens dominerende understrøm er språkforvrengning og virkelighetstap, og en lengsel etter likevekt mellom besinnelse og villskap.
"Alle ord som fantes var stjålet av folk som belemret dem med mening" (s. 88).
Innimellom diskuteres demokratiet, Einsteins tvillingparadoks, Simone Weil, russiske mestere og Olav H. Hauge.
Her er allusjoner og referanser, og et språk som tidvis betjener seg av utrydningstruede ord som f.eks. vederkvegelse.
Det er modent og innsiktsfullt, intelligent og språksikkert, særpreget og stemningsmettet.
Hvert ord virker omhyggelig veid og nøye vurdert, og Dahl skriver med en autoritet som selv mange etablerte forfattere kan misunne henne.
Det vil forundre meg mye om "Rønneimperiet" ikke er langt fremme i juryenes frontallapp når årets bøker skal settes pris på.
| 1 |
703300
|
En amerikaner i Madrid
Finurlig konstruksjon:
«Kanskje var bløffmakeriet en bløff.»
Hovedpersonen og jeg-fortelleren i den amerikanske poeten, kritikeren og essayisten Ben Lerners (1979) første roman om Adam Gordons (også han en amerikansk poet og litteraturviter) stipendopphold i Madrid og Spania karakteriserer seg selv mot slutten av boken som voldelig, bipolar, en tvangspreget lystløgner og et alkoholisert pothue – alt én gulp, altså en person det er vanskelig å elske og umulig å stole på.
Og hvis man – forståelig nok – heller lar seg irritere og forarge av denne mannen og hans vaklende ferd og upålitelige framstilling av sitt prosjekt, kan man fort avfeie hele «På vei til Atocha stasjon» som skriveflinkt kjekkaseri lagt i munnen på en desillusjonert og matlei kyniker, som ubeskjemmet proklamerer at han er en posør og bløffmaker.
I litterære og akademiske kretser har stipendet som gjør det mulig for ham månedsvis å røyke seg stein på sine spliffer, svelge sine piller og drikke seg dritings, høy prestisje, så derfor er det verste av alt at han ikke tar sitt eget prosjekt alvorlig:
Offisielt er han nå i Spania for å skrive om litteraturens rolle i den spanske borgerkrig («alle» har hørt om Garcia Lorca), altså om hvordan diktningen forholder seg til virkeligheten, politisk, sosialt, erkjennelses— og følelsesmessig.
Men så er han en mann som selverklært er uten noen som helst tro på og tillit til poesien, «et like arkaisk kommunikasjonsmiddel» i våre dager som toget.
Men underveis skjer det noe med ham, delvis privat, skapt av halvhjertede forhold til kvinner og hans egen sjarlatanpoesi omsatt til spansk, men enda mer av den grusomme (og autentiske) terrorbombingen ved tittelens Atocha jernbanestasjon i Madrid, 2004.
Virkeligheten kunne man si, noe «ekte», treffer ham omsider.
Slik skjer her en glidende utvikling fra kynisk sjikane av poetiske fakter til en oppvåkning til omverdenen, i en deprimerende morsom bok, full av finurlige artigheter og «en dyp opplevelse av fraværet av dybde», der nettopp et dikts «manglende evne til å bevege beveger meg».
| 1 |
703301
|
Heseblesende hakekors-krim
Anmassende historisk skrøne som ikke makter å engasjere.
H.
K. Fauskanger har fått til dels begeistrede kritikker for sine to tidligere utgivelser, "Skrinet" (2012) og "Skarlagenssalen" (2013).
Denne gang bommer han.
Fortellingen om sekretærassistent Brattenschlag og hans opplevelser i tiden rundt unionsoppløsningen i 1905 er en langdryg, kortpustet affære som krever for mye av leseren.
Fauskanger har for de tidligere bøkene fått fortjent ros for sin litt snirklete, gammelmodige stil med sans for historiske detaljer og med innslag av absurd komikk.
I denne boka blir det rett og slett litt for mye av det gode, etter min mening.
Det diplomatiske spillet rundt unionsoppløsningen danner bakteppe når handlingen tar til, men etter hvert dreier det meste seg om Brattenschlag, som vikles inn i en voldsom konspirasjon bestående av fanatikere med tilknytning til den tyske teosofiske og "ariosofiske" bevegelsen, som har vært framholdt som et slags pseudo-filosofisk forelegg for nazismen.Forfatteren sparer ikke på kruttet når det gjelder fantastiske koblinger mellom denne nokså forvirrede gjengen og gamle myter om forsvunnede skatter.
Og selvsagt med en kobling til Norge.
Særlig problematisk synes jeg det er å henge med i svingene og faktisk tro på Brattenschlag, som i løpet av kort tid utsettes for såpass mange tildragelser at det ville ha knekket selv de sterkeste.
Hvem drar egentlig ut på en europeisk reise i en situasjon der ens eneste barn er kidnappet av gale fanatikere?
Brattenschlags våpendrager, eksentrikeren Sebastian Lagergren, framstår nærmest som en parodi på den geniale og verdensfjerne vitenskapsmannen, mens historiens skurker forblir endimensjonale og outrerte.
Tilhengere av denne sjangeren vil sikkert være uenige med meg, men for meg ble denne boka rett og slett for mye av en røverhistorie til at jeg egentlig engasjerte meg, og der slutten kom som en lettelse.
| 0 |
703302
|
Men størst av alt er kjærligheten
Briljant koloss i spenn mellom Stavanger og USA, oppvekst, eksil, krig, kunst og kjærlighet.
2015 er året da en rekke norske forfattere pendler energisk i tid og rom og avleverer ambisiøse gigantromaner der fiksjon og fakta glir over i hverandre gjennom hundrevis av massive romansider.
Ketil Bjørnstads «Sekstitallet», Jan Kjærstads «Slekters gang», Lars Saabye Christensens «Magnet» og Jon Michelets «Blodige strender» – alle er de historisk forankrete, bredt anlagte Tour de force-prestasjoner knyttet til et stoff dikterne åpenbart brenner for.Les også:
Men det digreste lerretet opererer likevel prisbelønte, allsidige Johan Harstad med.
Han er født i 1979, oppvokst på Forus og bosatt i Oslo, men har i diverse intervju under lanseringen av «Max, Mischa & Tetoffensiven» gjort et poeng av at han opplever seg som hjemløs i verden, et tema som også står sentralt i den virtuose totalromanen han nå slipper etter syv år med målbevisst, utmattende skrivearbeid.
Den ukronologisk oppbygde teksten er delt inn i fire nummererte hovedavsnitt, åpner og slutter i 2012 og er overveiende holdt i jeg-form.
Tittel på første hovedavdeling er identisk med siste replikk i boka.
Forteller og hovedkarakter er den norskættete, 35-årige teaterregissøren Max Hansen som insisterer på å ville fortelle sin og familiens historie før den forvitrer og blir borte.
Dermed blir stoffet så rikt at teksten kan katalogiseres under ulike merkelapper – som oppvekstskildring, heimstaddiktning, historisk roman, slektskrønike og eksillitteratur.
Eller som en roman om krig, musikk, teater, billedkunst og den store kjærligheten.
Det hele er ambisiøst tenkt, mesterlig turnert.
Før hovedkarakteren kommer til orde, fins et sitat av Francis Ford Coppola fra Cannes 1979, noe som signaliserer at Vietnam-filmen hans, «Apocalypse Now», er et viktig ledemotiv i romanen – slik for øvrig også begrepet «Tetoffensiven» i romantittelen er det.
For allerede i barndommen på Forus lekte Max og vennene hans at de kriget i Vietnam.
Den mest militante av alle var en viss Johan som utstyrt med farens AG-3 sørget for at politi og barnevern kom inn i bildet.
Men Johan forsvinner straks ut av soga.
Noe nytt Knausgård-prosjekt er dette definitivt ikke.
Forfatteren skriver levende og med lokalkoloritt om tida før 1990 da 13-årige Max, mot sin vilje, måtte flytte fra Stavanger til Long Island sammen med foreldrene og en fire år eldre, temmelig anonymisert søster.
Den ensomheten og hjemlengselen som da festet grepet, avtegner seg i en rekke såre scener.
Troverdig er også portrettene av foreldrene, begge tidligere AKP(m-l)-medlemmer med alt det medførte av fanatisme, paranoia og politisk vanvidd.
Stor plass har også Owen, farens bror, han som i et tidligere liv het Ove, kjente Jan Erik Vold og Per Kleiva, tok lærerutdannelse, drømte om å bli jazzpianist, emigrerte til Amerika og ble soldat i Vietnam.
En sentral skikkelse er ellers bestevennen til Max, Mordecai Weintraub, en jødisk homse som i ungdommen opererte som innbruddstyv, før han blir feiret skuespiller.
Men den magnetiske nordpolen i romanen er kjærligheten mellom Max og den syv år eldre, kanadiske billedkunstneren Mischa, hun som risikerte fengsel da hun innledet et seksuelt forhold til 16-årige Max.
Det er lett å tro på og la seg fascinere av den tryggheten og troen og lykken, ambivalensen, frykten, savnet, sorgen, sjalusien, sinnet, sårheten, håpet, varmen og lengselen som pulserer gjennom den lange balladen om Max & Mischa.
Dette er en kjærlighetshistorie jeg vil huske.
Selv om den åpne, passe optimistiske slutten knapt forteller hvordan det hele vil ende.
Mye plass brukes på å gjengi katalogtekster til Mischas utstillinger, og vi får grundig innføring i arbeidet til teaterregissøren Max – kunstfaglig informasjon som tidvis kan oppleves som både doserende og krevende.
Men slike motforestillinger føles i denne sammenheng som irrelevante.
Dette er en roman som først og fremst innbyr til honnørord.
Forfatteren sitter inne med mye eksakt kunnskap på mange felt, er flink til å fortelle og komponere stoffet, sprer handlingen over et stort geografisk område, strør om seg med ledige dialoger og perspektivrike monologer, har billedskapende evne og veksler uanstrengt mellom normalspråklig syntaks og lange, retorisk rytmiske perioder som strekker seg over flere sider, med mange kommaer og uten punktum.
Det meste virker suverent utført.
Så les denne harstadske utgaven av "Krig og fred" for å la deg underholde, fengsle, opplyse.
Først da vil du få vite mer om blant annet orkanen Sandys herjinger, historikken til oppvarmete toalettseter, myntvaskeriets verden, Becketts dramatikk og dramalærerens fatale fall i dusjen.
| 1 |
703303
|
Skjønnheten, begjæret og synden
Det frodige språket og bildene er en nytelse i en roman fylt med burleske, gåtefulle mennesker og hendelser i en tidløs, men ikke for fjern fortid.
Med en intens kjærlighet til ordet og i et språk som bobler og surkler i levende bilder, skaper den svenske forfatteren Mara Lee nok et knippe uforglemmelige karakterer og hendelser i sin tredje roman på norsk:
Burleske, vidunderlig vakre utenpå, krokete og skadeskutte inni.
Dora, småbyens strålende skjønnhet, er opphavet til den magiske realismen som utspiller seg i "Future perfect".
Hennes sjel er som regnbuen i en svarthvitt-verden, og kan aldri utfoldes til fulle i det forknytte, fordomsfulle småbysamfunnet.
Etter først å ha fått sønnen Lex med en invalid og deretter sønnen Trip med en .... ingen vet riktig hvem etter et eventyr i utlandet, slår hun seg igjen ned i småbyen.
Her syr hun sine skakke kreasjoner:
Festantrekk for handikappede og skremmende, forede ballkjoler som vekker både begjær og galskap hos bærer og betrakter.
Så blir Trip kjent med den nydelige Chandra, og hele den lille familien blir som besatt av henne.Historien fortelles gjennom Lex, Trip og Chandra, fra svensk småbysladder til Trips farlige dekadens i Paris.
Lee er igjen opptatt av den visuelle skjønnheten og dens effekt.
Ikke bare på omverdenen, men også på bæreren.
Skjønnheten, synden og begjæret blir en treenighet som oftest ender dårlig: på asylet.
I barnevernet.
På institusjon.
I rennesteinen.
Mens den svenske delen av romanen kretser mest rundt Dora og Lex, er det Trips søken og skjebne som preger Paris-delen.
Kanskje blir spranget litt for stort, både i tid og geografi, kanskje forblir for mange tilfeldigheter for gåtefulle.
Men i Lees praktfulle språk slynger den kompromissløse galskapen seg stramt og sterkt også rundt leseren.
Sterkt gjort.
| 1 |
703304
|
Ubehagelig godt skrevet
En av høstens sterkeste romaner.
I "Liljekonvallpiken" møter vi den nyskilte advokaten Merete, som har flytta fra mannen sin og inn i en bygård etter at han fant seg en tyve år yngre dame.
I den nye bygården innleder Merete et underlig vennskap med den drøyt femten år yngre kvinnen som bor i etasjen under.
Romanen er annerledes fordi historien om Merete blir fortalt av hennes venn Jonas.
Denne fortellerstemmen er umulig i utgangspunktet, da Jonas aldri er i samme rom som Merete, men likevel forteller om hennes liv i detalj.
Han påberoper seg en innsikt i hennes tanker som hun selv ikke har, for eksempel åpner romanen slik:
Merete påstår hele tida at hun ikke mistrives i den bygården hun har flyttet inn i etter skilsmissen.
Vi skjønner at Jonas ikke stoler på det Merete sier.
Samtidig kan vi heller ikke stole på at Jonas tolker Merete riktig, for Jonas virker som en heller trasig fyr.
Han er ungkar, og sier han ikke er forelsket i Merete, enda det kommer tydelig frem at han nærmest er besatt av henne.
Det at leseren ikke kan stole på det fortelleren sier, skaper en intensitet i romanen som er sjelden.
Når fortellerstemmen i tillegg er så provoserende som den er i "Liljekonvallpiken", i den forstand at Jonas tror han vet sannheten om alt når han helt tydelig ikke forstår seg selv en gang, blir det et eget driv i romanen.
Jonas både elsker og hater Merete, hans beskrivelse av henne er ofte negative samtidig som hun har all makt i deres relasjoner.
Denne voldsomme ambivalensen og måten leseren ser Jonas utenfra på, gjør romanen til en av de sterkeste og mest ubehagelige leseropplevelsene på lenge.
Anne Oterholm bruker ofte fortellerstemmen aktivt, og det er ikke første gang hun utforsker historiefortelling gjennom unormalt upålitelig fortellere slik at leseren blir tvunget til å tolke.
Gjennom dette solid gjennomførte grepet tematiserer hun hva som er virkelighet, hvor enkelt det er å danne seg sin egen virkelighet og hvor vidt en egentlig kan kjenne noen.
Eller seg selv for den saks skyld.
| 1 |
703305
|
Lovens lange skygger
Øyvind Rimbereid har begått nok en stortenkt diktsamling, kanskje sin beste hittil.
Øyvind Rimbereid (f. 1966, deb.
1993) fremstår mer og mer som sin generasjons mest markante og respektinngytende stemme på poesiens område.
Lenge, iallfall siden gjennombruddet med det visjonære språkeksperimentet "Solaris korrigert" (2004), har det forekommet meg at hans originalitet og talent utfolder seg stadig rikere for hver diktsamling.
Hans utgivelser er også alltid inngivelser:
Produksjon og inspirasjon blir en og samme ting.
Han vinner stadig nytt terreng, dyrker det opp til en poesiens hage vi ikke visste fantes før akkurat han viser oss den, lytter frem friske språkspirer i den intime fortroligheten med leseren som er egen for lyrikken på sitt aller beste.
Han tar skriften og oss i stadig nye retninger, samtidig som han alltid er grunnleggende seg selv, ulik alle andre.
Tonefallet er aldri til å ta feil av, om det ytrer seg i tradisjonelt bokmål, stavangerdialekt, futuristisk nordsjøspråk eller arkaisk hestespråk, i skjøre blomsterbilder eller mektig orgelbrus.
Disse samlingene har tatt form av mer eller mindre sammenhengende variasjoner over et bestemt tema, holdt i en meditativ toneart.
Underveis har Rimbereid utviklet og perfeksjonert det essayistiske diktet, det brede og vidt forgreinede tankediktet, poesien som erkjennelsesmedium, litteratur som tenkning i språkbilder og ordmusikk.
Goethe kalte seg med en viss stolthet for leilighetsdikter, og også Rimbereids to siste samlinger springer ut av konkrete foranledninger og bestillinger: "Orgelsjøen" (2013) begynte sitt liv i Stavanger konserthus og årets bok i Oslo-filharmonien i anledning fjorårets grunnlovsjubileum, begge som samarbeid med komponister.
Temaet denne gang er altså lovene, deres opphav og mangslungne historie, rettstenkningen som sivilisatorisk prosjekt i kampen mot naturen i og utenfor oss, forskjellen mellom rett og galt på den ene side og godt og ondt på den annen, forbrytelse og straff som abstrakte begreper og blodig virkelighet i fortid og nåtid og en mulig fremtid.
Stemmene i de ulike dramatiske monologene i første avdeling snakker ut fra helt forskjellige perspektiver på lov og rett: en innsatt forbryter, en dommer, en jusstudent, et offer (trolig myrdet), en ungdom på skråplanet.
I tredje avdeling utvides perspektivet til naturen og dens ikke-menneskeskapte lover, og konkretiseres så i Epilogen til foreldrekjærligheten som enda en naturlov, som samtidig er en hellig lovnad til sønnen som personifiserer fremtiden, og mer forpliktende enn noen skreven kontrakt: å være det løftet / å love å være her.
Men bokens kjerne er midtdelen som består av ett langdikt på 65 sider, en tour de force som samtidig er en grand tour gjennom rettshistorien (i videste forstand).
En poetisk-filosofisk odyssé, ikke foretatt av en blasert selfie-turist, men fremført som en ydmyk og undrende undersøkelse så stortenkt og finmasket at den i sin tur stemmer til ydmyk undring.
Et destillat av en belesthet som er enorm, og med aktive gjenklanger – f.eks. av Stein Mehren:
Offerritual og straff / sildrende ut av samme bilde, lovboken tykk og svart, med alle farger lukket inne i seg.
En nærliggende parallell i norsk samtidslyrikk er Cathrine Grøndahls "Lovsang" (2003), som har samme tema.
Men man skal ikke ha lest langt i de to bøkene før forskjellene blir åpenbare – i spennvidde, refleksjonsnivå, kvalitet.
Grøndahl er en advokat som kobler av med å skrive dikt på fritiden, mens Rimbereid er et fullbefarent geni på heltid, en profet som konsekvent følger kallet, roper i ørkenen og legger ned poesiens eneste lov: at ånden blåser hvor hen den vil.
| 1 |
703307
|
Kroppen som tvangstrøye
I klem mellom kropp, sjel, natur, tid og bevegelse.
I de senere år synes det i Skandinavia å ha vokst fram en ny kroppslighet i litteraturen, det noen kaller en poetisk materialisme, der dikterjeget står under biologiens press og ofte erfarer å være tvangsinnlagt i sin egen kropp.
Med "Ennå er det tid" må debutanten Tora Ørdal Mikkelborg sies å skrive seg inn i en slik tendens, skjønt uten på noen måte å være tendensiøs.
De seks tekstene boken består av er ikke noveller i tradisjonell forstand, men fortellinger som kretser rundt skjellsettende, ofte traumatiske hendelser, galskap, overgrep og misbruk i ulike former, eller om foreldre som i sorgen over tapet av en datter glemmer barnet som ennå lever.
Det er altså ikke solskinnshistorier vi har med å gjøre, tvert om; her er mye sorg, skam og død.
Grunntonen er mollstemt, tidvis dyster og ubehagelig.
Tematisk og stilistisk sirkler fortellingene rundt stillstand og bevegelse, tiden som går, renner, sildrer bort eller simpelthen står stille.
Personene har en følelse av at alt allerede er forbi og lever sine liv i et slags limbo.
De er på innsiden, men er utenfor likevel.
Tiden, bevegelsene og følelsene setter seg i kroppen, eller følelsene uttrykkes ved å skade den.
Det kroppslige koples mot naturen, til trærne i en frukthage eller til insekter og fugler, og også til andre mennesker, i eksistensiell forstand, i en gjennomgående sansemettet spenning mellom det kroppslige og åndelige, naturen og omgivelsene.
Det er overbevisende gjort.
Målt mot den spinkle, tilbakeholdne prosaene som er standarden for en god norsk novelle, faller nok Mikkelborg igjennom.
Men dette er, slik all litteratur i en viss forstand er det, en utforskning av menneskets situasjon og eksistensielle betingelser, og levner liten tvil om at forfatteren er ute i et annet ærende enn bare å skulle lufte sine følelser.
På den andre siden kan man jo undres over at så mange unge forfattere retter blikket innover mot kropp og knokler, når andres døde kropper legges i stabler foran våre porter i verden utenfor.
| 1 |
703308
|
Finstemt om dagligliv og kjærlighet
Befriende og etterlengtet tittelkarakter.
Denne Pulitzer-prisbelønte romanen, kjent gjennom HBO-serien ved samme navn, består av 13 kapitler om vanlige mennesker i en småby i Maine.
Strukturen kan minne om novellesamlingens, men romanen er en tydelig sammenhengende fortelling med tittelkarakteren Olive Kitteridge i sentrum.
Romanen skildrer både Olive og hele det småbysamfunnet hun er en del av og viser hvordan vi lever og formes gjennom andre, hvordan vi ikke ser oss selv slik vi oppfattes fra utsiden, og hvordan selvbildet og selvforståelsen endres gjennom årene og relasjonene.
I noen av kapitlene er Olive den sentrale hovedkarakteren, i andre er hun så vidt til stede eller nevnes bare flyktig, men belyses som karakter gjennom fortellinger fra andres liv og deres blikk på henne.
Dette er en innsiktsfull og slående illustrasjon av at vi alle kun er hovedperson i våre egne liv, mer eller mindre sentrale medspillere i andres og statister for de fleste.
Olive er en sårt tiltrengt litterær kvinneskikkelse som, selv om hun lever et alminnelig småbyliv, aldri blir stereotyp.
Hun tilfredsstiller ikke tradisjonelle krav til kvinnelighet og tilhørende krav om å være sympatisk, men får lov til å være en høy, bredbygd, aldrende, tverr og egenrådig tidligere matematikklærer.
Hennes personlighet trer frem også gjennom kontrasten til ektemannen Henry, en omgjengelig og godt likt mann, men Olive har likevel hatt vel så stor betydning for mange rundt seg.
Denne romanen skildrer hverdag.
Dette kan virke hendelsesløst og udramatisk, men her vises mesterlig at trivialiteten egentlig ikke finnes.
Hverdagen er arnested for visdom og innsikt, og det er der livet foregår og blir til minner.
Selv når ekstraordinære hendelser inntreffer i romanen, er der også her nettopp det hverdagslige som skildres med nøkternhet og fokus på små, menneskelige detaljer.
Romanen viser kjærlighet i ulike stadier og bærer med seg en selvsagt visshet om at ingenting kan savnes mer enn den.
Dette gjelder alle typer kjærlighet, også forholdet mellom foreldre og barn, men først og fremst står ekteskap og romantiske forhold i ulike faser og av ulik varighet sentralt.
Noen forhold er gode, andre gledesløse, mens noen oppleves som et helvete, fordi dagene går med til å påføre den andre lidelse.
Men Strout makter å beskrive også dette nøkternt og hverdagslig og viser at også det fryktelige er del av hverdagen, slik det likegyldige og det fantastiske også er det.
Ingen forhold er noen gang enkle hos Strout, og i løpet av et avsnitt eller en setning endres alt.
Strout skildrer hungeren etter det som skal gjøre oss til hele mennesker, men også den ødeleggende redselen for selve håpet.
Og det er aldri for sent for kjærligheten, den er like umulig og like uunnværlig uansett alder, og følelsene er like rammende og omkalfatrende i alderdommen:
Alt unge mennesker ikke vet.
De vet ikke at klumpete, gamle og rynkete kropper er like sultne som deres unge, faste kropper, at kjærlighet ikke skal forkastes skjødesløst, som om den var en kake på et fat med andre kaker som vil bli sendt rundt igjen.
Romanen er nydelig oversatt og har så presise bilder og treffende observasjoner at enkeltavsnitt og setninger nesten lyser mot leseren fra siden.
Olive er en vidunderlig sammensatt karakter, og romanen tilbyr leseren innsikt i det fantastiske og ekstraordinære ved det nære og dagligdagse i all sin kompleksitet og variasjon.
Den tilbyr ingen enkle løsninger, og selv om den også gir håp, er det ingen klisjefylt optimisme som møter oss.
En glede å lese, og en bok som berører.
| 1 |
703309
|
Tre aper, en prest og en dresin
Fantastisk fortelling fra utviklingsoptimismens og imperialismens glansdager.
Da nordmennene i 1914 feiret de første hundre år som selvstendig nasjon, gjorde vi det bl.a. med en jubileumsutstilling på Frogner.
I et land med ca. 2,5 million innbyggere, kom det halvannen million besøkende.
Den såkalte Kongolandsbyen var kanskje den største attraksjonen.
Kongolandsbyen var et freak show med et åttitalls senegalesiske (!) kvinner, barn, menn som tuslet omkring til godtfolks beskuelse i en rekonstruert negerlandsby, en primitiv demonstrasjon av hvor langt vi var kommet her til lands.
Den framviste en rørende, allmenn framtidsoptimisme som rådde i kolonialismens storhetstid:
Se hva disse tilbakestående kan hige mot ved hjelp av misjon og teknologi.
Nå fikk framtidsoptimismen seg en alvorlig knekk med den verdenskrigen som brøt ut i selveste jubileumsåret, men raseteorier, hodeskallemålinger og rasisme forble populære idretter blant biologer, medisinere og psykologer gjennom hele mellomkrigstiden.
Så kom neste verdenskrig.
Alt dette kan man godt ha i bakhodet når man åpner svenske Carl-Henning Wijkmarks (1934, debut 1972) praktfulle roman «Dresinen».
Den tar fatt i jubileums— og krigsåret 1914, langt ute i bushen i det virkelige, afrikanske Kongo.
Der er den drygt tretti år gamle jeg-fortelleren, den frankofone belgier og jesuitt Moulin, en etterhvert svært frafallen katolsk pater, stasjonert ved en anleggsleir ved en elv flere dagsreiser fra nærmeste by, for å ta seg av anleggsarbeidernes åndelige behov – om det skulle vise seg at de har noen som går i hans profesjonelle retning.
Derfra legges det sviller og anlegges et jernbanespor videre inn i det mørke fastland.
Den europeiske arbeidslederen, ingeniøren Dittel (ham går det ille), har på stedet konstruert en eventyrlig dresin, så solid og manøvreringsdyktig at den går like godt til vanns som til lands.
Herfra tar fortellingen bokstavelig talt av da tre merkelige skapninger nærmer seg leiren, sivilisasjonen om man vil.
De ser ut som aper, eller kanskje menneskeaper, missing link, kanskje, og er noen evolusjonens merkverdigheter som kanskje har potensiale i seg til å bli folk, lurer Moulin.
Aper eller ikke: de elsker å ape arbeidsoperasjoner, og kan i timesvis stå utrettelig med tomme blikk og drive dresinen fram, eller skyfle jord, språkløse og stumme.
Omstendighetene i denne fantastiske, vidunderlige fantasi- og eventyrromanen, en jublende usannsynlig, men overbevisende omvendt Robinson Crusoe-fortelling, tar ikke bare pateren og de tre apene uti elva på dresinen, men videre til havs, og etter nærmere et halvt år (med et opphold på Sankt Helena av alle steder) over Atlanteren til Brasil.
Det er bare å gi seg over.
Slik har det gode mennesket pateren sin egen lille, mobile kongolandsby, som sjef for sitt evolusjonistiske prosjekt: å betvinge hele genetikken og sivilisasjonshistorien inn på ett lite år og omdanne de tre apene, de to «guttene» og den kvinnelige skapningen, til mennesker.
Det går som det må, dobbelt ironisk når det nettopp er en katolsk pater som «vet» hvem som skapte himmelen og jorden og oss alle, når og hvordan, som står for eksperimentet.
Etter å ha berget livet og slitt seg gjennom brasiliansk ødemark, til dels sammen med desillusjonerte, utslitte, svindlete europeiske emigranter, kommer Moulin til andre erkjennelser enn dem han satte ut med:
For her har ikke vært noen betydelig sivilisatorisk effekt på apene hans, mens han omvendt må konstatere at nordeuropeiske emigranters strabasiøse tur inni jungelen har hatt en avsiviliserende effekt på dem.
Selv får Moulin et langt liv i Carl-Henning Wijkmarks vidunderlige, eventyrlige romankonstruksjon.
| 1 |
703311
|
Ikke godt nok fra Heivoll
Nostalgiske noveller i dramatisk språkdraktterningkast.
Etter flere romanutgivelser med ulik mottakelse er Gaute Heivoll nå ute med en novellesamling.
Samlingen er satt sammen av historier lagt til forskjellige tidsperioder og med svært ulike karaktertyper, og selv om kvaliteten spriker er brorparten av novellene uengasjerende.
Tittelnovellen «Øksa og ishavet» er samlingens sterkeste novelle, der forholdet mellom skrivestudenten og hans læremester skildres.
Relasjonen går fra å være en elev-lærer relasjon til å bli vennskapelig, de utfordrer hverandre intellektuelt, men de kommer likevel aldri helt på linje.
Spenningen dem imellom skildres godt og fremstår som ekte, de to personene er komplekse slik at det er vanskelig å få tak på dem.
Da blir det spennende.
Noveller av slik kvalitet er det imidlertid få av i denne samlingen.
Brorpartene av novellene engasjerer ikke like mye.
Hovedproblemet er at de ikke inviterer leseren inn i historien, fortelleren har en historie han vil fortelle og en følelse han vil skape.
I god litteratur oppstår gjerne et møte mellom tekst og leser, slik at teksten oppfattes ulikt for ulike lesere, men slik er det sjelden i disse novellene.
Fortelleren blir informativ og konkluderer for leseren, det er ingen mystikk, men i stedet fortellinger uten rom for den individuelle leseren.
Et eksempel er dette:
"Moren dør plutselig.
Hun faller om på kjøkkenet.
Befridd fra de grå, ørkesløse dagene som har uthulet hennes siste år."
Slik går historiene fremover, uten at leseren selv kan reflektere over karakterenes liv eller fortellingens utvikling.
Utdraget over er også et eksempel på hvordan språket i novellesamlingen ofte er dramatisk, triste følelser manes frem gjennom store ord.
I samme novelle når en karakter skal beskrives, står det "… han minner ham om faren.
Det samme alvoret.
Tungsinnet som omkranser en kjerne av forsonlighet."
Språket er så voldsomt, så dypt på en merkelig måte at det blir for voldsomt for denne leseren.
Gaute Heivolls siste utgivelse er derfor en samling lite medrivende noveller.
| 0 |
703313
|
Kina-moralsk oppstrammar
Det er ikkje første gong kinesarane er fornærma på Norge.
Slikt bør me ta med ro.
I 1974 besøkte to unge norske marxist-leninistar, Kjell Arild Nilsen og Helge Øgrim, Maos Kina.
Det var ei reise i eit land som den gongen stod som eit romantisk forbilde for mange radikalarar i Vesten.
Men mykje har skjedd sidan den gongen.
Nå har Nilsen og Øgrim skrive ei bok som er alt anna enn romantisering av Midtens Rike.
"Det er bedre å utstå kjeft og represalier enn å bøye seg for presset," konkluderer dei to, med adresse til politikarar og næringslivsfolk som gjerne vil "normalisera" eit forhold til Kina som har vore anstrengt sidan den opposisjonelle Liu Xiaobo fekk fredsprisen i 2010.
At kinesarane er hårsåre og langsinte, er ikkje noko nytt.
Blant dei kuriøse episodane forfattarane dreg fram frå fortida, er dei kinesiske protestane mot eit VG-oppslag etter okkupasjonen av Tibet i 1959.
Der var eit bilde av Mao utstyrt med eit kvitt kryss, for å illustrera at den kinesiske leiaren hadde "mista ansikt".
Kinesarane kravde at den norske regjeringa måtte straffa avisa for ei slik majestetsfornærming, og saka skapte diplomatiske forviklingar.
Frå 1949 til i dag
Nilsen og Øgrim har gjennomgått det kinesisk-norske forholdet frå revolusjonen i 1949 og fram til i dag, med vekt på dei dramatiske vendingane: striden om Kinas plass i FN, Korea-krigen, Tibet-saka og det katastrofale "store spranget framover" på 1950-talet, Kulturrevolusjonen i 1960-åra, maktkampen etter Maos død i 1976, og i nyare tid konfliktane omkring fredsprisane til Dalai Lama og Liu Xiaobo.
Forfattarane har hatt tilgang til arkivmateriale frå Utanriksdepartementet og brukt det i omfattande grad – kanskje i meste laget.
Det kan ha ein viss underhaldningsverdi å få innsyn bak dei diplomatiske kulissane, og ikkje minst å sjå at norske ambassadørar ikkje alltid leverer dei mest kvalifiserte analysane, men det kan diskuterast kor relevant dette er.
Ambassaderapportane må uansett berre ha vore ein del av informasjonen til norske styresmakter om Kina.
Eg saknar ein breiare og meir systematisk analyse av kreftene og interessene som har forma norsk Kina-politikk; ikkje berre politikarar og embetsverk, men også næringsliv og sivilsamfunn.
Ukjent historie?
Boka lovar å fortelja "den ukjente historien" om det kinesisk-norske forholdet.
Det spørst kor mykje ukjent det eigentleg er, men i den eldste historia er det naturlegvis mykje som er gløymt.
Gjennomgangen av dei nyaste konfliktane er stort sett referat av ting som har stått i avisene.
"Kina vs.
Norge" er ei grei oppsummering av seks tiår med kinesisk-norske relasjonar.
Mange vil kunna ha nytte av den, sjølv om meir krevjande Kina-interesserte nok vil måtta gå andre stader for å få djupare innsikt.
Den tydelegaste meldinga i boka – og drivkrafta til forfattarane – ligg i den sterke moralske appellen om å stå opp mot eit land som trass all framgang og modernisering framleis er eit undertrykkande diktatur.
I det perspektivet handlar det ikkje om å forstå Kina, men at dei kinesiske leiarane skal "ta til fornuften", som forfattarane skriv.
| 0 |
703314
|
Krigen som alle tapte
Hjarteskjerande dokumentar om ein krig som stadig lever vidare.
I desember 1979 vedtok politbyrået i det sovjetiske kommunistpartiet å senda soldatar til Afghanistan.
Få avgjerder har hatt dystrare og meir langvarige konsekvensar.
Dei muslimske mujahedin-soldatane som kjempa mot okkupantane og dei heimlege kommunistane, fekk støtte frå USA, men også frå heilage krigarar frå ulike land, blant anna saudiarabaren Osama bin Laden.
Då Sovjetunionen trekte seg ut i 1989, heldt borgarkrigen fram i Afghanistan.
Osama bin Laden vende våpna mot USA og Vesten, og fann ly hos det islamistiskeTaliban-regimet som i 1996 tok makta i Afghanistan.
Så følgde angrepet mot USA 11. september 2001 og "krigen mot terror" i Afghanistan og Irak.
I dag, 36 år etter den sovjetiske invasjonen, er det langt frå fred i Afghanistan, og store delar av Midtausten er eit blodig kaos.
Katastrofe for Sovjetunionen
Men også for Sovjetunionen var Afghanistan ein katastrofe, sjølv om styrkane vart trekte ut etter snaue ti år.
Av ein halv million sovjetsoldatar som var i landet, miste over 15.000 livet.
(Dei afghanske tapa var naturlegvis langt større.)
Endå fleire tok varig skade på kropp og sjel.
Bitre og brutaliserte Afghanistan-veteranar gjorde mange av dei skitne jobbane for mafiabandane som herja Russland og dei andre tidlegare sovjetstatane utover på 1990-talet.
Og den upopulære krigen bidrog effektivt til å undergrava tilliten til sovjetsystemet og dei politiske leiarane.
Under og etter krigen møtte Svetlana Aleksievitsj, årets nobelprisvinnar i litteratur frå Kviterussland, ei rekkje menneske som hadde tenestegjort i Afghanistan.
Og ikkje minst snakka ho med mange av mødrene som hadde fått sønene sine heim i sinkkister.Intervjua er blitt dokumentarlitteratur av høgaste klasse.
Forfattaren held seg stort sett i anonymt i bakgrunnen, det er intervjuobjekta som fører ordet, somme av dei veltalande og reflekterte, andre hjelpelaust, stotrande fortvila – den språklege variasjonsrikdommen er framifrå formidla til norsk av Alf R. Glad.
Sorg, sinne og anger
Aleksievitsj går tett på menneske i sorg, sinne og anger.
Bortsett frå at dei er anonymiserte, er det ikkje snakk om å verna folk mot seg sjølve.
Men ved hjelp av alle dei ulike røystene teiknar ho eit sterkt bilde av ein krig som demoraliserte ikkje berre dei som tok del i han, men eit heilt folk.
Soldatane i det som russarane kallar Den store fedrelandskrigen måtte tola langt større tap enn invasjonshæren i Afghanistan.
Men dei aller fleste veteranane frå krigen mot Nazi-Tyskland levde resten av sitt liv som heltar, og viste stolt fram medaljane sine på dei store festdagane.
Afghanistan-soldatane vart derimot, som Vietnam-veteranane i USA, eit symbol på nasjonal skam, på ein unødvendig, urettferdig og tapt krig.
Dei var både eksponentar og offer for kynismen og menneskeforakta som kjenneteikna både Sovjetunionens siste år og det kaotiske nye Russland.
Det er hjarteskjerande å lesa historiene om drap og overgrep mot sivile i afghanske landsbyar, eller om foreldre som har mista sine kjære.
Men det er også opprørande å høyra om det audmjukande kvardagstyranniet, for eksempel korleis nidkjære og korrupte tollarar kunne ta frå soldatane små gåver dei hadde kjøpt til kjærastar og mødrer.
Saksøkt av intervjuobjekta
I siste del tek boka ei overraskande vending.
For etter at ein del av materialet er publisert, blir Aleksievitsj saksøkt av nokre av intervjuobjekta.
Dei meiner seg feilsiterte, men er framfor alt indignerte over måten dei framstår på.
Aleksievitsj lar oss forstå at det kan stå mektigare krefter bak desse søksmåla, men vedlegget om rettsprosessen kan også lesast som ein vilje til å drøfta dokumentaristens evige dilemma: kor langt kan ein gå i å utlevera enkeltmenneske i tunge livssituasjonar for å fortelja ei større og viktigare sanning?
Aleksievitsj gir oss fyldig referat av rettssaka i 1992-1993 og debatten i tilknyting til den.
Store delar av forfattarmiljøet i Kviterussland og Russland engasjerte seg for Aleksievitsj, i det dei såg som ein viktig prinsipiell kamp for ytringsfridommen.
Men forfattaren siterer også andre reaksjonar, blant anna frå publikum i rettssalen, mange av dei mødrer til Afghanistan-soldatar.
For dei er Aleksievitsj ein svikar som har hengt ut sønene deira for dollar, og som har drege ein stolt hær ned i søla.
Dei er forbitra over eit imperium i forvitring.
Me ser tydeleg kimen til Putins appell om å gjenreisa den stolte russiske stormakta, linjene går til Krim, Aust-Ukraina og Syria.
Slik ligg skuggane frå Afghanistan ennå som ei forbanning over det gamle sovjetlandet.
| 1 |
703316
|
Hemmeligheter og kjønnskamp
Om hemmeligheter, totalitarisme og individualisme, synlighet, identitet og lojalitet.
Amerikanske Jonathan Franzen (f. 1959) er omfavnet av både kritikere og publikum, og har med romanen "Renhet" levert et nytt bredt anlagt epos med mange motivkretser og leservennlige ingredienser, riktignok konvensjonelt og konservativt komponert, men med forfatterens sedvanlige intelligente prosa, psykologiske teft, narrative kompleksitet og høyt utviklede gehør for dialoger stadig intakt.
Her er også et mordmysterium.
I syv deler med ulike fortellerposisjoner utfoldes historiene om en håndfull personer som ofte roter det ille til for seg selv, skjønt i de beste hensikter, og samtidig vikler seg inn i sentrale problemstillinger i samtiden.
Purity Tyler eller Pip som hun kalles, jf.
Dickens, er i tyveårene, bor sammen med en gjeng fra Occupy-bevegelsen, har høy studiegjeld, dårlig jobb og en hippiemor som nekter å fortelle henne hvem faren er.
Jakten på faren blir et av romanens mange spor.
Annagret rekrutterer Pip til The Sunlight Project, et slags WikiLeaks med hemmelig adresse i Bolivia.
Lederen er Andreas Wolf, en karismatisk mann med stort morskompleks og desto større libido, en slags krysning mellom Julian Assange og Edward Snowden.
Han er ettersøkt over hele verden for sine lekkasjer på Internett, og deler også en mørk hemmelighet med Annagret fra deres felles fortid i DDR.
Wolf sender Pip til Denver for å spionere på Tom Aberant, grunnleggeren av en nettavis.
Tom forelsker seg i ung alder i feministen Anabel Laird, som er veganer og involvert i et kunstfilmprosjekt som aldri blir noe av, hun lar seg fornærme av nær sagt hva som helst, kommer fra en rikdom som hun forakter og overbeviser ektemannen om å tisse sittende ut fra en slags snurrig likestillingsideologi.
Både Internett, individualismen, selviscenesettelsen, sosiale medier og feminismen får så hatten passer, samtidig som Franzen slår et slag for den gode, gamle gravende journalistikken med publiseringsansvar, faktasjekk og kildevern.
Gradvis åpenbares sammenhengene mellom personenes historier, etter som stadig flere løgner og hemmeligheter avdekkes.
"Renhet" er en mørk komedie om statshemmeligheter og familiehemmeligheter, om individualisme versus fellesskap, og om at nettets åpenhet og DDRs lukkethet egentlig er to sider av samme sak.
Som vanlig hos Franzen er den dysfunksjonelle familien et tematisk omdreiningspunkt, særlig der barnets ekstreme lojalitet til foreldrene gir seg ulykkelige utslag.
Noen innvendinger har man jo, ikke minst på romanens argumentative plan, men det kommer nok også an på hvilken fot man har stått opp på.
Franzen er mindre selvbevisst og ironisk, men mer omsorgsfull og humørfylt enn før, og "Renhet" fascinerer med sin grunntone av tillitsfull tilforlatelighet, som om romanen simpelthen er en betroelse til en kamerat ved bardisken.
Det er treffsikkert og velskrevet, høyt hevet over gjennomsnittsromanen, samme hvilken målestokk man bekjenner seg til.
The Great American Novel er det nok ikke.
Men det var antakelig ikke forfatterens mening heller.
| 1 |
703318
|
Banditter i departementet
Litt for stort format.
Godt spørsmål:
Hvem tjener penger på en krig?
Korrupte politikere, blant andre.
Blir det god krim av svaret?
Tja.
Sidsel Dalens første bok, "Dødelige dråper", var forfriskende kul, noe så sjeldent som en oljethriller.
Den andre, "21 dager", var en mye mer klisjépreget korrupsjonsaffære der ingrediensene ble altfor forutsigbare.
Hva så med tredje forsøk, "Nødhjelp", om våpeneksport og storpolitikk?
En slags naturlig forlengelse av de to forrige.
Mia Mikkelsen er fortsatt en gravende reporter med stort mot og enda større rettferdighetssans, hun henger fortsatt sammen med den danske politikjæresten sin, og sammen avslører de politikerkorrupsjon midt i våpenindustriens enorme dollarflom.
Her leverer Dalen rutinert, i et effektivt, om enn ganske pregløst, språk.
Tempoet er høyt, kryssklippingen flink og scenene greie.
Men igjen sliter hun med at storyen og personene blir dusinvareflate:
Klarer vi egentlig å tro på KrF-politikerens grenseløse kynisme kombinert med hans påtrengende naivitet?
Bryr vi oss egentlig om den eksistensielle krisen han kaver med?
Og tar ikke Dalen litt for mange snarveier når hun skal sannsynliggjøre og beskrive skurker som vil starte en krig bare for egen vinnings skyld?
Jo visst gjør hun det, og dermed blir det også denne gang bare nesten for Sidsel Dalen.
Underholdende, men ikke dirrende medrivende som en internasjonal spenningsroman bør være.
Denne gang er hun best når hun skildrer politiheltens 14 år gamle datter som føler seg til overs hos mor i Danmark og uvelkommen hos far og stemor i Norge.
Hun roter seg borti krim og stoff og vold, og dermed må reporterheltinnen jakte politiske skurker samtidig som hun forsøker å berge samboerens barn.
Her viser Dalen en nærhet som viser at hun neste gang bør sikte mot et mindre format – glem de internasjonale bandittene og skriv en norsk storbykrim, kanskje?
| 0 |
703319
|
Intenst lys
Sabotørane på Vestlandet har fått den sterke historia dei fortener.
Den kommunistisk-dominerte Sabotasjeorganisasjonen – Saborg – dreiv ein vesentleg del av sabotasjeaktiviteten under krigen, ikkje minst på Vestlandet.
Cirka 100 personar stod bak eit trettitals aksjonar i Bergen— og Stavanger- området, fleire av dei med merkbare konsekvensar for okkupasjonsmakta.
Mot slutten av krigen vart store delar av organisasjonen rulla opp av tyskarane og NS, med tortur og død som resultat.
Likevel har Saborg fram til nå fått relativt liten plass i norsk okkupasjonshistorie.
På same måte som partisanane i Finnmark vart Saborg- sabotørane offer for den kalde krigen.
At enkelte av dei, som Asbjørn Sunde ("Osvald"), både under og etter krigen tok sine ordrar frå Stalins Moskva og dermed underordna seg eit politisk system som hadde mykje til felles med nazismen, har kasta mørke skuggar over heltegjerningane.
Handlingane i sentrum
Med boka "Sabotører i vest" har Lars Borgersrud og Inge Bjørnar Eriksen gjort eit formidabelt arbeid for å løfta fram Saborgs innsats.
Ved hjelp av eit omfattande skriftleg og munnleg kjeldemateriale frå fleire land er organisasjonen og aktiviteten dokumentert i detalj.
Dei ulike aksjonane er grundig rekonstruerte.
Det gjeld for eksempel den mykje omtalte likvideringa av statspolitimannen Leonard Wickstrøm på Lagårdsveien i Stavanger 5. desember 1944, der den segnomspunne, unge sabotøren Helge Hansen fyrte av dei dødelege skota.
Framstillinga kan av og til bli så grundig og detaljert at det blir vanskeleg for lesaren å halda tråden, medan boka andre stader har driv som ein spenningsroman.
Likevel kunne ein ønskt at forfattarane i større grad hadde vist oss menneska bak sabotørane.
Her står handlingane i sentrum.
Borgersrud og Eriksen stadfester at det var sterke motsetningar mellom det kommunistiske, aksjonsorienterte miljøet og det meir forsiktige Milorg, som med støtte frå London- regjeringa ville unngå sabotasje som gjekk ut over liv og eigedom og kunne framprovosera tyske represaliar.
Forfattarane tek klart parti for Saborgs linje, men dei nyanserer også bildet.
Dei viser til at det fanst svært handlingsvillige element også i den "borgarlege" delen av motstandsrørsla, som til dels samarbeidde med Saborg.
Britane pressa dessutan på for ei tøffare linje i Norge.
Mot slutten av krigen kom også Milorg over på ein meir aktivistisk kurs.
Motsetnader
Samstundes var det kommunistiske motstandsmiljøet sjølvforsynt med konfliktar.
Der var motsetnader mellom sentrale figurar som Asbjørn Sunde og den mektigegeneralsekretæren Peder Furubotn, som med sin sjølvrådige leiarstil ikkje kjem spesielt godt ut av framstillinga.
Mot dette bakteppet er det imponerande at Saborg kunne utretta så mykje som dei faktisk gjorde.
Rundt ein kjerne av gamle spaniakjemparar og partiveteranar vart organisasjonen fylt opp av ungdom, som kompenserte for manglande trening, utstyr og erfaring med mot, kampvilje og offervilje.
"Svakhetene var nødt til å være tallrike," slår forfattarane fast, og svært mange måtte til slutt betala ein høg pris.
Med boka «Sabotører i vest» er dei i alle fall ikkje gløymde.
| 1 |
703320
|
Problematisk utgivelse
Dokumentarboken til Museum
Vest har tydelig slagside:
Det gjelder å "avsløre" motstandsmannen August Rathke.
Historien om sabotasjegruppen Saborg er interessant nok.
Den var knyttet til sovjetisk etterretning og til NKP (det norske kommunistiske parti).
Under krigen samarbeidet Saborg med Osvald-gruppen, Milorg og engelsk etterretning (SOE).
Normann Iversen var Saborgs leder i Bergen, og gruppen hadde avdelinger både på Osterøy og Os.
Men.
Både i form og innhold fremstår "Saborg — også vi når det blir krevet" som en noe amatørmessig utgivelse.
På illustrasjonsfronten er boken smekkfull av portrettfotografier og uvesentlig informasjon om mer eller mindre perifere personer.
I hovedteksten kommer fotnotene tett som hagl.
Men hovedproblemet med "Saborg " er at den er skrevet i en monoton referatstil som dreper alle tegn til liv.
Mange detaljer
Det overdrevne fokuset på detaljer får i sin tur stoffet til å virke lite bearbeidet.
Alt skal visst med.
Muligens er "Saborg " ment som oppslagsverk for slekt og familie av tidligere motstandsfolk.
Men for den allmenne leser er det ulidelig kjedelig å lese side opp og side ned om hvem som var hvor under krigen.
Boken presenterer historien om "Saborg " på en lite hensiktsmessig måte.
Historikeren og hovedforfatteren Ole-Jacob Abraham har valgt en kronologisk fremstilling av en motstandsgruppe som var mest aktiv på slutten av krigen.
Sabotasjevirksomheten foregikk mest intenst høsten 1944.
"Saborg" begynner derimot med den spanske borgerkrigen, for deretter å gå uhyre sakte og detaljert til verks før vi når utgangen av -44.Forlagskonsulenter har utvilsomt sin misjon her i verden, og med bedre redigering kunne dette blitt en langt mer lesverdig bok.
(Terje Olsen har forfattet det leksikalske tillegget med minibiografier.)
Saborg utførte to likvidasjoner, sprengte noen fabrikker og et skip, og foretok flere ran.
I boken fremstår de nok mest som en gjeng amatører som satte livene sine på spill, og forfatteren har definitivt ikke skrevet noen heltehistorie.
Han vier mislykkede operasjoner like stor plass som de mer suksessfulle.
Det er det amatørmessige som til slutt avslører organisasjonen.
Under krigen ble flere medlemmer tatt av tyskerne og torturert.
I et ufordelaktig lys
Museum Vest har åpenbart et horn i siden til Saborgs mest kjente motstandsmann August Rathke.
Forfatteren har nemlig valgt å bruke kilder som ganske ensidig fremstiller Rathke i et ufordelaktig lys.
En del av spekulasjonene har noe nedrig og sladderaktig over seg, og virker direkte infame.
Jeg tipper at Museum Vest vil at "Saborg" skal fremstå som en sann og ekte "avsløring" av Rathke, men forsøket på karakterdrap bekrefter snarere at boken ikke burde vært utgitt slik den nå foreligger.
LES OGSÅ:
| 0 |
703321
|
En knute av en roman
Problematisk oldtidsroman fra Aleksander den stores siste dager.
Siden debuten i 1983 har Thorvald Steen (1954) opparbeidet en lang verkliste dikt, romaner, skuespill og essays.
Blant romanene er bøkene i «Vekten av snøkrystaller»-trilogien innholds— og følelsesmessig gripende, romanteknisk vel gjennomførte.
Det samme kan det være vanskelig å si om alle de historiske romanene hans.
Den sjuende i rekken har tittelen «Det usynlige biblioteket».
Den er en knute av en roman, enda mer problematisk som faghistorie- enn som romanskriving, uten at det går an å gjemme seg bak sjangerbenevnelsen roman og insistere på at dette er diktning:
De siste tolv sidene, som kommer etter og utenpå selve romanen, består f. eks. av 21 noter som skal forklare og sette romanen i historisk sammenheng, som om heller ikke forfatteren stoler på at romanen greier seg selv.
Denne avrundingen er likevel bare begynnelsen:
«Det usynlige biblioteket» har tre hovedpersoner, keiser Aleksander – siden kalt den store (356-323), filosofen Aristoteles (384-322) og Aleksanders fiktive kokke og elskerinne Phyllis (?).
Handlingen utspilles under Aleksanders siste dager, denne hensynsløst brutale, forfyllete unge mannen som hadde drukket seg i hjel om han altså ikke var forgiftet.
Aleksanders lærer, vismannen Aristoteles er her framstilt som en humørløs karrierist og gammel gris.
Og framstillingen står jeg-fortelleren Phyllis for, en sjelden, inntil det usannsynlige oldtidskvinne.
Hun er ikke bare Aleksanders kjæreste og elskerinne, men går samtidig i jobb som en av hundre kokker i hans følge – med eget rom, stor garderobe, smykker og sminkeutstyr.
Hun er intelligent, klok og varm, for ikke å si bemerkelsesverdig språk- og skrivekyndig.
Nå er hun offer for intrigene rundt den døende keiseren, satt inn på en liten celle, og får bare leve så lenge hun ennå skriver på sin og Aleksanders historie.
På de siste to sidene er det som hun skriver etter sin død.
Inni dette sammensuriet har forfatteren Steen mange steder lagt inn sin egen nåtidige parallellsituasjon.
Det går ikke opp.
| 0 |
703323
|
Snert i tvisynet
Elegant mosaikk av kryssende livsskjebner.
I sin beste roman til nå, «Nu, jävlar!» (2011), følger Heidi Linde tre kvinner og en mann bosatt i Kongsvinger gjennom et døgn i 2009.
Synsvinkelen holdes i tredje person, og hovedkarakterene – som alle bærer på traumer og drømmer om et annet liv – skildres vekselvis og troverdig i tolv hverdagsforankrete kapitler.
I sin nye psykologisk-realistiske kollektivroman, «Norsk sokkel», nyttes nesten samme komposisjonsteknikk.
Ulike kvinner og menn, med forskjellig sosial status og alder, tildeles perspektivet i tekstens seks kapitler, samtidig som det geografiske sentrum ikke lenger ligger fast, men endrer seg underveis.
Her møter vi Ragnhild på Lillehammer, Kristian fra Skien, Nadja i Trondheim, Gunnar fra Ski, Tale på Kreta-ferie og Kai på Jessheim.
Deres individuelle historier skal ikke bare leses som løsrevne tekster om samliv, konflikter og krise.
Kapitlene i boka samtaler innbyrdes, oftest fordi hovedkarakterene er i slekt med hverandre og nevnes i ulike sammenhenger underveis.
I opptakten til hvert kapittel fins utdrag av et offentlig dokument.
Det røper hva den påfølgende, fiktive fortellingen skal handle om.
Temaet kan være alkoholisme og rusomsorg, folketrygden, barnevern og fosterhjem, eldreomsorg, nordmenns privilegerte posisjon i verden eller fosterdiagnostikk.
Hver enkelt historie er elegant turnert og trygt forankret i norsk hverdagsvirkelighet.
Med alvor og smil avdekkes konflikter som ikke nødvendigvis er selvforskyldte eller forsvinner om man er aldri så løsningsorientert.
De problemene personene baler med, kan nok føles plagsomme og unike, men i den store sammenhengen dreier de seg gjerne om bagateller.
Den norske velferdsstaten har støtteordninger som gjør at den obligatoriske sutringen over et samfunn eller medmennesker som svikter, ofte blir malplassert.
Som norsk Syden-turist er man f.eks. representant for verdens desiderte overklasse på tur, uansett.
Så Heidi Linde framstår fortsatt som en underholdende, stilsikker forteller med snert i tvisynet.
| 1 |
703324
|
Rammet av krigen
Vakkert og brutalt utkantdrama i krigens slagskygge.
For første gang har Roy Jacobsen skrevet en oppfølgerroman.
Han beretter videre om Ingrid Barrøy, en av hovedpersonene i den kritikerroste bestselgeren «De usynlige» (2013) der handlingen er lagt til helgelandskysten fra 1913 til 1928 og det lutfattige, steile kystproletariatet skildres med saklige, solidariske ord som gjør de usynlige hverdagssliterne, ofte glemt av historikerne, synlige i all sin lågmælte verdighet.
Bokomslaget på «Hvitt hav», signert Stian Hole, har profetisk kraft.
Det viser en enslig kvinne i robåt og to druknede, blodige, halvt synlige menn i uniform, samtidig to (store) lik og to (små) øyer – et scenario som lett kan bringe tanken hen på dagens situasjon i Middelhavet.
I årets tredelte roman er Ingrid blitt trettifem.
I november 1944 avslutter hun arbeidet på fiskemottaket i land og ror tilbake til Barrøy der det ikke lenger fins mennesker, dyr eller fyrlykt.
Hun er innstilt på å være alene.
Men blir det ikke.
For det er krig.
Det tyske fangetransportskipet MS «Rigel» blir bombet av britiske fly, og russiske lik flyter i hopetall i land på helgelandsøyene uten at lokalbefolkningen blir varslet om tragedien gjennom media.
Snart begynner en stadig mer urolig Ingrid å plukke opp fillete klær på Barrøy, før hun tvinges til å håndtere stinkende, døde kropper, maltraktert av glupske fugler.
Situasjonen skildres usentimentalt og rått, med mange groteske detaljer.
Men det fins lys i mørket.
Ingrid finner og steller en skamfert, russisk soldat i tysk uniform, og en øm, sensuell kjærlighetshistorie utvikler seg mellom henne og den fremmede, en 22-årig ingeniør fra Leningrad med hud «glatt og hvit som en torskemage».
Hun stryker den sårede over kinnet «fordi det ikke var mulig å la være», og hun griper den «bandasjerte hånda og leide ham ut i gangen og opp trappene og inn på Nordsalen og lå sammen med ham for resten av livet».
De «snakket hvert sitt språk og forsto hvert ord», og for første gang lar hun seg – med klang av John Donne og Ernest Hemingway – «fylle av den overveldende vissheten om at det finnes en annen øy».
Aldri har hun følt seg vakrere.
Fra nå av vil hun «ikke kunne holde ut et liv uten ham».
Denne kjærlighetssagaen topper seg på høydramatisk vis mot slutten av første hovedavsnitt i romanen.
Deretter blir fokuset et annet.
Vi møter først Ingrid på et sykehus.
Hun lider av hukommelsestap, er gravid og «visste idet hun slo øynene opp i det hvite rommet at hun måtte tilbake til Barrøy for å finne igjen forstanden.
For å finne igjen mannen.
For å finne igjen barndommen og livet».
Ingrid er ikke alene om å dra til den vesle øya i havet.
Dit kommer også diverse familiemedlemmer og kjente sammen med finnmarkinger som sendes sørover fordi tyskerne bruker Brent jord-taktikken nordpå.
Skildringen av Ingrids møte med disse menneskene omfatter nød, død og livskraft, men eier knapt samme trøkk som scenene der likfunn, stakkato åndedrett og naken hud involveres.
Og likevel – Roy Jacobsen står igjen fram som en storartet forteller av det ujålete, medrivende slaget.
Da ikke bare fordi Ingrids kjærlighetshistorie rører ved hjerterøttene, eller fordi referansen til en skipskatastrofe der mer enn 2500 uskyldige liv går tapt (mot Titanics drøye 1500) gir innsyn i et kapittel av krigshistorien som er ukjent for de fleste.
At synsvinkelen oftest ligger hos – eller tett på – Ingrid, forhindrer ikke at en navnløs forteller hever seg over plottet og kommer med fyndordaktige, spissformulerte visdomsord.
Som når romanen åpner med utsagnet «Fisken kom først.
Mennesket er bare en seiglivet gjest ved havet», eller når det tales om «lønnsarbeidets sedvanlige, innfløkte svindel» hvor maktens håndlanger på lønningsdagen signaliserer at det er «herren det er synd på og ikke slaven».
Kunnskapen om ulike typer kroppsarbeid står sentralt i forfatterskapet og formidles gjennom en kombinasjon av nøkternt fagspråk og poetiske bilder.
Om barrøyværingene heter det at de er «et folk av få ord og stor visdom i hender og føtter».
Dette demonstreres med naturalistisk presisjon når Ingrid flekker sløyd fisk, «kuttet kverken, vrengte opp ørebeinet og skar av ribbeina fra nakken og ned til buken, førte snittet helt ut i spolen, hogg av ryggbeinet i gattet, kuttet alle ribbeina også på høyre side og rev ut ryggen som om hun flerret opp en rusten glidelås.»
Dette er en tekst hvor svar nekter å innfinne seg.
Ingrids black out tier om det som skjedde da hun havnet på sykehus, penger mottatt fra en prest føder uavklarte spørsmål.
Disse innslagene av talende taushet og mørke rom å gå inn i styrker en realistisk fortelling som målbevisst knytter an til krig og fred, glede og sorg, lokalt og nasjonalt, historisk utsyn og verden her og nå.
| 1 |
703325
|
Alle konfliktars mor
NRK-veteranen Odd Karsten Tveit har skrive ei høgst ambisiøs bok om konflikten mellom Palestina og Israel.
Men ikkje nødvendigvis opplysande for det.
I haust kjem det minst tre bøker på norsk om den nesten evige og umogelege Israel-og-Palestina-konflikten, og meldingane av dei vil difor komma på løpande band dei neste vekene.
Alle er skrivne av garva og profilerte journalistar.
Først ut er Odd Karsten Tveit med den underhaldande og høgst ærgjerrige "De skyldige" på Kagge forlag.
Her blir nye opplysningar om Lillehammer-misera til etterretningsorganisasjonen Mossad fortalt, og alle dei viktigaste dokumenta knytt til Oslo-avtalen i 1993 offentleggjort.
Tveit har late seg inspirera av mange hardkokte kriminal— og spionromanar, og boka er ført med ein ganske høg litterær ambisjon.
Dette er forlagsreklamen.
Tjukk som Bibelen
"De skyldige" er tjukk som Bibelen.
Og som i gamle utgåver av Bibelen er det nødvendige og gode kart av det omstridde landet heilt aust i Middelhavet i begge endane av boka.
Og som i Bibelen fløymer boka over av Israels altfor mange og altfor blodige kampar mot andre folk.
Og som i Bibelen er det særleg ei makt utanfrå som støttar Israel, og nesten gjennom tjukt og tynt på same måten som Herren Gud:
USA.
Det er ikkje vanskeleg å sjå kva parti eller side Tveit tar i konflikten.
Men også norske politikarar som har støtta Israel altfor einsidig, som avdøde Haakon Lie, blir ført fram i skotlinja.
Det er ikkje vanskeleg å sjå kva parti eller side Tveit tar i konflikten.
Der skil boka seg klart frå Bibelen.
Kanskje er noko av problemet framleis at mange i Israel ser på seg som eit utvalt folk - anten av Gud, eller av USA, av det internasjonale samfunnet meir generelt.
Det viktigaste å seia om "De skyldige", er at boka er journalistisk driven historieforteljing.
Men det meiner eg at boka er avgrensa av journalistens perspektiv på bakken, og av journalistens ønske om å fortelja gode historier.
Innsikt og oversikt blir såleis lett eit offer midt i skotvekslingane og under alle dei fæle massakrane.
Kva er dei drivande årsakene?
Kva er det som held fram, og kva er det som endrar seg?
Kvar byrja eigentleg den tilsynelatande umogelege konflikten i Palestina?
Meir fortolkande og diskuterande historikarframstillingar ville truleg begynt med det internasjonale samfunnets inngrep og delvis overgrep ved etableringa av staten Israel i 1948.
Tveit byrjar meir heftig med Seksdagarskrigen i 1967.
Tidvis er det veldig medrivande lesing.
Tveits stillingstaking er gjennomgåande overtydande, men ikkje forstyrrande eller påtrengjande.
Tvilsam forlagsreklame
Omgangen med kjelder syner også Tveits journalistiske trong eller legning.
Det er endeleg mange fotnotar i boka, langt over tusen, men det er vanskeleg å sjå korleis andre bøker er blitt brukt – om dei er blitt sitert ordrett eller dramatisert og dermed forma på ny.
Forholdet eller minnet som dei intervjua kjeldene har til hendingar fleire tiår tilbake, blir heller ikkje drøfta.
Og endeleg:
Det er tvilsam forlagsreklame å kalla Osloavtalens dokument for offentleggjort når dei er koda som QR (alle dei små firkantane du veit) i margane.
Det står ingenstad at ein må ha mobil for å ha full nytte av "De skyldige".
Det artigaste å lesa i "De skyldige" er alle mytane og legendene Tveit har tatt vare på gjennom eit langt liv i felten.
Det understrekar dei bibelske dimensjonane på ny.
Likevel fører ikkje forteljingane til særleg meir forståing av dei underliggjande drivkreftene i konflikten.
Likevel fører ikkje forteljingane til særleg meir forståing av dei underliggjande drivkreftene i konflikten.
Tolemot mellom palestinarar er stikkordet Tveit sluttar med.
"De har ventet på rettferd, håpet at stormen skulle gå over."
Men lesaren ser jo at rettferd og finvêr ikkje er det same.
| 0 |
703326
|
Fornuft og følelser i Napoli
Ferrante går fortsatt sine egne veier, og lager stor romankunst underveis.
Den italienskfødte romanforfatteren, psevdonymet Elena Ferrante, fikk sitt internasjonale gjennombrudd med det første bindet av en serie på fire romaner, "Mi briljante venninne", som kom på norsk tidligere i år.
Nå foreligger bind to i denne "Napoli-kvartetten" -"Historia om det nye namnet" — som er minst like god som sin forgjenger.
Oversettelsen til Kristin Sørsdal er upåklagelig, og fanger stemningen i den italienske originalen på en overbevisende måte.
Bøkenes persongalleri er gigantisk i forhold til romaner flest.
Her følger vi utvalgte familier fra en hel bydel – i årevis.
Femti karakterer
Noe av det som gjør bøkene til stor romankunst er at Ferrante makter å blåse liv i hver enkelt av de femti (!) karakterene, de trer tydelig frem med sine særegne evner, lyter og laster.
I bøkenes besettende mylder av mennesker og hendelser, utspiller selve livet seg i all sin glede og gru.
Fremfor alt handler det om frihet og tvang.
"Historia om det nye namnet" tar opp tråden der "Mi briljante venninne" slutter, nemlig i bryllupet til Lila og Stefano.
Vi følger mange av de samme menneskene som i bind én, og fortsatt er det Elena, bokens jeg-forteller, og Lila, den briljante venninnen, som står i sentrum for begivenhetene.
Napoli på 60-tallet
Nå er de blitt ungdommer, og det er et lite lystig bilde av fremtiden som risses opp.
Vi befinner oss i Napoli på begynnelsen av 60-tallet, en tid hvor det verken finnes p-piller eller Statens lånekasse.
Jenter gifter seg og blir gravide med menn som slår.
Fortellingen om Lilas ekteskap gir et innblikk i en brutal virkelighet som Ferrante makter å gjøre troverdig uten for store fakter.
Både kvinner og menn synes fanget i et forutbestemt livsløp, styrt av tradisjoner og konvensjoner.
Heldigvis finnes det håp om et annet liv i boken, representert ved Elena.
Hun fortsetter med utdannelsen sin, godt hjulpet av ulike bipersoner med tro på hennes evner.
Sakte, men sikkert kommer Elena seg vekk fra Napoli, og over til universitetet i Pisa.
Hun foretar en typisk klassereise, hvis kvaler og mindreverdighetskomplekser trer tydelig frem.
I enkelte partier virker det kanskje litt påtatt med hennes manglende "kulturelle kapital", men er helt sikkert gjenkjennelig for bygdefolk som er kommet til byen.
Menneskenes valg
Det aller fineste partiet i boken er fortellingen fra øya Ischia, hvor dramatiske forbindelser gradvis utvikler seg blant de unge i sol- og sommervarmen.
Her fortettes alt som gjør Napoli-kvartetten så god; at mennesker ikke er roboter, men impulsive vesener som gjør sine valg ut fra sjalusi, forelskelse, kjærlighet, og begjær, og alt annet som overskrider såkalt sunn fornuft.
Elena Ferrante har skapt noen uforutsigelige, sprell levende typer i et romanunivers som minner om livet selv.
Elena og Lila fremstår som to komplementære krefter, gjensidig avhengig av hverandre, men som har vanskelig for å holde sammen.
Tilsynelatende er det Elena som er bokens hovedperson, likevel er det Lila som tiltrekker seg mest oppmerksomhet.
Disse egenartede bøkene fortjener den enorme suksessen de har blitt til del.
LES OGSÅ:
| 1 |
703327
|
Konfliktfylt sammensurium
Menn er øltørste, kvinner er grinete og ingenting er nytt.
Andy Jones debutroman "Sammen" er en oppskriftsmessig, kjedelig roman blottet for overraskelser.
Boka begynner med at livet brått forandrer seg for nyforelskede William og Ivy da de bare nitten dager inn i forholdet får beskjeden om at Ivy er gravid.
Plutselig blir forholdet svært seriøst, og spørsmålet er om de består denne prøven.
Alt dette skjer i løpet av de første siden.
Deretter blir leseren tatt med på William og Ivys mange opp— og nedturer.
Bølgedalene er voldsomme og intense, men ikke særlig overraskende.
Her reproduseres klassiske stereotypier, hvor kvinnen er grinete og mannen ikke forstår hvorfor.
Vi ser paret gjennom Williams øyne, og får dermed ikke forståelse for hvorfor Ivy er så urimelig som hun fremstår.
William bruker mye tid på å drikke og på å undre seg over hvorfor Ivy oppfører seg som hun gjør, de krangler og feiltolker hverandre, men blir hver gang venner igjen.
Ivy på sin side virker tidvis så grinete og urimelig at det er vanskelig å se hvorfor William blir, og dette er romanens hovedproblem.
Det som skildres, er i all hovedsak alle problemene mellom de to.
Vi får se hvordan de ikke klarer å kommunisere, og vi får se at de likevel holder sammen.
Men vi får se lite av hva som er vakkert mellom dem, og derfor er det vanskelig å se hvorfor de kjemper så hardt for å være sammen når det er så vanskelig.
Visst skal de få barn, men det virker egentlig ikke som en grunn for William til å la være å gå.
Så hvorfor blir han?
Hva er det som gjør at et kjærestepar kan bli fremmede for hverandre, og når det skjer, hvorfor blir de?
Dette er spørsmål det kan virke som romanen forsøker å utforske, men den gjør det ikke.
Romaner må på et vis si noe ved det å være menneske.
Den gode litteraturen vil alltid bryte med forventninger på en eller annen måte.
I Andy Jones «Sammen» skjer aldri dette.
Stereotyper utfordres ikke, konflikter oppstår og løses ved at de bare går over, og resultatet blir en trettende, uengasjerende roman.
| 0 |
703328
|
Trygghet og frykt
Viktig og godt om å miste barn.
Denne korte, lavmælte romanen skildrer et gjenkjennelig og særegent familieliv der små detaljer fyller et stort lerret og rommer et helt liv.
Det nydelige anslaget setter tonen for romanen og fanger den egenartede, nesten fysiske stillheten i et hus der barn sover, og der trygghet og frykt er uløselig sammenvevd.
Det skjøre barnelivet, på samme tid umistelig og udødelig, står i sentrum.
Gjennom tilbakeblikk og øyeblikksbilder, nesten fotografisk frosset i utsøkte detaljer, tegnes et familieliv som ligner så mange andre, men som har sin helt særegne dynamikk, sin egen historie og omslutter sin egen verden.
Jeg-fortelleren er en trebarnsmor som har mistet sin eldste datter som følge av spiseforstyrrelse, og vi får innblikk i dette utenkelige tapet, som introduseres nesten umerkelig og tilbakeholdt.
Morens sorg og tap, hennes stillferdige desperasjon, umuligheten av å gå videre, selv om det er det eneste valget man har, er gripende og usentimentalt skildret, og på fortettet og imponerende vis blir også forholdet hennes til broren og ektemannen vesentlig.
Fortellingen evner også å stille spørsmål om samfunnsansvaret for barn.
Det personlige tapet speiles i betraktninger rundt de utsendte asylbarna og ofrene fra Utøya, som også er barn som burde ha blitt reddet.
Alle har en hverdag, en ukrenkelighet, et liv i verden som forplikter, men som så lett sviktes, og vi konfronteres med det umenneskelige og utilgivelige sviket det er å la barn gli bort mellom fingrene på oss.
Romantittelen reflekterer også den redselen vi føler for barna våre, for at noe skal skje med dem, at nærværet skal opphøre.
Dette er kjærlighetens forbannelse – at vi alltid må frykte å miste den, og at vi kunne og skulle ha forhindret katastrofen før den inntraff.
Innsikten i at vi lukker øynene for de barna vi bevisst holder avstand til, hvordan skylden bortforklares og ansvaret pulveriseres, er vond og viktig.
Det er godt gjort å skrive en så rik roman om så vanskelige og store spørsmål med så få ord.
| 1 |
703330
|
En annen – likevel den samme
Mer inderlig enn innbitt denne gangen, men med samme styrke og svakheter.
Selv om det nok alltid har vært slik, har det i seinere år ikke bare blitt åpenbart for alle at mangt og meget av en forfatters diktning har direkte linjer inn i forfatterens eget liv og biografi:
Det har igjen blitt et program at man kan skrive sitt eget liv som roman for slik å reflektere en større, vår alles, samtidige virkelighet (som Ketil Bjørnstads mangebinds «livsverk»).
Ingen norsk forfatter markerer et symbiotisk forhold mellom liv og skrift tydeligere enn Karl Ove Knausgård (1968, debut 1998).
Fra lanseringen av var dét selve den sensasjonspregete, og sensasjonelt vellykkete, gimmicken og salgsdrivkraften bak «Min kamp I-VI»» (2009-2011; 3600 sider; opplag: 468.000 eks bare i Norge).
Der er skillet mellom karakterene, egen person, egen familie, bror, egne ektefeller og forhold utvisket.
«Min kamp» endret måten vi diskuterer romaner så det ikke lenger er mulig å late som romaner flest er fri diktning.
«Min kamp» skapte også et voldsomt opprør, til dels fra Knausgårds egen slekt og ekskone, men like heftig fra de mange leserne som fant det utillatelig å henge ut egen far og bestemor slik de oppfattet at han gjorde, og i siste bind framstille ektefellens sykdom på en måte som kan invitere til mest medlidenhet med den slitne Karl Ove som har så mye å stå i med kone og barn at det vanskeliggjør sluttføringen av «Min kamp» – som den altså samtidig handler om.
Hvor gamle, hvor modne og kloke tenkte ellers Knausgård seg at hans egne barn skulle bli før de kunne utsettes for det Far har skrevet.
Er det norske romanverket «Min kamp» egnet lesestoff for et verdenspublikum, med medfølgende verdensberømmelse til opphavsmannen – minus hans egne barn?
Innvendingene om hva farens publiserte liv og skrift kan få av negative følger for barna, er heller fraværende.
Så når han nå med «Om høsten» – et «brev» på 60 korte tekster i det som skal bli en firebindsutgivelse – meddeler seg til sin ennå ufødte datter for å minne om livets storhet og gave – samt seg selv, gjør han det ikke som en hvilken som helst forfatter.
Boken er en kjærlighetserklæring til den ufødte datteren.
Den er vakker, og den uttrykker en omsorg for det nye avkommet som gjennomgående ikke er god å få øye på i «Min kamp»; selv om den finnes.
Og den springer tydeligvis ut av en sterk meddelses— og skrivetrang, i form av små biter – lyriske, essayistiske, leksikalske, rene sansninger – som til sammen blir et uttrykk for Knausgårds holdninger til tilværelsen og samtidig en guide for den ennå ufødte, om ikke for hennes eget liv, så i hvert fall inn til ham.
Inderligheten og alvoret kjenner leseren igjen, lystighet – enn si humor – er fortsatt fraværende, mens innbittheten – som til tider kunne forveksles med vrangskap og sur forurettethet på egne vegne, nå er borte.
Under ett-ords overskrifter skriver han sansende konkret om «alt» («Toalettskåler» – han er opptatt av kroppsdeler, «Øyne», «Kjønnslepper», og menneskelige sekreter, «Oppkast», «Piss», «Ambulanser», «Gummistøvler», «Flasker») og natur og landskap rundt seg.
Men bare så lenge det er nært ham selv, personlig, i direkte sanset forhold til ham selv, angår hans følelser:
Ved bare å forholde seg til privatsfæren og sin egen miniverden må Knausgård være den mest a-politiske forfatter her er (som i et tynt stykke som «Krig», der krig behandles som lek og aggresjonsutløser, med faktiske og historiske feil.)
I sum er «Om høsten» så langt forfatteren nå strekker seg i kjensler og forstand, i et forfatterskap under stadig utvikling.
Han har etablert sin helt egne, gjenkjennelige stemme, i en stil som fortsatt beveger seg fra det lyrisk medrivende til arkaiske særegenheter og besvergende følelsesutbrudd.
| 1 |
703331
|
Årets latterbombealvor
Nytt muntert-mørkt møte med klovneaktig avhopper fra forbrukersamfunnet.
Jeg har sagt det før, men likevel:
Man kvier seg i det lengste for å karakterisere en seriøs norsk samtidsforfatter som humorist, særlig om det er et menneske man vil vel.
Litt for ofte er norsk humor plumpe vitser, lumske ballespark og brautende smakløsheter uten dobbeltbunn, slik at humoriststemplet nærmest blir en måte å avskrive forfatteren på.
Men Erlend Loe er smikkløyen.
Som når han i høst, med gravalvorlig mine og den ene scenen mer burlesk enn den andre, kommer med siste bind i trilogien om besteborgeren Andreas Doppler, han som trynte på sykkel og forlot en gravid kone og to barn, for så å skaffe seg elgen Bongo som bestevenn og bli bueskytende indianer i Nordmarka, i steil protest mot bruk og kast-samfunnet og det ekle, norske flinkhetstyranniet.
Denne studien i en mannlig drop out-skjebne er naturligvis noe mer enn en oppvisning i ha-ha-humor, naivisme, absurdistiske bisarrerier.
Alvorskaren Erlend Loe – som nylig ble valgt som vararepresentant til bystyret i Oslo for MDG – ser med skrått blikk på vår materielle overflod og misbruk av naturen når han nå lar Doppler vende tilbake til Oslo fra de värmlandske skoger.
Innledningsvis dreier det seg om møtet med familien han forlot for nesten tre år siden.
I det hvite huset hans som er blitt blått, bor nå en departementsansatt «kåting» i rollen som elsker og far, noe kona Solveig og barna er såre fornøyd med.
Følgelig må Doppler bosette seg oppe i en furu med teltet sitt og agere kikker for å skaffe seg den innsikten som må til for å kunne utmanøvrere rivalen og vinne familien tilbake.
Historien om hvordan han i første omgang beseirer inntrengeren er ikke bare ellevill og frekk.
Den er makeløst vulgær og aldeles uforglemmelig.
Ved hjelp av målrettet «runking» og «sædskvetting» nedkjemper han snart motstanderen.
Bastante moralister og lesere med sans for det opphøyd vakre vil garantert kunne finne mye å ta avstand fra i disse sexifiserte Doppler— skrulleriene der et digert «organ» står i sentrum.
Men reagerer leseren som undertegnede, blir det mye fliring og humring og latterskratt underveis.
For hvordan skal man ellers stille seg til f.eks. et ansiktsløst nakenfoto, av en skilt nabokvinne brukt i sjalusikampen mot den kåte joggeren, et foto som siden kan selges «for kanskje femten kroner på Steinerskolens julemarked».
Nå ville ikke dette vært en loesk latterbombe om ikke det etiske alvoret var inkorporert i Dopplers danningsprosess.
Hovedpersonen forblir jobbløs, famler, lyver og er ulykkelig.
Ofte kjenner han seg som en au pair der han lager mat, vasker og blir tv-slave, oppslukt av krig og porno.
Urolig leter han etter noe han ikke vet hva er, stadig provoserer han kone og barn, verbalt og gjennom outrert atferd, slik at han igjen kastes på dør og blir tiggende uteligger i stedet.
Deretter opplever han kjempesuksess i København, først som eier av et cateringselskap, siden som legendarisk kroppsarbeider – altså pornostjerne – med en melkedrikkende, russisk molokaner som kunstnerisk-kommersiell sjef.
For ikke å bli et klassisk dophue, ødelagt av sexindustrien for alltid, bryter han til slutt over tvert og reiser med en vannsengsovende Bongo tilbake til Oslo og Marka hvor han blir en ny Isak Sellanrå som får sin Inger, nå i skikkelse av en aldrende romkvinne og med endret språktone som resultat:
«Om natten lå han og var grådig etter henne og fikk henne.»
En rask sammenfatning som dette yter naturligvis ikke teksten rettferdighet.
Dopplers mer eller mindre pålitelige, skrudde, vittige utsagn, observasjoner, refleksjoner og handlinger, knyttet til familieidyllen som sprekker, seksualitet som løper løpsk, egen sosiale misære og den indianske Potlatchen-tradisjonen, akkompagneres av mange ledemotiv og verbale ekko i form av f.eks. leksikalsk og statistisk informasjon, en kanin, et modellfly, en fyrstikkeske, en liste over Dopplers gode egenskaper – den er kort! – (og i slekt med listene i «Naiv.Super» og «Volvo Lastvagnar»), en dash kørka Märtha-Louise aura av det surrealistiske slaget, matoppskrifter, dagboksnotater, et visittkort, skummet kulturmelk, en kaninlue med øreklaffer, Dopplers kåthetsdiagram, japanske signalord, økologisk baserte dommedagsvarsler samt diverse litterære allusjoner – ikke bare til Hamsun, men også til bl.a. Jules Verne, Obstfelder og H.C. Andersen.
Så Erlend Loe vet hva han tuller med, den luringen.
| 1 |
703335
|
Livet uten bruksanvisning
Treffende og underholdende med stort alvor
I vår verden av uendelig velstand forventer vi at alt skal være tilgjengelig.
Marit Eikemos siste roman utforsker hva som skjer når ingenting er inkludert.
Førti år gamle Agnes og datteren Maja på seks flytter til en ny by bokstavelig talt uten bagasje, og forestillingene om normalitet blir satt på prøve.
Agnes må møblere en tom og kummerlig leilighet, og på finn.no finner hun det vi andre ikke lenger vil ha.
Romanen er befolket av et mangfoldig persongalleri som forfatteren håndterer på imponerende vis, og Agnes blir nærmest uforvarende vesentlig for dem hun kommer i kontakt med.
Agnes fremstår uten historie og fortid og blir en observatør til det absurde livet mange av oss har skapt og tar for gitt.
Hun og Maja er fremmedgjort i møtet med den norske hverdagen og må bruke andres liv som mønster, og hun forsøker etter beste evne å passe inn i en verden hun ikke helt forstår.
Agnes kopierer forbruket til menneskene rundt seg i en slags fordringsløs materialisme der hun ikke investerer noe, verken økonomisk eller mentalt, og dette er både attraktivt og skremmende for andre.
For kvinnene blir det å unnslippe alle krav både en lettelse og en provokasjon, og hos mennene oppstår en dragning mot en uvant kvinnelighet uten vante krav til seg selv og verden.
Agnes utfordrer konformiteten, og ubehaget ved å se at et annet liv er mulig reflekteres både i menneskene rundt henne og i leseren.
Men det å være turist i livet har sin pris, og når verden kommer for nær, forsvinner Agnes fra det livet hun har hermet for å flytte inn i et annet liv og mime en annen tilværelse.
Marit Eikemos nye roman har med rette vært en av de utgivelsene det har vært knyttet høyest forventninger til denne bokhøsten.
Den er treffende og velskrevet, og det er en glede å lese dialogene og få ta del i observasjonene.
Alt inkludert sier noe umistelig og skarpt om oss og våre liv her og nå, og romanen er underholdende lesning med et stort og sviende alvor som gjør dette til en av årets leseropplevelser.
Søndag kan du møte Marit Eikemo i samtale med Fredrik Wandrup på Kapittelfestivalen i Stavanger
| 1 |
703336
|
Skuld, sorg og soning
Med bibelsk-poetisk klang om det vonde og vakre i tilværet
Jan Roar Leikvoll (1974 — 2014), kritikarrost, prisløna forfattar av fire rå og raspande romanar med handlinga lagt til ein konsentrasjonsleir, ei søppelfylling etter ein sivilisasjonskollaps, eit driftsridd klostermiljø og eit autoritært bysamfunn for kvinner, kjem no - året etter at han døydde av hjartesvikt - med ei posthum forteljing som er langt lysare og mindre dystopisk i tonen enn dei brutale, valdsfikserte tekstane som har gjort han til ein moderne kultfigur.
I Bergen blei det i august t.d. etablert ein bokhandel der ein berre skal selja Jan Roar Leikvolls bøker.
I eit tolv siders langt, ryddig forord av redaktør David Aasen får vi vita at det dreier seg om ein etterlaten, uferdig tekst som forlaget og familien i fellesskap har valt å redigera og publisera.
Gjennom vel sytti små sider, fulle av vakre, naturpoetiske sanseglimt, i dødens skugge, følgjer vi den aldrande hovudpersonen Hans gjennom nokre stemningsladde haustdøgn.
Innleiingsvis er han «eg», mot slutten blir han omtala som «han».
Teksten har vestlandsk klangbotn og alluderer til både Bibelen, gresk mytologi og Jon Fosse.
Hans lever aleine og har vore sjuk, har mista ei kvinne og eit barn, insisterer på at han har fått «eit kall», forlet heimen og husdyra sine, set seg i robåten, sig utover fjorden, mot storhavet, og veit at han aldri vil venda tilbake igjen.
Denne kallsmedvitne predikanten eller «Forkynnaren» maktar i møte med skuld, smerte og sorg å gi trøyst og få lidande menneske til å forsona seg med tapet og det dårlege samvitet som trugar med å knekka dei.
Den vakre Marie er det svikta barnet og den unge hora som brått kan sjå for seg eit anna liv.
Den alkoholiserte, bitre mannen som sit aleine og er tatovert i sjela av minnet om den døde kona og sonen som omkom, set seg i robåten saman med Hans og Marie og satsar på ei betre framtid.
Diktaren som kompromisslaust har synt fram dyret i mennesket – gjennom irrasjonelle drifter og vald - står her brått fram som håpets apostel og kler rolla.
| 1 |
703337
|
Teppet som ikkje vil flyga
Samarbeidsbøker kan bli knallsterke historier.
Men dei kan også bli hemma og tyngd av lojalitetar.
Laila Bokhari er ingen kven som helst.
Ho er utdanna i statsvitskap i Storbritannia, Nederland og Sveits, og har tenestegjort i FN i New York.
Ho sat i 22.juli-kommisjonen, og ho arbeider no som statssekretær på statsministerens kontor (med mammapermison i haust).
Ho er på maktas tindar her i Norge.
Ein kunne tenkja det er ei fantastisk karriere— og klassereise, frå ei Lillehammerdotter av mor utan høgare utdanning og ein far som importerte filleryer frå Pakistan.
Som om det ikkje alt var nok, er ho også forfattar av fleire bøker.
Bemidla familie
Men så var faren ingen kven som helst innvandrar heller.
Familiens hans heime i Pakistan var høgst bemidla med hotell og med eigedommar, og det var som noko bortkommen, men slett ikkje utstøytt son i London at han blei kjent med denne norske kvinna som forelska seg i han, og som drog heilt til Faisalabad for å få han.
På Lillehammer var han den første innvandraren frå Pakistan, men han var også ein mann med mange kontaktar, og ressursar å falla tilbake på.
Han blei rik på produksjon av filleryer i Pakistan, kopla mot import til Norge, og oppretta ein jenteskule i Sultanabad på sine eldre og rike dagar.
Nær heltekvadet
Det er om denne arven, og om denne handlekraftige Aywar Bokhari, at statssekretæren og dottera har vilja laga ei bok.
«Arven etter far» er skriven i samarbeid med frilansar og sakprosaforfattar Åshild Eidem.
Men den på forsida takka «ghostwriteren» har ikkje forløyst stoffet, eller skapt den nødvendige distansen mellom Laila Bokhari og figuren som blir heitande «Papa» i boka.
Biografien er snublande nær heltekvadet.
Det er lettare for lesaren å beundra gründaren Bokhari når ein også får sjansen til å studera han i kontekst, og i ulike perspektiv, ja med ironiske og kritiske element, til og med.
Eidem har leita seg fram til «Papas» kreftsjukdom og påfølgjande dødsleie, det er der boka begynner og hentar liksom styrke.
Men det er nesten fælt å seia:
Vi skal alle døy.
Det er i mykje meir litterære kraftfulle framstillingar, som i Kjartan Fløgstads «Fyr og flamme» at koplingane og lakena på sjukehuset blir noko meir enn livets altfor prosaiske utgang, slik som i denne boka.
Slapp litterær omgang
Eit anna døme på slapp litterær omgang med stoffet er drøftingar av kvifor Bokhari valde å flytta tilbake til Pakistan frå det frie og søte livet i London.
På side 31 er det framstilt som den store gåta for dottera.
På side 25 har den samme bestemminga fått ei heilt opplagt og nokså endefram forklaring:
«I Pakistan hadde han alt».
Boka røper endeleg materiale nok til ei interessant livsskildring og til studium av kulturar og kulturar i endring.
Kanskje kunne farsarven vore framstilt meir problematisk, som ei bør og som ei forbanna forplikting?
Slike uærbødige spørsmål hadde kan henda forløyst eit lite fordøyd familiestoff.
I sum er «Arven etter far» hemma av for lojale og sterke familieband.
Truleg hadde historia blitt mykje meir lesverdig og interessant om Åshild Eidem skreiv henne på fri basis – og ikkje som Laila Bokharis hjelpande hand.
| 0 |
703338
|
Dikterfantasien gnistrer
Historien om det moderne Norge formidlet gjennom en broket slektssaga
I «Det store eventyret» (1987) prøver Jan Kjærstad å underliggjøre verden ved å vri på fakta, en teknikk sprunget ut av Bertolt Brechts Verfremdungs-teori.
Norge framstår som en tropisk øy i Det indiske hav med svart befolkning, myntenheten rupi, stor sukkerproduksjon og mange moskéer.
Leseren skal anspores til å se på Norge med nye øyne og dikte med.
I årets ambisiøse mixtum compositum av en totalroman, «Slekters gang», fins en rammefortelling som prøver på noe liknende.
Tre kvinnelige forskere i Den kinesiske føderasjon 4000 år etter Kristus insisterer innledningsvis på at de vil prøve å gi et bilde av Norge i det 20. århundre gjennom en rekke fortellinger om Bohre-slekten.
Norge som land er for lengst gått under, og kildene de bygger på er få, men ved å gripe til fiksjonens metode – altså den typen løgn, fantasi og innlevelse som overskrider enhver strikt dokumentasjon og blir «sannare enn røynsle» (Kjartan Fløgstad) — håper de «å gjenskape en flik av det lille, merkelige landet Norge – for over to tusen år siden.»
Slik vil forskerne antyde noe om hvorfor «Norge som nasjon forfalt og til slutt ble utradert».
Tenker stortHistorien om den norske Bohre-slekten omfatter seks generasjoner som tar opp i seg spansk, indisk, afro-amerikansk og trolig etiopisk blod.
Den skildres gjennom 21 ukronologisk ordnete kapitler, fra slutten av 1800— til begynnelsen av 2000-tallet.
De mange historiene bringer leseren vidt omkring samtidig som det geografiske sentrum i soga er den fasjonable Villa Bohre på Lysaker.
Det brokete persongalleriet – som representerer begge kjønn, på ulike aldersnivå - understreker bl.a. at vi lever i en globalisert verden med en rekke spenninger av psykologisk, sosial, politisk og ideologisk art.
De mest markante skikkelsene er kvinner, særlig panteologen Rita som på ulike arenaer opplever patriarkatets svada og brunstige manipulasjoner.
Hun håper å få fullført verket «Femina erecta» om en framtid med muligheten for kvinner å stå oppreist uten å utsettes for maskuline hersketeknikker.
Så Jan Kjærstad har igjen skrevet en episk triatlontekst der dikterfantasien slår gnister mot et rikt arsenal av leksikalsk kunnskap knyttet til litteratur, musikk og arkitektur, historie og geografi, religion, billedkunst og film, biologi og geologi.
I denne encyklopedisk orienterte, rabelaiske romanen med stadige perspektivskifter, tallrike referanser og fantasieggende krokveier kjenner vi igjen idealene bak Jonas Wergelands legendariske tv-serie «Å tenke stort».
Det som får en norsklærer til å gråte
I det kjærstadske universet er romandiktning noe mer enn tilsiktet tørr faktaformidling om f.eks. egne slektsrøtter i Telemark.
For han er litteratur det som kan få en norsklærer til å gråte, det som får en leser til å tenke, føle, sanse nytt («Menneskets vidde», 2013).
Eller som det heter her, med en metaforikk hentet fra geologiens saksfelt:
Det dreier seg om historier som «kan reise seg og brytes ned, forskyve seg og kollidere (---) splittes og sveises sammen.»
Slik jorden er en diger bok av stein, millioner av år gammel, er litteraturen en påminnelse om at alt er i bevegelse.
Dikteren er en av dem som må «flytte grensestolpene».
Som hekter historie på historie for å minne oss om uskyldens, forelskelsens, seksualitetens, kjærlighetens, utroskapens, skammens, savnets, krigens, imperialismens, oljekapitalismens (osv., osv) uendelige ABC.
Noen synes at Jan Kjærstads massive mosaikker med sin åsgårdsrei av åpne og skjulte allusjoner, såpeoperaaktig dramatikk, essayistiske mini-foredrag og høystemte sensualisme ofte ligner for mye på namedropping, erotisk slapstick eller akademisk skolerte lærestykker.
Jeg er grunnleggende uenig.
Selv om årets roman oppviser både oppstyltete dialoger, tilløp til flate personportretter, pekefingerstyrt belæring og en manglende evne til å stramme inn det språklige uttrykket, er det like fullt noe modig og storslått ved «Slekters gang».
Den er ettertenksom, klok og sensuell, krass og morsom.
Med fabelaktige avsnitt om blues og m-l-erens tidstypiske veg fra selvproletarisering, kaderfraser, seksuell akrobatikk, og litteraturkritiske glefs til finanspalasser og folkekjære vinspalter.
Så vil du vite mer om det persiske blikket og Mr. Carlton-effekten, en trilobitt, eika ved Villa Bohre, Osebergskipet, Arken og SS Norway, Fridtjof Nansen og Gustav Vigeland, Joni Mitchell, Schubert, Beatles og Den store røde – les Jan Kjærstads perspektivskapende legering av romantikk og rasjonalisme, høyt og lavt, alvor og fleip.
Jan Kjærstad snakker om denne romanen på Kapittel søndag kl. 1530
| 1 |
703342
|
Ett liv, ulike livsløp
Fantasifullt og fabulerende om de mange retninger et liv brått kan ta.
Med hensyn til overskudd, vidd og tematikk må Bjarte Arnesons (f. 1978) første roman kunne sies å være beslektet med hans novelledebut, "Dette forandrer alt" (2010), og til dels også i stilistisk familie med Jonas Jonassons "Hundreåringen" (2009).
"Historien om enten Jørn eller Torgeir Bråten" er en annerledes, sjangerutfordrende roman, der livets mange valgsituasjoner er det sentrale.
Slik bokens hovedperson stilles overfor ulike valgmuligheter, gis også leseren valget mellom å forfølge den ene eller andre fortellingen som utspringer fra hovedpersonens valg, et fortellergrep jeg minnes å ha støtt på i Donald Duck en gang for lenge siden, og altså en slags "Sliding Doors" i interaktiv romanform.
I den ene versjonen heter hovedpersonen Jørn, i den andre Torgeir.
Jørn finner opp en gigantisk motor som fjerner kloden fra solen og reduserer overflatetemperaturen med tre grader.
I en annen versjon revolusjonerer han genteknologien, med det uheldige resultat at alle fødes forplantningsudyktige.
Og i en tredje versjon blir Jørn astrolog og finner en metode for å forutsi menneskers dødsdato.
Torgeir finner på sin side opp en tidsmaskin, og på et tidspunkt glir romanspråket over i engelsk fordi norsk er forbudt.
I en annen versjon blir han PR-guru og politisk strateg.
I en tredje versjon blir Torgeir en godt gasjert håndmodell som bl.a. brukes i James Bond-filmene, og ender som en feiret forfatter.
Jørn/Torgeir er et begavet unntaksmenneske som hver gang havner i begivenhetenes sentrum og endrer historiens gang.
Men det blir ofte galt enten han går til høyre eller venstre, og romanen synes slik å forfekte en slags determinisme, i tillegg til å advare mot å tukle med naturen.
Romanen er ellers skrevet av Jørns klonete barnebarn Kai og utgitt under pseudonymet Bjarte Arneson.
Forfatteren peker selv på enkelte av de innvendinger en anmelder kan tenkes å ha: for mange rene handlingsreferater, for få dialogsekvenser, for mange logiske brister.
Og man kunne tillegge: for lite dybde og for mye overflate.
Selv om man kan ha visse motforestillinger, er dette skarpt satirisk, kulturkritisk og underholdende.
| 1 |
703343
|
Portrett av multikunstneren som ung mann
Tilbakeskuende maratonrapport om egen oppvekst og tida han levde i.
Allsidige Ketil Bjørnstad (f. 1952, dikterdebut 1972) – pianist, komponist og forfatter – kommer nå med mursteinsromanen «Sekstitallet», første bok i en varslet seksbindsserie kalt «Verden som var min».
Der forteller han om livet sitt fra nyttårsaften 1959 til nyttårsaften 1969, ifølge forordet ikke fordi han ønsker å være trendy midt i en knausgårdsk selvutleveringstid – eller fordi han tidligere har fordypet seg i den klassiske bohemens første bud:
«Du skal skrive ditt eget liv» – men fordi han under arbeidet med dokumentarromanen «Veien til Mozart» (2014) merket «hvilken befrielse det var, for første gang, å skrive om mitt eget liv i tilnærmet romanform».
Romanseriens tittel er hentet fra Olle Adolfsson, og komposisjonsmønsteret er så systematisk og ryddig gjennomført at man med en viss rett må kunne kalle det tradisjonelt og lite spennende.
Samtidig som forfatteren omtaler seg selv vekselvis som «jeg» og «han» og oftest nytter historisk presens, blir hvert år på 1960-tallet behandlet separat, i kronologisk rekkefølge, slik at det hviler noe forutsigbart, ja, nesten mekanisk over fortelleropplegget.
Målet er å vise at egne, individuelle 60-tallsopplevelser kan veves sammen med viktige nasjonale og globale begivenheter.
Noen ganger fungerer denne sammenflettingen av det nære og intime med Den store historien godt og utvider perspektivet i teksten.
Andre ganger presenteres faktainformasjonen knyttet til 60-åra i oppramsende, stikkordaktig «Hvem Hva Hvor»-stil, og gir en leser som selv har opplevd dette turbulente tiåret følelsen av å stå overfor en hastig repetisjon av det historiepensumet han har vært igjennom tidligere, uten at det kastes nytt lys over unge Ketil Bjørnstad.
Ellers bør det ikke underslås at romanen tidvis rommer litt for mange flate ord og kan ty til banal belæring av typen:
«De største heltene er ikke alltid de som handler, som griper inn, som sier noe.
Det kan også være de som forholder seg tause, til rett tid».
Og likevel – når forfatteren skriver mer utfyllende om et faktastoff han åpenbart brenner for, som Albert Camus’, Cary Chessmans, Francoise Dorleacs eller Ernest Hemingways død, og når han manifesterer gleden sin ved (klassisk) musikk, litteratur og franske filmer, da går han utenfor pensumlista og griper tak i leseren med et dramatisk-poetisk trøkk i språket som løfter teksten.
Dessuten gir han vakre, vare portretter av foreldrene, skriver levende om tida på Steinerskolen og undervisningen til pianopedagogen Amalie Christie, den som fører fram til triumfer i Ungdommens Pianomesterskap, og han gir usentimentale glimt av møtet med en offentlig skole som gjør at han dropper ut av systemet.
Aldri legger han skjul på sin fedme og dype ensomhet, den vedvarende angsten for at foreldrene skal skilles eller fascinasjonen for det motsatte kjønn, ikke bare jevnaldrende jenter, men eldre kvinner.
Og han skriver troverdig om motviljen mot å stikke seg fram, ønsket om ikke å bli sett.
Så dette er en lettlest, raus og rik roman, ikke uten kunstneriske svakheter, men en fortelling som mange trolig vil kunne like.
| 1 |
703345
|
Livet er musikk
Velkomponert og humørfylt rock`n´roll-roman med herlig driv og rytme.
Hovedpersonen i Arne Svingens (f. 1967)
"Mannen som gikk gjennom lydmuren" er Birger Brunkeberg (og man kan tenke seg til hva etternavnet ble på ungdomsskolen), som har bodd i samme boligblokk i 20 år, har et anstrengt forhold til naboen, lever for musikk og drømmer om å stå på scenen i åletrange skinnbukser som frontfigur i et orkester.
Han har 11.230 lp-plater og 15.022 cd-er, ikke medregnet de som er på vei i posten fra England.
Når han går på polet, kjøper han Motörhead-vin.
Det hender han drømmer om Ozzy Osbourne.
Han overlever på å nave, men hevder å forske på musikk.
"Livet burde vært en hitlåt, i stedet er det en lang og utilgjengelig progrocklåt" (s. 71).
Han er et vandrende musikkleksikon, men også en besserwisser.
Samtidig er det noe sørgelig ved det, for det eneste han er opptatt av og virkelig kan noe om, er musikk.
Derfor blir også musikk det eneste han snakker om, på grensen til det autistiske, og ofte til ergrelse for omgivelsene.
Så dukker det opp en 17-åring som viser seg å være Birgers sønn, unnfanget i fylla og av moren gitt navn etter Led Zeppelins gitarist.
Ved siden av det innledningsvis nokså anstrengte far-sønn-forholdet, kastes Birger inn i en virvel av hendelser, ikke minst fordi hans gamle venn Fritjof rømmer fra fengselet, og far og sønn Brunkeberg blir med på flukten.
Fritjof vrir og vrenger på kjente ordtak, som gir krydder til romanen ("Jeg bøyer meg i hatten"), han og Birger er verken Lennon/McCartney eller Jagger/Richards, men mer som Elton John og Bernie Taupin (s. 133).
Her er musikkhenvisninger praktisk talt på hver eneste side, til band og låter, anekdoter og kuriosa, og leserutbyttet forutsetter nok et visst minimum av musikkinteresse.
For nostalgisk anlagte mennesker på forfatterens alder, er det en fest.
Her er rett nok mye som går på tverke, men likevel alltid med et skeivt flir og glimt i øyet, i en roman som i både stil og tempo minner om en rockelåt, og som med bokens egen terminologi kunne ha vært skrevet av Dr. Feelgood.
| 1 |
703346
|
En god mann
Gripende om å komme i mål før man er der.
Med utgangspunkt i turneen pønkebandet The Clash hadde til New York i 1981 ga Frode Grytten for to år siden ut den heftige biografiske romanen «Brenn huset ned» om de fire medlemmene, samspillet og motspillet dem imellom, i en ustyrlig musikalsk drive som kan forveksles med undergangs— og dødsdrift.
Mens The Clash var verdensberømte og veldokumenterte, er det vanskeligere å finne bakgrunnsstoff om hovedpersonen i Markus Midrés «Et ærlig ansikt».
På første side står det at den engelske gitaristen, sangeren og komponisten Edward Sutkin ble født i 1942, at han ble kjent som visesanger i London i 66, flyttet til USA i 71, der han i 72 ble nominert til Grammy for «Down Here on the Ground».
Siden ga han bare ut en singel, for så å bli borte fra radaren.
Andre steder enn i Midrés flotte roman er han nå vanskelig å få øye på, om man forsøker å google Sutkin, sjekker youtube og grammynominasjoner.
Men i den elegante, finurlige og lyrisk vâre fiksjonskonstruksjonen «Et ærlig ansikt» er han høyst levende.
Her står et sted at alt Sutkin ville, var å spille gitar.
Men han ville nå mer enn å spille og skrive tekster – melodien kom alltid før ordene:
Det handler om å skape noe større enn seg selv, en melodi, en tekst, i siste instans et liv, større enn sine enkeltdeler, det som Olav H. Hauge kaller «den draumen vi ber på».
Romanforfatteren Midré skaper også noe som ikke var der før, i en tekst med elegante synsvinkelskifter og mye dialog:
I en tredjepersonfortelling der fortelleren kjenner sin manns innerste følelser, popper han til stadighet selv opp som et «jeg» («jeg tenkte at hun tenkte at...»).
Slik blir fortelleren, forfatteren selv om man vil, både en forteller, formidler og fortolker, der han spør hvem han selv er samtidig som han dikter seg en persona.
Det er strålende gjort.
Til forskjell fra Gryttens «Brenn huset ned» er her mye ømhet, fryd over en liten sønn f.eks., med tilsvarende fravær av rølp, sprit og dop – i «Et ærlig ansikt», om en god mann av en god forfatter.
| 1 |
703347
|
Litt Snøhvit, litt Ibsen, mye Nesbø
Jo Nesbø flørter fortsatt uhemmet med kiosklitteraturen.
Og litt med mesterne.
Begge deler gjør han med stil.
Harry Hole er begravet, og Jo Nesbø fortsetter sin lett nostalgipregete krimreise.
I "Blod på snø" lot han en dyslektisk leiemorder føre ordet, i årets "Mere blod" er jeg-personen en leiemorder som sliter med kompetansen, han klarer ikke å trekke av.
Litt Snehvit, litt Ibsen, mye Nesbø
Som viltvokteren i "Snøhvit" feiker han et drap, men selvsagt oppdager arbeidsgiveren at jobben ikke er gjort — og dermed er det western på vidda:
Jeg-personen som tidvis kaller seg Ulf, rømmer til Finnmark i håp om å slippe unna narkohøvdingen fra Oslo.
I nord treffer han fargerike karakterer i spennet mellom fordrukne samer og gudfryktige læstadianere.
Han opplever voldelige ektemenn og lekre fristerinner og reagerer som outlawhelter flest, med en handlekraft som bare overgås av rettferdighetssansen.
Dermed plasserer
Jo Nesbø sin nye roman midt i et ganske stilig litterært veikryss.
Han skaper en antihelt som framstår som et ekte og realt mannfolk med knyttneveridderlighet og solid moral.
Men moralen graves fram først når mannen blir satt skikkelig på prøve, og aller helst etter at den (nesten) uskyldsrene kvinnen, den tapre og underdanig tålmodige heltinnen, klarer å lokke det fram ved hjelp av en uimotståelig miks av styrke og svakhet.
Akkurat der møter kioskromanen noen av verdenslitteraturens store skikkelser - vi finner temaet helt sentralt blant annet i Ibsens "Peer Gynt" og i Dostojevskijs "Forbrytelse og straff".
Synderens frelse går via den ventende kvinnen, hun som ser hvem mannen egentlig er - lenge før han gjorde det selv.
Slik blir dette en messe for en motvillig morder og en invitasjon til å tenke litt dypere tanker enn dusinvarekrimmen vanligvis byr på.
Men først og fremst blir det strålende krim, happy ending og håp om bok nummer tre.
Les også:
| 1 |
703348
|
Mennesket, biene og maktene
Fornemt og vakkert presentert roman, klok og gripende.
Titlene på de to romanene «Biene» av Laline Paull, som kom på norsk i vinter, og Maja Lundes ferske «Bienes historie» kan forveksles.
Den første er en slags søtladen fabel der bier er romanens karakterer, med en talefør og eggleggende arbeids— og renholdsbie som hovedperson.
Maja Lundes «Bienes historie» er noe ganske annet.
Den handler om biestudier, biehold, bienes vitalt viktige nærvær og vilkår de siste hundre og femti år, til de nå er i ferd med å dø ut, med personer man etter hvert kjenner og bryr seg om, som fører ordet.
Det lyser av Lundes versjon av «Bienes historie», en strålende vakker roman, også typografisk og utstyrsmessig.
Den har fortellinger lagt til 1852, 2007 og 2098.
De utspilles i England, USA og Kina, og er ikke bare bienes, de vitenskapelige gründernes og praktikkens birøkteres historie i fortid og framtid, de er også sammenvevd over kontinenter i de mangefasetterte personenes innbyrdes forhold til hverandre, uavhengig av tid og sted.
Lunde tar fatt i Kina ved dette hundreårets slutt:
Tao tilbringer sine lange arbeidsdager klatrende i trær for å pollinere blomstene de bærer: for her er ikke bier lenger.
Resten av tiden bruker hun i omsorg for, og kjærlighet til, den vesle familien sin, den lille sønnen – særlig ham, ektefellen, drømmen om enda et barn, i et samfunn med matmangel, i jerndisiplinert oppløsning.
Den vâre og etter hvert så såre historien om denne kjernefamilien utspilles i dystopiske omgivelser.
For dette er i et Kina lenge etter Kollapsen (som skjedde langt tilbake i 2038), et land med matmangel, i forfall og nød, gjennomdisiplinert og kontrollert av Komiteen og dens representanter.
Så flytter Lunde leseren over havet, til egen samtid og til biefarmeren George i Ohio, USA.
Året er 2007.
Jordbruket er i krise og Colony Collapse Disorder, en uforklarlig massedød og forsvinning av bier, utraderer bifarmene i stat etter stat.
Som Tao, mannen og hennes lille Wei-Wen lever George også i kjernefamilien, med kone og et eneste barn.
Men nå har sønnen begynt på college, borte fra far og farm mesteparten av året, så den like røffe som uoppslitelige George kjenner både seg selv og familiebedriften sviktet.
Som kinesiske Tao hundre år senere, opplever George gledene, konfliktene, og ganske særlig sorgene over at det ikke går med barna slik de hadde håpet, og i Georges tilfelle at sønnen ikke velger den livsveien faren forsøker å sette ham på.
Romanens tredje tidsplan er lagt til England, sentrert omkring året 1852, der William Savage forsøker å hale seg selv opp etter håret:
Han var en lovende naturfagstudent.
Nå har han lagt seg til en stor familie, en sønn og en skokk med døtre, og følgelig skuffet sin mentor professoren enda mer enn seg selv ved å henslepe sine dager i en liten landsby for å forsørge familien med sin frøhandel.
Det er tidlig Victoria-tid, med dens fordringer, moralkrav, patriarkalske og kvelende familieforhold.
Når William tross de tyngste depresjoner kommer på beina igjen og konstruerer en bikube som har framtiden for seg, forundrer det ikke at den bringer ham liten lykke.
Alle de tre historiene er fortalt i første person, som Tao, George og William opplevde sine liv, skrevet sammen i en imponerende og varm romankonstruksjon.
Biefolkenes liv og personer veves inn i hverandre, og grunnrelasjoner mellom folk spilles ut mot økologiske forhold og endringer i «det store spelet».
Her er også budskap for dem som vil ha det:
Kanskje er det med mennesker som med biene, at hver for seg er en ingenting, til sammen er vi tuen (311, o.a.).
Og for øvrig «å se at de samme drømmene måtte gjelde for oss alle» (455).
| 1 |
703350
|
Ubehagelig,veldig god
Nok en velkomponert og fin roman fra Gert Nygårdshaug.
Gert Nygårdshaug (69) er stadig i god form.
I årets roman får vi to parallelle fortellinger som tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre.
Kapitlene slutter når det er som mest spennende.
Neste kapittel hopper til den andre hovedpersonen.
Leseren må leve seg inn i både Temir og Gudvolden hvis boken skal være vellykket.
Det klarer Nygårdshaug veldig bra.
Gudvolden mener selv han er upåvirket av sitt grusomme yrke.
Men kjæresten ser noe annet:
Når han kommer hjem fra de såkalte "skytterstevnene" etter å ha vunnet en stor pengepremie, er det ikke med jubel og halloi, men grå og trist i fjeset.
Når forfattere skriver bøker, bruker de enten andres bøker eller sine personlige opplevelser.
Det personlige gir oftest det beste råstoffet og de beste bøkene.
Leiemordervirksomhet er neppe noe Gert Nygårdshaug har personlig erfaring med.
Men han klarer likevel å konstruere en troverdig fortelling.
Etter hvert forstår vi hvorfor Gudvolden begynte med skytingen og hvordan den påvirker ham.
Haydir Temir er også en veldig godt tegnet romanfigur.
Kanskje blir Nygårdshaug litt vel svulstig og fabulerende på slutten:
Isbjørnungen Knut velger å begå selvmord via hjertestans, i en slags protest?
Gudvolden kjenner presset fra hele Europa?
60 sider før slutt skjønte jeg hvordan handlingen ville ende.
Men det trakk ikke særlig ned.
For Gert Nygårdshaug viser seg igjen som en meget elegant og interessant forteller, med mye på hjertet.
| 1 |
703351
|
Fragmentarisk og tidvis høystemt
Springende, dagboksliknende notater med for mange store ord og postulater.
Erland Kiøsterud (f. 1953, debut 1973) er en ambisiøs, ujevn forteller.
Noen ganger blir tekstene hans så filosofisk høystemte i tonen at de virker forsert litterære.
Det gjelder til tider også kortromanen «Henders verk».
Den åpner med følgende utsagn:
«Stillheten har rørt ved meg igjen.
Jeg vet ikke hva jeg skal tro, hvordan jeg skal forstå det.
Først bare et lite blaff, et streif.
Og så kom den langsomt tilbake med økende styrke», slik at jeg-fortelleren, den gifte pensjonateieren Christian, ikke ble seg «selv igjen før et godt stykke utpå ettermiddagen».
For her dreier det seg om en slags mystisk opplevelse hvor menneskesinn og verden brått glir over i hverandre og blir ett.
Insisteringen på slike intense, sjelelige erfaringer knyttet til ledemotivet «stillhet» dukker opp så ofte at teksten kan klinge pompøs og svermerisk.
Samme virkning har gjerne fortellerens gjentatte bruk av honnørordet «skjønnhet» og utsagn av typen:
«Det er lenge siden jeg har sovet så godt, så dypt, vært en så grunnleggende del av natten.
Å stige ut av den var som å stige ut av jorden selv, og likevel fortsatt være i den befriende lettheten.»
I tillegg til å komme med aforismeaktige utsagn som skal målbære visse vidløftige «sannheter» beretter fortelleren om livet på pensjonatet ved Oslofjorden der husløse flyktninger fra ulike kontinent og land prøver å tilpasse seg norsk kultur.
Glimtene av disse menneskeskjebnene bringer knapt ny innsikt om det å leve som fremmed i Norge.
Mer interessant er bildet som tegnes av den nære familien og vennene til jeg-personen.
Den døde mora med sine vertinnefakter og gutturale stønn, halvbroren og fengselsfuglen Karl, malerbroren Caro som etter en livskrise brenner sine verk og ender opp som Blåkors-ansatt, Benn som blir byråkrat og gifter seg med voldtektsofferet og hjernekirurgen Hedda, Caros store kjærlighet i livet – alle skildres de, om enn svært så fragmentarisk, med en dramatisk snert som savnes i de mer filosoferende, «dype» sekvensene av romanen.
| 0 |
703352
|
Magnetisk magi
Monumentalt og magisk om kjærlighet og kunst, skiftende tider og dødens skygge
I 1957 holdt Albert Camus et foredrag der han insisterer på at kunstnerens drøm er å oppleve publikums applaus og piping samtidig.
Denne referansen fins i «Magnet», Lars Saabye Christensens mest omfangsrike roman til nå, kan hende for å minne oss om den særegne saabyeske poetikken som, har det vist seg, jevnlig innbyr til både lovsang og oppgitt hoderysting.
Det vil overraske meg om ikke «Magnet», denne mursteinen av en polyfon, magisk-realistisk totalroman, skapt i brennpunktet mellom fiksjon og fakta, hverdag og drøm, vil bli møtt av denne forutsigbare legeringen av jubel og fyrop.
For dette er en springende, scenisk basert fortelling full av tragiske livsskjebner og komiske slapstickfigurer, forviklinger, digresjoner og aparte tildragelser, vitser, fyndord, anekdoter, metaforikk, paradokser, allusjoner, sitater, bluesaktige sanger, dagboksnotater og tegninger, finurlig komponert, knyttet til bestemte ledemotiv og med et formidabelt språklig spenn, scener og utsagn båret fram av et tvisyn knyttet til kjærlighet, kunst og kultur, fødsel og død, innstilt på å vekke følelser og ettertanke mer enn pompøs beundring.
Eventuelle anklager om manglende måtehold og overflatisk omgang med sine stilistisk-motiviske kjepphester kan dikteren ta med fatning.
Han samtaler med eget forfatterskap, er ikke ute for å gjøre alle til lags og leverer en karnevalistisk roman som sprer seg i vifteform gjennom rom og tid, i minefeltet mellom høyt og lavt, latter og gråt, alvor og fleip.
Romanen er ikke bare ambisiøs og frodig.
Den er gripende i all sin fortellertekniske virtuositet.
Mye klokt sies f.eks. om det å «fotografere» og «skrive», om «Prosessen», «Den fremmede» og Storm P., om klassiske stilleben, Johan Gørbitz, Edward Hopper, Giacometti og Man Ray, om politikk og religion, om behovet for å tvile, spørre, søke det ikke tilrettelagte, presise bildet som trekker i forskjellige retninger.
Ulike tiårs tomme tanketønner, musikkens magi, den moderne kunstverdenens ABC, kirkegårdens, buntmakerbutikkens og pantesjappens anatomi, foreldregenerasjonens nøysomhet og husmorens ujålete solidaritet, kunstnerens manglende respekt for privatlivets fred og romanens rett til å overdrive, stupe kråke, dyrke det gåtefulle, oppvise verbale mothaker og avdekke ubehagelige sannheter – her er det meste på plass.
Den magnetiske nordpolen i teksten er Jokum Jokumsen og Synne Sager.
De kommer fra ulike sosiale miljøer, møtes i studentbyen på Sogn anno 1976 og studerer på Blindern, han litteraturkunnskap, hun kunsthistorie.
Som de andre hovedpersonene i dette forfatterskapet bærer de to på fysisk-psykiske lyter og snubler i avgjørende øyeblikk.
Han er altfor høy, som islandske Paturson i «Halvbroren», og slik sett en kontrast til kortvokste Barnum i samme roman, en figur som dukker opp i Jokums liv underveis.
Der Kim i «Beatles» plages av en kroket finger sliter Jokum med hoftene.
Og mens hamsterdyrkende Synne tar studenteksamen med bravur, er vakker og sosialt trygg, men uten «overflate», stryker den ekstremt usikre, forelskete Jokum både til skriftlig og muntlig.
Men den viktigste prøven består han.
Han og Synne blir, mot alle odds, kanskje, kjærester og drar sammen til København og videre til San Fransisco, blir gift og gjør karriere.
Han fotograferer all verdens oversette småting for å avdekke mysteriet og skjønnheten i det hverdagslige (nesten slik det skjer i Michel Houellebecqs «Kartet og terrenget»), hun blir hans effektive, altfor myndige kurator like til graviditeten ryster, ensomheten sprer seg, veiene skilles, et nytt årtusen inntreffer, tvillingtårnene faller, en stokk, et arr og en parykk dukker opp, og Jokum lover å «elske henne frisk».
Historien til dette umake kjærlighetsparet formidles av et «jeg» som ved ujevne mellomrom kommenterer sin egen fortelling.
Han er en ordrik forfatter med kallenavnet Amper og kan knyttes til både studentbyen på Sogn og det danske sanatoriet Jokum havner på etter bruddet med Synne.
Men vil du vite mer om hvorfor Tour de force-romanen hans heter «Magnet», hva som ligger i «kaotisering» og «rhyparagraphos», hvorfor en blyant er farligere enn en pc, eller et FNL-merke og en plate om danske fuglestemmer blir viktig, vaskehjelpen ikke burde ha spist potetgull, en støvel på Golden Gate Bridge vekker oppsikt, en skolisse i vinden, festet på et tørkestativ, fascinerer mer enn New Yorks skyline, og vaktmesteren på Blindern er en klokere leser enn kollokvielederen og professorene til sammen — mens det verbale refrenget «Men det er ikke derfor» vandrer gjennom teksten som et mantra - da er det bare å lese «Magnet».
Den fortjener det.
Men korrekt kommasetting lærer du ikke her, og det virker unødvendig når tittelen på den viktigste Hopper-referansen, «Hotel by a Railroad», konsekvent feilskrives.
Les også:
| 1 |
703353
|
Anmeldelse:Stopp midt i livet
Drøymer du om at barnet ditt skal bli fotballproff?
Vakn opp til midtstoppar Claus Lundekvams mareritt.
"Det er over nå.
Det er fortsatt ikke over."
Det er lett å ana inspirasjonen for startkapitlet i den medrivande historia om fotballspelaren frå Austevoll, Southampton-proffen Claus Lundekvam.
Smerta i kroppen etter så mange kampar og skadar.
Uroa for livet utan sporten.
Lengta etter å bli ferdig på samme tid.
Tema og ambisjonsnivå minnar om klassikarbiografien "Open" av og med tennisspelaren Andre Agassi.
Som i ganske mange sportsbiografiar etterkvart er boka fortalt i "jeg"-form, og med replikkføringar som ikkje er så mykje rekonstruksjonar som dei er diktariske fridomar Karlsen har tatt seg innanfor denne bekjennande sjangeren.
Språket er røft og levande, og oftast utan altfor mykje melodrama.Kapitla vekslar mellom alle små og store fotball-dystar før den avsluttande testimonialkampen i 2008, og den opprivande nedturen i Lundekvams liv etter det.
Han legg nesten ingenting i mellom når han fortel om utruskapen, om fyllekulene og fengselsdommane, og den stadig sterkare avhengigheita av kokain.
Til slutt havnar
Lundekvam på ein avvenningsanstalt på Bolkesjø.
Den underliggande malen for historia er såleis "Raging Bull" — det filmatiske mesterverket om boksaren Jake La Motta.
Først oppturen og suksessane.
Så nedturen og fornedringane.
Så eit glimt av lys og forsoning til slutt.
Men lesaren føler seg slett ikkje sikker på det vil enda godt.
Claus Lundekvam, fødd i 1973, Brann(senior)spelar i 1993, blei fotballproff i det tiåret det enno gjekk an å gå på fylla etter kampar, og hangla seg gjennom treningane dagen etter.
Fotballstjernene i England var som rockestjerner og livet deretter.
Hasardiøs bruk av smertestillande held kroppane nokolunde oppe.
Lundekvams hang til rus hadde såleis røter i fotballkarriera og kom såleis ikkje berre som eit resultat av tomheita etterpå.
Flaumen av pengar
På den eine sida har du dei ufattelege kontraktane og kva flaumen av pengar gjer med ein uførebudd og livssvolten ungdom.
På den neste sida står eller ventar det kva forventningspress lønningane skapar.
Så lenge du lukkast, er publikum og presse og manageren din som ei sky du verkeleg kan flyta på.
Når du blir skada, derimot, eller ikkje ryddar unna angriparane like sikkert lenger, eller den kjende manageren din bytter klubb og den nye tviler på evnene dine, er det ein trekk inn gjennom alle dine dører og glas.
«Ingen blir fortere glemt enn fotballspillere», seier Claus Lundekvam i boka si.
Det er både grusomt sant, og slett ikkje sant, på ei og samme tid.
Dei færraste av oss får gitt ut ein sjølvbiografi.
Korleis skrur ein livet sitt ned frå høgdene som ei fotballstjerne, til kvardagen mellom alle oss andre grå?
Lundekvam heldt på å brenna alle bruer med kjemisk rus, med kokain.
"Det er derfor du aldri skal ta den første stripen – da har du ingenting å sammenlikne med, vet ikke hva du jakter på.
Det første møtet, derimot, brenner et hull i hjernen."
Styrken i desse delane av boka ligg i at Lundekvam også skildrar kor herleg kokainrusen er for han.
Han får lyst på ein heil haug med damer.
Han følger lysta også.
Dette er den litterære vurderinga.
Den etiske vurderinga av utgivinga må bli noko annleis.
Det er å vona at kona til Lundekvam gjennom mange år har fått lese gjennom boka på førehand, sjølv om dei no er skilt.
Tilsvarsretten gjeld kanskje ikkje for bøker som for aviser, og ikkje er der ført fram sterke skuldingar mot henne, men samlivet blir bretta ut på ein måte som ikkje berre kan vera til lutring og til innsikt for henne.
Det same gjeld døtrene, som boka er dedikert til.
Vil dei ha glede av å lesa slik botnlaus ærlegheit av sin eigen far?
Eller vil dei møta det med skam?
Denne lesaren vaklar.
Drivande historie
"En kamp til" er først og fremst ei drivande historie, og i mindre grad ein biografi som legg vekt på refleksjon og kritisk sans.
Vekslinga mellom sesongane i Premier League (tilbakeblikk), og dei stadig fleire krisene etterpå har den fordelen at lesaren kan få ganske lange og fyldige referat frå fotballkampane kvart år.
For ihuga fans er det kanskje gildt, for denne lesaren er det i overkant mykje spel og mål.
Gamle kampar kan endeleg gjerast spennande – berre sjå i Agassis "Open"!) – men då må ein velja noko meir kresent ut enn Thomas Karlsen har gjort i denne boka.
Eit anna problem er kva punktering kvart skifte i kapittel er, for den livspulsen ein prøver å følgja frå Bekkjarvik i Austevoll, via The Dell stadion i Southampton, til mestringsklinikken på stillaste Bolkesjø innanfor Kongsberg.
Stillheita etterpå, kunne Lundekvams bok hatt til tittel.
Det er stillheita han prøver å nyta no.
| 1 |
703354
|
Fanget av fortid
Flott førsteroman, der det går en nemesis gjennom livet.
Man skal ikke bli så gammel for å oppleve at mangt gjentar seg.
Men det er ikke gjentakelsene som er opphavet til all kjedsomhet i livet.
Tvert om kan mye være fint og flott å gjenoppleve, mens mye, mange og mangt annet er pinefullt.
Runar Mykletuns (1980) flotte psykologisk-realistiske debutroman «Repetisjonsøvelse» handler helst om det siste, og om hvordan skinnet kan bedra.
Den handler om en kjernefamilie i oppløsning, der det enkelte familiemedlem på forskjellig vis og på grunn av en familietragedie etter hvert, og hver for seg, krakelerer.
«Repetisjonsøvelse» starter med et kort, ti år gammelt tilbakeblikk fra det som ellers er fortalt nåtid, i 2013:
En dag i oktober 2003 er far Torfinn på prosjektoppdrag i Nigeria, mens kona hans samtidig forbereder middagen til barna, ungdommene Ole, Irene og Endre.
Og så...
Nå har det gått ti år siden nittenåringen Ole tok livet av seg.
Foreldrene bruker all sin energi på et minnefond for gutten.
Den før så iherdige søsteren er nå en alt for tidlig gift, anorektisk, hallusinerende kvinne som med formørket sinn går rundt og misjonerer for menigheten Lysets barn.
Mens broren, den nyutdannede legen Endre, ikke klarer å bære skylden for at en ung pasient døde på sykehuset der han er i sin første jobb.
Han sykemeldes, og søker tilflukt i barndomshjemmet.
Til gjengjeld, kunne man si, er faren fraværende under de månedene hovedhandlingen pågår.
Under dekke av sin sønns død, minnefondet og veldedighet i sønnens navn har han mer enn ett svin på skogen, for ikke si i de franske kanaler, der han driver av gårde og venter på å bli innhentet for sine synder og økokriminalitet.
Til slutt har hvert enkelt medlem av familien Håland sine bekjennelser å gjøre, mens forfatteren lar enhver oppsummering bli hengende i luften til etter siste punktum, og lar slik leseren får delta i meddiktingen av personene.
«Repetisjonsøvelse» er en fin debutroman, økonomisk skrevet, uten ett overflødig ord: alt tjener komposisjon, konstruksjon og fortelling.
| 1 |
703355
|
Hver morgen er grå
Underholdende forviklingskomedie om nevrotisk trebarnsmor i tidsklemme.
Rammen i "Ingrid Winters makeløse mismot" av Janne S. Drangsholt (f. 1974, deb.
2011) fra Sandnes, er nok velkjent for mange.
Ingrid Winter er førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, gift med advokaten Bjørnar og mor til tre.
Dagene er preget av bekymring, konflikter på jobben, utsettelse av gjøremål og en hverdagskabal som nekter å gå opp.
Hennes mann smiler alltid når han kommer hjem, "som om han er lykkelig" (s. 52), men selv fokuserer hun på det negative: håpløse kolleger, mislykket middag, vanskelige barn.
Hun prøver å være hyggelig, men oppfattes som en intrigemaker.
Studentene beskylder henne for å rote med hodene deres når hun foreleser over Lacan og Henry James.
Tilstanden ved instituttet er en sak for seg.
Intrigene er på barnehagenivå.
Akademikerne fremstår som selvopptatte sutrekopper, som uten eksamenspapirer ville ha fått stilt en diagnose.
Det hjelper ikke at Ingrid også fremstår som litt sosialt klønete og dertil går en million kroner høyere i en budrunde enn det hun og mannen har blitt enige om, og får tilslaget.
Når hun så ad ymse intrikate omveier sendes til St. Petersburg sammen med to kolleger for å få i stand en bilateral samarbeidsavtale med universitetet der, og et tilsynelatende uerstattelig ikon forsvinner fra den russiske dekanens kontor, skyter plutselig fortellingen fart i en farseaktig, Den spanske flue-liknende retning.
Ingrids utgangspunkt er at alt kan være annerledes enn det ser ut.
Her er allusjoner til desperanter (Harry Potter) og replikanter (Blade Runner), og hun benytter Matrix som eksempelgrunnlag i Lacan-forelesningene.
Selv om romanen foregår i et akademisk miljø, er språket med få unntak enkelt, rent og ujålete.
Scener og dialoger er troverdige, ofte vittige, og tegner et portrett av en lettere nevrotisk, nervøs og forvirret kvinne rundt de 40 gjennom situasjoner og replikkvekslinger som mange vil kunne kjenne seg igjen i.
Hun har liten forstand på tall og realiteter, men er full av fobier og fikse ideer, og fantasien er velutviklet, ofte med et paranoid tilsnitt.
Hun sender mannen til legen med urinprøven hennes i et glass som det står Smak Ryfylke på.
Hun spiser ikke kjøtt fordi hun en gang så en skilpadde som liknet hennes mormor.
Det er morsomt og underholdende, men tidvis også et ubehagelig speil.
Et nøkkelord i romanen er det hebraiske tehom, en tilstand uten tid og rom, bokstavelig talt et dyp eller en avgrunn, som etymologisk betegner skapelsens havdyp i Bibelen, men som i Drangsholts roman godt kan overføres på Ingrid Winters eget liv.
For egentlig dreier alt seg om at hun ikke vil være redd og engstelig mer, og i St. Petersburg gjennomskues hun da også av sin russiske oppasser, som ikke er KGB-agent, slik Ingrid i sin paranoide villfarelse har kommet til, men en alminnelig grå, statslønnet universitetsansatt som henne selv:
"Hele tiden ler du, og hele tiden prater du (…)
Egentlig sitter du i et hjørne og skriker vitsene dine mot mørket" (s. 242).
Men om noen er i tvil:
Det ender godt.
| 1 |
703356
|
Beleiret by
Vakker roman fra besatt landskap.
Diktning og skjønnlitteratur står i et komplisert, vedvarende uavklart forhold til resten av virkeligheten, den faktiske, konkrete, historiske og mellommenneskelige virkelighet både forfattere og lesere til enhver tid befinner seg i.
Den historisk-biografiske skolen, som leste romaner som om de var bidrag til forfatterens selvbiografi, eller historiske romaner som behagelige snarveier i historiestudiet, har de siste hundre årene hatt – ikke minst – nykritikken å bryne seg mot.
Den insisterer på å se den enkelte tekst som en selvstendig («autonom») størrelse, som ved nærlesning skal studeres, eventuelt tolkes uavhengig av omstendighetene utenfor verket, fristilt forfatterens person og den verden det blir til i, sier noe om, bidrar til.
Men like lite som noe annet kunstverk lever en roman i og av den løse luft, den forholder seg symbiotisk til en virkelighet den selv er en fysisk del av; nærlesing kan man se seg blind på.
Alt dette gjør man vel å ha i bakhodet når man leser produktive og bejublete Simon Stranger (1976), allerede oversatt til et dusin språk.
«Det som en gang var jord» er hans niende bok siden debuten i 2003.
Den er et praktstykke av et kunstverk, et kammerspill av en roman i 17 kapitler over tre avdelinger, med en kjernefamilie som de tre viktigste aktørene.
Skriften er økonomisk, gjennomsiktig klar, handlingen både emosjonelt og konkret spennende.
Stilen er bredspektret avstemt mellom det lyriske, det eksistensfilosofiske (kan man velge å velge?) og rå brutalitet.
Og den viser hvordan års krig og beleiring kan slite ned de vâreste forhold:
Mikael, universitetslektor uten jobb, driver og graver en tunnel inn i nabobyen, der folk går fritt omkring, der det er varer av alle slag, mat og dopapir, bind og tegnesaker.
Miriam arbeider på et sykehjem.
Sammen har de åtteårige Isak.
Så mens man nærleser og fryder seg over Simon Strangers kunstskrift, er man som hensatt til Gaza og fornemmer menneskenes liv der:
Romankunstens estetikk blir politikk og etikk.
| 1 |
703357
|
Drøm, drift og desillusjon
Kontrollert rapport om havarerte drømmer og aldringens tragedie.
Alma er gift med Oskar og bor i eget hus med hage i en navnløs, kriserammet bygd.
Han er snart nitti, hun noen år yngre og eier fortellerstemmen i «Før de henter oss», den andre romanen til Peter F. Strassegger, født i Østerrike, oppvokst på Bryne og utdannet psykolog.
Som en annen ung brynebu, Nils Henrik Smith, har han pangdebutert og fått Vesaas-prisen.
Det skjedde med oppvekstskildringen «Stasia» (2012) der beretterperspektivet ligger hos en elleveårig gutt som ikke fatter rekkevidden av alt han observerer og formidler.
I årets roman er det knapt tale om noen upålitelig jeg-forteller.
Når Alma ser tilbake på barndom og pubertet og redegjør for hverdagen sin sammen med Oskar, han som ikke maktet å leve opp til forventningene hennes, og nå er en pleietrengende, inkontinent dement, står rapporten hennes til troende.
Dette er en form for psykologisk-realistisk beretterkunst av dystert, klassisk merke.
Almas barndom rommer en mørk hemmelighet.
For hun hadde ikke bare en mor som i religionens navn talte om synd og forlangte soning, hun bærer også med seg skyggen av en forsvunnet far som foretok seg forbudte handlinger med datteren i vedboden.
Når hun så i ung alder drar hjemmefra, får seg jobb på et høyfjellshotell og forfører Oskar, en alkoholisert, tafatt taper av en trailersjåfør, bosatt i en campingvogn og oppvokst uten foreldre, er målet klart.
Ved å vise omsorg for og gifte seg med det seksuelt uerfarne, godt voksne mobbeofferet Oskar og flytte tilbake til hjembygden vil hun realisere den enkle, tradisjonelle drømmen om hus, hage og barn.
Men som minnebildene og refleksjonene hennes avslører – livet som gift kvinne blir en vedvarende leksjon i brustne håp:
Oskar makter ikke å holde på de jobbene han skaffer seg, med anstrengt familieøkonomi som resultat.
Almas paniske vilje til å la seg fylle av sæden hans resulterer ikke i graviditet.
Mannlig utroskap og utagerende festing i regi av den ugifte venninna og naboen Elisa – skrøpelig, svikefull mor for sønnen Ulrik – kommer i stedet for den stabile ekteskapslykken Alma har sett for seg.
Krise— og forfallstegnene er ellers så mange og markante at budskapet til tider blir i overkant tydelig.
Da Alma og Oskar flyttet til bygda, var gravemaskinene i aksjon, markene frodige, framtidsoptimismen stor.
Så kom oversvømmelser som vasket bort jorda, fikk ungdommen til å flytte og etterlot tomme boliger, nedlagte gårdsbruk, ødelagte drivhus, sammenraste busskur, en jernbane uten persontrafikk, en rusten traktor, døde trær og blomster, vissent gress i hagene, færre varer i kolonialbutikken, innbyggere som ble stadig eldre, preget av et fysisk og psykisk forfall, ute av stand til å holde støvet og skitten borte fra hus og hjem, klær og egen kropp.
I det hele tatt – her blir vi kjent med et fallert lokalmiljø og en aldringsprosess der frontfigurene Alma, Oskar og Elisa i økende grad må innstille seg på å takle den korte tida man har igjen «Før de henter oss», altså blir fraktet til et kommunalt sykehjem der myndighetene tar over omsorgen for innbyggernes liv.
Almas usentimentale, flakkende beretning mellom før og nå virker troverdig, tangerer eksistensielle kjernespørsmål og baserer seg på presise sanseinntrykk mer enn vidløftig fortolkning.
Det er en kunstnerisk styrke – selv om innslagene av undertekst, altså mulighetene for meddiktning, nok er mer påfallende i debutromanen.
Den siste scenen i årets tekst eier imidlertid noe av det usagte, mangetydige, gåtefulle som en medrykkende roman gjerne bør kunne oppvise.
| 1 |
703358
|
Spennande, krevjande
Heftig frå kampen om krigen som brotsverk.
Erlend Kaasa (1976) fekk mykje åtgaum og mange godord for debutromanen sin, «Thunder Road», i 2009.
Han fortener ikkje mindre for denne neste, «Livius».
Den første var ein mangebotna skildring av norsk oppvekst, denne andre er ein vaksen manns krigshistorie på framand jord.
Begge handlar om å veksa til høgare medvit og moralsk mot.
I det boka opnar, er hovudpersonen Lam 37 år gamal.
Han har vore soldat i sju-åtte.
Nå er han løytnant, har vore i strid i to år, og leier ei gruppe invasjonssoldatar i kamp mot dei lokale «opprørssoldatane».
Krigen hans er identisk med dei ein samtidig norsk lesar med litt fantasi og forstand nå i mange år har sett skildra frå NATO-krigane i Irak og Afghanistan, men som her har ein sibirsk topografi.
Lam er ein handlingens mann, som kjem til å gjera fæle brotsverk.
Han er også ein refleksjonens mann som lir under «bestialitetens morfologi», men som ikkje lar svevande teoritale få ufarleggjera alt det han verken vil eller kan fri seg frå:
Krigføring som den han deltar i, bryt alle moralske grenser, bestialiserer og skaper ein avgrunn mellom dei propagandistiske verdiane han gjerne vil stå for og den verda han møter i felten.
Når han som straff for eiga ugjerning – til noko som vanskeleg kan bli anna enn eit sjølvmordsoppdrag — blir sendt ut i brodden for ein neve krigsmenn for å fanga tittelens Livius, skjer det svære narrative endringar, som det gjer i Lam sjølv.
Vi får sjå koss den innlagde livs- og familiesoga til poeten Livius, hovudinspiratoren for motstandskampen mot utlendingane, har utvikla seg parallelt med Lam sin og for begge gitt kampen og krigen, alle kostnader, som resultat – som motmenn.
«Livius» er ein spennande krigsroman.
Han er spennande om kva som driv to menn med verder mellom seg, mot og til kvarandre.
Han er skakande ved å syna koss krigen bryt ned dei som deltar.
«Livius» er også ein imponerande romankonstruksjon, konkret, sanseleg, rik på metaforar.
Det er ei bok vi behøver.
«I barbariet blir me alle barbarar.»
| 1 |
703361
|
Sprikende stavkirkekrim
Treffer ikke helt, men på vei opp.
Fram til 2011 var han en lovende og kritikerrost forfatter.
Minnesota-trilogien er fremdeles populær i USA og gis ut på stadig nye språk.
Men Vidar Sundstøls forrige krim – "Besettelsen" – er noe av det tåpeligste jeg har lest, en dårlig Indiana Jones.
Nå har Sundstøl skiftet forlag og skjerpet seg litt – men ikke nok.
Sundstøl skaper et mysterium fra sitt eget nærområde i Telemark:
I Eidsborg stavkirke henger et helgenbilde som i hundrevis av år har blitt dyrket av lokalbefolkningen.
Er Lensmann Homme yppersteprest i kulten?
Har han drept tre mennesker fordi de kom på sporet?
Så langt er alt vel.
Men andre ting butter i mot.
Privatdetektiv Max Fjellanger er en lite engasjerende helt.
Han er mest trist og lei for at kona er død.
Det er et under at han får tatt seg sammen nok til å løse mysteriet.
Ellers går det ofte litt seint framover.
Boken står lenge og stamper i det samme.
Det blir en del gjentakelser.
En kan også stille spørsmål med det politifaglige.
Telemarks beste sporhund blir sendt alene uten fører til Dalen i Telemark?
Det hadde aldri skjedd.
Hund og fører er alltid et lag.
Men at hunden kommer alene, er helt grunnleggende for en av nøkkelscenene.
Språklig er det sprikende.
Sundstøl smeller stundom til med gode bilder:
"Et flammegult sinne som freste opp som en fyrstikk".
Andre ganger knirker replikkene av papir, framfor å spytte.
Bare i glimt skriver Sundstøl noe som føles ekte og sant:
Som på side 89, om følelsene rundt å være barnløs:
"Svaret kom fort, og i et så lett tonefall at han umiddelbart skjønte at det ikke var lett i det hele tatt".
Sundstøl treffer ikke helt denne gang.
Men han virker å være på vei opp.
Vi har ham nok tilbake i eliten før vi vet ordet av det.
| 0 |
703362
|
Det beste rett fra gata
Hvis du ikke blir sulten av å bla i denne boka, er det på tide å oppsøke hjelp.
Gladmat er pakket ned for i år, men det er vel ingen grunn til å henfalle til frossenpizza av den grunn.
Stian Floer og Jan Robin Ektvedt driver Hitchhiker i Mathallen i Oslo, et sted som har spesialisert seg på å servere gatemat fra hele verden.
Inspirasjonen har de tilsynelatende fått fra en svært omfattende reisevirksomhet, og heldigvis har de nå også forbarmet seg over oss som bor litt vel langt unna etablissementet deres i Oslo.
I denne boka leder de oss med kyndig hånd og forteller oss alt vi trenger å vite om rare ingredienser og en hel rekke lands gatemattradisjoner.
Man kan få vann i munnen av mindre.
Men det beste av alt er at oppskriftene er så godt kvalitetssikret.
Hvis du bare følger anvisningene til punkt og prikke, blir maten akkurat så god som den ser og høres ut.
Selv om konseptet med gatemat fra kundens side er noe man kan spise i farta, er selve tilberedningsmetodene i mange tilfeller langt mer tidkrevende.
Vi endte for eksempel opp med tidenes beste chili con carne etter å ha brukt en hel dag og noen kilo oksehaler.
Vi har også fått smaken på retter vi ikke har laget før, for eksempel patacones (frityrstekt kokebanan) fra El Salvador, polske piroger og det ostefylte brødet pan de yuca fra Ecuador.
Forfatterduoen presenterer et imponerende utvalg mat fra nær sagt alle verdenshjørner, og man skal være godt over gjennomsnittet bereist for å kjenne til alle disse rettene fra før.
Ikke minst fordi vi får mange vellykkede eksempler på hvordan det kan gå når ulike lands mattradisjoner møtes.
Ramen-burger og kimchi-fries er gode eksempler på hva som skjer når man lever etter "mer er mer"-prinsippet.
Oppskriftssamlingen er nydelig illustrert, og designet understreker på glimrende vis hva slags kulinariske opplevelser man kan vente seg hvis man går løs på denne flotte boka.
Selv den mest matleie bør få appetitten tilbake av å bla i denne.
| 1 |
703363
|
Ordrikt om taus far
Ambisiøs, akademisk tekstvev med mange språkteoretiske refleksjoner, uten dramatisk framdrift
At boktittelen – som alluderer til klassikeren «Krig og fred» – settes i parentes, synes å vitne om en avantgardistisk orientert forfatter som straks tar forbehold til eget utsagn og signaliserer at han knapt ønsker å skrive en psykologisk-realistisk standardroman innenfor Tolstoj-tradisjonen.
Her står da også den prisbelønte, østerrikske dikteren og oversetteren Peter Waterhouse, født 1956 i Berlin, med engelsk far, østerriksk mor og oppvokst i Singapore, England og Tyskland, fram som en grunnlærd, uortodoks stemme med et mammutprosjekt der blandingen av prosa og poesi, tradisjonelt fortellende og sceniske passasjer, barnlig logikk, fonetisk lek og essayistisk-språkfilosofiske elementer gjør «(Krig og verden)» (2006) til krevende lesning.
Noe sammenbindende plot fins ikke.
Språkrytmen er oftest langsom, dvelende.
Ulike typer rim florerer.
Assosiasjonene er gjerne overrumplende, kryptiske, mangetydige.
De tjue enkelttekstene som utgjør denne tekstmosaikken, sprer seg ukronologisk gjennom tid og rom.
Referansene til forfattere – som Ferdinand de Saussure – oversettere og andre historiske skikkelser, filmer og fotografier, er mange.
Diverse sitater på engelsk, tysk, italiensk, fransk, kinesisk, malayisk og slavisk dukker opp.
I sum blir dette det motsatte av en bestselgende underholdningsroman.
Men helt uten velkjent motivisk-tematisk stoff er denne massive teksten ikke.
Episenteret i jeg-fortelleren Heinrich William Cahusacs springende historier er forholdet til foreldrene, særlig faren, og til den familien han selv etablerer som voksen.
Mye av det som berettes, har utspring i forfatterens biografi.
Slik sett er slektskapet med det knausgårdske «Min kamp»-prosjektet tydelig, så eksperimentell og elitistisk den brokete billedveven «(Krig og verden)» enn måtte fortone seg.
Den språkmektige faren til Heinrich var ansatt i britisk etterretningstjeneste og opererte som spion i krigsområder over store deler av kloden, ofte uten at kone og barn visste hvor han var, og uten at han i ettertid fikk lov å tale om sine opplevelser.
Men fra farens taushet springer barnlige, sanselige forestillinger – «en lang historie» basert «på fem korte setninger.»
Ikke overraskende blir begreper som «grense» og «vandring» sentrale ledemotiv i denne teksten om en omflakkende oppvekst.
Dessverre blir orda for mange, kvernende, hermetiske, uten dramatisk driv.
Den spenningen som må ha preget farens hverdag, nedfeller seg aldri i teksten.
Vil man lese en krimorientert tekst om den spiontunnelen som ble bygd i Berlin i åra 1955/ 56, og som faren var involvert i, bør man heller lese Ian McEwans «Den uskyldige» (1990).
For den lærde, språkbevisste Peter Waterhouse har andre ambisjoner enn å underholde leseren med pirrende spionhistorier.
Hans kunstneriske prosjekt er akademisk og kan knyttes til den verbale utformingen av teksten.
Arild Vange må ha stått overfor en formidabel oppgave da han skulle overføre alle slags bokstavrim, bilder og ordspill til norsk.
Det er bare å lese oversetterens etterord så forstår man hvilket dannelsesnivå disse tjue reflekterende, handlingsfattige historiene forventer hos leseren:
«Skrivingen blir performativ eller prosessuell, fortelleren er ikke allvitende, han tilbyr ikke bedre viten, men med-viten.»
«Språket er en tillitsstruktur, fordi det med klangene sine bevirker likheter.»
La meg til slutt bekjenne min akademiske brøde.
Denne teksten oppleves ikke bare som analytisk borende, lærd, finurlig.
Den framstår tidvis som kjedelig.
| 0 |
703365
|
Enden er nær
Solid avslutning på Maddaddam-trilogien
«Maddaddam» er den siste romanen i Margaret Atwoods dystopiske trilogi med samme navn.
Selve plotet er velkjent, en gal vitenskapsmann med navn Crake, har skapt et virus som nesten utrydder menneskeheten.
Handlingen er lagt i et framtidssamfunn der vi får se mulige konsekvenser av den rovdriften vi nå driver på jorda.
De overlevende fra ”Oryx og Crake” og ”Flommens år” befinner seg nå et siste sted, ventende på veien videre.
Om kvelden forteller den moderlige hovedkarakteren Toby godnatthistorier basert på livshistoriene til de andre karakterene til Crakes avkom, og slik får vi vite hva som har hendt tidligere.
En styrke ved «Maddaddam» er at den skildrer samfunn som på en måte ligger nært oss.
Handlingen er lagt i fremtiden, men samfunnet som skrives frem er et samfunn vi kan forestille oss at vi faktisk kan få.
Teknologien som beskrives er teoretisk mulig og innen rekkevidde.
Derfor blir samfunnskritikken sterk og tydelig.
Kanskje for tydelig, kan man si, da vi nok har å gjøre med en forfatter med en tydelig agenda her, for eksempel at vi må være varsomme når vi implementerer ny teknologi, fallgruver ved vår utstrakte bruk av internett og religionskritikk.
Men dette er reelle farer, og de blir tematisert på en interessant og håndgripelig måte gjennom denne trilogien.
Videre er det deilig å lese en klassisk historieforteller som Atwood.
Her er det ikke språket som er i fokus, men selve historien, både den lille historien om enkeltskjebner og den store historien til menneskeheten.
Fordi den komplekse historien fortelles i en likefrem språkdrakt, er det lett å bli engasjert i Atwoods verden.
De bibelske undertonene i denne siste romanen gir dessuten historien et hint av storhet og intensiverer alvoret.
Når Toby forklarer de uskyldige Crake-barna hvordan verden gikk fra kaos til orden, forstår vi at kaoset som ligger i deres fortid er leserens nåtid, og vi blir tvunget til å se på vår egen samtid gjennom deres øyne.
Det ser ikke pent ut.
| 1 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.