Datasets:

norkart

/

lovdata

like 2

Follow

Norkart 8

lovdata_cd_61997

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.846

Publisert: Somb-1989-48 (1989 125) Sammendrag: Legelisens med begrenset forskrivningsrett - kravet til skikkethet for leger over 75 år. Helsedirektoratet avslo A's søknad om forlenget legelisens under henvisning til §5 i forskrift av 15. mars 1982 om tidsbegrenset lisens for leger over 75 år, gitt i medhold av legeloven av 13. juni 1980 nr. 42 §54, jfr. §6. A hadde forskrevet betydelige mengder B-preparater både til eget bruk og til pasienter. Etter at ombudsmannen hadde engasjert seg i saken ble avslaget delvis omgjort, slik at lisens ble gitt for to år, men nå uten rett til å forskrive legemidler i gruppe A og B, jfr. lovens §3 fjerde ledd og forskriftens §1 annet ledd. Klagen ble likevel opprettholdt. - Ombudsmannen fant ikke grunn til å kritisere vedtaket. Uttalt at kravene til en leges skikkethet som utgangspunkt vil være strengere etter legelovens §6 annet ledd, som gjelder leger over 75 år, enn etter de generelle regler som gjelder for alle leger, uansett alder. Med støtte i lovforarbeidene ble det dessuten lagt vekt på at det skal mindre av uregelmessigheter til for å begrunne begrenset forskrivningsrett ved forlengelse, enn for å begrunne inngrep i en allerede gitt autorisasjon eller lisens. Saksgang: (Sak 530/88) Etter §6 i legeloven av 13. juni 1980 nr. 42 opphører autorisasjon og legelisens ved fylte 75 år. A ble 75 år i 1983 og fikk da fortsatt lisens. Helsedirektoratet gjorde henne oppmerksom på at det i fremtiden kunne bli ført kontroll med hennes forskrivning av preparatene i gruppe B. Av stadsfysikus i Oslo ble hun i desember 1985 gitt forlenget lisens i to år, frem til 1. januar 1988. Legen påklaget dette vedtaket, da hun mente lisens skulle ha vært gitt for tre år. Klagen ble imidlertid avslått av Helsedirektoratet. Da legens midlertidige lisens ville utløpe 1. januar 1988, søkte hun i slutten av desember 1987 om forlenget lisens. Med søknaden fulgte en legeerklæring. Ved brev av 8. januar 1988 fra stadsfysikus i Oslo ble hun gjort oppmerksom på at man på bakgrunn av mottatt informasjon om forskrivning av legemidler i gruppe B ville innhente nærmere opplysninger om hennes forskrivninger. Stadsfysikus kunne senere konstatere at A hadde foretatt store forskrivninger av preparater i gruppe B og C til nærmere navngitte pasienter. Hennes søknad ble på denne bakgrunn avslått, og dette avslaget ble opprettholdt av Helsedirektoratet 22. mars 1988. Legen brakte deretter saken inn for ombudsmannen. Hun anførte i klagen bl.a. at hun så å si ikke hadde forskrevet narkotika (gruppe A), men bare preparater i gruppe B og C. Klagen ble herfra forelagt Helsedirektoratet med anmodning om en kommentar til denne anførselen samt uttalelse til klagen som helhet. Helsedirektoratet svarte bl.a.: «Som det fremgår av Helsedirektoratets brev av 22.3.88 til A har det i sin vurdering av spørsmålet om fortsatt lisens lagt vekt på hennes forskrivningspraksis. Det vises bl.a. brev av 5.2.88 fra Stadsfysikus til B (med gjenpart til A). Som det fremgår av det nevnte brev har B i løpet av de siste måneder i 1987 fra A fått forskrevet 1140 tabletter Paralgin forte. Reseptene er ekspedert ved 6 forskjellige apotek. A synes å mene at det bare er legemidler i gruppe A som regnes som narkotika. Til dette vil vi bemerke: Reseptpliktige legemidler er klassifisert i gruppe A, B og C alt ettersom hvilke bestemmelser som skal gjelde ved forskrivning og utlevering, jfr. forskrift av 19. februar 1984 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek, §7 første ledd. For A- og B-preparater er bestemmelsene relativt strenge - se samme forskrift §9,§12 annet og tredje ledd, §18 nr. 4 og §24. Hva som regnes som narkotika fremgår av forskrift av 30. juni 1978 om narkotika m.v. §2 og tilhørende narkotikaliste. Gruppe A og B består i det alt vesentlige av narkotika. F.eks. inneholder Paralgin forte (B) kodein. Kodein står på narkotikalisten, og preparatet er derfor et narkotikum. Direktoratets svar ble kommentert av A. Og jeg skrev på ny til Helsedirektoratet, idet jeg bl.a. ba om å få opplyst om det hadde vært vurdert å gi lisens med begrenset rett til forskrivning av medikamenter, jfr. forskrift om tidsbegrenset lisens for leger over 75 år §1 annet ledd. Helsedirektoratet uttalte til dette bl.a.: «Helsedirektoratet/fylkeslegene fører ikke rutinemessig kontroll med forskrivninger av legemidler i gruppe B. Helsemyndighetene er avhengig av at det kommer signaler fra andre, særlig apotek, om at det foreligger mistanke om ukritisk narkotikaforskrivning. (Se lov av 20. juni 1964 nr. 5 om legemidler m.v. §23 forsåvidt gjelder unntak fra taushetsplikt i narkotikasaker.) Helsedirektoratet undersøker alle slike henvendelser, selvsagt uavhengig av legens alder. I praksis innkalles resepter fra vedkommende lege for en to-tre måneders periode fra aktuelle apotek. Hvis forskrivningen synes høy eller av andre grunner påfallende, f.eks. stor forskrivning særlig til unge pasienter eller forskrivning til misbrukre, forelegger Helsedirektoratet dette for legen med anmodning om uttalelse. Dersom uttalelsen ikke gir en rimelig forklaring på forskrivningen, kan Helsedirektoratet vurdere ytterligere tiltak i henhold til legeloven, eventuelt innkalle resepter fra vedkommende etter en tid. På bakgrunn av at det som nevnt ikke drives rutinekontroll av B-forskrivninger, sier det seg selv at det vil kunne være tilfeller av ukritisk narkotikaforskrivning som helsemyndighetene ikke får kjennskap til. Etter vår oppfatning kan dette forhold imidlertid ikke medføre at den aktuelle klagerens narkotikaforskrivning kan bedømmes annerledes. Ved vurderingen 22.3.88 var det på det rene at søknaden om fornyelse av lisens med full forskrivningsrett måtte avslås. Det ble derfor ikke søkt utdypet om de minimumskrav som er omtalt i merknadene til forskriftene av 15.3.82 §2,4. ledd, kunne oppfylles. På grunnlag av de opplysninger som foreligger i saken, anses det heller ikke å være grunnlag for lisens med begrenset rett til forskrivning. A etterlyste i en kommentar de konkrete opplysninger i saken som ga grunnlag for å nekte henne lisens med begrenset rett til forskrivning. Jeg ba etter dette Helsedirektoratet opplyse om kravene til en leges skikkethet i alminnelighet er strengere etter legelovens §6 annet ledd enn etter §8 første ledd. Helsedirektoratet svarte følgende: «Helsedirektoratet underretter herved om at saken nå er oversendt fylkeslegen i X til ny vurdering. Vi vil komme tilbake til klagesaken etter at fylkeslegens uttalelse foreligger. Når det gjelder Deres mer generelle forespørsel om kravene til en leges skikkethet i alminnelighet er strengere etter legeloven §6 annet ledd enn etter §8 første ledd, kan det som et utgangspunkt svares ja på dette. Denne praksis er i samsvar med uttalelser i forarbeidene til legeloven, se Ot.prp. nr. 1 (1979-80) side 41. Se også sidene 49,50 og 227,228. Helsedirektoratet vil imidlertid presisere at det er den uforsvarlige legevirksomhet man vil sikre seg mot både når det gjelder eldre og yngre leger, og at ordningen med tidsbegrenset lisens for eldre leger er ment som en beskyttelse for pasientene. Direktoratet kan for øvrig opplyse om at det i disse dager er nedsatt en arbeidsgruppe som skal gjennomgå forskrifter med merknader gitt med hjemmel i legeloven §6. Kopi av direktoratets brev ble oversendt A til orientering. Ved brev av 19. april 1989 meddelte Helsedirektoratet at direktoratet på bakgrunn av fylkeslegens uttalelse samt en ny vurdering av sakens opplysninger hadde omgjort sitt tidligere vedtak. Direktoratet traff i stedet nytt vedtak om å gi A fortsatt legelisens i to år fra dags dato. Lisensen ble gitt uten rett til forskrivning av legemidler i gruppe A og B. På bakgrunn av Helsedirektoratets omgjøringsvedtak skrev jeg til A at jeg gikk ut fra at saken kunne anses som ordnet, men at om A skulle være av en annen oppfatning, måtte underretning om dette gis innen en uke. Resultatet ble at hun nå ønsket å klage over vedtaket av 19. april 1989. «Etter legelovens §6 opphører autorisasjon og lisens når legen fyller 75 år. En lege som godtgjør at han er skikket til fortsatt å utøve legevirksomhet etter fylte 75 år, kan imidlertid gis tidsbegrenset lisens i samsvar med reglene i lovens §3. være begrenset. Dette følger også av §1 annet ledd i «forskrift om tidsbegrenset lisens for leger over 75 år» gitt av Sosialdepartementet 15. mars 1982 i medhold av lovens §54, jfr. §6. I merknadene til forskriftenes §5 heter det bl.a. at det spesielt er «viktig å påse/undersøke at søkere ikke er/har vært ukritisk i sin narkotikaforskrivning» (s. 28). Dette vil i så fall kunne være et vesentlig moment mot å innvilge søknaden, i hvert fall med full forskrivningsrett. Helsemyndighetene henvendte seg til Dem allerede i 1983 med spørsmål i tilknytning til Deres forskrivning av legemidler i gruppe B. De ble den gang gjort oppmerksom på at Deres fremtidige forskrivning av preparater i gruppe B kunne bli kontrollert. De har således vært klar over at direktoratet har hatt Deres forskrivningspraksis hva angår denne gruppe legemidler under oppsyn. Til tross for dette skal De høsten 1987 ha forskrevet relativt store mengder legemidler i gruppe B til «eget bruk» samt til fire navngitte pasienter, herunder en pasient som De skal ha visst var registrert som legemiddelmisbruker. Hva angår forskrivningene til «eget bruk», har De opplyst at denne omfatter både forskrivning til pasienter, til Deres dalevende ektemann, til Deres datter og Dem selv. Selv etter å ha tatt hensyn til dette har direktoratet vurdert det slik at forskrivningene ligger betydelig over det som kan aksepteres. I mangel av nærmere fagkyndighet må jeg bare ta dette til etterretning. Når det gjelder forskrivning av legemidler i gruppe B til pasienter, peker Helsedirektoratet spesielt på de betydelige forskrivninger til B, som De skal ha kjent til var registrert som legemiddelmisbruker. Jeg må her si meg enig med direktoratet i at det forhold at denne pasienten presset Dem i en vanskelig periode i Deres liv, ikke kan godtas som noe argument i relasjon til spørsmålet om fortsatt lisens, selv om det gir en forklaring på Deres forskrivningspraksis i denne perioden. Det har også vært reist spørsmål om kravene til en leges skikkethet i alminnelighet er strengere etter legelovens §6 annet ledd, som gjelder leger over 75 år, enn etter de generelle regler som gjelder for alle leger uansett alder. Helsedirektoratet har som utgangspunkt svart ja på dette spørsmålet, og det synes også å følge av legelovens forarbeider at helsemyndighetene må ha en videre adgang til å gripe inn overfor leger over 75 år. I Innst. O. nr. 55 (1979-80) heter det på 4 første spalte at «hensikten med å innføre en aldersgrense er - ikke å hindre eldre leger i å utføre et yrke de er kvalifisert for, men å gi myndighetene en reell og forenklet mulighet til å gripe raskere inn mot uforsvarlig legevirksomhet». I Deres tilfelle har det dessuten ikke vært tale om tilbakekall av eller begrensninger i en allerede gitt tillatelse, men vedtak om å forlenge Deres lisens med den begrensning at De ikke kan forskrive legemidler i gruppe A og B. Det følger av Ot.prp. nr. 1 (1979-80) 41 første spalte at det må «stilles noe strengere krav for at en autorisasjon eller lisens skal kunne tilbakekalles enn for at en søknad om autorisasjon eller lisens skal kunne avslås». Dette må også gjelde i forhold til et vedtak om å gi begrenset lisens. Etter det som således foreligger, har jeg ikke holdepunkter for å rette kritikk mot direktoratets avgjørelse. Somb-1989-47 Fiskermanntallet - forskjellsbehandling ved oppføring.

lovdata_cd_39519

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.862

Medlemmets tilknytning til Norge vil i de fleste tilfeller være av betydning for vurdering av om det bør gis unntak. Når det gjelder norske statsborgere som bare har vært bosatt i utlandet for en kortere tid, f.eks. for å ta midlertidig arbeid, vil det vanligvis være rimelig å gi dispensasjon. Dersom en norsk statsborger derimot har oppholdt seg så lenge i utlandet at tilknytningen til Norge bare består i et formelt statsborgerskap, kan dette bare tillegges liten vekt. Årsaken til at vedkommende har vært så lenge i utlandet bør imidlertid tas i betraktning. Det samme gjelder tidligere trygdeforhold og tilknytning til Norge under utenlandsoppholdet. Jo lengre oppholdet i utlandet har vært, jo svakere vil tilknytningen til Norge vanligvis være. Også når det gjelder utenlandske statsborgere må det tas hensyn til hvilken tilknytning vedkommende har eller vil få til Norge. Det vil f.eks. være rimelig å dispensere dersom en utenlandsk statsborger er gift eller kommer til å gifte seg med en person som er bosatt i Norge. Det vil også kunne tillegges en viss vekt om vedkommende f.eks. har slektninger i Norge eller tidligere har hatt tilknytning til norsk næringsliv eller det norske samfunn.

maalfrid_500c7ee51d17c40cc1f756f2a860cc399e4c987a_71

maalfrid_regjeringen

no

0.489

[14] «Felleskonvensjon om sikkerhet ved håndtering av brukt kjernebrensel og sikkerhet ved håndtering av radioaktivt avfall,» https://lovdata.no/dokument/TRAKTAT/traktat/1997-09-29-1. [15] DNV GL, «Fremtidig dekommisjonering av IFEs nukleære anlegg (KVU trinn 2),» 2019. [16] Finansdepartementet, «Statens prosjektmodell - Krav til utredning, planlegging og kvalitetssikring av store investeringsprosjekter i staten,» 2019. [17] B. de Blochouse, NIRAS, 2017. [18] M. Epstein, B. Malinovic og M. G. Plys, «Uranium Pyrophorocity Phenomena and Prediction,» Fluor Hanford, 2000. [19] H. Peacock, «Pyrophorocity of Uranium (U),» Westinghouse Savannah River Company, Aiken, South Carolina, 1992. [20] IAEA, «Available Reprocessing and Recycling Services for Research Reactor Spent Nuclear Fuel,» IAEA, 2017. [21] IAEA, «Principles of Radioactive Waste Management,» Wien, 1995. [22] International Panel on Fissile Materials, «Countries: France,» 12 02 2018. [Internett]. Available: http://fissilematerials.org/countries/france.html. [Funnet 16 05 2020]. [23] E. Stranden, A. Bjørlykke, N. Bøhmer, I. Rasmussen, R. Jullum, L. H. Thoresen, L. Conradi, B. Pretlove og B. J. Gustafsson, «NOU 2011:2 Mellomlagerløsning for brukt reaktorbrensel og langlivet mellomaktivt avfall,» 2011. [24] IAEA, «Safety Standards Series No SSR-5 Disposal of Radioactive Waste,» 2011. [25] B. A. Hilton, «Review of Oxidation Rates of DOE Spent Nuclear Fuel: Part 1: Metallic Fuel,» Argonne National Laboratory, Idaho Falls, Idaho, USA, 2000. [26] Radioactive Waste Management , «Geological Disposal: Waste Package Evolution Status Report,» Nuclear Decommissioning Authority , 2016. [27] Svensk Kërnbrenslehandtering (SKB) AB, «Long-term safety for the final repository for spent nuclear fuel at Forsmark,» 2011. [28] Svensk Kärnbränslehandtering, Äspö, Sweden. [29] Atkins og Oslo Economics, «KS1 Oppbevaring av norsk radioaktivt avfall. Vedlegg 4 - # Betraktninger om bruk av borehull som deponi for radioaktivt avfall,» 2016. [30] STUK, «Management of spent fuel and radioactive waste in Finland – national programme in accordance with Article 12 of the Council Directive 2011/70/Euratom,» 2015. [31] «Lag (1984:3) om kärnteknisk verksamhet, § 5 a, ledd 1».

lovdata_cd_52153

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.418

Liste over krav i forbindelse med typegodkjenning av biler og deres tilhengere (særdirektiver), jf. 1. Lydnivå 70/157/EØF 1999/101/EF x x x x x x 2. Utslipp 70/220/EØF 2003/76/EF x x x x x x 3. Drivstofftanker/bakre verneinnretninger 70/221/EØF 2000/8/EF x x x x x x x x x x4. Monteringssted for bakre kjennemerke 70/222/EØF x x x x x x x x x x5. Styreinnretninger 70/311/EØF 1999/7/EF x x x x x x x x x x6. Dørlåser og -hengsler 70/387/EØF 2001/31/EF x x x x x x x x7. Signalhorn 70/388/EØF x x x x x x 8. Utstyr for indirekte sikt 2003/97/EF x x x x x x 9. Bremser 71/320/EØF 98/12/EF x x x x x x x x x x10. Radiostøydemping 72/245/EØF 95/54/EF x x x x x x x x x x11. Utslipp fra dieselmotor 72/306/EØF 97/20/EF x x x x x x 12. Innvendig utstyr 74/60/EØF 2000/4/EF x 13. Tyverisikring 74/61/EØF 95/56/EF x x x x x x 14. Styreinnretningens oppførsel ved sammenstøt 74/297/EØF 91/622/EØF x x 15. Setestyrke 74/408/EØF 96/37/EF x x x x x x 16. Utvendig utstikkende deler 74/483/EØF 79/488/EØF x 17. Hastighetsmåler og reversgir 75/443/EØF 97/39/EF x x x x x x 18. Kjennemerke (lovfestede) 76/114/EØF 78/507/EØF x x x x x x x x x x19. Bilbeltefester 76/115/EØF 96/38/EF x x x x x x 20. Lysanlegg 76/756/EØF 97/28/EF x x x x x x x x x x21. Refleksanordninger 76/757/EØF 97/29/EF x x x x x x x x x x22. Lykter (markering, stopp, bak) 76/758/EØF 97/30/EF x x x x x x x x x x23. Lykter for retningslys 76/759/EØF 1999/15/EF x x x x x x x x x x24 Lykter for kjennemerke 76/760/EØF 97/31/EF x x x x x x x x x x25. Frontlykter (herunder glødelamper) 76/761/EØF 1999/17/EF x x x x x x 26. Lykter for kurve-/tåkelys foran 76/762/EØF 1999/18/EF x x x x x x27. Slepeinnretniger 77/389/EØF 96/64/EF x x x x x x 28. Lykter for tåkelys bak 77/538/EØF 1999/14/EF x x x x x x x x x x29. Lykter for ryggelys 77/539/EØF 97/32/EF x x x x x x x x x x30. Lykter for parkeringslys 77/540/EØF 1999/16/EF x x x x x x 31. Bilbelter 77/541/EØF 2000/3/EF x x x x x x 32. Synsfelt forover 77/649/EØF 90/630/EØF x 33. Merking av betjeningsinnretninger 78/316/EØF 94/53/EF x x x x x x 34. Avising/avdugging 78/317/EØF x 35. Vindusvisker/-vindusspyleranlegg 78/318/EØF 94/68/EF x 36. Varmeanlegg 2001/56/EF 2004/78/EF X X X X X X X X X X37. Hjulavskjerming 78/549/EØF 94/78/EF x 38. Hodestøtter 78/932/EØF x 39. Drivstofforbruk og CO2 -utslipp 80/1268/EØF 2004/3/EF x x 40. Motoreffekt 80/1269/EØF 1999/99/EF x x x x x x 41. Utslipp fra dieselmotorer 88/77/EØF 2001/27/EF x x x x x x 42. Sidevern 89/297/EØF x x x x43. Innretninger mot vannsprut 91/226/EØF x x x x44. Masser og dimensjoner (M1 ) 92/21/EØF 95/48/EF x 45. Sikkerhetsglass 92/22/EØF 2001/92/EF x x x x x x x x x x46. Dekk 92/23/EF 2001/43/EF x x x x x x x x x x47. Hastighetsbegrensere 92/24/EØF 2004/11/EF X X X X 48. Masser og dimensjoner (andre kjøretøyer enn dem nevnt i nr. 44) 97/27/EF x x x x x x x x x49. Utvendige utstikkende deler på førerhus 92/114/EØF x x x 50. Koplinger 94/20/EF x x x x x x x x x x51. Brennbarhet 95/28/EF x 52. Busser 2001/85/EF x x 53. Egenskaper ved kollisjon forfra 96/79/EF 98/98/EF x 54. Egenskaper ved kollisjon fra siden 96/27/EF x x 56. Kjøretøy for transport av farlig gods 98/91/EF x x x x x x x57. Beskyttelse foran mot underkjøring 2000/40/EF x x 58.

lovdata_cd_48166

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.792

14. For avkjørsel fra fylkesveg gjelder bestemmelsene i punktene 3 - 13 tilsvarende dersom ikke annet er bestemt av fylkeskommunen. 15. For avkjørsel fra kommunal veg gjelder bestemmelsene i punktene 3-13 tilsvarende dersom ikke annet er bestemt av kommunen. De avgjørelser som etter reglene ovenfor er tillagt regionvegkontoret, blir for kommunale veger å treffe av kommunen eller den kommunen bestemmer.

lovdata_cd_37552

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.85

Utarbeidet av Rikstrygdeverket, Internasjonalt kontor 10. Ved brevveksling av 9. mai 1997 og 25. juli 1997 har de kompetente myndigheter i Kongeriket Norge og de kompetente myndigheter i Kongeriket Belgia inngått følgende overenskomst: 1. Utgifter til naturalytelser tilstått av en kontraherende parts institusjoner på vegne av den annen kontraherende parts institusjoner etter forordningens avdeling III, ved sykdom, svangerskap og fødsel etter kapittel 1, med unntak av artikkel 22 nr. 1 bokstav c), og ved yrkesskade og yrkessykdom etter kapittel 4, med unntak av artikkel 55 nr. 1 bokstav c), skal i samsvar med bestemmelsene i forordningens artikkel 36 nr. 3 og artikkel 63 nr. 3, ikke refunderes mellom partene. 2. Det ovennevnte skal ikke få anvendelse på noen utgift til naturalytelser tilstått etter opphør av rettighet etter de nevnte bestemmelser og før underretning om slikt opphør er mottatt fra den kompetente institusjon av institusjonen på bostedet i henhold til prosedyrene nedfelt i forordning (EØF) nr. 574/72; førstnevnte institusjons forpliktelser fortsetter å gjelde inntil underretning om slikt opphør er mottatt av institusjonen på bostedet. 3. Utgifter til administrativ og medisinsk kontroll som nevnt i artikkel 105 nr. 1 i forordning (EØF) nr. 574/72, skal i samsvar med bestemmelsene i artikkel 105 nr. 2 i forordning (EØF) nr. 574/72, ikke refunderes mellom de to kontraherende parter. 4. Når det gjelder familieytelser, får artikkel 10a nr. 1 bokstav d) i forordning (EØF) nr. 574/72 anvendelse for arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende med en referanseperiode på én kalendermåned i forholdet mellom Kongeriket Norge og Kongeriket Belgia. Denne overenskomst trer i kraft 1. desember 2001, etter noteveksling av hhv. 28. november 1997 (Norge) og 30. oktober 2001 (Belgia), med tilbakevirkende kraft fra 1. januar 1994, da avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde trådte i kraft. Denne overenskomst skal gjelde for en periode på ett år og vil deretter fortsette å gjelde fra år til år med mindre de norske kompetente myndigheter eller de belgiske kompetente myndigheter har gitt varsel om oppsigelse minst seks måneder før utløpet av perioden.

lovdata_cd_2458

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.647

Forskrift om fredning for Orsjømyra naturreservat, Skien kommune, Telemark. Fastsatt ved kgl.res. av 24. august 1973. Fremmet av Miljøverndepartementet.

lovdata_cd_41935

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.895

Godkjennelse av en sykdom som yrkessykdom etter forskriften knytter seg til to forhold: - Sykdommens art. - Påvirkningens art (eksposisjonsformen). Det er en forutsetning for godkjennelse at både vilkåret om eksposisjonens art og sykdommens art er oppfylt. Forskriftens §1 og §2 inneholder underpunkter (bokstaver) for hver av de sykdomsarter som kan godkjennes. F.eks. omhandler §1 bokstav A sykdommer som skyldes forgiftning eller kjemisk påvirkning, men ingen konkret sykdom/diagnose er nevnt der. Noen steder er konkrete sykdommer/diagnoser også nevnt, men merk at forskriften ikke lister opp alle konkrete sykdommer/diagnoser som kan komme inn under forskriften. Vi kan altså ikke avvise en sak bare fordi diagnosen ikke er nevnt i forskriften. I stedet må vi ta stilling til om tilstanden hører inn under en av de sykdomsgrupper som er nevnt. I forbindelse med yrkessykdommer brukes ofte uttrykket «eksponering» (å bli påvirket av noe). Her innebærer det at man blir påvirket av skadelige stoffer som kan forårsake sykdom. Eksponeringen måles i forskjellige måleenheter avhengig av hva det dreier seg om. Eksponering for radioaktiv stråling måles f.eks. i enheten rad, støy i enheten desibel. Når det gjelder kjemiske stoffer kan det dreie seg om konsentrasjoner i luften eller om de mengder som kan trenge gjennom huden. I de fleste tilfeller er den aktuelle påvirkningsformen nevnt direkte i forskriften, f.eks. «forgiftning eller annen kjemisk påvirkning» under forskriftens §1 bokstav A og «sterk varme og sol» under §2 bokstav B. I noen tilfeller fremgår imidlertid påvirkningsformen bare indirekte via den enkelte sykdomsart. Således er f.eks. allergener (stoff som fremkaller allergi eller spesiell overømfintlighet) den aktuelle påvirkningsform for sykdommer som kan godkjennes etter §1, bokstav B. I forhold til sykdommen «malaria» (klimasykdom etter forskriftens §2, bokstav D) er påvirkningsformen overføring av smitte fra mygg. Påvirkningsformene som ligger bak alminnelig utbredte sykdommer som f.eks. revmatiske sykdommer, slitasje-/belastningssykdommer, nervøse lidelser o.l., omfattes ikke av opplistingen i forskriften. For mange slike utbredte sykdommer er det vanlig at samme type påvirkning kan gjøre seg gjeldende like så vel utenfor som i arbeidsmiljøet. Dessuten har de ofte uklare og sammensatte årsaksforhold. Det vil være meget vanskelig å avgjøre om de skyldes påvirkninger i eller utenfor arbeidsmiljøet. Trygderetten har f.eks. i en kjennelse av 22. november 1990 (ankesak 2025/90 (Trygderetten 1990-02025) - ikke publisert) stadfestet at en sykdom under diagnosen «eksogen depresjon» (depresjon på grunn av ytre påvirkninger) ikke kunne godkjennes. Saken gjaldt en person som på sin arbeidsplass hadde vært utsatt for psykisk stress og såkalt mobbing fra sine arbeidskamerater. Selv om sammenhengen mellom sykdommen og de psykiske påkjenninger fra arbeidsmiljøet fra en medisinsk synsvinkel hadde vært klar, kunne den ikke godkjennes som yrkessykdom idet påvirkning i form av psykisk stress og mobbing ikke omfattes av forskriften. Lidelser som har utviklet seg som følge av psykiske påkjenninger eller belastninger over tid kan heller ikke godkjennes som yrkesskade. Se kommentarene til §13-3 ovenfor. Merk imidlertid at det ikke er noe i veien for å godkjenne en psykisk lidelse som følgetilstand til en godkjent yrkessykdom eller arbeidsulykke. Det er medisinsk akseptert at mange slitasjelidelser skyldes påvirkninger/belastninger som arbeidstakeren blir utsatt for under utførelsen av sine arbeidsoppgaver. Tungt og ensidig arbeid over tid kan f.eks. forårsake belastningsskader i nakke, skuldre, rygg, hofter, knær o.l. Slike slitasje/belastningslidelser faller generelt utenfor forskriften. De vil heller ikke kunne godkjennes som yrkesskade, jf. kommentarene til §13-3 ovenfor. Sykdommer i armer og hender forårsaket av vibrasjoner fra arbeidsmaskiner og verktøy vil imidlertid kunne godkjennes, se kommentarene til forskriftens §1 bokstav F nedenfor. Arbeidsmiljølovens §22 sier at enhver lege som gjennom sitt arbeid får kunnskap om en arbeidstaker som lider av yrkessykdom som er stilt likt med yrkesskade etter folketrygdloven, eller annen sykdom som legen antar skyldes arbeidstakerens arbeidssituasjon skal gi skriftlig melding om det til Arbeidstilsynet. Arbeidsmiljøloven og legens meldeplikt omfatter altså flere mulige yrkesbetingede sykdommer enn de som kommer inn under folketrygdens forskrifter om hva som er yrkessykdom. Se nærmere om hvordan vi skal håndtere dette i saksbehandlingsrundskrivet. For visse sykdomstyper krever forskriften at påvirkningen må ha skjedd under bestemte arbeidsforhold eller i bestemte arbeidsmiljøer. Under forskriftens §1 finner vi: - Bokstav G - «dykkersykdommer», sykdom på grunn av endringer i barometertrykket, mv., under visse arbeidsforhold som hos dykkere, flyvere og andre. - Bokstav H - sykdommer som skyldes smitte under arbeid i laboratorium og i visse medisinske og sosiale institusjoner/organer der miljøet medfører særskilt sykdoms- eller smittefare. Her finner vi også arbeid med dyr og planter som har smittestoffet. Under forskriftens §2: - Bokstav A - følger av kulde og lav temperatur under arbeid i ishavsstrøk - bl.a. - Bokstav B - sykdom som følge av sterk varme og sol under arbeid i tropiske eller subtropiske strøk. Ved Kongelig resolusjon av 23. september 1977 ble det fastsatt en tilleggsliste over sykdommer og forgiftninger som skal likestilles med yrkesskade. Sosial- og helsedepartementet har den 11. mars 1997 med hjemmel i §13-4 første ledd fastsatt en tilsvarende tilleggsliste. Listen kom i stand for å tilfredsstille de formelle krav til ILOs rekommendasjoner om yrkessykdom. Listens reelle innhold var allerede dekket gjennom de daværende forskrifter om yrkessykdommer. Listen medfører ingen utvidelse av de sykdommer som kan godkjennes i henhold til forskriftene fastsatt med hjemmel i §13-4 første ledd og som vil bli kommentert nedenfor.

lovdata_cd_48009

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.704

Forskrift om reglement for teologisk embetseksamen ved Det teologiske menighetsfakultet. Fastsatt ved kgl.res. 13. februar 1959 med hjemmel i lov av 16. mai 1913 nr. 3 om eksamensret for det Teologiske Menighetsfakultet, jf. lov av 11. juli 1986 nr. 53 om private høyskoler (privathøyskoleloven) §6. §1. Den teologiske embetseksamen omfatter de i Universitetsfundas av 28. juli 1824 §32 nevnte fag. Eksamensfordringene i de enkelte fag er nærmere angitt i Menighetsfakultetes studieplan, som utarbeides av professorrådet og godkjennes av Kirke- og undervisningsdepartementet1 . 1 Utdannings- og forskningsdepartementet, ifølge res. 22. des. 1989 nr. 1273. §2. Den teologiske embetseksamen omfatter to avdelinger. Begge avdelinger består av skriftlige og muntlige prøver. De skriftlige arbeider sensureres av tre sensorer, hvorav de to skal være lærere ved Menighetsfakultetet oppnevnt av professorrådet, og den tredje en teologisk sakkyndig utenfor fakultetet, oppnevnt av Kongen. De muntlige prøver holdes først etter at sensuren for de skriftlige arbeider er kunngjort. De bedømmes av den lærer som tjenestegjør som eksaminator, sammen med to sensorer, hvorav den ene skal være den av Kongen oppnevnte sensor. §3. De skriftlige prøver består for alle kandidater i besvarelse av skriftlige oppgaver ved klausurarbeid på Menighetsfakultetet. Oppgavene er følgende: Ved første avdeling: A. To hovedprøver, hver med 10 timer til besvarelse, nemlig: 1. En oppgave i Det gamle testamente. 2. En oppgave i Det nye testamente. B. En biprøve med 5 timer til besvarelse av spørsmål innenfor alminnelig religionsvitenskap eller i en av de nyetestamentlige disipliner. Ved annen avdeling: 2. En oppgave i systematisk teologi. B. En biprøve med 5 timer til besvarelse av spørsmål i en av kirkehistoriens eller den systematiske teologis disipliner. Oppgavene ved de skriftlige hovedoppgaver gis innenfor de pensa som kandidaten har gjort til gjenstand for et mer inngående studium. Hvilke kritiske utgaver av de bibelske skrifter i grunnspråkene og hvilke andre litterære hjelpemidler det er tillatt å medbringe til eksamen, fastsettes i studieplanen. §4. Den muntlige del av eksamen består av følgende hovedprøver: 1. En muntlig prøve i Det gamle testamente. Denne prøve kan også omfatte spørsmål i alminnelig religionsvitenskap. 2. En muntlig prøve i Det nye testamente. 1. En muntlig prøve i de kirkehistoriske disipliner. 2. En muntlig prøve i systematisk teologi. §5. Den teologiske embetseksamen holdes ved slutten av hvert semester eter kunngjøring fra professorrådet. Oppmelding skjer skriftlig til hver avdeling innen den frist som blir kunngjort i hvert semester. Skrivelsen stiles til professorrådet og innleveres personlig til fakultetets dekanus. Oppmeldingen til første avdeling av teologisk embetseksamen skal inneholde en kort utsikt over kandidatens liv og studier med nøyaktig oppgave over de pensa han legger opp i de fag som hører til denne avdeling. Den skal dessuten være ledsaget av vitnemål om bestått examen artium, akademisk borgerbrev, vitnemål om beståtte forberedende prøver samt kassererens kvittering for betalt eksamensavgift. Oppmelding til annen avdeling skal inneholde en redegjørelse for kandidatens studier av de fag som hører til denne avdeling, med nøyaktig oppgave over de pensa han har valt. Oppmeldingen skal være ledsaget av vitnemål fra en av fakultetets lærere i kirkehistorie om at kandidaten har deltatt i ett semesters obligatoriske seminarøvelser i kirkehistorie. Det er adgang til å avlegge begge avdelinger av teologisk embetseksamen i samme semester. Oppmeldingen skal da inneholde alle de nevnte opplysninger og være ledsaget av alle de nevnte vedlegg. §6. De kandidater som ønsker det, kan i tillegg til å underkaste seg de i §3 og §4 nevnte prøver også innsende en selvvalt vitenskapelig undersøkelse til bedømmelse. Et arbeid som tidligere har vært bedømt som avhandling for magister-, lisensiat- eller doktorgrad eller som prisoppgave ved norsk universitet eller høyskole, kan ikke innsendes. Avhandlingen må i tilfelle være innlevert til fakultetets dekanus innen begynnelsen av et semester da annen avdeling av eksamen tenkes avlagt, og skal være ledsaget av en nøyaktig fortegnelse over den litteratur som er brukt. Fakultetet oppnevner en spesiell komite på minst to medlemmer til å bedømme avhandlingen. §7. Dersom en kandidat ved sykdom er hindret fra å møte fram ved skriftlig eksamen og har innsendt legeattest, kan kandidaten gis adgang til eksamen de følgende dager og gis anledning til å kontinuere ved en særskilt prøve. Denne skal holdes så snart kandidatens helbredstilstand og forholdene forøvrig tillater det. Har han på grunn av sykdom forsømt mer enn en skriftlig prøve ved en og samme avdeling, kan han ikke gjøre krav på særskilt kontinuasjonseksamen. For kobtinuasjonsprøven betales ikke ny eksamensavgift. Blir en kandidat syk under selve den skriftlige prøve, mens han arbeider på sin oppgave, må han, før han forlater eksamensværelse, innlevere sitt arbeid til eventuell sensur. I motsatt fall betraktes han som trådt tilbake. Dersom han samme dag innsender legeattest som blir godtatt, kan han få adgang til å kontinuere etter bestemmelsen i denne paragrafs første ledd. Kandidater som har avlagt de skriftlige prøver, kan ikke unndra seg sensur for disse. Dersom en kandidat som har avlagt de skriftlige prøver, ved sykdom er hindret fra å avlegge eller fullende de muntlige prøver sammen med de øvrige eksamenskandidater, og innen den muntlige prøve innsender legeattest til fakultetet, kan han gis adgang til kontinuasjon. §8. Det gis særskilt sensur for enhver enkelt prøve, 5 karakterer ved første avdeling og 5 karakterer ved annen avdeling. Ved sensuren brukes karakterskalaen Laudabilis prae ceteris, Laudabilis, Haud illaudabilis primi gradus, Haud illaudabilis secundi gradus, Non contemnendus. For prøver som ikke er bestått, gis karakteren Immaturus. Dersom første og annen avdelings eksamen avlegges i forskjellige semestre, må kandidaten for å kunne melde seg til annen avdeling, ved første avdeling ikke ha karakteren Non contemnendus i mer enn en skriftlig hovedprøve og ikke i mer enn tilsammen to prøver. Hovedkarakteren gis først når annen avdeling er fullført, etter følgende regler: 1. Ved fastsettelsen av hovedkarakter brukes karakterskalaen Laudabilis pre cateris (Laudabilis med instilling), Laudabilis, Haud illaudabilis primi gradus, Haud illaudabilis secundi gradus. 2. Som grunnregel gjelder at dersom kandidaten skal oppnå en viss karakter, må han ha den tilsvarende eller en bedre karakter ved minst halvdelen av de prøver han har underkastet seg, dvs. ved minst 5 prøver, hvorav de 4 må være hovedprøver, derav 2 skriftlige. 3. For å oppnå Laudabilis prae ceteris må kandidaten ikke ved noen prøve ha dårligere karakter enn Laudabilis. Når han etter regelen i §8, 2 kan oppnå Laudabilis prae ceteris, blir spørsmålet om hvorvidt denne karakter faktisk skal gis, avgjort av professorrådet så vidt mulig etter samråd med alle de som har vært med på å bedømme kandidatens eksamen. 4. For å oppnå Laudabilis gjelder foruten regelen i §8, 2 at kandidaten ikke kan ha Non contemnendus ved noen prøve. Huad illaudabilis secundi gradus kan han ha ved én prøve, men da kreves at han har Laudabilis ved 5 hovedprøver. 5. For å oppnå Haud illaudabilis primi gradus gjelder foruten regelen i §8, 2 at kandidaten ikke må ha Non contemnendus ved noen hovedprøve og ikke ved mer enn én biprøve. Har kandidaten Laudabilis ved 2 hovedprøver, behøver han ikke mer enn 4 karakterer som er Haud illaudabilis primi gradus eller bedre, 3 av disse karakterer må være oppnådd ved hovedprøver, derav 2 ved skriftlige. 6. For å oppnå illaudabilis secundi gradus må kandidaten ha Haud illaudabilis secundi gradus eller en bedre karakter, ikke som etter grunnregelen ved bare 5 prøver, men ved 6 prøver, hvorav de 5 ved hovedprøver, derav 2 skriftlige. Hvis kandidaten har Laudabilis ved 2 hovedprøver, behøver han dog ikke å ha Haud illaudabilis secundi gradus eller en bedre karakter ved mer enn 5 prøver, idet regelen i §8, 2 kommer til anvendelse. 7. Dersom de oppnådde karakterer ikke er tilstrekkelige til hovedkarakteren Haud illaudabilis secundi gadus, har han ikke bestått eksamen. Med Immaturus ved noen skriftlig eller muntlig prøve har kandidaten ikke bestått eksamen. 8. Den selvvalte vitenskapelige undersøkelse får en bedømmelse som ikke regnes med i hovedkarakteren. Avhandlingens tittel og den bedømmelse den har oppnådd, anføres på eksamensvitnemålet. Bedømmelsen uttrykkes ved betegnelsene Approbatur, Approbatur cum laude, Approbatur magna cum laude. §9. Ved mottakelsen av eksamensvitnemål skal kandidaten avlegge et løfte, som han bekrefter med håndslag, om at han vil «leve og lære i overensstemmelse med Guds hellige ord». §10. Dette reglement trer i kraft fra 1. september 1959. Fra samme tid oppheves reglement for teologisk embetseksamen ved Det teologiske menighetsfakultet, fastsatt ved kgl.res. av 29. mai 1931 med senere endringer. Avd/dir: Helsedir.

lovdata_cd_58182

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.906

Det er ikke stilt som krav til menighetsrådene i flersoknskommuner at utgifter og inntekter skal fordeles på ulike funksjoner. Dersom det er ønskelig kan imidlertid menighetsrådene fordele utgifter og inntekter på ulike funksjoner, for eksempel etter aktivitet, men ved rapporteringen av regnskapsdata skal utgiftsartene og inntektsartene ikke være spesifisert på funksjoner. Nedenfor følger obligatorisk artsinndeling. Denne er noe mindre detaljert enn tilsvarende inndeling for fellesrådene, men har samme oppbygging. For artene 010-099 og 100-299 kan menighetsrådene i flersoknskommuner benytte samme inndeling som fellesrådene, eller inndeling som rådet finner hensiktsmessig. Dersom det er ønskelig kan artsinndelingen for internt bruk også bygges ut med flere siffer. 010-099 Lønn, sosiale utgifter, arbeidsgiveravgift Lønnsutgifter faste stillinger, vikarer, engasjementer etc., pensjonsutgifter, arbeidsgiveravgift100-299 Kjøp av varer, tjenester og utstyr Utgifter til materiell, utstyr, kurs, reiser, maskiner, ulike tjenester etc.300 Refusjon til staten/statlige institusjoner For eksempel ved at bispedømmerådet har forskuttert utgifter for menighetsrådet.330 Refusjon til kommune For eksempel ved at kommunen har forskuttert utgifter for menighetsrådet, jf. også art 390.340 Refusjon til fellesråd For eksempel ved at fellesråd har forskuttert utgifter for menighetsrådet gjennom samarbeidsprosjekter, ivaretakelse av arbeidsgiveransvar etc.350 Refusjon til menighetsråd For eksempel ved at andre menighetsråd har forskuttert utgifter for menighetsrådet.370 Refusjoner til andre For eksempel ved at andre (frivillige organisasjoner) har forskuttert utgifter for menighetsrådet.390 Kalkulatoriske utgifter ved kommunal tjenesteyting Kalkulatorisk verdi av tjenester som kommunen yter etter avtale, jf. kirkelovens § 15 fjerde ledd. Beløpet som utgiftsføres skal være identisk med beløpet under art 790.400 Tilskudd til staten/statlige institusjoner Overføring/gave til for eksempel bispedømmerådet uten konkret krav til gjenytelse.430 Tilskudd til kommunen/kommunale institusjoner 440 Tilskudd/gaver til fellesråd 450 Tilskudd/gaver til menighetsråd 465 Overføring av ofringer/innsamlede midler til andre Overføring av midler fra ofringer, innsamlingsaksjoner. Beløpet skal være identisk med inntekter under art 865.470 Tilskudd/gaver til andre Overføring av midler til for eksempel frivillige organisasjoner som ikke er samlet inn gjennom særskilt innsamlingsaksjon, jf. art 465.500 Renteutgifter Renteutgifter, låneomkostninger etc. Utgiftsført beløp skal være lik art 990. 600 Brukerbetaling ved kirkelige tjenester Inntekter fra betaling i forbindelse med for eksempel vigsel og gravferd.610 Betaling fra deltakere Deltakerbetaling (egenandeler) ved kurs, leirer, reiser, betaling fra foreldre, kontingenter mv.620 Salg av varer og tjenester, gebyrer mv. utenfor avgiftsområdet Salgs- og leieinntekter (ekskl. husleie) av varierende karakter som er avgiftsfrie (jf. art 650). Mva.-reglene bestemmer hva som skal føres her.630 Husleieinntekter/utleie av lokaler/festeavgift 650 Avgiftspliktig salg av varer og tjenester Mva.-pliktige salgsinntekter, jf. art 620 og art 660.660 Salg av driftsmidler Inntekter fra salg av driftsmidler. Dersom middelet ved anskaffelse har vært definert som kapitalutgift (og aktivert i balanseregnskapet) føres inntekten som kapitalinntekt. Mva.-pliktig salg føres på art 650.670 Salg av fast eiendom Inntekter fra salg av tomt, bygning m.m.700 Refusjoner fra staten/statlige institusjoner Refusjon fra Aetat. Refusjonsinntekter for ivaretakelse av oppgaver etter avtale med bispedømmerådet.710 Sykelønnsrefusjon/refusjoner fra trygdeetaten Sykelønnsrefusjon fra folketrygden, refusjon for fødselspenger.730 Refusjon fra kommunen/kommunale institusjoner Refusjonsinntekter for ivaretakelse av oppgaver etter avtale med kommunen. Kompensasjon for merverdiavgift.740 Refusjon fra fellesråd For eksempel ved at menighetsrådet har forskuttert utgifter for fellesråd.750 Refusjon fra menighetsråd For eksempel ved at menighetsrådet har forskuttert utgifter for andre menighetsråd.770 Refusjon fra andre For eksempel ved at menighetsrådet har forskuttert utgifter for andre bl.a. frivillige organisasjoner mv.790 Kalkulatoriske inntekter ved kommunal tjenesteyting Kalkulatorisk verdi av tjenester som kommunen yter etter avtale, jf. kirkelovens § 15 fjerde ledd. Beløpet som inntektsføres skal være identisk med beløpet utgiftsført under art 390.800 Tilskudd fra staten/statlige institusjoner Tilskudd fra bispedømmerådene til kirkelig virksomhet i kommunen, diakoni og undervisning, OVF-midler (Opplysningsvesenets fond), Kirkerådet mv.830 Tilskudd fra kommunen/kommunale institusjoner Finansiell overføring fra egen kommune.840 Tilskudd fra fellesråd Tilskudd fra fellesråd som ikke er knyttet opp til særskilte ytelser.850 Tilskudd fra menighetsråd Tilskudd fra andre menighetsråd.860 Offer/innsamlet til egen virksomhet 865 Offer/innsamlet til annen virksomhet Inntekter fra ofringer, innsamlingsaksjoner som skal utbetales til andre. Beløpet skal være identisk med utgifter under art 465.870 Tilskudd/gaver fra andre 900 Renteinntekter 910 Bruk av lån 920 Mottatte avdrag på utlån, aksjesalg, andeler mv. 930 Bruk av tidligere års regnskapsmessige mindreforbruk 940 Bruk av ubundne fond 950 Bruk av bundne fond 960 Bruk av likviditetsreserve 970 Overført fra driftsregnskapet Gjelder kun for investeringsregnskapet980 Regnskapsmessig underskudd 990 Motpost avskrivninger Gjelder kun for driftsregnskapet. Inntektsført beløp skal være lik art 590.

lovdata_cd_5504

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.431

Formålet med landskapsvernområdet er å verne eit vilt og vakkert vestlandskap med naturmiljø og kulturminne i tilknyting til Jotunheimen nasjonalpark, samstundes som områda skal kunne nyttast til landbruk, friluftsliv, jakt og fiske.

lovdata_cd_63479

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.83

Publisert: Somb-1968-22 (1968 51) Sammendrag: Straffeprosesslovens §215. Opprettholdelse av beslag ikke forelagt for retten etter at de beslaglagte ting var krevet tilbake. Saksgang: (Sak 434/68). En innsatt klaget i mai 1968 over at han på tross av gjentatte henvendelser til politiet ikke hadde fått tilbake sine eiendeler, bl.a. en lommebok med penger, som politiet hadde tatt fra ham ved arrestasjon i april 1967. Vedkommende politikammer opplyste på telefonhenvendelse at politiet hadde mistanke om at lommeboken og pengene ikke tilhørte ham, men var stjålet. Tyverisaken ble imidlertid ikke tatt med i tiltalen mot klageren, men henlagt etter straffeprosesslovens §85 første ledd nr. 2. Politiet hadde beholdt pengene og lommeboken fordi det gjerne ville forelegge lommeboken for den bestjålne til identifikasjon og også gi ham anledning til å ta utlegg i de beslaglagte penger. Klageren hadde etter det opplyste opprinnelig samtykket i beslaget, som derfor ikke ble forelagt for retten. Politiet bekreftet imidlertid at klageren senere flere ganger hadde bedt om å få tilbake de beslaglagte ting. Jeg forela saken for politikammeret med brev av 1. juni 1968 og spurte hvilken hjemmel politiet mente å ha for fortsatt å kunne beholde de beslaglagte ting - jfr. straffeprosesslovens §215, som bestemmer at det er retten som avgjør om et foretatt beslag opprettholdes «naar den, der frivillig har udleveret Ting til Beslaglæggelse, kræver disse tilbage». Jeg ba også opplyst hvorfor klageren ikke kunne få tilbake de andre ting han hadde etterlyst, bl.a. en gasstenner og noen loddsedler. I svarbrev av 18. juni opplyste politimesteren at klageren 14. s.m. hadde fått tilbake de gjenstander som ikke kunne sees å stamme fra noe straffbart forhold. Forslag om å opprettholde beslaget i pengene - kr. 1190,- - - var forelagt for forhørsretten, som ved beslutning av 15. juni 1968 avslo politiets begjæring. Pengene ble etter dette oversendt den anstalt der klageren var innsatt. Politimesteren viste for øvrig til rapport fra den embetsmann som hadde behandlet saken. I embetsmannens uttalelse het det bl.a.: «- - - (klageren) ble i 1966 anmeldt for forbrytelser i Oslo og utenbys. Etterforsker i saken var politioverkonstabel - - -. - - - (klageren) ble pågrepet, men løslatt. Senere ble han anmeldt for en rekke forbrytelser i Oslo og Skien. Således anmeldte - - - ham for tyveri av lommebok m/ innhold, bl.a. hans førerkort. - - - (klageren) ble pågrepet av Skien politikammer, som utarbeidet en siktelse mot ham og sendte saken over til Oslo politikammer til videre behandling. I siktelsen fra Skien politikammer var medtatt tyveriet overfor nevnte - - -. Skien politikammer sendte så den beslaglagte lommebok m/ innhold, bl.a. nevnte - - - s førerkort, hertil. Jeg utarbeidet så en siktelse mot - - - (klageren), men tok ikke forholdet angående tyveriet fra nevnte - - - med, da jeg mente at det kunne henlegges i medhold av straffeprosesslovens §85, 1. ledd nr. 2. Etter at det forelå dom mot - - - (klageren), ville jeg så ta opp spørsmålet om avgjørelse av den beslaglagte lommebok m/ innhold i medhold av straffeprosesslovens §220, etter at nevnte - - - og - - - (klageren) hadde fått anledning til å se og uttale seg om det beslaglagte. Jeg fikk så saken utlevert fra fengslet. Imidlertid krevet Domsarkivet å få utlevert saken straks, og fikk den da det hastet meget med å få avgjort spørsmålet om sikring for - - - (klageren). Da Domsarkivet fikk utlevert saken, ba jeg om å få den til bake snarest mulig, men jeg har senere ikke fått saken tilbake. Det har etter hvert kommet inn skriv fra nevnte - - - og - - - (klageren) om å få utlevert de beslaglagte ting, se fotostatkopier om dette. I brev til politimesteren uttalte jeg: «Etter det opplyste har - - - (klageren) i brev av 6. oktober f.å. (1967) bedt politiet om å få tilbake sine personlige eiendeler og de beslaglagte penger. Senere har han flere ganger etterlyst saken uten at han har fått, noe skriftlig svar. Når politiet ikke fant å kunne etterkomme anmodningen, burde spørsmålet om fortsatt beslag straks ha vært forelagt for retten - jfr. straffeprosesslovens §215, nest siste punktum. Det må kritiseres at dette ikke ble gjort.

lovdata_cd_29238

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.636

Bygningsrådet kan forby at tomt i regulert strøk vert frådelt før ho har veg-, vass- og kloakksamband som nemnd i §67.

lovdata_cd_21392

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.507

Det freda området femner om følgjande gnr./bnr.: 26/2, 26/5, 28/1 og 29/3. Reservatet dekkjer eit areal på omlag 131 daa, der omlag 74 daa er landareal. Grensene for naturreservatet er vist på kart i målestokk 1:5000, datert Miljøverndepartementet desember 1996. Kartet og verneforskriften vert lagra i Rennesøy kommune, hos fylkesmannen i Rogaland, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet.

lovdata_cd_29638

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.935

Oppføring av konstruksjoner og anlegg som nevnt i bygningslovens §84 må ikke foretas uten at søknad på forhånd er sendt bygningsrådet og dette deretter har gitt uttalelse. 13. juli 1989 nr. 1126.

lovdata_cd_16433

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.57

Forskrift til alkoholloven - tidsinnskrenkning for salg av øl, Onsøy kommune, Østfold. Onsøy kommunestyre har 19. september 1991 med hjemmel i alkoholloven av 2. juni 1989 nr. 27 §3-7 fastsatt følgende tid for salg og utlevering av øl:

lovdata_cd_31643

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.8

I de regulerte områder i kommunen skal refusjonsplikten for utgifter til veg og kloakk på grunneiere i henhold til følgende fordelingsnøkkel: 1/3 i forhold til eiendommens tillatte utnytting. (I 1969 s 1121) 20. mars 1985 nr. 718.

lovdata_cd_10495

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.539

Det fredete området ligger i Holteskogen sameige. Reservatet dekker et areal på ca. 280 dekar. Grensene for naturreservatet framgår av kart i målestokk 1:5.000, datert Miljøverndepartementet oktober 1984. Kartet og fredningsbestemmelsene oppbevares i Gran kommune, hos fylkesmannen i Oppland og i Miljøverndepartementet.

lovdata_cd_46105

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.496

(jf. Samordningslovens §20 og §21 samt KPM §18/KPS 4 23) Brutto krigspensjon kr. 11.452,- pr.md Fradrag for tilleggspensjon « pr.md 31.000(4x26/29+1,65x26/40)0,45x1/12:5.415,- som begrenses til faktisk tilleggspensjon - trekk i privat tjenestepensjon, (7.411 - 5.194) kr. 2.217,- Fradrag for grunnpensjon 31.000 x 3/4 x 1/12 kr. 1.937,- kr. 4.154,- pr.mdNetto krigspensjon etter samordning kr. 7,298,- pr. Netto pensjonsytelser til utbetaling etter samordning: Netto privatpensjon kr. 0,- pr. md (fakt. utbet kr 646,-) Netto statspensjon » 0,- « » Netto krigspensjon « 7.298,- » « Folketrygdpensjon » 10.036,- « » Samlet kr. 17.334,- pr. md x) x) Svarer til høyeste bruttopensjon (tj.pensjon.:kr 16.000 pr. md.) + 2 «samordningstillegg» å 1/4 G + kompensasjonstillegg.

lovdata_cd_29555

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.81

1. Oppføring av sportshytter, sommerhus, kolonihagehus o.l. bygninger som bare er beregnet på å bebos i kortere tidsrom, samt tilhørende uthus, kan bare skje i områder som er avsatt til dette i godkjent generalplan og bare etter reguleringsplan. 2. I kommunen tillates ikke bygninger som nevnt under nr. 1 oppført nærmere vassdrag enn 60 m målt i horisontalplanet ved gjennomsnittlig flomvannstand - eller nærmere veg åpen for allmenn ferdsel enn 30 m målt horisontalt fra vegens midtlinje. 3. For bygninger som er nevnt i nr. 1 skal foruten bygningslovens kap. III, IV og §65 §68 også gjelde §63, §66 nr. 1, §70, §74 nr. 2, §93, §94, §109 og kap. XV og XVI. 5. Denne vedtekt trer i kraft straks. Fra samme tidspunkt oppheves tidligere vedtekt til §82 i bygningsloven for Hattfjelldal kommune, stadfestet 3. november 1978. (II 1985 s 94) 25. september 1989 nr. 966.

lovdata_cd_558

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.507

Forskrifter om grenseregulering, Levanger og Frol kommuner, Nord-Trøndelag. Fastsatt ved kgl.res. 9. november 1951. Fremmet av Kommunal- og arbeidsdepartementet.

lovdata_cd_36792

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.876

Regelen i §1 gjelder ikke ved krav i henhold til norsk lovgivning om tilskudd til yrkesopplæring, omskolering og hjelp til ny levevei eller for sjømenn ved krav om arbeidsløshetstrygd under opphold i havn utenfor Norge. Tredje del. ØVRIGE BESTEMMELSER OG SLUTTBESTEMMELSER.

lovdata_cd_51

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.673

Forskrift om båndtvang for hund, Halse og Harkmark kommune, Vest-Agder. Fastsatt av Landbruksdepartementet 29. april 1946.

lovdata_cd_35423

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.822

Publisert: Ot.prp.nr.13 (1996-1997) Tittel: Om lov om Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland (NORFUND) Utenriksdepartementet legger med dette fram forslag om å opprette et statlig investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland (NORFUND). Et investeringsfond er et fond som bidrar til å fremme næringsutvikling, normalt ved å delta på eiersiden i investeringsprosjekt. De fleste øvrige vestlige land har tilsvarende virkemidler i tilknytning til arbeidet med å fremme investeringer i utviklingsland. De konkrete bevilgningsforslagene for virkemidlene som er omtalt i denne proposisjonen, vil bli lagt fram i forbindelse med inneværende høsts omfordelingsproposisjon for bistandsbudsjettet. Dette vil innebære at fondet kan bli operativt fra 1. januar 1997. Nord-Sør/Bistandskommisjonen understreket i sin rapport «Norsk sør-politikk for en verden i endring» ( NOU 1995:5) behovet for velfungerende investeringsstøtteordninger innenfor bistandspolitikken og foreslo opprettet et statlig investeringsfond eller kapitaltilskuddsordning for næringsutvikling i sør. Kommisjonen vektla at fondet skulle engasjere seg i prosjekt som var både bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomme. Regjeringen varslet i St.meld.nr.19 (1995-1996) «En verden i endring. Hovedtrekk i norsk politikk overfor utviklingslandene» at man hadde et slikt investeringsfond under vurdering. Norge er i dag, ved siden av Irland, Hellas og Island det eneste vest-europeiske landet som ikke har et statlig investeringsfond for utviklingsland. Det har samtidig vært et ønske både fra Regjering og Storting å fremme tiltak som virker positivt på investeringsaktiviteten i utviklingsland. Det har likeledes vært ført en aktiv politikk fra mange utviklingslands side når det gjelder å revidere lover og regler, slik at de virker attraktive for investorer. Risikoen er imidlertid fortsatt en hemmende faktor, særlig blant de fattigere utviklingsland. I Innst.S.nr.229 (1995-1996) ble det generelt uttrykt støtte til tiltak for å fremme investeringer i utviklingsland, og flertallet forutsatte at Regjeringen ville komme tilbake til Stortinget med spørsmålet om å opprette en ordning så fort dette var tilstrekkelig utredet. Interessen i norsk næringsliv for å investere i utviklingsland er økende. Undersøkelser som Utenriksdepartementet har gjort hos 22 norske foretak som er aktive internasjonalt, avdekket en klar interesse for at det skulle opprettes et statlig investeringsfond som kan være med å dele risikoen ved investeringer i vanskelige markeder. Det ser ut til å være spesielt stor interesse for investeringer innen sektorene energi og telekommunikasjon. Det er naturlig ut fra det faktum at en stadig større del av investeringene i disse sektorene skjer i regi av det private næringsliv. 18 av de 22 spurte bedriftene ga uttrykk for at en tilskuddsordning for egenkapital i vesentlig grad ville bedre mulighetene for investeringer. I tillegg til selve risikodelingen og kapitaltilførselen som et fond vil medvirke til, kommer mulighetene for å løse problemer som kan oppstå på grunn av begrenset tilgang på kapital hos lokale partnere. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) har likeledes utført en større undersøkelse hos sine medlemsbedrifter om behovet for et statlig investeringsfond. Konklusjonen i denne undersøkelsen er den samme som ovenfor. Også internasjonale finansinstitusjoner som International Finance Cooperation (IFC), Europabanken (EBRD), Nordisk Utviklingsfond (NDF) og Nordisk Miljøfinansieringsfond (NEFCO) anser nasjonale investeringsfond som sentrale i forbindelse med samfinansiering og kontaktformidling. Institusjonenes synspunkter og norsk erfaring tilsier at et fond vil bedre mulighetene for at norske investorer får tilgang til de ressursene som forvaltes multilateralt til investeringsformål. Fondet vil ha som primært formål å medvirke med risikovillig egenkapital, lån og garantier til utvikling av bærekraftig næringsvirksomhet i utviklingsland. Fondet skal bidra med egenkapital og lån i den mest risikoutsatte perioden etter en etablering, for senere å kunne selge sine andeler til de øvrige investorene eller i markedet. Hensikten er å etablere levedyktig, lønnsom virksomhet som ellers ikke vil bli igangsatt som følge av høy risiko. Dette vil igjen skape sysselsettingsmuligheter og avsetning for underleverandører og gi et fundament for skatteinngang, som kan bidra til at offentlig sektor på en bedre måte kan dekke grunnleggende sosiale behov hos befolkningen. Fondet vil videreutvikle den satsingen som Stortinget og Regjering har gjort i de senere år når det gjelder å styrke investeringsstøtteordningene innenfor bistanden og bidra til at kompetanse og teknologi tilføres utviklingslandene. Virksomheten til fondet vil således underbygge viktige målsettinger innenfor norsk bistandspolitikk. Det foreslås at fondet kan gå inn i prosjekt med egenkapital, lån, garantier, eller en kombinasjon av disse. Fondet skal kun gå inn som minoritetseier, normalt ikke med mer enn 35 %, og ikke under noen omstendighet med mer enn 49 % av et prosjekts egenkapital eller samlede offentlige finansiering, hvis også lån eller garanti er involvert. Fondet vil kunne yte vanlig lån eller ansvarlig lån. Sistnevnte har en dårligere sikkerhet enn vanlige lån. Garantier vil normalt bli brukt som garanti for lån fra andre långivere enn fondet. Slik garanti kan f.eks. være hensiktsmessig hvor en bank i utviklingslandet gir prosjektet en driftskreditt i lokal valuta. Garantier skal gis innenfor rammen av fondets kapital. Fondet foreslås å kunne utøve sin virksomhet på følgende måter: - med et samarbeidsselskap (joint venture) Hensikten med den sistnevnte mulighet er å sette disse lokale institusjonene bedre i stand til å låne ut midler til små- og mellomstore prosjekt og/eller delta med egenkapital. Regjeringen tar sikte på at satsingen på lokale finansinstitusjoner særlig skal gjelde i de fattigste utviklingslandene hvor det er særlig viktig å få til investeringer i småindustri. Eksempel på dette kan være Grameen Bank-liknende institusjoner. SWEDFUND og FINNFUND har denne aktiviteten innenfor sitt virksomhetsområde. IFU i Danmark har den ikke. Det foreslås videre at fondet i forbindelse med samarbeidsselskaper skal kunne gå inn «på vegne» av en lokal investor der hvor denne har problemer med å reise hele sin del av kapitalen. Fondet vil da selge aksjene til den lokale investor når denne er i stand til å kjøpe dem. Sistnevnte mulighet bør også søkes konsentrert om de fattigste utviklingslandene og skje innenfor ovennevnte grenser hva angår total medvirkning i et prosjekt. Ovennevnte elementer vil gjøre fondet mer risikovillig, men samtidig mer fattigdomsorientert. Fondet vil imidlertid ikke gå inn i rent lokale enkeltprosjekt, utenom den indirekte vei gjennom lokale finansinstitusjoner. Det primære virksomhetsområde for ordningen vil være igangsetting av vanlig, privateid næringsvirksomhet. Deltakelse i enkelte særlige prosjekttyper vil imidlertid kunne gi mer omfattende positive ringvirkninger for det øvrige næringsliv. Dette gjelder bl.a større infrastrukturprosjekt i privat regi, såkalte BOT (build, operate, transfer)-prosjekt. I de senere år har denne prosjekttypen særlig utviklet seg innenfor telekommunikasjon og kraftverk, sektorer hvor norske aktører har planer om omfattende investeringer også i utviklingsland. De øvrige vestlige lands investeringsfond har normalt alle land definert som utviklingsland i.h.t. OECD/DACs retningslinjer som nedslagsfelt. Enkelte, som det danske IFU, har føringer som er rettet mot de fattigere utviklingsland. SWEDFUND, derimot, kan bare unntaksvis gå inn i utviklingsland med høyere inntekt pr. innbygger enn USD 3000 pr. år. I praksis innebærer dette at bare landgruppene lavere middelinntektsland, lavinntektsland og de fattigste landene er kvalifisert som mottakere. I Norge dekker dagens næringslivsordninger på bistandsbudsjettet i hovedsak de sistnevnte landgruppene, og det foreslås at fondets virksomhet innrettes mot disse landene. Fondet vil da ha en innretning som overensstemmer med Norges bistandspolitikk, som understreker fattigdomsinnretningen. Ordningen foreslås også å bli gjort gjeldende for de land i Øst-Europa som faller innenfor ovennevnte landkategorier, bl.a. Bosnia, Albania og enkelte av republikkene i asiatisk del av tidligere Sovjetunionen. Norsk næringsliv er den mest nærliggende kilde for tilførsel av teknologi, kunnskap og erfaring om forretningsvirksomhet som kan utnyttes i bistandsvirksomheten. Norske investorer har også gode tradisjoner når det gjelder arbeidsmiljø. Regjeringen finner det derfor viktig at fondet skal fremme norske virksomheters engasjement i utviklingsland. Det forutsettes at den private investor tilfører de enkelte prosjekt kapital fra egne midler og aktivt går inn i driften av virksomheten. Fondet skal ikke drive noen form for næringsvirksomhet i egen regi, men være katalysator gjennom sin medvirkning som minoritetseier. Formålet med fondet er å delfinansiere lønnsomme og bærekraftige prosjekt som det er vanskelig å finne tilstrekkelig risikovillig kapital til i det private markedet. Det legges derfor opp til at fondet stiller forretningsmessige krav til hvert prosjekt, herunder krav til avkastning. Den geografiske innretningen med hovedvekt på de fattigere utviklingslandene, ofte med ustabile politiske forhold, og satsingen på lokale finansinstitusjoner, innebærer imidlertid høy risiko. Det er derfor foreslått at 25 % av midlene i fondet avsettes til dekning av fremtidige tap. Inntekt fra enkeltprosjektene vil bli tillagt fondet. Fondet vil imidlertid ikke kunne forventes å ha inntekter fra sine egenkapitalinnskudd i de første årene. Samfinansiering mellom flere finansieringskilder vil ofte være nødvendig for å realisere et prosjekt når ingen er i stand til å medvirke med hele kapitalen alene. I mange sammenhenger vil statseide investeringsfond spille en nøkkelrolle som nødvendig medfinansier for prosjekt finansiert gjennom internasjonale finansinstitusjoner. Kontaktene man har hatt med relevante institusjoner som IFC, EBRD, NDF og NEFCO viser helt klart at institusjonene ser nasjonale investeringsfond som helt sentrale i forbindelse med samfinansiering og kontaktformidling, og vil således bedre norske investorers muligheter for å få tilgang til disse internasjonale institusjonene. Sammenliknet med både Danmark, Sverige og Finland, har Norge hittil bare i meget begrenset utstrekning fått tilgang til f.eks. IFCs midler til investeringsformål. Det vil også være aktuelt for fondet å søke samfinansiering med andre lands fond der hvor dette er naturlig. IFU i Danmark har per i dag samfinansiert prosjekt med flere andre nasjonale fond. Fondet vil være en integrert del av norsk bistandsvirksomhet, og dets aktiviteter må ses i nær sammenheng med andre bistandstiltak. Regjeringen vil senere vurdere om fondet etter nærmere samtykke kan forvalte andre bistandsfinansierte støtteordninger der hvor dette vurderes hensiktsmessig. Forvaltningen av eventuelle støtteordninger skal holdes regnskapsmessig adskilt fra fondets ordinære virksomhet. Aktivitetene til fondet vil likeledes måtte ses i sammenheng med bistandstiltak rettet mot å bedre den institusjonelle kapasitet og bygge opp kompetanse innen finans- og kredittsektoren i utviklingsland. Særlig der hvor fondet går inn i lokale finansinstitusjoner kan det være aktuelt og hensiktsmessig å knytte dette opp til andre bistandsprosjekt rettet mot institusjons- og kompetansebygging i den samme institusjon. Forøvrig vil prosjektene fondet går inn i bygge på grundige vurderinger hvor bl.a de miljømessige sidene, kvinne- og likestillingsaspektet og den sosiale profil vektlegges. Likeledes vil menneskerettighetssituasjonen i de enkelte land måtte vurderes. Fondet vil på dette felt følge den politikk som til enhver tid er fastlagt av Stortinget og Regjeringen. De overordnede mål for bistandsvirksomheten, nemlig å bidra til å skape varige forbedringer i økonomiske, sosiale og politiske kår for befolkningen i utviklingsland, vil også gjelde for fondet. Disse og andre forhold vil bli bygget inn i retningslinjene for fondet, men det er helt klart at bl.a miljømessige vurderinger av prosjektene må bygge på de samme strenge krav som den øvrige bistandsvirksomheten. I henhold til OECD/DACs retningslinjer skal overføringer klassifiseres som utviklingshjelp når midlene stilles til rådighet for utviklingslandet. Dette innebærer at selve avsetningen til fondet ikke vil bli rapportert som ODA, men at rapportering vil finne sted i forbindelse med de enkelte investeringer fondet går inn i. Likeledes vil fondets løpende administrasjonskostnader bli rapportert. Fra etableringen gjennom en egen lov av det danske IFU i 1967 til utløpet av 1995, har det deltatt i 293 prosjekt i 65 land med investeringer i form av egenkapital og lån på i alt DKK 2,5 milliarder. De totale investeringer i ovennevnte prosjekt ligger på anslagsvis DKK 29 milliarder. Av ovennevnte prosjekt er IFU fortsatt involvert i ca 170. DKK 1,3 milliarder av IFUs totale forvaltningskapital på DKK 1,8 milliarder var ved årsskiftet 1995/96 knyttet opp til konkrete prosjekt. IFU kan ikke gå inn i lokale finansinstitusjoner. Fondet kan gå inn i alle utviklingsland med et BNP pr. capita på under USD 5050 pr. år. Den langt overveiende del av IFUs prosjekt er små og mellomstore med under 150 ansatte. 30 % av prosjektene er i Afrika, 22 % i Latin - Amerika og 48 % i Asia. Fondet gikk i 1995 med et overskudd på 3,9 mill. DKK. SWEDFUND har siden opprettelsen i 1978 deltatt i mer enn 80 prosjekt i 38 land. Per 1.1.1996 var fondet involvert i 54 prosjekt med egenkapital og lån for tilsammen SEK 360 mill. Fondets totale kapital er på ca SEK 600 mill. SWEDFUND har hatt noe strammere retningslinjer enn sin danske kollega m.h.t. hvilke utviklingsland man kan gå inn i. For SWEDFUND har regelen vært at fondet bare unntaksvis kan gå inn i land som ikke tilhører kategoriene lavere middelinntektsland og under (BNP pr. capita mindre enn USD 3000 pr. år). SWEDFUND har i motsetning til IFU vært aktive overfor finanssektoren bl.a gjennom kredittlinjer og innskudd. Av de 54 prosjektene SWEDFUND er involvert i for tiden er 26 i Afrika, med Tanzania som største enkeltland. 10 prosjekt er i Asia og seks i Latin - Amerika. De øvrige 12 prosjektene er i Øst-Europa. SWEDFUND har i de seneste par år prioritert sine aktiviteter i Øst-Europa. Samlede investeringer i Afrika er SEK 154 mill. SWEDFUND hadde i 1995 et overskudd på SEK 13 mill. Fondet var fram til 1991 organisert som en stiftelse, da det ble omgjort til aksjeselskap. En stor del av FINNFUNDs aktiviteter er de senere år rettet mot Øst-Europa, særlig Baltikum. Fondet er organisert som et aksjeselskap som eies av den finske stat og finske «Eksportkreditt». Fondet ble opprettet i 1982 og er for tiden involvert i 37 prosjekt i utviklingsland, hvorav 24 er i Asia, åtte i Afrika og fem i Latin-Amerika. Samlede lån og investeringer i ovennevnte prosjekt er ca NOK 650 mill. Samlet forvaltningskapital er ca NOK 1,2 milliarder. FINNFUND hadde i 1995 et overskudd før fondsavsetninger på ca NOK 35 mill. FINNFUND kan låne inn penger på kapitalmarkedet. Regjeringen har i sin vurdering av alternative organisasjonsmodeller bl.a lagt til grunn: - at fondet organiseres på en måte som gjør at det på rasjonelt vis kan forholde seg til den øvrige bistandsvirksomheten. Flere av ovennevnte hensyn er kryssende. Med ovennevnte utgangspunkt ble følgende alternativer for organisering vurdert: Normalt ville man kunne avgrense ansvaret knyttet til investeringer i næringsvirksomhet ved bare å engasjere seg i selskaper med begrenset ansvar. Ved investeringer i utviklingsland gjør det seg imidlertid gjeldende særlige forhold som kan tilsi at staten bør ha en ytterligere barriere mot at krav som har tilknytning til et prosjekt det er investert i, gjøres gjeldende mot statskassen. I mange utviklingsland er det vanskelig å skaffe seg full oversikt over gjeldende lover og regler for privatrettslige forhold. I mange land er likeledes lovverket mangelfullt utviklet. En investering som fondet går inn i må imidlertid forholde seg til det lovverk, godt eller dårlig, som eksisterer i det land hvor investeringen finner sted. Dette kan ikke fravikes ved avtale eller liknende. Under slike forhold kan det oppstå situasjoner som gir kreditorer, eventuelt et selskaps konkursbo, adgang til å rette krav mot deltakerne som går ut over det de har skutt inn i selskapet. Slike forhold vil særlig kunne ha betydning ved ansvar utenfor kontraktsforholdet. Hvis fondet er organisert på en måte som innebærer at staten er juridisk, økonomisk og politisk direkte ansvarlig for fondets virksomhet, vil et slikt krav kunne rettes mot den norske stat. Er fondet et eget rettssubjekt, vil kravet måtte rettes mot fondet som staten ved lov ikke hefter for, slik at deltakeransvar ikke kan gjøres gjeldende mot statskassen. Mot ovennevnte bakgrunn passer hverken organisasjonsformen forvaltningsorgan eller statsforetak, da de innebærer ubegrenset ansvar for staten. Stiftelsesformen har Regjeringen heller ikke funnet hensiktsmessig, da loven om stiftelser både setter begrensninger på Regjeringens instruksmyndighet overfor styret og begrenser statens mulighet til å oppløse stiftelsen og tilbakeføre midlene til staten. Aksjeselskapsformen er den av de etablerte organisasjonsformene som best kunne ivareta ovennevnte kryssende hensyn. Men også aksjeselskapsformen har sine begrensninger i forhold til de ulike behov et fond må fylle. Aksjeselskapsformen og lovgivningen knyttet til denne, er utviklet med tanke på avkastning som viktigste målsetting. Hittil er også statsaksjeselskapsformen konsentrert til der det har vært snakk om direkte statlig engasjement i industri- og anleggsvirksomhet, eller andre aktiviteter av ren kommersiell karakter. Regjeringen har derfor kommet til at det mest hensiktsmessige er å organisere fondet gjennom en særlov som gjør det mulig å spesialregulere forholdet mellom fondet og myndighetene. Tidligere har denne organisasjonsformen bl.a vært brukt i forbindelse med opprettelsen av Statens Banksikringsfond i 1991, Postbanken i 1992 og Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) i 1992. Et gjennomgående trekk ved de institusjonene som er opprettet ved særlov er at de driver virksomhet med et næringsmessig aspekt, men hvor virksomheten har en målsetting og formål som går ut over det rent kommersielle. Dette betyr på den ene side at det ikke er ønskelig med detaljstyring av virksomheten og at fondets styre skal ha ansvaret for den løpende behandling av enkeltsaker. På den annen side tilsier det forhold at virksomheten drives ut fra en overordnet målsetting som ikke er rent kommersiell, at politiske myndigheter gis mulighet til å fastsette mål og rammer for virksomheten og til raskt å kunne endre disse rammene hvis situasjonen tilsier det. Som andre sammenliknbare særlovselskap vil fondet fullt ut være finansiert gjennom statskassen. Regjeringen har i forbindelse med organiseringen gjennom særlov vurdert muligheten for å legge administrasjonen av fondet til SND. SND er tenkt tillagt forvaltningsansvaret for h.h.v. investeringsfondet for Nord-Vest Russland og investeringsfondet for det øvrige Øst-Europa. Fondet skal imidlertid være en integrert del av bistandsvirksomheten og være fullt ut finansiert over bistandsbudsjettet, og dets aktiviteter må ses i sammenheng med andre aktiviteter på bistandsbudsjettet. Mot denne bakgrunn har Regjeringen funnet det mer hensiktsmessig at fondet organiseres som en egen juridisk enhet med begrenset egen administrasjon. Ansvaret for den løpende prosjektforberedelse vil bli tillagt NORAD. Dette forholdet vil bli regulert gjennom en egen avtale mellom fondet og NORAD. Fondet vil likeledes etter behov kunne kjøpe inn tjenester fra andre relevante miljøer. Ovennevnte løsning er mest formålstjenlig ut fra ønsket om å gjøre administrasjonen av fondet mest mulig kostnadseffektiv. Erfaringene fra andre land, herunder de nordiske, tilsier imidlertid at de administrative utgiftene forbundet med et fond av nevnte karakter er høye, sett i forhold til ordinære finansinstitusjoner. Dette følger av fondets risikoprofil, særlig m.h.t. landvalg og medvirkning på eiersiden, noe som krever en tett oppfølging. Fondet vil ledes av et styre som utnevnes i Kgl. resolusjon fremmet av Utenriksdepartementet. Styret vil være ansvarlig for fondets virksomhet. Departementet vil i vurderingen av styresammensetningen legge vekt på både nærings- og bistandsmessig innsikt og bakgrunn. Fondet vil være regnskapspliktig med mulighet for Riksrevisjonen til selv å foreta regnskapsundersøkelser. Regjeringen legger til grunn at NORFUND ikke bør være skattepliktig, på samme måte som Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), jf skatteloven § 26e. Formålet er for begge institusjoner å fremme og utvikle levedyktig virksomhet ved yting av lån og garantier. SND har sitt virkeområde i Norge, mens NORFUND skal ha sitt virkeområde i utviklingsland. Det fremmes derfor forslag om endring i skatteloven ved en tilføyelse til skatteloven § 26 bokstav e, om at Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland skal være unntatt for skatteplikt. Selskapet skal være operativt fra 1. januar 1997, og lovendringen bør derfor gjelde fra og med inntektsåret 1997. Det foreslås at fondet evalueres etter fire års drift. Forøvrig bygger forslaget til vedlagte lovtekst på teksten for andre særlovselskaper. Regjeringen legger opp til at fondet skal finansieres fra bistandsbudsjettet. En første kapitalisering er foreslått i høstens omfordelingsproposisjon på bistandsbudsjettet. Det vil være aktuelt å bygge opp fondets kapital gjennom de ordinære budsjettbehandlinger. Fondsmidlene vil bli plassert som kontolån i statskassen. Rentene vil bli tillagt fondet og vil kunne disponeres til investeringer i prosjekt. Tap som følge av fondets prosjektaktiviteter vil bli dekket ved nedskrivning av en tapsavsetning som pga. fondets høye risikoprofil vil utgjøre minst 25 % av fondets kapital. Nærmere instruks for fondet vil bli fastlagt gjennom Kgl. resolusjon. Kapittel 1 inneholder paragrafer som på ulike måter regulerer de ytre rammer for Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland. Paragrafen fastlegger fondets formål, og hvilke virkemidler som står til fondets rådighet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med det som er sagt om formål, virkemidler m.v. i punkt 2. I tredje punktum er det åpnet for at fondet også kan forestå forvaltningen av andre statlige støtteordninger for næringsvirksomhet i utviklingsland. Det siktes her til støtteordninger som ikke ytes av fondets egne midler, men som finansieres over andre deler av bistandsbudsjettet. Paragrafen angir den ytre rammen for fondets virksomhet. En ytterligere regulering kan foretas i instruks som fastsettes i medhold av § 8. I slik instruks kan det fastsettes nærmere krav til de prosjekt fondet skal engasjere seg i, nærmere regler om virkemiddelbruken, geografisk avgrensning av fondets virksomhet m.v. Paragrafen fastsetter i første punktum at fondet eies av staten. Det utelukkes dermed at andre offentlige eller private rettssubjekter kan trekkes inn på eiersiden. Statens eierskap må ses i sammenheng med at fondet er en integrert del av norsk bistandsvirksomhet. Fondet vil stå i et generelt underordningsforhold til det departement som forvalter statens eierskap. Det er imidlertid en forutsetning at statens styring av fondet normalt skal skje ved generell instruks som fastsettes i medhold av § 8, eventuelt i vilkår for statlige bevilgninger til fondet. Det forutsettes således at fondets styre og daglig leder i enkeltsaker skal ha forretningsmessig frihet, og at departementet, med mindre det foreligger særlige forhold, ikke utøver styring over fondet når det gjelder behandlingen av enkeltstående prosjekt. Det vises for øvrig til det som er sagt i punkt 4 om fondets organisasjon. Annet punktum fastsetter at staten ikke hefter for fondets forpliktelser. Statens ansvar blir som om fondet hadde vært organisert som et aksjeselskap, det vil si at statens ansvar for forpliktelser som måtte springe ut av fondets virksomhet er begrenset til de midler som staten har tilført fondet, samt midler som fondet selv har tjent inn ved sin virksomhet. Om bakgrunnen for å begrense statens ansvar, vises til punkt 4. Paragrafen fastsetter at fondet er et eget rettssubjekt. Dette innebærer at det er fondet, og ikke staten, som har rettigheter og forpliktelser som knytter seg til fondets virksomhet. Det er fondet som er part i avtaler fondet inngår med private og offentlige myndigheter og som har partsstilling overfor domstol og andre myndigheter. Det følger forutsetningsvis av bestemmelsen at fondet har egen formue og inntekter. Dette vil derfor ikke være en del av statskassen. Om den nærmere begrunnelsen for å gjøre fondet til et eget rettssubjekt som rettslig og økonomisk er skilt ut fra staten, vises til punkt 4. Paragrafen fastsetter at fondet skaffer seg midler til sin virksomhet ved tilskudd fra staten. Bestemmelsen utelukker andre eksterne finansieringskilder. Ved siden av tilskudd fra staten disponerer fondet midler som det selv har tjent inn. Det er i første ledd første punktum presisert at forvaltnings- og offentlighetsloven ikke gjelder for fondet. Dette må ses i sammenheng med at fondet etter utkastet § 3 er et eget rettssubjekt, og at forvaltnings- og offentlighetsloven etter begge lovenes § 1 gjelder for virksomhet som «drives av forvaltningsorganer». Første ledd annet punktum har særlig betydning i den utstrekning det måtte bli spørsmål om å anse fondets vedtak som enkeltvedtak. Uten presiseringen i annet punktum kunne det da reises spørsmål om forvaltningslovens regler om enkeltvedtak ville gjelde, se forvaltningsloven § 1 tredje punktum som fastsetter at privat rettssubjekt regnes som forvaltningsorgan i saker hvor det treffes enkeltvedtak. Tilsvarende gjelder etter offentlighetsloven § 1 første ledd tredje punktum. For SND og Postbanken er det presisert at forvaltnings- og offentlighetsloven ikke gjelder, se SND-loven § 6 første ledd og postbankloven § 12-1 første ledd. I lovene for Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond er det presisert at forvaltningsloven ikke gjelder for fondene, likevel slik at forvaltningslovens regler om taushetsplikt og inhabilitet er gjort gjeldende for disse fondene, se banksikringsfondsloven § 7 og bankinvesteringsfondsloven § 8. Regjeringen vil om kort tid legge fram en Stortingsmelding om offentlighetsprinsippet. Et punkt i meldingen vil være forholdet mellom offentlighet og offentlig eide selskaper. Etter departementets syn bør spørsmålet om offentlighetsprinsippet skal gjelde for NORFUND vurderes på ny og i en bredere sammenheng når Stortinget har behandlet den nevnte Stortingsmeldingen. I mellomtiden bør NORFUND stå i samme forhold til offentlighetsprinsippet som bl.a. SND og Postbanken, se over. Tredje punktum i første ledd fastsetter at reglene om ugildhet i forvaltningsloven § 6 flg. gjelder for fondets tillitsvalgte, tilsatte og personer som utfører oppdrag for fondet. Det er av den største betydning at det hersker allmenn tillit til at de som handler på vegne av fondet ikke har en egeninteresse i de prosjekter fondet er engasjert i. Departementet mener at dette hensynet tilsier at forvaltningslovens regler om ugildhet bør gjelde for fondet. Annet ledd presiserer forholdet til tjenestetvistloven og tjenestemannsloven. Etter tjenestetvistloven og tjenestemannsloven, begge lovers § 1, gjelder lovene bare for statstilsatte, og ikke for tilsatte i egne rettssubjekter. Annet ledd presiserer dette i forhold til fondet. Tredje ledd fastslår med referanse til finansieringsvirksomhetsloven § 1-3 første ledd punkt 1 at denne ikke gjelder for fondet. Paragrafene inneholder regler om taushetsplikt (§ 6) og om forbud mot å motta gaver m.m. (§ 7). Bestemmelsen er beslektet med reglene om ugildhet, jf utkastet § 5 første ledd tredje punktum, og har til formål å sikre den alminnelige tilliten til fondets virksomhet. I sin virksomhet vil fondet måtte motta opplysninger fra næringsdrivende og andre av sensitiv karakter. Slike opplysninger må kunne gis til fondet i tillit til at opplysninger ikke kommer på avveie. Dette er en forutsetning for at fondet skal kunne gi et tillitsfullt samarbeidsforhold med næringslivet og andre som er nødvendig for at fondet skal kunne fylle den rollen det er tiltenkt. Forbudet mot å motta gaver m.m. har til formål å sikre at fondets tillitsvalgte, tilsatte og personer som utfører oppgaver for fondet fullt ut handler i fondets interesser. Også denne regelen har til formål å skape tillit til at fondets vedtak ikke påvirkes av utenforliggende hensyn. SND-loven har omtrent tilsvarende regler om forbud mot å motta gaver m.m. og om taushetsplikt i SND-loven § 24 og § 25 . Paragrafen gir Kongen hjemmel til å fastsette generell instruks for fondets organisasjon og virksomhet. Bestemmelsen gir som nevnt i merknadene til § 1 hjemmel til å presisere fondets formål og virkemiddelbruk innenfor de rammer som er fastsatt i § 1. Bestemmelsen gir dessuten hjemmel til å fastsette nærmere saksbehandlingsregler og organisatoriske regler for fondet dersom dette skulle være ønskelig. Som nevnt i merknadene til § 2 er det en forutsetning at instruksene er av generell karakter innenfor de rammer som er omtalt i de alminnelige merknadene, se nærmere punkt 4 og merknadene til § 2. Kapittel 2 inneholder regler om fondets ledelse, det vil si styre og daglig leder. Utkastet tar utgangspunkt i den ledelsesstruktur som er fastsatt for andre statlige fond, først og fremst den ledelsesstrukturen som gjennom SND-loven er fastsatt for SND og for Postbanken i postbankloven. Det er imidlertid foreslått forskjeller som henger sammen med særlige forhold som gjør seg gjeldende for NORFUND. Regelverket er dessuten på flere punkter forenklet i forhold til det regelverket som gjelder for SND og Postbanken som begge driver en atskillig mer omfattende og mangeartet virksomhet enn det som dette fondet tar sikte på. Paragrafen fastsetter i første punktum at fondet skal ha et styre med leder og fra to til fire andre medlemmer som alle oppnevnes av Kongen. Dessuten gir bestemmelsen i annet punktum hjemmel til å oppnevne varamedlemmer til styremedlemmene. Om styrets sammensetning vises for øvrig til punkt 4. I tredje punktum er tjenestetiden fastsatt til fire år. Et styremedlem vil kunne gjenvelges. Ved etableringen av fondet kan det for å sikre kontinuitet være hensiktsmessig å fastsette tjenestetiden for enkelte styremedlemmer i første omgang til to år. Dette vil kunne fastsettes i overgangsbestemmelse i medhold av utkastet § 24. Dermed vil man ikke risikere at samtlige styremedlemmer fratrer samtidig. Paragrafen fastsetter nærmere regler om et styremedlems adgang til å tre tilbake fra vervet før tjenestetiden er ute. Dessuten hjemler bestemmelsen en rett for Kongen til å avsette et styremedlem i perioden. Tilsvarende bestemmelse har blant annet SND-loven § 15 og postbankloven § 6-1 tredje ledd. Første ledd slår fast at styret har det overordnede ansvaret for forvaltningen av fondet. Styret er ansvarlig for at fondet drives i samsvar med særloven for fondet, annen lovgivning og instrukser for fondet fastsatt av Kongen eller departementet. Annet ledd presiserer styrets tilsynsansvar med daglig leder, og fastsetter dessuten at styret kan fastsette en nærmere styringsinstruks for denne. I slik instruks kan blant annet den nærmere avgrensningen av daglig leders myndighetsområde etter utkastet § 15 presiseres. Det kan blant annet være naturlig at engasjementer over et visst nivå avgjøres av styret selv. Det samme gjelder for saker som av hensyn til risiko eller andre forhold er av spesiell karakter og derfor bør styrebehandles. I styrets instruks til daglig leder kan det blant annet også foretas en nærmere avgrensing av daglig leders adgang til intern delegasjon, regler om daglig leders rapportering til styret m.v. Paragrafene fastsetter nærmere regler om styremøtene og om vedtaksførhet og flertallskrav. Bestemmelsene er i noe forenklet form utformet med utgangspunkt i tilsvarende regler i den alminnelige selskapslovgivningen, se blant annet aksjeloven § 8-9 § 8-10 og statsforetaksloven § 24 og § 25, som blant annet har dannet mønster for tilsvarende regler i SND-loven § 17 og § 18. Paragrafene gir nærmere regler om daglig leder og dennes myndighet i fondet. Også disse bestemmelsene er i noe forenklet form utformet med utgangspunkt i regler i den alminnelige selskapslovgivningen og SND-loven § 19 og § 20. Lovutkastet tar ikke standpunkt til om fondet skal ha sitt eget sekretariat eller om sekretariatets funksjoner skal legges til institusjoner utenfor fondet. I punkt 4 er det nevnt at NORAD kan gis ansvar for de løpende prosjektforberedelsene, se punkt 4. En ordning hvor sekretariatsfunksjonen legges til et organ utenfor fondet vil ikke rokke ved styrets og daglig leders ansvar etter loven. Det overordnede ansvaret for virksomheten og de avgjørelser som treffes, vil fremdeles ligge hos styret, og daglig leder vil i forhold til styret fremdeles ha det umiddelbare ansvaret for at sekretariatsfunksjonen blir ivaretatt på en forsvarlig måte. Bestemmelsene gjelder styrets og daglig leders myndighet til å representere fondet utad, og betydningen av at representasjonsretten overskrides. Også disse bestemmelsene er i noe forenklet form utformet med utgangspunkt i regler i den alminnelige selskapslovgivningen og SND-loven § 21 og § 22. Kapitlet inneholder nærmere regler om fondets regnskapsplikt og revisjon (§ 18), om årsmelding (§ 19) og om Riksrevisjonens kontroll (§ 20). § 18 om regnskap og revisjon og § 20 om Riksrevisjonens kontroll, svarer med enkelte tilpasninger til tilsvarende bestemmelser i SND-loven § 31, § 32 og § 34 samt postbankloven § 6-8 og § 6-9. Paragrafen inneholder nærmere regler om oppløsning og avvikling av fondet. Det følger av fondets karakter av å være regulert i særlov, at oppløsning av fondet må vedtas ved lov. Dette er presisert i første ledd første punktum. I første ledd annet punktum er Kongen gitt hjemmel til å oppnevne avviklingsstyre og gi nærmere regler om avviklingen av fondet. Første ledd fastsetter at ved avvikling av fondet skal fondets gjenværende midler tilbakeføres til statskassen. Annet ledd gjelder tilbakeføring av deler av fondets midler til statskassen uten at dette skjer i forbindelse ved oppløsning av fondet. Etter bestemmelsen er det lagt til Stortinget å treffe vedtak om slik tilbakeføring. Paragrafen fastsetter at fondet ikke er skattepliktig etter skatteloven. Skattefriheten gjelder fra og med inntektsåret 1997. Paragrafen gir Kongen hjemmel til å sette loven i kraft. Som nevnt i punkt 1 er det lagt opp til at fondet skal være operativt fra 1. januar 1997. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt forslag til proposisjon til Stortinget om lov om Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland (NORFUND). Stortinget blir bedt om å gjøre vedtak til lov om Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland (NORFUND) i samsvar med et framlagt forslag. Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland (NORFUND) har til formål å medvirke med egenkapital og annen risikokapital, samt yte lån og stille garantier til utvikling av bærekraftig næringsvirksomhet i utviklingsland. Hensikten er å etablere levedyktig, lønnsom virksomhet som ellers ikke vil bli igangsatt som følge av høy risiko. Fondet kan etter nærmere samtykke forvalte andre statlige støtteordninger for næringsutvikling i utviklingsland. Fondet eies av staten. Staten hefter ikke for fondets forpliktelser. Fondet skaffer seg midler til virksomheten ved tilskudd fra staten. Lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven) og Lov av 19. juni 1970 nr 69 om offentlighet i forvaltningen (offentlighetsloven) gjelder ikke for fondet. Det samme gjelder enkeltvedtak som fondet fatter på vegne av staten. Forvaltningslovens regler om ugildhet gjelder likevel for fondets tillitsvalgte, tilsatte og personer som utfører oppdrag for fondet. Lov av 4. mars 1983 nr 3 om Statens tjenestemenn m.m. (tjenestemannsloven) og Lov av 18. juli 1958 nr 2 om offentlige tjenestetvister (tjenestetvistloven) gjelder ikke for fondet. Lov av 10. juni 1988 nr 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) gjelder ikke for fondet, jf finansieringsvirksomhetsloven § 1-3 første ledd punkt 1. Fondets tillitsvalgte, tilsatte og personer som utfører oppdrag for fondet har taushetsplikt om det de i stillings medfør får kjennskap til om andres forretningsmessige eller private forhold, med mindre de etter lov har plikt til å gi opplysningene. Taushetsplikten gjelder ikke meddelelser som styret eller noen som har fullmakt fra styret gir på vegne av fondet til departementet. § 7 Forbud mot å motta gaver m.m. Fondets tillitsvalgte, tilsatte og personer som utfører oppdrag for fondet må ikke for seg eller andre motta gaver, provisjoner, tjenester eller andre ytelser fra andre enn fondet som er egnet til, eller av giveren ment, å påvirke deres handlinger for fondet. Gaver, tjenester eller andre ytelser som nevnt i første ledd må heller ikke mottas av vedkommendes ektefelle, person som vedkommende lever sammen med, noen som er beslektet eller besvogret med dem i rett opp- eller nedstigende linje, eller av selskapet hvor noen person som nevnt i første ledd har en framtredende interesse i. Den som har mottatt ytelser i strid med forbudet i paragrafen her, plikter å betale fondet et beløp som tilsvarer det som urettmessig er mottatt. Kongen kan fastsette generell instruks for fondets saksbehandling, organisasjon og virksomhet. Fondet skal ha et styre med en leder og fra to til fire andre medlemmer som oppnevnes av Kongen. Kongen kan også oppnevne inntil to varamedlemmer til styret. Styremedlemmene og varamedlemmene oppnevnes for en periode på fire år. Ved suppleringsvalg kan det fastsettes kortere tjenestetid. Når særlige forhold foreligger, har et styremedlem rett til å tre tilbake før tjenestetiden er utløpt. Om tilbaketreden skal det gis rimelig forhåndsvarsel til departementet. Kongen kan når som helst pålegge styremedlem å tre tilbake. Forvaltningen av fondet hører under styret. Styret skal påse at fondet drives i samsvar med loven her og lovgivningen ellers, og instruks for fondet. Styret skal sørge for en tilfredsstillende organisering av fondets virksomhet. Styret skal påse at bokføringen og formuesforvaltningen er gjenstand for betryggende kontroll. Styret skal føre tilsyn med daglig leders ledelse av fondets virksomhet. Styret kan fastsette instruks for daglig leder. Styrets leder sørger for at styret holder møte så ofte som det trengs. Medlem av styret og daglig leder kan kreve at styret sammenkalles. Om ikke styret for det enkelte tilfelle bestemmer noe annet, har daglig leder rett til å være tilstede og til å uttale seg på styremøtene. Styremøtene ledes av lederen, eller i dennes fravær av en møteleder som velges av og blant styrets medlemmer. Ved styremøtene skal det føres protokoll som underskrives av samtlige tilstedeværende styremedlemmer. Dersom styremedlem eller daglig leder er uenig i styrets beslutning, kan de kreve sin oppfatning innført i protokollen. Styret er vedtaktsført når minst tre av styremedlemmene er tilstede. Som styrets beslutning gjelder det som flertallet blant de møtende har stemt for eller ved stemmelikhet det som styrelederen, eventuelt møtelederen har stemt for. Ved valg eller tilsetting anses den valgt eller tilsatt som får flest stemmer. Styret kan på forhånd bestemme at det skal holdes ny avstemning dersom ingen får flertall av de avgitte stemmer. Står stemmene likt ved valg av møteleder, avgjøres valget ved loddtrekning. I andre tilfelle av stemmelikhet gjelder det lederen har stemt for. Fondet skal ha en daglig leder som tilsettes av styret. Styret fastsetter daglig leders godtgjørelse. Daglig leder forestår den daglige ledelse av fondet, og skal følge de retningslinjer og pålegg som styret gir. Daglig leder skal sørge for at selskapets bokføring er i samsvar med lov og forskrift og at formuesforvaltningen er ordnet på betryggende måte. Styret representerer fondet utad. Styret kan bestemme at styremedlem eller daglig leder alene eller flere i fellesskap kan forplikte fondet. Instruks etter § 8 kan begrense styrets myndighet etter annet punktum og også selv gi bestemmelser om adgangen til å forplikte fondet. Daglig leder representerer fondet utad i saker som omfattes av hans myndighet etter § 15. Har noen som etter § 16 representerer fondet utad, ved handlinger på vegne av fondet overskredet sin myndighet, er handlingen ikke bindende for fondet dersom medkontrahenten innså eller burde innse at myndigheten er overskredet, og at det derfor ville stride mot redelighet å gjøre rett etter handlingen gjeldende. Fondet er regnskapspliktig etter Lov av 13. mai 1977 nr 35 om regnskapsplikt m.v. (regnskapsloven). Fondet skal ha statsautorisert revisor som oppnevnes av Kongen. Fondet skal hvert år utarbeide en årsmelding for sin virksomhet. Meldingen skal sammen med årsregnskapet innen utgangen av mars hvert år sendes departementet. Riksrevisjonen har rett til å kreve de opplysninger den finner påkrevd for sin kontroll såvel fra fondets daglige leder, som fra styret og fondets revisor. Riksrevisjonen kan i den utstrekning som finnes nødvendig selv foreta regnskapsundersøkelser i fondet. For øvrig kan Stortinget fastsette regler om Riksrevisjonens kontroll med forvaltningen av statens interesser i fondet og herunder fastsette hvilke dokumenter m.m. som skal sendes Riksrevisjonen. Oppløsning av fondet vedtas ved lov. Kongen oppnevner avviklingsstyre og gir nærmere regler om avviklingen av fondet. Ved avviklingen av fondet skal dets gjenværende midler tilbakeføres til statskassen. Stortinget kan bestemme at deler av fondets midler skal tilbakeføres til statskassen. Statens Landbruksbank og de til denne tilknyttede driftskredittlag, Statens Fiskarbank, Kommunalbanken, Den Norske Stats Husbank, Statens lånekasse for utdanning, Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, Statens investeringsfond for næringsvirksomhet i utviklingsland, Statens Banksikringsfond og Statens Bankinvesteringsfond. Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer. § 23 (endring i skatteloven § 26 første ledd bokstav e) skal gjelde fra og med inntektsåret 1997. Ot.prp.nr.12 (1996-1997) Om lov om endringar i lov 5. april 1963 nr 9 om plantevernmiddel m.v.

lovdata_cd_62002

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.831

Publisert: Somb-1989-43 (1989 110) Sammendrag: Reindrift-tillatelse til vinterbeiting i annet distrikt. A er reineier og har drevet reindrift i et bestemt reinbeitedistrikt i Troms fylke. På 1970- tallet fikk han behov for alternative vinterbeiter og søkte lappefogden om å få benytte et annet distrikt i Troms vinterstid. Lappefogden innvilget søknaden i 1978 til tross for at slik flytting i henhold til reindriftsloven av 1933 ikke direkte var avhengig av tillatelse. Etter at den nye reindriftsloven av 9. juni 1978 nr. 49 trådte i kraft, fikk A bare midlertidig beitetillatelse. Dette protesterte A mot ettersom han mente å ha fått en permanent tillatelse i 1978. - Klagen til ombudsmannen førte ikke frem. Selv om det kunne være noe uklart hva som lå i tillatelsen fra 1978, kunne denne ikke tolkes slik at lappefogden i fremtiden skulle være avskåret fra å utøve myndighet etter gjeldende lov. Ombudsmannen fant heller ikke at det i dette lå noen urettmessig tilbakevirkning. Saksgang: (Sak 1000/87) A har i en årrekke drevet reindrift i Y reinbeitedistrikt. Da det var vanskelig å drive forsvarlig og rasjonell reindrift i dette området uten tilgang på alternative vinterbeiter, søkte han i mars 1978 lappefogden i Troms om å få benytte distrikt X (i samme beiteområde) som vinterbeite for sin hjord. I søknaden opplyste han bl.a. at han planla å flytte allerede vinteren 1978-79. Videre redegjorde han for hvordan flyttingen rent praktisk kunne gjennomføres for å unngå konflikt med en annen reinflokk. Lappefogden svarte 7. november 1978: «En gir Dem herved tillatelse til å foreta vinterbeiting innenfor reinbeitedistrikt X. En gjør Dem oppmerksom på at distriktet er i.h.t. konvensjon svensk sommerbeiteområde og at De må være ute av distriktet innen 1. mai. A benyttet ikke X som vinterbeite i de etterfølgende år, og i 1981 ble det reist spørsmål om betydningen av lappefogdens tillatelse av 7. november 1978. Dette skjedde i brev 1. april 1981 fra reindriftsagronomen i Troms til reindriftsadministrasjonen i Alta. Reindriftssjefen svarte: «Tillatelsen for A til å bruke X er såvidt vi forstår ikke benyttet. Siden tillatelsen ble gitt har ny reindriftslov trådt i kraft hvor Områdestyret er gitt myndighet til å regulere innflytting og utnyttelsen av reinbeitedistriktene. Skal denne myndighet være et middel til å realisere lovens formål kan ikke den enkelte reindriftsutøver forbeholde seg rett til innflytting basert på tillatelse gitt før lovens ikrafttreden dersom flyttingen ikke er satt i verk. På denne bakgrunn må A's tillatelse til å benytte X som vinterbeite anses som bortfalt. Eventuelt ønske om å flytte må ha Områdestyrets samtykke etter R. §4. Områdestyret for Troms behandlet saken 26. juni 1981, og sluttet seg til det syn reindriftssjefen hadde gitt uttrykk for. A ble oppfordret til å sende søknad «i samsvar med reindriftslovens §4» dersom han ønsket å benytte X som vinterbeite. Ved områdestyrets vedtak 1. mars 1983 ble A gitt tillatelse til å bruke X som vinterbeite, foreløpig for ett år. Dette var i forbindelse med søknad fra A om rente- og avdragsfritt lån til etablering av driftsenhet i Y reinbeitedistrikt. Områdestyret ga overfor Landbruksbanken og Utviklingfondet for reindrift tilråding om slikt lån. Spørsmålet om A's videre bruk av X kom opp for områdestyret 30. mars 1984. I innstillingen fra administrasjonen ble fremholdt at erfaringene med A's bruk av X som vinterbeite «må sies å være positive». - Følgende vedtak ble truffet: «Styret har i utgangspunktet for svakt grunnlag for en helhetlig vurdering av driften til A og fra de forutsetninger som lå til stede ved innvilgelse av tillatelse til X. Områdestyret hadde i utgangspunktet håpet å kunne vurdere saken i ro og mak til sommeren, når en hel sesong var gjennomført. Områdestyret har imidlertid forstått at en utsettelse av saken kan føre til store økonomiske vanskeligheter for enheten. Områdestyret vil derfor gi A midlertidig tillatelse, inntil Aas-utvalgets forslag foreligger. Det forutsettes at flytting foregår etter gjeldende regler. A påklaget vedtaket i april 1984 til Reindriftsstyret. Han hevdet bl.a. at lappefogdens tillatelse av 1978 fortsatt sto ved makt. Etter et mellomspill der det ble vurdert å gi A permanent tillatelse til vinterbeiting i X, opprettholdt Reindriftsstyret ved vedtak 16. desember 1986 den midlertidige tillatelse. Ved sin advokat brakte A saken deretter inn for ombudsmannen. Klagen ble forelagt Reindriftsstyret i Alta, som ved brev 19. oktober 1987 fra reindrifts sjefen ga følgende merknader. «Flytting innenfor reinbeiteområde/reinsogn etter reindriftsloven av 1933 ble regulert av lovens §11 og §12. Etter §11 pliktet reineier på forhånd å gi melding om sin flytting. Flytting kunne fritt foregå innenfor reindriftsområde (fylket) eller reinsogn, jfr. §6. Etter §12 hadde myndighetene fullmakt til å henvise, pålegge, reineier å flytte til bestemte distrikt. Lovens system med krav til forhåndsmelding ble etterhvert ikke praktisert etter lovens ordlyd idet flyttingene stort sett fulgte tradisjonelle mønster. Endring i flyttemønster ble dels fanget opp i etterfølgende melding om reindrift, dels ved forhandsgodkjenning av endringen. Reindriftsloven av 1933 gir således ikke et rettsgrunnlag for krav på et særlig distrikt innenfor området/sognet for en reineier. Med reindriftsloven av 1979 ble adgangen til flytting mellom distrikter innen samme reinbeiteområde betinget i §4.3. Samtidig må §3.1.i.f. forstås slik at reineier ble gitt særlig rett til reindrift innenfor sitt distrikt. Ved lovens ikrafttredelse ble samtlige reineiere som tilfredsstilte den nye lovens krav til å få godkjennelse som driftsenhet, jfr. §4.2., registrert i distrikt ut fra faktisk og tradisjonell beitebruk etter melding om reindrift. For Y reinbeitedistrikt har det i gammel tid vært delt driftsmønster. Øya ble brukt til sommerbeite av svenske reineiere samtidig som fastboende sjøsamer har hatt helårs reindrift. Svensk reindrift opphørte med konvensjonen fra 1919. Den norske reindriften har vært helårsbeiting. Problemstillingen rettslig sett i foreliggende sak er om lappefogdens brev av 1978 gir reineieren et særlig grunnlag som gir rettigheter etter den nye lovens §3.1.i.f, jfr. §4.3. Det er i Reindriftsstyret lagt til grunn at lappefogdens brev er en godkjennelse av flytteretten innenfor Troms Reinbeiteområde slik at reineieren ikke ville bli møtt med henvisning etter den gamle lovens §12. Med innføringen av den nye reindriftsloven er faktisk og tradisjonell beitebruk lagt til grunn for distriktstilhørighet. A drev da helårsdrift i Y reinbeitedistrikt og hadde ikke brukt X til vinterbeite. Det er således ikke grunnlag å hevde rett til X. Vi anser ikke vinterbeitesituasjonen for Y å være tilfredsstillende og kan opplyse at vi arbeider fortsatt for å finne en bedre løsning. I brevet fra reindriftssjefen ble det videre vist til at det var uavklarte forhold mellom norsk reindrift og svenske samers rettsstilling i Troms. Advokaten kom med ytterligere merknader i brev til ombudsmannen: «Tillatelsen for A av 7.11.78 er meddelt av lappefogden kun med den begrensning at A skall respektere rettighetene for svenske samers sommerbeite. Tillatelsen har sin hjemmel i den dagjeldende reindriftsloven av 1933. A har i tidligere brev gitt sin forklaring på at han vinteren 1978-79 ikke kunne benytte sitt vinterbeite i X. Det virker da meget søkt av Reindriftsadministrasjonen å anføre mot ham at han ikke har hevdet rett til beite. Det synes som om Reindriftsadministrasjonen vil an vende reindriftsloven av 1979, som trådte i kraft 1. den tillatelse som ble innvilget A. Samtidig kan jeg ikke se at det fra Reindriftsadministrasjonens side med noe rettslig grunnlag gjøres gjeldende at A skulle ha misligholdt den gitte tillatelse. Jeg viser spesielt til A's brev av 10.10.86. Endringen til å betrakte A's tillatelse som midlertidig med nærmere begrensninger er ikke godtgjort ut fra tillatelsen og den dagjeldende reindriftsloven. Innsigelse fra svenske samer mot den gitte tillatelse er ikke kommet, til tross for at gjenpart av tillatelsen ble meddelt de svenske rettighetshavere. Det kan ikke sees å være riktig å trekke inn forholdet til svenske reindriftssamer i forbindelse med A's vinterbeite i X. Jeg kan for så vidt vise til konvensjonen av 9.2.1972 som tilstår svenske reindriftssamer sommerbeite på norsk grunn. Til dette anførte reindriftssjefen bl.a. at det her ikke dreide seg om å gi reindriftsloven av 1978 tilbakevirkende kraft. «A utøver reindrift i Y reinbeitedistrikt i Troms reinbeiteområde. Det sentrale spørsmål i saken som er brakt inn for ombudsmannen er om A har rett til permanent vinterbeite i X reinbeitedistrikt. Også dette reinbeitedistrikt ligger i Troms reinbeiteområde. A hevder at lappefogdens avgjørelse 7. november 1978 er det rettslige grunnlag for en slik permanent vinterbeiterett. Denne avgjørelse ble truffet før någjeldende reindriftslov av 9. juni 1978 trådte i kraft 1. juli 1979, og det var reindriftsloven av 12. mai 1933 som regulerte beiteretten m.v. Loven av 1933 hadde i §6 forbud mot overflytting av reindrift til annet fylke eller reinsogn. Noe tilsvarende forbud mot å utøve reindrift i annet reinbeitedistrikt innenfor samme fylke eller reinsogn var ikke oppstilt. Og loven ble forstått slik at alle som i henhold til §1 ble å regne som flyttsamer, her hadde en ubetinget rett til å utøve reindrift. Jeg viser for så vidt til proposisjonen til reindriftsloven av 1978, Ot.prp. nr. 9 (1976-77), 48, hvor det står: «Gjeldende reindriftslov er blitt forstått slik at alle og enhver som i henhold til lovens §1 blir å regne som flyttsame, har en ubetinget rett til å utøve reindrift i reinbeitedistrikt uten hensyn til ressursenes tilstrekkelighet og plass og livsrom for flere utøvere av reindriftsyrket. En mulighet til å regulere lå imidlertid i adgangen til å fastsette høyeste reinantall for reinbeitedistriktet, jfr. §8. For øvrig hadde lappefogden adgang til å henvise reineieren til annet reinbeitedistrikt innen reinsognet/fylket, jfr. §12 som lød: «For å opnå en hensiktsmessigere fordeling eller bedre ordning av reinbeitningen eller når det for øvrig anses ønskelig kan lappefogden, eller i fylke hvor sådan ikke er ansatt, fylkesmannen, eller den han har bemyndiget, henvise flyttlapp med de under hans voktning værende rein til et annet reinbeitedistrikt innen reinsognet, eller hvor reinsogn ikke er opprettet, innen fylket enn det, hvor han opholder sig eller hvortil han er meldt. Ved henvisning bør den som lengst har hatt beite for sine rein i reinbeitedistriktet fortrinnsvis tillates å benytte det. Efterkommes ikke pålegget, kan nevnte tjenestemann la det fullbyrde. Omkostningene herved kan inndrives ved utpantning hos flyttlappen efter fylkesmannens ordre. Utgangspunktet etter den tidligere lov var altså at overflytting til annet reinbeitedistrikt innenfor reinbeiteområdet ikke var avhengig av tillatelse. Likevel skulle det hvert år sendes forhåndsmelding til lappefogden om reindriften, jfr. §11. Denne regel ble imidlertid i praksis ikke overholdt, jfr. reindriftssjefens brev hit 19. oktober 1987. - Den nye loven av 1978 endret på rettstilstanden. Etter §4 tredje ledd kan en reineier ikke flytte sin reindrift til annet reinbeitedistrikt uten samtykke av områdestyret. Det heter i Ot.prp. nr. 9 (1976-77) 49 første spalte om denne bestemmelse: «I paragrafens tredje ledd er inntatt en bestemmelse om at reineier ikke kan flytte sin reindrift til noe annet distrikt uten samtykke av områdestyret. Dette er en tilstramming i forhold til gjeldende lov som ikke har noen tilsvarende restriksjoner for flytting fra ett distrikt til et annet sa lenge det ikke medfører overskridelse av fylkesgrense eller grensen for reinsogn. Bestemmelsen kan bli et nyttig hjelpemiddel til fremme av lovens formål og supplere bestemmelsen i paragrafens første ledd. Jeg må etter dette legge til grunn at A før ikrafttredelsen av den nye loven kunne ha utøvet reindrift i X reinbeitedistrikt uten særskilt tillatelse av lappefogden eller annen reindriftsmyndighet. Ut fra dette fremstår det for meg noe uklart hva som var realiteten i lappefogdens brev av 7. november 1978. Lappefogden ga for øvrig ingen hjemmelshenvisning for «tillatelsen». Etter det som foreligger, må jeg imidlertid akseptere reindriftssjefens forklaring 19. oktober 1987 om at poenget med lappefogdens brev fra 1978 var at A ikke ville bli møtt med «henvisning» etter den tidligere lovs §12. Det er mulig at «tillatelsen» også var ment som en konstatering av at vinterbeitet ikke var i strid med svenske samers rettigheter, jfr. i den forbindelse at gjenpart av lappefogdens brev ble sendt de svenske samebyer. i fremtiden skulle være avskåret fra å utøve den forvaltningsmyndighet overfor A som reindriftsloven hjemlet. Dersom forholdene endret seg, ville lappefogden f.eks. etter omstendighetene kunne henvise A til annet reinbeitedistrikt. Et annet resultat ville innebære en forhåndsbinding av forvaltningsmyndighet, noe som norsk rett bare i sterkt begrenset utstrekning tillater. Dersom tillatelsen skulle kunne tolkes som en slik forhåndsbinding, måtte ordlyden i lappefogdens brev under enhver omstendighet på en langt mer utvetydig måte ha gitt uttrykk for at dette var meningen. Spørsmålet blir så hvilken rettslig betydning iverksettelsen av reindriftsloven av 1978 fikk for A's situasjon. A hadde på dette tidspunkt ikke satt i gang reindrift i X reinbeitedistrikt. Jeg må akseptere myndighetenes standpunkt om at A derved var avhengig av samtykke fra områdestyret etter §4 tredje ledd for å flytte reindriften til dette distriktet. Resultatet følger naturlig av ordlyden i §4 tredje ledd, og loven har ingen bestemmelse som gir anvisning på en annen løsning for tilfeller som var «klarert» for flytting etter den gamle loven. Etter min mening kan det heller ikke ses som noen ulovlig «tilbakevirkning» at A var avhengig av nytt samtykke fra områdestyret. Jeg nevner i den forbindelse at den nye loven ikke fratok A retten til å utøve reindrift i det distrikt han faktisk brukte ved ikrafttredelsen. (Om det hadde vært rettslig adgang til å frata reineierne denne retten, har jeg ikke foranledning til å gå inn på her.) Lappefogdens brev av 7. november 1978 var følgelig ikke til hinder for at A bare fikk en midlertidig beitetillatelse, slik områdestyret vedtok. A's anførsler om at det må bebreides reindriftsmyndighetene at han ikke fikk satt i gang flytting tidligere til X, kan etter min mening her ikke være avgjørende. For ordens skyld nevner jeg at jeg ikke finner å kunne gå inn på realiteten i disse anførsler, da de er lite egnet for oppklaring herfra. Det vises i den forbindelse bl.a. til at saksbehandlingen for ombudsmannen er skriftlig. Avslutningsvis vil jeg legge til at selv om lappefogdens brev av november 1978 ikke kan være avgjørende for A's rettigheter etter den nye reindriftsloven, må forholdet være et moment av betydning for områdestyrets vurdering etter §4 tredje ledd. Men også andre omstendigheter, slik som f.eks. endrede beiteforhold, må kunne tas i betraktning av områdestyret. Denne avveining av de ulike hensyn - som til dels beror på faglige vurderinger - går jeg ikke nærmere inn på, da forholdet ligger på siden av det som er tatt opp i klagesaken. Somb-1989-42 Tilleggsavgift for unnlatt montering av vannmåler - hjemmelsspørsmål. Kommunen krevde at et hotell (A)

lovdata_cd_11909

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.88

- å sikre et verdifullt område for undervisning og forskning.

public_report_2941

publicreports

no

0.869

lærlingformidling forklare store ulikheter i resultat? 978-82-7218-984-5 1892-2597 (online) Denne rapporten, som tar for seg prosessen med å formidle elever til læreplass, er utarbeidet på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet. Rapporten er et resultat av manges innsats. Asgeir Skålholt har vært hovedansvarlig for kapittel 3, Idunn Seland for kapittel 4, Jørgen Sjaastad for kapittel 5, mens Håkon Høst har vært prosjektleder og hatt hovedansvaret for å skrive kapittel 1 og 6. Svein Michelsen har gitt gode innspill underveis i prosessen. Vi takker Berit Lødding for kommentarer, og også representanter for Utdanningsdirektoratet for kritiske og gode spørsmål til førsteutkastet. Vi takker ellers særlig de ansatte i Østfold, Rogaland og Nord-Trøndelag fylkeskommuner som arbeider med lærling-formidling for deres store tålmodighet i forhold til våre mange henvendelser og stadige oppfølgingsspørsmål. 1.2.1 Offentlig formidling og bedriftenes styringsrett ............................................................................................................ 1.2.2 Formidlingens temporalitet .......................................................................................................................................... 1.2.3 Intensjonsavtaler som planleggingsredskap ................................................................................................................ 1.2.4 Dimensjoneringens betydning ..................................................................................................................................... 1.2.5 Y-nemndene ............................................................................................................................................................... 1.2.6 Opplæringskontorene som bindeledd ......................................................................................................................... 1.2.7 Søkerne som aktører .................................................................................................................................................. 1.2.8 Skolene ...................................................................................................................................................................... 1.2.9 Potensialet for læreplasser ......................................................................................................................................... 1.2.10 Hva kan fylkeskommunene gjøre? ......................................................................................................................... 2 Problemstillinger, undersøkelsesopplegg, metoder og data .............................................. 2.1 Problemstillinger og avgrensninger ............................................................................................................................. 2.1.1 Fasene ....................................................................................................................................................................... 2.1.2 Ulik effektivitet? .......................................................................................................................................................... 2.1.3 Rettslige sider ............................................................................................................................................................. 2.1.4 Resultatet ................................................................................................................................................................... 2.2 Undersøkelsesopplegg, metoder og data .................................................................................................................... 2.2.1 Utvalg av enheter ....................................................................................................................................................... 2.2.2 Kvalitativ datainnsamling ............................................................................................................................................ 2.2.3 Analyse....................................................................................................................................................................... 2.2.4 Kvantitativt materiale og undersøkelsesopplegg? ....................................................................................................... 2.2.5 Analyse av dokument-og statistikkmateriale............................................................................................................... 3 Formidlingens bakteppe; Søkere, næringsliv og fagopplæring i de tre fylkeskommunene ................................................................................................................... 3.1 Ungdommer som søker læreplass .............................................................................................................................. 3.2 Karakterer ................................................................................................................................................................... 3.3 Næringsstruktur og lærlinger i fylkene i dag ................................................................................................................ 3.3.1 Noen viktige lærebransjer ........................................................................................................................................... 3.3.2 Hva sier bedriftene? .................................................................................................................................................... 3.4 Arbeidsledighet ........................................................................................................................................................... 3.5 Fagopplæringens posisjon i de tre fylkene .................................................................................................................. 4 Den administrative formidlingsprosessen i tre fylkeskommuner ...................................... 4.1 Rogaland: klare linjer og tidlig formidling ..................................................................................................................... 4.1.1 Analyse: formidlingen i Rogaland fylkeskommune ...................................................................................................... 4.2 Nord-Trøndelag: tett på søkerne ................................................................................................................................. 4.2.1 Analyse: formidlingen i Nord-Trøndelag fylkeskommune ............................................................................................. 4.3 Østfold: bred definisjon av formidling .......................................................................................................................... 4.3.1 Analyse: formidlingen i Østfold fylkeskommune .......................................................................................................... 4.4 Formelle og uformelle trekk ved formidlingsprosessen i de tre fylkeskommunene ....................................................... 5 Formidlingsstatistikken .......................................................................................................... 5.1 VIGO-databasen ......................................................................................................................................................... 5.2 Utdanningsdirektoratets formidlingsprosent og NIFUs datamateriale .......................................................................... 5.3 Situasjonen ved offisiell formidlingsslutt 1. november 2013 ......................................................................................... 5.4 Formidlingsprosent 1: «Hvor mange sitter vi igjen med?» ........................................................................................... 5.4.1 Lærekandidatordningen .............................................................................................................................................. 5.4.2 Vg3 i skole .................................................................................................................................................................. 5.4.3 Ulik bruk av kategorier i VIGO mellom fylkeskommunene ........................................................................................... 5.5 Formidlingsprosent 2: «Hvor mange av søkerne fikk læreplass?»............................................................................... 5.6 Hva skjedde før uke 35? ............................................................................................................................................. 5.6.1 Rogalands forsprang .................................................................................................................................................. 5.7 Hva lærer vi av formidlingsstatistikken? ...................................................................................................................... 5.7.1 VIGO som statistikkredskap ........................................................................................................................................ 6 Hvordan skal vi forstå ulikhetene mellom våre casefylker? .............................................. 6.1.1 Formidlingens temporalitet ......................................................................................................................................... 6.1.2 Forberedelsesfasen: januar-mars .............................................................................................................................. 6.1.3 Markedsplassen: mars-mai ........................................................................................................................................ 6.1.4 Den aktive formidlingen: mai-august .......................................................................................................................... 6.1.5 Utsorteringsfasen: august-november ......................................................................................................................... 6.1.6 Særtrekk ved de ulike fylkeskommunenes formidling ................................................................................................. 6.1.7 Ulik resultatoppnåelse ............................................................................................................................................... 6.1.8 Den ulike utviklingstakten .......................................................................................................................................... 6.1.9 Det ulike sluttresultatet .............................................................................................................................................. 6.1.10 Innfrir fylkeskommunene elevene sine rettigheter? .................................................................................................... 6.2 Oppsummering og konklusjoner ................................................................................................................................ Vedlegg 1 Lokaliseringskvotient ................................................................................................................................................ Vedlegg 2 Aktivtetsbeskrivelser/årshjul lærlingformidling ........................................................................................................... Vedlegg 3 Tabeller fra VIGO ..................................................................................................................................................... Rapporten tar for seg hvordan tre fylkeskommuner, Østfold, Rogaland og Nord-Trøndelag, arbeider med å formidle søkere til læreplass. Prosjektet har hatt tre sentrale problemstillinger: 1. Hva karakteriserer ulike faser i formidlingen, og hvilke aktører er involvert i de ulike fasene? 2. Hva kjennetegner systemene for formidling? 3. Hva kan forklare ulik resultatoppnåelse? Problemstillingene blir belyst både kvalitativt gjennom intervjuer, først og fremst med de som arbeider med formidlingen, men i noen grad også aktører rundt. Det blir benyttet dokumenter og statistikk, både fra fylkeskommunene, og fra VIGO bedrift. Uavhengig av hvilke måter en benytter for å beregne formidlingsandel, kommer Rogaland ut med relativt sett flest lærekontrakter. Nord-Trøndelag følger et stykke bak, og Østfold nederst. Det er mange likhetstrekk og også stor grad av parallellitet i fylkenes organisering av selve formidlingsprosessen. De går alle gjennom noen mer eller mindre felles faser som vi har valgt å kalle forberedelse, markedsplass, aktiv formidling og utsortering. Organisering av formidlingen og tiltak som iverksettes har mange likhetstrekk, med noen viktige unntak. To av fylkene, Østfold og Nord-Trøndelag, starter allerede i forberedelsesfasen med å sortere ut av selve søkeprosessen det de oppfatter som svake kandidater, og anbefaler disse å søke lærekandidatordningen. I formidlingens siste fase tilbyr de samme fylkene, men i særlig grad Østfold, mange av de gjenstående søkerne plass i vg3 i skole. Rogaland ønsker ikke i særlig utstrekning å benytte ordninger som ikke fører fram mot ordinær lærekontrakt i bedrift. I stedet bruker de mer ressurser gjennom et samarbeid med opplæringskontorene på å formidle antatt svake søkere ut i lærebedrift. Vi har ikke funnet holdepunkter for at ulik grad av utsortering av svake søkere er knyttet til ulikhet i de respektive fylkenes søkermasse. Vi ser for eksempel at Rogaland fylkeskommune formidler relativt mange søkere som har strykkarakterer eller ikke vurdert i fag. Alle fylkene ser ut til å benytte VIGO bedrift relativt effektivt i selve formidlingsprosessen. Rogaland åpner imidlertid databasen allerede i januar, og oppfordrer samtidig både søkere og bedrifter til å ta aktivt kontakt for å gjøre avtaler om læreplass. Dette ser ut til å bidra til forspranget Rogaland har rent tidsmessig på de andre fylkeskommunene i formidlingen. Vi har imidlertid ikke holdepunkter for å si at dette påvirker sluttresultatet. den første runden av selvformidling gjennom VIGO bedrift er gjennomført. I formidlingens sluttfase kommer det også klare ulikheter til syne mellom fylkeskommunene med hensyn til hvilke kategorier de som ikke har fått læreplass plasseres i, en sortering som ser ut til å henge i hovedsak sammen med lokale prioriteringer. Dette gjør det vanskelig å sammenligne gruppene av gjenstående søkere på tvers av fylker. Vi ser klare ulikheter i andelen søkere de tre fylkeskommunene klarer å formidle, en ulikhet som oppstår allerede i den fasen vi har kalt markedsplassen. I denne fasen, dvs. før fylkeskommunenes aktive, individuelle formidling har startet, skiller Rogaland seg ut med rundt 20-30 prosent høyere andel formidlede enn de øvrige fylkeskommunene. Ulikhetene i formidlingssandel ser deretter ut til å holde seg ganske konstante. Uavhengig av hvilke måter en benytter for å beregne formidlingsandel, dvs. hvilke søkere og hvilke lærekontrakter som regnes med, kommer Rogaland best ut, med Nord- Trøndelag et stykke bak, og Østfold nederst. Dette til tross for at Rogaland har relativt sett flest søkere å formidle, og heller ikke driver den samme utsorteringen av svake søkere i forkant av formidlingen. De relative andelene de tre fylkene formidler i forhold til hverandre er forbausende stabil. En hovedkonklusjon er at det vi kan betegne som kontekstuelle forhold i stor grad legger grunnlaget for resultatet av formidlingen, da målt som andelen av søkerne som blir formidlet. Nettopp den konteksten fylkeskommunene befinner seg i kan i stor grad også forklare deres valg av tiltak i formidlingen. Vi skal nedenfor oppsummere hvordan dette ser ut til å slå ut i de tre fylkene. Selv om Østfold har en sysselsetting innenfor sterke lærling-næringer som industri, bilverksteder, bygg og anlegg som ligger over landsgjennomsnittet, og over et fylke som Rogaland, har de en langt lavere lærling-andel regnet av sysselsettingen enn de andre to fylkene. De har en noe større arbeidsledighet enn de andre to fylkene, men har samtidig en lav andel læreplass-søkere målt ut fra befolkning. fylkeskommunen. Det at yrkesopplæringsnemnda ikke synes å ha noen sentral posisjon i utforming av politikk på fagopplæringsfeltet, heller ikke når det gjelder dimensjonering og formidling, kan tolkes som et uttrykk for dette. Fylkeskommunens store oppmerksomhet mot lærekandidatordningen kan tolkes som et resultat av at man ut fra erfaring har grunn til å forvente en knapphet på læreplasser. regner med at antatt svake søkere derfor vil ha små sjanser for å få ordinær læreplass. Ingen tilgjengelige indikatorer peker imidlertid i retning av at Østfold har spesielt mange svake søkere. En vellykket formidlingsprosess i Østfold handler ikke bare om formidling til læreplass, men i stor grad om at alle har fått et tilbud, selv om dette er en plass i Vg3 alternativ fagopplæring i skole eller opplæringskontrakt. Rogaland har en høy andel læreplass-søkere målt ut fra befolkning, og en høy sysselsetting innenfor tradisjonelle lærling-næringer. De har en mindre bygg og anleggsnæring, og mindre industri enn Østfold, men har samtidig mer av industrien i tradisjonelt lærling-tunge deler av industrien, og en del offshore-relatert virksomhet som Østfold ikke har. Med relativt sett flest søkere av de tre fylkene er formidlingsoppgaven stor, men dette balanseres i noen grad av et godt arbeidsmarked. Det som likevel synes langt viktigere er at fagopplæringen har en sterk posisjon i fylkeskommunen, ikke minst uttrykt gjennom yrkesopplæringsnemndas sentrale posisjon, som politikerne har stilt seg bak. Man legger også stor vekt på å dimensjonere skolen ut fra antatt tilgang på læreplasser. Fagopplæringen står sterkt i fylkets næringsliv, noe som kommer til uttrykk gjennom antall lærlinger i forhold til sysselsatte, og i antall lærebedrifter. Dette gjør at både tradisjonelle og nye lærling-næringer tar inn lærlinger i større omfang enn i andre fylker. Formidlingsarbeidet preges av dette. Man går tidlig og offensivt til verks. Også søkere med relativt svake karakterer anses formidlingsbare. De antas å kunne heve seg gjennom å komme ut i lære. Lærekandidatordningen brukes i lite omfang, og Vg3 i skole ses ikke som ønskelig for å få plassert gjenværende søkere. En vellykket formidlingsprosess ses i stor grad som at man har fått mange ut i lære, og den siste individuelle formidlingen for å oppnå dette, det fylkeskommunen selv kaller håndarbeidet, fortsetter ut i november og desember, rett og slett fordi man enda ser muligheter. Nord-Trøndelag har en sammenlignbar andel av sin sysselsetting i såkalte lærling-næringer som Rogaland, og slik sett et godt utgangspunkt for formidling av lærlinger. De ligger også i en midtposisjon i forhold til de to andre fylkene når det gjelder arbeidsledighet, og i fagopplæringens utbredelse målt som antall lærlinger i forhold til sysselsetting. Nord-Trøndelag har en høy andel læreplass-søkere, målt ut fra befolkning. Mange av disse er eldre søkere, uten rett. Disse trekkes med i hele formidlingsprosessen, slik at fylket dermed tar på seg en større formidlingsoppgave enn de etter loven er forpliktet til. Yrkesopplæringsnemnda er karakterisert som noe reaktiv, og ikke veldig sentral i forhold til fylkeskommunale prosesser. Noe illustrerende for fagopplæringens stilling i fylkeskommunen er at mens fagopplæring har mange søkere, signaliserer fylkeskommunen at de i stedet ønsker en større andel til studiespesialisering og høyere utdanning. Skoletilbudet i yrkesopplæringen dimensjoneres mindre ut fra tilgangen på læreplasser enn det de som arbeider med fagopplæring skulle ønske. Totalt sett bidrar dette til en situasjon der fylkeskommunen ikke forventer å klare å formidle på langt nær alle søkere. De legger stor vekt på å plukke ut det de definerer som svake søkere til lærekandidatordningen både før søknadsfristen, og etter. Likeledes tilbyr de årvisst et antall Vg3-klasser i skole som alternativ til læreplass. Som mål på en vellykket formidlingsprosess, opererer fylkeskommunen i sin kvalitetsmelding med andel av søkerne som er formidlet. Fagopplæringens stilling i de tre ulike fylkene er ulik, og representanter for de tre fylkeskommunene gir uttrykk for at de i stor grad vet hvor mange læreplasser de kan regne med. Dette ser ut til å prege den enkelte fylkeskommunes innretning og valg av tiltak i formidlingsarbeidet. Dette står ikke i motsetning til at de tre fylkeskommunene gjør en stor innsats for å påvirke omfanget av formidlingen mest mulig, og i hvert fall utnytte det rommet de selv anser at de har. Offentlig formidling av lærlinger er en viktig del av dagens ordning for videregående opplæring. Det at fylkeskommunene velger noe ulike strategier for når og hvordan søkerne eksponeres for mulige lærebedrifter har trolig betydning for hvor raskt formidlingen kan gjennomføres. Det kan ha en viss betydning for utfallet av formidlingen, uten at det er mulig å anslå dette sikkert på grunnlag av det datamaterialet vi har. Det klart mest avgjørende for sluttresultatet ser imidlertid ikke ut til å være hva som skjer i formidlingsprosessen det enkelte år, men i hvilken grad man i de ulike fylkene over tid har lykkes i å forplikte bedriftene i ulike bransjer og fag til regelmessig å ta inn lærlinger, og dermed også bidra til det opplæringsfellesskapet lærlingordningen representerer. Med utgangspunkt i myndighetenes arbeid for å øke antallet læreplasser, representert blant annet ved samfunnskontrakten med partene i arbeidslivet om en økning på 20 prosent frem til 2015, ønsket Utdanningsdirektoratet en undersøkelse av hvordan formidlingsprosessen forløper i 2-3 fylkeskommuner. Samtidig som prosjektet er rett mot fylkeskommunene, dekker det i noen grad også andre aktører i formidlingsprosessen som Y-nemnder, opplæringskontor, bedrifter utenfor opplæringskontor og skoler. Vi er særlig opptatt av hva som eventuelt er de kritiske faser i denne prosessen, om det er fylkeskommuner som har systemer som er spesielt gode, og hva som kan forklare at fylkeskommunene har ulik formidlingsprosent. Formidling av lærlinger i fylkeskommunal regi oppsto med Reform 94. Før dette hadde ikke det offentlige noe ansvar for å kople elev og bedrift i et læreforhold. I stedet var det søker og bedrift som på fritt grunnlag inngikk kontrakt (Michelsen mfl. 1998). Gjennom reformen ble lærlingordningen knyttet til videregående opplæring og koplet sammen med skoleopplæringen i et sekvensielt løp på to år i skole og to år i bedrift. Ettersom bedriftsopplæringen ble en del av ungdoms lovfestede rett til videregående opplæring, var det myndighetenes utgangspunkt at søkning og inntak til læreplasser skulle følge samme prinsipper som skoleopptak, dvs. gjennom rangering etter kriterier som rettighetsstatus og karakterer. Dette ble av arbeidsgiversiden sett som et inngrep i styringsretten, dvs. deres rett til selv å velge hvem de vil ansette (Blichfeldt mfl. 1996; Michelsen mfl. 1998). Myndighetene aksepterte etter hvert dette prinsippet, men det ble likevel etablert en fylkeskommunal ordning med formidling av lærlinger til bedriftene for å sikre koplingen mellom skole og bedriftsopplæring. Helt sentralt var det både for staten og fylkeskommunene å sørge for at elevene med rett til videregående opplæring fikk læreplass, og det ble tatt i bruk både legale og økonomiske virkemidler for å snevre inn bedriftenes muligheter til å rekruttere lærlinger utenom skolen. I tillegg var man opptatt av at lærlingformidlingen i tid skulle tilpasse seg skolenes elevopptak, slik at elevene som søkte læreplass kunne starte opp i lære direkte etter at de var ferdig med skoleopplæringen. Utover normative tiltak, har trolig konkurransen om lærlingene vært en viktig faktor for å få bedriftene til å tilpasse sin lærlingrekruttering til skoleåret. bedrifter som drøyer med å ta inn lærlinger, og mange søkere må vente i usikkerhet til langt ut på høsten før de vet om de får læreplass eller ikke (Vibe mfl. 2012). I lærlingformidlingen er søkersiden i utgangspunktet de elevene som har søkt læreplass gjennom den offentlige formidlingen. Andre som søker læreplass har ikke fylkeskommunen noe ansvar for gjennom opplæringsloven. Slik sett skulle fylkeskommunene ha god oversikt over antallet søkere. Dette kompliseres imidlertid ved at også en del elever som ikke har søkt læreplass skaffer seg en lærekontrakt direkte med en bedrift. En langt større utfordring er likevel tilbydersiden. I den opprinnelige formidlingsforskriften sto det at det skulle inngås avtale med lærebedriftene om det antall læreplasser som stilles til disposisjon (Michelsen mfl. 1998). Dette viste seg ikke å være realistisk. For å skape en viss forutsigbarhet i læreplasstilgangen, ble det i forbindelse med Reform 94 etablert et system med intensjonsavtaler, en type ikke juridisk bindende avtaler med bedriftene om det antall lærlinger de planla å ta inn. På aggregert nivå, skapte dette systemet handlingsrom for fylkeskommunene og staten, som fikk noe å planlegge ut fra. Den offentlige diskursen om læreplasser kom således i startfasen etter Reform 94 i stor grad til å handle om hvordan man lå an ut fra de inngåtte intensjonsavtalene. Etter hvert som fylkeskommunene erfarte at disse avtalene enkeltvis hadde liten verdi, og at arbeidet med dem krevde mye ressurser, ble systemet gradvis avviklet (ibid.). Det norske utdanningssystemet har historisk sett blitt dimensjonert først og fremst ut fra søkernes ønsker (Høst 2012). Gjennom Reform 94 ble fylkeskommunene ansvarliggjort ikke bare for å sikre elevene en plass i videregående opplæring, men også for å sikre at de fikk tilbud om tre års opplæring. I yrkesutdanningen betød det at de enten måtte sikres læreplass, eller at fylkeskommunen måtte etablere et alternativt opplæringstilbud. Slik sett fikk man et langt sterkere incentiv enn tidligere for å dimensjonere yrkesutdanningen i tråd med arbeidslivets behov, slik dette kom til syne gjennom inntak av lærlinger i ulike fag. Vektleggingen av henholdsvis søkernes ønsker og arbeidslivets behov har således vært gjenstand for vedvarende diskusjoner i de ulike fylkeskommuner. Det fremste læreplassfylket, Rogaland, framhever seg ved i større grad enn de fleste andre fylkeskommuner å vektlegge dimensjonering av skoleplasser ut fra tidligere erfart tilgang på læreplasser. Fagområder som ikke klarer å stille det antall læreplasser som ligger til grunn for dimensjoneringen, risikerer klassenedskjæring i neste runde (Michelsen og Høst 2013). Rogaland fylkeskommune var også den første til å innskrenke yrkesfagelevenes muligheter til å velge påbygging til studiekompetanse etter det andre året. Yrkesopplæringsnemndene har historisk sett hatt en sentral rolle for formidlingen av lærlinger gjennom å være de som har sertifisert lærebedrifter, godkjent lærekontrakter og hevinger av lærekontrakter. Endringene i opplæringsloven fra 2007 betød at alle forvaltningsoppgaver ble overført fra y-nemndene til fylkeskommunen. Som et rådgivende organ forutsettes de imidlertid å ha en nøkkelrolle i å sikre fylkeskommunens kontakt med bedriftene, ikke minst med tanke på dimensjonering av opplæringstilbudet i forhold til arbeidslivets behov. Nyere forskning viser imidlertid store fylkesvise variasjoner når det gjelder nemndenes sammensetning, oppgaveprofil, myndighet og innflytelse (ibid.). Formidling i dagens omfang hadde neppe vært mulig med den bemanningen fylkeskommunene har, om de ikke i stadig større grad hadde tatt i bruk opplæringskontorene som mellomledd i formidlingen av lærlinger til bedriftene (ibid.). fylkeskommunene og den enkelte bedrift. Som bedriftenes organ skal de sørge for å skaffe sine medlemmer egnede lærlinger. fylkeskommunene til også å ivareta velferdsstatlige hensyn, dvs. skaffe læreplasser også til antatt svake søkere. På den annen side kunne opplæringskontorene i denne posisjonen øve et press på fylkeskommunene gjennom å stille krav til at fylkeskommunene måtte bidra med ekstratilskudd for de som er vanskelig formidlingsbare. Den sentraliserte og administrative formidlingen man la opp til etter Reform 94, ble også tidlig kritisert for å passivisere søkerne (Michelsen mfl. 1998). I stedet for å avvente at man ble formidlet, ble søkerne etter hvert oppfordret til selv å være aktive i arbeidet for å skaffe seg en læreplass. Historisk sett har søkernes egne kontakter og initiativ vært den vanligste formen å etablere en kontrakt mellom bedrift og lærling på. familie og kjente, dels gjennom at elevene gjennom praksisutplasseringer i bedrift i skoletiden får vist seg fram og etablert et grunnlag for senere lærekontrakt. Gjennom reformen Kunnskapsløftet ble utplassering i bedrift formalisert og systematisert som en del av opplæringsløpet i skolen, gjennom prosjekt til fordypning. Dette har etter alt å dømme bidratt til at antallet elever som etablerer kontakt med tanke på lærekontrakt har eskalert. Til tross for at det er skolene som har ansvaret for utplassering av elevene gjennom prosjekt til fordypning, har ikke skolene til nå hatt noen framtredende rolle i formidlingen til læreplass. I flere fylkeskommuner vurderes det imidlertid om ikke skolene skal få en mer sentral rolle i dette (Michelsen og Høst 2013). Gjennom nye former for kvalitetsstyring knyttes dette til tanker om å ansvarliggjøre skolene for at elevene har fått den opplæringen som er nødvendig for at bedriftene skal se dem som akseptable lærlinger. I motsatt fall må skolene selv ta ansvaret for å gi dem som ikke har fått læreplass ytterligere opplæring. I Samfunnskontrakten om læreplasser ber man om at det gjeninnføres et system med intensjonsavtaler, nå mellom skoler, bedrifter og opplæringskontorer. En måte å betrakte utfordringen med overgang fra skole til arbeidsliv er at det eksisterer et visst antall læreplasser i bedriftene, og hvor fylkeskommunens oppgave er å få besatt flest mulig av disse. Forskningen viser at det neppe gir et riktig bilde. En læreplass er ikke noe som eksisterer før det er inngått en kontrakt mellom søker og bedrift. Formidlingen får slik sett preg av en forhandlingsprosess mellom fylkeskommunen på den ene siden og opplæringskontor og bedrifter på den andre, hvor det langt fra er gitt på forhånd hvor mange lærekontrakter som vil bli inngått. Funn fra Kunnskapsløftet viser at nedgang i antall søkere til læreplass i restaurant-og matfag, ga en tilsvarende nedgang i antall lærekontrakter (Vibe mfl. 2012). En undersøkelse av drøyt 400 lærebedrifter og 400 ikkelærebedrifter viser at den største forskjellen mellom lærebedrifter og ikke-lærebedrifter, er at de sistnevnte ikke har lærlinger (Høst mfl. 2012). Norske bedrifter i relevante lærling-næringer har generelt en positiv holdning til å ta inn læringer, men mange har tradisjon for å rekruttere på andre måter. Til tross for det offentlige formidlingsapparatet som er etablert, og til tross for at bedriftene i stor grad har inngått i forpliktende samarbeid om inntak av lærlinger fra skolen, har det helt fra Reform 94 vært et vedvarende problem med en betydelig andel søkere som ikke får læreplass. Den modellen for formidling som utviklet seg etter Reform 94 har altså ikke kunnet forhindre at rundt en tredjedel av søkerne ikke får læreplass. Utgangspunktet for dette prosjektet er at en gjennom å undersøke formidlingsprosessen i tre ulike fylker skal kunne få en større forståelse av hva måten denne er organisert på, kan ha å si for utfallet av formidlingen. Prosjektet belyser tre sentrale problemstillinger: 1. Hva karakteriserer ulike faser i formidlingen, og hvilke aktører er involvert i de ulike fasene? 2. Hva kjennetegner systemene for formidling? Som en overordnet problemstilling for prosjektet vil vi formulere følgende: Hvordan arbeider fylkeskommunen med å formidle de som søker læreplass? Det er fylkeskommunen som gjennom formidlingsforskriften er pålagt å formidle læreplass-søkere med rett til opplæring, til læreplass i bedrift. Selv om fylkeskommunen for å lykkes i dette arbeidet må jobbe tett både med lærebedrifter/opplæringskontorer og søkere, er det fylkeskommunen som aktør som står i sentrum for undersøkelsen. Studien omfatter således for eksempel ikke hvordan søkerne opplever formidlingen. Vi vet at opplæringskontorene betyr svært mye i formidlingen, men disse er trukket inn i studien kun for å belyse fylkeskommunens arbeid med formidlingen, ikke for å kunne gi noen analyse av opplæringskontorenes arbeid og rolle. Det er heller ikke uproblematisk å operere med begrepet formidlingsprosessen. Når begynner den og når slutter den? Vi har valgt å se på prosessen fra rundt årsskiftet det året formidlingen skal gjennomføres, frem til ca. 1. november. Hva man skal inkludere under formidlingsarbeid i denne perioden er heller ikke gitt. Vårt utgangspunkt er at dette omfatter fylkeskommunens aktive arbeid for å får læreplass-søkere inn på lærekontrakt i en bedrift. Det vil likevel være umulig å trekke en klar grense for hvor fylkeskommunens arbeid har betydning og hvor søker og bedrift helt på egenhånd finner sammen. Som vi vil komme tilbake til, må en også anta at formidlingsaktiviteter som skjer nærmest uavhengig av fylkeskommunens arbeid, er viktig for å kunne forklare ulikheter mellom fylkeskommunene. Hvem er målgruppe for formidlingen? I tillegg kommer hvem fylkeskommunen oppfatter som målgruppe for formidlingen. Er det alle som søker læreplass, eller bare dem med opplæringsrett? Hvordan behandles søkere som ikke har rett til formidling fordi de har bestått skoledelen av utdanningen? alternativer til ordinær læreplass, som lærekandidatordningen og Vg3 i skole? Her så vi tidlig at fylkeskommunene legger seg på en ulik praksis, og dette i seg selv kaster lys over hvorfor og hvordan fylkeskommunene velger å kategorisere søkerne ulikt. En rekke andre, kontekstuelle forhold må antas å legge klare føringer for formidlingsprosessen. Det gjelder forhold som størrelsen – og kvaliteten – på det kullet som skal formidles. Det gjelder næringssammensetning i fylkene, samt i hvilken grad bedriftene har forpliktet seg til lærlingordningen. Vi vil kartlegge de viktigste av disse forholdene slik at de kan danne et bakteppe for den enkelte fylkeskommunes arbeid med formidling. Vi antar videre at fagopplæringens posisjon ikke bare i fylket, men også i fylkeskommunen har betydning for formidlingsarbeidet. Et forhold vi vil se nærmere på er vektleggingen av søkernes ønsker versus antatt tilgang på læreplasser i dimensjoneringsprosessen, noe en må anta har betydning for formidlingsprosessen og mulighetene for å skaffe læreplasser til en størst mulig andel av søkerne. Analytisk vil det opplagt kunne tenkes en rekke ulike måter å dele inn formidlingen i faser på. Formidlingen struktureres av en rekke ulike forhold av aktører innenfor og utenfor fylkeskommunen. Innenfor kan det omfatte fylkeskommunens årshjul og arbeidsrytme, samt tidspunkter for politisk oppmerksomhet. Utenfor gjelder det først og fremst egenskaper ved søkerne og lærebedriftene/opplæringskontorene. I tillegg antok vi innledningsvis at også statlig oppmerksomhet i form av offentliggjøring av fylkesvise formidlingstall kunne spille en rolle. Ett av målene med prosjektet vil være å kunne si noe om hva som analytisk sett er den mest fruktbare måten å dele inn formidlingen i faser på, og hva som karakteriserer disse fasene. Lærlingformidlingen ble aldri som skoleopptaket, men man har likevel langt på vei lykkes med å strukturere formidlingsprosessen temporalt på tvers av fylkeskommuner, med utgangspunkt i søknadsfristen 1. mars. 1. Forberedelsesfasen 2. 3. Oppfølgingen av de som ikke fikk plass i første formidlingsrunde 4. Med utgangspunkt i kvalitative og kvantitative data om formidlingsprosessen, vil vi drøfte hvorvidt disse fasene er den mest fruktbare måten å betrakte utviklingen i formidlingen på, eventuelt om den bør inndeles i andre faser, og hva som i så fall er disse fasenes særlige karakteristika. Grovt sett er det slik at to av tre søkere fra skolen får læreplass, en andel som har ligget ganske stabilt over tid med noen svingninger som følge av konjunkturene. Det er store variasjoner mellom fylkene. Samtidig er det mange bedrifter som sier de ikke klarer å rekruttere nok lærlinger. Ut fra dette reiser det seg naturlig et spørsmål om det er mulig, med en mer effektiv formidling, å oppnå en større grad av markedsklarering, eller match mellom søkere og bedrifter. Prosjektet har ut fra dette søkt å kartlegge arbeidet med formidling i tre ulike fylkeskommuner for å undersøke om det er store variasjoner i måten formidlingsarbeidet er organisert på, enten formelt eller uformelt og i hvilken grad dette Vi kan anta at fylkeskommunene har ulike typer systemer for formidlingen, og vil gjennom den løpende undersøkelsen søke å kartlegge arbeidet med formidling, med tanke på nettopp å kunne svare på spørsmål som hvilke kjennetegn systemene for formidling har, i hvilken grad de er formelle/uformelle, og hvilke roller og ansvar de ulike aktørene har. resultatet av formidlingen, og i hvilken grad det er andre sider ved de ulike fylkeskommunes arbeid med formidling som gir utslag på graden av vellykket formidling. Fylkeskommunene står ikke fullstendig fritt i måten de organiserer formidlingen på. Opplæringsloven og forskriftenes kapittel 6 regulerer forhold som vedrører formidlingen. Det gjelder fylkeskommunens plikt til å sørge for at elever får innfridd sin rett til tre års videregående opplæring, samt hvem de har plikt til å formidle. Undersøkelsen av fylkeskommunens arbeid med formidlingen vil også omfatte spørsmål som hvordan rettigheter og plikter ivaretas i systemene for formidling, samt i hvilken grad lov, forskrift og regelverk oppfattes å fremme eller hemme formidlingsarbeidet i fylkeskommunen. Hva kjennetegner og hva bidrar til en vellykket formidling? Hvordan kan vi måle graden av suksess? Om det er formidlingsprosent, hva forklarer igjen at denne varierer mellom fylkene? Dette er de sentrale spørsmålene vi vil undersøke på resultatsiden. Antall nye lærekontrakter har tidligere vært et vanlig mål for resultatet av formidling av lærlinger. Fylkeskommunene er etter hvert særlig opptatt av andelen av søkerne som får plass, dvs. en form for formidlingsprosent. Kvantifisering, også av resultatene av formidling, skaper rom og redskaper for sammenligning, og dermed for koordinering gjennom standardisering og kontroll, ansvar og utvikling gjennom å rangere ut fra normative skaler (Desrosières 2009). Når formidlingsprosent benyttes til sammenligning fylkene imellom, må beregningen av disse tallene derfor oppfylle en del sentrale kriterier, som krav til relevans, nøyaktighet og presisjon (ibid.). Det betyr at vi må undersøke grunnlaget for fylkeskommunenes beregning av formidlingsprosent. Dette innebærer å se nærmere på forhold som i hvilken grad både søker-kategorien og formidlet-kategorien defineres likt på tvers av fylkeskommunene, og hvilken grad av presisjon det er i registreringene, det vil si rutiner og tidspunkt for registrering. Prosjektets undersøkelsesopplegg var å følge formidlingsprosessen i tre fylkeskommuner fra start til slutt, det vil si fra prosjektstart i begynnelsen av juni til avsluttet formidling i løpet av november. Dette har vi gjort gjennom å registrere og observere hvordan prosessen har vært organisert, hva som blir gjort av de involverte aktører, samt intervju av nøkkelaktører i prosessen for å få fram begrunnelser og overveielser. fortløpende å følge statistikken over antall registrerte søkere og formidlede i fylkene. Som vi skal komme tilbake til, ble det vanskeliggjort som følge av at vi ikke fikk tilgang på VIGO-data før et godt stykke ut i prosessen. Vi har dermed måttet forsøke å kompensere med å benytte data direkte fra fylkeskommunene. Mens det i større og kvantitative utvalgsundersøkelser vil være viktig at enhetene er statistisk representative for et univers der alle enhetene inngår, vil man i kvalitative undersøkelser operere med to muligheter eller strategier for det som kalles analytisk representativitet når man skal sette sammen utvalg av enheter. Den ene strategien baserer seg på at enhetene skal være så like som mulig, mens den andre derimot går ut på at enhetene skal skille seg mest mulig fra hverandre med hensyn til variabler som er kritiske for den problemstillingen som skal undersøkes. Ettersom denne undersøkelsens hovedproblemstilling etterspør hva som kan forklare at fylkene har ulik prosentandel av søkere formidlet til læreplasser, er det naturlig å anlegge et design der vi velger ut og undersøker fylker som viser stor spredning i denne formidlingsprosenten. Hvis man velger ut case som skiller seg fra hverandre på den avhengige variabelen, vil undersøkelsesopplegget styrkes ved at enhetene har ett eller flere referansepunkter som er felles, og som gjør det meningsfylt å studere variasjonen mellom enhetene i våre søk etter forklaringer på ulikt utfall på den avhengige variabelen (Hantrais 1999). Det viktigste felles referansepunktet for fylkeskommunenes arbeid med formidling av søkere til læreplasser er kapittel 6 A i forskrift til opplæringsloven. Der settes noen rammer for formidlingen av lærlinger, slik som søknadsfristen 1. mars og at søkere til læreplass må ha bestått programfag for å ha krav på å bli formidlet til læreplass. Siden alle landets fylkeskommuner er underlagt det samme lovverket, gir det oss mulighet til å konsentrere analysen om økonomiske, næringslivsmessige og befolkningsmessige vilkår i fylkene, samt organisatoriske, sosiale og det vi kan kalle kulturelle trekk ved samarbeidet om formidlingen av søkere i de ulike fylkeskommunene. Hvis vi bare skulle lagt vekt på den kvalitative datainnsamlingen, kunne undersøkelsen ha tjent på at vi begrenset undersøkelsen til to fylkeskommuner. Dette ville satt oss i stand til å samle mer data fra hver av de to fylkeskommunene, og på den måten gå dypere inn i konteksten. Når vi i denne rapporten ville kombinere kvalitative og kvantitative tilnærminger, så vi imidlertid behov for å sammenligne et noe større antall enheter, som kunne gi bedre grunnlag for å sammenligne mønstre i det statistiske materialet. Dette veide etter vår oppfatning tyngst. Vi har følgelig valgt ut Rogaland, som skårer høyest på formidlingsprosent, Østfold, som skårer lavest, og Nord-Trøndelag, som befinner seg midt mellom disse ytterpunktene med hensyn til andel lærekontrakter av antall søkere til læreplass. Ved å sammenligne et fylke som har svært mange lærlinger, både relativt til sysselsatte og i absolutte antall (Rogaland) med to som har færre lærlinger, vil det også være mulig å se på betydningen av størrelse med tanke på effektiv formidling. Vi viser til kapittel tre for en gjennomgang av antallet lærlinger i de ulike fylkene, i tillegg til en gjennomgang av nærings-struktur mm. I Rogaland intervjuet vi i juni 2013 to faggruppeledere og to rådgivere i fylkeskommunens fagopplæringsseksjon. Formidlingsansvarlig ble siden fulgt opp med to lengre intervjuer på telefon, samt flere mailintervjuer. Fylkesordfører og leder i yrkesopplæringsnemnda, samt nestleder i ynemnda i fylket ble intervjuet i oktober 2012, i studien av kvalitet i fag-og yrkesopplæringen. Her var nemndas rolle i og vurdering av formidlingen var et viktig tema (Michelsen og Høst 2013). I tillegg har vi besøkt og intervjuet representanter for fire ulike opplæringskontor i Rogaland om deres rolle i formidlingen sommeren og høsten 2013. Vi har også intervjuet daglig leder ved en bedrift som står utenfor opplæringskontor. Fra disse intervjuene har vi til dette prosjektet i hovedsak benyttet data som belyser fylkeskommunens formidlingssystem. I Nord-Trøndelag intervjuet vi i juni 2013 funksjonsleder for fag-og yrkesopplæringen, formidlingsansvarlig, tre fagrådgivere og en prosjektleder i fylkeskommunen. Både formidlingssansvarlig og funksjonsleder har siden blitt fulgt opp med flere intervjuer på telefon og mail. I Nord-Trøndelag besøkte vi ett opplæringskontor, og har også telefonintervjuet leder ved et annet opplæringskontor. Høsten 2012 intervjuet vi både leder og nestleder i yrkesopplæringsnemnda i fylket, hvor et av temaene tema var nemndas rolle i formidlingen (Michelsen og Høst 2013). I Østfold intervjuet vi i juni leder, formidlingsansvarlig, samt en representant til for inntaksseksjonen, samt to representanter for fagopplæringsseksjonen. Dette har senere blitt fulgt opp med ytterligere to telefonintervjuer med formidlingsansvarlig, samt flere mailintervjuer. Vi har videre intervjuet leder for yrkesopplæringsnemnda høsten 2013 om nemndas rolle og vurdering av formidlingsprosessen. I tillegg har vi besøkt et opplæringskontor i fylket. Totalt sett vurderer vi det slik at dette har gitt oss et bredt datatilfang om hvordan de tre fylkeskommunene arbeider med formidling. Til grunn for intervjuene ligger en intervjuguide, som er en samling spørsmål basert på forskernes kvalifiserte «oversettelse» av oppdragsgivers kunnskapsinteresse og tidligere forskning på feltet. dette prosjektet hadde vi en semistrukturert intervjuguide (se vedlegg). Dette innebærer at det er bestemt på forhånd hva intervjuet skal handle om, men at det likevel skal være mulig for forskeren å hoppe frem og tilbake i intervjuguiden etter hvert som samtalen med intervjuobjektet utvikler seg, eller også å legge til spørsmål underveis. Slik kan forskeren også komme nærmere beskrivelser og forståelser av roller, prosesser eller saksforhold som får betydning for analysen av variasjon så vel som regelmessighet i de forholdene som skal studeres på tvers av de ulike casene (Widerberg 2010: 195). Spørsmålene i intervjuguiden er laget på grunnlag av de overordnede forskningsspørsmålene i undersøkelsen (se kapittel 2.1), og virker som en konkretisering av disse. Tematisk sett inneholder intervjuguiden de spørsmålene som det er viktig å stille, men intervjuet kan i praksis utvikle seg til en dynamisk situasjon der supplerende spørsmål blir brukt for å fremme positiv interaksjon, holde samtalen i gang og motivere intervjuobjektet til å fortelle om sine opplevelser og synspunkter (Tanggard og Brinkmann 2012: 31). Det er det samme intervjumaterialet som har vært benyttet som grunnlag i kapittel 3 og 4 i denne rapporten. I hver fylkeskommune har vi intervjuet mellom to og seks personer, som gir til sammen 12 informanter med ansvar og oppgaver knyttet til fylkeskommunens formidling av søkere til læreplasser. I hver fylkeskommune har vi i to nye omganger kommet tilbake med nye spørsmål til én av disse ansatte som har et særlig ansvar eller oversikt over formidlingen, slik at i alt tre personer har fungert som informanter tre ganger. opplæringskontor. Der det har vært naturlig, har intervjuene blitt gjennomført som gruppeintervjuer. Dette har for eksempel vært tilfelle i alle de innledende intervjuene med administrativt ansatte i de tre fylkeskommunene, som har blitt foretatt i møter ansikt til ansikt på arbeidsplassen til intervjuobjektene. Fordelen med gruppeintervjuer er at det er tidsbesparende, idet flere mennesker kan møtes for å snakke om de samme tema samtidig. Viktigere er det likevel at gruppeintervju kan gi fyldigere informasjon enn om forskeren møtte intervjuobjektene én og én, fordi samtalen får en egen dynamikk der det én person sier blir fulgt opp og kanskje supplert av en av de andre personene som deltar i intervjuet. Gruppeintervjuer kan særlig egne seg til å avdekke det vi kan kalle kollektive praksiser (Repstad 2007), som er en måte å angripe eller forstå utviklingen av prosesser for formidling av læreplass-søkere i fag-og yrkesopplæringen. Også representantene for opplæringskontor har blitt intervjuet gjennom personlige møter på arbeidsplassen, men her har vi stort sett snakket med én representant. I tillegg gjennomførte vi et intervju av statistikkansvarlig for fagopplæring ved Utdanningsdirektoratet. Oppfølgingsintervjuene med de tre sentrale informantene i de tre fylkeskommunene er gjennomført på telefon. Analysen av intervjumaterialet foregikk ved at vi skrev sammendrag hvor intervjuobjektenes fortellinger om formidlingsprosessen ble strukturert kronologisk, slik at vi laget en oversikt over hva som skjer måned for måned i hver av de tre fylkeskommunene. Dette ga grunnlag for å formulere noen spørsmål til den videre analyseprosessen, der hensikten var å finne særtrekk så vel som fellestrekk i formidlingsprosessen mellom de ulike fylkeskommunene. Dette er altså ikke spørsmål som ble stilt til intervjuobjektene, men som ble brukt av forskerne for å strukturere og analysere materialet videre fra de første gjennomskrivningene. Spørsmålene vi stilte oss, er gjengitt nedenfor: Intensjonsavtaler: Brukes dette, eller bruker man erfaring? Vasking av søkerlister. Hvilke søkere ligger inne på disse listene når formidlingen starter (ca. 1. mars)? Vasking av søkerlister underveis: Hvem tas ut senere, når skjer dette? Baseres valgene på søkere med og uten ungdomsrett, søkere fra andre fylker, søkernes fravær i skolen eller stryk i skolefag? Andre ting? Gir fylkeskommunen et tilbud til søkerne som tas ut av listene? Tar man inn igjen søkere som krever å få stå på listene? Kommer det nye søkere til på listene etter 1. mars? Hva karakteriserer i tilfelle disse søkerne? Lærekandidater: Hvor mange er det, hvilke kriterier legges til grunn for utvelgelsen, hvor mange slike kontrakter inngås? Hva betales i tilskudd til bedriftene som tar inn lærekandidater? Andre vanskelig formidlingsbare søkere: Når og hvordan plukkes disse ut, og hvordan blir de kategorisert? Når og hvordan blir de formidlet til bedrifter, eller gis de et annet tilbud? Gis bedriftene ekstratilskudd for å ta inn andre typer vanskelig formidlingsbare søkere, ikke bare lærekandidater? Spiller skolene/lærerne en formell eller uformell rolle i formidlingsprosessen? Blir de ansvarliggjort i formidlingen av elevene sine i overgang til læreplass? Hvem etterspør informasjon om progresjon i formidlingsprosessen? Hva slags informasjon etterspørres da (antall formidlede, antall gjenværende søkere, annet)? Er det konsistente praksiser med tanke på å skille mellom og registrere formidlede søkere uten at disse har fått kontrakt, og formidlede søkere som har undertegnet lærekontrakt? Rapporteres det om begge typer formidling (med og uten kontrakt) til overordnede organer i fylkeskommunen underveis? Når skrives lærekontraktene? Når starter fylkeskommunen arbeidet med å følge opp søkere individuelt? Gir man opp søkere (på grunn av manglende tilgang på læreplass)? Hvor mange får et tilbud om Vg3 i skole? Hvor mange takker ja? skolestart? Hvordan har dette tilbudet utviklet seg over tid? På hvilken måte dokumenteres formidlingsprosessen? Fellestrekkene og særtrekkene som kommer frem gjennom svaret på disse spørsmålene, kan vi kalle for noder eller kjernevariabler. Teknikken skal få forskeren til å gå videre fra førsteinntrykket og se data fra nye synsvinkler i en mer problemorientert analyse som søker etter mulige forklaringer på forekomsten av variasjoner (Andersen 1997). Resultatet var følgelig et sett med noder for videre sammenligning av formidlingsprosessen, sammenfattet som 1) formidlingsprosessens aktører, 2) formidlingsprosessens politikk, 3) tiltak i formidlingen, samt 4) administrative praksiser i formidlingen. Ved en ny gjennomskriving av datamaterialet var det derfor disse nodene vi la vekt på, fremfor den kronologiske beskrivelsen av hva som skjer i formidlingsprosessen måned for måned i hver enkelt fylkeskommune. Denne fremstillingen av data finnes i kapittel 4 i denne rapporten, og danner videre grunnlag for analysen av systemer for formidling og formidlingens faser. Den kvantitative delen av undersøkelsen har to formål, en analyse av utviklingstakten i formidlingen, og en analyse av sluttresultatet. Denne delen av undersøkelsen hadde i utgangpunktet som mål å benytte en kontinuerlig registrering av statistikk over søkere og formidlede, fordelt på fylke, fag, kjønn og opplæringskontormedlemskap i perioden fra 1. mars og frem til 1. november. På grunn av langvarig behandling av godkjenning om tilgang til VIGO, har vi ikke VIGO-data fra før 30. august. Det vil likevel også bli presentert data fra perioden 1. mars til 30. august. fylkeskommunene. De hadde hentet ut og bearbeidet sin fylkeskommunes statistikk på ulike måter, noe som kompliserer analysene og gjør at resultatene må tolkes med varsomhet. Parallelt med registrering av disse dataene, har vi sett på fylkeskommunenes rutiner for registrering, samt hvordan man definerer hvem som til enhver tid regnes som henholdsvis søkere og formidlede. formidlingsprosessen kan danne utgangspunkt for en drøfting av hva som karakteriserer sentrale faser. Ved å analysere takten i inngåelse av lærekontrakter gjennom hele formidlingsperioden, vil vi kunne undersøke om økningen i antallet kontrakter er noenlunde lineær eller om den har et annet mønster, for eksempel i form av sekvenser med ulik takt i innkomne kontrakter. fylkesspesifikke. Resultatet av formidlingen måles noe ulikt i fylkeskommunene. Stadig flere opererer med en formidlingsprosent, andel av søkerne som har fått læreplass, som en indikator. Også Utdanningsdirektoratet operer med tall for andel formidlede i fylkeskommunene, gitt av antallet inngåtte lærekontrakter. Dette er imidlertid ikke en uproblematisk størrelse. Uavhengig av om eleven selv har skaffet seg læreplass, omfattes alle av den sentrale søknadsfristen 1. mars hvert år, og også de som allerede har skaffet seg en læreplass, registreres som søkere. I tillegg er det slik at elever som primært har søkt et skoletilbud, men i stedet skaffer seg en læreplass uavhengig av den fylkeskommunale formidlingen, ikke blir registrert som primærsøker som er grunnlaget for andelen som får læreplass. Søkere som får plass i andre fylker kompliserer også beregningene av formidlingsprosenten, dvs. andelen av søkerne som blir formidlet. At det også sondres mellom søkere som har bestått og har krav på formidling, og søkere som ikke har bestått og ikke har krav på dette, kompliserer bildet ytterligere. Et mål for prosjektet har vært å kartlegge ulikheter i søkerdefinisjoner, registreringspraksis og -tidspunkt med sikte på å kunne definere hva som må til å etablere sammenlignbare formidlingsprosenter. Det er store ulikheter i resultatene i Utdanningsdirektoratets angivelse av formidlingsprosent. Mens Rogaland hadde en formidlingsprosent på 73, var den i Østfold på 44 prosent. Rent bortsett fra at tallene kan avspeile ulikt målegrunnlag, kan en anta at en rekke forhold påvirker resultatet av formidlingen. Vi vil i første rekke undersøke forholdet mellom fylkeskommunens formidlingssystem og -praksiser, og formidlingsresultatet, men også drøfte i hvilken grad resultatet kan antas å skyldes andre forhold, som vi har drøftet tidligere. I kapittel 3 er det tatt i bruk en rekke datakilder for å se på ulike karakteristikker for de tre fylkene. I tillegg til å bruke statistiske kilder er det også foretatt dokumentanalyser. Dette gjelder kilder som årsrapporter fra fylkeskommunene, informasjon fra VIGO, lover og forskrifter. 3 Formidlingens bakteppe; Gjennom kapittel 6 A i forskrift til opplæringsloven (Forskrift til opplæringslova 2006) er fylkeskommunene pålagt å formidle læreplass-søkere med rett til videregående opplæring. Dette er felles for alle fylkeskommuner. Men en lang rekke forhold legger til dels ulike rammer for fylkeskommunens formidlingsarbeid, noe vi må anta vil spille inn på formidlingens organisering og resultat. Vi skal nedenfor se nærmere på hvordan de tre fylkeskommunene plasserer seg når det gjelder en del forhold, som kan vurderes kvantitativt, og som kan tenkes å påvirke formidlingen av lærlinger. 1. Det gjelder antallet som søker læreplass relativt til ungdomskullet, som sier noe om det kvantitative omfanget av formidlingsoppgaven som den enkelte fylkeskommune er pålagt. 2. Vi tar for oss karakterstatistikk for å se om vi finner forskjeller mellom fylkene i yrkesfagelevenes skoleprestasjoner. formidlingspotensialet. 4. I tillegg, ser vi på den faktiske læreplassutbredelsen i de ulike fylkene. 5. Til slutt ser vi på arbeidsledigheten i de tre fylkene, ut fra en antakelse om at økonomiske konjunkturer har betydning for mulighetene til å formidle elever ut i lære. Utover den kvantitative vurderingen, drøfter vi fagopplæringens tradisjon og stilling i de tre fylkeskommunene. Tabell 3.1 Læreplass-søkere med ungdomsrett relativt til antallet 18-åringer. 2012. Kilde: Utdanningsdirektoratet. SSB. **Antallet 18 år 1. januar 2013 * Andelen søkere med ungdomsrett relativt til ungdomskullet sier noe om andelen av ungdommene som skal formidles og absorberes i arbeidsmarkedet som lærlinger. Søkere med ungdomsrett utgjør 27 prosent av årskullet i 2012 på landsbasis. Rogaland ligger høyest av alle fylker på 36 prosent, Østfold og Nord-Trøndelag ligger også over landssnittet med henholdsvis 29 og 30 prosent. Søkere ungdomsrett* 18 år** Andel søkere til læreplass relativt til 18 åringer Søkere uten ungdomsrett Andelen alle søkere pr. små forskjeller mellom fylkene i Norge, med unntak av Oslo og Akershus, hvor andelen søkere til læreplass med ungdomsrett utgjør langt mindre andel av 18-åringene enn snittet i de andre fylkene. I Nord-Trøndelag er det relativt mange søkere uten ungdomsrett. Det gjør at om vi tar med alle søkere, uavhengig av alder og rett, utgjør disse 47 prosent av 18-åringskullet i Nord-Trøndelag, nesten like mye som for Rogaland som da ender opp med 49 prosent. Østfold har relativt få søkere uten rett, og totalt utgjør alle søkere 37 prosent av 18-åringskullet i fylket. Fra flere kvalitative undersøkelser vet vi at karakterer ikke er det som veier tyngst når bedrifter flest velger lærlinger (Høst mfl. 2012a; Høst 2013). Vi vet samtidig at det er en samvariasjon mellom det å få læreplass og hvilke karakterer man har (Markussen og Sandberg 2005; Markussen mfl. 2008). Vi vet med andre ord ikke om gode karakterer i seg selv gjør det lettere å få læreplass, men det ser ut til at karakterer kan være en indikator på det bedriftene setter høyt ved ansettelse av lærlinger, slik som interesse, oppmøte og initiativ. De senere år har elevene som gikk ut fra ungdomsskolen i snitt hatt omtrent 40 poeng (det vil si fire i snitt) på landsbasis. Variasjonene mellom fylkene er ikke store. Tabell 3.2 Grunnskolepoeng1. Snitt på landsbasis og fylkene vi undersøker avgangs-kullet 2011. De fleste av lærlingene som i 2013 ble formidlet til bedrifter tilhører avgangskullet fra grunnskolen 2011. Våren 2011 lå avgangselevene i Østfold i snitt 0,5 poeng under elevene i Rogaland og 0,7 poeng under elevene i Nord-Trøndelag. Alle de tre fylkene hadde våren 2011 et snitt som er noe lavere enn landet som helhet. Det er selvsagt slik at det kan tenkes at de yrkesfaglige linjene i de ulike fylkene rekrutterer ulike deler av ungdomskullet. Det kan derfor være nyttig å se på noen resultater fra videregående. Standpunktkarakterer kan være sårbare for fylkes-og skoleforskjeller. For å unngå dette kan en vise resultater i eksamenskarakterer fra fellesfagene. Vi tar her utgangspunkt i snittet for de siste fem årene som er tilgjengelig. 1 «Grunnskolepoeng regnes ut ved at alle avsluttende karakterer som føres på vitnemålet, legges sammen og deles på antall karakterer slik at en får et gjennomsnitt. Deretter ganges gjennomsnittet med 10» udir. Tabell 3.3 Karakterer fra yrkesfaglig eksamen i fellesfag. I matematikk er gjennomsnittskarakteren på landsbasis 2,9, i Nord-Trøndelag og Rogaland er den noe høyere enn landssnittet, med 3,5 og 3 henholdsvis. I Østfold har de et noe dårlige resultat på 2,5. I norsk er resultatet i Nord-Trøndelag (3,5) noe over landssnittet, mens Rogaland (3,2) og Østfold (3,1) ligger noe lavere enn snittet for hele landet på 3,3. I engelsk ligger Nord-Trøndelag på landssnittet med 2,9, mens Rogaland (2,8) og Østfold (2,7) ligger rett under landssnittet. Jevnt over har Nord-Trøndelag noe bedre resultat enn de to andre fylkene i vår sammenligning. Forskjellen mellom Østfold og Rogaland er derimot svært små, med unntak av mattekarakteren, hvor Østfold har noe dårligere resultat. Tallene over tar ikke hensyn til ulikheter i sammensetningen av de yrkesfaglige linjene i de ulike fylkene. Vi ser derfor på programfagskarakterene i to store Vg2-program for å se om vi finner de samme mønstrene der. Tabell 3.4 Snitt av karakterer i programfag for Vg2 helsearbeiderfag og Vg2 byggteknikk. 2009- 2013. Forskjellene mellom fylkene er svært små om vi ser på standpunktkarakterer fra programfag i to Vg2 løp som har svært mange elever. Man ser også at fylkene legger seg omtrent på landssnittet. Ut ifra gjennomsnittstall er det lite som tyder på at hverken resultater fra ungdomsskolen eller fra videregående varierer så mye mellom de fylkene at det skal spille inn på formidlingsandelen. Siden vi er ute etter faktorer i utdannings-og næringsstrukturen som kan påvirke inntaket av lærlinger er det naturlig å se på lærlingandelen i de ulike næringer for å kunne identifisere de typiske lærlingnæringene. Vi gjør det ved å vise «lærlingkvotienten», som er andelen av lærlinger som er ansatt i næringen delt på andelen som jobber i næringen totalt sett. 2 Tallene er et snitt av de fem siste år (2009-2013) og et snitt av tre programfag på helsearbeiderfag (Helsefremmende arbeid, Kommunikasjon og samhandling og Yrkesutøvelse) og to på byggteknikk (Produksjon og Bransjelære) næringen i fylket. For en grundigere analyse av ulike næringers lærlinginnslag og rekrutteringsmønster se Høst og Skålholt (2013). Tabell 3.5 Lærlingkvotient for hovednæringer. 2012. Kilde: Vigo. Løpende lærekontrakter 2012. I bergverk og utvinning har vi en lærlingkvotient på 1,0. Det vil si at næringen har like mange lærlinger som en kunne forvente ut fra andelen ansatte i næringen. Bygg-og anleggsektorene derimot har 220 prosent flere lærlinger enn det en kunne forvente ut fra antallet ansatte i næringen (lærlingkvotient på 3,2). I undervisning er det på samme måte 30 prosent færre lærlinger enn det en kunne forvente ut fra andelen sysselsatte i næringen (lærlingkvotient på 0,7). Oversikten har noen unøyaktigheter, blant annet er det en overrepresentasjon av lærlinger i personlig tjenesteyting. Siden en del lærlinger kun er registrert som ansatte i opplæringskontor, som ligger i denne bransjen, får vi en overrepresentasjon av lærlinger her. Det er også en del lærlinger som ikke er registrert i noen næringer. Disse «feilregistreringene» er likevel jevnt fordelt på de ulike næringene (Høst og Skålholt 2013) og dermed blir det relative forholdet mellom næringene riktig. Det er også viktig å merke seg at hovednæringene representerer en svært grov inndeling. For næringen varehandel og reparasjon av motorvogner har vi for eksempel en næring med svært få lærlinger og mange ansatte (varehandel), slått sammen med en næring med relativt mange lærlinger, reparasjon av motorvogner. For å se i hvilken grad våre fylker har en næringsstruktur som er det vi kan kalle lærlingvennlig, kan vi se om fylkene har en over-eller underrepresentasjon av viktige lærling-næringer, jamfør tabellen over. For å vise næringsmessig over-eller underrepresentasjon bruker vi et mål som kalles «lokaliseringskvotient». Som lærlingkvotienten, indikerer en verdi på 1 at andelen ansatte i en næring i fylket er det en kunne forvente ut fra andelen sysselsatte totalt i næringen på landsbasis. 3 Det er viktig å huske at siden denne er en kvotient vil forskjellene ikke være lineære, spesielt er dette viktig å huske for verdier mellom 0 og 1. 2 er dobbelt så høyt som 1 og 1 er dobbelt så høyt som 0,5. Syssel- satte Fordeling sysselsatte Lærlinger Fordeling lærlinger Lærling- kvotient Jordbruk, skogbruk og fiske 65 452 2,5 % 559 1,4 % 0,6 Bergverksdrift og utvinning 61 991 2,4 % 927 2,3 % 1,0 Industri 229 192 8,9 % 4 384 10,9 % 1,2 Elektrisitet, vann og renovasjon 28 880 1,1 % 487 1,2 % 1,1 Bygge-og anleggsvirksomhet 201 904 7,8 % 9 980 24,8 % 3,2 Varehandel, rep. av motorvogner 363 854 14,1 % 3 720 9,3 % 0,7 Transport og lagring 142 406 5,5 % 1 774 4,4 % 0,8 Overnattings-og servering 83 337 3,2 % 1 238 3,1 % 1,0 Informasjon og kommunikasjon 89 849 3,5 % 301 0,7 % 0,2 Finansiering og forsikring 48 790 1,9 % 21 0,1 % 0,0 Teknisk tjenesteyt., eiendomsdrift 159 069 6,1 % 549 1,4 % 0,2 Forretningsmessig tjenesteyting 133 515 5,2 % 458 1,1 % 0,2 Off.adm., forsvar, mm. Tabell 3.6 Næringsstruktur målt ved lokaliseringskvotient (LK). 2012. For Østfold ser vi at de har en næringsstruktur som er relativt lik landet forøvrig. De har en viss overrepresentasjon av bygg-og anleggsektoren og industri – begge viktige lærlingbransjer. I industri har de 40 prosent flere sysselsatte enn det en kunne forvente ut fra andelen sysselsatte i hele fylket, likedan har de 20 prosent flere sysselsatte i bygg-og anlegg. underrepresentasjon av informasjon og kommunikasjon og finansiering og forsikring, men ingen av disse er lærlingtunge bransjer. I Rogaland har de en voldsom overrepresentasjon av bergverksdrift (oljesektoren) – dette er likevel ikke en bransje som en skulle forvente økte den relative andelen lærlinger; næringen som helhet har en lærlingkvotient på 1. Nord-Trøndelag har stort sett en ganske lik næringsstruktur som landet ellers, sett bort fra at andelen ansatte i jordbruk, skogbruk og fiske er langt høyere enn landet ellers. Nord- Trøndelag har også, som Østfold en underrepresentasjon av finansiering og forsikring. La oss i neste steg se på antallet lærlinger i de ulike fylkene. Vi bruker antallet nye lærekontrakter som et mål på den relative andelen av lærlinger i hvert fylke. Tabell 3.7 Nye lærekontrakter i fylket relativt til sysselsatte. 2012. Nye lærekontrakter i 2012. Udir.no4. Vi ser at Rogaland har 50 prosent flere nye lærekontrakter enn det vi kunne vente ut fra andelen sysselsatte i fylket. Som vi så over kan ikke dette lett forklares med næringsstrukturen. 4 http://www.udir.no/Tilstand/Analyser-og-statistikk/Fag--og-yrkesopplaring/Sokere-og-godkjente-kontrakter/Sokere-tillareplass-og-godkjente-kontrakter-2012/ Oversikten viser lærekontrakter inngått for de som hadde læreplass som førsteønske i tillegg til de som har fått læreplass uten å søke. Dette, samt at oversikten bare har med lærekontrakter inngått fra januar til 1. desember gjør at antallet er noe lavere enn det faktiske antallet nye lærekontrakter, se også mer om dette i kapittel 5. næringen de har en sterk overrepresentasjon av, bergverksdrift og utvinning, er ikke en utpreget lærling-næring. I Østfold har de en viss underrepresentasjon av lærlinger, til tross for en næringsstruktur som ser ut til å være relativt lærling-vennlig. Nord-Trøndelag har omtrent 30 prosent flere lærlinger enn det en kunne forvente ut fra andelen sysselsatte. Heller ikke her kan næringsstrukturen, ut fra den grove analysen over, forklare forskjellene i lærling-inntak. Årsaker til at Østfold har litt færre nye lærlinger relativt til det en kunne forvente ut fra sysselsatte og, spesielt i forhold til andelen fagarbeidere, er ikke lett å se ut fra de data vi har, men vil være et tema i den kvalitative analysen. For å få en litt bedre oversikt over næringsstrukturens rolle i lærlinginntaket i de ulike fylkene vil vi gå nærmere inn på fire bransjer som tradisjonelt har hatt mange lærlinger. Vi ser på industri, bygg-og anlegg og bilbransjen, som alle er tradisjonelle fagopplæringsbransjer med relativt høy fagarbeiderandel (Høst og Skålholt 2013). I tillegg ser vi nærmere på offentlig administrasjon, inkludert kommunal pleie og omsorg. Denne bransjen, eller mer riktig sektoren, har ikke så lang tradisjon for fagutdanning, men har de senere år fått mange lærlinger som en følge av de nye fagene innenfor helse-og oppvekst. Industri er en av de viktigste lærlingebransjene – 11 prosent av alle lærlinger og 9 prosent av alle sysselsatte er i disse næringene (Høst og Skålholt 2013). Som vi har sett over har alle de tre fylkene vi undersøker relativt mange sysselsatte i industri i sine fylker – alle hadde en lokaliseringskvotient på over 1. Det er imidlertid stor forskjell på lærlinginntaket i industrien i de tre. Tabell 3.8 Sysselsatte i Industrien, og nye lærlinger fra Utdanningsprogrammet Teknikk og industriell produksjon (TIP), uten bilfag 2012. *Utdanningsprogrammet Teknikk og industriell produksjon, uten fagene: Spesielt Rogaland, men også Nord-Trøndelag tar inn flere industrilærlinger enn landssnittet, mens Østfold tar inn langt færre industrilærlinger, relativt til antallet industriansatte i fylket. Forskjellen mellom Østfold og Rogaland er svært stor. Dette kunne tenkes at dette forklares av at Østfold har overrepresentasjon av industri-undernæringer som tradisjonelt har få lærlinger, det er ikke like vanlig å ta inn lærlinger i alle industrier (Høst og Skålholt 2013). For å sjekke dette vises fordelingen på ulike industri-næringer i de ulike fylkene. Tabell 3.9 Sysselsatte i undernæringer. Industrien. 2012. Næring 10-33, tosifra NACE Fordeling av andelen sysselsatte innenfor industrien Antall lærlinger Lærling- andel Østfold Rogaland Nord- Trøndelag Norge Næringsmiddelindustri 23 % 18 % 26 % 20 % 453 1 % Drikkevareindustri 1 % 1 % 0 % 2 % 23 1 % Tekstilindustri 1 % 1 % 0 % 1 % 5 0 % Bekledningsindustri 1 % 0 % 1 % 1 % 18 1 % Lær-og lærvareindustri 0 % 0 % 0 % 0 % 2 1 % Trelast-og trevareindustri 3 % 5 % 10 % 6 % 202 1 % Papir-og papirvareindustri 8 % 0 % 8 % 1 % 114 3 % Trykking, grafisk industri 3 % 2 % 1 % 3 % 45 1 % Petroleums-og kullvareindustri 0 % 0 % 0 % 1 % 78 6 % Kjemisk industri 9 % 1 % 0 % 4 % 321 3 % Farmasøytisk industri 3 % 0 % 1 % 1 % 19 1 % Gummivare-og plastindustri 4 % 1 % 4 % 2 % 41 1 % Mineralproduktindustri 7 % 6 % 9 % 5 % 140 1 % Metallindustri 1 % 5 % 0 % 4 % 325 3 % Metallvareindustri 13 % 11 % 12 % 10 % 605 3 % Data-og elektronisk industri 2 % 3 % 1 % 4 % 51 1 % Elektroteknisk industri 10 % 2 % 6 % 4 % 134 2 % Maskinindustri 5 % 12 % 4 % 9 % 479 2 % Motorkjøretøyindustri 1 % 0 % 2 % 1 % 76 2 % Transportmiddelindustri ellers 1 % 19 % 11 % 10 % 641 3 % Møbelindustri 1 % 1 % 1 % 3 % 83 1 % Annen industri 1 % 2 % 1 % 2 % 15 0 % Maskinreparasjon og –install. Det er spesielt i den største undernæringen, næringsmiddelindustri, at det er en relativt lav andel fagarbeidere og få lærlinger på landsbasis (Høst og Skålholt 2013). I denne næringen har særlig Nord-Trøndelag, og Østfold i litt svakere grad, en overrepresentasjon av sysselsatte. I mekanisk industri har det tradisjonelt vært mange lærlinger (ibid.). Innen de ulike mekaniske industrinæringene har Østfold relativt mange ansatte, sett bort fra transportmiddelindustri (skipsbygging mm.). I kjemisk og elektroteknisk industri, som også er lærlingnæringer har Østfold en klar overrepresentasjon, mens Nord Trøndelag og Rogaland har underrepresentasjon. For å få en enklere oversikt kan vi kategorisere industrinæringer med tre prosent eller flere lærlinger som «lærling-industri».5 Tilsvarende kan vi kategorisere næringer med to prosent lærlinger som «moderat lærling-industri» og de med én prosent eller lavere som «ikke lærling-industri». Tabell 3.10 Kategorisering av industrier som lærlingindustrier. Fordeling av sysselsatte. 2012. Vi ser at Rogaland har en viss overrepresentasjon av «lærlingindustrier», at Nord-Trøndelag har en viss overrepresentasjon av «ikke lærlingindustrier», mens Østfold har en fordeling omtrent som landssnittet. Vi klarer altså ikke å finne årsaken til at Østfold tar inn færre industrilærlinger enn det en kunne forvente ut fra hva slags industri fylket har. Industrien i Nord-Trøndelag tar inn flere nye lærlinger enn landssnittet, til tross for at de har en næringssammensetning som skulle peke mot det motsatte. Bygg og anlegg er den største lærlingnæringen, med 25 prosent av alle lærlinger og 8 prosent av alle sysselsatte på landsbasis. Som vi så over har alle de tre fylkene en omtrent like stor andel sysselsatte i denne bransjen som landet for øvrig – Østfold likevel litt flere enn de andre fylkene. I tabell 1.12 ser vi på antallet sysselsatte i bygg-og anlegg i forhold til antallet nye lærekontrakter i det programmet som leverer flest lærlinger til bransjen, Bygg-og anleggsteknikk. Tabell 3.11 Sysselsatte i bygg-og anleggsnæringer og nye lærekontrakt fr.2012. Igjen ser vi at Østfold tar inn relativt sett færre nye lærlinger fra det relevante utdanningsprogrammet enn det vi ser for næringen sett under ett. Nord-Trøndelag og Rogaland tar inn flere lærlinger enn snittet for bransjen på landsbasis. I Nord-Trøndelag har man halvparten så mange sysselsatte i byggog anlegg som i Østfold, likevel tar man i Nord-Trøndelag inn flere bygg-og anleggslærlinger. En kunne tenke seg at dette kunne komme av at Østfold har en overrepresentasjon av anleggsnæringer. Tabell 3.12 Sysselsatte og lærlingandel i undernæringer til bygg-og anleggsnæringen.2012. Tabell 1.13 viser imidlertid at alle de tre fylkene har en mindre andel i anleggsvirksomhet enn snittet for hele landet. I Nord-Trøndelag og Rogaland kan dette forklare litt noe av den høye relative antallet nye lærekontrakter i bygg-og anlegg, men det kan ikke forklare hvorfor Østfold har relativt sett færre lærlinger enn det en kunne forvente ut fra antallet sysselsatte i bransjen. Vi ser videre på bilbransjen (handel og reparasjon av motorvogner). To prosent av alle sysselsatte jobber i bilbransjen, men fem prosent av alle lærlinger befinner seg i denne.6 Det er en bransje det er liten grunn til å tro at det skulle ha store regionale forskjeller mellom. Likevel ser vi at Østfold har en viss overrepresentasjon og Rogaland en viss underrepresentasjon i andelen sysselsatte i denne næringen. Tabell 3.13 Nye lærlinger i bilbransjen. 2012. Ser vi på lærling andelen, ligger Østfold også her lavere enn landssnittet Og igjen har Rogaland og Nord-Trøndelag, flere lærlinger enn det en kunne forvente ut fra antallet sysselsatte. 6 Definert til Næring 45: Offentlig administrasjon og pleie og omsorg. Offentlig administrasjon, med pleie og omsorg, har 28 prosent av alle sysselsatte og i overkant av 20 prosent av alle lærlinger.8 I denne næringen er det lærlinger fra en rekke fag, men de fleste kommer fra utdanningsprogrammet for Helse-og oppvekstfag (Høst og Skålholt 2013). Tabell 3.14 Nye lærlinger i helse-og oppvekstprogrammet. 2012. Innen offentlig administrasjon ser det ikke ut til at noen av de tre fylkene er mer tilbøyelig til å ta inn nye lærlinger enn de andre. De variasjonene mellom fylkene som vi så i de tradisjonelle lærlingbransjene ser vi altså ikke her. Bygg-og anleggs-, industri-og bilbransjen i Østfold tar inn færre lærlinger enn det man gjør i disse bransjene på landsbasis. I Nord-Trøndelag og Rogaland, derimot, tar de samme bransjene stort sett inn flere lærlinger enn de gjør på landsbasis. Dette kan tyde på at bedriftene i Rogaland og Nord- Trøndelag tenker annerledes når de rekrutterer enn i Østfold. vanskeligere å si noe om basert på de data vi har tilgjengelig. Det ble i 2012 gjennomført en spørreundersøkelse blant bedrifter med og uten lærlinger i noen viktige lærlingnæringer (Høst mfl. 2012b). Der ble det blant annet spurt om inntak av lærlinger konkurrer med inntak av annen type arbeidskraft. Der svarte Østfold omtrent som andre fylker når det gjaldt inntak av utenlandsk arbeidskraft, men de skilte seg ut når det gjaldt rekruttering av– Bedriftene i Østfold mente imidlertid i større grad at ufaglærte og ferdig utdanna arbeidskraft d konkurrerte med lærlinger når de skulle rekruttere nye ansatte. 8 Definert som næringene 84,85,87 og 88, tosifret NACE. Næring 86 som er dominert av sjukehus er tatt ut. 9 Formuleringen på spørsmålet var: I hvilken grad konkurrerer lærlinger med følgende typer arbeidskraft når din virksomhet skal rekruttere nye medarbeidere? Figur 3.1 I hvilken grad konkurrer inntak av lærlinger med allerede utdannede fagarbeidere. I svært stor og stor grad. Figur 3.2 I hvilken grad konkurrer inntak av lærlinger med ufaglærte. I svært stor grad og stor grad. Svarfordelingene på disse to spørsmålene gir ikke et uttømmende svar på hvorfor bransjene i Østfold tar inn færre lærlinger, men bekrefter at bedriftene i lærlingebransjene i Østfold ser noe annerledes på rekruttering av lærlinger relativt til andre potensielle ansatte enn det tilfellet er i andre fylker. Bedriftene i Østfold opplever i større grad enn i andre fylker at både ufaglærte, og ferdig utdanna fagarbeidere, konkurrerer med inntak av nye lærlinger. ufaglærte og faglærte i Østfold. For å se nærmere på det skal vi se på andelen arbeidsledige i de tre fylkene. En høyere arbeidsledighet vil kunne føre til lavere lærlingformidling av to årsaker. For det første fordi man kan tenke seg at ledigheten er ett uttrykk for lavkonjunktur og dermed lavere rekruttering av nye ansatte. For det andre kan høy arbeidsledighet for læreplass-søkere innebære større konkurranse fra allerede utdannede fagarbeidere og personer med arbeidserfaring. Vi vet også at ledighet og inntak av lærlinger i tradisjonelle fag er korrelert på aggregert nivå (Høst og Michelsen 2010). Det vil si at inntak av lærlinger ser ut til å være konjunkturavhengig. Det er to hovedkilder til tall om arbeidsledighet i Norge; arbeidskraftsundersøkelsen som er basert på en større spørreundersøkelse og sysselsettingsregisteret som har tall på registrerte ledige (basert på Navs tall). I arbeidskraftundersøkelsen var arbeidsledigheten i snitt 3,2 prosent i 2012, i sysselsettingsregisteret var andelen i snitt 2,5 prosent. Siden vi vil se på tall på fylkesnivå må vi forholde oss til sysselsettingsregisteret; arbeidskraftsundersøkelsen er en spørreundersøkelse, med noe begrenset dekning på fylkesnivå. Den reelle arbeidsledigheten i fylkene vil derfor være noe høyere enn det vi viser i figuren under. Arbeidsledigheten i Østfold ligger 0,8 prosentpoeng over landsgjennomsnittet. Nord-Trøndelag hadde omtrent samme snitt som landet for øvrig, og Rogaland har en arbeidsledighet 0,7 prosentpoeng under landssnittet. Forskjellen mellom Østfold og Rogaland er relativt stor, på 1,5 prosentpoeng. Østfold har likevel ikke så mye større arbeidsledighet enn landssnittet, og Nord-Trøndelag, at det kan tenkes å utgjøre store forskjeller på lærlinginntaket – 0,8 prosentpoeng utgjør omtrent 950 ekstra ledige i Østfold enn det en kunne forvente ut fra landssnittet. Rogaland karakteriseres gjerne som landets sterkeste fagopplæringsfylke med sine rundt 5000 løpende lærekontrakter, dvs. 13-14 prosent av alle kontraktene på landsbasis (Michelsen og Høst 2013). I tillegg til oljeaktiviteten og en solid industri rundt denne, har fagopplæringen et nedslagsfelt knyttet opp mot nesten alle de store næringene, også de som i andre fylker har liten fagopplæringsaktivitet. Fagopplæring har lenge nytt relativt høy status, og fordelingen av elever i videregående har ligget på 60 prosent på yrkesfag og bare 40 på studiespesialisering. 3,3 3,5 3 2,5 2 3,5 3 2,4 1,8 2,5 1,5 1 0,5 0 Østfold Rogaland Nord-Trøndelag 2,5 2 1,5 1 0,5 0 Arbeidsledige Norge Figur 3.3 Arbeidsledighet. Registrerte helt ledige. Årsgjennomsnitt 2012. Gjennom de siste 20 års reorganisering av fagopplæringen, har Y-nemnda i Rogaland, og dermed partene i arbeidslivet, beholdt sin posisjon som ledende innenfor fagopplæringsfeltet, samtidig som sentrale fylkespolitikere besatte ledervervene i nemnda. Fagopplæringskontoret er en seksjon i opplæringsavdelingen i fylket, men med en relativt autonom posisjon, og i praksis både i rollen som et sekretariat for y-nemnda og - som del av fylkesadministrasjonen - også for fylkespolitikerne. Med 33 opplæringskontor, er rundt 80 prosent av lærekontraktene i fylket tegnet med et opplæringskontor. For opplæringskontorene i privat sektor er det etablert et eget arbeidsutvalg som fylkeskommunen kan forholde seg til i det daglige. Også i Nord-Trøndelag er det et flertall av elevene i videregående som velger yrkesfaglig utdanning. Blant dem som arbeider med fagopplæring oppfattes dette gjerne som positivt, men både administrative ledere og politikere har uttalt sin bekymring over at så få velger studiespesialisering (Michelsen og Høst 2013). Det oppfattes av mange som resultat av manglende modernisering og tilpasning til det de ser som et arbeidsliv med nye krav. Tradisjonelle søkermønstre og karriereveier reflekteres ellers i at fylket fortsatt har et tungt innslag av voksne lærlinger, bare 57 prosent av lærlingene er såkalt rettighetslærlinger. Fylkesutdanningssjefen har på vegne av fylkeskommunen overtatt som sekretariat for yrkesopplæringsnemnda, og fagopplæringens forvaltningsoppgaver er i sin helhet overført fra ynemnda til fylkeskommunen (Michelsen og Høst 2013). Yrkesopplæringsnemnda har i takt med endret mandat både fått en bredere og annerledes sammensetning. LO og NHO har mistet din dominans og det sitter ikke lengre topp-politikere i nemnda. Generelt sett ser nemnda ut til å spille en reaktiv rolle (ibid.) 85 prosent av lærebedriftene er med i et opplæringskontor, noe som selvsagt er særlig viktig i formidlingen av lærlinger. Når bare rundt 75 – og ikke 85 - prosent av lærlingene formidles gjennom et av disse opplæringskontorene, forklares dette ved at noen store kommuner som tar mange lærlinger, står utenfor. Fagopplæringen er opptatt av at skoletilbudet i større grad skal dimensjoneres etter antatt tilgang på læreplasser, men oppfatter at dette er tungt å få gjennomslag for, særlig med tanke på lokalpolitiske interesser, som forsvarer «sine» klasser. Østfold er både et tradisjonelt industrifylke og dermed også et fagopplæringsfylke. Fylket har imidlertid mistet mye av sin tradisjonelle storindustri, ikke minst verftene, samtidig som prosessindustrien er krympet. Dominansen av mindre bedrifter må antas å ha påvirket forholdene for fagopplæringen. organisasjonstilhørighet og ledelse en rekke ganger de siste årene. På samme måte som i Nord- Trøndelag preges Y-nemnda av en reaktiv rolle, hvor man i stor grad må nøye seg med å uttale seg om ting i bakkant av de egentlige beslutningene. Dette gjelder ikke minst i så viktige spørsmål som dimensjonering og formidling. Det påpekes at elevtallet i for stor grad dimensjoneres ut fra elevenes ønsker framfor bedriftenes tilbud av læreplasser. Dette er imidlertid ikke et nytt fenomen i fylket (Felde og Strøm 1993). Ut fra antall sysselsatte i fylkene, kan vi lage et grovt mål på størrelsesforholdet fylkene imellom. Da kan vi sette Rogaland til 100, Østfold til 50 og Nord-Trøndelag til 25. Detter er ikke korrigert for bedriftsstørrelse. Det totale antallet lærebedrifter i de tre fylkene kan på denne bakgrunn brukes som et slags fortettet mål på fagopplæringens styrke: Nord-Trøndelag: 468 lærebedrifter. Østfold: 650 lærebedrifter. Rogaland: 2000 lærebedrifter. 10 Kilde: Rogaland og Østfold representerer ytterpunkter når det gjelder utbredelse av fagopplæring, mens Nord-Trøndelag befinner seg i mellom, men klart nærmere Rogaland. Vi antar at dersom vi korrigerer for bedriftsstørrelse, blir forskjellene mellom Rogaland og Nord-Trøndelag en del større. I dette kapitlet har vi hatt en gjennomgang av en rekke ulike kontekstuelle faktorer som på ulikt vis kan ha betydning for formidlingen av nye lærlinger. Oppsummert finner vi følgende mønstre: Vi så på andelen av årskullet som søkte seg til læreplass for å kartlegge størrelsen på formidlingsoppgaven. Rogaland har høyest andel rettighetssøkere (relativt til 18-åringer) av alle fylker i landet på 36 prosent. Østfold og Nord-Trøndelag har relativt sett færre læreplass-søkere med ungdomsrett, men ligger over landssnittet på henholdsvis 29 og 30 prosent. Legger man på voksne søkere, stiger søkertallet i Nord-Trøndelag til 47 prosent av årskullet. I Rogaland er det færre søkere uten rett, og totalt utgjør læreplass-søkerne 49 prosent av årskullet. I Østfold er det enda færre voksne søkere, og andelen av et årskull som søker læreplass er på 37 prosent. Som vi skal se senere har fylkeskommunene ulike praksiser når det gjelder formidling av søkere uten rett. Både om vi inkluderer bare søkere med ungdomsrett, og om vi også tar med de uten slik rett, har Rogaland den største formidlingsbyrden. Østfold hadde i 2012 en 0,8 prosentpoeng høyere arbeidsledighet enn landssnittet, Nord-Trøndelag omtrent som landssnittet og Rogaland en del lavere arbeidsledighet enn landssnittet. Det er tidligere vist at antall nye læreplasser på aggregert nivå korrelerer med de økonomiske konjunkturene, målt som utvikling i ledighet. Selv om ikke ulikhetene er store, må vi anta at det gir Østfold et svakere utgangspunkt for formidling, mens Rogaland ligger best an. Vi finner små forskjeller mellom de ulike fylkene i hvordan elevene presterte på yrkesfag, spesielt i programfag. I den grad dette er en indikator på søkerkvaliteten, finner vi altså ingen forskjell å snakke om mellom fylkene. Næringsstrukturen i fylkene kan tenkes å gi ulike utgangspunkt for fylkene, som kan enten en overeller underrepresentasjon av typiske lærling-næringer og dermed fortelle noe om utgangspunktet for formidlingen. Heller ikke her var det store forskjeller mellom fylkene. Alle tre fylkene hadde en overrepresentasjon av næringer som tradisjonelt rekrutterer mye lærlinger. Dette gjaldt ikke minst i bygg-og anlegg, industri og bilbransjen. En undersøkelse av de tre fylkenes sysselsetting og lærlinginntak viser at Rogaland har 50 prosent flere lærlinger enn landsgjennomsnittet sett i forhold til total sysselsetting, mens Nord-Trøndelag har 30 prosent flere. Østfold ligger derimot 10 prosent under gjennomsnittet når det gjelder lærlinger relativt til sysselsatte. I alle fylkene formidles de fleste læreplass-søkere via et opplæringskontor. I Østfold og Rogaland rundt 80 prosent, i Nord-Trøndelag 75. Det siste forklares med at noen store kommuner står utenfor opplæringskontor. Man må imidlertid anta at sentrale etater i disse kommunene har mye av den samme funksjonen som et opplæringskontor i formidlingen. Det betyr at vi kan anta at rundt 20 prosent av lærekontraktene er formidling fra fylkeskommune til enkeltvirksomheter. Med sine 5000 lærekontrakter og 2000 lærebedrifter er Rogaland i en særstilling når det gjelder fagopplæring og fagopplæringskultur i Norge. Fagopplæringen har også en tydelig sterkere posisjon innad i fylkeskommunen i Rogaland enn i de to andre fylkene vi undersøker. Dette vises ikke minst gjennom at Y-nemda, og i denne også partene i arbeidslivet, er en mer sentral premissleverandør for politikken på området, også i dimensjonering og formidling. Rogaland ser ut til å dimensjonere mer ut fra antatt tilgang på læreplasser enn hva som er tilfellet i de andre to fylkene, hvor vekten på elevens valg er noe større. Dette skal i utgangspunktet gi en bedre match mellom søkere og læreplasser i Rogaland. I hver fylkeskommuneadministrasjon har vi intervjuet folk som arbeider med formidling og med fagopplæring på ulike nivåer, herunder de formidlingsansvarlige. Utvalget av intervjuobjekter inneholder også rådgivere eller saksbehandlere som arbeider med formidlingen fra dag til dag. Hvor mange dette dreier seg om, varierer mellom de tre fylkeskommunene. Stillingene, funksjonene og ansvarsområdene i formidlingsprosessen er ikke ens på tvers av de ulike fylkeskommunene, noe som understreker organisatoriske forskjeller i hvordan fylkeskommunene administrerer fagopplæring og formidling av søkere til læreplasser. Vi gjør kort rede for administrasjonens organisering i beskrivelsen av formidlingsprosessen i hver fylkeskommune nedenfor. De ansatte i de tre fylkeskommunene er intervjuet på tre tidspunkt, hvor de første og mest detaljerte intervjuene fant sted i mai/juni 2013. Deretter fulgte vi opp med intervju av de formidlingsansvarlige i fylkeskommunene i september eller oktober samme høst, før vi foretok et sluttintervju på telefon med de samme informantene i desember. De formidlingsansvarlige i de tre fylkeskommunene har siden fått anledning til å korrigere faktiske opplysninger om fylkets formidlingsprosess. I tillegg til intervjumaterialet har vi i dette kapittelet brukt fylkeskommuneadministrasjonenes årshjul eller aktivitetsplaner for formidlingsprosessen. Dette er dokumenter som beskriver oppgaver, tidspunkt for når oppgavene skal gjennomføres og hvem som er ansvarlig for gjennomføringen. Årshjulene/aktivitetsplanene for formidlingsprosessen følger som vedlegg til denne rapporten. 4.1 Rogaland: Fagopplæring er en egen seksjon i opplæringsavdelingen i Rogaland fylkeskommune. Avdelingen ledes av fylkesdirektøren for opplæring, mens seksjonen ledes av fagopplæringssjefen. Seksjonen består av tre faggrupper, hver med ansvar for ulike faser i fagopplæringen. Det vil si at en gruppe tar seg av formidling av søkere frem til lærekontrakten er undertegnet, en gruppe arbeider med de forhold som kan oppstå i løpet av læretiden, mens den siste faggruppa har ansvar for avslutningen av læreforholdet med prøveavvikling og dokumentasjon. Før vårsemesteret på Vg2 starter, tar faggruppa for formidling kontakt med rådgiverne på ungdomsskolene og de videregående skolene for å informere om hovedtrekkene i den forestående formidlingsprosessen. Denne informasjonen spres ved tre samlinger for rådgiverne, fordelt på sør-og nordområdet av fylket. I tillegg er opplæringskontorene aktive overfor elevene i «sine» skoler. I januar oppdaterer faggruppa registeret over lærebedrifter og sender ut brev til bedriftene. Tidligere brukte fylkeskommunen denne anledningen til å spørre bedriftene om hvor mange lærlinger de så for seg at de kunne ta imot, det vil si at det ble laget en form for intensjonsavtale om lærekontrakter. Denne praksisen er senere forlatt. Bedrifter som ikke har kapasitet til å ta imot nye lærlinger, må nå aktivt melde fra og reservere seg. Dersom bedriftene ikke reserverer seg mot å ta imot lærlinger, legges de inn i VIGO-databasen med det antall læreplasser de kunne tilby i fjoråret. Dette bruker fylkeskommunen som grunnlag for å beregne tilgjengelige læreplasser. Etter 1. februar får faggruppa oversikt over antall søkere til lærekandidatplasser. For disse søkerne må det foreligge en sakkyndig vurdering fra pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT), som tilrår at søkeren får opplæring som munner ut i delkompetanse. Søkere som er aktuelle for lærekandidatplasser må dessuten ha vært utplassert i bedrift i minst fem måneder via skolen, og utplasseringen må være avsluttet innen 1. mai i søknadssemesteret. I Rogaland formidles det ifølge fagopplæringsavdelingen ca. 90 lærekandidater hvert år, og fylkeskommunen gir vanligvis ikke ekstra støtte til bedriftene for at de skal ta inn lærekandidater. Bedriftene kan imidlertid søke støtte fra Utdanningsdirektoratet som kompensasjon for økte utgifter til veiledning av lærekandidatene. Slik det vil gå frem senere i dette kapittelet, er antallet lærekandidater i Rogaland lavt sammenlignet med de to øvrige fylkeskommunene Nord-Trøndelag og Østfold. Oppfølging av svake søkere foregår i Rogaland først og fremst gjennom det såkalte TLM-prosjektet (tiltak for lærlinger med motivasjonsvansker). Dette omfatter om lag 200 søkere med ungdomsrett, som skilles ut fra databasen på grunnlag av karakterer fra 1. termin Vg2 samt fravær. Prosjektet ble opprettet på basis av såkalte konjunkturmidler etter finanskrisen (St.prp.nr.37 (2008-2009)). Bedrifter som tar inn slike søkere, får 4000 kroner ekstra pr. måned i perioden 15. september til 15. desember. Denne utplasseringen finansieres i et samarbeid mellom fylkeskommunen og NAV, og er å regne som en form for prøvetid der målet er ordinær læreplass. Dersom det blir tegnet lærekontrakt etter disse fire månedene, mottar bedriftene 1500 kroner i ekstra lærlingtilskudd pr. måned. Søkere som er aktuelle for TLM-prosjektet følges opp gjennom våren og forplikter seg til å delta i intensiv teoriopplæring på deltid de fire første månedene i bedriften. TLM-prosjektet gjennomføres i nært samarbeid med opplæringskontorene. De to siste årene har Rogaland fylkeskommune holdt VIGO-databasen åpen, både for søkere, for bedrifter og opplæringskontor allerede fra begynnelsen av januar. Første gang skyldtes dette egentlig en inkurie. Man fant imidlertid raskt ut at dette var en både fleksibel og effektiv måte å organisere formidlingen på. Bedriftene og opplæringskontorene kan på denne måten, derfor følge med i utviklingen av antall søkere, og se fagønskene og kvalifikasjonene deres mens søknadene kommer inn. Etter 1. mars går de ansatte i faggruppa for formidling gjennom søkernes opplysninger for å rette feilregistreringer og skille ut søkere til TLM-prosjektet. Søkerne som står igjen i databasen etter denne revisjonen, og som ikke er formidlet, blir kopiert til papirlister som sendes enkeltbedrifter. Disse bedriftene er enten ikke medlem av et opplæringskontor, eller fylkeskommunen har erfaring med at det er lite kontakt mellom bedriften og det aktuelle opplæringskontoret. Samtidig får søkerne brev fra fylkeskommunen om hvilke bedrifter som har mottatt søknadsopplysningene deres. Rogaland fylkeskommune sørger for at opplysninger om hver søker sendes til i alt 17 bedrifter, inkludert de bedriftene som søkeren eventuelt selv oppgir at han kunne tenke seg å jobbe i. I brevet får søkerne vite at den videre veien frem mot læreplass vil avhenge av deres egen innsats. De forventes å ta kontakt med bedriftene, være aktive og vise seg som interesserte arbeidstakere. Allerede fra mars måned sender fylkeskommunen ukentlig ut preutfylte lærekontrakter med lærlingens navn til de opplæringskontor eller lærebedrifter der de har fått beskjed om at det er gjort avtale om læreplass. Dette registreres dermed som en inngått lærekontrakt. Når faggruppa for formidling får tilgang til søkernes standpunktkarakterer fra 2. termin Vg2 i slutten av juni, sorteres søkere som har stryk i programfag ut av VIGO-databasen sammen med søkere uten ungdomsrett. Dette er i samsvar med Forskrift til opplæringsloven kapittel 6A. står fritt til å skaffe seg læreplass på egen hånd. Hvis noen av søkerne med stryk likevel har formell rett til fylkeskommunal formidling, gir faggruppa beskjed til oppfølgingstjenesten. På samme tidspunkt sorteres søkere fra andre fylker ut av basen. Her overtas ansvaret av søkerens hjemfylke. I denne prosessen ble det i 2013 sortert ut 171 søkere uten rett/fra andre fylker, mens 55 søkere med stryk ble stoppet. Gjennom våren og sommeren mottar de gjenstående søkerne stadige påminnelser fra faggruppa for formidling om at de må skaffe seg læreplass. På bakgrunn av oppdateringer av VIGO-databasen skriver faggruppa ut ukentlige rapporter over gjenstående søkere. Disse rapportene sendes opplæringskontor, yrkesopplæringsnemnd og andre interessenter i fylkeskommune og næringsliv. Tilsvarende rapporter har de siste årene blitt sendt til de videregående skolene frem mot avslutningen av vårsemesteret. Dette for at også skolen skal kunne minne elevene på at de må være aktive for å skaffe seg læreplass, eller gi tilbakemelding til fylkeskommunen om elever som har fått avtale om læreplass. Bilbransjens opplæringskontor i Rogaland er eid av 130 medlemsbedrifter som til sammen har 230 lærlinger på løpende kontrakter (juni 2013). Gjennom skolebesøk og veiledning i valg av videregående skole etablerer opplæringskontoret kontakt med elever som er aktuelle for bransjen allerede i ungdomsskolen. Kontakten med elevene følges opp gjennom videregående skole, der opplæringskontoret intervjuer elevene som sikter mot bilfagene, med tanke på formidling til medlemsbedriftene. På den annen side kartlegger man fortløpende hvilke bedrifter som skal ha lærlinger. Gjennom utplassering i prosjekt til fordypning i Vg2 oppfordres elevene til å inngå avtale om læreplass med bedriftene. Dette betyr ikke det samme som at eleven har lærekontrakt, idet det er en avtale om læreplass under forutsetning om at eleven består faget i skolen. Mesteparten av elevene formidles på denne måten til læreplass før de er ferdige med Vg2. Bedriftene ønsker seg primært elevene som har minst fravær og ingen stryk, men det er stor etterspørsel etter lærlinger i bilbransjen, og kandidater som ikke oppfyller disse kriteriene fullt ut kan likevel få læreplass dersom de viser interesse. Likevel vil opplæringskontoret ofte ende med å karakterisere noen av søkerne som «ikke formidlingsbare». I august inviteres gjenstående søkere til informasjonsmøte, og faggruppa intensiverer formidlingsarbeidet ved å følge opp søkere individuelt. Dette arbeidet strekker seg om nødvendig inn i november og desember, og går i stor grad ut på å ha kontakt med søkere, bedrifter og opplæringskontor på telefon, via SMS og med e-post. På høsten viser det seg ofte at søkere som står uten læreplass ønsker seg noe annet. De kan ha fått en midlertidig jobb som de vil fortsette i utover høsten, de kan ha dratt i militæret, noen jenter kan ha blitt gravide, og noen ønsker av andre årsaker ikke å bli formidlet. I Rogaland har det tidligere vært forsøkt startet opp alternativ Vg3 fagopplæring i skole, men erfaringene viser at selv om det møter sju-åtte elever ved skolestart, forsvinner de enten til læreplass, eller slutter av andre årsaker. Det opprettes likevel hvert år en klasse for kjole og drakt, som er et fag hvor det tradisjonelt har vært vanlig å ta fagbrev i skole (Michelsen mfl. 1998). I tillegg kjøper Rogaland slike plasser for gullsmed i Aust-Agder. I stedet for at fylkeskommunen skal satse på Vg3 for fag-og yrkesopplæringen, understrekes det i intervjuene at spørsmålet må dreie seg om dimensjonering av opplæringstilbudet i videregående skole. Det er politisk enighet om at fag-og yrkesopplæringen ikke skal utdanne flere elever enn hva næringslivet klarer å absorbere. Dette kan innebære at opplæringstilbud i videregående skole må legges ned, samtidig som det ikke opprettes nye klasser innenfor et programområde med mindre bransjen kan stille garanti for læreplasser. 4.1.1 Analyse: Et tidlig tiltak i formidlingen er å få oversikt over antallet tilgjengelige læreplasser. tilbake dersom de ikke ser for seg at de kan ta imot nye lærlinger kommende år. Bedriftene forplikter seg selvsagt ikke juridisk om de ikke svarer, men de blir da med i den videre formidlingen. Som vi skal se senere i kapittelet, skiller dette seg fra praksis i Nord-Trøndelag og Østfold, som baserer slike oversikter på erfaringstall og sonderinger med opplæringskontor. I Rogaland involveres bedriftene på denne måten tidlig i formidlingen, noe som kan tenkes å føre til større grad av forpliktelse for den enkelte bedrift. Et annet vesentlig tiltak Rogaland fylkeskommune har gjort, er å åpne VIGO nesten to måneder før 1. mars, slik at både søkere og lærebedrifter kan finne hverandre tidlig. Ikke minst må en regne med at denne form for formidling fanger inn mange av dem som har gjort uformelle avtaler gjennom bekjentskap eller praksisutplasseringer. Fylkeskommunen sender fra tidlig i mars ukentlig ut preutfylte lærekontrakter når det meldes om en formidling. På denne måten blir formidlinger raskt formalisert som lærekontrakter. Gjennom intervjuet ble det klart at det er et politisk ønske i Rogaland fylkeskommune om ikke å benytte lærekandidatordningen i særlig utstrekning. TLM-prosjektet (tiltak for lærlinger med motivasjonsvansker) er på den annen side et svært viktig tiltak i formidlingen i Rogaland, og må ses i sammenheng med det lave antallet lærekandidater i fylket. TLM-prosjektet omfatter søkere som har høyt fravær kombinert med stryk i utvalgte lærefag fra 1. termin Vg2, og som derfor erfaringsmessig vil være mindre attraktive for bedriftene. Oppfølgingen og bearbeidingen av disse søkerne gjennom våren kombinert med påfølgende intensivopplæring på høsten, ekstra tilskudd til bedriftene og forsikring om at utplassering i bedrift er å regne som prøvetid, skal bidra til en overgang der særlig skoletrøtte elever kan få vist hva de er gode for så snart de blir satt i praktisk arbeid. Disse elevene vurderes derfor ikke for delkompetanse slik som lærekandidatene gjør – det er elevenes forhold til skolen som antas å skape de dårlige resultatene, og det antas videre at disse erfaringene kan kompenseres gjennom læretid i bedrift. Alternativ Vg3 fagopplæring i skole regner vi som det siste formelle tiltaket i formidlingen av søkere til læreplasser i Rogaland. Her ser vi at omfanget av dette tilbudet er svært lite, noe som igjen skyldes klare politiske føringer for dimensjonering av opplæringstilbudet i videregående skole. Fylkeskommunen arbeider med andre ord aktivt for å matche det potensielle antallet lærlinger med kapasiteten i det lokale næringslivet ved å si nei til opprettelse av klasser dersom ikke bransjen kan garantere læreplasser. Vi har sett at TLM-kandidatene tas ut av VIGO-databasen for videre oppfølging. Fylkeskommunen tar imidlertid også ut søkere som har strykkarakterer i programfag fra 2. termin Vg2, søkere uten ungdomsrett og søkere med rett til formidling i andre fylker. Dette vil vi betegne som en administrativ praksis, som bidrar til å avgrense søkermassen. Mens TLM-kandidatene får tett oppfølging, er det en del søkere uten juridisk rett som sjaltes ut fra formidlingsprosessen og som må skaffe seg læreplass på egen hånd. De søkerne som står igjen i databasen, vil også måtte skaffe seg læreplass selv, men bedriftene vil fremdeles ha tilgang til søknadsopplysningene deres. Dessuten kan disse søkerne få individuell oppfølging av ansatte i fylkeskommunen gjennom høsten. Da er imidlertid interessen hos bedriftene betydelig mindre, og det følger ikke noe ekstra tilskudd med disse søkerne. Fylkeskommunen har likevel et press på seg for å få formidlet disse søkerne, ettersom de har valgt å ikke opprette Vg3-tilbud for å ta imot søkere som ikke lar seg formidle. formidlingsprosessen. 4.2 Nord-Trøndelag: Opplæringsavdelingen i Nord-Trøndelag fylkeskommune er stab for fylkesopplæringssjefen i en tonivåorganisering av administrasjonen. Avdelingen er inndelt i ulike funksjoner, hvorav vi har intervjuet leder og ansatte i funksjon for fagopplæring. Arbeidet med formidlingen av søkere til læreplasser i Nord-Trøndelag starter ved at fylkeskommunen oppdaterer registeret over godkjente lærebedrifter inkludert selvstendige bedrifter og opplæringskontor med medlemsbedrifter. Samtidig utarbeider fylkeskommunen prognoser over antall læreplasser i bedrifter, basert på erfaringstall fra fjorårets formidlingsprosess. Dette arbeidet finner sted i desember før vårterminen på Vg2 starter og strekker seg inn i januar. Fylkeskommunen justerer erfaringstallene i dialog med opplæringskontor og bedrifter som vanligvis tar inn mange lærlinger. søknadsfrister og veien frem til lærekontrakt. Nord-Trøndelag er det fylket i landet som har størst antall lærekandidater sammenlignet med innbyggertall, og antallet inngåtte opplæringskontrakter har steget kraftig fra 2006. I følge fylkeskommunen har de opprettet ca. 55 opplæringskontrakter i 2013, per 1. november var det registrert 40 stykker i VIGO. Elever som vurderes aktuelle for lærekandidatordningen identifiseres i en individuell behandling av funksjon for fagopplæringen i samarbeid med inntakskontoret etter søknadsfristen 1. februar. Fylkeskommunen har benyttet seg av Utdanningsdirektoratets tilskuddsordning for lærekandidater, men bidrar også med egne midler – bedrifter som tar imot lærekandidater får et tilskudd fra fylkeskommunen på 50 000 kroner ved kontraktsinngåelse. I tillegg kan bedriftene få inntil 70 000 kroner pr. år fra Utdanningsdirektoratet (via fylkeskommunen) til veiledning ut over vanlig basis 1-tilskudd11, basert på uttalelser fra pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT). I sum kan dette utgjøre inntil 400 000 kroner i tilskudd over to år. Disse søkerne får individuell oppfølging fra fylkeskommunens ansatte gjennom våren. I 2013 bestemte Nord-Trøndelag fylkeskommune at lærekandidat-og læreplass-søkere som ikke hadde fått plass innen 30. juni, skulle få tilbud om alternativ Vg3 fagopplæring i skole. Mens bedriftene og opplæringskontorene i Rogaland har tilgang til VIGO-databasen både før og etter søknadsfristen 1. mars, åpner Nord-Trøndelag VIGO-databasen for sine bedrifter og opplæringskontor om lag to uker etter at søknadsfristen har gått ut. Mellom søknadsfristen utløp og at VIGO åpnes sjekkes søkernes karaktergrunnlag fra Vg1 og 1. termin på Vg2. Søkere med tre stryk-karakterer eller mer får brev fra fylkeskommunen med anbefaling om å ta et ekstra år på skole istedenfor å søke læreplass. Disse elevene fjernes fra databasen, men kan likevel få bli stående på listen dersom de aktivt ber om det. Vurderingen av elevenes karaktergrunnlag hviler likevel på hvilke fag eleven har strøket i, samt om eleven har karakteren 1 eller mangler vurdering. Årsaken til dette er blant annet at enkelte bransjer opplever stor pågang og er lite interessert i søkere med dårlige karakterer, mens det i andre bransjer er det liten konkurranse om læreplasser og større åpenhet også for søkere med dårlige karakterer. Slike forhold avveininger gjøres av fylkeskommunens fagrådgivere. Søkere fra andre fylker blir samtidig overført til hjemfylket for videre hjelp i formidlingen. 11 En bedrift kan få betalt for maksimalt seks ekstra veiledningstimer hvert år. Mer om tilskuddsordningen: http://www.udir.no/Upload/Tilskuddsordninger/Retningslinjer_tilskudd/5/Retningslinjer-tilskudd-larlinger-larekandidater-31052013.pdf? ungdomsarbeider, aktivitør, kontor og administrasjon, helsearbeider, IKT servicefag, mediegrafiker og renholdsoperatør. Kontoret har både kommuner og private bedrifter som medlemmer. Noen av de større kommunene i fylket fungerer som selvstendige lærebedrifter, og står uten medlemskap i opplæringskontoret. Tidlig på nyåret sender opplæringskontoret ut intensjonsavtaler til medlemsbedriftene. Her skal bedriftene svare på hvor mange lærlinger fra årets kull de ser for seg at de skal ta imot. Opplæringskontoret besøker også de aktuelle Vg2-klassene for å informere før søknadsfristen 1. mars, og intervjue de som planlegger å søke læreplass. Etter at søknadsfristen går ut, samler man lærebedrifter som vil ta imot lærlinger i de aktuelle fagene til et møte for å informere om søkningen. Basert på VIGO-databasen lager opplæringskontoret lister til bedriftene, mest mulig basert på geografisk nærhet mellom søker og bedrift. Etter dette vil vanligvis søkere og bedrifter ta kontakt med hverandre uten at opplæringskontoret er involvert. Vanligvis tar ikke dette opplæringskontoret egne initiativ for å skaffe læreplass til søkere som står uten tilbud etter sommerferien, men dersom søkeren selv tar kontakt og ber om hjelp, vil opplæringskontorets ansatte bidra med å ringe rundt til bedrifter og søke å skaffe vedkommende en avtale om intervju. Bedrifter som ikke er medlem av opplæringskontor og som ikke har registrert seg som brukere av VIGO-basen, får lister over søkere fra fylkeskommunen pr. post. Etter at VIGO-basen er åpnet og bedriftene er informert, sender fylkeskommunen et informasjonsskriv til primærsøkerne der de får vite hva som har skjedd med søknaden etter at den ble mottatt, og hva som vil skje videre. Gjennom våren arbeider fagrådgiverne i fylkeskommunen sammen med opplæringskontorene for å følge opp status på formidling av søkere. Fagrådgiverne tar selv kontakt med søkere som de vet ikke har skaffet seg læreplass, for å drive oppsøkende veiledning. Søkerne blir oppfordret til å holde fagrådgiverne oppdatert om søkeprosessen, mens fagrådgiverne på sin side undersøker blant bedrifter og opplæringskontor hva slags muligheter som finnes, også i nabofylkene. Rundt 1. juli foretar fylkeskommunen vanligvis en ny vurdering av søkere på grunnlag av standpunktkarakterer fra 2. termin på Vg2. Dette ble imidlertid ikke gjort i 2013. Søkere som har så mange strykkarakterer at bedrifter erfaringsmessig ikke vil være villig til å ta dem inn som lærlinger, sorteres på dette tidspunktet vanligvis ut av VIGO-databasen. Dette ble som nevnt likevel ikke gjort i 2013. Dette er også en praksis som har støtte i forskriften (Forskrift til opplæringslova 2006). På samme måte som i Nord-Trøndelag forsøker man å forsere inngåelsen av lærekontrakter gjennom å sende ut ferdigutfylte skjemaer straks man får vite om at en muntlig avtale om læreplass er gjort. Dette tiltaket er foreløpig lite innarbeidet. Hvis en søker formidles til læreplass før 15. juli, mottar bedriften et ekstra tilskudd fra fylkeskommunen på 10 000 kroner. I intervjuet får vi oppgitt at effektene ved denne ordningen er noe usikker, men det ble gitt tilskudd til flere bedrifter i 2013 sammenlignet med 2012. Fylkeskommunen peker på at de har en stadig økning i tidlig formidlede lærlinger, noe som kan være et resultat av dette tilskuddet. Det kan likevel også føre til noen få tilfeller der bedrifter lover for mye, slik at 15 lærlinger som var registrert som tidlig formidlet på våren 2012, likevel ikke fikk kontrakt til høsten. registrert som formidlet, fikk de ikke samme oppfølging som andre søkere. Søkere som ikke lyktes i å skaffe seg læreplass medio august 2013, ble invitert til læreplasskurs. Det var ca. 60 stykker som deltok på dette kurset. Dette var det første året Nord-Trøndelag arrangerte et slikt kurs, og tilbudet skal evalueres av fylkeskommunen i løpet av 2014. Hensikten med læreplasskurset er å motivere søkere både til å fortsette letingen etter læreplass og til å ta opp igjen fag fra skolen der de mangler karaktergrunnlag eller har strykkarakter. Kursdeltakerne får også praksis i bedrift. Læreplasskurset går gjennom september og oktober. Nord-Trøndelag fylkeskommune har tilbudt alternativ Vg3 fagopplæring i skole i flere år. opplæringstid. Alternativ Vg3 i skole opprettes ofte i dette fylket særlig i elektrofag, men det er også opprettet klasser for bilfag og IKT i 2013. Erfaringene i opplæringsavdelingen er likevel at det bare er et mindre antall, selv av dem som takker ja til et slikt tilbud, som møter frem ved skolestart. En del av dem lykkes i å få tilbud om læreplass tidlig på høsten. For skoleåret 2012-2013 fikk 200 personer et slikt tilbud, mens 60 av dem takket ja og 30 møtte frem ved skolestart. I 2013 startet alternativ Vg3 opp først 1. november, etter at læreplasskurset var avsluttet. For skoleåret 2013-2014 var det omtrent like mange som fikk tilbud som i skoleåret før, men noen flere, 37, som møtte opp. Fra 1. september til 1. oktober yter Nord-Trøndelag fylkeskommune et ekstra tilskudd på 25 000 til bedrifter som tar inn søkere med merkelappen «vanskelig formidlingsbar». For at et slikt tilskudd skal være aktuelt, må det imidlertid være flere kjennetegn ved søkeren enn at han eller hun ikke har lyktes i å skaffe seg læreplass på egen hånd. Vilkårene for å gi slike tilskudd er likevel basert på individuelle vurderinger for hver søker, men uten at PPT-uttalelser inngår i vurderingsgrunnlaget. Fylkeskommunen driver aktiv formidling av søkere til læreplasser ut oktober måned. 1. november settes strek for formidling av årets kull. Før dette tidspunktet må fylkeskommunen ha bekreftet status for alle søkerne. Søkere med ungdomsrett som ikke har fått læreplass, og som ikke har tatt imot tilbud om læreplasskurs eller alternativ Vg3 fagopplæring i skole, meldes formelt til oppfølgingstjenesten (OT), og tas dermed ut av VIGO, men også før dette tidspunktet har OT uformelt fått beskjed om noen elever fylkeskommunen tror vil slite med å få læreplass. Dette er basert på individuell vurdering fra saksbehandlerne i fylkeskommunen. Årsaken til at det først gjøres uformelt, er at elever som blir overført til OT i VIGO går ut av VIGO-bedrift, og man kan dermed risikere at elever som kunne ha blitt formidlet, ikke blir det. 4.2.1 Analyse: Heller ikke Nord-Trøndelag fylkeskommune benytter seg av formelle intensjonsavtaler om læreplasser med bedrifter som et tiltak i formidlingsprosessen, men legger i stedet inn opplysninger i VIGOdatabasen basert på forrige år og dialog med opplæringskontor og noen enkeltbedrifter. En del av bedriftene samt opplæringskontorene involveres gjennom aktiv dialog i denne prosessen, men ordningen i Rogaland fylkeskommune der det kreves reservasjon fra bedriftene som ikke vil ha lærlinger, fremstår som noe mer offensiv og kanskje også mer forpliktende for bedriftene. I Nord-Trøndelag jobbes det mye med lærekandidatordningen, som har et større omfang her enn i Rogaland. Bedrifter som tar inn slike søkere, kan motta et betydelig tilskudd (inntil 400 000 kroner fordelt over to år) fra fylkeskommunen og Utdanningsdirektoratet, der fylkeskommunen har valgt å stå som lokal garantist for sistnevnte dersom den nasjonale potten skulle bli avkortet. Lærekandidatordningen er derfor et tiltak som tillegges særlig betydning i formidlingsprosessen i dette fylket. Nord-Trøndelag gir tilskudd for tidlig formidling av søkere til læreplasser (10 000 kroner dersom søkeren er formidlet innen 15. juli). Fylkeskommunen har ikke noe tiltak som kan sammenlignes med TLM-prosjektet i Rogaland, men gir tilskudd for vanskelig formidlingsbare søkere i september (25 000 kroner hvis søkeren er formidlet innen 1. oktober). Slik vil fylkeskommunen øke bedriftenes incentiver til å ta inn søkere. Tilbudet om læreplasskurs er et nytt tiltak i formidlingsprosessen i Nord-Trøndelag fylkeskommune. Kurset går i september og oktober, og deltakerne kan være aktuelle for tilskudd som «vanskelig formidlingsbar» for bedrifter som eventuelt velger å ta dem inn. læreplasskurset. Av administrative praksiser i fylkeskommunen som skal bidra til å avgrense søkermengden, ser vi at det foregår to utsilinger i databasen. Den første finner sted like etter at søknadsfristen har gått ut. Her sorteres det ut elever som har tre strykkarakterer eller mer fra 1. termin på Vg2. skjer når standpunktkarakterene fra 2. termin foreligger. Disse elevene fjernes i prinsippet fra VIGOdatabasen, men kan likevel kreve å få bli stående slik at opplysningene deres er synlig for bedriftene. Utsilingen av elever er dessuten basert på fagrådgivernes skjønn og kjennskap til den aktuelle bransjen, slik at kriteriene for å bli tatt ut av databasen ikke er absolutte. Denne praksisen fremstår derfor som mindre formalisert enn i Rogaland. Nord-Trøndelag skiller seg fra de andre fylkene ved at de ikke siler ut søkere uten opplæringsrett, som utgjør rundt 40 av prosent av søkerne i fylket. Oppfølgingen av gjenstående søkere i Nord-Trøndelag er som i Rogaland tett, med mye kontakt på SMS, telefon. I Nord-Trøndelag starter denne oppfølgingen noe tidligere enn hva som er tilfelle i Rogaland. 4.3 Østfold: Opplæringsavdelingen i Østfold fylkeskommune ledes av fylkesdirektøren for opplæring. Avdelingen har fire seksjoner: eksamensseksjonen, inntaks-og formidlingsseksjonen, fagopplæringsseksjonen og en pedagogisk seksjon. Denne organiseringen trådte i kraft i 2009. Østfold fylkeskommune forbereder formidlingssesongen ved å dele ut brosjyren «Fra elev til lærling» ved oppstarten av Vg2. Her får elevene råd og tips til den forestående søknads-og formidlingsprosessen, og informasjon om hva bedrifter ser etter når de skal rekruttere en lærling eller lærekandidat. Andre større informasjonstiltak er «Aktiv søker»-kampanjen, som arrangeres i januar av elev-og lærlingeombudet i Østfold sammen med fylkeskommunens seksjon for inntak og formidling samt flere opplæringskontor. Kampanjen besøker de videregående skolene for å informere elevene om hvordan de skal gå frem når de skal søke læreplass. Før årsskiftet reiser en ansatt fra seksjon for fagopplæring og en fra seksjon for inntak og formidling rundt til de videregående skolene for å kartlegge Vg2-elever som er aktuelle som lærekandidatsøkere. Skolebesøkene skjer i samarbeid med minst en representant for pedagogisk-psykologisk tjeneste (PPT) og en representant fra opplæringskontoret for VTA-bedrifter (varig tilrettelagt arbeidsplass). I Østfold jobbes det mye med lærekandidatordningen, og det starter om lag 120 nye lærekandidater pr. år. Dette antallet er høyere enn i noen andre fylker. Hele 20 prosent av alle inngåtte kontrakter mellom bedrifter og fylkeskommunen gjelder lærekandidater. Det er ikke en betingelse at søkeren på forhånd må ha en IOP for å kunne søke som lærekandidat. Bedriftene kan få et tilskudd på 150 000 kroner pr. år for å tegne opplæringskontrakt med lærekandidat. I tillegg får opplæringskontoret for VTA-bedriftene et statstilskudd på 110 000 kroner for formidling av lærekandidaten. VIGO-databasen åpnes for bedrifter og opplæringskontor medio mars. Da har ansatte i fylkeskommunen gått gjennom søkernes opplysninger og sortert ut dem som har søkt læreplass, men som fylkeskommunen mener egner seg til opplæringskontrakt fremfor ordinær læreplass. Vurderingen blir gjort på bakgrunn av søkernes karakterer fra Vg1 og 1. termin Vg2. Søkere som har strykkarakter og/eller høyt fravær, får brev fra fylkeskommunen hvor de blir gjort oppmerksomme på hvilke vanskeligheter de kan møte når de nå skal ta kontakt med bedrifter og søke læreplass. Disse søkerne blir imidlertid ikke tatt ut av databasen. I perioden mellom 2009 og 2012 ytte Østfold fylkeskommune tilskudd til bedrifter for tidlig formidling av søkere til læreplass. Bedriftene kunne få inntil 2000 kroner pr. lærling med ungdomsrett pr. måned de seks første månedene av kontrakten. Ordningen ble avviklet fordi det ikke var midler til videreføring. I intervjuet får vi opplyst at det er usikkert hvorvidt ordningen kan sies å ha ført til formidling av flere lærlinger, mens det var en mer tydelig tendens til at lærlingene ble formidlet tidligere på året som følge av denne tilskuddsmuligheten. Østfold fylkeskommune har ingen ordninger som kan sammenlignes med TLM-prosjektet i Rogaland, eller tilskudd til såkalt «vanskelig formidlingsbare», som i Nord-Trøndelag. Ordinære søkere til læreplass følges opp via SMS fra fylkeskommunen. De oppfordres til å være aktive og ta kontakt med bedrifter, får tips om ledige læreplasser, og bes melde fra til fylkeskommunen dersom de lykkes i å skaffe seg avtale om læreplass. Opplæringskontoret for tømrerfag i Østfold har om lag 120 medlemsbedrifter og ca. 110 løpende lærekontrakter. Kontoret samler medlemsbedriftene til Norges Byggmesterforbund, og er ett av to opplæringskontor i fylket som dekker byggfagene. En stor andel av tømrerbedriftene i fylket er ikke medlem av et opplæringskontor. Tidligere inngikk opplæringskontoret intensjonsavtaler med bedriftene for å få oversikt over hvor mange lærlinger som kunne formidles, men denne praksisen er forlatt. Nå sender opplæringskontoret ut informasjon til bedriftene om hvor viktig det er å ta inn lærlinger. Når VIGO-databasen åpnes, kan kontoret etter eget kjennskap til bedriftene merke av elevene som allerede er sikret lærekontrakt gjennom tidligere utplassering i prosjekt til fordypning. Dette vil vanligvis dreie seg om rundt halvparten av søkerne. De øvrige får hjelp fra opplæringskontoret ved at kontoret tar kontakt med bedrifter som har hatt lærling tidligere, for om mulig å påvirke bedriften til å inngå en ny kontrakt. Opplæringskontoret er opptatt av at det skal være god kjemi mellom lærlingen og ansatte i bedriften, og det skal i tillegg være mulig å skaffe lærlingen transport til arbeidet. Medlemsbedriftene i opplæringskontoret er opptatt av elevens fravær, men ser mindre på karakterene. Ettersom det er en del formidling av lærlinger til mindre familiebedrifter der partene kjenner hverandre godt, er det flere av dem som ikke avviser en søker med stryk i programfag. Blant elevene som står igjen uten læreplass på høsten, vil en del takke ja til tilbud om alternativ Vg3 fagopplæring i skole. I juni går ansatte i fylkeskommunen gjennom VIGO-databasen på nytt. Med grunnlag i fraværsopplysninger og standpunktkarakterene fra 2. termin Vg2 identifiserer de søkere som kan trenge ekstra oppfølging eller som kan være aktuelle for tilbud om alternativ Vg3 opplæring i skole. Det er imidlertid viktig å merke seg at disse søkerne ikke sorteres ut av databasen, slik som i Rogaland og til dels også i Nord-Trøndelag. Fylkeskommunen ringer deretter til disse søkerne for å høre hvilke erfaringer de har gjort seg i kontakt med bedriftene så langt, og veileder dem for nye fremstøt. I dette arbeidet prioriteres særlig de fagene hvor fylkeskommunen erfaringsmessig vet at det er vanskelig å skaffe læreplass, som barne-og ungdomsarbeiderfaget, helsefag og salgsfaget. Formidlingen i Østfold er delt mellom to seksjoner, inntak og fagopplæring. Inntak har ansvar fram til formidling har skjedd og lærekontrakt skal inngås. Da overtar fagopplæringen, og arbeidet med å formalisere lærekontraktene starter. Dette skjer samtidig med at annet termins karakterer foreligger, slik at man er sikre på at eventuelle manglende karakterer kommer med i registreringen. Etter sommerferien arrangerte Østfold fylkeskommune såkalte veiledningsteam for å komme i kontakt med søkere som ikke har lyktes i å skaffe seg læreplass. Dette dreier seg som regel om mellom 200 og 300 personer i Nedre Glommaregionen12 hvor presset har vært størst, det er planer om å utvide ordningen til hele fylket i 2014. Tilbudet går over to uker, og involverer ansatte fra seksjon for inntak og formidling, seksjon for fagopplæring, opplæringskontorene og karriereveilederne fra videregående skoler. forsøke å hjelpe så mange som mulig av de gjenstående søkerne til å skaffe seg læreplass. Eventuelt kan søkerne hjelpes til en praksisplass som kan føre til en fremtidig læreplass. Det kan også være aktuelt å veilede søkerne til å gjøre omvalg med tanke på hva de skal gjøre til høsten. I 2013 hadde veiledningsteamene besøk av mellom 10 og 20 søkere pr. dag i perioden tiltaket varte. I Østfold er det oppstart av tilbud om alternativ Vg3 fagopplæring i skole fra august. Søkere som kan være aktuelle for slik Vg3-opplæring har fått tilbudet i juni, men blir samtidig informert om at de ikke binder seg til opplæring i skole dersom de i mellomtiden lykkes i å skaffe seg læreplass. Av omtrent 300 som fikk tilbud (søkere til både lærekontrakt og opplæringskontrakt), takket ca. 110 ja – alle disse møtte opp til skolestart. løpet av september. Opplæringskontorene beholder likevel disse elevene på sine lister, slik at de kan få tilbud om læreplass dersom det åpner seg nye muligheter i bedrifter i løpet av høsten. 4.3.1 Analyse: Østfold fylkeskommune inngår ikke formelle intensjonsavtaler med bedrifter om antall læreplasser, men baserer seg på erfaringstall. De har ingen aktiv dialog med bedriftene om slike forhold, som kan sammenlignes med kravet om tilbakemelding som stilles fra Rogaland fylkeskommune. Bedriftene involveres derfor ikke like aktivt eller like tidlig i formidlingsprosessen som i Rogaland. Det faktiske antallet lærekandidater i Østfold er det høyeste sammenlignet med de to andre fylkene i undersøkelsen, selv om Nord-Trøndelag har den høyeste andelen lærekandidater sammenlignet med innbyggertallet i fylket. personer som heller bør gå for delkompetanse via opplæringskontrakt med bedrift. Dette skiller seg fra fremgangsmåtene i Rogaland og Nord-Trøndelag, og kan være med på å forklare det forholdsvis høye antallet lærekandidater i Østfold. Østfold fylkeskommune yter store ekstratilskudd til bedrifter som tar imot lærekandidater, i likhet med det som er praksis i Nord-Trøndelag. I Rogaland gis ingen ekstra tilskudd utover det direktoratet gir. Rogaland har på den annen side TLM-prosjektet, som skal legge til rette for svake søkere til læreplass som følges av økonomiske incentiver for bedriftene. På denne måten gir begge fylkene tilskudd til bedrifter som tar inn det en kan kalle svake søkere: i Østfold som lærekandidater og i Rogaland som ordinære lærlinger. Slik blir både likhetene og kontrastene mellom Østfold og Rogaland tydelige på dette området. Østfold fylkeskommune arrangerer veiledningsteam for gjenstående søkere i august, mens Nord- Trøndelag fylkeskommune har læreplasskurs for denne målgruppen (fra 2013) fra samme tidspunkt. Rogaland fylkeskommune arrangerer et informasjonsmøte for gjenstående søkere etter skolestart. fagopplæring i skole (oppstart av Vg3-tilbudet skjer først når læreplasskurset er over), starter Vg3 fagopplæring i Østfold ved ordinær skolestart. Begge steder oppfordres elevene til å fortsette å lete etter læreplass gjennom høsten. I Østfold skjer sorteringen av søkere i VIGO-databasen etter andre kriterier enn i de to andre fylkene. Den første sorteringen handler om å identifisere søkere som bør være lærekandidater, mens den andre sorteringen identifiserer søkere som henholdsvis bør få tilbud om Vg3 fagopplæring i skole eller få tettere oppfølging. Søkere som har strykkarakterer eller høyt fravær, vil bli stående i databasen med mindre de takker ja til Vg3. Den administrative praksisen for begrensning av søkermassen kan betegnes som mindre streng sammenlignet med Nord-Trøndelag og Rogaland. Også her er kontrasten mellom Østfold og Rogaland størst, idet Rogaland aktivt fjerner søkere med strykkarakterer og søkere uten rett til formidling fra databasen i løpet av våren og forsommeren. Fylkeskommunens administrative praksis for å følge opp søkere underveis i søkeprosessen, ligner imidlertid det som skjer i de to øvrige fylkene. Det er likevel viktig å ha med seg at de som blir tatt ut av formidlingsprosessen på bakgrunn av stryk i programfag i Rogaland og Nord-Trøndelag ikke blir tatt vekk fra antallet primærsøkere som legges til grunn for statistikken over lærekontrakter som Utdanningsdirektoratet publiserer. Mer om dette i kapitlet som går gjennom formidlingstallene. Formidlingsprosessen er regulert gjennom opplæringsloven og formidlingsforskriften. Gjennom intervjuer i de tre fylkeskommunene kommer det fram at de alle har retningslinjer og praksiser for å ivareta sin plikt til å formidle de med rett, eventuelt å gi tilbud om et alternativ for de som ikke får læreplass. I tillegg formidles i varierende grad også søkere uten rett. Det kan omfatte eldre elever og det kan være elever med strykkarakterer. Ingen av fylkeskommunen ytret noe behov for å endre på de formelle bestemmelsene rundt formidling. Alle de tre fylkeskommunene har et årshjul som beskriver hva som skal gjøres i de ulike fasene av formidlingen (se vedlegg 1). Dette kan betraktes som en grad av formalisering av selve prosessen. Vi ser også at samtidig som det daglige ansvaret for formidling i alle tre fylkeskommuner formelt er plassert på seksjons-eller stabsnivå i fylkeskommunens administrasjon, er det variasjon mellom fylkeskommunene i hvordan de fordeler ansvaret internt og hvordan de knytter til seg andre tjenester eller aktører under formidlingsprosessens gang. Rogaland har et kontaktnett av personer med kontaktflate mot næringslivet, som holdes hyppig oppdatert om utviklingen i formidlingsprosessen og som forventes å kunne påvirke bedrifter til å ta inn lærlinger. Nord-Trøndelag har nær kontakt med oppfølgingstjenesten tidlig i prosessen. I Østfold er det tettere kontakt mellom fylkeskommunens ansvarlige for formidling og PPT tidlig i søknadsperioden enn i de andre fylkeskommunene. Kontakten mellom Østfold fylkeskommunes administrasjon og opplæringskontoret for VTA-bedrifter er også eksempel på en prosedyre som har vokst frem i formidlingen av lærekandidater. Ellers har alle tre fylkeskommuner kontakt med opplæringskontor tidlig i formidlingsprosessen for å skaffe seg informasjon og sikre at opplæringskontorene står parat til å delta i formidlingen av søkere. Dette kan på den ene siden betraktes som eksempler på uformelle samarbeidsrutiner som bidrar til å bygge opp under det formelle ansvaret for formidling som fylkeskommunen har. Involveringen av aktørene skal delvis sikre fylkeskommunene større kontaktflate mot bedriftene, delvis sikre oppfølging av søkere som stiller svakt i formidlingsprosessen. På den annen side er samarbeidet med enkelte aktører, i særlig grad opplæringskontorene, så institusjonalisert i alle fylkene, at det nesten må anses som en del av den formelle prosessen. Men formelt er altså opplæringskontorene bare lærebedrifter. Opplæringskontorene forestår også kontakten med skolene for å forberede Vg2-elevene som skal søke læreplass. I Rogaland og Nord-Trøndelag kan vi kalle dette for en uformell del av informasjonsspredningen til elevene, mens administrasjonen i Rogaland fylkeskommune selv står ansvarlig for et formelt møte med rådgiverne på de videregående skolene i fylket. Av de tre fylkeskommunene i denne undersøkelsen er det først og fremst Rogaland som har formalisert kontakten med lærebedriftene før formidlingen av årets søkere starter. Her merker Rogaland seg ut ved å sende brev til hver enkelt bedrift for å be om aktiv reservasjon dersom bedriften ikke er aktuell for å ta imot nye lærlinger. Nord-Trøndelag fylkeskommune har et mer uformelt system for å kartlegge bedriftenes kapasitet til å ta imot nye lærlinger, der kontakten først og fremst skjer via opplæringskontorene, men i noen grad også direkte med bedrifter som vanligvis tar inn mange lærlinger. Østfold har ikke noe direkte sammenlignbart system for å forberede lærebedriftene på å ta imot søkere, men står i tett forbindelse med de fleste av opplæringskontorene gjennom hele søkeperioden. Dette fungerer sannsynligvis som uformelle kanaler for informasjon mellom fylkeskommune og bedrift. Gjennom prosjekt til fordypning, dvs. praksisutplassering i bedrift, oppfordres elevene til å knytte kontakter med sikte på en læreplass. Innen mange bedrifter og også noen bransjer inngås det en slags uformell avtale om læreplass mellom bedrift og elev – under forutsetning av at eleven fullfører skoleløpet på en akseptabel måte. Dette kan betraktes som et system for uformell formidling. Fylkeskommunen er ikke involvert i dette, og har således heller ikke oversikt over omfanget. Nord-Trøndelag fylkeskommune og Østfold fylkeskommune har en formell åpning av VIGOdatabasen. Slik åpning skjer formelt også i Rogaland, men uformelt åpnes databasen både for søkere, bedrifter og opplæringskontor allerede i begynnelsen av januar, slik at avtaler kan inngås svært tidlig. Rogaland har også nedfelt en formell prosedyre som tilsier at hver søker skal få sine søknadsopplysninger distribuert til et gitt antall bedrifter. Alle tre fylkeskommuner sender beskjed til opplæringskontor når søkernes opplysninger er tilgjengelige, og likeledes sender alle tre fylkeskommuner brev til søkerne om at opplysningene deres er gjort tilgjengelige for opplæringskontor og bedrifter. Etter dette starter den mer uformelle oppfølgingen av søkere i alle fylkeskommunene. Vi kaller dette" uformelt" uten at vi dermed mener at den skjer utenfor rutiner, men mer for å vise at slike rutiner har vokst frem på ulike vis i hver enkelt fylkeskommune tilpasset administrasjonens kapasitet, kompetanse og fortolkninger av hvem det skal satses på i formidlingen. Deretter har dette blitt skriftliggjort. Mot avslutningen av formidlingsprosessen har fylkeskommunene innført tiltak for søkere som ikke har fått læreplass. I Nord-Trøndelag og i Østfold gis det formelt tilbud om Vg3 fagopplæring i skole for forholdsvis mange fag. I Rogaland er det formelt sett bare tilbud om et slikt Vg3-tilbud for et svært lite antall fag. håndarbeid, helt til de faktisk får et sted å være. Østfold har et veiledningsteam som skal gi råd til søkere som står uten læreplass, og om mulig kople disse søkerne til bedrifter. I Nord-Trøndelag er læreplasskurset for de som ikke har klart å få en lærekontrakt, et nytt og formelt tilbud fra høsten 2013. På dette punktet som gjelder oppfølging av søkere på høsten, er det Nord-Trøndelag og Østfold som har de mest institusjonaliserte tilbudene. I det foregående kapitlet er formidlingsprosessene i Østfold, Nord-Trøndelag og Rogaland beskrevet kvalitativt. Her vil vi ta utgangspunkt i formidlingsstatistikken for å belyse utviklingen i antall formidlede i de tre fylkeskommunene og deres formidlingsprosent. Datamaterialet her bygger på ukentlige VIGO-oppdateringer fra og med fredag 30. august (uke 35) til og med fredag 1. november (uke 44), som er tidspunktet hvor formidlingsåret offisielt avsluttes. Fra dette tidspunktet av begynner slettingen av søkere fra databasen. Av formelle og tekniske årsaker var datamateriale fra VIGO før 30. august utilgjengelig for NIFU. formidlingsansvarlige i Østfold, Nord-Trøndelag og Rogaland fylkeskommunen selv hentet ut fra VIGO i tiden mellom søknadsfristen 1. mars og 30. august benyttes. VIGO er en database som inkluderer alle som er i videregående opplæring, også lærlinger. I denne analysen ser vi på læreplass-søkernes ønsker for læreplass, informasjon om alder, bostedsfylke, rettsstatus, primærønske, kandidattype (lærling eller lærekandidat) og i hvilket fylke søkeren søker om læreplass. Her ligger med andre ord alle søkere registrert med alle sine ønsker – inklusive søkere med ulike rettsstatuser og søknader til andre fylker enn søkernes bostedsfylke. Det er fylkeskommunenes oppgave å holde databasen oppdatert med tanke på søkerens formidlingsstatus, og ulike koder indikerer hvorvidt søkeren anses som formidlet eller ikke formidlet. Rutinene for oppdatering av VIGO varierer fra fylkeskommune til fylkeskommune. Dette kan dreie seg om hvem som har tilgang til databasen, hvor ofte denne oppdateres, hvordan de ulike stegene i prosessen frem mot signert lærekontrakt formildes til ansvarlig for oppdatering i VIGO, hvilke formidlingsstatuser som benyttes, etc. formidlingsprosessen. Tolkningen av disse kan ofte være kompliserte om man ønsker å sammenligne fylkeskommuner, ettersom de har ulike praksiser for oppdatering og koding i VIGO. På Utdanningsdirektoratets internettsider legges hvert år ut noen nøkkeltall fra formidlingsprosessen som benyttes til beregning av en formidlingsprosent; andelen av primærsøkere – søkere som har læreplass som øverste prioritet i søknaden – som har fått godkjent lærekontrakt.13 Her er det viktig å merke seg at Utdanningsdirektoratet ikke utelukkende benytter seg av søkerdata fra VIGO. Hvert år inngås flere tusen kontrakter mellom bedrifter og personer som ikke har søknader som er registrert i VIGO. De registreres som inngåtte kontrakter i VIGO, men det varierer mellom fylkeskommunene som mottar og signerer kontrakten om disse personene også blir ført inn som søkere i databasen. Når Utdanningsdirektoratet presenterer antall inngåtte kontrakter, inkluderer dette dermed kontrakter med søkere som ikke nødvendigvis står oppført som søkere i VIGO. For å gi et tall på antall primærsøkere, har Utdanningsdirektoratet valgt å summere antall primærsøkere i VIGO med antallet personer som har fått kontrakt som ikke sto oppført som søkere i VIGO pr. 1. mars. Den godkjente lærekontrakten må ha startdato innen desember for å bli en del av dette årets formidlingsstatistikk. Videre er lærekandidater inkludert i denne statistikken, men da i atskilte kolonner. I tillegg til Utdanningsdirektoratets oppdateringer, gir også fylkeskommunene egne oppdateringer på formidlingsprosessens forløp gjennom formidlingsåret. Disse tallene kan ikke nødvendigvis sammenlignes. Lokal politikk avgjør hva slags data som hentes ut fra VIGO til interne oversikter, og hvordan disse prosesseres. Vi har vist i kapittel 4, og vil også se i dette kapitlet at fylkeskommunene arbeider med VIGO på ulike måter. Derfor, selv om slik statistikk gjerne presenteres under samme titler og med sammenfallende navn, viser det seg at slike tall kan være vanskelig å sammenligne på tvers av fylker. I dette kapitlet er slik statistikk benyttet i figur 5.4. Tallene presentert på Utdanningsdirektoratet internettside inkluderer alle som er registrert i VIGO med lærekontrakt, og hvor disse også er lagt inn som søkere selv om de opprinnelig ikke hadde søkt gjennom VIGO eller er lagt inn som søkere av fylkeskommunen. Det vil si at fylkeskommunens ulike kategoriseringer som vi skal komme tilbake til, sett bort fra andelen som får lærekontrakt, ikke vil påvirke tallene som direktoratet presenter. I vår analyse har vi kun benyttet tall for de som er registrert som søkere i VIGO av fylkeskommunene. Tallene som presenteres her vil altså avvike fra tallene presentert fra Utdanningsdirektoratet. NIFU har valgt å inkludere alle søkere i VIGO, uavhengig av rettsstatus, men kun med førsteønske i bostedsfylket. Søkeren kan også ha samme ønske inne i andre fylker, og om en slik søknad blir innvilget, blir søkeren del av dette fylkets formidlingsstatistikk – og ikke sitt bostedsfylkes statistikk. 5.3 Situasjonen ved offisiell formidlingsslutt 1. Formidlingsåret avsluttes offisielt den 1. november hvert år. formidlingsstatistikken. Fra og med 1. november slettes søkerne for å klargjøre VIGO til neste formidlingsår. Dette er ikke til hinder for at man kan få læreplass også etter første november. Noen fylkeskommuner viderefører også et manuelt register, slik at bedriftene kan få oversikt over søkere selv om disse er slettet fra VIGO. Tabell 5.1 viser status for søkerne den 1. november 2013. Med utgangspunkt i tallene, presenterer vi nedenfor to ulike «formidlingsprosenter» som begge sier noe om fylkeskommunenes situasjon. 13 http://www.udir. Tabell 5.1 Søkere til læreplass og lærekandidatordningen. Hvilken status de hadde i VIGO den 1. november 2013. Ikke alle kodene i tabell 5.1 er selvforklarende. Når søkeren er «formidlet», betyr dette at avtale om læreplass er inngått, men at signert kontrakt ennå ikke er mottatt i fylkeskommunen. At noen er «formidlet i annet fylke» betyr at de er registrert som søkere i hjemfylket, men siden har fått læreplass i et annet. De tre fylkeskommunene beskriver bruken av kodene «Strøket tilbud om plass på grunn av inntak på høyere ønske», «Strøket. Inntatt på annet ønske» og «Uaktuelt. Tilbud/inntak på høyere ønske» på litt ulike måter. I en fylkeskommune er det ulik praksis mellom ulike ansatte innad. En annen fylkeskommune oppgir at sistnevnte kode kommer automatisk på alle ønsker foruten primærønsket, dersom man blir registrert som formidlet i et annet fag enn primærønsket. Ettersom vårt uttrekk kun skal ha søkere med førsteønsker, virker det dermed rart at det skal være noen som er formidlet på «høyere ønske». Dette kan igjen ha med søknader til andre fylker å gjøre, eller at personen inngår kontrakt innen et annet fag enn det vedkommende søkte om i VIGO. Da føres dette opp som nytt primærønske. Forskjellen på «Søkeren har trukket sin søknad» og «Søknaden er stoppet», vil som regel være at førstnevnte inntreffer når søkeren gir beskjed om eller bekrefter på fylkeskommunenes forespørsel at vedkommende har begynt å jobbe, flyttet til annet fylke, begynt på folkehøgskole, avtjener verneplikt, blitt gravid, tar et friår, etc. ungdomsrett, eller at fylkeskommunen finner andre årsaker til at søker ikke lenger har rett til å stå som søker. – ikke formidlingsprosent, eller hvor mange kontrakter de har inngått. Ønsket er naturlig nok at denne gruppen skal være så liten som mulig ved formidlingsslutt. Dette kan være en måte å beregne formidlingsprosent på; «Hvor mange søkere sitter fylkeskommunen igjen med?». Figur 5.1 illustrerer utviklingen i en slik formidlingsprosent i perioden fra 30. august til 1. november for de tre fylkeskommunene og på nasjonalt nivå. Figur 5.1 «Formidlingsprosent 1». Andelen av fylkeskommunenes søkere som 1. november fortsatt er registrert i VIGO under kategorien «skal formidles». Figur 5.1 viser at omtrent 1 av 10 søkere på landsbasis fortsatt «skal formidles» ved offisiell formidlingsslutt. I Rogaland gjelder dette kun 1 av 20 søkere, mens i Nord-Trøndelag gjelder dette nesten 1 av 5 søkere. Østfold ligger omtrent på landsgjennomsnittet med denne måten å beregne formidlingsprosent på. Videre er det naturlig å merke seg den sterke nedgangen fra uke 41 til uke 42 i Østfold. I vedlegg 3 ser vi at nedgangen i antall «skal formidles» tilsvarer økningen i antall «søkeren har sagt NEI til tilbud om Vg3 i skole». Det er flere årsaker til at søkere ikke lenger befinner seg i kategorien «skal formidles». Den opplagte grunnen er at dette er søkerne som finner seg læreplass. Men tabell 5.1 viser også en rekke andre årsaker til at antallet i kategorien «skal formidles», synker. Her ser vi stor fylkeskommunal variasjon. lærekandidatordningen. Disse var svært forskjellige, og utslaget av dette ser vi tydelig i tabell 5.1. Av tabellen kommer det frem ved at det er store forskjeller i antall søkere til lærekandidatordningen mellom fylkeskommunene. % av alle lærekandidatsøkere på landsplan. Vi viser her til kapittel 4. Rogaland på sin side har kun 19 slike søkere, noe som utgjør under 1 % av fylkets søkere og omtrent 2 % av lærekandidatsøkerne på landsplan. Av disse fikk kun 6 søkere i Rogaland innvilget kontrakt, mens de 13 resterende søknadene ble stoppet. Tilbud om Vg3 i skole er ikke noe man kan søke på, men noe enkelte søkere får tilbud om dersom disse ikke får læreplass. Når «formidlingsprosent 1» går fra 27 % til 10 % (her er lave tall positivt) på en uke i Østfold, dreier dette seg om tidsfristen dette fylket har fastsatt for å takke ja til tilbud om Vg3 i skole. Dette ser vi ved at antallet «skal formidles» denne uken synker med 235 mens antallet «søkeren har sagt NEI til tilbud om Vg3 i skole» stiger med 168 og antallet «ønsket om læreplass er strøket fordi søkeren ikke har svart på tilbudet om plass» stiger med 49 (vedlegg 3, tabell 3). Tilbudet har sannsynligvis blitt gitt i uke 36 (begynnelsen av september), ettersom det er fra uke 37 til uke 40 at antallet «søkeren har sagt JA til Vg3 i skole» stiger. Tabell 5.1 viser at tilbudet om Vg3 i skole nesten ikke er benyttet i Rogaland. Her er det kun 7 søkere som alle har takket ja. Fylkeskommunens politikk med tanke på Vg3 i skole, beskrevet i kapittel 4, gir en forklaring til dette lave antallet. I Østfold, derimot, ble totalt 301 søkere tilbudt Vg3 i skole, hvorav 190 takket nei. Tilbud om Vg3 i skole er bare en av flere grunner til at søkere blir fjernet fra «skal formidles» uten at de har fått læreplass. De ulike kategoriene i nedre halvdel av tabell 5. fylkeskommunenes praksis varierer, og dette er illustrert i figur 5.2. Figur 5.2 Fordelingen i prosent av søkere som er «ikke formidlet» mellom ulike kategorier i VIGO den 1. november 2013. Figuren er ikke uttømmende, men inkluderer fra 94 % (Rogaland) til 99 % (Østfold) av søkerne i «ikke formidlet». Figur 5.2 tar kun for seg søkerne som ikke er formidlet, og illustrerer dermed forskjeller i hvordan ulike fylkeskommuner kategoriserer sine søkere. Her ser vi altså på andeler av søkere blant de som ikke er formidlet. For Nord-Trøndelags vedkommende, ser vi at disse sitter igjen med en større andel som «Skal formidles» enn de andre fylkeskommunene. Ved formidlingsslutt er det altså få av de som ikke er formidlet, som denne fylkeskommunen oppgir at de har sluttet å arbeide med. Østfold utmerker seg med en stor andel i kategorien «Søkeren har sagt nei til tilbud om Vg3 i skole». Dermed bidrar tilbudet om Vg3 i skole til å overføre mange av søkerne i kategorien «Skal formidles» til en kategori som antyder at fylkeskommunen ikke lenger arbeider aktivt med å formidle søkeren. Gjennom samtalene med representanter for de ulike fylkeskommunene, presentert i kapittel 4, kommer det frem at disse har ulike praksiser når det kommer til identifikasjon og sletting av søkere som kan slettes etter forutsetningene i Opplæringslova og søkere med ulike rettstyper. I figur 5.2 ser vi at nesten 20 % av de som ikke ble formidlet i Rogaland innen 1. november, er definert som ukvalifiserte. Få andre fylkeskommuner har tilsvarende andeler i denne kategorien. Figuren viser at det i dette fylket også er en større andel av de som ikke er formidlet, som har fått stoppet sine søknader (22 %). Denne kategorien benyttes for søkere uten rett, søkere fra andre fylker, eller søkere som har sagt nei til et tilbud om læreplass eller skole. Generelt ser det ut til at det er svært ulik bruk av kategoriene i VIGO, og en informant sier at det er overraskende hvor stor variasjonen er mellom fylker i hvordan de kategoriserer de som ikke er formidlet. Dette angår flere forhold enn de som er illustrert i figur 5.2. Blant annet varierer det mellom fylkeskommunene hvorvidt man fjerner søkere fra VIGO som man ikke får kontakt med. De ulike praksisene for registrering er med på å svekke sammenlignbarheten mellom fylkenes søker-og formidlingstall. Hvor mange den enkelte fylkeskommune sitter igjen med, avhenger i svært stor grad av kategoriseringspraksisen som er lokal i sin karakter. Dette utgjør en vesentlig svakhet ved «formidlingsprosent 1». Her presenterer vi en formidlingsprosent som tar for seg andelen primærsøkere som har fått læreplass. Merk at antallet primærsøkere er svakt økende gjennom hele perioden som følge av de som inngår kontrakt og blir etterregistrert som søkere. Uke 35 (30.aug) Uke 36 Uke 37 Uke 38 Uke 39 Uke 40 Uke 41 Uke 42 Uke 43 Uke 44 (1.nov) (1.nov) NORD-TRØNDELAG: 49 % ROGALAND: Figur 5.3: Andel av søkerne som har opprettet kontrakt om læreplass eller er i ferd med å gjøre dette («formidlet»-kategorien i tabell 5.1). Vi har sett på perioden fra uke 35 til 44, da vi har fullstendige tall fra VIGO. Figur 5.3 viser at utviklingen av andelen søkere som får læreplass gjennom høsten er svært jevn fylkene i mellom. I løpet av perioden på ni uker stiger et slikt formidlingstall forsiktig; med tre til fire prosent for de ulike fylkeskommunene. Vi ser at Rogaland ligger godt over landsgjennomsnittet ved at nesten syv av ti søkere får læreplass. Nord-Trøndelag og Østfold avslutter begge det offisielle formidlingsåret med en slik formidlingsprosent på 49 %. Her ender altså omtrent halvparten av søkerne opp med læreplass, noe som er under landsgjennomsnittet på 56 %. Årsaken til at man i formidlingsprosenten i figur 5.3 har en svært jevn utvikling, mens man i figur 5.1 har mange flere sprang i kurvene, er at formidlingsprosenten vist i figur 5.1 er følsom for sortering av søkere: Om søkere omdefineres fra «skal formidles» til «søkeren har sagt NEI til tilbud omVg3 i skole», «søkeren har trukket sin søknad», «inntak på høyere ønske» eller noen annen kategori som ikke innebærer læreplass, vil dette redusere nevneren i regnestykket for «formidlingsprosent 1». «Formidlingsprosent 2» (figur 5.3) er derimot kun følsom for endringer i søkerens forhold til læreplass, og er i så måte et mer robust mål. Figur 5.1 og figur 5.3 viser begge at de store forskjellene i fylkeskommunenes status i formidlingsprosessen hadde utviklet seg før 30. august 2013. For å identifisere viktige utviklingstrekk i tiden før dette, presenterer vi her VIGO-data som er tilsendt oss fra de ulike fylkeskommunene i perioden før 30. august. Figur 5.4: Andelen av gruppen «formidlet» + «skal formidles» som er formidlet. Datamateriale fra uke 10 til uke 34 som er hentet ut av fylkeskommunene og oversendt NIFU. Figur 5.4 forteller en viktig historie: Rogaland har et solid forsprang i andelen registrert formidlet på de andre fylkeskommunene allerede tidlig i april. På dette tidspunktet har man knapt begynt aktiv, individrettet formidling. I stedet er dette, som beskrevet i forrige kapittel, en periode hvor søkere og bedrifter finner hverandre på egenhånd eller ved hjelp av VIGO-bedrift. I Rogaland er VIGO-bedrift åpen for bedriftene på et langt tidligere tidspunkt enn i de andre fylkene. De driver også en aktiv utsendelse av ferdigutfylte lærekontrakter med en gang det meldes om avtale om læreplass, noe som en må anta forserer registreringen i VIGO betraktelig. Over 30 % av søkerne i Rogaland er allerede formidlet i starten av april, til tross for at det ikke er noen utbetaling for tidlig formidling i dette fylket (se kapittel 4). De andre to fylkene ligger så vidt over null. I dette kapitlet har vi benyttet datamateriale fra VIGO i perioden 1. mars til 30. august som er oversendt oss fra fylkeskommunene og ukentlige oppdateringer fra VIGO fra 30. august til 1. november. Denne statistikken hjelper oss til å identifisere sentrale forskjeller mellom fylkeskommunene som har betydning for formidlingen av lærlinger. For det første ligger Rogaland langt over de andre to fylkeskommunene allerede i april. Jevnt over ser Østfold, Nord-Trøndelag og Rogaland ut til å ha en sammenfallende relativ utvikling fra begynnelsen av april og til formidlingens slutt (figur 5.4). Uavhengig av hvordan man regner ut formidlingsprosent, ser utviklingskurvene svært like ut, og forskjellen mellom disse er hvor høyt på skalaen kurvene er plassert. For det andre har vi kunnet identifisere forskjeller knyttet til registrerings-og tilbudspraksiser. I tabell 5.1 kommer det frem at praksisen med lærekandidatordningen varierer stort. Videre eksemplifiserer figur 5.1 hvordan tilbud om Vg3 i skole slår ut i fylkeskommunenes formidling av lærlinger. Her ser vi også hvordan ulike måter å registrere uformidlede på kan avgjøre hvilke søkere fylkeskommunene fortsetter formidlingsarbeidet med (figur 5.2). I figur 5.3 ble det tydelig at andelen med læreplass utover høsten utvikler seg relativt lite. Ved avslutningen på formidlingen har omtrent halvparten av søkerne i Østfold og Nord-Trøndelag fått læreplass, mens i Rogaland får syv av ti søkere læreplass. I figur 5.4 så vi at forskjellen mellom fylkeskommunene er indikert allerede i april, hvor man i Rogaland har svært mange som er formidlet i startfasen av formidlingsprosessen. Gjennom diskusjonen i dette kapitlet har det kommet eksempler på hvordan fylkeskommunene har ulike praksiser for registreringer og kategoriseringer av søkere i VIGO. registreringspraksis knyttet til søkere i kontakt med OT. VIGO er utviklet for at fylkeskommunene skal kunne holde oversikt over sine søkere og for at bedriftene skal kunne identifisere og kontakte velegnede søkere til læreplass. For slike hensyn er VIGO et nyttig verktøy. Måten fylkeskommunene fører denne oversikten på, avhenger av den fylkeskommunale konteksten og lokal politikk. Hva kan man da få ut av VIGO for å si noe sikkert om tall for søkere, formidlet og ikke formidlet? Og kan man bruke slik statistikk til å sammenligne fylkeskommunene? Om man henter ut søkerlistene fra VIGO 1. mars, får man god oversikt over hvor mange som har søkt om læreplass i ulike fagområder. man skal hente ut de som er definert som søkere. Dette har å gjøre med at de ulike fylkeskommunene har ulike praksiser for blant annet sletting av søkere. Om man for eksempel går inn i VIGO i august, vil noen fylkeskommuner ha lagt inn som søkere de som har fått læreplass uten å ha søkt gjennom VIGO. I tillegg har noen fylkeskommuner allerede rensket søkerlistene for søkere med for mange stryk, søkere uten rett og fra andre fylker, mens andre ikke har gjort dette. De blir ikke tatt ut av VIGO, men står ikke lengre som søkere. Når det gjelder de som blir formidlet eller som har takket ja til Vg3 i skole, er bildet noe mindre komplisert. Man kan hente ut tall på hvor mange som har inngått kontrakt om læreplass eller sagt ja til Vg3 i skole. En ukjent faktor i dette tilfellet, er alle de som har inngått kontrakt om læreplass som ikke har søkt gjennom VIGO. Svært mange personer melder inn at de har avtale om læreplass, og disse blir dermed registrert med kontrakt. Men det varierer mellom fylkeskommunene om disse også blir ført opp som søkere i VIGO. Noe annet man vet lite om, er hvor mange til enhver tid som ikke har meldt inn at de har ordnet læreplass, og som ennå ikke har inngått kontrakt. Derfor, på samme måte som at søkertallet er mest entydig ved formidlingsårets start, er tallet på inngåtte kontrakter mest entydig ved formidlingsårets slutt. Det vil likevel være vanskelig å lage en god formidlingsprosent av dette, fordi det vil være mange søkere som har trukket sin søknad og mange som har fått lærekontrakt som opprinnelig ikke har vært søkere. Selv om VIGO stenger 1. november, fortsetter det å strømme inn inngåtte kontrakter, og Utdanningsdirektoratet velger å inkludere kontraktene som blir registrert innen 1. desember i sin endelige årsmelding. Kontraktene som kommer inn etter dette, faller utenfor både VIGO-tallene i november og tallene Utdanningsdirektoratet presenterer på dette tidspunktet. Det som nok er det vanskeligste å bruke VIGO til å si noe om, er søkerne som ligger i kategoriene for "ikke formidlet". Disse kategoriene er ikke nødvendigvis selvforklarende. Søkerne i "skal formidles" er normalt de fylkeskommunene fortsetter å arbeide med, fordi de har et håp om formidling også etter 1. alternativt tilbud fra fylkeskommunen. Det er med andre ord et svært sammensatt bilde som skal fanges i VIGO – det finnes mange veier inn i systemet og mange ulike utfall. Kombinert med varierende registrerings-og kategoriseringspraksiser, fremstår VIGOs egnethet til bruk i sammenligninger av fylkenes formidlingseffektivitet som begrenset. Som en overordnet problemstilling for prosjektet formulerte vi følgende: Hvordan arbeider fylkeskommunen med å formidle dem som søker læreplass? Dette er belyst ved kvalitative data i kapittel 4 og ved kvantitative data i kapittel 5. I kapittel 1 tok vi for oss bakgrunnen for dagens formidlingsordning, og i kapittel 3 drøftet vi fylkeskommunenes utgangspunkt i form av næringsstruktur, søkermønstre, og utdanningsnivå, og fagopplæringens posisjon i de tre fylkene. Vi skal med dette og tidligere forskning som bakgrunn drøfte de tre sentrale problemstillingene vi innledningsvis stilte opp for prosjektet: - Hva karakteriserer ulike faser i formidlingen, og hvilke aktører er involvert i de ulike fasene? - Hva kjennetegner systemene for formidling? - Hva kan forklare ulik resultatoppnåelse? Formidling av lærlinger i fylkeskommunal regi oppsto med Reform 94. Før dette hadde ikke det offentlige noe ansvar for å kople elev og bedrift i et læreforhold. I stedet var det søker og bedrift som på fritt grunnlag inngikk kontrakt (Michelsen mfl. 1998). Ettersom bedriftsopplæringen ble en del av ungdoms lovfestede rett til videregående opplæring, var det myndighetenes utgangspunkt at søkning og inntak til læreplasser skulle følge samme prinsipper som skoleopptak, det vil si gjennom rangering etter kriterier som rettighetsstatus og karakterer. gjennomført i praksis. Fylkeskommunene måtte akseptere at bedriftenes styringsrett gjaldt når det kom til ansettelse av lærlinger. Det betyr imidlertid ikke at fylkeskommunene har abdisert og alene overlatt til søkere og bedrifter å finne hverandre. Tvert om er formidling til læreplasser en av hovedoppgavene for de som arbeider med fagopplæring i fylkeskommunene. Den offentlige innflytelsen på dette systemet kommer ikke minst til syne ved at man gjennom ulike incentiver, regler og normer i stor grad har fått bedriftene til å akseptere formidlingens temporalitet, det vil si at søkere tilbys, og lærekontrakter i stor grad nå inngås, i sammenheng med avslutningen av det andre skoleåret slik at det gir et sammenhengende utdanningsløp for dem det gjelder. Samtidig strekker formidlingsprosessen seg, som vist i kapittel 4, over en lang tidsperiode, og involverer en rekke aktører og aktiviteter. Før undersøkelsen antok vi, med utgangspunkt i den kunnskapen vi hadde, at formidlingen kunne deles opp i følgende faser: 14 (Innst.S. nr. 200 (1991–92)) Med utgangspunkt i det vi ser i analysen har vi modifisert dette noe. Vi skal nedenfor begrunne en oppdeling av formidlingsprosessen, fortsatt i fire faser, men litt annerledes enn den ovenfor skisserte. Fasene er gitt betegnelser som også angir hvilken hovedaktivitet som dominerer: 1. Forberedelsesfasen 2. Markedsplassen 3. Den aktive formidlingen 4. Fasene er ikke klart avgrensede, og ikke like i alle fylker. Det er også aktiviteter som foregår på tvers av fasene. 6.1.2 Forberedelsesfasen: Det gir absolutt mening, ut fra de tilgjengelige data, å snakke om en forberedelsesfase med mange felles trekk på tvers av fylkeskommuner. Det er vanskelig å markere noe absolutt starttidspunkt for forberedelsene, men fasen kan sies å være strukturert av fylkeskommunenes behov for å være best mulig skodd 1. mars for å ivareta sin plikt til å formidle Vg2-elevene til læreplass. Fylkeskommunen starter forberedelsene til formidlingen umiddelbart etter at foregående formidlingsrunde er avsluttet, det vil si før nyttår. Da er imidlertid allerede mange viktige føringer lagt, ikke minst gjennom dimensjonering av skoleklasser, rekruttering av lærebedrifter og etablering av forbindelser gjennom utplassering av elever i praksis. Forberedelsene retter seg både mot søkersiden og mot lærebedriftssiden. Alle fylkene prioriterer tiltak som skal forberede elevene på å søke læreplass, ikke minst gjennom utplassering i praksis, som etter reformen Kunnskapsløftet har fått navnet prosjekt til fordypning. I to av fylkene, Østfold og Nord- Trøndelag, starter man også tidlig forberedelsene med å kartlegge dem man mener ikke bør søke læreplass, fordi man vurdere dem som mer passende til opplæringskontrakt som lærekandidater. De som ender opp i lærekandidatkategorien blir aldri en del av søkertallet til læreplass i fylkene. Slik sett er dette en første utsortering. Rogaland har i utgangspunktet ikke ønsket å benytte lærekandidatordningen i særlig utstrekning. De har hatt en politikk som går ut på at flest mulig skal nå lengst mulig, og at dette best oppnås ved å få søkerne ut i lære. Ingen av fylkeskommunene vi har undersøkt opererer lenger med intensjonsavtaler overfor lærebedriftene. Til tross for samfunnskontraktens anbefaling om dette, har de heller ikke planer om å gjeninnføre det. Den generelle begrunnelsen er at det koster for mye arbeid, både for bedrifter, opplæringskontor og fylkeskommunene, i forhold til hva det gir av resultater. I stedet kombinerer man erfaringstall og direkte kommunikasjon, først og fremst i form av konferanser med opplæringskontorene for å kartlegge mulighetene for læreplasser i ulike fag. Rogaland skiller seg ut som mest offensive ved at de sender brev til bedrifter som tidligere har tatt inn lærlinger, hvor de skriver at de forutsetter at de tar inn samme antall som sist, om de ikke aktivt gir beskjed om annet. Opplæringskontorene, som formidler rundt 80 prosent av søkerne, opererer imidlertid ofte med en form for intensjonsavtale innen sine områder. De sitter tettere på, har bedre oversikt og er i bedre posisjon for å forplikte medlemsbedriftene. Intensjonsavtalene mellom lærebedrifter og fylkeskommunene og lærebedriftene var aldri juridisk forpliktende, og det kan antas at bedriftene i svært varierende grad følte seg praktisk forpliktet av dem. I de tilfeller et opplæringskontor-fellesskap fungerer godt, vil bedrifter som ikke tar det antall lærlinger de hadde signalisert trolig i større grad måtte begrunne dette overfor et tettere fellesskap enn det som var mellom bedrift og fylkeskommune. Både i Nord-Trøndelag og Rogaland fant vi eksempler på at opplæringskontor har fått koplet så å si alle søkerne fra Vg2 i sitt fag i fylket til en lærebedrift allerede tidlig på vinteren. kan imidlertid være eksklusive og gi beskjed om at vi tar 50 søkere og når disse er formidlet, stenges døra. I noen tilfeller inngås det også en slags uformell avtale om læreplass, på betingelse av at eleven skikker seg vel resten av skoleåret. 6.1.3 Markedsplassen: Den organiserte formidlingen man så for seg ved lanseringen av Reform 94 er i startfasen av formidlingen i stor grad erstattet av det vi kan kalle en elektronisk markedsplass, nemlig det som kalles VIGO-bedrift, hvor søkere og lærebedrifter, da i hovedsak representert ved opplæringskontor, kan finne hverandre direkte. Det dreier seg ikke om en tilbakevending til tilstanden før Reform 94 hvor søkere og tilbydere fant sammen, fordi det den gangen skjedde på en langt mer ustrukturert måte. I dagens prosess blir bedriftene eksponert for alle søkere med rett til fylkeskommunal formidling. Selve formidlingen, i første fase som markedsplass, åpner ved at søkerne gjennom VIGO-bedrift blir gjort tilgjengelig for opplæringskontorene og de største bedriftene i etterkant av 1. mars. Østfold og Nord-Trøndelag har foretatt en form for forsiktig utsortering fra søkerlistene før de åpner registeret. Det kan dreie seg om søkere som har stryk i programfag, har havnet i feil kategori etc. Dette kan på mange måter ses på som en siste rest av det som opprinnelig var en intensjon om å lage søkerlister strukturert på samme måten som man ville gjøre til skoleplasser. Rogaland opererer noe annerledes i denne fasen. Her åpnes VIGO-bedrift tidlig i januar for både søkere, opplæringskontor og lærebedrifter. Det betyr at søkere og bedrifter, som også i mange tilfeller har etablert kontakt fra før, kan etablere mer formelle koplinger før søknadsfristen 1. mars. Fylkeskommunen kan på sin side få unna mange av disse søkerne og lærebedriftene allerede før søknadsfristen 1. Når søkere og tilbydere finner hverandre gjennom VIGO-bedrift vil det i alle fylkene i stor grad være snakk om å formalisere en forbindelse som allerede er opprettet, dels på grunnlag av tradisjonelle mekanismer som familie og bekjentskap, dels på grunnlag av praksisperioder, og dels gjennom egne søknader direkte til bedriftene. fylkeskommunene for arbeid med de kandidatene og bedriftene som klarer seg selv. Opplæringskontorene har en annen rolle i denne prosessen. Som lærebedrifter er de en del av det såkalte markedet som forsøker å få tak i egnede lærlinger. Som opplæringskontor driver de imidlertid også aktiv videreformidling av søkere til de interesserte medlemsbedrifter fra helt tidlig i prosessen. Rogaland ligger etter denne fasen allerede langt foran de to andre fylkeskommunene, med rundt 30 prosent av søkerne koplet til en lærebedrift med avtale om lærekontrakt allerede tidlig i april. Foruten aktiv promotering av den tidlige åpningen av VIGO-bedrift, ser dette særlig ut til å skyldes at de fra begynnelsen av mars sender ut forhåndsutfylte lærekontrakter til opplæringskontor og bedrifter. 6.1.4 Den aktive formidlingen: Først etter at en stor andel av søkerne og bedriftene har funnet sammen, starter således den individuelle formidlingen, gjennom at fylkeskommunene treffer aktive tiltak for å kople enkeltsøkere med enkeltbedrifter. Man kan si denne fasen er strukturert av fylkeskommunenes plikt til å formidle alle søkere med rett til læreplass. Det er liten tvil om at VIGO-bedrift representerer et stort fremskritt for oversikten over den løpende formidlingsprosessen. I prinsippet skal VIGO-bedrift oppdateres fortløpende gjennom at både fylkeskommunen, opplæringskontor og bedrifter skal huke av på hvem som er formidlet, og hvilke bedrifter som har fått lærlinger. Samtidig skal elever som har fått plass melde dette til fylkeskommunen. Virkeligheten er, som man kan forvente, likevel ikke så problemfri. En rekke forsinkelser i registrering eller oppdatering gir fylkeskommunene store utfordringer når de skal forsøke å ha oversikt til enhver tid, slik at de kan drive aktiv formidling mellom søkere og bedrifter. praksis med utsendelse av forhåndsutfylte lærekontrakter. Nord-Trøndelag frister også bedrifter som tar inn lærlinger før 15. juli, altså datoen for skoleopptak, med 10 000 kroner ekstra i tilskudd. I Østfold har man valgt en modell styrt av organisatoriske løsninger i fylkeskommunen, hvor inntaksseksjonen har ansvaret for formidlingsprosessen fram til ca. 1. juli, hvorpå fagopplæringsseksjonen overtar. Den siste har ansvaret for lærekontraktsinngåelsen. I denne fasen er det for alle fylkeskommunene også viktig å aktivisere søkere som ikke har fått kontrakt med en bedrift, noe som i stor grad gjøres gjennom bruk av SMS og telefonkontakt. I tillegg sendes det i alle fylker jevnlig ut oppdaterte lister til opplæringskontor og frittstående bedrifter med søkere som tilhører deres fag og geografiske område. Både opplæringskontorer, skoler og Y-nemnda får ukentlige brev fra formidlingsansvarlig både i Rogaland og Østfold med status for formidlingen, slik at disse kan aktivisere seg. I Nord-Trøndelag etterspør ikke Y-nemda slike lister mer enn to ganger i året (begynnelse og avslutning av formidling). Når standpunktkarakterer for andre termin kommer i juni, tas de med stryk i programfag ut av VIGObedrift i Rogaland og Nord-Trøndelag, men søkerne kan i sistnevnte fylke insistere på å bli stående.15 For Rogaland tas også søkere uten rett og søkere fra andre fylker ut med hjemmel i Opplæringslova. sentral aktivitet. 6.1.5 Utsorteringsfasen: formidlingsprosessen med et best mulig resultat. For det første gjelder det at alle søkere må ha fått oppfylt sin opplæringsrett gjennom et tilbud, og dernest gjelder det å presentere en oversikt, primært overfor fylkeskommunens politiske organer som forteller hvor de ulike søkerkategorier har endt opp. Selv om den aktive formidlingen fortsetter, strammes mulighetsrommet gradvis til. Blant søkerne som ikke har fått plass, vil det være en overrepresentasjon av kandidater som sier nei til tilbud, er passive, har mye fravær, stryk eller veldig svake karakterer. Det vil også være en overrepresentasjon av bransjer og fag hvor de etablerte lærebedriftene har inngått kontrakter som dekker deres behov. Men kombinasjonene vil kunne variere. Noen søkere vil etter hvert innse at de ikke får den læreplassen de ønsket, og takke ja til et alternativt tilbud. renonsere på kravene de først stilte til lærlingene, og bedrifter med et perifert forhold til lærlinger vil kunne fatte interesse dersom de får en dyktig søker på døra og har behov for arbeidskraft. Ved siden av formidling setter nå alle fylkeskommunene i gang ulike tiltak for å redusere køen av uformidlede søkere. I ulik grad tilbyr de alternativer til ordinær lærekontrakt. Østfold satser på Vg3 i skole, men også Nord-Trøndelag tilbyr dette i betydelig grad. Interessen blant søkerne er imidlertid varierende, og de fleste takker nei. Disse fylkene har også tidligere hatt mange Vg3-tilbud. Nytt av året er at de også er med i forsøket med forsterket Vg3 i skole for de som ikke har fått lærekontrakt. Det innebærer at Vg3 tilbys tidligere i prosessen enn før. Nord-Trøndelag innførte i 2013 et læreplasskurs med varighet august - oktober, og hvor utfallet kan bli en læreplass med forsterket fylkeskommunalt tilskudd, eller for noen Vg3 i skole. Bare Rogaland er nærmest avvisende til Vg3 i skole. Unntaket er kjole/draktfaget som i alle år har vært en skolefag som følge av at det ikke finnes lærebedrifter med økonomi og kapasitet til å ha egne lærlinger. Rogaland satser i stedet på den såkalte TLM-ordningen, som opprinnelig startet som en ordning med ekstra tilskudd i bransjer som var rammet av finanskrisen. Ordningen har etter hvert blitt vridd mer mot søkere som anses tunge å formidle ut fra kvalifikasjoner eller ulike personlige forhold. Ved avslutningen på den formelle formidlingsprosessen er det to aspekter som vektlegges, til dels noe ulikt i de forskjellige fylkeskommunene. det andre er hvor mange man sitter igjen med som ikke har fått, eller tatt imot, et tilbud. Ingen av disse størrelsene er eksakte eller gitte, men i høyeste grad avhengig av hvordan man kategoriserer i VIGO. Både hva som legges i nevneren (søkere) og enda mer hva som legges i telleren (formidlede) i brøken som angir formidlingsprosenten i de ulike fylkene, varierer fra fylkeskommune til fylkeskommune, som vi har vist i kapittel 5. endelig restgruppe av uformidlede. Nord-Trøndelag har den absolutt mest forsiktige praksisen når det gjelder å fjerne søkere fra uformidlet-listen, i hvert fall i denne fasen, og sitter dermed igjen med flest uformidlede. Det kan henge sammen med at fylket også har en stor andel eldre søkere uten rett, som det ikke er politisk aksept for at man holder utenfor. Det kan også ses i forhold til det politiske fokuset som er rettet mot formidlingsprosenten, med mål om å formidle 75 prosent.16 Østfold utmerker seg ved å tilby svært mange et Vg3-tilbud i skole, særlig av de med rett. samtidig har fylkeskommunen dermed gjennomført sin plikt til å gi de med rett, som ikke har fått lærekontrakt, et tilbud, og de kan strykes av listen over de som skal formidles. Østfold opererer i sin tilstandsrapport ikke med tall for formidlingsprosent, men kategoriserer i stedet søkerne etter hvilken kategori de er havnet i. 17 Rogaland har den høyeste andelen og det høyeste antallet formidlede søkere til læreplasser, og det er også hvor mange de får ut i lære som er fokusert i kvalitetsmeldingen. Når formidlingen omsider er gjennomført har fylket også den videste praksisen med å flytte de gjenværende søkere fra uformidlet-listen til kategorien ukvalifisert, men som vi skal se nedenfor er terskelen for å bli karakterisert som ukvalifisert, høy. Formidling er en høyt prioritert oppgave i alle fylkeskommuner, ikke minst fordi den av politikerne ses som et av de viktigste tiltakene mot frafall. De formidlingsansvarlige har således et stort press på seg for å oppnå ønskede resultater. Så langt vi kan observere, arbeides det i de tre fylkeskommunene systematisk og iherdig for å formidle flest mulig søkere til læreplasser. VIGO-bedrift, som i seg selv har bidratt til å strukturere formidlingsprosessen på en relativt likeartet måte i de ulike fylkeskommunene. De fleste søkere og bedrifter finner hverandre uten at fylkeskommunen gjør annet enn å distribuere søkeropplysninger til bedriftene gjennom å åpne VIGObedrift, mens elevene kan finne opplysninger om lærebedrifter i sine fag gjennom fylkeskommunen. Av særlig betydning er at de fleste elevene også har vært på utplassering i løpet av skoletiden. Alle fylkene spiller aktivt på lag med opplæringskontorene i formidlingsprosessen, og holder møter med dem i slik at prosessen blir mest mulig samkjørt. Det store flertallet av lærlinger, rundt 80 prosent i våre fylker, formidles via et opplæringskontor, i mange fag går faktisk alle søkerne en bloc til opplæringskontoret. Slik sett foregår det meste av den direkte formidlingen til bedrifter fra opplæringskontorene, og de mest effektive får ut nesten alle søkerne i bedrift. Våre tre fylkeskommuners arbeid med formidling følger alle i hovedtrekk de skisserte fasene. Om veldig mye er likt i de tre fylkeskommunenes prioritering av aktiviteter i de ulike fasene, fremtrer det likevel noen ulike profiler når det gjelder hvordan søkerne håndteres. Vi ser for eksempel tidlig at Østfold og Nord-Trøndelag prioriterer alternativer til lærekontrakt langt høyere enn Rogaland. De to førstnevnte legger også selv stor vekt på sin omfattende bruk av lærekandidatordningen, noe som gjør at de i utgangspunkter fjerner en del potensielle læreplass-søkere, fra listene. Rogaland legger på sin side vekt å få søkerne ut i lærekontrakt, selv om de ikke har gjort det så skarpt i skolen. I tillegg benytter særlig Østfold, men også Nord-Trøndelag Vg3 i skole som alternativ, mens dette ikke er ønsket av Y-nemnda i Rogaland. Her benytter man i stedet ekstra midler til forsterket oppfølging gjennom den ordinære lærlingordningen. Østfold og Nord-Trøndelag mener således at de har mange ganger flere søkere som ikke bør ha som mål å klare mer enn kompetanse på lavere nivå enn Rogaland, noe som åpenbart ikke kan begrunnes i noen form for mer objektive vurderinger av fylkenes søkere, for eksempel karaktersnitt. 16 Kvalitetsmelding for utdanningssektoren. Nord-Trøndelag fylkeskommune 2013. individuelt, er det således klart at den også er styrt av fylkeskommunenes ulike politikk, oppmerksomhetsfokus og handlingsrepertoar. Når Østfold og Nord-Trøndelag i langt større grad enn Rogaland benytter Vg3 i skole, kan det i noen grad knyttes til at de har en noe ulik dimensjoneringspolitikk. I de to førstnevnte fylkene påpeker fagopplæringens representanter at politikerne etter deres vurdering legger for mye vekt på elevenes ønsker i forhold til hva man anser som en realistisk tilgang på læreplasser i ulike fag. Dermed har disse fylkene i utgangspunktet en vanskeligere formidlingsoppgave, med flere elever enn den antatte læreplasstilgangen i flere fag enn hva som er tilfelle i Rogaland, hvor både politikere og fagopplæringsadministrasjon legger stor vekt på at bedriftenes behov, målt som at antatt tilgang på læreplasser må veie tungt i dimensjonering av skoleplasser. En annen ulikhet, som kan sies å være av mer systemmessig karakter, om enn uformell, er Rogalands tidlige åpning av VIGO og aktive promotering av denne muligheten for både søkere og lærebedrifter til å ordne seg allerede før søknadsfristen 1. mars. En tredje ulikhet gjelder hvem som skal omfattes av den fylkeskommunale formidlingen. I utgangspunktet har fylkeskommunene plikt til å formidle bare søkere med utdanningsrett. Alle fylkeskommunene lar også de uten rett stå som søkere i VIGO-bedrift. Generelt viser tallene at disse er like etterspurt som søkere med rett. I Østfold og Rogaland fjernes søkerne uten rett når det nærmer seg sommeren og formidlingen strammer seg til. I Nord-Trøndelag lar de søkere uten rett stå i VIGObedrift som uformidlede, selv om også denne fylkeskommunen prioriterer aktiv formidling av de med rett. Denne holdningen kan muligens tilbakeføres til hva som anses politisk akseptabelt i de ulike fylkene. I Nord-Trøndelag er Y-nemnda tidligere karakterisert som særlig orientert mot å ivareta elevenes og lærlingenes rettigheter (Michelsen og Høst 2013). Samtidig har fylket en meget stor andel søkere uten rett, noe som trolig gjør det vanskeligere å få aksept for å holde disse utenfor. Dette kan ha å gjøre både med søkernes muligheter, og med at næringslivet etterspør disse søkerne. Rogaland er på den ene siden kjent for sin evne til å få en stor andel av søkerne ut i lære. Dette bidrar til at de også får færre søkere som henger igjen i systemet uten å ha fått læreplass. Det gir potensielt færre søkere uten rett, og man kan legitimere en tøffere politikk med å skille ut søkere uten rett. I Østfold legges det vekt på å prioritere søkerne med rett, begrunnet i at man har nok utfordringer med å få disse ut i lære. Nord-Trøndelag er det eneste av de tre fylkene som fremdeles benytter ekstratilskudd for tidlig formidling. De oppsummere selv at det neppe gir økt antall formidlede, men at bedriftene er raskere med å ta inn lærlinger. I Rogaland har politikerne, primært gjennom sin representasjon i Y-nemnda, en grad av hands-on i formidlingsprosessen. De aktiviserer seg både innad og utad, også personlig, med tanke på å oppnå en størst mulig grad av formidling. Fagopplæringsadministrasjonen uttrykker klart at de opplever politisk støtte i forhold til utfordringene, og de har en felles forståelse av at bransjer som ikke tar inn søkere til læreplass risikerer å miste sine skoletilbud. fagopplæringsadministrasjonen en solid pondus utad, noe som ikke minst illustreres ved deres formelle henvendelse til bedriftene hvor de forutsetter at de tar samme antall lærlinger som tidligere. Også i Rogaland foregår imidlertid den viktigste formidlingen til bedrifter i opplæringskontorene. De fleste kontorene i Rogaland er samlokalisert i Næringslivets Opplæringshus, som alene representerer 10 prosent av alle lærekontrakter i Norge. Kontorene bærer preg av en økende selvbevissthet, ikke minst om sin egen betydning i formidlingsprosessen. I de to andre fylkene er fagopplæringsadministrasjonen forberedt på at de fortsatt må leve med det de oppfatter som overdimensjonering av skoleplasser på populære fag. Deres posisjon versus lærebedriftene i formidlingen blir således svakere enn i Rogaland. De har rett og slett mindre å spille på. yrkesopplæringsnemnda har behandlet eller tatt stilling til. I Rogaland viser de formidlingsansvarlige nettopp til y-nemnda når de begrunner den forsiktige bruken av lærekandidatordningen. Det finnes, som vi har vist, noe ulike måter å beregne resultatoppnåelse på, når det gjelder formidlingen. Vi har beregnet resultatet av formidlingen på to ulike måter. For det første har vi sett på hvor mange fylkeskommunene sitter igjen med og som ikke har fått et tilbud. For det andre har vi beregnet hvor stor andel av søkerne som er formidlet til læreplass. opplæringskontrakt (lærekandidatordningen), og hvor mange de har i Vg3 i skole, og på den andre hvor mange fylkeskommunen sitter igjen med etter dette, og hvordan denne restgruppen blir kategorisert. Her har fylkene en noe ulik profil. Kategoriene er ikke konsistente, men skjønnsbaserte og mer beregnet for bruk i fylkeskommunen selv. Slik sett er tallene vanskelige å sammenligne. For det andre har vi sett på andelen som er formidlet til lærekontrakt. Det er veldig mange måter å beregne dette på. Det avhenger av om man inkluderer bare primærsøkere, og med eller uten rett, også andre, for eksempel de som har skaffet seg læreplass uten å ha vært søkere, bare fylkets egne eller også utenbys søkere. Det er heller ikke alltid konsistent bruk av kategorier i både teller og nevner på brøken. Men nesten uansett hvordan man regner er bildet slik at Rogaland ligger langt over de andre fylkene i formidlingsprosent. I våre tall hentet ut av VIGO i slutten av november, som er nærmere forklart i kapittel 5, ligger Rogaland på rundt 70 prosent, mens de andre to ligger på rundt 50 prosent. Det er altså snakk om betydelige forskjeller. I Utdanningsdirektoratets tall for desember 2013 er forskjellene enda større. Her ligger Rogaland på hele 80 i formidlingsprosent, mens Nord-Trøndelag ligger på litt over 60 og Østfold på under 50 prosent. Her har man regnet inn alle lærekontrakter, selv om søkerne aldri har vært innom fylkeskommunens søker-database, men skaffet seg en lærekontrakt direkte. Dette tallet gir mer et bilde på læreplassutbredelse i fylket enn formidling (se kapittel 5). Direktoratets tall viser imidlertid noe ikke våre formidlingstall får fram, nemlig at Nord-Trøndelag har en langt større læreplassutbredelse enn Østfold. Det at de lar søkere uten rett være med i hele formidlingsprosessen kan også ha noe å si for den relativt lave formidlingsprosenten det fylket får i våre tall. Prosjektet hadde som ambisjon å måle og sammenligne utviklingen i formidlingsprosent underveis i prosessen. Forutsetningen for dette var at vi kunne få tilgang på VIGO-tall fra 1. mars og ukentlig videre fram til 1. november. Det fikk vi aldri fra VIGO, og vi har måtte nøye oss med et langt svakere tallmateriale, nemlig fra slutten av august og ut høsten. For denne avgrensede fasen finner vi at alle de tre fylkene – gitt de registrerte tallene – har en moderat utvikling i antall nyregistrerte lærekontrakter, samt at det er små forskjeller dem imellom. Det positive, gitt disse tallene, er at det er langt færre enn det har vært som får lærekontrakt veldig sent. De fleste formidles i takt med skoleåret. For å kunne si noe kvalifisert om utviklingstakten tidligere i prosessen, har vi innhentet tilgjengelige uketall fra de enkelte fylkeskommunene. I den grad vi har tall fra sammenlignbare uker framtrer det et spesielt bilde, nemlig at Rogaland registrerer nær 30 prosent av søkerne med lærekontrakt nesten før de andre har begynt. Sammenholder vi dette med våre kvalitative data, ser dette ut til å sammenfalle med ulik praksis for åpningen av VIGO-bedrift, samt ulik praksis i registrering av lærekontrakter. Hvor mye det skyldes det første og hvor mye som kan legges på det andre, er det ikke mulig å si. Tidlig åpning av VIGO-bedrift må karakteriseres som en klar effektivisering av formidlingsprosessen. Noen vil kanskje innvende at dette bryter med en offentlig formidling hvor alle stiller likt. Imidlertid er det slik i alle fylkeskommuner at søkere og bedrifter oppfordres til å etablere kontakt og avtaler om læreplass så tidlig som mulig. Dette gir i seg selv individuelle ulikheter. fylkeskommuner ser ut til å være at bare Rogaland har tatt konsekvensen av dette ved også å stille VIGO bedrift til disposisjon før den formelle søkerfristen 1. mars. Selv om dette kan ses som en effektivisering av selve formidlingsprosessen, har vi ingen holdepunkter for å hevde at dette påvirker det endelige formidlingsresultatet. På samme måte tror ikke de som arbeider med formidling i Nord-Trøndelag at deres utbetaling av 10 000 kroner for lærekontrakter som inngås før 15. juli betyr flere formidlede, bare tidligere formidling, som også er målet med ordningen. VIGO som statistikkgrunnlag gir oss ikke grunnlag for å trekke konklusjoner om den faktiske utviklingen i formidlingsprosessen, fordi det ikke tilfredsstiller det Desrosieres (2009) definerer som grunnleggende kvalitetskriterier ved offisiell og sammenlignbar statistikk. Det er for eksempel helt åpenbart at registreringsrutinene og -tidspunktene er svært ulike fylkene imellom. Våre kvalitative data peker likevel i retning av at en del av forklaringen på Rogalands tidlige forsprang er at de legger til rette for svært tidlig, både reell og formell formidling. Gjennom å studere de tre fylkeskommunenes formidlingsaktiviteter i 2013, har vi vanskelig for å peke på ulikheter i organisering eller systemer som forklarer de store ulikhetene i sluttresultat, målt som andelen og antallet søkere de klarer å formidle. Ulikhetene i formidlingsandel ser ut til å være ganske stabile fra år til år. Alle fylkene gjør omfattende forberedelser før formidlingsprosessen. De bruker VIGO-bedrift som markedsplass for søkere og bedrifter. De samarbeider tett med opplæringskontorene som tar rundt 80 prosent av lærekontraktene. Alle fylkeskommunene ser ut til å ha rimelig god oversikt over hvilke søkerne som får og ikke får læreplass underveis i prosessen, selv om det forekommer visse forsinkelser i disse tilbakemeldingsprosessene. Ulikheter i praksiser finner vi i det at Østfold og Nord-Trøndelag i formidlingsprosessens første fase sorterer vekk en betydelig andel søkere, gjennom å tilby de plass i lærekandidatordningen. Dette burde forventes å bidra til at de formidlet en større andel av de gjenværende søkerne, mens det er det motsatte som skjer. Vi har ingen holdepunkter for å anta at ulikhetene i tidspunkt for åpning av VIGO-bedrift og incentiver for tidlig kontraktsinngåelse påvirker selve sluttresultatet i vesentlig grad. Likevel kan det kan det antas at særlig Rogalands måte å organisere oppstarten på frigjør ressurser til å arbeide med de vanskelig formidlingsbare. Rogaland bruker også en god del ekstraressurser nettopp for å få antatt svake søkere ut i lærekontrakt, ikke minst gjennom det såkalte TLM-prosjektet, som også flere av opplæringskontorene tar aktivt del i. Dette tiltaket rettes trolig mot en del søkere med et utgangspunkt som ville gjort at de kunne blitt plassert i lærekandidatordningen i Østfold eller Nord-Trøndelag. Karakterer, som tross svakheter, kanskje er den beste indikator på læreplass-søkernes styrke, forteller oss at forskjellene mellom yrkesfagelevene i Østfold, Nord-Trøndelag og Rogaland er så små at de neppe kan forklare de store ulikheter i andelen som får læreplass. strykkarakterer ikke vektlegges så høyt av bedriftene. Andelen som har stryk eller ikke vurdert blant de som har fått læreplass er da også relativt høy i enkelte programmer, som nedenstående liste viser19: I et fylke med mindre etterspørsel etter lærlinger kan man anta at mange av disse i stedet blir kategorisert som kandidater med mål om kompetanse på lavere nivå. Alle de tre fylkene har flere søkere i forhold til befolkningen, representert ved 18-årskullet, enn landet som helhet. De har altså ikke små formidlingsoppgaver. Dersom vi ser på rettighetssøkerne utgjør de 27 prosent av 18 årskullet på landsbasis. I Østfold utgjør rettighetssøkerne 29 prosent, i Nord- Trøndelag 30 prosent og i Rogaland hele 36 prosent. Dersom vi inkluderer læreplass-søkere uten rett, som riktignok i varierende grad tas med i formidlingen, endrer bildet seg ved at Nord-Trøndelag nærmer seg med en søkermasse tilsvarende 47 prosent av et 18-årskull, mot Rogalands 49 prosent. Østfold har imidlertid en langt mindre formidlingsoppgave; målt på denne måten har de bare 37 prosents søkerandel. Når vi vet at Nord-Trøndelag i mindre grad enn de andre, sorterer ut søkere uten rett, dvs. litt eldre søkere, men inkluderer disse i hele formidlingsprosessen, peker dette i retning av at Nord-Trøndelag faktisk tar på seg den største formidlingsjobben, målt etter antall søkere de tar ansvar for å formidle. Deretter følger Rogaland, og ganske langt etter dette kommer Østfold. Når sluttresultatet gjøres opp, ligger imidlertid Rogaland så langt over i resultat, at de ligger et godt stykke foran de andre også i formidlingsandel i forhold til befolkning. En undersøkelse av de tre fylkenes sysselsetting og lærlinginntak viser at Rogaland har 50 prosent flere lærlinger enn landsgjennomsnittet sett i forhold til total sysselsetting, mens Nord-Trøndelag har 30 prosent flere. Østfold ligger 10 prosent under gjennomsnittet. Dette bekrefter bildet vi begynner å få hvor Rogaland ligger langt over landsgjennomnittet i lærlinginntak, Nord-Trøndelag en del over, og Østfold noe under. En noe lavere ledighet i Rogaland enn i Nord-Trøndelag og Østfold antas å gjøre formidlingen i Rogaland noe lettere. Forskjellene er imidlertid ikke så store at de ser ut til å være en betydelig faktor. Er forklaringen på Rogalands store formidlingsandel at de har en sammensetning av sitt arbeidsmarked og næringsliv som er mer tilpasset fagopplæring og lærlingordningen enn det de andre fylkene har? Dersom vi ser på næringsstrukturen, ser vi at alle de tre fylkene har en sysselsetting innenfor de typiske lærlingbransjene som ligger rundt, eller over landsgjennomsnittet. Rogaland skiller seg bare ut på ett område, nemlig det som i SSB-statistikken kalles bergverksdrift og utvinning, noe som henger sammen med oljesektoren. Likevel er dette i sysselsetting en relativt liten næring, og med et begrenset antall lærlinger, som ikke kan forklare forskjellen mellom Rogaland og de andre. Ser vi på industri har Østfold 15 000 sysselsatte, mens Rogaland, som totalt sett har dobbelt så stor sysselsetting, har 25 000 i industrien, altså relativt sett færre. Østfold er altså det store industrifylket av de tre, selv om de ikke er fullt så sterke i den delen av industrien som har tradisjon for lærlinger. På samme måte ligger Østfold over landssnittet og de fylkene vi sammenligner med, når det gjelder antallet ansatte både i bilverksteder og i byggebransjen, men langt under i lærlingandel i disse bransjene. Både Rogaland og Nord-Trøndelag ligger godt over landssnittet for lærlingandel i disse bransjene. Innenfor helse-og oppvekstfag lå de tre fylkene i 2012 ganske likt i lærlingandel, men i 2013 sakker Østfold akterut også innenfor dette fagområdet. Ulikheten i formidling er heller ikke knyttet til bare enkelte næringer, men et generelt trekk på tvers av fag med høyst ulike tradisjoner. Med bare veldig få unntak formidler Rogaland størst andel i alle fag og alle typer fag. I et tradisjonsrikt lærefag som rørlegger, formidler alle fylkene en høy andel, men Rogaland ligger godt over de andre, med nesten 95 prosent formidlede i dette faget. I salgsfaget, som helt mangler tradisjon for lærlinger, ligger Østfold svært lavt med under 20 prosent formidlede, og Nord-Trøndelag noe bedre med rundt 30 prosent. Også i Rogaland er dette et relativt svakt fagområde, men med over 65 prosent formidlede ligger de over snittet for alle fag i de andre fylkene. Det at det ikke er noen sammenheng mellom næringsstruktur, målt på hovednæringsnivå, og inntaket av lærlinger utelukker ikke at det kan finnes strukturforskjeller i deler av næringer, eller i sammensetningen av bedrifter i disse, som kan forklare noen av problemene særlig Østfold har med å få ut søkere i lære. Fylkeskommunen selv peker på at de har mistet mange av de gamle industrilokomotivene, som tok mange lærlinger, og i stedet har fått en særlig stor andel små bedrifter, både i industri, bygg og anlegg. Industrien i Rogaland rekrutterer fem ganger flere lærlinger enn industrien i Østfold, målt etter antall sysselsatte. At de nyansetter fem ganger flere i industrien i Rogaland enn i Østfold har vi vanskelig for å tro, selv om det er visse ulikheter i ledighetsrate. Nord-Trøndelag har bare 40 prosent av Østfolds industrisysselsetting, men like mange nye lærlinger i industrien som Østfold. fylkene må ligge i at bedriftene i Østfold i større grad ansetter andre kategorier enn lærlinger. Dette finner vi støtte for i en tidligere bedriftssurvey om potensialet for læreplasser (Høst mfl. 2012b). Hvorfor gjør de det så lenge det i stor grad er næringer som ligger innenfor lærlingordningens kjerneområder? Forklaringen som peker seg ut er at bedriftene her i mindre grad er forpliktet av lærlingordningen gjennom denne ordningens korporative og normative struktur. Dette har også blitt beskrevet som at de mangler tradisjon eller kultur for lærlingrekruttering (Høst mfl. 2012b; Felde og Strøm 1992). Ulikhetene mellom de tre fylkene går på tvers av fagområder og er helt systematiske. Ulikhetene får også sine organisatoriske og politiske uttrykk illustrert gjennom y-nemndenes ulike styrke og posisjon innad i fylkeskommunene. De får også sitt uttrykk gjennom hvordan fagopplæringen i fylkene omtaler sin egen posisjon. opplæringskontorene. Selv om disse kontorene er basert på ulike konfigurasjoner av faglige, bransjemessige og geografiske fellesskap, uttrykker medlemskap i et opplæringskontor en forpliktelse i forhold til fagopplæring. Det kan slik sett ses på som en institusjonalisering av lærlingrekruttering. 120 100 80 60 40 20 0 Østfold Nord-Trønd Rogaland Figur 6. Om en sier at for eksempel 80 prosent av alle lærekontrakter går gjennom et opplæringskontor i alle tre fylker, og dette i hovedsak uttrykker et mål for hvor mange kontrakter en kan regne med som de mest sikre fra starten av hvert år, så illustrerer dette hvordan fylkene tar med seg ulikhetene fra det ene året til det neste. Rogaland som formidlet 70 prosent, Nord-Trøndelag og Østfold som formidlet 50 prosent, vil med 80 prosent opplæringskontor-dekning kunne regne med henholdsvis 56 prosent formidling i utgangspunktet, altså før fylkeskommunen formidler til frittstående bedrifter, mens de andre fylkene bare kan regne med 40 prosent. Dette kan ses som en enkel illustrasjon av Rogalands fortrinn i selve formidlingsprosessen. Nå er ikke skillene mellom bedrifter i og utenfor opplæringskontor alltid like store. Mange av bedriftene som har valgt å stå utenfor føler også en sterk forpliktelse til å ta inn lærlinger fra år til år. Disse lærebedriftene omfatter for eksempel en del store kommuner. Ser vi på det totale antallet lærebedrifter i de tre fylkene, får vi fram det samme bildet av fagopplæringens styrke: Østfold har rundt halvparten så mange sysselsatte som Rogaland, mens Nord-Trøndelag har en fjerdedel. Det betyr at Rogaland – relativt sett - har om lag 50 prosent større lærebedriftsdekning enn Østfold, og 7 prosent bedre enn Nord-Trøndelag. På årsbasis inngås det om lag like mange lærekontrakter som det er lærebedrifter i Østfold, mens det i Nord-Trøndelag og Rogaland inngås om lag 20 prosent flere kontrakter enn det er lærebedrifter. Dette kan skyldes at andelen små lærebedrifter er større i Østfold, men det kan også skyldes at bedriftene i Østfold rekrutterer mindre lærlinger. Tallene på lærekontrakter i det enkelte fylke er rimelig stabile fra 2012 til 2013. Det utfordrende med slike mønstre er at de har en tendens til å reproduseres over tid, og etablere en form for stiavhengighet. Innenfor kvalifikasjonsforskningen tematiseres dette gjerne under etiketter som henholdsvis low skills-og high skills-equilibrium. En undersøkelse fra nettopp Østfold på begynnelsen av 1990-tallet viste at bedrifter som hadde lærlinger hadde en tendens til å fortsette å ansette lærlinger, mens bedrifter som ikke rekrutterte lærlinger i stor grad også fortsatte i et slikt spor (Felde og Strøm 1992). Skal de lærebedriftene som er lagt ned erstattes av nye lærebedrifter, er dette trolig et langt tyngre arbeid enn det var å fortsette å rekruttere læreplasser i bedrifter som hadde opparbeidet en kultur og tradisjon for dette. Men det betyr ikke at disse mønstrene er umulige å bryte. Det er ikke mulig med utgangspunkt i våre data å besvare spørsmålet om de tre fylkeskommunene ivaretar rettighetene til den enkelte elev som søker læreplass. På et mer generelt grunnlag kan vi imidlertid si noe om hvordan fylkeskommunene ivaretar sine plikter. Alle de tre fylkeskommunene formidler lister som inkluderer alle med rett til formidling til aktuelle lærebedrifter i de respektive fag. To av fylkeskommunene har imidlertid før den tid aktivt forsøkt å redusere antall søkere gjennom å anbefale en del elever å søke lærekandidatordningen. Dette innebærer at disse i første omgang avskjæres fra muligheten til å få en ordinær lærekontrakt og dermed oppnå full fagkompetanse. som gjør at de ikke har rett til formidling. Vi observerer imidlertid at den tredje fylkeskommunen, Rogaland, bruker denne ordningen langt mindre, men i stedet formidler langt flere, også søkere med svake karakterer, til ordinær lærekontrakt. Sammenligner man de tre fylkeskommunene, kan det se ut til at omfanget av opplæringskontrakter i større grad henger sammen med den antatte tilgangen på læreplasser enn egenskaper ved søkerne. Formidling til læreplass ligner svært lite på et skoleopptak, slik det var tenkt da Reform 94 ble lansert. I dag oppfordres lever og bedrifter til å søke kontakt tidligst mulig i opplæringsløpet med tanke på senere læreplass. Rogaland fylkeskommune har i tillegg åpnet VIGO bedrift for søkere og tilbydere før den ordinære søknadsfristen. Vi kan ikke se at dette er i strid med gjeldende formidlingsforskrift, men heller et uttrykk for at de går lengre enn de øvrige fylkeskommunene i å legge til rett for tidligst mulig egenformidling. På den måten reduserer de belastningen på det fylkeskommunale formidlingsapparatet, som i større grad kan benyttes overfor de som ikke har klart å skaffe seg læreplass på egenhånd. Det tydeliggjør imidlertid også at overgang fra skole til lære i stor grad også styres av arbeidsmarkedsmekanismer. Det er en stor grad av parallellitet i fylkenes organisering av selve formidlingsprosessen. De går alle gjennom faser som vi har inndelt i forberedelse, markedsplass, aktiv formidling og utsortering. Ingen av fylkeskommunene benytter intensjonsavtaler med lærebedrifter, men opplæringskontorene gjør dette. Organisering og tiltak har mange likhetstrekk i fylkene, med noen viktige unntak. To av fylkene, Østfold og Nord-Trøndelag, plasserer flere potensielle læreplass-søkere og faktiske læreplass-søkere i lærekandidatordningen og Vg3 i skole, enn Rogaland. større andel av de gjenværende søkerne gjennom til læreplass. Vi ser at Rogaland er langt tidligere ute med å få i gang uformell, men forpliktende formidling, og at de bruker mye ressurser på å få vanskelig formidlingsbare søkere ut i ordinær lærekontrakt framfor i lærekandidatordningen. Dette muliggjøres fordi de har et langt større omland av bedrifter som har vent seg til å rekruttere gjennom og forpliktet seg i forhold til lærlingordningen. Uansett måte å beregne formidlingsandel på, dvs. hvilke søkere og hvilke lærekontrakter som regnes inn, kommer Rogaland best ut, med Nord-Trøndelag et stykke bak, og Østfold nederst. Dette til tross for at Rogaland har relativt sett flest søkere å formidle, og heller ikke driver den samme utsorteringen av svake søkere i forkant av formidlingen. De relative andelene de tre fylkene formidler i forhold til hverandre er forbausende stabil. regner med at antatt svake søkere derfor vil ha små sjanser for å få ordinær læreplass. Ingen tilgjengelige indikatorer peker imidlertid i retning av at Østfold har spesielt mange svake søkere. at alle har fått et tilbud, selv om dette er en plass i Vg3 alternativ fagopplæring i skole eller opplæringskontrakt. Fagopplæringens stilling i de tre ulike fylkene er ulik, og representanter for de tre fylkeskommunene gir beskrivelser preget av at de i stor grad vet hva de kan forvente seg av læreplasser. Dette ser ut til å prege den enkelte fylkeskommunes innretning og valg av tiltak i formidlingsarbeidet. formidlingen mest mulig, og i hvert fall utnytte det rommet de selv anser at de har. Andersen, S. A. (1997). Case-studier og generalisering: forskningsstrategi og design. Blichfeldt, J. F., Engesbak, H., Høst, H., Kvalsund, R.mfl. (1996). Utdanning for alle? Evaluering av Reform 94. Desrosières, A. (2009). How to be Real and Conventional: A Discussion of the Quality Criteria of Official Statistics. Minerva, 47 ( ) Felde, I. og Strøm, Ø. (1993). Nye lærlinger i Østfold? Lærlingundersøkelsen i Øsfold 1992. Forskrift til opplæringslova. (2006). FOR 2006-06-23 nr 724, Kunnskapsdepartementet http://lovdata. Hantrais, L. (1999). Contextualisation in Cross-National Comparative Research. International Journal of Social Research Methodology, 2 (2) Høst, H. og Michelsen, S. (2010). Ungdom, lærlingordning og overgang til arbeidsmarkedet – endringer fra 1994 til 2008. Søkelys på arbeidslivet, 27 (3) Høst, H. (2012). Tradisjonelle utfordringer – fornyet interesse: Hvordan er de nordiske lands yrkesutdanninger i stand til å møte arbeidslivets behov? København. Nordisk Ministerråd., TemaNord 2012:503. København, Nordisk ministerråd http://www.norden. Høst, H., Skålholt, A., Nore, H. og Tønder, A. H. (2012a). Gjennomgående dokumentasjon, eller opplæringsboka i ny form? Evaluering av forsøket med gjennomgående dokumentasjon i fag-og yrkesopplæringen, NIFU-rapport 16/2012. Oslo, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning http://www.nifu.no/files/2012/11/NIFUrapport2012-16. Høst, H., Skålholt, A. og Nyen, T. (2012b). Om potensialet for å få bedriftene til å ta inn flere lærlinger: En kartlegging av norske bedrifters vurdering av lærlingordningen, NIFU-arbeidsnotat 10/2012. Oslo, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning http://www.nifu.no/files/2013/01/NIFUarbeidsnotat2012-10. Høst, H. (red.). (2013). Kvalitet i fag-og yrkesopplæringen Fokus på skoleopplæringen. Høst, H. og Skålholt, A. (2013). Tilpasning mellom yrkesfag og arbeidsliv. Videregående opplæring – tilstrekkelig grunnlag for arbeid og videre studier?, NIFU-rapport 50/2013. Oslo, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning http://www.nifu.no/files/2014/01/NIFUrapport2013-50. Innst.S. nr. 200 (1991–92). Innstilling fra kirke-og undervisningskomiteen om kunnskap og kyndighet. Markussen, E. og Sandberg, N. (2005). Stayere, sluttere og returnerte: om 9756 ungdommer på Østlandet og deres karriere i videregående opplæring frem til midten av det tredje skoleåret. Oslo, NIFU STEP http://nifu.pdc.no/publ/pdf/2005/S-2005-6. Markussen, E., Frøseth, M. W., Lødding, B. og Sandberg, N. (2008). Bortvalg og kompetanse, Rapport 13/2008. Oslo, NIFU STEP http://www.nifu.no/files/2012/11/NIFUrapport2008-13. Michelsen, S., Høst, H. og Gitlesen, J. P. (1998). Fagopplæring og organisasjon mellom reform og tradisjon. En evaluering av Reform 94. Michelsen, S. og Høst, H. (2013). Nasjonalt system og lokalt arbeid: Om kvalitet i fag-og yrkesopplæringen. i: Høst, H. (red.) Rapport 2 Forskning på kvalitet i fag-og yrkesopplæringen, Kvalitet i fag-og yrkesopplæringen Fokus på skoleopplæringen, side 97-157. Repstad, P. (2007). Mellom nærhet og distanse. Kvalitative metoder i samfunnsfag. St.prp.nr.37 (2008-2009). Om endringer i statsbudsjetter 2009 med tiltak for arbeid (tiltakspakken), Det kongelige finansdepartement http://www.regjeringen.no/pages/2147758/PDFS/STP200820090037000DDDPDFS. Strøm, Ø. (1992). Rekruttering eller opplæring. Tanggard, L. og Brinkmann, S. (2012). Intervjuet. Samtalen som forskningsmetode. i: Tanggard, L. og Brinkmann, S. (red.) Kvalitative metoder. Empiri og teoriutvikling, side 17-45. Oslo, Gyldendal Akademisk. Vibe, N., Frøseth, M. W., Hovdhaugen, E. og Markussen, E. (2012). Strukturer og konjunkturer. Evaluering av Kunnskapsløftet. Sluttrapport fra prosjektet «Tilbudsstruktur, gjennomføring og kompetanseoppnåelse i videregående opplæring», NIFU-rapport 26/2012. Oslo, Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning http://www.nifu.no/files/2012/11/NIFUrapport2012-26. Widerberg, K. (2010). Med samtalen som utgangspunkt. i: Album, D., Hansen, M. N. og Widerberg, K. (red.) Metodene våre. Eksempler fra samfunnsvitenskapelig forskning, side 219-234. Tosifra NACE-kode. Lokaliseringskvotient. Informere lærere på vgs om formidling og status i «egne» fag ved forespørsel. Fokus på vigobedrift. opplæringskontorer, lærebedrifter og skoler m.fl. lærlinger/lærekandidater ukentlig. Hva skal til for at aktiviteten skal anses utført? sendes ut hver uke. friteksten i vigo. informasjonen er gitt. Når skal aktiviteten være utført? vigobedrift.no. minske frafallet mellom vg2 og vg3. 4 ukers oppfølging av søkere til læreplass uten tilbud. Primært er målet er å få flere ut i læretid. læreplass som mål. Oppdatert adresseliste til alle bedrifter/flettelister fra gr. Rapport i StdDok til bruk for søkere som ønsker oversikt over lærebedrifter Oppdateres jevnlig. Rapport som tar ut adresse/tlf osv for å verifisere disse. Brev til søkere med høyt fravær og stryk i 1. http://www.vigoiks. Søkerliste m/karakterutskrift til OK og bedrifter. Pakkejobb. Brev til søker om bekreftet avtalt læreplass, kopi til OK og bedrift Reg. medlemsbedrifter. Sende ut preutfylte kontrakter til OK og selvstendige bedrifter. OBS. noen OK gjør dette selv, se egen liste. 1 gang i uken 06.-08. hver 14. Sende forslag til aktuelle bedrifter til søker. Pakkejobb. Samtale med søker, OK, Godalen og Fagoppl. Oppdateres jevnlig. Infobrev til søker, oppfordres til å være aktiv i søkeprosessen. Brev til søkere som er stoppet pga stryk i programfag (ikke TLM) 10.aug 25. NY 2014. Sende skolenes søkere tilbake for å hente ut informasjon om søkere vi kan få problemer med å formidle. Dette gjøres i mars. Prognoser /erfaringstall. Søknad på www.vigo. søknadsfristen 1. Sjekke inntaksgrunnlag. Ajourføre søkerlister med OK' fagopplæring avvik fra søkerliste i vigo. Reg. avvikene i vigo. læreplass i fag, som vi ikke har lærebedrifter i, kontaktes og formidles til andre fylker. søkerliste, kontakt med søker som kun søker særløpsfag, orienterer om rettigheter. kursønsker . Søkerne blir tilskrevet, med kopi til skolen. Overføring av ikke-søkere innen medio mars til OT, hvor OT tar kontakt med søkerne. bedrift(formidling) for bedriftene / OK i Nord- Trøndelag. Søkerlister sendes til andre fylker i fag hvor vi ikke har lærebedrifter i Nord-Trøndelag. Informasjon sendes alle 1. OK'ene. tilbud/møter / møter ikke til intervju etc. Siste frist for endring av søking og ettersending av lister fra N-Trlag. Det blir ikke gitt tilbud på AOS ved søking etter 1.mai. Rapportering til Udir fra mai til november, hentes nå i sentralbasen. Endringer i ønsker registreres. 2.gangs utsending av søkerlister som er endret. Utskriving av preutfylte kontrakter. Når standpunktkarakterer foreligger, sjekk søkere som har mange fag med stryk og ta kontakt for skoletilbud. Tilbudet bør gis innen 1.opptaket evt innen 2.opptak. søkerlistene før 1.gangs og 2.gangs inntak. Brev med svarslipp ut til søkere som ikke er registrert med læreplass. Gjennomgang av svarene fra søkerne – opprettelse av VG3-tilbud. Samarbeid med de seks nordligste fylkene. Etablere samarbeid med OT, NAV, brev til søkere / oppsummering. Oppstart av VG3 – brev til søkerne som får tilbud. Tabell V.3.1 VIGO-data på landsbasis fra uke 35 til uke 44 (1. november) Tabell V.3.2 VIGO-data for Østfold fra uke 35 til uke 44 (1. november) Tabell V.3.3 VIGO-data for Nord-Trøndelag fra uke 35 til uke 44 (1. november) Tabell V.3.4 VIGO-data for Rogaland fra uke 35 til uke 44 (1. november) Tabell 3.2 Grunnskolepoeng. Snitt på landsbasis og fylkene vi undersøker avgangs-kullet 2011. ...... Tabell 3.3 Karakterer fra yrkesfaglig eksamen i fellesfag. 2009-2013 .................................................. Tabell 3.4 Snitt av karakterer i programfag for Vg2 helsearbeiderfag og Vg2 byggteknikk. industriell produksjon (TIP), uten bilfag 2012. ....................................................................................... Tabell 5.1 Søkere til læreplass og lærekandidatordningen. Hvilken status de hadde i VIGO den 1. november 2013. ..................................................................................................................................... Tabell 6.1 Nye lærekontrakter 2012/2013 ............................................................................................. Tabell V.3.1 VIGO-data på landsbasis fra uke 35 til uke 44 (1. november) 2013 ................................. Tabell V.3.2 VIGO-data for Østfold fra uke 35 til uke 44 (1. november) 2013 ...................................... Tabell V.3.3 VIGO-data for Nord-Trøndelag fra uke 35 til uke 44 (1. november) 2013 ........................ Tabell V.3.4 VIGO-data for Rogaland fra uke 35 til uke 44 (1. november) 2013 .................................. Figur 3.1 I hvilken grad konkurrer inntak av lærlinger med allerede utdannede fagarbeidere. svært stor og stor grad. ......................................................................................................................... Figur 3.2 I hvilken grad konkurrer inntak av lærlinger med ufaglærte. Figur 3.3 Arbeidsledighet. Registrerte helt ledige. Årsgjennomsnitt 2012. ........................................... Figur 5.1 «Formidlingsprosent 1». Andelen av fylkeskommunenes søkere som 1. fortsatt er registrert i VIGO under kategorien «skal formidles». ............................................................ Figur 5.2 Fordelingen i prosent av søkere som er «ikke formidlet» mellom ulike kategorier i VIGO den 1. november 2013. Figuren er ikke uttømmende, men inkluderer fra 94 % (Rogaland) (Østfold) av søkerne i «ikke formidlet». ................................................................................................. dette («formidlet»-kategorien i tabell 5.1). ............................................................................................. Figur 5.4: Andelen av gruppen «formidlet» + «skal formidles» som er formidlet. uke 10 til uke 34 som er hentet ut av fylkeskommunene og oversendt NIFU. ......................................

lovdata_cd_55795

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.699

Forskrift om forbud mot omsetning i Norge av bestemte genmodifiserte produkter. Fastsatt ved kgl.res. 15. desember 2000 med hjemmel i lov av 2. april 1993 nr. 38 om fremstilling og bruk av genmodifiserte organismer (genteknologiloven) §10 siste ledd annet punktum, jf. EØS-avtalen vedlegg XX punkt 25 (Rdir. 1990/220/EØF). Fremmet av Miljøverndepartementet. §1. Omsetning i Norge av følgende produkter er forbudt: 1. Genmodifisert vaksine mot rabies fra Rhone Merieux, Frankrike, godkjent i EU ved kommisjonsbeslutning 18. juli 1994. 2. Genmodifisert vaksine mot pseudorabies fra Vemie Veterinär Chemie GmbH, Tyskland, godkjent i EU ved kommisjonsbeslutning 18. juli 1994. 3. Genmodifisert mais fra Novartis (tidligere Ciba-Geigy Limited), Sveits, godkjent i EU ved kommisjonsbeslutning 23. januar 1997. 4. Genmodifisert sikori fra Bejo Zaden BV, Nederland, godkjent i EU ved kommisjonsbeslutning 20. mai 1996. 5. Genmodifisert oljeraps fra Aventis (tidligere Plant Genetic Systems), Belgia, godkjent ved kommisjonsbeslutning 6. februar 1996. 6. Genmodifisert oljeraps fra Aventis (tidligere Plant Genetic Systems), Belgia, godkjent ved kommisjonsbeslutning 1997/393/EF, 6. juni 1997. 7. Genmodifisert oljeraps fra AgrEvo, Storbritannia, godkjent ved kommisjonsbeslutning 1998/291/EF, 22. april 1998. 8. Genmodifisert testkit med genmodifiserte bakterier for påvisning av antibiotikarester i melk fra Valio Oy, Finland, godkjent ved kommisjonsbeslutning K(97)2068, 14. juli 1997. §2. Forskriften trer i kraft straks. - Forskrift av 1. oktober 1997 nr. 1108 om forbud mot utsetting i Norge av genmodifisert frø fra oljeraps. - Forskrift av 1. oktober 1997 nr. 1107 om forbud mot utsetting i Norge av genmodifisert frø fra sikori. - Forskrift av 1. oktober 1997 nr. 1106 om forbud mot utsetting i Norge av genmodifisert mais. - Forskrift av 1. oktober 1997 nr. 1105 om forbud mot utsetting i Norge av genmodifisert vaksine mot pseudorabies. - Forskrift av 1. oktober 1997 nr. 1104 om forbud mot utsetting i Norge av genmodifisert vaksine mot rabies.

lovdata_cd_9396

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.528

Forskrift om vedtekt til §7 i brannloven, Rindal kommune, Møre og Romsdal.

maalfrid_d81c4278689be99c80b24ff6f97639c8fa4934c9_13

maalfrid_fylkesmannen

no

0.821

Opplæring i menneskerettighetene er forankret i læreplanverkets generelle del som skisserer den verdimessige, kulturelle og kunnskapsmessige overbygningen for grunnskole og videregående opplæring (grunnopplæringen). Menneskerettigheter er også forankret i læreplaner for fag i Kunnskapsløftet, og det er et obligatorisk emne i Rammeplanen for barnehager. Det Europeiske Wergelandsenteret er et europeisk ressurssenter for opplæring i interkulturell forståelse, menneskerettigheter og demokratisk medborgerskap. Senteret skal blant annet tilby etter- og videreutdanning for lærere og lærerutdannere om interkulturell forståelse, menneskerettigheter og demokratisk medborgerskap for alle landene i Europarådet. Senteret har som målsetning å fungere som en brobygger som kan hjelpe lærere, lærerutdannere og andre aktører å sette politiske målsetninger ut i live. • www.udir.no • www.theewc. Arbeidsmiljøloven har et eget kapittel om arbeid av barn og ungdom, med tilhørende forskrift, som gir regler om vern av unge personer på arbeidsplassen. Hovedregelen er at barnearbeid er forbudt. Under forutsetning av at arbeidet ikke påvirker barnets sikkerhet, helse eller utvikling på en uheldig måte, og ikke går utover skolegang, kan barn som har fylt 13 år likevel utføre lett arbeid. På samme vilkår kan barn som har fylt 14 år være i arbeid som ledd i barnets skole- # gang/praktiske yrkesorientering. Barn under 15 år, eller som er skolepliktige, kan utføre kulturelt, kunstnerisk, sports- # lig eller reklamemessig arbeid. Foreldrene må samtykke før skolepliktige barn eller barn under 15 år settes til arbeid. For å sikre at unge arbeidstakere får en god start på arbeidslivet, for å forebygge og hindre utstøtning, samt å etablere en forebyggende kultur som kan bidra til å forbedre arbeidslivsstandarden på lengre sikt, er det nødvendig at unge arbeidstakere og deres arbeidsgivere har kunnskap om arbeidsmiljøregelverket. Det er derfor behov for at utdanningsmyndighetene, arbeidsmiljømyndighetene og partene i arbeidslivet samarbeider om å vurdere ulike tiltak som er nødvendige og hvordan disse skal gjennomføres. I denne sammenheng vil Arbeidsdepartementet ta initiativ til et tettere og mer aktivt samarbeid mellom Arbeidstilsynet og de organ som arbeider med å utvikle rammer, innhold og strategier for kompetanseutvikling, for å sikre at HMS- perspektivet blir ivaretatt på en god måte. • www.lovdata.no (Forskrift nr 551 om arbeid av barn og ungdom av 30. april 1998) • www.arbeidstilsynet.no/ung • www.regelhjelp.

lovdata_cd_56083

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.755

1.1 Innehaver av flygersertifikat med tilknyttete rettigheter for klasse landfly kan etter søknad få utvidet sertifikatet til å omfatte sjøfly når kandidaten har bestått prøve for Luftfartstilsynet. Klassen sjøfly skal når sertifikatinnehaveren får rettigheten, dokumenteres i rettighetsbeviset til sertifikatet. 1.2 Kandidaten skal minst ha gjennomgått teoretisk og praktisk utdannelse som angitt i punktene 2 og 3 nedenfor ved en flygeskole godkjent for dette. 1.3 Kandidaten skal under utdannelsen være innehaver av gyldige rettigheter tilknyttet flygersertifikat. Dette gjelder ikke for kandidater som tar PPL-utdanning på klasse sjøfly.

lovdata_cd_21803

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.8

Forskrift om politivedtekt, Verdal kommune, Nord-Trøndelag. Fastsatt av Verdal kommunestyre 10. februar 1997 med hjemmel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet §14. Stadfestet av Justis- og politidepartementet 30. september 1997. §4. Sang, musikk, reklame m.m. På eller ut over offentlig sted er det forbudt å sette eller henge noe som kan være til hinder eller ulempe for ferdselen. Markiser skal være anbragt så høyt at underkanten er minst 2,50 m over bakken. §11. Vedlikehold av bygninger m.m. Eier av hus eller grunn mot offentlig sted i tettbygd strøk plikter å sørge for renhold av fortau og rennestein, og rengjøring av lys- og luftegraver i umiddelbar tilknytning til eiendommen. På tettbygde steder der det ikke er fortau strøs langs kjørebanens kant. Det er forbudt å la hest, storfe, svin, sau eller geit gå løs på eller ved offentlig sted uten forsvarlig tilsyn. Søknad gis på skjema som fås ved henvendelse til politiet. Fra samme tid oppheves forskrift av 29. september 1975 nr. 4448 om politivedtekt for Verdal kommune, Nord-Trøndelag.

lovdata_cd_60936

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.892

Publisert: Sombu-2001-2 (2001 s 35) Sammendrag: 2. Innsyn i søkerlister - forvaltningens praktisering av offentlighetsloven §6 første ledd nr. Etter en endring av offentlighetsloven §6 første ledd nr. 4, som trådte i kraft 1. januar 2001, har forvaltningen fått adgang til å unnta opplysninger om en søker fra den offentlige søkerlisten dersom søkeren selv ber om dette. Forvaltningens praktisering av den nye bestemmelsen har ført til flere klager til ombudsmannen i 2001 fra presseorganer som er nektet innsyn i alle søkernavnene. I samtlige saker har jeg funnet grunn til å komme med kritiske merknader til avgjørelsene, og disse er referert i kap. VI i meldingen. (Se sak 2001-1539 på s. 98, sak 2001-1517 og 2001-1750 på s. 102 og sak 2001-1414 på s. 107.) I dette punkt vil jeg knytte noen merknader til de sentrale problemstillingene som er reist og kommentert i sakene. Hovedregelen, som følger av offentlighetsloven §2, er at forvaltningens saksdokumenter er offentlige. Loven gir «enhver» rett til å gjøre seg kjent med, eller referere fra, forvaltningens saksdokumenter når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. Det er unntakene og begrensningene i offentlighetsprinsippet som krever særskilt hjemmel. Søkerliste i sak om ansettelse i offentlig tjeneste er ifølge offentlighetsloven §6 første ledd nr. 4 i utgangspunktet ikke unntatt fra offentlighet. Etter lovendringen som trådte i kraft 1. januar 2001 har imidlertid forvaltningen som nevnt nå fått adgang til å unnta opplysninger om en søker fra den offentlige søkerlisten dersom søkeren selv ber om dette. Begrunnelsen for denne unntaksbestemmelsen er særlig personvern- og rekrutteringshensyn. Både lovens ordlyd og forarbeider gjør det imidlertid klart at forvaltningen ikke har noen plikt til å unnta opplysninger om søkerne fra offentlighet, selv om det anmodes om det. Regelen er således ikke ment som et generelt unntak fra hovedregelen om offentlighet. Forvaltningen plikter, i samsvar med §2 tredje ledd, å vurdere om det er viktigere i det konkrete tilfellet at offentligheten får vite hvem alle søkerne er. I alle de tre sakene som er referert i årets melding har jeg funnet det nødvendig å understreke overfor forvaltningen at den, i lys av lovens meroffentlighetsprinsipp, må foreta en konkret og reell vurdering av anmodninger fra søkerne om å bli unntatt fra søkerlisten opp mot de hensyn som taler for offentlighet. Videre har jeg pekt på at terskelen for å unnta søkernavn fra offentlighet heves dersom det er tale om stillinger av særlig offentlig interesse. Er det tale om en slik stilling, vil det normalt være et tungtveiende argument for å utvise meroffentlighet. Dersom det i et slikt tilfelle bare er fremsatt en anmodning om unntak som ikke er nærmere grunngitt, må søkeren normalt anmodes om en nærmere begrunnelse. Det er ikke tilstrekkelig at forvaltningen konstaterer at søkeren i dag er i en slik stilling at en offentliggjøring av vedkommendes navn som søker til en annen stilling generelt kan antas å kunne få uheldige virkninger. Dersom forvaltningsorganet unnlater å foreta en konkret vurdering av hvilke grunner søkerne har for å be om å bli unntatt fra søkerlisten til stillinger det knytter seg stor offentlig interesse, vil det uthule hovedregelen om offentlighet på en måte som ikke er forenlig med lovens meroffentlighetsprinsipp. Videre har jeg uttalt at hensynet til søkerne tilsier at forvaltningen bør varsle de aktuelle søkerne som har anmodet om unntak før søknadsfristens utløp dersom det er aktuelt å utvise meroffentlighet. Søkerne vil da få anledning til å trekke sin søknad før søkerlisten blir offentlig kjent. Ved stillinger av særlig offentlig interesse, bør for øvrig søkerne få et varsel om at offentlighet må kunne påregnes, for eksempel allerede i utlysingen. Det skaper ryddighet i tilsettingsprosessen. I samtlige saker har jeg også reist spørsmål om utløpet av søknadsfristen etter endringen av §6 første ledd nr. 4 fortsatt er ubetinget avgjørende for søkernes mulighet til å trekke sin søknad med den virkning at navnet ikke vil fremgå av den offentlige søkerlisten. har gått ut, og uten at søkeren(e) har fått noe varsel om dette tidligere. Dette kan f.eks skyldes at tilsettingsorganet ikke har overveiet meroffentlighetsspørsmålet, slik det etter offentlighetsloven plikter å gjøre. Jeg har foreløpig overlatt til forvaltningen selv i første omgang å ta uttrykkelig stilling til dette, jf. for så vidt prinsippet om at ombudsmannens kontroll med forvaltningen skal være etterfølgende. I en av sakene har jeg imidlertid uttalt at selv om søkerne ikke var varslet om offentlighet før søknadsfristens utløp, var det neppe avgjørende for fylkesmannens adgang som klageinstans til å omgjøre kommunens avslag på en anmodning om meroffentlighet, jf. offentlighetsloven §9. Det ville i så fall innebære en materiell kompetansebegrensning i forhold til klageinstansens myndighet som det vanskelig kan sees å være grunnlag for i loven eller forarbeidene. (Se kap. VI s. 107.) I en av sakene (se kap. VI s. 98), som gjaldt stillingen som departementsråd ved Statsministerens kontor (SMK), viste jeg for øvrig til den over 150 år lange praksis med at Regjeringen, som ledd i den konstitusjonelle kontrollen, gir Stortinget opplysninger om samtlige søkere til statlige embeter i en årlig stortingsmelding. I brev til SMK tok jeg opp forholdet mellom SMKs praktisering av den nye bestemmelsen i §6 første ledd nr. 4 og det faktum at navnet på søkerne etter fast praksis uansett ble oversendt Stortinget i ettertid, og var offentlig tilgjengelig i stortingsmeldingen. (Forholdet er for øvrig ikke omtalt i forarbeidene til endringen av offentlighetsloven §6 første ledd nr. 4.) Unnlatelse av å opplyse samtlige søkernavn i stortingsmeldingen ville innebære en innskrenking i det offentlighetsprinsipp som har vært lagt til grunn i disse saker i forholdet mellom Stortinget og Regjeringen. SMK opplyste at det var grunn til å vurdere dette nærmere i lys av Stortingets behov for kontroll med utnevnelsene. SMK mente videre at det ville være i strid med endringen i offentlighetsloven om det i stortingsmeldingen også skulle tas med navnet på de søkerne som var unntatt i medhold av lovens §6 første ledd nr. 4. I min avsluttende uttalelse i saken pekte jeg på at den offentlighet som i praksis hadde vært fulgt i mer enn 150 år i forbindelse med Stortingets konstitusjonelle kontroll med embetsutnevnelser, snarere tilsa tilbakeholdenhet med å unnta søkernavnene fra innsyn. Hvis det ikke ble gjort unntak i forbindelse med den konstitusjonelle kontrollen, ville det også være mindre grunn til å godta unntak fra hovedregelen om offentlige søkerlister. Senere har Arbeids- og administrasjonsdepartementet i forbindelse med behandlingen av St.meld.nr.5 (2001-2002) unntatt navnene på de søkerne som har fått innvilget anonymitet med hjemmel i §6 første ledd nr. 4. Det er opplyst at dersom Stortinget som ledd i sin kontroll ønsker innsyn i de komplette søkerlistene, vil disse bli oversendt i en egen ekspedisjon. Kontroll- og konstitusjonskomiteen hadde ingen merknader til dette, jf. Innst.S.nr.59 (2001-2002). Ordningen innebærer et vesentlig brudd med en offentlighet som har vært fulgt som ledd i den konstitusjonelle kontroll gjennom meget lang tid. Avslutningsvis finner jeg grunn til å nevne at min uttalelse i SMK-saken synes å ha bidratt til at SMK har endret praksis. Ved utlysingen av en nyopprettet stilling som assisterende regjeringsråd i november 2001, opplyste SMK i utlysingsteksten at «navnet på søkerne vil bli oppført på en offentlig søkerliste». Dette medfører at søkernavnene også vil fremgå av den årlige stortingsmeldingen om embetsutnevnelser. Sombu-2001-3 3.

lovdata_cd_33570

lovdata_cd_norgeslover_2005

no

0.86

1. Den som har lagt, omlagt eller utvidet godkjent offentlig veg eller godkjent offentlig anlegg for transport av vann eller avløpsvann, kan kreve sine utlegg refundert etter reglene i denne lov.1 Private refusjonskrav er betinget av at tiltaket er pålagt i medhold av §67. Med veg forstås kjørebane med fortau og snuplasser, gangveg, sykkelsti, turveg og offentlig plass. Det kan ikke kreves refusjon for utgifter til offentlig vegstrekning hvor private avkjørsler ikke blir tillatt. 1 Jfr. §51 og §67. 1. Utgiftene som refererer seg til en strekning hvor en sammenhengende opparbeiding, omlegging eller utviding av tiltak som nevnt i §46 nr. 1 finner sted, skal samlet fordeles på de areal som ifølge §49 er refusjonspliktig til enheten. Dersom terrengforholdene eller skifte av strøkets karakter langs strekningen eller andre særlige omstendigheter tilsier det, kan kommunen treffe vedtak om at fordelingen skal skje etter en annen enhet når det finnes påkrevd for å hindre en klart urimelig fordeling av utgiftene mellom de eiendommer som berøres av tiltaket. 2. For tiltak som nevnt i §46 nr. 2, er tiltaket slik det framgår av planen, en enhet. Hvor veggrunnen erverves eller utføring skjer i større bredde enn bestemt i §67, skal utgiftene nedsettes i forholdet mellom bredde som det kan kreves refusjon for, og faktisk bredde. Blir det som følge av den større bredde, nødvendig å fjerne bygning eller anlegg, er erstatningsbeløpet samt rivnings- og ryddingsutgifter ikke refusjonsberettiget. Legges det ledninger med større diameter enn bestemt i §67, skal utgiftene nedsettes i forholdet mellom rørdiameter som det kan kreves refusjon for og faktisk rørdiameter. 1. Refusjon for tiltak som nevnt i §46 nr. 1, belastes ubebygd areal som kan bebygges og som på grunn av tiltaket får eller kan få etablert lovlig tilknytning til veg, vann- eller avløpsledninger etter §67. Som ubebygd areal regnes også ubebygd del av bebygd eiendom når den ubebygde del kan bebygges selvstendig. Det samme gjelder del av bebygd eiendom som ikke kan bebygges selvstendig, dersom eksisterende bebyggelse utgjør mindre enn 2/3 av tillatt utnytting. Endelig regnes som ubebygd et areal med bebyggelse som etter kommunens skjønn er saneringsmoden eller som av andre grunner har en klart lavere verdi enn verdien av den tomt den beslaglegger. Refusjon belastes også bebygd areal som har fått midlertidig utsetting med å oppfylle forpliktelsene etter §67, såfremt forpliktelsene blir oppfylt gjennom tiltaket. 2. Refusjon for tiltak som nevnt i §46 nr. 2, belastes de areal som de ifølge regulerings- eller bebyggelsesplanen skal tjene. For areal som er helt eller delvis bebygd, gjelder de samme regler som under nr. 1. 2. Refusjonsbeløp som kan pålegges den enkelte eiendom, skal være begrenset til den verdauke som tiltaket antas å føre med seg for eiendommen. Grunneier eller fester kan kreve at verdauken fastsettes ved takst holdt av 3 sakkyndige oppnevnt av tingretten. Krav om takst må være satt fram for kommunen innen 3 uker etter at melding om kommunens vedtak ifølge §53 er mottatt. Taksten kan overprøves av 3 nye sakkyndige oppnevnt av lagmannsretten. Krav om overprøving kan fremsettes av de økonomisk berørte og må være satt fram innen 3 uker etter at melding om takstresultatet er mottatt. Kommunen kan gi oppreisning for oversittelse av 3-ukersfristene i bestemmelsen her i samsvar med forvaltningsloven1 §31. Den som krever takst bærer utgiftene ved takstforretningene. Takstnemnda kan bestemme en annen fordeling av utgiftene. Denne avgjørelsen kan ikke påklages. Dersom bestemmelsen i første ledd fører til at ikke alle utgifter ifølge §48 blir dekket for en eller flere av eiendommene, kan refusjonskreditor kreve at det/de udekkede beløp blir fordelt på de andre eiendommene i samsvar med reglene i nr. 1. Det er et vilkår at hver av de eiendommer som blir pålagt tilleggsrefusjon, må antas å ha en verdauke som er minst like stor som summen av refusjonsbeløpene for eiendommen. Bestemmelsene i første ledd får tilsvarende anvendelse. Fristen for å kreve takst regnes fra melding om tilleggsrefusjon er mottatt. 0 Endret ved lover 20 juni 1986 nr. 37, 11 juni 1993 nr. 85, 5 mai 1995 nr. 20 (se dens III - i kraft 1 juli 1997), 14 des 2001 nr. 98 (i kraft 1 jan 2002 iflg. res. 14 des 2001 nr. 1416), 25 april 2003 nr. 26 (se dens II - i kraft 1 juli 2003 iflg. res. 25 april 2003 nr. 488). Grunneier som mener at hans areal ikke kan bebygges på en økonomisk forsvarlig måte hvis det skal belastes med den pålagte refusjon, kan kreve at tiltakshaver innløser arealet. Kravet må framsettes innen 3 måneder fra mottaking av det endelige refusjonskravet. Tiltakshaver plikter å påstevne skjønn1 for å fastsette innløsningssummen. Før kommunen treffer vedtak om foreløpig beregning av refusjon skal de økonomisk berørte1 få seg tilsendt til uttalelse et foreløpig refusjonskart som viser de refusjonspliktige areal hvor arealenes størrelse og utnytting er angitt. De skal også få tilsendt kostnadsoverslag, foreløpig oversikt over fordelingen på de refusjonspliktige areal og underrettes om adgangen til å kreve takst etter §50 nr. 2. De berørte kan avgi uttalelse til kommunen innen 3 uker fra mottakelsen av materialet. Når materialet etter §52 foreligger og fristen etter første ledd er utløpt, skal kommunen snarest mulig treffe vedtak om hvilke areal som er refusjonspliktige,1 og eventuelt vedtak om hvilken refusjonsenhet etter §47 nr. 1 annet punktum og antatt tillatt utnytting etter §50 nr. 1 første ledd annet punktum som skal legges til grunn. Dersom kommunen treffer vedtak etter §47 nr. 1 annet punktum skal grunnen oppgis. Retten til å kreve refusjon faller bort dersom tiltaket påbegynnes før materialet etter §52 er godkjent av kommunen, med mindre annet blir bestemt av kommunen i det enkelte tilfelle hvor tiltakets karakter og fremdriftens betydning for tiltaket bør vektlegges. Kommunen skal snarest mulig foreta en foreløpig fastsetting av det beløp som kan kreves refundert, og en fordeling på det refusjonspliktige areal. Utkastet sendes de refusjonspliktige1 til uttalelse. Deretter treffes refusjonsvedtaket av kommunen. De vedtak i saken som er truffet etter §53, er bindende for den som treffer refusjonsvedtaket. Vedtaket meddeles de berørte med opplysning om søksmålsfristen etter §58. 1 Jfr. §49 og §53. For areal som er refusjonspliktig etter §49 nr. 1 annet og tredje punktum, forfaller refusjonsbeløpet likevel ikke før deling eller bygging blir gjennomført. Fra forfallstidspunktet plikter refusjonsdebitor å betale den til en hver tid gjeldende forsinkelsesrente.1 Lov av 17. desember 1976 nr. 100 om renter ved forsinket betaling m.m. gjelder tilsvarende. Refusjonsbeløp som har utsatt forfall skal indeksreguleres etter konsumprisindeksen fra det er meddelt de refusjonspliktige og til forfall. 0 Endret ved lover 20 juni 1986 nr. 37, 11 juni 1993 nr. 83, 5 mai 1995 nr. 20 (se dens III - i kraft 1 juli 1997). Den som eier det refusjonspliktige areal når refusjonsvedtaket treffes, er ansvarlig for betaling. Endelig fastsatt refusjonskrav har panterett1 i det refusjonspliktige areal eller - dersom arealet ikke er utskilt ved delingsforretning - den eiendom arealet er en del av. Refusjonskravet er tvangsgrunnlag for utlegg. Hvor grunnen er bortfestet,3 er festeren med mindre annet er avtalt, ansvarlig for betalingen dersom grunnen er bortfestet ved arvefeste eller for så lang tid at det minst er 30 år igjen av festetiden etter at kravet eller noen del av det er forfalt. Det samme gjelder dersom festeren etter avtalen har rett til å kreve festet forlenget for så lang tid at den samlede gjenstående festetid i tilfelle avtalen forlenges, blir minst 30 år. 1 Jfr. pantel. kap. 6. Søksmål for å prøve lovligheten av refusjonsvedtaket må anlegges innen 2 måneder2 fra det er meddelt.3 Det kan ikke gis oppreisning for fristoversittelse. Berørte grunneiere som ikke er gjort til parter gjennom stevning,4 skal varsles av retten og gis en frist på 3 uker til å melde seg som part. Blir refusjonsvedtaket kjent ugyldig, skal det oppheves i sin helhet og henvises til ny behandling i kommunen. 1 Se §55 siste ledd. 3 Jfr. tvml. kap. 30 jfr. §273 nr. 3. 4 Jfr. tvml. §300. Skjønn behandles etter lov av 1. juni 1917 nr. 1 om skjønn og ekspropriasjonssaker når ikke annet følger av bestemmelsene i dette kapittel eller §41. I saker som ikke gjelder §32 eller kap. VIII, styres skjønnet i lensmannsdistrikt av lensmannen. 0 Endret ved lov 20 juni 1986 nr. 37. Endres ved lov 25 juni 2004 nr. 53 (i kraft 1 jan 2006 iflg. res. 19 aug 2005 nr. 901). Når særlige grunner taler for det, kan departementet1 etter søknad fra en kommune vedta at det i kommunen skal være en skjønnsrett på 5 medlemmer til å avgi skjønn etter denne lov, og i saker om frivillig erverv av grunn og rettigheter som kunne vært ekspropriert av erververen etter bestemmelser i denne lov. Når saksmengden tilsier det, kan departementet1 vedta at en rett skal ha flere avdelinger, sammensatt som nevnt i første punktum. Departementet1 kan gi regler om saksfordelingen. Formannen i skjønnsretten med personlig varamann oppnevnes av departementet,2 de øvrige medlemmer med varamenn oppnevnes av tingretten. Oppnevningen gjelder for 4 år. Formannen og hans varamann skal ha de egenskaper som er foreskrevet for tingrettsdommere. Er det i den enkelte sak på grunn av forfall eller ugildhet,4 ikke mulig å sette fulltallig rett, kan stedfortredere oppnevnes av vedkommende myndighet etter annet ledd. Hvor det er hensiktsmessig, kan departementet1 bestemme at flere kommuner skal ha felles skjønnsrett. Dersom en skjønnsrett er felles for flere kommuner som ikke har samme tingrett, bestemmer departementet1 hvilken rett som skal oppnevne medlemmene. For øvrig gjelder reglene om rettslig skjønn i skjønnsloven5 ved behandlingen av skjønn som nevnt i første ledd, jfr. likevel §41 §61 i nærværende lov. 2 Justisdepartementet iflg. res. 20 juni 1986 nr. 1284. 3 Jfr. dl. §53, §54, §55. Ved skjønn etter denne loven, som ikke gjelder ekspropriasjon, kan skjønnsmyndigheten bestemme at den ene av partene helt eller delvis skal erstatte den annen de utgifter som er nevnt i §42 og §43 lov av 1. juni 19171 om skjønn og ekspropriasjonssaker.

lovdata_cd_1121

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.796

Med heimel i §18, c. i lov frå 5. mai 1961 om grannegjerde, stadfestes Time kommunstyres vedtak den 2. mai 1962, der det er fastsett at innan Time kommune, Rogaland fylke, skal marka reknast tenleg til beiting heile året. Herav fylgjer at der det er rein jordbruks- eller skogbrukseigedom på båe sider skal gjerde haldast i stand heile året. Undanteke er likevel den tid av året då snømengda er så stor at gjerdet ikkje stengjer.

lovdata_cd_59445

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.635

En sertifikatinnehaver som har [nådd en alder av 60 år, skal ikke tjenestegjøre som flyger på et luftfartøy innen ervervsmessig lufttransport. [(I) JAR-FCL 3.060 Innskrenking av rettigheter til sertifikatinnehavere som er 60 år eller mer (Italia)

lovdata_cd_56137

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.904

Kongens myndighet etter lov av 24. november 2000 nr. 81 om innskuddspensjon i arbeidsforhold (innskuddspensjonloven) §4-2 første ledd delegeres til Finansdepartementet.

lovdata_cd_58793

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.768

Fastsatt med hjemmel i lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven) §9. Jf. EØS-avtalen vedlegg II kap. XVII nr. 1 (direktiv 75/716/EØF endret ved direktiv 87/219/EØF) og nr. 6 (direktiv 93/12/EØF endret ved direktiv 1999/32/EF). Bestemmelsene i dette kapitlet har til formål å begrense forurensende utslipp som følge av forbrenning av fyringsolje og marin gassolje. Bestemmelsene gjelder forbrenning av slik olje. Bestemmelsene i dette kapitlet gjelder ikke forbrenning av marin gassolje i sjøfartøy som krysser en grense mellom et land som omfattes av EØS-avtalen og et tredjeland. Tung fyringsolje: enhver petroleumsbasert fyringsolje som er slik at mindre enn 65% av volumet (inklusive tap) fordamper ved 250 °C ved bruk av metoden ASTM D86 eller annen tilsvarende standard hvis ASTM D86 ikke kan benyttes. Gassolje: enhver petroleumsbasert fyringsolje samt marint drivstoff, som er slik at minst 85% av volumet (inklusive tap) fordamper ved 350 °C ved bruk av metoden ASTM D86 eller annen tilsvarende standard hvis ASTM D86 ikke kan benyttes. I dette kapitlet brukes gassolje som en fellesbetegnelse for lett fyringsolje og marin gassolje, men inkluderer ikke autodiesel for bruk i motorvogner, ikke-veigående maskiner og landbrukstraktorer. Marin gassolje: fyringsolje og drivstoff som anvendes i sjøfartøy, og som tilfredsstiller kriteriene for gassolje. Tung fyringsolje som forbrennes i fyringsanlegg uten røykgassrensing, skal ikke overstige 1,00 vektprosent svovel. I Oslo og Drammen er det forbudt å forbrenne tung fyringsolje. Forurensningsmyndigheten kan etter søknad i medhold av forurensningsloven §11 gi tillatelse til å forbrenne tung fyringsolje med maksimalt 1,00 vektprosent svovel. All virksomhet med kjelkapasitet større enn 500 kg olje per time samt virksomhet med kjelkapasitet mindre enn 500 kg olje per time, men som har et maksimalutslipp på mer enn 10 kg SO2 per time, må ha tillatelse fra forurensningsmyndigheten etter forurensningsloven §11 dersom anlegget etableres etter 8. oktober 2001. Det samme gjelder for virksomhet som benytter fyringsolje med høyere svovelinnhold enn det som er tillatt etter §8-3 og §8-4. 3. eksisterende virksomhet der fyringsoljetypen endres eller det foretas andre endringer ved anlegget som kan medføre økt fare for forurensning. Virksomheten kan settes i gang eller fortsette med mindre forurensningsmyndigheten fastsetter noe annet innen 5 uker etter at meldingen er mottatt. Forurensningsmyndigheten kan på bakgrunn av meldingen pålegge virksomheten å søke om tillatelse i henhold til §11 i forurensningsloven. For virksomheter som allerede har utslippstillatelse etter forurensningsloven pr. 8. oktober 2001, og som ikke faller inn under §8-7 nr. 2 og 3, gjelder bestemmelsene i avsnitt II Svovelinnhold i ulike oljeprodukter i den utstrekning det ikke er satt strengere vilkår i tillatelsen. Eier av fyringsanlegg er ansvarlig for at bestemmelsene i dette kapitlet blir fulgt. Fylkesmannen er forurensningsmyndighet etter dette kapitlet og fører tilsyn med at bestemmelsene blir overholdt for fyringsanlegg som har installert mindre enn 50 MW nominell termisk effekt. Statens forurensningstilsyn er forurensningsmyndighet for øvrige fyringsanlegg. Kapittel 9. Begrensning av utslipp av flyktige organiske forbindelser (VOC)

lovdata_cd_45064

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.885

Separasjonsinstituttet forekommer i få land. Dersom søkeren hevder å være separert i et annet land, kan det derfor som hovedregel legges til grunn at det ikke dreier seg om en separasjon som kan likestilles med norsk separasjon. Vedkommende anses da som gift. Vedkommende har, på visse vilkår, jf. tvistemålsloven §419a, anledning til å ta opp sak om separasjon eller skilsmisse i Norge. Dersom søkeren fastholder at den utenlandske separasjonen må likestilles med den norske, har vedkommende anledning til å få vurdert separasjonsdokumentet av fylkesmannen. Det er heller ikke her anledning til å dekke utgifter i forbindelse med slik anerkjennelse over barnetrygdens budsjett. Dansk separasjon anses likestilt med norsk separasjon og kan derfor uten videre legges til grunn. Etter begjæring om skilsmisse i Sverige, blir det utferdiget et dokument «Meddelande om betänketid», hvor det fremgår at partene må ha en betenkningstid på seks måneder fra utstedelsen av dokumentet før skilsmisse kan begjæres. Hvis det ikke er begjært skilsmisse innen 12 måneder, blir partene igjen å anse som gift. «Meddelande om betänketid» anses likestilt med norsk midlertidig avgjørelse om separasjon (se nedenfor), for tiden fra dokumentet er utstedt og inntil partene etter det som er sagt ovenfor blir å anse som skilt eller gift. Stønadssaken må derfor følges opp slik at det kan bringes på det rene hvorvidt vilkåret om sivilstatus separert eller skilt fortsatt er oppfylt. Etter den svenske ordningen er det ikke noe krav om at partene skal leve adskilt i «betänketiden» for at det skal kunne gis skilsmisse. Det er imidlertid et vilkår for å få utvidet barnetrygd at partene ikke lever sammen i den aktuelle perioden.

lovdata_cd_50468

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.762

0 Endret ved forskrift 18 juli 2003 nr. 977 (i kraft 22 juli 2003, tidligere kapittel 6). Passasjer-, lasteskip og lektere med lengde L på 24 m og derover, som anvendes i internasjonal fart, samt passasjerskip med en bruttotonnasje på 1000 og derover i liten kystfart, skal ha internasjonalt lastelinjesertifikat i henhold til Lastelinjekonvensjonen. Besiktelse, inspeksjoner og kontroll av merker skal foretas av den institusjon som utsteder det internasjonale lastelinjesertifikatet og være i samsvar med Lastelinjekonvensjonen. Sjøfartsdirektoratet eller dets stasjon kan dog i spesielle tilfelle foreta besiktelse, inspeksjoner mv. og utstede internasjonalt lastelinjesertifikat også for klassifiserte lasteskip/lektere. Skip eller lekter som normalt ikke anvendes i utenriks fart samt fart på Svalbard og Jan Mayen, men som unntaksvis er nødt til å foreta en enkelt reise i slik fart, kan av Sjøfartsdirektoratet fritas fra hvilket som helst av kravene i denne forskrift, forutsatt at den tilfredsstiller slike sikkerhetskrav som etter Sjøfartsdirektoratets mening er tilstrekkelige for den reise som skipet eller lekteren skal foreta. §39. Utstedelse og varighet av sertifikat mv. Internasjonalt lastelinjesertifikat utstedes av: b) de respektive anerkjente klasseinstitusjoner for klassifiserte lasteskip/lektere. Ved fastsettelse av fribord for passasjerskip med bruttotonnasje på 50 og derover og som ikke skal ha internasjonalt lastelinjesertifikat, gjelder følgende: a) Fribordet fastsettes i henhold til den til enhver tid gjeldende forskrift om bygging av passasjer- og lasteskip. Unntatt fra dette er passasjerskip som ikke fører noen form for last eller har rom for føring av last og som anvendes i fartsområde 3 eller mindre fart, slik det fremgår av relevante paragrafer i ovennevnte forskrift. b) Fribordets størrelse fastsettes av Sjøfartsdirektoratet som i den anledning skal ha innsendt dokumentasjon slik det fremgår av den til enhver tid gjeldende forskrift om bygging av passasjer- og lasteskip og lektere. Fribordet skal angis i passasjersertifikatet. c) Førstegangskontroll av fribordsmerker og alle øvrige fribordsforhold som lukningsmidler, karm-, terskelhøyder mv. foretas av stasjon i Sjøfartsdirektoratet og inkluderes i besiktelse for passasjersertifikat for nybygg. Dessuten skal slik førstegangskontroll foretas ved ombygginger/forandringer som fører til endringer av eksisterende fribord. d) Periodisk kontroll av at merker og alle fribordsforhold er uendret og i orden inkluderes i besiktelsene for fornyelse av passasjersertifikat samt ved eventuelt tilsyn. e) Eksisterende passasjerskip skal innen første besiktelse for fornyelse av passasjersertifikat, eller ved første besiktelse for fornyelse av lastelinjesertifikatet, oppfylle bestemmelsene i denne paragraf. Fribordets størrelse, merking og andre fribordsforhold forutsettes likevel uendret, med mindre det samtidig foretas ombygginger e.l. som betinger endringer i fribord og fribordsforhold. (1) Ved fastsettelse av fribord for lasteskip/lektere med bruttotonnasje på 50 og derover som ikke skal ha internasjonalt lastelinjesertifikat gjelder følgende: a) Fribordet fastsettes i henhold til den til enhver tid gjeldende forskrift om bygging av passasjer-, lasteskip og lektere. Unntatt er lektere som ikke skal ha fartssertifikat. b) Fribordets størrelse fastsettes av: Sjøfartsdirektoratet eller dets stasjon for lasteskip/lektere som ikke har klasse i anerkjent klasseinstitusjon. For klassifiserte lasteskip/lektere av anerkjent klasseinstitusjon, som i den anledning skal ha innsendt dokumentasjon slik det fremgår av den til enhver tid gjeldende forskrift om bygging av passasjer- og lasteskip. For lasteskip/lektere med L på 24 m og derover som kun skal anvendes i liten kystfart eller mindre, fastsettes dog fribordet etter samme besiktelses- og rapporteringsprosedyre som for internasjonalt lastelinjesertifikat, jf. den til enhver tid gjeldende forskrift om bygging av passasjer- og lasteskip. Fribordet skal angis i fartssertifikatet. (2) Førstegangskontroll av fribordsmerker og alle øvrige fribordsforhold som lukningsmidler, karm-, terskelhøyder mv., foretas av den institusjon som har fastsatt fribordet. Kontrollen inkluderes i besiktelse for fartssertifikat for nybygg, og ved ombygginger/forandringer som fører til endringer i eksisterende fribord. (3) Periodisk kontroll av merker og alle fribordsforhold, inkluderes i besiktelsene for fornyelse av fartssertifikat. (4) Eksisterende lasteskip/lektere skal innen første besiktelse for fornyelse av fartssertifikatet eller ved første besiktelse for fornyelse av lastelinjesertifikatet, oppfylle bestemmelsene i denne paragraf. Fribordets størrelse, merking og andre fribordsforhold forutsettes likevel uendret, med mindre det samtidig foretas ombygginger e.l. som betinger endringer i fribord og fribordsforhold. (1) Skip med bruttotonnasje under 50, lektere uten fartssertifikat og øvrige skip/lektere som ikke skal ha fastsatt fribord i henhold til den til enhver tid gjeldende forskrift om bygging av passasjer-, lasteskip og lektere, skal lastes slik at de får et forsvarlig fribord når skrogstyrke, stabilitet, lukningsmidler, karmhøyder, farvann og årstid mv. tas i betraktning, og slik at sjødyktigheten ikke settes i fare. Under ingen omstendighet skal utsatt del av fribordsdekk i noen lastetilstand ligge under vannflaten. (2) For lasteskip/lektere med bruttotonnasje under 50 som fører last med høy egenvekt, f.eks. sandlast o.l., skal det i samråd med stasjon i Sjøfartsdirektoratet påføres et merke på skipets sider ut fra de kriterier som er nevnt i første ledd. Minimum fribord i innelukket farvann skal imidlertid normalt ikke være mindre enn 150 mm. (3) For ubemannet lekter som kun anvendes i beskyttet farvann eller mindre, og som er bygget som åpen lekter i henhold til den til enhver tid gjeldende forskrift om bygging av passasjer-, lasteskip og lektere, gjelder generelt bestemmelsene i første ledd. Som retningsgivende norm må imidlertid størrelsen av fribordet målt fra topp av lukekarm, terskler eller esing, for slike lektere minst være: Fribord = (2 x F) + 600 mm, hvor F er glattdekksfribordet for lasteskip av tilsvarende størrelse i henhold til ovennevnte forskrift om bygging. (4) Stasjon i Sjøfartsdirektoratet kan forlange påført et merke på lekterens sider i henhold til dette, eller ut fra andre vurderinger.

lovdata_cd_54527

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.663

Forskrift om reduksjon av utslipp av bensindamp fra lagring og distribusjon av bensin. Fastsatt av Miljøverndepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet 10. februar 1999 med hjemmel i lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven) §9 og lov av 21. mai 1971 nr. 47 om brannfarlige varer samt væsker og gasser under trykk §6, §15 og §32 jf. §37 første ledd og jf. EØS-avtalens vedlegg II, kapittel XVII, Europaparlaments- og Rdir. 94/63/EF. Endret 1 feb 2002 nr. 127, 20 feb 2004 nr. 584.

lovdata_cd_42068

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.917

Når det gjelder begrepet yrkesskade/yrkessykdom, viser vi til kommentarene til § §13-3 og 13-4 i rundskrivet til kapittel 13. Vi gjør oppmerksom på at selvstendig næringsdrivende og frilansere som blir påført yrkesskade i forbindelse med utøvelse av selvstendig næring bare har rett til menerstatning dersom vedkommende har tegnet frivillig yrkesskadetrygd i henhold til lovens §13-13. Da frivillig trygd opphører ved fylte 67 år - jf. lovens §13-13 første ledd - har den som blir skadet under utøvelse av selvstendig næring etter fylte 67 år, ikke rett til menerstatning.

lovdata_cd_469

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.66

Forskrift om politivedtekt, Nissedal kommune, Telemark. Etter fullmakt gjeve ved kgl. resolusjonar av 16. januar 1925 og 19. august 1932, jfr. lov av 6. juni 1891 om politivedtekter for heradene i riket, lov av 22. mai 1875 om adgangen til å halda dramatiske og andre offentlege førestllingar m.v., lov av 19. april 1899 til vern av born mot bruk av tobakk og lov av 17. juni 1932 om tillegg til politilovgjevinga, jfr. §27 i lov av 13. mars 1936 om politiet, stadfester Justisdepartementet med eit språkleg brigde i §4 vedtak av Nissedal heradsstyre, Telemark fylke, i møte 21. januar 1950 om ny politivedtekt for heradet. Endret 27. §1. På eller innåt offentleg stad må ingen gjera oppstyr, flokkast saman, kome i slagsmål, kaste stein eller snøball, danse, spele kort eller fare usømeleg fram så den offentlege ro og orden vert skipla, folk hindra eller ferdsla meinka. Heller ikkje må nokon på slik stad bjode bort eller nyte rusdrykk av noko slag. Aking med kjelke eller sparkstøyting, skiløyping eller liknande kan politiet (lensmannen) heilt setje forbod imot på nærare fastsett offentleg stad. Bind ein hestar eller andre dyr på eller innåt offentleg stad, må det vera så forsvarleg gjort at dei ikkje kan slita seg. Som offentleg stad vert i denne vedtekta rekna kvar veg, plass, bru eller bryggje som er etla til, eller der det er ålmenn ferdsle. §2. På eller innåt offentleg stad må ingen skade plantingar, hus, stolpar, gjerde eller nokon annan ting som er til ålmenn nyte eller pryd. Politiet (lensmannen) skal kunne fastsetje kvar oppslag og lysningar kan slåast opp. Lovleg oppsette oppslag, lysingar eller skilt må ingen rive ned, øydeleggje eller skjemme på nokon måte. 1. å la hundar ferdast ute frå kl. 23 til kl. 2. å la tisper ferdast ute i laupetida. Hundar som syner hug til å bite eller skræme folk eller krøtter ved gøying eller ved å renne etter dei, må ikkje gå lause på offentleg stad. Ukjende hundar og hundar som er herrelause eller som flakkar ikring som dei skulle vera det, kan politiet (lensmannen( setje inn dersom hunden ferdast på offentleg stad og gjere det kjent med lysning i blad eller oppslag. Melder ikkje eigaren seg innan 5 dagar og svarar dei utgiftane som har kome på, kan hunden seljast eller avlivast. Hundar må ikkje takast med til kyrkje. §4. På eller innåt offentleg stad må ein ikkje handsama skjotevåpen og drive mineringsarbeid utan å syna sers varsemd. §5. På kyrkjegardane må ein mest mogeleg ferdast etter vegar og gangar. Ingen må take bort blomar, prydbuskar elker andre ting eller skamfara nokon ting eller elles fare usømeleg fram. §6. Avfall, spikar, glasbrot, flaskar, fruktskal, sigarettaskar og liknande må ikkje kastast på offentleg stad. Skogsavfall, kvist, bar og anna må ikkje verta liggjande på vegkant, vegskråning eller i veggrøft. §7. Om demonstyrasjonstog, folketog og prosesjonar skal det føreåt gjevast til politiet (lensmannen), som kan nekta dei dersom det er naudsynleg av omsyn til den offentlege orden. Folkesamling på offentleg stad skal rette seg etter påbod frå politiet (lensmannen) §8. Utan løyve frå politiet (lensmanne) må ingen halde samkomer med dans eller andre samkomer som heilt eller for det meiste er av selskapeleg slag eller til moro eller tidtrøyte, dersom det er tilgjenge for ein uavgrensa krins av personer eller folk som stend i eit lag eller liknande samskipnad. Utan skriftleg løyve frå politiet (lensmannen) må ingen halda framsyningar, skodespel, konsertar eller liknande som er nemt i lov av 22. mai 1875 §1 og §4, eller skjotebane, ringkasting, ringkasting eller liknande eller som næring halde offentleg dans, karusell eller liknande. Alle slike samkomer og framsyningar må slutte etter avgjerd av politiet (lensmannen), men må i alle høve vere slutt kl. 1. Politiet kan i visse høve gjeve dispensasjon frå denne stengingstida. For løyve som her er nevnt kan politiet (lensmannen) setje vilkår som er turvande. Dei som stend for tilskipinga, må syte for ordensvern som i kvart høve må godkjennast av politiet (lensmannen). Ordensvernet har som plikt å sjå etter at alt gjeng sømeleg og fredeleg for seg. Politiet (lensmannen) kan krevje hjelp av ordensvernet t.d. ved arrestasjonar på eller ved møtestaden. For serskilt politioppsyn kan det krevjast bataling i samsvar med lov om politiet av 13. mars 1936 §27. Offentleg tillysing er forbode før løyve er gjeve. Av slike tilstellingar som er nemde i andre bolken ovanfor, skal det betalast ei avgift til heradskassa på 10 % av bruttoinnkoma. Er det innanbygds folk som stend for tilskipinga, skal det betalast 5 %. Tilskipingar i kyrkjene kjem ikkje inn under desse føresegnene. §9. Løyve etter §8 kan kva tid som helst takast attende. Slikt løyve skal vera knytt til namngjeven person, t.d. formannen i vedkomande lag, so heilt ut skal vera den ansvarlege. Ordensvernet og den som har ansvaret for tilstellinga m.v., pliktar å vise bort folk som syner seg fulle. Den som er til stades på offentleg tilstelling m.v. må te seg sømeleg og fint. Samanstiming, bråk eller anna uhøveleg åtferd i nærleiken av møtelokalet er forbode. Politiet (lensmannen) kan når som helst avlyse ei tilstelling eller samkome som han finn turvande. §10. born under 16 år har ikkje tilgjenge til offentleg dans eller samkome med dans utan dei er i fylgje med foreldre eller andre føresette. Dei har heller ikkje lov til å rekje på eller innåt offentleg stad etter kl. 22 utan dei er i fylgje med foreldre eller andre føresette. §11. Det er forbode å selje eller overlata tobakk av nokon slag til born under 15 år. Born under 15 år kan likevel kjøpe tobakk for foreldre eller andre føresette når dei syner dagsett skriftleg fråsegn frå vedkomande og mengda er oppgjeven. §12. Brot mot denne vedtekta vert straffa etter §339 nr. 2 i straffelova, dersom brotet ikkje kjem inn under ei strengare straffeføresegn. §13. Denne vedtekta tek til å gjelda 1 månad etter at ho er stadfest av Justisdepartementet. Frå same tid fell politivedtekta for Nissedal, stadfest 17. mars 1900, bort. 1950 Forskrift om grensefastsettelse, Ringebu m.fl.

lovdata_cd_40532

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.56

Den bidragspliktige har samvær med barnet en ettermiddag hver uke. I tillegg har han samvær med barnet annenhver helg. Han henter barnet fredag ettermiddag. Søndag kveld leverer han barnet til bidragsmottakeren. Barnet er hos den bidragspliktige 10 netter annenhver påske. Foreldrene veksler på å ha barnet annenhver jul og nyttårshelg. Barnet er 5 netter hos den bidragspliktige annenhver jul, og 5 netter annenhver nyttårshelg. I sommerferien har hver av foreldrene samvær med barnet i 3 uker (21 netter). Annenhver høst- og vinterferie er barnet hos den bidragspliktige i 7 netter, mens bidragsmottakeren har barnet de andre høst- og vinterferiene. Ved utregningen av det månedlige samværsfradraget skal trygdekontoret ta utgangspunkt i samværet over en toårsperiode. På denne måten får en med samværet som utøves i ferier og lignende, og tilsvarende perioder når barnet er sammen med bidragsmottakeren. Trygdekontoret må beregne samværsfradraget i to bolker. Først må trygdekontoret regne ut hvor mange døgn det uregelmessige samværet utgjør. Den tiden dette pågår, trekkes fra i det totale antallet uker (eventuelt døgn) over toårsperioden. I samme regnestykke trekker trygdekontoret også fra den tiden bidragsmottakeren har barnet i ferier m.v. Deretter må trygdekontoret regne ut hvor mange døgn det regelmessige samværet utgjør. Når dette er gjort, summerer trygdekontoret det uregelmessige og det regelmessige samværet, og dermed kan antall netter med samvær bli fastslått. Til slutt beregnes det gjennomsnittlige månedlige samværet. Beregning av det uregelmessige samværet over en toårsperiode: Den bidragspliktiges samvær med barnet over en toårsperiode: Annenhver jul: 23.12 - 28.12 5 netterAnnenhver nyttårshelg: 28.12 - 02.01 5 netterAnnenhver påske: Fredag før palmesøndag - 2. påskedag 10 netterAnnenhver høstferie: 1 uke 7 netterAnnenhver vinterferie: 1 uke 7 netterHver sommerferie: 3 uker hvert år 42 netterSum: Beregning av det vanlige samværet over en toårsperiode: Antall netter i løpet av to år: 730 netterFradrag for netter med uregelmessig samvær: 76 netterFradrag for den tiden bidragsmottakeren har barnet i ferier mv. (3 uker hver sommer, annenhver høst-, vinter-, påske- og juleferie): 76 netterAntall netter med regelmessig samvær og regelmessig tid hos bidragsmottakeren: Annenhver uke har den bidragspliktige samvær med barnet som går over to netter. Antall 14 dagersperioder med slikt samvær blir: 578 netter: Antall netter med regelmessig samvær: Gjennomsnittlig månedlig samvær over en toårsperiode: 76 netter (uregelmessig samvær) + 82,58 netter (regelmessig samvær) 158,58 netter: 24 = 6,61 netter pr. Dette tilsvarer samværsklasse 2.

maalfrid_d9a486a9eaa8f6e2bbb0d5228f31bc2ec346f958_26

maalfrid_kulturradet

no

0.829

informasjon i UNESCOs database eller i databaser og lister over nasjonalskatter/ prioriterte kulturgjenstander. Enkelte lover og databaser er bare tilgjengelige på originalspråket. I tollvesenet er det behov for økt kompetanse innen ulike emner som kunsthistorie, arkeologi, etnografi og andre relevante museumsemner samt internasjonal lov om kulturarv. De norske vedtaksinstitusjonene som utsteder utførselstillatelser, gir Norsk kulturråd, toll og politi verdifull støtte ved behov. Dessverre finnes ikke alltid den nødvendige kompetansen i Norge. Det kan være en utfordring å komme i kontakt med ambassader og kulturdepartementer for å skaffe informasjon om lover og forskrifter som gjelder for beslaglagte kulturgjenstander. Med utgangspunkt i de erfaringene som tollvesen, politi og Norsk kulturråd har gjort så langt, vil man fortsatt møte utfordringer på dette feltet i årene som kommer. For å møte disse utfordringene, har Justisdepartementet og politiet etablert en nasjonal ekspertgruppe som skal forebygge ulovlig handel og beskytte kulturminner. Denne gruppen ledes av Økokrim med representanter fra Kulturdepartementet, Norsk kulturråd, tollvesenet, Riksantikvaren og Kirkelig arbeidsgiver- og interesserorganisasjon. Det er fortsatt behov for økt offentlig bevissthet rundt problemene med illegal utførsel og innførsel av kunst og andre kulturgjenstander. Norsk kulturråd har som oppgave å informere om de lover og forskrifter som gjelder, samt å gi råd til publikum, administrative institusjoner, toll- og politivesen. Hefter, informasjon på internett, brosjyrer og informasjonskampanjer er verktøy som brukes i dette arbeidet. De fire siste årene har Norsk kulturråd i samarbeid med ICOM Norge, Blue Shield Norge, Den norske UNESCO- kommisjonen, Riksantikvaren, det norske tollvesenet og politiet deltatt på den norske reiselivsmessen for å informere om lover og forskrifter. Erfaringen viser at mange mennesker ikke kjenner til det regelverket som finnes, og en del ønsker faktisk heller ikke å vite. Både innad i reiselivsbransjen, blant reisende og befolkningen ellers, bedrifter og ulike institusjoner og organisasjoner som arbeider i utlandet, er det fortsatt behov for mer informasjon om dette emnet. Musikere representerer en annen viktig målgruppe som har behov for økt bevissthet, fordi de reiser mye med verdifulle instrumenter og ofte kjøper instrumenter på det internasjonale markedet. (ILL: Forsiden på vår brosjyre fra reiselivsmessen) "Lov av 9. juni 1978 nr. 50, kulturminneloven", kapittel 1, §§ 1 og 2. www.regjeringen.no/en/doc/Laws/Acts/Cultural-Heritage-Act.html?id=173106 For en oppdatert norsk versjon av forskriftene, se: http://www.lovdata.no/for/sf/ku/xu-20070101-0001.html. Det finnes ingen oppdatert engelsk oversettelse Se http://www.lovdata.no/for/sf/ku/ku-20070101-0001.html for en full oversikt over norske mynter, medaljer, sedler, osv. yngre enn 1537 og som trenger utførselstillatelse. " Skap må vernes – Munch kan fjernes", Dagens Næringsliv, 10. april 2010, s. 115. Lov av 21.desember 2007, nr. 119, om toll og vareførsel (tolloven) §§1-5.

lovdata_cd_6801

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.391

I medhold av lov om naturvern av 19. juni 1970 nr. 63 §8, jfr. §10 og §21, §22 og §23, er Oppsalholmen med omkringliggende sjøarealer i en avstand av ca 50 m fra land, i Vindafjord kommune i Rogaland fylke, fredet som naturreservat ved Kronprinsreg.res. av 7. mai 1982 under betegnelsen «Oppsalholmen naturreservat».

lovdata_cd_60232

lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005

no

0.801

Sammendrag: Forskrift om kompensasjon for merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner ved kjøp av visse tjenester fra registrerte næringsdrivende (nr. 105) Fra 1. januar 2000 er kompensasjonsordningen utvidet. Den omfatter nå private og ideelle virksomheter som utfører tilsvarende oppgaver og tjenester som kommunen eller fylkeskommunen. Virksomheten må være finansiert fullt ut med offentlige midler og eventuell brukerbetaling på lik linje med offentlige virksomheter, og den må være omtalt i offentlige planer. Stortinget vedtok 18. oktober 1996 at kompensasjonsordningen for merverdiavgift for kommuner og fylkeskommuner også skulle gjelde for nærmere angitte private og ideelle virksomheter. Vedtaket nødvendiggjorde både lov- og forskriftsendring. Lovendringen av 3. desember 1999, jf. Ot.prp.nr.86 (1998-1999), er omtalt i Skattedirektoratets meldinger Av nr. 8/1999 av 16. desember 1999. På bakgrunn av lovendringen fastsatte Finansdepartementet 7. januar 2000 forskrift om følgende endringer i forskrift av 19. april 1995 om kompensasjon for merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner ved kjøp av visse tjenester fra registrerte næringsdrivende (endringene i kursiv): Forskrift om kompensasjon for merverdiavgift til kommuner og fylkeskommuner mv. §1 ny nr. 3 skal lyde: 3. Private og ideelle virksomheter som er tatt med i offentlige planer som en integrert del av det kommunale/fylkeskommunale tjenestetilbudet, og som er finansiert fullt ut med offentlige midler samt eventuell brukerbetaling på lik linje med tilsvarende offentlige virksomheter. Private og ideelle virksomheter sender oppgave over de beløp som kreves kompensert til den kommunen eller fylkeskommunen de er hjemmehørende. Det må i tillegg gis opplysninger om hvordan virksomheten er finansiert. Kommunen eller fylkeskommunen kan kreve kompensasjon for de krav som framsettes etter denne bestemmelsen. Det skal i oppgaven til fylkesskattekontoret gis opplysninger om det samlede beløp som kreves kompensert for foregående kalenderår avregnet og spesifisert som nevnt i §4. Av oppgaven skal fremgå det årlige samlede vederlag uten merverdiavgift, selve avgiftsbeløpet og det beløp som kreves kompensert for det enkelte tjenesteområdet, jf. §4. Det skal i tillegg utarbeides en oppstilling over alle fakturaer med tilsvarende spesifikasjon, fakturadato samt navn og organisasjonsnummer til den som har levert tjenesten. §5 femte ledd skal lyde: Skattedirektoratet fastsetter oppgaveskjema i henhold til første og annet ledd. §5 syvende ledd skal lyde: De utgifter som er tatt med i oppgaven som nevnt i første og annet ledd må kunne henføres til posteringer i kommunens og fylkeskommunens ordinære bevilgningsregnskap. Tilsvarende gjelder for interkommunale og interfylkeskommunale sammenslutninger. For private og ideelle virksomheter må de utgifter som er tatt med i oppgaven kunne henføres til posteringer i virksomhetens regnskap. §5 åttende ledd skal lyde: De utgifter som er tatt med i oppgaven som nevnt i første og annet ledd omfatter utgifter som er ført i kommunens og fylkeskommunens årsregnskap, jf. forskrift om kommunale og fylkeskommunale budsjetter og regnskaper §7 nr. 1 og 2. §6 nytt annet ledd skal lyde: Registrert eller statsautorisert revisor eller kommunerevisor skal for private og ideelle virksomheter kontrollere grunnlaget og attestere for berettigelsen av kompensasjonskravet. Kommunen eller fylkeskommunen skal attestere for at virksomheten er en integrert del av det kommunale eller fylkeskommunale tjenestetilbudet. Endringene trådte i kraft 1. januar 2000. Merknader til endringene: Til §1 ny nr. 3 - Hvilke private og ideelle virksomheter omfattes. 1. Virksomhetenes tjenestetilbud. Forskriftsendringen innebærer at private og ideelle virksomheter som utfører tilsvarende oppgaver som kommunen eller fylkesskommunen etter lovgivningen er pålagt å utføre, omfattes av kompensasjonsordningen. De viktigste lovpålagte oppgaver kommunen har er bl.a tjenester knyttet til primærhelsetilbudet, eldreomsorg, grunnskoler og barnehager. Fylkeskommunen er pålagt ansvaret for bl.a helsetjenester, videregående opplæring samt samferdsel. Videre regnes oppgaver som kommunen ved lov er pålagt det økonomiske ansvaret for, f.eks å dekke utgifter til bygg, drift og vedlikehold av kirker og kirkegårder, som en integrert del av det kommunale tjenestetilbudet som omfattes av kompensasjonsordningen. Dette medfører bl.a at kirkelig fellesråd kan få kompensert merverdiavgift ved kjøp av visse tjenester fra registrerte næringsdrivende dersom lovens øvrige vilkår er oppfylt. 2. Finansiering av virksomheten. Det følger av Stortingets vedtak at de private og ideelle virksomhetene skal være finansiert fullt ut med offentlige midler samt eventuell brukerbetaling på lik linje med offentlige virksomheter. Offentlige midler omfatter statlige, kommunale og fylkeskommunale midler (tilskudd). Virksomheter som har finansiert driften med andre inntekter, vil ikke omfattes av kompensasjonsordningen. Stortinget forutsatte at det bør trekkes et skille mellom private og ideelle organisasjoner som får 100 pst. dekning av driftsutgiftene fra kommunene eller fylkeskommunene gjennom egen samarbeidsavtale, og de øvrige institusjonene som eventuelt drives med et større eller mindre offentlig tilskudd. Inntekter i form av gave eller lignende som mottas til formålet, bør imidlertid aksepteres. Slike inntekter vil være vanskelig for virksomheten å forutse og kan følgelig heller ikke budsjetteres. Virksomheter som finansierer driften ved brukerbetaling og utfører tilsvarende oppgaver som kommunen eller fylkeskommunen er lovpålagt, forutsettes omfattet av kompensasjonsordningen. I utgangspunktet omfattes imidlertid bare private og ideelle virksomheter som finansierer driften med brukerbetaling hvor også kommunen eller fylkeskommunen selv benytter brukerbetaling for tilsvarende tjenester, for eksempel private barnehager og sykehjem. Når brukerbetalingen utgjør en liten del av den totale finansieringen og de øvrige vilkår for kompensasjon er til stede, antas det at kompensasjon kan gis dersom virksomheten hovedsakelig er finansiert med offentlige midler, selv om kommunen ikke krever eller har anledning til å kreve brukerbetaling. For eksempel kan private grunnskoler kreve brukerbetaling i tillegg til offentlig støtte. Dette i motsetning til offentlige grunnskoler hvor kommunen ikke har anledning til å kreve egenandel. Det bør imidlertid aksepteres at private virksomheter kan anvende en høy sats på egenbetaling i de tilfeller hvor også kommunen eller fylkeskommunen kan anvende en høy sats på egenbetaling, uten å miste retten til kompensasjon for merverdiavgift. 3. Virksomheten må være omtalt i offentlige planer. I tillegg til at de private og ideelle virksomhetene må utføre oppgaver som kommunen eller fylkeskommunen er lovpålagt å utføre, må de være omfattet av offentlige planer for å kunne kreve kompensasjon for merverdiavgift. Aktuelle planer i denne sammenheng kan f.eks være kommunale-/fylkeskommunale årsbudsjett og økonomiplaner og stortingsproposisjoner fra fagdepartement der tilskuddsordningen omtales. 1. Av nytt tredje ledd fremgår det at private og ideelle virksomheter som omfattes av ordningen, ikke skal sende sitt kompensasjonskrav direkte til fylkesskattekontoret, men til den kommune eller fylkeskommune de hører hjemme. I tilknytning til innsendelse av kompensasjonskravet, må virksomhetene opplyse om hvorledes de er finansiert. 2. Syvende ledd har krav til sammenheng mellom postering i det ordinære bevilgningsregnskap for kommuner mv. og kompensasjonskravene fra disse. I nytt siste punktum er tatt inn en lignende bestemmelse for ideelle og private virksomheter som må kunne henføre sine kompensasjonskrav til posteringer i sine regnskap. 3. De øvrige endringer i §5 er i hovedsak foretatt for å klargjøre forskjellen mellom kompensasjonsoppgavene som sendes fra kommunene mv. til fylkesskattekontorene, og oppgavene fra de private og ideelle virksomhetene til deres hjemkommuner-/fylkeskommuner. Paragrafen inneholder bestemmelser om kontroll og attestasjoner i forbindelse med innsendelse av kompensasjonskrav. Det nye annet ledd gjelder spesielt for innsendelse av krav om kompensasjon fra de private og ideelle virksomhetene. SKM-2000-8 Endringer i lov om merverdiavgift.

lovdata_cd_38843

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.882

Dette er et uttrykk for de vertikale relasjoner mellom kjevene. Høye verdier kombinert med åpne bitt (B.3. eller C.2.) vil vanligvis bety økt behandlingstid. Det samme er tilfelle med lave verdier kombinert med dypt bitt. Bimaksilær protrusjon.

maalfrid_1e7a6a674779458873a092129edea27db34ab844_75

maalfrid_hi

en

0.398

tal Muscle Inflammation of farmed salmon is associated with infection with a novel Reovirus. PLoS One 5, e11487 Petterson E, Sandberg M, Santi N (2009). Salmonid alphavirus associated with Lepeophtheirus salmonis (Copepoda: Caligidae) from Atlantic salmon Salmo salar L. J. Fish. Dis. 32, 477-9. Plarre H (2012). Infectious salmon anaemia virus (ISAV): Evolution, genotyping, reservoirs and transmission. PhD oppgave, BiO, Univ. Bergen. 113 s. Plarre H, Devold M, Snow M, Nylund A (2005). Prevalence of infectious salmon anaemia virus (ISAV) in wild salmonids in western Norway. Dis. Aquat. Organ. 66, 71-79. Plarre H, Nylund A (2014). Sluttsrapport for prosjektet: Forekomst av SAV2 hos vill laksefisk i Midt-Norge. DN Rapport 2014. 25s. Plarre H, Nylund A, Karlsen M, Brevik Ø, Sæther PA, Vike S (2012). Evolution of infectious salmon anaemia virus (ISA virus). Arch. Virol. 157, 2309-2326. Poppe TT, Seierstad SL (2003). First description of cardiomyopathy syndrome (CMS)-related lesions in wild Atlantic salmon Salmo salar in Norway. Dis.Aquat. Organ. 56, 87-88. Produksjonsområdeforskriften (2017). Forskrift om produksjonsområder for akvakultur av matfisk i sjø av laks, ørret og regnbueørret. FOR- 2017-01-16-61. Hentet fra: https://lovdata.no/ dokument/SF/forskrift/2017-01-16-61 Raynard RS, Murray AG, Gregory A (2001). Infectious salmon anaemia virus in wild fish from Scotland. Dis. Aquat. Organ. 46, 93-100. Raynard R, Wahli T, Vatsos I, Mortensen S (red.) (2007). DIPNET Review of disease interactions and pathogen exchange between farmed and wild finfish and shellfish in Europe. European Commission/Veterinaermedisinsk Oppdragssenter (ISBN 82-91743-74-6). 459 s. Regoes RR, Ebert D and Bonhoeffer S (2002). Dose-dependent infection rates of parasites produce the Allee effect in epidemiology. Proc. Biol. Sci. 269(1488), 271-279. Reno PW (1999). Infectious pancreatic necrosis virus and its virulence. I: Fish Diseases and Disorders.Vol 3: Viral, Bacterial and Fungal Infections, Woo, P.T.K. og Bruno, D.W. (red), CABI Publishing, Walingford, UK, s 1-55. Rimstad E and Mjaaland S (2002). Infectious salmon anaemia virus. An Orthomyxovirus causing an emerging infection in Atlantic salmon. APMIS 110, 273-282. Rodger H, og Mitchell S (2013). Epidemiological observations of pancreas disease of farmed Atlantic salmon, Salmo salar L., in Ireland. J Fish Dis. 30, 157-67. Rodger HD, Mccleary SJ and Ruane NM (2014). Clinical cardiomyopathy syndrome in Atlantic salmon, Salmo salar L. J. Fish Dis. 37(10), 935- 939. Rolland JB and Winton JR (2003). Relative resistance of Pacific salmon to infectious salmon anaemia virus. Journal of Fish Diseases 26(9), 511-520. Schmidt-Posthaus H, Polkinghorne A, Nufer L, Schifferli A, Zimmermann DR, Segner H, Steiner P, Vaughan L (2012). A natural freshwater origin for two chlamydial species, Candidatus Piscichlamydia salmonis and Candidatus Clavochlamydia salmonicola, causing mixed infections in wild brown trout (Salmo trutta). Environ. Microbiol. 14, 2048-2057. Simolin P, Sterud E, Kvellestad A (2002). Parvicapsula sp. påvist i sammenheng med høy dødelighet hos laks i sjø. Norsk Veterinærtidsskrift 114, 638-639. Skilbrei OT (2010a). Reduced migratory performance of farmed Atlantic salmon post-smolts from a simulated escape during autumn. Aquacult. Env. Interac. 1, 117-125. Skilbrei OT, Holst JC, Asplin L, Mortensen S (2010b). Horizontal movements of simulated escaped farmed Atlantic salmon (Salmo salar) in a western Norwegian fjord. ICES J Mar Sci, 67, 1206-1215. Skjold P, Sommerset I, Frost P and Villoing S (2016). Vaccination against pancreas disease in Atlantic salmon, Salmo salar L., reduces shedding of salmonid alphavirus. Vet. Res. 47, 78. Skotheim SA, Florø-Larsen B, HokseggenT, Biering E (2012). Helsetjenesten for kultiveringsanlegg. Årsrapport 2011.Veterinærinstituttets rapportserie 2012(4). 20 s. Skotheim SA, Lo H, HokseggenT (2011). Helsetjenesten for kultiveringsanlegg. Årsrapport 2010. Veterinærinstituttets rapportserie 2011(15). 19 s. Småge SB, Brevik ØJ, Duesund H, Ottem KF, Watanabe K, Nylund A (2016). Tenacibaculum finnmarkense sp. nov., a fish pathogenic bacterium of the family Flavobacteriaceae isolated from Atlantic salmon. Antonie Van Leeuwenhoek. DOI 10.1007/s10482-015-0630-0 Smørås C (2014). Betydning av Paranucleospora theridion og Salmonid Alfavirus (SAV) for utvikling av sykdom hos Atlantisk laks (Salmo salar L.) - Dobbelsmitte av laks med P. theridion og SAV, og betydning av temperatur for densitet av P. theridion i laks. MSc-oppgave, Institutt for Biologi. Universitetet i Bergen. 55 s. Snow M, Black J., Matejusova I, McIntosh R, Baretto E, Wallace IS, Bruno DW (2010). Detection of Salmonid alphavirus RNA in wild marine fish: implications for the origions of salmon pancreas disease in aquaculture. Dis. Aquat. Organ. 91, 177-188. Stortingsmelding St. 16 (2014-2015). (2016). Forutsigbar og miljømessig bærekraftig vekst i norsk lakse- og ørretoppdrett. Oslo: Nærings- og fiskeridepartementet. Staveland Ø (2010). Prevalence and densities of Paranucleospora theridion in wild Atlantic salmon (Salmo salar L.) and sea trout (Salmo trutta L.) in selected areas in Western Norway. MSc oppgave, Institutt for Biologi. Universitetet i Bergen. 76 s. Steigen A, Karlsbakk E, Plarre H, Watanabe K, Øvergård AC, Brevik Ø, Nylund A (2014). A new intracellular bacterium, Candidatus Similichlamydia labri sp. nov. (Chlamydiaceae) producing epitheliocysts in ballan wrasse, Labrus bergylta (Pisces, Labridae). Arch Microbiol 197(2), 311- 318. Steinum T, Kvellestad A, Colquhoun DJ, Heum M, Mohammad S, Nygaard Grøntvedt R, Falk K (2010). Microbial and pathological findings in farmed Atlantic salmon Salmo salar with proliferative gill inflammation. Dis. Aquat. Organ. 91, 201-211. Stene A, Viljugren H, Jansen PA (2011). Transmission of SAV3 by water transport? Current patterns and infection pressure between farms. Presentasjon, PD-trination meeting, Belfast. Stene A. (2013). Transmission of Pancreas Disease in marine salmon farming in Norway. PhD, Norwegian School of Veterinary Sciences. Stene A., Viljugren, Yndestad H, Tavompanich S, Skjerve E (2014). Transmission dynamics of pancreas disease (PD) in a Norwegian fjord: aspects of water transport, contact networks and infection pressure among salmon farms. J. Fish. Dis. 37, 123-134. Sterud E, Simolin P, Iversen L, Myklebust E, Åmdal S, Norheim K, Kvellestad A (2002). Parvicapsula: Ny parasitt hos norsk oppdrettslaks. Norsk Fiskeoppdrett 27, 42-45. Sterud E, Simolin P, Kvellestad A (2003). Infection by Parvicapsula sp (Myxozoa) is associated with mortality in sea-caged Atlantic salmon Salmo salar in northern Norway. Dis. Aquat. Organ. 54, 259-263. Sterud E, Forseth T, Ugedal O, Poppe TT, Jorgensen A, Bruheim T, Fjeldstad HP, Mo TA (2007). Severe mortality in wild Atlantic salmon Salmo salar due to proliferative kidney disease (PKD) caused by Tetracapsuloides bryosalmonae (Myxozoa). Dis Aquat Organ 77, 191-198. Stride MC, Polkinghorne A, Nowak BF (2014). Chlamydial infections of fish: Diverse pathogens and emerging causes of disease in aquaculture species. Vet Microbiol 170, 19-27. Sundell K, Wiklund T (2015). Characteristics of epidemic and sporadic Flavobacterium psychrophilum sequence types. Aquaculture 441, 51-56. SvåsandT, Boxaspen KK, Karlsen Ø, Kvamme BO, Stien LH, Taranger GL (red.) (2015). Risikovurdering norsk fiskeoppdrett 2014. Fisken og Havet, særnummer 2-2015. 171 s. Sveen S (2010). Tidsstudie av infeksjonsforløp med Paranucleospora theridion hos vår- og høstutsatt laksesmolt. MSc-oppgave, Institutt for Biologi. Universitetet i Bergen 61 p. Sveen S, Øverland H, Karlsbakk E, Nylund A (2012). Paranucleospora theridion (Microsporidia) infection dynamics in farmed Atlantic salmon Salmo salar put to sea in spring and autumn. Dis Aquat Organ 101, 43-49.

lovdata_cd_38179

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.589

Den som har oppholdt seg i utlandet uten å være medlem ai trygden i mer enn 1/5 av tiden mellom fylte 16 år og det tidspunkt stønadstilfellet inntreffer, får den framtidige trygdetiden begrenset. Denne begrensningsregelen trådte i kraft fra 1. januar 1991, se Ot.prp.nr.65 (1988-1989). Reglene om begrensning av framtidig trygdetid gjelder for pensjoner som er tilstått med første virkningstidspunkt 1. januar 1991 eller senere. Ved beregning av framtidig trygdetid tar man utgangspunkt i opptjeningstiden. Opptjeningstiden er tidsrommet fra og med måneden etter fylte 16 år til og med måneden før stønadstilfellet inntrådte. Dersom minst 4/5 av opptjeningstiden kan regnes som trygdetid, blir det beregnet full framtidig trygdetid fram til og med det året vedkommende fyller 66 år. I andre tilfeller skal framtidig trygdetid være 40 år minus 4/5 av opptjeningstiden. Begrensningsreglene for framtidig trygdetid gjelder både ved uførhet og ved død. Nedenfor er det gitt eksempler der stønadstilfellets inntreden er både uføretidspunktet og der det er dødsfallstidspunktet. For personer som har fått uførepensjon etter unntaksbestemmelser i §12-2 tredje ledd viser vi til eksempler i kommentarene til fjerde ledd. Eksempler som viser beregning av framtidig trygdetid og framtidig poengår, se §3-10, §3-17 og §3-18.

lovdata_cd_37659

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.842

Konvensjonen med Nederland får betydning for pensjonsrettighetene til gjenlevende etter ikke-yrkesaktive norske og nederlandske statsborgere og gjenlevende etter yrkesaktive tredjelandsborgere (statsborgere i land utenfor EØS-området), jf. artikkel 3 nr. 2 i konvensjonen. Gjenlevende etter personer som tilhørte forordningens personkrets er også omfattet av konvensjonen med Nederland, men konvensjonen endrer ikke på rettighetene til denne gruppen. For denne gruppen gjelder EØS-reglene om pensjon i forordning 1408/71 fullt ut. 17.3.1 Gjenlevende etter yrkesaktive tredjelandsborgere - artikkel 9 nr.

lovdata_cd_42200

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.793

Rikstrygdeverket har til bruk ved beregning av yrkesskadeerstatningens størrelse utarbeidet en tabell som viser års- og månedebeløpene i de forskjellige invaliditetsgrupper ved godkjent yrkesskade, jf. folketrygdlovens §13-17 andre ledd og §4 nr. 3 i forskrift om menerstatning. Tabellen viser års- og månedsbeløpene fra 1. mai 1997, se Vedlegg 1 A.. Beløpene er avrundet til nærmeste hele krone. Tabellen vil bli ajourført av Rikstrygdeverket ved hver grunnbeløpsendring. Beregningsreglene er nærmere omtalt under kommentarene til §3 i forskrift om menerstatning i rundskriv 13-00. Etter at den varige medisinske invaliditetsgrad er fastsatt og gruppeplassering er foretatt - vil man lett kunne finne de riktige års- og månedsbeløp ved å lese ut fra angjeldende gruppe i tabellen. Ved beregning av engangsbeløpet (kapitalverdien) benytter en årsbeløpet som multipliseres med angjeldende kapitaliseringsfaktor. Kapitaliseringsfaktoren finner en ved å benytte tabellen over kapitaliseringsfaktorer som følger som Vedlegg 1 B til rundskrivet. En benytter den faktor som tilsvarer vedkommendes kjønn og alder på virkningstidspunktet. Se nærmere under kommentarene i rundskrivet til §4 nr. 3 i forskrift om menerstatning ved yrkesskade.

lovdata_cd_46504

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.832

Skadekur (sykepenger) fra yrkesskadetrygden kan ytes i tillegg til løpende yrkesskadetrygdpensjon som ikke er beregnet etter full uførhet (under 100 prosent). Under hel sykmelding som dekkes av yrkesskadetrygden skal det ytes skadekur i tillegg til løpende pensjon slik at samlet ytelse fra yrkesskadetrygden tilsvarer full pensjon. Yrkesskadetrygdpensjonisten kan samtidig ha rett til vanlige sykepenger etter folketrygdlovens kap. 3. For skadekurytelsen fra yrkesskadetrygden gjelder at det skal gjøres fradrag for folketrygdens sykepenger som beskrevet under punkt 3.2.1. Etter at sykepenger er ytt i max. stønadstid fra folketrygden, vil ofte vedkommende gå over på attføringspenger etter folketrygdens kap. 5. Skadekur etter yrkesskadetrygden har i prinsippet ingen tidsbegrensning. Vedkommende vil da ha rett til både attføringspenger og skadekur (eventuelt løpende yrkesskadepensjon + skadekur). I slike tilfeller skal ytelsen fra yrkesskadetrygden (både pensjon/skadekur, eventuelt bare skadekur dersom pensjon ikke er tilstått) samordnes med attføringspengene, jf. yrkesskadetrygdlovens §11 nr. 2 annet ledd og §12 nr. 3 fjerde ledd samt samordningslovens §20 tredje ledd. For uførepensjonsytelsen fra yrkesskadetrygden gjelder at folketrygdens sykepenger kommer til fradrag i den utstrekning de to ytelsene dekker samme tap av ervervsevne. (Se lov om yrkesskadetrygd §12 nr. 3 sjette ledd, tilføyet ved lovendring av 24. mai 1985.) Det skal ikke gjøres fradrag i yrkesskadetrygdpensjonen dersom denne er gitt for (delvis) bortfall av en inntekt som ikke inngår i folketrygdens sykepengegrunnlag. Skadede har siden 1965 oppebåret løpende 40 prosent yrkesskadetrygdpensjon pga. en armskade. Han har utnyttet de resterende 60 prosent i inntektsgivende arbeid. Sykepengegrunnlaget etter folketrygdlovens kap. 3 er satt lik den inntekten han således oppebærer ved.siden av y-pensjonen. Han blir sykmeldt for armlidelsen og får rett til skadekur tilsvarende 60 prosent y-pensjon, slik at samlet ytelse fra y-trygden tilsvarer 100 prosent pensjon. Samtidig får han rett til fulle sykepenger fra folketrygden, beregnet ut fra den bortfalte arbeidsinntekten. De 40 prosent løpende yrkesskadetrygdpensjon dekker ikke samme tap av ervervsevne som folketrygdens sykepenger. Det kan da ikke gjøres noe fradrag i de 40 prosent pensjon, som løper uendret. Derimot kan det gjøres fradrag for folketrygdens sykepenger i de 60 prosent skadekur fra yrkesskadetrygden. 3.2.3 - Beregning av skadekurens størrelse. 3.2.3.1 - Skadede har løpende yrkesskadetrygdpensjon.

lovdata_cd_44223

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.885

For hjemmearbeidende ektefelle med deltidsarbeid skal uføregraden både fastsettes i forhold til evnen til å utføre arbeid i hjemmet og i forhold til evnen til å utføre inntektsgivende arbeid. Før den samlede uføregraden fastsettes må det derfor fastsettes en uføregrad for henholdsvis yrkesdelen og hjemmearbeidsdelen. Dersom vurderingen medfører gradert pensjon skal uføregraden på visse vilkår forhøyes med 20 prosentenheter, jf §12-9 andre ledd. Regelen om forhøyet pensjon med 20 prosentenheter gjelder også ved uføregrader lavere enn 50 %, fastsatt etter §25-13 annet ledd. Dette betyr at et medlem som har fått innvilget sin uførepensjon etter §12-9 fortsatt får sin uførepensjon forhøyet med 20 prosentenheter ved forsøksvirksomhet med uføregrad ned til 20 %.

lovdata_cd_34931

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.811

Publisert: Ot.prp.nr.43 (2001-2002) I proposisjonen legger Barne- og familiedepartementet frem et forslag til lov om endringer i lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven). Endringene gjennomfører deler av direktiv 1999/44/EF om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier, heretter omtalt som forbrukerkjøpsdirektivet eller bare direktivet. Direktivet har frist for gjennomføring 1. januar 2002. Lovforslaget gjennomfører direktivet artikkel 6 nr. 2-4, om visse formkrav til garantier. De øvrige delene av forbrukerkjøpsdirektivet vil bli vurdert i forbindelse med ny lovgivning om forbrukerkjøp, som fremmes av Justisdepartementet. Det foreslås videre å lovfeste en del ytterligere krav til garantier, som langt på vei må antas å følge av markedsføringslovens generelle bestemmelser. Dette gjøres fordi det er utbredte misforståelser, både blant næringsdrivende og forbrukere, når det gjelder forskjellen mellom garantier (som er frivillige ordninger) og reklamasjonsrettighetene (som følger av lovgivning eller ulovfestet rett). Hovedpunktene i forslaget er at: - forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 2-4 om visse formkrav til garantier i forbindelse med forbrukerkjøp utvides til å gjelde generelt i forbrukerforhold og gjennomføres i markedsføringsloven. - det opprettes et nytt kapittel II a i markedsføringsloven som gjelder særskilt for garantier. - markedsføringsloven § 2 tredje ledd om villedende markedsføring av garantier omformuleres og flyttes til det nye kapittelet om garantier. - det lovfestes en opplysningsplikt for å klargjøre forskjellen mellom garantier og reklamasjoner etter lovgivningen. Forbrukerkjøpsdirektivet ble vedtatt 25. mai 1999 med frist for gjennomføring 1. januar 2002. Direktivet er innlemmet i EØS-avtalen, jf beslutning av EØS-komiteen nr. 12/2000 og Stortingets samtykke, jf St.prp.nr.42 (1999-2000) og Innst.S.nr.157 (1999-2000). Justisdepartementet er ansvarlig for gjennomføringen av direktivet i norsk rett, og har ved høringsbrev 5. juni 2000 sendt ut et lovforslag på høring. Lovforslaget bygget på et lovforslag i NOU 1993:27 Forbrukerkjøpslov, som tidligere har vært på høring. Høringen 2000 kombinerte det tidligere lovforslaget med de endringene som ble ansett nødvendige for å gjennomføre direktivets krav. Fristen for uttalelse var satt til 5. september 2000. Direktivets særbestemmelser om bruk av garantier er nærmere omtalt i høringsnotatet punkt 14. Justisdepartementet konkluderte her med at artikkel 6. nr. 1 og 5, den avtalerettslige virkningen av at garantier og tilsvarende er gitt, ikke trenger særskilt gjennomføring i norsk rett. Det ble derimot antatt at artikkel 6 nr. 2 og 3, eventuelt nr. 4, krevde nye lovbestemmelser, og det ble reist spørsmål om hvordan disse bestemmelsene skal utformes. Det ble bl.a foreslått å innføre en bestemmelse i markedsføringsloven etter mønster av en tilsvarende dansk bestemmelse. Følgende høringsinstanser uttalte seg om artikkel 6: Markedsføringsloven hører inn under Barne- og familiedepartementet. I samråd med Justisdepartementet har Barne- og familiedepartementet fått ansvaret for å gjennomføre forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 2-4 i norsk rett. I forbindelse med dette ønsket departementet å lovfeste en del prinsipper som ikke var gjenstand for høring i Justisdepartementets høringsnotat. Det var derfor behov for å sende et nytt og helhetlig forslag på høring fra Barne- og familiedepartementet. Barne- og familiedepartementet sendte utkast til endringer i markedsføringsloven på høring 28. mai 2001, med høringsfrist 1. august 2001. Følgende fikk høringsnotatet til uttalelse: Følgende instanser har kommet med merknader til utkastet: Landsorganisasjonen i Norge (LO) uttrykker generell støtte til forslaget, og uttaler: «Det antas at forslaget vil føre til styrket bevissthet om garantier og reklamasjoner, og således være i forbrukernes interesser. Andre synspunkter fra høringsinstansene er referert nedenfor der de naturlig passer inn. Garantier er frivillige ordninger som den næringsdrivende påtar seg i forbindelse med omsetning av varer, tjenester eller andre ytelser. Når garantier benyttes i markedsføring må det antas å ha en salgsfremmende effekt, fordi uttrykket gir positive assosiasjoner. Garantier kan ikke begrense forbrukerens lovbestemte rettigheter. Dette følger allerede av at de fleste forbrukervernlover er ufravikelige, dvs. at det ikke kan avtales eller gjøres gjeldende vilkår som er dårligere for forbrukeren enn det som følger av loven. Forbrukerombudet fører tilsyn med standardvilkår og markedsføringstiltak etter markedsføringsloven. Etter generalklausulen i markedsføringsloven § 1 første ledd er det forbudt i næringsvirksomhet å foreta handling som er urimelig overfor forbruker. Bestemmelsen er en rettslig standard, hvor flere vurderingskriterier er aktuelle. Bestemmelsen i § 2 setter forbud mot villedende markedsføring, og § 3 inneholder et forbud mot markedsføring som gir utilstrekkelig veiledning. I medhold av disse bestemmelsene vil det kunne stilles krav til de opplysninger som gis forbrukeren, og krav om at visse opplysninger må tas inn i markedsføringen. Etter markedsføringsloven § 9a kan avtalevilkår som nyttes eller tilsiktes nyttet i næringsvirksomhet overfor forbrukere, forbys dersom de finnes urimelige overfor forbrukerne. Ved rimelighetsvurderingen legges det vekt på hensynet til balanse mellom partenes rettigheter og plikter, og på hensynet til klarhet i kontraktsforhold. I medhold av § 9a vil Forbrukerombudet kunne stille krav til avtalevilkår, herunder garantivilkår. Markedsføringsloven § 2 tredje ledd presiserer hva som regnes som villedende markedsføring. Bestemmelsen lyder slik: «Som villedende anses bruk av bruk av ordet garanti eller tilsvarende uttrykk ved omsetning av varer eller tjenester dersom denne enten ikke gir mottakeren rettigheter i tillegg til eller dersom denne innskrenker de rettigheter han ville hatt uten garantien m.v. § 2 tredje ledd er forstått slik at den bare gjelder i forbrukerforhold, dvs. mellom næringsdrivende og forbruker. Dersom garantiuttrykk brukes på en villende måte i markedsføring næringsdrivende imellom, kan dette likevel komme inn under forbudet mot villedende markedsføring i markedsføringsloven § 2 første ledd, eller generalklausulen i § 1 første ledd. I praksis har Forbrukerombudet utledet en rekke krav til garantier i henhold til bestemmelsene i markedsføringsloven. Forbrukerkjøpsdirektivet definerer «garanti» i artikkel 1 nr. 2 bokstav e. Definisjonen lyder slik: «enhver forpliktelse som en selger eller en produsent har påtatt seg overfor forbrukeren til uten tilleggskostnader å tilbakebetale kjøpesummen eller omlevere, utbedre eller på annen måte avhjelpe mangler ved forbruksvaren dersom den ikke svarer til de spesifikasjoner som fremgår av garantierklæringen eller av den relevante reklamen. Direktivets garantibegrep er snevrere enn markedsføringslovens. Forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 2-4 stiller nærmere krav til garantier og hvordan garantivilkårene skal presenteres og utleveres til forbrukeren. Bestemmelsene kan således betraktes som markedsrettslige, i motsetning til den sivilrettslige reguleringen i artikkel 6 nr. 1 og 5. Denne synsmåten understøttes av direktivets fortale punkt 21, der det vises til at formålet med å stille krav til garantiens innhold er å sikre at forbrukeren ikke blir villedet. Selv om kravene i forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 2-4 i stor grad kan utledes av markedsføringsloven, følger det ikke direkte av lovteksten i markedsføringsloven eller annen lovgivning. Det vil derfor være behov for å synliggjøre gjennomføringen av direktivet med nye klare lovbestemmelser. Eforum.no ber i sin høringsuttalelse om at departementet definerer garantibegrepet nærmere, og begrunne hvorfor en velger en definisjon som går lenger enn direktivets krav. bemerke at en definisjon indirekte følger av markedsføringsloven § 2 tredje ledd og forslaget til § 9c første ledd, nemlig at garantier er ordninger som gir forbrukeren tilleggsrettigheter i forhold til det han eller hun ellers har. En snevrere garantidefinisjon enn det som følger av markedsføringsloven i dag vil svekke eksisterende forbrukerrettigheter. Direktivets garantibegrep er uansett for snevert, dersom en velger en løsning der garantier i forhold til alle forbrukeravtaler reguleres, og ikke bare i forhold til forbrukerkjøp av varer. 3.2 Spørsmålet om direktivet artikkel 6 nr. I høringsnotatet ble det foreslått at reglene i forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 2-4 utvides fra å gjelde forbrukerkjøp av varer til å gjelde generelt i forbrukerforhold. Det ble derfor foreslått å gjennomføre direktivets krav til garantier i markedsføringsloven. Videre foreslo departementet å opprette et nytt kapittel i markedsføringsloven som gjelder spesielt for garantier. Her samles både krav til markedsføring av garantier og krav til garantivilkårene. Nåværende § 2 tredje ledd ble foreslått omformulert og flyttet til det nye kapittelet om garantier. ANFO Annonsørforeningen bemerker til dette: «Vi ser argumenter for og i mot dette. Men vi er enig i departementets forslag begrunnet i at dette allerede er vedtatt i Danmark og antas å bli felles nordiske regler. Vi har derfor ikke store innvendinger mot at bruk av garantier reguleres for andre kontrakter enn direkte varekjøp. (...) Vi har ingen innvendinger mot at alt om garantier samles i et eget kapittel. Bilbransjeforbundet uttaler: «Forbrukerkjøpsdirektivet som er bakgrunnen for den foreslåtte lovregulering av garantier, omfatter kun forbrukerkjøp (av varer). Det er derfor ikke nødvendig, og vi ser heller ikke noe utpreget behov for, å utvide virkeområdet for norske bestemmelser til også å gjelde andre forbrukerkontrakter enn varekjøp. Hvis denne løsningen velges, vil det som departementet selv bemerker, være mest nærliggende, og etter vårt skjønn mest brukervennlig, å legge bestemmelsene om krav til garantier inn i (forbruker)kjøpsloven. Vi legger til grunn at markedsføringslovens nåværende § 2 tredje ledd i så fall kan bli stående som en generell bestemmelse om markedsføring av garantier i forbrukerforhold, eventuelt supplert med et nytt annet ledd slik det fremgår av departementets forslag til ny § 9c. Advokatforeningen kommenterer forslaget slik: «Advokatforeningen er enig i at de hensyn som ligger bak direktivet artikkel 6 gjør seg like sterkt gjeldende for andre forbrukerkontrakter hvor det avgis garantier. Når formålet er at forbrukere ikke skal bli villedet, er det naturlig at dette også gjøres gjeldende i forhold til andre forbrukerkontrakter. Også hensynet til enhetlig forbrukerlovgivning tilsier dette. Advokatforeningen slutter seg derfor til Departementets vurdering om at direktivet artikkel 6 nr. 2-4 også bør gjelde for andre forbrukerkontrakter enn forbrukerkjøp. Advokatforeningen er enig med Departementet i at dersom bestemmelsene om garantier skal gjelde for forbrukerkontrakter generelt, passer reglene systematisk best i markedsføringsloven. Etter Advokatforeningens oppfatning vil det imidlertid være uheldig å ha bestemmelser om garantier forskjellige steder i markedsføringsloven. Advokatforeningen slutter seg derfor til departementets alternativ om plassering av bestemmelser om garantier i et eget kapittel i markedsføringsloven, ved bl. «Det synes fornuftig at bestemmelsene innføres i markedsføringsloven og at de legges i et eget kapittel (...), og at garantibestemmelsene gjelder forbrukerforhold generelt. Dette er mest forutsigbart for næringslivet. Energibedriftenes landsforening (EBL) har følgende kommentarer: «EØS direktivet som ligger til grunn for endringsforslaget defineres i artikkel 1 pkt 2b direktivets virkeområde slik: Side:10 [m1> norske aktører. Dersom kraftbransjen i Europa for øvrig unntas fra direktivet vil det kunne virke konkurransevridende med spesielle pålegg til norske aktører. Det vises også til uttalelser avgitt i forbindelse med høring av forslag til ny Forbrukerkjøpslov september 99. EBL ønsker derfor at direktivets virkeområde med unntak legges til grunn ved innføring av reglene i norske lover. «Jeg støtter opp om det som tidligere er anført om at hensynene bak art. 6 om å sikre at forbrukeren ikke blir villedet er like sterke for alle typer forbrukerkontrakter og at disse allerede langt på vei følger av praksis etter markedsføringsloven. Det kan for eksempel ikke være noen grunn til at et renseri som gir en garanti skal vurderes annerledes enn en selger av ting. I så fall ville det kunne bli et unaturlig skille, og i verste fall motstrid, mellom hva som generelt følger av markedsføringsloven og ny lovbestemmelse om garantier ved forbrukerkjøp. Det er derfor meget viktig at dette blir fastslått. (...) På bakgrunn av ovennevnte forhold om at bestemmelsen bør gjelde generelt, er Forbrukerombudet enig i at bestemmelsen bør plasseres i markedsføringsloven. Jeg anser det også som hensiktsmessig at bestemmelsene vedrørende garantier samles i ett nytt kapittel som omhandler både markedsføring og avtalevilkår. Det kan i så henseende også vises til at Forbrukerombudet ved sin håndheving av markedsføringsloven vedrørende garantier både anvender mfl. § 2 og § 9a, med andre ord bestemmelser fra hvert sitt kapittel. Det vil derfor kunne bli mer brukervennlig å samle bestemmelsene i ett kapittel. Det forhold at bestemmelsene vil være mer konkrete og spesialiserte enn de øvrige bestemmelsene i markedsføringsloven, taler også for å skille dem ut i et eget kapittel. «Forbrukerrådet er meget tilfreds med at departementet støtter vårt syn på dette punktet, ved at man foreslår at garantibestemmelsene i artikkel 6 nr. 2-4 også skal gjelde for andre forbrukerkontrakter enn forbrukerkjøp. Som påpekt i vår høringsuttalelse gjør hensynene bak bestemmelsene seg like sterkt gjeldende i andre forbrukerkontrakter enn kjøp. (...) Forbrukerrådet støtter departementets forslag om å gjennomføre artikkel 6 nr. 2-4 i et eget kapittel i markedsføringsloven. «Som det er nevnt i høringsnotatet har HSH i forbindelse med Justisdepartementets høring støttet forslaget om at forbrukerkjøpsdirektivets bestemmelser om garantier gjennomføres i form av bestemmelser i markedsføringsloven. Vi viser til dette og slutter oss til departementets forslag om et nytt kapittel i loven om garantier. «Justisdepartementet har ingen innvendinger til gjennomføringen av de aktuelle bestemmelsene i direktivet om forbrukerkjøp og garantier som foreslås i høringsnotatet. Justisdepartementet har heller ikke for sin del noe imot at de foreslåtte bestemmelsene gjøres generelle, slik at de også omfatter andre forbrukerforhold enn forbruker kjøp. Det synes videre hensiktsmessig å plassere de nye bestemmelsene i et nytt kapittel i markedsføringsloven som foreslått. «NHO går inn for at forbrukerkjøpsdirektivets bestemmelser om krav til garantiers innhold implementeres etter sin ordlyd, og at det gjøres ved å endre (forbruker)kjøpsloven. NHO kan ikke se noen god begrunnelse for å utvide direktivets regler om garantier til også å gjelde andre forbrukerkontrakter enn forbrukerkjøpskontrakter, og savner en reell begrunnelse fra departementet i så henseende. I direktivet har en valgt kun å regulere bruken av garantier når det gjelder forbrukerkjøp, og etter vår oppfatning må departementet særskilt og mer konkret enn hva som er gjort i høringsnotatet begrunne behovet for en utvidelse av virkeområdet. Høringsinstansene som har uttalt seg er delt når det gjelder spørsmålet om direktivets regler bør gjelde generelt i forbrukerforhold. Departementet fastholder likevel at hensynene bak artikkel 6, som er å sikre at forbrukere ikke blir villedet, jf direktivets fortale punkt 21, gjør seg like sterkt gjeldende for alle forbrukerkontrakter. Det gis også garantier i forbindelse med forbrukertjenester av ulike slag, ikke bare ved kjøp av ting. Dersom kravene i artikkel 6 nr. 2-4 etter sin ordlyd bare skal gjelde for forbrukerkjøp, kan dette innby til antitetisk tolkning. Dette vil være uheldig, da de krav som er angitt i direktivet i alle fall delvis må antas å gjelde generelt på bakgrunn av utledninger av markedsføringsloven. Som eforum.no peker på, er det mest forutsigbart for næringslivet om dette kommer til uttrykk i lovteksten. Departementet vil også peke på Advokatforeningens merknad om at hensynet til en enhetlig forbrukerlovgivning tilsier dette. Departementet er kjent med at de andre nordiske landene tar sikte på å gjennomføre direktivets bestemmelser om garantier generelt i forbrukerforhold og ikke bare ved forbrukerkjøp. Det vises til § 4 i den danske markedsføringsloven, som allerede er trådt i kraft. § 4 stk. 2 er innsatt for å gjennomføre artikkel 6. Hele bestemmelsen lyder slik: «§ 4 Over for forbrukere må erklæring om ydelse af garanti eller lignende kun anvendes, såfremt erklæringen giver mottakeren en væsentlig bedre rettsstilling end den, modtageren har efter lovgivningen. Stk 2. Ydes der garanti, skal den erhvervsdrivende på klar og tydelig måde informere forbrugeren om dens innhold og give de opplysninger der er nødvendige for at gøre garantien gjældende. Endvidere skal den erhvervsdrivende på en klar og tydelig måde opplyse, at forbugerens ufravigelige rettigheder efter lovgivningen ikke berøres af garantien. Efter anmodning skal den erhvervdrivende udlevere garantien skriftligt. Skriftlige garantier skal være affattet på dansk. Departementet vil også vise til den fellesnordiske utredningen TemaNord 2000:612 «Implementeringen af direktivet om visse aspekter ved forbrugerkøb og garantier i forbindelse hermed - sett ut fra et nordisk forbrugerbeskyttelsesperspektiv». Utredningen er utarbeidet av en prosjektgruppe under Nordisk Ministerråd bestående av forbrukerrepresentanter fra alle nordiske land og ble utgitt i september 2000. Punkt 6.2 omhandler gjennomføringen av artikkel 6 nr. 2-4, og det konkluderes med følgende: «Formkravsbestemmelsene har en sådan karakter, at de snarere hører hjemme i markedsføringslovgivningen, hvor manglende overholdelse af formkravene kan sanktioneres med offentligrettslige sanktioner. I det omfang de nordiske markedsføringsregler ikke allerede rummer formkrav til garantier, der inholdsmæssigt svarer til direktivets, bør man derfor i forbindelse med implementeringen af direktivet benytte lejligheten til, at ændre markedsføringslovens regler på dette punkt. Direktivet artikkel 6 nr. 2-4 stiller krav til garantivilkårene, dvs. avtalevilkår i markedsføringslovens forstand. Markedsføringslovens systematikk er at kravene til markedsføring er plassert i kapittel I, mens kravene til avtalevilkår er plassert i kapittel II. Systematisk passer det derfor ikke å innta de nye bestemmelsene i forlengelsen av nåværende § 2 tredje ledd. Som foreslått i høringsnotatet, mener departementet det vil være mest hensiktsmessig å opprette et nytt kapittel i markedsføringsloven som spesielt gjelder garantier og lignende. Her kan en samle bestemmelsene som gjelder markedsføring av garantier og garantivilkår på ett sted. Under forutsetning av at bestemmelsene skal plasseres i markedsføringsloven, hadde ingen høringsinstanser innvendinger til dette. Dette medfører at nåværende § 2 tredje ledd flyttes. I forbindelse med dette bør bestemmelsen etter departementets syn omformuleres, jf forslag til § 9c første ledd. 3.3 Særlig om gjennomføringen av direktivet artikkel 6 nr. 3.3.1 Artikkel 6 nr. Forbrukerombudet har i sin praksis stilt krav om at garantivilkårene etter forholdene må inneholde: 1) Navn og adresse på vedkommende et eventuelt garantikrav skal rettes til. 2) Opplysninger om at kunden i tillegg til garantien har lovbestemte rettigheter og at garantien ikke på noe punkt begrenser disse rettighetene. Det bør henvises til aktuell lov på området. 3) Opplysninger om innholdet av garantien. Det må gis fullstendige og klare opplysninger om hva garantien gir av rettigheter utover det en ellers ville hatt uten garantien. Eventuelle begrensninger i garantien må fremgå. 5) Dersom garantien kun gjelder deler av et produkt, må også reklamasjonsfristen for produktet i sin helhet fremgå. Forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 2 lyder slik: Departementet foreslo i høringsnotatet å innarbeide direktivets krav i en ny bestemmelse i markedsføringsloven om krav til garantivilkår i forbrukerforhold. Siden bestemmelsen ble foreslått å gjelde generelt i forbrukerforhold, og ikke bare i forbrukerkjøp, ble det foreslått at det skal opplyses om at forbrukerens rettigheter etter den aktuelle lovgivningen ikke berøres av garantien. Forbrukerombudet stiller i sin høringsuttalelse spørsmål om det går tilstrekkelig tydelig frem at den aktuelle lovgivningen også må presiseres, slik at forbrukeren får opplyst hvilken lov som eventuelt gjelder. Videre ønsker Forbrukerombudet at det skal gå frem av lovteksten at garantiens «innhold» også omfatter eventuelle begrensninger og særlige vilkår. Direktivet synes å kreve en spesifikk henvisning til den relevante lovgivning, jf artikkel 6 nr. 2 første strekpunkt. Departementet foreslår å presisere i lovteksten, i tråd med Forbrukerombudets merknad, at den aktuelle lovgivningen må angis nærmere. Det vises til forslag til § 9d første ledd bokstav b og de spesielle merknadene til bestemmelsen. Garantiens «innhold» omfatter også slik departementet ser det eventuelle begrensninger og særlige vilkår/betingelser. Dersom garantien bare gjelder med bestemte forbehold, må dette tydelig angis i garantivilkårene. Hvis det derimot unnlates å gi opplysninger om bestemte begrensninger og særlige vilkår/betingelser i garantivilkårene, kan dette føre til at de overhodet ikke kan påberopes av den næringsdrivende, fordi de ikke kan anses avtalt. Det er derfor i den næringsdrivendes interesse at eventuelle begrensninger og særlige vilkår/betingelser i garantien kommer klart og tydelig frem. Departementet vil likevel for klarhets skyld foreslå at det presiseres i lovteksten at garantiens innhold også omfatter eventuelle begrensninger og særlige betingelser. Det vises til forslag til § 9d første ledd bokstav a, og de spesielle merknadene til bestemmelsen. Artikkel 6 nr. 2 er gjennomført i forslag til § 9d første ledd bokstav a, b og c. Departementet har gjort en del redaksjonsmessige endringer i bestemmelsen i forhold til utkastet i høringsnotatet, men uten at innholdet er endret. 3.3.2 Artikkel 6 nr. Forbrukerombudet har i sin praksis stilt krav om at garantivilkårene må være tilgjengelige før kjøpet og følge med varen skriftlig. Forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 3 har følgende ordlyd: «På anmodning fra forbrukeren skal garantien stilles til rådighet skriftlig eller på et annet varig medium som er til rådighet for forbrukeren og tilgjengelig for ham/henne. I høringsnotatet ble det reist spørsmål om en bør gå lenger enn direktivet og lovfeste at kjøperen alltid skal få utlevert garantivilkårene etter avtaleinngåelsen. Et motargumentet ble antydet, nemlig at det kan tenkes varer/tjenester med så lav verdi, og avtaler som inngås så ofte, at det kan være unaturlig å kreve utlevering av garantivilkårene hver gang. Det ble dessuten foreslått å lovfeste at forbrukeren på en enkel måte skal ha mulighet for å gjøre seg kjent med garantivilkårene før avtaleinngåelsen. Advokatforeningen mener at det bør lovfestes at forbrukeren alltid skal få utlevert garantivilkårene etter avtaleinngåelsen, og uttaler: «Etter Advokatforeningens oppfatning vil formålet bak direktivets regler om garantier i større grad bli oppnådd dersom man lovfester at garantivilkårene alltid skal utleveres etter avtaleinngåelsen. Forbrukeren vil på denne måten bli bedre og riktigere informert, og vil lettere kunne kontrollere markedsføringen av garantien mot de faktiske vilkår garantien inneholder. Videre vil forbrukernes bevissthet rundt garantivilkårene trolig øke dersom disse alltid utleveres etter avtaleinngåelsen. Også hensynet til klarhet og forutberegnelighet tilsier at garantivilkårene alltid bør utleveres. Det synes lite hensiktsmessig at forbrukeren ikke skal få informasjon om garantiens innhold og eventuelle begrensninger før det oppstår problemer med ytelsen. I enkelte tilfeller kan garantier inneholde begrensninger i form av vilkår om at visse prosedyrer må følges for at den skal kunne håndheves. Det vil være lite tilfredsstillende å få slike opplysninger i ettertid. Departementet fremhever at enkelte varer/tjenester har så lav verdi, og inngås så ofte at det kan være naturlig å kreve utlevering av garantivilkårene hver gang. Spesielt gjelder dette i situasjoner hvor verdien på varen/tjenesten er så lav at man har lett for å overse at det faktisk er en garanti som gis i markedsføringen. Hvis en frisørsalong reklamerer med en holdbarhetsgaranti på to måneder for en permanent, kan de krav som foreslås synes for tungvinte. Generelt (sett ut i fra rettsfilosofisk/rettssosiologisk synsvinkel) vil det alltid være en fare for at lovens krav ikke etterleves, fordi lovteksten «gaper over for mye». Advokatforeningen har vurdert hvorvidt en nedre beløpsgrense er et hensiktsmessig virkemiddel for å bøte på denne uheldige konsekvensen, men har kommet til at garantivilkårene bør utleveres i den grad det faktisk gis garantier for varer/tjenester med så lav verdi. Dette fordi situasjoner som eksemplifisert ovenfor synes lite praktiske, og ikke minst med tanke på de problemer som vil oppstå i forbindelse med avgrensning av et minimumsnivå. Videre vil Advokatforeningen peke på at eventuelle endringer i garantivilkårene for varer/tjenester som kjøpes ofte, vil bli mer synliggjort for forbrukere dersom garantivilkårene alltid utleveres. Etter advokatforeningens oppfatning bør man lovfeste at forbrukeren alltid skal få utlevert garantivilkårene etter avtaleinngåelsen. «Det er bra at formuleringene er teknologinøytrale og at det er åpnet for at garantivilkårene kan sendes på e-post. eforum vil imidlertid understreke at det ved anmodning om at garantiene skal stilles til rådighet fra forbruker bør være tilstrekkelig at vilkårene er tilgjengeliggjort på weben, d.v.s. nettaktørenes hjemmesider, da det for forbruker er fullt mulig å skrive disse ut. Kravet til tilgjengelighet over et medium forbruker rår over må være oppfylt da forbruker som ikke har Internett heller ikke vil innhente informasjon eller inngå kontakter over Internett. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) bemerker: «NHO støtter departementets forslag om at garantivilkårene skal stilles til forbrukerens rådighet på anmodning, og er enig i den begrunnelse som gis. Særlig for mindre kjøp vil det ofte være upraktisk, og heller ikke ønskelig for forbrukeren, å bli presentert et sett garantivilkår. Energibedriftenes landsforening har tilsvarende synspunkter som NHO. «Innen bilbransjen er det mangeårig praksis for at skriftlige garantivilkår utleveres til kundene ved levering av bilen. Dette gjelder uten unntak ved nybilsalg, men også i stor utstrekning ved salg av brukte biler hvor vi gjennom bl.a anbefalinger til medlemsbedriftene og utformingen av våre standardkontrakter for forbrukerkjøp av bil, vektlegger at bruktbilgarantier skal gis skriftlig og overleveres til kjøperene. Ettersom direktivet ikke stiller krav om dette, og av de hensyn som departementet selv nevner, finner vi imidlertid ikke grunn til å lovfeste et prinsipp om at forbrukeren uanmodet skal få utlevert skriftlige garantivilkår. Vi har imidlertid ikke innvendinger mot forslaget om at forbrukeren skal ha mulighet til å gjøre seg kjent med garantivilkårene før avtaleinngåelse. Forbrukerrådet mener det bør lovfestes at garantigiveren skal opplyse om det finnes en garanti før avtaleinngåelsen, kombinert med at forbrukeren på en enkel måte skal ha mulighet til å gjøre seg kjent med garantivilkårene. Dersom dette forslaget gjennomføres, ser Forbrukerrådet at det vil være mindre behov for en regel om at garantien alltid skal utleveres etter avtaleinngåelsen. Eforum.no mener derimot at en opplysningsplikt om det finnes en garanti før avtaleinngåelsen kan få utilsiktede og uheldige konsekvenser, og uttaler: «Til departementets forslag om at forbruker skal ha lovfestet rett til på en enkel måte å gjøre seg kjent med garantivilkårene må det påpekes at det ikke er en plikt til å yte garantier. Tvert i mot er det en plikt til å ikke love mer enn man holder. Ved å ta inn en slik formulering får man lett utilsiktede konsekvenser. Disse konsekvensene er at næringsaktørene kan føle seg tvunget til å gi informasjon som kan være konkurransevridende og utilsiktet. En næringsdrivende som ikke yter garantier, men er flink til å informere og yte forbruker rett etter reklamasjonsbestemmelsene og har gode rutiner på dette kan være en like god eller bedre kontraktspart for en forbruker enn en aktør som yter garantier, men hvor forholdet mellom garantier og reklamasjoner er flytende, og hvor dette kan føre til diskusjoner og vanskelige behandlingsprosesser. Hvis en næringsdrivende som ikke yter garantier eksplisitt må skrive at det ikke ytes garantier vil det fort få negativ «markedsføringseffekt». Hvis dette er en seriøs og ryddig aktør vil en slik effekt være svært uheldig. «Jeg har forståelse for at det kan være varer/tjenester med så lav verdi, og avtaler som inngås så ofte, at det kan være unaturlig å kreve utlevering av garantivilkårene hver gang. Som nevnt er det også i mange tilfeller fast praksis at garantivilkårene følger varen og jeg antar at dette i stor utstrekning dekker de reelle behovene. Under enhver omstendighet er den foreslåtte muligheten til å gjøre seg kjent med garantivilkårene før avtaleinngåelsen en sikkerhetsventil. Dersom det er snakk om varer eller tjenester av store verdier, vil det også være en mulighet å kreve at vilkårene utleveres før avtaleinngåelsen etter mfl. § 9a og kravet til klarhet i avtaleforholdet. På denne bakgrunn støtter jeg departementets forslag i så henseende. Departementet har merket seg Advokatforeningens synspunkter om hvorfor garantivilkårene bør utleveres hver gang. Et tungtveiende motargument er at dersom kravene til garantier blir for tungvinte, kan det medføre at garantier ikke blir gitt i det hele tatt. Siden det i utgangspunktet er i forbrukerens interesse at det gis garantier, dvs. rettigheter i tillegg til loven, ønsker departementet ikke å sette en stopper for at garantier gis også ved ytelser av lav verdi. Departementet er enig med Forbrukerrådet i at det er mindre behov for å kreve at garantivilkårene utleveres hver gang dersom garantigiveren plikter å opplyse om garantien, samtidig som garantivilkårene er enkelt tilgjengelige for forbrukeren før avtaleinngåelsen. Som Forbrukerrådet også påpeker i sin høringsuttalelse, er det både i selgerens og forbrukerens interesse at forbrukeren får vite at det finnes en garanti før avtaleinngåelsen. Departementet har vurdert forslaget på nytt på bakgrunn av høringsuttalelsene. Departementet har tatt utgangspunkt i forslaget fra Forbrukerrådet, nemlig at forbrukeren skal opplyses om garantien før avtaleinngåelsen, og tilføyd at forbrukeren også skal opplyses om at han eller hun har rett til å få garantivilkårene utlevert. En regel om at forbrukeren på en enkel måte skal ha mulighet til å gjøre seg kjent med garantivilkårene før avtaleinngåelsen, vil etter departementets syn være overflødig med dette forslaget. Det vises til forslag til § 9d tredje ledd første punktum. Til merknaden fra eforum.no vil departementet presisere at bestemmelsen ikke skal forstås slik at næringsdrivende som ikke yter garantier skal opplyse om dette. Dersom forbrukeren ønsker å gjennomgå garantivilkårene, kan han eller hun etter forslaget når som helst be om å få dem utlevert, jf forslag til § 9d tredje ledd andre punktum. Denne bestemmelsen er nødvendig for å gjennomføre direktivet artikkel 6 nr. 3. Når og hvordan forbrukeren skal få utlevert garantivilkårene ved bl.a handel på Internett er allerede regulert i angrerettloven (lov 21.12.2000 nr. 105). Etter § 9 skal forbrukeren motta garantivilkårene (og en rekke andre opplysninger) lesbart og lagret på papir eller annet varig medium som forbrukeren råder over. Ved avtaler om tjenester skal garantivilkårene gis snarest mulig etter avtaleinngåelsen. Ved kjøp av varer skal forbrukeren motta garantivilkårene senest ved levering. Det er viktig å unngå motstrid mellom markedsføringsloven og angrerettloven når det gjelder hvordan garantivilkårene skal utleveres ved for eksempel internetthandel. Derfor foreslår departementet å bruke tilsvarende teknologinøytrale formulering som i angrerettloven, som innholdsmessig tilsvarer den i forbrukerkjøpsdirektivet. I forarbeidene til angrerettloven, Ot.prp.nr.36 (1999-2000) uttales følgende i de spesielle merknadene til § 9: «Opplysningene skal gis «lesbart og lagret på papir eller annet varig medium». Dette kan skje i form av et tradisjonelt skriftlig avtaledokument som sendes eller overleveres forbrukeren, men det kan også gjøres ved at opplysningene formidles på et annet varig medium. Kravet om at opplysningene skal være lagret medfører at de skal presenteres i en statisk form, og at det ikke kan kreves at forbrukeren skal gjøre noe aktivt for å dem gjort tilgjengelige for seg. Bestemmelsen vil medføre at forbrukeren skal motta opplysningene i en slik form at han eller hun kan lese dem og ha dem tilgjengelig uten å måtte foreta seg noe særskilt i form av opptak, registrering, kopiering e.l. Det vil for eksempel ikke være tilstrekkelig å henvise til at avtalevilkårene og de andre opplysningene forbrukeren har krav på, finnes på selgerens hjemmeside. Det vil derimot være tilstrekkelig om avtalen sendes som e-post. Sendes de i form av vedlegg til en e-post, må dette gjøres på en slik måte at forbrukeren ikke trenger å foreta noen operasjoner for å konvertere vedlegget til en form som er lesbar. Departementet legger samme forståelse til grunn når det gjelder hva som ligger i den foreslåtte formuleringen i markedsføringsloven. Det er ikke tilstrekkelig å henvise forbrukeren til en nettside når han eller hun ber om å få utlevert garantivilkårene. heller ikke av statisk karakter. Garantivilkårene må formidles til forbrukeren på en slik måte at de er de samme fra en dag til en annen og at forbrukeren ikke behøver å foreta seg noe særskilt for å ha det lagret hos seg, jf merknadene i forarbeidene til angrerettloven, Ot.prp.nr.36 (1999-2000) punkt 3.15.3.2 og spesielle merknader til § 9. 3.3.3 Artikkel 6 nr. Forbrukerombudet har stilt krav om at garantivilkårene skal være utformet på et forståelig skandinavisk språk, under forutsetning av at markedsføringen er rettet mot norske forbrukere. Forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 6 nr. 4 åpner for at medlemsstatene kan stille krav til språk garantivilkårene skal utformes på. Bestemmelsen har følgende ordlyd: «Den medlemsstat der forbruksvaren markedsføres, kan på sitt territorium i samsvar med reglene i traktaten fastsette at garantien skal utarbeides på ett eller flere språk som den velger blant Fellesskapets offisielle språk. I høringsnotatet ble det foreslått at garantivilkårene skal være utformet på norsk der markedsføringen forut for avtaleinngåelsen er rettet direkte til norske forbrukere. Departementet antok at det ikke er problematisk i forhold til EØS-avtalen å utvide bestemmelsen til å gjelde forbrukerforhold generelt. Det ble likevel reist spørsmål overfor høringsinstansene om det ligger en selvstendig begrensning i direktivets uttrykk «... i samsvar med reglene i traktaten...». Traktaten det vises til er for Norges del EØS-avtalen. Advokatforeningen er enig med departementets vurdering av lovforslagets forhold til EU-retten/EØS-retten. Eforum.no er enig i utformingen av lovteksten, men ber om en presisering i forarbeidene. «Departementet foreslår å innføre lovkrav om at garantivilkårene må være på norsk der markedsføringen «er rettet direkte mot norske forbrukere». Etter NHOs mening fungerer de generelle hjemlene som allerede finnes i markedsføringsloven (§ 1, § 3 og § 9) tilfredsstillende når det gjelder krav til språkvalg. Disse bestemmelsene åpner for en konkret vurdering av hvert enkelt tilfelle, og det er å foretrekke fremfor et kategorisk krav om at vilkårene må være på norsk. NHO mener dessuten det er noe uklart hva som menes med at dette kravet gjelder der markedsføringen er rettet «direkte mot norske forbrukere». Det virker som om det siktes til en særlig kvalifikasjon av markedsføringen. Dette bes klargjort. Energibedriftenes landsforening (EBL) har tilsvarende synspunkter som NHO. Forbrukerrådet støtter departementets forslag og vurderinger om språkkrav. Handels- og Servivenæringens Hovedorganisasjon (HSH) bemerker følgende: «Etter § 9d må garantivilkår utformes på norsk hvor markedsføringen retter seg mot norske forbrukere. Etter vår oppfatning bør også en del andre offisielle Eu-språk kunne aksepteres, i det minste engelsk og tysk, og selvfølgelig svensk og dansk. Justisdepartementet finner det også noe uklart når markedsføringen skal anses å være «rettet direkte til norske forbrukere». Ingen høringsinstanser hadde innvendinger til departementets vurdering av lovforslagets forhold til EU-/EØS-retten. Departementet fastholder derfor at det ikke kan anses i strid med EØS-avtalen om det innføres krav til norsk i garantivilkår generelt og ikke bare i forbrukerkjøp som direktivet åpner for. Det vises til den danske bestemmelsen i den danske markedsføringsloven § 4 som er gjengitt ovenfor i punkt 3.2.2. Her har en uten videre stilt krav om at skriftlige garantier skal være utformet på dansk. Danmark har ikke ansett at EU-retten er til hinder for et slikt språkkrav. Det ligger uansett en begrensning i «lettfattelig» i direktivet artikkel 6 nr. 2 annet strekpunkt. Etter departementets syn vil garantivilkår som er utformet på andre språk enn norsk og dansk, muligens svensk, neppe kunne anses som lettfattelige for norske forbrukere generelt. Bestemmelsen er ikke ment å begrense mulighetene til å utforme garantivilkårene på andre språk i tillegg til norsk. Spørsmålet om markedsføringslovens geografiske rekkevidde er berørt i NOU 1995:2 Forslag til endringer i markedsføringsloven. Markedsføringsloven gjelder markedsføringstiltak som er rettet mot norske forbrukere (i Norge). utenlandske næringsdrivende. Etter departementets syn er det klargjørende om dette kommer frem i lovteksten. Det er for eksempel ikke meningen å stille krav til norsk språk i garantivilkår når en vare via Internett markedsføres og selges av norske næringsdrivende utelukkende til utenlandske forbrukere. EBL og NHO mener at de generelle hjemlene i markedsføringsloven ( § 1, § 3 og § 9a) fungerer tilfredsstillende når det gjelder språkvalg. Lovteksten i disse bestemmelsene sier imidlertid ikke direkte noe om dette spørsmålet. Departementet mener det er klargjørende at en ved gjennomføringen av direktivet uttrykkelig regulerer språkvalget i lovteksten. Departementet vil etter dette foreslå at det lovfestes et krav om at garantivilkårene skal være utformet på norsk, der markedsføringen forut for avtaleinngåelsen er rettet til norske forbrukere. Dette er den samme ordlyden som i høringsnotatet, bortsett fra at ordet «direkte» er sløyfet. Denne betegnelsen antas ikke å ha noen selvstendig betydning i denne sammenheng. Om markedsføringen er rettet mot norske forbrukere må avgjøres konkret etter en helhetsvurdering. Relevante momenter er nevnt i de nordiske forbrukerombudenes felles holdning til handel og markedsføring på Internett og tilsvarende kommunikasjonsformer, som ble offentliggjort i januar 1999. Herfra siteres: «Ved vurderingen av om markedsføringen er rettet mot et bestemt marked, vil bl.a følgende faktorer inngå: - hvilket språk, valuta eller andre nasjonale kjennetegn som brukes. - I hvilket omfang virksomheten eller den gjeldende tjenesten for øvrig markedsføres på det aktuelle nasjonale marked. - I hvilken grad det er sammenheng mellom markedsføring på Internett og andre markedsføringsaktiviteter på det aktuelle nasjonale marked. - I hvilken grad den næringsdrivende aksepterer å inngå avtaler med forbrukere hjemmehørende i det aktuelle nordiske land. Markedsføringslovene i de nordiske land gjelder etter rettspraksis når markedsføringen er rettet mot det gjeldende marked. Det vises til forslag til § 9d annet ledd. I forbindelse med at forslaget om å gjennomføre forbrukerkjøpsdirektivets krav i markedsføringsloven, er det etter departementets syn ønskelig å benytte anledningen til å klargjøre rettstilstanden ved å lovfeste ytterligere krav til garantier enn de som følger av direktivet og gjeldende lovtekst. Dette er i hovedsak krav som allerede i dag blir lagt til grunn i praksis. Statens institutt for forbruksforskning (SIFO) la i 1998 frem en undersøkelse, som viser at det er utbredte misforståelser både blant næringsdrivende og forbrukere når det gjelder forholdet mellom garantier og reklamasjon. Selv om mange er klar over at garantier gir bedre rettigheter enn lovgivningen, er det et problem at garantitiden ofte er mye kortere enn reklamasjonstiden etter lovgivningen. Dette leder mange til å tro at reklamasjonsrettighetene også faller bort når garantitiden utløper. Dersom selgeren for eksempel opplyser om at det er 1 års garanti, er det nok dette forbrukeren legger merke til. Dermed kommer kjøpslovens reklamasjonsfrister på 2 og 5 år i bakgrunnen. Forbrukerombudet har lagt til grunn at dersom reklamasjonsfristen er lengre enn garantitiden, må det opplyses om reklamasjonsfristen i markedsføring og avtalevilkår. Dette begrunnes av Forbrukerombudet i sitatet rett nedenfor i punkt 3.4.2.2. Advokatforeningen støtter departementets forslag, og viser til at forholdet mellom garantier og reklamasjoner ofte er gjenstand for misforståelser mellom næringsdrivende og forbrukere. Finansnæringens Hovedorganisasjon påpeker at de foreslåtte bestemmelsene først og fremst synes å ha hatt for øye reklamasjonsreglene etter (forbruker)kjøpsloven, og at lovteksten bør gjøres mer generell. «... eventuell lovbestemt lengstefrist for reklamasjon...». «Det er meget positivt at det stilles krav til opplysningsplikt om reklamasjonsfristen dersom garantitiden oppgis, henholdsvis er lenger enn garantitiden. Dette er nødvendig for å unngå at forbrukeren skal tro at han eller hun ikke kan påberope seg en mangel etter garantitidens utløp. Standpunktet følger av mfl. § 2 første og tredje ledd og § 9a. Den næringsdrivende har i henhold til disse bestemmelsene plikt til å sørge for at markedsføringen ikke er villedende og at avtalevilkårene ikke er urimelige, herunder uklare eller ubalanserte. Hvis forbrukeren blir forledet til å tro at garantien uttømmende regulerer hans eller hennes rettsstilling, vil dette kunne anses i strid med mfl. § 2 og 9a. Begrepet «lovens lengstefrist» kan være egnet til å misforstås, og jeg vil reise spørsmål ved om det ikke bør fremgå av forarbeidene hva som ligger i dette. «Forbrukerrådet er godt fornøyd med forslagene i punkt 3.5.1 om opplysningsplikt om reklamasjonsfrist. «Vi er litt i tvil om det er hensiktsmessig å regulere forholdet mellom garantitid og lovens reklamasjonsfrister uttrykkelig, jf s. 10 i høringsnotatet og lovutkastet § 9c annet ledd annet punktum og § 9d første ledd annet punktum. Vi viser til at det i utkastet til ny § 9d første ledd første punktum er foreslått en bestemmelse om at garantier ikke begrenser rettighetene forbrukeren måtte ha etter loven. Denne bestemmelsen er generell, og omfatter etter det vi forstår også rett til reklamasjon. For øvrig har ingen høringsinstanser innvendinger mot forslaget. Det vises til forslaget til § 9c siste punktum og § 9d første ledd bokstav d. I forbindelse med spørsmålet om opplysningsplikt om reklamasjonsfrist, jf punktet ovenfor, tar Forbrukerrådet og Forbrukerombudet opp at det bør lovfestes en opplysningsplikt om reklamasjonsrett dersom garantien er begrenset. Forbrukerombudet bemerker følgende: «De argumenter som taler for en opplysningsplikt når det gjelder reklamasjonsfristen, gjelder i like stor grad på andre områder. Av departementets forslag til § 9d fremgår det at garantiens innhold skal angis og at dette innebærer at eventuelle begrensninger skal oppgis. Som eksempel nevnes at garantien ikke gjelder en del av tingen. Et annet eksempel kan være at garantien kun dekker deler av utbedringskostnadene. Selv om begrensningen i garantien etter forslaget skal oppgis, fremgår det etter det jeg kan se ikke at lovens regel som vil tre inn isteden for garantien skal oppgis. Det er i bestemmelsens første ledd en krav om generell henvisning til aktuell lovgivning. Ofte vil det ikke være spesielle begrensninger i garantien og da vil det være tilstrekkelig med en slik generell henvisning. I de tilfellene hvor det er begrensninger i forhold til lovgivningen må det imidlertid være helt nødvendig at forbrukeren blir informert om hvilke rettigheter han eller hun har etter loven, på samme måte som det opplyses om lengden på lovens reklamasjonsfrist i markedsføringen. Dersom garantien kun dekker en del av produktet, må det således opplyses om at forbrukeren kan påberope seg mangel ved produktet for øvrig etter loven. Hvis ikke vil det være nærliggende å tro at det kun er delmangler som kan påberopes. Følgene kan bli at forbrukeren ikke påberoper seg mangler etter loven eller på produktet for øvrig, fordi han eller hun legger til grunn at vilkårene uttømmende regulerer rettstilstanden. Dersom garantien kun dekker deler av utbedringskostnadene (50/50-garanti) mangel som den næringsdrivende etter loven skulle ha dekket fullt ut. Det vil etter min mening altså ikke være tilstrekkelig å oppgi begrensningene i garantien. På det området hvor det ligger en begrensning, må også den rettslige stillingen etter loven angis. Hvis ikke vil garantien medføre en ekstra fare for at forbrukeren ikke får de rettigheter og den beskyttelse som er tilsiktet etter gjeldende forbrukerlovgivning. Forbrukerombudet foreslår følgende tilføyelse til § 9d: «Forbrukerens reklamasjonsrettigheter etter loven skal oppgis dersom de kan være gunstigere for forbrukeren enn rettighetene etter garantien. Eller alternativt: «Garantien skal ikke utformes slik at den i praksis innskrenker forbrukerens lovbestemte rettigheter. Subsidiært mener Forbrukerombudet at det som et minimum må fremgå av forarbeidene at det generelt kan stilles krav etter § 9a til at det gis opplysninger dersom vilkårene er uklare, og at § 9d ikke skal tolkes antitetisk. «Forbrukerrådet er enig i at det er viktig at det går klart frem hva garantien omfatter. Det kan være en viss fare for at en opplysning om at garantien ikke gjelder f.eks bestemte deler av en bil, kan få enkelte kjøpere til å tro at man ikke har noen rettigheter overhodet dersom disse delene får mangel. Dette kan nok også skje når garantigiver har oppfylt kravene i § 9d, dvs at det i garantien står klart (men generelt) at garantien ikke begrenser forbrukers øvrige rettigheter. Dette kunne tale for at garantigiver, dersom visse deler unntas, får plikt til å opplyse at det kan reklameres på disse delene etter den aktuelle lovgivningen. Dette vil slik vi ser det, samsvare med tankegangen bak lovutkastet § 9c annet ledd siste setning og § 9d første ledd annen setning, ved at det må opplyses om lovens lengstefrist for reklamasjon hvis garantien har en (kortere) tidsbegrensning. I begge tilfeller vil hensynet være at opplysninger om garantien ikke skal føre til misforståelser mht innholdet i de lovbestemte rettigheter. Departementet er enig i at det kan være behov for en regel som Forbrukerombudet og Forbrukerrådet skisserer. Forbrukerombudet mener at opplysningsplikten skal gjelde hvilke reklamasjonsrettigheter forbrukeren har, dvs. etter det departementet forstår en henvisning til spesifikke misligholdsbeføyelser. Forbrukeren vil etter omstendighetene kunne ha krav på en rekke ulike misligholdsbeføyelser etter loven, f.eks. retting, omlevering, prisavslag, hevning og erstatning. Vilkårene for å ha krav på de forskjellige misligholdsbeføyelsene er forskjellige, og de kan inneholde vanskelige skjønnsmessige vurderinger. Sett i forhold til at bestemmelsen skal gjelde garantier i forhold til alle slags varer og tjenester, vil departementet ikke foreslå å lovfeste en generell bestemmelse om at forbrukerens rettslige stilling etter loven skal beskrives i garantivilkårene, for de delene av ytelsen som eventuelt ikke er dekket av garantien. Departementet vil foreslå en særlig opplysningsplikt ved begrensede garantier om at det kan reklameres etter den aktuelle lovgivningen på ytelsen i sin helhet, jf forslag til § 9d første ledd bokstav e. Forbrukerombudet kan etter omstendighetene stille ytterligere krav til garantivilkår ved begrensede garantier etter den generelle bestemmelsen i § 9a, dersom garantivilkårene er uklare i en konkret sak. Forbrukerombudet har i sin praksis etter markedsføringsloven stilt krav om at dersom garantien inneholder særlige begrensninger eller vilkår må det opplyses om dette i markedsføringen. Prinsippet utledes bl.a av markedsføringsloven § 3, som er en generell bestemmelse som forbyr utilstrekkelig veiledning m.v. i markedsføring. Advokatforeningen stiller seg positiv til forslaget. Bilbransjeforbudet uttaler at det ikke har innvendinger mot lovforslaget på dette punkt. Forbrukerombudet mener det er en fornuftig ordning at det i markedsføringen er tilstrekkelig å opplyse om eventuelle vesentlige begrensninger eller særlige vilkår, mens begrensninger for øvrig må oppgis i garantivilkårene. mens det i avtalevilkårene er rom for, og nødvendig med, utførlige opplysninger om avtaleforholdet. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) er i mot forslaget og uttaler: «NHO stiller seg negativ til å lovfeste at det skal opplyses om vesentlige begrensninger eller særlige vilkår i garantien. Departementet peker selv på deler av begrunnelsen; det følger av markedsføringsloven § 3 at det er forbudt å gi utilstrekkelig veiledning. Videre følger det av alminnelig avtalerett hvordan vilkårene må utformes for at de skal kunne påberopes. En særskilt lovbestemmelse om dette kan derfor vanskelig ses å ha noen berettigelse. Generelt arbeider NHO for å unngå dobbeltregulering, og en bestemmelse som her er foreslått vil innebære nettopp en slik uønsket dobbeltregulering. Bestemmelsen er ment å forhindre de samme tilfellene som § 3 forbyr, nemlig markedsføring der viktige opplysninger blir utelatt, og denne unnlatelsen av å gi opplysninger må anses som urimelig. Slikt sett blir den foreslåtte bestemmelsen et speilbilde av § 3: § 3 forbyr slik markedsføring, mens forslag til § 9c annet ledd første punktum oppstiller en positiv opplysningsplikt. For å klargjøre rettstilstanden og skape forutberegnelighet for næringsdrivende, foreslår departementet å lovfeste dette prinsippet i det nye kapittelet om garantier. Det vises ellers til punkt 3.3.1.3 om opplysningsplikten om garantiens innhold, herunder begrensninger, der det ble påpekt at det også vil være i den næringsdrivendes interesse at eventuelle begrensninger i garantien kommer klart og tydelig frem. Etter en fornyet vurdering av forslaget er departementet kommet til at «særlige vilkår» neppe har noen selvstendig betydning i forhold til «vesentlige begrensninger». Departementet foreslår derfor å sløyfe «særlige vilkår» i lovteksten. Det vises til forslag til § 9c annet ledd første punktum. Forbrukerombudet og Markedsrådet fører tilsyn med markedsføringsloven ut i fra hensynet til forbrukere, jf markedsføringsloven § 12 § 13. Loven kapittel V inneholder nærmere regler om sanksjoner. Det er to hovedtyper sanksjoner: tvangsgebyr og straff. Tvangsgebyr benyttes i forbindelse med forbudsvedtak. Blir Forbrukerombudet oppmerksom på en handling som antas å være i strid med markedsføringsloven, skal det gjøres forsøk på å få den næringsdrivende til å innrette seg etter loven. Dersom det ikke oppnås en frivillig ordning, kan Forbrukerombudet bringe saken inn for Markedsrådet, med begjæring om at det nedlegges forbud mot tiltaket. Hvis det vil medføre ulempe eller skadevirkning å avvente Markedsrådets vedtak, kan Forbrukerombudet selv treffe forbudsvedtak. Et forbudsvedtak innebærer både en konstatering av at det har funnet sted en lovstridig handling og et forbud mot gjentagelse eller fortsettelse av handlingen. I vedtaket skal det, med mindre særlige grunner foreligger, fastsettes et tvangsgebyr som skal betales dersom vedtaket overtres, jf § 16. Tvangsgebyret fastsettes skjønnsmessig, og så høyt at overtredelse ikke vil lønne seg. Overtredelse av vedtaket er også straffbart etter § 17. De fleste forbudene i markedsføringsloven er sanksjonert med straff, jf § 17. Dette gjelder imidlertid ikke § 1 og § 9a, idet disse bestemmelsene inneholder så vidt fleksible rettslige standarder som bygger på skjønnsmessige vurderinger, at straff er ansett for uhensiktsmessig. Brudd på Forbrukerombudets/Markedsrådets vedtak etter § 1 og § 9a er imidlertid straffbart. Straffebestemmelsene håndheves ved ordinær straffesaksbehandling av påtalemyndigheten og domstolene. jf oppregningen i § 17. Ovenfor under punkt 3.4.4 ble det fremholdt at opplysningsplikten om vesentlige begrensninger i garantien i forslaget til § 9c annet ledd første punktum, må antas å følge av markedsføringsloven § 3. § 3 er også sanksjonert med straff og tvangsgebyr. Forbrukerkjøpsdirektivet fastsetter ingen sanksjoner ved manglende oppfyllelse av artikkel 6 nr. 2-4. Direktivet kan neppe forstås slik at varen anses som mangelfull dersom formkravene til garantier ikke er oppfylt. I høringsnotatet foreslo departementet at ny § 9c sanksjoneres både med straff og tvangsgebyr, mens § 9d kun sanksjoneres med tvangsgebyr. Begrunnelsen for denne forskjellsbehandlingen var at innholdet i § 9c for en stor del er en videreføring av nåværende § 2 tredje ledd og § 3. Disse bestemmelsene er i dag sanksjonert med straff. I norsk rett er det ellers ikke vanlig at regler om opplysningsplikt i kontraktsforhold er straffsanksjonert. Departementet foreslo derfor til høringsinstansenes overveielse at de nye bestemmelsene om formkrav til garantier og opplysningsplikt i utkastet til § 9d sanksjoneres med tvangsgebyr etter markedsføringsloven, men ikke med straff. Advokatforeningen mener det bør vurderes om man skal begrense seg til tvangsgebyr som virkemiddel, men at man opprettholder § 17 om straffbarhet for brudd på vedtaket. Begrunnelsen er at det neppe er noen grunnleggende forskjell på det som foreslås gjort straffbart i § 9c og det som ikke foreslås straffsanksjonert i § 9d. Videre vises det til at straff ikke alltid er den beste løsning for å hindre uønsket adferd, og at det tvert i mot kan virke mot sin hensikt. Det reises også tvil om straffebestemmelsene blir brukt. Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) og Energibedriftenes landsforening (EBL) er enige med departementet i at det ikke er naturlig å straffsanksjonere § 9d. Eforum.no foreslår at brudd på § 9c og § 9d sanksjoneres med tvangsgebyr, mens brudd på en bestemmelse som gjennomfører direktivet artikkel 6 nr. 5 kan sanksjoneres med tvangsgebyr og straff. «Vi er enige i at brudd på lovforslagets § 9d ikke sanksjoneres med straff. Dersom man velger å ta inn bestemmelsene i kjøpsloven, går vi ut fra at det heller ikke blir aktuelt med tvangsgebyr ved eventuelle overtredelser. Derimot vil vi ta sterk avstand fra forslaget om at brudd på de nye bestemmelsene i forslaget til § 9c, annet ledd gjøres straffbare. Tvangsgebyr må i disse tilfellene være tilstrekkelig. Forbrukerrådet har ingen innvendinger til departementets forslag til offentligrettslige sanksjoner, men ønsker i tillegg sivilrettslige sanksjoner. Det vises bl.a til anbefalinger i utredningen TemaNord 2001:549 «Reklamens bindende virkning». I utredningen blir det foreslått et fellesnordisk kapitttel i markedsføringslovgivningen, der det bl.a foreslås erstatningsvar overfor forbruker ved misvisende eller villedende reklame, samt en lovfesting av prinsippet om at reklame rettet mot allmennheten, som fremstår som bindende, anses som bindende tilbud fra avgiver. Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH) er enig med departementet i at § 9d ikke bør sanksjoneres med straff. Flere høringsinstanser har innvendinger til forslaget om å sanksjonere forslag til § 9c med straff. Departementet har på bakgrunn av høringsuttalelsene vurdert spørsmålet på nytt. I praksis er forbudsvedtak i første omgang den aktuelle reaksjonsform, og brudd på vedtaket er straffbart etter § 17. Departementet antar at dette vil være tilstrekkelig sanksjoner i forhold til de nye bestemmelsene om garantier. Departementet foreslår etter dette at § 9c og § 9d sanksjoneres med tvangsgebyr, men ikke med straff. Det understrekes at overtredelse av forbudsvedtaket som ligger til grunn for tvangsgebyret vil kunne sanksjoneres med straff etter § 17. Forbrukerrådet ønsker i tillegg sivilrettslig sanksjonering av garantibestemmelsene. Den sivilrettslige siden av garantibestemmelsen i forbrukerkjøpsdirektivet vurderes av Justisdepartementet, jf punkt 1 foran. Et generelt forslag som nevnt i Tema Nord 2001:549, og av Forbrukerrådet, har ikke vært på høring, og departementet finner derfor ikke å kunne foreslå slike regler i denne omgang. Departementet ser at det er behov for en større gjennomgang og eventuell revisjon av markedsføringsloven. I den forbindelse vil bl.a anbefalingene i rapporten TemaNord 2001:549 bli vurdert. Henvisninger til de nye bestemmelsene om garantier må innarbeides i markedsføringsloven kapittel III om Markedsrådet og Forbrukerombudet og kapittel V om sanksjoner. Forbrukerombudet fører allerede i dag tilsyn etter markedsføringsloven med markedsføring av garantier etter bl.a. § 2 tredje ledd, samt med garantivilkår etter § 9a. Hvis Forbrukerombudet prioriterer tilsyn på dette området, vil dette kunne medføre økt arbeidsmengde. På den annen side vil klarere lovhjemler kunne lette håndhevingen i forhold til i dag. Det antas derfor at det ikke vil være behov for å tilføre Forbrukerombudet økte ressurser. Første ledd er ment å innholdsmessig tilsvare nåværende § 2 tredje ledd. Bestemmelsen er omformulert og flyttet til det nye kapittelet om garantier. Det er likevel gjort en tilføyelse i bestemmelsens saklige virkeområde, ved at den gjelder «andre ytelser» i tillegg til omsetning av varer og tjenester. Uttrykket «varer, tjenester eller andre ytelser» er gjennomgående brukt ellers i markedsføringsloven, og departementet kan ikke se noen grunn til at det ikke skal gjelde her. Dermed vil for eksempel omsetning av fast eiendom også omfattes av bestemmelsen. Tilføyelsen er gjort etter høringsrunden for å bringe ordlyden i samsvar med det som ellers gjelder i markedsføringsloven. Bestemmelsen forbyr bruken av garantiutsagn, dersom ikke forbrukeren derved får en bedre rettstilling enn han eller hun ellers har etter lovgivningen eller ulovfestede regler. Formålet med forbudet er å hindre at forbrukeren blir villedet med hensyn til sine rettigheter. Garantier er frivillige ordninger, mens reklamasjonsrettighetene følger av lovgivningen eller utledes av ulovfestede prinsipper. Garantier kan ikke begrense forbrukerens rettigheter. Dette følger allerede av at de fleste forbrukervernlover ikke kan fravikes til forbrukerens ugunst. Dersom forbrukeren på forhånd må betale for en avtale om garanti, kan betegnelsen «garanti» eller tilsvarende ikke brukes. Dette vil i realiteten være kjøp av en forsikring, slik at kravet om at mottakeren må gis rettigheter i tillegg til de rettighetene han eller hun ellers har ikke er oppfylt. Eksempler på hva garantier kan inneholde er gitt i de spesielle merknadene til forslag til § 9d første ledd bokstav a. Annet ledd oppstiller en opplysningsplikt i forbindelse med markedsføring av garantier og liknende. Etter første punktum skal det opplyses om eventuelle vesentlige begrensninger i garantien. Bestemmelsen er en presisering av innholdet i § 3, som forbyr utilstrekkelig veiledning m.v. i markedsføring. Opplysningsplikten gjelder forhold forbrukeren må forvente å bli gjort oppmerksom på, slik at det vil være urimelig om opplysningene utelates i markedsføringen. Et eksempel på vesentlige begrensninger i garantien er at garantien ikke gjelder sentrale deler av ytelsen. Annet punktum oppstiller en opplysningsplikt om den aktuelle lovens lengstefrist for reklamasjon dersom garantitiden oppgis i markedsføringen. Eksempler på forskjellige lovers reklamasjonsfrister er gitt i de alminnelige merknadene i punkt 3.4.2.3. Det kreves ikke på dette stadiet at det opplyses konkret hvilken lov som forbrukeren har reklamasjonsrettigheter etter, men det vil likevel være en fordel om dette gjøres av informasjonshensyn. Første ledd oppregner opplysninger som skal fremgå av garantivilkårene dersom det ytes garanti. Bestemmelsen er ikke ment å være uttømmende. Forbrukerombudet og Markedsrådet vil etter omstendighetene kunne stille ytterligere krav til innholdet i garantivilkårene i medhold av markedsføringsloven § 9a. Etter bokstav a skal det opplyses om garantiens innhold. I dette ligger for det første at det skal opplyses om hva garantien gir av rettigheter utover det forbrukeren har uten garantien. Dersom det gis inntrykk av at det er garantien som er grunnlaget for lovbestemte rettigheter, er dette derimot villedende og forbudt etter § 9c første ledd. Garantier kan for eksempel gå ut på at reklamasjonsfristene etter lovgivningen utvides i tid, eller at feil og mangler blir behandlet som en reklamasjonssak, selv om forbrukeren ikke har rett til det etter lovgivningen. En annen form for garanti, er at selgeren påtar seg bevisbyrden for forhold som forbrukeren ellers ville hatt i en reklamasjonssak. Videre skal det opplyses om eventuelle begrensninger i garantien. Eksempler på begrensninger er at garantien bare gjelder enkelte deler av ytelsen, eller at bare deler av utbedringskostnadene dekkes av garantien. Dersom det er fastsatt særlige betingelser for at garantien skal kunne gjøres gjeldende, skal det også opplyses om dette. Eksempler på slike betingelser er at garantien bare gjelder dersom en forsegling er ubrutt, eller at forbrukeren må betale en egenandel ved bruk av garantien. eller Markedsrådet finner dem urimelige. Hvis det unnlates å gi opplysninger om bestemte begrensninger eller særlige betingelser i garantivilkårene, kan dette føre til at de overhodet ikke kan påberopes av den næringsdrivende, fordi de ikke kan anses avtalt. Etter bokstav b skal det opplyses om aktuell lovgivning som kommer i tillegg til garantien, og at de lovbestemte rettighetene ikke berøres av garantien. Den aktuelle lovgivningen skal angis nærmere. Forbrukeren skal således få opplyst hvilken kontraktsrettslig lov som eventuelt gjelder, dvs. den som er relevant for den konkrete avtalen. Med kontraktsrettslig lov menes lov som regulerer avtalepartenes rettigheter og plikter. Sentrale kontraktsrettslige lover på forbrukerområdet er bl.a kjøpsloven, håndverkertjenesteloven og avhendingsloven. Dersom avtalen gjelder forbrukerkjøp, kan det for eksempel stå følgende i garantivilkårene: «For øvrig har kjøperen de rettigheter som følger av (forbruker)kjøpsloven. Garantien kommer i tillegg disse rettighetene. Det vil imidlertid ikke være tilstrekkelig å bare vise til «aktuell lovgivning», f.eks.: «Dine rettigheter etter aktuell lovgivning kommer i tillegg til garantien». Etter bokstav c skal det gis opplysninger som er nødvendige for forbrukeren for å gjøre bruk av garantien. En ikke uttømmende eksemplifisering på slike opplysninger er garantiens varighet (garantitiden), geografiske virkeområde og garantigiverens navn og adresse. Med garantigiverens adresse menes adressen et eventuelt garantikrav skal sendes/leveres til. Dette vil normalt være selgerens forretningsadresse. Bokstav d oppstiller en opplysningsplikt om lengstefristen for reklamasjon etter den aktuelle lovgivningen, dersom denne er lengre enn garantitiden. Det skal også opplyses konkret hvilken lov denne reklamasjonsfristen følger av, jf merknadene til bokstav b. Eksempler på relevante lovers reklamasjonsfrister er gitt i de alminnelige merknadene punkt 3.4.2.3. Etter bokstav e skal det opplyses om at det uansett kan reklameres på ytelsen i sin helhet, dersom garantien er begrenset. Forutsetningen er at den aktuelle lovens materielle vilkår er oppfylt. Også her skal forbrukeren få opplyst konkret hvilken lov som denne reklamasjonsretten følger av. Eksempler på begrensninger i en garanti er at garantien bare gjelder enkelte deler av ytelsen, eller at bare deler av utbedringskostandene dekkes av garantien. Etter annet punktum har forbrukeren krav på å få garantivilkårene utlevert når han eller hun ber om det. Forbrukeren skal i så fall motta garantivilkårene lesbart og lagret på papir eller et annet varig medium som forbrukeren råder over. Bestemmelsen er utformet teknologinøytralt. Garantivilkårene kan utleveres i form av vanlig skrift på papir, men også sendes elektronisk for eksempel som e-post. Det er imidlertid ikke tilstrekkelig å bare henvise forbrukeren til garantivilkår som ligger på selgerens eller tjenesteyterens internettsider. Det vises til de alminnelige merknadene punkt 3.3.2.3. Det vil fortsatt være en mulighet for Forbrukerombudet å kreve at garantivilkårene utleveres før avtaleinngåelsen med hjemmel i markedsføringsloven § 9a, dersom det for eksempel er tale om varer eller tjenester av store verdier. Ved en inkurie er det oppstått en feilhenvisning i gjeldende bestemmelse. Ved omnummereringen som må foretas som konsekvens av dette lovforslaget, rettes feilen opp. § 2 tredje ledd oppheves. Nåværende § 2 fjerde og femte ledd blir nytt tredje og fjerde ledd. Kapittel II a skal lyde: Kapittel II a. Garantier o.l. § 9c. Bruk av garantier o.l. Det er forbudt i næringsvirksomhet å bruke ordet garanti eller tilsvarende uttrykk ved omsetning av varer, tjenester eller andre ytelser, dersom mottakeren ikke gis rettigheter i tillegg til de rettighetene han eller hun ellers har, eller dersom slike rettigheter begrenses. Ved markedsføring av garantier skal det opplyses om vesentlige begrensninger i garantien. Dersom det opplyses om garantitiden i markedsføringen, skal det også opplyses om lovens lengstefrist for reklamasjon etter den aktuelle lovgivningen. § 9d. Ytes det garanti, skal det på en tydelig og lettfattelig måte opplyses om følgende i garantivilkårene: e) at det uansett kan reklameres på ytelsen i sin helhet etter aktuell og nærmere angitt lovgivning, dersom garantien er begrenset, for eksempel ved at garantien kun gjelder en del av ytelsen eller bare deler av utbedringskostnadene dekkes av garantien. Der markedsføringen forut for avtaleinngåelsen er rettet til norske forbrukere, skal garantivilkårene være utformet på norsk. Før avtaleinngåelsen skal garantigiveren opplyse forbrukeren om garantien og at forbrukeren har rett til å få garantivilkårene utlevert. Når forbrukeren ber om det, skal han eller hun motta garantivilkårene lesbart og lagret på papir eller et annet varig medium som forbrukeren råder over. Nåværende kapittel II a, § 9c, § 9d og § 9e blir nytt kapittel II b, § 9e, § 9f og § 9g . § 9f skal lyde: § 9f. Utenlandske myndigheter og organisasjoner som er oppført på listen over godkjente institusjoner som i henhold til EØS-avtalens bestemmelser offentliggjøres av EU-kommisjonen i De Europeiske Fellesskapers Tidende og i EØS-tillegget til dette, kan bringe sak inn for Forbrukerombudet og Markedsrådet med sikte på å få nedlagt forbud mot handling som nevnt i § 9 e. Departementet godkjenner norske myndigheter og organisasjoner som kan opptre som part i sak i andre EØS-stater med sikte på å få nedlagt forbud mot handling som nevnt i § 9 e. formål, med sikte på oppføring på listen nevnt i § 9 f. § 12 første ledd første, annet og tredje punktum skal lyde: Markedsrådet kan forby en handling som rådet finner er i strid med en bestemmelse gitt i eller i medhold av kapittel I eller § 9 c, når det finner at inngrep tilsies av hensyn til forbrukerne, eller, i forhold til § 1 annet ledd av hensyn til likestilling mellom kjønnene. Markedsrådet kan også forby part for Markedsrådet å bruke vilkår som nevnt i kapittel II eller som ikke oppfyller kravene i § 9 d, eller foreta handlinger som tilsikter slik bruk. Markedsrådet kan videre forby en handling som strider mot bestemmelser som nevnt i § 9 e første ledd, hvis handlingen er foretatt i næringsvirksomhet i Norge og handlingen skader forbrukernes kollektive interesse i en annen EØS-stat. Forbrukerombudet skal, ut fra hensynet til forbrukerne, føre tilsyn med at det ikke skjer markedsmisbruk i strid med en bestemmelse gitt i eller i medhold av kapittel I eller § 9 c. Forbrukerombudet skal også føre tilsyn med, og gjennom forhandlinger med næringsdrivende eller deres organisasjoner bidra til, at vilkår som nevnt i kapittel II eller som ikke oppfyller kravene i § 9 d, ikke nyttes til skade for forbrukerne. Forbrukerombudet kan på anmodning fra myndighet eller organisasjon som nevnt i § 9 f, med sikte på å verne forbrukernes kollektive interesser i en annen EØS-stat, behandle saker vedrørende handlinger som nevnt i § 9 e første ledd. § 13 sjette ledd første punktum skal lyde: Med samtykke av Markedsrådets formann kan Forbrukerombudet forelegge for Markedsrådet en sak av prinsipiell karakter knyttet til overtredelse av § 1, § 2, § 3, § 4, § 5 eller § 9c, eller til overtredelse av forskrifter gitt i medhold av lov 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting § 3-1 tredje ledd. § 16 første ledd nytt annet punktum skal lyde: Det samme gjelder vedtak etter § 12 og § 14 som retter seg mot overtredelse av bestemmelser i kapittel II a. Nåværende første ledd annet, tredje og fjerde punktum blir første ledd tredje, fjerde og femte punktum. etter framgangsmåten fastsatt i traktatens artikkel 251, på grunnlag av Forlikskomiteens felles forslag av 18. 8) For å lette anvendelsen av prinsippet om avtalemessighet er det nyttig å innføre en presumsjon om avtalemessighet som dekker de vanligste tilfellene. prinsippet om avtalefrihet. Videre vil elementene i denne presumsjonen kunne anvendes til å fastslå om varen er avtalemessig dersom det ikke er fastsatt særlige avtalevilkår, og ved anvendelse av klausulen om minimumsvern. Den kvalitet og yteevne som forbrukeren med rimelighet kan forvente, avhenger bl.a av om varen er ny eller brukt. Elementene i presumsjonen er kumulative. Dersom sakens omstendigheter gjør et av elementene åpenbart uhensiktsmessig, får de øvrige elementene i presumsjonen likevel anvendelse. praksis at selgere og produsenter gir garantier som sikrer forbrukeren mot enhver mangel som måtte vise seg innen et visst tidsrom. En slik praksis kan bidra til økt konkurranse. Selv om slike garantier er et legitimt virkemiddel i markedsføringen, må de ikke villede forbrukeren. For å sikre at forbrukeren ikke blir villedet, bør garantier inneholde visse opplysninger, bl.a en erklæring om at garantien ikke berører forbrukerens lovfestede rettigheter. 22) Partene kan ikke avtale å begrense eller sette til side de rettigheter som er innrømmet forbrukerne, siden det rettslige vernet da ville bli innholdsløst. Dette prinsippet bør også gjelde for klausuler som lar det være underforstått at forbrukeren var kjent med alle mangler som forelå ved forbruksvaren på det tidspunkt avtalen ble inngått. Det vern som forbrukerne gis i henhold til dette direktiv, bør ikke innskrenkes fordi en ikke-medlemsstats lovgivning er blitt valgt som gjeldende for avtalen. 25) I henhold til kommisjonsrekommandasjon av 30. mars 1998 om de prinsipper som får anvendelse på organer med ansvar for utenomrettslig løsning av forbrukertvister(4) kan medlemsstatene opprette organer som sikrer upartisk og effektiv behandling av klager nasjonalt og på tvers av landegrensene, og som forbrukerne kan bruke som meglere. 26) For å verne forbrukernes felles interesser bør dette direktiv føyes til listen over direktiver i vedlegget til europaparlaments- og rådsdirektiv 98/27/EF av 19. mai 1998 om nedlegging av forbod med omsyn til forbrukarinteresser(5) 2) Medlemsstatene kan fastsette at forbrukeren for å benytte seg av sine rettigheter må underrette selgeren om den manglende avtalemessigheten innen et tidsrom av to måneder etter at vedkommende oppdaget den. I vedlegget til direktiv 98/27/EF skal nytt nr. 10 lyde: «10. Europaparlaments- og rådsdirektiv 1999/44/EF av 25. mai 1999 om visse sider ved forbrukerkjøp og tilknyttede garantier (EFT L 171 av 7.7.1999, s. 12).». Ot.prp.nr.42 (2001-2002) Om lov om endringer i lov 2. juni 1989 nr. 27 om omsetning av alkoholholdig drikk m.v. og i lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakksskader (markedsføringsloven)

lovdata_cd_24660

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

sv

0.442

Forskrift om fredning av Teisdalen naturreservat, Sømna kommune, Nordland.

lovdata_cd_52306

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.709

(1) Oppstår det feil i forbindelse med ordre eller interesser innmeldt til MPS gjelder reglene nedenfor om reklamasjon og tvisteløsning. Reglene i pkt. 2.4.2 gjelder dog uttømmende for slutninger hvor børsmedlemmet reklamerer over registrert kurs eller volum. (2) Er en slutning som ble akseptert av et børsmedlem etter reglene i pkt. 2.3.4 ikke blitt registrert i EMP, eller mener børsmedlemmet at registreringen i EMP er feil i forhold til hans aksept av slutningen, må børsmedlemmet reklamere til MPS så snart feilen er oppdaget, og senest 40 minutter før børstid for EMP den påfølgende børsdag for den aktuelle derivatkontrakt. Skjedde slutningen på bortfallsdagen for en derivatkontrakt må det likevel reklameres til MPS samme dag innen 60 minutter etter utløpet av EMPs åpningstid. Ved reklamasjon må børsmedlemmet angi tidspunktet for sin aksept av slutningen med 5 minutters margin. Tilsvarende reklamasjonsfrister gjelder dersom et børsmedlem mener at en slutning ved en feil ikke er blitt gjennomført for en ordre eller interesse han hadde meldt inn til MPS. Børsmedlemmet må da oppgi tidspunktet for innmeldingen med 5 minutters margin. (3) Ved mangelfull eller for sen reklamasjon kan børsmedlemmet ikke påberope seg feilen overfor Oslo Børs. MPS skal dog søke å oppnå en minnelig løsning mellom de berørte børsmedlemmer. (4) Ved korrekt og rettidig reklamasjon av børsmedlem eller Oslo Børs, jf. 2.4.2 (6), skal Oslo Børs så snart som mulig ta stilling til reklamasjonen basert på lydopptaket av samtalen mellom børsmedlemmet og MPS. Børsmedlemmet skal på anmodning gis anledning til å høre opptaket. (5) MPS skal meddele alle berørte børsmedlemmer resultatet av reklamasjonen senest 10 minutter før børstiden for EMP den påfølgende børsdag for den aktuelle derivatkontrakt. Skjedde slutningen på bortfallsdagen for derivatkontrakten, skal meddelelsen gis innen 90 minutter etter utløpet av ordinær åpningstid samme dag. Informasjon om annulleringen skal straks deretter meddeles øvrige børsmedlemmer. Gis et børsmedlem medhold i reklamasjonen, skal MPS utføre følgende: a) En slutning som er registrert feil i EMP annulleres med virkning for de berørte børsmedlemmer, og den korrekte slutningen registreres i EMP, jf. 2.4.2 (6) og (7). b) En akseptert slutning som ikke er registrert i EMP skal snarest registreres i EMP. Dersom slutningen ikke var akseptert av et annet børsmedlem, skal slutningen registreres med Oslo Børs som motpart. Oslo Børs stenger deretter straks sin posisjon. (6) De berørte børsmedlemmer er forpliktet overfor NOS som parter i den feilregistrerte slutning til annullering eller endring er foretatt og registrert hos NOS. 0 Endret ved forskrifter 24 aug 1999 nr. 1042 (i kraft 6 sep 1999, tidligere 2.4.3), 17 juni 2002 nr. 678 (tidligere 2.4.4).

lovdata_cd_16584

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.597

Naturreservatet berører gnr./bnr.: 1/6, 1/10, 1/71, 1/98, 1/99, 1/100, 1/102, 1/113, 1/116, 1/117, 1/125 og statsgrunn 1/1. Reservatet dekker et areal på ca. 0,87 km2, herav 0,63 km2 landareal. Grensene framgår av kart i målestokk 1:10.000, datert Miljøverndepartementet desember 1991. Kartet og verneforskriften oppbevares i kommunen, hos fylkesmannen i Finnmark, i Direktoratet for naturforvaltning og i Miljøverndepartementet. De nøyaktige grensene for naturresevatet skal avmerkes i marka, og knekkpunktene bør koordinatfestes.

lovdata_cd_61700

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.901

Publisert: Somb-1993-41 (1993 205) Sammendrag: Ligningsforvaltningens plikt til å endre ligningen til gunst for skattyter. I forbindelse med utfylling av selvangivelsen for 1991 ble A oppmerksom på at hun i selvangivelsene for de tre foregående inntektsår hadde ført opp feil ligningsverdi for den halvpart av en tomannsbolig hun eide og bebodde. Hun påpekte forholdet overfor ligningskontoret, og ba om at feilen ble rettet opp. Ligningskontoret endret deretter ligningen for 1990, men unnlot å realitetsbehandle klagen over ligningen for 1988 og 1989 fordi klagefristen var oversittet. Overligningsnemnda fastholdt vedtaket. Ligningskontoret hadde vært oppmerksom på feilen under den ordinære ligningsbehandlingen for de respektive ligningsår uten å endre ligningen. - Ombudsmannen uttalte at ligningskontoret hadde en rettslig plikt til å rette opp feilen under den ordinære ligningsbehandlingen, men selv om saken hadde ligget slik an at feilen først var blitt oppdaget etter at ordinær ligning var foretatt, ville en nektelse av å endre ligningene for 1988 og 1989 under klagebehandlingen fremstå nærmest som "klart urimelig", jf. ombudsmannsloven av 22. juni 1962 §10 annet ledd. Etter dette tok ligningskontoret ligningen opp til endring for inntektsårene 1988 og 1989. Saksgang: (Sak 215/93) I forbindelse med utfylling av selvangivelsen for 1991 ble A oppmerksom på at hun i selvangivelsene for de tre forutgående inntektsår hadde ført opp feil ligningsverdi for den halvpart av en tomannsbolig hun eide og bebodde (postene 12 og 49 i selvangivelsen). Ved brev 21. januar 1992 påpekte hun forholdet overfor ligningskontoret og ba om at feilen som medførte for høy inntektsskatt ble rettet opp. Hun anførte at feilen måtte ha hatt sin årsak i at hun fikk oppgitt ligningsverdien for hele tomannsboligen da hun første gang tok kontakt med ligningskontoret i 1987. Videre påpekte hun at ligningskontoret på en kopi av selvangivelsen for 1988, som hun hadde fått oversendt i 1990, hadde anmerket riktig ligningsverdi utenfor post 49, men ikke rettet feilen der det fikk skattemessig betydning under post 12. Ligningskontoret behandlet anmodningen og endret ligningen for inntektsåret 1990, men unnlot å realitetsbehandle klagen over ligningen for inntektsårene 1988 og 1989. Overligningsnemnda fastholdt ligningskontorets vedtak og viste til at klagefristen var oversittet. A klaget til ombudsmannen 29. januar 1993 over overligningsnemndas vedtak. Klagen ble forelagt ligningskontoret i brev av 25. februar 1993 med anmodning om en nærmere redegjørelse for den skjønnsmessige avveining som ble foretatt og som førte til at kun ligningen for 1990 ble endret. Det ble spesielt spurt om hvilken vekt det ble lagt på at feilen kunne spores tilbake til feilaktige/uklare opplysninger fra ligningskontoret. Videre ble det bedt om en kommentar til klagers opplysning om at ligningskontoret i forbindelse med ligningen hadde vært oppmerksom på feilen, men unnlot å foreta retting av eget tiltak. Ligningssjefen svarte slik i brev av 3. mars 1993: "Ved ligningen for 1987, da skattyter flyttet til - - -, ble verdien på andel av bolig satt til kr 120.000. Vi kan ikke av våre papirer se å ha opplysninger som kan sannsynliggjøre at ligningskontoret har opplyst en ligningsverdi på kr 260.700 for 1988. Dersom skattyters opplysninger skulle være riktige ville ligningsverdien vært kr 264.000 for 1988, 10 % økning fra 1987. Ved ligningen for 1988 og 1989 er kontroll av ligningsverdiene ikke prioritert arbeidsoppgaver. Når det gjelder aveining av momentene i ligningslovens 95 nr 7, blir det særlig lagt vekt på beløpets størrelse sett hen til tiden som er gått etter at skattyter burde ha forstått at hun hadde ført opp feil verdi. Det vises i den forbindelse til at skattyter fikk kjennskap til riktig ligningsverdi i 1990 ved kopi av selvangivelsen for 1988." Ligningskontoret ble i brev 25. mars 1993 på nytt bedt om å kommentere A's opplysning om at ligningskontoret var oppmerksom på feilen. Videre ble det stilt følgende spørsmål: ligningsbehandling, og eventuelt varsle skattyteren særskilt for å hindre gjentakelser." Ligningssjefen ble også bedt om å kommentere sannsynligheten for at de feilførte ligningsverdier hadde sin bakgrunn i kontakt med ligningskontoret. Ligningssjefen svarte i brev av 30. mars 1993 slik: ligningsverdi. Årsaken til at denne ikke ble rettet er at vi på grunn av manglende ressurser må nedprioritere endel arbeidsoppgaver/kontroller. Dette gjaldt også ligningsverdiene på boliger. Slik nedprioritering medfører at saksbehandler ikke har anledning til å foreta rettelser på nedprioriterte oppgaver. Overligningsnemnda påpeker i de to første avsnitt forhold som relateres til spørsmålet om når burde skattyter ha forstått at oppført ligningsverdi var feil. Dette har betydning når en skal bedømme tiden som er gått, jfr. ll 95 nr 7. Når det gjelder spørsmålet om hvor stor sannsynlighet det er for at feilført ligningsverdi skyldes kontakt med ligningskontoret, kan en selvfølgelig ikke utelukke at skattyter har forespurt om ligningsverdien på eiendommen. Ligningskontorets svar ville da vært å oppgi samlet verdi. Dette på grunnlag av at verdien fastsettes for hele eiendommen. Dersom det er flere eiere må disse selv fordele denne ut ifra eierandel. " For ordens skyld ble ligningskontoret i brev 2. juli 1993 bedt om å presisere om de hadde vært oppmerksom på feilen "under den ordinære ligningsbehandling de enkelte inntektsår". Ligningssjefen svarte i brev 19. juli 1993 ved å vise til sitt brev 30. mars s.å. der det var opplyst at "ligningskontoret var oppmerksom på at skattyter hadde ført opp feil ligningsverdi". "Klagen fra A fremsto i utgangspunktet som en mer ordinær sak vedrørende avslag på søknad om endring av tidligere års ligning. Undersøkelsene herfra har imidlertid avklart et faktum som stiller ligningsmyndighetenes behandling i et alvorlig lys, noe som igjen gir grunnlag for mer inngående bemerkninger fra min side. I korthet er saksforholdet den at A fra og med inntektsåret 1988 feilaktig førte opp i sin selvangivelse en ligningsverdi for hele tomannsboligen hun bodde i, mens hun selv eide bare den ene delen. betydning for den inntekts og formuesskatt en skattyter skal betale. (På grunn av at A's gjeld oversteg formuen, fikk feilen bare betydning for inntektsskatten.) misforståelse som i tilfelle må ha oppstått. Uansett hvordan det måtte forholde seg på dette punkt, er det imidlertid slik at ligningskontoret erkjenner at saksbehandleren(e) som behandlet A's selvangivelser for inntektsårene 1988 og 1989 (situasjonen for inntektsåret 1990 er ikke undersøkt ettersom A vant frem med sin anmodning om endring for dette året) hadde begått en feil. Saksbehandleren har imidlertid nøyd seg med å anmerke feilen med blyant utenfor post 49 på selvangivelsen, uten å gjennomføre rettingen her eller under post 12 der feilen resulterte i en høyere ilignet skatt. Dette ble unnlatt til tross for at rettelsen kunne ha vært gjennomført med beskjedent tids og ressursforbruk. A ble heller ikke orientert om feilen, slik at tilsvarende feil kunne unngås i fremtiden. Ligningskontoret har begrunnet denne form for ligningsbehandling med at blant annet kontroll av ligningsverdier på boliger er en nedprioritert oppgave på grunn av manglende ressurser og at saksbehandleren ikke "har anledning til å foreta rettelser på nedprioriterte oppgaver". Ved vurderingen av ligningskontorets handlemåte tar jeg utgangspunkt i ligningsloven av 13. juni 1980 81 nr. 1, som lyder: Det at ligningsmyndighetene etter lovteksten i gitte tilfeller "kan" fravike en skattyters selvangivelse, innebærer ikke at det er opp til forvaltningens frie skjønn om dette skal gjøres eller ikke. Det er helt på det rene at ligningsmyndighetene når den ved behandlingen av en selvangivelse merker seg (klare) feil, har en rettslig plikt til å rette det opp. Dette var rettstilstanden både før og etter ligningsloven trådte i kraft og noe annet vil være direkte støtende mot den alminnelige rettsbevissthet. Professor Frederik Zimmer kommenterer problemstillingen slik i sin bok Ligningsforvaltningsrett (Institutt for offentlig retts skriftserie nr. 1/82): "Skl. 83 nr. 4 bestemte uttrykkelig at selvangivelsen skulle fravikes i den skattepliktiges favør hvis det var "skjellig grunn" til å anta at den ikke var riktig. Det er klart at et lignende prinsipp skal gjelde etter Ll. 81 selv om det uttrykkelig ikke sies. Snarere er det hensikten at adgangen for endring i skattyters favør skal gå lenger enn tidligere, idet det bevisbyrdekrav som ligger i kravet til "skjellig grunn", er falt bort, jfr. prp. 29 98. Det samme prinsipp fremgår også av reglene om endring av ligning, jfr. pkt. 7 nedenfor. Men det er nokså klart at ligningsmyndighetene har en mer begrenset undersøkelsesplikt enn forvaltningsmyndigheter i alminnelighet har, se Rt-1921-56. " Jeg vil i tilknytning til det her siterte og ved lesing av blant annet den der nevnte Ot.prp.nr.29 "om ligningslov og endringer i andre lover", påpeke at det er viktig å skille mellom spørsmålet om ligningsmyndighetenes undersøkelsesplikt i sin alminnelighet og plikten til å rette åpenbare feil man er klar over under den ordinære ligningsbehandling. Det forhold at ligningskontoret har "nedprioritert" kontrollen av blant annet ligningsverdien på boliger, kan klarligvis ikke medføre at denne plikten bortfaller. Det er for øvrig ikke akseptabelt å "nedprioritere" deler av saksbehandlingen på en slik måte at denne fører til lovstridige resultater. For ordens skyld har en herfra vært i telefonisk kontakt med Skattedirektoratet og fylkesskattekontoret med sikte på å avklare om det forelå sentrale retningslinjer vedrørende prioritering som kunne gi grunnlag for en slik misforståelse. Etter det opplyste foreligger ingen slike retningslinjer. Min konklusjon må derfor bli den at ligningskontoret er rettslig forpliktet til å endre A's ligning for de aktuelle inntektsår. Det er etter dette strengt tatt ikke nødvendig for meg å gå nærmere inn på overligningsnemdas endringsvurdering etter ligningslovens §95 nr. 7. Overligningsnemndas vurdering og vektlegging av det forhold at A den 24. september 1990 fikk tilsendt kopi av sin selvangivelse for det forutgående ligningsår foranlediger imidlertid også særskilte merknader fra min side. Etter først å vise til dette forholdet fremholder overligningsnemda i sitt vedtak 15. januar 1993: "Tilsendt kopi regnes som utskrift og det er fra dette tidspunkt skattyter ble kjent med feilen at klagefristen begynner å løpe." Ligningssjefen forklarer i sitt brev hit 30. mars 1993 at dette relaterer seg til spørsmålet om når A burde ha forstått at ligningsverdien var feil, noe som igjen har betydning for skjønnsmomentet "tiden som er gått" i ligningslovens 95 nr. 7. Til det siste vil jeg bemerke at det kan synes mer korrekt å henføre forholdet under skjønnsmomentet "skattyters forhold". Det som imidlertid er på det rene er at den alminnelige klagefrist etter ligningslovens §92 nr. 4 første punktum er tre uker fra utleggingen av ligningen. Etter annet punktum forskyves utgangspunktet for klagefristen der ligningskontoret har fraveket selvangivelsen uten at påbudt varsel er sendt. Det var således ingen frist som begynte å løpe fra det tidspunkt A fikk tilsendt kopi av sin selvangivelse. Selv om man ser bort fra ligningskontorets unnlatelse av å rette opp feilene under de ordinære ligningsbehandlinger noe som for øvrig var påberopt av A vil det etter min mening være meget strengt å legge avgjørende vekt på (i A's disfavør) at hun ikke reagerte på feilen da hun mottok kopi av selvangivelsen. Kopien skulle så vidt skjønnes brukes av trygdemyndighetene i forbindelse med beregning av dagpenger under arbeidsløshet, og noen fremhevelse av feilen ut over anmerkningen av den korrekte ligningsverdi med blyant var ikke foretatt. Forholdet var ellers den at A fikk medhold i sitt krav om retting av ligningen for det siste forutgående ligningsår og at det var tale om en helt utvilsom feil. Selv om saken hadde ligget slik an at feilen først var blitt oppdaget etter at ordinær ligning var foretatt, er det ikke langt fra at en nektelse av å endre også ligningene for 1988 og 1989 fremstår som "klart urimelig", jf. ombudsmannsloven av 22. juni 1962 §10 annet ledd. Jeg ber om å bli orientert om hva ligningskontoret vil foreta seg i saken. Etter omstendighetene har jeg funnet grunn til å oversende gjenpart av dette brev til fylkeskattekontoret og Skattedirektoratet." I brev av 15. september 1993 opplyste ligningssjefen at ligningskontoret ville endre ligningen for A "etter de anvisninger som er gitt". Somb-1993-40 Skattesak - ettergivelse av restskatt som har sammenheng med utgifter til adopsjon av barn fra utlandet.

lovdata_cd_44011

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.866

Hvis skatten eller trekkoppgjøret ikke blir betalt i rett tid, kan kommunekassereren gjøre bruk av tvangsmidler. Etter skattebetalingsloven §33 kan forskuddskatt, restskatt, etterskuddsskatt eller annen utliknet skatt som ikke er betalt i rett tid, inndrives av skatteoppkreveren ved trekk i lønn eller andre liknende ytelser etter reglene i Lov om fordringshavernes dekningsrett av 8. juni 1984 nr. 59 (dekningsloven) §2-7. Når det gjelder gjennomføringen av påleggstrekk vises det til eget rundskriv som er under utarbeidelse.

lovdata_cd_51000

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.832

Forskrift vedrørende omsetning av avrenspoteter til bruk i produksjon av sprit, glukose og mel. Fastsatt av Landbruksdepartementet 5. januar 1990 med hjemmel i lov av 16. juni 1939 nr. 10 om regulering av tilvirkning om omsetning av potetmjøl m.m., jmf. Jordbruksavtalen 1989. Endret 18 juli 2000 nr. 782. §1. Avsetning for avrenspoteter fra bedrifter i markedsordningen for poteter skal sikres gjennom avtale mellom Statens landbruksforvaltning og Norske Potetindustrier. 0 Endret ved forskrift 18 juli 2000 nr. 782 (i kraft 1 juli 2000). Med avrenspoteter menes frasorterte poteter i tilknytning til matpotet-, industripotet- og settepotetproduksjon. Avrens fra industriens egen potetforsyning og reststivelse fra bearbeidelsen inngår også i begrepet avrenspoteter i denne sammenheng. Avtalen skal regulere forhold knyttet til rett og plikt til leveranse av avrenspotet for bedriftene i markedsordningen for potet og Norske Potetindustriers forpliktelse til å avta avrenspotet, herunder Norske Potetindustriers inntaksmengde. Avtalen skal videre spesifisere hvilke kvalitetskrav som stilles til avrenspotet og fastsette rammer for oppgjørspris. Avtalen mellom Statens landbruksforvaltning og Norske Potetindustrier skal godkjennes av Landbruksdepartementet. Tvist mellom avtalepartene om gjensidige rettigheter og forpliktelser i henhold til avtalen kan avgjøres ved voldgift. En eventuell endring eller oppsigelse av avtalen skal godkjennes av Landbruksdepartementet. Forskriften gjelder fra 15. januar 1990.

lovdata_cd_57899

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.812

Forskrift om e-pengeforetak. Fastsatt av Kredittilsynet 15. april 2003 med hjemmel i lov av 13. desember 2002 nr. 74 om e-pengeforetak §4-2 annet ledd og §5-1 annet ledd, lov av 17. juli 1998 nr. 56 om årsregnskap m.v. (regnskapsloven) §10-1 tredje ledd, lov av 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner §2-1, jf. §2-17, lov av 7. desember 1956 nr. 1 om tilsynet for kredittinstitusjoner, forsikringsselskaper og verdipapirhandel m.v. (kredittilsynsloven) §4 nr. 2 og 3 og delegeringsvedtak av 24. mars 2003 nr. 464. Jf. EØS-avtalen vedlegg IX nr. 14 (direktiv 2000/12/EF endret ved direktiv 2000/28/EF) og nr. 15 (direktiv 2000/46/EF). Forskriften gjelder for e-pengeforetak som nevnt i lov av 13. desember 2002 nr. 74 om e-pengeforetak §1-1 første og annet ledd. Forskriften gjelder så langt den passer for e-pengeforetak som i medhold av lovens §1-2 er unntatt fra enkelte bestemmelser i loven. Forskriften gjelder ikke for e-pengeforetak som i medhold av loven §1-2 er unntatt fra samtlige bestemmelser i loven. Ansvarlig kapital etter lovens §4-2 første ledd beregnes som summen av aksjekapital og overkursfond. Ansvarlig lånekapital skal ikke regnes med, og det gjøres fradrag for goodwill og andre immaterielle eiendeler, beholdning av egne aksjer og akkumulert underskudd i regnskapsåret. En utsteder av elektroniske penger som har vært i drift i mindre enn seks måneder, medregnet dagen da driften startet, skal til enhver tid ha en ansvarlig kapital som er lik eller større enn 2 prosent av det høyeste av følgende to beløp: 2. målverdien etter seks måneder av foretakets finansielle gjeld knyttet til utestående elektroniske penger som angitt i driftsplanen i henhold til lovens §2-1 annet ledd. Kredittilsynet kan kreve at foretaket dokumenterer forutsetningene for målverdien angitt i driftsplanen og at målverdien settes til et høyere beløp enn angitt i driftsplanen. De investeringer et e-pengeforetak skal ha etter lovens §5-1 første ledd, skal være tilstrekkelig likvide og kan bare plasseres i følgende eiendeler: 2. fordringer på og fordringer garantert av stater og sentralbanker innen OECD-området med unntak av stater som har reforhandlet sin utenlandske statsgjeld de siste 5 år (sone A) 4. disponible innskudd i banker og andre kredittinstitusjoner innen sone A. Investeringer omfattet av §3-1 nr. 4 kan ikke overstige 20 ganger den ansvarlige kapital til e-pengeforetaket. For å gardere seg mot markedsrisiko knyttet til utstedelse av elektroniske penger og investeringene omfattet av §3-1, kan e-pengeforetak bruke: 1. tilstrekkelig likvide rente- og valutakursrelaterte finansielle derivater som omsettes på en børs eller regulert markedsplass (ikke OTC-derivater) 2. valutakontrakter med opprinnelig løpetid på maksimalt 14 kalenderdager. Bruk av finansielle derivater og valutakontrakter etter første ledd er bare tillatt i den utstrekning: 2. foretaket kan dokumenterer at det har rutiner, systemer og kompetanse blant sine ansatte som kan sikre forsvarlig håndtering av den risikoen som følger med å bruke finansielle derivater. E-pengeforetak skal begrense markedsrisiko knyttet til investeringene omfattet av §3-1 i samsvar med annet ledd (renterisiko) og tredje ledd (valutakursrisiko). Gjennomsnittlig gjenstående løpetid på investeringer plassert i eiendeler nevnt i §3-1 nr. 2 og 3 kan ikke overstige 12 måneder. Det kan tas hensyn til sikring gjennom bruk av finansielle derivater i samsvar med §3-3. Ved beregningen skal de enkelte eiendeler vektes ut fra størrelsen på investeringen vurdert i samsvar med §3-5. Det kan ikke investeres i eiendeler nevnt i §3-1 nr. 2 og 3 med mer enn 5 års gjenstående løpetid. Investeringer omfattet av §3-1 skal plasseres i eiendeler som lyder på samme valuta som foretakets finansielle gjeld knyttet til utestående elektroniske penger. Investeringene kan plasseres i eiendeler som lyder på annen valuta dersom: 2. den samlede verdi av de investeringene som ikke er sikret etter nr. 1, ikke på noe tidspunkt overstiger 20 prosent av den ansvarlige kapitalen til foretaket. Ved anvendelsen av lovens §5-1 første ledd, skal eiendeler nevnt i §3-1 vurderes til den laveste verdi av anskaffelseskost og markedsverdi. Eiendeler omfattet av §3-1 skal klassifiseres som omløpsmidler. Regnskapsloven §5-8 om markedsbaserte finansielle omløpsmidler gjelder ikke. Eiendeler omfattet av §3-1 og finansiell gjeld knyttet til utestående elektroniske penger skal spesifiseres på egne linjer i balansen. Alle e-pengeforetak skal gi noteopplysninger som nevnt i regnskapsloven §7-5 om finansiell markedsrisiko. Det skal gis noteopplysninger om oppfyllelsen av solvenskravet i lovens §4-2. E-pengeforetak skal utarbeide delårsregnskap for hvert halvår som skal omfatte resultatregnskap, balanse og noteopplysninger som nevnt i tredje ledd. Opplysningene i delårsregnskap for annet halvår av regnskapsåret kan gis i årsregnskapet. Det skal gis resultattall for den regnskapsperioden det rapporteres for og sammenligningstall for de to foregående halvårsperiodene. Det skal gis balansetall fra utløpet av den regnskapsperioden det rapporteres for og sammenligningstall fra utløpet av de to foregående halvårsperiodene. Det skal gis noteopplysninger som nevnt i §4-3 annet ledd og regnskapsloven §7-1 annet og tredje ledd, §7-2, §7-3 og §7-35. Delårsregnskapet skal vedtas av e-pengeforetakets styre innen to måneder etter regnskapsperiodens slutt, og holdes offentlig tilgjengelig på e-pengeforetakets kontor. Det skal gis opplysninger om hvilke deler av delårsregnskapet som er revidert. E-pengeforetak skal sende inn årsregnskap, årsberetning og revisjonsberetning til Kredittilsynet innen tre måneder etter regnskapsårets slutt. E-pengeforetak skal sende inn delårsregnskap til Kredittilsynet innen tre måneder etter regnskapsperiodens slutt. E-pengeforetak skal ved utløpet av hvert regnskapsår og hvert halve regnskapsår fylle ut: 1. en oppgave over foretakets ansvarlige kapital og oppfyllelse av solvenskrav i lovens §4-2 (solvensoppgave) 2. en oppgave over plasseringen av de investeringer foretaket skal ha etter lovens §5-1 første ledd (plasseringsoppgave). Solvensoppgaven og plasseringsoppgaven fylles ut på skjema fastsatt av Kredittilsynet. Solvensoppgaven og plasseringsoppgaven skal sendes inn til Kredittilsynet innen tre måneder etter utløpet av rapporteringsperioden. Kredittilsynet kan akseptere eller kreve elektronisk rapportering av regnskaper og oppgaver som nevnt i dette kapittel.

lovdata_cd_46211

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.876

Sykepenger fra krigspensjoneringen faller bort i den utstrekning tilsvarende ytelser (sykepenger) gis etter lov om folketrygd, jf. sivillovens §24 sjette ledd og militærlovens §18a sjette ledd. I sykepenger fra yrkesskadetrygden gjøres fradrag med et beløp som svarer til de sykepenger fra folketrygden som vedkommende måtte ha rett til for samme tidsrom, jf. yrkesskadetrygdlovens §11 nr. 2 annet ledd. 8.4.6. Uførepensjon fra personskadetrygd og sykepenger fra folketrygden.

lovdata_cd_16134

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.473

Forskrift om Finnfloen naturreservat, Røros kommune, Sør-Trøndelag.

maalfrid_53646dbe72993569ab4ccb2020fe6860612d25fd_13

maalfrid_fylkesmannen

no

0.76

Du er ansvarlig for å utarbeide en turnus slik at assistentene vet når de skal jobbe, og hvor lenge de skal være på jobb. En turnus er en systematisk rullerende plan som strekker seg over 4–6 uker, og som gjentar seg. Hensikten er at de ansatte i god tid skal vite sin arbeidstid og fritid. Samtidig vet du hvem som kommer på jobb til enhver tid, og kan planlegge gjøremål ut i fra det. Når du skal lage turnus må du forholde deg til arbeidsmiljøloven. Loven sier noe om arbeidstid og hvilebestemmelser, jf. kapittel 10. I tillegg kommer eventuelle gjeldende tariffavtaler. Behov for endringer i arbeidstid på kort varsel (forskjøvet arbeidstid) er det bare arbeidsgiver som kan pålegge. Forskjøvet arbeidstid er når partene er enige om å forskyve en vakt. De betales 50 % tillegg for den tiden som faller utenom vedkommendes ordinære arbeidstid. Tidspunkt for 100% tillegg forskyves tilsvarende. Varsel om forskjøvet arbeidstid skal så vidt mulig gis tre dager i forveien, og aldri mindre enn én dag i forveien. Delt dagsverk er det også bare arbeidsgiver som kan pålegge assistentene. Det vil si at assistenten møter flere enn to ganger hver arbeidsdag. Dette benyttes kun i de tilfeller hvor det er nødvendig for å opprettholde forsvarlig drift. Dersom delt dagsverk er nødvendig, utbetales det én timelønn ekstra per arbeidsdag. Ferieloven gjelder alle arbeidsforhold, uansett varighet og omfang, jf. ferieloven (www.lovdata.no). Assistentene dine har rett på ferie i minimum 25 virkedager hvert år, og ytterligere 6 virkedager når man fyller 60 år. (De fleste kommuner har avtaler om mer enn minimumskravet). Én virkedag er alle arbeidsdager unntatt søndager og helligdager. • Hvor mye ferietid assistenten kan ta ut, avhenger av hvor stor del av året han/hun har vært i arbeid. • Det må foreligge en plan for avvikling av ferie. • Ved tiltredelse i perioden 1. januar til 30. september i ferieåret har man rett til feriefri i minst 25 virkedager. Ved tiltredelse senere enn dette har man rett til feriefri i 6 dager. Dette forutsetter at man kan dokumentere at ferie ikke er avviklet. • Assistenten har krav på 3 ukers sammenhengende ferie i perioden 1. juni til 30. september. • Assistent som blir sykemeldt før ferien, kan kreve ferien utsatt til senere i ferieåret. Dette må dokumenteres med legeerklæring og fremsettes senest siste arbeidsdag før vedkommende skulle hatt ferie. • Assistent som har vært 100% arbeidsufør/sykmeldt løpet av ferien, kan kreve tilsvarende feriedager utsatt til senere i ferieåret. Legeerklæring må fremvises.

lovdata_cd_54403

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.754

0 Endret ved forskrift 21 des 2001 nr. 1622 (i kraft 1 jan 2002). Ansvarlig for fremstilling av kjøtt fra sjøpattedyr ved mottakssted og selkjøtt ved kontrollsted, skal senest 24 timer før levering gi Mattilsynet opplysninger om antatt tidspunkt for fremstilling av kjøtt til kjøttkontroll. Ved endringer skal det snarest mulig gis melding om dette. Ansvarlig for mottakssted plikter innen rimelig tid, og minst 14 dager før fangstsesongen tar til å melde fra til Mattilsynet dersom det planlegges mottak av hvalkjøtt den kommende sesong. Ansvarlig for fremstilling av tamrein til kjøttkontroll ved sesongslakteri, og slaktedyr, herunder tamrein, til kjøttkontroll ved mobile slakterier/slakteplasser mv., skal i god tid, og senest en uke før planlagt slakting gi Mattilsynet opplysninger om antatt tidspunkt for slakting og om ca. antall og art av dyr som skal slaktes. Ved endringer skal det snarest mulig gis melding om dette. For slakting ved sesongslakterier for tamrein og ved mobile enheter er vedlegg 1 retningsgivende for antall kontrollpersoner til post mortem kontroll. Der hvor slaktedagen strekker seg utover normal arbeidstid for Mattilsynet, kan tilsynet møte med to personer uavhengig av slaktehastighet og antall dyr som skal slaktes. 0 Endret ved forskrifter 29 des 2000 nr. 1597 (i kraft 1 jan 2001), 21 des 2001 nr. 1622 (i kraft 1 jan 2002), 9 jan 2004 nr. 132. Ansvarlig for fremstilling av kjøtt fra sjøpattedyr ved mottakssted eller selkjøtt ved kontrollsted, skal betale gebyr for hvert påbegynt timeverk ut fra timeverksats på kr 450,- for medgått tid til reise, venting, tilsyn og kontroll. For arbeid på lørdager, søndager og offentlige helge- og høytidsdager skal det betales 200% av timeverksatsen. I tillegg kommer reiseutgifter etter statens satser. For arbeid utover Mattilsynets normalarbeidstid skal det betales 150% av timeverksatsen, og for arbeid mellom kl. 21:00 og 06:00 fra mandag til fredag skal det betales 200% av timeverksatsen. Dersom varslet kjøttkontroll ikke finner sted, betales gebyr etter timeverksatsen for medgått tid til reise og oppmøte. Kostnader til uttak av prøver, analyse og forsendelse skal faktureres direkte etter stykkpris. Det er gitt nærmere instrukser for prøvetaking. I tillegg til bestemmelser i første ledd skal mottakssted for kjøtt fra sjøpattedyr og kontrollsted for selkjøtt betale 1 dagsverk til tilsynsoppgaver per sesong. 0 Tilføyd ved forskrift 21 des 2001 nr. 1622 (i kraft 1 jan 2002). Endret ved forskrifter 18 des 2002 nr. 1665 (i kraft 1 jan 2003), 9 jan 2004 nr. 132, 22 des 2004 nr. 1782 (i kraft 1 jan 2005). Ansvarlig for fremstilling av slakt til kontroll ved sesongslakteri for tamrein, skal betale gebyr for hvert påbegynt timeverk ut fra timeverksats på kr 450,- for medgått tid til reise, venting, tilsyn og kontroll. For arbeid på lørdager, søndager og offentlige helge- og høytidsdager skal det betales 200% av timeverksatsen. I tillegg kommer reiseutgifter etter statens satser. Dersom varslet slakting ikke finner sted betales gebyr etter timeverksatsen for medgått tid til reise og oppmøte. Kostnader til uttak av prøver, analyse og forsendelse skal faktureres direkte etter stykkpris. Det er gitt nærmere instrukser for prøvetaking. Kostnader til ulike prøver er fastsatt i vedlegg 1. I tillegg til bestemmelser i første ledd skal sesongslakteri for tamrein betale 2 dagsverk til tilsynsoppgaver per sesong. §7c. Gebyr ved mobile slakterier/slakteplasser mv. Ansvarlig for fremstilling av slakt, herunder rein, til kontroll ved mobile slakterier/slakteplasser mv., skal betale gebyr for hvert påbegynt timeverk ut fra en timeverksats på kr 450,- for medgått tid til reise, venting, tilsyn og kontroll. For arbeid på lørdager, søndager og offentlige helge- og høytidsdager skal det betales 200% av timeverksatsen. I tillegg kommer reiseutgifter etter statens satser. Dersom varslet slakting ikke finner sted betales gebyr etter Mattilsynets timeverksats for medgått tid til reise og oppmøte. I tillegg til bestemmelser i første ledd skal det betales for tilsynsoppgaver. For mobile enheter, autorisert eller godkjent med begrenset kapasitet, med et årlig slaktevolum mindre enn 500 tonn skal det betales for 8 dagsverk per kalenderår. For mobile enheter, autorisert eller godkjent med begrenset kapasitet, med et årlig slaktevolum som er lik eller større enn 500 tonn, skal det betales for 12 dagsverk per kalenderår. Ansvarlig for fremstilling av vilt ved kontrollsted og ved behandlingsanlegg for vilt skal betale gebyr for hvert påbegynt timeverk ut fra en timeverksats på kr 410,- for medgått tid til reise, venting og kontroll. For arbeid på lørdager, søndager og offentlige helge- og høytidsdager skal det betales 200% av timeverksatsen. I tillegg kommer utgifter til skyssmiddel etter statens satser. I tillegg skal godkjente kontrollsteder for vilt eller behandlingsanlegg for vilt betale gebyr etter satsene i første ledd for tilsynsoppgaver per sesong, dog begrenset til 1 dagsverk. 0 Tilføyd ved forskrift 21 des 2001 nr. 1622 (i kraft 1 jan 2002). Endret ved forskrifter 12 sep 2002 nr. 994, 18 des 2002 nr. 1665 (i kraft 1 jan 2003), 9 jan 2004 nr. 132, 22 des 2004 nr. 1782 (i kraft 1 jan 2005). §8. (Opphevet ved forskrift 29 des 2000 nr. 1597 (i kraft 1 jan 2001).) §9. (Opphevet ved forskrift 2 mai 2000 nr. 375). Gebyr i henhold til §6 første ledd kreves inn av Mattilsynet, eller den som Mattilsynet bemyndiger, og innbetales innen den 20. hver måned. Gebyr i henhold til §5 femte ledd kreves inn av Mattilsynet. Gebyr i henhold til §6 annet til sjette ledd og §7 - §7d kreves inn av Mattilsynet på skjema fastsatt av Mattilsynet. Gebyr etter denne forskrift er tvangsgrunnlag for utlegg. 0 Endret ved forskrifter 30 des 1999 nr. 1537 (i kraft 1 jan 2000), 29 des 2000 nr. 1597 (i kraft 1 jan 2001), 21 des 2001 nr. 1622 (i kraft 1 jan 2002), 9 jan 2004 nr. 132, 22 des 2004 nr. 1782 (i kraft 1 jan 2005). 0 Endret ved forskrift 9 jan 2004 nr. 132. Bestemmelsene om straff og tvangsmulkt i matloven, kommer til anvendelse ved overtredelse av denne forskrift. §13. (Opphevet ved forskrift 29 des 2000 nr. 1597 (i kraft 1 jan 2001).) Denne forskrift trer i kraft 1. januar 1999. Samtidig oppheves midlertidig forskrift 15. desember 1997 nr. 1444 om avgift til dekning av utgifter til kjøttkontrollen.

lovdata_cd_24631

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.421

5. Motorisert ferdsel er forbudt. Start og landing med luftfartøy er forbudt. 6. Bruk av sykkel, hest og kjerre samt ridning er forbudt. 9. Direktoratet for naturforvaltning kan av hensyn til fredningsformålet forby eller regulere ferdselen i hele eller deler av reservatet.

lovdata_cd_36291

lovdata_cd_odelsting_2005

no

0.825

Publisert: Ot.prp.nr.10 (1986-1987) Tittel: Om lov om endring i lov 8 juni 1928 nr 2 om postvesenet. Samferdselsdepartementet legger med dette fram forslag om endring av postloven § 8 som gir regler om taushetsplikt for den som er betrodd å stelle med postsaker (posthemmeligheten). Forslaget går ut på at taushetsplikten ikke skal være til hinder for at politiet gis adgang til ved bruk av tekniske hjelpemidler eller narkotikahund å undersøke om postsendinger, så vel sendinger fra og til utlandet som innenlandske sendinger, inneholder narkotika. Narkotiske stoffer er unntatt fra postførsel med mindre stoffene sendes til medisinsk eller vitenskapelig bruk. Bestemmelser om dette er fastsatt av Postdirektoratet i medhold av kgl.res. av 31. mai 1929 punkt 7, se Postreglementet Kap. III § 51. Sosialdepartementet har 30. juni 1978 gitt nærmere forskrifter om legal forsendelse av narkotiske stoffer m.v. Tollvesenet har i medhold av tolloven 10 juni 1966 nr 5 adgang til å undersøke all post til og fra utlandet, uansett om det foreligger konkret mistanke om ulovlig inn- eller utførsel av varer. Av rasjonaliseringshensyn er det inngått en avtale mellom Tollvesenet og Postverket om tollbehandling av utenlandsk post. Avtalen innebærer at Postverket skal sørge for at postsendinger fra utlandet blir lagt fram for Tollvesenet dersom sendingene antas å inneholde tollpliktige saker. For å bekjempe ulovlig innførsel av narkotika yter Postverket spesiell bistand ved kontroll av postsendinger. Bistanden går ut på at postfunksjonærer - etter henstilling fra Tollvesenet - lokaliserer og legger fram for det eventuelle sendinger til navngitte personer. Kontrollen for å hindre ulovlig innførsel av narkotika er også skjerpet ved at det brukes narkotikahunder til å gjennomsøke postsendinger til og fra tollområdet. Politiet kan her yte Tollvesenet bistand ved at det stilles til disposisjon narkotikahund med fører. Men kontrollen skjer i slike tilfeller under Tollvesenets ledelse og ansvar, og polititjenestemannen skal utelukkende beskjeftige seg med sitt oppdrag - å føre hund og ikke foreta nærmere undersøkelser av sendingen. Han anses i disse tilfellene å være underlagt bestemmelsen om taushetsplikt i tolloven § 8, jfr. også politiinstruksen § 34. Kontroll av innenlandske postsendinger for å undersøke om de inneholder ulovlig forsendelse av narkotika kan bare skje dersom det foreligger en konkret mistanke om ulovlig narkotikaforsendelse. I så fall vil saken bli oversendt politiet til videre etterforskning etter reglene i straffeprosessloven. Som ledd i arbeidet med å bekjempe omsetningen av ulovlige narkotiske stoffer er det fra politiet flere ganger kommet henvendelse til Postverket om at politiet bør få adgang til å kontrollere innenlandsk post ved hjelp av narkotikahund, selv om det ikke foreligger konkret mistanke om ulovlig forsendelse. Fra Postverkets side er det gitt uttrykk for at en slik kontroll ville være i strid med bestemmelsene om taushetsplikt i postloven § 8. Denne paragrafen lyder: « Enhver som er betrodd å stelle med postsaker, plikter overfor uvedkommende å bevare taushet om andres bruk av posten og om hva han ellers får kjennskap til gjennom postsendingene. Han plikter også å påse at uvedkommende ikke far høve til selv å skaffe seg kjennskap til andres bruk av posten eller postsendingenes innhold. Ved kgl. res. 14. november 1980 ble det oppnevnt et utvalg med mandat å foreslå en revisjon av postloven, med bakgrunn bl.a. i de utredninger om ny postlov som var foretatt i Postdirektoratet. Utvalget ble av Justisdepartementet anmodet om å vurdere om det i postloven bør tas inn en hjemmel for politiet til å undersøke innenlandsk post med sikte på å hindre ulovlig forsendelse av narkotika, se nærmere pkt 2 nedenfor. Utvalget til å revidere postloven la fram sin utredning høsten 1983 (NOU 1983:49 Revisjon av postloven). Når det gjelder spørsmålet om kontroll av innelandske postsendinger for å hindre ulovlig forsendelse av narkotika, uttaler utvalget (s 53): « Den adgang politiet har etter midlertidig lov av 17. desember 1976 nr 19 til etter rettens kjennelse å foreta telefonkontroll i tilknytning til etterforskning av overtredelse av narkotikalovgivningen, forutsetter at det finnes personer som med skjellig grunn mistenkes for slik overtredelse. Den nye straffeprosessloven § 211 gir hjemmel - på visse vilkår - og etter rettens kjennelse, til å beslaglegge post til siktede personer. En generell adgang til å undersøke posten ved bruk av narkotikahund eller tekniske hjelpemidler vil være et ledd i en alminnelig etterforskning i narkotikasaker. Man har vurdert det betenkelige ved å gi en generell adgang til kontroll av posten mot den samfunnsmessige betydning det har å hindre mest mulig av den ulovlige forsendelsen av narkotiske stoffer. En slik adgang vil bryte med prinsippet om at uvedkommende ikke skal ha adgang til postlokalene, og på den måten skaffe seg kjennskap til andres bruk av posten. Det er derfor prinsipielt betenkelig å åpne slik adgang. Komiteen er dog kommet til at det bør være adgang til å utføre en slik kontroll når politiets oppgave er begrenset til å ledsage hunden og gripe inn når den finner noe ulovlig, eller betjene de tekniske hjelpemidlene. Dersom en slik undersøkelse skulle gi skjellig grunn til mistanke om straffbar handling, forutsettes det at man går frem etter reglene i straffeprosessloven. Utvalget foreslår i samsvar med dette at det i en ny postlov gis følgende bestemmelse om taushetsplikt (utvalgets utkast § 9): De plikter også å hindre at uvedkommende får anledning til å skaffe seg slikt kjennskap som nevnt i Tørste ledd. I kommentarene til de enkelte paragrafene i utkastet til ny postlov understreker utvalget (s 111) at dersom politiets undersøkelse skulle gi skjellig grunn til mistanke om straffbar handling, forutsettes det at man går fram etter reglene i straffeprosessloven, idet bestemmelsen i postloven isolert sett ikke hjemler adgang til å åpne post. For øvrig forutsetter utvalget at Kongen gir nærmere regler for praktiseringen av bestemmelsen. Postlovutvalgets utredning har vært ute til bred, ordinær høring. Dessuten har Den Norske Advokatforening og Den Norske Dommerforening fått tilsendt utredningen for eventuell uttalelse i forbindelse med dette spesielle lovforslaget. Det er bare fire av høringsinstansene som har kommentert utvalgets forslag om å åpne adgang for politiet til å kontrollere postsendinger for å hindre ulovlig forsendelse av narkotika. Det er ingen av høringsinstansene som har gått mot utvalgets forslag på dette punkt. «Til § 9. Denne bestemmelsen omfatter regler om taushetsplikt for enhver som utfører tjeneste eller arbeid for Postverket. I bestemmelsens tredje ledd er det tatt inn en bestemmelse om politiets adgang til å undersøke om postsendinger inneholder narkotika. Rådet har ikke innvendinger mot denne hjemmelen, men mener at en slik hjemmel bør skilles ut som en egen bestemmelse og ikke plasseres innimellom taushetspliktreglene. « I tilknytning til forslagets § 9, 3. ledd om politiets adgang til å undersøke postsendinger, merket en seg at adgangen kun begrenser seg til å undersøke sendingene uten å åpne, og at dersom undersøkelsen avdekker skjellig grunn til mistanke, må den videre prosedyre følge straffeprosesslovgivningen. Norsk Postforbund uttaler: « 2.6. Taushetsplikt. Taushetspliktsbestemmelsen som finnes i postloven kan bli opprettholdt, men at virkeområdet utvides, slik at de personer som utfører arbeid for Postverket, uten å være tilsatt eller er tilsatt uten direkte å utføre postarbeid, vil også bli pålagt taushetsplikt. tekniske hjelpemidler for å bekjempe omsetningen av ulovlig narkotiske stoffer. Den norske Postorganisasjon uttaler: Vi slutter oss til komiteens forslag om at taushetsplikten utvides til også å gjelde for personer som utfører arbeid for Postverket uten å være direkte tilsatt i etaten. Vi er likeledes enig i at politiet ved hjelp av narkotikahunder eller tekniske hjelpemidler, må ha adgang til å undersøke om postsendinger inneholder narkotiske stoffer. Samferdselsdepartementet kan gi sin tilslutning til forslaget fra Postlovutvalget om at politiet bør gis adgang til å kunne føre kontroll med postsendinger for å hindre ulovlig forsendelse av narkotika. Det er på det rene at det sendes narkotika ulovlig i postsendinger innenlands, og det har svekket bekjempelsen av narkotikaproblemene at det ikke har vært mulig å føre den samme kontroll med innenlandske postforsendinger som med utenlandske. Det er heller ingen av høringsinstansene som har hatt innvendinger mot en slik utvidelse av politiets muligheter til å føre kontroll for å hindre ulovlig omsetning av narkotika. Det er ennå usikkert når forslag til ny postlov vil kunne fremmes overfor Stortinget, da en bl.a. avventer et framlegg og behandling av en Stortingsmelding om Postverkets rammebetingelser. Justisdepartementet har bedt om at Postlovutvalgets forslag til hjemmel for å gi politiet adgang til å undersøke postsendinger for å hindre ulovlig forsendelse av narkotika blir fremmet som egen sak, uten å avvente proposisjonen om ny postlov. Postdirektoratet har uttalt at det ikke har noen innvendinger mot en slik fremgangsmåte. Samferdselsdepartementet er enig med Justisdepartementet i at Postlovutvalgets forslag om kontroll av postsendinger bør gjennomføres så snart som mulig og foreslår at Postlovutvalgets utkast til § 9 tredje ledd tas inn som nytt annet ledd i gjeldende postlov § 8. Det vises ellers til utvalgets merknader til forslaget (NOU 1983:49 s 53 og s 111). Det bør utarbeides nærmere regler om hvordan politiets kontroll med postsendinger i tilfelle skal gjennomføres. Dette kan gjøres i medhold av kgl.res. av 31. mai 1929, der Kongens myndighet i postloven § 25 til å fastsette de bestemmelser som er nødvendig for å utfylle loven, er delegert til Poststyret, dog slik at bestemmelser av viktighet blir å forelegge departementet. Disse reglene bør foreligge før lovendringen trer i kraft, og det bør derfor overlates til Kongen å fastsette ikraftsettingstidspunktet. Forslaget om endring av postloven § 8 vil ikke få særlige administrative- eller økonomiske konsekvenser verken for Postverket eller politiet. Derimot vil det kunne bidra til en bedre utnyttelse av de «narkotikahunder» som man disponerer ulike steder i landet. Dessuten vil lovendringen kunne medføre etterforskningsmessige besparelser. Mer omfattende etterforskning ved mistanke om forsendelser av narkotika i posten vil kunne forenkles og dermed virke besparende på etterforskningsressursene. Når det gjelder undersøkelser ved bruk av tekniske hjelpemidler, vil det skje et samarbeid med tolletaten som i dag disponerer slikt utstyr. Utkastet har vært til lovteknisk gjennomgang i Justisdepartementet, Lovavdelingen, og det er tatt hensyn til merknader derfra. At Deres Majestet godkjenner og skriver under et framlagt utkast til proposisjon til Stortinget om lov om endring i lov 8 juni 1928 nr 2 om postvesenet. Stortinget blir innbudt til å gjøre vedtak til lov om endring i lov 8 juni 1928 nr 2 om postvesenet i samsvar med et fremlagt utkast. Utkast Til lov om endring i lov 8 juni 1928 nr 2 om postvesenet. I lov 8 juni 1928 nr 2 om postvesenet gjøres følgende endring: Bestemmelsene i første ledd er ikke til hinder for at politiet ved bruk av tekniske hjelpemidler eller narkotikahund med fører undersøker om postsendinger inneholder narkotika. De som foretar slike undersøkelser er, når det gjelder forhold som ikke angår oppdraget, underlagt taushetsplikt etter loven her. Ot.prp.nr.9 (1986-1987) Om lov om endring i lov av 17 juli 1953 nr.

lovdata_cd_24931

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.517

Det kan opprettast eit samarbeidsutval for området med representantar for lokale interesser.

lovdata_cd_28100

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.582

Forskrift om adgang til jakt etter elg, Dyrøy kommune, Troms. Fastsatt av Dyrøy kommune v/Viltutvalget 14. juni 2005 med hjemmel i lov 29. mai 1981 nr. 38 om viltet §16 og forskrift 22. mars 2002 nr. 314 om forvaltning av hjortevilt og bever §5.

lovdata_cd_56482

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.868

Forskrift om offentlighet i rettspleien. Fastsatt ved kgl.res. 6. juli 2001 med hjemmel i lov av 13. august 1915 nr. 5 om domstolene (domstolloven) §122, lov av 13. august 1915 nr. 6 om rettergangen for tvistemål (tvistemålsloven) §135 og lov av 22. mai 1981 nr. 25 om rettergangsmåten i straffesaker (Straffeprosessloven) §28. Fremmet av Justis- og politidepartementet. Endret 11 okt 2002 nr. 1094, 18 aug 2005 nr. 919 (ikrafttredelse). §1. Reglene i kapittelet her gjelder for alle berammede rettsmøter, bortsett fra rettsmøter som holdes til behandling av begjæringer som nevnt i straffeprosessloven §100a, §130a og §234a. For rettsmøter i forliksrådet gjelder bare §2. §2. Enhver skal på forespørsel om en bestemt sak gis opplysninger om tid og sted for rettsmøtet. Opplysningene kan kreves selv om partenes navn ikke er oppgitt i berammingslisten, jf. §4. Opplysningene kan kreves straks rettsmøtet er berammet. §3. Domstolene skal utarbeide lister over berammede rettsmøter. Berammingslisten skal angi tid og sted for rettsmøtet, rettsmøtets art, saksnummer, en kort angivelse av hva saken gjelder og navn på rettens formann, partenes rettslige representanter og bistandsadvokat. Partenes navn skal angis i berammingslisten med mindre annet følger av §4. Dersom det er mange parter er det tilstrekkelig å nevne navnet på én av partene med tillegg av samlebetegnelsen «m.fl.». §4. Berammingslisten skal ikke inneholde partenes navn når rettsmøtet uten særskilt beslutning skal holdes for lukkede dører. Partenes navn skal heller ikke oppgis i saker om tvangsfullbyrdelse av krav som gjelder forhold mellom foreldre og barn. Fornærmedes navn skal ikke oppgis i berammingslisten med mindre dette finnes ubetenkelig. Ved hovedforhandling i straffesaker skal siktedes navn oppgis med mindre rettsmøtet gjelder forhold som nevnt i straffeloven §197 - §199. Utenfor hovedforhandling skal siktedes navn bare oppgis i saker som behandles etter straffeprosessloven §248 (tilståelsesdom) og straffeloven §54. 0 Endret ved forskrift 11 okt 2002 nr. 1094 (endringen i kraft 1 jan 2003). §5. Berammingslisten skal utferdiges for en uke, og skal senest kl. 1200 siste arbeidsdag uken før gjøres tilgjengelig på rettens kontor gjennom oppslag eller i særskilt perm. Berammingslisten skal ajourføres hver dag. §6. Domstolene kan legge ut opplysninger i berammingslisten på åpne nettsider for allmennheten og på lukkede nettsider for pressen. Andre kan gis tilgang til lukkede nettsider dersom særlige grunner tilsier det. §7. Pressen har rett til innsyn i tiltalebeslutninger i straffesaker som er til behandling ved domstolen. Innsynsretten gjelder fra det tidspunkt saken er berammet. Innsynsretten gjelder ikke når det av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat vil være betenkelig å gi innsyn. Ved oversendelse av tiltalebeslutningen til domstolen kan påtalemyndigheten helt eller delvis forby offentlig gjengivelse av tiltalebeslutningen. Forbudet kan gis i den utstrekning påtalemyndigheten i medhold av påtaleinstruksen §22-7 kan nekte å gi kopi av tiltalebeslutningen. Et slikt forbud begrenser ikke retten til offentlig å gjengi rettsforhandlinger og rettsavgjørelser i henhold til domstolloven §129 og §130. §8. Enhver kan i straffesaker kreve at domstolen gir utskrift av kjennelser som avgjør anker og kjennelser om habilitet, avvisning, gjenopptakelse, erstatning i anledning forfølgning og heving. Når det ikke er grunnlag for å nekte utskrift etter straffeprosessloven §28 tredje ledd, skal utskrift av kjennelse som nevnt i første ledd gis selv om kjennelsen inneholder opplysninger som nevnt i straffeprosessloven §28 fjerde ledd. Uten hensyn til innhold av slike opplysninger kan det også gis utskrift av andre kjennelser dersom vilkårene i straffeprosessloven §28 tredje ledd er oppfylt. Utskrift av kjennelser i saker som nevnt i straffeprosessloven §100a skal ikke gis. Reglene i straffeprosessloven §28 annet, tredje, sjette og sjuende ledd gjelder tilsvarende for kjennelser. §9. Enhver som har krav på utskrift av en rettsavgjørelse, skal på anmodning få tilsendt avgjørelsen via post, telefaks, elektronisk post eller lignende. §10. Domstolene skal sette dommer i en særskilt mappe hvor pressen har rett til innsyn. Det samme gjelder kjennelser som avgjør anker og kjennelser om habilitet, avvisning, gjenopptakelse og erstatning i anledning forfølgning. Når det foreligger forbud mot å gi utskrift av en rettsavgjørelse, skal bare avgjørelsens slutning settes inn i mappen. Pressen skal gjøres kjent med forbud mot offentlig gjengivelse. Rettsavgjørelser skal stå i pressemappen i minst fire uker. Mappen skal ikke inneholde rettsavgjørelser som er eldre enn tre måneder. Plikten til å ha pressemappe gjelder ikke for forliksrådet. §11. Domstolene kan legge ut rettsavgjørelser på åpne nettsider for allmennheten og på lukkede nettsider for pressen. Andre kan gis tilgang til lukkede nettsider dersom særlige grunner tilsier det. §12. Forskriften, med unntak av §2 annet punktum og §3 til §6, trer i kraft 1. september 2001. §2 annet punktum og §3 til §6 trer i kraft fra den tid departementet bestemmer. 1 I kraft 1 sep 2005, jf. forskrift 18 aug 2005 nr. 919.

lovdata_cd_16575

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.847

3. Bålbrenning og sanking av tørrved i sanddynene er forbudt. 4. Bruk av motorkjøretøy på barmark er forbudt.

lovdata_cd_9949

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.917

Godkjenning av våpen og flagg, Sogndal kommune, Sogn og Fjordane.

lovdata_cd_62654

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.785

Publisert: Somb-1980-74 (1980 128) Sammendrag: Anmodning fra fylkesmannen og ombudsmannen til bygningskontrollen om opplysninger - sen besvarelse. Saksgang: (Sak 323/80 og 821/80.) A søkte 28. august 1979 Oslo kommune om tillatelse til å sette inn vinduer av en ny type i sitt bolighus. Oslo bygningskontroll avslo søknaden 10. september 1979, og A påklaget 20. september 1979 vedtaket til fylkesmannen. I februar 1980 purret A og fikk da opplyst at saken ikke ville bli oversendt fylkesmannen før etter at den hadde vært behandlet av Oslo bygningsråd. Dette ville skje medio mars 1980. A klaget 26. februar 1980 til ombudsmannen over sen saksbehandling. I svar til klagen uttalte Oslo bygningskontroll 11. mars 1980 at saken likevel ikke ville komme opp som angitt, men at man håpet «å få med A's sak i ett av møtene i april». Saken ble imidlertid først behandlet av Oslo bygningsråd 22. mai 1980, åtte måneder etter klagen. Rådet sluttet seg til bygningssjefens innstilling om å fastholde tidligere avslag på søknaden. I brev 12. juni 1980 til Oslo bygningskontroll uttalte jeg: «Ombudsmannen kan vanskelig kritisere behandlingstiden i den utstrekning forsinkelsen må tilskrives bemanningssituasjonen og herav følgende prioritering av mer presserende saker ved Oslo bygningskontroll. Jeg kan imidlertid ikke se at det er gitt tilfredsstillende forklaring på hvorfor det har tatt så lang tid å behandle denne forholdsvis enkle sak. Jeg viser også til at Oslo bygningskontroll flere ganger har forespeilet klageren at saken ville bli behandlet, uten at dette har holdt stikk. Forholdet må kritiseres. Kommunen sendte etter bygningsrådets vedtak 22. mai 1980 saken til fylkesmannen, som 19. juni 1980 stadfestet vedtaket. A klaget samme dag til ombudsmannen over vedtaket. I tilknytning til klagen tok han også opp spørsmålet om utskiftning til en alternativ vindustype kunne godkjennes. Jeg fant det hensiktsmessig først å forelegge dette spørsmål direkte for Oslo bygningskontroll. Bygningskontrollen svarte 4. juli 1980 at A's nye forslag ikke ga grunn til ny behandling av saken. I brev 15. juli 1980 ba jeg etter dette fylkesmannen på vanlig måte om uttalelse til A's klage. Den 30. juli 1980 svarte fylkesmannen: «- - - Det er vanskelig for fylkesmannen å ta noe standpunkt til den vindustype klageren søker om i brevet av 19. juni, når det ikke foreligger noen vurdering og uttalelse fra bygningssjefen og bygningsrådet i Oslo som gir opplysninger om hvorledes denne vindustype vil ta seg ut sammenlignet med de vinduene som i dag er i klagerens bolig, og med vinduene i den øvrige bebyggelse i strøket. I brev 3. september 1980 til fylkesmannen ba jeg, under henvisning bl.a. til bygningslovens forarbeider, om en nærmere redegjørelse for saken. Jeg ba videre om at den måtte bli påskyndet mest mulig under henvisning til at saken allerede hadde tatt uforholdsmessig lang tid, og at ombudsmannen tidligere hadde kritisert behandlingstiden. Fylkesmannen sendte 5. september 1980 ombudsmannens brev til Oslo bygningskontroll til uttalelse. I brev 15. oktober 1980 til fylkesmannen purret jeg på saken, og anmodet om at det nødvendige måtte bli foretatt for at svar nå kunne bli gitt uten ytterligere opphold. Jeg viste til at ombudsmannens kontor over telefon 14. oktober 1980 hadde fått opplyst av Oslo bygningskontroll at det ikke kunne angis noe nærmere om når saken ville bli behandlet der. I brev 20. november 1980 purret jeg på nytt, og ba fylkesmannen sørge for omgående svar. Fylkesmannen skrev 25. november 1980 slik til bygningssjefen i Oslo: «Jeg ber om at vår ekspedisjon av 5. september besvares innen 6. desember d.å. Hvis bygningssjefen ikke finner å kunne behandle saken innen nevnte dato, bes ombudsmannens brev av 3. september 1980 til fylkesmannen tilbakesendt hit snarest. Bygningskontrollen svarte 28. november 1980: «Det bes opplyst hvorfor denne sak skal prioriteres fremfor andre. Spesielt tatt i betraktning av at A forlengst har bestilt vinduer med faste gjennomgående sprosser som etter det opplyste er under produksjon, synes ikke tidsmomentet å være av så vital betydning at det er forsvarlig å tilsidesette andre saker der tidsmomentet har stor økonomisk betydning. Jeg fant etter dette grunn til å ta opp saken med kommunikasjonsrådmannen i Oslo, og uttalte i brev 5. desember 1980: «En forsvarlig behandling av saker som er brakt inn for ombudsmannen, krever at berørte forvaltningsorganer så langt det er praktisk mulig etterkommer de anmodninger og henstillinger ombudsmannen finner nødvendig å fremsette for å få en sak best mulig opplyst. Det er videre påkrevd at saksbehandlingsforhold som er funnet kritikkverdige, blir søkt rettet på. Det er beklagelig at Oslo bygningskontroll, til tross for det som tidligere er passert i denne saken, fortsatt vegrer seg for å medvirke til at ombudsmannen kan få avsluttet saken på en forsvarlig måte. Jeg finner å måtte gjøre kommunikasjonsrådmannen oppmerksom på forholdet og be om hjelp til å utvirke svar fra bygningskontrollen omgående, jfr. siste avsnitt i sitatet foran fra fylkesmannens brev 25. november 1980 til bygningssjefen. Kommunikasjonsrådmannen skrev 11. desember 1980 til bygningssjefen: «Jeg ber om at bygningssjefen umiddelbart utarbeider den uttalelsen som ombudsmannen/ fylkesmannen har bedt om, jfr. ombudsmannens brev av 3. september 1980 til fylkesmannen og senere oversendelsesbrev og purringer fra fylkesmannen til bygningskontrollen. På forespørsel 23. desember 1980 opplyste fylkesmannen at det fremdeles ikke var mottatt uttalelse fra bygningskontrollen. I brev samme dag til kommunikasjonsrådmannen uttalte jeg: «Jeg finner etter dette på nytt å måtte kritisere kommunens behandling av saken, og vil påpeke som spesielt uheldig at Oslo bygningskontroll ikke har fulgt opp de pålegg som kommunikasjonsrådmannen og fylkesmannen har gitt. Den 8. januar 1981 mottok fylkesmannen bygningssjefens uttalelse, datert 6. januar 1981. Somb-1980-73 Ombudsmannens kompetanse overfor studentsamskipnad.

lovdata_cd_27607

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.575

Forskrift om politivedtekt, Valle kommune, Aust-Agder. Fastsett av Valle kommunestyre 17. desember 2003 med heimel i lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven) §14. Stadfesta av Politidirektoratet 22. juni 2004. Sperringar, avvisarar, stigar e.l. må takast bort når arbeid som nemnt i §9, §10 og §11 er gjort eller når faren som er nemnd i §12 ikkje lenger er til stades. b) å grise til med måling, tusj, sprayprodukt e.l. c) å hengje opp kunngjeringar, plakatar, e.l. utan at politiet har tillete dette. Den som på offentleg stad vil lage til arrangement som hovudsakleg er av underhaldande, kunstnerisk, selskapeleg eller kommersielt slag, som har ein storleik som opplagt vil føre til behov for omfattande reguleringar ferdsla eller vakthald, må søkje om dette innan ein frist som politiet set. §21. Meldeplikt for ålment tilgjengelege arrangement utanfor offentleg stad m.m. Den som vil lage til eit arrangement som er ålment tilgjengeleg, må senda melding i god tid til politiet. Dette skal gjerast sjølv om arrangementet ikkje går føre seg på offentleg stad, når det er truleg at det vert naudsynt med polititilsyn for å sikre ro og orden eller avvikling av trafikken på grunn av storleiken på eller karakteren av arrangementet. §22. Offentleg dans e.l. Dette gjeld likevel ikkje tilstellingar av ikkje-kommersiell art retta mot born under 15 år. Denne vedtekta tek til å gjelde 1 månad etter at ho er stadfest av Politidirektoratet. Forskrift 13. august 1962 nr. 4670 om politivedtekt for Valle kommune, Aust-Agder, oppheves. Gjelder for: Ørsta og Volda kommunar, Møre og Romsdal.

lovdata_cd_22293

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.536

Forskrift om politivedtekt, Ølen kommune, Hordaland. Fastsett av Ølen kommunestyre 27. januar 1998 med heimel i lov av 4. august 1995 nr. 53 om politiet §14. Stadfesta av Justis- og politidepartementet 20. mars 1998. Denne vedtekta tek til å gjelde 1 månad etter at ho er stadfest av Justis- og politidepartementet. Forskrift av 11. desember 1957 nr. 3868 om politivedtekt for Ølen kommune, Hordaland fell bort frå same tid.

lovdata_cd_45451

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.665

Dersom det skulle oppstå tvist mellom Kontraherende Parter vedrørende fortolkningen eller anvendelsen av denne Konvensjon, og dersom en slik tvist ikke er avgjort på annen måte, skal den henvises til den Internasjonale Domstol. Tvisten skal legges frem for Domstolen enten ved å gi meddelelse om en særlig avtale eller ved en ensidig henvendelse fra en av partene i tvisten. Artikkel.

lovdata_cd_38896

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.541

Under «Særlige merknader» angis hvilke tenner det gjelder. Ved ekstremt dyp vertikal overlapping skal denne angis i mm. C 4 Dypt bitt uten tannkontakt eller med påbiting på den gingivale 1/4 av overflatens lingualflater.

lovdata_cd_21919

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.518

Skedsmo kommunestyre har vedtatt gebyrregulativ for byggesaksbehandling med hjemmel i plan- og bygningsloven §109. Forskriften kan fås ved henvendelse til Skedsmo kommune, Postboks 313, 2001 Lillestrøm, telefon 63890100.

lovdata_cd_48620

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.863

Forskrifter om Forbrukerombudets og Markedsrådets virksomhet. Fastsatt ved kgl.res. i medhold av lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring (markedsføringsloven) §10. Endret 22 des 1989 nr. 1273, 18 juli 1997 nr. 800. §1. Forbrukerombudet skal, ut fra hensynet til forbrukerne, føre tilsyn med at bestemmelsene i lov 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring kapittel I etterleves. Forbrukerombudet skal søke å påvirke alle næringsdrivende til å innrette sin virksomhet etter lovens bestemmelser. Dersom frivillig ordning ikke oppnås, kan Forbrukerombudet forelegge saken for markedsrådet til avgjørelse. 0 Endret ved forskrift 18 juli 1997 nr. 800. §2. Forbrukerombudet skal særlig føre tilsyn med markedsføring på områder hvor overtredelse av lov om markedsføring kan antas å forekomme ofte, hvor slik overtredelse kan ha særlig innvirkning på forbrukerne og med markedsføringstiltak av stor praktisk betydning. §3. Forbrukerombudet tar opp saker av eget tiltak eller henvendelse fra andre. Muntlige henvendelser skal Forbrukerombudet sørge for blir satt opp i skriftlig form. En klager skal underrettes om resultatet av henvendelsen. §4. Til Forbrukerombudet er knyttet et sekretariat for å forberede sakene. Forbrukerombudet utpeker hvem av de ansatte som skal være fast stedfortreder og som skal tre inn i ombudets sted ved fravær. §5. Forbrukerombudets vedtak etter markedsføringsloven §14 skal meddeles den det retter seg mot. Forbrukerombudet kan bestemme at vedtaket skal forkynnes for den det retter seg mot. For øvrig behandles sakene etter reglene i markedsføringsloven og lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker. §6. Forbrukerombudet skal legge vekt på å gjøre institusjonen kjent blant publikum og på å informere publikum og de næringsdrivende om lovens bestemmelser og om institusjonens praksis. Normalt skal Forbrukerombudet ikke gi forhåndsuttalelser eller på annen måte ta forhåndsstandpunkt til konkrete tiltak som aktes satt i verk. §7. Forbrukerombudet bør samarbeide med andre organer og organisasjoner som behandler forbrukerspørsmål. Departementet kan fastsette regler for slikt samarbeid. §8. Forbrukerombudet skal avgi årlig rapport til departementet om sin og Markedsrådets virksomhet. §9. Forbrukerombudet åremålsbeskikkes i statsråd. Sekretariatet tilsettes av Forbrukerombudets tilsettingsråd. §10. Markedsrådet behandler saker som forelegges det av Forbrukerombudet. Beslutter Forbrukerombudet ikke å bringe en sak inn for Markedsrådet, kan den bringes inn av en næringsdrivende eller forbruker som berøres av handlingen eller av en sammenslutning av næringsdrivende, forbrukere eller lønnstakere. §11. Markedsrådets møter berammes av lederen. Dersom et medlem av Markedsrådet mener at han er ugild i en sak, bør han si fra om dette snarest mulig etter innkallelsen til møtet. I dette tilfelle og også når rådets leder mener det kan være spørsmål om at et medlem er ugild, skal varamedlemmet varsles. §12. Markedsrådet kan bestemme at forhandlingene i en sak skal forgå i offentlig møte når rådet finner at almene hensyn tilsier det og at saken egner seg for det. Markedsrådets leder kan, med forbehold av Markedsrådets godkjenning, foreløpig avgjøre at forhandlingene i en sak skal foregå i offentlig møte. Etter at en sak er tatt opp til avgjørelse, skal forhandlingene i rådet foregå i lukket møte. §13. Markedsrådets avgjørelser skal grunngis. Det skal opplyses om avgjørelsen er enstemmig, eller i motsatt fall hvilke av rådets medlemmer som er uenige i avgjørelsen eller i grunnene for den. Disse medlemmers standpunkt skal også grunngis. §14. Over Markedsrådets forhandlinger føres protokoll som underskrives av medlemmene. Av protokollen skal framgå tid og sted for rådets møte, rådets sammensetning, hvilke saker som er behandlet og hva de gjelder, hvem som er varslet, hvem av de varslede som har møtt og avgitt forklaring eller uttalelse, hvilke dokumenter som er lagt fram, og Markedsrådets vedtak med grunngiing. §15. Under saksforberedelsen legger Forbrukerombudet skriftlig fram et sammendrag av sitt standpunkt i saken. Sak som er brakt inn av annen enn Forbrukerombudet sendes Forbrukerombudet til utarbeidelse av sammendrag. Sammendraget forelegges den som er part i saken til uttalelse. Markedsrådet skal under forberedelsen anmode om de opplysninger eller uttalelser fra Forbrukerombudet og parten som må anses nødvendige for å få saken klarlagt. Rådet kan også gi andre høve til å uttale seg dersom de må anses å ha særlig interesse i sakens utfall eller de antas å kunne bidra til å belyse saken. Lederen kan utenom Markedsrådets møter treffe beslutning i medhold av annet ledd. §16. Så snart saken er berammet for Markedsrådet, skal Forbrukerombudet og part varsles om møtet. Forbrukerombudet og part skal ha adgang til selv eller ved representant å komme til stede i møtet og gi supplerende redegjøring for sitt syn på saken. Markedsrådet kan også varsle andre til møtet dersom det antas at de kan gi opplysninger av betydning for saken eller dersom de må anses for å ha en særlig interesse av å uttale seg i saken. §15 tredje ledd får tilsvarende anvendelse. §17. Etter at partsforhandlingene er avsluttet og de som har vært innkalt har forlatt møtet, opptas saken til avgjørelse. Om nødvendig kan rådslagning og avgjørelse utsettes til et senere møte. Markedsrådet kan utsette saken dersom den ikke er tilstrekkelig opplyst. I så fall skal rådet oppgi hvilke ytterligere opplysninger som anses påkrevet eller hvilke nye personer som ønskes innkalt for å gi forklaring. §18. Finner Markedsrådets leder at de dokumenter som er framlagt under saksforberedelsen er tilstrekkelige for avgjørelse av en sak, kan han med forbehold av Markedsrådets godkjenning bestemme at saken skal behandles uten muntlige forhandlinger. §19. Markedsrådets vedtak skal meddeles den det retter seg mot. Markedsrådet kan bestemme at vedtaket skal forkynnes for den det retter seg mot. §20. Markedsrådet skal ha sekretærhjelp og adgang til sakkyndig bistand etter departementets nærmere bestemmelse. Det skal medvirke til Forbrukerombudets årsmelding, jfr. §8 ovenfor.

lovdata_cd_8448

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

nn

0.504

1. Å setje i verk tiltak for å byggje opp og ta vare på ei stabil og variert randsone rundt myra. Breidda på denne sona skal fastsetjast av forvaltningsstyresmakta.

maalfrid_b329c7abf3a7f1a05a20c0ae7fbc4e0d07697049_19

maalfrid_naku

no

0.884

2 Sentrale begreper og perspektiver En mye brukt definisjon er: «Vold er enhver handling rettet mot en annen person som gjennom at denne handlingen skader, smerter, skremmer eller krenker, får denne personene til å gjøre noe mot sin vilje eller slutter å gjøre noe den vil» (Isdal 2000). Isdal opererer med fem typer vold: fysisk vold, seksuell vold, materiell vold, psykisk vold og latent vold. I tillegg er det vanlig å inkludere økonomisk vold (St.meld.15 2012–2013). Vold i nære relasjoner har noen kjennetegn som skiller den fra annen vold. Når vold utøves av en person man har en nær relasjon til, antas den å få mer omfattende og dyptgripende konsekvenser. Grunnen er at volden kan være skjult, den kan være gjentagende og personene som berøres er gjerne betydningsfulle i hverandres liv gjennom felles historie, gjensidige forpliktelser og avhengighet (St.meld.15 2012–2013). I omtale av vold i nære relasjoner viser man gjerne til partnervold eller vold innad i familien mellom ulike familiemedlemmer. Med en nær relasjon forstås gjerne et kjærlighets- og/eller seksuelt forhold mellom mann og kvinne. Begrepet forhold indikerer at vi snakker om noe som er av en viss varighet. Også andre relasjoner innad i en familie inkluderes i forståelsen av hva en nær relasjon er. I noen tilfeller kan også venner regnes som mennesker en har en nær relasjon til, og det er da gjerne tale om følelsesmessige bånd. I revidert paragraf 219 i straffeloven, som er ment å være sentral for politiet i saker om vold i familieforhold, er nære relasjoner (eller familieforhold) definert som tidligere eller nåværende ektefelle eller samboer, egne eller samboers/ektefelles barn, og egne foreldre. Også andre en deler bolig med, og personer en for øvrig har omsorg for, regnes imidlertid med. Her kan det både være snakk om mennesker man har emosjonelle bånd til, men også om relasjoner basert på ansvar for å yte støtte og omsorg. I følge Grøvdal (2013) kan en nær relasjon derfor inkludere mennesker som yter omsorg til personer med utviklingshemming. 6 http://www.lovdata.no/all/hl-19020522-010.html.

lovdata_cd_57675

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.508

Unntatt er forskriften §7 fjerde ledd tredje punktum som trer i kraft fra 1. mai 2003. I forhold til §4, §5 og §6 gir Fiskeridirektoratet nærmere bestemmelser om hvilke regler som skal gjelde i en overgangsperiode frem til 1. januar 2004. 0 Endret ved forskrift 25 juli 2003 nr. 980.

lovdata_cd_52991

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.657

1. Denne modulen beskriver den rutinen der produsenten forsikrer seg om og erklærer at det aktuelle produkt, som har fått utstedt sertifikatet nevnt i pkt. 2, er i samsvar med de kravene i direktivet som gjelder for det. Produsenten eller produsentens representant etablert i EØS-området skal forsyne produktet med CE-merkingen og utarbeide en samsvarserklæring (vedlegg 15). 2. Det tekniske kontrollorgan skal undersøke det enkelte produkt og utføre de nødvendige prøvinger fastsatt i den eller de relevante standarder nevnt i §4, eller tilsvarende prøvinger, for å sikre at produktet er i samsvar med de relevante krav i forskriften. Det tekniske kontrollorgan skal sette eller få påsatt sitt identifikasjonsnummer på det godkjente produktet og skal utarbeide et samsvarssertifikat i forbindelse med prøvingene som er utført. 3. Formålet med den tekniske dokumentasjonen er å gjøre det mulig å vurdere om produktet er i samsvar med kravene i forskriften, og dessuten å forstå framstillingen av produktet, dets design og virkemåte (vedlegg 13). Vedlegg 12. Full kvalitetssikring (modul H)

lovdata_cd_52705

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.605

Delegering av myndighet fra Finans- og tolldepartementet til Skattedirektoratet - fastsetting av personinntekt i særlige tilfeller. Fastsatt av Finans- og tolldepartementet 20. september 1995 med hjemmel i lov av 18. august 1911 nr. 8 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) §55 siste ledd.

lovdata_cd_42312

lovdata_cd_rtv_rundskriv_2005

no

0.783

- Når faren har ikke rett til fødselspenger, jf. - når moren er alene om omsorgen for barnet, jf. - når morens yrkesaktivitet har tilsvart mindre enn en halv stilling, jf. - når det gjøres unntak fra fedrekvoten, jf. §14-10 femte ledd. Når moren er alene om omsorgen for barnet kan faren likevel ta ut fedrekvote dersom foreldrene er enige om det og vilkårene for øvrig er oppfylt. Dersom moren har arbeidet 50% eller mer i opptjeningstiden foreligger det en plikt for far til å ta fedrekvote. I tilfeller der morens yrkesaktivitet har tilsvart mindre enn halv stilling har praksis vært slik at faren likevel får fedrekovte dersom foreldrene ønsker det, så sant han fyller vilkårene for ytelsen. Etter at avkortingsbestemmelsen i andre ledd ble opphevet 01.01.2005, skal det ikke lenger utbetales fedrekvote dersom foreldrene ønsker det i tilfeller der mor har arbeidet mindre enn 50%. Eksempler på praktiseringen av unntaksbestemmelsene: I tillegg til de kjennelsene som er nevnt nedenfor i tilknytning til den enkelte bokstav, viser vi til eksempler som er distribuert gjennom trygdeetatens prinsippkjennelsesarkivet. §14-10 Fjerde ledd bokstav a.

lovdata_cd_49445

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.786

Forskrifter om minstegrenser for tilbakebetaling av toll. Fastsatt av Finansdepartementet 9. september 1980 med hjemmel i tolltariffens innledende bestemmelser §18, jfr. kgl.res. av 16. desember 1966. §1. Det skal gjelde følgende minstegrenser pr. tollkvittering for tilbakebetaling av toll: 1. ved gjenutførsel av varer som er omhandlet i tolltariffens innledende bestemmelser §20, §21 og §23: kr. 2. ved utførsel av varer som er omhandlet i tolltariffens innledende bestemmelser §19 og ved gjenutførsel av prøvekolleksjoner: kr. 40,- for hver utførselsdeklarasjon. §2. I alle andre tilfeller av tilbakebetaling av toll enn nevnt i §1 skal minstegrensen pr. tollkvittering være kr. 70,-. §3. Foranstående bestemmelser kommer ikke til anvendelse i tilfeller av søknader om tilbakebetaling av toll av varer som er ført inn til bruk for importøren eller dennes nærmeste families private bruk. Det samme gjelder ved tilbakebetaling av toll som er feilaktig oppkrevd. §4. Disse forskrifter trer i kraft 1. november 1980.

maalfrid_3b573560a4eebffa03847ee65b197272cc8d7074_117

maalfrid_aho

no

0.7

studentenes kunnskap og ferdigheter i de tilfeller det gis en karakter som angis på vitnemålet eller karakterutskriften. Tidligere var begrepet eksamen knyttet til kun de skriftlige skoleeksamenene som studentene har på grunnundervisningen. Det kapittel som har fått det største endringene er kapittel 4, som omhandler eksamen. Nedenfor er det listet opp paragrafer som enten er helt nye, eller har fått store endringer i forhold til gammel forskrift: § 11-3 Språk, NY §11-4 Tidspunkt og lokaler, NY § 11-6 Akutt sykdom ved eksamen, vesentlig endret § § 11-8 Fusk Tilføyelser § 12-1 Ny eksamensperiode, vesentlig endret §12-4 Adgang til utsatt eksamen, vesentlig endret § 12-3Adgang til å supplere ved prosjektoppgave i grunnundervisningen, vesentlig endret §14-2 Vurderingsuttrykk, vesentlig endret Hva skjer videre? Administrasjonen har hatt den nye forskriften til gjennomgang av ekstern jurist. Vi ønsker imidlertid å gjenta dette, når forskriften er vedtatt slik at henvisninger, hjemmelsgrunnlag osv. er riktig ivaretatt. Forskriften vil etter dette oversendes lovdata for utleggelse. Styret vedtar forskrift om opptak, studier og eksamen ved Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo. Om det etter en juridisk gjennomgang er behov for substansielle endringer, sendes saken til styreleder som avgjør om saken må behandles på nytt.

lovdata_cd_2695

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.686

Fra den tid Kirke- og undervisningsdepartementet bestemmer blir det fra Vestre Bærum prestegjeld under Asker og Bærum prosti i Oslo bispedømme skilt ut et nytt sokn og prestegjeld bestående av Tanum kapelldistrikt og et nytt sokn og prestegjeld bestående av Evje/Helgerud/Dønski-områdene. Kirke- og undervisningsdepartementet bemyndiges til å fastsette navn og grenser for de tre prestegjeld som fremkommer ved prestegjeldsdelingen. 1975 Forskrift om utbyggingsområde, Odda m.fl.

lovdata_cd_34055

lovdata_cd_norgeslover_2005

no

0.619

Art 21b. 1. Med forbehold for denne artikkel skal denne forordning gjelde innlemming av jernbanetransportprodukter. a) Ved anvendelse av bestemmelsene i vedlegg I nr. 1 og 2 på jernbanetransport, skal systemleverandøren tilpasse prinsippene for rekkefølgen i hovedskjermbildet for å ta behørig hensyn til forbrukernes behov for dekkende opplysninger om jernbanetransport, som utgjør et konkurrerende alternativ til lufttransport. Systemleverandøren kan særlig likestille jernbanetransport som innebærer et begrenset antall korte opphold, med direkte flyging. b) Systemleverandøren skal fastsette klare kriterier for anvendelsen av denne artikkel på jernbanetransport. Slike kriterier skal omfatte reisetid og avspeile nødvendigheten av å unngå unødige opplysninger på skjermen. Kriteriene skal framlegges for EFTAs overvåkningsorgan1 til underretning senest to måneder før de anvendes. 7. I EFTAs overvåkningsorgans1 rapport utarbeidet i henhold til artikkel 23 nr. 1 skal det legges særlig vekt på en vurdering av gjennomføringen av denne artikkel. 1 Det må antas at «Kommisjonen» her må leses som «EFTAs overvåkningsorgan». Art 22. 1. Denne forordning skal ikke berøre nasjonal lovgivning om sikkerhet, offentlig orden og datasikring i henhold til direktiv 95/46/EF1* 1* EFT L 281 av 23.11.1995, s. 31. Art 23. EFTAs overvåkningsorgan eller EFTA-statenes faste komité kan,1 senest to år etter ikrafttredelsen av denne forordning, utarbeide en rapport om gjennomføringen av forordningen, der det bl.a skal tas hensyn til den økonomiske utvikling på det berørte markedet. Forslag til endringer av denne forordning kan vedlegges rapporten. 1 Jfr. EØS-avtalens protokoll 1 nr. 5: Når Kommisjonen skal utarbeide en rapport, kan EFTAs overvåkningsorgan eller EFTA-statenes faste komité utarbeide en tilsvarende rapport i den grad det er hensiktsmessig.

lovdata_cd_3261

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.538

I medhold av §15 i lov om friluftslivet av 28. juni 1957 nr. 16 har fylkesmannen i Vestfold stadfestet Tjølling kommunestyres vedtak av 7. juni 1978 om regulering av ferdselen på Ølbergholmen friområde, gnr. 117 bnr. 34, i Tjølling. Nåværende §7 i adferdsreglene for Ølbergholmen friområde oppheves. Ny §7 i adferdsreglene for Ølbergholmen friområde skal lyde: §7. Båter skal fortøyes på anvist plass. Den maksimale fortøyningstid ved brygga er ett døgn. Opptrekk eller opplegg på strendene er forbudt. Denne endring trer i kraft fra kunngjøring i Norsk Lovtidend.

lovdata_cd_60191

lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005

no

0.788

Sammendrag: Avgift til statskassen på arv og gaver for budsjetterminen 2002. Avgift til statskassen på arv og gaver for budsjetterminen 2002. Stortingets avgiftsvedtak for 2002 inneholder endring av standardfradragene i forhold til avgiftsvedtaket for 2001. Vedtaket for 2002 medfører ingen ytterligere endringer. Stortinget gjorde den 23. desember 2001 vedtak om avgift til staten på arv og gaver for budsjettterminen 2002. Fribeløpet for begge avgiftsgruppene og avgiftssatsene er de samme som for 2001. Standardfradraget i §2 er økt med 10 000 kr. Standardfradraget, eller fradraget for faktiske utgifter, begravelsesomkostninger m.m. skal ikke reduseres med gravferdshjelp fra Folketrygden. Vedtaket følger denne melding. Vedtak om avgift på arv og gave for budsjettterminen 2002 får virkning for: 1. Arv ved privat skifte etter noen som er død i 2002. 2. Arv som har vært behandlet av skifteretten eller testamentsfullbyrder og som blir utloddet eller tilbakelevert i 2002. 3. Gaver som blir ytt i 2002. Se arveavgiftsloven §9. Skattedirektoratet minner om arveavgiftsloven §19 som bestemmer at det ved utregningen av arveavgift må tas hensyn til tidligere utdelinger. Ved nye utdelinger skal man starte i avgiftsskalaen hvor tidligere utdeling (avgiftsgrunnlaget) slutter. Det vises til Finansdepartementets rundskriv nr. 2 av 20. februar 1965, side 22. Når det gjelder slik avdragsordning vises til forskrift av 18. juni 1997 nr 608 §3 annet ledd. Ved en betalingsordning skal det i avdragsperioden svares renter som tilsvarer en og en halv ganger normalrentesatsen for rimelige lån i arbeidsforhold fastsatt i Stortingets årlige skattevedtak. I kgl.res. av 4. februar 1994 er det fastsatt at forsinkelsesrenter skal betales med 12 pst. pr. år for tidsrom etter 31. desember 1993. For tidsrommet 1. mars 1981 til og med 31. desember 1993 er renten 15 pst. pr. år. Før 1. mars 1981 er renten satt til 6 pst. pr. år. Rentegodtgjørelse ved tilbakebetaling av for mye betalt avgift er fastsatt til 0,5 pst. for hver måned eller del av måned. På krav på tilbakebetaling oppstått før 1. mars 1994 er renten 1 pst. for hver måned eller del av måned. Skattedirektoratet ber om at avgiftsmyndigheten orienterer selvskiftende arvinger om fristen for å gi erklæring om arvefrafall etter arveavgiftsloven §8 tredje ledd. Det skal orienteres om hva frafallet har å si for arveavgiftsberegningen. Avgiftsplikten for gaver omfatter også fordel mottaker har ved kjøp av formuesobjekt til underpris og fordel ved billige eller rentefrie lån. Fordelen ved et slikt lån må settes til differansen mellom normalrentesatsen for rimelige lån i arbeidsforhold og faktisk betalt rente. Det bør kreves avgift når betalt rente er lavere enn normalrentesatsen, p.t. 6 pst. Da renter er fradragsberettiget ved likningen, må den fastsatte rentefordel reduseres med 28 pst. før avgift beregnes. Bestemmelsen ble vedtatt ved lov av 2. juli 1999 nr. 58, og trådte i kraft for arv eller gave der rådigheten overføres 1. juli 1999 eller senere. Bestemmelsen tar sikte på å lette generasjonsskifter i familieeide bedrifter. Dette innebærer at dokumentavgift som arving eller gavemottaker betaler på næringseiendom, kan fradragsføres i arveavgiften på nærmere bestemte vilkår. Mottaker eller dennes ektefelle må tilhøre kretsen av forrige eiers eller dennes ektefelles arveberettigede etter arveloven §1 til §3. Det kreves at eiendommen har vært i bruk i arvelaters eller givers næringsvirksomhet, og uten særlig opphold blir tatt i bruk i mottakers næring. Fradraget kan ikke overstige den arveavgift som beregnes hos den avgiftspliktige på grunn av næringseiendommen. Ved bedømmelsen av hvilken del av arveavgiften som knytter seg til næringseiendommen skal det leges til grunn at eiendommen utgjør den øverste del av arveavgiftsgrunnlaget. Dokumentavgift som fradras direkte i arveavgiften etter reglene i §19A, kommer ikke til fradrag i arveavgiftsgrunnlaget etter §15 annet ledd. Dokumentavgiften må være betalt for at fradrag skal kunne innrømmes. Stortinget har den 13. desember 2001 gjort slikt vedtak om avgift til statskassen på arv og gaver for budsjetterminen 2002. Av arv og gaver som er avgiftspliktige etter lov av 19. juni 1964 nr. 14 om avgift på arv og visse gaver, skal det fra 1. januar 2002 svares avgift til statskassen etter reglene i dette vedtaket. Fradrag etter arveavgiftsloven §15 annet ledd for begravelsesomkostninger, skifteomkostninger og utgifter til gravsted settes til 35.000 kroner, hvis ikke høyere utgifter er legitimert. Fradrag etter arveavgiftsloven §17 for avgiftspliktig som ikke har fylt 21 år settes til 35.000 kroner pr. år. Avgiftsgrunnlaget rundes nedover til nærmeste tall som kan deles med 1.000. Av arv og gaver til arvelaterens/giverens barn, fosterbarn - herunder stebarn som har vært oppfostret hos arvelateren/giveren - og foreldre, svares: Av de første 200.000 kroner intetAv de neste 300.000 kroner 8 pst.Av overskytende beløp 20 pst. Av arv og gaver som ikke går inn under §4, svares: Av de første 200.000 kroner intetAv de neste 300.000 kroner 10 pst.Av overskytende beløp 30 pst. SKM-2001-21 Forskuddsutskrivingen for år 2002.

lovdata_cd_6847

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.443

Gjelder for: Hovda Grasholmen naturreservat, Finnøy kommune, Rogaland.

lovdata_cd_58358

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.595

Delegering av myndighet til kommunene etter forurensningsloven §48 første ledd, §49, §50, §52a, §73, §78 siste ledd og §79 siste ledd. Fastsatt av Miljøverndepartementet 5. desember 2003 med hjemmel i lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven) §81, jf. delegeringsvedtak 8. juli 1983 nr. 1245.

lovdata_cd_60351

lovdata_cd_skatt_rundskriv_2005

no

0.708

Sammendrag: erverdiavgiftsloven §13 annet ledd. Digitalisering av kart. Merverdiavgiftsloven §13 annet ledd. Digitalisering av kart. Et datafirmas tjenester vedrørende digitalisering av kart ble ved fornyet vurdering ansett som avgiftspliktige datatjenester etter merverdiavgiftsloven §13 annet ledd nr 6. - Endring av tidligere melding. Skattedirektoratet uttalte i brev av 21. juni 1993 til et fylkesskattekontor, jf Skattedirektoratets meldinger Av nr 22/1993 av 12. januar 1994 pkt 6, bl.a: «Et datafirma har oppdrag for bl.a Statens kartverk, kommuner og Statens forskningstasjon i landbruket. Oppdragene går ut på å digitalisere kartinformasjon som ikke tidligere finnes på digital form, f.eks papirkart, og å lagre det på en digital database. Etter at oppdraget er utført sendes databasen tilbake til oppdragsgiver. Oppdragsgiver har opphavsrett både til papirorginalen (papirkartet) og vil være eier av det nye sluttproduktet. Datafirmaet har ikke bruksrett til de dataene som fremkommer etter digitaliseringen. Datafirmaet har videre sin egen database med kartinformasjon, bl.a et regionskart. De leverer kart til sine oppdragsgivere fra denne databasen. Brukere av denne informasjonen må betale bruks- og markedsavgift til Statens kartverk for å få tilgang, bruk og distribusjonsrett til produkter med denne informasjon som basis. «Ved digitaliseringen bruker man analoge papirkart som utgangspunkt. Man legger kartet på et bord som har innebygget et nett av metalltråder. Disse trådene omgir seg med et elektromagnetisk spenningsfelt som kan føles av en bevegelig «mus». Etter en prosess der bordet blir orientert til kartet (bordet har koordinatsystem tilsvarende kartet), kan operatøren kode (tematisere) kartinformasjonen og overføre denne til digital form inn på en datamaskin tilkoblet bordet...». Oppdragene datafirmaet påtar seg, er å overføre kartinformasjon fra orginale papirkart til kopier lagret på en digital database. Skattedirektoratet har vært i tvil i denne saken, men har etter en samlet vurdering kommet til at digitalisering og lagring på digital database, jf ovenfor, ikke kan anses som avgiftspliktig tjenester etter merverdiavgiftsloven §13 2. ledd. Omsetning av tjenester med digitalisering mv faller således utenfor avgiftsområdet, og datafirmaet skal ikke beregne avgift av nevnte oppdrag. Skattedirektoratet har etter en fornyet vurdering kommet til at de aktuelle tjenester med digitalisering av kart samt lagring på digital database må anses som avgiftspliktig databehandling etter merverdiavgiftsloven §13 annet ledd nr 6. Det som er uttalt i brevet av 21. juni 1993, referert i Skattedirektoratets meldinger Av nr 22/1993 av 12. januar 1994 nr 6, tilbakekalles herved. SKM-1996-14 Vaktmestertjenester for flere borettslag.

lovdata_cd_25507

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.825

Forskrift om utslipp fra mindre avløpsanlegg, Vestre Toten kommune, Oppland. Fastsatt av Vestre Toten kommunestyre 21. juni 2001 med hjemmel i forskrift 12. april 2000 nr. 352 om utslipp fra mindre avløpsanlegg §5, jf. lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (Forurensningsloven) §9. Forskriften gjelder utslipp av avløpsvann fra bolig- og fritidsbebyggelse med innlagt vann i Vestre Toten kommune hvor utslippet ikke overstiger 15 PE (tilsvarer utslipp fra ca. 23 personer). Unntatt fra forskriftens virkeområde er bebyggelse innenfor byggeområder angitt i arealplan og innenfor områder med grupper av bolig- og fritidsbebyggelse definert nærmere i §2, hvor avløpsforholdene ikke er avklart. Med PE menes den mengde organisk stoff som brytes ned biologisk med et biokjemisk oksygenforbruk over fem døgn på 60 gram oksygen pr. døgn. 15 PE tilsvarer utslipp fra ca. 23 personer. Med grupper av bolig- og fritidsbebyggelse hvor avløpsforholdene ikke er avklart, menes områder med grupper av bolig-/fritidsbebyggelse i et antall av 8 eller mer, med innbyrdes avstand mellom hver boenhet inntil 100 m, og hvor avløpsforholdene for området ikke er helhetlig vurdert og avklart. Med årsikker vannføring menes vannføring som ikke tørker ut av naturlige årsaker oftere enn hvert tiende år i gjennomsnitt, jf. §3 i lov om vassdrag og grunnvann. Etablering av utslipp av avløpsvann fra bolig- og eller fritidsbebyggelse som omfattes av §1 og §2 kan utføres uten tillatelse etter §4 i forskrift om utslipp fra mindre avløpsanlegg, dersom følgende krav er oppfylt: 1. Naboer og andre berørte parter er varslet og disse innen 2 uker deretter ikke krever at planene legges frem for kommunen som søknad etter §4 i forskrift om utslipp fra mindre avløpsanlegg. Varsling skal utføres etter plan- og bygningslovens regler. 2. Melding om utslippet er sendt kommunen og kommunen ikke innen 3 uker etter å ha mottatt meldingen, krever at utslippet legges frem for kommunen som søknad etter §4 i forskrift om utslipp fra mindre avløpsanlegg. 3. Anlegget utføres i samsvar med bestemmelsene i denne forskrift, §7, §8, §9. 4. Utslippet ikke skal knyttes til offentlig nett, jf. plan- og bygningslovens §66 nr. 2. Reglene gjelder også når utslipp økes vesentlig. Som vesentlig økning regnes blant annet innlegging av vann, og installering av vannklosett. Meldingen skal inneholde de opplysninger som er nødvendige for at eventuelle berørte parter kan ta stilling til utslippet og dokumentere at planlagt avløpsløsning er i samsvar med reglene i denne forskrifts §6, §7, §8 og §9. Uttalelse fra ansvarlig for miljørettet helsevern i kommunen skal ligge ved meldingen. Kommunens skjemaer for melding skal benyttes. Etablering av avløpsløsning etter denne forskrift, anses unntatt fra søknadsplikt etter plan- og bygningsloven dersom melding om utslipp utarbeidet i henhold til denne forskrift innsendes og inneholder søknad om ansvarsrett for ansvarlig søker, ansvarlig prosjekterende, ansvarlig kontrollerende for prosjekteringen, ansvarlig samordner, ansvarlig utførende og ansvarlig kontrollerende av utførelsen. 3) Våtmarksfilter, jf. Fylkesmannens brev av 17. august 2000 til kommunene i Oppland. For ny boligbebyggelse tillates kun alternativ 1 og 2. Alternativ 1, 2, 3, og 4 tillates benyttet for eksisterende boligbebyggelse, ev. kombinert med avløpsfritt klosett, dvs. tett tank for WC eller biologisk klosett. For fritidsbebyggelse tillates kun alternativ 1. ev. kombinert med biologisk klosett. Alle anlegg som leder utslipp til overflatevann skal tilfredsstille rensekrav i SFTs publikasjon TA 604/86, rev. 20. januar 1997. Vassdrag som skal ta imot renset avløpsvann skal ha årsikker vannføring. Kommunen kan innføre skjerpede krav for å ivareta målsetninger i kommuneplanens langsiktige del eller kommunedelplaner. Avstand mellom vannuttak for drikkevann og infiltrasjonsanlegg skal være minst 100 m dersom grunnvannspeilet ved anlegget ligger høyere enn ved vannkilden. Avstand mellom bekk, elv eller vann uten drikkevannsinteresser og infiltrasjonsanlegg skal være min. 10 m. Avløpsanlegget skal utføres i henhold til NKF og NORVARs VA/Miljøblad. I påvente av utgivelse av VA/Miljøblad benyttes retningslinjer for utforming og drift av separate avløpsanlegg» i T-616 (forskrift om utslipp fra separate avløpsanlegg, opphevet 1. januar 2001). Slamavskillere og minirenseanlegg som benyttes skal være godkjente i sentral godkjenningsordning. For våtmarksfiltre skal NAVA eller annen aktør sertifisert av NAVA ha ansvarsrett for prosjektering, kontroll av prosjektering og kontroll av utførelse. Ansvarlig utførende og ansvarlig kontrollerende av utførelsen skal ha gjennomført ADK-kurs eller tilsvarende. Slamavskillere for boligbebyggelse skal tømmes for slam en gang hvert år. For fritidsbebyggelse skal tømming foretas min. hvert 3. år. Alle anlegg skal inngå i kommunens tømmeordning for avløpsslam. Våtmarksfilter skal ha driftsavtale med NAVA eller annen aktør med sertifikat utstedt av NAVA. Forskriften trer i kraft fra 25. juni 2001. 2001 Distriktsinnd. i politi- og lensmannsetaten.

lovdata_cd_12953

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.73

1. I medhold av §1 i lov av 21. desember 1956 om endring i kommunal inndeling, overføres gnr 191, bnr 15, 24, 29, 30, 31, 32, 34 og 39 i Lier kommune i Buskerud til Hole kommune i samme fylke. 2. Overføringen skjer med virkning fra i dag.

lovdata_cd_57016

lovdata_cd_sentrale_forskrifter_2005

no

0.417

Vedtaket trer i kraft 15. februar 2002.

lovdata_cd_17341

lovdata_cd_lokaleforskrifter_2005

no

0.864

Det åpnes for jakt på villrein i Norefjell/Reinsjøfjell villreinområde innen kommunene Flå, Nes, Krødsherad, Sigdal og Nore og Ulvdal i Buskerud fylke.

lovdata_cd_61608

lovdata_cd_somb_rundskriv_2005

no

0.871

Publisert: Somb-1994-46 (1994 174) Sammendrag: Opparbeiding av rett til bosettingstillatelse. A fikk på grunnlag av ekteskap med en norsk borger ett års oppholdstillatelse i Norge. Tillatelsen ble senere fornyet i ett år. Søknad om ytterligere fornyelse ble avslått av Utlendingsdirektoratet, fordi ektefellene på dette tidspunkt var separert. Etter klage fra A opprettholdt Justisdepartementet avslaget, men omgjorde vedtaket da det ble opplyst at ektefellene var flyttet sammen igjen. A søkte deretter om bosettingstillatelse etter utlendingsloven §12, men fikk avslag fordi han etter utløpet av oppholdstillatelsen og frem til omgjøringsvedtaket ikke hadde hatt «oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse uten begrensninger», slik utlendingsloven §12 første ledd krever. Ombudsmannen fant ikke grunnlag for å kritisere avslaget og uttalte at det etter lovens ordlyd ikke er tilstrekkelig for å få rett til bosettingstillatelse at søkeren har hatt lovlig opphold i Norge. Saksgang: (Sak 93-1326) A kom til Norge i 1987. Den 24. juni 1988 inngikk han ekteskap med B. Han fikk første gangs oppholdstillatelse i ett år ved Utlendingsdirektoratets vedtak 14. november 1988. Tillatelsen ble senere fornyet frem til 14. november 1990. Ved Utlendingsdirektoratets vedtak 18. april 1991 fikk A avslag på søknad om ytterligere fornyelse, med den begrunnelse at han ble separert fra B ved fylkesmannens bevilling 13. juli 1990. Grunnlaget for oppholdstillatelsen var dermed falt bort. Justisdepartementet opprettholdt avslaget i klagevedtak 7. oktober 1991. Etter begjæring fra A omgjorde Justisdepartementet vedtaket 17. januar 1992. Bakgrunnen var opplysningen om at ektefellene hadde flyttet sammen igjen fra 21. oktober 1991. A søkte om bosettingstillatelse 5. februar 1992. Utlendingsdirektoratet avslo søknaden 13. mai 1992. Den 14. desember 1992 søkte A på ny om bosettingstillatelse i Norge. Utlendingsdirektoratet avslo søknaden 15. februar 1993. Begrunnelsen var at A ikke tilfredsstilte vilkårene i utlendingslovens §12, jf. utlendingsforskriften §43 §44 om sammenhengende opphold i riket de siste tre år, med oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse uten begrensninger. Direktoratet fant heller ikke at det forelå hensyn som tilsa at bosettingstillatelse kunne gis etter utlendingsforskriften §45. Etter klage fra A opprettholdt Justisdepartementet avslaget i vedtak 26. april 1993. Departementet viste til den begrunnelse som var gitt av Utlendingsdirektoratet, og bemerket: «Departementet vil bemerke at klagers samliv med herboende ektefelle ble avbrutt ved separasjonsbevilling av 13.07.1990. Samlivet ble først gjenopptatt i oktober 1991. I nevnte periode hadde klager således ikke gyldig grunnlag for opphold her i riket. Det er etter utlendingsloven §12 første ledd og utlendingsforskriften §43 en forutsetning at vedkommende, i tillegg til å ha oppholdt seg sammenhengende i riket de siste tre år, gjennom hele denne perioden har hatt en oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse uten begrensninger. Ovennevnte forhold medfører at denne forutsetning ikke er oppfylt i nærværende sak. A's advokat henvendte seg til ombudsmannen i brev 27. juli 1993. Fra brevet gjengis: «Slik klageren ser saken har han fremsatt søknad om fornyet arbeids eller oppholdstillatelse innen fristen i lovens paragraf 11. Etter Utlendingslovens §39 kan en søknad som er blitt avslått ikke medføre iverksettelse før vedtaket er blitt endelig. I dette ligger det at da Justisdepartementet avgjorde klagerens søknad om fornyelse av 2. oktober 1990 ved vedtak av 7. oktober 1991, så må denne tiden regnes som lovlig opphold i riket. Vedtaket var imidlertid fattet på «feil» grunnlag i det partene på dette tidspunkt var flyttet sammen igjen. Justisdepartementet har omgjort sitt vedtak i brev av 17. januar 1992. Bevis: Kopi av brev fra Justisdepartementet til UDi av 17. januar 1992. (Vedlegg 4) Slik klageren ser saken er det i tilfellet tidsrommet fra 7. oktober 1991 til 17. januar 1992 som er det tidsrom klageren formelt har vært uten oppholdstillatelse i Norge. Av en samlet oppholdstid på nesten 6 år har følgelig klageren i ca. 3 måneder vært uten formell oppholdstillatelse. Betingelsen for å få innvilget oppholdstillatelse har likevel vært til stede i løpet av disse tre månedene. Slik klageren ser saken er siste setning i 1. ledd til Utlendingsforskriftenes §43 i strid med lovverket. Det heter her at det er en forutsetning at vilkårene for gitt tillatelse fortsatt er oppfylt. Disse forutsetninger er en naturlig ting å ta opp under en klagebehandling, men dette reguleres direkte i Utlendingslovens §39. Klageren i den aktuelle sak var i lengre tid uten ervervsmuligheter pga fremmedmyndighetene hadde definert at vilkårene for den gitte tillatelse ikke var til stede. Slik klageren ser saken er dette også et rettssikkerhetsmoment i det fremmedmyndighetene fattet et eget selvstendig vedtak som ikke har hjemmel i loven og som kan virke høyst vilkårlig. Klageren gjør gjeldende at han i realiteten har hatt sammenhengende lovlig opphold i Norge i det betingelsene for innvilgelse også var til stede i oktober 1991. Subsidiært gjøres gjeldende at vedtaket under enhver omstendighet vil virke sterkt urimelig og at forskriftenes §45 burde ha kommet til anvendelse. Etter at Justisdepartementet hadde uttalt seg, avsluttet jeg saken slik i brev til klagerens advokat: «Vilkårene for bosettingstillatelse er regulert i utlendingsloven av 24. juni 1988 §12 og i utlendingsforskriften av 21. desember 1990 §43, §44, §45 Dersom vilkårene i lovens §12, jf. forskriftens §43 og §44 er oppfylt, har søker krav på å få innvilget bosettingstillatelse. Etter en skjønnsmessig vurdering kan bosettingstillatelse også gis dersom nærmere angitte vilkår er til stede, jf. forskriftens §45. Utlendingsloven §12 første ledd første punktum lyder: «Utlending som de siste 3 år har oppholdt seg sammenhengende i riket med oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse uten begrensninger, har etter søknad rett til bosettingstillatelse dersom det ikke foreligger forhold som nevnt i §29 første ledd. Forskriftens §43 første ledd siste setning sier at det er en forutsetning for innvilgelse av bosettingstillatelse at vilkårene for den gitte tillatelse fortsatt er oppfylt. Det sentrale spørsmål i saken er således om A de siste 3 år før han søkte om bosettingstillatelse, hadde «oppholdt seg sammenhengende i riket med oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse uten begrensninger». Det fremgår av sakens dokumenter at A hadde oppholdstillatelse uten begrensninger frem til 14. november 1990. Fordi han søkte om fornyet oppholdstillatelse innen en måned før utløpet av tillatelsen, hadde han etter utlendingsloven §11 tredje ledd krav på å få være i landet på samme vilkår som tidligere inntil søknaden var avgjort. Om betydningen av opphold i riket på dette grunnlag har departementet i brev til ombudsmannen 26. januar 1994 uttalt: «Når det søkes fornyet oppholdstillatelse innenfor fristen i §11 tredje ledd og man finner at vilkårene ikke er til stede for å kunne gi en ny tillatelse, innebærer det at søkerne har hatt lovlig opphold her i landet til endelig vedtak er fattet i departementet. Han har imidlertid ikke hatt noen tillatelse siden den forrige gikk ut, og således heller ikke en tillatelse som danner grunnlag for bosettingtillatelse. Departementet har med dette utgangspunkt også gitt en vurdering av nærværende sak. Fra denne siteres: «I den konkrete saken fikk A sin første tillatelse som danner grunnlag for bosettingstillatelse den 14.11.88 på grunnlag av ekteskap med norsk borger. Tillatelsen ble senere fornyet til 14.11.90. Den 13.7.90 ble ektefellene separert. A hadde likevel den samme oppholdstillatelsen til den utløp 14.11.90. Han opparbeidet seg således to års oppholdstillatelse som danner grunnlag for bosettingstillatelse, selv om ikke vilkårene var oppfylt gjennom hele perioden. A søkte så fornyet oppholdstillatelse 2.10.90, altså innenfor fristen i lovens §11 tredje ledd. Vilkårene for tillatelsen var imidlertid ikke lenger til stede i og med separasjonen mellom ektefellene. Den 14.10.91 flyttet de så sammen igjen. Fra 14.11.90 til 7.10.91 hadde A lovlig opphold på samme vilkår som tidligere, fordi han søkte innenfor fristen nevnt over. Fra 14.11.90 og til departementet fattet sitt vedtak 17.01.92 hadde han imidlertid ikke noen tillatelse som danner grunnlag for bosettingstillatelse. Han pådro seg et avbrudd i tillatelsen på ett år og 2 mnd. Tillatelsen som ble innvilget 17.01.92 blir da sett på som en ny førstegangssøknad og det foreligger ingen rett til bosettingstillatelse før han igjen har hatt tre års sammenhengende tillatelse som danner grunnlag for bosettingstillatelse. På det tidspunktet departementet avslo søknad om bosettingstillatelse, den 26.4.93 hadde han bare hatt en sammenhengende tillatelse i ett år og 3 mnd. Jeg har ikke rettslig grunnlag for å reise innvendinger mot det departementet her uttaler, verken når det gjelder forståelsen av utlendingsloven og forskriften til den eller anvendelsen av reglene i den konkrete sak. Etter ordlyden i utlendingsloven §12 første ledd er det ikke tilstrekkelig for å få rett til bosettingstillatelse at søkeren har hatt lovlig opphold i Norge. Bestemmelsen krever dessuten at oppholdet bygger på «oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse uten begrensninger». Departementet mener at dette kravet ikke var tilfredsstilt for Deres klients vedkommende, og jeg har ikke funnet noe å utsette på dette. Betydningen av at det søkes om fornyet oppholdstillatelse innen fristen i utlendingsloven §11 tredje ledd, er at man da er sikret å få bli i landet på samme vilkår som tidligere inntil søknaden er endelig avgjort. Den tillatelsen man har hatt er imidlertid utløpt. En oppholdstillatelse som grunnlag for å få bosettingstillatelse er således forankret i et vedtak, mens den «rett til fortsatt opphold» som følge av §11 tredje ledd er en oppholdsrett direkte hjemlet i loven. Noen ny oppholdstillatelse er det ikke uten videre naturlig å si at vedkommende har etter §11 tredje ledd. Jeg finner likevel grunn til å tilføye at loven nok kunne ha vært klarere på dette punkt. I brev til departementet i dag har jeg påpekt dette. Det fremgår at departementet også har vurdert om det var grunnlag for å gjøre unntak etter bestemmelsene i utlendingsforskriften §45. Bestemmelsen gir adgang til, etter en skjønnsmessig vurdering, å gi bosettingstillatelse i enkelte tilfeller der vilkårene ellers ikke er til stede. Dersom det ikke kan konstateres at en slik avgjørelse er ugyldig fordi den er i strid med loven eller fordi skjønnsutøvelsen er beheftet med alvorlige feil (f.eks. at det er tatt utenforliggende hensyn eller skjønnet fremstår som vilkårlig), kan ombudsmannen bare kritisere den dersom avgjørelsen fremstår som «klart urimelig». Dette følger av ombudsmannsloven av 22. juni 1962 §10 annet ledd. Jeg kan ikke se at det foreligger slike feil i det foreliggende tilfelle, eller at det er grunnlag for å benytte en såvidt streng karakteristikk som «klart urimelig» på departementets vedtak. Somb-1994-45 Asylsøknader - midlertidig oppholdstillatelse kun gitt fordi det ikke fantes returmuligheter.