id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
703063
|
Jeunet feirer seg sjøl i gult
Også skjebnen til «Micmacs — det glade vanvidd» er så sørgelig at skammen burde føre til at Frankrike la ned nasjonaldagen sin.
Jean-Pierre Jeunet har laget særegne filmer som «Delicatessen», «Den fabelaktige Amélie fra Montmartre» og «De fortapte barns by».
I en tid da fransk film er omtrent like interessant som Danmarks hopplag er han et gallisk ikon, en poetisk galning som dikter annerledes bilder og forskjellige historier.
Men «Micmac» er filmen til en mann som gikk seg vill i sin egen eksklusivitet og forfalt til uspennende, forutsigbar feiring av ryktet om seg sjøl.
Dette er filmen til en Jeunet som forsøker å se ut som Jeunet, men kunsten hans er blitt selvopptatt, selvnytende, tankelaus og faktisk ganske pinlig.
Også denne franske filmen handler om en mann som overlever mirakuløst.
Dany Boon blir skutt i hodet av en forbikjørende motorsyklist, og det fører til at livet hans faller fra hverandre slik at han blir adoptert av skrap-gøynerne ved søppelplassen.
De er klovner underveis, de er program-erklært merkelige og vidunderlige, de er omgitt av Jeunets oransje-grønne surrealistfarger som om kinematografien var en visuell redningsflåte.
For her skjer det ikke stort.
Av årsaker som jeg aldri skjønte skal raringene fra raringeland hjelpe den hodeskutte med hevn mot våpen-industrien, og det gjør de ved å igangsette en slags Alene Hjemme-teknologi som er omtrent like spennende som lapping av sykkel.
Filmen sleper seg av gårde uten spenning og sjarm, det skjer ikke egentlig noe.
Det er som å være på sirkus når du egentlig heller ville vært på fotballkamp.
| 0
|
703064
|
Magisk Nicolas Cage!
Ingen kan spille trollmann som Nicolas Cage.
Gi ham et vilt og genialt hippiehår og la ham få spille på utsida av den plagsomme realismen — og der har du en Cage som er like god som ny.
Skeiv i mimikken, jålete bekymra som en klimaforkjemper, eksplosiv og autoritær og vanvittig flott.
Nicolas Cage var det fjerneste vi kom fra influensa denne julen.
Han hadde en testosteron-utfoldelse som antakelig kan kurere sykdommer du aldri har hørt om og ikke aner virkningen av.
I «Trollmannens læregutt» spiller han mot den nye tids minst sannsynlige ungdomshelt.
Jay Baruchel er en malerisk avlang kanadier på 28 år.
Han kom inn i «She's out of my league» som en slags sosialdemokratisk valgkampsak:
Denne mannen er et idol sjøl om han likner uoppdaga gnager, for han har en indre mangel på sammenheng som til slutt vil slite ut kvinner slik at de overgir seg til morsinstinktet.
Men Baruchel vant både dama og filmen, for han har det særegne vi kaller absolutt og urolig tilstedeværelse.
I «Trollmannens læregutt» hyres han av Cage som lærling i en eldgammel familiebedrift som enkelt sagt bare skal forsøke å hindre at Alfred Molina overtar verdensherredømme i New York.
Han og Cage spiller begge på den risikable yttersida av tirsdag formiddag, og de står til hverandre som tivoli og sukkerspinn.
«Trollmannens læregutt» er ikke bare en visuelt oppstasa film, den er spennende og romantisk og hvis det fremdeles var jul, ville jeg ha foreslått at dere kjøpte den til noen.
| 1
|
703065
|
Tomme tønner ramler hult
Fjorårets «Tomme Tønner»-debut fortjente en 3'er til tross for ujevnt spill og innhold.
Men nå er tønnene så tømt for kvaliteter at påfunnene bare egner seg til revy.
Regissørene Sebastian Dalén og Leon Bashir som også har skrevet manuset, er ikke kjappe nok på labben.
Dermed blir man i starten sittende og vente og vente på hva drivkraften i storyen egentlig skal være.
For det kan jo ikke bare handle om at Ali (Leon Bashir) kommer ut av fengselet og vil bli lovlydig kebabsjappeeier?
Motoren mangler.
Følgelig pøses det på med sketsjer fra det ene lavpannede klientellet etter det andre:
To idiotiske, spermfikserte nordlendinger (Stig Frode Henriksen har heller ikke i år lært seg snev av skuespillerkunst) anført av en Vegar Hoel som benytter velkjente knep for å fylle sin gangsterfigur med raseri.
Det er like ubegripelig hvorfor skikkelsen hans orker å bli værende på Oslos østkant som hvorfor Hoel gidder å ta rollen.
I forrige film hadde Kim Bodnia en slags rolle som truet konge i Oslos underverden.
Hvorfor han nå dukker opp og allierer seg med en soppdyrkende tulling er vrient å forstå.
Hevne seg skal han iallfall, men får lite å spille på.
Venstrehåndsjobb for den danske stjernen.
Samtidig nyter Kristoffer Joner å eksellere i en meningsløs rolle som stoffsugen klovn.
Men skikkelsen tilfører ikke handlingen noen verdens ting utover at han gir applaus til en trøndersk bonde som i det uendelige har seg med sauene på enga under månen.
Burde vært kuttet ned – for ikke å si ut.
Faktisk er det hovedtrekløveret Ali, Nico og Bobby som kommer best fra det med Jeppe Laursen som nytt tilfang – han kan iallfall fylle enkelte scener med sjarm og sting.
Hovedproblemet er – etter at en slags handling omsider er i gang – at scenene er for treigt klippet, poengene for barnslige, sketsjpreget for påtrengende, skurkene for teite og fargene kunstig skrudd over i en stygg, forsterket rødgul farge.
At låter av Ole Paus og Jan Eggum puttes inn her og der, virker malplassert.
Kort sagt, her rumler tønnene virkelig rundt i det uendelige.
De lager mye bråk, med er altså aldeles tomme.
| 0
|
703066
|
Vakre Angelina i tynt komplott
Tenk nå ikke på dette som en ren thriller.
«Turisten» er skrevet først og fremst for å sette lady Angelina i kameraets sentrum slik at vi og Johnny Depp kan nyte henne.
Storyen er det dessverre ikke så farlig med.
Sist vi så Jolie, var i actionthrilleren «Salt» da hun som forslått CIA-agent hevnet seg kraftfullt på sin fiender.
Det er en stilmessig avstand fra den skyteglade tøffingen Evelyn Salt til kvinnen hun nå spiller, den superelegante Elise Ward som aldri tar i et våpen, men like fullt har kontroll.
Regissør Florian Henckel von Donnersmarck, som også har en hånd med i manuset, kjæler med hovedrolleinnehaveren.
Jolies øyensminke er praktfull, de rosafargede leppene smiler selvsikkert – til tross for at hun er overvåket – øredobbene glitrer av gull, hårmanken vaier over et ferskenfarget sjal i ryggen, capen, hanskene og den avlange vesken bæres uanfektet – som var hun en mannekeng i Paris.
Wow, denne dama kan spille sofistikert!
Ok.
Snart lurer vi på hvem den britisktalende Elise egentlig er, hva hun driver med og hvem den usynlige Mr. Pearce er som ber henne ta toget til Venezia?
Jeg sier ikke mer.
Visst finnes det økokrimetterforskere og finansskurker og et hvem-lurer-hvem-plott i dramaet.
Likevel klarer ikke von Donnersmarck å skjule at hans agenda like meget er å bygge opp til et romantisk møte mellom Johnny Depp som forvirret turist og den vakre, mystiske Jolie, ikledd antrekk med økende gallafaktor – mens en sjalu Paul Bettany lurer i overvåkingskulissene.
Det er greit en stund å se kanalbyens overdådige eksteriører og interiører omgi de to.
Men midtveis tynger følelsen av at Venezias turistsjef blir mer begeistret enn vi som venter på mer utvikling i handlingen.
Et slapstickaktig innfall mellom Depp og en italiensk politimann avslører tydelig at regissøren må kamuflere mangelen på framdrift.
Johnny er for så vidt god til å spille forvirret og fortumlet, men figurens hans har for lite kraft til å tilføre filmen den energi den tidvis mangler.
Det hjelper med litt action fra russiske livvakter som går amok langs Venezias kanaler, og det er greit med et brukbart sluttpoeng.
Men det hindrer ikke følelsen av at filmen mest er laget for å vise hvor vakker Jolie er.
| 0
|
703067
|
Tøff og rørende anti-sjarmbombe
Disney imponerer med stor spenning, flott animasjon, stilige nerder og verdens herligste superhelt i "Big Hero 6".
Gode, gamle Disney er tilbake i fin-fin form.
Etter år med politisk og pedagogisk korrekt glættisunderholdning etter samlebåndprinsippet, viser Hollywood-giganten at "Frost" og "Rive-Rolf" ikke bare var tilfeldigheter.
For i "Big Hero 6" klaffer det på alle plan, og i tillegg har Disney greit å beholde det beste av sitt særpreg: rørende, gjenkjennelige hendelser som kaller på både empati, sorg og glede.
Uten å tippe over denne gangen.
Oppblåsbar helsehjelper
Det pubertetsrammede tenåringsgeniet Hiro Hamada (14)vil inn på en skole for teknologiske genier i hjembyen San Fransokyo, og til opptaksprøven imponerer han med en svært så spesiell oppfinnelse.
Indirekte påvirker oppfinnelsen ødeleggende hendelser i den fascinerende hjembyen.
Hiro får med seg den oppblåsbare roboten og helsetjenestehjelperen Baymax for å ordne opp.
De to utvikler et svært så tett og varmt vennskap, og når de i tillegg får med seg resten av geniene fra skolen, adrenalinjunkien Go Go Tomago, pertentlige Wasabi, kjemiesset Honey Lemon og nerden Fred, forvandler Hiro hele gjengen til høyteknologiske superhelter.
Herlig anti-sjarmør
Plottet er actiontradisjonelt, men har flere overraskelser underveis.
Animasjonen er suveren, og visker ofte ut skillet mellom "ekte" superheltfilmer og animerte.
Superheltgjengen er et herlig knippe unge nerder.
Og best av alle, den pedantiske anti-sjarmøren Baymax.
Med sine uferdige robotegenskaper og totale helsefokus er han blottet for sosiale antenner, men breddfull av omsorg.
En herlig figur til å le av, til å beundre og til å bli glad i.
Noen vil kanskje se en Jesus-metafor i Baymax.
Filmen er tøff og actionpreget, men vil nok likevel vil appellere til dagens medievante sjuåringer, til foreldrene som følger dem på kino, og til teknologifikserte og actionsøkende tenåringer i alle aldre.
| 1
|
703069
|
En serie blodsprutende sketsjer
Vaskeseddelen lover "årets morsomste film".
Advarsel:
Det er denne vampyrkomedien ikke.
Regi:
Jemaine Clement, Taika Waititi.
Med:
Jemaine Clement, Taika Waititi, Jonathan Brough.
New Zealand 2014.
1 time 26 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Noen new zealandske kompiser tror tydeligvis at bare de utstyrer seg med hoggtenner, dyster sminke og rikelig med "blod"-poser som kan sprekke ved behov, holder det til en svart komedie om hva vampyrer og varulver gjør i ly av nattemørket.
Vampyrer i kollektiv
En idé trenger de selvfølgelig også.
Den ser man ansatser til i starten, som da det viser seg at selv ikke vampyrer som bor i kollektiv, unngår trivielle krangler av typen "det er din uke til å rydde leiligheten".
Den blodige oppvasken har hopet seg opp og gjør kjøkkenet uframkommelig.
Men etter å ha småhumret over at 180 år gamle Viago våkner i kisten av en diger vekkerklokke, blir lattermusklene fort hengende slappe.
I lengden er det ikke nok å presentere stilparodier som Vladislav, en middelaldervampyr med torturkompetanse, Deacon, en avleggs hipster og Petyr, en 8000 år gammel, mumifisert Nosferatu.
Gøy på settet
For lidenskapelige vampyr-fans er det muligens rikelig med detaljer å flire av.
Men en kinofilm krever mer enn en serie blodige sketsjer og opptak som sikkert har moret alle på settet mens de holdt på.
Tilfeldighetene vil at kinoen setter opp vampyrkomedien samtidig som Rogaland Teater kjører sitt vampyrdrama, "La den rette komme inn", et stykke med en skikkelig story.
Dropp kinoen, gå heller i teater.
| 0
|
703071
|
Hvor mye kan et menneske tåle
Angelina Jolie har alliert seg med Coen-brødrene og laget et rystende drama fra japansk krigsfangenskap.
Regi:
Angelina Jolie.
Med:
Garrett Hedlund, Domhnall Gleeson, Jack O'Connell, Finn Wittrock.
USA 2015.
Lengde:
2 timer 10 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Denne filmen har på et vis vært laget før:
"The Railway Man" (2013) viste de grufulle opplevelsene til briten Eric Lomax i japansk fangeleir under 2. verdenskrig.
Der bygget fangene jernbanelinjen mellom Burma og Thailand, men enhver ulydig handling ble straffet på redselsfullt vis.
Nå kommer en like fryktelig, enda mer utrolig biografisk historie om hvordan den amerikanske sprintløperen Louis Zamperini overlevde japansk krigsfangenskap.
Mye skjer før han havner i fiendens klør.
Regissør Jolie og Coen-brødrene på manussiden kaster oss rett ut i godt dramatiserte spenningsscener i luften.
Zamperini og medsoldater angriper en stillehavsøy fra et bombefly, men blir nesten skutt ned selv.
Ikke før har de overlevd, så sendes de på nytt tokt i et utrangert fly.
Det styrter i Stillehavet.
Regissøren skildrer overbevisende hvordan Zamperini med venner flyter rundt i ukesvis i redningsflåter, uten vann og mat, men med sultne haier sirklende omkring.
Fortvilelsen øker, men hovedpersonen finner styrke i en storebrors råd:
"Takler du motgang, tåler du den også".
I tillegg ber han Gud om å berge ham.
Finn selv ut hvordan Zamperini havner i Japan.
Men å følge hans vei mot å bli hakkekylling for en sadistisk japansk offiser er så langt fra en kosestund man kan komme.
Jolie viser hvor mye et menneske kan utholde av fornedrelse og tortur, et i seg selv prisverdig mål.
"Unbroken" skaper likevel ambivalens ved sine mange voldsscener.
Desto sterkere er det at Zamperini mange år senere valgte å tilgi, slik også jernbanebyggeren Lomax gjorde med sin japanske plageånd.
| 1
|
703072
|
Intenst om idealisme og paranoia
Hva motiverer terroristen: å gjøre noe en tror vil føre til noe godt, eller å vise verden at de har rett?
Cinemateket starter vårsesongen denne uken, og først ut er den amerikanske indiefilmen "Night moves" signert Kelly Reichhardt, som ikke fikk norsk kinodistribusjon.
Så takk, Cinemateket, for at dere viser denne aktuelle og saktebrennende lille filmperlen, som gir et fragmentarisk, men sterkt og tankevekkende innblikk i terroristers indre liv.
Bare ørsmå hint forteller oss noe om hvem miljøaktivistene Josh (Jesse Eisenberg), Dena (Dakota Fanning) og Harmon (Peter Sarsgaard) egentlig er, og hva som er deres motivasjon for sammen å lage en bombe som skal sprenge ett av USAs mange kraftproduserende damanlegg.
Tause og innbitte er de mens de jobber seg mot målet: legger planer, skaffer falske id-kort, båt og kunstgjødsel.
På nesten dokumentarisk vis følges de av filmkameraet.
Men Christopher Blauvelts fantastiske, effektive og originale fotovinkler minner om at dette tross alt er filmkunst, ikke dokumentar.
Etter terroraksjonen
Stillheten og roen på overflaten bygger gradvis opp en ulmende spenning, som får sitt imponerende og skremmende høydepunkt da planen settes ut i livet.
Og så.
Etterpå.
Hva tenker og føler terroristen nå?
Hadde de egentlig ofret "etterpå" en tanke?
Hva oppnådde de?
Hvor dypt stakk idealismen?
Fra kald planlegging og utførelse av en terrorhandling, blir vi nå vitne til en studie og skyld og paranoia.
Fra å ha vært den mest anonyme av de tre, er Josh den vi kommer godt under huden på.
Hans tanker og følelser spilles mesterlig ut av Jesse Eisenberg.
Moralske dilemmaer
"Night moves" snakker mer til intellektet enn til følelsene, og stiller virkelig mange spørsmål som setter tankene om terrorismens natur, motivasjon og moralske dilemmaer i sving.
En utfordrende, men smart, glitrende original og intenst flott film.
| 1
|
703073
|
Overlessede epokeklisjeer
Kultforfatter Klas Östergrens kritikerroste og bestselgende roman er blitt til en langdryg, pretensiøs film.
Om du er mest opptatt av hva folk har på seg, ter seg og hvordan de har det hjemme.
Eller om du liker å henge deg opp i detaljer som "alle gikk ikke med sånne briller i 1978" og knise litt av folk som prøver for hardt å være kule og autentiske, da kan du sikkert finne mye glede i den svenske storbudsjettsfilmen "Gentlemen".
Hvis ikke: gjør klar for en forvirrende filmopplevelse overlesset med så mange typer og detaljer at du egentlig ikke begriper hvor den vil hen før det er gått to timer.
Tilbake til fortiden
Stockholm, 1978.
Den unge forfatteren Klas er filmens forteller.
Han er livredd og har barrikadert seg i en svær, gulbrun og gammelstaselig leilighet.
Den tilhører den eksentriske Henry Morgan (David Dencik), som Klas ble kjent med et år tidligere.
Nå er både jazzpianisten og bokseren Henry samt hans bror Leo forsvunnet.
Fra skjulestedet begynner Klas å skrive og fortelle Henrys historie.
Dermed tas vi med fram og tilbake mellom et 60-tall i svart-hvitt og et tidlig 70-tall med hippier i og demonstrasjoner.
Og til Henrys skjebnesvangre møte med Maud, kvinnen han elsker, men som også er elskerinnen til den lyssky industrimagnaten Wilhelm Sterner.
Poeten og rockestjernen Leo har også en farlig fortid, med nazikonspirasjoner og mystiske forsvinninger.
Orgie av tilbakeblikk
Tilbakeblikkene tar etter hvert fullstendig overhånd, og det er bare de karikerte motene og andre epokeklisjeer som forteller hvor vi er.
Det kaotiske plottet slutter å engasjere lenge før det omsider får (bare) en slags logikk.
Men "Gentlemen" er flott rollebesatt.
Ikke skuespillernes feil at det er vanskelig å tro på karakterene.
De musikalske scenene fra diverse jazzklubber er lekre.
Det synes godt at en stor del av budsjettet på 95 millioner kroner har gått til visuelle epokeeffekter.
Så bortkastet, når man ikke har noe vettugt å si.
| 0
|
703074
|
Patriotisk hyllest av USAs snikskytterhelt
Clint Eastwood lar skildringen av krigens galskap fisle ut i patriotisk hyllest til den ene helten.
Regi:
Clint Eastwood.
Med:
Bradley Cooper, Sienna Miller, Luke Grimes, Kyle Gallner, Jake McDorman, Brian Hallisay, Max Charles, Keir O'Donnell.
USA 2014.
2 timer 12 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Man skal passe seg for å si at en regissør burde laget en annen film enn den han har spilt inn.
Men jeg ble skuffet over at Clint Eastwood – når han først nærmer seg de posttraumatiske plagene til USAs veteransoldater – ender med å låse en vanskelig diskusjon.
Fordi storyen bygger på selvbiografien til USAs legendariske snikskytter under Irak-krigen, Chris Kyle, blir filmens fasit lik oppfatningen til hovedpersonen:
Jeg skjøt og drepte for å berge mine kollegaer.
Loach og Bier
Andre regissører har laget langt mer plagsomme filmer om dilemmaene rundt vestlig krigsdeltakelse i fjerne land.
Ken Loach gjorde det beinhardt i «Route Irish».
Filmen er et usentimentalt portrett av britisk leiesoldat fra Liverpool som renner over av aggresjon etter sin deltakelse i Irak.
Danske Susanne Bier laget et rystende drama med «Brødre», om en major som etter å ha opplevd grusomheter i Afghanistan ikke klarer hverdagen hjemme i Danmark.
En remake av storyen av amerikanske Jim Sheridan var ikke like sterk, men også han fikk fram hvordan krig kan sette ødeleggende spor i sinnet som ikke viskes ut.
Eastwood toucher for snilt innom problemene som da spesialstyrkesoldat Kyle virker mentalt fraværende på kona når han er hjemme fra sine turer for å skyte opprørere fra takene i Bagdads bydeler Fallujah og Ramadi.
Biografi-forelegget fanger Eastwood, eller snarere, det er dette han vil:
Å hylle US Navy Seal-soldaten som skjøt og drepte 160 personer og fikk kallenavnet "Legenden" blant kollegaer og "Djevelen i Ramadi" av fienden i Bagdad.
Den ytterst drevne regissøren (nå 84 år) lager selvfølgelig medrivende scener, men skuffelsen ligger i alt det usagte.
Ironisk nok ble den virkelige Kyle drept hjemme i USA i 2013 av en veteransoldat med posttraumatisk stressyndrom.
Når får vi filmen om hans skjebne?
| 0
|
703075
|
Der makta og vodkaen rår
En film av russiske Andrej Zvyagintsev er sjelden lystig.
Men flott filming og spill er det alltid.
Regi:
Andrey Zvyagintsev.
Med:
Aleksej Serebryakov, Roman Madyanov, Vladimir Vdovichenkov, Elena Lyadova, Sergey Pokhodaev.
Russland 2014.
2 timer 21 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet:
Voksen.
Nylig vant «Leviathan» Golden Globe for beste fremmedspråklige film i USA, nå er den også oscarnominert.
Om det skyldes det filmatiske håndverket eller den bitende kritikken av maktens menn, vites ikke.
Men begge deler slår en skarpt i øynene.
Mitt første møte med Zvyagintsev var en åpenbaring:
Filmen "Tilbake" (2003) er et mesterverk om to 12 år gamle brødre som får sin forsvunne far på besøk igjen.
Historien overrumplet, skuespillerne imponerte og regissøren har en mesterlig evne til å nyansere skildringen av sønnene og den autoritære machofaren de drar på fisketur med.
Dertil var fotograferingen utsøkt med en dvelende kameraføring fra Zvyagintsevs faste fotograf, Mikhail Krichman.
Neste møte med filmskaperen var i Cannes da han fortalte om Maria Bonnevie og hennes hovedrolle på russisk (!) i "Forvist".
Filmen har flere allusjoner til scener og bildespråk hos den legendariske regissøren Andrej Tarkovskij.
Zvyagintsev bekreftet på spørsmål fra Aftenbladet at Tarkovskij, men også Michelangelo Antonioni er hans favorittregissører.
Da er vi klar for "Leviathan", et drama lagt til en nedslitt småby ved kanten av Barentshavet.
Filmen starter og slutter med mektige bilder av bølgene som skyller inn langs svaberg og øde fjell (tatt opp ved Terberka på Kola-halvøya), ledsaget av kraftfull musikk av Philip Glass.
I vannkanten ligger vrakrester av trebåter med spiler som ligner beingrinden til et forhistorisk dyr som har strandet like i nærheten.
Kulissene blir et talende relieff for tragedien som utspiller seg mellom menneskene.
Filmtittelen er lånt fra boka "Leviathan" fra 1651 der filosof Thomas Hobbes' forsvarte den eneveldige staten.
I den russiske kystbyen representeres den av en korrupt ordfører (sleskt spilt av drevne Roman Madjanov) som med rettsvesenet og kirken i ryggen har ekspropriert en spektakulær tomt som tilhører en liten familie.
Nå skal enkemann Kolja, hans tenåringssønn og den nye kjæresten Lilja tvinges til å flytte.
En stund ser det ut som Koljas advokatvenn fra Moskva vil klare å knekke byens mektige mann, men slik går det ikke.
Snarere blir "Leviathan" en sørgelig historie om den lidende Job, han som ble rammet av ulykke på ulykke uten ende.
Hvordan får dere finne ut selv.
Biskop og ordfører
Sikkert er at russerne drukner seg i vodka, enten de har makten med seg eller mot seg.
Regissøren raljerer ikke åpenlyst med drikkingen, men sett med våre alkoholrestrikte øyne blir det lett komisk når selv trafikkpolitiet kjører med høy promille.
I Cannes fikk Zvyagintsev også spørsmål om han er filosofisk eller religiøs.
Han svarte at han "forsøker å gjøre det usynlige synlig.
Vi kan ikke se vinden, men ved synet av bølger i vannet vet vi at den finnes.
Om det gjør meg til en troende, vet jeg ikke."
I "Leviathan" er han mindre opptatt av å antyde det metafysiske enn i "Forvist".
I stedet avkler han falskheten i den ortodokse kirkens toppledelse som står i ledtog med den eneveldige ordføreren.
At den eneveldige staten er et udyr som knuser de fattige og små, blir stilt til skue på pinligste vis.
Se selv.
| 1
|
703076
|
Streit hacker-action fra Mann
Det skal noe til å overgå sin egen politi— og ranerfilm «Heat».
Michael Manns nye actiondrama kan kalles streit.
Rivaliseringen mellom skurken Robert De Niro og etterforskeren Al Pacino er uforglemmelig i sin personskildring og sikret Mann hans ry som regissør, tett fulgt av filmer som "The Insider" og "Collateral".
Denne gang slår ringreven til med et hackerdrama som fører heltene fra USA til Hongkong, Malaysia og Jakarta.
Det er for så vidt utmerket at storyen går rett inn i moderne, elektronisk teknologi der kjeltringer bryter seg inn i ulike nettverk for snedig å stjele millioner av dollar.
Knapt noen begriper at eller hvordan lureriet finner sted.
Men et slikt plot gir regissøren noen filmatiske utfordringer.
Her møter ingen væpna ranere opp i banken for å rappe penga, her skjer "innbruddet" digitalt og styrt av en gemen fyr vi knapt ser snurten til før i sluttoppgjøret.
Riktignok får Mann god hjelp av Hollywoods datatryllekunstnere til å lage en ganske lekker visuell framstilling som liksom viser hvordan de elektroniske signaler farer av sted.
Men det blir nå likevel temmelig abstrakt.
Dermed står og faller lysten til å interessere seg for dramaet med sjarmen til heltene.
Disse består lenge av noen amerikanske etterforskere, et kinesisk-amerikansk søskenpar og en fengselsfugl med Brad Pitt-look (Chris Hemsworth) og høy hacker-kompetanse.
Først krangler de en masse, så senkes skuldrene, noen faller for hverandre, og så sniker de seg innpå bandittene i Asia like før disse skal sikre seg 74 millioner dollar.
Jeg røper ikke mer.
Men Mann innser at det blir ikke ordentlig action hvis alt skjer i cyberspace.
Snart går jakten over i sedvanlig skyting, knivstikking og bruk av bomber og granater som dreper langt flere enn du venter.
Skurkene har ingen andre personlighetstrekk enn å være brutale og nådeløse.
Det er i lengden litt kjedelig og får en til å savne samtalene mellom Al Pacino og De Niro eller mellom leiemorderen Tom Cruise og taxisjåføren Jamie Foxx i «Collateral».
| 0
|
703079
|
Afrikansk blikk på islamister
Abderrahmane Sissako er blant få afrikanske regissører som er anerkjent i Vesten.
Nå kommer hans spillefilm om islamistenes inntog i Mali.
Regi:
Abderrahmane Sissako.
Med:
Ibrahim Ahmed, Toulou Kiki, Abel Jafri, Fatou Diawara, Hicham Yacoubi, Kettly Noel med flere.
Frankrike/Mauritania.
1 time 40 minutter.
Musikk:
Amine Bouhafa.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Rett øst for Sissakos hjemland Mauretania ligger Mali, gjennomboret av Niger-elva som en livgivende flod mellom ørkendynene.
Der ligger Timbuktu, en av verdens mest sagnomsuste byer som i middelalderen var et kultursenter og et knutepunkt.
I 1988 havnet byen på Unescos verdensarvliste for sine gedigne byggverk og moskeer i leire.
I 2009 bodde over 50.000 mennesker der.
Sjokkerende var nyhetsmeldingene fra 2012-13 om at islamister inntok Timbuktu og innførte strenge sharialover, som å tvinge kvinnene til å bruke sjal og å knuse kors i kirkene.
I byens bibliotek forsøkte de å brenne opp eldgamle kulturskrifter.
Hvordan jihadistenes kontroll over befolkningen arter seg, gir Sissakos spillefilm nå et ironisk og absurd bilde av.
Selvfølgelig er ikke "Timbuktu" tatt opp i Timbuktu, det ville islamistene neppe tålt.
Man kan innvende at amatørskuespillerne som har fått roller som bevæpnede jihadister, virker langt mindre skremmende enn om dette hadde vært en dokumentar.
Men flettverket av handlinger viser snart hvor ille fundamentalistene oppfører seg.
Her er kvinnen som trues til å bruke hansker når hun selger varer, noe hun nekter å gjøre.
Her er fotballkampen som finner sted uten ball fordi de rettroende straffer slik utfoldelse med 20 piskeslag.
For ikke å snakke om kvinnen som synger så vakkert for sine venner en kveld, men neste dag straffes med 40 piskeslag.
Enda mer grotesk er steiningen av to som begraves til halsen i sand.
Forsyndelsen besto i at kvinnen ringte en mann i mobiltelefonen.
Islamistene nekter å tro at han var hennes bror.
Under Sissakos langsomme, litt kantete fortellerstil siver det stadig fram en ironiserende holdning, som da røykevanene til Abdelkrim avsløres (jihadistene er egentlig imot røyking), eller da en ung rap-artist mislykkes i å spille inn en omvendelsesvideo.
Regissørens fortellergrep gir også moderate muslimer en stemme:
En from talsmann i moskeen snakker islamistene midt imot, og en tøff mor nekter å gi sin datter som kone til en jihadist.
Hadde spillefilmen vært laget av vestlige filmskapere, ville den blitt mer strømlinjeformet, men også mindre troverdig.
Sissako og hans team er på innsiden av stoffet.
Dermed fungerer også den rare og triste historien om tuaregen og kvegeieren Kidane og hans familie, til tross for at man kan synes at han er altfor styrt av muslimsk skjebnetro.
| 1
|
703080
|
Glitrende og hardtslående om ekstreme ambisjoner
Å bli utskjelt, offentlig ydmyket og skremt.
Er det DET som trengs for å bli flinkest på sitt felt?
Noen ganger er ikke "godt nok" godt nok, og "god jobb" er de verste ordene jazzlærer Terrence Fletcher (J.
K. Simmons) på USAs beste musikkakademi vet.
Som han ser det, er hans jobb å presse talentene til å yte mer enn noen har forventet.
Talent er ikke nok, både blod, svette og tårer må bokstavelig talt flomme for å bli den beste.
Ikke alle er villige til å ofre alt for å bli best, men 19 år gamle Andrew Neyman (Miles Teller) trenger verken venner eller kjæreste om han bare kan få oppfylt sin store drøm:
Å bli en jazztrommeslager i verdensklasse.
For en med Andrews ambisjoner, er det å bli valgt ut til å spille i bandet til en så anerkjent lærer som Fletcher enormt prestisjefylt.
Psykopatisk pedagogikk
Men vet Andrew egentlig hva drømmen innebærer?
Et glitrende, kreativt og svært interessant manus belyser både effekten av ris og ros, og den menneskelige faktor i all higen etter perfeksjon.
Miles Teller og J. K. Simmons leverer fantastiske skuespillerprestasjoner, og har en elektrisk kjemi.
Unge Teller viser mesterlig den ambisiøse 19-åringens reise fra sårbar og håpefull til ekstremambisiøs.
Simmons' gir et nifst og troverdig bilde av den karismatiske musikklærerens psykopatiske pedagogikk.
Musikken løfter
Bildebruken tar oss helt inn til spyttet i trompeten og Andrews blodsvettende porer, mens Fletcher lenge forbli blir en steinhard gåte.
Selve musikken har bare en birolle i det universelle temaet, men en svært så behagelig sådan.
Mot slutten står "Whiplash" i fare for å seile inn i melodramaets klamme havn.
Men regissør Damien Chazelle tar seg fint inn, og stanser som han begynte: brått, vakkert og pirrende.
| 1
|
703081
|
Lysets maler som eksentriker
Husker du kunstneren Turner, en av heltene i forestillingen "Teaterkonsert Beethoven" på Rogaland Teater?
Nå kommer filmen om den britiske 1800-tallsmaleren.
Regi/manus: Mike Leigh.
Med:
Timothy Spall, Roger Ashton-Griffiths, Julian Seager, Joshua McGuire, James Norton, Julian Seager, Jamie Thomas King, Laso Atkins, Amy Dawson, Marion Bailey.
Storbritannia 2014.
Lengde:
2 timer 30 minutter.
Det er flott at mennesker som har gjort seg bemerket for lenge siden, løftes fram på ny.
Man må bare vite at manusforfatterne ofte dikter fritt i vei.
Det gjorde den danske teaterregissøren Nikolaj Cederholm i "Teaterkonsert Beethoven" da han lot kunstmaler J.M.W. Turner miste synet før han klarte å skape et eksplosivt lys i sine bilder.
Ingen kunsthistorikere Aftenbladet var i kontakt med etter teaterkonserten, husket å ha hørt noe om at Turner ble blind.
Det morsomme er at i regissør Mike Leighs filmmanus nevnes poenget én gang, men da som en replikk fra dronning Victoria og fisefine kunstsynsere som reagerte på at han malte annerledes enn datidens stil.
Det virket så mislykket på dem at de lurte på om han hadde mistet synet.
Turner er i britisk kunsthistorie kjent som en forløper for impresjonismen fordi han løste opp motivene.
Et lokomotiv forsvinner i en stim av røyk, skyer og lys.
En seilskute trekkes av en dampbåt, men drukner nesten i fargene fra en glødende solnedgang som speiles i sjøen.
Det formidable i Mike Leighs film er hvordan han skaper scener av himmel, hav og landskap som inspirerer Turner til å male sine slående motiver.
Den som kjenner hans kunst, får seg noen vidunderlige overraskelser:
Å, der er synet som blir til det bildet.
Og det, og det!
I tillegg er lyssettingen og de omhyggelig utformede miljøene fra 1800-tallet et lekkert skue.
Like formidabelt er den uskjønne tolkningen som skuespiller Timothy Spall gir av maleren:
En gryntende, rufsete eksentriker som går sine egne veier for å gjengi det han ser.
Allusjonene er tidvis muntert frekke, som da regissøren klipper fra et grisetryne som får busten raket av på kjøkkenet, rett til barberingen av Turners (Spalls) hengende kjaker.
Hvordan skape en story om en personlighet man ikke vet mye om?
Leigh følger ingen tradisjonell spenningskurve, men dikter et menneskelig portrett langs to akser.
Den ene handler om malerens kjærlighetsliv.
Turner var ikke gift, men hadde to barn med en elskerinne.
I filmen er forholdet for lengst over, døtrene voksne og eks-elskerinnen skjeller stadig ut kunstmaleren fordi han ikke bryr seg om dem.
Lett absurd!
Snøfter seg til sex
Selv stilner einstøingen suget etter sex ved snøftende å ta for seg av sin forkomne tjenestekvinne, glitrende spilt av Dorothy Atkinson.
Aldeles rørende er scenen der Turner synger om tapt kjærlighet fra Henry Purcells tragiske arie, "Didos klage".
Desto hyggeligere blir møtene med enkefruen han treffer i Margate.
Hun gir rørende omsorg og trøst da han blir eldre og hjertesyk.
Den andre, godt turnerte aksen er malerens pendling mellom fattigfolk og et jålete aristokrati som gir ham oppdrag, stiller ut og kjøper bildene hans.
Ordskiftet blant rikingene leveres med gedigen ironi mellom linjene.
Til slutt får man godhug for den snåle eksentrikeren, ikke minst fordi han avsto fra å tjene en formue på maleriene, men i stedet skjenket dem til å bli stilt ut for folk flest i et britisk museum.
Gå og se.
| 1
|
703085
|
Fine, flinke feer finner formen
Den beste Tingeling-filmen til nå byr på både sitrende spenning og fargerik frodighet.
Ja, de har ofte vært litt fjollete, kinofilmene om den bedårende lille feen Tingeling og hennes mange venninner og venner i den idylliske Drømmehagen.
Men gradvis har filmene funnet formen.
Og i den tredje filmen klaffer det meste, i en historie som utvikler seg til å bli neglebitende spennende, og der den glitrende vakre og fargesprakende frodigheten fra de forrige filmene er beholdt.
Og så blir vi kjent med mange flere av beboerne i Drømmehagen, blant annet de tøffe Speiderfeene.
Venn eller fiende?
Også denne gangen har selveste Tingeling, best kjent fra filmen om Peter Pan, en birolle i historien.
Men en viktig sådan.
Det handler nemlig mest om Fie, som er feen for dyretalent i Drømmehagen.
Fies hjerte banker varmt for alle dyr, og mener bastant at man ikke skal dømme noen etter utseendet, eller hoggtennene for den saks skyld.
Så når hun kommer over en gigantisk og mystisk skapning med svære tenner og irrgrønt blikk, tar det ikke lang tid før Fie er blitt bestevenn med vesenet hun kaller Gruff.
Men hvem er denne Gruff – er han så snill som Fie tror?
De andre feene er skeptiske når de møter ham, han ser da ganske skremmende ut.
Og når speiderfeene får nyss om den grufulle legenden om Drømmebeistet, blir de besatt av å uskadeliggjøre dette monsteret før hele Drømmehagen risikerer å bli utslettet.
Kos for alle sammen
Det fine med Tingeling-filmene, og særlig denne om Drømmebeistet er at de er en estetisk og munter nytelse for ledsagende foreldre, mens småbarn av begge kjønn får både actionspenning, fin musikk, sterke rollefigurer og svulmende, sterke følelser å kose seg med.
| 1
|
703086
|
Sterk, tøff og frekk.Eller sosialt død
Vakrere, tøffere og mer universelt kan ikke tenårene i urban innvandrerghetto skildres.
Klasse, rase, kjønn og de kompliserte tenårene.
Vi har sett filmer om tematikken før, blant annet i norske "Natt til 17." og svenske "Play".
Men den franske perlen "Girlhood" er likevel noe helt for seg selv.
Her er det ikke de vanlige prøvelsene som stjeler showet: fullstendig usentimentalt, ikke-moraliserende og med både lys og mørke skildres kampen for å være "normal" og å høre til i et fellesskap før man vokser til og finner seg selv.
De "vanlige" problemene har bare ørsmå, men viktige, biroller.
Dermed tør jeg påstå at ungdom både i Bronx i New York og på Stokka i Stavanger vil kjenne seg igjen og føle at denne filmen handler litt om dem.
Vil bare høre til
I en fattig, betongblokkrik bydel i utkanten av Paris, der det visst utelukkende bor svarte, vokser 16 år gamle Marieme opp.
Alt hun vil er å være som alle andre, men karakterene hennes er ikke gode nok for videregående.
Da hun blir kjent med tre småkriminelle jenter, ledet av den aggressive Lady, finner hun endelig det fellesskapet hun lengter etter.
Gradvis forandrer hun både personlighet og stil for å passe inn.
Igjen og igjen gjennom filmens fire deler.
Rihannas "Diamonds"
Det er en scene i denne filmen som er så vakker og vemodig at den er verd hele kinobilletten alene.
De fire venninnene har vært på butikktyveriraid og sjekket inn på hotell.
Stivpyntede mimer og danser de til Rihannas "Diamonds".
Vakkert for kjærligheten og fellesskapet, vemodig for begrensningene og de urealistiske drømmene.
Nykommer Karidja Toure er et funn som Marieme, og regissør Celine Sciamma har fått maksimalt ut av ensemblet, som hovedsakelig består av amatører.
| 1
|
703087
|
Maniske og usjarmerende pingviner
En tur jorden rundt med heseblesende, animerte pingviner som verken er søte eller morsomme.
Snakk om lettvint!
Ikke én ny tanke er tenkt når Dreamworks Animations skviser enda en pottesur dråpe ut av den kassasuksessrike "Madagaskar"-serien, denne gangen med pingvinene i hovedrollen..
Og som om ikke de tre Madagaskar-filmene var heseblesende nok: denne gangen er fart— og fistelnivået nesten uutholdelig.
Og hva dette har med den afrikanske øystaten å gjøre, er en gåte.
På sin elleville reise rundt på kloden er Skipper, Kowalski, Rico og Menig nesten over alt.
Unntatt på Madagaskar.
Verdensherredømme
Det som raskt skal vise seg å være en James Bond-inspirert og teknologiinfisert spionaction, starter på Antarktis.
Så blir våre "venner" bokstavelig talt slengt og skutt fra dyrehage til dyrehage.
Over alt vekker de sånn oppsikt at en blekksprut, som ingen synes er søt, utvikler et besettende pingvinhat.
En ond plan tar form: hvorfor ikke ødelegge både pingvinene og verden slik vi kjenner den, på en gang?
Moahahahaha.
Pingvinene slår seg sammen med en hemmelig elitegruppe for å eliminere den onde Dr. Blekk og samtidig redde verden og pingvinheten.
Fascinerende slimaktige
De norske stemmene, med Anders Hatlo, Duc Mai The, Hauk Heyerdahl, Mads Ousdal, Jon Øigarden, Stig Henrik Hoff, Charlotte Frogner og Simon Andersen, er voksne og stive.
Vitsene og dialogen er av den dassblaute og oppbrukte typen.
Dreamworks har nok tenkt mer på voksne enn på barna her.
Og ikke forvent bakoversveis av animasjonen og de tekniske effektene heller.
Det eneste lyspunktet i "Madagaskarpingvinene" er de fargesprakende skurkene: blekksprutene.
De er fascinerende slimaktige og ekle.
| 0
|
703088
|
Horribelt tøv om horrible sjefer
Den første "Horrible bosses"-filmen gikk an å se.
Oppfølgeren nå er bare skrekkelig.
Regi:
Sean Anders.
Med:
Jennifer Aniston, Chris Pine, Christoph Waltz, Kevin Spacey, Jason Sudeikis, Jason Bateman, Charlie Day.
USA 2014.
1 time 48 minutter.
Aldersgrense: 11. Egnethet:
Ungdom/Voksen.
Det kan skyldes skifte av regissør.
Førstefilmen var laget av Seth Gordon som forsto at de tre vennene det handler om, ikke bare må blomstre fritt, men temmes innenfor en i seg selv lattervekkende handling.
Den nye regissøren, Sean Anders, gjør det stikk motsatte.
Han lar hovedrolleinnehaverne Jason Bateman, Jason Sudeikis og Charlie Day – alle med komikererfaring – utfolde seg uhindret.
Starten er katastrofal.
Makan til jabb da kameratene Nick, Kurt og Dale deltar i et tv-show der de skal presentere sin nye oppfinnelse, en supersmart dusj.
Særlig Charlie Day er ulidelig å høre og se på.
Scenen ender i det pinlige da den svarte programlederen tror de leder selskapet "Niggerdale" i stedet for "NickKurtDale.com".
Resten er en tåpelig historie om hvordan de dumme dusjkameratene skal hevne seg på en skurkaktig forretningsboss som har lurt dem trill rundt.
Med venstre hånd har manussnekrerne ristet et fortellingsskjelett ut av skapet.
Men svakhetene og dødpunktene lar seg ikke skjule av situasjonskomikk og underbuksehumor, som da en hevngjerrig hushjelp tørker seg i baken med huseierens tannbørste, eller da Jennifer Aniston utfolder seg som uhelbredelig sexavhengig.
I første film fikk vennene sendt den onde sjefen, spilt av Kevin Spacey, i fengsel.
Oppfølgeren trenger fortsatt hans skuespillertalent, men det blir ikke mer enn noen få scener med en gneldrete Spacey bak lås og slå.
Jamie Foxx agerer halvhjertet en mumlende rådgiver i kriminell atferd, mens fløtepusen Chris Pine sikrer høy kjekkasfaktor i rollen som den skurkaktige bossens sleipe sønn.
Men det hjelper lite når de tre sketsjmakerne bare støyer og støyer og støyer.
| 0
|
703089
|
Sterk Cumberbatch i god norsk regi
At britiske skuespillere er blant verdens fremste, blir nok en gang bevist av Benedict Cumberbatch.
Og han får flott regi av norske Morten Tyldum.
Regi:
Morten Tyldum.
Med:
Benedict Cumberbatch, Keira Knightley, Mark Strong, Charles Dance, Matthew Goode, Allen Leech, Tuppence Middleton, Rory Kinnear med flere.
USA 2014.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Cumberbatch er et glitrende valg til rollen som det sosialt hjelpeløse matematikkgeniet Alan Turing, en skikkelse som man raskt tenker må ha hatt Aspbergers syndrom.
Det er formidabelt hvordan skuespilleren framstiller ham med usikre fakter, unnvikende blikk og et intenst mentalt fravær mens han grubler på intrikate oppgaver.
Han synliggjør til fulle et menneske som ikke fikser "the imitation game", det sosiale spillet der man later som noe annet enn det man innerst inne tenker.
Under 2. verdenskrig ble Turing ansatt av britene i et team som skulle knekke Enigma-koden, Nazi-Tysklands system for å varsle om nye bombeangrep mot de allierte.
Problemet for kodeknekkerne var at tyskerne hver midnatt endret kodenøkkelen.
Å rekke å teste 159 millioner millioner millioner mulige løsninger innenfor ett døgn er plent umulig.
Bare ansettelsesintervjuet der Turing forhøres av kommandør Denniston før han får jobben, er en oppvisning i britisk understatement og replikkunst, bitende framført av Cumberbatch og Charles Dance.
Å, så lekkert.
Turing får motstand
Scenen viser dessuten kvaliteten i manuset som går ut på å gi hovedpersonen stadig ny motstand, noe Tyldum følger utmerket opp i sin regi.
Nei, hvis Mr.Turing ikke kan tysk, haha, hvordan skal han da kunne løse en tysk krypteringskode?
Når Turing oppfører seg usosialt overfor de andre kodeknekkerne, hvorfor skal de samarbeide med en så ufordragelig fyr?
Og hallo, hvis mannen har fått 100.000 pund for å bygge en kodeknekkermaskin ved å appellere til selveste Winston Churchill, er det rart hans nærmeste overordnede blir sur og vil hive ham ut?
Akkurat her virker redningen som hjelper Turing, noe teatralsk konstruert da kollegaene litt for plutselig entrer scenen og støtter ham.
Men la gå.
Regissøren har stein for stein bygd opp vår sympati med den merkelige hovedpersonen slik at vi liker at han endelig vinner et sett.
Et menneskelig drama
Turing skjønte altså at Enigma-gåten bare kan løses ved hjelp av en maskin som kan håndtere de formidable mengdene med kombinasjonsmuligheter.
Men filmen hadde bare fenget de spesielt interesserte hvis den utelukkende hadde skildret en glup mann som lager forløperen til computeren.
Heldigvis lykkes Tyldum & Co i å skape et menneskelig drama i portrettet av Turing.
Det skjer med vonde tilbakeblikk til 16-årige Alans år på kostskole, og med avsløring av hvordan hans homofile legning gjør ham til en lovbryter etter krigen.
Regissøren er på nippet til å forvirre for mye ved å flette inn etterkrigshendelser, men det holder akkurat.
Slik formidles en hjerteskjærende fortelling om en mann som blir brutt ned av samfunnets uforstand.
Keira Knightley gis ofte roller der hun skal være så vakker som mulig, men uten å skape innhold under overflaten.
Her, derimot, gjør hun en god jobb som den smarte kodeknekkeren Joan Clarke som blir Turings trofaste venn og forlovede i noen år.
Og når dette parres med et kobbel av dyktige birolleinnehavere, er kvaliteten sikret.
Gå og se!
| 1
|
703091
|
Usentimentalt og hjertevarmt om ADHD-gutt
Snakk om fascinerende portrett av en mor og hennes svært utagerende sønn, laget av det kanadiske talentet Xavier Dolan.
Regi/manus:
Xavier Dolan.
Med:
Anne Dorval, Suzanne Clement, Antoine Olivier Pilon, Patrick Huard, Alexandre Goyette, Michele Lituac med flere.
Canada 2014.
2 time 12 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
25-åringen Dolan har gjort seg bemerket med "Mamma", først ved å få Juryens pris i Cannes, så ved at filmen er blitt Canadas oscarkandidat til Beste fremmedspråklige film (det snakkes fransk).
Raskt får regissøren, som også har skrevet manus, knust vår grunnforestilling om mor som en høflig og selvutslettende kvinne, opptatt av å respektere sosiale koder for å verne sitt avkom mot represalier.
Filmens mamma er stikk motsatt:
Diane "Die" Dépres er 46 år, kjefter i vei når livet går henne imot, og kler seg sexy som var hun 20 år yngre.
Det lyder ikke bra.
Men regissøren har alliert seg med den dyktige skuespilleren Anne Dorval, en superflott dame på 54 år som skaper en skikkelse man raskt får godhet for.
Die har et temperament som matcher raseriet til sønnen Steve, utmerket spilt av Antoine Olivier Pilon.
De to fyker stadig i tottene på hverandre etter at hun har hentet ham hjem fra en institusjon for å hindre at han blir plassert i ungdomsfengsel.
Hilsenen hun får fra en behandler er at "det nytter ikke med kjærlighet" overfor barn med Steves atferdsproblemer.
Dolan tester om påstanden holder.
Vi får se hvor mye farlig aggresjon som velter ut av gutten, men også hvor mye lengsel og kreativitet som bor i ham hvis han blir behandlet med respekt, tillit og ja, kjærlighet, noe en nabokvinne bidrar til å lokke fram, flott spilt av Suzanne Clement.
"Mamma" er filmet med tette nærbilder av hovedpersonene i et bildespråk som skiller seg ut fra det tradisjonelle.
Det er skikkelig lekkert gjort.
Så lurer man hele veien på hvordan dramaet vil ende.
Slutten er slik at den ikke gir fasitsvar, men sannelig åpner for diskusjon om hvordan en enslig mor skal hjelpe sitt barn.
| 1
|
703092
|
Dansk western-kopi av Sergio Leone
Hva feiler det danskene – må de absolutt etterligne de mest bloddryppende regissørene når de skal lage film på engelsk?
Regi: Kristian Levring.
Med:
Mads Mikkelsen, Eva Green, Mikael Persbrandt, Lars Mikkelsen, Jeffrey Dean Morgan, Eric Cantona, Jonathan Pryce, Douglas Henshall med flere.
Danmark 2014.
1 time 28 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
I fjor eksellerte Nicolas Winding Refn med en blodig krans av drap i "Only God forgives".
Det minnet om Quentin Tarantinos voldsorgier kombinert med en kjølig, estetisk gjennomført bildestil.
Da dansken var i Cannes med filmen sin, sa han at «han ikke klarer å undertrykke sitt behov for å bli opphisset av vold».
Nå tøffer hans kollega Kristian Levring seg opp med å etterligne den berømte western-regissøren Sergio Leones blodige stil fra 1950— og 60-tallet.
Men i 2014 er dette på ingen måte nyskapende, snarere framstår det som en uinteressant kopiering av en filmsjanger der det meste er vist når det kommer til mannlige skurker og helters omgang med skyter'n og kniven.
Øye for øye, tann for tann
Tittelen "The Salvation" – Frelsen – er på intet vis så from som den lyder.
Her snurrer alt rundt i en spiral av gammeltestamentlig øye-for-øye, tann-for-tann-ideologi.
Noen frelsende, kristen nåde er det overhodet ikke snakk om.
Poenget blir i stedet at med ondt skal ondt fordrives.
Storyen er først en skildring av hvordan en mafia-lignende bande herjer i og rundt en nybyggerby i Ville vesten.
Det lures og det svindles, det voldtas og det drepes for fote, noe den danske nybyggeren Jon (Mads Mikkelsen) erfarer på grufullt vis.
Selvfølgelig setter Jon og hans bror Peter (Mikael Persbrandt) av gårde for å gjengjelde drapene og lager dermed en ny omdreining i spiralen.
Og sånn holder de på riktig lenge, fram og tilbake.
Det florerer med knivstikking, panne- og nakkeskudd, selv ikke uskyldige kvinner og barn slipper unna.
Persbrandt raskt ute
På filmens vaskeseddel står det at "Mikkelsen og Persbrandt har fått oppfylt guttedrømmen, der de storspiller i western-antrekk, seksløpere og vakre, slemme piker."
Nå vel, Persbrandt blir merkelig fort skjøvet ut av handlingen.
Dette er en dansk film, og da må svensken tydeligvis ikke skygge for Mads Mikkelsen i rollen som dødbringende hevner.
At det er så mange slemme piker i sving, er også en PR-messig overdrivelse.
Den ene kvinnen på de ondes lag er selv et offer for mannfolkas grove kynisme.
Stilistisk har regissør Levring lagt seg på en remake av fakter, scener, lyssetting og kameravinkler som er velkjent fra westernsjangeren.
Det er gjennomført, men redder ikke filmen fra utelukkende å bli en påminnelse om hvorfor amerikansk kultur er så full av vold og skytevåpen.
Men det visste vi jo fra før.
| 0
|
703094
|
«The Homesman»:Annerledes western med underlig radarpar
Westernsjangeren i tradisjonell forstand er oppbrukt, men sannelig finnes det historier igjen å fortelle fra den tida nybyggerne erobret prærien.
«The Homesman» er en av dem.
Mens irene og italienerne som utvandret til Amerika, slo seg ned i byene, dro nordmenn i hopetall til Midtvesten fra 1860 og utover.
De første årene bodde de i kummerlige jordhytter før de klarte å bygge seg hus på prærien.
Hilary Swank framstiller utmerket den driftige og fromme Mary Bee Cuddy.
I dette fysisk paddeflate og mentalt harde landskapet åpner filmen til den drevne skuespilleren Tommy Lee Jones der han ikke bare har den mannlige hovedrollen, men også regien.
Kvinnene i sentrum
Det fascinerende med "The Homesman" er at storyen legger seg så grundig på siden av det mannlige klientellet vi forbinder med westernsjangeren.
Endelig får kvinnene stå i sentrum, ikke bare som ofre, men som handlekraftige hjelpere.
Hilary Swank framstiller utmerket den driftige og fromme Mary Bee Cuddy, en dame som har klart seg imponerende bra som nybygger i staten Nebraska, bortsett fra dette ene:
Hvordan skal hun få seg en mann?
Langt verre har det godt med tre gifte kvinner i nabolaget.
Alle som en har de mistet forstanden, enten fordi barn har dødd av difteri eller i abort, eller ektemannen har oppført seg voldelig.
Mary Bee er i samråd med stedets prest villig til å kjøre de tre sinnsforvirrede til nabostaten Iowa der en pastorfrue (Meryl Streep) vil ta imot og gi dem pleie.
Lee Jones et vittig syn
Etter de første impresjonistiske, nesten groteske skildringene av nybyggerkvinnenes pinsler introduseres figuren til Tommy Lee Jones på et så galgenhumoristisk vis at man må flire godt.
En dynamittladning har lagt igjen svart sot rundt rynkene i fjeset hans, det er et vittig syn, kan jeg love.
Regissøren har tydeligvis moret seg med å spille avdanka gubbe som nesten tas livet av i andre akt.
Einstøingen George Briggs hadde dødd av et tau om halsen hvis ikke nettopp vår kvinne, Mary Bee, kom ham til unnsetning i siste sekund.
Snart blir "The Homesman" en roadmovie over prærien der Briggs og Bee i tospann kusker av gårde med de sinnsforvirrede gjemt bak i vognen.
Det hele kunne blitt monotont og kjedelig, men fordi regissøren tviholder på motsetningen mellom den overlegne, tøffe mannen og den underlegne, likevel sta kvinnen, blir resultatet et interessant portrett av to ensomme sjeler som takler præriens mange farer.
Langsomt nærmer de seg hverandre i respekt og sympati.
Tragisk ende
Både Lee Jones og Swank viser hvilke eminente skuespillere de er idet de får fram troverdige særegenheter og reaksjonsmønstre hos hver sin skikkelse.
Riktignok er det sjokkerende og overrumplende hvordan den ene av dem brått skrives ut av reisen på tragisk vis, noe jeg egentlig misliker.
Men epilogen som følger, viser at regissør Lee Jones ikke fristes til sedvanlig hollywoodsk sentimentalitet.
Han tør å bruke små, indirekte tegn på at et menneske kan endre holdning og lære av en annens moral.
Slik reises et nydelig minne om en avdød til tross for gravstøtten så ironisk faller i elva og flyter av sted.
| 1
|
703096
|
Præriens kvinner i sentrum
Westernsjangeren i tradisjonell forstand er oppbrukt, men sannelig finnes det historier igjen å fortelle fra den tida nybyggerne erobret prærien.
"The Homesman" er en av dem.
Regi:
Tommy Lee Jones.
Med:
Tommy Lee Jones, Hilary Swank, David Dencik, William Fichtner, James Spader, Hailee Steinfeld, Meryl Streep, Grace Gummer, John Lithgow, Tim Blake Nelson med flere.
USA/Frankrike 2014.
2 timer 2 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Mens irene og italienerne som utvandret til Amerika, slo seg ned i byene, dro nordmenn i hopetall til Midtvesten fra 1860 og utover.
De første årene bodde de i kummerlige jordhytter før de klarte å bygge seg hus på prærien.
I dette fysisk paddeflate og mentalt harde landskapet åpner filmen til den drevne skuespilleren Tommy Lee Jones der han ikke bare har den mannlige hovedrollen, men også regien.
Kvinnene i sentrum
Det fascinerende med "The Homesman" er at storyen legger seg så grundig på siden av det mannlige klientellet vi forbinder med westernsjangeren.
Endelig får kvinnene stå i sentrum, ikke bare som ofre, men som handlekraftige hjelpere.
Hilary Swank framstiller utmerket den driftige og fromme Mary Bee Cuddy, en dame som har klart seg imponerende bra som nybygger i staten Nebraska, bortsett fra dette ene:
Hvordan skal hun få seg en mann?
Langt verre har det godt med tre gifte kvinner i nabolaget.
Alle som en har de mistet forstanden, enten fordi barn har dødd av difteri eller i abort, eller ektemannen har oppført seg voldelig.
Mary Bee er i samråd med stedets prest villig til å kjøre de tre sinnsforvirrede til nabostaten Iowa der en pastorfrue (Meryl Streep) vil ta imot og gi dem pleie.
Lee Jones et vittig syn
Etter de første impresjonistiske, nesten groteske skildringene av nybyggerkvinnenes pinsler introduseres figuren til Tommy Lee Jones på et så galgenhumoristisk vis at man må flire godt.
En dynamittladning har lagt igjen svart sot rundt rynkene i fjeset hans, det er et vittig syn, kan jeg love.
Regissøren har tydeligvis moret seg med å spille avdanka gubbe som nesten tas livet av i andre akt.
Einstøingen George Briggs hadde dødd av et tau om halsen hvis ikke nettopp vår kvinne, Mary Bee, kom ham til unnsetning i siste sekund.
Snart blir "The Homesman" en roadmovie over prærien der Briggs og Bee i tospann kusker av gårde med de sinnsforvirrede gjemt bak i vognen.
Det hele kunne blitt monotont og kjedelig, men fordi regissøren tviholder på motsetningen mellom den overlegne, tøffe mannen og den underlegne, likevel sta kvinnen, blir resultatet et interessant portrett av to ensomme sjeler som takler præriens mange farer.
Langsomt nærmer de seg hverandre i respekt og sympati.
Både Lee Jones og Swank viser hvilke eminente skuespillere de er idet de får fram troverdige særegenheter og reaksjonsmønstre hos hver sin skikkelse.
Riktignok er det sjokkerende og overrumplende hvordan den ene av dem brått skrives ut av reisen på tragisk vis, noe jeg egentlig misliker.
Men epilogen som følger, viser at regissør Lee Jones ikke fristes til sedvanlig hollywoodsk sentimentalitet.
Han tør å bruke små, indirekte tegn på at et menneske kan endre holdning og lære av en annens moral.
Slik reises et nydelig minne om en avdød til tross for gravstøtten så ironisk faller i elva og flyter av sted.
| 1
|
703099
|
Vemodig Gullpalme-vinner
Hvil godt før du inntar kinosalen.
Belag deg på tre timer med såre samtaler mellom søsken, ektefeller, overklasse og underklasse i vakre, øde fjell i Tyrkia.
Regi:
Nuri Bilge Ceylan.
Med:
Haluk Bilginer, Melisa Sozen, Demet Akbag, Ayberk Pekcan, Serhat Kilic, Nejat Isler, Tamer Levent med flere.
Tyrkia/Frankrike/Tyskland 2014.
3 timer 16 minutter.
Aldersgrense: 7 år.
Egnethet:
Voksen.
Få filmskapere kan som tyrkiske Nuri Bilge Ceylan kjede folk i søvn for så å vekke en opp med en visuell støkk.
Jeg husker ennå starten av hans film "Årstider" (2006) der minimalt skjedde den første timen.
Så eksploderte alt i en vanvittig intens sexscene, rått spilt av regissøren og hans kone Ebru Ceylan.
Wow.
Nå er han her igjen, dessverre ikke med sex, men med en sorgtung avsløring av livslede og forakt mellom søsken og ektefeller som burde stått hverandre kjærlig nær.
Manuset har Nuri og Ebru skrevet sammen, og filmen skaffet ekteparet Gullpalmen i Cannes.
Den tålmodige tilskuer får sin rike belønning, først i form av et fascinerende landskap i Anatolia.
I noen forunderlige fjellformasjoner driver den velstående Aydin et eksotisk hotell, så avsides at få gjester finner fram dit på sølete veier.
Regissør Ceylan ble tidlig fascinert av den russiske dramatikeren Anton Tsjekov og har lånt mange av hans tema.
I "Vintersøvn" har menneskene gått i eksistensiell dvale.
Her er et ydmykende spill mellom over— og underklasse, levendegjort ved at hotelleierens innkrevere herser med en familie som ikke klarer å betale for et hus de leier av ham.
Flere scener der den arbeidsløse faren, hans underdanige bror og en liten sønn møter Aydin og kona hans, er uhyre velkomponert og velspilt.
Ironisk nok virker det slitsomt å være velhavende med hushjelp og sjåfør til å jobbe for seg.
Den gråhårede hotelleier Aydin var en gang skuespiller, og nå får han dagene til å gå med å skrive moraliserende artikler i lokalavisa.
Bak ham på sofaen ligger hans skilte søster og leser, mens hans mye yngre, vakre kone prøver å gi livet mening ved å samle inn penger til nedslitte barneskoler i nærmiljøet.
Over- og undertoner
Innstill deg på å se en snakkefilm.
Det kan lyde kjedelig, men samtalene og måten de framføres på, er regelrett imponerende.
Her er ironiske overtoner og giftige undertoner, her er mimikk og ansiktsuttrykk som avslører oppgitthet og fåfengt lengsel etter et bedre liv.
Stadig bryter Franz Schuberts
A- dur- sonate inn som et vemodig akkompagnement.
Hovedrolleinnehavernes spill er formidabelt.
I lange, lange sekvenser øker intensiteten i kranglene som oppstår, fra søsterens utskjelling av Aydin og vice versa, til den utspekulerte ydmykelsen han utsetter kona Nihal for.
Hotelleieren framstår gradvis som en særdeles usympatisk skikkelse i sin selvrettferdighet og æreskjærhet.
Iscenesettingen av samtalene er utsøkt og foregår i hotellets stilfullt dekorerte oppholdsrom, hos en nabo eller hjemme hos den arbeidsløse familiefaren, bare avbrutt av små utendørsscener – kirkegården, en nedsnødd togstasjon – som bygger opp om det indre, øde landskapet der menneskene mangler framtidshåp.
Ceylan har i et intervju sagt at noen av de mest smertefulle følelser i livet oppstår i ekteskapet.
Sårest i så måte er Aydins indre sluttreplikk der han avslører at han elsker kona og ikke kan leve uten henne.
Men stoltheten forbyr ham å fortelle henne det.
| 1
|
703100
|
Soldat mister illusjoner i ildlinjen
Soldater tror gjerne på militærets hederlighet.
"'71" er et godt actiondrama som river ned illusjoner.
Regi:
Yann Demange.
Med:
Jack O'Connell, Sean Harris, Richard Dormer, Paul Anderson.
Storbritannia 2014.
1 time 39 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Siden 1969 slåss ytterliggående protestanter mot katolikker i flere nordirske byer, og provinsen var på randen av borgerkrig.
Filmtittelen '71 peker mot et år da britiske tropper ble sendt for å bistå protestantene.
Ved hjelp av håndholdt kamera formidles hvordan soldatene overrumples av katolske beboeres aggresjon da sikkerhetsstyrkene leter etter våpen hjemme hos folk i Belfast.
Drivende godt skildrer den franske regidebutanten Yann Demange hvordan situasjonen kommer helt ut av kontroll.
Hovedpersonen, den uerfarne soldaten Gary, må brått flykte inn bak fiendens linjer i den herjede byen.
Tar ikke parti
Nå er ikke hovedpoenget til Demange å ta parti for og imot IRA eller britene, men snarere å skildre hvordan mennesker oppfører seg når de fanges i konfliktens garn og spreller for å slippe fri.
Her kaster de rasende ungdommene stinkbomber og stein på soldatene (jamfør palestinsk intifada), her tyr unge voksne til våpen og skyter for å drepe, her tøffer en smågutt seg som en voksen fordi alt i hans korte liv handler om selvforsvar, og her hjelper legen den hardt skadde skjønt han tilhører fienden.
Demanges kritiske anliggende er å vise hvordan partenes (u)proffe etterretningsagenter samarbeider i det skjulte, et motiv som også var tydelig i "A Most Wanted Man" nylig.
Manuset lar britenes undercovergutter tabbe seg kraftig ut slik at de må ty til ondsinnet list for ikke å tape ansikt.
Slik ender det med at hovedpersonen Gary mister noen illusjoner om Forsvarets redelighet.
En innvending:
Hvordan kan en så fersk soldat ha en sønn på 8— 9 år?
Men det er pirk i en ellers severdig og spennende film.
| 1
|
703102
|
Svulmende julekalkun
Det finnes antakelig ikke den klisjé i verden som ikke er presset inn i denne britiske kalkunen av en julefabel.
De kommer like sikkert som marsipangris og billig-ribbe:
Filmene som skal røre oss og gi oss den viktige påminnelsen om hva julen egentlig handler om, altså erkjennelsen av at hvis alle bare er snille med hverandre, så vil alt gå bra, og hvis ikke kan vi eventuelt spe på med et aldri så lite mirakel.
"The Christmas Candle" handler om hvordan det fire ganger i århundret har skjedd et julemirakel i den fiktive, britiske landsbyen Gladbury, ved at en engel kommer ned og gir magiske evner til et utvalgt stearinlys.
Den som så tenner lyset, får et ønske oppfylt.
Når en ung og karismatisk prest blir overtalt til å ta seg jobb i byens menighet i det herrens år 1890, forsøker han forgjeves å få en slutt på denne avgudsdyrkingen.
Det er selvsagt ikke populært å tulle med tradisjonene til folk, men han manøvrerer seg igjennom det på et vis, blant annet ved å hogge ved og strikke, reparere tak, finne bortkomne geiter, hjelpe stumme å snakke, og så videre.
Det er ingen grenser for hvor mye han rekker i løpet av noen få adventsuker.
Han får til og med lagt inn en aldri så liten kirkebrann, noe som gjør ham omtrent like populær som Hitler.
Utrolig nok går det seg til likevel.
Dette er filmen som introduserer Susan Boyle som (en slags) skuespiller.
Hun spiller en humrende, merkelig kirketjenerkone som selvsagt benytter enhver anledning til å briljere med vokaltalentet, noe som virker i overkant oppkonstruert.
Heldigvis er hun i godt selskap, for selv den beste vil slite i møte med et så klisjéfylt og bent fram tullete manus som dette.
| 0
|
703104
|
Roy Anderssons fantastiske og skremmende univers
Svenske Roy Andersson lager filmkunst som knapt noen filmskaper gjør.
Her kommer hans tredje forunderlige framstilling av homo sapiens, en temmelig ulykkelig skapning.
"En due satt på en gren og funderte over tilværelsen."
Regi/manus: Roy Andersson.
Med:
Holger Andersson, Nils Westblom.
Norge/Sverige/Frankrike/Tyskland 2014.
1 time 40 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet:
Voksen.
Har man ikke sett Anderssons to tidligere filmer i samme stil, kan hans særegne og dristige estetikk virke ganske sprø.
I motsetning til regissører som benytter et håndholdt, virrende kamera, tviholder svensken på det motsatte:
Han nekter å flytte kameraet og unngår helst å klippe i scener.
Virkningen av de visuelle tablåene er besnærende sterk, først i «Sanger fra andre etasje» (2000), så i "Du levande" (2007).
Nå, i "En due satt på en gren og funderte over tilværelsen", viderefører regissøren sin sentrale teknikk:
Å sette kameraet i kanten av et rom (en stue, et soverom, en bar, en korridor, en gate, en dansesal).
Som i et titteskap kikker vi inn mens de underligste ting skjer, noen ganger foran i bildet, andre ganger langt bak.
Fargemessig er det utstudert triste greier, som for å understreke et resignert syn på mennesket.
Rollefigurene er gjerne dødelig hvitsminket i ansiktet og interiørene holdt i en gulgrågrønn retrostil.
Scene etter scene viser personer i nåtid og fortid som er dypt ensomme, eller som blir offer for maktens og byråkratiets kynisme.
Så har da Andersson uttalt at «vi læres opp til å bli onde mennesker.
Vi lærer at det er i orden å utnytte de vi ikke kjenner.
Dette er vår tids triste sang.»
Enkelte personer går igjen fra tablå til tablå, slik at en lineær fortelling oppstår.
Denne gang er det to slitne handelsreisende i morosaker som går rundt og selger vampyrtenner, latterputer og en maske med en éntannet gubbe.
De har minimal suksess med å more folk, kan jeg melde.
Selgerne kryssklippes stadig med skikkelser som snakker i telefonen med noen som står dem nær.
Gjengangerreplikken er:
"Så morsomt at dere har det bra".
Men den eneste gang man ser noen som har det bra og ler, er da en mor kjæler med føttene til babyen sin, eller da et ungt par kliner på en sandstrand.
En liten stund synes regissøren å gjenta traurigheten med morosakselgerne for ofte, men så – plutselig – overrumples vi av at noe helt nytt bryter inn, faktisk fra et fjernt århundre.
Selveste Karl 12. rir inn i en moderne kafé og herser med de tilstedeværende mens hans 100.000 soldater marsjerer i bakgrunnen, på vei for å slå russerne.
De to scenene med svenskekongen er fantastiske og skremmende, akkompagnert av mektig, men ironisk korsang.
Senere følger en redselsfull scene om slavehandelens gru.
Jeg røper ikke hvordan, den må dere få rett i fleisen.
Ensom uten deg
I "Sanger fra annen etasje" hørte vi midt i menneskelig egoisme og trivialitetens grå estetikk en kvinne synge ut sitt håp om at det «ovan molnen» finnes en tilværelse uten gråt og lidelse.
Det kjentes som at håpet om en bedre verden steg kraftfullt fram fra de sorgtunge scenene.
Nå er det bare så vidt jeg kan øyne noe håp.
Det måtte være i setningen som den ene selgeren sier til den andre etter en durabelig krangel:
"Jeg er lei meg.
Tilgi meg, jeg angrer.
Du er min eneste venn.
Jeg blir ensom uten deg.
Vi må holde sammen."
| 1
|
703105
|
En skikkelig smørje om et vondt tema
Kanadiske Atom Egoyan grep mange med "Den søte ettertid" (1997), om ettervirkingene av en skolebussulykke i et lokalsamfunn.
På senere år har han rotet seg bort i teite krimfortellinger.
"The captive".
Regi:
Atom Egoyan.
Med:
Ryan Reynolds, Rosario Dawson, Mireille Enos, Scott Speedman, Kevin Durand, Alexia Fast, Christine Horne, med flere.
Canada 2014.
1 time 52 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Egoyan klarte seg bra i "Felicias reise" (1999), en skremmende skjønnheten-og-udyret-historie med Bob Hoskins i en eminent rolle.
Men så gikk det bratt nedover til den overflatiske "Where the truth lies" (2005) der han lettvint nøyde seg med å stille nakne kvinnekropper i veien for sannheten om en mordgåte.
Nå tar filmskaperen tak i det dystre temaet med bander som kidnapper barn til forlystelse for pedofile.
Dessverre er kronologien kastet fullstendig om kull, sikkert for å skape undring før vi begriper noe særlig som helst.
Men når man omsider skjønner tegningen, er det grenseløst irriterende at den ene politietterforskeren – en selvopptatt kjekkas – oppfører seg som en sann idiot.
Da burde Egoyan ha vett til å gi ham en lærepenge, men nei da.
Den ambivalente framstillingen av etterforskeren er underlig, all den tid det aldri er politiet som oppklarer hvor den forsvunnede skolejenta Cassandra holdes fanget gjennom et tiår.
Hvis regissøren mener det han legger i munnen på den fortvilede faren, nemlig at politiet gjør en elendig jobb i slike kidnappingshistorier, bør også filmens iboende rettferdighet underbygge dette.
Nå gjør Ryan Reynolds en god innsats for å levendegjøre raseriet hos Matthew, en far som aldri blir trodd på sin versjon av hva som hendte da datteren forsvant en vinterdag.
Men skurkene framstår som sleipe abstraksjoner det er vondt å tro på.
De er også i stand til å plassere overvåkningskameraer i etterforskerens private gemakker, en handling som burde vært bedre sannsynliggjort.
Nei, dette var skuffende greier.
| 0
|
703107
|
En poetisk collage over livets gang
I en tid da mange lager temmelige like sjangerfilmer, er det befriende at regissør Unni Straume tør å være eksperimentell.
"remake.me".
Regi/manus:
Unni Straume.
Med:
Petronella Barker, Bjørn Sundquist, Liv Ullmann, Lena Endre.
Norge 2014.
1 time.
Musikk:
Nils Petter Molvær, Ole Paus.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:
Voksen.
For å få utbytte av collagen med den underlige overskriften "remake.me" – gjenskap meg – bør man være opplagt.
Det var ikke jeg da jeg så filmen første gang i Haugesund i august, og gikk dermed ganske tom ut av salen.
Men gjensynet nå ble et oppløftende møte med en poetisk visjon av livet.
Nøkkelen er å godta et eksperiment i skjæringspunktet mellom selvbiografi og filmografi, laget av en regissør født i 1955 som erkjenner at hun snart har 60 år av livet bak seg.
To hovedelementer blir ledetråder i den visuelle veven hun spinner:
Det ene er bilder av landskap og byer sett gjennom bil-, buss— eller togvinduer, det andre er scener fra hennes tidligere filmer.
Reisebildene fanger inn snødekte marker langs fjorden i barndomsbygda nær Molde, en foss som kaster seg utfor et stupbratt vestlandsfjell, eller antikke ruiner i Roma.
Disse, ofte vakre, scenene kan først virke ensformige, sågar intetsigende, helt til man ser dem som en metafor for Straumes livsreise, fra fødeklinikken i Molde, oppveksten på Nordvestlandet og helt til Italia der hun har bodd på senere år.
Reisemotivet er intet nytt i hennes bildespråk.
Debutfilmen "Til en ukjent" (1990) handlet om en jente som haiket fra Oslo til hjembygda.
Klipp fra denne samt fra kortfilmen "Avsporing" (1993), begge i svart-hvitt, flettes inn i collagen.
Sistnevnte har nydelige scener der den nå avdøde sangeren Anne-Lise Berntsen sporer av Tom Remlov ved å smyge sine ben mellom hans i en trang topkupé.
Formmessig fungerer "remake.me" litt som det nå aktuelle skuespillet "Byen" av Martin Crimp på Rogaland Teater – vi inviteres til å dikte med og la bilder og brokker virke på oss.
Slett ikke alle collagebitene sier meg noe.
Det jeg ble grepet av, er dette:
Mens landskapsbildene er tidløse og bortimot uendrede av årenes gang, avslører filmklippene nådeløst hvordan tiden har gått.
Se bare hvor sjokkerende unge skuespillerne ser ut:
Bjørn Sundquist som den tause, usikre, lengtende Thrane i møte med skjønne, lokkende Petronella Barker (Thranes metode, 1998), eller Kristoffer Joner på hotellrommet med en ømhetshungrig Lena Endre i "Musikk for bryllup og begravelser" (2002).
Slik blir "remake.me" ikke bare regissørens meditasjon over erkjennelsen "jeg blir eldre", formidlet gjennom hennes fint dempede voiceover.
Filmen blir også er kraftig påminnelse om alderdom for kinogjengere som har fulgt skuespillere gjennom en generasjon.
Det hele akkompagneres vakkert med musikk av Nils Petter Molvær og Ole Paus.
Sistnevnte høres i et radiointervju snakke om at når det siste oppbruddet kommer, er det ingenting å være redd for.
Det blir trøstende ord i møte med Straumes sukk over at alt en dag er slutt og bare stillheten er igjen.
| 1
|
703108
|
Ujevnt om livets fortredeligheter
Nylig la gourmetkokken i filmen "Chef" om livet for å bli kjent med sin 10-årige sønn.
Nå lærer den jødiske tobarnsfaren Aidan Bloom å gjenfinne verdien av familien.
Regi: Zach Braff.
Med:
Kate Hudson, Ashley Greene, Jim Parsons, Zach Braff, Mandy Patinkin, Josh Gad, Joey King med flere.
USA 2014.
1 time 46 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Temaet med travle fedre som ikke har nok tid til barna sine, er ikke akkurat noe nytt.
I manuset som skuespiller og regissør Zach Braff er medansvarlig for, har han funnet på så mye snodig at filmen på sitt beste virker forfriskende annerledes.
Men dessverre vil han for mye, noe som gjør at den spriker og kjennes for lang.
Det morsomste er den lett frekke satiren som Braff iscenesetter i møte med den jødiske skolen der Bloom-barna går.
Riktignok er ikke humoren så giftig som i John Turturros "Fading gigolo" der regissøren, sikkert under påvirkning fra Woody Allen, raljerte voldsomt med noen mosegrodde, ultraortodokse rabbinere i New York.
Men også Braff latterliggjør dem i rikelig monn.
Som hovedrolleinnehaver har han dessuten en ironiserende stil som gir den stressa 35-årige Bloom et skrudd antiheltpreg.
Tonen dempes passelig av Kate Hudson i rollen som kona.
Braff gjør derimot ikke narr av Grace, parets 12-13-årige datter som tar med seg gudstro og moralregler også etter at barna tas ut av fra den jødiske skolen på grunn av familiens pengemangel.
Snart pipler alvoret inn og vrir komedien til et drama der farfaren er dødssyk, en onkel er sosialt hjelpeløs, og familiefar Aidan sliter fordi han ikke får nok jobber som skuespiller i Los Angeles der de bor.
Idémessig er det mest interessante at Braff problematiserer klisjeen om "å leve ut drømmen din".
Storyens forviklinger og skjebner viser til fulle at verken familiefaren eller broren hans er de superheltene de som barn drømte at de skulle bli.
De er bare ganske ordinære mennesker som prøver å fikse livene sine sånn noenlunde.
Det er jo et greit budskap.
| 0
|
703109
|
Sjelden perle fra Laos
Den australske regissøren Kim Mordaunt laget i 2007 en dokumentar om de tusenvis av udetonerte bomber som ligger igjen i Laos etter amerikanernes krig i nabolandet Vietnam på 1950— og -60-tallet.
Nå kommer spillefilmen som levendegjør tragedien.
"Raketten".
Regi/manus: Kim Mordaunt.
Med:
Sitthiphon Disamoe, Loungnam Kaosainam, Thep Phongam, Bunsri Yindi, Sumrit Warin, Alice Kohavong.
Australia 2013.
1 time 36 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet:
Ungdom / Voksen.
Jeg kan ikke huske å ha sett en kinofilm fra Laos før, men opplevelsen er god.
Mordaunt får to dyktige barneskuespillere til å framstille gutten Ahlo og jenta Kia som han blir venn med.
Fortellingen tar barnas perspektiv i møte med gammel, laotisk overtro, moderne damutbygging og jungelens drepende krigsavfall.
Mordaunt, som også har skrevet manuset, er dyktig til å veve inn samfunnsutviklingen i Laos ved hjelp av ulike persontyper og hendelser.
Her er den autoritære bestemora som hardnakket prediker at den ene i et tvillingpar alltid vil bli en forbannelse.
Overtroen kleber snart til Ahlo hvis tvillingbror døde i fødselen.
Her er landsbyboerne som tvinges til å flytte fordi myndighetene vil bygge en stor dam og kraftverk akkurat der de bor.
Av slikt følger mye motgang for Ahlo og hans familie.
Her er også Kias fordrukne onkel som vi gradvis skjønner lider av posttraumatisk stressyndrom etter at han var barnesoldat på 1960-tallet.
At han har stor peiling på sprengstoff, kommer barna til gode når de vil leke med granater som til forveksling ligner frukt, eller lære å bruke naturens råstoff for å lage en rakett – ved hjelp av flaggermusbæsj!
Paradoksalt nok – i et krigsherjet, fattig land – er den store forlystelsen i en av landsbyene å konkurrere om hvem som kan lage den høyestgående raketten.
Den utfordringen tar Ahlo tak i på en måte som gir et fascinerende og underholdende innblikk i laotisk, folkelig kultur av i dag.
| 1
|
703110
|
På kanten til overidyllisk julefilm
Få ting er så vanskelige som å lage film om tradisjoner det er knyttet sterke følelser til.
Hør på filmtittelen:
"Karsten og Petras vidunderlige jul".
Kunne man ikke droppet det nestsiste ordet?
"Karsten og Petras vidunderlige jul".
Regi:
Arne Lindtner Næss.
Med:
Thorbjørn Harr, Janne Formoe, Nora Amundsen, Elias Søvold-Simonsen, Hilde Louise Asbjørnsen, Ivar Nørve, Sigrun Enge med flere.
Norge 2014.
1 time 18 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:
Familie.
Det er et sug i oss etter å ha det koselig, ikke minst vil vi skåne ungene fra det minste fnugg av noe utrivelig og trist.
Intet galt med slike ambisjoner, problemet er bare at virkeligheten jo ikke er så vidunderlig som det vi drømmer om.
Manusforfatter Alexander Eik og regissør Arne Lindtner Næss har gitt seg den vriene oppgave å lage film om 5-åringene Karsten og Petra som gleder seg voldsomt til en perfekt jul med hverandre og med familien.
Best i starten
Det går best i filmens første halvdel da hindringen for idyllen åpenbares:
Petra og mamma må være alene i julen (pappa er død) fordi morfar er bedt med på fjellet der kjæresten hans skal feire jul med en søster.
Alle kjemper for sine tradisjoner, ja visst.
Her får regissøren godt fram såre følelser hos Petra fordi hun fortviler over at bestefaren ikke vil komme til dem.
Ny energi settes inn idet de to små hovedpersonene, trofast assistert av Lille Kanin og Løveungen, setter alle kluter til for å skape en så god førjulstemning at han ombestemmer seg.
Men jeg irriterer meg over at regissøren ikke filmer i vintermørke.
Karsten åpner adventskalender i fullt dagslys hver desembermorgen, og Lucia feires om morgenen i barnehagen mens det er lyst ute.
Slikt stemmer dårlig med norske førjulserfaringer.
Forening i søt idyll
Flokene lenger ute i fortellingen skraper bare så vidt borti det vanskelige (morfars svigerinne vil slett ikke at han skal feire jul i lavlandet) før løsningen kommer fykende på en fjøl.
Snart forenes alle i søt idyll og med voksne som er like ved å si dikk-dikk til barna.
Den spenning som fantes i "Karsten og Petra på vinterferie" uteblir.
I stedet får vi en langsom forening av de to barnefamiliene, der alle får det de ønsker seg – av mat og gaver – slik at det kan bli en "vidunderlig" jul.
| 0
|
703111
|
Storslått og rørende om menneskehetens skjebne
Mannen som har fått Batman-stempelet på sin panne, Christopher Nolan, er her igjen, nå med et storslagent, eksistensielt drama spent ut mellom himmel og jord.
"Interstellar".
Regi:
Christopher Nolan.
Med:
Matthew McConaughey, Jessica Chastain, Anne Hathaway, Michael Caine, Casey Affleck, Wes Bentley, Matt Damon med flere.
2 time 48 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet:
Ungdom / Voksen.
Den 44 år gamle britiske regissøren kan skilte med beskjedne 10 filmer, men at han leverer, er sikkert.
Han huskes ikke minst for sin Dark Knight-/Batman-trilogi, og for "Memento" og "Inception" som begge ga ham flere Oscar-nominasjoner.
Forventningene er følgelig høye til en ny Nolan-film.
Og han innfrir til fulle, akkompagnert av den drevne filmkomponisten Hans Zimmer hvis musikk er noe av det flotteste jeg har hørt på film på veldig lenge.
De eneste seere som kan bli skuffet, er de som er ute etter action absolutt hele tida.
Nolan både snakker og grubler seg inn i problemstillingene.
Men enhver som åpner seg for det filosofisk-eksistensielle vil få sin store belønning.
Brødrene Jonathan og Christopher Nolan har nok en gang skrevet manus sammen og lykkes i å gripe vår tids største bekymring:
Menneskene bor på en klode som klimatisk er blitt så ugjestmild at vi sliter med å overleve.
Handlingen er lagt til en framtid der maisdyrkerne i USAs midtvesten rammes av enorme sandstormer og der den ene bonden etter den andre setter fyr på åkeren når grøden ikke vil gro.
Dermed arbeider noen forskere i regi av USAs romforskningssenter NASA med en siste, desperat redningsaksjon:
Å sende et team ut i verdensrommet for å finne en planet der det er levelige kår for menneskene slik at arten kan flyttes dit og berges.
Suges inn i fantasien
Ja, dette er et science fiction-eventyr.
Men kunsten med slike fantasier er å overbevise oss om storyens indre logikk.
Det klarer Nolan finfint.
Riktignok skjønner jeg ikke alt som sies om svarte hull, relativitetsteori og kvantefysikk, men det gjør ingenting all den tid bildene suger meg inn.
Villig blir jeg med romskipets skumle ferd inn i det galaktiske ormehullet der astronautene lander på ukjente planeter.
Storslagne havscener og frosne landskap viser seg snart å romme livsfare.
Slik pendler "Interstellar" på en medrivende måte mellom tenksomme, nesten stillestående partier og voldsomme, eksplosive spenningskurver som følger av at verdensrommet, men også menneskene (les Matt Damon som Dr. Mann) slett ikke oppfører seg som forventet.
En høyere makt?
Det fascinerende er hvordan Nolan-brødrene peker nese til enhver reindyrka materialist ved å drøfte om noe/noen styrer tilværelsen og bryr seg om oss i en høyere dimensjon.
Den slags filosoferinger kan bli flaue, men slik handlingen når sitt klimaks, er det visuelt overrumplende og dypt fascinerende.
Regissøren har alliert seg med ytterst dyktige skuespillere som Matthew McConaughey, Michael Caine, Jessica Chastain og Anne Hathaway som vet å formidle følelser.
De får til fulle fram at mennesket er en kjærlighetslengtende skapning.
Hør bare:
Da austronautene roter seg bort i stjernetåka, går årene på jorda vanvittig mye fortere, ergo får de hilsener fra barn som er blitt voksne lenge før oppdraget i verdensrommet er over.
Det er til å grine av, akkurat som linjene fra Dylan Thomas' vemodige dikt "Do not go gentle into that night" som stadig siteres
Å, dette var vakkert.
| 1
|
703112
|
Kjedeleg feelgood
Gammalt nytt med nye fjes.
I 1994 kjendest det nytt og forfriskande då elegante "Fire bryllup og en gravferd" kom på kino.
20 år – og altfor mange filmforsøk over same lest – seinare, blir det ganske kjedeleg når "Love, Rosie" har premiere.
Oppskrifta er den same.
Keitete, vakker ung mann – spelt av Hugh Grant – strevar med å finna ut av kjærleikslivet i møte med vakre kvinner.
Det blir komplikasjonar, pinlege situasjonar, det går først galt – og så går det bra til slutt.
I "Love, Rosie" blir Hugh Grant spela av Sam Claflin, som spelar Alex.
Andie MacDowell blir spela av Lily Collins (dottera til Phil, faktisk), som spelar Rosie.
Alex og Rosie har kjent kvarandre sidan dei var fem år.
Dei er bestevenner.
Og bestevenner kan jo ikkje bli kjærastar, sant?
Og dermed er me i gang.
Me skal følgja dei to vennene i deira famling gjennom sitt unge vaksenliv, gjennom mislukka forhold, dårlig sex, uventa graviditet, mislukka/vellukka karriere – og pussig dårleg kommunikasjon med tanke på at dei to liksom skal vera bestevenner.
Og så kan du jo lura på korleis det går til slutt.
Forresten:
Det har du jo visst heilt frå du kjøpte billetten.
Romantisk komedie er ein krevjande sjanger.
I "Love, Rosie" viser "romantisk" seg stort sett å betyr "sentimentalt".
Altså lidande blikk og emjing over alt som kunne vore.
Og sidan eg ikkje lo ein einaste gong, kan dette ikkje ha vore ein komedie heller.
Collins og Claflin gjer heilt greie figurar, med tanke på det absurde manuset dei skal spela ut – basert på Cecilia Aherns bestseljar og chick lit-roman "Where Rainbows End" (2004).
Det heile er flott filma, ein god del med handhalde kamera, slik at me kan få sjå lenge og vel kor vakre desse unge "mislukka" menneska er.
Det er jo noko.
| 0
|
703114
|
Redsler fra krigsbarnas hverdag
"Tvillingenes dagbok" bygger på en prisbelønt roman av Agota Kristof om det å overleve i Ungarn under 2. verdenskrig.
Men filmversjonen av regissør János Szász gjør meg ambivalent.
Regi: János Szász.
Med:
László Gyémánt, András Gyémánt, Piroska Molnár. Ungarn 2013.
1 time 52 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Det er sjelden vi får se ungarsk film, men de få som dukker opp, gjør gjerne et sterkt inntrykk.
Noe av det vakreste som er vist, er "Witman-guttene" (1997) av selvsamme Szász, en dyster historie om to unge brødre fra vinteren 1913-14.
Filmen var full av scener som lignet gamle malerier.
Også denne gang byr Szász på en historie om et søskenpars kamp for å greie seg.
To 13 år gamle tvillinger sendes til sin bestemor på landsbygda i håp om at det skal være et trygt tilholdssted.
Øver seg i vold
Filmens grunntanke er å vise hva ufred, vold og ondskap gjør med guttene.
Bestemora viser seg raskt å være en bitter enke som kaller barnas mor for tispe og barnebarna for horunger, skjønt datteren er godt nok gift.
Heldigvis kommer det et vendepunkt, men det må man vente lenge på.
Jeg møtte en gang en mann i Kambodsja som overlevde dødsleirene til Pol Pot fordi han som 5-åring lærte av moren å være musestille og gjøre seg mest mulig usynlig.
Strategien som filmens tvillinger prøver ut for å klare seg krigsvinteren 1944, minner først om dette, men blir snart noe langt verre:
De begynner å øve seg i den vold og følelsesløshet som preger de voksne.
For å kunne tåle slag denger de hverandre; for å overleve sult nekter de å spise bestemors supper; for å kunne drepe tar de livet av insekter og frosk.
Det er mulig at barn kan reagere slik på møtet med ondskap.
Men i lengden er det noe utmattende med all elendigheten.
Tidvis havner regissøren også i det demonstrative:
Den jødiske skomakeren er den eneste snille barna treffer, kirkefolket er hyklersk og de sovjetiske befrierne er mer voldelige enn nazistene.
Dermed vokser min ambivalens:
Her finnes filmatiske sterke scener, men mengden av ondskap, vold og død blir i overkant.
Hvorfor tvillingene til slutt går hver sin vei, etter at det stadig sies at de ikke klarer seg alene, er rent uforståelig.
| 0
|
703115
|
Kidnappingsidé går på tomgang
Med årene har vi fått noen filmer om sinte menn som vil ta hevn etter at livet har fart ille med dem.
Da legger de gjerne ut på veien.
Men sjangeren roadmovie krever en sterk filmatisk motor for å holde helt til mål.
Regi/manus: Gunnar Vikene.
Med:
Bjørn Sundquist, Fanny Ketter, Björn Granath, Vidar Magnussen, Ellen Birgitte Winther, Grethe Selius.
Norge 2014.
1 time 27 minutter.
Musikk:
Janove Ottesen.
Aldersgrense: 7 år.
Egnethet:
Voksen.
Det gjør dessverre ikke Gunnar Vikenes nye film, "Her er Harold", en sarkastisk historie om en stilmøbelhandler som er fullstendig forbigått av tidens krav, les billigkjeden Ikea på Åsane ved Bergen.
Norge har to durkdrevne skuespillere, begge ved navn Bjørn, som er så fandenivoldske at de kan levendegjøre figuren som regissør Gunnar Vikene vil mane fram:
Harold Lunde, en bitter gubbe som ser kundene forsvinne inn til den blågule møbelsentergiganten for å kjøpe rimelige flatpakker heller enn ferdigsnekrede og mange lag lakkerte kvalitetsstoler kledd med uslitelig italiensk stoff.
Skikkelsen Harold Lunde bygger på en av tre personer i Frode Gryttens slektsroman, "Saganatt", fra 2011.
I romanen går møbelhandleren konkurs i 1994, noe som fikk flere anmeldere til å påpeke at Ikea-kritikken virker gammeldags og overflatisk.
Harold-rollen har gått til Bjørn Sundquist, nordlendingen med det innfule blikket som kan skremme de fleste på flat mark.
Bare ikke Ikea-gründer Ingvar Kamprad (Björn Granath) som mer enn gjerne lar seg kidnappe av den hatske møbelhandleren fordi han øyner et fiffig PR-stunt som kan bli lønnsomt for storkjeden.
Og bevares, den svartsynte komedien har absolutt sine morsomme øyeblikk, som da Lunde mislykkes med å avslutte sitt miserable liv, eller da kidnapperen invaderer feil hus i den svenske bygda Älmhult, for deretter å komme uforvarende over sitt bytte.
Det gir mye sjarme at også en 16-årig svensk flicka, Ebba, kommer i Harolds vei, godt spilt av Fanny Ketter.
Men til tross for henne spinner roadmovien snart på tomgang i det snørike Sverige.
Ikea-kritikken blir raskt brukt opp, og de to gamlingene forbrødres uten at regissør/manusforfatter Vikene gir dem nok å spille på.
For ofte tyr han til situasjonskomikk som ikke blir mer enn nettopp situasjonskomikk, denne safe redningsplanken som vekker overflatisk humring, men sjelden borer i dybden.
Rett skal være rett, Vikene vil si noe om at det er plass for de som en gang lyktes i livet, men nå er gått av moten.
Ebbas mor er en parallell til Harold Lundes nedadgående livsbane.
Men her blir overspillet noen hakk for anstrengende og skjebnen hennes mer patetisk enn rørende.
Det som tilsynelatende er et festlig utgangspunkt for en bisk komedie – å kidnappe Ikea-sjefen for å gå til felts mot mangel på kvalitet – ender som episodiske illustrasjoner uten et skikkelig klimaks.
At Janove Ottesen har skrevet filmmusikken, er greit nok levert, men redder ikke filmen fra det ordinære.
Mon tro om ikke Ikea-kjeden synes filmen gir varehuset munter reklame, heller enn det glatte lag.
| 0
|
703116
|
Tåpelige klisjégrøss
"The quiet one" prøver å si noe relevant om forholdet mellom vitenskap og overtro og samtidig skremme vettet av oss.
Den mislykkes med begge deler.
"inspirert av virkelige hendelser".
Hva betyr egentlig det?
Etter grøsseren "The quiet ones" å dømme, betyr det i hvert fall ikke at det er noen logikk eller troverdighet i det vi får se.
Tvert imot.
For her har en allerede tåpelig og ulogisk historie blitt desperat jazzet opp med det som finnes av grøsserklisjeer og velbrukte sjokkeffekter.
Året er 1974, og stedet er Oxford-universitetet i England.
En utradisjonell professor (Jared Harris) tror ikke på onde ånder og demoner, og er sikker på at paranormal aktivitet skyldes en negativ energi som, med den rette behandlingen, både kan isoleres og fjernes.
For å bevise hypotesen sin, ønsker han å utføre en rekke kontroversielle eksperimenter på den unge kvinnen Jane (Olivia Cooke), som har tilbrakt flere år på asyl, og som det skjer mye uforklarlig rundt.
Skremmende eksperiment
Tre studenter blir med på eksperimentet, blant annet får Brian (Sam Claflin) jobben med å dokumentere hele eksperimentet på film.
Etter hvert som Janes forstand blir presset stadig lengre av i eksperimentet, skjer helt uforklarlige ting rundt eksperimentet.
Spørsmålet om tro og skepsis rundt vitenskap, Gud og det overnaturlige står sentralt i filmen.
Men det gapes over mye mer enn de involverte har evner til å få til når filmen både forsøker å drøfte dette, og samtidig gi publikum de herlig grusomme grøssene de forventer ut fra sjangeren.
Resultatet blir en kaotisk smørje av langdryge gjentakelser, sjokkerende lydeffekter og en god dose håndholdt mystikk som forlengst er oppbrukt av Blair Witch Project og alle oppfølgerne.
Tenåringsidol
Selv det britiske tenåringsidolet Sam Claflin, fra Hunger Games-filmene og snart også aktuell i den romantiske "Love, Rosie" virker stiv og malplassert i denne på de fleste måter mislykkede grøsseren.
| 0
|
703118
|
Krigen i tanksen
Intenst krigsdrama med Brad Pitt.
- Gjer som du får beskjed om.
Ikkje bli for godt kjent med nokon.
Dette er sersjant Don "Wardaddy" Colliers (Brad Pitt) veteranråd til ungguten Norman Ellison (Logan Lerman) då han skal mønstra på Dons Sherman-tank "Fury" i april 1945.
Amerikanarane er djupt inne i Tyskland, krigen er over om få veker – men Hitler har erklært total krig, prøver å mobilisera alle – kvinner, barn og eldre – i ein siste krampetrekning.
Dei som nektar, risikerer å hengt av sine eigne, med eit skilt der det står "Feiging" om halsen.
Norman har meir erfaring med maskinskriving enn med maskingevær, og mønstrar skrekkslagen om bord på ein tanks med fire krigsherja veteranar.
Norman skal på dei komande tokta sjølv herdast.
Det er ikkje rart det er laga mange filmar om 2. verdskrig, sjølv om hendingane ligg 70 år tilbake i tid.
Det finst knapt eit tydelegare dramatisk materiale å ta av, der dei gode kjempar mot dei onde, der folk betaler den høgaste prisen og mennesket viser seg på sitt verste – og sitt beste.
Moderne krigsfilmar framstår ganske mange hakk meir realistiske og nyanserte enn John Wayne-varianten.
Krigsscener blei endra for alltid etter "Redd menig Ryan", og det er i dette landskapet også "Fury" beveger seg, gjennom brun gjørme, grå røyk, raudt blod, brennande ruinar og desperat råskap – alt flott filma.
Regissør og manusforfattar David Ayer kan alle knepa i boka, og lukkast i å byggja spenningskurvene mellom dei intense krigsscenene og den rolig klaustrofobien inne i tanksen eller den barske varmen mellom soldatane.
Han lar oss koma tett på, bli kjent med karakterane – store og små – slik at det blir ekstra vondt når det går dårleg med dei.
Ja, det er hollywoodsk og amerikansk, men ikkje sentimentalt og teit.
Brad Pitt er knakande god som den herda sersjanten som desperat prøver å halda folka sine i live og moralen nokolunde oppe.
Men når ingen ser han, knekk også han saman.
| 1
|
703119
|
Treffsikker kjernefamiliesatire
Instinktivt tenker Tomas bare på å redde sitt eget skinn når et snøskred truer hele familien.
Kan familien leve med en så feig leder?
— Kvinner og barn først!
Et kjent begrep, som man kan diskutere om fortsatt skal gjelde, i likestillingens navn.
Den diskusjonen tar ikke regissør Ruben Östlund her.
I stedet ser han på konsekvensene av at en slik innarbeidet regel blir brutt av ham vi forventer skal være helten: (gentle)mannen.
Helt fra første scene i "Turist", der kjernefamilien med to barn stiller opp til fotografering i alpinløypa, er det klart at den svenske familiefaren Tomas (Johannes Bah Kuhnke) er lederen, den de andre stoler på.
Med armen trygt rundt kona Ebba (Lisa Loven Kongsli), som igjen holder et beskyttende tak i barna Vera og Harry mens hun ser beundrende opp på sin mann, smiler de lykkelig til fotografen.
Det skal ikke vare.
Elefanten i rommet
For allerede på dag to av den etterlengtede skiferien fra Tomas' stressende jobb, inntreffer Hendelsen:
Et kontrollert snøskred som først bare er et spektakulært syn, kommer tilsynelatende helt ut av kontroll, og truer plutselig gjestene på uteserveringen.
Instinktivt griper Tomas skihanskene og mobilen, og løper for livet.
Tilbake står kona Ebba (Lisa Loven Kongsli) og prøver å beskytte de to barna.
Så stopper skredet, verden blir normal igjen.
Tomas kommer tilbake, og familiens alpelunsj fortsetter.
Nå sammen med en selvlysende elefant i rommet.
Tomas' instinktive feighet setter snart i gang et nytt skred, denne gangen av vonde følelser hos alle de fire familiemedlemmene.
Farer er jo familiens sjef og beskytter.
Er det ikke hans oppgave å fortelle de andre hva de skal gjøre når fare truer, og beskytte dem?
Og morer, er det ikke deres oppgave, i tillegg til å yte omsorg for ungene, å beundre far, gjøre seg litt hjelpesløs og bygge ham opp som lederfigur, slik at han har den selvtilliten som trengs for å være Beskytteren?
Hva skjer da når mor plutselig i stedet stiller spørsmål, ikke bare ved fars evner som leder, men også ved hans moral og verdier?
Denne velfungerende, moderne norsk-svenske kjernefamilien går plutselig opp i limingen fordi maktbalansen i forholdet blir forrykket når både Tomas og Ebba faller ut av det finstemte kjønnsrollemønsteret som er forholdets helt nødvendige lim.
Kan denne familien limes sammen igjen, og i tilfelle hvordan?
Satiren treffer blink
Som i filmene "De ufrivillige" og Nordisk Råds filmpris-vinneren "Play", boltrer Östlund seg også her i beklemt stemning.
Lange tagningene gjør pinlighetene nesten uutholdelige, den nådeløse humoren er til å sette latterkulene i halsen av.
Han holder et satirisk speil opp mot våre forventninger om mannen som helt, og om kjernefamiliens fortreffelighet.
Og treffer blink med sine observasjoner av kjønnsbestemte roller og forventninger.
Helt til siste bilde.
Norske Lisa Loven Kongsli har sin første store rolle i "Turist".
Hun spiller Ebbas forskjellige sider med stor troverdighet og følsomhet.
Fin er også karismatiske Kristofter Hivju i en sentral rolle i Sveriges Oscar-kandidat.
Som for øvrig er co-produsert av norske Motlys.
| 1
|
703120
|
Ego-tripp på iskald, øde øy
Tre brødres surfeekspedisjon til Bjørnøya var nok mest eventyrlig for dem selv.
Å fyyyyy faaaaaaaaen!
Forvent å høre dette primalskriket mangeganger før Bjørnøya-eventyret er over for de tre brødrene Wegge.
I begeistring og adrenalinrush, i vemmelse og skrekk.
De hadde en drøm om å reise til Bjørnøya for leke seg, finne god surf, stå på ski og bare være sammen.
Og så fortelle verden om hvordan de gjorde den værharde, ubebodde Bjørnøya til sin private lekegrind.
I dokumentarfilm på kino.
De greide det!
Rett før avreisen fikk Inge vite at han skulle bli pappa for første gang.
Men han bare MÅTTE til Bjørnøya, får vi vite fra hans ordrike kommentarstemme.
Voksen naturlek
Nå er de tre brødrene Wegge et riktig sympatisk bekjentskap, til tross for at de har den sedvanlige selvopptattheten som er så karakteristisk for alle dem som vil leke og tøffe seg i naturen og være førstemann til ett eller annet.
Og som bare MÅ lage film, tv-serie eller bok om det etterpå.
Filmen de har begått inneholder mange flott naturbilder og fantastisk vinklede opptak av surfing og skikjøring.
Men dramaturgisk er dette ganske så naivt gjennomført.
Ikke har de så mye på hjertet, utenom et knippe "filosofiske" floskler som "Vi er på vår egen planet" og "en bølge kommer bare en eneste gang".
Og selv om de, i "kledelig" beskjedenhet avviser at de er tøffe og modige, så handler det meste om å vise at det er akkurat det de er, om at det er kult å være den første som surfer på Bjørnøya, og om at det var en spennende og kjekk tur der de kom nærmere hverandre.
Lite nytt her
Vi har sett og hørt alt dette før.
Og en hvilken som helst episode av "71 grader nord" har mer spenning å by.
Dermed er det de spesielt villmarkspedisjonsinteresserte som får nok en film å kose seg med på stort lerret.
| 0
|
703121
|
Burde vært enda mer kaotisk
Ideen om døtre som gifter seg med menn fra andre kulturer enn den fransk-katolske, er riktig morsom.
Synd da at "Familiekaos" ikke holder latteren oppe lenge nok.
Det starter så bra med foreldreparet Christian og Chantal Verneuil – han formuende gaullist og hun hjemmeværende, from husmor – som ser ganske snurt ut hver gang en av de tre eldste døtrene gifter seg:
Den ene med en muslim, den andre med en jøde og den tredje med en kineser.
Første familieselskap blir en katastrofe der fornærmelser slynges over bordet, ikke bare mellom svigerfar og svigersønner, men også ektemennene imellom.
De voksne døtrene er merkelig svake og mest til for å se pene og sarte ut.
Humrefaktoren er likevel stor.
Men regissør Philippe de Chauveron, medansvarlig for manuset, har laget seg en for krevende oppgave.
Iallfall våger han ikke å tøyse skikkelig med stort mer enn omskjæring av barnebarnets forhud i den jødisk-franske familien før han liksom gir opp.
Komedien detter mange hakk idet Verneuil-foreldrene og de tre svigersønnene røker fredspipe over julekalkun stekt på halal-, kosher— og den tradisjonelt franske måten.
I stedet introduseres yngstedatterens valg av ektemann:
En katolikk, jo visst, men med svart hud.Fra da av forviller filmen seg bort i farsens landskap med situasjonskomikk og annet skvalder, uten at regissøren klarer å tøye lattermusklene synderlig.
Den morsomme ideen hadde krevd et manus der man tok den helt ut, over jøde, muslim, buddhist og katolikk, i lik mengde.
"Familiekaos" blir rett og slett for lite frekk og kaotisk.
| 0
|
703122
|
En drøm av noen barndomsminner
Hvorfor ikke dikte om en litt gråtrist barndom til et fargesprakende eventyr, slik kultregissør Alejandro Jodorowsky har gjort?
Vi som ser og har sett mye film, lengter alltid etter det originale og totalt uforutsigbare.
Opplevelsen kommer sjeldnere og sjeldnere.
Men så gjør en av 60— og 70-tallets største kultregissører, Alejandro Jodorowsky, comeback med sin første film siden 1990.
Og da, altså!
Alejandro Jodorowsky ble både berømt og beryktet for filmene "Fando & Lis" (1967) og "El Topo" (1970), og John Lennon var blant hans største fans.
Senere har han gjort seg bemerket som tegneserieskaper og med et spirituelt system inspirert av både tarot, sjamanisme og zen.
I filmcomebacket har han dratt tilbake til barndommens by, som jødisk immigrant i den uskjønne gruvebyen Tocopilla i Chile.
Absurd persongalleri
Her vokste han opp som enebarn, i kryssilden mellom sin koleriske, homofobe og Stalin-elskende far og sin eventyrlige og brystfagre mor.
Jodorowsky har valgt å formidle barndomsminnene som en allegori, der verken tid, sted eller historiske fakta er relevante.
I stedet har han pøst på med surrealistiske hendelser, absurd humor, klovner, dverger, menn uten armer og ben, kommunister, ateister, anarkister – og en mor som konstant synger opera.
Kontrasten mellom de grå gruvefjellene og den fargesprakende befolkningen er slående.
Resultatet er en filmopplevelse av det helt ekstraordinære slaget.
Eventyr, drøm, mareritt – velg selv.
Gapt over mye
Det hadde vært lett å argumentere for at "The dance of reality" er litt for langdryg.
Og for at Jodorowsky, når han først skal gjøre filmcomeback, har falt for fristelsen til å gape over for mye.
Særlig av momenter i farens historie, som ligger helt på siden av hva som kan være hans egne barndomsminner.
Men samtidig settes barndomsminnene på denne måten i sammenheng med både religion, politikk og selve livet.
Og belyser tydelig hvor Jodorowskys anti-autoritære livsfilosofi kommer fra.
| 1
|
703123
|
Spennende familiefilm fra øde Svalbard-øy
Her kommer Norges svar på hvordan overleve på en stillehavsøy.
Ved et uhell har tre barn strandet i en utkant av Svalbard, der isbjørnen brøler og vinterstormen uler.
Det har blitt en riktig spennende historie.
Forbausende sjelden ser man barnefilmer som utnytter den polare, ugjestmilde naturen som preger store deler av Norden.
Islendingene gjorde det i "Ikingut" (2001) der storyen var lagt til et lite fiskevær på Islands nordlige kyst.
Hovedpersonen Boas blir venn med en eskimogutt fra Grønland som vet mer om å overleve i is og snø enn det islendingene selv gjør.
Eskimoguttens knep kunne barna i "Operasjon Arktis" hatt uendelig nytte av.
For hvordan skal tre bybarn, oppvokst i Stavanger, overleve etter at de – nærmest ved et uhell og uten at noen voksne vet det (jeg røper ikke mer) – blir isolert på Halvmåneøya sørøst av Svalbard?
Spillefilmdebutant Grethe Bøe-Waal har skrevet manuset etter en bok av Leif Hamre.
I hans fortelling handlet det om en 14-årig gutt og hans småsøsken.
I Bøe-Waals manus er eldstemann blitt til Julie på 13 år, ei sart jente som svært brått må kvinne seg opp for å finne måter å berge seg selv og de åtte år gamle tvillingene Ida og Sindre på.
Selv om vi har å gjøre med uerfarne barneskuespillere, vokser Kaisa Gurine Antonsen med oppgaven og de store, følelsesmessige utfordringene hun må gjennom i løpet av historien.
Ida Leonora Valestrand Eike og Leonard Valestrand Eike har så mye spontanitet i replikkene sine at de tilfører både humor og ekte fortvilelse.
Bøe-Waal er dyktig til å feste det eventyraktige utgangspunktet i en beinhard virkelighet.
Trinn for trinn viser hun hvordan barna utnytter det de finner i stedets eneste tilfluktssted:
En enkel hytte etter en fangstmann som har etterlatt seg atskillige loggbøker.
Dermed har de iallfall tilgang til hermetikk, ved, et våpen, en radiosender, en snøscooter og en tønne bensin.
Problemet er bare at barnas manglende kunnskap om farlige forhold på øya – fra isbjørn til sviktende is – eller tabber de selv gjør, stadig setter nye kjepper i hjulene for at de skal kunne klare seg.
Jeg spår at små, men også store tilskuere i kinosalen vil sitte på nåler under flere av scenene, for Bøe-Waal kan kunsten å utsette sine unge helter for farer de egentlig ikke skal kunne overleve.
Ikke vet jeg hvilke triks som er brukt for å filme barna så nært en isbjørnbinne med unger.
Sikkert er at det virker livaktig og skummelt nok.
Midt i alt det vanskelige og stormfylte tar fotograf Trond Tønder seg tid til å fange inn de vakreste bilder av snøkledde fjell, dype fjorder i sol og under nordlys.
Til og med en hval slår med halen i havet da Julie prøver å forstå hvor de er strandet.
Alt i alt er dette blitt spennende, imponerende og rørende.
Kom dere på kino, barnefamilier.
| 1
|
703124
|
Bittersøt barndomsrealisme
En forkommen kråkeunge setter i gang et ras av hendelser og følelser for tiåringen Jojo.
Det handler om ikke mindre enn livet, døden, sorgen og kjærligheten i denne skjønne og litt vonde nederlandske barnefilmen om den selvstendige, men sårbare tiåringen Jojo.
Han bor alene sammen med sin far mens hans countrysyngende mamma er på turné.
Det er sommer, og mens faren er på jobb farter Jojo eventyrlystent rundt i nabolaget og naturen.
Når han finner en kråkeunge som har falt ut av redet, tar han den med hjem som kjæledyr.
For sikkerhets skyld holder han den skjult for faren, som både har et ganske så eksplosivt og uberegnelig temperament, og som bare ser ulemper med å ha dyr.
Kompliserte følelser
En litt stiv norsk dubbing forsterker førsteinntrykket av at "Kråkeungen" er som barne-tv på 70-tallet: langsom, pedagogisk sosialrealisme i voksen barndomstolkning.
Så feil kan et førsteinntrykk være.
For regissøren har lykkes i å skape en unik følelse av nærmest å være inne i hodet til Jojo.
Vi kjenner hans kjærlighet og omsorg for kråkeungen.
Frykten for faren.
Lengselen etter moren.
Det blir en sterk opplevelse, særlig når det etter hvert viser seg at Jojo bærer på mange vonde og kompliserte følelser.
Håndholdt kamera følger ekstremt tett på Jojo, som er med i hver eneste scene, og unge Rick Lens gjør en glitrende innsats i å vise alle nyansene i gutten.
Og for at det ikke skal bli for mye indre liv og komplisert familieliv, er det lagt til en bihistorie om vannpolospill og et vennskap mellom Jojo og en jente fra laget.
Unødvendig, men fint for underholdningsverdien.
Rørende
Uansett:
"Kråkeungen" er en sterk, velspilt og bittersøt film med det som skal til for å berøre både voksne og barn.
"Kråkeungen" er regissør Boudewijk Kooles debutfilm.
Den har vunnet flere festivalpriser, blant annet på filmfestivalen i Berlin og hovedprisen på Barnefilmfestivalen i Kristiansand.
| 1
|
703125
|
Tog fullastet med logiske brister
Klassekamp og revolusjon er påskudd for å vise dataspillinspirert volds— og actionunderholdning.
I den lange rekken av dystopiske og postapokalyptiske framtidsvisjoner som herjer både kinolerret og tv-skjermen i disse forvirrende tider, kommer "Snowpiercer" og treffer tidsånden.
Vi skal til en ikke så fjern framtid der drivhuseffekten har slått til for fullt, og der et desperat forsøk på å fikse ozonlaget i stedet førte til at jordkloden frøs til og utryddet alt liv.
Det vil si: i en konstant bane rundt jorden går høyhastighetstoget Snowpiercer.
Som en Noahs Ark har det de siste gjenlevende menneskene om bord.
Fordelt på første og annen klasse.
Og gratispassasjerer.
Ekstremt klasseskille
I 17 år har klasseskillet på Snowpiercer vært ekstremt.
De fattige gratispassasjerene lever i mørke og nød bak i vogna, de rike lever i kvalmende, meningsløs luksus i fronten.
Og helt foran i lokomotivet styrer togets skaper Wilford det hele med jernhånd.
Opprør og revolusjon er uunngåelig.
Men hvor mye er den enkelte villig til å ofre for fellesskapets beste?
Og hva er det egentlig mulig å oppnå?
Etter en forvirrende og traurig start i mørket helt bakerst i toget, stiger både spenning og tempo etter hvert som man beveger seg framover i vognrekken.
Men de logiske bristene i plottet er så mange og så store at selv ikke et stjernespekket, velopplagt skuespillerensemble veier opp.
Forsøkene på samfunnssatire ender opp som overtydelig karikatur, det blir fort tydelig at gratispassasjerenes opprør bare er et påskudd for å få vise velkoreografert, dataspillinspirert volds— og actionunderholdning, spektakulære effekter og lekker, Hunger Games-inspirert scenografi.
Svær og poengløs
Historien er for svær og poengløs og folkene så mange og endimensjonale at de visuelle elementene er det eneste som fenger.
Likevel har Bong Joon-ho kostet på seg en oversvulstig finale, som om han hadde noe viktig på hjertet, i sin engelskspråklige spillefilmdebut.
| 0
|
703126
|
Lekker og sitrende spionthriller
Phillip Seymour Hoffmans siste film er en tradisjonell og eksepsjonelt godt fortalt spionthriller signert John le Carré.
Suksessen med "Muldvarpen" (2011) var ikke noe blaff.
Igjen har en god, gammeldags spionthriller signert John le Carré blitt flott kinofilm.
Virkemidlene er de samme som i den kalde krigens dager, fienden er ny.
"A most wanted man" er basert på britiske John le Carrés roman fra 2008.
Den tyske byen Hamburg er åstedet når den forkomne Issa Karpov, halvt tsjetjensk og halvt russisk flyktning, ankommer byen.
En hemmelig spiongruppe ledet av Günther Bachman (Phillip Seymour Hoffman), som har som mål å overvåke aktiviteten i landets muslimske miljø, fanger opp Issas ankomst.
Ting tyder på at han er en farlig, rømt ekstrem muslim.
Da han i tillegg oppretter kontakt med det muslimske miljøet i byen, og samtidig engasjerer en idealistisk advokat (Rachel McAdams) for å få hjelp til å sikre seg en større arv, går terroristalarmen hos både Bachmans gruppe, hos amerikanske CIA og hos det tyske overvåkningspolitiet.
Men hvem er Issa egentlig, og hvilke motiver har han?
Og hva med alle de andre aktørene som engasjerer seg i saken.
Hva ønsker de å oppnå?
Kompleks og engasjerende
Som spionthriller er "A most wanted man" både kompleks og tradisjonell – på en god og engasjerende måte.
Avlytting og overvåking, hemmelige møter for utveksling av informasjon, skygging, hestehandling og datasøk er arbeidsmetoder som gjennom Andrew Bovells drivende gode manus og Anton Corbijns lekre regi gir besettende spenning og engasjement.
Og et par velrettede spark til USAs håndtering av muslimske terrormistenkte i kjølvannet av 11. september.
Tre bemerkelsesverdige menn har alle fått sette sine personlige avtrykk på filmen: forfatteren John le Carré, regissøren Anton Corbijn og skuespilleren Phillip Seymour Hoffman.
Nederlandske Anton Corbijn har tidligere regissert spillefilmer som "Control" (2007) og "The American" (2010), men gjorde seg først legendarisk som musikkvideoregissør for blant andre U2 og Depeche Mode, samt som turnéscenograf for sistnevnte.
Erfaringene fra denne epoken vises tydelig.
Små nyanser
At vi befinner oss i Tyskland og med tyske aktører løses for eksempel elegant ved at de amerikanske skuespillerne har en ørliten tysk aksent.
Akkurat så mye at stemningen er troverdig tysk og at vi bare godtar at alle snakker engelsk.
Typisk Corbijn, som også til fulle viser hvor mye filmmediet kan løfte en historie der det nødvendigvis må bli mye jabb med små nyanser: fargen på en bluse.
En graffitidekket vegg.
Måten sollyset faller på.
Små bruddstykker av musikk.
Fraværet av musikk.
Lekkert og effektivt utført fra start til slutt.
"A most wanted man" ble den siste filmen til Phillip Seymour Hoffman, som døde i februar i år.
Det er litt vemodig å se ham i rollen som den shabby, alkoholiserte spionsjefen Günther Bachman når vi vet hvordan livet hans endte.
Men i det minste avsluttet han sin fantastiske filmkarriere i både komedier og drama helt på topp.
| 1
|
703127
|
Modig knausing om depresjon og elektrosjokk
Nei, filmskaper Solveig Melkeraaen henger slett ikke ut familien sin.
Likevel har dokumentaren "Flink pike" likhetstrekk med Karl Ove Knausgårds selvutleverende romaner.
"Flink pike".
Regi/manus: Solveig Melkeraaen.
Med:
Solveig Melkeraaen, Ravn Lanesskog, Magnus, Sigrid og Karl Magnus Melkeraaen, Kristine Steffensen.
Norge 2014.
1 time 13 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Å snakke om kreft— eller hjertesykdom er lett.
Er man alvorlig deprimert, har angst eller annen psykisk sykdom, tier man stille.
Men ikke Melkeraaen.
Hun bretter nådeløst ut at hun i 2008 ble akuttinnlagt på psykiatrisk med suicidale tendenser.
I samme åndedrag røper hun at seks runder med elektrosjokk gjorde henne frisk igjen.
Iallfall for noen år, som filmen gradvis viser.
Gjennom ganske åpne samtaler med samboeren Ravn i Oslo samt foreldre og søsken i Vesterålen viser Melkeraaen hvor langt ned i sinnets mørke hun sank.
Sykdommen kan ha en arvelig komponent fordi en bestemor led av det samme.
Også hun ble hjulpet av elektrosjokk, det vil si strøm sendt gjennom hjernen.
Til tross for at vi etter hvert får se hva behandlingen går ut på, gir navnet skremmende assosiasjoner, ikke minst til "Gjøkeredet" med Jack Nicholson der elektrosjokk ble brukt som straff.
Nå forteller Melkeraaens behandler at mange pasienter får god hjelp av elektrosjokk, men at det snakkes lite om det.
Frykt og fordommer hos oss tilskuere kunne vært revet enda bedre ned hvis vi hadde fått noen hint om hva som trolig skjer i hjernen.
Eller aner man ikke hva strømsjokk gjør, bare at det virker?
Regissøren viser sitt bildeskapende talent i fabulerende fantasiscener der hun agerer flink pike.
Melkeraaen er jenta med tusen jern i ilden, uten vern mot overarbeid og plutselige angrep av depresjon.
Jeg skulle gjerne sett mer av disse til dels ironiske fabuleringene fordi de løfter det private opp på et symbolsk nivå som vi alle kan dikte fritt rundt.
For når jeg grubler på om det er rett av den usynlige fotografen å filme elektrosjokkbehandlingen av den syke regissøren, kjennes filmskaperens selvutlevering hakket for påtrengende.
Knausing er altså et tveegget sverd.
Jeg håper det ikke vil skade henne i ettertid å ha vært så åpen.
| 1
|
703130
|
Kokkefilm vispet sammen til en glatt saus
Denne superhollywoodske kokkefilmen hyller liksom et globalt inspirert kjøkken.
Men fransk kokekunst går av med seieren, tilsatt en dash indisk krydder.
Med selveste Steven Spielberg og Oprah Winfrey på produsentlisten og svenske Lasse Hallström som regissør (Mitt liv som hund) venter jeg en stor smaksopplevelse, men blir grådig skuffet.
Den filmatiske retten er altfor glatt pisket sammen.
Utvendig ser alt så vakkert og flott ut.
Det starter med heftige farger i et indisk gatemylder før konflikten etableres mellom to restauranter i en romantisk billedskjønn, fransk landsby.
Ujevn kamp
At fransk versus indisk kokekunst blir en ujevn kamp, skyldes ikke bare landsbyboernes skepsis til innvandrere.
Selveste Helen Mirren, denne utsøkte karakterskuespilleren, fyller rollen som madame Mallory, en særdeles bisk sjef for det franske spisestedet.
Ettersom hun kjemper for å vinne sin andre Michelin-stjerne, starter hun kokkekrig mot inderne rett over gata.
En matskje humor helles i gryta da aktørene kjøper opp kreps og duer på torget for nesa på hverandre.
Det skurrer
Snart skurrer det hele.
Mirren er jo ikke filmens hovedperson.
Det er taktikken til kokketalentet Hassan i den indiske familien vi skal heie på.
Men å gi seier til tandoori-kylling og tap til Mallory-Mirrens cordon bleu, sitter for langt inne hos regissøren.
Kunstig kjapt endres damens personlighet til å bli sympatisk.
Vips flytter Hassan 30 meter over gata, inn i det franske kjøkken, for så å ende i molekylær gastronomi-lære i Paris.
Visst kan filmen oppleves som koselig, bare man slutter å tenke.
Gjør man det siste, altså, begynner å analysere, virker romantikken vinglete og harmonien ubalansert.
Til slutt tilberedes kråkeboller på indisk vis i den franske restauranten og bæres de 30 metrene tilbake til det indiske spisestedet.
Det burde vært omvendt.
| 0
|
703132
|
Blodige lettvintheter
Det er kanskje en grunn til at ingen har fortalt akkurat denne Dracula-historien før.
Regi:Gary Shore.
Med:Luke Evans,Dominic Cooper,Sarah Gadon,Charles Dance,Samantha Barks,Charlie Cox,Zach McGowan.
USA, 2014.
Alder: 11 år.
La oss ta det positive først:
Denne filmen tar vampyrfilmsjangeren tilbake til den gotiske perioden på 90-tallet, da vampyrestetikken var styggvakker, blodig, klassisk i tøyet og gjerne litt halvnifs.
Altså før et eller annet lyst hode fant ut at man skulle lage glatte og snille tenåringsvampyrhistorier for dagens tweens.
"Dracula Untold" ligner i det ytre mer på "Van Helsing" enn på "Twilight", men det er dessverre ikke nok til å redde den fra sitt eget tynnslitte plot.
Dette er historien om at den fryktede vampyren Dracula egentlig var en kjærlig og grei familiefar som ville redde sønnen sin fra å bli barnesoldat hos tyrkerne.
I forkant av dette hadde han riktignok vært en brutal krigsherre som egenhendig spiddet tusenvis av fiender, men plutselig en dag fikk han nok, ble snill og fredelig, giftet seg, fikk barn, og etablerte seg som hersker i sine gamle hjemtrakter.
Når noen tyrkiske speidere på mystisk vis forsvinner i distriktet hvor Dracula regjerer, kommer en gjeng boyband-typer fra den tyrkiske hæren på besøk, og gjeninnfører ordningen med å ta med seg transilvanske gutter for å oppdra dem som barnesoldater.
Dracula er uenig, og oppsøker sin gamle soldatvenn i Tyrkia, men her vinner han lite gehør, og ganske snart er helvete løs, bokstavelig talt.
I stedet for å skildre detaljene i hovedpersonens indre kamp etter å ha inngått en avtale med en djevelsk skapning som er verre enn Tywin Lannister, har filmskaperne konsentrert seg om å lage en spennende actionfilm med mange stilige effekter.
Heldigvis, får man si, for her er man farlig nær både tegnefilmen og parodien mer enn én gang.
De logiske bristene er til tider så påtrengende at man får vondt i fornuften.
Heldigvis er det relativt underholdende, om ikke annet.
| 0
|
703133
|
Smart, mørkt og vittig
Ny sofistikert thriller frå mannen bak "Seven" og "Fight Club".
"Gone Girl" Regi: David Fincher.
Med:
Ben Affleck, Rosamund Pike, Tyler Perry, Carrie Coon, Kim Dickens.
2 timar 29 minutt.
USA, 2014.
Aldersgrense:
15 år.
David Fincher, altså.
Mannen bak så mange kanonfilmar – "Seven", "Fight Club", "The Social Network", bare for å nemna nokre – har laga ein ny favoritt.
"Gone Girl" er basert på Gillian Flynns bestseljarkrim, på norsk kalla "Flink pike".
Flynn står sjølv for filmmanuset, og ho har lukkast i å overføra både spenninga og strukturen frå boksidene til filmlerretet.
Nick (Ben Affleck) og Amy (Rosamund Pike) har vore gifte i fem år.
Dei er eit tilsynelatande vakkert, vellukka og vittig par New York-skribentar som har flytta til Missouri.
Men på den femte bryllupsdagen er plutseleg Amy borte, på mistenkeleg vis.
Resten av filmen er ei fascinerande, gradvis avdekking av kva som har skjedd, sett vekselvis frå hans og hennar perspektiv, og vekselvis i fortid og notid.
I mediesirkuset som oppstår rundt forsvinninga melder eit spørsmål seg stadig sterkare:
Kan ektemannen ha noko å gjera med dette?
Har Nick Dunne teke livet av kona si?
Det skal noko til å halda oppe spenninga, bringa inn stadig nye og overraskande moment gjennom to og ein halv time, snu fram og tilbake på sympatiar og antipatiar, men dette klarer altså Fincher på meisterleg vis.
Historia er intelligent og god, filmhandverket prima og halde i ein sober tone.
Men prima er pinadø både Ben Affleck og Rosamund Pike også.
Denne Affleck har kanskje ikkje så veldig mange ansikt, men her fyller han verkeleg rolla som stadig meir forbistra ektemann med stort truverd.
Pike er fantastisk.
Ho vekslar mellom å vera kald og varm, manipulerande og søt, snill og såra på gneistrande vis.
Og heile tida, mens dei borar seg inn i mørkret, er filmen så gjennomsyra av intelligens, og av ein slags smart, mørk humor, at du nok bør vera minst 15 år for å få med deg alt hjernegodteriet.
Dette er i sanning sofistikert krim.
| 1
|
703134
|
Vakkert om vekten av et liv, tyngden av en bør
Må du ha hardkokt action og stor spenning, ligg unna Bent Hamers «1001 gram».
Men har din sjel antenner for det tenksomme, underfundige og nedtonede, får du god uttelling.
"1001 gram" Regi/manus:
Bent Hamer.
Med:
Ane Dahl Torp, Stein Winge, Hildegun Riise, Per Christian Ellefsen, Laurent Stocker.
Norge 2014.
1 time 31 minutter.
Musikk:
John Erik Kaada.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:
Voksen.
Hamer ble med «Eggs» og «Salmer fra kjøkkenet» berømt som filmskaperen for de odde menn, disse livets godt voksne slitere som takler hverdagen uten å bry særlig mange.
Regissøren har i sin portrettkunst dyrket understatements og absurd humor.
Å forske på enslige menns ritualer var det sprø skjelettet i «Salmer fra kjøkkenet», i "O'Horten" handlet det om togfører Odd Hortens første døgn som pensjonist.
Nå har Hamer skapt seg en kvinnelig, langt yngre hovedrolle, utformet av skuespiller Ane Dahl Torp.
Slektskapet til de odde menn er så absolutt til stede, for figuren Marie er ytterst ensom.
Midt i 30-årene, etter et barnløst samboerskap, sitter hun alene igjen i en arkitektonisk utsøkt leilighet som likevel er sjelløs av mangel på noen som elsker hverandre.
Ensomheten forsterkes av kontrasten til kontordamen (Hildegun Riise) som utstråler omtanke og varme overfor den forknytte Marie.
Hva veier et liv?
Hva veier et liv? spør Maries far (Stein Winge).
Hva er viktig i livet, er det han egentlig spør om.
Ved å gi Marie en jobb i Det norske justervesenet der man sikrer korrekte vekt av vårt nasjonale kilo, har Hamer funnet et symbol som fungerer på flere nivåer.
Først det visuelle:
Ritualene rundt oppbevaring og veiing av den fysiske kiloklumpen gir regissøren et arsenal av scener der pinlig nøyaktighet, for ikke å si firkantet presisjon er den viktigste målestokken.
I atskillige bilder popper den hamerske absurditet og merksnodige humor fram, som da Marie strever med å få kilobeholderen gjennom den franske tollen.
Eller fra en justervesen-konferanse i Paris der deltakerne marsjerer under blå paraplyer for å beskytte hver sin beholder med et lands kiloklump i.
Kiloveiingen er perfekt for å skildre Marie.
Livet hennes er redusert til regel— og pliktstyrte handlinger, noe Dahl Torp matcher utmerket ved å gi henne et tilknappet, forpint, nesten bittert ansiktsuttrykk.
Skuespilleren gir en ytterst troverdig tolkning av en kvinne som kan gå til grunne i ensom rødvinsdrikking.
At hun attpåtil spiller mange scener på et overbevisende og naturlig fransk, er hyggelig å melde.
Hvordan en serie besøk i Paris åpner henne for en verden der spontanitet, kjærlighet, fuglesang (!) og andre måleenheter gjelder, er vakkert fortalt, flere alen unna standard hollywoodoppskrift.
Undertekst
Altfor mange norske filmer mangler undertekst og dybde.
Hamer lykkes i å utvide symbolikken til å lage et bilde på hva vekten av et menneske er.
Jeg røper ikke hvordan, men det vitner om regissørens kreativitet at han iscenesetter den gamle myten om at en sjel veier 21 gram idet den forlater den døende.
Illustrasjonen halter litt i filmen, men det gjør alle lignelser.
Sist må nevnes at de beste fagfolk er med.
Fotograf John Christian Rosenlund har komponert skjønne bilder i en nøye uttenkt fargeskala (blått versus rødt, kaldt versus varmt).
Og komponist John Erik Kaada har gitt filmen et nydelig tonefølge som treffer vemodet og lengselen i Maries liv.
Se og lytt.
| 1
|
703135
|
Sjørøvarfest på dei sju hav
Sjølvaste Kaptein Sabeltann klarer seg godt på filmlerretet.
Regi: John Andreas Andersen/Lisa Marie Gamlem.
Med:
Kyrre Haugen Sydness, Pia Tjelta, Anders Baasmo Christiansen, Odd Magnus Williamson, Fridtjov Såheim, Jon Øigarden, Vinjar Pettersen, Sofie Bjerke.
Norge 2014.
1 time 36 minutt.
Aldersgrense 7 år.
Sjølvaste Kaptein Sabeltann er ei av dei sterkaste merkevarene i norsk barne— og familiekultur.
Eit merkenamn tusenvis av barnefamiliar har blitt kjent med i Dyreparken i Kristiansand, som TV-serie på NRK eller som animasjonsfilm.
Korleis går det når kongen av dei sju hav tar steget til det store lerretet, i den første av det Sabeltann-skapar Terje Formoe håper skal bli tre filmar?
Det går bra.
"Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama" er ein ambisiøs film med stort budsjett på nesten 50 millionar kroner, og det viser igjen.
Eit stjernelag av norsk skodespelarar i storform besøker tre kontinent.
Ingenting er filma heime i Norge, location er lagt til Thailand, Marokko og Cornwall i England.
Det gjer i seg sjølv sitt til å gjera bileta eksotiske og ramma autentisk.
Her er både rufsete hamneområde, skumle jungelgrotter og forgylte ørkenbyar.
Det er kanskje litt søkt å snakka om realisme i møte med ein likbleik sjørøverkaptein og skattekart til Lama Rama.
Men filmversjonen er langt meir realistisk, og mindre søt og naiv, i uttrykket enn TV-serien.
I filmen har karakterane dårlige tenner og skitne negler, heile settinga er røffare – og dermed meir truverdig.
Det same gjeld historia, som både er mørkare, tøffare og skumlare enn på TV.
Dette er dermed ikkje Sabeltann for treåringar, men spennande nok til å appellera litt eldre ungar – og foreldra deira.
Sabeltann – gjenkjenneleg og autoritativt tolka av Kyrre Haugen Sydness – er altså på jakt etter verdas største skatt, som skal finnast i Lama Rama, der den lattergale kong Rufus – kosteleg framstilt av Anders Baasmo Christiansen – regjerer.
Sidehistoriene handlar blant anna om ein misunneleg kongebror (Jon Øigarden), eit konkurrerande lag piratar, Langemann (Odd Magnus Williamson) og Rosas (Pia Tjelta) forhold – og sjølvsagt Pinkys jakt etter faren.
Pinky blir godt spelt av Vinjar Pettersen, men dette er altså ikkje same person som i TV-serien.
Filmens Pinky er eldre, mognare og med meir dybde i karakteren.
Det spennande skal bli å sjå kva dei små seier til at han snakkar austlandsk.
Barn på alvor
John Andreas Andersen – frå Flekkefjord – og Lisa Marie Gamlem står begge oppført med regiansvar.
Andersen – ein av Norges beste filmfotografar – har i tillegg stått for filminga, som er flott.
På eitt vis er det lett å le – eller fnysa – av Kaptein Sabeltann-fenomenet.
Men barn tek Sabeltann på blodig alvor, og dette viser mannskapet bak filmen at også dei gjer:
Barn fortener like påkosta og skikkelege filmar om sine heltar som vaksne gjer.
"Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama" blir distribuert av Disney, og er allereie selt til 73 land.
Han er laga som ein storslått eventyrfilm med internasjonale ambisjonar.
Det kan godt henda at det slår til.
| 1
|
703136
|
Den naive drømmen om å leve i skogen
"De kjempende" byr på noen stilige overraskelser, men svakheten er at helheten virker for konstruert.
"De kjempende".
Regi: Thomas Cailley.
Med:
Adele Haenel, Kevin Azais, Antoine Laurent med flere.
Frankrike 2014.
1 time 38 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Sjelden har man sett en ung jente være så tøff i trynet som Madeleine, en tenåring som trener som besatt for å bli tatt ut til et kurs i militæret for å lære seg overlevelsesteknikker.
Adele Haenel spiller henne flott, med en sammenbitt munn som signaliserer at unge, sterke menn ikke skal tro de kan utmanøvrere henne.
Skildringen av hvordan Arnaud trekkes mot henne som var hun en magnet, er god.
Her er ingen tradisjonell romantikk à la Hollywood, her er bare blod, svette og et raseri som lar tiltrekningens urkraft kan virke.
Reiser spørsmål
Handlingen reiser flere spørsmål som regissør Thomas Cailley avstår fra å besvare.
Skyldes Madeleines sinne en oppvekst i et velsituert middelklassehjem der foreldrene har lekkert hus med badebasseng, men ikke viser nærhet nok til datteren?
Eller skal vi dikte inn at hennes generasjon har mistet troen på at det franske samfunnet vil bestå som en velfungerende sivilisasjon?
En venn av Arnaud vil dra til Canada for å skape seg et liv der.
Midtveis gir den sinte Madeleine etter og rømmer fra militærkurset med Arnaud.
Brått minner filmen om den amerikanske klassikeren "Walden.
Livet i skogene" (1854) av filosofen Henry David Thoreau.
I nærkontakt med jord, skog og dyreliv reflekterte han rundt forholdet mellom sivilisasjon og natur, alt mens han felte trær, bygde hus, sanket bær og fisket.
Thoreau var selvfølgelig påvirket av franskmannen Rousseaus "tilbake til naturen".
Dere må selv finne ut hvordan Madeleine og Arnauds skogsliv ender ganske annerledes enn de hadde tenkt.
Noen fascinerende sluttscener har preg av det apokalyptiske, men det redder ikke filmen fra å ende uforløst på et vis som gjør at man lurer på hva regissøren egentlig vil.
| 0
|
703137
|
En bagatell med Isabelle
Det er imponerende hvor godt 61 år gamle Isabelle Huppert gjør seg på kinoduken, men hun burde fått et bedre manus enn denne romantiske komedien for å blomstre.
"Noen dager i Paris".
Regi/manus: Marc Fitoussi.
Med:
Michael Nyqvist, Isabelle Huppert, Jean-Pierre Darroussin, Pio Marmaï, Jean-Charles Clichet, Marina Foïs.
Frankrike 2014.
1 time 40 minutter.
Det er noe erkefransk over den lett slentrende stilen der man lenge lurer på hva filmen vil.
Slett ikke alt virker troverdig, som at den cape— og pelshatt-kledde Brigitte (Huppert) har bak seg et langt liv som bondekone i Normandie.
Jo visst får vi se henne hjelpe til med en kalvefødsel, men mest spaserer hun rundt med bondemannen, bare måtelig fornøyd med at han er mer opptatt av oksene han aler opp, enn av henne.
Langt om lenge innser man at regissør og manusforfatter Marc Fitoussi vil fortelle historien om et ektepar rundt 50+ der lidenskapen lever på sparebluss.
Ikke rart Brigitte smigres av at en superkjekkas på alder med bondeparets sønn ber henne inn på fest i nabohuset.
Så fortsetter det med usannsynligheter som at Brigitte må til Paris i legebesøk, støter på superkjekkasen igjen, innser at han er et feiltrinn og går rett i armene på en fremmed fyr (Michael Nyqvist) på hotellet der hun bor.
Jeg røper ikke mer.
Men legger man til side kravene om et mer troverdig manus, er det fullt mulig å glede seg over at Huppert løfter de enkelte scenene mange hakk ved hjelp av sin (selv)ironiske spillestil.
Det redder filmen unna de verste pinligheter av typen "moden kvinne jakter på kjærlighet".
Filmatisk er "Noen dager i Paris" en uoriginal bagatell, bortsett fra en visuelt tøff scene der Brigittes sønn viser klovnekunster.
På budskapssiden blir jeg likevel sjarmert av måten Fitoussi lander det hele på:
Utroskap må ikke være en utilgivelig katastrofe for et skrantende ekteskap, men kan få gamle glør til å flamme opp igjen.
| 0
|
703138
|
Fri som fuglen?
Anslaget seier alt:
Ei ørn svevar på himmelen i majestetisk ro.
Ho er fri som fuglen, har totalt overblikk, ørneblikk over det mektige, opne naturlandskapet.
"Mot naturen".
Regi: Ole Giæver.
Med:
Ole Giæver, Rebekka Nystabakk, Marte Magnusdotter Solem, Sivert Giæver Solem.
Norge 2014.
1 time 20 minutt.
Aldersgrense 11 år.
Klypp så til det menneskelege kontorlandskapet, der Martin (Ole Giæver) sit innesperra, mens blikket og tankane vandrar.
Han ser menneske passera i asfaltjungelen utanfor, ser ein grå kar bak vindauga i kontorbygget over gata.
Lurer på kor gammal han er.
56 år?
66 år?
Er det sånn Martin sjølv skal enda opp om 30 år?
Som ein gråhåra mann som flyttar papir på eit trongt kontor, med ei kone der gnisten forsvann for lenge sidan, med eit barn han ikkje føler han kommuniserer med, med taco kvar laurdagskveld, bare avbrote av ein og annan pizza?
Eller:
Skal han bryta tvert av, gjera noko heilt anna, bli noko heilt anna, skapa seg eit anna liv?
Mange menn
Å laga filmar, bøker eller musikk om halvunge menn i identitetskrise, er ikkje akkurat ein veldig original idé.
Det finst haugevis av dei, mest massivt illustrert av Karl Ove Knausgårds seksbindsverk "Min kamp".
Når det i tillegg kan virka som om det er trendy at mannen må ut i naturen for å koma skikkeleg i kontakt med seg sjølv, er Ole Giæver (manus og regi) ute i eit komplisert landskap om han vil levera noko originalt.
Når Giævers film om den unge mannens identitetskrise er blitt så bra at han både fekk verdspremiere på filmfestivalen i Toronto, og denne veka også blei invitert til Berlin-festivalen, skuldast det framfor alt at han ikkje går i den pretensiøse fella.
For i forsøket på å seia Noko Viktig om Mannen og Identitetskrisa, er det fort gjort å bli både pretensiøs og patetisk, og dermed også ufrivillig komisk.
Men Giæver tek kontroll over komikken, og blandar dei store spørsmåla med velsigna og avvæpnande humor.
Ut på tur
Martin takkar nei til fredagspils med kollegene han foraktar.
Han drar frå kone og barn, har kanskje ikkje sagt så veldig tydeleg ifrå heime, men legg altså på sprang ut i naturen, til tre dagar med seg sjølv og tankane sine.
Filmatisk inneber det at me stort sett ser ein mann – i varierande grad påkledd – gå og springa gjennom storslått, nordnorsk natur, vakkert filma av Øystein Mamen.
Og så får me altså høyra hans indre monolog.
Det kan høyrast kjedeleg ut, men nettopp denne indre monologen er noko av det som gjer filmen så vellukka.
Giæver klarer nemleg å gi ei truverdig framstilling av kva ein mann faktisk tenkjer, heilt utan sensur.
Og det gir tankerekker som i sanning hoppar og sprett mellom det høge og det låge – slik tanken jo gjer – frå store spørsmål om liv, ekteskap og barn til ein indre diskusjon om det heiter "rumpe" eller "ræv" – og eit brennande ønske etter å få tatt seg ein runk.
Sånt kan det altså bli mykje moro av, samtidig som Giæver klarer å halda på alvoret og lukkast i å få fram at hovudpersonen faktisk har sitt å slita med.
Som igjen bør vera gjenkjenneleg for dei fleste av oss som har lagt ut på den ferda som kan kallast for eit konvensjonelt liv, med ekteskap, barn, rutinar, jobb og mange, mange kvardagar.
| 1
|
703139
|
Symbolsk nær døden-opplevelse
Pussig, men to av ukas premierefilmer handler om nær døden-opplevelser.
"If I Stay" kommer noe heldigere fra det enn "Heaven is for Real".
Regi:
R.J. Cutler.
Med:
Chloë Grace Moretz, Mireille Enos, Liana Liberato, Jamie Blackley med flere.
USA 2014.
1 time 46 minutter.
Aldersgrense: 7 år.
Egnethet:
Ungdom.
At vi fascineres av historier om personer som balanserer på yttergrensene av naturlovene, er selvfølgelig ypperlig materiale for filmatiske grep.
I "If I Stay" brytes realismen ved at den unge jenta Mia er havnet i koma på sykehuset, men parallelt løper rundt og sjekker hvordan de pårørende reagerer på at hun svever mellom liv og død.
Denne nær døden-erfaringen er først og fremst et fortellergrep som lar regissør R. J. Cutler pendle mellom skildringer fra sykehuset og tilbakeblikk på Mias kjærlighetsforhold til Adam gjennom halvannet år.
Slik sett er filmen en dramatisk konstruksjon over det velkjente temaet med unge mennesker som er usikre på seg selv og sine framtidsvalg.
Tåler rockemusikeren Adam at Mia – en svært dyktig cellist – flytter fra USAs vestkyst over til New York for å videreutvikle sine evner?
Kan kjærligheten deres overleve da?
Nå finnes det et eksistensielt element i Mias sveving rundt sin bevisstløse kropp.
Tittelen "If I Stay" rommer en påstand om at hun kan velge om hun skal bli værende i livet eller forlate alt og dø.
Men dette kan like gjerne tolkes symbolsk som et bilde på at et ungt menneske må overbevises om at det er elsket, for å orke livets belastninger.
Når terningkastet lander på en 3-er, skyldes det at skuespillerprestasjonene er sånn passe (Mireille Enos som Mias mor er skikkelig masete).
Dessuten står den konstruerte nær-døden-filosoferingen snarere i veien for Mias valg mellom liv og død enn den bidrar til en avgjørelse som griper tilskueren.
| 0
|
703142
|
Pinlig film om nær døden-opplevelse
Jeg kan godt være med på en filmatisk og filosofisk-religiøs drøfting av hvorvidt et lite barn har besøkt himmelen i en nær døden-opplevelse.
Men ikke når det gjøres så pinlig dårlig som i "Heaven is for Real".
"Heaven is for Real".
Regi:
Randall Wallace.
Med:
Kelly Reilly, Greg Kinnear, Jacob Vargas, Ali Tataryn, Nancy Rosel med flere.
USA 2014.
1 time 39 minutter.
Aldersgrense:
Alle.
Filmen bygger på en bestselger av metodistpastor Todd Burpo i Nebraska (Himmelen er på or'ntlig).
Boka og filmen forteller en såkalt sann historie som pastoren opplevde da sønnen hans var 4 år.
Dramaets første halvdel er en kjedelig sammenlenking av episoder som skildrer Burpo-familiens hverdagsliv i småbyen og søndagsliv i menigheten, sauset inn i en skrekkelig strøm av svulmende fioliner.
For at vi ikke skal tro at de bare synger søndagsskolesanger à la "This little light of mine", vræler de "We will rock you" når de er på biltur.
Hvorfor har en slik pedagogisk framstilling av en kristen families sorger og gleder havnet i en norsk kinosal, undret jeg.
Så blir fireåringen akutt syk, legene holder på å miste ham, pastorfamilien oppfordrer folk i menigheten til å be, og gutten overlever.
Endelig får regissør Randall Wallace fram konflikten:
Colton forteller at han har vært i himmelen og møtt engler og Jesus som har en hest.
En avdød slektning har han også sett.
Hvordan reagerer familien, menigheten og lokalsamfunnet på en slik historie?
Lille Connor Corum gjør den beste jobben med å spille barnet som overbeviser de voksne om at han har overskredet naturlovene.
Verre er det med bildespråket Wallace benytter for å skildre himmelen, sterkt preget av forestillinger i en kristenkonservativ, amerikansk middelklasse.
Ufrivillig komisk blir det da fireåringen etter å ha hørt englene synge vakkert, spør om de også kan ta "We will rock you".
Men, nei, da blir de himmelske vesener merkelig stille.
En del kristne vil nok se på filmen som en anledning til å overbevise ikketroende om at den guddommelige, kristne himmel finnes.
Dessverre har de forregnet seg.
Dette er så sentimentalt utført at det bare er flaut.
| 0
|
703143
|
Utsøkt kammerspill fra Liv Ullmann
Klasseskillet mellom barondatteren Julie og en tjener er så fjernt fra dagens sosialdemokratiske Norge at det er vrient å leve seg inn i.
Men utsøkt spill og overveiende nennsom regi fra Liv Ullmann blåser liv i August Strindbergs tragiske kammerspill.
"Frøken Julie".
Regi/manus: Liv Ullmann.
Etter et skuespill av August Strindberg.
Med:
Jessica Chastain, Colin Farrell, Samantha Morton.
Norge 2014.
2 timer 9 minutter.
Når vi nordmenn har glattet ut forskjellen mellom herskap og tjenere, hjelper det at Ullmann har flyttet handlingen til Irland – det minner om at over— og underklasse er en høyst gyldig kategori i den engelsktalende verden.
Men også i flust av andre samfunn – tenk på maktspillet mellom den hvite, rike kvinnen og den svarte, fattige elskeren i Kenya i Ulrich Seidls "Paradis.
Kjærlighet".
Å legge handlingen til Irland har likevel et minus ved seg:
Jeg tror ikke på at midtsommernatten der er så forheksende lys som i Ullmanns film.
Hvorfor kunne ikke handlingen forblitt i Sverige til tross for engelsk språkdrakt?
Kammerspill i kjøkkenet
I Strindbergs drama, utmerket bearbeidet av Ullmann, feires Midtsommer utendørs av baroniets arbeidsfolk.
Men i de staselige gemakker inne er det tyst.
Baronen, mangeårig enkemann, er på reise, datteren Julie kjeder vettet av seg og vips, der entrer hun tjenerskapets domene for å starte et forførende spill i kjøkkenet overfor farens tjener, John.
Men han har jo sin kvinne, kokka Kathleen.
Like fullt lokkes han lett av frøkenen som han helt fra barndommen har vært fascinert av.
Nå drømmer han om at hun kan bli hans stige oppover i samfunnsklassene.
Ullmann utnytter evnene til de tre skuespillerne på ypperlig vis.
Samantha
Morton er sminket og kledd som en stillferdig, from, men myndig matrone som godtar sin plass i hierarkiet.
Lydig gjør hun jobben sin, som å koke et remedium til husets tispe fordi frøken Julie misliker at dyret er blitt drektig med skogvokterens kjøter.
Snakk om symbol for det klassedrama som skal utfolde seg.
Colin Farrell overbeviser som John i en finurlig pendling mellom mot, for ikke å si overmot, til å erobre rikmannskvinnen, men også frykt for å trå over en sosialt sett absolutt grense.
Han viderefører symbolikken ved å krøke ryggen som en hund idet husets frøken beordrer eller skjenner på ham.
Jessica Chastain er betagende som frøken Julie, med ansikt og blikk sulteforet av begjær, men også en stygg evne til å pine John med herskerinneknep.
Flott spilt, fotografert og utsøkt akkompagnert av Schubert-perler.
Mang en historie finner sin forløsning idet mann og kvinne får hverandre.
Her fører de famøse favntakene til ren fortvilelse.
Strindberg/Ullmann skrur tommeskruen grufullt til da John og Julie innser at å krysse klassegjerdet er en illusjon.
Tjeneren blir en bøddel, ingen selvoppofrende ridder.
Hos Strindberg sover kokka mens Julie og Johns forføringskunster utvikler seg.
I filmen virker det rart at vi aldri ser Kathleen sove til tross for at hun går for gjøre det.
Dette er likevel pirk.
Ullmann har levert en gripende tolkning av hvor umulig det kan være å trosse sosiale konvensjoner for å utfolde seg seksuelt.
| 1
|
703144
|
Teit guttehumor berger ikke tynt manus
Hvorfor kan ikke tv-komikere nøye seg med å være morsomme på fjernsyn, undret jeg da Ole Endresen debuterte med "Kong Curling" i 2011.
Da kom han brukbart fra det.
Nå tyr han til lettvinte løsninger og underbuksehumor.
"Jakten på Berlusconi".
Regi/manus: Ole Endresen.
Med:
Edward Schultheiss, Atle Antonsen, Morten Ramm, Henriette Steenstrup, Bjørn Floberg, Jon Øigarden, Jan Sælid, Odd-Magnus Williamson, Veslemøy Mørkrid.
Norge 2014.
1 time 22 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Den gang bygget regissøren en handling rundt en hovedrollefigur som fikk en tvangsnevrose.
Det ble til en komedie som forsvarte de gale mot medisinering og påtvunget normalisering.
En slik bærende idé mangler i "Jakten på Berlusconi".
Symptomalt for humoren er at hovedpersonen heter Bjarte Lem (Edward Schultheiss), til tross for at han aldri har tid til å tilfredsstille sin sexgale kone.
Arthur Bernings rollefigur, Otto, sliter med potensen, og når Atle Antonsen omsider entrer scenen som det voldelige Dyret, blir vi satt til å le av hvordan kvinner i overgangsalderen lukter nedentil.
Teit mobbehumor, det sistnevnte.
Komedien dveler bare halvhjertet ved jakten på travhesten kalt Berlusconi.
Snarere består filmen av et perlekjede av scener der merksnodige små og større skurker forfølger hverandre for å innkreve ulike former for gjeld.
Kostelig Bjørn Floberg
Mest fornøyelig er hesteeier Malte som utformes kostelig av Bjørn Floberg.
Med ørsmå, utstuderte finesser går han utapå alt det skøyerne fra tv-skjermen presterer.
Slik beviser han nok en gang at skuespillererfaring er noe annet enn standupkompetanse.
Vår hjemlige Arthur Berning kommer greit fra det som den hundsete Otto, i stadig klammeri med kompisen Nico, aggressivt spilt av Jon Øigarden, men gjentakelsene blir for mange.
En finne (navn ukjent) imponerer med mimikk i rollen som iskald torpedo.
Henriette Steenstrup og Morten Ramm er småmorsomme som lite smarte politifolk à la kollegaene i "Lilyhammer", tv-serien som Endresen også har vært innom.
Nei, vil man se en norsk komedie, gå heller på "Børning".
| 0
|
703145
|
Helt blåst
Hva gjør du hvis et ekstremvær hinsides alt man har opplevd tidligere nærmer seg?
Jada, man løper kanskje for livet, men ikke før tornadoen er foreviget med mobilkameraet.
"Lost footage"-grepet, vanligvis sett i diverse skrekkfilmer, er kanskje det eneste som har snev av originalitet i denne spektakulære, men manusmessig temmelig svake filmen.
Vi følger et team av dokumentarfilmskapere, som reiser rundt i USA i tanks på jakt etter den neste store naturkatastrofen, samt en liten familie som på grunn av geografiske tilfeldigheter havner midt i tidenes tornadoopphopning i en småby i Oklahoma.
Med unntak av noen hjernedaue, men ganske sjarmerende bipersoner, er hele gjengen som klippet ut av klisjékatalogen.
Her får vi rikelig med heltemot, dumdristighet, profesjonsutløst kynisme, ungdommelig forelskelse og opprør mot foreldregenerasjonen med påfølgende anger fra begge sider.
Ja, du har sett det før.
Mange ganger.
De sjablongaktige, grunne rollefigurene er vanskelige å engasjere seg i.
Resultatet er at man ikke reagerer noe videre når de blir slengt opp i en brennende tornado.
De små hintene om at alt dette ekstremværet muligens skyldes menneskeskapte klimaendringer, fungerer bare som et påtatt moralistisk grep, og er mer irriterende enn noe annet.
Det er uansett ikke storyen som er grunnen til å se en film som dette, men de storslåtte bildene og lydene av trær, semitrailere og digre passasjerfly som blir tatt av vinden.
kameraene dveler lite ved ødeleggelsene i etterkant, men haster videre til neste skypumpe.
Dette er katastrofefilm av aller enkleste sort, men for noen av oss fungerer det kjempefint som ukomplisert popcorn-underholdning.
Forvent bare ingenting som ligner på en god historie mellom kastene.
| 0
|
703146
|
Langdrygt om italiensk lykke på landet
"Lykke på italiensk" er et ganske hjelpeløst forsøk på å lage feel good-film av en families sammenbrudd på grunn av finanskrisen i Italia.
Resultatet er blitt særdeles ujevnt.
"Lykke på italiensk".
Regi:
Edoardo Winspeare.
Med:
Celeste Casciaro, Laura Licchetta, Barbara
De Matteis, Anna Boccadamo med flere.
Italia 2014.
2 timer 8 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:
Voksen.
Først går familiebedriften konkurs og mannfolka skyves ut or soga, enten ved å havne i fengsel eller søke arbeid annetsteds.
Dermed er det duket for at tre generasjoner kvinner kan starte et nytt liv ved å dyrke noen jordlapper lengst sør i landet:
Bestemor, som har funnet seg en ny kjæreste; mor Adele som et optimistisk og kraftfullt midtpunkt; hennes søster med naive drømmer om å bli skuespiller, og en voksen datter, dessverre svært bortskjemt og med null forståelse for at nå må alle jobbe hardt med å dyrke jorda for å få mat på bordet.
Visst finnes det ansatser til noe som kunne fungert, men regissør Edoardo Winspeare klarer ikke balansere personskildringene og handlingstrådene på en god måte.
Særlig trøttende er de gjentatte utskjellingene fra mor mot datter fordi tenåringen bare vil råne rundt med diverse kjærester i stedet for å ta skolegangen på alvor eller hjelpe til på åkeren.
Filmen varer i over to timer og burde vært kraftig beskåret.
Mange av scenene er amatørmessig bygd opp, skuespillerinnsatsen flat og ensformig og regien lite oppfinnsom.
Eneste trøst for den som har forvillet seg inn i kinosalen, er at man får se noen stemningsfulle bilder fra regionen Puglia.
| 0
|
703147
|
Den vanskelige, glatte voldsestetikken
Ingen overgår kinesiske regissører i å forvandle vold til abstrahert, vakker filmkunst.
Men sannelig, amerikanerne puster dem sterkt i nakken.
"Frank Miller's sin City: A Dame to Kill for".
Regi:
Frank Miller, Robert Rodriguez.
Med:
Mickey Rourke, Jessica Alba, Rosario Dawson, Jamie Chung, Bruce Willis, Eva Green, Josh Brolin med flere.
USA 2014.
1 time 42 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet:
Ungdom / Voksen.
Et kroneksempel er "Sin City"-filmene til regissørene Robert Rodriguez og Frank Miller, bygd på historier fra sistnevntes ultravoldelige tegneserieromaner.
Oppfølgeren – A Dame to Kill for – imponerer i likhet med nr. 1-filmen (2005) med den ekstremt gjennomførte noir-stilen.
De live-innspilte scenene er så bearbeidet i datamaskinen at de vipper over i å kunne kalles "tegneserie"-film.
Et eksempel på lekre grep er å skru alt over i svart-hvitt, men la ett eller to bildeelementer beholde en sterk farge.
Miller og Rodriguez' verk vekker ambivalens.
All volden dempes og ufarliggjøres på sett og vis fordi man blir imponert av det visuelle formspråket.
Men den glatte estetikken har noe trøttende ved seg.
Formen klarer slett ikke å utradere det grove innholdet med blant annet knekking av fingre og øyne som rives ut.
I lengden blir jeg lei av at det utelukkende handler om det rå livet i Sin city, der gambling, svik og menneskeforakt fører til tortur og drap i bøtter og spann.
At filmen dramaturgisk strever med å holde på oppmerksomheten skyldes at manuset fletter sammen flere historier med ulike skurker og helter, historier som etter hvert gjør en riktig matt fordi de ikke sier noe nytt, men bare gjentar og gjentar bildene av kvinner som bedratte kjønnsobjekter (nattklubbdanseren Nancy) eller falskspillere (den onde Ava), menn som muskelbunter (heltene Marv og Dwight) og kåte maktmenn (den onde senator Roark).
Kollega Arild Abrahamsen skrev om den første "Sin City":
"Dette er en film noir uten genrens innebygde tilbakeholdenhet, og det er historiefortelling uten sjel."
Det sammen kan sies om nr. 2-filmen.
| 0
|
703148
|
Nok en tankevekkende Dardenne-film
Står Jean-Pierre og Luc
Dardenne på plakaten, borger det for kvalitet i alle ledd.
Nå er de belgiske brødrene her på ny, denne gang med et sterkt drama om hvor tøft arbeidsmarkedet er blitt i Europa.
"To dager, en natt".
Regi/manus:
Jean-Pierre og Luc Dardenne.
Med:
Marion Cotillard, Olivier Gourmet, Fabrizio Rongione, Pili Groyne, Simon Caudry, Catherine Salee, Baptiste Sornin med flere.
Belgia 2014.
1 time 35 minutter.
Aldersgrense: 11 år.
Egnethet:
Voksen .
I likhet med den britiske veteranen Ken Loach har Dardenne-regissørene skaffet seg et varemerke som følsomme sosialrealister.
De skildrer alminnelige mennesker som kjemper for å klare sitt hverdagsliv, gjerne på bånn i samfunnet.
Særlig minnerik er "Sønnen" som handlet om en snekker, hans lærling og et rystende hevnmotiv.
«Lornas stillhet» synliggjorde de illegale innvandreres grep og knep for å få et hjemland i det rike Vesten.
"Rosetta" ga brødrene Gullpalmen i Cannes.
Ut av den europeiske samfunnskaka skar de et ubehagelig stykke, dynket med den beske smaken av arbeidsløshet.
Tenåringsjenta Rosetta bor med sin alkoholiserte mor på en campingplass og bruker all energi på å holde moren unna alkohol og å skaffe seg selv en jobb.
Gullpalmen vant de også for "Barnet", en historie om to umodne tenåringer som får et barn sammen.
Ungjenta Sonja er lykkelig over det nyfødte knøttet, men kjæresten, en småkriminell slubbert, har ikke følelsesapparat til å ta vare på et barn.
Han er bare opptatt av å selge tyvegods.
Bonus eller fortsatt jobb
Dardenne-brødrene benytter gjerne amatørskuespillere, men i årets drama har de hentet den erfarne Marion Cotillard (La vie en rose) til å spille Sandra, en tobarnsmor som nylig har vært sykmeldt fra jobben.
Få dager før hun skal vende tilbake til arbeidsplassen, får hun vite at arbeidsgiveren har gitt kollegaene valget mellom å motta en bonus på 1000 euro eller å la henne beholde jobben.
Ledelsen for solcellepanelbedriften har ikke råd til begge deler.
Av dette følger et medrivende drama om en deprimert kvinne som i løpet av en helg (derfor tittelen "To dager, en natt") oppsøker sine ni kollegaer for å be dem ofre bonus til egen konto og heller stemme for at hun kan få fortsette.
Håp og fortvilelse
Dardenne veksler effektivt mellom å la Sandra møte personer som forstår hennes bønn og de som blir rasende og blankt avvisende.
Slik settes vi i den samme berg— og-dalbane av håp og fortvilelse som hovedpersonen opplever og kan leve oss inn i hvor tøft det er å miste jobben i et kriserammet Europa.
Er det rart solidariteten mellom arbeidstakere sykner hen og dør når den enkelte må gi fra seg inntekter de desperat trenger selv?
Dardenne-brødrene er som alltid dyktige personinstruktører.
Cotillard er som et skjelvende aspeløv i rollen som Sandra, nydelig støttet opp av ektemannen Manu (Fabrizio Rongione).
De ulike kollegaene hun møter på den vanskelige rundturen, framstilles i et bredt følelsesregister.
Veldig bra.
Kom dere på kino, dette er en lærepenge i hvor brutalt og menneskefiendtlig arbeidsmarkedet er blitt.
| 1
|
703149
|
Lunken eldreromantikk
Det står ikke på Diane Keaton og Michael Douglas, men filmromansen deres tar aldri helt av.
Heldigvis handler ikke alle romantiske Hollywood-komedier om unge mennesker med livet foran seg og trang til å formere seg.
I "And so it goes" lærer en enke og en enkemann at det finnes et liv etter den store kjærligheten.
Til og med et herlig et.
Historien er en slags variasjon over den Oscar-belønte kjempehiten "Livets lyse side" med Jack Nicholson og Helen Hunt.
Men dessverre er "And so it goes" bare en skygge av originalen.
Glatt, lettvint og lettfordøyelig.
Uten den nødvendige lidenskapen, og med langt fra så interessante personligheter.
Engasjerer ikke
Filmen er ikke direkte dårlig, den er velspilt nok og har både morsomme, tankevekkende og rørende øyeblikk.
Den er bare så lunken!
Selv med dyktige filmstjerner som Michael Douglas og Diane Keaton i hovedrollene, blir vi aldri skikkelig engasjert verken i hovedpersonene eller deres indre forvandling og utvikling.
Oren (Douglas) er en selvsentrert og egenrådig enkemann som er i ferd med å pensjonere seg fra eiendomsmeglerjobben.
Leah (Keaton) er enke, hun synger standardsvisker på en lokal restaurant, og brister rett som det er ut i ukontrollert gråt.
Oren og Leah blir naboer, og kjemien dem imellom er først ikke all verden.
Så blir utrivelige Oren blir tvunget til å passe på sitt ni år gamle barnebarn, som han ikke kjenner.
Leah forbarmer seg over jenta.
Mens Oren etter hvert forbarmer seg over Leahs skrantende sangkarriere.
Så er det bare for oss publikummere å lene oss tilbake og vente på Den Store Forvandlingen.
Ullen tittel
"Og sånn går dagene.
Det gjelder å henge med videre, selv om livet slik vi likte og var vant med å leve det er forbi.
Bak skyene er himmelen alltid blå, osv".
Noe sånt betyr vel den ulne originaltittelen, som ingen har brydd seg om å oversette til norsk.
| 0
|
703153
|
Overmenneskelige fly
Her kommer Disneys andre film om småflyet Dusty Sprøytåker.
Det er ingen stor opplevelse.
"Fly 2: Brann og redning".
Regi: Bobs Gannaway.
Norske stemmer:
Jan Gunnar Røise med flere.
USA 2014.
1 time 23 minutter.
Aldersgrense: 7 år.
Egnethet:
Familie.
Småunger hekta på fly vil nok uansett la seg fornøye av en film breddfull av fly som farer rundt og slukker branner.
Men har man som ambisjon å gi barna et minstemål av kunstnerisk verdi i form og innhold, ligg unna.
Teite replikker, fæl musikk
Her er teite høhø-replikker som når et fly sier til en bil:
"Du er drivstoffkonsulent?" og bilen svarer:
"Det stemmer, jeg driver på."
Her er overfestlig marsjmusikk som på sykt irriterende vis akkompagnerer flyenes kamp mot ildebrann.
Med Pelle politibil og traktoren Gråtass er vi vant til menneskeliggjøring av kjøretøy ved at lyktene er blitt til øyne.
Disney drar imidlertid grepet med menneskeliggjøring av fly og biler så langt ut at mennesker ikke eksisterer i filmen.
Under en flyoppvisning er folk på tribunene erstattet av biler med øyne.
Da hotellgjester skal evakueres på grunn av skogbrann, er foajeen stappfull av biler som kjører av sted.
Det ser ganske tåpelig ut.
Flystuntene er brukbart animert.
Men Dusty og flyvennene hans gjør så mye dumdristig at det overhodet ikke er troverdig at de kan bli reparert etter å ha havarert igjen og igjen.
Av dette følger også en komplett mangel på moralske utfordringer, noe som gjør den lille helten til en uinteressant figur.
Heller ikke førstefilmen "Fly" fikk særlig skryt.
Med oppfølgeren viser Disney igjen at dette er hastverksarbeid for å etterligne den tidligere suksessen "Biler".
| 0
|
703154
|
Klaustrofobisk katakombegrøss fra Paris
John Erick og Drew Dowdle er svake for grøssere der folk stenges inne i trange rom.
Forrige gang lot de djevelen ta livet av personer i en heis.
Nå slår det onde til i katakombene under Paris' gater.
"As above, so below".
Regi: John Erick Dowdle.
Med:
Ben Feldman, Perdita Weeks, Edwin Hodge, James Pasierbowicz.
USA 2014.
1 time 33 minutter.
Aldersgrense: 15 år.
Egnethet: Ungdom/Voksen.
Selvfølgelig må ikke handling og hendelser i en thriller henge hundre prosent på greip, men den indre logikken bør stemme for at vi skal forbli i illusjonen som filmskaperne vil lulle oss inn i.
Men i "As above, so below" griper jeg meg gradvis i å lete etter feil heller enn å sitte på nåler etter hvert som den onde kraften tar sine ofre av dage.
Til filmen "Devil" (2010) brukte de amerikanske brødrene et manus fra M. Night Shyamalan, kjent for å lage historier med overnaturlige hendelser.
Da ble fem personer plassert i en skyskraperheis, noe de sannelig ikke kom godt ifra.
Finne
De vises sten
Nå har filmskaperne skrevet manuset selv, der de tyr til jakten på mystiske budskap som skal lede fram til De vises sten.
Drivkraften er at den unge, språkmektige arkeologiprofessoren Scarlett (greit spilt av walisiskePerdita Weeks)er hekta på å spore opp den gåtefulle gjenstanden fra middelalderen som hennes forskerfar aldri klarte å finne.
Følgelig trosser hun farer i et hulekompleks i Iran for deretter å dra fem andre med seg ned i åletrange korridorer i det 300 kilometer lange tunnelnettverket som er brukt til katakomber i Paris.
Det irriterer skikkelig at regissør John Erick Dowdle benytter et særdeles vinglete, håndholdt kamera.
Den slags grep for å destabilisere publikummerens opplevelse og visuelle kontroll er for lengst oppbrukt.
Enkelte langdryge scener, som da kameramann Benji blir sugd ned i en grop av knokler, burde vært klippet ned.
Snart på tomgang
En stund klarer filmen å holde på oppmerksomheten ved å skildre strevet med å passere i de trange hulene som pariserne grov ut for å hente stein til å bygge husene sine med.
Det fascinerer litt at gjengen ser glimt av byens borgere, såkalte cataphile, som ynder å drive med kor— og dramaøvelser nede i dypet.
Men snart går jakten på tomgang, og manusforfatterne tyr til et vell av påfunn, men også gjentakelser i håp om å øke grøssereffekten.
En mystisk telefon og glimt av avdøde som står hovedpersonene nær, vrir storyen over i et psykologisk symbolnivå som slett ikke overbeviser.
Resten er en blodig og dødelig avslutning uten at trådene samles synderlig godt.
Men har du anlegg for det klaustrofobiske, velbekomme.
| 0
|
703155
|
Pinlig umorsomt om karneval som går for langt
Dette er historien om to nitriste fjols som tror at livet blir bedre hvis de later som om de tilhører en annen yrkesgruppe.
Den ene er en tidligere amerikansk fotball-proff som har torpedert karrieren sin med en partyskade, mens den andre er en dataspillutvikler som blir konsekvent overkjørt av ufyselige kollegaer.
Når de iført politiuniformer stiller opp på det de feilaktig tror er et karneval, går det plutselig opp for dem at politifolk i Los Angeles åpenbart har et voldsomt drag på damene.
Og det må jo utnyttes.
Det er så pinlig å se på at det gjør vondt, og verre skal det bli.
For den dummeste av dette i overkant tåpelige tospannet er fullstendig ute av stand til å stoppe mens leken er god, og han har samtidig en slags magisk evne til å dra med seg sin marginalt smartere kompis.
Etter hvert skaffer de seg en politibil, forfremmer seg selv og begynner å spane på noen voldelige, øst-europeiske våpenhandlere.
Dermed er det duket for forviklinger langt oppe på organisert kriminalitet-nivå.
Man kan antakelig ikke bebreide en b-komedie av dette kaliberet for å ha usannsynlig handlig, men kom igjen, dette blir for dumt.
Ett sted må grensen trekkes, og det burde ha skjedd ganske kort tid inn i dette manuset.
Her er idiotien enerådende, og figurene er karikert langt inn i det pute-tv-pinlige.
Hadde det nå i det minste vært morsomt.
Mye kan tilgis hvis man i løpet av filmen kan få seg en god latter eller to, men da nytter det ikke å satse på b-laget både foran og bak kamera.
Dette ble bare fornærmende dumt.
Og ja, selvsagt må vi lide oss igjennom det flaue, halvmoralske alvoret i slutten.
At Andy Garcia har gått med på å spille i dette merakkelset av en film, er kanskje det aller minst begripelige av det hele.
| 0
|
703161
|
En hyllest til menneskets verdighet
Mange vil huske den japanske "Departures", en dypt rørende film om en likbekleder som viser avdøde mennesker en siste respekt.
Her følger den britiske "Still life" vakkert opp med historien om en mann som leter etter pårørende til personer som har dødd i ensomhet.
Regi/manus: Uberto Pasolini.
Med:
Joanne Froggatt, Eddie Marsan, Karen Drury, Andrew Buchan.
Storbritannia 2013.
1 time 32 minutter.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Egnethet:
Voksen.
Den eminente karakterskuespilleren Eddie Marsan har tidligere fått utfolde seg i flust av biroller.
Nå kommer han virkelig til sin rett som den ytterst pertentlige Mr. May som jobber i en kommunal etat i London.
Her gjør han det til sitt kall å skape en verdig ramme rundt begravelser der ingen etterlatte dukker opp.
Lykkes han ikke i å spore opp slektninger, møter han selv opp i gravferden som den eneste i kirkebenken, etter først å ha valgt musikk til seremonien.
Den ferske regissøren Uberto Pasolini (produsent for suksessen "I blanke messingen") har skrevet et lekkert manus.
Overskriften "Still life" blir flertydig – snart aner vi at Mr. May er like ensom som de avdøde han arbeider med å hjelpe.
En rekke scener blir til små "stilleben"-bilder, preget av hovedpersonens aktiviteter mens han utfører sine rutiner i et spartansk kontorlokale i etatens kjeller, eller spiser tunfisk med brød ved et stusselig kjøkkenbord hjemme.
Venter du heftig action, ligg unna.
Gradvis skjer det likevel en dramatisk utvikling til Mr. May å være.
Idet sjefen sier ham opp og fnyser av hans innsats for de døde, er det en glede å se hvordan vår mann tviholder på sin overbevisning og opponerer mot den iskalde effektiviseringen av gravferder.
Pasolini har et nydelig øye for detaljer i karakteristikken av Mr. May og personene han møter i jakten på de som kjente hans siste klient, Billy Stokes.
Filmens moral blir at enhver fortjener en verdig avskjed med denne verden.
Men hvordan dette ender for Mr. May og hans siste "kunde", er en overraskelse du må unne deg å se.
| 1
|
703163
|
Slaveri i snøreliv og etikette
Virkelighetens Dido vokste opp som privilegert overklassejente i England på 1700-tallet, til trodd for at hun var den fargede, uekte datteren av en admiral og en slavekvinne.
Sånt blir det fin film av.
2013 var et stort år for å filmer fra slaveritiden.
Nå har endelig "Belle" nådd norske kinoer.
Men stedet denne gangen er ikke de amerikanske størstatene, og epoken er ikke 1800-tallet.
"Belle" tar utgangspunkt i historien om virkelighetens Dido Elizabeth Belle, den uekte datteren av en britisk marineadmiral og en svart slavekvinne i Vest-India, på midten av 1700-tallet.
Da Didos mor døde, tok faren henne med seg hjem til England, der hun vokste opp hos sin grandonkel og tante på storslagne Kenwood House utenfor London.
Historien, om den kanskje ikke er helt biografisk korrekt, er som et vakkert og rørende eventyr.
Kostymedrama i overklasseomgivelser har vi sett mye av både i filmatiseringer av Jane Austens romaner og i tv-serien "Downton Abbey".
Men i tillegg til å kretse rundt de evinnelige "gode partiene" på ekteskapsmarkedet og kvinners vanskelige, ufrie kår, handler "Belle" også om slaveriets stilling i kolonimakten England.
Svart bastard
Det ville være en grov overdrivelse å si at barnløse lord og lady Mansfield var henrykte da deres grandsønn kom hjem med fargede lille Dido, for at hun skulle vokse opp hos dem sammen med en annen forlatt liten grandniese, Elizabeth Murray.
Men selv om Dido, både på grunn av sin hudfarge og fordi hun var født utenfor ekteskap, ofte ble holdt utenfor i offisielle sammenhenger, ble hun likevel en del av familien.
De to unge jentene vokste til, og det ble lagt mye energi i å finne et passende ekteskapsparti for Elizabeth.
Ingen regnet med at Dido noensinne kunne bli godt gift, så hun fikk heller ikke ta del i det aristokratiske samfunnslivet hun hadde vokst inn i.
Samtidig behandlet lord Mansfield, som også var landets høyesterettsjustitiarius, en viktig ankesak som skulle få store konsekvenser for synet på slaveri i England.
Paradokskultur
"Belle" gir et fascinerende innblikk i en engelsk overklassekultur der det å opptre sivilisert og "riktig" var alt, samtidig som man godtok barbariske lover og meninger om slaveri.
At man hadde klare regler for hvilke emner det var for vulgært å snakke om rundt frokostbordet, og å være kledd i finstas fra morgen til kveld, var ingen motsetning til å se på slaver som en hvilken som helst skipslast eller handelsvare.
Inspirert både av sin egen bakgrunn og opplevelser som farget i en rik og beskyttet verden, og av synspunktene til den unge, idealistiske jusstudenten John Davinier, ble Dido stadig mer opptatt av å gjøre opprør mot urettferdigheten og hykleriet i denne kulturen.
Hun så også paralleller mellom slaveriet og overklassejentenes kår som handelsvare for å skape stadig nye og mektigere allianser.
Sterk og vakker
Filmen beveger seg tidvis farlig nær melodramaet når den tar for seg kurtiseringen rundt mulige ekteskapsallianser, og er tradisjonelt og ganske så forutsigbart penslet ut.
Men dette oppveies av en usedvanlig sterk og god rollebesetning, herlige rollefigurer, vakre interiører og eksteriører, sjarm og en sterk og smittende idealisme og rettferdighetssans.
| 1
|
703165
|
Herlege Annie
Det tar bare to tonar.
Pluss nokre lysbilete frå 1930-talet og ein spotlight på den syngjande Annie.
Så kjenner ein den gode, glade varmen breia seg i kroppen.
Og i salen.
Kulissane er trekte heilt fram på scenekanten, eit omriss av den skitne barneheimen, kaldt lys, grått, skittent, trongt.
Ingen vegar ut.
Når me seinare er heime hos milliardæren Oliver Warbucks, spelt av Espen Hana, er scenerommet opent, stort, lyset er like varmt som håpet og draumane er, og bakanfor kan ein sjå himmelen, snøen og trea.
Trua på eit betre liv
Saman med effektive projiseringar av lysbilete frå 1930-talet, gir scenografien oss ramma:
Vi skal ut av vår eiga tid, vi skal til gamle dagar, til New York, og det viktigaste i historia er ei lita jentes standhaftige tru på at det finst eit betre liv, og at ho kan koma seg over til det.
For dei som måtte ha gløymt det — Annie trur foreldra hennar lever, ho trur ho er annleis enn dei andre jentene.
Av omdømmemessige omsyn sender sinnsvakt rike Mr. Warbucks assistenten sin, Grace Farrell, spelt av Britt Synnøve Johansen, til barneheimen for å ta eitt av barna heim til seg i jula.
Det blir Annie.
Han blir glad i henne, han vil adoptera henne.
Warbucks har ikkje hatt for vane å bli glad i folk.
Men Annie vil ennå finna foreldra sine.
Han hjelper henne.
Sjølv om han veit at då kan ho bli borte for han.
Dei er dei gode.
På den andre sida har vi skurkane, den forsoffne barneheimsbestyrarinna Miss Hannigan, som i Elisabeth Moberg si framtoning verkeleg er så forsoffen at ikkje ein grammatikkregel i verda kan få meg til å skriva ordet utan minst tre f'ar til saman.
Dessutan halvbror hennar, svindlaren Rooster, spelt av Nils Christian Fossdal, og kjærasten hans Lily, gjort gatefrekk og akkurat passe dum av Mareike Wang.
Dei prøver å svindla seg fram som foreldra til Annie, men blir heldigvis avslørte, og alt endar godt både for Annie og Mr. Warbucks og kanskje også for Grace, ser det ut til, og for alle jentene på barneheimen.
Og i denne oppsetninga på Sandnes Kulturhus, så går det godt på ein måte som gjer at du får klump i halsen til slutt når alle syng «I mårå» – «Tomorrow».
Det er slett ikkje sjølvsagt, musikalar kan bli for svulstige, for pompøse, for klisjéfylte.
Dessutan er det alltid svære produksjonar som skal fungera i mange ledd, ungar, vaksne, song, dans, musikk, koreografi, samspel.
Me har ikkje alltid hatt så sterke ressursar i alle ledd i regionen.
Det har me nå
Ingen svake ledd
For det beste ved oppsetninga er at det ikkje finst svake ledd.
Ungane er fantastiske, statistane som dansar og syng gjer tablåa levande, alle som eitt, i tillegg til at alle dei berande vaksenrollene blir solid ivaretatt med sterk musikalitet.
Regissøren har kutta i svingane.
Det måtte han nok, for å få dette ned til to timar, og for å få det inn på Sandnes Kulturhus.
Det hender at vi merkar det.
Mr. Warbucks har knapt treft Annie før me får høyra at han vil adoptera henne.
Når denne sjefete milliardæren seinare syng om eigen tvil ved å gjera det, er det nesten så ein stussar litt - det var jo så avklart, også i Warbucks karakter, som alt i første møte tydeleg har eit bankande varmt hjarta.
AtleHalstensen sine musikalske arrangement er eitt av elementa som bidrar til atoppsetninga er utan saumar og dødpunkt, men eg skulle gjerne sett heileorkesteret hans levande tilstades i kulturhuset si orkestergrav.
Men det er småplukk.
Annie er flott.
Alle i Annie.
| 1
|
703166
|
Skriking, løping og dreping
Godt teater rører oss.
Det kan skremme oss.
Skape ubehag og ettertanke.
Provosere.
Underholde.
La oss holde på den tanken en stund.
På 1990-tallet kom en ny generasjon britiske teaterfolk stormende inn på scenen med svære fakter og mye lyd.
De skapte det som ble kalt "rett-i-trynet-teater", punkernes intellektuelle barn invaderte dramatikken væpnet med retningsløst raseri.
Tilsynelatende ikke.
De rettet sitt sinne mot det bestående, hva det nå måtte være, men likefullt:
Deres mål var å beskrive en annen virkelighet, se verden fra et annet ståsted, vekke opp, sjokkere i sin brutale ærlighet.
I den bølgen var Mark Ravenhill en høvding, og selv om hans dramatikk har endret seg siden debuten "Shopping and Fucking" fra 1996, bærer også "Shoot" denne arven i seg.
Opprinnelig er stykket 17 enaktere skrevet for Edinburgs Fringe-festival i 2007.
De er løst forbundet med hverandre, noen personer går igjen, og referanser knytter dem sammen på samme måte som undertitlene skaper slektskap til verdenslitteraturen, "Krig og fred", "Forbrytelse og straff", "Paradise Lost"...
"Oss" og "de andre"
På Rogaland Teater har Hilde Brinchmann plukket fra 12 av disse stykkene, bearbeidet dem og skapt to og en halv times voldsomt teater.
Her er språket råere enn i teaterforestillinger flest, ikke bare for bannskapen spyttes over scenegolvet, like mye fordi volumknappen nesten hele tiden står på fullt.
Men la oss forsøke å gi et bilde av forestillingen, la oss begynne med begynnelsen.
Mens publikum fyller salen, går skuespillerne rolig rundt på scenen.
De snakker litt sammen, de går forbi hverandre, smiler høflig til oss, sitter rolig og venter.
Så eksploderer det:
Skuespillerne springer i panikk, skrikene fyller rommet, og situasjonen presenteres:
Fienden er midt blant oss, selvmordsbomberen er her, frykten er etablert og temaet definert.
Fra nå og ut skal alt handle om "oss" og "de andre", om "de gode" og "de onde", om "frihet og demokrati" på ene siden, "diktatur og tyranni" på den andre.
Tvangsdemokratiet
Deretter får vi 12 tablåer om frykt og hat, om krig og om flukten inn i sine egne bagateller.
Etter at bomberen har forlatt oss, møter vi en mor som stenger seg inne i ukebladenes enkle svar.
Hun leter etter sine tidligere liv, hun lager sin sunne smoothie hver morgen, hun hevder at magetrøbbelet skyldes koffein-intoleranse og har derfor sluttet å drikke kaffe — livet er perfekt helt til neste magekrampe tar henne.
Det er som om den filosofiske vitsen hentes fram igjen:
"Hva synes du om verdenssituasjonen?
Jeg vet ikke, jeg har fått et rusk i øyet."
Så langt, så godt.
Men to og en halv time?
Der oppstår problemet.
Det er grenser for mange ganger vi trenger ironiseringer av "frihet og demokrati" før vi har tatt poenget, og nettopp her er denne forestillingens store svakhet.
Den er så gjentakende at vi blir trøtte, så overtydelig at vi kjeder oss (selv om "ikke vær kjedelig" er et av Ravenhills motto).
VI har skjønt dilemmaene lenge før torturistene kaster seg over den terrormistenkte kvinnen, lenge før den vestlige soldaten avhører og mishandler vitnet i et Irak eller et Afghanistan eller hvor det nå er vi forsøker å tvangseksportere vår frihet og vårt demokrati.
Ja, egentlig er dette dilemmaet så grundig behandlet i all offentlighet etter de problematiske krigene våre at teatret ikke makter å si oss noe nytt.
Problemstillingene virker allerede bakpå, et paradoks som ofte oppstår når kunstneriske uttrykk forsøker å være aktuelle.
Befriende tvisyn
Derfor kommer andre akt som en befrielse.
Her åpnes det plutselig for tvisynet, og ironiseringen rammer også de velmenende som går i fakkeltog i protest mot vestens militære aksjoner.
Og ikke minst:
Her får vi en fantastisk morsom karikatur på kulturarbeidere som (med offentlige bistandspenger, antakelig) reiser ut og vil skape forsoning gjennom teaters helbredende og malingens lindrende kraft.
Og innimellom får vi små øyeblikk av ømhet, i en samtale om kreften som sprer seg, i en desperat dans mellom den krigstrøtte soldaten og hans livløse offer.
Disse små grepene er likevel ikke nok til å løfte "Shoot" til samme høyder som Brinchmann tidligere har vist oss i samme teaterhus.
I et nokså parallelt stykke, miljødramaet "Kosmisk frykt eller dagen da Brad Pitt fikk paranoia" (2010), klarte hun å skape et intenst ubehag midt i en forestilling som ikke ga oss et eneste svar.
Det er selvsagt teatrets, og kunstens, privilegium å spørre uten å bli avkrevd svar.
Men spørsmålene må røre oss, hvis det skal være godt teater.
De må være ubehagelige, skremmende, fornyende, skape ettertanke.
Det gjør ikke "Shoot" som derfor blir retningsløst midt i sin egen insisterende støy, fordi det ikke engang treffer oss.
| 0
|
703167
|
Bergens beste
Det sitter langt inne å innrømme det, men noe godt har det faktisk kommet fra Bergen.
Ylvis, for eksempel.
Showet «Ylvis 4» er strengt tatt to år gammelt.
Det ble hyllet da de viste det i Bergen første gang i januar 2011, og det har gått sin seiersgang rundt i landet siden.
Nå har de somlet seg ned til Sandnes og Stavanger, og hvis du har billett kan du glede deg ein heile haug.
All skryten de har fått er helt fortjent.
De åpner med et musikalnummer der vi får første omgang musikalsk metahumor.
Lag på lag med finurligheter.
Ikke gapskrattende hylemorsomt absolutt hele tiden, men velregissert, smart, god tekst og musikalsjangeren er naglet.
God start, inkludert den påfølgende stand-up-seansen der de to brødrene også koster scenen for snø fra musikalnummeret.
Best på scenen
Ylvis-brødrene har de siste årene vist mange sider av seg selv.
Vi vet at de er kanongode musikkhumorister, ganske gode programledere på tv og strengt tatt brukanes til det meste.
Men her er de tilbake i sitt opprinnelige format.
De ble kjente gjennom sceneshow, og det er nok der de er aller best.
De synger meget godt, de er habile skuespillere til dette bruket, de har kjemi seg imellom og med publikum og de har et variert show.
Sang, dans, akrobatikk, trylling, prat, mulitmedia (inkludert overhead) og dukketeater.
De gaper over utrolig mye, og de lander alt med glans.
Blant mange grunnsteiner i humoren er overraskelse kanskje den viktigste.
Ylvis-brødrene vet det, og de behersker kunsten.
Sketsjene forløper — eller ender - slik vi gjerne vil de skal ende, nemlig i en stor overraskelse.
Kveldens glansnummer er konfliktene i rekkene til Sølvguttene.
Hvem synger melodistemme og hvem synger det andre.
Godt - og overraskende - løst.
Vi skal ikke røpe alt, men det blir svært gladvoldelig.
Verdt inngangspengene alene, i alle fall sammen med seansen med den nervøse toastmasteren.
Nysirkusnummeret der Bård danser i tauene har vi sett på tv, men det er et imponerende stykke arbeid, og igjen - overraskende.
I utgangspunktet er heller ikke dette et nummer som får deg til å knekke sammen i latterkrampe, men det er finurlig, imponerende og smart laget.
Gled deg
Ylvis-brødrene har det meste.
Gode, gjennomarbeida tekster nesten helt uten dødpunkter, de har timing, sømløse overganger, mimikk, energi og kroppskontroll.
Mine sidemenn og sidekvinner mumlet flere ganger rogalandsklassikeren «koss komme di på det?».
Det er sannelig et godt spørsmål.
De har en vanvittig teft for hva som er morsomt, hva som er nytt og friskt og hva de kan gjøre for å ikke havne i repetisjonsfella.
De har etter min ringe mening ett svakt punkt i sitt fjerde show.
Finalen er et musikaldukketeaternummer der Aune Sand er i ehh... hoveddokka.
Avslutningen har alle de tingene som Ylvis er så ekstremt gode på.
Musikk, en vill idé og i det hele tatt.
Problemet er Aune Sand.
Dette er den eneste gangen de har noe som ligner på en parodi på en kjent person i showet.
Det fungerer ikke helt.
Vi skal også nevne nummeret før, der Vegard Ylvisåker solosnakker tullearabisk i flere minutter.
Det falt litt på steingrunn i Sandnes, men undertegnede synes det var riktig morsomt.
Ylvis spiller i Stavanger konserthus de neste dagene.
Har du billett?
I så fall, gratulerer!
| 1
|
703168
|
Klassisk Karius & Co
Rogaland Teaters oppsetjing av «Karius og Baktus» er ikkje akkurat noko eksperiment med Thorbjørn Egners klassikar, men legg seg svært tett opp mot originalen, både i tekst og sitt enkle visuelle uttrykk.
At dei to tanntrolla snakkar kav stavangersk, er bare ein styrke.
Men:
Fungerer stykket frå 1940-årapå dei det er mynta på, nemleg barn i 2012?
— Det var gøy, seier Tomine og Lykkepå fire år og Frøya og Sigrid på seks år etter onsdagens premiere.
- Kva var kjekkast?
— Då tannkosten kom.
Og boret,svarer Sigrid og Frøya, mens fireåringane meiner å ha avslørt at tannkostenbare var juks, for dei såg ein mann som styrte han.
Premieren framkalte både latter og gråt i salen.
Ein litenpjokk på mammas fang ropte på mamma nesten kvar gong dei to på scenen opna munnen.
— Det var så skummelt at dei minstebegynte å grina, men han var sikkert bare 2,5 år, seier dei langt størrefireåringane.
- Ville dei minste i barnehagen synsdet var skummelt?
— Skummelt, svarer alle i kor.
Alle fire kjenner til Karius og Baktus frå før.
Sigrid harbåde boka og lydboka, Frøya har sett filmen mange gonger, i tillegg til at hohar puslespelet.
Det har Lykke også.
- Likna teatret på det de har settfør?
— Ja.
- Var Karius og Baktus gutar eller jenter?
— Begge var jenter, seier Sigrid.
— Dei var gutar, seier Frøya.
— Jens var ei jente, for det høyrdeme då han ropte på mamma, seier Lykke og Tomine.
- Var Karius og Baktus kjekkare ennPippi?
— Pippi var kjekkast, er Sigrid ogFrøya einige om.
Dei var i Sola kulturhus og såg verdas sterkaste jentetidlegare i haust.
-Om de skal gi eit terningkast, derterningkast éin betyr at det var dårleg, mens terningkast seks betyr at det erperfekt, kva terningkast vil de då gi?
— Fem, svarer Frøya.
Som det tannhelseprosjektet det er, fekk alle ungane kvarsin tannkost på veg inn i teatersalen i går.
Etter at dei fire korte aktene oghalvtimen der inne er over, sit dei og gumlar seigt snop og evaluerer nede ifoajeen.
- Veit de kva som skjer i tennenedykkar når de et snop?
— Ja.
- Så kva skal de gjera medtannkostane når de kjem heim?
— Pussa tennene.
— Viss ikkje kjem Karius og Baktus.
| 1
|
703169
|
Kvammen-style på autopilot
Stavangerpublikummet elsker Pål Mangor Kvammen, og Kvammen vet godt hva stavangerpublikummet ler av.
Men litt mer brodd kunne han vel overrasket sine trofaste fans med.
Du skal være fra Stavanger og kunne sangene om fillebyen og komle med dott for virkelig å forstå kreftene som settes i gang når Pål Mangor Kvammen entrer scenen i Stavangeren.
En lett aldrende mann, slett ingen stor sanger, synger og synger viser med nyskrevet tekst til kjente melodier.
Han forteller lange anekdoter fra barndommen, for eksempel campingferie i Sverige, og drar blaute vitser fra farfars tid.
Harselerer varmt og koselig med de som kommer fra Sandnes, Jæren og Kvernevik.
Og med NAV, telefonselgere, flyplasskontroll, trafikken, rikdommen og Torjå før og nå.
Det vanlige.
Han får publikum til å synge med på falleri, fallera.
Og folk koser seg og ler seg nesten skakke.
Er ikke det bare herlig da?
Stavangersjanger
Joda.
Den særegne, stavangerske humorsjangeren som har vokst fram fra Løgnaslaget og Stavanger Revyteater er blitt en viktig del av det stavangerske DNA, og her har Pål Mangor Kvammen i nesten 30 år vært en av de mest sentrale.
Både billettsalg og responsen blant publikum viser at dette er noe publikum virkelig setter pris på: særegne rollefigurer, løgne ordspill og lokal harselas.
Men selv i denne litt gammelmodige sjangeren er det mulig å by på noe overraskende, noe med brodd, noen nye tanker og poenger.
Uten at det går på bekostning av det velkjente som publikum kommer for å le av.
Det greier ikke Pål Mangor Kvammen i sitt fjerde enmannsshow.
Han har ikke vært ambisiøs nok, men har heller valgt minste motstands vei og satset på det kjente og sikre – og koselige.
Men det er ikke fornyelse så lage tekster til aktuelle låter som "Gagnam style" og Gabrielles "Ring meg", når temaene er de samme gamle: flyplasskontroll og telefonselgere.
Harseleringen med "50 shades of Grey"-fenomenet til Ian Dury-låten "Hit me with your rhythm stick" er et av de stiligste musikknumrene.
Men du trenger ikke være profesjonell komiker for å komme på den koblingen.
Altfor ofte blir tekstene for selvfølgelige, som en oppsummering av det vi alle har snakket om i lunsjen for eksempel når det gjelder rikdommen i byen, utleiepolitikken og torget før og nå.
En komiker bør ha noen innfallsvinkler på sakene vi ikke har hørt og tenkt selv fra før.
Kroppsspråk og sosiolekter
Et nummer som har tilløp til å bli virkelig bra i så måte, er den elegante konspirasjonsteorien om at trafikkaoset i Stavanger er nøye planlagt for at vi skal føle at vi bor i en storby.
Men også her mangler den siste, lille snerten.
Kvammen våger ikke å ta den helt ut, og tar i stedet piffen fra nummeret med en intetsigende sang om buss for tog og andre snodige trafikkfenomener.
Kvammen maskerer seg sneddent om til en av sine kjente rollefigurer på scenen mens han synger en trall.
En boblejakke til Kurt Kevin, skjerf, sleik og blazer til Preben jr.
Han har et fantastisk grep om kroppsspråk og sosiolekter, og tekster som passer til.
Dermed er høydepunktene i showet de gamle, velkjente rollefigurene, de to nevnte og Tom Collins og herlige Heorg Gøyland..
Her er Kvammen virkelig i sitt ess, selv om vi nok har hørt et par av Preben jr.-vitsene før.
Et paradoks som bare understreker at det er innslagene mellom disse som trenger oppussing og mer snert, og at det går an å gi folk det de vil ha og noe nytt på en gang.
Å undervurdere publikum svarer seg sjelden i lengden.
| 0
|
703170
|
Vellykket spill med løgn og sannhet
Et spill med sannhet og løgn som ingredienser er gull verd for den som vil lage virkningsfullt drama.
Manusforfatter og regissør Oddvar Kvaal Pedersen lykkes i å trille ut avsløringer i passe porsjoner i sitt stykke "Sannheten (0.7)".
Når de fire skuespillerne dessuten spiller godt, blir resultatet vellykket.
Men akk, jeg kan knapt skrive et pip om handlingen uten å ødelegge for alle dere som bør ta turen til de trange Grottene i Folkens kjeller.
Jo, dette kan sies:
Stykket er et kammerspill mellom to unge kvinner, Torunn og Ane, og to brødre, Jon og Knut, som de elsker.
Eller gjør de nå egentlig det?
Tja, det er det uklare og uavklarte, for etter som årene går og noen ulykksalige valg og hendelser har funnet sted, har det blitt vonde knuter i følelsene.
Kvaal Pedersen lykkes fint i den vanskelige kunsten å kaste om på kronologien.
Når rødt lys skinner over alt som foregår, lærer vi å tolke det som scener fra et fortidsplan.
Når lyset er vanlig hvitt, er vi i nåtiden.
Det fungerer riktig godt.
Dermed henger vi som publikummere med og kan lure på hvem som sviktet da en skjebnesvanger ulykke ødela hverdagsidyllen.
Stemmer det at de fire vennene bare var fulle og ikke husker noen verdens ting, eller er det noen som kjenner sannheten, men dekker over den?
Manusforfatteren klarer å skape levende scener mellom to og to av rollefigurene.
Lun humor lister seg overrumplende fram da Torunn og Knut flørter i det røde fortidslyset.
Snev av grøsserstemning lurer seg inn da Knut på nåtidsplanet kommer inn i huset til Jon og Ane etter noen års fravær.
At visse fotografier som hang på stueveggen før, er fjernet, bidrar til en talende scenografi.
Det gjør også kunsten til Irene Gellein der flere av motivene virker urovekkende.
Skuespillerne leverer troverdige tolkninger av sine skikkelser, både i lykkelige øyeblikk og i harde konfrontasjoner som presser seg fram.
Regissøren har mot til å la aktørene bruke pauser og stillhet slik at vi kan kjenne etter hvilke følelser som er i sving.
Men obs! – noen ganger kommer replikkene så lavt at de er på kanten til ikke å høres.
Det eneste jeg ikke tror på eller forstår, er hvorfor én av figurene har ofret seg for en annen, på et vis få ville gjort.
Eller – stiller Kvaal Pedersen virkelig til skue en selvoppofrende edelmodighet som uttrykk for den dypeste kjærlighet mellom to personer som står hverandre nær?
Så kan vi da gå ut fra Folkenteateret og gruble over nettopp det:
Hvorfor er det så vanskelig å si "jeg elsker deg"?
Hvorfor er det så lett å svikte den man er glad i, eller å tilgi den som bedro?
Og til slutt:
Finnes det mennesker som uegennyttig ofrer seg for en annen?
Jeg kan bare gjenta hva jeg har skrevet før, "så spennende at Stavanger har pur unge teaterentusiaster med store ambisjoner".
Denne gang får de noen helt store spørsmål til å svive rundt hodene og hjertene våre.
Bra!
| 1
|
703171
|
Vann-vittig galskap med satirisk brodd
Først klappet vi høflig og lurte forundret på hvor de absurde fortolkningene av Mozart-musikk skulle ende.
Men i 2. akt har man vent seg til galskapen og er med på notene, også når det hele ender i en skrekkvisjon av en klima— og krigsskadet jord.
Nå tror jeg knapt publikum får med seg hva sangerne/skuespillerne synger i Neill Cardinal Furios 23 tekster skrevet til kjente temaer fra Mozarts instrumental-musikk, dramatiske Requiem-korsatser og arier fra operaene Tryllefløyten, Figaros bryllup og Don Giovanni.
Det er slett ikke farlig, for her er så vanvittig mye annet å oppfatte for øyne og ører.
Det starter med at aktørene i Zetlitzsalen tilsynelatende setter ett av konserthusets nye flygler i akutt fare ved å la vann dryppe fra taket i stadig striere strømmer.
En utvendig gimmick, syntes jeg i starten, men vent å se:
Væting og spruting, spytting og plasking inngår snart i en ytterst fysisk agering der skuespillerne i første akt maler hverandre til likbleke klovner, i andre smører ansiktene inn med noe griseri som blinder dem helt.
Legg dertil de parodiske kostymene i skjæringspunktet mellom rokokkotidens hoffstil og en slags etterligning av fugler, helt eksplisitt i nummeret "Punk Flamingo" over det berømte Pa-pa-gena-Pa-pa-geno-temaet fra "Tryllefløyten".
Her kler skuespillerne på seg svære vinger og enorme nebb.
Det er festlig og merkelig på samme tid.
Nikolaj Cederholms regi og Anja Gaardbos koreografi tar det virkelig helt ut, først i elleville, sprø påfunn der elskov med gul plastand i badekar attpåtil er tonsatt med et tema fra "Introitus" fra Requiem!
Da er vi over på hva ørene får høre.
Mye av underholdningen ligger i å kjenne igjen strofer, akkorder, melodilinjer fra Mozart, dreid over i moderne rytmer og vår tids musikkstiler, ofte som jazz, noen ganger country eller ballade, gjerne også i punk og heftig, metallisk rock.
Arrangementene av Jens og Peter Hellemann er mesterlige.
Skal man dømme etter applausen under premieren i går, steg stemningen, først fra nøktern, usikker klapping i starten til trampeklapp et stykke ut i andre akt.
Det var som vi endelig ble trygge og ga oss galskapen i vold da musikere og sangere ravet forblindet rundt i ren horror-stemning.
De danske og norske aktørene gjør en formidabel jobb, ofte som fysisk svært anstrengende prestasjoner.
Men – i andre akt blir det opplagt viktig å få med seg tekstene (de står trykt i programmet) for å finne nøkkelen til forestillingen.
For det som i første akt bare ser ut som hint om veteransoldater og bomber, en gimmick med flommende vann, en porsjon trøstefull flørting og forelskelse, det vris i andre akt til en bitende satire over vår egen samtid, med krigføring i Afghanistan og drepende droner.
Men det figurene på scenen tyr til, er å synge "et, drikk og vær glad" og rave rundt på samme vis som de drukne gestaltene universet til Carl Michael Bellman, svenskenes store rokokko-dikter og Mozarts samtidige, som forestillingen plutselig gir assosiasjoner til.
Klimaks i går ble nummeret "Charles Darwin", en aldeles fantastisk skrekklåt til Mozarts kanskje mest skremmende tema:
"Vredens dag (Dies irae)" fra Requiem.
Her skrikes det ut om Dow Jones-børsen som faller, enorme havmasser som velter inn, regn som høljer ned.
Men alt vi mennesker kan og vil, er rope i ørske "let's go shopping" skjønt klimaet er gått av hengslene.
Jeg skal ikke påstå at alle Furios tekster er like lett tilgjengelige, men det gjør ikke noe.
Konklusjonen er like fullt at her har Rogaland Teater og dets danske partnere gitt oss en svært annerledes og medrivende opplevelse som på ingen måte stryker oss medhårs, men snarere gjør oss urolige over klodens videre gang.
| 1
|
703172
|
Sterkt teater om kjærlighet i ubalanse
Visst virker Riksteatrets oppsetning "Blackbird" aktuell på norske scener mens rettssaken i Vågå pågår.
Likevel er det tullete å sette likhetstegn mellom hva som kan ha hendt mellom en ordfører og en mindreårig jente, og det som rulles opp på scenen i David Harrowers stykke.
Men tematisk er det unektelig et slektskap, slik det også går tråder fra den skotske dramatikerens skuespill til Vladimir Nabokovs roman "Lolita" (1954) der en professor forteller om sitt forhold til en jente fra hun var 11 til 17 år.
Et kjernespørsmål i alle slike ubalanserte relasjoner – mellom en godt voksen og et barn – er dette:
Hva er sannheten om det som skjedde?
Hvilken tyngde skal den subjektive opplevelsen ha?
I rettssalen står ord mot ord.
I Nabokovs roman regnes fortelleren Humbert som upålitelig i sin skildring av ham og Lolita.
I Harrowers skuespill kommer Una, som 40-årige Ray hadde sex med da hun bare var 12 år, tilbake som voksen for å konfrontere ham med hvordan hun opplevde forholdet.
Man kunne selvfølgelig håpe å få en rettlinjet og entydig fortelling der den nå 27-årige kvinnen lekser opp for mannen som har sonet seks år i fengsel for overgrepene han begikk mot henne.
Jo, først er hun sint:
"Du er eit beist, Ray!"
"Eg var jomfru.
Eg var eit barn, Ray!"
"Eg mista alle vennene mine på grunn av deg, forstår du?"
Når han nå røper at han har fått seg voksen kjæreste, fyrer hun drepende spydig av den dobbeltbunnede setningen:
"Har du lyst på barn?"
Han krymper seg under det verbale piskeslaget.
Men så, når Una har snakket seg varm, viker raseri og fortvilelse for en nostalgisk erindring av at hun var barnet som kysset polaroidbildet hun tok av ham:
"Du var kjæresten min.
Eg var heilt utan skam."
Og han legger til:
"Du var sterk, sta og bestemt.
Du visste meir om kjærleik enn meg.
Du var lut lei av å bli behandla som eit barn."
Jeg opplever at dramatikeren – hvor plagsomt og ubehagelig det enn er – snakker sant om menneskesinnet når han tvinger oss til å se aktørenes ambivalente, tidvis forskjønnende opplevelse av forholdet deres.
Det er fullt mulig å tro at Una, mange år etter rettssaken, all skammen som familien hennes ble påført, og etter hvileløs jakt på jevnaldrende elskere, ser barndomserfaringen i et rosenrødt lys og drømmer om å gjenoppvekke noe som var.
Regissør Kim Sørensen lykkes med å skape noen vanvittig sitrende øyeblikk idet Ray omsider legger sin hånd på Unas kne, og like etter kler av henne.
Jeg røper ikke hvordan det går.
Det holder å si at skuespillerne Vidar Sandem og ikke minst den mest selvutleverende av de to, Marie Blokhus, leverer et meget sterkt spill.
Nøyer Harrower seg med å hente fram to personers subjektive nostalgi og idealisere relasjonen som var?
Nei.
I stykket har dommen falt og straffen er sonet, og dette har seget inn i Ray til tross for at han har øyeblikk av lengsel tilbake.
Og enhver som sitter i salen, blir aldri i tvil om at jentungen som i tre måneder ble knullet av en 40-åring, bærer på sår som har hemmet og ødelagt hennes voksne kjærlighetsliv.
Når billige sponplatevegger deiser i golvet og lysrørene knitrer ekkelt på det simple kopimaskinrommet der Ray jobber, bygger scenografien opp om helhetsinntrykket:
Dette er ikke et forsvar for voksensex med mindreårige, men en iscenesetting av hvor smertefull ambivalensen kjennes når umodne mennesker forblindes.
| 1
|
703176
|
Dønn ærlig tordentaler
Mellom saftig sexprat og Facebook-harselas tar Anne-Kat.
Hærland oss helt ned med treffende tordentaler om vår grådige, overfladiske, materialistiske samtid.
Alt var bedre på 70-tallet da jeg vokste opp.
Kunnskap er ikke lenger verdt noe.
Selvtilliten er helt utenfor kontroll i dag, tordner Anne-Kat.
Hærland.
Er hun blitt en sur og bitter gamlis?
Nei da.
Anne-Kat.
Hærland er bare ærlig.
Dette er sannheten, slik hun ser den.
Og slik hun argumenterer i den snaue halvannen time forestiliingen varer, er det naturlig at vi er både enige og imponerte til slutt.
Som vanlig forholder en av Norges desidert tøffeste og morsomste komikere seg til folk og fenomener slik de framstår i dagspresse, kjendispresse og på tv.
Hva mediene prioriterer, hvordan kjendiser framstiller seg selv og dermed hva folk er opptatt av.
Og siden sist er Anne-Kat.-universet også utvidet med sosiale medier og blogger.
"Tar" kvinnene
Selv om den bitende harselasen med det koselige, søte og vellykkede livet på Facebook og de hjernedøde bloggene om dagens outfit er både sann og treffende, er dette den svakeste delen av "Jakten på kjærligheten".
Rett og slett fordi dette er harselert såpass mye med før at poengene virket litt selvfølgelige.
Dette tar hun kraftig igjen når new age-bevegelsen, dagens syn på feminisme, islam og Oslo vest får sitt.
Det er i hovedsak kvinner og kvinneliv som er offer for de bitende observasjoner og kommentarer, og ikke en eneste kan kalles urettferdig.
Tankevekkende.
Før gispet vi henført, men litt skrekkslagne av Anne-Kat.
Hærlands frekkasharselering med kjendiser som Jan Thomas, Vendela Kirsebom og Petter Stordalen.
Også denne gangen kommer hun med drøye, personlige angrep på navngitte kjentfolk som, i tillegg til å være både sanne og morsomme, også er litt slemme.
Men ærlig er det jo.
Imponerer
Det mest imponerende er at Ann-Kat.
Hærland flere ganger tør å være helt alvorlig, ikke mange komikere tør det.
Etter å ha fått latteren til å boble, viser hun oss kontrastene mellom fattig og rikt, fritt og ufritt.
Viser oss akkurat hvor overfladiske vi er.
For så å få latteren til å bølge igjen.
Ofte etterlyses mer politisk og religiøs humor.
Men det Anne-Kat.
Hærland gjør, å kalle en spade for en spade og samtidig la oss se oss selv i narrespeilet som de selvtilfredse og tankeløse overflatedyrkerne vi er, er minst like viktig.
| 1
|
703177
|
Kråkesølv i sammenbruddets rand
Hvor tett på kan man komme den andre, før man må bryte ut av tosomheten og finne igjen sin egen puls?
«Leave.
Two. House» er en poetisk nærstudie av en dynamisk og sanselig, men vanskelig kvinnerelasjon som utspilles på grensen til virkeligheten.
Vi dras inn i en åpen scenografi, men befinner oss likevel i et lukket rom.
De to kvinnene som bærer handlingen der, framstår med likheter og særtrekk.
En er lav og mørk, en lys og høy.
Begge har intrikat flettet hår og syrinfargede silkebluser på seg, men buksene har forskjellig snitt og farge.
Fra magen og opp ser de ut som en slags renessanseduo.
Kulissene — en vegg med orientalsk teppe, paisley-forheng, to tunge tredører og ornamenterte paneler - og musikken forsterker inntrykket av en svunnet tid, av minner og mareritt, av hendelser i baklengsmodus.
To jentekvinner leker sammen et sted, i en skog, omgitt av kråker og krakker.
De utforsker rommene i det huset som er jeg-du-relasjonen.
De tar av seg blusene, men beholder buksene på.
De er bare, som i ærlige og uten noe å skjule, avkledde som i tydelige.
Koreografien er kraftfull: det fysiske språket balanserer på en knivsegg mellom snirklende samspill, synkroniserte partier og ekspressive soli.
De to lekende inngår i nære og kjælende øyeblikk, som brytes opp av abrupte frasprang, og en klimaktisk scene hvor den lyse legger seg ”død” på et provisorisk alter.
Renessansemotivet gjeninntrer via Purcells hjerteskjærende arie, ’When I am laid in earth’, hvor ulykkelig kjærlighet finner sitt dødelige endelikt:
Ta min hånd, mørkets skygge svaler meg/ la meg hvile mer på din barm/jeg ville ligget der mer, men døden tar meg / når jeg så legges i jorden, måtte mine feil ikke volde bekymringer i ditt bryst / husk meg, husk meg, men akk! glem min skjebne.
Det er noe hysterisk over den mørkes uforutsigbarhet, som om den uregjerlige kroppen kanaliserer sjelelig smerte.
Hun framstår som dyster, plaget, utilregnelig eller spaltet.
Hun rydder og roter.
Hennes handlinger veksler mellom kjærtegn og vold.
«Leave.
Two. House» blir til Tuppen og Lillemors klaustrofobiske folie a deux .
En stund legger hun hodet nytende inntil den andres hals og snuser inn hennes lukt, i en annen tar hun kvelertak rundt den selvsamme strupen med én hånd.
I en makaber scene, som minner om barns primitive sadistiske uttrykk for søskensjalusi, tar hun én kråke i hver hånd og bruker den enes nebb som stikkvåpen på den andres kropp.
Dikteren Ted Hughes skrev at kråken spikrer himmelen og jorden sammen.
Kråken i luften ser alt, men er knyttet til lavereliggende elementer, gjennom dens omgang med åtsel og avfall.
Her varsler kråkene om dødens nærhet ( memento mori ), samtidig som de er vitne til den dårskap som spilles ut via sjel og kropp.
Selv det menneskelige blir kråkete, i det de to på scenen vagler seg tett sammen, side om side, med svett hud, krum rygg og bøyd hode.
Denne intense nærheten, som utvikler seg underveis, vekker motreaksjoner som løsrivelse og avsky.
Der ligger et faremoment og ulmer i det merkelige innenfor-utenfor-huset, som nøres av de store følelsenes gnister: kjærlighet og begjær, misunnelse og hat.
Hva er prisen for å tåle den andre, og brytes med den andres krefter?
Skal man ofre livet for å være med den andre, eller dra fra den andre for å leve?
Kråkedronningen har krevd sitt offer.
| 1
|
703179
|
Bra dans og humor, for dårlig story
Hvor skal listen ligge når man vurderer en splitter ny musikal, skrevet rundt noen populære, 30 år gamle tekster?
Jeg legger den der Kvammen og Sægrov selv plasserer seg:
I tradisjonen etter musikaler fra Londons West End.
Beklager, men da holder manuset slett ikke mål.
De minst kravstore blant Mods-fansen vil uansett kose seg fordi «Eg e så forelska», «Gje meg litt merr» og «Me to går alltid aleina» før eller siden dukker opp i forestillingen.
Men har du forventninger om en handling som henger på greip, er det grunn til å bli skuffet.
Helten blir drittsekk
Det er kjempesynd.
For det begynner jo ganske løfterikt i 1. akt der helten Christer, kjæreste med Linda, roter til livet sitt riktig ettertrykkelig.
Den moralske testen som serveres, er slik:
Er hovedpersonen forutbestemt til å bli en taper som sin far, alkoholikeren, eller kan han bli til noe skikkelig i livet?
Resten av 1. akt går med til å forvandle Christer til en drittsekk, en 80-tallsjapp som fjerner seg helt fra vennene og kjæresten på Storhaug og lar seg lede av svindleren Rune (bra spilt av Ole Alexander Mæland!).
Mange av scenene her er godt laget, for eksempel en skjebnesvanger kjøretur nattestid, utmerket formidlet ved hjelp av videoprojeksjon på bakveggen.
Men Kvammen og Sægrov kan knapt ha lært noe fra film— eller teaterdramaturgi – eller Londons musikaler – hvis de ikke nå skjønner at publikum snart lurer på om det finnes personlighet i Christer til å løfte ham opp igjen av gjørma?
Godt og dårlig
Men før jeg vrir kniven rundt i manusforfatterne, la meg rose det som er bra.
Dansen er morsomt koreografert av Valentina Reyes og godt framført av skuespillere og dansere, ikke minst i starten der lærer og elever utfolder seg.
Sketsjlignende opptrinn som bygger opp om flere av sangene, er ofte lattervekkende, aller best når Hege Alsaker og Arthur Berning krangleflørter rundt låta "Gje meg litt merr".
Den sitter som den skal, med replikker, timing, sang og kroppsspråk.
Her er revymakernes fingeravtrykk stadig synlig.
Det er dette de kan best:
Skape komikk i de korte avsnitt slik at vi ler.
Bra.
Musikken er upåklagelig framført av et knippe musikere, men lyden er så høy at man ofte sliter med å høre teksten.
Dermed ender sangerne ofte med å presse stemmene slik at klangen blir spiss, skarp og slitsom å lytte til.
Det er en lise med de få balladepregede låtene som bringer inn mykere følelser.
Mangler all troverdighet
2. akt starter med en skikkelig overraskelse i handlingen, et helt nødvendig vendepunkt med tanke på omskapingen av den falne helten som enhver film, skuespill eller musikal ville sørget for.
Men akk, har ikke Kvammen og Sægrov hørt om regelen «don't tell it, but show it»?
Det er som de knipser med fingeren og vips, der kommer Christer inn på scenen og forteller at han har gjort det rette valget.
Hallo – skulle vi ikke få se ham kjenne på kvalene?
Burde vi ikke føle med ham i hans anger?
Fortjener vi ikke å høre ham gjøre opp for seg, så vi faktisk tror på at han er noe å samle på for heltinnen?
Her faller revymakerne fullstendig gjennom fordi de ikke begriper at en musikalhandling krever mer enn en kjede med sketsjer rundt et knippe med sanger.
Neste gang:
Finn noen som kan faget.
| 0
|
703180
|
Utenfor medisinsk rekkevidde
Et sted mellom revyen og psykiatrien har Vegar Hoel og Christian Eriksen funnet gull.
Det har ingenting for seg å være nyskapende humorist hvis du ikke er morsom.
Alle kan gjøre noe helt nytt, men bare noen ytterst få får det til å bli morsomt.
Det mest kjente eksempelet er Monty Python, som snudde opp ned på alt, før de snudde det halvannen gang til, vridde om 145 grader og speilvendte.
Folk visste ikke alltid hvorfor de lo, men de gjorde det.
Pythons ble – og er – målestokken for det meste av humor som insisterer på å være nyvinnende og litt gal.
Vi skal ikke sammenligne noen med noen, men smilemennene Vegar Hoel og Christian Eriksen har noe av den samme innstillingen.
Det skal være nytt, det skal være litt snodig, og det skal være morsomt.
Helst alle tre.
"Seriøst" er en cocktail av absurditeter, mimikk, slapstick, animasjon, videosnutter og eksperimentell humor, med en molotovisk utgang.
Formen har du bare sett én gang tidligere, da Hoel og Eriksen lages "Smilemann" i fjor.
For å foregripe begivenhetene:
"Seriøst" er løye.
Et stykke sjukt, merkelig, imponerende stykke humor fra to skrudde og skarpe hjerner.
A til B til C
"Seriøst" er genuint humoristisk nybrottsarbeid, del II.
Hoel og Eriksen virker å ha en sunn vegring mot å repetere det andre har gjort før dem.
Åpningsnyhetene med punchlines er unntaket.
De var forresten morsomme, de også.
De to streiteste partiene i showet er to stand up-nummer, som ikke er så streite likevel.
Hoels fortelling om far ledsages av glimrende animasjon og avsluttes brått og helt uventa.
Eriksens filosofiske brillefigur, som denne gangen snakker om begrepet "seriøst" til brøllatter, kuttes like brått.
Overgangene mellom sketsjene har et monty pythonsk preg over seg.
Hvordan de kommer seg fra A til B og videre til C er ekstremt godt løst.
De herjer med logikken vi venter oss, de bryter med formen, og de hopper fram og tilbake mellom roller og seg selv.
Sans for absurditeter og galimatias er ikke påkrevd, men det vil hjelpe deg som publikummer.
En god del av "Seriøst" henger nemlig ikke på greip.
Dette er ikke "vanlig" humor, dette er noe to skarpe, innovative og vågale humorister har kokt sammen i et avsidesliggende laboratorium.
Flere partier kunne havnet rett på steingrunn hvis det ikke var for en godt utvikla fingerspitzgefühl for hva som er morsomt.
Kombinere to yrker på godt og vondt:
Morsomt?
Tja.
Snakke tulle-nynorsksvensk og repetere "titta pau, titta pau" under sketsjen:
Tada!
Priceless!
..eee....hva?
"Seriøst" er en form for artistisk plankegang, for de to lener seg nesten utelukkende på usikre kort.
Et eksempel:
Foran en herlig fjollete animasjonsvegg spiller de ut "Krabben & Rauhålet", en slags barne-tv-film som i utgangspunktet mangler de klassisk morsomme elementene.
Ingen Punch-lines, ingen løgne parykker og heller ikke en klassisk, morsom tekst.
Likevel dirrer det i sideflesket når Krabben flytter seg sideveis og Rauhålet dilter etter til stranden.
Det er absurd, masse mimikk og et ikke uvesentlig "hva i alle dager er dette for noe"-element som gjør det morsomt.
Det er flere sånne scener som bikker over i det vanvittige.
I andre partier er det animasjonen som skinner, og i atter andre er det koordinasjonsøvelsene de gjør til ferdiginnspilte lydspor, som begeistrer.
Flere steder er det klin umulig å si hvorfor vi ler.
Men det fungerer, uansett hva de gjør.
Urovekkende barne-tv
Noe å trekke for?
Nja, slapsticken blir nok enda bedre med flere forestillinger under beltestedet.
De to kan også dra på enda mer når folkelatteren kommer opp i turtall.
Selve animasjonsdelen var også enda bedre i "Smilemann".
Men det er bare små justeringer som godt kan gå seg til når premieren er noen dager gammel.
Det er mye som er imponerende med "Seriøst".
Men fremfor alt er det løye.
Veldig løye.
De fikser til og med det humoristiske marerittet "gjøre-narr-av-ungdommen".
Vi har sett humorister stryke på den eksamenen før.
Hver sitt par med animerte vinger, og lingoen i WoW og D&D (google it) er naglet.
De klarer også å dra et helt nummer ut av løgne fjes-funksjonen på en Mac og en ny, urovekkende barne-tv-sketsj med en gutt, hans potethelikopter og en far som sier "Hold kjeft!".
Det er forfriskende nytt i formen og samtidig godt, gammaldags humre-stoff.
Seriøst, dere bør se dette.
Her kan dere kjenne på kroppen hva som skjer når to kvasse, krumnakka rållsekopper graver seg ned et sted mellom revyen og psykiatrien.
Anbefalingen er krystallklar:
Gå og se "Seriøst".
Anbefalingen gjelder også juryen for Komiprisen.
| 1
|
703181
|
Pia og Espen drar Stavanger-sommeren inn i varmen
Har du ikke fått nok Stavanger-kultur etter en dag i Vågen, bør du svinge innom den lille scenen i Øvre Holmegate 20.
Først en advarsel:
Er du ikke fra regionen, kan du få problemer med å forstå alt.
Men det gjør strengt tatt ingenting.
Så lenge du forstår _Stavanger-kulturen_ , er showet verdt å se.
Ved hjelp av en løvblåser og en skuespiller fra "Mongoland" blir på mange måter stemningen satt fra første sketsj.
Hana og Tjelta harselerer med seg selv, deg og meg, det vi liker, det vi er kjent for – dem vi er.
Jeg skal innrømme at jeg er blant dem som kjenner en følelse av å ha noe klamt krypende opp og ned ryggvirvlene når jeg hører ordet "kabaret".
Kabaret var liksom noe vi hadde på barne— og ungdomsskolen.
Kabaret var forestillinger der vi (eventuelt lærerne) skulle vise fram hva vi hadde lært i form av "variert og koselig underholdning".
Ironisk nok er det nettopp det "Steng Vågen!" er:
Variert og koselig underholdning.
Men det funker.
Som bare det.
Tett og god regi
Tjelta og Hana er tvers gjennom profesjonelle skuespillere.
Begge har den nødvendige tryggheten til å dra på litt ekstra når det trengs, roe ned når de kan og hente seg inn igjen når ting ikke går helt etter boka.
Samtidig må Anders Mordal berømmes for en stram og god regi.
Kabareten er komponert på en slik måte at man sjelden tenker på hva neste nummer vil bringe.
Jeg er verken regissør eller artist, men ser for meg at når man først har funnet fram til noe morsomt, må fristelsen til å dra det litt lengre, "bare litt til, det er jo så løye", være enorm.
Å vite hvor man skal stoppe er en kunst; en egenskap som skiller de beste fra de andre.
Høydepunktene
Et eksempel på det gode håndverket i "Steng Vågen!", er måten Tjelta og Hana timer "Tore Tang"-dialogen i nummeret "Mods the Musical" – og ikke minst måten den avsluttes på.
Showet byr også på en rekke velsmurte overganger fra sketsj til sketsj.
Det som skjer fra "Gullfisken, oteren & kurderen" til "Sommerpanikk" er nydelig.
Noe annet som er nydelig, er når Espen Hana spiller "koko" med en pervoaggressiv bamseapekatt på armen.
"Pål Jackmans blues" er også en stabil innertier, men her forventes det at publikum har fulgt med i nyhetsbildet (og ikke minst lest Aftenbladets Pluss-magasin).
Pia Tjeltas mange parodier av kjente, norske kvinner som egentlig vil være en annen kjent, norsk kvinne, er også morsom og bra.
Det samme er parodien på svenske Carola.
Kort oppsummert er "Steng Vågen!" en hyllest til siddisene.
Kjenner du ikke igjen deg selv, naboen, familien eller vennene dine igjen i denne kabareten, har du neppe tilbrakt nok timer verken i oljebyen, Vågen eller området rundt.
| 1
|
703182
|
Bjerga på sitt beste
Gode vitser, godt samspill, god timing og en sangstemme på høyde med det aller mest ordinære de har i utlandet.
Jo da, Rune Bjerga har aldri vært bedre.
Rune Bjerga har lagt seg på en trygg, ikkestøtende, jovial kem-lige-ikkje-dette-linje i sitt nye show.
Han deler litt stand-up fra sitt rike liv, om muligheten for at sønnen blir hetende Julius Apeland, byggmestere i vranglås og den slags.
Han har dette i ryggmargen nå, den tidligere brukthusselgeren fra Tjensvoll, og både tekst og timing er god.
Røverhistorien om da han fristet sin kristne militærkollega ut i sorpedridasfristelsen er for eksempel meget godt fortalt.
Litt kvile innvilges til publikum på en sang om stress og en "jeg har hatt det for godt-til-å-lage.rap"-rap, men det kommer seg fort.
Ole og Sally
Showet er variert.
Stand-up, sang, publikumskontakt, små stikk med tull og tøys selvsagt et par imitasjoner.
Sally om Mods-feberen, der kultureliten (takk for at jeg ble nevnt ved navn) får passet mildt påskrevet, er god, først og fremst fordi Sally-imitasjonen sitter.
Den som ikke ler av "må hålla opp" og den påfølgende kneggelatteren må oppsøke fastlegen og sjekke nivået på oljen.
Bjerga har med litt Ole Klemetsen, og Ole er fremdeles Bjergas beste figur.
I likhet med Ole er Rune Bjerga et dra-te-tryne du bare må bli glad i.
Han er ikke "nå-må-eg-ver-løyen"-anstrengt i ett sekund.
Det er en befrielse, for da slipper vi å le på dugnad.
Han framfører alt med største selvfølgelighet, helt naturlig, som om han består av 78 prosent vann og resten vitser.
Bjerga har aldri vært bedre, og kombinasjonen med ham og Elisabeth Berg er meget god.
Bjerga har altså tatt med seg revyveteran Elisabeth Berg på piano og tatling.
Vi kunne godt hatt litt mer tatling.
Elisabeth Bergs skravlekåna har vi sett i ulike sammenhenger tidligere, og det er en innernier hver gang.
Je-je-je-je
Det er nok en vanskelig balansegang, for Tatlå kupper alt når hun først setter i gang.
Likevel, det setter fyr på rommet når hun forteller om da Marianne hadde kusmå og koffår foreldrene te an George Michael ikkje konne komma frå då han kollapsa i Wien vett du, ja han legge seg'kje ner for ingenting han, vettdu, det er akkurat som den gongen, og Ketil Stokkan, han har jo skreve så monge kjekke melodiar vettu...
Det var et smart grep å ta med både Tatlå-Berg, som vi kunne fått litt mer av, og Piano-Berg.
Bjerga har, i et selvbevisst(løst) øyeblikk, funnet ut at han skal synge.
En god del synging, med den stemmen unge Bjerga fikk utdelt i Vår Herres reservekø.
Aldri bedre
Vokalisten Bjerga hadde ikke kommet videre i Idol, men han synger ok, og målet helliger middelt i dette tilfellet.
To av de beste passasjene i showet er sangnumre.
Best er Cecili-je-je-je-sangen, der han framfører mild satire på bekostning av Arbeiderpartiets Egenes-strigla, Louis Vuitton-veskebefengte, gå-til-side-apekatt-for-her-kommer-jeg-ordførerkandidat Cecilie Bjelland.
Sangen har snert, den tar dama på kornet og er framført med akkurat den lille respekten som manglet i forrige setning.
Den avsluttende 92-sangspotpurimaratonen er en oppvisning i både hukommelse, timing og ibsens-ripsbusker-tungeteknikk, og det er altså her Tatlå for alvor slippes løs, og lukkemusklene i det humane dreneringssystemet virkelig får prøvd seg.
Konklusjon:
Bjerga har aldri vært bedre, og Elisabeth Berg er hans perfekte sidekick.
| 1
|
703191
|
Vellykket tolkning av Hamsuns «Sult»
Det er imponerende hvordan friteatergruppa Vrangforestilling med enkle regigrep og godt skuespill gjenskaper essensen av Knut Hamsuns utsultede forfatter.
Det er ingen selvfølge å lykkes med en nytolkning av en berømt klassiker.
Jeg syntes ikke ”Markens grøde – revisited” fungerte særlig godt på Rogaland teater sist høst.
Hvorfor blir jeg da fornøyd med det fire unge teaterentusiaster presenterer på Tou Scene?
Svaret er at flere vesentlige trekk ved romanens banebrytende sjelegranskning er godt ivaretatt.
Nå kunne man tro at det viktigste ved den lutfattige jeg-figuren - inspirert av Hamsuns harde sult-vintre i Kristiania – er at han ber om medlidenhet fra folk han møter, fra romanens lesere og nå oss publikummere i 2017.
Jeg-personens selvironi
Så langt derifra.
Godt da at regissør Maria Drangeid ikke faller for fristelsen til å be skuespiller Joakim Borgen demonstrere sultfølelsen i kroppslige reaksjoner.
Et banebrytende element ved Hamsuns ”Sult” fra 1890 er at han, i motsetning til naturalistene som skrev før ham, lar hovedpersonen ironisere over sin egen situasjon.
Dette går som en rød tråd i replikkene som er plukket ut, og framheves av Borgens utmerkede spillestil.
I stedet for å ydmyke seg ved å framheve sult og pengemangel, gir han stolt fra seg et kronestykke og spør om han ikke faktisk skylder mottakeren dette fra før.
Eller ta da hybelverten kaster ham ut på grunn av manglende husleie.
Straks vrir han det til at han aldri har likt dette værelset fordi det har så simple gardiner.
Komiske bipersoner
Samtidig dukker det opp bipersoner som setter jeg-personens febrile tilstand og plagede psyke i komisk relieff, som da pølsekunden (Malin Landa) fråtser i pølser fra pølsekonen (Lars August Jørgensen), eller pølsen blir til en sigar i munnen på redaktøren (Landa) som venter forgjeves på en artikkel fra jeg-personen.
Godt spill!
Kostelig er også dialogen der jeg-personen overfor en mann i parken (Landa) presenterer sitt fantasifoster av en agent – J.A. Happolati – så vel som den skjønne kvinnen Ylajali.
Hamsuns beryktede blasfemi mot Gud i ”Sult” var så bitende at forfatteren dempet det ned i senere utgaver av romanen.
Utdraget som er med på Tou Scene, fungerer slående idet jeg-personen gir tydelig beskjed om at han slett ikke opplever at Gud er med ham.
Og hvis han var det, skiter han i det fordi Vårherre har stukket en finger i hans nerver og laget et åpent hull i hans hjerne!
Artig scenografi
Mye humor oppstår også som følge av en enkel, men fiffig scenografisk løsning.
Midt på golvet står skjelettet av et partytelt dekket med brunt papir og med hjul som gjør det mulig å trille stativet rundt på scenen.
Gjennom forestillingen bryter skuespillerne hull og revner i papirveggene på uventede, ofte lattervekkende måter, som da Landa utkledd som pølse med ketsjup og sennep (!) sleper inn Jørgensen i et lignende kostyme.
Men så glir det komiske over i poesien idet Jørgensen blir til Ylajali som vrir seg sensuelt i et grønt stoff, som et sinnbilde på jeg-personens erotiske fantasier om henne.
God bruk av scenerommet er det også da gardinene dras vekk fra vinduene i sluttscenen slik at vi får se lysene på fjorden utenfor.
Det skjer mens jeg-personen forteller hvordan han gir opp å gå rundt i Kristiania og i stedet skaffer seg hyre på en båt som skal seile til Leeds.
Velkommen igjen
Dette er den andre av tre Vrangforestillinger jeg har sett (deres ”Peer Gynt”-versjon var strålende).
Jeg sier som den gang – velkommen igjen med nye oppsetninger.
| 1
|
703192
|
Julens redningsnisser svikter aldri
Slapstickhumor, ordspill, allsang, plaging av postansatte, vitser for de voksne og den klassiske kampen mellom de gode og den onde.
Du vet hva du får av Barnas store julerevy, og godt er det.
Barnas store julerevy - Nissene på tynn is.
Med: Christian Eriksen, Kristian Arntsen, Ove Storland, Hans Petter Jørgensen, Espen Hana og orkesteret The Vidar Kenneths.
Sted:
Sola Kulturhus
Spilletid:
70 minutter
Når et konsept har klart å overleve i 15 år, handler det ofte om nostalgi.
Men for å kunne sette opp forestillinger i en hel måned, kreves mer enn som så.
Nissene på Sola har gjort en formidabel jobb med å opparbeide seg en stor, lojal tilhengerskare, og suksessformelen ser ut til å være omtrent like deler gjenkjennelse og nytt stoff.
Overbygningen kjenner alle som har fått med seg et show eller to:
Den onde, trønderske Svartnissen (Hans Petter Jørgensen) jobber iherdig for å ødelegge jula, mens de trivelige nissene Mr. Caboom (Christian Eriksen), Kissa Nissemann (Kristian Arntsen) og Ove Rocketroll (Ove Storland) drar i motsatt retning.
Hvert år har ensemblet klart å komme opp med et nytt konsept for hvordan denne kampen skal utkjempes, noe som er imponerende i seg selv.
De har også vært flinke til å hente inn gode gjesteartister.
Hvem kan vel glemme John Brungodts gjenganger Piken med svovelstikkene?
Herlig snømann
I år er det Espen Hana som er med, som snømannen Halve Kalle, og det fungerer helt strålende.
Ikke bare er rollen et påfunn som skaper ordspillmuligheter av en annen verden, han drar også opp det allerede mer enn godkjente musikalske nivået noen hakk.
I tillegg har han en naturlig humor som harmonerer perfekt med det faste ensemblet, og er snartenkt nok til å improvisere i samme stil som det faste manuset når noe går litt utenfor det planlagte.
Voksenhumor
For våre unger er det blitt en tradisjon å se Barnas store julerevy sammen med mormor og morfar.
Hvert eneste år.
Det er ikke godt å si om det er de yngste eller de eldste som synes det er kjekkest, for alle melder alltid om at de har storkost seg når det hele er overstått.
Det er kanskje dette som gjør at nissene kan holde det gående for femtende år på rad:
De har knekt koden med å appellere til de voksne, men uten at det går på bekostning av underholdningsverdien for de små.
Vel er det en del vitser som (heldigvis) går over de minste hodene, men dette balanseres godt ut med ablegøyer som også får barna til å le.
Smikkløye
Humoren spilles like godt ut på det verbale som på det fysiske nivået.
Scenen når snømannen forklarer at alle snømenn heter Kalle til etternavn, men at de har ulike kallenavn, som Snaus og Toms, er kostelig.
Det samme kan sies om de obligatoriske kampscenene mellom Svartnissen og de andre, hvor gode lyseffekter og imponerende kroppskontroll hos spesielt Christian Eriksen, gir illusjoner av sakte film.
Dette ble omtalt som kveldens høydepunkt av niåringene som var innhentet som konsulenter for anledningen.
Opp og hopp
Forestillingen byr også denne gang på passende mengder obligatorisk deltakelse fra oss i salen.
Det slår åpenbart godt an hos ungene, og vi andre får bare leve med det.
Det er uansett liten tvil om at dette grepet fører til at showet tilfredsstiller de med mest lopper i blodet.
Her er det ingen som får sitte i ro i stolen i den drøye timen forestillingen varer.
Det skal også noe til å kjede seg.
Forestillingen er uten dødpunkter, framdriften er god, vitsene er bra, musikken er til tider glimrende, og nissenes ferdigheter som korister er så fornøyelig at man får vondt i smilemusklene.
Man vet hva man får, noe som gjør dette til et trygt og sikkert valg for både store og små.
Den småfrekke humoren bikker aldri over i det upassende, men er heller ikke tannløs.
På vei ut i høstværet kan man ikke annet enn å smile fornøyd over at noen gidder å lage en så god og gjennomarbeidet familieforestilling hvert eneste år.
Det fortjener nissene og deres trofaste medhjelpere all honnør for.
| 1
|
703193
|
Beste Løgnaslaget-revy på lenge
«Løgnasevangeliet» er den beste revyen Løgnaslaget har laget de siste 10–15 årene.
REVY:
«Løgnasevangeliet».
Med:
Per Inge Torkelsen, Dag Schreiner, Rune Andersen og band ledet av Bjørn Aslaksen.
Sted:
Stavangeren.
Spilletid: 85 minutter.
Løgnaslaget har egentlig holdt et forbausende jevnt nivå siden de startet, sånn like etter jomfrufødselen.
Det meste er ett knepp opp når Per Inge Torkelsen, Dag Schreiner og Rune Andersen klemmer til.
Hornmusikk på den røde løperen, skikkelige tekster, god timing, gjennomarbeida revyviser, passe sprøtt, passe sykt, lit lunt, refsende mot de som fortjener en smekk og små løp ut på kanten.
Denne revyen starter, slik det står skrevet i det gamle testamentet, med en vaskeekte revyåpningssang.
Pang!
Dette er oss!
Her er det kjekt!
Sjekk denne semiavanserte potpurrien!
Så går Torkelsen og Andersen rett over i en kilevink til Tom Tvedt, en mann som strengt tatt har gjort parodien på seg selv i det siste.
Andersen drar den litt lenger.
De er knapt ferdige når Dag Schreiner, iført et triks fra Abrahams tid - kvinneklær, entrer tempelet.
Hans Arja Saijonmaa-tolkning og «Jag Vill Tacka» er en (av ganske få) vellykka sleivspark revyfolket har laget til Facebook.
Passe koko - og Schreiner kan sjunga hymner.
En elegant overgang (det er flere av dem, utmerket håndverk) fører dem over i Torkelsens småsjuke quiz og en fin parodi på Stavangerkameratenes kozegladsang «Bare så du vett det», som de har tilført blod og samsonsk slåssing.
Rune Andersen er god på parodier.
Når kommunesammenslåing skal diskuteres, det tørreste temaet siden for eller mot ørkenvandring, tar han 13 stykker, hvis vi noterte riktig.
Et par klassikere (kongen, Ari Behn, Hellstrøm) og et par nye (Bent Høie, Tord Lien).
Nummeret burde hatt seg en liten tur til barbereren, men særlig Tord Lien og Hellstrøm var gode.
Torkelsen avslutter med Bipolar Blues over samme tema, passende for en venstrepolitiker (ka-tsing!).
Befriende
Løgnaslagets fascinasjon for det litt babelsk bizarre fortsetter når Schreiner entrer scenen som kokk for å servere Torkelsen.
Klassisk sketsj med ny vri.
Ikke finsk denne gang, men HMO-kokk.
Hylende latter i salen og to mann som setter hverandre ut.
Veldig morsomt.
Den som jevnt over ler mest er forresten kapellmester og salmemaker Bjørn Aslaksen, hvilket er meget fornøyelig.
(Her er det på sin plass å nevne at en viss forkjærlighet for et litt katolsk revyformat er en fordel.
De humorteknisk frikirkelige og nykarismatiske vil sikkert synes det er litt sånn mosebokaktig, men de vet hvem de er og kan søke forbønn)
Så skal denne truppen ha ekstra manna for å sette halen på grisen et par steder.
Den nyfrelste tåkeforkynneren Tom Tvedt er nevnt.
I «Hårsåre frisører» stiller de i niqab og hijaber og synger om en viss kvinne på Bryne hvis yrkestitteltittel kombineres med en mørk periode i den tyske historien.
Veldig, veldig på sin plass, og befriende at humoristene tar på seg å fortelle hvor Kong David kjøpte ølet.
Rune Andersens påfølgende Start-nummer er smertefullt og mangler kanskje litt for å komme i mål - omtrent som...vel, Start.
Beste på lenge
Neste tempeltepperevning handler om ski og astma, med Andersen som svært fornøyelig idrettslege.
En svært kort sang senere, egentlig bare en ny, elegant overgang, kommer kveldens kanskje fineste nummer.
Egenes kristne mopedklubbs to representanter, ikke representonkler, forteller om seg og sitt.
De liker ikke muhammedanistiske mopeder, for de kan man ikke kjøre svin med.
En latterhøster av bibelske proporsjoner utstyrt med lun- og lynskarp Jesos-tulling, bedehus- og gamlis humor ispedd en kort sekvens der Ruth (Schreiner) blir hoien som David da han så Batseba på taket.
Å stå for alle parodiene kan være en uriaspost, men Andersen imponerer igjen når forente artister skal synge for Donald Trump.
I alder nærmer Løgnaslaget seg kanskje Metusalem, men de viser ingen tegn til å ha problemer med sareptakrukka.
Tvert om, dette er nok den beste revyen Løgnaslaget har laget på veldig lenge - og det sier litt.
| 1
|
703194
|
For lite på spel
Fann regissøren ingenting verd å setja på spel i Knut Hamsuns Markens grøde?
"Mennesket kommer gående mot nord," les Kirsten Hofseth.
Frå Knut Hamsuns nobelprisvinnande roman "Markens grøde".
Den er gammal, den er frå 1917.
Naturen blir intenst skildra, menneska nesten brutalt nøkternt.
Isak Sellanraa byggjer seg ein gard med sine eigne to hender.
Inger, med det stygge hareskåret, kjem til han, og blir hos han.
Ho er snill, flink til å arbeida.
Ho drep det eine barnet sitt, ei jente.
Ho har hareskår, som Inger.
Hamsuns skildring av moras kjensler då ho drep og gøymer barnet sitt i skogen?
Ei kort setning.
Om at ho hadde krøller i nakken.
Spennet er stort frå dei intense naturskildringane, den voldsomme trua på den sterke mannen og naturen, det romantiske synet på den sjølvberga bonden, den like voldsomme skepsisen til industri, handel, byliv, og pengar.
Og den psykologiske innsikta, som med få ord ofte bare skildrar det ein kan sjå, og lar alt det andre stå og dirra i mellom.
Og det er ikkje barnedrapet som kjem mellom dei to.
Det er sansen
Inger får for byen, der ho sona straffa si.
Spelet
Teaterstykket "Markens grøde revisited" gjer det med ein gong klart for oss at dette er eit spel.
Det er her og nå.
Skodespelarane virrar rundt på scena mens Hofseth les.
Kva dei skal, er uvisst.
Dei går ut og inn av roller, dei bytter på å vera Isak og Inger, sjølv den yngste jenta på scena er Isak i ei scene.
Og visst er det komisk når den høgaste mannen av dei alle er veslesyster, og den aller minste jenta presenterer seg som storebror.
Kirsten
Hofseth har eit suverent nærver på scena stykket i gjennom, ho er fæle Oline, som ikkje kan få nok av kaffi eller av noko anna som er Inger og Isaks, ho skrøner og lyg og stel og skrøner igjen.
Og dei tre frå barne— og ungdomsteateret er verkeleg flinke, dei er på scena nesten heile tida, det er stort prestert.
Hint av alt
I brokkar og brot får vi kontrastane mellom det gamle og det nye.
Når Inger kjem tilbake, må alle vaska hendene med såpe før dei går til bords, den nysydde kåpa til den nye veslesystera er i latex, nabo Brede spring seg tussete på leit etter dyrt metall i fjella sine, garden hans går under hammaren til slutt, til stor ståhei, det blir fest og dekadense og gruvedrift.
Innimellom får vi glimt av eit lite møte mellom dei to, Inger og Isak, ved peisen
Der dei begge vedgår at dei ikkje klarte å vera mot den andre slik dei skulle.
Og etter festinga og gruvedrifta og nabo Brede sitt fall, skal vi over til ei scene der Isak, som driv på med sitt, får eit tre over seg.
Han treng hjelp, men nabo Brede "tar blikket til seg" og går igjen.
Før Hamsuns tekst blir avbroten av teaterets Brede, som nektar og nektar og lyg og lyg, til eit talekor av Isak'ar som gjentek og gjentek at Brede let vera å redda han.
Før gruvedrifta opnar igjen, men på den andre sida.
Det finst jobbar her i regionen, fortel ein kapitalist.
Dei treng kompetansen som finst her, men folk må flytta seg over på den andre sida.
Den var vel kanskje til oss, til Stavanger?
Workshop
Alle brotstykka og vendingane er sjølvsagt ein måte å halda fram avstanden til Hamsuns tekst på, visa at vi får ikkje heile, vi er ikkje i hans verd.
Men til saman blir det utvendig.
Hamsun blir verken snudd opp-ned, fillerista, satt på spel eller dyrka fram til rein essens.
I staden framstår stykket som ein uferdig workshop, der ein bare leikar over brokkar frå Hamsuns tekst, utan å stoppa opp, gripa tak i noko, dyrka det fram, eller la leiken ta fullstendig ellevilt og heilt hinsides langt av.
Ved heile tida å minna oss på at dette bare er eit spel over Hamsuns tekst, blir ingenting faktisk satt på spel.
Bredes fall og industriens inntog verkar bare gammalmodig, motsetningane mellom by og land og ho og han bare litt komiske, som påfunn over ein gammal tekst som ikkje lenger har noko å bety.
| 0
|
703195
|
Kanskje, kanskje ikkje, eg vett ikkje
Ære være Kristian Arntsen for alt han gjør for å redde verden.
Showet klarer han dessverre ikke å redde helt.
Stavangeren:
Kristian Arntsen er en humanist av format.
Han gjør mer godt enn man kan forvente av et menneske.
Miljø, flyktninger, naboer, venner og mange andre kan skrive under på det.
Derfor er det med litt tunge fingre på tastaturet vi konstaterer at dette showet dessverre ikke er kjempegodt.
Arntsen har høyden inne, men ikke bredden.
Noen innslag er virkelig morsomme.
Zlatan er, som vanlig, fornøyelig galen.
Gaute Haarrs omgang med gift i landbruket er fin.
Kveldens absolutte høydepunkt kommer når han strever med å få gjøre folkavedet morsomt.
Alvoret kommer brått og vondt.
Klovnen kaster plutselig maska og fortellingen setter seg i mellomgulvet.
Armar og bein
Ironisk nok har første nummer utgangspunkt i en lang, lang flytur.
"Gode frokost" er, som for mange av stoppene i denne revyen, en koselig historie som aldri blir skikkelig morsom.
Arntsen har fått mye teksthjelp fra Pål Mangor Kvammen og Ingvar Hovland.
Begge har levert mye bedre før.
Litt for ofte blir kompromisset mellom humoren og budskapet nettopp et kompromiss der begge taper litt mer enn de vinner.
Si noe viktig, men ikke for viktig — på en litt løyen måte.
Kanskje, kanskje ikkje, eg vett ikkje, som Zlatan sier.
Arntsen har i utgangspunktet det som skal til.
God timing, et fornøyelig vesen og evnen til å smile folk i senk.
Her er han dessverre i ringen med for slappe tekster og for mye armar og bein til at vi puster ut, slapper av og ler.
Figurer i veien
Arntsen skal ha applaus for å prøve å lage løye av miljø, arbeidsforhold, innvandring, krig og elendighet.
Der andre soser sammen hva som helt som folk ler av, der vil Kristian Arntsen noe.
Han tviholder på tematikken og får inn noen muntre svingslag.
Den ene typen overtar fra den andre.
Gjengangeren "Folkavedet" blir for masete og langt, et par sanger kommer aldri over G+ og det blir for mye parykker og hatter og for lite Arntsen.
Jeg kunne tenkt meg å høre mye mer av ham selv, uten parykk, fortelle om hvor morsomt det er å redde verden.
Vi vet hvor morsomt det kan være.
Magne Jarl og Stoffer og disse karene står denne gangen litt i veien for både vitsene og alvoret.
Kanskje, kanskje ikkje, eg tror det.
| 0
|
703200
|
Brutalt engasjerende Bach-tolkning
Det lød noen gisp i salen da operasangeren spilte en prostituert mens hun sang om sine synder.
Det er et velkjent grep å ta klassiske drama og plassere dem inn i vår tid.
I Oslo har Den norske opera nylig spilt Puccinis "Turandot" – bygd over et gammelt persisk eventyr og med handling fra Kina – og iscenesatt historien meget virkningsfullt med personer i moderne klær, omgitt av flimrende tv-skjermer.
Men aldri har vi vel sett en regissør løfte de religiøse kantatene til Johann Sebastian Bach inn i vår samtid så drastisk som det nå gjøres i Logen teater under Festspillene i Bergen.
Det er blitt en underlig, brutal, men også engasjerende opplevelse.
Regissør Peter Konwitschny, som er priset og æret for en rekke andre oppsetninger, avviser at han gjør det for provokasjonens egen skyld.
Han mener at Bachs religiøse univers har godt av å slippe ut av det barokke (kirke)rommet der vi er så vant til å høre musikken hans.
Det kan jeg saktens si meg enig i.
Måten tyskeren gjør det på, er å la tre kantater akkompagnere hver sin livsfase i en kvinnes liv.
I den første – "Falske verden, jeg stoler ikke på deg" – synges teksten av en ung, optimistisk kvinne som ennå ikke har skjønt livets alvor, nemlig at hun vil få seg en skikkelig nesestyver en dag.
1.-akten er den mest underlige fordi det oppstår en mental kollisjon ved å høre den klassiske, alvorstunge musikken samtidig som sangeren vrir seg i dyna, står opp, pusser tennene, kler av seg, går i dusjen, velger dagens antrekk og sminker seg i det okergule rommet.
Til slutt lokker hun sågar fem-seks kvinner fra orkesteret opp på scenen og danser disco-dans med dem mens resten av musikerne spiller Bach.
Det gir en rar og lattervekkende effekt, utmerket formidlet og sunget av Christel E. Smith.
Komikken er helt fraværende i 2.-akten, "Mitt hjerte svømmer i blod".
Nå er kvinnen blitt en erfaren, men svært sliten hore.
Det lyder riktignok som klisjeenes klisjé å la en prostituert illustrere Bachs tekst om et menneske som angrer sine synder.
Men en pyntelig frue med et vellykket vestkantliv ville knapt gitt oss samme innsikt.De nedverdigende horekundemøtene som iscenesettes i det røde rommet, får til fulle fram fortvilelsen hennes, ikke minst da hun prøver å ta sitt liv.
Christiane Boesiger gir en praktfull tolkning, scenisk og sanglig.
I sisteakten, "Akk, hvor flyktig, akk, hvor tomt" , sitter kvinnen visnet i en rullestol på aldershjemmet sammen med tre mer eller mindre demente eldre i det grå rommet.
I tillegg til Boesiger benytter regissøren tre eldre operasanger som fortsatt har sine stemmer i god behold, og lar dem synge om livets forgjengelighet.
Og selv om det i et komisk øyeblikk ser ut som de lurer døden, slutter forestillingen med Bachs tekstlige formaning:
"Den gudfryktige blir stående til evig tid.
"
Jo, det funker og det fascinerer.
Ikke fordi Konwitschny bygger en banal bro mellom 1600-tallets religiøse tro og vår tids sekulære livsholdning der Gud jo regnes som død.
Men rett og slett fordi de to tenkemåtene kommer i dialog med hverandre på en måte som overrumpler og overrasker.
Det er en aldri så liten bragd.
Les intervju med stavangersangeren Christel E. Smith:
| 1
|
703201
|
Uforskamma.Over kanten.
Stygg.
Fantastisk.
Jimmy Carr er drøy mot absolutt alle.
Og han er briljant.
"Jeg prøvde å skrive en så kort vits som mulig, så jeg skrev denne to-ords-vitsen: "Dwarf shortage".
Rod Stewart, som var gjest sammen med Jimmy Carr på tv-showet, slet med å holde maska, og Carr la til:
Hvis du er dverg og ble støtt av den:
Voks opp!
Dette er Jimmy Carrs stil.
Han er kjent for tre ting:
Sin esellignende innoverlatter, sin fantastiske evne til å verbalt skyte ned folk som avbryter ham (vi kommer til bake til dette) og ikke minst:
Jimmy Carr er ruuude.
Han er drøy, går etter alt og alle, vitser om alt og lar det gå sport i å trå på og over kanten.
I to og en halv time tøyt det ut med sånt som du egentlig ikke skal le av i Kuppelhallen, men som appellerer til en mørk, litt forbudt side i oss.
Stand up er en intellektuell øvelse for å framkalle en veldig primitiv reaksjon.
Det blir veldig klart når du hører på folk som Jimmy Carr.
Han er ytterst smart, velformulert og vet nøyaktig hvilke knapper han skal trykke på.
Lo jeg virkelig av det?
Carr er ikke redd for noe eller noen.
Kjønn, sex, rase, religion, utseende.
Det er masse her som i utgangspunktet er for drøyt for veldig mange.
Overgrep, drap, tragedier, sykdom og klassiske "vær forsiktig"-emner.
Jimmy Carr er også et bevis på at alt — og da mener jeg absolutt alt - kan spøkes med under de rette forutsetningene.
Hvis det du sier er morsomt.
En godt plassert dvergvits?
Oh yeah.
En voldtektsvits?
Jo, det fungerer.
Denne mannen er et bevis på at så lenge du er morsom, kan du si hva du vil når konteksten er komiker, publikum, sal.
I tillegg er han åpen om hva han gjør.
"Min jobb er å få deg til å le".
Flere ganger er den naturlige reaksjonen latter, så en hånd til munnen og tanken "lo jeg virkelig av det?".
Et av spenningsmomentene blir hvor langt han vi trekker det, og han trekker det langt.
Dette showet er omtrent en blåkopi av "Funny Business" som du blant annet kan på Netflix.
Både onelinere, de små fortellingene og til og med småpraten med publikum har noen av oss hørt før.
Men morsomt er det.
Carr finner sine folk i publikum han kan tøyse med.
Det kan være han men homobarten, IS-skjegget, han som ler på feil plass eller studenten som rekker opp hånden når han spør etter sykepleiere.
Hvis du ikke var i Kuppelhallen fredag kveld, anbefales Netflix-showet — eller YouTube.
Møte med Daniel
Denne kvelden får Carr en utfordring.
En person ler voldsomt etter en pulevits, og Jimmy sier hei, hva heter du?
Svaret er Daniel.
Daniel viser seg å være en vaskeekte transperson.
Plutselig har briten fått alle tiders mulighet til å trå feil, for her har vi et eksplosivt, minelagt, potensielt sårt tema.
Og nå har han direkte kontakt med offeret.
Han tar seg tid til en liten "bra for deg" og "jeg vet det handler om identitet, ikke sex", men så får Daniel den samme behandlingen som alle andre.
Tøff, frekk og morsom.
En av årsakene til at Carr slipper unna med alt, er at han deler ut svingslag til alle.
Hakker du på alle, inkluderer du alle.
Alle nevnt, ingen glemt.
Det er helt åpenbart at målet alltid er latter.
En av superkreftene hans er måten han takler avbrytelser på.
Han oppfordrer folk til å avbryte, rope ting og krangle.
De som er djerve nok til å forsøke blir skutt ned på elegant vis.
Han går etter mødrene, dialekten, yrket ditt og så videre.
Denne delen av showet er en nytelse.
Det går litt tråere nåe han viser tegninger med tilhørende onelinere, men jevnt over er dette veldig morsomt.
| 1
|
703202
|
Teaterstykket "Kunst":Når delt smak truer vennskapet
Teaterstykket "Kunst" handler ikke bare om kunstsyn, men også om hvorvidt vennskap tåler at man har ulik smak.
Det er fornøyelig turnert.
Først kan man tro at Yasmina Rezas skuespill fra 1994 bare handler om den hissige reaksjonen etter at Serge har vist fram et rådyrt kunstkjøp til sine to beste venner, Marc og Yvan.
I så fall ville komedien fungert for de spesielt interesserte, de som gjerne engasjerer seg i en intellektuell drøfting av estetikk og samtidskunst.
Men stykket favner mye videre.
Mens de fleste (kanskje ikke alle?) har sosiale antenner til å holde munn om venners kunstsmak, lar Reza diskusjonen om Serges kunstkjøp bli en nådeløs test på om kameratene vil orke å treffes igjen, gå på kino eller ut på byen for å spise.
Hvordan kan et kunstkjøp skape full skjæring mellom venner?
Det skyldes selvfølgelig at karene, alle rundt 40 år, er vidt forskjellige:
Serge er skilt lege med god nok inntekt til å kunne kjøpe et maleri av en berømt modernist til 600.000 kroner.
Marc er luftfartsingeniør, fortsatt gift, og vil gjerne framstå som intellektuell, men motstrøms.
Han blir aggressiv foran det dyre maleriet, et hvitt kvadrat på 1,40 x 1,40.
Serge blir dødelig såret av at Marc ler rått og kaller bildet for "no' dritt".
Tredjemann, Yvan, er en mer tolerant type med lavt selvbilde som har gått i terapi i seks år.
Han velger i det lengste å skjule sin innerste mening om Serges bilde, noe Marc snart mobber ham for ved å kalle ham en feig amøbe.
Jo visst, her er det rikelig med karaktertrekk som lar seg kjenne igjen fra vår egen hverdag.
Marc spotter høylytt det filosofiske begrepet dekonstruksjon, som siden 1960-tallet har stått sentralt i kunst— og litteraturkritikken.
Artig nok går også Rezas stykke ut på å dekonstruere, det vil si plukke fra hverandre vennskapet mellom tre menn ved hjelp av grufull ærlighet.
Også Marcs kone trekkes verbalt inn i smaksdommene, i likhet med Yvans tilkommende som han snart skal gifte seg med.Og vi ler med, for de tre mennene går mye lenger i ufine, sårende utspill enn de fleste av oss ville trives med i virkeligheten.
Regissør Anders Dale sørger for at de giftige replikkene spretter som ping pong-baller i den sparsomt møblerte Intimscenen.
Øystein Martinsen utformer legen og kunstkjøperen med en passe porsjon selvtillit, men også sårbarhet, Dale gir Marc den rette aggressiviteten og arrogansen, og Marko Kanic er perfekt til å framstille Yvans oppgitte nervøsitet som det ene øyeblikket er sytete, det neste påkaller vår medfølelse.
Scenografien til Arne Nøst er superenkel, men for kjedelig (etter min smak!).
Det irriterer meg at vi knapt får se det "smøreriet" (Serges ord) som henger hjemme på Yvans vegg, samt landskapsmaleriet som Marc er så stolt av at han eier.
Jeg skal ikke røpe hvordan det går med det hvite maleriet mot slutten, bare si at det utsettes for en handling der man får lyst til å rope nei, stopp!
Og så er det tid for rekonstruksjon.
Reza spør om det er mulig å bygge opp igjen vennskap der det har gått på nevene løs, bare fordi smaken er delt i tre.
Svaret er håpefullt, heldigvis.
Er du oppriktig nysgjerrig på selve kunstdiskusjonen, er det gullgjevt å lese kunstkritiker Trond Borgens artikkel i teaterprogrammet, der han redegjør innsiktsfullt om opplevelse og forståelse av samtidskunst.
Det er så man kunne tro at Marc i sluttreplikkene har lest hva han skriver.
Les også hva regissøren og skuespillerne har sagt om stykket:
Les også fra Aftenbladets debatt i fjor om samtidskunst:
| 1
|
703203
|
Teaterets forunderlige "how"
Spør ikke "hvorfor" mye rart skjer på scenen i Rogaland teater.
Opplev heller "hvordan".
Skal man være i det sure hjørnet, kan du si at regissør Nikolaj Cederholm og komponistbrødrene Jens og Peter Hellemann har laget en sprikende forestilling bestående av tre vidt forskjellige akter som ikke henger helt i hop:
Den første er en fantastisk oppfinnsom måte å formidle et knippe berømte hits på.
Den andre bretter ut en giftig trekantkonflikt, dampende av sex og sjalusi i sangtekstene til Neill Cardinal Furio.
I den tredje framfører 10 skuespillere og tre musikere hans småfilosofiske tekster på det mest overraskende vis.
Men jeg gidder ikke lande i eddikskrukka.
For skjønt de tre aktene gir meget forskjellige opplevelser, preges de av det samme kreative kvalitetsstempel signert de danske teatertrollmenn:
Cederholm & Hellemann x 2.
1. akt:
Hvordan binder man sammen Bill Withers hitlåt "Lean on me" med Rolling Stones' berømte "Satisfaction" og "Wannabe" av Spice girls?
Jo, ved å snu opp ned på en velkjent triviell setting – kvinnen med møbelbutikkens monteringsbrosjyre (morsomt nok kalt How) – slik at den blir en festlig ramme rundt framføringene til vokalist Mareike Wang, hennes trommis, Trygve Tambs-Lyche, og bassist Mikaell Olsson.
Bare gled dere til å se på hvilket kostelig vis de to musikerne trylles fram på scenen.
Dernest er det en nytelse å høre hvor suverent og lekende Wang synger de nevnte låter samt "You sexy thing" og "I still haven't found what I'm looking for".
Allerede her vinner hun tittelen som oppsetningens musikalske dronning, løftet fram av lekre regigrep og imponerende måter å skape musikk på.
Dette hentes til fulle fram igjen i 3. akt.
Så selv om "sometimes in our lives we all have pain, we all have sorrow" ("Lean on me"), blir jeg trøstet av 1. akt.
Bra!
2. akt:
Tonen blir langt heftigere da Espen Hana, Wang og Svein Solenes entrer scenen i en slags realityshow-akt der de synger seg gjennom en bittersøt trekantkonflikt:
Mareike var (liksom) gift i åtte år og fikk 2 unger med Espen, men brøt med ham etter at hun falt for Svein.
Neill Cardinal Furio har i åtte sangtekster fanget essensen av de heftige følelser som kan oppstå mellom kjærlighetshungrige mennesker.
Det hele formidles rått og festlig, i musikalsk forstand, i regigrep og i drepende replikker.
Aldri har man vel sett to forelskede spille på samme munnspill så intimt.
Herlig.
3. akt:
Så kan vi glemme fornuften og legge til side forstanden.
Siste akt er delt opp i lidelse, død og oppstandelse, uten at jeg begriper hvorfor.
Det er nemlig vrient å oppfatte alt i de engelske sangtekstene underveis.Men det gjør ikke så mye.
Poenget er how – hvordan – akten er laget, og det er fascinerende nok.
Mengden av oppfinnsomme lydene fra ensemblet er imponerende:
Fra risting av potteplantegrener, bruk av kjøkkenmikser, gammeldags skrivemaskintasting, snorking, skrik, talekor, etterlikning av fuglesang, smelling med belter, smasking, kroppsklasking, for ikke å snakke om den fantastisk originale og vakre bruken av leirpotter i sluttsekundene.
Jeg tar ikke til tårene av teaterkonserten "How", det krever faktisk litt mer input til forstanden.
Men lattermusklene blir strukket og hjertet får glede seg over samspillet mellom lyder, musikk og visuelle virkemidler.
Det er sannelig ikke lite, bare det.
Les hva regissør Cederholm har sagt om oppsetningen på forhånd:
Anmeldelsen av "Teaterkonsert Beethoven" finner du her:
Anmeldelsen av "Teaterkonsert Mozart" leser du her:
| 1
|
703204
|
En glitrende idè, strålende teater
Jada, der satt den!
Statsteatrets "Diktaroren" er elegant, morsom og tankevekkende.
Mer kan vi ikke kreve.
Jeg har sagt det tidligere, og gjentar gjerne.
Statsteatrets plan om fortelle, eller rettskrive som de sier selv, Norges historie gjennom 1000 år er en av de beste ideene i norsk teater.
Så langt har imidlertid de fem forsøkene, som startet med en ellevill og lovende versjon av vikingtidens slutt i 1066, vært svært ujevne.
I går leverte de sitt sjette og desidert beste bidrag, stykket "Diktatoren" som handler om de harde mellomkrigsårene.
En forestilling som virkelig kan anbefales
Europa i krise
Utgangspunktet er fascismens og nazismens frammarsj i Europa, også i Norge, og økende arbeidsledighet.
Vi møter et lite teaterensemble som går konkurs, men inn fra høyre kommer pengesterke krefter som vil redde teatret på betingelse av at neste forestilling er en hyllest av Vidkun Quisling.
Teatersjefen, som gjerne vil ha sin kunstneriske sti ren, nekter, men lar seg overtale, og derfra og ut er dette en historie om idealismens nederlag i møte med virkeligheten, pragmatismen og mulighetene for enkle snarveier ut av egne problemer.
Velkjente, men gode grep
Det høres ganske så dystert, og ganske så lettvint ut, og historien er virkelig enkel langt forbi det tåpelige.
Men på velkjent, og likevel forfriskende, vis blir dette en dobbel beretning:
Vi følger jo også teatrets arbeid med stykket de skal sette opp, et drama om den fattige, norske jenta som blir lurt og misbrukt av den sleske jøden før hun blir berget av gode nordmenn, de som endelig har innsett hvor truet de norske verdiene er, de som har skjønt hvor farlige jødene er, hvor raskt kommunistene kan overtal landet, og hvor viktig det er å handle — tiden for forsoning og dialog er forlengst forbi.Den historien får vi først i referats form når teatersjefen går gjennom manus, dernest bitvis når skuespillerne øver inn forestillingen, og til slutt i en stumfilmaktig versjon av det banale våset dramatisert med stort patos og hemningsløs sentimentalitet.
Helt uten humor, selvsagt, helt uten ironi, helt uten distanse, helt uten motforestillinger.
Fullt av humor
Men stykket vi får se, altså stykket om stykket, er det motsatte.
Det er fullt av humor og galskap, og nettopp derfor blir "Diktatoren" så bra.
Kraften i denne forestillingen ligger nemlig i miksen av det latterlige og det dype alvoret:
Yngve Sundvor, som leder teatret og lager forestillingene i nært samarbeid med skuespillerne, har denne gang et aktuelt og dramatisk bakteppe han tidligere har manglet.
Når vi følger det lille teatrets arbeid med fascistenes propaganda, kan ingen unngå å se de åpenbare parallellene til dagens politiske debatter.
Samtidig legger Statsteatret inn fullt av komikk.
De fire skuespillerne Per Kjerstad, Cato Skimten Storengen, Kim Sørensen og Linda Mathisen går inn og ut av små og store roller, de overspiller intenst, er fysiske i sin slapstick-komikk og leverer blødmer og doble bunner som skaper den distansen publikum må ha for at ikke nærheten til dagens situasjon blir banal, påtrengende og altfor politisk korrekt.Kort sagt:
Gratulerer, dette er det beste Statsteatret har gjort — endelig er en glitrende idé gjort om til en forestilling som virkelig kan anbefales.
Les mer om Statsteatret:
| 1
|
703205
|
Moro med McIntyre
Michael McIntyre viste DNB Arena kvifor han er den folkekjære kongen av britisk komedie.
— Hai, hai.
Hai, hai.
Hallo Stjavænger!
På den svære scenen i den store hockeyhallen stod ein ganske liten mann i lue og skjerf frå Oilers.
Han smilte, kvekka "hai, hai" og ein slags versjon av "æ, ø, å" – "dei vanlege bokstavane i alfabetet var altså ikkje nok for dykk nordmenn, nei" – og prøvde seg på eit par setningar på eit slags norsk.
Og han hadde dei 5000 i DNB Arena i si hole hand frå første sekund.
Michael McIntyre hadde med andre ord gjort heimeleksa si.
Som den drivne toppkomikaren han er, veit han at den beste måten å fri til eit publikum på, er å visa at du har lagt deg litt ekstra i selen for akkurat dei; at me som har møtt opp i kveld får noko spesielt.
Dermed starta showet han har turnert Storbritannia med det siste halvåret – "Happy and Glorious" – med referansar til Stavanger, til Oilers, til sardiner, og til funnet av olje i 1969.
Og så skrytte han litt av publikum – nok ein måte å skapa kjærleik mellom sal og scene – for å vera så velvillige, for å le av alt han sa:
— Men det skjer vel ikkje så mykje her til vanleg.
Det einaste de hadde å gjera på i går, var vel å sjå på snø bli til sludd, sa McIntyre, før han tok fatt på det som nok er det eigentlege showet hans.
Snill og morosam
Michael McIntyre blir marknadsført som ein komikar med sylskarp observasjonsevne og ei eiga evne til å laga vanvittige scener av kvardagslege situasjonar.
Han er ikkje frekk, han er ikkje på kanten, han provoserer ingen, verda utanfor kvardagslivet eksisterer ikkje i McIntyres repertoar.
Han er den snille, folkelege komikaren som snakkar om kona og ungane sine, om dei små handkleda på hotellet, om at han er litt for tjukk.
Det er sånt materiale som så mange stand up-komikarar prøver seg på, men som det skal særs mykje til for å lukkast med.
Det er vanskeleg å vita nøyaktig kvifor McIntyre får det til utan å bli platt og uinteressant.
Men han har altså eit heilt spesielt komisk talent, fantastisk observasjonsevne, sylskarp timing og akkurat passe balanse mellom gjenkjenning og originalitet.
Alle som har lege i ei dobbeltseng med nokon, kjenner igjen rare sovestillingar og den manglande matchen mellom favorittsovestilling og filmversjonen av romantisk samliv.
Men dei færraste ville klart å snakka, og få 5000 menneske til å le seg skakke, om bifokale briller og optikarar.
(Eg skal ikkje ein gong prøva å forklara vitsen.
Du må nesten ha vore der.)
Flyplassen
Den einaste gongen eg lurte på om det var på veg til å bli litt døllt, var i nummeret om kappløpet mot bagasjen og køkultur på flyplassar.
Fly(plass)humor er gjort, med vekslande hell, av så mange komikarar at det nesten burde bli forbode å gjera meir av det.
Men eg tilgir McIntyre, kanskje fordi han gjekk rett over til å fortelja kor underleg det er for han å koma til eit heilt anna land, eit land med æ, ø og å, og oppleva at folk skjønar kva han seier.
Sjølv om han jo lurte på om me lo bare for å le, utan å skjøna eit kvidder av kva han eigentleg sa.
McIntyre bruker både kropp og scene for alt det er verdt, i tillegg til det verbale og mimikk formidla over store skjermar.
Han går og går, både når han gjer sitt funny walks-nummer, når han skal illustrera britisk kø-kultur og når han undrar seg over svingdøras funksjon og verkemåte (det er jo alltid ei vanleg dør rett på sida.
Og kor ille er det ikke å hamna i ei trong svingdørluke med ein komplett framand...)
Balkong?
Etter ein time og ti minuttar takka han plutseleg for seg, men var tilbake etter cirka 40 sekund for ekstranummer.
Som han igjen la til Stavanger, og som igjen viste at han har førebudd seg for akkurat denne kvelden.
For oss:
— På veg frå flyplassen la eg merke til at de har balkongar med tak over.
Er det normalt i Norge?
Er ein balkong med tak over eigentleg inne eller ute?
Gudane veit.
Og så var oppvarmar Paul Tonkinson også god.
Det skal han ha.
LES OGSÅ:
| 1
|
703207
|
Wow, er det sånn Ibsens Nora egentlig er?
Dristige valg gir "Et dukkehjem" et nytt liv.
Uten at publikum må reise 140 år bakover i tid.
Er det mulig å fjerne selve ideen i et drama uten at det hele ramler sammen?
Går det virkelig an å kutte nervestrengen, den bærende tanken som i over hundre år har båret et av verdenslitteraturens store teatertekster?
Altså: Kan Ibsens "Et dukkehjem" framføres uten sterke koblinger til kvinnekamp innenfor strenge sosiale samfunnsstrukturer?
Ja, svarer regissør Audny Chris Holsen og foretar dermed et uhyre dristig valg:
Hun insisterer på at Ibsens drama er tidløst, at det ikke forutsetter at publikum foretar en mental tidsreise 140 år tilbake i tid, at teksten rommer spenninger og innsikt som ikke først og fremst handler om kvinnens rett til å gå.
I flere intervjuer har hun snakket om å finne de andre lagene, den psykologiske spenningen framfor den politiske, det menneskelige drama framfor det sosiale, den indre striden framfor kampen mot konvensjonene.
Les hva regissøren sier:
Strålende Guren
Etter å ha sett hennes drøyt to timer lange versjon, er det ikke vanskelig å gi henne rett:
Nora-figuren er enda mer interessant når hun får utfolde seg utenfor en forenklet, og dels foreldet, rettighetstematikk.
I Helga Gurens nåtids-skikkelse blir Nora mye mer; en kvinne som er så sammensatt at det river henne i stykker.
Nettopp der ligger både styrken og hovedutfordringen i Holsens oppsetning:
Sprangene er bråe fra den shoppingglade påfuglen som er en kulisse både i eget og andres liv, til den dypt reflekterte kvinnen som plutselig foretar valg som endrer framtiden for henne selv, hennes mann og hennes barn.
Men Guren behersker kontrastene på imponerende vis, fra hun møter oss som en levende rosablogger full av tanketomt overflatesnakk, til hun forlater oss som en moden og selvbevisst og ansvarstynget kvinne.Innimellom følger vi voldsomme skifter, gledesutbrudd og dyp fortvilelse — vi ser hvordan hun dras inn i mental ubalanse, vi ser hvordan frykten for fortiden eter henne, hvordan hun leter etter utveier uten å finne dem.
Det er skuespill på meget høyt nivå og selvsagt helt avgjørende for å lykkes - få av Ibsens skuespill er så konsentrerte om én bærende rolle som "Et dukkehjem".
Dramatisk helhet
Likevel bæres ikke Holsens oppsetning bare av Gurens prestasjoner.
Hennes retningsvalg gjennomsyrer hele forestillingen - fra scenografens røde scene av stoffer og puter og kosedyr til bipersonene som først mot slutten får bli mer enn kulisser rundt Nora:
Anders Dale er sterk i rollen som hennes mann, velmenende, selvopptatt og så beskyttende og nedlatende at han nesten gjør henne usynlig.
Marianne Holter funker godt som gamlevenninnen Kristine, stykkets mest rasjonelle stemme.
Even Stormoen gjør som alltid jobben solid, denne gang som den lett kyniske og døende legen, og Øystein Martinsen er fin som den ytre trussel, mannen som kjenner Noras hemmelighet og dermed kan ødelegge alt.
Alle disse fire karakterene gjennomgår i overkant store endringer i løpet av kort tid, men det er ikke mer problematisk her enn i Ibsens tekst.
Utavsegselvopplevelse
Til sist:
Holsen holder seg i all hovedsak til Ibsens tekst, om enn ikke ordrett.
Men heldigvis legger hun inn partier som forlater det realistiske, dialogbaserte teateret:
I små scener tar virkeligheten en pause, og vi kryper inn i sjelene - musikken blir disharmonisk, Nora og de andre rykkes ut av seg selv, er i ferd med å falle og drives inn i en koreografert ubalanse som blir sterke, visuelle kommentarer til det vi nettopp har sett og hørt.
Flott!
PS:
Anmeldelsen er skrevet på bakgrunn av generalprøven fredag.
| 1
|
703208
|
Sally!Maktå-arven er sikret
"Maktå på Straen" vil treffe sitt kjernepublikum midt i latter— og mimremusklene.
Og Sally har absolutt fått en verdig arvtager.
Sally Nilsson har spilt Maktå i 1976, 1988, i 1997 og sist i 2007.
Hun har eid den rollen.
Nå har en ny dampveivals av et kvinnfolk overtatt, og vi kan godt røpe det med en gang:
Sigrun Eriksen, som gjør et stavangersk etterwirkolahopp her, er knallgod i rollen som Fru Lava Snørteland.
Noen få vil nok mimre seg tilbake til Sally, men ikke mange.
Eriksen har saft i replikkene, svinger kjeften med autoritet, er passe brauten og passe omsorgsfull når det kommer til stykke.
Det er selvsagt ekstremt viktig, for alt kretser rundt henne.
Vi tar de andre, først som sist.
Dag Schreiners versjon av Børe er, som seg hør og bør, en tøffel som egentlig bare vil ha en dram og en tur til Amsterdam.
Schreiner passer rollen, særlig når han spiller mot Maktå.
Da er han spak, kuet og kledelig underdanig.
De to mest karikerte rollene har Torfinn Nag og Elisabeth Berg, henholdsvis Søren Holt og Jomfru Bertelsen.
Nag har fått et par fine repetisjonsøvelser som etter hvert blir veldig festlige, mens Jomfruen er spesielt herlig når hun mister prektigheten i sitt sangnummer.
Veeeeldig
Vi noterer også at hele ensemblet synger godt, vel så godt som de gjorde i den siste teaterversjonen.
Teaterets 2007-oppsetning av «Maktå» var, så langt jeg husker, en anelse strammere og litt mer dempet.
I Stavangeren spares det ikke på faktene.
Figurene er karikerte, men det tåler dette stykket godt.
Børe blir veeeeldig ustø i knærne når Maktå viser seg, Syvrin er veeeldig ivrig, Søren Holt veeeldig rotete og så videre.
Men som sagt, denne komedien tåler det godt.
Du får også se Pål Hjelm syngende i kvinneklær, en annen klassisk stavangerøvelse.
Den seansen gjør han mye ut av, og her når lattersalvene sitt klimaks på premierekvelden.
Kveldens beste øyeblikk er likevel når Siri Sæbø synger "Marens vise".
Det var vakkert.
Et par imponerende minutter av ynde, nærvær og vokaloppvisning.
Sæbø har allerede en fyldig CV i ung alder, og hvis du ikke har fått den autografen ennå, bør du være rask.
Hun er jevnt over strålende.
God, gammel årgang
«Maktå på Straen» er på alle måter et tilbakeskuende, historisk stykke som med gamle revy-og teaterknep forteller en underholdende røverhistorie.
Denne oppsetningen er akkurat sånn de fleste forventer den skal være.
Språket er 90 år gammelt.
Det pisker ikke stykket framover, men det tilfører den forventa koloritten.
Humoren er også 90 år gammel, mer forsiktig og tuftet på litt andre ingredienser enn dagens vitserier.
Regissør Pål Mangor Kvammen har tatt Leiv Isaksens klassiske stavangerkomedie for det den er, en ganske enkel historie som bæres fram av typer som sirkulerer rundt Maktå.
Det er forviklinger, kjærlighet og hendesløysa rundt ei dame som styrer alt og alle med trusler om juling.
På premieren var det klasking på lår, tilløp til sang, klapping og rikt med latter.
Ankepunkter?
Nja, noen vil stusse litt over dialekten til en eller to skuespillere.
Det bryter litt med resten, men ikke mer enn at det aksepteres.
Noen steder har de det litt for travelt og teksten drukner i tempoet.
Andre steder kunne kanskje et par replikker vært kuttet.
Men det er småting.
"Maktå på Straen" har alltid delt folk på midten.
Noen får helt eksem og spader og synes stykket er noe håpløst, avleggs rør som bør få ligge.
Andre – svært mange – har stor glede av en humoristisk hilsen fra et fordums Stavanger, med koselige, kjente sanger, overdrevet galne folk, språk fra en annen tid og kostelige fornærmelser.
Sånn vil det alltid være, og denne oppsetningen endrer ikke en millimeter på det.
"Maktå på Straen" vil treffe sitt kjernepublikum midt i latter— og mimremusklene, slik det alltid har gjort.
Les også:
| 1
|
703211
|
Fnisefint fra Fnisekompaniet
Fnisekompaniet har blitt en forfriskende nykomling i Revy-Stavanger.
Fnisekompaniet debuterte i 2014 med en lovende liten revy.
Nå har de vokst litt, våger litt mer og har laget en ny liten småknirkete revy.
Herrene Pål Schreiner og Andreas Lagesen åpner med en ok sang, en munter sak om at ungene er hjemme med fyrstikkene og barnevakten har tilgang til barskapet, til The Byrds' versjon av "Mr. Tambourine Man".
Begge kan synge, og de får veldig god hjelp fra sine to musikere Anders Brunvær Hauge og Rolf Kloster.
To mann i bandet er spartansk, men det passer fin i denne litt lo-fi revyen.
Det er enkelt, noen få rekvisitter, et par parykker og dæts itt.
Schreiners monolog om julehistorier på skolen faller litt gjennom, og heller ikke sangen til de to franske kokkene er hylende morsom.
Oppturen begynner når tv-kokk Kjartan Skjelde (Schreiner) får besøk av Saga Norén (Lagesen) fra "Broen" (den norske krimeksportsuksessen kulturministeren er så stolt av).
Skjelde-imitasjonen er veldig god.
Saga er mer vrien, men her er ikke poenget å være så lik som mulig, men at reaksjonsmønsteret til asbergeretterforskeren er tatt på kornet (de som føler seg støtt på vegne av andre kan melde seg i resepsjonen).
Nummeret er smått absurd og kjempegodt.
Den påfølgende sangen om å ikke nå opp til sin far er også smart, særlig når Schreiner tar for seg sin ikke helt ukjente far.
Fnisekompaniet er aller best når de lar absurditetene herje, noen neste innslag er et bevis på.
Uten å røpe alt, så handler det om en alv som kommer på audition for en rolle i teateroppsetningen av Ringenes Herre.
Igjen er det såpass koko at det blir smikkløye.
Det lugger litt i framføringen, men det merkes knapt.
Rørende sang
Videre tar de oss gjennom skapelsen av brettspillet "Jakten på den forsvunne diamant" der de i fjernsynsavisenstil forteller om hvorfor man alltid mister delene til spillet.
Veldig gjenkjennelig materiale satt i en fin kontekst.
Schreiner går solo når han forteller om å være nyfødt pappa.
Der er det noen oppbrukte poenger, og den siste punch-linen er reint tjuvgods fra Michael McIntyre.
Det er minuspoeng.
Så gjør han det virkelig knallgodt i kveldens overraskelse, en varm, alvorlig og rørende sang til datterens oppvekst.
Det var en perle.
Snufs, snufs.
Mer absurd, og veldig morsomt, blir det i en pussig liten sketsj om en restaurantmeny, og når Saga Norén gjør comeback for å prøve å forstå "Hvorfor kan ikke jeg..."-vitser.
Det avsluttes –selvsagt – med Saga-klassikeren "skal vi ha sex?".
Gamlingen blir behandlet gjennom en kort og ganske god sketsj som sklir over i en ikke like god sang og tilløp til dans.
Duppen i programmet rettes opp med en ny absurd sak, en kar som blir utsatt for en umulig spørrekonkurranse på tv.
Igjen har de veldig godt tak på den humoren som er litt ute, litt kårni og litt rar.
Mot slutten gjør Lagesen en veldig god imitasjon av teatersjef Arne Nøst som har satt seg selv ettertrykkelig i sentrum i Teaterkonsert Tønes.
Nummeret glir fra en grov Aune Sand til imitasjoner av Odd Nordstoga, Admiral P, Stein Torleif Bjella og DeLillos.
Lagesen er god han, men rammen rundt imitasjonene er ikke helt hundre prosent.
Finalen er en sang om folk som ikke klarer å la være å gi grove pressanger til kollegaene gjennom den hemmelige nissen.
En fin slutt på en fin, liten revy.
Kort og god
Det er sjelden menn får skryt for å være korte, men det skal Flisekompaniet ha.
Der andre tar med en del reservedeler for å få opp lengden, stopper denne gjengen i tide.
Knappe 55 minutter er perfekt.
På den tiden har de levert et par litt svake nummer, men når de er gode, er de virkelig gode.
Fnisekompaniet har en veldig god nase for det litt bisarre, noe de godt kunne reindyrka enda mer.
De har i alle tilfeller blitt et forfriskende innhopp på stavangers revy-scene.
Terningkastet er gitt under litt tvil, men de vippes opp av en god håndfull innslag i det absurde hjørnet.
Les også:
| 1
|
703213
|
Tenksomme ord fra en mystiker
Det ble en forunderlig og fin meditasjonsstund i Stavanger domkirke søndag kveld, fylt av forfatter Jon Fosses mystiske opplevelser og refleksjoner om Gud.
Med tillatelse fra forfatteren har skuespillerne Mette Arnstad og Hallgjerd Byrkjeland fått bruke tekster fritt fra boka «Mysterier i trua» som Det norske samlaget ga ut i vår.
De to har lykkes i å velge utdrag som det er mulig å forholde seg til som lyttende publikummer, til tross for at utsagnene handler om dype filosofiske og eksistensielle spørsmål:
Hvorfor er vi her, hvorfor er noe overhodet til, hvem er nå egentlig Gud?
Det startet med Fosses lesninger av store filosofer som han har hatt som «samtalepartnere», men glimtene var ikke tyngre enn at de ga mening.
Og likevel, etter første meditative Bach-stykke, vart framført av Ivan Sarajishili, ble publikummerens lyst til å forstå rasjonelt tatt livet av.
På spørsmål fra hedningen:
«Kven er den Gud du tilber», svarer Fosse:
«Det veit eg ikkje.»
Hedningen:
«Korleis kan du då med slikt alvor tilbeda det du ikkje veit noko om?»
Fosse:
«Eg tilbed av di eg ikkje veit».
Katolikk
Hvorfor bekjenner den anerkjente og prisbelønte forfatteren seg i dag som en troende katolikk?
Ikke fordi han kan bevise Gud, men fordi han har hatt noen forunderlige, religiøse opplevelser.
Disse ble til viktige stabbesteiner, godt formidlet av Arnstad og Byrkjelands veksellesing.
Den første var en nær-døden-opplevelse.
7 år gammel ble Fosse utsatt for en ulykke der pulsåren ble kuttet slik at han mistet mye blod.
Han minnes at han ble kjørt av sted med en fornemmelse av at han så huset hjemme for siste gang.
Samtidig var alt dekket av en fredelig sky og et gyllent skimmer.
Fosse er åpen for at det hele var en innbilning, men konkluderer med at det var «ei grunnleggande røynsle av sanning, ei mystisk røynsle».
I ettertid har han aldri vært redd for å dø.
Derimot er forfatteren åpen om all den irrasjonelle angst, depresjon, selvdestruksjon og alkoholisme som han har slitt med i årevis.
Men, sier han, «liding har ført meg til tru».
Forunderlig erfaring
Den andre forunderlige erfaringen inntraff da Fosse var rundt 30 år.
En vårkveld satt han og så tomt foran seg.
Plutselig ble alt som fantest, gjennomlyst av en vertikal jordsøyle.
Alt var samlet i fred, det var som han hadde forstått alt.
«Eg har sett noko.
Eg har tilgjenge til noko dei fleste ikkje veit om», forklarer han.
Opplevelsen kan minne om hva den danske journalisten Charlotte Rørth forteller om i sin merkelige bok «Jeg møtte Jesus.
Bekjennelser fra en motvillig troende».
Å formidle en mystikers erfaringer er en utfordring.
De to skuespillerne skapte en poetisk stund, vakkert rundet av med at Byrkjeland sang Fosses «Nattsalme».
| 1
|
703214
|
Koko og koselig juleløye
Ungene elsker det, mor ler så hun griner og far må innrømme at det blir mye humring i skjegget på Barnas Store Julerevy.
— Hva skal vi skrive om dette da unger?
— Hæ?
Skal du skrive om oss?
- Nei, om hva dere synes .
Lykke og Karoline, er dette noe for smårollinger før jul?
— Vi er ikke smårollinger.
Vi går i andre!
- Ja, ja, jo, jo...
— Men det var veldig løye.
Som vanlig.
Show, liksom.
Å-å-å-å!
— Ja, det er jo et show.
Teater, humor, allsang, litt lo-fi-tøyse-knirketeater kombinert med god familiehumor.
Litt koselig, litt koko og litt frekt.
Någe for ungane, og någe for na mor.
Kan noen av dere andreklassinger kort gjenfortelle hva dette handler om?
— Svartnissen stjeler sovepulveret og skal få alle til å sove og gå glipp av julen.
Men han...
- ...babb, babb, babb, ikke røpe noe nå.
Si heller om dere synes det var kjekt eller kjedelig og sånt?
— Kjeeeekt!
Det var løye da de ringte på Facetime.
Sant?
— Mhm.
De bare sånn "hei, eg henge med jentene".
Og han bare "heeei".
— Og hu bare "heeeeeeiii".
Akkurat sånn folk gjør.
Vise fram alle rommet og sånn, liksom.
- Kjente dere igjen hun de ringte?
— Ja.
Det var Piken med svovelstikkene.
Hun har vært med før.
Og så var Tornerose og Snøhvit der og hun fra Frost, som de ikke visste navnet på.
Seriøst, alle vet jo at hu hette Elsa.
Seriøst.
— Jo, jo, men de har fått med mange figurer, mange situasjoner og mye løye på en drøy time, sant Ella?
— Ja, det var noe av det beste i år.
Mye Rudolf, Postmannen, Piken med svovelstikkene og mange andre.
Ikke bare nissene.
Han sovefyren var også løyen.
- Ole Lukkøye?
— Ja, han.
Mange av vitsene er jo egentlig ganske teite.
Sånn som dine, pappa.
Men de blir ganske løgne likevel.
- Blaude ordspill, slapstick, mye fysisk humor, litt fising og sånt er alltid med.
Og de pleier å finne på noen nye triks, eller små vrier på gamle triks.
Ole Lukkøye på gyrobrett i Drømmeland var stiling.
Svartnissetronen med det enorme portrettet var fint.
Men altså:
Jeg lurer på omtrent det samme hvert år.
Det første er dette:
Er Barnas Store Julerevy egentlig kjekkere for voksne enn for unger, Lykke?
— Nei.
Selv om mamma og Sunni og kånå til Mr. Caboom alltid ler høyest.
Men jeg synes det er mest for barn.
— Enig.
Men alle kan like det.
- Men noen av vitsene er det bare de voksne som ler av?
Boligpriser og oljekriser og sånt?
— Men Pappa, noe ler ungene mest av.
— Ok.
Spørsmål nummer to:
Dere har sett det før.
Holder med en ny historie, variasjoner av gamle sanger og litt nytt, eller får dere følelsen av ha sett det samme før.
Kom igjen, vær litt kritiske nå?
— Nei, det er ikke likt.
De finner jo på masse nytt.
Det er like kjekt hver gang.
Og vi liker å synge og rope til de på scenen.
Vi må ikke være stille.
- Sant nok.
Nytt spørsmål:
Dere har sett denne revyen mange, mange ganger.
Tror dere showet er kjekkest for dem som har sett det før og har det som tradisjon?
— Nja, nei, kanskje?
Det er sikkert lettere når du vet at du kan rope og synge med og sånt.
Men du kommer for inn i det.
- Greit.
Hva var best i år, dere i positiv- og framsnakkingsgjengen?
— Rudolf som fløy, piken med Svovelstikkene på Facetime og da Mr. Caboom snakket med nissen i telefonen.
- Reinsdyr og telekomteknologi, altså.
Egentlig enig i det.
Så til terningkastene.
Lykke?
— Seks eller fem.
Jeg tror seks.
— Seks komma seks komma seks!
— Ikke seks kanskje, men fem, jaffal!
- Ok.
Tradisjonen tro er dere i snitt et øye høyere enn meg.
Vi får enes om en femmer.
God jul.
| 1
|
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.