id
stringlengths 6
6
| review
stringlengths 13
22.9k
| sentiment
int64 0
1
|
|---|---|---|
705866
|
Ett hel%&%#$$ Ikea-besøk fra en sekser
HUMORANMELDELSE:
Det kan da umulig være nok med to DNB-kvelder med Hans Morten Hansen, som nesten holder til sekseren.
Hans Morten Hansen, DNB Arena, publikum: 5000.
Spilletid:
75 minutter (3 timer ink. oppvarmere).
Regi:
Pål Mangor Kvammen.
Oppvarmere:
Ingenting, Ole Bergesen, Harald Eide Ellingsen og Jon Niklas Rønning.
Denne anmeldelsen er basert på fredagens forestilling.
Javeel...
Noen trenger ikke si mer enn det før vi ler.
De fleste må ha tenkt ut noe smart, en fiffighet eller en ferdig vits for å sette mellomgulvsmuskulaturen i gang.
For Hans Morten Hansen holder det med «Javeel», og det er selvsagt slik han åpner sitt jubileumsshow i DNB Arena.
Da har allerede Ingenting, Ole Bergesen, Harald Eide Ellingsen og Jon Niklas Rønning varmet opp almuen i nesten to timer.
Det har vært noen vekslinger i baren også før «Javeel» setter tonen.
Derfra er det bare medvind med noen heeeelt få strekk med roligt vêr.
Det forbløffende med Hans Morten Hansen er at han er så vanvittig god til å fortelle historier at de nesten ikke trenger å være løgne for at folk ler.
Ikke sant?
Det e måden han gjørr det på.
Han formulerer ting, som regel kjente ting, på en måte vi andre ikke klarer.
De damene som hang igjen i baren når Cobra stengte.
Alle vet at det, ifølge legenden, ikke nødvendigvis var prima vare.
Hansen forteller at det «ikke bare var edelgran i den skogen».
Nydelig sagt.
Ingen opplesing
Det neste forbløffende trekket til Hansen er at det er han som må si det.
De samme linjene i munnen til andre gjør ikke samme nyttå.
Formuleringene kommer så naturlig at man aldri føler at det står en kar der og leser opp tekst.
Han forteller helt uanstrengt, helt naturlig og finner ordene tilsynelatende der og da.
Jada, vi vet at det skrives på forhånd, men vi har sett komikere snuble i god tekst, og vi har sett gode komikere streve med dårlig tekst.
Hansen bare deler fra sitt rike liv, legger på moms, og ender opp med den ene smikkløgne historien etter den andre.
Disse to kveldene (fredag og lørdag) er han plassert i en boksering midt i hallen.
Det er storveis.
Folk kommer nærmere og slipper å se en kar laaaaangt der framme i gymsalen fortelle vitser til de fem-seks fremste radene.
Det krever at Hansen flytter seg rundt, og selv om han har rykte på seg for å være en aktiv mosjonsskeptiker, gjør han nettopp det.
Snur seg til alle kanter, snakker med alle fire hjørner.
Det oppsettet ser vi gjerne igjen i DNB Arena.
Genialt.
Liga løye - hver gang
Hansen er sjarmerende avslappa der han slentrer rundt i bokseringen.
Han beskriver stort sett kjente situasjoner og egne opplevelser.
I den grad noen får det, er det han sjøl.
Og han må ha en tilgivende kone.
Det er litt personlig, om drikking og barn og prøverør.
Kjente ting som blir morsomme fordi det er Han som forteller om det.
Noen historier har vi til og med hørt før, eller vet nøyaktig hvor ender.
Likevel er det til å tørke tårer av.
Timingen er finfin, vokabularet stort og det kommer like naturlig som en omgang juling i Haraldsgata i Haugesund en lørdags kveld.
En så lun forteller kan lefle med prostitusjon (ei sånn ei thailandske i sygepleieruniform), nye landsmenn (sånne som godt kan ta på seg ein refleks på denne årstiå) og solid bannskap på Ikea uten at det er i nærheten av reaksjonsmateriale.
Du kunne ikke sagt det, jeg kunne ikke sagt det, men når Hans Morten Hansen forteller, jo, bare kjør på.
Hele mannen oser av humor.
Han skrur morsomheter ut av absolutt alt.
Spa-behandling, damer, fengselsfugler og folk som kameraten Klaffen.
Vi har hørt om ham før, men det er lika løye hver gang.
Hansen er - fremdeles, etter 25 år - han kameraten som blir så sinnsykt løyen udpå kvelden at du knekke samen.
Helt til slutt feier han gjennom glansnummeret Ikea-banningen.
Det er det eneste steder i showet der man får følelsen av å lese opp tekst.
Denne kvelden sitter det ikke 100 prosent.
Litt is i røbben der på et nummer som fikk de fleste av oss til å væte setene i Stavangeren for noen år siden.
Det er godt, men nummeret burde også kommet uten den innlagte «Ja, ska me ta den om Ikea».
En liten punktering på oppløpet.
Med litt bedre glid på slutten ville nok min ledsagers «Klar sekser, elles blir det ikkje någe på deg i kveld» blitt tatt til følge.
Merr, merr, merr!
Så er det heller ikke mange steder det er noe annet enn veldig god glid her.
Selv for en som har tid til minst 4–5 e-er i «javeeeel» kommer latteren veldig hyppig.
Det er nok av dem som ikke klarer å stoppe.
Folk hyler til tider når Hansen forteller om Klaffen eller han haugesunderen som skulle fikse bilen hans.
Det lar seg ikke gjenfortelle fordi det må komme fra han som bare er tvers igjennom løyen, han som ikke trenger å anstrenge seg eller komme på ting.
Du må få det fra Hansen.
To show i DNB Arena er utsolgt.
Det er 10.000 mann.
Potensialet er større.
Vi får håpe at Hansen setter av et par kvelder til, for dette bør sees av mange flere.
| 1 |
705867
|
Iskaldt og tomt Norges-drama
Nederlandske «Forsvunnet» er innspilt i Norge.
Den føles som pretensiøs, norsk 70-tallsfilm som vil være kunst, men som i stedet er tom og kjedelig.
Forsvunnet
Originaltittel:
Verdwijnen.
Sjanger:
Drama.
Nasjonalitet:
Nederland 2017.
Regi: Boudewijn Koole.
Manus: Jolein Laarman.
Skuespillere: Rifka Lodeizen, Jakob Oftebro, Elsie de Brauw, Eva Garet.
Lengde:
1 time 30 min. Aldersgrense: 6 år.
Jakob Oftebro, altså.
Finnes det en film for tiden, eller en tv-serie for den saks skyld, som han ikke er med i?
Den karismatiske, unge nordmannen har hatt stilige roller i både dansk, finsk og svensk drama.
Og her har han også en sentral rolle i en nederlandsk spillefilm.
Riktignok som nordmann i Norge, men Oftebro er uansett et lyspunkt i en langdryg film fra østnorsk isøde.
Nederlandske Roos kommer kjørende gjennom gråhvitt, iskaldt vinterlandskap et sted på Østlandet.
Som hun gjør hvert år, besøker hun sin mor og lillebror på hundegården de driver.
Stivt og anstrengt
Det viser det seg at forholdet mellom Roos og moren er både stivt og anstrengt.
Noe som absolutt ikke løfter den allerede fåmælte og grå stemningen i filmen.
Men mellom Roos og lillebror Bengt er forholdet nesten unaturlig intimt, og medfører også slike malplasserte nakenscener som var så hjertelig til stede i norsk film på 70- og 80-tallet for kontroversenes skyld.
Roos røyker.
Masse.
Og treffer igjen en gammel flamme (Oftebro), og det blir full fyr i gamle glør.
Moren er et flygeltalent, og underviser nå elever.
Roos selv er fotograf, mens Bengt lager musikk av istapper og små bruddstykker av samtaler og naturlyder.
Kreativ familie, altså.
Men å uttrykke seg verbalt og følelsesmessig, det takler de ikke.
Nesten komisk kjedelig
Når du først mister interessen for rollefigurene og hvordan det går med dem, er bivirkningen at det som kanskje er laget for å være vakkert og dypt bare føles pretensiøst.
Minimalt med dialog, nærbilder og dvelende kamera på - ingenting - blir nesten komisk kjedelig.
Plutselige, utagerende utbrudd er nok en velkjent levning fra norsk film i gamle dager.
Når du nesten har slumret hen, blir du vekket med et brak av Den Store Konfrontasjonen.
Etter det obligatoriske, døde dyret blir endelig hensikten med filmen avslørt.
For lite og for sent.
Skuespillerne er gode.
Men de har jo ingenting å formidle.
Tankene går til alle dem som har jobbet hardt for noe som har så lite på hjertet.
| 0 |
705868
|
BOK:Fred er ei det beste
BOK:
Følsomt, innsiktsfullt og reflektert om krig og fred, menneske og natur, og menneskenaturen.
Eirik Ingebrigtsen:
Kvit bok mørk vinter.
Roman.
123 sider.
Oktober.
I navlebeskuelsens tidsalder er det befriende å lese Eirik Ingebrigtsen (f. 1975, deb.
2001), som på sin stillferdige og observante måte synes å ville innsirkle helt andre ting enn sin egen hjerte-smerte, senest i romanen ”Spikrar frå fallande plankar” (2015), om grensene for menneskets personlige ansvar.
I likhet med det øvrige forfatterskapet kretser også ”Kvit bok mørk vinter” rundt grunnleggende eksistensielle og etiske problemstillinger i en stramt komponert, poetisk og reflektert fortelling som forener ”gammal og ny tid i ein einaste vond knute, utbomba” (s. 99), der den tematiske kjernen er ”dette helsikes blodet knytt til arv, knytt til historie, knytt til tru, knytt til vanære, knytt til væpna menn som rir i flokk” (s. 15).
Handlingen foregår i og omkring byen Gjakova i Kosovo og strekker seg over én sprengkald vinterdag med 32 minusgrader, da et arbeidslag med krigsveteraner fra Kosovokrigen har dratt ut for å felle trær til brensel.
Sentralt i fortellingen står 14-åringen Isa, som er halvt serbisk, hans beskyttende halvbror Shkodran og stefaren Reza, som er tynget av traumatiske krigsminner, og som dessuten har svært vanskelig for å forsone seg med at han har en uekte sønn, serbergutten Isa, skambarnet, som ble til fordi også serberne, i likhet med Reza selv, fikk ordre om å voldta.
Selv om det har vært fred i mange år og vedhogsten bidrar til å holde krigsminnene på avstand, bærer veteranene med seg de frykteligste bilder av drap, voldtekter og forbrytelser, som de i det ene øyeblikket skryter og ler av, og unnskylder for hverandre med at ”det var jo krig”, men som desto oftere gjør fredstilstanden så vanskelig og umulig.
Brenselsdugnaden forløper heller ikke helt knirkefritt og uten uhell, men utvikler seg etter hvert i en tilspissende retning, der den underliggende nerven i forholdet mellom Reza og sønnene, som Ingebrigtsen så overbevisende etablerer og opprettholder, til slutt finner en utløsning i denne velskrevne og tankevekkende romanen om vår europeiske samtid.
| 1 |
705869
|
Skambankt:Horisonten brenner
Tungt og solid, med to kutt som stikker seg fram.
Skambankt:
"Horisonten brenner" (Indie)
Pønk-biten av Skambankt er kanskje borte for godt.
De kaller seg et "kompromissløst hardrockband", noe som for så vidt er i nabolaget.
Bare hør singelkuttet "Fremmed i en fremmed verden", en av de sterkeste låtene her.
Dette er sjette album siden 1994, og skulle Kaizers-pausen vedvare, blir det fort flere.
Terje Winterstø Røthing har stått med én fot i hver leir, men nå er det Skambankt som gjelder.
I bandet finner vi også Hans Egil Løe (gitar), Tollak Kalvatn Friestad (bass), Børge Sageng Henriksen (trommer) og Jonny Engelsvoll (tangenter).
En drøy halvtime med Skambankt på øret føles som surret fra en overfylt bar eller som høyttaleren i den altfor tidlig slitte Iphonen min.
Du må med andre ord anstrenge deg for å høre det som sies.
Det går an, men krever sin mann.
Eller kvinne.
Skambankt har alltid hatt en appell der.
Vokalen er mikset inn i et ullent lydbilde der den konkurrerer med skurrende gitar, massive tangenter, tunge trommer og en dirrende bass.
De to sistnevnte drar i gang "I dette huset".
Endringen er ikke så stor idet vi går over til "Når imperiet faller", heller ikke til "Protest, dommer".
Sistnevnte kan fort bli en publikumsfavoritt når de drar i gang norgesturneen på Folken 16. februar.
Det bør også nevnte "Fremmed i en fremmed verden" bli.
Midtveis på platen får vi "Horisonten brenner", det nærmeste Skambankt kommer en ballade.
En sang om tapt kjærlighet, som like gjerne kunne handlet om andre slag.
Det er likevel en gnist av kampvilje igjen.
"Kommer snart hjem" er seigere i takten enn mye av det andre her.
Hadde du skrelt vekk noen lag, kunne den gått inn i Kaizers-repertoaret uten å skille seg ut.
"Levende legende" er om et eller annet forbilde, mens lydtåka letter litt i energiske "Stein for stein".
Deretter den ruller inn igjen på "Gribben", niende og siste kutt.
En flott plate, men vi trengte midtpartiet.
Beste spor:
"Fremmed i en fremmed verden", "Horisonten brenner".
| 1 |
705870
|
Fornøyelig og litt pinlig nyskaping
«En natt» er både nyskapende og gjenkjennelig, morsom og trist, og gir et nyansert og fint bilde av mennesker som ikke har fått det livet de hadde sett for seg.
«En natt»
Norsk dramaserie.
Slippes på NRK TV fredag, og på NRK 3 tirsdag 6. februar.
«En natt» er omtalt som en serie som fortsetter der «Skam» og «Unge lovende» slutter, altså når ungdommene er blitt voksne og vel så det, men likevel opplever at verden fortsatt ikke er så lett å manøvrere seg rundt i.
Det er teamet som sto bak «Dag», Øystein Karlsen og Kristopher Schau, som har laget serien, og sammenlagt gir dette grunn til store forventninger.
Handlingen i «En natt» begrenser seg, slik tittelen antyder, til en kortere periode, som riktignok starter mens sola fortsatt skinner på de hippe fortauskafeene på Grünerløkka i Oslo.
Her møtes den trivelige og imøtekommende Jonas (Anders Baasmo Christiansen) og den noe mer motvillig innstilte Elizabeth (MyAnna Buring) på en blind date.
Vi får være flue på veggen gjennom de første famlende og nervøse forsøkene på å føre en samtale, og det oppstår rikelig med pute tv-situasjoner.
Karlsen og Schau har imidlertid utstyrt sine hovedpersoner med tilstrekkelig mange menneskelige egenskaper til at dette oppleves som naturlig, og ikke påtatt.
Det er lett å lage pinlighetshumor om karikerte personer, det krever mye mer spissfindighet når karakterene oppleves som ekte og naturlige.
Det har denne serien ingen problemer med, takket være et godt komponert manus, og ikke minst takket være gode skuespillerprestasjoner.
Noen av dialogene kan kanskje oppfattes som litt vel repeterende, men samtidig passer dette godt inn i formen.
Siden man har lagt seg på en såpass realistisk linje og kronologisk form, føles det naturlig at folk snakker slik folk faktisk snakker.
«En natt» hadde selvsagt blitt ulidelig kjedelig etter noen timer om man «bare» skulle fortelle historien om et par som møtes for første gang og blir kjent med hverandre.
Heldigvis varer det ikke lenge før diverse skjeletter kommer skramlende ut av skapene, og serieskaperne har et glimrende grep om kombinasjonen av vittig dialog og litt rølpete situasjonskomikk.
Det vil på sett og vis være naturlig å sammenligne serien med «Dag», og den har også en del av de samme kvalitetene.
«En natt» er ikke like mørk, men handler like fullt om voksne folk som av ulike grunner ikke kan eller vil la seg plassere i de rammene samfunnet rundt dem forventer at de skal leve i når de har nådd en viss alder.
Serien er morsom på overflaten, men melankolien ligger der i bunnen og skaper fine harmonier.
Og viktigst av alt:
Den handler om tilsynelatende ekte mennesker som det er lett å bry seg om.
| 1 |
705871
|
Fortolkningen av Alfred Schnittkes Monolog gjorde et sterkt inntrykk
Alfred Schnittkes verk Monolog var det som berørte oss mest da Antoine Tamestit på bratsj spilte dette verket der han også ledet orkesteret.
Schnittke fikk et kraftig hjerneslag i juli 1985 og lå 20 dager i koma.
Men på mirakuløs vis kom han seg, og sykdommen var på sett og vis frigjørende:
Han kunne nå arbeide på flere verker samtidig, noe han ikke kunne tidligere.
Det høyst ekspresjonistiske verket Monolog (1989) for bratsj og strykeorkester er holdt i en fri atonal stil der referansene til annen musikk ikke er så tydelige som de ofte er hos Schnittke.
Men man aner en atmosfære av Alban Berg, som Schnittke tidlig var påvirket av, men behendig måtte skjule da han kom tilbake fra Wien til Sovjetunionen.
Cellisten Rostropovisj, dirigenten Rozhdestvenskij, fiolinisten Kremer og bratsjisten Yuri Bashmet gikk tidlig inn for Schnittkes musikk, men det var ikke før på 1980-tallet han slo gjennom.
I den store musikk-encyklopedien The New Grove Dictionary of Music and Musicians, i utgaven fra 1980, er han ikke engang tatt med.
Han var, som The Times skrev i 1990, Sovjetunionens godt bevarte hemmelighet.
Sterk fortolkning
Foruten Yuri Bashmets fremføring, som verket er skrevet for, er Tamestit den desidert beste fortolker av dette verket, liksom han er det for bratsjkonserten.
Monolog er preget av de erfaringer Schnittke hadde gjort med operaen, hvor det aldri inngås kompromisser i det kaleidoskopisk klanglige, de små cesurene av stillhet, de skjelvende tonene og det ekspressivt voldsomme.
Fortolkningen fredag kveld gjorde et sterkt inntrykk.
En motsats til dette verket var Mozarts Divertimento, skrevet av en 16-åring.
Allerede her har Mozart dette operamessige ved seg, som preger så mange av hans komposisjoner.
SSO hadde det riktige tempoet i yttersatsene som gjør dem så intense.
Telemann, som var noen år eldre enn Bach og overlevde ham med 17 år, er kjent for å ha skrevet ikke mindre enn 6000 verk!
Ikke alle egner seg like godt til å høres om og om igjen.
Ekstra intensitet
Det gjør imidlertid bratsjkonserten med de ultrakorte satsene, iallfall når den spilles slik som solisten og strykerne fra SSO gjorde, med det høye tempoet i de hurtige satsene som gir verket en ekstra intensitet.
Brahms trodde lenge at strykekvintetten i G-dur op.111 skulle være hans siste verk.
I likhet med Schnittkes verk kan det ses som en avskjed, et motiv som er hyppig i klassisk musikk.
Men Brahms skulle komme til å skrive mye mer.
Op.111 er for to fioliner, to bratsjer og én cello.
Arrangementet for strykeorkester når ikke opp til originalen.
Veven med alle mellomstemmene blir for tett, det melodiske for fyldig og det blir for mye bass i klangbildet.
Best klang de sørgmodig-milde mellomsatsene.
| 1 |
705872
|
Nick J.D. Hodgson:Bedre som låtskriver
Tidligere Kaiser Chiefs-trommis mangler en del på fremføringen.
Nick J.D. Hodgson:
"Tell your friends" (Prediction/Border)
Nicholas James David Hodgson var trommis i Kaiser Chiefs, Leeds-bandet som debuterte med millionselgende "Employment" i 2005.
Etter fire album takket han for seg i 2012, og nå har Hodgson omsider fått puslet sammen solodebuten.
Det har skjedd hjemme, spillende alle instrumentene selv.
Slik lyder det også.
Lydbildet er flatt og uspennende, utvannet britpop som hadde fortjent en bedre skjebne.
Hodson er nemlig ingen dårlig låtskriver.
Han har McCartney-kvaliteter, var viktigste bidragsyter i gamlebandet og i ettertid har han skrevet for en rekke artister.
Uvanlig nok er det derfor sangene som er best her, mens framføringen blir for tam.
Han burde fortalt noen venner om prosjektet.
Beste spor:
"Suitable", "Iceberg".
| 0 |
705873
|
Uimotståelig indie
Bergensbandets debut bobler over av energi og bør nå langt ut over landets grenser.
Great News:
«Wonderfault» (Eget Selskap)
Jeg tror det var høsten 2015, og det regnet helt sikkert i Bergen den kvelden.
Men ryktene gikk om at Great News’ debutkonsert var en hendelse en ikke ville gå glipp av.
En skal ikke alltid tro på rykter, men jeg er veldig glad jeg gjorde det denne gangen.
For det var en konsert som ga en bakoversveis og hakeslepp samtidig.
Så livsbejaende eksplosivt – jeg mener det også regnet konfetti i Bergen den kvelden – og sjelden har et band overbevist mer på første forsøk.
Møtet med Great News live er et møte med et band som ikke holder noe tilbake, og det følelsen beholder de heldigvis på platen.
Debuten er overbevisende; stor og episk i uttrykket, perfekt for sommeren vi har i vente.
Trioen frontes av vokalist og gitarist Even Kjelby, sammen med Kim Åge Furuhaug og Ole Kristian Einarssen.
Daze-pop kaller de det, men når en Spellemannsnominasjon havner i fanget på dem vil det være mest naturlig i kategorien rock.
Fra MGMT og Tame Impala til Duran Duran, referansene sniker seg inn og hinter om at Great News ikke finner opp kruttet.
Men det er likevel deilig når det smeller.
Og det gjør det.
Hør bare på den siste singelen «Told».
Den får en til å ville løpe hånd i hånd med sin utkårede gjennom kveldsmørke gater.
Forelskelse høres slik ut, ekte og berusende, men med motstand.
Det motsatte av valentinsklissete og søtt.
«Make me feel» er et nytt bekjentskap og det sporet som jeg umiddelbart forelsker meg i.
Kjelbys vokal får tre fram og kiler en midt i hjerterota.
Noen steder druknes han derimot litt i alle lagene av gitarer og effekter.
Lekne «Never get my love» har en sexy vibb og er spekket med morsomme detaljer.
Hiten «Love her», som ble sluppet i 2015, er også med på denne platen.
Den tåler et gjenhør og løfter slutten på albumet.
For de mister noe momentum midt i andre halvdel.
Med enda strammere regi på låtutvalget hadde platen vært nær perfekt.
Beste spor:
«Told», «Make me feel».
| 1 |
705876
|
BOK:Dyr og kjipe menn
BOK:
Norsk jente tar friår på Island og blir kick ass budeie.
Hilde Susan Jægtnes: Gildra.
Roman.
150 sider.
Solum Bokvennen.
I tjueåra blei det ofte diskutert om ein skulle ta friår.
Det kunne vere noko fornuftig eller ufornuftig, noko ein gjorde før ein skulle bli seriøs student, noko som avgrensa seg til eit år, når ein forhåpentlegvis var eldre, klokare, eller full av erfaring.
Det kunne vere å ta ex. phil på Bali.
Førstegangsteneste.
Folkehøgskule.
Backpacking i Asia.
Plukke vindruer i Frankrike.
I romanen «Gildra» reiser norske Hanna til Island for å jobbe på gard.
Det skal vere ein del av hennar plan for å kome inn på veterinærhøgskulen.
Ho har førebudd seg på dette opphaldet med å kjøpe ein hatt på H&M som ho har på seg når ho møter vertsmora på flyplassen.
Som det står:
”Endelig kunne hun gå uanstrengt med hatt fra HM, her i et nytt land hvor ingen visste hvordan hun så ut.”
Eg syns det er ein god observasjon, ein detalj som seier noko om kor mykje håp mennesket kan investere inn i ein billig hatt.
Korleis vi gleder oss til å bli ein annan berre ved å gå med hatt på ein ny plass.
H&M-hatten blir ikkje med Hanna vidare på garden, for her får ho meir enn nok å henge fingrane i, og det er ikkje småtterier.
Melke kyrne, vaske huset, mate kopplamma, temje hestane, lære språket.
I tillegg vil Hanna veldig gjerne bli kvitt jomfrudommen og passe inn i miljøet.
Kva er greia med at jenter skal vise kva dei duger til for så å vinne respekt?
Då har ein nesten tapt i utgangspunktet.
Det er godt observert i Jægtnes sin roman.
Jægtnes veit kva ho tema ho har med å gjere og harselerer også med dette ved å skrive om hovudpersonane i Disney-filmane ”Skjønnheten og udyret” og ”Den lille havfruen.”
Heile romanen dunstar av dyrekjønn og mannekjønn.
Menn får boltre seg med å kysse og kline og drikke og sloss medan jentene virrar litt rundt, kjeftar og smell og ber altfor fulle gutar om å vaske munnen fri for snus før dei skal ligge.
Hanna er ein kick ass som svarer igjen på slibrigheiter og finst ikkje prippen.
Det er gjenkjennelege skildringar av korleis landbruket kan slå svært dårleg for ei ung kvinne.
Det er beinhardt, rett og slett.
Men Hanna er ein kick ass og ein survivor og skildringane på fest og skildringane om dyra er rett og slett nydelege, visuelle, neste filmatiske vil eg seie.
Einaste innvending er at romanen er i kortaste laget.
Men då får vi berre vente på neste.
| 1 |
705877
|
Beckstrøm:Stilig sidesprang
Lars Beckstrøm trives i selskap med sin andre gjeng.
Beckstrøm Kvartett:
"Gjest i mitt liv" (Drabant)
Delillos er inne i en produktiv periode, men er det gått ti år siden forrige album fra Beckstrøm Kvartett.
Etter fire soloalbum fikk Lars Beckstrøm med seg gitarist Marius Stegegjerde-Kristiansen, bassist Tov Ramstad og trommis Lars Birkelund og ga ut "Døgenikt" i 2008.
Bjørn Einar Hanstveit er nå ny mann på trommer.
De åpner med "Jubileum" som viser at det ikke bare er Lars Lillo-Stenberg som dyrker nostalgien.
En frisk sang om et jubileum for russen, der en og annen kjendis legges inn:
Hør, der har vi Gro, latteren runger så den blir ko-ko/.../Kåre har mistet hår, og Eli har tykkere lår.
En sang som bør få et langt liv som intro til talløse gjenforeninger.
Jeg må bare få lov å legge til at min gamle mor ikke gadd å gå på gjenforeningsfest med kongen i høst.
Respekt.
"Romantikken i mitt liv" er om henne med det lange, lyse håret; hun som savnes sårt av en sliten trubadur.
"Snøtoget" åpner med et vers om livet som passerte forbi:
Inne i avisa stikker venner fra gymnaset hodet frem.
Nå er de ministre og banksjefer, jeg sitter her på toget igjen.
Hva er det som skjer, spør Beckstrøm og sier at det er ting han så gjerne skulle gjort før alt blir sort.
Sort, ikke svart, på dannet vestkant-sprog.
"Gjester i mitt liv" er følelsen som melder seg etter tre pils i vårsola, med en innlagt hyllest til det multietniske.
"Tre minus to" minner om både om Beatles, Jacques Brel og Lillebjørn Nilsen, mens "Bartender" heller i retning Ole Paus.
"Ferie" er et dobbeltsidig spark til hjemlandet, der mørketiden gjør at man trenger en ferie.
"Sy mine vinger" er en vemodig cello-ballade om julenatt på aldershjemmet.
Det er nattestemning også på "Bellmans måne", før det rundes av med "Narestø", en drøm om det gode livet langs kysten.
Sommertid i godt vær, vel å merke.
Samlet sett en flott plate fra Lars Beckstrøm, med et par-tre sanger som går inn blant hans aller beste.
Beste spor:
"Jubileum", "Gjest i mitt liv", "Sy mine vinger".
| 1 |
705878
|
Kyle Craft:Jenter han har møtt
Debuten vakte oppsikt, og oppfølgeren tar steget videre.
Kyle Craft:
"Full circle nightmare" (Subpop/Playground)
Det er gått to år siden Kyle Craft ristet liv i rocken med debuten "Dolls of Highland", selv om han ikke kan beskyldes for å være nyskapende.
29-åringen fra Shreveport i Louisiana har Bob Dylan og David Bowie som forbilder, uten at det hemmer ham på noen måte.
BD og DB har lagt lista høyt, men her er like fullt KC.
Han åpner energisk med "Fever dream girl": Was she the warhead or the firecracker? Was she death itself, or whatever comes after?
Han sang om jenter på første plate, og han synger om jenter på denne.
Mens kuttene på debuten ble skrevet mens tingene skjedde, ser han seg nå tilbake.
Sangene er selvbiografiske, noe som kanskje vil få ekskjærester til å lure på hvem som dem som har hovedrollen i tittelkuttet "Full circle nightmare":
These days there's a million ways a man can love a woman, but
I can't find one way with you.
Det er blitt en plate om tapt kjærlighet, der Craft ofte er den som kommer dårlig ut.
Jenta i "The exile rag" velger en annen, mens hovedpersonen i "Heartbreak junky" befinner seg i en annen liga: You were the jet plane, I was a parachute failing.
Hun i "The rager" er heller ikke god å komme ut for, en vandrende apokalypse på jakt etter noen å ødelegge.
Musikalsk skifter han mellom drivende rock og akustiske viser, mellom bluegrass og glam, mellom intimitet og full utblåsning.
Mens han tidligere lagde sangene i ensomhet på laptop-en hjemme, er sangene nå spilt inn live i studio med fullt band.
Decemberists-gitarist Chris Funk har gjort sitt for å få det hele i boks.
Orgel og blåsere tas i bruk, og kompet passer Craft som hånd i hanske.
Mye lyder som Dylan, men like mye i måten å synge på som i selve sangene.
Han avslutter med "Gold calf moan", en mektig sang som toner ut i en stille bønn:
Send your regards when your heart is ripe for the stealing.
Kjærligheten er ikke enkel.
Beste spor:
"Fever dream girl", "Heartbreak girl", "Bridge City rose", "Gold calf moan".
| 1 |
705879
|
Darlingside:Harmonier for slutten
Kvartetten fra Boston går nye veier, brolagt med gull.
Darlingside:
"Extralife" (Thirty Tigers)
Tittelkuttet "Extralife" er en spennende innledning, og med "Singularity" blir det så vakkert at det gjør vondt.
Men tilbake til starten:
Etter noen sekunder med instrumentell ulyd, samles de fire stemmene i Darlingside i myk harmoni.
Flott, om enn ikke så oppmuntrende:
It's over now
the flag has sunk
the world has flattened out
At soppskyer nevnes, er ikke egnet til å berolige oss.
Etter "Extralife" kommer altså "Singularity".
En sang fra evigheten til evigheten.
Bedre er det vanskelig å gjøre det.
Some day a shooting star is gonna shoot me down.
"Hold your head up high" er skåret over samme lest som "Singularity".
Den ensomme trompeten a la Calexico dukker opp i begge sanger.
Fleet Foxes, Bon Iver, Beach Boys og Simon & Garfunkel er navn som melder seg, og Darlingside tåler sammenligningene.
De har tatt steget bort fra den americana-pregede folkrocken i retning et komplekst lydbilde.
Kammerpop er kanskje ordet, og "Futures" er noe som Crosby, Stills & Nash kunne sunget i sine søkende stunder.
Singelkuttet "Eschaton" har en spretten synth som skiller seg ut, men teksten er like kryptisk som ellers på platen med they’re making martyrs out of tennis stars og there’s something in the water, Byzantine.
Eschaton er forøvrig et ord for endetiden, det siste ledd i Guds plan for verden.
Har Darlingside ment å lage et lydspor for slutten på det hele, er vi tilbake ved salige T.S. Eliot:
This is the way the world ends.
Not with a bang but a whimper.
Darlingside er Don Mitchell, Auyon Mukharji, Harris Paseltiner og David Senft fra Boston.
De startet i 2009 og har to album og to ep-er bak seg.
Den nye platen har én svakhet, og det er at siste halvdel kan føles anonym etter at du er blitt servert alle godsakene i starten.
"Indian Orchard Road" er likevel et nydelig stykke musikk, og "Best of the best of times" er en frisk avslutning.
Beste spor:
"Singularity", "Hold your head up high", "Indian Orchard Road".
| 1 |
705880
|
Verdig og sterk Utøya-film
FILM:
Erik Poppe flyttar perspektivet tilbake til ofra på Utøya - gjennom vinkling og fantastiske skodespelarprestasjonar.
Utøya 22. juli
Sjanger: Drama.
Med:
Andrea Berntzen, Elli Rhiannon Müller Osborne, Jenny Svennevig, Aleksander Holmen, Ingeborg Enes, Sorosh Sadat, Brede Fristad, Ada Eide m fl. Regi:
Erik Poppe.
Manus:
Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig.
Nasjonalitet Norge, 2018.
Lengd:
1 t. 30 min.
Verdspremiere på Berlinalen i Berlin.
Ordinær, norsk kinopremiere: 9. mars.
Erik Poppes film «Utøya 22. juli» har vore omdiskutert lenge før han denne veka har verdspremiere i hovudprogrammet på den prestisjetunge, internasjonale filmfestivalen i Berlin - i seg sjølv eit tungt kvalitetsstempel.
Bør det lagast film av dette nasjonale traumet?
Kjem filmen for tidleg?
Kva omsyn skal takast til dei som var der og deira pårørande?
Eit tysk par me møtte her i Berlin, frykta kommersiell utnytting av ein tragedie.
Det er allereie skrive mange bøker og utallige spaltemeter om 22. juli.
Og nå kjem altså filmane, enten ein liker det eller ei.
Bare i år kjem det tre av dei.
Dermed må me forhalda oss til kva slags filmar dei er.
Tilbake til ofra
Poppe har heile tida sagt at målet hans med denne filmen er å flytta fokuset tilbake til ofra, etter år med rettssaker og merksemd rundt gjerningsmannen.
Dette lukkast han med - i all si gru.
Etter å ha opna filmen med autentiske opptak frå Oslo sentrum og bomba som blei sprengt der, er resten av filmen éi lang og imponerande tagning av fotograf Martin Otterbeck, der kamera følgjer Kaja (Andrea Berntzen), som er på Utøya saman med systera Emilie.
Dermed ser me absolutt alt frå ungdommanes perspektiv, frå dei kosar seg med vaflar på sommarleir, høyrer smell i det fjerne, ikkje skjønar kva som skjer, gøymer seg, blir nøydde til å ta umulige val om å prøva å halda seg i skjul, prøva å symja, prøva å hjelpa andre.
Gjerningsmannen er knapt synleg for dei.
Men dei høyrer han.
Dei høyrer skota og skrika.
Dei ser dei livredde ungdommane som spring gjennom skogen - og dei ser ofra hans.
Gjennom å liggja så tett på ungdommane, og la filmen spela seg ut i faktisk tid, får me eit gruvekkande innblikk i forvirringa, redsla og den ubegripeleg lange tida som går.
Imponerande skodespelarar
Prestasjonane til dei unge skodespelarane som spelar dei livredde ungdommane, er formidable, frå store til små roller.
Andrea Berntzen er overtydande i si desperate jakt etter systera, mens ho vekselvis må halda seg i skjul og prøver å kommunisera med mora på telefon.
Men også Aleksander Holmen frå Stavanger imponerer i den sentrale rolla som Magnus frå Stavanger AUF, som strengt tatt kom til Utøya for jentene, og ikkje så mykje for politikken.
Det er komplisert å forhalda seg til «Utøya 22. juli» som film, kanskje særleg som nordmann.
Filmen handlar om det som skjedde i 2011, men er samtidig fiksjon.
Han baserer seg på intervju og samarbeid med folk som faktisk var der, men handlar samtidig ikkje om spesifikke personar, men om oppdikta karakterar.
Balansegang
Poppe legg dermed ut på ein uhyre komplisert balansegang mellom dramatiske, traumatiske hendingar i den verkelege verda, samtidig som det han lagar er fiksjon, film, kunst.
Samtidig som det er uråd å lausriva «Utøya 22. juli» frå det som faktisk skjedde den dagen, må filmen bedømmast som nettopp det.
Som filmkunst.
Og der lukkast altså Poppe i å gi oss ei ny og anna type innsikt enn bøkene og spaltemetrane i mediene, gjennom levande bilete, gjennom fiksjon og sine oppdikta karakterar.
Han gjer det verdig, ikkje spekulativt.
Han flyttar perspektivet tilbake til ofra for terroren, og ikkje på terroristen.
Og han får oss til å hugsa kva som faktisk skjedde den dagen, får oss til å føla med igjen, sju år etter.
Om det er vondt å sjå på?
Absolutt.
| 1 |
705881
|
Denne konserten er som å fly langsomt over landskaper
Skuffende før pause, men med en Bruckner–tolkning som både skaket og berørte oss.
Brahms:
Akademisk festouverture.
Haydn:
Trompetkonsert i Ess-dur.
Bruckner: Symfoni nr. 4 (Den romantiske).
Solist:
Reinhold Friedrich, SSO, dir.:
Christian Vasquez.Konserthuset torsdag kveld
Dessverre var den østerrikske samtidskomponisten Heinz Karl Grubers trompetkonsert tatt av programmet denne kvelden.
Vi skulle gjerne hørt et slikt verk fra vår egen tid, med den eminente tyske trompeteren Reinhold Friedrich.
I stedet ble vi avspist med Brahms’ Akademisk festouverture og den mest kjente og populære av alle trompetkonsertene, den av Haydn.
Alle som har gått på latinlinjen på gymnaset eller samlet seg på den gamle universitetsplassen i Oslo på 60-tallet, vil taust synge med «Gaudeamus igitur» (La oss glede oss), den fyndige slutten på Brahms’ festouverture.
Blanda drops
Til tross for skuffelsen før pause:
Det var ingenting å si på tolkningen av Brahms og Haydn.
Reinhold Friedrich viste seg som en jovial mann, som med synlige gester markerte rytmen når han ikke spilte på sin gylne trompet.
Og han la tydelig opp til en ekstra opptreden, ispedd en lang fortelling om operaen Trompeteren fra Säckingen, der Victor Ernst Nessler har komponert en enkel sang for trompeten – «Behüt Dich Gott...» som er blitt dette stedets kjennemerke og en turistattraksjon.
Og som Friedrich spilte både på scenen og bak, akkompagnert av orgelet.
– Men før pause ble det altså blanda drops.
Symfoniske kjempeslanger?
«Symfoniske kjempeslanger» kalte Brahms Bruckners symfonier.
Men selv om Bruckners symfonier har dette buktende, langsomme og utrolig lange forløp, så er det mer rammende (og mer vennlig) å snakke om landskaper og natur, skiftende landskaper som vi langsomt flyr over.
Og der det å være tett på (med den risiko det innebærer) veksles med det fjerne.
Det nære og det fjerne er karakteristiske for Bruckner.
At symfonien er romantisk, røper hornet, romantikkens instrument par excellence, allerede i åpningen av symfonien.
Når koret av treblåsere følger etter horntemaet i åpningen av første sats, er det som et svar på et spørrende rop, et rop fra den mørke skogen.
All honnør til hornistene denne kvelden, som har en helt sentral rolle i symfonien.
Men vi opplevde også at en lett vind fòr over strykerne, og et ekkoaktig spill mellom horn og klarinetter, girlander av fløytetoner.
Og så: et hymnisk oppsving som munner ut i fire strålende takter fra messingblåserne.
Alt pakket inn av en aura av klang – klang både som klangfarge og harmonisk samklang.
I den langsomme andresatsen er det tungsinnet som dominer, noe à la Schuberts «Døden og piken».
SSO og Vasquez fikk frem det gåtefulle her, det gåtefulle ved skjønnheten i melankolien.
I 3. sats er det jaktsignaler som dominerer:
Men også her: det romantiske – skog, natur, fuglestemmer.
Og så:
Avgrunner og ulvesluktromantikk!
Innfallene viktigst
I siste sats var det en uro her i orkesteret som var helt i samsvar med musikken.
Det vekslende, det plutselige, glimt (ikke av håp og katastrofe, som hos Mahler), motiver som knyttes sammen assosiativt.
Innfallene er viktigere enn det som kommer ut av dem.
For Bruckners musikk er aldri målrettet.
Det dreier seg om vekslende bilder, episoder, men holdt fast i en langstrakt arkitektonikk.
Bruckners yndlingsbetegnelse på de symfoniske satsene var da også «Ikke altfor hurtig», derav det romlige i denne musikken.
Dette, som kan høres ut som en motsetning, løste Vasquez og SSO på en imponerende måte.
| 1 |
705882
|
Kampen for tilværelsen
BOK:
Velskrevet og underholdende historisk roman om havet, døden og kjærligheten.
Jennifer Egan:
Manhattan Beach.
Roman.
Oversatt av Kyrre Haugen Bakke.
464 sider.
Gyldendal.
Jennifer Egans (f. 1962)
«Manhattan Beach» er en elegant turnert historisk roman om overlevelse, familiebånd og kjønnsroller, og innledes med at Eddie Kerrigan rundt juletider 1934 tar med seg datteren Anna til et møte med gangsteren Eddie Styles.
Herfra er familien fortellingens omdreiningspunkt:
Eddies kone Agnes, som har bevart sin smidige danserinnekropp til tross for at irske jenter blir matroner allerede på kirketrappen; den englevakre, men multihandikappede yngstedatteren Lydia; og Eddies halvsøster Brianne, som «liknet en fin bil med en skjødesløs eier som skamkjørte den».
Fortellerperspektivet er allvitende, synsvinkelen veksler hovedsakelig mellom Anna, Dexter og Eddie.
Vannet og havet er romanens samlende metafor og gjennomgangsmotiv, og fremstillingen er ellers full av tidsriktige markører og detaljerte kunnskaper om en rekke emner.
Eddie lever etter mottoet «heller fare enn sorg» (s. 43), og det blir etter hvert rikelig av begge.
I 1937 forsvinner han sporløst.
Da så krigen kommer, tar Anna jobb ved Marineverftet i Brooklyn.
Hun drømmer om å bli dykker, men avvises med utilslørte fordommer av «én mann!
Og han hadde ikke engang skjegg» (s. 163).
Da hun en kveld møter Dexter igjen, får hun innsyn i den brutale underverdenen som Eddie en gang var en del av, og spørsmålet om hva som kan ha skjedd med faren melder seg med fornyet styrke.
«Manhattan Beach» er slik dels et kvinneportrett og en familiesaga, og dels en hardkokt thriller, men også en skildring av det moderne Amerikas tilblivelse og feminismens fremvekst.
Krigen var tross alt en velsignelse for likestillingen, da kvinnene måtte gå inn i de tradisjonelle mannsyrkene for å holde hjulene i gang.
Romanen ble av magasinet Times kåret til en av de ti beste skjønnlitterære utgivelser i 2017.
Det kan man godt forstå, selv om Egan egentlig ikke bringer noen vesentlig nye innsikter til torgs.
Heller kan man si at hun minner oss om ting vi allerede vet – men på en særdeles underholdende og sofistikert måte.
| 1 |
705883
|
Konsert:Musikk inspirert av diktere og malere
En helaften Debussy med fransk mesterdirigent.
Debussy:
Første rapsodi for klarinett og orkester; Leketøykassen;
To danser for harpe og orkester; Skyer og Fester (fra Nocturnes); Iberia (fra Images).
Solister:
Ursula Ascic harpe, Andreas Sundén klarinett.
SSO, dir.
Marc Soustrot.
Konserthuset torsdag kveld.
25. mars i år er det 100 år siden Debussy døde.
Debussy var den som innvarslet fransk modernitet i musikken, uten å danne noen skole.
Mest karakteristisk i hans modne verk er den frigjøring han gjør av klangfargen, som tradisjonelt skulle tydeliggjøre de melodiske linjene.
En viktig impuls til dette hadde han fra Wagner, men ellers var det nettopp det tysk-østerrikske hegemoniet i kunstmusikken han ville bryte med.
Bare ett av de som regnes for Debussys største orkesterverk, var representert på konserten torsdag kveld, nemlig Nocturnes, og da ikke hele verket, men to av delene; Skyer (Nuages) og Fester eller Festligheter (Fêtes).
Nyanser av grått
Det første ble spilt med de nyanser av grått som denne satsen alluderer til, og det var, som det skal være, noe statisk, men også noe drømmende over dette tablået.
I Fêtes kommer blåsere inn fra forskjellige kanter og lar seg snart høre tydelig, snart dust.
Det var en utmerket fremføring vi var vitne til, der tempoet var elastisk og der det til sine tider ble ganske heftig.
Debussy misunte malere som James Whistler og William Turner på grunn av det skisseaktige i deres malerier.
Men nettopp dette tar Debussy opp i stykker som disse.
En musikk i stadig forandring
Debussys estetikk var sterkt influert av franske diktere som Baudelaire, Verlaine, Mallarmé.
Han deltok sammen med diktere og malere i Mallarmés salong på de berømte tirsdagssamlingene:
Del av det skjønne var det bisarre; det gjaldt nyanser fremfor alt, og tingene skulle antydes, suggereres, ikke utales tydelig.
Nyanser og atmosfærer gjenspeiler seg i de to dansene – en hellig og en profan – for harpe og orkester, nydelig fremført av både harpist og orkester.
Iberia (fra Images) har, som navnet sier, noe spansk over seg som Debussy var blitt inspirert av fra verdensutstillingen i 1889.
Iberia har de poetiske betegnelsene «Langs gatene og veiene»; «Nattens dufter»; «Om morgenen på en festdag».
Klangbildet er da også lyrisk.
Her hører vi både kastanjetter, Bolero-rytmer og Habanera-vendinger.
I «Nattens dufter» er lyset askegrått, mens det går nokså heftig og fargerikt for seg i siste del.
Solid dirigent
Marc Soustrot ledet orkesteret på subtilt vis gjennom de forskjellige karakterer og stemninger i en musikk som stadig er i forandring.
Vi hørte at rytmikken hos Debussy har en klanglig funksjon i et uttrykk som kan karakteriseres som en kjølig sensualitet.
Vi savnet et av de andre store orkesterverkene denne kvelden.
I stedet fikk vi som innledning rapsodien for klarinett og orkester, raffinert spilt av orkesteret med AndreasSundén på soloinstrumentet.
Det andre verket før pause, «Leketøykassen», er egentlig en ballett for barn som en venn av Debussy måtte fullføre.
Oppi denne kassen er det mange slags leketøy som musikaliseres på ulikt vis og hvor det også er plass til det bisarre.
Men det spørs om ikke dette verket er morsommere for de utøvende enn for publikum.
Uansett – orkesteret slo til med et uhyre presist spill.
Men som sagt:
Programmet etter pause var det mest betagende.
Og vi skulle gjerne hørt «Havet» (La mer) og/eller «En fauns ettermiddag» når først Debussy skulle markeres med en helaften og vi fikk stifte bekjentskap med en så fremragende spesialist på fransk musikk som Marc Soustrot.
| 1 |
705886
|
Uforløst kråkeslott-mysterium
«Winchester:
House of Ghosts» mangler det meste som trengs for å lage en god skrekkfilm.
Winchester
Sjanger:
Skrekkfilm
Skuespillere:
Helen Mirren, Jason Clarke, Sarah Snook, Angus Sampson
Regi:
Michael Spierig, Peter Spierig
USA, 2017
Lengde: 1 t. 39 min.
Aldersgrense:
15 år
Det mest skremmende med brødrene Michael og Peter Spierigs skrekkfilm om det skrullete kråkeslottet Winchester Mystery House er hvordan de nærmest systematisk skusler bort alle muligheter til å lage en interessant film.
At de har fått Oscar-vinner Helen Mirren til å spille hovedrollen, er kanskje det mest imponerende ved det hele.
Bakteppet er fascinerende nok, og filmen baserer seg til en viss grad på virkelige hendelser, hvor en styrtrik enke bygde og ombygde et på alle måter ellevilt kjempehus, et prosjekt som vedvarte i årevis.
Hva som er sant og ikke sant i den historiske konteksten, er ikke godt å si, så her får vi forholde oss til det regissør-brødrene Spierigs forteller oss.
Filmens hovedperson er psykiateren Eric Price (Jason Clarke), en sørgende enkemann som har henfalt til alkohol og opium etter at kona tok sitt eget liv.
Han blir hyret inn av styret i et stort våpenfirma for å bevise at firmaets største eier, den godt voksne enken Sarah Winchester (Mirren), ikke er mentalt tilregnelig, slik at firmaet får mulighet til å kvitte seg med henne.
Fru Winchester er overbevist om at hun selv og huset hun bor i hjemsøkes av mennesker som er drept av rifler firmaet hennes har produsert, og nå forsøker hun på sitt mildt sagt eksentriske vis å gjøre opp for seg ved å stadig bygge nye rom til disse spøkelsene.
Her kunne regissørene åpnet for mange interessante problemstillinger om ansvar og skyld, men har i stedet gått for den mer klassiske skrekkfilmen.
Det kunne også vært vellykket, men dessverre benytter regissørene så mange av de mest velbrukte triksene i boka at det blir mer parodisk enn skummelt.
Her har vi alt fra hoppe-skremming, besatte barn, uskyldig barnesang kombinert med nervepirrende klaustrofobiske scener til en hovedperson som har med seg sine helt egne demoner til spøkelseshuset.
Denne anmelderen mistet håpet da en krokete finger kom ut av et hull i veggen ganske tidlig i filmen.
Hitchcocks ord om at det er forventningen om smellet, ikke smellet i seg selv som er mest skremmende, har åpenbart gått disse regissørene hus forbi.
| 0 |
705887
|
Dette holder ikke, Harry
Harry Pepper i nye lokaler har mye å gå på.
Første prioritet bør være å få tak i flere ansatte.
Harry Peppers originalutgave åpnet dørene i 1986, og den kulinariske nybrottsarbeideren og seinere grillkongen Craig Whitson var hjernen bak det hele, den gangen.
Uten Whitsons skapertrang hadde matbyen Stavanger vært fattigere.
De nye lokalene på Skagenkaien er mye større enn de gamle.
Fire etasjer, med tequilabar og en haug med bord i ulike størrelser.
Flere hundre gjester kan spise her samtidig.
Og der lå i alle fall deler av hunden begravet denne lørdagskvelden, mens sluddbygene og stormen gjorde det utrivelig utendørs.
Det var nemlig stinn brakke.
Vi ble tildelt et bord midt i trafikken i øverste etasje, som på grunn av terrenget ligger på bakkeplan ut mot Valberget.
Bordet var absolutt ikke større enn det måtte være, et sikkert tegn på at restauratørene har forsøkt å skvise mest mulig omsetning ut av lokalene.
En skål med noen pregløse tortillachips og litt salsa sto på bordet, og en flaske med vann, fra springen.
Salsaen var god, og springvann er alltid et bra alternativ.
Menyen er heldigvis ikke veldig omfattende.
Digre menyer bør alltid få alarmen til å ringe.
Vi ønsket begge å teste en selvvalgt treretter for 500 kroner.
Men først, en cocktail.
Harry Pepper har nemlig alltid vært kjent for høykompetent barpersonale.
Ledsagersken gikk for en frekk «Mexican Mule», altså en tequilabasert variant av den vodkabaserte klassikeren Moscow Mule.
Jeg ville ha en London Calling med gin og chili.
Gode drinker til en snau 140-lapp per stykk.
Dyrt?
Ja, men i Stavanger er dette gjengs barpris nå.
Forrettene ble henholdsvis kyllingsuppe og ceviche, altså rå fisk marinert i sitrus - som opprinnelig er en peruviansk spesialitet.
Til fisken gjorde jeg noe jeg aldri har gjort før og bestilte tequila.
Det har seg nemlig sånn at to av de ansatte er sertifisert på høyeste nivå innen tequilaens dunkle mysterier.
Dermed er menyen utstyrt med anbefalt spritfølge til noen av rettene.
Jeg er usikker på om dette er noe jeg ønsker å gjenta, men direkte feil ble det merkelig nok ikke.
Forrettene var det overlegent beste ved hele måltidet.
Suppa med nydelige, krispe grønnsaker, god kraft og fin, mør kylling.
Cevichen med rikelig marinert torsk, sprø kikerter og et skikkelig urtekick.
Slappe smaker Hovedretten, som ankom etter en temmelig drøy pause, var henholdsvis spareribs og fajitas med biff.
Fajitas, med sine små lefser og dipper, med ost og guacamole og salsa, er en storselger på enhver texmex-restaurant.
Disse var forglemmelige.
Særlig led retten av en distinkt mangel på salt og chili, noe som gjør smaken slapp og lite minneverdig.
Spareribsene, rikelig glasserte og møre, var i og for seg gode, men porsjonen var for stor.
Det var rett og slett umulig å spise uten å skyve mat ut over kanten på den overlessede tallerkenen.
I stedet for coleslaw (som menyen påsto) var det en enkel salat av marinert rødkål og hjemmelagede potetchips til.
Helt ok, verken mer eller mindre.
Til dette hver vår øl.
Vi ba om noe som passet til, og fikk hver vår pils fra Lervig.
Ikke veldig spennende.
Deretter gikk det dessverre helt galt.
I over en time, uten så mye som et tilbud om mer vann eller noe mer spennende å drikke, ventet vi på den søte finalen.
Vår servitør var tilsynelatende flere ganger borte ved kjøkkenet og etterlyste dessertene, men kokkene virket helt overarbeidet.
Da dessertene endelig kom, henholdsvis en brulee med sjokolade og en iskrem på geitemelk, var disse dessverre også noe av en skuffelse.
Særlig sjokoladedesserten, som hadde et lokk av smeltet sukker med en svært tydelig brent smak.
Iskremen var for så vidt ok, med ristede valnøtter og myke svisker.
Men den var nesten smeltet og ble servert i en varm, dyp skål som gjorde det vrient å få «tak» i maten.
Særlig er det en utfordring å spise smeltet is med gaffel.
Skje hadde jeg ikke.
Også her skulle jeg egentlig ha drukket tequila til, en fatlagret sak som jeg forlengst var ferdig med da maten kom på bordet.
For alt jeg vet kan det ha vært en bra kombinasjon.
Espressoen var ikke lunken, men nesten.
1600 kroner for dette var for mye, gitt alle feilskjær og en nokså uinspirert matopplevelse.
Det er selvsagt tenkelig at opplevelsen ville vært en annen på en mindre travel kveld, på et bedre bord, med mer oppmerksomhet fra personalet.
Men det er ikke vårt problem.
Denne kvelden frister ikke til snarlig gjentakelse, og det er synd for et så innarbeidet produkt som Harry Pepper.
Gjestene fortjener bedre enn dette.
| 0 |
705888
|
Ferrantes debut på norsk - igjen
Vakker skildring om forhold mellom mor og dotter, i Elena Ferrantes debutbok frå 1992.
Elena Ferrante:
Kvelande kjærleik.
Roman.
Omsett frå italiensk av Kristin Sørsdal.
Samlaget.
171 sider.
Når ein snakkar med folk som har lese Ferrante, er det som dei får eit eige ferrante-blikk.
Dei er ofte kvinner og dei nemner ofte ei venninne eller nabo eller svigerdotter som introduserte dei for bøkene, og at dei no prøver å pushe Ferrante på ei anna dotter, venninne, nabo.
Dei fortel om Ferrante-bøkene i kjærlege ordelag og med eit slags sakn i stemma.
Samlaget kjem no med forfattarens debut frå 1992.
Den kom ut på bokmål på Gyldendal allereie i 1994, men etter utgjevingane av den populære Napoli-kvartetten på Samlaget er det forståeleg at forlaget også sender debut-boka avgarde på Ferrante-bølga.
Det ville vore interessant å lese bokmålutgåva frå 1994, for det er som om Ferrante på nynorsk høyrer saman som italiensk hand i nynorsk hanske.
Eg er sjølv ingen Ferrante-kjennar.
Eg har prøvd å lese Ferrante eit par tre gonger men har stoppa opp fordi språket har vore så tjukt og krevjande.
Det har krevd heile mi merksemd og tid og det har ikkje eg orka.
For det er til tider krøkkete skrive med ei veldig innzooming og utzooming av situasjonane på same tid som gjer at ein mister overblikk:
”Dette ektoplasmaet som straks hadde gått i oppløysing, var resultatet av ei forskyving av fysiske trekk, som om blikket mitt hadde forårsaka ei tilfeldig samanblanding av kinnbeina til Caserta med dei til dørvakta i Vossi-butikken, av munnen til den eine og munnen til den andre.”
I ”Kvelande kjærleik” møter vi Delia som prøver å finne ut kvifor mora hennar blir funnen drukna halvt avkledd i sjøen.
Det tvinger Delia til å bli meir kjend med mora si historie som også henger tett saman med Delia sin eigen barndom.
Ei historia som har vore viktig for Delia å kome bort frå for å kunne skape sitt eige liv.
Men no er det plutseleg annleis.
”Ein augeblink kjende eg korleis familievalden eg hadde opplevd som barn og ungdom, kom tilbake til auga og øyra mine som om den rann langs ei snor som batt meg til den.
Men no forstod eg for første gong, etter så mange år, at det var dette eg ville.”
”Kvelande kjærleik” er ei mor-dotter-bok.
Det handlar om ønsket om å bli beskytta, om morlengt og om å bli kjend med mor si som kvinne, ikkje berre som mor.
Romanen held på hemmelegheiter heilt til siste side, så det er vel verdt å henge med.
Det har vore morsdagen.
Og om du er ein av dei som gløymde morsdagen også i år, så kan du kjøpe ”Kvelande kjærleik.”
Eg trur det vil bli sett pris på.
Det vil iallfall vere eit forsøk.
Og så kan du låne boka sjølv etterpå.
| 1 |
705889
|
BOK:Livet er ikke for amatører
BOK:
En krevende herre og knekt-historie om en søvngjengers kav for å våkne til seg selv.
José Luiz Passos:
Søvngjengeramatøren.
Roman.
310 sider oversatt av Grete Skevik.
Solum.
Brasilianske José Luiz Passos (1971) er prisbelønnet både i hjemlandet og Portugal for «Søvngjengeramatøren».
Den forteller en enkel livshistorie, men gjør det i form av en svært så gjennomregissert og krevende roman.
Den illustrerer at jungelordtaket som hevder at «livet er ikke for amatører», er mer enn en munter kvikkis.
Det er nok så at den jeg-fortellende hovedpersonen Jurandir her har gått hele livet som en realitetsvegrende søvngjenger - og nå nærmer seg pensjonsalder, men utgangspunktet hadde han felles med alle:
Fra fødselen av er vi amatører i den forstand at vi er erfarings- og kunnskapsløse, uvitende – sånn sett søte og uskyldige, slik babyer, hvalper, elefant- og løveunger gjerne blir oppfattet.
Og de fleste er amatører i den forstand at vi kastes ut i livet fulle av entusiastisk nysgjerrighet og optimisme, som i møtet med erfaringer og omgivelsene lett kan forta seg.
Bare de færreste utvikler seg til livskloke filosofer og opptrer som proffe stjerner på sine felt.
Livet blir kanskje ikke så fett.
Som det altså ikke har blitt for «Søvngjengeramatøren» Jurandir.
Idet leseren blir kjent med ham, er han personalsjef ved en større tekstilfabrikk i provinsen.
Han er sliten, og dagene hans rommer betydelige færre gleder enn plager.
Han opplever forholdet til sin unge elskerinne som stadig mer brysomt, konas mat smaker heller ikke helt som før, men verre er det med alle forstillelsene og løgnene, egnes og andres.
Han har dessuten sine fysiske plager, men aller mest knuges han av sitt livslange forhold til bedriften og eierne i flere generasjoner.
Som personalsjef blir han sendt til storbyen Recife for å ordne opp med en ansatt som har blitt vansiret i en arbeidsulykke.
På turen får han et sammenbrudd og setter firmabilen i brann.
Denne surrealistiske handlingen løper så sammen med resten av teksten, som er Jurandirs egne skriftlige redegjørelser for sitt liv, i mange hefter, i en salig sammensauset, surreal beretning der drøm og klare dag vanskelig kan skilles, der det er omtrent umulig å vite hva som er hva, i beretningen om en mann som etterhvert må innse at han har levd sitt liv på en branntomt av løgn og bedrag, og ganske særlig andres svik.
Han satte ut som troskyldig amatør, men kommer på et vis til slutt til seg selv - via mentalsykehuset og med hjelp av sin kløktige forfatter.
| 1 |
705890
|
Ezra Furman:Livet som annerledes
En paranoid biltur gjennom dagens USA, med en engel ved sin side.
Ezra Furman:
"Transangelic exodus" (Bella Union)
Ezra Furman kaller seg "queer", på norsk noe i nærheten av "annerledes".
Ordet brukes som en paraplybetegnelse for homoseksuelle, biseksuelle og transpersoner, men også om andre som faller utenfor normene.
Hva dette kan gjøre med deg, er tema for Furmans sjuende album.
Han åpner med "Suck the blood from my wound", der lyden vrenges, klippes og sendes alle veier før han bryter gjennom med noe som ligger tett opp til MGMTs "Time to pretend".
Angel, don’t fight it, to them, you know, we’ll always be freaks.
Dette er hans "Born to run", hans "Bat out of hell".
En sang om å slite båndene.
Videoen på hans hjemmeside hjemsøkes av ånden fra Nirvanas "Smells like teen spirit".
Bilen brukes som et bilde på frihet:
If we can make it across the state line, then baby, we're golden.
Bilen er også redningen i "Driving down to L.A.".
Det kan hende ferden ender utfor klippekanten, men det er veier man er nødt til ta.
Drømmer man må følge.
På "God lifts up the lowly" skifter han gir og slipper til cello, trommer og synth.
Også her er vi innom biler og veier på Springsteen-vis, men Furman har rikelig med egne bilder å by på: My guardian angel got wings of tinfoil and cigarettes found in the street.
"No place" åpner med majestetiske blåsere, nær druknet i støyen.
Han røde Chevrolet Camaro vender tilbake, hans deus ex machina som han rimer med Pasadena.
Furman slynger ut at denne verden ikke er et sted å være.
"The great unknown" starter med trommer og roping og Furman syngende langt mer melodiøst enn resten skulle tilsi.
Ut på tur igjen:
Drive with me into the great unkown.
Han fortsetter med "Compulsive liar" og "Maraschino-red dress $8.99 at Goodwill", der sistnevnte – foruten å være en suveren tittel – har ett og annet med Talking Heads å gjøre.
"From a beach house" blir et mellomspill før "Love you so bad", der celloen vender tilbake med et ekko av Bryan Ferry.
Furman synger sårt om barndomskjæresten som flyttet.
Normalt er det Velvet Underground og Jonathan Richman han kan sammenliknes med, men denne gang er spekteret bredere.
"Come here get away from me" har en undergangsstemning a la Tom Waits.
Ikke alt det gamle er forkastet.
"Peel my orange every morning" preges av Lou Reed, som Furman snart kommer med en bok om.
Albumet rundes av med Beatles-inspirerte "Psalm 151" og forholdsvis lyse "I lost my innocence":
I lost my innocence to a boy named Vincent.
Furman har byttet navn på backingbandet fra The Boy-Friends til The Visions, samtidig som han har hatt bedre tid til å rote rundt i studio.
Det merkes i opphakkingen, i tilgrumsingen, i ønsket om forandring.
Han omtaler albumet som noe nær en roman, en blanding av fantasi og halvsanne memoarer.
En paranoid road trip, en queer outlaw saga.
Historien er at han elsker en engel, men at engler er ulovlige.
Ordet "transangelic" viser til at folk kan bli til engler.
Det får noen til å tro at det er smittsomt, og panikk oppstår.
Albumet er et bilde på dagens USA, med autoritær holdning, paranoid stemning og stigmatisering av grupper.
Et land der nazismen brer seg, noe som vekker gamle mareritt i jødiske Furman.
I videoen til "Driving down to L.A." forfølges engelen og han av en gjeng nazister.
Vil dette bli stående igjen som årets mest annerledes popplate?
Kanskje.
I hvert som en de mest spillbare.
Beste spor:
"Suck the blood from my wound", "Driving down to L.A.", "God lifts up the lowly", "Love you so bad".
| 1 |
705891
|
Brennaktuell strid om penn og papir
Når Spielberg-maskineriet har noe på hjertet, er det bare å glede seg.
For «The Post» byr på intens og brennaktuell politisk skandale fra 1971.
The Post
Sjanger:
Biografisk drama.
Nasjonalitet: USA 2017.
Regi:
Steven Spielberg.
Manus: Liz Hannah og Josh Singer.
Skuespillere:
Meryl Streep, Tom Hanks, Bob Odenkirk, Sarah Paulson, Jesse Plemons, Matthew Rhys, Bradley Whitford.
Lengde:
1 time 56 min.
Aldergrense: 12 år.
«The Pentagon Papes»-skandalen truet også pressefriheten i «the land of the free».
Merkelig nok er den ikke like kjent som Watergate-skandalen et par år senere, selv om konsekvensene var mye større.
En provosert medarbeider i Pentagon lekker en strengt hemmelig studie om USAs delaktighet i Vietnam-krigen.
Den avslører en tarvelig, politisk skandale som rammer fire presidenter.
President Nixon vil bare fakke varsleren.
Og Justisdepartementet forbyr medier å referere fra dokumentene med henvisning til rikets sikkerhet.
Alle dilemmaers mor
Eieren av The Washington Post, Kay Graham (Streep) er i ferd med å børsnotere avisen.
The Post-redaktøren Ben Bradlee (Hanks) vil trosse justisdepartementet og trykke lekkasjene.
Men da risikerer avisen å miste investorene, Bradlee og Graham risikerer fengsel, arbeidsplasser kan gå dukken, og Graham må svikte mange mektige, politiske «venner».
På snaue to timer greier Spielberg og hans fantastiske team å gi oss et lettfattelig og sitrende spennende innblikk i skandalen fra start til slutt.
Vi får en grundig leksjon i pressens rolle i demokratiet.
Innblikk i nyansene mellom varsler og forræder, og i det svært så tette båndene som kan oppstå mellom presseelite og maktelite.
Og med effektiv, strømlinjeformet fortellerstil holder Spielberg oss ytterst på stolen stort sett hele filmen.
Tankevekkende kvinneportrett
Samtidig er «The Post» et tankevekkende portrett av en ekstraordinær og modig kvinne, som både var et produkt av sin tid, sitt kjønn og sin klasse.
Kay Graham er den som har mest å tape på publiseringen, og Meryl Streep gjør en mesterlig innsats i å få fram alle fasetter av hennes dilemma, liv og personlighet.
«The Post» oser rutine og kvalitet i hvert bilde, hver birolle og hver detalj.
Kanskje er det derfor den føles ørlite glatt også?
| 1 |
705892
|
Spektakulær svart panterfilm
FILM:
«Black Panther» er ein visuell fest å sjå på - med tydelege, politiske spark til Donald Trump.
Black Panther
Sjanger: Action Drama Sci-Fi.
Med:
Chadwick Boseman, Michael B. Jordan, Lupita Nyong´o, Danai Gurira, Martin Freeman, Daniel Kaluuya, Letitia Wright, Winston Duke, Angela Bassett, Forest Whitaker, Andy Serkis.
Regi: Ryan Coogler.
Nasjonalitet: USA, 2017.
Lengde:
2 t. 14 min.
Aldersgrense: 12 år.
«Black Panther» er foreløpig siste tilskot til den lange rekka av filmar basert på superheltuniverset til teikneserieselskapet Marvel - og det kjem mange fleire.
Den opphavlege «Black Panther»-figuren blei skapt i 1966 - for øvrig same år som den den svarte, revolusjonære borgarrettsorganisasjonen Black Panthers såg dagens lys.
Superhelt møter James Bond
Filmen startar som ein klassisk superheltfilm, miksa med ein porsjon James Bond:
Kongen i det mytiske, afrikanske landet Wakanda - som sett frå utsida er eit fattig u-land, men som i sitt skjul bak høge fjell og djupe skogar eigentleg er ei rik supermakt med avansert, hemmeleg teknologi som overgår alle andre - blir drepen.
Sonen hans T´Challa (Boseman) skal ta over, men må samtidig takla både utfordrarar til makta og ein ond skurk (Serkis) som har stole ein hammar laga av Wakandas supermetall vibranium.
T´Challa får seg ein rundtur i hyperavanserte våpen, men «Q» frå Bond-filmane er erstatta av T´Challas yngre wiz kid-søster Shuri (Wright).
Så ber det ut i verda, på klassisk actionheltvis.
Det skal i 2018 noko til å bli imponert over visuelle spesialeffektar i film, men her blir du det - og eg såg bare 2D-versjonen.
«Black Panther» er direkte moro å sjå på, med fantastiske, storslåtte bilete både av natur og bylandskap, spektakulære kampscener, jakt både på landjorda og i lufta.
Kostyma er i særklasse imponerande, der dei kombinerer afrikansk tradisjon og futurisme.
Det gjeld forresten heile den visuelle framstillinga av Wakanda, der stråhytter og spyd lever i kombinasjon med skyskraparar, avanserte luftskip og high tech.
Ny retning
Etter ein time og eit kvarter tenkte eg at dette var moro å sjå på, men at historia var i tynnaste laget.
Eg lurte fælt på korleis dei skulle klara å få ein heil time til ut av dette.
Korleis regissør og manusforfattar Ryan Coogler kjem seg ut av den klemma?
Vel, han lar handlinga ta ei heilt ny og anna retning.
For plutseleg handlar det om maktkamp om Wakandas sjel og retning.
Skal dei svarte panterane, som sit på verdas fremste militærteknologi, bruka si valdelege makt til å hjelpa undertrykte svarte over heile verda å velta herskarane sine?
Eller skal landet konsentrera seg om seg sjølv og sine?
Eller bidra gjennom å spreia verdiar og kunnskap på fredeleg, broderleg vis?
Det er ikkje sikkert 15-åringane på superheltfilm ser det same som meg her.
Men som vaksen er det vanskeleg å ikkje tolka denne vendinga i politisk retning, som tydelege kommentarar til dagens politiske situasjon.
Når «feil mann» sit med makta i Wakanda, snakkar dei om at dette er «eit monster me sjølv har skapt».
Herskaren, som plutseleg sit med verdas mest avanserte og slagkraftige våpenteknologi, «er ei fare for oss alle» i desse «krisetidene».
Og han herskar gjennom å splitta folket, få dei til å kjempa mot kvarandre heller enn å stå saman, i ei tid som krev «bruer, ikkje barrikadar».
Er ikkje dette tydelege spark mot Donald Trumps Amerika, veit ikkje eg.
Heile filmen er i seg sjølv ein politisk kommentar, både etter Black Lives Matter-rørsla og ein tydeleg kjønnskamp i USA.
For her er heltane svarte, kvinnene er sterke, tydelege og viljesterke, mens mennene ikkje bare er musklar, men tvil, tru og feil også.
Teikneserieunivers er ikkje bare tull.
Dei kan også tangera den verkelege verda.
| 1 |
705893
|
Slapt spark til Tinder-kulturen
Nyskilte Isabelle er desperat etter å finne kjærligheten på ny.
Å følge hennes Tinder-inspirerte partnerjakt er litt morsom, men mest uengasjerende.
Let the sunshine in
Originaltittel:
Un beau soleil intérieur.
Sjanger:
Romantisk dramakomedie.
Nasjonalitet:
Frankrike 2017.
Regi: Claire Denis.
Manus:
Christine Angot og Claire Denis.
Skuespillere:
Juliette Binoche, Xavier Beauvois, Philippe Katerine, Gérard Depardieu.
Lengde:
1 time 34 min.
Aldersgrense: 12 år.
Drømmen om den Store og Ekte kjærligheten med Den Rette brenner i kunstneren Isabelle.
På tidsriktig Tinder-vis velger hun en framgangsmåte basert på teori, strategi og dating.
Det går ikke så bra.
Filmen om Isabelles opplevelser på datingmarkedet i et kjølig-elegant Paris, er løselig basert på «Fragmenter av kjærlighetens språk» av den franske essayisten Roland Barthes.
Gjennom små tekster skildres kjærlighetens mange aspekter, fra det første møtet til den store krangelen.
Første møter blir det mange av for Isabelle.
Hun forelsker seg ofte, men alltid er det noe som skjærer seg.
Hvorfor er det så vanskelig å finne den rette, selv når «alle» ønsker det samme på dette markedet?
Skurrende naivitet
Juliette Binoche er som vanlig stilig og super som Isabelle.
Hun spiller henne med en blanding av selvsikker kulhet og kjølig, fransk eleganse, som skurrer litt mot den naiviteten hun opptrer med på sjekkescenen.
Det er ikke hennes skyld at vi aldri blir annet enn likegyldige betraktere til Isabelles mer eller mindre desperate krumspring på kjønnsmarkedet, med klamme sexcener og samtaler og annet tilbehør.
For det blir altfor fort uinteressant å følge datingen og Isabelles og venninnenes samtaler om hvem hun skal velge og være, hvorfor og hvordan.
Det satiriske sparket blir for slapt.
Herlig spåmann
Og bryr vi oss egentlig om hvordan det går med Isabelle og kjærligheten?
Nei.
Da blir det litt det samme om hun velger å krysse av ønskede egenskaper for den teoretiske kjærligheten istedenfor å følge hjertet.
Når teorien ikke stemmer med virkeligheten, oppsøker Isabelle en spåmann.
Noe som resulterer i en herlig og morsom scene med en Gerard Departieu med verdens glatteste og honningsøte tunge!
Men fortsatt slipper ikke Isabelle solen inn.
Hun vil heller legge planer.
| 0 |
705894
|
Texas i Legoland
BOK:
Fantasifull og fabulerende, satirisk og samfunnskritisk fremtidsfortelling.
Kaspar Colling Nielsen:
Den danske borgerkrig 2018-2024.
Roman.
Oversatt av Kyrre Andreassen.
215 sider.
Cappelen Damm.
Danske Kaspar Colling Nielsen (f. 1974) er av flere sammenliknet med fransk litteraturs enfant terrible, Michel Houellebecq.
Romanen som nå foreligger i Kyrre Andreassens oversettelse kan muligens oppleves provoserende, men er først og fremst et stykke skarpt kritisk og satirisk litteratur, ryddig organisert i tre deler som skildrer samfunnet før, under og etter den danske borgerkrig 2018-2024, som ble utløst av at boligmarkedet kollapset.
Folk er fattige og desperate, de setter bankene i brann, halshugger politikerne og likviderer de privilegerte.
Det er likt i hele Vesten.
I bokens nåtid er det 450 år siden krigen, men jeg-fortelleren er med i et avansert stamcelleprogram som i prinsippet har gjort ham udødelig.
Sammen med andre superrike og evigunge stamcellemennesker i fremtidens overklasse nyter han livet uten skam, med alt hva det byr på av piker, vin og poesi.
Eller han samtaler med sin snakkende og selvbevisste stamcellehund, Geoff, mens han stadig oftere minnes sin ungdoms kjærlighet Leonora, som næret et intenst hat til alle rike mennesker.
Under krigen var de med i opprørsgruppen Borgerfronten, hun endog i en spesialavdeling som hadde som oppgave å oppspore og henrette rikfolk.
At jeg-fortelleren selv er styrtrik, holder han klokelig nok for seg selv.
For hvert groteske drap de begår forsterkes forelskelsen, der de farer fram som borgerkrigens Bonnie and Clyde, ”natural born killers” fulle av drapslyst og voldsfascinasjon.
Refleksjonene omkring volden, krigen og menneskenaturen er kanskje romanens sterkeste beholdning.
Innimellom er her også små kursiverte, symboltunge og ofte fullstendig absurde fortellinger som forsterker den tematiske kjernen i verket, f.eks. om en jødisk familie på flukt som gjemmer seg inni en enorm kvinne.
Romanen er altså fabelaktig i mer enn én forstand.
Ultravolden i «Clockwork Orange» møter Orwells «Animal Farm».
Alle dyr er like, men noen dyr er og blir likere enn andre.
Og det bor en Kamerat Napoleon eller voldsforherligende fascist i oss alle.
Her er harske utfall mot det meste, mot kapitalister og bankstere, hippiene og alle barna med tåpelige frisyrer som ikke bekymrer seg for verken miljøet eller økonomien, bare for den sviktende internettforbindelsen.
Og etter borgerkrigen drar jeg-fortelleren symptomatisk nok til Argentina, Patagonia, som en hvilken som helst nazistisk krigsforbryter.
Nå er det naturligvis ikke alt i romanen som er like vellykket, her og der sparker forfatteren inn åpne dører.
Men dette er en engasjert roman som vil noe og er et varsku om hva som kan skje når folkets mistillit misbrukes.
| 1 |
705895
|
Sårt og nyansert om vold i et parforhold
Emilie Hetlands forrige stykke, «Sladd», var en litt fjern diskusjon om pornoindustrien.
I «Nære relasjoner» kan langt flere kjenne seg igjen.
Hetland har tydelig demonstrert en interesse for nattsiden i oss.
I 2011 moderniserte hun – for Iduns julekomedie på Kongsgård – et eksperiment fra Stanford-fengselet i USA på 1970-tallet.
Oppsetningen synliggjorde på skremmende vis hvordan mennesker kan bli voldelige.
Året etter satte Folkenteatret opp «Sladd».
Da lot Hetland oss møte voksne i 20-årene som laget porno.
Hun imponerte med å høyne aggresjonsnivået på tommeskruelignende vis, samt ende riktig overraskende.
Gjenkjennelig
Nå er Hetland tilbake med et kammerspill som virker enda mer aktuelt.
I «Nære relasjoner» kan vi kjenne igjen hvor vanskelig det er å elske den man elsker.
Og hvor krevende det er å komme ut av negative mønstre som kan ødelegge et parforhold.
Det handler om hun og han som møttes i Lisboa.
De danset fram til midnatt, hun i en ildfull rød kjole, han i mørk jakke.
Etter en lykkelig forelskelse flytter de sammen.
Så sniker hverdagen seg inn og hogger kiler i idyllen.
Etter hvert presses den unge mannen slik at han blir voldelig.
Godt fortellergrep
Teatersjef Arne Nøst har laget en enkel, men lekker scenografi:
Bak en sofa henger metallstenger i ulik tykkelse og lengde.
De illuderer en vegg eller et forheng bak samboerparet, alt etter behov.
Sofaen veksler mellom møbel hjemme hos de to eller hos terapeuten som de går til for å snakke om samlivet sitt.
Børe Noer Børreviks lysdesign pendler fint mellom varmt, rødt lys i parets gode stunder og kjølig, hvitt lys når de sliter.
Fortellingen svinger raskt mellom fortid og nåtid, mellom stunder fulle av kyssing og sex, og skremmende krangler da begge sårer hverandre.
I de verste sekundene mister han kontrollen over raseriet og skader henne fysisk.
Emilie Hetland og Magnus Rostad gjør en utmerket jobb som skuespillere i mange krevende scener.
Det fine med Hetlands manus er de mange detaljene og nyansene, de hårfine svingningene som gjør det troverdig at to som egentlig elsker hverandre, likevel skjærer ut i det destruktive.
Fortid og bakgrunn
Et viktig trekk i skildringen er at Hetland gir oss glimt av parets sosiale bakgrunn.
Mannen er ingeniør, kvinnen studerer nordisk litteratur.
Men da han oppdager at hun skriver på en tekst om to som strever i et forhold, spotter han henne og spør om hun vil bli en Knausgård med kvinnelig blikk.
Men også hun sårer ham.
Hun pirker i at han har gjort en klassereise, at moren hans er en rasist og stemmer Fremskrittspartiet.
Det hjelper ikke på selvtilliten at han mister jobb og inntekt og strever med å skaffe seg nytt levebrød.
I et av de såreste glimtene aner vi at han har vokst opp med en alenemor som ikke klarte å vise at hun var glad i ham.
God regi, godt spill
Rogaland Teater har gjennom årene har sett Hetlands talent og stilt med proffe skuespillere som regissører.
Nå har hun fått med seg Øystein Martinsen.
Å se et stykke om vold i nære relasjoner blir fort uutholdelig dersom slag og spark gjøres for realistiske.
Heldigvis benytter regissøren antydningens kunst og får de to skuespillerne til å balansere fint mellom gode stunder og brå utagering.
Et overraskende grep er at enkelte scener spilles i flere versjoner.
Det gir dybde til vår tolkning – kanskje husker man ikke alltid motiver og reaksjoner i det mest opphetede øyeblikket av en krangel.
Ender da det hele i nattsvart sosialrealisme?
Nei, heldigvis ikke.
Uten å ty til en lettkjøpt lykkelig slutt antyder Hetland at det er håp for mannen og kvinnen som en gang møttes på dansegolvet i Lisboa.
| 1 |
705896
|
Go-Kart Mozart:Eksentrisk allsang
Det lyder som om et glass eller to for mye på puben, med fare for å bli vanedannende.
Go-Kart Mozart:
"Mozart's Mini-mart" (West Midlands/Border)
Lawrence fra Birmingham er en anonym fyr til tross for at han har ledet tre tøffe band:
Felt, Denim og Go-Kart Mozart.
Han rakk ti album med det første og to med det neste.
Det fjerde fra Go-Kart Mozart var ment som et lite påheng til "On the hot dog streets" (2012), men har med årene est til 17 kutt.
Som seg hør og bør for "verdens første b-side-band", er to coverlåter med.
"Big ship" er skrevet av sørgelig oversette Raymond William Froggatt og var en hit for Cliff Richard i 1969.
Pluss Roger Whittakers "New world in the morning" fra 1971.
Fra kitsch til kult.
Lawrence er en mann fra landet med fotball, puber og pønk.
Vi har mistet Mark E. Smith, men Lawrence er fortsatt her.
Beste spor:
"Relative poverty", "Big ship", "I'm dope", "Chromium-plated we're so elated", "Farewell to Tarzan Harvey".
| 1 |
705897
|
Susanna:Eklektisk skattekiste
Susanna er tilbake med mørke tolkninger.
Susanna:
"Go dig my grave" (SusannaSonata)
Susanna Wallumrød gjorde seg tidlig bemerket for egne tolkninger av låter fra artister som Dolly Parton og Abba, og hennes versjon av Joy Divisions «Love will tear us apart» ble kåret til en av tidenes 50 beste coverlåter.
Forgjengeren «Triangle» fra 2016 var hennes eget materiale, mens dette albumet igjen er et utvalg sanger som Susanna tolker på sin måte.
Det er også en vending tilbake til det akustiske.
Med seg har hun den sveitsiske harpisten Giovanna Pessi, trekkspilleren Ida Løvli Hidle og felespiller og folkesanger Tuva Livsdatter Syvertsen.
Sammen lar kvartetten barokken møte folkemusikken, Baudelaire og Purcell møte Lou Reed og Joy Division.
Død og begravelse er gjennomgående tema.
Alt formidlet gjennom Susannas særegne, sakrale stemme, et selvstendig instrument, tidløst i tonen.
«Freight train» åpner derimot litt lysere, nesten som en vuggesang.
Et dempet trekkspill danner bakteppet i «Cold song» med vokalen i repeterende støt, mens harpen tilfører det vakre og sørgmodige.
Med «Invitation to a voyage» tar hun utgangspunkt i et dikt fra Baudelaires forbudte «Les fleurs du mal», i en nyskrevet sang.
«The willow song» handler om svik og tapt kjærlighet, og for de som kjenner sin Shakespeare så kan en gjenkjenne Desdemonas sang til Othello.
Jeg fryder meg over det repeterende «Oh willow, willow, willow», særlig når flere vokalspor stemmer sammen.
Joy Divisions «Wilderness» får små hint av elektronikk, før de sklir over i den engelske folkeballaden «The three ravens».
Med Lou Reeds «Perfect day» avslutter hun med en glipe av noe håpefullt.
Det er særlig de engelske balladene og barokkpregede sporene som fanger.
De amerikanske tradisjonelle folklåtene faller mer gjennom.
«Go dig my grave» oppleves som en eklektisk skattkiste av referanser til litteratur og musikk.
Det er en dunkel liten diamant, som fortjener å stråle i den norske musikkvinteren.
Utgis 9. februar.
Beste spor:
«Cold song», «Invitation to the voyage», «The willow song».
| 1 |
705898
|
Fargesprakende fest med de døde
«Coco» har alle ingrediensene man forventer av en Disney-familiefilm, men oppleves likevel som ny og frisk.
Coco
Sjanger:
Animasjon / Familiefilm
Regi:
Lee Unkrich
USA, 2017
Lengde: 1 t. 44 min.
Aldersgrense: 6 år
Disney har en lang tradisjon for å gi oss mer eller mindre autentiske innblikk i ulike kulturer.
I «Coco» er det den meksikanske feiringen av de dødes dag som danner bakteppet for handlingen.
Hovedpersonen er den livsglade og koselige gutten Miguel, det yngste medlemmet i en familie av skomakere.
Han har et nært og rørende forhold til sin gamle oldemor, Coco, men vi skal et stykke ut i filmen før det avsløres hvorfor det er akkurat hennes navn som har gitt navn til historien.
Miguels tippoldefar har omtrent samme status som Voldemort i slekta, fordi han forlot sin kone og lille datter for å dyrke karrieren som musiker.
Da han dro, ble det innført et rigid musikkforbud i familien, noe som har vedvart nedover i generasjonene, og som nå først og fremst håndheves av Miguels strenge, men kjærlige bestemor.
Miguel er imidlertid en ekte Disney-helt, som elsker musikk i smug og drømmer om å bli en berømt gitarist.
Når familien gjør seg klare for å feire de dødes dag, planlegger han å melde seg på en talentkonkurranse i stedet.
Men ting skjærer seg såpass at han plutselig havner i dødsriket, riktignok i sprell levende tilstand.
Animatørene fra Pixar har som vanlig gjort en fremragende jobb.
Her er det så mange lekre og morsomme detaljer at man antakelig bør se filmen flere ganger for å få med seg alt.
I god Disney-ånd bys det på passelige mengder slapstick-humor, musikk, spenning, moral i slutten og en liten dose spennende actionscener.
De ytre rammene byr på en og annen overraskende vri, men grunnstammen i fortellingen er forutsigbar nok.
Det pøses på med alle de kjente virkemidlene:
Et skrullete dyr som hovedpersonens sidekick, ungdomsopprør, tapt kjærlighet, den lille manns kamp mot makta, gode familieverdier og et budskap om å følge drømmen sin.
Alt vi forventer, med andre ord.
Heldigvis er innpakningen så vakker og fantasifull at det er vanskelig å ikke la seg begeistre.
| 1 |
705899
|
Varmt om gretten, gammal gubbe
TEATER:
«En mann ved navn Ove» balanserer nydeleg mellom tårene og latteren.
En mann ved navn Ove.
Av: Fredrik Backman.
Dramatisert av Marie Persson Hedenius, Johan Rheborg og Emma Bucht.
Omsett av Nina M. Due.
Regi:
Bjarni Thorsson.
Med:
Sven Nordin.
«En mann ved navn Ove» har blitt ein enorm suksess, både som roman (5 millionar selde eksemplar på 38 språk), som film (store publikumstal og to Oscar-nominasjonar) - og nå som omreisande teaterstykke med Riksteatret - etter kritikarros og Hedda-nominasjon då det først blei sett opp på Oslo Nye.
Over 120 gonger har Sven Nordin gått på scenen som den gamle grinebitaren Ove, frå Vadsø i Nord til Mandal i sør.
Laurdag var han i Egersund, der me såg stykket i tilnærma full kinosal.
I slutten av månaden spelar han to dagar i Sandnes kulturhus.
At éin mann skal gå på scenen og klara å halda publikum fanga gjennom nær halvannan time, er alt anna enn sjølvsagt.
Det krev ein god tekst, ei god historie - og det krev i sanning sin skodespelar.
«En mann ved navn Ove» har alt dette.
Scenen og kulissene er så enkle som du kan venta av eit omreisande einmannsteater:
Ein vegg med ei dør i, eit piano, ein benk.
Nokre lyskastarar.
Inn kjem Ove.
Han er ein rutinestyrt mann som vaknar klokka 05.45 kvar morgon, traktar ein kopp kaffi, går inspeksjonsrunden i nabolaget der han slår hardt ned på alt som bryt med regelverket.
Han er djupt skeptisk til moderne fjas som espressokaffi, data og tronge bukser.
Ove er ein gammal grinebitar.
Men så viser det seg at han ber på ei stor sorg, og ei tragisk historie.
Han saknar den døde kona Sonja djupt, og alt han nå ønskjer seg, er å få døy i ro og fred.
Dermed prøver han å ta livet av seg.
Ikkje bare éin gong, men mange gonger.
Dette høyrest jo ut som ei frykteleg trist historie, ei tragedie, og det er det også, på mange måtar.
Men det som får «Ove» til å bli ein slags feelgood-teater, er at alt dette triste heile tida blir balansert av ein slags bister humor.
Og så skal Ove i sin misére bli påverka av verda rundt han, av dei nye naboane, av folk han møter, folk som viser seg å setja pris på han - og slik endra han.
Sven Nordin blei nominert til Hedda-pris for beste mannlege skodespelar for rolla si i «Ove».
Og han spelar ikkje bare den deprimerte gamle mannen, men alle dei andre karakterane i stykket også.
Frå den iranske, gravide nabokona, via ungane og mannen hennar og til den homofile caféverten og den homsefiendtlege faren hans, bare for å nemna nokre få.
Nordin skiftar saumlaust mellom alle desse karakterane, det er bare små gester som skal til for at han skal bli ein annan, men slik fortel han altså historia ikkje bare gjennom ord, men gjennom å visa dei ulike typane.
Så sjølv om dette er ei einmannsforestilling, har ho eit stort persongalleri.
Og sjølv om dette er ei historie om éin mann og hans private drama, bankar også verda på, og seier noko om samfunnet rundt han.
Om innvandrarar som flyttar inn i nabolaget, om arbeidslivet både for unge innvandrarar og veteranar som Ove, om homofili.
Men framfor alt handlar det om kjærleik, omtanke, naboskap, vennskap.
I den eine augneblinken sit du der og snufsar.
Så ler du.
Og så har plutseleg 80 minuttar gått, og når Ove går av scenen tenkjer du at «det var ein fin fyr».
Les fleire teatermeldingar her:
| 1 |
705900
|
Sterkt om sørafrikansk voldtektshistorie
BOK:
Perspektivrikt og intenst om en gjengvoldtekt.
Kopano Matlwa:
Menssmerter.
Roman.
Oversatt av Bente Klinge.
160 sider.
Solum.
Når den tredje romanen til legeutdannete, prisbelønte Kopano Matlwa (f. 1985) får tittelen «Menssmerter», åpner med epigrafen «De eneste bøkene verdt å lese, er dem som er skrevet med blod» (Frederick Buechner), og teksten handler om voldtekt - noe en av tre sørafrikanske kvinner opplever - ja, da signaliserer dikteren at hun tematiserer kjønnsrelatert lidelse og makt.
Her er kvinnekroppen til besvær, det å leve i et mannsdominert samfunn «det farligste i verden.»
Gjennom dagboksnedtegnelsene til den unge sykehuslegen Masechaba får vi ikke bare vite om den kompliserte familiebakgrunnen og arbeidshverdagen hennes, vi registrerer også at hun henvender seg til et «du»
- Gud eller Jesus – samtidig som hun gradvis endrer holdning til omgivelsene, fra å være en from, passiv iakttaker av verdens ondskap til å bli politisk aktivist.
Jeg-fortelleren skriver godt om hvor utmattende legejobben er når du aldri har nok tid, utstyr mangler, de sanitære forholdene er elendige, pasienter lider og dør.
Men mest sjokkert blir hun – en bibelorientert representant for Born Free-generasjonen – når hun innser at den rasismen man trodde skulle forsvinne da de apartheidsystemet falt, nå speiler seg i svarte sørafrikaneres fremmedhat.
En innfødt pasient spytter en nigeriansk lege i ansiktet, syke utlendinger som søker hjelp på sykehuset hetses, somaliske jenter drepes, butikker eid av innvandrere robbes og settes i brann.
Inspirert av Nyasha, en politisk engasjert legevenninne fra Zimbabwe som hun deler leilighet med, setter hun i gang en underskriftskampanje mot rasisme og fremmedfrykt.
Den får stor medieoppmerksomhet og koster henne dyrt.
Hun utsettes for en rå gjengvoldtekt av tre svarte menn som ønsker å korrigere det de oppfatter som uakseptabel atferd.
Masechaba bryter samfunnets normer når hun er sammen med og forsvarer de utlendingene som stjeler jobbene deres og gjør livet vanskelig for fattige, svarte sørafrikanere – et syn som også deles av kolleger og hennes religiøse, fremmedfiendtlige mor.
Nyashas posisjon er tvetydig.
Hun diskrimineres, men bagatelliserer volden ved å legge skylden på de hvite og tale om forbigående voksesmerter i kjølvannet av apartheid.
Hun makter ikke å hjelpe overgrepsofferet Maseschaba.
Resultatet av voldtekten blir ikke bare dyp depresjon, troskrise, bruk av medikamenter og brudd med Nyasha.
Midt i mørket dukker det opp et lys, mirakuløst nok.
Brått kan hovedkarakteren glede seg over vesle Mpho- et bantuord som betyr «gave».
Dermed blir slutten på denne sanselige, sørafrikanske lidelseshistorien både overrumplende, vakker og håpefull.
| 1 |
705901
|
Stil og klasse
Fire Lake er Atlantics nye restaurant.
Et amerikansk grillkonsept som stiller med en tydelig og inviterende fasade mot en av byens hovedgater og som byr på fantastisk utsikt mot Breiavatnet.
Restauranten ligger på gatenivå mot Olav V’s gate og når du kommer inn hovedinngangen er det første du møter et stort, åpent kjøkken.
Restauranten er innredet i lyse jordfarger og moderne møbler som signaliserer seriøsitet og dempet eleganse.
En stor bar med skinndetaljer dominerer den ene delen av det langstrakte rommet, mens en avdeling innerst i lokalet er løftet et nivå opp, slik at gjestene her ser over rommet og på den måten kan nyte utsikten, selv om de sitter et stykke unna de store vinduene mot gaten og Breiavatnet.
Vi var heldige og fikk et vindusbord med fantastisk utsikt.
Rett foran oss, gatelivet med sitt fargerike mangfold, deretter det vinterstille Breiavatnet, Kongsgård, Parken og Storhaug som reiser seg lag på lag oppover mot den mørke februarhimmelen.
Det var nesten vanskelig å ta øynene bort fra utsikten for å konsentrere seg om menyen.
Firelake er et amerikansk grillkonsept fra Minnesota.
Radisson har to restauranter av denne typen i Minneapolis og én i Leeds, utenom den nyåpnede i Stavanger.
Det er et råvarebasert kjøkken, der nesten alt er kortreist og lokalt, men vil du ha Kobe-biff, kan du få det også.
Frisk som en fisk
Den grunnleggende ideen er at gjestene skal velge og vrake og sette sammen en meny med litt av hvert fra fra grillen.
Det gjorde vi også, men først litt fisk.
Nærmere bestemt laks.
Jeg gikk for laksetartaren som var frisk som en fisk, servert med en nesten aggressiv sitrusmajones som virkelig fikk fart på smaksløkene.
Sammen med den rå, hakkede laksen utgjorde den en balansert og frisk start på måltidet.
Ledsagerskens gravlaks med sennepspotetkrem og posjert egg fikk oss imidlertid til å ta helt av.
Dette er en særdeles vellykket rett.
En fløyelsmyk og luftig potetkrem med dybdeskapende sennepssting og det begravde posjerte egget som du i likhet med den lettgravde laksen må grave fram, er en eksepsjonelt god rett.
Smakene, teksturene og temperaturene utgjør en dristig, men harmonerende rett, den har til og med humør.
Bravo!
Til lakseforrettene bød vår oppmerksomme og meget dyktige servitør på en frisk, gulgrønn vinho verde som gikk inn med et mineralsk spark i ganen, bød på fin munnfylde og gikk ut med syrlig eple og et forsiktig hint av restsødme.
Solar de Serrade Alvarinho var et kompetent valg til lakserettene med potetkrem og majones, her trengs det syre til å slåss med fettet, samtidig som vinen ikke må bli altfor lett i forhold til laksen.
Grillfest
Vi bad om «bondens fat» til de grillede kjøttrettene og fikk rustikt gulrot-, blomkål- og sellerirot-tilbehør.
Bakt og forseggjort.
Søtt og fyldig.
Kjøttrettene våre var kyllingspyd, lammecarrè, entrecôte og langtidsgrillet oksebryst - brisket - på amerikansk.
Til dette kom en fyldig og smaksrik potet- og selleristappe, samt en kraftig oksehalesaus som var fantastisk til oksebrystet.
Alt var perfekt grillet.
Saftig og rødmusset entrecôte av limousine-fe med kraftig egensmak, møre og smaksrike lammekoteletter, saftige kyllingbiter som hoppet inn i munnen av seg selv og et langtidsgrillet oksebryst så smaksrikt at det fikk tennene til å løpe i vann, og så mørt at vi ikke behøvde tenner til å spise det.
Dette kjøttet kunne vi nesten drikke.
En syrefast, rund Dolcetto d’Alba fra Borgogno i Piemonte ga friskhet og dybde til grillmaten.
Dette er en vin jeg liker veldig godt og som byr på så mye frukt og bær at den går til det meste fra grillen - nesten uansett hvilket tilbehør som står på bordet.
Det er noe med Atlantic
Vi ba om en pause etter dette, og fikk dermed en selvpåført pause før dessertrunden.
Den brukte vi til å kope og vegetere mens vi fortsatte å nyte den flotte utsikten.
Det er en fin by vi har her og Atlantic er tilbake i super form, midt i smørøyet.
For det er noe med Atlantic.
Det er et hotell med stil som byens innbyggere skal være stolte av, så er også servicen på Fire Lake av god gammel Atlantic-klasse.
Min dessert var restaurantens ostefat og det skuffet meg noe.
Her var det fine, milde og fete oster, men den reale, røffe osten som kunne få måltidet til å gå ut med et fyrverkeri av smak, manglet.
Ledsagerskens «Skog» besto av karamellkrem med friske bær og is.
En stor porsjon kanskje, etter at vi hadde prøvd å smake på så mye som mulig fra grillen, men et søtt og friskt punktum som gjorde kroppen litt lettere før vi steg ut mot Breiavatnet og vraltet hjemover stappmette på gode inntrykk.
Regningen kom på 2500 kroner.
Det er absolutt en god pris for opplevelsen Fire Lake byr på.
Prisene avspeiler også restaurantnivået som ligger ett hakk under byens fine-dining-etablissementer du kan lese om i Michelin-guiden.
| 1 |
705902
|
Om det uskarpe, usagte, mangetydige
BOK:
Fascinerende fortellinger som overskrider den selvbiografiske klangbunnen.
Eduardo Halfon:
Den polske bokseren.
Roman.
Oversatt av Signe Prøis.
191 sider.
Solum.
Det er ofte naturlig å stille seg kritisk til såkalt meta-litteratur, blasse tekster som sikler etter akademisk applaus ved å kommentere seg selv heller enn å skildre mennesker, ting, begivenheter.
Denne typen diktning er ifølge E.M.
Cioran et sikkert tegn på at dikteren ikke har noe å si, og derfor begrenser seg til å si nettopp det.
I et slikt perspektiv er de ni tekstene i «Den polske bokseren», kategorisert som «En episodisk roman», et unntak.
Boka rommer riktignok mange meta-utsagn om litteraturens egenart, men er samtidig vital, gåtefull, medrivende diktning spent ut mellom blokk elleve i Auschwitz og moderne, akademiske arenaer - i Guatemala, USA og Portugal - et konsertlokale i Antigua, Guatemala, og et horehus i det rasistiske, postkommunistiske Beograd.
Her befinner man seg i en verbal Fellini-film og krysser grenser både geografisk, psykologisk og symbolsk.
Den prisbelønte forfatteren Eduardo Halfon, født 1971 i Guatemala, av polsk-jødisk ætt og oppvokst i USA, har aldri før vært oversatt til norsk, er utdannet ingeniør, har i åtte år undervist i litteratur ved et guatemalansk universitet og har gitt ut elleve skjønnlitterære bøker - biografiske opplysninger som nedfelles i de ni novellistisk utformete, memoarliknende fiksjonstekstene som alle har en sigarettrøykende, alkoholfiksert Eduardo Halfon som jeg-forteller.
Likevel insisterer boka på at det er forskjell på det fiktive jeg og forfatteren selv, hans private verden og teksten som formidles.
Ved å vise til Ingmar Bergman-filmen «Skammen» argumenterer avslutningsfortellingen «Foredraget i Póvoa» for at «Litteraturen flerrer opp virkeligheten».
Selv om Eduardo Halfon og andre forfattere vil si noe viktig om verden, dette de har rett foran seg, «rett der, veldig nært, på tungespissen», og de vet at de ikke må glemme det, glemmer de «det utvilsomt bestandig likevel», slik de lakoniske sluttorda i denne originalt komponerte, intenst pulserende puslespillromanen slår fast.
Kretsingen om forholdet mellom fiksjon og fakta, og dvelingen ved litteraturens særpreg, registreres allerede i åpningsteksten «Langt unna» der foreleseren Eduardo tar for seg Poe, Maupassant, Tsjekhov, Joyce, Flannery O’Connor og Hemingway for å påvise at en mesternovelle alltid forteller to historier – en åpenbar og en hemmelig, skjult mellom linjene.
Denne innsikten interesserer studentene hans lite.
Et unntak er en ung mann med machete-arr i ansiktet.
Han skriver vakre dikt inspirert av Rimbaud, Pessoa og Rilke og har en annen klassebakgrunn enn de rikmannsbarna som kjeder seg under leksjonene.
Da den unge poeten brått forsvinner fra forelesningene, og den lingvistisk interesserte jeg-fortelleren prøver å finne ut hvorfor, lærer han ikke bare noe om lydmalende stedsnavn og indianerspråket cakchikel i det guatemalanske innlandet, han får også sjansen til å kople meta-tematikken til politisk-sosiale forhold og introdusere en gul kanarifugl som får historien hans til å åpne seg mot en magisk, mangetydig slutt.
Et annet ledemotiv som knytter de selvbiografisk klingende fortellingene sammen, og bidrar til å få fram det tvetydige ved prosjektet, er bestefarens holocausterfaring slik den kommer til uttrykk både i tittelteksten og ellers.
Han hadde tallet 69572 tatovert på underarmen, men først etter seksti år forteller han barnebarnet sitt om den polske bokseren som gjorde at han overlevde i Auschwitz.
At denne historien kanskje ikke stemmer likevel, speiler seg i bokas sluttfortelling.
Slik demonstreres et sentralt kunstteoretisk credo - at «alt har alltid mer enn bare én sannhet.»
Fascinerende og gåtefull er også den tilbakevendende, ufullførte beretningen om en serbisk konsertpianist som fortelleren og hans orgasmetegnende legekjæreste møter på en kulturkonferanse i Antigua.
Inspirert av sin avdøde sigøynerfar spiller han Rachmaninoff og Liszt med klang av Thelonious Monk og sigøynermusikk, før han drar videre på sin globale, nomadiske danningsreise og sender fortelleren stadig nye postkort fra all verdens byer.
Så opphengt blir fortelleren i denne outsiderskjebnen at han drar til Beograd på jakt etter innsikt da postkortene slutter å komme og pianistvennen ikke lar seg oppspore.
Parallellen mellom en identitetssøkende, serbisk sigøynermusiker i eksil og en frafallen jødisk-spansk forfatter uten gudstro, på sporet av entydige svar som ikke innfinner seg, er både åpenbar, perspektivrik og fantasieggende.
| 1 |
705903
|
Grant-Lee Phillips:Verden er satt i revers
Det begynner å bli mange plater om USA under Trump.
Grant-Lee Phillips:
"Widdershins" (Yep Roc/Border)
En plate inspirert av de tingene som plager deg i sene timer, sier Grant-Lee Phillips.
Presidenten.
Våpenlobbyen.
Faren for atomkrig.
Han er neppe alene om å plages med slike tanker.
Samtidig er han ikke av den typen som roper høyt, heller ikke på de 13 kuttene her.
Det betyr ikke at han ikke er slagferdig.
Det akustiske ekstrakuttet "Russian doll" er det hittil syrligste som er sunget om Trump.
Tittelen spinner på de russiske tredokkene som du åpner opp, for stadig å finne ny dokke gjemt inni.
Jo mer du leter, jo mer finner du.
Phillips synger om en president som ligger våken om natten:
Someone funny made a joke of you, gonna have to set them right.
Kreml-forbindelsen og twitringen er særegent for Trump, men verset om en upopulær president kunne like godt vært om Johnson eller Nixon.
Arven etter Guthire, Seeger og Ochs lever videre:
How you gonna wear your crown
Can't stand in the middle of Times Square now
unless you bring the Army 'round
Han legger heller ikke fingrene imellom i "King of catastrophes":
So when I hear of fascism
I wouldn’t put it past him
Jeg har lest for mange bøker nå til å kunne ignorere varslene om hvordan det kan gå med verden, synger Phillips.
Løsningen er å bruke hodet.
Skulle du være av en oppfatning, går det fortsatt an å sette pris på ham.
Du kan i det minste bruke én del av hodet: hørselen.
Han skriver fine melodier og framfører sangene bra.
Phillips åpner med friske "Walk in circles", om at det bedre å gå i sirkel med heksene enn baklengs med dem som bestemmer.
Han fortsetter med flotte "Unruly mobs" krydret med strykere og en skurrende gitar.
At den berører en blodig revolusjon får så være.
Nevnte "King of catastrophes" er flott.
Den ligger ikke så langt unna Beatles, og i likhet med de beste Phillips-sangene inneholder den et overflødighetshorn av gode partier.
"Something's gotta give" er blant albumets hardeste, men ikke tyngre enn at du har biter hentet fra 50-tallet.
Han holder koken på "Scared stiff", før den akustiske gitaren hentes fram "Miss Betsy", en søt sang om barnearbeid.
Kassegitaren brukes i "The wilderness" også, men her slippes ulvene løs i et samfunn i oppløsning.
"Another, another, then boom" er myk og melodiøs, selv om teksten er langt fra like oppløftende.
"Totally you gunslinger" ble valgt som singelkutt, et forsøk på å mikse Roy Orbison med The Smiths.
"History has their number" har en nydelig melodi, mens "Great acceleration" og "Liberation" er av det mørkere slaget.
Albumet ble spilt inn i løpet av fire dager.
Jerry Roe spiller trommer, og Lex Price er bassist.
Gitar og keyboard tar Phillips seg av selv.
Det er noen år siden han ledet Grant Lee Buffalo, men han trives fortsatt i trioformatet.
Tittelen "Widdershins" betyr å gå baklengs, mot klokka.
Og som et foruroligende apropos til dette:
Mens Phillips forberedte utgivelsen, kom nyttårstalen til FNs generalsekretær Antonio Guterres, der han uttalte at verden virker å ha gått i revers.
Alarmen lyser rødt, men Phillips forsøker å se ting i et langt perspektiv.
Verden har gått gjennom mye før.
Beste spor:
"Unruly mobs", "King of catastrophes", "History has their number", "Russian doll".
| 1 |
705906
|
Marlon Williams:Vakkert fra kiwilandet
Han har mistet kjærligheten, men funnet sin stil.
Marlon Williams:
"Make way for love" (Dead Oceans/Playground)
Det er to år siden Marlon Williams ga ut sitt selvtitulerte debutalbum.
Den gang bød han på bluegrass, countryrock og innslag av støyrock, men for meg var det crooneren med bånd til Scott Walker, Chris Isaak og Roy Orbison som gjorde utslaget.
Så, i det minste i mine ører, følger han nå riktig spor videre.
27-åringen har derimot hatt mindre hell med kjærligheten.
Årsaken til hjertesorgen er Aldous Harding, som utrolig nok er med på duetten "Noboby gets what they want anymore".
I det minste har Williams forlatt hjembyen deres, Lyttelton på New Zealand, for å spille inn platen hos Noah Georgeson (Devendra Banhart, Joanna Newsom) i California.
Georgeson har forsynt ham med sørgmodige strykere og vemodige klanger, men tittelkuttet "Make way for love" er tross alt en oppmuntrende avslutning.
Beste spor:
"Come to me", "I know a jeweller", "Noboby gets what they want anymore", "Make way for love".
| 1 |
705907
|
Magisk dypdykk i moderne fattigdom
I den tarvelige skyggen av verdens lykkeligste sted, Disney World i Florida, lever lille Moonee herlige, sorgløse dager med vennene.
Det skal ikke vare.
The Florida Project
Sjanger: Drama.
Nasjonalitet: USA 2017.
Regi:
Sean Baker.
Manus:
Sean Baker og Chris Bergoch.
Skuespillere: Willem Dafoe, Brooklynn Prince, Valeria Cotto, Bria Vinaite.
Lengde:
1 time 51 min.
Aldersgrense: 9 år.
6 år gamle Moonee og andre unger nyter hete sommerdager i Orlando, Florida, like ved den gigantiske fornøyelsesparken Disney World.
Disse ungene trenger ikke dyr billett til eventyrparken for å oppleve eventyret.
For det er mer enn nok moro i å gjøre ugagn, spionere på alle de rare beboerne i leilighetskomplekset, bomme penger til is, bade i bassenget og utforske ubebodde bygninger i nabolaget.
Moonee og hennes unge, litt slitne alenemor Halley bor på et rom i budsjettmotellet sammen med andre dårlig bemidlede.
Motellkomplekset i grell tyggisfarge gir festlige Disney-assosiasjoner mot knallblå himmel og grønne palmer.
For Moonee er livet bare herlig.
Halley er heller ikke tynget av bekymringer, selv uten jobb og penger.
Hun kan tusen triks for å skaffe penger til husleien når hun må, eller for lyve seg ut av kinkige situasjoner.
Halley er selv bare et gøyalt barn, og alltid på Moonees side.
Bobby er bestyrer og altmuligmann på motellkomplekset Magic Castle.
Med empatisk grensesetting holder han livet på motellkomplekset sånn noenlunde i vater.
Fattig-klisteret
Om du er fattig i den frie, vestlige verden, er den akutte mangelen på penger til mat og husleie kanskje det minste problemet.
Verre er det med mangelen på jobb og kompetanse.
På sosial tilpasningsevne, på alminnelig folkeskikk, på venner og nettverk.
Da sitter du i det fornedrende, kriminalitetsfremkallende fattig-klisteret.
Antakelig for alltid.
Ungene dine også.
Som den magiske «American honey» fra 2016, gir «The Florida project» et tankevekkende, men besnærende innblikk i livet til en samfunnsklasse som blir lite sett:
Unge fattige uutdannede, skakkjørte og ensomme som finner sammen med andre av samme slag, og som lever fra dag til dag, hånd til munn.
Som ikke nødvendigvis mangler glede, kjærlighet, fred og gode øyeblikk i livet, men der det for utenforstående er krystallklart at dette kommer til å gå galt.
Så skyggen ligger svart over Magic Castle, og gir sitrende nerve til den litt handlingsfattige og repeterende idyllen.
Mannen bak denne gripende, morsomme, energiske, fargesprakende, livsbejaende og urovekkende filmen er Sean Baker, som i 2015 skapte furore med lavbudsjettfilmen «Tangerine».
Den var i sin helhet filmet med Iphone-kamera.
«The Florida Project» er et stort teknisk skritt videre, men har beholdt ånden og engasjementet.
Utrolige barneskuespillere
Jobben Baker har gjort med barneskuespillerne her, er helt fabelaktig.
Brooklynn Prince som Moonee må være en av historiens beste prestasjoner av en barneskuespiller.
Denne jenta spiller ikke, hun ER.
Rollebesetningen er i det hele tatt perfekt for å skape en følelse av være tilskuer til selve virkeligheten.
Willem Dafoe får mesterlig og nyansert fram Bobbys maktesløshet, tøffhet og godhet, og Bria Vinaite er nesten nifst realistisk som Halley.
Det er lett for utenforstående å peke på hva samfunnet burde gjort, og hva den enkelte selv burde ha gjort for å komme seg videre her.
Men «The Florida Project» minner om at de sosiale problemene med denne klassen stikker dypere enn sosialkontor, velferdsstat og barnevern kan løse.
Den god å se, men vond å tenke på.
| 1 |
705908
|
Wombats:Liverpool-kameratene
Energien er der, men det samme er anonymiteten.
The Wombats:
"Beautiful people will ruin your life" (Kobalt)
De tre medlemmene i The Wombats traff hverandre på Lipa i Liverpool i 2003, men i dag bor vokalist Murph Matthews i Los Angeles, trommis Dan Haggis i London og bassist Tord Øverland Knudsen i Oslo.
Der samlet bandet seg sist sommer, og Matthews hadde med seg et knippe sanger om det vanskelige forsøket på å leve et voksenliv.
Musikalsk har de ikke vokst så mye.
Heller ikke tekstmessig med linjer som I want to get college girl drunk tonight i "Turn".
De åpner bra med "Cheetah tongue", britisk rock med psykedelisk slør.
"Lemon to a knife fight" holder også mål, takket være instrumentering og tekst.
Liker du Stavangerkameratene, bør du høre denne.
Deretter smaker det av Coldplay, Arctic Monkeys, madchester og generell indierock.
Beste spor:
"Cheetah tongue", "Lemon to a knife fight".
| 0 |
705910
|
Atle Antonsen-film skuffer
FILMANMELDELSE:
«Norske byggeklosser», med Atle Antonsen i 11 roller, var nok en bedre idé enn det ble film til slutt.
«Norske byggeklosser», norsk komedie, 12 år, med Atle Antonsen, Anders Baasmo Christiansen, Ine Jansen, Anne Marit Jacobsen.
Regi: Arild Fröhlich.
Manus:
Atle Antonsen og Arild Fröhlich
Merete og Jens (Ine Jansen og Anders Baasmo Christiansen), et par i tredveårene, arver et hus.
Det må pusses opp, og problemene tårner seg opp.
De polske arbeidsfolkene er ekstremt parodipolske, byråkratene parodibyråkratiske og så videre.
Alle utfordringer spilles av Atle Antonsen, som har hovedrollen i form av elle biroller.
Han er snål som koko arkitekt og morsk polakk, men selv dialekter, barter, frisyrer og særtrekk hindrer ikke at det blir myyyye Atle Antonsen.
Det er poenget, vi forstår det, men Ine Jansen og Anders Baasmo Christiansen er så voldsomt vanlige oppi Antonsens crazy-roller at de ender opp med en lite effektfull ping-pong.
Galskap!
Normalt.
Galskap!
Normalt.
Den kontrasten mister etter hvert effekten, og da faller huset litt sammen.
«Norske byggeklosser» har sine øyeblikk.
Anne Marit Jacobsen er den som skinner mest som fyringsglad, bitter og småhissig mor og svigermor.
Jansen og Baasmo Christiansen er egentlig gode og realistiske i sin oppussingsfrustrasjon og oppspillere til Antonsens ørten roller.
Det er i humoren det svikter.
Mange revytriks på rad gjør ingen god film, og hurramegrundtkomikken er verken frekk nok, gal nok eller smart nok til å bære reisverket.
Det er nesten, og det skyter som kjent ikke presten av hesten.
Originalens syrlige spark til Trygve Brattelis regjeringsmedlemmer og tidens småkomiske utfordringer er bytta ut med litt for opplagte festligheter og «der kom den ja, vi venta på det».
En håndfull av Antonsens rollefigurer får tid til å vise sine nykker, blant annet den polske byggelederen, men de fleste kommer - roper - og forsvinner for fort.
Ideene var nok gode, men som alle oppussere vet:
Å gjennomføre ideene kan være fryktelig vrient.
Filmen er selvsagt tungt inspirert av klassikeren «Norske byggeklosser», en slags satire over norske, byråkratiske forhold.
I nyvinningen er det fint lite av det, men masse nestengode stereotypiske tullballer.
Men dette er ingen ny klassiker, dessverre.
| 0 |
705913
|
PÅSKEKRIM:De la Motte vender hjem
Jeg trodde ikke at han hadde mer i seg, men Anders de la Motte slutter ikke å overraske.
Anders de la Motte:
Sensommer.
Krim.
Oversatt av Bodil Engen.
398 sider.
Aschehoug
Mitt første møte med de la Motte var røverhistorien Geim (på norsk i 2011), en kjapp og lettbeint thriller med mye banning som lånte mer enn bare tittelen fra David Fincher-filmen «The Game».
Siden fikk svensken et solid gjennombrudd også internasjonalt med de to bøkene om politimannen David Sarac, hardkokt krim om nådeløse gangstere og politikere med ordentlig store svin på skogen.
Både Geim og Sarac-bøkene «Memorandom» og «Ultimatum» er skrevet på høygir med korte kapitler, rikelig med cliffhangers og gjennomgående uten nevneverdige ambisjoner om realisme.
Utover at det for eksempel virkelig finnes både gangstere, korrupte politifolk og politikere med svin på skogen.
«Sensommer» er som det heter, noe helt annet.
De la Motte vender hjem til barndommens rike, den skånske landsbygda, og leverer her en uventet melankolsk, saktegående og atmosfærisk kriminalroman med stor troverdighetsfaktor.
Det er så sørgelig, og det kunne ha vært sant.
På mange måter kan han minne om Johan Theorins øy-bøker, men uten det overnaturlige aspektet, og akkurat nå er de la Motte hakket hvassere både språklig og innholdsmessig.
Utgangspunktet er noe som ikke unnlater å bevege alle foreldre:
Fem år gamle Billy forsvinner fra gården der han bor.
Bare et spor ligger igjen:
En sko i maisåkeren.
Billy blir ikke funnet igjen.
Hans mor begår selvmord kort tid etterpå.
Tjue år seinere vender storesøster Veronica tilbake for å prøve å finne ut hva som skjedde med lillebroren den gangen.
Hun jobber som sorgterapeut i Stockholm og blir trigget til å prøve å finne ut sannheten under en gruppeterapisamtale.
En ung deltaker viser urovekkende god kjennskap til den uforklarlige forsvinningen fra 1983, og Veronica begynner å lure på om han kan være Billy.
Leseren vil ikke finne actionscener og haugevis av lik slik som i Sarac-bøkene her.
Det er heller ikke krimplottet alene som driver leseren fra side til side.
Anders de la Motte bruker god tid på å bore i dysfunksjonelle familier og lar oss bli godt kjent med Veronica:
«Hun er et høstmenneske, det har hun alltid vært».
Veronica har funnet en slags løsning på egne problemer i jobben med sorgterapi, men spørsmålet blir om løsningen på Billys forsvinning vil være renselse eller undergang.
De la Motte har varslet at «Sensommer» er den første i en frittstående kvartett fra Skåne.
Neste bok, «Høstdåd», kommer på norsk i 2019.
Jeg gleder meg.
| 1 |
705915
|
Blues i skyggen av rase og klasse
BOK:
Fascinerende thriller om afroamerikansk musikk og de hvites overgrep.
Hari Kunzru:
Hvite tårer.
Roman.
Oversatt av Stian Omland.
299 sider.
Cappelen Damm.
Innledningsvis virker den femte romanen til prisbelønte, New York-bosatte Hari Kunzru (født 1969 i London, med britisk mor og indisk far) som en passe kul, samtidsrealistisk rapport om to musikknerder i tjueåra.
Jeg-fortelleren Seth er en sky, fattig einstøing som vandrer rundt i New York og tar opp lyder på gatenivå.
Så møter han Carter, freakersønnen til en mangemilliardær.
Deres felles interesse for svart musikk, særlig blues, altså afroamerikansk slavemusikk av eldre årgang, gjør at de etablerer et musikkstudio for å produsere plater.
Snart endrer perspektivet og tonen seg.
Vi jages videre gjennom en røff tekst med klang av thriller og grøsser, full av kriminalistisk spenning, magiske elementer og politisk-sosiale svingslag.
Det relativt enkle blir uklart, komplisert og mangetydig, ulike tidsplan krysses, grensen mellom levende og døde forrykkes, en ny jeg-forteller griper ordet, individuell lidelse her og nå koples til en blytung historisk arv der en hvit herskerklasse ikke bare utbyttet, men myrdet fattige svarte uten å bli straffet for det.
Musikkromanen blir en original og passe innfløkt studie av det rase- og klassedelte USA på sitt mest markante og voldelige.
Den viktigste enkeltepisoden i teksten inntreffer i Washington Square da Seth får øye på en eldre, svart sjakkspiller og tar opp bluessangen hans i det skjulte.
Carter blir så fascinert av det han hører at han poster opptaket på nettet som en gjenoppdaget innspilling av bluesgitaristen Charlie Shaw.
Miksen hans blir en sensasjon blant platesamlere og synes å åpne for store profittmuligheter.
De to kameratene tror de har brukt et fiktivt kunstnernavn, men får vite at Charlie Shaw faktisk har levd i virkeligheten.
Det innebærer at Seth legger ut på to strabasiøse pilegrimsturer til Mississippi, det svarteste bluesland, i håp om å skaffe seg faktisk kunnskap om eller musikalske spor etter den virkelige Charlie Shaw.
Først drar jeg-fortelleren sammen med heroinisten og platesamleren Chester Bly, siden med Leonie Wallace, storesøsteren til Carter.
Sistnevnte blir med på Mississippi-turen fordi Carter er blitt overfalt i Bronx, ligger i respirator og trolig aldri vil våkne fra komaen igjen.
Siden Seth har mistanke om at tragedien har noe å gjøre med Charlie Shaw, lar hun seg nølende overtale til å bli med den tafatte, anspente Seth på hans famlende etterforskerferd inn i mørkets hjerte – med katastrofale følger, viser det seg.
For alle de hvite hovedaktørene knyttet til mysteriet omkring den legendariske, svarte bluesgitaristen, blir på et eller annet vis ofre for krefter de ikke makter å mestre.
Mord, medienes forfall, pengemaktens moralske misære, politivold, entusiastiske platesamlere som slutter med hobbyen sin, en uryddig verden av kunstnere og kuratorer, rikfolk som opplever dramatiske rystelser i sine liv – det meste synes å springe ut av rase- og klasserelaterte forhold.
Fortida fargelegger samtida, de hvites utilbørlige annektering av svart kultur avsløres, fattigdom er ikke bare noe som hører tidligere tider til, hevn over den sosiale uretten som skapte Wallace-familiens enorme rikdom, ser ut til å finne sted.
Det fins en vill og voldsom kraft i deler av denne heftig pulserende, komplekse romanen.
I en surrealistisk-hallusinerende monolog kommer omsider de døde til orde for at de svartes gjennomlevde versjon av historien ikke skal glemmes.
Bluestoner river og røsker.
Musikknerdenes nærsynte vinylentusiasme og kulturelle røveri avtegner seg.
Angst og forfølgelsesvanvidd overtar.
Det røkes dop og pules og hyperventileres og lides, før et galgenhumoristisk, desperat «ha ha ha ha» bokstavelig talt strekker seg over nesten tre boksider.
Alt er ikke like lett å ta innover seg og fatte når spøkelsesaktige, magisk-okkulte fenomener invaderer den hardkokte realismen, teksten pendler mellom forskjellige tidsplan, varslingssignalet «Graveyard Blues» forplanter seg, og perspektivet endres underveis..
Men teksten er tett, dristig, krass og utfordrende i all sin dunkle, energiske annerledeshet og virker å være glimrende oversatt.
| 1 |
705917
|
Tom Roger Aadland:Lysere til sinns
11 år etter debuten er haugesunderen en sentral del av norsk visepop.
Tom Roger Aadland:
"Songfugl" (Embacle/Musikkoperatørene)
Vestland, Vestland, mitt mørke fastland.
Slik åpner Tom Roger Aadland sitt sjuende album.
To av dem har han brukt til å synge Dylan på norsk, men dette er egne sanger.
Ved siden av sin vante gjeng musikere har han også med seg Oslo Strings.
Anne Lise Frøkedal synger duetten "Skal eg tilgje", og Lars Håvard Haugen er gitarist i "Moskusen på Dovre".
Ingrid Andsnes spiller flygel på mektige "Det vakraste ordet".
Sanger som "Sommaren utan ende" og "Alle dei i ei" sender haugesunderen fra såre viser på sidelinjen til nynnbar poprock på statskanalen.
Tekstene er lysere og musikken er mer energisk, uten at han har mistet det som gjorde ham spennende i starten.
En god artist er blitt enda bedre.
Beste spor:
"Vestland, Vestland", "Det vakraste ordet", "Om du var ei songfugl".
| 1 |
705918
|
Bø-Rygg:«Ruem Anh tok ingen sjanser og spilte briljant så det holdt»
KONSERTANMELDELSE:
Vellykket møte mellom Grieg-vinner Ah Ruem Ahn og Stavanger Symfoniorkester.
Schumann:
Klaverkonsert a-moll, Brahms:
Symfoni nr. 4. Ah Ruem Anh klaver, SSO, dir.:
Christian Vasquez Konserthuset, torsdag kveld.
Sør-koreanske
Ah Ruem Ahn var i 2016 vinner av Grieg-konkurransen.
Da spilte hun også Schumanns klaverkonsert.
Sammen med SSO ivaretok hun torsdag kveld alt det denne konserten inneholder av rytmisk markante akkorder, ren romantikk, lyriske partier og talende uttrykk som ligner Schumanns mange romanser.
Konserten ble i sin tid (1845) urfremført av hun som da hadde blitt Schumanns kone, Clara Wieck, som betydde like mye for sin ektemann som for Brahms.
God balanse
Det var en god balanse mellom orkester og klaver i førstesatsen.
Og i solokadensen mot slutten var det en virtuositet som Schumann ellers lar sammensmelte med orkesteret.
I annen sats, en typisk Schumann-sk intermezzo, fikk vi høre en grasiøs samtale mellom soloinstrument og orkester, f.eks. der celloene tar opp en gest fra klaveret og forvandler den til en svermerisk melodi.
Finalen skal være rasende hurtig.
Og det var den hos Ruem Anh og SSO denne kvelden.
Det hevdes som regel at denne konserten ikke er virtuos og briljant.
Det stemmer at klaveret er komposisjonsmessig innvevd i orkesteret i et uttrykk som forbyr utvortes virtuositet.
Men sistesatsen er enormt teknisk krevende for solisten.
Flere pianister her, i de beste innspillinger, faller gjennom.
Ruem Anh tok ingen sjanser og spilte briljant så det holdt.
Gjennomgående for sterkt
Det er en kjent sak at Brahms kjempet med sin første symfoni i 15 år, fordi slagskyggen fra Beethoven var så overveldende.
Men siden ble denne symfonien kalt «Beethovens Tiende», og Schumann så Brahms som en slags ny musikkens Messias.
Brahms siste symfoni, som vi høre torsdag kveld, ble i sin tid brennmerket som «uten inspirasjon» eller uten innfall.
Men Hugo Wolf, den store lied-komponisten, som uttrykte seg slik, føyde til at Brahms greide å komponere ut fra ingenting.
Brahms er full av motsigelser og ambivalens, som mye annen stor kunst.
Formal strenghet og melodisk sødme holder hverandre stangen.
Hvis vi tar Brahms på ordet, og Harnoncourt gjør det i sine tolkninger av Brahms-symfoniene, så skal (særlig) den siste satsen her være forte (ganske sterkt), men ikke for sterkt (ff eller fff).
Her gikk Vasquez og SSO over en grense, slik mange andre dirigenter gjør.
Siste sats er et slags testamente fra Brahms:
30 variasjoner over det åtte takter lange temaet fra Bachs kantate Nach dir, Herr, verlanget mich.
Å telle alle disse variasjonene er fåfengt.
Brahms musikalske form er, som Schönberg sa, den «utviklende variasjon».
Her er det det ingen «happy end» mot slutten av siste sats.
Det var det heller ikke i SSOs fremføring av dette verket, som på sine premisser var fremragende.
| 1 |
705919
|
PÅSKEKRIM:Ikke helt innenfor, Ulrik
Ulrik Høisæther har tatt en pause fra serien om Eveline Enger og leverer en påskekrim om tvangsspiseren Frans Nansen i stedet.
Ulrik Høisæther:
Den siste bankboksen.
Krim.
352 sider.
Gyldendal
Jeg har ikke gitt topp-karakter til Høisæthers forrige forsøk på krimsjangeren, og det er ikke lett å skryte uhemmet nå heller.
Men denne er i alle fall ikke vesentlig verre enn de to Enger-romanene hans.
I den grad det betyr så mye.
Jeg hadde jo hatt lyst til å finne ut mer om Enger, hennes far og alt det der, men Høisæther dropper hele greia enn så lenge og gyver løs på en ny seriehelt.
Nansen er ikke alkoholiker, ulikt så mange andre politihelter i moderne litteratur.
Han vil neppe gå på ski over Grønland med det første, heller.
Han fråtser som følge av at kona er død, tross datterens kritikk av hans raskt voksende fedme:
«Trening, tenkte han.
Klart jeg kan trene.
Når som helst.
Jeg var topptrent en gang.
Løp tretusenmeteren på under ti minutter.
Kunne ta hundre armhevinger uten å bli særlig andpusten.
Han klemte nevene rundt stålkanten på kjøkkenvasken så hardt at metallet bøyde seg ved fingertuppene.
Så kikket han mot kjøleskapet.»
Pluss:
Mye action og lettforståelig handling.
Minus: Tidvis slapt språk, elendige personkarakteristikker, forutsigbart plott.
Samt at jeg tror Høisæther kan mye bedre.
Akkurat nå drømmer han om Jo Nesbø og alle millionene hans.
Hva med å skrive noe du tror på, Ulrik?
| 0 |
705920
|
Fascinerende annerledes sci fi-eventyr
«Annihilation» er både skummel, mystisk, vakker og fortryllende på en gang.
Annihilation
Amerikansk sci fi-thriller.
Slippes på Netflix mandag 12. mars.
Aldersgrense:
Foreløpig ikke offentliggjort.
Det er mye som tyder på at vi er i ferd med å legge bak oss de dagene da film rett på tv var synonymt med usedvanlig dårlig kvalitet.
Strømmetjenester som Netflix og HBO har sørget for at tv-serieformatet har gått fra å være lettvekter til noe de beste regissørene og skuespillerne vil jobbe med, og nå er det en del som tyder på at egenprodusert film er neste store satsningsområde.
Alex Garlands «Annihilation» ble riktignok sluppet først på kino i USA, men i resten av verden har den premiere på strømmegiganten Netflix.
Hovedpersonen er universitetprofessor og eks-soldat Lena (Natalie Portman), som sliter med å takle hverdagen etter at hennes militært ansatte ektemann Kane (Oscar Isaac) forsvant på et topphemmelig oppdrag.
Filmen fortelles gjennom en rekke tilbakeblikk.
Idet handlingen settes i gang, sitter en forkommen Lena i et sterilt rom og blir avhørt av en mann i beskyttelsesdrakt.
Derfra rulles historien opp, men samtidig får vi korte sekvenser som omhandler Lenas liv før mannen ble borte.
Kontrasten mellom det tilsynelatende lykkelige samlivet til Lena og Kane og den virkeligheten de blir kastet inn i er stor.
Garland leverer opplysningene om hva som har skjedd i små porsjoner, slik at spenningen opprettholdes helt til siste øyeblikk.
Han gir heller ikke ved dørene, og de mange hullene i fortellingen må man selv forsøke å fylle.
Det viser seg at Kane er blitt sendt inn i et mystisk karanteneområde som er overtatt av noen ukjente krefter, muligens utenomjordiske.
De som går inn dit vender ikke tilbake, og det er heller ikke mulig å oppnå noen form for kontakt med dem.
Sammen med et team vitenskapskvinner går Lena inn i området, og mystiske og brutale ting utfolder seg.
Regissør Garland klarer på en elegant måte å lage en spennende film, som ikke skremmer bare for å skremme, men hvor uhyggen kommer krypende etter hvert som han avslører hva som har skjedd.
Spesiell og effektfull musikk understreker den trolske og ofte forvirrende stemningen, karakterene framstår som rasjonelle og menneskelige, og historien, basert på Jeff VanderMeers roman, er original og godt fortalt.
| 1 |
705922
|
PÅSKEKRIM:Den motvillige terroristen
KRIM:
En svensk debutant har skrevet en ambisiøs og krevende fortelling om ekstremisme.
Han lykkes.
Pacal Engman:
Patriotene.
411 sider.
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen.
Gyldendal.
«Ibrahim Chamsai skulle en drøy måned senere plassere en bombe i Taxi Stockholm-bilen og sprenge trettito svensker i døden (...).
Men det visste han ingenting om der han ventet på tur utenfor McDonald’s i Sveavägen.»
Slik introduseres den muslimske drosjesjåføren som elsker Sverige nesten like sterkt som han elsker sin egen familie.
Dermed er spenningen et mysterium etablert så tidlig som på side 24.
Da har vi allerede opplevd at en liberal reporter er drept i Stockholm, og vi har møtt en svensk leiemorder som er trøtt av jobben han utfører for sør-amerikanske narkokarteller.
Snart treffer vi en kvinnelig reporter som gjør hva som helst for et nyhetsoppslag, i et slags speilvendt #metoo-univers.
Og her er en blond høyreekstremist som gjerne vil gå inn i historien som krigeren som mobiliserte til kamp mot innvandrere og de multikulturelle svikere.
Det er litt av et lerret den svenske debutanten Pascal Engman spenner opp.
I sin aller første bok maler han fram et internasjonalt drama over politisk ekstremisme.
Han forteller kronologisk og ryddig, og hopper fra sted til sted, fra person til person.
Det er krevende, men Engman håndterer sine store ambisjoner på imponerende vis.
Han lykkes bedre med både historien og personene enn mange av sine mer rutinerte kolleger.
Den høyreekstreme voldsmannen har klare trekk av Anders Behring Breivik - og er troverdig nettopp fordi vi vet at virkeligheten ofte overgår fantasien.
Den kvinnelige reporteren sliter jeg litt med å tro på, men leiemorderens desperate lengsel etter sin første kjærlighet står til troende.
Det gjør også den muslimske drosjesjåføren, patrioten som blir romanens mykeste punkt - et varmt og vakkert portrett midt i en lesverdig krimthriller.
| 1 |
705924
|
Oscar-favoritten henger heldigvis ikke på greip
FILMANMELDELSE:
Når noen først skulle lage film om den klassiske kjærlighetshistorien mellom stum vaskedame og elveuhyre fra Amazonas, var det kanskje greit at Guillermo del Toro tok jobben.
«The Shape of Water», amerikansk eventyr/drama/thriller.
Regi:
Guillermo del Toro.
Med:
Sally Hawkins, Michael Stuhlbarg, Michael Shannon.
2 t. 3 min. 15 år
Det henger selvsagt ikke på greip dette her.
I 1962, mens krigen er kald og retrofargene i filmen er varme, vasker Elisa (Sally Hawkins) opp støv, skitt, tiss og blod rundt vitenskapsmennene på et statlig forskningssenter.
Hit kommer uhyret som Elisa får varme følelser for.
Monsteret forstår henne, ser henne og gjør henne hel.
Mhm, sånn er det.
Den gammeltestamentlige agent Strickland, strengt og forknytt spilt av Michael Shannon, vil sprette opp monsteret og bli kvitt driden, før russerne får kloa i den.
Litt i lånå mellom den svermende vaskekånå og America First-agenten står vitenskapsmannen Dr Hoffstetler (Michael Stuhlbarg) med et voldsomt vitebehov, noen mystiske venner og potensielle gode hensikter.
Eller ikke.
En handlingens kvinne/fisk
Elisa, hennes homofile kunstnervenn Giles (Richard Jenkins) og munndiaresympatiske Zelda (Octavia Spencer) finner ut at de må befri elveuhyret før America First-gjengen tar livet av det.
Eller han, for det viser seg at That Thing! en ganske menneskelig.
Ut i frihet skal den - han - hen?
- og det er farlig.
Elisa er en fisk på land, og det er sannelig denne underlige skapningen i vanntanken også.
Begge trenger «noe» for å få levd livene sine fullt ut, og mon tro om ikke de to kan hjelpe hverandre.
Ingen av dem snakker.
De er begge handlingens kvinne/fiskemann.
The Shape of Water» forteller først og fremst en Skjønnheten og Udyret-fortelling, en fabel om forbudte følelser i en visuell fest av noen omgivelser, med finfin musikk.
Så er det - parallelt - en ikke like god thriller der folk lusker mistenksomt etter hverandre i halvmørket og lurer hinanden.
I denne fornøyelige sausen er det en håndfull skuespillene som er strålende.
Sally Hawkins er glimrende stum, og hennes replikker er fiffig løst av dem hun spiller mot og noen få steder med tekst.
Michael Shannon holder konstant på å implodere av sinne og bekymringer, mens de andre birollene legger seg som et perfekt puslespill.
Michael Stuhlbarg som litt mystisk vitenskapsmann er nydelig underspilt.
Amfibien er også stilig laget og har nok menneske i seg til at vi - litt etter litt - kjøper historien.
Blod og romantikk
«The Shape of Water» er en besynderlig og flott film.
Guillermo del Toro pøser på med små nikk mot gamle filmer og gammel Hollywood-galmour.
En sang her, en scene der og i sin litt nostalgiske musikalstil i filmingen.
I tillegg tar han den helt ut (spoilervarsel!) sånn at Elisa og Vannmannen på et tidspunkt gjør det vakreste en kvinne og en fiskemonstermann kan gjør med klærne av.
Guillermo del Toro får til å kombinere romantisk kliss med akkurat nok innslag av eventyr.
Han er også djevelsk god i detaljene og legger ut små og store hint og frampek som de mest observante vil finne.
Elisa erotiske drømmer har mye vann i seg, for eksempel.
Guillermo del Toro balanserer skrekk, romantikk, realisme og eventyr på en fiffig og smart måte.
Han er heller ikke redd for å tidlig si at dette er noe mer enn en Disney-prinsessehistorie.
Her er det blod og sjølkosing i badekaret og #metoo til gamle showtunes.
Det er - på samme tid - et sært og normalt eventyr om forskjeller, og annerledeshet og om å se hverandre.
Men først og fremst er det et eventyr den kalde krigen får følge av litt fabelmagi og et minst et snes scener som forsvarer de 13 Oscar-nominasjonene.
Oscar-grossist?
Del Toro tar med seg noe av stemningen og miksen av virkelighet og vokseneventyr som han brukte i «Pan’s Labyrinth».
Her har røynda en mye større plass, men kraften i sausen er likevel møtet og kollisjonen mellom det fullt forståelige og det mystiske.
Noen vil ramle av når det er premisset, for det kolliderer med fornuften.
De varme følelsene mellom kvinne og what ever that is er flott spilt, flott filma og godt fortalt, men det er litt kårni også.
Og den er så filmforførende at den fint kan innkassere minst en håndfull av de 13 Oscar-prisene den er nominert til.
| 1 |
705926
|
Jenny Wilson:Elektroeksorsisme
Hun viser styrke gjennom sårbarhet og har samtidig laget noen av sine mest dansbare låter.
Jenny Wilson:
"Exorcism" (Goldmedal/Border)
Er det lov å danse til teknopoplåter om artistens opplevde voldtekt?
Med «Exorcism» må svaret være ja.
Den nå 42 år gamle svensken slapp den sterke «Demand the impossible!» i 2013.
Da var det kampen mot brystkreften som dannet bakteppet for et sylskarpt og politisk album, hardere og mer elektronisk enn tidligere.
Det låt som en høynet knyttneve.
Denne gangen får vi knyttneven i mellomgulvet.
Albumet handler om voldtekten hun opplevde for to år siden.
Før lanseringen fortalte hun at dette ble en måte å vinne tilbake noe som gikk tapt, å rense seg for smerten.
Etter seks måneder i taushet tok hun fatt på sitt femte studioalbum.
Det begynner med «Rapin*».
Den bygger seg opp kjølig, før intensiteten stiger.
Nesten monotont deler hun opplevelsen av en voldtekt, av å måtte kle av seg foran helsepersonell som foretok undersøkelsen i etterkant.
Hvorfor, spør hun.
Den animerte musikkvideoen som følger låten får magen til å velte seg.
«Lo Hi» fortsetter inn i situasjonen, med linjer som his left hand shut me up/Listen close/I said NO!
Svimlende og nesten forstyrrende likefram, og veldig dansbar, med stikkende teknorytmer.
«Your angry bible» er en slags forvridd og vakker hymne.
I det hektiske tittelkuttet er hun klar for kampen.
Det er blodspor i horisonten, hun er en drage.
Balladen «It's love (and I'm scared)» følger opp, hudløs og sår.
Vokalen har en særegen sound, nesten styggvakker.
Bruken av vocoder er framtredende, og det er en hårfin balanse mellom det mekaniske og det sjelfulle.
Etter flere gjennomlyttinger finner jeg ikke et eneste svakt spor blant de ni.
Hele veien er det en mesterlig tilbakeholdenhet i produksjonen i kontrast til dramatikken som skildres, og en stilig sparsommelighet i den analoge synthlyden.
«Exorcism» er brutal og rå og en kreativ triumfferd for Wilson.
Beste spor:
«Lo Hi», «Exorcism», «Your angry bible».
| 1 |
705928
|
Fin kafé, forglemmelig mat
Frøken Phil har trivelige lokaler og god kaffe, men man trenger neppe oppsøke stedet på grunn av maten.
Det er ingenting å si på beliggenheten.
Vel plassert ved et vindusbord i det koselige lokalet som huser Frøken Phil kan man følge folkelivet i gågata Østervåg, fortrinnsvis mens man nyter noe godt i glasset eller koppen.
Før åpningen skrev Byas at dette skulle bli « en kafé i ordets videste forstand», og videre fikk vi vite at dette er et sted hvor man kan spise både frokost, lunsj og middag, samt ta seg en øl om kvelden.
Det det ikke sto noe om, er at man da må satse på en tidlig middag, i hvert fall i ukedagene.
Da vi stakk innom en regnfull aften, fikk vi vite at kjøkkenet hadde stengt klokken 18.
Så da ble det i stedet lunsj en annen dag.
Lave priser
Frøken Phil har knapt nok det som kan kalles et kjøkken i tradisjonell forstand, mer en liten kjøkkenkrok i den ene enden av baren.
Menyen er tilsvarende kort, og består av ulike «bowls», altså retter som serveres i skåler, 12 retter totalt, deriblant en frokostrett og en dessert.
Prisene er forholdsvis lave, og vi ble gode og mette av våre porsjoner.
Så hvis man først og fremst er ute etter å fylle magen uten at det koster skjorta, kan man fint legge lunsjpausen hit.
Vel å merke hvis man har en lang lunsjpause.
Til tross for at det bare var folk ved ett bord utenom vårt, måtte vi vente i over en halvtime på maten.
Det er i lengste laget.
Da maten omsider dukket opp, var det dessverre ikke så veldig mye å hoppe i taket over.
Undertegnedes ramen med kylling var klart best.
God og varmende, om enn litt anonym kraft, myke, smaksrike biter av sellerirot, noe dvaske sukkererter, sopp, egg, helt greit lårkjøtt av kylling bød ikke på den helt store smaksmessige opplevelsen, men det var helt greit.
På ingen måte på nivå med en tilsvarende rett vi har spist på Fortou, men ikke dårlig på noen måte.
Det hjemmebakte brødet som akkompagnerte retten var riktig saftig og godt.
Blass chili
Medspiserens chili sin carne var imidlertid en skikkelig nedtur.
Frøken Phil skal ha ros for at de også leverer til vegetarianerne blant oss, men når en rett har ordet «chili» i navnet, forventer man gjerne et aldri så lite hint av noe sterkt.
Det var det fint lite av her, og kokken hadde også vært i overkant sparsommelig med saltet.
Dermed satt vi igjen med en bønne-og kikertgryte med ris som egentlig ikke smakte noe.
En som riktignok bare kostet en hundrelapp, men likevel.
Frøken Phil har et ganske godt utvalg av vin på glass, flere gode øl på fat, samt en lang rekke flaskeøl.
I tillegg viste det seg at de lager skikkelig god kaffe, og de serverer også noen helt fabelaktige, hjemmebakte cookies med sjenerøse sjokoladebiter i.
De har også et godt utvalg av ulike teer.
Lokalet er hipsterkoselig og behagelig å være i, og atmosfæren er fin og avslappende.
Med andre ord:
Et sted som har godt potensial som drikkested, enten man satser på kaffe eller noe sterkere.
Som spisested har det imidlertid en del å gå på før ting sitter skikkelig.
Med så mange gode restauranter i området, må det mer til enn dette for å hevde seg.
| 0 |
705929
|
Sirdøl skriver sterkt om forbudt kjærlighet og maktkamp
ROMAN:
Om forbudt kjærlighet, maktkamp og ættestrid i middelalderens Grønland.
Tore Kvæven:
Når landet mørknar.
451 sider.
Samlaget.
Lærer og sauebonde Tore Kvæven (f. 1969) fra Sirdal debuterte i 2011 med den imponerende romanen ”Hard er mitt lands lov”, om en marerittaktig vikingferd til det indre Afrika.
I ”Når landet mørknar” er handlingen lagt til Vesterbygda på Grønland, der verken sentralmakt eller kirke gjør seg gjeldende.
Det er lenge siden handelsskipene fra Island og Norge viste seg her, og en mannsalder siden noen seilte vestover til Vinland.
I bygda går det et skille mellom fjellfolk og fjordfolk, Odin og Kvitekrist, og mellom norrøne folk og skrælinger.
Den norrøne befolkningen på Grønland forsvant i løpet av 1400-tallet, uten at historikerne kan forklare hvorfor.
Men etter å ha lest Kvævens bok, er det nærliggende å tro at de har slått hverandre ihjel.
Forbudt kjærlighet
Romanen tar til i år 1293, da tenåringen Arnar (ørnekriger) av fjellfolket ror sin første kvalrossjakt og her møter ungjenta Eir (beskyttelse) av fjordfolket, som han siden ikke kan glemme.
Arnar er en viljesterk og ambisiøs ung mann som ikke er fremmed for å trosse landsloven og Tinget for å nå sine mål.
Slik kommer han på kant med både høvdingen av Odinsættene, Himin-Gorm, og lovseiemannen Hafgrim av Svartfjord.
Da Arnar så får kjøpt gården Audvinstad ved fjorden fordi eieren Bergfinn har oppgitt håpet om å skape seg et liv der, får Arnar også den fineste jenta på Grønland som nabo, Eir fra Vassfelldragsstad.
Men hun er i hemmelighet forlovet med Hunvarg, sønnen til Hafgrim.
Det hele utvikler seg slik til en dramatisk fortelling om forbudt kjærlighet, maktkamp, ættestrid, hevn og lovløshet, i sum de sedvanlige usjarmerende trekk ved mennesket og klassiske temaer i litteraturen.
Den ene mot alle
Samtidig er det en fortelling om den ene mot alle, men vår helt er ikke mer moralsk enn dem han slåss mot.
Tvert om er det ikke alltid så ærefullt, det Arnar foretar seg i ættens, ambisjonenes og kjærlighetens navn.
Kjernen i romanen synes å være ”Å forbanna vindane og tidevatna.
Å finna kursen i sitt eige indre” (s. 422).
Arnar fremstår slik som en sammensatt og tragisk skikkelse, som ved sin sta egenrådighet er skyld i at mange bra folk dør og selv nedkaller ulykken som rammer ham og hans nærmeste.
Den enes ugjerning krever automatisk den andres hevn, og denne sammensausingen av religion og ære har slik også en side til våre dagers undergangskrefter.
Flere sidespor
Her er videre visse sidespor som fint flettes inn i hovedfortellingen, bl.a. en malerisk skildring av Bergfinns skipsferd til Island, beretningen om den utstøtte skrælingen Amartiuk som er redusert til ånd og bare kan bli seg selv igjen ved å drepe norrøne bosettere, med katastrofale følger for andre av romanens personer, og dessuten enkelte selvstendige, poetiske tekster der den allvitende forteller skildrer dyrelivet og naturen.
”Når landet mørknar” er en fascinerende fortelling om det barske livet på Grønland i middelalderen, og Kvæven overbeviser igjen med sine kunnskaper, innsiktsfulle og sammensatte personportretter og heftige sceniske fremstillinger, skrevet fram i et friskt, melodiøst nynorsk som kler stoffet og tidsepoken godt.
| 1 |
705930
|
Terje Torkildsen kan betre enn dette
BOK:
Her blir det for mange daffe poeng - før han heilt til slutt smeller til med ei fin historie.
Terje Torkildsen:
Stavanger stories 2. 136 sider.
Samlaget.
Stavangerforfattaren Terje Torkildsen har skrive ei rad fine ungdomsbøker, og blitt fagna for dei.
Det begynte alt med debuten («Marki Marco» 2008).
Den fekk han «Ungdomsjuryen uprisen» for.
Det gjentok seg nokre år seinare, med same prisen for andre gong, for bind 3 i «Dystopia I-IV»-serien.
Dei fleste bøkene til Torkildsen kjem i seriar:
Denne seinvintersboka er andrebindet i ei rad «Stavanger stories.
Novellekrans» kalla, konstruert slik at den kan flettast så lang forfattaren vil og gidd, og som kan lesast som gløtt inn i ein familiekrønike.
Men før han går vidare, gjer han for framtidige lesarar vel om han gjer seg meir flid med stubbane han slik samlar i bokform.
Førstebindet dreidde rundt éin møblert mellomklasseheim på Mariero, der personane skiftesvis gjekk igjen frå novelle til novelle:
Broremann, 12, på veg inn inn i ungdomsskolen; søstera Betty, 15, siste året på Kristianlyst; eldstebroren Duxen, siste året på vidaregåande.
Dei dekker altså heile tenårsspekteret.
Mor er psykolog, far er lege.
I dette andrebindet er dei framleis hovudpersonane, bare eitt år eldre.
Til og med talet stubbar (14) er det same.
Det ser nærmast ut til at Torkildsen har funne seg sitt miniatyrformat og lagt seg til i stabilt episk sideleie, men vanvørder lesaren idet han gjer det så alt for lett for seg:
Alt for mange av historiene, henta frå gjenkjennelege døgn, samkvem og miljø, er bare overflatiske sloser påhengt eit slapt, avsluttande godtkjøpspoeng.
Ein gammal lesar, som ikkje høyrer til målgruppa for Torkildsen, kan elles lett lura på kor spennande, eller interessant for den del, ungdommar vil finna desse rispene, same kor mykje den eine dreier seg om flatlus og sex på ei sekstenårig jente, den andre om kjærasten hennar sitt ligg med ei eldre kvinne i alkoholørske og gløymsle.
At historiene skal samlast omkring éin familie og éin heim, ser ut til å hemma meir enn forløysa.
Som i første bindet i serien, handlar det klårt beste stykket mest om andre, her er dei meir vanskelegstilde framandfolk enn dei norske gjengangarane («Over til den andre sida»).
Det same gjeld eit anna stykke som stikk seg positivt ut («Rattus norvegicus»), der framand- og arbeidsfolk speler hovudrollene i eit kvardagsdrama dei norske familiemedlemmene bare har lagt til rette; utan ein gong å koma på det.
| 0 |
705931
|
The Breeders:En av rockens tøffeste stemmer
Ti år etter forrige album er tvillingsøstrene Deal tilbake.
The Breeders:
"All nerve" (4AD/Playground)
The Breeders er tilbake, med samme besetning som spilte inn plate nummer to.
Bandet startet som sideprosjekt for Kim Deal i Pixies og Tanya Donelly i Throwing Muses.
Bandene turnerte sammen i 1989, og Deal fikk med seg Donelly og siden Carrie Bradley.
De hentet inn Josephine Wiggs fra The Perfect Disaster på bass, mens Britt Walford fra Slint spilte trommer på debuten "Pod" i 1990.
Den ble godt mottatt, ikke minst av Kurt Cobain som kalte det et av sine favorittalbum noensinne.
Donelly var med på ep-en "Safari", men dannet deretter Belly.
Kim fikk isteden med seg tvillingsøsteren Kelley Deal på gitar, et instrument Kelley på den tid ikke kunne spille.
Ny trommis var Jim Macpherson.
"Last splash" ble en platinaselgende suksess i 2002, ikke minst takket være singelen "Cannonball".
To år senere sprakk bandet, og Kim dannet The Amps.
Etter rehab dannet Kelley et par band selv, og Wiggs ga ut egne plater.
I 1996 blåste Kim liv i The Breeders.
De klarte å få ut albumet "Title TK" i 2002, men gikk så inn i en ny dvale.
I 2008 vendte de tilbake med platen "Mountain battles".
Da besto bandet av Kim og Kelley Deal, Jose Medeles og Mando Lopez.
For å markere 20-årsjubileet til "Last splash" i 2012, turnerte så Deal-søstrene,
Macpherson og Wiggs sammen igjen.
I 2013 forlot Kim Deal samtidig Pixies, og veien lå åpen for Breeders.
Om det blir Breeders, soloinnspillinger eller et nytt band framover for henne gjenstår å se, men Kim Deal har uansett en av de tøffeste stemmene i rocken.
Det går ikke lang tid før hun viser dette i åpningskuttet "Nervous Mary".
Først et forsiktig halvminutt, deretter en låt like energisk og drivende som noe som helst Breeders har gjort før.
Nervous Mary had a nervous day
Oxbow, strange glow
She runs for the exit,
but she never got away
Etter to og et halvt minutt bryter de av, og på "Wait in the car" nøyer de seg med to minutter.
En rå, energisk låt med en minneverdig linje:
I always struggle with the right word/Meow meow meow meow meow.
"All nerve" er en bra albumtittel, for det lite her som ikke gjøres med nerve.
Selve tittelkuttet er det nærmeste Breeders kommer til en kjærlighetssang.
I hvert fall halve låten:
I wanna see you
especially you.
You don’t know
how much I miss you
Etter hvert skjærer det ut, både melodiøst og tekstmessig:
I won't stop
I will run you down
På "Metagoth" ligger vokalen mer begravd i lydbildet, men til gjengjeld er Breeders-lyden med gitar, trommer og bass noe av det stiligste du hører i mellomtempo.
"Spacewoman" minner om "All nerve" i vekslingen mellom det følsomme og det eksplosive, og det er ikke vanskelig å skjønne hvorfor Cobain likte bandet.
"Walking with a killer" dras i gang av trommene, før gitaren skaper en varm ramme om Deals tilbakelente vokal.
Sangen ble opprinnelig gitt ut av Deal alene i 2013, som en vinylsingel i begrenset opplag.
"Howl at the summit" er en halvtung låt, fulgt av "Archangel's Thunderbird" fra.
Det er en sang de tyske krautrockerne Amon Düül II ga ut i 1970, og Breeders bevarer tidsånden.
"Dawn:
Making an effort" er en nydelig, saktebrennende sang med en flott stigning, mens "Skinhead #2" er grei nok.
Andre halvdel av albumet virker mer sammenrasket enn starten, men "Blues at the Acropolis" er til gjengjeld en majestetisk avslutning.
Beste spor:
"Nervous Mary", "Wait in the car", "All nerve", "Dawn: Making an effort", "Blues at the Acropolis".
| 1 |
705932
|
PÅSKEKRIM:Ohlsson er tilbake i toppform
BOK:
Kristina Ohlssons bøker om Fredrika og Alex i Stockholms-politiet er gripende og glimrende – også «Syndflod».
Kristina Ohlsson: Syndflod.
Krim.
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen.
464 sider.
Gyldendal forlag.
En mann blir funnet død i stolen sin foran peisen, skutt i brystet.
Merkelig nok har han datterens giftering på lillefingeren.
Etterforskerne finner ut at mannens datter ble myrdet i England, antakelig av ektemannen –som senere selv ble myrdet.
Politimennene Fredrika Bergman og Alex Recht er på saken.
Etterforskningen blir snart personlig.
En ukjent person legger igjen beskjeder til Alex på åstedene.
Hvem er den anonyme brevskriveren?
Fredrika prøver å løse saken mens hun er svimmel av sorg over at mannen hennes snart skal dø.
Forholdet deres beskrives på en rørende måte.
Mannen ønsker å begå assistert selvmord, før han blir oppspist av kreft.
Det blir spennende om Fredrika vil fortelle Alex hva som er galt.
De to har masse hemmeligheter for hverandre.
Etter hvert skjønner leseren at mordene angår begge personlig.
Alex får et skummelt anonymt brev.
Det virker som det er relatert til mordgåten han prøver å løse.
Korte intervjuer mellom kapitlene gir frampeik om at enda verre ting vil skje.
Kristina Ohlsson har solid bakgrunn for å skrive kriminalromaner .
Hun har jobbet som analytiker i det svenske sikkerhetspolitiet – Säpo, og arbeidet med terrortrusler for OSSE (Organisasjon for sikkerhet og samarbeid i Europa).
«Syndflod» er den sjette kriminalromanen med Alex Recht og Fredrika Bergman.
«Papirgutten» i samme serie var helt glimrende, og «Paradisoffer» var også meget god.
Men Ohlsson skriver også en annen serie, om advokat Martin Benner.
Han syns jeg er en ufyselig og urealistisk helt.
Utrolig nok skriver Ohlsson i etterordet at hun skal slutte å skrive om Fredrika og Alex, og skrive mer om Benner.
Hun burde heller gjort motsatt!
Men «Syndflod» er uansett meget bra.
Jeg leste jeg veldig fort.
Det var ingen dødpunkter der –bare masse døde folk.
| 1 |
705933
|
Camilla Myrås:Vellykket vri til norsk
Hennes beste album, men hun gir ut alt for få.
Camilla Myrås:
"Linedanser" (CMM)
8. mars i fjor ga Camilla Myrås ut "Cecilie" som en forsmak til sitt tredje album.
Det ble forsinket, så hvorfor ikke like godt vente til kvinnedagen i år?
Nå er det her, med et omslag lagd av Annika Herold.
Det viser en ung linedanser, og i tittelkuttet "Linedanser" lyder det slik:
Du gjør meg vakker, du ser hvem jeg er.
Jeg danser på line med skjelvende knær.
Det danses også i flere sanger.
Cecilie danser igjen i "Cecilie", og sangen har tålt året som er gått.
Albumet åpner med "Alvedans", om en forhekselse det er vanskelig å bryte ut av.
Sangen har en fin stigning, og Stavanger-bosatte Myrås viser fram noe av det hun er god for som vokalist.
Det føles godt å lytte til henne, men hun har ikke akkurat oversvømt oss med utgivelser.
"Diving with Dionysos" kom i 2004, fulgt av "Papa can you hear me?
A tribute to Streisand" i 2009.
Nå skifter hun til norsk, og da passer oversettelsen av George Michaels "Careless whisper" fint inn.
For to år siden inviterte NRK Rogaland lokale artister til å lage versjoner av låter som lå på hitlistene i 1984 og 1985.
"Aldri danse mer" er et resultat av dette, gjendiktet av Myrås og ektemannen Kjell Reianes.
På albumet tar de også for seg Dolly Partons evigunge "Jolene".
Resten er komponert av Myrås selv, bortsett fra Trygve Skaugs korte dikt i "Svirresang" og Reianes' melodi til varsomme "Vinter".
Den avslutter platen, men først får vi "Hvem kan vite" med en underliggende energi som skaper platens popøyeblikk.
Det er en sjanger det hadde vært moro å høre Myrås kaste seg ut i, helst uten at vi må vente ni år til.
Oppbruddslåten "Går i ring" er ikke langt unna, mens saktegående "Evigheten" hviler mer på vokalen.
Stepháne Detréz og Inge Engelsvold er sentrale bakmenn, assistert av bassist Carlos Sanches og Damien Bec som bidrar med strykere.
Beste spor:
"Cecilie", "Linedanser", "Går i ring", "Hvem kan vite".
| 1 |
705934
|
En krimserie utenom det vanlige
«Top of the lake:
China Girl» er mye mer enn en klassisk krimgåte.
Strålende skuespill og komplekse personer gjør den til noe helt for seg selv.
Top of the lake:
China Girl
Dramaserie produsert av BBC
Sesong 2 sendes på TV2 fra og med mandag 26. mars.
Er også tilgjengelig på TV2 Sumo.
Aldersgrense:
15 år
Handlingen i den nye sesongen av den på mange måter fascinerende serien «Top of the Lake» starter noen år etter at den forrige sluttet.
Av grunner som snart blir avslørt har politietterforsker Robin Griffin (Elisabeth Moss) flyttet tilbake til Australia og til sin gamle jobb i Sydney-politiet.
Hun får ansvaret for å etterforske et drap på en ukjent, asiatisk kvinne, som flyter i land på en strand, pakket inn i en koffert.
Snart viser det seg at saken har forgreininger til prostitusjonsmiljøet i byen, og Griffin får også en personlig tilknytning til saken.
Akkurat dette kan virke litt søkt.
I den første sesongen, som nok må sies å ha vært hakket sterkere enn denne, var det en viss logikk i at historiene til de ulike rollefigurene ble vevd inn i hverandre, siden handlingen foregikk på et lite alle kjenner alle-sted.
At det samme skulle skje i en storby som Sydney, er en del mindre sannsynlig.
Men hvis man ser bort fra disse svakhetene, har man mye å se fram til.
En av de store styrkene til denne serien er at den kombinerer spennende og godt konstruerte krimgåter med gode og interessante personsportretter.
Elisabeth Moss gjør nok en gang en fabelaktig jobb som den skadeskutte, klartenkte Robin.
I denne serien får hun også selskap av kapasiteter som Nicole Kidman og Gwendoline Christie, begge i sterke og spesielle roller.
Serien skildrer menneskelig ondskap på sitt verste, men gir også mange glimt av håp.
Den medrivende historien får lov til å utfolde seg langsomt, men effektivt.
Dette er ingen typisk påskekrim hvor helten «bare» skal løse en mordgåte, men også et dypdykk i sårbarhet og vanskelige relasjoner.
På en elegant måte reiser den gode spørsmål om arv og miljø, men uten å konkludere.
Det må seeren gjøre selv.
| 1 |
705935
|
Chopin med perlende løp og florlette ornamenter
KONSERT:
Virtuositeten til Polina Leschenko var rett og slett besjelet.
Chopin:
Klaverkonsert nr. 1, e-moll; Prokofiev: Symfoni nr. 6.
Polina Leschenko klaver, SSO, dir.:
Mihhail Gerts.
Konserthuset torsdag kveld.
Det hender at verk som spilles i konsertsalen i den grad er forsynt med så mange glimrende innspillinger at man må glemme disse, om skal man bedømme en ny fremføring.
Det gjaldt det første verket på konserten torsdag, Chopins klaverkonsert i e-moll.
Jeg kan nevne pianister i fleng:
Rubinstein, Gilels, Pollini, Argerich, Zimerman og nå i det siste Lang Lang og Trifonov.
Men fremførelsen til russiske Polina Leschenko og SSO med Mihhail Gerts som dirigent fikk oss til helt å konsentrere oss om verkets nærvær i Konserthuset denne kvelden.
Det bugnet av passasjer, perlende løp, fine arabesker, florlette ornamenter, men også av lidenskapelige rytmer og briljant virtuositet.
Det var en virtuositet som hos Leschenko rett og slett var besjelet, ikke noe utenpåklistret eller en demonstrasjon av teknisk bravur.
Det fjærlette anslaget var en fryd for øret.
Formen hos Chopin er ikke arkitektonisk bygget opp, men snarere er den en ramme, et rom der fantasien kan bevege seg fritt.
Og da må spillet være fleksibelt, i tempo og styrke, noe det også var i kveldens strålende tolkning av e-moll-konserten, hans lengste verk overhodet.
Begeistringen var stor for denne fabelaktige pianisten, som villig ga et ekstranummer: Rachmaninovs arrangement av Fritz Kreislers Liebesleid.
Hun oppviste her en fingerferdighet uten like, samtidig som spillet var dypt musikalsk.
Måtte høre Prokofievs 6. symfoni tre ganger
Prokofievs symfoni nr. 6 er lite spilt i forhold til hans Klassisk symfoni og nr. 5. Prokofiev var syk da han arbeidet med denne symfonien og hadde forbud fra legen om å arbeide.
Men denne komponisten, som arbeidet hver bidige dag, kunne ikke la være.
Symfonien kom til i årene 1945-47, altså da krigen som hadde ødelagt så mye i Sovjet, så vidt var slutt.
Prokofiev sa om symfonien at han ville «uttrykke sin entusiasme for menneskets åndelige kraft som manifesterer seg så mektig i vår tid og i vårt land».
Kanskje var dette utsagnet politisk motivert.
For det spørs om det ikke er komponistens eget mot, hans egen åndelige kraft som råder i dette tette verket som hans venn Miaskovskij måtte tilstå at han ikke forsto før etter tredje gangs høring.
SSO og Gerts la ikke fingrene mellom når det gjaldt å få frem uroen i verket (særlig i første sats), og det dels lyriske og dels harde og brutale.
Prokofiev ga symfonien opustallet 111, som henspiller på Beethovens siste klaversonate op.
111, som han beundret så sterkt.
Et merkelig verk
Den merkelige åpningen av verket, med dempede tromboner som lyder som et anskrik, er blitt sammenlignet med «en kjempestor nøkkel som knirkende dreies rundt i et rustent slott».
Det fortsetter både dystert og med skarpe kontraster av kaos og kamp.
Også i den langsomme andresatsen, der hornene fremtryllet en idyllisk atmosfære, ser vi for oss bilder av kamp og krig.
Sistesatsen, som mer ligner Prokofievs ballettmusikk, innbyr til visuelle bilder.
Mihhail Gerts, som på kort varsel hoppet inn for en syk Alexander Vedernikov, hadde et godt grep om dette, på mange måter merkelige verket, og ledet orkesteret på forbilledlig vis.
| 1 |
705936
|
PÅSKEKRIM:Håkan Nesser får det ikke helt til
BOK: Håkan Nesser (68) regnes som en av de store i nordisk krim, men denne gangen ble det nedtur.
Håkan Nesser:
Eugen Kallmanns øyne.
Roman.
Oversatt av Elisabeth Bjørnson.528 sier.
Gyldendal.
Nesser hadde sin store periode fra 1993 til 2003, med bøkene om politimann Van Veeteren.
Fem bøker på rad ble nominert, tre vant, prisen «Årets bästa svenska deckare».
Senere har Nesser fortsatt å gi ut krim, men kanskje ikke med samme suksess.
Årets roman:
Leon Berger har mistet sin kone og datter i en båtulykke.
For å få en ny start i livet flytter han til den lille byen K-, der han får jobb på den videregående skolen.
Han overtar stillingen etter lektor Kallmann, som har lidd en mistenkelig død.
Berger finner lektor Kallmanns etterlatte dagbøker i en skuff.
Han begynner å etterforske sin forgjenger, sammen et par andre lærere.
Ble Kallmann drept?
Og hvem var han egentlig?
Året er 1995.
Det er en tid med fremmedfrykt og fiendtlighet.
Hakekors tegnes på skolens vegger, og innvandrere får hatbrev.
Irriterende forkortelser
Det er utrolig irriterende at handlingen foregår i småbyen K-, i nærheten av den litt større byen Ö-.
Disse to bokstavene gjentas igjen og igjen, og det det eneste de sier meg er:
«Stopp!
Dette er bare en bok, det er ingen grunn til å bli revet med av handlingen!».
Eventuelt at forfatteren vil fortelle om en by i Norrland, men ikke røpe hvilken.
Enten må forfatteren bruke ekte geografiske navn ellers så må han dikte opp noen nye byer.
Løsningen Nesser har valgt, legger seg som et fremmedgjørende, vått håndkle over handlingen.
Masse personer forteller i hver sine kapitler:
Lærerne Leon, Igor og Ludmilla, elev og senere professor Charlie, eleven Andrea og hennes mor Ulrika.
Nesser tilpasser språket veldig bra, Leon og
Igor er to trøtte, middelaldrende menn, Ludmilla er en fyrrig 40-åring og Andrea er en famlende 15-åring.
Men med del to, "Januar - mars 1980, Ulrika", skifter Nesser gir.
Fortellingen fra Ulrikas ungdom – der hun møter en sjarmerende engelskmann og blir gravid – er bokens høydepunkt.
Det er kjekkere å lese om ildfulle unge enn livstrøtte 40-50-åringer («hilsen Mann (50)»).
Hvorfor så mange fortellere?
Det er et mysterium for meg hvorfor Nesser har valgt å la TO middelaldrene lærere fortelle?
Hvorfor trengte han både Leon og Igor?
Hvis han hadde kuttet ut Igor, ville romanen blitt kortere og mer fokusert.
Når så mange skal fortelle, får en også problemet med gjentakelser.
Det blir for mye grubling og diskutering over det samme stoffet igjen og igjen, og for lite fremdrift.
På plussiden er Nesser en dyktig forfatter, som ikke følger ikke det vanlige krim-skjemaet.
Det er gøyere når en ikke aner hva som kan skje.
Men 528 sider blir uanset alt for mye av det gode.
Et annet spørsmål er om denne boken kan klassifiseres som krim?
«Eugen Kallmanns øyne» inneholder riktignok drap.
Men boken handler mye, mye mer om kjærlighet og mangel på samme, enn om mord.
Alle i boken er kjempeopptatt av avdøde lektor Kallmann.
Lærerne Leon, hans nye kjæreste Ludmilla og Igor kjører sin etterforskning.
Unge Andrea og hennes venninne Emma etterforsker på sin kant.
De gamle lærerne spør seg tidt og ofte om hva de egentlig holder på med, om etterforskningen er meningsløs – det gjør leseren og.
| 0 |
705938
|
Masete på bobilferie
Han er dement og hun er alvorlig kreftsyk.
Et langt og godt ekteskap skal rundes av med bobilferie.
Det blir litt rørende og morsomt, men mest slitsomt.
Vårt livs ferie
Originaltittel: The Leisure Seeker.
Sjanger:
Dramakomedie.
Nasjonalitet: USA 2017.
Regi:
Paolo Virzì.
Manus:
Stephen Amidon,Francesca Archibugi, Paolo Virzì, Francesco Piccolo, basert på roman av Michael Zadoorian.
Skuespillere: Helen Mirren, Donald Sutherland, Janel Moloney, Christian McKay.
Lengde:
1 time 52 min.
Aldersgrense: 12 år.
Ella og John Spencer, altså.
Litt av et par.
Hun vet at et langt og lykkelig ekteskap og liv går mot slutten.
Hvor mye han vet om noe som helst, varierer voldsomt.
Ella får med seg sin rørete mann på et siste eventyr i familiens bobil «The leisure seeker».
Lokkematen er Hemingway-huset i Key West, som litteraturprofessor John alltid har drømt om å se.
Overtydelig
Tilbake sitter de voksne barna, som har påtatt seg rollen som overbeskyttende foreldre for sin egen mor og far.
Fra stereoanlegget i bobilen spilles overtydelige hitlåter fra hine dager, som forteller alt om øyeblikkets sinnsstemning og situasjon.
Ella og John kjekler og gjentar seg selv langs den endeløse landeveien.
Hjemme er de voksne ungene helt hysteriske fordi foreldrene har «stukket av».
Fra noen tenkte tanken «vi må ha med litt komikk i dette alvorlige dramaet», så var denne filmen i trøbbel.
Ikke fordi et tema som sykdom, alderdom, demens og død ikke har godt av litt smil og moro.
Men fordi komikken her er så krampaktig og forutsigbar at den tar brodden fra både følelser og rollefigurer.
Helen Mirrens Ella er en kul og rasjonell dame med sterke drifter.
Men stålkontrollen sprekker opp når gamle hemmeligheter og nye problemer kommer for dagen.
Overspill
Donald Sutherlands John er vanskeligere å få grep på.
Demensen har på mange måter gjort ham til et litt tomsete barn, litt unødvendig overspilt.
I all sin krampaktige ellevillhet, er kjærligheten, sjalusien og omtanken de to har for hverandre både rørende og bittersøt.
Men til tross for Helen Mirrens strålende innsats: vi ser nesten ikke menneskene for bare rør.
Men blir minnet om hvor fælt det er å bli gammel, fordi man igjen blir behandlet som et barn.
| 0 |
705940
|
Usannsynlig og langdrygt om vikaren fra helvete
«Vikaren» er sikkert tenkt som en psykologisk thriller, men handlingen hadde passet bedre inn i en b-film om intriger på kontoret.
Vikaren
Britisk krimserie i to deler.
Vises på NRK 1 torsdag 29. mars.
Dette er en av de seriene som beveger seg utrolig treigt, men ikke på en god måte.
Igjennom to lange episoder følger vi Ellen (Morven Christie), en ambisiøs og dyktig arkitekt som nettopp har blitt forfremmet.
Rent karrieremessig passer det muligens litt dårlig at hun blir gravid omtrent samtidig, men det snille og koselige ekteparet som driver firmaet forsikrer om at dette selvsagt ikke er noe problem.
Snart er en vikar på plass, den dyktige og blide Paula (Vicky McClure).
Sistnevnte er egentlig en mentalt forstyrret og manipulerende heks, men av en eller annen ubegripelig grunn er det bare Ellen som forstår dette.
Så i stedet for at folk gradvis mister sympati for den overhyggelige dama som helt åpenbart er en kalkulerende psykopat, blir Ellen stående igjen med svarteper.
Til og med hennes nærmeste tror mer på den nyansatte vikaren som ingen kjenner fra før, og det er så fascinerende lite sannsynlig at man bare blir irritert.
Denne vrien hadde fungert bedre i en lett komedie enn med et så mørkt bakteppe som det det legges opp til i denne serien.
«Vikaren» begynner langt bedre enn den slutter.
I de innledende rundene får man en slags tematisering av viktige problemstillinger som hvordan kvinner behandles i yrkeslivet etter at de har fått barn, og om hvor vanskelig det kan være å kombinere karriere og familieliv i Storbritannia i dag.
Det handler også om hvilke forventninger folk har om gravide kvinner og nybakte mødre, om fødselsdepresjoner og om følelsen av å ha blitt satt på sidelinjen selv om alle forsikrer om at det ikke er tilfellet.
Men etter en stund sauses dette sammen med en fullstendig tullete historie om den galne vikaren og hennes renkespill, før det til slutt lander med et fullkomment mageplask.
Med så mange gode krimserier som er tilgjengelig i dag, er det veldig vanskelig å forstå hvorfor noen skulle ville bruke tid på akkurat denne.
| 0 |
705941
|
Rapport fra det hvite galehuset
SAKPROSA:
Vi hadde alle kunne sove roligere om denne boken var blitt avslørt som et falsum.
Men dessverre tyder det meste på at den er sannferdig.
Michael Wolff:
Ild og vrede.
På innsiden av Trumps Hvite hus.
Oversatt av Kaja Rindal Bakkejord, Lene Stokseth, Lars Lenth, Gunnar Kagge, Sindre Kartvedt, Øyvor Dalan Vik og Jan Christopher Næss.
Under Donald Trump er skandaler ferskvare.
Omløpshastigheten er så høy at forrige ukes enestående brudd på all tradisjon og anstendighet for lengst er historie.
Hva har han tvitret i morges?
Hvilken internasjonal krise skaper han akkurat nå?
Både nyhetsorganisasjonene og publikum er tydelig preget av skandaletrøtthet.
Donald Trumps største mulighet til å bli sittende perioden ut, er at vi ikke lenger lar oss sjokkere av noe som helst.
Altfor travelt
Dette har Kagge forlag skjønt.
Derfor har de hatt det så fryktelig travelt med å få klar en norsk utgave av Michael Wolffs Fire and Fury at de har kastet kvalitetskontrollen over bord.
Sju oversettere har fått i oppdrag å gi boken norsk språkdrakt, flere av dem har ikke klart det.
Noen av kapitlene har passasjer som er bortimot uforståelige, som her:
«tortur, den overaskende liberale tendensen blant generaler og forsvarsbyråkratiets tilkortkommenhet.»
To avsnitt nedenfor sier Roger Ailes om Michael Flynn:
«Han er en bombekaster», et ord som på norsk utelukkende brukes om våpenet.
Litt overraskende er det også at forlaget ikke har luket ut de få dokumenterte feilene i boken, blant annet en navneforveksling Wolff selv har beklaget.
Sensasjon
Fire and Fury var en sensasjon da den kom for to måneder siden.
Utgivelsen ble framskyndet da Trump forsøkte å stoppe boken, en reaksjon som på ingen måte la noen demper på salget.
De saftigste avsløringene ble raskt spredt, også i medier som rynket på nesen over Wolffs tabloide stil og angivelig svake kildekritikk.
Siden har kritikken stilnet.
Dokumentasjonen av at Wolff har jukset, er uteblitt.
Flere kilder har bekreftet at ting han gjengir fra private samtaler, er korrekte.
Enten har faktasjekkerne hatt så mye annet å kontrollere, eller så er livet i Det hvite hus akkurat så absurd som boken framstiller det.
Ild og vrede, som boken heter i norsk utgave, var uansett troverdig nok til å felle Steve Bannon, som både i egne og andres øyne var den egentlige presidenten.
Blant de mange minneverdige sitatene, er dette fra Bannon, når Roger Ailes advarer mot å gi Trump for mye å tenke på:
«For mye, for lite – det gjør ikke nødvendigvis noe fra eller til.»
Bannon advarer også om at den store saken ikke er helsereformen, men Russland.
Og «når Russland-historien bli avdekket, følg med på Kushner.»
Uforberedt på ansvaret
Wolff skildrer en gruppe mennesker, Jared Kushner inkludert, som uforvarende kom til å overta styringen av verdens dominerende stat.
De trodde, helt inntil det siste, at de skulle gå på et innbringende tap, et nederlag som ville gi dem enda mer penger og innflytelse.
I stedet ble de sittende med et ansvar de var totalt uforberedt på, og himmelropende inkompetente til å forvalte.
Hadde det ikke vært så alvorlig, kunne Wolffs bok vært lest som en parodi på David Halberstams The Best and the Brightest, om hvordan også de unge geniene i John F. Kennedys stab tok dramatiske feilbeslutninger.
Wolffs talent er imidlertid ikke den politiske analysen.
Andre bøker, som republikaneren David Frums Trumpocracy, gir langt bedre innsikt i Trumps systematiske dekonstruksjon av USA administrasjon, internasjonale posisjon og globale omdømme, Wolff gir først og fremst en fascinerende innsidebeskrivelse av måten det skjer på.
Karakteren 3 reflekterer den lave kvaliteten på den norske utgaven.
Originalen ville fått 5.
| 0 |
705943
|
PÅSKEKRIM:Fascinerende krim fra Island i krigens skygge
Arnaldur Indriðason gjør det igjen.
Han har funnet en ny litterær vår med bøkene om Thorson og Flovént.
Arnaldur Indriðason:
Skumring.
Krim.
318 sider.
Cappelen Damm.
Islandske Indriðason har funnet et stort internasjonalt publikum med sine bøker om politietterforskning i Reykjavik og mindre byer.
Det var Erlendur Sveinsson som utløste salgstall i millionklassen.
Men serien om Sveinsson bar etterhvert litt preg av reprise, plottmessig, dog alltid båret av et godt språk og friskt blikk på Island i oppbruddstid.
Bøker om den unge Sveinsson var starten på Arnaldur Indriðasons nye vår.
Siden middelaldrende Sveinsson, alltid besatt av forsvinningsnummer etter brorens død, selv forsvant i skodde og glemsel - har Indriðason oppfunnet seg selv som krimforfatter.
Og det fungerer helt brillefint.
Nå blir vi kjent med unge og relativt uerfarne politimenn.
Vi møtte dem først i «Skuggasund» (2015), islandsk-kanadiske Thorson fra militærpolitiet og hel-islandske kollega Flovént.
Handlingen er lagt til 1941.
Selgeren Felix
Linden er skutt gjennom øyet, et hakekors er tegnet med blod i pannen.
Faren hans er tysk, kan det være forklaringen?
Er det storpolitikk, lidenskap eller penger som er motivet?
Eller det gode, gamle begjæret?
Eller det gode, gamle fuckings begjæret som Jarl Wåge ville ha sagt?
Indriðason har 13 bøker oversatt til norsk, har skrevet enda flere, jevnlig en bok i året.
Hver bok holder høyt nivå litterært og framstår troverdig historisk sett.
Også Island i krigens dager blir overbevisende presentert - jeg visste sant å si nesten ingenting om Islands krigshistorie, (landet ble okkupert av britene kort tid etter at tyskerne tok oss, og Island forble på flere måter en amerikansk militærbase i mange år etterpå) og har ikke mulighet til å ta Arnaldur Indriðason på noen som helst faktafeil.
Selv om jeg er litt avvisende til at det var så mange nazi-elementer på sagaøya under andre verdenskrig.
Men personskildringer, saktegående krim helt uten sadistiske voldsutskeielser og engasjement i samfunn i endring kan ingen ta fra Arnaldur Indriðason.
Du som koblet deg på ham fra «Myren» og utover vil ikke bli skuffet.
| 1 |
705944
|
TV-krim:Så treigt at det er en fryd
De som har lest bøkene til Ann Cleeves, eller sett en av de første sesongene av Shetland, vet hva de får.
NRK1:
Shetland - sesong fire.
Påskekrim i seks episoder, produsert av BBC i 2017.
Med Douglas Henshall, Alison O'Donnell og Stephen Walters.
Basert på persongalleriet fra Ann Cleeves romaner.
Vises fra mandag 26. mars.
Ann Cleeves har levert noen av de flotteste krimfigurene det siste tiåret.
Både Vera, som sutrer seg gjennom mordgåter i Nord-England, og saktmodige Perez som sorgtungt løser drapsmysterier på Shetland, er dypt menneskelige og derfor mer troverdige enn krimhelter flest.
Vera er inne i sin åttende sesong (som startet på NRK1 søndag), Shetlands fjerde sesong åpner mandag kveld på samme kanal.
Antakelig er dette noe av det fineste vi kan få av påskekrim i år, i alle fall for oss som liker langsom britisk melankolikrim bedre enn oppstasa voldsmas på speed fra andre siden av havet.
Denne gang må Perez, som fortsatt bærer smerte i hvert eneste ansiktsutrykk og hver eneste replikk, løse et gammelt drap - og et helt ferskt.
Mye tyder på at feil mann ble tatt for drapet for lenge siden.
Men dramatisk nok blir det nye drapet begått like etter at den drapsdømte slipper ut etter soning.
Og den drepte er datteren til politimannen som fikk ham dømt.
Dermed er kaoset i gang, og tragedien vokser.
Snakker vi hevn?
Eller snakker vi justismord?
Og hvordan kommer Norge inn i historien?
Gåten er selvsagt helt sentral, som i alle krimserier, men det som gjør Shetland til en av de de flotteste krimseriene jeg vet om (både i bok- og tv-form), er at menneskene og miljøet er minst like viktig som mysteriet.
Alle personene vi møter har en troverdig historie, en lykke å jage og en sorg å begrave, og hver på sin måte setter de fotavtrykk i et utkantsamfunn der nærheten kan gi både trøst og trussel.
Produksjonen er av vanlig, bunnsolid BBC-standard.
Ingen forsøk på nye grep, bare gjennomført håndverk av beste kvalitet.
Og bildene er vakre på sitt nakne vis - vi snakker tross alt om en øygruppe nesten uten vegetasjon, men med desto mer vær.
| 1 |
705945
|
Barrance Whitfield:Høyt energinivå
Han er en soulscreamer, en vokalist som sjelden sparer stemmen.
Barrance Whitfield & The Savages:
"Soul flowers of Titan" (Bloodshot/Border)
"Under the savage sky" var et bra album, og Barrance Whitfield fortsetter der han slapp for tre år siden.
I hans tilfelle er det ingen krise at fornyelsen uteblir.
Det dreier seg om rå soul, drivende bluesrock og rhythm’n’blues med røtter langt tilbake, og Boston-bandet har selv sitt opphav tidlig på 80-tallet.
Det er vanskelig å sitte stille når albumet dras i gang med gamle "Slowly losing my mind" og baby, baby, baby, baby, look what you doin' to me.
At drinking wine rimer med losing my mind er kanskje noe vi alle burde merke oss.
Gimme some action, forlanger Whitfield i "Sunshine don't make the sun", mens soulballaden kommer til slutt i "Say what you want".
Platens lengste kutt, men på Sonics-vis er det ellers få låter som passerer tre minutter.
Beste spor:
"Pain", "Sunshine don't make the sun", "Say what you want".
| 1 |
705946
|
Sølvberget Galleri:Et moderne portrett av sigøynerpiken
KUNSTANMELDELSE:
Eli Gladers utstilling Vitner, starter på sett og vis allerede lenge før man har kommet inn i utstillingslokalet, og varer lenge etter at man har forlatt det.
Eli Glader, «Vitner», videoverk, Sølvberget Galleri, vises til og med 13. mai.
For å komme til kunstnerens utstilling, i hjertet av Stavanger sentrum, må man nødvendigvis forsere byens travle handlegater til fots.
Da skal det godt gjøres å unngå å få øye på en eller flere av byens faste tiggere.
Det vil si, de fleste av oss har registrert dem, kanskje til og med anstrengt oss for å unngå blikkontakt, men i hvor stor grad ser vi dem egentlig?
Glader har over en periode, gjennom sitt filmkamera, observert og dokumentert fem av Stavangers kvinnelige tiggere, i tillegg til en mor og datter på et gatehjørne i Paris.
Materialet har blitt en serie videoverk som nå vises på Sølvberget Galleri.
Befriende ukomplisert
Visuelt er utstillingen befriende ukomplisert og enkel i utforming.
På store skjermer vises portretter av hver og en av kvinnene.
De fleste, foruten kvinnen med barnet, sitter i frontal posisjon og ser rett fremfor seg.
Et vindpust, en bevegelse i øynene eller et flyktig blikk på noe som foregår utenfor kameraet, røper at portrettene er videoverk, og ikke fotografier.
Det foregår ingen åpenbar iscenesetting foruten at kunstneren tidvis og vekselvis zoomer tettere på eller lengre fra.
Gjennom kvinnenes bekledning og kanskje deres uflidde fremtoning kjenner man dem likevel igjen som tiggerne fra gaten utenfor.
I bakgrunnen ruller lydsporet av en av kvinnenes vuggevise til sitt ufødte barn.
Portrettet som statusmarkør
Portrettmaleriet har i kunsthistorisk sammenheng, og da kanskje særlig under sin storhetstid på 1400-tallet, fungert som statusmarkør.
I kraft av sitt vesen ble det hyppig benyttet av samfunnets overklasse og makthavere som et verktøy for å dokumentere sitt liv og virke -for samtiden men også særlig for å bli husket i ettertiden.
Den portrettertes identitet og sosiale bakgrunn skulle være gjenkjennbar, og samme skulle ofte underbygges av symbolikk i miljøet avbildet rundt ham.
Rekvisitter eller attributter skulle ytterligere hjelpe betrakteren med å gjenkjenne den avbildedes status.
Etter hvert skulle portrettene ikke lenger bare dokumentere ens fysiske utseende men også fortelle noe om den avbildedes essens og indre karakter.
I vår tid fungerer portrettmalerier og portrettfotografier fremdeles som statusmarkører for statsledere, politikere, og andre signifikanter, men de fleste mennesker verden over besitter en eller annen form for avbildning av seg selv eller familiemedlemmer.
I vår del av verden har de fleste tilgang til en smarttelefon og våre digitale sosiale plattformer flommer i dag over av mer eller mindre iscenesatte portretter og selfies som dokumentasjon på vår vellykkethet.
Gladers romkvinner har en helt annen sosial posisjon og bli således sjeldent sett.- om man velger å se bort fra Charles Roka med fleres erotiske eksotisering av, og utallige variasjoner over naken sigøynerpike og gråtende sigøynerbarn.
Ved å plassere dem i en tung kunsthistorisk tradisjon og ved å løfte kvinnene fra sin nedrige posisjon på gaten opp til øyehøyde åpner Glader for et sterkt og respektfullt møte mellom betrakteren og kvinnene en så ofte ellers ignorerer.
Miljøet, kvinnens faste plass på gatehjørnet like utenfor er umiddelbart gjennkjennbart, og rekvisittene eller identitetsmarkørene er skautet og pappkruset foran henne.
Mennesket bak pappkruset
Med Gladers kamera fungerende som et filter blir det lettere, og kanskje litt tryggere, å virkelig se de ellers anonyme skikkelsene.
Deres navn og identitet blir tilkjennegjort, og deres indre karakter og essens får komme frem.
Den værbitte huden vitner om et hardt liv på gaten.
Blikket røper mot og styrke gjennom uutalte utfordringer.
Etter hvert som likhetene snarere enn forskjellene blir gjort tilgjengelige møter man personen bak pappkruset.
Gladers Vitner er en sterk og tankevekkende utstilling i sosialrealismens ånd.
Uten å ta stilling eller legge føringer legger kunstneren snarere til rette for mange refleksjoner rundt vanskelig tematikk, som blant annet medmenneskelighet i møte med lokal fattigdom.
Og spørsmålet man kan stille seg på veg ut av galleriet er;
Hvem er det egentlig som betrakter hvem på gatehjørnet foran Stavangers kulturhus?
| 1 |
705948
|
Har stavangermann løst mysteriet fra Isdalen?
SAKPROSA:
Kan løsningen på en av norgeshistoriens største krimgåter hele tiden ha ligget i politiets eget materiale?
Dennis Zacher Aske:
Kvinnen i Isdalen.
Vigmostad & Bjørke
Høsten 2020 er det 50 år siden det sterkt forbrente liket av en kvinne ble funnet på et utilgjengelig sted i Bergen.
Selv om politiet kom til at det etter all sannsynlighet var snakk om et selvmord, har mysteriet med kvinnen i Isdalen fremdeles stor kraft.
Ikke minst fordi konklusjonen den gang etter alt å dømme var feil.
Sist uke meldte NRK at de skal samarbeide med BBC World Service om å lage en internasjonal versjon av true crime-podcasten, «Gåten i Isdalen».
Denne uken kommer en bok, skrevet av en jurist ved Universitetet i Stavanger, som trenger dypere inn i mysteriet enn noen andre har gjort.
Dennis Zacher Aske lanserer en troverdig teori om hva kvinnen drev med, og han går langt i å utpeke en potensiell drapsmann.
Mange navn, flere menn
Politiet la ned et imponerende arbeid for å finne ut hvem hun var, kvinnen som 18. november 1970 kom med hydrofoilen fra Stavanger og sjekket inn på Hotell Rosenkrantz under navnet Elisabeth Leenhouwfr.
I Stavanger hadde hun bodd på Hotel St. Svithun som Fenella Lorck, men hun hadde også brukt Claudia Thielt, Claudia Nielsen, Genevieve Lancier og andre alias.
Hun vekslet mellom tysk, fransk og engelsk og ble observert med flere menn, som aldri meldte seg.
Klærne hennes var strippet for merker og kjennetegn, navnet på medisinene var skrapt bort.
Noen ville at hun ikke skulle bli identifisert.
Selvmord?
Spion?
25 etterforskere arbeidet i månedsvis, før saken ble arkivert som sannsynlig selvmord.
Dette arkivet har Dennis Zacher Aske åpnet og studert.
Med imponerende blikk for detaljer og mønstre har han puslet de mange bitene sammen på nye måter.
Blant annet har han funnet en troverdig løsning på koden som lå i en av koffertene hun etterlot på jernbanestasjonen i Bergen, halvannen time før hun døde.
Da Tore Osland, sønn til hovedetterforskeren i saken, i 2002 ga ut en fiksjonsfortelling om kvinnen i Isdalen, sa han at han var overbevist om at hun måtte ha vært spion.
PST-sjefen i Bergen sa samme år at han ikke engang ville svare på hvorfor han ikke ville kommentere saken.
Hvorfor sa han det, hvis politiet fremdeles trodde at kvinnen først hadde forsøkt å ta livet av seg med tabletter og så satt fyr på seg selv?
Ny teori
Aske plukker fra hverandre både selvmordsantakelsen og spionteorien.
I stedet presenterer han en forklaring som virker så nærliggende at det er oppsiktsvekkende at politiet ikke tenkte det samme.
Kanskje PST kan svare nå?
Av hensyn til spenningsnivået hos leseren skal Askes teori ikke røpes her.
Det skal heller ikke resultatet av hans egen omfattende etterforskning, som fører til en person som etter all sannsynlighet hadde et tett forhold til kvinnen, og som tidligere var anmeldt for voldtekt og anklaget for vold.
Det er like oppsiktsvekkende at politiet ikke fulgte dette sporet videre, indikasjonene lå i etterforskningsmaterialet.
Aske anonymiserer mannen, men alle med tilgang til et digitalt avisarkiv kan lett finne ut hvem han var, eller er.
Dette etiske dilemmaet burde vært diskutert i teksten.
Boken er skrevet som en slags etterforskningsrapport.
Først kommer 15 kapitler med sammendrag og gjennomgang av politiets materiale, med mange gjentakelser og sidespor som gir et mer realistisk bilde av en slik etterforskning enn noen fiksjon.
Deretter følger Bakkes egen etterforskning, også den beskrevet i et nøkternt, kirurgisk presist språk.
Bare når han gjentatte ganger viser hvordan VGs berømte krimreporter, Knut Haavik, ledet publikum på ville veier, fraviker han den stramme komposisjonen.
Til tross for fraværet av avisens blomstrende adjektiv og heseblesende dramatisering, er Askes framstilling langt mer spennende enn noen tabloid krimreportasje.
| 1 |
705949
|
Koselig, men litt rotete detektivhistorie
«Operasjon Mørkemann» har rikelig med sjarm og er akkurat passe skummel for de minste, men litt for mye av plottet er presentert på en halvhjertet måte.
Operasjon Mørkemann
Sjanger:
Familiefilm / Krim
Skuespillere:
Emma Kilane, Thomas Farestveit, Finn Schau, Eldar Vågan, Ulrikke Døvingen, Lise Fjeldstad
Regi:
Grethe Bøe
Norge, 2018
Lengde: 1 t. 22 min.
Aldersgrense: 9 år
Denne filmen er et godt eksempel på at det som fungerer kjempegodt i bokform ikke alltid klarer overgangen til lerretet uten at det oppstår en del rusk i maskineriet.
«Operasjon Mørkemann» er basert på Jørn Lier Horsts barnebok med samme navn, en bok som føyer seg inn i en lengre serie om de to barnedetektivene Oliver og Tiril.
Dette driftige tospannet driver et vaskeekte detektivbyrå i en idyllisk sørlandsby.
I denne historien ramler Oliver bokstavelig talt over en sak, idet han litt for sent oppdager at noen har gravd flere hull i bakken på den såkalte Fantesletta, noe som fører til at han får et ublidt møte med bakken og et ødelagt sykkelhjul.
De to nysgjerrige detektivene avdekker etter hvert at sletta var åsted for et tragisk selvmord for over 100 år siden, og de videre undersøkelsene setter dem på sporet av en mystisk mann som lusker omkring i mørket og leter etter et eller annet.
Det er rikelig med scener som er laget for å skape en passelig porsjon uhygge, tilpasset de yngste seerne.
Men det blir litt snillere enn det hadde trengt å være, og i tillegg breddfullt av logiske brister som det blir vanskelig å overse etter en stund.
Disse var det nok lettere å komme rundt i boka.
Filmen tar i tillegg noen snarveier for å introdusere viktige rollefigurer, noe som virker veldig oppkonstruert og ikke rent lite klønete.
All ære til de flinke og sjarmerende barneskuespillerne, og det øvrige rollegalleriet har også mye sjarm og sjel.
Men når en såpass detaljrik handling skal presses inn på under halvannen time, går det til tider på bekostning av både logikk og flyt.
| 0 |
705950
|
Morsomt for de voksne
Et godt spørrespill varer i mange år.
Her kommer ny versjon av en flott klassiker.
Bezzerwizzer - ny utgave
2 - 4 spillere eller lag, fra 14–15 år
30–60 minutter
Puritanerne blant oss vil at spørrespill skal være spørsmål og svar - og minst mulig dill.
De fjerner alt annet fra spillet, alle muligheter til å bytte kategorier, stjele poeng fra motstanderen eller hva spillmakerne måtte finne på av nye (og gamle) triks.
Bezzerwizzer, som har levert gode spørrespill i 10 år, vet at alt handler om gode, presise spørsmål og klare svar.
De prøver seg gjerne med små metodenyheter - denne gang kan vi som før velge hvilke spørsmål vi tror vi kommer til å klare, vi kan bytte egne og andres oppgaver.
Nytt er at vi kan velge å skrive ned svaret uten å snakke sammen.
Hvis alle på laget svarer rett, er det bonuspoeng å hente.
Enkelt og funksjonelt.
Men igjen er det kvaliteten på spørsmålene som gjør at Bezzerwizzer er en sikker vinner for quizfolket.
Og som vanlig har de mange kategorier, 20 i tallet, fra vanlige kategorier innen sport, kultur, historie, geografi, natur og samfunn, til språk, tradisjon og tro, tv og serier, kjendiser og næringsliv.
Pluss:
Gode og varierte spørsmål, bra materialer.
Minus: Kan være litt vanskelig.
Passer for:
De som liker å svare.
| 1 |
705951
|
PÅSKEKRIM:Hva du ikke vet om kona, kan definitivt drepe deg
Her har du en sterk kandidat til årets påskekrim, ikke ulik moderne klassikere som «Piken på toget» og «Flink pike».
Shari Lapena:
En fremmed i huset.
Krim.
315 sider.
Oversatt av Inge Ulrik Gundersen.
Gyldendal
Advokat og tidligere engelsklærer Shari Lapena skriver krim med solid utgangspunkt i sterke, kvinnelige hovedpersoner.
Hun hadde sin krimdebut med bestselgende «Naboparet», etter først å ha levert to skjønnlitterære romaner som fikk gode anmeldelser og like få lesere.
Denne gangen handler det om hemmelighetene som skjuler seg i tilsynelatende idylliske omgivelser på østkysten av USA med pen familie og vennlige naboer, småprat over de hvitmalte stakittgjerdene, drømmen om mer eller mindre vellykket utroskap, en enkel biff på grillen og litt salat og hvitløksbrød ved siden av.
Det blir aldri John Updike og «Couples» likevel – selv om det snublende fort kunne ha blitt det.
Ut fra det klassiske utgangspunktet i etablert villa-strøk greier Lapena å skape en gryende følelse av paranoia, uten bruk av de store sjokkeffektene.
Tvertimot er dette en historie vi fint kunne ha trodd på.
Helt uten sadistiske utskeielser vever Lapena en nifs liten historie om hvor lite vi egentlig vet om våre nærmeste, og de vi tror vi kjenner som best.
Rammeverket er enkelt:
Karen og Tom er relativt nygifte og relativt lykkelige.
Barn har de ikke rukket å få de to første årene av ekteskapet, men det står høyt på ønskelista.
Ellers lever de sine ualminnelig streite liv som seniorrevisor og regnskapsmedarbeider.
Så hvorfor i alle dager er ikke Karen hjemme da Tom kommer fra jobben?
Døra står ulåst, og det er heller ikke vanlig selv i de mest idylliske forsteder i USA.
Kort tid etterpå oppdager Tom at kona har vært i en ulykke i et langt mindre møblert strøk av byen.
Hun kan ikke forklare hva hun gjorde der – for Karen husker ingenting.
Eller gjør hun?
Mens Tom blir bekymret på sin kant, er Karen urolig for at en fremmed tilsynelatende tar seg inn i huset hennes, gang etter gang.
Ikke vet Karen hvem, og ikke vet hun hvorfor.
Er hun i ferd med å bli paranoid?
Lapena lykkes med å lage mye krypende uhygge og samtidig faktisk litt humor, om enn svart, i en beretning som veksler fra den ene til den andre fortelleren.
Språket er uten fiksfakseri.
Noen klisjeer forekommer absolutt:
«Karen ser på ryggen til Tom der han går bort fra henne, og hjertet hennes synker for hvert skritt han tar.»
Men oversetter Inge Ulrik Gundersen bør ikke klandres på noen måte.
Han har gjort jobben.
| 1 |
705952
|
Jonathan Wilson:En utypisk oppbruddsplate
Brudd gjør vondt, men Jonathan Wilson lindrer smerten.
Jonathan Wilson:
"Rare birds" (Bella Union/Border)
Jonathan Wilson har gitt ut plater i 20 år, men entret ikke banen for alvor før med "Gentle spirit" i 2011 og "Fanfare" i 2013.
Deretter kom det bare en ep inntil nå.
Isteden har 43-åringen produsert plater for Father John Misty, Conor Oberst, Roy Harper og Karen Elson, samt vært en viktig brikke i revitaliseringen av Laurel Canyon som et musikalsk senter i Los Angeles.
I tillegg har han turnert med Roger Waters.
Hans tredje album er en oppvisning i elegant produksjon og vakre partier, men krever også at lytteren følger ham på ferden.
De korteste kuttene er snaue fem minutter, mens to passerer åtte minutter.
De to første platene var preget av californisk 70-tall og inneholdt gjester fra den tiden.
Nå tar han i bruk synther og trommemaskiner og er opptatt av hva den britiske produsenten Trevor Horn gjorde på 80-tallet.
Samtidig skildrer platen et samlivsbrudd, men uten bitterhet.
Wilsons mål med albumet har vært lindring.
Singelkuttet "Over the midnight" handler derfor om et sted der elskende kan eksistere i fred:
This world it is burning
but don’t it feel incredible?
Whisper in my ear and tell me
what you see in the flames
Musikken er av det livsbejaende slaget, og teksten er rene "Imagine":
No fear, no hatred, no killers, no guns.
I "There's a light" synger han om lyset som skinner over oss alle, om kjærlighetens mirakel og om noe som blåser i vinden:
There is a feeling in the California air
There is lust for peace
And righteousness everywhere
Wilson er kanskje en neohippie, men det kan verden trenge.
Han åpner platen med "Trafalgar Square", en sang fargelagt av jobben i bandet til Roger Waters.
I det minste til vi kommer til refrenget, for Wilson følger sjelden den strake veien.
Brooklyn-bandet Lucius er med.
Selvransakende "Me" åpner på Lennon-vis, mens "Sunset Blvd" er om kjærligheten som kom og forsvant igjen.
Strykerne pakker oss mykt inn før vi når et forsiktig klimaks.
Tittelkuttet "Rare birds" er en energisk sang på tur i verdensrommet, som plutselig får et countryvers.
Vakre "49 hairflips" starter som en kjærlighetssang med Father John Misty i koret, men det går galt mot slutten:
I believe in you
Do you believe in me?
No, we don’t believe in anything.
"Miriam Montague" lyder som et utelatt kutt fra "Sgt.
Pepper" eller "Village Green", pluss et avbrekk som inkluderer en jazzblåser.
"Loving you" ble improvisert fram da new age-pioneren Laraaji kom innom studioet og handler om den kompliserte kjærligheten.
Fortell det til jenta og deretter til psykologen.
Wilson er også innom religion, som i "Living with myself" med Lana Del Rey:
I'm living with the fear of God every single day.
"Hard to get over" smaker av et hardt samlivsbrudd.
En forholdsvis komplisert sang og en sterk kontrast til country-folken i "Hi ho to righteous".
Sistnevnte har riktignok noen taktskifter underveis.
"Mullholland queen" inneholder bare et piano, inntil strykerne kommer mot slutten.
På nytt er konstruksjonen førsteklasses.
Dermed er vi ved veis ende, både for platen og for et forhold.
Wilson ønsker helbredelse framfor bitterhet, det beroligende framfor det opprivende.
80 minutter med naturmedisin.
Beste spor:
"There's a light", "49 hairflips", Sunset Blvd".
| 1 |
705953
|
Herlig popcornfilm med nye Lara Croft
Et smartere, mer menneskelig og mer uforutsigbart actioneventyr med dataspillheltinnen Lara Croft er født.
Hilsen den norske regissøren Roar Uthaug.
Tomb Raider
Sjanger: Action/Eventyr.
Nasjonalitet: USA 2018.
Regi: Roar Uthaug.
Skuespillere: Alicia Vikander, Walton Goggins, Daniel Wu, Dominic West, Kristin Scott Thomas.
Lengde:
1 time 58 min.
Aldersgrense: 12 år.
Når tøffe Lara Croft inntar kinoene for tredje gang i «Tomb Raider», er det i en 2018-oppdatert versjon av en kvinnelig superhelt: svenske Alicia Wikanders Lara Croft er ikke fullt så råsterk, tøff og sexy som Angelina Jolies var.
Faktisk er hun både sårbar og emosjonell.
Til gjengjeld er hun minst like modig og smart.
Og et mye mer interessant menneske av kjøtt og blod.
Lara Croft er tidenes største dataspillheltinne, en vakker, modig og intelligent engelsk arkeolog.
Det sies at hun har prydet flere magasinforsider enn noen av verdens supermodeller.
Hun dukket først opp i dataspillserien «Tomb Raider» i 1996.
Angelina Jolie spilte henne i to filmer i 2001 og 2003.
Nå har «noen» innsett at kvinnelige helter er i skuddet, og hentet Lara Croft fram igjen.
Jobben med å få henne tilbake på filmlerretet igjen ble gitt til norske Roar Uthaug, som har gjort seg svært så bemerket som blockbuster-regissør med filmer som «Fritt vilt» og «Bølgen» her hjemme.
Popcorn-kommers
Selv om han på ingen måte har oppfunnet nytt actionkrutt, kommer Uthaug svært så godt fra debuten som Hollywood-regissør.
For dette er en popcorn-kommers film som leverer akkurat det den skal: spenning, spektakulære stunt og fantastisk natur, snedige gåter og rebuser.
Og blåsende basuner som understreker hva vi skal føle.
Tradisjonelt, men velspilt, tøft og vakkert.
Den lykkes i å overraske helt til slutten, som kommer uten at det har vært et eneste kjedelig øyeblikk.
Ny Lara krever ny bakgrunnshistorie:
Faren er fortsatt en søkkrik lord.
Men han har vært forsvunnet i over sju år, etter at han la ut på en arkeologisk ekspedisjon på jakt etter en farlig, overnaturlig kraft som kan sette verdensfreden i fare om den havner i gale hender.
Lara er 21 år gammel og svært selvstendig, men ingen arkeolog.
Hun nekter å signere papirene som erklærer faren død.
Dermed blir det ingen arv, og ingen studier på prestisjeuniversitet.
I stedet livnærer Lara seg som sykkelbud i London-trafikken, og påtar seg flere snodige oppdrag for å kunne tjene noen kroner ekstra.
Allerede i denne fasen av filmen får vi et godt innblikk i Laras ekstraordinære egenskaper: kreativ kløkt, mot, optimisme, stahet.
Men hennes store og sårbare sårbare savn etter faren preger henne også.
Nye oppdagelser om farens mystiske oppdrag gjør at Lara bestemmer seg for både å lete etter faren og å løse oppdraget han hadde planlagt.
Dermed går turen til en mystisk ubebodd øy utenfor Japan, der en stor fare skal lure i et gravkammer.
Uten superkrefter
Du trenger ikke å ha spilt dataspillene for å sette pris på denne filmen, den står trygt på egne ben som actioneventyr.
Samtidig er nok Laras oppgaveløsningsmetoder gjennom koder og gåter preget av spilluniverset.
Forfriskende i en tid der det er superkrefter som skal løse de fleste floker.
Alicia Wikander gir Lara Croft en ungdommelig naivitet i all tøffheten som gjør henne mer menneskelig og uforutsigbar enn vi husker henne fra de to foregående.
Og dette er den klart beste filmen om dataspillegenden.
Og ja.
Etter sluttscenene i «Tomb Raider» å dømme, kan du være ganske så trygg på at det kommer mer film om Lara Croft.
| 1 |
705954
|
Bok:Sinnssyk terrorist mot terrorisme
BOK:
Svensk prisvinner setter islamistiske terrorister opp mot et samfunn allerede overtatt av islamofobe, jøde- og innvandrerhatende nasjonalister.
Johannes Anyuru:
De kommer til å drukne i sine mødres tårer.
Roman.
295 sider oversatt av Håvard Syvertsen.
Press.
Johannes Anyurus (1979, debut 2003) nyeste roman, «De kommer til å drukne i sine mødres tårer», åpner dramatisk og blodig, forrykende, kunne man si om man kun var ute etter action og spenning.
Selv om forfatterens oppgave også her er å holde leseren fast mens han underholder ham, har han et større, mer komplisert og mye vanskeligere ærend å utrette:
Romanens første av i alt sju avdelinger skildrer tre unge islamske terroristers gruoppvekkende, blodige og bestialske angrep på en tegneseriebutikk i Gøteborg, streamet live på YouTube.
Det er nærliggende å assosiere til Charlie Hebdo-massakren i Paris i januar 2015, bare at nå dør to av terroristene.
Den overlevende av de tre ungdommene er den gåtefulle ungjenta Nour, gift med den ene terroristen.
Herfra går fortellingen i mange byks og tidssprang.
To år etter attentatet oppsøker jeg-fortelleren den sinnssyke Nour – diagnose:
«alvorlig schizofreni med psykotiske perioder og hallusinasjoner» - på et høyrisiko rettspsykiatrisk sykehus.
Det oppstår en forunderlig fortrolighet mellom terroristpasienten og fortelleren – selv en fremmed fugl, forfatter, muslim, som forøker å finne ut av hvem Nour er, hva hennes historie er, hvordan hun har havnet der hun er, hva som har drevet henne.
Nour – som kanskje heller er belgiske Annika Isagel, hun vet det ikke selv - går ut og inn av forskjellige identiteter der hun lider seg gjennom erindringer fra torturkamre i Midtøsten, der personligheten hennes ble tømt, mens hele romanen hopper fram og tilbake i tid, fortid, samtid og framtid, i et Sverige som på grotesk vis sluser fattigfremmede inn i isolerte gettoer – og som like gjerne kunne være nå.
Selv mener Nour/Annika at hun drepte og tok liv (les selv for å finne ut hvem) for å bekjempe terrorisme.
«De kommer til å drukne i sine mødres tårer» er en gåtefull, dramatisk, spennende, gripende og sår presentasjon av et enormt menneskelig, sosialt, psykisk, religøst og politisk kompleks, og en roman som ytterligere styrker Johannes Anyurus frontposisjon i svensk litteratur, og som heldige norske lesere allerede kjenner fra hans forrige roman, «En storm kom fra paradiset» 2013, også den kyndig oversatt av Håvard Syvertsen.
| 1 |
705956
|
PÅSKEKRIM:Svensk skoleskyting
KRIM:
Rettsaken mot unge Maja Nordberg blir også et beskt oppgjør med det svenske samfunnet anno 2017.
Dette er topp krim fra en talentfull forteller.
Malin Persson Giolito:
«Størst av alt».
Cappelen Damm forlag.
443 sider.
Oversatt av Monica Carlsen.
Svenske Malin Persson Giolito har de aller beste forutsetninger for å skrive god krim.
Hun er nemlig datter av Leif G.W. Persson, den ukronede kongen av svensk, virkelighetsnær politikrim og i tillegg professor i kriminologi.
Hun kan med andre ord mistenkes for å ha fått anlegget for mord og faenskap inn med farsmelka.
Selv er hun advokat, bosatt i Brussel og har tidligere utgitt tre krimromaner.
Dette er hennes første på norsk.
Romanen er et rettssalsdrama, der rikmannsdatteren Maja Nordberg spiller hovedrollen.
Ni måneder før rettssaken tar til, ble nemlig fem mennesker, fire elever og en lærer, skutt og drept i et klasserom i Stockholm.
Maja var også der.
Sammen med en av de drepte, som er sønnen til Sveriges rikeste mann, mistenkes hun for å ha stått bak drapene.
Rettssalen og det velregisserte dramaet som utspiller seg der, er en egen sjanger i krimlitteraturen.
Krim-ikoner som John Grisham og Erle Stanley Gardner har satt standarden for hvordan slike romaner skal skrives, og Giolito viker ikke så mye fra den.
For oss amatører er det fascinerende i seg selv å få et innblikk i, for eksempel, hvordan en erfaren forsvarsadvokat tar fatt på oppgaven med å representere en klient som alle vet er skyldig - inkludert klienten selv.
Fortellingen er sentrert om de tre ukene rettssaken varer, med tilbakeblikk i egne kapitler.
Språket er godt og levende, og oversettelsen virker å være kompetent, Boka er også et temmelig krast oppgjør med Sverige anno 2017, et land der de som har aller mest ikke akkurat virker å være særlig tett knyttet til resten av samfunnet.
Deres privilegerte kjendisverden er annerledes og fremmed, med andre regler.
Slik sett har romanen et visst likhetstrekk med Noah Hawleys formidable
«De som faller», en av mine absolutte favoritter fra i fjor.
| 1 |
705957
|
PÅSKEKRIM:Herlig Hitchcock-inspirert krim
BOK:
Amerikanske A.J.
Finn debuterer med et smell:
En elegant og spennende krim, sterkt inspirert av Hitchcock-filmen «Vindu mot bakgården».
A.
J. Finn:
Kvinnen i vinduet.
Krim.
Oversatt av Stian Omland.
462 sider.
Gyldendal forlag.
Anna Fox spionerer på naboene sine gjennom en kraftig telelinse, akkurat som James Stewart i «Vindu mot bakgården».
Ingenting spesielt skummelt skjer de første 150 sidene, likevel ble jeg hekta, fordi språket flyter så lett og elegant, og fordi hovedpersonen er så interessant.
Anna er så psykisk skada og sårbar, at alt virker skummelt for henne.
Hun har angst for åpne plasser, og har ikke vært ute av huset på 10 måneder.
Tilbake fra Facebook
Mens en leser, vil en jo gjerne bortpå mobilen for å sjekke Facebook, men her kom jeg fort tilbake til boksidene.
Hovedpersonen er bra, og handlingen vender seg så overraskende - flere ganger.
Annas mann og datter har reist sin vei, men hun snakker med dem på telefon hver dag.
Sakte avdekkes det hvorfor hun er i denne situasjonen.
Anna drikker for mye, men er også en dyktig psykolog som hjelper folk via nettet.
Akkurat som i «Vindu mot bakgården» ser Anna et mord gjennom telelinsen, og i likhet med filmen kan hun ikke forlate huset sitt.
Anna er full av piller og alkohol.
Så hun virkelig et mord?
Politiet tror henne ikke, for alle i nabohuset er i live.
Handlingen foregår i et dyrt nabolag:
Her bor japper som sitter godt i det.
Husene koster 30 millioner kroner i den gata.
Det er kanskje grunnen til at politiet legger seg så i selen for å yte god service og.
Har Anna drømt hele greia?
Er mordet hun så et falskt minne?
:
«Det føles som hypnose, som Gene Tierney i «Whirlpool, og det føles som galskap, som Ingrid Bergman i «Gaslight».
Jeg gjorde ting jeg ikke kan huske».
Er Anna gal som Ingrid Bergman i Hitchcock-filmen «Gaslight»?
Å «gaslighte» noen er ordet for å plante et falskt minne
Å bruke andres verk som inspirasjon, i dette tilfellet filmene til Alfred Hitchcock, kan fort virke påtatt og kunstig.
Men i dette tilfellet tilfører det faktisk en ekstra dimensjon til handlingen.
Bildene fra de gamle filmene surrer i bakhodet og gir ekstra farge og dybde.
Forfatteren er forfriskende åpenlys om sine inspirasjonskilder, og de gamle filmene veves inn i handlingen på en fiffig måte.
For Anna har alle disse filmene på DVD og ser dem stadig igjen.
Dekknavn
A.
J. Finn er født i New York i 1979 og heter egentlig Dan Mallory.
Han tok dekknavnet fordi han jobber som redaktør i forlaget HarperCollins og leverte manuskriptet anonymt til sin egen arbeidsgiver.
Det slo an både i forlaget og hos leserne.
Til nå er boken solgt til 37 land.
Finn/Mallory fører et dunlett språk - ordene svever avgårde, som fine snøfnugg:
«Hun har en smørgul genser som avslører en presis kløft i utringningen, og der dingler amuletten hennes, som en fjellklatrer over et juv.
"Det føles som noe fra en film" står det ett sted i boken, og selvsagt hiver Hollywood seg på.
Filmrettighetene er solgt til Fox, som planlegger en storfilm.
LES FLERE ANMELDELSER:
| 1 |
705959
|
TEATER:Imponerande storverk om Amerika
«Engler i Amerika» på Nationaltheatret er teater i stort format - og vel verdt ein Oslo-tur.
ENGLER I AMERIKA
Nationaltheatret, Oslo.
Av: Tony Kushner.
Regissør:
Marit Moum Aune.
Komponist:
Nils Petter Molvær.
Scenograf og kostymedesign:
Bård Lie Thorbjørnsen.
Med:
Terje Strømdahl, Nils Golberg Mulvik, Hanne Skille Reitan, Bartek Kaminski, Hermann Sabado, Modou Bah, Ågot Sendstad, Trine Wiggen.
«Årets største teaterbegivenhet» kallar Nationaltheatret nyoppsettinga av «Engler i Amerika», som hadde premiere i Oslo laurdag.
På eitt vis har dei definitivt rett:
Heile «Engler i Amerika», med sine to delar «Tusenårsriket nærmer seg» og «Perestrojka», varer, med pausar, åtte og ein halv time.
Men det store spørsmålet er jo om dette er stort teater, ikkje bare i omfang, men også som oppleving og i inntrykk.
Svaret er ja.
USA på 80-talet
Handlinga i «Engler i Amerika» er lagt til New York midt på 80-talet.
Ronald Reagan er president, og i det homofile miljøet blir unge, friske menn sjuke og døyr.
Me møter det homofile paret Prior (Sabado) og Louis (Kaminski), der Prior skal bli sjuk og Louis skal svikta.
Me møter det unge mormonarparet Joseph (Golberg Mulvik) og Harper (Skille Reitan), der han er skaphomse og ho har psykiske problem.
Og me møter, ikkje minst, den kyniske advokaten Roy Cohn (Strømdahl), som har seg med unge menn, men nektar for å vera homofil.
Cohn insisterer på at han har leverkreft heilt til han døyr av Aids.
Ja, og så møter me englar, sjukepleiarar, dragqueens, gjenferd og mødre.
Nesten alle skodespelarane spelar fleire roller, imponerande turnert gjennom raske kostymeskift og nye dialektar, og kvinnene spelar like gjerne menn som damer.
Tony Kushner fekk både Pulitzerprisen og Tony-award for «Engler i Amerika», og det er ingen tvil om at det er eit fantastisk godt skrive stykke.
Blant anna er det eit kunststykke i seg sjølv å skriva og framføra noko som vekslar mellom realisme, draumar, surrealisme og hallusinasjonar på ein måte som blir handterbar for oss i publikum.
Eigentleg kjennest det urettferdig og umulig å fortelja kva maratonstykket handlar om.
For det handlar om så kolossalt mykje.
Om Aids, seksualitet, homofili, men også alt dette andre som rir Amerika: rasespørsmålet, religion, republikanarar, politikk, kynisme, idealisme, kjærleik, svik.
Bister humor
Det er blytunge tema som blir tekne opp, og absolutt ingen av karakterane på scenen har det særleg godt.
Likevel har regissør Marit Moum Aune lukkast i å laga både morosamt og underhaldande teater, der du ler meir enn du gret av den bistre humoren, samtidig som her altså er masse substans og tankestoff å ta med seg.
Nå har det skjedd ein del både når det gjeld synet på homofili og definitivt innanfor den medisinske behandlinga av Aids sidan første del av stykket hadde premiere i 1991, så akkurat den delen kjennest kanskje som eit rystande innblikk i historia meir enn i samtida.
Men samtidig lever USA framleis i etterdønningane etter Reagan, og med ein stadig meir intens kulturkamp; sterkt medverkande til at Donald Trump i dag er president - med sine åtak på utsette grupper, liberale verdiar og nedbygging av sosiale sikkerheitsnett.
Glitrande ensemble
Moum Aune har med seg eit glitrande skodespelarensemble, som går saumlaust inn og ut av ulike roller, kostyme og dialektar gjennom sju timar på scenen.
Det er imponerande.
Strømdahl er fantastisk som drittsekken Cohn - ein mann som faktisk har levd, og som var Donald Trumps første advokat i New York.
Ågot Senstad briljerer i sine fem (sic!) roller, enten ho er eldgammal, mannleg rabbi, sunnmørsk lege eller svigermor med temperament.
«Engler i Amerika» er eit stykke med mange og ganske intellektuelle ord.
Men heldigvis er det også visuelt interessant, slik godt teater må vera.
Den tilsynelatande enkle og nakne scenografien viser seg å vera mangfaldig og fleksibel, og her er fleire flotte bilete gjennom heile framsyninga, der heile scenerommet blir teke i bruk.
Nils Petter Molvær har levert musikken.
Det ville du sannsynlegvis ikkje kome på om du ikkje visste det - og det er meint som eit slags kompliment.
Musikken bidreg til stemning og rytme, men spelar likevel ei meir tilbaketrekt rolle.
Teatret har hovudrolla.
Frå Stavanger til Oslo
Heile «Engler i Amerika» blei spelt på Intimscenen på Rogaland Teater i 1994, blant anna med Bjarte Hjelmeland, Anders Dahle og Even Stormoen.
Kuriøst nok var Ågot Sendstad også med der, då som Harper Pitt.
24 år seinare spelar ho svigermora på Nationaltheatret.
Den gong blei stykket sett som ein kunstnarisk bragd og eit høgdepunkt i Stavanger, det var fulle hus - og folk kom endåtil reisande frå Oslo for å sjå.
I 2018 bør Stavanger-folk dra til Oslo for å sjå det åtte timar lange teaterstykket - som forunderleg nok ikkje kjennest for langt.
| 1 |
705961
|
Joan Baez:60 år som artist
Den klokkeklare tonen er erstattet av en varm klang.
Joan Baez:
"Whistle down the wind" (Proper/Border)
Det er gått ti år siden Joan Baez ga ut studioalbumet "Day after tomorrow".
I mellomtiden har hun feiret 75-årsdagen med et konsertalbum.
Nå er hun blitt 77 år og er ute på sin "Fare thee well"-turné.
2018 skulle være hennes siste år med store turneer, men 2019 står allerede på listen.
Det må være vanskelig å ta farvel når du har stått på scenegulvet i 60 år, med første konsert i Cambridge i 1958.
Moren ble 100, så vi kan krysse fingrene for at sangeren fra Staten Island i New York blir værende en god stund til.
Hun åpner sitt 25. album med Tom Waits' "Whistle down the wind", en nydelig versjon av en fabelaktig sang.
Deretter kommer Josh Ritters "Be of good heart", mens "Another world" er fra den gang Anohni fortsatt var Antony and the Johnsons.
"Civil war" er skrevet av John Henry, som skal ha honnør for den jordnære produksjonen av platen.
Med tanke på Baez' politiske engasjement får linjen living through a civil war en dagsaktuell betoning.
Vi får også "The President sang Amazing Grace", Zoe Mulfords sang om drapene på ni svarte kirkegjengere i Charleston i 2015 og president Obamas a cappella framførelse av "Amazing grace" i en minneseremoni kort tid etterpå.
Det sterkeste øyeblikket i løpet av hans åtte år, og et skremmende ekko av Richard Fariñas “Birmingham Sunday" som Baez tok med på en plate i 1964.
Den handlet om Ku Klux Klan-bombingen av en kirke, der fire jenter ble drept.
Før Charleston-sangen får vi Mary Chaplin Carpenters "The things that we are made of" og etterpå kommer Tom Waits’ "Last leaf", til sammen 11 minutter som du skal ha et hjerte av stein for ikke å la deg bevege av.
Baez har sagt at dette kan bli hennes siste plate, men det hadde vært et tap i en verden som fortsatt trenger henne.
Beste spor:
"Whistle down the wind", "The things that we are made of", "The President sang Amazing Grace", "Last leaf".
| 1 |
705963
|
Forflatet Jennifer Lawrence i ujevn spionthriller
«Red Sparrow» går altfor langt i sine karikaturer av onde russere til at den blir troverdig.
Red Sparrow
Sjanger: Action / Thriller
Skuespillere:
Joel Edgerton, Jennifer Lawrence, Charlotte Rampling, Jeremy Irons, Mary-Louise Parker, Ciarán Hinds
Regi:
Francis Lawrence
USA, 2018
Lengde: 2 t. 19 min.
Aldersgrense:
15 år
I en av de innledende scenene i «Red Sparrow» har vår heltinne Dominika Egorova (Jennifer Lawrence) en samtale med sin mektige og innflytelsesrike onkel (Matthias Schoenaerts), og han formidler at ulykker egentlig ikke skjer, men at enhver skaper sin egen framtid.
Mon det.
Dominika har akkurat sett framtiden sin gå opp i røyk.
Hun er jenta som kom fra det vi må anta at var kummerlige kår og som gjennom sitt talent og sterk selvdisiplin endte som prima ballerina ved den prestisjetunge Bolsjoi-balletten i Moskva.
Karrieren får imidlertid en brå slutt da hennes dansepartner har et uhell - eller er det det? - og brekker leggen hennes under en forestilling.
Hevn
Så dukker altså onkelen hennes opp og avslører at hun er utsatt for et komplott satt iscene av en sjalu kollega, en situasjon som ikke er helt urealistisk i dette ensemblet.
Deretter går hun på et hevntokt, men får tilsynelatende samvittighetskvaler like etterpå.
Så ser det ut til at anlegget for medfølelse brått skiller lag med henne, og hun blir med «hjelp» fra den stadig mindre sympatiske onkelen lurt inn i en type agentvirksomhet som det er helt umulig å pensjonere seg fra.
Mye av det som gjør filmen bedre enn den kunne ha vært, er hovedrolleinnehaver Jennifer Lawrence, som regissør Francis Lawrence kjenner godt fra sitt arbeid med «Hunger Games»-filmene.
Hun gjør en god jobb med et på mange måter vanskelig manus, hovedsakelig fordi hun er så vanskelig å lese.
Hun framstår stort sett som iskald og beregnende, og det er ikke godt å si om de små glimtene av følelsesliv hun slipper til overflaten er en del av spillet eller ikke.
Dermed bevares spenningen til siste øyeblikk, i en på mange måter tilfredsstillende finale på en ofte ubehagelig historie.
Likevel blir man sittende med en følelse av at hun ikke er i nærheten av å få brukt hele registeret sitt.
Betydelige svakheter
Filmen, som er basert på Jason Matthews’ roman med samme navn, har imidlertid en del betydelige svakheter som det er vanskelig å komme rundt.
Den første er selve premisset om at Russland styres av en et stort antall onde psykopater som ikke nøler med å selge egne familiemedlemmer til prostitusjon og det som verre er.
De har til og med en slags pervers skole for framtidige honningfelle-agenter, hvor de stakkars utvalgte skal lære å ha overbevisende sex med vilkårlig utvalgte fremmede, hvis ikke får de en kule i pannen.
Det er forstyrrende, spekulativt og vemmelig på veldig mange plan, og her ligger mye av filmens problem:
Det går på troverdigheten løs når grensene mellom det gode og det onde er så stramt opptegnet som de er her.
Kanskje kan det leses som en advarsel mot politisk ekstremisme, men det er i så fall klønete og karikert gjort.
Blodfattig kjærlighetshistorie
Den andre store svakheten er forsøket på å skildre en slags kjærlighetshistorie mellom kvinnelig russisk agent og mannlig amerikansk agent.
Også her er det nok meningen at vi skal lure på om en av dem lurer den andre eller om begge gjør det.
Istedet framstår det hele som en påklistret lettvinthet som ingen med forstanden i behold klarer å tro på.
Det er som sagt ikke skuespillerprestasjonene det står på.
Regissør Lawrence har fått et på mange måter imponerende lag med seg.
Men han klarer likevel ikke å fylle tomheten som oppstår mellom de mange vakre bildene av hovedpersonen og hennes skiftende omgivelser.
På samme måte som han ikke klarer å tette de mange hullene i handlingen, slik at logikken sakte men sikkert sildrer ut og forlater historien han prøver å fortelle.
| 0 |
705965
|
Robotene redder verden - igjen
Den nye «Pacific Rim»-filmen er enda mer tøysete enn den forrige, men så absolutt underholdende.
Pacific Rim:
Uprising
Sjanger: Action / Sci-Fi
Skuespillere: John Boyega, Tian Jing, Scott Eastwood, Levi Meaden, Burn Gorman, Rinko Kikuchi, Charlie Day
Regi:
Steven S. DeKnight
USA, 2017
Lengde 1 t. 50 min.
Aldersgrense 12 år
Dette er den filmen du skal se hvis du fortsatt trenger litt trøst og debriefing etter å ha sett det grusomme makkverket av en Transformers-film som ble utgitt i fjor.
Og hvis man ikke krever mer av en film enn å bli underholdt av spektakulære kampscener mellom forvokste sjøuhyrer og gigantiske roboter, kan man se fram til to timer med elleville scener.
Det er dessverre ikke til å komme forbi at «Pacific Rim:
Uprising» er langt svakere enn sin forgjenger, og det er ikke bare fordi den første hadde Idris Elba og Charlie Hunnam på rollelista.
Det handler nok dessverre vel så mye om at regissør Guillermo del Toro er byttet ut med den langt ferskere Steven S. DeKnight.
Den første filmen behandlet menneskelige traumer på en - om ikke akkurat dyptpløyende, så i hvert fall anstendig måte - mens DeKnights oppfølger framstår som en tynn og halvhjertet blåkopi på akkurat dette området.
DeKnight har også falt for fristelsen til å flette inn en del enkel humor som dessverre bare virker malplassert og påtatt.
Som når han nikker mot han der tyrkiske Youtube-kokken med de voldsomme faktene.
Det er småmorsomt, men det passer ikke egentlig inn.
Handlingen starter noen år etter at forrige film sluttet.
Jake Pentecost (John Boyega) lever det søte liv som halvkriminell playboy, etter å ha forlatt elitestyrken av robot-piloter.
Dessverre roter han det til for seg selv, og før han vet ordet av det er han hentet inn igjen i denne noe spesielle grenen av forsvaret.
Det er ikke godt å si hvorfor noen av tingene har skjedd, og ikke er det spesielt interessant heller.
Pentecost får i alle tilfeller nok å henge fingrene i, etter hvert som det viser seg at ondskapen rører på seg igjen, og at det bare er et knippe forholdsvis uerfarne ungdommer som kan redde verden.
Ikke prøv å finne noe mening eller logikk i denne historien, dette er ren underholdning uten noen form for dybde.
Men noen ganger er det mer enn nok.
| 0 |
705966
|
PÅSKEKRIM:Hodeløst lik i fiks småbykrim
KRIM:
Hendelser for 30 år siden avdekkes når Krittmannen vender tilbake til en engelsk småby.
Dette er en godt fortalt historie om mørke nabolagshemmeligheter.
«Krittmannen» er en av de bøkene som hvert år utropes til en krim-sensasjon.
Forfatteren, C.J. Tudor, debuterte med denne romanen på engelsk i fjor, og boka hennes er allerede oversatt til over 20 språk og utgitt i nesten 40 land.
Grepene i boka er velkjente for dem som har lest litt krim.
Hendelser av den dramatiske sorten tilbake i 1986 avdekkes bit for bit i en veksling mellom nåtid og datid.
Fortelleren er den nå 44 år gamle læreren Ed, som sto sentralt i hendelsene for 30 år siden.
Gjengen til Ed, rastløse og plaget av kjedsomhet, finner på en lek som består i å gi hverandre beskjeder ved å tegne figurer og symboler med kritt rundt om i byen.
Men denne uskyldige leken blir alt annet enn morsom når liknende tegninger dukker opp rundt åsteder for fæle forbrytelser.
Men den aller verste saken, drapet på en ung jente, ble da oppklart for 30 år siden?
Eller ble den nå egentlig det?
Hodet hennes ble aldri funnet...
Tudor tegner et riktig godt bilde av barndom og 80-tall.
Hun viser et godt blikk for detaljer, og legger igjen tilstrekkelig med «spor» i teksten til at hun inviterer leseren med som amatørdetektiv.
Boka er også en ganske gripende skildring av barndom og ungdom, de årene da vennene er alt, foreldrene blir mer og mer merkelige og der det å bli voksen mange ganger er mest av en byrde.
Inni det voksne skallet vårt ligger barnet, med dets redsler og behov, fortsatt på lur.
Den ensomme og lett alkoholiserte
Ed er en passe komplisert figur til at en våken leser vil vokte seg for å ta alt han sier for god fisk.
Og etter hvert som fortellingen skrider fram, blir det klart at omtrent ingen er helt slik vi tror.
Heller ikke Ed.
Det som skiller denne boka fra en sekser, er at den i overkant tradisjonell i oppbyggingen.
Men noen timer i selskap med Ed og hans venner og familie er vel anvendt tid.
Dette er god krim, og til å komme fra en debutant er det direkte imponerende.
| 1 |
705968
|
Mount Eerie:De fikk 13 år sammen
Oppfølgeren til en av fjorårets beste plater.
Mount Eerie:
"Now only" (P.W. Elverum & Sun)
Geneviève Castrée var 35 år gammel da hun døde av kreft.
Hun etterlot seg mannen Phil Elverum og en halvannet år gammel datter.
Elverum fra Anacortes i staten Washington er mannen bak Mount Eerie, og han viet fjorårets "A crow looked at me" til hudløs sorg.
Nå følger han opp med seks nye kutt.
I sing to you, Geneviève.
You don't exist.
I sing to you though, lyder det i åpningen "Tintin in Tibet" med minner om det første møtet.
I "Distortion" blander biter av støy seg med kassegitaren, før han på "Now only" henter fram et slående poprefreng om uventet død.
"Earth" er om mulig enda vondere enn resten:
You don't even have a dead body anymore.
I "Two paintings by Nikolai Astrup" er han innom maleren som døde 47 år gammel, før han runder av med "Crow, pt. 2".
Seks sanger fra en sorgprosess, med en begynnelse erkjennelse av at livet må gå videre.
Beste spor:
"Now only", "Earth".
| 1 |
705969
|
«Lady Bird» er bare skjønn
Tenåringsangst har aldri vært så personlig og gjenkjennelig som i Greta Gerwigs herlige tilbakeblikk på en vaklevoren vei mot voksenlivet.
Lady Bird
Sjanger:
Komedie.
Nasjonalitet: USA 2017.
Regi og manus:
Greta Gerwig.
Skuespillere: Saoirse Ronan, Laurie Metcalf, Tracy Letts, Timothée Chalamet, Odeya Rush, Lucas Hedges, Beanie Feldstein, Jake McDorman.
Lengde:
1 time 33 min.
Aldersgrense:
Tillatt for alle.
Hun heter Christine, men kaller seg Lady Bird.
For når hun ikke skiller seg særlig ut ellers, kan hun i det minste ha et særegent navn.
Alt Lady Bird vil, er å komme inn på college i pulserende New York, langt borte fra hjembyen Sacramento, der «ingenting» skjer.
Imens småkrangler hun konstant med moren, og søker stadig nye impulser som kan stagge den uutholdelige ventetiden.
Unikt fra high school
Er det noe USAs tv- og filmindustri har nok av, så er det skildringen det nesten voksne high school-livet: å være kul og populær, forelskelse, sex og rus er velkjente ingredienser.
«Lady Bird», regissert av Greta Gerwig og basert på hennes eget, personlige manus, er også innom mange av disse temaene.
Men føles likevel unik.
Om Gerwigs manus ikke er selvbiografisk, skinner det klart gjennom at det er basert på egne observasjoner.
At det helt tydelig er skrevet av en voksen person som ser tilbake på tenåringsangsten med et erfarent blikk, gir en helt unikt, bittersøtt og humoristisk innblikk i tenåringers løsrivelsesprosess, og hvordan den påvirker forholdet til foreldrene.
Det gjør også at alt det Lady Bird foraktet med byen og moren i oppveksten, blir framstilt med varme.
Mor datter-konflikt
For Lady Birds selvstendighetsdrift vekker en frykt i moren, som svarer med strenghet og kritikk.
Dermed er en klassisk mor datter-konflikt i gang.
Men det voksne tilbakeblikket ser også Lady Birds egoisme, og problemene den skaper for de velmenende foreldrene.
Gerwig har gitt blod og farge til hver minste birolle, men det er mor og datter-rollene som imponerer mest, nydelig og nyansert spilt av henholdsvis Laurie Metcalf og Saorise Ronan.
| 1 |
705970
|
Jerry Leger:Det er hans tur nå
Omsider er Jerry Leger en kanadisk eksportartikkel.
Jerry Leger:
"Nonsense and heartache" (Latex/Border)
Jerry Leger fra Toronto var 19 år da han ga ut sitt første album i 2005, og Ron Sexsmith, en tidlig fan, spilte på oppfølgeren.
Josh Finlayson fra Skydiggers ble engasjert i plate nummer tre, og Michael Timmins fra Cowboys Junkies produserte "Early riser" i 2014 – pluss den nye platen.
Dobbeltalbumet ble gitt ut for snart ett år siden, men har i likhet med Leger brukt lang tid på å nå ut.
Hjemlige helter som Cohen, Young og Lightfoot er blant forbildene, men det er Dylan som skinner sterkest gjennom i løpet av de 18 kuttene.
Folk, blues og country inngår i miksen, der første album er elektrisk og det andre akustisk, sånn omtrentlig.
En gammeldylansk tankegang, det også.
Hver del er bra, og helheten er overbevisende.
På høy tid at 32-åringen nådde oss.
Beste spor:
"Coat on the rack", "For hire", "Wedding dress", "It don't make the wrong go away", "Pawn shop piano".
| 1 |
705971
|
Deprimerende karakterdrap
«Adjø, Chriostopher Robin» tegner et grelt bilde av hvordan Ole Brumm-forfatter Milne og hans usympatiske kone forsømte og utnyttet sønnen sin.
Adjø, Christopher Robin
Sjanger:
Drama
Skuespillere:
Domhnall Gleeson, Margot Robbie, Vicki Pepperdine, Will Tilston, Alex Lawther, Stephen Campbell Moore, Richard McCabe, Geraldine Somerville
Regi:
Simon Curtis
Storbritannia, 2017
Lengde: 1 t. 47 min
Aldersgrense: 9 år
Det er aldri godt å si hvor mye som egentlig stemmer overens med virkeligheten når man ser filmer som baserer seg på sanne historier, spesielt når det er en families indre liv som skal skildres.
Regissør Simon Curtis har lagt sin fortelling tett opp mot mer eller mindre kjente hendelser, og så har man nok også diktet litt for å skape et slags dramaturgisk høydepunkt - og ikke minst noen skikkelig ufyselige bipersoner.
Filmen starter mens forfatter Alan Milne (Domhnall Gleeson) fortsatt er en suksessrik dramatiker i Londons West End.
Han er gift med den vakre og overfladiske Daphne (Margot Robbie), som elsker sosietetslivet blant byens overklasse.
Adam sliter imidlertid med granatsjokk etter å ha tjenestegjort i den britiske hæren under første verdenskrig, han sliter i sosiale sammenhenger, og ønsker å skrive en bok som problematiserer krig.
Hans kone synes derimot at han skal ta seg sammen og ikke tenke så mye på den dumme krigen.
Denne mangelen på empati er et så framtredende trekk ved sistnevnte at det etter hvert blir komplett umulig å forstå hvorfor Alan ikke setter ned foten på et tidspunkt.
I stedet lar han seg drive med etter konas innfall, og lar barnepiken Olive fungere som både mor og far for den stakkars sønnen Christopher Robin.
Det er først når han tvinges til å stelle hjemme alene at han faktisk blir kjent med barnet sitt, og livet får tilsynelatende nytt innhold.
Helt til han skriver de berømte bøkene om sønnen og hans kosedyr, og lar sin stadig mindre sympatiske kone bruke barnet som en levende reklameplakat.
Det er altså mange viktige temaer som tas opp her:
Overklassens distanse til egne barn, krigstraumer, barn som er ofre for foreldrenes grenseløse egoisme og grådighet.
Dessverre gjøres det på en ufokusert og ofte klisjépreget måte, og voksenpersonene som skildres er så endimensjonale at de er vanskelige å tro på.
Unge Will Tilston gjør en strålende jobb som den bråvoksne gutten Christopher Robin, men det er ikke nok til å redde filmen fra sine store svakheter.
I stedet blir den stående som et temmelig nådeløst karakterdrap på forfatteren A. A. Milnes kone.
| 0 |
705973
|
BOK:Innelukka minimalisme
BOK:
Spinkelt og fragmentarisk om klaustrofobiske kjensler.
Målfrid J. Frahm Jensen:
Innestengd.
Lyrikk.
69 sider.
Commentum forlag.
Målfrid J. Frahm Jensen (f. 1963, deb.
2001) har sju utgjevingar på CV-en, brorparten diktsamlingar.
”Innestengd” er ein tittel som kan lesast på fleire måtar i høve til den forteljinga som kan skimtast attom det nakne og skøyre språkgitteret av 32 minimale stuttdikt:
Dei handlar om ei kvinne som kjenner seg innestengd i sitt eige hus, i sitt eige samliv med ein mann.
Men mot slutten hender det noko, det kjem til ei krise, eit utbrot, eit skrik, nokon bankar på døra, og det neste me høyrer er at ”Ho set fyr / på seg sjølv”.
Og alt i neste dikt:
”Ho skal ut / setjast fri / fara gjennom livet på frie venger”.
Er det etter ei tvangsinnleggjing?
Eller er det snakk om eit samlivsbrot – eller kanskje berre eit mellombels farvel?
Det heile har ei slags happy ending, med smil og lått.
Men ”handlingstråden” her mot slutten er ei stipla line, så punktvis, fragmentarisk og skisseaktig at denne vendinga frå så mykje mørkre til litt ljos i dei siste par dikta får lite vekt og motivasjon.
Det vert ikkje lettare å tolka når dei siste dikta innfører ei forvirring i pronomenbruken, eventuelt synsvinkel:
Når ”han” tydelegvis refererer til månen, og når ho som elles alltid kallast ”ho” brått har blitt til ”eg” i det nest siste diktet, og like brått blir til ”ho” att i det siste.
Alt dette kan synast som ei pedantisk og vrangviljug tilnærming, og fantasilaust å koma med så bokstavlege lesingar av ei diktsamling, som per definisjon lever av metaforar på alle nivå.
Men når boka inviterer til det og insisterer på å fylgja trenden i samtidslyrikken med eit samlande tema og ei gjennomgåande forteljing, blir det naudsynt å påpeika at eg ikkje ser nokon logikk eller tolkingsmessige poeng i desse krumspringa.
Hovudinnvendinga mi er likevel at dette er alt for spinkelt, med 32 medels dikt trykt på annakvar side, til å kalla seg ei fullboren diktsamling.
Den (nesten) konsekvente bruken av tredje person eintal er ingen garanti for at den indre verda her blir meir ålmenn, og den ekstreme minimalismen verkar mindre opnande og frigjerande enn den trugar med å gjera dikta meir innelukka.
| 0 |
705974
|
PÅSKEKRIM:Stadig mørkere og mer skremmende
BOK: M. J. Arligde skriver om stadig mørkere og mer perverse ting, på en sjelsrystende måte.
M.
J. Arlidge:
Nei, nei gutt.
Krim.
362 sider.
Oversatt av Astrid M. Almaas.
Vigmostad og Bjørke.
Jeg har fulgt hele forfatterskapet til M. J. Arlidge, og ingen i norsk presse har vært så entusiastisk for forfatteren som meg.
Men jeg innser at dette ikke er for alle.
Det er rakfisk og whisky med røyksmak.
Det er super-mørkt og perverst.
Det er bare for voksne folk.
Denne gangen finner etterforsker Helen Grace liket av en mann hun kjente godt.
Det er Jake Elder, som hun betalte for at han skulle rise henne, og så ble Jake forelsket i Helen.
Helen skjuler sin personlige forbindelse til Jake og jobber dag og natt for å finne morderen.
Jake ble kvalt av noen spesielle lakener som brukes ved sadomasochistisk sex.
Morderen slår til igjen, og nok en gang er offeret en mann som har pisket Helen for penger.
Etterforskningen tærer på Helen og resten av teamet.
Skal vår heltinne bekjenne sitt dobbeltliv og med det miste kontroll over saken?
Eller skal hun fortsette å skjule det hun vet?
Den svært hardtslående og utspekulerte journalisten Emilia Garanita er på saken, og hun aner ugler i mosen.
Jeg liker henne som litterær figur, en dame som har hatt et hardt liv, men lykkes i jobben.
Men Helen hater Garanita, fordi hennes skriverier kan ødelegge menneskers liv.
Dette er den femte boka i serien om Helen Grace.
Forlaget har vært gode til å finne på norske titler basert på barnerim:
«Elle melle», «Er du med på leken», «Bro, bro brille» og nå altså «Nei, nei gutt».
Bare «Dukkehuset» passer ikke helt inn.
Drapene i «Nei, nei gutt» føles ekstra grusomme, fordi vi kjenner ofrene.
Selv om de to karene har en uvanlig seksualitet, har de de sympatiske trekk.
Forfatteren beskriver menn og kvinner på en overbevisende måte.
Vi føler med ofrene, etterforskerne og journalistene og kommer tett innpå dem.
De har alle gode og dårlige sider.
Boken er ubehagelig å lese, den er så langt fra «koselig» det går an å komme.
Men den er veldig bra.
| 1 |
705975
|
Påskekrim:Peter James ønsker deg død
Ja, jeg tilstår, jeg har syndet.
Peter James er min guilty pleasure.
Her tar han #metoo til nye høyder.
Peter James:
Ønsker deg død.
Krim.
Oversatt av Halvor Kristiansen.
510 sider.
Vigmostad Bjørke
Gjennom 10 bøker om godlynte Roy Grace og hans bravader med sympatiske kolleger i Brighton-politiet er jeg blitt mer og mer besnæret.
I utgangspunktet var skepsisen stor.
Peter James blir markedsført som briten som gjorde det glimrende i Hollywood, dro hjem og skrev bøker som har solgt i 17 millioner eksemplarer.
Han bruker mye krefter på research (gjesp) og lager historier fra virkeligheten (dobbelt-gjesp).
Her hjemme kan James ikke skilte med tilsvarende salgstall.
Men faktum er at han holder jevnt over høy kvalitet i alle sine utgivelser.
James bruker mye tid på å være ute med politiet og bygger i hovedsak bøkene over sanne historier.
Det gir faktisk uttelling,
«Ønsker deg død» er en enkel, men høyst tilforlatelig historie om rødhårete Red Westwood som treffer drømmemannen på nettet.
Dessverre viser det seg fort at kjekke Bryce Laurent ikke først og fremst er kjekk og rik, men en ordentlig britisk psyko som supplerer armhevinger og magetrening med store doser anabole steroider.
Da Red avdekker løgnene hans, blir hun skremt og avslutter forholdet.
Men Bryce har ikke tenkt å avslutte forholdet.
Han har tenkt å avslutte Red.
Men først skal hun få lide.
Herfra og ut får du en finfin studie i psykotiske hevntanker, Bryce er besatt etter sitt kortvarige opplegg med Red og vil ikke bare ødelegge henne, men også hennes nærmeste.
James er på alle måter britisk i tilnærmingen, men han bygger opp bøkene ikke ulikt amerikanske Lee Child:
Boka er på drøyt 500 sider, men hvert kapitel er kort og ender med såkalte klippehengere som drar deg med videre.
Ellers er det nok mer satirikeren Carl Hiaasen enn Child som er forbildet for James.
Isolert sett er ikke «Ønsker deg død» et mesterverk, men det som er virkelig avhengighetsskapende er at Peter James tar det slue, gamle trikset i bruk:
Han har en kort historie som rulles opp her og en lang historie som han bretter ut i bok etter bok.
Den lange historien handler om Graces første kone.
Forsvunnet under mystiske omstendigheter for mer enn ti år siden, antatt død.
Vi vet bedre.
Men Roy Grace regner seg naturlig nok som enkemann og blir gift igjen her.
Etternavnet til tross:
Noen frelse kan han ikke håpe på.
| 1 |
705976
|
PÅSKEKRIM:Sherlock på norsk
Jan Boris Stene lesser på med omtrent alle klisjeene fra de klassiske mordmysteriene i den andre boka om doktor Wilberg og professor Falkener.
Det lykkes han sånn passe med.
Den første boka fra Jan Boris Stene, som til daglig er lege ved St. Olavs sykehus i Trondheim, het «Nådegiveren» og handlet om et drap i Trondheim sentrum.
I denne boka, hvor handlingen finner sted ikke lenge etter den første, altså i Trondheimstraktene under første verdenskrig, har Stene flyttet handlingen til et hotell i Bymarka i utkanten av byen.
Dette hotellet har faktisk eksistert, det brant ned til grunnen første påskedag 1917.
Resten er funnet på.
I likhet med sitt forelegg Watson er Wilberg lege.
Og Holmes, som i dette universet lyder navnet Falkener, er professor i kjemi ved NTH, som NTNU het den gangen.
Wilberg har tatt seg en pause fra legegjerningen etter å ha mistet en pasient på tragisk vis, men pausen blir selvsagt i korteste laget.
Allerede før han har fått av seg frakken, aner han at det er ugler i mosen ved hotellet.
Og her står klisjeene fra denne litt gammelmodige krimsjangeren nærmest i kø.
Stene gjør absolutt ingen forsøk på å modernisere, han holder seg strengt til et susjett og et språk som er ment å minne om svunne tider.
Det er for så vidt helt i orden, det.
For dem som liker denne typen historier, der menn med vidd og anseelse løser gåter over whisky og punsj foran en knitrende peis mens kvinnene hviner og dåner bedårende i bakgrunnen, er dette helt sikkert flotte saker.
Jeg kan, helt personlig, styre meg.
Uansett hvor velment det er, får det hele et komikkens skjær, som om det egentlig er Knut Nærum som leker seg.
Når jeg en sjelden gang får trang til slikt, har jeg Sherlock Holmes for hånden.
Hans lukkede rom, for det er selvsagt et slikt her, er originalen.
Hans tidsforskyvninger ditto.
Falkener er geniet som Wilbergs mer stakkåndede gestalt brytes mot, og Falkener løser selvsagt gåten.
Det gjør han naturligvis i peisestuen.
Den eneste klisjeen som mangler her, er at de gjenlevende blir samlet rundt peisen for å høre den briljante løsningen.
Det regner jeg med er på plass i neste bind.
| 0 |
705978
|
Morsomt for de barnslige
Syng som en flodhest?
Dans som en apekatt?
Dette er spill for de lekne.
Tullebyen
2 eller flere spillere fra 4-5 år
15-30 minutter
I de fleste barnespill handler det om å komme først fra start til mål på spillebrettet.
Så også i Tullebyen, men her er det ikke terningen som sender deg framover.
Det gjør du selv - ved å leke, gjøgle, synge, eller hvilke utfordringer du måtte få underveis.
Spillerne trekket nemlig kort, og disse inneholder ulike oppgaver.
Du skal danse som en apekatt, nynne så lenge du klare uten å puste, lukke øynene og ta deg på nesetippen, eller synge «ro, ro til fiskeskjær» som en flodhest.
Løser du oppgaven, rykket du fram mot mål.
Av og til må du ta med deg en motspiller, sende fram bakerste mann, eller bytte plass med en annen.
Her dyrkes altså selvtillit og kreativitet, på samme måte som i mange mine/synge/tegne-selskapsspill.
Men dette sikter mot yngre barn enn de fleste, og det treffer godt.
Pluss: Gode materialer.
Minus: Kan folk slutte å skrive i hvitt på gul bakgrunn?
Passer for:
Barn og barnslige voksne
| 1 |
705980
|
PÅSKEKRIM:Kan det komme noe godt fra Drammen?
KRIM:
Kan det komme noe godt fra Drammen?
Ja, en sjangerleken krimhistorie full av overskudd - levert av en fyr som debuterte da andre ble pensjonister.
Frits de Bourg:
Rød desember.
314 sider.
Vigmostad Bjørke.
67 år gammel debuterte Frits de Bourg som krimforfatter med «En kald død».
Nå er han 72 og ute med fjerde bok om krigsseiler Nicolay Wolff som etter andre verdenskrig er frilansjournalist med krim som spesiale.
I «Rød desember» starter det hele med at en ung kvinne blir funnet død i veikanten utenfor Drammen - nær et lukket, religiøst samfunn som åpenbart driver med mer enn bibelfortellinger på flanellograf.
Frilansreporteren er tidlig på stedet, og han klarer selvsagt ikke la saken ligge til tross for advarsler fra politi og etterretning som har egne interesser i å oppklare mysteriet - eller i å legge lokk over det hele.
Men Wolff gir seg ikke, han lar ikke en kald krig mellom øst og vest stå i veien, han er tross alt en fryktløs og rappkjefta reporter som jakter banditter og mordere i en komplisert verden.
Frits de Bourg har nemlig skrevet sin antihelt inn i en klassisk, amerikansk tradisjon av slitne detektiver i et gråsvart univers av sterke kvinner, trøblete privatliv, smertestillende piller, skumle personer som trives best i skyggene, og bråkjekke replikker.
Denne øvelsen er det mange som prøver seg på, men få som behersker.
De Bourg lykkes, og han turnerer både karakterene, handlingen og språket med ironisk eleganse som gir stor leseglede.
Et par-tre eksempler skal dere få, slik at dere forstår hva dere har i vente (for denne vil dere lese):
«Svelvik var for liten til å være by og for stor til å være fergeleie.»
«Jekkestangen var mer solid enn skallen hans, men det kunne ikke jeg noe for.»
«Gutten så ut som sju sorger og åtte bedrøvelser.»
Når han i tillegg serverer dypsindigheter som denne, er det bare å applaudere:
«Triste mennesker liker poesi, glade mennesker liker sang.»
| 1 |
705981
|
Jo Nesbø + Shakespeare = ren dynamitt
Jeg savner ikke Harry Hole ett sekund i Jo Nesbøs nye roman, «Macbeth».
Men jeg håper på en «Hamlet».
Jo Nesbø: Macbeth.
573 sider.
Aschehoug.
Noen ganger reiser gigantene seg, bare for å vise hvor store de er.
Det gjør Jo Nesbø i mektige «Macbeth», en ren maktdemonstrasjon fra Norges desidert mest suksessrike krimforfatter.
Denne gang gjør han det i skyggen av verdenshistoriens største dramatiker, William Shakespeare.
Koblingen høres kanskje underlig ut - en norsk forfatter som har bygget forfatterkarrieren på fortellinger om en sliten, norsk etterforsker i mørke storbygater opp mot en britisk skuespillforfatter som skrev på rim for over 400 år siden.
Men komboen funker, og den viser at Nesbø har mye mer å by på enn groteske voldsskildringer og etterhvert ganske forutsigbare skikkelser i Oslos dystreste smug.
Det betyr ikke at «Macbeth» er voldsfri, ikke på noe vis
- Shakespeare kunne virkelig la blodet flyte når han tok sine dramaer og maktkamper til scenen.
Men Nesbø er ikke så grafisk, ikke så beskrivende som han tidligere har vært, og tatt selvkritikk for.
Brutalt samfunn
Her ligger brutaliteten på et annet nivå, ikke i detaljerte skildringer av bestialsk tortur og drap - men i kynismen som vekkes til live når ambisiøse mennesker kjemper om makt.
Shakespeare skrev sin «Macbeth» om maktkampen rundt skottekongen på 1000-tallet.
Nesbø flytter hele persongalleriet til en gråsvart, muligens nordengelsk by på 1970-tallet (på samme vis som film- eller teaterfolk ofte gjør), et samfunn som er i ferd med å gå under i korrupsjon, arbeidsledighet, narkotika, rivalisering, gambling, vold og drap.
Folkene heter det samme som i skuespillet; Macbeth, (Mac)Duff, Duncan, Lennox, Angus, Banquo, Hekate, og selvsagt bakspilleren Lady - kvinnen som ser det andre ikke vil hun skal se, kvinnen som bruker alt hun vet for å oppnå det hun ønsker, spilleren som bruker menneskene rundt seg som brikker i spillet hun vil vinne.
Narko, vold, makt, drap
Hos Nesbø handler det om politiet som bekjemper - eller hjelper - kriminelle bander.
Det hele begynner med en væpnet aksjon mot en svær narkoleveranse, og allerede der får leseren introdusert en rekke av aktørene samtidig som vi får tydelige signaler om at ingen stoler på noen, at alle har personlige mål som er viktigere enn fellesskapets, og at vi kan se fram til nesten 600 siders svik og dobbeltspill.
Som vanlig er det drivende godt fortalt.
Nesbø skriver bedre enn de fleste spenningsforfattere, språket og formuleringene er skapt av overskudd og levert med presisjon, persontegningene (både i råskap og sårbarhet) sitter fra første linje, tilbakeblikkene turneres så rutinert at alle leserne aldri har vansker med å henge med, og framdriften er eksplosiv fra begynnelse til slutt.
Brytekamp med William
Mesterskapet demonstreres likevel aller sterkest i samspillet, eller brytekampen, med Shapespeares tekst.
Nesbø leker seg gjennom dramatikerens univers av politikk, råskap, galskap og hekseri.
Og han flytter det hele til et univers der politiet og politikken er så sammenvevd med forbrytelser at ingen er rene, der overtro og vanvidd skapes i dopframkalte hallusinasjoner.
Språklig legger han seg også i et litt gammelmodig leie, som en slags flørt med Shapespeare selv.
Dialogene glir gjerne inn i det lett overspente, patosfylte, de er sjarmerende høytidelige og gammelmodige, det er nesten som om folkene snakker i sitater.
De bruker ord som «udåd» om det de skal gjøre eller har gjort, de snakker om «diende barn» og om «skjebnens kall», de analyserer sine egne handlinger med å si at « det etter sult, kulde, redsel og kåtskap ikke finnes noe mer enn ærgjerrighet» eller «av og til slåss grusomheten på de godes side».
En konklusjon oppi alt dette?
Ja:
Jo Nesbø har allerede varslet en ny Harry Hole-roman.
Jeg håper han heller gir oss en «Hamlet», en «Othello» eller en en «Lear».
| 1 |
705982
|
Langdryg mordgåte for Lassgård-fansen
Tre timer med en langdryg, gammel mordgåte kan gjøre langfredagen ekstra lang i selskap med Leif GW Perssons legendariske politihelt og hans særheter.
Den døende detektiven
Sjanger: Krimdrama.
Nasjonalitet:
Sverige 2018.
Manus:
Basert på Leif GW Perssons roman med samme navn.
Skuespillere: Rolf Lassgård, Helena af Sandeberg, Henrik Norlén.
Lengde: 3 episoder a 1 time.
Vises:
NRK på langfredag (alle episodene).
Du har den ensomme alkisen.
Den grå og utslitte.
Autisten.
Og i rekken av klimheltklisjeer har vi nå kommet til den som får beskjed fra legen om å endre livsstil hvis vedkommende ikke vil dø, men som ignorerer alle råd og heller spiser vodka og drikker béarnaise i smug.
Si hei til Rolf Lassgård som Leif GW Perssons politilegende Lars Martin Johansson, nå pensjonist.
For tredje gang spilles han av Rolf Lassgård i en tv-serie basert på romanene.
Foreldet mordsak
Det er legen hans som gir Johansson ferten av et 30 år gammelt drap på en liten jente, som fortsatt er uoppklart.
Mens han er lenket til rullestolen etter hjerneslag, får han ved hjelp av gamle kolleger tilgang til sakens dokumenter.
I tillegg til spørsmålet om hvem som gjorde det, er spenningsmomentene også hva som skjer om man finner morderen i en sak som er strafferettslig foreldet.
Og om Johansson i det hele tatt vil overleve etterforskningen.
Johanssons metode også en type profilering bygd på både fordommer og intuisjon.
Den er visualisert, slik at vi får et slags tilbakeblikk på hva som faktisk skjedde.
Mordsaken er i seg selv spennende nok, det samme er miljøet som gradvis pensles ut.
Overraskelsene er få, pokerfjes er mangelvare.
Og for å vare i tre timer, må den tværes ut med Johanssons skiftende humør og barnslige trass.
Mye privatliv
Minst halvparten av de tre timene handler om Johanssons pensjonistliv, som kanskje går mot slutten.
Likevel blir temaet alderdom, helse og død for feigt belyst til at det griper.
Griper gjør heller ikke de moralske dilemmaene som mordgåten fører til i særlig grad.
Rolf Lassgård bidrar med sin sedvanlige godslige sjarm og autoritet.
Hans innsats som den pensjonerte politimannen er et pluss i en altfor lang påskekrim.
| 0 |
705983
|
Uanstrengt elegant hos Tango
Tango leverer på høyt nivå i sine nye lokaler.
Særlig kombinasjonene av mat og vin er av høy klasse.
Kan dette være Stavangers neste stjernerestaurant?
Det er ikke enkelt å drive lønnsomt i segmentet som handler om mat og vin i toppklasse.
Kostbare råvarer og mange ansatte per gjest gjør det til en krevende øvelse å få det hele til å gå i hop økonomisk.
Det er grunnen til at mange topprestauranter pakkes inn i mer folkelige konsepter, slik Svein Erik og Torill Renaa har gjort med sin stjernerestaurant, og slik Omakasen i Pedersgata trekker veksler på inntektene fra det mer folkelige Sabi-konseptet.
Derfor var det trolig en klok beslutning å flytte Tango fra lokalene på Strandkaien og inn i Fish & Cow på Torget.
Dermed oppnår eierne stordriftsfordeler med felles resepsjon og rimeligere husleie.
Nye Tango er bygget inn i lokalene til F&C, og rår over 30 sitteplasser fordelt på snaut 10 bord av ulik størrelse i et lokale som er skilt pent av fra resten av restauranten.
Råvarene i sentrum
Det er naturligvis ingen fast meny på Tango, kjøkkensjef Kjartan Skjelde setter menyen i takt med tilgangen på spennende råvarer.
Menyen koster 1000 kroner, det dobbelte med standard vinpakke.
Det er også mulig å betale ekstra for en såkalt oppgradert vinpakke, og denne kvelden, siden besøket sammenfalt med Vinfesten, var det også tilbud om egen champagnemeny til samme pris som standard vinpakke, et tilbud ledsagersken lot seg friste av.
Prismessig har Tango dermed plassert seg et lite hakk under ReNaa og Omakase, som på den annen side byr på menyer med flere retter enn Tango.
Skjeldes mat er ikke overdrevent avantgardistisk og eksperimentell.
Her står råvarene og deres egenart i sentrum, uten de helt store tekniske fiksfakserier.
Og han er slett ikke redd for å gå i barndommen og lete etter smaker som kaller på minner.
Det er noe av det fascinerende med mat, at den kan sende deg på en reise i tid.
Perfekt jordskokk
Som en appetittvekker kom løvtynne strimler av flesk fra frittgående skogsgris fra Utstein kloster, det kom brød fra eget bakeri med pisket rømme smaksatt med fett fra samme gris.
Raffinert og utrolig velsmakende.
Menyen besto utelukkende av sjømat, og første rett var en slags salat av akkar, med rå reker og et pust av hvitløk, og med sprø smuler farget med blekk fra akkaren, med en lett og delikat kraft fra blåskjell.
Deretter ett av menyens høydepunkter, en presentasjon av jordskokk fra Gyda.
Her har Skjelde kombinert alle de forskjellige tilberedingsmåtene for jordskokk på en gang.
Bakt, som puré, fritert og syltet.
Dette ble en interessant og svært smakfull presentasjon av en råvare, med en liten kule av kaviar som prikken over i-en.
Piggvar som biff
Norsk sjøkreps er noe av det beste jeg vet, og disse var perfekt tilberedt.
Lett grillet, med en bitter salat og med den dype sødmen fra vinterepler, altså epler som har ligget ute i frosten og blitt overmodne og intense.
Neste rett, klippfisk, kom med grillet, grov gulrot - nesten sjokkerende rustikt i en slik setting, men med en forbløffende intens smak.
Et ørlite trekk, dog, for at klippfisken var litt i salteste laget.
Dette er til dels en smakssak, men noen timer ekstra i vann hadde gjort susen for meg.
Piggvaren, nok en personlig favoritt fra havet, spilte rollen som kjøtt i denne rene sjømatmenyen, og den ble presentert nesten som en biff.
Hardt pannestekt på en side, med selleripuré og intenst syrlig løk.
Til dette en smørsaus med trøffel, presentert ved bordet.
Topp service
Og til slutt, en vakker dessert.
Kremost med vintereple og gin, servert med Kjartans "bestemorvafler", rett og slett vaffelhjerter med et hint av kardemomme.
En rett til å bli glad av.
Vafler skal man ikke kimse av.
Det er noe av det beste som finnes.
Vinfølget var av høy klasse, servert med en entusiasme som er smittende og en skyhøy kompetanse som likevel ikke er brautende.
Servicen hos Tango er i det hele tatt av beste merke.
Uanstrengt, kunnskapsrik og morsom.
Og stolene er behagelige å sitte lenge i.
Kan dette bli Stavangers neste stjernerestaurant?
Kanskje.
Sammen med Christian André Pettersen hos Mondo i Sandnes har Kjartan Skjelde for alvor blitt en del av den diskusjonen.
| 1 |
705984
|
Gundelach:En fryd for øret
Debutalbumet låter gjennomarbeidet, klart for et internasjonalt publikum.
Gundelach:
"Baltus" (U OK?)
Den oslobaserte musikeren Kai Gundelach liker kråker.
Det gjør jeg også.
Jeg liker også debutalbumet hans, som er oppkalt etter kråken som bodde i hagen hans da han var liten.
Kråker er smarte og symboltunge dyr, assosiert med overtro, død og tap.
«Baltus» har et kledelig, underliggende drag av et slikt mørke, selv om platen egner seg aller best til duse sommernetter.
Gundelach slapp en selvtitulert ep i 2016.
En delikat utgivelse, der jeg best likte sporene som lokket oss mer inn i mørket og hvor han skrudde opp tempoet.
«Baltus» byr på flere slike.
Det begynner optimistisk.
Vakre «Duck hunting» løfter oss inn i solnedgangen over en stødig basslinje og svevende synther, før en 80-talls gitarsolo runder av.
«Iron» har et minimalt preg og kan innledningsvis forveksles med en Chromatics-låt.
Gitaren er mektig forførende, og det låter så klokkeklart at hårene på armen reiser seg.
Melankolske «Control» har et refreng som rører.
Framføringen av tekstene rører riktignok mer enn selve lyrikken; jeg synes fremdeles tekstene hans framstår som pynt mer enn mening.
«Games» har fått fortjent oppmerksomhet som singel, hvor Ary er med som bidragsyter.
En mer klubbvennlig låt med en nær perfekt oppbygging, og platens høydepunkt.
Ja til mer tekno!
Gundelachs stødige falsett gir musikken en tydelig identitet.
Der andre kunne ha blitt fristet til å la vokalen bære platen, vet han å moderere seg og lar musikken skinne.
Tankene går til artister som Fever Ray og Nils Bech, som begge mestrer denne balansen.
Medprodusenter er Øyvind Mathisen (Nils Bech og Cezionando), Knut Sævik og John Calvert.
Sammen har de kokt opp et album som låter veldig korrekt, på grensen til kalkulert.
«Baltus» er en fryd for øret.
Jeg er glad Gundelach tok seg tid med debuten, for med dette er han klar for den internasjonale oppmerksomheten som venter ham.
Beste spor:
«Games», «Iron».
| 1 |
705986
|
«Per Dybvig holder høyt internasjonalt nivå»
UTSTILLING OG BOK:
Per Dybvigs tegnekunst holder høyt internasjonalt nivå, skriver Trond Borgen om utstillingen «Svartfossen».
Galleri Opdahl:
Per Dybvig, Svartfossen, tegning og bok.
Enkelt er det ikke: livet er ikke til å fatte.
I Per Dybvigs billedverden er det ingenting som gir logisk mening, ingen tråder vi kan gripe for å skape en hel fortelling om menneskets eksistens i denne verden.
I sine nye bilder kalt Svartfossen, nå utstilt i Galleri Opdahl som en billedsuite på 128 tegninger og samtidig utgitt som bok (Flamme forlag), skildrer Dybvig livet som absurd teater: en historie tappet for mening, blottet for sammenheng og forklarlig framdrift, og uten utvikling; det går ikke godt til slutt.
Livet er skildret som et eventyr, men av det skumlere slaget, for det er uten barmhjertighet, uten nåde.
Brødrene Grimm snarere enn H. C. Andersen.
Det rommer en tilværelse hvor menneskene ikke synes å forstå sin skjebne; derfor lider de kanskje ikke slik de ville ha gjort det i en logisk fattbar verden, hvor ting og fenomener kan forklares ut fra forestillinger om årsak og virkning.
Lider gjør de likevel, for i Dybvig eventyrlige verden finnes ingen utgang, ingen fluktmulighet.
Alle skikkelsene vi ser i disse tegningene virker låst i sin egen situasjon – de lever i et klaustrofobisk isolat, men vet ikke bedre.
Dybvig skildrer livet som et tragisk spill, men samtidig som morsom komedie, full av besynderlige situasjoner og merkelige detaljer.
Tegningene skildrer et tragikomisk eventyr.
Tidskapsler
Nå er de elegante, intrikate strektegningene i svart-hvitt fra den forrige boken hans, Jegeren.
En fortelling fra skogen, skiftet ut med tettere blyanttegninger i farger og gråtoner.
På ett plan er disse bildene en form for tidskapsler, for de opptar i seg en mengde kunst- og kulturhistoriske tråder, klanger og referanser.
Her er elementer fra tysk ekspresjonisme og nysaklighet (Otto Dix og George Grosz’ satiriske forvrengninger), Kittelsens lyriske vinterlandskap, samtidskunstens allegoriske kunst (den britiske maleren Peter Howson), italiensk renessansekunst (altertavlene til Lorenzo Lotto, som ofte lar merkelige ting utspille seg i bakgrunnen) og, ikke minst, surrealismens absurde sammenstillinger av inkongruente størrelser – for bare å nevne noe.
Av dette skaper Dybvig sin egen stil, hvor han anvender farger og gråtoner til å frammane figurer, rekvisitter og situasjoner med enkle virkemidler, slik at hver enkelt tegning kommuniserer det essensielle i motivet.
Det kan skje gjennom vâre, poetiske gråtoner, eller deres kontraster, blussende farger som noen ganger kan se feberhete og temmelig betente ut.
Bisarre
Billedsuiten forteller nok en historie, men den har ingen rød tråd; Dybvig gir oss en stor serie enkeltepisoder om mennesker som bare dukker opp, uforklart, og som ofte relaterer til andre av disse skikkelsene nettopp gjennom sitt utenforskap, sin skadeskutthet, sin ufølsomhet osv.
I boken ledsages tegningene av korte, lakoniske tekster.
Selv får jeg i enkelte av de mest kompakte motivene assosiasjoner til Kaizers Orchestras bisarre tekstverden, med de underligste detaljer: en mann med ansvaret for all ferskvannsfisk på fryselageret husket at han mistet armen sin der; en annen mann sitter på en stol med begge beina kappet av over kneet, men uten blod («De hadde plassert ham på gangen sammen med fem andre»); en mann koples til den elektriske stol («Håret var nykjemmet og mykt, som fløyelsgrøt»); orkesteret spiller opp i et altfor trangt rom («Den eldste øverst på hylla slapp fuglene løs»).
Noen av tekstene er rene perler og spiller godt opp mot bildene («De dro ham bort til låven.
Kroppen var oppblåst, delvis fylt med vann.
Det var her de lekte da de var små»).
Andre virker litt lettvinte, i slekt med Sigmund Falchs raske tekst-poenger i bøkene hans med gamle fotografier (Dybvig:
«Ingen registrerte hva han hadde å komme med.
Noe det fjollete kostymet hans måtte ta mye av skylden for»).
Dette er nok en utstilling hvor Per Dybvig demonstrerer at tegnekunsten hans holder et høyt internasjonalt nivå, i teknikk, form og innhold.
| 1 |
705987
|
Bok for nattbordet til Iselin Nybø
SAKPROSA:
Marknadstenking kan korrumpera universiteta, åtvarar professor Dag O. Hessen.
Han ropar eit viktig varsku, sjølv om det er verre i utlandet.
Dag O. Hessen:
Sannhet til salgs.
150 sider.
Res Publica.
Ved sida av religionane er universiteta dei eldste institusjonane me har.
Gjennom hundreåra har dei gitt menneska ny kunnskap og innsikt.
Samstundes har dei – ofte under press frå mektige politiske og økonomiske interesser – utvikla ein etikk der den frie, uavhengige forskinga er sjølve fundamentet for universiteta si verksemd, og der rolla som kritisk danningsinstitusjon står sentralt.
Tilsynelatande opplever universitet og høgskular ein gullalder.
Forsking og høgare utdanning har større plass i samfunnet enn nokon gong før.
Politikarar av alle slag snakkar varmt om kunnskapssamfunnet.
Likevel er det uro i mange forskarmiljø.
Er dei tradisjonelle universitetsideala i ferd med å forvitra til fordel for ein marknadsstyrt «kunnskapsindustri»?
Kortsiktig nytte
Dag O. Hessen er blant dei som nå slår alarm.
Han er professor i biologi ved Universitetet i Oslo og gir i pamfletten «Sannhet til salgs» ei tankevekkande og skremmande skildring frå innsida av den nye universitetskvardagen.
Hessen fortel om eit stadig sterkare krav om å dokumentera kortsiktig nytte av forskinga, og om tid og ressursar som går med til å formulera søknader der det blir ein kunst å leggja inn dei stikkorda som akkurat nå er politisk på moten eller økonomisk interessante.
Hessen avviser ikkje at forsking og utdanning skal vera til nytte for samfunnet, og at universiteta må endra seg i takt med tida.
Men han meiner at balansen mellom den frie grunnforskinga og den styrte og til dels kommersielt finansierte forskinga har endra seg dramatisk til fordel for sistnemnde.
Dette gjer noko med forskarane og universiteta, slår Hessen fast.
Du bit ikkje den handa som gir deg mat.
I alle fall syter dei raskt veksande universitetsbyråkratia for at forskarane blir minte om det.
Og kva skjer då med den kritiske samfunnsrolla?
«Et universitet som er avhengig av oppdragsmidler kan vanskelig etterleve idealene om akademisk frihet og uavhengighet,» skriv Hessen.
Snylteindustri
Den mest uhyggelege delen av boka er skildringa av korleis det har vakse fram ein stor global snylteindustri av kvasi-vitskaplege tidsskrift.
Dette er eit svar på kriteriet om internasjonal publisering som del av finansieringsgrunnlaget for universiteta, og mange stader også som del av lønna for den enkelte forskaren.
Her har det dukka opp mange piratar som freistar med ein lettare veg rundt nålauga, naturlegvis mot rundeleg betaling.
Denne ukulturen er også i ferd med å smitta over på dei velrenommerte tidsskrifta.
Det er sjokkerande når Hessen opplyser at han nyleg betalte 15.000 og 20.000 kroner for å få publisert artiklar i «veletablerte og seriøse» tidsskrift.
Tilsvarande gir Hessen fleire eksempel på juks med eksamenspapir og lureri av studentar som betaler dyrt for mindreverdige studietilbod.
Forsøka på å marknadsorientera universitetssektoren har ein potensielt korrumperande effekt, åtvarar han.
Dermed forvitrar også respekten for institusjonane og tiltrua til kunnskapen dei forskar fram og formidlar.
Vegen blir lagt open for «fake science».
Stopp opp!
Norge er i den heldige stillinga at me har gått kortare ut på skråplanet enn mange andre land.
Det innrømmer også forfattaren.
Ennå er det mogleg å berga sentrale verdiar i den akademiske tradisjonen om politikarane har vilje og forskarane ryggrad til å forsvara dei.
Hessens første råd er å stoppa opp:
«Ikke gjør mer som beveger oss i retning av et markedsstyrt akademia.
Ikke la ideologien gjennomsyres av mer businessmodell, mer snakk om produksjonsmål og mer ensretting mot kommersialiserbare innovasjoner.»
Dag O. Hessen har ropt eit varsku som ikkje er nytt, men som likevel fortener å bli lytta til.
Ikkje minst er det interessant at ein profilert realist nå tek bladet frå munnen, slik at det ikkje berre blir opp til dei vanlege mistenkte - humanistar og samfunnsvitarar - å målbera uro over utviklinga.
Vår nye statsråd for forsking og høgare utdanning, Iselin Nybø, bør ha boka på nattbordet.
| 1 |
705988
|
Open Space på Bryne:En gjennomarbeidet og komplett utstilling
UTSTILLING:
Fire kunstnere tester grensene mellom det abstrakte og det konkrete rommet.
Og de gjør det bra.
Bryne Kunstforening:
Open Space.
Hennie Ann Isdahl, maleri og skulptur.
Mona K. Lalim, maleri.
Christine Istad, fotografi.
Lisa Pacini, skulptur.
Til 8. april.
Kunstnergruppen Open Space er sammensatt av fire ulike og distinkte kunstnerskap.
Gruppens utstilling i regi av Bryne kunstforening fremstår like fullt som sprunget ut av èn og samme tanke.
Tydelig fellesnevner
Sammen har de fire kunstnerne Hennie Ann Isdahl, Lisa Pacini, Mona K. Lalim og Christine Istad produsert en utstilling med en tydelig fellesnevner:
Gjennom en innbyrdes intervensjon forholder de seg til arkitekturen som utgjør utstillingsrommet i Bryne gamle mølle.
Via materielle og skulpturelle egenskaper, farge, luft og lys og med en nærmest intuitiv konseptuell tilnærming utforsker og tester de grensene mellom det konstruerte og det abstrakte rom.
Med sine fire ulike tilnærminger, gjennom maleri, foto, installasjon og skulptur, gjør de det lekent og uanstrengt.
Summen gir en gjennomarbeidet og komplett utstilling hvor elementer ved hvert utstilte verk finner berøringspunkt i det neste.
Hennie Ann Isdahls minimalistiske skulptur «Gate åpner» gir en bokstavelig ramme til utstillingen.
Den store geometriske aluminiumsrammen står stødig på sine sveiste jernføtter.
Lakkert i glødende oransje og hvitt speiler den abstrakte konstruksjonen det konkrete rommet.
Verkets form, farge og det rommet den skaper, utfordrer grensene mellom det todimensjonale og tredimensjonale og fremstår som en en fusjon mellom maleriets flate/ramme og arkitektur.
Sårbart, tilfeldig
Bakerst i utstillingslokalet står den samme kunstnerens skulptur «Gates», en nær slektning av førnevnte.
Verket består av tre tilsvarende, store kvadratiske aluminiumsrammer, lakkert i monokrom blått.
De tre rammene støtter hverandre i en tilsynelatende tilfeldig og sårbar konstruksjon som truer med å falle fra hverandre hvert øyeblikk.
Isdahl har dekonstruert rommet til den grad at (tom)rommet utgjør dets største komponent.
Det dekonstruerte
Dekonstruksjon går igjen i utstillingen.
Som i Lisa Pacinis skulptur «Soft Labyrinth».
Pacini dekonstruerer klassisk arkitektur og gjenskaper antikke, arkitektoniske grunnformer i flere av sine skulpturelle verk.
I «Soft Labyrinth» har hun hentet inspirasjon til formen fra Casa del labirinto i Pompeiis ruiner.
Her er myk vinyl skåret etter strenge prinsipper, og resultatet fremstår som to verk, en negativ og en positiv form.
Mona Lalim har i sine oljemalerier sin egen tilnærming til rommet.
De abstrakte, sammensatte maleriet «Balcone» er resultatet av en spennende arbeidsprosess.
Gjennom en form for reversert arkeologisk rekonstruksjon utforsker hun det klassiske oljemaleriet og selve oljemalingens egenskaper.
Hun jobber seg bakover gjennom lagene Tilbake står minner om arkitektoniske strukturer og formale elementer, som fragmenter av noe som har vært.
Slik får selv tiden spille en rolle.
Vakre foto
Christine Istads vakre, abstraherte fotografier med utgangspunkt i hverdagslige objekter og hendelser forankrer utstillingens tema.
Hun fanger tiden, lyset og fargene som omgir oss, og konkretiserer det, som i «Sliding doors #7» og «Sliding doors #3».
De utstilte verkene har berøringspunkt hos hverandre så vel som hos lokalet som omgir dem.
Konstruksjonene og linjene speiler elementer i rommet, men også verkenes aura, deres essens gjenspeiles i samme.
Det foregår således en rekke spennende dialoger i rommet, dialoger som også betrakteren tar del i gjennom sin blotte tilstedeværelse.
| 1 |
705991
|
PÅSKEKRIM:Bernard Minier imponerer igjen
Bernard Minier (57) ble en sensasjon med «Hvis helvete var av is».
Årets bok holder det samme skyhøye nivået.
Bernard Minier:
En sang for druknede sjeler.
Krim.
639 sider.
Aschehoug forlag.
Kriminalførstebetjent Martin Servaz får en telefon fra en ungdoms-kjæreste.
Sønnen hennes er mistenkt for et grusomt mord:
Offeret, den vakre professor Claire, er druknet i badekaret.
En lommelykt er stappet ned i munnen hennes.
«Hvis helvete var av is» ble en pangdebut for den godt voksne Bernard Minier i 2011, boken ble oversatt til norsk og mange andre språk, og solgte i millionopplag.
Den fødte også tv-serien - «Glacé - iskalde lik».
Martin Servaz blir kastet inn i en veldig personlig sak.
Det slår fort gnister mellom ham og gamlekjæresten.
Servaz er overbevist om at hennes sønn Hugo er uskyldig, og gjør alt han kan for å bevise det.
Flere blir drept.
Snart kommer en framstående politiker i søkelyset, og den djevelske massemorderen fra forrige bok skumler i skyggene.
Hvem er skyldig?
Handlingen fosser så fort og flott av sted.
Datteren til Servaz - Margot - går på samme universitet som mordofferet og kjenner den mistenkte.
Hun prøver seg som amatør-detektiv, med farlige følger.
Minier har et klart klasseperspektiv.
Det er én rettferdighet for arbeiderklassen og en annen for den franske elite.
Vi møter den gamle senator Pierre Devincourt, kalt «hvalen».
Det er en herlig figur.
Tjukkasen løfter gjerne en moralsk pekefinger mot andre, men har selv besøkt horer i 40 år.
Det blir mye action og en veldig skremmende dykkerscene.
639 sider er mye.
Mange handlingstråder spinnes sammen til en vakker helhet.
Det kan gå litt lang tid mellom hver gang en er innom hver av trådene.
Men hvis dette er denne krimmen du satser på i påsken, er det bare å dykke ned i boken, bli der og nyte.
Det beste med «En sang for druknede sjeler» er at vi blir bedre kjent med hovedpersonen – Servaz.
Det viser seg at han hadde et enormt talent som forfatter, men valgte å bli politimann, etter at foreldrene ble drept.
Minier jobbet jo også i mange år som offentlig tjenestemann – toller – før han satset på forfatteryrket.
Det ligger nær å anta at Servaz er et slags selvportrett.
Jeg ser fram til å lese mange flere bøker om ham.
| 1 |
705992
|
PÅSKEKRIM:Valdres-krim på det jevne
BOK:
Jaran Dammann har skrevet en helt gjennomsnittlig grei krim fra villmarken i Valdres.
Jaran Dammann:
Dødstimen.
Krim.
350 sider.
Cappelen Damm.
Skoggangsmann og uteligger Claus blir vitne til at en tettbygd mann drar en ung kvinne gjennom skogen:
«Mannen gikk baklengs med bøyd hode.
Hendene var surret inn i håret på en livløs jente som han trakk etter seg».
Claus griper ikke inn.
Han er vant til å passe sine egne saker, overleve på søppel og det han finner i naturen.
Et par dager senere blir liket av den unge kvinnen, Agathe, kastet foran Valdresekspressen, så bussjåføren mister kontrollen og kjører av veien, nesten alle passasjerene blir drept.
Claus blir mistenkt for ugjerningene.
På flukt fra politiet og en iskald leiemorder, rømmer han opp på fjellet.
Her får vi altså to action-anslag:
Først drap og så stygg bussulykke.
Meget bra.
Men i tillegg forteller forfatteren om den legendariske tyven Hulabaken.
Han ble drept av en rasende mobb på 1700-tallet, og kastet en forbannelse over sine banemenn og alle deres etterkommere.
Siden ble det mange mystiske dødsfall i Valdres, finner politiet ut - også Agathe er etterkommer av de som drepte Hulabaken.
Lever forbannelsen?
«Dødstimen» har to hovedpersoner:
Uteliggeren Claus og lensmannen Georg.
Georg har nylig vært sykemeldt fordi han ikke taklet presset i jobben.
Han er i konflikt med Arild, som mener at han vært lensmann.
Jeg syns ikke to likestilte hovedpersoner fungerte noe særlig.
I tillegg var ingen av dem spesielt medrivende.
Både Claus og Georg er litt grublende, usikre naturelskere, svake personer.
Jeg syns forfatteren kunne gjort dem mer ulike.
Myten om stortyven Hulabaken koblet med dagens situasjon fungerer ganske bra.
Det er stilig med et sånt bakteppe.
Denne fortellingen er hentet fra virkeligheten, det samme gjelder hulrommet i en stor stein der Hulabaken gjemte seg.
Men alle skattene Hulabaken stjal, ligger fremdeles skjult i en hule et sted.
Men konkurransen innen krim er beinhard og mangfoldig.
Det fins bedre krimbøker, selv med handling fra samme område - for eksempel:
«Døden kjem med bussen» av Vigdis Kroken og Ragnhild Kolden.
FLERE GODE BØKER:
| 0 |
705993
|
Brutal Phoenix på sitt ypperste
Joaquin Phoenix lykkes med en utrolig skuespillerprestasjon i å få oss til å føle varm ømhet for en avstumpet mann som lever av å drepe og lemleste.
You were never really here
Sjanger: Drama/thriller.
Nasjonalitet: USA 2017.
Regi og manus:
Lynne Ramsay.
Skuespillere: Joaquin Phoenix, Ekaterina Samsonov, Alessandro Nivola, Alex Manette, John Doman, Judith Roberts.
Lengde:
1 time 30 min. Aldersgrense: 15 år.
Selv om du er en brutal mann som lever av å drepe og skade, betyr ikke det at du ikke er et menneske med sjel.
Joaquin Phoenix fikk fortjent prisen for beste mannlig hovedrolle i Cannes i fjor for å illustrere akkurat det med rollen som krigsveteranen Joe.
«You were never really here» er en fascinerende, gåtefull og original film der du selv må fantasere fram både Joes liv og personlighet, hans bakgrunn og motivasjon.
For den skotske regissøren Lynne Ramsay har valgt et ekstremt minimalistisk fortellergrep.
Gjennom dvelende nærbilder og originale bildeutsnitt, virrende synsvinkel, stakkato klipp og og Radiohead-gitarist Jonny Greenwoods besnærende musikk, fortelles akkurat så mye du trenger å vite for å fylle hullene selv.
Ikke en tøddel mer.Men blod, vold og menneske-avskum - det er det nok av.
Oppdatert Taxi Driver
Både i stil og handling er «You were never really here» et nikk til «Taxi driver» (1976).
Joe er en beinhard krigsveteran som åpenbart er avstumpet og forstyrret.
Han lever av å påta seg lugubre oppdrag som absolutt ikke utelukker drap og mishandling, og beveger seg rundt i de skitten-glorete delene av New York.
Som i «Taxi driver» skal Joe redde en mindreårig fra en prostitusjonsring.
14 år gamle Nina (Ekaterina Samsonov) er datteren til en mektig senator, og diskresjon er påkrevd.
Men saken tar overraskende vendinger.
Det som følger, fører Joe inn i en tilstand av hevntrang og paranoia.
Hva som er virkelig, er ikke godt å vite verken for ham eller publikum.
«You were never really here» er den fjerde spillefilmen fra Ramsay, som sist gjorde seg bemerket med skremmende «We need to talk about Kevin» i 2011.
Denne gangen har hun basert filmen på en roman av Jonathan Ames.
Imponerende portrett
Kanskje imponerer «You were never really here» aller mest som et portrett av den traumatiserte og avstumpede Joe.
Phoenix framstiller ham som en granittblokk av en mann: hard, uredd, uangripelig og følelsesmessig usårbar.
Med dype, fysiske arr.
Og et utall nyanser.
Bakgrunnen hans får vi innblikk i gjennom glimtkorte, visuelle tilbakeblikk:
En barndom preget av frykt og fysisk mishandling.
Traumatiserende krigsinnsats.
Vonde, brutale opplevelser som FBI-agent.
Men også noen overraskende ømme nåtidsøyeblikk i livet sammen mor han bor sammen med, kos med katten, samt hans omtanke for tenåringsjenta Nina.
Slik vokser det fram et sammensatt og fascinerende menneske med sjel.
Ømme, sterke scener
Og paradoksalt er det to ømme, ikke-voldelige scener som er filmens aller sterkeste:
Joe som høytidelig kler seg til begravelse når han skal kvitte seg med et lik.
Og Joe som holder sitt døende offer i hånden mens de begge synger med på Charlenes 70-tallshit «I’ve never been to me».
Rørende, faktisk.
Heldigvis blir poenget aldri å gi en inngående psykoanalytisk forklaring på hvorfor Joe er som han er og handler som han gjør.
Til tross for at det lugger litt i Ramsays minimalistiske og opphakkede fortellervisjon i filmens siste minutter, ender man med å føle, kanskje ikke medlidenhet, men i det minste en varm ømhet for denne kompliserte rollefiguren.
| 1 |
705994
|
Soccer Mommy:Overbevisende soveromspop
Suverent presise skildringer av hjertesmerte.
Soccer Mommy:
"Clean" (Fat Possum/Border)
De mer vel bevandrede i indierocken kjenner Sophie Allison fra et par lo-fi utgivelser de siste årene.
Dette er studiodebuten og mitt første møte med den 20 år gamle artisten og låtskriveren fra Nashville.
Jeg spisser ørene fra første anslag, for Allison skriver tekster som en lytter til.
Hverdagslige scenarioer skildres i en likefram språkdrakt, samtidig som hun uredd tar fatt i «de store skjelvene»: kjærlighet, svik, lengsel, sjalusi.
Smau og gater blir åsted for lidenskap og skuffelser.
Nakedbading og baksetet på en bil.
Verden skildres gjennom blikket til en ung kvinne, et blikk som møter seg selv i speilet eller som med hudløs sjalusi betrakter andre kvinner.
Som jenta i «Last girl»:
I want to be like your last girl
Cause she's got looks that drive you all down
Love the way she wears her makeup
She would be so nice to wake up to.
Eller Mary i «Cool», den kule jenta som behandler gutter som leketøy og som blir høy sammen med de andre kule jentene.
Høydepunktet «Scorpio Rising» tar også opp motivet med «den andre».
Om å innse at kjæresten din egentlig tenker på en annen, en som er bubbly and sweet like a Coca-Cola.
Den rå førstesingelen «Your dog» snur Iggy Pop-låten med nesten samme tittel på hodet.
I don't wanna be your fucking dog, synger hun til den som gjør henne mo i knærne men som samtidig bruker henne for selv å føle seg bra.
Allison skildrer mesterlig det å bli avvist og oppleve maktesløshet i et forhold:
Your sleeping body stretching out
Guess I'll curl up on the couch.
Au.
Det som bærer historiene fram, er ti herlig uanstrengte popmelodier med et melankolsk tilsnitt.
Ikke helt ulikt artister som Jenny Lewis eller Best Coast, men mer nedstrippet.
Produksjonen er fin, men ikke perfekt, og kler uttrykket.
Dette er ikke lanseringen av en superstjerne, men en kvalitetssikret utgivelse fra en som nå får et bredere publikum.
Beste spor:
«Scorpio rising», «Your dog».
| 1 |
705995
|
Superorganism:Kul kaospop
Bandhistorien høres ut som en tv-serie.
Superorganism:
«Superorganism» (Domino/Playground)
Ifølge vaskeseddelen er Superorganism resultatet av møtet mellom New Zealand-bandet The Eversons og deres 17 år gamle japanske fan Orono Noguchi.
Legg til Ruby og B, pluss en sørkoreansk sanger ved navn Soul.
Putt disse minus Soul inn et kollektiv med eget studio i Øst-London, og du har opplegget for noe på Disney Channel eller MTV.
Det store plusset er den livstrøtte stemmen til Noguchi, inspirert av Pavement.
Du kan kjøre stemmen opp og ned i tempo, som i "Everybody wants to be famous" der musikken bobler, spretter og truer med å skli ut i kaos.
Isteden blir det dansbart som bare det.
En hel plate med Superorganism er mye, men de lager flotte singler.
Som en miks av Gorillaz, Vampire Weekend, Animal Collective, The Go! Team, Avalanches og MGMT på speed.
Til tider blir de for kreative, som i potensielt flotte "Nai's march" og "The prawn song".
Beste spor:
"Everybody wants to be famous", "Nobody cares", "Something For Your M.I.N.D.".
| 1 |
705996
|
PÅSKEKRIM:Camilla Läckberg:
Heksen
Dersom du liker Camilla Läckbergs forrige ni bøker om Patrik Hedström og Erica Falck kan du bare hive deg på denne også.
Camilla Läckberg:
Heksen.
Krim.
Oversatt av Kari Bolstad.
650 sider.
Gyldendal.
Det er mye likt de foregående ni, men mindre sadistisk enn i forgjengeren «Løvetemmersken».
Ellers må du bare overse det snåle profilbildet av forfatteren med kosteskaft, der det også opplyses at forfatterens bøker utgis i 55 land på 37 språk.
Bare i Norge har hun solgt 1,3 millioner bøker – mer enn 20 millioner på verdensbasis.
Innvendingene står i kø:
Läckberg skriver langt og lengre ( 650 sider kunne fint ha vært kortet ned til 350), her unngår hun de ekstreme voldsutskeielsene som skjemmet forrige bok, men tar i bruk et klassisk grep med en fire år gammel Linnea som blir borte.
Forsvinningsnummeret er en reprise på da Stella forsvant 30 år før.
Begge blir funnet samme sted og drept tilsvarende på samme måte.
Ut fra dette lager Läckberg en underholdningskrim som også tar utgangspunkt i hekseforfølgelsene i Sverige.
Söta bror har ikke alltid vært så politisk korrekt som i dag.
Så hva bærer boken?
Først og fremst at vi liker Patrik Hedström og Erika Falck.
Og småby-fortellingen fra Fjällbacka.
Du som likte Dynastiet og Dallas har boka di her.
Av og til hender det at jeg tenker at Läckberg kunne ha gjort mer ut av kompliserte handlinger, men her lander hun greit i mål.
Det er ikke strålende, det er mye trist, og det er mye bruk av ting vi ikke liker – slik som drap på mindreårige.
Plusspoeng for å trekke inn svensk historie av hekseforfølgelse.
Norge har som vanlig lite å skilte med målt mot stormakten Sverige.
Minus for setninger som denne:
«Elin fnyste.
Det var ingen større overraskelse.
Hun visste at Ebba bare hadde ventet på en sjanse til å hevne seg.
Som en fet edderkopp som ventet på en flue.»
| 0 |
Subsets and Splits
No community queries yet
The top public SQL queries from the community will appear here once available.