title: Freias Pris
author: Nicolai Frederik Severin Grundtvig
date: 2013-10-01T00:00:00.000Z
publisher: Faculty of Arts, Aarhus University
Freias Pris.
Her i den svale Aftenstund,Mens Sol i Hav sig sænker,Jeg ganger i den grønne Lund,PaaFreiakun jeg tænker,Jeg hende ser i grønne Blad,Og i den fagreBlomme,Fra hendeoghvert FuglekvadMig ene tykkes komme.Jeg er saa fro, saa barneglad,Og med deBlommerspæde,Der staa saa net iKrindsog Rad,Jeg deler al min Glæde,Jeg takker dem saa inderlig,Men de forstaa mig ikke;Thi at i dem jeg ser kun digSkønFreia! veed de ikke.Den lyse Sol har fjælet sig,Det mørknes brat i Lunde.Smaafugle! vil I laane migJer Stemme, mens I blunde,Da vil jegsjungeFreiasLov,Og ikke jeg allene,Men Dal og Høi, og Mark og SkovSkal sig med mig forene.I kan det ei, I Fugle smaa!Og jeg kan ikkesjunge;Men til skønFreiasPris dog maaSig røre høit min Tunge,Thi hun har friet mig af Nød,Af Sorgens mørke Fængsel,Hun gav mig Liv,derjeg var død,Og stilled al min Længsel.Jeg gik saasorrigfuldi SindI Ungdoms første Dage,Og Taaren randt saa tit paa Kind,Jeg higede tilbage,Mig tyktes, jeg var fremmed her,Og maattevildomvanke,Saa fjern, saa fjern, men aldrig nærVar derforogmin Tanke.Af Angest var jeg mestomspændtAlt i den blide Sommer,Af onde Magter tyktes sendtFor mig de fagreBlommer,Naar jeg med Gammen paa dem saae,Da vilde Hjertet briste,Jeg maatte snarlig fra dem gaa,Hvorfor, jeg ikke vidste.Saagingehen de Aar i Kval,Degingesom de komme,Indtil engang jeg fandt i DalEn yndigRosenblomme,Den blev jeg ved at stirre paa,Dog Hjertet vilde briste,Det maatte førisøndergaa,End jeg den vilde miste.DenBlommeblev en Kvinde lig,Hvordan, det veed jeg ikke,Hun lod mig hæfte fast paa sigDe luehede Blikke.Jeg stod saalænge, stod og saaeMig ind i hendes Øie,Saa Læben vilde vove paaTil hendes sig at føie.Gudinden stod med Smil paa Kind,Og sang med kærlig Stemme:Jeg saae, du følte dybt i Sind,At du var ikke hjemme,Thi steg jeg her i Dalen ned,Alt som enRosenblomme,Og har jeg al din Kærlighed,Du skal til Hjemmet komme.Jeg kyssed hendes Klædebon,Forsaged Alt paa Jorden,Da førte hun med LiljehaandMig ind i gamleNorden.Jeg saae den gamle Gudehær,Dertil deKæmperstærke,At jeg var kommet Hjemmet nær,Jeg klarlig kunde mærke.Saalænge jeg kan tælle AarJeg vil iNordenbygge;Men naar i blide, lune VaarMig vinker Lundens Skygge,Da ræddes jeg slet ikke mer,Min Trængsels Tid er omme,Jeg overalt skønFreiaserI fager Mø ogBlomme.Min Stemme er saa hvas og raa,Og mine Toner runge,Thi beder jeg I Piger smaa!I vil omFreiasjunge:Da skal det tone sødt i DalOg klinge over Enge,TilFreiashøie, lyseSalSkal eders Lovsang trænge.N. F. S. Grundtvig.